Transcript Al-Murajat – En sjia-sunni dialog – også kjent som ``den riktige veien

Al-Murajat – En sjia-sunni dialog – også kjent som ’’den riktige
veien’’
Skrevet av Sayyid Abd al-Husayn Sharaf al-Din al-Musawi
Forord
Disse sidene er ikke blitt skrevet i dag, og disse tankene har ikke dukket opp nylig. De er blitt
organisert over en fjerdedel av et århundre. De kunne ha dukket opp i bokform tidligere hvis
det ikke hadde vært for fiendtlige omstendigheter og katastrofer som var en hindring i deres
vei. Derfor har de ventet på en anledning for å samle lemmene som er blitt spredd og delene
som har gått tapt, for hendelsene som forsinket deres publikasjon var også årsaken til
forandringen av deres organisering.
Når det gjelder bokens ide har den vært diskutert langt tidligere. Den skinner innenfor min
bryst siden mine unge dager som lyset skinner blant skyene, og ble stekt i mitt blod, søkte
etter en riktig vei for å stoppe muslimene ved en grense, avslutte deres kaos og fjerne bort
sløret fra deres syn så de kan se på livet mer alvorlig og gå tilbake til røttene av deres religion
som de er blitt beordret om å gjøre. Det er bare da de vil være i stand til å holde seg til Allahs
rep alle sammen under banneret som kaller dem til å utdanne seg og oppføre seg som
pliktoppfyllende brødre som hjelper hverandre.
Synet til disse brødrene, som er forbundet med hverandre ved et prinsipp og en
trosbekjennelse, har uheldigvis blitt en voldelig strid som blir varm under argumentasjon, lik
uvitende mennesker går over grensen, så mye at det synes som om striden i forbindelse med
en teologisk debatt er en vanlig vane i debatten, eller den siste utveien. Dette er nok grunn for
bekymring som kaller en til ettertanke. Dette lar en sørge, være trist og gråte, så hva er
løsningen? Hva skal bli gjort? Disse omstendighetene har blitt en plage for oss i hundrevis av
år, og disse katastrofene har utsatt oss for fare fra forsiden og baksiden, fra vår høyre side og
vår venstre side. Dette er en penn som er vridd med ufruktbarhet en gang og skadet av
grådigheten en annen gang. En gang påvirket av partiskhet og en annen gang tillatter den seg
selv å påvirke følelsene, og mellom det ene og det andre er det en grunn for forvirring, så hva
skal vi gjøre? Hva er løsningen?
Jeg er blitt lei av alt dette, og sorgen har fylt mitt hjerte. Derfor ankom jeg Egypt omtrent
1329 EH i håp om å oppnå mitt mål. Jeg ble inspirert av håpet om at jeg ville lykkes å
tilfredsstille i det minste en del av mitt ønske og være i direkte kontakt med noen som jeg
kunne utveksle mine oppfatninger med. Jeg håpet på, ved diskusjon av nyttige råd, at Allah
kunne hjelpe oss i å oppnå vårt mål i landet til Kinana (Egypt) og kurere den vedvarende
sykdommen som utsetter muslimene for fare, deler dem i stykker og forpester deres grupper
med splittelse. Jeg har vært i stand, priset være Allah, å oppnå dette målet, for Egypt er et land
som planter kunnskap og den sistenevnte gror opp i ærlighet og underkastelse for den dype
sannheten igjennom bevisets makt. Dette skiller Egypt og er en utmerkelse for Egypt i tillegg
til alle dets utmerkelser.
Der var mine omstendigheter gode, mitt sinn fredfullt, min sjel glad, var lykkelig nok til å
komme i kontakt med av Egypts utmerkede kjente personligheter som hadde en tenkende
fornuft, en god oppførsel, et bankende hjerte, en stor kunnskap og en høytstående heder. Disse
egenskapene hadde han under sin besittelse på grunn av kjennemerket til hans religiøse
lederskap.
Gode er sjelene til kunnskapens menn, akseptable er deres utsagn og profetisk er deres
oppførsel! Så lenge en alim er godt påkledd med det alt fra god ånd, til akseptable utsagn og
profetisk oppførsel, vil han alltid være fremgangsrik og blomstrende. Folk vil bli sikret og
velsignet igjennom ham, og ingen vil nøle med å stemme for hans syn eller avsløre hans
tanker for ham.
Slik var den høytstående og imamen til Egypt, og slik var våre møter. Vi takket den
allmektige for disse møtene alltid.
Jeg klaget til ham om mine bekymringer, og han klaget til meg om lignende bekymringer og
vanskelighet, og det var en riktig tid for begge av oss å tenke over det som vil, med Allahs
vilje, forene oss og vår nasjon. Vi ble enige om at begge gruppene, sjia og sunni, er muslimer
som følger den riktige religionen Islam, at de alle enstemmig er enige om Profetens budskap,
at det er ingen grunnleggende forskjell blant dem om viktige saker som vil skade deres
tilknytning til praktfulle prinsipper av islam, at det er ingen strid mellom dem om
grunnleggende saker, bortsett fra uenighet som vanligvis forekommer blant mujtahidene
angående noen lover, fordi de sistenevnte tar lovene fra Allahs bok eller Sunnah, fellesskapet,
eller det fjerde beviset, og at dette ikke rettferdiggjør på noen som helst stort gap eller lang
avstand mellom oss. Hva har da satt i gang hele denne striden som glimtene etter har vært
lysende fra siden det var to substantiver ’’Sunni’’ og ’’Sjia’’?
Hvis vi gransker den islamske historien og kaster blikk over trosprinsippene, synene og
oppfatningene vil vi finne at grunnen til denne splittelsen er kallet til en bestemt trosretning,
en beskyttelse av en bestemt teori, eller partiskhet for en oppfatning, og at den største striden
som har dukket opp i denne nasjonen er striden om imamah, for det har aldri vært mer sverd
trukket ut på grunn av et islamsk prinsipp, unntatt i Imamah-saken. Saken om Imamah har
vært en av hovedårsakene til en slik splittelse. Forskjellige generasjoner som er uenige
imellom seg selv om Imamah pleide å være glad i en slik fanatisme, og slik partiskhet var
skapt uten forholdsregler eller brysomhet. Hadde hver av disse gruppene sett på forklaringene
til hverandre med forstående øyner, ikke med øynene til en forbannet fiende, ville sannheten
vært klar og morgenlyset vil ha blitt sett av alle som kan se.
Vi anser det som en plikt overfor oss å snakke om denne saken for å se på argumentene til
begge gruppene for å forstå dem, uten å bli drevet av våre personlige meninger tatt fra et
miljø, eller fra en skikk og vane. Istedenfor må vi sette bort alle følelser og fanatisme og
forsøke å nå sannheten fra dens generelle bestemte vei, og holde oss til den. Dette kan
tiltrekke oppmerksomheten til muslimene, bringe ro til sinnet med bestemte fakta fra oss og
dermed kan vi sette, med Allahs vilje, en absolutt grense i veien for å nå sannheten.
Derfor har vi bestemt at han (sunnilærde) vil gjengi sitt eget spørsmål skriftlig så vil jeg gi
ham mitt svar tilbake skriftlig med riktige betingelser og støtte dem med enten fornuft eller
troverdige sitater fra begge grupper.
Slik ble hele vår debatt gjennomført, igjennom hjelpen til Allah. Senere ønsket vi å publisere
dem så vi kan nyte fruktbarheten av vårt arbeid med et rent ønske om å søke Allahs
tilfredshet, men de forferdelige dagene og de overveldende forutbestemmelsene forhindret
dette. ’’Kanskje det som skjedde allikevel var bra for meg uten at jeg er klar over det.’’
Jeg påstår ikke at disse sidene er begrenset med tekstene samlet av oss, eller at noe av de
kommende utsagnene ikke er skrevet av min egen penn. Omstendighetene som forsinket deres
publikasjon forandret også deres organisering, som vi sa ovenfor. Men møtene angående
sakene vi diskuterte er inkludert her i bokstavelig forstand med noen nødvendige tilføyelser
etter ønske om råd og ledelse, eller de kan ha blitt til etter ønsket om å sette diskusjonen i
rekkefølge uten å bryte vår felles enighet om denne rekkefølgen.
Jeg har i dag det samme ønsket som jeg hadde i går. Jeg ønsker at denne boken vil føre til
reform og godhet. Hvis den vinner oppmerksomheten og godtagelsen til muslimene vil dette
være en ære fra min Herre, og dette er det jeg ønsker for mitt arbeid, jeg ønsker ingenting
annet enn reform, så mye jeg kan vil jeg prøve å nå dette målet, og min suksess er avhengig
av Allah. Jeg stoler på Ham og til Ham vil jeg vende tilbake.
Jeg fremstiller min bok for enhver fornuftig person, for enhver utforskende teolog, for enhver
granskende forsker, og for enhver høytstående læremester hvis tale er pålagt å følge om
utsagnene og praksisen til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie),
for enhver filosofi som har mestret veltalenheten, og for enhver utdannet ungdom som er fri
fra alle lenker eller bånd, som kan være avhengig av det nye frie livet. Hvis alle disse
aksepterer denne boken og innser fordelen i den, vil jeg være veldig glad.
Jeg har grundig forfattet denne boken med svar på beste måte fra alle sider, jeg ønsket ved
dette å inspirere fritenkende mennesker med dens tankegang og smak med beviser som ikke
kan forlate noe mulighet annet enn å akseptere sannheten, og argumenter som ikke tillatter
noe smutthull å dukke opp. Jeg har vist spesiell oppmerksomhet for de troverdige tekstene og
utsagnene og praksisen til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie),
en oppmerksomhet som har gjort denne boken nok som et helt bibliotek godt utstyrt med de
mest verdifulle bøkene om Islamsk teologi, hadither, biografier osv. Jeg har brukt en filosofi
som er veldig jevnbyrdig og troverdig, og metodene som tvinger en som er kjent med slike
bøker om å granske dette verket mer, mens de, jeg mener elskerne til sannheten, er dens egne
tilhengere fra dens begynnelsen til den siste setningen. Hvis min bok ble akseptert av
fritenkende lesere så er dette akkurat det jeg ønsker og jeg takker Allah for dette.
Når det gjelder meg selv er jeg fornøyd med denne boken, tilfreds med mitt liv etter den. Jeg
tror dette er et verk som lot meg glemme alt som gjorde meg lei, livets store byrder,
bekymringene til den fattige tiden og fienden som jeg klager ikke på hos noen andre enn
Allah. Han er alene hans dommer og Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) er hans motstander. Glem plyndringen som kaller inn til sine egne
hovedkvarterer. Jeg har også gjennomgått katastrofene strømmende lik en flom fra enhver
retning, fulgt av ulykke, kombinert med vanskelighet og sorg. Men mitt liv, som vil være
udødelig igjennom denne boken, er en av nådebevisningene i dette livet og i det neste livet.
Igjennom dette har min sjel blitt fornøyd og min samvittighet har følt glede. Derfor bønnfaller
jeg Allah om å ta imot mitt verk med godtagelse og overse mine feil. Min belønning for denne
boken vil InshAllah være ledelsen til de troende og nytten de vil dra fra den.
’’De som tror og gjør gode gjerninger, deres Herre leder dem igjennom deres tro. Fremfor
dem vil bekker sildre i de velsignede paradisene. Der vil de rope ut: ’’Ære være deg, Allah!’’
Og der er deres hilsen: ’’Fred!’’ Og til slutt: ’’Lovet være Allah, all verdens Herre!’’
Koranen: 10:9-10.
Brev 1
I.
II.
Velkomsthilsen for diskusjonspartneren
Tillatelse om å diskutere
Thul Qida 6, 1329 E.H
1) Fred og Allahs nåde og velsignelser være over den lærde, den hederlige Shaykh Abdul
Husayn Sharafuddin al-Musavi.
Jeg er ikke bli kjent med sjias samvittighet ennå, heller ikke har jeg testet deres oppførsel, for
jeg har aldri holdt følgeskap med noen dem, og heller ikke kjent hadithen til deres folk. Men
jeg har alltid vært ivrig etter å diskutere med deres kjente lærde og være blant dem for å
vurdere deres synspunkter og forsøke å forstå deres tilknytninger, til Allah hjalp meg å stå ved
den store kanten av havet til din kunnskap, og du lot meg smake av din fyldige kopp. Allah
hjalp meg med å stilne min tørshet. Jeg sverger ved byen til Allahs kunnskap, din utvalgte
bestefar, og ved dens port, din fornøyde forfar, at jeg aldri har smakt noe så tilfredsstillende
for tørstheten og så kurerende for sykdommen lik din overveldende flom. Jeg pleide å høre at
dere, sjia, foretrakk å ta avstand fra deres brødre, sunniene, og hold dere unna dem, og at dere
fant det enkelt å være i ensomhet, ty til isolasjon osv. Men jeg har funnet din personlighet for
å være veldig elskverdig, ivrig etter å diskutere, høflig, med sterke argumenter, godt humør,
du er rettferdig i duell, verdsatt i forbindelse med misforståelse og vernet om i forbindelse
med strid. Derfor fant jeg en sjia en velluktende blomst å sitte med og et ønske til enhver
høflig person om å holde møte med.
2) Mens vi er på kanten av din stormende sjø ber jeg deg om tillatelse for å svømme i den
og stupe dypt i jakt etter dens juveler. Hvis du gir meg din tillatelse vil vi grave dypt
etter saker som har bekymret meg. Hvis ikke er det opp til deg. Ved å stille dette
spørsmålet ønsker jeg ikke å se etter en feil eller en mangel, heller ikke motsette meg
eller tilbakevise. Istedenfor ønsker jeg bare å søke etter sannheten. Når sannheten er
klar fortjener den å bli fulgt. Hvis ikke vil jeg være som poeten sa:
’’Vi er alle tilfredse med det vi har og det du har å tilby, selv om våre oppfatninger er
forskjellige.’’
Jeg vil be om din tillatelse om å begrense debatten med to emner. En som som handler om
imamahs sekten, om dens røtter og grener (1), og den andre handler om imamah generelt, det
vil si etterfølgerskapen etter Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie. I avslutningen av debatten vil min underskrift være ’’S’’, og la din være ’’Sh.’’
På forhånd ber jeg deg innstendig om tilgivelse for enhver feil som kan ha kommet fra min
side, og måtte fred være med deg.
S.
___________________________________
1.Etter å ha søkt om tillatelse for å diskutere, begynner han å forklare emnet om debatten.
Dermed viser han sin moral og sin utmerkelse i forbindelse med debatten. Bruken av
bokstavene ’’S’’ og ’’Sh’’ er passende titler i debatten, for ’’S’’ indikerer hans navn ’’Salim
og at han er en sunni, mens ’’Sh’’ indikerer forfatterens navn ’’Sharafud-Din’’ og at han er en
sjia.
_____________________________________________________________
Brev 2
i.
ii.
Svar på hilsen
Tillatelse om å diskutere
Thul Qida 6, 1329 E.H
1. Allahs fred være med Maulana Shaykh al-Islam, og Hans nåde og Hans velsignelser.
Ditt vennlige brev har gitt meg så mye ære, så tungen kan sjelden takke nok, eller kan heller
ikke fullføre en del av sin plikt ikke en eneste gang i livet.
Du har plassert dine håp på meg og brakt meg ditt svar, mens du selv er håpet til enhver med
et ønske, tilfluktssted til enhver som søker tilflukt. Jeg har kommet til deg hele veien fra Syria
for å ivrig ta tak i din kunnskap og søke etter din velvilje, og jeg er sikker på at jeg vil forlate
deg med stor optimisme, med mindre Allah ønsker noe annet.
2.Du har spurt meg om tillatelse for å tale. Du har retten til å påby og forby. Si det du ønsker,
du besitter den beste utmerkelsen, din dom er den avgjørende, din avgjørelse er den
rettferdige. Måtte fred være med deg.
Sh.
_______________________________
Brev 3
I.
II.
III.
Hvorfor overholder ikke sjiaene majoritetenes sekter?
Nødvendigheten om enhet
Enhet kan bare oppnås igjennom å tilhøre majoritetenes sekter
Thul Qida 7, 1329 EH
i.
ii.
iii.
Jeg spør deg nå om grunnene til at dere (sjiaer) ikke følger sekten til majoriteten av
muslimene, jeg mener sekten til al-Ashari, for å bestemme prinsippene til
religionen, og hvorfor velger dere ikke de fire sektene for å oppklare saker
angående religionens grener. Muslimene er blitt enige om å holde seg til dem i
hver tid og i hvert sted, kårer deres opfinners rettferdighet og ijtihad, deres
troverdighet, gudfryktighet, avkall på verdslige goder, beskjedenhet, høytstående
moral og opphøyde status i kunnskap og gjerninger?
Hvor stor er vår nød i dag etter enhet og enighet? Dette kan bli oppnådd igjennom
din tilhørighet for disse sektene, ifølge felles enigheten til muslimene, spesielt da
religionens fiender ønsker å skade oss med alle mulige midler. De har brukt sitt
hode og sine hjerter for å oppnå slike mål, mens muslimene er upåpasselige, som
om de er overveldet av slummer, de hjelper sine fiender mot seg selv ved å la dem
splitte deres egne rekker og rive i stykker deres enighet igjennom partiskhet og
fanatisme, forlate dem uforente, splittet, lede hverandre til villfarelse, bannlyse
hverandre, og dermed vil ulvene utnytte oss, mens hundene vil ønske å spise vårt
kjøtt.
Kommer du fram til en annen konklusjon enn den jeg har kommet til, måtte Allah
lede deg til å forene oss? Fortell meg, for du vil bli hørt når du taler og adlydt når
du befaler. Måtte fred være med deg!
S.
______________________________________
Brev 4
i.
ii.
iii.
iv.
v.
Lovgivende bevis med påleggelse om å være av tilhengerne til Ahlulbayts sekt
Det er ingen bevis for å være en tilhenger av majoritetens sekter
Generasjoner i de tre første århundrene kjente aldri til disse sektene
Muligheten for Ijtihad
Enhet kan bli oppnådd ved å respektere Ahlulbayts sekt
Thul Qidah 4, 1329 EH
I.
Vår tilhørighet, i forbindelse med religionens røtter, til en sekt andre enn AlAshari og vår tilhørighet, i forbindelse med Islams grener, til andre enn de fire
sektene, har aldri skyldtes partiskhet eller fanatisme, heller ikke har det vært et
resultat av tvil om ijtihaden til imamene av disse fire sektene, deres
rettferdighet, deres rimelighet, deres troverdighet eller deres opphøyde status i
kunnskap og handlinger.
Lovgivende bevis har pålagt å følge sekten til imamene av profetskapens husfolk, vuggen til
budskapet, ferdestedet til englene, oppholdsstedet til åpenbaringen og inspirasjonen. Derfor
har vi alltid henvist oss til dem for å forstå alle saker tilknyttet religionens grener og ideoogi, i
forbindelse med røttene og grunnprinsippene til fiqh, i tilknytning til kunnskapen om etikk,
moral og oppførsel. Vi har gjort alt dette i samsvar med dommen til beviset og argumentet,
fulgt Sunnah til mesteren av profetene og sendebudene, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie.
Hadde bevisene tillatt oss å skille oss fra imamene til Muhammeds familie, eller hadde vi vært
i stand til å oppnå nærhet til Allah, ære være Ham, ved å følge andres sekter, ville vi ha fulgt
fotsporene til de andre, forsikret vennskapen og forsterket båndene til brorskap. På den
motsatte siden står bevis i veien for den troende, og tillatter ham ikke å følge sine egne
personlige meninger.
II.
Fremdeles kan ikke majoriteten bevise at deres egen sekt må bli foretrukket
fremfor alle andre og pålegge andre å følge den. Vi har sett på muslimenes
argumenter med ivrige øyner. Vi har ikke funnet noe bevis for ditt argument,
unntatt det du nevnte om deres ijtihad, troverdighet, deres rettferdighet og
deres opphøyde status.
Du vet også at Ijtihad, troverdighet, rettferdighet og opphøyd status ikke er for dem alene.
Hvordan kan da deres sekter bli pålagt muslimene å følge?
Jeg tror ikke at det er noen som våger å forsvare deres utmerkelse i kunnskap eller gjerninger
over våre imamer som den rensede itra, nasjonens livsbåter, porten til frelse, sikkerheten mot
splittelse i religionen, flaggene til dens ledelse, etterkommerne til Allahs sendebud og hans
rest i hans nasjon. Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, har sagt:
’’Ikke gå foran dem, ellers vil dere omkomme. Ikke vær bak dem, ellers vil dere omkomme.
Ikke forsøk og lær dem bort, for de er mer kunnskapsrike enn dere.’’ Men som du vet,
politikken hadde en stor rolle i å forandre på ting fra begynnelsen av Islams tid.
Jeg forundres over deres påstand om at de gode tidligere generasjonene tilhørte disse sektene,
fant dem mest rettferdige og de beste av sektene, og at de ble enige om å følge dem i enhver
tid og i ethvert sted. Du sier det som om du ikke vet at våre forgjengere, de gode tidligere
generasjonene som fulgte familien til Muhammed og at de i bokstavelig forstand bestod av
halvparten til den muslimske befolkningen, de fulgte bare troen til imamene blant
etterkommerne av Muhammed, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie. De
fant ikke noe erstatning for den, og de har fortsatt å gå på samme vei fra siden dagene til Ali
og Fatima, når verken al-Ashari og heller ikke noen av imamene til de andre fire sekter, eller
deres fedre, fantes, som du vet veldig godt.
III.
IV.
Generasjonene i de tre første århundre fulgte aldri noen av disse sektene i det
hele tatt. Hvor var disse sektene under disse tre generasjonene, de beste
generasjonene noensinne? Al-Ashari ble født i 270 EH og døde i 320 EH. Ibn
Hanbal ble født i 164 EH og døde i 241 EH. Al-Shafi ble født i 150 EH og
døde i 204 EH. Malik ble født i 95 EH (1) og døde i 179 EH. Abu Hanifah ble
født i 80 EH og døde i 150 EH. Sjia følger sekten til imamene av profetens
husfolk, og husfolket vet bedre om det som er i deres hus. Ikke-sjiaer følger
sektene til de lærde sahaba og tabiin, så hvordan ble det ’’pålagt’’ alle
muslimene, etter tre generasjoner, å følge disse sektene istedenfor å følge den
som kom før dem? Hva er grunnen til å overse de eneste likemennene til
Allahs bok og dens følgesvenner, etterkommerne til Allahs sendebud og hans
trofaste, nasjonens frelseark, lederne, sikkerheten og porten til frelse?
Hvorfor skulle døren for Ijitihad lukkes for muslimene etter at den har vært
åpen under de første tre århundrene annet enn utilfredshet, lathet, godtagelse av
berøvelse og tilfredshet med uvitenhet? Hvem vil tillate seg selv, bevisst eller
ubevisst, å si at Allah ikke har sendt den beste av sine sendebud og profeter
med den beste av Hans religion og budskap, at han ikke har åpenbart for ham
den beste av Hans bøker og tavler, dom og læredom, og at Han heller ikke har
fullbyrdet Sin religion for ham og velsignet ham helt, eller at Han ikke har lært
ham kunnskapen til de fra fortiden og de fra nåtiden, unntatt bare for hensikten
om at hele saken skal ende opp hos imamene til disse sektene? De vil så forby
alle andre fra å bli kjent med den fra andre kilde, som om Islamsk tro, med
dens bok og Sunnah, og med alle andre tegn og testamenter, er en eiendom for
dem, og at de forbød enhver å følge den annet enn på deres egen måte. Var de
profetens arvtakere, eller hadde Allah forseglet igjennom dem etterfølgerne og
imamene, eller lærte dem kunnskapen til de fra fortiden og de fra nåtiden, og
hadde Han gitt dem det Han ikke hadde gitt til andre blant alle mennesker?
Nei! De var lik alle andre, de var kunnskapens folk og den som passet på den,
misjonærer og forkynnere. De som kaller for kunnskap er langt over å lukke dens dør
for de andre eller å forby andre fra å nå den. De fanger aldri sinnene, begrenser folkets
oppmerksomhet mot seg selv eller forsegler folkets hjerter eller gjør andre døve,
blinde, stumme, sette på håndjern og lenke. Dette kan aldri bli tilskrevet dem, unntatt
av en løgner, og deres egne utsagn vitner til fordel for oss.
v.La oss konstrere oss om saken som du tiltrakk vår oppmerksomhet mot:
muslimenes enhet. Det jeg vet er at denne saken ikke er avhengig av at sjia forlater
sin tro, og heller ikke av at sunniene forlater sin tro. Å be sjiaer om å gjøre det uten
å be andre (sunnier) om å gjøre det samme er å foretrekke uten omtenksomhet eller
å favorisere det minst foretrukkede. Det er å kreve det som går utover kapasiteten
til en som det fremgår av vårt Forord.
Ja. Enhet og enighet kan bli oppnåd hvis dere ser på Ahlulbayts sekt og syn som
dere ser på deres egen sekt så al-Shafier, Hanafier, Malikier og Hanbalier kan anse
tilhengerne til Ahlulbayt lik de ser på hverandre. Bare da kan muslimenes enhet bli
oppnådd og de vil bli forent under en forsamling.
