Transcript les hele rapporten om rådhusgata 8 og 10 her

RÅDHUSGATA 8 OG 10
EN HISTORISK SEILAS GJENNOM ET BEVART
SKIPSREDERMILJØ I SANDEFJORD
En rapport utarbeidet av Ragnar Kristensen, Yttersø gård - 8. mai 2011
1
INNHOLDSFORTEGNELSE
Rapportens premisser ............................................................................... 3
Innledning .................................................................................................. 4
Fredningspraksis....................................................................................... 5
Hva er kulturhistorisk verdifulle kulturminner .................................... 6
Delfaktor 1 - Kunnskaps- og kildeverdi .................................................. 6
Delfaktor 2 - Opplevelsesverdi .............................................................. 7
Delfaktor 3 - Representativitet og forekomst på fredningslisten ...... 8
Konklusjon ............................................................................................... 8
Fra Nygaden til Midtåsen ...................................................................... 9
To skipsredergårder fra 1850-årene ...................................................... 10
Linaaegårdens have ................................................................................. 11
Skipsreder Andersens bakgård .............................................................. 13
Linaaegårdens bryggerhus - Skomakerhuset (av Bjørn Kvarenes) .... 13
Rådhusgata 10 - Linaaegården ................................................................ 14
Rådhusgata 8 - En skipsredernabo ......................................................... 17
Kart ............................................................................................................. 19
Tegninger ................................................................................................... 20
Beskrivelse av sidebygningen 1907 ......................................................... 22
Skjøte fra Stub til Linaae .......................................................................... 23
Listverksprofiler ....................................................................................... 24
Gamle fotografier ...................................................................................... 26
Branntakster og panteregister ................................................................. 28
Linaaegårdens haveareal foto .................................................................. 33
Bygningsmiljøet Rådhusgata 8 og 10 ...................................................... 34
Registrering av eksteriør - Rådhusgata 10 ............................................. 35
Registrering av eksteriør - Rådhusgata 8 ............................................... 56
Linaaegårdens etterfølgere ..................................................................... 66
Fra Sandefjords historie: Gammel gård i Dronningens gate ................. 67
Svai eller kinavipp ..................................................................................... 67
Oversikt over trehusmiljøet ..................................................................... 68
Trehusmiljøet rundt Rådhusgata ............................................................. 69
Kilder ......................................................................................................... 71
2
RAPPORTENS FORMÅL OG PREMISSER
Denne undersøkelsen og rapporten er utført fordi saken om vern eller riving av Rådhusgata 10 med påfølgende
negative konsekvenser for Rådhusgata 8 i Sandefjord, har pågått gjennom flere år og anleggets bevaringsverdi er
fremdeles mangelfullt analysert og underbygget. Saken er politisk kontroversiell og har utfordret vernemyndigehetens uavhengighet og handlekraft i slike saker.
Vernemyndighetenes saksbehandling har vært inkonsistent og synes å være preget av å være en slalomløype mellom ulike samfunnsinteresser. Denne rapportens formål er å rette opp mangelen på kunnskap om Rådhusgata 8
og 10. Resultatet viser at eksteriørfredning av gårdene Rådhusgata 8 og 10 er en farbar vei ut av forvaltningsuføret.
Utover gjennomgang av skriftlige kilder, hvorav de viktigste er gjengitt avfotografert her, er begge bygningene
blitt registrert utvendig. Da forfatteren er nektet adgang til Rådhusgata 10 pga. uenighet om saken, har jeg ikke
kunnet dokumentere vinduene så grundig som jeg ville ønsket. Vinduene i Rådhusgata 8 derimot er dokumentert også innvendig, slik at alderen har latt seg fastslå sikrere.
Det burde vært utført en systematisk fargeundersøkelse på egnede deler av fasadene, men det har det ikke vært
anledning til. Den skriftlige dokumentasjonen har bragt absolutt sikkerhet til byggeåret. Løsrevne enkeltkilder
som det i noen sammenhenger har vært referert til, kan ikke rokke ved dette faktum. Både Rådhusgata 8 og
10 er branntaksert og beskrevet den 19.april 1856 i branntakstprotokollen for Sandefjord. Det står eksplisitt i
branntakstene at begge eiendommer fikk sine respektive nye matrikkelnummer denne dagen.
Når det omtales “anlegg” menes sammenstilling av flere bygninger som ikke behøver å være av samme alder,
stil eller opprinnelse, men som utgjør et historisk hele med innbyrdes bruksfunksjoner. Med “opprinnelig”
menes at noe skriver seg fra en bygnings innledningsfase, dvs. en spennvidde på noen år fra byggetidspunktet.
Hus ble sjelden ferdigstilt byggeåret, men har en utviklingshistorie, hvor dessuten også senere og ikke-opprinnelige elementer kan ha stor antikvarisk verdi.
Ragnar Kristensen, 8.mai 2011
3
INNLEDNING
Saken om hvorvidt Rådhusgata 10 i Sandefjord skal rives eller bevares, har pågått i en årrekke. For mange er
saken blitt et symbol på motstanden mot totalsanering av Sandefjord sentrums eldste historie til fordel for høye
betongbygg. Saken om Rådhusgata 10 handler ikke bare om dette anlegget, men like mye om hele trehusmiljøet i denne delen av sentrum. Saken handler særlig om nabogården Rådhusgata 8, som har en parallell historie
til Rådhusgata 10 - samme byggherre og samme byggeår.
Både Rådhusgata 8 og 10 er uregulerte. Et forsøk på å regulere Rådhusgata 10 til sanering og nybygg i perioden
2006-2008 førte ikke frem da innsigelse mot riving fra Vestfold fylkeskommune medførte at kommunestyret
trakk planforslaget fordi man forutså at departementet ville gi fylkeskommunen medhold i saken. Rådhusgata
8 og 10 ble også foreslått regulert i perioden 1956-62, men planforslaget ble hverken endelig vedtatt eller stadfestet, noe Sandefjord kommune bekrefter. Eiendommen er derfor fremdeles uregulert men omfattes av en
kommuneplan som ikke er sterk nok til å hindre riving. Rådhusgata 10 er nå søkt revet av eier og politisk utvalg
i Sandefjord har godkjent rivesøknaden. Vestfold fylkeskommune har frosset prosessen ved å vedta midlertidig
fredning inntil verneverdi og tilstand er godt nok belyst til at varig vern kan vurderes.
Bygningene og miljøet er nedtegnet i SEFRAK-registeret fra 1977-78. Området inngikk i Strategi for byutvikling
1999 og miljøet er beskrevet i kommunens rådgivende Bevaringsplakat. Linaaegården ble skiltet som historisk
bygning etter vedtak om skilting fra ordføreren i 1997, men skiltet er fjernet av nåværende eier. Til tross for den
sterke stillingen Rådhusgata 10 har hatt i lokalmiljøet, har saneringstrusselen presset seg frem med brutal styrke.
Denne rapportens formål er å utrede verneverdiene som ligger i Rådhusgata 8 og 10 samt å dokumentere historien og byggeskikken til disse to anleggene og sette disse momentene inn i en større sammenheng. Den estetiske
verdien til Rådhusgaten 10 er udiskutabel og velkjent, men historien med utgangspunkt i det historisk nye skipsredermiljøet i Sandefjord på midten av 1800-tallet er ukjent stoff og setter det opprinnelige miljøet bygningene
ble skapt i, inn i en sosialhistorisk svært interessant pionèr- eller gründerramme innenfor maritim virksomhet i
Norge. Denne opprinnelige og faktisk folkelige forsatsen til 1900-tallets elitære redervirksomhet er lite påaktet,
men i nasjonal sammenheng like interessant som ”Jahreperioden” - men også dens motsats på mange måter.
Firmaet Jean B. Linaae, opprettet i 1859, utviklet seg til å bli et av Norges mest velrenommerte skipsmeglerfirmaer med hovedvekt på hvalfangst etter 1900 og agentur for bl.a. Amerikalinjen og andre store rederier. Eier
fra 1914/16 til 1958, skipsreder Harris Hanssen, representerer en typisk mindre reder på 1900-tallet. Rådhusgata 10 er det upretensiøse men elegante arnestedet for en imponerende næringshistorie i nasjonal målestokk
og sprenger på 1900-tallet det opprinnelige miljøets sosial- og næringshistoriske målestokk.
I bysammenheng er opprettholdelsen av hele trehusmiljøet i Rådhusgata 8-10 vesentlig, fordi disse bygningene
binder sammen det som er tilbake av historisk trehusmiljø i denne delen av sentrum, og ut til Bjerggaten. Noe
av den eldste gjenværende sentrumsbebyggelsen som ble forskånet fra de to store bybrannene i henholdsvis
1900 og 1915, befinner seg i dette området.
Konklusjonen i denne rapporten er at begge gårdene Rådhusgaten 8 og 10 bør eksteriørfredes. Begge gårdene kan knyttes til en viktig nasjonal historie og særlig nr. 10 er bevart som helhetlig bygårdsanlegg og bør bare av den grunn oppnå
høyeste vernestatus. At byggeår og byggherre er ens, styrker oppfatningen av miljøet som historisk enhetlig med sterk
kunnskaps-, kilde- og opplevelsesverdi. Miljøet som helhet bør sikres ved bruk av Kulturminneloven.
Eier av Rådhusgata 8, Eidi Christensen, har selv i brev til Riksantikvaren tilbudt sin egen eiendom for eksteriørfredning såfremt dette også omfatter nr. 10. Eier av Rådhusgata 10 motsetter seg bevaring og viser til sine
planer om utvikling av tomten.
Anbefalingen er derfor å eksteriørfrede hovedbygningen og to sammenbygde uthus på eiendommen Rådhusgata
10 (gårds- og bruksnummer 173/133) samt hovedbygningen på eiendommen Rådhusgata 8 (gårds- og bruksnummer 173/132) etter Kulturminnelovens §15. Likeledes bør i det minste arealet vest for Rådhusgata 10`s hovedhus
områdefredes etter Kulturminnelovens § 19 for å sikre kontroll med utviklingen av det opprinnelige havearealet.
4
FREDNINGSPRAKSIS
Det har vært hevdet at bruk av fredning må hjemles i nasjonale interesser. Dette er ikke riktig da Kulturminneloven ikke inneholder begrepet ”nasjonale interesser”. Tvert imot står det i lovens §2, fjerde ledd: ”Etter denne
lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes”. Likeledes
har det vært hevdet at objekter klassifisert som regional verneinteresse ikke kan fredes. Dette er heller ikke
riktig da regionale verneinteresser har vært utgangspunkt for fredning og det kan neppe sies annet enn at alle
kulturminner har en regional tilknytning og betydning. Svært få kulturminner har en tilknyttet nasjonal historie slik som f.eks. Eidsvollsbygningen. Hva som så gir et streif av nasjonal interesse iht. fredningspraksis vil
variere og være et skjønnsspørsmål basert på et sett kriterier og en konkret totalvurdering hvor den politiske
målsettingen om å frede etter representativt utvalg av landets kulturminner er et rammeverk.
I Kulturminnevern, Lov - Forvaltning - Håndhevelse (red. Jørn Holme, 2001), bind II, side 30 skriver Jørn
Holme/Marie Finne: ”En pleier tradisjonelt å avgrense kulturminnelovens vern til kulturminner og kulturmiljøer
som er av nasjonal verdi”. Begrepet nasjonal verdi er diskutabelt og har aldri vært entydig anvendbart. Holme/
Finne medgir da også på side 11 at ”Lovens særlige virkemidler er imidlertid forbeholdt kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner eller kulturmiljøer”. Begrepet nasjonale interesser er innført av Riksantikvaren
og oppfattes som en hensiktsmessig inndeling av verdivurdering knyttet til ansvar etter forvaltningsnivå.
Fredning baseres på faglig skjønn og kulturminnepolitikken Stortinget har vedtatt. Holme/Finne skriver: ”...
at fredningsskjønnet er et faglig skjønn. Det skal være i samsvar med myndighetenes generelle kulturminnevernpolitikk. Forvaltningspraksis har stor betydning ..... For at et kulturminne skal kunne anses som fredningsverdig,
må det etter forvaltningspraksis ha en nasjonal verneverdi. Selv om kulturminnet ikke har slik verdi, kan bygningen godt ha en særlig regional verneverdi, f.eks. som et godt eksempel på en byggeskikk i en landsdel”. Det vises
deretter til at verneverdien vurderes ut fra en rekke delverdier som munner ut i en konkret totalvurdering om
fredning bør foretas. ”Er kulturminnet truet av riving, byggetiltak eller andre former for skadelige inngrep vil
dette ofte være en utslagsgivende faktor” (min utheving, Holme/Finne side 144).
Fredningspraksis eksponeres i Riksantikvarens (Lisen Bull) ”Verneverdi og utvelgelseskriterier” utgitt av Riksantikvaren i 1987, sitat side 28: ”Det har tidligere vært forventet at fredede kulturminner skal være av nasjonal
betydning. Dette begrepet er vanskelig å definere”. Hun skriver videre: ”Ved å bruke fylket som sammenligningsgrunnlag for utvelgelse av fredningsobjekter, vil vi kunne være trygge på at de mest verdifulle kulturminnene fra
alle landsdeler blir representert på fredningslisten. Både regionale særtrekk og betydelige anlegg innenfor nasjonale
hovedstrømninger skulle da kunne sikres. Kulturminnevernet baserer seg i større grad enn tidligere på lokalmiljøene og hensyn til lokalbefolkningens behov. Dette skulle tilsi at også kulturminner av spesielt stor betydning rent
lokalt bør kunne fredes i noen sammenhenger”.
