Transcript Omkring studieobjektet i lingvistikken” [On the

Omkring studieobjektet i
lingvistikken
av Øivin Andersen
1 Innledning
6
I denne forelesningen skal |eg presentere noen aspekter angående
språkvitenskapens studieobjekt. Vi kan jo stille oss de klassiske
spørsmålene: Først det epistemiske: hva er objektet? Hvilken type
kunnskap representerer det? Er denne kunnskapen av annen karakter
enn annen kunnskap? Er studieobjektet språk eller er det grammatikk? Det vanligste i mange diskusjoner om dette er å ta språk som
det grunnleggende studieobjektet, og dele dette inn i ulike aspekter.
Her tar jeg utgangspunkt i den sveitsiske lingvisten Ferdinand de
Sausures klassiske tredeling mellom langue, parole og faculté du
language Grunnen til det er at denne klassiske tredelingen har hatt
en lang og solid innflytelse på europeisk lingvistikk i hele det forrige
århundre. Særlig forholdet mellom langue og parole, eller mellom
språk og tale, har vært fokusert. I motsetning til Chomsky tok imidlertid aldri Saussure opp spørsmålet om språkevnen (faculté du
language), men overlot det til en fremtidig vitenskap han kalte for
semiotikk "læren om tegnenes liv".
Den ontologiske siden av spørsmålet: Hvor er objektet språk? har
vært fokusert på ulike tidspunkt opp gjennom historien. Jeg vil først
konsentrere meg om Chomsky's bidrag til denne debatten: Er spraket
forankret i den menneskelige ikke bare psyke, men også i menneskets
biologiske utrustning? Eller er språket "der ute et sted" utenfor
enkeltmenneskets organisme? Dette spørsmålet førte til en engasjerende debatt innenfor lingvistikken på 60- og 70-tallet. Vel kjent
er diskusjonen mellom Chomsky på den ene siden og vitenNordica Bergensia 27 (2002): 45-65
Øivin Andersen
skapsteoretikere som Searle og Strawson på den annen side, jf Searle
1972 og Chomsky 1979.
Hvis man antar at språk primært er et internt fenomen: Er
språkevnen biologisk lokaliserbar? Er det mulig å lokalisere språkfunksjonene biologisk i den menneskelige hjerne, som Chomsky
hevder, eller er språkevnen en integrert del av menneskets generelle
kognitive evner, som Piaget hevder?
Et annet av de grunnleggende spørsmålene i Chomsky/Piagetdiskusjonen var også ett av de evige spørsmålene innen lingvistikken: Hvor Finnes strukturene? Er de biologisk primært forankret i
organismen for så å prosjiseres på omgivelsene (dvs innenfra og ut),
eller fins de primært i omgivelsene, for så å prosjiseres inn i organismen (dvs utenfra og inn)?
Videre stilte man spørsmål om språkets grunnleggende konstituerende egenskaper: Er språkets grunnleggende funksjon kommunikasjon, som blant annet Searle hevder, eller er denne funksjonen noe
sekundært og perifert i forhold til språkets mer sentrale informasjonsprosesserende egenskaper, som Chomsky hevder?
Dette leder naturlig opp mot synet på språk som en type
kunnskap, og Chomskys skille mellom kompetanse og utføring, samt
skillet fra 80-tallet mellom externalized language (e-språk) og
internalized language (i-språk). For å få dette skillet på plass må vi
også innom diskusjonen om språk er velformet eller ikke-velformet (i
matematisk forstand), en diskusjon Chomsky hadde med flere
lingvister på 60-tallet, blant andre Charles Hockett.
I diskusjonene rundt Chomsky's begrep "lingvistisk kompetanse"
utviklet Dell Hymes' begrepet "kommunikativ kompetanse" som en
utvidelse av Chomsky's kompetansebegrep, noe som førte studieobjektet i en ganske annen retning enn Chomsky's. Det kommunikative kompetansebegrepet var et dynamisk, intersubjektivt begrep
som fremfor alt satte språkaktøren og hans/hennes kommunikative
omgivelser i sentrum, og som derfor også gikk ut over Chomsky's
definisjon av e-språk, som var statisk og antimentalistisk. Det kommunikative kompetansebegrepet åpnet dermed opp for pragmatikk
og tekstlingvistikk som sentrale deler av lingvistisk forskning.
Det er åpenbart at flere av de nevnte spørsmålene nærmest er
evige spørsmål innenfor lingvistikken, og presentasjonen av dem vil
fremkalle adskillig flere nye spørsmål snarere enn å kunne gi enkle
Omkring studieobjektet i lingvistikken
svar. I denne forelesningen kan jeg ikke gjøre stort mer enn å peke på
problemene, og si noe om hvilke konsekvenser de får.
2 Ontologiske posisjoner
Det studieobjektet som har lengst tradisjon i lingvistikken er selvsagt
begrepet "språk". Selv om begrepet har vært diskutert siden tidenes
morgen er det først ved Saussures tredeling av objektet at det blir
diskutert innen lingvistikk generelt. Saussure skilte som kjent mellom langue (språksystem), parole (språkbruk) og faculté du language
(det universelle faktum at mennesket har språk). For Sausure var
dette skillet koplet sammen med en rekke andre dikotomier som
form vs substans og synkroni vs diakroni: langue var primært form,
men var likevel ikke helt uavhengig av substansen, langue var
grammatisk og parole var agrammatisk. iydendringer var agrammatiske (de var blinde for systemet) og fant sted i parole, men
manifisterte seg i langue. Videre var langue et lukket system.