Forskjellene mellom sunni sekter er ikke mindre enn det er mellom sunni og sjia
lærde som tusenvis av bøker om prinsippene og grenene til religionene fra begge
bekrefter. Hvorfor har da flere mennesker blant dere fordømt sjia for å ha skilt seg
fra sunniene? Hvorfor ikke fordømme sunniene for å ha skilt seg fra sjia eller
fordømme sunniene for å ha skilt seg fra hverandre? Hvis sektene kan være fire,
hvorfor kan de ikke være fem? Hvorfor er det greit med fire sekter og ikke greit
med fem? Hvordan kan fire sekter bli ansett for å ’’forene’’ muslimene, og når de
blir fem opphører enheten og muslimene blir splittet mellom seg selv? Jeg ønsker
da du kalte oss til ’’sekterisk enhet’’ at du også kaller tilhengerne til de fire sektene
til det samme. De sistenevnte vil være langt lettere for deg å snakke med og de vil
også føle det samme. Hvorfor har du da valgt oss til diskusjon og innkalte oss?
Tror du kanskje at tilhengerne til Ahlulbayt bryter enheten, mens tilhengerne til de
andre forener hjertene og besluttsomheten, selv om deres sekt og deres tanker er
forskjellige, deres smak og deres meninger er ulike? Det er ikke slik min
formodning er om dere og jeg kjenner veldig godt deres kjærlighet for
slektsbåndet. Måtte fred være med dere.
Sh.
____________________________
1. I forbindelse med biografien om Malik forteller ibn Khalikan i sin al-Ayan at Malik
var igjen i sin mors mage for nesten tre år. Det samme er nevnt av ibn Qutaybah som
inkluderer Malik blant de visemenn på side 170 av sin bok al-Maraif, beregnet ham på
side 198 blant mennene hvis mødres svangerskap varte lenger enn det som var vanlig.
_________________________________________
Brev 5
I.
II.
Vi innrømmer vår feil
Jeg ber om detaljerte bevis
Thul-Qida 9, 1329 EH
i.
Ditt brev har vært veldig klart, veldig godt arrangert og prisverdig. Det er
veltalende, med besluttsomhet og sterkt argument. Det sparer ingen forsøk om å
ii.
bevise at det ikke er obligatorisk å følge majoritetens sekter om prinsippene og
grener, lar ingen anstrengelse for å bekrefte at dørene til ijtihad må bli åpent. Ditt
brev er av stor betydning i begge sakene, med riktige argumenter om begge
sakene, og vi benekter ikke at du har gjort en grundig forskning og klargjort det
som er skjult, selv om vi ikke er kjent med dem og vårt syn angående dem er
identisk med ditt.
Vi hadde bedt deg om din begrunnelse for ikke å akseptere sektene fulgt av
majoriteten til muslimene, og ditt svar var at det skyldtes ’’lovgivende bevis’’, vi
forventet av deg å forklare ting i detalj. Kan du forklare hva disse lovgivende
argumentene er, med bevis fra boken (Koranen) eller Sunnah som hindrer den
troende fra å følge sine egne meninger, som du nevnte? Måtte fred være med deg.
S.
__________________________________
Brev 6
i.
ii.
iii.
Henvisninger til bevis som pålegger en å følge Itra.
Lederen til de troende (fvmh) kaller mennesker til Ahlulbayts sekt.
Imam Zainul Abidins utsagn
Thul-Qida 12, 1329 EH
Dere, takket være Allah, kan bli overbevist av bare et hint, uten å trenge en forklaring, og dere
er hevet over enhver tvil klare over at den rensede familien (itra) er overlegne alle andre.
Dette er veldig klart. De har overskredet de som har gode egenskaper og har utmerket seg selv
fra å ha likemenn. De har tatt fra Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, kunnskapen til profetene, og de fikk vite igjennom ham verdslige og religiøse
lover.
I.
II.
Derfor har han gjort dem likemennene til Boken og forbilde for de som har fornuft,
skipet for frelse når bølgene til hykleriet dukker opp, og sikkerheten for nasjonen
mot splittelse hvis vinden til ulydighet blåste opp, og Hots port, den som går inn i
den, er tilgitt, og det sikre håndtaket som aldri brekkes.
Lederen til de troende har sagt i tale 86 i Nahjul Balagha:
’’Hvor går dere hen?’’ (Koranen: 81:26) og ’’hvor farer dere hen (Koranen, 6:95, 10:34, 35:3,
40:62)’’ når bannerne er reist opp, tegnene er klare og lyset er skinnende? Hvor farer dere vill
hen? Hvordan kan dere bli forblindet mens dere har blant dere husfolket (itra) til deres profet?
De er veien til rettferdighet, religionens banner og tungene til sannhet. Derfor ros dem som
dere roser Koranen og gå til dem som tørste kameler går til vannet. Dere mennesker! Ta
denne (1) fra den siste av profetene, Allahs velsignelse være over ham og hans familie: ’’En
av oss kan dø uten å være død, en av oss kan bli rammet av ulykke uten å være ulykkelig.
Ikke si det dere ikke kjenner til, for mye av det dere benekter er sannhet og unnskyld den som
dere ikke har noe argument imot?’’ Det er om meg. Har jeg handlet med dere annet enn ifølge
den store tyngden (2) (Koranen)? Har jeg ikke forlatt blant dere den minste tyngden
(Ahlulbayt) og reiste opp blant dere troens bannere?’’
Han, fred være med ham, sa i tale 96 av Nahjul Balagha: ’’Ta godt vare på husfolket til deres
profet. Etterlign deres eksempel og følg deres fotspor, for de skal aldri ta dere vekk fra ledelse
og heller ikke skal de bringe dere noensinne tilbake til tilintetgjørelsen. Hvis de var tause, vær
tause. Hvis de reiste seg opp, reis dere opp. Ikke gå foran dem, ellers vil dere fare vill, og ikke
gå bak dem, ellers vil dere omkomme.’’ Han, fred være med ham, har nevnt dem engang, som
det står i tale 234 av Nahjul-Balaghah, med følgende ord: ’’De er livet til kunnskapen og
døden til uvitenheten. Deres overbærenhet forteller dere om deres kunnskap, deres åpenlyste
forteller dere om deres skjulte. Deres stillhet forteller dere om visdommen til deres tale. De
skiller seg ikke fra sannheten og heller ikke er de uenige med seg selv om den. De er pillarene
til Islam og veiene til frelse. Igjennom dem ble rettferdighet oppnådd og urettferdighet ble
fjernet, og dens tunge ble avskåret. De forstod religionen med omsorg og bekymring, ikke lik
de hørende og de reporterende, for de som forteller om kunnskap er mange, men de som
beskytter den er få.’’ Han, fred være med ham, sa i tale 153 av Nahjul al-Balaghah: ’’Hans ætt
(itra) er den beste, og hans familie er den beste. Hans tre er det beste av trærne, det ble plantet
i det hellige stedet (Haram) og den grodde opp lik et druetre, det har lange grener og dens
frukt er uoppnåelig.’’
Han, fred være med ham, sa i tale 153 av Nahjul-Balagha: ’’Vi er bannerne, følgesvennene,
de trofaste og dørene. Husene kan ikke bli oppnådd igjennom annet enn deres dører, enhver
som forsøker å komme inn fra annet enn døren vil bli ansett for å være en tyv.’’ Så beskrev
han den rensede familien (itra) og sa videre: ’’Om det utmerket ble åpenbart til ære for dem i
Koranen. De er skattene til den nåderike. Hvis de talte var de ærlige, og hvis de var stille kan
ingen overskride dem. Derfor la forløperen tale ærlig til sitt folk og holde seg til sin fornuft.’’
Han har sagt i tale 146 av Nahjul-Balagha: ’’Dere skal vite at dere aldri vil kjenne ledelse,
med mindre dere vet hvem som forlater den, heller ikke vil dere holde dere til boken
(Koranen), med mindre dere kjenner hvem som motsetter seg den, og dere vil aldri overholde
den, med mindre dere vet hvem som har forkastet den, så søk kunnskapen om dette fra de som
besitter den, for de er livet til kunnskapen og døden til uvitenheten. De er de hvis dom
forteller dere om deres kunnskap, hvis stillhet forteller dere om deres tale, hvis åpenlyste
forteller dere om deres skjulte. De bryter ikke med religionen og heller ikke er de uenige med
seg selv om den, mens det er blant dem en sannferdig vitne og en taus talesmann.’’
Det er mange lignende utsagn av denne slag i denne sammenhengen. Dette er tatt fra tale 4 i
Nahjul Al-Balagha: ’’Igjennm oss mottok dere ledelsen i mørkheten, nådd den store høyden,
og igjennom oss nådde dere lyset og forlot den mørke natten. Måtte ørene som ikke hører på
den som kaller bli døve.’’ (3) Han har også sagt i tale 104 av Nahjul-Balaghah: ’’Dere
mennesker! Sikr deres lys med flammen til lampene av en forkynner som følger det han
forkynner, og drikker fra en brønn renset fra urenhet.’’
Han har også sagt følgende i tale 108: ’’Vi er treet til profetskapen, budskapets kilde, de som
besøkes av englene, skattene til kunnskap og brønnene til visdom. Vår støttespiller og vår
elsker vil bli møtt med nåde, mens vår fiende eller de som er fiendtlig innstilt overfor oss vil
bli møtt med vrede.’’ (4)
Blant det han har sagt i denne sammenhengen er tale 143 av Nahjul-Balaghah: ’’Hvor er de
som påstod å være dypt forankret i kunnskap fremfor oss? (Se på koranen 3:7 og 4:162). Det
er en løgn og en overtredelse mot oss, for Allah har reist oss høyt opp, mens Han senket dem
ned. Han ga oss, mens Han tok fra dem, og Han tillott oss å gå inn i festningen til kunnskap,
mens Han drev dem bort. Igjennom oss er ledelsen oppnådd og blindhet fjernet. Imamene av
Quraish er blitt plantet i Hashims ryggarder. Imamah kan aldri passe noen andre og heller
ikke regjeringen kan passe noen andre enn dem.’’ Så sa han videre: ’’Men de foretrakk en
rask nytte fremfor en sein, forlot en ren brønn for å drikke av en urein,’’ osv. Han sa også i
slutten av sin khutba (tale) 189 i Nahjul-Balagha: ’’Den blant dere som dør på sitt dødsleie,
kjenner rettighetene til sin Herre, rettighetene til Hans sendebud og hans familie (Ahlulbayt)
dør som en martyr, og Allah vil påla seg selv å belønne ham, og han fortjener belønningen for
de gode gjerningene som han har til hensikt å gjøre. Hans egen intensjon vil være avhengig av
hans bruk av sverdet (i Jihad).’’
Han, fred være med ham, sa også: ’’Vi er de ærbare, våre etterkommere er etterkommerne til
profetene, vårt pari er Allahs parti, mens det gjenstridige partiet er djevelens parti. Den som
sammenligner oss med vår fiende er ikke en av oss.’’ (5)
Imam al-Mujtaba Abu Muhammed al-Hassan, den tålmodige, mesteren over paradisets
ungdommer (fvmh), har sagt følgende i en av sine taler: ’’Frykt Allah ved deres behandling
mot oss, for vi er deres herskere.’’ (6)
III.
Hver gang Imam Abu Muhammed, Ali sønn av al-Hussain Zainul Abidin,
mesteren til de som bøyer seg i bønn, pleide å resitere dette verset: ’’Dere som
tror! Frykt Allah og vær med de ærlige,’’’ vil han holde en lang påkallelse til
Allah, hvor han ber om å være inkludert blant ’’de ærlige’’ for å oppnå den
høytstående statusen. Han kom over katastrofene og påkallelsene til gruppen som
skilte seg fra imamene til tro og treet til profetskapen. Så sa han: ’’Noen
mennesker gikk så langt med å overse våre rettigheter, kom med unnskyldninger
fra det som synes å være likt i Koranen. De tolket etter deres egne meninger og
anklaget beretningene til ære for oss.’’ Så sa han: ’’Hos hvem skal folket i denne
nasjonen oppsøke tilflukt, fordi lederne til denne religionen er blitt glemt og
nasjonen har skilt seg selv med splittelse, hvert parti beskylder det andre for kufr,
mens Allah sier: ’’Ikke vær lik de som ble splittet og ble uenige med hverandre
etter å ha mottatt et klart bevis.’’ (Koranen: 3:104). Hvem kan bli betrodd å ta seg
av den guddommelige autoriteten og tolke lovene andre enn likemennene til
Koranen og etterkommerne til imamene av ledelse, lampene i midten av
mørkheten, de som Allah gjorde Sine autoriteter mot Sine tjenere? Han har aldri
forlatt Sin skapelse uten en autoritet. Kjenner dere dem eller finner dere dem,
unntatt fra grenene til det velsignede treet, det resterende av det utvalget som Allah
har fjernet bort all urenhet fra, renset helt, holdt unna synd og pålagt kjærlighet for
i Sin bok?’’
Dette er hans tale gjengitt i bokstavelig forstand (7). Se på den og på gjengivelsene av talene
til lederen av de troende. Du vil finne dem begge representere sjia lovskolen i denne saken
veldig klart. Ta hensyn til deres ord. Dette er et eksempel på ordene til imamene av Ahlulbayt
(fvmd) i denne sammenhengen. De er alle enige om samme syn. Våre troverdige hadither har
gjengitt slike utsagn gjentatte ganger. Måtte fred være med deg.
Sh.
______________________________________
1. Han mener å si: ’’Lær dette fra Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie). Da et medlem av profetens familie dør, dør han ikke i
virkeligheten,’’ hans sjel vil være igjen strålende i denne verden. Dette er fortalt av
Shaykh Muhammed Abdoh og andre.
2. Lederen til de troende (fvmh) handlet etter den store tyngden, nemlig Koranen, og
forlot den lille tyngden etter seg, det vil si hans to sønner. Det er også sagt at hans
familie er forbilder for andre, som Shaykh Muhammed Abdoh og andre som
kommenterer Nahjul Al-Balagha har fortalt.
3. I hans kommentar sier Shaykh Muhammed Abdoh: ’’’’Sarar’’ uttalt som ’’Sahab’’ og
’’Kitab’’ er den siste natten av den månemåneden når månen forsvinner. Meningen vil
være: ’’Dere kom til morgengryet,’’ det betyr ’’Dere pleide å leve i mørkhet,
mørkheten til avgudsdyrkelse og villfarelse, til dere holdt dere til lyset igjennom vår
ledelse og veiledning,’’ ’’vår’’ er i denne sammenhengen en henvisning til
Muhammed, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, og hans fetter
imamen (fvmh), den som støttet hans budskap.
4. Se på slutten av talen 105, side 214, kp 1, av Nahjul Balagha. Ibn Abbas sa: ’’Vi er
medlemmene av profetens husfolk hvis hjem er besøkt av englene, Ahlulbayt til
Allahs sendebud og slektningene til husfolket av nåde og kunnskap.’’ Han har sagt det
ifølge en gruppe av troverdige sunni hadithformidlere og som det står skrevet i slutten
av kapittelet om kjennemerkene til Ahlulbayt (fvmh) på side 142 av Ibn Hajars AlSawik al-Muhrika.
5. Dette utsagnet er gjengitt av mange forfattere, inkludert ibn Hajar ved slutten av hans
kapittel om kjennemerkene til Ahlulbayt (fvmh) nær avslutningen av 142 av al-Sawaik
al-Muhrika hvor han kommer med få løgner om dem og er grovt urettferdig mot dem.
6. Jeg henviser til slutten av kapittelet om profetens testament om dem på side 137 av Ibn
Hajars al-Sawaik al-Muhrika.
7. Jeg henviser til side 90 av al-Sawik al-Muhrika hvor ibn Hajar forklarer betydningen
av det femte verset: ’’Og hold dere til Allahs rep alle sammen,’’ som en av mange
andre som han forklarer i del 1, kapittel 11.
____________________________________________________
Brev 7
I.
II.
Spør etter bevis og utsagn av Allah og Hans sendebud
Ahlulbayts ord er sirkelargumentasjon
Thul-Qida 13, 1329 EH
1) Bring bevis fra utsagnene til Allah og Hans sendebud, som vitner om at det er
obligatorisk å sverge troskap for imamene blant Ahlulbayt spesielt, og sett til side
talen til noen andre i denne sammenhengen annet enn Allah og Hans sendebud.
2) Dine imamers utsagn kan ikke bli ansett som argument mot deres motstandere, og et
slikt bevis du kom med er en sirkelargumentasjon, som du vet. Måtte fred være med
deg!
S.
_______________________________________
Brev 8
I.
II.
III.
IV.
V.
VI.
VII.
VIII.
Å overse våre tidligere utsagn
Feil om sirkelargumentasjon
Hadithen om de to tyngdene
Hadithens Tawatur
De som ikke er tilhengere av Itra vil fare vill
Deres likhet med Noahs ark, porten til frelse og sikkerheten mot splittelser
Hva menes med ’’Ahlulbyat’’ i denne sammenhengen
Grunnen til at Ahlulbayt sammenlignes med Noahs ark og porten til frelse
Thul-Qida 1329
i.
Vi har ikke oversett å bygge våre bevis på hadithene til Profeten, måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie. I virkeligheten har vi referert til
dem ved begynnelsen av vårt brev som klart fortalt at å følge imamene av
Ahlulbayt spesielt er obligatorisk. Vi gjorde det da vi fortalte at han, måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie, hadde sammenlignet dem
med den praktfulle boken og satt dem som et forbilde for de som har fornuft,
ansett dem for å være frelsens ark, nasjonens sikkerhet og porten til frelse – alt
dette er tatt fra de kjente tekstene i Sahih bøkene. Vi har også sagt at du vil bli
tilfreds med bare hint istedenfor detaljer, uten å trenge mer forklaringer.
ii.
iii.
Utsagnet til våre imamer, som vi har fortalt, passer for å bli brukt som et
argument mot deres motstandere, og det kan ikke bli ansett for å være
sikerargumentasjon, som du selv vet.
Ta for eksempel utsagnene til Profeten, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie, som forbauset de uvitende og vekket opp de søvnige, som
er blitt fortalt av al-Tirmidhi og al-Nisa av Jabir og de som er gjengitt av alMuttaki al-Hindi ved begynnelsen av hans kapittel om de som overholder
Boken og Sunnah i hans verk Kanzul Ummal, kp 1, side 44:
’’Dere mennesker! Jeg forlater hos dere Allahs bok og min itra, min familie (min Ahlulbayt).
Så lenge dere holder dere til dem vil dere aldri fare vill.’’
Han sa også:
’’Jeg har forlatt hos dere det som dere ved å holde dere til aldri vil fare vill etter meg: Allahs
bok, et rep som strekker seg fra himmelen til jorden, og min itra, min Ahlulbayt. Disse
tvillingene skal ikke skille seg fra hverandre til de kommer tilbake hos meg ved brønnen.
Derfor vis meg hvordan dere vil lykkes i å overholde mine befalinger om dem.’’ (1)
Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa:
’’Jeg forlater blant dere to etterfølgere: Allahs bok, et rep som strekker seg fra himmelen til
jorden – eller mellom himmelen og jorden – og mitt husfolk (itra), min familie (Ahlulbayt).
De skal aldri skille lag med hverandre til de kommer tilbake hos meg ved brønnen.’’ (2)
Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa også:
’’Jeg forlater blant dere to tyngder, Allahs bok og min Ahlulbayt. De skal aldri skille lag med
hverandre til de kommer tilbake hos meg ved brønnen.’’ (3)
Han, måtte Allahs velsignelse og fred være over ham og hans familie, sa:
’’Sendemannen til min Herre roper og jeg holder på å besvare dødsropet. Jeg forlater blant
dere to tyngder, Allahs bok og min familie, min Ahlulbayt. Den Uutgrunnelige, Den
allvitende fortalte meg at de aldri skal skille lag med hverandre til de kommer tilbake hos meg
ved brønnen. Så vis meg hvordan dere vil lykkes i å overholde mine befalinger om dem.’’ (4)
Etter å ha kommet tilbake fra farvelpilegrimsferden, slo han, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie, leir i Ghadir Khum og beordret at noen få trær skulle bli tatt bort.
Deretter ga han en tale og sa:
’’Det synes som om jeg holder å bli kalt og jeg skal besvare dødsropet. Jeg forlater hos dere
de to tyngdene, en av dem er større enn den andre: Allahs bok, og min familie, så vis meg
hvordan dere lykkes med å overholde mine befalinger om dem, og disse to tyngdene vil aldri
skille lag med hverandre til de kommer tilbake hos meg ved brønnen.’’
Så la han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) til:
’’Allah er min Mester, og jeg er mesteren til enhver troende.’’ Etter å ha sagt dette tok han
opp Alis hånd og sa: ’’Den som aksepterer meg som sin mester, må akseptere Ali som sin
mester. Allah, vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med
den som er i fiendskap med ham.’’ (5)
Abdullah ibn Hnatab sa: ’’Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) ga en tale til oss i al-Juhfa. Han spurte oss: ’’Har jeg ikke mer autoritet over dere enn
dere har over dere selv?’’ Tilskuerne svarte: ’’Ja, Allahs sendebud!’’ Han sa: ’’Av denne
grunnen ber jeg dere om å holde dere til to ting: Koranen og min itra.’’ (6)
iv.
Sahih bøkene som vurderer det som obligatorisk å følge de to tyngdene har
gjengitt hadither med denne betydningen gjentatte ganger, som er blitt fortalt
av omtrent 20 Sahabier. Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie) har uttrykket disse tingene i flere anledninger, på Ghadir
Khum-dagen, på Arafah dagen i forbindelse med sin farvelpilegrimsferd, etter
å ha forlatt Taif, fra hans talestol i Medina, og innenfor sitt velsignede rom
under hans sykdom, da rommet var fylt med hans følgesvenner. Han sa i den
siste hendelsen: ’’Mennesker! Jeg føler at jeg vil dø snart, og jeg hadde
tidligere fortalt dere det jeg er pålagt å meddele dere, og forlatt ingen
unnskyldning for dere. Jeg har forlatt hos dere Allahs bok og min itra, min
Ahlulbayt.’’ Ette å ha blitt ferdig med å si dette tok han opp Alis hånd og sa:
’’Ali er med Koranen og Koranen er med Ali. De skal aldri skille lag med
hverandre itl de kommer tilbake hos meg ved brønnen.’’ (7)
En gruppe av lærde blant majoriteten har bekjent det ovennevnte. Til og med Ibn Hajar har
gjengitt hadithen om de to tyngdene og sagt: ’’Vær klar over at hadithen kaller for å holde seg
til begge to av dem igjennom flere fortellerrekker fortalt av mer enn tjue følgesvenner.’’
Videre sa han: ’’Det er tvil om når han sa det. Noen hadith-formidlere sier at han sa det i
Arafah under farvelpilegrimsferden og andre mener at han sa det i Medina da han var syk,
mens hans rom var fylt med hans følgesvenner. En annen gruppe mener at han sa dette i
Khum, og noen andre mener at han sa dette i Taif.’’ Videre sier ibn Hajar: ’’Det er ingen
motsigelse her, for det er ingen innvendig mot hans gjentagelse av denne hadithen i disse
stedene og i andre steder for sin oppmerksomhet for den prektige boken og den rene Itra
osv.’’ (8)
Nok som ære for imamene av den rensede familien er at deres stilling i forholdet til Allah er
lik stillingen til boken som falskheten ikke kan nå verken fra forsiden eller fra baksiden. Dette
må være et nok vitnebyrde som tar folk rundt om nakken og pålegger dem å holde seg til
deres sekt. En muslim aksepterer ikke noe erstatning for Allahs bok. Hvordan kan da avvike
fra veien til de som er Koranens likemenn være tillattt?
v.
Hans utsagn: ’’Jeg forlater blant dere det som dere ved å holde dere til aldri vil
fare vill: Allahs bok og min itra’’ indikerer at enhver som ikke holder seg til
dem begge vil fare vill. Dette er støttet av hans utsagn i hadithen om de to
tyngdene, som Tabrani gjengir: ’’Ikke gå foran dem, ellers vil dere omkomme,
og ikke lær dem, for de er mer kunnskapsrik enn dere.’’ Ibn Hajar sa: ’’I hans,
vi.
vii.
viii.
måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, utsagn: ’’Ikke gå
foran dem, ellers vil dere omkomme, og ikke lær dem, for de er mer
kunnskapsrike enn dere,’’ ligger det bevis på at enhver blant dem er opphøyd
til høye stillinger og med ansvaret om å fullføre religiøse forpliktelser, og de er
foretrukket fremfor alle andre osv.’’ (9)
Det som gjør det obligatorisk å følge og å henvise seg til Ahlulbayt er denne
hadithen til Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie: ’’Min Ahlulbayt blant dere er lik Noahs ark. Den som går om bord på
den, vil bli frelst, og den som forlater den, vil drukne,’’ (10) og hans (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) uttalelse: ’’Min Ahlulbayt
blant dere er lik Noahs ark. Den som går om bord den, blir reddet, og den som
forlater den, drukner. Min Ahlulbayt er blant dere lik porten til Israelittene.
Den som går igjennom den blir tilgitt.’’ (11) Og også hans (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) uttalelse: ’’Stjernene beskytter
beboerne til jorden mot drukning, og min Ahlulbayt beskytter min nasjon mot
splittelse. Hvis en stamme blant araberne er uenige om befalingene til Allah
om dem, vil de splitte seg og bli Satans parti.’’ (12) Dette er nok for å pålegge
nasjonen å følge dem for å bli beskytte mot å splitte seg. Jeg tror ikke at det er
noe som er klarere enn denne hadithen for å støtte mitt argument.
