Transcript Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
4/2011 9. årgang
Juli-August
52
High-End spesial:
Verdens beste forsterkere testes på verdens beste høyttaler
Magico • darTZeel • Soulution
Audio Research • Hegel • Parasound
High-End 2011:
Stor messereportasje
Budsjett
Columbi egg:
Audio Pro Living
GJESTESKRIBENTEN:
Husmus spiser vibrasjoner
TESTER:
Dynaudio • Aura Fidelity • Grado • Aspara
Klipsch • Rega • Parasound • Revel
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 35
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått
Blanda akustiske drops • Kurt Lassen favoritter
Musikk:
Gyldne øyeblikk
Tankene går tilbake til den dagen for nesten 60 år siden da jeg som
gutt hadde forvillet meg ned i kjelleren og oppdaget at foreldrene
mine hadde satt ned en gammel ”radiogrammofon”, som møbelet
ble kalt. Her var følgelig en plateskifter med en kilotung pickuparm,
pluss en mengde 78-plater med Caruso, Gigli og Jussi Bjørling, min
fars favoritter. Her var ingen tilgjengelig srømkilde, dessuten var hele
greia temmelig defekt.
For å få lyd måtte jeg derfor snurre platene etter beste evne med
pekefingeren mens lyden kom uforsterket fra den utskiftbare metallstiften. Og det låt fantastisk i mine uerfarne ører. Begeistringen var
himmelhøi i forhold til forventningene. Som var null!
Jeg ble stående å snurre plater i timesvis. Så sparte jeg ukepenger
et halvt års tid for å kunne kjøpe en SEAS 8 tommers dobbeltmembran høyttaler (kr.48,-) som med sine fantastiske spesifikasjoner
skulle gjøre vin av vann ved tilkobling til husets reiseradio…
Mange skuffelser, men veldig mange flere gyldne øyeblikk etterpå,
kan jeg uten å overdrive hevde at lydgjengivelsen fra en rekke av
mine gamle plater nå låter så realistisk at man ikke lenger behøver
hjelp av hukommelsen og fantasien for å ”tro på” den musikalske
opplevelsen. Og det slår meg at det fantastiske bassfundamentet fra
Magico, selv om det ikke dominerer totalbildet, er en viktig grunn
til denne utrolige realismen av tilstedeværelse. Her er det nok mer
å kommentere i en oppfølger til den største samlingen av utsøkte
produkter jeg noensinne ha lest om i et og samme blad.
Men så registrerer jeg i forbindelse med high-end messen i
München, som vi også skriver om, en rekke påstander på Dagbladets
nettsider at ”high-end” lyd bare er humbug? Det jeg kan glede
mange med, er at man får mer lyd for pengene i lavere prisklasse
hvor ting kan masseproduseres med rimeligere komponenter.
Dessuten finnes det heldigvis noen enkelte produkter der ute
som gir usedvanlig mye godlyd for pengene, slik som den svenske
XTZ høyttaleren vi testet for et par nummer siden.
Jeg er egentlig mer forbløffet over hvor tett pris og kvalitet
faktisk henger sammen. Men samtidig står hele opplevelsen i forhold
til forventninger -eller mangel på det samme- slik som jeg opplevde
det som liten gutt. Jeg startet på et tilnærmer nullpunkt, og hver
eneste forbedring har bragt meg masser av glede og begeistring.
Denne begeistringen håper jeg også at du opplever- hver gang!
- uansett hvor du befinner deg på denne stigen opp mot det
musikalske Nirvana.
Men først en deilig utesesong med mye reiseradio som skal blandes
med bølgeskvulp, måkekrik, bekkeklukking og humlesurr.
God sommer!
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Kurt Lassen
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Kenneth Pilegaard
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
[email protected]
www.audiofidelity.no
Etter mer enn 50 år med glødende hi-fi
interesse, har jeg akkurat hatt den lykke å
høre den beste reproduksjon av musikk jeg
noensinne har opplevd. Og det til og med
i egen stue! Kombinasjonen Magico Q5 og
den integrerte forsterkeren darTZeel
CTH-8550, pluss den fantastiske Cdspilleren fra Soulution, er simpelthen helt
magisk! Kombinasjonen blir dessuten
velsignet med en 100 år gammel stue med
ekstra høyde under taket. Nærmere konserthuset er det knapt mulig å komme!
At dette skjer på et tidspunkt hvor jeg
”egentlig” skulle ha pensjonert meg, gjør
denne opplevelsen desto mer spesiell.
På overtid er jeg endelig i mål med drømmen om den ”perfekte”
lyd! Det begynte med 78 plater, fortsatte med et fantastisk 7 kanals
lydanlegg (rør og horn!) på Colosseum kino allerede i 1958, og endte
altså opp i den gamle komponiststua som Johan Halvorsen kjøpte for
pengene han tjente på verdenssuksessen ”Bojarenes inntogsmarsj”!
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
Mvh, Knut V
3
Innhold
52
nr 4/2011
6
32
Gruppetest:
Magico/Audio Research Ref 210
Sec. Op. Magico/darTZeel
24
34
Brev
Gruppetest:
Magico/Soulution 710
High End 2011: München
8
26
42
Lydsnutter
12
Verdens beste?:
Magico Q5 høyttaler
4
20
Gruppetest:
Magico/Parasound JC 1
Revel Ultima Salon 2
28
48
Gruppetest:
Magico/Hegel H 30
Parasound Halo JC1
30
54
Gruppetest:
Magico/darTZeel
Musikkomtaler:
Glimmer & gråstein Spesial
56
64
80
Musikkomtaler: Skeive skiver
Entreq Vibb-Eater Maxi
Groovetracer subplatter til Rega
58
66
84
Musikkomtaler: Blått & Rått
Fragoso forsterkersett fra Norge
Klipsch Image One hodetelefon
60
Audio Pro Living LV-3
70
Dynaudio Contour S1.4
88
62
74
92
Tannoy Prestige Autograph
Audio Pro LV1
Grado Prestige Silver 1 pickup
Marantz UD 7006
63
76
96
Musikkomtaler:
Kurt Lassen favoritter
Aspara Acoustics HL 6
Neste nummer
5
Brev til
Bo Hansson har avlidit
Min beste oppgradering noen sinne
Bo Hansson grundare och ägare av Rauna avled på
kvällen den 20:e maj efter en tids vistelse på sjukhus
pga hjärtproblem. Bo blev 71 år.
Bosse gjorde sig känd som en varm och generös person. Hans
förmåga till att ständigt tänka i nya banor har genom åren
skapat många klassiska produkter i form av Raunas gjutna
högtalare och skivspelaren Continuo, hornkonstruktioner,
tangentialarmen Cantus, försteget KF102, slutsteget Candela,
Opus 3:s inspelningar etc. Bosse var en av de få i branschen
som kunde erbjuda en komplett kedja med egna produkter
hela vägen från inspelning till högtalare!
De företag som Bo startade och/eller drev har blivit kända
över hela HiFi-världen – Audioprodukter, Opus 3, Rauna, Sinus
Dere imponerer med å legge Skandinavia for deres føtter!!!
Vil fortelle om et vellykket prosjekt, som andre også kanskje
kan ha nytte av:
Det är med stor sorg och saknad av en nära vän som vi
meddelar detta. Vi hoppas på att företaget kommer att
drivas vidare i ny regim.
Fredrik Storm, Peter Ellsinger
Godt blad!
Hei, ville bare si at jeg har kjøpt noen nummer av fidelity i
det siste, og har satt pris på de grundige artiklene. Du skriver
blant annet at dere framover bør fokusere mer på musikken,
og jeg tror du gjør rett i å tenke slik. Jeg kan iallefall fortelle at
jeg selv leser hvilke innspillinger som blir brukt som testmusikk, for om mulig å bli kjent med nye artister. Det var for
eksempel slik jeg ble kjent med artisten Patricia Barber, dette
er jo etter min mening musikk som kommer til sin rett på et
hifi anlegg.
Så kom jeg til å tenke på nettradio, hvor er de gode
kanalene som også har brukbar lydkvalitet? Når det gjelder
en god stasjon for oldies, vet jeg om en god en:
www.offshoremusicradio.com
6
Vi driver å bytter kostbare komponenter i håp om at lyden
kanskje skal bli litt bedre, og det tror vi ofte også, i alle fall til
vi har hørt på nyanskaffelsen en stund... Kanskje det ble litt
anneledes, men kanskje vi også mistet noe av det vi likte så
godt fra før. Men til saken, jeg kom til å koble en dac med
volum direkte i effektrinnet, og oppdaget en noe reinere lyd
enn jeg hadde gjennom min AR 16 rør pre!! Den som jeg
var så fornøyd med!
Det endte opp med at jeg kjøpte en TRIBUTE inductive
volum kontroll, laget i Nederland. Dette er en trafobasert
volum kontroll som man få kjøpt ferdig i en enhet, som kan
loddes direkte sammen med en svitsj, ingen vanskelig jobb.
Jeg satt dette sammen i et kabinett med Elma svitsj.
Må bare dele min begeistring med andre interesserte, da
dette gjorde så mye positivt med lyden i mitt oppsett.
Mer overtoner, naturlig fyldige stemmer, mer kontrollert
bass. Med et rom og gjennomsiktighet jeg ikke husker at jeg
har hørt før. Det høres nesten ut som om høytalerne er blitt
omvandlet til elektrostater. Fantastisk på lave volumer også,
masse detaljer uten å på noen måte virke hardt eller kantete.
Og kanskje det viktigste, fruen sier at så god lyd har det ikke
vært før...aldri vært før!!!
Hva mer kan en ønske seg?
Det man må passe på er at følsomheten på inngangen til
effekttrinnet passer med de relativt svake signalene fra den
”passive preampen.”
Til orientering består mitt oppsett av. Electrocompaniets nye
fjernstyrte dac, Accuphase tuner, Mitchell gyrodec med Benz
Ebony. AR RH5 riaa, MacCormack DNA 2 Deluxe effekttrinn
og Thiel 3.6 høytalere.
Akustikken i lytterommet, den er jo veldig viktig for den
totale lydopplevelsen. Jeg gjorde et eksperiment hjemme
hos meg selv, kjøpte 4 lengder skikkelig tjukke gardiner og
ei 3m gardinstang og hengte opp på bakveggen. Resultatet
var ikke mindre enn forbløffende. Mye mer detaljert lydbilde,
tydeligere stereoperspektiv. Samtidig blir lyder utenfra også
absorbert så det blir stillere inne.
Jeg tenker at dette sier noe om hvor viktig selve volumkontrollen er i et oppsett.
Hilsen Sigurd Solås, Kvinesdal.
Knut
Se: www.tribute-audio.nl
Med hilsen Helmer Amdahl
Takk, dette trykker vi gjerne i sommernummeret!
Norsk High-End CD-spiller
Selvbygg er en utbredt aktivitet i HiFi-kretser. Men de færreste utvikler sin egen CD-spiller «fra scratch», slik OAS-medlem
Børge Strand-Bergesen har gjort.
Bak den unike cd-spilleren ligger det et mangeårig utviklingsarbeid som blant annet har resultert i en patentert løsning for
analogdelen. Hittil er fire eksemplarer ferdig
bygd – for hånd.
– Den siste versjonen av CD-spilleren er mulig å masseprodusere. Får jeg napp hos en elektronikkprodusent kan den
lanseres på markedet. Foreløpig prøver jeg å finansiere CEmerking, som koster en del. Dette er det eneste som gjenstår
før jeg kan selge den, forteller Børge.
Han tar imot oss hjemme en kveldsstund etter barnas leggetid, og viser velvillig fram hifi-babyen sin på stuebordet.
Når lokket fjernes, åpenbarer det seg et ryddig interiør med
kvalitetskomponenter i alle ledd.
Det meste egenutvilket
Foreløpig har Børge chassis, fronter og toppdeksler til å
bygge ti enheter. Drivverket i den siste versjon stammer fra
Østerrike. Fronten er produsert i Kina etter Børges spesifikasjoner, kabinettet lages i Sælbu. Strømforsyningen er også
spesifisert og bygget av Børge selv, mens displayet er hyllevare fra Taiwan.
– Resten er himkok! Jeg har selv tegnet kretskortene og utviklet løsningene i signalveien. Det tar meg åtte-ti timer å sette
sammen hele spilleren. Den kan monteres maskinelt, derfor
er den godt egnet for produksjon, forteller OAS-medlemmet.
– Jeg gjør dette ved siden av full jobb, i stedet for å samle
på frimerker. Økonomisk er det ganske dyrt, som en god
frimerkesamling! Mitt endelige mål er enten å selge i bøtter
og spann – eller å vite at jeg har den ene!
Egil Erlandsen
Majik DS-i
DON’T MISS A BEAT!
THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER
Nettverkspiller 24/192
6 digitale innganger
5 analoge innganger
MM Riaa
Chakra forsterker
Dynamik strømforsyning
Software/firmware oppgraderbar
kr. 26 000
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02
[email protected], www.kontrapunkt.no
7
333 Lydsnutter
333 Harman Neby:
Moderne Revel og retro JBL
Erling Neby har igjen overtatt for prestisjemerkene Revel og Mark Levinson, og viser
de siste produktene fra Harman-konsernet i
sitt imponerende audiomuseum.
D
et var en stolt direktør for Harman Neby, Frank
Bruun, som kunne ønske en rekke butikkmedarbeidere fra Norge velkommen til visning av de siste
prestisjeproduktene fra Revel, ML og JBL i audiogrossisten
Erling Nebys fantastiske hi-fi museum i Oslo.
8
Fra England kom spesialistene Andy Baker og Steve
Rutherford for å innføre bransjen om dagens og fremtidens
high-end produkter. Og selvfølgelig er det omfattende museet rikelig dekorert med moderne kunst, blant annet store
bilder av Vasarelli, som forøvrig også kan sees på Høvikodden i hele sommer.
Her er også en utstilling av utviklingen til Tivoliradioen
som Neby er eneimportør på, men som også importerte
forløperen til denne uventede verdenssuksessen som hadde
sin forløper i Kloss sin KLH-radio fra 60-tallet.
333 Bang & Olufsen:
Det mestselgende lydproduktet
Med mer enn 25 000 solgte enheter siden lanseringen i november i 2010, er den
anerkjente BeoSound 8 det mest solgte lydproduktet i Bang & Olufsens 85-årige historie.
F
or første gang i Bang & Olufsens historie
har et lydprodukt solgt mer enn 25 000
enheter det første halvåret. Dette gjør den til
en absolutt bestselger.
“Mer enn 20 millioner iPads har blitt solgt
over hele verden, så potensialet for å øke salget av BeoSound 8 videre er helt klart oppnåelig og vi er sikre på at vi vil ta en enda
større bit av Apple i fremtiden”, mener B&O
Positive anmeldelser
Salget av BeoSound 8 har også blitt hjulpet
av de mange positive anmeldelsene i internasjonale lydmagasiner. Også Fidelity har gitt
positive kommentarer, selv om produktet ikke
er formelt testet.
Overskrifter som ”Danish Delight” og 5-stjerners anmeldelser i anerkjente lydmagasiner
har helt klart bidratt til suksessen av produktet. BeoSound 8 blir rost for den iøynefallende
designen, den skarpe og rene lydkvaliteten og
den unike iPad-kompatibiliteten.
For eksempel konkluderte redaktøren i det prestisjetunge tyske magasinet Audio med at “BeoSound 8 virkelig er luksus i beste forstand:
Du MÅ ikke ha den, men du VIL ha den”.
333 Oslo Hi-Fi Center:
Gratis tips til dyr stereo
Tipsene var rimelig da OHC inviterte til åpen
presentasjon av nye Adyton høyttalere
og forsterkere.
V
i har tidligere skrevet om de positive førsteinntrykkene
av Adytons nye forsterkerserie som forhandles av
Oslo Hi-Fi Center, men også de velkjente søylehøyttalerne til Geir Fredriksen nå er betydelig oppgradert. Spesielt
en ny konstruksjon mad vanlig passiv deling til innebygget
basshøyttalere, fungerer meget bra selv sammenliknet med
tidligere versjon som trengte to store - og dyre - subwoofere
for å spille optimalt. Og det er moro å høre hvor godt vinyl
fungerer på dette Adyton-anlegget!
Men også danske Lars Kristensen med sine Raidho høyttalere hadde tatt veien til Oslo. I motsetning til hva mange
synes å tro, er Lars en virkelig entusiast og minst like interessert med å komme med gode tips for bedre lyd som å selge
deg Nordost kabler til en halv million (vel, nesten!). Han
var nå særlig opptatt av at rimelige forbedringer på strømanlegget, som for eksempel et skikkelig jordspyd dypt nedgravet i haven, kan bety mer enn oppgraderinger av utstyr
for tusener.
9
333 Lydsnutter
333 High-End minimesse Plaza:
Romantikk og rytme?
Konevennligheten varierte fra livsstilsmykker fra Devialet til typiske guttegreier med
darTZeel, AR og Magico. Men lyden var uansett fremragende selv om de nye monoblokkene fra Sveits sprenger banken og alle strømkurser på hotell Plaza.
A
coustic Tuning prøvde også
ifjor, men måtte melde avbud
da alle fagspesiualistene fra de
fleste verdenshjørner satt fast i asketåka.
Men Frode Olsen gir seg ikke så lett, og
også i år inviterte han en rekke interesserte hi-fi entusiaster til demonstrasjon
av noe av klodens beste utstyr i avslap-
10
pede omgivelser på hotel Plaza.
Hovedattraskjonen var den nye
Magico Q 5 fra USA som for tiden
vekker applaus over hele verden. Til
å drive denne 200 kilo 4 veis aluminiumskonstruksjonen, hadde de fått tak i
de første monoblokkene fra sveitsiske
darTZeel som koster en million eller
noe slikt for paret. Men denne sprengte
alle de strømkontakter Plaza kunne
tilby, så det ble den integrerte lillebroren som Fidelity lytter på i dette bladet,
som fikk hovedjobben med å drive
Magico’ene. Men også ustyr fra Audio
Research var med i det samlede opplegget som ikke uventet låt glimrende.
333 Johan & Stein Grieg Halvorsen:
Bojarenes inntogsmarsj
Det var inntektene fra en av verdens mest populære marsjer som i 1912 gjorde det
mulig for komponist Johan Halvorsen å flytte inn i flunk nytt herskapshus på Frogner
i Oslo sammen med sin 4 år gamle sønn.
B
ojarenes inntogsmarsj ljomet i stua fra Magico-høyttalerne da skuespilleren Stein Grieg Halvorsen, sønn
av komponisten, med et strålende smil forleden kjørte
inn i stua med sin rullestol, nærmere 102 år gammel. Dette
var det samme huset han flyttet inn i som 4-åring, og som
hans far; kapellemester, fiolinist og komponist Johan fikk
bygget i 1912 ”der ute på landet” ved Frogner hovedgård.
Og denne internasjonalt kjente komposisjonen var et viktig
bidrag til familien Halvorsens økonomi.
Stein Grieg Halvorsen kan fortelle hvordan dette huset,
med Griegs’ konsertflygel i finstua, alltid var full av kjente
musikere og komponister som besøkte Norge. Også fru Nina
Grieg overnattet her ofte når hun tok den nybygde jernbanen
fra Bergen på vei til sin familie i København.
Den 102 år gamle skuespilleren forteller blant annet hvordan han som liten gutt leide den russiske komponisten og
pianisten Sergei Rechmaninoff fra foreldrenes hus i Halvdan
Svartesgate til den flunk nye trikkeholdeplassen på Drammensveien da denne skulle holde konsert på Nasjonalteateret, Oslos musikalske hovedscene.
Og huset med den blå plaketten til minne om Johan Halvorsen
er altså for tiden redaksjonslokalet til Fidelity, Skandinavias
eneste high-end blad for musikk- og lydelskere. Og stua
med flygelet er akkurat den samme hvor vi idag tester ut det
fineste utstyret som er laget for å avspille god musikk
– også Bojarenes inntogsmarsj og andre Halvorsenkomposisjoner…
11
333 Verdens beste?: Magico Q5 høyttaler
Ingeniørkunst
Selvfølgelig kunne vi kalle denne testen av det mange mener er verdens ”beste”
høyttaler for magisk slik vi også opplever lyden. Men her er anvendt kjent teknologi,
dog med større raffinement og større dynamisk kontrast enn noensinne tidligere i den
dynamiske høyttalerens 100-årige historie…
Tekst og foto: Knut Vadseth
F
or å si det rett ut; dette er
den beste høyttaler vi noensinne har hatt i hus! Og det
på enkelte viktige parametre
med såpass store marginer at vi ikke
gidder å sikre oss med vårt vanlige
anførselstegn på ”beste”. Forskjellen
er så stor i forhold til alt vi ha hørt
både hjemme og ute, at vi vil tro dette
faktisk er verdens beste hjemmehøyttaler om vi ikke har altfor sære krav
til enkeltparametre. Og at vi også er
sånn noenlunde mainstream når det
gjelder essensielle lydegenskaper og
ulik typer musikk i en akustisk ubehandlet stue.
Pussig nok ser jeg på amerikanske
nettsteder at en meget anerkjent
skribent hevder at det bare er en
eneste høyttaler som kan gjøre Q5
rangen stridig, og det er den svenske
Marten Coltrane! Hah, den kjenner
vi jo godt, men om han henspiller
på den gamle modellen som Fidelity
har hatt som referansehøyttaler i et
par år, er Q5 en betydelig ”større”
høyttaler med større dynamisk
kontrast nedover. Men svenskene
har kommet med en ny og større
versjon, Coltrane 2. Og den får vi
til test i løpet av sommeren…
Poenget er uansett at når vi i de etterfølgende linjene kommer til å skryte
fært av lydegensapene på denne amerikanske 200 kilos mastodonten, så
er det faktisk på bakgrunn av ganske
12
god lydmessig peiling på noen av de
beste høyttalere på markedet, selv om
alle langt fra er evaluert i egen stue.
Og når det gjelder stuer, tenker vi på
relativt normale skandinaviske bebobelsesrom på 20-50 kvadratmeter,
ikke store haller som krever de aller
største fra Wilson og andre.
En introduksjon
Useendemessig er disse 1,2 meter
høye høyttalerne ganske så konvensjonelle med sin uspennende boksfasong med en svak buet baffel med
3 x9 tommers tilsynelatende identiske
basshøyttalere, en 6 tommers mellomtone og en tilsynelatende helt alminnelig 1 tommers dome til diskanten.
Men etter at trekassene med hver
sin høyttaler er lastet ned fra planet
med hydraulikk, kommer den første
overraskelen. Hver kasse veier mer
enn 200 kilo! Og etter at 4 sterke
karer med alskens bæreseler etter
mye banning har fått det hele sånn
noenlunde trygt i hus med påmonterte hjul, kommer neste sjokk ved en
knakktest på den mattsorte baffelen.
Mer banning, denne gangen på grunn
av såre knoker. Så viser det seg at
baffelen ikke er laget av sedvanlig
tettepresset trefiber, vi snakker om en
usedvanlig tykk og solid matallblokk,
riktignok aluminium, men i denne
tykkelsen på hele 5 cm er det som på
slå på solid granitt.
Men også resten av høyttaleren er
laget av samme solide blokker av
aluminium. Innvendig er det hele
stivet opp med et rammeverk, også
det av solid aluminium, som minner
om den berømte matrixkonstruksjonen til Bowers & Wilkins. Men de
benytter i forhold tre. Ikke rart at
Magico veier mer en dobbelt så mye
som Diamond 800.
Og så kommer enda en underlig
ting for dagen, eller retteres sagt
kommer ikke for dagen: Her er ingen
bassreflekshull eller slisse eller noen
annen ventilering av dypbassen!
Konstruktørene bak Magico har også
her dratt den helt ut og konstruert et
lukket kammer med desto større krav
til driftseffekt i forhold til de dypeste
toner. Men oppgitte 87 db effekt med
minus 2 db punktet på 22Hz burde
ikke skremme noen, selv om Anthony
Michaelson skrek sårt om disse høyttalerne i Fidelity nr.50.
Fyren burde uansett bare være
lykkelig da han selv produserer en av
verdens kraftigste forsterkere fra
Musical Fidelity. Og så slipper vi
andre uansett faseproblemer og en
bass som ligger langt etter resten av
tonepaletten! Og ”alle” hevder at det
er mye lettere å ha god styring på bassen med såkalt trykkammerløsninger.
Men hva om vi har fått den ”uvane”
at vi på samme måte som for mye
sukker i teen simpelthen ELSKER en
heller saftig festbass helt der nede?
Selv om den altså er ”feil”….
«Dette er den beste
høyttaleren vi noensinne har hatt i hus»
13
333 Verdens beste?: Magico Q5 høyttaler
14
Elementer og delefilter
Men her er mer som er annerledes enn vanlig. Alle elementer
er festet på innsiden slik at
frontbaffelen er helt glatt, uten
de sedvanlige skruehullene.
Konstruktøren hevder at dette
ikke bare er gjort for utseendets
skyld, men at de små ujevnhetene fra skruene simpelthen ødelegger lyden! Jøss…Men hva vil det
da koste om noen av de søte små på
grandonkelbesøk stikker en søt, liten
pekefinger inn i den helt ubeskyttede
domen? Spesielt om eieren er dum
nok til å be de små holde seg unna den
spennende greia som de såvidt kan nå
ved å stå på tå…
Og ved reparasjon av elementene
må altså hele det forbasked komplekse
aluminiumskabinettet demonteres for å
komme til skruene på baksiden! Hm…
De fancy konelementene med sin
visuelle futuristika uten støvdeksel á lá
tyske Thiel, og med Rohacell/kullfiber
sandwich for optimal styrke/vekt, er
knapt noen bestillingsvare fra de store
elementprodusentene, men konstruert
og satt sammen med spesifiserte deler
fra ulike leverandører fra hele verden.
Hverken du eller jeg ville satt pris på å
betale sjefskonstruktøren for å håndlage elementene på bakrommet, men
disse elementene er så nær hånd- eller
hjemmelaget- som vi noensinne vil bry
oss om å betale for.
I tillegg til den avanserte konstrusjonen, blir dette også drevet av en motor
med en uvanlig stor spole i en magnetkonstruksjon som fungerer over et mye
større område enn vanlig uten komprimering. Sjefskonstruktør og direktør
Alan Wolf bedyrer at her ikke finnes
noen ”magiske” konstruksjonsprisnipper i disse elementene, men man har
konsekvent valgt den teknologien som
gjør det lille ekstra selv om det koster
mye mer. Når man har brukt så mye
på kabinettet, skulle det bare mangle
at man ikke benytter de beste elementer det er mulig å lage, selv om man
da må montere det selv. Og med deler
produsert i samarbeide med de beste
leverandører fra hele verden.
Den sedvanlige 1-tommers domen
er oppgitt å være laget av Beryllium,
og likner veldig på en Scan Speak eller
annen type velbrukt domekonstruksjon som faktisk stammer fra den
norske ingeniøren Egil Lian og SEAS i
Moss i 60-åra. Vi snakker om gammel
teknologi som nå er finslipt til det helt
optimale.
Et eksempel på det siste er rådyre
halvledere fra spesialistene Mundorf
og Vishnay, og spesielt de spesiallagde
motstandere som benyttes i det forøvrig ikke nærmere beskrevne delefilteret. Co-konstruktør Yair Tammam ,
som skal påse at høyttaleren blir riktig
plassert hos Fidelity, forteller at han via
en venn hadde hjulpet en kjent ”riking”
med et særdeles velfungerende musikkanlegg. Først senere ble han klar over
at fyren var sjef for et av verdens mest
anerkjente halvlederprodusenter. Så
da Magico hadde behov for bedre motstandere enn selv de beste på markedet,
var denne rikingen sporty nok til å
betrakte dette som et utviklingsprosjekt
slik at fabrikken tok mye av omkostningene ved utviklingen av disse
spesiallagde motstandere som fremtidsforskning.
Magico skal derfor være den eneste
høyttalerprodusent i verden som benytter motstandere i delefileret som ikke
”ringer”. Alle andre motstandere
har en tidsforsinkelse før effekten er 100% slik at lyden i et
nanosekund ikke blir optimalt
dempet og dermed skaper en
”kant” i overgangen.
Dere som kan alt om disse
tekniske greiene får vise litt
overbærenhet for min måte å
gjenfortelle hva jeg tror konstruktøren
prøver å fortelle. Men poenget er like
krystallklar som lyden bør bli etter alle
disse eksemplene; Magico har dratt
strikken uhyre langt for å skape den
beste høyttaleren de vet å lage. Og selv
om prisen på Magico Q5 for de aller
fleste av oss oppleves som sinnsyk, så
mener konstruktørene selv at de har
maktet å holde prisen på et moderat
nivå i forhold til en rekke andre store
high-endere med mindre oppdatert og
forfinet teknologi.
Magisk?
Magico er en relativt ny aktør på
verdensmarkedet selv om eieren Alon
Wolf har lang fartstid i lydbransjen. At
dette amerikanske firmaet er blitt den
store ”snakkisen” midt oppi finanskriser som i særlig grad har rammet USA,
er mildt sagt oppsiktsvekkende. Og
ikke minst at deres siste høyttaler, og
særlig vårt testobjekt Q5, på så mange
hold blir omtalt som ”verdens beste”,
nærmest uten forbehold.
Suksessen skyldtes en forretningspartner til Wolf i Østen som bestilte
en liten høyttaler med hittil uhørt
lydkvalitet- og hvor prisen skulle være
underordnet. Dette førte til et frenetisk utviklingsarbeid hvor han og Yair
Tammam til sin forundring opplevde
at selv såkalte ”high-end” produsenter
tok uventet mange snarveier for enten
å kunne selge billig, ha råd til massiv
markedsføring eller simpelthen ønsket
å sikre seg selv en meget generøs
profitt.
15
333 Verdens beste?: Magico Q5 høyttaler
Wolf var i den heldige situasjon at
han ikke behøvde ta hensyn til typiske
prisbegrensninger. Trodde han. Og var
deretter så uheldig at den eplekjekke
importøren slett ikke var villig til å
betale hverken for utviklingen eller de
ferdige høyttalere med sin ikke helt
ubeskjedne prislapp! For å redde noen
av de altfor mange pengene han hadde
brukt på dette prosjektet, besluttet han
å selge disse små, men dyre stativhøyttalerene selv.
Resten er moderne hi-fi folklore…
en messe verdt
Selv hørte vi Magico Q5 for første
gang på Stockholms High-End messe
2010 og senere i München samme år,
og senest på Plaza nå like før vi fikk
dem til test.
I alle tilfelle opplevde vi en
usedvanlig lekker mellomtone
og topp. Men med en litt uvant,
men likevel helt overbevisende
naturlig og nærværende øvre
mellomtone. Her var det uansett
en liten, men karakteristisk
nivåheving som aldri ble aggressiv, men samtidig gav et visst
sting til lyden som de aller fleste
tolker som eksepsjonell utklinging. Og siden det hele var kliss
rent uten hørbar forvregning, er
det ikke mye om å gjøre at vi beskylder alle andre høyttaler for
å ha for lite nivå og dynamisk
kontrast her i presensområdet.
Bassen var homogen og fyldig, men ble ikke opplevd fullt
så viril og slagkraftig nedover
som de større og dyrere Wilson.
Litt bløtere bass med uvant mye
nivå i mellombassen var likevel
langt fra noe ”pudding”, og lett
å bortforklare med typiske problemer med rom og plassering i
demo sammenheng.
Uansett var det lett å tenke
seg en typisk mer hardtslående
og trøkktøff Wilsonhøyttaler
som typisk ”amerikansk” i lyden, mens Magico er en litt mer
finslipt og stillferdig europeer,
men med enda mer mikrodetaljer der Wilson må bruke brutal
makt i makrodynamikken. Wilson for
Springsteen og Metallica og Magico for
jazz og kammermusikk, kunne man
tenke seg. Men så enkelt er det slett
ikke. Etter min mening er Magico den
beste rockehøyttaleren jeg noensinne
har hørt, nettopp fordi de viktige transientene fra gitarriffene slipper uskadd
igjennom uten kompresjon og runde
skuldre på transientene…
Kontrollert lytting
Jeg plasserte de tyngste og dyreste
høyttalerne jeg hittil har hatt i hus på
dedikerte pigger med parkettbeskyttere
nøyaktig der jeg pleier; ved sidevegg
16
nesten midt i rommet og vinklet mot
lytteposisjon i en likebeinet trekant.
Referanseutstyret var det vanlige med
ARC Ref 5, Soulution CD-spiller og
Jorma kabler, men denne gangen også
de 210 watts monoblokkene fra Audio
Research som vurderes som fast referanse. Dette også på grunn av forventet
økt kompabilitet med Ref 5.
Jeg vil ikke påstå at Audio Research
utvetydig er ”bedre” enn Rogue’ene
fra forrige blad da både homogenitet,
oppløsning og ikke minst romstørrelesen var minst på høyde med dette
andre amerikanske rørmerket, men
ARC er utvilsom noe mer hardtslående
med tydeligere markering av dynamisk
kontrast og rytmisk fremdrift.
Likevel opplevde jeg ARC-komboen
som uventet overfladisk og unyansert i
tene var nå borte, og overtonestrukturen i felegruppa summet som lykkelige bier i sommersolen, men nå med
den godvonde klangstrukturen i øvre
mellomtone som jeg kjente fra tidligere
demonstrasjoner av høyttaleren. Her
var den igjen, en lydsignatur som man
ikke tar feil av, men som likevel låter
svært så troverdig også klangmessig
selv om de færreste andre høyttalere
låter helt slik.
Men her er også en beroligende
nøkternhet helt i toppen – helt uten
å miste pusten. For også toppen låter
tilstrekkelig luftig…
Også bassen er veldig potent, og til
min store glede med tilstrekkelig nivå i
mellombassen for å gi den nødvendige
varme til et lineært diskantområde. Av
ulike grunner opplever jeg altfor ofte at
de fleste konstruktører er mer
opptatt av å få skikkelig dyp
imponatorbass, fremfor en jevn
frekvenskurve, inkludert en like
potent mellombass som dypbass.
Men det aller viktgste er at
bassen i mitt rom ikke engang
antydningsvis virker hverken
for bløt eller for varm, men
ekstremt fast og dynamisk og
med en dypbass som både går
dypere og i hvert fall er langt
renere enn hva jeg har opplevd
tidligere. Man kan simpelthen
HØRE at kabinettet er steindødt
og at elementene har usedvanlig lite fleksing og ditto superb
kontroll selv på ekstremt høyt
lydvolum. Og alt dette altså med
en rør effektforsterker foran!
Dynamikk
Migico-konstruktør Yair Tammam
forhold til f.eks. transistorforsterkeren
fra Soulution ved testen av de ellers
glimrende Revel-høyttalerne vi skriver
om lenger bak i bladet. Jeg fikk derfor
nærmest hakeslepp da de første tonene
kom ut av Magico-boksen. Her var det
nå en fullstendig annen oppløsning!
Det var langt krispere transienter og
en hurtighet som man kan forvente av
ivrige elekroner som unngår alt som
heter snubletråder på sin elleville ferd
fra plate til 4 ganger rohacell/kullfiber
koner og en Beryllium dome. Disse
spiller alle i forbløffende harmoni tross
hele 3 delefrekvenser på ”hemmelige”
og nærmest uhørlige frekvenser.
All antydning til sløvhet i transien-
Det ble tidlig klart at det nettopp
er den dynamiske kontrasten
både på mikro og makronivå
som skilte denne høyttaleren fra
det meste – bortsett fra kanskje
den rimelige Magnepan 1,7 som
vi testet i forrige blad? For også
Magnepan kjennetegnes med
den totale mangel på kasselyd
og en hurtighet og presisjon
i impulsene som minner mye
om Magico Q5. Det er bare det
at Magico makter denne nærmest magiske krispheten ved enorme lydtrykk
og over hele frekvensomrdet fra den
dypeste 16 Hz orgelpipe til langt inn
i dyreriket når det gjelder diskant.
Magnepan 1,7 fungerer renskurt og optimalt på denne måten i mellombassen
og nedre mellomtone, og bare ved lave
og moderate lydtrykk, men er uansett
et av de beste hi-fi kjøpene på markedet
på grunn av denne spretne transientgjengivelsen uten det sedvanlige teppet
av resonnanser og annen støy.
Det går rykter om at man må benytte
forsterkere, i kilowatt klassen for å
drive Magico, men det er en sannhet
med modfikasjoner.
NEBY HI-FI CONCEP T AS
w w w.NEBY HIFI.NO
333 Verdens beste?: Magico Q5 høyttaler
Men nettopp fordi man kan spille så
avsindig høyt- og rent- uten at øregangene begynner å svette, vil en ekstra
kraftig forsterker komme til sin fulle
rett før lydbildet krymper og blir hardt,
et fenomen som skjer lenge før vi kan
snakke om problematisk ”klipping”.
Og igjen demonstrerer denne høyttaleren at oppgitt wattstyrke har lite med
virkeligheten å gjøre. Men en typisk
250 watter, vil vel være et fornuftig
utgangsgpunkt. Dette selv om en 210
watts rørforsterker som AR Ref 210
som ventet var plenty nok og at en 200
watts integrert transistorkonstruksjon
skulle bli vår alles favorittforsterker.
Musikk
Og det vi matet inn i den fabelaktige
Soulution CD-spilleren, var plukket ut
for å være spesielt krevende med hensyn til dynamikk og storskala musikk,
inkludert det brutale familieportrettet
Prokofiev tegner i Romeo og Julie på
i ”the absolute sound” sampleren på
Telarc. Her går det fra pianissimo til
islandsk vulkanutbrudd flere ganger på
5 minutter, og på samtlige forsterkere
i den påfølgende gruppetesten med
stålkontroll hele veien. Man kunne
-utrolig nok- hele tiden skille de enkelte
instrumenter gjennom denne kakofoni
av hat og annen faenskap i full blæst.
Den berømte trommesoloen på den
sorte Dali demoplata (et samlerobjekt
som vi heldigvis har 2 av) demonstrerte
tydelig Magico’s fenomenale evne til
å sparke ut transienter med perfekt
frekvensbalanse, men helt uten alt
grumset vi er vant til, og som kommer
sammen med utbruddene. Og Maurice
Ravel viser oss i sin langsomme ”la
Valse” et ekstremt stort konsertlokale
hvor kontrasten mellom full utblåsing
med drønnende basstrommer og stryking med sordin nesten på nivå med
«Her går det fra
pianissimo til islandsk
vulkanutbrudd»
bakgrunnstøyen i lokalet, gir hi-fi anlegget ekstreme utfordringer. Vi har hørt
det like stort og litt ”feitere” (Esoteric
01), men aldri samtidig så presist.
