Transcript GUNVOR & RASMUS HÅLAND

GUNVOR & RASMUS HÅLAND
- EN SLEKTSHISTORIE I TEKST OG BILDER
FORORD:
Å kjenne sine egne røtter er vel noe som blir viktigere etter hvert som en blir eldre selv, og selv om jeg fremdeles
har noen skrevne lister som jeg utarbeidet sammen med mormor Gunvor under en sommerferie på Figgen for
rundt 30 år siden, så er vel slektsgranskning en interesse jeg først og fremst har fått i voksen alder.
For noen år siden lagde jeg et par slektshefter om fars slekt i Sokndal. Helt siden da har det vel ligget litt i
tankene mine at jeg også burde få systematisert mors folk, og dermed begynte planene om dette heftet å se
dagens lys. Etter mange timer foran PCen, mye blaing i bygdebøker og en tur til statsarkivet i Stavanger tror jeg
at jeg har funnet fram til det meste som er mulig å framskaffe av informasjon om anene til mormor og morfar,
selv om jeg innser at det er mye som vi burde spurt de eldre generasjonene om mens vi ennå hadde sjansen.
Trolig finnes det også noen bilder av mine tippoldeforeldre som ikke er med i dette heftet, men tiden ble for
knapp til å prøve å skaffe dem til veie.
Skriftlige kilder som skattelister, manntall, skifteprotokoller og kirkebøker gjør at en stort sett greier å følge sine
slektslinjer tilbake til rundt år 1600. Derfra og bakover blir det straks mye vanskeligere, mest på grunn av tre
store hendelser i norsk historie. Svartedauen i 1349-52 gjorde et dypt innhogg i befolkningen, noe som også førte
til at både skriftlige og muntlige overleveringer stort sett stoppet opp de neste 100-150 årene. Deretter kom
reformasjonen i 1537 som nok dessverre også førte til at mange skriftlige kilder gikk tapt. Omtrent samtidig ble
det meste av administrasjonen i Norge overtatt av danskene, som hadde helt andre prioriteringer enn å ta vare på
slektshistorier.
Derfor er det stort sett slik at hvis en ikke greier å spore opp noen prominente fjerne stamforeldre født etter år
1500 så vil slektsgranskningen stoppe opp der. Historien sier jo at en gang mor Judith kom hjem etter å ha hørt at
en klassekamerat var i slekt med Christian Bjelland spurte hun morfar Rasmus om ikke vi også var i slekt med
noen høytstående personer. Det lite oppløftende svaret hun fikk var at vi stammet fra fantane! Lenge så det ut
som om morfar hadde rett, at vår egen familie ikke var beslektet med andre enn vanlig norsk bondestand og
husmannsfolk, men etter hvert som jeg fikk forsket meg bakover i generasjonene så fant jeg aner som gikk
Bjelland en høy gang. Vi kan trekke linjer fra både mormor og morfars slekt til mektige bondeslekter i Bjerkreim
rundt år 1600, og videre via sokneprest Oluf Jonson i Egersund (ca år 1550) og hans mor Anne Eiriksdotter Orm
til Vatne, som for øvrig var gift med Stavangers første lutherske biskop. Fra henne kan vi begynne å trekke
slektslinjene tilbake til gamle vestnorske adelsslekter og helt til sagatidens konger og stormenn. Morfar har også
aner på morssiden som leder oss til Vatne i Høyland og videre til de mektigste menn på Vestlandet rundt år
1550, samt til danske adelsslekter. En annen linje, der vi også kan trekke linjene fra mormors morsslekt, leder
oss til Sverige og et mulig slektskap med den svenske helgenen Heliga Birgitta, som levde på 1300-tallet.
Viktige stamfedre inkluderer Erling Skjalgsson og de første norske kongene, inkludert Harald Hårfagre. Andre
historiske personer vi stammer fra er Håkon og Eirik Jarl, som igjen kan trekke sine aner via den første
danskekongen Gorm den Gamle til gamle saksiske konger i Northumberland og de merovinske kongeættene i
Frankrike. Vi kan også trekke linkene til de første engelske kongene tilbake til 8-900 tallet.
Nå er det på ingen måte slik at vi er unike som har slikt historisk blod i årene våre, jeg vil tro at det er noe vi har
til felles med de aller fleste mennesker i landet vårt, men det som er spennende er at vi med tålig pålitelige kilder
kan trekke ubrutte linjer helt tilbake til den første historiske tiden i Europa.
Et slikt hefte som dette gir selvfølgelig ikke plass til en detaljert framstilling av alle de historiske personene vi
kan spore opp i våre aner, men jeg har prøvd å synliggjøre slektslinjene i diverse grafiske framstillinger. Det er
36 generasjoner mellom meg selv og Harald Hårfagre, og for å gi en pekepinn på dimensjonene så betyr det at
jeg har nesten 700 milliarder tippoldeforeldre bare i det slektsleddet! (selvsagt ville vi funnet mange personer
svært mange ganger slik at det reelle tallet ville blitt mye mindre)
Mer interessant for de fleste er det vel allikevel å sjekke de nærmeste generasjonene. Jeg har prøvd så godt jeg
kunne å sette litt kjøtt på slektshistorien med å ta med litt utfyllende opplysninger der det har vært mulig, men
ofte er dette svært vanskelig i og med at kildene stort sett bare har registrert tørre fakta som fødsels- vielses- og
dødsdato. Noen ganger har jeg også måttet gi opp før jeg har kommet så langt tilbake som 1600. Dette gjelder
særlig i tilfeller der kona er nevnt uten gardsnavn. Jeg håper allikevel at dere vil synes at det er artig å endelig få
presentert en slektshistorie.
I et slikt hefte synes jeg også det er naturlig å ta med litt om levekår i eldre tider. Begrenset plass gjør at det på
langt nær blir en fullstendig innføring i hvordan det gamle gardsamfunnet fra reformasjonen og framover mot
vår tid fungerte, men jeg håper at jeg klarer å gi dere en viss forståelse for de kår våre forfedre levde under.
Når det gjelder avsnittet om mormor og morfar er det helst skrevet i en form som kan være nyttig å lese for
framtidige generasjoner som selv ikke kjente dem. Det er i stor grad bygget på hva mor husker fra oppveksten,
og de historier jeg selv plukket opp.
Kjell Åvendal
Julen 2006
RASMUS OG GUNVOR HÅLAND
Mormor og morfar giftet seg 26. mars 1938. Hun var da 30 år gammel og han et år yngre. De to var firmenninger
gjennom felles stamforeldre fra Vølstad i Gjesdal, men dette var det lite trolig at noen av dem visste den gang.
Morfar var vokst opp på garden Håland overfor Figgjo, mens mormor vokste opp i en barnerik familie på
Hetland i ”fjellbygda” i Høyland prestegjeld. Mormor Gunvor kom til Figgjo midt på 1930-tallet etter at hun
først hadde gått i skredderlære i Stavanger. Hun leide seg inn hos morfars faster Wilhelmine og mannen Helmik,
som bodde like ved broa over til ullvarefabrikken på Figgjo, der de hadde kjøpt hus i 1931. Her livnærte hun seg
med å ta i mot private oppdrag innen søm. Det var nok via husvertene hun ble kjent med morfar.
I de senere årene fikk vi greie på at mormor hadde hatt følge med en annen mann rundt i 20-årsalderen, og
nærmest vært gifteklar. Han gjorde det slutt, og i følge mormors yngre bror Gabriel kom han over henne mens
hun satt på en stein i utmarka på Hetland og sørget over forholdet som var slutt. Hun utbrøt da at hvis hun noen
gang skulle gifte seg, så ville hun gjøre det med en mann som var ulykkelig, og som virkelig hadde bruk for
henne. Morfar var jo født med hareskår og led nok voldsomt av det i ungdommen. Også senere i livet var han lite
komfortabel med store menneskeansamlinger, og følte nok at folk glodde på ham. Morfar var nok heller ikke et
utpreget skolelys, og fikk følgende kommentar fra presten da han gikk og leste: - Du passa nok best te å henta
steiden! Presten hadde nok litt rett i at morfar var bedre med praktisk arbeide enn med teori. Han ble foreldreløs
allerede i tenårene og måtte nok tidlig lære å ta sin tørn. Sammen med sine brødre ble han tidlig vant med
gardsarbeide, og i ungdomsårene tok de trolig arbeid som dagarbeidere på gardene rundt i distriktet. En gang i
30-årene fikk han så arbeide på DFUs fabrikk på Figgjo.
Det første året etter at mormor og morfar giftet seg bodde de i leid husvære på Vaulen i Stavanger. På den tiden
arbeidet morfar på en strikkefabrikk der. Deretter leide de hos morfars søskenbarn Andreas Håland i
Tjessemveien på Figgjo fra rundt 1939/40. Mot slutten av krigen leide de så det huset lenger oppe i samme gate
som skulle bli deres permanente hjem. Dette kjøpte de rundt 1948. For å få råd til eget hus forteller mor Judith at
Rasmus og Gunvor måtte låne 300 kroner av hver av barna, penger som de hadde fått i gave av sin morfar
Rasmus på Hetland.
I 1941 var morfar den første som ble ansatt på fajansefabrikken på Figgjo, der han først var i arbeid med å
anlegge fabrikkens kraftstasjon før steintøyproduksjonen kom i gang noen år senere. Han arbeidet på fajansen
fram til midtveis på femtitallet, stort sett i brenneriet noe som medførte at han gikk mye skiftarbeid. Rundt 1955
begynte han på strikkeriet på DFUs fabrikk på Figgjo. De siste årene før han gikk av med pensjon på slutten av
70-årene arbeidet han på DFU på Ålgård. Mormor gikk aldri på lønnet arbeid etter at hun giftet seg, men tok i
mot litt private syoppdrag innimellom.
Mormor og morfar fikk i alt fire barn, men eldstemann Alf, født 20. mars 1939, døde bare et halvt år gammel.
Han var sannsynligvis født med for stor milt. I minnesamværet etter at morfar var død i 1991 kunne en nabo
fortelle hvor rørende det var da det unge ekteparet bar den lille kista mellom seg ut av kirka.
Bilde av mormor og morfar tatt rundt 1938. Barnet mormor holder er trolig Aud Kristin, eldste datter til
Rasmus søster Kari.
Bilde av huset Rasmus og Gunvor kjøpte i Tjessemveien på Figgjo. Senere ble huset påbygd i to etapper.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Med de tre andre barna gikk det godt, men høsten 1949 ble Gunvor innlagt på sjukehus med diagnosen pleuritt
(begynnende tuberkulose). Hun ble værende der i rundt fire måneder mens barna bodde hos sin farbror Alf på
Håland. Minstemann Reidar, som ikke hadde begynt på skolen, var allerede da en luring og mor forteller at han
fikk sin farbror med på å spille sjakk etter at hans to eldre søsken var i seng! På Håland hadde de en åpen heim
der mange fargerike personer både på godt og vondt vanket. Mor har gode minner derfra og beskriver sin farbror
som en gild person med et stort glimt i øyet. Mor forteller at mormor nok aldri helt kom seg av sjukdomsturen
hun hadde vært utsatt for. I hvert fall var hun en god del sjuk i årene som fulgte.
Mormor og morfar bygde ut huset sitt rundt 1953. Omtrent samtidig utvidet de det lille uthuset som stod på
eiendommen. Familien hadde fått en sau av svoger Trygve Tveit og besetningen ble doblet da yngstemann
Reidar fikk kjøpe en sau og en tønne korn av sin farbror Alf for den symbolske prisen av 50 kroner. På det meste
var besetningen oppe i rundt 18 vinterfora sauer, og for å få nok høy til vinteren forteller mor at de slo hvor det
enn måtte finnes noen grastuster, blant annet langs veien inn til Flassamyra. En stund leide de noe jord inne på
Flassamyra, og omtrent på samme tid fikk morfar et jordstykke på rundt 4 mål av sin bror Alf etter at den nye
veien inn til garden på Flassamyra delte av en flik av utmarka hans. Morfar og mormor satte opp et lite uthus på
eiendommen og dyrket det skikkelig opp slik at det skulle gi bedre avling. Etter hvert ble uthuset utbygd til en
koselig hytte der de tilbrakte mye tid på somrene. Det var ofte mormor som stod for byggearbeidet mens morfar
var på arbeid. Materialet var gjerne kassebord og annet billig tømmer som morfar fikk tak i. Mor forteller at
mormor en gang sagde seg i hånda og tenkte at det var ”ei lokka” at hun bare hadde saget seg og ikke hadde
slått naglen blå med hammeren. Hun hadde ikke arbeidet lenge etterpå før også fingeren var blå!
Morfar var interessert i friluftsliv, jakt og fiske. Sprek som han var gikk han mye på jakt, og det sies at han en
gang mistet tellingen på hvor mange gjerder han hoppet over da han var på sporet av en hare han hadde
skadeskutt. Han var med og gjette i Sirdalen sammen med sin yngre bror Bjarne i flere år på slutten av 1940årene, og han var med på sauesankinga til langt inn i pensjonisttilværelsen, de siste årene med sønnen Reidar og
svigersønn Gunnar i Sinnesheia. Han var også interessert i idrett, og var blant stifterne av Figgjo Idrettslag i
1927. En historie han yndet å fortelle var at da Figgjo reiste til Egersund og overraskende slo EIK i seriekamp i
klasse B (9. mai 1937) så var en medreisende ”supporter” på prestegården og plukket en tulipan til hver av
spillerne som takk for innsatsen!
Det finnes flere gode historier om morfar fra ungdommen. En gang hadde han hoppet på ski og fått den ene skien
under en ståltråd på hoppkanten, med det som resultat at han slo kneet ut av ledd. Han fortalte selv at han ble
liggende i dagevis i store smerter på divanen hjemme på Håland før en full mann satte seg på kneet slik at det
kom i ledd igjen. – Jeg så bare stjerner og planeter da han satte seg, men uten ham hadde vel kneet aldri kommet
på plass igjen, lo morfar. En annen historie sier at en gang han var på jakt sammen med brødrene hoppet de på
isflakene over Flassavannet for å komme seg raskere hjem til Håland. En annen gang var de ute og kjørte hjem
torv med slede over isen. Det hadde vært mildvær i flere dager og meiene sank så langt ned i den mjuke isen at
de ikke viste. Naboen Ola Frøyland var også ute på isen, men forsikret seg om at den var sikker med å kaste en
stein foran seg etter hvert som han beveget seg bortover. Da han oppdaget at isen holdt både hest og en nedlesset
slede kastet han raskt fra seg steinen!
Mormor og morfar hadde en åpen heim der besøkende ble møtt med stor gjestfrihet. Slik jeg husker det gikk det
mye folk der og kaffekjelen ble sjelden kald. Nevnes bør også det spesielt gode naboskapet de hadde med
Kristoffer og Ella (Hetland) som bodde rett over veien. Begge hadde tre barn som fulgte hverandre i alder, noe
som vel bidro sterkt til at de knyttet sterke bånd med hverandre. Men de tilbrakte mye tid sammen også etter at
barna var ute av redet. Om kveldene pleidde de å samles til kortspill og drøs, og de reiste også på turer i lag. Da
morfar og Ella ble alene hjalp de hverandre som best de kunne. Morfar hjalp Ella med ”mannfolkarbeid” som å
hogge ved, mens hun så etter han matveien. De hadde kjent hverandre helt siden hun kom fra Helleland til
Håland som ung tjenestejente.
Selv har jeg mange gode minner fra sommerferier på Figgjo i andre halvdel av 70-årene. Selv om jeg stort sett
var ute og spilte fotball med kamerater hele dagene så minnes jeg morfar og mormor med stor glede, og vi følte
oss alltid velkommen der. Jeg husker også at det var stor stas de gangene vi reiste til bussholdeplassen på
Bjerkreim for å hente mormor og morfar når de kom på besøk.
Noen år senere bodde jeg delvis hos morfar på Figgen i den tiden jeg arbeidet i Sandnes og senere var i militæret
i Vatneleiren. Selv om morfar da begynte å bli en gammel mann var han fortsatt i kontinuerlig aktivitet. Ofte var
gardsrommet på Figgen fylt opp med ved som han sagde opp og kløyvde for hånd.
Morfar var egentlig en forunderlig blanding av verdens gildeste mann og en hissigpropp. Han kunne av og til øse
seg opp over de mest forunderlige ting, som den gangen han jaget en spurvehann med langkosten fordi han ikke
hjalp til med å finne innsekter til fuglungene i reiret! Han hadde imidlertid alltid glede av å være sammen med
barn og når det ble litt mye leven pleidde han å si at det var bedre de gjorde vondt enn ikke gjorde noe.
Slik vi opplevde han da vi var barn, så tok han alltid barnas parti. Det vi husker aller best er vel at når morfar var
på besøk så fikk vi dessert selv om vi ikke hadde spist opp middagen. Den enkeltepisoden jeg smiler mest av fra
den tiden jeg bodde hos ham var en gang ble vi sittende og se på fjernsynsteateret sammen. (Det var bare en
kanal den gang) Etter hvert kom det noen scener med lettkledde mennesker og morfar ble flau og skrudde av. Jeg
brydde meg ikke særlig om jeg ikke fikk se ferdig filmen og gikk og pusset tennene. Da jeg lukket opp stuedøren
for å si godnatt var fjernsynet på igjen, så det var tydelig hvem han mente at scenene hadde vært for sterke for!
Mormor Gunvor ble nokså plutselig hjertesjuk i august 1982 og døde 28. august 1982. Mange var nok bekymret
for hvordan morfar skulle klare seg alene, han var svært avhengig av mormor, men det gikk nok helst mye bedre
enn fryktet. ”Koldbordet”, som bestod av diverse kalde retter av middagene de siste dagene, hadde jeg nok aldri
fått god nok apetitt til å få i meg! Morfar døde 18. februar 1991.