Det som menes med hans ord, måtte Allahs velsignelse og hans familie
’’Ahlulbayt’’ her er alle i fellesskap, alle imamene, og ikke alle sammen av
hans familie, for dette er en posisjon som bare gis til Allahs autoriteter og de
som er belastet lederskapet, igjennom fornuft og hadither. Mange sunni lærde
har bekjent dette som Ibn Hajr som har skrevet i Sawaik al-Muhrika: ’’Noen av
dem har sagt at det er sannsynlig at det som menes med ’’Ahlulbayt’’ er de
som er sikkerhet, deres lærde, for de er lik ledende stjerner, og hvis de
forsvinner, vil jordens folk møtte de tegnene de er blitt advart imot.’’ Ibn Hajar
sa også: ’’Disse tegnene vil finne sted når al-Mehdi (fvmh) dukker opp, og
anti-Kristi vil bli drept under hans tid. Etter denne episoden vil usedvanlige
hendelser finne sted osv,’’ i forbindelse med tolkningen av vers 7, i kapittel 11,
side 91 av al-Sawaik al-Muhrika. Et annet sted har ibn Hajr fortalt at Allahs
sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, ble spurt:
’’Hvordan vil folk leve etter disse tegnene?’’ Han svarte: ’’De vil leve lik et
esel hvis ryggard er blitt brukket.’’ (13)
Du vet at deres (Ahlulbayt) likhet med Noahs ark innebærer at enhver som tyr
til dem i saker angående religionen, om grenene og røttene til religionen, vil bli
frelst fra helvetesild, og den som forlater dem er lik en som søker skjold i løpet
av flommen hos et fjell så det kan redde ham fra Allahs forutbestemmelse, men
han vil drukne i vannet og havne i ilden, måtte Allah beskytte oss fra dette.
Grunnen til at de, fred være med dem, er sammenlignet med portens frelse er at Allah har
gjort denne porten et symbol på ydmykhet for Hans storhet og underkastelse for Hans dom.
Derfor blir den en grunn til tilgivelse. Dette er grunnen til sammenligningen. Ibn Hajar, i
tolkningen av kapittel 7 i Koranen, i kapittel 11, side 91 av hans Al-Sawaik al-Muhrika, har
akseptert dette med å si, etter å ha sitert disse hadithene og andre lignende hadither:
’’Grunnen til deres likhet med arken er at enhver som elsker og respekterer dem høyt ved å
takke den Ene som ga dem heder, følge ledelsen til deres lærde menn, vil bli frelst fra
mørkheten til splittelse, og enhver som forlater den vil drukne i sjøen av utakknemlighet og
vil omkomme i veien til tyranni.’’ Så la han til: ’’Når det gjelder Ahlulbayts likhet med
portens frelse så har Allah gjort denne porten, som sannsynlig var porten til Shittim i
Jerusalem, et tegn på ydmykhet for å søke om tilgivelse og en grunn til frelse. På samme måte
gjorde Han kjærlighet for Ahlulbayt en grunn for denne nasjonens frelse.’’ (14) Sahih bøkene
har gjentatte ganger fortalt at det er obligatorisk å følge Ahlulbayt. Hvis jeg ikke fryktet at du
vil kjede deg med lange detaljer, ville jeg ha skrevet enda mer, men jeg synes dette er nok.
Måtte fred være med deg.
Sh
_______________________________________
1.Al-Tirmidhi forteller denne hadithen fortalt av Zayd ibn Arkam. Det er hadith 874 av
hadithene nevnt på side 44, kp 1, av boken Kanz al-Ummal.
2.Imam Ahmad inkluderer hadithen blant hadithene fortalt av Zayd ibn Thabit fra to kilder.
En av disse kildene er nevnt på begynnelsen av side 182, og en annen er nevnt i slutten av
side 189, kp 5, og hadithen er også nevnt av Ibn Abu Shaybah, Abu Yali og Ibn Sad, fortalt av
Abu Said. Det er 945 på side 47, kp 1 av Kanz al-ummal.
3.Hadithen er nevnt av al-Hakim på side 148, kp 3, av al-Mustadrak. Forfatteren kommenterer
denne hadithen med å si: ’’Denne hadithen har en fortellerrekke som er troverdig ifølge begge
Shyakene (Muslim og Bukhari), selv om de sistenevnte ikke har fortalt den.’’ Al-Thahbi
nevner den i sin forkortede versjon av al-Mustadrak, innrømmer dens troverdighet, fordi alShaykene aksepterer dens troverdighet.
5.Det er nevnt av al-Hakim fortalt av Zayd ibn Arkam på side 109, kp 3 av al-Mustadrak.
Forfatteren legger til: ’’Denne hadithen er troverdig ifølge begge Shaykene som ikke fortalte
den i fullstendig form.’’ Han nevner den fra andre kilder enn Zayd ibn Arkam på side 533, kp
3, av sin al-Mustadrak, og lar til: ’’Denne hadithen er fortalt av troverdige formidlere, men
allikevel har ikke de (Shaykene) gjengitt den.’’ Al-Thahabi har nevnt den i sin Talkhis og
bekjent dens troverdighet.
6.Al-Tabrani har nevnt den, slik den er blitt nevnt av Nahbanis al-Arbain og Suyutis Ihyaul
Mayyit. Vær klar over at hans tale, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie,
ikke var så begrenset, for ingen som forteller så mye kan påstå å ha hørt talen. Politikken
knyttet mange tunger av hadith-formidlere og lenket hendene til pennene av mange forfattere.
Tiltross for alt dette er en slik vanndråpe i havet nok, priset være Allah.
7. Jeg henviser til slutten av del 2, kapittel 9 av al-Sawaik al-Muhrika skrevet av ibn Hajar,
etter omtalen av de førti hadithene nevnt i den samme delen, side 57.
8. Jeg henviser til tolkningen av det fjerde kapittelet: ’’Og stopp dem, for de vil bli spurt.’’
(Koranen: 37:24) som er gjengitt i del 1, kapittel 11, av al-Sawaik al-Muhrika, ved slutten av
side 89.
9. Jeg henviser til kapittelet om Profetens testament på side 135 av al-Sawaik al-Muhrika. Så
spør ham hvorfor han foretrakk å følge al-Ashari i forbindelse med røttene, og de fire
rettvitenskapsmennene i forbindelse med grenene til religionen, og hvordan han kunne anse
mer høytstående enn dem i beretningen til hadithen mennesker som Umran ibn Hattan og
hans likesinnede blant Kharijittene, og favoriserte fremfor dem Mukatil ibn Sulayman,
Murjitten som tror at Allah har en fysisk kropp, og foretrakk fremfor dem i etikk, moral,
oppførsel Maruf og hans likesinnede, og hvordan han overså profetens egen bror og wali,
hans ene og hans eneste testamentfullbyrder, som skulle etterfølge og representere Profeten
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Spør ham om hvordan han kunne
foretrekk fremfor etterkommerne til Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie, etterkommerne til feigningene. Hva vil en som vender seg bort fra den
rensede familien til Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie),
den opphøyde statusen og religiøse forpliktelser ha noe å gjøre med Sahih hadithene om de to
tyngdene og deres likesinnede? Og hvordan kan han påså at han holder seg til Familien, går
om bord deres ark og går igjennom porten til frelse?
10. Al-Hakim har nevnt hadithen fortalt av Abu Tharr på side 151, kp 3, av sin Sahih alMustadrak.
11. Al-Tabrani forteller hadithen i sin bok al-Awsat, fortalt av Abu Said. Hadithen er hadith
18 av den 25. Al-Arbain førti hadither skrevet av Nabhanis Al-Arbain al-Arabain, side 216.
12. Dette er nevnt av al-Hakim på side 149, kp 3, av al-Mustadrak, fortalt av Ibn Abbas. AlHakim la til: ’’Denne hadithen er en troverdig hadith ifølge de to Shaykene (Bukhari og
Muslim), som ikke har nevnt den i sine egne bøker.’’
13. Jeg henviser til slutten av kapittelet om profetiene til profeten (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) i de vanskelige tidene nær hans død, i slutten av side 143 av
al-Sawaik al-Muhrika, skrevet av Ibn Hajr. Vi spør ibn Hajar: ’’Hvis dette er statusen til de
lærde av Ahlulbayt (fvmd), hvorfor vender du da deg bort fra dem?’’
14. Se på hans utsagn, så fortell meg hvorfor han ikke følger ledelsen til deres imamer i grener
og røtter av troen, eller grener og røtter av rettvitenskap, eller i forbindelse med lover
angående Sunnah eller Boken, eller i forbindelse med saker tilknyttet moral, etikk og
oppførsel, og hvorfor han holdt seg tilbake og dermed druknet seg selv i havene til de som
benekter Allahs nåde og løper etter urettferdighet. Måtte Allah tilgi ham for å ha fortalt løgner
om oss og kommet med anklager mot vår tro på falskt vis.
__________________________________________
Brev 9
Spør etter mer informasjon
Thul Qida 1329
Bruk din penn så mye du vil, og ikke vær bekymret om å plage meg. Jeg er villig til å høre på
deg, jeg tar godt imot ting, og jeg ønsker å lære av deg, mitt hjerte føler seg glad, min sjel er i
fred og ro. Så ikke frykt. Alle bevisene og argumentene som du har fortalt har gjort meg mer
engasjert og fjernet bort min kjedesomhet. Så send meg mer informasjon. Jeg finner i din tale
det den vise er ute etter, og mitt hjerte er frydefullt, så tildel meg mer kunnskaper, måtte Allah
velsigne din far. Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________
Brev 10
Et blikk på tilfredsstillende informerende tekster
Thul-Qida 1329
Hvis du har vært fornøyd med å motta mitt brev, og hvis du har opplevd overbevisning, så har
jeg ofte plassert mitt håp på deg for seier og avsluttet min anstrengelse med lykke. Den som
har til hensikt å ta imot god ros, mens han er ydmyket, hedret, kronet med kunnskap,
tålmodig, er verdt å bli ansett sannferdig i det han sier og skriver, for rettferdighet og
rimelighet er i hans hånd og i hans tunge.
Det er deg jeg må takke for å ha spurt mer, for hvem ellers kan være takknemlig, vennlig og
beskjeden mer enn deg? For å gi deg det som er nødvendig av informasjon om dette emnet
ønsker jeg å nevne følgende:
Både al-Tabranis al-Mujma al-Kabir og Rafis Musnad forteller at Ibn Abbas sa: ’’Allahs
sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’La enhver være
fornøyd med å leve lik meg og dø lik meg og bebo Edens paradis som min Herre har forberedt
anse Ali som sin mester etter meg, og la ham adlyde enhver som han belaster med ansvaret
om å representere ham, la ham følge eksemplet til min Ahlulbayt etter meg, for de er min
familie, de er skapt av mitt eget leire og velsignet med min egen forståelse og kunnskap. Ve
over de som forkaster dem og skiller seg fra dem! Måtte Allah aldri la dem nyte min
forbønn.’’ (1)
Al-Matir, al-Barudi, Ibn Jarir, Ibn Shahin og Ibn Mundah har alle fortalt at Ishak fortalte at
Ziyad ibn Matraf sa: ’’Jeg har hørt Allahs sendebud si: ’’Den som ønsker å leve mitt liv og dø
min død og gå inn i paradiset som Herren lovet meg, det evige paradiset, så får han anse Ali
og hans familie etter meg som sine mestere, for de skal aldri ta dere vekk fra ledelsen eller la
dere fare vill.’’ (2)
Lignende har Zayd ibn Arkam sagt i en hadith: ’’Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie, sa: ’’Enhver som ønsker å leve som meg og dø min død og
bebo det evige paradiset lovet meg av min Herre, la ham anse Ali som sin mester, for han skal
aldri ta dere vekk fra ledelsen eller la dere fare vill.’’ (3)
Ammar ibn Yassir fortalte: ’’Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, sa: ’’Jeg beordrer enhver som trodde på meg og holdt meg for å være sannferdig
om å akseptere regjeringen til Ali ibn Abu Talib, for enhver som aksepterer ham som hersker
aksepiterer meg som hersker, og enhver som elsker ham, elsker meg, og enhver som elsker
meg, elsker Allah. Den som hater ham, hater meg, og den som hater meg, hater Allah.’’ (4).
Ammar har også fortalt denne hadithen: ’’Profeten sa: ’’Herre! Enhver som trodde på meg og
holdt meg for å være sannferdig, la ham anse Ali som sin mester, for hans regjering er min
regjering, og min regjering er Allahs regjering.’’ (5)
Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, ga en gang en tale og sa: ’’Dere
mennesker! Nåde, heder, ære og regjeringen er for Allahs sendebud og hans familie. Derfor
ikke la falskheten villede dere.’’ (6). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie, sa: ’’I enhver generasjon av min nasjon er det medlemmer av mitt husfolk som bare
er lik meg og som beskytter denne religion fra fordreiningen til de urettferdige og tolkningene
til de uvitende. Vær klare over at deres imamer er deres representanter til Allah, så ta godt
vare på de som dere sender til Ham som deres representanter.’’ (7). Han, måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’Ikke gå foran dem, ellers vil dere omkomme,
og ikke gå bak dem, ellers vil dere omkomme. Ikke lær dem, for de er mer kunnskapsrike enn
dere.’’ (8). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’Ans min
Ahlulbayt blant dere som dere anser hodet i forholdet til kroppen, og øynene i forholdet til
hodet, for hodet er ledet av øynene.’’ (9). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, sa: ’’Hold dere til vår, Ahlulbayts, kjærlighet, for enhver som møter Allah med
vår kjærlighet vil komme inn i paradiset igjennom vår forbønn. Jeg sverger ved den ene som
har makt over min sjel at gode gjerninger til en troende aldri vil gagne ham, med mindre han
anerkjenner våre rettigheter.’’ (10). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie, sa: ’’Kunnskapen til Muhammeds familie bringer frelse fra ilden, og kjærligheten for
Ahlulbayt tilsvarer å gå på den riktige veien. Å sverge troskap for Muhammeds familie er en
sikkerhet mot torturen og straffen.’’ (11). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, sa: ’’Foten til enhver tjener av Allah vil aldri bevege seg på dommedagen uten at
denne tjeneren gjør rede for fire ting: 1.Hvordan han tilbrakte sitt liv, 2.hva han kledde sin
kropp med, 3.hva han gjorde med sin rikdom, og 4.om hans kjærlighet for oss, Ahlulbayt?’’
(12)
Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’Hvis en mann står i bønn
mellom Rukn og Makam, men hater Muhammeds familie, vil han allikevel havne opp i
helvetesild.’’ (13). Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’Enhver
som dør, mens han elsker Muhammeds familie, vil bli ansett for å være en martyr. Enhver
som dør, mens han elsker Muhammeds familie, dør som en troende med perfekt tro. Enhver
som dør, mens han elsker Muhammeds barn, vil bli bebudet om paradiset av dødsengelen og
deretter av Munkar og Nakir. Enhver som dør, mens han elsker Muhammeds etterkommere,
vil bli tatt til paradiset lik en brud tas til sin brudgoms hus. Enhver som dør, mens han elsker
Muhammeds familie, vil ha to dører i sin grav som leder til paradiset. Allah vil gjøre graven
til enhver som dør, mens han elsker Muhammeds barn, et besøksmål for nådens engler.
Enhver som dør, mens han elsker Muhammeds familie, dør som en tilhenger av Sunnah og
fellesskapet. Enhver som dør, mens han hater Muhammeds familie, vil komme på
dommedagen og det er innrisset følgende ord mellom hans øyner: ’’Han har sett bort ifra
Allahs nåde,’’ osv.’’ (14). I denne talen forsøkte han å fjerne bort forvirringen.
Samme betydning kan bli funnet i alle hadither som er enstemmige enige om samme ting,
spesielt de som er fortalt igjennom den rensede itra. Deres status vil ikke ha vært bekreftet,
hadde det ikke vært for de klare bevisene til Allah og overhodet til Hans rettvitenskap om de
som representerer Allahs sendebud, de som har retten til å utstede forbud og påbud, hans
etterfølgere. Den som elsker dem er en elsker av Allah og Hans sendebud, og den som hater
dem er en fiende av Allah og Hans sendebud. Han, måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie, sa: ’’Ingen elsker oss, bortsett fra en gudfryktig, ærlig troende, og ingen hater
oss, bortsett fra en ondskapsfull hykler.’’ (15) Det er av disse grunnene at al-Farzdag,
dikteren, sa disse verselinjene til ære for Ahlulbayt:
’’Å elske dere er tro. Å hate dere er avskyelighet. Å komme nær dere sikrer en befrielse og
frelse.
Dere er imamene til de fromme. Dette er sannhet.
Hvis en spør: ’’Hvem er de beste blant mennesker?’’ vil svaret ha vært dere.’’
Lederen til de troende, fred være med ham, pleide å si:
’’Jeg og de ærbare blant mine etterkommere er de med den beste moralen når de er unge, og
de mest kunnskapsrike når de er voksne. Igjennom oss utsletter Allah løgnene, og igjennom
oss fjerner Allah virksomheten til den ville revens tenner. Igjennom oss helbreder Allah deres
ufruktbarhet, og igjennom oss frigjør Han dere. Igjennom oss påbegynner Allah og
forsegler.’’ (16)
Nok som begrunnelse for å foretrekke dem fremfor alle andre er at Allah har foretrekket dem
fremfor alle andre, latt påkallelsen av velsignelsen for dem være en del av den obligatoriske
bønnen, alle er pålagt å påkalle Allahs velsignelse over Muhammeds familie, det være seg en
Siddik eller Faruk, en med et lys eller to lys, eller med mange lys! Enhver som ber Allah ved
å gjennomføre Hans påleggelser tilber Ham også når han velsigner dem, som han tilber Ham
når han vitner de to delene av trosbekjennelsen. Dette er en opphøyd status. Overhodene til
nasjonen har sunket seg ned for den, og foran den har øynene til enhver som du nevnte av
imamer underkastet seg. Imam al-Shafi’i, måtte Allah være fornøyd med ham, sa:
’’Husfolket til Allahs sendebud! Kjærlighet for dere har Allah pålagt i sin hederlige
åpenbaring. Nok som et tegn på heder for dere er at den som ikke velsigner dere under
bønnen, hans bønn vil anses for å være ugyldig.’’
La oss nå bli fornøyd med det vi har referert til fra Sunnah til vitne om at å følge Sunnah til
Ahlulbayt er obligatorisk. Det er pålagt å etterligne dem. I Allahs bok er det klar vers som
gjør det også obligatorisk å følge dem. Det er slike vers som vi vil tiltrekke din
oppmerksomhet imot. Du kan bli fornøyd med et hint, og et tegn er nok for den som viser
oppmerksomhet. Priset være Allah, Herren over hele verden.
Sh.
______________________________________________
1.Denne hadithen er hadith nr. 31819 på side 217, kp 6 av Kanz al-Ummal. Forfatteren nevner
denne hadithen i Muntkhab al-Kanz, så henvend deg til det sistenevnte igjennom begynnelsen
av kildehenvisningene på side 94 av kp 5 i Ahmads Musnad. Forfatteren hadde skrevet: ’’De
er gitt min forståelse,’’ istedenfor ’’forståelse og kunnskap.’’ Den som kopierte kan ha tatt
feil. Al-Hafiz Abu Naim, i sin Hilayat al-Awliya, har også gjengitt den, og til gjengjeld er han
blitt gjengitt av Mutazilit lærde på side 450, kp 2, av hans kommentar om Nahjul Balagha,
med egyptisk utgivelse. Han har også nevnt noe lignende tatt fra side 449 fortalt av Abu
Abdullah og Ahmad ibn Hanbal i begge deres Musnader. Det samme er nevnt i boken med
tittelen Manakib Ali ibn Abu Talib (fvmh).
2. Denne hadithen er nr. 2578 i Kanz al-ummal, kp 6, side 155. Den er også gjengitt av
Munktakhab al-Kanz. Se på den sistenevnte og les den siste setningen av kildehenvisningen
på side 32, kp 5, som gjengis av Ahmads Musnad. Den er også nevnt av Ibn Hajar al-Askalani
forkortede bokform i forbindelse med biografien til Ziyad ibn Muntraf i et kapittel i hans bok
Isaba, så la han til: ’’Denne hadithen er gjengitt av Yahya ibn Yali al-Muharbi, han er en
upålitelig hadith-formidler.’’ Dette er veldig rart å høre fra Askalani, for Yaya ibn Yali, ifølge
fellesskapet til de som har utdannelse innenfor hadith, er en troverdig hadith-forteller. I sin
Sahih forteller al-Bukhari hans hadither om Hudaybiya-avtalen. Han underviste hadithene for
Muslim Ghaylan ibn Jami. Al-Thahbi i sin Mizan anser mannens rimelighet for å være
garantert, og det samme gjør en rekke forfattere som er ansett for å være troverdig av
Shaykayn og andre.
3. Denne hadithen er gjengitt av al-Hakim i slutten av side 128, kp 4, i hans troverdige bok alMustadrak. Han legger til: ’’Fortellerrekken til denne hadithen er alle troverdige, men
allikevel har ikke al-Shaykayn (Bukhari og Muslim) gjengitt den.’’ Hadithen er gjengitt av alTabrani i boken Al-Jami al-Kabir, og gjengitt av Abu Naim i boken om utmerkelsen av
Sahaba. Det er hadith nr. 2577 i Kanz al-ummal side 155, kp 6. Fortelleren gjengir den også i
sin bok Muntakhab al-Kanz. Se på kildehenvisning side 32, kp 5, av Musnad.
4. Al-Tabrani har gjengitt den i sin bok al-Jami al-kabir. Den er også gjengitt av Ibn Asakir i
hans historiebok, og den er hadith nr. 2571 av de som er nevnt i Kanz al-Ummal, i slutten av
side 154, kp 6.
5. Al-Tabrani har gjengitt den i sin al-Jami al-Kabir fortalt av Muhammed ibn Abu Ubaydah
ibn Muhammed ibn Umayr ibn Yasir som forteller den fra sin far som videre har fortalt den
av sin bestefar Ammar. Det er hadith nr. 2576 i Kanz al-Ummal, side 155, kp 6. Den er også
gjengitt i Muntakhab al-Kanz.
6. Den er fortalt av Abul Shaykh i lang form og gjengitt av ibn Hajar i slutten av Maksad 4 av
hans Makasid under forklaringen på side 105 av hans bok al-Sawaik al-Muhrika, om verset
som oppfordrer til å vise kjærlighet for profetens slekt etter å ha undersøkt den, samme er
gjengitt i store Makasad av samme person boken Ghayat al-Maram. Ikke overse hans utsagn:
’’Ikke følg de urettferdige.’’
7. Den er gjengitt av Al-Mallah i hans Sirat. Det samme kan bli funnet i forbindelse med ibn
Hajars forklaring av verset: ’’Og stopp dem, for de skal bli spurt,’’ i hans al-Sawaik alMuhrika, side 90.
8.Denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani som diskuterte hadithen om de to tyngdene, og han
er blitt gjengitt av ibn Hajar da den sistenevnte forklarte meningen av dette verset i kapittel
fire: ’’Stopp dem, for de skal bli spurt,’’ et vers som han omtaler i kapittel 11 av al-Sawaik alMuhrika, side 89.
9. Denne hadithen er gjengitt av en gruppe forfattere av hadithbøker av Abu Tharr og den er
gjengitt av Imam al-Sabban da han oppsummerte utmerkelsen til Ahlulbayt (fvmd) i sitt verk
Isaf al-Raghibin, og den er gjengitt av Shaykh Yusuf al-Nabhani på side 31 av boken alSharaf al-Muabbad, og av mange andre forfattere. Dette er en tekst som pålegger troen på
deres lederskap og innebærer at ledelsen til rettferdigheten bare kan oppnås igjennom dem.
10. Denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani i hans bok Al-Awsat. Den er gjengitt av alSayyuti i boken Ihyaul Mayyit. Den er gjengitt av al-Nabhani i hans bok om de førti
hadithene. Den er gjengitt av Ibn Hajjar i et kapittel som diskuterer om oppfordringen til å
elske Ahlulbayt i al-Sawaik al-Muhrika. I tillegg er den gjengitt av mange andre kjente
forfattere. Legg merke til profetens ord: ’’Ingen gode gjerninger vil gagne en person, med
mindre han er oppmerksom på våre rettigheter.’’ Fortell meg hva disse rettighetene er, som
anses av Allah for å være en forutsetning for å akseptere de gode gjerningene. Er ikke det
lydighet for dem og oppnåelse av Allahs tilfredshet igjennom å følge deres riktige vei? Om
hvem andre enn den som er belastet med profetskapen eller kalifatet har krav på alt dette?
Men dessverre tenker ikke noen folk om dette. Det eneste vi har å si: ’’Hos Allah vil vi ende
opp, og til Ham skal vi vende tilbake.’’
11. Denne hadithen er gjengitt av dommeren Iyaz i et kapittel som handler om å hedre
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og bli verdt å gjøre ham
fornøyd ved å gjøre fornøyd hans familie og etterkommere, i begynnelsen av side 40, del to, i
boken med tittelen al-Shifa som ble utgitt i Istanbul i 1328 EH. Du vet at ’’å kjenne dem’’
ikke bare betyr å kjenne deres navn og personligheter, og at de er slektninger av Allahs
sendebud, for Abu Jahl og Abu Lahab visste også om dette, men det betyr å anerkjenne at de
er autoritetene etter Sendebudet, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, som
han selv sa: ’’Enhver som dør uten å kjenne til imamen i sin tid dør Jahiliya døden.’’
Meningen med å elske dem og å underkaste seg deres lederskap er å elske og å følge
sannhetens folk, som er de ærlige imamene. Dette er veldig klart.
