Transcript God vår! - Oslo Museum

Nr. 2 - 2010 / Årgang 55
UTGITT AV OSLO MUSEUM
avd. Bymuseet
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
FAX: 23 28 41 71
E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Hans Philip Einarsen
Lars Emil Hansen
Vegard Skuseth
Knut Sprauten
FOTOBEHANDLING:
Rune Aakvik
Fredrik Birkelund
UTFORMING: Terje Abrahamsen
Det finnes få spor etter løkkekulturen i
Christiania på 17- og 1800-tallet. Schafteløkken, Lille Frogner og Sofienlund har
sin opprinnelse og historie knyttet til
denne kulturen som Solveig Karstensen
skriver om. I Bymuseets portrettsamling
finnes et vakkert portrett av kvinnesakskvinnen og litteraten Mathilde Schjøtt.
Hvem hun var og hvilken betydning hun
hadde i sin samtid, kan Jorunn Sanstøl
fortelle. Vålerenga er et eksempel på
et tidligere arbeiderklassestrøk som er
forvandlet til et område for andre og mer
velstående grupper. Lene Røstvær Schau
beskriver endringen som har skjedd med
INNHOLD:
Solveig Karstensen
Løkkegårdens opprinnelse og
bygningsbeskrivelse av Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund.
Side 2
Jorunn Sanstøl
”En fin dame og en fin kvinne”
Mathilde Schjøtt - litterat og
kvinnesakspionér
Side 16
Lene Røstvær Schau
Vålerenga – tidligere arbeiderklassestrøk,
nå beste østkant?
Side 24
Svein Solhjell
Et christianiainteriør fra
senempiretiden
Side 40
Kristin Margrethe Gaukstad
oslobilder.no
Side 44
denne bydelen, som av mange betraktes
som en landsby i byen, i løpet av de siste
årene. Carl Fredrik Diriks, født 1814, er
kjent for sine mange tegninger fra Christiania. Svein Solhjell ser nærmere på en
interiørtegning, sannsynligvis fra Dronningens gate 13, ”Fyrdiriks” tegnet ca.
1830. Oslobilder.no er lansert, og 50 000
fotografier og andre bilder er foreløpig
tilgjengelig for publikum på web. Litt mer
om denne fotobasen har vi med til slutt i
dette nummeret.
God vår!
1
Løkkegårdens opprinnelse og
bygningsbeskrivelse av Lille
Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund.
Solveig Karstensen
«De gode, gamle dage, men udenfor i Søndagsro, er alle byens løkker spredt,
hvor kun patricier godt kan bo. Og der er fornemt, maa I tro. Saa hjemmelig og net. Bestandig var det Søndag der, som det var hverdag altid her».
Nils Collett Vogt (1864-1937).
Nils Collett Vogt refererer direkte til den
norske løkkekulturen på 17-1800-tallet.
Løkkekulturen kan betraktes som et fenomen, hvor løkkebygningens hovedfunksjon var å tilby rekreasjon for rike borgere.
Fenomenet «gård på landet» hadde ulike
begreper i samtiden, men betydningen
var den samme i hele landet. Vestlandet
omtalte bygningene som lyststed, i Trondheim ble de kalt ladegård eller avlsgård,
mens på Østlandet og rundt Christiania
var begrepet løkkegård. Ordet «løkke»
er avledet av det gammelnorske uttrykket «at luka», som betyr å stenge inne,
altså inngjerdet. Det senere begrepet
lystgård ble tatt i bruk når løkkegårdene
i Christiania ble utvidet med ulike lystbe2
tonte detaljer, som eksempelvis karusell,
paviljong og fontener. Ullevål og Bogstad
gård er gode eksempler på lystgårder som
ble utstyrt med flere slike elementer, og
kunne med stolthet omtales som lystgårder1. I den tidligste fasen var løkkegården
kun en inngjerdet, enkeltstående bygning
plassert på mark. Gjennom tiden ble disse
gjerdene gjerne flyttet lengre og lengre
utover av grådige borgere som ville skaffe
seg større område.
I Christiania hadde mange bygårder
blitt tilknyttet en løkkegård. Løkkegården
var opprinnelig en liten gård på landet,
som forsynte bygården med mat. Slik
Vogt senere beskrev løkketradisjonen,
kan man se endringen i funksjonen,
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Schafteløkken og Frogner Hovedgård. Maleri av Ferdinand Gjøs, ca 1835.
hvor matproduksjonen blir tilsidesatt
og løkkegården får en lystfunksjon som
sommerbolig for de rikeste borgerne.
Dette ble etterhvert så vanlig for
borgerskapet at man kan snakke om
opprinnelsen til nordmenns moderne
hytter og landsteder.
Etter en liten oversikt over løkkegårdens historikk, vil artikkelen gi en kort
biografi på tre byggherrer, Frederik Gottschalk Haxthausen (1750-1825), Andreas
Jørgensen Schaft (1760-1826) og Jonas
Anton Hielm (1782-1848). Disse embetsmennene bygget hver sin løkkegård (som
fremdeles er bevart) utenfor Christiania
fra 1794-1818; Lille Frogner, Elisenberg
(Schafteløkken) og Sofienlund.
Løkkegårdens opprinnelse
Løkkegårdens opprinnelse kan føres helt
tilbake til den italienske villa i romertiden.
På den tiden var en villa et område med
mange forskjellige bygninger, med
jordbruk i sentrum. Bygningene utviklet
seg senere til å bli større luksuriøse anlegg
hvor de rike borgerne kunne trekke seg
tilbake. Den norske betegnelsen for villa
ble brukt om ett frittliggende bolighus,
oppført i flere etasjer og plassert i landlige
omgivelser2.
De fleste landlige bygninger og gårder i
Norge har røtter tilbake til 1600-tallet. For
helt å forstå begrepet løkkegård i Christiania, må vi helt tilbake til Kong Christian
IV (1577-1648). Kongen var forut for sin
3
tid i forhold til løkkegårdskulturen ved
at han oppførte en lystgård på Bygdøy
allerede i 1603, til bruk om sommeren for
jakt og rekreasjon. Christian IV var her i
tråd med den danske adelens tradisjon
med sommerboliger på landet. Christian
IV flyttet også Christianias grenser vestover, og i den forbindelse ble omtrent
4500 mål forært til borgerne av byen,
tiltenkt å være kommunal grunn for innbyggerne. I praksis ble like stykker mark
utparsellert og bortfestet til bygårdene
innenfor bymurene. Det var ikke tillatt
med bebyggelse på tomtene, så en arklåve
ble oppført. En arklåve var en liten låve
i to etasjer. Første etasje var beregnet til
dyrehold, mens andre etasje inneholdt
et kjøkken og et lite soveværelse til husmannen. Denne arken var ikke egnet til
helårsbruk, men oppfylte de kravene som
var nødvendig for å kunne dyrke jorda og
supplere bygården med mat.
Christian IVs gave må sees i sammenheng med at det økonomiske systemet i
samtiden forutsatte at byen var autonom.
I 1638 ble løkkene oppmålt av en magistrat som telte at det hadde blitt delt ut om
lag 350 gårder. Den kommunale marka
besto av variert mark, hvor mye var fjellknauser, myrer, bekker og kratt. Derfor
kan man lett forstå hvorfor gjerdene ble
flyttet rundt for å gi bedre beitemarker.
Folk fikk skjøte på eiendommene og ble
ilagt en løkkeskatt3. Som embetsmann
betalte man ikke eiendomsskatt, og derfor kan antallet løkker eid av embetsmenn
indikere at løkkene var et bra økonomisk
foretak. Løkkeskatten sørget for at fattige
borgere ikke kunne eie en løkkegård. I
1737 var det omtrent 367 løkker rundt i
Christiania.
4
De økonomiske tidene utover 1700-tallet mot 1800-tallet ble bedre, og førte til
at driften av løkken kunne bli mer profesjonell. Bygårdene var ikke lengre avhengig av å få mat fra løkkene, eller skaffe
beite til dyrene sine. I 1800 var det bare
så vidt igjen 180 mål av den opprinnelige kommunale marka. Overgangen fra
produksjon til pengehusholdning førte til
at antallet løkker ble redusert, men at de
resterende økte i areal. Nå var det 144
løkker igjen. I 1827 var marka halvert til
90 mål. I dag ligger St. Hanshaugen og
Stensparken der4.
Løkkene som var blitt privatisert, fikk
ny funksjon. Den forretningsmessige
investeringen skulle gi økonomisk avkastning, men ble også en viktig del i eierens
daglige liv. De gamle restriksjonene falt
bort, og beboelse ble tillatt. Det ble i
større grad oppført representasjonsboliger og sommersteder på løkkene5. På
dette tidspunktet var det tre kjennetegn
som karakteriserte en løkkegård. Det
var hovedbygningens topografiske plassering, dens arkitektur og navn. Ved å
plassere hovedbygningen på et høydedrag, indikerte eieren at han skilte seg
ut fra de lavere samfunnsklassene. Ved
å oppføre bygningen i en tidsriktig arkitektonisk stil, søkte man respekt både
blant likesinnede og de i lavere klasse.
Ved å sette navn på bygningen, markerte
byggherrene sin posisjon overfor resten
av befolkningen. Disse tre kriteriene
skulle gjenspeile embetsmannens status
og sosiale posisjon i samtiden6.
Europas sterke opplysningstid med
nye teorier om det frie liv og oppdagelse
av natur, gjorde inntrykk også i Norge.
Det gode liv på landet ble en ideologi for
embetsmennene. Sommeren representerte en flukt fra byen, fra dens forurensing, forretninger og overbefolkning, ut til
et lyststed. Løkkegårdene bidro til å øke
embetsmennenes status i samfunnet. Den
økonomiske veksten og den blomstrende
handelen med utlandet skapte en industri
i Norge. Embetsmennene og de rikeste
borgerne knyttet til seg større eiendom,
som ble brukt til å etablere sagbruk og
tekstil-, håndverks- og matproduksjon.
Løkkegårdens konstruksjon kan forklares ut fra dens forløper, arklåven, men
bakgrunnen må også sees i sammenheng
med hvordan danskekongen endret den
norske byggeskikken på 1600-tallet.
Planløsningen på arklåven var veldig
beskjeden, men ettersom gården fikk en
ytterligere funksjonalitet, gjennomgikk
bygningen store forandringer. Konstruksjon, stil og funksjon kunne variere fra
eier til eier, slik vi skal se på de tre løkkegårdseksemplene fra området rundt
Christiania. Det var embetsmennenes
påvirkning gjennom den europeiske
arkitekturen og deres nye prioritering
som byggherrer, som skapte omveltninger i løkkegårdskulturen. Bygningen fikk
på denne tiden ofte antikke elementer
som en del av konstruksjonen, og ble en
referanse til arkitekturinnflytelsen fra
Europa. Eksempelvis fikk vi nå søyler og
pilastre, rosetter, girlandere og utskårne
portaler. Gårdene ble ombygget med nye
tanker om estetikk og funksjonalitet. De
ble et forum for å holde kontakten med
folk fra samme sjikt, og for å vedlikeholde
eller etablere forretningsforbindelser.
Denne epoken falt sammen med de
nyklassisistiske stilretningene i kunsthistorisk sammenheng. Embetsmennenes
utdannelse hadde grunnlag fra den latinske skolen, med formfulle antikke idealer
som mål. Arkitekturen knyttes særlig til
den italienske arkitekten Andrea Palladio
(1508-1580). Det palladianske uttrykk
får stor betydning for arkitekturen i blant
annet Storbritannia og Holland7. Referansen til den britiske arkitekturen finnes
direkte i de norske løkkegårdene som ble
oppført rundt 1800-tallet. Likevel var det
ingen egen arkitektur som karakteriserte
de tidligste løkkegårdene. De ble preget
av den lokale byggeskikken og oppført
med de tilgjengelige materialene8.
Embetsmennenes kontakt med europeiske forretningsmenn medvirket derfor
til Christiania-arkitekturens utenlandske
formspråk. Denne arkitekturens fremtoning hadde et felles grunnlag i klassisisme
og empire. Karaktertrekk i bygningsdelene var blant annet søyle, gavl og
risalitt. Elementene skulle brukes på en
smakfull måte, som innbefattet en streng
og fornuftig metode. Når de antikke
bygningsdelene ble anvendt korrekt, fikk
bygningen et forsterket helhetsinntrykk
som strebet etter å oppnå grekernes mål
med harmoni. Nøkkelen lå i hvordan
elementenes proposisjoner ble strukturert, slik at perspektiv og innfall av lys ga
bygningen et selvstendig og monumentalt
inntrykk. Denne smaken ble praktisert
på løkkegårdene i Christiania. Før vi ser
nærmere på de tre eksemplene, skal jeg
kort kommentere gårdenes byggherrer.