Spørsmålet var jo da hvordan agrammatiske paroleendringer kunne
manifistere seg i et lukket langue. Dette hadde ikke Saussure (eller
rettere sagt de notatene han etterlot seg) noe svar på.
Saussures langue-begrep er i ettertid blitt kritisert fra flere hold.
Begrepet er statisk og lukket; noe som ikke gir rom for språkbrukerne
som aktører. Her er det en klar parallellisme mellom Saussure og
Chomsky. Selv om skillet mellom langue og parole ikke kan likestilles med skillet mellom competence og performance, så delegeres
språkbrukerne i begge tilfeller utenfor systemet, dvs henholdsvis i
parole og i performance. Mange har sett sammenhengen mellom
nettopp disse todelingene på den ene siden, og fraværet av
språkaktørene på den andre siden, og avvist å skille mellom dem.
Saussures språktegn ble dessuten fremstilt som en fasttømret tosidig
enhet av uttrykk (signifiant eller image acustique) og innhold
(signifié eller concept), og ga heller ikke noe rom for språklig
variasjon overhodet.
Det epistemiske spørsmålet hva studieobjektet er kan ikke skilles
fra det ontologiske spørsmålet hvor språket er. Opp gjennom store
deler av det 20 århundre har man diskutert skillet mellom langue og
parole: Hvis skillet er legitimt, hva er relasjonen mellom dem? Er det
et lingvistisk skille? Er parole et lingvistisk fenomen eller ikke? og
Omkring studieobjektet i lingvistikken
jBjj
fiksjon? Denne posisjonen har aldri stått sentralt i lingvistikken, og
vil derfor ikke bli videre omtalt her.
Dermed står vi igjen med posisjon 2 og posisjon 3. Den vanlige
oppfatningen blant språkvitere og filologer er posisjon 3. Vi har en
tendens til å se på språk som et fenomen som har en intern mental,
og kanskje også en nevrobiologisk form for eksistens. Samtidig er det
intuitivt åpenbart at det også må ha en form for eksistens som går på
tvers av individene, altså en form for intersubjektiv eksistens i form
av normer for språkbruk i et språksamfunn. Saussure kan sies å representere denne posisjonen. Han snakker om "image acustique", et
mentalt fenomen, og språk (la langue) som en sosial institusjon, dvs
et sett av intersubjektivt tilgjengelige normer eller et sett av
institusjonelle fakta, for å bruke Searles terminologi.
posisjonene.
,j*ak*ab3dæ,q;4imd%p!m.tDk%bkcpod4ooer
3 E-språk og i-språk
Dette leder i retning av Noam Chomskys skille mellom externalized
language (e-språk) og internalized language (i-språk). Skillet artikuleres eksplisitt i Chomsky's bok fra 1986: Knowledge of Language.
Men det har mer eller mindre eksplisitt vært til stede i Chomsky's
arbeider helt tilbake til slutten av 70-tallet.
Structural and descriptive linguistics, behavioural psychology, and
other contemporary approaches tended to view a language as a
collection of actions, or utterances, or linguistic forms (words,
sentences) paired with meanings, or as a system of linguistic forms or
events. In Saussurean structuralism, a language (langue) was taken to
be a system of sounds and an associated system of concepts;
perhaps to be accomodated within the study of language use.
Many researchers today adopt a position of the sort lucidly
developed by David Lewis, who defines a language as a pairing of
sentences and meanings... over an infinite range, where the language
is "used by a population" when certain regularities "in action or
belief" held among the population with reference to the language,
sustained by an interest in communication. Let us refer to such
technical concepts as intances of "externalized language" (E-language)
in the sense that the construct is understood independently of the
properties of the mind/brain. Under the same rubric we may include
the notion of language as a collection (or system) of actions or
behaviors of some sort. From a point of view such as this, a grammar is
a collection of descriptive statements concerning the E-language, the
Omkring studieobjektet i lingvistikken
Øivin
Andersen
I-JIVUI n " " ^ ' J
50
Vi ser her et eksempel på nettopp den formen for reduksjonisme
som Chomsky kritiserte Bloomfieldskolen og behavioristene for.
Samtidig ønsker ikke Chomsky å redusere studieobjektet til idiolektnivå. Det er ikke den enkelte språkbrukers idiolekt som er interessant.
Han er nødt til å finne en i-språksdefinisjon som er uavhengig av det
enkelte individs språkbruk. Løsningen for Chomsky er idealiseringer. Skillet mellom competence og performance setter ham i
stand til å isolere studieobjektet fra eksternspråklige elementer:
Linguistic theory is concerned primarily with an ideal speaker-listener
in a completely homogenious speech community, who knows its
language perfectly and is unaffected by such grammatically irrelevant
conditions as memory limitations, distractions, shifts of attention and
interest, and errors (random or characteristic) in applying his
knowledge of the language in actual performance (Chomsky 1965: 3).
Dermed er det ikke sagt at man ikke skal studere fenomener som
memory limitations eller errors, men disse har kun verdi som
performansstudier i den grad de kan si noe om ikke bare competence
(som jo er språkspesifikk) men også noe om menneskets biologiske
språkevne (som antas å være universell), som er medfødt og
artsspesifikk for mennesket.
fm
interne.