12. Dette skyldtes at Allah har gitt dem en spesiell status som krever av enhver å adlyde dem.
Kjærlighet for dem blir belønnet. Denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani fortalt av ibn
Abbas, og den er gjengitt av al-Sayyuti i hans Ihayul Mayyit, og av al-Nabhani i hans alArbain, i tillegg er den gitt av mange andre kjente forfatttere.
13. Denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani og al-Hakim. Den er også gjengitt i Nahbanis alArbain, i Sayutis Ihayul Mayyit og i andre bøker. Denne hadithen er lignende andre av hans,
måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, hadither, som for eksempel denne
hadithen vi allerede har nevnt: ’’Ved den som har makt over mitt liv, ingen gode gjerninger
vil gagne noen uten å anerkjenne våre retthetigheter.’’ Hvis å hate dem ikke hadde vært å hate
Allah og Hans sendebud, vil det ikke ha vært noe god begrunnelse for å forkaste de gode
gjerningene til de som står mellom Rukn og Makam, ber og faster. Hvis Ahlulbayt ikke var
Profetens stedfortredere, ville de ikke ha hatt denne posisjonen. Hakim og Ibn Haban har
fortalt i sine sahih, det samme har Al-Nahbani gjort i Al-Arbain, likeledes al-Suyuti i boken
Hiya, alle sammen har fortalt at Abi Said har fortalt: ’’Allahs sendebud sa: ’’Ved den som har
makt over mitt liv. Ingen mann hater oss, Ahlulbayt, uten at han havner i ilden.’’ Osv. AlTabrani har gjengitt, Al-Nabhani har fortalt i sin bok Arbain og Al-Syuti har fortalt i sin bok
Hiyah at Imam Al-Hassan al-Sibt sa til Muawyiah ibn Khadij: ’’Vær på vakt fra å hate oss,
Ahlulbayt, for Allahs sendebud sa: ’’Ingen hater og misunner oss uten at han drives bort fra
bassengen (som de troende drikker ifra) med piskeslanger av ild.’’ Osv. Profeten ga en tale en
gang og sa: ’’Dere mennesker, den som hater oss, Ahlulbayt, vil Allah gjenoppvekke som en
jøde på dommedagen.’’ Al-Tabrani har fortalt denne hadithen i al-Awsat, Al-Syuti har fortalt
den i Hiya og al-Nebahni har fortalt den i al-Arbain. Det er også andre som har fortalt denne
hadithen.
14. Denne hadithen er gjengitt av Imam al-Thalabi i forbindelse med forklaringen av verset
om å vise kjærlighet for Ahlulbayt (fvmd) i al-Tafsir al-Kabir. Her gjengir Jarir ibn Abdullah
al-Bijli hadithen til Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie.
Al-Zamakshari anser denne hadithen for å være troverdig i sin tolkning av samme vers i sin
bok al-Kashshaf.
15. Al-Mallah har gjengitt den i andre maksad av Koranens kapittel 14 i kapittel 11 av alSawaik al-Muhrika.
16. Denne hadithen er gjengitt av Abdul-Ghani ibn Sa’d i hans bok Eizah al-Ishkal. Det er
hadith 6050 i Kanz al-Ummal, i slutten av side 396, kp 6.
17. Disse to verselinjene til al-Shafi er veldig kjent. Mange troverdige forfattere har ansett
dette for å være riktig, og de mener at det er han som har fortalt disse to verselinjene. Blant
dem som bekjenner dette er ibn Hajar, som siterer disse to verselinjene i forbindelse med
forklaringen av: ’’Allah og Hans sengler velsigner Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie)’’ på side 88 av al-Sawaik al-Muhrika, Al-Nabhani på side 99 av al-
Sharaf al-Muabbad, imam Abu Bakr ibn Shiahabdu-Din i sin bok Rashfatul Sad og mange
andre osv.
________________________________________________________
Brev 11
Dhul-Qida 1329
I.
II.
III.
i.
ii.
iii.
Beundrer vår klare infromasjon
Forbauselse over det som er blitt nevnt i forholdet til det sunnimuslimene
generelt tror på.
Spør etter bevis fra Boken.
Jeg ble hedret igjennom deres strålende brev, med rett veiledning og fylt med
kunnskap. Jeg ble forundret over det. Jeg tenkte for en stund og fant ut at du er
veldig standhaftig, tålmodig og veltalende.
Da jeg tenkte over ditt argument i forskningen, og etterforsket dine bevis, ble jeg
veldig forundret. Jeg så at dine bevis var overbevisende. Jeg fant ut at dine
forklaringer er riktige. Jeg fant også at imamene av den rene Itra er på samme
plass som Allah og Hans sendebud. Man skal senke sin ving for dem ydmykt og
vise dem respekt på samme måte. Jeg så på det majoriteten av muslimene bekjente
seg til og jeg fant det i strid med dine bevis. Jeg er mellom to valg. Et valg som
påtvinger meg å følge bevisene og et annet valg som knytter meg til majoriteten av
muslimene. Jeg er drevet mot det første valget. Så ikke vær gjerrig med å dele
opplysninger med meg, men mitt andre valg har motsatt mitt første valg.
Så har du noe bevis fra Koranen for å la meg trekke tilbake det andre valget, slik at
jeg ikke ledes mot det, og du setter en hindring mellom meg og det majoriteten av
muslimene bekjenner seg til?
Måtte fred være med deg!
S.
_______________________________________________
Brev 12
Koraniske bevis
Thul-Qida 1329
Dere har – Allahmadulillah- mye kunnskap om boken. Dere vet om dens skjulte og åpenlyste
sider. Er det åpenbart noe strålende vers til ære for noen i samme grad som det ble åpenbart
vers til ære for den rene Itra? Har boken dømt noen for å være renset fra urenhet andre enn
dem? (1) Er det blitt åpenbart til ære for noen andre enn dem et vers lik renselsesverset som er
blitt åpenbart til ære for dem? (2) Har Koranen pålagt noen å vise godhet mot andre enn dem?
(3) Har Gabriel kommet med verset om Mubahala til ære for andre enn dem? (4)
Har ’’Hal Ata’’ blitt åpenbart til ære for andre enn dem? Nei! Jeg sverger ved Herren som har
åpenbart alt dette til ære for dem. Han er den rettferdige og den rimelige.
Er de ikke ’’Allahs rep’’ som Han sier om: ’’Hold dere alle sammen til Allahs rep og ikke
splitt dere?’’ (Koranen: 3:103) (6)? Og ’’de sannferdige’’ som Han har sagt om: ’’Dere som
tror, frykt Allah og vær med de sannferdige.’’ (Koranen: 9:199). (7) Er de ikke ’’Allahs vei’’
som Han har sagt om: ’’Ikke følg forskjellige veier, for da vil dere avvike fra Allahs vei.’’
(Koranen: 6:153) (8) Er ikke de ’’de som har autoriteten blant dere’’ (Koranen: 4:59) (9) Er
de ikke ’’formaningens folk’’ som Allah sa om: ’’Spør formaningens folk hvis dere ikke vet
om noe.’’ (Koranen: 21:7) (10) Er ikke de de troende som Allah sa om: ’’Enhver som går bort
fra Sendebudet, etter at ledelsen er blitt tildelt ham, og følger veiene til andre enn de troende,
han skal vi la gå sin egen vei etter hans eget valg og vi skal kaste ham i helvete, det onde
tilfluktsstedet.’’ (Koranen 4:115) (11) Er ikke de ’’veilederne’’ som Han har sagt om: ’’Du er
en advarer, og for hver nasjon er det en veileder?’’ (12) Er de ikke blant de som Allah viste
sin velsignelse og som Han har nevnt i Fatiha: ’’Led oss på den riktige veien, veien til de som
du viste velsignelse?’’ (13) og Allah sa også: ’’De er med de som Allah har velsignet blant
profetene, de sannferdige, martyrene og de rettskafne (Koranen: 4:69)’’? (14)
Har han ikke gitt dem den generelle autoriteten? Har Han ikke bare gitt dem denne autoriteten
etter Profeten? Allah sa: ’’Deres mestere er Allah og Hans sendebud og de Troende som
overholder bønn og betaler zakah, mens de bøyer seg for Allah. De som slutter seg til Allah,
Hans sendebud og de troende må vite at Allahs parti er det seirende.’’ (5:55) Har han ikke latt
frelsen være for de som angrer og gjøre gode gjerninger, mens de aksepterer deres ledende
autoritet? Allah sa: ’’Jeg er den tilgivende overfor de som angrer, tror, gjøre gode gjerninger
og mottok ledelsen?’’ (Koranen: 20:82) (16). Er ikke deres wilayah en del av den
’’tilittspakten’’ som Allah sa om: ’’Vi ville betro tillitspakten til himlene og jorden og
fjellene, men de vegret seg for å bære den, og vek tilbake. Men mennesket tok den på seg, og
det var urettferdig og lovløst.’’ (Koranen: 33:72)? (17)
Er de ikke ’’freden’’ som Allah ber alle om å slutte seg til? Allah sa: ’’Dere som tror! Slutt
dere til fred alle sammen, og ikke følg fotsporene til Satan (Koranen: 2:208).’’ (18) Er ikke de
’’velsignelsen’’ som Allah har sagt om: ’’Dere vil bli spurt på denne dagen om Velsignelsen
(Koranen: 102:8)’’ (19)? Ble ikke Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) beordret om å formidle alt dette? Har ikke Allah formidlet dette med et
advarende språk og sagt: ’’Du Sendebud! Forkynn det som er blitt åpenbart til deg, og hvis du
ikke gjør det, har du ikke forkynt Hans budskap i det hele tatt, og Allah vil beskytte deg mot
mennesker.’’ (Koranen: 5:70)? (20) Har ikke Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie, forkynt budskapet på Gahdir-dagen, fullførte oppgaven og til ære
for dette åpenbarte Allah dette verset: ’’I dag har Jeg fullbrakt deres religion for dere,
fullbyrdet Min nåde overfor dere og akseptert Islam som religion for dere (Koranen: 5:4)?’’
(21)
Har du vært oppmerksom på det din Herre gjorde med personen som nektet deres autoritet
åpenlyst og sa: ’’Allah! Hvis dette budskapet er fra deg, så la steiner falle på oss (22) lik regn
regner fra himlene, eller gi oss en smertelig straff?’’ Allah kastet en Siijil stein på ham som
Han hadde gjort med Elefantens folk. Han åpenbarte disse versene i forbindelse med denne
anledningen: ’’En spørrende spurte om en straff som vantro ikke kan flykte ifra. Den kommer
fra Allah, himmelstigens Herre.’’ (Koranen: 70:1-3).’’
Folk vil bli spurt om deres autoritet når de blir gjenoppvekket som det fremgår av
forklaringen til dette verset: ’’Og følg deres fotspor, for de har autoriteten.’’ (Koranen: 37:24)
(23) Det er ingen rom for under spesielt når vi oppdager at deres autoritet er blitt pålagt av
Allah folk igjennom Sine profeter, det er beviser og argumenter for å følge deres autoritet,
som det fremgår av forklaringen til Hans uttalelse: ’’Og spør Sendebudene som Vi har sendt
før deg.’’ (Koranen: 43:45) (24) Allah har gjort en pakt med mennesker om å følge deres
lederskap fra den første dagen av skapelsen av sjelene før Allah skapte kroppene, som det
fremgår av dette verset: ’’En gang gjorde din Herre pakt med etterslekten fra Adams barns
lender. Han tok dem til vitner overfor seg seg selv: ’’Er ikke Jeg deres Herre?’’ De svarte:
’’Jo, vi stadfester det!’’ Dette for at dere ikke på oppstandelsens dag skal si: ’’Dette var vi
ikke oppmerksomme på!’’ Koranen: 7:172. (25) Igjennom deres forbønn tilgav Allah Adam
som lærte ordene om anger, som det fremgår i kapittel 2, vers 73, i Koranen. (26)
’’Allah vil ikke straffe dem,’’ (27) for de er sikkerheten til innbyggerne av jorden og
menneskenes midler til Ham. De er de som folk misuner og som Allah sa om: ’’Skal de
misunne dem for det Allah har gitt dem av Sin nåde?’’ (Koranen: 4:54) (28) De er de som er
’’dypt forankret i kunnskap’’ som Allah sa om: ’’De som er dypt forankret i kunnskap sier:
’’Vi tror (Koranen: 3:7)!’’ (29) De er de som vil være på høydene og som Allah sa om: ’’Over
høydene er menn som kjenner alle ved sine merker (Koranen: 7:48).’’ (30) De er de
sannferdige som Allah sa om: ’’Blant de troende er menn som fullførte sitt løfte overfor
Allah, noen av dem har død, mens andre venter, og de har ikke forandret seg i det minste
(Koranen: 33:23).’’ (31) De er de som priser Allah alltid. Om dem sa Allah: ’’Han er den
prisverdige i den tidlige morgen og under natten av menn som ikke er drevet bort igjennom
handel og salg fra omtalen til Allah, bønn eller betaling av zakah (velferdsbidraget). De
frykter Dagen når hjertene og synene vil omvende seg.’’ (Koranen: 24:37) (32)
Deres hus er de omtalte av Allah i følgende vers: ’’I hus som Allah tillott å bli reist opp og
Hans navn bli nevnt.’’ (33) Allah har gjort deres nisje, i Surat An-Nur (Koranen: 24:35) (34)
et eksempel på Hans eget lys:
’’Allah er lyset til himlene og jorden. En lignelse på Hans lys er en nisje hvor det er et bluss.
Blusset er omgitt av glass, som om det var en funklende stjerne Det tennes med brenne fra et
velsignet tre, et oljetre, som ikke hører hjemme verken i øst eller vest, hvis olje nesten lyser
uten at ild kommer den nær. Lys over lys! Allah leder dem Han vil til Sitt lys. Han lager
lignelser for menneskene. Allah kjenner til alle ting.’’ Koranen: 24:35.
De er de første til å akseptere troen og innføre den, og de er nærmeste Allah, som Han nevner
i kapittel 56, vers 10 og 11 (25). De er de som vitner om Profetens sannferdighet (Koranen:
4:69) (36). De er martyrene og de seirende. Om dem og deres tilhengere har Allah sagt:
’’Blant Vår skapelse er en nasjon som kaller til rett ledelse igjennom sannheten, og de er de
rettferdige.’’ (Koranen: 7:181) (37) Allah sa om deres parti og om partiet til deres fiender:
’’Innbyggerne til ilden er ikke lik paradisets innbyggere. Innbyggerne til paradiset er de
seirende.’’ (38) Om begge partiene sa Han: ’’Skal vi behandle de som tror og gjør gode
gjerninger som Vi behanlder de som stifter ufred på jorden, eller skal Vi sette på lik linje de
seirende med urostifterne (Koranen: 38:28)’’? (39). Allah sa også om begge partiene: ’’Tror
de som handler urett at Vi vil behandle dem slik Vi behandler de som tror og handler rett, i liv
og død? Ille er deres dom.’’ (Koranen: 45:21) (40) Om dem og deres støttespilere har Allah
sagt: ’’De som tror og handler rett, disse er de beste av skapelsen (Koranen: 98:7).’’ (41
Om dem og deres motstandere har Allah sagt: ’’Dette er de to parter som strides om sin Herre:
De som er vantro får tilskåret klær av ild, og det tømmes kokende vann over hodet på dem
(Koranen: 22:19).’’ (42) Om dem og deres fiende har Allah åpenbart disse versene: ’’Er vel
en troende lik en ugudelig? De er ikke like! De som tror og handler vel, venter paradisets
haver som oppholdssted. En velkomsthilsen for deres gjerninger. De som er ugudelige, venter
Ilden som oppholdssted. Hver gang de ønsker å komme ut av den, blir de sendt tilbake i den,
og det blir sagt til dem: ’’Føl Ildens straff, som dere pleide å fornekte!’’ (Koranen: 32:18-20)
(43)
Om dem og de som vanner pilegrimmere og passer på Haram moskeen har Allah åpenbart
dette verset: ’’Vil dere likestille ordning av vann til pilegrimene og betjening av den hellige
moske med den som tror på Allah og dommens dag og kjemper for Allahs sak? Hos Allah
anses de ikke likt! Allah veileder ikke de urettferdige (Koranen: 9:19).’’ (44)
Om deres seier i mange tester og om storheten til deres tålmodighet har Allah sagt: ’’Blant
folk finnes den som gir sitt liv for å vinne Allahs velbehag, og Allah viser godhet mot Sine
tjenere (Koranen: 2:207).’’ (45) Om deres anstrengelse for å kjempe på Allahs vei og deres
strev har Allah sagt: ’’Allah har kjøpt de troendes liv og eiendom mot paradisets have. De
kjemper for Allahs sak, de dreper eller blir drept. Dette er et bindende løfte for Ham, i Torah,
evangeliet og Koranen. Og hvem holder sin forpliktelse bedre enn Allah? Føl glede ved den
handel dere har gjort! Det er den store seier! De som omvender seg, som tjener og lovpriser,
viser måtehold, som bøyer seg og kaster seg ned i bønn, som forordner det rette og forbyr det
urette, som overholder de grenser Allah har satt, forkynn for de troende et gledelig budskap
(Koranen: 9:111-112).’’ ’’De som gir bort av det de har, både om natten og om dagen, i det
skjulte og i det åpenlyste, de venter på sin lønn hos Sin herre. Frykt skal ikke hvile over dem,
ei heller sorg (Koranen: 2:274).’’ (46)
De sier bare sannheten. Den Sannferdige, velsignelsesrike er Hans navn, har vitnet om dette:
’’Den som kommer med det sanne og som stadfester det, disse er de gudfryktige (Koranen:
39:33).’’ (47) De er de troende slektningene av Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie), hans ætt, som Allah har utvalgt etter vakker omsorg og stor
oppmerksomhet: ’’Og advar dine nærmeste (Koranen: 26:214).’’ De er hans slektninger, og
’’Slektninger har fortrinn ifølge Allahs bok.’’ (Koranen: 8:75, se også 33:6). På dommedagen
vil de stige opp til hans stilling og være med ham i de evige paradisene som Allah har vitnet:
’’De som tror, og hvis etterkommere fulgte dem i troen, de vil Vi føre sammen med sine
etterkommere, og Vi forminsker ikke deres innsats det ringeste. Hver mann står for det han
har fortjent (Koranen: 52:21) (41)
De har spesielle rettigheter ifølge Koranen: ’’Gi den nære slektningen det som tilkommer ham
(Koranen: 17:26) og de har krav på femtedelen av inntekten: ’’Og vit at hvor mye enn inntekt
dere kunne oppnå så tilkommer en femtedel Allah, Sendebudet, de nære slektningene (til
Sendebudet), foreldreløse, fattige og veifarende, såfremt dere tror på Allah og på det Vi har
åpenbart for Vår tjener på avgjørelsens dag, den dag de to gruppene møttes. Allah har evne til
å gjøre alt (Koranen: 8:41).’’ De er de som er blitt tildelt Allahs nåde som det fremgår av
dette verset: ’’Det krigsbytte som Allah gav Sitt sendebud fra folket i byene, tilhører Allah og
Hans sendebud, og de nære slektningene (Koranen: 59:7).’’
De er Ahlulbayt som Allah sier om: ’’Allah vil bare fjerne bort urenhet fra dere, dere
Ahlulbayt, og å rense dere helt.’’ (Koranen: 33:33). De er familien til Yasin som Allah hilser i
Koranen: ’’Fred være med familein til Yasin (Koranen: 37:130).’’ (49) De er familien til
Muhammed, å velsigne dem og å hilse dem med fred er pålagt av Allah: ’’Allah og Hans
engler velsigner Profeten. Dere som tror! Velsign ham og hils på ham med fred (Koranen:
33:56).’’ (50)
Noen mennesker spurte profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie:
’’Allahs sendebud! Vi vet hvordan vi skal hilse på deg med fred, men hvordan skal vi be om
velsignelse for deg?’’ Han, måtte Allahs velsignelse og fred være over ham og hans familie,
svarte: ’’Si: ’’Allah, velsign Muhammed og Muhammeds familie,’’ ifølge en hadith. Det ble
fra denne tiden av forstått at å hilse på dem var en del av denne hilsningen og velsignelsen
krevd av dette verset. Dette er grunnen til at de lærde har ansett dette verset for å være en av
mange andre vers til ære for dem. Ibn Hajar har ansett det i del 11 av sin bok al-Sawaik alMuhrika for å være blant versene til ære for dem (51), fred være med dem. Et godt
tilfluktssted er for dem og en god belønning: Et paradis som har åpnet sine porter for å motta
dem (52).
Hvem kan konkurrere med dem? I solen er varme og glød, som varmer opp de som våger å
konkurrere.
Allah har utvalgt dem for Sin nåde, og de er de beste i gjerninger, de er arvtakerne til Allahs
bok som Allah sa om: ’’Og så har Vi gitt skriften i arv til de av Våre tjenere som Vi har
utvalgt. Det finnes blant Våre tjenere de som pådrar seg syndens lodd (ved å se bort ifra å
følge imamen), andre er lukne (ved å følge imamen). Men noen er i første rekke med gode
gjerninger – med Allahs hjelp (det er om imamen). Dette er den store velviljen (Koranen:
35:32).’’ (53)
Disse versene som viser imamenes gode egenskaper og utmerkelser må være nok. Ibn Abbas
har sagt: ’’Til pris for bare Ali alene er det blitt åpenbart tre hundre vers.’’ (54). Andre har
sagt at en fjerdel av Koranen er blitt åpenbart til ære for dem. Dette bør ikke forundre oss når
vi ser at de og Koranen er tvillinger som ikke skiller seg fra hverandre.
Vær fornøyd nå med det vi har nevnt av vers fra Koranen. Vær glad og ta dem imot fra en
ekspert som har kommet over dem. Ingen kan fortelle deg ting bedre enn en ekspert. Måtte
fred være med deg!
Sh.
________________________________
1.Allah har beskrevet i Koranen at urenhet er blitt fjernet bort fra dem: ’’Allah vil bare fjerne
bort urenhet fra dere, dere Ahlulbayt, og å rense dere helt.’’ (Koranen: 33:33)
2. Nei! Ingen andre kan påstå dette i det hele tatt. De ble utvalgt for denne stillingen, så ingen
kan nå deres stilling eller å drømme om å oppnå det de har oppnådd.
3.Nei! Allah har valgt dem til denne stillingen og foretrukket dem fremfor alle andre, og sagt:
’’Si (Muhammed): ’’Jeg spør ikke om belønning for det annet enn godhet mot mine
nærmeste, og enhver som oppnår en god gjerning (ved å være vennlig overfor dem), vil vi
forøke godhet i ham. Allah er den tilgivende (overfor de som er vennlige overfor dem), full av
anerkjennelse.’’ (Koranen: 42:23).
4. Nei! Verset om Mubahala ble åpenbart spesielt til ære for dem. Allah sa: ’’Si
(Muhammed): ’’La oss kalle sammen våre barn og deres barn…’’ (Koranen: 3:61)
5.Dette er en henvisning til åpenbaringen av Ayat al-Asr om dem og deres fiender, og enhver
som ønsker å bli kjent med denne saken som vi snakket om angående verset om renselse,
verset om Mubahala, verset om å vise godhet mot profetens slekt, og verset om Tiden, bør
henvise seg til vårt utsagn i denne sammenhengen, for det er et legemiddel for enhver lidelse.
Det bringer tilbake fiendene til sin stilling og forøker kunnskapen til de som ikke vet. Priset
være Allah!
6. I forbindelse med kommentar om betydningen av dette verset i sin bok Tafsr al-Kabir
forteller Imam al-Thalabi at Aban ibn Taghlib fortalte at Imam Jaffar al-Sadik (fvmh) sa: ’’Vi
er Allahs rep som Han har sagt om: ’’Og hold dere alle til Allahs rep, og ikke splitt dere
(Koranen: 3:103).’’ Ibn Hajar har beregnet dette verset blant andre vers åpenbart til ære for
dem, han beregnet det som det femte verset og gjenga det vi har nevnt at al-Thalabi hadde
sagt. Imam al-Shafi har sagt ifølge Rashfatul Sadi skrevet av Imam Abu Bakr ibn ShihabudDin:
’’Når jeg ser folk gå til sjøene av villfarelse og uvitenhet igjennom sine slekter, går jeg, i
Allahs navn, om bord på frelsens ark, som er husfolket til den utvalgte, profetenes segl. Jeg
holder meg til Allahs rep, og det er å adlyde dem, for Han har beordret oss om å holde seg til
dette repet.’’
7.De ’’sannferdige’’ her er Allahs sendebud og imamene av den rensede familien, ifølge våre
sahiher, og det samme er støttet av al-Hafiz Abu Naim og Muwaffah ibn Ahmad, og fortalt av
Ibn Hajar i kp 5, del 11, av hans bok al-Sawaik al-Mhurika, side 90, som gjengir utsagnet til
Imam Zainul Abidin (fvmh) (Se på brev nr. 6).
8.Imamene al-Bakir og al-Sadik (fvmd) pleide alltid å si: ’’Den rette veien her er imamen, og
ikke følge andre veier (imamene til villfarelse), for de vil lede dere bort fra Allahs vei.’’