Byggherrene
Frederik Gottschalk Haxthausen hadde
en omfattende embetskarriere som
begynte allerede som seksåring, som
kadett i Danmark9. Han klatret raskt i
5
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Lille Frogner. Akvarell av Katinka Holtan, ca 1890.
de militære gradene, og i 1773 ble han
beordret til Norge og til det Søndensfjelske infanteriregiment. I 1794 fikk
Haxthausen arvefestet Lille Frogner fra
Bernt Anker (1746-1805). Haxthausen
ble karakterisert som en dyktig streber,
som gjorde nytte for seg, men ble aldri
noen populær embetsmann blant folket.
Lille Frogner er faktisk den eneste løkkegården som kan skryte av å ha ei linje
omtalt i Norgeshistorien. Under krigen
med Sverige rundt 1814, ble Haxthausen
utsatt for uheldige rykter og stemplet som
forræder. Under et middagsselskap på
Lille Frogner, ble bygningen angrepet av
en mobb som hadde marsjert fra Christiania. Menneskene var ute etter å ta loven
i egne hender og ville straffe Haxthausen
selv. Haxthausen klarte å rømme fra gård6
en, men Lille Frogner fikk gjennomgå
mye vandalisme fra mobben, og ble slik
skrevet inn i Norgeshistorien. I rettssaken
mot Haxthausen, hvor Jonas Anton Hielm
var forsvarer, ble han frifunnet to ganger.
Han måtte betale saksomkostningene, og
valgte frivillig å gå av som statsråd i den
nye regjeringen fra 1814.
Andreas Jørgensen Schaft reiste til
Christiania for å arbeide i Zahlkassen,
som var regnskapskontoret for Norges
inntekter på den tiden. I 1798 ble han
selv utnevnt som zahlkasserer. I løpet
av sin embetskarriere hadde Schaft flere
økonomiske verv og ble senere justisråd.
Schaft ble beskrevet som snill og from.
Når en kontorist stjal fra pengekassen,
måtte Schaft ta ansvaret, og dekke beløpet av egen formue. Kontoristen var ingen
offentlig person og kunne derfor ikke
tiltales. Skandalen gikk nok mer inn på
den pliktoppfyllende Schaft enn tapet av
formuen hans. I 1799 kjøpte han Elisenberg fra Bernt Anker10.
Jonas Anton Hielm hadde først en
militær karriere i Danmark, hvor han også
fikk sin utdannelse som cand. jur. Hielm
kom tilbake til Norge på grunn av hendelsene rundt 1814, og fikk stilling som
sakfører i Christiania. Senere gikk han fra
å være høyesterettsadvokat til statsrevisor
og deretter regjeringsadvokat. Hielm var
en samfunnsengasjert mann, og skrev
stadig politiske artikler i brorens blad;
Norske Nationalblad. Hielms aktive,
politiske litterære engasjement ble også
hans nederlag. Etter å ha blitt avslørt som
forfatteren til to falske artikler om Christian Magnus Falsen (1782-1830), mistet
Hielm embetet som regjerningsadvokat
og han ble landsforvist. I 1825 ble dommen omgjort av Høyesterett til en bot på
500 spesidaler og opprettholdelse av fratatt embete. Hielm var svært opptatt av
politikk og kjempet for flere saker. Det var
spesielt flaggsaken som engasjerte Hielm.
Henrik Wergeland skrev to dikt dedisert
til Hielm for innsatsen hans. Hielm kjøpte
Sofienlund i 181811.
Lille Frogner
Lille Frogner hadde alle tre kriteriene
som karakteriserte en løkkegård.
Den topografiske plasseringen av
hovedbygningen tok hensyn til hagen
og andre omgivelser. Lille Frogner var
på Briskeby, et godt stykke utenfor
Christiania. Bygningen var oppført i den
riktige samtidens arkitektoniske stil som
var en enkel Louis-Seize. Siste kriteriet var
at løkkegården hadde et navn. Skriftlige
kilder avslører at dette området ble
først kalt for Tønsbergshaugen, etter at
kjøpmann Halvor Larsen Tønsberg (17211776) forpaktet stedet i 1759. Navnet
ble endret til Lille Frogner da Anders
Andersen overtok plassen i 1770-årene.
Haxthausen beholdt dette navnet for å
vise tilknytning til Frogner Hovedgård.
Hovedbygningen, slik den er bevart i
dag, ble oppført i 1794 av Haxthausen.
Den ble bygget i to etasjer, og har en
lang sidefløy på høyre side i en etasje.
Reisverket består av laftet tømmer,
og er utvendig kledd med et hvitmalt,
vertikalt tømmermannspanel. Selve
hovedbygningen, mot østvendt fasade, er
29 meter lang, 8 meter bred og 3 meter
høy. Taket er et halvvalmet sadeltak,
tekket med røde teglpanner. Det er både
to piper og to kvister på taket. Kvistene er
vendt mot vest, og er kledd med samme
materialer som bygningen.
Enkelhet gjenspeiler hele Lille Frogners arkitektoniske karakter. Inngangspartiet er ikke plassert symmetrisk, men
litt til venstre på fasaden. Løkkegårdens
stilmessige uttrykk gjør seg gjeldende på
listverk og profilering av dører og rundt
vinduer. Denne utsmykningen er karakteristisk for empirestilen, men løkkegårdene har en varierende grad av dekor. Lille
Frogner har minimalt med ornamentikk,
men de klassisistiske prinsippene er tatt
hensyn til ved hjelp av en enkel og streng
omramming av inngangsdøren. Lille
Frogner har bare en inngangsdør, som
er litt uvanlig for en løkkegård, (det er
usikkerhet om det fantes en altandør på
sydsiden av bygningen på denne tiden) og
sammenlagt 33 vinduer.
7
Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum
Lille Frogner, ant. 1939.
Det finnes i dag en brevkorrespondanse
mellom den svenske sekretæren, Frans
Anton Ewerlöf (1780-1863), som
arbeidet for den norske stattholderen,
Johan August Sandels (1764-1831) og
hans mor, Marie Triay Ewerlöf (17801863)12. Ewerlöf har gitt beskrivelser av
flere løkkegårder, samt rikt skildret sitt liv
i Christiania. Brevene bidrar både til å gi
oss forståelse av embetsmennenes sosiale
liv, og for langt på vei å la oss rekonstruere
bygningenes opprinnelige struktur.
Ewerlöf bodde en periode i 1827 på
Lille Frogner. Selv om han i brevene
sine beskrev en altan som Haxthausen
8
skulle ha bygget på sydsiden av hovedbygningen, finnes det ikke bevart noen
arkeologiske indikasjoner på hvordan den
opprinnelige altanen ble oppført. I 1828
ble det oppført en ny altan, som en del
av de nye byggeforandringene til Kong
Karl Johan (1763-1844), som kjøpte
Lille Frogner i 1827. Det drøftes om det
var denne altanen som er avbildet på et
maleri, malt av Jacob Mathias Calmeyer
(1802-1883) i 1840-årene. Maleriet
fremstiller Bondejordet og Lille Frogner
i bakgrunnen, hvor hovedbygningen har
en søylealtan på sydveggen. I fotosamlingen til Norsk Folkemuseum, innført i
Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum
Lille Frogner, sett fra Balders gate, 1939.
billedsamlingen i 1924, finnes det et sort/
hvitt fotografi, tatt av en ukjent fotograf.
Motivet er av Lille Frogners sydvegg, som
viser en pilaraltan som bærende element,
og hvor andre etasje har en balustrade.
Likhetene i maleriet og fotografiet kan
indikere at det var denne altanen som
Karl Johan fikk oppført. Den ble senere
erstattet av en lukket altan i sveitserstil,
som er bevart i dag.
Det finnes ikke bevarte kilder på
hvordan selve innredningen var på Haxthausens tid. Men Ewerlöf har beskrevet
oppussingen Karl Johan foretok i 182728. Ut fra dette og en branntakst fra 1826,
er det mulig å rekonstruere noe av interiøret og planløsningen. Branntaksten
opplyser at første etasje hadde fire
værelser, ett kjøkken med spiskammer
og en forstue med trapp til andre etasje.
Andre etasje rommet tre soverom og
festsalen. Alle rommene var tapetsert13.
Alle løkkegården hadde de nødvendige
«bruksrom», som kjøkken, soverom og
oppholdsrom. Det største rommet var
festsalen, ofte plassert i andre etasje. Det
var her selskapsliv og representasjon fant
sted. Dette rommet var rikest utstyrt også
med hensyn til interiørets utforming;
slik som materialvalg og innredningen
9
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Schafteløkken. Maleri av K. Konow, 1904.
av møbler. At andre etasje fremheves
på denne måten, overensstemmer med
tradisjonen som kan spores tilbake til
herskapsboliger, der andre etasje, piano
nobile, alltid ble utformet som den representative delen.
Elisenberg
Den største av de tre løkkegårdene
omtalt i denne artikkelen, var Elisenberg
(Schafteløkken). Hovedbygningens topografiske plassering på et lite høydedrag,
med utsikt mot Christiania, landsvegen (i
dag kjent som Drammensveien) og mot
veldige skoger, eng og mark, gjorde at
Elisenberg oppfylte det første kravet til
å være en løkkegård. Andre kriteriet var
arkitektur. Elisenberg, kledd i panelt tømmer, slik det er bevart i dag, ble oppført
10
rundt 1807 i empirestil, over restene av
en tidligere bygning.
Den tredje etasjen er skjult under et
elegant, halvvalmet mansardtak tekket
med røde teglpanner. Det er bredden på
huset som er uvanlig stort. Bygningen
har en høy grunnmur og tre etasjer,
hvor grunnflaten er 21,35x13,5 meter,
og høyden fra bakken til møne var 17,9
meter. Løkkegården fikk navn etter
Schafts eldste datter, Martine Elisabeth,
og dermed fylte Elisenberg det tredje
kriteriet for hva en løkkegård var.
Ewerlöf leide møblert rom hos familien
Schaft på Elisenberg rundt 1826, og har
skildret interiøret på gården i brev til sin
mor. Kjelleren har to innganger. Det er
flere kullrom, en rullebod og et bryggerhus. Inngangen i første etasje leder videre
Foto: J. Holmsen/Oslo Museum
Schafteløkken sett fra Thomas Heftyes gate, ca 1912.
inn mot et stort entrerom. På begge sider
av entrerommet er det dagligstuer. En ny
entré, et værelse, trapperom og kjøkken
er plassert mot sydfasaden.
Hele andre etasje har en lengde på
21,35 meter og en bredde på 13,5 meter.
Rommene er sentrert rundt trappen.
Det er to stuer og to soveværelser. Begge
soverommene er bundet sammen med
en langstrakt sal. I interiøret finnes det
spor som tyder på at den store festsalen
gikk gjennom to etasjer med galleri og
en musikktribune. Schaft hadde et taffelpiano som ble flittig brukt av hans kone
som underholdt gjestene under middager
og sosiale sammenkomster.
Fra taket i salen hang det to lysekroner,
og langs veggene var det plassert flere
bokhyller. Veggene i salen er i dag kledd,
men det kan være mulighet for å finne
gamle tapeter og eventuelt malt veggdekor. På grunn av embetsmennenes status i
samfunnet og deres økonomiske situasjon,
ble ofte interiøret importert fra andre land.
Embetsmennene hadde derfor mulighet til
å orientere seg om de siste møbel-, stoffog tapettrendene i Europa. Utenlandsk
arbeidskraft var også svært vanlig. Det var
ikke alle som var like heldig med ornamentikken. Schaft ville male den ene veggen i
salen med et motiv av den greske guden
Apollon og de ni musene. Den ansatte
maleren hadde muligens ingen kunnskaper om mytologi eller misforsto oppdraget.
Det endelige maleriet fremstilte derfor
familien Muus fra Ullevål.
Det var rommene til venstre for trappen som Ewerlöf leide, og som i dag er
11
forsvunnet på grunn av nyere vegginndeling. Stuen var innredet med sofa,
stoler og mahognibord. To store speil
og flere malerier dekorerte veggene. En
lysekrone hang fra taket. Soverommet var
utstyrt med himmelseng lagd av bjørk. I
dette rommet var det også speil på veggen og lysekrone i taket. I tillegg hadde
soverommet to små mahognibord og et
skrivebord.
Sofienlund
Hielm oppførte sin løkkegård, kalt Sofienlund etter hans kone, i 1818. Sofienlund
var den eneste av våre tre eksempler, hvis
topografiske plassering ikke var på et høydedrag, men på flat mark. Gården hadde
utsikt over skoger, Landsvegen og fjorden.
Bygningen ble bygget i senempire med
Louis-seize-ornamentikk. Utifra de tre
kriteriene om hva en løkkegård var, fyller
Sofienlund kravene med arkitektur, navn
og plassering. Bygningen var ruvende i
landskapet og kunne betraktes fra flere
forhold, selv om den ikke var oppført på
en høydetopp.
