Transcript OptTelegraf - Hvaler Kulturvernforening

Nedenforstående artikkel om den Optiske telegrafen er sendt oss av Arne Kildal, medlem av
Kulturvernforeningen og med hytte på Siljeholmen.
(Artikkelen er tidligere publisert av Nils E. Øy i Hytteguiden Onsøy i 1994. Vil du lese mer om utbygging og bruk av
Kysttelegrafen i Onsøy, blant annet under Kattekrigen i 1814, har boka "Mot Onsøy 1814", utgitt 1991, fyldig stoff
om dette).
Fra varder via optisk telegraf til mobiltelefon
Hadde Møklegårdsbonden Mikkel Olsen (1748-1831) levd fremdeles, ville han antakelig
nikket gjenkjennende til de store mastene som i 1993 reiste seg på toppen av
Møklegårdsveten og på Hankø, og på mange andre høyder i distriktet: Master med
tverrbjelker i toppen, og som i 1990-årene skal sørge for skikkelige mobiltelefon-signaler
på Onsøykysten.
På Mikkels tid, for omkring 180 år siden, sto lignende master av tre både
på Møklegårds-veten og flere andre steder. Det var datidens
kommunikasjon på kysten vår: Den optiske signaltelegrafen.
Fjellknauser og åstopper er fra tidenes morgen blitt brukt til å sende og
motta signaler, og slik også i Onsøy. Flere av toppene våre har fortsatt
navn som vitner om tidligere tiders bruk, særlig for varsel om krig og ufred.
Topper med varde- og vete-navn er typiske, selv om neppe alle slike navn
i dag er noe bevis på at stedet er brukt til vardetenning. Vardevarsling var i
bruk i Norge særlig i to perioder, fra Håkon den Godes tid (1200-tallet) til
foreningen med Sverige i 1319, og fra omkring 1605 til 1807-14. Den siste
ordre om alminnelig vardevakt vi kjenner i Norge ble utstedt 24. mai 1808 i
forbindelse med grensetreffene mot Sverige denne våren.
Blant slike navn langs Onsøy-kysten støter vi på det første ved Torgauten
fort. En fjellknaus bak fortet bærer navnet Varden, og har også gitt navn til
velforeningens forsamlingslokale nede ved Fotenveien. Vi kan ikke
utelukke at det har vært en varde der, men den har ingen ting med fortet å
gjøre. Dette ble satt opp av tyskerne under 2. verdenskrig. Vi har ikke
funnet noen varde omtalt på dette stedet, verken i dokumenter eller på
kart.
Derimot er Møklegårdsveten uten tvil en vardetopp, og hvor varden sikkert
har vært tent mange ganger. På flere gamle kart er den markert med
flammende varde, og da krigsmakten registrerte sine varder i 1767 ble
Møklegårsveten behørig registrert. I en senere oversikt har
Møklegårdsvarden fått nummer 41. Møklegårdsveten er kanskje det eldste
vardestedet i Onsøy.
Valhall, som ligger enda høyere enn Møklegårdsveten, har neppe hatt
noen varde. Derimot ligger det en bronsealderrøys på toppen der.
Den neste varde vi møter nordover langs kysten, er Onsøyknipen. Men her
er kildene våre usikre når det gjelder selve vardestedet. I eldre kilder er
nevnt blant annet Hankøvarden. Hankø har rett nok en fjellknaus som
kalles Varden, men ingen kart har hatt vardemarkering der. Derimot har
Onsøyknipen hatt flammende bål inntegnet, og med sin beliggenhet ville
det neppe være unaturlig om den ble kalt Hankøvarden. Med større
sikkerhet kan vi ta med Ytterstadvarden (nr. 42), som etter karttegninger å
dømme lå på fjellknausen ovenfor det vi nå kaller Letretangen (tidligere
også Sandtangen).
På andre siden av Elingaardskilen finner vi Havikåsen, som også er kalt
Steggeberget og Stokke Varde. Det siste skulle tyde på en varde også her,
som antakelig var den nordligste i et vardesystem langs Onsøykysten.