Rasmus og Gunvor med barn , svigerbarn og barnebarn samlet på Figgjo i 1975.
Rasmus og Gunvor på besøk på Hetland sommeren 1937, året før de giftet seg. Vi kan anslå årstallet
bildet ble tatt ut fra alderen på de to barna framme som er Bertas to barn Åslaug (f. 1931) og Trygve (f.
1935)
Slekt og venner samlet på Hetland i februar 1938 for å feire Gunvor og Rasmus bryllup.
Gunvor (sittende) og eldstesøster Berta
hos fotografen rundt 1924.
Alf, Reidar og Judith Håland hos fotografen.
Rasmus og Gunvor med de tre barna samlet til Reidars konfirmasjon.
GUNVORS FARSSLEKT:
Mormors farsslekt holdt til på Hetland i Søredalen i flere generasjoner, på garder som fremdeles er i slektens eie.
Trekker vi slektslinjene tilbake et par hundre år ser vi at samtlige aner på den siden var bønder fra de indre
gardene i Gjesdal eller på Hetland. De flyttet med andre ord lite på seg, noe som vel sier mest om den tids
kommunikasjon. En livberget seg stort sett av det en kunne høste fra gardsarbeidet, kombinert med litt jakt og
fiske. Byturer foretok man sjelden, ikke mer enn et par ganger i året, og da for å selge eventuelt overskudd av
garden og å kjøpe nødvendigheter som salt og andre husholdningsvarer.
Trekker vi linjene så langt tilbake som vi kommer (tilbake til rundt år 1600) finner vi fremdeles en stor overvekt
av bønder fra Gjesdal, men vi kan trekke en linje lenger tilbake via Vatne i Høyland, til ledende
kirkereformatorer, norsk middelalderadel og aner fra Danmark. En annen linje kan vi trekke via aner i Bjerkreim
tilbake til lagmannsætten i Høgsfjorden og videre til svenske stormenn og konger tilbake i middelalderen.
Den første i mormors farsslekt som kom til Hetland som bruker var Tjøl Torgerson fra Kydland i Gjesdal, men
både han og kona Malli som var fra Vølstad døde i ung alder. Sannsynligvis gikk de med i den store tyfus- og
koppeepedemien som raste i distriktet i 1841/42. Barna flyttet dermed tilbake til Gjesdal da de var midt i
tenårene. Tjøl var trolig leilending på Hetland i og med at brukerne der ikke ble sjøleigere før rundt 1750. Senere
drev sønnene Torger og Tjøl, som vi ætter fra, garder på Bjelland og Ravndal.
Tjøl Torgersons barnebarn Hallvard Torgerson Bjelland (1763-1851) kommer så tilbake til Hetland rundt år
1788, og fra han har det vært ætlinger på garden siden. Han var eldste sønn av Torger, men sagnet sier at han
ikke fikk overta farsgarden på Bjelland fordi faren mislikte svigerdatteren, som var Gunhild Larsdotter fra
Madland. Det er bevart et stev som gjetere fra Svihus lagde om Hallvard. Det lyder slik:
"Han Hadvar med den høge nakkjen,
han stod og kvatte og slo i bakkjen.
Og kom så soli litevetta op,
så fekk han 'kje av ein einaste topp,
og kom så solo litevetta tè,
så sette Hadvar seg beintfram ne'."
Hallvard Bjelland må ha vært en sprek kar. I en sang laget til et stort slektstevne på Hetland i 1938 fortelles det
at han i sitt åttiende år gikk fra Hetland til Stavanger på en dag, og bar en skjeppe salt på ryggen hjem igjen. Fra
Hetland til Stavanger er det 27 kilometer! Da Hallvard var rundt 50 delte han garden sin i to parter. Sønnene Lars
og Torger fikk en part hver, som begge var skyldsatt til 12 sp.
Lars Hallvardson og kona Malli Rasmusdotter Madland fikk i alt hele 11 barn, hvor av de fleste giftet seg til
garder i nabolaget. Vår stamfar Rasmus Larsson, født 10. oktober 1825, var nummer tre i rekka og nest eldste
sønn. Lars fikk bygget bekkekvern på garden og i verset om han fra 1938 heter det: ”Det sies at Lars og kvernen
var noe helt for sig sjøl.” Det ble Torger Larson som overtok heimebruket etter faren, og i ettermælet etter han
sies det at han var en stor, kraftig mann, hadde rødt hår og var en særs dugelig smed.
Vår ættefar Rasmus Larsson fikk også ryddet seg eget bruk på Hetland, lenger inne, på veien mot Krågedal på
det som blir kalt for Heiå. Han giftet seg i juni 1858 med sin sju år yngre tremenning Gurine Torgersdotter
Vølstad. I folketellingen i 1865 står de oppført med de fire eldste barna som da var født. På garden har de en
hest, fire kyr og elleve sauer. Utsæden er 1 ¾ tønner havre og en tønne poteter, noe som ga for lite avkastning til
at familien kunne leve av garden alene. Rasmus drev imidlertid også som skomaker og krøtterhandler, og dro til
Stavanger med livdyr. Det sies at han også var en dyktig felespiller som ofte spilte opp til dans i dalen.
Rasmus’ foreldre Lars og Malli bor i 1865 som folgefolk hos Torger sammen med deres 28 år gamle sønn
Fredrik som betegnes som ”sindsvag”, men som sju år senere gifter seg med sin eldre bror Halvards enke og
flytter til Oltedal der han er gardbruker i mange år. Lars og Malli dør i henholdsvis 1881 (Lars) og 1891 (Malli).
Ti år senere ble det holdt ny folketelling. På Rasmus bruk i Heiå er eldstedatter Malli nå flyttet ut av heimen,
mens de to yngste barna er kommet til siden siste folketelling, deriblant oldefar Rasmus Jr. På nabobruket har
eldstebroren Torger drevet godt etter at han overtok bruket av foreldrene, og har dyrket opp hele 15 mål med nytt
land siden 1865.
Det har også skjedd en del på Rasmus bruk siden sist myndighetene avla Hetland et besøk, selv om
forandringene nok ikke er like store som på odelsbruket. Rasmus oppgir at han har dyrket opp 4 mål med nytt
land. De har som før en hest og fire kyr, i tillegg til en ungkalv. Den største forskjellen er i saueholdet som er økt
til 36. Utsæden er også økt. Den er nå på 2 tønner havre, ¼ tønne bygg og 2 ½ tønne poteter. Ut fra de
statistikkene som er tilgjengelige over hvor mye som ble sådd pr. mål jord, så har nok kornåkeren vært på rundt
fem mål, mens rundt halvannet mål ble brukt til å sette poteter på. Vi kan nok derfor regne med at mesteparten
av det nydyrkede arealet ble brukt til grasproduksjon, noe som nok først og fremst har bidratt til et forbedret
dyrehold i forhold til det som hadde vært vanlig i første del av hundreåret.
Det eneste kjente fotoet vi har av Rasmus Larsen og Gurine Torgersdotter, trolig tatt rundt 1870
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Går vi fram til folketellingen i 1900 bor Rasmus og Gurine på bruket sitt sammen med sønnen Rasmus (oldefar),
en 15 år gammel tjenestepike fra en av nabogardene på Hetland og en losjerende veiarbeider fra Høle. Rasmus
Jr. står oppført som dreng, men har da i praksis overtatt garden, selv om det ennå går ett år før det skjer rent
formelt. Gurine er 77 år når hun dør i 1909, mens Rasmus hadde oppnådd den meget respektable alder av 88 år
da han trakk sine siste pust i 1913. De siste årene bodde de som folgefolk hjemme på gården på Hetland.
RASMUS L. HETLAND OG GURINE T. VØLSTAD HADDE DISSE BARNA:
- Malli, f. 1859 - Arbeidet som sjukesøster, ugift, døde i 1923
- Lukas, f. 1861 - Reiste til Amerika i 1887, gift m. Ane Berte Malmeim,
- Torger f. 1863 - Reiste til Amerika i 1886
- Guri, f. 1865 - gift m. Ådne Tveit, drev gard på Kråkedal, døde i 1948
- Hans, f. 1871 - Drev gard på Håland, i tillegg var han veiarbeider, gift to ganger, døde i 1928
Bilde fra det store slektstevnet på Hetland sommeren 1938. Bildet er tatt på garden som ble opparbeidet
av Hallvard Bjelland. På bildet ser vi bak fra venstre: Rasmus Hetland (oldefar), Martin Hetland, Ingvald
Oltedal, Fredrik Oltedal, Martin Oltedal, Kristen Hetland, Martin Luther Hetland, Hans Lima, Bertin
Nordland, Ludvig Eikeland, Kristoffer Hetland, Gabriel Hetland. Foran fra venstre: Guri Tveit (oldefars
søster), Hanna Svihus, Juditta Berge, Maria Hetland, Maria Ravndal, ukjent (kanskje søster til Martin
Luther Hetland?), Berta Aareskjold, Malli Kjosavik, Gabrielle ? (Hillevåg), ukjent, ukjent, Martine
Grannes.
Slektstevnet ble arrangert som følge av at Martin Luther Hetland var hjemme fra Amerika.
GUNVORS MORSSLEKT:
Mormors morsslekt stammer i stor grad fra Time og de andre kommunene sørover på Jæren, med forgreininger
inn i Gjesdal og Bjerkreim og heilt ned til Eigersund om vi går tilbake til slutten av 1600-tallet. I likhet med
morfars farsslekt kan vi spore en slektsgren tilbake til bønder i Bjerkreim rundt år 1600, videre til norsk og
svensk middelalderadel, og helt tilbake til sagatidens konger og stormenn.
Greta Maria, mormors mor, var født på prestegården på Lye i 1879. Hennes foreldre var Gabriel Kristiansen Lye
og Berte Jensdotter Ree. Gabriel selv var oppvokst på husmannsplassen Lyevodlen der hans foreldre Kristian
Karlsen fra Høyland og Grete Malena fra Sjelset fikk et langt liv sammen. Begge ble over 90 år gamle, til tross
for små kår. Kristian hadde først vært gift med Berta Johannesdotter fra Garborg, men hun døde i mars 1840
etter å ha født fem barn. Kristian giftet seg igjen med Grete Malena allerede i november samme år og sammen
fikk de hele ti barn i perioden 1841-60. Gabriel var fjerde yngst i den store søskenflokken.
I 1875 kan vi lese at Kristian og Grete Malena bor på Lyevodlen sammen med to av de yngste barna, som oppgis
å ”hjelpe faderen med jordarbeide”. Kristian står oppført som husmann med jord og har tre kyr og fjorten sauer.
Utsæden er på rundt tre tønner korn og 2 ½ tønne poteter. I tillegg har familien en liten kjøkkenhage, noe som
slett ikke var så vanlig den gang. Med en husstand på bare fire personer så var de trolig selvforsynte med korn og
poteter, men utkommet totalt sett har nok allikevel vært i minste laget til å leve av. Trolig har de to sønnene som
bodde hjemme tatt seg annet arbeide på de større nabogardene i onnene.
Greta Marias mormor og morfar, Jens Aadneson og Johanna Larsdotter (bildet), drev en større gard på Ree ved
Bryne. De fikk ni barn i perioden 1846-65, som alle vokste opp. Mot slutten av 1860-åra bodde også Jens bror
Ole med kone og fem barn på garden, som da nok har hatt bruk for sine 31 mål med dyrka mark og 83 mål med
natureng. I 1865 hadde Jens 4-5 kyr, rundt 20 sauer og 2 hester på bruket som fremdeles er i slektas eie.
Gabriel og Berte ble gift 17. mars 1874 og drev fram til 1880 som forpaktere på prestegarden på Lye. Deretter
leide de i noen år husmannsplassen Lyevollen, der Gabriel hadde vokst opp. Den årlige leien var satt til 12
kroner. I tillegg måtte de bidra med seks dagsverk under torvskurden og to dagsverk til veiarbeide på egen kost i
løpet av et år.
I følge bygdeboka for Høyland skal de også ha vært innom et bruk på Salte i Klepp som forpaktere i
mellomtiden, før den unge familien, som nå bestod av foreldrene og tre barn i alderen 1-9 år, flyttet til Høyland
Kommune i 1883. Et barn var død som liten før de flyttet til Høyland, der de etter et kortere opphold på
prestegården forpaktet et bruk på Myklebust, før de startet opp som landhandlere på Ur-Eikeland i Søredalen.
Der bodde de på bruket Tangen som i dag ligger oppstemt under Skjelbreidstjernet, og drev også med gardsdrift i
tillegg til butikken.
I alt fikk Gabriel og Berte åtte barn, hvorav sju vokste opp. I 1900 bodde fremdeles 21 år gamle Greta Marie
hjemme der hun arbeidet som ”butikpige” i landhandelen. Hennes tre yngre søstre bodde også hjemme, mens de
tre brødrene hadde flyttet ut. I 1908 kjøpte Gabriel og Berte seg et lite gardsbruk på Hana, et bruk som deres
barnebarn Hallvard Hetland overtok senere. Gabriel døde 86 år gammel 11. februar 1938, mens kona Berte var
nesten 94 år gammel da hun døde 12. desember 1943.
GABRIEL K. LYE OG BERTE J. REE HADDE DISSE BARNA:
- Kristian, f. 1874
- sersjant i Stavanger, gift m. Gurine Hovland, fikk fem barn, Kristian døde i 1946
- Johanna, f. 1877
- døde som liten
- Greta Marie, f. 1879
- gift m. Rasmus Hetland, drev gard på Hetland, ti barn, døde i 1973
- Jens, f. 1882
- røkerieiger i Stavanger, gift m. Elen Marie Frøyland, fikk fem barn, døde i 1947
- Gabriel, f. 1885
- murmester i Stavanger, gift m. Hansine Salvesdtr. Ett fosterbarn, Gabriel døde 1967
- Berta, f. 1888
- gift m. Julius Ree som var politikonstabel på Bryne, fikk fem barn, Berta døde ?
- Sofia Gustava, f. 1890 - gift m. Ivar Tengesdal, drev gard på Tengesdal i Høyland, fikk tre barn, døde i 1980
- Hanna, f. 1893
- gift m. Lars Østrådt, drev gard på Austrått, fikk fire barn, Hanna døde i 1988
Rasmus og Greta Marie Hetland fotografert sammen med barna, rundt 1924.
Bak fra venstre: Gunvor, Rasmus Marius, Harald, Torger, Ragnvald og Berta.
Foran fra venstre: Rasmus, Gabriel, Hallvard, Magnhild og Greta Marie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------GRETA MARIE LYE OG RASMUS HETLAND:
Greta Marie og Rasmus giftet seg 3. februar i 1901. De hadde nok blitt kjent etter at Greta Marie kom med sin
familie til Skruds-Eikeland, noen kilometer vest fra Hetland. Kanskje handlet Rasmus familie på landhandelen
deres? Allerede tre måneder etter bryllupet kom eldste sønnen Ragnvald til verden. Rasmus og Greta Marie fikk
i alt ti barn, hvorav ni vokste opp. Minstebarnet Hallvard kom i 1922 da foreldrene var henholdsvis 53 og 43 år
gamle.
Rasmus hadde allerede i september 1897 fått skjøte på tre bruksparter på Hetland. I juni 1901 tinglyste han
folgebrev til foreldrene. I tillegg til å drive garden hjemme gikk han også rundt og tok arbeid. Han var blant
annet kjent for å ha et godt lag med steinløing, noe som har fulgt slekta på Hetland også i de neste
generasjonene.
En tenker seg gjerne at den gang Rasmus og Greta Marie drev garden på Hetland så stod kona for alt arbeidet i
huset, mens mannen tok seg av gardsdriften. Sannheten er nok heller at konene på den tiden hadde mye ansvar
både inne og ute, noe som også var tilfelle på Hetland. Rasmus hadde ansvaret for sauene og hesten, mens Greta
Marie melket og stelte fjøset. Til og med det tunge arbeidet med å spa ut hevda var det hun som måtte ta seg av.
På den tiden hadde de to hevdekjerrer på Hetland. Mens hun lastet den ene kjerra kjørte Rasmus ut den andre
med hesten og la i hauger rundt om kring på innmarka. Barnebarnet Rasmus forteller at Greta Marie må ha vært
et voldsomt arbeidsmenneske, og at hun mens mannen sov middag breidde hevda utover kjelvene, samtidig som
hun også rakk å lage middag og passe barna før han våknet igjen. ”Maia”, som hun ble kalt på folkemunne, var
da også mye brukt til å koke i bryllup og andre tilstelninger i bygda, og var et svært avholdt menneske.
En annen historie om henne stammer fra da hun gikk høygravid med et av barna. Hun hadde avtale med en nabo
om at han skulle hente jordmora med hesten på garden når tiden var inne. Da naboen hadde fått beskjeden om at
nå nærmet det seg skyndte han seg til Heiå etter hesten. Han ble ikke lite overrasket da Greta Marie kom ut av
fjøset etter å ha melket kyrne. Svangerskapspermisjon eksisterte tydeligvis ikke den gang!
Rasmus skal ha vært svært god både til å dikte på rim og å fortelle historier. Fra gammelt av var det vanlig at
familiene samlet seg i stova om kvelden før leggetid. Da drev de voksne på med arbeid som strikking, laging av
tresko eller annet mindre arbeide. Barna samlet seg gjerne rundt de eldste i familien, og fikk fortalt historier,
både eventyr og sanne historier fra ”gamle dager”. Rasmus barnebarn med samme navn, som også ble
gardbruker på Hetland, forteller at det var fryktelig spennende å sette seg med farfar Rasmus om kveldene og
høre på historier. – Selv om det mye var de samme historiene vi fikk servert om og om igjen var han veldig god
til å gjøre dem levende for oss, særlig ved å fortelle dem som om det virkelig hadde skjedd i vårt nærmiljø.