Bevarte branntakster fra 1816 og 1824
forteller at Sofienlund ble reist som et
laftet tømmerhus, hvor ytterveggene var
utmurt bindingsverk, forblendet med
teglstein, og utvendig rabitz-pusset. Sofienlund med to etasjer og en loftsetasje,
har en kvadratisk kubeform, med en 3
meter bred og 6,80 meter lang midtrisalitt
på fasadens sydlige vegg. Fasadens inngangsparti er plassert i midtrisalitten, og
har en dobbeltdør med en klassisk portal
flankert med to pilastre. Midtrisalittens
øverste element i andre etasje er kronet
med et gavlfelt, hvis eneste dekorative
element er et lite rundt vindu plassert
ved krysset. Vindskiene i gavlfeltet og
12
raften under gavlen har små rektangulære trebiter festet til seg som dekorative
elementer. Disse trebitene gjentar seg
under mønebordet på fasaden og på den
nordlige hagefasaden. Bygningens tak er
et halvvalmet sadeltak, tekket med svarte
teglpanner (originalt var teglpannene
røde). Taket har et lite lunettvindu som
er plassert på midten på hagefasaden.
Samtlige hjørner på bygningen har
vertikale gesimsbånd i form av en murforkropning. Dette båndet er en etterligning
av et kapitel, og er med på å gi bygningen
en yndefull balanse. Det horisontale etasjeskillende båndet som dekorerer alle
veggene med unntak av risalitten, skaper
rene og kontrollerte detaljer, i tråd med
de klassiske idealene. Ornamentikken er
med på å styrke det estetiske uttrykket.
Dette var Hielm bevisst på, og han brukte
den empiriske stilens emblemer for å forsterke sin tilknytning til embetsstanden.
Emblemene, som Hielm anvendte på
hagefasaden, er rosetter og girlandere.
Dette var symboler for strid, ære og seier,
og kan indikere Hielms militære karriere
i Danmark.
Det finnes ingen kilder som forteller
om Ewerlöf har bodd på Sofienlund, og
det er ingen funn som kan beskrive interiøret på løkkegården. Under restaureringen i 1999 fant byantikvaren tilbake
til det eldste fargevalget i samtlige rom.
Det er fem rom i første etasje, fire stuer og
et kjøkken. Kjøkkenet var innredet etter
engelsk stil, med mahogni som fargevalg.
Rett innenfor hovedinngangen ligger
forstuen. Den leder ut til hagestuen og
de doble hagedørene. I venstre hjørne
av hagestuen, mot forstuen, er det en
ovnsnisje. For å skape symmetri i denne
stuen ble det laget et skap som en replika
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Sofienlund, ca 1910.
av ovnsnisjen i det høyre hjørnet. Gulvet består av sorte og hvite kvadratiske
gulvfliser i marmor. Veggene er malte, og
taket er kledd med en malt duk. Motivet
på duken er et tidsriktig kassettak, hvor
en blomst prydet sentrum av hver av kassettene.
Planløsningen på disse to værelsene
ga en lang synsakse fra inngangspartiet, tvers gjennom huset og ut de doble
hagedørene til hagen. Dette er ikke ulikt
hvordan de romerske atriumhusene var
konstruert. Trappen, som fører opp til
andre etasje, er plassert i motsatt side av
ovnsnisjen. I andre etasje er det også fem
rom, hvor det største er festsalen. Med
unntak av en salong utgjør de andre rommene små sovealkover. Salen har utsikt
mot hagen, og har en takhøyde på 2,6
meter. Taket har to rosetter i stukk som
dekor rundt lysekronene. Dette rommet
er det eneste som var tapetsert. Motivet
er små blomster og snirklete girlandere.
Salongen har malte vegger, men opp mot
taket finnes det en smal empire tapetbord
med lenkemotiv. Loftet har to mindre
soverom, og det er skjulte kott og skap i
veggene.
Oppsummering
De tre løkkegårdene som er beskrevet
her, er bevart i dag på grunn av tidlig
kommunale endringer. Men også
lokalbefolkningens store interesse for å
ta vare på bygningene har vært en viktig
faktor til at vi faktisk i dag kan besøke
disse bygningene. Etter Haxthausens
død kjøpte Kong Karl Johan Lille Frogner i
1827. I 1848 ble eiendommen solgt videre
til Severin Løvenskiold (1777-1856) som
beholdt anlegget i flere generasjoner.
I 1981 ble bygningen restaurert og
innredet til Galleri Haaken. Galleriet
holder fortsatt til på Lille Frogner.
13
Foto: Knut Eng/Oslo Museum
Sofienlund, 1973.
Elisenberg hadde en rekke eiere etter
Schaft. I 1847 solgte Schafts enke gården til Sigwardt Blumenthal Petersen.
Petersen solgte videre til Thomas Heftye
i 1856. Fredrik Balchen overtok i 1858.
Balchen brukte Elisenberg som skole for
døvstumme helt frem til 1891, da skolen
ble flyttet. Deretter ble gården utleid som
bolig de neste tjue årene av den nye eieren C. Christiansen. Da Christiansen gikk
konkurs, gikk Elisenberg til Norges Bank.
Frogner Menighet kjøpte hele gårdsanlegget i 1910 fra banken. Menigheten gjorde
en del endringer med hovedbygningen,
med ny planløsning og tilbygget trappehus. Etter 1979 ble løkken stående tom
og forfalt kraftig frem til 1987. Planene
om at løkken skulle rives ble skrinlagt, og
Oslo kommune gikk inn med økonomisk
støtte, slik at menigheten kunne restaurere bygningene. I dag brukes hovedbygningen til sosiale sammenkomster.
Økonomiske og helsemessige årsaker
fikk Hielm til å selge Sofienlund i 1824.
14
Sofienlund ble brukt som gårdsanlegg helt
frem til Oslo kommune ervervet løkkegården i 1916 med påfølgende fredning i
1924. I 1999 overtok privatpersonene Lars
Havrevold, Erik Siem og Ivar Rune Ansnes
løkken. De restaurerte bygningene, og i
dag brukes de til konferanser og sosiale
sammenkomster.
Løkkegårdskulturen hadde sin storhetstid sent fra 1700-tallet og gjennom
1800-tallet. Samfunnets endringer
underveis, og ringvirkningene av norsk
selvstendighet, medførte at løkkegårdenes
rolle som representasjonsbolig for embetsmenn endret funksjon. Gårdsdriften og
matproduksjonen ble nedprioritert, og
løkkegården som sommerkompleks ble et
fenomen. Bygningenes opprinnelige konstruksjon gikk i retning av lystgårdsanlegg
med dertilhørende elementer, slik som
prydhager og lysthus. Denne forandringen
kan allerede sees i de tre løkkegårdene.
Lille Frogner og Elisenberg ble bygd på
høydedrag for at bygningen i seg selv skulle
dominere og reflektere embetsmannens
samfunnsmessige status. Ingen av disse
bygningene hadde opprinnelig dør
ut mot hagen. Dette kom først senere
når altaner ble oppført. Sofienlund ble
derimot bygget på flat mark og hadde
hagedør, men ingen altan. Sofienlunds
planløsning indikerer et ikonografisk
program, hvor bygning, bygningens
plassering og hage til sammen utgjør en
helhet. Løkkegårdskulturen kom med
nye idealer og skiftet oftere eierskap.
Blomstrende industri medførte at
kjøpmennene opplevde sterk økonomisk
vekst, og eiendomsprivilegiene som
tidligere var forbeholdt embetsmennene,
ble fortløpende glattet ut. Det var ikke
lenger status å eie en løkkegård. Flere
og flere løkkegårder ble revet, ombygd
til villaanlegg, eller fikk en ny offentlig
funksjon. I det moderne samfunnet ble
løkkegården som fenomen erstattet av
hytten.
Solveig Karstensen har en cand.mag
i historie og arkeologi, og en master i
kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.
Noter:
1 Madeleine von Essen. 1997, St. Hallvard nr 1.
”lystgårdshagene som selskapslokaler”, side 2-8.
2 Mark Girouard. 1992, Town and Country. Yale
University Press. New Haven and London, side
235-238.
3 Løkkeskatten var på en shilling per 100 kvartatalen, hvor 1000 kvartatalen tilsvarer omtrent 400
kvadratmeter. Rundt 1740 utgjorde løkkeskatten mellom 495 og 533 riksdaler. Dette tilsvarte
en sjettedel av hele Christianias inntekter.
4 Finn Holden. 2007, Byløkker i Oslo, løkker på
bymarken. Andresen & Butenschøn, Norge, side
26-28.
5 Solveig Karstensen. 2008. Løkkegårder ved
Christiania fra 1794-1818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og Sofienlund. Idé, form og
funksjon. UIO, side 18.
6 Truls Aslaksby. 1986, Grønland og Nedre Tøyens
bebyggelseshistorie. Universitetsforlaget, Oslo,
side 22.
7 Palladiansk stil ble uttrykt i en bygning som
var formet som enkle kubiske blokker. Den ble
preget av symmetri både i fasade og grunnplan,
og hadde et fremskutt midtparti som besto av en
klassisk tempelfront med søyler.
8 Geir Thomas Risåsen. Lystgård og lystgårdskultur. Borgerskapets drøm om et herregårdsliv. Side
74.
9 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen.
2008. Løkkegårder ved Christiania fra 17941818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken)
og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side
23-24. Einar Jansen. MCMXXXI og 2001, Norsk
Biografisk Leksikon, Bind VI Helland-Jensen,
Lars. H., Aschehoug & Co, Oslo, side 547-550.
Jon Gunnar Arntzen. 2001, Norsk Biografisk
Leksikon. Kunnskapsforlaget H. Aschehoug &
Co. A/S. Oslo, side 175-176.
10 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen.
2008. Løkkegårder ved Christiania fra 17941818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken)
og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side
28.29. Sigurd Engelstad. 1938, Stamtavle
over de norske familier Schaft og Omejer. Oskar
Andreas boktrykkeri. Oslo. Arne B. Holm.
1987, St. Hallvard, nr 2. ”Zahlkasserer Andreas
Jørgensen Schaft”, side 42-47.
11 For en bredere biografi se; Solveig Karstensen.
2008. Løkkegårder ved Christiania fra 17941818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken)
og Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO, side
33-34. Einar Jansen. MCMXXXI og 2001, Norsk
Biografisk Leksikon, Bind VI Helland-Jensen,
Lars. H., Aschehoug & Co, Oslo, side 100-109.
12 Ewerlöf tjenestegjorde i Norge fra årene 182533. Brevene ble første gang utgitt av Arne
Brenna i St. Hallvard i 1993.
13 Tapetet ble funnet under restaureringen i 1980.
Et fragment er gjengitt i; Solveig Karstensen.
2008. Løkkegårder ved Christiania fra 17941818. Lille Frogner, Elisenberg (Schafteløkken) og
Sofienlund. Idé, form og funksjon. UIO. Vedlegg
19
15
”En fin dame og en fin kvinne” 1
Mathilde Schjøtt - litterat og kvinnesakspionér
Jorunn Sanstøl
I Bymuseets portrettsamling finnes et vakkert kvinneportrett som
umiddelbart griper fatt i en betrakter. Kvinnen på portrettet utstråler
intelligens og trygghet, og forestiller Mathilde Schjøtt, en forgrunnsskikkelse
i norsk kvinnesaksbevegelse og en modig litterat - i en tid hvor Bjørnstjerne
Bjørnson var den mest markante skikkelsen i norsk offentlighet.
Mathilde Schjøtt (1844-1926) var datter
av regjeringsadvokat Bernhard Dunker,
og hennes farmor var Conradine Dunker,
forfatter av den ofte siterte memoarboken
«Gamle Dage» utgitt i 1871. Flere av slekten tilhørte byens intelligentsia, som tanten Vilhelmine Ullmann, Aasta Hansteen
og Ragna Nielsen, også kjente størrelser
innen kvinnesaken. I barndomshjemmet
samlet det seg en toneangivende krets
av akademikere og litterater i datidens
Kristiania. Familiene Hansteen, Welhaven og Sars var nære omgangsvenner
i familiehjemmet. I farens levetid var
familien Dunkers landsted på Malmøya
et samlingssted for en kulturell elite
og folk innen samfunnslivet. Foruten
Bjørnstjerne Bjørnson var blant andre
16
P.A. Munch, familien Collett, Marie Colban og Ole Bull også gjester i den severdige sveitservillaen.
Bernhard Dunker og
Bjørnstjerne Bjørnson
Bernhard Dunker var som ung en
glødende forsvarer av unionen med
Sverige, og han hørte til høyresiden i
norsk politikk. Med tiden ble han mer
radikal, han gikk over til venstresiden og
forsvarte den norske statsmakts enerett
over Norges grunnlov. Fra å være en av de
varmeste talsmenn for skandinavismen,
ble han en av de «fræmste ordførere i den
nationale selvstændighetskamp».