Jeg var redd vi måtte ringe 113 etter
reaksjonen fra testpanelet da messingen på et storband tråkket til etter
en uskyldig innledning, og et Roger
Waters uteopptak ga oss illusjon av kjølig kveldsbris i håret; en tilstedeværelse
knapt hørt i en norsk stue, vil vi tro. Et
mannskor i opptak fra en stor kirke, demonstrerte jevnheten i frekvensgangen
fra topp til bunn, men avslørte også en
antydning av litt ekstra ”presens” rundt
ca. 2 kHz som nok av enkelte blir oppfattet som ekstra piff i diskanten.
At Magico Q5 gikk dypere og kunne
spille jevnere, høyere og renere i bassen enn noe annet vi har hatt i stua,
er nesten som forventet i forhold til
konstruksjon og pris. Og ble behørig
demonstrert av en fantastisk morsom
plate fra Telarc som heter Symhonic
Star Trek og inkludeer sinnsyke ”rom”
lyder. Konstruktørene av Magico har
etter manges mening laget et fabelaktig
solid grunnfjell til den mest krevende
musikalske virkelighet, og vi hørte på
enkelte opptak lyder som simpelthen må
være subsonisk støy fra undergrunnen
eller trafikken utenfor konsertlokalet.
Det må sies at den ekstreme dypbassen uansett var med på å fremkalle den
magiske realismen av tilstedeværelse,
men samtidig savnet noen av oss den
nesten barnslige begeistringen over
bassens ”sweetspot” i refleksen eller
hornets resonnansområde som ofte
oppstår med basstromma helt der nede
i Krell-modus. Men jeg godtar uten
videre at Magico likevel kan være mer
”korrekt” i forhold til en 15 tommer fra
JBL , Wilson eller Focal.
Konklusjon
Jeg avslutter mine skriblerier med å
berømme fantastiske medarbeidere i
testpanelet. Så for all del les videre om
Magico på de neste sidene! Jeg har tyvtittet på deres beskrivelse av Q5 med
ulike forsterkere, og er imponert over
den entusiasme, frodighet og ekstreme
fabuleringsevne disse gutta tryller frem
når de virkelig lar seg begeistre! Jeg har
knapt noe å tilføye. Og det gleder meg
at co-konstruktør Yair Tamman, som
hjalp til med oppsettet som likevel endte med den helt sedvanlig plasseringen,
uansett var kjempefornøyd både med
rommet, Soulution som signalkilde,
Jorma –kablene, og de ulike forsterkere
som han mente i samtlige tilfelle var en
usedvanlig god match.
Dessuten har jeg vel egentlig startet
med konklusjonen; dette er den beste
høyttaleren jeg hittil har hatt i stua!
Pris: NOK 560.000
Importør Norge: Acoustic Tuning
Oppgrader lyden fra din PC/Mac til uante høyder
- og alle andre digitale lydkilder
Hegel HD20
D/A-konverter m. fjernkontroll
Rykende fersk High-End D/A-konverter fra norske Hegel. Her får
du ekstrem ytelse og funksjonalitet som overgår alt og alle. Kan
blant annet brukes som forforsterker takket være volumstyringen.
”Lyden tar deg med til himmels, og du har
egentlig ikke større lyst til å komme tilbake
igjen, heller!” –Hjemmekino nr. 3/2011
Nyhet!
9 995,Gulvhøyttaler
SA Mantra 60
Gruppetestvinner!
Lyd og Bilde nr. 4/10
”Mantra 60 kan spille høy og rent nok til å rocke
på hjemmefesten eller i hjemme-kinoen, men
har også nok stillhet til å gjengi de sarte musikkstykkene med detaljene i behold. Stort mer kan vi
ikke forlange av en høyttaler til 15 000.”
Hegel HD2
USB DAC
Et must for alle som bruker PC eller Mac som musikkavspiller.
Med ekte 24-bit signalbehandling og en lydkvalitet man ikke skulle tro
var mulig å få for to tusen kroner, er dette en ulv i fåreklær.
Beste
kjøp
Nr. 02/11
HHHHHH
Hegel HD2
Gruppetestvinner!
Hjemmekino 01/10
”Dens beste egenskaper er tempoet, dynamikken
i bassen og den nedre mellomtonen, og evnen til
å få deg til å trampe takten og engasjere deg i
musikken som spilles. På sitt beste er dette veldig
morsomt.”
Best
i test
Nr. 4/10
HHHHHH
System Audio Mantra 60
1 995,-
Hegel HD10
D/A-konverter
Oppgrader lyden fra din PC/Mac og alle andre digitale kilder til uante
høyder. Kombinasjonen av kanontester fra et samlet pressekorps
og en unik tilbudspris gjør dette til et ekte løp-og-kjøp tilbud!
Spesielt
anbefalt
14 995,-
!
Sjekk prisen
Nr. 12/09
HHHHH
Hegel HD10
!
Sjekk prisen
Før: 7 995,-
5 995,-
BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5
LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO SOLLI PLASS Cort Adelersgt 2
PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34
TØNSBERG Øvre Langgate 63 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22
www.soundgarden.no
333 Magico/Audio Research Ref 210:
Grensesprengende!
Fidelity tester her ut en kombinasjon av super high-end utstyr
hvis make knapt tidligere har vært hørt under samme tak.
Vi garanterer påfølgende gruppetester som absolutt grensesprengende! Vi begynner med rørforsterkeren AR Ref 210.
20
«Her snakker vi innsyn
med lupe og dynamikk av
vulkanske dimensjoner»
Håkon Rognlien:
Fidelityredaksjonen er tidvis i en luksusposisjon de aller fleste av våre lesere vil
misunne oss, men denne gangen går vi
vel utenpå det meste! Vi går løs på den
magiske høyttaleren Magico Q5,
og vi gjør det med opptil flere av
verdens mest spennende forsterkere.
Anlegget er toppet med en CD-spiller
av en annen verden!
Fidelitys storstue er i praktslag om
dagen, med komplett Audio Researchanlegg, matet av Soulution’s kanonade
av en SACD-spiller mastodonten 745, er
vi vel i forkant av det de fleste magasiner verden over kan vise opp. Og det
høres! Her snakker vi innsyn med lupe
og dynamikk av vulkanske dimensjoner, kan jeg love. Så setter vi altså opp
anlegget med hifi-verdenens store snakkis for tiden, Magico Q5 høyttalere. Vi
begynner like godt balletten med Audio
Research Reference 210 monoblokker
spent opp bak deres egen Reference 5
pre, og dette er altså Fidelitys eksklusive referanseoppsett for tiden. Dæven,
er vi priviligerte!
Lyden fra AR er virkelig noe for seg,
den oppleves alltid som mørkere enn så
å si alt annet, men jeg har en opplevelse av en underliggende kraft og fylde
som så å si ingen andre kopierer. Det
er en anelse dristig, ja vel, men når det
treffer, da senker det alt! Satt opp med
de ekstreme Magico Q5 er det selvsagt
duket for usannsynlige opplevelser,
redaksjonen har benket seg med kaffe
og eksklusive kulepenner for anledningen. Og det første som slår oss unisont,
er det enorme rommet disse høyttalerne skaper. Visst er Fidelitys storstue
nettopp det, men så stor har den vel
aldri vært før? Det neste i hvert fall
undertegnede gripes i balla av, er den
skruppelløst dype og nyanserte bassen
disse høyttalerne er mester for. Dette er
på hjemmekinonivå, lett, dessuten med
klangstruktur!
Og i det vi klinker til med en cd med
filmlyd, da er det faktisk film uten
bilder, supplert av en avgrunnsdyp bass
som rister hele Halvdan Svartes gate.
Utfordringene jeg aner i våre runder
21
333 Magico/Audio Research Ref 210:
med AR Ref 210, er at Magico virker å være helt utrolig
sultne på beinhard effekt; enkelte av de klassiske eksemplene kunne tyde på at forsterkersettet var nær knestående
når det virkelig tok av. I sannhetens navn spilte vi periodevis
tordnende høyt, men til tross for dette viste høyttalerne at de
har et headroom som overgår så å si alt, etter et helt liv med
horn sitter det veldig langt inne når jeg sier at dette anlegget
antakeligvis er det mest voldsomt dynamiske jeg til dato har
opplevet. Og just da vi trodde det var trygt å besøke Vadseth
igjen, satte han på Marilyn Mazur’s trommesolo, og hun
grisebanket redaksjonens medlemmer med en presisjon så
klokkeren, at vi har blåveiser i sjela enda.
Etter å ha lyttet en tid, oppleves den nokså mørke klangbalansen egentlig å være kun nok
et skritt i retning naturlighet.
Allikevel er faktisk gjengivelsen
uansett så naken, at det grenser
til å bli skummelt, det er meget
kort vei til ubehageligheter i
deler av frekvensområdet. En del
innspillinger er faktisk over toppen, og jeg er på dette tidspunkt
i testen usikker på årsaken. De
kommende forsterkerne vi skal koble opp, vil vel si oss mer
om hvor dette oppstår. Jeg blir etter en stund også usikker
på frekvensflankene. Dette er lukkede kasser (trykkammer),
og jeg innrømmer at jeg hører med blant de som opplever
trykkammer i retning av «rund» i kantene i bunnoktavene.
Som en motsats til vellykkede, hurtige og frie elementer, som
formidler med mer kontant smekk og subjektivt raskere bevegelser. Så får vi se da, om de andre forsterkerne kan endre
denne oppfatningen.
Likeledes har jeg små innsigelser mot toppen i forhold til
våre egne Coltrane referanser.
(Diamant vs.Beryllium? red )
Det er som nevnt enkelte innspillinger som er i overkant
friske i tilslaget.
Men igjen; det utrolige er hvor avslappet og naturlig det
hele virker samtidig som skinnende blanke transienter kiler
øregangene i en eksploderende ekstase til ære for den gjenfødte musikken...
Jan Myrvold:
Det råeste med denne maktdemonstrasjonen fra Magico/
Audio Research er en bunnløs innsikt i de dype dalene
mellom de blankpussede transientene som tidligere var fylt
med masse grums! Her er en fornyet klarhet og eksplosiv
dynamisk kontrast som om elektronene fra vakumrørene
kan leke fritt og utemmet med sinnsyk hastighet uten mekaniske hindringer fra treghet i
delefilter, motor og membran.
Knakklyder, som stikker som
treffer trommekanten, låter
så realistisk at man skvetter.
Enda mer skremmende er det
når dypbassen kommer som
et massivt torden, uten at man
fornemmer den minste mekaniske påvirkning av kabinett
eller membranoppbrytninger.
Og så kan man spille så
forbasket høyt uten at det storslagne lydbildet krymper seg i
bassen eller hardner til i øvre mellomtone. Redaktøren måtte
berolige oss på det verste/beste da vi fryktet at det hele skulle
gå opp i røyk; sjefskonstruktøren hos Magico hadde garantert at vi kunne spille så høyt vi ville med så store forsterkere
vi kunne ønske oss! PUH!
Vi er som kjent bortskjemt med en annen strålende bra
høyttaler (Coltrane) som nok oppleves omtrent like fabelaktig dynamisk og kontant oppover, men som ikke helt har
den samme kontrollen
i dypbassen, og heller
ikke kan spille fullt så
høyt. På godt- og litt
vondt- kan det virke
som om Magico har
enda litt bedre kontroll
på oppbrekning og
resonnanser. Men selv
om vi opplevde dypere
og mer kontrollert bass
enn noengang før med
Magico, savnet vi litt
gøyfaktor helt der nede,
selv om vi aner at vi
egentlig savner en
bass-resonnans som til
og med har betydelig
fasefeil.
Kombinasjonen med ARC motbeviser uansett den gamle
fordommen om at rørforsterkere ikke kan spille med en
stram og tilstrekkelig kontrollert grunntone, og også dypbassen var kjellerdyp og med en eksplosiv dynamikk, selv om
transientene hadde en anelse rundere skuldre enn med de
aller beste transistor forsterkere.
Men for en ro og oversikt samtidig med den eksplosive
makrodynamikken! Her var kontant rytmikk og superhurtig
transientformidling over det hele. Og en fabelaktig kombinasjon av flott kropplighet og utsøkt transparans. Magico/
ARC ble aldri så mye som svett på overleppa uansett hvor
høyt vi spilte. Og undertegnede var tom for superlativer
lenge før kreftene tok slutt hos Audio Research Ref 210
og Magico Q5!
«En helt avsindig
dynamisk kontrast
både i mikro og
makrodimensjonen»
Anders Rosness:
En helt avsindig dynamisk
kontrast både i mikro og
makrodimensjonen og med
et rom som en flyhangar når
musikken krever det, som
for eksempel i Ravels ”La
Valse”. Og dette samtidig som
klangbalansen og stemmer er
ekstremt naturlig og med en
kontroll og samtidig så utsøkt
raffinert som en stålneve med silkehansker. Det er knapt til å
tro at en så eksplosiv kruttønne som dette samtidig kan virke
så avslappet og behagelig slik at skuldrene senker seg.
De vanskelige korpartien vi hørte på- og som vi kjenner
så vel- hadde tydelig mindre grums og bedre separasjon av
stemmene med mer luftig topp og likevel både god kropplighet og artikulerte pustelyder som vi knapt tidligere ar hørt.
I det hele tatt er jeg nærmest sjokkert over både alt det vi nå
hører av detaljer som tidligere har unngått min oppmerksomhet, samtidig som det er så mye vi nå IKKE hører som
tidligere har ligget som et teppe over musikken.
Også definisjon og detaljering er det overlegent beste jeg
har hørt. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg tippet at lyden
kom fra en gedigen hornkonstruksjon- om det da ikke hadde
vært ”live”. Et opptak med storband med et ceresendo av
messing er noe av det råeste jeg har lyttet til- om ikke da det
berømte Mazur-opptaket på den svarte Dali-plate fortjener
æren for å være den mest imponerenede lyddemonstrasjon
jeg noensinne har hørt!
22
Pris: Kr. 195.000 (par)
Importør: Acoustic Tuning
333 Magico/Soulution 710:
Urpresist
«Soulution mister aldri kontrollen; uansett hvor høyt
vi spiller låter det like forbasket krystallklart»
Håkon Rognlien:
Vi setter nå inn Soulution 710 bak CD-spilleren fra samme
firma. Dette er en 120-Watter, og man kunne vel da kanskje
mistenke at den kan få trøbbel med kreftene, ettersom AR
viste visse tendenser til knebøy når det sto på som verst.
Men jeg har løftet på dette effekttrinnet, og i skrivende stund
kjennes det enda i ryggen. Jeg antok rundt 80 kilo, og ganske
riktig, dette ble nøyaktig fastslått av bruksanvisningen. Så
strømforsyningen mangler neppe stort i dette apparatet.
Forsterkeren låter klart «tørrere» og «kortere» enn ARsettet, og dermed noe mindre underholdende, og mer
teknisk. Sveitsere er vel ikke kjent for å være plagsomt
romantiske heller, og det understrekes forsåvidt greit med
denne forsterkeren i signalkjeden.
24
Den evner selvsagt å formidle dynamiske utsving med bra
overbevisning, Prokovief’s Romeo & Juliet blir jo lovlig brutal,
der den fosser over oss uten nevneverdige hemninger. AR
var klart mer avslappet og virkelighetsnær klanglig sett, mens
Soulution svarer med en slags «ufeilbarlighet» i alt den gjør.
Masakela’s «Coal train» understreker funnene; her har vi
et vanvittig tilslag, etterfulgt av en kort utklingning, «kroppen» fra AR-settet hører vi lite av, og jeg innrømmer at dette
ikke griper meg særlig. Og det er jo trist, for særlig mer
feilfri kan man neppe bli. Ravel viser oss også et sansasjonelt
innsyn (Jeg regner med at ordet er gjennomtenkt med denne
stavemåten på bakgrunn av produktnavnet på forsterkeren? red), og denne nydelige innspillingen er faktisk så bra
at vi får med oss overraskende mye klang også gjennom
Soulution-forsterkerens glassklare gjengivelse. Og til tross
for en viss hard tendens ved cresendo, er dette så digert at
jeg blir nesten litt bøyd bakover her jeg sitter og vil ha med
alt sammen. Mens Roger Waters på sin side profitterer på en
overbevisende taletydelighet, men betaler med en tendens til
sibilans og hardhet, klangfargene er også begrensede på denne
innspillingen.
Anders Rosness:
Utrolig at den 120 watts transistorforsterkeren kan spille så
grisehøyt på disse tungdrevne høyttalerne og med så vanvittig kontroll i hele bassområdet, inkludert en dypbass som
går enda lenger ned enn med ARC. Og Soulution mister aldri
kontrollen; uansett hvor høyt vi spiller låter det like forbasket
krystallklart. Men bassen holder ikke helt følge ved full
cre-sendo slik at lyden i grunntone blir litt trangere og noe
komprimert. Dermed kan det hele låte litt lyst, men dette skjer
først på jordskjelvnivå!
Her er uansett en noe krispere lyd med mer sprut i mikrodynamikken med enda mer finslipte transienter som ikke
minst gir oss et eventyrlig innsyn i stillheten mellom tonene.
Holografisk er rommet minst like stort og kanskje enda
mer presist enn på Audio Research, men her er ikke samme
”kropp” og naturlig storhet som ARC fikser.
Jan Myrvold:
Soulution har simpelthen litt mindre baller, men kompenserer
med utsøkt krisphet og detaljeringsevne. På mange måter er
derfor Soulution fra lille Sveits -med sin orden- og presisjonsfilosfi- ARC’s rake motsetning uten storheten og barskheten
fra prærien i Minnestota. Men Soulution har altså en gjennomsiktighet i lydbildet som er enestående inkludert en
dynamisk kontrast og utklinging som vi med glede kjenner
fra CD-spilleren. Men selv om rommet fremdeles er stort og
taket høyt, så virker lydbildet en smule trangere. Også bassen
er imponerende og enda fastere i fisken enn på rørforsterkeren, og den går svært dypt og med utrolig presisjon der nede i
forhold til de sølle 120 wattene.
Pris: kr. 268.000
Importør: Duet Audio
25
333 Magico/Parasound JC 1:
Paranormalt?
«Her er masser av krefter og superb
kontroll inkludert en kjellerdyp bass»
26
Jan Myrvold:
Klangbalanse og andre andre viktige
parametere oppleves nærmest som en
krysning mellom ARC og Soulution.
Det betyr at JC 1 ikke nødvendigvis er
så storslagen og så frekk i mellomtonen
som førstnevnte, og ikke så definert
og oppløst som Soulution. Men her er
massevis av krefter og det er derfor
ikke vanskelig å tilgi at her ikke er fullt
så ekstrem mikrodynamikk som den
mye dyrere- og langt fra like kraftige
Soulution. Og blåserne har mer rasp
og luft enn det er på sveitseren.
Uansett er her en glimrende rom
med flott holografi, og piano oppleves
usedvanlig renskurt dynamisk og med
en flott organisk klang som virker helt
overbevisende. Også stemmekvaliteten
er organisk og helt uten fnidder og antydning til metall. Dette er mikromangler med eleganse og krisphet i forhold
til et par av de beste, og JC 1 er uansett
et regelrett røverkjøp! 99 % av det
”perfekte” til halve prisen, det liker vi.
Håkon Rognlien:
Parasound er klart billigere enn de andre så langt, men ser ikke ut til å ville
bøye hodet av den grunn. Og allerede
fra første anslag er det lett å enes om at
det heller ikke er noen grunn til at den
skulle gjøre dette. Disse monoblokkene
har 400 Watt hver å prale med, og ikke
bare det; de dobler ved fallende impedans i hvert fall helt ned til 2 Ohm og
1200 Watt. Det holder faktisk for ganske mange av oss. Faktum er jo dessuten at denne virker enda mer dynamisk
enn de andre i testen så langt, dette til
tross for at toppen virker en anelse mer
tilbaketrukket.
På den annen side kan den ikke helt
kopiere den utrolige oppløsningen, og
denne svake tendensen kan i seg selv
oppfattes som mer heftighet, mens det
i virkeligheten ikke er annet enn noe
mer urent trav. Men når vi kjører den
med høy bias, der den leverer de første
25 W i klasse A, kommer den faktisk
skremmende nær Soulution kvalitativt,
til tross for noe svakere innsyn enn den
svintunge sveitseren.
Når vi lar Masakela atter en gang
kjøre sitt voldsomme «Coal train»
gjennom lytterommet, oppleves en klar
tydeliggjøring av presensområdet, dette
gir en slags pågående gjengivelse som
kan forklare noe av den opplevde dynamikken. Her oppdages også en anelse
mangel i presisjonen, som medfører
en touch av hardhet på enkeltpunkter
underveis.
Ravel-stykket (La Valse med Jarvi og
Cincinnati, Telarc) oppleves å være en
anelse «enklere» framstilt enn de to
andre, og med sin fylde i mellomtonen,
adderes dette til en viss tendens til lukkethet i mellomtonen. Nå må leserne
huske på at jeg her sammenligner med
noen av klodens mest innsiktsfulle
hi-fi-oppsett, og ikke en integrert NAD
eller Rotel. Dere må altså ikke lese dette
som negativ kritikk, snarere fremhevelse av mikrofenomener som skiller
de aller, aller beste fra de nesten like
gode. Og i dette tilfellet har sistnevnte
type skummelt mye lavere tall på regninga når kortet skal trekkes, bare for å
understreke det.
rommet. Og her er masser av krefter og
superb kontroll inkludert en kjellerdyp
bass. Ikke fullt så ekstremt deltaljert og
mikrokrisp som Soulution, men tross
litt mørkere og mattere klang er både
det viktige presensomsrådet og den
kritiske stemmekvaliteten veldig bra.
Kor låter overbevisende godt, en syretest for naturlig klangbalanse. Definisjonen er utmerket, Hugh Masakela
og hans berømte tog låter kjempefint!
Det er simpelthen bare å gi seg over
for hvor nær denne relativt rimelige
forsterkeren kommer det absolutt beste
på markedet med en i forhold ganske
så fornuftig prislapp. (Full test lenger
bak i bladet.)
Anders Rosness
Flott klang, særlig på messingen og
også utmerket størrelse på opptaks-
Pris: kr. 75.000 (par)
Importør: NCMS
Vi tar innbytte!
Om du kjøper AMR, Audio Valve, Chord Cables,
Spendor el. Sugden, hos oss el. våre forhandlere.
Les mer på: www.norskhificenter.no
ENDELIG! Det eksklusive toppmerket AMR har nå kommet med
både CD-spiller og DAC, som kan sammenlignes med lydkvaliteten på vinyl. Les mer på: www.norskhificenter.no
AMR CD-777 / Introduksjonspris kr 32.900,CD-spilleren for deg som elsker lyden av vinyl.
Kan kobles opp til musikk på internett.
Ny DAC og forsterker med samme design!
Ring salgssjef Hallvar Rostad:
32 87 35 96 el. 92 89 57 73 E-post: [email protected]
27
norskhifi_f52.indd 1
31.05.2011 22:35:50
333 Magico/Hegel H 30:
Filosofens
festmarsj
«Dette er på mange måter den beste norske effektforsterker jeg til dato har hatt gleden av å lytte til.
For maken til kombinasjon av kontroll og eleganse...
»
Jan Myrvold:
Nå snakker vi om en en helt fabelaktig kontroll, oversikt og
ro hele veien med en litt mørkere klang enn forventet fra
de kanter, men med massevis av detaljer tross det myndige
grepet om den innspilte musikken. Dette er så absolutt den
mest myndige lydgjengiveren så langt, ikke så helt ulik rørforsterkerene fra ARC og transientene er bare en anelse mer
siviliserte enn på Soulution. Overtone-strukturen er også litt
dusere enn på denne, men alt er med og romgjengivelsen er
upåklagelig. Klangstrukturen er forbilledlig organisk og
28
deilig glatt og polert uten rufs, og det store mannskoret
gjengis ”bedre” enn på noen av de andre, etter min mening.
Dette er ikke så lite av en syretest, egentlig. Tross ekstrem
presisjon og troskap mot det naturlige og nøytrale og dermed lite imponatoreffekter (men strålende makrodynamikk),
opplever jeg uansett musikken som særdeles forførende.
Her er en flott grunntone med fast og fin kropp, men som
på ARC er det litt dusere oppover enn på Soulution og JC 1.
Her er til gjengjeld nærmest ubegrenset med krefter uansett
hvor sultne høyttalere du måtte ha!
Anders Rosness:
Stort, flott, organisk! En trivelig
forsterker helt der oppe blant de
beste, fullstendig uten nykker,
men heller ikke spesielt forførende.
Bare ærlig og med kjempekrefter. Hegel og Holter er etterhvert blitt rene trollmenn i å
trylle fabelaktig lyd ut av rimelige
bokser. Denne forsterkeren er
ikke billig, og spiser så absolutt
kirsbær med de store gutta.
Selv om det mangler litt frivolitet i toppen, er det til gjengjeld
superb kontroll hele veien og
absolutt null tendens til mekaniske
biklanger. Man kan simpelthen
høre at det er full kontroll på alle
forvrengningsparametre. Lyden
oppleves derfor samtidig både
myk og krisp, men samtidig
”snillere” og mer behagelig med
sin litt mørke klangbalanse fullstendig uten fnidder og grums.
Håkon Rognlien:
Hegel H 30 fremstår med sine 55 kilo x 2 (!) som testens
mest omfangsrike og tyngste, faktisk. Og med disse mastodonter setter da virkelig Holter og hans team atter Norge
på kartet hva angår effektforsterkere.
Dette er på mange måter den beste norske effektforsterker jeg til dato har hatt gleden av å lytte til. For maken til
kombinasjon av kontroll og eleganse kommer man over kun
unntaksvis. Disse forsterkerne (du kan klare deg med en,
men det er brokoblet som monoblokker vi har vurdert H 30
i denne omgang) har på mange måter trukket transistorteknologien så langt den rekker, pluss litt. Og jeg kan
virkelig nyte av denne vidunderlige musikkfremstillingen.
Antakelig er dette testens mest nøyaktige og bestemte
gjengivere, og min eneste lille innvending er da også av
rent subjektiv karakter. Jeg savner nemlig et visst innslag
av romantikk her, men hvem er jeg
som mener meg berettiget til å be
produsenten innføre forvrengning
i sine apparater? Og skal sannheten
fram, så var vel lytting på korsang
med Hegel som drivkraft på mange
måter bruksanvisningen på hvordan
sånt skal gjøres. Fullstendig ro, blottet for kunstighet, et rom på størrelse
med katedralen det ble innspilt i,
og god plass til hver eneste person i
hele koret.
Over på større klassiske verker
viser dessuten Hegel at kontrollen
er soleklart dens største styrke blant
mange sterke sider. Bassen er faktisk
så kontant nå, at selv jeg klarer se
bort fra den anelse «avrunding» av
de tyngste slagene som jeg tidligere
har nevnt. Dessuten er toppen så
superelegant og fri for fliser, at den
klart minner om AR og dennes ubeskrivelig behagelige kvaliteter i toppoktavene. Altså låter H 30 klart mer
mot «det mørke» enn noe tidligere
Hegelprodukt, men da må det altså
understrekes at det eneste det betyr,
er at musikken gjengis mer likt virkeligheten.
En annen sak disse forsterkerne skilte seg litt ut på, var
at til tross for den tilsynelatende avslappede fremstillingen,
satte de en slags spotlight på strykerne i orkesteret. Ikke på
noen måte negativt, de ble bare tydeliggjort og tindrende
klart fremme i miksen. Forbilledlig, ganske enkelt. Fantastiske forsterkere, og den som ser seg i stand til å skille lag
med gode 185 høvdinger, før han i det hele tatt har begynt
å fundere på avspiller, forforsterker og høyttalere, han har
definitivt kjøpt seg forsterkere for livet!
Pris: Kr. 185.000 (par)
Produsent: Hegel Music AS
Forhandler: Soundgarden
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 RIAA Amplifier koster kun
(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Finland
www.aboutmusic.se
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om
når det gjelder high-end platespillerforsterkere."
Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47
Salg til Danmark
N.L. Elektronik Tlf.: + 45 45 88 44 12
29
333 Magico/darTZeel:
Himmelsk!
«Oj, Oj, Oj! Perverst bra! Og som det swinger!
Og for en oppløsning! Og for en dynamikk! »
30
Håkon Rognlien:
Visst tillot jeg meg litt harselas rundt sveitsiske mangler
udi romantikkens kunst da jeg mente noe om Soulutions
enorme effektforsterker. Vel, det er på tide å krype til korset,
for i anlegget står nå testens uten sammenligning minste
forsterker, rent fysisk, altså. Vi snakker om DartZeel 8550,
som også skiller seg fra testens andre deltakere ved at den er
integrert, og er åpen for det aller meste, med sine 9 innganger og muligheter for RIAA. Og så er den altså sveitsisk.
Like sikkert er det at dette er den dyreste integrerte
forsterkeren vi noensinne har hørt, tross alt koster den like
mye som et par av Hegels enorme monoblokker. Utseendet
er åpenbart kontroversielt, men sånne bagateller glemmes
lovlig kjapt i det de første toner kontant åpner skribentenes
munner, så vi ser ut som en gjeng fåretryner på rekke i en
sofa. For dette griper oss skruppelløst fra første tone, så
intenst og direkte forførerisk låter det. Så setter redaktøren
i gang en nydelig tilbakelent jazzlåt, der pianoet kjæler våre
øreganger, og skribentene endrer seg nå til en like fårete
rekke med flørtende glis, på vei over mot baren for å bestille
en drink til damen.
I det øyeblikk vi mener å ha en viss kontroll på situasjonen, og øyner bartenderens oppmerksomhet, er selve faen
løs i lytterommet. Over bardisken kommer helvetes basuner
i kjeften på Godzilla med en plutselighet så utenfor enhver
skribents fatteevne, at vi i neste nu ligger i en bylt under
bordet i et kaos av papirer, penner
og briller av ymse styrker, sammenflettede ben og nybakte boller,
med hendene for ørene, syke i våre
blikk. (Men jeg så dog ingen høreapparater, ei heller gebiss i viraken
som oppsto.)
Etter dette var status oppgjort.
Vi tar 5 av denne, takk! For maktdemonstrasjonen fortsatte, nemlig.
Rommet var abnormt, følelsene lå utenpå høyttalermembranene, bassen var tordenbyger, og i det Marilyn Mazur la
sjela i trommesoloen, fant jeg meg selv med klump i halsen
på kanten av sofaen. Hallo! På gråten av en jævla trommesolo? Er sånt mulig, eller er jeg i ferd med å bli en gammel,
emosjonell tullekopp?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle dette, egentlig.
Denne forsterkeren har fullt ut evnen til å videreformidle
Soulution-spillerens ubeskrivelige utgangspunkt på en måte
som får meg til å miste munn og mæle. Og Magico Q5 har
virkelig ingen bremser innebygd, de bare slynger videre
alt de får i et sjukt tempo, fullstendig uten å vise tendenser til anstrengelse. Dette er med relativt god margin den
mest ekspressive og intense kombinasjonen av hifiustyr jeg
noensinne har elsket med, såpass er sikkert. Mellomtonen
er dessuten til å bli høyderedd av, her låter det single ended
triode lang vei, og jeg hater å si det høyt.
Det er kun en slags bisarr trøst her, og det er at DarTZeel
8550 koster så inne i granskauen mye penger. Og dette til
tross for at den på papiret har mer enn 300 ganger høyere
forvrengning enn Hegel-forsterkerne. Men det gjør meg faktisk ikke en dritt. Dette er forsterkeren du definitivt kommer
til å beholde til du dauer, dessuten vil du garantert besørge
den videre til en verdig trengende i ditt testamente. For egen
del har jeg intet håp om å komme nærmere himmelen enn
dette!
Anders Rosness:
Oj, Oj, Oj! Perverst bra! Og som det swinger! Og for en
oppløsning! Og for en dynamikk! DarTZeel er simpelthen
en fabelaktig og enestående engasjerende lydgjengiver.
Minner om DP i bunn, men med enda ivrigere transienter
og frodigere mikrodynamikk oppover.
Jan Myrvold:
En av de styggeste forsterkere jeg minnes å ha sett, men
med den kanskje beste lyden jeg noensinne har hørt!
Mitt eneste ankepunkt er at overtonestrukturen på
mannskoret som Hegel fikset så glimrende, her kunne
bli en smule ubehagelig ved full spiker. Forøvrig er det
bare å gi seg over; her er det en dynamisk kontrast med et attakk som kan fremprovosere hjerteattakk, men samtidig er lyden super
organisk, myk og vennlig når det er
menyen. Og det hele med et rom og
en 3D opplevelse som er fullstendig
friggjort fra høyttalerne.
Dette er en transistorgreie, men
låter mer ”rør” enn mange rørsleder,
og heldigvis utelukkenede med den
beste mening av uttrykket ”rørlyd”.
For her er full kontroll også nedover, men mellomtonen kunne enkelte ganger bli en smule ”hard”. Her er tross alt ”bare”
200 watt til dipsosisjon til tungdrevne høyttalere. Men for
en hurtighet og transientbearbeiding! DarTZeel redefinerer
betydningen av uttrykket ”umiddelbar” eller ”plutselighet”
som RoDa sier. Her er en fantastisk transparans og detaljering samtidig som den er storslagen med en deilig varme i
klangpaletten.
Totalinntrykket er uansett overveldende:
Dette er definitivt den mest imponerende forsterkeren jeg
noensinne har lånt øret til!!!!!!
«dette griper oss
skruppelløst fra
første tone»
Pris: kr.159.000
Importør Norge: Acoustic Tuning
Importør Sverige: Audionord
31
333 Sec. Op. Magico/darTZeel:
Himmelsk 2
«Lydbildene var så gigantisk digre, så
helt ubesværede og så tredimensjonale...
Dette var symbiose av høyeste karat!
»
Av Trond Torgneskar
D
et hender jeg føler meg grenseløst heldig. Som når
jeg sitter i sofaen i Fidelity’s aller helligste og lytter
til utstyr som er så avsindig dyrt, eksotisk og ubegripelig «over the top» at de fleste bare har våte drømmer om
det, for eksempel.
Her forleden var en sånn kveld. Anledningen var at en av
verdens mest bejublede høyttalere, Alon Wolfs Magico Q5
residerte i lytterommet ved Frognerparken. Samtidig var
superforsterkere fra Soulution, Parasound, Audio Research,
Hegel og Dartzeel innom for å få liv i monstrene, og vi var
noen lettere måpende karer som var innkalt for å mene noe
om alt sammen.
Magico Q5 er noe av det teknologisk kvasseste som finnes
av høyttalere, med sin utstrakte bruk av CNC-freste aluminiumskabinetter, berylliumdiskanter, karbonfiber og kunstfibermembraner. De viste seg å være mindre enn antatt, men
hadde likevel en nærmest ekstremt fysisk tilstedeværelse
med sitt mykt avrundede, matte kabinett og eksotiske elementer helt uten skruer til innfesting. Du bare begriper instinktivt at dette er mer romferge enn det er høyttaler. Dette
er simpelthen høyttaleren til Darth Vader, for å si det sånn.
Til å drive dette teknologiske overflødighetshornet hadde
redaktøren nå rigget opp en ganske liten forsterker fra
Dartzeel, en integrert og selvfølgelig påkostet gullfarget kloss
som sant å si er noe av det underligste jeg har sett med sin
kombinasjon av matt gull front og okseblodfarget kasse.
Solkongen møter Inspektør Morse, liksom. På en dårlig dag.
Men bevares, det gjør ikke så mye, så lenge det virkelig
spiller. Og det skal gudene vite at det gjorde .
Når du produserer høyttalere på et sted som Berkeley, California, og pretenderer å endre rangordningen hva høyttalere
angår, slipper du ikke unna med hva som helst heller. Enten
vi lyttet til sløy cocktailjazz, var og klangrik tidligmusikk, eksplosiv filmmusikk eller Marilyn Mazurs grasate energiutladninger bak trommene, var lyden med god margin det mest
brutalt dynamiske, mest lynraske, presise og musikalske jeg
har hørt. Jeg og resten av lyttekameratene skvatt minst en
halvmeter tilbake da en seksmanns blåserekke klinte til for
full spiker. Joda, sånn kan det være blås låter live på en god
dag, men dette er innspilt musikk og hifi, for pokker!
Jeg følte meg nærmest utsatt for et par G når forsterkeren
bare øste på uten noengang å være i nærheten av å miste
pusten. Og et par ganger var det nesten så ørene møttes i
nakken. Lislevands lutt var så uhyre vakker, så sprø, klangrik og vektløs at den nesten brakte oss i knestående, mens
Mazurs naturstridige trommer var helt ufattelig store, presise
og fulle av trøkk, farger og luft at det tangerte alt jeg til nå
har hørt gjengitt over et anlegg.
32
Forsterkeren hadde full og ubestridt kontroll, og en arrogant
selvfølgelig måte å gjengi på. Klanglig sett på den varme
siden, men med en gjennomsiktighet og tonal presisjon som
ingen av oss forventet eller har hørt maken til. Jeg kan jo
ikke snakke for de andre gutta, men gjentatt måping, tendenser til audiofil sikling og unisone vantro tilrop talte i alle fall
sitt tydelige språk. Lydbildene var så gigantisk digre, så helt
ubesværede og så tredimensjonale, men samtidig med en
gjennomgripende avslappethet og ro som sa sitt om at dette
var symbiose av høyeste karat.
Bare utstyret er godt nok og sympatiserer med hverandre
er det ingen motsetninger mellom kirurgisk presisjon og
musikalitet, eller mellom grensesprengende klangfarger og
total, gjennomskinnlig åpenhet. Ikke mellom evne til vektløse detaljer og brutal, seismisk dynamikk heller. Kombinasjonen Magico/Dartzeel gjør alt sammen, og de gjør det på
en måte som er så full av respekt for musikken at det bare
er å gi seg ende over. Det aller mest imponerende er likevel
at denne komboen gjør alt dette på en gang, uten at en unse
kontroll eller musikalitet forsvinner! Sånt kan vanligvis bare
oppleves med levende musikk. Hvis man er riktig heldig, vel
og merke.
Skulle jeg, og da med ryggen mot veggen, tvinges til en
ørliten kritikk av noe som helst, blir jeg vel nødt til å nevne
at Magico muligens, i alle fall i dette oppsettet og dette
rommet, hadde en noe ivrig øvre mellomtone. Men sånn
som dette anlegget spilte, er jeg villig til å gå sakte over
glødende kull for en lytteseanse til. Hører du, Knut?
Jeg kan ta med wienerbrød!
333 Gruppetest forsterkere på Magico Q5:
En konklusjon?
Samtlige forsterkere i denne gruppetesten en blant de beste i verden, og
alle låter glimrende. Likevel er her viktige forskjeller som også kan gi en
pekepinn om lydsignatur og kvaliteter utover samspillet medMagico.
