Transcript Evaluering av Spesialenheten – kontrollmekanismen for

Evaluering av Spesialenheten
– kontrollmekanismen for politiet
Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Evaluering av Spesialenheten
– kontrollmekanismen for politiet
Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
OMOD-rapport_92s
05.09.08
07:47
Side 4
4
Utgitt august 2008 av:
Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)
ISBN-nr.: 978-82-997873-0-7
Skrevet av: Amal Amellal og Sanaa Ashraf
Medvirket: Jesper Hansen
Postadresse:
PB 4633 Sofienberg
NO-0506 Oslo
Telefon: 22 20 62 17 / 22 20 87 37
E-post: [email protected]
Internett: www.omod.no
Foto: OMOD, Iffit Qureshi og Målfrid Hansen
Design: Cazawa.no
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Innhold
5
1. Forord
6
2. Rettslig grunnlag
8
2.1. Spesialenhetens hjemmel og mandat
3. Gjennomgang av Spesialenheten
8
10
3.1. Aktuelle saker
10
3.2. Lov om politiet av 4. august 1995 (pol.)
11
3.3. Nødverge
12
3.4. Spesialenhetens vurdering av mageleie
12
3.5. Spesialenhetens vurdering av halsgrep
13
3.6. Saksbehandlingsrutiner – avhør av mistenkte politimenn
14
3.7. Saksbehandlingsrutiner – vitneavhør
14
3.8. Arbeidsmetoder – bakgrunnssjekk av de involverte tjenestemennene
15
3.9. Saksbehandlingsrutiner – suspensjon
15
3.10. Organisering – hvem sitter i Spesialenheten?
16
3.11. Saksbehandlingsrutiner – oppfølging av pårørende
17
3.12. Vanskelig å få innsyn
17
3.13. Opprettelse av klageorgan – kritikkverdige forhold som ikke er straffbare 17
3.14. Rapport fra FNs Torturkomité
4. Erfaringer fra utlandet
18
20
4.1. IPCC
20
4.2. HMIC
22
4.3. OMODs anbefalinger
22
5. Konkrete endringsforslag til nåværende klageordninger
og kontrollmekanismer
24
5.1. Spesialenheten
24
5.2. Klageordningen i politiet
28
5.3. Samlet vurdering av kontrollmekanismene for politiet
30
5.4. Rutiner og praksis ved pågripelser og innbringelser
30
6. Vedleggsliste
33
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
6
DEL 1
Forord
OMOD har hatt spørsmål vedrørende politi og minoriteter øverst på organisasjonens dagsorden helt siden 1993. En stor andel av klagesakene OMOD har
behandlet, omhandlet mulig diskriminering fra politiet i relasjon til etniske
minoriteter og spørsmål om politiets håndtering av det etniske mangfoldet.
Det samme bildet er dokumentert av Senter mot etnisk diskriminering (SMED)
og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).
Bakteppet for denne rapporten er Obiora-saken fra 2006, hvor utgangen av
politiets maktbruk ble et dødsfall. Dette dødsfallet var for øvrig det tredje
kjente på bare fire år hvor avdøde hadde minoritetsbakgrunn, jf. Wacko-saken
(2005) og Aconcha-Kohn-saken (2004).
Spesialenheten for politisaker er avhengig av tillit i samfunnet for å fungere
tilfredsstillende. En velfungerende Spesialenhet er en rettssikkerhetsgarantist
for befolkningen.
Vi takker Ragnhild Hennum, professor ved institutt for offentlig rett (UiO)
og dr. Samuel Johnson for god veiledning. Vi vil også takke Darcy Hare,
etterforsker i Independent Police Complaints Commission (IPCC), Peter Herbert,
formann i Society of Black Lawyers, og Alex Habachi, etterforsker ved Her
Majesty’s Inspectorate of Constabulary (HMIC), for deres bidrag og innsikt
under studiereise til London.
___________________________
Akhenaton de Leon
Daglig leder OMOD
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
7
Amal Amellal og
Sanaa Ashraf med
Justisminister
Knut Storberget under
et dialogsmøte i
Justisdepartementet
21.12.07.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
8
DEL 2
Rettslig grunnlag
2.1. Spesialenhetens hjemmel og mandat
Spesialenheten for politisaker opprettes i medhold av lov om rettergangsmåten i
straffesaker (Straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25, § 67 sjette og syvende ledd i
straffeprosessloven lyder slik:
«I saker som gjelder anmeldelse av embets- eller tjenestemenn i politiet eller
påtalemyndigheten for å ha begått en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskningen
foretas og ledes av et eget sentralt organ etter nærmere fastsatte regler. Det samme gjelder
når påtalemyndigheten finner at det foreligger mistanke om straffbar handling i tjenesten
som tilsier at etterforskning igangsettes mot noen person som nevnt i første punktum eller
når en mistenkt selv begjærer etterforskning. Lederen eller en annen i organet med juridisk
embetseksamen som lederen gir fullmakt i henhold til generelle retningslinjer gitt av riksadvokaten, avgjør spørsmålet om tiltale når påtalespørsmålet ikke hører under Kongen i
statsråd eller riksadvokaten. I saker der organet avgjør spørsmålet om tiltale, utføres
aktoratet av lederen av organet eller av en annen i organet som lederen gir fullmakt.
Riksadvokaten kan instruere organet.
Kongen kan bestemme at det etableres regionale kontorer underlagt den sentrale
enheten hvor de som utøver etterforskning er ansatte i etterforskningsetaten og uavhengig
fra politi- og påtalemyndigheten».
Kapittel 34 i forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) fra 1.1.1986,
omhandler saker som etterforskes av Spesialenheten for politisaker. I følge § 34–1, heter
det:
«I saker som gjelder spørsmålet om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått
en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskingen foretas og ledes av et eget sentralt
organ, Spesialenheten for politisaker. Det samme gjelder saker uten mistanke om straffbar
handling i tilfeller som nevnt i § 34–6 andre ledd. Enheten trer ikke i virksomhet i saker som
avgjøres med forenklet forelegg, eller som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste, jf.
overvåkingsinstruksen gitt ved kongelig resolusjon av 19. august 1994 nr. 1302.
Spesialenheten er riksdekkende etterforskings- og påtalemyndighet for saker etter
§ 34–1 første ledd. Enheten ledes av Sjefen for Spesialenheten for politisaker.
Etterforskingen utføres av en etterforskingsavdeling, ledet av en etterforskingsleder.
Etterforskingslederen skal avgi innstilling til Sjefen for Spesialenheten om hvordan
påtalespørsmålet bør avgjøres. Enheten kan knytte til seg personer i form av verv eller
ansettelser. (vår uth.) For dem som tildeles verv gjelder en karantenetid på to år fra
eventuell tidligere ansettelse i politiet eller påtalemyndigheten. For ansettelser i enheten
gjelder ikke bestemmelsen om karantenetid. Personer ansatt eller i verv i enheten kan ikke
samtidig ha ansettelsesforhold i politiet eller påtalemyndigheten.
Justis- og politidepartementet har det overordnede administrative ansvaret for
Spesialenheten. Med politi menes i dette kapittel også politihøgskolestudenter under
praksis og innkalte mannskaper fra politireserven.»
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Nedenfor følger en kort redegjørelse av mandatet til Spesialenheten for politisaker, basert
på Ot.prp. nr 96 (2002–2003) og Innst. O. nr. 15 (2003–2004).
Justiskomiteen understreker aller først under proposisjonens hovedinnhold, hvor det
fremgår av komiteens merknader at «det er nødvendig med en ny organisering av
kontrollen med politiets og påtalemyndighetens tjenesteutøvelse». Videre legges det vekt
på behovet for et kontrollapparat som er «effektivt, uavhengig og at det har tillit i
befolkningen». Dette vil «styrke politiets rolle».
Viktigheten av «økt publikumstilgjengelighet og bedre informasjonsformidling»
understrekes av komiteen, som «virkemidler» for publikumskontroll- og innsikt. I sammenheng med dette påpeker komiteen at Spesialenheten for politisaker må være rasjonell og
effektiv, med minst mulig byråkrati. Spesialenheten skal være «smidig organisert».
Under punkt 4 i innstillingen fremheves viktigheten av at Spesialenheten «sikrer en
rettssikker og ensartet behandling av dem som vil anmelde ansatte i politiet eller påtalemyndigheten». For å sikre allmennhetens «tillit til etterforskningen», må Spesialenheten
være uavhengig, som innebærer at det må være «nødvendig organisatorisk avstand
mellom etterforsker og anmeldt embets- eller tjenestemann». Videre heter det i innstillingen fra komiteen at det er viktig å sikre allmennhetens tillit til etterforskningen ved
«å sikre uavhengighet for organet». Dette skal, i følge innstillingens punkt 4, sikres ved
«nødvendig organisatorisk avstand mellom etterforsker og anmeldt embets- og tjenestemann». Dette er viktig for å «sikre en rettssikker og ensartet behandling av dem som vil
anmelde ansatte i politiet eller påtalemyndigheten». Dermed uttaler komiteen at det skal
ansettes godt kvalifiserte personer. Spesialenheten skal, for det samme formål, kunne
anmode om bistand fra ulike kompetansemiljø.
Departementet foreslo at etterforskerne kommer fra et annet politidistrikt enn de/den
som etterforsker. Komiteen finner imidlertid at det er innenfor regjeringens kompetanseområde å organisere enhetene. Men organiseringen må ivareta allmennhetens tillit til at
etterforskningen skjer på «en mest mulig uhildet og uavhengig måte».
9
Oppsummeringsvis, kan vi plukke ut disse sentrale punktene fra forarbeidene:
Spesialenheten skal:
• være effektiv.
• være uavhengig; sikre nødvendig organisatorisk avstand mellom etterforsker
og anmeldt embets- og tjenestemann.
• ha tillit i befolkningen.
• være tilgjengelig for publikum.
• ha bedre informasjonsformidling.
• sikre rettssikker behandling.
• sikre allmennhetens tillit til etterforskningen.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
10
DEL 3
Gjennomgang av Spesialenheten
3.1. Aktuelle saker
Nedenfor følger en kort redegjørelse for de sakene som illustrerer problemstillingene
utvalget skal fokusere på.
Obiora
Eugene Ejike Obiora, norsk statsborger, opprinnelig fra Nigeria, døde under en pågripelse i
Trondheim i september 2006. Under pågripelsen ble Obiora først holdt i et halsgrep, deretter ble han lagt i mageleie. Dødsårsaken ble av rettsmedisinske sakkyndige fastslått til å
være surstoffmangel. Spesialenheten for politisaker etterforsket de involverte politimennene, og henla saken mot disse i mai 2007. Saken gikk deretter til Riksadvokaten, som
sendte den tilbake til Spesialenheten og krevde svar på en rekke spørsmål. Spesialenheten
etterforsket saken på nytt, og kom til samme resultat. Endelig avgjørelse kom fra
Riksadvokaten 21. desember 2007, hvor saken ble henlagt.
Fra første Obiorademostrasjon
september 2006 utenfor
Justisdepartementet.
Statssekretær Moland får
overlevert brev.
Ansgar
Robert Michael Aconcha-Kohn, svensk statsborger, døde i Oslo under en politipågripelse i
Ansgar Hotell oktober 2004. Han var psykotisk og ruset, og syv politimenn skulle frakte
ham til akutt legevakt. Under pågripelsen ble det knyttet en lufttett hette over hodet, han
ble sprayet med pepperspray i øynene, iført håndjern, samtidig som bena hans ble bundet
sammen ved hjelp av et belte. Aconcha-Kohn døde under pågripelsen.
Saken mot de involverte politimennene ble etterforsket av daværende SEFO (Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker), men saken ble først kjent for offentligheten i
2007. Både SEFO og statsadvokaten henla saken. Riksadvokaten ila Oslo-politiet foretaksstraff. Justisminister Knut Storberget understreker at justismyndighetene må informere
om alvorlige saker. Storberget uttalte at politiets «dødelige håndtering» i denne saken kan
bli gjenstand for Justisdepartementets forestående evaluering av Spesialenheten.
Wacko
Polskfødte Thomasz Wacko døde i en pågripelse juni 2003 etter at en politimann holdt
halsgrep på ham. SEFO tok ut tiltale, men retten frifant politimannen på grunn av
nødverge.
Askevold
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
En straffesak fra Bærum i april 1990 handlet om 18 år gamle Tonny Askevold som døde
etter å ha blitt holdt i et halsgrep.
3.2. Lov om politiet av 4. august 1995 (pol.)
11
Pol. § 6 gir regler om hvordan polititjenesten skal utføres, herunder maktbruk som kan bli
nødvendig under tjenesten, altså politiets maktutøvelse.
Prinsipper for politiets maktutøvelse finnes i § 6 annet ledd. Den lyder som følger:
«Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige
eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som
anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens
formål og omstendighetene for øvrig.»
§ 6 annet ledd første setning angir et minsteinngrepsprinsipp. Dette er et vagt prinsipp,
med et uklart anvendelsesområde. Loven gir ikke her noen videre veiledning. Derimot er
loven klar på at det foreligger et nødvendighetskrav- det må foreligge nødvendig årsakssammenheng mellom den oppståtte situasjon, og den maktbruk som anvendes. Loven
angir ikke direkte hva som ligger i nødvendighetskravet. Det er klart at dette kravet er
gjenstand for en skjønnsmessig vurdering.
Videre heter det i § 6 fjerde ledd:
«Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og
forsvarlig.»
Vi kan her vise til Høyesteretts praksis når det gjelder tolkning av denne bestemmelsen.
I Rt. 2007 s. 1172 gjaldt spørsmålet om det forelå straffeansvar for tre polititjenestemenn
for maktbruk under en pågripelse. Her fikk fornærmede slag med lommelykt mot bakhodet, mens han lå på bakken. Høyesterett kom frem til at politiets maktbruk var straffrie
på grunn av nødverge, i følge § 48 tredje ledd i almindelig borgerlig Straffelov
(Straffeloven) av 22. mai 1902 (strl.).
I denne avgjørelsen uttales det at maktbruk, jfr. pol. § 6 fjerde ledd, kan anvendes hvor
det er «nødvendig» og «forsvarlig». Ved avgjørelsen av hva som er nødvendig og forsvarlig,
må det ses hen til bestemmelsens annet ledd. Her angis det generelle prinsipper for politiets tjenesteutøvelse. Det grunnleggende prinsipp er at «politiet ikke skal ta i bruk sterkere
midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller at slike
har vært forsøkt», jfr. første setning. Videre er det i annen setning et tilleggskrav om forholdsmessighet. Høyesterett uttalte i denne dommen at «prinsippene i politiloven § 6 er
igjen videreført og nærmere spesifisert i politiinstruksen. I § 3–1 er blant annet prinsippene i § 6 annet ledd videreført, og § 3–2 inneholder nærmere regler for politiets bruk av
makt».
Politiinstruksens §§ 3–1 og 3–2 lyder slik:
§ 3–1:
«Ved iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling, kan politiet gripe inn på den
måte og med de midler som er lovlige, og som finnes nødvendige og forholdsmessige i
betraktning av situasjonens alvor, tjenestehandlingens art og formål og omstendighetene
for øvrig.
Politiet skal ikke ta i bruk noe sterkere middel før mildere midler har vært forgjeves
forsøkt, eller situasjonen tilsier at slike må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige.
(vår uth.) Når forholdene tillater det skal målet derfor i første omgang søkes nådd gjennom
råd, opplysning og tilrettevisning.
Så langt tjenesten og forholdene ellers tillater plikter politiet i ethvert tilfelle å gripe inn
på forhånd med forebyggende og regulerende tiltak mot forestående lovbrudd eller fredskrenkelser.
Under tjenesteutøvelsen skal politimannen være sannferdig, saklig og upartisk.
Det er en alminnelig plikt å besørge tjenesten organisert og utført så effektivt og
målrettet som mulig innenfor de angitte rettslige og ressursmessige rammer.
Tjenesteutøvelsen skal alltid være basert på respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og det enkelte menneskes verdighet.»
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
12
§ 3–2:
«Politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling når
dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den maktanvendelsen rettes mot og forholdene for
øvrig. Dessuten må de øvrige vilkår i § 3–1 være oppfylt. Med makt menes her tvangsmessige fysiske inngrep mot person, og mot fast eller rørlig eiendom i tilfelle der denne eiendom
blir påført skade. Håndjern eller annet bendsel kan anvendes på person som under pågripelse eller transport truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller der forholdene gir grunn til
frykt for at vedkommende vil utøve vold eller flykte. Dessuten kan slike midler brukes mot
person som forsøker å påføre seg skade, og ellers for å hindre forspillelse av bevis.
Politiets adgang til å bruke særlige maktmidler av teknisk eller annen art i tjenesten er
regulert i egen instruks. I ethvert tilfelle skal vilkårene i første ledd være oppfylt før disse
midler tas i bruk.
Politiutstyr som nevnt i 3. og 4. ledd skal være godkjent av Justisdepartementet. Dersom
politiets bruk av makt medfører skade på person eller eiendom, eller situasjonen tilsier at
det kan bli klaget over politiets handlemåte, skal vedkommende politimann innrapportere
forholdet til sin foresatte umiddelbart. Denne rapportering bør være skriftlig.» (vår uth.)
I Rt. 2007 s. 1172 sier førstvoterende uttrykkelig at det skal foretas en samlet vurdering ut
fra den situasjon som forelå, og handlingene må vurderes i lys av prinsippene i politiloven
§ 6 annet ledd. «Kravet til forholdsmessighet og om bruk av minst inngripende
virkemiddel må vurderes i tilknytning til hvert enkelt ledd i hendelsesutviklingen.»