Dunker var svært ettertraktet som
forsvarsadvokat, og han ble benyttet i de
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
Portrett av Mathilde Schjøtt. Maleri av Fredrikke Schjøtt, 1883.
17
fleste kjente saker i samtiden. Med sin
sterke rettsfølelse mente han at alle fortjente en forsvarer. Som landets fremste
advokat ble han utnevnt til regjeringsadvokat i 1859. Flere av de unge norske dikterne fikk hans støtte, bl.a. Bjørnstjerne
Bjørnson som benyttet ham som modell
for en av hovedpersonene i «En Fallit»,
en person med rettferdighetssans og
menneskelig varme. Med sine nærmeste
viste han imidlertid ikke alltid den samme
generøsitet.
Dunker var formann i styret da
Bjørnson ble tilsatt som teatersjef ved
Christiania Theater i 1865, og Mathilde
gir en fornøyelig beskrivelse av feiringen
på Bjørnsons fødselsdagsselskap etter
tilsettelsen: «Som altid overstraalte han
[Bjørnson] og lod i skygge ethvert andet
indtryk,… jeg følte ham som en ny tid,
der bruste frem. Han rev med, han slog
ned enhver kritikk med sin friskhed, sin
fremstormende livlighet og – sine uventede avsløringer. Han var saa lykkelig ved
«endelig» at være bleven theaterdirektør,
han maatte fortælle hvordan det var gaaet
til.» 2
Bjørnson hadde kommet hjem fra
utlandet og gått rett opp til Dunker og
spurt ham om han ville gjøre ham til
teaterdirektør. Da Dunker og datteren
forlot selskapet om aftenen utbrøt faren
«Det er et forskrækkeligt menneske. Hva
man hvisker ham i krogene, det raaber
han ud fra tagene». Men han sa det i en
vennlig tone la Mathilde nennsomt til.
Kvinnesak og litteratur
Undervisningen for unge piker på
Mathildes tid foregikk i hjemmet, og hun
fikk en grundig opplæring som lå langt
over det vanlige. I oppveksten bodde
18
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Portrett av Bernhard Dunker, ca 1860-65.
hun i lengre perioder i København.
Oppholdene i dikteren Christian Winthers
hjem der gav henne en åndelig ballast, og
der utviklet hun også en estetisk sans som
bidrog til å forme hennes personlighet.
I 1867 giftet hun seg med Peter
Olrog Schjøtt, klassisk filolog og
senere professor. Han var i unge år
en begeistret skandinavist og frarådet
parlamentarismen. Men som sin svigerfar
skiftet han etter hvert syn og gikk over til
venstresiden i politikken.
Mathilde var en meget intelligent,
aktiv og belest kvinne. Hun skrev artikler om litteratur, teater, kvinnesak og
pedagogikk i en rekke tidsskrifter, både
norske og utenlandske, hun holdt litterær
mottakelse én gang i måneden, og hun
underviste ved flere skoler i fransk og
norsk i Kristiania. Ved flere anledninger
bodde hun i utlandet, og hun regnet seg
for både europeer og norsk-nasjonal. Å
forene det nasjonale med det europeiske
var et ideal, og som hun gjenkjente i store
foregangskvinner som George Sand, Mme
de Staël og Camilla Collett.
De fleste av Mathildes samtidige kvinner hadde en underordnet posisjon i
forhold til mannen. Den gifte kvinnens
virke skulle foregå i hjemmet. I Mathildes
miljø og innen hennes familie var kvinnens emansipasjon et høyst aktuelt tema.
Selv debuterte hun som forfatter i 1871
med en brosjyre, riktignok anonymt. Det
var fortsatt ikke stuerent for en kvinne å
skrive for offentligheten. «Venindernes
Samtale om Kvindens Underkuelse» var
et innlegg i debatten omkring kvinnens
emansipasjon, et aktuelt tema etter utgivelsen av John Stuart Mills «Kvindernes
Underkuelse» i Georg Brandes oversettelse som utkom i 1869.
Ved siden av kvinnens frigjøring, var
skole- og utdannelsesspørsmålet et viktig
tema i brosjyrens replikkveksling. Retten
til å studere skulle ikke være forbeholdt
mannen. Utnyttelse av billig kvinnelig
arbeidskraft reagerte hun mot, og hun
ivret for et friere syn på ekteskapet og
på den ugifte mor. Kvinnen skulle være
jevnbyrdig med mannen både materielt og intellektuelt. Etter individuelle
evner skulle hun utvikle seg og arbeide
selvstendig som ham. Dette var et meget
radikalt standpunkt mange år før Henrik
Ibsens «Dukkehjem». Publikasjonen blir
ansett for å være landets første kritiske og
grundige behandling av debatten rundt
temaet.3
Mathilde debuterte også med skuespillet «Aftenscene» under psevdonymet
Bernhard Jul. Det ble oppført på Christiania Theater i 1872 og fikk enstemmig
ros, også av Bjørnstjerne Bjørnson som
hun nærte en varm beundring for. De
dikterne som ellers stod henne nærmest
var Camilla Collett og Alexander Kielland. Om Camilla Collett har hun utgitt en
meget bred og nyansert fremstilling som
har hatt stor verdi. Den publikasjonen
som imidlertid regnes som hennes viktigste er boken Alexander Lange Kielland –
liv og verker som utkom i 1904. Med sin
kultiverte og forfinete personlighet falt
ikke de franske naturalister og bohemen
i Kristiania i hennes smak.
I 1874 var hun aktivt med å stifte
«Læseforeningen for Kvinder», etter
Camilla Colletts idé om å utvikle kvinnenes evner og opplyse dem ved foredrag
og diskusjoner. Til å begynne med ble
foreningen sett på som en krenking av
«kvindelighedsbegrebet», men ble etter
hvert mottatt med sympati. Den første
kvinnen som holdt foredrag var Mathilde
som snakket om sin bestemor Conradine
Dunker.
I 1884 ble «Norsk Kvindesagsforening» stiftet. Mathilde var en av stifterne
av foreningen og satt i det første styret.
Programmet gikk bl.a. ut på at kvinnenes
utdannelse skulle høynes, og gifte kvinners personlige og formuerettslige stilling
skulle forbedres. Dette var Mathildes
hjertesaker. Å kreve stemmerett for kvinner derimot var foreløpig for radikalt. Det
ble heller ikke vedtatt før i 1913.
Av gemytt var Mathilde ingen aktivist.
Det var som litterær skribent og kultivert
19
foregangskvinne hun gjorde sin største
innsats. Den formen for agitasjon som
krevdes for å fremme kontroversielle
saker var henne fremmed. Øyvind Anker
har beskrevet Mathilde som en klok,
høytstående, varmhjertet kvinne med et
liberalt vidsyn, og med en allmenneuropeisk orientering som var sjelden.4
Brytningstid i politikk og dramatikk
1880-tallet var en dramatisk brytningstid
i Norge, og både politisk og kulturelt
skjedde det store omveltninger.
Politisk bevisstg jør ing og store
politiske motsetninger var i gjære.
Opposisjonspartiet venstre ble dannet,
og forholdet mellom storting og regjering
versus kongemakt var et brennbart tema
som tilspisset seg utover 1880-tallet, til
splittelsen mellom Norge og Sverige var
et faktum i 1905. Johan Sverdrup dannet
den første venstreregjering i 1884 og
kjempet for en større selvstendighet
mot Sverige. Den tidligere konservative
Schjøtt var nå en av innbyderne til Den
liberale forening i Christiania i 1884,
og han talte for venstre og for Johan
Sverdrup ved flere anledninger.
Den mest markante personligheten
både i det politiske og kulturelle liv i datidens Kristiania var utvilsomt Bjørnstjerne
Bjørnson. Han var et oppkomme av
energi og pågangsmot. I tillegg til å skrive
holdt han foredrag, og han deltok i samfunnsdebatten med sine sterke meninger
om det meste. Ekteskap, sedelighet og
prostitusjon var aktuelle tema, og i hans
skuespill ”En hanske” ble sedeligheten
og ekteskapet behandlet. I motsetning til
Kristiania-bohemen, som stod for fri kjærlighet og likestilling mellom kjønnene på
20
det seksuelle området, agiterte Bjørnson
for renhet hos begge parter før ekteskapet.
Han fikk en blandet kritikk for ”hansken”, men til ekteparet Schjøtt som var
positive skrev Bjørnson i brev fra Paris 9.
okt. 1883: «I «Hansken» har jeg arbejdet
med begeistring; du kan ikke tro for et
Stræv jeg har havt med at dæmpe den både
i plan og ord. For æmnet har rot i min livshistorie; jeg pligtede at behandle det. Med
denne kulde, denne halve ironi, denne
rimfrost over det spæde og fine, som jeg
vilde skulde være så og ikke annerledes,
for at form og hensigt skulde stæmme, og
stoffets slibrige karakter skulde dækkes af
sin myldrende modsætning, ligesom en
gødselhob af blomster… den har de gjort
om til en mangel.»
Ibsens «Gengangere», med angrep på
umoralen innen ekteskapet, skapte en
voldsom reaksjon i pressen som var overveiende fordømmende. En unntagelse
var Mathildes ektemann som fremhevet
stykket i Nyt Tidsskrift som det «mægtigste
kunstverk, som både han selv og vor dramatiske litteratur hittil har frembragt.»5
Mon tro om Mathilde også hadde en viss
innflytelse her.
Ekteparet Schjøtt og Nyt Tidsskrift
Både Mathilde og ektemannen tilhørte
den radikale og kontroversielle Sars’ krets
som omfattet venstre-liberale politikere,
vitenskapsmenn og forfattere. Hver søndag var Sars-familiens Frederiksgave på
Drammensveien samlingssted for den
venstre-intellektuelle elite, hvor de diskuterte målsak, historie, naturvitenskap,
nasjonalisme og kunst. Dette åpne og
tolerante miljøet fungerte som den franske
salongen.
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Portrett av Bjørnstjerne Bjørnson, ant. 1859.
Ekteparet Schjøtt var begge medarbeidere i Sars og Skavlans Nyt Tidsskrift i
tiden 1882-87, og som Karen Grude Koht
skrev i forbindelse med hennes 70-årsdag, krevdes det et stort mot å skrive for
Nyt Tidsskrift « i de store politiske kampes
tid, da striden gikk høit, og venstrepartiet
fik attest baade for gudløshet og umoral».
«Hun har den sikkerhet som ikke lar sig
rive med av et henfarende veir, men
vurderer mennesker og fænomener ut
fra sit eget grundfæstede syn. Hun har
det djerve mot at ha sin egen mening og
fremholde den, naar det trænges».6
Tidsskriftet skulle ha som mål å «give
bidrag til løsningen af de nationale og
politiske opgaver, som de nærværende
tidsforhold stiller.»7 Mathildes anmeldelser kunne være kritiske, men alltid saklige
og velbegrunnet. Etter en anmeldelse av
Drachmanns «Puppe og sommerfugl»
skrev Bjørnstjerne Bjørnson i brev 21.
nov. 1882 med beundring til Mathilde:
«Jeg har læst Deres Puppe, som hos Dem
mer æn hos D. er Blét sommerfugl; ti her
er De! Voila!»
I 1883 kom Bjørnsons roman «Det
flager i byen og på havnen» ut hvor han
agiterte for seksualundervisning i skolen
for unge piker. Det er den første norske
romanen som behandler pubertet og
seksualitet. 8 Det var stor interesse for
romanen som ble sett på som brudd på
samtidens seksualmoral og kyskhet. En
dame hadde spurt historikeren Yngvar
Nielsen om boken burde anskaffes til den
kvinnelige leseforeningen slik at medlemmene kunne følge med i det som rørte seg
i tiden. Nielsen hadde frarådet dette med
begrunnelsen at ingen hadde plikt til å
følge med i det som var stygt og heslig. 9
Mathilde stiller spørsmål ved om det
var skolens plikt å undervise i forplantningslære i Nyt Tidsskrift. Man fratar
pikene bluferdigheten som var det beste
vern ved siden av kunnskap. Boken ville
ifølge henne gi mødrene forståelse av
at det beste var å si minst mulig. 10 Men
«Bjørnson, mægtigere end nogensinde…
stiller sitt brede bryst frem for, hvem som
vil angribe ham… Et ofrer han ikke: det er
sandheden… Fra den bøier han ikke af.»11
Under psevdonym skrev hun en
novelle i 1887, «Statsraadinden», hvor
hun beskrev et ulykkelig ekteskap,
men hvor en moden kvinne, til tross for
kjærlighetslengsel har følelsene under
21
Foto : oslo museum
Kvinnesaksforeningens medlemmer måtte tåle mye harselas, likeså foreningens første
formann, stortingspresident Carl Berner. På karikaturen i Gustav Lærums strek er kvinnene
iført mannfolkklær, mens Berner er fremstilt som en strikkende gammel kone. På baksiden er
det skrevet: ”Det nye Ministerium”. Øverst fra venstre: Anna Rogstad, Aasta Hansteen, Elise
Heyerdahl, Alma Bosse, gift med Johan Fahlstrøm. Nede fra venstre: Gina Krog, Randi Nilsen, gift
med statsminister Blehr, Lisa Kristoffersen, Ragna Ullmann og Carl Berner. Tusjtegning publisert
i Vikingen 20.6.1907.
kontroll. Øyvind Anker var positiv, og
statsrådinnen selv, urolig, lengtende, men
behersket, virket ifølge ham opplevd.12
Mathildes mann ble for øvrig statsråd i
Stockholm i 1888-89.