Chomsky's konklusjon er da:
We can define E-language in one way or another, or not at all, since
the concept appears to play no role in the teory of language (Chomsky
1986:26).
I-språk, derimot, kan ikke bare tilskrives reell eksistens, men har også
andre egenskaper som for Chomsky gjør det til et velegnet naturalistisk studieobjekt. For det første defineres i-språk som en generativ
grammatikk som samtidig er en teori om et gitt språk. Det er sterke
biologiske føringer på hvordan en slik grammatikk kan se ut.
Utgangspunktet er den universelle, biologisk identifiserbare språkevnen, kalt den universelle grammatikken (UG). Menneskets språklige kompetanse ved fødselen består av UG pluss et sett av biologiske
parametre som skal fylles med et begrenset sett av pluss eller
minusverdier. Den språktilstanden som mennesket har ved fødselen
kalles "initial state" (So). Hvert språk har så sine egne sett av
•i
ØivinAndersen_____
Omkring studieobjektet i lingvistikken
Videre ser vi at Chomskys teori om i-språk fører til at det primære
studieobjektet ikke er "språk", men biologiske grammatikker på to
ulike tilegningsnivåer. Det nye.studieobjektet er Den universelle
grammatikken (UG), som består av universelle trekk ved menneskelige språk, og som dermed må være medfødt og ikke trenger å
læres. Den språkspesifikke grammatikken, som fremtrer i "steady
state" hos den voksne språkbrukeren er et resultat av en
vekselvirkning mellom biologi og omgivelser hvor biologien står i
høysetet og dikterer hva som er en mulig utvikling. Men
spørsmålene relatert til forholdet mellom biologi og omgivelser er
fremdeles ubesvarte. Hvis man er interessert i denne delen av
debatten kan jeg anbefale Piatelli-Palmarinis bok. Det fins også
mange innføringer i førstespråkslæringsteori som diskuterer
Chomskys posisjon, blant andre Ingram (1989).
Det følgende Chomskysitatet kan fungere som en oppsummering
av denne posisjonen:
A generative grammar is not a set of statements about externalized
objects constructed in some manner. Rather, it purports to depict
exactly what one knows when one knows a language: that is, what has
been learned, as supplemented by innate principles. UG is a
characterization of these innate, biologically determined principles,
which constitute one component of the human mind - the language
faculty (Chomsky 1986:24).
The language faculty is a distinct system of the mind/brain, with an
initial state So common to the species (..) and apparently unique to it
in essential respects. Given appropriate experience, this faculty passes
from the state So to some relatively stable steady state Ss, which then
undergoes only peripheral modification (say, acquiring new vocabulary
items). The attained state incorporates an 1-language (it is the state of
having or knowing a particluar I-language). UG is the theory of So;
particular grammars are theories of various I-languages. The Ilanguages that can be attained with So fixed and experience varying
are the attainable human languages, where by "language" we now
mean I-language (op.cit.:25f).
Chomsky ser altså på I-språk som en teori om en generativ biologisk
grammatikk som utvikles fra UG (fra So til Ss) Relevante data for å
studere i-språk kommer fra førstespråkslæring. Hvis dette er riktig
skulle man kunne trekke den slutning at språkendringer ikke skjer
55
Øivin Andersen
Omkring studieobjektet i lingvistikken
gradvis, men i "rykk og napp" styrt av parametervalg, og at dette
manifisterer seg på kollektivnivå på ett eller annet vis. Problemet er
at empirisk forskning både innen førstespråkstilegnelse og sosiolingvistikk viser at endringer i alle fall ikke synes å skje i "rykk og
språk har: 1. vocal-auditory channel, 2. Broadcast transmission and
directional reception, 3. Rapid fading (transistoriness), 4. interchangeability, 5. total feedback, .6. specialization, 7. semanticity, 8.
arbitrariness, 9. discreteness, 10. Displacement, 11. productivity, 12.
traditional transmission og 13. duality of patterning.
Trekk 1 har den fordelen at resten av menneskekroppen frigjøres
til andre formål. Trekk 2 og 3 følger automatisk av trekk 1. Rapid
fading betyr at man måtte være innen hørevidde for at språklig
kommunikasjon skulle kunne oppstå. I dag har vi radio, telefon og
ikke minst skrift, som til en viss grad er en transformasjon av tale,
men som har utviklet sine egne kodespesifikke egenskaper, blant
annet fordi skrift er uavhengig av rapid fading. Trekk 4 og 5
innebærer at taler kan høre seg selv, noe som er sentralt (jf
døvespråk). Trekk 6, spesialisering, betyr at det å spre lydbølger i
form av tale kun har denne oppgaven og ingen andre. En hund som
tever og som dermed bjeffer kan sies å overføre et signal om at den er
varm, men bjeffingen er mer et symptom på det å være varm snarere
enn et kommunikativt signal om det samme. Trekk 7 betyr at et
uttrykk er bærer av et bestemt innhold. Dette har også flere
kallesignalsystemer hos dyr (for eksempel signaler for fare). Trekk 8
betyr at forholdet mellom uttrykk og innhold i det språklige tegnet
er grunnleggende arbitrært (som Saussure oppdaget). Et kort ord som
"whale" kan referere til et stort objekt, mens et langt ord som
"microorganisms" kan referere til noe lite. Dette kontrasterer med
ikoniske systemer, som foreksempel bienes dans: Jo hurtigere de
danser desto nærmere er honningkilden. Der er dansingen uttrykk og
honningkilden innholdet.
