Transcript Utdanning for livet

Utdanning for livet
Utdanning for livet
Sann utdanning - dens opphav og mål
Skolen i Edens hage
Kunnskap om godt og ondt
Utdanning og frelse
Israels utdanning
Profetskolene
Store menn og deres liv
Læreren fra Gud
Et eksempel på hans
undervisningsmetoder
Gud i naturen
Lekser fra livet
Andre illustrasjoner
Mental og åndelig utvikling
Vitenskapen og Bibelen
Prinsipper og metoder i forretningslivet
Bibelske Livshistorier
Poesi og sang
Bibelens mysterier
Historie og profeti
Bibelkunnskap og bibelstudium
Kunnskap om fysiologi
Måtehold og spisevaner
Rekreasjon
Yrkesfag
Utdanning og karakter
Undervisningsmetoder
Oppførsel
Klærne og utdanningen
Sabbaten
Tro og bønn
Livsverket
Forberedelse
Samarbeid
Disiplin
Skolen i evigheten
Sann utdanning - dens opphav og mål
Sann utdanning er mer enn å gjennomføre et visst studium. Den har å gjøre med hele mennesket og
hele den levetiden vi har tilgjengelig. Den består i en harmonisk utvikling av fysiske, mentale og
åndelige krefter.
Vi finner kilden til en slik utdanning i disse inspirerte ord som peker hen til Den Allmektige: «I ham
er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (KOL 2,3). Verden har sett store lærere,
menn og kvinner som har vært intellektuelle kjemper og store forskere, som har inspirert vår tanke
og åpnet våre øyne for store kunnskapsfeIter. Men det er en som rager høyere enn dem alle
sammen. Likesom himmellegemene i vårt solsystem skinner med det lyset de får fra solen, slik
gjenspeiler verdens store tenkere bare de lysstrålene de har mottatt fra Rettferdighetens sol. Alle
klare tanker og all intellektuell innsikt kommer fra verdens lys.
1 våre dager blir det sagt mye om hva «høyere utdanning» er og hvor viktig den er. Sann «høyere
utdanning» går ut fra hans munn som gir «kunnskap og innsikt» (Ordsp 2,6).
All sann kunnskap og all reell utvikling har sitt opphav i kunnskapen om Gud. Denne kunnskapen
ser vi hvor vi enn vender oss i den fysiske, mentale eller åndelige verden og uansett hva vi
betrakter, med unntak av det synden har herjet med. Samme hva vi forsker på med et oppriktig
ønske om å finne sannheten, vil vi komme i kontakt med den usynlige, mektige intelligens som
virker i og gjennom alt sammen, Mennesketanken får forbindelse med Guds tanke, det begrensede
med det uendelige.
Gjennom denne forbindelsen oppnår vi den høyeste utdanningen. Det er Guds egen metode for
utvikling. «Forlik deg nå med ham» (Joh 22,21) - dette er Guds budskap til menneskene: Bli kjent
med ham. Den fremgangsmåten som disse ordene skisserer, er den samme som ble fulgt under
opplæringen av Adam og Eva.
Guds store formål
Skal vi forstå hva utdanning innebærer, må vi overveie både menneskets natur og Guds formål med
å skape oss. Vi må også se på hvordan menneskenes stilling ble forandret da de fikk kunnskap om
det onde, samt Guds plan for å oppfylle sitt formål gjennom sin opplæring av menneskene.
Da Adam og Eva kom fra Skaperens hånd, lignet de sin skaper både fysisk, mentalt og åndelig.
«Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1 Mos 1,27), og det var hans plan at de skulle åpenbare dette
bildet klarere jo lenger de levde. Alle deres evner kunne styrkes; de skulle stadig bli dyktigere og
sterkere. De hadde rike muligheter for å utfolde sine krefter og store kunnskapsområder å forske.
Alle hemmelighetene i det synlige universet underverk av ham som vet alt» (Job 37,16) - ventet på
å bli utforsket. Det var deres store forrett å stå ansikt til ansikt med Skaperen i et hjertelig forhold til
ham.
Hadde de forblitt tro mot Gud, ville det ha vært deres forrett i all evighet. I tid uten ende ville de
stadig vinne ny kunnskap, oppdage nye kilder til lykke og få en stadig større forståelse av Guds
visdom, makt og kjærlighet. Mer og mer ville de ha oppfylt Guds formål med å skape dem, mer og
mer ville de ha gjenspeilt Skaperens herlighet.
Men dette gikk tapt på grunn av ulydighet. Synden førte til at Guds bilde ble skadet og nesten
utvisket. Menneskenes fysiske krefter avtok, deres mentale evner ble redusert, og deres åndelige syn
ble svekket. De var nå underlagt døden. Likevel var ikke alt håp ute. I sin uendelige kjærlighet og
nåde ga Gud menneskene en prøvetid. Frelsens verk skulle være å gjenskape Guds bilde i menn og
kvinner og igjen gjøre dem like fullkomne som da de ble skapt. Dette er formålet med utdanningen
og selve livets store formål.
Kjærlighetens rolle
Kjærlighet ligger til grunn for både skapelsen og frelsen, og den er også grunnlaget for sann
utdanning. Dette ser vi tydelig av den loven Gud har gitt oss som veileder i livet. Det første og store
bud er dette: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft
og av hele ditt sinn» (Luk 10,27). Det å elske ham, den allmektige, allvitende Gud av all hele sin
kraft, sinn og hjerte innebærer den høyeste utviking av alle evner. Det betyr at Guds bilde skal
gjenopprettes i sinn og sjel.
Det andre budet ligner det første: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,38).
Kjærlighetens lov krever at vi helliger legeme, sinn og sjel til å tjene Gud og mennesker. Gjennom
denne tjenesten blir vi til velsignelse for andre, men vi får selv den største velsignelsen. All sann
utvikling bygger på uselviskhet. Våre evner blir best utviklet gjennom uselvisk tjeneste. Vi får
stadig mer del i Guds natur.
Gud er kilden til all kunnskap, og derfor er det utdanningens oppgave å rette vår oppmerksomhet
mot hans åpenbaring av seg selv. Adam og Eva tok imot kunnskap gjennom direkte forbindelse med
Gud, og de lærte om ham gjennom skaperverket. Alt det skapte var i sin opprinnelige
fullkommenhet et uttrykk for Guds tanke. Adam og Eva opplevde at naturen myldret av Guds
visdom. Men på grunn av synden ble menneskene avskåret fra å lære av Gud i direkte samvær og
for en stor del også gjennom hans verk. Jorden har fått hard medfart av synden og er nå bare en
svak gjenspeiling av Skaperens herlighet. Naturen taler fortsatt om sin skaper, men disse
åpenbaringene er både ufullstendige og ufullkomne, og i vår falne tilstand er vi ute av stand til å
tolke den rett, for våre evner er svekket og vårt klarsyn er redusert. Vi trenger til den klarere
åpenbaringen av Gud, den han har gitt oss i sitt skrevne ord.
Den hellige skrift er den fullkomne målestokk for sannheten, og som sådan bør den få den fremste
plassen i utdanningen. Skal vi få en utdanning som er navnet verdig, må vi få kunnskap om Gud vår
skaper og Jesus vår frelser, slik de blir åpenbart for oss i Guds hellige ord.
Evne til å tenke og handle
Alle mennesker er skapt i Guds bilde og utstyrt med evner som ligner på Skaperens evner personlighet og evne til å tenke og handle. Denne kraften utfolder seg i de menn og kvinner som
bærer ansvar, som er foretaksomme ledere og som påvirker karakteren. Sann utdanning vil utvikle
denne kraften og lære de unge å bli tenkende mennesker og ikke bare slike som kopierer andres
tanker. Vi bør lede dem til sannhetens kilder, til de store områdene innen både naturen og
åpenbaringen som venter på å bli utforsket. De bør granske både pliktens og skjebnens store
kjensgjerninger så sinnets krefter blir styrket og utviklet.
I stedet for utdannede sveklinger kan lærestedene komme til å sende ut menn og kvinner som er i
stand til å tenke og handle - mennesker som mestrer omstendighetene og ikke er deres slaver,
mennesker som er tolerante, tenker klart og har sine meningers mot.
En slik utdanning styrker karakteren, så sannhet og rettskaffenhet ikke blir ofret til fordel for
selviske ønsker og verdslige ambisjoner. I stedet for at en eller annen stor lidenskap får makt til å
ødelegge, blir alle motiver og ønsker underlagt rettskaffenhetens store prinsipper. Når man lar
tanken dvele ved Guds fullkomne karakter, blir sinnet fornyet og sjelen blir gjenskapt i Guds bilde.
Hvilken utdanning kan vel være høyere enn denne? Hva kan være like verdifullt?
«En kan ikke få den for det fineste gull, prisen kan ikke betales med sølv; den kan ikke kjøpes for
Ofir-gull, ... å eie visdom er bedre enn perler» (.Job 28,15-18).
Guds ideal for oss
Guds ideal for sine barn er høyere enn alt vi kan tenke oss. Det målet vi skal nå, er å ligne Gud.
Foran alle elever ligger veien åpen til stadige fremskritt. De har et mål å nå og vil søke å oppnå alt
det som er godt, rent og edelt. De vil komme så langt de kan så fort som mulig innen alle grener av
sann kunnskap. Men de vil rette sine bestrebelser mot mål som er like høyt hevet over rent selviske
og verdslige interesser som himmelen er høyere enn jorden.
Lærere gjør en stor og edel innsats når de samarbeider med den guddommelige hensikt og gir de
unge kunnskap om Gud og former deres karakter i harmoni med hans, Når de vekker ønsket om å
nå Guds ideal, formidler de en utdanning som er like høy som himmelen og like vid og bred som
universet. Denne utdanningen tar ikke slutt her i livet; den vil fortsette i vårt neste liv. Den som
fullfører den forberedende skolen på jorden, får plass i den høyere klassen i himmelen.
Skolen i Edens hage
Det undervisningssystemet som ble innstiftet ved verdens begynnelse, skulle være en rettesnor for
alle senere tider. Som eksempel på dets prinsipper ble det opprettet en mønsterskole i Eden. Hagen
var klasserommet, naturen var læreboken, Skaperen selv var læreren, og menneskeslektens foreldre
var elevene.
Adam og Eva var skapt til å være «Guds bilde og ære» (1 Kor 11,7), og de var utstyrt med evner
som var deres høye kall verdig. De var elegante og symmetriske av form; de strålte av sunnhet,
glede, lys og håp og lignet i sitt ytre på Skaperen. Men denne likheten var ikke bare av fysisk art.
Alle sinnets og sjelens evner var en gjenspeiling av Skaperens skjønnhet. Adam og Eva ble skapt
bare litt «lavere enn englene» (Hebr 2.7), for de skulle ikke bare oppleve den synlige verdens under,
men også forstå sitt moralske ansvar og sine forpliktelser. Midt i disse vakre omgivelsene, i en natur
som var uberørt av synd, skulle våre første foreldre få sin undervisning.
Vår himmelske Far ledet selv undervisningen. Ofte fikk de besøk av hellige engler, hans sendebud,
og mottok råd og. undervisning fra dem. Når de gikk i hagen i kjølige aftentimer, hørte de ofte Guds
røst, og de møtte ham ansikt til ansikt. Hans tanker for dem var «fredstanker, ikke ulykkestanker»
(JFR 29,11). Alle hans planer var til deres beste.
Adam og Eva fikk i oppdrag å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 2,15). Nyttig arbeid skulle være en
velsignelse og styrke kroppen, berike sinnet og utvikle karakteren.
Naturens bok var en uuttømmelig kilde til lærdom og glede. Hvert blad i skogen og alle steinene i
fjellet, hver eneste stjerne som glitret, jorden og havet og himmelen - alt bar Guds signatur. Edens
innbyggere ble fortrolige med blader, blomster og trær og med alle levende skapninger, og fra hver
enkelt lærte de om livets hemmeligheter. Guds storslåtte himmel, de uta11ige verdener i deres faste
baner, «hvordan skyene kan sveve» (Job 37.16), lysets og lydens, dagens og nattens mysterier elevene i jordens første skole utforsket det alt sammen.
Den Allmektige var opphavet til naturlovene og livet i naturen, og nå åpnet han dette for dem, samt
de store sannhetsprinsippene som styrer det åndelige univers. Deres mentale og åndelige krefter
vokste i lyset fra «kunnskapen om Guds herlighet» (2 Kor 4,6), og de opplevde de største gleder i
sin hellige tilværelse.
Slik den kom fra Skaperens hånd, var ikke bare Edens hage, men hele jorden umåtelig vakker. Det
fantes ikke tegn til synd eller død i det vakre skaperverket. Guds «herlighet dekker himmelen,
jorden er full av hans pris». «A11e morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd» (Hab
3.3; Job 38.7). Jorden var et passende symbol på ham som er «rik på miskunn og sannhet» (2 Mos
34,6). Den var et velegnet studium for dem som var skapt i hans bilde.
Edens hage var et eksempel på det Gud ville at hele jorden skulle bli. Det var hans plan at
menneskene skulle opprette andre slike hjem og skoler etter hvert som folketallet økte. Slik skulle
jorden med tiden bli full av hjem og skoler der Guds ord og gjerninger kom til å bli gransket, og der
elevene gjennom endeløse tider stadig klarere skulle komme til å gjenspeile lyset fra kunnskapen
om hans storhet.
Kunnskap om godt og ondt
Våre første foreldre var skapt hellige og uten synd, men de var ikke uten mulighet til å gjøre galt.
Gud kunne ha skapt dem uten evne til å overtre hans krav, men i så fall ville enhver
karakterutvikling være umulig. Deres tjeneste ville ha vært av tvang, og ikke frivillig. Derfor ga han
dem evnen til å velge, evnen til å vise lydighet eller ikke. Og før de fullt ut kunne få del i de
velsignelsene han ønsket å gi dem, måtte deres kjærlighet og troskap settes på prøve.
I Edens hage sto «treet som gir kunnskap om godt og ondt... Og Herren Gud gav mannen dette
påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du
ikke spise av» (1 Mos 2.9-17). Gud ville ikke at Adam og Eva skulle bli kjent med det onde.
Kunnskapen om det gode hadde de fått i rikt mål, men kunnskapen om synden og dens følger hadde
Gud i kjærlighet holdt borte fra dem.
Mens Gud ville det beste for dem han hadde skapt, søkte Satan å ødelegge dem. Da Eva overså
Guds advarsel om det forbudte treet og dristet seg bort til det, kom hun i kontakt med fienden.
Hennes interesse og nysgjerrighet ble vakt, og Satan ga seg til å benekte Guds ord og sådde tvil om
hans visdom og godhet. Da kvinnen fortalte at Gud hadde sagt til dem at kunnskapens tre «må dere
ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø», svarte fristeren: «Dere kommer slett ikke til å dø!
Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og
kjenne godt og ondt» (1 Mos 3.3-5).
Satan prøvde å få det til å se ut som om denne kunnskapen om det gode blandet med det onde ville
bli en velsignelse, og at Gud ved å nekte dem frukten av treet hadde nektet dem et stort gode. Han
hevdet at det var på grunn av treets fortreffelige evne til å gi visdom og kraft at Gud hadde forbudt
dem å smake på det; Gud ville hindre at de skulle nå fram til en edlere utvikling og finne større
lykke. Satan sa at han hadde spist av den forbudte frukten og fått evnen til å snakke, og dersom også
de ville spise av den, ville de oppnå en høyere tilværelse og oppleve en større rikdom av kunnskap.
Satan påsto at det hadde vært en stor fordel for ham å spise av det forbudte treet. Han nevnte ikke
noe om at han var blitt utstøtt av himmelen på grunn av sine overtredelser. Her var løgnen så godt
skjult under tilsynelatende sannhet at Eva ikke oppdaget bedraget - hun ble forblindet, smigret og
lurt. Hun ønsket seg det Gud hadde forbudt, og hun tvilte på at han visste best. Hun ga slipp på
troen, som er nøkkelen til kunnskap.
Mistillit til Gud
Eva så nå «at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi forstand.
Så tok hun av frukten og spiste.» Idet hun spiste, var det som om hun merket en ny livskraft, og hun
forestilte seg at hun gikk inn i en høyere tilværelse. Nå hadde hun overtrådt forbudet, og hun ble sin
manns frister, «og han spiste» (1 Mos 3,6).
«Deres øyne vil bli åpnet,» hadde fienden sagt, «dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1
Mos 3,5), Ja, deres øyne ble åpnet, men det ble en trist opplevelse! Det eneste de vant, var
kunnskapen om det onde og syndens forbannelse. Frukten var ikke giftig i seg selv, og synden besto
ikke bare i at de ga etter for appetitten. Våre første foreldre ble overtredere og brakte kunnskapen
om det onde inn i verden fordi de tvilte på Guds ord og hans godhet og forkastet hans autoritet. Det
var dette som åpnet døren for all slags løgn og villfarelse.
Våre første foreldre mistet alt fordi de heller valgte å høre på bedrageren enn ham som alene har
visdom. De blandet ondt med godt, og deres mentale og åndelige krefter ble lammet. De var ikke
lenger i stand til å verdsette det gode som Gud så rikelig hadde gitt dem.
Adam og Eva hadde valgt kunnskapen om det onde. De kunne ikke lenger bli boende i Eden, for i
sin fullkommenhet kunne hagen ikke lære dem det som det nå var viktig å lære. Med ubeskrivelig
sorg tok de avskjed med sine vakre omgivelser og dro bort for å bo på jorden, rammet som den var
av syndens forbannelse.
Til Adam hadde Gud sagt: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av,
skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.
Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt
brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli»
(1 Mos 3.17-19).
Jorden var rammet av forbannelsen, men naturen skulle likevel være våre første foreldres lærebok.
Nå kunne den ikke bare være et bilde på det gode, for det onde var overalt til stede. Der en gang
bare Guds karakter sto skrevet - kunnskapen om det gode - sto nå også Satans karakter skrevet kunnskapen om det onde. I naturen, som nå åpenbarte kunnskapen om godt og ondt, skulle
menneskene stadig se syndens følger.
I den visnende blomst og det fallende blad fikk Adam og Eva de første tegnene på forfallet. Det var
sterke påminnelser om det faktum at alt levende må dø. Selv luften, som de trengte for å leve, hadde
kimen til død i seg.
De ble stadig minnet om sitt tapte herredømme. Adam hadde vært som en konge for de
laverestående skapningene, og så lenge han var tro mot Gud, så hele skaperverket på ham som sin
herre. Men da han syndet, gikk dette herredømmet tapt. Den opprørske ånden som han selv hadde
åpnet for, spredte seg til dyrene. Dermed var det ikke bare menneskenes liv, men også dyrenes
natur, trærne i skogen, gresset på marken, ja, til og med luften, som fortalte den sørgelige leksen om
kunnskapen om det onde.
Men menneskene ble ikke overlatt til følgene av det onde de hadde valgt. Dommen over Satan
inneholdt en antydning om frelse. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen,» sa Gud, «og
mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1
Mos 3,15). Denne dommen ble avsagt mens våre første foreldre hørte på, og den var et løfte til dem.
Før de fikk høre om slitet og sorgen som skulle bli deres del, eller jorden som de måtte vende
tilbake til, lyttet de til ord som ga håp. Alt det de hadde tapt ved å gi etter for Satan, kunne
gjenvinnes i Kristus.
Det samme forteller naturen oss. Den er vansiret av synd, men den taler ikke bare om skapelse, men
også om gjenløsning. Jorden er fortsatt rik og vakker, og den vitner om en livgivende kraft. I enhver
åpenbaring av skapende kraft får vi en forsikring om at vi kan bli nye mennesker og leve «i sann
rettferd og hellighet» (Ef 4.24 Ntr). Slik kan selv de ting i naturen som så levende minner oss om
vårt store tap, gi oss håp.
Overalt hvor det onde hersker, hører vi vår Fars røst. Han ber sine barn om å gi avkall på det onde
og ta imot det gode.
Utdanning og frelse
Synden skilte menneskene fra Gud. Hadde det ikke vært noen frelsesplan, ville de ha vært atskilt for
evig fra Gud og opplevd en evig mørk natt. Men på grunn av Frelserens offer er det igjen mulig å ha
samfunn med Gud. Vi kan ikke tre fram for ham personlig og se inn i hans ansikt, men vi kan se
ham og ha samfunn med ham i Jesus, vår frelser. «Kunnskapen om Guds herlighet» lyser fram «i
Jesu Kristi ansikt.» Det var Gud som «i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Kor 4.6;5.19 Ntr).
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, ... full av nåde og sannhet.» «I ham var liv, og livet var
menneskenes lys» (Joh 1,14; 1,4), Kristi liv og død, prisen for vår gjenløsning, er for oss ikke bare
løftet og pantet på livet, ikke bare midlet til igjen å åpne visdommens skattkammer; de er en større
og høyere åpenbaring av hans karakter enn det selv de hellige i Eden fikk oppleve.
Kristus åpner himmelen for oss, og det livet han gir oss, åpner våre hjerter for himmelen. Synden
stenger oss ute fra Gud, og i tillegg ødelegger den både menneskets ønske og evne til å kjenne ham,
Kristus har til oppgave å rette opp alt det synden har revet ned, Menneskets mørklagte sinn, dets
forvrengte vilje og sjelsevnene som er lammet av synden, er han i stand til å helbrede og gi nytt liv,
Han åpner universets rikdommer for oss og gir oss kraft til å oppfatte og tilegne oss disse skattene,
Kristus er lyset «som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9), Likesom alle har liv i Kristus, slik mottar
også alle en stråle av Guds lys. I hvert eneste hjerte finnes det ikke bare intellektuell, men åndelig
kraft, en innsikt i det som er rett, en lengsel etter det gode. Men en annen makt kjemper mot disse
prinsippene. Følgene av å spise av treet med kunnskap om godt og ondt viser seg i alle mennesker. I
vår natur har vi en tilbøyelighet til å gjøre det onde, en makt som vi ikke kan stå imot uten hjelp.
Skal vi stå imot denne kraften og nå det idealet som vi innerst inne vet er det eneste som er verd vår
innsats, er det bare en eneste makt som kan hjelpe oss. Denne makten er Kristus. Samarbeid med
denne makten er vårt største behov. Burde ikke dette samarbeidet være vårt høyeste mål innen all
utdanning?
Sanne lærere søker å inspirere
Sanne lærere er ikke fornøyd med middelmådig arbeid. De er ikke tilfreds med å føre sine elever til
et nivå som er lavere enn det de er i stand til å nå, De kan ikke slå seg til ro med bare å formidle
teknisk kunnskap og gjøre dem til flinke bokholdere, dyktige håndverkere eller fremgangsrike
akademikere, Deres mål vil være å inspirere sine elever til sannhet, lydighet, ære, redelighet og
renhet - prinsipper som gjør at de kan bidra positivt til å stabilisere og bedre samfunnet. Mer enn
noe annet ønsker de at de unge skal tilegne seg livets store lekse om uselvisk tjeneste.
Når sjelen blir kjent med Kristus og lar seg lede av hans visdom og tillater hans kraft å få styre liv
og hjerte, blir disse prinsippene en levende kraft i karakterdannelsen. Når denne forbindelsen er
opprettet, har elevene funnet visdomskilden. Da har de tilgang på kraft til å virkeliggjøre sine
høyeste idealer. Med den opplæringen de her har fått, begynner de nå på den utdanningen som
omfatter hele evigheten.
Utdanning og frelse er i høyeste forstand ett, for verken i utdanning eller i frelse kan det legges
«noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus» (I Kor,3 11 Ntr).
Forholdene har endret seg, men sann utdanning retter seg fortsatt etter Skaperens plan - planen for
skolen i Edens hage. Adam og Eva fikk sin undervisning direkte fra Gud; vi betrakter lyset fra
kunnskapen om hans herlighet i Kristi ansikt.
De store undervisningsprinsippene har ikke forandret seg, «De står ved lag for evig og alltid» (Sal
11,8), for de er prinsippene i Guds karakter. Det bør være lærerens fremste oppgave og stadige mål
å hjelpe elevene til å forstå disse prinsippene og å få et slikt forhold til Kristus at de blir en
herskende kraft i deres liv. Den lærer som gjør dette til sitt mål, er i sannhet Kristi medarbeider, og
han arbeider sammen med Gud.
Israels utdanning
Familien var kjernen i det utdanningssystemet som blev opprettet i Edens hage. Adam var Guds
sønn, og det var fra deres Far at den høyestes barn fik sin opplæring. Deres skole var i sannhet en
familieskole.
I Guds utdanningsplan, slik den ble tilpasset forholdene etter syndefallet, er Kristus Faderens
stedfortreder og bindeleddet . . . .
Den utdanningen som hadde sitt sentrum i familien, var.....
Det var denne formen for utdanning Gud ønsket . . . . .
Gud søkte å styrke folkets tro ved å åbenbare for dem den kraften som stadig virket til deres beste
under vandringene i ørkenen. . . . . .
Gud ga Israel verdifulle lærdommer under oppholdet . . . .
Men folket hadde tungt for å lære. I Egypt hadde de vennet seg . . . . .
Da han skulle bygge helligdommen, fikk Moses beskjed om å gjøre alt etter det himmelske. . . .
Gud ønsket å gjøre Israel . . . .
Men i seg selv var de ikke . . .
I Kristus skulle alt oppfylles som tabernaklet var et symbol på. Veggene i dette storslåtte
byggverket var kledd med skinnende gull og gjenspeilte i alle regnbuens farger forhengene med
deres innvevde kjeruber. Røkelsen brant uopphørlig, duften av den fylte alt. Prestene var kledd i
skinnende hvitt, og over nådestolen i det innerste rommets dype mystikk, tronet Den høyestes
herlighet mellom de to englefigurene som med bøyde hoder tilba Gud. I alt dette ville Gud at hans
folk skulle tyde hans plan for menneskene. Det var den samme planen som apostelen Paulus mye
omtalte da han ved Den Hellige Ånd skrev: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd
bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er
hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 6,16.17 Ntr).
Et veldig oppdrag
Et stort privilegium ble Israel til del da de fikk i oppdrag å bygge helligdommen, og det var også et
stort ansvar. Bygningen skulle bli enestående vakker, og til arbeidene måtte de bruke de flotteste
materialene og vise det ypperste i kunsthåndverk. Og dette skulle de gjøre i ødemarken - et folk som
nettopp hadde flyktet fra slaveriet. Men han som hadde gitt dem bygningsplanen, forpliktet seg til å
samarbeide med arbeidsfolkene.
«Herren sa til Moses: Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og fylt ham
med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk... Til
medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Og alle som har slike
anlegg, har jeg gitt evne, så de kan lage alt det jeg har befalt deg» (2 Mos 31.1-6).
Tenk hvilken fagskole dette må ha vært ute i ørkenen, med Kristus og englene som læremestere!
Hele folket skulle samarbeide om å bygge og utsmykke helligdommen. Det var arbeid både for
hode og hånd. De trengte en mengde forskjellige materialer, og alle ble bedt om å ta del. Slik lærte
de å samarbeide med Gud og hverandre. De skulle også samarbeide om det åndelige byggverk Guds tempel i sjelen.
Allerede før de forlot Egypt, ble det gjennomført en midlertidig organisering av folket, der de ble
inndelt i grupper under utvalgte ledere. Ved Sinai ble prosessen fullført. Den orden som kommer så
klart til syne i alt Gud gjør, kunne man også se i hebreernes samfunnsorden. Gud var midtpunktet
for alt styre og stell. Moses skulle som Guds representant håndheve lovene i hans navn. Deretter
kom rådet på sytti, så prestene og stammehøvdingene, og under dem «førere for avdelinger på
tusen, hundre, femti og ti» (4 Mos 11.16.17; 5 Mos 1,15), og endelig tilsynsmenn som hadde
spesialoppdrag. Leiren ble organisert helt systematisk, med tabernaklet i midten og med prestenes
og levittenes telt rundt Guds bolig. Utenfor disse slo hver enkelt stamme leir ved sitt eget banner.
Det ble gjennomført omfattende sanitære tiltak. Dette var ikke bare en forutsetning for god helse,
men det var nødvendig for at en hellig Gud skulle kunne bo blant dem, og derfor sa Moses: «Herren
din Gud går jo omkring i din leir for å berge deg ... Derfor skal leiren være hellig» (5 Mos 23.14).
Gud var opptatt av israelittenes ve og vel på alle livets områder. Opplæringen omfattet alle deres
vaner. Selv den maten Gud ga dem, skulle være best mulig for dem. Han ga dem manna i ørkenen,
og den skulle styrke deres fysiske, mentale og moralske krefter. Riktignok var det mange av dem
som gjorde opprør mot det enkle kostholdet, men det var ikke mulig å nekte for at maten gjorde
dem godt. Til tross for ørkenlivets strabaser fantes det ingen svake i noen av alle deres stammer.
Arken med Guds lov skulle gå foran på alle deres vandringer. Der skystøtten senket seg, skulle de
slå leir. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, ble de værende i leiren. Når den løftet seg, fortsatte
de reisen. Moses påkalte Herren både når de stoppet for å slå leir og ved neste avreise. «Hver gang
kisten brøt opp, sa Moses: Reis deg, Herre! La dine fiender bli spredt... Og når den stanset, sa han:
Vend tilbake, Herre, til alle titusener i Israels stammer! » (4 Mos 10,35.36).
Viktige lærdommer
Under folkets vandringer i ødemarken ble mange verdifulle lærdommer innprentet dem ved hjelp av
sang. Da de unnslapp faraos hær, stemte hele Israel i seierssangen. Langt ut over hav og ørken klang
det jublende omkvedet, og fra fjellene hørtes ekkoet av lovsangen: «Lovsyng Herren, for han er høy
og herlig» (2 Mos 15.21). Denne sangen ble ofte gjentatt under vandringen; den oppmuntret de
reisende og gjorde dem mer brennende i troen. Budene de hadde fått på Sinai, samt løfter om Guds
beskyttelse og fortellinger om hvordan han på underfullt vis hadde utfridd dem, ble etter Herrens
anvisning uttrykt i sang. Den ble satt til musikk, og folket marsjerte i takt mens de sang til Guds
pris.
Slik ble deres tanker hevet over reisens strabaser, opprørskheten ble dempet, sannhetens prinsipper
ble innprentet i hukommelsen, og troen ble styrket. Samarbeidet lærte dem orden og fellesskap, og
folket ble bedre kjent med både Gud og hverandre.
Moses omtalte Guds handlemåte med Israel i de førti årene i ødemarken på denne måten: «Gud vil
oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn,» «ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde
i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke» (5 Mos 8,5.2). «Herren fant ham i ødemarken, i
den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin
øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine
vingefjær, tok og bar dem på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed Gud var med
ham» (5 Mos 32,10-12).
Gud omga Israel med alle nødvendige ressurser og privilegier for at de skulle ære hans navn og bli
til velsignelse for nabofolkene. Om de bare var lydige mot ham, ville han sette dem «høyt over alle
folk han har skapt, til pris og ære og pryd.» Han sa: «Alle folkene på jorden skal få se at Herrens
navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.» «Så klokt og forstandig det er dette store folket!» (5
Mos 26.19, 28,10, 4,6). I de lovene Gud ga Israel, var det klare utdanningsprinsipper. På Sinai
hadde Gud åpenbart seg som en «barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og
sannhet» (2 Mos 34,6). Fedrene og mødrene skulle undervise sine barn i disse prinsippene. Under
Guds ledelse sa Moses: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal
gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger
deg og når du står opp» 5 Mos 6,6 7.
Denne lærdommen skulle ikke bare være tørr teori. De som vil formidle sannhet, må selv leve i
samsvar med sannhetens prinsipper. De kan bare påvirke andre når de gjenspeiler Guds egenskaper
og viser rettskaffenhet, høysinn og uselviskhet i sine egne liv.
Sann utdanning består ikke i å tvinge undervisning på den som ikke er rede til å ta imot. Sinnets
krefter må vekkes, og man må fange barnets interesse. Guds undervisningsmetode la opp til dette.
Både i hjemmet og i helligdommen, gjennom natur og kunst, via utallige metoder, skikker og
symboler ga Gud Israel lærdommer som uttrykte hans prinsipper og bevarte minnet om hans
mektige gjerninger. Når barna spurte om alt dette, gjorde undervisningen inntrykk på både sinn og
hjerte.
Undervisningsopplegget for det utvalgte folk viser klart at et liv der Gud er midtpunktet, er et rikt
og helt liv. Alle de lengsler og drifter han har lagt ned i oss, sørger han for å tilfredsstille; alle de
evner han har gitt oss, søker han å utvikle.
Gud er all skjønnhets skaper, og selv elsker han det vakre. Derfor la han vinn på å tilfredsstille sine
barns kjærlighet til det vakre. Han tok seg også av deres sosiale behov, for vennskapelige og nyttige
sammenkomster som bidrar så sterkt til å utvikle medfølelse og gjøre livet lyst og godt.
Utdanningen og de religiøse høytidene
Israels høytider spilte en viktig rolle i opplæringen. I dagliglivet var familien både skole og kirke,
og foreldrene oppdro sine barn både i verdslige og religiøse anliggender. Men tre gager i året var
det selskapelig samvær og felles tilbedelse, først i Sjilo og senere i Jerusalem. Det var bare fedrene
og guttene som måtte være til stede, men det var ingen som ønsket å gå glipp av høytidenes
muligheter, så hele familien dro når det var mulig, og sammen med dem fikk både den fremmede,
levitten og de fattige komme og nyte gjestfriheten.
Reisen til Jerusalem foregikk på den gamle, patriarkalske måten og var en fryd og en glede, enten
det var under vårens skjønnhet, sommerens frodighet eller høstens modne prakt. Fra de eldste
hvithårede til de minste blant barna kom de for å møte Gud i hans helligdom og gi ham sine
takkeoffer. På veien ble fortidens opplevelser, de beretningene som både gammel og ung fortsatt
elsker, fortalt for hebreernes barn. Sangene som hadde oppmuntret israelittene på ørkenvandringen,
ble sunget. Guds bud ble sunget, og under påvirkning fra naturen og samværet med vennlige
mennesker ble de for alltid festet i hukommelsen til mange barn og unge.
De seremoniene de ble vitne til i Jerusalem under påskehøytiden den store nattlige sammenkomsten,
menn med belte om livet, sko på beina og stav i hånden, det travle måltidet, lammet, usyret brød og
bitre urter og den alvorlige tausheten mens de ble fortalt om blodet som ble strøket på dørstolpene,
dødsengelen og den store utmarsjen fra trelldommen i Egypt - alt dette var egnet til å vekke
fantasien og gjøre inntrykk på hjertet.
Løvhyttefesten var innhøstingsfesten. Gaver fra frukthager og åkrer, det ukelange oppholdet i
løvhytter, de sosiale sammenkomstene, den hellige minnegudstjenesten og gjestfriheten mot Guds
tjenere, de fremmede og de fattige - alt dette gjorde at alle tenkte med takknemlighet på ham som
hadde kronet året med sine gode gaver.
De gudfryktige i Israel levde en hel måned på denne måten hvert år. Det var en tid fri for
bekymringer og arbeid, og den var nesten i sin helhet viet til utdanning i ordets sanneste forstand.
Jordelere
Da Gud tildelte sitt folk deres arv, ville han at de, og gjennom dem alle senere generasjoner, skulle
lære riktige prinsipper for hva det vil si å eie land. Kanaan ble delt mellom hele folket, med unntak
av levittene, for de skulle gjøre tjeneste ved helligdommen. En familie kunne avhende sin eiendom
for en tid, men de kunne ikke bytte bort den arven som barna skulle ha. Hadde de råd til det, kunne
de når som helst innløse eiendommen. All gjeld ble ettergitt hvert sjuende år, og i det femtiende året
- jubelåret - skulle alle landeiendommer gå tilbake til den opprinnelige eieren. På denne måten var
alle sikret sin eiendom, og det var et vern mot både overdreven rikdom og fattigdom.
Da Gud delte landet mellom folket, ga han dem, i likhet med dem som hadde bodd i Edens hage,
den oppgaven som mest ville fremme deres utvikling - omsorgen for planter og dyr. Og hvert
sjuende år skulle åkrene ligge brakk og de fattige skulle få det som likevel vokste. Dette var enda et
utdanningstiltak. Slik ble det muligheter for et dypere studium, for sosiale sammenkomster og
tilbedelse og for å øve seg i nestekjærlighet, aktiviteter som så ofte blir fortrengt av livets slit og
bekymringer.
Hvis de prinsippene i Guds lov som dreier seg om fordelingen av eiendommer var blitt fulgt i vår
tid, ville det sett ganske annerledes ut i verden! Da ville vi unngått de fryktelige onder som til alle
tider har vært følgen av at de rike har undertrykt de fattige og de fattige har hatet de rike. Det ville
bidratt til en fredelig løsning på problemer som nå truer med å fylle verden med anarki og blodbad.
Når folket viet en tidel av all inntekt, enten den stammet fra frukthagen eller kornåkeren,
saueflokkene eller kveget eller fra hjernens eller håndens arbeid, pluss enda en tidel til hjelp for de
fattige samt andre gode formål, så bidro dette til at sannheten om Guds eiendomsrett til alle ting ble
holdt levende for dem, og de ble minnet om at de kunne bidra til å formidle hans velsignelser.
Kunnskap om Gud, samfunn med ham i studium og arbeid, likhet med ham i karakter, skulle være
kilde, middel og mål for utdanningen i Israel - den utdanningen Gud ga foreldrene og som de skulle
gi videre til sine barn.
Profetskolene
Når israelittene fulgte Guds undervisningsplan, vitnet resultatene om ham som var planens
opphavsmann. Men i mange hjem så man lite av den opplæringen Gud hadde innstiftet eller de
karakteregenskapene som var en følge av den. Guds plan ble bare delvis og mangelfullt oppfylt.
Vantro og likegyldighet overfor Herrens befalinger påførte israelittene fristelser som få av dem
maktet å stå imot. De slo seg ned i Kanaan, men «de utryddet ikke folkene i landet, som Herren
hadde befalt dem, men blandet seg med andre folk og lærte å gjøre som de. De dyrket deres
avgudsbilder, og de ble en snare for dem.» Deres hjerte var ikke rett med Gud, og «de var ikke tro
mot hans pakt. Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på
gang holdt han vreden tilbake... Han husket at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted
og blir borte» (Sal 106.34-36; 78.37-39).
Fedre og mødre i Israel ble likegyldige med sitt ansvar overfor Gud, og overfor sine egne barn.
Mangelen på troskap i hjemmet og avgudsdyrkelsen rundt dem bidro til at mange hebraiske
ungdommer fikk en undervisning som var vidt forskjellig fra det Gud hadde planlagt for dem. De
lærte å leve som hedningene.
Som svar på dette voksende ondet sørget Gud for andre midler som kunne hjelpe foreldrene med
undervisningen. Fra de tidligste tider hadde man sett på profetene som lærere sendt fra Gud.
Profeten var den som i høyeste forstand talte budskaper under direkte inspirasjon. Men navnet
«profet» ble også brukt om dem som, til tross for at de ikke var direkte inspirert, likevel var kalt av
Gud til å undervise folket om hans gjerninger og veier. På Herrens anvisning opprettet Samuel
profetskolene for å utdanne slike lærere.
Det var meningen at disse skolene skulle tjene som et vern mot det utstrakte forfallet, bidra til de
unges intellektuelle og åndelige helse og fremme nasjonens lykke ved å sørge for gudfryktige menn
som kunne være ledere og rådgivere. Med dette for øye samlet Samuel grupper av unge menn som
var gudfryktige, intelligente og flittige. Disse ble kalt profetsønnene. Idet de gransket Guds ord og
gjerninger, styrket hans livgivende kraft tankens og sjelens evner, og de fikk visdom fra Gud.
Lærerne var ikke bare fortrolige med Guds sannhet; de hadde selv hatt samfunn med Gud og mottatt
Guds Ånds gave. Folket hadde tillit til dem, både for deres lærdom og deres gudfryktighet. På
Samuels tid var det to slike skoler, den ene i Rama, der profeten bodde, og den andre i KirjatJearim. Senere ble flere opprettet.
Elevene på disse skolene forsørget seg selv med sitt eget arbeid, enten ved å dyrke jorden eller ved
et håndverk. Mange av lærerne forsørget seg også ved et praktisk arbeid. I Israel ble det regnet for
en synd å la barn vokse opp uten kjennskap til et nyttig arbeid.
Både hjemme og på skolen foregikk mye av undervisningen muntlig, men de unge lærte også å lese
de hebraiske skriftene, og Det gamle testamentes pergamentruller sto til rådighet for deres studium.
De viktigste fagområdene ved profetskolene var Guds lov og de anvisningene som ble gitt til
Moses, den hellige historie, sakral musikk og poesi. I den hellige histories annaler kunne man følge
Jahves fotspor. De store sannhetene som ble forkynt via helligdomstjenestens symboler ble tatt
fram, og troen grep fatt i den sentrale tanken i hele dette systemet - Guds lam som skulle bære
verdens synd. Det ble lagt vekt på gudsfrykt. De unge lærte ikke bare at det var en plikt å be; de ble
også undervist om hvordan de skulle be, komme fram for Skaperen, vise tro på ham og rette seg
etter hans Ånds lærdommer.
Disse skolene viste seg å bli et av de beste redskapene for å fremme den rettferdighet som «løfter et
folk» (Ord)sp 14.34). De bidro ikke så rent lite til å legge grunnlaget for den utrolige fremgangen
som preget regjeringstiden til både David og Salomo.
Prinsipper illustrert i Davids karakter
De prinsippene som ble lært i profetskolene, var de samme som dannet Davids karakter og formet
hans liv. «Av dine påbud får jeg forstand,»sa han, «etter dine forskrifter retter jeg meg» (Sal
119,104.112). Det var dette som fikk Herren til å kalle David «en mann etter mitt hjerte» (Ap;
13.22).
I Salomos ungdom ser vi også resultatene av Guds undervisningsmetode. Da han var ung, gjorde
Salomo Davids valg til sitt eget. Mer enn noe annet ønsket han at Gud skulle gi ham et klokt og
forstandig hjerte. Og Herren ga ham ikke bare det, men rikdom og ære i tillegg. Verden undret seg
over hans store forstand, hans omfangsrike kunnskaper og hans storslåtte regjeringstid.
Under David og Salomo nådde Israel høydepunktet for sin storhet. Løftet til Abraham var blitt
gjentatt av Moses, og nå gikk det i oppfyllelse: «Dersom dere legger vinn på å holde alle disse bud
som jeg gir dere, og lever etter dem, så dere elsker Herren deres Gud, alltid går på hans veier og
holder fast ved ham, da skal Herren drive ut alle disse folkeslagene for dere, og dere skal jage bort
folk som er større og sterkere enn dere... Ingen skal kunne stå seg mot dere» (5 Mos 11.22-25).
Men midt i all velstanden lurte faren. Den synden David begikk da han ble eldre, gjorde folket
dristigere til å overtre Guds bud, selv om han selv angret oppriktig og ble hardt straffet for sin synd.
Og Salomos liv, som hadde begynt så lovende, ble formørket av frafall. Trangen til større politisk
makt førte til allianser med hedenske nasjoner. Han ofret sin integritet og sviktet sine hellige plikter
for å skaffe seg sølv fra Tarsis og gull fra Ofir. Omgang med avgudsdyrkere og giftermål med
hedenske hustruer ødela hans tro. Han brøt ned de skranker som Gud hadde opprettet for å beskytte
sitt folk, og ga seg til å dyrke falske guder. Oppe på Oljeberget, rett imot Jahves tempel, ble det reist
enorme billedstøtter og altere der hedenske guder ble tilbedt.
Da Salomo forlot Gud, mistet han kontrollen over seg selv. Hans vare følsomhet ble sløvet. Han var
ikke lenger samvittighetsfull og hensynsfull som i den første regjeringstiden. Stolthet, ærgjerrighet,
ødselhet og et liv i luksus gjorde ham grusom og førte til at han stilte urimelige krav. Han som
hadde vært en rettferdig, barmhjertig og gudfryktig hersker, ble en tyrann og en undertrykker. Ved
innvielsen av templet hadde han bedt om at folkets hjerter måtte høre Gud til full og helt, men nå
var det han som førte dem på ville veier. Salomo vanæret seg selv, han vanæret Israel og han
vanæret Gud.