Portrettet av Mathilde
Portrettet av Mathilde viser en moden
kvinne, fortsatt ung og i sin beste
alder med sine 39 år. Et direkte blikk
fra brune øyne fanger umiddelbart
oppmerk somheten, sammen med
22
hendene som er foldet over en bok. Hun
har sittet og lest og har nettopp tatt en
pause i lesningen for å bli avbildet. Selv
sitter hun i en klappstol, hun er sett på
skrå fra siden, og med hodet litt på skakke
ser hun direkte mot oss. Det mørke håret
er skilt på midten og samlet i en løs knute
i nakken. Hun er iført et sort antrekk,
en tettsittende jakke med plissert tyll
ved hals og håndledd og med paljetter
rundt halsen. Interiøret virker hjemlig
og tidstypisk og er høyst sannsynlig
ekteparets hjem i Bogstadveien 20.
Portrettet har et mønstret tapet som
bakgrunn, et bord med mønstret duk,
blomstervase, og en liten stabel med
bøker som er plassert på bordet.
Portrettet er malt i 1883 av Frederikke
Schjøth, en kunstner som i dag er ukjent.
Det er meget profesjonelt utført og har et
stort format på 106 x 87 cm. Portrettet
ble gitt som gave til Bymuseet av Mathildes døtre.
I brevet fra Bjørnstjerne Bjørnson
21.nov. 1882 skrev han videre: «Ja, se
der er De, ænnu en gang! Deres store
udtryksfulle øjne ser på mig op af hvær
linje, Deres gode smil, hvori der ligger en
hel livs-historie af lykke og resignation
i ejendommelig blanning – her er det
aftrykt, lidt bange, lidt svævende ænnu;
men det vil komme helt fræm om et par
år; ti her må De fortsætte! Hva De læser,
tænker, erfarer, - her kan De anvende det
uden at spørge om den farve står godt
sammen med en annen på et mænneske,
som De skal klæde.»
Beskrivelsene av Mathilde støtter
opp under det inntrykket portrettet
gir. Kunstneren har utvilsomt kjent sin
modell. Mathilde sitter i stolen, hun
har full kontroll over sine følelser, det
er ingen tvil om hennes intellektuelle
kapasitet og intelligens. Hun er ingen
kvinne som utleverer sitt indre, men har
mot til å stå for sine meninger. Det er
noe litt spørrende i det direkte blikket,
og man kan kanskje med rette spørre
seg hva hun kunne fått utrettet med en
manns muligheter. Ekteparet hadde fire
døtre, og den ene oppkalt etter sin mor
Mathilde, ble Norges første kvinnelige
embetsmann. Selv fremstod hun som
«en reflektert, borgerlig brobygger med
det privilegium alltid å tilhøre elitene og
selv innse at det forpliktet.» 13
Jorunn Sanstøl er kunsthistoriker og
konservator ved Oslo Museum.
Noter
1 Mathilde Schjøtt skrev om en litterær kvinnefigur: Den som er aristokratisk av tenkesett og
opdragelse, skal være både en fin dame og en
fin kvinne.” Det må ha vært et ideal for henne.
Sitert etter Øyvind Anker i Norsk biografisk
leksikon, bd. 12, Oslo 1954, s.428
2 Mathilde Schjøtt f. Dunker: Smaa Erindringer
om Bjørnstjerne Bjørnson og Advokat B. Dunker i Urd s. 545
3 Astrid Lorenz i Norsk biografisk leksikon, bd. 8,
Oslo 2004, s. 94.
4 Ibid., s. 431.
5 Nyt Tidsskrift, sitert fra Øystein Sørensen:
1880-årene. Ti år som rystet Norge, Oslo 1984,
s. 26-27
6 Urd 1914, s. 74
7 Gjengitt etter Øystein Sørensen: Kampen om
Norges sjel. 1770-1905. Norsk idéhistorie bd.
3, Oslo 2001, s. 318
8 Aldo Keel: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi
1880-1910, Oslo 1999, s. 120.
9 Ibid., s. 121
10 Ibid., s. 134
11 Mathilde Schjøtt i Nyt Tidsskrift, 1884.
12 Anker 1954, s.430
13 Lorenz 2004, s. 94
Brevene er hentet fra internett.
23
Vålerenga – tidligere arbeiderklassestrøk, nå beste østkant?
Lene Røstvær Schau
I visse sentrumsnære områder i Oslo har det de siste årene foregått en gentrifiseringsprosess, hvor tidligere arbeiderklassestrøk er blitt forvandlet til
områder for andre og mer velstående grupper. Vålerenga, et lite område i
bydel Gamle Oslo, er ett av flere steder som i løpet av de siste årene, som
følge av en slik prosess, har gjennomgått en statusendring. Vålerenga er
et sted som mange i dag ønsker å identifisere seg med. Stedet blir gjerne
oppfattet som en landsby i byen, som et sjelfullt og ekte sted, fremdeles
preget av en sterk lokalidentitet.
I denne teksten ser jeg på hvordan Vålerenga har gjennomgått en statusendring
de siste årene. Jeg tar, i korte trekk, for
meg hvordan området har vært preget av
endring, både materielt og sosialt. Jeg
ser også nærmere på hvilke aspekter ved
stedet som gjør det tiltrekkende for nye
beboergrupper, og hvordan en viss kontinuitet med fortiden og arbeiderklassens
Vålerenga vedlikeholdes på et sted i endring. Artikkelen bygger på min masteroppgave i sosialantropologi Vålerenga
– konstruksjon av sted og stedsidentitet
i en urban landsby fra 2008, og empirien
jeg baserer meg på er i hovedsak hentet
fra mitt feltarbeid i området, gjennomført
fra januar til august 2007.
24
Steder er ikke klare og atskilte enheter; de er konstruksjoner som kan forstås
som deler av en større helhet, eller et
landskap. Ifølge antropolog Tim Ingold,
kan steder sies å være, eller å ha sentre,
men de har i utgangspunktet ikke grenser.
Dette til tross for at de ofte blir oppfattet
som avgrenset. Et sted i et landskap er
ikke kuttet ut fra helheten. Grenser kan
kun bli til i relasjon til levende veseners
aktiviteter ettersom de blir anerkjent eller
oppfattet som grenser (Ingold, 2000).
Vålerenga ligger høyt, noe som er med
på å bidra til at det gjerne oppfattes som
naturlig avgrenset. Tidligere var området
også naturlig avgrenset av Alnaelva og
Hovinbekken. Jeg har valgt å avgrense
Foto: Thorkel Thorkelsen/Oslo Museum
Ingeborgs gate fra Strømsveien mot Vålerenga kirke, ca 1910.
Vålerenga til området som befinner
seg innenfor bommen på Galgeberg,
Dalehaugen og Enebakkveien ned
mot jernbanen, Etterstad kolonihager
og Etterstadgata, Jordalanlegget og
Strømsveien. Dette er en avgrensning
mine informanter kunne forholde seg til
og i stor grad var enige i.
I dag bor det rundt 5000 mennesker
på Vålerenga, menn, kvinner, unge og
gamle (Statistisk sentralbyrå, 2007:1).
Fra å være et trafikkert fraflyttingsområde
med boliger i forfall på 1970- og 1980-tallet, fremstår Vålerenga i dag som et stille
og rolig sted med mange ressurssterke
beboere. Boligprisene har økt kraftig i
området, noe som er med på å prege sted-
ets demografi. Vålerenga har en relativt
heterogen befolkingssammensetning.
Du finner et sosialt spenn hos områdets
beboere, med hensyn til blant annet sosial
bakgrunn og yrke. Det kan imidlertid se
ut til at dette sosiale spennet i ferd med
å minke, ettersom det i løpet av de siste
tiårene har skjedd endringer i forhold til
de nye innflytternes inntekts- og utdanningsnivå, samt etniske opprinnelse.
Gamle Vålerenga
Bydelen Vålerenga oppstod rundt
Våler-enga Hovedgård på siste halvdel
av 1800-tallet. Fra gammelt av drev
man gårdsdrift på Vålerenga, og den
leirholdige jorda la senere grunnlag
25
for pottemakervirksomhet og teglverk.
En stor del av de som bosatte seg på
Vålerenga på 1800-tallet var håndverkere
eller vognmenn, eller de drev med
småindustri eller dyrehold. De fleste
innflytterne kom fra Østlands-området
og fylker som Telemark, Vestfold,
Buskerud, Oppland, Hedmark, Akershus
og Østfold. Vålerenga var lenge et
område preget av industri. Kværner
Brug, Fyrstikkfabrikken på Grønvold og
veveriene på Bryn gav arbeid til mange.
Det gjorde også Sætre kjeksfabrikk, som
flyttet til Vålerenga i 1907. På Vålerenga
var det dessuten mange mindre bedrifter.
Stedet hadde jernstøperi og snekker- og
blikkenslagerverksteder. Mange jobbet
som vognmenn, bakgårdene ble brukt
som staller, og det fantes flere smier i
området. Synnøve Finden, som hadde sett
seg lei på dårlig hovedstadspultost, startet
egen osteproduksjon på Vålerenga i 1928,
og i Etterstadgata ble det blant annet
produsert Bratlies skismøring. Ettersom
folk flyttet til området, fikk man stadig
flere grossister og småbutikker.
Vålerenga var frem til byutvidelsen i
1878 en del av omegnskommunen Aker,
og stedet var derfor i en lengre periode
ikke omfattet av murtvangen som ble
innført i Christiania i 1624 for å forhindre bybranner. Arbeiderklassen bygget
sine trehus utenfor bygrensa, mens de
med bedre økonomi, gjerne valgte å bo
i andre typer boliger innenfor bykjernen
(Myhre & Kjeldstadli, 1995:50). Gjennom byutvidelsen i 1878, ble Vålerenga
en del av Kristiania, og det ble slutt på
å bygge trehus. Vålerenga har siden
den gang vært rammet av flere branner
som har vært med på å redusere antall
26
gamle trehus i området. Allikevel er
disse små husene med på å gi Vålerenga
et særpreg. Svært mange av dem står
i dag på Byantikvarens gule liste over
bevaringsverdige eiendommer.
Vålerenga fikk etterhvert sin egen politistasjon, brannstasjon, skole og kirke.
Området fikk også sin egen idrettsforening. Alkoholisme var et stort problem i
fattige områder av Oslo på begynnelsen av
1900-tallet, og opprettelsen av idrettslag
ble viktig, som et middel i kampen for å
holde ungdom borte fra fyll og bråk. Fotball, hockey og ski var blant flere idretter
som ble svært populære på Vålerenga.
Området var lenge et arbeiderklassestrøk,
preget av fattigdom, men også av samhold
og en sterk lokalidentitet. Knut Roar Westbye summerer opp forholdet til institusjoner og organisasjoner på Vålerenga slik:
«Sjøl om idretten har satt sitt preg på
Vålerenga, var det for oss andre ting som
prega dagliglivet. Kirka var sentral og det
var skolen også. Du er liksom ikke ordentlig om du ikke har hatt et forhold til disse
institusjonene. Dernest kom menighetshuset, frelser’n og idretten. Politikken
var liksom grunnlaget, og vi tenkte ikke
så mye på den. Alle tilhørte venstresida,
opplest og vedtatt. Det var enklere da.
Vi kunne skille det uvesentlige fra det
vesentlige og konsentrere oss om ting
som opptok oss, nemlig oss sjøl og våre
forhold. Sjølopptatte kan du si, men det
var ikke mange andre som brydde seg om
oss. Vi måtte greie oss sjøl.» (Vålerenga
Historielag, 2002:134)
Noen av mine eldre informanter
fortalte meg, under mitt feltarbeid, om
hvordan det var å bo på Vålerenga første
halvdel av 1900-tallet. Geir, som vokste
Foto: Thorkel Thorkelsen/Oslo Museum
Vålerenggata mot krysset Enebakkveien, ca 1910.
opp i en bygård i området på 1930-tallet, beskrev Vålerenga slik: «Det var mye
fyll i området. Menn ramla inn i huset
etter å ha vært ute og drukket. Det var
mye arbeidsledighet, og folk hadde lite
penger. Husene var kalde og trekkfulle,
og mange var bygd uten grunnmur, rett
på bakken.»