Trekk 9, discreteness, refererer til en ten-eller størrelser. Mennesket
kan produsere svært mange ulike språklyder, men kun noen få av
dem danner diskrete systemer av fonemer. Trekk 10, displacement,
refererer til det faktum at vi kan snakke om ting som foregår utenfor
språksituasjonen vi befinner oss i: Vi kan snakke om det som foregår
på andre siden av jorden, og vi kan snakke om det som foregikk for
2000 år siden. Dette trekket er ytterst sjelden i dyrekommunikasjon.
Bienes dans er et eksempel hvor en viss displacement er til stede.
Det mest karakteristiske trekket for mennekelig språk er trekk 11,
produktivitet. Det innebærer at språket er et åpent system som setter
oss i stand til å både tolke og produsere ytringer som vi aldri har støtt
Er den menneskelige språkevne en del av menneskets generelle
kognitive kapasitet på andre områder (som Plaget hevder), eller er
språkevnen distinkt biologisk identifiserbar i den menneskelige
hjerne (som Chomsky forfekter)?
Hvis Chomsky har rett så bør data primært komme fra biologien.
Det er derfor overraskende at han overlater dette til biologene. Det
har vært forsket en del innen dette i de seneste årene innen et
område kalt nevrolingvistikk, og nevrolingvistiske undersøkelser av
forskjellig slag (blant annet med blodgjennomstrømningshastighet i
hjernen som indikatorer). Undersøkelsene tyder på at det ikke finnes
noe spesifikt område som utelukkende aktiviseres i forbindelse med
språklige oppgaver. Dette gjelder også det såkalte Broca's område,
som tidligere ble beskrevet som senter for språkfunksjoner.
4 Neodarwinistiske metaforer
En konklusjon som kan trekkes er at biologien synes å ha en
nøkkelrolle for å kunne svare på disse spørsmålene, men biologene
selv har ikke vært opptatt av å forske på dette spørsmålet. Derimot
har nye, interessante teorier innen biologi etter hvert fått innflytelse
på språklig teoridanning, riktignok på et mer metaforisk plan. Her er
de neodarwinistiske evolusjonsteoriene sentrale. Men darwinistiske
metaforer er langt fra nye i lingvistikken. Junggrammatikerne
sammenliknet gjerne et språks "liv" med en plante som vokser,
modnes, visner og dør. Det er litt artig å se at plantemetaforene er pm
full marsj inn igjen i diakronien, som for eksempel hos Croft (2000).
En annen som på et tidligere tidspunkt diskuterte språkets opprinnelse og egenskaper var Charles Hockett (Hockett 1960). Hockert
stilte spørsmålet: Hvilke egenskaper skiller menneskelig naturlig
språk fra dyrenes kallesignaler? Han utførte en slags komparativ
metode på en zoologisk modell i et darwinistisk perspektiv, og
opererte med et sett av 13 såkalte "design features", strukturtrekk
som ulike kommunikative systemer gjør bruk av, og som alle verdens
Øivin Andersen
Omkring studieobjektet i lingvistikken
på tidligere. Dette er unikt for menneskelig naturlig språk. Apenes
kallesignaler er lukkede systemer hvor et begrenset repertoir inngår.
Trekk 12 har vi vært inne på. Det er et faktum at samfunnets
tradisjoner spiller inn når vi skal lære språket. Selv om genetiske
faktorer er viktige, kommer vi ikke utenom dette faktum. Det 13.de
og siste trekket til Hockett er også helt unikt for menneskelige språk:
Alle språk har det Martinet kalte språkets doble artikulasjon, dvs det
fins et lukket system av betydningsdifferensierende lyder som lar seg
kombinere til ord etter et bestemt sett av fonotaktiske regler. I tillegg
lar ord seg kombinere til fraser og setninger i overensstemmelse med
et annet sett av regler, syntaksregler.
Hockett kommer frem til at de 9 første strukturtrekkene var på
plass i protohominoidenes kommunikasjon, og spekulerer i hvordan
de 4 siste: displacement, productivity, traditional transmission og
duality of patterning kan ha utviklet seg. Hvordan kan et lukket
system utvikle produktivitet? Hocketts forklaringsforslag er et et
performanslingvistisk fenomen kalt "blending": Alt en språkbruker
sier er enten en repetisjon av en ytringstype eller en blend av to eller
flere ytringstyper. Denne forklaringen er også senere brukt i nyere
neodarwinistisk inspirerte teorier om språkendring. Croft (2000:7)
bruker begrepene "normal replication" om repetisjon av konvensjonelt baserte ytringstyper, og "altered replication" om konvensjonelle
brudd på språkbruk.
I Hocketts teori anvendes dette på protohominoidenes
kallesignalsystem. For eksempel kan sekvensen AB representere
kallesignalet "mat" og CD kallesignalet "fare". Hvis en protohominoid oppdaget mat samtidig som det oppdaget et farlig rovdyr
vil det kunne resultere i sekvensen ABCD eller CD AB. Det kan i neste
instans utvikles til blendene AD og CB, hvor AD kunne bety "både
mat og fare". Da ville AB og CD få nye betydninger, henholdsvis
"mat uten fare" og "fare uten mat". Utviklingen videre til et åpent,
produktivt system ville sannsynligvis ta svært mange tusen år.