(vår uth.). Det kan stilles spørsmålstegn ved om det bør klargjøres tydeligere en grense for
maktbrukens intensitet. Loven er uklar på dette punktet.
Høyesterett har, som sitert overfor, lagt en streng vurdering til grunn når det gjelder
maktbruk. Vi spør om polititjenestemennene bør få en grundigere opplæring under deres
studietid i pol. § 6.
3.3. Nødverge
1) Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom
etniske minoriteter og politiet.
Sollund, R. (2007). Oslo:
Gyldendal akademisk.
Et tilbakevendende spørsmål, er hva som menes med «nødverge»? Publikum skal beskyttes,
men det er viktig at polititjenestemenn ikke har blancofullmakt til å bruke makt under
dekke av at det er nødverge. Har polititjenestemenn rett til å påberope seg nødverge uten
at det stilles strenge krav? Rettssikkerheten, som er et grunnleggende prinsipp i enhver
rettsstat, kan lide under en manglende klargjøring av begrepet nødverge.
Tilliten til politiet som institusjon kan ta skade av politiets fremferd, som til tider oppfattes som aggressiv. Dette går særlig utover minoritetenes oppfatning av politiet. Det er
påfallende at de fleste sakene som har vært framme i media, og som vi også har brukt i
denne rapporten, dreier seg om personer med minoritetsbakgrunn. Det er grunn til å anta
på bakgrunn av, En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet 1, at
politiet har møtt disse grupper med høyere beredskap, hvor det er brukt unødvendig og
overdreven makt.
3.4. Spesialenhetens vurdering av mageleie
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
I Spesialenhetens vurdering av mageleie, legges det til grunn at de involverte tjenestemennene ikke visste noe om farene ved bruken av mageleie. Kunnskap om farer ved
mageleie, i følge uttalelser fra Politihøgskolen, ses ikke å ha vært et tema for politiet.
Spørsmålet som kan reises, er hvorvidt bruken av mageleie burde ha vært problematisert
på et tidligere tidspunkt. Det kan her trekkes paralleller til Askevold-saken fra Bærum
i april 1990. (Denne henviser også Spesialenheten til). I denne saken døde 18 år gamle
Tonny Askevold etter at han hadde blitt holdt i et halsgrep. Konsekvensene av dette
halsgrepet ble utredet i etterkant av dødsfallet, noe som resulterte i et rundskriv fra
Justisdepartementet hvor det ble pekt på risikofaktorene ved dette halsgrepet. Halsgrep
ble i dette rundskrivet forbudt. I januar 2002 ble rundskrivet fra 1991 presisert, og det
ble åpnet for å bruke halsgrepet i nødvergesituasjoner.
13
Det kan spørres om man burde ha utredet risikofaktorene ved bruk av mageleie tidligere,
slik at de involverte tjenestemennene hadde visst om farene. Når man først var i gang
med en utredning av halsgrepet, kunne man også ha sett på andre metoder, som for
eksempel mageleie. OMOD stiller spørsmålstegn ved hvorfor mageleie ikke har vært
drøftet tidligere.
Politidirektør Ingelin Killengreen gikk ut med nye skjerpede regler, i kjølevannet av
Obiora-saken og Aconcha-Kohn-saken, om halsgrep, tildekking av ansikt og mageleie.
Politidirektøren påpeker at «politidirektoratet
er kjent med fire tilfeller av kvelningsdød
som følge av at politiet har brukt halsgrep
og/eller mageleie i forbindelse med pågripelse/inngripelse, og etterfølgende transport av pågrepne». Politidirektøren presiserer
at halsgrep kun skal brukes i nødverge.
Mageleie skal kun benyttes hvis det er nødvendig for å få kontroll på en «kjempende»
person. Formålet med det nye rundskrivet er
å hindre at slike tilfeller inntreffer.
I rundskrivet fra Killengreen til alle landets
politimestere, påpekes at bruk av mageleie
under pågripelse kan føre til døden. Her ble
Obiora-saken tatt opp. I rundskrivet påpekes
det at: «Mageleie kan hemme pusting, og
oksygentilførsel. Manglende tilførsel av
oksygen kan i verste fall medføre pustestans, bevisstløshet og død.» Det virker latterlig at
politiet må ha slik banal kunnskap, som det faktum at mangel på oksygen faktisk kan føre
til døden, inn med teskje.
Igjen er det påfallende at det må tap av liv til før man kommer med forbud, som i
utgangspunktet må være opplagt. Er det et prinsipp som sier at «alt som ikke uttrykkelig
er forbudt, er tillatt», som råder i politiet?
Politidirektoratet.
3.5. Spesialenhetens vurdering av halsgrep
Som skrevet i avsnittet ovenfor, er halsgrep forbudt, men kan benyttes i nødvergesituasjoner, jfr. Justisdepartementets rundskriv av januar 2002. I følge Spesialenhetens
rapport, slo Obiora en tjenestemann med albuen. Dette karakteriserer Spesialenheten
som en nødvergesituasjon etter strl. § 48 tredje ledd. Burde ikke Justisdepartementet
i sitt rundskriv angitt klart hva som er en nødvergesituasjon? Skal det ikke mye til før
man kan bruke et, i utgangspunktet, forbudt halsgrep?
I og med at halsgrep i utgangspunktet er forbudt, er bruk av halsgrep straffbart. Hvor mye
makt er nødvendig, sett i forhold til «angrepet» polititjenestemannen blir utsatt for?
«Angrepet» i Obiora-saken, er et slag med albuen. Det kan her stilles spørsmålstegn ved
forholdet mellom strl. § 48, pol. § 6 annet ledd og Justisdepartementets rundskriv. Det er
klart at vernet omkring offentlig tjenestemenns myndighetsutøvelse er sterkt, men vi spør
hvor sterkt det skal være? Hvor vanskelig skal det være å stille en offentlig tjenestemann
til ansvar – hvor langt kan man strekke loven i polititjenestemannens favør? Skal det
sterkere grunner til for å stille polititjenestemenn til ansvar? Hva da med rettssikkerheten
til «den vanlige borger», som risikerer at polititjenestemannen slipper unna ansvar, for sin
tilsynelatende unødvendige maktbruk? Tillitsforholdet mellom publikum og politiet som
institusjon svekkes når polititjenestemenn tilsynelatende slipper «lett unna» straff.
Oppsummeringsvis kan det sies at «folk flest» er inneforstått med at bruk av slik mageleie og halsgrep kan få fatale konsekvenser, som for eksempel kvelning. OMOD spør om
hvorfor politiet ikke får kunnskap om dette i Politihøgskolen. Hvorfor er det nødvendig at
politiet må ha forbud mot halsgrep nedskrevet i retningslinjer, mens folk flest ikke trenger
en slik «opplæring»?
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
14
3.6. Saksbehandlingsrutiner – avhør av mistenkte politimenn
2) Vedlegg 1.
Demonstrasjon
8. mai 2007.
I Riksadvokatens rundskriv fra 2006 om etterforskning av saker mot ansatte i politiet og
påtalemyndigheten2, heter det i punkt 4 om nærmere om gjennomføring av etterforskingen, at «for å sikre at saksforholdet blir best mulig opplyst og at tilliten til
etterforskingen ikke svekkes, er det viktig at de involverte tjenestemenn i
de alvorlige sakene med umiddelbar innsats fra Spesialenheten, holdes
atskilt inntil de er avhørt av etterforskingsavdelingen». Videre står det i
punkt 4.3 om saksfremdrift at «etterforskingen må gjennomføres så raskt
som mulig. Hensynet til mistenkte/siktede, eventuelt fornærmede,
kolleger og politiets og påtalemyndighetens anseelse krever rask
avklaring». Altså må det kommes raskt i gang med avhørene.
Seks av de syv involverte politifolkene i Aconcha-Kohn-saken, slapp å bli avhørt
samme natt med den begrunnelse at de ville hjem og hvile først. De involverte politimennene i Obiora-saken ble først avhørt to dager etter dødsfallet. Dette strider mot
Riksadvokatens instrukser om rask igangsetting av etterforskningen. Etterforskningens
legitimitet i saken svekkes på dette området. Sammenlignet med andre straffbare forhold,
især drapssaker, er det avgjørende å sette i gang etterforskningen så raskt som mulig for å
sikre bevis og for å klarlegge motivet for handlingen.
Det gjelder åpenbart et unntak når det gjelder politimenn som muligens har begått en straffbar handling.
I Aconcha-Kohn-saken, dreide det seg om et potensielt
uaktsomt drap. Hvorfor fikk politimennene slippe avhør
bare ved å påstå at de trengte hvile? Er ikke dette er
særbehandling av politimenn? Hadde det vært sivile
personer som potensielt hadde drept Aconcha-Kohn,
hadde de blitt satt i varetekt samme natt.
I ovennevnte sak, ble Riksadvokatens instrukser om
rask igangsetting av etterforskningen, åpenbart brutt/
tilsidesatt. Hva er konsekvensene av dette? Kan man
bryte instruksene uten å bli møtt med sanksjoner? Hva
er da hensikten med å ha påtaleinstruks? Trengs en
slik påtaleinstruks i det hele tatt, hvis den ikke overholdes?
Verken i Obiora-saken eller i Aconcha-Kohn-saken,
ble de mistenkte politimennene holdt atskilt i tidsrommet før avhørene fant sted. Selv om
det, som skrevet i Riksadvokatens rundskriv, ikke finnes noen direkte hjemmel for avhørsrutinene, veier Riksadvokatens instrukser tungt. I støtteskriv til klage i Obiora-saken, ved
advokat Abid Q. Raja, fremgår det at avhørene av de mistenkte politimennene ble
foretatt på en lite tillitsvekkende måte. Avhørene ble foretatt på en slik måte at de
mistenkte politimennene hadde anledning til å snakke sammen mellom avhørene. Det
understrekes at de mistenkte hadde én og samme forsvarer, noe som kan stride mot de
ulike interessene i denne konkrete saken. Her ser vi igjen at politimennene særbehandles, selv om de er mistenkte i en potensiell drapssak. Hvordan forventer Spesialenheten
at publikum skal ha tillit til deres etterforskning, når det opplagt råder en annen praksis for mistenkte politimenn enn mistenkte sivile i saker som omfatter potensielt drap?
Her ser vi at mandatets formaning om rettssikker behandling ikke møtes.
3.7. Saksbehandlingsrutiner – vitneavhør
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
I følge advokat Abid Q. Rajas klage/ støtteskriv av 05.07.07 på Spesialenhetens
henleggelse av Obiora-saken, beskrev seks vitner at det ble tatt et ytterligere kvelertak på
Obiora utenfor sosialkontoret. Av Spesialenhetens rapport, fremgår det at det bare ble tatt
ett kvelertak på Obiora inne på kontoret. Hvorfor var ikke disse seks vitnene viktig for
Spesialenheten?
SEFO viste også manglende rutiner for vitneavhør. Dette viste seg blant annet i Tonny
Askevold-saken i 1991, hvor Askevolds kamerat, som sto ved siden av da politimannen tok
halsgrepet, først ble avhørt etter noen dager. Hans vitneutsagn ble tillagt liten vekt.
I Wacko-saken, ble ambulansesjåføren som kjørte ham til sykehuset, ikke avhørt av
SEFO. Han fikk først avgi forklaring under den påfølgende rettssaken. Det virker som
Spesialenheten har fått med SEFOs retningslinjer når det gjelder vitneavhør, eller mangel
på disse, med på lasset.
OMOD spør om det er tatt hensyn til alle vitneutsagnene i saken, og om disse er
vektlagt like mye. Det har vært hevdet at de vitneavhørene som er avgjørende i
Spesialenhetens rapport, er selektive i den forstand at det kan virke som om de bare
underbygger Spesialenhetens konklusjon. Dette undergraver tilliten til Spesialenhetens
etterforskning. Videre spør vi om det finnes generelle retningslinjer for vitneavhør som
Spesialenheten må forholde seg til. OMOD foreslår en nemndordning som fungerer
som en slags jury. Juryen kan bli innkalt av Spesialenheten til å vurdere saker, etter at
Spesialenheten er ferdig med sin etterforskning. Juryen kan ha lignende struktur som
Utlendingsnemnda. Juryen er da bredt sammensatt, hvor etniske minoriteter også er
representert. Det vil føre til at etterforskningen får et bredt menneskelig og sivilt
perspektiv. Dette vil gagne tillitsforholdet mellom publikum og Spesialenheten.
15
3.8. Arbeidsmetoder – bakgrunnssjekk av de involverte tjenestemennene
Det har fremkommet at de to politimennene som var først på stedet i Obiora-saken, til
sammen har 14 voldsrelaterte anmeldelser på seg. En av politimennene har tidligere blitt
anmeldt tre ganger for kvelertak. Den samme polititjenestemannen var også involvert i
pågripelsen av den svensk-ghanesiske vaskehjelpen Sophia Baidoo i 1999. Her tok han det
samme halsgrepet på Baidoo som ble brukt på Obiora. Baidoo anmeldte senere politimannen. Han ble deretter tiltalt for rasistisk motivert vold. Trondheim byrett frikjente
politimannen.
Spesialenheten hevder at tidligere anmeldelser ikke har særlig relevans under
etterforskningen av Obiora-dødsfallet. Det er kritikkverdig at Spesialenheten ikke ser
sammenhengen og farligheten i at samme politimann utfører samme omstridte halsgrep
tre ganger. I andre straffesaker er mistenktes rulleblad sentralt under etterforskningen.
Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor mistenkte har vært anmeldt for samme forhold
tidligere. OMOD spør hvorfor ikke tidligere anmeldelser er av betydning når samme politimann etterforskes for lignende forhold. Spiller ikke politimannens rulleblad noen rolle;
hvis det da i det hele tatt finnes et rulleblad på politimannen. Igjen ser vi klar forskjellsbehandling når det gjelder polititjenestemenn. Det er stor forskjell mellom etterforskning
av sivile saker og saker som involverer politimenn. Krav om rettssikker etterforskning, som
forarbeidene legger vekt på, tilsidesettes. Når allmennheten ser et gjennomgående trekk,
i den forstand at samme politimann er anmeldt for samme straffbare forhold tidligere,
men ikke møter noen sanksjoner, undergraves tilliten til en rettssikker etterforskning.
Videre vitner dette om Spesialenhetens manglende effektivitet slik det fremgår av
mandatet.
3.9. Saksbehandlingsrutiner – suspensjon
Polskfødte Thomasz Wacko døde i en pågripelse juni 2003 etter at en politimann holdt
halsgrep på ham. SEFO tok ut tiltale, men retten frifant politimannen på grunn av nødverge. Er det nødverge med fire mot en?
Politimannen som var tiltalt for uaktsomt drap i denne saken, fikk fortsette i tjenesten.
Per i dag er det ingen klare regler når det gjelder suspensjon av polititjenestemenn som er
under etterforskning av Spesialenheten. Etter OMODs syn bør det stilles klarere krav til
regler om suspensjon. Det bør være standard prosedyre å suspendere, med lønn, politimenn, som er under etterforskning for å ha begått alvorlige lovbrudd. Spesialenhetens
begrunnelse for ikke å ta politimenn ut av tjeneste mens etterforskningen pågår, er å
hindre forhåndsdømming av vedkommende polititjenestemenn. Med klare regler på dette
området, elimineres faren for forhåndsdømming, fordi man automatisk tas ut av tjeneste.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
16
3) Lov om helsepersonell m.v.
(helsepersonelloven) av
2.7.1999, § 58.
Hensikten bak suspensjon er å beskytte allmennheten, og opprettholde tilliten til
Spesialenhetens etterforskning av den konkrete sak. Samtidig er det også en beskyttelse
av politiet som institusjon. Videre kan det være belastende for polititjenestemannen å
fortsette i tjeneste mens han er under etterforskning.
I andre yrker, som for eksempel legeyrket, blir man automatisk suspendert hvis det er
mistanke om for eksempel feilbehandling o.l.3 Denne praksisen er viktig for å bevare
tilliten en pasient har til sin lege. Dette kan sammenlignes med forholdet mellom
allmennheten og politiet. En politimann tiltalt for potensielt drap, men likevel i tjeneste,
er ikke egnet til å skape tillit.
3.10. Organisering – hvem sitter i Spesialenheten?
4) Ot. Prp. nr. 96 (2002–2003)
og Innst. O. nr. 15 (2003–2004).
5) Vedlegg 2.
Demostrasjon 25.08.07
på Youngstorget.
6) www.adressa.no/nyheter/
trondheim/article891157.ece
(vedlegg 3).
7) www.nrk.no/nyheter/distrikt/
nrk_trondelag/1.2892032
(vedlegg 4).
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
I dag har de fleste etterforskerne i Spesialenheten politibakgrunn. Dette gir et inntrykk av
at Spesialenheten etterforsker «sine egne». I forbindelse med dette kom daværende justispolitiker i opposisjon, Knut Storberget, med kritikk av ansettelsene i Spesialenheten. Han
uttalte at det blir som «bukken som passer havresekken». Det fremgår av forarbeidene til
Spesialenheten4 at det er viktig at allmennheten har tillit til Spesialenheten. Denne
organiseringen av enheten, slik den er i dag, er ikke egnet til å skape et tillitsforhold.
Det fremkommer i brev av 11.12.065 at spesialetterforsker Terje Storrø, som var en av
Spesialenhetens etterforskere i Obiora-saken, formelt forlot sin stilling i Sør-Trøndelag
politidistrikt mai 2006. Storrø ble rekruttert til Spesialenheten i august 2005, og hadde da
permisjon fra politiet til mai
2006. Han sa altså opp sin stilling fire måneder før Obioradødsfallet. Storrø erklærte seg
selv ikke inhabil, jfr. strpl. § 61,
med støtte fra overordnede. I
følge strpl. § 61, kan en tjenestemann selv «avgjøre» sin habilitet.