I artikkelen ”Fire år med Kulturminneloven” (1984) skriver Lisen Bull: ”Stategisk fredning: Fredning av et enkelt
objekt brukes ikke bare for å skaffe fredningslisten et representativt utvalg av de viktigste kulturminnene. Fredning
av en enkeltbygning har også vært brukt for å redde hele bygningsmiljøer. Riksantikvaren har reist fredningssak
der viktige hjørnestener i et verdifullt bygningsmiljø var truet. En forutsetning for denne type fredning er da at bygningen er strategisk viktig plassert i miljøet og dessuten har antikvarisk verdi i seg selv uten nødvendigvis å være
direkte fredningsverdig isolert sett. Miljøet som helhet vurderes som fredningsverdig i slike tilfeller. Disse sakene er
alltid konfliktfyllte og møtes ofte med argumentet om at så mange andre bygninger på stedet har større antikvarisk
verdi og derfor heller burde fredes (monumentfredningstankegangen).” (Nordhagen: Fagdidaktisk kompendium,
side 3). Sitatet illustrerer at signalene vernemyndigheten i dag gir i fredningspolitikken innebærer en sterk innsnevring av tidligere fredningspraksis. Dette er stikk i strid med signalene Stortinget har gitt og imøtekommer
ikke Riksrevisjonens alvorlige kritikk av forvaltningssystemet.
Både praktisering og forståelse av begrepet nasjonal verneverdi er nødvendigvis knyttet opp til regionale verneverdier og det politiske ønsket om å oppnå større representativitet på den nasjonale fredningslisten gjør det
vanskelig å operere med en form for nasjonale interesser som kun er knyttet opp til helt enestående begivenheter og formuttrykk. Ved siden av den faglige tilmålingen av verdi etter kriterier har det politiske ønsket om
å oppnå representativitet på fredningslisten vært en ramme for fredningspraksis. Det er vanskelig å tenke seg
den politiske målsettingen gjennomført uten at regionale verneverdier tilgodesees i fredningssaker.
5
En uttrykt politisk målsetting for kulturminnevernet i nyere tid er at ”målet med fredningsarbeidet er å bevare
et representativt utvalg bygninger og andre kulturminner av forskjellig type fra ulike tidsepoker og geografiske områder med tilknytning til alle lag av befolkningen” (min utheving). Det later til å være generell enighet
om at bygningsmassen fra tiden før 1850 er overrepresentert på fredningslisten, mens det er store mangler for
perioden etter 1850. Vernemyndighetene har en tendens til å bruke begreper som nasjonal og regional verdi
som foring for beslutninger som ikke alltid er begrunnet ut fra et mangefasettert sett vernekriterier. Man bør
unngå å redusere begreper som regional og nasjonal verneverdi til saksforenklende formularer som på en enkel måte siler ut saker forvaltningen ikke ønsker å ta. Da mister begrepene sitt betydningsinnhold. I saken om
fredning av Linaaegården har Vestfold fylkeskommune unnlatt å begrunne sin vernevurdering og Riksantikvaren har kun vist til fylkeskommunen. Også myndighetene må begrunne sine standpunkter.
HVA ER KULTURHISTORISK VERDIFULLE KULTURMINNER
Er det mulig å frede Rådhusgata 8 og 10? Spørsmålet er aktuelt etter at to offentlige verneinstanser har hevdet
at Rådhusgata 10 har regional verdi og derfor ikke kan fredes. Gjennomgangen av fredningspraksis viser at problemstillingen er adskillig mer nyansert. Det er vanskelig, og kanskje heller ikke ønskelig, å lage et skarpt skille
mellom såkalte nasjonale og regionale verneverdier. Riksantikvarens Lisen Bull gikk på slutten av 1980-tallet så
langt som til å hevde at man kanskje burde vurdere å frede kulturminner av lokal verneverdi. Uansett viser fredningshistorien at innholdet i begrepet er i endring og det bør debatteres i større grad hva som bør omfattes av den
såkalte ”nasjonale” interessen. Når antikvarene nå beslutter at bare nasjonale historier og dådsverk hører hjemme
på fredningslisten, ender vernemyndighetene i et eksklusivt elfenbenstårn hvor man uvergelig vil dyrke egen
smak og egne oppfatninger. Samtidig går verdifulle kulturminner til grunne utenfor elfenbenstårnet fordi disse
kulturminnene ikke oppnår ”riktig” status i antikvarenes øyne. En slik kulturminnepolitisk laissez-faire holdning
dreper det folkelige engasjementet og oppslutningen om kulturminnevernets målsettinger. Uansett er begrepene
”nasjonalt” og ”regionalt” konstruksjoner som kan lede til absurde konsekvenser om ikke fornuft, følelser og den
politiske realitetssans også praktiseres. Her følger en gjennomgang av de vanlige delfaktorene for vurdering av
verneverdi, praktisert på Rådhusgata 8 og 10.
DELFAKTOR 1: KUNNSKAPS- OG KILDEVERDI
Bygningshistorisk verdi - Rådhusgata 10 har så mye av sitt opprinnelige eksteriør bevart at den kan sies å representere en god kilde til opprinnelig bruk av forskjellige fasadedetaljer fra samme stilperiode. Bygningens senempireuttrykk er ikke et resultat av endring og ombygging, men er et uttrykk for èn byggherres/byggmesters vilje
til samtidighet rundt årene 1855/56. Rådhusgata 8 har tilsvarende mange opprinnelige detaljer bevart og representerer en samtidig variant av Rådhusgata 10 og illusterer hvorledes materialbruk og utforming preges av den
utførende håndverker. Det helhetlig bevarte bakgårdsanlegget til nr 10, som også danner en ramme for nr 8, er i
dag sjeldent som helhetlig bygårdsanlegg og bidrar til forståelsen av utviklingen av byanlegg gjennom midten av
1800-årene. Rådhusgata 8 og 10 er bygningshistorisk interessante og daterbare variasjoner over et tema. Vesentlig
er det at autentisitetskravet er oppfyllt for begge gårdene.
Arkitekturhistorisk /stilhistorisk verdi - Rådhusgata 10 er en formfullendt senempirebygning som samtidig er influert av nye stilretninger. Det kan diskuteres om bygningen representerer en overgang fra senempire til sveitserstil hvor
senempiren ennå står sterkest. Bygningen er svært elegant og smekkert utformet og det slake taket med avsluttende svai
uten gesimslist samt de mange vindusflatene gir et svevende og lett uttrykk. Rådhusgata 10 var åpenbart mer påkostet
med mange vinduer, der nr 8 er noe mer sparsom. De utstikkende taksperrene er underpanelt, tilsynelatende skrått, noe
etter sperrenes vinkel - og ikke vinkelrett på vegglivet med tydelig gesimskasse som man forventer av et empireinfluert
bygg. Dette gir svaien (uansett grad av svai) en vingeform som svever. Samtidig understreker detaljeringen et formål om
høy kvalitet i utførelsen. Naboen nr 8 er mer tradisjonell i uttrykket, noe tyngre og representerer den mer typiske lokale
variant av bygningstypen. Her er forekomsten av vinduer mer sparsom og bygningen fremtrer mer tilknappet. De to
gårdene sammen gir stor byggeskikk-, stil- og arkitekturhistorisk forklaringsverdi.
6
Teknikk, material- og håndverkshistorisk verdi - Mengden av bevart originalmateriale; panel, vinduer, omramminger og form, er en kunnskapsbank til nettopp denne periodens håndverksmessige utførelse, materialbruk og formgivning. At byggeåret samsvarer med bevarte detaljer gir en absolutt sikkerhet til datering av bruken av de ulike fasadeelementene, utførelsen og materialbruken. Detaljeringen er meget fint og presist utført.
Samfunnshistorisk verdi - Både Rådhusgata 8 og 10 representerer et viktig kapittel i utviklingen av norsk rederinæring og kystkultur. Bygningene danner til sammen et unikt materielt uttrykk for den særegne parts- og småredernæringen i tredje kvartal av 1800-årene. En sosial permeabel klasse i en næring som var uvanlig åpent for
sosial mobilitet i et ellers mer rigid samfunnssystem. Det sosiale miljøet Rådhusgata 8 og 10 representerer avløses
av de store kapitalmonopoliserende rederne på 1900-tallet, hvor Anders Jahres fredede Midtåsen i samme by er et
illustrerende motstykke i større historisk kontekst. Det bevarte helhetlige gårdsmiljøet til nr 10 forteller om livet
i en større bygård i provinsen på 1850-tallet i regi av en ny, fri yrkesgruppe. At fjøs/stallbygningen står der, gir en
forståelse for husdyrholdet i norske byer langt ut på 1800-tallet og hvorledes funksjoner som i dag forbindes kun
med landbruket, den gang også hørte byen til. Fraværet av pakkboder og andre handelsfunksjoner forteller om
det tradisjonelle og overveiende kombinerte rederiyrket som rendyrkes til et rent investeringsforetak. Bygningenes relativt beskjedne størrelse illustrerer at rederinæring fremdeles ikke var på ”Anders Jahre”-nivå.
DELFAKTOR 2: OPPLEVELSESVERDI
Kunstnerisk og estetisk verdi - Rådhusgata 10 har en gjennomført klassisk fasadeløsning basert på absolutt symmetri. At fasaden er generøst utstyrt med vinduer med store glass gir en åpenhet og luftighet til bygningskroppen og
bygningen fremstår lett og elegant som en lystgård - et bilde som understrekes av det opprinnelige og fremdeles åpne
(men asfalterte) havearealet i front. Bygningen er håndverksmessig fint utført i detaljene, harmonisk og klassisistisk,
men samtidig peker arkitekturen fremover i retning av historisme/sveitserstil. Takutstikkets form/konstruksjon og
takformen gir bygningen en uvanlig eleganse. Rådhusgata 8 viderefører det tradisjonelle halvvalmede bolighuset
uten påtrengende symmetri gjennom sin vindusplassering, færre vinduer og noe tyngre volum - samtidig som bygningen viderefører former fra nr 10 - spesielt takformen. Det er unikt å oppleve to så utpregede variasjoner over ett
tema samtidig og i samme gateløp. Sammen gir de gateløpet en opplevelsesmessig helhet som neppe oppleves andre
steder. Mange har fortalt at Linaaegårdens fasade er et bilde som fester seg til hukommelsen etter et Sandefjordsbesøk. Når man ser på sydsiden av Rådhusgata som gateløp dannet av de to eiendommene sammen, fremtrer bildet
umistelig. Gårdsmiljøet mellom nr 8 og 10 gir en spennende innfallsvinkel til det mer nødtørftige og nødvendighetsbetonte i tidens kultur. Empiren kjennetegnes normalt av embetsmannsstatens alvor. Rådhusgata 10 utviser en
letthet og åpenhet som tar med seg empirens klassiske form, men peker videre mot et åpnere og mer uformelt, men
samtidig estetiserende uttrykk. Uttrykket kan forsøksvis sammenfattes i betegnelsen biedermeier.
Miljøskapende verdi - Et avgjørende moment er at Rådhusgata 8 og 10 til sammen danner et helhetlig gatebilde
og utgjør en kompakt helhet som vil fungere godt uavhengig av hva som skjer med kvartalet på andre siden av
gaten. Rådhusgatas søndre side gir et blikk inn i en forgangen tidsalder ved sin kompletthet fra nummer 8 via
Skomakerhuset til nr 10 med sitt åpne rom foran. Rådhusgata 8 og 10 er viktigere for opprettholdelsen av andre
nabogårder i tre enn vice versa. Desuten styrkes sammenhengen med Bjerggata østover. Det er ikke mulig å tenke
seg at nummer 8 vil kunne leve videre annet enn som en utilpass raritet om nr 10 fjernes. Sammen uttrykker de to
gårdene en styrke og historiefortellende sammenheng som er viktig i større sammenheng enn kun for Sandefjord
by. Det bevarte, sammensatte gårdsmiljøet mellom nr 8 og 10 er sjeldent og styrker miljøet ved å motvirke en ensidig estetiserende misforståelse av bygårdsanlegget. At nødvendighets- og livsoppholdsfunksjonene ved et såpass
gammelt byanlegg er bevart, forteller viktig historie og forklarer og gir opplevelse av dypere sammenhenger. Det
åpne, tidligere havearealet foran nr 10 er uvanlig og gir særpreg til området.
Symbolverdi - Rådhusgata 8 og 10 har stor symbolverdi, som eksempel på vesentlig kulturminne, for mange mennesker i Sandefjord som opplever særlig nr 10 som et umistelig “smilehull” i en stadig mer enstonig betongpreget by.
Fredning har i utgangspunktet folkelig oppslutning og man bør ikke undervurdere symbolverdien i forhold til vern
som realistisk mulighet i entreprenørbyen Sandefjord. Begge gårdene bærer på en immanent symbolkraft og et uforløst
potensiale i forhold til Sandefjords fortid som reder- og sjøfartsby. Særlig sett i relasjon til Midtåsens mer dramatiske
aksentuering av de absolutte finansielle høyder, der Rådhusgata 8 og 10 representerer den jevnere manns karriere.
7
Pedagogisk verdi - Både Rådhusgata 8 og 10 bærer på et stort pedagogisk potensiale, både i sosialhistorisk og
i arkitektur- eller byggeskikkhistorisk sammenheng. Rikdommen av daterbare bevarte eksteriørdetaljer som
kan settes i ulike kontekster og bidra til forståelser på flere plan, gjør eiendommene til undervisningsobjekter.
Den pedagogiske verdien økes med relasjonen til Midtåsen. Dette aksentuerer motpolene. Ikke minst forteller
de bevarte bakgårdsbygningene tydelig om livet i en bygård på midten av 1800-årene og individualiteten i
snekkerhåndverket
DELFAKTOR 3: REPRESENTATIVITET OG FOREKOMST PÅ FREDNINGSLISTEN
En uttrykt politisk målsetting for kulturminnevernet i nyere tid har vært at ”målet med fredningsarbeidet er
å bevare et representativt utvalg bygninger og andre kulturminner av forskjellig type fra ulike tidsepoker og
geografiske områder med tilknytning til alle lag av befolkningen”. Det er en målsetting å komplettere fredningslistens utvalg. Det later til å være generell enighet om at bygningsmassen fra tiden før 1850 er overrepresentert på fredningslisten, mens det er store mangler for perioden etter 1850.