AV: Knut Vadseth
D
et er liten tvil om at ”vinneren” i dette heatet helt
uventet er den eneste integrerte forsterkeren; en praktisk løsning som bare har et eneste probem; det er
ikke like lett å skaffe ubegrenset med krefter. Og krefter er så
absolutt hva Magico Q5 behøver, ifølge både rykter og tester.
Nå er vi ikke absolutt enige i at Magico er så veldig mye
verre enn mange andre kjente storhøyttalere, for nesten alle
høyttalere spiller bedre med masse tilsynelatende ”unødvendige” krefter. Og vi snakker da selvsagt ikke om problemet
med hørbar ”klipping”, bare om å oppleve at bunnoktaven
holder følge med toppen slik at lydbildet ikke skrumper, blir
dynamisk trangere , tynnere og ofte også hardere i klangen.
Til gjengjeld vet alle forsterkerkonstruktører at det blir
stadig vanskeligere å oppnå god lyd etterhvert som man må
pøse på med et uttall utgangstransistorer eller tilsvarende
rør. Stadig flere konstruktører prøver derfor trikset med
moderat utgangseffekt, men med masser av strøm slik at de
nødvendige reservene aldri mister trøkket og stramheten i
strømforsyningen.
Når vi har ”kritikk” av enkelte sider ved gjengivelsen,
av de ulike forsterkere er det viktig å merke seg at dette
ikke nødvendigvis skyldes forsterkeren, men like gjerne
at denne ”avslører” problemer andre steder i kjeden, ikke
minst i opptaket. Og heller ikke ”verdens beste” høyttaler
er feilfri, og en viss betoning i mellomregisteret på Magico
kan både gi et positivt og negativt bidrag til forsterkerens
lydegenskaper.
Soulution 710
Og så tilbake til gruppetesten og resultatet av denne; den
eneste forsterkeren som vi er litt tvilende til, er kanskje den
aller beste transistorforsterkeren vi har hørt; Soulution 710
med sine 120 watts oppgitte effekt. Denne spilte med større
”klarhet” enn de andre, inkludert finslipte transienter uten
antydning til flising. Og med en dynamisk kontrast som
om du opplevde pulsene som sveitsiske fjelltopper med
avgrunnsdyp utsikt nedover i dalsøkkene. Diskanten var
perlende klar, men også bassen var i referanseklasse med
imponerenede bunndrag og ekstrem kontroll.
Likevel, i forhold til de andre ble det hele litt puslete og
”flinkt” uten helt denne storheten som de andre fikk til med
atskillig mer pondus og tyngde i grunntoneområdet. Når da
også prisen er veldig høy, vil denne kombinasjonen komme
langt ned på listen om man prioriterer ”stor” lyd fra storslagne musikkscenerier.
Parasound JC1
Det var hørbart mere krutt i monoblokkene til John Curl enn
det meste av det andre i denne testen, og de formidable kreftene gav mye liv og lyst i de tungdrevne Magico’ene.
Man vil se at testpanelet er litt mer i villerede om fordeler
og ulemper med den rimeligste effektforsterkeren i denne
testen. Jeg tolker dette slik at forskjellene fra de dyrere uansett er små. Også cokonstruktør for Magico, Yair Tammam,
innrømmet at han ofte anbefaler denne forsterkeren for å få
totalprisen for moroa litt ned, uten særlig lydmessig konsekvenser. Les også full test i dette bladet!
Hegel H 30
Dette er en overraskende nøktern transistorforsterker med
mest krefter av dem alle, og med hørbart lite forvrengning
som av mange oppleves som at her mangler noe, for eksempel i toppen. For her er verken ”feit” bass eller ”oppløst”
diskant –begge deler bortforklaring av mangel på kontroll og
lett ”flising” av toppen som gir en hørbar, men ”søt” forvrengning. Jan Myrvold har nå denne forsterkeren til grundigere
evaluering på andre høyttalere (Tannoy og Respons). Dette
skal være fedig til neste blad.
Audio Research Ref 210
Dette er med mine ører den langt ”naturligste” lyden vi opplevde med Magico Q5 fra topp til bunn, og samtidig også
den mest imponerende med hensyn til å gjenskape størrelse av rom og artister. Det oppleves som rene Tsunamien
når et hundremanns orkester får utfolde seg fritt. Likevel
er hverken bass eller diskant ”imponerenede”, bare naturlig
integrert i en fantastisk naturlig og organisk mellomtone.
Og selv om dypbass ikke er så stål og betongfundamentert
som de beste transistorvarianter, så er bassen langt bedre
enn hva man tror kan komme fra rør. Og diskanten er bare
en anelse dempet, som om man flytter seg noen rekker
bakover i konsertsalen. Men her mangler en anelse krisphet i
transientene i forhold til de beste, og også mikrotransientene
mangler litt sort stillhet mellom toppene.
Etter den overraskende opplevelsen med darTZeel, var det
likevel fint å komme tilbake til det totale AR-systemet etter
at testen var ferdig. Dette er ikke hi-fi- det er musikk!
darTZeel
Vi prøver oss på en full test av denne forsterkeren i neste
blad, men har visse problemer da denne sveitsiske 200-watteren håndlages i serier på kun 10 og 10, og leveringstiden for
tiden er på 6 måneder. Det gjelder også hi-fi journalister!
Jeg vil også advare om at hele testpanelet- pluss undertegnede- i en viss utstrekning kan ha blitt forført av den store
lyden som kom fra den lille integrerte boksen. Og det er helt
klart av enda mer krefter bare hadde vært av det gode. Men
kompromisset er uansett lite, selv på fullt realistisk konsertnivå i en moderat stor stue.
Men innenfor denne begrensningen, er dette den forsterkeren jeg har hatt i hus som har det dypeste ”rommet” og
den mest tredimensjonale holografien, samtidig som både
bass og diskant oppleves helt livsbejaende! Det er uansett litt
mer ”hi-fi” med darTZeel enn med AR Ref 210 og Ref.5. 3
33
333 High End 2011: München del 1
Horn:100 år gammel teknologi skaper fremdeles begeistring
Retro og futurisme
De viktigste produktene mellom de mange rør, horn og vinylproduktene var en billig
småhøyttaler fra Canada og en lekker og særdeles konevennlig, men rådyr halvdigital
forsterker fra Frankrike. Så mye dreier seg om strømninger, strøm og streaming…
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et var nærmere 15000 besøkende, inkludert 500 journalister
fra hele verden, på den 4 dager
lange lyd- og bilde messen
i München i slutten av mai.
Her var lite bilde og multikanal. Dette
dreide seg nesten utelukkende om god
to-kanals lyd. Denne trenden gjelder nå
over hele verden, og det er også typisk
at kostbart utstyr i high-end kategorien
har hatt mindre nedgang i markedet
34
enn helt rimelige produkter.
Her i München var det da også en
helt utrolig mengde rådyrt utstyr, ikke
minst var her mye ”retro” med hornhøyttalere, rørforsterkere og ikke minst
en uhorvelig mengde tyske presisjonsbygde platespillere. Men snakkisen var
en rålekker forsterker fra Frankrike
som ser ut som et typisk ”livsstilsprodukt”, men som i virkeligheten er en
superavansert kombinasjon av klasse A
og digitalforsterker. Og som har bare
en eneste feil; den koster mer enn 100
tusen kroner. Men den er sannsynligvis
verd det for et større publikum enn
bare de aller galeste av oss! For her er
også en innebygget avansert forforsterker og dac tross den minutiøse størrelsen. Fidelity tester sensasjonen Devialet
i neste blad, da også i såkalt ”brokoblet”
monoblokk konfigurasjon som det
første blad verden!
HIGH END 2011, verdens viktigste utstillingsvindu for det beste av lyd.
Franske Devialet er en liten sensasjon med det beste av klasse A og
Digital forsterkning; liten, lekker og med fremragende lyd.
Jeg snakket med en av verdens største produsenter
av tradisjonelle forsterkere om denne ”revolusjonen” fra Devialet, og regnet med å bli minnet om
at en rekke digitalkonstruksjoner har kommet - og
gått. Og at de aller fleste high-end forsterkere idag
fremdeles lages med tradisjonell rør- eller transistor teknologi. Men vedkommende var nesten
ekstatisk i sin beundring av den superelegante
konstruksjonen som utnytter det beste fra 100 år
gammel forsterkerteknologi i klasse A konfigurasjon for deretter å forsterke denne analoglyden
med digital presisjon. Ikke bare var konseptet helt
genialt, mente han, men selve forskningsprogrammet bak denne forsterkeren måtte nødvendigvis
være av et omfang og en kompleksitet som knapt
noen kommersielle bransjeaktører hadde våget seg
på – uten formidabel statsstøtte.
Likevel er vel den viktigste nyheten de mange
rågode stativhøyttalere som kan spille stadig høyere og etterhvert med meget kompetent dypbass,
selv uten ekstra sub. Dette på tross av at de fleste
produsentene pralet med de største og dyreste de
hadde. Men Paul Barton fra Canada viste en ny
liten høyttaler som låt fantastisk bra, ikke uventet
etter det vi har hørt av tidligere PSB-høyttalere til
meget gunstige priser.
Men også Furutech viste frem en rimelig USBDac med innebygget volumkontroll, hodetelefonutgang, pluss egen platespillerinngang både for MM
og MC-pickup’er. Aldri før har man kunne få så bra
lyd såpass rimelig- og lite og lekkert…
Sjefsdemonstrant Lars Kristensen med nye godbiter,
denne gangen til noen hundrelapper for en rimelig strømrenser.
Liten høyttaler fra PSB som spiller
godt er viktigere for hi-fi industrien
enn enda en megastor millionhøyttaler.
333 High End 2011: München del 1
Gull verd? Sveitsiske Soulution er prisledende i
high-end segmentet, så vakten er ikke bare til pynt.
HIGH-END 2011
Men det var ærlig talt stor, større, størst og dyr, dyrere, dyrest
som var mantraen fra de fleste. Dette var den 30’ende utstillingen av denne type i Tyskland, og utstillingen regnes nå
både som den største og den viktigste i verden for kvaliteteslyd. Det var litt færre besøkende enn ifjor, særlig blant
det private publikum, mens handlere fra hele verden var i
betydlig økning. Det viktigste var likevel at det var langt flere
utstillere enn på tidligere messer, spesielt fra utlandet, noe
som kan tyde på en forsiktig optimisme i den internasjonale
hi-fi bransjen som lenge har slitt på grunn av generelle nedgangstider for kostbare kapitalvarer.
Særlig USA har hatt en dramatisk tilbakegang, og flere
kjente merkenavn var ikke å se på messen mens nye franske
og sveitsiske produkter som Soulution og Devialet markerte
seg som solid som markedsledere sammen med tyskernes
egen Burmester. Hos sistnevnte var det til enhver tid så fullt
av folk at Fidelity måtte nøye seg med å stå utenfor standen
å se på de blankpolerte forsterkerene med nesen trykket flat
mot ruten…
Norge og Sverige
Mens vi møtte usedvanlig mange norske publikummere
rundt omkring på utstillingen (Oslo Audio Society var som
vanlig godt synlige i sine sorte T-skjorter) var svenskene
minst like godt representert på ulike stands. Usedvanlig god
36
lyd opplevde vi på standen til Mårten som stilte med en større Coltrane som låt imponeenede lovende på egenutviklede
forsterkere. I USA leser vi at Coltrane blir nevnt i samme
åmdedrag som de særdeles kritikerroste Magico som nå er
kommet også i en mindre Q 3 versjon. Den nye og større
Coltrane 2 er nå på vei til Oslo, og vi håper på en evaluering
til høstnummeret!
Majk Magerø og flere norske medarbeidere fra NCMS
betjente den internasjonale Parasound-standen i Muchen
hvor vi også møtte eier og toppsjef, amerikaneren Richard
Schram. Teamet presenterte en helt ny Cd-spiller med
patentsøkt teknologi som de mener vil fornye interessen
for topp lyd blandt high-endere, på samme måte som man
opplevde det da vinylspilleren ble erklært død og begravet.
Og i Munich så vi altså flere vinylspillere enn vi noensinne
før har sett samlet under samme tak!
Men norske Hegel var også til stede på en stor stand og
presenterte det siste i USB-dac og streaming, samtidig som
de presenterte sin siste store forsterker i kilowatt klassen
som Fidelity har en omtale av i dette bladet. Hegel var meget
fornøyd med at flere importører benyttet nettopp denne nye
forsterkeren til å demonstrere den mye omtalte Magico Q 5
og den mindre Q3 som begge regnes å være blant verdens
beste høyttalere. Jeg regner med at dere har tittet på forsiden
og forsideoppslaget i dette nummeret hvor vi i Fidelity knapt
protesterer på denne påstanden…
Soulution og Magico med respektive sjefer samarbeider om felles demo i München.
Mens Hegel var representert i år som i fjor med egen stand,
så var lokomotivet i norsk hi-fi sørgerlig fraværende. I år som
ifjor! Electrocompaniet har valgt å ha visning for sine mange
internasjonale distributører på et malerisk hotell litt utenfor messeområdet, og mener med det å få 90% av effekten
ved messeutstillingn for en brøkdel av utgiftene. Det er et
faktum at vanlige messebesøkende ikke er så viktige som
mange synes å tro, men det er likevel litt trist at en så viktig
merkevare som Electrocompaniet ikke får alle den oppmerksomhet som er mulig i disse turbulente tider med store
forandringer i markedet. Til gjengjeld må det innrømmes at
Electrocompaniet har fått usedvanlig stor oppmerksomhet i
de store internasjonale hi-fi bladene hvor omtalen mildt sagt
er overstrømmende.
Strøm og strømninger var også ellers i sterkere fokus enn
før på high-end messen i München i slutten av mai. Dette
selvfølgelig fordi stadig flere produsenter ser ut til å oppfatte
viktigheten av selve drivstoffet i all lydreproduksjon, og
strømninger fordi stadig rimeligere kvalitetslyd nå går digitalt direkte fra etermedier og harddiscer. Dessuten fordi den
kanskje mest overbevisende demonstrasjonen vi opplevde
på messen var med vår gamle kjenning Lars Kristiansen som
reiser verden rundt for kabelfirmaet Nordost.
Denne gangen hadde med seg en ganske rimelig duppeditt
som du bare skulle stikke inn i strømuttaket for stramme opp
hele lydbildet og med betydelig større tredimessjonalitet. Og
det hørtes lett. Jøssenam…
Over- og undertro
Rørspesielaisten Audio Research viste ny stereo 150 watter med mye krutt.
Danske GamuT med god lyd og frekk design.
Norske NCMS arrangerte standen til Parasound
og viste ny CD-spiller med ny teknologi.
Dette virker selvsagt helt sprøtt, men vi har lang erfaring for
at tilsynelatende skrullete påstander har mer enn et snev av
erkjent vitenskap i seg. Så vi får bare gjøre som kunstnerne;
stole på egne sanser og avvente at vitenskapen kommer med
en plausibel forklaring noen år senere…
Også Geir Tømmervik og Adyton med sine nye forsterkere
var representert på utstillingen, og det var han som tipset oss
om hvordan de fleste slet med dårlig strøm som igjen førte til
dårlig lyd. Strømuttak i veggen eller ”hemmelig” uttak i taket
var ifølge Geir den store forskjellen mellom god og halvbra
demolyd på verdens viktigste high-end lydmesse!
Da han gav en kjent produsent kompliment for mye bedre
lyd i år enn forrige år, kunne denne fortelle at det simpelthen
skyldtes at de hadde oppdaget en ”hemmelig” trefase strømkrets som gikk i taket på ustillingslokalet. Da de skiftet fra
vegguttaket til denne kretsen, ble lyden entydig mye bedre.
Dette selvsagt fordi så mange digitalkomponenter skitner til
den vanlig tigjengelige strømmen samtidig som de mange
kjempestore forsterkeren trekker ekstremt med strøm.
Mange utstiller kunne fortelle at de målte spenning helt
ned i 200 volt. Ikke rart at det kan føre til mindre optimale
resultater, om det ikke skulle være nok vanskeligheter med
å skape god lyd på kort tid og i til dels svært ugunstige
akustiske omgivelser.
Dagbladet alltid foran?
Mer oppsiktsvekkende var det å lese debattsidene til Dagbladet etter at bladet hadde en seriøs og god reportasje
fra HIGH-END 2011. Men selvfølgelig med innslag av det
”vanlige” folk opplever som galskap. Som kabler dyrere enn
en personbil med norske avgifter, eller en mus som ”spiser”
vibrasjoner til frokost, slik vi skriver om senere i bladet. Det
litt skremmende er reaksjonen på nettet, hvor nesten alle
mener at high-end nærmest pr. definisjon er svindel og også
inkluderer kostbare forsterkere, gjerne med rør og med stor
strømforsynig, høyttalere over noen få tusen og en signalkilde utover det du kan få ut av PC’en; alt er bare bløff og
humbug! Hm…
Det må da være forskjell på å mene at man får stadig mindre
igjen for pengene etterhvert som prisen stiger, det samme gjelder også for biler, vin og vesker, enn å påstå at alle forskjeller er
innbildning. Det er vel å dra egen inkompetanse lovlig langt…
37
333 High End 2011: München del 1
VINYL
38
Vinyl ruler
Men hi-fi bransjen befinner seg minst like
mye i fortiden som fremtiden: Både den analoge rillespilleren, det dynamiske høyttalerelementet, hornkonstruksjonen og vakuumrøret er omlag 100 år gamle. Og siste generasjon teknologi foredlet ut fra disse eldgamle
lydprinsippene, spilte slett ikke noen annenfiolin på denne tyske messen. Og i særdelesehet var her mye vinyl, ikke fullt så mye horn
og noe mindre enn forventet av rør…
Tyskland er selvsagt verdens største produsent av high-end vinylspillere, og på årets
utstilling telte vi minst 50 ulike platespillere
utstilt i all sin til dels glitrende glans og prakt;
de alle fleste med en prislapp som bikker over
en håndfull titusener. De dyreste kostet visstnok
opptil et par millioner kroner, og da snakkker vi ikke om de spesialmodellene laget for
rike oljesheiker som ikke nødvendigvis er
blant de mest avanserte, men som gjerne er
gullbelagt. og pyntet med diamanter, safirer
og andre edelstener. (Vi har laget en omfattende billedhistorie om bla. platespillere,
men må på grunn av plassmangel utsette
deler av denne til over sommeren.)
Heldigvis er de mange dyktige finmekanikerne særlig fra Tyskland ekstremt
oppegående, og de mange ”oljetårn” har
sitt fundament bokstavelig talt i velprøvet
teknologi for å redusere akustisk tilbakekobling og annen gruff.
En av de lekreste og teknisk mest interessante, er det imidletid et dansk ektepar som
står bak, selv om navnet Bergman like gjerne
kunne være fra Tyskland. Denne rålekre
og enstemmig kritikerroste spilleren med
tangentialarm har Fidelity ventet på i mer
enn et år, men nå skal det ifølge familien
Bergman være klart for skipning til Oslo.
39
333 High End 2011: München del 1
BMG viser nye CD-spiller med
remdrift; den nye vinylen?
Lekker Vitus design fra Danmark.
Tysk håndverkstradisjon med
Seas-elementer fra Moss.
Lykke? Fra Furutech utstillingen.
Fremtiden er allerede her, ifølge danske Dali.
NOLA høyttaleren låt glimrende med
åpen mellomtone og bånddiskant,
og med SEAS basselementer.
Audio Nett med særegen design låter glimrende!
40
Hi-Fi stormakten Danmark
Selv om det er mange hi-fi produsenter i både Norge og Sverige, viste
denne tyske high-end messen at danskene er en virkelig hi-fi stormakt.
Danskene hadde da også den største kontigenten utenom vertslandet
selv som stilte med omlag halvparten av de i alt 340 utstillere fra 29 land.
Man kunne ikke unngå å snuble over Dali-logoen som i år som ifjor
prydet hvert eneste trappetrinn mellom første og annen etasje i hovedbygningen, og det var nærmest et sjokk å se dere siste aluminium
storhøyttalere, både en rålekker variant klar for levering og en enda
større mer på ekseprimentell basis. Det er da ikke lenge siden Dali var
trauste ”mye for pengene housebrand” bokshøyttalere. Nå eksporterer de
betydelig som kjent og anerkjent hi-fi merke over hele verden.
Men også Hans Ole Vitus Nilsen med sin grisedyre og elegante forsterker, kunne glede med en nye serie elektronikk hvor prisen var mer
moderat enn den Rolls Royce prisklassen Vitus normalt befinner seg.
Og det er alltid fint å møte Flemming i Gryphon som ikke bare i
Fidelity blir nærmest genierklært (med sin Diablo integrerte på forsiden
og stor test i nr. 50) men som denne gangen kom med nye kjempeforsterkere til en pris du ikke har råd til om du må spørre. Hans utseende
á lá julenisse, er rent bedrag! Fantastisk flott design er det på alle
Gryphon produkter, og Flemming hevder å selge spesielt godt på super
high-end markedene i Østen.
GamuT stilte med sedvanlig lekker og usedvanlig tøff design på sine
høyttalere hvor gedigent håndverk og renskåret dansk design sammen
med utsøkte tresorter gir en opplevelse av kvalitet også utover det lydmessige. Og Ortofon stilte med ny egenutviklet PU-arm mens armspesielisten
Mørch igjen var på pletten og mente pensjonisttilværelsen er temmelig
oppskrytt. Han er derfor i full aktivitet og etterspurt over hele verden med
sine armkonstruksjoner lenge etter at platespilleren skulle være død.
Chord viser kvalitet i minste detaljer
som her med sitt drivverk i lekker design.
ADL og Furutech med forforsterker, USB-Dac, RIAA
og hodetelefonforsterker i liten boks til et par tusen kroner.
I tåka?
Det største problemet med denne verdens viktigste high-end messe, er at
den synes å komme stadig oftere selv om arrangørene prøver å innbille
oss at det er nøyaktig et år mellom hver gang. Men tidspunktet er mindre optimalt for oss sommerkåte nordmenn; i slutten av mai er det som
aller finest hjemme i Norge, og også i Tyskland vil man heller drikke pils
i det fantastiske været på uterestaurant enn å gå birkebeineren mellom
hi-fi demoene i München.
Men at også Islendingene stiller klokka etter verdens viktigste hi-fi
utstilling, erfarte vi da vi siste dagen skulle ta flyet hjem og fikk spørsmål
av drosjesjåføren om vi var sikre på at det gikk noe fly? Flere flyplasser i
Europa var allerede stengt på grunn av askeskyer. Akkurat som ifjor… 3
Paravicini er still going strong med sine rålekre rørprodukter.
Radiogrammfonen er tilbake ifølge Klipsch, men uten grammofon og radio!
41
333 Revel Ultima Salon 2, 4-veis gulvhøyttaler:
Storslagen
high-ender
Revel har lenge imponert oss med enkle stativhøyttalere tett på det aller beste, men til
moderat pris. Dette flaggskipet av en superhøyttaler er langt fra rimelig, men gir super
lydkvalitet fra det dypeste dype til langt over høregrensen.
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
enne utsøkt elegante 4-veis høyttaleren fra Revel er en
av de aller beste high-endere i toppklassen sammen
med formidable konkurrenter som B&W 800 Diamond (Fi nr.50) og Kef Reference 207/2 (nr. 40). Alle
koster omtrent det samme, alle krever kraftig og god
forsterker og alle behandler det fulle og hele frekvensområde
fra topp til bunn med masser av både trøkk og finesse.
Ingen stryker heller på noen viktige parametre når det
gjelder evnen til i nærmest full størrelse å gjenskape en tenkt
virkelighet med ulike type musikk, men her finnes nyanser
med hva den enkelte gjør med favorittmusikken din som
kan gi visse indkasjoner på at den ene vil fungere bedre for
deg enn de andre. Men som så mye annen diskusjon om
jenter, vin eller hi-fi, er det knapt mulig noensinne å kunne
bli enige om hvilken som er ”best”. Jeg ville uansett vært noe
skeptisk til de kjekkasser som skråsikkert vil hevde at den
ene er skitt og den andre kanel…
Sterke sider
Utseendet på denne høyttaleren er viktig da den forteller oss
ganske mye om hva man bør kunne forvente av sterke sider
ved denne konstruksjonen. Bassrefleks og noenlunde samme
volum er også fellesnevnere med de andre; det samme er
et avansert presset kabinett uten rette vegger og dermed
med lite resonnanser. Men sjefskonstruktør Kevin Voecks
har altså valgt å bygge litt i høyden (135 cm) og benytte 3x
åttetommers basshøyttalere på en smal front som likevel kan
gi punsj tilnærmet en 15-tommer med minus 3-db punktet
på lave 23 Hz.
Det viktige grunntoneområdet mellom 150-575Hz er
ivaretatt av en litt mindre (ca. 6 tommer) bass/mellomtone
høyttaler, mens mellomtonen opp til 2,3 kHz kommer fra det
Revel omtaler som en 4 tommers omvendt dome. Diskanten
er en tilsynelatende ”vanlig” 1 tommers beryllium dome som
42
betjener hele 4 oktaver opp til ca.40 kHz. Filteret er ganske
bratt med omtrent 24db flankesteilhet . Konmembranene er,
som de avanserte motorkonstruksjonene, virkelig høyteknologi og forøvrig spesialutviklet for denne high-end serien.
Altså ingen vanlig hyllevare. Revel og Harman er forøvrig
kjent for å ha en av de mest imponerenede forsknings- og
utprøvingsfaciliteter i bransjen.
Men det mest oppsiktsvekkende med denne høye, slanke
høyttaleren er likevel den støpte formen på baffelet som
sammen med ekstra muligheter for fintrimming grunnet
4-veis filteret også bør bety en ekstrem kontroll av spredningskarakteristikken. Og her er også ekstra justeringsmuligheter
med moderat bass og diskantkontroll. Som vanlig låt det med
mine ører -og i min stue- likevel totalt sett best med filteret i
nøytral posisjon med både rør- og transistor-forsterker.
Homogent og nøytralt
Det bratte delefilteret, de mange høyttalerelementene og hele
3 frekvensdelinger (4ordens) er et tvegget sverd; det kan gi
betydelig kontroll, men det er også lett å gå seg bort med
dårlig sammenheng i tonalkarakteristikken fra topp til bunn.
Men vi behøvde ikke å engste oss. Fra aller første stund med
høyttalerne plassert i helt sedvanlig favorittposisjon med
høyttalerne pekende rett på lytteposisjon, låt det hele både
ekstremt homogent og med en usedvanlig jevn og nøytral
frekvenskurve med formidabelt basstrøkk, men uten noen
utpreget ”festkul”, bare solid og ekstremt dyp bass.
Og mens mange høyttalere med imponatorbass nederst
ofte er litt spinkle i grunntoneområdet, er det her flott kropp
og tyngde på mellombassen, noe både instrumenter og
stemmer ha stor glede av! Da jeg tidligere har testet ”stativ”varianten av Revel Ultima (Gem 2), var jeg forberedt på
en generelt noe lys klang, men med Salon 2 med samme
bestykning oppover, opplevde jeg langtfra dette.
43
333 Revel Ultima Salon 2, 4-veis gulvhøyttaler:
Dette skyldes antagelig en bedre balanse med ekstra fylde
i både mellombass og dypbass. Resultatet er uansett en
klangbalanse som ørene mine påstår er det jevneste de har
hørt i finstua. Revel oppgir da også selv frekvensgangen som
innenfor pluss/minus 1,5 db mellom 23Hz til 45kHz! Og
innenfor utrolige 1/2 db i et ”vanlig” rom mellom 29Hz og
18 kHz. Selv om jeg med ørene av ulike grunner ikke kan
verifisere de siste par toppoktavene ved 50 kHz, så virker
måledataene for engangs skyld ganske så sannsynlige.
Forsterkeri
Oppgitt virkningsgrad på snaue 85dB kan virke heller moderat og dermed kreve minst dobbelt så stor forsterker som
mange andre som ofte oppgir mellom 87-91dB. Samtidig
gir de 3 basshøyttalerene en impedans nær 4 ohm. Likevel
opplever jeg ikke dette som noen spesielt ekstrem last for
en transistorforsterker på et par hundre watt eller stor rørforsterker på minst 100 watt. Man bruker uansett ikke et par
hundre tusen på et par lekre høyttalere for så å koble opp
en billig integrert fra Elkjøp. Og den ”lille” 120 watteren fra
Soulution spilte fremragende, selv om den sedvanlige effekten av at lyden blir en smule slank i bunn ved ekstremt høye
lydpassasjer med full rulle.
Men de 210 watt fra ARC
knelte ikke et øyeblikk, uansett hvor høyt vi spilte, men
var ikke fullt så superdetaljert
og krisp i transentforløpene.
Begge forsterkere hadde sine
små fordeler og ulemper, selv
om begge låt fantastisk flott
på det aller meste via disse
store og utrolig storslagene
høyttalerne …
Men på grunn av noe
uheldige omstendigheter fikk jeg spilt altfor lite på disse
forsterkerne sammen med mine referansehøyttalere Marten
Coltrane, samtidig som jeg ikke hadde tilgjengelig DP av
ulike typer samt Rogue Atlas som jeg med stor glede testet i
forrige blad for å sjekke ut Revel. Referansene i alle retninger sviktet en smule, og jeg måtte i større utstrekning
enn vanlig måtte stole på husk og ekstrapolering av kjent
erfaring. Skal man beholde en rimelig kontroll ved uttesting
av et nytt produkt, bør man ALDRI skifte mer enn en enkelt
komponent i anlegget.
Men jeg rakk i det minste en relativt kort lytting på Coltrane som sa meg noe om forskjellen på Rogue Atlas og ARC
210-watters monoblokk, og jeg opplevde også den ekstreme
oppløsning og definisjon på den store, tunge og kostbare
transistorforsterkeren fra Soulution. Og med bakgrunn i
alt dette, skal jeg uansett prøve å gi en syntese av lyden fra
Revel Ultimo Salon 2 med hovedvekt på oppløsning og holografi , mikrodynamikk og fokus…
stort sett bare gode klassiske innspillinger som leverer noe
nevneverdig ”holografi”. Det er vel også slik at høyttalere
med stor dybde i lydbildet nesten uansett innspilling,
egentlig er noe overdrvet ved hjelp av enkle triks som en
dipp i overgangen mellom mellomtone og diskantelement.
Kameleon
Ikke uventet ble likevel dybdeperspektivet dypere og med
fastere avgrensninger på Revel med den superdetaljerte
transistorforsterkeren fra Soulution, og jeg opplevde også
en tanke bedre dybdeperspektiv med Rogue’ene fra forrige
blad som til gjengjeld ikke helt hadde den økte kontrasten
eller ”snappet” i transientene som ARC kunne skryte av. Jeg
rakk også å konstatere at siste versjon av de realtivt rimelige
Parasound JC1 monoblokker gav ekstra virilitet med ekstra
piff oppover og generelt fremragende kontroll av disse store
høyttalerbeistene.
At jeg uansett forsterkeri ikke helt opplevde den fantastiske klanglige fargeglede og detaljrikdom jeg er bortskjemt
med fra mine mer enn dobbelt så dyre Coltrane, skulle
bare mangle. For både bass og generell storhet i lydbildet
er faktisk enda bedre på de rimeligere Salon 2! I et hjemmekinoanlegg vil jeg
vært superfornøyd
med det fremragende
stereoanlegget jeg
kunne få sammen med
disse imponerenede
storhøyttalere fra en
av USA’s viktigste hi-fi
produsenter. Men disse
høyttalerene er presise
og absolutt fullrange
lydgjengivere på det
aller meste av musikalske utfordringer, selv om de nok er aller mest imponerende
på storslagen opera, stort orkester og store rockeband med
mye akustisk informasjon. De er som skreddersydd til Pink
Floyd, gjerne med noen av de mange konsertversjonene
som gir deg opplevelsen av både vinddraget fra arenaen og
blåsten fra de mange kilowatts monitorer man husker fra
slik konserter.
«Resultatet er uansett en
klangbalanse som ørene
mine påstår er det jevneste
de har hørt i finstua
Oppløsning og holografi
Den betydelige høyden og den smale baffelen på Salon 2
skapte umniddelbart en imaginær musikkscene som var høyere enn vanlig, og som også hadde tydelig fokus på plasserting av artistene i et nærmest cinemascopisk panorama som
var betydelig bredere enn avstanden mellom høyttalerne, og
helt uten problemer med fokus på solisten i midten.
Dette med ”hull” i midten ved en slik bred plassering som
jeg liker å bruke, kunne likevel forandre seg betydelig fra
innspilling til innspilling, alltid et tegn på at en høyttaler har
lite egenlyd. Og dybdperspektivet var helt utmerket, men i
større grad enn forventet( og håpet på), var mesteparten av
lyden nærmest festet til en imaginært kinolerret som i et par
meters høyde gikk som en slakk bue gjennom høyttalerne
og minst en meter på hver side av disse. Og med en generelt
noe større og noe mer variert dybdeopplevelse rundt midten.
Igjen var det hele avhengig av innspillingene, og det er vel
44
»
Konklusjon
Dette er på alle måter en imponerenede høyttaler som ser
rålekker ut og som kan både spille høyt og låte imponerende
flott på all slags musikk. Den er uansett mer storslagen enn
ultrapresis, men er uansett en av de beste og mest nøyaktige
fra bunn til topp blant de store i sin prisklasse.
Salon 2 mangler en smule mikrodetaljering og mikrodynamikk i forhold til vår mer enn dobbelt så dyre referanse, og
virker- på et litt løst grunnlag- å fungere best på strømsterke
transistorforsterkere med mye finesse. Men Revel Ultima
Salon 2 er uansett usedvanlig lineær og homogen i et særdeles bredt frekvensområde, og med kvaliteter som minst kan
sidestilles med nyere storhøyttalere i samme prisleie.
Opptaksrommet gjengis stort, om ikke storslagent, og skiller utmerket mellom ulike innspillinger. Diskanten er rimelig
nøytral og uproblematisk, men kan nok overgås av nyere
”diamanter” av ulike typer, noe som også påvirker transientbearbeiding og oppløsning også nedover i frekvensgangen.
Revel Salon 2 har vært på markedet en tre, fire år nå mens
de fleste konkurrrentene har rukket å lansere mindre forbedringer. Til gjengjeld er bassen på Salon 2 usedvanlig dyp,
kontrollert og helt uten pukler og dipp’er. Også mellomtonen
helt eksemplarisk, kjapp og dynamisk selv uten drahjelp av
en enda luftigere topp.
Pris kr. 189.900
Importør: Harman-Neby
”Det beste kjøpet”
«Denne separate pre/power kombinasjonen saboterer alle våre forsøk på å
utbasunere enbokserens fortreffelighet. For både lav pris og massevis av
krefter gjør sammen med glimrende lydkvalitet dette til det kanskje beste kjøpet!»
Fidelity nr. 48
Parasound Halo A23 + P3
Norwegian Custom Media Solution
Tlf: 67 57 85 55 / e-mail: info @ncms.no
www.ncms.no
333 Revel Ultima Salon 2, 4-veis gulvhøyttaler:
En mening til...
En nydelig høyttaler å se på, uten tvil. Og like elegant som
den er å hvile øynene på, er den å la ørene behages av.
Av Håkon Rognlien
V
i hører en helt usedvanlig
tilgivende mellomtone, med
det mener jeg en glatt og
innsiktsfull gjengivelse, helt
blottet for skarpe kanter og ubehagelige artefakter. Legg så til at den er særdeles homogen, den har en herlig jevn
frekvenskurve som gir et totalbilde de
aller fleste av oss nok ville være villige
til å betale litt for, ja.
Revel har i mine ører alltid hatt mye
trøkk og moro, ofte med en nokså «farlig» angrepsvinkel til enkelte musikkstykker, slik at matching var svært viktig, for å unngå uheldige episoder med
litt i overkant frisk attakkvilje i enkelte
frekvenser. Salon 2 er, slik jeg oppfatter den i dette anlegget, for en stor del
kvitt denne utfordrende oppførselen.
Visst er det fortsatt en anelse sibilant
46
oppførsel, men underlig nok mer på
t-lyd enn på s-lyd. Det er allikevel et par
saker med diskantelementet jeg undres
litt over, og tillater meg vel å anta at
kanskje kan dette forsvinne med enda
flere timer musikk gjennom filtre
og elementer. S-lydene er forsåvidt
elegante så det holder, men stikker seg
allikevel noe ut. Ettersom jeg har vært
så (u)heldig å høre en lang rekke høyttalere «komme til seg selv» etter å ha
blitt pakket ut, tror jeg dog de nevnte
fenomener bare er et strålende element
på vei mot noe stort. Så jeg tar det hele
med stoisk ro så langt. På samme måte
opplever jeg at det hviler en tendens
til uforløst tilbakeholdenhet her, som
jeg ikke helt kjenner igjen fra Revel’s
tidligere høyttalere. Jeg tilskriver også
denne opplevelsen diskantelementet,
og dermed faller vel brikkene på plass
for undertegnede. Disse små detaljene
er bare detaljene som setter prikken
over i’en når et passelig antall timer
musikk har passert gjennom disse
klassehøyttalerne.
Mellomtonen er nok den største
forsen i en rad gode egenskaper, og
dette er neppe en dum idé i 2011, der
også forsterkere og ikke minst kildene,
omsider har lært seg hvordan den menneskelige stemme låter. Revel Salon 2
burde utvilsomt finne lykkelige eiere
over det ganske land, mat den med
gode signaler, og en bestemt, men
glatt forsterker, og jeg ser omtrent
ikke grenser for hvor langt dette kan
bære seg.
Flere sånne, takk! 3
333 Parasound Halo JC1 mono effektforsterker:
Massiv
moro!
Lett bakoverlent og blank i pelsen.
En ekte «dark horse» i et fullblods felt.