9.I sin troverdige Sahih, har den trofaste autoriteten til muslimer, Muhammed Ibn Yakub alKulayni, fortalt at Burayd al-Ajli sa: ’’Jeg spurte Abu Jaffar (Imam Muhammed al-Bakir, fred
være med ham) om meningen med verset: ’’Adlyd Allah, og adlyd Sendebudet og de som har
autoriteten blant dere (Koranen: 4:59),’’ og han svarte meg: ’’Du kjenner vel til de (jødene)
som fikk en del av skriften, de kaller til Allahs bok for å dømme mellom dem? Så vender
noen av dem bort og motsetter seg sannheten (Koranen: 3:23).’’ Hvordan de tror på spåmenn
og tyranner istedenfor, og hvordan de sier til de som er vantro at de er nærmere den sanne
veien enn de troende? De forteller imamene till villfarelse og de som kaller til ilden at deres
ledelse er mer riktig enn ledelsen til Muhammeds familie. Har du ikke sett de som ble gitt en
del av skriften? De tror på avguder og falske guddommer og sier om de vantro: ’’De er bedre
ledet til veien enn de som tror. De er de som Allah har forbannet, de skal aldri finne en
hjelper. Eller har de kanskje en andel i kongedømmet? I så fall ville de ikke gi sine
medmennesker så meget som skinnet av en daddel (Koranen: 4:51-53), og heller vil de ha noe
med Allahs kongerike å gjøre, som er i denne sammenhengen Imamah og kalifatet, ’’Eller
misunner de kanskje mennesker for det Allah har gitt dem fremfor alle andre av Hans
skapelse? Vi tildelte etterkommerne til Ibrahim Boken og visdommen, og Vi ga dem et stort
kongerike (Koranen: 4:54)’’ det vil si at Han utvalgte noen av dem som sendebud, profeter og
imamer, så hvordan kan de anerkjenne kongedømmet til Ibrahims etterkommere og benekte
kongedømmet til Muhammeds (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie)
etterkommere? ’’Blant dem er det noen som tror, og noen som holder seg borte. Helvete er en
ild som er tilstrekkelig som straff (Koranen: 4:55).’’
10.I forbindelse med forklaring av dette kapittelet, skriver al-Thalabi i sin bok al-Tafsir alKabir at Jabir sa: ’’Når dette Kapittelet ble åpenbarte, sa Ali (fvmh): ’’Vi er formaningens
folk, og dette gjelder alle imamene av ledelse.’’ Den Bahrainisk lærde har fortalt i kapittel 35
mer enn tjue troverdige hadither med samme betydning.
11. Ibn Mardawayh, i forbindelse med forklaringen av dette verset, har fortalt at ’’ å være i
strid med Sendebudet’’ i denne sammenhengen betyr å være i strid med ham om Ali (fvmh)
og ledelsen som er blitt henvist til i dette verset: ’’Etter at ledelsen er blitt tildelt ham’’. Det er
ledelsen om Ali, fred være med ham.’’ I sin tafsir bok forteller al-Ayyashi noe lignende som
dette, og Sahiene fra kildene til den rensede familien har fortalt at ’’veien til de troende’’ er
deres egen vei, fred være med dem.
12. I forbindelse med forklaring av dette verset skriver al-Tha’labi i sin Tafsir al-Kabir at Ibn
Abbas sa: ’’Da dette verset ble åpenbart, satt Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) sin hånd over sitt bryst og sa: ’’Jeg er advareren og Ali (fvmh) er
veilederen, og igjennom deg, Ali, oppnås ledelsen.’’ Mange kroantolkere og forfattere av
hadith-bøker forteller at Muhammed ibn Muslim sa: ’’Jeg spurte Abu Abdillah (Imam Jaffar
al-Sadik, fred være med ham) om meningen med dette verset og han svarte: ’’Hver imam er
veilederen i sin tid.’’ Imam Abu Jaffar al-Bakir sa: ’’Advareren er Allahs sendebud og
veilederen er Ali,’’ så la han til: ’’Ved Allah, lederskapet skal være med oss til
dommedagen.’’
13. I sin tolkning av Surat al-Fatiha skriver al-Thalabi i sin al-Tafsir al-Kabir at Abu
Buraydah sa at ’’al-Sirat al-Mustakim (den rette veien)’’ er veien til Muhammed og hans
familie (fvmd).’’ I forbindelse med tolkningen av denne surah forteller Waki ibn al-Jarirah at
Sufyan al-Thawri fortalte igjennom en fortellerekke med al-Sadik, Asht, Mujhaid, alle fortalte
at Ibn Abbas sa: ’’Led oss på den rette vei betyr ’’led oss til kjærlighet for Muhammed og
hans familie.’’
14. Imamene av Ahlulbayt (fvmd) er mesterne til Siddikin (de rettskaffne), martyrene og de
rettferdige.
15.Korantolkere er enstemmig enige om dette. For eksempel har al-Qawshaji, imamen til
Ashariene, innrømmet i ’’Sharh al-Tajrid’’ at dette verset ble åpenbart til ære for Ali (fvmh)
da han ga bort veldedighet, mens han forrettet bønnen. I sin Sahih har al-Nisai fortalt at
Abdullah ibn Salam vitnet om åpenbaringen av verset til ære for Ali (fvmh). Dette synet er
støttet av forfatteren til Al-Jami Baynal Sihah al-Sitta i forbindelse med forklaringen av Surah
al-Maida. Al-Thalabi har fortalt i Al-Tafsir al-Kabir at dette verset ble åpenbart til ære for
lederen til de troende, som vi vil forklare senere under diskusjonen.
16. I kapittel 11, del 1, al-Sawik al-Muhrika, skriver Ibn Hajar: ’’Ledelsen som det er henvist
til i kapittel 8 hvor det står: ’’Jeg er den tilgivende overfor de som angrer, tror, gjøre gode
gjerninger og søker etter ledelsen’’ ifølge Thabit al-Banni betyr å søke etter ledelsen til
Profetens (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) familie.’’ Dette er fortalt
av Abu Jaffar al-Bakir. Ibn Hajar har fortalt flere hadither som vitner om frelsen til de som
søker og handler etter deres ledelse, fred være med dem. Han henivser også til det som er blitt
sagt av al-Bakir i forbindelse med hans diskusjon med al-Harith ibn Yahya hvor imamen
uttrykket: ’’Harith! Har du ikke sett hvordan Allah har gjort det klart at anger, tro og gode
gjerninger ikke er nok uten å søke etter ledelsen fra vår autoritet?’’ Så gjenga han, fred være
med ham, utsagnet til sin bestefar lederen til de troende: ’’Ved Allah, hvis en mann angrer,
tror og gjør gode gjerninger, men ikke søker etter ledelse fra vår autoritet, heller ikke
anerkjenne våre rettigheter, alt han gjør vil være forgjeves.’’ Hafiz Abu Naim forteller at Awn
ibn Abu Jahufah fortalte at hans far fortalte en lignende hadith fra Ali (fvmh). Al-Hakim har
gjengitt lignende hadither fra imamene al-Bakir og al-Sadik (fvmd), og fra både Thabit alBanni og Anas ibn Malik.
17. Her henviser jeg til betydningen av dette verset i al-Safi, og i Ali ibn Ibrahims tafsir, og
jeg henviser også til hadithene fortalt av sunniene som forklarer meningen med verset som er
samlet av den Bahrani lærde i kapittel 115 av hans verk Ghayat al-Maram.
18. I kapittel 224 av Ghayat al-Maram forteller Bahraini lærde tolv hadither fra våre sahiher
som vitner om at dette verset ble åpenbart til ære for Alis regjeringen og regjeringen til
imamene av hans etterkommere. I kapittel 223 forteller han at al-Asfhani al-Amawi forteller
det samme om Ali (fvmh) og gjengir forskjellige kilder.
19. I kapittel 48 av Ghayt al-Maram forteller Bahraini lærde tre hadither fortalt av sunniene
som vitner om at ’’velsignelsen’’ her er det Allah har velsignet folket igjennom regjeringen til
Hans sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), regjeringen til
lederen av de troende og Ahlulbayt (fvmd). I kapittel 49 forteller han tolv hadither fra våre
sahiher som kaster lys over det samme. Hvis du ønsker kan du se igjennom denne kilden.
20. Ikke bare en Sunni faqih blant forfatterne til hadithbøker har fortalt dette. Imam al-Wahidi
har nevnt dette i forbindelse med kommentar av Surat al-Maidah i sin bok Asbab al-Nuzul, og
gjengitt utsagnet til Said al-Khudri: ’’Dette verset ble åpenbart på Ghaidr Khum dagen til ære
for Ali ibn Abu Talib (fvmh).’’ Imam al-Thalabi har nevnt dette i sin tafsir fra to kilder, og alHamawani al-Shafi har nevnt dette i Faraid fra forskjellige kilder fortalt av Abu Hurairah, og
dette er også nevnt av Abu Naim i boken Nuzul al-Quran fra to kilder: Abu Rafi og al-Amash,
begge to gjenga utsagnet til Atiyyah. I Ghayt al-Maram er det ni hadither fortalt av sunnier og
åtte troverdige fortalt av sjia med samme mening, så se på kapittel 37 og 38 av denne omtalte
boken.
21. Dette er fortalt av Imam Abu Jaffar al-Bakir (fvmh), og gjenfortalt av Imam Abu Abdillah
al-Sadik (fvmh). Ifølge troverdige hadither har sunniene nevnt seks hadither i sine egne
hadith-bøker som ender opp med at Allahs sendebud tar opp et lignende tema. For mer
informasjon se på kapittel 38 og 40 av Ghayat al-Maram.
22. Imam al-Thalabi har detaljert forklart denne saken i sin Tafsir al-Kabir, og dette er også
fortalt av den egyptiske lærde al-Shiblinji som har nevnt detaljer om Alis biografi i sin bok
Nur al-Absar, side 171. Al-Halabi nevner dette ved enden av kapittel ’’Hijjatul Wadah’’ i del
3 av sin bok al-Sira al-Halabiya. Al-Hakim forteller det samme i Tafsir al-Ma’arij i sin bok alMustadrak, side 502, kp 2.
23. Al-Daylami har nevnt dette i forbindelse med forklaringen av dette verset i al-Sawaik alMuhrika. Han har fortalt at Said al-Khudri fortalte at Profeten sa: ’’Stopp dem, for de skal
stilles til ansvar om Alis wilayah.’’ Al-Wahidi har nevnt dette i forbindelse med forklaringen
av dette verset og sagt: ’’Det er blitt fortalt om Allahs utsagn: ’’Følg deres fotspor, for de vil
stilles til ansvar….’’ Meningen her er at de vil stilles til ansvar om Alis regjering og
regjeringen til Ahlulbayt (fvmd).’’ Han la til: ’’For Allah beordret sin profet om å gjøre folk
oppmerksomme på at han ikke spør dem om noe belønning for å ha forkynt Hans budskap
annet enn godhet mot sine slektninger… dette betyr at de vil bli spurt om de har underkastet
seg deres wilayah slik det sømmer seg, som Profeten hadde beordret dem, eller om de så bort
ifra det og forkastet det, og dermed vil de stilles til ansvar overfor Allah for å ha forkastet
deres lederskap.’’ Ibn Hajar har beregnet dette verset blant versene i kapittel 11 av sin alSawik al-Muhrika åpenbart til ære for dem, det fjerde verset åpenbart til ros for dem, og han
har diskutert en god del om dette emnet.
24. Jeg henviser til det Abu Naim al-Hafiz har nevnt i sin bok Hilyat al-Awliya, og det som er
nevnt av al-Thalabi, al-Nisabur og al-Barki angående betydningen av verset i deres egne tafsir
bøker, og jeg henviser til det Ibrahim ibn Muhammed al-Hamawini og andre sunnier har sagt i
denne sammenhengen. Jeg henviser også til det Abu Ali al-Tibrisi har sagt i forbindelse med
forklaringen av dette verset i sin bok Mujmul Bayan fi Tafsir al-Quran og utsagnet han har
gjengitt fortalt av lederen til de troende (fvmh). Det kapittel 44 og 45 av Ghayat al-Maram har
nevnt i denne sammenhengen er nok for å fjerne enhver tvil.
25. Vår egen samtale om Ahlulbayt (fvmd) i forbindelse med forklaring av dette verset vitner
om dette.
26. Ibn al-Maghazli al-Shafi forteller at Ibn Abbas sa: ’’Da Allahs sendebud ble spurt om
ordene som Adam mottok fra sin Herre og hans anger ble akseptert ved dem, sa han: ’’Han
(Adam) bønnfalte Allah igjennom Muhammed, Ali, Fatima, Al-Hassan og al-Hussayn, og
derfor ble hans anger akspetert av Allah og han ble tilgitt.’’ Dette er det vi vet om
betydningen av dette verset.
27. Jeg henviser til al-Sawaik al-Muhrika skrevet av Ibn Hajar som beregnet verset til den
Allmektige: ’’Allah vil ikke straffe dem…’’ som vers 7 blant de versene som ble åpenbart til
ære for dem som han skrev ned i kapittel 11 av den omtalte boken. Her støtter forfatteren vårt
eget syn.
28. Dette er bekreftet av Ibn Hajar som beregner dette verset blant de som ble åpenbart til ære
for dem, han regner det for å være det sjette verset åpenbart til ære for dem, som han skrev i
kapittel 11 av sin bok al-Sawik al-Muhrika. Ibn al-Maghazli al-Shafi har gjengitt utsagnet til
Imam al-Baki med samme betydning som fremkommer i al-Sawik al-Muhrika: ’’Ved Allah,
vi er de som er blitt misunnet.’’ I kapittel 60 og 61 av Ghayat al-Maram er det oppgitt tretti
troverdige hadither med samme betydning.
29. Dette er nevnt av Thiqatul-Islam Muhammad ibn Yakub al-Kulayni som har gjengitt en
troverdig hadith fortalt av Imam al-Sadik (fvmh): ’’Vi er et folk hvis lydighet for er blitt
pålagt av Allah. Vi er de som er dypt forankret i kunnskap og vi er de som ble misunnet.
Allah sa: ’’Eller skal de misunne noen mennesker for det Allah har gitt dem igjennom Sin
nåde?’’ Dette er også blitt fortalt av al-Shaykh i sin Tahthib, som gjengir utsagnet til Imam alSadik, fred være med ham.
30. I forbindelse med forklaringen av dette verset i sin tafsir gjengir al-Thalabi utsagnet til Ibn
Abbas: ’’A’raf er et opphøyd sted på Sirat. Her gjenkjenner al-Abbas, Hamzah, Ali og Jaffer
med de to vingene de som elsker dem igjennom hvitheten til deres ansikt, og de som hater
dem ved mørkheten til deres ansikt.’’ Al-Hakim har også fortalt at Ali (fvmh) sa: ’’Vi skal stå
på dommedagne mellom paradiset og helvete, og vi skal gjenkjenne de som støtter oss ved
sine merker og vil la dem komme inn i paradiset, og vi skal gjenkjenne de som hater oss ved
sine merker.’’ Salman al-Farsi har sagt: ’’Jeg har hørt Allahs sendebud si: ’’Ali! Du og
wasiene av dine etterkommere er de som er på A’raf.’’ Dette er støttet av hadithen fortalt av
Dar Qutni ved slutten av del to, kapittel 9, av al-Sawaik al-Muhrika. Her berettes det at Ali
(fvmh) ga en lang tale til de seks personene som ble utpekt av Omar i Shura: ’’Jeg ber dere
ved Allah om å svare meg ærlig, har noen av dere blitt fortalt noe lignende som jeg ble fortalt
av Allahs sendebud, som dette for eksempel: ’’Ali! Du er den som skiller mellom enhver
person som skal til paradiset eller som skal til helvete på dommedagen?’’ De svarte: ’’Nei!’’
Ibn Hajar forteller følgende: ’’Betydningen av denne hadithen fremgår av det som er fortalt av
Antarah, som igjen er blitt fortalt av Imam Ali al-Ridah, som fortalte at Profeten sa til Ali:
’’Ali! Du er den som vil utpeke folk enten til paradiset eller helvetesild på dommedagen, og
fortelle helvetesild hvem skal være der og hvem som ikke skal være der.’’ Ibn Hajar sa: ’’Ibn
al-Sammak forteller at Abu Bakr sa til Ali: ’’Jeg har hørt Allahs sendebud si: ’’Ingen kan
passere forbi Sirat uten å få tillatelse fra Ali.’’
31. I del 5, kapittel 9, av al-Sawaik al-Muhrika, forteller Ibn Hajar i forbindelse med
diskusjonen om Alis mord at da Ali (fvmh) var på talestolen i Kufa, ble han spurt om å
forklare verset: ’’Menn som overholdte sine løfter overfor Allah,’’ og han svarte med å si:
’’Herre! Tilgi dem, dette verset ble åpenbart til ære for meg selv, til ære for min onkel
Hamzah og til ære for min fetter Ubaydah ibn al-Harith ibn al-Muttalib. Ubaydah led
martyrdommen i Badr. Hamzah led martyrdommen i Uhud. Når det gjelder meg, så venter det
på meg en smertelig død, disse skal bli fylt med blod,’’ og han pekte mot sitt skjegg og sitt
hode.’’ Dette er et sant løfte fra min elskede Abu al-Qasim.’’ Al-Hakim forteller i forbindelse
med forklaringen av dette verset som det er fortalt av al-Tibrisis Mujma ul-Bayan fi Taafsir
al-Qurah at Omar ibn Thabit fortalte at Abu Ishak fortalte at Ali sa: ’’Om oss ble dette verset
åpenbart: ’’Menn som overholdte sin løfter overfor Allah….’’ Og ved Allah, jeg venter, og
jeg har ikke forandret på min tilstand.’’
32. Mujahid og Yakub ibn Sufyan fortalte at Ibn Abbas tolket dette verset og sa: ’’Og når de
ser handel eller tidsfordriv, skynder de seg til den, og forlater deg alene….’’ ’’En gang kom
Dahyah al-Kalbi fra Syria på en fredag med handelsvarer. Da han nådde et sted kalt Ahjar alZayat slo han på trommer for å kalle folk til seg. Derfor skyndte folk seg til ham, forlot
Profeten på talestolen forkynne med bare Ali, Hassan, Hussain, Fatima, Salman, Abu Tharr
og al-Mikdad. Profeten sa: ’’Allah har sett på min moske på en fredag, og hadde det ikke vært
for tilstedeværelsen av disse personene, ville Han påtent byen med ild og kastet stein på dens
innbygere som han gjorde med Lots folk.’’ Allah har åpenbart til ære for disse som ble igjen
med Allahs sendebud i moskeen følgende vers: ’’De priser ham der, i løpet av natten og tidlig
om dagen, menn som ikke blir drevet mot verken handel eller salg.’’
33. Al-Thalabi har skrevet i sin bok al-Tafsir al-Kabir i forbindelse med diskusjonen av
betydningen av dette verset at Anas ibn Malik og Burayd sa: ’’Allahs sendebud leste en gang
verset: ’’’I hus som Allah har ønsket at de skal bli reist opp og Hans navn skal bli omtalt
der,’’ og Abu Bakr sto opp, og sa: ’’Allahs sendebud! Er dette huset (og han pekte mot huset
til Ali og Fatima) blant disse husene?’’ Profeten svarte: ’’Ja, det er et av de utvalgte.’’ I
kapittel 12 av Ghayat al-Maram er det ni troverdige hadither som kaster lys over samme
emne.
34. Dette er en henvisning til verset: ’’Likheten til Hans lamp er et bluss…’’ Ibn al-Maghazli
al-Shafi har fortalt at Ali ibn Jaffar sa: ’’Jeg spurte Abul Hassan (Imam al-Kazim) om verset
som sier: ’’Lik en nisje hvor det er et bluss…’’ og han svarte: ’’Nisjen er Fatima, blusset
symboliserer al-Hassan og al-Hussayn, og ’’glasset er lik en skinnende stjerne’’ betyr at
Fatima skinte lik en stjerne blant alle verdens kvinner, det tennes med brenne fra et velsignet
tre, det er familien til Ibrahim, verken fra øst eller fra vest, det vil si verken jødisk eller
kristent, hvis olje nesten lyser uten at ild kommer den nær, det betyr at kunnskapen nesten
taler av seg selv uten at ild rører den, ’’lys over lys’’ det vil si imam etter imam, ’’Allah leder
den Han ønsker til Sitt lys’’ det betyr at Allah leder til vår wilyaha den Han ønsker.’’ Nok
som bevis på troverdigheten til en slik tolkning er at den kommer fra et av menneskene fra
huset (Ahlulbayt), hvor åpenbaringen steg ned.
35. Al-Daylami har sagt det, og det samme kommer frem i hadith 29, del to, seksjon 9, av alSawaik al-Muhrika skrevet av Ibn Hajar, at al-Tabrani, Ibn Mardawayh, alle har fortalt at Ibn
Abbas sa at Profeten har sagt: ’’Den første som trodde på profetene er tre menn: Josva sønn
av Nun som var den første som trodde på Moses, den personen som det er henvist til i kapittel
Yasin som var den første som trodde på Kristus, og den første som trodde på Muhammed er
Ali ibn Abu Talib.’’ Denne hadithen er blitt gjengitt av al-Muwaffak ibn Ahmad og faqihen
Ibn al-Maghazli, begge to har gjengitt utsagnet til Ibn Abbas.
36. Ibn al-Najjar har fortalt det, og det samme kommer frem i hadith 30 i al-Sawik alMuhrika, alle har fortalt at Ibn Abbas sa at Allahs sendebud sa: ’’Siddikene er tre: Esekiel,
som var den første som trodde på Moses blant etterkommerne til Farao, Habib al-Najjar, som
det er henvist til i kapittel Yasin, og Ali ibn Abu Talib.’’ Abu Naim og ibn Asakir, som det
fremgår av hadithen 31 i Al-Sawik al-Muhrik forteller at ibn Abu Layla sa at Allahs sendebud
har sagt: ’’Siddikene er tre: Esekiel, som var den første som trodde på Moses blant
etterkommerne til Farao, som sa: ’’Dreper dere en mann bare fordi han sier at hans Herre er
Allah?’’ og Ali ibn Abli Talib, som er den beste av dem.’’ Sahihene har fortalt at Ali ibn Abu
Talib er den høytstående siddik og den største faruk.
37. Den mest utmerket blant sunni imamene, nemlig Muwaffak ibn Ahmad, har fortalt at Abu
Bakr ibn Mardawayh gjenga utsagnet til Ali: ’’Denne nasjonen vil bli splittet til sytti tre
grupper. Alle andre vil gå til helvetesild, unntatt ett. Denne lykelige gruppen er den som Allah
sa om: ’’Blant disse som Vi har skapt er en gruppe som leder mot rettferdighet, og igjennom
rettferdighet oppnår de likhet,’’ og dette er om meg og mine sjia.’’
38. I sin Amali forteller al-Shaykh al-Tusi at lederne til de troende fortalte at Allahs sendebud
engang resiterte dette verset: ’’Ildens folk er ikke lik de som er i paradiset,’’ og i forbindelse
med forklaringen av dette verset sa han: ’’Paradisets folk er de som har fulgt meg og
anerkjent lederskapet til Ali ibn Abu Talib etter meg.’’ Han ble spurt: ’’Hva med helvetes
folk?’’ Han svarte: ’’Det er de som var misfornøyde med regjeringen til Ali, de som skal bryte
avtalen og kjempe mot ham etter min bortgang.’’ Denne hadithen er gjengitt av al-Saduk
fortalt av Ali, fred være med ham. Abul-Muayyad Muwaffak ibn Ahmad har fortalt at Jabir
fortalte at Allahs sendebud sa: ’’Ved den som har makt over min sjel, Ali og hans sjiaer er de
som vinner på dommedagen.’’
39. Jeg henviser til betydningen av dette verset i Ali ibn Ibrahims tafsir, men du kan finne
lignende betydning i kapitlene 81 og 82 i Ghayat al-Maram.
40. Dette verset ble åpenbart til ære for Hamzah, Ali og Ubaydah som kom for å bekjempe
Utbah, Shaybah og al-Walid. De troende er Hamzah, Ali og Ubaydah og de urettferdige er
Utbah, Shaybah og al-Walid. Det er mange troverdige hadither som støtter dette synet.
41. Nok som bevis for deg er det ibn Hajar har bekreftet om åpenbaringen til dette verset til
ære for dem, og beregnet dette verset for å være nummer 1 blant vers åpenbart til ære for dem
i del 1, kapittel 11 av sin bok al-Sawaik al-Muhrika. Jeg henviser også til vår bok al-Fusul alMuhimma for å få oversikt over dette verset.
42. Al-Bukhari har fortalt, i forbindelse med forklaringen av det koraniske kapittelet om Hajj,
på side 107, kp 4, av sin bok Sahih, at Ali sa: ’’Jeg er den første til å knele ned for å klage hos
Allah på dommedagen.’’ Al-Bukhari forteller at Qays sa: ’’Om dem ble dette åpenbart:
’’Disse er to motstandere som har brakt sin sak overfor sin Herre.’’ De er de som kom ut til
Badr for å bekjempe Ali og hans to følgesvenner, Hamzah og Ubaydah, nemelig Shaybah ibn
Rabiah og hans to følgesvenner Utbah ibn Rabiah og al-Walid ibn Utbah.’’ På den samme
siden forteller han at Abu Tharr fortalte at han pleide å sverge ved dette verset som henviste
til de to motstandere som var uenige om deres Herre som ble åpenbart til Ali og to av hans
følgesvenner, og om Utbah og to av hans følgesvenner da de kom for å kjempe mot hverandre
i Badr.
43. Dette verset ble åpenbart til ære for lederne til de troende og det ble åpenbart om al-Walid
ibn Ukbah ibn Abu Mait uten noe tvil. Dette er bekreftet av hadith-formidlere og gjengitt av
korantolkere. Imam Abul-Hassan Ali ibn Ahmed al-Wahidi forteller i forbindelse med
diskusjon om dette verset i sin bok Asbab al-Nuzul at Said ibn Jubayr fortalte at Ibn Abbas
fortalte at al-Walid ibn Uqbah ibn Abu Mait engang sa til Ali ibn Abu Talib: ’’Jeg sterkere
enn deg, min tale er mer veltalende, og jeg er flinkere enn deg til å reise opp en hær.’’ Ali sa:
’’Ikke si noe mer, for du er ikke noe annet enn en synder.’’ I denne forbindelsen ble dette
verset åpenbart: ’’Er den som er troende lik den som er en synder? De er ikke lik hverandre.’’
Det ble åpenbart for å beskrive Ali som en troende og al-Walid ibn Ukbah som en synder.
44. Dette verset ble åpenbart til ære for Ali, hans onkel al-Abbas og Talhah ibn Shaybah som
begynte å skryte og sa: ’’Jeg har ansvaret om Huset (Kaba). Jeg har nøklene, og jeg har
dekket det.’’ Al-Abbas sa: ’’Jeg har ansvar om siqyah og forsyning.’’ Ali sa: ’’Jeg vet ikke
hva dere to snakker om, for jeg har forrettet mine bønn i følgeskap med den (Profeten
Muhammed) som ledet jihad seks måneder før alle andre mennesker.’’ I denne forbindelsen
åpenbarte Allah dette verset. Dette er fortalt av Imam al-Wahidi i forbindelse med diskusjon
om mening av dette verset i boken Asbab al-Nuzul. Her gjengir forfatteren utsagnet til alHassan al-Basri, al-Shabi og al-Qurutbi. Han forteller også at Ibn Sirin og Murrah alHamadani fortalte at Ali sa til al-Abbas en gang: ’’Skal du ikke flykte? Har du ikke tenkt til å
slutte deg til Allahs sendebud?’’ Han svarte: ’’Har jeg ikke et ansvar som er større enn flukt?
Skaffar jeg ikke vann for pilegrimene til Allahs hus og passer på dem?’’ Dette verset ble
åpenbart i denne forbindelsen.
45. På side 4, kp 3, av al-Mustadrak forteller al-Hakim at Ibn Abbas sa: ’’Ali har gitt sitt liv i
byttehandel og tatt på seg Profetens klær.’’ Al-Hakim vitner om troverdigheten til denne
hadithen ifølge kriteriene til de to Shaykene, selv om de sistenevnte ikke har nevnt den. I sin
Talkihs al-Mustadrak innrømmer al-Hakim det samme i den omtalte siden, og gjengir
utsagnet til Imam Ali ibn Al-Hussain (fvmh) som sier: ’’Den som ofret sitt liv for Allahs
tilfredshet er Ali ibn Abu Talib (fvmh) som sov på leiet til Allahs sendebud,’’ så gjenga alHakim en rekke verselinje til ære for Ali:
Jeg har beskyttet mitt eget liv og min styrke ved den beste som har gått på jordens åsyn
noensinne, og den som sirklet rundt Huset, og også rundt den svarte steinen.’’
46. Hadith-fortellere, korantolkere og forfattere som har skrevet om årsakene til åpenbarngen
til Koranen har alle gjengitt Ibn Abbas utsagn om dette verset: ’’De som gir bort om natten og
dagen skjult og åpenlyst..’’ Ibn Abbas sa: ’’Dette verset ble åpenbart til ære for Ali ibn Abu
Talib som hadde engang under sin besittelse fire dirhemer. Han ga bort en av dem for Allahs
sak om natten, en i løpet av dagen, og en hemmelig og en åpenlyst. Derfor ble dette verset
åpenbart som ros for det han gjorde.’’ Imam al-Wahidi har fortalt denne hadithen til Ibn
Abbas i sin bok Asbabul-Nuzul. Han har også fortalt at Mujahid fortalte den samme, og han
har fortalt denne hadithen fra al-Kabi som gjenga den mer detaljert.
47. Den som har brakt fram sannheten er Allahs sendebud, og den som har trodd på den er
lederen til de troende, ifølge hadithen til al-Bakir, al-Sadik, al-Kazim al-Ridah, Ibn Abbas,
Ibn Al-Hanafiyyah, Abdullah ibn al-Hassan, martyren Zayd ibn Ali ibn al-Hussain og Ali ibn
Jaffar al-Sadik. Lederen til de troende pleide å bruke dette verset som en bekreftelse på sin
utmerkelse. Ibn al-Maghazli har fortalt i sin bok Manakib at Mujahid sa: ’’Den som har brakt
fram sannheten er Muhammed, og den som har trodd på ham er Ali.’’ Begge Huffaz, Ibn
Mardawayh og Abu Naim, har gjengitt denne hadithen og det samme har andre også gjort.
48. I sin tolkning av surat al-Tur på side 468, kp , av sin troverdige al-Mustadrak skriver alHakim at Ibn Abbas gjenga dette verset: ’’Og de som tror og hvis etterkommere fulgte dem i
troen, de vil Vi føre sammen med sine etterkommere, og Vi forminsker ikke deres innsats det
ringeste. Hver mann står for det han har fortjent,’’ og sa: ’’Allah skal opphøye stautsen til en
troendes etterkommere så de vil være i stand til å være med ham i paradiset, selv om de kan
være i en lavere status,’’ så resiterte han det samme verset igjen og sa: ’’Allah sier Han vil
ikke forminske deres belønning.’’
49. Dette er det tredje verset beregnet av ibn Hajar i kapittel 11 av sin al-Sawaik al-Muhrika
blant versene åpenbart til ære for dem. Forfatteren fortsetter med å si at en gruppe av
korantolkere har fortalt at Ibn Abbas sa: ’’Meningen med dette verset er å påkalle Allahs
velsignelse over Muhammeds familie.’’ Ibn Hajar forteller at al-Kabi også kom med samme
tolkning, og la til: ’’Al-Fakhr al-Razi har fortalt at Profetens familie består av hans (Alis)
likemenn i fem ting: Allah hilste på ham med å si: ’’Fred være med deg, Sendebudet, og fred
være med dere familien til Yazin,’’ han og dem bes det om velsignelsen for i Tashahhud,
Sadaka og Tahara. Den allmektige sa: ’’Taha,’’ det vil si tahir, renset, og ’’rense dere helt,’’
det er pålagt å elske dem, for Allah sa: ’’Si: ’’Følg meg, så Allah kan elske dere,’’ og Han sa
også: ’’Si: ’’Jeg ber dere ikke om belønning for det annet enn godhet mot mine nærmeste.’’
50. Al-Bukhari har fortalt dette i sin Tafsir av Koranen, i kp 3 av Hans Sahih, i et kapittel om
verset ’’Allah og Hans engler velsigner Profeten,’’ i sin tolkning av Surat al-Ahzb. Det
samme er også fortalt av Muslim i et kapittel om å hilse Profeten i boken om bønn i kp 1 av
hans Sahih, og det er fortalt av alle hadith-formidlere som gjenga utsagnet til Kab ibn Ajrah.
51. Jeg henviser til den andre delen av disse versene på side 87.
52. Al-Thalabi har sagt i forbindelse med diskusjonen om meningen med verset i sin Tafsir alKabir at Allahs sendebud sa: ’’Tuba er et tre i paradiset. Røttene til dette treet er i mitt hjem
og grenene overskygger paradisets folk.’’ Noen mennesker spurte: ’’Allahs sendebud, vi har
spurt deg om dette før, og du har fortalt oss at roten til treet er i Alis hus og dens grener er
over paradisets folk.’’ Profeten sa: ’’Er ikke mitt hus og Alis hus det samme?’’
53. Thikatul-Islam al-Kulayni har fortalt i en troverdig hadith at Salim fortalte at han spurte
Abu Jaffar Imam al-Bakir om meningen med verset: ’’Så lot Vi de som Vi har utvalgt blant
Våre tjenere arve boken.’’ Imamen, fred være med ham, forklarte verset som følgende: ’’De
som skynder seg til å gjøre gode gjerninger er imamen. De som er moderat er de som vet om
verdien til imamen, og de som er urettferdig overfor seg selv er de som ikke er klare over
imamens verdighet.’’ En lignende hadith er fortalt av imamene Abu Abdillah al-Sadik (fvmh),
Abul-Hassan al-Kazim og Abul-Hassan al-Ridah. Disse er blitt gjengitt av al-Saduk og mange
andre blant våre hadith-formidlere. Ibn Mardawayh har gjengitt Alis utsagn i forbindelse med
tolkningen av dette verset: ’’De som menes med dette verset er oss,’’ og detaljene om dette er
i vår bok Tanzil al-Ayat og i en annen bok med navnet Ghayat al-Maram.
54. Dette er gjengitt av Ibn Asakir fortalt av Ibn Abbas, som det står i del 3, kp 9, side 76 av
al-Sawaik al-Muhrika.
___________________________________________________
Brev 13
Argumentet angående disse hadithene er ugyldige
Dhul-Qida 1329
Måtte Allah velsigne din hånd og din penn! Det du har skrevet er av høyere status enn det
motstandere kommer med! Dine utsagn er vise for enhver kritiker og forsker! Det du skrev
går mot et bestemt mål på en veldig ryddig måte. Dine argumenter kan ikke komme igjennom
ørene til en vis person uten at han kommer til ettertanke.
Når det gjelder ditt siste brev er det støttet av vers og verdifulle bevis, du har gjort din plikt
uten mangel eller feil. Den som motsetter deg har ikke noe godt argument, han holder seg til
falskheten og handler lik en uvitende person.
Men allikevel kan dine motstandere kanskje mene at de som gjenga disse versene og disse
utsagnene som støtter ditt argument er sjia, og disse kan ikke sunniene bry seg om. Hva har du
som svar på denne innvendingen? Jeg håper du kan gi meg et svar, hvis du vil, og måtte du
akseptere min takknemlighet overfor dine svar. Måtte fred være med deg!
S
__________________________________________________
Brev 14
I.
II.
III.
Den gale oppfatningen til motstanderen
Motstandere vet ikke om sjiaer
Deres utmerkelse til å peke ut de falske hadithene
Thul-Qida 1329
i.
Vårt svar er at argumentet til motstanderen er feil. Det er ingen begrunnelse for
denne falske påstanden, både de store og de små argumentene til denne påstanden
er falske.
Når det gjelder det lille argumentet er det påstanden om at ’’de som fortalte versene angående
ditt argument er sjia’’ er klart falskt som bekreftet av troverdige sunni forfattere som nevnte
deres utsagn i forbindelse med meningen av disse versene. Deres Musnader bekrefter at det er
nevnt flere utsagn enn det som er nevnt av sjia, som vi forklarte i vår Tanzilul Ayat al-Bahira,
i vårt kapittel med tittelen ’’Utmerkelsen til den rensede Itra.’’ Du kan henvende deg til
Ghayatul Maram som er kjent igjennom hele den muslimske verden.
Når det gjelder det store argumentet er det at sjia ikke er ansett av sunni som troverdige, dens
falskhet er mer klar enn falskheten til det minste utsagnet. Sunni Musnader vitner om dette, og
det er mange sjia navn å finne blant deres hadithfortellere. Ta for eksempel deres seks sahih
bøker og andre som bruker dem som sine hadith-formidlere, selv om de sistenevnte er
beskyldt for å ha gått bort fra den sanne veien og stemplet som ’’Rafidier’’ og ’’avvikere.’’
De har tilskrevet dem ekstremisme, fanatisme og avvik fra den sanne veien.
Blant Bukharis lærde er sjia menn som er blitt beskyldt for å være ’’Rafidier’’ og stemplet
med hat, men allikevel har ikke al-Bukhari eller andre tvilt om deres troverdighet. De
sistenevnte baserte seg på dem i sine Sahih bøker og var fornøyd med å ha tillitt til dem. Så
vil da motstanderne som sier at ’’Sunniene ikke kan stole på sjia’’ finne et oppmerksomt øre?
Overhodet ikke!
ii.
Slike motstandere er uvitende. Hadde de kjent sannheten vil de vite at sjiaer har
fulgt fotsporene og etterlignet den rensede Itra. Deres oppførsel er oppførselen til
Itra. Derfor enhver av dem de baserte seg på er usammenlignbare i troverdighet og
sannferdighet. Usammenlignbare er deres pålitelige helter i gudfryktighet og
formhet. Det er ingen lik dem blant deres høytstående som har forlatt tilfredsheten
iii.
til denne verden, engaserte seg i fromhet, god oppførsel, god etikk og god moral.
Ingen kan ligne deres gode hukommelse eller forske i samme grad som dem. Hvis
motstanderen fant sannheten om dem, ville han ha bekjent deres troverdighet, men
hans uvitenhet om dem har gjort ham lik en som rir på et blindt dyr om natten. Han
anklager tilliten til Islam Muhammed ibn Yakub al-Kulayni, og den sannferdige
blant muslimene Muhammed ibn Ali ibn Babawayh al-Qummah, og nasjonens
lærde Muhammed ibn Al-Hassan ibn Ali al-Tusi. Han kritiserer deres bøker som er
voktere over kunnskapen til Muhammeds familie, måtte Allahs velsignelse være
over dem, han tviler på deres lærde som er kunnskapsrike og som er lik Koranen
og som har tilegnet sitt liv for å fremme læredommen til Allah, Hans bok og Hans
sendebud. De er imamene til muslimene og deres medborgere.
Både rettferdige og fordervede visste hvordan disse ærbare mennene dømte de som
fortalte løgner. Tusensvis av deres bøker forbanner løgnere og stempler
forfalskning av hadith som synder straffet med helvetesild. De er utmerket
igjennom sin dom om forfalskning av hadith. De har ansett løgn som en grunn til å
brekke fasten og de har krevd av den som lyver å gjenta sin faste og å betale
erstatning for det har gjort i løpet av måneden Ramadan. Det samme gjelder i
forbindelse med andre ting som fører til at fastingen blir brutt. Deres hadither og
deres Fiqh om denne saken er klar. Så hvordan kan de komme med anklager mot
deres hadither, mens de er de sannferdige og de ærbare, de står opp om natten til
tjeneste for Allah og faster om morgen. Hvorfor kommer folk med anklager mot
de gode av sjiaene til Muhammeds familie og deres følgesvenner, mens de ikke
anklager de som kaller til Khawarijisme, al-Muruji, al-Qadira? Deres ankalge
skyldtes klart hat eller en stygg uvitenhet. Vi søker tilflukt hos Allah fra bedrageri,
og vi ber Ham om beskyttelse mot de dårlige konsekvensene til urettferdighet og
fiendtlighet. Det er ingen styrke og makt hos andre enn Allah. Måtte fred være
med deg.
Sh
__________________________________________________________
Brev 15
I.
II.
Sannhetens lys har dukket opp
Ønske om mer bevis om sunnienes tilknytning til sjia personligheter i
forbindelse med hadith
Thul-Qidah 1329
i.
Ditt siste brev var godt organisert, med veldig klare uttrykk, fylt med nyttig
kunnskap og det var mye fordel å dra fra den. Jeg ble ivrig etter å lese den. Jeg
merket gløden til sannheten og jeg ble klar over din seier.
ii.
Men da du nevnte at sunniene baserte seg på sjia hørtes det mye bedre ut.
Allikevel valgte du ikke å fortelle ting detaljert. Det var mer fordelaktig om du
hadde valgt å nevne disse sjia personlighetene med deres navn, bringe sunni kilder
som beviser tilknytningen til enhver av dem med sjiaIslam. Kan du gjøre det? Slik
at sannheten kommer fram og ting blir klart. Måtte fred være med deg!
Brev 16
Et hundre sjia hadith-formidlere som sunniene baserer seg på
Thul-Qidah 1329
Ja, jeg vil gi deg raskt det du spør etter, fortelle om noen personligheter som ble besøkt av
folk fra nære og fjerne steder på betingelse av at jeg ikke skal nevne ting detaljer om dem, for
det er ingen rom for dette i denne korte utredningen. Her er deres navn og navnene til deres
fedre arrangert alfabetisk (1):
1. Aban ibn Taghlib
Han var en kufi, som resiterte Koranen. Al-Thabi har fortalt hans biografi i sin bok Mizan, og
sagt: ’’Aban ibn Taghlib er fra Kufa. Han var en iherdig sjia. Men allikevel var han
sannferdig, så vi stoler på hans troverdighet og lar ham bli straffet for sin innovasjon.’’ Han
har også sagt at Ahmad ibn Hanbal, Ibn Main og Abu Hatim stolte på ham. Ibn Adi gjenga de
than sa og fortalte at han er ’’en ekstrem sjia.’’ Al-Said beskriver ham som ’’en åpenlys
avviker.’’ Al-Thahbi beskriver videre mannens tilstand, han fortalte at Muslim stolte på ham
og de andre forfatterne til de fire Sunan bøkene, nemlig Abu Dawud, al-Tirmidhi, Al-Nisai og
ibn Majah har stemplet hans navn blant sine høytstående. Hans hadith kan bli funnet i
Muslims Sahih og i de fire sunan bøkene igjennom al-Hakam og al-Amash, i tillegg til at
Fudayl ibn Umer. Sufyan ibn Ayinah, Shubah og Idris al-Awdi fortalte hadither fra ham som
det står skrevet i Muslims bok. Han døde, måtte Allah benåde ham, i 141 EH.
2. Ibrahim ibn Yazid
Hans navn er Ibrahim ibn Yazid ibn Umar ibn al-Aswad al-Nakhi al-Kufi, faqihen. Hans mor
er Malika datteren av Yazid ibn Qays al-Nakhi og søsteren til al-Aswad, Ibrahim, og søsteren
til al-Aswad, Ibrahim og Abdul-Rahman sønnene til Yazid ibn Qays. Lik deres onkler
Alqamah og Ubay, sønnene til Qays, var de alle blant de mest troverdige og de mest pålige
blant alle muslimene. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har basert seg på deres
fortellinger, selv om de vet om deres tilknytning til sjiaIslam.
Ibrahim ibn Yazid er blitt beregnet blant sjias høytstående av Ibn Qutaybah på side 206 av
hans verk al-Maarif hvor han oppsummerte noen høytstående sjia, og godkjent troverdigheten
til Ibrahim ibn Yazid. Hans hadith er å finne i Bukharis og Muslims Sahih bøker fortalt av
moren til hans onkel Al-Qamah ibn Qays og av Humam ibn al-Harith, Abu Ubaydah ibn
Abdullah ibn Masud, Ubaydah, al-Aswad ibn Yazid, hans onkel. Hans hadith er å finne
Muslims Sahih igjennom hans onkel fra mors side, Abdul-Rahman ibn Yazid og igjennom
Sahm ibn Munjab, Abu Muammar, Ubayd ibn Nadlah og Abis. I de to sahihene er hans
beretninger gjengitt av Fudayl ibn Umer, al-Mughirah, Ziyad ibn Kulayb, Wasil, al-Hassan
ibn Ubaydullah, Hammad ibn Abu Sulayman og Sammak. Ibrahim ble født i 50 EH og han
døde omtrent 95 eller 95 år gammel, fire måneder etter al-Hajjajs død.
3. Ahmad ibn al-Mufdil
Abu Zarah og Abu Hatim siterte hans beretninger og stolte på ham, mens de var helt klare
over at han var en sjia. I Ahmads biografi i al-Mizan kaster Abu Hatim lys over denne saken:
’’Ahmed ibn al-Mufdil er en av de ledende sjia, og han er sannferdig.’’ Al-Thahbi nevner ham
i sin bok al-Mizan, stempler hans navn med merkene til Abu Dawud og Nisai, og mener med
dette at de ansett ham for å være troverdig. Hans hadith er fortalt i deres sahih igjennom alThawri. Han fortalte hadither igjennom Asbat ibn Nasir og Israi.
4. Ismail ibn Abban al-Asdi al-Kufi al-Warak
Han er Bukharis lærde, ifølge Bukharis Sahih. Al-Dhahabi har nevnt ham i Mizan (Mizan alitidial 157/1) og fortalte at al-Bukhari og Tirmidhi ansett ham for å være troverdig i sine
bøker (Tarikh al-Kabir, al-Bukhari, kp 1, side 347, Haidar Abad). Yayha og Ahamd har fortalt
hans beretninger. Al-Bukhari har sagt at han var en ærlig person. Andre enn ham har sagt at
han var påvirket av sjiaIslam. Han døde sannsynligvis i året 286 EH, men al-Qaysrani har
nevnt at han døde i året 216 EH. Bukhari har fortalt hans beretninger uten å nevne noen
mellomenn i mer enn et sted i sin Sahih bok, som al-Qiysrani og andre enn ham har fortalt.
5. Ismail ibn Khalifa al-Malai al-Kufi
Han ble kalt for Abu Israil. Al-Dhahabi har nevnt ham i sin Mizan (Al-Mizan, skrevet av alDhahabi 226/1, al-Marif skrevet av Ibn Qutaybah side 624) og sagt: ’’Han var en skikkelig
hatefull sjia som overdrev og kalte Uthman for kafir. Det er omtalt mye i denne
sammenhengen om hans tilknytning til sjiaIslam, men vi velger allikevel å se bort ifra å nevne
noe om det.’’ Tiltross for dette har al-Tirmidhi fortalt hans beretninger i sin Sahih og mange
andre av forfatterne til Sunan, som for eksempel Abu Dawud. Abu Hatim har ansett hans
hadith for å være troverdig. Abu Zurah har sagt: ’’Han var ærlig, men han var ekstremist.’’
Ahmad sa: ’’Hans hadith bør skrives ned.’’ Ibn Main sa mer enn en gang: ’’Han er
troverdig.’’ Al-Falas sa: ’’Han er ikke beregnet blant løgnerne.’’ Hans hadith er i Sahih
Tirmidhi og andre bøker, de er fortalt fra al-Hakim ibn Utaybah, Atiya al-Aufi, Ismail ibn
Umro al-Bajli og en rekke andre lærde av samme gruppe. Ibn Qutaybah har ansett ham for å
være en sjia i sin bok Maarif.
6. Ismail ibn Zakariya al-Asdi al-Khalkani al-Kufi
Al-Dhahabi har nevnt hans biografi i Mizan (Mizan skrevet av al-Dhahabi 226/1, alMaarif, skrevet av ibn Qutaybah, side 624) og sagt: ’’Ismail ibn Zakariya al-Khalkani alKufi var en ærlig sjia.’’ Han beregnet ham blant de som forfatterne til de seks Sahih
bøkene har gjengitt hadithene til og han merket hans navn med deres merker. Hans
hadither er blitt fortalt i Sahih Bukhari igjennom Muhammed ibn Suka, Ubaydat al-Ullah
ibn Omar, og hans hadith i Sahih Muslim er fortalt igjennom Sahil, Malik ibn Magul og
mange andre. Når det gjelder hans hadither fortalt av Asim al-Ahwal finnes de i begge
Sahihene. Hans hadither er også blitt fortalt av Muhammed ibn al-Sabah, Abu al-Rabi i
begge Sahihene, og hans hadith fortalt igjennom Muhammed ibn Bakar er gjengitt av
Muslim. Han døde året 174 i Bagdad. Han var en kjent sjia, og det ble sagt at han hadde
fortalt: ’’Den som kalte sin tjener fra berget,’’ er Ali ibn Abu Talib, og at han pleide å si:
’’Ali ibn Abu Talib er den første, den siste, den åpenlyste og den skjulte.’’ Dette er av
løgnene som de har knyttet opp mot ham, fordi han var av Alis sjiaer. Dette er løgnen til
de som foretrakk andre fremfor ham. Al-Dhahabi sa i denne forbindelsen i al-Mizan om
det som ble fortalt av løgner om ham: ’’Det stemmer ikke det som er blitt sagt om alKhalkani. Dette er bare ordene til ateistene.’’
7. Ismail ibn Abbad
Hans fulle navn er Ismail ibn Abbad ibn al-Abbas al-Talekani Abu al-Qasim, bedre kjent som
al-Sahib ibn Abbad. Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan, stemplet hans navn med
’’DT’’ for å belyse at både Abu Dawud og al-Tirmidhi stolte på ham i sine Sahih bøker (2).
Så beskriver han ham videre som ’’en talentfull sjia.’’ Ingen kan kaste tvil over hans
sjiaIslam. Av denne grunnen fikk han og hans far høystående merker i Buwahid byen. Han er
den første personen blant deres regjeriningsminsitere som ble kalt ’’Sahib’’ (følgesvenn,
venn), for han var, siden sin oppvekst, en følgesvenn av Muayyed al-Dawlah ibn Buwayh.
Denne tittelen fulgte ham da han vokste opp til han ble kjent med den. Senere ble den brukt
for enhver som tok over et ansvar i regjeringen. Først var han minister for Muayyed alDawlah Abu Mansur ibn Rukn al-Dawlah ibn Buwayh. Etter den sistenevntes bortgang i
Shaban i 373 i Jurjan, Abul-Hassan Ali, bedre kjent som Fakhr al-Dawlah, broren til
Muayyed, da han grep autoriteten, beholdte han Sahibs posisjon. Fakhr al-Dawlah ansett
Sahib høytstående og fullførte hans ønsker på samme måte som sin egen far Abu Abbad ibn
al-Abbas gjorde, mens han var i tjeneste hos Fakhr al-Dawlahs far, Rukn al-Dawlah.
På en alder av 59 døde Sahib på en torsdagsnatt, 24 Safar, 385, i Rayy, torget der ble stengt
som et minne om sorg, og folk samlet seg foran hans herskapshus og ventet på hans kiste.