De to yngste barna Magnhild (Madli) og Hallvard arvet kanskje fortelleregenskapene fra faren. De var begge
gode til å fortelle den gode historien, og spredte mye lått og løye rundt seg. Et par historier fra da de var barn
forteller oss vel at humoren spilte en viktig rolle i heimen på Hetland:
En gang Madli hadde vært på møte på skulehuset på Tveit hadde en omreisende predikant lagt ut om at inne i
mennesket var det intet godt. Da hun kom hjem spurte hun moren: -Når me he ede sviskegraut, då e der vel någe
godt inni oss. Hallvard var den yngste og som vanlig ble vel det utnyttet av de eldre brødrene. En gang fikk de
innbilt han at måtte spare på skrittene så ikkje beina blei utslitne. Hallvard tok advarselen på alvor og la seg i
senga et døgn før han forstod at det var en spøk!
Mormor Gunvor fortalte fra sin oppvekst at livet på Hetland var preget av den nøysomheten som var nedarvet i
den norske bondestanden gjennom generasjoner. Når faren var hjemme måtte barna ”gjæra bede” under
måltidene, det vil si spise maten på den tradisjonelle måten med flatbrød under og oppå som en sandwich, mens
det var mer avslappet når Rasmus ikke var hjemme. Da fikk barna også steike jordeple på ovnen.
Solgt for kr 206,88
All mjølka bruker me heime
Å vega å måla me gløyme
Dog trur eg so nokolunde
Det er nok til folkemunde
Med slike som er sepererte
Åtta liter til dagen det verte
Der til der ligge ei søte
Kun holder til kaffefløte
Og smør til 80 skjeve
Hvis me så mykje heve
Og når det til ei til vil rekkja
So laga me munn etter skreppa
Men når me so mykje molkar
Då legge me smøret i holka
Og ner til Sandnes det kjøre
Sjå summen her ovanføre
Og då går nok minst det halva
Av mjølka til høne og kalva
So ber eg dykk verklig unskylde
Eg kan ei rubrikken utfylle
Eg meddele kun det eg vet
På æra og samvittighet
Rasmus R. Hetland
Dette var noen vers Rasmus Hetland skrev på selvangivelsen en gang i 1930-årene. Kanskje var det han
mormor Gunvor arvet sine gode anlegg for rim og regler fra?
Rasmus og Greta Marie fikk en lang livsdag sammen, men de siste årene Rasmus levde bodde han alene på
Hetland sammen med sønnen Ragnvald, kona Berta (fra Berge) og barnebarnet Rasmus. Greta Marie hadde
rundt 1950 flyttet til Hana for å stelle for sin sønn Harald som hadde blitt enkemann. Rasmus døde i mai 1955,
85 ½ år gammel. Greta Marie levde i ennå 18 år før hun døde i 1973. De siste årene hun levde bodde hun i en
liten leilighet i huset til sønnen Hallvard og hans kone Siri på det bruket hennes foreldre hadde kjøpt i 1908.
Rasmus og Greta Marie fotografert i 1954, da de var henholdsvis 85 og 75 år gamle.
GRETA MARIE OG RASMUS HETLAND HADDE DISSE BARNA:
- Ragnvald Gunvald, f. 1901 d. 1988 - gift m. Berta Berge, drev farsgarden på Hetland, ett barn
- Berta, f. 1902 d. 1998
- gift m. Trygve Tveit, drev gard på Tveit, tre barn
- Gabriel, f. 1904 d. 1908
- døde som fireåring 3. mars 1908
- Rasmus Marius, f. 1906 d. 1991 - gift m. Ingerid Håland, bodde Ganddal, lensmann, senere murer, fire barn
- Gunvor, f. 1908 d. 1982
- gift m. Rasmus Håland, bodde på Figgjo, fire barn,
- Torger, f. 1910 d. 1998
- gift m. Ruth Vatne, bodde på Hana, sementarbeider, gårdbruker, tre barn
- Harald, f. 1912 d. 1984
- gift m. Alfhild H. Hetland, bodde på Hana, sementarbeider, ett barn
- Magnhild f. 1915 d. 2002
- ugift, bodde på Gjesteland der hun var husholderske
- Gabriel, f. 1917 d. 2002
- gift m. Astrid Berge, bodde på Hana, sementarbeider, bussjåfør, tre barn
- Hallvard, f. 1922 d. 2005
- gift m. Siri Hovland, drev gard på Hana, ingen barn
Rasmus og Grete Maria Hetland med barn, svigerbarn og barnebarn samlet på Hetland i 1954 da Rasmus var 85 år gammel.
18 år senere var enda flere etterkommere samlet på Flassamyrå da Greta Marie fylte 93 år.
Selv sitter hun i midten framme og er frankert av oldebarn og sine tre gjenlevende søstre.
FOLGEFOLKET:
Folga, føderådet eller kåret, var pensjonsordningen i gamle dager. Ordningen var en slags privat pensjon som
folk sikret seg mot å gi fra seg garden eller levebrødet til neste generasjon. Folgekontraktene ble stort sett
tinglyste som et hefte på bruket, og var derfor en forsikring om at de gamle ville bli tatt vare på om bruket skulle
bli solgt eller om den yngre generasjonen skulle falle fra først. Under følger de betingelsene min oldefar Rasmus
R. Hetland måtte godta da han overtok foreldrenes bruk for litt over hundre år siden:
FOLGEBREV:
Undertegnede Rasmus Rasmusson Hetland, der ved kjøbecontract er bleven eier af gaarden Hetland Store,
gards nr. 5, bruks nr. 3.4 og 5, forplikter meg herved til at svare følgende aarlige folge til mine foreldre Rasmus
Larson Hetland og kone Gurine Torgersdotter saa lenge de lever:
1.
2.
3.
4.
5.
Havremel: 144 kg
Rugmel sigtet: 216 kg
Grynmel: 100 kg
Poteter: 432 kg
Tre liter melk hver dag. Af denne melk skal der være en liter nymelket hver anden dag.
Resten skal være skummet.
6. Smør: 36 kg aarlig
7. En nybaaren kalv aarlig
8. Vinterforing og sommergressing for 8-otte faar, samt vaar og høstbeite for disses lam.
9. Kr 20,- tyve kroner aarlig til kaffe og andre fornødenhede.
10. Frit husværelse i en af stuerne og fornødent rom i kjøkken og kjelder. Frit lys og brænde, samt god og
sømelig oppvartning saavel i sunde som i syge dage.
11. Fri brug av hest og kjøreredskaber til kirke og andre fornødne reiser indtil 5-fem gange aarlig.
I tilfelde af at folgetageren fraflytter gaarden skal folgeyderen efter post 1, 2, 3, 4, 6, 7 og 9 skaffe samme
midler inntil en mil paa veien til deres opholdsted. Post 5 erlegges i penge efter 3 manns skøn. Post 8
forbliver uforandret. Post 10 og 11 bortfalder naar de flytter fra gaarden, men de skal have ret til at tilflytte
gaarden igjen naar de forlanger det, og inneha de samme rettigheter som før fraflyttingen.
Ydelserne efter post 1, 2, 3, 4, 6 og 9 ydes kvartalsvis, nemlig den 14. april, 14. juli, 14. october og 14.
januar hver gang med 1/4 , en fjerdedel.
Naar en af folgetagerne afgaar ved døden, svares halvdelen af folgeydelserne undtagen efter post 5 og 7
som da skal hede 2-to liter melk daglig, hvoraf 1-en liter skal være nymelket hver anden dag og en nybaaren
kalv aarlig.
Naar folgetagerne afgaar ved døden besørger folgeyderen en anstendig og hæderlig begravelse.
Denne folge skal svare til overnævnte ogsaa om det skulde komme andre eiere paa gaarden.
Denne folge svarer til kr 240,- aarlig, naar den kapitaliseres i 5 aar blir det kr 1.200,-.
Dette bevidnes med min haand i disse vitners nærvær.
Hetland, den 9. april 1901
Rasmus Rasmusson Hetland
Vilkårene som oldefar signerte på Hetland var nokså like det som var vanlig, og viser at folgefolket stort sett
ikke led noen materiell nød av noe slag. Det var da heller få konflikter som oppstod på grunnlag av tvister om
innholdet i slike kontrakter. I dette tilfellet måtte oldefar sørge for folge i åtte år for moren og i tolv år for faren,
noe som nok var litt lengre tid enn det som var gjennomsnittet. Med en stadig voksende familie må det nok
regnes med at folgen også til tider kunne bli en økonomisk byrde, men det sikret i hvert fall at den unge
generasjonen kunne få overta brukene på rimelige vilkår i en tid der det langt fra var vanlig å ha mye oppspart
kapital tilgjengelig. De gamle har i hvert fall vist skikkelig moderasjon når det gjelder rene penger. Selv i 1901
var ikke 20 kroner året all verden.
Husmenn og andre som ikke hadde egen jord med tilstrekkelig verdi til at de kunne ordne seg en folgekontrakt
gikk en uviss alderdom i møte. Mange ganger havnet de ut på legd der de gikk på omgang blant bøndene i
bygda. I andre tilfeller havnet de på fattighus der levestandarden nok var svært kummerlig.
RASMUS FARSSLEKT:
Morfars farsslekt stammer stort sett fra gardene sør og aust i Gjesdal, med innslag fra garder i Time og
Bjerkreim. Slektsgreina som har sine aner i Bjerkreim er ekstra interessant i og med at vi kan følge den langt
bakover i tid til norske adelsslekter i middelalderen og helt tilbake til sagatidens konger. En annen linje som også
leder oss via Bjerkreim fører oss videre bakover via den kjente lagmannsætta fra Talgje og tilbake til
middelalderens norske og svenske adelsmenn, inkludert familien til Hellige Birgitta.
Rasmus’ far Peder Arnt Håland ble født 19. oktober 1879. Han var nest eldst av sju søsken. Faren Andreas
Andreasson Undheims farsslekt hadde kommet til Undheim fra Vikesdal i Bjerkreim på slutten av 1700-tallet.
Andreas var født i mars 1848, og må ha levd et omflakkende liv som barn. I hvert fall kan vi lese at faren
Anders solgte bruket han hadde kjøpt i 1839 da Andreas var to år gammel. Vi vet ikke hvor de bodde i årene
etter, men i 1865 finner vi familien på Holen i Time. Der står faren oppført som ”husmand med jord, legdslæm”,
noe som nok sier at de var ganske fattige, selv om de har to kyr og 18 sauer. Sammen med ham bor kona Marta
Maria og den elleve år gamle datteren med samme navn. Brødrene, som var i alderen 17-26, har nok måtte ta seg
arbeid utenfor heimen.
Deretter kan vi ut fra skifteprotokollene se at de på ny kjøpte seg inn på Litle Undheim i 1872. Anders døde to år
senere, og i 1875 kan vi lese at enka Marta Maria sitter der som selveier med de tre yngste barna, og med en
buskap på en ku, to kalver og seksten sauer. Yngstesønnen Lars hadde da overtatt et bruk på Krusarholen på
Undheim, men bodde hjemme hos sin mor i og med at folgefolka på Krusarholen fremdeles levde.
Etter morens død i 1893 ble bruket overtatt av Andreas søster Marta Maria og hennes mann Lars Turanson
Kyllingstad. Andreas hadde også tre brødre, hvorav to bosatte seg i Stavanger, mens en altså drev gard på
Krusarholen på Undheim.
Andreas Anderson Håland og Wilhelmine f. Hareland, fotografert rundt 1890.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------Andreas giftet seg med Vilhelmine Hareland i 1876. Hun var, selv om hun bare hadde tre søsken, fra en stor
slekt med røtter i Gjesdal og Bjerkreim så langt tilbake som vi kommer i ættegranskningen. Faren Lars Villasson
var oppvokst på Eidland, der han drev et bruk før han flyttet til Hareland rundt 1850.
Andreas og Wilhelmine kom til Håland rundt på samme tid som deres eldste barn Peder Arnt ble født, da de
overtok et av brukene der etter Andreas morbror Peder Larsson Tøge, som var barnløs. Som vanlig var på den
tiden skrev de folgekontrakt, som også fungerte som en del av kjøpesummen. I rene penger betalte de 400 kroner
for bruket, samt at de overtok et lån på 1400 kroner, med fem prosent rente årlig. Peder Arnt har nok blitt kalt
opp etter farens morbror og kona Anna, som en gest for at hans foreldre fikk overta garden på det som ser ut til å
være svært gunstige vilkår. Det var ellers svært uvanlig at eldste sønn ikke ble kalt opp etter sin farfar.
Bruket de kjøpte var i følge panteboka et av brukene på Nedre Håland, (Gard nr 28 bruk nr. 98B) men jeg har
ikke klart å lokalisere det geografisk. I følge folgekontrakten dreier det seg om et bruk der gardshuset nettopp er
blitt påbygd. I bygdeboka for Høyland står det imidlertid at Peder Larsson drev gard på Øvre Håland, og i
manntallet for 1900 står Andreas Andersson som husfar på bruket som sønnen Peder Arnt senere drev.
Det neste jeg kan finne i panteboka er fra mars 1908 da Peder Arnt kjøper bruk 4 på Øvre Håland (bildet under)
av Hans Olson Eikelands arvinger for 3000 kroner. Det som trolig har skjedd er at familien flyttet opp til Øvre
Håland og leide bruket etter Hans Olson, som døde i 1885. Han var da enkemann og etterlot seg fem mindreårige
barn. Deretter har Peder Arnt kjøpt bruket på Øvre Håland når han følte seg i stand til det økonomisk.
ANDREAS OG WILHELMINE HADDE FØLGENDE BARN:
- Marta Maria, f. 1878
- gift 1897 m. Sven Olson Frøyland
- Arne Alfred, f. 1882,
- tekstilarbeider, gift i 1906 m. Bergitte Karlsdtr. Seldal
- Lars, f. 1884
- fabrikkarbeider, gift i 1907 m. Emma Otilie Tjessem (Skjelbrei)
- Ane, f. 1886
- gift i 1906 m. Gunleif Ljosdal, Aspermyra
- Andr. Vilhelm, f. 1890 - arbeider, gift i 1917 m. Metta Mæland fra Etne, døde i 1943
- Vilhelmine, f. 1892
- gift i 1922 m. Peder Helmik Vervik, bodde på Figgjo
RASMUS’ MORSSLEKT:
Morfars morsslekt består for det meste av ordinære bønder og husmenn fra bygdene i Gjesdal, Time, Hetland,
Høyland, og Bjerkreim, men en slektsgren som leder oss til Vatne i Sandnes kan vi føre videre bakover til det
som har vært kjente og betydningsfulle personer i rogalandssamfunnet rundt år 1550-1600.
Rasmus mor Anne Justine ble født 23. november 1879. Folkesnakket ville ha det til at hun var uekte barn av
Berte Karine Eidland, og at faren var en sjømann med sydeuropeisk opprinnelse. Bakgrunnen for slike rykter var
nok at hun var mørkere i huden enn sine søsken. Om så var tilfelle kan vi nok aldri få et 100 prosent sikkert svar
på, men dåpsattesten hennes i kirkeboka nevner ingen ting om at det skulle være ”ugler i mosen”. Det virker vel
også nokså usannsynlig at en 42 år gammel bondekone med ansvar for ti barn skulle innlate seg på et slikt
”eventyr”. Dermed må vi gå ut fra at Rasmus Gausel var hennes biologiske far.
Rasmus Gausel var født på garden Gausel i Stavanger i 1827, men hans farsslekt kom fra Vatne i Sandnes der de
må ha hatt ledende roller i det gamle bondesamfunnet. Blant anene finner vi Peder Jensson, som var den andre
lutherske presten i Høyland etter reformasjonen. Hans far stammet fra den mektige vestnorske Bonde-ætten.
Peder Jenssons sønn Samuel Pederson Vatne og hans sønn Peder Samuelson var begge lensmenn i Gand
Skipreide. I samme slekt finner vi også Jens Pederson Schelderup, biskop i Bergen som en av forfedrene. Den
slektsgreina stammet fra Skjellerup i Danmark, men den har en stor etterslekt i Norge. Biskop Jørgen Eriksen,
også kalt ”norges Luther”, er også en stamfar på denne siden. Rasmus morsslekt hadde i mange generasjoner
livberget seg som bønder på Gausel og Jåtten, med forgreininger til Høyland, Jæren og tilbake til den kjente
lagmannslekta fra Underberge i Forsand, og tidligere på Gard på Talgje.
Rasmus Gausel kom til garden Frøyland i Time som seksåring sammen med mora Anna Eivindsdotter, som var
husmannsdatter fra Boganes i Stavanger. Faren Samuel Rasmusson Gausel var enkemann med sju barn fra første
ekteskap da han hadde giftet seg med 26 år yngre Anna en måned før Rasmus ble født. Men bare et halvt år
etterpå døde han. Anna giftet seg på nytt med Mons Olsson som drev bruk nummer 2 på Frøyland i Time. Etter å
ha fått fire barn med ham døde Anna da den yngste bare var tre år gammel. Rasmus var 18 år gammel da han ble
foreldreløs, en skjebne som skulle ramme familien i tre generasjoner på rad.
Rasmus giftet seg med jevnaldrende Karen Pernille Bull Reyersdotter Frøyland i 1849. De overtok hennes
foreldres bruk på Frøyland (bnr. 13) Sammen fikk de fem barn i løpet av de første ti årene de var gifte, men ett
av barna døde som spedbarn. Nyttårsaften 1862 rammet tragedien den unge familien da mor Karen Pernille døde
av tæring (tuberkulose), bare 36 år gammel. Igjen satt Rasmus med fire barn i alderen 3-12 år.