Selv om det var mye fattigdom, ga
mine informanter imidlertid klart uttrykk
for at det hadde vært godt å vokse opp
på Vålerenga. Det som spesielt trekkes
frem som positive sider ved stedet, er
naboskapet og det tette samholdet som
fantes i området.
Trafikkaos og beboermotstand
Da de første drabantbyene i Oslo ble bygget på 1950-og 1960-tallet, krevde trafikken inn og ut av sentrum nye kommunikasjonsstrukturer, og det ble lagt planer
for nye veier og gjennomfartsårer. Den
store utbyggingen av industri og boliger
etter 2.verdenskrig gjorde at behovet for
transport i Oslo økte merkbart, noe som
kom til å prege også Vålerenga. Planene
for nytt veinett innebar blant annet en
utvidelse av Strømsveien til en hovedvei
med mange felt. På 1960-tallet var Vålerenga preget av rent trafikkaos, og i en
periode var det så mye som 80 000 kjøre27
Foto: S. Worm-Petersen/Oslo Museum
Vålerenga skole, ca 1910.
tøyer som passerte gjennom Strømsveien
hver dag (Vålerenga historielag, 2002).
Under følger et lite utdrag fra etnolog
Anne Louise Gjesdal Christensens magistergradsavhandling fra 1972 Vålerenga
– treby i murbyen, som kan være med å
gi et bilde av Vålerenga på begynnelsen
av 1970-tallet:
«Trafikken er intens og gjør det
ubehagelig å gå på det smale fortauet.
Nesten ingen fotgjengere er å se, bare et
par eldre kvinner står og prater utenfor
bakerbutikken. Det krokete gateløpet
viser at byen her vokste opp rundt den
gamle landeveien, den er ikke trukket
opp med linjal og blyant på et tegnebord.
28
Husrekkene på begge sider av gaten
gir et uensartet og variert inntrykk. Små
trehus står side om side med murgårder
med mange leiligheter. I noen vinduer
er det blomster, og nette gardiner og
kanskje noen dyrefigurer. I andre vinduer har gardinene for lengst gjort sin
tjeneste og bærer preg av det. I et hus er
det slått planker foran de knuste rutene
og rivningsfirmaet er i gang med å plukke
det ned. I sidegatene er gapende hull i
husrekkene brukt til parkeringsplasser
og opplagstomter.
Travelheten over diskene i de små
butikkene er for lengst stilnet. Mange er
stengt og griner med skitne eller knuste
vinduer og falmete reklameplakater mot
gaten. Sølespruten fra vinteren sitter helt
oppe under mønet på enkelte hus. Strømsveien er en gate i forfall.»(Christensen,
1972:5)
Da Gjesdal Christensen kom med
denne beskrivelsen av Strømsveien, var
veien fortsatt, som helt tilbake i middelalderen, en av Oslos viktigste innfartsårer.
Gjesdal Christensens magisteravhandling
ble skrevet på en tid da saneringsdebatten raste i Oslo. Trehusbebyggelse fra
1800-tallet sto på den tiden høyt på prioriteringslisten for sanering, og det var lagt
planer for sanering av Vålerengaområdet.
Det gamle skulle rives og vike plass for
noe nytt og bedre. Planene om sanering
ble imidlertid utsatt, og i mellomtiden
forfalt området og mange flyttet.
Mona, en av mine informanter, bodde
en stund i Strømsveien på 1980-tallet.
Hun beskrev forholdene på denne måten:
«Det var fryktelig bråkete i området. Til
tider kunne man ikke høre vekkerklokka
på grunn av støy. Vålerenga var også langt
mer preget av fattigdom enn det det er i
dag. Det har skjedd store forandringer i
området. Strømsveien er en mye hyggeligere gate i dag.»
På slutten av 1980-tallet kom reaksjonene mot de uholdbare boforholdene på
Vålerenga. Ved siden av politiske beslutninger, fikk områdets velforening stor
betydning. I 1989 kom Vålerengtunnelen,
men mange brukte fortsatt Strømsveien.
Vålerenga Vel arrangerte demonstrasjoner og protestaksjoner, som etter hvert
førte frem. 14. juli 1992 var bommen på
Galgeberg på plass, og veien ble, med
unntak av kollektiv transport, stengt for
gjennomkjøring. Strømsveien ble på nytt
en beboelig gate. Interessen for området
økte, sakte men sikkert, og nye Obosblokker og mindre hus, tilpasset den opprinnelige bebyggelsen, vokste frem. 14. juli
kalles, ifølge en informant, for Vålerengas
nasjonaldag.
Det er ikke bare fysiske endringer
som har funnet sted på Vålerenga, men
også endringer på det sosiale og sosioøkonomiske plan. Boligprisene har de
siste årene økt kraftig på Vålerenga, noe
som er med på å prege stedets demografi,
og det har skjedd endringer i forhold til
de nye innflytternes inntekts- og utdanningsnivå, samt etniske opprinnelse. Som
en informant formulerte det: «Før var
Vålerenga proletariatets sted, men med
de store endringene er dagens Vålerenga
i ferd med å bli en akademikergetto». De
endringene som har skjedd i området,
kan tolkes som deler av en gentrifiseringsprosess.
Fyiske og sosiale endringer
- gentrifisering
Gentrifisering er et komplekst fenomen,
og det er blitt forsøkt forklart på mange
måter. Gentrifiseringsbegrepet ble for
første gang introdusert av Ruth Glass
i 1964, i boken London – Aspects of
Change. Begrepet gentrifisering ble brukt
for å beskrive prosessen hvor lavadelen,
eller «de dannede»(the ’gentry’), flyttet
inn i sentrale boligområder i London
hvor det tidligere bodde grupper med lav
inntekt, for så å rehabilitere og oppdatere
disse områdene.
«One by one, many of the working class
quarters of London have been invaded
by the middle classes – upper and lower.
Shabby, modest mews and cottages –
29
two rooms up and two down – have been
taken over, when their leases have expired, and have become elegant, expensive
residences.»(Glass, 1964:xviii)
Glass viser hvordan prosessen sprer seg
fra bydel til bydel og fordriver arbeiderklassebeboerne, noe som fører til en endring i områdets sosiale karakter.
«Once this process of ‘gentrification’
starts in a district, it goes on rapidly until all
or most of the original working class occupiers are displaced, and the whole social
character of the district is changed.»(ibid.:
xviii-xix)
Gentrifiseringsbegrepet er senere også
blitt brukt om oppgraderingsprosjekter
initiert av offentlige myndigheter og
næringslivet (for eksempel gjennom større
byutviklingsprosjekter). Sosiolog Oddrun
Sæter har påpekt at et sterkt innslag av
statlig styring vil ha betydning for måter å
forstå gentrifiseringsprosesser på innenfor
en nordisk kontekst. Ifølge Sæter, vil staten
trolig ha en viktig entreprenørrolle også i
prosesser som kan forbindes med gentrifisering, for eksempel gjennom statlige
og kommunale bolig- og byutviklingsprogrammer. Gjennom rehabiliteringsprogrammer initiert av stat og kommune,
som del av sosialpolitiske virkemidler, vil
visse områder kunne få en forhøyet symbolsk verdi ved at de blir gjenstand for det
offentliges interesse og diskurs. Innbyggerne og kapitalen vil så følge etter, gjerne
i parallelle løp. Sæter konkluderte i sin rapport fra 1999 med at det politiske nivået,
gjennom byfornyelse, miljøprogrammer
og områderettede tiltak, syntes å spille en
aktiv rolle med hensyn til å oppgradere,
og til dels ønske en utskifting av beboere
i Oslo indre øst (Sæter, 1999).
30
Det har lenge vært en politisk målsetning om å utjevne forskjellene i levekår
mellom de østre og de vestre bydelene i
Oslo, og gentrifisering kan langt på vei
sies å ha vært en ønsket utvikling for
Oslo kommune. Fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag har det vært igangsatt
en rekke ulike initiativ for å fremme en
ønsket endring i Oslo indre Øst. Strategiene og resultatene har variert, men interessen for området synes å være gjennomgående. Et politisk fokus på byutvikling
har vært med på å påvirke det området
Vålerenga er en del av. Dette har igjen
bidratt til den statusendringen området
har gjennomgått.
En viktig bidragsyter innenfor gentrifiseringslitteraturen er geografen David
Ley. Han representerer den aktørbaserte
tilnærmingen til gentrifisering, og forsøker å forklare fenomenet med utgangspunkt i de enkelte aktørenes valg. Han
knytter prosessen til den individuelle
konsumentens preferanser og initiativ.
Ley argumenterer for at kunstnerne
setter i gang en estetiseringsprosess, og
områder får ny visuell verdi gjennom
deres interesse. Sæter peker på at dette
kan sies å være tilfellet både for Aker
Brygge i Oslo, hvor kunstnerne tok over
da skipsarbeiderne forlot arenaen, og for
seilduksfabrikken på Grünerløkka, hvor
kunstnere en stund fikk tilgang på rimelige atelierer (Sæter, 1999:19).
Også på Vålerenga har en estetiseringsprosess funnet sted. Kunstnere, og andre i
kreative yrker, fant på slutten av 1980- og
1990-tallet veien til Vålerengas «autentiske» trehus og bygårder. Smia galleri
og kulturkafé er et eksempel på hvordan
et kunstnerpar gjorde et falleferdig og
Foto: All-Foto/Oslo Museum
Leieboerfest I Vålerenggata 5, 1947.
rivningstruet hus i Opplandsgata om til
smie, galleri og restaurant, og dermed
bidro til å øke områdets visuelle verdi.
«Rødvinsklassen» inntar Vålerenga
Geograf John Pløger refererer i sin
avhandling fra 1995 til «Kampen-effekt»,
et begrep fremkommet i levekårspolitikken, som ble brukt til å eksemplifisere
ønskede endringer i beboersammensetninger i byområder. Begrepet ble på
1990-tallet brukt til å beskrive en lokal
sosio-økonomisk forandring, som bygger
på at «en gammel arbeiderbydel med
mange småhus, liten gjennomgangstra-
fikk og gode lys- og utsiktsforhold etter
hvert har fått en mer variert befolkningssammensetning»(Pløger, 1995:57).
Kampen er området som ligger rett nord
for Vålerenga, på oversiden av Jordal. Jeg
tviler på at mine patriotiske informanter
ville satt pris på begrepet «Kampeneffekt», men slik Pløger bruker det,
stemmer det allikevel godt overens med
de endringene i befolkningssammensetning som har funnet sted i nabobydelen
Vålerenga.
Oddrun Sæter og Marit Ekne Ruud
har i sin studie av gentrifisering i Gamle
Oslo (2005) identifisert tradisjonelle
31
Foto: L. Ørnelund/Oslo Museum
Samvirkelaget på hjørnet av Etterstadgata og Vålerenggata, 1960.
gentrifiseringsprosesser, som passer inn
i Leys teori om ulike sekvenser av gentrifiserere. Sæter kaller den første gruppen
som kom til Kampen for småhusgentrifisererne. Småhusgentrifisererne, som
Sæter også betegner som «rødvinsklassen», besto for det meste av akademikere,
arkitekter eller liknende, som så sjarmen
i de gamle trehusene i øst, og som gjerne
var politisk aktive i kampen for å bevare
gammel bebyggelse (Sæter, 2005). Det
er småhusgentrifisererne, eller «hippiene» som Ley kalte dem, som i stor grad
har vært med på å bevare og fornye
Vålerenga.
32
I dag er gentrifisering i bydel Gamle
Oslo knyttet til en litt annen middelklassegruppe, med ny stil og smak. Sæter
kaller denne gruppen for leiegårdsgentrifisererne, en type mennesker som
likner dem som har inntatt Grünerløkka.
Til tross for at denne gruppen, også kalt
«caffe latte-generasjonen» eller «the yuppies», ifølge Sæter gjerne søker seg til mer
urbane områder, som for eksempel Grønland, nedre Tøyen eller Gamlebyen, tror
jeg det er sannsynlig at de også betrakter
Vålerenga som et attraktivt sted å bo,
tiltross for at det her er litt lenger mellom
kaffebarene (Sæter, 2005).
Sæter identifiserer også en siste gruppe
gentrifiserere, som hun kaller nybyggergentrifisererne eller «kapitalklassen».
Dette kan for eksempel være eldre par
eller enslige rike, som kommer som et
resultat av nybygging og transformasjoner. Denne gruppen ser verdien av oppgradering, transformasjon og nybygde
boligområder, i umiddelbar nærhet til
bylivet, samtidig som de i stor grad er
beskyttet fra det i sitt eget nabolag. Sæter
peker på at dette er en blandet type mennesker, men gjerne grupper med mer
økonomisk enn kulturell kapital, noen
som vil ha det behagelig samtidig som de
ønsker å bo tilbaketrukket fra det urbane
kaos. Denne typen av beboere flytter dit
kapitalen har gått i forveien, noe som er
mer i tråd med strukturelle teorier om
gentrifisering, en retning representert
gjennom blant annet geografen Neil
Smith (Sæter, 2005:160). Med nye boligprosjekter på gang på Vålerenga, som for
eksempel Engaland, vil man kanskje også
her i fremtiden kunne få inn grupper fra
den såkalte «kapitalklassen». Under mitt
feltarbeid fikk jeg imidlertid ikke inntrykk
av at nybyggergentrifiserere gjorde seg
spesielt gjeldende på dagens Vålerenga.
For å benytte meg av Sæters idealtyper, er
det nok fortsatt «rødvinsklassen», med et
lite innslag av «caffé latte-generasjonen»,
som er med på å skape og vedlikeholde
dagens Vålerenga.
Vålerenga befinner seg midt i en bydel
i endring. Politikk og byplanlegging er
med på å legge føringer for utviklingen
av Gamle Oslo, noe som igjen har fått
konsekvenser for hvem som i dag bor på
Vålerenga og hvordan stedet oppfattes
og blir til, gjennom beboere og andre.
Politiske vedtak, kombinert med beboermotstand, bidro til at man på Vålerenga
opplevde en trafikksanering fremfor en
planlagt boligsanering, noe som fikk stor
betydning for områdets generelle status. I
dag er Vålerenga et attraktivt boligområde
med høy kvadratmeterpris, et sted mange
ønsker å flytte til. Men hvorfor ønsker folk
seg til Vålerenga? Og hvilke forestillinger
og assosiasjoner knytter folk til stedet?
Jeg stilte disse spørsmålet til mine informanter under mitt feltarbeid og tankene
rundt dette var i mange tilfeller sammenfallende.
Et sted med sjel
Vålerengas historie, og bildet av et fattig
arbeiderklassestrøk med en sterk lokalidentitet, er med på å prege Vålerenga
som sted også i dag, tiltross for de store
har funnet sted i området. Flere av mine
informanter omtalte Vålerenga som et
sted med sjel. De fleste la i denne sammenheng stor vekt på områdets arkitektoniske
utforming.
Arkitekt og arkitekturteoretiker Christian Norberg-Schulz hevder at et steds identitet bevares gjennom en byggeskikk eller
en stil, noe som innebærer at rom, form
og figur utgjør et formspråk som muliggjør
stadig nye tolkninger. Han skriver at det
er dette formspråket som gir det enkelte
byggverket mening, og at det er dette språket som «taler» til oss når vi møter et sted
(Norberg Schulz, 1996:38). Trehusbebyggelsen, spesielt den gamle, men også
den litt nyere, er noe de fleste finner svært
sjarmerende, og det arkitektoniske er i stor
grad med på å opprettholde forestillinger
om Vålerenga som noe autentisk og ekte.
Som Gjesdal Christensen skriver:
33
«Bygningene er det eneste konstante
element i Vålerengas historie. Som de
står der, er de et bindeledd mellom fortid
og nåtid, et vilkår for kontinuitet gjennom
generasjonsskifter og samfunnsendringer. De utgjør et fast punkt i mange menneskers orientering i tilværelsen. Selv om
det er menneskene som gir husene liv, er
det husene som inntar den første plassen
i våre forestillinger om hva Vålerenga er.»
(Christensen, 1972:67)
Hun peker på hvordan de små trehusene på Vålerenga ble bygget i menneskelig målestokk. Dimensjonene er små,
både på tomter og hus, noe som ifølge
Gjesdal Christensen gjenspeiler byggherrenes økonomiske begrensninger (ibid.).
Vendt bort fra veien, har mange av husene
tilknyttede gårdsrom og små hager. Trehusene representerer en folkelig byggestil
man ikke lenger finner så mange steder i
Oslo. I dag er mange av dem pusset opp
eller totalrenovert, og husenes historiske
særpreg, og til dels «rustikke» karakter,
er gjerne noe som fremheves av de nye
eierne.
De fysiske omgivelsene vil ha en
påvirkning på oss, slik vi påvirker dem.
Ser man på Vålerenga-området i et økologisk perspektiv, ser man at endringer i
det fysiske miljøet på Vålerenga, i tillegg
til å ha hatt stor økonomisk betydning,
har hatt betydning for hvordan området i
dag oppfattes, både av beboere og andre.
Trafikkerte veier kan virke som materielle
stengsler og fremstå tyngende på daglig
ferdsel (Sæter, 2003). Med stenging av
Strømsveien og Enebakkveien for gjennomgangstrafikk, kan Vålerenga i dag
tolkes som et klarere avgrenset område.
Bommen på Galgeberg virker fysisk
34
avgrensende, og er med på å markere
Vålerenga som sted. Trafikksaneringen
bidro til at Vålerenga, i større grad enn
før, kan oppfattes som et sted du drar
til, fremfor et sted du passerer gjennom,
noe som får konsekvenser for følelsen
av stedet. Mindre biler førte til mindre
støy og luftforurensning, samtidig som
det ble bedre plass til kropper. I tillegg til
at Vålerenga kan oppfattes som klarere
avgrenset etter stengingen av gjennomfartsårene, kan området også oppfattes
som mer åpent.
En urban landsby
Hvordan et sted oppleves, vil blant annet
avhenge av menneskers identifikasjon
med stedet. Steder kan sies å være menneskelige relasjoner, og sosialt skapte
virkeligheter i bevegelse. Vålerenga er et
lite sted med en svært sentral beliggenhet. Stedet har, til tross for en forbedring
av de materielle forholdene, beholdt det
mange betegner som et landsbypreg.
Lokalidentiteten som preget arbeiderklassens Vålerenga står fortsatt sterkt, til tross
for at flertallet av dagens beboere har en
annen bakgrunn enn den som tidligere
ble forbundet med stedet. Denne manifesterer seg blant annet i oppslutningen
rundt idrettsforeningen, historielaget og
velforeningen, og gjennom aktiviteter
knyttet til kirke og skole. Denne lokalidentiteten og stedets bindinger til det
historiske, arbeiderklassens Vålerenga,
er sider ved stedet som mange finner
tiltrekkende.
Under feltarbeidet mitt på Vålerenga
observerte jeg tidlig at det var mange som
kjente hverandre i nabolaget. Folk hilste
på hverandre i butikken, på gaten og på
Foto: All-Foto/Oslo Museum
Vålerenga Idrettsforening hadde aldri egen bane på selve Vålerenga. Klubben hadde til gjengjeld
sitt treffsted ved den lille Sota-kafeen på hjørnet av Strømsveien og Etterstadgata. Dette er fortsatt
det mest kjente hjørnet på Vålerenga, og blir kalt «Sotahjørnet». Sotahjørnet fikk sin status
bekreftet 5. mai 2007 ved at Vålerenga Historielag og VIF v/Aldermannsligaen fikk gjennomslag
for å sette opp enda et kulturhistorisk skilt på Vålerenga, denne gangen akkurat på Sotahjørnet.
Bildet er fra september 1946.
treningssenteret. Det var en inkluderende
stemning, og det var lett å komme i kontakt med folk, kanskje spesielt på Vertshuset. Uterommet og parken ble mye brukt,
særlig sommerstid. Det ble også serveringsstedene. Det var også stort oppmøte
på arrangementer i regi av velforening
og historielag. Vålerenga Vel arrangerer
årlig julegranstenning med fakkeltog,
sommerfest og dugnader i samarbeid
med rusken, og historielaget arrangerer
blant annet bydelsvandringer, samt en
årlig fotoutstilling hvor det stilles ut bilder
og ting fra gamle og nye Vålerenga.
Felles arrangementer, i regi av blant
annet velforening og historielag, er etter
min mening med på å forsterke inntrykket
av Vålerenga som landsby og til å opprettholde en kontinuitet med hensyn til
stedets historie. Arrangementer og bruk
av det offentlige rom er med på å binde
folk til stedet, og kanskje vil de også bidra
35
til å binde dem sammen og slik skape en
følelse av fellesskap. Forestillinger om
landsbypreg og et nærmiljø med tette
og personlige forbindelser preger i hvert
fall Vålerenga og er med på å forsterke
inntrykket av en småby i storbyen. Einar
Gelius, prest i Vålerenga kirke, fortalte i
et intervju med Marion Juliussen hvordan
han opplever stedet:
«Vålerenga er jo, som jeg pleier å si, et
lite bygdesamfunn midt i storbyen. Det er
jo et utrolig tett og nært fellesskap. Også
handler det jo om at Vålerenga har et sånt
unikt fellesskap, knytta både til skolen,
kjerka, idretten, historielaget og velforening. Altså, det er mange aktører her
som spiller på lag, og det gjør Vålerenga
ganske unikt, syns jeg.» (Intervju hentet
fra dvd 131.Vålerenga Historielag, 2006)
Skolen, kirken og idrettsforeningen
omtales gjerne som «Vålerengas hellige
treenighet», eller som pilarene Vålengasamfunnet er tuftet på. Selv om folks
hverdagsliv i dag gjerne utspiller seg i en
kontekst langt utover nabolagets grenser, spiller disse institusjonene fortsatt
en viktig rolle på Vålerenga. Det foregår
mye samarbeid i nærmiljøet, mellom
skolen, kirken og idrettsforeningen, samt
barnehager, dagsenter, velforening og
historielag. Etter min mening er det samarbeidet som foregår i nærmiljøet med på
å gi Vålerenga et integrert og helhetlig
uttrykk som sted, samtidig som det bidrar
til å knytte stedet og dets beboere tettere
sammen.
Selv om landsbymetaforen brukes
aktivt i omtale av Vålerenga som sted,
betyr ikke dette at man som Vålerengabeboer, eller -tilhenger, ønsker å forbindes
med det rurale bygde-Norge. Skal man
36
høre på idrettsforeningen og dens supportere, bor det i hvert fall ikke bønder
på Vålerenga. Klanen synger om «øl, vold
og skamslåtte bønder», og idrettslaget
vil i liten grad identifisere seg med det
bondske; «Har’u traktor og ljå - holder
du med LSK. Har’u øl og er glad - holder
du med Vål’enga.» Til tross for at landsbyen spiller en viktig rolle som symbol på
Vålerenga, bør også det urbane aspektet
understrekes, og beliggenheten i Oslo
indre øst er for mange en viktig del av
Vålerengaidentiteten.
En ønsket identifisering
med østkanten
Historisk sett, har det lenge eksistert
et skille mellom Oslo Øst og Oslo Vest,
mellom arbeiderklassens Oslo og borgerskapets Oslo. Skillet mellom østkant og
vestkant gjør seg fremdeles gjeldende,
om enn i en annen grad og form enn tidligere. Dette skillet er noe mange i Oslo
engasjerer seg i og har mange tanker
rundt, for eksempel når det kommer til
de sosiale ulikhetene som det stadig vekk
refereres til i media på bakgrunn av ulike
levekårsundersøkelser. Skillet mellom
en østkant og en vestkant i Oslo er ikke
bare geografisk og økonomisk, men også
meningsbærende og identitetsskapende.
Det skillet man lager seg mellom en
østkant og en vestkant, vil få betydning
for hvordan mindre steder, øst eller vest
i Oslo, oppfattes, og dette vil også kunne
spille inn på hvor man velger å bosette
seg, og på hvordan et område som Vålerenga skapes som sted.
Sosiolog Dag Østerberg har pekt på at
inndelingen av byen i østkant/vestkant,
et trekk som for øvrig kjennetegner
Foto: Erling N. Christiansen/Oslo Museum
Danmarksgate, 1965.
mange europeiske storbyer, gir seg utslag
i et sett av motsetninger og utelukkelser.
«Betydningen av å oppholde seg på
vestkanten er å ikke oppholde seg på
østkanten, og omvendt» (Østerberg,
1998:81). Forholdet er, ifølge Østerberg,
ikke helt symmetrisk, ettersom det stort
sett har vært slik at «vestkantmennesker»,
de med væremåte eller habitus som
er typisk for disse strøkene, kjenner at
«de ikke har noe å gjøre på østkanten»,
samtidig som de har råd til å flytte til
området og benytte seg av de tilbudene
som finnes der. For de som bor på
østkanten, er vestkanten et sted «som ikke
er for dem», samtidig som de vanligvis
heller ikke har muligheten til å flytte dit
av økonomiske årsaker. «Hva enten de
vil eller ikke, må de være der, østkanten
er deres skjebne, som Sartre sier, dvs.
det er en godtagelse av det umulige av å
bo et annet sted» (Østerberg, 1998:82).
Østerberg eksemplifiserer dette med
noen replikker fra romanen Ulvehiet, av
Oskar Braaten, hvor handlingen utspiller
seg i gråbeingårdene ved Sandaker:
«Det var lokket til likkista mi som smalt
i!» sier hovedpersonen når han hører
gårdsporten slå igjen, «jeg kommer
aldri ut av Ulvehiet!» (Braaten, 1933, i
Østerberg, 1998:132).
De fleste av mine informanter betraktet
Vålerenga som et inkluderende og åpent
sted. Et sted man ønsker å flytte til, der det
er lett å komme i kontakt med folk og et
sted der det fremdeles finnes godt nabo37
Smålensgata 5, 1961. Tusjtegning av Hans Sørensen/Oslo Museum
38
foto: oslo museum
skap. Områder på vestkanten ble gjerne
trukket frem som motpoler til østkantens
Vålerenga. Flere informanter ga uttrykk
for en forestilling om at folk på vestkanten gjerne er mer lukket, og at naboene
der ikke bryr seg like mye om en hyggelig
prat over gjerdet. Per, en av mine informanter, fortalte meg tidlig at han gjorde
et bevisst valg ved å flytte til Vålerenga
og Oslo øst, fremfor å flytte til et sted på
vestkanten; «Frogner er et fint område,
med fæle folk». Som ekte arbeiderpartimann ønsket han «å bo blant folket», et
utsagn familien gjerne ertet ham litt for.
På spørsmål fra kona om hvorvidt folket
egentlig bor på Vålerenga, svarte Per at de
i hvert fall ikke bor så veldig langt unna,
«dessuten tar de samme buss».
Ettersom steder på øst k anten
gjennomgår trekk av gentrifisering,
oppnår de en ny status og forvandles
dermed til mer attraktive steder å bo.
Steder som Vålerenga, er ikke lenger
noens skjebne. Å flytte til Vålerenga i
dag, krever større økonomisk kapital
enn tidligere, og de nye innflytterne
gjør gjerne et bevisst valg ved å flytte
til et område på Oslo indre øst fremfor
å flytte til andre steder, for eksempel på
vestkanten. Områdets beliggenhet og dets
bånd til en romantisert arbeiderfortid
virker tiltrekkende på mange. Det er
noe man kan, og ønsker, å identifisere
seg med. Selv etter å ha gjennomgått
endringer, både av materiell og sosial art,
har Vålerenga beholdt sin identitet som
et «ekte»og «sjelfullt» sted, godt plantet i
Oslo øst. Fra å være en skjebne man ikke
kommer seg bort i fra, blir et sted som
Vålerenga i dag noe mange søker seg til;
et sentralt og hyggelig boligstrøk på byens
beste østkant.
Lene Røstvær Schau har en master i sosialantropologi fra Universitet i Oslo og er i
dag ansatt i Utlendingsdirektoratet.
Kilder
Christensen, Anne Louise Gjesdal (1972): Vålerenga
– treby i murbyen.Magistergradsavhandling
ved Universitetet i Oslo. Institutt for folkelivsgranskning.
Glass, Ruth (1964): «Introduction - Aspects of
Change», i (red.) Centre for Urban Studies:
London, Aspects of Change, ss. xiii-xlii.
MacGibbon & Kee. London.
Ingold, Tim (2000): The perception of the environment, essays on livelihood, dwelling and skill.
Routledge. London og New York
Myhre, Jan og Knut Kjeldstadli (1995): Oslo –
spenningenes by. Oslohistorie. Pax Forlag. Oslo
Norberg-Schulz, Christian (1996): Stedskunst.
Gyldendal Norsk Forlag A/S. Oslo
Pløger, John (1995): Byliv og modernitet – mellom
nærmiljø og urbanitet? Dr. Art avhandling.
Avdeling for samfunnsgeografi ved Universitetet
i Oslo
Statistisk sentralbyrå (2007:1): «Tabell: 04317,
folketelling etter grunnkretser». URL: http://
statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.
asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilsi
de=selectvarval/define.asp&Tabellid=04317
[Lesedato: 03.04.08]
Sæter, Oddrun (1999): Bolig- og byutvikling i
et gentrifiseringsperpektiv: eller symbolsk og
økonomisk kapital i samspill. Byggforsknotat
36, 1999. Bolig, bygd, miljø og samfunn. Norges
byggforskningsinstitutt. Oslo
Sæter, Oddrun og Marit Ekne Ruud (2005): Byen
som symbolsk rom, bypolitikk, stedsdiskurser og
gentrifisering i Gamle Oslo. Institutt for sosiologi
og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og
Byggforsk.
Vålerenga historielag (2002): Vålerenga – bydel
med sjel. Orion Forlag AS. Oslo
Vålerenga Historielag (2006): Vålerenga – bydel
med sjel. Dvd 131. TH film og video
Østerberg, Dag (1998): Arkitektur og sosiologi i
Oslo, en sosio-materiell fortolkning. Pax forlag
A/S. Oslo
39
Et christianiainteriør fra
senempiretiden
Svein Solhjell
Rett før jul 2005 kjøpte jeg på auksjon i
Oslo en pennetegning signert C.F. Diriks.
Tegningen viser et stueinteriør med 2
damer som benytter lyset fra vinduet til
å lese. Damenes hårfrisyre og snittet på
kjolene tilsier, ifølge H.H. Hansens fra
dansk oversatte bok «Våre klær gjennom
tidende» (J.W. Cappelens forlag, Oslo
1955), at tegningen er utført omkring
1820. «Fyrdiriks», d.v.s. Carl Frederik
Diriks var imidlertid født i 1814, så selv
om han var god til å tegne, så virker det
lite sannsynlig at han har kunnet lage
denne tegningen før 1830. Interiørbilder
fra denne tiden, mest fra andre land,
viser imidlertid at klessnittet og den litt
spesielle hårfrisyren holdt seg i alle fall
utover i 1830 årene. Så tegningen kan
nok tidfestes til begynnelsen av 1830årene.
Familien Diriks bodde i Dronningens
gate nr. 13 i Christiania. Det kan på mange
måter stemme godt at C.F. Diriks her har
avbildet sin mor og sin søster, eventuelt
to av sine søstre, i sitt eget hjem før han
40
i 1833 som nyuteksaminert, ble utnevnt
til sekondløytnant i marinen. Den unge
Diriks gikk på sjøkadettskolen i Stavern
fra 1826, så han kan selvsagt ha gjort
tegningen der. Men det er lite sannsynlig
at en ung kadett ble sluppet inn i et bedrestilt, borgerlig hjem i Larvik/Stavern med
anledning til å tegne husets damer i en så
uformell positur.
På vinduet til høyre ser vi at haspen er
fugleformet. Slike hasper var vanlige på
de gamle christianiavinduer. Men denne
hyggelige haspetypen har nok hatt en vid
utbredelse, så formen er vel intet sikkert
bevis på at dette hjemmet er i Christiania. På det samme vinduet er det også et
sladrespeil på utsiden. Med et slikt speil
kunne man innenfra se gaten utenfor, i
begge retninger. Speilet i vinduet viser
i det minste at dette er et byhus med en
gate rett utenfor.
I boken «Fyrdiriks tegner og forteller» (J.W. Cappelens forlag, Oslo 1969,
opprinnelig utgitt i 1924) er det gjengitt
en kort selvbiografi av fyrdirektøren
Foto: Svein Solhjell /privat eie
Trolig interiør fra Dronningensgate 13. Tegning av C.F. Diriks. Privat eie.
selv. Der forteller han blant annet om
barndomshjemmet: «Dagligstuen hadde
bjerketres stoler, et stort malt slagbord, et
mindre bord, et skap, sofa og to forhøyninger. De sistnevnte var alminnelige i
hvert hus, og var anbragt for at man bedre
kunne se ut på gaten – den tomme gate.
De var laget av bord, omtrent ni tommer
høye, og så brede og lange at de gav plass
til to personer og et lite bord. Når man
satt der, hendte det at det ene stolben
kom utenfor forhøyningen så man falt
bakover, med risiko for å brekke nakken.
Piano, malerier og gulvteppe fantes ikke
hos oss, og bare få hus hadde noe slikt.»
Diriks går så over til å fortelle hvor enkelt
og nøkternt livet var den gang, sammenliknet med «nå». Han skrev formodentlig
de selvbiografiske betraktninger en gang
i siste fjerdedel av 1800-tallet (han døde
i 1895).
Skulle vi ta Diriks beskrivelse i
selvbiografien helt bokstavelig, så kan
tegningen ikke være fra dagligstuen
i Dronningens gate 13. For her er det
både et speil og en kommode mellom
vinduene. Mer vesentlig, kanskje, er at
det synes å være et stort teppe på gulvet.
På den annen side kan han ha kommet i
skade for å glemme visse ting i løpet av ca.
50 år. Han kan på sine eldre dager ha gjort
barndommens enkle kår litt ekstra enkle
og spartanske. Et viktigere argument
mot at det avbild-ete hjemmet virkelig
er i Dronningens gate 13, er at vinduene
tydelig bare har 6 ruter. Dette ser ut til å
41
Anna Diriks akvarell fra 1882 av sin barndoms gater omkring 1830. Krysset Dronningens gate
være krysspostvinduer, og man kan lure
på om dette egentlig er gamle vinduer
som har fått blyglasset erstattet med store,
moderne glassruter tidlig på 1800-tallet.
På en reklametegning for Hotel du Nord,
som flyttet inn i Dronningens gate 13
rundt midten av 1800-tallet, så er det
høye empirevinduer i fasaden. Hotellet
42
er tegnet med krysspostvinduer med tre
ruter i hver av de undre vindusrammer,
ikke to som på tegningen Diriks laget.
På den annen side sier Diriks tidligere i
nevnte selvbiografi at bygningen i annen
etasje hadde 9 fag vinduer mot gaten,
mens bildet av Hotel du Nord tydelig viser
11 fag. Så det er mulig hotellet har gjort
Foto: Rune aakvik / oslo museum
/ Tollbugata.
en fasadeforandring når de overtok, om de Svein Solhjell er født i Oslo 1947. Han er
da ikke i reklametegningen har skrytt på sivilingeniør og mangeårig aktivt medlem
seg en flottere fasade enn de i virkelighe- i Fortidsminneforeningen.
ten hadde. Eller kanskje Diriks husket feil.
Enten nå tegningen er fra Dronningens
gate 13 i Christiania eller ikke, så er den i
alle fall en av relativt få bevarte interiørtegninger fra empiretiden i Norge.
43
Kristin Margrethe Gaukstad
Oslobilder er en felles inngang og søkeportal til Oslo byarkiv og Oslo Museums
databaser med historiske oslobilder.
Nettstedet skal etter hvert utvides til å
omfatte flere arkiv og samlinger av bilder
og gjenstander med relevans til Oslo.
Målet med oslobilder er å gi brukerne en
samlet tilgang til historiske oslobilder fra
alle relevante institusjoner. Brukerne kan
bestille, bidra med kommentarer og gi tilleggsopplysninger til bildene.
Vi arbeider kontinuerlig med
digitaliser ing og registrer ing av
samlingene. Katalogen er resultat av ulik
registreringspraksis gjennom årene. Vi
tar forbehold om feil og mangler, og vi
44
setter stor pris på tilbakemeldinger og
utfyllende opplysninger.
Oslobilder etterstreber å følge gjeldende lovregler for åndsverk og personvern
når vi publiserer fotografier. Vennligst
kontakt oss dersom vi har publisert fotografier som du ønsker fjernet med hjemmel i disse reglene.
Bilder og informasjon knyttet til bildene kan lastes ned og brukes vederlagsfritt
privat og til undervisning. All annen bruk
krever avtale med den enkelte eierinstitusjon – se nettstedet for informasjon, vilkår
og bestilling. Alle henvendelser angående
innhold og kjøp av bilder sendes direkte
til eierinstitusjonene fra nettstedet. Det er
Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum
Vår på Stortorvet, ca 1965.
den enkelte institusjons priser og vilkår
som gjelder.
Byarkivet har mer enn en halv million
fotografier etter kommunale virksomheter
i samlingene. Vi arbeider kontinuerlig
med å digitalisere de fineste og mest
betydningsfulle fotografiene, både bilder
som dokumenterer kommunalt arbeid og
virke, og bilder som viser byen slik den en
gang var.
Oslo Museum har en av de største
og viktigste fotosamlinger i landet. Den
består av alt fra negativarkiver etter
profesjonelle fotografer som Szacinski,
Rude og Ørnelund, til enkeltbilder og
album fra private. Samlingen inneholder
anslagsvis halvannen million bilder på
ulike registreringsnivåer, omlag 150.000
er umiddelbart søkbare i kortkatalog eller
dataprogrammet Primus.
Finner du ikke det du leter etter kan
du fortsatt ta kontakt med institusjonene
direkte. Selv om mye nå blir søkbart på
nettet vil det gå mange år før hele samlingene blir tilgjengelige på denne måten.
Kristin Margrethe Gaukstad er museolog
og avdelingsleder for avdeling for dokumentasjon og bevaring ved Oslo Museum
45
Utsikt fra Tøyen. Maleri av Arne Hjersing, 1912.
46
Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum
47
foto: rune aakvik / oslo museum
Vårløsning i Loelvens nedre løp. I midtgrunnen skimtes en sjøbu og et seilskip.
Maleri av Thorolf Holmboe, 1889.
48