Han hadde vært folkets stolthet, og nå fulgte de der han førte an. Enda han angret senere i livet,
forhindret ikke det at ondskapen han hadde plantet, bar frukt. Den disiplin og opplæring som Gud
hadde fastsatt for Israel, skulle på alle livets områder skille dem ut fra andre folkeslag. Denne
egenarten burde de sett på som en særlig forrett og velsignelse, men de mislikte den. De ville heller
ha hedningenes nytelsessyke og tomme prakt enn den enkelhet og selvbeherskelse som må til for å
nå den høyeste utvikling. De ønsket å være som «de andre folkene» (1 Sam 8,5). Guds
undervisningsopplegg ble lagt til side. De forkastet hans autoritet.
Israels nedgangstid startet da de forkastet Guds veier til fordel for hedningenes veier. Den fortsatte
helt til jødefolket ble et lett bytte for nettopp de nasjonene som de hadde valgt å ta etter.
Som et folk gikk israelittene glipp av de fordelene Gud ønsket å gi dem. De verdsatte ikke hans mål
og hensikter, og bidro ikke til at de ble virkelighet. Men selv om enkeltmennesker og hele folk
forlater ham forblir hans mål uendret for dem som setter sin lit til ham. «Alt det Gud gjør, varer til
evig tid» (Fork 3.14).
Det finnes .forskjellige grader av utvikling, og hans makt til å fylle folks behov viser seg på
forskjellig vis i forskjellige tidsaldre, men Guds verk er til alle tider det samme. Læreren er den
samme. Guds karakter og hans plan er den samme. Hos ham er det «ingen forandring eller veksling
mellom lys og mørke» (Jak 1.17).
Israels erfaringer ble skrevet ned for at vi skulle lære av dem. «Det som hendte med dem, skulle
være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet» (1 Kor
10.11). For oss, som for det gamle Israel, gjelder det at undervisningen bare vil føre til gode
resultater hvis vi er tro mot Skaperens plan. Troskap mot prinsippene i Guds Ord vil gi oss like
store velsignelser som det ville ha gitt hebreerne.
Store menn og deres liv
Bibelhistorien gir oss mange eksempler på følgene av sann utdanning. Vi får møte mennesker som
var Guds representanter i verden; deres liv ble til velsignelse for andre. Blant dem finner vi Josef,
Daniel, Moses, Elisja og Paulus.
Tidlig i livet, på terskelen til voksen alder, ble Josef og Daniel revet bort fra sine hjem og ført som
fanger til fremmede land. Særlig Josef ble utsatt for de fristelsene som følger med store forandringer
i livsvilkår. Hjemme hos sin far ble han tatt kjærlig vare på, i Potifars hus var han slave og i faraos
fangehull satt han urettferdig dømt som statsfange. I en krisetid ble han kalt til en høy lederstilling i
Egypt. Hvordan klarte han å bevare sin integritet?
Det er farefullt på toppene. De som opplever suksess og ære i verdens høye stillinger, utsettes for
fryktelige fristelser som ikke rammer de små i samfunnet. Men Josef besto både motgangens og
medgangens fristelser. Han viste den samme troskap på faraos slott som i fengselscellen.
I sin barndom hadde Josef lært å elske og frykte Gud. Han hadde ofte hørt om den natten Jakob så
et syn i Betel, om stigen mellom himmel og jord, englene som steg ned og opp, og om ham som fra
tronen der oppe åpenbarte seg for Jakob. Han hadde hørt om kampen ved elven Jabbok, der Jakob,
etter å ha gitt avkall på synder han hadde kjælt for, seiret og fikk navnet Israel.
Da han var gutt, passet Josef sin fars sauer. Dette var et rent og enkelt liv som fremmet utviklingen
av både fysiske og mentale krefter. Han hadde samfunn med Gud i naturen og lærte seg de store
sannheter som var en hellig arv fra far til sønn. Slik tilegnet han seg sjelsstyrke og faste prinsipper.
Da han sto overfor sitt livs krise, på den fryktelige reisen fra hjemmet i Kanaan til fangenskapet
som ventet i Egypt, husket Josef sin fars Gud. Han husket det han hadde lært som barn, og fylt av
glede besluttet han seg for alltid å tjene himmelens Konge.
Livet som fremmed og slave var hardt, og omkring seg hørte og så han stadig moralsk fordervelse
og hedensk gudsdyrkelse, men Josef var urokkelig. Han hadde lært å være lydig.
På den tiden da han ble kalt til faraos hoff, var Egypt verdens supermakt. Ikke noe land kunne måle
seg med Egypt i kultur, kunst og vitenskap. I en tid som var preget av de største vanskeligheter og
farer sto Josef i spissen for landets administrasjon, og han gjorde dette på en måte som vant ham
både kongens og folkets tillit. Farao «satte ham til herre over sitt hus, til styrer over alt det han eide.
Han skulle rettlede kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste sin visdom» (Sal
105,21 22).
Hemmeligheten ved Josefs liv går fram i Jakobs inspirerte velsignelse av sønnene. Med ord som er
preget av gudgitt styrke og skjønnhet, sier han dette om sin høyst elskede sønn:
Josef er et ungt frukttre,
et ungt frukttre ved kilden;
grenene klatrer opp etter muren.
Bueskytterne egget ham,
de skjøt og satte etter ham.
Men hans bue er fast og sterk,
smidige er hans armer og hender.
Han får hjelp av Jakobs Veldige (1 Mos 49,22-24).
Josefs anker var troskap mot Gud og tillit til den usynlige. Det var her hans styrke lå skjult.
Daniel - et himmelens sendebud
Det kan virke som om Daniel og hans venner hadde en enklere ungdomstid i Babylon enn det Josef
hadde opplevd i Egypt, men deres karakter ble stilt på prøver som neppe var mindre harde. De kom
fra ganske enkle hjem i Judea, enda de var av kongeslekten. De ble ført bort til den prektigste av
alle byer, til hoffet til tidens største monark, og de ble plukket ut for å få opplæring så de kunne bli
kongens betrodde tjenere. De tilba Jahve, men var fanger i Babylon. Karene fra Guds hus var blitt
plassert i templet til Babylons guder, og Israels konge var selv fange hos babylonerne. Alt dette
skrøt seierherrene av og sa at det nå var bevist at deres religion og skikker sto over hebreernes
religion og skikker. Gud brukte disse omstendighetene og nettopp den ydmykelsen som var følgen
av at Israel hadde sviktet hans bud, til å vise babylonerne at han var den høyeste Gud, at hans krav
var hellige og at lydighet gir et sikkert resultat. Dette vitnesbyrdet ga han gjennom dem som fortsatt
var tro mot ham.
Daniel og vennene hans ble satt på en avgjørende prøve allerede ved starten av deres karriere.
Befalingen om at maten deres skulle komme fra kongens bord var et uttrykk for kongens gunst, og
den viste at han hadde omsorg for deres ve og vel. Men en del av maten var blitt ofret til avguder,
og dersom de spiste av kongens gaver, ville det bli sett på som at de hadde hyllet avgudene. Deres
troskap mot Jahve hindret dem å ta del i en slik hyllest.
Daniel og vennene hans hadde fått grundig opplæring i Guds ords prinsipper. De hadde lært å gi
avkall på det jordiske for det åndelige, og nå fikk de belønningen. Da utdanningen var slutt og de
ble eksaminert sammen med andre som søkte rikets fremste stillinger, fantes det «ingen blant de
unge guttene som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja» (Dan 1.19).
Ved hoffet i Babylon var det samlet representanter fra alle land og med den høyeste kultur som
verden kan gi. Men det fantes ingen blant dem som kunne måle seg med de hebraiske fangene.
Ingen var deres like, verken i fysisk styrke og skjønnhet eller i sjelsevner og boklig lærdom. «Alltid
når kongen spurte dem til råds i saker som krevde visdom og forstand, fant han at de var ti ganger
så vise som alle spåmenn og åndemanere i riket» (Dan 1.20).
Daniel vaklet ikke i sin troskap mot Gud, og han bevarte alltid selvkontrollen. Hans verdige og
ærbødige oppførsel førte til at den hedenske hoffmannen som hadde oppsynet med ham, fikk
«velvilje og godhet» for ham. De samme egenskapene preget alle sider av hans liv. På kort tid ble
han rikets høyeste embetsmann. Under flere herskere og senere da riket falt og et nytt rike tok
makten, viste han så stor visdom og statskløkt, en så fullkommen takt, høviskhet og ekte godhet i
tillegg til troskap mot sine prinsipper at selv hans fiender «ikke [var] i stand til å finne noen grunn
til å klage på ham eller noe galt å si om ham» (Dan 6,5).
Mens Daniel klynget seg til Gud med urokkelig tillit, kom profetordels ånd over ham. Han fikk
æren av å være Guds sendebud, og han lærte a tyde de kommende tiders hemmeligheter. Hedenske
konger møtte himmelens representant og ble nødt til å anerkjenne Daniels Gud. Nebukadnesar
erklærte: «Den guden dere dyrker, er gud over alle guder og herre over alle konger. Han åpenbarer
hemmeligheter» (Dan 2.47).
Sanne og ærlige menn
Deres visdom og rettvishet, deres rene og kjærlige liv og deres ekte interesse for folkets beste, viste
at Josef og Daniel var tro mot de prinsippene de hadde tilegnet seg i barndommen, og de var tro mot
ham de representerte. Hele folket æret disse mennene, både i Egypt og i Babylon. I dem fikk et
hedensk folk se et bilde på Guds godhet og velvilje, et eksempel på Kristi kjærlighet.
For et livsverk disse edle hebreerne sto for! Lite ante de om den storhet som ventet dem den dagen
de sa farvel til barndomshjemmet. Trofaste og urokkelige overga de seg til Guds ledelse, så han
kunne fullføre sine hensikter ved deres hjelp.
De samme mektige sannhetene som ble åpenbart gjennom disse menn, ønsker Gud å åpenbare
gjennom vår tids unge mennesker.
Det vår verden trenger mer enn noe annet er menn og kvinner som ikke lar seg kjøpe eller selge,
som i sitt innerste er trofaste og ærlige, som ikke er redde for å kalle synden med dens rette navn,
som i sin samvittighet er like tro mot plikten som kompassnåla er mot polen, som står for det som er
rett om så himmelen skulle falle.
Men en slik karakter er ingen tilfeldighet. Den skyldes ikke at man er blitt utstyrt med spesielle
anlegg eller fortrinn. En edel karakter er resultatet av selvdisiplin, av at vår høyere natur får herske
over vår lavere natur, at vi overgir selvet i kjærlighet og tjeneste for Gud og mennesker.
De unge trenger å lære den sannheten at deres evner ikke tilhører dem selv. Vår styrke, tid og
forstand tilhører Gud, og vi bør benytte dem til de høyeste formål. De unge er greiner som Gud
forventer frukt fra, husholdere som må vise utbytte av sin kapital. Alle unge har en oppgave å utføre
til Guds ære og menneskehetens beste.
Elisja - trofast i de små ting
Profeten Elisja tilbrakte barndomsårene på landsbygda, der han fikk undervisning av Gud og
naturen og den disiplin som et nyttig arbeid gir. I en tid da nesten alle hadde falt fra Gud, var hans
fars hjem blant de få hvor man ikke bøyde kne for Baal. I dette hjemmet ble Gud æret og det var en
leveregel å gjøre sin plikt med troskap.
Elisja var sønn av en velstående bonde og hadde lederegenskaper. Men han fikk opplæring i livets
dagligdagse plikter. Skulle han kunne lede andre med klokskap, måtte han først lære lydighet.
Troskap i det små utrustet ham for større oppgaver.
Elisja hadde et ydmykt og mildt sinnelag, men han kunne også være urokkelig og full av kraft. Han
la vinn på å elske og ære Gud, han vokste i nåde og kjennskap til Gud og det enkle daglige strev
gjorde ham viljefast og ga ham en edel karakter.
Profetkallet kom mens han pløyde åkeren. Da Elia, som hadde fått befaling fra Gud om å finne en
etterfølger, kastet sin kappe over den unge mannens skuldre, forsto Elisja kallet og var lydig mot
det. Han «reiste ... seg og fulgte Elia som hans tjener» (I KONG 19.21). I begynnelsen ble det ikke
stilt store krav til Elisja. Det var stadig dagligdagse oppgaver som ble forventet av ham. Som
profetens personlige tjener fortsatte han å være tro i det små, men han viet seg hver dag med stadig
sterkere forsett til den oppgaven Gud hadde gitt ham.
Da han ble kalt, ble hans beslutning satt på prøve. Da han snudde seg og ville følge Elia, ga profeten
ham beskjed om å gå hjem. Men Elisja forsto verdien av kallet han hadde fått. Ikke for noe i verden
ville han gi slipp på den muligheten han hadde fått til å bli Guds sendebud.
Tiden gikk, og Elia ble gjort klar for himmelen, ble Elisja beredt for li ta over etter ham. Og igjen
ble hans tro og besluttsomhet satt på prøve. Mens han var med Elia under den daglige tjenesten, gav
profeten ham stadig sjansen til å gå tilbake. Men arbeidet bak plogen hadde lært EIisja at han ikke
måtte svikte eller miste motet, og nå da han på en annen måte hadde lagt hånden på plogen, ville
han ikke la seg lede bort fra målet.
De to sto ved Jordan. «Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Da delte vannet
seg, og begge gikk over på tørr bunn. Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: Si hva du vil at jeg skal
gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg. EIisja sa: La meg da få din ånd i dobbelt mål! Elia svarte: Det
er ikke lite, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, så skal du få det, ellers
ikke. Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem
fra hverandre. Og Elia for opp til himmelen i stormen.
Da Elisja så dette, ropte han: Min far, min far! Israels vogner og hestfolk! Da han ikke kunne se
ham lenger, tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker. Så tok han opp Elias kappe som var
falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan. Der tok han kappen som var falt
av Elia, slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og
han gikk over.
Profetdisiplene fra Jeriko som sto rett imot ham, så dette og sa: Elias ånd hviler over Elisja. Og de
kom imot ham og kastet seg til jorden for ham» (2 Kong 2,8-15).
Fra nå av tok Elisja Elias plass. Og han som hadde vært tro i det små, viste seg også å være tro i
mye.
Elia, denne mektige mannen, hadde vært Guds redskap for å fjerne store onder. Avgudsdyrkelsen,
som hadde forført folket, var overvunnet. Baal-profetene var døde. Hele folket i Israel var blitt dypt
rystet, og det var mange som hadde begynt å tilbe Gud igjen. Folket trengte en etter følger til Elia
som kunne føre dem på trygge stier med omhyggelig og grundig undervisning. Det var denne
oppgaven Gud hadde forberedt Elisja på da han var ung.
Denne lærdommen gjelder oss alle. Ingen kan vite hva som er Guds mål med den lydigheten de må
lære, men alle kan være sikre på at troskap i små ting er beviset for at de egner seg til større
oppgaver.
Moses, han som var sterk ved troen
Moses var yngre enn Josef og Daniel da han ble tatt bort fra den omsorgen som hadde skjermet ham
i hjemmet, men de samme kreftene som formet deres liv, formet hans. Han fikk bare tolv år
sammen med sin hebraiske familie, men i disse årene ble grunnlaget for hans storhet lagt.
Jokebed var slave. Hun fylte en beskjeden rolle i livet, og hennes bør var tung. Men ingen annen
kvinne, bortsett fra Maria av Nasaret, har vært til større velsignelse for verden. Hun visste at barnet
hennes snart skulle bli tatt fra henne og overlatt til mennesker som ikke kjente Gud, så hun søkte
målbevisst å lære ham kjærlighet og troskap til Gud. Denne oppgaven utførte hun trofast. Ingenting
skulle komme til å få Moses til å forkaste de sannhetsprinsippene som hans mor hadde lagt vekt på i
sin undervisning og som preget hennes liv.
Fra det fattige hjemmet i Gosen ble Jokebeds sønn ført til faraos slott der han ble mottatt av den
egyptiske prinsessen. I Egypts skoler fikk Moses landets høyeste sivile og militære utdanning. Med
sine store personlige fortrinn og sin edle skikkelse, et kultivert sinn og en høvisk framferd samt det
faktum at han var en berømt feltherre, ble han nasjonens stolthet. Han nektet å ta del i den hedenske
gudsdyrkelsen, men han ble innviet i alle den egyptiske religions hemmeligheter. Som landets
framtidige hersker ville han arve de største æresbevisninger som denne verden kan by på. Men
Moses ga avkall på Egypts heder og ære for å kunne ære Gud og befri sitt undertrykte folk. Deretter
overtok Gud på en særlig måte hans utdanning.
Men Moses var ennå ikke klar til sitt livsverk. Ennå sto det igjen å lære å stole på Guds makt. Han
hadde misforstått Guds hensikt. Han håpet å befri Israel med våpenmakt. Han satset alt på dette, og
det gikk galt. Det endte i nederlag og skuffelse, og han ble flyktning i et fremmed land.
I ødemarken i Midjan passet Moses sauer i førti år. Tilsynelatende var han for alltid avskåret fra sin
oppgave, men her lærte han det som skulle til for å gjennomføre livsverket. For å kunne styre en
uvitende og uregjerlig folkemengde, måtte han først lære selvkontroll. Omsorgen for sauene og de
svake lammene gav ham den livserfaringen som skulle til for bli en trofast og tålmodig hyrde for
Israel. Skulle han bli Guds tjener, måtte han først lære av ham.
Den innflytelsen han var omgitt av i Egypt, den overdådigheten og umoralen som lokket og kalte på
tusen forskjellige måter, den falske religionens underfundige mystikk - alt dette hadde satt sitt preg
på hans sinn og karakter. Men det forsvant i ødemarkens strenge og enkle liv.
I ensomheten under fjellenes hellige majestet var Moses alene med Gud. Det var som han sto ansikt
til ansikt med Gud og ble overskygget av hans makt. Her ble hans selvgodhet feid bort. I Den
Allmektiges nærvær gikk det opp for ham hvor svakt, udugelig og kortsiktig mennesket er.
Her opplevde Moses at Gud var personlig til stede. Han fikk ikke bare et syn av tiden da Kristus
skulle bli menneske, men han så også hvordan han ledsaget israelittene på alle deres vandringer.
Når han ble misforstått eller det han sa ble forvrengt, holdt han ut «som om han så den usynlige»
(Hebr 11.27).
Moses tenkte ikke bare på Gud, han så ham. Han hadde alltid Gud for øye. Han mistet aldri hans
ansikt av syne.
For Moses var ikke troen gjetninger, den var virkelighet. Han trodde at Gud styrte hans liv på en
helt spesiell måte, og i alle livets enkeltheter anerkjente han det guddommelige nærvær. Han følte
behov for hjelp, han ba om den, ved troen tok han imot den, og så gikk han fram i trygg tillit til at
han ville få kraft til å holde ut.
Det var denne erfaringen Moses fikk i løpet av de førti årene i ørkenen. I sin visdom regnet ikke
Gud tiden for å være for lang eller prisen for høy.
Resultatet av denne undervisningen, og av de lekser den gav, er ikke bare knyttet til Israels historie,
men til alt det som fra den dag av og helt til vår tid har vært til gagn for verden. Det største
vitnesbyrdet om Moses storhet er: «Aldri mer sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren
gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt» (5 Mos 34.10).
Paulus, han som tjente Gud med glede
En rabbi fra Jerusalem forente sin brennende iver og intellektuelle kraft med de galileiske disiplenes
tro og erfaring. Saulus fra Tarsus var romersk borger. Han var født i en hedensk by, men han var
jøde, ikke bare av herkomst, men av livslang utdanning, fedrelandskjærlighet og religiøs
overbevisning. Han var utdannet i Jerusalem under den fremste av rabbinerne og delte i fullt mål sitt
folks stolthet og fordommer. Allerede som ung mann ble han et aktet medlem av Det høye råd. Han
ble betraktet som en lovende ung mann og en nidkjær forsvarer av den gamle tro.
I Judeas teologiske skoler var Guds ord blitt satt til side til fordel for menneskers tanker; rabbienes
tradisjoner og tolkninger sugde kraften ut av ordet. Rabbiene frydet seg over at de ikke bare var
bedre enn folk fra andre folkeslag, men også sto over de fleste av sitt eget folk. De hatet romerne
hett og inderlig og lengtet etter å ta overta styret i sitt eget land med våpenmakt. De hatet og drepte
dem som trodde på Jesus, for deres budskap om fred sto i grell kontrast til fariseernes ærgjerrige
planer. Saulus var en av de hardeste og mest nådeløse forfølgerne.
I Egypts militærskoler hadde Moses blitt kjent med maktens lov, og denne lærdommen fikk så
sterkt et grep om hans karakter at det tok førti år med ro og samfunn med Gud og naturen før han
ble skikket til å lede Israel etter kjærlighetens lov. Det var denne leksen Paulus også måtte lære.
Utenfor Damaskus forandret synet av den korsfestede hele livsløpet hans. Forfølgeren ble disippel,
læreren ble elev. De dagene han tilbrakte alene i mørke i Damaskus var som år av erfaringer. Han
gransket de gammeltestamentlige skriftene han hadde lært utenat, og Kristus underviste ham. Også
naturens ensomhet ble en skole for ham. Han dro ut i den arabiske ørken, der han studerte skriftene
og lærte av Gud. Han tømte sin sjel for de fordommene og tradisjonene som hadde formet livet
hans, og han mottok opplæring fra sannhetens kilde.
Han var den største av alle lærere, men han påtok seg både små og store oppgaver. Han innså at
både hånden og tanken trengte arbeid, og han forsørget seg selv med et håndverk. Han arbeidet som
teltmaker mens han hver dag forkynte evangeliet i verdens storbyer.
Han var en stor intellektuell begavelse, men i sitt liv åpenbarte Paulus kraften av en mer sjelden
visdom. Hans liv og lære åpenbarer og belyser prinsipper som er av den største betydning,
prinsipper som tidens store tenkere ikke kjente til. Hør ham når han taler til hedningene i Lystra og
peker på Gud slik han åpenbarer seg i naturen: All godhets giver, som «sendte ... regn og grøde i
rette tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede» (Apg 14,17).
Se ham i fangehullet i Filippi, der hans lovsang bryter nattens taushet til tross for at han lider store
smerter. Etter at jordskjelvet har åpnet fengselsdørene, roper han oppmuntrende ord til
fangevokteren: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen» (Apg, 16,28). Og
fangevokteren blir overbevist om sannheten i den troen som holder Paulus oppe. Han spør om veien
til frelse, og sammen med hele sitt hus slutter han seg til den lille flokken av Kristi forfulgte
disipler.
Se Paulus foran rådet på Areopagos i Aten, der han imøtegår vitenskap med vitenskap, logikk med
logikk og filosofi med filosofi. Med en finfølelse som har sitt opphav i Guds kjærlighet, viser han til
Jahve som «den ukjente Gud», han som tilhørerne har tilbedt uten selv å vite det, og i ord tatt fra en
av deres egne diktere tegner han bildet av Gud som en far og dem selv som hans barn.
Og hør ham så i rettssalen hos Festus, der kong Agrippa blir overbevist om at evangeliet er sannhet,
og utbryter: «Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen.» Da er det at Paulus svarer med
mild høflighet: ”Jeg ønsker til Gud at både du og alle som hører meg i dag, nå eller senere må bli
som jeg, bare uten disse lenkene» (APG 26.28.29).
Han fant glede i tjenesten, og etter et liv i strid og seier kunne han si:” Jeg har stridd den gode strid»
(2 Tim 4.7).
Disse beretningene er av den største betydning. Og for de unge er de viktigere enn for noen andre.
Moses ga avkall på å bli konge, Paulus ga avkall på rikdom og ære blant sitt folk. Mange tror at
disse mennenes liv bare besto av selvfornektelse og selvoppofrelse. Men var det virkelig slik?
Moses holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Paulus erklærte: «Det som før
var en vinning for meg, regner jeg nå som et tap på grunn av Kristus» (Fil 3,7 Ntr).
Moses fikk tilbud om faraos slott og kongetronen, men de syndige gledene som får folk til å
glemme Gud, satte sitt preg på dette praktfulle hoffet, og i stedet valgte han «rettmessig vinning»
(Ordsp 8,18). I stedet for Egypts storhet, valgte han Guds plan. Han ble et redskap for Gud og ga
verden de prinsippene som trygger både hjem og samfunn, prinsipper som verdens store tenkere
innser er grunnlaget for alt det beste innen menneskers styringssett.
Egypts storhet ligger i støvet. Men det Moses utrettet, vil aldri forgå. Han viet sitt liv til
rettferdighetens store prinsipper, og de er evige.
Moses liv i slit og omsorg for andre, skinte med et lys som kom fra ham som «skiller seg ut blant ti
tusen menn», fordi «alt ved ham er tiltrekkende» (Høys 5.10.16). Hans liv var velsignet og til
velsignelse her på jorden og æret i himmelen.
Kristi nærvær ga også Paulus kraft i til å holde ut: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk,» sa
han (Fil 4,13 Ntr). Men det finnes en framtidig glede som Paulus så fram til som lønnen for alt sitt
slit, den samme gleden som Kristus utholdt korset og trosset skammen for, gleden over å se frukten
av sitt arbeid! Til menigheten i Tessalonika skrev han: «For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår
æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære
og vår glede!» (1 Tess 2,19.20 Ntr).
Hvem kan vel måle hva Paulus livsverk har utrettet for verden? Hvor mye av alle de gode krefter
som mildner lidelser, trøster i sorgen og holder det onde under kontroll, som høyner livet fra det
selviske og sanselige og gir lys og håp om udødelighet, hvor mye av dette skyldes det arbeidet som
Paulus og hans medarbeidere la ned den gang de førte Guds Sønns evangelium fra Asia til Europas
kyster på en reise som verden ikke visste om?
Hva er det verd for et menneske å ha vært Guds redskap til å sette i gang slike velsignelser? Hva vil
det være verd i evigheten å få se resultatet av et slikt livsverk?
Læreren fra Gud
”Hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste» (Jes 9,6). I
læreren som kom fra Gud, ga himmelen det aller beste til menneskene. Han hadde sittet i Den
høyestes råd og hørt til i Den eviges innerste helligdom, og det var han som i sitt liv skulle åpenbare
sannheten om Gud for menneskene. Det var Kristus som hadde formidlet hver stråle av
guddommelig lys som noen gang hadde lyst opp vår falne verden. Det var han som talte gjennom
alle dem som gjennom tidene hadde forkynt Guds ord for menneskene. Alle de flotte egenskapene
som verdens største og edleste sinn har åpenbart, var en gjenspeiling av ham. Han var det fullkomne
idealet.
Kristus kom til verden for å åpenbare at dette idealet er det eneste sanne mål for våre bestrebelser
og for å vise hva vi kan bli; hva alle som tar imot ham kan bli når Gud får bo i dem. Han kom for å
vise oss hvordan Guds barn skal opplæres, hvordan de skal leve himmelens liv og følge himmelens
prinsipper.
Guds største gave ble gitt for å imøtekomme menneskets største behov. Lyset viste seg da verdens
mørke var dypest. Falske lærdommer hadde lenge fått menneskene til å vende blikket bort fra Gud.
Innen de ledende undervisningssystemer hadde menneskers filosofi fortrengt Guds åpenbaring. I
stedet for himmelens sannhetsideal hadde folk skapt sitt eget ideal. De hadde vendt seg bort fra
livets lys og vandret i gnistene fra det bålet de selv hadde tent.
Siden de hadde forlatt Gud og var totalt avhengig av menneskelig kraft, hadde de bare liten styrke.
De var ikke i stand til å nå det målet de hadde satt seg. De dekket over mangelen på sann storhet
med fine fraser og fasader.
Fra tid til annen sto det fram lærere som pekte på kilden til sannhet. De gjorde rede for de riktige
prinsipper, og menneskenes liv vitnet om kraften i dem. Men disse anstrengelsene førte ikke til
varige endringer. Forfallet ble bremset for en stund, men det ble ikke stanset.
Da Kristus kom til jorden, var menneskeheten i ferd med å nå sitt lavmål. Selve samfunnets
fundament var undergravd. Jødene var blottet for kraften i Guds ord; det eneste de ga verden, var
tradisjoner og teorier som sløvet tanken og svekket sjelen. Tilbedelsen av Gud «i ånd og sannhet»
var blitt erstattet av et utall av seremonier som bare forherliget mennesker. Overalt i verden var
religionene i ferd med å miste taket på menneskenes sjel og sinn.
Da de mistet respekten for Gud, mistet de også respekten for mennesket. Sannhet, ære,
rettskaffenhet, tillit og medfølelse holdt på å forsvinne fra jorden. Uforskammet griskhet og
altoppslukende ærgjerrighet førte til at ingen hadde tillit til noen. Plikttroskap, den sterkes ansvar
for den svake, menneskeverd og menneskerettigheter ble feid til side som om det var drømmer eller
fabler. Rikdom og makt, velvære og nytelse ble sett på som det høyeste gode. Kroppslig forfall,
sløvhet og åndelig død var typisk for denne tiden.
Menneskenes onde drifter og planer stengte Gud ute av tankene, og når de glemte ham, ble de bare
enda ivrigere etter det onde. De var oppsatt på å behage seg selv, og de forestilte seg Gud som et
vesen lik dem selv - en som jaktet på egen heder og ære og stilte krav for å behage seg selv, et
vesen som forfremmet mennesker eller styrtet dem ned alt etter om de fremmet eller hindret hans
egne selviske planer. Underklassen så på Den høyeste som en som knapt nok var forskjellig fra dem
som undertrykket dem, bortsett fra at han hadde større makt.
Disse tankene var opphavet til alle slags religioner. Alle var et system av krav. Med gaver og
seremonier prøvde gudsdyrkerne å blidgjøre guden og slik få støtte til sine egne planer. Ondskapen
hadde frie tøyler og vokste seg stadig sterkere, mens det gode ble mindre og mindre ettertraktet.
Menneskene mistet Guds bilde, og de bar preg av den demoniske makten som styrte dem. Hele
verden var i ferd med å gå i forråtnelse.
Bare ett håp
Det fantes bare ett håp for menneskene - at en ny surdeig skulle komme inn i dette virvaret av
disharmoniske og nedbrytende elementer, at verden igjen skulle komme til å kjenne Gud.
Kristus kom for å gjeninnføre denne kunnskapen. Han kom for å fortelle sannheten om Gud der
mennesker som hevdet å kjenne ham, hadde gitt verden et vrengebilde av ham. Han kom for å
åpenbare sin lovs sanne vesen og i sitt eget liv åpenbare skjønnheten i et hellig liv.
Kristus kom til verden med hele evighetens kjærlighet. Han viste at Guds lover kjærlighetens lov og
et uttrykk for Guds godhet. Han viste at dens prinsipper er grunnlaget for den enkeltes lykke og
dermed også for samfunnets stabilitet, rammer og grunnvoll.
Guds lov skulle være et vern, et skjold. Den som går inn for dens prinsipper, blir bevart fra det
onde. Troskap mot Gud omfatter også troskap mot mennesker. Loven verner derfor om enkelt
menneskets rettigheter. Den sikrer vårt ve og vel, både her i livet og i den kommende verden. For de
lydige er den et løfte om evig liv, for den er uttrykk for evige prinsipper. Kristus åpenbarte verdien
av Guds prinsipper og viste at de har kraft til å gjenskape menneskeheten.
Det som telte for den tids mennesker var at ting tok seg godt ut. Det religionen mistet i kraft, tok
den igjen i pomp og prakt. Tidens lærere søkte å vinne respekt ved hjelp av skryt og selvhevdelse.
Jesu liv sto i skarp kontrast til alt dette. Hans liv viste verdiløsheten av det de fleste så som det
viktigste i livet. Han fikk sin undervisning direkte fra de kildene himmelen selv hadde utpekt nyttig arbeid, studiet av skriftene og naturen samt livets erfaringer.
«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham» (Luk 2,40).
Med denne bakgrunnen begynte Jesus sitt oppdrag, og i møte med menn, kvinner og barn viste han
en evne til å velsigne og forvandle andres liv som verden aldri før hadde opplevd maken til.
Den som vil forvandle mennesket, må forstå mennesket. Det kreves medfølelse, tro og kjærlighet
hvis man skal kunne nå mennesker og oppmuntre dem. Her viser Kristus seg som læreren over alle
lærere. Han er den eneste som forstår menneskesinnet fullt ut.
Bare Kristus har erfart alle de sorger og fristelser som kan ramme mennesket. Aldri er noen blitt
fristet så fryktelig. Aldri har noen båret så tung en bør av verdens synd og smerte. Aldri har noen
vist en så øm og vid medfølelse med andre. Han var kjent med alle våre erfaringer, og han kunne
ikke bare føle for men også med alle som kjempet med byrder og fristelser.
Han levde det han lærte. Til disiplene sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot
dere, skal også dere gjøre.» «Jeg har holdt min Fars bud» (Joh 13,15; 15.10). Jesu liv var derfor et
fullkomment eksempel på det han lærte. Men mer enn det: Det han lærte, var han. Hans ord var ikke
bare et uttrykk for hans egne erfaringer, men for hans karakteregenskaper.
Kristus glemte ikke å irettesette. Det har aldri levd noen som har hatet det onde så mye som han,
aldri har noen fordømt det så fryktløst. Selve hans nærvær virket som en irettesettelse av alt som
ikke var sant, alt som var lavt og tarvelig. I lyset fra hans renhet så folk på seg selv som urene og
sine ambisjoner som usle og falske. Likevel var de tiltrukket av ham. Han som hadde skapt dem,
visste hva de var verd. Om de hadde falt aldri så dypt, så han et Guds barn i alle mennesker, en som
atter kunne få tilbake livet med Gud.
Han så uendelige muligheter i alle mennesker. Han så dem slik de kunne bli når de var blitt
forvandlet ved hans nåde. Når han så på dem med håp, skapte han håp hos dem. Når han møtte dem
med tillit, skapte han tillit. Når de var sammen med ham, lengtet falne og foraktede mennesker etter
å vise seg verdig den respekten han viste dem. I mangt et hjerte som syntes å være dødt for alt som
var hellig, ble det vekket nye impulser. Mange fortvilte sjeler så at de kunne få et nytt liv.
Et liv i kjærlighet
Kristus knyttet mennesker til seg med kjærlighetens og begeistringens bånd, og med de samme
båndene knyttet han dem til hverandre. «Gi som gave det dere fikk som gave,» sa han (Matt 10.8
Ntr). Det var ikke bare på korset Kristus ofret seg for menneskene. «Han gikk omkring overalt og
gjorde godt» (APG 10.38 Ntr), og hver dag ga han av seg selv. Et slikt liv kunne bare holdes ved
like på en måte. Jesu liv var avhengig av Gud og samfunnet med ham. Jesus levde i stadig tillit, og
det ubrutte samfunnet med Gud styrket ham. Han verken sviktet eller vaklet i sin tjeneste for
himmelen og jorden.
Han var i bønn ved Guds trone til han som menneske ble fylt av en himmelsk kraft som forente
menneskenaturen med det guddommelige. Han mottok liv fra Gud og ga det videre til andre.
I stedet for å vise til menneskers teorier om Gud, om hans ord eller hans gjerninger, lærte han dem å
se ham slik han har åpenbart seg gjennom sine gjerninger, i sitt ord og gjennom forsynet. Han satte
deres tanker i kontakt med Den Allmektiges tanker.
«Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen» (JOII 7,46). Dette ville ha vært sant om
Kristus selv om han bare hadde undervist om fysiske og intellektuelle ting, eller bare om teoretiske
og spekulative spørsmål. Han kunne oppklart mysterier som det har tatt århundrer med slit og
forskning å løse. Han kunne ha kommet med vink innenfor vitenskapsfagene som ville ha gitt
næring til tanker og oppfinnelser helt til verdens ende. Men det gjorde han ikke. Han var ikke
opptatt av abstrakte teorier, men av det som er avgjørende for karakterdannelsen, det som kan øke
vår evne til å kjenne Gud og gi oss større kraft til å gjøre godt.
Han talte om de sannhetene som gjelder folks livsførsel, sannheter som forener mennesket med
Gud.
Kristi lære favnet like vidt som hans medfølelse. Det finnes ikke noen kriser eller andre forhold i
livet som han ikke har forutsett og belyst med sine prinsipper. Han er den største av alle lærere, og
hans ord vil veilede hans medarbeidere til tidens slutt.
Nåtid og framtid, det nære og det fjerne, var ett for ham. Han var opptatt av hele verdens behov.
Han kunne se alle menneskets bestrebelser og prestasjoner, fristelser og kamper, forvirring og farer.
Han talte ikke bare for, men også til alle - det lille barnet som glad møtte livets morgen, de unge i
deres iver og rastløshet, menn og kvinner som i sine beste år bar ansvar og byrder, de gamle som
var slitne og svake. Han talte til alle mennesker i alle land og til alle tider.
Han satte de evige verdier høyere enn det som hører dette livet til, men også det var viktig for ham.
Han lærte at himmel og jord hører sammen og at den som kjenner sannheten om Gud blir bedre i
stand til å utføre hverdagens plikter.
Ingenting var uten betydning. Barnets lek, menn og kvinners arbeid, livets fornøyelser og
bekymringer og smerte, alt dette har det samme for øye - å åpenbare Gud så mennesket kan få et
rikere liv.
Guds ord fikk større kraft og rikere mening for menneskene når de lød fra hans lepper. Han viste
dem at alle livets omstendigheter og erfaringer åpenbarte lekser fra Gud og åpnet for muligheten til
samfunn med ham. Igjen var Gud på jorden; mennesker merket hans nærvær og verden var
omsluttet av hans kjærlighet.
All sann utdanning finner sitt midtpunkt i læreren som var sendt fra Gud. Frelseren taler like mye
om dette arbeidet i vår tid som det han grunnla da han gikk omkring på jorden, når han sier: «Jeg er
Alfa og Omega, begynnelsen og enden» (Åp 21.6).
Når vi står overfor en slik lærer, en slik sjanse til å lære av Gud, da er det mer enn tåpelig å prøve å
få seg en utdanning uten ham. For se, han sier fortsatt: «Den som tørster, la ham komme til meg og
drikke!» (Joh 7.37.38).
Et eksempel på hans undervisningsmetoder
Det beste eksemplet på Kristi undervisningsmetoder finner vi i hans opplæring av disiplene. Det
skulle komme til å bli lagt et tungt ansvar på disse tolv mennene. De var menn han kunne fylle med
sin Ånd, og han ville at de skulle fortsette hans verk på jorden når han måtte forlate den. Mer enn
noen andre fikk de fordelen av å være sammen med ham. Gjennom personlig samvær satte han sitt
preg på de medarbeiderne han hadde utvalgt. Apostelen Johannes sier: «Livet ble åpenbaret, vi har
sett det og vitner om det» (1 Joh 1,2).
Sann utdanning har til oppgave å formidle den kraften som gir liv og som bare kan overføres når
sinn møter sinn og hjerte møter hjerte, i samfunnet mellom det menneskelige og det guddommelige.
Da Frelseren utdannet sine disipler, fulgte han den undervisningsmetoden som ble gitt i
begynnelsen. Sammen med noen få andre som hjalp dem og til tider var sammen med dem, utgjorde
de tolv Jesu familie, De var med ham på hans vandringer og delte hans prøvelser og vanskeligheter.
Etter beste evne tok de del i hans arbeid.
Til tider underviste han dem mens de satt sammen i fjellskråningen, andre ganger på stranda eller i
en fiskebåt, og noen ganger mens de gikk på veien. Når han talte til folkemengden, utgjorde
disiplene den indre sirkelen. De holdt seg nær til ham så de ikke skulle gå glipp av noe han sa. De
fulgte godt med og var ivrige etter å forstå de sannhetene som de skulle bringe videre til alle land og
alle tider.
Jesus valgte sine første disipler fra det jevne lag av folket. De var enkle og ulærde fiskere uten
rabbienes skikker og kunnskaper, men de hadde lært disiplin av tungt og hardt arbeid. De var
lærevillige og hadde medfødte evner. De kunne formes og læres opp til tjeneste for Frelseren. Blant
den jevne mann og kvinne finnes det mange som nå tålmodig utfører sitt daglige arbeid uten å vite
om at de har skjulte evner, evner som ville gi dem plass blant verdens store ledere hvis de ble
vekket til live. Det var slike mennesker som tok imot kallet om å bli Frelserens medarbeidere. Og
de nøt det privilegiet å få tre års opplæring under den største læreren verden noen gang har kjent.
Disse første disiplene var svært så forskjellige. De skulle bli lærere for verden, og de representerte
vidt forskjellige mennesketyper. Blant dem var tolleren Levi Matteus, som ble kalt fra et travelt
forretningsliv og tjeneste for Rom; seloten Simon var en ubøyelig motstander av keisermakten; den
impulsive, selvsikre og varmhjertede Peter og hans bror Andreas; judeeren Judas var dannet,
evnerik og gjerrig; Filip og Tomas var trofaste og ivrige, men sene til å tro; Jakob den yngre og
Judas var ikke blant de mest fremtredende disiplene, men de var sterke menn med klare feil og gode
sider; Natanael var oppriktig og tillitsfull som et barn, og Sebedeus-sønnene var ærgjerrige, men
varmhjertede.
Disiplene var vidt forskjellige av legning, opplæring og levesett, og dersom de skulle kunne lykkes
med den oppgaven de var kalt til, måtte de bli ett i følelser, tanker og handling. Kristi mål var å
skape denne enheten. Derfor søkte han å gjøre dem til ett med seg selv. Det han mest av alt ønsket å
oppnå, er uttrykt i hans bønn: «At de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik
skal også de være i oss... Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du
har elsket meg» (.Joh 17,21-23).
Kristi forvandlende kraft
Fire av de tolv apostlene skulle komme til å spille en fremtredende rolle, hver på sin måte. Kristus
forutså det som skulle skje og underviste dem med tanke på dette. Jakob, som skulle komme til å
lide en brå død ved sverdet; Johannes, som lengst av alle skulle følge sin mester i slit og forfølgelse;
Peter, som ble hedningemisjonens pioner; og Judas, som var en dyktiger enn de andre, men som
ruget på noe i sin sjel - det var disse Jesus var mest opptatt av, og han underviste dem oftere og
grundigere enn de andre.
Peter, Jakob og Johannes grep enhver anledning til å være sammen med Mesteren, og de fikk det de
ønsket seg. Ingen av de andre tolv sto ham så nær som dem, Johannes ønsket å komme Jesus enda
nærmere, og det fikk han. Etter det første møtet med Jesus ved Jordan, skyndte Andreas seg av sted
for å finne sin bror, men Johannes ble sittende taus, helt fordypet i utrolige emner. Han var alltid en
ivrig og engasjert tilhører samme hvor Frelseren gikk.
Men Johannes var ikke uten sine feil. Han og broren ble kalt «tordensønnene» (Mark 3,17).
Johannes var stolt, ærgjerrig og hissig, men under alt dette så den store læreren et oppriktig og
varmt hjerte. Jesus irettesatte hans selviskhet, skuffet hans ærgjerrighet og satte hans tro på prøve,
men han lot ham se det som han lengtet etter: Hel1ighet og Jesu kjærlighets forvandlende makt. Til
sin Far sa han: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden» (Joh 17.6).
Johannes lengtet etter kjærlighet, omsorg og vennskap. Som blomsten suger til seg dugg og
solskinn, slik sugde han til seg lys og liv fra Gud. Han elsket og beundret Frelseren og betraktet
ham helt til hans karakter gjenspeilte Mesterens. «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi
får kal1es Guds barn,» sa han (1 Joh 3.1).
Fra svakhet til kraft
Det finnes ikke noe bedre eksempel på Jesu undervisningsmetode enn Peter. Han var modig,
aggressiv og selvsikker, og han gjorde ofte feil som han ble irettesatt for, men hans hengivenhet og
varme troskap mot Kristus ble verdsatt og rost. Frelseren behandlet sin impulsive disippel med
tålmod og fintfølende kjærlighet og søkte å tøyle hans selvtillit og lære ham ydmykhet, lydighet og
til1it. Men dette ble bare delvis lært. Selvsikkerheten ble ikke utryddet.