Som vanlig var på den tiden giftet han seg nokså raskt på nytt, denne gang med ti år yngre Berta Karine
Svensdotter Eidland fra Gjesdal. Berta var fra en stor familie og var yngst av sju søsken, fordelt på faren Sven
Aarrebergs to ekteskap. Bertas nest yngste bror var den vide kjente og navngjetne heiegjeteren Fanuel i
Bjødnaliå, som selv hadde hele 16 barn i sitt første av tre ekteskap!
Rasmus og Berta fikk også mange barn, til sammen hele ti stykker, men bare sju av dem vokste opp. Første
barnet ble kalt Karen etter Rasmus første kone, og i folketellingen i 1865 ser vi at Rasmus og Berte bor i en
husstand med i alt ti bosatte. I tillegg til Rasmus, Berta og barna bor også hans første svigermor der som
folgekone, samt at de har en 20 år gammel jente som arbeider som hushjelp boende hos seg. De må ha hatt
forholdsvis gode levevilkår etter den tids standard, for de har to hester, ti storfe, 60 sauer og en gris på garden.
Av utsæd nevnes ¼ tønne rug, ½ tønne bygg, seks tønner havre og seks tønner poteter. Så var da også bruket til
Rasmus det største på Frøyland, selv om han i løpet av sin bruksperiode skilte ut mindre parter, blant annet fikk
hans yngre halvbror Eilert rundt ¼ av det opprinnelige bruket i 1850-årene.
Ti år senere har husstanden til Rasmus vokst til femten medlemmer, derav tre losjerende. Dyretallet er nokså
stabilt i forhold til i 1865 og ombefatter en merr, en unghest, åtte kyr, en kalv eller kvige og 73 sauer. Den årlige
utsæden har økt til 8 tønner korn, derav 7 tønner havre, og til ti tønner med poteter.
Rasmus eldste sønn fra første ekteskapet, Reier, reiste til Amerika i 1888 og bosatte seg der. Etter hvert ble det
derfor Berta og Rasmus eldste sønn Sven, født i 1867, som overtok garden hjemme. Også Sven var en tur i
Amerika rundt 1886, men kom altså hjem igjen til Frøyland. I folketellingen i 1900 er det sju personer som er
bosatt på garden. Mor Berta Karine har tatt folge, mens Anne Justines to yngste søstre Regina og Maria
fremdeles bor hjemme. I tillegg bor den nygifte søsteren Ingeborg og mannen Jonas Tjessem i huset, mens en
ungkar og dagarbeider fra Stjernarøyene utgjør siste mann i husholdningen.
Rasmus var avgått ved døden i november 1894, vel 67 år gammel. Dødsårsak oppgis til å være vatersott (ødem).
Berta døde i mars 1903 av sukkersjuke, rundt 66 år gammel.
Bilde av garden på Frøyland der Ane Justine vokste opp, tatt i 1918. Heimehuset var bygd i 1834 og står
fremdeles, selv om det er mye ombygd. Etter at Rasmus Samuelson døde var det sonen Sven som fikk
skjøte på bruket i 1894, men i 1911 ble det solgt til Gustav Endreson Søyland. I dag er det hans oldebarn
med samme navn som driver det.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------MER OM ANNE JUSTINES SØSKEN:
(de seks første var halvsøsken fra farens første ekteskap, mens resten var helsøsken)
- Reier f. 1850
- reiste til USA i 1888 og bosatte seg der.
- Anna Maria f. 1852,
- gift med teglverksarbeider Tobias Gramstad i 1887, døde i 1893
- Samuel, f. 1854
- døde fire måneder gammel
- Karen Pernille, f. 1855 - ukjent hvor hun ble av
- Samuel, f. 1859
- gift i 1886 med Gurine Lye, drev en stund gard på Frøyland, men flyttet senere til
Ålgård der han arbeidet på ullvarefabrikken. Fikk i alt ni barn. Døde i 1920
- Maren Kristine f. 1859 - nevnt i folketellingen i 1900, ugift
- Karen, f. 1865
- døde av tuberkulose i 1892, ugift
- Sven, f. 1867
- til USA i 1886, senere gardbruker på Frøyland, ugift, døde på Bryne i 1955
- Ingeborg, f. 1869
- gift i 1900 med fabrikkarbeider Jonas Knutson Tjessem, fire barn, døde i 1930
- Rasmus, f. 1871
- døde i 1885
- Berta Karina, f. 1873
- gift i 1900 med tekstilarbeider Knut Knutson Tjessem, sju barn, døde i 1941
- Eilert, f. 1875
- døde da han var ett år gammel
- Eilert, f. 1877
- døde av tuberkulose 7.6.1895
- Elen Marie, f. 1882
- gift i 1907 med fabr. arb, senere røykerieiger i Stavanger, Jens Gabrielsen Lye
- Regina, f. 1888
- gift i 1910 m. Peder S. Tjessem, Høle, drev gard på Frøyland, fire barn, døde i 1975
ANNE JUSTINE FRØYLAND OG PEDER ARNT HÅLAND:
21 år gamle Anne Justine bor på Tjessem i 1900, i samme husstand som hennes eldre søster Berta som har giftet
seg med Knut Tjessem. De tre er innlosjert hos en familie på seks, der de bor sammen med tre andre arbeidere på
Uldvarefabrikken på Figgjo samt en husholderske. Anne Justine arbeidet som veverske på fabrikken på Figgjo til
hun giftet seg med Peder Arnt Håland 25. mai 1901.
Som tidligere nevnt så kjøpte Peder Arnt bruk nummer 4 på Øvre Håland i 1908 for 3000 kroner, sannsynligvis
etter at familien hadde bodd der en stund. Dessverre skulle disse to ikke få noe alminnelig langt liv sammen.
Anne Justine ble vinteren 1919 smittet av den såkalte Spanskesyken og døde 26, januar, knapt 40 år gammel.
Bare fem år senere, i november 1924, dør så mannen Peder Arnt av lungetuberkulose og fem barn i alderen
11-20 blir foreldreløse. Vanligvis ville en søskenflokk blitt spredt for alle vinder under slike tragiske
omstendigheter, men de får fortsette å bo hjemme hos sine besteforeldre på Håland. Dette skyldes ikke minst de
to naboene Ådne Søyland og Hans Kyllingstad, som tok ansvaret å hjelpe den unge søskenflokken.
Bestemor Wilhelmine hadde allerede da vært sjuk i flere år og døde bare to år etter sønnen Peder Arnt, 74 år
gammel. Bestefar Andreas er 82 år gammel når han dør i 1930. Da hadde han i flere år vært dement og det
fortelles at barnebarna ofte måtte ta turen ut til berget ytterst på Håland for å undersøke hva slags ”mennesker”
det var bestefaren observerte der.
Morfar var bare ti år gammel da hans mor døde, og en oppvekst uten mor førte nok til at det ble litt vill-vest på
Håland til tider. Han fortalte selv at da faren og bestefaren hvilte middag smuglet bestemora munnladningsbørsa
ut vinduet slik at barnebarna skulle få prøve seg. Som takk for tjenesten utnyttet de middagshvilen til å naske
tobakk til bestemora, som likte å røke pipe. Rent økonomisk var det nok ikke så sprekt i familien da morfar ble
ungdom, forståelig nok. Han fortalte at han og de to brødrene hadde en dress på deling. Når de skulle ut på
lørdagen var det første mann til mølla som gjaldt, noe alle tre innfant seg med, gode venner som de var.
Eldstesønnen Alf overtok bruket på Håland etter sine foreldre og fikk skjøte på det i juni 1939 da han kjøpte det
for 12.000 kroner. Han fikk aldri familie selv, men hadde god hjelp av sine søsken, nieser og nevøer, som var
med på det meste av gårdsarbeidet. Da den yngre broren Bjarne fikk familie overlot Alf garden til dem, mens
han selv tok seg arbeid på Ullvarefabrikken på Figgjo. Alf døde i 1972.
Morfar var evig takknemlig for at barna fikk fortsette å bo hjemme og samlet etter at foreldrene døde. Det at
naboene tok ansvaret for dem viser vel at det allerede da var svært gode naboforhold på garden, noe som har
fortsatt til denne dag, og for eksempel viste seg i at naboene kjøpte redskaper sammen og hjalp hverandre i
onnene lenge før ordet samdrift var oppfunnet.
PEDER ARNT OG ANNE JUSTINE HADDE DISSE BARNA:
- Alf, f. 1904 d. 1972
- ugift, drev først farsgarden, men overlot denne senere til sin yngre bror Bjarne
- Vida, f. 1907 d, 1990
- ugift, var husholdserske på Håland og arbeidet også på Ullvarefabrikken på Figgjo
- Rasmus, f. 1909 d. 1991 - gift m. Gunvor Hetland, fire barn, industriarbeider, bodde på Figgjo
- Bjarne, f. 1910 d. 1995 - gift m. Hanna Kvia, sju barn, overtok farsgarden etter broren Alf rundt 1960
- Kari, f. 1913 d. 2003
- gift m. Trygve Amdal, seks barn, bodde på Figgjo
Wilhelmine Håland, f. Hareland, med de fem barnebarna som skulle miste foreldrene så altfor tidlig.
Dette bildet er tatt mens både Anne Justine og Peder Arnt levde, trolig i 1916. Barna er fra venstre:
Rasmus, Alf, Bjarne og Vida, mens Kari sitter på Wilhelmines fang.
Dette bildet er trolig tatt på samme tid som bildet over og viser Andreas Anderson Undheim/Håland (til
høyre) som tar seg en hvil i bakken i innmarka på Håland. Mannen til venstre er ukjent, men er
sannsynligvis en nabo.
ANETAVLE FOR RASMUS HÅLAND:
Anders Undheim
f. 1806
d.1874
Andreas Undheim
f. 1848
d.1930
Marta M Kyllingstad
f. 1811
d.1893
Peder Arnt Håland
f. 1879
d.1924
Lars Eidland
f. 1814
d.1890
Wilhelmine Hareland
f. 1851
d.1926
Anne Hareland
f. 1816
d.1895
Samuel Gausel
f. 1775
d.1828
Rasmus Gausel
f. 1827
d.1894
Anna Boganes
f. 1801
d.1845
Anne Justine Frøyland
f. 1879
d.1919
Sven Årreberg
f. 1789
d.1838
Berta Karine Edland
f. 1837
d.1903
Ingeborg Lima
f. 1794
d.1878
Anders Vikesdal
f. 1778
d.1856
Marta Undheim
f. 1780
d.1867
Lars Bollestad
f. 1781
d.1874
Berta E. Høyland
f. 1781
d. ukjent
Villas Eidland
f. 1789
d.1877
Steinvor Kyllingstad
f. 1792
d.1875
Lars Nevland
f. 1781
d.1856
Guri Auestad
f. 1780
d.1863
Rasmus Bloch Sandve
f. 1740
d.1819
Inger Håland
f. 1745
d.1789
Even N. Jåtten
f. 1760
d.ukjent
Anna. Gausel
f. 1758
d.ukjent
Ola O. Madland
f. 1763
d.1828
Guri P. Nordås
f. 1756
d.1820
Erik Haukamork
f. 1761
d.1830
Herborg Lima
f. 1769
d.1850
Asbjørn Vikesdal
f. 1747 d. 1803
Gitlaug Ognedal
f. 1754 d. 1816
Sven Tunheim
f. 1738 d. 1802
Berta Tjensvoll
f. 1745 d. 1826
Peder Brekko
f. 1752 d. 1834
Marta Bollestad
f. 1755 d. ukjent
Torkel Holmen
f. 1754 d. 1814
Tora Høyland
f. 1754 d. 1816
Lars Eidland
f. 1763 d. ukjent
Torborg Skurve
f. 1763 d. 1849
Ola T. Kyllingstad
f. 1751 d. 1830
Malene Gjesdal
f. 1752 d. 1837
Eivind Kluge
f. 1743 d. 1814
Marta Eidland
f. 1745 d. 1789
Velum Ytre Lima
f. 1733
Marit Skorve
f. 1738
Samuel Bloch Vatne
f. 1704 d. 1763
Elisabeth Hognestad
f. 1706 d. 1774
Torgeir Håland
f. 1709 d. 1784
Malena Kyllingstad
f. 1713 d. 1753
Nils Jåtten
f. 1732 d. ukjent
Kari J. Gausel d.y.
f. 1732 d. ukjent
Tore T. Underberge
f. 1712 d. 1763
Kari J. Gausel
f. 1719 d. 1792
Ola S. Madland
f. 1715 d. 1789
Marta Lomeland
f. 1713 d. 1814
Peder Nordås
f. 1713 d. 1786
Marta Nordås
f. 1729 d. 1766
Lars Rage
f. 1723 d. 1749
Ingeborg Haukamork
f. 1723 d. 1765
Reiar Berge
f. 1727 d. 1765
Kari Lomeland
f. 1734 d. ?
Anders Vikesdal 1726-?
Torgjerd Svela 1725-?
Peder Ognedal år ukjent
Siri Kartevoll
år ukjent
Torkel Tunheim 1702-76
Guri Svensdotter 1703-64
Knut Grødheim 1717-65
Åsa Tjensvoll 1720-65
Ådne Brekko
1712-?
Ingrid Kyllingstad ?-?
Ola Helland 1713-?
Marta Haukamork ?-?
Ole Holmen 1728-?
Torborg Kleppali 1721-90
Ukjent mann
Ukjent kone
Lars Helland
1737-60
Guri Apeland 1730-1813
Velum Yt. Lima 1733-1801
Marit Skorve
1738-93
Torger Kyllingstad 1715-?
Ranveig Madland 1718-76
Torbjørn Gjesdal 1706-73
Marta Olsdotter ?-?
Lars Kyllingstad 1708-63
Kristi Haukamork ?-?
Torkel Eidland 1719-92
Helga Eidland ?-1766
Ola L Kyllingstad 1691-1749
Anna P. Ytre Lima ?-?
Ola Skorve 1706-62
Torborg Edland 1709-65
Rasmus Sveinsvoll 1660-1725
Lisbet Vatne 1665-1738
Samuel Hognest. 1654-1728
Kirsten Braut år ukjent
Eivind Kluge 1678-1746
Ukjent kone
Reiar Kyllingstad 1668-1744
Inger Ellingsdotter ?-?
Rasmus Jåtten
1693-?
Helga N Jåtten
1694-?
Jon Stangeland 1693-1779
Mareta Todnem 1668-1749
Tore R. U-Berge 1658-1741
Marita U-Berge 1664-1734
Jon Kylles
1653-1733
Dorte Grannes 1693-1733
Sven Kyllingstad 1676-?
Inger Madland 1679-1738
Rasmus Lomeland 1663-41
Kari Ådnesdotter ?-?
Reiar Nordås 1657-1716
Ingrid Nedre Oftedal ?-?
Endre Madland
? -?
Guri O. Nordås 1700-56
Sveinung Rage 1685-1741
Siri Vølstad
1690-1759
Hans Haukamork 1691-68
Guri Svihus
?-1748
Jon (Nedre)Håland1701-?
Gjøa Berge
1702-35
Ola Lomeland 1706-87
Herborg Tjessem 1713-79
ANETAVLE FOR GUNVOR HETLAND:
Lars Hetland
f. 1794
d.1881
Rasmus Hetland
f. 1825
d. 1913
Malli Madland
f. 1801
d.1891
Rasmus Hetland
f. 1879
d.1955
Torger Vølstad
f. 1796
d.1863
Gurine Vølstad
f. 1832
d.1909
Guri Lima
f. 1805
d 1900
Kristian Høyland
f. 1804
d.1895
Gabriel Lye
f. 1852
d 1938
Greta Malena Skjelset
f. 1814
d. etter 1903
Greta Marie Lye
f. 1879
d.1973
Jens Årrestad
f. 1822
d. 1895
Berte Ree
f. 1850
d.1943
Johanna Tjøtta
f. 1824
d. 1900
Halvard Bjelland
f. 1763
d.1851
Gunhild Madland
f. 1762
d.1846
Rasmus Madland
f. 1773
d.1846
Ranveig Ravndal
f. 1777
d. ?
Hans Vølstad
f. 1765
d.1831
Malene Bjelland
f. 1771
d.1834
Erik Haukamork
f. 1761
d.1830
Herborg Lima
f. 1769
d.1850
Karl Høyland
f. 1769
d.1857
Guri Salen
f. 1770
d.1830
Ola Skjelset
f. 1784
d.1867
Sofia Fjermestad
f. 1784
d.1864
Aadne Oma
f. 1793
d.1840
Berte Årrestad
f. 1793
d.1877
Lars Tjøtta
f. 1796
d.1863
Berta Pollestad
f. 1799
d.1829
Tjøl Kydland
1705-41
Joren Vølstad 1704-42
Hallv. Rettedal 1689-1758
Gunhild Bjelland
f. 1731 d. ukjent
Kirsten Haukamork 1699-1767
Sven Madland 1676-?
Lars Madland
f. 1704 d. 1776
Inger Madland 1679-1738
Ådne Haukamork 1663-1724
Gunhild Haukamork
f. 1728 d. 1816
Gunhild N. Oftedal ?-?
Tormod Mork (Høle) ?-?
Fanuel Mork
f. 1734 d. 1800
Marite Mork
?-?
Rasmus Vølstad
?-?
Gjertrud Vølstad
f. 1733 d. 1812
Malena Kyllingstad ?-?
Tjøl Kydland 1736-?
Tjøl Hetland
f. 1736 d. 1799
Joren Vølstad ?-?
Jesper Vølstad 1720-?
