Transcript Felles-oppgave

Martin Mjånes [email protected] stud-id: 0854897
”Fast valutakurs, selvstendig rentepolitikk og frie kapitalbevegelser er
umulig på samme tid”.
Dette utsagnet kommer fra Mundell-Flemming modellen som ble utviklet av Robert Mundell
og Marcus Fleming tidlig på 1960-tallet. Mundell hadde på den tiden utviklet mundells
trilemma, da Fleming kom med en lignende teori, dette førte til at modellen fikk navnet
Mundell-Fleming modellen selv om Mundell sitt arbeid veier tyngst. Modellen blir sett på
som en utvidelse av IS-LM modellen og blir ofte kalt IS-LM-FE modellen. Ifølge denne
teorien vil det ikke være mulig for et land å ha et fastkursregime og en selvstendig
rentepolitikk samtidig som landet har frie kapitalbevegelser. Ved en endring i en av
variablene vil det påvirke en av de andre, og det vil da ikke være mulig å styre alle 3 samtidig.
Ser vi på IS-LM modellen så viser den hvordan rentenivået påvirker etterspørselen av varer
og tjenester (IS-kurven) og etterspørselen i pengemarkedet (LM-kurven), og vi har da
likevekten der de 2 linjene krysser hverandre. Denne modellen passer best for en lukket
økonomi. IS-LM-FE modellen har i tillegg med FE kurven som viser likevekten
valutamarkedet.
1. Fast valutakurs.
Ved en fast valutakurs er landets valuta knyttet opp mot verdien på et annet lands
valuta eller et snitt av flere andre valutaer. For å holde valutaen på et stabilt nivå må
sentralbanken kjøpe og selge sin egen valuta med en gang valutaen begynner å bevege
seg bort fra det bestemte kursmålet. I tillegg må rentenivået settes tilnærmet likt
ankerlandets rente. Hvis ikke vil det være mulighet for arbitrasje ved at en låner i
landet med lav rente og plasserer i landet med høyere rente uten at man har
valutarisiko. En slik situasjon vil ikke fungere på lengre sikt, siden det vil oppstå en
enorm spekulasjon den ene eller andre veien, alt etter landets finansielle situasjon. Et
eksempel på det er den mexicanske pesoen som hadde et fast vekslingsforhold mot
dollaren (8 cent for 1 dollar) i perioden 1954-1976 samtidig som renten i Mexico hele
tiden var høyere enn i USA. Til slutt klarte de ikke å holde verdien på pesoen og den
vart da devaluert med 46 %. Siden den gang har omsetningen i valutamarkedet vokst
enormt, og i dag ville det aldri vært mulig å holde en fast kurs like lenge som i Mexico
samtidig som det er renteforskjeller mellom landene.
Norges Bank styrer pr i dag styringsrenten etter et inflasjonsmål på 2,5 % og er da
tvunget til å ha en flytende valutakurs siden et inflasjonsmål ikke lar seg kombinere
med en fast valutakurs. Ved flytende valutakurs er det tilbud og etterspørsel etter
landets valuta som påvirker kursen. Et eksempel på en fast valutakurs er den kinesiske
yuan’en som har et fast vekslingsforhold mot den amerikanske dollaren (6.82 yuan = 1
dollar).
2. Selvstendig Rentepolitikk
En selvstendig rentepolitikk vil si at et land styrer pengemengden og rentenivået uten å
ta hensyn til rentenivået i andre land. Å styre renten etter et inflasjonsmål er det mest
vanlige i dag og dette er et eksempel på en selvstendig rentepolitikk.
3. Frie kapitalbevegelser.
Ved frie kapitalbevegelser er det ingen reguleringer som hindrer investorer i å flytte
kapital fra et land til et annet. Det vil si at det er mulig å låne og plassere penger i det
landet en måtte ønske uten at det medfører ekstra transaksjonskostnader eller
restriksjoner.