Av Jan Myrvold
48
Tekniske spesifikasjoner
•
Utgangeffekt klasse AB (20Hz – 20kHz):
400W @ 8 Ohm
800W @ 4 Ohm
1200W @ 2 Ohm
• Utgangeffekt klasse A (20Hz – 20kHz):
25W @ 8 Ohm (høy bias)
10W @ 8 Ohm (lav bias)
• Strømkapasitet: 135A peak
• Frekvensrespons: 2 Hz – 120kHz (+0/-3dB 1W)
• THD: < 0.15 v/ full effekt
• Slew rate: 130V/ųsekund
• Inngangs impedans: 100 kOhm
• S/N ratio:
120dB A-veiet (høy bias)
122dB A-veiet (lav bias)
• Dempingsfaktor: 1200 @ 20Hz
• Dimensjoner: 438x508x194 mm (bdh)
• Vekt: 29 kg
Benyttet utstyr
• SACD/CD-spiller: EmmLabsCDSASE
• Forforsterker: Audio Research Ref 3
• Effektforsterker: Conrad-Johnson ET250S
• Høyttalere: Tannoy Glenair
• Nettkabler: Kimber PK10 Gold
• Signalkabler: Transparant Reference XL
• Høyttalerkabler: Transparent Reference XL2091
• Rack: Finite Element, Solid Steel
• Dempeføtter: CeraPuck/CeraBall
49
333 Parasound Halo JC1 mono effektforsterker:
M
ed initialene «JC» i dus silketrykk diskret plassert oppe i det ene hjørnet av fronten forstår vi
at dette apparatet er konstruert av selveste John
Curl, som uten diskusjon er en av bransjens alle
største legender. Navnet hans kan lenkes til blandt
mye annet fint forforsterkeren Mark Levinson JC-2, Vendetta
Research phono-forforsterker – et sjeldent samlerobjekt som
anslagsvis kun finnes i rundt 200 eksemplarer – og de høyt
skattede opptakmaskinene han utviklet for både Wilson
Audio og Mobile Fidelity. Som selvsagt fortsatt regnes som
bransjens aller beste gjennom alle tider. Og dersom tobakken
du røyker ikke er velsignet med samme grønnskjær som den
Bob Weir og Jerry Garcia gjerne assosieres med, husker du
kanskje at Mr Curl konstruerte miksepultene de selvsamme
herrer og resten av The Greatful Dead benyttet under deres
ustanselige turnering. Bare for å nevne noe av hva han har på
CV’en. Og nå selvsagt for flere produkter fra nettopp Parasound.
John Curl begynte sitt samarbeid med San Fransiscobaserte selskapet tilbake i 1989, og faktisk har JC1 sitt
utgangspunkt i modellen HCA 2200 som ble lansert nettopp
det året. Denne ble først videreutviklet til den langt kraftigere HCA 3500, før Curl og hans medarbeidere i CTC (Curl,
Thompson, Crump) Builders endelig kunne lansere den
første utgaven av sitt hjertebarn JC1 i 2003. En umiddelbar
suksess og favoritt hos mange av de mer prestisjetunge hifi-
magasiner verden over. Et slags «labour of love», hvor Curl
og kompani fikk frie tøyler til å utvikle drømmeforsterkeren.
Selv har jeg heller aldri helt kunnet glemme det overbevisende inntrykk nettopp Parasound Halo JC1 gjorde på
et samlet lytterpanel under en gruppetest hjemme i redaktørens stadig mer anerkjente gemakker tilbake i en fjern fortid.
2006, mer nøyaktig. Et inntrykk som har medført at jeg samtidig sitter igjen med en opplevelse av at Parasound her på
våre breddegrader totalt sett kan virke noe oversett og aldri
helt fått den definitive anerkjennelsen fra den hardere kjerne
50
av 2-kanalgeriljaen. På en måte ikke like langt fremme i den
daglige bevissthet som for eksempel Krell, ML, ARC, C-J, DP
eller EC, for å holde meg til noen av de hyppigste gjengangerne. Det later dog til at JC’s konstruksjoner har en meget
høy stjerne hos hjemmekinoentusiastene. Og bare for å ha
nevnt det – også JC1 har fått utstedt sitt «THX Ultra2»-sertifikat.
Påminnelse
For ikke mange ukene siden fikk enkelte av de ovennevnte
paneldeltagere en liten påminnelse om hva noen av disse tokanalforsterkerne kan stå for for da vi tok med Halo-seriens
minste (og absolutt overkommelig prissatte) pre/power-kombinasjon P3/A21 i en gruppetest der den fikk prøve seg mot
det aller ypperste av integrerte forsterkere som koster opp
mot tre ganger så mange penger. Kanskje er det så enkelt
som at Parasounds Halo-serie sammenlignet med mange av
sine mest sannsynlige konkurrenter faktisk koster litt for
«lite» for at alle skal ta dem helt på alvor?
Ok – vi opplever gjentatte ganger i denne bransjen at pris
er relativt proporsjonal med (lyd)kvalitet, så sett fra et slikt
perspektiv inneholder en slik konklusjon et aldri så ørlite
element av logikk, og blir med litt velvilje mer forståelig.
Like forbannet – jævlig synd for dem det måtte gjelde.
Det kan hende de går glipp av noe!
Strømsterk
La det med en gang være fastslått at siste versjon av Parasounds toppmodell JC1 ikke er
noe «billigprodukt», hverken
på den ene eller annen måte.
Denne nyeste og sannsynligvis
ytterlig raffinerte utgaven (og
flere kilo tyngre! Red.) har fått
en pris pr.par på omtrent syttifem tusen oljeblanke kroner.
Da skal det fanden danse også
låte deretter. Altså ca fem tusen
mer enn hva Electrocompaniets
«ekvivalent» AW400 ropes ut
for, og dermed ganske mye
dyrere enn en gammel folkefavoritt som samme firmas
AW180. På den annen side
er den betydelig billigere enn
verstingene fra Classe og
Rogue vi falt pladask for i
forrige nummer. Verd å merke
seg er dog at Parasound JC1
tilsynelatende holder omtrent
nøyaktig samme pris som
for fem år siden. Kanskje har
dette noe med dollarkursens
variasjoner å gjøre, men det
oppleves uansett som svært
sympatisk!
De tekniske spesifikasjoner
ser etter det min ringe hukommelse også temmelig identiske
ut som ved forrige korsvei. Vi
snakker altså om en oppgitt
ytelse over hele det hørbare frekvensområdet på 400W ved
en last på 8 Ohm, som dobler til 800W ved 4 Ohm, og som
igjen øker til 1200W når motstanden sier 2 Ohm. Dette mye
takket være en overdimensjonert strømforsyning, hvor utgangspunktet er en gedigen ringkjernetrafo på hele 1.9kVA,
behørig skjermet fra elektromagnetiske påvirkninger der den
sitter solid innkapslet i et eget solid internkabinett. JC1 kan
faktisk levere hele 135A peak, noe som vel tilsier at de skulle
kunne hanskes med det aller meste av høyttalerlaster som
finnes der ute.
Inngang-, driver- og utgangtrinn har da også separat oppbygde forsyninger. Inngangtrinnet benytter forøvrig J-FET’s,
mens drivertrinnet er basert på MOS-FET. I utgangtrinnet
sverger Curl til bipolare transistorer da slike har en høyere
stabilitet og dermed fullstendig til å stole på. Og der finner
vi faktisk det generøse antall av hele 18 stykker, beta-tilpassede 15A 60MHz sådan. Curl – i beste Parasound-tradisjon
- benytter seg selvsagt utelukkende av velrenommerte
delkomponentleverandører, som Nichicon, REL og Harris.
Drivertrinnet har videre en kondensatorbank på 18 000
mikroFarad, mens utgangtrinnet kan skilte med hele 132 000
ditto å støtte seg til.
JC1 er ellers en direktekoblet forsterker som opererer i
klasse A/AB med mulighet for å velge mellom høy eller lav
bias-innstilling. Enkelt og greit utført med en vippebryter på
bakpanelet. Ved høy sådan, leverer JC1 de første 25W i ren
klasse A, og velger du denne innstillingsmodus vil du fort
erfare at de massive kjøleribbene ikke er der kun til pynt.
På sedvanlig Parasound-maner finnes ingen bruk av
kondensatorer eller spoler noe sted i signalveien. Det er
(selvsagt) brukt sølv i alle loddepunkter. Både inngangog utgangsokler er av aller høyeste gullbelagte kvalitet.
Robust
JC1 er utstyrt med både single ended rca-inngang og balansert xlr. Den har doble sett høyttalerutganger, som altså er
belagt med 24-karat gull. Det eneste lille irritasjonsmomentet
er det samme som jeg har støtt på mange ganger før, nemlig at de har liten liten avstand mellom positiv og negativ.
Jeg forstår at dette har
med standardmål å gjøre,
da noen over dammen
fortsatt benytter seg av
en spesiell termineringvariant -et slags dobbelt
bananstikkstøpsel – hvor
både positiv og negativ
leder er montert i samme
endestykke. Lettvint, men
definitivt ikke spesielt
gunstig for majoriteten av
dedikerte highendere, som
ofte har terminert kablene
med solid dimensjonerte
spader, slik jeg har på de
fra redaktøren inn lånte
gamle Transparent Reference 2091XL. Men med
bananplugger går alt så
meget bedre.
Man kan som nevnt selv velge høy eller lav bias-konfigurasjon, og på den måten optimalisere impedansforholdet til
den til en hver tid benyttede høyttaler. Man kan også velge
mellom hele fire ulike innstillinger for inngangfølsomhet,
også dette med en liten vrider på bakpanelet. Curl har også
tilgodesett forsterkeren med en bryter for å kunne høyne
signaljord.
Utover dette er det mulig å konfigurere den for 12V
trigger-fjernstyring, i tillegg til at man kan stille den inn for
automatisk å gå i standby dersom det går fem minutter uten
at den mottar et aktivt signal. Den vil da like automatisk slå
seg på med en gang man forer den med et signal igjen. Kjekt
å ha, for hver av de suger faktisk hele 250W fra lysnettet på
tomgang. Ved full effekt i 4 Ohm drar den hele 1280W. Jeg
minner om at dette da må ganges med to, dersom du spiller
stereo. Dansker og sunnmøringer herved advart.
Bildene forteller vel det meste om disse forsterkernes fysiske
fremtoning, og hver enkelt får avgjøre hva man mener om
det generelle design og formgivning. Kabinettene virker
særdeles robuste, og de kraftige kjøleribbene på hver side gir
de vel et heller maskulint preg. Likeså med bærehåndtakene,
som her er montert på bakplaten. Interiørkonsulenten deler
nok ut et ekstrapoeng for akkurat den løsningen. Det medfølger
forøvrig brackets for fast rackmontering, slik man gjerne
gjør i et studio. Men total finish er som byggekvalitet ellers
temmelig uangripelig. Kanskje da med unntak av de forniklede skruene som holder topplokket på plass. De kunne i
det minste ha gjort et forsøk på å få de innfelt. De ellers
ganske glatte linjene brytes dermed en anelse brutalt, men
det er kanskje hensikten å gi assosiasjoner til noe industrielt.
Vi snakker jo her om to kraftstasjoner, som faktisk ikke
fremstår så voldsomt dominerende når jeg først får manøvrert de på plass blandt øvrig utstyr i sine respektive rack.
Og når alt kommer til alt, er nok JC1 konstruert for å vinne
musikkelskerens hjerte. Ikke designpriser.
Musikk
Etter at man har presset inn den frontmonterte nettbryteren
hører man tre dempede mekaniske klikk fra releer på innsiden, og JC1 er klar til dyst. Absolutt ingen urovekkende lyder
på tomgang. Her er det bare å kjøre på. Med britisk nasjonalromantikk fra øverste hylle i form av Elgars «Cello Concerto
in E minor Op.85/Sea Pictures» fra EMI’s «Great recordings
of the Century»-serie med henholdsvis Jacqueline Du Pré og
Janet Baker som de respektive verks solister, i begge tilfeller bakket av London Symphony Orchestra dirigert av Sir
John Barbirolli, får jeg umiddelbart en tanke om hva som er
i vente. Det er nemlig noe med den høviske roen – og ikke
minst dimensjonene - i absolutt alle aspekter av lydbildet
som oser av grandiositet. Har jeg i det hele tatt noensinne i
egen stue opplevd
denne innspillingen
like luftig storslagen, lettflytende og
kontant i transientene? Neppe i
akkurat denne stuen, men muligens
noe i nærheten med
kollega Rognliens
300B-baserte Audio
Note P4 på besøk
for noen år siden på
daværende adresse.
Den gang med
samme høyttalere
som nå, men en helt
annen kombinasjon
av programkilde og
forforsterker.
Forskjeller til side, Parasound Halo JC1 formidler de
ovennevnte innspillingene i tilnærmet full skala med solid
fundament og myndig stramhet hele veien. Samtidig som
musikken flyter silkeglatt med en hurtighet i transientene
bare en ekte klasse A-forsterker er i stand til. Her er ingen
kanter, bare en tydelig regi. Med den skyhøye dempefaktor JC1 har i bakhånd, kan ikke Glenair annet enn å
lystre. Når JC1 sier stopp, så stopper 15’’ membranmasse
og alt av bakomliggende elektromekanikk uten betenkningstid. Hadde denne forsterkeren kunne snakke og si ’hopp’,
hadde trolig enhver høyttaler gjort det også. Så hvor i all
verden ble det av Van Halen-skiva mi når jeg får en gangs
skyld trenger den?
Men når jeg først er i gang med Elgar forekommer meg
samme komponists «Enigma Variations» som en naturlig
progresjon og adekvat passasje til Gustav Holsts massive
«The Planets». Uroen brer seg i stuen der krigsguden Mars
helt bokstavelig utbasunerer sitt angrepsvarsel med et
fyndig rasp i messingrekka, før fredsmeglende Venus tar det
hele ned med sine langt mykere men akk så renklingende
triangler og finere slagremedier. En godt balansert dynamisk
kontrast, både på makro- og mikronivå.
«Med den engasjerende spillestilen og den morofaktor disse
forsterkerne bringer med seg
inn i stuen, blir det så fordømt
vanskelig å vise moderasjon
»
51
333 Parasound Halo JC1 mono effektforsterker:
Organisk
Parasound JC1 kan selvsagt også spille annet enn klassisk
musikk. Når den takler Holst uten problemer har jeg vel
allerede samtidig fått noen hint om at JC1 nok er en smule
overkill for mine Glenair. Men som alltid – bedre med alt for
mye enn litt for lite! Når det er nevnt, er vel kanskje Glenair
helt på grensen mot hva en (ikke) bør rigge opp i en stue på
drøyt 25kvm, men pytt, pytt.
Uansett er det ingen bombe at Tool og «10 000 Days»
holdes stramt i tøylene. Dette er vel egentlig hva som skiller
klinten fra hveten når det gjelder forsterkere. Eller for lite
krefter fra «nok» krefter. Uansett hvor kompleks musikken
blir og hvor høyt du spiller, går JC1 tilsynelatende aldri tom.
Jeg opplever aldri her at fundament eller grunntone forsvinner, slik at man får følelsen av at det hele komprimeres mot
presensområdet og blir pistrete eller kakofonisk, slik man
kan oppleve dersom kraftreservene ikke strekker til. Med
JC1 kan man spille veldig høyt før en slik problemstilling
blir aktuell.
Krefter
JC1 har alltid det som kreves på lur,
og leverer kontant alt hva høyttalerne etterspør. Og selv om det
altså kan være godt over 1200W, var
jeg trolig kun unntaksvis nødt til å
tvinge disse udyrene over i klasse
AB-modus. Mine Tannoy Glenair
hadde nok tålt det også uten å gå
fullstendig fra hverandre i sammenføyningene. Men ikke nødvendigvis noen stor helsemessig gevinst for egne trommehinner, og den hittil relativt
uanstrengte kommunikasjon mellom undertegnede og den
engere geografiske krets av den sivile allmue har neppe vært
nærmere en endelig terminering enn ved de anledninger
Einstürzende Neubauten, Massive Attack, Bob Marley eller
Tricky roterte i EmmLabs’en. Ren basshedonisme, men JC1
får ikke nødvendigvis Glenair’ene til å gå noe dypere enn hva
mitt ET250S greier. Men med den engasjerende spillestilen
og den morofaktor disse forsterkerne bringer med seg inn i
stuen, blir det så fordømt vanskelig å vise moderasjon. Man
får bare sååå lyst til å dra på bare litt ekstra!
Om ikke annet, et lite hint om at det finnes en grense for
hvor mye energi det er sunt å omsette i en stue av denne
størrelsen, og at JC1 helt klart er kapabel til å hanskes med
langt tyngre utfordringer.
Men alle slike bagateller feies under det «liksom-persiske»
teppet fra Ikea (som sikkert faktisk er håndknyttet – men av
barnehender noe lenger sørøst) idet man køler på med mer
konvensjonelle uttrykk innenfor jazz og blues, også av nyere
dato. For eksempel sitter The Black Keys’ «Magic Potion»
som en kule hele veien, der spesielt Dan Auerbach’s særdeles krispe og voluminøse, rørforsterkede gitareksesser låter
utpreget live.
talerkabinettene. Her skjules eller forstyrres ingen mikrodetaljer, og disse forsterkerne har nok litt mer sting i toppen
enn min trofaste CJ ET250S kan vise til, iallefall med standard rør, så vær forberedt på at disse forsterkerne kan by på
noen overaskende avsløringer selv i innspillinger du trodde
du kjente som din egen lomme.
Substans
Dog er nok ikke JC1 like eksepsjonelt oppløst og detaljert
som den Classé CAM600 akkurat på dette området. Men
likevel kan JC1 fremvise flott transparens over absolutt hele
frekvensskalaen, samtidig som instrumenter og stemmer
oppleves med substans og materie. Kanskje litt mer bryst
enn strupeklang, fortsatt med alt av detaljer helt oppe i
overflaten, slik at eminente sangere som Frank Sinatra,
Scott Walker og Jackie Leven alle som en ytes full rettferdighet. Jeg velger å kalle klangsignaturen «kroppslig», og da
hele veien stram, uten puddingffaktor i noe område. Detaljfokusering er likevel noe man fort glemmer, fordi JC1 presenterer musikken forbasket homogent. Her flyter musikken totalt
sømløst uten forstyrrende kanter.
Den tonale balansen finner jeg
nærmest perfekt, men da er vi
kanskje over i det dønn subjektive,
men nøler heller ikke med å vurdere
den som naturlig og «organisk» i
instrumentklangen. Vi snakker som
kjent om Klasse A, og det bør derfor
ikke overraske noen at det kanskje
heller ørlite grann over mot det varme. Dog ikke på noen
måte overdrevent.
Tar vi et sprang tilbake til Elgar og «Sea Pictures» blir
Janet Baker mezzosopran derfor heller aldri i nærheten av
hard eller provoserende for øret, bare myndig, klokkeklar og
kontrollert, med hele den feminine faktor fullstendig intakt.
Diksjon og definisjon helt i toppen er også svært behagelig
for øret, samtidig som den er tydelig og detaljert. Og det skal
være helt sikkert at jeg har hørt Diana Kralls «The Girl From
The Other Room» gjengitt med langt hissigere sibilanter.
Gjennom JC1 bare kiler det i øregangen, og det på en direkte
forførende måte. Visst nok bobler disse forsterkerne over av
krefter. Men de blir aldri aggressive av den grunn.
«her flyter musikken
totalt sømløst»
Electric Blues
Og nettopp elektrisk blues virker nesten som livretten for
dette oppsettet, der de i spartanske, nærmest minimalistiske, line-up’s som nettopp The Black Keys autentiske,
retroinspirerte uttrykk legger seg i front av lydbildet med
en tydelig definert tredimensjonal og åpenbarende blåtone
i gitarstrengene. En av monotrinns mest typiske kjennetegn
og glansnummer akkurat dette, som bekreftes ytterligere og
helt til fulle i John Campbells gravkammerversjon av Tom
Waits’ «Down In The Hole». Holografi, romdefinasjon med
tilhørende millimeterpresis instrumentplassering i lag på
lag. Fantastisk smekk i skarptromme og stålstrenger som
skjærer gjennom nattmørke, marg og bein. Samtidig med en
finkornet glatt og elegant overtonestruktur, det hele i tilsiktet
sylskarp kontrast til den luftige raslingen fra perkusjonsinstrumentene som svever fritt fullstendig frigjort fra høyt52
Oppsummering
Det er i det store og hele en real utfordring å finne noe som er
verdt å kritisere ved Parasounds flaggskip JC1, og er totalt sett
et produkt som aspirerer til de aller høyeste standardnormer
hva lydformidlende egenskaper angår. Med sine nesten utømmelige kraftreserver bør den kunne drive nærmest hva som
helst av høyttalere som sammen med utsøkt byggekvalitet,
mekanisk pålitelighet, vide brukspotensiale og fleksible kompabilitet ligner dette mer og mer på en tidløs klassiker. Jeg gir
derfor disse forsterkerne mine varmeste anbefalinger. 3
Pris: kr. 75.000 (par)
Importør: NCMS
333 Musikkomtaler: Glimmer & gråstein SPESIAL
“He not busy being born,
is busy dyin`”
Bob Dylan fylte sytti år 24 mai og det er det umulig å
forbigå i stillhet. Dylan er regnet som en av vår tids mest
betydningsfulle kunstnere som har definert og påvirket
populærkulturen gjennom et helt liv.
Av [email protected]
Det var en gang...
D
erfor er denne spalten denne gangen en hyldest
til Dylan og noen artister og inspirasjoner knytte
til hans livsverk. I stedet for å trekke frem de opplagte Dylan utgivelsene har jeg plukket frem litt
mindre kjent stoff fra hvert tiår fra 1960 til i dag. Inspirasjonen er både unge, gamle, norske og utenlandske artister som
kan linkes til Dylan på en direkte, indirekte eller subjektiv og
intuitiv måte:
Sekstitallet
“Bob Dylan” var Dylans debut og første utgivelse på sekstitallet. Den besto for det meste av tradisjonelt stoff samt et par
egen låter. Den kom i 1962 og var innledningen på et utrolig
tiår. Dylan utga to plater, Blonde og Blonde og Highway 61
som fortsatt rangeres som nummer ti og nummer to Rolling
Stones liste over de beste utgivelsene gjennom tidene. På
denne lista har Beatles fire, og de fire resterende plassene går
til Clash, Stones, Marvin Gay og Beach Boys. To uker, 10 mai
1963, før hans gjennombruddsplate “The The Freewheelin’
Bob Dylan” ble gitt ut, holdt Dylan en konsert på Brandeis
University. Tapen fra denne konserten ble funnet igjen ved
en tilfeldighet i 2010 og platen ble utgitt som en bonus CD i
forbindelse med Dylans utgivelsen av The Witmark Demos,
volum 9 i den såkalte The Bootleg Series. Etterspørselen etter
bonus CDen var åpenbart stor, for i vår er den utgitt på ordinært vis. Den består av i alt sju sanger fra den aller tidligste
perioden i Dylans karriere. Opptakene er i mono, lyden er
ikke all verden, men opptakene demonstrerer en artist som
har slått ut i full blomst nesten før han hadde startet sin karriere. Her finner vi utrolige konsert versjoner av “Masters of
War”, “Ballad of Hollis Brown” og “Talkin`n world war blues”
som alle i dag regnes som Dylan klassikere. Det fasinerende
er hvordan Dylans sceneutstråling og tilstedeværelse kommer
igjennom høyttalerne og kan oppleves nesten femti år senere.
Inspirasjon: Joan Baez
Folkesangdronningen Joan Baez ble tidlig på sekstitallet
sentral for Dylan. Hun ble hans døråpner og en av hans
mange kvinner og kjærester. Takken var så som så og Baez ble
både såret og bitter. Det er til gangs dokumentert i hennes
kanskje aller beste sang “Diamonds & Rust”. Personlig synes
jeg tidlige Baez, til tross for hennes klokkeklar røst, var og er
en nokså slitsom opplevelse. På sine eldre dager funker det
langt bedre. Jeg har hatt gleden av å høre henne på konsert
ved et par anledninger og hennes patinerte røst synes jeg er
54
flott å høre på. Heldigvis har hun også som Dylan fortsatt å
skrive sanger og utgi plater. Hennes to siste “Dark Chords on
a Big Guitar” (2003) og “Day after Tomorrow” (2008) er virkelig
noe å få med seg. Det er mesterlige utgivelser fra en av folkerockens “Grand old ladys”.
Syttitallet
Dylan på syttitallet var en reise så mangfoldig at det nesten
er vanskelig å fatte. Liv på landet, crooner sang, selvportrett,
sirkusturneliv og skilsmisse. Avslutningen på tiåret var “Born
again” omvendelse til buing fra fansen. I løpet av tiåret utgav
Dylan tre, fire plater som står som påler. Blant dem er “Street
Legal”, som lenge ble ansett av mange som mindreverdig.
Etter remixing og remastering er den i dag er tilgjengelig
som det mesterverket den er. Sangen “Señor” er en av flotteste Dylan etter min mening har skrevet. Strofen “Let’s disconnect these cables, overturn these tables. This place don’t
make sense to me no more” signaliserte at Dylan virkelig var
på vei et annet sted. Street Legal er da også den siste platen
Dylan kom med før hans omvendelse og religiøse periode.
Inspirasjon: Tom Roger Aadland
Her snakker vi om en modig man. Tom Roger Aadland
høstet ros da han i 2009 oversatte det som av mange regnes
som Bob Dylans beste album, Blood On The Tracks (1975), til
nynorsk. De som har prøvd seg på å oversette Dylan vet hvor
vanskelig det er. Aadland var en av artistene på den store
Dylanfeiringen på Rockefeller 24 mai hvor han gjorde en hederlig innsats. I disse dager er han ute med sitt tredje album.
Nå er det stort sett eget materiale som gjelder. Et av unntakene er hans versjon ev Waterboys “Fiskermanns blues” som
er så stor klassiker at det er vanskelig å tilføre noe som helst.
Albumet fungerer imidlertid rimelig bra med et lydbilde
hvor både kontrabass, perkusjon, piano og mandolin smelter
fint inn med gitarer og Aaadlands stemme. Ikke alle låtene
holder like høy standard, og strengt tatt gjør vel Aadland
Dylan bedre enn han gjør Aadland. Likevel er “Det du aldri
sa” blitt en riktig hyggelig og høreverdig utgivelse.
Åttitallet
Dylan på åttitallet var så ymse. Han startet tiåret med “Saved”
som er en av de beste gospelpaltene som er utgitt. Den ble
spilt inn av en artist som virkelig var “Frelst”. Hvis en tåler
den slags, er “Saved” en plate å få med seg. Faktisk fremstår
albumet mer tilgjengelig og mindre kontroversielt i dag enn
da det kom. Dylan fremfører fortsatt jevnlig noen av sangene
fra platen på sine konserter. Om det er Dylan eller plateselskapet som har satt ned foten vites ikke for dagens utgave
av “Saved” er utstyrt med nytt cover. “Guds” hånd er erstattet
av et konsertbilde. Etter opp og nedturer, mislykkede filmer
og plater landet Dylan tiåret med et inspirerende medlemskap i supergruppen “The Traveling Wilburys” og et nytt eget
mesterverk “Oh Mercy”.
Inspirasjon: Sharon Van Etten
Sharon Van Etten var for meg en helt ukjent artist, helt til jeg
kom over en blog hvor en fyr rangerte en av hennes konserter som den beste konsertopplevelsen gjennom tidene – også
foran Dylan (på sitt beste). Sharon Van Etten må være født
en gang på åttitallet, selv om jeg ikke har klart å finne noen
fødselsdato. Hun er født New Jersey, flyttet til Tennesee for
å studere – før hun bosatte seg i Brooklyn NYC for å gjøre
musikk karriere. Konseptuelt er musikken hennes en slags
miks av Dylan og Suzanne Vega. Kritikere har beskrevet
hennes uttrykk som om det stammer fra folkemusikken, dog
med et personlig preg og avtrykk – slik Dylan også ofte beskrives. Slektskapet er der. Etten har kommet med to plater
“Epic” fra 2010 og “Because I was i love” fra 2009. Begge er
av typen som sakte vokser seg inn under huden, og når du
er hekta så er du det til gangs. “Epic” er litt mer rocka – vel
kanskje heller litt mindre lavmælt enn forgjengeren. Hun
har laget noen perler og sangen “Peace Signs” er en av den
edlere sorten. I det hele tatt er Sharon Van Etten en artist det
virkelig er verdt å stifte bekjentskap med. Lavmælt, vakkert,
uttrykksfullt og sårt.
Nittitallet
Dylan innledet nittitallet med to praktfulle plater hvor han
tar utgangspunkt i sine musikalske røtter. Det er snakk
om gamle klassiske blues og folkesanger. “Those old songs
are my lexicon and my prayer book” sier Dylan om disse
sangene. Han fremfører dem på en måte som er preget av
respekt og ærbødighet for tradisjonen disse sangene står i.
De to platene “Good as I been to you” og “World gone wrong”
er en helakustisk affærer. Det handler om Dylan, gitar og
munnspill. Faktisk har de to platene blitt stående som de
siste hvor Dylan virkelig er på høyden som utøvende gitarist.
Han demonstrerer både teknikk og formidlingsevne på et
ekstremt høyt nivå. Bare av den grunn er innspillingene
verdt å få med seg. Lyden og da spesielt på “Good as I been
to you” er med noen forbehold av relativt audiofil kvalitet.
Opptakene stammer fra flere innspillingsdager og enkelte av
opptakene har bedre klang og gjort med et bedre mikrofonoppsett enn på de andre låtene. Dylan avsluttet tiåret med
en soppinfeksjon som nesten tok livet av ham, og som han
omtaler som så alvorlig at han selv sier: “I thought I should
meet Elvis soon”. Det var i 1997, samme år som han utgav
mesterverket “Time Out of mind” som er en av Dylans aller
ypperste utgivelser.
Inspirasjon: Med Blanke Ark og Alf Prøysen
Det nærmeste vi kommer Dylan i Norge må være Alf Prøysen. Han er da også foreslått som kandidat til “Hall of Fame”
på Rockeheimmuseet i Trondheim. Prøysen i originaltapning
kan være vel tøft å fordøye. I 1995 kom imidlertid “Med
Blanke Ark”. Her tolker kremen av norske artister Prøysens
sanger på fabelaktig vis. Platen er et mesterverk, og har
dessuten audiofile kvaliteter i stjerneklassen. Lyden er rett
og slett fantastisk og de fleste tolkningene likeså. Historiefortelleren Prøysen er nærværende samtidig som artistene
gjør stoffet til sitt eget. Vi finner artister som Dum Dum
Boys, Bjørn Eidsvåg, Eriksen og Tre små Kinsere i skjønn
forening. Likevel er det Karin Krog med sin utrolige versjon
av “Søskenbarn på Gjøvik”, Silje Nergaards “Så seiler vi på
Mjøsa” og Reidar Larsen “Slibesteinsvalsen” som virkelig er
toppen av kransekaka. Dette er en av mine absolutte favoritter
av norske utgivelser, fordi den rett og slett har alt og fortsatt
er en lydmessig åpenbaring. Den er tilgjengelig som CD til
tross for at den ble utgitt i 1994. Hvis du ikke har den i
samlinga, er det hull som SKAL fylles!
Totusentallet
Alt som har kommet fra Dylan etter 2000 er egentlig å regne
som ren bonus. Likevel har han faktisk levert to av sine aller
beste plater etter årtusenskiftet. I 2001 kom “Love & Theft”
som til alt overmål ble utgitt 11. september. Modern Times
fra 2006 var hans tredje kritikerroste plate på rad. Den er
en av Dylans mest tilgjengelige plater som i tillegg er både
velprodusert og har relativt bra lyd. Platene er helstøpt og
det finnes ikke et eneste dødpunkt. Høydepunkter som
“Working mans blues #2”, “Nettie Moore” og “Ain`t talking”
står i kø – og det beste er at resten av plata holder nesten
like høy standard. Dylans siste utgivelse så langt er juleplata
“Christmas in the heart”, som også på sin måte er et lite
mesterverk innen sin sjanger. Dylan turnerer fortsatt og
i juni spiller han både i Norge, Sverige og Danmark. Til
tross for en stadig mer rustikk og sliten røst, får konsertene
panegyriske omtaler av noen - mens andre slakter dem etter
alle kunstens regler. Slik har det egentlig alltid har vært med
Dylan. Tidlig i karrieren sa Dylan om seg selv: “I`m the poet,
I know it, hope I don`t blow it!”. Snart femti år senere kan vi
konstatere: He didn`t blow it!
Inspirasjon: Mumford & Sons
Under årets Grammy konsert opptrådte Dylan sammen med
en gjeng relativt unge musikere fra to grupper Mumford
& Sons and The Avett Brothers. Begge står i den samme
tradisjonen som Dylan. Det er snakk om unge og ambisiøse
musikere. Mumford & Sons ble etablert i så sent som i 2007
og kom med sitt debut album “Sigh No More” i 2010. De har
gjort det usedvanlig bra, og har slått igjennom både i Europa
og USA. De ble nominert til Grammy både som beste nye
artist for beste rockesang “Little Lion Man”. Som om ikke det
var nok ble “Sigh No More” kåret til årets album i Brit Award
in 2011. Mumfor & Sons byr på ekstremt velutviklet og moden folkrock. De har et eget særpreg og de eksperimenterer.
Det hele handler om en grunnleggende musikalsk forståelse
og en evne til å omsette inspirasjonene fra tradisjonsmusikken til et utrykk som fungerer også i dag. Mumfor & Son har
denne evnen og byr på en
sjelden helstøpt musikalsk
opplevelse. Deres egen
opptreden under Grammyutdelingen var fantastisk,
og entusiasmen og spillegleden nådde ekstatiske
høyder da Dylan selv kom
på scenen. Sammen dannet de et akustisk band
med et tjuetalls musikere
som fremførte en fasinerende versjon av Dylans
“Maggis Farm”. Det var et
møte på tvers av generasjoner og tradisjoner – et
møte mellom mesteren
og læreguttene som skal
føre arven videre. Arven
etter Dylan lever! Det
beste av alt er at Mumfors & Sons “Sigh no more”
lett kan bli den plata jeg spiller mest i år. Det er snakk om et
fantastisk album fra unge musikere som bringer musikken
og tradisjonene videre. 3
55
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
Skeiv
AV Jan Myrvold
Sean Rowe
Magic (ANTI 7136-2)
Amerikaneren Sean Rowe har med sitt lenge sårt ventede
andre fullengdealbum «Magic» tydeligvis fløyet under radaren til alle de store aviser og festivalarrangører her til lands.
Smått utrolig - eller....kanskje ikke, sett fra en annen side etter den stillfarne men sterke debuten «27», som kom ut i
2004. Muligens ligger forklaringen nettopp i det faktum at
det overveiende flertall av Akersgatas anmelderkorps fortsatt
bar navleklype den gang. Annerledes da i resten av Europa,
hvor «Magic» lovprises av en samlet presse, slik at konsertkalenderen hans blir stadig mer tettpakket. Det nærmeste
han kommer våre breddegrader, ser i skrivende stund ut til å
bli Edinburgh i slutten av juni.
Det som først og fremst får Sean Rowe til å stå ut av den
gemene hop av artister er først og fremst en uhyre sikker og
sjelfull barytonstemme, som kanskje kan plasseres et sted
mellom Mark Lanegan og Jackie Leven. Glattere enn førstnevnte, røffere enn sistnevnte. Mørkere enn dem begge.
Sangere med særpreg og kvalitet av denne klasse går det
gjerne votter og vintre mellom hver gang en ny en åpenbares. Sean Rowe er nemlig også velsignet med en fraseringsevne som gjør det vanskelig for lytteren å ikke la seg fange,
og man vil garantert huske og gjenkjenne denne stemmen
uansett hvor og når den måtte dukke opp. Selv ble jeg bare
stirrende stivt mot taket første gang jeg fikk høre «Magic»,
nøyaktig femti år og én dag gammel på en sliten sofa i et
katolsk dominert arbeiderklassestrøk i sentrale Belfast,
faretruende lik et kasus aspirerende til den siste olje. Jeg
skjønte allerede etter de tre innledende strofene av åpningsporet «Surprise» at Soulsavers’ episke «Revival» brått var
detronisert som det (av de til strengt utelukkende utvortes
bruk) ultimate resurreksjonsmiddel. Kanskje var jeg på dette
tidspunktet en smule påvirket av de inspirerende geografiske forhold, altså bare noen kvartaler unna Van Morrissons
barndomshjem. Du vet, «where the craic is good». Og enkelte
anmeldere der borte har da også trukket visse sammenligninger mellom «Magic» og Morrissons definitive mesterverk
«Astral Weeks».
Etter å ha hørt gjennom «Magic» stadig flere ganger kan
jeg forstå en slik sammenligning. Ikke bare på grunn av
Rowe’s minst like særegne stemme og fraseringer. Den
innbarkede naturalist Rowe drar oss inn i det universet som
gjerne kalles for livet og noen av de eksistensielle dillemma
M.Ward
Transfiguration
Of Vincent (OLE 5782)
Søndag på sofaen kan
føre til enkelte gledelige
overraskelser. Som denne,
eller mer presist låten
«Dead Man», som traff
meg direkte i mellomgulvet gjennom Shane
Meadows’ herved
anbefalte film «Dead
Man’s Shoes», som
jeg heldigvis hadde
åndsnærværelse nok
til å lagre på PVR’n.
Den ultimate hevnerhistorien, hvor
56
vi blir stilt ovenfor. Hver sang er nesten som en liten novelle,
antageligvis ganske så selvbiografiske. Rowe later ikke til å
være noen utpreget optimist på menneskehetens vegne, men
han smetter inn små doser ironisk humor her og der. Relativt mørk sådan, akkurat som selve historiene om en mann
som tidvis danser tett med død og fordervelse. En som har
gått på noen smeller, men reiser seg hver gang, børster støvet
av seg og går videre. På nye smeller. Og måten han ordlegger seg på er hele veien ren, uforfalsket poesi kjemisk fri for
klisjébruk. Rowe simpelthen tvinger lytteren til refleksjon,
og under hele denne reisen aner man konturene av det evige
spørsmål – hva er egentlig virkelig(heten)?
Ved siden av sin hypnotiserende stemme spiller Rowe
selv akustisk gitar, på noen av sangene med vokal assistanse
av Cara May Gorman. I utgangspunktet nok til å få frem
budskapet, men på ytterst smakfullt vis ekspanderes lydbildet ørlite grann her og der, det kan være med Clarke Foley’s
seige buedrag over kontrabassen eller Monica WilsonRoach’s klagende cello. Bare på tre av albumets i alt ti kutt
benyttes trommer, da traktert av Matthew Baconost, hvorav
«Grong Side Hof the Bed» er den som skiller seg klarest ut
tempomessig. De øvrige sleper seg ganske sakte avgårde, dog
uten at man føler noen stillstand eller mangel på progresjon.
Rowe varierer sitt vokal uttrykk såpass mye, at «Magic» aldri
er i nærheten av å virke monotont.
Og nettopp stemmen er selve essensen i denne spartanske produksjonen, som etter sigende er innspilt på loftet i
Rowe’s onkels italienske restaurant i byen Tory, NY. Dette
verket bærer tvert imot i seg alle de kvaliteter som skal til for
å gjøre det til en fremtidig klassiker. Uten at jeg på nåværende tidspunkt i mine villeste fantasier kan forestille meg
at det forblir noe mer enn en kultklassiker. Og det er sikkert
helt ålræit for Sean Rowe selv.
vi finner Paddy Considine i rollen som den hjemvendte
gulfkrigsoldaten som har en høne å plukke med de lokale
dophuene og småbymafiagjengen som under hans fravær
har forårsaket hans utviklingshemmede og totalt uskyldige
lillebrors død. Jeg røper ikke mer – men det er et definitivt
«MÅ se-objekt». Uhyre velspilt, og veldig annerledes fra
alle andre innen samme sjanger. Britisk drama på sitt aller
beste. Soundtracket er forøvrig verdt filmen alene, og spenner over alt fra Arvo Pärt, via Richard Hawley, The Leisure
Ssociety til Calexico og Smog.