Kristi Vølstad
f. 1750 d. 1838
Ingeborg Vølstad 1725-1804
Hans Vølstad
1706-83
Mons Vølstad
f. 1744 d. 1828
Ingrid N. Oftedal 1706-76
Tore Haukamork 1720-?
Guri Nedre Oftedal
f. 1747 d. 1804
Marta Nedre Oftedal ?-?
Tjøl Kydland 1736-?
Torger Hetland
f. 1733 d. 1818
Joren Vølstad ?-?
Hallvard Rettedal 1689-1758
Gunhild Bjelland
f. 1731 d. ukjent
Kirsten Haukamork 1699-1767
Sveinung Rage ?-?
Lars Rage
f. 1723 d. ukjent
Siri Vølstad
?-?
Hans Haukamork 1691-1768
Ingeborg Haukamork
f. 1723 d. 1765
Guri Svihus
?-1748
Jon Håland 1701-?
Reiar Berge
f. 1727 d. 1803
Gjøa Berge 1702-35
Ola Lomeland 1706-87
Kari Lomeland
f. 1734 d. ukjent
Herborg Tjessem 1713-79
Karl Aadnesal 1689-1763
Ole Salen
f. 1729 d. 1817
Inger Åsen 1689-1763
Gitlaug Birkeland (Bjerk) Sven Birkeland 1699-1772
f. 1733 d. 1799
Anna Olsdotter Veen ?-?
Endre Fuglestad (Bjerk) Jøel Espeland 1699-1742
f. 1730 d. 1783
Berete Byrkjedal 1702-62
Endre Madland 1700-56
Malena Nordås
f. 1733 d. ukjent
Guri Nordås 1700-56
Ola Kalberg 1705-?
Lars Kalberg (Hove)
f. 1740 d. 1817
Kirsti Jonsdotter ?-?
Guri J. Sandve (i Høyl) Jon P Gilja 1718-98
f. 1747 d. ukjent
Turid Hansdotter 1716-92
Sven Taksdal 1713-58
Sven Helland (i Time)
f. 1758 d. 1832
Siri Skorve 1712-82
Tørres Taksdal 1703-95
Ingeborg Taksdal
f. 1756 d. 1829
Ingeborg Helland 1715-95
Ole Norheim (n. Oma) Peder P. Nedre Oma ?-?
f. 1729 d. 1798
Ukjent kone
Haavard Vigdel 1699-1758
Berte Vigdel
f. 1750 d. 1822
Bereta St. Oma 1710-?
Josef Haugland 1709-68
Mons Haugland
f. 1751 d. 1802
Malli Asbjørnsdotter ?-?
Sigbjørn Vaule 1698-1760
Berte S. Vaule
f. 1757 d. ukjent
Guro Tengesdal 1715-?
Tollef Høien 1736-1811
Lars Høien
f. 1769 d. 1821
Guri Ueland (Ogna) 1740-89
Lars Håland (Varh) 1724-89
Kirsten Varhaug
f. 1764 d. 1839
Kirsten Tollaksd. 1723-89
Rasmus S. Helland 1717-81
Johannes Pollestad
f. 1770 d. 1828
Ranveig Helland 1727-97
Rasmus Fosse 1758-?
Barbro Hognestad
f. 1784 d. 1848
Joren Edland 1750-?
Torger Hetland
f. 1733 d. 1818
I KLAMMERI MED LOVEN:
Ikke alle av våre fjerne forfedre har vært like lovlydige. Rettsprotokoller fra 1600- og 1700-tallet viser at det var
tvister om en rekke større og mindre saker. Ofte dreidde rettsakene seg om uenighet om hvor grenselinjene
mellom de forskjellige gardene og brukene skulle gå. Mer alvorlige saker som slagsmål og knivbruk hørte også
til daglivlivet på den tiden. Særlig virker det som om kombinasjonen kniv/brennevin førte til mange uheldige
episoder.
De to mest alvorlige episodene jeg har funnet som involverer folk vi stammer fra gjelder far og sønn fra
Fuglestad og Husveg på Jæren. I 1629 deltok Ola Olson fra Fuglestad på et søndagsmåltid på garden Lintjørn i
Ogna etter kirketid. Rettsprotokollene sier at middagen var fortært da Ola Olson sa noe til Kristoffer Aniksdal,
som svarte at ”Satan regjerer i deg”. Han demonstrerte dermed hva han mente om Ole ved å forlate plassen sin
og sette seg et annet sted ved bordet. Ola Olson gjøv deretter på med kniv. Jorun Tostensdotter, som trolig
serverte ved bordet, forsøkte å avverge slagsmålet, men ble truffet i armen av kniven og døde senere på
ettermiddagen av skadene. Det sier vel det meste om hvor voldelig samfunnet var på den tiden når saken ble
avvist av retten som en ulykke! Det kan også nevnes at soknepresten satt rundt bordet under middagen!
På hausttinget i 1664 på Stavnheim hadde Ola Olsons sønn Tarald Olson, som bodde på Husveg, satt seg til rette
i tingstova da futens tjener Kristen Falk stormet inn og stakk ham i magen med en sabel slik at han ble drept på
stedet. Episoden virket umotivert, men hadde nok sin forhistorie i en krangel. Morderen stakk av og ble løst
fredløs, men det er ikke kjent om han ble tatt.
Når en leser i bygdebøker om rettssaker på denne tiden virker det som om drap og vold mange ganger var
mindre alvorlig enn seksuelle forbrytelser. Kirken var en stor maktfaktor og satte klare begrensninger på folks
lystige utskeielser. De fleste sakene som ble dratt for retten var ”alminnelige” saker om utenomekteskapelig kos,
av og til med barn som resultat. Selv om det helt inn på 1600-tallet kunne bli avsagt meget harde dommer i slike
tilfeller, så var nok etter hvert skammen over å ha brutt samfunnets moralske regler som var verst.
Det fantes imidlertid noen saker som var av det mer alvorlige slaget. I Bjerkreim ble det i mars 1733 holdt
ekstrating og avsagt dom i en sak som gjaldt vår forfar Gullik Østenson (Rasmus 5xtippoldefar). Gullik var født
rundt 1656, og bodde på Kleppali, en av de karrige fjellgardene langs Ørsdalsvatnet som nå er fraflyttet.
Manntallet opplyser at Gullik var fattig. Garden hans var blant de vanskeligst drevne i hele soknet, og det har
nok vært et hardt liv å brødfø en familie her.
Gullik ble gift i 1684 med Torborg Hegelstad, enka etter naboen Torger Erikson. Hun var nesten 40 år da de
giftet seg, men allikevel rakk de å få to døtre. Gullik var blitt enkemann og nærmet seg 70 år da han i 1733 ble
stevnet for retten, anklaget for sodomi. Gullik la kortene på bordet og innrømmet hva som var hendt, men
fortalte at ”en vond aand hade komet over mig da ieg var i quernhuuset på gaarden.”. En slik forklaring var ikke
nok til å få formildende dom, og Gullik ble dømt til døden for sin ugjerning.
En annen sak som fikk et stort etterspill skjedde noen år tidligere da ungkaren Magnus Bjørnson Birkeland
(Bjerkreim) i 1717 lurte seg til et aldri så lite eventyr med søstrene Joren og Siri Knudsdotter Asheim,
henholdsvis 20 og 28 år gamle. Det ble synlig resultat av begge forholdene, og rettsprotokollene forteller at de to
søstrene møtte for retten ”med Grædende Taare.” Begge fortalte at Magnus hadde lovt å gifte seg med dem, og
de visste ikke om hverandres tilstand. Det kom fram at Magnus ikke hadde lagt fram ekteskapsplaner for noen av
foreldrene. Magnus selv hadde rømt hjemmefra før rettsaken startet og kom aldri tilbake til Bjerkreim igjen. De
to søstrene måtte igjennom kirketukt og måtte bøte med seks riksdaler hver for ”ugjerningen”. Sønnen Torgeir,
som ble resultatet av eventyret med den eldste søstera, er en av våre stamfedre. (Gunvors 4xtippoldefar)
Presten Oluf Jonson i Eigersund ble også stevnet for utuktig livsførsel etter at han sammen med sin egen sønn
(Erik Olson Fotland?) hadde hatt seg til med mor og datter på Åse i Eigersund. I 1594 ble han avsatt fra embetet
sitt for sitt ”løsagtige levnet med en quinde i Eigersund”. I 1604 ble han stevnet av Knut på Åse for å ha lovet
hans datter ekteskap, for så å ha trukket seg. Det er ikke usannsynlig at den rettsaken handler om de samme
personene. Denne Oluf Jonson var nok ganske representativ for prestene det første hundreåret etter
reformasjonen. De levde i en tid der anarkiet rådde, og i de mest alvorlige tilfellene kunne presten bli drept av
soknebarna! Prestene hadde under den katolske tiden hatt stor makt, men var etter reformasjonen prisgitt at
bøndene rundt i soknet ga dem den tienden de hadde krav på, noe som slett ikke alltid ble gjort. Oluf Jonson
sendte to ganger klagebrev til kongen og jamret seg over at de mange veifarende til og fra Bjørgvin (Bergen)
gjorde et altfor stort innhugg i matfatet hans. På den tiden var det nok vanlig med landligge i Egersund før
kryssingen av Lista eller Jæren, og da tok storfolk inn hos presten.
En annen stamfar, Elling Monson Edland (Gunvors 7xtippoldefar), var en av mange på den tiden som ble
bøtelagt for å ha ”viftet med kniven”. Han må nok ha vært en hissigpropp. I hvert fall måtte han i 1639 bøte ½
daler på tinget for å ha slått kona. Et par år senere måtte han ut med 5 daler for å ha skåret naboen i handa med
kniv.
En annen og mer uskyldig episode, i hvert fall sett med dagens øyne, gjelder Tormod Håvardson Friestad
(Gunvors 6xtippoldefar) fra Friestad på Brusand. I 1633 ble han bøtelagt med 4 mark for helligbrøde etter å ha
berget gods fra et vrakskip på en søndag. Det var ukedagen det skjedde på som var forbrytelsen. Å berge
vrakgods fra skip som forliste kunne være en god attåtnæring for bøndene langs den farlige jærkysten. Tall fra
den tiden viser at en bonde kunne tjene fem-seks daler på et vrak, noe som tilsvarte minst et par måneders
arbeide hjemme på gården.
En som stadig var innblandet i rettsaker og må ha vært en skikkelig kranglefant var Rasmus Grude, født cirka
1580 og bonde på Grude i Klepp. Han var Rasmus Hålands 7xtippoldefar på morsiden. I 1617 er han bøtelagt for
å ha kommet med nedverdigende kommentarer til kona til nabo Albret Grude. Hun skal først ha sagt at det ”ikkje
vert fred før hun havde slaget Rasmus i hjel”. Tretten år senere var de ikke blitt venner. Da måtte nemlig Rasmus
ut med en ny bot, denne gang for å ha slått til henne. Samme år stevnet han Ola Bore som hadde sagt om sønnen
hans at han hadde lurt unna fisk etter å ha deltatt i laksefisket på Sele. I 1634 var det på ny krangel med Ola
Bore. Denne gangen skulle Ola ha sagt at Rasmus var en ”gamal skalk som sov om dagen og arbeidde om natta”!
Året etter ble Rasmus selv stevnet for retten etter at han hadde gjort noe så alvorlig som å båre inn høy en onsdag
bededag under preika. For dette måtte Rasmus stå kirketukt og motta ”Kirchens Disiplin og Straff”.
Rettsapparatet må etter hvert ha sett seg grundig lei av denne oppvigleren, som i tillegg til det som er nevnt var
innblandet i en rekke andre saker. Til slutt ble han dømt til å måtte flytte fra Grude, og vi kan vel konkludere
med at han må ha hatt et ganske annerledes lynne enn den Rasmus av samme slekt som vi kjente, drøytt 300 år
senere.
Flere av de vi stammer fra var lensmenn. En av disse var Villas Gardson Vikesdal (1575-1625). Han var først
lensmann i en periode, men ble avsatt da han nektet å fange to sambygdinger som var lyste fredløse. Kort tid
etter ble han gjeninnsatt i embetet, men episoden viser nok den lojalitetskonflikt som den tids lensmenn kunne
komme oppi, trengt mellom den danskdominerte øvrigheten og bygdefolket. Den ene av disse fredløse, Sigmund
Espeland, ble for øvrig skutt to år senere etter å ha vandret hvileløst rundt i bygda. Den andre, Jon Gunnarson
Hytland, var lyst fredløs etter ”leiermål” med sitt søskenbarn, noe som ble ansatt som en grov forbrytelse. Etter
at han også hadde gjort et annet søskenbarn gravid i 1629 ble Jon sammen med barnemora begge dømt til
døden, men Jon var på frifot og det er ukjent om han noen gang ble tatt.
EN ULYKKELIG KVINNES SKJEBNE:
Vi vil vel mest mene at familielivet var mer stabilt, og kanskje mer lykkelig i gamle dager, da harde livsvilkår
umuliggjorde mye av det kaoset vi ser i dagens samfunn. Men det var nok ikke alltid alt var fryd og gammen før
i tiden heller. Livet kunne fare hardt med en familie, med barn som døde, kvinner som ble enker og menn som
ble enkemenn i ung alder. Uten trygdeordninger og sikkerhetsnett av noe slag ble det nok til at man mange
ganger ble tvunget til å gifte seg på ny igjen, rett og slett for å klare å overleve.
En av mange kvinner som opplevde nettopp dette var vår stammor Dorotea Christensdotter Trane. (6xtippoldemor til Rasmus Håland på morssiden) Hun var av en rik og fornem familie, så i dette tilfellet var det nok
neppe nøden som gjorde at hennes livsløp ble som det ble, men Dorotea skulle oppleve mye hjertesorg i løpet av
sitt nesten 80 år gamle liv.
Dorotea var datter av Christen Palleson Trane, sokneprest i Høyland gjennom to generasjoner. Han var av fin
dansk adelsslekt og med norsk adelsblod i årene fra morsslekta. Doroteas mor var fra slekten Schanke, en fornem
norsk familie som opprinnelig stammet fra Østlandet, men som vi finner på Utstein Kloster den dag i dag.
Dorotea, som var født rundt 1614, var nest eldst av seks søsken, hvorav to yngre søstre giftet seg med prester.
Som skikk og bruk var den gang giftet man seg med folk av samme stand. Dorotea måtte vente lenge på sin
utkårede. Kanskje var hun passert 30 da hun ble hun smidd i hymens lenker med lensmannssønnen Gabriel
Samuelson Vatne, også han med preste- og adelsblod i seg, men rundt 10 år yngre enn kona. De var bosatt på
Austrått der de fikk sju barn sammen. Ektemannen fikk seg også en prominent stilling som lensmann som sin
far. Alt skulle vel nå være såre vel, og de hadde antagelig en levestandard som langt overgikk mange av
sambygdingene. I følge kirkebøkene var det heller ingen av barna som døde som små.
I 1663 døde imidlertid mannen Gabriel i en alder av rundt 36 år, og selv om Dorotea kanskje ikke var nødt til å
gifte seg på nytt for å kunne brødfø familien, ble det allikevel slik. Samfunnet rundt forventet det hvis en ikke
var altfor tilårskommen. Den nye ektemannen, Ole Olson (av ukjent opphav, men trolig fra fin familie), arvet
Gabriels embete som lensmann, men han var rundt 25 år yngre enn Dorotea og langt fra klar til å gå inn i rollen
som familiefar. Drikking og utlevnad med andre kvinner ødela familien sakte men sikkert. Ole måtte gi fra seg
lensmannsombudet og en gjestgivervirksomhet han hadde fått av amtmannen etter at han giftet seg med Dorotea.
Etter nesten 20 års ulukkelig ekteskap endte det med skilsmisse i 1693, da Dorotea var i slutten av 60-årene,
mens Ole fremdeles bare var 41 år gammel. Dorotea levde ennå i 11 år, men Ole hørte man aldri mer til.
LITT OM DAGLIGLIV OG LIVSVILKÅR I ELDRE TIDER:
Det finnes arkeologiske spor som viser at mennesker bosatte seg i Norge allerede i slutten av siste istid for rundt
10.000 år siden. De første nordmenn var nok jegere og sankere, men i bronsealderen (1800-400 f.kr.) ble
samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde nære
forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hesten som hjelper på
gardene. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger.
Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.
Under folkevandringstiden (ca. 400-600 e.kr.) kom nye folkeslag til Norge. Ruiner av festningsanlegg blir tolket
som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon. I det hele tatt var denne perioden preget av krig og
uro i hele Europa, og man regner med at folketallet sank her i landet under folkevandringstiden. Dette skyldes
særlig at det også var en tid som var preget av pestsjukdommer. Man regner med at det rundt år 500 gikk en pest
som utryddet flere mennesker i Europa enn de som bukket under i svartedauden.
Perioden vi kaller for vikingtiden ble innledet rundt år 800 da norske vikinger dro på plyndringstokter og
handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandret til de britiske øyer, Island og
Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av Harald
Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Trygvason, som falt i slaget ved Svolder (1000)
og Olav Haraldsson (den hellige), som falt i Slaget på Stiklestad i 1030.
Det tok nok mange år før folk vendte seg helt bort fra den gamle åsatroen, men etter hvert fikk den katolske
kirken stor makt i Norge. For folk flest dreidde nok religionen seg om å ha større andel av gode gjerninger enn
vonde å slå i bordet med, slik at man kunne komme seg helskinnet gjennom skjærsilden og ende opp i himmelen.
En slik tro var utgangspunktet i det som begynte som botsøvelser og helgendyrkelse, men som endte opp med
den avlatshandelen som til slutt utløste reformasjonen.