Denne prosessen viser også at produktivitet ikke kan utvikle seg
uten "duality of patterning" eller dobbel artikulasjon. Hvis protohominoidenes repertoir av kallesignaler har økt gradvis i antall, så vil
signalene etter hvert bli mer og mer like hverandre, og dermed
vanskeligere og vanskeligere å holde fra hverandre. Hvis ikke
signalene får en indre struktur vil veksten stoppe opp av seg selv og
produktivitet ikke kunne utvikles. Dobbel artikulasjon er derfor en
forutsetning for produktivitet.
Hvis vi ser på førstespråkslæring viser data fra all forskning at barn
går fra et stadium med ettordsytringer hvor ordet eller ytringen ikke
har noen intern struktur til et stadium hvor toordsytringer etableres.
Straks dette stadiet er nådd øker barnets vokabular svært hurtig,
nærmest eksplosjonsaktig. Dette skyldes både at ordene får en intern
struktur (fonemsekvens) og at ordene lar seg kombinere til nye typer
ytringer.
5 Veldefinerthet
Men Hockett var også en ivrig motdebattant til Chomsky på 70 og 80
tallet. Hockett interesserte seg spesielt for spørsmålet om menneskelige naturlige språk var veldefinerte eller ikke-veldefinerte
størrelser. Hocketts definisjon av et veldefinert system var følgende:
A well-defined system is any system (physical, conceptual, mathematical) that can be completely and exactly characterized by
deterministic functions.
By a deterministic (or well-defined) function we shall mean any
function subsumed by the stated frame of reference: that is, any
function computable in any of the several precise senses of that term
developed in the theory, but also any function that is specified with
sufficient explicitness that its computability can be proved within the
theory. (Hockett 1975: 45).
Et veldefinert system er altså styrt av deterministiske funksjoner og er
100% kalkulerbare.
I sin diskusjon om språket er veldefinert eller ikke trekker Hockett
inn metaforiske sammenlikninger med ulike typer spill (noe som for
øvrig mange andre har gjort opp gjennom tidene). Som Saussure
bruker Hockett først sjakkspillet som analogi. Sjakk er et spill som er
styrt av diskrete velformethetsregler. Bryter man reglene i sjakk
spiller man ikke sjakk lenger, men noe annet. Sjakkspillerne kan
bryte regler uten å vite om det (hvis man er nybegynner for
eksempel). Hvis man ikke korrigerer disse feilene har man rett og
slett ikke spilt sjakk.
Øivin Andersen
Omkring studieobjektet i lingvistikken
Performance i sjakk må altså være perfekt i overensstemmelse med
reglene for sjakkspill. Det finnes ikke noe slingringsmonn, systemet
er 100% diskret. Antall mulige trekk i sjakk er prinsipielt matematisk
utregnbart {selv om antallet er uhyre stort). Og det er alltid mulig å
avgjøre om et trekk er i overensstemmelse med reglene eller ikke.
Sjakk er et veldefinert system.
En annen viktig egenskap ved sjakk er at selve det fysiske utstyret,
dvs brett og spillere, er kun memotekniske hjelpemidler for sjakkspillerne. Man kan altså spille sjakk uten brett og spillere hvis man er
drevet nok i gamet (jf blindesjakk). I Saussuresk forstand kan man si
at i sjakk er form og substans fullstendig skilt: Hva brikkene er laget
av (tre, plast eller marmor for eksempel) er totalt irrelevant. Man
trenger ikke engang formene faktisk fysisk representert engang, jf
igjen blindesjakk.
Det er åpenbart at sammenlikningen mellom sjakk og språk i
mange henseender ikke holder mål. Den lar seg kanskje bedre
anvende på i-språk enn på e-språk. I e-språk vet vi at form og
substans henger sammen. For eksempel er det naturlig av mange
årsaker at vokaler utgjør stavelseskjerner i språk, at de har egenskapen å kunne bære trykk, og at de er bærere for tonemer . Alle disse
formelle egenskapene er resultatet av dens høye sonoritet, en
substansiell egenskap. Form og substans henger altså nøye sammen.
Man har ikke noe språk hvor ingen vokaler kan danne stavelseskjerne mens alle konsonantene kan det, for å nevne et eksternt
eksempel.
Men hva med fotball? Hockett diskuterer også fotball i denne
forbindelse. I likhet med sjakk er fotball karakterisert ved et system
av regler. Men i motsetning til sjakk er de fysiske betingelsene for å
kunne spille fotball nødvendige: Man kan ikke spille fotball uten et
sted å spille, uten en fotball å spille med. Disse elementene er altså
noe mer enn memotekniske hjelpemidler, som i sjakk. 1 fotball er
fortolkningen av reglene i konkrete situasjoner ofte diskutable: Var
det offside eller ikke, var dette straffe? I sjakk skal ikke slike
diskusjoner opptre hvis man behersker reglene. Hvis man kommer i
tvil om man kan rokkere eller ikke i en gitt situasjon er det kun fordi
ens kjennskap til sjakkreglene ikke er tilstrekkelig gode nok. Samme
argumentasjon kan man bruke hvis man stiller spørsmålet: Hvor
mange mål er det mulig å score i fotball? 50 eller 60? Ikke vet jeg,
men poenget er at det ikke er mulig å sette noen veldefinert grense
for dette.