Et spørsmål av særlig betydning i
denne sammenheng, er om
avgjørelsen om Storrøs habilitet,
er tillitskapende i forhold til
publikum. Selv om loven er tydelig på dette området, gis det likevel et inntrykk av at man etterforsker «sine egne».
FNs Torturkomité er i sin rapport av 2. november 2007 kritisk
til det faktum at en polititjenestemann kan ansettes som
etterforsker i Spesialenheten,
mens han har permisjon fra sin stilling i politiet. Komiteen poengterer at denne praksisen
kan kreere for nære bånd mellom politiet og Spesialenheten. Se mer under punkt 3.14.
Spesialenheten er avhengig av tillit blant befolkningen, noe som også poengteres flere
steder i forarbeidene. Den generelle oppfatningen i dag er at polititjenestemenn som deltar i etterforskingen av «kolleger», har liten tillit. Forarbeidene presiserer nødvendigheten
og viktigheten av å sikre allmennhetens tillit til etterforskingen. Objektivitet og nøytralitet
i etterforskingen, er viktige elementer i rettssikkerheten.
Spesialenheten henla først Obiora-saken, men Riksadvokaten krevde ny granskning.
Saken ble sendt tilbake til Spesialenheten, hvor de samme etterforskerne vurderte saken
på nytt. Dette stilles det særlig kritikk til. Professor i strafferett ved Universitetet i Oslo,
Ståle Eskeland, uttalte at Spesialenheten for politisaker «burde hatt en bredere sammensetning6. Privatetterforsker Tore Sandberg er av samme oppfatning, og mener at det er
«problematisk at samtlige spesialetterforskere og ledere er rekruttert fra politiet7». OMOD
stiller seg kritisk til at saken ble etterforsket av de samme etterforskerne som behandlet
den i første omgang.
3.11. Saksbehandlingsrutiner – oppfølging av pårørende
Det finnes per i dag ingen rutiner, regler eller retningslinjer for oppfølging av pårørende.
Hvorfor er det slik? Et eksempel på tragisk håndtering av pårørende, er Ansgar-saken.
Foreldrene til avdøde Aconcha-Kohn, fikk aldri en beklagelse. Politiinspektør Runa Bunæs
sendte 12.06.068 en e-post med en personlig ytring hvor hun beklaget «alt som har
skjedd». Dette var for politiet en god nok beklagelse. Familien til Aconcha-Kohn presiserte
Bunæs’ hjelp i saken, men var svært rystet over mangel på oppfølging og ansvarlighet fra
toppledelsen i Oslopolitiet9.
Først tre år etter Aconcha-Kohns død, i 10.09.07, kom beklagelsen fra politimester
Anstein Gjengedal og visepolitimester Roger Andresen. Brevet kom etter at Dagsavisen
henvendte seg ved brev av 10.09.07.
Mangelfull oppfølging og informasjon opplevde også de pårørende til Thomasz Wacko
og Tonny Askevold. Ingen av de pårørende fikk noen beklagelse fra politiet. Familien til
Wacko fikk først psykiatrisk hjelp via deres egen bistandsadvokat. Den eneste oppfølgingen familien til Askevold fikk, var en time ved Bærum sykehus bestilt av politiet. Dette
illustrerer behovet for nærmere og klare regler om oppfølging av pårørende. Dette er
essensielt for at publikum kunne nyttiggjøre seg av hjelpeapparatet. Det er igjen viktig for
tillitsforholdet mellom publikum og politiet/Spesialenheten.
Obioras etterlatte, spesielt i Nigeria, fikk ingen umiddelbar oppfølging eller informasjon
fra norske myndigheter. OMOD etterlyser informasjon på om det finnes rutiner for
oppfølging, som for eksempel et kriseteam bestående av ulike fagfolk (psykolog, psykiater,
sykepleier og lignende).
Hvor er det menneskelige aspektet i Spesialenheten? Hvor er den serviceorienterte
håndteringen av pårørende?
17
8) Vedlegg 5.
9) www.dagsavisen.no/
innenriks/article320521.ece
(vedlegg 6).
3.12. Vanskelig å få innsyn
OMOD ønsket å få innsyn i SEFOs rapport i Aconcha-Kohn-saken10, og det var i den
forbindelse en brevveksling mellom OMOD, Riksadvokaten, Oslo Statsadvokatembeter og
Oslo Politidistrikt (se vedlegg). Hensikten med innsyn i SEFOs rapport vedrørende
Aconcha-Kohn, var å bruke SEFOs kommentarer i denne rapporten.
Brevvekslingen foregikk i flere ledd, hvor vår forespørsel ble sendt fra den ene instansen
til den andre. Endelig brev kom fra Oslo Statsadvokatembeter, hvor OMOD ble bedt om en
grundig redegjøring for bakgrunnen for vår forespørsel. I følge dette brevet, har vi ikke rett
til innsyn fordi OMOD regnes som «andre», og innsyn gis bare hvis det er «saklig grunn» jfr.
påtaleinstruksen § 4-2 (3).)11
Spesialenheten har ved flere anledninger gitt uttrykk for at enheten skal bli mer
gjennomsiktig, og flere saker skal legges ut på internett. Spesialenheten har også gitt
uttrykk for at «full åpenhet skal styrke folkets tillit til en upartisk etterforskning». OMOD
stiller spørsmålstegn ved hvorfor det er så vanskelig å få innsyn i en «avsluttet straffesak»,
selv om etterforskningen ble ledet av SEFO. Gjelder ikke prinsippet om full åpenhet i saker
som i sin tid ble etterforsket av SEFO?
Dette vitner om manglende informasjonsformidling som blant annet vektlegges i
mandatet.
10) Vedlegg 7.
11) Se vedlagt brev fra Oslo
Statsadvokatembeter.
3.13. Opprettelse av klageorgan – kritikkverdige forhold som ikke er straffbare
Per i dag er det mange saker som henlegges av Spesialenheten fordi de ikke anses for å
være av en slik «kvalifisert klanderverdig karakter» at det fører til straffansvar for de
involverte polititjenestemennene. Hvor høy terskel er det for at en sak skal karakteriseres
for å være av «kvalifisert klanderverdig karakter»? Hvor høy sannsynlighetsovervekt kreves?
Det skal tilsynelatende mye til for å stille en polititjenestemann til ansvar for kritikkverdig oppførsel. Vi kan her vise til Spesialenhetens vedtak av 24.01.06 i en sak fra en by i
Norge12. Denne saken dreide seg om en jente med afrikansk bakgrunn som var på et utested vinteren 2005. Hun ble frastjålet sin veske inne på utestedet, og det oppsto en
12) Vedlegg 8.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
18
krangel mellom jenta og den som angivelig hadde stjålet vesken. Politiet kom etter hvert
til stedet. Politiet bestemte seg for å innbringe den unge afrikanske jenta. Under pågripelsen hevder jenta at det ble brukt unødvendig fysisk makt og krenkende skjellsord.
Spesialenheten fant «grunn til å bemerke» at politibetjentens opptreden overfor
fornærmede «var åpenbart klanderverdig». Spesialenheten fant at politiinstruksen § 5–2
var brutt.
§ 5–2 lyder slik:
«I tjenesten skal en politimann opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever.
En politimann må ikke la seg provosere ved motstand eller fornærmelser. Uten en rolig
opptreden kan han ikke opprettholde sin
autoritet og vente nødvendig bistand og støtte fra den besindige del av publikum.
Under tjenesteutførelsen er det ikke tillatt
å bruke sårende eller andre upassende
uttrykk. Likeså er alle slags skjellsord forbudt.
En politimann skal opptre høflig mot
enhver, og dersom noen ber om eller ses å
trenge hjelp, skal det ytes den bistand tjenesten tillater og som politimannen ellers ser seg
i stand til.»
Demonstrasjon
8. mai 2007.
Spesialenheten konkluderte med «at (polititjenestemannen) ikke forholdt seg til
situasjonen og til (fornærmede) på en slik
måte som politiinstruksen gir anvisning på,
men etter en samlet vurdering anses ikke
dette å være av en slik kvalifisert klanderverdig karakter at det fører til straffansvar
slik saken bevismessig står». Spesialenheten
la til grunn at forholdet ikke rammes av §
246 i straffeloven om ærekrenkelser. Videre
var heller ikke opptredenen av en slik
karakter at den kunne rammes av strl § 325
nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Saken
ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
Fornærmede ble ikke engang innkalt til
avhør.
OMOD stiller seg kritisk til at kritikkverdige forhold, som ikke når opp til straffeterskelen, ikke sanksjoneres. Vi spør om det finnes interne retningslinjer for oppfølging av
enkeltsaker, som for eksempel ovennevnte sak, hvor polititjenestemannen har brutt politiinstruksen, men forholdet ikke er straffbart i følge Spesialenhetens konklusjon. Med oppfølging siktes det for eksempel til at det gis en advarsel til vedkommende polititjenestemann, eller at fornærmede får en beklagelse. Vil en eventuell advarsel kunne brukes i en
bakgrunnssjekk av politimannen?
OMOD anbefaler en nemndordning som tar kritikkverdige forhold videre. Se under
punkt 5.2.
3.14. Rapport fra FNs Torturkomité
13) www.nhc.no/php/files/
documents/Publikasjoner/
Rapporter/Landogtema/2007/
sup.peportCAT–0711.pdf
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
FNs Torturkomité kom 2. november 2007 med en omfattende rapport13 som kritiserte
Norge på en rekke punkter, blant annet håndteringen av Obiora-saken. Rapporten tar
utgangspunkt i politiets maktbruk under pågripelsen, og den etterfølgende etterforskningen av saken.
Mageleie er en omstridt metode, noe som også understrekes av FNs Torturkomité.
Mageleie innebærer en stor grad av maktbruk. Obiora ble lagt i bakken, plassert i mage-
leie, med hendene bak på ryggen, iført håndjern. To politimenn presset ham ned, og la
hvert sitt kne over Obioras armer og øvre del av kroppen.
FNs Torturkomité har kommet med noen bemerkninger sett i lys av Obiora- og
Aconcha-Kohn-saken.
Komiteen uttaler at dødsfall under pågripelse og varetekt, i seg selv er alarmerende. Det
skaper reaksjoner og intens samfunnsdebatt. Det uttales videre at bruk av fysisk makt, deriblant halsgrep, er kontroversielt. Komiteen kritiserer indirekte politiinstruksen § 3–2, jfr. pol.
§ 6, for ikke å være detaljert nok når det gjelder nødvendigheten og bruk av fysisk makt.
Når det gjelder halsgrep, så skal det kun brukes i nødvergesituasjoner. Hva som er en
nødvergesituasjon, er opptil polititjenestemannen på stedet å avgjøre. Torturkomiteen
viser til feltstudie foretatt av Ragnhild Sollund14. Sollund har i studien blant annet intervjuet politibetjenter, fulgt politiet i Ordenstjeneste og intervjuet hovedsakelig menn med
minoritetsbakgrunn om deres erfaringer med politiet.
I studien fremkommer det at det sannsynligvis brukes mye unødvendig makt i polititjenesten enn det som rapporteres. Hennes resultater indikerer også at politiet i noen
tilfeller er bevisst på at deres maktbruk i en gitt
situasjon, er unødvendig.
Både Obiora og Aconcha-Kohn hadde
minoritetsbakgrunn, noe som fremheves av FNs
Torturkomité. Dette har bidratt til mistillit til
politiet i noen etniske miljøer. Komiteen henviser
igjen til Sollunds studie. I intervjuer med en
rekke politibetjenter, kommer det frem at det
råder en annen holdning ovenfor personer med
innvandrerbakgrunn enn til etniske nordmenn.
Det sies i studien: «Når politibetjentene ble spurt
om det var noe som kjennetegnet etniske minoriteter var det mange som sa at de typisk ikke
følger ordre og kverulerer. En sier f.eks.: «De har
en total mangel på respekt for den jobben vi gjør
og for oss som personer. Måten de behandler oss
på har jeg aldri opplevd med nordmenn, det er
skremmende slik enkelte er». Mange slike
erfaringer kan medføre at politiet møter enkelte
grupper med en høyere beredskap enn andre,
som igjen kan medføre bruk av unødvendig og
overdreven makt.»
Komiteen understreker at Baidoo-saken, sett i
sammenheng med Obiora- og Aconcha-Kohnsaken, har bidratt til at noen etniske miljøer ikke
har tillit til politiet. OMOD poengterer at disse
sakene generelt skaper mistillit til både politiet
og Spesialenhetens etterforskning.
19
14) Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom
etniske minoriteter og politiet.
Sollund, R. (2007). Oslo:
Gyldendal akademisk.
Grønland politistasjon.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
20
DEL 4
Erfaringer fra utlandet
4.1. IPCC
15) IPCC i England tilsvarer
Spesialenheten for politisaker
i Norge.
I forbindelse med denne rapporten, har vi besøkt Independent Police Complaints
Commission (IPCC)15 i London for å lære om deres erfaringer. IPCC ble etablert i 2002, og
begynte sitt arbeid i 2004.
Opprørene i Brixton i 1981 satte politiets ansvar for sine handlinger på dagsorden.
Opprørene hadde sin bakgrunn i at unge svarte menn følte seg diskriminert av politiet, på
grunn av «stop and search»- politikken på daværende tidspunkt. Dette innebar at de
kunne bli stoppet og ransaket under mistanke om at de muligens planla en kriminell
handling. Det endte til slutt med at Police Complaints Authority (PCA) ble opprettet i
1984. Hovedoppgaven til PCA var å overse at etterforskningen av politimenn gikk riktig
for seg. PCA foretok således ingen selvstendig etterforskning.
Stephen Lawrence var en svart britisk tenåring fra London, som i 1993 ble knivstukket
til døde i et påstått rasistisk motivert angrep. Politiet hadde fem mistenkte, men ingen ble
tiltalt. I 1999, ble det opprettet en kommisjon som gransket politiets etterforskning.
Kommisjonen konkluderte med at politiet var «institutionally racist».
Kommisjonens viktigste resultat var at den la grunnlaget for en diskusjon om behovet
for en uavhengig granskning av politiet. Et av kommisjonens sentrale og grunnleggende
budskap var at mistillit til politiet blant publikum, skyldes det faktum at det er mangel på
åpenhet/ gjennomsiktighet og ansvarliggjøring i politiet. Politiets etterforskning av sine
egne, blir sett på som en mangelfull ivaretakelse av publikums rettssikkerhet og tillit.
Etter mye dialog, kom det i 2002 i gang et lovarbeid for etablering av Independent
Police Complaints Commission.
Struktur
16) www.ipcc.gov.uk
IPCC består av en president, visepresident og 15 regionsledere. Disse regionslederne er
ansvarlig for deres politienheter. Se illustrasjon nedenfor. Regionslederne er valgt for en
periode på fem år. De kan, ved lov, aldri tidligere ha vært ansatt i politiet. Dette gjør at de
fremstår som uavhengige beskyttere av klageordningen.16
Organisational Structure
Deputy Chair
Chair
Illustrasjonen viser
strukturinndelingen
i IPCC.
Commissioners
Chief Executive
Legal Services
RD London
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Communications
RD South-East
Corporate Services
RD Central
Policy & Research
RD Wales & SW
RD North
21
Kartet er en oversiktsinndeling, som viser
hvordan regionskontorene
er fordelt.
Det er viktig at Norge lærer av andre lands erfaringer på dette området. Obiora kan ses på
som Norges svar på Stephen Lawrence. Blant annet er det verdt å lese kommisjonens
rapport som kom etter Lawrence-saken (se ovenfor). Norge har mye å lære når det gjelder
IPCCs etterforskningsmetoder og fremgangsmåter, struktur og historie. England har større
etnisk mangfold enn Norge, noe Norge også er i ferd med å få. IPCC har et klart
minoritetsperspektiv, noe Spesialenheten også må ta innover seg.
Finnes det i Spesialenheten en operativ definisjon av diskriminering? Har man i det hele
tatt kunnskap om diskriminering- finnes det snev av minoritetsperspektiv i retningslinjene? Her har man mye å lære av IPCC.
Brukervennlighet
På IPCCs hjemmeside, finnes det lett tilgjengelig informasjon til publikum, blant annet om
fremgangsmåten for klage.17 Her gis det klare og oversiktlige retningslinjer for enhver
klage. Fremgangsmåten fremstår som lett håndgripelig. Dette er et område Spesialenheten
i Norge burde jobbe med for å lette publikumstilgangen.
Klare retningslinjer på hvordan en klage skal behandles, sikrer en rettssikker behandling
av hver klage. Spesialenhetens hjemmesider inneholder ingen informasjon om fremgangsmåten for hvordan man skal anmelde en politimann. Klager får ingen informasjon om sine
rettigheter. På IPCCs hjemmesider får klager en komplett oversikt over saksgangen i sin
klage.
Videre spør vi om det noensinne har vært foretatt brukerundersøkelser; det vil si en
spørreundersøkelse av de som har hatt en sak i Spesialenheten. Dette er viktig for å
kartlegge publikums erfaring med Spesialenheten. Det viktigste for Spesialenhetens tillit
blant publikum, er å få oversikt over hvilket inntrykk man sitter igjen med etter å ha vært
i kontakt med Spesialenheten.
OMODs erfaring med egne klienter viser at klager ikke innkalles til avhør. Klager får heller ikke ta med seg en støttespiller på intervjuet. Hvorfor gjelder denne praksisen? Det gis
heller ikke kopi av eget avhør. Det er et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp at man har
innsynsrett i dokumenter i sin egen sak. Dette gir inntrykk av at Spesialenheten kun er et
instrument for politiet, og ikke samtidig et serviceorgan for publikum. Hvis Spesialenheten
skal være et kontrollorgan for politiet, må det også være et serviceorgan for publikum.