Den voldelige levemåten som man ofte forbinder med vikingtiden fortsatte nok i stor grad i hvert fall helt opp til
slutten av 1600-tallet. Bevarte rettsprotokoller fra den tiden vitner om utstrakt bruk av kniv ved krangler og
slåsskamper, og drap var slett ikke uvanlig. Straffene for alvorlige forbrytelser var strenge etter vår tids
målestokk. Det var øye for øye og tann for tann. Derfor ble en drapsmann oftest henrettet, mens en tjuv kunne få
hånden hogget av. Rikmenn kunne allikevel slippe under billigere med å betale bøter, selv for så alvorlige
forbrytelser som mord.
Middelalderen preges i det hele tatt av at det var store klasseskiller mellom folk. Øverst stod kongen, som hadde
en suveren posisjon som enehersker. Han var avhengig av støtte fra adelsfolk, som bestod av høvdingætter og
kongsfolk. Dernest hadde også kirken stor makt. Man regner med at kirken eide rundt 30 % av all jord i Norge
på 1300-tallet, mens konge og adel eide rundt ¼ til sammen. Resten ble eid av selveiende bønder som igjen
hadde halvfrie og ufrie treller under seg. Trolig var det få treller igjen i Norge ved utgangen av 1200-tallet, men
mange leilendinger hadde nok svært tøffe tak helt fram til kronen og kirken solgte ut det meste av sine
gjenværende eiendommer på begynnelsen av 1800-tallet.
Svartedauden er et stort historisk tidsskille i norsk historie. Man regner med at bortimot halvparten av landets
befolkning døde av pesten som først kom med et engelsk skip til Bergen havn høsten 1349. I årene etter kom
pesten tilbake om lag hvert tiende år, slik at på slutten av 1400-tallet nådde befolkningsmengden et lavmål på
kanskje så få som 150.000 mennesker her i landet. Mange gårder ble liggende øde etter svartedauden, og en
rekke steder ble de ikke dyrket opp igjen før ut på 1600-tallet.
Tilbake i middelalderen regner man med at den gjennomsnittlige levealderen i Norge var kun 30 år. Oppnådde
man en alder av 45 år ble man regnet som gammel, og bare et fåtall nådde en alder av 60 år. Harde levekår,
dårlig kosthold, høy barnedødelighet, urenslighet og en rekke mer eller mindre alvorlige sjukdommer var nok
hovedårsakene til den lave levealderen. Folk hadde nok en viss kunnskap om legemidler og urter, men den var
blandet med en solid dose overtro, som toppet seg fra 1500-tallet og utover, med utallige hekseprosesser som
resultat. Troen på underjordiske vesener, nisser og troll satt nok i folket på landet til langt inn i det 19. århundre.
Sjukdom og død var i det hele tatt en naturlig del av dagliglivet på en helt annen måte enn i dag. Eldre
mennesker bodde stort sett hjemme og både barn og voksne fikk se hele livsprosessen fra start til slutt på nært
hold. Barnedødeligheten kunne i enkelte tilfeller være på rundt 50 prosent helt inn i det 20. århundre. I tillegg
hadde man farsottene og smittsomme sjukdommer som stadig tok liv. Ikke minst var tuberkulosen en lite
velkommen gjest i mange hjem, og det var ikke få forholdsvis unge og spreke mennesker som fikk sitt livsløp
dramatisk forkortet av det som ble kalt tæring.
En annen ting som hadde sterk innvirkning på folks levevilkår var klimaet. Norge hadde helt fra vikingtiden og
gjennom middelalderen vært velsignet med et klima som var langt mer behagelig enn i dag, men i perioden etter
svartedauden og helt til midten av 1800-tallet var klimaet kaldere, med omfattende hungersnød som resultat i de
verste årene. Særlig var nøden stor under napoleonskrigene mellom 1807-14 da engelske krigsskip blokkerte
forbindelsen med kontinentet, og folk blandet bark i brødene for å drøye melet.
Mange av våre forfedre bodde på Vølstad i Gjesdal. Bildet er en rekonstruksjon av hvordan det gamle
tunet på garden så ut fram til det ble holdt utskiftning i 1915. De enkelte brukene hadde sine hus samlet i
et tradisjonelt klyngetun, med små åkere spredt utover fra landsbyen. En slik måte å leve og bo på hadde
eksistert siden middelalderen, men den var lite rasjonell med tanke på å bedre avlingene. Slik
teigblanding førte også lett til uenigheter om hvem som hadde adgang til hva og i de mest ekstreme
tilfellene kan vi lese om at teigene var så små at bøndene måtte stå på naboen for å spa sin egen åker.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Her i Rogaland var det også uår i et par år rundt 1740, da kornet frøs før det var blitt høstet. Samtidig ble
området rammet av en tyfusepidemi. Et annet vanskelig år var 1816, året da sommeren uteble og snøen falt i
London i august. Det spesielle klimaet dette året skyldes imidlertid et gigantisk vulkanutbrudd på Indonesia året
før.
I dag er det husdyrproduksjon som er viktigste næringsvei for bøndene i Rogaland, men fram til midten av 1800tallet var det korn, og da særlig havre, som dannet basisen i våre forfedres kosthold. Hverdagskosten var
havregraut med melk og flatbrød av havremjøl, ispedd litt fisk og kjøtt. Andre grønnsaker var lite utbredt, men
en må regne med at bær og nøtter var viktige kosttilskudd tidlig på høsten. En god del av bøndene i Rogaland var
selvforsynte med korn i gode år, men i dårlige år måtte en god del tilføres fra Danmark, Nederland eller England.
Fra tidlig historisk tid og flere århundrer framover regner man at det skjedde lite nytt i måten å drive landbruk
på. De samme åkrene ble spadd for hånd, gjødslet og sådd år etter år. Arbeidet med å spadevende åkrene var
tidkrevende, og det kunne nok ta to uker å gjennomføre våronna i kornåkeren på et middels stort bruk, selv med
innleid arbeidskraft. Tall fra Gjesdal viser at det i første halvdel ble produsert rundt 120 tonn havre i bygda på et
normalår. Havre var det klart mest utbredte kornslaget og utgjorde over 90 prosent av utsæden. Grunnen til det
var først og fremst at havre trengte mindre gjødsel enn bygg, og dessuten var havrehalmen bedre til fór enn halm
av andre kornslag. Havre ga også mer stabil avling enn bygg, selv om bygg i gode år kunne gi mange fold igjen.
Den viktigste årsaken til at folk i det hele tatt holdt husdyr i gammel tid var behovet for gjødsel til åkrene. Den
gamle regla sa at ”kua gjødsler målet” og antall husdyr ble avpasset til behovet for korn. Selvsagt ga husdyrene
også melk, melkeprodukter, talg, ull, lær og kjøtt, men de ble stort sett sulteforet gjennom vinteren og ga ditto av
seg. En regner med at ei middels ku i 1845 molka rundt 500 liter i året. Ofte stoppet melken helt opp om vinteren
når foringen var dårligst. De neste 20 årene bedret stellet seg betraktelig, samtidig som avlsarbeidet hadde
utviklet bedre raser. Derfor regner man med at ei vanlig ku i 1865 ga opp i mot 1000 liter i året, altså en
fordobling på bare 20 år. Likevel blir det lite mot en moderne ku som molker rundt 7-8000 liter hvert år. Så er da
også stellet og foringen helt annerledes i dag.
I år 1800 var det 2400 sauer i Gjesdal. Bare et fåtall bønder hadde flokker på mer enn 50 dyr. Hver sau ga rundt
¾ kilo ull som ble betalt med rundt 30 skilling pr. kilo. I 1886 var ullmengda pr. sau doblet, men selv da var
gjennomsnittsvekta på et fjorlam på bare rundt 18 kg, det samme som på et middels årslam i dag. Rundt 1830
begynte bøndene i Gjesdal å sende sauene til heis om sommeren, noe som gjorde at antallet dyr økte sterkt i
bygda de neste tiårene. Sammen med potetens inntog rundt år 1820 førte heieføringen til en dramatisk omlegging
av landbruket i den kommunen. Lenger ute på Jæren, der det var lengre å drive sauene til de gode
sommerbeitene, ble storfehold viktigere, særlig etter at åpningen av Jærbanen i 1875 gjorde det mye enklere å
sende ferskvarer til byen. Fra 1850-årene og framover ble poteten viktigere og viktigere som basiskost og i dag
er kornåkrene en sjeldenhet på Jæren og i Sør-Rogaland.
Fra 1840-årene ble det mer vanlig å plogvende åkrene og de neste tiårene steg også kornavlingene betraktelig.
Dette skyldes nok også at man så smått kom i gang med utskiftning, og begynte å drive vekselbruk. Fra gammelt
av var bebyggelsen på en gard konsentrert i klyngetun der hvert bruk hadde sin bolig, uthus, fjøs og løe stående
tett ved siden av hverandre. I årene fram mot 1920 ble det holdt utskiftning på så å si alle garder i Rogaland, med
det som resultat at de århundregamle landsbyene med en salig blanding av småteiger med åker og eng forsvant.
De enkelte bruk ble liggende hver for seg, med deres egen jord i store sletter omkring gardshusene. I løpet av
samme perioden forsvant den gamle naturalhusholdningen og ble gradvis erstattet av dagens pengehusholdning.
En skal heller ikke undervurdere det faktum at flere og flere bønder ble selveiere i tiden etter 1830 som en viktig
årsak til at produksjonen på gardene steg.
Samtidig som produksjonen steg så økte også antall mennesker på den enkelte gard kraftig. Så stor befolkningsvekst var det at mange ble tvunget til å flytte til byene for å skaffe seg et levebrød. I andre halvdel av 1800-tallet
skjøt også emigrasjonen til Amerika fart for alvor. I sum førte nok alle omveltningene allikevel til at folk ved
utgangen av 1800-tallet hadde et merkbart bedre liv enn deres forfedre hadde hatt ved inngangen av århundret
tre-fire generasjoner tidligere.
Fra middelalderen og flere århundrer framover bodde den vanlige bondefamilie i årestuer, uten vinduer, men
med en glugge i taket til å slippe lys inn og røyk fra det åpne ildstedet ut. Disse husene var uten loft og moder
jord utgjorde stort sett gulvet. På 1600-tallet begynte bileggerovnene av jern å komme, og den hustypen som vi i
dag kaller for jærhus begynte å dukke opp. Fram til seint på 1800-tallet var de stort sett tekket med torvtak.
Første halvdel av 1900-tallet begynte de fleste bøndene sakte men sikkert å få bedre økonomi og utviklingen mot
dagens industrialiserte jordbruk skjøt fart, både med tanke på produksjonsmetoder og bygningsmasse.
Gammelt fjos fra Vølstad i Gjesdal. Kyrne stod på steinheller, som også ble brukt til å skille båsene.
Kyrne var mye mindre den gang og en regner med at en ku på 1700-tallet kun melka rundt 500 liter i året,
mens slaktevekta på et storfe bare var rundt 72 kilo.
Heiå på Hetland sett mot nordvest, med Husefjellet i bakgrunnen. Mye av skogen ble nok plantet rundt
1900, så 25 år tidligere har det nok vært nokså nakent og trelaust her.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------LIVET PÅ HETLAND RUNDT 1875:
Hvordan levde så våre forfedre for tre-fire generasjoner tilbake. Vi tar turen tilbake til Hetland for rundt 130 år
siden, og ser litt på hvordan livet har fortonet seg for de som bodde der den gang. Årstallet er ikke helt tilfeldig
valgt. Det norske bondesamfunnet hadde på den tiden startet på overgangen fra naturalhusholdning til
pengehusholdning. Dette året ble det også holdt folketelling, og dette året er også det første året vi kan finne
nøkkeltall om avkastningen i jordbruket i Statistisk Sentralbyrå.
I 1875 var Rasmus Larson Hetland vel etablert med kone og barn på det nye bruket sitt på Heiå. Deres eldste
datter var dratt ut fra barndomsheimen for å livnære seg som tjenestejente, men hjemme i stua på Hetland har det
vært mye liv med fire barn i alderen 4-14 år.
Rasmus hadde ført opp huset sitt i 1860, og hadde etter hvert bygd seg fjøs og stall med plass til en hest, fire kyr
og 36 sauer. Fra uminnelige tider hadde gardsdriften vært basert på sjølforsyning. En dyrket det en trengte av
mat selv, karret og spant seg klær av ulla fra sauene hjemme på garden, og regulerte dyreholdet ut fra det en
trengte av gjødsel og ut fra det høyavlingen fra slåtteteiger og utmarksbøer kunne gi.
Helt fra den første skoleloven kom i 1827 har det vært drevet omgangsskole i bygda, men nå er også det i ferd
med å endre seg. Høyland Kommunestyre har bevilget penger til å oppføre skolestove i krysset der veien mot
Hetland tar av fra hovedferdselsåren gjennom bygda, og fra 1876 går Rasmus barn på bygdeskolen på Tveit, som
lærte barna i dalen å lese og skrive i nesten 100 år før den ble nedlagt i 1967.
Hvordan artet så dagliglivet seg for Rasmus og familien? Og i hvor stor grad kunne garden brødfø familien?
Sammenlignet med dyretall og utsæd på bruk ute på Jæren var forholdene tross all framgang og nydyrkning
ganske små på Hetland.
Rasmus var passert 30 da han etablerte seg med egen familie, en alder som ikke var spesielt høy i forhold til det
som var vanlig. Før en kunne stifte familie måtte en kunne forsørge den. Det er derfor grunn til å tro at han i
løpet av de årene han hadde arbeidet som dreng eller tatt annet arbeide utenfor garden hadde lagt seg opp litt
kapital. Hvor mye er vanskelig å si, men ut fra hva en tjenestekar eller dreng kunne ha i årslønn så er det vel
rimelig at han kanskje greidde å legge til side 10-15 Spd. i året. En tjenestekar den gang (ca. 1860) kunne regne
med en årslønn på rundt 20 Spd, pluss kost og losji, mens en tjenestejente bare tjente rundt halvparten. Kanskje
hadde Rasmus og kona Gurine til sammen en startkapital på rundt 200 Spd. da de etablerte seg?
Ut fra tall og takster vi kan finne i ulike kilder er det rimelig å anta at Rasmus kan ha betalt i størrelsesorden
1.000 Spd. totalt for gard og bygninger da han etablerte seg med eget bruk i 1860. (Trolig ble huset oppført før
fjoset, og trolig ble bygningene satt opp i flere etapper etter som han fikk råd til det.) Innkjøp av eget kreatur
kostet også en del. I pengeverdi ble en ku rundt 1875 verdsatt til rundt 16 Spesidaler, mens hesten var verdt rundt
20. En sau var verdt rundt 5 Spd, mens fjorlam ble solgt for rundt 2 ½ Spd. Dermed hadde Rasmus til enhver tid
dyr til en verdi av rundt 250 Spd. Da han etablerte seg er det vel grunn til å tro at han først gikk til innkjøp av
ungdyr, men uansett må han trolig ha hatt utlegg på rundt 1.200 spd. før han var i gang som gårdbruker på eget
bruk. Ut fra det han oppgir å ha dyrket har han nok også brukt en del midler på å minere bort større steiner. Det
er vel derfor grunn til å antyde at han og Gurine satt med en gjeld på over 1.000 Spesidaler de første årene etter
at de startet opp, med en rentesats på rundt 5 % årlig.
Hva kunne de så regne med å tjene som bønder på Hetland? Og var garden stor nok til å brødfø familien? En
regner med at det kornet som ble sådd ga rundt 6-8 foll, noe som skulle bety en avling på rundt 15-16 tønner i et
normalår, eller bortimot ett tonn. Når utsæden til neste år var lagt vekk skulle det si at det var igjen rundt 125
kilo med korn til hver person, noe som nok betydde at familien de fleste årene måtte kjøpe litt mjøl for å få nok
til forbruket. For poteter regner man med rundt 8 foll i forhold til utsæden, noe som skulle gi en potethøst på
bortimot 20 tønner, eller rundt to tonn. Tar man så bort settepotetene til neste år så skulle det bli igjen rundt 250
kilo poteter til hver person i husstanden, noe som skulle være mer enn nok til å dekke behovet, særlig i og med at
halvparten av husstanden fremdeles var i barneårene. Kanskje var det nok poteter til at de kunne selge litt, eller
bytte bort i korn eller mjøl? 100 kg havremjøl kostet rundt 3 ½ Spd, , mens 100 kg poteter ble omsatt for rundt 1
¾ Spd. Regner vi med at Rasmus måtte kjøpe rundt ½ tonn mjøl, så ville det koste ham rundt 17 Spd. Solgte han
så rundt samme vekt i poteter ville han altså ha et netto utlegg for mjøl på rundt 8 Spd.
Av de fire kyrne kunne familien regne med rundt 3-4000 liter melk i året, når en tar med at noen av dem nok
gikk med kalv år om anna. Regner en med at hvert husstandsmedlem forbrukte bortimot en liter til dagen
betydde det at det nok var et overskudd på minst 1000 liter i året til å kinne til smør eller yste til ost. Melk ble
omsatt for rundt 3 skilling for literen, det vil si at direkte salg av 1000 liter melk ville gitt 25 Spd. i inntekt. Med
lang vei til nærmeste by ble nok allikevel heller laget ost eller smør av det meste av overskuddsmelka fra
Hetland. En trengte rundt 24 liter melk for å kinne ett kilo smør. På samme melkemengden fikk man bortimot 2
kg ost. Smør var for øvrig verdsatt fire ganger høyere enn ost den gang, og ble betalt med ca 1 Spd. pr. kilo.
Inntektene av å kinne smør av melka ble derfor litt mindre enn om en skulle solgt melka fersk, men smør kunne
en lagre hjemme og selge i byen når en ellers hadde ærend dit.