Ser vi på de 3 faktorene, så er det nesten utenkelig med en økonomi uten frie
kapitalbevegelser. Det ville blant annet medført at bedrifter ville fått det mye tøffere med å få
tak i kapital, både i form av å kunne låne i utlandet og hente inn egenkapital gjennom
utenlandske investorer. For Norges del vil det være uaktuelt å innføre restriksjoner mot frie
kapitalbevegelser siden EØS-avtalen forbyr slike regler. Da står vi igjen med å velge mellom
fast valutakurs eller selvstendig rentepolitikk. Tidligere var det mer vanlig med
fastkursregimer, men de fleste av disse brøt sammen tidlig på 1990-tallet, da massivt
spekulasjonspress førte til at land som Norge, Sverige og Storbritannia ble nødt til å devaluere
valutaene og la de flyte fritt (ECU som var forløperen til euro, var den mest vanlige
ankervalutaen på den tiden). Flere av sentralbankene tapte store summer da de først kjøpte
opp innenlands valuta for å holde verdien på valuten og så senere ble nødt til å devaluere.
George Soros var en av spekulantene som shortet pund i 1992 og tjente ca. 1 milliard pund
over natten da pundet ble devaluert med 10 %. Et annet eksempel på fastkurs er dagens eurosamarbeid der alle medlemslandene har den samme valutaen. Et av problemene med et slikt
system er at det er stor forskjell mellom de rikeste og de fattigste landene, og det kan da bli
vanskelig for den Europeiske sentralbanken (ECB) og styre renten på en måte som er til fordel
for alle landene. (Robert Mundell var med på å legge de første planene for euro-samarbeidet)
Selv om Norges bank styrer renten etter et inflasjonsmål har de også andre delmål, som for
eksempel et produksjonsgap på rundt 0. Et positivt produksjonsgap vil si at landet er i en
høykonjunktur der veksten er over trenden og motsatt for negativt produksjonsgap. Dersom vi
befinner oss i en krisesituasjon kan Norges Bank sette ned styringsrenten for å få i gang
økonomien selv om ikke inflasjonen tilsier en rentenedgang. Denne muligheten har man ikke
ved et fastkurssystem og det kan føre til at finansielle kriser varer mye lenger dersom man må
holde renten på et høyt nivå gjennom krisen, slik som under den norske bankkrisen (19871992)
Grunner til at fast valutakurs ikke lar seg kombinere med selvstendig rentepolitikk.
1. Som nevnt tidigere så vil en fast valutakurs ikke la seg kombinere med at
styringsrenten er forskjellig fra ankerlandets rente over lengre tid.
2. Ved en flytende valutakurs kan sentralbanken styre pengemengden, men ved fast
kurs har de ikke denne muligheten siden dette vil påvirke renten og valutaen. Det
blir da på en måte valutakursen som styrer pengemengden.
Skal et land ha en selvstendig rentepolitikk samtidig som de har fast valutakurs kan de ikke ha
frie kapitalbevegelser. Ved å begrense kapitaltilførselen fra og til andre land vil økonomien
bli delvis lukket, og en slik situasjon er lite ønskelig. Derfor står valget som oftest mellom en
fast valutakurs eller selvstendig rentepolitikk. Tidligere var det mer vanlig med fast
valutakurs, men i den senere tid har de aller fleste land gått over til flytende valutakurs og
selvstendig rentepolitikk.
Gärtner, Manfred. 2009. Macroeconomics (Third Edition). England: Financial Times Prentice
Hall. Pearson Education Limited.
Holden, Steinar. 2003. Mundell-Fleming modellen ved perfekt kapitalmobilitet.
http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:tfdQW3YRDPwJ:folk.uio.no/sholde
n/ECON2310-mundell-fleming-aug03.doc+MundellFleming+modellen+ved+perfekt+kapitalmobilitet&cd=1&hl=no&ct=clnk&gl=no
http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-27-2001-2002/3/3/3.html?id=327222
http://www.articlesbase.com/finance-articles/forex-legend-george-soros-and-the-britishpound-137964.html
http://www.robertmundell.net/resume/main.asp
Analyser hovedtrekkene i norsk pengepolitikk i perioden 1920-1931 i
lys av påstanden i a).
I perioden 1874-1914 var Norge med i et fastkurssystem der kronen hadde en fast
vekslingsverdi mot gull (ca 77kr pr ounce, en dollar kostet 3,73 kr og en ounce gull kostet
$20,67). Et slikt fastkurssystemet var på den tiden vanlig i de fleste land og førte til en stabil
kjøpekraft ved at inflasjonen var på et lavt nivå i hele perioden. Ved utbruddet av første
verdenskrig ble gullstandarden opphevet, både her i Norge og i de fleste andre land.