Arkitektur/bygningshistorie - Jeg har gjennomgått alle enkeltfredninger av objekter oppført mellom 1825 og
1875 på Riksantikvarens database Askeladden, som inneholder alle fredede objekter i Norge. Et søk på fredede
enkeltobjekter oppført mellom 1825 og 1875 resulterer i 179 treff på enkeltminner, herunder jernbanespor,
naust, boliger etc. Søkeordet opprinnelig bolig gir 66 treff. Reduseres søket til bygårder ender vi opp med fire
treff: De fire bygårdtreffene er Parkkvartalet i Oslo, oppført 1867 i tegl. Knudsengården eller Møllergården,
Skippergata 11 Tromsø oppført 1820/30 i to etasjer, et klassisk herskapshus med helvalmet tak. Thoresens hus
i Egersund oppført ca 1844 i halvannen etasje og uten likhetstrekk med Linaaeanlegget. Brodtkorpgården/
Christiegården i Kristiansund oppført henholdsvis 1786 og 1835, begge klassiske bygninger preget av det foregående århundret. Ingen av disse bygningene har tydelige fellestrekk med Linaaegården i Sandefjord.
Det finnes bygninger oppført på 1700-tallet som i det ytre eller etter ombygginger kunne ligne på Linaaegården
(eller Rådhusgata 8) – i hvert fall i detaljering. Lignende vindusomramminger finnes på Føynegården og på
Kossegården i Tønsberg. Kun Linaaegården har hele sitt dominerende fasadeutstyr bevart. Panel og gerikter,
opprinnelige vinduer og belistninger. Linaaegården er en unik representant for 1850-tallet i sitt bevarte og autentiske ytre. Rådhusgata 8 og 10 står der i hovedtrekkene som da bygningene var nye i 1855/56 og viser den
klassisistiske tradisjonen i overgangen til historismen, i enkel, borgerliggjort og forfinet Sandefjordsvariant.
Sosial tilknytning - Rådhusgata 8 og 10 er bygget som skipsredergårder i en tid da yrket rendyrkes og ikke
lenger kobles direkte til egen handel med varer som fordrer pakkboder etc. på egen eiendom. De to anleggene
forteller om skipsrederi som eget yrke. Sosialt representerer anleggene en mellomklasse av oppadstigende forretningsdrivende som har forlatt landbruk eller handel, skipsføreryrke el. for å drive ren shippingvirksomhet.
By- og skipsredergårdene Rådhusgata 8 og 10 er særegne fordi de mangler alle attributtene som fulgte med en
maritimt tilknyttet gård tidligere: pakkhus, naust etc. Handels- og opplagsfunksjoner er borte, tilbake er kun
bolig og tilknyttede funksjoner som trengs til livets opphold; bryggerhus, vedskjul, fjøs og stall. Skipsreder er
blitt et yrke for seg og er mer lik en investor enn en tradisjonell handelsmann. Denne nye sosialt mobile og åpne
klassen, har hatt godt fotfeste i Sandefjord der eiendomsforhold innen landbruk og tettstedets tradisjonelle
tilknytning til maritim virksomhet la grunnlaget for en spesielt bred deltagelse i partsrederier som foregrep
funksjonsmåten til moderne aksjeselskaper i sin organisering. Tatt i betraktning mangelen på fredede anlegg
innenfor perioden 1825 til 1875, er det rimelig å anta at denne spesielle fasen i maritim historie fra før av ikke
er representert på fredningslisten.
KONKLUSJON
Den spesielle, lette og usedvanlig harmoniske senempireutformingen til Rådhusgata 10 er i regional sammenheng
av svært høy verdi. Bygningens eksteriør er blandt de fremste av sitt slag i Vestfold og kanskje i Norge. Rådhusgata
8 har en hovedform som er representativ for 1850-tallets byborgerbolig i Vestfold. Høy regional verdi.
8
Rådhusgata 8 og 10 utgjør sammen et unikt miljø og gatebilde fra 1850-tallet som det neppe finnes tilsvarende
av andre steder i landet. Miljøet kan karakteriseres som av nasjonal verdi. Rådhusgata 10, hovedhus og bakbygninger (stall, fjøs, bryggerhus) representerer en type bygårdsanlegg som det på landsbasis finnes svært få tilbake
av. Som komplett bygårdsanlegg har Rådhusgaten 10 nasjonal verneverdi.
Rådhusgata 8 og 10 representerer en gründerperiode i norsk skipsfartshistorie som forløper til, og samtidig
motsats til perioden etter 1900, som frembragte magnater som Anders Jahre. Den rendyrkede yrkesskipsreder
som nytt historisk fenomen på Østlandsområdet fra 1840/50-tallet mangler ellers materielle uttrykk på fredningslisten og er etter alt å dømme lite utforsket. Spennvidden mellom 1900-tallets Midtåsen og 1800-tallets
Rådhusgaten understreker betydningen. Rådhusgata 8 og 10 har sosialhistorisk verdi på nasjonalt plan.
Rådhusgata 8 og 10 har begge stor grad av sammenhengende autentisitet i eksteriøret. Epoken og de historiske
personlighetene bygningene representerer, assosieres med bygningene selv. Dette underbygger verdiene som
det hittil er konkludert med. Det mangler ikke argumenter for å frede Rådhusgata 8 og 10.
FRA NYGADEN TIL MIDTÅSEN
Rådhusgata 8 og 10 har en dypere og mer spesiell historie enn betegnelsen ”kjøpmannsgårder” skulle tilsi. Faktisk er betegnelsen noe misvisende da dette lille miljøet på sydsiden av Nygaden, senere Rådhusgata, opprinnelig
ble til som et lokalt skipsredermiljø. Skipsreder Thor Andersen Hotvedt var først ute og bygget Rådhusgata10 i
1855/56. Samtidig bygget han Rådhusgata 8 på en deretter utskilt nabotomt og solgte denne til skipsreder Martinius Gogstad i 1856. Frem til over 1900 (rundt midten av 1900-tallet for nr. 10 sin del) skulle disse to karakteristiske eiendommene opprettholde en sterk tilknytning til det maritime og representere den første moderne generasjonen skipsredere som slo seg opp under oppgangstidene for sjøfarten fra 1845 til 1875. Første del av denne
perioden utgjør Sandefjords fødsel som by og perioden er første fase i en utvikling som tar en ny retning rundt
1900 og ender med Anders Jahre og de store internasjonale formuene rundt midten av 1900-tallet.
Både Rådhusgata 8 og 10 er oppført for skipsredere av en skipsreder. Begge gårdene opprettholdt sin maritime
tilknytning til over 1900 da den maritime virksomheten skjøt opp til nye høyder og næringen endret karakter
fra partsrederi til store kapitalansamlinger på færre hender. Denne maritime tilknytningen har vært sterkt
profilert både gjennom familiene Linaaes og Hanssens eierskap til nr 10. Familiene satt spor etter seg, ikke
bare med maritim næring som kulminerte etter 1900, men også gjennom samfunnsengasjement i politikk og
avisdrift. Gårdene ble bygget i en periode som innledet og foregrep perioden da hvalfangsten etterhvert ble helt
vesentlig i byens næringsliv.
I 1813 ble Sandefjords administrasjon offisielt skilt fra Larviks, slik at byen fikk sine egne embetsmenn. I 1837,
ved innføringen av formannskapslovene, fikk byen eget formannskap. Sandefjord ble dermed egen kommune. Ladestedet Sandefjord ble kjøpstad i 1845. Sandefjord ble i 1845 karakterisert som en landsby hvor eiendommenes
hager, enger og hus markerte veiene som hadde grøftekanter og gresskant (hvor kyrne beitet) og tildels var åpne
på begge sider uten markering. Man beklaget seg over overfloden av enger inne i tettstedet og mangelen på byggetomter. Det vekket forargelse blant de fremskrittsvennlige at byborgere holdt seg med landsbygda inne i byen
istedenfor å fortette sentrale, ubebygde løkker. Rådhusgata 8 og 10 representerer en periode hvor utviklingen mot
et urbant Sandefjord begynte. Etter hvert kommer tekniske fremskritt som understreker det urbane som gatebelysning og innlagt vann fra kommunale reservoarer. Et stort løft for byen var vannverket ved Bugårdsdammen,
anlagt i 1870 årene. Av takstene fra 1884 fremgår det at Rådhusgata 8 og 10 da hadde fått innlagt vann.
Sandefjord hadde 800 innbyggere i 1845, økte til 2 500 i 1875 og 4 900 i 1900. I midten av 1800-årene beitet
kuer og hester innefor bygrensen - både på dertil egnede løkker og på gresstustene som vokste i veiene. Hjemmeøkonomien blomstret ennå og folk holdt seg med husdyr i byen. Skipsreder Andersen holdt f.eks. to stk.
”kveg” på sin eiendom Rådhusgaten 10. Det var lite tilbake av dette rundt 1900. Sandefjord utviklet seg til et
handelssentrum for områdene rundt, og løkkene ble bygget igjen. Sandefjord ble herjet av bybranner i 1900 og
i 1915. Svært mange hus gikk tapt, men Rådhusgata 8 og 10 overlevde flammene.
9
For Sandefjord var sjøfart og fangst en motor i utviklingen. Velstand ble fordelt gjennom partsrederi og aksjeselskaper. Inntekter fra handel og annet ble investert i partsrederi, og det var der de store pengene ble tjent.
Det ble skapt en ny overklasse som var åpen for rekruttering nedenfra. Småkjøpmenn, småbrukere og bønder
investerte mindre summer i skipsparter. De fleste bønder rundt Sandefjord ble selveiere ettersom Treschow
solgte skogfattig gods, og husmannsvesenet fikk derfor ikke fotfeste her. Kombinasjonen av jordbruk og skipsfart ble vanlig i området.
Folketellingen 1845 forteller at 45% av befolkningen i Sandefjord ble forsørget gjennom jordbruk, resten av
skipsfart og annet (Hougen). Den vanlige handelsmann sto ikke sterkt økonomisk. Av 109 handelsfolk hadde
bare 17 betydelig intekt. I midten av 1800-årene ble rederivirksomheten på sett og vis demokratisert og inntektene tilfalt flere. Liberaliseringen av handelsregimet internasjonalt, gjennom opphevelsen av Navigasjonsakten
i 1851, forløste gründerenergi, og Krimkrigen la grunnlag for formuer innen shipping.
Gjennom perioden ble skipsfart en stadig viktigere næringsvei for ulike sosiale lag, der tidligere tiders redervirksomhet var preget av eksklusiv rekruttering. Det kan se ut som om rekrutteringen til rederstanden gjennomgikk
en differensiering rundt midten av 1800-årene som kan sammenlignes med dannelsen av moderne aksjeselskaper med svært vid spredning av risiko. Denne utviklingen mot bredere økonomisk basis for å drive skipsrederi
må også ha muliggjort for flere å slå seg opp som profesjonelle skipsredere med kun dette som yrke. Skipsreder
fremstår i folketellingene på denne tiden som en yrkestittel der man tidligere i større grad baserte skipsrederi på
kombinasjon med andre yrker, særlig handel med varer. Søk i folketellingen av 1801 bekrefter at skipsrederi da
overveiende ble drevet i kombinasjon med andre yrker. Folketellingen av 1865 viser en utvikling mot rederivirksomhet som yrke for seg. På landsbasis fremstår i 1801 bare en håndfull mennesker som kun skipsredere. Denne
situasjonen endres rundt midten av 1800-årene og det er rimelig å anta at Vestfold er et pionerfylke i landssammenheng innen rederivirksomhet. Rådhusgata 8 og 10 fremstår som sjeldne materielle uttrykk for denne nye utviklingen av en nasjonalt betydningsfull næring, og utfyller bildet fredede Midtåsen skaper av næringen. Den fredede Føynegården i Tønsberg på sin side, representerer den typiske tradisjonelle 1700-talls reder og handelsgård
med hele sitt reportoar av bruksfunksjoner. Denne vurderingen tilfører saken om bevaring av Rådhusgata 8 og 10
et viktig og helt nytt moment og plasserer de to bygårdene i Sandefjord midt mellom Føynegården og Midtåsen.
Mot slutten av århundret økte kravene til kapital slik at det ble vanskeligere å slå seg opp. Partsrederiene mistet
etterhvert betydningen. Sjøen var av avgjørende betydning for dannelsen av sosiale klasser i perioden fra 1850
og fremover mot 1900. Sjøfarten ble en næring av nasjonal betydning. Utviklingen etter 1900 med store krav
til inngangskapital, kulminerer som sosialt fenomen med Anders Jahres Midtåsen.
Rådhusgata 8 og 10 representerer starten på denne utviklingen med en mer demokratisk fordelt og åpen maritim kapitalisme som over 1900 beveger seg i retning av enorme kapitalansamlinger konsentrert på få hender.
Fra Linaaegården til Midtåsen kunne denne sosiale og økonomiske reisen kalles. I Sandefjord har denne historiske utviklingen og de to motpolene i hver ende av historien et fattbart materielt uttrykk gjennom henholdsvis
Rådhusgata 8/10 og Midtåsen.
TO SKIPSREDERGÅRDER FRA 1850-ÅRENE
Panteregisteret for Sandefjord indikerer at Rådhusgata 8 og 10 er bygget samtidig av samme byggherre. Branntakstene fra 1856 viser at de er bygget samtidig. De to bygningene er på mange måter svært like og oppfattes som
”makkere”. Linaaegården er likevel mer mondèn elegant i sin utforming og det kan være at Linaaegården var den
første av sitt slag i Sandefjord - og satte i gang en motebølge. I dag er kun nr 8 og 10 bevart i en stand som vitner
tilfredsstillende om det opprinnelige uttrykket.