Antall sauer er såpass stort (selv om det kanskje er medregnet noen årslam i dette tallet, folketellingen ble
foretatt i januar 1876) at det skulle gi mer enn nok kjøtt, talg og ull til familiens fornødne. Trolig kunne Rasmus
selge rundt 15-20 fjorlam i året, og salget av disse var nok hovedfortjenesten på garden. Allikevel er det lite
trolig at pengeinntektene fra dette salget utgjorde særlig mer enn 50 Spd.
I tillegg må vi regne med at det var fisk å få i bekken nedenfor garden, selv om Hetland nok lå såpass langt fra
sjøen at fersk saltvannsfisk hørte med til sjeldenhetene. Penger til å kjøpe andre nødvendigheter med var det nok
ikke mye av, men så var da også kravene beskjedne den gang. Av husholdningsartikler var det vel innkjøp av salt
og litt kaffe som ble prioritert høyest. Ellers hadde man stort sett det man trengte av dagligvarer hjemme. Andre
ting som klær var det nok temmelig sparsomt med. Hvert husstandsmedlem hadde kanskje 2-3 sett derav ett med
søndagsklær, og til daglig gikk man i hjemmelagede tresko. I og med at Rasmus også drev som skomaker kan
det jo hende at familien hans var bedre skodde enn det som var vanlig, men det vanlige var tresko hver dag hele
året gjennom. Klærne var for det meste laget av ull fra gardens egne sauer, men trolig hadde familien noen få
plagg av lin, og kanskje hadde også bomullet så smått blitt introdusert på Hetland?
Vi vet ikke hvor omfattende Rasmus skomakervirksomhet og krøtterhandel var. Dermed er det ikke godt å anslå
hvor mye han kunne tjene på dette i løpet av et år, men en vanlig dagslønn for en skomaker på bygdene var på
rundt 25 skilling. Antar vi at Rasmus jobbet rundt 40-50 dagsverk som skomaker i løpet av et år så ga dette en
fortjeneste på rundt 10 Spd. Avkastningen av krøttervirksomheten er nesten umulig å fastslå uten å ha
ligningsprotokollene foran seg.
Kanskje kan vi regne med at Rasmus i rene penger tjente rundt 50 Spd. på selve gardsdriften, rundt 10 Spd. på
skomakervirksomhet, og rundt 10 Spd. på krøtterhandel, til sammen rundt 70 Spd. i året. I et slikt tall ligger det
at da er mesteparten av familiens behov for matvarer dekket fra gardens egen produksjon.
Av bruksting som de trengte til gardsdrifta så var nok Rasmus i de fleste tilfelle så hendt og fingernem at han
laget og vølte ting selv. Det inkluderte alt fra hestekjerra til skåler og fat til huset, som for det meste ble laget i
tre. Noe måtte allikevel kjøpes. Prisen på en ljå var for eksempel rundt 30 skilling, eller halvannen dagslønn for
en dagarbeider. Det gikk nok en del ljåer i løpet av en sesong. Av andre ting som nok måtte kjøpes må vi regne
noen gryter og kokekjeler i ny og ne. Slike ting ble mange ganger solgt av omreisende fanter, som byttet
metallgjenstander mot matvarer.
Sammenlignet med for eksempel industriarbeidere i teglverksindustrien i Sandnes, så var det nok allikevel ikke
så verst å være sjøleiende bonde på Hetland i andre halvdel av 1800-tallet. En vanlig arbeider i Sandnes hadde en
daglønn på rundt 60 shilling i 1875, noe som skulle gi rundt 100 Spd. i året. Av det beløpet skulle så
industriarbeideren kjøpe mesteparten av det han trengte til å forsørge familien.
En skal imidlertid huske at på den tiden var det mange uforutsette ting som kunne gripe inn i en bondefamilies
liv og i verste fall sende dem fra gard og grunn. Verst var det selvsagt når sjukdom og død rammet unge
mennesker, men også husdyrholdet var mye mer utsatt for uforutsette hendelser. Helt fram i mot denne tiden så
var en utsatt for rovdyrplage, og tap av en ku eller sauer på beite gjorde et solid innhogg i overskuddet. Dertil
kom en rekke dyresjukdommer som bedre stell og medisiner mer eller mindre har tatt knekken på i vår tid.
Konklusjonen kan vel bli at gardbrukerlivet i 1875 var en hard tilværelse målt ut fra vår tids standard. Bruker vi
en årsinntekt på 100 Spd. som mal ville den etter dagens pengeverdi tilsvare en årsinntekt på 18.000 kroner, målt
opp i mot konsumprisindeksen. En families kjøpekraft i 1875 lå dermed på kanskje så lite som fem prosent av
dagens midler.
Folk var nok allikevel fornøyde med det de hadde og var bygde for å tåle motgang og tøffe tider. På den tiden da
Rasmus levde var det helt sikkert eldre folk som kunne fortelle om år tidlig på 1800-tallet da sulten kom inn i
stuene til folk, særlig under Napoleonskrigene da britiske krigsskip blokkerte korntilførselen over Skagerak.
Derfor synes nok folk som levde rundt 1875 at de hadde et godt liv, der de stort sett greidde å karre til seg det de
trengte av livsnødvendigheter.
Vi kan bare beundre de evnene og det pågangsmotet de må ha hatt, og prøve å lære noe av det i en tid der
klaging og syting virker å ha tatt helt over i det norske samfunnet.
Merk: 1 Spesidaler = 3 ort = 120 Skilling. Denne myntenheten ble offisielt avskaffet i 1875, og 1 Spesidaler ble da omregnet i 4 kroner.
SLEKTSLINJER TILBAKE MOT MIDDELALDEREN:
Som nevnt i innledningen så kan vi trekke linjer til noen av våre aner tilbake gjennom reformasjonen og
svartedauden, noe det ikke er alle forunt å kunne gjøre. Når vi kommer så langt bakover så vil noe måtte baseres
på gjetninger og sannsynlighetsberegninger i mangel på skriftlige kilder, men etter å ha sjekket sekundære kilder
så nøye som mulig tror jeg at det som står i avsnittene under er rimelig sannsynlig, selv om vi aldri kan bli 100%
sikre.
Vi tar utgangspunkt i Villads Gardson Vikesdal, som var lensmann i Bjerkreim i første halvdel av 1600-tallet .
Vi kan følge ham i rett mannslinje i 12 generasjoner fram til Alf og Reidar Håland. Villads’ farsslekt kan vi følge
bakover i tid til den kjente stormannslekta Gard fra Talgje i Ryfylke og senere under Berge i Forsand. Går vi sju
generasjoner tilbake fra Villads finner vi Gard I Toreson Talgje, som var født i 1373, altså 24 år etter at
svartedauden kom til Norge. Hans kone var Ramborg Knudsdotter, datter av den svenske adelsmannen Knut
Algotson Lejon, som måtte flykte til Norge etter at slekta hans falt i unåde hos den svenske kongemakten.
Knut Algotson var gift med Märta Ulfsdotter, hvis mor var Birgitta Birgersdotter, alias den Hellige Birgitta,
svensk helgen. Birgitta var født i 1303 og etter mannens død i 1344 gikk hun i kloster før hun bosatte seg i Roma
fem år senere. Birgitta døde i Roma i 1374 og ble kanonisert i 1391. (se egen artikkel)
Historikere er litt delte i synet på om vi kan regne oss som etterkommere av den Hellige Birgitta. Visse kilder
antyder at Ramborg Knudsdotter, som ble gift til Talgje, var en uekte datter av Knut Algotson og at moren var en
frille. Andre igjen viser til flere arveoppgjør i tiden etter, samt oppkallingsskikker i de neste generasjonene, som
kan tyde på at Ramborg var ektefødt. Uansett så kan vi i hvert fall trekke Knut Algotsons linjer bakover til noen
av de første svenske kongene.
Villads Gardsons mor var datter til Oluf Jonson, som var sokneprest i Egersund, men som ble avskjediget i 1594
for ”at have beleiet en quinde på Aase”. Denne Oluf Jonson var trolig sønn av Stavangers første lutherske biskop
Jon Guttormson, en mann som sannsynligvis stammet fra en middelklassefamilie fra Sørlandet. Vi vet ikke noe
om hans aner, men historien viser at han sannsynligvis ble møtt med mye motstand da han forsøkte å innføre den
lutherske lære og til slutt ga opp embedet. Det skulle gå 400 år til det igjen kom en norskfødt biskop til
Stavanger.
Jon Guttormson var gift med Anna Eiriksdotter fra adelsslekta Orm på Vatne i Sunnhordland. Går vi to-tre
generasjoner bakover finner vi representanter fra flere av de kjente norske adelsslektene fra middelalderen, som
Lydvo, Benkestok, Smør, Galte, Torsnes, Sandvin og Berge. Vi kan følge linjene fra Gunvor Bårdsdotter Galte,
født i 1425, forbi svartedauden via etterkommere av norske vikinger og småkonger på de britiske øyer, helt
tilbake til sagatidens norske konger og stormenn. Når vi kommer så langt bakover begynner naturligvis kildene å
bli svært usikre. Vi skal huske at Snorres kongesagaer ble skrevet først på 1200-tallet, og mange av datidens
stormenn konstruerte muligens slektskap med for eksempel Harald Hårfagre for å bli enda mer fornemme.
Hvis vi går ut fra at de historiske kildene er korrekte finner vi både Harald Hårfagre, samt den første danske
kongen Gorm den Gamle blant våre forfedre. Vi kan også ”skryte av” å stamme fra Kong Æthelwulf I, den
første kongen av et samlet England. Noen vage kilder kan til og med føre linjene tilbake til kvenske (finske)
konger fra år 150-200 e.kr! (men da nærmer det seg nok rent eventyr…)
Vi kan også følge mormors morslekt tilbake til de samme anene, også det fra den samme familien i Bjerkreim.
Anelinja blir da slik: Gunvor Hetland –Grete Maria Lye – Berte Ree – Johanna Tjøtta – Berta Malena Pollestad –
Barbro Hognestad – Joren Edland – Berte Litle Svela – Peder Kløgetvedt – Ågot Gjedrem – Inger Gjedrem –
Morten Gjedrem. Denne Morten Svaleson Gjedrem (1619-1676) var sønnesønn av Morten Anbjørnson Gjedrem,
som også var gift med en datter av prest Oluf Jonson. Morten Svaleson kan vi også følge videre via Fotland og
Grøsfjell i Eigersund til Gard-slekta og Hellige Birgitta.
En annen gren vi kan følge bakover i tid er forfedrene til Samuel Samuelson Vatne og Lisbet Henrichsdattar
Schurmann, et ektepar som bodde på Vatne i Sandnes rundt år 1650-1700. Vi stammer fra dem seks generasjoner
tilbake fra morfars mor via følgende anelinje: Rasmus Håland – Ane Justine Frøyland – Rasmus Gausel –
Samuel Gausel – Rasmus Bloch Sandve – Samuel Bloch Vatne – Lisbet Vatne (1665-1738) Denne Lisbet Vatne
var barnebarn av Samuel P. Høyland (lensmann i Gand skipreide) og Hanrik H. Schurmann (borgermester i
Stavanger). Hennes stamfedre i de nærmeste generasjonene inkluderer også de to mektige biskopene Jens
Schelderup (Bergen) og Jørgen Eriksen (Stavanger), også kalt norges Luther. (se egen artikkel) Hennes
morsslekt kan vi trekke tilbake til den danske adelsslekta Thrane og til den norske adelsslekta Dall. Hennes
farsslekt stammer delvis fra Danmark, men vi finner også den norske adelsslekta Bonde, uten at vi kan trekke
opp helt eksakte linjer tilbake til middelalderen. Bloch-navnet, som flere familiemedlemmer fra Vatne tok på
1700-tallet, stammer fra Peder Bloch, som var borger av Stavanger rundt år 1550. Mye tyder at han stammer fra
den danske stormannslekta Bloch, uten at vi kan bevise det.
PROMINENTE ANER FRA 1500-TALLETS ROGALAND:
Peder J. Høyland
f. ca 1550
d. 1606
Sokneprest i Høyland
Kapellan i Bergen
NN Pedersdatter
Schelderup
Søster av biskop
Schelderup
Samuel P. Høyland
f. ca 1590
d.1635
Bonde Store Vatne
Lensmann Gand skipr.
Jens J. Bonde
f. 1525
d.1566
Peder Jensen Skjellerup Vi vet ikke noe om hans
f. 1485 d. 1563
aner, men Peder Jensen
var trolig bonde på Jylland
Maren Nielsdatter
i Danmark.
(ukjent opphav)
Ivar på Hognestad (i Time)
Sven Ivarson Hognestad
Nevnt i skattemanntallene i 1519 og 1521
f. ukjent d. 1560
Magdalena Hognestad
f.
d.
Bodde i Bergen
Ukjent kone
Ukjent kone
Samuel S. Vatne
f. 1625
d. 1695
Bonde Store Vatne
Peder Bloch
f. ca 1565
d. ukjent
Borger av Stavanger
Vi vet ikke noe videre om Peder Blochs forfedre, men mye mulig stammer han
fra den danske adelsfamilien Bloch. Det faktum at flere i slekten tar Bloch som
mellomnavn flere generasjoner senere tyder på at Peder Bloch må ha hatt
svært prominente aner.
Maren P. Bloch
f. ca 1595
d. etter 1672
Bertel Lampe
Anna B. Lampe
Ukjent kone
MERK:
Henrik H. Schrumann
f. ca 1610
d. 1660
Hans Schurmann
f. ukjent
d. ukjent
Sorenskriver for Dalane
og Jæren, senere
borgermester av
Stavanger. Eide flere
eiendommer i byen og
livnærte seg også ved å
drive ulovlig kornhandel
med Østlandet. Trolig en
Ukjent kone
av de rikeste menn i
Stavanger på sin tid.
Lisbet H. Schurmann
f. ukjent
d. ukjent
Jens Jørgensen
f. 1578
d.1644
Sokneprest og kjøpmann
Lisbet Jensdatter Trane
f. 1614
d.1665
Ukjent mann
Ukjent kone
Jørgen Eriksen
f. 1535 d.1604
Biskop i Stavanger
Adriane J. Schelderup
f. ca 1540 d. før 1602
Christen C. Thrane
f. 1528 d. 1600
Kirsten C. Thrane
f. 1582
d. ukjent
Skattefogd Rogaland
Magdalena N. Simling
f. ca 1545 d. ukjent
Samuel S. Vatne (lengst til venstre i denne tavlen)
hadde to barn som vi stammer fra, begge via morfars
aner på Gausel/Jåtten.
Den ene av Samuels sønner, Gabriel, var gift med
Dorotea Christensdatter Thrane, datter av
soknepresten Christen Thrane og hans kone
Dorotea Balsersdtr. Schanke. Christen Thrane kan vi
følge via de norske adelsslektene Dall, Orm, Galte,
Benkestok og Smør tilbake til de norske
sagakongene og stormennene.
Vi vet ikke noe om Jørgen Eriksens aner, men han
har en svært framtredende plass i det norske
kirkelivet etter reformasjonen.
Jens P Schelderup
f. 1510 d. 1582
Peder Jensen Skjellerup
Maren Nielsdatter
Konas opphav er ukjent
Biskop i Bergen
Cristen P. Thrane
f. ca 1500 d. ukjent
Palle C. Thrane
Ukjent kone
Kirsten Pallesdatter
f. 1504 d. 1545
Palle Thrane var
borgermester i Viborg
Nils J. til Simling
f. før 1521
Jens Anderson til Simling
Storbonde i Valdres
Lukretia G. Dall
f. ca 1525
Gaute Ivarson Dall
Av gammel adelsslekt
BISKOP JØRGEN ERIKSEN, 1535-1604
Jørgen Eriksen var en av de fremste av mange danske teologer
som gjorde karriere i Norge i reformasjonshundreåret, og har fått
tilnavnet Norges Luther. Som biskop i Stavanger igjennom 30 år
satte han i gang og utførte en rekke store og nødvendige
reformer, men hans nidkjærhet i tjenesten både som forkynner og
administrator gjorde ham upopulær i vide kretser.
Han ble født i Haderslev i Danmark i 1535, men mer vet vi ikke
om hans herkomst. Han ble prest bare 21 år gammel og kom til
Norge, først som lærer på katedralskolen i Bergen ett års tid. I
1560 ble han ansatt som slottskapellan på Bergenshus Festning.
Dette embedet var nok ingen dans på roser, det bestod blant annet
av å forberede forbrytere til å dø, og henrettelser hørte den gang
nesten til dagens orden i Bergen.
Han sluttet i sitt embete for å studere videre i 1566. Han fikk da
en prestestilling i Bergen Bispedømme som inneholdt faste
inntekter. Samtidig regner man med at hans første kone og barn
var døde, kanskje av pest, uten at det finnes kilder som bekrefter
det. Kanskje var det slike begivenheter som gjorde at han reiste
til København i to år for å studere videre før veien gikk videre til
Wittenberg, lutherdommens høyborg. Vi har kilder som sier at
han også studerte på universitetene i Rostock og Nurnberg, før
han returnerte til Bergen med mastergrad i teologi.
I november 1570 forlovet han seg med Adriane Schelderup,
datter av bergensbispen Dr. Jens Schelderup, samtidig som han
ble valgt til medlem av domkapitlet. Kort tid etter ble han utpekt
som medhjelper til den gamle og skrøpelige stavangerbispen Jens
Gregersen Rieber. Da denne nektet å samarbeide dro Jørgen
Eriksen til kongen i København, som ga Rieber avskjed med
pensjon og innsatte Eriksen i hans posisjon. Før han tiltrådte som
biskop i Stavanger holdt han bryllup med sin forlovede i Bergen i
oktober 1571.