17) www.ipcc.gov.uk/index/
complainants.htm
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
22
4.2. HMIC
Vi har, i anledning rapporten, også besøkt Her Majesty’s Inspectorate
of Constabulary (HMIC) i London. HMIC, som har eksistert i mer enn
150 år, har som sin funksjon å overse, kontrollere og forbedre
effektiviteten innad i politiet. Dette gjør HMIC ved å foreta undersøkelser i ulike politienheter, for så å sette resultatene opp mot
hverandre. Slik kan de sammenligne de forskjellige enhetene.
Undersøkelsene går blant annet ut på å intervjue ansatte i politiet, sjekke etterforskningsrutiner osv. HMIC foretar blant annet tematiske inspeksjoner på utvalgte områder som
politiet arbeider med. HMIC kommer med anbefalinger på bakgrunn av foretatte undersøkelser. Anbefalingene følger HMIC opp, for slik å påse at politienhetene arbeider med og
forbedrer de områdene HMIC har pekt ut.
HMIC er et selvstendig organ, og uavhengig av både av politiet og statlige departementer. Forskjellen mellom HMIC og IPCC er at HMIC er et kontrollorgan som sjekker
generell praksis i politiet. IPCC etterforsker konkrete saker.
HMIC og IPCC har et bilateralt forhold. Dette innebærer blant annet ledermøter. Disse
er dog ikke basert på enkeltsaker, men grunnlaget er heller begge organenes felles
interesser og mål, som er kontinuerlig å forbedre politiet.
I etterkant av en etterforskning, kommer IPCC i noen tilfeller med anbefalinger til forbedring i den aktuelle politienhet. Ett eksempel på dette er Stockwell-saken. 22. juli 2005
ble Jean Charles de Menezes feilaktig skutt og drept av London-politiet i Stockwell
t-banestasjon. Dette kom i kjølvannet av bombingene i London 21. juli 2005.
IPCC gransket denne saken, og kom med 16 anbefalinger til London-politiet. I ettertid
foretok HMIC en evaluering av politiet for å se hvordan disse anbefalingene hadde blitt
fulgt opp. Et slikt samarbeid mellom HMIC og IPCC forekommer i saker som er av stor
nasjonal interesse, som Stockwell-saken.
4.3. OMODs anbefalinger
Fra pressekonferanse på
OMODs kontor 17.08.07.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
FNs Torturkomité sier i sin rapport følgende om Spesialenheten: Enhetens formål var først
og fremst å sikre et uavhengig organ og en uavhengig etterforskning av polititjenestemenn som er mistenkt for å ha begått straffbare handlinger i tjenesten. Videre legger
komiteen vekt på at det fra januar 2005 til juni 2007, var 16 dødsfall i forbindelse
med politipågripelser, varetekt og
lignende. Spesialenheten har etterforsket ti av disse dødsfallene.
Hvorfor ble ikke de resterende seks
også etterforsket? Hva ble lagt til
grunn for ikke å etterforske disse?
Samtlige saker har endt med henleggelse fra Spesialenhetens side.
Dette setter spørsmålstegn ved
Spesialenhetens arbeid, spesielt med
hensyn til rettssikkerheten når det
gjelder uavhengig og objektiv
etterforskning. Dette har blitt møtt
med sterke reaksjoner fra flere hold,
blant annet jurister, advokater,
politikere osv.
TV2 meldte at i 2007 fikk kun seks
prosent av anmeldte politimenn en
reaksjon fra Spesialenheten. Av cirka
1400 anmeldelser, fikk bare 82 av de
anmeldte en reaksjon. Hva slags type
reaksjoner fikk disse; muntlig eller skriftlig advarsel, bøter, eller tiltale? Dette er vanskelig
å lese ut i fra Spesialenhetens egne statistikker.
Knut Rognlien, leder av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg, er en av kritikerne
til Spesialenheten. Han hevder at flere av de som er offer for politivold har en annen
etnisk bakgrunn enn norsk. Han mener at dette viser at det foreligger diskriminerende
holdninger i politiet. Som skrevet ovenfor, støttes denne observasjonen av NOVA-forsker
Sollund.18 Rognlien viser blant annet til Obiora-saken, og er ikke overrasket over at FNs
Torturkomité kritiserer Norge på dette området.
Flere justispolitikere på Stortinget skrev en kronikk hvor de kritiserte Spesialenhetens
etterforskningsarbeid.19 I kronikken sies det at «(…) det er helt avgjørende at befolkningen
har tillit til at anmeldelser av politifolk blir behandlet på en saklig og grundig måte Vi
mener også at evalueringa blant annet må se på politiets pågripelsesrutiner, og vurdere
andre lands praksis når det gjelder etterforskning av politisaker.»
Det fremheves videre i kronikken at «selv om Spesialenheten henlegger en sak, betyr
det ikke at framgangsmåten som er benyttet automatisk er akseptabel eller uproblematisk.
Obiora-saken og Aconcha-Kohn-saken har derfor, uavhengig av straffespørsmålet, vist at
politiets rutiner for pågripelser må innskjerpes.»
23
18) Tatt for en annen. En
feltstudie av relasjonen mellom
etniske minoriteter og politiet.
Sollund, R. (2007). Oslo:
Gyldendal akademisk.
19) www.dagbladet.no/
kultur/2007/10/29/516512.html
OMOD støtter de anbefalingene FNs Torturkomité kommer med i sin rapport:
• Norge bør ved lov eller retningslinjer forby bruken av halsgrep og andre farlige metoder
som politiet bruker.
• Norge bør undersøke «tilstedeværelsen» av politivold.
• Norge bør etablere rutiner innad i politiet for å forebygge bruk av unødvendig og
brutal makt.
• Norge bør undersøke om det er en sammenheng mellom etnisk bakgrunn og politivold.
• Norge bør sikre uavhengig etterforskning av anklager mot politiet.
OMOD understreker viktigheten og nødvendigheten av at det er organisatorisk avstand
mellom etterforsker og politiet. Det er særlig rettet stor kritikk til dagens ordning hvor
tidligere politimenn etterforsker sine kolleger.
OMOD åpner for bruk av privatetterforskere i etterforskningen. Dette kan bidra til å
skape tillit til Spesialenheten blant publikum, samt øke troverdigheten.
IPCC har etterforskere med både sivil (for eksempel etterforskere av økonomisk
kriminalitet og jurister)- og politibakgrunn. IPCC har sitt eget treningsprogram for alle
etterforskere for å forbedre deres kompetanse på relevante områder. I tillegg, ved sjeldne
anledninger, hentes inn etterforskningskompetanse utenfra, for eksempel fra private
byråer.
Videre vil en nemndordning være et uttrykk for Spesialenhetens serviceaspekt. Tas
kritikkverdige forhold videre, vil publikum sitte igjen med et inntrykk av å bli tatt på alvor
av Spesialenheten. Slik det er i dag, går politimenn fri når det kun dreier seg om kritikkverdige forhold som ikke kvalifiserer til straff. Polititjenestefolkene fortsetter da i sitt virke,
uten noen som helst form for sanksjoner, selv om deres oppførsel kritiseres av
Spesialenheten. Hvor blir det da av tillitsforholdet mellom allmennheten og
Spesialenheten som mandatet legger uttrykkelig vekt på?
OMOD foreslår at strpl. § 61 endres slik at en etterforsker i Spesialenheten ikke selv
vurderer sin habilitet (se punkt 3.10).
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
24
DEL 5
Konkrete endringsforslag til nåværende
klageordninger og kontrollmekanismer
I det følgende presenteres OMODs konkrete forslag til endringer i de nåværende klageordningene og kontrollmekanismene for politi- og påtalemyndighet. Forslagene følger
strukturen i regjeringens mandat til Utvalget som skal evaluere kontrollmekanismene for
politiet m.m. Dvs. først behandles forslag til tiltak vedrørende Spesialenheten, deretter
klageordningen i politiet osv.
5.1. Spesialenheten
OMOD finner at det på en rekke områder er behov for organisatoriske endringer av
Spesialenheten så vel som endringer og styrking av regelverket for Spesialenhetens
operative virksomhet.
5.1.1. Organisering – ledere og etterforskeres uavhengighet/habilitet
Justisdepartementet.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Det viktigste målet med omorganiseringen da SEFO ble avløst av Spesialenheten var å
sikre målsettingen om uavhengighet gjennom nødvendig organisatorisk avstand mellom
etterforskere og påtaleansvarlige i Spesialenheten og anmeldte embets- og tjenestemenn.
Likevel ble Spesialenheten organisert slik at den er dominert av tidligere polititjenestemenn slik tidligere SEFO også var. Et forslag fra Justisdepartementet om å regelfeste at etterforskerne ikke tidligere kan
ha hatt ansettelse i samme politidistrikt
som den som etterforskes, falt også bort
under stortingsbehandlingen. Samtidig
viser bl.a. Obiora-saken at den eneste
habilitetsregelen som ble regelfestet ikke
etterleves i praksis. Dette dreier seg om
den toårige karantenetid for tidligere
polititjenestemenn som tildeles verv i
Spesialenheten etter påtaleinstruksen
§ 34–1. Spesialenhetens spesialetterforsker i Obiora-saken hadde således
ansettelse i samme politidistrikt som
polititjenestemennene han etterforsket,
inntil bare fire måneder forut for etterforskningen. Vedkommende erklærte seg
selv habil med støtte fra overordnede
med henvisning til at en tjenestemann,
ifølge straffeprosessloven § 61, selv kan avgjøre sin habilitet. Forut for Obiora-saken
hadde dessuten samme person verv i Spesialenheten i en lengre periode samtidig med at
han fremdeles var ansatt i politiet, noe som er i direkte motstrid med påtaleinstruksen §
34–1 annet ledd siste punktum som gir et helt entydig forbud mot dette.
Etter Riksadvokatens rundskriv gjennomføres Spesialenhetens saksbehandling først av
regionale etterforskere som også gir innstilling vedrørende påtalespørsmålet.
Påtalespørsmålet avgjøres imidlertid endelig ved en separat behandling av
Spesialenhetens sjef som også fungerer som aktor.
Forslag til tiltak:
• Det fastsettes ved lov at Spesialenhetens sentrale sjef og assisterende sjef samt lederne
for Spesialenhetenes regionale enheter aldri tidligere kan ha vært ansatt i politi- eller
påtalemyndighet, slik engelsk lov bestemmer det samme for søsterorganet IPCC.
25
• Det fastsettes ved lov at Spesialenhetens etterforskere ikke kan delta i etterforskningen
av saker som berører et politidistrikt hvor de selv har vært ansatt.
• Det fastsettes ved lov at tidligere ansatte i politi og påtalemyndighet har en
karantenetid på to år fra utløp av formell ansettelse (inkl. permisjon) før de kan få verv
eller ansettelse i Spesialenheten, og at dette kravet er ufravikelig.
• Spørsmål om hvorvidt Spesialenhetens etterforskere er habile i enkeltsaker avgjøres
egenhendig av Spesialenhetens ledelse. Den aktuelle etterforskeren skal ikke selv delta
i denne vurderingen, men alene ha i oppgave å medvirke til en klarlegging av
habilitetssakens faktiske forhold. Anmelder/fornærmede skal få skriftlig innsyn i
habilitetsavgjørelsen og klagerett.
5.1.2. Regelverk for Spesialenhetens virksomhet
En rekke enkeltsaker har, etter OMODs syn, dokumentert vesentlige mangler ved reguleringen av flere sider ved Spesialenhetens virksomhet. Av hensyn til klagers rettigheter og
rettssikkerhet er det avgjørende at Spesialenhetens etterforskning styres av et tydelig
regelverk som klager kan vise til om nødvendig i en klage over saksbehandlingsfeil.
Samtidig virker det prinsipielt uriktig at det operative regelverket som styrer Spesialenhetens etterforskningsarbeid er fastsatt i et rundskriv fra Riksadvokaten, jf. Rundskriv nr.
3/2006, ettersom anmeldelser mot Riksadvokatens medarbeidere selv behandles av
Spesialenheten. Dette er regler som bør under demokratisk kontroll, og som derfor bør gis
i lovgivning (f.eks. straffeprosessloven)
eller i forskrifter (f.eks. påtaleinstruksen).
Slik forhøyet status gir også en bedre
rettssikkerhet. Samtidig bidrar visse
privilegier som Riksadvokaten tildeler
mistenkte embets- og tjenestemenn i de
mest alvorlige sakene i seg selv til å
bekrefte at Riksadvokaten neppe er den
rette til å gi regler om Spesialenhetens
etterforskning.
I Riksadvokatens rundskriv pkt. 4.1
heter det at: «For å sikre at saksforholdet
blir best mulig opplyst og at tilliten til
etterforskingen ikke svekkes, er det viktig
at de involverte tjenestemenn i de
alvorlige sakene med umiddelbar innsats
fra Spesialenheten, holdes atskilt inntil
de er avhørt av etterforskingsavdelingen»
(vår uth). Videre skriver Riksadvokaten i
pkt. 4.3 at «etterforskningen må
gjennomføres så raskt som mulig».
I fortsettelsen erkjennes det imidlertid at det nåværende regelverk ikke gir hjemmel til å
sikre atskillelse av berørte polititjenestemenn på noen annen måte enn gjennom frivillighet fra tjenestemennenes side. Riksadvokaten gir likevel uttrykk for at dette – så langt –
har «fungert tilfredsstillende». Riksadvokaten kan imidlertid ikke gått nøye igjennom de
alvorlige sakene det her er snakk om. I Aconcha-Kohn saken fra 2004, en sak hvor
politiets maktbruk førte til dødsfall, lot SEFO således seks av syv involverte politifolk slippe
avhør samme natt. Isteden fikk de «gå hjem og hvile seg». Og de involverte polititjenestemennene i Obiora-saken fra 2006 ble først avhørt to dager senere. Her gir tilgjengelig
empiri åpenbart ikke grunnlag for å konkludere at regelverket praktiseres tilfredsstillende.
Riksadvokaten går også mot prinsippet om atskillelse ved å tillate at en kollegastøtte
kan være til stede under avhør, og at også en kollega som selv skal vitne, kan opptre som
kollegastøtte, dog ikke under avhør. Slik behandling som her gis til mistenkte polititjenestemenn i saker som gjelder potensielt drap, er noe som ingen sivil mistenkt ville fått
i en drapssak fordi det innebærer en risiko for uønsket kommunikasjon som kan svekke
etterforskningen.
Samtidig viser både Obiora-saken og Wacko-saken, som begge omhandler dødsfall, at
sivile vitner som har vært til stede under hendelsene, og som selv har ytret ønske om å
Demonstrasjon
8. mai 2007.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
26
Demonstrasjon
8. mai 2007.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
forklare seg, ikke er avhørt av Spesialenheten. Dette er ikke vanlig i drapssaker. Samtidig
er avhør av sivile vitner, motsatt politivitner, ikke noe som riksadvokatens rundskriv gir
regler om. Ettersom politivitner tradisjonelt tilstås større kredibilitet enn sivile vitner, og
det må påregnes flere samstemmende vitneutsagn fra sivile om et politivitne skal forkastes, vil innhenting av alle tilgjengelige vitneutsagn fra sivile vitner være avgjørende for
Spesialenhetens muligheter til å bygge en tilfredsstillende sak.
Da polskfødte Thomasz Wacko døde under pågripelse i 2003, tok SEFO ut påtale for
uforsettlig drap mot en polititjenestemann. Vedkommende fikk likevel fortsette i tjeneste
uten en gang å bli suspendert, der en sivil med samme tiltale ville være varetektsfengslet.
Etter OMODs syn bør det stilles et ufravikelig krav om suspensjon av polititjenestemenn
som er siktet eller tiltalt i de alvorlige sakene om vold eller drap, slik bl.a. helsepersonelloven foreskriver automatisk suspensjon av helsepersonell ved mistanke om feilbehandling.
I motsetning til domstolenes rettspleie for øvrig, har ikke offentligheten og heller ikke
klager noen rett til innsyn i politi- og påtalemyndighetens saksbehandling. Klager har
heller ikke krav på en begrunnet avgjørelse slik det er krav om ved dommer, kjennelser og
forvaltningsvedtak. Dette er, etter OMODs syn, et særtrekk ved regelverket for politi og
påtalemyndighet som ikke er et rettssamfunn verdig, fordi det hindrer kontroll
med politiets vidtrekkende myndighetsutøvelse. Det øker også muligheten til å
skjule slett eller direkte regelstridig saksbehandling lik den som ble avdekket av
utvalget som gransket politiets- og
påtalemyndighetens saksbehandling i
diskrimineringssaker i 2002. Spørsmålet
om innsynsrett, offentlighet og begrunnelse av avgjørelser er derfor ekstra
prekært når det gjelder Spesialenheten
som har den særlig betrodde oppgaven å
holde kontroll med at det ikke skjer
misbruk i tilknytning til politiet og
påtalemyndighetens samfunnsgitte fullmakter til maktutøvelse. Forarbeidene til
opprettelsen av Spesialenheten (Ot.prp. nr
96 (2002–2003) og Innst. O. nr. 15
(2003–2004) er således helt klare på at en
del av hensikten med nyordningen var å sikre «økt publikumstilgjengelighet og bedre informasjonsformidling». Dette ble samtidig knyttet tett opp mot behovet for publikumskontroll
og – innsikt, og en overordnet målsetning om at kontrollapparatet skal ha «tillit i befolkningen». Dette er også bakgrunnen for at Riksadvokatens rundskriv punkt VII åpner for at
Spesialenheten kan begrunne sine avgjørelser og viser til at de samme hensynene som
ligger bak domstolenes begrunnelsesplikt «også gjør seg gjeldende når en straffesak
henlegges». Påtrykket for slik begrunnelse er imidlertid ikke større enn at rundskrivet likevel
konstaterer at: Virkningen av dette motvirkes imidlertid av at rundskrivet likevel holder fast
ved at det fremdeles ikke foreligger en formell begrunnelsesplikt, og at «behovet for å
begrunne vedtaket, og hvor omfattende begrunnelsen bør være, må bero på en konkret
vurdering i den enkelte sak». Det vil si at personer i Spesialenheten som eventuelt er vant
med å fatte ubegrunnede vedtak fra tidligere ansettelser i politiet eller påtalemyndighet,
har full anledning til å fortsette en slik praksis hos Spesialenheten og unndra seg kvalitetssikrende innsyn.
Det ligger også fast at det har vært praktisert en snever innsynsrett til de henleggelsesvedtakene som fattes. Dette har vært innskrenket til rent partsinnsyn. I hvert fall var dette
tilfelle da OMOD ba om innsyn i SEFOs rapport i Aconcha-Kohn-saken i forbindelse med
utarbeidelsen av denne rapporten. OMOD fikk da avslag med begrunnelse om at OMOD
ikke var direkte part i saken, og innsyn til andre bare gis hvis det er «saklig grunn», jf.
påteleinstruksen § 4–2 (3). Utredninger for ut for avgivelse av en høringsuttalelse om
kontrollmekanismene for politiet som regjeringen selv har beordret at OMOD skal inviteres
til å delta i, anses altså ikke som «saklig grunn» for innsyn. Det spiller tilsynelatende heller
ikke inn at OMOD har arbeidet langsiktet og vært interessent i disse spørsmålene på
vegne av våre brukere i femten år. Ved hvilken anledning vil da bestemmelsen om at det
kan gis innsyn til andre hvis det er «saklig grunn», komme i anvendelse? På den andre
siden har Spesialenheten nylig vist en helt annen holdning i etterforskningen av to
ambulanseførere i den såkalte Ali Farah-saken, hvor enheten har valgt å publisere sitt
vedtak om henleggelse i anonymisert form på Spesialenhetens hjemmeside. Her var
imidlertid ikke de to anmeldte ansatte i politi- eller påtalemyndighet.
Pårørende i flere alvorlige saker har klaget over mangel på informasjon, kontakt og
visitasjon til krisehjelp i de alvorlige «strakssakene». Dette gjelder både saker behandlet av
tidligere SEFO, men også i bl.a. Obiora-saken har pårørende vært kritiske, selv om
Riksadvokatens direktiv pkt. IX pålegger Spesialenheten å etablere rutiner for dette.
Spesialenhetens virkeområde omfatter «alle anmeldelser og henvendelser hvor det
pretenderes at ansatte i politiet og påtalemyndigheten har begått straffbare forhold», jf.
straffeprosessloven § 67 sjette ledd og påtaleinstruksen § 34–1 første ledd. Riksadvokatens
rundskriv bestemmer likevel at forhold som avgjøres med forenklet forelegg faller utenfor
ordningen. OMOD har gjennom årene gitt bistand i en rekke saker om mulig diskriminerende eller på annen måte kritikkverdig behandling fra politiet. Både av hensyn til medborgere med minoritetsbakgrunn og gjennomføring av internasjonale ikke-diskrimineringsforpliktelser, er det svært viktig at ansvarlige myndigheter tar inn over seg at det blant
polititjenestemenn finnes en del personer som oppfatter det som sin oppgave å være særlig
«tjenesteivrig» overfor personer med minoritetsbakgrunn. OMOD forsøkte nylig å få
Spesialenheten til å reise påtale i en sak hvor en person med minoritetsbakgrunn var ilagt
et forenklet forelegg, mens entydige bevis pekte i retning av at saksgrunnlaget var regelrett
fabrikkert fra de aktuelle polititjenestemenns side som en straffeaksjon etter en meningsutveksling. Vedkommende ble i etterkant ilagt bot for en trafikkforseelse hvor politiets
beskrivelse av skiltningen er helt feilaktig. Boten ble trukket tilbake, men saken ble henlagt.
Lovverket er nå slik at selv mindre alvorlige lovbrudd kan ha negativ betydning ved søknad
om statsborgerskap og i utvisningssaker. Rettssikkerheten i slike saker bør derfor ivaretas
med samme alvorlighetsgrad. Det er ikke befordrende for rettssikkerheten at polititjenestemenn allerede på forhånd vet at de ikke kan bli etterforsket av Spesialenheten om de
skriver ut ubegrunnede forelegg. OMOD har nylig bedt Barne- og likestillingsdepartementet
om at det iverksettes etnisk observering av politiets bøtelegging i bagatellsaker.
Klageinstans ved klager over Spesialenhetens saksbehandling, er Riksadvokaten.
Samtidig er det også i dag Riksadvokaten som fastlegger de nærmere, operative reglene
for Spesialenhetens virke. Dette innebærer en sammenblanding av «lovgivende» og
«dømmende» myndighet som er særlig uheldig i forhold til Spesialenheten som også
ansatte i påtalemyndigheten vil bli etterforsket av.
Forslag til tiltak:
• Utformingen av regelverket for Spesialenhetens etterforskningsvirksomhet flyttes fra
Riksadvokatens rundskriv til lov eller alternativt forskrift som gis av folkevalgte
myndigheter.
• Spesialenhetens virkeområde skal prinsipielt omfatte alle straffbare forhold som begås i
tjeneste. Dette skal også gjelde selv om brudd på eksempelvis strl. kap 33 skjer i
forbindelse med ilegging av forenklet forelegg.
• Det sikres hjemmel og regelfestes at tjenestemenn alltid skal holdes atskilt frem til
avhør i de alvorlige sakene med umiddelbar innsats fra Spesialenheten.
• Det regelfestes konsekvenser for brudd på instruksen om at avhør av tjenestemenn,
alltid skal skje så raskt som mulig, og at tjenestemenn ikke kan slippes før dette har
skjedd.
• Det regelfestes at Spesialenheten plikter å innhente vitneutsagn fra alle sivile vitner i
de alvorlige sakene, med umiddelbar innsats fra Spesialenheten.
• Tjenestemenn som er involvert i de alvorlige sakene med umiddelbar innsats fra
Spesialenheten, skal umiddelbart tas ut av tjeneste, dvs. suspenderes, inntil det er
avklart om de skal ha status som vitne eller siktet.
• Det må regelfestes automatisk suspensjon av polititjenestemenn som siktes eller
tiltales i alvorlige saker om vold eller drap.
• Det regelfestes at alle vedtak som fattes av Spesialenheten skal gjøres tilgjengelige for
27
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
28
offentligheten i anonymisert form på samme måte som domstolsavgjørelser allerede
blir det i dag. Spesialenhetens særstilling som overvåker av statens lovlige maktutøvelse overfor borgerne, bør føre til en lovfesting av at prinsippet om at offentlighet
i rettspleien også omfatter Spesialenhetens virksomhet.
• Hvis særlige hensyn taler mot offentliggjøring på Spesialenhetens hjemmeside, slik som
for eksempel anmelders ønske, bør organisasjoner som har dokumentert saklig/rettslig
interesse, uansett kunne få innvilget innsyn.
• Det bør forskriftsfestes presise regler om at Spesialenheten (og ikke politidistriktet) har
ansvar for å gi informasjon til pårørende og kople inn hjelpetilbud, og hvordan dette
ansvaret skal utøves, i de alvorlige sakene med umiddelbar innsats fra Spesialenheten.
5.2. Klageordningen i politiet
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Det som mandatet og utvalget kaller «klageordningen i politiet», er i dag en rett for
enkeltpersoner til å klage til politimester i samme politidistrikt hvor det har funnet sted et
kritikkverdig forhold som ikke anses for straffbart.
Klagebehandlingen i politiet er regulert av en instruks fra Justisdepartementet på en
enkeltside. Politidirektoratet fungerer, ifølge sin egen hjemmeside, som ankeinstans.
I instruksen til politimestrene står det derimot bare at «avgjørelsen kan forelegges
Politidirektoratet for ny vurdering». Samtidig ligger det fast at klager skal sende en
eventuell klage over politimesterens avgjørelse, til politimesteren selv.
I instruksens § 3 om saksbehandling står det at det under behandlingen av saken «om
nødvendig» skal innhentes supplerende opplysninger fra klager, berørte tjenestemenn og
andre. OMOD har ved en lang rekke anledninger skrevet slike klagebrev til politimestre
over kritikkverdige forhold. Disse klagene har omhandlet brudd på plikten til å sikre
omsorg for barn av pågrepne, at pågrepne ikke har fått tilgang til nødvendig medisin,
trakasserende oppførsel og spaning, diskriminerende aksjoner/øvelser kun mot personer
med minoritetsbakgrunn. Dertil kommer erstatningsberettigede, grunnløse pågripelser.
Erfaringene fra disse sakene er at politimester gjerne avslår å oppta muntlige vitneutsagn,
gjennomføre oppklaringsmøter osv. som klager ønsker. Regelverket innholder ikke
bestemmelser om rett til tolking. Saksbehandlingstiden er satt til 1 måned.
Bestemmelsen i § 4 om registrering gir ingen konkrete anvisninger utover det at registrering skal finne sted på en slik måte at det enkelt kan fremskaffes statistiske opplysninger.
Instruksen inneholder overhodet ingen opplysninger om hva som skal være det
normative grunnlag for behandling av klagene (Spesialenheten har straffeloven), og hvilke
reaksjoner eller mottiltak som kreves, hvordan klager over enkelte tjenestemenn, ledelsesmessige avgjørelser osv. følges opp. Veldig mye er med andre ord uklart og uregulert, slik
at praksis i forbindelse med registrering, saksbehandling, avgjørelse og iverksettelse av
mottiltak vil være helt opp til en enkelte politimester. På disse feltene hvor et sentralt
organ i det minste kunne sikre en ensartet praksis og iverksettelse av tiltak, står det intet
som viser til Politidirektoratets rolle i normsetting, saksbehandling, iverksettelse av tiltak
osv. Samtidig som reguleringen er svak, gjør ordningen ikke noe forsøk på å etablere en
nøytral klagebehandling. Forhold som publikum ønsker å klage over, slik som utforming
eller gjennomføring av koordinerte aksjoner, vil derimot ofte i mange tilfeller være
besluttet eller sanksjonert av politimester/øverste ledelse i politidistriktet, slik at politimester i realiteten gis adgang til å avgjøre klager over seg selv. OMOD er derfor tilhenger
av helt å fjerne også denne klagebehandlingen fra politimestrene, og gjennomføre en mer
uavhengig, og habil saksbehandling i regi av et sentralt organ som kan sikre en virkeliggjøring av Justisdepartementets forutsetning om at det skal skje en «betryggende og
ensartet» saksbehandling, jf. instruksens § 2, og som kan sikre oppsamling og formidling
av erfaringer, sette ensartede normer og overvåke iverksetting av tiltak.
Spesialenheten er etter påtaleinstruksen § 34–7 og Riksadvokatens rundskriv pkt. 1.2
pålagt å oversende saker som ikke kan straffes, men hvor det likevel er identifisert kritikkverdige forhold, til administrativ klagebehandling hos politimester. Rønnebergutvalget som
evaluerte SEFOs saksbehandling i rapporten SEFOs etterforskning – en undersøkelse av
kvaliteten (2001), vurderte at ca. 30 % av anmeldelsene til SEFO vedrørte slike ikkestraffbare, kritikkverdige forhold som etter regelverket skal oversendes til behandling hos
politimestrene, jf. også bemerkningene i Ot. prp. nr. 96 (2002–2003) s. 11 og Inst.O.nr.15
s. 1. Dette dreier seg med andre ord om et betydelig antall saker og et mye høyere antall
saker enn de få sakene hvor Spesialenheten tar ut tiltale for straffbare forhold.
Etter Riksadvokatens rundskriv er det i dag slik at Spesialenheten kun har i oppgave å
avgjøre påtalespørsmålet i potensielle straffesaker. Når det gjelder kritikkverdige forhold
hvor det er aktuelt å reagere med tjenstlige eller administrative reaksjoner eller andre
tiltak, har ikke Spesialenheten uttalerett. Politimesteren alene, eller eventuelt ledelsen
av et berørt særorgan, kan foreta en bedømming og treffe avgjørelse om tiltak. Dette
gjelder uansett om forholdet allerede er realitetsetterforsket av Spesialenheten, eller
eventuelt inngår i en sak hvor det er reist påtale for et annet forhold. I Riksadvokaten
rundskriv står det således bl.a. at «uttalelse av kritikk i påtalevedtaket bør i alminnelighet
begrenses til det forhold som har vært gjenstand for etterforskning og være et ledd i de
rettslige vurderingene». Spesialenhetens adgang til å uttale kritikk er med andre ord
innskrenket til grunngivning av påtale for et spesifikt lovbrudd. Samtidig understrekes det
at Spesialenheten bare kan ta opp kritikk av politiets virksomhet med politimesteren,
eventuelt Riksadvokaten eller Politidirektoratet (på direktoratets ansvarsområde). Det vil si
at funn av kritikkverdige forhold skal holdes internt. Om Spesialenheten finner kritikkverdige forhold, har enheten ikke rett til å uttale seg om dette til den berørte klager og
langt mindre til offentligheten. Tvert imot har den (mer eller mindre habil) politimesteren i
politidistriktet som klagen gjelder, full anledning til å ignorere Spesialenhetens kritikk eller
eventuelle forslag til tiltak og hindre at offentligheten får kjennskap til annet enn politimesterens egen oppfattelse. En mer uhildet og kompetent instans (Spesialenheten) kan
altså overprøves av en mindre uhildet og kompetent instans (politimester) uten at
klager eller offentlighet får kunnskap om det har vært dissens eller om innholdet i
Spesialenhets kritikk.
I den korte klageveiledningen på www.politi.no vises det til, utover muligheten for å
klage til politimesteren i saker om kritikkverdig tjenesteutøvelse, at klager som gjelder
diskriminerende forhold «kan rettes til likestillings- og diskrimineringsombudet» (LDO).
LDO besitter således, foruten sin uavhengighet av politiet, også en rekke av de samme
etterforskningsmessige redskaper som Spesialenheten. Bl.a. har offentlige myndigheter, og
herunder også politiet, full opplysningsplikt overfor ombudet uten hinder av taushetsplikt,
og ombudet kan kreve bevisopptak ved domstolene, jf diskrimineringsombudsloven § 11.
Og endelig har LDO ved nemnden fullmakt til å avgi offentlig, begrunnet uttalelse om
brudd på diskrimineringslovgivningen, som altså også omfatter slike kritikkverdige, ikkestraffbare forhold begått av ansatte i politi- og påtalemyndighet.
Politidirektoratets hjemmeside viser således selv til at det finnes en langt bedre og mer
uhildet mulighet til å få behandlet og avgjort en klage over kritikkverdig behandling fra
politiet, dersom behandlingen kan knyttes opp mot etnisitet, religion, kjønn osv. Dette er
dessverre sjeldent enkelt å gjøre også for personer som har minoritetsbakgrunn, bl.a. som
følge av de svake mulighetene til innsyn og den mangel på komparativ monitorering av
politiets praksis som finnes i dag. Om noen utsettes for kritikkverdig behandling helt eller
delvis på grunn av etnisitet, vil dette som regel ikke bli kommunisert fra politiets side og
en etnisk norsk komparator som oftest heller ikke være til stede, slik at fornærmede vil
være henvist til å klage til politimester alene på grunnlag av den utførte handlingens
faktiske (motsatt relative) innhold. Likevel har saker om etnisk diskriminering fra politiet
vært blant de største klagekategoriene hvert eneste år siden opprettelsen av SMED/LDO i
1999.
I betraktning av politiets unike fullmakter til maktbruk og den praksis som allerede
finnes i saker om kritikkverdige tjenesteutøvelse som er diskriminerende, ser ikke OMOD
hvorfor ikke også andre klager om kritikkverdig tjenesteutøvelse skal få samme rettssikre
behandling. Ca. 30 % av anmeldelsene til Spesialenheten gjelder som nevnt allerede slik
ikke-straffbar, men kritikkverdig tjenesteutøvelse. Det ligger tilrette for at Spesialenheten
blir klageinstans også for klager over kritikkverdig tjenesteutøvelse og samtidig gis adgang
til å avgi uttalelse og anbefale tiltak på samme måte som ombudet. Når LDO kan gjøre
dette uten at det stilles spørsmål ved at arbeidsgiveransvaret og myndigheten til å
iverksette tjenstlige og administrative reaksjoner og tiltak fremdeles ligger hos
politiet- og påtalemyndighetens lokale og sentrale ledelse, bør også en ytterligere
uavhengig Spesialenhet kunne avgi slik uttalelse.
29
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
30
Forslag til tiltak:
• Behandlingen av klager over ikke-straffbar, kritikkverdig tjenesteutøvelse fjernes fra
politimestrene og legges til en mer uavhengig instans. Muligheter er bl.a. politidirektoratet og Spesialenheten.
• Mye taler for samordning av klager over kritikkverdig tjenesteutøvelse med behandling
av påtalespørsmålet hos den nåværende Spesialenheten. Et nytt samordnet organ vil i
så fall være felles førsteinstans og samordne behandlingen av alle anmeldelser og
klager, men sakene vil bli behandlet ulikt alt avhengig av om de gjelder brudd på
straffeloven eller vedrører kritikkverdig tjenesteutøvelse. Det nye organet må samtidig
gjøres ennå mer uavhengig, og kan gjerne skifte navn til Polititilsynet eller liknende.
• Det bør fortsatt være toinstansbehandling av klager over kritikkverdig tjenesteutøvelse.
Det bør utredes om Politidirektoratet som i dag er klageinstans for politimestrenes
avgjørelser, bør avløses av et mer uavhengig organ.
• Det etableres et nytt lov eller forskriftsfestet regelverk om organisering og behandling
av klagesakene om kritikkverdig tjenesteutøvelse.
• Det sikres samme sentrale registrering og statistisk behandling av klagesaksmaterialet.
• Klager og offentligheten skal ha rett til innsyn i hvilke reaksjoner og tiltak som settes i
verk i saker om kritikkverdig tjenesteutøvelse.
5.3. Samlet vurdering av kontrollmekanismene for politiet
En viktig målsetning for kontrollmekanismene må være å luke ut personer som det viser
seg ikke er egnet i jobben som polititjenestemann. Det vil si advare, omplassere og
ultimativt avskjedige av hensyn til offentlighetens sikkerhet/rettssikkerhet. Her har
Spesialenhetens enkeltvise behandling i anmeldte forhold og mangel på overvåkning av og
sanksjoner ved enkeltpersoners gjentatte regelbrudd, vært et tema. Dette gjaldt bl.a.
i Obiora-saken hvor den mest aktive tjenestemannen, etter de opplysninger som har
kommet frem, allerede to ganger tidligere hadde fått anmeldelser mot seg for ulovlig
maktbruk mot personer med etnisk minoritetsbakgrunn.
Forslag til tiltak:
• Samlet registrering av klager og avgjørelser mot hver enkelt embets-/tjenestemann,
og overvåking av enkeltansattes klagehistorie.
• Det etableres regelverk hvor gjentakelse vektes, og det blir et kumulativt syn i
forbindelse med ileggelse av tjenstlige/administrative reaksjoner som reaksjon på
straffelovsbrudd og kritikkverdig tjenesteutøvelse.
5.4. Rutiner og praksis ved pågripelser og innbringelser
Uten et regelverk som fastsetter hva som er lovlig og ulovlig maktbruk, er det ikke noen
standard å klage opp mot, og alt for mye overlates til skjønn. Ingen kan dømmes for å
overtrede et regelverk som ikke er til stede. Mangel på regelverk fører derfor til at det ikke
kan reageres mot personer som bruker farlige metoder.
Forslag til tiltak:
• Det utarbeides et klart og detaljert regelverk om politiets maktbeføyelser. Det nedsettes
en kommisjon som gjennomfører en totalgjennomgang av dagens regelverk og behovet
for nytt.
• Det innføres forbud mot halsgrep og mageleie/ benlås (og opplæring i alternative
teknikker).
• Regelverket skal gi en tydeligere og mer detaljert veiledning i hva som forstås med
nødverge, og hva som kvalifiserer til en nødvergesituasjon.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
31
Justisdepartementet.
«Justice delayed is justice denied»
Dr. Martin Luther King Jr
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
32
Den 12. august 2008 ble rapporten presentert for Utvalget som skal evaluere kontrollmekanismene for politiet m.m. På møtet deltok også representanter fra England.
Fv. Everett Henry, leder, Equalities, Diversity and Human Rights, National Police Improvement Agency,
Jesper Hansen, Amal Amellal, Sanaa Ashraf, Ivar Danielsen (utvalgsmedl.), Ingvild Nordang (utvalgssekr.),
Juan Pablo Orieta (utvalgsmedl.), Ellen Katrine Hætta (utvalgsmedl.), dr. Sam Johnson, advisor to The Home Office
on diversity management, Mike Franklin, Commissioner, IPCC, Isis de Leon, Liv Finstad (utvalgsleder) og
Dag Ingvar Jacobsen (utvalgsmedl.).
Fv. Amal Amellal og Sanaa Ashraf.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Fv. Amal Amellal og Sanaa Ashraf.
Fv. Everett Henry, Liv Finstad, Mike Franklin og dr. Sam Johnson.
DEL 6 – VEDLEGGSLISTE
33
Vedlegg 1
OMODs brev til Justisdepartementet
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
34
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
35
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
36
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 2
Brev fra Justisdepartementet
37
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
38
Vedlegg 3
Rundskriv nr. 3/2006 – Etterforskning av saker mot ansatte i politiet og
påtalemyndigheten – Spesialenheten for politisaker
Dato: 06.09.2006
Vår ref.: Ra 04–482
637
I. Innledning
Ved lov av 5. mars 2004 nr. 13 vedtok Stortinget å opprette et nytt sentralt landsdekkende
organ med ansvar for etterforskingen av anmeldelser av ansatte i politiet og påtalemyndigheten. Det nye organet er gitt betegnelsen Spesialenheten for politisaker. De viktigste forarbeidene til lovendringene er Ot.prp. nr. 96 (2002–2003) og Innst. O. nr. 15 (2003–2004).
Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2005. Samtidig ble det vedtatt endringer i påtaleinstruksen kapittel 34, jf. kongelig resolusjon av 17. desember 2004 nr. 1667.
Dette rundskrivet erstatter riksadvokatens rundskriv av 3. mars 1997 (Del II nr. 1/1997).
Rundskrivet gir utfyllende retningslinjer og direktiv om
1.
2.
3.
4.
5.
6.
hvilke saker som faller inn under Spesialenhetens ansvarsområde (pkt. IV),
delegasjon av påtalekompetanse internt i Spesialenheten (V),
iverksettelse og gjennomføring av etterforskingen (pkt. VI),
den påtalemessige behandlingen (pkt. VII),
uttalelser til offentligheten (VIII),
klager over Spesialenhetens vedtak og etterforsking (X).
Mange av reglene i påtaleinstruksen kapittel 34 er ikke endret, og på flere områder er
rundskrivet i all hovedsak en videreføring og utdyping av tidligere retningslinjer og praksis.
II. Bakgrunnen for lovendringen
I samråd med Justisdepartementet nedsatte riksadvokaten i september 2000 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å undersøke kvaliteten på De særskilte etterforskningsorganenes (Sefos) etterforsking og saksbehandling. I rapport av 20. desember 2001 konkluderte
gruppen med at Sefo gjennomgående gjorde et tilfredsstillende arbeid, men påpekte samtidig behovet for å styrke og forbedre flere sider av virksomheten. I den etterfølgende
høringsrunden tok flere instanser til orde for at tiden var moden for en mer gjennomgripende reform. Et sentralt argument for en ny organisering var å imøtekomme hovedpunktene i den kritikken som hadde vært rettet mot Sefo. Løsningen ble et sentralt organ
uavhengig av politiet og statsadvokatene.
Lovgiveren understreket at et hovedformål med ordningen er å skape tillit og
legitimitet. I debatten i Odelstinget den 20. november 2003 uttalte saksordføreren bl.a.:
«Med dette lovforslaget vil det nok ikke bli noen særlig endring i forhold til hvor mange
saker av denne art som henlegges. Vi vet at det er et særdeles høyt antall saker, over 90% av
sakene som gjelder anmeldelse mot politi og påtalemyndighet, som henlegges. Det som har
vært problemet, har jo vært at en slik høy henleggelsesprosent utfordrer oss til å ha en
ordning som i stor grad er sikret høy legitimitet ute i befolkningen. Jeg tror ikke at
henleggelsesprosenten vil endre seg noe særlig, men med denne nye ordningen tror jeg man
har gjort de nødvendige grep».
III. Organiseringen av Spesialenheten
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Spesialenheten for politisaker har hele landet som ansvarsområde, jf. påtaleinstruksen
§ 34–1 annet ledd. Den er lokalisert på Hamar og ledes av sjefen for Spesialenheten. Han
har påtalekompetanse på statsadvokatnivå. Enheten har også en assisterende sjef som
etter sjefens fullmakt eller i dennes fravær skal utøve myndighet på sjefens vegne, jf.
påtaleinstruksen § 34–1.
Enheten er organisert med fem regionale etterforskingsavdelinger:
• Avdeling Øst (Østfold, Hedmark, Oppland, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold og
Telemark).
• Avdeling Sør (Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland).
• Avdeling Vest (Hordaland og Sogn og Fjordane).
• Avdeling Midt (Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag).
• Avdeling Nord (Nordland, Troms og Finnmark).
39
Kripos, Politiets Utlendingsenhet, Det nasjonale statsadvokatembetet og Økokrim hører inn
under avdeling Øst, mens Sysselmannen på Svalbard hører inn under avdeling Nord.
På etterforskingsstadiet har etterforskingslederen påtalekompetanse på politimesternivå. Etterforskingslederen avgir innstilling til sjefen for Spesialenheten, jf. påtaleinstruksen § 34–7 første ledd. Riksadvokaten kan instruere Spesialenheten, jf. nærmere XI.
IV. Spesialenhetens virkeområde
1. Spesialenhetens saker
1.1 Generelt
Spesialenheten behandler alle anmeldelser og henvendelser hvor det pretenderes at
ansatte i politiet og påtalemyndigheten har begått straffbart forhold i tjenesten, jf.
straffeprosessloven § 67 sjette ledd og påtaleinstruksen § 34–1 første ledd. Videre skal
Spesialenheten sette i verk etterforsking dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som
følge av politiets eller påtalemyndighetens tjenesteutøvelse, jf. straffeprosessloven § 67
åttende ledd og påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd. Spørsmålet om når det bør settes i
verk etterforsking behandles nærmere under VII nedenfor.
1.2 Anmeldelse eller klage
Arbeidsgruppen konkluderte i sin rapport med at anslagsvis 30 % av anmeldelsene som
ble inngitt til Sefo, i realiteten var klager over det som klageren oppfattet som kritikkverdige, men ikke straffbare forhold av politi og påtalemyndighet. I mange tilfeller vil det
være tvil om en står overfor en ordinær anmeldelse eller om henvendelsen mer er å oppfatte som en beklagelse over tjenestemannens opptreden eller utførelsen av en tjenestehandling. Den som mottar en slik henvendelse (vanligvis en politimester eller
Spesialenheten) skal anmode om at vedkommende klargjør sin henvendelse. Fastholder
anmelderen at han mener at det er begått et straffbart forhold i tjenesten, må saken
behandles i det strafferettslige sporet av Spesialenheten.
Bekrefter avsenderen at det dreier seg om en tjenstlig/administrativ klage, behandles
denne av politimesteren, sjefen for særorganet eller annen rett myndighet. Gjelder henvendelsen forhold utenfor påtalemyndighetens ansvarsområde, behandles saken etter
Justisdepartementets «Instruks for behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold
utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten» fastsatt 21. november 2005. Instruksen er
nærmere omtalt i departementets brev av 22. desember 2005 til Politidirektoratet og riksadvokaten og i riksadvokatens brev av 6. januar 2006 til statsadvokatene. Instruksen
gjelder klager på tjenesteutøvelse utenfor påtalemyndighetens ansvarsområde, jf. instruksens § 1 annet ledd annet strekpunkt som fastsetter at «Straffeprosessuelle avgjørelser og
annen tjenesteutøvelse av straffeprosessuell karakter» ikke er gjenstand for klage etter
dette regelverket. Henvendelser om forhold innenfor påtalemyndighetens ansvarsområde,
men hvor det ikke er truffet et vedtak som kan påklages i medhold av straffeprosessloven
§ 59a, behandles i påtalelinjen som før. Slike klager kan for eksempel gjelde at saken er
etterforsket for sent, på en uheldig måte eller at det hefter andre feil eller mangler ved
etterforskingen eller den påtalemessige behandlingen. Riksadvokaten overveier å gi
nærmere retningslinjer for behandlingen av slike klager.
Saker hvor Spesialenheten ikke finner grunnlag for å statuere straffansvar, men hvor
det er kommet frem forhold som tilsier at saken behandles administrativt, oversendes til
rette instans, jf. påtaleinstruksen § 34–7 annet ledd. Gjelder saken personell som gjør
tjeneste i utlandet, sender Spesialenheten saken til Politidirektoratet, eventuelt riksadvokaten.
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
40
Antallet saker som er oversendt rette vedkommende som administrative klager eller i
medhold av påtaleinstruksen § 34–7 annet ledd, bør fremgå av Spesialenhetens
saksstatistikk.
1.3 Saker som faller utenfor Spesialenhetens virkeområde
Forhold som avgjøres med forenklet forelegg (vegtrafikkloven § 31b, tolloven § 68 og
småbåtloven § 42) faller utenfor ordningen, jf. påtaleinstruksen § 34–1 første ledd siste
punktum.
Også saker som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er unntatt, jf. påtaleinstruksen § 34–1 første ledd siste punktum. Det betyr at dersom en mulig straffbar handling er begått i tjenesten, skal den likevel ikke etterforskes av Spesialenheten om den er av
en slik art at det normalt hører under Politiets sikkerhetstjeneste å etterforske forholdet,
jf. politiloven § 17b. Et eksempel på saker som ikke skal etterforskes av Spesialenheten, er
hvorvidt en ansatt i politiet (herunder PST) har forbrutt seg mot bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 eller 9. Anmeldelse av andre, tradisjonelle lovbrudd begått av en tjenestemann i PST, for eksempel vold eller økonomiske misligheter, skal etterforskes av Spesialenheten. Skulle det oppstå en sak hvor det likevel etter PSTs mening ville være sikkerhetsmessig betenkelig at etterforskingen skjer ved Spesialenheten, kan spørsmålet tas opp
med riksadvokaten.
2. «Ansatte i politiet og påtalemyndigheten»
Ordningen omfatter ansatte i politiet og påtalemyndigheten, herunder ansatte i politiets
særorganer, Den høyere påtalemyndighet og den militære påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd og påtaleinstruksen § 34–1. Som ansatte regnes både
tjenestemenn og embetsmenn, uavhengig av om de har politi- eller påtalemyndighet.
Avgjørende er om de utfører arbeid eller har funksjoner som naturlig faller inn under
politiets og påtalemyndighetens faglige og administrative virksomhet. Av dette følger at
for eksempel ansatt kontorpersonell, stevnevitner, arrestforvarere og transportledsagere
omfattes, mens rengjørings- og rent teknisk personell faller utenfor. Også midlertidig
ansatte, innkalte mannskaper fra politireserven og politihøgskolestudenter som er
utplassert i politidistriktene som ledd i utdanningen omfattes, jf. straffeprosessloven § 67
siste ledd og påtaleinstruksen § 34–1 siste ledd. Saker mot ansatte som har sluttet, skal
behandles av Spesialenheten dersom anmeldelsen knytter seg til forhold begått under
tjenesten.
Tjenestemenn utplassert i utlandet (som sambandsmenn, ved deltakelse i fredsbevarende operasjoner mv.) omfattes av Spesialenhetens kompetanse forutsatt at forholdet faller inn under norsk jurisdiksjon og er i begått i tjenesten. Etterforskes saken av
vertslandets myndigheter, kan norsk etterforsking unnlates.
Etter politiloven § 20 tredje ledd kan politimesteren gi politimyndighet til personer som
ikke er ansatt i politiet, for eksempel for å drive jakt-, fiske- og naturoppsyn. Etterforsking
av mulige straffbare forhold begått av slike personer faller utenfor Spesialenhetens virkeområde, selv om det gjelder handlinger begått under utøvelse av politimyndighet.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
3. «I tjenesten»
Spesialenheten skal bare etterforske handlinger som er begått i tjenesten. Det avgjørende
er at handlingen skjer innenfor rammene av det som naturlig betegnes som tjenesteutøvelse, det kreves ikke nødvendigvis at det er en tjenestehandling. Forhold som underslag av beslag, seksuell trakassering, overlevering av taushetsbelagte opplysninger til
utenforstående eller falsk forklaring i forbindelse med tjenesten hører således under
enheten. Det samme gjelder uriktige opplysninger i en sykmelding, reiseregning eller andre
dokumenter som berører tjenestestedet.
Det er heller ikke avgjørende om handlingen skjer i tjenestemannens arbeidstid. Etter
politiinstruksen § 6–2 har en tjenestemann i visse tilfeller en handleplikt på sin fritid.
Straffbare forhold begått under utøvelse av slik myndighet, faller inn under
Spesialenhetens kompetanse.
Ett av de spørsmål som har kommet opp i praksis, er om handlinger knyttet til kjøring
til eller fra tjenesten omfattes. Benyttes tjenestebil, vil en normalt si at handlingen er
forøvet i tjenesten. Også hvor forholdet finner sted innenfor arbeidstiden, eller
vedkommende er på vei til et møte/tjenesteoppdrag hvor det er hans tjenesteplikt å møte,
hører etterforskingen under Spesialenheten.
I praksis vil det fortsatt oppstå tilfeller hvor det er tvil om forholdet er begått i eller
utenfor tjenesten. Slike spørsmål kan forelegges riksadvokaten i medhold av påtaleinstruksen § 34–9. I medhold av samme bestemmelse tar riksadvokaten stilling til
plasseringen av etterforskingsansvaret i de såkalte «sammensatte» sakene, jf. påtaleinstruksen § 34–9 tredje ledd.
41
V. Påtalekompetanse
1. Generelt
Sjefen for Spesialenheten fordeler saker og kan flytte behandlingen fra en etterforskingsavdeling til en annen, jf. påtaleinstruksen § 34–6 første ledd første punktum. Innenfor sitt
område har han samme påtalekompetanse som statsadvokatene. Sjefen for Spesialenheten avgjør i utgangspunktet tiltalespørsmålet i alle saker, jf. straffeprosessloven § 67
sjette ledd og påtaleinstruksen § 34–3 første ledd, med mindre kompetansen tilligger
riksadvokaten eller Kongen i statsråd, jf. straffeprosessloven §§ 64 og 65. Besluttes tiltale
utferdiget eller et ikke-vedtatt forelegg fremmet for retten, aktoreres saken av sjefen,
assisterende sjef eller den sjefen bestemmer, jf. påtaleinstruksen § 34–3 siste ledd.
Assisterende sjef for Spesialenheten er stedfortreder for sjefen og skal i hans fravær
eller etter fullmakt fra ham utøve myndighet på sjefens vegne, jf. påtaleinstruksen § 34–1
annet ledd tredje punktum.
På etterforskingsstadiet har lederen av etterforskingsavdelingen påtalekompetanse på
politimesternivå med ansvar for iverksettelse, opplegg og gjennomføring av etterforskingen, se påtaleinstruksen § 34–6 første ledd annet og tredje punktum. Lederen fremmer
begjæring til retten og fatter hastevedtak om tvangsmidler som ikke kan utsettes uten
fare for å skade etterforskingen. I saker hvor en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten
med skjellig grunn mistenkes for et straffbart forhold som kan medføre tap av føreretten,
kan lederen av etterforskingsavdelingen beslutte å opprettholde førerkortbeslag og
oversende spørsmålet om fortsatt beslag til tingretten, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3.
Beslutninger på etterforskingsstadiet som etter vanlige regler hører under statsadvokaten (begjæring om retten til anonym vitneførsel, tillatelse til bruk av provokasjon
som etterforskingsmetode mv.), treffes av sjefen for Spesialenheten.
2. Delegasjon av påtalekompetanse
Sjefen for Spesialenheten bestemmer hvilke fullmakter den assisterende sjef skal ha, jf.
påtaleinstruksen § 34–1 annet ledd tredje punktum.
Sjefen kan gi andre i organet med juridisk embetseksamen fullmakt til å avgjøre spørsmålet om tiltale (forutsatt at tiltalekompetansen ikke ligger hos riksadvokaten eller
Kongen i statsråd) etter nærmere generelle retningslinjer gitt av riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd tredje punktum. I foredraget til den kgl. res. av 17. desember
2004 understrekes at etterforsking og påtale skal skje i to trinn. Det skal være reell
avstand mellom de som etterforsker saken og den som avgjør tiltalespørsmålet.
Med dette som utgangspunkt gir riksadvokaten følgende retningslinjer for delegasjon av
påtalekompetanse fra sjefen for Spesialenheten:
1. En annen i enheten med juridisk embetseksamen, herunder regionale etterforskingsledere, kan gis fullmakt til å avgjøre påtalespørsmålet i en enkeltsak, et avgrenset
antall enkeltsaker, eller for en tidsavgrenset periode.
2. Påtalekompetanse kan ikke delegeres til lederen i den region hvor saken har vært
etterforsket.
3. Fullmakten skal være skriftlig og angi hvilke sak(er) den omfatter.
4. Påtalekompetanse skal normalt ikke delegeres til andre enn assisterende sjef i alvorlige
eller kompliserte saker.
5. Delegert påtalekompetanse kan ikke delegeres videre (subdelegasjon).
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
42
VI. Etterforskingen
1. Behandling av anmeldelser
Anmeldelser og henvendelser om straffbare forhold begått av ansatte i politiet og påtalemyndigheten skal sendes til Spesialenheten og registreres der. Lederen for etterforskingsavdelingen avgjør om saken skal etterforskes, se påtaleinstruksen § 34–6 første ledd annet
punktum. (Også beslutninger om ikke å iverksette etterforsking regnes som et påtalevedtak.)
Faller det pretenderte forholdet utenfor Spesialenhetens virkeområde, skal sjefen for
Spesialenheten avvise saken fra enheten, jf. påtaleinstruksen § 34–5 tredje ledd.
Anmelderen må underrettes om beslutningen og at den ikke innebærer noen realitetsvurdering, samt gjøres kjent med hvem som eventuelt har ansvaret for videre behandling
av saken. Sjefen for Spesialenheten må også vurdere om saken skal oversendes politimesteren eller sjefen for vedkommende særorgan for administrativ vurdering, påtaleinstruksen § 34–7 annet ledd og foran under pkt. IV, 1.2.
Sjefen for Spesialenheten eller den regionale etterforskingsavdelingen kan foreta enkelte undersøkelser med sikte på å fremskaffe et forsvarlig grunnlag for å avgjøre om det
skal åpnes etterforsking eller ikke (innhenting av «speilsak», opplysninger om hvorvidt
samme forhold har vært anmeldt og påtaleavgjort tidligere mv.). Slike undersøkelser innebærer ikke at den nedre grensen for etterforsking er passert. Kommer sjefen for
Spesialenheten deretter til at de krav til sannsynlighet, saklighet og forholdsmessighet
som ligger i straffeprosessloven § 224 ikke er oppfylt, henlegges saken «fordi det ikke er
rimelig grunn til å iverksette etterforsking», jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999.
Denne henleggelsesformen skal benyttes i alle saker hvor det ikke iverksettes etterforsking, også der hvor en tidligere benyttet koden «åpenbart grunnløs».
Inngis anmeldelsen til politiet, skal politimesteren (eller den han utpeker) påse at
relevante dokumenter vedlegges ved oversendelsen til Spesialenheten (komplett speilsak,
operasjonslogg, eventuelle bilder og videoopptak etc.). Gjelder anmeldelsen særskilte
tjenesteoppdrag eller ikke navngitte personer, må det søkes klarlagt hvilke tjenestemenn
som har vært involvert i det anmeldte forhold.
Justisdepartementet har bedt Politidirektoratet om legge til rette for at Spesialenheten
kan ta i bruk BL. Dersom et politidistrikt eller særorgan selv får mistanke om at det kan
være begått straffbart forhold i tjenesten, kan det foreta noen enkle undersøkelser for å
bringe på det rene om det er grunnlag for å sende saken til Spesialenheten. Regulær
etterforskingsvirksomhet skal overlates Spesialenheten.
2. Iverksetting av etterforsking
2.1 Innledning
For etterforskingen gjelder de alminnelige regler i straffeprosessloven og påtaleinstruksen
så langt de passer og ikke annet følger av påtaleinstruksen kapittel 34. Bestemmelsen i
straffeprosessloven § 224 om at etterforsking foretas når det er «rimelig grunn til å
undersøke om det foreligger straffbart forhold» gjelder således også for Spesialenheten,
dog slik at enheten i noen tilfeller har en mer vidtgående etterforskingsplikt, jf. nedenfor.
Riksadvokaten har i rundskriv nr. 3/1999 gjort rede for hva slags virksomhet etterforsking
er og hvilke vilkår som må være oppfylt for å iverksette og fortsette etterforskingen. Det
vises også til Ot. prp. nr. 60 (2004 – 2005) side 40 hvor Justisdepartementet sluttet seg til
riksadvokatens forståelse av etterforskingsbegrepet og vilkårene for å sette i verk slik virksomhet. Stortinget ga senere sin tilslutning til dette, og det bør i dag ikke være grunnlag
for tvil om vilkårene for å iverksette etterforsking.
2.2 Ulykkesetterforsking
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets eller påtalemyndighetens
tjenesteutøvelse, skal det automatisk settes i verk etterforsking, jf. straffeprosessloven
§ 67 åttende ledd og påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd. Dette er saker som ofte blir
gjenstand for stor oppmerksomhet, og som vekker reaksjoner, uavhengig av om det er
grunn til mistanke om noe straffbart. Etterforskingsplikten er begrenset til de hendelsene
hvor tjenesteutøvelsen har resultert i død eller alvorlig skade. I tillegg til skadens omfang
kan det ved vurderingen av om skaden skal anses som alvorlig, også tas hensyn til hvor-
dan den er inntruffet og omstendighetene ellers. Det vises til Ot. prp. nr. 4 (1994–1995) s.
29 og Innst. O. nr. 34 (1994–1995) s. 6. Når det ikke har inntrådt slike følger som nevnt i
påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd, vil det normalt ikke foreligge noen etterforskingsplikt.
Spesialenheten er ikke, og skal ikke være, et alminnelig kontrollorgan for politiets generelle metodebruk eller virksomhet. Har politiet skadet noen ved bruk av skytevåpen, bør
det imidlertid gjennomgående settes i verk etterforsking uavhengig av anmeldelse.
Dersom noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller
påtalemyndigheten, foreligger også en ubetinget etterforskingsplikt, jf. straffeprosessloven
§ 67 åttende ledd og påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd. Bestemmelsen tar særlig sikte
på tilfeller av dødsfall eller alvorlig skade under arrest eller varetekt. Politiinstruksen § 9–4
har bestemmelser om tilsyn med arrestanter. Det vises også til endring av 2. juli 2004 i
politiloven § 9 om obligatorisk helsetilsyn for visse grupper innbrakte og forskrift om bruk
av politiarrest av 30. juni 2006.
Politimesteren eller den han gir fullmakt har ansvaret for at Spesialenheten straks
underrettes ved hendelser som beskrevet i påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd.
43
2.3 Ulykker der polititjenestemenn alvorlig skades eller omkommer i tjenesten
Riksadvokaten oppfatter straffeprosessloven § 67 åttende ledd og påtaleinstruksen § 34–6
annet ledd slik at den automatiske etterforskingsplikten dersom «noen» dør eller blir
alvorlig skadet som følge av en tjenestehandling, ikke gjelder dersom det er en tjenestemann som dør eller skades. Spesialenheten har således ikke et alminnelig ansvar for etterforsking av alle alvorlige ulykker i tjenesten.
Dersom det etter anmeldelse, henvendelse fra Arbeidstilsynet, eller av andre årsaker er
rimelig grunn til å etterforske om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten (herunder
politidistriktet som sådan) har gjort seg skyldig i straffbart forhold i forbindelse med
ulykke hvor en tjenestemann skades eller omkommer, skal saken likevel etterforskes av
Spesialenheten.
Også begrunnede anmodninger som fremsettes overfor politiet eller Den høyere påtalemyndighet, og hvor det pretenderes at det kan være begått straffbart forhold i tjenesten i
anledning en ulykke hvor en tjenestemann har blitt alvorlig skadet eller har omkommet,
sendes i alminnelighet til Spesialenheten for vurdering av om saken skal etterforskes i
medhold av straffeprosessloven § 67 åttende ledd, jf. påtaleinstruksen § 34–6 annet ledd.
Ulykkesetterforsking for øvrig forestås, her som ellers, i utgangspunktet av politiet etter
den alminnelige regel i straffeprosessloven § 224 siste ledd.
Det kan være aktuelt å forelegge saken for statsadvokaten for oppnevnelse av settepolitimester. Skjer etterforskingen i eget distrikt, bør vanligvis ikke tjenestemenn som selv
har vært involvert i hendelsen, delta.
De enheter som skal forestå etterforsking etter foranstående regler, må underrette
øvrige etater som er involvert, herunder Arbeidstilsynet.
2.4 Trafikksaker
Når ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har vært involvert i trafikkuhell eller farefulle trafikksituasjoner, må politimesteren i hvert enkelt tilfelle vurdere om saken skal
oversendes Spesialenheten til etterforsking. Er situasjonen den at tilsvarende forhold forøvet av en sivilperson ikke ville gi grunnlag for å åpne etterforsking, bør saken ikke oversendes Spesialenheten. Trafikksaker skal heller ikke oversendes enheten dersom formålet
utelukkende er å få klarlagt hendelsesforløpet av hensyn til etterfølgende forsikrings- eller
erstatningsoppgjør.
Hvorvidt saker om bruk av tjenestebiler for fysisk å stanse en annen bil («torpedering»)
og lignende tjenestehandlinger skal oversendes enheten, følger i utgangspunktet de
alminnelige regler (om det foreligger anmeldelse, om noen er død eller utsatt for alvorlig
personskade etc.). Det kan være grunn til å følge en relativt liberal praksis mht oversendelse av slike saker, særlig dersom det er fremkommet alvorlig kritikk av politiets
handlemåte, eller det har oppstått personskade.
3. Underretning om anmeldelse og iverksatt etterforsking
Riksadvokaten skal varsles i alle tilfeller hvor Spesialenheten beslutter å iverksette etterforsking, jf. påtaleinstruksen § 34–9 første ledd. Underretningen bør normalt gis i et eget
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
44
skriv med navn på anmelderen og den anmeldte samt en stikkordsmessig beskrivelse av
det anmeldte forhold. Åpnes det etterforsking i saker som antas å vekke stor allmenn
interesse, skal riksadvokaten straks orienteres.
Dersom etterforskingsmessige eller andre hensyn ikke taler mot, skal politimesteren
eller sjefen for særorganet hvor vedkommende ansatte tjenestegjør på tilsvarende måte
underrettes når Spesialenheten åpner etterforsking. Den overordnende gis derved anledning til å vurdere om saken allerede på dette tidspunktet aktualiserer tjenstlige eller andre
tiltak og om andre i distriktet bør varsles om saken, for eksempel vedkommende driftsenhetsleder. Iverksettes det etterforsking mot midlertidig utplasserte studenter ved
Politihøgskolen, skal også skolens ledelse underrettes. Politidirektoratet bør varsles når det
settes i verk etterforsking mot politipersonell i utlandet. Etter en konkret vurdering kan
Spesialenheten også orientere den anmeldte. Det må sikres notoritet over hvilken underretning som er gitt.
Spesialenheten skal orientere EOS-utvalget om alle anmeldelser av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og av tjenestemenn i anledning tjeneste i PST. Sammen med orienteringen
om anmeldelsen skal enheten opplyse om det er, eller vil bli, satt i verk etterforsking på
grunnlag av anmeldelsen, og i tilfelle kort angi hvordan denne vil bli lagt opp. Dersom det
under etterforskingen fremkommer opplysninger som skjønnes å være av interesse for
EOS-utvalget, skal utvalgets leder også orienteres om disse.
4. Nærmere om gjennomføring av etterforskingen
4.1 Generelt
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Etterforskingen utføres ved de regionale etterforskingsavdelingene, jf. påtaleinstruksen
§ 34–1 annet ledd fjerde punktum. I de årlige mål- og prioriteringsrundskrivene til politiet
og statsadvokatene fastsetter riksadvokaten generelle mål for straffesaksbehandlingen.
Disse gjelder også for Spesialenheten, så langt de passer.
Når det er besluttet å iverksette etterforsking, bør anmelderen i alminnelighet innkalles
til avhør eller gis tilbud om å forklare seg for Spesialenheten med mindre anmelderen
allerede har gitt en fyldig forklaring i forbindelse med anmeldelsen. Det samme gjelder
tjenestemenn eller andre ansatte som etterforskingen retter seg mot. Det skal uttrykkelig
anmerkes i saken om anmelderen har vært innkalt eller gitt tilbud om å få forklare seg
dersom det ikke tas avhør. Tilsvarende skal det uttrykkelig opplyses om årsaken dersom
anmelderen unntaksvis ikke er innkalt eller har fått tilbud om å forklare seg.
Før avhør må den etterforskingsansvarlige ha gjort seg opp en mening om hvilke
straffebestemmelser som pretenderes overtrådt slik at alle rettslig relevante omstendigheter søkes opplyst gjennom spørsmålsstillingen.
Offentlige tjenestemenn har – som vitner – plikt til å forklare seg for politiet om forhold de er blitt kjent med i sin stilling, jf. straffeprosessloven § 230 første ledd annet
punktum. Det samme gjelder for forklaring til Spesialenheten, jf. påtaleinstruksen § 34–2.
Tjenestemenn som er anmeldt eller under etterforsking, bør vanligvis ikke pålegges å
skrive egenrapport, verken av overordnede i politiet eller av Spesialenheten.
Tjenestemenn skal normalt gjøres kjent med hva saken gjelder og egen status (siktet,
mistenkt eller vitne) i innkalling til avhør. Dette gjentas ved innledningen til avhøret, jf.
påtaleinstruksen §§ 8–1 og 8–5. Er en tjenestemann anmeldt og det settes i verk etterforsking, er han normalt å anse som mistenkt, med de rettigheter dette innebærer. Er det
uklart om det er begått en straffbar handling og i tilfelle hvem som er den skyldige (f.eks
ved ulykker i forbindelse med politiaksjoner), bør de avhørte gis status som vitner. Ingen
har krav på å få etterkommet en begjæring om å bli behandlet som mistenkt/siktet. Status
må avgjøres etter sakens faktum, slik dette til enhver tid er klarlagt.
Hvor mange fra etterforskingsavdelingen som bør delta ved avhør, må bero på en
konkret vurdering i den enkelte sak. Dersom saken har et visst alvor, bør det tilstrebes at
to er til stede ved avhør av mistenkte og sentrale vitner. Noen saker er av en slik art eller
kompleksitet at det kreves særlig politifaglig ekspertise eller annen sakkyndighet for å
klarlegge saksforholdet. Er det behov for teknisk eller taktisk bistand, bør denne regulært
innhentes fra et annet politidistrikt enn der de(n) involverte tjenestemenn(mann) er
ansatt, jf. påtaleinstruksen § 34–6 tredje ledd annet punktum. I enkelte tilfeller vil det
være aktuelt å søke ekspertbistand fra Kripos eller Økokrim.
Dersom hendelsen som skal etterforskes krever umiddelbar innsats, skal politiet omgående
varsle Spesialenheten, jf. påtaleinstruksen § 34–5 første ledd annet punktum. Det er politimesterens ansvar å sørge for at rette vedkommende i politidistriktet er kjent med varslingsplikten og de varslingsrutiner som skal følges. Inntil etterforskere fra Spesialenheten
er på plass, må politiet sikre åstedet og notere personalia på eventuelle vitner mv, jf. påtaleinstruksen § 34–6 siste ledd. I denne fasen må det også etableres kontakt mellom politiet og etterforskingsavdelingen slik at den etterforskingsansvarlige holdes løpende underrettet om situasjonen og selv kan gi instruks om foreløpige etterforskingsskritt og tilkalle
nødvendig teknisk og taktisk bistand.
For å sikre at saksforholdet blir best mulig opplyst og at tilliten til etterforskingen ikke
svekkes, er det viktig at de involverte tjenestemenn i de alvorlige sakene med umiddelbar
innsats fra Spesialenheten, holdes atskilt inntil de er avhørt av etterforskingsavdelingen.
Noen direkte hjemmel for dette finnes ikke, med mindre vilkårene for pågripelse og
fengsling er oppfylt. En er derfor normalt henvist til å basere seg på frivillighet fra
tjenestemennenes side. Riksadvokaten understreker viktigheten av at tjenestemennene i
slike tilfeller samarbeider med etterforskingsavdelingen, som på sin side må bestrebe seg
på å gjøre den frivillige atskillelsesperioden så kort og lite belastende som mulig. I praksis
synes dette – så langt – å ha fungert tilfredsstillende.
45
4.2 Kollegastøtte under etterforskingen
Ofte er det nettopp i de situasjoner hvor det kan være nødvendig å holde de involverte
tjenestemenn atskilt, at behovet for hjelp og støtte til å mestre og bearbeide krise- og
stressituasjoner er størst. Dersom etterforskingen ikke vil lide skade, bør en tjenestemanns
ønske om kollegastøtte imøtekommes. Kollegastøtten kan tillates å være til stede under
avhør, men har ingen aktiv rolle under avhøret. Dersom det unntaksvis er nødvendig å
avhøre kollegastøtten som vitne, kan vedkommende selvsagt ikke være til stede under
avhør.
4.3 Saksfremdrift
Etterforskingen må gjennomføres så raskt som mulig. Hensynet til mistenkte/siktede,
eventuelt fornærmede, kolleger og politiets og påtalemyndighetens anseelse krever rask
avklaring.
VII. Påtaleavgjørelsen
Når etterforskingen er avsluttet, avgir etterforskingslederen eller den han gir fullmakt,
innstilling til sjefen for Spesialenheten, jf. påtaleinstruksen § 34–7 første ledd. Er saken
ikke tilstrekkelig opplyst, skal sjefen for Spesialenheten returnere den til etterforskingsavdelingen for supplerende etterforsking.
Kommer sjefen for Spesialenheten til at etterforskingsmaterialet ikke gir grunnlag for
strafferettslig reaksjon, herunder rettighetstap etter straffeloven § 29, skal saken henlegges. Tre henleggelsesgrunnlag er mest aktuelle i saker mot person:
• Intet straffbart forhold kan bare benyttes når det pretenderte forhold ikke rammes av
noen straffebestemmelse eller det er på det rene at anmeldte/mistenkte ikke er
gjerningspersonen (vedkommende var ikke på stedet på det aktuelle tidspunkt, det har
skjedd en personforveksling e.l.).
• Skyldes påtaleavgjørelsen at faktum ikke kan klarlegges tilstrekkelig, eller er det tvil om
de objektive eller subjektive straffbarhetsvilkårene er oppfylt, skal saken henlegges
etter bevisets stilling.
• Henleggelsesgrunnen intet straffbart forhold anses bevist forutsetter at etterforskingsresultatet med særlig styrke taler mot at det er begått en straffbar handling.
Henleggelsesgrunnlagene er nærmere omtalt i riksadvokatens rundskriv av 28. desember
1988 (nr. 3/1988). Det er viktig at den henleggelsesformen som benyttes, uttrykker den
sentrale og korrekte begrunnelse for henleggelsen.
I motsetning til dommer, kjennelser og forvaltningsvedtak, stiller straffeprosessloven og
påtaleinstruksen ikke krav om at påtaleavgjørelser skal begrunnes. I mange saker gjør like
fullt hensynene bak begrunnelsesplikten seg gjeldende når en straffesak henlegges.
Opplysninger om hvilket faktum som er lagt til grunn, hvilke straffebestemmelser for-
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
46
holdet er vurdert mot og de avveininger som legges til grunn for påtaleavgjørelsen, vil gi
partene anledning til å kontrollere at relevante momenter er tatt i betraktning og at
avgjørelsen bygger på en samvittighetsfull prøving av sakens faktiske og rettslige sider.
Behovet for å begrunne vedtaket, og hvor omfattende begrunnelsen bør være, må bero på
en konkret vurdering i den enkelte sak. Riksadvokatens avgjørelser i klagesaker gir her en
viss veiledning.
Uttalelse av kritikk i påtalevedtaket bør i alminnelighet begrenses til det forhold som
har vært gjenstand for etterforsking og være et ledd i de rettslige vurderingene. Etter
påtaleinstruksen § 34–7 annet ledd skal sjefen for Spesialenheten sende saken til berørt
politimester eller særorgan dersom det gjennom anmeldelse eller gjennom enhetens etterforsking er kommet frem forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt. Generell
kritikk av politiets virksomhet, organisering, rutiner mv. bør tas opp separat og direkte med
politimesteren eller med riksadvokaten. Vedrører kritikken Politidirektoratets ansvarsområde, bør også direktoratet underrettes.
De involverte parter skal underrettes om påtaleavgjørelsen og gjøres kjent med klageadgangen, jf. straffeprosessloven § 59a og riksadvokatens rundskriv nr. 4/2002 pkt. X. (Se
også nærmere punkt X nedenfor).
VIII. Uttalelser til offentligheten
Et av formålene med opprettelsen av Spesialenheten var som kjent å styrke publikums
tillit til samfunnets evne og vilje til å etterforske og forfølge straffbare forhold begått av
ansatte i politiet og påtalemyndigheten. En viktig forutsetning for å lykkes er at allmennheten får informasjon om ordningen, hvordan Spesialenheten er organisert, hvordan den
arbeider og hvilke avgjørelser den treffer. Det er viktig at Spesialenheten, så langt mulig,
etablerer en åpen og positiv kommunikasjon med mediene, både om virksomheten generelt og om enkeltsaker. Gjennom saklig og riktig informasjon vil Spesialenhetens standpunkt og avgjørelser lettere bli forstått og akseptert. Omtale av enkeltsaker krever en
gjennomtenkt strategi og bevissthet om hvilke opplysninger en kan eller bør gi i den aktuelle situasjonen. På etterforskingsstadiet vil bl.a. reglene om taushetsplikt sette skranker
for hva som kan gis av informasjon. Også andre momenter – personvernhensyn, hensynet
til oppklaring av saken, taktiske vurderinger, mv. – må inngå i vurderingen. Uttalelser tidlig
i etterforskingen som for eksempel kan oppfattes som en stillingtaken til skyld eller om
det er noe å bebreide politiet eller ikke, kan svekke tilliten til enhetens arbeid.
Når en hendelse skal etterforskes av Spesialenheten, bør politiet og påtalemyndigheten
være varsomme med å beskrive eller kommentere offentlig de faktiske forhold som etterforskingen skal klarlegge. Den som uttaler seg, bør heller ikke gi uttrykk for egne rettslige
vurderinger av tjenestehandlingen som skal etterforskes.
Offentliggjøring av påtaleavgjørelser, og på hvilken måte dette bør skje, må bero på en
konkret vurdering. Påtaleavgjørelser eller innstillinger må ikke offentliggjøres før de
berørte parter er underrettet, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 1/1981.
Om meddelelser til offentligheten vises det for øvrig til riksadvokatens rundskriv nr.
1/1981. Politiets og påtalemyndighetens forhold til mediene er også drøftet i riksadvokatens rapport nr. 1/2000 om «Statsadvokatene og mediene» og i innstilling av
25. oktober 2001 fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og riksadvokaten om
«Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforsking av straffesaker».
IX. Informasjon til pårørende og etterlatte
Blir noen alvorlig skadet eller omkommer som følge av politiets tjenesteutøvelse, vil de
pårørende ha et sterkt og legitimt behov for å få vite hva som har skjedd. Det er derfor
viktig at det etableres rutiner som sikrer at pårørende informeres om etterforskingen og
sakens utvikling så langt det er mulig og forsvarlig. Hvilken informasjon som skal gis og
hvem som skal gi den, må avgjøres i et samarbeid mellom Spesialenheten og
vedkommende politimester.
X. Klager over Spesialenhetens vedtak eller etterforsking
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Spesialenhetens påtalevedtak kan påklages til riksadvokaten i tråd med reglene i straffeprosessloven § 59a, jf. påtaleinstruksen § 34–8.
I praksis vil det også kunne komme klager knyttet til etterforskingen av saken før sjefen
for Spesialenheten har truffet påtaleavgjørelse. Det hevdes for eksempel at etterforskingen
går for sent, at det burde vært avhørt flere vitner eller at det hefter andre feil eller
mangler ved etterforskingen. Slike klager skal vurderes av sjefen for Spesialenheten i
første hånd. Eventuell videre klage sendes riksadvokaten til avgjørelse.
47
XI. Riksadvokatens instruksjonsmyndighet
Riksadvokaten har alminnelig instruksjonsmyndighet overfor Spesialenheten, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd siste punktum og påtaleinstruksen § 34–9 annet ledd.
Myndigheten gjelder både generelle spørsmål og enkeltsaker. I tråd med Stortingets forutsetninger (Innst. O. nr. 44 (1986 – 1987)) var riksadvokaten tilbakeholden med å gripe
inn i enkeltsaker under etterforsking i regi av tidligere Sefo. Denne praksis vil bli videreført
i forhold til Spesialenheten. Bare unntaksvis, bl.a. hvor det anses påkrevd for en tilfredsstillende etterforsking, vil det være aktuelt å gripe inn. Riksadvokatens kontroll vil fortsatt
i stor grad være etterfølgende.
Riksadvokatens avgjørelser i klagesaker gir atskillig veiledning bl.a. for hvordan etterforskingen bør legges opp og hva som skal til for å konstatere et straffbart forhold. Viktige
avgjørelser vil bli publisert på Intranettet.
XII. Utadrettet virksomhet, møter
Spesialenheten må legge stor vekt på forholdet til publikum og mediene, bl.a. gjennom å
informere godt og saklig om sin virksomhet og å være tilgjengelig.
Enheten må også etablere en god og åpen dialog med politidistriktene. Det er viktig at
representanter for Spesialenheten deltar på møter og samlinger i politidistriktene, for å
orientere om sine oppgaver og sin virksomhet.
XIII. Opphevelse av rundskriv
Riksadvokatens rundskriv nr. 1/1997 om «Etterforsking av saker mot ansatte i politiet og
påtalemyndigheten – De særskilte etterforskingsorganene (SEFO)» oppheves.
___________________
Tor-Aksel Busch
___________________
Ingunn Fossgard
førstestatsadvokat
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
48
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 4
OMODs brev til Justisdepartementet
Vedlegg 5
OMODs brev til Spesialenheten
49
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
50
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
51
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
52
Vedlegg 6
Artikkel fra Adresseavisen, 05.07.07
www.adressa.no/nyheter/trondheim/article891157.ece
Sandberg ut mot Spesialenheten i Obiora-saken:
– Uheldig
Tore Sandberg mener det er uheldig at Spesialenheten for politisaker i Midt-Norge
fortsetter etterforskningen.
– Slik jeg har forstått det, er det til og med de samme etterforskerne som skal se på saken
på nytt. Det synes jeg er uheldig, sier privatetterforsker Tore Sandberg. Han mener det
hadde vært mer betryggende om nye øyne skulle stått for den nye etterforskningen av
politiets opptreden under anholdelsen av Eugene Obiora.
– Jeg synes ikke det er heldig at etterforskere som altså er kommet til et resultat som
Riksadvokaten ikke er fornøyd med, skal etterforske på nytt.
Ser til Moen-etterforskningen
Tore Sandberg er privatetterforskeren som arbeidet utrettelig for at avdøde Fritz Moen
skulle få sin sak gjenopptatt. Etterforskningen som avgjorde at Moens saker ikke ble
gjenopptatt, har senere blitt kritisert for manglende objektivitet ved å jobbe for å bekrefte
resultatet fra den opprinnelige etterforskningen.
– Det er blitt fremsatt sterk kritikk fra granskningsutvalget, også mot gjenopptakelsesetterforskningen, forteller Sandberg.
– De har fått karakteren «ikke objektiv».
Sandberg mener den videre etterforskningen av de fire polititjenestemennene som er
involvert i Obiora-saken kan ha paralleller til gjenopptakelsesetterforskningen av Moensaken.
– Jeg vil ikke spå om resultatet av en ny etterforskning. Men prinsipielt sett er det ikke
enkelt for noen av oss å erkjenne feil.
Sandberg mener på den annen side at Obiora-saken har blitt så mye omtalt at
Spesialenheten vil være svært bevisst på at de blir fulgt av mange øyne.
– De er klar over at de vil bli fulgt med argusøyne, og det vil være ganske problematisk
for Spesialenheten hvis denne tilleggsetterforskningen skal bli utsatt for spørsmål i ettertid.
Problematisk rekruttering
I Adresseavisen i går uttalte professor i strafferett ved Universitetet i Oslo, Ståle Eskeland,
at Spesialenheten for politisaker burde hatt en bredere sammensetning. Også Sandberg
mener det kan være problematisk at samtlige spesialetterforskere og de fleste lederne er
rekruttert fra politiet.
– At det er tung rekruttering fra en enhet, synes jeg i utgangspunktet er mindre heldig,
sier Sandberg.
– Vi bærer alle med oss bakgrunnen vi har, så de burde hatt en bredere sammensetning. Det ville i seg selv ha vært et slags uttrykk for at en gjennom sammensetningen
vil fjerne seg fra mistanke om kollegialitet.
– De argumenterer med at det bare er politiet som har etterforskningskompetanse?
– Jeg ser at det selvfølgelig er en problemstilling, og at det kanskje ikke er mange
andre rekrutteringsgrunnlag. Men likevel burde det være mulig å finne folk også med
annen erfaringsbakgrunn, som for eksempel advokater og privatetterforskere.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 7
Artikkel fra NRK Nyheter, 05.07.07
www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.2892032
53
Kritisk til Spesialenheten
for politisaker
Privatetterforsker Tore Sandberg er kritisk til at Spesialenheten for politisaker i Midt-Norge
fortsetter etterforskningen av Obiora-saken.
De samme etterforskerne som kom fram til et resultat som Riksadvokaten ikke var fornøyd
med, skal nå gå gjennom Obiora-saken på nytt.
Vil ha nye etterforskere
Tore Sandberg mener det hadde vært mye mer betryggende om nye øyne hadde stått for
etterforskningen av politiets opptreden under anholdelsen av Eugene Obiora, som endte
med at han døde.
– Slik jeg har forstått det, er det til og med de samme etterforskerne som skal se på
saken på nytt. Det synes jeg er uheldig, sier Tore Sandberg til Adresseavisen.
Sandberg er mest kjent for sitt arbeid med å få gjenopptatt Fritz Moen-saken. Moen
ble dømt for drap på to jenter på slutten av 1970-tallet, men er de siste årene frifunnet
for begge.
Etterforskningen som avgjorde at Moens saker ikke skulle gjenopptas, er blitt sterkt
kritisert for manglende objektivitet.
Paraleller til Moen-saken
Sandberg mener den videre etterforskningen av de fire polititjenestemennene som er
involvert i Obiora-saken kan ha paralleller til gjenopptakelsesetterforskningen av Moensaken.
– Jeg vil ikke spå om resultatet av en ny etterforskning. Men prinsipielt sett er det ikke
enkelt for noen av oss å erkjenne feil, sier Sandberg. Han mener Obiora-saken har blitt så
mye omtalt at Spesialenheten vil være svært bevisst på at de blir fulgt av mange øyne.
– Bør være mulig å finne andre folk
De er klar over at de vil bli fulgt med argusøyne, og det vil være ganske problematisk for
Spesialenheten hvis denne tilleggsetterforskningen skal bli utsatt for spørsmål i ettertid,
mener han.
Sandberg mener det burde være mulig å finne folk med annen erfaringsbakgrunn enn
fra politiet til å delta i etterforskningen, blant annet advokater og privatetterforskere som
ham selv.
(NTB)
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
54
Vedlegg 8
Dagsavisen/korrespondanse med Oslo Politiet, artikkel fra Dagsavisen, 11.11.07
www.dagsavisen.no/innenriks/article320521.ece
Les dokumentasjonen her
«Beklaget» dødstransporten i tilfeldig e-post. Her er dokumentasjon i saken.
• Her får du fullt innsyn i saken og kan selv lese e-posten som Oslopolitiet mente holdt
til å beklage dødsfallet overfor de pårørende.
• Du får også følge Dagsavisens henvendelser til Oslopolitiet og lese beklagelsen som
politimester Anstein Gjengedal og visepolitimester Roger Andresen omsider skrev
10. september i år.
• Hør utdrag av Roger Andresens uttalelse til radioprogrammet Dagsnytt Atten på NRK
den 12. juni, etter at Dagsavisen avslørte dødstransporten av Aconcha-Kohn.
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
55
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
56
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
57
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
58
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
59
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
60
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 9
Forespørsel om saksdokumenter
61
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
62
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
63
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
64
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
65
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
66
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
67
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
68
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 10
Vedtak fra Spesialenheten i sak nr. 050320 / 200500324
69
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
70
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
71
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
72
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
73
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
74
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 11
OMODs brev til Justisdepartementet
75
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
76
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 12
Brev fra Justisdepartementet
77
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
78
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 13
OMODs brev til Justiskomiteen
79
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
80
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 14
Brev fra KrF
Vedlegg 15
Mandatet til utvalget
81
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
82
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Vedlegg 16
Dom fra Oslo Tingrett
83
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
84
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
85
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
86
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
87
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
88
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
89
Evaluering av
Spesialenheten
– kontrollmekanismen
for politiet
90
Organisasjonen mot
offentlig diskriminering
Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)
Postadresse:
PB 4633 Sofienberg
NO-0506 Oslo
Telefon: 22 20 62 17 / 22 20 87 37
E-post: [email protected]
Internett: www.omod.no