Og altså M.Ward – eller Matthew Stephen, som er
hans fulle fornavn. Ward debuterte i 2000 med «Duet for
Guitars #2», som ble sluppet på Howe Gelb’s selskap OW
OM, senere reutgitt på Saidera i 2004. Tittelsporet derfra
er forøvrig også tatt med på denne utgivelsen. Ward er for
lengst en etablert og sentral skikkelse i musikkmiljøet i
Portland, Oregon. Ved siden av solokarrieren har han spilt
i bandet Monsters of Folk, som ellers teller medlemmer fra
My Morning Jacket og Bright Eyes.
Anne Lande & Per Husby
Sakte sanger (PGCD 108)
Helt Nær (PGCD 116)
Per Husby har i en kort mannsalder
blitt regnet som en av kongerikets aller
fremste jazzpianister. De som er fornuftige nok til å lytte til sin fastlege og tar
medisinen sin hver dag husker kanskje
samme Husby fra radioprogrammet
Jazz panorama, som han ledet sammen
med barndomsvennen Knut Borge på
NRK i årene 1981-82. Det er dog mange
andre og like gode grunner til å huske
ham, all den tid han har vært en sentral
utøver i mange ulike konstellasjoner
av det aller ypperste av hva det norske
jazz-miljøet har å by på. Noen av våre
lesere har kanskje en utgivelse som
«The Improviser» på selskapet Cadence
fra 1983 i vinylhyllen? Ikke?. Synd.
For der har han likegodt med seg Chet
Baker, Bjørn Kjellemyr, Espen Rud, Ole
Jacob Hansen og Terje Venaas. Han har
ellers vunnet både Spellemannprisen
(1985) og fikk Buddyprisen i 1989. Å
nevne alt han har befattet seg med vil
simpelthen ta for mye plass. Men det
er kanskje relevant for denne blekke å
nevne at han faktisk også er utdannet
sivilingeniør i akustikk?
Hamar-jenta Anne Lande er vel med
skam å melde noe mindre beskrevet
som artist, men har utenom samarbeidet med Husby fått en del fortjent
og positiv oppmerksomhet for i ulike
sammenhenger sitt arbeid med Alf
Prøysens tekster. Av utdannelse er hun
psykodramatiker og terapeut, med egen
praksis i Oslo. Jeg blir ikke forundret
om flere av våre lesere kjenner henne
bedre fra en slik sammenheng.
Den første av disse utgivelsene «Sakte Sanger» - kom ut i 2006, mens
«Helt Nær» fulgte etter i samme
musikalske spor tre år senere. Sjelden
har vel tittel vært mer beskrivende enn
ved begge disse utgivelsene, som begge
er av det uhyre lavmælte og saktegående slaget. Produksjonen oser av ro
og orden, hvor ingenting er overdrevet.
Begge er innspilt, mikset og mastret i
Musikkloftet studio i Oslo, hvor Vidar
Lunden er ansvarlig for det aller meste
av det tekniske. Musikkloftet er forøvrig et meget velrenommert sådan, som
satser hundre prosent digitalt. Men
alt jeg har hørt komme fra Lundens
hånd, låter forbløffende organisk. Så
også med begge disse utgivelsene, som
utstråler rike mengder menneskelig
varme, kjøtt og blod.
Det musikalske uttrykket på disse
utgivelsene kan vel kanskje beskrives
som en balansert syntese av viser og
jazz, hvor Husby med sitt virtuose klaverspill står for jazzen, mens makker
Lande beveger seg mer i et viselandskap med sin vokal. Noen av tekstene
fremføres mer som ren resitasjon, slik
at det ikke blir helt feil å kalle det for
«jazz and poetry» eller «spoken word».
Duoens uttalte intensjoner har da og
så med disse utgivelsene vært «å oppdage det store i det stille». Her er for
eksempel ingen slagverk(er) involvert.
Men utover Husbys fyldige og varme
flygeltoner og Landes klokkeklare vokal
krydres arrangementene tidvis ut med
smakfulle bidrag fra flere av landets
fremste på sine respektive instrumenter. For eksempel tenorsaksofonistene
Bodil Niska og Odd Arne Elveland,
trompetist Arve Henriksen, fiolinistene Atle Sponberg og Agnes Hoffart,
cellistene Morten Hannisdal og Audun
Sandvik, bratsjist Jon Wien Sønstebø,
Albumet «Transfiguration Of Vincent» er hans fjerde, og
kom ut tilbake i 2003. Tittelen har han «lånt» fra «The
Transfiguration of Blind Joe Death» av John Fahey, og
albumet er i helhet dedikert til Wards avdøde venn Vincent
O’Brien. En slags sorgbearbeidelse, og meget personlig i
uttrykk og innhold.
Californiafødte Ward vokste opp i et hjem med hvor det
spilt både gospel og tradisjonell country, som vi tydelig kan
høre skinne gjennom flere steder i hans egen låtskriving.
Albumet har naturlig nok en gjennomgående dempet tone,
hvor Wards akustiske gitar og hans egen vokal er de elementene som ligger lengst fremme i lydbildet. Ward spiller
også selv piano på noen av låtene, i tillegg har han med seg
en broket forsamling som bidrar litt hist og her med trommer, perkusjon og bass. Howe Gelb er kreditert som en av
dem, og det samme er Esperanza Spalding.
Albumet er innspilt i et loftlokale et eller annet sted i
Portland, og Ward har skrevet det aller meste selv. David
Bowies «Let’s Dance» er tilsynelatende eneste coverlåt.
samt bassistene Terje Venaas og Stig
Hvalryg. Sistnevnte har i det siste som
kjent også virket som støttekontakt for
en viss bladutgiver i østre Bærum.
Per Husby har selv komponert majoriteten av låtene på begge albumene,
hvor Lande har skrevet/overatt de fleste
av tekstene. Forøvrig på hennes egen
Hedmarkdialekt. Men den gamle nasjonalskald Alf Prøysen ligger hele tiden
og lurer like under overflaten, faktisk
flere ganger også oppå. På «Sakte Sanger» er han representert med hele ni
tekster, men ingen av dem blandt hans
mest profilerte. Kjell Aukrust og Inger
Hagerup er også representert, i form av
«Vusvol liten» og «En liten vise».
Lande har også satt norsk tekst til
kjente jazzlåter som Joseph Kosmas
«Autumn Leaves» (som her har fått
tittelen «Savn»), Ab Lincolns «Bird
Alone» (Nattsanger) og Luiz Bonfas
«»Manha de Carneval» (Morgensang).
Prøysen er også sterkt til stede på «Helt
Nær», men da kun i fem av de totalt
15 kuttene. Men her med mer kjente
tekster som «Slipsteinvæilsen» og
«Vise for gærne jinter». Husby har satt
musikk til Prøysens «Den rotlause visa»
i tillegg til Prøysens oversettelse av «Arlen/Harburg’s «Over the Rainbow»
Vi får også her noen oversatte perler
som for eksempel Loewe/Lerner’s «I’ve
Grown Accustomed to Her Face», som
i Landes språkdrakt har fått tittelen
«Umerkelig». Som vi allerede har
antydet har vi i begge tilfeller med
musikalsk som teknisk med håndverk
fra aller øverste hylle å gjøre, og som en
litt lettvint oppsummering kan vi bare
konstatere at begge disse utgivelsene
representerer direkte audiofile soundtracks til en stille søndag på sofaen. Eller hvor det eller måtte passe å tilbringe
den. Og etter en time på sofa’n med
sangeren Lande i cd-skuffen trenger
du neppe bestille time på sofaen hos
terapeut Lande. Fortsatt god søndag.
Mer low-fi har du garantert aldri hørt den. Men dette
albumet holder absolutt en helt akseptabel lydmessig
standard, selv om det tilsynelatende er gjort på ekstremt
lavbudsjett. Lydteknikeren har definitivt gjort noe riktig
med mikrofonplasseringene, og lytteren kommer hele
tiden ganske tett på utøverne, spesielt Ward selv, som
hele veien synger med tydelig diksjon og ren tone. ikke
alltid like selfølgelig med denne type produksjoner
og sjanger.
Dette er kanskje ikke det mest opplagte album å bruke
som utgangspunkt hvis man ønsker å utforske Wards
musikalske univers, men det fungerer helt utmerket som
lydspor til en søndag du bare ønsker aldri skal gli over til
mandag, samtidig som det åpner for litt seriøs ettertanke.
Uansett et pent knippe sterke sanger, hvor mange av dem
helt klart vil fungere i en helt annen kontekst enn dette
prosjektet. Egentlig er det mest sørgelige med det hele at
såpass få vet om den. Altså en sørgelig oversett perle av
et album.
57
333 Musikkomtaler:
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Hugh Laurie: Let them talk
Anmeldt på CD
Denne så jeg virkelig ikke komme. At «Dr. House» viste seg
å både kunne spille og synge New Orleans-basert blåmusikk
med stor konduite, var da så visst en overraskelse. Vel, det
har alltid lønt seg å være riks og frisk i stedet for fattig og
syk og verdenskjente skuespillere kommer alltid litt lettere
til matfatet enn uteliggeren i gata utenfor studioet. Når det
er sagt, er det min klare oppfatning at «House» / Laurie
så definitivt har noe i studio å gjøre. Gubben har stil! Han
starter da også fryktløst opp med den deilige låta «St. James
Infirmary», og gjør den så vel diger som intim på samme tid.
Denne skiva er en herlig rekke av mer eller mindre sviskete
låter, fremført nokså mainstream, men allikevel med såpass
tilbakelent eleganse at jeg storkoser meg hele timen, mer synes jeg ikke jeg kan forlange av en slik utgivelse. Musikerne
Laurie har med seg er åpenbart drevne i sitt fag, dette låter
rimelig autentisk og akkurat passe sløyt. «Buddy Bolden’s
blues» er et godt eksempel, en deilig trad-låt med masse blås
og Lauries avslappede piano tuslende rundt der det er plass.
Dessuten har han hentet inn en annen doktor, ja, mesteren
selv, Dr. John, for selv om sistnevnte er mannen som burde
utgitt denne skiva, får vi nøye oss med det nest beste, tenker
jeg. Også aldrende doktorer skal leve av noe, og da kan man
like gjerne la en TV-stjerne besørge noe av lønna. Dr. John
deltar hjertelig på «After you’ve gone», og her får man virkelig høre hvordan slike låter skal gjøres. Og selv om Laurie
ikke er helt der oppe, så er han absolutt godt på vei, og låta
etter viser han at Jerry Lee Lewis også er en del av pensum
i hans liv. Dette swinger, groover og «jumper» så det er en
fryd, jeg synes opptil flere av dere like gjerne kan sette i
gang å dra kortet først som sist. Dette er musikk å nyte en
god øl til!
58
Roffe Wikström: I stället for tystnad
Anmeldt på CD (Tilgjengelig også på LP)
Det er mange år siden Roffe
hadde noe å melde på
plate nå; sist gang han var
i studio med nyinnspilt
stoff var helt tilbake i 2004,
så lenge får du ikke lov til
å vente, Roffe! I mellomtiden har da også mye skjedd.
Roffe har en rygg som har
trynet fullstendig, noe som
har begrenset utferdsmulighetene, han har flyttet til Göteborg, fått seg en ny liten unge
med der tilhørende mamma,
blitt frastjålet en uvurderlig gitarskatt, og i det hele tatt følt livet på kroppen. Om noe
mer har hendt undrer jeg på ved avspilling av denne nye
utgivelsen, for kun en gang tidligere har jeg hørt mannen
så nedstemt og lavmælt, og det var på viseblues-skiva «Som
et fläddrande ljus» tilbake i 1990. Med andre ord er denne
skiva en stort sett stillferdig og akustisk sak. Men tro ikke
dermed at den er fri for emosjonelt utbytte, så langt derifra.
Dette høres ut som en skive fra en som har blitt forlatt atter
en gang, for å være ærlig. På mange måter minner den meg
om Mikael Wiehe’s sterke «Sånger från en innställd skilsmissa», for her ligger det fortvilelse og oppgitthet i tykke
lag. Men håpet er allikevel en rød tråd gjennom alle låtene,
og denne tilsynelatende motsetning gir en enormt sterk
og kontrastfylt fremføring av hver eneste låt. Han har til
og med gjeninnspilt en av låtene fra nevnte «...fläddrande
ljus», nemlig låta «Nog står jag ut med livet», hvilket var en
sterk låt dengang, og er enda sterkere nå. Roffe kan fortsatt
formidle sterke og dypt emosjonelle sanger, det skal være
sikkert. Dog savner jeg hans nær episke låter med kaskader
av gitar og desperasjon, her finnes stort sett bare den stillferdige tristesse, hvilket er vakkert nok i all sin smerte, men
hvor ble voldsomheten av?
Lydmessig er dette meget bra, til tross for at innspillingen
stort sett er foretatt på begrenset budsjett, spesielt er vokalen
tett og nær, noe som kler denne typen musikk svært så godt.
Jeg har også stor sans for duoen han gjør på «När vi har
kommit hem» med den særegne artisten Carolina af Ugglas,
deres stemmer kler hverandre, og intensiteten er følbar
hele låta til endes. Roffe’s silkeglatte gitarspill understreker
dessuten budskapet på elegant vis. Bare det at det i det hele
tatt har kommet en skive fra Wikström er jo i seg selv vakkert nok, men jeg innrømmer at jeg opplever den som en
anelse uforløst. Det er Roffes ubeskrivelige veksling mellom
fortvilelse og fandenivoldskhet som har gjort ham så stor i
mine øyne og ører, dynamikken i hans spillestil, den brutale
maskuline stilen, eksplosiviteten, varheten, tekstene... Men
med «I stället för tystnad» har vi fått en slags stille sorg,
hvilket som nevnt er vakkert så det holder, men er dette hele
Roffe Wikström? Jeg tror ikke det. Og jeg ber så pent om å få
tilbake resten av ham så snart som mulig. Det skal ikke være
7 år til neste utgivelse!
Joe Bonamassa: Dust Bowl
Anmeldt på CD (Tilgjengelig også på LP)
10 år, 10 album, 2000 konserter, og en sliten inn til beinet
Joe Bonamassa stikker innom diverse studioer i løpet av en
par måneders tid mellom konserter verden over, og leverer
et mesterverk. Den hardest arbeidende blå musiker etter år
2000 fortjener en plass blant de største nå, og denne skiva
har kvalitetene til å ta ham dit. Rett nok tror jeg ikke på
noen måte hans potensiale er forløst på en god stund enda,
men han spiller stadig bedre (hvor utrolig det enn kan høres), og minst like viktig, er at han synger stadig bedre også.
Han drar i gang som et damplokomotiv med den tunge og
drivende «Slow train», svever
videre med den elegante «Dust
bowl», før han tar med seg
John Hiatt inn på sistnevntes
låt «Tenessee plates». Joe Bonamassa, nå også som countryartist! Men det funker som
ei kule, Garth Brooks bør begynne å se seg over skuldrene,
her gror det i hans fotspor! Men Bonamassa drar videre inn
i «The meaning of the blues», en nydelig og intens låt, før
han spiller bouzouki, likegodt på neste låt, den eksotiske
og delvis akustiske «Black lung heartache». Men det slutter
da ikke her, skivas absolutt vakreste låt er «The matador of
Baoynne», en aldeles nydelig arrangert låt med svevende
tamburin og trompet i bakgrunnen, godt støttet av en dyp,
deilig bassgitar, toppet av Bonamassa’s sterke og dynamiske
gitareksesser. Jeg fryser i ren glede over sånn musikk! Glenn
Hughes får også litt plass på denne skiva, det er vel min oppfatning at Bonamassa har snappet opp litt vokalteknikk fra
den evigunge helt, for han synger da fletta av de aller fleste,
uansett alder. Det skal bli gøy å se dem sammen på Notodden! Dessuten har Bonamassa flere venner på lur, det norske
publikum elsker jo Beth Hart, men at han får henne med
på en så drivende deilig låt som «No love on the street», der
hun begrenser sin innsats til den fantastiske tekstlinjen «oh,
doo-bi-doo», og det ved kun en anledning, vel, det er rent sløseri. Hun kunne jo virkelig gjort låta til noe utenomjordisk!
Han avslutter med «Prisoner», og med den er faktisk det
meste sagt. Han synger heftig, og speller så gnistfokka står,
det er fullstendig magisk. Dette er nok Bonamassa’s beste
skive hittil. Og det sier ikke helt lite.
Whitesnake: Forevermore
Anmeldt på dobbel LP
Når jeg leser tekstene David Coverdale i sin generøsitet har
valgt å trykke på coveret, forstår jeg med all mulig tydelighet
hvorfor Ian Gillan i sin tid valgte å lage sin harselerende låt
«Love Gun» om Coverdale’s låter. Mannen ser ut til å ha et
utømmelig maskulint kjærlighetsbehov, på et nokså enkelt
nivå. Intet prinsipielt galt i det i seg selv, men det må da
kjennes noe underlig å sette seg ned å skrive en variant over
den samme teksten for n’te gang på godt over 40 år? Ergo
har vi med en
stillestående artist å gjøre, for om jeg ikke hører feil, er
det heller intet nytt i det musikalske stoffet han presenterer.
Nå skal jeg innrømme at det ville kanskje være helt feil om
Coverdale brått ble jazzartist, det er vel ikke akkurat hans
fagfelt, men litt mer spenstighet i låtvalget hadde neppe
vært av veien. Coverdale har alltid hatt det med å omgi seg
med dyktige musikere, gitaristen Doug Aldrich er så visst
intet unntak, og han har da også hengt med i gjengen noen
år nå.
Men har Whitesnake anno 2011 noe å melde? Jeg er redd
det er fint lite, altså. Coverdale hadde et par rent ut sagt
magiske øyeblikk på «Restless heart» tilbake i 1997, men
etter det er jeg redd det har vært relativt begrenset. Ofte har
det vært stilt spørsmål ved stemmen hans; i studiosetting
mangler lite og intet, selv (nesten) 60-åringen Coverdale
høres ut til å besitte så vel trøkk som kontroll i generøse
mengder. Men han er altså 60 i september, og burde vel da
kanskje undre litt over hvorvidt hans publikum fortsatt er
mest sugne på en endeløs variasjon over «Love and treat me
right». Jeg skal hjelpe ham litt på vei: Nei, David Coverdale,
vi er ikke interessert. Derimot vet vi at du er en tidvis genial
balladesnekker, samt har blues i din sjel, så hva venter du
på? I rettferdighetens navn skal det sies at Coverdale er på
sporet på denne skiva i enkelte øyeblikk, tittelsporet er jo det
åpenbare punktet å peke på. Der har vi en stort sett akustisk
melodi, og en relativt nedtonet vokal som bærende kraft.
Og i det låta går over til å bli tung og
stor, er det overraskende spennende
harmonier på lur, og jeg oppfatter
nok dette til å være den store låta
på denne skiva. Også låter som
«Fare thee well» peker mot en mer
avslappet fremføring av et levet liv,
dog uten at det gir meg gåsehud.
Så for øyeblikket opplever jeg
vel at konseptet Whitesnake
strengt tatt har utspilt sin rolle.
David Coverdale har mistet sin drivende kraft, og til tross for gode vokalprestasjoner,
holder det ikke til mål ofr undertegnede. Og det gjør meg
vondt å si dette, for Coverdale er i en meget liten klikk av de
virkelige gledespredere i min verden. Det beste jeg kan si, er
at det finnes masse moro som ekstrautstyr til denne skiva, og
den topper vel med dobbel LP + DVD + CD for rundt regnet
750 spenn. Vi, dessertgenerasjonen, kan så absolutt fråtse, ja!
Nazareth: Big Dogz
Anmeldt på CD og 180 g vinyl
Det er gode er 20 år siden Manny Charlton ble tvunget ut av
Nazareth og inn i anonymiteten, og etter det har jeg savnet
hans deilige, magiske gitarklang, mannen var jo nesten 40%
av Nazareth! På den annen side var og er Dan McCafferty og
hans ufattelige stemme ca 50% av bandet, og han henger da
med enda. Darrell Sweet er død for lengst, og Pete Agnew’s
sønn, Lee, har overtatt trommestolen. Og etter en temmelig
turbulent periode med diverse konstellasjoner, er de nå atter
en kvartett, der to av originalmedlemmene fortsatt driver
maskineriet fram.
Og faktum er at Nazareth, i motsetning til Whitesnake, ser
ut til å ha satt inn sluttspurten; dette er jo rent ut sagt helt
herlig! Her kan man nikke gjenkjennende til mye av det de
stor for på 70-tallet, og fortsatt i motsetning til nevnte Whitesnake, har tekstene her faktisk en mening ut over «love
and treat me right»-tematikken. Dan McCafferty står seg
overraskende bra, han freser fram sine strofer med så mye
liv og virkelighet i sine rufsete stemmebånd, at man ikke
kan tenke seg noe mer inderlig. Ikke sånn at dette er like
skamløst bra som 70-tallets absolutte toppalbum, på den annen side er det absolutt det beste på mange, mange år i mine
ører. Det er funky, det er tungt, det er svevende, det er sånn
passe dopa her og der, det er bitende, det er melodiøst. Det er
Nazareth i toner ord og gjerning, med andre ord. «No mean
monster» er en deilig låt med funk i bakrommet, rock i forsettet og melodi i sentrum, dette er Naz’ i et heldig øyeblikk.
Og når de driver over i «When Jesus comes to save the world
again», tar de virkelig skrittet tilbake til tidligere høyder
i min verden. Her sabler de religiøse forestillinger så det
holder, og de understreker sitt budskap med deilige, kreative
harmonier som minner om storhetstiden og «Hair of the
dog», og jeg fryser av glede. Som nevnt holder ikke dette like
sanseløst høy kvalitet som sistnevnte album, det får da være
grenser, men de aller fleste låtene har så mye i seg
av riktige kombinasjoner at romantiske forestillinger om «gamle
dager» vekkes ettertrykkelig.
Så jeg svirrer i gang vinylspilleren og hornhøyttalerne, og
lar livet passere i revy, whiskyflaska i nærheten, det er skotter
på besøk! Og vi får hele pakka
fra tung rock rett fra levra via på
boogie og moro over på seige, dopede ballader, og nettopp denne
kombinasjonen kan Naz’ mer om
enn noen annen. Denne skiva er
tungt anbefalt gamle rockere med
tynt hår! 3
59
333 Audio Pro Living LV-3 trådløs høyttaler:
Columbi egg!
Det er enkelt. Det er genialt. Kun nettkabel – det er den
eneste ledningen du kan kople til Audio Pro Living serie.
Og det fungerer riktig bra!
Av Anders Rosness
60
L
iving produktene kommer med en USB dongle en USB sender. Og aktive høyttalere. LV3 er den
største – den er rundstrålende, med tre veis deling.
Som vanlig inkludert deres smarte ACE bass system
med 100W forsterker for bassen under 100Hz. Elementet
er på 16, 5 cm. Mellomtone og diskant fores av hver sin 35
W forsterker. Du finner tre dome diskanter som dekker 180
graders vinkel forover. De er montert i et støpt chassis som
bidrar til jevn spredning. Mellomtonen er på fem tommer og
vinklet skrått oppover, mens basselementet er rettet nedover mot gulvet. Så langt er dette en relativt konvensjonell
rundstrålende høyttaler. Men her finnes mer – mottakeren
selvfølgelig – som i følge Audio Pro er streaming i full
CD-kvalitet. Og en DA-konverter så klart – og den er av
type Burr Brown. Og – fire knapper på toppen – men under
det solide toppdekselet for deg som bruker det. Her kan
du styre både volum og velge en av opptil tre lydkilder
fra sendere i nærheten. Rekkevidden oppgis forresten til
20 meter – 10–15 m innendørs var vår erfaring – og
selv da må man noen ganger
finne det rette sted for optimalt mottak. Vi må forresten nevne at vårt testobjekt
var kledd i hvitt kunstskinn
– stilig, men kanskje noe
upraktisk (For eksempel
min hvite Tivoli radio – den
er ikke særlig lekker lenger,
dessverre). Displayet på
fronten indikerer volumet –
det kan være nyttig når du
skifter lydkilde. Og lydkilden er den flere og flere
sverger til – Macen eller
PCen. Har det en USB er
det bare å kople til – og så blir det lyd. Ingen nedlasting eller
annen form for installasjon – kun å putte dongelen i USB
uttaket. (Ja- du må kanskje velge USB-lyd ut fra systemvalg
panelet forresten). Og det virker – hver gang. For alternativ
programkilde – som for eksempel en iPod – finns en mini
stereo jack inngang på selve dongelen – men da får du altså
et hakk dårligere lydkvalitet – en ekstra AD og hodetelefonsignal – men det blir lyd her også. Fjernkontrollen kan styre
volum, bassgjengivelse (ved 45Hz) og du kan som sagt styre
tre soner uavhengig med hver sin volumkontroll. Enkelt og
imponerende!
verken så rask, lineær eller homogen som vi kunne ønske.
Og det gjelder også resten av frekvensområdet. Noe diskontinuitet og farging diskvalifiserer den for hi-fi nerder som
undertegnede – og kanskje mange av Fidelitys lesere (?), men
moro kan den skape i lange baner. Lydbildene er alltid store
og flotte, gjengivelsen er desidert ørevennlig, og matcher
utmerket til den type lett komprimert programmateriale
som den skal gjengi. Husets tenåringer simpelthen elsket
produktet – og siden undertegnede også lar seg friste av
streaming fra nettet fra tid til annen – ble høyttalerne utsatt
for intensiv konsumering av musikk i hele testperioden.
Den ble selvfølgelig også flyttet rundt i huset – plassert ved
nærmeste stikk kontakt – og dermed har du full musikk for
minimalt med strev. Og - du verden for en party løve! For
den spiller ganske høyt – særlig inne i hvert sitt hjørne av
rommet. Og til pop, rock og dansemusikk har jeg faktisk hørt
mange velrenommerte hi-fi løsninger med adskillig større
lydmessige begrensninger enn Audio Pro Living 3 i denne
prisklassen!
«Er du en av de stadig fler
Konklusjon
Dette er ingen nøytral hi-fi
gjengiver som er skapt for
å finlytte til Mozart, Jarrett
eller Bach – eller det ypperste av Super Audio eller
ultimate platespillerkombinasjoner. Uten innganger
utover USB og minijack er
slikt utelukket. Men er du
en av de stadig fler som
har all musikk på harddisk,
eller gladelig betaler for
streaming av musikkinnhold, er denne høyttaleren
et columbi egg!
Full fjernstyring. Forsterker og høyttaler i samme boks.
Aktiv basskorigering. Superenkel i bruk. Vi tror Audio Pro
har skapt et vinnerkonsept med sitt ”Sound of Scandinavia”
(som produktene er merket med). Så er da kanskje ikke dette
et produkt for Fidelitys lesere? Jo – som nummer to og tre
anlegg vil det være perfekt – og så er det til og med flyttbart.
Og kan erstatte alt av In Wall – produkter til en fornuftig
pris! Og bare prøv det i hjemmekinoen – suverent!
Den unge generasjon ser, etter min erfaring, ikke poenget
med å sitte i lytteposisjon for å høre musikk i lengre tid av
gangen. Multitasking er tingen – og full konsentrasjon om
musikkens innerste detaljer forekommer sjelden. Streaming
er derfor tingen – og da er MAC (eller PC) – programkilden
om det er musikk eller film. Og – til det bruket er Living LV3
perfekt – lydkvaliteten er god nok – og brukervennligheten
suveren. For den oppvoksende generasjon vil trådløse systemer temmelig sikkert friste – og av den typen tror vi faktisk
Audio Pro Living representerer en av de enkleste og beste
alternativene for øyeblikket. At dette er mye for pengene er
det ingen tvil om! 3
som har all musikk på harddisk,
eller gladelig betaler for
streaming av musikkinnhold,
er denne høyttaleren
et columbi egg!
Lyden
Rundstrålende høyttalere har fordeler og ulemper – det vet
vi fra før. LV3 er opplagt en plug and play høyttaler som
primært er ment å høres, men ikke sees. En rundstråler er
plasseringsvennlig og vil profitere på å ha veggflater i umiddelbar nærhet selv om dette ikke er påkrevd. Som sagt vil
den kople seg automatisk til gulvet som forsterker visse bassfrekvenser. Etter litt eksperimentering med plassering og
bassvolum fikk vi best lydmessig resultat opp mot bakvegg
– som forventet.
Umiddelbart er det den kraftige og temmelig dyptgående
bassgjengivelsen man blir overrasket av. Den oppgis til å
gå ned til 30 Hz, og det tror vi kan stemme. Derimot er den
»
Pris kr 11.995
Importør Neby Hi-Fi Concept
61
333 Audio Pro LV1:
En lekker liten sak!
Da vi fikk høre om den minste av Living-produktene
kunne vi ikke dy oss – den måtte prøves.
Av Anders Rosness
E
tt kompakt høyttalerkabinett med stereo gjengivelse
– lekker, lett plassert og transportabel – det er jo bare
perfekt! TX100 – transmitteren er den samme for alle
Living, og det er også fjernkontrollen, DA konverteren og
innbindingen i hvitt eller sort kunst skinn.
I det nette kabinettet finner du fire digital forsterker på 35
W hver, to 3,5 toms bass/mellomtone elementer samt to 1
toms dome diskanter av god kvalitet. På baksiden har den en
linjeinngang av mini-jack typen – for øvrig går alt gjennom
transmitter enhetens USB-kopling. Har du ett Living produkt
fra før kan en sender styre opptil tre Living-produkter – så
du trenger i tilfelle ikke dette til LV1.
Og lyden er overraskende bra – distinkt og fyldig. Også
LV1 fungerer best med en vegg i nærheten – det hjelper
62
de lavere frekvensene. Den har et begrenset lydtrykk, men
kan fint brukes også utendørs. Stereovirkningen er helt OK
– Audio Pros Embracing Sound system fungerer helt greit.
Med sin medfølgende sokkel er den plasserbar nesten over
alt. Bad og soverom samt ute var det hyppigste i testperioden – og sammen med iMac og iBook fungerte den utmerket
bare ikke avstanden ble for lang eller antall vegger i mellom
ble for mange. LV1 ble en populær følgesvenn for flere i husholdet – men aller mest for den voksne datteren i huset som
tilbrakte mange timer på Spotífy hver eneste dag. LV1 er en
elegant og lettvint følgesvenn – og erstatter alt fra reiseradioer til PC høyttalere. Anbefales. 3
Pris kr kr 3 995
Importør Neby Hi-Fi Concept
333 Musikkomtaler: Kurt Lassen favoritter
World Wibe Music
Jeg har efterhånden nævnt
mange links til god musik i
mine tidligere artikler.
Men der er ikke altid plads
til uddybende kommentarer, når det nu er selve
testemnet, i mange tilfælde
netværksafspilleren eller
USB DAC´en, som skal
bedømmes.
www.deutschegrammophon.com
har jo i mange årtier borget for sublime
indspilninger, både kunstnerisk, men
også lydtekniske. Hvad mange måske
ikke ved er, at deres site også har en
radio afspiller! Den finder man ganske
enkelt øverst på siden, kaldet DG Radio.
Derefter åbner der sig et nyt vindue i
din computer, og outputtet fra den er
på minimum 48 kHz når musikken
spiller. Kan du ikke lide det du hører,
klikker du bare, i samme vindue, på
”Next Album”, og vupti hører du noget
andet. Det er utroligt så godt det fungerer, uden ventetid - og udvalget er stort.
Under ”New Realeases” er der nogle
gange små video film, som viser lidt
om kunstneren og hans /hendes musik.
Man kan nemt bruge lidt tid på tyskernes hjemmeside, og der er rigtig meget
som man ikke lige får øje på ved første
besøg, som kan være nyttig information. Desværre kan man tilsyneladende
ikke lytte til musikken (dvs. de enkelt
numre/sange) før man køber den.
www.iTRax.com
Udover at man kan downloade en
masse højkvalitets- og opløselige sange,
kan man på iTrax finde en oversigt
og forklaring over alle de forskellige
formater som der efterhånden findes,
fx de af os alle så kendte formater som
E-CD og HD-S?!
Musikken er også god: Vi lyttede bl.a.
til bandet Vantage Point, som kommer
med en forrygende dynamik, så det
nærmest sprøjter ud af højttalerne.
Anbefales!
På nogle af albummerne kan man
endda vælge om man vil høre 5.1 lyden
som ”tilskuer”, eller at man sidder ”on
stage”. Se DET er ikke set/hørt før. Derudover kan man hente musikken i fx
MP3, Dolby Digital, WMA Pro, WMA
Lossless eller PCM 96/24!
Udvalget er stort, og det er i modsætning til mange andre online shops ikke
begrænset til klassisk eller jazz musik.
Klik ind på dette site, det er for fedt!
https://www.hdtracks.com
er en del af Chesky brødrene´s bud på
højkvalitets musik i høj opløsning. Der
er fx titler og kunstnere som Jazz at
The Pawnshop, Ray Charles, Alisson
Kraus, Diana Krall, Steely Dan….. bare
for at nævne nogle få…. Og det er ikke
bare opskalerede (læs software optimerede) numre, men den ægte vare, påstår
de selv.
I skrivende stud er det Rolling Stones
store bagkatalog, som dukker op, og så
har de en del fra Chandos og Verve.
Online butikken accepterer nu også
at man betaler med PayPal, således at
også kunder fra Europa kan handle der.
www.RadioParadise.com
Stationen streamer musik uden irriterende studieværter som konstant snakker ind imellem numrene, og det endda
i ”HD” kvalitet (=192kBs). Det kræver
nyeste version af WinAmp eller VLC
(Mac). iTunes understøtters ikke endnu
påstår de. Jeg fik det dog fint at virke
med min iTunes. Og når musikken
spiller, kan du klikke på coveret, og en
ny side åbnes med en masse information, links til Wikipedia, kunstenerens
hjemmeside, bruger bedømmelser, og
direkte links til at købe musikken fra fx
Amazon eller iTunes.
De sender fra byen Paradise, Californien, og lægger stor vægt på at de IKKE
bruger computer genererede playlister,
men blander musikken ud fra deres
eget humør. Sangene er oftest musik til
aldersgruppen 40+ og der er minimal
snak imellem numrene. Og bestemt
INGEN reklamer at blive irriteret over.
Så det er AOR (Adult Orienteret Rock),
lidt Springsteen, Dylan, og vi hørte
endda lidt Svenske Sofie Zelmani sidst
vi klikkede ind på siden. Radio Paradise
findes også som en yderst velfungerende App til den mobile afspiller. Og
også denne giver en masse nytting
information når du klikker på coveret.
Anbefales på det varmeste.
www.highresaudio.com
er en ny tysk side med masser af
skønne downlaods. Mange af disse
kender læsere af Fidelity allerede, fordi
Norske 2L er repræsenteret ret kraftigt.
Alligevel overraskes vi af fx den tyske
kunstner Carsten Mentzel og hans
“plade” Stardelay”. Prøv at smuglytte
til hans nummer Thoughts & Words.
Det er jo fantastisk smukt, lige dele trip
hop, jazz, pop, Ambient bliver blandet
i gryden af den store kok Mentzel, og
menu´en er blevet særdelse spiseligt.
Behøver vi at nævne at mandens vokal
kan spænde over tre en halv oktav, og
han spiller de fleste instrumenter selv.
Og selveste Sade gæster på nummeret
It Could Be Sweet. Denne indspilning
er kun på 44.1 kHz, de fleste andre
nyere udgivelser er på 96 kHz. Eller lyt
til fx Debussy´s Le Sacre du Printemps
med Jonathan Darlington i hele 192
kHz, DET lyder godt, og musikken er
fantastisk godt optaget og gengivet.
Men udover musikken er der også en
masse facts om turné-er og andet om
kunstnerne.
Hvis denne artikel har faldet i
læsernes smag, vil der i næste udgave
komme endnu flere links.
God fornøjelse! 3
63
333 Entreq Vibb-Eater Maxi 4 kg dempemus:
Husmus
spiser vibrasjoner
Denne musa fra Energy Transforming Equipment
i Sverige ser ut som om den kunne vært henta
rett ut av Disney-klassikeren Aristocats...
64
Gjesteskribent: Bjørn Tore Arstein
V
ibb-Eaterne finnes i størrelser mellom 1 og 6,5 kg,
for forskjellige utstyrsvektklasser- og hensikten
ligger i navnet. Disse gnagerne er
vibrasjonsdempere- fortrinnsvis til
høyttalerbruk, men de kan brukes på
elektronikk også. For de av dere som
har gnagerangst, finnes også en konisk versjon uten det søte musefjeset,
kalt Con. Standard farge er svart, men
både Vibb-Eater og Con kan leveres
i andre farger mot pristillegg Jeg har
her et svart beist på fire kilo, med
kledelig, rødt «skjerf» og gullfarga
værhår under snuta! Musulf er i bunn
og grunn en formsydd liten lærsekk
fylt med kobberbasert sand og små
edelmetallbiter.
Disse ingrediensene har til hensikt
å flytte egenresonnansen og andre
resonnanser i kabinettet opp til en
frekvens der de kan tas opp av vibbeteren, dø ut og konverteres til en
liten mengde varme. Samtidig skal
edelmetallet virke positivt på alle
magnetfelter i og rundt høyttaler
og elektronikk. Den økte vekten
gir bedre fysisk stabilitet og sikrere
akustisk avkobling både av baffelen,
elementene og mot underlaget, hevder
oppfinner Per-Olof Friberg..
Logisk teori
Den læresetningen jeg husker best
fra fysikken er: Energi kan ikke
forsvinne-bare gå over til en annen
form. Og dette er da også enkel,
logisk bølgeteori og akustikk! Hvis
elementet har gode arbeidsforhold og
stabile platttformer mister det mindre
energi i form av vibrasjoner som
ikke omsettes til musikk. En demper
som denne veier ned og stabiliserer
kabinettplatene; de resonnerer ved en
høyere frekvens. Det gjør de skadelige
bølgelengder kortere, og vibrasjonene
klarer ikke lenger å få satt platene
i bevegelse med samme energi som
de hadde til rådighet uten demping.
De vibrasjonene som likevel er til
stede, samles i toppen på kassa, der
de går ut og opp i demperen. Edelmetallene fungerer ifølge oppfinneren
som en ekstra skjerming ved å fjerne
restmagnetisme i elektronikken, og
samtidig «rette til» høyttalerens magnetfelter = bedre kontroll.
Om magnetfeltet som virker på
svingspolen kontrolleres bedre, resulterer det i mindre tapt magnetenergi
og større «stempeleffekt» på membranen. Du hører altså mer av elementet,
og mindre til kassa. Sand har vært
brukt i dempeøyemed i uminnelige
tider, og vi veit at det fungerer i stativer o.l. Og hvor hadde elektronikken
vært uten metaller som kobber og
gull? Kombinasjonen burde fungere
oppå høyttalere også…
Musa preiker!
Det tar ikke lang tid før poenget med
Vibb-Eater Maxi trer klart fram for
både ører og øyne! Noise Harvesterne
mine slutter nemlig helt å blinke i
perioder, noe som indikerer ei dønn
stille strømlinje! Det har jeg prøvd å
oppnå i flere år med mer eller mindre
hell. Det er klart at også Monster,
Furutech og hovedpadda fra serbiske
DeZorel hjelper i så henseende, men
dette lover bra for musas fremtidige
husly på beste østkant! Plutselig
oppfører den mindre Aego M høyttaleren seg mer som de større brødrene
sine, og jeg hører mer av det som AE
Aelite 1 kan presentere! Det vil si at
femmeren i bånn på Aego oppleves
som minst en åttetommer, ettersom
kabinettet nå er ordentlig tungt og tydeligvis skikkelig dempet! Elementet
flytter luft. Punktum. Dette fungerer,
for pokker..bassen har mer kontroll
og faktisk et hint av autoritet. Kabinettresonnanser er så godt som fraværende, og du må legge hånda på kassa
for å merke dem. Jeg har liten grunn
til å tvile på utstrekningen også. Her
må da minst være belegg for de oppgitte 50 svingninger i sekundet som er
femmerens nedre grense!
Smørsida opp
Men så var det smørsida, da! For det
Vibb-Eater gjør oppover i frekvensene
er minst like bra! Stemmer, fokus og
instrumentering er mer naturlige,
grunnet en enda mer eksemplarisk
mix av sammenhengende og stor lyd
enn det som er tilfelle uten demping.
Her er en gjennomsiktighet, punch
og dynamikk langt over det du kan
forvente ift pris, og ikke minst tilfører
Maxi’en en RO over HELE presentasjonen som jeg på langt nær merka
like godt i den udempede utgave av
Acoustic Energys minste sett. Et fravær av fnidder, tror jeg Herr Redaktøren ville sagt.
Det gjør at det blir enda morsommere å bruke dette settet til musikk
også, selv om det fortsatt har iboende
begrensninger som må tas hensyn
til. Det er bare som om musa har full
kontroll over begivenhettene, og sitter
og forteller- rolig og bestemt- om hva
slags musikk du hører på gjennom et
allerede knallbra system! 2 hakk opp
for engasjement!
På film fortsetter moroa på samme
måte. Walts gamle klassiker om
jazzkattene låter tøft som toget! Louis
Armstrong tolker hornet til gjenglederen Scat_Cat, som faktisk låter Armstrong. Og med CSI på skjermen viser
Aego et mildt sagt oppsiktsvekkende
trøkk i dialogene, noe som også har
med de velbygde satellittene å gjøre.
Uten demping var det langt fra så
ryddig i overgangen mellom bassmodul og satellitter, selv om definisjonen
i dette området var meget bra også
før Vibb-Eater ble satt til å jobbe her.
Dette fjerner bare all tvil som måtte
være igjen vedrørende settets egentlige kvaliteter!
Famous Last Words
Jeg sa om Aego M at det er et ekstrasystem, beregna på moro- med potensial til kjempeopplevelser for en svært
lav pris! Det gjelder fortsatt, også
uten demping! Det eneste negative jeg
kommer på i tilfellet Entreq Vibb-Eater Maxi er prisen: 1700 kr paret. Når
det, tross litt overkill, fungerer som
hos meg, kan jeg ikke gjøre annet enn
å anbefale dem varmt! Heldigvis kan
og skal du (egentlig) tilpasse til både
vekt og system, og gjør du det, kan du
glede deg! Disse musene forteller deg
mer enn gjerne litt om hvilket anlegg
du egentlig har! Og overkill er som
regel bare moro innen Hi-Fi.
Det høres kanskje litt merkelig ut
å bruke minst trekvart tusenlapp på
finpuss av et sett som Aego M, men
faktum er at du kommer til å bli enda
mer glad i det dersom du over tid jobber med det som bor i denne engelske
juvelen. Det er DET Vibb-Eater er så
gode til å hente ut. Og aksept fra resten av husstanden er garantert. Dette
uansett hvilket annet anlegg du måtte
velge å la «husmusene» jobbe i! 3
Pris:
Entreq Vibb-Eater Maxi
NOK 1.700 / par
1 kg VE Ultra: NOK fra 750 stk
Import: PM Audio, Nodeland
Gjesteskribenten
indikerer at vi trykker stoff, eventuelt utdrag av
innsendt stoff som ikke er bestilt eller avtalt, og
som ikke nødvendigvis reflekterer redaksjonens
holdninger og erfaringer. Men det kan så absolutt
være riktig for det!
Og dette er for enkelte en klar søknad som fast
skribent i Fidelity etter eventuelt litt mer praktisk
erfaring. Så kjør debatt! Vi trykker kommentarer i
neste blad om dere sender synspunkter rundt
vignetten ”Gjesteskribent” til redaktør.
65
333 Fragoso forsterkersett fra Norge:
Hørbar Aura?
Noen mener at auraen er synlig. Men at man kunne høre den, var i hvert
fall ikke jeg klar over før Aura Fidelity var trygt plassert i racket med
både pre og power. Om det ble overnaturlig bra lyd? Les og lær!
Av Håkon Rognlien
A
ura Fidelity er et relativt nytt merkenavn i våre
kretser, de er konstruert og bygget av Joaquim
Fragoso, en herre med lang fartstid og ditto
erfaring, og selv om hans opphav ikke er fra
den norske steinrøysa, må vi vel kalle merket for norsk.
I Bærum bygger han altså for- og effektforsterker, samt to
integrerte. Han har tatt ut patent på enkelte av løsningene
som er benyttet, og mener han har funnet nye og bedre
veier til godlyden, blant annet ved hjelp av sitt multicellesystem, der 8 kanaler jobber parallelt og møtes først ved
høyttalerutgangene. Mer om dette og andre tekniske
løsninger for spesielt interesserte på Aura Fidelitys
hjemmesider.
Byggverket er i seg selv relativt konvensjonelt, men
har allikevel en særegen stil med sine messingdetaljer,
spesielt er volumkontrollen karakteristisk for Aura
Fidelitys utseende.
Kjøkkenbenkens forbannelser
Aura Fidelity føyer seg inn i rekken mikrobedrifter som
produserer svært gode forsterkere her i landet. Fordelen
med denne type bedrifter er fokus og erfaring som
66
manifesterer seg direkte inn i produktene. Likeledes blir
da ulempene at det ser ut til å være vanskelig å skille
mellom produktutvikling og produksjon. Rett som det er
dukker det opp en ny idé, og vips har vi et produkt som
etter sigende er «mye bedre» enn den som ble laget sist
uke. Denne testen understreker da også dette fenomenet.
Først fikk Fidelity en effektforsterker det viste seg å være
en mindre feil på, deretter ble vi overlatt et komplett nytt
sett. Dette ble stående noen uker før undertegnede tok de
med seg, men etter å ha gjort meg klar med det aller meste
av tester, var min santen innmaten i både forforsterkeren
Deriva og effektforsterkeren Dual byttet ut til noe mye
bedre, gitt! Så da var det på’n igjen. Nå hadde jeg i det
minste fordelen av at jeg kjente forgjengerne svært så
godt etter å ha brukt dem en måneds tid, så jeg kunne forhåpentligvis detektere eventuelle forskjeller. Nå viste det
seg dessuten at den kreative konstruktør også hadde kommet på en genial måte å bygge RIAA på i mellomtiden, og
dermed var dette også implementert som en prototype.
Vi kan med andre ord anta at det ikke er helt det samme
som blir å finne i kommende modeller. Kanskje.
Da kan jeg begynne med å si at det settet jeg spilte på
først var absolutt bra produkter, dynamiske og fine, bra
kontroll og oppløsning. Jeg var spesielt fornøyd med
forforsterkeren. Skal det pirkes på mangler, så var det noe
med skyvet i mellombassen jeg kunne tenkt meg mer av,
dessuten kunne jeg nok gledet meg over en enda glattere
og mer utstrakt topp.
Forforsterkerutfordringen
Så skjedde da også nettopp det jeg ba om i det jeg satte
inn de to siste inkarnasjoner av Auraene i racket. I tillegg
var det nå enda heftigere dynamikk og enda bedre klanglige kvaliteter. Så da er det lov å juble mer enn bare litt!
Testene viser meg at det faktisk er Deriva, forforsterkeren,
som er stjerna her, selv om også effekttrinnet har tatt noen
små steg i retning noe mer skyv og kraftigere gjengivelse,
samt en anelse mer åpenhet. Men jeg skal få innrømme at
de morsomste resultater kom da jeg lot Aura Deriva drive
et annet norsk effekttrinn i form av klasse A-forsterkeren
Musical Innovation MI 9, da tok det virkelig av!Ikke sånn
å forstå at Malmins effekttrinn er åpenbart bedre på alt,
men skyvet og dynamikken får virkelig vinger når Aura og
MI deler jobben seg i mellom.
Jeg nevnte den opprinnelige forforsterkerens styrker,
disse har nå altså blitt enda bedre. Jeg lar meg virkelig
imponere over det naturlige klangspekteret Aura Fidelity
Deriva varter opp med, normalt hører sånt hjemme enten i
dyrere prisklasser, eventuelt på renrasede rørkonstruksjoner. Med denne forforsterkeren tror jeg vi skal friskmelde
de norske forforsterkerne også; først hadde vi den kraftige
og detaljerte (aktive) Dynamic Precision-pre’en, deretter
kom den dynamiske og hurtige Musical Innovation MI 11,
og nå har vi altså den klangfulle Aura Fidelity Deriva med
oss på laget. Alle disse representerer svært gode forforsterkeralternativer priset under 30 000,-, og dette har faktisk
vært norske konstruktørers akilleshæl i alle år!
Men før jeg forteller om lydopplevelser og lykkelige
stunder, må jeg få komme med litt harsk kritikk av et
spesifikt punkt på denne forforsterkeren. Den er meget
skeptisk til verden omkring seg. Sett på flat-TV’n, og den
begynner umiddelbart å frese. Ringer mobilen din, sier
pre’en fra selv før telefonen har sagt så mye som et pip.
Likeledes er RIAA’n nokså klar på at andre strømforsyninger
i nærheten er svært uønsket. Litt mer støyskjerming hadde
vært på sin plass, Fragoso!
67
333 Fragoso forsterkersett fra Norge:
Musikkglede!
Satt sammen, godt plassert og koblet sammen med kabler
av god kvalitet fra Chord Cable Co. har vi altså nå en svært
klangrik og detaljert kombinasjon med bra skyv og kontroll.
Totalbildet er en anelse avslappet, dette er ikke på noen måte
negativt ment, snarere en poengtering av at det ikke er frempå og komplisert på noen måte, rent lyttemessig. Alle typer
musikk har gode kår, jeg merker meg rett nok at akustiske
musikktyper velges oftest, noe som tyder på at innsyn og
eleganse har vært ledestjerner i konstruksjonen, i stedet for å
tilfredsstille behovet for rå kraft, brutalitet og fedme. Og det
er faktisk helt greit, de fleste hifi- og musikkelskere har vokst
ut av den smørja der, kanskje bortsett fra undertegnede og et
par andre som sloss sin håpløse kamp mot alderdommen, da.
Hageparty
Stanely Clarke Trio får åpne ballet med skiva «Jazz in the
garden», der den veletablerte Clarke virkelig lar den talentfulle og sjeldne planten, japanske Hiromi, virkelig briljere
med sitt piano. Hun kaster seg over en fantastisk jazzversjon
av en tradisjonell japansk folkesang med navn «Sakura Sakura» uten å tvile. Denne stilarten, om enn den er en anelse eksperimentell og komplisert, er virkelig hjemmebane for Aura
Fidelity. Pianoets klangfarger legger seg som en sommerfugl
over musikkstykket, Clarke’s bass bygger elegante støttepilarer, Lenny White’s trommer flyter og smekker oss passe
hardt fra alle vinkler, og med alle klanger intakt. Innsynet er
totalt, cymbalene svever i den åpne luften, pianoet synger.
Dæven, hvor herlig hifi kan være noen ganger!
Men Dream Theater, da? Jo, dette står seg. Her hadde
det i min verden hjulpet med enda mer (overdrevet) skyv
og fedme i bunn, men ville da Clarke-skiva fløyet med slik
eleganse? Jeg tviler på det. «A nightmare to remember» blir
slett intet mareritt å lytte til, snarere litt snilt og mindre
skremmende enn det av og til kan være. Men visst er det
tøft! Må du har mer pondus, er det da intet problem å koble
til et par moderne Monitor Audio, for eksempel! For selv
om jeg har svake innsigelser, skal jeg allikevel poengtere at
de svært så høflige Kudos’ene viser seg som temmelig mye
slemmere enn normalen, når Aura Fidelity’s kontrollbehov
viser seg i fullt monn.
Gøy!
Avslutningsvis nevner jeg SACD-sampleren fra Pentatone, en
rad klassiske perler er samlet på denne flotte skiva. Spiller vi
Mozart’s lettbente hornkonsert i D, flyter det så lekende og
elegant av sted, at jeg griper meg selv i å flire lykkelig gjen-
tatte ganger. Dette er gøy! Går vi så over på Rossini og hans
prelude til «Barbereren i Sevilla», blir den nevnte beherskelsen i grunntonene nokså tydelig. Høres dette på større
anlegg, oppdages at det er en sånn kraft i fundamentet, at du
virkelig føler størrelsen på kroppen, nærmest. Her blir det
litt tynnere nederst, så vi ikke får denne fysiske opplevelsen
av stykket. Men så luftig, lekent og klangrikt!
RIAA
Det var denne prototypen av en RIAA, også, ja. Fragoso lar
så vidt jeg forsto forforsterkerdelen arbeide litt ukonvensjonelt i forhold til hvordan RIAA’r normalt sett fungerer, men
resultatet er i hvert fall svært oppløftende. Det er et rent
MC-trinn, uvanlig nok, uten innstillingsmuligheter, så her
bør du innhente litt forhåndsopplysninger før du handler
inn. Jeg nevnte litt om støy, så lenge du kan holde den passe
langt unna store strømforsyninger og annen stråling, er den
faktisk svært så stille. Igjen er det klangen som slår meg som
helt fabelaktig, ofte er jo dette også en forse i platespilleren,
så her får man full uttelling. En anelse mørk klang i presensområdet skaper noen små utfordringer med samklang mellom herrestemmer og sånt, men det er virkelig bagateller. Jeg
vet ikke med sikkerhet hva RIAA’n skal koste og kan således
ikke si stort om lyd/verdi koeffisient, men kan i hvert fall si
at den slett ikke gjorde seg bort i sammenligning med min
svært påkostede Audio Valve RIAA. Sistnevnte har selvsagt
et lite forsprang på enkelte disipliner, men dette skulle vitterlig bare mangle! Med Benz L04 pickup var resultatene så
oppløftende at jeg nesten måpte i det Mari Boine klinket til
med sin stemmeprakt. Det er lite som bremser i den RIAA’n
her, altså!
Tøft gjort!
Det er jaggu friskt å satse i hifi-bransjen i 2011. Nå, som
folket tror at en blurayspiller til 795,- fra nærmeste supermarked, paret med en receiver fra pall til 1995,- på Elkjøp, er
veien til lydmessig nirvana. I dette sludderet av et marked
skal altså entusiaster som Joaquim Fragoso, Knut Lauvland
og Roar Malmin forsøke å skaffe seg et levebrød. Jeg misunner dem ikke. Men som jeg beundrer deres mot, og det de får
til på hver sin «kjøkkenbenk» i dette landet! Igjen sitter jeg
med et helnorsk produkt i min stue og kjenner så inderlig
vel hvor urettferdig verden er. For denne kombinasjonen av
musikkglede og emosjonsformidling er en stadig sjeldnere
vare, og kun et lite mindretall har i det hele tatt anelsen om
hva vi prater om. Så med en helhjertet anbefaling av en sabla bra effektforsterker og en fantastisk forforsterker er det i
grunn lite annet å si enn: Velkommen Aura Fidelity! 3
Aura Fidelity Deriva Mk 2 forforsterker:
Kr 19.900 (antakelig + tillegg for RIAA)
Aura Fidelity Dual Mk 2 effektforsterker:
Kr 34.900
Produsent: Aura Fidelity, Bærum
68
Tannoy Definition
en moderne klassiker - redefinert!
DC8
31.995,DC8T 44.995,DC10T 54.995,per par
DC10T er faktisk den totalt sett mest vellykkede
høyttaleren jeg har hatt i mitt lytterom, hvilket faktisk sier en del...
det er nesten uforskammet at de ”bare” koster 55.000,-”
“Tannoy
Håkon Rognlien, Fidelity 4/2010
ENTUSIASTBUTIKKEN FOR
HI-FI OG HJEMMEKINO
Grensen 9
T: +47 22 41 13 20
www.stereofil.no
Exotic
Audio
distributør
www.ExoticAudio.dk
[email protected]
tlf. +45 2562 5440
69
333 Dynaudio Contour S1.4:
Danskerne
vender tilbage
Testens emne er ikke den første standerhøjttaler fra Dynaudio, som har været forbi
Fidelity. Både Focus 110 og 140, samt den flere gange dyrere Confidence C1, har været
igennem møllen. Nu er turen så kommet til højttaleren lige i smørhullet: Contour S1.4
Af Kenneth Pilegaard
70
R
ettere sagt kræver Dynaudio ingen nærmere introduktion for Fidelitys læsere, så lad os gå direkte til
sagen. Contour-serien ligger komfortabelt placeret
lige imellem Focus og den næstdyreste Confidenceserie. Jeg har ved flere lejligheder hørt den lille
gulvmodel i Contour-serien, S3.4, og det har altid været et
dejligt og behageligt møde. Det har været på både Simaudio
Moon såvel som Bladelius, og trods naturlige forskelle i gengivelsen, har der begge gange været tale om en luftig, neutral
og lækker gengivelse, hvor der dog også har været plads til
såvel dynamik som tryk i de nedre frekvenser. Derfor faldt
det naturligt, nu hvor Fidelity har kigget nærmere på både
Focus 140 og Confidence C1, også at give Contour S1.4 et
seriøst lyt.
Som altid er byggekvaliteten i top, men dog er det også
tydeligt, at kvaliteten er højere på Contour S1.4 end på f.eks.
Excite X16 og Focus 140. Enhederne er, som på den eneste
standermodel i Dynaudios program, monteret på en aluminiumsplade, som skal sikrer bedst mulig afsæt for enhederne.
Det skader dog heller ikke kvalitetsindtrykket, og samtidig
sikrer det, at frontstoffet kan monteres uden de nødvendige
små huller i baflen. Win-win? Så absolut. De karakteristiske
enheder er som vi kender dem, og S1.4 virker i det hele taget,
som en trofast del af Dynaudio-familien. Det skal da også
vise sig, at heller ikke lyden falder langt fra stammen…
Forstærkerkrav
Dynaudios højttalere har aldrig ligefrem haft ry for at være
direkte letdrevne, og jeg har da også set selv enorme McIntosh forstærkere få sved på panden i samspil med nogle af
de større modeller i Dynaudios program, blandt andet den i
Fidelity tidligere testede Consequence Ultimate Edition. Det
samme gør sig også gældende med S1.4, som på ingen måder
fandt sig mættet af de 2x60 watt, som den lille integrerede
Zero LE mk.3 fra LFD leverer og som plejer, at være nok til
at drive mine Neat Ultimatum MFS’ere. Selvom LFD/Dynaudio kombien bestemt var vellydende, så var det bare ikke
sammenligneligt med hvad der skete, når den blev skiftet ud
med en Gamut D200 på over 2x200 watt i 8 ohm. En langt
mere kontrolleret og dynamisk gengivelse, som i det hele
taget bare gav S1.4 de spillevilkår den fortjener. Mindre end
Gamut’en havde nok kunne gøre det, men undervurder i
hvert fald ikke forstærkerkravene hvis du vil give S1.4, eller
nogle anden model i Dynaudios brede program, et seriøst lyt.
Stilhed fortæller alt
Det første jeg bemærker er en stilhed og ro, som får de vigtigste ting i lydbilledet til at fremstå naturlige og realistiske.
Stemmer står med såvel krop som tyngde, slaginstrumenter
med pondus og den rette vægt, strygere med flot samspil
imellem over- og undertoner – her er ikke noget der stikker af, alt hænger friktionsfrit sammen. Stilheden og roen
i lydbilledet gør det rettere sagt nemmere, at fokusere på
musikerne og deres instrumenter i lydbilledet – og det gælder både ved placering i et godt akustisk reguleret lytterum
(ved brug af Vicoustics hybrid-paneler; WaveWood) og i et
helt almindeligt, men større stuemiljø, hvor der ikke er gjort
noget særligt ved akustikken. Ved første lyt kan den stille og
sorte baggrund, godt få musikken til at fremstå som til den
lidt mørkere side, hvilket der dog som sådan ikke er tale om
– man høre blot kun musikken og ikke en masse forvrængninger og støj, som kunne forstyrre den. Det er f.eks. tydeligt
på nummeret Hunger fra Patricia Barbers album Mythologies, hvor den elektriske guitar er ”lagt” lige nøjagtig over
hendes stemme, hvorfor det meget hurtigt kan fremkomme
sammenmudret og irriterende. Men med S1.4 medvirker
den stille og sorte baggrund til, at både guitaren og Barbers
stemme står klart og tydeligt og fint adskilt fra hinanden –
en afgørende egenskab for rent faktisk, at kunne nyde nummeret. Det fremhæver dog ikke kun hovedingredienserne
i lydbilledet, men også baggrundsstøj fra live-optagelser
bliver gengivet naturligt og tydeligt, som f.eks. på Stan Getz
live-optagelse fra Café Montmartre i indre København, hvor
både host, service og ikke mindst den opstemte menneskemængde kommer flot til live i baggrunden.
Dybde og atter dybde
Efter også at have fundet frem til den optimale placering
af højttalerne (noget der ikke er synderligt svært – i mit
tilfælde, en god afstand til sidevæggene, ca. en meter til
bagvæggen og med et let toe-in) var det næste i rækken af
bemærkelsesværdige karaktertræk, højttalernes evne til at
skabe (eller skulle jeg måske heller skrive: afsløre) en utrolig
dybde i lydbilledet. Tag f.eks. nummeret Fever fra Eva Cassidys album Imagine – her går slaginstrumenterne, Cassidys
smukke stemme og ikke mindst den storslåede akustik på
optagelsen op i en højere enhed, ikke mindst fordi den bredde og dybde, som S1.4 formår at gengive virkelig giver en
følelse af fysisk tilstedeværelse. Det samme gør sig gældende
på Roger Waters Amused to Death, hvor den godt nok noget
mere syntetiske, men stadig storslåede dybde på nummeret
Too Much Rope igen fornemt demonstrerer højttalernes
evne til at vælte bagvæggen og lad musikken udfolde sig
også bag ved anlægget.
Da jeg tilbage i High Fidelity i 2009 anmeldte Dynaudios
dengang nye standerhøjttaler X16 fra deres mindre serie
Excite, var jeg utrolig glad for dens neutralitet og friske spillestil, men synes dog alligevel den faldt lidt til kort, når den
skulle gengive det akustiske rums karakter på en klassisk
symfonisk optagelse. Med Contour S1.4 er vi rykket et par
modeller op i rækken, og det er bestemt også tydeligt i den
klassiske genre. Tag f.eks. en Sony Premium Gold optagelse, som den af Beethovens symfoni nr. 5 og 6 ”pastorale”
dirigeret af Bruno Walter. På denne optagelse brillerer S1.4
smukt med sin sorte og stille baggrund, som giver god plads
til det udøvende orkester og ikke mindst den gennemgående
optagestøj fra den 50-60 år gamle optagelse, og også den
fornemme dybdegengivelse gør det muligt, fint at fornemme
akustikken fra de daværende omgivelser. Selvom S1.4 altså
utvivlsomt er i familie med X16, så er der også tydelige klasseforskelle, som så absolut udspiller sig til den dyrere spillers
fordel. Her er simpelthen mere fylde, mere kontrol og ikke
mindst en, i langt højere grad karakterfuld gengivelse.
Frit fra boksen
Da Morten Nielsen fra Dynaudio var forbi lytterummet med
højttalerne fortalte han, ganske interessant, om hvordan
metalbaflen på Contour S1.4 giver enhederne et generelt bedre afsæt, hvilket skulle give lyden en langt bedre frihed fra
selve kabinettet. Selvom frihed ikke er noget jeg direkte har
savnet i mindre og billigere Dynaudio standermodeller, så
var jeg da alligevel spændt på at høre denne forbedring, som
efter få lyttesessioner snildt kunne erklæres en realitet. Den
føromtalte frihed fra kabinettet udspiller sig mest af alt, som
en attribut til at få højttalerne til at forsvinde i lydbilledet.
Det vil rettere sagt ikke være let med bind for øjnene, at udpege hvor højttalerne præcist er placeret. Det er naturligvis
en kvalitet, som klæder alle musikeksempler, men det er specielt tydeligt på f.eks. Niels Lofgrens nummer Mud In Your
Eye på hans kendte album Acoustic Live, hvor de skiftende
strengeanslag og kasseanslag står både klart, tydeligt og frit
fordelt bredt udover hele lydbilledet. Et kasseanslag skifter
hurtigt til et strengeanslag uden fornemmelsen af forvrængninger eller farvninger fra selve kabinettet, og det samme
er gældende med Lofgrens stemme, som, trods ikke verdens
smukkeste, står fint og lettere hæst i midten af lydbilledet.
Men for at det hele nu ikke skal fremkomme alt for euforisk, så har jeg da også visse kritikpunkter, som f.eks. kanten
på kasseanslaget, som jeg godt kunne ønske mig en smule
skarpere og med lidt mere huld igennem. Når f.eks. jeg lytter
til samme nummer på Neat Ultimatum MFS, så fremstår den
øvre mellemtone en smule mere kontant og diskanten
71
333 Dynaudio Contour S1.4:
står S1.4s mellemtone en smule mere fyldig og en del mere
tør i karakteren. Om det rent faktisk er fordi den er mere
fyldig er ikke umiddelbart nemt at gennemskue, da det også
kunne skyldes den lidt tilbagetrukne og meget afslappede diskant. Ikke desto mindre så er det på f.eks. Katie Meluas album
Piece by Piece tydeligt, at Meluas stemme har en smule mere
vægt på S1.4, hvor den på MFS er mere præcist optegnet og
bedre defineret, men knap så vægtig i fylden.
Det får mig til at tænke på, da Rolf-Inge Danielsen tilbage
i Fidelity nr. 1/2009 testede Neat’s Momentum 3i – her var
konklusionen ligeledes, at Focus 140 præsenterede musikken
med mere vægt, hvor Neat’erne var lettere på tå. Jeg sidder
lidt med samme fornemmelse. Både mellemtonen og særligt
det øvre basområde bliver med S1.4’erne præsenteret mere
vægtigt og på en måde lidt mere ”fysisk”, trods Neat’erne både
kan gå dybere og i ekstremerne fremstår mere kontrollerede.
Alt i alt er jeg ikke i tvivl om, at den dobbelt så dyre Neat MFS
er en bedre højttaler, men hvis du særligt godt kan lide, at få
præsenteret musikerne i deres fysiske form imellem højttalerne, så byder Dynaudio så absolut englænderne op til dans.
Authentic fidelity?
Jeg har allerede været en del inde på det, og mange af de
førnævnte træk bidrager da også til det. Dynaudio lover
som altid autentisk troværdighed, hvilket i dagens mylder
af markedsføring egentlig ikke fremstår så enestående, men
som de alligevel har formået at bygge et meget stærkt brand
op omkring. Det kan selvfølgelig til dels skyldes, at de lever
op til løfterne. Med en utrolig stille og sort baggrund, et flot
dimensioneret lydbillede særligt i dybden og en gengivelse
der i høj grad frigiver sig fra selve højttalerne, så sigter Contour S1.4 da tydeligvis også efter målet. Men hvordan med
klangbalancen? Som jeg også tidligere nævnte kan man godt
forledes til at opfange klangbalancen som til den mørkere
side af skalaen, dels grundet den meget stille baggrund og til
dels på grund af en meget afslappet og, i toppen måske lettere
tilbagetrukne diskant. Spørgsmålet er hvornår en klangbalance er neutral? Med mindre man direkte vil gøre sig nytte
af måleudstyr, kan det vil kun sættes i forhold til live-musik.
Personligt synes jeg, og her mener jeg i forhold til min egen
indre reference, at den en smule tilbagelænede diskant bidrager til en klangbalancen der er neutral, men dog alligevel med
et lettere mørkt karaktertræk - hvilket klæder
den. For på samme tid
leverer S1.4 en neutralitet, men samtidig
vægt, i mellemtonen
og bassen, som får hele
klangbalancen til at
føles utrolig helstøbt
og velafbalanceret. Det
leder mig hen til hvad
jeg lagde ud med: er
gengivelsen autentisk
og troværdig? Naturligvis er ingen højttaler
hundrede procent autentisk og det er i hvert fald slet ikke noget man opnår med et
sæt standerhøjttalere til lidt over 20.000 kr., men når det så er
sagt, så leverer S1.4 noget af den mest autentiske musikgengivelse jeg har hørt i denne prisklasse. Så, jo – S1.4 lever rigtig
fint op til Dynaudios allestedsnærværende slagsætning.
«En utrolig stille og sort bag-
lidt mere krisp, hvilket
i hvert fald klæder denne
type musik, som helst skal
bibeholde sin naturlige
energi og dynamik og ikke
blive alt for tilbageholden.
Ikke at S1.4 ikke kan være
dynamisk – det kan den
skam sagtens – den har
bare en meget fin og jævn
øvre mellemtone og diskant, som godt ved noget
musik kan savne lidt kant
og sprødhed. Til dels en
smagssag, men også et
spørgsmål om genre og ikke mindst det resterende anlæg.
Men tilbage til friheden. Jeg har som sagt aldrig direkte
savnet frigjorthed hos Dynaudios øvrige standerhøjttalere,
men S1.4s forsvindingsegenskaber bidrager til ikke kun et
meget sammenhængende og realistisk lydbillede, men også
til en lav farvning, der igen er med til, at føre den op på et
højere niveau end de mindre modeller.
grund, et flot dimensioneret
lydbillede og en gengivelse
der i høj grad frigiver sig
fra selve højttalerne
Fyldig og tør vokal
Noget jeg kun kort har berørt er S1.4s mellemtone, som
ligesom resten af frekvensspektret nyder godt af de tidligere
nævnte kvaliteter. Hvis jeg skal lave en direkte sammenligning med, den godt nok dobbelt så dyre Neat MFS, så frem72
»
Konklusion
Det har endnu en gang været en fornøjelse, at have haft besøg
fra Dynaudios efterhånden omfattende vifte af standermodeller. Det er tydeligt at S1.4 rent evolutionært er klasser bedre
end sine mindre og billigere brødre. Den leverer en utrolig
velafstemt og helstøbt gengivelse, hvor klangbalancen og
fornemmelsen af fysisk tilstedeværelse i lydbilledet, sørger
for en overvejende autentisk oplevelse af musikken.
Forbedringerne i selve kabinetkonstruktionen har også
betydet, at musikken i højere grad er sluppet fri af
højttalerne og lever sit liv ikke kun imellem, men også
rundt om dem. Absolut fortrinligt – men det har sine
betingelser. Selvom selve placeringen af højttalerne
ikke er noget puslespil, så skal forstærkerudstyret være
i orden – S1.4 er på ingen måder letdreven!
På mange måder besidder Contour S1.4 en utrolig
svær rolle: den skal være tilstrækkelig god til, at være
knapt det dobbelte værd af Focus 140, men samtidig
skal den ikke være bedre end hverken Special 25 (som
fornyligt igen er sat i produktion for en begrænset periode) eller Confidence C1 – og oven i dette ligger den
i et prisleje, hvor konkurrencen indenfor standerhøjttalere er såvel mangfoldig som ubarmhjertig. Men trods
disse udfordringer har Dynaudio formået at skabe en
utrolig lækker og helstøbt højttaler, som samtidig evner
at leve op til Dynaudio-navnet og karaktertrækkene
hos de øvrige familiemedlemmer. Et værdigt mevdlem
af familien, hvilket vel siger mere end selv de bedste
anbefalinger… 3
Pris pr. sæt:
Danmark: 23.000 DKK
Norge: 24.800 NOK
Sverige: 27.500 SEK
HIFI - HJEMMEKINO - BILSTEREO - SELVBYGG
dynaBel har agenturet på kabler og tilbehør fra
tyske in-akustik. Kablene får gode omtaler og er
ofte test-vinnere i sine klasser.
in-akustik har alt av kabler og tilbehør i alle
prisklasser, samt tweeks som absorbenter og
spikes.
in-akustik kabler leveres ferdig terminerte og
på rull i fire pris- og kvalitetsklasser. Vi ønsker
gamle og nye forhandlere velkommen med på
laget.
Teknisk
• Konstruktion: 2-vejs basrefleks
• Følsomhed (2,83V/1m): 85 dB
• Impedans: 4 Ohm
• Frekvensrespons (+/- 3dB): 41 Hz – 25 kHz
• Delefrekvens: 1900 Hz
• Dimensioner: 18,8 x 40,4 x 36 cm (BHD)
• Vægt (stk): 12,6 kg
• Finishs: ahorn, kirsebær, palisander og sort ask i ægte træfinér (andre finerer samt sort og hvid pianolak er tilgængelige på efterspørgsel)
Benyttet udstyr
• Marantz SA11S2 SACD afspiller
• Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret forstærker
• Pass Labs X1 forforstærker
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker
• Kabler fra Transparent, Nordost og Atlas Cables
dynaBel
Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no
333 Grado Prestige Silver 1 pickup:
Analog tidsreise
Har man hengt med på dette audiofilkjøret en stund, har man stiftet bekjentskap
med pickupelementene til Grado før. Hva har disse gutta å melde i 2011, tro?
Av Trond Torgnesskar
P
å det glade åttitall, lenge før
de begynte med hodetelefoner,
hadde Grado et imponerende
grep om markedet for rimelige
pickupelementer. Jeg husker fremdeles
hvor imponerende min brors Sansui
SR 222 låt med en liten, beige Grado
ytterst på armen.
Dette var lenge før prisene på
pickupelementer og alt annet hifiutstyr tok helt av , lenge før kabelnevrosene inntok hjerner og øreganger, og tiår før det ble vanlig å
produsere høyttalere til en million.
Dengang enhver kvisete femtenårings
våte drøm var et heftig stereoanlegg,
og en god platespiller kunne kjøpes
for en halv månedslønn. Gudene skal
vite at det er lenge siden.
Samtidig vet vi jo at de finnes der
ute. Produktene som gir avsindig mye
godlyd og ytelse for en ganske fornuftig sum med penger.Det er nettopp derfor jeg har tenkt å finne ut om Grado
fremdeles har grepet.
Moving iron
Den lille, svarte Prestige Silver 1 er en
MM- pickup, eller riktigere en Moving Iron- konstruksjon. Det er gamle
operasanger Joe Grados foretrukne og
unike prinsipp, som jeg av plassmessige hensyn ikke går nærmere innpå
akkurat nå. Den går i alle fall rett inn i
en standard 47 kOhm riaainngang, er
resirkulerbar i og med den utbyttbare
nålen, koster i underkant av tre femhundrelapper. Dessuten passer den i en
drøss med forskjellige armer fordi den
er ganske lite kilen på sånt.
Jeg har brukt den i min FR 64 og i
en innlånt Wilson-Benesch Circle/ACT
0.5, og for anledningen rett i en liten
Audion rørbasert riaa som jeg forresten
lover å komme tilbake til i neste nummer. Det ble også tid til en runde i en
tilårskommen Rega Planar 3, noe som
er nødvendig når man prøver en Grado.
Mer om det senere.
Det er ikke så vanskelig å forstå at
Gradokameratene er en ujålete gjeng.
74
Hverken emballasje eller pickup ser
særlig imponerende ut, man begriper
fort at pengene er brukt der det
monner. Heldigvis!
Gradoen fikk noen timers oppvarming før lyttingen tok til, og jeg
begynte med en variert, men sunn diett
av Tom Waits, Talking Heads, Jarrett/
Garbarek og selvfølgelig Pavarotti. Joe
Grado var som kjent operasanger, så
det skulle vel bare mangle.
Imponerende stort
Det skulle ikke mange taktene til før
det ble klart hvor stort denne lille
Gradoen låter. Lydbildet har rett og
slett imponerende dimensjoner. Jarrett
og Garbareks superklassiker «Belonging» får både skala og ikke minst et
alldeles imponerende nærvær. Det er
ikke mye akademisk distanse til musikken, den greier å trekke lytteren inn i
det som skjer. Imponerende!
Mellomtonen er veldig kommuniserende uten å være voldsomt åpen,
den har varme og klang, kroppslighet
og substans. Jarretts piano har virkelig
overbevisende størrelse, det er lett å
oppleve hvor stort og kraftfullt et flygel
virkelig er. Både Waits og Pavarotti
høres levende og fargerike ut, og lyden
har denne menneskelige faktoren over
seg som er det absolutt motsatte av en
mer mekanisk tilnærming.
Bassen har også en imponerende
evne til størrelse og pondus, selv om
det skorter litt på oppløsning. Den er
fast og kontant, men nyanserer ikke
med den samme lekende selvfølgeligheten som mye dyrere MC-konstruksjoner.
I den øvre delen av registeret låter
faktisk Prestige Silver 1 noe luftigere og lettere enn jeg ventet meg.
Jeg opplever på mange måter det
samme som tilfelle var med bassen,
den puster lett og naturlig, men har
sin begrensning nettopp på evne til å
nyansere. En fiolin låter «fiolin», men
sarte nyanser løftes ikke ut av rillene
på samme måte som med langt dyrere
elementer. Det er forøvig noe som gjelder enhver rimelig pickupkonstruksjon,
og ikke Gradoen spesielt.
Levende
Når det er sagt, gjør Prestige Silver jobben sin alldeles glimrende, og skaper et
stort, rimelig luftig og levende lydbilde. Dens sterkeste kort er utvilsomt
mellomtonen, som både har et naturlig
varmt anstrøk, sterk tilstedeværelse og
en befriende frodig naturlighet. Det
låter medrivende og ekte, og da blir det
så uendelig mye lettere å ikke henge
seg opp i det den ikke er like suveren
på. Det er det som kalles å spille musikk, mener jeg bestemt.
Sammenhengen og dynamikken står
til troende så det holder, og Prestige´n
har denne x- faktoren som best kan
beskrives som spilleglede. Det blir ofte
sånn når menneskene bak produktet
vet hva det går om, for å si det sånn.
Gradoen spiller det den blir foret
med med overbevisning, og har ingen
egentlig favorittgenre, men for å få den
til å tolerere klassisk musikk med mye
energi, måtte jeg justere meg litt forbi
fabrikkens anbefalinger om et stifttrykk på 1.5 gram. Det mener jeg er litt
i overkant optimistisk, i alle fall i de
tre spillerne jeg prøvde den i.1.8 gram
derimot, gjorde jobben på en mye mer
overbevisende måte, og orkesterets individuelle prestasjoner ble plutselig tydeligere. Å eksperimentere med stifttrykk
kan være en god ide, med andre ord.
Grado og Rega
En budsjettbombe som Gradoen
burde kunne være et opplagt valg til
en Rega,særlig fordi Gradoen liker seg
veldig godt i en RB 300, men sånn er
det dessverre ikke alltid. Om du noen
gang har hørt utrykket «Grado hum»,
refererer det til Gradoens tendens til å
plukke opp brum fra Regaens motor,
noe som blir tydeligere jo nærmere elementet nærmer seg platens utløpsrille,
og dermed motoren.
Det var riktignok knapt noe problem på
den innlånte 1995- modellen jeg brukte
litt, men det var svakt hørbart. Jeg vet
at dette heller ikke ikke nødvendigvis
er noe problem med nyere Rega-spillere, men det er likevel viktig å være
oppmerksom på.
Konklusjon
Grado Prestige Silver 1 er en overbevisende pickup med noen veldig gode
kvaliteter som ligger et godt stykke
over hva prisen skulle tilsi. Den spiller med en overraskende høy grad av
avslappet naturlighet, og det er lett å
se mellom fingrene (og ørene!) med
begrensningene. 3
Pris: NOK 1.500
Importør: Audio Media, Bergen
75
333 Aspara Acoustics HL 6:
76
Det akustiske
slektstreffet
Jeg har hatt besøk av en britisk slektning, nærmere bestemt det
yngste barnebarnet til mine ganske tilårskomne hornhøyttalere.
Hils på Aspara Acoustics HL 6.
AV Trond Torgnesskar
D
et begynner å bli noen år siden jeg først hørte
høyttalere fra Impulse, men de gjorde et så uutsletttelig inntrykk at jeg lette etter et eget par i årevis, og de står her enda. Ikke kan de sies å ha vært
særlig truet heller. Jeg har i alle fall ikke funnet andre høyttalere jeg liker bedre til eget bruk. Impulse Loudspeakers er
forlengst historie, men nå har herrene bak selskapet, Brian
Taylor og Julius Hyde kastet seg utpå igjen. Under navnet
Aspara Acoustics har de lansert tre modeller som vel kan sies
å være direkte etterkommere etter Impulsehøyttalerne fra
sent åttitall. Kan de nye skuddene på familietreet true den
gamle kjempen, tro? Jeg har hatt besøk av den mellomste av
bukkene Bruse.
Aspara HL 6 er en slank, liten søyle av en høyttaler, bestykket med en plastcoatet sekstommers bass/mellomtone av
papir, en Seasdome og et enkelt, men påkostet 2.ordens delefilter med komponenter og kabling fra Mundorf og Duelund.
Det slanke og dype kabinettet i lys eikefinish har en massiv
frontbaffel, mens resten er av finert mdf. Konstruksjonen er
etslags bakladet kvartbølgehornhorn, eller i det minste en
krysning mellom et bakladet horn og en transmisjonslinje.
Tiltenkt hornentusiaster med begrenset plass og et ekteskap de har tanker om at skal vare. Rent visuelt betyr det at
kabinettet skråner utover i etslags skjørt nederst, og har en
åpning i form av en mykt kurvet splitt. Det ser både elegant
og funksjonelt ut. No nonsense med ekstremt lav blingfaktor. Det eneste tilløpet til pynt er en aluminiumsring rundt
sekstommeren. Sokkelplaten er mattsvart, og er gjenget for
bruk av spikes. Terminalene er av kraftig WBT-type, og vi
snakker singlewiring.
Hele herligheten skal være en enkel last med en snill impedansekurve, og driftseffekten oppgis til 92 dB. Det burde jo
være mat for rørforsterkerfolket,skulle jeg tro.
Forarbeide !
Etter en samtale med Asparas Julius Hyde ble høyttalerne plassert ca 60 cm ut fra bakvegg, med generøs avstand til sidevegger og i det hele tatt på nøyaktig samme sted som mine egne
Impulse H2 vanligvis står. For å skåne parketten for banesår
brukte jeg ikke medfølgende spikes, men treconer fra Sound
Mechanics mellom sokkelen og gulvet. Det skulle vise seg at
HL-6 trengte betydelige mengder innspilling før de låt noe i
nærheten av hva de kan prestere. Regn med 350 timer som et
minimum! Noen ganger er det ubegripelig tidkrevende og ikke
så rent lite kjedelig å vurdere hifikomponenter! Om det skulle
være spekulanter der ute som hardnakket påstår at hifiutstyr
ikke trenger innkjøring, er det bare en ting å si. God bedring!
Nå har det seg jo sånn at jeg er en ihuga rørentusiast, og
da dreier det seg selvfølgelig (?) om trioderør og 300B. En
perfekt match i følge Hyde, og etter uker med hvitstøy, burnin-tjafs og hysterisk dype basstoner i loop på anlegget, tok
den seriøse lyttingen, også kalt moroa, til. Triodemonoblokker, rørpreamp og filterløs dac med rør på utgangen burde jo
representere gode partnere for en hornhøyttaler...
Sjel og detaljer
Første skive ut var et liveopptak hvor Martha Argerich spiller
Beethoven,og HL-6 viste fort at den kjenner slekta godt, for
å si det sånn. Lydbildet var kjempestort og uhyre dypt. Den
store , italienske konsertsalen ble skremmende tydelig opptegnet. Det er sånt jeg får gåsehud av, og den uteble såvisst
ikke her. Musikken hadde en voldsom spenst og en hurtighet
som skaper virkelig troverdige, levende lydbilder. Det blir lett
å begripe hvorfor det spilles som det gjør, og impulsvilligheten og spillegleden gir musikken et driv og et moment som
jeg innbiller meg er ganske vanedannende. Det låter live, det
låter troverdig og musikken har puls.
77
333 Aspara Acoustics HL 6:
Det er vel akkurat disse egenskapene jeg verdsetter så høyt
med mine egne høyttalere, og som er hovedgrunnen til at de
fremdeles står her. Jeg vil lytte til framføringer gripes av, og
som jeg tror på. Ikke musikkstykker jeg vet er hermetisert.
Det er noe både den fastboende bestefaren Impulse H2 og
gjesten Aspara HL-6 får til, og som ganske mange andre
høyttalere sliter litt med. Det låter som om musikerne er
påmeldt og tilstede. Som om de spiller for meg. Det heter vel
live på nynorsk, tror jeg.
Samtidig hadde Asparaene en gjennomskinnelig og veldig
detaljrik renhet over seg som ikke låt blodfattig på noen
måte, bare sømløst og ufarget. Masser av åpenhet som aldri
var forsert, bare naturlig. Mellomtonen var virkelig utrykksfull, og igjen bidro denne nesten påfallende renheten og
åpenheten, som tyder på en for en hornhøyttaler påfallende
mangel på kassebidrag, til en innsikt som fikk meg til å minnes mine gamle Quad ESL 63. Det er et avsindig kompliment
til enhver høyttaler, uansett hva den koster. Det er i det hele
tatt ikke mange høyttalere jeg har hørt som har en så frigjort,
ren og innsiktsfull mellomtone som HL-6. Sammen med en
skummelt realistisk evne til å gjengi akustikken i opptaksrommet, gjennomført
troverdige klangfarger
og et dynamisk driv det
er umulig å ikke la seg
imponere av, er det en
djevelsk god musikkformidler vi har med å gjøre
her. Den kan ikke matche
skalaen, bånndraget og
tilstedeværelsen til sin
digre bestefar, men er
bedre på renhet, innsikt
og sømløs sammenheng.
Dessuten har den en
egenskap enhver eier
av mindre høyttalere
vet å verdsette. Den forsvinner fullstendig, akkurat som en
minimonitor av klasse. Lukker du øynene når du lytter og
ikke har slurva med plasseringen, gis du digre lydbilder hvor
musikken befinner seg i rommet og høyttalerne ikke kan
«høres». Den som ikke lar seg imponere av sånt, tror jeg har
et akademisk forhold til lytting.
både med hensyn til plassering, avkobling mot underlaget,
kvaliteten på utstyret ellers og ikke minst et bevisst forhold
til innspillingstid å få ut potensialet her. Som så mye annet
av virkelig godt utstyr, gis det ikke ved dørene. Man kommer
ikke sovende til glimrende bassrespons fra HL-6, men den er
der, så mye er sikkert.
Who?
På dynamiske jazzopptak kunne HL-6 virkelig brilliere med
en bass som pustet fritt og var både tørr, levende og dynamisk som pokker, størrelsen tatt i betraktning. Den gjør ikke
strukturell skade på huset, men den går dypt og har den
samme tilstedeværelsen som resten av lydbildet. Den går
aldri og gjemmer seg i kassa, om du forstår hva jeg mener.
HL-6 evner å vise at bass ikke er dyp romling, men spenst,
fundament og utrykk.
Selv etter betydelig innspillingstid hadde mellombassen på
HL-6 riktignok en tendens til fortykning, men det avtok mot
slutten av testperioden, og jeg har fått rapporter fra pålitelig
hold om at det gav seg etter ytterligere bruk. Det gjelder å
ikke gi seg, høres det ut som!
Aspara HL-6 fikk både
Dylan, Foo Fighters,
Waits, Mozart og The
Who til å låte befriende
tilstede, og med betydelig dreiemoment. Ingen
av de involverte spilte
med brekket på, og for å
holde seg i bilverdenene
et øyeblikk til, hørtes
det ut som om musikken hadde litt mer av
en høyoktankvalitet
over seg. Det er detaljer,
dynamikk og spenst her
som går mange andre
høyttalere hus forbi, og som gjør at det er uforskammet
moro å lytte til musikk. Dette drivet og denne dynamikken
er i det hele tatt noe ethvert musikkstykke spilt med noe i
nærheten av nerve og innlevelse besitter. Det er bare ikke allt
utstyr som greier å frigjøre den, og dermed frarøver musikken mye av sin sjel. Aspara HL-6 krever nok litt av sine eiere,
men kvitterter med lyd som er både levende, dynamisk og
mer forførende enn de fleste er forberedt på. Og ikke minst,
selv om drivet er der, kan den kunsten å roe ned når den vareste tidligmusikken står på programmet. Det er aldri bånn
gass hele tida. Heldigvis ! Det er helt umulig å være musikkelsker og ikke like en sånn høyttaler, spør du meg.
«Det er i det hele tatt ikke
mange høyttalere jeg har
hørt som har en så frigjort,
ren og innsiktsfull
mellomtone som HL-6»
SEAS
Domediskanten fra Seas er en gammel og hederskront kjenning, og i Aspara HL-6 greier den kunststykket å være både
dynamisk , luftig og myk på en gang. Det låter som om det
er fri flyt, sikkert delvis på grunn av en enkel filterkonstruksjon med kvalitetskomponenter. Likevel har toppen en vár
mykhet over seg som kan kontrastere litt mot spensten
og dynamikken før man blir vant til den. Her er det mer
eleganse og varhet enn laserpresisjon som truer trommehinnene. Høyttaleren er preget av en forbløffende sammenheng,
og diskanten er intet unntak. Den er litt mer veloppdragen
enn den inverterte Focaltweeteren i H2, men den igjen har
samtidig noen «midt-i-trynet»-tendenser som Seasdomen
styrer unna. Selv om HL-6 har bøtter og spann med nærvær
over seg, sitter du likevel ikke ytterst på stolen på første rad
i konsertsalen. Perspektivet er litt mer tilbaketrukket, men
så får du jo også med deg mer av den rike akustikken på den
måten. På kanten av stolen sitter du nok likevel. Så bra låter
det nemlig!
Men troverdighet dreier seg om mye. Musikken må ha fundament. HL-6 låter raskt og impulsvillig nedover også, og går
langt dypere enn størrelsen skulle tilsi. Den kan låte påfalllende maktfullt og frigjort i bassen, men det kommer ikke
av seg selv. Når jeg sier kan, er det fordi det krever innsats
78
Konklusjon
Aspara HL-6 er en høyttaler som får musikken til å puste
fritt, rett og slett. Den burde være lett å integrere i et norsk
interiør uten å påkalle så mye visuell oppmerksomhet,
og kan gi en musikkelsker mye av umiddelbarheten til et
hornsystem,og samtidig en imponerende sømløs sammenheng. Alt i et kabinett med en ikke ubetydelig konefaktor.
Den krever bevisst jobbing og godt utstyr ellers, men det
er det mye som gjør. De som av en eller annen grunn synes
prisen er litt stiv, bør sørge for å få lyttet til et godt innkjørt
eksemplar. Da tror jeg nemlig den innsigelsen forsvinner.
The proof is in the pudding, som det heter.
Aspara HL-6 er en av de morsomste høyttalerne jeg har
lyttet til på lenge. Anbefales! 3
Aspara Acoustics HL-6: Kr. 45.000
Import: Lyric HiFi
Feriepengene til kjøp av OVERPRISEDE kvalitetsprodukter ? Dumt ?
Med antagelig lengst erfaring ( over 40 år) med egen import av banbrytende musikalske produkter til Skandinavia/
Norge fra unike leverandører i verdensmarkedet, ynder vi å be deg sjekke oss mot enhver konkurrent for å finne ut om
kvalitet koster MINDRE hos oss !
I denne utvelgelsesprosessen må du ta deg tid til å lytte og glem alt med tekniske data.
Velkommen til Torggt 28 - 0183 Oslo/ sjekk åpningtider for sommeren på nettsiden !
tlf: 22411984 (kl 10-17)
mail: [email protected]
www.taaimport.no
Rogue Audio
M-180
www.plsn.no
Stereophile Class A
79
333 Groovetracer subplatter til Rega:
Trill rund!
Regas platespillere er veldig populære blant vinylentusiaster, og de billige modellenes
enkle utførelse har ført til et enormt utvalg av tweaks og oppgraderinger fra mange
forskjellige leverandører. En av disse leverandørene av forbedringer er Groovetracer
som leverer motvektslodd, akryltallerken og den her omtalte subplatter.
Rolf-Inge Danielsen
[email protected]
M
annen bak Groovetracer,
Frank Smilie, er ikke ukjent
i hifi-industrien. Han har
jobbet med produksjon
helt siden 1976, og vært involvert i
firmaer som Amdahl/Fujitsu og Sony
før han i 1995 valgte å starte sin egen
produksjonsbedrift. CAM software og
CNC som produksjonsverktøy åpner
mulighetene for å produsere deler med
meget små toleranser og dermed høy
presisjon. Ikke noen bakdel når man
setter seg fore å forbedre Rega sine
allerede gode platespillere. Heller ingen
ulempe at mannen er lidenskapelig
opptatt av musikk og lyd, helt tilbake
fra han kjøpte sin første akustiske
80
gitar som 13-åring i Skottland der han
vokste opp. Langt unna Santa Clara og
hjertet av Silicon Valley der han bor og
jobber i dag.
Rega-rund?
Subplatteren på en Rega platespiller –
og andre platespillere med tilsvarende
løsning – har til oppgave å overføre
rotasjonen fra motoren til selve tallerkenen som ligger oppå subplatteren. En
drivrem, eller gummistrikk om du vil,
ligger rundt subplatteren og drivhjulet
på motorakslingen. Det sier seg selv at
nøyaktighet her en nødvendighet for
å få stabil rotasjon og dermed god og
jevn lydkvalitet. Den originale subplat-
teren på Rega er en trykkstøpt sak i
plastmateriale. Siden den er trykkstøpt
er den ikke helt perfekt rund, og det
sies at den blir verre etter noen år etter
hvert som plasten eldes. Flere hevder
at den, utilsiktet eller ei, er noe mindre
i diameter enn den egentlig skulle
har vært for å oppnå nøyaktig 33 1/3
omdreininger pr minutt i hastighet. Andre igjen hevder at denne litt mindre
diameteren - som igjen fører til litt høyere hastighet - er noe av det som lager
”Rega-lyden”. De forskjellige ettermarkedsprodusentene tar mål av seg å lage
en perfekt rund subplatter med korrekt
diameter, men jeg har også lest om en
japansk produsent som lager en med
mindre diameter for å beholde denne
raskere hastigheten. Noe for enhver
smak med andre ord, som det pleier å
være når man søker der ute på www.
Groovy, baby!
Det er ikke alt for mange leverandører
av nettopp subplatter til Rega, og blant
de som finnes skilte Groovetracer seg
tidlig ut som et produkt som virker
perfeksjonistisk i sin utførelse, på
grensen til overkill. Et gjennomtenkt
produkt som forsøker å maksimere
prestasjonene fra denne viktige, nesten
usynlige, delen på en Rega platespiller.
Det unike med Groovetracers versjon er
avkoblingen av spindelen fra lagerakslingen. Dette er den eneste subplatteren med denne typen konstruksjon
hvor spindel og lageraksling ikke er i
et stykke. Groovetracer bruker en unik
teknikk for å presse spindelen på plass
i konstruksjonen og beholde et luftgap
mellom spindel og lageraksling, noe
som gjør at vibrasjonene fra lageret
ikke kommer videre opp til spindel,
LP og dermed også pickupen. Siden
overføringen av vibrasjoner og støy er
størst mellom lagerkulen og bunnen
av lagerakslingen, er dette et viktig
punkt i konstruksjonen. Groovemaster
leverer subplatter i tre kvalitets- og
dermed selvsagt prisnivåer. De tre
forskjellige versjonen er alle oppbygget
av selve platteren i T6061-T6 aluminium, lagerakslingen i herdet RC-62
stål og platespindelen i polert rustfritt
stål, som nevnt med denne spesielle
avkoblingen. Toppmodellen Reference
har tre delrin kontaktpunkter som er
hevet fra subplatteren, disse punktene
gjør koblingen bedre mot glasstallerken
forhold til Standard. I skrivende stund
koster Groovetracer Reference Subplatter 250 amerikanske dollar, en høy sum
for en liten del til din Rega platespiller, men hvis det er et snev av hold i
rapportene fra folk som bytter ut den
originale subplatter med en utgave i
metall så kan det veldig gjerne være
verdt det. Groovetracer selger kun via
internett så det er ingen muligheter til
å lytte før kjøp, selv tok jeg de unisont
positive tilbakemeldinger på www som
en god nok grunn til å sjanse litt. Man
lever kun en gang.
Fem minutter senere…
Ja, denne installasjonen er verken
vanskelig eller tidkrevende å gjøre, og
det er tydelig beskrevet fra produsenten hvordan dette utføres. I pakken får
du subplatteren, en magnetisk stang,
ny lagerkule, serviett for rengjøring og
olje til mange års bruk. Du løfter vekk
tallerken og tar av drivrem. Deretter
tar du vekk den originale subplatteren
ved å løfte den forsiktig rett opp uten
å vri, og du tar opp den gamle lagerkulen ved hjelp av den medfølgende
magnetstangen. Den nye lagerkulen
– av Zirconia må vite – slippes ned i
brønnen sammen med en dråpe olje og
en liten dråpe olje til fordeles utover
lagerakslingen før den forsiktig slippes
ned i lagerbrønnen. På med drivrem
og glasstallerken og du er igjen klar
for musikk. Groovetracer anbefaler at
du på forhånd før montasje sjekker ut
hvilken side av tallerken som gir best
kontakt mot subplatter, det er vissnok
en viss variasjon i produksjonen av
glasstallerkenen som gjør at denne
lille øvelsen kan være verdt strevet.
«Et gjennomtenkt produkt
som forsøker å maksimere
prestasjonene»
på platespilleren. Den har også en safir
støtplate nederst på lagerakslingen og
en zirconia lagerkule som erstatter den
originale stålkulen. Neste trinn nedover, Deluxe, har samme konfigurasjon
bortsett fra de tre kontaktpunktene
mot tallerken. Her er i stedet selve platteren formet med tre kontaktpunkter
i godset. Det skiller 30 dollar på denne
og Reference. Innstegsmodellen og den
mest prisgunstige kalles Standard. Her
er det ingen safir støtplate nederst på
lagerakslingen men ellers samme konfigurasjon som på Deluxe. Ingen ribbet
innstegsmodell med andre ord. Jeg gikk
for sikkerhets skyld for Reference og
betalte de 60 dollar ekstra det koster i
Subplatteren fra Groovetracer kobler
mye tettere til tallerken enn original
subplatter. Dette gjør at det blir en
annen øvelse å løfte av tallerken for
å endre hastighet fra 33 til 45 rpm,
du bør holde igjen med tommelen
på toppen av spindel mens du forsiktig lirker tallerkenen av. Ut over
dette er det lite som skiller original
fra erstatning i daglig bruk. Du skimter
litt metall under tallerken og du ser
den polerte spindelen som stikker
opp gjennom platematten, høyden
er lik original så VTA beholdes som
den var før byttet. Dette gjør også
AB-lytting enkelt, og derfor gjorde
jeg nettopp det.
81
333 Groovetracer subplatter til Rega:
Benyttet utstyr
• Rega P5 – RB700 – Ortofon Rondo Blue
• Rotel Michi RHQ-10 – RIAA
• Marantz SA-11S1 – digital kilde
• Audionet SAM V2 – forsterker
• Bowers & Wilkins CM9
høyttalere
• Kabler fra Kimber, Harmonic Technology, Chord, Whistler og DIY
Groovetracer
reference subplatter
Erstatnings subplatter i metall for Rega P1 til P5
Produsert med meget høy presisjon
Innhold i oppgraderingen:
• Subplatter
• Magnet (for å fjerne original
lagerkule)
• Renseklut
Lytteinntrykk
Utvalgte låter fra flere plater, deriblant
Tracy Chapmans selvtitulerte og Eric
Claptons Unplugged for å få med det
rent akustiske, ble lyttet til. Deretter
tok jeg med meg platespilleren på kjøkkenet, byttet ble utført og P5-en ble
med tilbake til lytterommet aka stuen
for avsjekk. Det var for så vidt interessant med muligheten for AB-lytting
på forskjellene, men det var strengt
tatt ikke nødvendig. Her snakker vi
sjumilssteg! Støygulvet senkes betraktelig, det er mindre støy fra rillene og
lyden fra platespilleren gir et inntrykk
av større ro og en renere bakgrunn
som musikken presenteres på. For meg
var dette spesielt viktig da jeg på dette
punktet tidligere syntes CD var lengre
fremme enn vinylen i oppsettet mitt.
Resten av forbedringene kan i stor
grad tilskrives økt presisjon. Fokuset i
lydbildet blir bedre slik at artistene beskrives tydeligere på sine tildelte plasser i lydbildet. Bassen blir strammere
samtidig som trykket øker, ikke minst
blir det lettere å høre strengene på
bassgitar og forløpet i lyden på slaginstrumenter. Det samme skjer gjennom
hele frekvensområdet og lydbildet åpnes opp som en følge av dette og virker
bredere og dypere enn før byttet. En så
mekanisk og fysisk avspillingsmetode
som vinyl jo er, gjør at slike oppgraderinger blir veldig hørbare og tydelige.
Endringene på min P5 – som allerede
er en god platespiller – gjør at spilleren
82
høres ut som den er løftet en prisklasse
oppover lydmessig. Spesielt inntrykket av presisjon og økt fokus gjør at
det høres dyrere ut, aller viktigst er
spranget vekk fra reproduksjon og til
levende musikk. Så får det heller være
at noen mener det blir mindre Regalyd
fra spilleren.
• Lagerolje
• Zirkonia lagerkule
Konklusjon
Groovetracers versjon av subplatter
til Rega platespillere er noe du bør ha
i kikkerten dersom du liker din Rega
og ønsker å dra den videre et hakk
eller tre lydmessig. Produktet er ikke
billig, og kan hende gjør det like mye
forskjell å oppgradere pickup. Med
groovetracer subplatter gjør du derimot
noe betydelig for prestasjonene til
din platespiller, som kommer både
nåværende og fremtidige pickuper til
nytte. Utførelsen er utsøkt, det er tenkt
mye i forkant av produksjonen og
gjennomføringen er perfeksjonistisk!
Til de som mener dette er å ødelegge
Regalyden og Roy Gandys filosofi vil
jeg bare si følgende: Har dere sett hva
som sitter på de to beste modellene til
Rega – P7 og P9? Nettopp, subplatter
av metall. Resultatene jeg har fått med
Groovetracer subplatter har gjort meg
meget interessert i hva de to andre produktene – motvektslodd og tallerken
– fra produsenten kan gjøre med min
P5. Sterkt anbefalt produkt til din Rega
platespiller! For du har vel selvsagt en
platespiller i anlegget ditt? 3
Pris:
Standard: $ 189
Deluxe: $ 220
Reference: $ 250
Kun netthandel, frakt og
norsk mva kommer i tillegg
www.groovetracer.com
333 Klipsch Image One hodetelefon:
Horn i øra?
Etter noen år med virkelig gode ørepropper, har Klipsch nå tatt steget
videre. Med sine Image One har de laget sine første utenpåliggende
hodetelefoner, Fidelity dro helt til USA og hentet et par!
Av Håkon Rognlien
U
ndertegnede har med stor glede benyttet Custom
1 og 2 in-ear til mobile musikkutskeielser, og etter
å ha testet dem også på velkonstruerte hodetelefonforsterkere, øker bare min beundring for hva
de har fått til. Proppene er kort sagt sensasjonelt bra! Men
at de har utviklet egne og svært velfungerende løsninger for
in-ear, behøver slett ikke bety at de fikser utenpåliggende
enheter, teknologien er svært forskjellig, tross alt. Og som
oftest er ikke første forsøket helt enkelt! Men enn så lenge
har de ikke hornløsinger for hodebruk. Antar det er smart,
forsåvidt.
Bakgrunn
Klipsch Image One er altså en såkalt on-ear løsning, som
også de eksklusive B&W P5 vi testet et par nummer tidligere.
Sistnevnte befinner seg fortsatt i husstanden, og brukeren
skal snart få uttale seg om forskjellene hun fant på disse to
hodetelefonene. Klipsch er klart mer «plastikk» enn B&W,
men til tross for dette har flere uttalt seg meget positivt om
84
følelsen ved å ha dem på hodet, og altså pressende mot øret.
De er svært lettdrevne, på det punktet er de om lag som storselgerne Koss Porta Pro, og dermed en anelse lettere å drive
enn B&W. Jeg lot meg, som noen av dere kanskje husker, overraske av B&W’s mørke klang og kalte det til og med for «et
tonalt avvik», men Klipsch er faktisk enda mørkere til tider.
Det kan virke som om vi har en viss trend her; det er tross
alt et faktum at tidligere hodetelefoner stort sett har hatt en
(for) lys klang, og nå kan det nesten virke som om pendelen
har snudd. Koss var jo de første som tok poenget, og bevares
har Porta Pro blitt populære! Jeg har funnet fram mine svært
velbrukte og tilårskomne sådanne til denne testen, og jeg må
faktisk få si at med dagens latterlig lave pris på disse, så er
ikke rart de er populære, heller.
De er småfeite samt enkle i klang og detaljering, men
de går jo fortsatt milevis utenpå standard-proppene til hva
som helst med forbannet god margin. Og selv om Klipsch
Image One er bedre på stort sett alt, så er ikke forskjellene
formidable, heller.
Soft Klipsch?
Klipsch er mykere, mer elegante, klangrike og, ikke minst
voldsommere i bunn. Mange vil (med en viss rett) hevde at
selv Koss Porta Pro er i feteste laget, og vel, på dette punktet tar jo Image One helt av. Det interessante er dog at til
tross for dette, så låter de ikke direkte galt, men det tar tid å
tilvenne seg denne noe spesielle balansen. Jeg har selvsagt i
sakens anledning også satt meg ned igjen med B&W P5, og
ettersom tilvenningen nå er et faktum, skal jeg innrømme
at lyd på farten ofte kler denne varme fedmen. Årsaken er
selvsagt den manglende kraften og kontrollen fra dagens
moderne mikroavspillere.
I mitt etter hvert rikholdige utvalg av hodetelefoner har
jeg også en billig Beyerdynamics DT 131, en mer klassisk,
lysere variant over temaet, og når man sitter sånn og bytter mellom forskjellige enheter, slår det en at fordeler og
ulemper sprer seg på en måte som gjør det nær umulig å
bestemme seg for hva som egentlig er best! Beyer’ne er klart
tyngre å drive enn de andre, men fortsatt makter iPod Nano
å gi dem nesten ok volum innendørs, og da spiller det faktisk
utrolig lekent, åpent og friskt. I så stor grad, faktisk, at man
undrer litt over fokuset fra Klipsch og B&W som har valgt en
så mørk innfallsvinkel til gjengivelsen. Men fokuserer man
på musikkens sjel, oppdager en glatt eleganse der, som ikke
var å høre hos Beyer. Det blir en behagelighet i musikken,
som vel kan virke noe lukkende på mellomtonen, men allikevel deilig. Det skal ikke være lett, dette her! Men for ungdommen er det meste enkelt, så jeg lar herved min 17 årige datter
få debutere som hifi-journalist:
Ungdommens dom
Første gangen jeg satte på meg Bowers and Wilkins P5 var
jeg i himmelen, det samme kan jeg dessverre ikke si om
Klipsch sine hodetelefoner. Jeg ble rett og slett skuffet. For
en jente på snart 17 passet de ikke en gang på hodet. Det var
som å ta på seg Jesu’ tornekrans etter å ha gått med en lue av
den reneste silke. Når det kommer til lyden har ikke Klipsch
en sjans imot Bowers and Wilkins P5, på Apples’ iPhone og
iPod nano, men på pc og forsterker, derimot, er rollene byttet
om. På Apple produktene har musikken større dynamikk
med Bowers and Wilkins enn den har med Klipsch. Jeg
samkjørte sangen ”Love the way you lie” av ”Eminem”
med ”Rihannah” med Klipsch på pc og Bowers and
Wilkins på iPhone. Det var litt av en opplevelse å høre på
dem sammen. Klipsch som gir alt til stemmen og Bowers
som gir alt til musikken. Stemmen hos Klipsch var romslig
og myk, mens omfanget i musikken var ikke like stort som
hos Bowers. Hos Bowers var stemmen litt skarpere, men
fortsatt behagelig å høre på.
Balansering
Vel, det var ikke med måte, heller. Ettersom det er min
oppgave å balansere det hele, må jeg dermed ta disse hodetelefonene ut av deres normale revir der mp3-helvetet herjer,
og koble dem opp på en av verdens beste hodetelefonforsterkere, i form av den rørbestykkede OTL-forsterkeren Audio
Valve RKV, Mk 2. Denne vidunderlige boksen har det med
å få selv moderate gjengivere til å yte ekstremt mer enn hva
man trodde de var i stand til. Så jeg kjører dem likegodt
direkte inn i løvens hule, ved å be dem gjengi Iver Kleives
vanvittige påfunn med kirkeorgelet i Fantoft kirke, fra 2L’s
vidunderlige innspilling til filmen «De usynlige». Klipsch
er først i ilden. De tar innledningen greit, jeg venter med
spenning til orgelet vokser sånn ca inn i himmelen med sin
storhet. Bass er disse moderat store klokkene rimelig uredde
for, såpass er sikkert. Dette er formidabelt, og jeg kjenner
jeg blir en anelse engstelig der jeg sitter. Det bare vokser og
vokser helt til jeg har orgelpipene tredd inn i øregangene.
Skummelt. Men er det noe mer enn stort, i grunn? Nei.
Det er enkelt, svært enkelt. Imponatorfakter og lite annet.
Så på med B&W. Noe lettere til sinns på et vis, en anelse mer
elegante. Når Kleive slipper seg løs henger også disse litt mer
snobbete klokkene brukbart med. Noe mer beherskede, rett
nok, og ikke like overdrevent feite i bunnoktavene. Men det
underlige er at de ikke klarer formidle den enorme størrelsen
like overbevisende, heller, kanskje fordi de ikke praler like
mye med typiske imponatorfakter som Klipsch?
Emosjoner
Så tar vi kort prosess, vi tar’n helt ned og lar Roffe Wikström
formidle «Nog står jag ut med livet» på sitt mest intense. Jeg
finner B&W nokså lukkede her, og finner liksom ikke helt
nerven i denne triste låta. Og akkurat det er på mange måter
litt utilgivelig for hodetelefoner, der musikken skal være
nærere enn med noe annet. Klipsch da? Makter de disse
emosjoner? I mine ører, et rungende JA! Jeg opplever dem å
spille ringer rundt de vel dobbelt så dyre P5’rne, men les min
datters Klipsch-skepsis, og forstå at bildet ikke er helt tydelig
her. Men med en god hodetelefonforsterker, er det hevet over
tvil at mellomtone og presensområdet virker til dels betydelig mer kommunikativt med Klipsch Image One.
På underlig vis klarer de balansen av dundrende bass og
åpen mellomtone og leken diskant på en måte jeg ikke har
noen rasjonell forklaring på. Men det er vanedannende så
det holder! Men bare for å understreke litt om virkeligheten: Å koble opp Beyerdynamics DT770 Pro forklarer litt
om hvordan den bør gjøres. Innsynet er et helt annet, liv og
detaljering likeså. Litt mer varme på den formidlingen, og vi
er i ultra high-end-land, såpass er sikkert. Men det lille ekstra
koster, bare for å ha det nevnt, også med hodetelefoner må
det noen doblinger til for å få med alt. Men heldigvis finnes
det etterhvert de som kan!
Konklusjon
Jo, dette er en klar søknad fra Klipsch til å bli med mp3-toget.
Jeg tror de vil ha suksess. De har fått til en brukbar åpen
mellomtone og en formidabel bass som underlig nok ikke
roter det til for mye. Men be meg ikke si at dette er bra nok
for virkelig kvalitetslytting i hjemmets lune rede, for det er
det slettes ikke. Dessuten er proppene Klipsch lager så inni
h... mye bedre enn dette her, at det nesten ikke er til å holde ut.
Men når jeg først har sagt det, kan jeg vel samtidig si at
hittil er dette de beste on-ear telefonene jeg har hørt for iPod.
Min datter er diametralt uenig, men hun har da også mindre
hode enn meg. Og siden leserne i dette magasinet stort sett
er menn og over 40, så tør jeg påstå at jentungen har feil og
jeg har rett! 3
Klipsch Image One hodetelefon,
USD ca 170, kjøpt på Apple store Los Angeles.
Importeres snart til Norge av Audiocompainet,
prisen vil bli ca NOK 1.600.
Benyttet utstyr
• iPod Nano
• iPhone
• Onkyo alt-i-ett anlegg
• Naim Supernait hodetelefonutgang
• KLM Boeing 747 «Jumbojet»(!)
• Diverse hodetelefoner i ymse prisklasser
85
333 Tannoy Prestige Autograph:
88
lydfontene
Med et utseende mer retro enn en Jaguar E-type trodde jeg allerede ved første øyekast at
jeg viste nøyaktig hvordan Tannoy Prestige Autograph kom til å låte. Så feil kan man ta.
Av Gunnar Brekke
V
i syntes det var ganske frecht
når Marantz introduserte
sine K.I. Signature komponenter en gang på 90-tallet.
På gullplakett på fronten var det stemplet inn K.I. Signature, der K.I. selvfølgelig står for Ken Ishiwata; Marantz
sjefsdesigner gjennom mange år. Flere
andre hifi-firmaer fulgte opp dette og i
dag er det ikke uvanlig at mange firmaers ”egenmodifiserte” hifikomponenter
bærer signaturbetegnelsen. Et eksempel er NADs BEE serie, der BEE står for
den norske konstruktøren Bjørn Erik
Edvardsen. Signaturbetegnelsen brukes
også på enkelte firmaers toppmodeller.
Men firmaet som var først ute med
denne typen betegnelse var helt klart
Tannoy. Allerede på
50-tallet introduserte
Tannoy tre forskjellige modeller som
bar grunnleggeren
av firmaets - Guy R.
Fountain – signatur,
eller autograf som det
heter hos Tannoy. Ikke
så rart at Tannoy var det første firmaet
som gjorde dette, da verdens eldste
høyttalerprodusent allerede i 1956 feiret sitt 30-års jubileum. Modeller med
gullplaketten med Guy R. Fountains
autograf har dukket opp med jevne
mellomrom – særlig i forbindelse med
jubileer. I forbindelse med siste ”runde”
tall - 80-års jubileet i 2006 - kom det
siste tilskuddet til Autographfamilien;
Tannoy Prestige Autograph.
finishen er upåklagelig med kabinett
håndbygget i bjørkefiner. Kabinettet er
i utgangspunktet trekantet men har ved
avfresing i de tre spisse hjørnene fått
en sekskantet profil. Trekantformen
er hentet fra firmaets hjørnehorn fra
forne dager og de fremre avfresingene
på kabinettets front – komplett med
innfestet frontstoff - illuderer hornåpningene på de klassiske høyttalerne. De
svartlakkerte feltene på baffelen henter
også sin inspirasjon fra klassiske hornladede Tannoyer. Disse detaljene er kun
pynt, da TPA i praksis er en konvensjonell bassreflekshøyttaler med munningen på røret plassert øverst på kabinettets bakside. Her finner vi også et
enkelt sett høyttalerterminaler av god
monitor som skal plasseres på gode
stativer. Selv om mange lar seg friste av
denne høyttalerens utseende, og som
det senere skal vise seg lyden, er ikke
dette en høyttaler for massene. Med en
pris på bortimot 16 tusen for paret er
og blir dette en høyttaler for de spesielt
interesserte.
Lyden av en fontene
Vi påvirkes av hvordan en hifikomponent ser ut. Eller vi får i hvert fall en
mening om hvordan komponenten skal
låte, ut fra utseendet. Med et utseende
som er ennå mer retro enn en Jaguar
E-type (Series I, med eikefelger, lyst
skinninteriør, treratt og lakk i British
Racing Green), trodde jeg allerede ved
første blikk at jeg hadde en
formening om hvordan TPA
ville låte. Så feil kan man ta.
Liksom redaktøren hadde
forventninger om at Gallohøyttalerne testet i forrige
nummer skulle spille ”teknisk”,
hadde jeg en forventning av at
TPA skulle spille… vel… ”ikke
teknisk”. Her forventet jeg en typisk
engelsk lyd med litt overfokus i øvre
mellomtone, kompensert med litt feit
og svulstig mellombass. Litt Rogers
LS3/5A om du forstår hva jeg mener.
Liksom redaktøren tok feil av Galloene,
tok jeg fullstendig feil av Tannoyene.
Faktisk så spiller TPA overraskende
”teknisk”. Nå må for all del dette tolkes
negativt da jeg med dette mener TPA
spiller dønn nøytralt. Som en typisk
moderne høyttaler anno 2011 forventes
å spille. Men det er vel ikke hva man
forventer ut fra dette utseende.
TPA har en snorrett frekvensgang fra
den (nesten) øverste diskant ned til oppgitte 68 Hz i bassen. Her har man ikke
forsøkt å bygge en minimonitor som
ypper seg på store gulvstående høyttalere
ved å ha en festkul i bassen, men derimot bygget en høyttaler med fornuftig
avstemt bass. Dette fører til en brukbar
følsomhet på 88 dB ved en Watt inn.
«TPA har en snorrett frekvensgang fra den øverste diskant»
Finerplater og håndarbeide
Tannoy Prestige Autograph - eller TPA
som jeg for enkelhets skyld kaller den
heretter – er en liten høyttaler. Utstyrt
med en 4” (10 cm) koaksialelement
og med et indre volum på bare 3 liter
snakker vi om en høyttaler som mange
ville være fristet til å plassere i bokhylla
i finstua. Med et svært retro utseende
er dette en høyttaler som bør friste
alle som bor i møblerte hjem. Fit og
kvalitet plassert vertikalt snarere enn
horisontalt av plassmessige grunner.
Terminalene kobles gjennom et enkelt
delefilternettverk (2.300 Hz - 2. ordens
LP - 1. ordens HP – begge med eq.)
bestående av meget gode komponentener. Diskanten har egen hornlading
så diskanten ikke benytter basskonen
som horn slik vi finner det hos KEF og
SEAS. Bassmellomtonen har membran
i papir og naturgummi frontoppheng.
Elementet er festet med ikke mindre
enn 10 skruer.
Det følger med rammer med vevd
offwhite frontstoff som festes med
skjulte magneter. På frontstoffet finner vi ”gull”-plaketten med Guy R.
Fountains autograf. Frontstoffet har
liten innflytelse på lyden, så her får
man rett og slett velge hva man syntes
tar seg best ut.
Selv om TPA frister til å plasseres
i bokhylla, så er dette en toppkvalitet
89
333 Tannoy Prestige Autograph:
TPAene er ikke avhengig av en subwoofer for å spille bra.
Plassert på 50-60 cm høye stativer kommer coaxelementet
opp i en fornuftig høyde. På grunn av den nøkterne bassgjengivelsen kan høyttalerne plasseres ganske nærme bakvegg
uten å fremstå som boomete i dette frekvensområdet. Men
et slikt oppsett har naturlig nok sine begrensinger. Den ene
begrensingen er selvfølgelig den fullstendige mangelen på
dypbass. 68 Hz høres ut som en høy avrundingsfrekvens, og
men man blir som alltid overrasket over hvor mye av musikken man får med seg, til tross for at man mangler en oktav
eller to i bassen. Den andre begrensningen går på lydtrykk.
Koblet fullrange klarer TPAene å levere et lydtrykk på 105
dB kontinuerlig (med 50 Watt inn) med 111 dB i spissene
(med 200 Watt inn). Da lever man farlig om man forsøker
å fylle store lokaler med lyd. Kobler man derimot TPAene
gjennom en subwoofer (med aktiv deling) kan effektålighet
og maksimalt lydtrykk økes betraktelig. Koblet fullrange er
TPAene best egnet til små rom eller moderat lydtrykk.
Ønsker du dypbass fra TPA er supplering med en god
subwoofer den eneste veien å gå. Jeg brukte i deler av testperioden TPA sammen med min SVS PC-13 Ultra, noe som
skulle vise seg å være en utmerket kombinasjon. Det er alltid
enklere å integrere subwooferen med satellittene dersom
sidehøyttalerne har en begrenset og nøytral bassgjengivelse.
Kombinert med sub kan TPA fylle selv store rom, med fornuftig lydnivå, om man avlaster de knøttsmå bassmellomtonene ved aktiv deling. Jeg delte aktivt ved 85 Hz (4. ordens)
og da tåler virkelig disse høyttalerne juling. Mer enn nok
lydtrykk i mitt mellomstore rom.
Fortsetter vi opp i frekvens er mellomtonen som forventet
helt magisk. Mellomtonen er liksom varemerke for gode
engelske høyttalere og Tannoy er i hvert fall ikke et unntak.
Men som sagt gir ikke TPAene den gammeldagse engelske mellomtonen med litt ekstra ”lys” i presensområdet,
men snarere en dønn nøytral gjengivelse som er typisk for
høykvalitets moderne høyttalere. Her er valgt forsterker helt
avgjørende for gjengivelsen.
Går vi videre opp i frekvens får vi en overgang til den
hornladede diskanten ved 2.300 Hz. Diskanten er helt utmerket men faller vel noe mot de supersoniske frekvensene.
Her kan man supplere med Tannoys egne superdiskanter om
man har flaggermushørsel. Mer viktig er det vel at overgangen mellom mellomtone og diskant er helt ”usynlig”. Jeg
mistenker at Tannoy har klart å sy sammen et delefilter med
minimalt med fasefeil. Dette bekreftes ved det manglende
skimmeret i mellomtonen og at TPAene har en presis gjengivelse av rommet. Greit, dette er ingen referansehøyttaler
på dette området, men gjengivelsen av rom er helt på høyde
med de fleste konkurrentene i prisklassen.
Rett (rør-) forsterker.
Som alle høyttalere er TPAene avhengig av å jobbe med en
god forsterker for å yte sitt beste. Med en såpass nøytral
klangmessig gjengivelse stilles det visse krav til forsterkeren. Jeg vil gjerne ha litt varme tilført når høyttalerne spiller
såpass nøkternt som Tannoyene gjør. Kombinasjonen av
nøytral mellomtone og nøktern bass gjør at TPAene bør
matches med en varmt klingende forsterker. Jeg foretrakk
(for en gangs skyld) Dynamic Precision A-1B gjengivelse av
mellomtonen samtidig som jeg (for en gangs skyld) foretrakk Electrocompaniet Nemos gjengivelse av bassen. Ideelt
sett bør man finne seg en forsterker som kombinerer disse
egenskapene med varm mellomtone og samtidig har en litt
slurvete og voluminøs bass. Dette høres ut som en nesten
perfekt beskrivelse av en rørforsterker. Gjerne en forsterker
basert på KT-88 utgangsrør for optimal match, noe som
gutta på Stereofil beviste til fulle med å matche TPAene med
McIntosh MC-275 på Hortenmessa for noen år siden. Mine
Golden Tube SE-40 fungerte også aldeles utmerket på høyttalerne. Vurderer man TPAene i et enkelt anlegg i et lite rom
ville den første integrerte forsterkeren jeg prøvde vært Prima
Luna Prologue 2. Vurderer man TPAene sammen med en
aktivt delt subwoofer er ikke behovet for slurv i bassen like
stort, så varmt klingende transistorbaserte effektforsterkere
kan også gjøre jobben. Som DP A-1. Klasse A forsterkere bør
også være midt i blinken til dette bruket.
Konklusjon.
Tannoy Prestige Autograph er en topp moderne minimonitor
som utseendemessig skiller seg klart fra røkla. Til tross for
det fantastiske utseendet spiller denne høyttaleren på høyde
med mange av de aller beste og mest moderne minimonitorene på markedet. Paret med den rette (rør-) forsterkeren
kan dette være den ideelle høyttaleren for det lille rommet.
Supplert med en god subwoofer (ikke vær gjerrig her), og
god varmt klingende elektronikk kan TPA fylle selv store
rom med masser av vellyd. Med denne høyttaleren får man
både i pose og sekk etter min mening. Anbefales hermed på
det varmeste. 3
Pris: 15.995.
Importør: Stereofil
Tannoy Prestige Autograph
Toveis stativhøyttaler
• Delefrekvens: 2.300 Hz
• Følsomhet: 88 dB
• Nominell impedans: 8 Ohm
• Vekt: 4,00 kg
• Dimensjoner: 345 x 210 x 130 mm (H x B x D)
90
333 Marantz UD 7006: Universal lyd og bildemaskin
Film for to
Først tenkte jeg dette skulle bli en grei test og anmeldelse
av Marantz’ nyeste universalspiller, UD 7006, men ettersom
virkeligheten tvang seg inn, ble det mer. Mye mer. Se og
hør hva som skjer!
Av Håkon Rognlien
I
deen begynte vel så smått å
ta form i forrige nummer av
Fidelity, da jeg for n’te gang ble
slått i bakken av det som skjer i
det man bytter ut receiveren og setter
inn en god, velbrukt stereoforsterker
i stedet. Vi dropper «ekstrakanaler»
og sub, justerer talevolumet passe
høyt, og lar det stå til. Sist gang dette
ble testet var da vi hadde besøk av
de lekre Audio Pro Blue Diamond
v3 og disse understreket med all
mulig tydelighet hva som mangler i
hjemmekinoens verden. Men la meg
først rette opp en betydelig feil i den
nevnte artikkelen, Blue Diamond v3
koster altså 9995,- der jeg kom i skade
for å oppgi den ca 3000,- kroner lavere prisen på de noe mindre søsken
Black Diamond i stedet. Nå kan rett
nok de som også etter denne artikkelen står på at mange kanaler er det
92
som gjelder til hjemmekino, glede seg
over importørens vidunderlige pakkepris på fullt surroundoppsett i lag
med Blue Diamond, så feilen er ikke
nødvendigvis så stor. Dessuten finner
jeg fortsatt at disse høyttalerne står
som påler i sin prisklasse, selv om jeg
nå innrømmer med hendene flatt på
bordet, at det er høyttalere med nokså
klart bedre oppløsning i toppen å få
kjøpt i klassen rundt ti lapper. Men
det var dette med allroundegenskapene, da. Og utseendet. Og den aktive
sub’en. Og plasseringsvennligheten.
Og hva med den enkle forsterkerlasten, fleksibiliteten, og den lekne,
lettvinne gjengivelsen?
Lei av å bli lurt!
Men tilbake til dagens tema. Vi skribenter har i Fidelity’s spalter på hver
vår måte snakket varmt om kombinasjonen av hjemmekino og god hifi, et
komplisert tema, i grunn. Det finnes
opptil flere veier å gå, problemet er at
det ofte blir enten dyrt eller bare halvbra, lite brukervennlig eller stygt. Så
hvorfor ikke bare blåse hele greia en
lang marsj, og bruke den gode hifi’n
du allerede har? Så kan du få komme
med de vanlige innvendingene om
manglende surroundeffekter, voldsomhet og masse annet, men da skal
jeg svare deg med følgende historie:
Jeg forsøkte en gang etter fattig evne
å drive hifibutikk, og der hadde jeg
selvsagt også tatt inn receivere av
ymse slag for å nå «folk flest». En av
de mange stille formiddager i forretningen, satte jeg meg til å se «Titanic»
på DVD, på det jeg trodde var en
Marantz receiver og en full Klipsch
F1 surroundpakke. Et lite stykke ute i
filmen oppdaget jeg at receiveren var
mørk, og at den faktisk var avslått.
Benyttet utstyr
• Marantz BD 7004
• Duelund-Pioneer universalspiller
• Rega Apollo 35ht anniversary CD-spiller
• Audio Note DAC 3.1x Balanced
• Naim SuperNait
• Musical Innovation pre / power
• Aura Fidelity pre / power
• Harman Kardon surroundreceiver
• Kudos C20
• Klipsch Cornwall
• Epson HD-ready projector
• Samsung 50-tommer full HD 3D plasma TV
• Kabler: Chord, Audioquest, Jevning (Supra), DBL
Marantz
Underlig. Det viste seg at DVD-spilleren leverte sitt downmix-signal til en
unnselig 30 Watts JoLida hybrid, som
i sin tur matet de friske stativhøyttalerne B3, også disse fra Klipsch. Disse
sto plassert lavt på en stereobenk, og
gjorde i utgangspunktet lite av seg.
Men jeg, som satt midt mellom høyttalerne, hadde full surroundlyd! Jeg
måtte reise meg og forske på hvordan
dette kunne oppstå, og måtte konkludere med at sånn funker det. Men
først etter at jeg hadde fysisk koblet
bort bakhøyttalere og senter. Litt
senere begynte jeg å undre på sub’en.
Bassen var jo formidabel! Sub’en sto
påslått, så jeg slo den av. Det hjalp intet. I ren vantro over det jeg opplevde,
fjernet jeg signalkabelen fra den
allerede avslåtte basskassa, men det
undrer vel ingen at heller ikke dette
hadde noen begrensende effekt? Dette
var et essensielt øyeblikk i min hjemmekinokarriere har jeg senere forstått. Ikke fordi det viste meg noe jeg
ikke egentlig visste fra før, men mest
fordi jeg selv ble så grundig lurt! Jeg
kan love dere at jeg rundlurte mange
andre lyttere på samme vis senere.
Særlig ble de fleste overrasket over at
presisjonen i surroundeffektene ble
dårligere i det vi flyttet signalet over
til det dedikerte hjemmekinosystemet
med høyttalere på alle kanter.
Ja, det var den nevnte Marantz’en,
altså. UD 7006 heter siste inkarnasjon av modellen, jeg har nyss byttet
bort forgjengeren BD7004 til fordel
for denne karen. Nå altså utstyrt med
3D kompatibilitet, og mulighet til så
spille av så vel SACD som DVD audio.
Forrige modell kostet ca 7000,- , denne
har steget til ca 10 000,- og kan ikke
vel lengre ansees som en budsjettmodell, selv om jeg har sett at noen i et
herværende magasin litt vel enkelt
griper til b-ordet, i det øyeblikk du
befinner deg under månedslønna
til en industriarbeider. Ved direkte
sammenligning med sin større søster,
UD 8004, ser vi da også at det er et
klart slektskap, mens faktum viser at
det er flere muligheter og finesser på
7006. Hjemmekinomarkedet er tross
alt som databransjen; det strømmer
på med nye standarder, prosessorer
og muligheter ustanselig. De mest
vesentlige forskjeller går dog i 8004’s
favør, det er lagt mer vekt (bokstavelig talt) på strømforsyning og analogteknologi på sistnevnte. Denne
benytter Marantz’ HDAM-teknologi,
(high dynamic amplifier module)
mens 7006 må ta til takke med mer
standardiserte saker. En artig detalj
er at den nye maskinen har så vel
USB inngang som muligheter for
streaming fra husets nettverk, så vi
ser tydelig at dagens kildevalg blir
mer og mer sammenvevd. Jeg gidder
ikke ramse opp alle forkortelsene
denne maskinen kan skryte av, men
vil nevne at den har så vel 7.1 analog
ut, som nedmikset stereo, i tillegg til
HDMI og diverse annet digitalt. Den
har alt av siste skrik innen lyd- og
billedprosessering, hvilket antakelig
vil si at den er umoderne om et halvt
års tid. Den har vært koblet opp mot
en rekke komponenter i forskjellige
konfigurasjoner (se benyttet utstyr),
men jeg kom etter hvert til at stereoutgangen var den som ga meg den
beste lydopplevelsen, så vel til musikk
som film, faktisk.
Musikk også?
Jeg har lenge hoppet bukk over
SACD, selv om det finnes nokså
mange hybridskiver i min samling,
etter hvert. I den grad jeg har hatt en
kompatibel maskin, er det den nå lett
aldrende Duelund-Pioneer’en, som
har gjort jobben uten et feilslag så
lenge Fidelity har eksistert, omtrent.
Jeg var blant de som aldri aksepterte
at denne maskinen var på langt nær
så god som Duelund og hans venner
påsto, og Marantz UD 7006 setter vel
ettertrykkelig to streker under den
oppfatningen. Den flår Pioneer’en
og spiser den til frokost. Eleganse
og innsyn, klangrikdom og soliditet
i fremføringen går langt utenpå den
nokså mekaniske og enkle lyden fra
Pioneer’en. Og dette gjør den selv om
den sikkert er full av plast, og uten en
dråpe linolje innabords! Den eksellerer faktisk med SACD, men når dette
er sagt, vil jeg ile til å si at den fortsatt
er langt unna de beste maskinene jeg
har hørt på dette feltet.
93
333 Marantz UD 7006: Universal lyd og bildemaskin
Det punktet den gjør seg best med SACD i skuffen er i
mellomtonen, og selv om den er innsiktsfull så det er nesten
vanskelig å tro på, mangler det fortsatt en viss naturlighet i stemmer og analoge klanger. Legger jeg samme skive
under lokket på min Rega Apollo 35th (en ren CD-spiller
til ca 12 500,-), låter denne på mange måter enklere rent
klangmessig, den er ikke så fri fra forvrengningsfenomener
som Marantz’en (med SACD), og den er mer summarisk på
detaljnivå. Til tross for dette, har Rega en form av naturlighet, og da spesielt på stemmer og organiske klanger, som
ikke kopieres fullt ut av Marantz’en. På Linn’s innspilling av
Judith Owen og hennes «Happy this way», opplever vi en til
dels klart mer «rufsete» gjengivelse på Rega, skarpere og mer
tåkete, men også på et vis mer nær og direkte. Dynamisk
sett er Rega klart bedre, men nå vet jeg erfaringsmessig at i
det minste noe av den opplevelsen er knyttet til mer rufs i
de øvre toner. Rega har også mer slagkraft nedover, men det
skal innrømmes at silkelyden fra
SACD er nokså vanedannende ved
en slik direkte sammenligning.
Dog finnes det løsninger, man har
da DAC! Og Audio Note DAC 3.1
viser nok en gang at ikke all lykke
i verden finnes i de mest moderne
formater. Ei heller denne svært
kostbare DAC’en er like vidunderlig fri for fjas som Marantz
med SACD, men allikevel alt i alt mer levende og dynamisk,
like klangrik, og i det hele tatt mer fullendt på sitt vis. Men
her tror jeg faktisk en del fortsatt ville anse Marantz som best,
grunnet den utrolige elegansen og innsynet i mellomtonen,
og akkurat det er verdt å tenke over. For også Marantz UD
7006 er totalt sett en meget god musikkformidler, nemlig.
sin fabelaktige bildekvalitet også på DVD. Rett nok er det en
sannhet med modifikasjoner, men at den har tatt over stafettpinnen på en bra måte etter forgjengeren hersker det liten
tvil om. Den sliter noe på mørke bilder og store panoramaer
med mye bevegelse, men i nærbilder og god belysning er den
rent ut sagt sensasjonell. På den herlige filmen «La vie en
rose», omhandlende Edith Piaf’s fantastiske / tragiske liv, blir
dette tydelig. Scener fra store saler med klappende mennesker gir lite detaljtydelighet, mens lepper og øyne tindrer og
funkler når kameraet kjæler med Edith’s vakre trekk.
Selvsagt står DVD tilbake for Bluray både på lyd- og bildesiden, begge sanseinntrykk fremstår som noe mer diffuse,
dessuten kan ikke DVD gi dynamikken et fullendt uttrykk
verken på lyd eller fargesiden. Men allikevel, jeg er imponert
over hva dagens moderne maskiner tross alt får til med sine
digitale fiksfakserier, de tryller på en måte fram noe vi knapt
ante fantes i de nå lett tilårskomne DVD’r. Så jeg står her på
mitt, Marantz UD 7006 kan
trygt handles inn, selv om du
har et digert bibliotek fylt av
DVD og intet annet. Og har du
først begynt å handle inn Bluray, ser du deg aldri tilbake,
uansett.
«Silkelyden fra SACD er
nokså vanedannende»
Like vilkår
Men la oss matche disse maskinene også med like våpen!
Jeg lar like godt Dream Theater høvle over våre spillere uten
skrupler. Overraskende nok viser UD 7006 seg som både
mer brutal og tøffere enn forventet med denne helt vanlige
CD’n i skuffen. Ikke på langt nær like sanseløst silkeglatt
som med SACD, men uredd og relativt stor. Verdt og nevne
her at det finnes et par innstillinger som skal være for oss
audiofile; «Pure direct»-funksjonen stenger av for digital
billedbehandling og HDMI, slukker displayet og skal gi en
anelse bedre lyd. Jo, kanskje. Jeg foretrakk oftest Pure direct
1, men akkurat på Dream Theater fant jeg innstilling 2 en
touch mer avslappet å lytte til. Rega er på sin side klart mer
innsiktsfull enn Marantz på sin egen banehalvdel med CD i
skuffen, det er enkelt å høre. Bevares. At visse deler av rufset
ligger i selve mediet kan man anta, men kvalitativt er Rega
så mye bedre på alle aspekter med ren CD at dette også er
nokså tankevekkende. Og selvsagt vinner DAC 3.1 game set
og match når den tas med i spillet. Hadde den ikke gjort
det, hadde jeg blitt lovlig forundret, må jeg tilføye. Altså kan
vi uten tvil si at dersom du ikke rår over en del SACD må
du tenke nøye før du investerer de 10 høvdingene i denne
spilleren av rent lydmessige årsaker. På den annen side, og
dette er viktig, - gode, rene CD-spillere som eksempelvis en
Cambridge Azur i 5 – 6000 kroners klassen skal ha en god
dag på jobben for å konkurrere med denne universalspilleren, selv når sistnevnte må spille på normale Cder. Og i det
øyeblikket du lurer inn en SACD i UD-spilleren, er det natta
til alle normale CD-spillere i middels prisklasse, for dette kan
faktisk Marantz mye mer om enn jeg strengt tatt forventet.
Tviler du på mitt utsagn, anbefaler jeg at du tar med en
Stockfisch-skive til test, etter den maktdemonstrasjonen tror
jeg din tvil er kurert, gitt!
Bilde
Men det var dette med kino, altså. Først vil jeg si at Bluray har forbannet gode bilder generelt sett. Dernest vil jeg
understreke at Marantz UD 7006 har overrasket meg med
94
Film er også lyd!
Men nå vil jeg snakke om filmlyd, omsider. Jeg har sagt
det før, og jeg gjentar det mer enn gjerne: God filmlyd er
sinnssykt heftig! Filmlyden har et motiv, ja en plan, mens
vi, audioholikerne, blir avspist med musikkinnspillinger
som er fullstendig planløse! Tenk over det; hvor ofte sitter
produsenten på en musikkinnspilling og bestemmer seg for
å skremme vettet (eller vannet, for den del) av lytteren? Og
hvor ofte tenker han at dette musikkstykket skal frembringe
sterke emosjoner? Filmlydprodusenten tenker ustanselig på
sånt! Filmlyd er systematisk tonesatte følelser, og det ligger
hundre års erfaring bak den åpenbare suksess de har med
sine forsetter. Og her kommer altså Bluray, og gir hjemmekinopublikumet helt nye muligheter. Og utfordringer. For visst
har vi audiofreaker sagt fra at det er visse mangler i hjemmekinoreceiverne, men nå, med den fantastiske Bluraylyden,
sliter de virkelig. Snakker om å få virkeligheten midt i trynet!
For sannelig jeg sier dere: Filmlyden anno år 2011 er lyden
av en endeløs rad kollapsede strømforsyninger og en evig
tapt dynamikk! Dagen har kommet da Lyden går fra hus
til hus og bringer de falske profeter ned på kne! For en ny
lyd har kommet til våre hus, en lyd så stor og så mektig, at
våre falske profeter må bite i gresset for den sannhet vi har
prediket om i alle generasjoner. Og de gamle er eldst, igjen.
Jeg nevnte innledningsvis at jeg ved gjentatte anledninger
har latt meg overraske av hvor bra selv moderate, integrerte
forsterkere har regelrett lekt seg med filmlyd, og da gjerne
i sterk motsetning til det dedikerte flimlydforsterkere med
mange kanaler får til. Det er særlig to konkrete fenomener
som tydeliggjør dette. Det ene er den overraskende størrelsen
på våre tidligere beherskede stuehøyttalere, det andre er den
brutale forskjellen i lydtrykk mellom normal tale innendørs
og et tog som sporer av. Du kan nå få 20 sekunders stillhet til
å vurdere størrelsen på denne forskjellen i det virkelige liv.
Hva driver musikkprodusentene med i år 2011? Jo, de
forsøker å presse sine innspillinger inn i radiohelvetet, der
kompresjon er for- middel- og etternavn. Vi kan vel gi dem
en viss forståelse i det minste, det er alltid litt komplisert
når musikk og tale har vilt forskjellig volum på radio. Og vi
har vel alle opplevd at kona får angstrelatert hikke når det
blåser av en bombe i kjellerstua. Hvordan har så filmfolket
løst dette problemet? Genialt nok har de lagt det i hendene
på kunden, seeren, lytteren, eller mer spesifikt, kona hans.
Det finnes en eller annen variant over dynamikkompresjon i
lydprosseseringen på vår side, nemlig, kalt «night» eller noe i
den retning. Dette skal altså indikere at om natten slapper vi
Nærmere konserthuset
kommer du ikke!
av litt og dreper i samme stund gleden ved real, maskulin filmtitting. Altså har vi muligheten til å fjerne moroa, men da velger
vi det i det minste selv! Virkeligheten er altså nå, med Bluray,
enda klarere enn den har vært hittil, og filmene dermed enda
morsommere. Men poenget mitt kommer altså her: At vi også
tidligere har oppdaget hvor mye en solid strømforsyning og en
kort, uforstyrret signalvei betyr for dynamikk og kontroll er en
selvsagt sannhet, men nå tar dette faktum enda et par trinn opp
på betydningsskalaen. Etter at jeg har fått en god blurayspiller
i hus, kjennes det nærmest pinlig og patetisk å fortsette med en
fullstendig hjelpeløs receiver som drivkraft. Jeg har hatt en rad
slike i hus, alt fra ca 5000,- opp til ca 20 000,- og samtlige gjør seg
totalt bort i forhold til en middels bra tokanaler på ren opplevelse. Etter å ha hørt hva Naim SuperNait og Marantz UD 7006
gjorde med nyinnspillingen av «Tron», lastet jeg HK-receiveren
i bilen og avhendet den for all framtid. Den endelige avgjørelse
var tatt; jeg skulle omsider tilbake til to kanaler på hjemmekinoen!
Adyton
AUDIOVECTOR
To, kun to!
Om du, som jeg, ønsker to kanaler også på filmlyd, er det fortsatt
hensyn å ta. Ønsker du å oppleve surroundeffekten, er det fortsatt fullt mulig, men det innebærer at du må sitte midt mellom
høyttalerne, samt at disse må være fasekorrekte. Videre er min
«baby» som kjent det dynamiske uttrykket, og på film er dette
ekstremt viktig for totalopplevelsen. Ergo er lettdrevne høyttalere essensielt, her er det bare å kline til, horn ingen hindring! Dersom du har stereoutgang på din bluray, bruk denne. Jeg forsøkte
å programmere 7.1-utgangen til å forstå at den kun hadde 2.0 å
forholde seg til, og dette fungerte fint, men av årsaker jeg ikke
har
den ringeste
fungerte
fortsatt downmix-utgangen
opptegnet
uten det anelse
helt storeom,
inntrykket
av individuelle
instrumenter.
(normal
stereoutgang)
klart best.
Marantz-spilleren
har en del
Sett på mer
løssluppen elektronisk
musikk
derimot, og denne receisettings
som
kan
begrense
dynamikk,
gå
så
dypt
inn
i menyene
veren kan svinge som få vi har hørt i denne prisklassen.
du tør
og
fjern
alle
hindringer,
er
mitt
råd
her.
Resultatet
Prisleiet rundt 5.000 kroner domineres ellers av integrerte forster- er en
særdeles sprek formidler av filmlyd, selv om jeg villig innrømkere fra Rotel, Marantz og NAD, og det er mulig å oppnå litt mer finmer at jeg har hørt dem enda mer spretne, hurtige og, ikke
slepen lyd med en av disse. Men de har ikke helt det samme «bunnminst, brutale, enn denne. Det største ankepunktet ligger nemlig
draget»
og kraftressursene
til å driveer
større
som
setter
her;
høfligheten
i Marantz’en
litt ihøyttalere.
overkantDefor
undertegnede,
trøkk
og
moro
høyere
enn
absolutt
presisjon
vil
i
mange
tilfeller
men jeg tilgir den såvidt, grunnet klanglige kvaliteter og storhet
kunne
når
detforetrekke
virkeligH/K
tarreceiveren.
av.
Så var det dette med subwoofer, da. Nå har jeg gjennom
Konklusjon
årene
forsøkt med og uten et utall ganger, og omsider har jeg
Medned
Harman/Kardon
HK 3490
å velge mellom
falt
på at jeg ikke
vi haslipper
den. du
Derimot
vil jeg funksjonaha lynraske,
store
på hovedhøyttalerne,
husk i såEnfall å fortelle
litetenbasselementer
til surroundreceiverne
og ytelsen til stereoforsterkerne.
prosessoren
at med
du ikke
harstereolyd
noen sub
tilkoblet,
du har
surroundreceiver
like god
koster
fort mer samt
penger,atog
store
høyttalere,
slik
at
LF-sporet
rutes
direkte
til
frontene,
eller
en stereoforsterker med tilsvarende utstyrsliste er vanskelig å finne i
til
downmix.
Her
vil detblir
definitivt
være uenighet
blant
denne
prisklassen.
HK3490
derfor er fornuftig
kompromiss
for folk, dette
vil
avhenge
mange
faktorer,
rom,
forsterker,
degalltid
som vet
hva du vilavha,
og vet hva
du klarer
deg høyttalere,
uten. Belønninavspiller
og
alt
mulig
annet.
gen er en kraftig receiver som kan sparke liv i selv de største og mest
tungdrevne høyttalerne der ute. Audun Hage
Konklusjonen er:
Vel, hva kan vi konkludere med her? Jo, at Marantz med sin UD
7006 har laget en drivende god allrounder, som, til tross for en
viss behersket oppførsel, har evner til bevegelse på de fleste plan.
Videre kan vi konkludere med at to gode kanaler er bedre enn
5 halvgode, hvilket matematisk sett ikke burde overraske noen
over
grunnskolenivå. Vi må innse at gode strømforsyninger og
Lydkvalitet
kort★★★★
signalvei alltid er en god Fyldig
idé,ogogkraftfull
at det er filmlydens fantastiske
lydgjengivelse
dynamikk
som tjener mest på
denne innstillingen. Kona di? Hun
Brukervennlighet
Fleksible tilkodriter
stort sett i surroundlyden
uansett, og vil elske deg fordi du
blingsmuligheter
★★★★
fjerner
en masse ledninger fra gulv og vegger.
Funksjonalitet
Så
dermed avslutter jeg med
å si at
Ikke superraffi
nerten hver lydinteressert
★★★★★
i lyden
herre
(og frue for den del, hei
til deg forresten, og takk for
Kvalitetsinntrykk
at du
stakk innom og lot deg imponere!) skylder seg selv å
★★★★
teste en grei tokanaler i hjemmekinoen. Verden blir aldri
den samme! 3
Samlet vurdering
Pris: 4995 kr
■
★★★★
Velkommen til demo
Importør: Harman-Neby
Pris: Marantz
7006,
www:UD
harman-neby.no
universal lyd og bildemaskin, kr 9.995.
Import: Akustikk AS
LYD & BILDE AUGUST 2008
Oslo Hi-Fi Center
Dronning Mauds gt. 1-3
33
0250 Oslo
Fidelity nr. 53 kommer i begynnelsen av
Multispilleren fra Oppo er kompleks – og grensesprengende!
Mer forsterkeri
Mens effekforsterkere av mange ikke regnes som spesielt kritisk for totallyden, viser
gruppetesten i dette bladet at det er betydelige musikalske forskjeller mellom ulike
forsterkere, selv blant de aller beste og dyreste. Hva skjer da i en ”budsjett lux”, mellomprisklasse som de fleste av våre lesere er mest interessert i. Gruppetest i neste blad!
tekst og foto knut vadseth
M
en først må vi følge opp to av de mest spennende forsterkere fra gruppetesten med
Magico Q5 høyttaleren i dette bladet. Jan Myrvold er i full sving med å sjekke ut Hegel sine
kraftige statusbokser på også andre høyttalere og i andre
sammenhenger, og han prøver også ut den pre fra konstruktør Bent Holter som er den mest ambisiøse norske forforsterkeren så langt.
Og selvfølgelig har vi en oppfølger til vår favoritt fra darTZeel, som låter himmelsk, er lett og praktisk å plassere i de
fleste hjem, men som også er stygg som juling etter manges
maning. Dessuten er den nesten umulig å få tak I! Disse
forsterkerene håndlages av en liten gruppe spesialister, og
også andre enn oss i Fidelity har funnet ut at disse sveitsiske
96
fosterkerne er noe helt spesielt; ventetiden er nå på minst et
halvt år, opptil et år for blant annet monoblokkene.
Men vi venter også på franske Devialet som vi riktignok
ikke har hør under kontrollerte forhold, men som har fått
glimrende omtale fra flere kjente hi-fi publikasjoner. Og så er
det norske Adyton da? Vi fikk aldri noe til dette bladet, men
håper stadig…
Sonefri Blu-ray?
Mens mange mener at vanlige CD-spillere er ”gammeldags”,
er Blu-Ray spilleren, helst også med SACD-avspilling, et Columbi egg som i tillegg til standard og høyoppløst lyd, også
ha et fremragenede bilde. Og dette ikke bare fra spesielle
Blu-ray filmer som koster ekstra, men også for standard
september – men først til abonnentene!
DVD-produksjoner som blir gjengitt med innebygde ”linjedobblere” som gjør ull til hermelin. Og prisen har ramlet som
en stein den siste tiden. For mindre enn en tusing kan du få
en Philips modell fra Elkjøp.
Problemet med alle Blu-ray spillere vi hittil har registrert,
er uansett at de bare kan avspille filmer fra den regionen du
bor, i vårt tilfelle Europa. Kjøper du med deg noen plater fra
USA, eller er litt unøyaktisg med bestilling på Internett, får
du rett og slett ikke avspilt disse på din Blu-ray spiller. Om
da du ikke har kjøpt den siste fra Oppo.
Vi tester i neste blad den ”sonefri” Oppo BDP-95EU som
virker usedvanlig solid med særdeles tungt kabinett, en indikasjon på et lydpotensiale utover billigmaskinene, Kansje
dette er universalverktøyet for både bilde og lyd for de aller
fleste av oss? Bilde- og lydplater selges nå på nettet til særdeles
gunstige priser og med et mangfold som er utrolig! Husk; CD
er den nye vinylen – høyst levende og med skikkelig fraspark…
USB-dac’er
Men selvsagt er det såkalte USB/Dac’er som er mest i fokus
når det gjelder signalkilde. Cristian Damhaug er i full sving
med dybdetest av noen av de beste; bl.a. Hegel, Calyx og
Bladelius som også testpanelet vil høre på. Dessuten planlegger vi en lyttetest på digitalkabler som nesten ALLE teknisk
kyndige hevder det er umulig å høre forskjell på. Kanskje,
kanskje ikke…
Budsjett
Vi går nok litt over vanlig betegnelse på ”budsjett” i neste
blad’s omtale av et komplett AVI stereosystem med sub, men
vår budsjettredaktør Anders Rosness er til gjengjeld veldig
entusiastisk når han forteller hvor ekstremt bra han syntes
dette låter. Og så enkelt å betjene! Og med en integrasjon
mellom sub og satelitter han knapt har hørt maken til…
Mer messestoff
Vi fortsetter med mer messestoff fra HIGH END 2011 i
München. Vi får i del 2 bildekavalkader med tema horn, rør,
vinyl og design. Bildet til venstre viser detaljer fra søylehøyttalerne til Wisdom, en av de beste høyttalerne vi hørte der
borte. Mannen bak dette prosjektet kommer til Oslo etter
at vi har gått i trykken, og vi regner med å få et par av disse
Apogee-liknende systemene til test i løpet av høsten.
Små høyttalere
For dere som har lest våre mange tester på store og rådyre
mastodonter av noen høyttalere, høres det kanskje litt hult
ut når vi hevder at vi elsker små, gode høyttalere. Men det er
helt sant at små høyttaere er blitt veldig mye bedre de siste
par år, både med hensyn til jevn frekvensgang, oppløsning
og ikke minst evne til å spille høyt og med utmerket bass.
Og bruker man litt ekstra kroner på en liten høyttalere, høres
det umiddelbart. For ikke å snakke om hvor lekre noen av
disse er blitt. Og nettopp forholdet til resten av familien kan
være et sjakktrekk ved valg av en liten, men god høyttaler.
Fidelity prøver å finne frem til noen av de beste – og lekreste
– i neste blad.
Store høyttalere med ny teknolologi: Wisdom.
flere nisjeprogrammer forsvinner fra FM-båndet? Driver
NRK og andre med en struping av FM-signalet (mindre
effekt) for å tvinge oss over på digitalt sendenett og nye
DAB-radioer som ingen vil ha?
God sommer?
Til dette bladet planla vi en liten sak om 12 volts hi-fi utstyr
som kunne glede oss i campingbilen, på den strømløse hytta
og i båten. Men utenom vanlig bilstereogreier, fant vi fint
lite. Og dette på tross av få og små tekniske problemner for
å kunne få dette til. Hvorfor finnes det ikke brukbart hi-fi
utstyr for 12 volt? Selvfølgelig kan vi benytte trafoer, men
dette er uansett en sløsing med batterikapasitet, og en unødvendig omvei.
Kan noen hjelpe oss; finnes det noen virkelig smarte måter
å få hi-fi i båten eller i den strømløse hytta på?
Denne sommeren få vi altså klare oss med reiseradio og
bilstereo. Men da håper vi også på mye godt vær. Og en god,
varm sommer ønsker vi også alle våre lesere som uansett er
så heldige at de kan finne frem en god bok og god musikk
når været svikter!
God sommer!
Musikk
Fidelity har for tiden en mann i Bergen for å dekke Festspillene.
Blant mange bidrag til spalten ”Gjesteskribenten” har vi en
større artikkel om problemene rundt komprimering i lydstudioene for å oppnå maks effekt på billig avspillingsutstyr.
Men dette låter skitt på god hi-fi, et paradoks som først kan
snues om tiltrekkelig mange protesterer. Og hvorfor låter
FM-radioen så mye dårligere enn før, samtidig som stadig
Små høyttalere med stadig bedre lyd: Amphion.
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enkel og rimelig betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
!
s
i
t
a
Gr
Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31, 47 og 49 er utsolgt.
Nr 47 er lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no
Utsolgt
Utsolgt