Hva så med menneskelige naturlige språk? Er det slik at reglene i
et hvert tilfelle er klare og veldefinerte? Har språkbrukerne bare
delvise og utilstrekkelige kunnskaper om dem, slik at vi kommer i tvil
i aktuelle språkbrukssituasjoner (som tvilen om det er mulig å
rokkere i sjakk)? Eller er det en grunnleggende egenskap ved språk at
de kanskje har en veldefinert kjerne, men at store områder i
periferiene er ikke-veldefinerte og gir rom for slingringsmonn?
Mer spesifikt anvendt på språk kan vi spørre på følgende måte: Er
grensene mellom grammatiske og ikke-grammatiske setninger styrt
av matematiske velformethetsbetingelser eller er det en kontinuerlig
overgang? Fins det veldefinerte kjerneområder og ikke-veldefinerte
periferiområder?
6 Pragmatikk, prototypteori og tekstlingvistikk
Disse spørsmålene har fått mange til å føle at Chomsky's syn på
studieobjektet ikke bare var snevert og sterilt, men kanskje også
grunnleggende feilaktig. Man begynte å stille spørsmål med ikke bare
Chomsky-tradisjonen, men hele den humanistiske europeiske tradisjonen som var en arv fra Aristoteles.
Tradisjonelt har man i pakt med den aristoteliske tradisjon fokusert på eksakthet og essensielle egenskaper, men i den senere tid har
vaghetsbegrepet i økende grad vært i fokus. Rosch's vokabularstrukturstudier innen kognitiv psykologi er velkjente, og dette begrepet har fått sterkere fotfeste i den semantiske leksikologien og i
kognitive retninger innen lingvistikk. En mer inngående behandling
av vaghetsbegrepet fins i Ballmer, Th. & M.Pinkal (eds 1983).
Et vagt begrep er et begrep med uklar ekstensjon. Det betyr at det i
mange språkbrukssituasjoner er umulig å avgjøre om den referent
som ordet refererer til i verden faller inn under begrepets ekstensjon
eller ikke. For eksempel begrepet "sludd" som har uklar ekstensjon.
Hvor mange regndråper kan det være innimellom snøfiakene før snø
går over til sludd? Denne usikkerheten minner mer om usikkerheten
i fotball om en aktuell foreteelse var straffespark eller ikke.
Rosch påviser at de aristoteliske "essensielle trekkene" ved
begreper i høy grad er kansellerbare i språkbrukssituasjoner Hvis det
Øivin Andersen
Omkring studieobjektet i lingvistikken
essensielle trekket "levende vesen" er et gjennomgående trekk ved
for eksempel "hest", hvordan er det da mulig å snakke om hesten
hvis den ligger død ute på marken? Hvordan kan "det å ha fire bein"
være et essensielt trekk ved hester når vi kan partere en hest, fryse
den ned i deler og fremdeles referere til den som "hesten nede i
fryseren". Rosch var inspirert av Wittgensteins familielikhetsrelasjoner, og utformet sin prototypteori med utgangspunkt i den.
Men prototyper har en veldefinert kjerne som bidrar til å holde
begrepet sammen selv om periferiområdene er vage. En prototypisk
fugl er snarere en rødstrupe enn en høne, som jo ikke kan fly; en
essensiell egenskap ved fugler. En grundig fremstilling av prototypteori finns i Rosch & Lloyd (1978).
Eksperimentelle studier har altså vist at store deler av
menneskelige naturlige språks vokabular er mer eller mindre vagt.
Men hvorfor er det slik? Kan vaghet ha noen kommunikativ
funksjon? La oss se litt på språkvarianter som er karakterisert ved
høyere grad av presisjon (antonymet til vaghet) enn allmennspråket,
næmlig fagspråk.
En viktig forskjell mellom allmennspråket og ulike typer fagspråk
(som vitenskapelige eller teknologiske fagspråksvarianter) er tilstedeværelsen av en terminologi som er spesifikk for det aktuelle domenet
og som er mer eller mindre uforståelig for utenforstående. Disse
termene er typisk mer presise enn allmennspråkets leksemer (som
typisk er flertydige (homomymer og polysemer), og vage (usikkerhet
med hensyn til anvendelse i visse situasjoner). Eksakthet tilstrebes
derfor innenfor disse fagspråksdomenene.
Men hvis vi snur på flisa, ser vi at allmennspråkets flora av vage
ord og leksemer har flere kommunikative og strategiske funksjoner
for språkbrukerne:
For det første har språkbrukerne i bestemte samtalesituasjoner
behov for å depresisere sine utsagn. Typisk er vel politikerspråk i
denne sammenhengen.
For det andre vil kontekst og situasjon i mange tilfeller supplere
den tilleggsinformasjon som er nødvendig for mottaker til å kunne gi
en tilstrekkelig fortolkning av inherent vage ord. Språk er generelt
underdeterminert. Som Grice sier i sine konversasjonsmaksimer:
ikke si mer enn det som er nødvendig for å få budskapet frem.
Overpresisering vil faktisk i mange tilfeller virke forstyrrende og
irriterende (og i noen tilfeller faktisk fornærmende) for mottaker. For
å kunne forklare vaghet og underdeterminering i språk må samspillet
mellom språk {både i eksternalisert og i internalisert form) og de
pragmatiske omgivelser i sin totalitet undersøkes.