De samme toppene og åsene var utgangspunktet da det dansk-norske
forsvaret skulle bygge ut et signalsystem på slutten av 1700-tallet og
begynnelsen av 1800-tallet. De første signallinjene som ble satt opp var
temmelig primitive. De besto i bestemte signaler ved hjelp av ett mørkt og
ett lyst flagg om dagen og opptil tre fakler om natten. Det var likevel
framskritt i forhold til å tenne ett bål; nå kunne man formidle et fåtall
meldinger ved hjelp av koder fra topp til topp. Dette skjedde blant annet i
1807 på Onsøykysten, da de siste rester av den stolte dansk-norske flåte
gjemte seg for engelske krigsskip oppunder Huth fort i Vesterelven.
Kopiboken med flaggsignaler som ble laget ombord på skipene der
eksisterer fremdeles.
I 1809 startet arbeidet med et enda mer avansert system: Den optiske
telegraf, basert på 12-16 meter høye trestolper med tverrgående bjelker og
klaffer som kunne reguleres. Med seks svingbare klaffer kunne dette
systemet formidle i alt vel 200 forskjellige nummersignaler nedskrevet i
kodebøker. En modell av signalmasten kan du se på Forsvarsmuseet,
Akershus festning, i Oslo.
Nok en gang kom så de gamle vardesteder til heder og verdighet; på rekke
og rad kom signalmastene på plass langs kysten våren 1809:
Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke Varde, og ved Engelsviken.
Plasseringen av den nordligste stasjonen i Onsøy er usikker og kanskje er
den flyttet flere ganger. Både Rauerkalven, på fastlandet ved Engelsviken
og Gule berget på Engelsvikøya er blitt nevnt.
Signalstasjonene ble bemannet med skippere og styrmenn med fartstid fra
handelsflåten, og som var kyndige i signalisering. Det ble satt opp hytte
ved hver stasjon, der mannskapene bodde på skift i urolige perioder.
Rester av teglsten fra hyttene kan man fortsatt finne f eks på
Møklegårdsveten.
Nettopp perioden fra 1807 fram til Kattekrigen i 1814 var meget urolig, i
forhold til Sverige og England. I 1810 satte man opp enda en mast på hver
stasjon, slik at meldingene kunne sendes samtidig begge veier uten stans.
Stasjonene på Onsøy-kysten inngikk i et omfattende telegrafsystem, som i
Østfold startet på Hvaler, hadde stasjoner på Kjøkøy og Kråkerøy, og så
videre nordover mot Moss-Oslo, over fjorden til Vestfold, og deretter rundt
Lindesnes og videre nordover kysten.
Etter krigen i 1814 og unionen med Sverige var det ikke lenger bruk for
stasjonene. På Hvaler og Kjøkøy ble signalstasjonene tatt av svenskene
og ødelagt, på Holtevarden, Kråkerøy, og på Møklegårdsveten var det
norske mannskaper som satte stasjonene i brann før de flyktet for den
svenske overmakten. Skjebnen til de andre Onsøy-stasjonene kjenner vi
ikke, men dersom de ikke ble brent av nordmenn selv eller svenske
okkupanter, så råtnet de vel fort ned.
Telegraf og telefon, som også kom tidlig til Onsøykysten (Hankø 1884,
Engelsviken 1890 og Strømtangen fyr 1895), trengte ikke de gamle
signaltoppene.
Men nå - i 1990-årene - er verden så langt framskreden at tenkemåten fra
middelalderen er gyldig igjen: De gamle signalstedene Møklegårdsveten
og Hankø har fått sine "signalmaster" for mobiltelefon....
Svak innsats av Slevik Batteri i Kattekrigen 1814
Onsøy-kysten har flere historiske merkesteder, og blant disse er
kystbatteriet i Slevikkilen fra 1808 blant de mer synlige. I dag gjør
batteriet likevel lite av seg. Du må nesten vite hvor det ligger for
helt å bli oppmerksom på "festnings-verket".
Nesten slik var det også da svenskene
erobret batteriet under krigen i 1814,
og alle nordmenn var rømt…
Slevig Batterie i Slevig Bugt - som det ble kalt i sin samtid var tiltenkt en meget viktig rolle i det norske sjøforsvaret
mot Sverige, i den såkalte Syvårskrigen fra 1807 til 1814.
