Transcript Røtter ser ut på mange ulike måter. De kan være tynne og

Rota
Røtter ser ut på mange ulike måter.
De kan være tynne og mange som
på Saint Paulia og begonia eller få
og grove som på Philodendron
Tuxla og Monstera.
En del planter som visse fikusarter
og Monstera danner røtter på
greinene. De vokser loddrett ned
til jorda der de gror fast. Med tiden
blir de så tykke at de kan støtte
greina, foruten å gi den vann og
næring.
Klatrende planter som Ficus
punica og Hederaarter danner
røtter som vokser fast på andre
planter eller bygningsfasader.
Orkideer som er epifytter danner et
tykt lag av luftfylte celler rundt
den tynne rota. I disse cellene
samles vann og næring.
Planter formeres ved frø eller noen
form for vegetativ formering som
stikling, avlegging eller meristem.
Tofrøbladete planter kan i naturen
beholde sine frørøtter hele livet.
Ved omplanting forstyrres den
sentrale rota til den grad at den
med tiden forsvinner. Bare tidlig
plantede tofrøbladete og bartrær
(Flerfrøbladete)
har den sentrale roten i behold.
Enfrøbladete må som oftest
formeres med frø. En del arter gir
rotskudd som kan bli til planter,
men stiklinger vil sjelden danne
røtter.
Dette kommer av at enfrøbladete
planter mangler det vevet
(kambium) som to- og
flerfrøbladete danner røtter fra.
Ulike uttrykk som brukes om
røtter.
Hovedrot med siderøtter.
Fins hos to- og flerfrøbladete
planter. Utvikles fra
frøplantenes rot. Er der i hele
plantens liv og øker med tiden i
tykkelse. De kan trenge
gjennom asfalt og tynne folier.
Frørøtter er de første røtter som
gressfrø får. De blir siden
erstattet av adventivrøtter. De
er vanligvis tynne og
trådlignende.
Adventivrøtter dannes fra et
kambium i stiklingene,
avleggere og meristemer av to og
flerfrøbladete planter.
Enfrøbladete danner
adventivrøtter til erstatning for
frørøttene.
Rota i arbeid
Så lenge det er rikelig med
vann er det ingen vekst i rota. Det
samme gjelder når voksemediet er så
tørt, at rota ikke kan dra mer vann
ut av substratet. Det betyr at når
vanninnholdet i voksemediet minsker
etter en ordentlig vanning så
begynner rota å søke etter vann og
næring.
Takket være delingsvevet innenfor
rothetten kan rota strekke seg og
trenge lenger inn i substratet. Rota
kan være mye tykkere enn den
åpningen som er mellom de
faste delene i voksemediet. Da
forsøker rota å øke åpningen
gjennom å presse partiklene til
siden. Går det ikke tilpasser rota
seg og minsker i diameter under
passasjen. Det trengs en stor kraft
for å presse rota framover og rota
må sitte fast, ellers skyter rota
bakover i stedet for å gå framover.
Rothårenes kanskje viktigste
oppgave er å holde fast rota så den
kan trykke seg framover.
Rothåret er utvekster på rotas
epidermisceller. Celleveggen
vokser inn i voksemediets kanaler og
skrur fast rota. Samtidig får
celleveggen nær kontakt med
vannhinner som fins på
substratets overflate. Det gir en
bedre vannopptagelse, spesielt når
vannet holder på å ta slutt.
Rothårsonen er nesten konstant
i sin utstrekning, men flytter
framover i takt med rotveksten. De
forbrukte rothårene erstattes med
celler som har et
korkemne i celleveggen. Det
hemmer vannopptagelsen kraftig.
Det betyr sammenfattende at det
meste vannet tas opp i rotspissen.
Derfor er levende rotspisser en
forutsetning for at en plante skal
ha det bra.