For det tredje vil språkets vaghet og underdeterminasjon være en
styrke i diakron sammenheng. Vaghet gjør strukturer og ord mer
motstandsdyktige mot endringer. Dette ser vi særlig tydelig i språks
leksikonstrukturer. I allmennspråket kan ords uttrykksside beholdes
uendret selv under samfunnsmessige endringer. Et ord som "drosje"
for eksempel betydde opprinnelig "hestekjøretøy". I dag har det en
annen (men beslektet betydning). I fagspråklig sammenheng er dette
ikke holdbart, fordi presisjonsbehovet er mye større. Dermed får
fagspråksvariantene et betydelig oppdateringsproblem på terminologisiden, noe som har vært et stort og kostbart problem i mange
sammenhenger.
Synene på språk som i-språk og e-språk har sammenheng med en
mer generell debatt som har opptatt mange vitenskapelige miljøer i
vårt århundre: reduksjonisme vs ikke-reduksjonisme (Koppe 1993).
Det mest kjente eksempel på reduksjonisme innen vitenskapen er
teorigrunnlaget for den logiske positivismen; den såkalte Wienerkretsen på 1920-tallet. Deres forbilde var naturvitenskapene, særlig
fysikk og matematikk. Den eneste legitime kilde til pålitelig
kunnskap var sansedata. Hovedidealet var å redusere alle vitenskaper,
inkludert de humanistiske, til de vitenskapene som lå best tilrette for
persepsjonsdata: de fysiske, og i siste instans de fysikalske vitenskapene. Det som adskiller en reduksjonistisk fra en ikkereduksjonistisk forsker er først og fremst omfanget av og graden av de
områder som kan defineres som vitenskapelige, og dermed kan sies å
ligge innenfor eller utenfor et fags studieobjekt.
Den type data som ansees som legitim og relevant i en bestemt
faglig sammenheng er avhengig av om vi inntar en reduksjonistisk,
en ikke-redusjonistisk holdning, eller om vi har en syntese av begge
to. Personlig er jeg tilhenger av synteseløsningen.
Utviklingen av tekstlingvistikken kan sees på som en reaksjon mot
det som ble oppfattet som en ufruktbar reduksjonistisk holdning til
språk. Den tradisjonelle grammatikken har alltid vært opptatt av
språkets mikroenheter: fonologi og morfologi. Dette ser vi tydelig
både i den amerikanske og den europeiske strukturalismen i første
Øivin Andersen
delen av vått århundre. Saussure gjorde mye for å beskrive språket
som en sosial institusjon, et sett av kollektive sosiale normer. Men
han arbeidet primært med lyder og ordstruktur. Den transformasjonelle generative grammatikken med Noam Chomsky i spissen rettet
opp det med sin sterke fokusering på syntaks som grammatikkens
sentrale del. Men: syntaksen ble studert som en nærmest matematisk
veldefinert formstørrelse. Studiet av språklig innhold var noe man
bare tydde til i nødsfall.
Både Saussures og Chomskys språksyn er reduksjonistiske på hver
sin måte, fordi de skjærer vekk vitale sider av naturlig språk: Saussure
reduserte helt bort fra syntaksen som en del av språksystemet, mens
Chomsky abstraherte bort fra alle språklige variasjoner som skyldes
språkbrukernes identitet og bakgrunn og de typer situasjoner som
naturlig språkbruk utfolder seg i. For den fremvoksende pragmatikken og tekstlingvistikken vil slike former for reduksjonisme være
umulig.
Chomskys idealisering om den perfekte språkbruker i et fullstendig homogent språksamfunn inviterte derfor nærmest til
utvidelser. Mest kjent ble Dell Hymes begrep kommunikativ
kompetanse (Hymes 1971). Dette begrepet inkluderte Chomskys
grammatiske kompetansebegrep, men omfattet også språkbrukerens
kunnskap og evne til å bruke alle de semiotiske systemene som er
tilgjengelig for ham/henne i et sosiokulturelt samfunn. Hymes stilte
blant annet spørsmålet om i hvilken grad ytringer er vellykkede i lys
av den kontekst der ytringene brukes og evalueres av språkbrukerne.
Med andre ord: Hvilke typer kunnskap må deltakerne i en språklig
hendelse ha ut over deres kunnskap om fonologiske og grammatiske
regler fra språksystemet?
Dette kompetansebegrepet åpnet opp for språkbrukernes rolle i
kontekst, dvs pragmatikk. Pragmatikk var lenge et område som
lingvister enten så suverent bort fra, eller prøvde å omgjøre til enten
sytaks eller til semantikk. Selv om pragmatikere som Austin ble
populær med boken How to do things with Words, fikk den lite
fotfeste i sentrale lingvistiske miljøer. Searles språkhandlingsteori
(Searle 1969) ble viet større oppmerksomhet, sammen med Paul
Grices konversasjonsmaksimer og kooperasjonsprinsipp. Både Grices
og Searles teorier satte språkbrukeren og språkbruk i sentrum, og
dette resulterte i et videre og mer dynamisk syn på språk hvor studiet
Omkring studieobjektet i lingvistikken
63
av språkbrukeren enten sees på som en "omnikompetent" idealisering, som hos Lyons (1977) eller som studiet av faktiske språkbrukere i et sosiokulturelt nettverk, som i sosiolingvistikken (Milroy
Det utvidede kompetansebegrepet åpnet også for utvikling innen
tekstlingvistikken. På 7O-tallet prøvde man, uten hell, å etablere en
metode for å analysere tekster på en analog måte som man analyserte
setninger i syntaksen, dvs å etablere en tekstgrammatikk (jf for
eksempel Petofi et al 1974). Men det viste seg at forskjellene mellom
en steningsgrammatikk og en tekstgrammatikk var større enn opprinnelig antatt. Til tross for et gigantisk og komplekst regelverk fant
man ingen kriterier som kunne sette en i stand til å avgjøre om en
tekst var "grammatisk" eller velformet. Et hovedproblem var at
tekster ble sett på som et statisk produkt.