Jesus prøvde ofte å fortel1e disiplene om sin forestående dom og lidelse, men dette passet dem
dårlig, så de skjønte det ikke, Den selvmedlidenheten som viker tilbake for å ta del i Kristi lidelser,
fikk Peter til å protestere: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg» (Matt 16,22 Ntr). Her
uttrykte han det alle de tolv tenkte og følte.
Slik fortsatte de, og imens kom krisen bare nærmere. De skrøt og kranglet og håpet på ledende
stillinger, og korset var helt fremmed for dem.
Peters erfaring da han fornektet Jesus, var en lekse for dem al1e. Prøvelser betyr nederlag for
selvtilliten. Kristus kunne ikke hindre det som måtte bli følgen av synd som Peter ikke hadde avstått
fra. Men likesom han hadde rakt ut sin hånd for å redde ham da bølgene holdt på å slå sammen over
Peter, slik rakte hans kjærlighet seg ut mot ham da prøvelsens dype vann skyl1et over ham. Peter
var på undergangens rand, og hans skryt førte ham nærmere og nærmere avgrunnen. Om og om
igjen kom advarselen: «Du [skal] fornekte meg tre ganger» (Matt 26,34 Ntr). Men Peter, som elsket
Jesus, svarte sørgmodig: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død» (Luk 22.33
Ntr), Og han som leser hjertene, ga Peter et budskap som han syntes lite om da, men det skulle
komme til å gi ham et glimt av håp i det tette og tunge mørket som snart skulle omslutte ham:
«Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte
svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» (Luk 22,31.32 Ntr).
Da Peter hadde fornektet Jesus, da Frelserens sorgful1e, milde og kjærlige øyekast hadde vekket
hans kjærlighet og troskap og sendt ham angrende til hagen der Kristus hadde grått og bedt, da
tårene hans falt til bakken - da ble Frelserens ord et anker for hans sjel. Kristus hadde forutsett hans
synd, men han hadde ikke overgitt ham til håpløsheten.
Tenk hvor forpint og ulykkelig Peter ville vært, hvor tett mørket ville ha fortont seg dersom Jesu
blikk hadde rommet fordømmelse i stedet for medfølelse! I denne angstens og selvforaktens time hva kunne ha hindret ham fra å gå den samme veien som Judas gikk?
Han som ikke kunne skåne sin disippel for smerten, lot ham ikke være alene med dens bitterhet.
Hans kjærlighet er slik at den aldri svikter eller forlater.
Mennesker kan ikke lese hjertet, for de gjør selv det onde; de kjenner ikke andres kamper og
smerter, De trenger å lære den irettesettelsen som er kjærlighet, det slaget som sårer for å helbrede
og den advarselen som gir håp.
Det var Johannes som våket med Jesus i rettssalen og sto hos ham da han hang på korset, og
Johannes var også den første av de tolv ved graven - men det var Peter, ikke Johannes, som ble
nevnt av Jesus etter oppstandelsen: «Si til disiplene hans og til Peter,» sa engelen, «Han går i
forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham» (Mark 16, 7 Ntr).
Under det siste møtet Kristus hadde med disiplene ved sjøen fikk Peter tilbake sin plass blant de
tolv, men først ble han stilt på prøve tre ganger med det samme spørsmålet: «Har du meg kjær?»
Han fikk sin oppgave: Han skulle fø Jesu menighet. Deretter fikk han sin siste befaling av Jesus:
«Følg du meg» (Joh21,17.22). Nå skjønte han det Jesus sa. Han var mer klar over både sin egen
svakhet og Kristi kraft, og han var rede til å vise tillit og lyde Gud, I Kristi kraft kunne han følge sin
Mester,
Da denne disippelen, som en gang hadde vært så lite vil1ig til å akseptere korset, kom til slutten av
sitt liv, var det en glede for ham å gi sitt liv for evangeliet. Han følte bare at det var for stor en ære å
få dø på samme måte som sin Mester.
Peters forvandling var et mirakel av guddommelig ømhet. Den er en lekse for livet for al1 som
ønsker å følge i den store lærers fotspor.
En lekse i kjærlighet
Jesus advarte, formante og irettesatte sine disipler, men verken Johannes, Peter eller de andre
disiplene forlot ham. Til tross for irettesettelsene valgte de å bli hos Jesus. Og Frelseren forlot dem
ikke til tross for deres feil. Han tar mennesker slik de er, med alle deres feil og mangler og utruster
dem til å tjene ham, hvis de bare er villige til å ta imot disiplin og opplæring.
Men det var en av de tolv som Kristus aldri direkte irettesatte før hans verk var nesten over.
Med Judas kom det en annen ånd inn blant disiplene. Han hadde sluttet seg til Jesus fordi han følte
seg tiltrukket av hans liv og personlighet. Han hadde oppriktig ønsket at hans eget jeg skulle bli
forvandlet, og dette hadde han håpet å oppnå ved å være sammen med Jesus. Men det var ikke dette
han ønsket mest av alt. Han ble styrt av håpet om egen vinning i det jordiske riket som han ventet at
Jesus skulle opprette. Han innså at Kristi kjærlighet var en Guds kraft, men likevel fortsatte han å
holde på sine egne vurderinger, meninger og sin tilbøyelighet til å kritisere og fordømme. Kristi
motiver og handlinger lå ofte høyt over hans forstand, og de vakte tvil og mishag. Den tvilen og
ærgjerrigheten som han nærte, snek seg også inn hos de andre disiplene. Mye av deres kamp om å
være den største, og mye av deres misnøye med Kristi met
Jesus unngikk åpen konflikt, for han så at hans motstand bare ville forherde Judas enda mer. Han
prøvde å helbrede Judas sneversynte egoisme ved å la ham oppleve sin egen selvoppofrende
kjærlighet. I sin undervisning la han fram prinsipper som rammet disippelens selvopptatte
ærgjerrighet. Slik ga han den ene leksen etter den andre, og mange ganger skjønte Judas at det var
hans synd og hans karakter som ble beskrevet, men han ville ikke gi etter.
Judas sto imot Jesu barmhjertige oppfordringer, og de onde tilskyndelsene fikk til slutt overtaket.
Han var sint på grunn av en underforstått irettesettelse og ble rasende da han så sine store drømmer
ligge i grus. Derfor overlot han sin sjel til griskhetens demon og bestemte seg for å forråde sin
Mester. Han forlot Jesu glade selskap på salen der de feiret påske og gikk for å fullføre sin onde
gjerning.
«Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham» (Joh 6,64).
Men til tross for dette holdt han ikke tilbake noen av sine barmhjertige oppfordringer eller noe av
sin kjærlighet.
Da han hadde sett den faren Judas var i, hadde Kristus knyttet ham nær til seg og gitt ham plass i
den indre kretsen av betrodde disipler. Dag etter dag mens han selv var som mest tynget av byrder,
hadde han utholdt smerten ved stadig å være sammen med denne så, mistenksomme og grublende
mannen. Han hadde merket seg den stadige, skjulte og utspekulerte motstanden blant disiplene og
forsøkte å motarbeide den. Og alt dette for at denne stakkaren skulle ha alle anledninger til frelse!
Til tross for alt det Jesus i sin kjærlighet hadde gjort, klarte han ikke å berge Judas. Men de andre
disiplene skulle alltid komme til å minnes dette eksemplet på kjærlighet og tålmodighet når de
hadde å gjøre med mennesker som var utsatt for fristelser og villfarelse. Og det lærte dem mer. Da
Jesus valgte ut de tolv, var det disiplene som ønsket at Judas skulle være en av dem. Han var mer
verdensvant enn dem, han var skarpsindig og en handlingens mann og hadde høye tanker om sine
egne evner, og han klarte å få disiplene til å synes det samme om ham. Men de arbeidsmetodene
han ville ha Kristus til å innføre, var bygd på prinsipper som var egnet til å oppnå anerkjennelse og
ære i verden. Følgen av disse ønskene i Judas liv bidro til at disiplene skjønte forskjellen på
selvforfremmelsens prinsipp og Kristi prinsipper om ydmykhet og selvoppofrelse. I Judas skjebne
så de det endelige resultatet av å søke sitt eget.
Kristus oppnådde til slutt det som var hans oppgave med disse disiplene. Hans liv og lære hadde
båret preg av selvfornektelse, og litt etter litt ble de forvandlet. Hans død knuste deres drøm om å
bli mektige her i verden. Peter hadde falt, Judas hadde forrådt Jesus, og alle hadde de sviktet ham da
han opplevde smerte og nød. Deres selvtilfredshet var blåst bort. Da de så sin egen svakhet og noe
av storheten i den oppgaven de var betrodd, skjønte de at de trengte hjelp av Mesteren for hvert
skritt de tok.
Mye av hans undervisning hadde de verken verdsatt eller forstått, men nå skulle de ønske at de
kunne huske det han hadde sagt og få høre hans ord på nytt. De ble fylt av glede da de husket det
løftet han hadde gitt dem: «Talsmannen, ... som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere
alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»
Disiplene hadde sett Kristus stige opp fra Oljeberget. Og da himmelen tok imot ham, fikk de atter
høre avskjedsløftet hans: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20 Ntr).
De visste at han fortsatt hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en talsmann og stedfortreder
ved Guds trone. De ba i Jesu navn og gjentok hans løfte: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han
gi dere det i mitt navn» (Joh 16.23).
Han som nå var i himmelens boliger, og som er Gud, holdt sitt løfte til disiplene. Da han inntok sin
plass på tronen ved Guds høyre hånd, ble dette tilkjennegitt ved at Den Hellige Ånd ble utøst over
disiplene. Kristi verk hadde fått dem til å føle at de trengte Ånden, og Åndens undervisning gjorde
dem i stand til endelig å gå ut og fylle sitt livsverk.
De var ikke lenger uvitende og uopplyste. De var ikke lenger en samling uavhengige individer eller
disharmoniske og selvmotsigende elementer. Deres håp dreide seg ikke lenger om verdslig storhet.
De var enige og hadde ett hjerte og en ånd. Kristus fylte alle deres tanker. Hans rikes fremgang var
deres mål. I sinn og ånd var de blitt som sin Mester, og folk skjønte «at de hadde vært sammen med
Jesus» (Ap G 4,13).
Deretter fulgte en slik åpenbaring av Kristi herlighet som verden aldri før hadde vært vitne til. Med
Guds Ånds hjelp ble verden vekket av det disse enkle mennene utrettet, de som Kristus hadde
utvalgt. I løpet av en eneste generasjon nådde evangeliet ut til alle folkeslag under himmelen.
Den samme Ånd som underviste Jesu første disipler, skal også oppnå de samme resultatene i vår
tids undervisningsarbeid. Dette er målet for all sann utdanning. Det er dette Gud vil at den skal
utrette.
Gud i naturen
Gud har satt sitt stempel på alt det skapte, og naturen vitner om ham. Den som møter universets
mirakler og mysterier med et mottakelig sinn, kan ikke unngå å legge merke til Den Allmektiges
kraft. Det er ikke jordens egen kraft som gjør at den år etter år frembringer rike avlinger og
fortsetter sitt løp rundt solen. En usynlig hånd styrer planetene på deres kretsløp over himmelen.
Den makten som styrer naturen, er også virksom i mennesket. De lovene som styrer både stjerner og
atomer, styrer også menneskelivet. De lovene som styrer hjertets virksomhet og regulerer
blodomløpet, stammer fra Den Allmektige, han som også har makt over sjelen. Fra ham kommer alt
liv. Det virkelige livet finnes bare i harmoni med ham. Overtrer vi hans fysiske, mentale eller
moralske lover, kommer vi ut av takt med universet og skaper disharmoni, anarki og forfall.
Hele naturen blir opplyst for dem som slik lærer å tolke den. Verden er en lærebok og livet en skole.
Menneskets tilhørighet i naturen og hos Gud, lover som styrer alt, følgene av lovbrudd, alt dette kan
ikke unngå å gjøre inntrykk på sinnet og forme karakteren.
Dette er lærdommer som våre barn trenger å tilegne seg. For småbarna er naturen en uopphørlig
kilde til lærdom og glede. Og de som er eldre av år og trenger naturens tause påminnelser om det
åndelige og evige, vil ikke finne mindre glede og lærdom i naturens undervisning. Det synlige er et
bilde på det usynlige. På alle ting kan de se Guds bilde og signatur.
Så langt det er mulig bør barna allerede fra sine første år få oppholde seg der denne flotte læreboken
ligger åpen foran dem. La dem se de herlige bildene som den største av alle kunstnere har malt på
himmelens skiftende lerret; la dem bli kjent med jordens og havets mirakler; la dem se de mysterier
som åpenbarer seg gjennom årstidene som kommer og går og lære av alt det Skaperen har gjort.
Legg en sikker grunnvoll
Grunnlaget for en sann utdanning kan ikke legges like fast og sikkert på noen annen måte. Likevel
vil selv ikke barna kunne unngå å legge merke til at det finnes motstridende krefter i naturen. Det er
her naturen trenger en tolk. Når vi ser at det onde utfolder seg også i naturens verden, må alle lære
den triste leksen: «Det har en fiende gjort» (Matt 13,28 Ntr),
Bare i lyset som skinner fra Golgata kan vi lese naturens undervisning rett. La fortellingen om
Betlehem og Golgata få vise hvordan det gode kommer til å seire over det onde, og at alle våre
velsignelser er en frelsens gave,
Torner, tistler og ugress er bilder på alt det onde som herjer og ødelegger. I sangfugler og blomster
som åpner seg, i ti tusen ting i naturen, fra skogens stolte trær til fiolene som blomstrer ved deres
røtter, ser vi den kjærligheten som gjenskaper. Naturen taler fortsatt til oss om Guds godhet.
«Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker (Jer 29,11).
Dette er det budskapet som vi i lys av korset kan lese på hele naturens ansikt. Himlene forkynner
hans ære, og jorden er full av det han har skapt.
Lekser fra livet
Den store læreren brakte sine tilhørere i kontakt med naturen så de kunne lytte til den røsten som
taler i alt det skapte. Ettersom de ble mildere til sinns og mer mottakelige, hjalp ham dem til å fatte
de åndelige lærdommene i alt det de så. Jesus brukte helst lignelser i sin undervisning, og de viser at
han var åpen for naturens påvirkning og frydet seg over å hente stoff til sin åndelige undervisning
fra hendelser i hverdagen.
Fuglene i luften, liljene på marken, såmannen og såkornet, gjeteren og sauen - alt dette benyttet
Jesus til å illustrere udødelige sannheter, Han hentet også bilder fra livets tildragelser, noe tilhørerne
var godt kjent med: Surdeigen, den skjulte skatten, perlen, fiskegarnet, mynten som ble borte, den
bortkomne sønnen, husene på fjell og sand. I hans undervisning var det noe som interesserte ethvert
sinn og talte til alles hjerter, Slik ble hverdagen ikke bare et stadig slit uten høyere tanker, for de
stadige påminnelsene om det åndelige og det vi ellers ikke kan se, gjorde livet lysere og edlere,
Vi burde også undervise på denne måten. La barna lære å se at naturen er et uttrykk for Guds
kjærlighet og visdom. Knytt tanken på ham til fugl og blomst og tre. La alt det synlige få tolke det
vi ikke kan se. Slik kan alle livets hendelser bidra til at vi lærer av Gud,
Vis dem at de lovene vi ser når vi slik gransker det skapte og livets erfaringer, også er til vårt beste,
og at vi bare kan ha sann lykke og fremgang når vi er lydige mot dem,
Tjenestens lov
Alt i himmelen og på jorden forkynner at livets store lover tjenestens lov. Vår evige Far gir liv til alt
levende. Kristus kom til jorden «som en tjener» (Luk 22,27 Ntr). Englene er «ånder i Guds tjeneste,
som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen» (Heber 1,14). Den samme tjenestens
lov står skrevet på alt i naturen. Fuglene i luften, dyrene på marken, trærne i skogen, bladene,
gresset og blomstene, solen på himmelen og stjernene som stråler - alle har sin oppgave. Innsjø og
hav, elv og brønn _ alle tar imot for å gi.
Idet alt i naturen bidrar til verdens liv, trygger det også sitt eget. «Gi, så skal dere få» (Luk 6.38 Ntr)
er en lekse som naturen lærer oss i like stor grad som Guds ord.
Åsene og slettene åpner vei for fjellbekken på vei mot havet, men det de gir, får de mangedobbelt
igjen. Bekken synger seg videre og etterlater skjønnhet og fruktbarhet. Åkrene kan være brune og
nakne etter sommervarmen, men et grønt belte viser hvor elven renner. Hvert vakkert tre, hver
knopp og hver blomst vitner om Guds nåde mot alle som blir nådens kanaler til verden.
Å så i tro
Noen av de rikeste av de nesten utallige leksene som naturen kan lære oss om liv og vekst, finner vi
i lignelsen om såkornet. Den rommer lærdom for både gammel og ung.
«Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp,
det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, uten at han vet hvordan. Av seg selv gir
jorden grøde: først strå, så aks og til sist modent korn i akset» (Mark 4.26-28 Ntr).
Kornet inneholder kimen til liv, Gud har gitt det evnen til å spire og vokse, men overlatt til seg selv
har det ikke kraft til å spire. Mennesket kan bidra til kornets vekst, men det kommer et punkt da vi
ikke kan utrette mer. Vi må stole på ham som i sin egen allmakt har knyttet såing til innhøsting på
forunderlig vis.
Det er liv i såkornet og det er kraft i jordsmonnet, men det blir ingen avling hvis ikke Den
Allmektiges kraft er aktiv dag og natt. Regnbygene må væte de tørste åkrene, solen må gi varme, og
kornet må bli tilført elektrisitet. Skaperen har gitt kornet liv, og bare han kan vekke det til live.
Kornet vokser og planten utvikler seg ved Guds kraft.
De som sår, sår i tro. De forstår ikke hvordan kornet spirer og vokser, men de har tillit til de
kreftene Gud bruker for å få plantene til å trives. De sår og forventer å høste det mangedobbelte i en
rik høst. Slik skal også foreldre og lærere arbeide og forvente en avling av det kornet de sår.
Det gode kornet kan bli liggende uoppdaget i hjertet, og vi merker ikke at det har slått rot. Men
senere, når Guds Ånd puster på sjelen, spirer kornet som lå skjult, og nå bærer det endelig frukt. Vi
vet ikke om det er dette eller hint som vil bære frukt av det vi gjør i livet. Men det er da heller ikke
vår oppgave å avgjøre det. Guds store pakt erklærer at «så lenge jorden står, skal sæd og høst ...
aldri mer ta slutt» (1 Mos 8.22). Bonden pløyer og sår i tillit til dette løftet. Vi har like stor grunn til
å stole på løftet når vi sår åndelig: «Slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det
vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil» (Jes 55,11).
Frøet som spirer illustrerer starten på det åndelige liv, og plantens utvikling er et bilde på
karakterutviklingen. Det finnes ikke liv uten vekst. Planten må enten vokse eller dø. Den vokser
hele tiden stille og umerkelig, og slik er det også med karakterutviklingen. På alle stadier i vår
utvikling kan vårt liv være fullkomment, men om Gud får sin vilje med oss, vil vi alltid gjøre
fremskritt.
Planten vokser når den tar til seg det Gud har gitt den for at den skal leve. Slik er det også med
åndelig vekst. Den krever samarbeid med Gud. Planten slår rot i jorden, og slik skal vi slå rot i
Kristus. Planten tar imot solskinn, dugg og regn, og slik skal også vi ta imot Den Hellige Ånd. Har
vi gitt våre liv til Kristus, vil han som er Rettferds sol, «renne med legedom under sine vinger» (Mal
4.2). Vi skal «blomstre som en lilje» (Hos 14,6).
Jesus er vårt eksempel
Utviklingen fra frø til plante er et bilde på barneoppdragelse. Det er «først strå, så aks og til sist
modent korn i akset» (Mark 4,28 Ntr). Han som fortalte denne lignelsen, hadde skapt det vesle
frøet, gitt det evnen til å vokse og fastsatt lovene for dets vekst. Og sannhetene i lignelsen ble
virkeliggjort i hans eget liv. Han som var himmelens majestet og ærens konge, ble et lite barn i
Betlehem og en stund var han et hjelpeløst småbarn som trengte mors omsorg. Da han var barn,
talte og handlet han som et barn. Han var hjelpsom og æret sine foreldre ved å gjøre det de ba ham
om. Men helt fra han begynte å tenke, vokste han stadig i nåde og kunnskap om sannheten.
Foreldre og lærere bør legge vinn på å utvikle de unges legning slik at de på hvert stadium i livet
kan gjenspeile alt det vakre som kjennetegner denne perioden og utvikle seg naturlig, slik som
plantene i hagen.
De små bør bli opplært til barnlig enkelhet. De bør lære å være tilfreds med de små, nyttige
pliktene, gledene og erfaringene som er naturlige for deres alder. Barndommen tilsvarer strået i
lignelsen, og strået har sin egen skjønnhet. Barn bør ikke presses til å vise en modenhet som er forut
for deres alder. De bør få bevare barndommens friskhet og sjarm så lenge som mulig. Jo stillere og
enklere deres liv får være, jo mer fritt for kunstig spenning og jo mer i harmoni med naturen, jo mer
vil deres fysiske og mentale livskraft og helse bli fremmet.
I Frelserens mirakel da han mettet de fem tusen, får vi et bilde på Guds kraft slik vi ser den om
høsten. Han som mangedoblet brødene, utfører et mirakel hver gang frøene i åkeren formerer seg.
Det er ved et slikt mirakel han stadig metter millioner av mennesker med avlingen fra jordens åkrer.
Menneskene får samarbeide med ham. De tar seg av kornet og baker brød av det. Derfor merker de
ikke det Gud gjør. Det han utretter i sin kraft, tilskriver de naturlige årsaker eller menneskers
inngrep. Hans gaver blir altfor ofte offer for selvisk misbruk. Dermed blir de en forbannelse og ikke
en velsignelse. Han ønsker å endre alt dette. Han vil at våre sløve sanser skal våkne til liv og
oppdage hans godhet, så hans gaver kan bli den velsignelsen for oss som han ville de skulle være.
Det er Guds ord, hans liv, som gir kornet liv, og når vi spiser kornet, får vi del i dette livet. Gud vil
at vi også, når vi mottar vårt daglige brød, skal innse hva han har gjort for oss og komme ham
nærmere.
I naturlovene følges årsak alltid av virkning. Innhøstingen bærer vitnesbyrd om såingen. Her er det
ikke rom for juks. Mennesker kan lure hverandre og få ros og lønn for tjenester de ikke har utført.
Men i naturen finner vi ikke slikt lureri. Høstmannen feller en hard dom over enhver utro
gårdbruker.
Slik er det så absolutt også på det åndelige området. Det ser ut som om det onde seirer, men i
virkeligheten er det ikke slik. Det finnes mennesker innen alle yrker og stillinger som ikke er tro
mot sine oppgaver, og de tenker gjerne at de tjener på det så lenge det ikke blir oppdaget. Men de
tar feil. De lurer seg selv. Livets avling er karakteren, og det er den som avgjør vår skjebne, både i
dette livet og i det som kommer.
Avlingen gjenskaper det frøet som ble sådd. Hvert frø bærer frukt etter sitt slag. Slik er det også
med de karaktertrekkene vi fremelsker. Selviskhet, kjærlighet til selvet, selvopphøyelse og
nytelsessyke formerer seg og resultatet blir sorg og elendighet. «Den som sår i sin menneskelige
natur, høster fordervelse av den; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden» (Gal 6 .8 Ntr).
Kjærlighet, medfølelse og godhet bærer en velsignet frukt og gir en avling som ikke forgår.
Høstmannen gir oss frøet tilbake mangedoblet. Ett enkelt hvetekorn som blir mangedoblet ved
gjentatte såinger, ville etter hvert dekke et helt jorde med gylne kornbånd. Også et enkelt liv, eller
en eneste handling kan få store følger.
Hvor mange kjærlighetsgjerninger har vel ikke sitt opphav i minnet om den alabastkrukken som ble
knust da Jesus ble salvet! Og tenk på hvilket utall av gaver den fattige, ukjente enkens «to
småmynter» har tilført Frelserens sak!
Liv og død
Fortellingen om såkornet lærer oss gavmildhet. «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den
som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse» (2 Kor 9,6 Ntr).
Herren sier: «Lykkelige er dere som sår ved alle bekker» (Jes 32,20), Å så ved alle bekker vil si å
hjelpe den som trenger vår hjelp. Det blir man ikke fattig av, Når du sår,. mangedobles såkornet.
Slik er det også når vi gir: Vi får bare flere velsignelser, Guds løfte sørger for at vi skal ha nok til å
kunne fortsette å gi.
Kornet som begraves i jorden symboliserer Frelserens offer for oss. Han sier: «Hvis ikke
hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt»
(Joh 12.24). Det var bare ved å gi sitt liv at Kristus kunne bære frukt for Guds rike.
Slik er det med alle Kristi medarbeidere som bærer frukt. Selviskhet og egennytte må bli borte.
Livet må legges i den plogfuren som er verdens nød, Men den som gir sitt liv, skal vinne sitt liv.
Bonden bevarer kornet sitt når han sår, På samme måte vil den bli bevart som villig gir sitt liv i
tjeneste for Gud og mennesker,
Forbered hjertet på sannhetens såkorn
Foreldre og lærere bør prøve å lære barna dette på en praktisk måte, Ungene bør selv få berede
jorden og så sine frø. Mens de arbeider kan foreldre og lærere fortelle om hjertets hage og det gode
eller onde som kan sås der. De kan forklare at det er like viktig å berede hjertet på å ta imot
sannhetens såkorn som å gjøre hagen ferdig for å ta imot vanlige frø, Når de sår frøet, kan de
fortelle om Kristi død, og når det spirer kan de lære dem om oppstandelsen, Etter som planten
vokser kan man fortsette å sammenligne den naturlige og den åndelige sæd.
De unge bør undervises på lignende vis. Også de kan lære av å stelle med jorden. Ingen tar over et
jordstykke og venter at det straks skal gi en god avling. Hardt og iherdig arbeid skal til, jorden må
bearbeides, kornet må sås og avlingen må dyrkes. Slik er det også med åndelig såing. Hjertets hage
må bearbeides. Jordbunnen må brytes opp ved omvendelsen. Ugress som kveler kornet, må rykkes
opp. Et jordstykke der tornene har fått overtaket, kan bare gjenvinnes med iherdige anstrengelser,
og slik er det også med hjertet: Onde tilbøyeligheter kan bare overvinnes ved iherdige anstrengelser
i Kristi navn og kraft, Når de dyrker jorden, vil tenksomme arbeidere oppdage uante rikdommer.
Den som ikke bryr seg om de naturlovene som gjelder, vil aldri drive det langt innen jordbruk eller
hagedrift. De må finne ut hva hvert enkelt planteslag trenger. Forskjellige sorter trenger forskjellig
Jord og dyrkningsmåte, og betingelsen for suksess er at man retter seg etter de lovene som gjelder
for hver enkelt.
Den påpasseligheten som skal til ved omplanting, så ikke en trevl av roten blir satt under press eller,
plassert feil, omsorgen for unge planter, beskjæring og vanning, luking og vern mot utøy gir oss
viktige lærdommer om karakterutvikling, men det gjør mer enn det. Selve arbeidet bidrar til å
utvikle oss. Den som lærer forsiktighet, tålmodighet og nøyaktighet og retter seg etter livets lover,
lærer noe som er av største betydning. Den stadige kontakten med livets mysterium og .naturens
skjønnhet samt den ømhet som vekkes når man sørger for disse vakre delene av Guds skaperverk,
skjerper tanken og foredler og høyner karakteren. Det de lærer, setter arbeiderne bedre i stand til å
arbeide med andre mennesker.
Andre illustrasjoner
Hele naturen vitner om Guds kraft til å helbrede. Blir et tre beskåret eller et menneske skadet eller
brekker et bein, begynner naturen straks å reparere skaden. Allerede før behovet oppstår, er hjelpen
der, og straks noe blir skadet, settes alle krefter inn på å lege skaden.
Slik er det også på det åndelige området. Før synden skapte behovet, hadde Gud tilveiebrakt
botemidlet. Enhver som gir etter for synden, blir såret av fienden, men overalt hvor synden er, der
er også Frelseren. Det er Kristi oppgave «å forkynne godt budskap for fattige... å sette undertrykte
fri!» (Luk 4.18 Ntr).
Dette arbeidet skal vi være med på. «Hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere... Hjelpe ham
til rette» (Gal 6.1 Ntr). Det ordet som her er oversatt «hjelpe til rette» betyr å sette i ledd igjen, som
når et bein har kommet ut av ledd. Og det er vel et godt bilde! Folk som faller i synd eller gjør feil,
kommer i ulage med alt omkring seg. De erkjenner kanskje sin feil og lider samvittighetskvaler,
men de kan ikke hjelpe seg selv. De er forvirret og rådville. Disse må vinnes tilbake, helbredes og
få tilbake sin tidligere plass. «Dere som har Ånden» må hjelpe dem til rette. Det eneste som kan
helbrede er den kjærligheten som kommer fra Jesu hjerte. Bare den som gjennomstrømmes av Kristi
kjærlighet, som treet av sevjen eller kroppen av blodet, kan hjelpe den som er såret av synden.
Kjærligheten er en utrolig kraft, for den kommer fra Gud. Det milde svaret som «demper sinne»,
den kjærligheten som er «tålmodig [og] velvillig», og som «dekker over en mengde synder» (Ordsp
15,1, 1 Kor 13,4 Ntr, 1 Pet 4,8) - om vi bare kunne lære dette, ville vi være i stand til å helbrede.
Liv ville bli forvandlet og jorden ville bli en forsmak på himmelen!
Alle kan forstå naturens lekser
Disse dyrebare leksene kan formidles så enkelt at selv småbarn kan fatte dem. Barnehjertet er ømt
og lett påvirkelig, og når vi som er eldre blir «som barn” (Matt 18,3 Ntr) og lærer enkelhet, mildhet
og øm kjærlighet av Frelseren, vil det ikke være vanskelig for oss å røre ved barnas hjerter og lære
dem kjærlighetens helbredende virkning.
Det er fullkommenhet i både det største og det minste av det Gud har skapt. Den hånden som hengte
verdenene i universet er den samme hånden som danner blomstene på marken. Undersøk bare den
minste og alminneligste av blomstene i veikanten under mikroskopet og legg merke til hvor utsøkt
vakker og fullkommen den er i alle sine deler. Det alminneligste arbeid er vakkert i Guds øyne når
det utføres med kjærlighet og troskap. Samvittighetsfull grundighet i små ting vil gjøre oss til hans
medarbeidere, og han vil rose oss.
Regnbuen på himmelen er resultatet av at solskinn og regn virker sammen, og buen over Guds trone
er et bilde på at hans nåde og rettferd hører sammen. Til synderen som angrer sier Gud: Du skal
leve! «Jeg har fått løsepenger for ham» (Jon 33,24). «For om fjellene viker og haugene vakler, skal
min miskunn aldri vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, som er barmhjertig
mot deg» (Jes 54.10).
Budskapet fra stjernene og naturen
Også stjernene har et oppmuntrende budskap til alle mennesker. Alle opplever vi før eller siden
stunder da hindringene virker uoverkommelige og det synes som vi umulig kan klare å oppnå de
mål vi har satt oss i livet. Da kan vi finne mot og standhaftighet i den leksen Gud ber oss lære av
stjernene på deres uforstyrrelige vei. «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte
disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor
og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes» (Jes 40,26).
Palmetreet står grønt og fruktbart midt i ørkenen enda det blir utsatt for stekende solskinn og
fryktelige sandstormer. Røttene får næring fra levende kilder. Den grønne kronen er synlig på lang
avstand over den avsvidde, øde sletten, og den reisende, som trodde han skulle dø, vakler videre
mot den kjølige skyggen og vannet som gir liv.
Treet i ørkenen er et symbol på det Gud vil at hans barns liv her i verden skal være. De skal finne
sjeler som er nær ved å omkomme i syndens ørken og føre dem til livets vann. De skal vise fortapte
menn og kvinner veien til ham som sier: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» (Joh
7,37).
Store, brede elver som nasjonene bruker til transport av passasjerer og gods, blir sett på som en
velsignelse for hele verden. Men hva med de små bekkene som bidrar til å danne de store elvene?
Uten dem ville de forsvinne. Uten bekkene er ikke elvene noe. Slik er det også med menn og
kvinner som er kalt til store oppgaver. De blir gjerne æret som om de store resultatene bare skyldes
deres innsats. Men disse prestasjonene har krevd trofast samarbeid fra enkle arbeidere nesten uten
tall mennesker som verden ikke kjenner til. De fleste av verdens arbeidere får ingen påskjønnelse
for sitt arbeid. Mange er fulle av misnøye og føler at deres liv er bortkastet. Men den lille bekken
som stille finner veien gjennom skogholt og enger, er like nyttig på sin måte som den brede
storelva. Bekken bidrar til elvas liv, og dermed er den med og oppnår det den aldri kunne klart på
egen hånd.
Mange trenger å lære dette. Folk forguder gode evner, og de streber alt for mye etter høye stillinger.
Mange vil ikke gjøre noe hvis de ikke blir anerkjent som ledere. Altfor mange må lovprises om de
skal vise interesse for arbeidet. Vi må lære å være tro og gjøre vårt beste med de kreftene og
mulighetene vi har og være tilfreds med den oppgaven Gud gir oss.
En lekse om tillit
«Spør bare dyrene, de lærer deg, himmelens fugler gir deg kunnskap ... fisken i havet har noe å
fortelle.» «Gå til mauren ... se på dens strev og bli vis!» (Job 12,7.8,Ordsp 6,6).
Vi skal ikke bare fortelle våre barn om disse dyrene Gud har skapt. Dyrene skal selv undervise dem.
Mauren lærer oss tålmodig flid, utholdenhet i møte med hindringer, å forberede oss for framtiden.
Fuglene lærer oss å vise tillit. Vår Far i himmelen sørger for dem, men de må selv finne mat, bygge
reir og oppdra ungene. Hele tiden er fiender ute etter å drepe dem, men likevel synger de i ett. Deres
sanger er fulle av glede!
Gud lar vannkilder springe fram i åsene der fuglene holder til og «synger mellom grenene» (Sal
104,12). Alle dyrene i skogen og på åsene tilhører hans store husholdning. Han åpner sin hånd og
«metter alt som lever med det som godt er» (Sal 145,16).
Iblant presser stormen i Alpene ørnen ned i trange fjellpass. Uværsskyer sperrer denne mektige
skogsfuglen inne og deres mørke masser skiller den fra de solrike høydene der den har sitt reir.
Forsøkene på å unnslippe synes nytteløse. Den kaster seg hit og dit og basker med sine sterke
vinger, og dens skrik gjaller mellom fjellene. Til slutt farer den med et triumfskrik oppad, trenger
gjennom skyene og er atter oppe i det klare solskinn, med mørket og uværet langt under seg.
Slik kan også vi være omsluttet av vanskeligheter, motløshet og mørke. Løgn, katastrofer og urett
sperrer oss inne. Det er skyer som vi ikke kan drive bort. Forgjeves kjemper vi mot
omstendighetene. Det finnes bare en utvei. Over skyene skinner Guds lys. På troens vinger kan vi
stige opp til ham i som bor i lyset.
Vi kan lære mye av naturen. Vi kan for eksempel lære selvstendighet av det treet som vokser alene
på sletten eller fjellsiden. Røttene strekker seg dypt ned i jorden, og dets rå kraft trosser uværet. Vi
kan lære betydningen av innflytelser tidlig i livet av den knortete, uformelige stammen som ble
bøyd som ungskudd, og som ingen jordisk makt senere kan rette ut. Vannliljen kan lære oss
hemmeligheten med et hellig liv. I en slimete dam og omgitt av ugress og rusk strekker den sin hule
stengel ned til den rene sanden på bunnen, og der henter den sitt liv og lar oss oppleve sine duftende
blomster og sin blendende renhet.
Slik må dere la barna lære å trekke lærdommer selv og oppdage sannheter mens de får kunnskap om
fakta fra sine lærere og lærebøker. Når de arbeider i hagen, så spør dem hva de lærer av å ta seg av
plantene sine. Når de ser på et vakkert landskap, så spør dem hvorfor Gud har kledd åkrene og
skogene i så mange herlige farger? Hvorfor er ikke alt dystert brunt? Når de plukker blomster, så få
dem til å tenke på hvorfor han bevarte skjønnheten i disse vandrerne fra Eden så vi skulle få se dem.
Lær dem å finne tegn i naturen på at Gud bryr seg om oss, hvordan alt er innrettet for å glede oss og
tilfredsstille våre behov.
Bibelens forfattere henter mange illustrasjoner fra naturen, og når vi legger merke til det som skjer i
naturens verden, vil Den Hellige Ånd hjelpe oss å forstå mer av det Guds ord lærer oss. Slik blir
naturen en nøkkel til Ordets skattkammer.
Vi bør oppmuntre barna til å finne de tingene i naturen som illustrerer det Bibelen lærer, og til å
finne de lærdommene Bibelen trekker av naturen. Slik kan de lære å se ham i trær og vinranker, i
liljer og roser, i sol og stjerner. De kan lære å høre hans røst i fuglenes sang, skogens brus, tordenen
som ruller og i havets musikk. Alt i naturen vil gjenta hans dyrebare lærdommer for dem.
De som slik blir kjent med Kristus, vil aldri igjen oppleve jorden som et ensomt eller trist sted. Den
vil være deres Fars hus, fylt med hans nærvær som engang selv gikk omkring på jorden.
Mental og åndelig utvikling
For sinn og sjel så vel som for kroppen, er Guds lov at vi vinner styrke ved å bruke våre krefter. I
samsvar med denne loven har Gud i sitt ord gitt oss det vi trenger til mental og åndelig utvikling.
Bibelen inneholder alle de prinsippene mennesket trenger å forstå for å bli skikket både til dette
livet og livet som kommer. Disse prinsippene er slik at alle kan fatte dem. De som er i stand til å
verdsette dens lære, vil ikke kunne unngå å få tanker som kan være til hjelp, samme hvilket
bibelvers de leser. Men et slikt tilfeldig eller usammenhengende studium er ikke det som vil gi oss
størst innsikt i Bibelens lære. Travle eller likegyldige lesere vil ikke kunne få tak i det store system
av sannheter som den rommer. Mange av dens skatter ligger langt under overflaten, og det er bare
mulig å tilegne seg dem ved flittig forskning og stadig innsats.
De sannhetene som til sammen utgjør den store helheten, må oppdages og samles inn, "litt her og
litt der!" (Jes 28.10). Når de blir gransket og satt sammen på denne måten, vil vi finne at de passer
fullkomment til hverandre. Evangeliene utfyller hverandre og profetiene, forklarer hverandre. Alle
sannheter fører oss dypere inn i en annen sannhet. Alle prinsippene i Guds ord har sin plass, og alle
fakta har sin betydning. Og hele oppbygningen vitner med sin plan og utførelse om ham som er
dens opphav. Ingen annen enn Den Allmektige kan ha planlagt eller gjennomført et slikt verk. Når
de forskjellige delene og gransker sammenhengen mellom dem, blir våre høyeste åndsevner satt i
intens virksomhet. Ingen kan unngå å utvikle sine mentale krefter ved et slikt studium.
Verdien av bibelstudium
Den mentale verdien av å studere Bibelen består ikke bare i å finne fram til sannheten og sette den
sammen. Den består også i den innsatsen som skal til for å fatte de emnene som blir lagt fram. Et
sinn som bare er opptatt av det trivielle, skrumper inn og svekkes. Hvis vi aldri prøver å forstå store
og vidtrekkende sannheter, mister vi evnen til å utvikle oss. Ingenting kan måle seg med studiet av
Guds ord når det gjelder å hindre dette forfallet og fremme sann vekst. Som middel til intellektuell
utvikling er Bibelen mer effektiv enn noen annen bok eller alle andre bøker til sammen. Ikke noe
annet studium kan gi slike mentale krefter som bestrebelsene på å fatte det åpenbarte ords veldige
sannheter. Det sinnet som slik kommer i kontakt med Den Allmektiges tanker, kan ikke unngå å
vokse og bli styrket.
Bibelens kraft til å utvikle vår åndelige natur er enda sterkere. Mennesket ble skapt til å ha samfunn
med Gud, og det er bare gjennom et slikt fellesskap at det finner ekte liv og utvikling. De som med
et oppriktig og lærevillig sinn gransker Guds ord og søker å forstå dets sannheter, vil komme i
kontakt med Ordets opphav. Bortsett fra deres eget valg er det ingen grenser for deres
utviklingsmuligheter. Med sitt brede utvalg av stilarter og emner har Bibelen noe som kan
interessere alle og røre ved alle hjerter. Den inneholder historie, biografier, prinsipper for
statsledelse og regler for hjemmet - prinsipper som menneskers visdom aldri har kunnet måle seg
med. Den rommer den dypeste filosofi og den vakreste og fineste poesi. Bibelens skrifter er av
umåtelig større verdi enn det noe menneske har skapt, selv om vi bare vurderer dem på denne
måten. Men deres rekkevidde er uendelig større og de er uendelig mye mer verd når man ser dem i
sammenheng med den store hovedtanken. I lys av denne tanken står alle emnene fram som enda
viktigere. Selv de sannhetene som lettest kan beskrives, inneholder prinsipper som er så høye som
himmelen og omfatter evigheten.
Frelsesplanen
Bibelens hovedemne og det emnet som alle andre emner kretser om, er frelsesplanen:
Gjenopprettelsen av Guds bilde i mennesket. Fra de første glimt av håp i den dommen som ble felt i
Eden til det siste store løftet i Åpenbaringen - "de skal se Guds åsyn, og hans navn skal være på
deres panner" (Ar 22,4) - er hver bok og hvert avsnitt i Bibelen opptatt av å åpne dette storslåtte
emnet: Å høyne mennesket ved den kraft "som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus" (1 Kor
15.57 Ntr).
Et uendelig stort forskningsområde åpner seg for dem som fatter denne tanken. De har nøkkelen
som vil åpne hele Guds ords skattkammer.
Frelsens vitenskap er vitenskapen over alle vitenskaper. Det er denne vitenskapen englene og alle
de som bor i syndfrie verdener gransker. Det er den vitenskapen som opptar vår Herre og frelser, og
det er denne vitenskapen Guds frelste skal granske gjennom endeløse tider. Dette er det høyeste
studium mennesker kan beskjeftige seg med. Mer enn noe annet studium vil det styrke sinnet og
løfte sjelen.
Den skaperkraften som frembrakte universet, møter vi i Guds ord. Dette ordet gir kraft og
frembringer liv. Enhver befaling er et løfte. Når viljen går med på befalingen og den blir en del av
oss, bringer den med seg Den Allmektiges liv. Det forvandler vår natur og gjenskaper Guds bilde i
oss.
Ta til deg av ordet
Sinnet, eller sjelen, bygges opp av det den ernærer seg av, og det er opp til oss hva vi gir vårt sinn.
Det står i vår makt å velge hva som skal oppta våre tanker og danne vår karakter. Gud sier til alle
som har den forrett å lese Bibelen: "Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige
ting, som du ikke kjenner til" (Jer 33.3).
Med Guds ord i hånden kan alle velge hvem de vil være sammen med. På Bibelens sider kan de få
kontakt med de beste og edleste som har levd, og de kan lytte til den eviges røst. De kan granske og
meditere over de emnene som "engler gjerne vil se inn i" (1 Pet 1.12), og de kan ha engler til
selskap. De kan følge den himmelske lærers skritt og lytte til hans ord da han underviste på fjellet
og sletten og ved sjøen. De kan leve som i himmelens atmosfære og gi andre håp og ønske om et
hellig liv. Selv kan de komme stadig nærmere den usynlige og evige verden, inntil portene åpner
seg og de går inn. De røstene som ønsker dem velkommen er de helliges røster, de som var deres
usynlige ledsagere på jorden - røster som de her lærte å skjelne og elske. De som gjennom Guds ord
har levd i samfunn med himmelen, vil føle seg hjemme i himmelens selskap.
Vitenskapen og Bibelen
Siden naturens bok og åpenbaringens bok er preget av den samme mesters tanker, kan de ikke
unngå å være i harmoni med hverandre. Med forskjellige metoder og på forskjellige språk vitner de
om de samme store sannhetene. Vitenskapen oppdager stadig nye under, men når forskningen
forstås riktig, innebærer den ikke noe som strider mot Guds åpenbarte ord. Naturens bok og det
skrevne ord kaster lys over hverandre. Når de forteller oss om de lovene Gud arbeider etter, blir vi
bedre kjent med ham.