Flere trekk ved nummer 10 bør bemerkes som kontrast til nr 8. Linaaegården er smalere og lenger og slik at
uttrykket blir slankere og mer høyreist som en lystgård i forhold til den vanligere bygningstypen. Nr 8 fremstår tyngre og i større grad tilpasset praktiske krav med færre vinduer. Nr 10 er absolutt symmetrisk i fasaden
der nr 8 er asymmetrisk i sin vindusrytme. Nr 10 vender seg mot et offentlig rom med hage i forkant der nr 8
10
hegner om et lukket gårdsrom og dermed fremstår mer privat og mindre prangende. Nr 10 har utnyttet hele
fasaden med vinduer, mens nr 8 har færre vinduer og fremtrer dermed noe mer tilknappet i uttrykket. Forskjellen sanses som mellom lystgården og den daglige boligen. Men begge er oppført i samme øyemed for den
samme sosiale klassen. Linaaegårdens egentlig beskjedne 144m2 grunnflate vitner om måtehold parallelt med
et formuttrykk som gir en følelse av rikdom.
En forskjell mellom nr 8 og nr 10 er bruken av ulik raftepanel. Nr 10 har den for 1850-tallet moderne raften med
stående staffprofil og flat rygg på nord, vest og øst fasadene. Sydfasaden mangler panel. Nr 8 har en tradisjonell rafte
- flat rygg flanket av en tidsriktig svært liten staffprofil på nord og vest fasadene, men samme type rafter som nr. 10
på syd og øst fasadene. Også på vindusomrammingens profiler kan man observere interessante forskjeller. Begge
har en meget fint utført empireprofilering med sikker detaljering. Forskjellene kan kanskje forklares med at det er
benyttet forskjellige håndverkere eller byggmestre til de to gårdene. Hovedformen er den samme. Begge samstemmer ydmykt i samme hovedform, men er i detaljene preget av at det muligens stilles andre krav eller er benyttet en
annen snekker/byggmester. Det må bemerkes at begge eiendommers hovedbygninger er utført med grunnmur av
fint huggen sten mot offentlig rom og grovere bruddsten mot privat areal. Fint huggen sten var fremdeles uvanlig på
denne tiden og dominerende først i 1870/80-årene.
På begge gårder ser man når man runder hjørnet mot bakgården, at kravene til huggen sten blir noe slappere
der almenheten ikke er betrakter. Takformen og utstikket er en sak for seg selv. Begge gårder har svært langt
takutstikk - bortimot som på et sveitserhus. Men i motsetning til sveitserhuset er ikke taksperrene synlige og
profilerte. Undersiden av taksperrene er dekket av panel. Ikke så uvanlig på 1700-tallet, men ikke helt i tråd
med empirens vannrette innkassinger og profilerte overganger til vegglivet via gesimslister. Når man vender
nesen opp og betrakter takutstikket på disse to bygningene forventer man nesten å se karnissprofilerte taksperreender som på et sveitserhus, men det ser man altså ikke. Et særegent trekk og kanskje en overgang mot sveitserstilens lange takutstikk og slake takvinkel, men uten de synlige profilerte sperreendene. At undersiden av
takutstikket er panelt og uten gesimslist gir taket et vingeaktig svevende preg. Rådhusgata 8 og 10 er på mange
måter senempire i uttrykket, men bærer samtidig på innflytelser som peker fremover.
Forholdet til hage og offentlig rom er særpreget i tilfellet nr. 10. Der nr. 8 har langfasaden langs gateløpet og vender
seg inn mot eget gårdsrom, vender nr 10 seg mot en byhave som rekker ut til Storgaten. Allerede i 1858 ble det oppført en veranda i to etasjer ut mot haven. Det innebærer at arealet var oppfattet og planlagt som have. En gjenbygging
av arealet ville lukket havefasaden til nr 10 inne og det er liten plass mot Storgaten til nok et større bygg. Det skal
finnes en tomteoppmåling fra etterkrigstiden som viser at havearealet en periode i nyere tid skal være eiet av naboen
Storgata 7 (i følge nåværende eier). Pantebøkene bekrefter imidlertid at havearealet historisk har vært tilordnet nr
10 gjennom klausuler som hensyntar siktlinjer og gjennom faktisk eierskap. Den opprinnelige eieren av nr. 10, Thor
Andersen Hotvedt og andre eiere foresto åpenbart klausulering av disse overdragelsene der forhold måtte berøre
fremtidige interesser. Siktlinjene til Rådhusgata 10 ble sikret gjennom klausulering. Storgata 7 ble antagelig bygget
noe etter 1873 og i 1874 ble havearealet skjøtet til Jean B. Linaae. Vi har ikke brakt klarhet i om eller når havearealet
gikk tilbake til Storgata 7, men det må i så fall ha skjedd etter 1910 da enken etter Jean B. Linaae kunne ha behov for
inntekter, eller under skipsreder Harris Hanssens eierskap til gården etter 1914.
I motsetning til naboeiendommen Rådhusgata 10, ble nummer 8 tidlig delt opp i to leiligheter, men likevel
har interiørene blitt spart for omkalfatringene som ble nr 10 til del. Eiendommen er blitt jevnere vedlikeholdt
og tar seg godt ut i bybildet. I likhet med nr 10 har også nr 8 mye opprinnelig eksteriør bevart. Vedlikeholdssituasjonen for nr 10 er likevel bedre utvendig enn man får umiddelbart inntrykk av. Særlig de opprinnelige
vinduene er av utmerket materialkvalitet. Det opprinnelige panelet har enkelte ventede skader, men ikke mer
enn normalt for et hus som har stått lenge uten jevnt vedlikehold.
LINAAEGÅRDENS HAVE
Et meget særpreget trekk ved Linaaegården, Rådhusgata 10, er at hovedbygningen ligger tilbaketrukket fra hovedgaten Storgata og med gavlen mot nærmeste gate Nygaden (Rådhusgata). Det er uvanlig med slike villapregede
haver midt i sentrum av en by, og da nr 10 ble oppført var området i starten av en utbyggingsfase. Allerede i 1858
11
ble det oppført en veranda på havesiden slik at det må ha vært et reelt byggeforbud vest for bygningen dersom
arealet opp til Storgata ikke tilhørte nr 10. Det har vært reist spørsmål om hvorvidt Linaaegårdens have faktisk har
hørt til denne gården i eldre tid. Pantebøkene for Sandefjord by viser at det er riktig at deler av arealet mot Storgata
tidlig ble skjøtet til naboeiendommen, men at det til gjengjeld helt siden 1858 har hvilt en byggeforbudsklausul på
arealet mellom Linaaegården og Storgata. Havetomten, eller en del av den, ble ikke skjøtet tilbake til Rådhusgata
10 før i 1873, men før den tid var det også klausulert et reelt byggeforbud på parsellen.
Før 1856 eide dels Thor Andersen Hotvedt og dels H. Johnsen tomtene som ble inndelt i matrikkelnumrene
nr.112 og nr.114. Eksakte forhold til eiendomsgrenser er vanskelig å fastslå pga. manglende kilder, men et totalbilde av situasjonen fremstår. I 1856 ble nr.114 overdratt til Gogstad. I 1858 ble tomten matrikkel 115, gml matr.
49c skilt ut fra nr. 112 , nåværende Rådhusgata 10. Den nye tomten matrikkel nr. 115 omfattet eiendommen som
i dag heter Storgata 7. Året etter ble nemlig en mindre del av den nye tomten matrikkel nr.115 delt slik at matrikkel nr. 103, dagens Storgata 7, så dagens lys. Den delen av tomten som lå mellom hovedhuset Rådhusgata 10 og
Storgata var belagt med byggeforbud og kunne ikke benyttes til annet enn have. Rådhusgata 10 og Storgata 7 ble
gjennom klausuler sikret fri sikt mot Storgata uavhengig av eierskap til den strategisk plasserte parsellen.
Under panteregisterinnføringen til Rådhusgata 10 er det gjengitt et skjøte med overføring av kjøpesum og skjøte fra
H. Johnsen til Thor Andersen Hotvedt datert 1858 for 750 spd på en tomt som omfatter et areal ut mot Storgaten.
Det klausuleres at ingen bygning må oppføres nærmere Storgaten enn 18 meter. ”Skjøde fra H.Johnsen til T.A.Hotvedt
for 750spd paa den til dette matr.nr. og til gl.40 (n.m. 114) og gl.49 (n.m.115) hørende tomt mod 1) at ingen bygning
maa opføres nærmere Storgaden end 10 favne; 2) ikke sælgerens hus (gl.n.m. 103) nærmere end 2 favne; 3) og ikke nær
den sammesteds værende brønd; 4) og heller ingen bygning til sælgerens have beliggende nord for hans hus, dat. og thl.
15 december 1858”. Målebrevene mangler, men lokaliseringen må nødvendigvis være vest for Linaaegården. Rekkefølgen Johnsen-Hotvedt er noe uklart fremstilt, men innføringen under Storgata 7 viser gangen i saken.
Under innføringen til naboeiendommen Storgaten 7 finner vi at det i 1873 skjøtes en tomt fra Henrik Johnsen
til Anton Stub med påhvilende klausuler. Dvs. med den derpaa hvilende forpligtelse m.h.til bebyggelse af den
dertil hørende have for 1400 spd, dat. 31 aug. thl. 11 sept 1872. Året etter selger Anton Stub tomteparsellen med
byggeforbud til Jean B. Linaae for 175 speciedaler. Skjøtet er som følger:
”Skjøde 1874: Undertegnede H.Stub tilstaa og erkjender ved dette skjøde til agent JBLinaae at have solgt og afhendet
den til min gaard (matr.nr. 103 i Sandefjord hørende have eller tomt paa nordsiden af mit hus, hvilken have eller tomt
begrendses af Linaaes have, Storgaden og mit hus`s veg(?), for den mellem os omforenede kjøbesum 175,- et hundrede og sytti fem specidaler. Da denne kjøbesum er betalt, saa skal bemeldte have eller tomt herefter følge og tilhøre
kjøberen JBLinaae som en sand og ugjenkallelig eiendom og faste eie jeg for overdragelsen hans hjemmel efter loven.
1) Kjøberen maa ikke paa tomten bygge og sætte gjærder eller anbringe gjenstande, som kan hindre udsigten fra min gaard.
2) Kjøberen maa paa tomten ikke nærmere end 5 alen plante buske eller trær af den høide at de kan hindre udsigten fra 1ste
etage, og heller ikke i haven anbringe trær af sådan høyde, at de skygge for udsigten fra 2den etage uden efter overenskomst
mellem eiere af sælgers og kjøbers gaarde.
3) Jeg og efterfølgende eiere af min gaard forbeholdes ret til at istandsette udfallsrender fra melkeboden samt til at
dække den med granbar i vintertiden.
4) Jeg og efterfølgende eiere af min gaard forbeholdes ret til den nødvendigste benyttelse af den lige udenfor min
gaard liggende del af haven i tilfælde af min gaards reparation eller paabyggelse samt ret til anbringelse eller forandring af vinduer og tag efter ønske. Det sidste dog saaledes at alt tagdryp bortledes fra haven.
Sandefjord den 20 mars 1874. A.Stub. Foranstaaende betingelser, forsaavidt de for mig ere forpligtende vedtages
af mig som kjøber. Jean B. Linaae”.
Det er hevdet at havearealet mellom Linaaegården og Storgata ble tilført Linaaegården gjennom en eiendomshandel på 1950-tallet. Det er mulig, men da må haveparsellen ha blitt solgt ut fra Rådhusgata 10 enten av enkefru
Linaae etter 1910, eller av senere eier skipsreder Harris. Parseller har åpenbart ført en omflakkende tilværelse,
men har alltid oppfyllt Linaaegårdens behov for fri siktlinje vestover gjennom et klausulert og reelt byggeforbud.
Det er ihvertfall hinsides enhver tvil at Linaaegårdens åpne areal vestover mot Storgata var en tenkt og villet situasjon allerede da eiendommene nr 8 og 10 ble bebygget og byggherren var en og samme person. Det åpne arealet
i front er derfor å oppfatte som en planlagt situasjon.
12
SKIPSREDER ANDERSENS BAKGÅRD
Bakgården til Rådhusgata 10 rommer to bygninger av stor interesse. Den eldste ligger innerst med langsiden
mot nabogården nr 8 og utgjør en vesentlig og viktig vegg eller ramme for denne bakgården. Målene samsvarer
med branntakstenes mål på stall-, fjøs- og bryggerhusbygningen som ble satt opp samtidig med hovedhuset i
1855/56. På gårdsfasaden mot vest og hjørnet mot nord er det eldre, om ikke opprinnelige, kledninger bevart.
På nabosiden er panelet mest sannsynlig fra begynnelsen av 1900-tallet. Bygningen skal være delvis av tømmer og delvis av bindingsverk, og er fra 1856 og senere branntaksert slik. På baksiden mot nabogården er et
opprinnelig empirevindu i stall og fjøsbygningen. På sydsiden er en dør av sen 1800-talls type. I branntaksten
fra 1856 fastslås det at uthuset er oppført 17 1/2 alen øst for hovedbygningen. Dette samstemmer med eksisterende situasjon. Nåværende eier forteller at uthuset, eller deler av det, skal være fra ca. 1830 og flyttet hit fra en
annen plassering. Dette vil i så fall øke aldersdybden og verdien av uthusbygningen som en reminisens av det
landbruksorienterte sentrum før 1850-årene. Det var på den tiden vanlig å gjenbruke eldre laft i nye anlegg.