Det som imidlertid er et grunnleggende kjennetegn for hovedretningene innen den moderne tekstlingvistikken er det dynamiske
synet på tekster. Tekster er gjenstand for planlegging og har bestemte
kommunikative mål. Tekstprodusentens intensjonalitet og mottakers
akseptering relatert til den konkrete kommunikative situasjon blir
sentrale, mens det rigide synet på språk som et statisk system blir
tonet ned.
Særlig den generative syntaksens modularitet blir kritisert.
Chomsky mener at ulike nivåer som syntaks og semantikk er gjensidig uavhengige av hverandre. For Chomsky er syntaksen derfor
autonom. Beaugrande et al (1981) mener at de ulike nivåene er
interaktive, dvs at de samspiller og kontrollerer hverandre og utgjør
et kybernetisk balansesystem.
Ved Beaugrandes såkalte "procedural approach" er språksystematiske strukturer riktignok fremdeles sentrale, men de er ikke
noe mål i seg selv. Tekster kan ikke forklares som en sammenstilling
av morfemer eller setninger. De fungerer snarere som operasjonelle
størrelser i språklig kommunikasjon:
The thoroughness with which text users actually organize and utilize
morphemic and syntactic materials should be an issue for empirical
research under realistic conditions, rather than an a priori assumption
dictated by a particular theory (op.cit.:33).
Omkring studieobjektet i lingvistikken
Øivin Andersen
Koppe, S. 1993. Virkeltghedens Niveauer. København: Gyldendal.
Lyons, J. 1977. Semantics 2. Cambridge: Cambridge University Press.
Milroy L. 1987. Language and Social Networks. Oxford: Blackwell.
Petofi, J. & H. Rieser 1974. Studies in Text Grammar. Dordrecht: Reidel.
PiateUi-Palmarini, M. 1980. Language and Learning. The Debate between ]ean
Piaget and Noam Chomsky. London: Routdledge & Kegan Paul.
Rosch, E. & B. Lloyd 197S. Cognition and Categorization. Hillsdale, NewJersey: Lawrence Erlbaum Associates.
Searle, J. R. 1969: Speech acts. London: Cambridge University Press.
Searlc, ]. R. 1972. Chomsky's Revolution in Linguistics. New York: I: New
York Review of Books. June 29.
Searle, J., R. 1995. The Construction of Social Reality. London: Allen Lane
The Penguin Press.
Ved dette språksynet vil lingvistens intuisjoner ikke kunne være noe
mer enn et utgangspunkt, og vil ikke kunne fungere som primærdata
i noen tilfeller.
Referanseliste:
Austin, J. L. 1967. How to do things with words. Oxford: Clarendon Press.
Ballmer, Th. & M.Pinkal (red.) 1983. Approaching Vagueness. Amsterdam:
North-Holland Linguistic Series.
Chomsky, N. 1965. Aspects of the Theory of Syntax. Massachusetts: The MIT
Chomsky, N. 1979. Reflections of Language. Glasgow: William Collins Sons
& CO Ltd.
Chomsky, N. 1986. Knowledge on Language: Its Nature, Origin and Use. New
York: Praeger Special Staudies.
Chomsky, N. 1995. "Language and Nature" i: Mind vol 104, s 1-61.
Oxford: Oxford University Press.
Beaugrande, R. & Dressier, W. 1981. Introduction to Text Linguistics.
London: Longman,
van Dijk, T.A 1980. Macrostructures. An Interdisciplinary Study of Global
Structures in Discourse, Interaction and Cognition. Hillsdale, New Jersey:
Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.
Dyvik, H. 1992. To forelesninger om lingvistikkens vitenskapsteori.
Universitetet i Bergen: Skriftserie nr. 41. Serie B. Institutt for fonetikk og
lingvistikk.
Grice, H.P. 1975. Logic and Conversation, i: Cole. P. & J.L. : Syntax and
Semantics 3: Speech Acts. New York: Academic Press.
Grice, H. P 1991. Utterer's Meaning, Sentence-me aning, and WordMeaning. I: Pragmatics, A Reader, red. S. Davis, 65-77. Oxford: Oxford
University Press.
Harris, R. A. 1993. The Linguistics Wars. Oxford: Oxford University Press.
Harris, Z. 1951. Methods in Structural Linguistics. Chicago: University of
Chicago Press.
Hockett, C. 1960. The Origin of Speech. Scientific American vol. 203, no 3.
San Francisco: W.H. Freeman and company.
Hockett, C. 1975. The State of the Art. The Hague: Mouton.
Hymes, D. 1971. On Communicative Competence. Philadelphia: University
of Pennsylvania Press.
Ingram, D. 1989. First Language Acquisition. Method, Description and
Explanation. Cambridge: Cambridge University Press.
L