Batteriet skulle gi skjærgårds-flåten et trygt oppholdssted,
etter at man i desember 1807 sprengte Akerø fort på
Hvaler i lufta. Man var kommet til at Akerø fort lett kunne
tas av fienden, og dermed bli en befestet base for
fiendestyrker inne på norsk område. Allerede i januar 1808
ble Slevig Bugt utpekt som sted for et nytt kystfort, og i
løpet av én måned fra april til mai i 1808 ble
festningsvollene bygd opp og 13 kanoner kom på plass.
På denne tiden var grensekrigen mellom norske og svenske
styrker i full gang langs grensen i Østfold, men noe mer ble
det heller ikke. Og Slevig Batterie ble ikke satt på noen
prøve, hverken i 1808 eller senere - før Kattekrigen, eller
uavhengighetskrigen i juli-august 1814.
Normalbesetningen på batteriet var 30-40 mann i
sommertiden, og en god del færre på vintertid - da man
ikke regnet med krigshandlinger her i det kalde nord. Bare
offiserene var bofaste i Onsøy, mens soldatene enten var
utskrevne eller gevorbne (betalte) soldater. I tillegg til den
faste styrken skulle også Kystvernet mobiliseres når det var
nødvendig. Kystvernet var bygdefolk og Fredrikstad-folk
som ikke var oppsatt i hær eller sjøforsvar. Vi kan vel si at
det var datidens hjemmevern.
Bak batteriet stiger fjellveggen rett opp til Hamneberget.
Her var det laget en trapp slik at batterisoldater og offiserer
raskt kunne komme opp på fjellet og holde utkikk, eller lese
signalene på den militære optiske kysttelegrafen. Den
hadde stasjoner på fire fjelltopper i Onsøy;
Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke Varde og ved
Engelsviken.
Da svenskene angrep Norge i slutten av juli 1814 gikk det
ikke lang tid før de erobret hele Østfold øst for Glomma bortsett fra Fredriksten. De svenske troppene skulle gå mot
Christiania, og Onsøy (Kjølberg bro) var ett av de stedene
de pekte ut for overgang over Glomma. Under
forberedelsene til angrep var en svensk flåtestyrke på
rekognosering langs Onsøykysten torsdag 11. august. På
grunn av uvær måtte de søke nødhavn i Slevikkilen, og til
sin forbauselse fant de der et batteri - forlatt av alle
nordmenn.
Slevig Batterie kom dermed aldri til å løsne et skudd i krig.
Da svenskene angrep Kråkerøy og Fredrikstad fikk en del
av de norske styrkene i Onsøy panikk, og både
hæravdelinger og batteri-mannskapene forlot denne del av
bygda en hel uke før svenskene kom!
Nestkommanderende på batteriet, månedsløytnant Mathias
Hjorth, skal ha vært øyenvitne til at svenskene inntok
batteriet. Han bodde i Buvik på den andre siden av kilen,
og kunne dermed dra oppover bygda til kirken og Kjølberg,
og varsle den norske hærledelsen der om at svenske
tropper gikk i land i Slevikkilen.
Batterikommandør i disse ulykkelige dagene var løytnant
Hans Johan Julius Lemvig, som da bodde på Kjenne østre.
Sammen med flere andre offiserer ble Lemvig utpekt som
syndebukk etter den miserable norske innsatsen i
Kattekrigen. Disse skulle stilles for krigsrett. Løytnant
Lemvig slapp det. Han tok i mot Kong Karls tilbud om
amnesti.
Slevig Batterie ble okkupert av svenskene fram til 4.
november 1814, og i 1815 ble fortet nedlagt som
befestning. Batteriet ble likevel eid og delvis brukt av
forsvaret utover 1800-tallet, inntil det ble bortleid til lokale
bønder fra 1840-årene. I 1905 ble batterieiendommen
solgt, og har siden vært brukt som landsted.
(Slevik Batteri er omtalt i to lokale bøker: "Onsøy Leksikon"
(av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1990, og "Mot
Onsøy 1814" (av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1991.)