Mot Rådhusgata er en mindre bygning med gavlen mot gaten. Som på hovedbygningen har taket svaiet avslutning, men det er et saltak, ikke halvvalm. Panelet er opprinnelig og av samme type som hovedhusets panel. Vinduene med omramminger er nok yngre/sekundære, men er gamle. Er huset bygget nærmere 1870 kan de være
opprinnelige. Bygningen er svært autentisk i den forstand at det meste av gamle materialer er på plass. Bygningen
var i mange år skomakerverksted - noe som gir anlegget økt sosialt spennvidde. Skomakervirksomheten ble antagelig etablert rundt 1920-tallet og opphørte i 1995.
Skomaker Fredås forteller at Jean B. Linaae tidligere hadde sitt skipsmeglerkontor her. Det kan være ombyggingen som ble utført i 1907 dreide seg om å innrede kontorer i bakgårdsbygningen mot gaten. I så fall har bakbygningen rommet et av Norges mest velrenommerte skipsmeglerfirmaer i firmaets ekspansjonsfase.
LINAAEGÅRDENS BRYGGERHUS, “SKOMAKERHUSET”
Av Bjørn Kvarenes, etter samtale med Oddmund Fredås, 27. april 2011.
Den siste bruker av dette var skomaker Oddmund Fredås. Han ble født i 1928, og er således 83 år, men utstyrt
med en usedvanlig god hukommelse.
Fredås forteller at Jean B. Linaae drev skipsmeglerkontor i bygningen før skomaker Olaus Hasle etablerte seg
der. Hasle var i familie med daværende eier Harris Hansen, og Oddmund Fredås begynte i lære hos Hasle som
19 åring, i månedsskiftet juli/august 1947. Hasle hadde vært i Amerika, og også på hvalfangst.
Men før det hadde han tatt realskoleeksamen. Han forteller selv at han nok ikke var så veldig iherdig med
skolearbeidet, men da han fikk greie på at han skulle opp til eksamen i engelsk muntlig, leste han hele pensum
på 2 dager, og klarte seg! Han hadde Kristian Strømøy som lærer, men Strømøy hadde en del fravær, så de
hadde mange vikarer. Handelsskolen tok han på kveldstid, slik at han lærte seg å føre regnskapene.
Fredås overtok skomakerverkstedet 14. april 1956, og drev dette til han i 1995 flyttet verkstedet hjem til seg i
Helgerødveien. Han har med andre ord 39 år bak seg som skomaker i ”Skomakerhuset”, i tillegg til de 9 årene
han gikk i lære.
Når det gjelder selve lokalene, så kom man inn i et lite vindfang, og derfra inn i forretningen. Her var det en ekspedisjonsdisk, og bak denne hyller med sko. På sørveggen var der dør inn til selve verkstedet, og til høyre for denne
flere hyller. I verkstedet sto maskinene. Der arbeidet skomakeren, og der spiste han nistepakka når han hadde tid.
Livet som skomaker var så menn ikke noen dans på roser. Fredås forteller at ett år var han oppe i 4000 arbeidstimer, noe som skulle tilsvare ca 2 ½ årsverk i dag! Han arbeidet søndag som hverdag, jevnt over 80 og 90 timer
i uka for å få pengene til å strekke til, og tok seg fri i alt 26 søndager. Noen hjelp utenfra i butikken så han seg
ikke råd til å ha. Men hans kone arbeidet bak disken, hun skulle jo ikke ha noen betaling, forteller Fredås!
13
Og bygningen var så visst ikke beregnet på helårlig bruk, særlig var det gulvkaldt. En gang målte han 15 graders
forskjell mellom gulv og hodehøyde!
Husleia synes Fredås var beskjeden. Den var under 100 kroner i måneden da han begynte, og den fortsatte å
være lav hele tiden. Kristoffersen (far til dagens eiere) kjøpte eiendommen etter Harris Hansen, og han var en
grei husvert. Han hadde stadig håndverkere på eiendommen, forteller Fredås. Begge pipene på hovedbygningen ble revet og nye satt opp, og i tillegg ble taket lagt om.
Konklusjon: Alt i alt må det vel kunne sies at det lille skomakerhuset rommer en ikke ubetydelig sosialhistorie
fra etterkrigstidens Sandefjord. Og Fredås må definitivt ha vært en av de aller siste håndverkerne innen kvadraturen. – Selv husker jeg ham som en hyggelig kar som alltid tok seg tid til en prat når jeg kom der som kunde.
RÅDHUSGATA 10 - SKIPSREDERGÅRD GJENNOM 100 ÅR
Hovedhuset og bakbygningen til Rådhusgata 10 i Sandefjord ble oppført i 1855/56. I april 1856 ble hovedbygningen taksert som uferdig men oppført, slik at tømmerkjernen mest sannsynlig ble oppført før vinteren
1855/56. Gaten som i dag heter Rådhusgata, het den gangen Nygaden. Tomten ble skilt ut fra matrikkel 49 og
fikk i 1856 betegnelsen 49a. Senere gikk man over til matrikkelbetegnelsen 112 til Nygaden.
Rådhusgata 10 ble oppført av skipsreder Thor Andersen Hotvedt. Han er den første branntakstens rekvirent. Om Thor
Andersen står det i Hougen, Sandefjords historie at ”Jonas Chr.Andersen, H.O.Paust, A.Melsom, E.M.Nielsen, Joh.L.Grøn,
Joh.Olsen, Thor Andersen, Joseph Lyman, J.O.Berggreen og Erich Bøckmann eier alene eller sammen med andre hvert sitt
fartøy av størrelse fra 93 helt ned til 3 1/2 kom.l.” I Sandefjords historie bind 2, side 39 står det: ”Også Brynhil Haraldsens
nabo Thore Andersen Hotvedt hadde nogen skuter, om enn ikke så mange. Han flyttet siden (1858) til Sandefjord, hvor han
kjøpte gård i Nygaden (nu Rådhusgaden 10). Han eide 1854 Briggen ”Paladin”, var 1861 medreder i ”Cyprian”, Brynhil
Haraldsen og Even Haugheim, hadde 1862 briggen ”Balder”, og eide 1868, sammen med P.Tobiassen og H.S.Iversen briggen: ”Ora et labora”, som strandet 1861.” De mer velstående partsrederne dannet mindre selskaper, gjerne med slekt som
partnere. Småkårsfolk kunne danne folkerike partnerskap som kunne ligne moderne aksjeselskaper. Denne bredden i
rederinæringen medførte en jevnere velstand enn den senere konsentrerte redernæringen.
Rådhusgata 10 var opprinnelig et moderat men herskapelig bolighus, et byborgeranlegg, oppført for skipsreder Thor
Andersen. Eiendommen forble tilknyttet skipsfart gjennom de neste eierne, far og sønn Linaae, og deretter Linaaes
enke. Til sist og lengst, Harris Hanssen. Anlegget ble oppført med fjøs og stall i tillegg til de vanlige bryggerhusfunksjonene. At alle bygningene i anlegget har overlevd til i dag er uvanlig og representerer et særegent innslag i et bybilde.
Av kildematerialet forstår vi at anlegget opprinnelig ble oppført med et eget uthus og stall/fjøsbygning som etter
takster og kart å dømme er den samme som i dag finnes på eiendommens sydøstre del, grensende til nr 8. Noe
senere, antagelig på 1860-tallet, ble det i tillegg oppført en mindre bakbygning helt ut mot Rådhusgata. Denne er
senere knyttet sammen med stall/fjøsbygningen med et mellombygg. Anlegget ble oppført i utkanten av datidens
Sandefjord sentrum, i et område som da var på vei til å bli svært sentralt. At byggherren var tidlig ute kan forklare
at det ble prioritert å anlegge en have i front av hovedhuset. Haven og hovedbygningens tilbaketrukne posisjon i
forhold til hovedgaten Storgata utgjør i dag en usedvanlig og sjelden situasjon så sentralt i en større by. Anleggets
bygningsmessige og sosialhistoriske utvikling kan følges gjennom branntakster og folketellinger.
19. april 1856 rekvirerte skipsreder Andersen branntaksering av et nytt hus under matrikkel 49 i Sandefjord. Hovedhuset var av tømmer, i to etasjer med bordtak og lå på søndre side av Nygaden. Huset var 25 alen langt, 14 alen
dybt og 9 1/2 alen høyt fra grunnmuren til gesimsen. Det var 6 rom i hver etasje, men ingen innredning. Totalt 26
fag vinduer, men kun en tofløyet dør. Uthuset var oppført av tømmer og bindingsverk i en etasje med bordtak. Det
var 27 alen langt, 10 alen dybt og 4 1/2 alen høyt fra grunnmur til gesims. Uthuset var avdelt i 5 rom og uinnredet
bortsett fra et fungerende lokum. Uthuset var oppført 17 1/2 alen øst for hovedhuset. Hovedbygningen ble taksert
til 950,- spd. og uthuset til 200,- spd. Eiendommen fikk matrikkelnummer 49a (senere endret til 112).
14
29. april 1858 ble eiendommen taksert på nytt. Nå var 8 av hovedbygningens 11 værelser malt og tapetsert. Det
var innredet kjøkken med grue og pipe fra grunnen, 1 spiskammer og to kleskammer. Det var også satt opp
en pipe på bjelkelaget og installert trapp gjennom etasjene og helt opp på loftet. Totalt 29 fag vinduer samt 15
enkelte og 8 tofløyede dører. På hovedbygningens vestre side var det ført opp en altan med utgang fra annen
etasje. I første etasje omgitt av et flettverk. Taksten for alt dette ble nå satt til 2430,- spd. Uthusbygningen var nå
tegltekt og innredet til fjøs og stall, bryggerhus, et kammer - det var satt opp en bakerovn og det var grue med
pipe fra grunnen. En tofløyet dør og 8 enkelte, 2 fag vinduer og et rom, alt taksert til 400,-spd. Rundt eiendommen var et 73 alen langt gjerde taksert til 30,- spd. I folketellingen fra 1865 beskrives beboerne i Rådhusgaten
10. Eier er fremdeles skipsreder Thor Andersen (46) gift med Karen Anne, født Gulliksen (40), begge fra
Sandeherred. Tjenestepiken het Oline Larsdatter (32), var ugift og fra Vallø. De hadde en losjerende ved navn
Vilhelm Hvit (60) som var proviantforvalter fra Sandefjord. De holdt to stykk kveg på fjøset.
I 1875 var eieren skipsmegler, agent og reder Jean Borely Linaae (1835) fra Porsgrunn gift med Mathilde (1840)
fra Tønsberg. Barna deres het Jean (1860), Ole B. (1861), Stine (1869), Meta (1872) og Jørgen (1875), alle født i
Sandefjord. Jean jr. arbeidet som kontorbetjent men ble forsørget av faren. Tjenestepikene Christiane Jacobsen
(1848) og Stina Pedersen (1853) var begge fra Sandefjord.
14. juni 1884 rekvirerte eier Jean B. Linaae takst av eiendommen og våningshuset ble beskrevet som tidligere. Størrelsen ble nå oppgitt i meter: 16 meter langt 9 meter dybt og 6 meter høyt fra grunmur til gesims. Uthusbygningen av
tømmer og bindingsverk ble oppgitt som 17,40 meter lang 7.60 dyb, 2,70 fra grundmur til gesims. Det var kommet
til en enkelt dør, ellers er beskrivelsen som før. I 1884 taksten nevnes en ny bygning som også refereres til som taksert i 1873. En bygning av tømmer bordkledt og tegltekt, står paa en en meter høy grunnmur, 5,20 meter lang, 2,80
meter dyp og 3,15 meter høy fra grunnmur til gesims. Den inneholdt 2 malte og betrukne værelser, 1 bod og 1 entre,
hadde 3 vinduer, 4 dører og 1 loddpipe fra bjelkene. Takst for grunnmur og 1 huggen stentrapp kr 280,-. Bygningen,
kr 1360,-. Det var også 41 meter planke- og stakittgjerde om have og gårdsrom, takst kr. 240,- Eiendommen hadde
da innlagt vann fra byens hovedledning - med 4 kraner og 2 vasker, taksert til kr 200,-.
I 1900-folketellingen ble eiendommen karakterisert som bestående av et alminnelig våningshus og sidebygning med 2 værelser, bryggerhus og uthus. Nå hadde skipsmegler og skipsreder Jean B. Linaae (1860) overtatt
eiendommen. Han var gift med Anna (1867), begge fra Sandefjord. Barna het Meta (1891), Jean B. (1895),
Fredrik (1897) og Mathilde (1900), alle fra Sandefjord. Tjenestepikene het Kristiane Olsen (1871) og Elise Erlandsen (1882) begge fra Sandeherred.
Skiprederfirmaet Jean B. Linaae ble dannet i 1859 av konsul O.C.Berrum som en filial av hans firma i Tønsberg.
11. september 1860 overtok svigersønnen Jean B.Linaae firmaet i Sandefjord under sitt eget navn. Han døde 51
år gammel i 1886 og sønnen med samme navn overtok firmaet. Både far og sønn var aktive i lokalpolitikken og
sønnen var formann for Sandefjord Høyre og ble byens ordfører. Han døde 48 år gammel i 1908. Enken Anna
drev forretningen videre, først med N.A.P.Staubo som bestyrer og etter 1914 A.Norman-Larsen frem til 1921.
I 1921 overtok sønnen Jean B.Linaae ledelsen av firmaet og fra 1925 eierskapet. Han var 26 år gammel da han
overtok og var utdannet på megler og rederkontorer i Norge og i utlandet. Etterhvert fikk firmaet sin hovedvirksomhet med hvalfangst og hadde agentur for de fleste større norske linjerederier på utlandet. Amerikalinjen, Syd-Amerikalinjen, Wilh.Wilhelmsen, Fred Olsen & Co, Søndenfjeldske etc. Firmaet fikk også agenturet
på det første norske passasjerflyselskapet Fred Olsen & Bergenske A/S. Firmaet var også lokal agent for Lloyds
London. Firmaet Jean B.Linaae var gjennom 1800-årene eksponent for provinsrederstanden, men utviklet seg
på 1900-tallet til en av de store norske aktørene i den nasjonalt viktige maritime næringen.