Gullstandarden ble gjeninnført i 1916, men ble på nytt opphevet i mars 1920. Norge hadde da
hatt en enorm vekst i pengemengden og høy inflasjon fra 1914, dette førte til en kraftig
svekkelse av den norske kronen utover 1920.
Når vi skal se på perioden 1920-1931 opp mot mundells trilemma vil jeg dele denne
tidsperioden opp i 3 mindre perioder. Den første perioden tar for seg årene 1920 til 1924 som
var preget av den verste bankkrisen vi har verdt vitne til. Den andre perioden varer fra 1924 til
1928. I denne perioden førte sentralbanken en stram pengepolitikk for å kunne gå tilbake til
gullstandarden på førkrigsparitet.. Den siste perioden er fra Norge igjen innførte
gullstandarden i 1928 og frem til den ble oppløst i 1931.
I 1920 ble som kjent gullstandarden suspendert. Bakgrunnen for suspensjonen var at en
kraftig kronesvekkelse førte til at vi ikke lenger klarte å holde kroneverdien på det fastsatte
vekslingsforholdet mot gull. Den norske kronen fortsatte å svekke seg frem til oktober 1921,
da det på det meste kostet 8,45 kr for en amerikansk dollar, mot førkrigspariteten på 3,73 kr pr
dollar. Med tanke på mundells trilemma så hadde vi gitt opp fastkurspolitikken, og vi hadde
da en selvstendig rentepolitikk og frie kapitalbevegelser.. Målet var å komme tilbake til
førkrigsparitet, men dette ble utsatt siden vi var midt oppe i den verste bankkrisen i Norges
historie. Realpengemengden fortsatte å øke i 1920 og 1921 før den falt noe tilbake i årene
1922-1924. Det vil si at sentralbanken på ingen måte førte noen kontraktiv pengepolitikk.
Med tanke på de store handelsunderskuddene vi hadde i de årene ville det betydd en betydelig
reduksjon av pengemengden dersom vi fortsatt hadde benyttet gullstandarden.
De største tapene i banksektoren kom i perioden 1922-1924 der 1923 var det store kriseåret.
Det har vist seg i ettertid at disse tapene var så store at SSB ikke gikk ut med de opprinnelige
tallene for å unngå fullstendig krise. Disse tapene ble så fordelt på årene etter 1924.
Fra 1924 begynte arbeidet med å føre kroneverdien tilbake til førkrigsparitet. For å få til dette
kunne ikke sentralbanken lenger føre en selvstendig rente og pengepolitikk. Det ble da satt i
gang en stram pengepolitikk som førte til en reduksjon i pengemengden og kraftig deflasjon i
årene 1926 og 1927. Dette førte igjen at kronen styrket seg kraftig og da spesielt i årene 19251926. I motsetning til flere andre land var det uaktuelt for sentralbanksjef Nickolai Rygg og
gå tilbake til gullstandard på et lavere kursnivå, og avslo forslaget til valutakommisjonen i
januar1926 om å gå tilbake på en kurs mellom 75 og 80 % av pari.
Først i mai 1928 kunne Norge igjen innføre gullstandarden. Da hadde kronen styrket seg i
flere år og var nå tilbake på 3,73 kr pr dollar.
I den siste perioden fra 1928 til 1931 var som kjent Norge tilbake til gullstandarden. Med
tanke på Mundells trilemma hadde vi da fast valutakurs, frie kapitalbevegelser men ikke
selvstendig rente og pengepolitikk. Ved gullstandarden ble pengemengden styrt av landets
handelsbalanse. Det fungerte på den måten at ved handelsoverskudd så økte landets
gullbeholdning og dermed økt pengemengde, og ved underskudd på handelsbalansen ble
gullbeholdningen og pengemengden redusert. Da Storbritannia suspenderte gullstandarden
21.september 1931 fulgte alle de skandinaviske landene raskt etter.
http://www.norges-bank.no/upload/import/pengepolitikk/historikk.pdf
http://www.ssb.no/histstat/aarbok/1930.pdf
http://www.snl.no/gullstandard