Men folk har trukket feilaktige slutninger av ting de har observert i naturen, og dette har fått mange
til å tro at det er motsetninger mellom vitenskap og åpenbaring. For å gjenopprette harmonien har
man valgt bibeltolkninger som undergraver og ødelegger kraften i Guds ord. Man har ment at
geologien motsier en bokstavelig forståelse av den mosaiske skapelsesberetningen. Det hevdes at
det måtte millioner av år til for at jorden skulle utvikle seg fra kaos. I et forsøk på å få Bibelen til å
stemme med denne antatt vitenskapelige oppdagelsen har man gått ut fra at skapelsesdagene var
lange, ubestemmelige tidsperioder som varte i tusener eller til og med millioner av år.
Det er ikke nødvendig å trekke slike konklusjoner. Bibelens beretning harmonerer med seg selv og
med det naturen lærer oss. Om den første av skapelsesdagene blir det sagt: "Og det ble kveld, og det
ble morgen, første dag" (1 Mos, 1.5). De andre av de første seks dagene blir omtalt på samme måte.
Guds inspirerte ord sier at hver av disse tidsperiodene var en dag som besto av kveld og morgen, på
samme måte som alle dager siden den gangen. Om skapelsesmetoden sier Guds ord: "Han talte, og
det skjedde, han bød, og det sto der" (Sal 33.9). Hvor lang tid ville det ta for jorden å stå fram av
kaos, når Gud slik kunne kalle fram utallige verdener? Må vi gjøre vold på Guds ord for å gjøre
rede for hans gjerninger?
Det stemmer at det er funnet rester i jorden som vitner om at det har eksistert mennesker, dyr og
planter som var langt større enn noen vi kjenner i dag. Dette oppfattes som bevis for at det har
eksistert plante og dyreliv forut for den tiden som den mosaiske beretningen omhandler. Men
bibelhistorien gir fullgod forklaring på dette. Før syndfloden var plante- og dyreveksten langt
sterkere enn det som senere har vært tilfelle. Under syndfloden ble jordens overflate revet i stykker,
store omveltninger fant sted, og da jordskorpen ble omdannet, ble det bevart mange beviser på livet
slik det hadde vært før. De enorme skogene som ble begravd i jorden under syndfloden og senere
forvandlet til kull, danner veldige kulleier og gir oss olje som bidrar til vår tids komfort og
bekvemmeligheter. Alt dette som kommer for dagen er tause vitner om at Guds ord er sannhet.
Vitenskapens åpenbaringer
Teorien om jordens utvikling er i slekt med den teorien som hevder at mennesket - skaperverkets
kronjuvel - har utviklet seg fra mikrober, bløtdyr og firbente dyr. Når man tenker på hvor kort
menneskelivet er, forskernes snevre horisont, de mange og store feilene de gjør, hvor ofte deres
slutninger blir oppdatert eller forkastet og hvordan forskjellige forskeres teorier strider mot
hverandre, skal vi da - for å få spore vår opprinnelse tilbake til mikrober, bløtdyr og firbente dyr forkaste Skriftens enkle og storslåtte erklæring om at "Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds
bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem? (1 Mos 1,27). Skal vi forkaste denne
ættetavlen, som er flottere enn noe kongehus kan vise til: "Sønn av Adam, Guds sønn"? (Luk 3,38
Ntr).
Når de blir forstått på den rette måten, harmonerer både vitenskapens oppdagelser og livets
erfaringer med Skriftens vitnesbyrd om at Gud fortsatt er virksom i naturen.
I den salmen Nehemja skrev ned, sang levittene: "Du alene er Herren. Du har skapt himmelen, den
høye himmel og hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du holder liv i
alle ting" (NEH 9,6).
Skaperverket er fullført
Når det gjelder denne jorden, sier Skriften at skaperverket er avsluttet. "Guds verk var riktignok
fullført allerede da verden ble skapt" (HEB" 4,3), Men Gud bruker fortsatt sin makt, for han
opprettholder det han har skapt. Det er ikke en medfødt energi som gjør at pulsen slår eller at vi
puster. Hvert åndedrag og hvert eneste hjerteslag vitner om hans omsorg, for det er i ham vi lever,
beveger oss og er til. Alle, fra det minste insekt til mennesket, er daglig avhengig av hans omsorg.
”Alle sammen venter på deg. ...
Du strør ut, og de kan sanke;
du åpner hånden og metter dem med gode gaver.
Skjuler du ditt ansikt, gripes de av redsel;
tar du livsånden fra dem, dør de og blir til jord igjen.
Du sender din Ånd, og det skapes liv,
du fornyer jordens overflate"
(Sal 104,27-30. Se også Job 26,7-10, 26,11-14, Nah 1,3).
Den veldige kraften som er aktiv overalt i naturen og opprettholder alle ting, er ikke bare et prinsipp
som gjennomsyrer alt, en energi som setter det i hele i gang. Gud er ånd, men han har likevel
personlighet, for våre første foreldre ble skapt i hans bilde. Og som person har Gud åpenbart seg i
sin Sønn. Jesus, som er utstrålingen av Guds herlighet "og bildet av hans vesen" (Hebr 1.3), kom til
jorden som menneske. Han kom til verden som en personlig frelser. Som en personlig frelser for
han opp til himmelen. Som en personlig frelser går han i forbønn for oss i himmelen (Dan 7,13).
Apostelen Paulus, som skrev under Den Hellige Ånds ledelse, sier om Kristus at "i ham er alt blitt
skapt, i himmelen og på jorden, ... Han er før alt, og alt er til i ham" (KOL 1,16 17). Den hånden
som holder klodene i gang i rommet, den hånden som styrer alt i hele Guds univers, er den samme
hånden som ble naglet til korset.
Vi er ikke i stand til å fatte Guds storhet. "I himmelen har Herren sin trone" (Sal 11,4), men ved sin
Ånd er han til stede overalt. Alt det han har skapt, kjenner han inn og ut, og han er levende opptatt
av det, alt sammen.
”Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker,
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det" (Sal 139,2.3.6).
Se også Job 26,6; Sal 113,5.6; 139,7-10.
Skaperen av alle ting ga oss den forunderlige tilpasningen mellom midler og mål, ressurser og
behov. I den materielle verden sørget han for at ethvert ønske som var innpodet i oss, kunne bli
oppfylt. Han skapte menneskesjelen med dens evne til å forstå og elske, og han har sørget for at
sjelens behov skal bli tilfredsstilt. Et vagt prinsipp, et upersonlig vesen eller en ren abstraksjon kan
ikke tilfredsstille behovene og lengslene til mennesker som her i livet kjemper med synd og sorg og
smerte. Det er ikke nok å tro på lov og makt, på det som aldri hører ropet om hjelp eller viser
medlidenhet. Vi trenger å vite at det finnes en allmektig hånd som vil holde oss oppe, en venn som
føler med oss. Vi trenger en varm hånd å holde i og et hjerte som føler med oss. Og det er slik Gud
har åpenbart seg i sitt ord.
Vitenskapen erkjenner Guds makt
De som trenger dypest inn i naturens mysterier vil være de første til å innse hvor svake og uvitende
de er. De skjønner at det finnes dybder og høyder de ikke kan fatte, hemmeligheter de ikke kan
trenge inn i, Som Newton er også de rede til å si: "Jeg føler selv at jeg bare har vært et barn som
leker ved stranden og finner stein og skjell, mens sannhetens store hav lå uutforsket foran meg."
De mest dypsindige av forskerne føler seg tvunget til å se en allmektig kraft i naturen. Men uten
hjelp utenfra vil menneskets forstand bare oppleve selvmotsigelser og skuffelser i naturen. Bare i
lys av åpenbaringen kan naturens bok leses rett. "I tro forstår vi" (Hebr” 11.3),
”I begynnelsen ... Gud" (1 Mos 1,1), Bare her kan menneskesinnets mange spørsmål finne hvile.
Over, under og bortenfor oss bor den evige kjærlighet, og alt han gjør er med sikte på det gode som
han har behag i,
”Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse
av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger" (ROM 1,20). Men deres vitnesbyrd kan vi bare fatte
med hjelp fra den læreren som var Gud.
”Når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet" (Joh 16,13), Bare
med hjelp fra Ånden og Ordet kan vitenskapens funn tolkes rett. Bare når den Allmektige leder oss,
kan vi i studiet av hans gjerninger bli i stand til å tenke hans tanker etter ham.
Prinsipper og metoder i forretningslivet
Det finnes ikke noen gren innen lovlig forretningsvirksomhet som Bibelen ikke gir en vesentlig
forberedelse for. Dens prinsipper om flid, ærlighet, sparsommelighet, måtehold og et rent liv er
hemmeligheten til sann suksess. Disse prinsippene finner vi i Ordspråkene, og de er et sant
skattkammer av praktisk visdom. Hvor kan vel handelsfolk, håndverkere eller ledere innenfor
enhver gren av forretningslivet finne bedre leveregler for seg selv eller sine ansatte enn i det
vismannen sier:
”Ser du en mann som er dyktig i sitt arbeid? Han kan tre i tjeneste hos konger og skal ikke tjene hos
småkårsfolk" (Ordsp 22,29). "For den som eter og drikker blir fattig, og rusen kler folk i filler"
(Ordsp 23,21). "Den som omgås vismenn, blir vis" (Ordsp 13,20).
Dette rådet fra Kristus favner alle våre forpliktelser overfor hverandre: "Alt det dere vil andre skal
gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem" (Matt 7,12 Ntr).
Mange kunne ha unngått økonomisk fallitt og ruin om de hadde rettet seg etter de advarslene som så
ofte blir gjentatt og vektlagt i skriftene: "Ingen slipper straff når han løper etter rikdom" (Ordsp
28,20). "Den rikdom en vinner med løgn, er et pust som blir borte; den fører til døden" (Ordsp
21.61.) "Den som låner, må trelle for den som gir lån (Ordsp 22.7). "Den som borger for en
fremmed, må svi for det, den som nekter å gi håndslag, er trygg" (Ordsp 11.15.)
Disse prinsippene er viktige for samfunnets ve og vel, og de gjelder både i verdslige og religiøse
sammenhenger. De trygger liv og eiendom. Verden kan takke Guds lov for alt det som gjør det
mulig å samarbeide og ha tillit til andre. Denne loven finner vi i Guds ord, og det er fortsatt spor av
den i menneskehjertet, selv om den er blitt utydelig og er nesten utvisket. Salmistens ord: "For meg
er loven som du forkynner, bedre enn tusen stykker gull og sølv" (Sal 119.72), er uttrykk for en
absolutt sannhet som også forretnings verdenen er enig i. Selv i en tid som vår, der pengejag, skarp
konkurranse og ofte tvilsomme metoder hører til dagens orden, er det utbredt enighet om at
integritet, flid, måtehold, et rent liv og sparsomhet er en bedre kapital for den unge som skal
begynne sin karriere enn aldri så store pengemengder.
Men selv blant dem som forstår verdien av disse egenskapene og vet at de har sitt opphav i Bibelen,
er det få som kjenner til det prinsippet de bygger på. Det som ligger til grunn for integritet og sann
suksess i forretningslivet er erkjennelsen av at Gud eier alt. Han er den opprinnelige eieren, for han
har skapt alt. Vi er hans forvaltere. Alt det vi eier, har han betrodd oss for at vi skal bruke det slik
han vil.
Denne forpliktelsen gjelder alle mennesker. Den gjelder alle områder i livet. Enten vi vet det eller
ei, er vi forvaltere som Gud har gitt evner og talenter, og vi er satt her i verden for å gjøre en
oppgave han har gitt oss.
Alle har fått det arbeidet som deres evner gjør dem best skikket til, det arbeidet som vil være til
størst gagn for deres medmennesker og til størst ære for Gud.
Vår gjerning eller vårt kall er derfor en del av Guds store plan, og så lenge vi utfører vår oppgave i
samsvar med hans vilje, tar han ansvaret for resultatene. Som "Guds medarbeidere" (1 Kor 3,9 Ntr)
er det vår oppgave å være trofaste og følge hans retningslinjer. Det er derfor ingen grunn til uro og
engstelse. Vi skal gjøre det beste ut av alle våre evner, men vi må ikke sette vår lit til hvorvidt vi
lykkes med våre anstrengelser. Vi må bare stole på Guds løfte. Det ordet som mettet Israel i
ørkenen og holdt Elia i live under hungersnøden, er like mektig i vår tid. "Gjør dere altså ikke
bekymringer, og si ikke: Hva skal vi spise eller Hva skal vi drikke? ... Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg" (Matt 6,31-33 Ntr).
Tienden tilhører Herren
Gud gir menneskene evner til å skaffe seg rikdom, og han har knyttet en forpliktelse til gaven. Av
all vår vinning krever han en bestemt del. Tienden tilhører Herren. "All tiende i landet, både av
grøden på marken og av frukten på trærne, ... tiende av storfe og småfe, ... skal være viet til Herren"
(3 Mos 27,30.32). Guds befaling lyder slik: "Bring hele tienden til forrådshuset" (MAL 3,10). Det
er ikke tale om takknemlighet eller gavmildhet. Dette dreier seg ganske enkelt om ærlighet. Tienden
tilhører Herren, og han ber oss om å gi tilbake det som hører ham til.
”Av forvaltere kreves det at de viser troskap" (1 Kor 4,2 Ntr). Hvis ærlighet er et grunnprinsipp i
forretningslivet, må vi ikke da også erkjenne vår plikt overfor Gud - den plikten som ligger til grunn
for alle andre plikter?
Som forvaltere har vi ikke bare plikter overfor Gud, men også overfor mennesker. Alle står i gjeld
til Frelserens uendelige kjærlighet for de gavene som livet gir, Mat, klær og husrom; kropp, intellekt
og sjel - alt er kjøpt med hans blod, og han bruker det krav han har på vår takknemlighet og tjeneste
til å knytte oss til alle våre medmennesker. Han sier: "Tjen hverandre i kjærlighet" (Gal 5,13 Ntr,
se. (også Matt 25,40, Rom 1,14). Alt det som har velsignet vårt liv fremfor andres, forplikter oss
overfor alle dem vi kan gagne.
Vi må aldri glemme at de goder vi har med å gjøre, ikke er våre. Vi er bare forvaltere, og både
andres velferd og vår egen skjebne her i livet og i det som kommer, avhenger av at vi utfører våre
plikter overfor Gud og mennesker. "Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen"
(FORK 11,1 NB).
”Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For med
det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere" (Luk 6,38 Ntr).
”Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, sier Herren, Allhærs Gud. Da
skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål. Jeg vil skremme
gresshoppene bort fra dere, så de ikke ødelegger grøden på marken; frukten skal ikke slå feil på
vintrærne i hagen”(MAL3,10.11).
”Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett og ta
dere av enkers sak!" (Jes 1,17). "Den som hjelper en stakkar, låner til Herren, og Herren gir ham
igjen for hans velgjerning" (Jes 19,17). De som investerer på denne måten, samler seg en dobbelt
rikdom. Foruten alt det som de til slutt må forlate, om de har brukt det aldri så klokt, samler de seg
verdier for evigheten. Ikke noe er mer verdifullt verken på jorden eller i himmelen enn å være rik på
karakteregenskaper.
Ærlighed i forretningssaker
Herren kjenner de redeliges dager ,deres arv skal vare til evig tid De blir ikke til skamme i onde
tider ,i hungerens dager blir de mette”
Gud har i sitt ord gitt oss et bilde av Job. Han var velstående, hans liv var i ordets sanne betydning
en suksess, og han var en som både himmel og jord gledet seg over å hedre. Selv sier Job dette om
sine erfaringer ( Sal 37, 18 19 )
”Slik jeg hadde det i ungdommens dager,
da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
da Den Allmektige ennå var med meg,
og jeg hadde mine sønner omkring meg, ...
Når jeg gikk ut til byens port
og tok mitt sete på torget,
da trakk de unge seg tilbake
så snart de fikk øye på meg,
de gamle reiste seg og ble stående.
Høvdinger holdt opp med å tale
og la hånden på sin munn.
Stormenn tidde stille"
(Job 29,4.5.7-10. se også ”Job 31,32, 29,21-25).
"Det er Herrens velsignelse som gir rikdom, eget strev legger ingenting til" (Ordsp 10,22),
Bibelen viser oss også følgene av å vike av fra de rette prinsippene, enten det gjelder vårt forhold til
Gud eller til hverandre. Gud taler til dem han har betrodd sine gaver, men som ikke bryr seg om
hans krav: "Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår mye, men høster lite; dere spiser, men
blir ikke mette, dere drikker, men slokker ikke tørsten; dere kler dere, men blir ikke varme; og
leiekaren får sin lønn i en pung som ikke er tett" (HA" 1,5.6).
”Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: Hva er det vi har røvet
fra deg? Tienden og avgiftene!" (Mal 3,8).
Regnskapene til hvert eneste foretak og hver enkelt handel blir gransket av usynlige revisorer,
revisorer som har fullmakt fra ham som aldri går på akkord med urettferdighet og aldri ser mellom
fingrene med det som er ondt eller unnskylder urett. "Det finnes ikke noe mulm eller mørke hvor
ugjerningsmannen kan gjemme seg bort" (Job 34,22).
Guds lov uttaler en forbannelse over alle som gjør ondt. De kan la være å bry seg om denne røsten,
de kan prøve å overdøve advarselen, men det nytter ikke. Den forfølger dem og sørger for å bli hørt.
Den tar freden fra dem. Bryr de seg ikke om den, forfølger den dem til graven og vitner mot dem i
dommen. Den blir til en uslokkelig ild som til sist fortærer både ånd og kropp.
”Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et
menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Mark 8,36.37 Ntr).
Dette spørsmålet trenger seg på hver eneste forelder, lærer og student, alle mennesker, enten de er
gamle eller unge. Det er ikke mulig å kalle et forretningstiltak eller en livsplan sunn og hel hvis de
bare har øye for dette livets få år og ikke sikrer seg for evigheten. La de unge lære å huske på
evigheten når de legger sine planer. Lær dem å velge evige prinsipper og satse på å skaffe seg det
som er av varig verdi, så de sikrer seg "en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til
og møll ikke ødelegger" (Luk 12,33 Ntr).
Alle de som gjør dette, forbereder seg på den best mulige måten for livet her i verden. Alle som
samler seg skatter i himmelen, kommer til å oppdage at deres liv her nede blir bedre og rikere.
"Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer" (1 Tim
4,8).
Bibelske Livshistorier
Ikke noe annet i Bibelen kan lære oss mer enn dens livshistorier. Disse biografiene skiller seg fra
alle andre, for de er absolutt sannferdige. Den eneste som kan gi en absolutt sann skildring av
karakteren eller gi et riktig bilde av menneskelivet, er han som leser hjertet og ser hva som ligger til
grunn for motiver og handlinger. Slike skildringer finner vi bare i Guds ord.
Bibelen sier klart fra om at det vi gjør, følger av det vi er. Det vi opplever i livet er for en stor del
følgen av våre tanker og handlinger. "En uforskyldt forbannelse - den rammer ikke" (Ordsp 26,2
NB). "Lytt, du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker" (Jer 6,19).
Dette er en fryktelig sannhet, og den bør innprentes grundig. Enhver handling virker tilbake på den
som utfører den. Vi mennesker ser gjerne frukten av det vi selv har sådd i det onde som forbanner
våre liv. Men likevel er vi ikke uten håp.
Jakob ble forvandlet
Jakob grep til bedrag for å få den førstefødselsretten som Gud allerede hadde lovt ham, og frukten
høstet han da broren la ham for hat. I tjue år levde han i landflyktighet og led selv urett og ble
bedratt. Til slutt ble han nødt til å flykte for å redde seg. Og han høstet enda en gang, for hans egne
onde sider dukket opp i sønnene hans - et så altfor sant bilde på livets straffedommer.
Men Gud sier: Jeg vil ikke evig føre klagemål og ikke alltid være harm. Ellers ville deres ånd miste
sin kraft for mitt åsyn, deres livsånde som jeg har skapt. Fordi Israel hadde slikt syndig begjær, ble
jeg harm og slo dem; så skjulte jeg meg i min vrede. Men de vendte seg bort og gikk på den vei de
selv ville. Jeg så hvordan de gikk fram, men nå vil jeg lege og lede dem og trøste dem fullt og helt...
Så gir jeg fred til den som er nær, og fred til den som er langt borte. Jeg vil lege dem, sier Herren"
(Jes 57,16-19).
Jakob lot seg ikke overvelde av ulykken. Han hadde angret, og han hadde forsøkt å gjøre opp for sin
skyld mot broren. Og da han var i livsfare på grunn av Esaus sinne, søkte han hjelp hos Gud. "Så
velsignet han ham der" (1 Mos 32.29). Den tilgitte reiste seg i sin ful1e kraft. Nå var han ikke
lenger den som hadde fortrengt en annen, men en stor leder for Gud. Det var ikke bare sin brors
sinne han unnslapp. Han hadde også unnsluppet sitt eget jeg. Det ondes makt i ham var brutt, og
han var forvandlet. Når Jakob så tilbake på sitt liv, så han hvordan Gud hadde holdt ham oppe.
Jakobs sønner
Vi ser det samme i fortellingene om Jakobs sønner. Gud opphever ikke sine lover. Han handler ikke
i strid med dem. Men han forvandler. Ved hans nåde blir forbannelsen til en velsignelse.
Av alle Jakobs sønner var Levi en av de mest grusomme og hevngjerrige. Han var en av de to som
hadde mest skyld for det forræderske mordet på Sikems innbyggere. Levis karaktertrekk gikk igjen
hos hans etterkommere, og det fikk Gud til å bestemme at "jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem
utover i Israel" (1 Mos 49,7). Men anger førte til omvendelse, og når de var trofaste mot Gud under
de andre stammenes frafall, ble forbannelsen forvandlet til den største æresbevisning.
”På den tid skilte Herren ut Levi stamme til å bære Herrens paktskiste og til å stå for Herrens åsyn
og gjøre tjeneste for ham og lyse velsignelse i hans navn" (5 Mos 10,8).
Levittene skulle gjøre tjeneste i helligdommen og fikk ikke eie land. De bodde sammen i byer som
var forbeholdt dem, og de levde av tienden og de gavene og ofringene som var viet tjenesten for
Gud. De var folkets lærere, var til stede ved alle deres fester, og overalt ble de æret som Guds
tjenere og representanter. Hele folket hadde fått denne befalingen: "Vokt deg så du ikke glemmer
levitten så lenge du lever på din jord." "Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre.
Herren er hans arv" (5 Mos 12,19; 10,9).
Gjennom tro til seier
I Israels historie finner vi enda et eksempel på den sannheten at "som han tenker i sin sjel, slik er
han" (Ordsp 23,7 NB). De som var sendt ut for å speide ut Kanaan-landet, kom tilbake og
rapporterte til folket, som nå var samlet ved grensen. De var så redde for de vanskelighetene de
hadde oppdaget at de rent glemte hvor vakkert og fruktbart landet var. Byene hadde enorme murer,
krigerne var kjemper, og de hadde stridsvogner av jern, og alt dette hadde tatt motet fra dem. Folket
tok heller ikke Gud med i beregningen og gjentok de vantro speidernes dom: "Vi kan ikke gå til
angrep på dette folket, for det er sterkere enn vi" (4 Mos 13,31).
Men to av de tolv som hadde sett landet, mente noe annet. "Vi skal nok få det i vår makt" (4 Mos
13,30), sa de, for de holdt Guds løfte for å være mer verd enn kjemper, høye murer og jernvogner.
De vandret sammen med tvilerne i førti år, men Kaleb og Josva kom inn i landet som Gud hadde
lovt dem. Kaleb var fortsatt like modig som da han dro ut av Egypt. Han ba om å få kjempenes
festning som sin andel, og det fikk han. I Guds kraft fordrev han kananittene, og deres vingårder og
olivenlunder ble hans eiendom. De feige og opprørske omkom i ørkenen, men de som hadde tro Kaleb og Josva - fikk spise av druene i Esjkoldalen.
Det er ingen sannhet som går klarere fram av Bibelen enn faren ved bare en gang å vike av fra det
som er rett; det er en fare både for den som gjør det gale og for alle dem som blir påvirket av ham.
Eksemplets makt er stor, og når det finner støtte i våre onde tilbøyeligheter, blir det nesten
uimotståelig.
Det ondes sterkeste festning i vår verden er ikke det usle liv til en hemningsløs synder eller et
ynkelig utskudd. Det er den som ellers ser ut til å leve et anstendig, hederlig og edelt liv, men som
lar en synd få blomstre. For den som kjemper en hemmelig kamp mot en overveldende fristelse og
står skjelvende på kanten til avgrunnen, er et slikt eksempel en av de kraftigste fristelsene til å
synde. Mennesker som har høye begreper om liv, sannhet og ære, men likevel med vilje overtrer et
av Guds hellige bud, har fordreid sine edle gaver og blitt en snare for andre. Begavelse, talenter,
medfølelse, ja, til og med gavmilde og vennlige handlinger, kan slik bli Satans lokkemidler til synd
og føre til menneskers fall og undergang.
Det er derfor Gud har gitt oss så mange eksempler på følgene av selv en gal handling. Fra den
sørgelige beretningen om den ene synden som "brakte døden og al1 vår smerte inn i verden og var
skyld i at vi mistet Eden", til fortellingen om ham som solgte herlighetens Herre for tretti
sølvpenger, møter vi i Bibelen en overflod av slike eksempler, lik fortidens lystente varder som
varslet fare.
Da Elias tro sviktet
Bibelen advarer oss også om følgene av at vi kun en gang gir etter for en menneskelig svakhet eller
villfarelse - det som er resultatet av at vi gir slipp på troen.
Elias tro sviktet en gang, og dermed ble hans livsverk avbrutt. Det var en tung byrde han hadde
båret for Israel. Trofast hadde han advart mot folkets avgudsdyrkelse, og med stor uro håpet og
ventet han i tre og et halvt år på tegn til omvendelse. På Karmel-fjellet sto han alene på Guds side.
Ved tro ble avgudsdyrkelsen overvunnet, og det velsignede regnet bar vitnesbyrd om de
velsignelsens strømmer som ventet på å falle i Israel. Men nå var Elia svak og sliten. Han flyktet for
Jesabels trusler, og da han var alene i ørkenen, ba han om å få dø. Troen hadde sviktet. Han skulle
ikke komme til å fullføre det arbeidet han hadde påbegynt. Gud ba ham salve en annen til å være
profet i hans sted.
Men Gud hadde merket seg at hans tjener hadde tjent ham av hjertet. Elia skulle ikke omkomme
motløs og ensom i ødemarken. Han skulle ikke stige ned i graven, men sammen med Guds engler
stige opp og være hos Gud i hans herlighet.
Disse livshistoriene beskriver det alle mennesker en dag skal komme til å forstå - at synd bare fører
til skam og tap og at vantro er nederlag, men også at Guds barmhjertighet når ned til de største dyp,
og at troen løfter opp dem som angrer og gir dem plass blant Guds sønner og døtre.
Lidelsens skole
Alle de som fullt og helt tjener Gud eller andre mennesker, får sin grunnopplæring i sorgens skole.
Jo tyngre ansvaret er og jo større tjenesten, jo grundigere er prøven og jo strengere skolen.
Legg merke til det Josef, Moses, Daniel og David gjennomgikk. Sammenlign Davids ungdomstid
med beretningen om Salomo, og tenk over resultatene.
I sin ungdom fikk David oppleve Saul på nært hold, og oppholdet ved hoffet og kontakten med
kongens hus ga ham innblikk i de bekymringer, sorger og vanskeligheter som skjulte seg bak
kongehusets pomp og prakt. Han så at stas og prakt ikke kunne gi fred i sjelen. Han var lettet og
glad når han kunne forlate hoffet og komme hjem til buskapen og sauene.
Da David måtte flykte ut i ødemarken på grunn av Sauls sjalusi, ble han avskåret fra menneskers
hjelp og måtte stole mer på Gud. Livet i ødemarken var preget av usikkerhet og uro, han var stadig i
fare og ofte på flukt. Alt dette, men også den slags menn som kom til ham i ødemarken, krevde at
han viste streng selvdisiplin. Disse opplevelsene vekket og utviklet evnen til å omgås mennesker,
han lærte å hate urett og vise medfølelse med de undertrykte. År med venting og farer lærte David å
finne sin trøst, sin støtte og sitt liv i Gud. Han lærte at det bare var ved Guds makt at tronen kunne
bli hans, og det var bare i hans visdom han kunne herske med klokskap. Fordi han hadde lært i
motgangens og sorgens skole, fikk David dette ryktet - som senere ble skadet av hans store synd - at
han "gjorde rett og rettferd mot hele sitt folk" (2 SAM 8.15).
Salomo lærte ikke den disiplin som hadde preget Davids ungdom. Livet, omstendighetene og hans
karakter ga ham fortrinn fremfor alle andre. Edel som ung, edel som voksen og elsket av Gud - slik
begynte Salomo sin regjeringstid, og den ga store løfter om ære og velstand. Gud hadde gitt ham
visdom, og nasjonene var forundret over hans innsikt og visdom. Men den stoltheten som
velstanden førte med seg, skilte ham fra Gud. Salomo vendte ryggen til gleden i samfunnet med
Gud og fant nå tilfredsstillelse i sanselige nytelser. Han sier selv om dette:
”Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vingårder, ... Jeg samlet meg også sølv og
gull og rikdom fra andre konger og land... Jeg ble stor, ja, større enn noen som levde i Jerusalem før
meg. ... Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender, det jeg hadde strevd
og slitt med. Se, alt var tomhet og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne under solen... Da ble jeg
lei av livet, ... Jeg ble lei alt mitt strev, alt slitet jeg har hatt under solen" (FORK 2,4-11.17.18).
Av egen bitter erfaring lærte Salomo å kjenne tomheten i et liv som setter jordiske ting høyest. Han
reiste altre til hedenske guder, men fikk lære hvor tomme deres løfter om hvile for sjelen er. Senere
i livet, da han tørst og sliten vendte seg bort fra verdens sprukne brønner, kom han tilbake og drakk
igjen av livets kilde. Under Åndens veiledning fortalte han om de årene han hadde kastet bort og de
advarslene hans liv rommer. Så Salomos livsverk gikk ikke helt tapt, men det han hadde sådd,
høstet folket mye ondt av. Lidelsens skole lærte ham til slutt det han trengte.
Men tenk bare hvor herlig Salomos livsdag kunne blitt etter et slikt morgengry, om han bare i sin
ungdom hadde lært den leksen som lidelsen hadde lært andre!
Job settes på prøve
For de som elsker Gud, de "som etter hans råd er kalt" (Rom 8.28 NB), rommer Bibelens
livshistorier en enda dypere lære om sorgens tjeneste. "Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er
Gud" (Jes 43,12). Sorgen vitner om at Gud er god, og at godhet er det største av alt.
Uegennytte er Guds rikes prinsipp, og det er dette prinsippet Satan hater. Helt fra den store
maktkampen begynte har han forsøkt å bevise at det som ligger til grunn for Guds handlemåte er
egennytte, og slik behandler han alle som tjener Gud. Det er Kristi og alle kristnes oppgave å
motbevise Satans påstand.
Det var for å gi et eksempel på uegennytte i sitt eget liv at Jesus kom som menneske. Alle som går
inn for dette prinsippet, skal samarbeide med ham og la det bli virkelighet i det praktiske liv. Å
velge det rette fordi det er rett, å stå for det som er sant selv om det koster lidelse og ofre - "det er
den lodd Herrens tjenere får, den rett jeg gir dem, sier Herren" (Jes 54,17).
Svært tidlig i verdens historie finner vi beretningen om et menneske som Satan angrep på denne
måten.
Han som gransker hjertene, gir Job dette skussmålet: "Det fins ikke hans make på jorden. Han er en
hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt." Det var
denne mannen Satan angrep med denne hånlige anklagen: "Det er vel ikke uten grunn at Job frykter
Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? ... Men rekk bare
hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i
ansiktet."
Herren sa til Satan: "Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på" (Joh
1,8-12). "Han er i din makt. Spar bare livet hans!" (Joh 2,6).
Da Satan hadde fått denne tillatelsen, tok han fra Job alt han hadde, småfe og storfe, tjenestefolk,
sønner og døtre, og han "slo Job med vonde byller fra hode til hæl" (Joh 2,7).
Men det ble helt enda mer malurt i hans beger. Vennene hans så på motgangen som straff for synd,
og de plaget hans forpinte sjel med anklager om synd.
Enda det virket som både himmel og jord hadde sviktet ham, klamret han seg til troen på Gud og
bevisstheten om at han var rettskaffen. Han ropte: Jeg er inderlig lei av livet." "Å, om du ville
gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket inntil din vrede går over! Om du ville sette meg en
frist og så huske på meg igjen!" (.Joh 10,1; 14,13). "Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham"
(Job 13,15 NB). "Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se
ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed" (Joh 19,25-27; Se også Job 19,7-21; 23,3-10).
Job sa: "Som gull skal jeg bestå hans prøve" (Job 23,10). Slik hans tro var, slik skjedde det også.
Hans tålmodige utholdenhet rettferdiggjorde hans egen karakter og dermed Guds karakter, som han
var representant for. "Herren [vendte] hans lagnad. Han lot ham få dobbelt så mye som han hadde
hatt før... Fra nå av velsignet Herren Job enda mer enn før" (Joh 42,10-12).
Jonatan og døperen Johannes
Blant de som gjennom selvfornektelse har fått del i Kristi lidelser finner vi Jonatan og døperen
Johannes.
Jonatan var i kraft av sin fødsel arving til tronen, men han visste at Gud hadde satt ham til side. Han
var en varm og trofast venn av sin rival, og han beskyttet Davids liv med fare sitt eget. Han sto også
trofast ved sin fars side da det gikk nedover med farens makt og mørket tetnet til omkring Saul. Til
slutt falt han sammen med sin far. Navnet Jonatan er æret i himmelen, og her på jorden vitner det
om kraften i uegennyttig kjærlighet.
Døperen Johannes vekket folket da han sto fram som forløper for Messias. Store skarer fulgte ham
fra sted til sted, folk fra alle lag i samfunnet. Men alt dette endret seg da han kom, som døperen
hadde vitnet om. Folket fulgte Jesus, og Johannes oppdrag var snart fullført. Men han vaklet ikke i
troen. "Han skal vokse, jeg skal avta," sa han (Joh 3,30).
Tiden gikk, og det riket som Johannes hadde ventet skulle komme, ble ikke opprettet. I Herodes
fangehull, der han var avskåret fra det frie livet og den friske luften i ørkenen, ventet og håpte han.
Jesus grep ikke til våpen og fengselsporten ble ikke sprengt, men at de syke ble helbredet,
evangeliet ble forkynt og menneskers liv ble høynet, vitnet om at Kristus var sendt av Gud.
Johannes satt alene i fengslet, og han så hvor hans vei, likesom Mesterens, førte. Men han godtok
sin skjebne - å lide med Kristus. Himmelens sendebud fulgte ham til graven. Hele universet, både
de som hadde falt og de som ikke hadde falt, var vitne til denne seieren for uegennyttig tjeneste.
Og i alle de generasjoner som har gått siden da, har lidende mennesker funnet hjelp og støtte i det
vitnesbyrdet som Johannes liv var. I fangehullet, på skafottet eller i flammene har både menn og
kvinner gjennom århundrer med mørke funnet kraft i minnet om ham som Jesus hadde omtalt slik:
"Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes" (Matt
11,11 Ntr).
Poesi og sang
I Den hellige skrift finner vi både de eldste og de mest opphøyde dikteriske uttrykk. Før de første av
verdens diktere hadde sunget, gjenga gjeteren fra Midjan disse ordene fra Gud til Job - ord som
mangler sin like i majestetisk storhet og som menneskets mest opphøyde verker ikke når opp til:
”Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll? ...
Hvem stengte for havet med porter,
da det brøt skummende fram fra dypet,
den gang jeg kledde det med skyer
og svøpte det i tett skodde,
den gang jeg satte en grense for det
og stengte med bom og dører?
Hit kommer du, sa jeg, ikke lenger,
her skal dine brautende bølger stanse"
(Joh 38,4-11; se også Joh 38,12-27; 38,31,32).
Få også med deg de vakre uttrykkene i beskrivelsen av våren, fra Høysangen:
"For se, nå er vinteren slutt,
regnet er over, det er borte.
Blomstene kommer til syne på marken;
sangens tid er kommet,
turtelduen kurrer i vårt land.
Fikentreet setter frukt,
det anger av blomstrende vintrær.
Min elskede, stå opp!
Kom, du min fagre pike!"
(Høys 2,1 1-13).
Og Bileams motvillige profeti, hvor han velsignet Israel, er ikke mindre vakker (4 Mos 23,7-23;
24,4-6,- 16-19).
Lovsangstonen er himmelens atmosfære, og når himmelen berører jorden, oppstår det musikk og
sang - "takkesang og strengespill" (Jes 51,3),
Guds smil hvilte over den nyskapte jord da den lå der, vakker og fullkommen, "mens alle
morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd" (Joh 38,7). Slik har menneskehjerter
forent seg med himmelen i lovsangstoner som svar på Guds godhet. Mange av hendelsene i
menneskehetens historie har blitt skildret i sang,
Den første sangen Bibelen forteller om at mennesker sang, var det herlige gledesutbruddet som lød
ved Rødehavet da israelittene takket Gud:
"Jeg vil lovsynge Herren, for han er høy og herlig;
hest og kriger styrtet han i sjøen.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.
Han er min Gud, ham vil jeg love,
min fars Gud, ham vil jeg lovsynge"
(2 Mos 15,1.2; SF (OGSÅ 2 Mos 15,6-11.18-21).
Mennesker har mottatt store velsignelser som svar på lovsang. En av israelittenes opplevelser i
ørkenen er omtalt med få ord, men den inneholder en lærdom som fortjener vår oppmerksomhet:
"Derfra drog de til Beer. Det er den brønnen hvor Herren sa til Moses: Kall folket sammen, så skal
jeg gi dem vann!" (4 Mos 21,16). Da sang Israel denne sangen:
"Spring fram, du kilde!
La sangen lyde
for brønnen som høvdinger har gravd,
som folkets fremste menn har boret
med herskerstav og septer" (4 Mos 21,17.18)
Tenk så ofte dette gjentar seg ved åndelige opplevelser: Ordene i hellige sanger åpner angerens,
troens, håpets og kjærlighetens kilder i sjelen!
Det var med lovsang at israelittene under Josjafat gikk ut til sin store frihetskamp. Josjafat hadde
mottatt ryktet om en forestående krig. "Det kommer en stor hær imot deg," var beskjeden,
"moabittene og ammonittene og sammen med dem en del av meunittene." "Da ble kongen redd.
Han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham, og lyste ut faste over hele Juda." Og Josjafat
trådte fram for folket på templets forgård, der han utøste sin sjel i bønn. Han innrømmet hvor
hjelpeløse de var og klynget seg til Guds løfte. "Vi har ikke styrke nok til å stå mot denne store
hæren som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg" (2
Krøn 20.2.1. 3.12).
Da kom Herrens Ånd over levitten Jehasiel, og han sa: "Lytt, alle judeere og dere som bor i
Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store
hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds... Men det er ikke dere som skal kjempe denne
gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren
frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med
dere" (2 Krøn 20,14-17).
"Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ørkenen" (2 Krøn 20,20). Foran hæren gikk
det sangere. De stemte i lovsang til Gud og priste ham for den seieren han hadde lovet dem.
Fire dager senere vendte hæren tilbake til Jerusalem. Da bar de på byttet fra fienden og priste Gud
for seieren som var vunnet.
Davids liv var fullt av omveltninger, men han hadde stadig kontakt med himmelen gjennom sang.
Hans opplevelser som ung gjeter blir vakkert skildret i disse ordene:
Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til
vann der jeg finner hvile, ... Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For
du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg" (Sal 23,1-4).
Da han som mann var en jaget flyktning og måtte søke tilflukt i fjellene, skrev han:
”Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg, mitt legeme stunder etter deg
i det øde, tørre, vannløse land...
For du har vært en hjelp for meg,
jeg jubler i skyggen av dine vinger"
(Sal 63.2.8; Se også Sal 42,12; 27,1).
Den samme tilliten ånder i de ord David skrev da han var blitt avsatt og flyktet fra Jerusalem under
Absaloms opprør. Utmattet av sorg og fluktens strabaser hadde han og følget stoppet ved Jordan for
å få noen timers hvile. Han ble vekket av ropet om at de straks måtte flykte. Elven gikk dyp og stri,
og hele skaren med menn, kvinner og småbarn måtte krysse den i mørke, for bak dem nærmet
styrkene til hans forræderske sønn seg hurtig.
I prøvelsens mørkeste time sang David:
"Da jeg ropte høyt til Herren,
svarte han meg fra sitt hellige fjell.
Jeg la meg ned og sovnet - og våknet,
for Herren holder meg oppe.
Jeg er ikke redd om ti tusen mann
fylker seg mot meg på alle kanter" (Sal 3,5-7).
Etter sin store synd, og i fortvilet anger og avsky over seg selv, vendte han seg likevel til Gud som
sin beste venn:
”Vær meg nådig, Gud, i din trofasthet,
slett ut mine overtredelser i din store barmhjertighet...
Rens meg for synd med isop,
vask meg, så jeg blir hvitere enn snø" (Sal 51,3-9).
I hele sitt lange liv fant ikke David hvile her på jorden. "For ditt ansikt er vi fremmede og gjester
som alle våre fedre," sa han. "Våre dager på jorden er som en skygge og uten håp" (1 Krøn 29,15).
"Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss. Derfor frykter vi ikke
om jorden skaker, om fjellene vakler i havets dyp" (Sal 46,23).
I sitt liv på jorden møtte Jesus fristelser med sang. Når fiendene kom med skarpe, sårende ord, og
når han var omgitt av uhygge, misnøye, mistillit eller knugende frykt, kunne man ofte høre at han
sang om tro og hellig glede.
Den siste, triste kvelden, da de skulle spise påskemåltidet og han skulle bi forrådt og drept, stemte
han i denne salmen:
”Lovet være Herrens navn
fra nå og til evig tid!
Fra soloppgang til solnedgang
skal Herrens navn være lovet" (Sal 113,2.3; se også." Sal 116,1-8).
I jordens siste store krise vil Guds lys skinne klarest når mørket trekker til. Da vil håpets og troens
sang lyde med de klareste og mest opphøyde toner.
”Den som er fast i sjel og sinn,
lar du alltid ha fred,
for han setter sin lit til deg.
Stol da alltid på Herren,
for Herren er en evig klippe" (Jes 26,3-4).
Sangens makt
Sangenes historie i Bibelen gir oss mange tips om bruken og nytten av sang og musikk. Musikk blir
ofte misbrukt til nedbrytende formål, og slik blir den et av fristelsens mest forlokkende
hjelpemidler. Men blir den rett brukt, er den en stor gave fra Gud, og den kan inspirere sjelen og
spore tanken til det som er høyt og edelt. Under vandringen i ørkenen ble israelittene oppmuntret av
tonene fra hellige sanger, og slik vil Gud at også hans barn i vår tid skal glede seg på
pilegrimsferden. Det er ikke mange måter som er bedre egnet til å feste hans ord i hukommelsen
enn å gjenta dem i sang. Og en slik sang har en merkelig makt. Den har evnen til å temme grove og
ukultiverte menneskers sinn, skjerpe tanken og vekke medfølelse. Den fremmer harmonisk
samarbeid og fordriver svartsyn og fryktsomme tanker, som bare bryter ned motet og svekker vår
handlekraft. Den er et av de mest effektive hjelpemidlene til å påvirke hjertet med åndelig sannhet.
Vi bør aldri miste av syne den verdien sangen har i undervisningen. Blir det sunget i hjemmet - rene
og gode sanger - vil det bli færre irettesettelser og mer munterhet, håp og glede. På skolen vil sang
dra elevene nærmere Gud, og nærmere lærerne og hverandre.
Som et ledd i gudstjenesten er det like mye tilbedelse i sang som i bønn. Ja, mange sanger er bønn.
Lærer vi barna å forstå dette, vil de tenke mer på ordenes betydning når de synger, og de vil bli mer
mottakelige for ordenes makt.
Idet vår frelser fører oss til evighetens terskel, der Guds herlighet stråler fram, fanger vi opp den lov
og takk som kommer fra koret omkring tronen. Og når ekkoet fra englesangens toner fyller våre
hjem her på jorden, vil våre hjerter komme de himmelske sangerne nærmere. Samfunnet med
himmelen begynner på jorden. Her lærer vi grunntonen i lovsangen.
Bibelens mysterier
Ingen dødelige kan fullt ut fatte den evige Guds karakter eller gjerninger. Vi kan ikke lodde
dybdene i Den Allmektige. Den hellige Gud vil alltid forbli et mysterium, både for de skarpeste og
best utdannede mennesker og for de svakeste og mest uvitende. "Sky og skodde er omkring ham,
rett og rettferd er hans trones grunnvoll" (Sal 97,2). Vi kan forstå så mye av hans hensikter som vi
er i stand til å fatte. Ut over dette må vi fortsatt stole på den hånden som er allmektig og det hjertet
som er fullt av kjærlighet.
I likhet med Gud selv, rommer hans ord mysterier som vi med våre begrensninger aldri kan forstå.
Men Gud har likevel gitt oss tilstrekkelig med beviser i Skriften. Guds eksistens, hans karakter og
sannheten i hans ord er godtgjort ved vitnesbyrd som taler til vår forstand - og vi finner dem i rikt
mål. Det stemmer at han ikke har fjernet muligheten for tvil. Tro må støtte seg til vitneutsagn, ikke
beviser. De som ønsker å tvile, har mulighet for det, men de som ønsker å kjenne sannheten, finner
rikelig grunn til å tro.
Det er ingen grunn til å tvile på Guds ord bare fordi vi ikke forstår alle hans handlemåter. I naturens
verden er vi alltid omgitt av undere som ligger utenfor vår fatteevne. Skal vi så bli overrasket når vi
også i den åndelige verden støter på mysterier som vi ikke fatter? Problemet er bare at
menneskesinnet er for svakt og begrenset.
Sterke beviser for Bibelens Inspirasjon
Bibelens mysterier er ikke noe argument mot den. Tvert imot, de er blant de sterkeste bevisene for
at den er inspirert av Gud. Hvis Bibelen bare hadde fortalt oss det om Gud som vi selv kan forstå,
hvis dødelige kunne fatte hans storhet og majestet, da ville den ikke bære så tydelig preg av å være
fra Gud. Storheten i det den beretter, burde overbevise oss om at den er Guds ord.
Bibelen åpner sannheten så enkelt og godt tilpasset menneskehjertets problemer og lengsler at det
har forbauset og sjarmert selv de mest opplyste samtidig som den har åpnet veien til livet for fattige
og uopplyste. "Selv ikke dårer skal gå seg vill." (Jes 35,8). Jo mer vi gransker Bibelen, jo sterkere
blir overbevisningen om at vi står overfor den levende Guds ord, og menneskefornuften bøyer seg
for storheten i Guds åpenbaring.
Gud vil at sannheten i hans ord stadig skal åpne seg mer for den som ærlig søker ham. "Det som er
skjult, hører Herren vår Gud til; men det som er åpenbart, gjelder for oss og våre barn" (5 Mos
29,29). Tanken om at visse deler av Bibelen ikke lar seg forstå, har ført til at noen av dens viktigste
sannheter er blitt forsømt. Men det må understrekes, og ofte gjentas, at Bibelens mysterier ikke er
skjult fordi Gud vil skjule sannheten, men fordi vår egen svakhet eller uvitenhet gjør det umulig for
oss å forstå sannheten og ta den til oss. Problemet er vår kapasitet, ikke Guds ønske. Gud vil at vi
skal forstå så mye som mulig av nettopp de delene av Skriften som folk ofte hopper bukk over fordi
de tror at de er uforståelige. "Hele Skriften er innåndet av Gud" for at vi skal bli "satt i stand til all
god gjerning" (2Tim 3,16.17 Nb),
Det er ikke mulig for noe menneske å komme til bunns i en eneste av Bibelens sannheter eller
løfter. Et menneske ser herligheten fra ett ståsted mens en annen ser den fra et annet ståsted, men
likevel ser vi bare glimt. Den fulle stråleglansen ligger utenfor vår synsevne.
Studiet av Bibelen gir nye krefter
Når vi betrakter de store sannhetene i Guds ord, finner vi at bredden og dybden overgår vår
forstand. Det ligger foran oss som et bunnløst, grenseløst hav.
Et slikt studium har liv og kraft. Tanken og hjertet får nye krefter, nytt liv. Denne erfaringen er det
beste beviset for at Bibelen kommer fra Gud. Guds ord metter sjelen slik brød metter kroppen.
Brødet gir oss det kroppen trenger. Av erfaring vet vi at det frembringer blod og bein og hjerne.
Still det samme kravet til Bibelen. Hva blir følgene når dens prinsipper får prege karakteren? "Det
gamle er borte, se, det nye er blitt til" (2 Kor 5,17 Ntr). Den har gitt menn og kvinner kraft til å
bryte med syndige vaner. De har gitt avkall på selviskhet. De som før spottet, viser respekt,
alkoholiserte har sluttet å drikke, umoralske lever nå et rent liv. Sjeler som før var preget av Satans
bilde, er blitt forvandlet til Guds bilde. Denne forandringen er selv det største av alle mirakler. En
forvandling som ordet utfører, er et av Bibelens største mysterier. Vi forstår det ikke. Vi kan bare
tro, slik Skriften sier, at det skyldes "Kristus blant dere, håpet om herlighet!" (Kol 1.27 Ntr).
Kjenner vi dette mysteriet, har vi nøkkelen til alle de andre. Den åpner universets skattkammer for
sjelen og gir mulighet for en grenseløs utvikling.
Og denne utviklingen blir vår når Guds karakter stadig står klarere for oss - i Skriftens herlighet og
hemmelighet. Hadde det vært mulig for oss å forstå Gud og hans ord fullt ut, ville vi ikke lenger
kunne oppdage mer sannhet eller utvide vår kunnskap, og det ville ikke være mulig å utvikle seg
videre. Gud ville ikke lenger være den høyeste, og mennesket ville ikke lenger kunne gjøre
fremskritt. Men takk, Gud, slik er det ikke. Gud er evig, og alle visdommens skatter finnes i ham.
Derfor kan vi i all evighet fortsette vår granskning, og vi skal stadig lære mer, selv om vi aldri
kommer til bunns i hans rikdom på visdom, godhet og kraft.
Historie og profeti
Bibelen er den eldste og mest omfattende historien som finnes. Den kom rett fra den evige sannhets
kilde, og gjennom tidene har Guds hånd bevart dens renhet. Den kaster lys over en fjern fortid som
vår forskning forgjeves søker å trenge inn i. Bare i Guds ord møter vi den makten som la jordens
grunnvoller og spente ut himmelhvelvingen. Bare her finner vi en pålitelig beretning om nasjonenes
opprinnelse. Bare her fortelles menneskehetens historie fri for menneskers stolthet eller fordom.
I slektens historiske annaler kan det se ut som om nasjoners oppblomstring og rikers vekst og fall er
et resultat av dødelige menneskers vilje og dyktighet. Deres makt, ærgjerrighet og luner later til å ha
styrt begivenhetenes gang. Men i Guds ord trekkes forhenget til side, og vi ser bak, over og
gjennom hele dette spillet og motspillet av menneskers interesser og makt og lidenskaper. Her ser vi
at barmhjertighetens Gud ved sine virkemidler stille og tålmodig fremmer det som er hans vilje.
Den sanne historiefilosofien finner vi i Bibelen. Guds hensikt med å skape folkeslag og gi dem
deres plass på jorden blir åpenbart i den uforlignelig vakre og ømme uttalelsen Paulus kom med til
de vise i Aten: "Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han
satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle
søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham" (Ap; 17.26.27). Da Gud skapte, var det for å
befolke jorden med skapninger som skulle være til velsignelse både for seg selv og andre - og til
ære for Skaperen. Alle kan velge å ha dette som sitt mål i livet. Om dem sier Guds ord: "Det folket
jeg har dannet meg, skal forkynne min pris" (Jes 43,21),
I sin lov har Gud åpenbart de prinsippene som ligger til grunn for all sann lykke, både for nasjoner
og enkeltmennesker. Moses taler om Guds lov når han sier: "Dere skal legge vinn på å leve etter
dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige" (5 Mos 4,6). De velsignelsene
som slik ble garantert Israel, er like sikkert og på samme betingelser garantert ethvert folk og hvert
eneste menneske overalt på jorden.
Bare Gud kan gi makt til nasjonenes ledere
Den makt som hver eneste hersker på jorden utøver, er gitt av himmelen, og suksess avhenger av
hvordan de bruker den makten de har fått. For hver enkelt er de ordene som i gammel tid ble talt til
Nebukadnesar, selve livets lære: "Riv deg løs fra dine synder ved å vise rettferd og fra dine
misgjerninger ved å være barmhjertig mot de nødlidende. Så skal din lykke vare" (Dan 4,27).
De som forstår dette og innser at disse prinsippene blir brukt når Gud åpenbarer sin makt, han som
"avsetter konger og innsetter konger" (Dan 2,21) - de forstår historiens filosofi.
Bare i Guds ord går dette klart fram. Her får vi se at både nasjonenes og den enkeltes styrke ikke
består i de muligheter eller ressurser som later til å gjøre dem uovervinnelige, og den består heller
ikke i den storheten de skryter av. Den blir målt etter deres troskap mot Guds vilje.
Oldtidens Babylon
Vi finner et eksempel på denne sannheten i det gamle Babylons historie. Kong Nebukadnesar fikk
se et tre som bilde på det som skulle være formålet med nasjonens regjering. Treet var så høyt at
"toppen nådde helt til himmelen, og det var synlig til jordens ende. Løvet var fagert og frukten rik;
det gav føde til alle." I skyggen av det levde markens dyr, og i grenene hadde fuglene sine reir (Dan
4,11.12), Dette beskriver hva slags regjering det er som oppfyller Guds formål - en regjering som
beskytter og hjelper folket.
Gud lot Babylon bli stort for at det skulle oppfylle denne hensikten. Lykken fulgte nasjonen helt til
det nådde en rikdom og makt man aldri siden har sett maken til, og som Skriften ganske passende
symboliserer med "hodet av gull" (Dan 2.38).
Men kongen vedkjente seg ikke den makten som hadde gjort ham mektig. Nebukadnesar var
hovmodig og sa: "Sannelig, dette er det store Babylon som jeg med min veldige makt har bygd til
kongesete, til ære for min herlighet!" (Dan 4,30).
I stedet for å beskytte sitt folk, ble Babylon en stolt og grusom undertrykker. De ord som Bibelen
bruker når den skildrer grusomheten og griskheten hos Israels herskere, avslører grunnen til at både
Babylon og mange andre riker har falt siden verden ble til: "Med vold og med hårdhet har dere
hersket over dem" (Esek 34,4 Nb).
For Babylons hersker lød den hellige vokterens dom: "Til deg, kong Nebukadnesar, lyder disse ord:
Kongedømmet er tatt fra deg" (Dan 4,31).
”Med Babel, herligst blant rikene, kaldeernes stolte pryd, skal det gå som den gang Gud gjorde ende
på Sodoma og Gomorra" (Jes 13,19).
Verdensrikers vekst og fall
Enhver nasjon som har trådt fram på historiens scene, har fått lov til å ta sin plass så det kan bli klart
om den ville oppfylle hensikten til "den hellige vokteren", Profetiene har fulgt de store
verdensrikenes vekst og fall - Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom. Historien har gjentatt
seg med alle disse og med mindre mektige riker. De fikk alle en prøvetid, og alle sviktet. Deres
herlighet visnet, makten forsvant og en annen tok deres sted.
Rikene forkastet Guds prinsipper, og dette førte til deres undergang, men likevel kan vi se at Guds
styrende prinsipp var virksomt i alt de gjorde.
Dette lærer vi i en fantastisk symbolsk fremstilling som ble gitt til profeten Esekiel mens han var
flyktning i kaldeernes land. Esekiel fikk synet på en tid da han var plaget av triste minner og
engstelige forutanelser. Hans fedres land lå øde. Jerusalem var avfolket. Selv var profeten en
fremmed i et land hvor ærgjerrighet og grusomhet dominerte. På alle kanter så han tyranni og urett,
og han ble så fortvilet at han sørget både natt og dag. Men de symbolene han fikk se, åpenbarte en
makt som sto over jordens herskere.
Esekiel og virvelvinden
Da han var ved Kebar-elven, så Esekiel et stormvær som så ut til å komme fra nord, "en stor sky
med flammende ild. Det strålte og skinte omkring den, og inne i ilden blinket det som av skinnende
metall." En rekke hjul grep inn i hverandre og ble holdt i gang av fire skikkelser. Høyt over alle
disse "var det noe som lignet safirstein. Det hadde form som en tronstol, og på det som hadde form
som en tronstol, satt det en skikkelse; den var som et menneske å se til." "Under vingene på
kjerubene kunne en se noe som lignet en menneskehånd" (Esek 1,4.26; 10,8). Hjulene var ordnet så
innviklet at de ved første øyekast så ut til å være i full forvirring, men de beveget seg i fullkommen
harmoni. Himmelske vesener ble støttet og ledet av hånden under kjerubenes vinger, og de holdt
hjulene i gang. På tronen over dem satt Den Allmektige, og rundt om tronen var det en regnbue,
tegnet på Guds barmhjertighet.
Hjulenes forviklinger var under ledelse av hånden under kjerubenes vinger, og slik er også
menneskelige begivenheter et komplisert spill som er under Guds kontroll. Midt under rikenes strid
og larm styrer han stadig det som skjer på jorden, han som sitter over kjerubene.
Vi har noe å lære av beretningen om riker som det ene etter det andre har fått tildelt tid og sted. Gud
har en plass i sin store plan for alle folk og hvert enkelt menneske. I dag blir mennesker og riker
målt og veid av ham som ikke tar fei1. Alle avgjør sin skjebne med sitt eget valg, og Gud sørger for
at hans hensikter blir oppfylt.
Den historien som den store JEG ER har skissert i sitt ord, binder lenke etter lenke sammen i den
store profetiske kjeden, helt fra den evigheten som ligger bak oss og til evigheten i framtiden, og
den forteller oss hvor vi i dag er i tidenes opptog og hva vi kan vente oss av tiden som ligger foran.
Alt det profetiene har forutsagt skulle skje fram til vår tid, kan vi nå lese om i historiebøkene, og vi
kan være trygge på at alt det som ennå skal skje, kommer til å bli oppfylt i sin tid.
På terskelen til store begivenheter
Sannhetens ord har tydelig forutsagt den endelige undergangen for alle jordiske riker. Vi finner
budskapet i den dommen som Gud felte over den siste av Israels konger: "Så sier Herren: Bort med
turbanen, av med kronen! ... Gjør det lave høyt og det høye lavt. Jeg legger alt i ruiner, bare ruiner.
Det er ute med landet inntil han kommer, han som har retten til det. Ham vil jeg overgi det til"
(Esek 21,26,27).
Den kronen som ble tatt bort fra Israel, gikk siden til Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom.
Gud sier: " Det er ute med landet inntil han kommer, han som har retten til det. Ham vil jeg overgi
det ti1."
Denne tiden er ikke langt unna. Tidens tegn sier i dag at vi står på terskelen til store og mektige
begivenheter. Det er røre overalt i verden. Frelserens profeti om det som skulle skje før hans
komme, går i oppfyllelse foran øynene på oss: "Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om
krig... Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv
mange steder" (Matt 24,6.7 Ntr).
Vår tid er overveldende viktig for alle som lever. Herskere og statsmenn, folk i ledende og betrodde
stillinger, tenkende menn og kvinner av alle samfunnslag - alle er opptatt av det som skjer rundt oss.
De betrakter det anspente, rastløse forholdet mellom nasjonene. De ser den intensiteten som preger
alt, og de skjønner at noe stort og avgjørende snart skal skje - at verden står på stupet til en veldig
krise.
Englene holder nå stridsvindene tilbake så de ikke skal blåse før verden er blitt advart om den
kommende dom. Men det trekker sammen til et uvær som snart kommer til å bryte løs over jorden,
og når Gud gir sine engler beskjed om å slippe stormene løs, vil det bli en kamp som ingen penn
kan beskrive.
Jordens siste begivenheter
Bare Bibelen gir en riktig fremstilling av dette. Her blir de siste, store begivenhetene i verdens
historie åpenbart, begivenheter som allerede nå kaster sine skygger over oss.
"De har overtrådt lover, satt forskrifter til side og brutt den evige pakt. Derfor skal forbannelse
fortære hele jorden; de som bor på den, må bøte for sin skyld" (Jes 24,5.6).
Jeg så på jorden - den var øde og tom, og på himmelen - dens lys var borte. Jeg så på fjellene - de
skalv, og alle haugene bevet. Jeg så - det fantes ikke et menneske, og alle fugler under himmelen
var fløyet. Jeg så - det fruktbare land var blitt ørken, og alle byene var revet ned" (Jer 4,23-26).
"Gå inn i kamrene dine, mitt folk, lukk dørene etter deg! Hold deg skjult en liten stund, til vreden er
gått over" (Jes 26,20).
"For du sier: Herren er min tilflukt.
Den Høyeste har du gjort til din bolig.
Du skal ikke rammes av noe vondt,
og ingen plage skal nå ditt telt" (Sal 91,9 10; se også Sal 50,1-4; Mik 4.10-12; Jer 30,17,18; Jes
25,9,8; 30,22-24; 60,18; 54,14).
De profetene som mottok disse store synene, lengtet etter å forstå hva de betydde. De "gransket og
ransaket, ... idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til...
Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort
for dere... - dette som englene trakter etter å skue inn i" (1 Pet 1,10-12).
Disse skildringene av det som skal skje er av stor betydning og levende interesse for dem som står
på grensen til oppfyllelsen. Guds barn har speidet og lengtet, bedt og ventet på disse begivenhetene
helt siden våre første foreldre måtte forlate Edens hage.
Sanne verdier
I vår tid er menn og kvinner oppslukt av sanselige nytelser, akkurat som før verden gikk under
første gang. De har mistet det usynlige og evige av syne. De ofrer evige rikdommer til fordel for det
som forgår. Deres tanker må bli høyere, de trenger en videre horisont. De trenger å bli vekket av
sine sløve og verdslige drømmer.
De trenger å lære av rikenes vekst og fall, for de er klart skildret i Skriften og viser at en ytre og
verdslig glans er verdiløs. Babylon med all sin makt og prakt er fullstendig forsvunnet - til tross for
at den tids mennesker så på denne makten og prakten som urokkelig og varig. Som "blomsten i
gresset" er det forsvunnet. Slik forgår alt som ikke har Gud til grunnvoll. Bare det som er
innlemmet i hans hensikt og uttrykker hans karakter, kan bestå. Hans prinsipper er det eneste som er
urokkelig i vår verden.
Det er disse store sannhetene som både gamle og unge trenger å lære. Vi må granske Guds hensikt i
rikenes historie og i åpenbaringen av de kommende ting, så vi kan vurdere den sanne verdi av både
de synlige og de usynlige ting og oppdage livets virkelige mål. Hvis vi lærer prinsippene i Guds rike
her og nå og blir rikets undersåtter og innbyggere, vil vi være beredt til å ta det i eie når han
kommer.
Det er ikke lenge til. Med tanke på det som skal læres, arbeidet som skal utføres og den
karakterforvandlingen som skal finne sted, er det bare så altfor lite tid igjen.
”Det jeg har sagt, skal ikke utsettes lenger. Når jeg taler et ord, skal det settes i verk, lyder ordet fra
Herren Gud" (Esek 12,27.28).
Bibelkunnskap og bibelstudium
Både som barn, ungdom og voksen studerte Jesus Skriften. Han satt daglig på sin mors fang mens
hun underviste ham fra profetrullene. Som ung dro han ofte opp i fjellsiden eller inn blant trærne i
grålysningen og i aftenskumringen. Der tilbrakte han en stille time i bønn og studium av Guds ord. I
voksen alder viser hans intime kjennskap til Skriften at han må ha gransket den flittig. Han fikk sin
kunnskap på samme måte som vi kan få den, og derfor er hans mentale og åndelige kraft et
vitnesbyrd om Bibelens verdi som lærebok.
Undervis barna fra de er små
Barna ble ikke glemt da vår Far i himmelen ga oss sitt ord. Bare se på alt det mennesker har skrevet.
Finner du noe som fanger hjertet og vekker en slik interesse hos de små som Bibelens fortellinger?
I disse enkle beretningene blir de store prinsippene i Guds lov klart fremstilt. Her finner vi
eksempler som barna kan forstå, og allerede mens de er små, kan foreldre og lærere ta fatt på
oppgaven med å oppfylle Herrens befaling om hans bud: "Du skal gjenta dem for dine barn og tale
om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp" (5 Mos
6.7).
Lignelser, kart og bilder vil være til hjelp når disse leksene skal forklares, og de vil feste dem i
hukommelsen. Foreldre og lærere bør stadig være på utkikk etter bedre metoder. Vi bør vie våre
friskeste tanker, våre beste metoder og våre største anstrengelser til bibelundervisningen.
Skal vi vekke og styrke interessen for Bibelen, vil mye avhenge av andaktene. Morgen- og
kveldsandakten bør være dagens vakreste og mest utbytterike stunder. Vi må ikke la bekymringer
og uvennlige tanker få forstyrre denne tiden. Foreldre og barn kommer for å være sammen med
Jesus og englene. Andakten bør være kort og full av liv. Vi bør tilpasse den for anledningen og
variere den fra gang til gang. La alle ta del i bibellesningen. Lær Guds lov og gjenta den ofte. Det
vil øke barnas interesse hvis de noen ganger får bestemme hva dere skal lese. Still dem spørsmål om
det dere leser, og la også dem spørre. Snakk med dem om slikt som kan kaste lys over teksten. Når
ikke andakten er for lang, så la barna ta del i bønn og sang, om det så bare er ett vers.
Skal andaktene bli det de bør være, må de forberedes med omtanke. Og foreldre bør ta tid til
bibelstudium med sine barn hver dag. Dette vil utvilsomt kreve både arbeid, planlegning og litt
offervilje, men de vil få rikelig lønn for innsatsen.
Skal vi få våre barn interessert i Bibelen, må vi være interessert i den selv også. Hvis vi vil at de
skal bli glade i bibelstudium, må vi selv elske det. Vår undervisning vil bare få den innflytelsen som
vårt eksempel og vår innstilling gir.
Gud kalte Abraham til å undervise i sitt ord. Han valgte ham til å være far for et stort folk, for han
så at Abraham ville lære sine barn og sitt hus prinsippene i Guds lov. Og det var Abrahams eget liv
som ga undervisningen kraft. Hans store husholdning besto av over tusen mennesker. Mange av
dem var selv fedre og mødre, og ikke så få var nylig blitt omvendt fra hedenskapet. En slik
husholdning krevde en fast hånd ved roret. Svak og vaklende undervisning ville ikke være nok.
Gud omtalte Abraham slik: ”Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og
etterkommere å holde seg til Herrens vei." Men han brukte sin myndighet med slik varme og
klokskap at hjerter ble vunnet. Abrahams innflytelse strakte seg ut over hans eget hus. Overalt hvor
han satte opp sitt telt, bygget han et alter der han kunne ofre til Gud og tilbe ham. Når teltet ble
flyttet, ble alteret stående. Mangen omflakkende kanaanitt hadde lært Gud å kjenne gjennom
Abrahams liv og stoppet ved alteret for å ofre til Gud.
Når undervisningen fra Guds ord gjenspeiles like trofast i lærerens liv, vil den ha like stor virkning i
vår tid.
Alle må stå til regnskap
Det er ikke nok å vite hva andre har tenkt eller lært om Bibelen. I dommen må hver enkelt svare for
seg selv overfor Gud, nå er tiden da vi bør finne ut hva som er sannhet. Men for at studiet skal bli
effektivt, må man vekke elevens interesse. Det er spesielt viktig at lærere som har å gjøre med barn
og unge som er svært ulike i lynne, bakgrunn og tenkesett, har dette klart for øye. Når vi skal
undervise barn om Bibelen, kan vi med fordel legge merke til hvordan de tenker og finne ut hva de
er interessert i. Så kan vi vekke deres interesse for det Bibelen har å si om disse tingene. Han som
skapte oss med våre forskjellige evner, har gitt noe for enhver i sitt ord. Når de unge ser at Bibelens
undervisning er relevant for deres eget liv, kan du lære dem å søke veiledning i den.
Hjelp dem også å sette pris på dens skjønnhet. Mange anbefalte bøker er ikke bare verdiløse, men
opphissende og usunne. De blir tillatt på grunn av deres antatte litterære verdi. Hvorfor skal vi tilby
våre barn disse forurensede bekkene når de kan ha fri adgang til Guds ords rene kilder? Bibelen har
en fylde, en styrke, en dybde av mening som er uuttømmelig. Få barn og unge til å grave fram dens
skatter, både dens tanker og dens språkdrakt.
Når skjønnheten i alt dette fanger deres interesse, vil en mildnende makt røre ved deres hjerter. De
vil bli tiltrukket av ham som har åpenbart seg for dem, og de fleste vil ønske å vite mer om ham og
det han har gjort. De som studerer Bibelen, bør lære å komme til den med et lærevillig sinn. Vi skal
granske den for å få vite hva Gud sier, ikke for å finne beviser for våre egne meninger.
Det var Ånden som ga oss Guds ord, og sann kunnskap om Bibelen får vi bare med Åndens hjelp.
Men skal vi få denne kunnskapen, må vi leve etter den. Vi må rette oss etter alt det Guds ord sier.
Vi kan gjøre krav på alle dens løfter. Det livet Bibelen sier vi skal leve, skal vi leve med ordets
hjelp. Det er bare når vi har denne holdningen til Bibelen at vi kan lese den med utbytte.
Studiet av Bibelen krever at vi er grundige og utholdende. Vi må være like seriøse og iherdige når
vi leter etter skatter i Guds ord som gullgraveren er når han leter etter skatter i jorden.
I daglig bibelstudium er det ofte best å studere ett vers om gangen. Vi bør ta ett vers og konsentrere
oss om å finne ut hva Gud vil si oss i dette verset. Bruk så tid på denne tanken til den blir din egen.
Det er bedre å studere en tekst på denne måten til betydningen står klart for oss enn å skumme
gjennom mange kapitler uten noe bestemt mål og uten at man egentlig har lært noe.
En av hovedårsakene til at mennesker blir mentalt udugelige og moralske sveklinger er at de
mangler evnen til å konsentrere seg som noe som er verd deres oppmerksomhet. Vi er stolte over å
ha så mye lesestoff, men den store mengden bøker, selv slike som i seg selv ikke er skadelige, kan
være et virkelig onde. Det blir daglig trykket en strøm av bøker og annet lesestoff, og både gammel
og ung vender seg til å lese raskt og overfladisk. Dermed mister de evnen til å tenke grundig og se
sammenhenger.
Dessuten er mange av de tidsskrifter og bøker som nå utbres over landet som plagene i Egypt, ikke
bare banale, intetsigende og fordummende, men direkte skitne og fornedrende. Ikke bare beruser de
tanken og ødelegger sinnet; de ødelegger sjelen. Den som er makelig anlagt og ikke har noe bestemt
mål i livet, blir et lett bytte for det onde. Det er på syke og livløse organismer soppen vokser. Det
giddeløse sinn er Satans verksted. La tanken bli rettet mot høye og hellige idealer, gi livet et edelt
mål som virkelig engasjerer, for da får ikke det onde så lett fotfeste.
Så lær de unge å studere Guds ord grundig. Når det får bo i sjelen, vil det bli et sterkt vern mot
fristelser. Salmisten sier: "I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg." "Etter det
ord du har talt, holdt jeg meg borte fra røverstier" (Sal 119.11; 17,4).
Sammenlign skriftsted med skriftsted
Bibelen er sin egen tolk. Skriftsteder bør sammenlignes med hverandre. De unge må lære å se
Skriften som et hele og oppdage sammenhengen mellom de forskjellige delene. De bør bli kjent
med dens store hovedemne: Guds opprinnelige plan med verden, hvordan den store konflikten
oppsto, og frelsesverket. De bør lære å forstå de to prinsippene som kjemper om herredømmet, og
de bør lære å spore disse prinsippene gjennom historien og profetien, helt fram til det hele er slutt.
De må få se hvordan denne kampen griper inn i alle sider av menneskelivet, at mennesket gjennom
alt det gjør i livet åpenbarer det ene eller det andre av de to motstridende prinsippene, og at de
allerede nå avgjør hvilken side de kommer til å stå på i konflikten.
Alle Bibelens deler er inspirert av Gud og er til nytte for oss. Det gamle testamente bør ikke få
mindre oppmerksomhet enn Det nye. I Det gamle testamente vil vi oppdage friske kilder der den
uoppmerksomme leser bare ser en ørken.
Åpenbaringens bok og Daniels bok har krav på vår oppmerksomhet. Alle gudfryktige lærere bør
overveie hvordan de klarest mulig kan legge fram det evangeliet som Frelseren personlig kom for å
kunngjøre sin tjener Johannes: "Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulle vise sine
tjenere det som snart skal skje" (Åp 1.1). Når de blir virkelig glade i Bibelen og begynner å fatte
hvor omfattende den er og hvilke skatter den rommer, vil de unge søke å bruke enhver anledning til
å bli kjent med Guds ord. Studiet vil ikke begrense seg til noen bestemt tid og sted. Et slikt stadig
bibelstudium er et av de beste midlene til å skape kjærlighet til Bibelen. Oppmuntre dem til alltid å
ha Bibelen med seg. Når anledningen byr seg, kan de lese en tekst og tenke over den. Slik får de
verdifulle tanker fra sannhetens skattkammer.
Sjelens største drivkrefter er tro, håp og kjærlighet, og det er dem et riktig bibelstudium taler til.
Bibelens ytre skjønnhet, dens vakre bilder og formuleringer er bare rammen om den virkelige
skatten - hellighetens skjønnhet. I fortellingen om de menn og kvinner som vandret med Gud, ser vi
glimt av hans herlighet. I Kristus ser vi ham som all skjønnhet i himmelen og på jorden bare er et
svakt gjenskinn av. Når studiet av Bibelen åpenbarer Frelseren, blir troens, tilbedelsens og
kjærlighetens kraft vekket til live i sjelen. Blikket festes på Kristus, og vi blir mer lik den vi tilber.
Det inspirerte ord vil åpne kilder av himmelsk fred og glede i sjelen, og der de strømmer fram,
vokser de til en mektig elv og velsigner alle som kommer i nærheten av den. La vår tids unge
kristne, som vokser opp med Bibelen i hånden, ta imot dens livgivende kraft. Da vil velsignelsene
strømme ut til verden!
Kunnskap om fysiologi
Fordi sinn og sjel uttrykker seg gjennom kroppen, er både mental og åndelig kraft i stor grad
avhengig av fysisk styrke og aktivitet. Alt det som fremmer fysisk helse, fremmer også utviklingen
av et sterkt sinn og en avbalansert karakter. Er vi ikke sunne og friske, vil vi ikke kunne forstå eller
fullt ut oppfylle de forpliktelsene vi har overfor oss selv, overfor våre medmennesker eller overfor
vår skaper. Derfor bør vi vokte helsen like omhyggelig som karakteren. Kunnskap om fysiologi og
hygiene bør ligge til grunn for all utdanning.
De fleste er nå kjent med fysiologiens fakta, men folk er fryktelig likegyldige når det gjelder
helseprinsippene. Selv blant dem som kjenner til disse prinsippene er det bare få som praktiserer
dem.
De unge nyter livets friske kraft, men de forstår lite av hvor verdifull deres overflod av krefter er.
Denne skatten er mer verd enn gull og viktigere for fremgang i livet enn lærdom, rang eller velstand
- og likevel blir den behandlet så lettsindig og sløst bort så fort! Mange har ofret helsen i jakten på
rikdom eller makt. De har vært like ved målet, men har så segnet hjelpeløse om mens en annen med
større fysisk utholdenhet har snappet prisen foran dem. Mange har på grunn av sykelige tilstander
som er følgen av at å overse sunnhetslovene, blitt lokket inn i dårlige vaner og oppgitt ethvert håp
både for denne verden og den som kommer.
Gjennom studiet av fysiologi bør elevene lære å se hvor verdifull fysisk kraft er og hvordan den kan
bevares og utvikles, slik at den i størst mulig grad kan bidra til suksess i livets store kamp.
Lær barna å leve sunt
Barna bør få enkel og lettfattelig undervisning om prinsippene innen fysiologi og hygiene. Dette
arbeidet bør mor begynne i hjemmet, og det bør trofast videreføres på skolen. Når elevene vokser
til, bør de stadig få veiledning i dette til de er i stand til å ta omsorg for det huset de bor i. De bør
forstå hvor viktig det er å verne seg mot sykdom ved å ta godt vare på alle kroppens organer, og de
bør lære hvordan vanlige sykdommer og ulykker skal behandles. Enhver skole bør gi opplæring i
både fysiologi og hygiene.
Man bør ta hensyn til forhold som vanligvis ikke studeres innen fysiologien - forhold som er av
langt større verdi for eleven enn mange av de tekniske detaljene som ofte blir berørt i dette faget.
De unge bør få lære det som er grunnprinsippet for all utdanning innen disse emnene at naturens
lover er Guds lover, like mye som de ti bud. De lovene som styrer vår fysiske organisme, har Gud
skrevet på hver eneste nerve, muskel og fiber i kroppen. Alle tankeløse eller overlagte brudd på
disse lovene er synd mot Skaperen.
Både tankelivets innflytelse på kroppen og kroppens innflytelse på tankelivet bør vektlegges.
Hjernens elektriske kraft blir styrket ved bruk, gir kraft til hele kroppen og er til uvurderlig hjelp i
kampen mot sykdommer. Dette bør forklares tydelig. Viljens makt og betydningen av selvkontroll,
både for å bevare og gjenvinne helsen, bør understrekes. Vi bør forklare hvordan sinne, misnøye,
egoisme eller urenhet bryter ned og ødelegger. Men vi bør også legge vekt på den virkelig
livgivende makten vi finner i vennlighet, uegennytte og takknemlighet.
Det er en fysiologisk sannhet i skriftordet: "Glede i hjertet gir god helse" (Ordsp 17.22).
Under studiet av kroppens oppbygning bør man legge vekt på den flott tilpasningen av mål og
midler til hverandre, organenes harmoniske funksjon og deres gjensidige avhengighet. Når så
elevenes interesse er vakt og de har oppdaget betydningen av å ta vare på kroppen, er det mye
læreren kan bidra med for å sikre den rette utvikling og de rette vaner.
Riktig holdning og åndedrett
Noe av det førte som bør etterstrebes, er riktig holdning, både når man sitter og når man står. Gud
skapte mennesket til å gå oppreist, og han ønsker at det ikke bare skal nyte de fysiske, men også de
mentale og moralske fordelene, den eleganse, verdighet, selvbeherskelse, selvtillit og det mot som
en rak holdning bidrar til.
Nest etter en riktig holdning er det viktigste pusten og den rette bruk av stemmen. Den som sitter og
står opprett, har større sjanse for å puste riktig. Men læreren bør innprente sine elever hvor viktig
det er å puste dypt. Vis dem hvordan åndedrettsorganene bidrar til blodomløpet, styrker hele
kroppen, stimulerer appetitten, fremmer fordøyelsen og gir oss en sunn og rolig søvn. Dette virker
forfriskende på kroppen og beroligende på sinnet. Gi dem øvelser som fremmer et dypt åndedrett,
og sørg for at det blir en vane.
Opplæring i stemmebruk er en viktig del av vår fysiske utvikling, for det utvikler og styrker lungene
og bidrar dermed til å verne mot sykdom. Pass på at magemusklene får fritt spillerom under
åndedrettet og at åndedrettsorganene får bevege seg fritt, slik at man får riktig fremføring ved
opplesning og tale. Belast heller magemusklene enn strupen. Slik kan man forebygge tretthet og
alvorlige sykdommer i hals og lunger. Det bør legges stor vekt på å tilegne seg en klar uttale, en
jevn og korrekt avpasset stemmeføring og en ikke for rask fremføring. Dette vil ikke bare fremme
helsen, også bidra til at elevens fremføring blir langt mer behagelig og virkningsfull.
Når det gjelder hygiene, må samvittighetsfulle lærere benytte enhver mulighet til å understreke hvor
viktig det er med absolutt renslighet, både med hensyn til ens personlige vaner og omgivelsene. Det
bør understrekes hvor viktig det daglige bad er, både for helsen og for å styrke sjelsevnene. Man bør
legge vekt på sollys og ventilasjon, og på hygiene både på soverommet og i kjøkkenet. Lær elevene
at et sunt soverom, et rent kjøkken og et smakfullt dekket bord med sunn mat, vil bidra mer til å
fremme familiens lykke enn all verdens kostbare møbler. At "livet er mer enn maten og kroppen
mer enn klærne" (Luk 12,23 Ntr), er en sannhet som ikke er mindre aktuell nå enn da Jesus ga den
første gangen.
Den som studerer fysiologi, bør forstå at hensikten med studiet ikke bare er å lære om fakta og
prinsipper. Dette vil i seg selv ikke være til mye hjelp. Vi forstår kanskje hvor viktig det er med
ventilasjon, og rommet vårt er kanskje godt forsynt med frisk luft, men hvis vi ikke fyller lungene
skikkelig, vil vi lide under følgene av et dårlig åndedrett. Den viktigste delen av undervisningen om
disse prinsippene er å få elevene til å innse hvor viktige de er, så de bevisst praktiserer det de har
lært.
La elevene bli seg bevisst den tanken at kroppen er et tempel der Gud ønsker å bo, at vi må bevare
den ren og la den være et blivende sted for høye og edle tanker. Når de studerer fysiologi og ser at
de faktisk "er skapt på skremmende, underfull vis" (Sal 139,14), vil de bli grepet av ærefrykt. I
stedet for å ødelegge Guds verk vil de strebe etter å gjøre alt de kan for å oppfylle Skaperens store
plan. Dermed vil de komme til å se på lydighet mot helselovene, ikke som et offer eller en
selvfornektelse, men som det det faktisk er - en uvurderlig forrett og velsignelse.
Måtehold og spisevaner
Alle som er under utdanning trenger å forstå sammenhengen mellom en enkel livsstil og en klar
tankegang. Hver av oss må avgjøre om vårt liv skal stå under sinnets eller kroppens kontroll. Den
enkelte treffer det valget som former livet, og vi bør ikke spare på anstrengelsene for å forstå de
kreftene vi står overfor og hva det er som former karakteren og skjebnen.
Drikkfeldighet er en fiende som alle bør vokte seg for. Dette fryktelige ondet har tiltatt veldig, og
alle må kjempe mot det. Både hjemme og på skolen bør man ta opp spørsmål om måtehold. De
unge må forstå alkoholens, tobakkens og andre lignende giftstoffers evne til å bryte ned kroppen,
sløve sinnet og sanseliggjøre sjelen. Det bør påpekes at de som bruker disse tingene, ikke i lengden
kan bevare sin fulle fysiske, mentale eller moralske kraft.
Men skal vi nå til roten av denne mangelen på måtehold, må vi trenge dypere enn til bruken av
alkohol eller tobakk. Lediggang, dårlige venner eller mangel på mål i livet, kan være en
medvirkende årsak til misbruk. Ofte er årsaken å finne på kjøkkenbordet, i familier som er strengt
avholdende. Alt det som forstyrrer fordøyelsen, skaper unødig mental opphisselse eller på noen
måte svekker organismen, forstyrrer likevekten mellom de mentale og fysiske kreftene og reduserer
sinnets kontroll over kroppen. Slik bidrar det til manglende måtehold. Mangt et lovende ungt
menneske har mislyktes på grunn av unaturlig begjær, skapt av en usunn kost.
Te og kaffe, krydder, konfekt og kaker er alt sammen med og bidrar til fordøyelsesproblemer. Kjøtt
er også skadelig. Kjøttets stimulerende virkning burde være et tilstrekkelig argument mot å bruke
det, og all sykdommen blant dyrene i nesten alle land gjør det dobbelt betenkelig. Det har en
tilbøyelighet til å pirre nervene og vekke lidenskapene, og dermed får de lavere tilbøyeligheter
overtaket.
De som venner seg til et rikt og stimulerende kosthold, oppdager etter en stund at magen ikke er
fornøyd med enkel mat. Den krever noe som er kraftigere krydret, skarpere i smaken og mer
stimulerende. Etter som nervene kommer i ulage og organismen svekkes, blir viljen ute av stand til
å motstå dette unaturlige suget. Magesekkens sarte hinne blir irritert og betent, og til slutt vil selv
den mest stimulerende maten ikke kunne gi lindring. Det skapes en tørst som bare sterk drikk kan
slukke.
Det er ondets begynnelse man bør vokte seg mot. Når man underviser de unge, bør man gjøre det
helt klart hva tilsynelatende små avvik fra det som er rett, kan føre til. Lær dem at et enkelt og sunt
kosthold er viktig for å forebygge lysten på unaturlige stimulanser. Sørg for at selvbeherskelse blir
en vane tidlig i livet. De unge må bli innprentet tanken om at de skal være herrer og ikke slaver.
Gud har satt dem til å herske i det riket som er inne i dem, og de må utøve dette herredømmet som
han har gitt dem. Når vi trofast lærer dem dette, vil det få følger som rekker mye lenger enn til de
unge selv. Påvirkningen vil bidra til å frelse tusener av menn og kvinner som står på kanten av
stupet.
Kostholdet og mental utvikling
Kostholdets forhold til den mentale utviklingen bør vies langt større oppmerksomhet enn det som
har vært tilfelle. Mentale forstyrrelser og sløvhet er ofte følgen av dårlige spisevaner.
Det blir ofte hevdet at vi trygt kan la oss lede av appetitten i valg av mat. Og det ville vært riktig
hvis man alltid hadde fulgt helselovene. Men dårlige vaner har gått i arv gjennom generasjoner, og
appetitten er blitt så forvrengt at den stadig krever å bli tilfredsstilt med det som er skadelig. Vi kan
ikke lenger stole på den som rettesnor.
I studiet av hygiene bør elevene få lære om næringsinnholdet i forskjel1ige matslag. De bør få
undervisning om følgene av et konsentrert og stimulerende kosthold, men også om matvarer som
mangler næringsstoffer. Te og kaffe, fint brød, grove eller syltede grønnsaker, sukkertøy, krydder
og butterdeig inneholder lite virkelig næring. Mange studenter har brutt sammen etter å ha levd på
slik mat. Mange barn er svake og ute av stand til å yte noe verken fysisk eller mentalt fordi de lider
under et dårlig kosthold. En riktig kombinasjon av et utvalg korn sorter samt frukt, nøtter og
grønnsaker inneholder al1e de næringsstoffene vi trenger.
Når de blir riktig tilberedt, gir de oss det kostholdet som best fremmer både fysisk og mental kraft.
Vi må se ikke bare på matens næringsstoffer, men også de individuelle behov. Det er ofte slik at den
som driver kroppsarbeid, kan spise fritt av mat som bør unngås av dem som hovedsakelig har
stil1esittende arbeid. Det bør også legges vekt på en riktig sammensetning av måltidene.
Hjernearbeidere og andre med stil1esittende arbeid bør bare spise noen ra slags mat ved hvert
måltid.
Man bør advare mot å spise for mye, selv av sunn mat. Kroppen kan ikke bruke mer enn det som er
nødvendig for å bygge og vedlikeholde de forskjellige kroppsorganene, og det som er mer enn
dette, virker bare hemmende. Mange elever har brutt sammen fordi de har brukt for mye av sine
krefter på studiet, mens den virkelige årsaken er at de har spist for mye. Følger man helselovene, er
det liten fare for at man skal overanstrenge hjernen. Men i mange tilfel1er skyldes såkalt mental
utmattelse at man har overbelastet magen og slik trettet legemet og svekket tanken.
I de fleste tilfel1er er to måltider om dagen bedre enn tre. Spiser man kveldsmat tidlig, forstyrrer det
fordøyelsen av det forrige måltidet. Spiser man senere, blir ikke måltidet fordøyd før man legger
seg. Dermed får ikke magen skikkelig hvile. Søvnen blir urolig, og hjernen og nervene er trette.
Dette går ut over appetitten til frokost, og man er ikke uthvilt og parat til dagens plikter.
Vi bør ikke overse betydningen av regelmessige måltider og faste sengetider. Arbeidet med å bygge
opp kroppen foregår mens vi hviler, og derfor er det viktig å få regelmessig og rikelig søvn, særlig i
ung alder.
Så langt det er mulig bør vi unngå hastverk når vi spiser. Jo kortere tid vi har til et måltid, jo mindre
bør vi spise. Det er bedre å hoppe over et måltid enn å spise uten å tygge maten skikkelig.
Under måltidene bør vi slappe av og nyte samværet med andre. Unngå alt som kan tynge el1er
irritere. Legg vinn på tillit, vennlighet og takknemlighet mot ham som har gitt oss al1e gode gaver.
Da vil samtalen bli hyggelig og man får en behagelig utveksling av tanker som kan høyne uten å
virke trettende.
Måtehold og regelmessighet i al1e ting er en stor kraft. Det vil gjøre mer enn ytre forhold og
naturlig utrustning for å fremme sinnsro og et behagelig vesen, som er så viktig for å gjøre veien
gjennom livet lettere. Samtidig vil den selvbeherskelsen en slik tilegner seg, være av stor betydning
for å lykkes med de plikter og realiteter som møter alle mennesker.
”På visdommens veier er det herlig å vandre, og alle dens stier fører til fred" (Ordsp 3.17).
Alle de unge i vårt land har muligheter til en bedre skjebne enn konger og bør grunne på sannheten i
vismannens ord: "Lykkelig er du land som har en høyættet konge og stormenn som holder måltid i
rette tid, som er sterke menn og ikke drankere" (FORK 10,17),
Rekreasjon
Det er forskjell på rekreasjon og tidsfordriv, Når rekreasjon er hva ordet betyr - re-kreasjon - gir det
krefter og bygger opp. Det virker forfriskende på sinn og kropp og gjør at vi kan vende tilbake til
livets alvor med friske krefter. Men tidsfordriv søker man for fornøyelsens skyld, og det blir ofte
overdrevet. Det stjeler de kreftene vi trenger til nyttig arbeid og står derfor i veien for sann lykke i
livet.
Hele kroppen er skapt med tanke på handling, og hvis vi ikke tar vare på våre fysiske krefter og
holder kroppen i aktivitet, vil ikke sinnets krefter i lengden kunne yte sitt beste. Mangelen på fysisk
aktivitet i klasserommet - og andre usunne forhold - gjør at det er et vanskelig sted å være for barn,
spesielt dem med svak helse. Ventilasjonen strekker ofte ikke til. Dårlig utformede stoler
oppmuntrer til en unaturlig sittestilling og hemmer lungenes og hjertets virksomhet. Her må små
barn være i tre til fem timer om dagen og puste inn luft som kan inneholde sykdomsbakterier. Det er
ikke rart at skolen ofte legger grunnlaget for livslang sykdom.
Hjernen er opphav til hele kroppens nerveenergi, og det mest følsomme av alle kroppens organer.
Her blir skaden størst. Når den i for ung alder blir presset til overdreven aktivitet, og under slike
usunne forhold, blir den svekket, og ofte får det varige negative følger.
Barn bør ikke holdes innendørs i lang tid om gangen, og vi bør ikke kreve at de skal konsentrere seg
så sterkt om boklig lærdom før det er lagt et godt grunnlag for deres fysiske utvikling. Moren er den
beste læreren de første åtte til ti årene av livet, og naturen er den beste læreboken. Selv når barna er
gamle nok til å gå på skolen, bør vi se på deres helse som viktigere enn boklig lærdom. Vi bør gi
dem de betingelser som bidrar mest til både fysisk og mental vekst.
Mangel på luft og mosjon er en fare for flere enn barna. Disse absolutte forutsetningene for helse
blir ofte forsømt også i skoler for større barn og studenter. Mangen elev sitter dag etter dag bøyd
over sine bøker i dårlig ventilerte rom, med brystkassen så sammenpresset at de ikke kan puste
dypt. Blodomløpet går tregt, føttene er kalde og hodet hett. Kroppen får ikke nok næring, musklene
svekkes og hele kroppen er avkreftet og sykelig. Slike elever blir ofte invalider for livet. Hadde de
kunnet studere under skikkelige forhold og fått regelmessig mosjon, frisk luft og solskinn, kunne de
vært sterkere både fysisk og mentalt når de forlot skolen.
Mosjon er verdifullt
Studenter som med begrenset tid og økonomi kjemper for å skaffe seg en utdanning, må være klar
over at den tiden de bruker til mosjon, ikke er bortkastet. De som stadig henger over bøkene, vil
etter en tid oppdage at de ikke lenger tenker så klart. De som vier fysisk fostring nok
oppmerksomhet, vil nå lenger i sine studier enn de ville gjort dersom de hadde brukt all sin tid til
studiene.
Fysisk passivitet svekker ikke bare mentale, men også åndelige krefter. Hjernens nerver, som har
forbindelse med hele kroppen, er det midlet himmelen bruker for å få kontakt med mennesket, og
påvirke det indre liv. Alt som hindrer den elektriske strømmen i nervesystemet, svekker livsviktige
evner, reduserer sinnets følsomhet og gjør det vanskeligere å vekke menneskets moralske følelser.
Overdrevne studier øker blodtilførselen til hjernen og skaper en sykelig pirrelighet. Dette kan lett
svekke evnen til selvkontroll og bane veien for urenhet. En stor del av det moralske forfallet som
bølger inn over verden, skyldes at folk misbruker eller ikke bruker sine fysiske krefter. Overmot,
overflod av brød og trygg ro er like dødelige fiender i vår tid som den gangen de førte til at Sodoma
ble ødelagt.
Lærerne bør forstå disse forhold, og de bør undervise sine elever om dem. Lær dem at en rett
livsførsel er avhengig av at man tenker rett og at fysisk aktivitet er en forutsetning for rene tanker.
Idrett og rekreasjon
Mange lærere lurer på hva som er passende rekreasjon. Gymnastiske øvelser gjør mye gagn i mange
skoler, men de blir ofte overdrevet hvis de ikke blir nøye overvåket. Mange ungdommer har skadet
seg for livet i et forsøk på å prestere noe stort.
Våre skoler bør gi bedre muligheter for rekreasjon i frisk luft. Kroppsøving på en gymsal kan ikke
erstatte dette. Elevene trenger kraftig mosjon, men lærerne blir bekymret når de ser hvordan idretten
påvirker elevenes fremgang på skolen og deres muligheter senere i livet. De øvelser som fyller så
mye av tiden, leder tankene bort fra studiene. De forbereder ikke de unge for praktiske og alvorlige
oppgaver i livet. Den påvirker dem ikke til finfølelse eller storsinn.
Noen av de mest populære fornøyelsene, for eksempel amerikansk fotball og boksing, har blitt til en
ren opplæring i brutalitet. De utvikler de samme karaktertrekkene som lekene i det gamle Rom.
Gleden over å være sterkest, stolthet over rå kraft og den likeglade holdningen til andres liv, har en
skrekkelig demoraliserende makt over de unge.
Andre idretter er mindre brutale, men knapt mindre forkastelige, siden de blir drevet til
ytterligheter. De stimulerer trangen til fornøyelser og spenning og skaper avsmak for nyttig arbeid
og en tendens til å kvie seg for praktiske plikter og ansvar. De kan lett ødelegge sansen for livets
nøkterne realiteter og stille gleder. Dermed åpnes døren til utskeielser og lovløshet med alle deres
fryktelige følger.
Selskapelige sammenkomster gjennomføres gjerne på en måte som hindrer en sann utvikling av
sinnet og karakteren. Man venner seg til overfladiske forbindelser, ekstravagante vaner, forlystelser
og altfor ofte utsvevelser, og alt dette driver livet i en ond retning. Foreldre og lærere kan gjøre mye
for å erstatte den slags fornøyelser med sunne og positive aktiviteter.
I dette og alt annet som dreier seg om vårt ve og vel, har Bibelen vist oss veien. Livet var enkelt i de
tidligste tider, da folk levde under Guds ledelse. De var så å si i ett med naturens hjerteslag. Barna
tok del i foreldrenes arbeid og la merke til alt det vakre og hemmelighetsfulle i naturens
skattkammer. I den roen som fylte skog og mark, grunnet de på de store sannhetene som ble ført
videre fra generasjon til generasjon som en hellig arv. En slik opplæring skapte sterke menn og
kvinner.
I vår tid er livet mer tilgjort, og folk har forfalt. Vi kan nok ikke helt vende tilbake til de tidligste
tiders enkle vaner, men vi kan lære av dem, slik at vår rekreasjon kan bli det navnet innebærer: En
tid for å styrke kropp, sinn og sjel.
Både hjemmets og skolens omgivelser er av stor betydning for mulighetene til fritidsbeskjeftigelse.
Dette må man huske på når man skal bestemme hvor et hjem eller en skole skal ligge. Foreldre som
er mer opptatt av deres barns mentale og fysiske ve og vel enn penger eller samfunnets krav og
vaner, bør prøve å skaffe sine barn de fordelene som følger av å kunne tilbringe tid i naturen og lære
av den. Det ville være til stor hjelp for opplæringen om alle skoler kunne plasseres slik at elevene
fikk jord de kunne dyrke og adgang til skog og mark.
Elevene vil få mest ut av sin rekreasjon når lærerne blir personlig engasjert. Det er få ting en sann
lærer kan gi sine elever som er like verdifulle som hans eget samvær med dem. Det gjelder for
kvinner og menn, og desto mer for barn og unge, at vi forstår dem bare når vi kommer nær, med
innlevelse og vi må forstå dem for å kunne være mest mulig til gagn for dem. Det er få ting som kan
bidra så sterkt til å styrke vennskapet mellom lærere og elever som hyggelig samvær utenfor
klasserommet. På noen skoler er lærerne alltid sammen med elevene i fritiden. Det ville være en
vinning for våre skoler om en slik praksis ble fulgt flere steder. Det ville kreve mye av for lærerne,
men de ville bli rikelig belønnet.
Ikke noen fritidssyssel vil være en større velsignelse for barn og unge enn å hjelpe andre. De unge
er av natur ivrige og mottakelige, og de lar seg lett rive med av forslag. Når de legger planer for å
dyrke planter, bør læreren søke å vekke interessen for å gjøre ute området og klasserommene
vakrere. Dette vil de få dobbelt igjen for. Det elevene er med på å pynte opp, vil de ikke ønske å se
ødelagt eller tilgriset. Slik vil de kunne utvikle god smak, ordenssans og vanen å passe på tingene.
De utvikler en fellesskapets og samarbeidets ånd som vil bli en velsignelse for livet. Lærerne kan
vekke en ny interesse for arbeidet i hagen og turer i skog og mark når de ber elevene om å huske på
dem som ikke kommer seg til disse hyggelige stedene og oppmuntrer dem til å dele det vakre i
naturen med dem. Den oppmerksomme lærer vil finne mange muligheter til å hjelpe elevene til å
vise hjelpsomhet. Spesielt de små har nesten ubegrenset tillit og respekt for læreren. Samme hva
han eller hun foreslår med tanke på hjelpsomhet i hjemmet, troskap i daglige oppgaver eller å hjelpe
de syke eller fattige, så kan det neppe unngå å bære frukt. Og slik får man igjen en dobbel vinning.
De velmente forslagene virker tilbake på sin opphavsmann. Foreldrenes takknemlighet og
samarbeidsvilje vil lette lærernes byrde og lyse opp stien for dem.
Hensynet til rekreasjon og fysisk fostring vil uten tvil til tider forstyrre det daglige skolearbeidet,
men denne forstyrrelsen vil ikke vise seg å være noe virkelig hinder. Den tid og innsats det har
kostet lærerne, vil bli de få igjen for hundrefold når de ser at kropp og sinn blir styrket, elevene
legger seg til et uselvisk sinnelag og elev og lærer knyttes sammen i felles interesser og kameratslig
samvær. De unge vil få utløp for den rastløse energien som så ofte er en kilde til fare for dem.
Tanken vil være opptatt med noe godt, og det er et bedre vern mot det onde enn utallige forbud og
lover.
Yrkesfag
Etter skapelsen fikk menneskene tildelt arbeidet som en velsignelse. Syndens forbannelse førte til
forandringer på jorden, og dermed også nye arbeidsforhold, men selv om arbeidet nå medfører
engstelse, tretthet og smerte, er det fortsatt en kilde til lykke og utvikling. Dessuten beskytter det
mot fristelser. Arbeidets disiplin legger en demper på nytelsessyke og fremmer flid, renhet og
fasthet. Slik blir det en del av Guds store plan for å vinne oss tilbake etter syndefallet.
Unge mennesker bør få hjelp til å se arbeidets sanne storhet. Gud arbeider uavbrutt. Alt i naturen
utfører det arbeidet det har fått tildelt. Hele skaperverket er i stadig virksomhet, og vi må også være
aktive om vi skal kunne fullføre vår oppgave.
Vi er Guds medarbeidere. Han gir oss jorden og dens skatter, men vi må utnytte dem til vårt bruk og
behov. Han gir trærne vekst, men vi tilbereder tømmeret og bygger huset. Han har gjemt gull og
sølv, jern og kull i jorden, men bare gjennom arbeid kan vi få fatt i det.
Vi bør vise de unge at Gud har skapt alle ting og stadig styrer skaperverket, men han har gitt oss
evner som ikke er helt ulik hans egne. Han har gitt oss en viss kontroll over naturkreftene. Som Gud
kalte jorden i all dens skjønnhet fram av kaos, slik kan vi skape orden og skjønnhet der det nå er
forvirring. Selv om alt er ødelagt av det onde, kan vi føle en glede som minner om den han
opplevde da han så hvor vakker jorden var blitt og sa at alt var "overmåte godt".
Nyttig arbeid vil som regel være den mosjon som er best for de unge. Småbarn oppnår både
avveksling og utvikling gjennom lek, og deres aktiviteter bør fremme ikke bare fysisk, men mental
og åndelig kraft. Ettersom de blir sterkere og mer forstandige, vil de finne sin beste rekreasjon i noe
nyttig. Det som oppdrar hånden til hjelpsomhet og lærer de unge å bære sin del av livets byrder, vil
gjøre mest for å styrke sinnet og karakteren.
De unge trenger å lære at livet betyr seriøst arbeid, ansvar og omsorg for andre. En slik oppdragelse
vil gjøre dem til praktiske menn og kvinner som kan takle uforutsette hendelser. De bør få lære at
den disiplin som et systematisk og velordnet arbeid gir, er nødvendig ikke bare som et vern mot
livets omveltninger, men som hjelp til en allsidig utvikling.
Til tross for alt som er sagt og skrevet om hvor verdifullt fysisk arbeid er, blir det like fullt oppfattet
som noe nedverdigende. Unge menn ønsker å bli lærere, kontorfunksjonærer, kjøpmenn, leger,
advokater eller å få en annen stilling som ikke krever fysiske anstrengelser. Unge kvinner kvier seg
for husarbeid og vil heller utdanne seg til noe annet. Alle trenger de å lære at ingen mann eller
kvinne blir noe mindre verd ved å drive et ærlig håndverk. Det er latskap og selvisk avhengighet av
andre som bryter ned. Latskap avler nytelsessyke og fører til et liv som er tomt og øde - et jorde
som lokker til seg all slags ugress. "Den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer
grøde og gagn for dem som dyrker den, får velsignelse fra Gud. Men den jord som bærer torn og
tistel, er til ingen nytte. Forbannelsen er ikke langt borte, og det ender med at den blir svidd av"
(Hebr 6.7.8).
Mange av de studiene som sluker studentenes tid, er ikke nødvendige for lykken eller nyttige
formål, men alle unge trenger en grundig kjennskap til hverdagens plikter. En ung kvinne kan om
nødvendig klare seg uten fremmedspråk og algebra, kanskje også uten å kunne spille piano, men det
er absolutt nødvendig at hun lærer de pliktene som hører med til å skape et hjem. Lykken er på
mange måter knyttet til troskap i hverdagens plikter. .
Siden både menn og kvinner bidrar til å skape et hjem, bør også guttene få kjennskap til hjemmets
plikter. En gutt blir ikke mindre mandig av å lære å re opp sengen og rydde på et rom, vaske opp,
lage mat, vaske og reparere sitt eget tøy. Det gjør ham bare gladere og mer nyttig. Og hvis jentene
til gjengjeld kunne lære å bruke sag og hammer så vel som rive og hakke, ville de bli bedre i stand
til å møte livets vanskeligheter.
Gud ærer arbeidere
Barn og unge bør få lære fra Bibelen hvordan Gud har hedret vanlig arbeid. La dem lese om
"profetsønnene" (2 Kong 6.1-7), skoleungdommene som bygget et hus. Gud utførte et under for å
berge en øks som var lånt. La dem lese om snekkeren Jesus og teltmakeren Paulus, som forente
håndverkerens slit med det ypperste menneskelige og guddommelige oppdrag. La dem lese om
gutten med de fem fiskene som Frelseren brukte til det store miraklet da han mettet folkemengden;
om Dorkas, som var dyktig til å sy og ble kalt tilbake fra døden så hun kunne fortsette å lage klær til
de fattige; om den kloke kvinnen som er beskrevet i Ordspråkene, og som "sørger for både ull og
lin, hennes hender arbeider med liv og lyst," som "gir husfolket mat og setter jentene i arbeid," som
"planter en vingård," og "legger kraft i armene,"som "åpner hånden for dem som lider nød, rekker
armene ut til fattigfolk," som "ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke brød hun har vunnet i
latskap" (Ordp 31,13.15.16.17.20.27).
Om et slikt menneske sier Gud: "[Hun] skal prises. La henne nyte frukten av sitt arbeid; der
menneskene møtes, får hun ros for sine gjerninger."
Hjemmet bør være den første yrkesskolen for alle barn. Og alle skoler bør i størst mulig utstrekning
gi anledning til opplæring i yrkesfag. En slik opplæring ville i stor grad fylle den plassen som
gymsalen opptar, og i tillegg ville den gi fordelen av verdifull disiplin.
Opplæring i yrkesfag fortjener langt mer oppmerksomhet enn det har fått. Det bør startes skoler som
i tillegg til den beste mentale og moralske utdanning, også gir de beste muligheter for fysisk
utvikling og opplæring i praktiske fag. Det bør gis opplæring i mange av de nyttigste yrkene, og
dessuten i husholdningsøkonomi, sunn matlagning, som, sykepleie og lignende plikter. Man trenger
hager, verksteder og behandlingsrom, og alt arbeidet bør ledes av dyktige lærere.
Det bør arbeides målbevisst og grundig. Alle trenger en viss kunnskap om forskjellige håndverk,
men de bør beherske minst ett av dem fullt ut. Alle de unge bør ha kjennskap til et håndverk eller
yrke så de om nødvendig kan bruke det til å tjene til livets opphold når de forlater skolen.
Den hyppigste innvendingen mot fagutdanning på skolene er de store investeringene og
driftskostnadene. Men formålet er verd prisen. Vi har ikke fått noen oppgave som er så viktig som
de unges utdanning, og kostnadene som kreves for å gjøre det riktig, er vel anvendte penger.
Selv ut fra et økonomisk synspunkt vil kostnadene i forbindelse med undervisning i praktisk arbeid
vise seg å være en god investering. Utleggene til hager, verksteder og bad ville bli mer enn oppveid
av innsparingene ved sykehus og forbedringsanstalter. Og hvem kan vel beregne de unges verdi for
samfunnet når de er blitt opplært til gode arbeidsvaner og til nyttig og produktivt arbeid!
Yrker som foregår i frisk luft og gir mosjon til hele kroppen, er den beste avvekslingen fra studiene.
Ikke noe praktisk fag er mer verdifullt enn jordbruk. Bibelen har mye å si om jordbruk - at det var
Guds plan at mennesket skulle dyrke jorden, og at det første mennesket, hele verdens hersker, fikk
en hage å ta seg av. Mange av verdens virkelig store, den sanne adel, har arbeidet med jorden.
Bibelen sier om dem som dyrker jorden: "Hans Gud har vist ham den rette måten og lært ham
hvordan det skal gjøres" (Jes 28.26). Og: "Den som steller sitt fikentre, får nyte frukten av det"
(Ordsp 27,18).
Elevene må få en praktisk, ikke bare en teoretisk utdanning i landbruk. De bør omsette sin viten i
praksis når de lærer det vitenskapen har å si om jord og jordbehandling, verdien av forskjellige
avlinger og de beste dyrkningsmetodene. Lærerne bør arbeide sammen med elevene og vise dem
hvilke resultater som kan oppnås med dyktig og gjennomtenkt arbeid. På denne måten kan det
vekkes en ekte interesse og skapes en iver etter å utføre arbeidet på den best mulige måten. Denne
iveren vil, sammen med den oppkvikkende virkningen av kroppsøvelsen, solskinnet og den friske
luften, skape en kjærlighet til landbruket som for mange ungdommer vil avgjøre deres yrkesvalg.
Akademikere trenger praktisk undervisning
Mennesker med en akademisk utdanning trenger også de velsignelsene som yrkesfagene gir. De kan
være strålende begavet og ha lett for å oppfatte nye ideer, deres kunnskaper og ferdigheter kan sikre
dem adgang til deres kall, men de er kanskje likevel langt fra skikket til å utføre sine plikter. En
utdanning som hovedsakelig stammer fra bøker, fører til overfladisk tenkning. Praktisk arbeid
oppmuntrer til grundig oppmerksomhet og selvstendig tenkning. Blir det utført riktig, vil det utvikle
den praktiske visdommen som vi kaller sunn fornuft. Den utvikler evnen til å planlegge og
gjennomføre ting, den styrker motet og utholdenheten og krever at man viser takt og dyktighet.
Leger som har lagt grunnlaget for sin faglige utdanning ved å tjenestegjøre på sykestuen, vil være
snartenkte og ha en allsidig kunnskap og evnen til å takle en krisesituasjon riktig - alt sammen
vesentlige kvaliteter som bare kan vinnes gjennom praktisk utdanning.
Predikanter, misjonærer og lærere vil oppdage at deres innflytelse blant folk vil bli mye større hvis
det viser seg at de har den kunnskap og dyktighet som skal til for å utføre hverdagens praktiske
plikter.
Mange studenter ville få en svært verdifull opplæring hvis de ble selvunderholdende. I stedet for å
pådra seg gjeld eller være avhengige av foreldrenes selvfornektelse, bør unge menn og kvinner
klare seg selv. På denne måten lærer de å forstå verdien av både tid og penger, krefter og
muligheter, og de vil bli langt mindre fristet til latskap og sløsing med penger. Når de slik har
tilegnet seg kunnskap om økonomi, flid, selvfornektelse, praktisk forretningssans og en fast vilje,
vil det vise seg at de har mye av det de trenger for å lykkes i kampen for tilværelsen.
Gjør det klart for de unge at utdanningens oppgave er ikke å hjelpe dem å unngå livets ubehagelige
oppgaver og tunge byrder, men at den skal lette arbeidet ved å lære dem bedre metoder og høyere
mål. Forklar dem at livets sanne mål ikke er å sikre seg størst mulig personlig vinning, men å ære
sin skaper ved å gjøre sin del av verdens arbeid og rekke en hjelpende hånd til dem som er svakere
eller vet mindre.
En av de viktigste grunnene til at folk ser ned på fysisk arbeid er den sjuskete og tankeløse måten
det ofte blir utført på. Det blir gjort av nødvendighet og ikke av fritt valg. Arbeideren legger ikke
sin sjel i det, og han bevarer verken sin egen selvrespekt eller vinner andres aktelse. Undervisning i
yrkesfag burde rette opp denne feilen. Den bør utvikle vaner som bærer preg av nøyaktighet og
grundighet. Elevene bør få innsikt i takt og system. De bør lære å bruke tiden godt og gjøre mest
mulig ut av hver bevegelse. Ikke bare bør de få undervisning i de beste metodene, de bør også bli
inspirert til stadig å ville gjøre en bedre jobb.
En slik opplæring vil gjøre de unge til arbeidets herrer og ikke dets slaver. Den vil lette slitet for
mange som gjør sitt beste, og foredle selv det enkleste yrket. De som ser på arbeidet som ikke stort
mer enn et slaveri og utfører det med selvtilfreds uvitenhet og uten noe forsøk på å gjøre det bedre,
vil så visst oppleve det som en byrde. Men de som ser på selv den minste oppgave som en
vitenskap, vil oppdage skjønnheten og edelheten i det, og de vil gladelig utføre det både trofast og
effektivt.
Utdanning og karakter
Sann utdanning erkjenner verdien av vitenskapelig og litterær kunnskap, men for den er styrke av
høyere verdi enn informasjon, og godhet er mer verd enn styrke. Karakteren er mer verd enn
intellektuell lærdom, Verden har mer bruk for menn og kvinner med en edel karakter enn et stort
intellekt. Den trenger mennesker med evner som er kontrollert av faste prinsipper.
”Vil du få visdom, så kjøp den, bruk alt du eier til å vinne forstand!" "Visdoms tunge gir god
kunnskap" (Ordsp 4,7; 15,2). Sann utdanning gir denne visdommen. Den lærer oss hvordan vi best
skal bruke ikke bare en, men alle våre evner og ferdigheter. Slik omfatter den alle sider av våre
forpliktelser - overfor oss selv, overfor verden og overfor Gud. Den viktigste oppgaven vi
mennesker noen gang er blitt betrodd er å utvikle vår karakter, og dette har aldri vært viktigere enn
nå. Ingen tidligere generasjon har vært kalt til å møte så store problemer. Aldri har unge menn og
kvinner stått overfor større farer.
Hva bidrar så vår tids utdanning til, når så mye står på spill? Hvilket motiv er mest framtredende?
Egoismen! Mye av vår tids utdanning er ikke verd å kalles utdanning. Sann utdanning er en motvekt
til selviske ambisjoner, maktbegjær og likegyldighet overfor andres rettigheter og behov - alt dette
som er en forbannelse for vår verden.
Selvisk sammenligning har ingen plass
Gud har en plass for alle mennesker i sin plan. Han vil at alle skal utvikle sine evner til det ytterste,
og de som trofast gjør dette, vinner ære hos Gud, enten de har store eller små evner. Selvisk
rivalisering hører ikke hjemme i Guds plan. "Når de bruker seg selv som målestokk og
sammenlikner seg med seg selv, viser de sin uforstand" ( 2 Kor 10,12 Ntr). Alt vi gjør, skal vi gjøre
"villig, for Herren ... For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!"
(Kol 3, 2 3.24 Ntr), Men hvor annerledes er ikke det meste av dagens utdanning! Allerede fra barna
er små, oppfordres de til konkurranse og sammenligning. Dette fremmer selviskhet - roten til alt
ondt.
Slik skaper man en kamp om å være best, og oppmuntrer til en pugging før eksamen som i enkelte
tilfeller ødelegger helsen og gjør eleven uskikket til nyttig arbeid. I mange andre fører kappestriden
til uærlighet. Den skaper en ærgjerrighet og misnøye som gjør livet bittert og fyller verden med
rastløse og heftige mennesker som er en stadig plage i samfunnet. Men det er ikke bare metodene
som er farlige. Det gjelder også innholdet i studiene.
Hvilke kilder er det de unge drikker av i studiet av språk og litteratur? Fra hedenskapets brønner,
kilder som er fremmed for sann gudsdyrkelse. De blir satt til å studere forfattere som opplagt ikke
har noen sans for moralske prinsipper.
Det samme kan også sies om mange moderne forfattere. Bak mye av den elegante og vakre
språkføringen skjuler det seg i mange tilfeller prinsipper som ville fylle leserne med avsky hvis de
fikk se dem som de virkelig er.
I tillegg er det en mengde fortellingsbøker som lokker leserne med vakre drømmer om behagelige
palasser. Disse forfatterne kan kanskje ikke anklages for umoral, men deres verk er likevel farlig.
Det berøver titusener den tid, energi og selvdisiplin som burde brukes på livets alvorlige problemer.
Det finnes like store farer innenfor studiet av vitenskapene slik det vanligvis foregår. Like fra
barnehagen til universitetet undervises det i utviklingslæren og lignende villfarelser. Dermed blir
vitenskapsstudiet, som burde formidle kunnskap om Gud, så oppblandet med menneskelige
spekulasjoner og teorier at det bidrar til vantro.
Selv studiet av Bibelen driver skolene ofte på en måte som gjør at verden blir frarøvet Guds ords
uvurderlige skatter. Den "høyere bibelkritikk" med sine analyser, tvilsomme formodninger og
rekonstruksjoner, ødelegger troen på Bibelen som Guds inspirerte ord. Den frarøver Guds ord
kraften til å styre, høyne og virke inspirerende på mennesker.
Kontakt med falske lærer
Når de unge drar ut i verden og møter fristelsene til å synde - den lidenskapelige jakten etter penger,
underholdning og nytelser, luksus og ødselhet, bedrag, ran og ruin - hva slags lære blir de stilt
overfor?
Spiritismen lærer at menneskene er halvguder som ikke er falt synd, at "enhver er sin egen
dommer", "alle synder som begås er uskyldige", for "alt det som er, er rett", og "Gud dømmer
ingen". Selv det dårligste menneske sies å være i himmelen, og dertil høyt opphøyet. Derfor lærer
den at "det spiller ingen rolle hva du gjør. Lev som du vil, himmelen er ditt hjem." Slik villedes
mange til å tro at begjæret er livets høyeste lov, at lettsindighet er frihet og at mennesket kun skal
stå til regnskap overfor seg selv.
- Hvordan er det mulig å sikre en sømmelig oppførsel i lys av en slik lære som de får tidlig i livet,
når impulsene er som sterkest og det er størst behov for selvbeherskelse og et rent liv? Hvordan skal
vi unngå at verden blir et nytt Sodoma?
Samtidig søker opprørske ånder å utrydde alle lover, både Guds lover og verdens lover. Velstand og
makt blir samlet på få hender, store sammenslutninger beriker de få på bekostning av de mange, de
fattige slår seg sammen for å forsvare sine interesser og krav, det er uro og opprør, og det flyter
blod - alt truer med å rive hele verden med seg i en kamp som ikke er ulik den som rystet Frankrike
på 1700-tallet.
Dette er den påvirkningen vår tids unge vil møte. Skal de bli stående under slike omveltninger, må
de nå legge grunnlaget for sin karakter.
I alle land og slektledd har grunnlaget og mønsteret for sann karakterbygging alltid vært det samme
- Guds lov: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte ... og din neste som deg selv" (Luk
10.27 Ntr) - det store prinsippet som ble menneske i vår frelsers liv og karakter - er det eneste
trygge grunnlaget, den eneste pålitelige rettesnoren.
”Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap" (Jes 33.6 NB) den visdom og innsikt som bare Guds ord kan gi.
Dette er det eneste vern, både for den enkeltes integritet, hjemmets renhet, samfunnets ve og vel og
nasjonens stabilitet. Midt i alle livets forviklinger, farer og motstridende påstander er det eneste
sikre og trygge å gjøre det Gud sier. "Herrens påbud er rette," og "den som lever slik, skal aldri
rokkes" (Sal 19.8: 15,5).
Undervisningsmetoder
I århundrer har undervisningen vært mest opptatt av hukommelsen. Denne evnen er blitt presset til
det ytterste mens de andre mentale kreftene ikke er blitt utviklet tilsvarende. Elevene har brukt tiden
på å proppe hjernen full av kunnskap, men de har ikke vært i stand til å bruke så mye av det de har
lært. Når hjernen blir belemret med slikt som den ikke kan fordøye og ta opp i seg, blir den svekket.
Den blir ute av stand til energisk og selvstendig arbeid og slår seg til ro med andres vurderinger og
oppfatninger.
Noen har innsett skadene ved denne metoden og gått til motsatt ytterlighet. De mener at folk bare
trenger å utvikle det de allerede har i seg. En slik utdanning gjør elevene selvtilfredse, og dermed
avskjæres de fra kilden til sann kraft og kunnskap.
En utdanning som består i å øve opp minnet, har lett for å nedvurdere selvstendig tenkning og har
moralske følger som altfor lett blir oversett. Elevene slutter å resonnere og vurdere ting selv. De blir
ute av stand til å skille mellom sannhet og villfarelse og blir et lett bytte for bedrag. Det blir lett å få
dem til å følge tradisjoner og skikker.
Det er lett, men farlig å overse det faktum at en villfarelse sjelden ser ut som en villfarelse. Den blir
akseptert fordi den blir forbundet med noe som er sant. Våre første foreldre ble forført da de spiste
av treet som ga kunnskap om godt og ondt, og når menn og kvinner i vår tid godtar en blanding av
godt og ondt, blir også de forført. Den som stoler på andres dom, kommer før eller siden til å bli ført
på avveier.
Det er bare personlig avhengighet av Gud som gir oss evnen til å skille mellom rett og galt. Den
enkelte må lære av ham i hans Ord. Gud har gitt oss vår forstand, og han vil at vi skal bruke den.
"Kom og la oss gå i rette med hverandre," (Jes 18 NB) er hans oppfordring til oss. Vi kan stole på at
han vil gi oss "forstand til å forkaste det onde og velge det gode." (Jes 7.15; JAK 15).
Personlig kontakt avgjør
I all sann undervisning er det personlige aspektet svært viktig. Kristus tok seg av den enkelte når
han underviste. Personlig kontakt og samvær preget hans undervisning av de tolv. Ofte kom han
med sin viktigste undervisning til bare en tilhører. Han åpnet sitt skattkammer for den ærverdige
rabbineren i det nattlige møtet på Oljeberget og for kvinnen ved brønnen i Sykar, hun som alle så
ned på. I disse to så han mottakelige hjerter og åpne sinn. Selv den folkemengden som så ofte
samlet seg rundt ham, var mer enn en tilfeldig hop for ham. Han talte direkte til hvert enkelt hjerte.
Han var opptatt av tilhørernes ansikter, for han så når de lyste opp, og han la merke til de kvikke,
engasjerte blikk som fortalte at sannheten hadde nådd fram, og hjertet hans sang av glede og
velvilje.
Kristus så muligheter i alle. Han ga ikke opp når han møtte mennesker som levde under ugunstige
forhold eller hadde et mindre tiltalende ytre. Han kalte Matteus fra tollbua og Peter og hans partnere
fra fiskebåten, for å lære av ham.
Vår tids skolevirksomhet trenger den samme interessen for den enkeltes utvikling. Mange unge
virker ikke spesielt lovende, men de har rikelig med evner som ikke blir brukt. Deres evner ligger
skjult fordi deres lærere ikke har oppdaget dem. De kan være like lite tiltrekkende som en grovt
tilhogget stein, men det er mange gutter og jenter som det er godt stoff i og som vil motstå både
hete, storm og trykk. Virkelige lærere vil ha øye for hva deres elever kan bli, og de vil innse verdien
av det stoffet de har fått å arbeide med. De vil fatte en personlig interesse for hver enkelt elev og vil
søke å utvikle alle deres evner. De vil være snare til å støtte ethvert forsøk på å følge de rette
prinsipper, om det er aldri så ufullkomment.
Alle de unge bør få lære betydningen av å anvende kunnskapen. Gode resultater avhenger mer av
dette enn av høy intelligens og strålende talenter. Selv de mest strålende begavelser utretter lite uten
målrettet arbeid, mens mennesker med ganske ordinære naturlige evner har utrettet store ting når de
brukte sine krefter riktig. Vi undrer oss gjerne over geniets prestasjoner, men de er nesten alltid
forbundet med en utrettelig, konsentrert innsats.
Alle evnene skal utvikles
De unge bør lære å utvikle alle sine evner, både de sterke og de svake. Mange har en tendens til å
avgrense sine studier til de fagene de liker best. Denne feilen gjelder det å vokte seg for. Våre
naturlige anlegg angir retningen for livsverket, og når dette er legitimt, bør vi utvikle dem med flid.
Samtidig må vi ikke glemme at en balansert personlighet og en solid innsats vil uansett yrke for en
stor del avhenger av den harmoniske utviklingen som er resultatet av en grundig og allsidig
opplærmg.
Lærere bør stadig etterstrebe en enkel og effektiv undervisning. For en stor del bør de bruke
eksempler, og selv eldre elever trenger klare og enkle forklaringer. Mange av de eldre elevene er
som barn i sin forståelse.
Begeistring er en viktig ingrediens i undervisningen. En berømt skuespiller sa en gang noe som kan
illustrere betydningen av dette. Erkebiskopen av Canterbury spurte ham hvorfor skuespillere øver
en så sterk innflytelse på publikum mens evangeliets forkynnere ofte gjør lite inntrykk på sine
tilhørere. Skuespilleren svarte: "Med all respekt for Deres nåde må jeg få lov til å si at svaret er
svært enkelt: Det ligger i evnen til å begeistre. Vi på scenen taler om oppdiktede ting som om de var
virkelige, men dere på prekestolen taler om de virkelige ting som om de var oppdiktet."
Lærere har å gjøre med virkelige ting, og de bør tale med all den kraft og iver som er mulig i lys av
tingenes betydning.
Lærere må sørge for at deres arbeid sikter mot bestemte resultater. Før de prøver å undervise om et
emne, bør de ha en bestemt plan, og de bør vite akkurat hva det er de ønsker å oppnå. De må ikke
slå seg til ro med fremstillingen av noe emne før elevene deres begriper det prinsippet som det hele
dreier seg, innser sannheten i det og er i stand til å si klart fra om hva det er de har lært.
Så lenge man holder seg undervisningens store mål for øye, bør elevene oppmuntres til å utvikle seg
så langt som evnene deres tillater. Men før de gir seg i kast med høyere studier, bør de mestre de
enklere ting. Selv blant studenter på høyskoler og universiteter råder det stor kunnskapsmangel
innen alminnelige fag. Mange studenter vier sin tid til høyere matematikk uten å kunne føre et
enkelt regnskap. Andre tar taleundervisning og ønsker å bli retoriske kunstnere enda de ikke er i
stand til å lese forståelig og virkningsfullt. Mange som har fullført studiet i talekunst, gjør feil i
oppbygning og rettskrivning i enkle brev.
En grundig kunnskap til det grunnleggende i utdanningen bør ikke bare være et krav for å komme
inn på høyere studier. Det bør også stadig være kravet til å få fortsette og gå videre med studiene.
Språkstudier og språkbruk
Innen alle deler av skoleverket finnes det ting å lære som er viktigere enn rent tekniske kunnskaper.
For eksempel språk. Det er viktigere å kunne skrive og tale morsmålet lett og presist enn å tilegne
seg fremmedspråk, enten de er levende eller døde språk. Men kunnskap om grammatiske regler kan
ikke måle seg mot det å studere språket ut fra et høyere synspunkt. I stor grad er hele livets lykke
eller sorg, fremgang eller motgang knyttet til dette studiet.
Det viktigste kravet til språket er at det er rent og godt og sant - "det ytre uttrykk for en indre
skjønnhet". Gud sier: "For øvrig, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å
elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!" (Fil 4,8 Ntr). Er tankene
slik, vil også det vi sier bli slik,
Hjemmet er den beste skolen for dette språkstudiet, men hjemmet forsømmer ofte sin oppgave, og
derfor er det lærerne som må hjelpe elevene å legge seg til gode talevaner.
Baktalelse, sladder og negativ kritikk er samfunnets forbannelse, men lærerne kan gjøre mye for å
motarbeide denne dårlige vanen. De anstrenger seg for at elevene skal skjønne at denne vanen viser
mangel på dannelse, kultur og ekte hjertegodhet. Den gjør en uskikket til å være sammen med
virkelig kultiverte mennesker her i verden og til å ha samfunn med de hellige i himmelen.
Vi tenker med avsky på kannibaler som godgjør seg med offerets kjøtt før den døde er blitt kald,
men er dette verre enn den smerte og ødeleggelse som blir resultatet av å bli tilregnet gale motiver,
få sitt rykte svertet og sin karakter dissekert? La barna og de unge få vite hva Gud sier om slikt:
"Tungen har makt over død og liv" (Ordsp 18,21). Baktalere blir omtalt sammen med dem som
"hater Gud", de som "pønsker ut ondskap", er "overmodige og brautende", fulle av "misunnelse,
mordlyst, strid, svik og falskhet" (Rom 1,30.31 29 Ntr). Den som hører Gud til er den som er "ærlig
i tanke og tale, som ikke buker sin tunge til sladder ... og ikke vanærer sin frende" (Sal 15,2.3).
Guds ord fordømmer også bruken av meningsløse uttrykk og skjellsord som grenser til banning.
Den fordømmer falsk ros, omgåelse av sannheten, overdrivelser og uriktige fremstillinger, som så
ofte forekommer ute blant folk og i forretningslivet. "La et ja være ja og et nei være nei!" Det som
er mer enn dette, er av det onde" (Matt 5,37 Ntr). "Lik en galning som sender ut brannpiler og
drepende skudd, er den som har sveket sin venn og sier: Jeg gjorde det bare for spøk" (Ordsp
26,18.19).
Nært i slekt med sladder er snedige hentydninger som de urene av hjertet bruker for å antyde det
onde som de ikke våger å si åpenlyst. Lær de unge å holde seg langt unna enhver antydning av slik
praksis som om det var spedalskhet.
Det er neppe noen annen feilaktig språkbruk som både gammel og ung er mer villig til å ta lett på
både hos seg selv og andre enn hissige og utålmodige uttalelser. De tror det er tilstrekkelig å
unnskylde seg med at ”jeg glemte meg, og jeg mente egentlig ikke det jeg sa." Men Guds ord tar
ikke lett på det. Skriften sier: "Ser du en mann som har hastverk når han taler, er det større håp for
dåren enn for ham." "Lik en ødelagt by med nedrevet mur er en mann som ikke kan styre sitt sinn"
(Ordsp 29,20; 25.28).
På et eneste øyeblikk kan vår forhastede, hissige og uforsiktige tunge gjøre skade som et helt liv i
anger ikke klarer å utslette. Hjerter er blitt knust, vennskap og liv er blitt ødelagt - på grunn av
harde og overilte ord fra mennesker som kunne ha gitt hjelp og lindring!
Evnen til å glemme seg selv er en nådegave
Et av de karaktertrekk som man bør ta vare på og fremelske hos alle barn, er evnen til å glemme seg
selv, en evne som gir livet en ubevisst skjønnhet. Dette er et av de vakreste karaktertrekkene, og en
av de viktigste forutsetningene for ethvert sant livsverk.
Barn trenger anerkjennelse, sympati og oppmuntring, men vi må passe på at vi ikke skaper en trang
til ros. Det er ikke klokt å vise dem ekstra stor oppmerksomhet eller å gjenta deres smarte uttalelser.
Foreldre og lærere som har karakterens sanne ideal for øye og tenker på hva de unge kan oppnå, kan
ikke fremelske eller oppmuntre til selvgodhet. De vil ikke bidra til at de unge skal hige etter å briske
seg med sine evner og ferdigheter. De som er opptatt av noe høyere enn seg selv vil være beskjedne,
men samtidig vil de eie en verdighet som ikke lar seg bringe ut av fatning av menneskers prakt eller
storhet.
Det er ikke tilfeldigheter som står for karakterutviklingen. De gode egenskapene utvikler seg når
vårt liv er omgitt av det som er rent, edelt og sant. Er hjertet rent og karakteren edel, vil det vise seg
i tanker og handlinger som er edle og rene.
”Herren elsker dem som har et rent hjerte; den som taler velvillig, får kongen til venn" (Ordsp
22,11).
Historiestudiet er karakterbyggende
Det som er sant for språket, gjelder også for alle andre studier. Det kan bidra til å styrke og bygge
karakteren. Dette gjelder histøriestudiet mer enn a1le andre fag. Det bør ses fra Guds synsvinkel.
Altfor ofte blir historiefaget undervist som en beretning om kongers vekst og fall, intriger ved
hoffet, hærenes seire og nederlag - en fortelling om ærgjerrighet og griskhet, bedrag, grusomhet og
blodbad. Underviser vi slik, vil resultatet bli negativt. Den kvalmende gjenfortellingen av
forbrytelser og grusomheter, ugjerninger og råskap planter frø som i mange liv vokser og fyller livet
med ondskap.
Det er langt bedre å la Guds ord vise de unge hva som virkelig fører til rikers vekst og fall. Lær dem
å studere disse beretningene så de ser hvordan rikenes sanne velstand var betinget av troskap mot
Guds prinsipper. La dem studere de store reformasjonsbevegelsene og se hvor ofte disse
prinsippene, til tross for at de var hatet og deres forkjempere ble kastet i fangehull og sendt til
skafottet, seiret nettopp på grunn av disse ofrene.
Et slikt studium vil fremme en rik og omfattende forståelse av livet. Det vil hjelpe de unge å forstå
noe om sammenhenger og gjensidig avhengighet, hvordan vi er knyttet sammen i samfunnets og
nasjonenes store fellesskap, og hvor stort et tap det er for oss alle når et enkelt menneske underkues
eller fornedres.
Studiet av aritmetikk og matematikk bør være praktisk. Barn og unge bør ikke bare lære å løse
tenkte problemer, men også å holde nøye regnskap med egne inntekter og utgifter. La dem lære å
bruke pengene rett ved å bruke dem. Gutter og jenter bør lære å finne og kjøpe sine egne klær,
bøker. og andre ting de trenger. Når de holder regnskap med sine kostnader, vil de lære pengenes
verdi og rette bruk bedre enn de kunne lært det på noen annen måte. Med den rette veiledning vil de
bli oppmuntret til gavmildhet. Det vil tilskynde de unge til å gi, ikke bare når deres følelser plutselig
blir vekket, men regelmessig og systematisk.
Slik kan alle fag bidra til å løse det største av alle problemer: Å lære menn og kvinner hvordan de
best skal utføre livets plikter.
Oppførsel
Det blir lagt for lite vekt på høflighet. Mange er gode på bunnen, men oppfører seg ikke vennlig.
Mange setter seg i respekt med sin oppriktighet og rettskaffenhet, men er sørgelig lite elskverdige.
Dette ødelegger deres egen lykke og trekker ned inntrykket av deres innsats for andre.
Lærere og foreldre bør legge vinn på å ha på et muntert og høflig vesen. Alle kan vise et vennlig
ansikt, en mild stemme, en høflig opptreden, og alt dette gir stor innflytelse. Barn blir tiltrukket av
en munter holdning. Vær vennlig og høflig mot dem, så vil de vise det samme sinnelaget mot deg
og mot hverandre.
Ekte høflighet lærer man ikke ved å øve inn regler for skikk og bruk. Vi bør alltid oppføre oss
korrekt. Når det ikke strider mot det som er rett, vil man av hensyn til andre rette seg etter vedtatte
skikker. Men ekte høflighet krever ikke at man oppgir sine prinsipper for å følge konvensjonelle
regler. Den bryr seg ikke om klasseskiller. Den lærer oss selvrespekt, respekt for menneskeverdet
og respekt for alle i menneskehetens store familie.
Det er forbundet med fare å legge altfor stor vekt på ytre opptreden og former og å sette av for mye
tid til opplæring i dette. Det slitet som kreves av alle unge, det harde, ja, ofte nesten uutholdelige
arbeidet som må til for å oppfylle livets daglige plikter, og enda mer for å lette den elendigheten og
uvitenheten som tynger verden - alt dette levner liten plass til finurligheter innen skikk og bruk.
Mange legger stor vekt på skikk og bruk, men viser liten respekt for noe som helst, om det er aldri
så utmerket, hvis det ikke oppfyller deres kunstige krav. Dette er en forfeilet utdanning. Den
fremmer kritisk stolthet og sneversynt snobberi.
Kjernen i sann høflighet er omtanke for andre. Den egentlige og varige utdanningen er den som
fremmer medmenneskelighet og oppmuntrer til godhet mot alle. Den såkalte dannelsen som ikke
bidrar til at de unge viser respekt for sine foreldre, setter pris på deres gode sider, bærer over med
deres feil eller hjelper dem når de trenger det; som ikke gjør dem hensynsfulle og ømsinnede,
gavmilde og hjelpsomme mot de unge, de gamle og de ulykkelige, den er mislykket.
Gud underviser om høflighet
Virkelig fine manerer og tanker lærer man bedre i Guds skole enn ved å iaktta visse regler. Når hans
kjærlighet strømmer gjennom hjertet, former den personligheten slik at den minner mer om ham.
Denne utdanningen gir en himmelfødt verdighet og sans for det som sømmer seg. Den gir et mildt
sinn og et vennlig vesen som fasjonabel overfladisk glans ikke kan måle seg med.
Bibelen pålegger oss å være høflige, og den gir mange eksempler på det uselviske, vennlige og
vinnende sinnelaget som kjennetegner sann høflighet. Dette er bare en avglans av Kristi karakter.
All ekte vennlighet og høflighet i hele verden, også blant dem som ikke er kristne, kommer fra ham.
Han ønsker at disse egenskapene fullt ut skal komme til syne i hans barn. Det er hans mål at verden
skal se hans skjønnhet i oss.
Den mest verdifulle avhandlingen om skikk og bruk som noen gang er skrevet, finner vi den
undervisningen som Frelseren ga oss gjennom apostelen Paulus, og dette er ord som bør risses inn i
alle menneskers hukommelse så de aldri kan slettes ut, enten vi er gamle eller unge: "Som jeg har
elsket dere, skal dere elske hverandre" (Joh 13,34).
"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, den skryter ikke,
den er ikke hovmodig.
Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget,
blir ikke bitter og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt,
håper alt, tåler alt.
Kjærligheten faller aldri bort" (1 Kor 13,4-8).
Respekt
En annen verdifull egenskap som vi bør verne med omhu, er respekt. Ekte ærefrykt for Gud
kommer når vi innser hans uendelige storhet og erkjenner at han er til stede. Denne erkjennelsen av
ham vi ikke ser, bør gjøre et sterkt inntrykk på ethvert barn. Barnet bør lære å betrakte tiden og
stedet for bønn og gudstjeneste som hellig, for Gud er der. Når denne respekten kommer til uttrykk i
holdning og opptreden, vil den vokse.
Både unge og gamle bør granske de tekstene i Guds ord som viser hvordan vi skal stille oss overfor
stedet der vi møter Gud, og vi bør ofte gjenta dem og fundere over dem: "Ta dine sko av deg,"
befalte han Moses ved den brennende tornebusken, "for det stedet du står på, er helligjord" (2 Mos
3,5).
Etter synet av Guds engler utbrøt Jakob: "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke! ...
Her er Guds hus, her er himmelens port" (1 Mos 28,16.17).
”Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for ham, all jorden!" (Hab 2,20).
”For Herren er en mektig Gud,
en stor konge over alle guder...
Kom, vi vil bøye oss og tilbe,
bøye kne for Herren, vår skaper!" (Sal 95,3-6).
Vi bør også vise respekt for Guds navn. Vi bør aldri omtale det lettsindig eller tankeløst. Selv når vi
ber, bør vi unngå hyppige eller unødvendige gjentakelser av hans navn. "Hellig og fryktinngytende
er hans navn" (Sal 111,9). Englene dekker til ansiktet når de sier det. Da bør i alle fall vi som er
falne syndere, vise ærefrykt når vi tar hans navn på våre lepper!
Guds ord fortjener vår ærbødighet. Vi bør vise respekt for den trykte bibelen og aldri behandle den
skjødesløst eller bruke den til dagligdagse ting. Vi bør aldri sitere Skriften som en vits eller
omformulere den til en vittighet. "Hvert ord fra Herren er rent", "lik sølv som er lutret i
smelteovnen, sju ganger renset" (Ordsp 30,5; Sal 12,6).
Fremfor alt bør barna lære at sann ærefrykt må komme til uttrykk i lydighet. Gud har ikke påbudt
noe som ikke er viktig, og det finnes ikke noen form for respekt som han setter så stor pris på som
lydighet mot hans ord.
Vi skylder også å vise respekt for Guds representanter - for predikanter, lærere og foreldre som er
kalt til å tale på hans vegne. Gud blir æret når de blir vist respekt. Gud har lagt særlig vekt på at vi
skal vise omtanke for de gamle. Han sier: "Grå hår er en fager krans, den vinnes på rettferds vei"
(Ordsp 16,31), Det forteller om kamper som er kjempet og seire som er vunnet, om byrder som er
båret og fristelser som er motstått. Det forteller om trette føtter som nærmer seg sin hvile, om
plasser som snart står tomme. Hjelp barna å tenke på dette, så vil deres høflighet og respekt jevne de
eldres sti, og glede og skjønnhet vil smykke deres unge liv når de lyder budet om at du skal "reise
deg for de grå hår og vise de gamle ære" (3 Mos 19,32).
Fedre og mødre og lærere trenger i høyere grad å verdsette det ansvaret og den æren Gud har gitt
dem som hans representanter overfor barnet. Den karakteren som blir åpenbart gjennom daglig
kontakt med barnet, vil, på godt og ondt, tolke disse ordene fra Gud:
”Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham"
(Sal 103,13). " "Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere" (Jes 66,13).
Heldige er de barna som opplever at disse ordene vekker kjærlighet, takknemlighet og glede; de
barna som opplever at faren, moren og læreren gjennom sin godhet, rettferd og tålmodighet lar dem
få se Guds godhet, rettferd og tålmodighet; de barna som i tillit og lydighet og respekt overfor dem
som verner om dem, lærer å vise tillit, lydighet og respekt mot Gud. Når voksne gir barn eller elever
en slik gave, gir de dem egentlig en skatt som er mer verd enn all verdens rikdom - en skatt som
varer i all evighet.
Klærne og utdanningen
Ingen oppdragelse er fullgod hvis den ikke lærer de unge riktige prinsipper for påkledning, Uten
dette blir oppdragelsen altfor ofte sinket eller forvrengt. Pyntesyke og moteslaveri er blant lærernes
alvorligste konkurrenter og hindrer arbeidet deres.
Moten hersker med hard hånd, I mange hjem går barns og foreldres tid, krefter og oppmerksomhet
med til å tilfredsstille dens krav.
Mange bryr seg ikke om hvor kledelig eller vakkert et plagg er; hvis moten skifter, er det bare å
kaste det eller sy det om, Familien er dømt til ustoppelig innsats. Det er ikke tid til å oppdra barna,
ikke tid til bønn eller bibelstudium, ikke tid til å hjelpe de små å bli kjent med Gud gjennom det han
har skapt. Det finnes ikke penger igjen til å hjelpe andre, og ofte er det knapt med maten i hjemmet.
Maten er dårlig valgt og tillaget i all hast, og den tilfredsstiller i liten grad kroppens behov. Følgen
blir dårlige spisevaner, og dette fører til sykdom eller mangel på måtehold.
Pyntesyken fører til sløseri, og mange unge gir opp ønsket om et edlere liv. Suget etter klær får dem
til å kaste seg inn i en jobb for å tjene penger, i stedet for å prøve å få seg en utdanning. Denne
lidenskapen har ødelagt framtiden for mange unge jenter.
I mange hjem lever familien over evne. Når faren ikke lenger klarer å tilfredsstille morens og barnas
krav, fristes han til uærlighet, og følgen blir vanære og ruin.
Selv hviledagen er ikke beskyttet mot motens slaveri. Kirken blir brukt til moteoppvisning, og
klærne får større oppmerksomhet enn prekenen. De som er for fattige til å tilfredsstille motens krav,
holder seg borte fra kirken.
Jentene kommer på skolen i upraktiske og ubekvemme klær som ikke egner seg til verken læring
eller rekreasjon. De er opptatt av andre ting, og læreren finner det vanskelig å vekke deres interesse.
Skal læreren få brutt motens fortryllelse, finnes det ikke noe bedre hjelpemiddel enn kontakt med
naturen. Lær elevene å sette pris på hvor herlig det er å oppholde seg ved elv, vann og sjø. La dem
klatre opp åser, se flotte solnedganger, utforske skog og mark og lære gleden ved å dyrke planter og
blomster. Da vil viktigheten av å følge siste moten snart miste grepet på dem.
Få de unge til å forstå at enkelhet i påkledningen, ikke bare i kostholdet, er avgjørende for å kunne
tenke høyere tanker. Hjelp dem å oppdage skattene i Guds ord, i naturens bok og i beretningene om
edle mennesker.
Hjelp dem å se den lidelsen de kan gjøre noe med. La dem forstå at de pengene de bruker på pynt,
kunne de ha brukt til å mette de sultne, gi klær til de fattige og trøste de sørgende.
Samtidig bør de unge lære av naturen: "Alt skapte han vakkert i sin tid" (FORK 3,11). I alt, også i
klærne, er det vår forrett å ære Skaperen. Han vil ikke bare at våre klær skal være pene og gode for
helsen, de skal også være hensiktsmessige.
Klærne røper karakteren
Menn og kvinners karakter blir vurdert ut fra deres klær. Smak og dannelse kommer til syne i valget
av enkle og hensiktsmessige klær. Enkelhet i påkledning, sammen med en beskjeden fremferd, vil
bidra til å omgi en ung kvinne med en atmosfære av hellig tilbakeholdenhet.
Jentene må få lære at kunsten å være velkledd omfatter evnen til å lage sine egne klær. Alle jenter
bør strebe etter dette, for det er nyttig og bidrar til å gjøre henne uavhengig av andre.
Det er rett å elske det vakre og lengte etter det, men Gud vil at vi først skal elske og søke den
høyeste skjønnhet - det som ikke forgår. Selv det vakreste av alt vi mennesker kan lage, er ingenting
i sammenligning med den karakterens skjønnhet som i hans øyne er "særlig verdifull”.
Lær de unge, ja, barna med, å velge den kongelige kledning som blir vevd på himmelens vevstol,
for den er av "skinnende rent lin" (ÅP 19,8), og alle de hellige fra jorden skal gå i dem. Denne
drakten er Kristi egen lyteløse karakter, som blir fritt tilbudt alle mennesker. Men alle som får den,
må ta imot den og bære den nå.
Lær barna at når de åpner sine sinn for vakre og kjærlige tanker og gjør godt og hjelper andre, kler
de seg i Kristi vakre karakter. Denne drakten vil gjøre dem vakre og elsket her nede, og den er deres
adgangstegn til Kongens slott i Guds rike. Hans løfte lyder: "De skal følge meg i hvite klær, for de
er verdige til det" (ÅP 3,4).
Sabbaten
Sabbatens verdi for utdanningen kan ikke vurderes høyt nok. Det Gud krever av oss, gir han tilbake
til oss i rikere mål og forvandlet av hans herlighet. Den tienden han krevde av Israel, ble brukt til å
bevare avbildet av det strålende vakre tempelet i himmelen, og tabernaklet var tegnet på at han var
til stede på jorden. Slik er det også med den delen av vår tid som han krever av oss. Vi får den
tilbake med hans navn og segl påsatt. "Sabbaten er et tegn" sier han, "mellom meg og dere... for at
dere skal vite at det er jeg, Herren, som helliger dere," for "på seks dager skapte Herren himmelen,
jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren
hviledagen og lyste den hellig" (2 Mos 31,13, 20,11).
Sabbaten er et tegn på Guds makt til å skape og frelse. Den peker på Gud som kilden til liv og
kunnskap. Den minner om våre første foreldres opprinnelige storhet og er slik et vitnesbyrd om at
Gud vil gjenskape oss i sitt eget bilde.
Både sabbaten og familien ble innstiftet i Edens hage, og i Guds plan er de uløselig knyttet til
hverandre. Mer enn på noen annen dag er det denne dagen mulig for oss å leve livet som i Eden.
Det var Guds plan for familien at de skulle være sammen i arbeid og studium, i tilbedelse og
rekreasjon. Far skulle være hjemmets prest, og både far og mor skulle undervise barna og være
sammen med dem. Men synden har endret våre livsvilkår, og nå er det mange fedre som knapt ser
sine barn i løpet av uken. De får nesten ingen anledning til å være sammen med dem og undervise
dem. Men Guds kjærlighet har satt grenser for arbeidets krav på oss. I sin barmhjertighet verner han
om sabbaten. På hans egen dag kan familien ha samfunn med ham, med naturen og med hverandre.
Siden sabbaten er minnesmerket over Guds skapermakt, er dette dagen da vi mer enn noen annen
dag burde bli kjent med Gud gjennom hans skaperverk. Ordet sabbat bør få barna til å tenke på det
vakre i naturen. De familiene er heldige som kan gå til kirken på sabbaten slik Jesus og disiplene
gikk til synagogen - langs en innsjø eller gjennom skog og mark. Lykkelige er de fedre og mødre
som kan undervise barna om Guds skrevne ord med illustrasjoner fra naturen. De kan samles under
trærne og studere Ordet i frisk luft og synge lovsanger til vår Far i himmelen.
Når de er sammen på denne måten, kan foreldre knytte barna til seg og til Gud med bånd som aldri
kan brytes.
Sabbaten gir uvurderlige muligheter til å øve opp intellektet. Vi bør ikke lese sabbatskoleleksen i all
hast på sabbats morgen, men ved et grundig studium sabbats ettermiddag og ved daglig
gjennomgang og utdypning i løpet av uken. Slik fester vi leksen i hukommelsen og den blir en skatt
som aldri helt går tapt.
Når de hører på prekenen, bør foreldre og barn merke seg de skriftstedene som blir brukt og følge
tankegangen slik at de kan gjenta den for hverandre hjemme. Dette vil i stor grad bidra til å
motvirke den trettheten barn ofte opplever når de hører på prekenen, og det vil oppøve
oppmerksomheten og gi dem evnen til å få tak på sammenhengende tankerekker.
Når de unge tenker over de emnene som slik blir brakt på bane, vil de oppdage skatter som de ikke
har drømt om. I sine egne liv vil de oppleve det som Skriften beskriver: ”Jeg fant dine ord og åt
dem, de var til glede for meg. Og det var en fryd for mitt hjerte" (Jer 15,16). "Ja, din tjener tar imot
den rettledning budene gir; å holde dem gir stor lønn" (Sal 19,12).
Tro og bønn
Tro er tillit til Gud, til at han elsker oss og vet hva som er best for oss. Troen får oss til å velge hans
vei i stedet for vår egen. Den godtar hans visdom i stedet for vår uvitenhet, hans styrke i stedet for
vår svakhet og hans rettferdighet i stedet for vår egen syndighet. Våre liv er allerede hans. Troen
innser at det er slik og tar imot velsignelsen ved å tilhøre ham. Sannhet, rettskaffenhet og renhet er
hemmeligheten bak sann lykke, og det er ved troen vi tilegner oss disse prinsippene.
Alle gode impulser eller lengsler er gaver fra Gud. Det er ved troen vi tar imot det livet som alene
kan gi sann vekst og dyktighet.
Gjør det helt klart hvordan troen kan oppøves. Alle Guds løfter er gitt på betingelser. Han gir oss all
sin styrke hvis vi er villige til å gjøre hans vilje. Enhver gave han lover oss, ligger i selve løftet. "Så
kornet er Guds ord" (Luk 8,11 Ntr). Eika er i eikenøtten, og like sikkert er det at Guds gave er i
hans løfte. Tar vi imot løftet, har vi gaven.
Den troen som setter oss i stand til å ta imot Guds gaver, er selv en gave, og alle mennesker har fått
et visst mål av den. Den vokser når vi bruker den til å ta imot av Guds ord. Skal troen bli sterkere,
må den ofte komme i kontakt med Ordet.
Under bibelstudiet bør vi lede den unge til å se kraften i Guds ord. I skapelsesberetningen får vi vite
at "han talte, og det skjedde, han bød, og det sto der". Han " kaller på det som ikke er til, som om
det var til" (Sal 33,9; Rom 4,17 NB), for når han kaller på dem, er de.
Verdens virkelige adel
Ofte har de som stolte på Guds ord, motstått hele verdens makt. Enok holdt fast på troen, og i ham
seiret rettferdigheten over en fordervet slekt som hånte ham. Noah og hans familie sto fast mot
befolkningen på den tiden, menn og kvinner med den største fysiske og mentale styrke og den mest
fordervede moral. Ved Rødehavet var israelittene bare et hjelpeløst og livredd slavefolk som sto
overfor den mektigste hæren til det største riket på jorden. David, gjetergutten, hadde Guds løfte om
tronen, sto imot Saul, den regjerende kongen, dom var fast bestemt på å holde på makten. Sjadrak
og vennene hans ble kastet i den glødende ovnen av kong Nebukadnesar. Daniel var hos løvene,
mens fiendene hans var høyt på strå i landet. Jesus hang på korset, og prestene og rådsherrene tvang
selv Roms mann til å gjøre det de ville. Paulus ble ført bort i lenker for å dø som en forbryter, mens
Nero hersket over et verdensrike.
Slike eksempler finner vi ikke bare i Bibelen. Historien er full av dem. Valdenserne og hugenottene,
Wycliffe og Hus, Erasmus og Luther, Tyndale og Knox, Zinzendorf og Wesley og en hærskare
andre har vitnet om Guds ords kraft i møtet med verdslige myndigheter og en politikk som fremmet
det onde. Dette er verdens sanne adel, dette er kongeslekten. Vår tids unge er kalt til ta sin plass i
deres rekker.
Det er like mye behov for tro i livets små erfaringer som i de store. I alt det som til daglig opptar
oss, er det troen som gjør at Guds makt blir virkelig for oss.
I et menneskelig perspektiver livet en ukjent sti. Våre dypere erfaringer går vi alene med. Ingen
andre kan fullt ut trenge inn i vårt indre liv. Når barna legger ut på denne reisen, må vi legge alt til
rette for at de skal få tillit til ham som kan være en pålitelige hjelp og veileder for dem!
Ingenting kan skjerme oss fra fristelser og inspirere oss til renhet og sannhet slik som vissheten om
at Gud er hos oss. "Alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til regnskap for." Hans "blikk
er for rent til å se på det onde, og ulykke orker [han] ikke å se" (Hebr 4,13; HAB 1.13). Det var
denne tanken som vernet Josef mot forfallet i Egypt. Når han ble fristet, svarte han alltid:
"Hvorledes skulle jeg ... gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?" (1 Mos 39,9). Tar vi vare
på troen, vil den være et slikt vern for hver eneste en.
Bare overbevisningen om Guds nærhet kan jage bort den frykten som ellers ville gjøre livet til en
byrde for engstelige barn. Hjelp dem å lære dette løftet: "Herrens engel slår leir til vern om dem
som frykter Herren, og frir dem ut av fare" (Sal 34.8). La dem lese den herlige beretningen om
Elisja i fjellandsbyen, da en mektig hær av engler sto mellom ham og hæren av bevæpnede menn.
Fortell dem hvordan Guds engel kom til Peter i fengslet da han var dømt til døden og førte ham ut i
friheten, forbi de væpnede vaktene, gjennom de solide dørene og den store jernporten med bolter og
slåer.
Tegn denne scenen for deres øyne: Det er storm til havs, og fangen Paulus er på vei til Rom for å bli
stilt for retten og henrettet. Da sier han disse ordene, som er så fulle av mot og håp: "[Jeg ber] dere
være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet... For i natt sto en engel for meg fra den
Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle
som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg." Siden det altså fantes ett menneske på dette skipet
som Gud kunne arbeide gjennom, ble alle de hedenske soldatene og sjømennene berget. "Alle
[kom] velberget i land" (Apo 27.22-24.44).
Dette ble ikke skrevet bare for at vi skulle lese det og undre oss over det, men for at den troen som
var i Guds tjenere i gammel tid også skal virke i oss. Han vil virke på like tydelig vis der han i vår
tid finner hjerter som er villige til å bli kanaler for hans kraft. De som ikke stoler på seg selv og som
kvier seg for å ta på seg ansvar og omsorgsoppgaver fordi de mangler selvtillit, bør lære å stole på
Gud. Slik vil mangt et menneske som ellers bare ville være et nummer i verden, kanskje bare en
hjelpeløs byrde, kunne si med apostelen Paulus: "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk" (Fil
4,13 Ntr).
Gud verner om det som er rett
Troen har mye å lære de barna som er raske til å ta ting ille opp. Trangen til å stå imot ondskap og
feilgrep blir ofte tilskyndet av en skarp rettferdighetssans og en aktiv, energisk ånd. Barna må få
lære at Gud alltid vokter over det som er rett. Han har varm omsorg for dem han elsket så høyt at
han ga sin Sønn for å frelse dem. Han vil ta seg av alle dem som gjør det som er galt.
"Den som rører dere, rører ved min øyesten" (Sak 2,12). "Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham,
så griper han inn... Han lar din rettferd bryte fram som lyset og din rett bli som høylys dag" (Sal
37,5.6).
”De som kjenner ditt navn, har tillit til deg, for du svikter ikke dem som søker deg, Herre" (Sal
9,11).I
Den medfølelsen Gud viser oss, ber han oss om å vise andre. De impulsive, selvsikre og
hevngjerrige bør se hen til han som var saktmodig og ydmyk og ble ført som et lam til slakteren,
som en sau som ikke gjør motstand mot dem som klipper den. Pek på ham som våre synder har
gjennomstunget og som våre sorger tynget ned. Da vil de lære å tåle, bære og tilgi.
Troen på Kristus kan utbedre enhver karakterbrist, fjerne alt som er urent, rette opp alle feil og
utvikle alle edle trekk.
”I ham... har dere fått denne fylden" (Kol 2,10 Ntr).
Bønn er nært knyttet til troen, og vi bør søke å forstå den som en helhet. Troens bønn er en Guds
vitenskap, en vitenskap vi må forstå hvis vi vil at vårt livsverk skal bli en suksess. Kristus sier: "Alt
det dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det" (Mark 11,24 Ntr). Han
understreker at våre bønner må være etter Guds vilje. Vi må be om de ting han har lovt, og det vi
får, må vi bruke til å gjøre hans vilje. Når betingelsene er oppfylt, er løftet entydig.
Vi kan be om syndstilgivelse, Den Hellige Ånd, et kristelig sinnelag, visdom og kraft til å gjøre
hans vilje og alle de gavene han har lovt. Så må vi tro at vi får det vi har bedt om og takke Gud for
at vi har fått det. Løftet har gaven i seg, og vi kan leve vårt liv i forsikring om at den gaven vi
allerede eier, vil bli virkelighet når vi trenger den som mest.
Bønn er en nødvendighet
Å leve etter Guds ord på denne måten innebærer at vi overgir hele livet til ham. Vi vil stadig føle at
vi er avhengige av ham, og hjertet vil strekke seg etter Gud. Vi må be, for bønn er sjelens liv. Bønn
i familien og i menigheten har sin plass, men det er vårt personlige samvær med Gud som holder liv
i sjelen.
Da han var alene med Gud på fjellet, fikk Moses se forbildet til den storslåtte bygningen der Guds
herlighet skulle bo. Det er når vi er på fjellet med Gud - når vi er alene med ham - at vi skal betrakte
hans store ideal for menneskeheten. Da vil vi bli i stand til å forme vår karakter slik at hans løfte
kan bli oppfylt i oss: "Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt
folk" (2 Kor 6,16 Ntr).
Det var i stunder alene med Gud i bønn at Jesus fikk visdom og kraft. La de unge følge hans
eksempel og tilbringe en stille stund sammen med sin Far i himmelen morgen og kveld, og så løfte
sine tanker til Gud gjennom dagen. Hvert steg på vår vei sier han: "Jeg er Herren din Gud; jeg har
grepet din høyre hånd og sier til deg: Vær ikke redd! Det er jeg som hjelper deg" (Jes 41,13).
Dette er lekser du bare kan lære fra deg hvis du selv har lært dem. Mange foreldre og lærere sier at
de tror på Guds ord, men deres liv fornekter dets kraft. Derfor har ikke undervisningen om Skriften
noen større virkning på barn og unge. Det er en ting å behandle Bibelen som en bok med en
utmerket morallære som vi følger så lenge den stemmer med tidsånden og vår posisjon i verden.
Det er noe ganske annet å betrakte den som det den virkelig er - den levende Guds ord, det ordet
som er vårt liv, det ordet som skal forme våre handlinger, våre ord og våre tanker. Vi forkaster
Guds ord dersom vi ser på det som noe mindre enn dette. Og denne avvisende holdningen blant dem
som bekjenner seg til å tro på Skriften, er den viktigste årsaken til tvil og hedenskap blant vår tids
unge.
Ta tid med Gud
Verden er mer hektisk enn noen gang før. Overalt, i underholdning, jag etter penger, kamp om makt
og i selve kampen om tilværelsen ser vi en fryktelig kraft som legger beslag på kropp og sinn og
sjel. Midt i dette galskapens ville jag taler Gud. Han ber oss tre til side og være hos ham. "Stans og
innse at jeg er Gud!" (Sal 46,10).
-Selv når de holder andakt, er det mange som går glipp av velsignelsen av å være virkelig nær Gud.
De har det altfor travelt. De skynder seg inn til Kristi kjærlighets nærvær, kanskje blir de hos ham et
øyeblikk, men de venter ikke på det han vil si dem. De har ikke tid til å bli værende hos den
guddommelige læreren. De bærer fortsatt sine byrder når de haster tilbake til arbeidet.
Disse arbeiderne vil ikke oppleve virkelig framgang, ikke før de lærer hvordan de kan få kraft. De
må ta tid til å tenke, be og vente på Gud så de kan få ny fysisk, mental og åndelig kraft. De trenger å
bli løftet av hans Ånd. Når det skjer, vil de få nytt liv. Trettheten vil forsvinne fra kropp og sinn, og
byrdene vil bli løftet fra hjertet.
Et øyeblikk sammen med ham er ikke nok. Vi trenger personlig kontakt med Kristus, og da må vi ta
tid til å sitte ned sammen med ham. Det vil bli en stor dag for barna i våre hjem og elevene på våre
skoler når foreldre og lærere får oppleve den dyrebare erfaring som Salomo beskriver slik: "Som et
epletre blant skogens trær, slik er min venn blant unge menn. Å sitte i hans skygge er min lyst og
glede, hans frukt er søt for min gane" (Høys 2,34).
Livsverket
Den som vil lykkes med noe, må ha et bestemt mål. De som oppnår noe stort i livet, har stadig
blikket festet på det som er målet for deres innsats. Et slikt mål blir tilbudt de unge i dag. Himmelen
vil gi evangeliet til verden i vårt slektledd. Dette er det største mål som kan appellere til noe
menneske. Det åpner for arbeid til alle som Kristus har rørt ved.
Gud har bredere, dypere og høyere planer for de barna som vokser opp i våre hjem enn vi i vår
begrensning kan forstå. I tidligere tider har han lagt merke til menneskers trofasthet i enkle kår og
kalt dem til å vitne for ham i møtet med verdens herskere. Daniel var en av dem. I dag er det mange
slike unge mennesker. De studerer Guds ord og hans gjerninger og lærer å tjene ham trofast. De
skal komme til å vitne for Kongenes konge i lovgivende forsamlinger, i rettssaler og for statsledere.
Tusener vil få store oppgaver. Hele verden er i ferd med å åpne seg for evangeliet.
Utallige millioner har aldri engang så mye som hørt om Gud eller om den kjærlighet som han har
åpenbart i Kristus. De har rett på denne kunnskapen, og vi som har denne kunnskapen, og våre barn
som vi kan gi den til, har ansvar for å besvare dette nødropet. Til hvert hjem og hver skole, til
enhver forelder, lærer og barn som har tatt imot evangeliets lys, kommer det samme spørsmål som
ble stilt til dronning Ester da israelittene sto overfor en stor krise: "Hvem vet om det ikke er nettopp
med tanke på en tid som denne" (Est 4,14) at du har kommet til riket?
Guds lidelser
De som tenker på følgene av å fremskynde eller hindre evangeliet, tenker på det ut fra seg selv og
verden. Få tenker på det i forhold til Gud. Få tenker på den lidelsen synden har påført Skaperen.
Hele himmelen led med Kristus, men denne lidelsen verken begynte eller endte da han ble
menneske. Korset åpenbarer for våre sløve sanser den smerten som synden helt fra først av har
påført Guds hjerte. Han sørger hver gang noen viker av fra det som er rett, gjør en grusom handling
eller kommer til kort overfor Guds ideal. Da Israel ble rammet av de ulykkene som var følgen av at
de.skilte seg fra Gud - overfall, grusomhet og død - blir det sagt at "da orket han ikke lenger å se på
Israels nød" (Dom 10,16). "Alt det skapte [sukker og stønner] sammen, som i fødselsver (Rom 8,22
Ntr) og den evige Far lider med sitt folk.
Verden er som et eneste stort sykehus med mennesker som lider under synd og sykdom, en
elendighet så stor at vi ikke engang tør å tenke tanken på hvor ille det egentlig er, Men Gud føler
det alt sammen. Han ga den han elsket høyest så synden og dens følger kunne bli ødelagt, og han
har gitt oss krefter så vi med hans hjelp kan gjøre slutt på all denne elendigheten. "Dette evangeliet
om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,"
(Matt 24,14 Ntr).
”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for all Guds skapning!" (Mark 16,15) er Kristi befaling
til alle sine. Alle er ikke kalt til å bli predikanter eller misjonærer i ordets vanlige forstand, men alle
kan samarbeide med ham om å bringe det glade budskap ut til verden, Dette budet gjelder alle, store
og små, lærde og ulærde, gamle og unge.
Vi har fått denne befalingen, og tør vi da utdanne våre sønner og døtre til vanlige, respektable liv
som bekjennende kristne, men uten hans selvoppofrelse, et liv som får følgende dom av ham som er
sannheten: "Jeg kjenner dere ikke"?
Tusener gjør dette, De forsøker å sikre sine barn evangeliets fordeler mens de fornekter evangekiets
ånd, Men slik kan det ikke være, De som sier nei til å tjene sammen med Kristus, sier nei til den
eneste opplæringen som kan gjøre dem skikket til å være sammen med ham i evigheten, De avviser
den opplæringen som gir kraft og en edel karakter i dette liv. Mang en far og mor har berøvet sine
barn Kristi kors, og altfor sent har de oppdaget at de på denne måten overlot dem til fienden. De
beseglet deres undergang, ikke bare for framtiden, men også for dette livet.
Selv i forberedelse for et liv i Guds tjeneste, er mange ført vill på grunn av en feil form for
utdanning, Det er altfor vanlig å se på livet som sammensatt av atskilte avsnitt - en tid for å lære og
en tid for å gjøre, for forberedelse og gjennomføring, De unge blir sendt på skole for å lære fra
bøker den kunnskapen de trenger til et liv i tjeneste ved å lese bøker. De blir avskåret fra
hverdagens plikter og blir oppslukt av studiene, men ofte mister de målet av øye. Den iveren de
hadde da de først helliget seg til oppgaven, dør bort, og altfor mange blir grepet av selvisk
ærgjerrighet.
Etter eksamen viser det seg at mange av dem har mistet kontakten med det virkelige liv, De har
arbeidet med det abstrakte og teoretiske så lenge at de stiller uforberedt når de endelig står overfor
utfordringene i det virkelige liv. I stedet for den edle oppgaven de hadde forestilt seg, må de bruke
alle sine krefter i kampen for å overleve. Etter gjentatte skuffelser og i fortvilelsen over hvor
vanskelig det er å tjene til livets opphold på hederlig vis, er det mange som tyr til tvilsomme eller
kriminelle løpebaner. Verden blir berøvet den innstats de kunne ha gjort, og Gud blir frarøvet sjeler
han lengtet etter å opphøye og ære som sine representanter.
Mennesker tar feil
Mange foreldre gjør feil når de behandler sine barn forskjellig. De ofrer nesten hva som helst for å
sikre en god utdanning for den som er intelligent og har gode evner, Men de synes ikke det er
nødvendig å gi de samme mulighetene til dem som ikke er så lovende. De tror man trenger lite
utdanning for å utføre livets alminnelige plikter.
Men hvem er i stand til å velge ut de av barna i en familie som vil bli pålagt størst ansvar? Husk det
Samuel opplevde da han fikk i oppdrag å salve en av Isais sønner til konge over Israel. Sju flotte
unge menn steg fram for ham. Da han så den første, var han velbygd og hadde vakre trekk, og
profeten utbrøt: "Her står den Herren vil salve, foran Herren." Men Gud sa: "Se ikke på hans
utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på.
Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet." Det samme ble sagt om alle sju: "Herren
har ikke utvalgt noen av disse" (1 Sam 16,6 7.10). Først da David ble hentet fra saueflokken, fikk
profeten lov til å fullføre sitt oppdrag.
Samuel ville ha valgt en av de eldre brødrene, men de hadde ikke de forutsetningene som Gud
forventet av en som skulle herske over hans folk. De var stolte, selvopptatte og selvsikre, og de ble
vraket til fordel for en som de ikke regnet for noe stort. David hadde bevart ungdommens enkle og
oppriktige vesen, og selv om han ikke hadde store tanker om seg selv, kunne Gud forme ham slik at
han kunne ta ansvar for riket. Slik er det også med mangt et barn som foreldre i vår tid overser: Gud
ser langt større evner hos disse enn hos dem andre mener er svært så lovende.
Og hvem er i stand til å avgjøre hva som er stort og smått når det gjelder livets muligheter? Mange
har utført alminnelige oppgaver i livet, men de har satt krefter i gang som er blitt til velsignelse for
verden, og det har gitt resultater som konger kunne misunne dem.
La derfor alle barna få en utdanning som kvalifiserer dem til den høyeste tjeneste. "Så din sæd om
morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller
det andre" (Fork 11,6).
Vår spesielle oppgave i livet blir bestemt av våre evner. Ikke alle når det samme utviklingsnivået
eller gjør det samme arbeidet like godt. Gud forventer ikke at en einerbærbusk skal kunne nå
samme størrelsen som et mektig furutre, eller at oliventreet skal bli like høyt som en palme. Men vi
bør alle søke å nå så høyt som menneskelig og guddommelig kraft i fellesskap gjør det mulig for oss
å nå.
Mange når ikke så langt som de kunne ha gjort fordi de ikke bruker de kreftene de har. De tar ikke i
bruk Guds kraft slik de kunne ha gjort. Mange lar seg lede bort fra den veien der de kunne ha gjort
de det best. I jakten på større ære eller en mer tiltalende oppgave, forsøker de noe som de ikke er
utrustet for. Mange higer etter et bestemt yrke til tross for at deres talenter går i en annen retning.
En som kunne blitt en dyktig bonde, håndverker eller sykepleier, gjør en mindre god jobb som
predikant, advokat eller lege. Andre kunne ha fylt et slikt ansvarsfullt kall, men nøyer seg med noe
lettere fordi de mangler energi, pågangsmot eller utholdenhet.
Vi må bli flinkere til å følge Guds plan for vårt liv. Å gjøre det beste vi kan ut av de oppgavene som
ligger nærmest, å overgi våre veier til Gud og være på utkikk etter hans forsyn - dette er regler som
sikrer trygg og sikker ledelse i valg av yrke.
Han som kom fra himmelen for å bli vårt eksempel, tilbrakte nesten tretti år i vanlig, mekanisk
arbeid, men hele denne tiden studerte han Ordet og Guds gjerninger. Han underviste og hjalp alle
dem han kunne nå med sin innflytelse. Da han begynte sitt offentlige arbeid, gikk han omkring og
helbredet de syke, trøstet de som sørget og forkynte evangeliet for de fattige. Dette er det verket
som alle hans etterfølgere skal gå inn i.
Kristus sa: "Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For...
jeg er som en tjener blant dere" (Luk 22.26.27 Ntr).
Kjærlighet og troskap mot Kristus er kilden til all sann tjeneste. Når hans kjærlighet rører ved
hjertet, skapes det en lengsel etter å gjøre noe for ham. Dette ønsket bør bli oppmuntret og veiledet
rett. Vi må ikke se på det som noe uheldig om det finnes fattige, syke, uvitende eller ulykkelige
mennesker i hjemmet, i nabolaget eller på skolen. Tvert imot, det gir oss en verdifull anledning til å
tjene andre.
I dette, som i alt annet arbeid, lærer vi dyktighet av selve arbeidet. Det er når vi lærer å utføre livets
vanlige plikter og tjene dem som lider og trenger hjelp at vi blir dyktige arbeidere. Uten dette er
selv de mest velmente anstrengelser ofte til ingen nytte eller til og med skadelige. Det er i vannet vi
lærer å svømme, ikke på land.
Betydningen av å tilhøre en menighet
En annen forpliktelse som ofte blir tatt for lett på, men som alle unge som har våknet opp til Kristi
krav, bør få klar beskjed om hva ansvaret overfor menigheten. Forholdet mellom Kristus og
menigheten er nært og hellig - han er brudgommen, menigheten er bruden; han er hodet,
menigheten er kroppen. Hører vi Kristus til, hører vi også menigheten til.
Menigheten er til for tjeneste, og i et liv i tjeneste for Kristus er tilhørigheten til menigheten et av de
første skrittene. Troskap mot Kristus krever således at vi trofast utfører våre plikter i menigheten.
Dette er en viktig del av opplæringen, og i en menighet som er gjennomsyret av Mesterens liv, vil
det føre til innsats for verden utenfor.
Det finnes mange områder der de unge kan være til hjelp. De kan komme sammen i grupper og
gjøre kristelig hjelpearbeid. Når foreldre og lærere viser interesse for arbeidet deres, vil de unge
kunne lære av deres erfaringer og de får hjelp så det virkelig kommer noe godt ut av arbeidet deres.
Nærhet vekker medfølelse, og medfølelse er kilden til effektiv tjeneste. Vekk barnas og de unges
sympati og offervilje overfor de mange millioner lidende på andre kontinenter ved først å la dem bli
kjent med disse land og folk. I stedet for å la elevene fordype seg i merittene til verdens aleksandere
og napoleoner bør vi oppmuntre dem til å studere livshistoriene til apostelen Paulus, Martin Luther,
Moffat, Livingstone, Carey og misjonens fremgang i verden i dag.
Det er behov for både unge og gamle
Vi står overfor den siste fasen i evangeliets arbeid, og store oppgaver venter på å bli utført. Mer enn
noen gang tidligere gjelder det å finne hjelpere blant vanlige mennesker. Mesteren vil kalle både
unge og gamle fra åkrene, vingårdene og fabrikkene og sende dem ut for å forkynne hans budskap.
Mange av dem har lite skolegang, men Kristus ser at de har evner som vil sette dem i stand til å
fylle den oppgaven han gir dem. Hvis de legger sitt hjerte i arbeidet og fortsetter å være lærevillige,
vil han utruste dem til å arbeide for ham. Han som kjenner dybdene i verdens sorg og elendighet,
vet hvordan han skal trøste. Overalt ser han sjeler som sitter i mørket, tynget av synd, sorg og
smerte. Men han ser også deres muligheter. Han ser hvor høyt de kan nå.
Byrden for de nødlidende i verdens verste steder, legger Kristus på dem som kan føle med de
uvitende og de som har sløst sine talenter mennesker. Han vil være der og hjelpe arbeidere som
føler med disse mennesker. Han vil arbeide gjennom dem som kan se barmhjertighet i elendigheten
og vinning i tap. Når verdens lys går forbi, vil det vise seg at ulykker er skjulte velsignelser, og
sorger er barmhjertighet. Når mennesker fra det jevne lag av folket tar del i sine medmenneskers
lidelser slik Mesteren tok del i hele menneskehetens sorg, vil de ved tro se at han arbeider sammen
med dem.
”Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med hast!" (Sef 1,14). Og en verden skal
advares.
Tusener og atter tusener av unge og eldre burde skaffe seg den forberedelsen de kan og vie seg til
dette arbeidet. Det er allerede mange som har besvart kallet fra Mesteren, og tallet vil øke. Kristne
lærere bør vise velvilje overfor slike elever og samarbeide med dem, De bør oppmuntre og hjelpe
de elevene de har omsorg for slik at de kan få den forberedelsen til tjeneste som de trenger.
Det finnes ikke noe arbeid der de unge kan oppnå mer. Alle som går inn i tjenesten, er Guds
hjelpere. De er englenes medarbeidere, eller rettere sagt: De er de menneskene som englene kan
samarbeide med for å utføre sitt oppdrag. Englene taler med deres røst og arbeider med deres
hender, og menneskene samarbeider med himmelens sendebud og har fordel av deres utdanning og
erfaring. Hvilken universitetsutdanning kan måle seg med dette?
Med en slik hær av arbeidere som det våre unge kunne være om de fikk den riktige opplæringen,
ville budskapet om en korsfestet og oppstanden frelser som snart kommer igjen, bli forkynt for hele
verden! Tenk så snart enden ville komme og det ville være slutt på lidelse og sorg og synd! I stedet
for rikdom her, som er merket med synd og smerte, ville de kunne få sin arv der "de rettferdige skal
arve landet og alltid få bo i det," der "ingen borger skal si: Jeg er syk," og "aldri mer skal det høres
gråt eller klageskrik i byen" (Sal 37.29; Jes 33.24; 65, 19).
Forberedelse
Moren er barnets første lærer. Hun har for en stor del hånd om oppdragelsen i den tiden da den lille
er mest mottakelig og utvikler seg raskest. Det er hun som først får muligheten til å forme
personligheten på godt og ondt. Hun bør forstå verdien av denne muligheten, og mer enn noen
annen lærer, bør hun ha forutsetninger for å bruke den best mulig. Men selv om hennes innflytelse
er den sterkeste og mest vidtrekkende, er hun den som blir viet minst systematisk oppmerksomhet.
De som har omsorgen for den lille, er altfor ofte uvitende om barnets fysiske behov. De vet lite om
sunnhetslovene eller barnets utvikling, og de er ikke bedre utrustet til å ta seg av den mentale eller
åndelige vekst. De er kanskje kvalifisert til å drive en forretning eller ta seg godt ut blant folk, og de
kan ha gode kunnskaper innen litteratur og vitenskap, men de har ikke mye greie på
barneoppdragelse. Denne mangelen, og spesielt fordi den fysiske utviklingen blir forsømt, er
hovedårsaken til at så mange småbarn dør, og mange av dem som når voksen alder, føler at livet er
en byrde.
Både far og mor har ansvar for barnets tidlige og senere opplæring. Begge foreldre må snarest få
grundig opplæring. Menn og kvinner bør bli kjent med lovene for den fysiske utvikling - med
fysiologi og hygiene, påvirkningen før fødselen, arv, renslighet, påkledning, mosjon og behandling
av sykdommer. De bør også forstå prinsippene for mental utvikling og moralsk oppdragelse.
Den Allmektige anser oppgaven med å oppdra barn som så viktig at han sendte sine budbærere fra
nådens trone til en som skulle bli mor for å besvare spørsmålet: "Hvordan skal vi da bære oss at
med gutten, og hva skal vi gjøre med ham?" (Dom 13,12) og for å fortelle en far om hvordan han
skulle oppdra den sønnen som han var blitt lovt.
Behov for opplæring til å bli foreldre
Oppdragelsen vil aldri utrette hva den burde og kunne før vi fullt ut innser hvor viktig foreldrenes
oppgave er, og de får opplæring i oppgavens hellige ansvar.
Alle er enige om at lærere må få opplæring i sitt arbeid, men få skjønner hva den viktigste
forberedelsen skal gå ut på. De som er klar over hvor stort ansvar det er å oppdra barn og unge, vil
forstå at undervisning i vitenskapelige og litterære emner ikke er nok. Lærere bør få en mer
omfattende opplæring enn det de kan lese seg til. De trenger ikke bare mental styrke, de må også ha
vidsyn. De må ikke bare være dyktige, men ha et stort hjerte.
Bare han som skapte menneskesinnet og fastsatte lovene for det, kan fullt ut forstå sinnets behov
eller lede dets utvikling. De prinsippene for utdanning som han har gitt, er den eneste trygge
rettesnoren. Det er en viktig kvalifikasjon for alle lærere å kjenne til disse prinsippene og godta dem
så fullt ut at de får styre deres liv.
Det er helt nødvendig med erfaring fra det praktiske liv. Orden, grundighet, punktlighet,
selvkontroll, likevekt, selvoppofrelse, sinnsro og høflighet er nødvendige forutsetninger.
Siden de unge er omgitt av så mye falskhet og karakterløshet, er det mer enn noen gang viktig at
lærernes ord, holdning og fremferd står for det som er sant og edelt. Barn er raske til å oppdage det
tilgjort og andre svakheter. Den eneste måten lærerne kan vinne sine elevers respekt på, er ved la de
prinsippene som de ønsker å lære dem, komme til syne i sitt eget liv. Det er bare når de gjør dette i
sin daglige omgang med elevene, at de kan få en varig påvirkning på dem til det gode.
Ta vare på helsen
Nesten alt det som bidrar til lærernes suksess, er i stor grad avhengig av deres fysiske helse. Jo
bedre helsen er, jo bedre vil de kunne utføre sitt arbeid.
Lærernes oppgaver er så slitsomme at de må legge stor vekt på å være i god form. Ofte blir de slitne
både på sjel og hjerne og får en nesten uimotståelig tilbøyelighet til tungsinn, kulde eller irritasjon.
Det er deres plikt ikke bare å stå imot slike sinnsstemninger, men å unngå det som er årsaken til
dem, De må holdet hjertet rent, varmt, tillitsfullt og vennlig. For alltid å kunne være rolig, fattet og
glad, må de ta vare på hjernen og nervene.
Siden kvalitet er viktigere enn kvantitet, bør lærere passe på at de ikke overanstrenger seg. De må
vokte seg for å prøve å utrette for mye innen sitt arbeidsområde, for å ta på seg andre ansvar som
gjør dem uskikket for sitt eget arbeid og for å ta del i fornøyelser og sosiale tilstelninger som tretter
dem ut i stedet for å gi dem nye krefter.
Utendørs mosjon, spesielt i nyttig arbeid, er noe av det beste for å fornye kropp og sinn, og lærernes
eksempel vil skape interesse og respekt for praktisk arbeid blant elevene,
Lærerne bør på alle områder være nøye med å leve etter sunnhetsprinsippene. Dette bør de gjøre,
ikke bare fordi det er viktig for deres egen innsats, men også fordi det vil påvirke deres elever. De
bør vise måtehold i alt. De skal sette et eksempel i påkledning, kosthold, arbeid og rekreasjon.
Rettskaffenhet og fysisk helse bør gå hånd i hånd med gode faglige kvalifikasjoner. Jo mer sann
kunnskap lærerne har, jo bedre vil de arbeide. Klasserommet er ikke stedet for overflatisk arbeid.
Ingen lærer som er fornøyd med billig kunnskap, vil oppnå stor dyktighet.
Men lærernes brukbarhet avhenger mer av det idealet de streber etter enn hvor mye de vet. Sanne
lærere er ikke tilfreds med sløvhet, dovenskap eller glemsomhet. De streber stadig etter å bli
flinkere og lære bedre metoder. Sanne lærere er preget av en friskhet og kraft som vekker og
inspirerer deres elever,
Lærere må ha anlegg for sitt arbeid. De må ha den visdom og takt som skal til når man har med
menneskesinnet å gjøre. Verden trenger lærere som er raske til å oppdage og benytte seg av enhver
anledning til å gjøre godt, som forener iver og sann verdighet. Verden trenger lærere som er i stand
til å styre, er "dyktig til å lære andre", som kan inspirere til ettertanke, vekke energien og gi mot og
liv.
Barn og unge er svært forskjellige i temperament, vaner og bakgrunn. Noen har ingen bestemte mål
eller faste prinsipper. Få av barna har fått en skikkelig oppdragelse hjemme. Noen er bortskjemte.
Hele oppdragelsen deres har vært overflatisk. De har fått lov til å følge sine egne lyster og vike av
for ansvar, og de mangler fasthet, utholdenhet og selvfornektelse. Ofte ser de på all disiplin som
unødvendig. Andre er blitt straffet og fratatt motet. Tilfeldig tvang og hardhet har gjort dem
opprørske og trassige. Skal slike misformende karakterer la seg forandre, må arbeidet i de fleste
tilfeller utføres av lærere.
Skal de lykkes med dette, må de ha den medfølelse og innsikt som skal til for å finne årsaken til
elevenes feil og uvaner. De må også ha den takt, tålmodighet og fasthet som skal til for å kunne gi
hver enkelt den hjelpen de trenger. De som er ubesluttsomme og makelig anlagt, trenger
oppmuntring og hjelp til virkelig å anstrenge seg. De motløse trenger å bli vist vennlighet og
oppleve at de blir verdsatt. Da vil de utvikle nok tillit til å anstrenge seg.
Lærere klarer ofte ikke å få den nødvendige sosiale kontakten med sine elever. De viser for lite
sympati og varme, og altfor ofte opptrer de med mye av verdigheten til en streng dommer. Det er
sant at lærere må være faste og bestemte, men de bør ikke være kravstore tyranner. Er de harde og
dømmende og står høyt hevet over elevene eller behandler dem med likegyldighet, stenger de for
mulighetene til å påvirke dem til det gode.
Lærere må under ingen omstendigheter være partiske. De som oppmuntrer kvikke og tiltalende
elever og er kritiske, utålmodige eller usympatiske overfor dem som har mest behov for
oppmuntring og hjelp, viser at de har fullstendig misforstått lærerens oppgave. Det er når de omgås
de feilende og vanskelige elevene at karakteren blir satt på prøve og det viser seg om lærerne
virkelig er kvalifisert for sine oppgaver.
Det hviler et stort ansvar på dem som tar på seg å veilede andre. Sanne fedre og mødre innser at de
er pålagt et ansvar som de aldri helt vil bli løst fra. Gutter og jenter føler helt fra første til siste stund
den makt som binder dem til foreldrenes hjerte. Foreldrenes handlinger, ord og øyekast fortsetter å
forme barna på godt og ondt. Lærere deler dette ansvaret. De må stadig ha for øye hvor hellig dette
oppdraget er og ikke glemme målet for sitt arbeid. De skal ikke bare utføre sine daglige plikter,
tilfredsstille arbeidsgiverne og opprettholde skolens rykte. De må også ha i tanke det som tjener til
det beste for deres elever som enkeltmennesker, de pliktene som livet vil legge på dem, den
tjenesten dette krever og den forberedelsen som skal til. Det arbeidet lærerne gjør fra dag til dag, vil
påvirke elevene og gjennom dem også andre - en påvirkning som vil bli sterkere og utbre seg helt til
tidens slutt. De må møte fruktene av dette arbeidet den dagen da ethvert ord og enhver gjerning skal
granskes av Gud.
Lærere som innser dette, vil ikke føle at deres oppgave er gjort når den daglige leksehøringen er
over og elevene går hjem. De vil bære barna og de unge i sine hjerter, og stadig være opptatt av
hvordan de kan hjelpe dem å nå så langt og høyt som mulig.
Sikt høyt
Lærere som ser mulighetene og privilegiene i sitt arbeid, vil ikke la noe stå i veien for deres
inderlige bestrebelser på å bli dyktigere lærere. De vil ikke sky noen anstrengelser for å bli så flinke
som overhodet mulig. Alt det de ønsker at elevene deres skal bli, vil de selv strebe etter.
Jo større ansvarsfølelse og jo ivrigere de arbeider for å dyktiggjøre seg, jo klarere vil lærerne innse
og beklage de feilene som hindrer deres egen dugelighet. Når de ser og føler hvor stor oppgaven
deres er, og alle de vanskelighetene og mulighetene den rommer, vil de ofte rope: "Hvem er vel i
stand til dette?"
Kjære lærere, når dere tenker på behovet for kraft og veiledning, ber jeg dere tenke på de løftene
han som kalles Underfull Rådgiver, har gitt dere: "Rop på meg, så vil jeg svare deg". "Jeg vil lære
deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd" (Jer 33,3; Sal
32.8).
Dere vil finne den viktigste forberedelsen for deres arbeid i Jesu ord, liv og metoder, han som er den
største læreren av alle. Her finner dere det sanne idealet. Betrakt det, dvel ved det til den store
lærerens Ånd helt fyller hjertet og livet.
Når dere ser "Herrens herlighet som i et speil", vil dere bli "forvandlet til det samme bilde" (2 Kor
3.18). Prøv å gjenspeile ham. Det er hemmeligheten som vil gi dere innflytelse over elevene.
Samarbeid
Ingenting er så viktig for karakterdannelsen som påvirkningen i hjemmet. Læreren skal utfylle
foreldrene, men ikke ta deres plass. Foreldre og lærere bør samarbeide om alt det som fremmer
barnets ve og vel.
Samarbeidet må begynne med far og mor i hjemmet. De deler ansvaret for oppdragelsen av sine
barn, og de må alltid legge vinn på å handle sammen. De må gi seg selv til Gud og søke hjelp hos
ham så de kan støtte hverandre. Sammen skal de lære barna å være prinsippfaste og tro mot Gud, og
dermed også tro mot seg selv og alle dem de har å gjøre med. Får de en slik oppdragelse, vil barna
ikke bli årsak til uro eller bekymring på skolen. De vil bli en støtte for sine lærere og et eksempel og
en oppmuntring for andre elever.
Foreldre som oppdrar barna slik, vil neppe kritisere læreren. De føler at det vil være til barnas beste
og mest rettferdig overfor skolen om de så langt som mulig støtter og ærer den som deler deres
ansvar.
Her svikter mange foreldre. Med forhastet og ubegrunnet kritikk klarer de ofte nesten å ødelegge
den trofaste og selvoppofrende lærerens innflytelse. Mange foreldre har skjemt bort sine barn og gir
læreren den ubehagelige oppgaven å skulle rette opp det de har forsømt, og så gjør de lærerens
oppgave nesten umulig. De kritiserer den måten skolen blir drevet på og oppmuntrer således til
opprørskhet blant barna og befester dem i deres dårlige vaner.
Blir det nødvendig for foreldre å komme med kritikk eller forslag når det gjelder lærernes innsats,
bør de gå direkte til ham. Hjelper ikke det, bør saken tas opp med skolens ledelse. Ingenting må sies
eller gjøres som kan svekke barnets respekt for den som deres ve og vel i så stor grad er avhengig
av.
Foreldrenes inngående kunnskap om barnas karakter og deres fysiske særegenheter eller svakheter,
bør deles med læreren. Det er beklagelig at mange ikke skjønner dette. De fleste foreldre viser liten
interesse for lærernes kvalifikasjoner eller for å samarbeide med dem.
Siden foreldre sjelden gjør noe for å bli kjent med læreren, er det viktig at læreren oppsøker
foreldrene. Lærerne bør besøke hjemmene til sine elever og bli kjent med den påvirkningen og de
forholdene de lever under. Når de blir personlig kjent med elevenes hjem og livssituasjon, kan
lærerne styrke de båndene som knytter dem til elevene og lære å forholde seg bedre til deres
forskjellige temperamenter.
Lærere som viser interesse for hjemmets oppgave, får dobbelt igjen. Mange foreldre er så opptatt av
arbeid og bekymringer at de ikke ser sine muligheter for å påvirke sine barns liv til det gode.
Lærerne kan gjøre mye for å vende disse foreldrenes oppmerksomhet mot deres muligheter og
privilegier. Andre foreldre føler et tungt ansvar for at deres barn skal bli gode og nyttige menn og
kvinner. Læreren kan ofte hjelpe disse foreldrene med deres byrde, og når de rådslår sammen, vil
både foreldre og lærer få nytt mot og nye krefter.
Samarbeidets prinsipp
Samarbeidets prinsipp er uvurderlig for opplæringen i hjemmet. Fra de er helt små bør barna få
oppleve at de er en del av den bedriften som familien utgjør. Selv de små bør opplæres til å ta del i
arbeidet i hjemmet, og de bør få følelsen av at deres arbeid er nødvendig og verdsatt. De større
barna bør få være foreldrenes hjelpere og ta del i deres planer og ansvar. Fedre og mødre bør vise at
de setter pris på barnas hjelp, ønsker et fortrolig forhold til dem og trives sammen med dem. Barna
vil reagere positivt. Foreldrenes byrde vil bli lettere, og barna får en praktisk opplæring som er av
uvurderlig verdi. I tillegg blir familiebåndene styrket og karakteren får et mer solid grunnlag.
Samarbeidets ånd bør gjennomsyre klasserommet, som en lov for det som skjer her. Lærere som
oppnår elevenes samarbeid, sikrer seg en verdifull hjelp til å holde orden. Mange elever er rastløse.
De skaper lett uorden og blir oppsetsige, men hvis de får hjelpe til i klasserommet, får de utløp for
sitt overskudd på energi. De eldre bør hjelpe de yngre og de sterke de svake. Så langt det er mulig,
må alle få gjøre noe de er særlig flinke til. Dette vil gi dem selvrespekt og styrke ønsket om å få
gjøre nytte for seg.
Både foreldre, lærere og de unge vilIe ha nytte av å studere det Bibelen lærer om samarbeid. Legg
spesielt merke til byggingen av tabernaklet - denne illustrasjonen på karakterdannelse hvor hele
folket sto sammen, "alle som kjente seg tilskyndet til det, alle som hadde trang til det" (2 Mos
35,21).
Les om hvordan de hjemvendte fangene bygget opp igjen Jerusalems murer til tross for fattigdom,
vanskeligheter og farer. Det lyktes dem å gjennomføre den vanskelige oppgaven fordi "folket var
ivrig med i arbeidet" (Neh4,6). Tenk på den rollen som disiplene spilte da Frelseren mettet
folkemengden. Maten ble mangedoblet i Kristi hender, men det var disiplene som tok imot brødene
og ga dem til folket som ventet på mat.
”Vi er hverandres lemmer." "Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode
forvaltere over Guds mangfoldige nåde" (Ef 4.25 Ntr; 1 Pet,4 10 ).
Det som ble skrevet om de gamle avgudsdyrkerne, kan godt være et motto for de som i vår tid
arbeider med karakterdannelsen: "Den ene hjelper den andre og sier til ham: Ta freidig fatt!" (Jes
41,6).
Disiplin
En av de første lekser barna trenger å lære, er lydighet. De kan lære lydighet før de er gamle nok til
å resonnere fra årsak til virkning. Ved mild, utholdende innsats kan man innarbeide denne vanen.
Dette kan i en viss grad motvirke senere konflikter mellom vilje og autoritet, konflikter som skaper
avstand og bitterhet overfor foreldre og lærere, og altfor ofte motstand mot enhver myndighet, både
Guds og menneskers.
Formålet med disiplinen er å lære barnet å styre seg selv. De bør lære selvtilIit og selvkontroll. Så
snart de er i stand til å forstå, bør deres forstands evner gå inn på lydighetens side. Vis dem at det er
rett og rimelig å vise lydighet. Hjelp dem å innse at ulydighet fører til ulykke og smerte. Når Gud
sier: "Du skal ikke", er det fordi han i kjærlighet advarer oss mot følgene av ulydighet så vi kan bli
spart for smerte og tap.
Hjelp barna å innse at foreldre og lærere er Guds representanter, og at når de handler i harmoni med
ham, er hjemmets og skolens lover også , hans lover. Barna skal vise lydighet mot Gud slik de viser
lydighet mot foreldre og lærere.
Viljens rette bruk
Både foreldre og lærere bør ha som mål å lede barnets utvikling uten at de hindrer den med
urimelige forbud. For mye styring er like skadelig som for lite. Den som forsøker å "knekke" et
barns vilje, gjør en fryktelig feil. Tvang kan sikre ytre lydighet, men for mange barn blir resultatet et
mer innbitt opprør i hjertet. Selv om foreldre eller lærere lykkes i å oppnå kontroll, blir ikke følgene
mindre skadelige for barnet.
Oppdragelsen av et menneske som er i stand til å bruke sin forstand, må være forskjellig fra
opplæringen av et dyr. Dyret lærer bare å lyde sin herre. Eieren er både forstand, dømmekraft og
vilje for dyret. Når man oppdrar barn på den måten, blir de ikke stort mer enn roboter. Det er en
annen som styrer tankegang, vilje og samvittighet.
Det er ikke Guds vilje at noe menneske skal bli dominert på denne måten. De som svekker elIer
ødelegger personligheten, tar på seg et ansvar som bare kan få onde følger. Mens andre bestemmer,
kan det se ut som barna er veltrente soldater, men når denne kontrollen opphører, vil det vise seg at
karakteren mangler kraft og fasthet. Disse unge har aldri lært selvkontroll og godtar ingen andre
grenser enn de krav foreldre eller lærere har stilt. Når de faller bort, vet de ikke hvordan de skal
bruke sin frihet, og ofte gir de etter for nytelser som blir til undergang for dem.
Lærere bør gjøre det så lett som mulig å vise lydighet mot deres krav, for et er mye vanskeligere for
enkelte elever enn for andre å underordne seg. Vi må lede og forme viljen, men ikke overse eller
knuse den. Ta vare på viljens kraft, for i livets kamp blir det bruk for den.
Barna bør lære å forstå viljens sanne kraft. De må få se det store ansvaret som følger med denne
gaven. Viljen er den styrende makt i mennesket, det er den som bestemmer og velger. Alle
mennesker som har forstanden i behold, har kraft til å velge det som er rett. I alle livets erfaringer
lyder Guds ord til oss: "Velg i dag hvem dere vil tjene" (Jos 24.15). Alle kan stille viljen på Guds
side. Alle kan velge å lyde ham, og når de slik forener seg med Guds kraft, er det ikke noe som kan
tvinge dem til å gjøre det onde. Med Guds hjelp kan hver ungdom og hvert barn leve et nyttig liv og
danne en helstøpt karakter.
De foreldre og lærere som får de beste resultatene og gjør den nyttigste jobben, er de som lærer dem
dette og oppdrar dem til å vise selvkontroll. Overfladisk iakttagere verdsetter kanskje ikke deres
arbeid i samme grad som de beundrer dem som har full kontroll over barnas tanker og vilje, men
senere i livet vil resultatene vise at deres oppdragelse var best.
Kloke lærere vil søke å styrke elevenes selvtillit og ærefølelse. Barn og unge vokser på å bli vist
tillit. Mange - også små barn - har en sterk ærefølelse. AlIe ønsker å bli behandlet med tillit og
respekt, og det har de rett på. Vi må ikke gi dem følelsen av at de ikke kan komme og gå uten å
være under oppsikt. Mistenksomhet bryter ned og fører til akkurat de ondene man forsøker å unngå.
I stedet for å være på vakt, som om de stadig værer at noe galt er på ferde, vil lærere som er i
kontakt med sine elever, innse at de unges sinn er rastløse, og derfor vil de heller starte en
påvirkning som motvirker det onde. La elevene føle at man stoler på dem, så vil de fleste gjøre sitt
beste for å vise seg tilliten verdig.
Det samme prinsippet tilsier at det er bedre å be om noe enn å kreve det. De som blir tiltalt slik, får
anledning til å vise at de er lojale mot de riktige prinsippene. Deres lydighet er et resultat av valg,
ikke tvang.
Å lage og håndheve regler
Reglene for klasserommet bør, så langt det er mulig, være representative for hele skolen. Alle
prinsippene som ligger bak reglene bør forklares for elevene slik at de kan blir overbevist om at de
er rettferdige. Da vil de føle ansvar for at reglene blir fulgt.
Reglene bør være få og godt gjennomtenkt, og når de først er laget, bør de håndheves. Er det noe
som ikke kan være annerledes, godtar man det og innretter seg etter det, men når man ser
muligheter for ettergivenhet, oppstår det lengsler, håp og usikkerhet. Resultatet blir rastløshet,
irritasjon og ulydighet.
Gjør det helt klart at i Guds styresett finnes det ikke plass for kompromiss med det onde. Verken
hjemme eller på skolen må ulydighet godtas. Ingen forelder eller lærer som er opptatt av de unges
ve og vel, vil inngå noe kompromiss med den sta egenviljen som utfordrer autoriteter elIer tyr til
knep eller utflukter for å unngå å vise lydighet. Det er sentimentalitet, ikke kjærlighet, som tar lett
på det som er galt, forsøker å sikre lydighet med bestikkelser, og som til slutt godtar noe annet i
stedet for det som er forventet.
”Dårer taler spottende om skyld" (Ordsp 14.9 Boo). Vi må være forsiktige så vi ikke tar lett på
synd. Syndens makt over synderen er fryktelig. "Den gudløse fanges av sin egen udåd, hans synder
holder ham fast som snarer" (Ordsp 5,22). Den største urett vi kan gjøre mot barn og unge, er å la
dem bli fanget av dårlige vaner.
De unge har en medfødt kjærlighet til friheten. De ønsker frihet, og de må få lære at vi bare kan
nyte disse uvurderlige velsignelsene når vi er lydige mot Guds lov. Det er denne loven som verner
om sann frihet. Den avslører og forbyr det som fornedrer og trellbinder, og beskytter den lydige mot
det ondes makt.
Salmisten sier: ”Jeg kan vandre fritt, for jeg søker dine befalinger." "Dine vitnesbyrd er min fryd og
mine rådgivere" (Sal 119,45 24 BOO).
I våre bestrebelser på å korrigere ondskap, må vi passe oss mot tilbøyeligheten til å finne feil og
kritisere. Stadig kritikk forvirrer; den forbedrer ikke. Når luften er fylt av uopphørlig og uvennlig
kritikk, vil det knuse enhver innsatsvilje hos mange, og ofte hos dem som er mest følsomme.
Blomster åpner seg ikke i iskalde vindkast.
Når barn til stadighet blir kritisert for en bestemt feil, vil de begynne å se på denne feilen som
særegen for dem og noe som det ikke nytter å kjempe mot. Slik skapes det en motløshet og
håpløshet som ofte skjuler seg bak en fasade av likegyldighet eller skryt.
Irettesettelsen utretter bare noe godt når de som har gjort galt, innser sine feil og setter viljen inn på
å rette dem opp. Når dette er gjort, må de få se hvor de kan få tilgivelse og kraft. Søk å bevare deres
selvrespekt, og gi dem mot og håp.
Dette er den vanskeligste oppgaven som er gitt til noe menneske, men det er også den viktigste. Den
krever takt og stor følsomhet, kjennskap til menneskenaturen og en gudgitt tro og tålmodighet, samt
vilje til å arbeide, våke og vente.
Selvkontroll og disiplin
De som ønsker å styre andre, må først kunne styre seg selv. Den som er hissig mot barn og unge, vil
bare skape uvilje. Når foreldre eller lærere blir utålmodige og står i fare for å tale uklokt, bør de tie.
Det er en underfull makt i taushet.
Lærere må være forberedt på å møte elever med onde holdninger og trassige hjerter, men de må
ikke glemme at de selv en gang var barn og trengte til disiplin. Selv nå, med større alder, utdanning
og erfaring, gjør de ofte feil og trenger nåde og tilgivelse. Når de har med de unge å gjøre, må de
huske at de har tilbøyeligheter til det onde som ikke er ulik deres egne. Unge mennesker har ennå
nesten alt å lære, og for enkelte er det mye vanskeligere enn for andre. Lærerne bør vise
tålmodighet med slike elever og ikke kritisere deres uvitenhet, men gjøre alt de kan for å oppmuntre
dem. De må ta seg av følsomme og nervøse elever med den ytterste varsomhet. Erkjennelsen av
egne feil bør få dem til stadig å vise vennlighet og overbærenhet med dem som kjemper med
vanskeligheter.
Frelserens prinsipp: "Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem" (Luk
6,31 Ntr), bør være det styrende prinsippet for alle som påtar seg å oppdra barn og unge. De er de
yngre medlemmer i Herrens familie og våre medarvinger til livet og nåden. Det er en hellig plikt å
følge Kristi prinsipp overfor dem som har tyngst for å lære, overfor de yngste, de klønete og også
overfor dem som feiler og er opprørske.
Dette prinsippet vil få læreren til å la være å fortelle andre om de feil elever gjør. De vil prøve å
unngå å irettesette eller straffe mens andre er til stede. De vil ikke utvise elever før de har gjort alt
som er mulig for å reformere dem. Men når det viser seg at en elev ikke har gagn av å være til stede,
at skolens disiplin står i fare for å bli ødelagt av elevens trass eller likegyldighet, og at han eller hun
påvirker andre, da blir det nødvendig å vise bort eleven. Men skammen ved å bli utvist ville kunne
gjøre enkelte likegyldige og ødelegge livet for dem. I de fleste tilfeller er det ikke nødvendig å gjøre
det offentlig kjent når en bortvisning blir uunngåelig. Læreren bør snakke med foreldrene og i
samarbeid med dem ordne det slik at eleven blir tatt ut av skolen.
Vår tid er en tid med store farer for de unge, de er omgitt av fristelser på alle hold. Enhver skole bør
være en "tilfluktsby", et sted der unge som er utsatt for fristelser, kan bli behandlet med tålmod og
forstand. Lærere som forstår sitt ansvar, vil søke å bli kvitt alt i liv og hjerte som kan hindre dem i å
hjelpe dem som er trassige og ulydige. Kjærlighet og vennlighet, tålmodighet og selvkontroll vil til
enhver tid være rettesnoren for det de sier. Barmhjertighet og omsorg vil smelte sammen med
rettferd. Når de må irettesette, vil de tale mildt, ikke hissig. Med mildhet vil de vise dem som har
gjort galt, hvor de har feilet og hjelpe dem på bedre vei. Enhver sann lærer vil føle at det er bedre å
være for mild enn for streng.
Mange unge blir betraktet som uforbederlige, men de er ikke så hardhjertede som det virker. Noen
virker ganske håpløse, men en klok disiplin kan rette opp skaden. Ofte er det nettopp disse som er
mest mottakelige for vennlighet. Hvis lærerne vinner deres tillit og oppdager og utvikler det gode i
dem som er utsatt for fristelser, kan de i mange tilfeller rette på det onde uten å henlede
oppmerksomheten på det.
Den guddommelige lærer bærer over med dem som gjør galt i all deres villfarelse. Hans kjærlighet
blir ikke kald, og han gir ikke opp forsøket på å vinne dem. Igjen og igjen står han med utstrakte
armer og venter på at de villfarne, de opprørske og til og med de frafalne skal komme tilbake. Han
føler med det hjelpeløse lille barnet som får hard behandling. Rop om menneskers lidelser faller
aldri for døve ører hos ham. Alle er dyrebare i hans øyne, men de grove, tverre og sta er gjenstand
for hans største medfølelse og kjærlighet, for han kan se fra årsak til virkning. Den som er lettest å
friste og har lettest for å gjøre feil, har han særlig omsorg for.
Foreldre og lærere bør oppelske de egenskapene han har, han som tar seg av de syke, de som lider
eller blir fristet. De bør "vise mildhet mot dem som feiler og farer vill", for de er også underlagt
"menneskelig svakhet" (Hebr 5,2). Jesus behandler oss langt bedre enn vi fortjener, og vi skal
behandle andre slik han har behandlet oss. Ingen forelder eller lærer kan rettferdiggjøre å følge en
annen fremgangsmåte enn den Frelseren ville ha fulgt under lignende forhold.
Møtet med livets disiplin
I tillegg til hjemmets og skolens disiplin, må alle møte livets strenge disiplin. Alle barn og unge bør
få lære hvordan de kan møte den med forstand. Det er sant at Gud elsker oss, at han er opptatt av
vår lykke, og at vi aldri ville visst om lidelser hvis hans lov alltid var blitt fulgt. Det er ikke mindre
sant at synden har ført til at lidelse, vanskeligheter og byrder rammer alle i vår verden. Vi bør lære
barn og unge å vise mot i møte med disse vanskelighetene og byrdene. Vi må vise dem medfølelse,
men aldri bygge opp under selvmedlidenhet. Det de trenger, er alt som stimulerer og styrker,
framfor det som svekker dem.
Denne verden er ingen paradeplass, den er en slagmark. Alle er kalt til å holde ut i motgang, som
gode soldater. La de unge få lære at den sanne prøven på karakterstyrke ligger i viljen til å bære
byrder, kjempe der det er tyngst og gjøre det som kreves selv om de ikke får noen belønning eller
påskjønning her i livet.
Den rette holdningen i møtet med prøvelser er ikke å forsøke å slippe unna, men å forvandle dem.
Dette gjelder all slags disiplin, den første så vel som den senere. Når barnets første oppdragelse blir
forsømt og gale tendenser derfor blir styrket, blir senere opplæring vanskeligere, og altfor ofte blir
oppdragelsen en smertefull prosess. Den vil medføre smerte for vår lavere natur, for den går på
tvers av naturlige lyster og tilbøyeligheter, men smerten blir gjerne glemt når man opplever en
høyere glede.
La barn og unge få høre at alle feil og mangler, alle vanskeligheter vi overvinner, fører oss et skritt
nærmere noe bedre og høyere. Alle som noen gang har gjort livet verd å leve, har opplevd dette.
Vi når ikke de store mål på en dag. Vi må bygge lag for lag, også mens andre sover. Seier i sorg og
motgang, kjærlig innsats for andre, kamp mot stolthet og lidenskap, fører oss høyere.
Vi "har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig" (2
Kor 4,18). Når vi fornekter våre selviske lyster og tilbøyeligheter, bytter vi vekk det som er
verdiløst og kortvarig mot det som er verdifullt og varig. Dette er ikke noe offer, det er en uendelig
stor vinning.
”Noe bedre" er mottoet for sann utdanning og loven for det virkelige livet. Når Kristus ber oss om å
gi avkall på noe, tilbyr han oss noe bedre i bytte. Unge mennesker setter ofte stor pris på ting,
aktiviteter og fornøyelser som det ikke ser ut til å være noe galt ved, men de er ikke blant de største
goder. La dem få se noe som er bedre enn pomp og prakt, ærgjerrighet og nytelser. La dem møte
sann skjønnhet, høyere prinsipper og edlere menneskers liv. Vis dem hen til Jesus, han som er den
største. Når blikket først er festet på ham, finner livet sitt midtpunkt. De unges begeistring, deres
store hengivenhet og brennende iver finner riktig fokus i ham. Plikten blir en fryd og selvoppofrelse
en glede. Å ære Kristus, å bli lik ham og arbeide for ham blir livets høyeste mål og største glede.
"Kristi kjærlighet tvinger oss" (2 Kor 5,14 Ntr).
Skolen i evigheten
Himmelen er en skole, dens pensum er universet, og læreren er Den Allmektige. En avdeling av
denne skolen ble opprettet i Eden, og når frelsesplanen har fullført sin hensikt, vil skolen i Eden bli
startet opp igjen.
”Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte," det har Gud "gjort
ferdig for dem som elsker ham" (1 Kor 2,9 Ntr). Bare i hans Ord kan vi lære om dette, og selv det
gir oss bare en delvis åpenbaring.
Profeten på Patmos beskriver stedet der skolen i evigheten skal ligge: "Jeg så en ny himmel og en
ny jord, for den første himmel og den første jord var borte... Og jeg så den hellige by, det nye
Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom"
(År 21,12), "Byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet
er dens lys" (Åp21,23).
Mellom den skolen som først ble opprettet i Eden og skolen i evigheten ligger hele verdenshistorien
- historien om menneskers overtredelser og smerte, Guds offer og seieren over død og synd. Ikke alt
fra den første skolen skal finnes i framtidens skole. Vi skal ikke bli fristet av noe tre med kunnskap
om godt og ondt. Fristeren skal ikke være der, det finnes ikke lenger mulighet for synd. Alle har
motstått det ondes prøvelser og ingen er lenger mottakelig for dets makt.
Kristus sier: "Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis" (Ar 2,7).
Livets tre var en betinget gave i Eden, og til slutt ble det trukket tilbake. Men det framtidige livs
gave er evig og uten betingelser. Profeten ser "en elv med livets vann, klar som krystall. Den
springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre". "Døden
skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte" (Ap
22.1.2; 21,4).
Når menneskene igjen bor hos Gud, skal han på nytt undervise dem: "Derfor skal mitt folk få lære
mitt navn å kjenne, ja, den dagen skal de skjønne at det er jeg som sier: Her er jeg!" (Jes 52,6).
Når sløret trekkes til side og våre øyne ser den verden av skjønnhet som vi nå bare ser glimt av
gjennom mikroskopet, når vi ser på himmelrommets prakt, som vi nå bare skimter gjennom
teleskopet, når syndens pest er borte og hele jorden står fram i "Herrens velvilje", da skal vi ha
veldige rammer for vår forskning. Forskerne kan lese beretningene om skapelsen uten å bli minnet
om syndens lov. De kan lytte til musikken fra naturens røster uten å høre noe som minner om sorg
og smerte.
Der skal vi igjen leve livet i Eden, livet i hager og enger. "De skal bygge hus som de selv får bo i,
plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre
får spise. De som hører til mitt folk, skal bli like gamle som trærne; de som jeg har utvalgt, skal få
nyte frukten av sitt arbeid" (Jes 65.21.22). Der skal Adam og hans etterkommere få tilbake sitt
kongedømme, og de lavere skapningene skal igjen godta menneskenes herredømme. De ville blir
tamme, og de redde blir tillitsfulle.
De frelste vil kunne studere historien i ufattelig bredde og dybde. Her på jorden kan vi ut fra Guds
ord se historiens lange løp og lære om de prinsippene som styrer hendelsene i vårt liv. Men vi ser
ennå uklart, og vi forstår ikke alt. Først i evighetens lys vil vi kunne se alt klart og tydelig.
Da vil de frelste få se begivenhetene i den store konflikten som begynte før tiden tok til og som ikke
ender før tiden tar slutt. Beretningen om hvordan synden oppsto, om skjebnesvangre løgner og
intriger, om sannhet som uten å vike fra det som er rett, har møtt og beseiret løgnen - alt vil komme
for en dag. Det sløret som skiller mellom den synlige og den usynlige verden, vil bli trukket til side,
og vi vil få se ufattelige ting.
Englene i arbeid
Først når vi ser Guds forsyn i lys av evigheten, vil vi forstå i hvor stor grad hans engler har grepet
inn og beskyttet oss. Himmelske vesener har tatt aktivt del i menneskenes liv og virke. De har
kommet i klær som strålte som lynet. De har kommet som mennesker, kledt som veifarende. De har
tatt imot gjestfriheten i våre hjem. De har veiledet ledet reisende som har gått seg bort. De har
forpurret ransmannens hensikter og avverget ødeleggerens slag. Mennesker har sett og hørt dem. I
rådsmøter og rettssaler har de talt de forfulgte og undertryktes sak. De har forpurret planer og holdt
tilbake onder som ville ha ført til urett og lidelser for Guds barn. Alt dette vil elevene i himmelens
skole få se.
Alle de frelste kommer til å få se hva englene har gjort for dem. De skal få samtale med den engelen
som vernet om dem og få vite om Guds inngrep i sitt liv og hvordan himmelen i alle ting arbeidet
for menneskene.
Da skal alt det vi har opplevd, men ikke skjønte, bli forklart for oss. Der vi bare så forvirring og
skuffelse, knuste drømmer og planer som ble ødelagt, vil vi få se en storslått, seierrik plan og Guds
harmoni.
Der skal alle de som uselvisk har tjent Gud, få se frukten av sitt slit. De skal få se resultatet av alle
riktige prinsipper og enhver god handling. Noe av dette ser vi allerede nå. Men svært lite av frukten
av verdens edleste handlinger er synlig for dem som har gjort dem.
Foreldre og lærere legger seg til den siste hvile mens deres livsverk ser ut til å ha vært forgjeves. De
vet ikke at deres troskap har åpnet for kilder av velsignelse som aldri vil slutte å renne. Bare i tro ser
de at de barna de har oppdratt, blir til velsignelse og inspirasjon for verden og at innflytelsen gjentar
seg og blir mangedoblet.
Trofaste arbeidere gir verden budskaper som skaper håp, kraft og mot, ord som er til velsignelse for
folk i alle land. Men de arbeider alene og ubemerket, og de får vite lite om resultatene. Menn og
kvinner sår, og andre høster en stor avling over deres grav. De planter trær så andre kan høste
frukten. De er fornøyd med å vite at de har satt gode krefter i gang. I evigheten skal det bli klart hva
som ble følgene av alle disse handlingene og det de begynte.
Himmelen registrerer enhver gave som Gud har gitt, og som har ført til uselvisk arbeid. Det vil bli
et rikt og velsignet studium å få spore dette i stadige forgreninger og møte dem som har blitt
velsignet og høynet av våre bestrebelser og se hvordan deres liv åpenbarer sanne prinsipper - dette
vil være et av studiene og belønningene i himmelens skole.
Gleder og oppgaver i himmelen
Der skal vi kjenne, slik vi allerede nå er kjent. Der skal den kjærlighet medfølelse som Gud har lagt
ned i sjelen, komme klarest og sannest til uttrykk. Det rene fellesskapet med hellige vesener, det
harmoniske sa været med englene og med de trofaste fra alle tidsaldre, dette hellige fellesskapet
som knytter sammen "alt som heter far og barn i himmel og på jord" - alt dette skal vi få oppleve i
det neste liv.
Der skal det være musikk og sang, slik sang og musikk som mennesker aldri har hørt eller forestilt
seg, unntatt i syner fra Gud. "De skal oppløfte sin røst og rope med fryd" (Jes 24,14 NB).
”Ja, Herren skal trøste Sion, trøste alle øde steder i landet. Han gjør ørkenen der lik Eden og
ødemarken lik Herrens hage. Der skal være fryd og glede, takkesang og strengespill" (Jes 51,3).
Der skal enhver evne bli utviklet videre. De største bedrifter vil bli gjennomført, de edleste
drømmer vil se dagens lys og de høyeste ambisjoner vil bli virkelighet, og stadig vil det være nye
høyder å mestre, nye fenomener å beundre, nye sannheter å forstå og stadig noe nytt som kan
utfordre våre mentale, åndelige og fysiske krefter.
Guds barn vil få studere alle universets rikdommer. Med ufattelig fryd skal vi få trenge inn i ufalne
veseners glede og visdom. Vi skal få del i de skattene som er vunnet gjennom uminnelige tiders
betraktning av Guds verk, og mens evighetens år glir forbi, vil de stadig bringe større åpenbaringer.
Gjennom evigheten skal vi få del i Guds gaver, og det "uendelig mye mer enn det vi ber om og
forstår" (Ef,3 20).
”Hans tjenere skal tjene ham" (ÅP 22,3). Livet på jorden er begynnelsen på livet i himmelen.
Utdanning på jorden er en innføring i himmelens prinsipper. Livsverket her er en forberedelse til
livsverket der. Det vi nå er, både i karakter og hellig tjeneste, er et sikkert tegn på det vi skal bli.
”Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene" (Matt 20,28 Ntr). Kristi
oppgave her på jorden er hans oppgave i himmelen, og vår belønning for å ha arbeidet sammen med
ham her nede blir mer kraft og større forrett til å samarbeide med ham i den kommende verden.
"Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud, og det er jeg fra evighet av" (Jes 43,12.13). Dette skal
vi også være i evigheten.
Hvorfor fikk den store kontlikten vare så lenge? Hvorfor ble ikke Satan utryddet da han gjorde
opprør? Det var for at universet kunne bli overbevist om at Gud er rettferdig i sin behandling av det
onde, slik at synden kunne bli fordømt for all framtid. I frelsesplanen er det høyder og dybder som
selv evigheten aldri kan måle, under som englene lengter etter å få innblikk i. Av alle skapte
vesener er det bare de frelste som selv har kjempet mot synden. De er blitt ett med Kristus og har,
på en måte som selv englene aldri kunne oppleve, fått del i hans lidelser. Skal ikke de ha noe å si
om frelsens vitenskap, noe som ikke kan være av verdi for vesener som aldri har falt i synd?
Allerede nå blir "hans mangfoldige visdom ... kunngjort gjennom kirken for maktene og
åndskreftene i himmelrommet". Og "i Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med
ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin overstrømmende
nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus" (EF 3,10; 2,6.7 Ntr).
”Alt i hans tempel roper: Ære! " (Sal 29,9), og den sangen de frelste skal synge - sangen om det de
har opplevd - kommer til å forkynne Guds ære: "Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud,
du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg,
Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig" (ÅP 15.3.4).
I vårt liv på jorden, som er hemmet av synden, finner vi vår største glede og den største utdanning i
tjeneste. Og i evigheten, når vi skal være fri for de begrensningene som synden har lagt på oss, vil
vi finne vår største glede og høyeste utdanning i å vitne og atter lære "hvor rikt på herlighet dette
mysteriet er for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet!"
”Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik,
for vi skal se ham som han er" (1 Joh 3,2).
Så, i den store skaren som ingen kan telle, og som Gud "fører "fram for sin herlighet, feilfrie og
jublende" (Jud 24), skal Guds Sønn - han som har frelst oss ved sitt blod og undervist oss gjennom
sitt liv - "etter all sin møye og sjelenød... se lys og mettes" (Jes 53,11).