Av et brev fra Jean B. Linaae til bygningskommisjonen fremgår det at han i 1904 søkte om lov til å bygge om
den gamle åpne verandaen til en ny innelukket veranda med balkong: ”Fremspringet i luften ud fra hovedbygningen er der nu alligevel, det vil ikke blive større enn det nu er; Kuns vil Luftaabningerne mellem de nu værende
aabne Stolpeværk blive lukket med Glas og lidt mere Træ”. På samme tid ble det anmeldt et lite bislag til hovedinngangen på gårdssiden. Den innelukkede verandaen ble åpenbart oppført som beskrevet.
Av en søknad til bygningskommisjonen datert 1907 fremgår det at Jean B. Linaae ønsket å gjøre en del endrin15
ger med den gamle uthusbygningen som opprinnelig inneholdt fjøs, stall og bryggerhus. Den nordre, tømrede
delen mot Rådhusgata inneholdt bryggerhus og rullebod. Mellombygget sydover inneholdt vedskur utført i
bindingsverk. Søndre del inneholdt et større tømret rom. Østre del av vedskuret ble søkt skilt fra vestre del med
en skillevegg og slått sammen med rulleboden og supplert med et vindu. Ytterveggene i det gamle vedskuret
var oppført i panelt bindingsverk og skulle nå forsterkes. En dør mellom bryggerhus og vedskur ble søkt flyttet
til vedskurets vestvegg som inngangsdør. I den tømrede delen av uthuset i syd ble det søkt innredet to stykk
privet og nedgravd en kum under søndre endevegg. Privet og gangtilbygg mot den tømrede delens vestvegg
ble søkt revet. Bryggerhusets pipe ble søkt endret til loddpipe. Den sto da direkte på loftsbjelkene. Av søknaden
fremgår det at de gamle uthusbygningene er bevart, men noe endret, særlig innvendig.
Ad Raadhusgaden 10
Hr Linaaes Andragende om Indredning af Privet mv tilbagesendes Den ærede Bygningskommision med den udtalelse, at de anmeldte Arbeider antagelig maa blive at indvilge, forsaavidt Nedrivning af den overdækkede Gang
angaar, Nedrivning af det gamle Privet samt opbygning af ny Kum og Privet i det tømrede Hus ,,C”, Idet det
forudsættes, at Kummen og Privetets Afstand fra Nabogrund mv bliver overstemmende med Bygningsloven. Heller
ikke vides noget til Hinder for Ombytning af en gammel Skorstenspibe med Lodpibe samt Flytning af sidsnævnte
tilligemed de der tilhørende Ildsteder bort til en Væg i Forbindelse med Gjenfylding med Tømmer eller Planker af
Døraabning mellem Bryggerhus ”G” og Vedskur ”E” samt flytning af den Udtagne Dør til Bryggerhusets Ydervæg
mod Gaardsplads. Med hensyn til Udvidelse af Strygerværelse ”F” stiller Sagen sig mere tvivlsom, men antages dog
Bygningslovens Bestemmelser gjort fyldest, naar den der af Skuret ”E” Ydervæg, der senere skal gjøre tjeneste som
Ydervæg for det udvidede Strygeværelse, altsaa i 2,70 m Længde og i mindst 2,5 m Høide over Gulvet, udføres af
1 Stens Mur. Vindu mellem Strygeværelse og den resterende del af Vedskur ”E” antages ikke at kunne tillades, da
nemlig den kompakte Skillevæg skal være uden Aabning; derimod forkommer det mig, saafremt der for øvrig haves
Hævd paa Vindusaabning mod Nabo, at der fra Bygningslovens Side intet væsentligt kan være at erindre mod,
at dette vindu flyttes til et vilkaarligt Sted paa Ydervæggen af det gamle (altsaa ikke udvidede) Strygeværelse ”F”.
Sandefjords Stadsingeniørkontor, Den 1ste Oktober 1907, Ærbødigst
Etter 1908 var enken etter Jean B. Linaae, Anna Linaae, eier av eiendommen. Hun drev skipsmeglerforretningen videre. Tre barn var kommet til utover de fire som er nevnt i 1900-folketellingen. De het Rachel (1902),
Gudrun (1904) og Reidar (1906). Tjenestepiken het Helene Breiby (1877) og var fra Tjølling.
I 1910 søkte enkefru Anna Linaae om tillatelse til å oppføre et utvendig trapperom av mur. Eksisterende trapperom ble søkt endret til entre, og et værelse inndelt til pikeværelse, spiskammer og anretning. I 1911 ble det
søkt kommunen om å støpe sementgulv i bryggerhuset. I 1914 søkte daværende Harris Hanssen om tillatelse
til å innrede hovedbygningens loftsetasje. Søknaden ble anbefalt av bygningskommisjonen, men ikke utført.
Tegningene viser oppførelse av en stor gjennomgående ark i oppsluttende stil. Sannsynligvis eide Hanssen
Rådhusgata 10 fra 1914. Enkefru Linaae flyttet da til Oslo.
I 1916 ble eiendommen Rådhusgata 10 tinglyst skjøtet fra Linaaes enke til skipsreder og kemner Harris Hanssen. Harris Hanssen eide en rekke skip og mistet flere under første verdenskrig. Anders Jahre ville gjerne inngå
kompaniskap med Hanssen da Jahre var i etableringsfasen forteller familien, men Hanssens kone Kristine var
en ivrig misjonskvinne og motsatte seg eventyret. Hanssen tok revisoreksamen og ble kemner i Sandefjord og
samtidig revisor for Kosmos. Familien Hanssen var de som bodde lengst i Rådhusgata 10.
I 1959 kjøpte Kr. Kristoffersen gården av enkefru Kristine Harris Hanssen. Klausulene på hagen ble deretter
avlyst av den nye eieren. I 1969 ble det søkt om oppføring av en kiosk i hagen ut mot Rådhusgaten. Smijernegjerdet rundt hagen ble planlagt fjernet og hagen asfaltert og møblert med utemøbler. Rundt hagearealet skulle
det isteden anlegges blomsterbed. I 1982 ble hovedbygningens og sidebygningens tak lagt om med ny taksten.
”Lagerbygningen” fikk platetak.
I motsetning til naboeiendommen Rådhusgata 8, ble nummer 10 ikke tidlig delt opp i flere leiligheter, men første etasjes
interiør fikk hard medfart i annen halvdel av 1900-tallet da 2/3-deler av første etasje ble slått sammen til ett stort rom av
hensyn til forretningsutleie. Utleien av første etasje til et reisebyrå fungerte frem til 2006. Reisebyrået hadde leid lokalene
siden 1973. En frisør som leiet i annen etasje flyttet ut året etter, mens en sydame holdt stand noe lenger.
16
RÅDHUSGATA 8 - EN SKIPSREDERNABO
Hovedhuset til Rådhusgata 8 i Sandefjord ble oppført i 1855/56. Panteregisterinnføringen fra 1856 forteller at
eiendommen med nyoppført hus da ble overdratt fra Thor Andersen til Martinius Gogstad. Andersen er i en
del sammenhenger oppført med gårdsnavnet Hotvedt. Branntaksten fra 1856 forteller at bygningene på tomten
er nyoppført og at eiendommen får matrikkelnr. 49b. Det finnes et målebrev fra 1858 som viser tomten og antagelig en branntakst fra samme år. Deretter mangler branntakster frem til 1884. Tomten ble skilt ut fra matrikkel
49 og fikk først betegnelsen matrikkel 49b, deretter nr 114 til Nygaden. I dag heter eiendommen Rådhusgata 8.
Første eier og byggherre til Rådhusgata 8 var Thor Andersen, men så snart huset var ferdig solgte han det til
skipsreder Martinius Gogstad gift med Marit Andrea Larsen. Det sies at hun fikk huset oppført som bryllupsgave.
Det kan tenkes at Andersen oppførte huset på bestilling fra Gogstad og at huset da virkelig var en bryllupsgave
til hustruen Marit. Om Martinius Gogstad står det i Hougens Sandefjords historie: ”nye folk som nu har arbeidet
seg frem i første linje: Jonas Christian Andersen og hans sønner, Søren Lorents Christensen og siden hans enke Otilie
Christensen, Mikkel Tolvsens sønner Lars Christensen og hans senere enke Lovise, Fredrik Høst, Martinius Gogstad,
Ole Hansen Sværstad, o.s.v. - alle sammen Sandefjordsfolk.”
I 1856 på samme dag som Rådhusgata 10, ble også Rådhusgata 8 branntakstert: ”Aar 1856 den 19 april … til et
på tomt matr.nr. 49 i Sandefjord opført nyt Huus for efter requisition fra skipper Gogstad at taxere dette Huus til
….. Vaanhuus af tømmer, 2 etager med bord… liggende paa den søndre side af Nygaden….. 25 alen lang, 15 alen
dyb 9 ½ alen høi. uindredet i det hele, men afdelt i 12 rum, ovenpaa loft og under huset kjelder, der findes for tiden
i denne 14 fag vinduer. Taxt 900spd. Denne bygning gives matrikkel nr. 49 litra b.”
Folketellingen av 1865 forteller om skipsreder Martinius Gogstad (32) gift med Marit Andrea født Larsen (33)
og sønnen Albert (9). Alle fra Sandeherred. Tjenestepiken Jentine Caroline Jensdatter (20) kom fra Stokke.
I 1875 var huset delt i to leiligheter. I den ene residerte skipsrederenke Minna Gabrielsen og i den andre rentenist Klavenes. Folketellingen av 1875 forteller om skipsrederenke Minna Gabrielsen (1811) med døtrene Petterea (1843 - husholderske) og Justa (1852). Tjenestepiken het Anne Christiansen (1853), alle fra Sandefjord.
De delte hus med rentenist Annetonete Klavenes (1801) med datteren Charoline Frederike (1837).
I 1886 ble eiendommen branntaksert for Oluf Jacobsens konkursbo. Forrige takstforretning fra 1874 har ikke
latt seg fremskaffe. I 1874 ble eiendommen taksert til 3020,- spd. Våninghuset er i 1886 beskrevet som to etasjes i tømmer, bordkledt, malt og tegltekt. 15,10 meter langt, 9,40 meter dybt og 6 meter høyt fra grunnmur til
gesims. Gråstensmuren opp til 1 meter høy og kjeller under en del av huset. Første etasje var innredet med 5
malte og tapetserte værelser. Det var kjøkken med grue i første etasje samt en entre med trapp til annen etasje,
hvor det var innredet 5 værelser og ett kjøkken. Taksten nevner en komfyr som må ha tilhørt kjøkkenet i annen
etasje. Fra entreen i annen etasje var det trapp til loftet. Totalt 23 dører og 21 vinduer, en pipe fra grunnen og
en fra bjelkelaget. På eiendommen var det en uthusbygning av tømmer og bindingsverk, 13,20 meter lang, 4
meter dyp og 3,45 meter høy fra grunnmur til gesims. Innredet til bryggerhus med grue og bakerovn. Det var
også et værelse, et vedskjul og et lokum. Totalt 8 dører og 4 vinduer. Uthusbygningen var bordkledt, malt og
tegltekket. Om gårdsrommet var det et gjerde med 2 porter.
På 1890-tallet var H.I. Torp eier og i 1899 ble eiendommen skjøtet fra Hans A. Iversen og Johanne Iversen til
veterinær Lekve som eide frem til 1958. I 1896 ble bygningen taksert igjen, men da etter forlangende fra ny eier
Hans J. Torp. Entreen var nå avdelt i to rom. Et panelt værelse var nå innredet på loftet og det var lagt loftsgulv.
22 vinduer og 24 dører. Det var nå oppført en veranda mot gårdrommet. Verandaen var tegltekt og derfor
neppe altan til annen etasje. Uthusbygningen var i hovedsak som før. Det var nå oppført et eget privet 2,40 x
1,70 meter. Hovedhuset med veranda og innlagt vann og 4 kraner ble nå taksert til 11 000,- kr. Uthuset med
innlagt vann ble taksert til 910,- kr.
I 1899 ble eiendommen skjøtet fra Hans I. Iversen og broren Johannes til veterinær Lekve. Den maritime tilknytningen videreføres i 1900 av skipsfører Oscar Ellefsen, mens den andre leiligheten tilhørte dyrlege Torkjell
17
Lekve. Lekve leide ut til arkitekt Fritz Holland og husbestyrerinne Karen Jacobsen. I første etasje ble to rom
avdelt og brukt som kontorlokaler for veterinær Lekve. Disse to rommene er senere benyttet til advokatkontor,
skrivemaskinagentur, plisséfabrikk, grafisk design, husflidslokale og kunstateliér.
Folketellingen av 1900: Kontrolldyrlege Torkjell Lekve (1864), den ugifte datteren Thekla Ragnhild Lekve
(1889), begge fra Ulvik i Hardanger. I husstanden bodde også husbestyrerinne Karen Jacobsen (1840) fra Nøtterøy og Fritz Holland (1875) fra Kristiania. Den andre husstanden besto av skipsfører Oscar Ellefsen (1866)
gift med Kirsten (1879), begge fra Fredrikshald, samt tjenestepiken Agathe Olsen (1883) fra Sandefjord. Historiker og rektor Knut Hougen sammen med sin kone leide i 2 etasje. Det var her han skrev ” Sandefjords historie” i 2 bind. I følge hans barnebarn, Kari Hougen, bodde besteforeldrene i huset fra 1922-1935.
I 1939 ble eiendommen taksert for eier veterinær Lekve. Da var trappegangen ombygget, det var innredet to badeværelser og det var gravet ut kjeller under hele bygningen. Grunnmuren var understøpt med betong. Hovedhuset ble nå
taksert til kroner 57 000,-. Lekve var svært historieinteressert. Han var museumsbestyrer på Bymuseet i Sandefjord
og var med på å opprette Norske Museers Landsforbund. Hans ugifte datter Thekla bodde på pikeværelset på loftet,
husets vestre ende. Hun underviste på en kjøkkenskole i Drammen. Enken etter Lekve solgte huset i 1958.
I 1958 gikk eiendommen over til Haakon Christensen og Rakel Christensen. Huset har siden vært i familiens
eie og nåværende eier er Eidi Christensen. Da Haakon og Rakel Christensen kjøpte huset, leide familien Ole
I. Lønne f. 1892 og hustru Hansine Alvilde f. 1898 med barn 2 etasje, fra 1940 og til omkring 1963. De drev
sykkelforetning i Storgata 7. Senere rundt 1963/ 64 ”flyttet” nåværende eier Eidi Christensens besteforeldre
opp i annen etasje og Liv Ranberg med datteren Janne leide i 1. etasje. Liv Ranberg drev plissèfabrikken i den
del av huset som har vært drevet som forretningslokale fra veterinær Lekves dager.
Haakon Christensen (1903 – 1985) var sjøkaptein. Han startet som ”klinkegutt” i 16-års alderen og gikk deretter gradene ved å ta styrmannsskolen og skipperskolen. Han seilte på Asia, mange år i Sørishavet til Grytvika
og seilte under hele krigen i konvoi over Atlanteren mellom Nord-Amerika og Europa. De siste år seilte han
som kaptein på skipet ”Calpion Star” (Rederi; Argentina de Pesca). Rakel Christensen (1903 – 1993) var
hjemmeværende og deltidsarbeidende i skoforretning i byen. Rakel Christensen overdrog huset til sitt eldste
barnebarn, Eidi Christensen i 1987. Siden da har huset vært utleid. Fra 1980 leide Haakon Christensens søster
med mann, Jane (1904-2000) og Robert Jacobsen (1903-1982) 1. etasje frem til 2000.
Den opprinnelige privetbygningen ble revet i 1987 på grunn av råte. På samme sted ble det i 1993 satt opp en enkel
carport. Uthuset var delvis i dårlig forfatning og ble revet i 1990 etter pålegg fra Sandefjord kommune. Nytt uthus satt
opp i 2002. Det er oppført på samme sted som det opprinnelige, men trukket 2.0 meter fra naboen i øst (Rådhusgt
6) etter krav fra kommunen. Huset er tegnet av arkitekt Roar Tollnes med hensikt å gi et uttrykk opp mot det gamle
uthuset. Dette er videre forsterket ved bruk av malt panel og tegltekking. Noen av de opprinnelige vinduene fra det
gamle uthuset er satt inn i nybygget.
Taket på hovedhuset ble rehabilitert og lagt med glasert taksten i 1990. Nye vannledninger ble lagt 1990, varevinduer
satt inn i hele huset ca 2001. Nytt kloakkanlegg ble lagt i 2002 og skraping og maling av huset har vært utført en
rekke ganger. Rehabilitering av begge piper, begge bad, begge kjøkken og det elektriske opplegg skjedde i perioden
2004/05.
Eidi Christensen mottok ”Bevaringsprisen 2007” av Foreningen Gamle Sandefjord for pietetsfullt vedlikehold av
Rådhusgata 8, og for sitt verdifulle engasjement for a redde omkringliggende trehusmiljø, deriblant Linaaegården.
18
RÅDHUSGATA
Over: Kommunalt kart som viser dagens situasjon rundt Rådhusgata
8 og 10.
Til venstre: Kart over
omegnen av Sandefjord,
ikke datert.
Til venstre: Reisekarte 1855 nach
Sandefjord. Nygadens vestre del er
lite bebygget.
Over: Kart 1868. Eiendommenes
bakbygninger er til dels ikke inntegnet og bygningens proporsjoner
er ikke innbyrdes samstemmige.
Under: Kart 1881. Begge anleggene
fremtrer som opprinnelig.
Til venstre: Sandefjord bye med dens
badeanstalt 1860.
Ingen avmerking av
enkeltbygninger.
19
Over: Tegninger til fasadeendring av Rådhusgata 10 anno 1914. Søker er skipsreder Harris
Hanssen som ønsket å bygge ut loftet ved å sette opp en gjennomgående ark i oppsluttende stil.
Resten av fasaden er som i dag, men det ser ut som det var rekkverk av tre på altanen. I senere
år har det vært et rekkverk av jern.
Under: Snitt av bygningen inklusive den planlagte arken som aldri ble oppført.
20
Over: Planen over annen etasje er tegnet ut i 1914, og viser i det nordøstre rommet en innredning av et tidligere større værelse som ble inndelt til Kjøkken, anretning og pikeværelse i 1910.
Trappen må ha fått denne løsningen samtidig. Ellers er det sannsynlig at planen gjenspeiler
førsteetasjes plan.
Under: Plan over loftet slik det var innredet i 1914.
21
22
Beskrivelse av sidebygningen 1907. Utarbeidet av Linaae i forbindelse med søknad om ominnredning.
23
Skjøte fra A.Stub
til J.B.Linaae for
sistnevntes kjøp
av ekstra haveparsell mot Storggaten i 1873. samt
servitutter for
bruk av haven.
Listverksprofiler:
1 Vinduets overstykke nr. 10
2 Vinduets understykke nr. 10
3 Vindusgerikt nr 10
4 Vindusgerikt nr. 8
5 Vinduets overstykke nr. 8
6 Vinduets understykke nr. 8
24
Panel
7 Rafte nr. 10, alle fasader. På nr. 8 øst og sydfasadene (men noe grovere).
8 Profilering av hjørnebord nr. 10
9 Rafte på gavlvegg vest nr. 8
10 Rafte nordvegg nr. 8
Midtpostprofiler fra Rådhusgata 8. Til venstre
midtpost fra sydfasaden anno 1880-1900.
Til høyre midtpost anno 1855/56, nord og
vestfasaden.
25
26
Til høyre: Fotografi av Rådhusgaten 10 ca 1900, fra boken “Slekten Linaae” av Jean B.
Linaae III (Sandefjord 1967). Levert av Torkel Fagerli.
Over til høyre: Postkort utgitt av M. Sørum i 1909.
Rådhusgaten 10 til høyre i bildet. Levert av Torkel Fagerli.
Over: Linaaegården i 1958. Fotografi av Dag Strømøy, tilhører Tone Strømøy, publisert
av Sandefjords blad-
Over: postkort fra ca. 1909. Variant av kolorert postkort. Tilhører Tone Strømøy, etterkommer
etter skipsreder Harris Hanssen. Fotografiet kan være noe eldre.
Under: Utsnitt av eldre flyfoto. Rådhusgata 10 midt på bildet. Tilhører Tone Strømøy.
27
28
Til venstre: Branntakster over Rådhusgaten 10 og
8 fra 1856. Dette
er første gang anleggene takseres.
Bygningene var da
oppført, men ikke
innredet. Branntakstene dokumenterer
at begge anleggene
ble oppført samtidig
i 1855/56. Panteregisteret bekrefter
at byggherren for
begge gårder var
Thore Andersen og
at nr 8 umiddelbart
ble overdratt til Gogstad.
29
Branntakst fra 1858 over
Rådhusgaten 10. Bygningene var da ferdigstilt.
30
Branntakst fra 1886 over Rådhusgaten 8
Målebrev fra 1858 over eiendommen Rådhusgaten 8.
31
32
Pantebokregisteret
for Rådhusgata 10.
Til venstre: pantebokregister for
Rådhusgata 8,
matr. 114.
LINAAEGÅRDENS HAGEAREAL FOTO
Til høyre i bildet sees gården som ble oppført i 1873/74 etter at hageparsellen var tilbakeført til Rådhusgata
10. Storgata 7 er nå revet, slik at situasjonen er slik den var før 1873/74.
33
BYGNINGSMILJØET RÅDHUSGATA 8 OG 10
Gateløpet fra nr. 8 til nr. 10 sett fra øst.
Gateløpet sett fra nr. 10 til nr. 8 sett fra vest
34
REGISTRERING AV EKSTERIØR RÅDHUSGATA 10, LINAAEGÅRDEN
Over: Vestfasaden mot haven. Fasaden fikk denne utformingen av verandaen i 1904. Den innebygde verandaen med altan erstattet en tidligere veranda oppført i 1858. Den nye verandaen ble bygget på fundamentet
etter den gamle. Alt panel på Vestfasaden er opprinnelig, med unntak av enkelte bord/rafter bl.a. under
vinduer i første etasje. Antagelig er også alle omramminger opprinnelige, bortsett fra at enkelte deler som
gerikt eller vannbrett er skiftet som følge av vanlig vedlikehold. Vannbrett uten kortsideprofilering er yngre.
5 vinduer er opprinnelige og 4 er fra antagelig ca. 1904. Imidlertid kan flere av karmene til de yngre vindusrammene være opprinnelige. Det forklarer da hvorfor omrammingen kan være original.
Under. Verandaen fra 1904. Opprinnelig med rekkverk i tre, senere erstattet med rekkverk i jern. Stenfundamentet kan være en etterlevning av den eldre verandaen. Det er mulig deler av glassverandaen mot gården
kan være gjenbruk herfra. De kan også være oppført samtidig. Ref. konsollene.
35
Over: 2 vinduer i annen etasje, på nordre side av vestfasaden. Begge vinduer med omrammingerer synes å være
i det vesentlige opprinnelige. Vannbrett uten sideprofilering kan være yngre, men likevel ha en viss alder.
Under: 1 dør og 1 vindu i annen etasje, på midtre del av vestfasaden. Døren er tidligst fra 1858 da det ble
satt opp veranda med altan, men mest sannsynlig fra 1904. Vinduet er av opprinnelig type, men beslagene
yngre. Ikke yngre enn ca. 1880. I det vesentlige synes eldre historie bevart.
36
Over: 2 vinduer i annen etasje, vestveggens søndre del. Rammene antagelig ca. 1904, men karmene kan
være opprinnelige. Omrammingene er antagelig i det vesentlige opprinnelige.
Under: 2 vinduer vestveggens nordre del. Antagelig ca. 1904. Omrammingene antagelig opprinnelige i det
vesentlige. Karmene kan være opprinnelige.
37
Over: 2 vinduer vestveggens søndre del. Sannsynligvis opprinnelige vinduer anno 1856. Omrammingene
synes å være i det vesentlige opprinnelige.
38
Over: Gavlfasaden mot nord. Her synes alt panel og omramminger i det vesentlige å være opprinnelig.
Vinduet i første etasje til venstre er flyttet hit da det i eldre tid sto en dør her. Likevel er åpenbart det meste
av omrammingen intakt. Muligens et vindu fra østfasaden, frigjort etter ombygging/tilbygging.
Under: Loftskammervinduer. Antagelig opprinnelige på alle måter.
39
Over: 2 vinduer, gavlveggen mot nord, annen etasje. Begge sannsynligvis opprinnelige fra 1856. Her
som ellers kan en gerikt eller annet være skiftet pga. vedlikehold.
Under: 2 vinduer, gavlveggen mot nord, første etasje. Begge opprinnelige fra 1856, men det venstre
vinduet antagelig flyttet hit fra annen plassering etter 1900. Foto viser dør her før den tid. Man må ta
høyde for at enkelte vinduer kan ha blitt flyttet i årenes løp, men det har neppe vært noen lokal syssel å flytte på alt som er. Omrammingen på vestre vindu er relativt ny.
40
Over: Østveggens søndre del. Vinduet i annen etasje antagelig fra ca. 1904 eller 1910. Tildekket etter riving av sekundært tilbygg. Panelet er opprinnelig bortsett fra under og mellom vinduene. Nedre
vindu av yngre dato.
41
Over: Trappetilbygg i mur fra 1910. Ble satt opp av enkefru Linaae for å avdele en egen leilighet i
annen etasje. Det gjenmurte partiet har rommet et trefags vindu.
42
Over: Bislag med overbygget innelukket veranda eller gang. Antagelig oppført ca 1904, men den øvre
glassverandaen kan være yngre. Med all sannsynlighet opprinnelige (samtidige) detaljer, kledning og
vinduer. Sml. verandaen på havesiden.
43
Over: Østveggens nordre del. Panelet er på den nordre delen opprinnelig, fra 1856, men vinduene er av ulik
alder. Panelet rundt vinduene på den søndre delen eller deler av dette kan være samtidig med disse vinduene
som antas å skrive seg fra 1910, da bygningen gjennomgikk endringer som antas å skyldes utleie av en etasje.
44
Over: Til venstre: vindu i annen etasje, søndre del av østvegg. Antagelig ca 1910. Omrammingen
rundt trefagsvinduene må naturligvis antas å skrive seg fra samme periode som vinduene, selv
om deler kan være gjenbruk. Til høyre vindu i trappetilbygg, antagelig samtidig, dvs. ca 1910.
Under: Østveggens nordre side, annen etasje. Til venstre vindu til spiskammer antagelig fra
ca.1910 da rommet innenfor ble delt av. Til høyre et opprinnelig vindu, antagelig fra 1856.
45
Over: Den innebygde verandaen eller gangen over bislaget på østveggen. Enten fra ca 1904, eller et tilbygg
fra 1910 eller noe etter. I siste fall kan man spekulere på om deler av det er gjenbuk fra hagesidens altanrekkverk.
Under: Østveggens første etasje. Til venstre et vindu som antagelig skriver seg fra 1904 eller 1910. Til
høyre et opprinnelig vindu fra 1856. Panelet under det yngre vinduet er antagelig samtidig med vinduet.
46
Østveggens trappetilbygg med sekundær inngangsdør fra nyere tid.
47
Over: Sydveggens sekundære tilbygg er fjernet og veggen midlertidig sikret.
Under: Oppunder raftet på det sydvestre hjørnet. Undersiden av taksperreendene er panelt tilsynelatende
i vinkel med sperrene. Det ser ut som bordene på vestsiden er skiftet ut i forbindelse med takomlegging.
Bordene oppunder sydsidens utstikk ser ut til å være opprinnelige. Det er vanskelig å bedømme opprinnelig
utforming uten å undersøke taksperreender etc.
48
Over: Grunnmuren mot husets havefront mot vest er utstyrt med fint huggen sten. Sydveggen vender bort
fra offisielle arealer og her er grunnmuren utført mer etter hva som var vanlig på denne tiden. Det kan
skyldes at det alltid har stått et tilbygg her (noe som ikke fremgår av takstene) eller at siden ble ansett for
mindre offentlig synlig.
49
Over og under: Bakgården med hovedbygningen til høyre og uthusbygningene til venstre. Hovedhuset
og den bakre uthusbygningen skriver seg fra byggeåret 1855/56, men eier opplyser at uthusbygningen skal
være flyttet hit og ha en opprinnelig datering fra 1830-årene. Uthusbygningen helt ut mot gaten til venstre
i bildene er oppført noe senere, antagelig i 1860/70-årene. Opprinnelig ikke så dyp, men utvidet etterhvert
til den sluttet sammen med den eldste bakbygningen. Mellombygget kjenner vi ikke alderen på, men det
er sammenbygget på kart fra 1881. Likevel kan mellombygget være fornyet og adskillig yngre. Man må
komme til for å undersøke grundigere. Dør og annet kan tyde på 1950/60-tall.
50
Over og under: Bakbygningen som ble tilflyttet/oppført her i 1855/56. Panelet under gesimsskillet er opprinnelig fra 1856. Panelet over etasjeskillet er gjenbruk av innvendige pløyde panelbord som sikkert skriver
seg fra midten av 1800-tallet. Bygningen synes å være svært autentisk bortsett fra portene som er skiftet.
Under: Tømmer stikker frem bak panelet. Denne delen av bygningen skal ifølge kildene være laftet. Partiet
nærmere Rådhusgata skal være i bindingsverk. Etter byggesakspapirer å dømme skal det gamle bindingsverket være bevart.
51
Over: Panel på sidebygningens vestre side.
Under: Panel av ulik alder på søndre bakbygnings nordside. Tildels 1800-tallets siste del, dels eldre.
52
Til venstre: Gammel inngangsdør på sidebygningens vestre
side. I følge byggesakspapirer fra 1907 kan denne døren opprinnelig ha vært en innvendig dør fra sidebygget mot gaten
som ble flyttet i forbindelse med ominnredningsarbeider utført av Linaae d.y. Kun grundigere undersøkelser etter tilgang
til bygningen kan avklare slike spørsmål.
Under: Sidebygningens fasade mot gårdsrommet til Rådhusgata 8. Panelet er av typen rustikkpanel og ble antagelig
montert i forbindelse med arbeidene i 1907.
53
Over: Den yngste bakbygningen mot Rådhusgata. Panelet er opprinnelig og fra 1860/70, men vinduene
antagelig noe yngre. Det fortelles at Linaae d.y. hadde sitt skipsmeglerkontor her før bygningen ble skomakerverksted. Før den tid var det bryggerhus og rullebod. Under: Vestsiden av samme bygning.
54
Over: Baksiden av uthusbygningen. Denne fasaden vender mot portrommet til Rådhusgata nr 8. Opprinnelig panel fra 1860/70-årene.
Under: Vinduer fra tiden rundt 1900 eller noe senere i uthusbygningen mot Rådhusgata. Antagelig 1907.
Vestfasaden mot gårdrummet.
Under: Grunnmur mot gaten på uthusbygningen. Røffere utførelse enn på hovedbygningen.
55
REGISTRERING AV EKSTERIØR RÅDHUSGATA 8
Over: Rådhusgata 8. Fasaden mot gaten (nord). Panel og vindusomramminger samt vinduskarmene er i
det vesentlige opprinnelige fra 1855/56, mens vindusrammene, er yngre. Hovedsakelig fra 1950/60-tall.
Losholtene er fra perioden 1880-1900 og er felt inn i de opprinnelige midtpostene. Dette må ha blitt utført
samtidig som hele vinduer på sydfasaden ble skiftet ut med nye.
Under: 2 vinduer på fasaden mot nord, annen etasje. Begge karmer er opprinnelige, men losholter er fra
1880-1900 og rammene fra ca 1950/60-tall. Omrammingen er opprinnelig.
56
Over og til venstre: 2 vinduer på fasaden mot nord, midtre del, annen etasje. Begge karmer er opprinnelige, men
losholter er fra 1880-1900 og rammene fra ca 1950/60tall. Omrammingen er opprinnelig.
Under: 1 butikkvindu av nyere dato. Karmen er gammel og
det er spor etter midtpost i karmens øvre og nedre deler.
57
Over og under: Vinduer på fasaden mot nord, første etasje. Karmene er fra 1880-1900 og rammene fra ca
1950/60-tall. Omrammingen er i det vesentlige opprinnelig.
58
Over: Sydfasaden mot gården med i
det vesentlige opprinnelig panel og
omramminger. Vinduene er i hovedsak fra 1880-1900.
Til venstre. Veranda oppført noe før
1896. Antagelig med tak opprinnelig.
59
Alle bilder på denne siden: Sydfasaden, annen etasje.
Karmer med rammer fra ca 1880-1900.
60
Alle bilder på denne siden: Sydfasaden, første etasje.
Karmer med rammer fra ca 1880-1900.
Under til venstre: Midtpost anno 1880-1900. Vindu mot syd.
Under til høyre: To ulike midtposter fra ca. 1855/56. Legg
merke til hvordan den yngre losholten er felt inn i den
eldre midtposten.
61
Over: Portrommet til Rådhusgata 8. Til høyre bakbygningene til Rådhusgata 10.
Under: Bakbygningen til nr 10 sett fra gårdsrommet til nr. 8.
62
Over til venstre: Loftsvindu på vestgavlen. Antagelig ca. 1855/56.
Over til venstre: Gavlfasaden mot vest.
Over: Inngangsdør i gavlfasaden mot portrommet. 1880-1900
Til høyre: Gavlfasaden, vindu annen etasje. Karm fra 1855/56 og
rammer fra 1880-1910. Omrammingen er opprinnelig fra ca.1856.
63
Over: Eksempel på opprinnelig panel fra ca. 1855/56.
Under: Undersiden av takutstikket. Panelt med skyggepanel der nr. 10 har glattkantpanel.
64
Til venstre: Gavlfasaden mot øst.
Her er veggen kledt med raftepanel
av samme type som på Rådhusgata
10. Vinduet på loftet er antagelig fra
1855/56.
Under: Rådhusgata 8, grunnmur mot gaten. Fint huggen sten som på nr. 10. Bruddsten mot syd og øst.
65
LINAAEGÅRDENS ETTERFØLGERE
Over til venstre: Landstads gate 4.
Over til høyre: Landstads gate 2.
Til venstre: Takutstikk Landstads gate 4.
Under til venstre: Prinsens gate 7
Under til høyre: Takutstikk Prinsens gate 7
TRADISJONELL HALVVALMET
Under til venstre: Kongens gate 39. Et tradisjonelt mer tilknappet empirehus, men på vei.
Under til høyre: Prinsens gate 16. Et tradisjonelt og mer tilknappet empirehus.
66
FRA SANDEFJORDS HISTORIE
“Da den store byggeperiode 1854-61 tok sin begynnelse, innså man jo snart nødvendigheten
av å skaffe adgang til de store arealer mellom
Torvgaten og Kongens gate, og Dronningens
gate blev det første gjennombrudd her. Daniel
Bodin, som forpaktet løkken her, fikk 62 1/2 spd.
for den nødvendige grunn til en gate, som folk
kalte “Bodingaten”, siden fikk den navnet Løkkegaten og til slutt Dronningens gate. Der reiste
seg snart hus ved den øvre og nedre ende av den
nye gaten, mens midtpartiet på vestre side var
Bodins og Aagaards lastetomter., og som “Aaagaards plass” har bevart sistnevntes navn til
vår tid”. (Hougen, side 65). Gården på bildet
til venstre finnes ikke lenger. Den er åpenbart
en kloning av Rådhusgata 10. Etter generelle
opplysninger å dømme, kan den være oppført
i annen halvdel av 1850-årene. Rådhusgata 10
er oppført 1855/56 og er sammen med nr 8
siste gjenværende av en bygningstype som ellers er revet eller sterkt ramponert både i det
ytre og i interiørene.
Ca. 1900-1909
Ca. 1900-1909
LINAAEGÅRDEN - SVAI ELLER KINAVIPP
Det er lang tradisjon for å konstruere tak som
er svaiet eller som avsluttes med en kinavipp.
Gamle fotografier bekrefter at Rådhusgata 10
opprinnelig har hatt et utsvaiet tak, men kanskje ikke fullt så markert som kinavipp, slik
taket fremtrer i dag. Taket ble lagt om i 1982
og kan da (eller tidligere) ha fått en sterkere
aksentuert avsluttende vipp enn det hadde
opprinnelig.
Ca. 1870-1903
Utformingen av vindskiene har betydning for
aksentueringen av en svai som ellers kan være
mer moderat i formen.
2011
1958
67
Til venstre: Utsnitt av fotografier som viser
takets svai og vipp. Bildet nederst til venstre
viser eksisterende situasjon etter takomleggingen i 1982. Det er mulig vindskien opprinnelig har vært noe mer moderat i bueformen. Bildet nederst til høyre viser takformen
i 1958. Hovedtakformen er nok nærmest en
moderat kinavipp. Øverst: utsnitt av fotografi
fra ca 1900-09. Takstenen markerer en vipp.
Oversikt over trehusmiljøet rundt Rådhusgata 8 og 10.
Til venstre: Fotografi med inntegnet rød strek rundt
de gamle trehusene på østre side av Storgata.
68
TREHUSMILJØET RUNDT RÅDHUSGATA
Øverst: Storgata 9. Antagelig bygget på 1870-tallet av Aug.
Falleth.
Over: Storgata 5, “Dokken”. Bygget i siste kvartal av 1800-årene.
Antagelig 1870-tallet. Byggeherre Gullik Abrahamsen.
Til venstre: Storgata 3A. Opprinnelig en empirebygning fra
tidlig 1800-tall som i nyere tid er blitt underbygget med en
høyere sokkeletasje.
Til venstre nederst: Storgata 7. Et lite hus fra før 1850, men
i det ytre i 1850-tallets fasadeuttrykk. Ligger ved en gammel passaje som nå kalles Torvgangen, men skal også ha hatt
navnet Pølsesvingen.
Den gjenværende gamle bebyggelsen i området rundt Rådhusgata 10 ligger spredt slik at Rådhusgata 10 med hageareal
får en sterk sammenbindende funksjon. Ikke bare sydover og
vestover, men også østover i retning Bjerggata. Fjernes Rådhusgata 10, vil det gjenværende miljøet splintres og i neste
omgang være mer utsatt for rivetrusselen.
69
Til høyre: Rådhusgata 6 og 8. Rådhusgata 6 er
et opprinnlig uthus, noe yngre enn nr 10, men
ombygget til bolig. Det opprinnelige bolighuset
til nr. 6 sto på hjørnet helt ut mot gaten.
Til venstre: Rådhusgata 6. Opprinnelig bygget
som uthus til denne eiendommen, men ombygget til bolig i nyere tid.
Til høyre: Rådhusgata 5 er oppført som bedehus og er bevart i sin opprinnelige stil.
Til venstre: Hvalfangstmuseet.
Til høyre: Den opprinnelige hovedinngangen til
Hvalfangstmuseet vender mot Rådhusgata. Trebygningen bak er Sandefjord fengsel.
Til venstre: Et blikk opp Rådhusgata mot Bjerggata med sitt helhetlig godt bevarte trehusmiljø.
70
KILDER:
Holme(red): Kulturminnevern Lov Forvaltning Håndhevelse, bind I og II
Lisen Bull: Verneverdi og utvelgelseskriterier (Informasjon fra Riksantikvaren)
Vern og virke (Riksantikvarens årsmelding)
Per Jonas Nordhagen: Den kunsthistoriske literaturen: Lisen Bulls artikkel Fire år med kulturminneloven
samt Dag Myklebusts artikkel Verditenkning - En arbeidsmåte i bygningsvern
Askeladden, Riksantikvarens database over verneverdige objekter.
Kart i privat og offentlig eie.
Statsarkivet (digitalarkivet): Folketellinger 1801, 1865, hele landet. 1865, 1875, 1900, 1910 Sandefjord.
Statsarkivet (Digitalarkivet): Pantebøker og panteregistre
Statsarkivet: Branntakster 1856, 1858, 1885, 1895, 1936.
Aftenposten 10. september 1935, side 3: Landskjent skibsmeglerfirma feirer 75-årsjubileum.
Aftenposten 21 april 1961, side 3: Sandefjords Blad 100 år.
Sandefjords Blad 1960 (januar?). Udatert kopi: Jean B.Linaae senior: Artikkel om Linaaegården.
Hougen: Sandefjordshistorie, bind 2
Olstad: Sandefjords historie, bind 1 og 2
Vestfold fylkeskommune: saksarkiv
Sandefjord kommunes byggesaksarkiv
Sandefjord kommune Bevaringsplakaten/registreringer.
Informasjoner fra gårdeiere: Reidar Kristoffersen og Eidi Christensen samt tidligere beboer og etterkommer
av Harris og Kristine Hanssen, Tone Strømøy.
Gamle Sandefjord og andre hvor spesielt Bjørn Kvarenes og Håkon Berg Jenssen bør nevnes.
Fotografi/postkort tilhørende Torkel Fagerli
Egne oppmålinger og fotoregistreringer
Alle samtidsfotografier ©Ragnar Kristensen 2005-2011
71