I likhet med sin svigerfar ble Jørgen Eriksen en svært nidkjær
biskop. Allerede ved utnevnelsen i 1571 fikk han kongelig
samtykke til flere tiltak han foreslo. I 1573 innkalte han til prestesynode for hele bispedømmet, som den gang
innbefattet de indre bygdene langt inn i Telemark. Hensikten var å bryte ned folks motstand mot reformasjonen.
Samtidig som den katolske kirke hadde lagt et tungt åk over folks dagligliv så representerte den noe trygt og
kjent. Den nye kirken, som tok avstand fra mye av det gamle, må ha virket som noe farlig og truende på den
gemene hop, som verken kunne lese eller skrive selv.
Jørgen Eriksen satte også mye krefter inn på det administrative plan. Han fikk startet arbeidet med å reparere og
vedlikeholde de mange kirkene som hadde blitt plyndret og vandalisert under reformasjonen. Han arbeidet hardt
for å styrke sin egen og prestenes stilling i forhold til almuen, særlig ved at han prøvde å tvinge bøndene til å
betale tiendeskatten, der bøndene fra gammelt av hadde hatt rett til å beholde ¼ til de fattige i bygda.
Jørgen Eriksen kjempet en hard og uforsonlig kamp mot gamle katolske skikker og mot gammel overtro. Han
utga en samling med prekener over profeten Jonas bok i 1592 som skulle tjene en dobbel hensikt. For det første
skulle den vekke og rettlede en prestestand som nok i mange tilfeller var bedre egnet til å betjene kniven i
slagsmål enn å tale Guds ord fra talerstolene. Botsprekene skulle også virke avskrekkende på almuen og få dem
på bedre tanker. Gjennomgangsmelodien i prekenene var allikevel en jubel over frihet fra pavedømmets mørke,
samtidig som han forkynte at reformasjonstiden var Herrens besøkelsestid til folkene.
Det hører med til bildet av Jørgen Eriksen at han var den første trolldomsideologen i Norge. Han var preget av
europeisk tankegods på dette området og førte en hard og uforsonlig kamp mot all magi som han mente var
djevelens verk, selv den hvite magien som var ment til å hjelpe folk. Jørgen Eriksen stod hardt på at det burde
være dødstraff for all slik bruk av magi, og han brukte en hard hånd til å utøve sin makt på dette området. Hans
fanatisme var et produkt av møtet mellom den nidkjærlige danske lutherdommen og norsk tradisjonalisme og
folketro. Nordmennene så på protestantismen som noe som ble pålagt dem av utenforstående og dermed var det
nødt til å bli mange konflikter av det.
I 1503, etter at hans andre kone var død, giftet han seg for tredje gang med enken etter lagmannen i Stavanger,
men han var nå begynt å bli svekket av alder og år og døde under et bispemøte i Bergen i juni 1604. Hans kiste
ble ført til Stavanger og jordfestet i Domkirken.
Jørgen Eriksen hadde tre sønner som alle selv ble prester. Vi ætter fra ham via følgende linje: Jørgen Eriksen
(1535-1604), Jens Jørgensen (1578-1644), Lisbet Jensdotter Trane (1614-1655), Lisbet Henriksdotter
Schurmann (ca 1630-1690), Lisbet Samuelsdotter Vatne (1665-1738), Samuel Rasmusson Bloch Vatne (170463), Rasmus Samuelson Bloch (1740-1819) Samuel Rasmusson Gausel (1775-1828), Rasmus Samuelson Gausel
(1827-94), Anne Justine Frøyland (1879-1919), Rasmus Håland (1909-91).
DEN HELLIGE BIRGITTA, 1303-73
Birgitta Birgersdotter, bedre kjent som den Hellige Birgitta, ble født i 1303.
Hun var datter til lagmannen i Uppland, Birger Persson til Finsta, og
Ingeborg Bengtsdotter fra den svenske Folkungætten. Både gjennom sine
foreldre og gjennom sin ektemann hørte hun til de politisk ledende kretsene i
Sverige på sin samtid. Hun var også i nær slekt med den svenske
kongefamilien. Allerede som barn mottok Birgitta en åpenbarelse Hun skal
ha sett jomfru Maria sette en krone på hennes eget hode. En annen gang så
hun et syn der Kristus ble pint på korset. Både den inderlige mariafromheten
og meditasjon over Kristi lidelse kom til å prege henne hele livet.
Birgittas mor døde da hun var i tiårsalderen. Faren sendte derfor Birgitta til
sin svigerinne Katarina Bengtsdotter på Aspanäs i Östergötland. Når hun er 13-14 år blir Birgitta mot sin vilje
giftet bort med Ulf Gudmarsson. Birgitta overtalte mannen til å leve i avholdenhet de første årene, men etter
hvert fødte hun åtte barn. Birgittas fromhet kom på mange måter til også å prege ektemannens liv. Blant annet
foretok de begge pilgrimsferder både til Nidaros og til Santiago de Compostela. På vei hjem fra Spania ble Ulf
sjuk, men da det så som mørkest ut viste den franske nasjonalhelgenen St Denis seg for Birgitta og lovte at
mannen ikke skulle dø. Hjemme i Sverige igjen så bosatte Birgitta og Ulf seg ved Alvastra kloster der Ulf døde
rundt 1345. Birgitta fordelte da sine eiendommer til arvingene og til fattige for selv å leve enkelt og spartansk i
klosteret. Der mottok hun stadig flere åpenbarelser. Hun fikk blant annet oppdrag av Gud, Kristus og Maria å
føre ut budskap til så vel politiske som kirkelige ledere.
I 1349 bega Birgitta seg på vei til Roma. Formålet var å delta i feiringen av det runde året 1350 og få tillatelse av
paven til å grunnlegge en ny klosterorden. Problemet var bare at paven siden 1309 hadde hatt eksilsete i den
franske byen Avignon, samt at kirken hadde nedlagt et forbud mot opprettelse av flere ordener. Tidligere hadde
Birgitta i en åpenbaring sett at paven og keiseren skulle møtes i Roma, en så usannsynlig hendelse at den vakte
munterhet hos omgivelsene da hun fortalte om den. Da hun kom til Roma brukte Birgitta mye tid på å tale om
det åndelige forfallet i byen, både over for kardinaler og vanlige folk. Dessuten skrev hun brev til paven med
krav om at han måtte komme tilbake til Roma. Hun brukte også mye tid til å vandre rundt i byens kirker og be
ved helgenenes graver, og til å samle inn allmisser til de fattige. Hun reiste også på pilgrimsferder til Assisi,
Frna, Napoli og det sørlige Italia.
I året 1368 inntraff så det usannsynlige at pave Urban V vendte tilbake til Roma, og den 21. oktober møttes han
og keiser Karl IV av Østerrike i byen. Birgitta leverte sitt forslag til ordensregel til paven, og to år senere ble den
godkjent i en versjon som Birgitta trolig var mindre fornøyd med. Dessuten besluttet Urban V å forlate Italia
igjen av sikkerhetsårsaker, noe som Birgitta absolutt ikke kunne akseptere. Hun profeterte at han skulle rammes
av et hardt slag fra Gud og bli sjuk. To måneder senere døde Urban V i Avignon.
I 1371 foretok Birgitta en pilgrimsreise til det Hellige landet, via Napoli og Kypros. I Napoli døde hennes sønn
Karl, som hadde levd et svermerisk liv og voldt moren mye sorg og smerte. Sønnens død tok hardt på Birgitta,
men senere fikk hun i en åpenbaring som sa at han hadde blitt tilgitt sine synder takket være morens bønner og
tårer. Da Birgitta returnerte til Roma i 1373 var hun svekket av sjukdom og 23. juli døde hun i sitt bosted ved
nåværende Piazza Farnese. Etter hennes eget ønske førtes hennes jordiske levninger tilbake til Sverige og
Vadstena. I 1377 ga Birgittas sjelesørger og venn, biskop Alfonso av Jaén ut første opplag av boka om hennes
himmelske åpenbaringer. I 1378 ble retningslinjene for hennes orden revidert og i 1384 kunne klosteret i
Vadstena innvies til Birgittas orden.
Prosessen med å kanoninsere henne ble innledet i 1377 og i 1391 ble hun opphøyet til helgen. I 1999 ble Birgitta
sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyet til skytshelgen for Europa. Ordenen hun grunnla finnes
fremdeles i dag og kalles for Den hellige Frelserens orden, i daglig tale kalt Birgitteordenen.
Forutsatt at de forskerne som mener at Knut Algotsons datter Ramborg var ektefødt har rett, så kan vi regne oss
som etterkommere etter den Hellige Birgitta. Ættelinja (den korteste, vi har flere aner fra lagmannsætta på
Talgje) fram til vår tid blir da slik: Den Hellige Birgitta (1303-1373), Marta Ulfsdotter (1322-?), Ramborg
Knudsdotter Lejon (1365-e. 1408), Tore II Gardson Talgje (1400-e. 1450), Tore III Toreson Talgje (1427-e.
1467), Gard Toreson II Underberge (1454-1521), Tore Gardson IV Underberge (1481-e. 1519), Ingeborg
Toresdotter Underberge (f. Ca 1510), NN Mortensdotter Fotland (f. Ca 1540), Morten Anbjørnson Gjedrem (ca
1570-ca 1615), Svale Mortenson Gjedrem (f. Ca 1595), Morten Svaleson Gjedrem (1619-1676), Inger
Svalesdotter Gjedrem (f. Ca 1635), Ågot Pedersdotter Gjedrem (ca 1660-1709), Peder Nilsson Kløgetvedt (ca
1685-1742), Berte Pedersdotter Litle Svela (1687-1725), Joren Torgersdotter Edland (1750-?), Barbro
Rasmusdotter Hognestad (1784-1848), Berta Malena Johannesdotter Pollestad (1799-1829), Johanna Larsdotter
Tjøtta (1824-1900), Berta Jensdotter Ree (1850-1943), Greta Marie Lye (1879-1973), Gunvor Hetland (190882).
ET STAMTRE SOM LEDER OSS TILBAKE TIL KONGESLEKTENE I SAGATIDEN:
Vi kan følge våre aner tilbake til middelalderen og videre tilbake til Sagatiden via flere grener, men det hadde
blitt for omfattende å ta med alle her. Derfor nøyer jeg meg med å vise de direkte linjene tilbake til de første
kongene av et samlet Norge og et samlet Danmark.
Det ville blitt et altfor omfattende arbeide å skrive detaljert om hver enkelt av de norske kongene og stormenn
som er listet opp under. For videre lesning henvises til kongesagaer og andre historiske verk om Norge i
Middelalderen og Sagatiden.
Merk at en del av årene her er cirkatall.
Oluf Jonson, f. ca 1545
|
Anne Eriksdotter Orm til Vatne, f. ca 1520
|
Erik Ormson fra Vatne til Velvatne, f. 1490
|
Astrid Ormsdotter Lydvo, f. ca 1450
|
Gyrid Bårdsdotter Galte, født ca 1425
/
\
Gyrid Torbergsdotter Berge, f. 1403
Bård Sigurdson Torsnes, f. 1380
|
I
Torberg Ivarson Berge, f. 1355
Sigurd Guttormson Torsnes, f. 1350
|
Ivar Erlingson Berge, f. 1310
Guttorm Sigurdson på Torsnes, f. 1310
|
I
Margreta Pedersdotterr Sandvin, f 1295
Sigurd Gauteson Galte, f. 1270
|
I
Ingeborg Guthormsdotter Norheim, f. 1275
Gaute (unge) Galteberg, f. 1220
/
\
I
Jartrud Dugalsdtr, f. 1250
Guthorm Gyduson, f. 1250
Gaute Jonson på Mel, f. 1190
|
|
I
Dugal av Hebridene, f. 1225
Gyda på Tofte, f. 1230
Jon Gautson Ornes, f. 1145
|
|
I
Ruahdri Reginaldson, f. 1200
Guttorm Ingeson, f. 1206
Gaute på Ornes, f. 1100
|
Reginald McDonald, f. 1155
|
Ragnhild Olavsdtr, f. 1117
|
Olav I Godfredson, f. 1080
|
Ragnhild Haraldsdtr, f. 1047
|
Harald Hardråde, f. 1016
|
Sigurd Halvdanson, f. 960
|
Halvdan Sigurdson, f. 930
|
Sigurd Haraldson, f. 900
|
Harald Hårfagre, f. 860
|
Inge I Bårdson, f. 1185
|
Cecilia Sigurdsdtr, f. 1155
|
Sigurd II Haraldson, f. 1133
|
Harald IV Magnson, f. 1103
|
Magnus III Olavson, f. 1065
|
Olav III Haraldson, f. 1035
|
Harald Hardråde, f. 1016
Orm Eilevson, f. 1040
Ragnhild Håkonsdotter Lade, f. 1010
Håkon Jarl Eirikson, f. 990
I
I
Gyda Sveinsd, f 975
Eirik Jarl, f. 957
I
Svein Tjugesjegg Haraldson, f. 960
I
Harald Blåtann Gormson, f. 910
I
Gorm den Gamle, f. 870
Hvem:
Harald Hårfagre
Sigurd Rise Haraldson
Halvdan Sigurdson Grå
Sigurd Halvdanson Syr
Harald Hardråde
Ragnhild Maria Haraldsdotter
Olav I ”Bitling” Godfredson
Ragnhild Olavsdotter
Reginald Somerledson McDonald
Ruaihdri Reginaldson
Dugal av Sudurøyene
Jartrud Dugalsdotter
Ingebjørg Guttormsdotter Norheim
Margreta Pedersdotter Sandven
Ivar Erlingson Berge
Torberg Ivarson Berge
Gyrid Torbergsdotter Berge
Gyrid Bårdsdotter Galte
Astrid Ormsdotter Lydvo
Eirik Ormson til Vatne og Velvatne
Anna Eiriksdotter Orm til Vatne
Oluf Jonson
Eldri Olufsdotter Fotland
Villas Gardson Vikesdal
Gard Villasson Vikesdal
Tore Gardson Vikesdal
Anders Toreson Vikesdal
Asbjørn Anderson Vikesdal
Anders Asbjørnon Vikesdal
Asbjørn Anderson Vikesdal
Anders Asbjørnson Vikesdal
Andres Anderson Undheim
Andreas Andreasson Undheim
Peder Arnt Andreasson Håland
Rasmus Håland
Levde når:
860-933
912-937
930-?
960-1018
1016-1066
1047-?
1080-1153
1117-?
1155-1207
1200-?
1225-?
1250-?
1275-1295
1295-1331
1310-1360
1355-1403
1403-1497
1425-1500
1450-1510
1490-1564
1510-?
1530-?
1550-?
1575-1626
1604-1670
1640-1690
1663-1721
1706-1734
1726-1803
1747177818061848-1930
1879-1924
1909-1991
Bonde, Store Undheim
Bonde. Store Undheim
Bonde, Litle Undheim
Bonde, Håland v. Figgjo
Bonde, Håland v. Figgjo
Fabrikkarbeider, Figgjo
Yrke etc:
Norsk konge
Småkonge Hadeland
Småkonge Opplandene
Småkonge
Norsk konge
Dronning Isle of Man
Konge over Isle of Man
Dronning Hebridene
Klanshøvding og konge
Klanshøvding
Konge av Hebridene
g.m. Guttorm Norheim
g.m. Peder J. Sandvin
g.m. Erling T. Berge
Storbonde, Berge
Storbonde, Berge
g.m. Bård Sigurdsson
g.m. Orm Ivarson Lydvo
g.m. Orm Eirikson Hana
Godseier og storbonde
g.m. Jon Guttormson
Sokneprest, Egersund
g.m. Gard M. Vikesdal
Lensmann i Bjerkreim
Bonde, Vikesdal
Bonde, Vikesdal
Bonde, Vikesdal
Blir omtalt som en rolig mann som heller foretrakk å stelle med jorda framfor å krige
halvbror til Olav den hellige, Falt under slaget ved Stamford Bridge
g.m Godred II Crowan Haraldson av Suderøyene, Konge over Isle of Man
Også kalt ”Olaf Røde”, bitling betyr for øvrig dverg
Gift med Somerled, som var grunnlegger av MacDonald-klanen og stammet fra irske kongefamilier
Gift med Fonia av Moray, Klanshøvding over MacDonaldklanen
Grunnlegger av klanen MacRories of Bute
Fra Kintyre, Dugal hadde tre barn: Datteren Jartrud og sønnene Eirik og Asle.
drev Norheim-godset
arvet en stor del av Norheim-godset. Dette ble siden slått sammen med Sandvin
datter av godseieren på Sandvin, drev familiegodset på Berge, Strandebarm
drev familiegodset på Berge, Strandebarm
drev familiegodset på Berge, Strandebarm
Gift til godset Torsnes, Jondal, Hordaland
Mannen var lagrettemann på Voss, drev også gården Lydvo
Drev trolig storgard på Hana, Sandnes. Mannen ble hengt i Bergen i 1521 etter å ha ledet et bondeopprør mot høyere skatter.
Godseier av slekta Orm
Ektemannen var Stavangers første lutherske biskop etter reformasjonen (1541-1557)
Levde nok ikke alltid etter boka, blant annet en alvorlig sædelighetssak som førte til avskjed
Gardbruker på Vikesdal
Storbonde som eide flere garder, avsatt som lensmann da han nektet å fange to fredløse sambygdinger, senere innsatt igjen
Selveiende bonde, innblandet i en del rettsaker
Stevnet for retten for knivstikking og hestetjuveri, måtte trolig selge garden p g a økonomiske årsaker, kanskje for å betale bøter
Utfyllende opplysninger:
Samlet Norge til ett rike, hadde barn med fem forskjellige koner!
OVERSIKT SOM VISER SLEKTSKAPET TIL HARALD HÅRFAGRE: