Transcript TROSTERUDGJENGEN

TROSTERUDGJENGEN
en roman
av
Fred Olsen
FOCON
forlag
2012
INNHOLD
6
Forord
Side 9
01
Den gylne lykken
Side 11
02
Overmakta på
Haugerud ungdomsskole
Side 16
03
Mitt første møte med Kong Alkohol
Side 20
04
Besta
Side 31
05
Amerikafareren
Side 41
06
Påske hos Paaske
Side 46
07
Gunvor og Kjella
Side 60
08
Vivian
Side 65
09
Trosterudklubben
Side 69
10
Beatles
Side 73
11
Rolf Bakke, TUK og Nora
Side 79
12
Overpolitifullmektigkonstabel
Finn Abrahamsen
Side 85
13
Moro på Ekeberg
Side 88
14
Utflukt til Frognerbadet
Side 92
15
The Beast
Side 99
16
Synet
Side 104
17
Farvel, Rita
Side 110
18
Honda & Suki
Side 119
19
Brighton
Side 131
20
Stuntet til Gasse
Side 140
21
Natt til 1. mai
Side 143
22
Let There Be Rock
Side 156
23
Den fatale kvelden
Side 164
24
Prinsessa
Side 175
25
Flippetur til Sverige
Side 177
26
Det store smellet
Side 185
27
Flukten til Arendal
Side 193
28
Flytting til fiendens leir
Side 225
29
High Voltage Rock’n Roll
Side 234
30
Jimbo
Side 248
31
Sjokkbrekk på polet
Side 252
32
Ronny Rabbagast
Side 262
33
Pakkishagan
Side 269
34
Jensen & Olsen
Side 274
35
Kristian
Side 286
36
Party On Elm Street
Side 290
37
Drømmene som forsvant
Side 298
Etterord
Side 303
Ei venninnes historie
Side 306
7
FORORD
Trosterud er en drabantby som ligger i Groruddalen i Oslo, pent
og pyntelig plassert midt i smørøyet mellom boligområdene
Lindeberg, Lutvann og Haugerud. Området blei utbygd av
OBOS tidlig på 70-tallet, og samtlige leiligheter var ferdig
innflytta utpå vårparten i 1974. Bygningsmassen består av
totalt 1130 leiligheter fordelt på de to borettslaga Fagerholt
og Stubberudlia. Fagerholt er med sine 665 leiligheter fortsatt
i dag ett av landets største borettslag. Videre så kommer
Stubberudlia inn på en grei andreplass med sine respektive
465 leiligheter, og innskuddsbeløpet for en fireroms i dette
området lå i 1972 på rundt regna 30.000 kroner.
Samtlige blokker i disse to borettslaga var den gang kledt
med noen fæle, grå plater som besto av ett slags kunstig
fremstilt steinmateriale. Og med samtlige vinduer innramma
i sortmalte, innsunkne vinduskarmer, hvilte det allerede
fra første dag en slags dysterhet over hele området. Boligo
mrådet på Lutvann med sine mørkerøde mursteinsblokker
blei seinere også inkludert i det som vi på folkemunne kalte
Stor-Trosterud, i tillegg til Lindebergåsen, som også hadde
Trosterud senter som nærmeste nabo. Fra 1971 til 74 blei all
offentlig kommunikasjon ut og inn av området besørga med
en matebuss-linje som gikk fra snuplassen oppe ved Lutvann
9
militærleir, gjennom Trosterud langs Dr. Dedichens vei, før
den videre fulgte Tvetenveien bort til Haugerud T-banestasjon
via Hellerud matsenter, og deretter ned til Tveita-senteret.
T-banen frem til området blei ferdigstilt i 1974, og det
blei samtidig oppført ett lite lokalsenter i tilknytning til
T-banestasjonen, der Per Grønnerød etablerte supermarkedet
Trosterud matsenter, samt at Oslo kommune åpnet Trosterud
fritidsklubb i februar/mars 1975. Etter en stund kom også
Kreditkassen bank, Postkontor, Vinmonopolet, samt en liten
klesforretning som seinere blei omgjort til frisørsalong.
Ungene som vokste opp i dette området i en tidlig fase
bodde på en leirete byggeplass uten noen særlig form for
infrastruktur, og det var lite å ta seg til de første tre til fire
åra for de som ikke var interessert i sport eller kirkelige
aktiviteter. Denne historien handler om en viktig del av mitt
liv, i tillegg til også å omhandle omkringliggende hendelser
mer eller mindre knytta til oppveksten min på Trosterud, og
det faktum at en hel generasjon med unger dreiv gatelangs
og hang på T-banestasjonen på senteret i mangel på bedre
tidsfordriv. De utvikla seg etter hvert til å bli den engang så
berykta Trosterudgjengen.
10
01
DEN GYLNE LYKKEN
«Fred, er’u hjemme?» Gurra står på utsida og skriker på meg.
Jeg åpner vinduet på gløtt for å høre hva det er han maser om.
«Vi’rru bli med en tur ner til høyblokka i Stubberudlia? Jeg har
en kammerat der som vil vise oss no’». Ok, svarer jeg kjapt. Gi
meg fem minutter så jeg får slengt på meg noen filler! Det tok
ikke lange stønna før jeg var ute på trappa, og jeg var heller
aldri sein å be om det var noe nytt og interessant på gang.
Jeg bodde forøvrig i andre etasje i Dr. Dedichens vei nummer
56, og var lett tilgjengelig døgnet rundt. Om dagen var det bare
å rope, og om natta så gjorde alltids litt småstein på ruta susen.
Det var også flere jenter som til ulike tider blei løfta inn gjennom
det samma vinduet om natta når sjansen bød seg, da det var ett
overbygg i betong over inngangen til blokka rett under vinduet
mitt som man kunne klatre ned til, eller opp, om det var behov
for å komma seg ubemerka ut eller inn på nattestid.
Jeg kan huske at selve inngangspartiet til oppgangen vår var
utført i massivt tre, beisa i en mellombrun farge, og inne i
trappeoppgangen var det ett mørkerødt gelender i stål med ett
gelenderhåndtak dekt i sort plast. Vegga var malt i en eggehvit grovstruktur, og trappetrinna var støpt i en slags gråsvart
betongblanding med ett singel-mønster i. I taket hang det noen
11
kjedelige, flate plastikklamper med altfor svake pærer i. En i
hver etasje. Noe som ga et dårlig lys i oppgangen, og som også
var med på å skape et trist og grått helhetsinntrykk.
Da vi omsider kommer ned til høyblokka i Tvetenveien 233
blir vi møtt av en forholdsvis kvapsete fyr med rødt, bustete
hår, et par smale griseøyer, og tjukke, sprukne lepper. Han er
nok i 15-16-års alderen kan jeg tenke meg, og bra mye større
enn meg er han også. Han står ei lita stønn i døråpninga og
måler meg opp og ned med ett dertil granskende blikk, før han
brått slenger ut av seg: «Og hvem er så denna lille dritten som
du har drassa me’rei til mitt ringe bo?», mens han stirrer sånn
passe strengt bort på Gurra.
«Det er i orden! Ikke tenk på det! Gutten er grei nok, og jeg
går god for’n», kontrer Gurra kjapt. Vi blir deretter sleppi
inn i den dunkle, illeluktende leiligheten uten noe mer
dikkedarer. Jeg husker vagt at vegga i gangen der var kledd
med noen mørkebrune panelplater, og det stod en ripete ArtDeco-kommode fra 30-tallet stuva bort i det ene hjørnet.
Oppå kommoden sto det ett falma brudebilde i en grønn-irra
messingramme med sprekk i glasset, og på den ene veggen
hang det en skjermløs, gammal lampett på skeive og blunka
standhaftig, og var antagelig på vei til å ta kvelden for godt. På
gølvet lå det en møkkete, flerfarga fillerye, og hele leiligheten
lukta av fyll og gammal rullings.
Inne på rommet til denna såkalte nye kameraten til Gurra var det
derimot litt mer orden, med sortmalte vegger og ett flertall store
neonpostere med motiver av spøkelsesslott, mannen med ljåen
og annet trivelig som lyste i mot meg i alle regnbuens farger ved
hjelp av en stor blacklight-pære som hang i taket. Rommet var
forøvrig noe sparsomt møblert med billigdritt fra Ikea, og i denne
12
tida var så og si alt du fikk kjøpt hos Ikea virkelig dritt med stor
D. Han hadde også et eldre, men velfungerende stereoanlegg som
besto av en Tandberg Sølvsuper radioforsterker med tilhørende
Garrard platespeller, samt ett par støvete Radionette høyttalere
med tregriller i fronten. Ikke så mye å henge i grana akkurat, men
det låt etter forholda helt greit.
Banan, som den eldre gutten blei kalt, bodde aleine sammen
med den gamle og tørste faren sin, som på sin side nok måtte ha
vært veldig seint ute med å finne hølet til morra, da han sikkert
kunne ha vært farfaren hans sånn reint aldersmessig sett.
Faren til Banan var for øvrig veldig sjelden hjemme, da han
hadde fulltidsjobb som dasstømmer for kommunen på dagtid,
og i den anledning kjørte rundt i en illeluktende, gul Hanomag
dass-bil og tømte utedasser i diverse gamle bygårder i områdene
rundt Grønland, Tøyen, Gamlebyen og Løkka, som på midten
av 70-tallet fortsatt ikke hadde fått innlagt egne sanitæranlegg.
I tillegg så hadde han også fast bord på restaurant Lompa i
Grønlandsleiret nede i byen på kveldstid, der han holdt hoff
for alle fyllik-kamerata sine opptil flere ganger i uka.
Men når han først var innom en tur så hørte vi veldig lite fra
ham, da han for det meste pleide å sitta ved det gamle respatexbordet ute i kjøkkenet sitt og drukne sorgene med ei halvflaske
60%, eller ei kvart Kyrre og ett par-tre murere. Han hadde også
ei flatklemt tobakkspakke med Asbjørnsens Eventyrblanding
og dobbelt Rizla ligganes foran seg på bordet, som han til
stadighet rulla seg noen ordentlig feite trompeter utav.
«Nå skal jeg vise dere noe jævlig kult,» sier Banan hemmelighetsfullt. Han drar smilende frem en stor økonomitube med Casco
kontaktlim fra skuffen, skrur av den røde plastkorken, og
13
presser deretter ei god larve med lim ned i en bærapåsa fra
Trosterud matsenter. (Gamle Grønnerød ville nok ha gremma
seg fælt om han visste hva vi brukte bærapåsane hans til).
«Etter at du har fylt lim i påsan så snurrer du den rundt så den
blir som en ballong, setter den til kjeften, og puster deretter inn
og ut frem til limet har tørka». Banan fekter og forklarer med
den største iver, og vi følger opp som de gode disipla vi er. En
gjennomtrengende, sødmene lukt av løsemiddel legger seg som
ett teppe i rommet, og jeg kjenner att hjernen min sakte men
sikkert blir tylla inn i en rosa bomullsky som tar meg langt vekk
fra de vonde minnene jeg har fra da jeg var på guttehjemmet
på Dal, mareritta som plaga meg om natta etter at jeg noen år
tidligere blei forsøkt drukna av to eldre gutter i Hurdalssjøen, og
alle problema jeg hadde med skolen, familien min og øvrigheta
generelt. Sniffinga blei min redning og flukt fra hverdagen,
og det var deilig befriende å slippe unna tankekjøret som til
stadighet plaga meg. Samtidig så hadde jeg de to bestevenna
mine Gurra og Banan i min umiddelbare nærhet. Jeg var tross
alt bare 12 år gammal, og de to eldre kompisa mine holdt alltid
ei beskyttende hånd over meg og passa på meg som om jeg
skulle ha vært deres egen lillebror. Noe som gjorde sitt til at jeg
følte meg både trygg og komfortabel med situasjonen.
Det blei mange turer ned til høyblokka i Stubberudlia denna
høsten, og rusen fra sniffinga ga meg de villeste hallusinasjoner.
På hjørnebordet inne på rommet til Banan stod det en stor,
sort nipsfigur, forestillende ei negerdame som satt og padla i
en kano. Før jeg visste ordet av det så åpna skapdøra seg, og
negerdama padla glad og lykkelig nedover en sakterennende
elv som forsvant inn i skapet, syngende på en Swahili-sang,
omgitt av jungellyder og fuglekvitter fra de dypeste skoger! I
bakgrunnen kunne man høre tonene fra ei ripete Pink Floyd-
14
skive som surra og gikk på den gamle Garrard-platespeller’n
til Banan, og som nok også gjorde sitt til å trigge noen av mine
mest livlige fantasinerver.
Sniffinga blei fort en populær geskjeft blant mange av de
andre gutta i gjengen også, og det var rett som det var at vi
parkerte oss i ett av bomberomma eller sykkelromma i en eller
annen blokk for å ruse oss fra sans og samling. Matsenteret
var stadig vekk tomme for Casco kontaktlim på grunn av
vårt store forbruk, og vi så oss etter hvert tvungne til å utvide
horisonten litt i den evige jakten på det gylne, seige stoffet.
Både Bonus på Haugerud, malingssjappa på samme sted, samt
EPA på Tveita-senteret fikk jevnlig besøk av limsugne, små
banditter med djupe innerlommer det året. På Tveita-senteret
var det nok forøvrig litt mere risikabelt å stjæle enn ved de
andre plassene som vi pleide å besøke, da dem hadde en vakt
der nede ved navn Kvalen som alle var sinnsykt redde for. Men
vi drista oss da til noen småturer uansett, sånn dann og vann,
om vi var i det ordentlig desperate hjørnet. Penger var det jo
som regel dårlig med, om jeg ikke helt tilfeldigvis kom over en
50-lapp eller to i veska til bestemuttern når jeg en sjelden gang
var innom på besøk hos henne nede i Sarsgata på Carl Berner.
Stakkars bestemuttern. Det var nok ikke så reint lite av det
surt oppsparte matbudsjettet hennes som gikk rett i limpåsan,
for å si det sånn.
Seinere denna høsten får også min beste venn og nabo, Gurra,
hyre som førstereisgutt hos Wilhelmsen rederier. Han blir
etterhvert innlosjert som dekkmatros på ei gammal frakteskute
som seiler mye på Amerika og Brasil, og forsvinner således ut
av både gjengen vår og livet mitt for en lengre periode.
15