Fakhr al-Dawlah sammen med regjeringens ministere og lederne av hæren gikk der også og
tok på seg sørgende klær. Da hans kiste kom ut av hans hus skrek folk: ’’Allahu Akbar!’’,
kysset bakken under kisten for å velsigne seg, og Fakhr al-Dawlah fulgte kisten til fots med
folkemengden og satt med dem i løpet tre dagers sorgeperiode. Poeter leste sørgende dikt, og
lærde holdte seremoner til ære for ham, og han ble roset av alle de som ikke var
tilstedeværende under hans begravelse. Abu Bakr al-Khawarizmi sa: ’’Al-Sahib ibn Abbad
vokste opp under ministeriets omsorg, lærte hvordan han skal kravle og gå innen dens
grenser, han ble forsynt av de mest utmerkede av ministeriets bryst, og arvet ministeriet fra
sine egne forfedre.’’ Abu Said al-Rustami sa følgende dikt til ære for ham:
’’Han arvet ministeriet: en lenke i en kjede. Han var en stor personlighet og arvtakeren til
store personligheter. Om ministeriet til al-Abbas forteller Abbad, mens Ismail forteller om
ministeiret til Abbad.’’
I sin biografi om Sahib sa al-Tha’alibi: ’’Jeg kan finne ingen ord for å beskrive godt nok den
opphøyde statusen til Sahib i kunnsakp og i litteratur. Heller ikke finner jeg på noen ord for å
beskrive hans gavmildhet og sjenerøsitet. Han var kjent for sine gode trekk. Han var meget
utmerket. Mitt beste utsagn er ikke i stand til å være rettferdig overfor hans ærbarhet og
opphøyde stilling, og min beste beskrivelse er ikke i stand til å være rettferdig overfor hans
utmerkelse og kjennemerker.’’ Shaib har skrevet mange verdifulle bøker, blant annet al-Muhit
i syv bind, kapitlene til denne boken er arrangert alfabetisk. Han samlet et usammenlignbart
bibliotek. Nuh ibn al-Mansur, en av kongene til Saman, skrev til ham engang for å invitere
ham til å ta over ministeriet og lede kongedømmet. Han unnskyldte seg for ham og sa at han
trengte fire hundre kameler bare for å komme med innholdet til hans bibliotek. Dette er nok
om ham synes jeg.
8. Ismail ibn Abdul-Rahman ibn Abu Karimah al-Kufi
Bedre kjent som al-Sadi, han er den kjente tolkeren av Koranen. I forbindelse med hans
biografi beskriver al-Thahabi ham og sier at han er ’’beskyldt for sjiaIslam.’’ Hussain bin
Waqid al-Maruzi diskuterer om ham og hevder at han hørte ham engang forbanne Abu Bakr
og Omar. Tiltross for alle disse beskyldningen gjenga beretningene hans al-Thawari og Abu
Bakr ibn Ayyash og mange av deres likesinnede. Muslim og forfatterne til de fire Sahih
bøkene ansett ham for å være troverdig, mens Ahmad viste sin fullstendige tilfredshet overfor
ham. Ibn Adi fortalte at han var sannferdig. Ahya al-Qattan fortalte at det er ingenting galt
med hadithene han fortalte. Yahya ibn Said sa: ’’Jeg hørte aldri noen tale ille om al-Sadi,
ingen har forlatt ham.’’ Ibrahim al-Nakhi passerte en gang forbi al-Sadi, mens den sistenevnte
tolket Koranen. Ibrahim fortalte at al-Sadi tolket Koranen ifølge de allmenn aksepterte
metodene. Hvis du leser om al-Sadi i Mizan al-Itidial vil du finne mer detaljer om det vi har
nevnt. Al-Sadis hadith i Muslims Sahih gjengir det som er blitt fortalt av Anas ibn Malik, Said
ibn Ubaydah og Yahya ibn Abbad. Abu Awanah, al-Thawri, al-Hassan ibn Salih, Zaidah og
Israil har alle fortalt hans hadith, han var deres lærde, som det står i de fire sahih bøkene. Han
døde i 127 EH.
9. Ismail ibn Musa al-Fazari al-Kufi
Al-Dhahbis al-Mizan forteller at Ibn Uday sa: ’’Folk foraktet hans ekstreme sjia holdninger.’’
Al-Mizan forteller også at Abdan sa: ’’Hammad og Ibn Abu Shaybah motsatte seg at vi
besøkte ham.’’ Han spurte ham engang om hvordan han kunne være med denne ’’respektløse
personen som forbanner våre forfedre.’’ Tiltross for alt dette gjengir Ibn Khuzaymah og Abu
Arubah hans utsagn, og anser ham for å være veilederen til deres fortellerrekke. Samme har
Abu Dawud og Al-Tirmidhi gjort. De har ansett ham for å være troverdig og stolt på ham i
sine Sahih bøkeer. Abu Hatim nevner ham og kaller ham ’’troverdig.’’ Al-Nisai sa: ’’Han er
grei.’’ Alt dette er nevnt i mannens biografi i al-Thahabis al-Mizan.
Hans hadith i al-Tirmidhis Sahih og Abu Dawuds sunan er fortalt av Malik, Sharik og Omar
ibn Shakir, en venn av Anas. Han døde i 245. Han var en sønn av al-Sadis datter, selv om han
kanskje har benektet dette? Allah vet best.
10. Talid ibn Sulayman al-Kufi al-Araj
Ibn Main nevnte ham og sa: ’’Han pleide å forbanne Uthman. Noen av Uthmans tilhengere
hørte dette. De kastet en stein på ham som brakk hans bein. Derfor ble han kalt for ’’Al-Araj’’
den lamme. Abu Dawud har nevnt ham og sagt at han er en Rafidi som forbanner Abu Bakr
og Uthman. Tiltross for alt dette stoler Ahmad og Ibn Naimr på ham, selv om de vet at han er
en sjia. Ahmad sa: ’’Talid er en sjia, men allikevel kan vi ikke finne noe galt med det han
fortalte.’’ Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan, gjengitt utsagnene om ham av lærde
personligheter som jeg har nevnt ovenfor. Mizans forfatter setter al-Tirmidhs merke på hans
navn for å understreke at al-Tirmidhi ansett ham for å være troverdig. Hans hadith i alTirmidhi er fortalt igjennom Ata ibn al-Saib og Abdul-Malik ibn Umayr.
11. Thabit ibn Dinar
Thabit er bedre kjent som Abu Hamzah al-Thammali. Hans tilknytning til sjiaislam er like
krystallklar som solens lys. Forfatteren til Mizan nevner ham og forteller at Uthmans navn ble
omtalt engang i hans tilstedeværelse. Thabit spurte spydig: ’’Og hvem er så han derre
Uthman?’’ al-Mizans forfatter nevner også at al-Sulaymani beregnet Abu Hamzah blant
Rafidiene. Al-Thahabi setter al-Tirmidhis merke på Abu Hamzahs navn for å understreke at
al-Tirmidhi ansett ham for å være troverdig. Waki og Abu Naim gjenga det han sa og de
ansett ham for å være pålitelig. Hans hadither i al-Tirmidhis sahih er fortalt igjennom Anas og
al-Shabi og andre av samme kategori. Han døde, måtte Allah benåde hans sjel, 150 EH.
12. Thuwayr ibn Abu Fakhita
Han er bedre kjent som Abu Jahm al-Kufi, en befridd slave for Ummu Hani, datteren til Abu
Talib. Al-Thahabi har nevnt ham i sin al-Mizan og gjengitt Yunus ibn Abu Ishaks
beskyldning om at han var Rafidi. Men allikevel har både Sufyan og Shubah gjengitt hans
beretninger, og al-Tirmidhi har gjengitt noen av hans beretninger i sin egen Sahih fortalt av
Ibn Umer og Zayd ibn Arkam. I løpet av tiden til Imam Bakir (fvmh) opprettholdte han sin
lojalitet for imamen, og han ble kjent for dette. I denne sammenhengen hadde han noen
interessante diskusjoner med Amr ibn Thar, dommeren, og hans samtidige Ibn Qays. Al-Salt
ibn Barham vitner om dette.
13. Jabir ibn Yazid ibn al-Harith al-Jufi al-Kufi
Al-Thahabi har fortalt hans biografi i sin bok al-Mizan, beskrevet ham som en sjia lærde. Han
har fortalt at Sufyan fortalte at han hørte Jabir si at kunnskapen med Profeten ble gitt videre til
Ali, så ble den gitt videre til al-Hassan, osv, helt til den endte opp hos Imam Jaffar al-Sadik,
som var en av hans samtidige. Muslim har nevnt ham i et av de første kapitlene av sin Sahih,
gjengitt det al-Jarrah sa om at Jabir fortalte at han visste sytti tusen hadither fortalt av
Profeten, alle ble fortalt igjennom faren til Imam Jaffar al-Sadik (Imam Muhammed al-Bakir).
Han har også gjengitt utsagnet til Zuhayr: ’’Jeg kjenner femti tusen hadither. Ingen av dem
har jeg fortalt.’’
En dag gjenga han en hadith og sa: ’’Dette er en av femti tusen hadither.’’ Ifølge hans biografi
i al-Thahabis al-Mizan, hver gang Jabir fortalte hadithen igjennom al-Bakir, sa han:
’’Etterfølgeren til etterfølgerne av profeten fortalte meg at…..’’ I hans biografi i al-Mizan
forteller ibn Uday: ’’Folk beskyldte ham (Jabir) for å tro på Rajah (tilbakekomsten).’’
Basert på det Zaidah har sagt har al-Thahabi fortalt i forbindelse med hans biografi i al-Mizan
om ham: ’’Jabir al-Jufi er en Rafidi som forbanner….’’ Tiltross for alt dette har både al-Nisai
og Abu Dawud stolte på hans troverdighet. Hans hadither om den uoppmerksomme knelingen
er gjengitt i begge sahiher. Shihab, Abu Awanah og mange andre av deres likesinnede gjenga
hans hadither. Al-Thahabi, som nevner ham i sin al-Mizan, har stemplet hans navn med
merkene til Abu Dawud og al-Tirmidhi for å understreke at de stolte på hans troverdighet. AlMizans forfatter forteller også at Sufyan sa at Jabir al-Jufi er gudfryktig da han fortalte hadith,
og at han har sagt: ’’Jeg har aldri sett noen mer from enn ham (Jabir).’’ Han har også fortalt at
Shubah sa at Jabir er sannferdig, og ’’hver gang Jabir fortalte hadith, hørte vi etter
oppmerksomt, fordi han var den mest troverdige blant alle mennesker.’’ Waki pleide å si:
’’Hvis tvil reiste seg opp i ditt sinn, må du tvile på alle, unntatt Jabir al-Jufi,’’ og at Ibn Abd
al-Hakam hørte al-Shafi fortalte at Sufyan al-Thawri sa en gang til Shubah: ’’Hvis du tviler på
Jabir vil dette symbolisere enden på vårt vennskap.’’ Jabir døde i enten 127 eller 128 Hedsjra.
Måtte Allah benåde hans sjel!
14. Jarir ibn Abdul-Hamid al-Dabi al-Kufi
I sitt verk Al-Ma’arif beregner Ibn Qutaybah ham blant de høytstående sjia, mens al-Thahabi
nevner ham i sin al-Mizan, merker hans navn for å bekrefte at sahihene stolte på hans
troverdighet. Han har hedret ham med å si: ’’Han er en lærd person fra Rayy. Mange
forfattere stolte på hans troverdighet,’’ og så vitner han om felles enighet om hans
troverdighet. Han henviser til hans hadith i al-Bukharis og Muslims Sahiher fortalt igjennom
Amash, Mughirah, Mansur, Ismail ibn Abu Khalid og Abu Ishak al-Shaybani. Qutaybah ibn
Said, Yahya ibn Yahya og Uthman ibn Abu Shaybah har alle gjengitt hans ahdither som de
stod i begge sahihene. Han døde i Rayy i året 187 EH 77 år gammel. Måtte Allah benåde hans
sjel.
15. Jaffar ibn Ziyad al-Ahmar al-Kufi
Abu Dawud har nevnt ham og sagt: ’’Han er en sannferdig sjia.’’ Al-Jazjani har sagt: ’’Han
avvek fra veien,’’ han mente her at han avvek fra al-Jazjanis vei til veien av Profetens familie.
Ibn Adi har beskrevet ham som en from sjia. Hans barnebarn al-Hussayn ibn Ali ibn Jaffar ibn
Ziyad har sagt: ’’Min bestefar Jaffar var en av de ledende sjia personligheter i Khurasan.’’
Abu Jaffar al-Dawaniki beordret at bånd skulle settes rundt hans hals og halsene til en gruppe
av andre sjia og de skal bli dyttet som hunde, så holdt han alle i et fangefull for en lang
periode. Ibn Ainah, Waki, Abu Ghassan al-Mahdi, Yahya ibn Bishr al-Hariri og Ibn Mahdi
har alle gjengitt hans hadither og ansett ham for å være deres lærde. Ibn Main og andre har
ansett ham som en troverdig formidler av Profetens hadith. Ahmad beskriver hans hadith som
’’sahih’’, troverdig. Al-Thahabi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og fortalte det som er nevnt
ovenfor, og stemplet hans navn med merkene til al-Tirmidhi og al-Nisah for å understreke at
de begge stolte på ham. Hans hadither er blitt fortalt i deres sahih bøker igjennom Bayan ibn
Bishr og Ata ibn al-Saib. Hans hadither er også fortalt av andre av samme kategori. Han døde
i 167 EH. Måtte Allah benåde hans sjel!
16. Jaffar ibn Sulayman al-Dabi al-Basri (Abu Sulayman)
På side 206 av sin Ma’arif inkluderer Ibn Qutaybah ham blant de høytstående sjia. Ibn Sad har
nevnt ham og uttrykket at han er en sjia og at han er en troverdig formidler av hadith. Ahmed
ibn al-Mikdam har beskyldt ham for å være ’’Rafidi.’’ Ibn Adi har nevnt ham og sagt: ’’Han
er en sjia. Det er ingenting galt med hans beretninger. Hans hadither kan aldri tilbakevises, og
jeg anser hans hadith for å være akseptable.’’ Abu Talib har sagt: ’’Jeg har hørt Ahmed si at
det er ingenting galt med hadithene fortalt av Jaffar ibn Sulayman al-Dabi.’’ Det ble sagt til
Ahmed: ’’Men Sulayman ibn Harb fortalte at han ikke skrev ned al-Dabis hadither.’’ Ahmed
svarte med å si at Ibn Harb ikke hadde noe imot at noen skrev ned al-Dabis hadither og at ibn
Harbs fordom skyldtes at al-Dabi var en sjia som fortalte hadither om Ali ibn Abu Talib.’’ Ibn
Main fortalte: ’’Jeg har hørt noe fra Abdul-Razzak som bekreftet mannens ’’sekteriske tro.’’
Jeg sa til ham: ’’Dine lærde som Muammar, Ibn Jurayh, al-Awzai, Malik og Sufyan er alle
sunnier. Så hvordan lærte du om denne sekten (sjia)?’’ Han svarte: ’’En dag besøkte Jaffar ibn
Sulayman al-Dabi oss, og jeg så ham ærbar, from og jeg lærte om denne sekten fra ham.’’ Jeg
tror at Muhammed ibn Abu Bakr al-Muqaddami mente noe helt annet! Han pleide å si
åpenlyst at Jaffar lærte ’’Rafidisme’’ fra Abdul-Razzak. Derfor pleide han å forbanne den
sistenevnte og si: ’’Ingen fordervet Jaffars tro andre enn ham (Abdul-Razzak).’’
Al-Aqili fortalte at Sahl ibn Abu Khadouthan fortalte: ’’Jeg sa til Jaffar ibn Sulayman: ’’Jeg
har hørt at du forbanner Abu Bakr og Omar.’’ Han svarte: ’’Jeg forbanner dem ikke, men jeg
hater dem. Du kan si hva du enn vil om dette.’’
Ibn Haban har fortalt i sin Thikat at Jarir ibn Yazid ibn Harun fortalte: ’’Min far sendte meg
engang til Abu Jaffar al-Dabi. Jeg sa til den sistenevnte: ’’Jeg har hørt at du forbanner Abu
Bakar og Omar.’’ Han svarte: ’’Jeg forbanner dem ikke. Men hvis du ønsker å si at jeg
forakter dem, kan du godt gjøre det.’’ Derfor fikk jeg med meg at han var en Rafidi.’’
I forbindelse med biografien av Jaffar i al-Mizan har al-Thahbi nevnt alt det som er nevnt
ovenfor og har uttrykket at mannen var en from alim (lærde), ’’tiltross for at han var en sjia.’’
Muslim baserer seg på ham i sin Sahih og gjengir noen av hans unike hadither som er blitt
gjengitt som al-Thahabi bekrefter når han forteller om Jaffars biografi. Mizans forfatter
henviser til hans hadith i Sahih fortalt igjennom Thabit al-Banani, al-Jad ibn Uthman, Abu
Umran al-Jawni, Yazid ibn al-Rashk og Said al-Jariri. Qatan ibn Nasir, Yahya ibn Yahya,
Qutaybah, Muhammed ibn Ubayd ibn Hasab, Ibn Mahdi og Musaddid har alle gjengitt hans
hadither. For eksempel har han sagt: ’’Allahs sendebud sendte en Muslimsk hær under Alis
ledelse osv.’’ En annen hadith har han fortalt lyder som følgende: ’’Hvorfor ønsker dere Ali
vondt? Ali er av meg og jeg er av ham. Han er Wali (mesteren) til enhver troende etter meg,’’
som al-Nisais Sahih har fortalt, som det er blitt gjengitt av ibn Adi. Al-Thahabi har fortalt alt
dette mens han diskuterte om Jaffar i sin bok al-Mizan. Jaffar døde i Rajab 178 EH. Måtte
Allah benåde ham.
17. Jami ibn Umayrah ibn Thalabah al-Kufi al-Taymi (Taymullah)
Abu Hatim har nevnt ham, som det er fortalt i al-Mizan, og han konkluderte med å si: ’’AlKufi er en av de høytstående sjia personlighetene. Hans hadith er troverdig.’’ Ibn Haban har
nevnt ham og sagt, som det står i Al-Mizan, at han er en ’’Rafidi.’’ Al-Ala ibn Salih, Sadaqh
ibn al-Muthanna og Hakim ibn Jubayr har alle tatt sine kunnskaper fra ham. Han er deres
lærde.
Sunan bøker gjengir ham tre ganger. Al-Tirmidhi har gjengitt hans hadith, som al-Thahabis
al-Mizan bekrefter. Han er en av Tabin. Han lærte hadither fra ibn Omar og Ayisha. En av
hadithene som han lærte fra ibn Umar forteller at den sistenevnte hørte Allahs sendebud
henvende seg til Ali og si: ’’Du er min bror i denne verden og i det neste.’’
18. Al-Harith ibn Hasirah Abul Numan al-Azdi al-Kufi
Abu Hatim al-Razi beskriver ham som en av de høytstående sjia personlighetene. Abu Ahmed
al-Zubayri har tilskrevet ham troen på tilbakekomsten. Ibn Adi nevner ham og sier: ’’Hans
hadith skal skrives ned, tiltross for svakheten som jeg har sett at han lider av. Han er en av
kufiene som vil bli brent i ilden på grunn av hans tilknytning til Sjiaismen.’’ Thanij sa: ’’Jeg
spurte engang Jarir: ’’Har du møtt al-Harith ibn Hasirah?’’ Han svarte: ’’Ja, jeg har møtt ham.
Jeg møtte ham som en gammel mann som pleide å være alene for mesteparten av tiden, og
han insisterte på noe veldig stort.’’ Yahya ibn Main har nevnt ham og sagt: ’’Han er troverdig,
tiltross for at han er Khashbi (et nedlatende navn for sjia).’’ Al-Nisai anser ham for å være
trofast. Al-Thawri, Malik ibn Maghul, Abdullah ibn Namir og en gruppe av deres kategori har
alle fortalt hans hadither, fordi han var deres lærde og deres trofaste.
Al-Thahabi har fortalt hans biografi i sin bok al-Mizan og gjengitt alt det som er blitt sagt
ovenfor. Han henviser til hans hadith i Sunan igjennom Zayd ibn Wahab, Ikrimah og en
gruppe av deres kategori. Al-Nisai nevner at Abbad ibn Yakub al-Rawajni gjenga en
fortellerrekke, som inkluderer Abdullah ibn Abdul-Malik al-Masudi som fortalte at al-Harith
ibn Hasirah, ifølge Zayd ibn Wahab, fortalte at Ali ble hørt en gang si: ’’Jeg er Allahs tjener
og broren til Hans sendebud. Ingen andre enn meg kan si dette, bortsett fra en løgner.’’
Al-Harith ibn Hasirah fortalte at Abu Dawud al-Subai fortalte at Umran ibn Hasin sa: ’’Jeg
satt engang hos Allahs sendebud. Ali satt ved siden av ham. Allahs sendebud resiterte:
’’Hvem besvarer den nødlidende når han kaller på Ham, fjerner bort hans bekymring og lar
dere være stedfortredere på jorden?’’ Ali ble sjokkert og beveget seg en god del. Allahs
sendebud klappet på Alis skulder og sa: ’’Ingen elsker deg, bortsett fra en troende, og ingen
hater deg, bortsett fra en hykler, og slik vil det være helt til dommedagen.’’
Hadith-formidlere som Muhammed ibn Kuthayir og andre har fortalt hadithene gjengitt
ovenfor av al-Harith ibn Hasirah. Al-Thahabi har fortalt den og gjengitt biografien av Nafi ibn
al-Harith igjennom samme fortellerrekke. Da han kom over al-Harith ibn Hasirah sa han:
’’Han er sannferdig, men han er også Rafidi.’’
19. Al-Harith ibn Abdullah al-Hamdani
Han var en av de nærmeste vennene til lederen av de troende (fvmh) og en av de beste tabi’in.
Hans tilknytning til sjiaIslam trenger ingen bevis. Han er den første av de som ble beregnet av
Ibn Qutaybah i hans Mariaf for å være av de høytstående sjia personlighetene. Al-Thahabi har
nevnt ham i sin al-Mizan og innrømmet at han var en av de høytstående ulema blant Tabi’in
og så gjenga ham Ibn Habans utsagn om at han var en ’’ekstrem sjia.’’ Så nevnte al-Dhahabi
videre at mange folk ble sinte på ham, fordi han var en sjia. Tiltross for alt dette gjenga ham
felles enigheten om at mannen var den mest kunnskapsrike, fromme og den som visste best
om ritualene. Han har også innrømmet at hadithene fortalt av al-Harith finnes i de fire sunan
bøker. Han bekrefter også at al-Nisai, tiltross for at hans fordom, har stolt på al-Harith og
innrømmet at offentligheten, tiltross for deres foraktelse av denne mannen, holdt på å fortelle
hans hadither om alle religiøse saker, og at al-Shabi kalte ham en løgner, og deretter vendte
han seg om og gjenga hans hadither!
Al-Dhahabi forteller i sin bok al-Mizan: ’’Al-Nisai har foraktet ham da han kom over livet til
den sistenevnte, men når mannen forteller hadith avviser han ikke ham.’’ Al-Mizan forteller at
Muhammed ibn Sirin sa: ’’Det var fem kjente følgesvenner av Ibn Masud. Jeg kjente fire av
dem, men jeg savnet al-Harith som jeg aldri så. Han var den beste blant dem.’’
Det er en stor del forvirring om hvilken av de tre, nemlig Alqamah, Masruq eller Ubaydah, er
den beste. Jeg mener at Allah har latt troverdige hadith-formidlere uttrykke en rettferdig
holdning overfor al-Shabi og kalle ham for en løgner. Dette er blitt understreket av Ibn Abd
al-Birr i boken Jami Baynul Ilm som forteller utsagnet til Ibrahim ibn Nakhi som kaller alShabi for løgner og lar til: ’’Jeg tror at al-Shabi har mottatt sin rettferdige straff for å ha sagt
det følgende om al-Harith al-Hamadani: ’’Al-Harith, en av løgnerne, fortalte meg….’’ (4). Ibn
Abd al-Birr sa: ’’Al-Harith viste ingen tegn på løgn, noen folk har vært hatefulle overfor ham,
bare fordi han elsket Ali så mye og foretrakk ham fremfor alle andre. Dette er grunnen til at
al-Shabi har kalt ham for en løgner, fordi al-Shabi favoriserte Abu Bakr, og mente at han var
den første til å omfavne Islam, og deretter foretrekker Omar.’’
Blant de som var hatefulle overfor al-Harith var Muhammed ibn Sad som skrev i forbindelse
med al-Hariths biografi i bind 6 av sin Tabakat at al-Harith talte noe ’’ondskapsfullt.’’ Ibn
Sad har verken vært rettferdig overfor al-Harith eller andre sjia i forbindelse med formidling
av kunnskap eller andre ting. ’’Ondskapen’’ som Ibn Sad henviser til er ingenting annet enn
troskapseden for Muhammeds familie og Al-Hariths godtagelse av dem som veiledere i alle
saker, som Ibn Abd al-Birr har innrømmet i sitt omtalte utsagn. Al-Harith døde i 65 EH. Måtte
Allah benåde hans sjel.
20. Habib ibn Abu Thabit al-Asadi al-Kahili al-Kufi
Han var en av Tabi’in. Qutaybah i sin Ma’arif og Shaharistani i sin al-Milal wal Nihal har
begge beregnet ham blant de høytstående sjia personlighetene. Al-Thahbi har nevnt ham i sin
al-Mizan, merket hans navn med merkene til forfatterne av de seks sahih bøkene for å
understreke at de stoler på ham uten nøling. Yahya ibn Main og en gruppe av andre lærde har
alle ansett ham for å være trofast.
Men al-Dawalibi har talt ille om ham og ansett hans hadither for å være ’’upålitelige’’ bare
fordi han er en sjia. Det som virkelig forundrer meg er kjennetegnet til Ibn Awn som ikke var
i stand til å finne noe galt for å tvile på Habibs hadither, tiltross for hans ønske om å gjøre det.
Derfor så han ned på ham og kalte ham en ’’awar’’, en enøyd. Men jeg mener at den virkelige
handikappen er en synder og en som taler nedlatende ord om andre, en handikapp er ikke en
som er en enøyd.
Habibs hadither i Bukharis og Muslims sahiher er fortalt igjennom Said ibn Jubayr og Abu
Wail. Hans hadither fortalt igjennom Zyad ibn Wahab er gjengitt bare i Bukharis Sahih. I
Muslims sahih er hans hadith fortalt igjennom Muhammed ibn Ali ibn Abdullah ibn Abbas og
igjennom Tawus, al-Dahhak al-Mashriki, Abu Abbas ibn al-Shair, Abu al-Minhal AbdulRahman, Ata ibn Yasin, Ibrahim ibn Sad ibn Abu Wakas, og igjennom Mujahid. I begge
sahihene har Misar, al-Thawri og Shubah gjengitt hans hadither. I Muslims Sahih er hans
hadither gjengitt av Sulayman al-Amash, Hasin, Abdul-Aziz ibn Sayah og Abu Ishak alShaybani. Habib døde i 119 EH. Måtte Allah benåde hans sjel.
21. Al-Hassan ibn Hayy
Hayys fulle navn er Sali ibn Salih al-Hamadani, broren til Ali ibn Salih. Begge mennene, som
var tvillinger, er beregnet for å være av de høytstående sjia personlighetene. Ali ble født bare
en time tidligere før sin bror. Ingen har hørt om hans bror kalle ham ved hans første navn.
Istedenfor pleide han å henvende seg til ham med navnet ’’Abu Muhammed.’’ Dette er blitt
nevnt i kp 6 av Ibn Sads Tabakat, i kapittelet om al-Hasan. Forfatteren forteller: ’’Al-Hassan
var en av de høytstående, men han er påvirket av sjiaismen. Han deltok ikke i Juma bønnene,
og han forkynnet motstand mot urettferdige herskere.’’ Han nevner også at mannen aldri ba
om Allahs nåde for Uthman.
Ibn Sad har nevnt ham i kp 6 av sin Tabakat og sagt: ’’Han er troverdig. Han forteller mange
hadither, og han er en sjia.’’ Imam Ibn Qutaybah har beregnet hans navn blant hadithformidlerne i sin Maarif, og belyset at han er en sjia. Ved slutten av sin bok oppsummerer han
al-Hassan blant høytstående hadith-formidlere. Muslim og forfattere av sunan bøker har alle
stolt på hans troverdighet. Hans hadither i Muslims Sahih er fortalt av Summah ibn Harb,
Ismail al-Sadi, Asim al-Ahwal og Harun ibn Sad. Ubaydullah ibn Musa al-Abasi, Yahya ibn
Adam, Hamid ibn Abdul-Rahman al-Rawasi, Ali ibn Al-Jad, Ahmed ibn Yunus og alle kjente
menn av deres kategori lærte hadith fra ham.
I hans biografi i al-Mizan forteller al-Thahabi at Ibn Main og andre har betrodd hans hadith.
Han legger til at Abdullah ibn Ahmed gjenga hans fars utsagn om at al-Hassan var mer
troverdig enn Sharik. Al-Thahabi forteller også at Abu Hatim sa: ’’Han er trofast. Han har et
sunt og troverdig minne,’’ og at Abu Zar’ah sa: ’’Han har kombinert i seg selv overbevisning,
fiqh, fromhet og gudfryktighet,’’ og at al-Nisai ansett ham for å være trofast. Han har også
fortalt at Abu Naim sa: ’’Jeg har gjengitt åtte hundre hadith-formidlere. Jeg fant ingen bedre
enn al-Hassan ibn Salih,’’ og at han har sagt: ’’Jeg har kommet over ingen som ikke feiler
andre enn Al-Hassan ibn Salih.’’ Han forteller: ’’Ubaydah ibn Sulayman sa: ’’Allah er flau av
å skade al-Hassan ibn Salih.’’ Mizans forfatter forteller at Yahya ibn Ali Bakir spurte alHassan ibn Salih: ’’Beskriv for oss hvordan en gjennomfører det seremonielle badet for den
døde.’’ Han kunne ikke gjøre det, fordi han ble overveldet av tårer. Mizans forfatter forteller
at Ubaydullah ibn Musa sa: ’’Jeg pleide å resitere Koranen hos Ali ibn Salih. Etter å ha blitt
ferdig med å resitere verset: ’’Vis tålmodighet (Muhammed). Vi har gitt dem bare en bestemt
frist…’’ hans bror falt ned fnysende lik en skadet okse. Ali løftet ham, gråt og vasket hans
ansikt, så støttet ham mot å falle igjen,’’ og at al-Waki har sagt: ’’Al-Hassan og Ali sønnene
til Salih og deres mor delte nattetiden blant dem til deler, enhver overholder sin andel, og
tilbringer den i bønner og tilbedelse. Da deres mor døde, delte de halvdelene av natten mellom
seg selv. Da Ali døde, pleide al-Hassan å tilbringe hele natten tilbedende.’’
Abu Sulayman al-Darani har sagt: ’’Jeg har aldri sett noen mer gudfryktig enn al-Hassan sønn
av Salih som sto opp en natt for å resitere kapittel 78 av Koranen og ble utslitt ved å fortsette
å resitere det til morgengryet.’’ Han ble født i 100 Hedsjra og døde i 169 EH. Måtte Allah
benåde ham.
22. Al-Hakam ibn Ubaybah al-Kufi
Ibn Qutaybah har fortalt at al-Hakam ibn Utaybah var en sjia i sin bok Maarif og beregnet
ham blant de høytstående sjia personlighetene. Både Bukhari og Muslim stoler på hans
troverdighet. Hans hadith i deres sahiher er fortalt av Abu Jahifah, Ibrahim al-Nahi, Mujahid
og Said ibn Jubayr. I Muslims sahih er hans hadither fortalt av Abdul-Rahman ibn Abu Layla,
al-Qasim ibn Mukhaymarah, Abu Salih, Tharr ibn Abdullah, Said ibn Abdul-Rahman ibn
Abzi, Yahya al-Jazzar, Nafi (slaven til Ibn Omar), Ata ibn Abu Rabah, Imarah ibn Umayr,
Arrak ibn Malik, al-Shabi, Maymun ibn Mahran, al-Hassan al-Arni, Musab ibn Sad og Ali ibn
al-Hussayn.
I begge sahihene er hans hadith gjengitt av Mansur, Misar og Shubah. Spesielt i Bukharis
Sahih er hans hadither fortalt av Abdul-Malik ibn Abu Ghaniya. I Muslims Sahih er hans
hadither fortalt av al-Amash, Amr ibn Qays, Zayd ibn Abu Anisa, Malik ibn al-Maghul, Aban
ibn Taghlib, Hamzah al-Zayyat, Muhammad ibn Jehada, Mutraf og Abu Awanah. Han døde i
115 EH 65 år gammel.
23. Hammad ibn Isa al-Jehni
Han druknet i Juhfa. Abu Ali har nevnt ham i sin bok Muntahal Makal. Al-Hassan ibn Ali ibn
Dawud har nevnt ham i sin bok Muktasar i et kapittel om biografiene til sjia lærde og
forfatterne til biografiene og ordbøker som anser ham som veldig troverdig, en tilhenger av de
rettledede imamene, fred være med dem. Han lærte fra Imam al-Sadik, fred være med ham,
sytti hadither fortalt av Profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie,
men han fortalte ikke mer enn tjue av dem. Han har forfattet få bøker som tilhengerne til vår
trosretning har kjennskap til.
Engang gikk han til Imam Abul-Hassan al-Kazim, fred være med ham, og sa: ’’Måtte mitt liv
være offer for deg! Be Allah om å velsigne meg med et hus, en kone, en sønn, en tjener og
pilegrimsferd til Mekka hvert år!’’ Imamen sa: ’’Herre! Jeg ber deg om å velsigne
Muhammed og Muhammeds familie, og å velsigne denne mannen med et hus, en kone, en
sønn, en tjener og pilegrimsferd for femti år.’’ Hammad sa: ’’Da han ba for meg om
pilegrimsferd femti ganger, ble jeg klar over at jeg ikke skal leve utover denne tiden. Jeg
gjennomførte pilegrimsferd føritåtte ganger, dette er mitt hus som Allah har velsignet mg
med, min kone er der bak gardinen, som hører på meg, dette er min sønn og dette er min
tjener. Jeg er blitt velsignet med alt dette.’’
To år senere, etter å ha gjennomført femti ganger pilegrim, fulgte han med Abul Abbas alNawfali al-Qasri på sin pilegrimsferd nr. femtien. Da han nådde stedet hvor pilegrimene tok
på seg ihram, gikk han i Johfa elven for å ta et bad, men stormen overveldet ham, og han
druknet før han var i stand til å gjennomføre sin femti første pilegrimsferd. Han døde i 209
EH. Måtte Allah benåde hans sjel. Hans fødselssted var Kufa, men han bodde i Basra. Han
levde sytti år. Vi har skrevet en hel forskning om hans biografi i vår bok Muktasar al-Kalam fi
Muallifi al-Shi’a min Sadr al-Islam.
Al-Thahabi har nevnt ham og satt ’’TQ’’ på hans navn for å understreke at blant forfatterne til
Sunan som har gjengitt hans hadither er Tirmidhi og Dar Qutni. De nevnte at han druknet i
året 208 EH, og at han fortalte hadither igjennom Imam al-Sadik (fvmh). Dar al-Qutni har vist
sin ondskap mot denne mannen og kalte hans hadither ’’upålitelig’’ for ingen grunn annet enn
at han er en sjia. Det er merkelig! Dar Qutni kaller hans hadither ’’upålitelige’’ på den ene
siden, og på den andre siden anser han ham som troverdig i sin egen bok Sunan – men slik
oppfører vel noen mennesker seg?
24. Hamran ibn Ayon
Han er broren til Zurarah. Begge mennene var blant de troverdige sjia, vokterne til sharia,
havene til kunnskapene av Muhammeds familie (fvmh). De var lanternene som skinte i
mørket og pilarene til ledelse. De nevnte ofte imamene al-Bakir og al-Sadik (fvmh) og nøt en
opphøyd status i øynene til imamene blant Profetens etterkommere. Al-Thahabi nevner
Hamran i sin al-Mizan, merker hans navn med Q (Dar al-Qutni) for å understreke hvem blant
sunan-samlere baserer seg på hans troverdighet. Så legger al-Thahabi til: ’’Han har fortalt
hadither fra Abu Tufayl og andre. Hamzah har resitert Koranen for ham, og han pleide å
resitere den på en perfekt måte.’’ Ibn Main anser hans hadither for å være ’’ubetydelige,’’
mens Abu Hatim hyller ham som en lærde. Abu Dawud stempler ham som ’’Rafidi.’’
25. Khalid ibn Mukhlid al-Qatwani
Også kjent som Abul-Haytham al-Kufi, han er en av Bukharis lærde, som den sistenevnte
forteller i sin Sahih. Ibn Sad nevner ham på side 283, kp 6, av sin bok Tabakat og sier: ’’Han
var en ssjia. Han døde i Kufa i midten av Muharram 213 EH, i løpet av regjeringstiden til alMamun. Han hadde ekstreme sjia holdninger og forfattere har dokumentert dette veldig
godt.’’
Abu Dawud nevner ham og sier: ’’Han er sannferdig, men han følger sjiaismen.’’ Al-Jazjani
forteller om ham: ’’Han pleide å ta avstand fra noen personer og fremme sin korrupte sekt
åpenlyst.’’ Al-Thahabi forteller hans biografi i sin bok al-Mizan, nevner synene til både Abu
Dawud og Jawzjani som allerede er nevnt. Både Bukhari og Muslim har stolt på hans
troverdighet i flere kapitler av deres Sahiher. Hans hadither i Bukharis Sahih er fortalt av alMughirah ibn Abdul-Rahman, og hans hadither i Muslims Sahih er fortalt av Muhammed ibn
Jaffar ibn Abul Kathir, Malik ibn Anas og Muhammed ibn Musa. Begge sahihene har gjengitt
hadither fortalt av Sulayman ibn Bilal og Ali ibn Mushir. Bukhari gjengir hans hadither i
mange steder av sin bok Sahih, uten å henvise til noe fortellerrekke, han nevner to av hans
hadither fortalt av Muhammed ibn Uthman ibn Karamah. Muslim forteller hans hadither
gjengitt av Abu Karib, Ahmed ibn Uthman al-Awdi, al-Qasim ibn Zakariyyah, Abd Ibn
Hamid, Ibn Abu Shaybah og Muhammed ibn Abdullah ibn Naimr. Forfatterne til Sunan bøker
har alle stolt på troverdigheten til hans hadith, selv om de er klare over hvilken sekt han
tilhørte.
26. Dawud ibn Abu Awf (Abul-Hijab)
Ibn Adi har nevnt ham og sagt: ’’Jeg kan ikke stole på hans hadither, for han er en sjia. De
fleste hadithene som han forteller er om utmerkelsen til Ahlulbayt.’’
Se på dette utsagnet med forbauelse! Ingen skade kan nå Dawud fra disse Nasibiene, fordi
både Sufyan gjengir ham, Ali ibn Abis gjør det samme og andre som tilhører eliten blant deres
likesinnede. Både Dawud og al-Nisai har stolt på hans troverdighet. Likeledes har Ahmed og
Yahya. Al-Nisai har sagt følgende om ham: ’’Det er ingenting galt med hans hadither.’’ Abu
Hatim sa: ’’Hans hadither høres sunne ut.’’ Al-Thahabi har nevnt slike vitnesbyrder i sin bok.
Hans hadither i Abu Dawuds Sunan og i al-Nisais Sunan er fortalt igjennom Abu Hazim alAshjai, Ikrimah og andre.
27. Zubayd ibn al-Harith ibn Abdul-Karim al-Yami al-Kufi
Også kjent som Abu Abdul-Rhaman, han er nevnt i al-Thahabis al-Mizan. Forfatteren til
denne boken sier om ham: ’’Han er en troverdig Tabi’i som var sterkt påvirket av sjiaismen.’’
Så gjengir han utsagnene for å bevise at Zubayds hadith er blitt bekreftet av al-Qattan, og at
det er andre kjente kritikere og de som bekrefter hadithens troverdighet som anser ham for å
være troverdig. Abu Ishak al-Jawzjani har kommet med et grovt utsagn mot ham, noe som er
typisk for Jawzjani og andre Nasibier. Al-Jawzjani sa:
’’Blant beboerne til Kufa er det en gruppe hvis tro ikke er satt pris på (av Nasbiene), men det
kan hende at de er mestere til å fortelle hadith. Blant dem er: Abu Ishak, Manzur, Zubayd alYami, Al-Amash og deres likesinnede. Folk har tolerert dem for ingen annen grunn enn deres
sannferdighet til å fortelle hadith, og deres beretninger vitner om deres troverdighet.’’ Osv.
Her kommer han med sannheten. Sannheten kan noen ganger komme fra en rettferdig person
og andre ganger komme fra en urettferdig person. Det vil ikke skade disse lærde, som er
hadith-mesterne i Islam, at Nasibiene ikke priser deres sekt, når de vil motta belønningen for å
ha fulgt familien til Allahs sendebud, Hota-porten, sikkerheten til jordens folk etter ham og
frelsearken til hans nasjon. Hva har de å gjøre med en Nasibi som ikke kan gjøre noe annet
enn å stå ved deres dører og har ingen rikdom for å dekke sine behov annet enn å ty til deres
utmerkede dekkede bord?
’’Hvis de høytstående av min stamme er fornøyde med meg, så la dens kjeltringer gnage og
være sinte på meg.’’
Disse hadith-formidlere viser ingen oppmerksomhet for al-Jawzjani eller hans likesinnede,
etter å ha blitt holdt troverdig av forfatterne til Sahih bøkene og av forfatterne til alle sunan
bøker. Zubayds hadither i både Bukharis og Muslims Sahiher er fortalt av Aub Wail, al-Shabi,
Ibrahim al-Nahkhi og Sad ibn Ubaydullah. Bare Bukhari gjengir hans hadither igjennom
Mujahid. I Muslims Sahih er hans hadith fortalt av Murrahal-Hamadani, Muharib ibn Dithar,
Ammarah ibn Umayr og Ibrahim al-Taymi. Hans hadither er gjengitt i begge sahihene fortalt
av Shubah, al-Thawri og Muhammed ibn Talhah. I Muslims Sahih er hans hadither fortalt av
Zuhayr ibn Muawiyah, Fadil ibn Ghazwan og Hussain ibn al-Nakhi. Zubayd døde i 124 EH.
Måtte Allah benåde hans sjel.
28. Zayd ibn al-Habab, Abul-Hassan al-Kufi al-Taimi
Ibn Qutaybah har nevnt hans biografi blant biografiene til de høytstående sjia i sitt verk AlMa’arif. Al-Dhahabi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og beskrevet ham som ’’from,
troverdig, sannferdig.’’ Han nevnte hans hadither som troverdige fortalt av Ibn Main og Ibn
al-Madini. Han har også gjengitt Abu Hatim og Ahmed som beskriver som sannferdig, og
legger til: Adi sa: ’’Han er en av de troverdige Kufi hadith-formidlere hvis troverdighet aldri
kan betviles.’’ Muslim har stolt på hans troverdighet. Hans hadither i Sahih Muslim er fortalt
av Muawiyah ibn Salih, Al-Dahhak ibn Uthman, Qurrah ibn Khalid, Ibrahim ibn Nafi, Yahya
ibn Ayyub, Saif ibn Sulayman, Hassan ibn Wakid, Ikrimah ibn Ammar, Abdul-Aziz ibn Abu
Salma og Aflah ibn Said. Hans hadither er gjengitt av Ibn Abu Shaybah, Muhammed ibn
Hatim, Hassan al-Hulwani, Ahmed ibn al-Munthir, Ibn Namir, Ibn Karib, Muhammed ibn
Rafi, Zukhair ibn Harb og Muhammed ibn al-Faraj.
29. Salim ibn Abul Jad al-Ashjai al-Kufi
Han er broren til Ubayd, Ziyad, Umran og Muslim, sønnene til Abul-Jad.
I kapittel 6 av al-Tabakat nevner Sad alle på side 2303 og de etterfølgende sidene. Når han
kommer over Muslim sier han: ’’Abul-Jad fikk seks sønner. To av dem fulgte Sjiaismen.
Disse er Salim og Ubayd. To andre er Murjier, mens de to andre var enige med Kharijittene.
Deres far pleide å si: ’’Hva er i veien med dere? Jeg lurer på hvorfor Allah har latt dere ha så
forskjellige syn om ting?’’ Ibn Qutaybah har diskutert om dem på side 156 av sin Ma’arif i et
kapittel om Sjia tab’in og deres tilhengere.
En gruppe av lærde har vitnet om sjia oppfatningen til Salim ibn Abul-Jad. Ibn Qutaybah har
inkludert ham blant høytstående sjia i sin bok Maarif på side 206, og det samme har
Shahristani gjort i sitt verk Al-Milal wal Nihal på side 27, kp 2, i kildehenvisningen til
kapittelet om Ibn Hazm. Al-Thalabi har nevnt ham i sin bok al-Mizan, kalte ham troverdig og
tabi’i. Han har også nevnt at hans hadither fortalt av al-Numan ibn Bashir og Jabir er nevnt i
begge sahihene. Hans hadither fortalt av Anas ibn Malik og Karib er i begge Sahih som alle
hadith lærde vet. Al-Thahabi forteller at hans hadither fortalt av Abdullah ibn Omar og ibn
Omar finnes i Bukharis Sahih. Sahih Bukhari inneholder hans hadither fortalt av Madan ibn
Abu Talha og Abu Talha. Hans hadither er gjengitt i begge sahiene av al-Amash, Qatadah,
Amr ibn Murrah, Mansur og Hasin ibn Abdul-Rahman. Hans hadither er også gjengitt av alNisai og Abu Dawud i deres sunan bøker. Han døde i enten 87 eller 97 EH, i løpet av
regjeringstiden til Sulayman ibn Abdul-Malik, eller som noen sa i løpet av regjeringstiden til
Omar ibn Abdul-Aziz. Allah vet best!
30. Salim ibn Abu Hafsah al-ljli al-Kufi
Al-Shahristani nevner ham i sin bok Al-Milal wal-Nihal blant sjia høytstående. Al-Fallas sa:
’’Han er en upålitelig hadith-formidler som har ekstreme sjia holdninger.’’ Ibn Adi sa:
’’Folket kritiserte hans ekstremise, men jeg håper det er ingenting galt med hans hadither.’’
Muhammed ibn Bashir al-Abdi sa: ’’Jeg har sett Salim ibn Abu Hafsah som en idiot med et
langt skjegg – for et skjegg! Han sier: ’’Jeg ønsker jeg hadde vært en partner av Ali i alt det
han gjorde.’’
Al-Husayn ibn Ali al-Jufi har fortalt: ’’Jeg har sett Salim ibn Abu Hafsah som en idiot med et
langt skjegg som pleide ofte å si: ’’Jeg står til tjeneste, drapsmannen til Nathal, den som
uttryddet Banu Umayah!’’ Amir ibn al-Salim ibn Abu Hafsah spurte ham en gang: ’’Drepte
du Uthman?’’ Han svarte: ’’Har jeg gjort det?’’ Amr sa: ’’Ja, du har gjort det. Du fordømmer
ikke hans drapsmann.’’ Abu Ibn al-Maidin har sagt: ’’Jeg hørte Jarir si: ’’Jeg avbrøt mitt
vennskapsbånd med Salim ibn Abu Hafsah, fordi han pleide alltid å forsvare sjia.’’ AlThahabi har fortalt detaljert om hans biografi og gjengitt det som allerede er blitt nevnt. På
side 234 av kp 6 av sin Tabakat nevner Ibn Sad ham og sier: ’’Han hadde ekstreme sjia
holdninger. Han kom til Mekka i løpet av regjeringstiden til Abbasidene og ropte: ’’Jeg står til
tjeneste, jeg står til tjeneste, drapsmannen til Omayyadene!’’ Hans stemme var veldig høy så
mye at hans kall ble hørt av Dawud ibn Ali som spurte: ’’Hvem er denne mannen?’’ Folk
fortalte ham at det var Salim ibn Abu Hafsah, og de nevnte for ham hans historie og hans
oppfatninger.’’
Al-Thahabi har nevnt hans biografi i sin bok al-Mizan og sagt: ’’Han var lederen av de som
foraktet Abu Bakr og Omar.’’ Tiltross for dette har både Sufyan gjengitt hans hadither, og det
samme har Muhammed ibn Fudayl gjort. Al-Tirmidhi har stolt på hans troverdighet og Ibn
Main har holdt ham for å være troverdig. Han døde i 137 EH.
31. Sad ibn Tarif al-Iskafi al-Hanzali al-Kufi
Al-Thahbi nevner ham og merker hans navn med ’’TQ’’ for å understreke at Al-Tirmidhi og
Dar Qutni gjenga hans hadither i sine Sunan bøker. Al-Thahabi har også nevnt at al-Fallas
mente at Sad er ’’upåltelig, med ekstreme sjia holdninger.’’ Tiltross for hans ’’sjia
ekstremisme,’’ har al-Tirmidhi og andre gjengitt det han har fortalt av hadither. Hans hadither
i al-Tirmidhis Sahih er fortalt av Ikrimah og Abul-Wail. Han har gjengitt hadither fortalt av
Al-Asbagh ibn Nabatah, Uman ibn Talha og Umayr ibn Mamun. Israil, Haban og Abu
Muawiah har alle gjengitt hans hadither.
32. Said ibn Ashwa
Han er nevnt i al-Thahabis al-Mizan. Forfatteren til al-Mizan sier følgende om ham: ’’Said
ibn Ashwa er en kjent og sannferdig Kufi dommer. Al-Nisai mener at det ikke er noe galt med
hans hadither, og at han er en venn av al-Sha’bi. Al-Jawzjani beskriver ham som ekstremist,
kjetter og en overdrivende sjia.’’
Både al-Bukhari og Muslim stoler på hans troverdighet i sine Sahiher. Hans hadither fortalt av
al-Sha’bi er ansett som troverdig av forfatterne til begge Sahih bøkene. I både Bukharis og
Muslims Sahiher er hans hadither fortalt av Zakariyyah ibn Abu Zaidah og Khalid al-Hathha.
Han døde under regjeringsperioden til Khalid ibn Abdullah.
33. Said ibn Khaytham al-Hilali
Ibrahim bin Abdullah ibn al-Junayd ble spurt engang: ’’Said ibn Khatyahm er en sjia. Hva
synes du om ham?’’ Han svarte: ’’La oss si at han er en sjia, men han er også troverdig.’’
Al-Thahbi nevner ham i sin bok al-Mizan, gjengir utsagnet til Ibn Main og forteller det som
tidligere er nevnt. Han har også merket Saids navn med bokstavene til både al-Tirmidhi og alNisai fo å understreke at begge forfatterne gjenga hans hadither i sine Sahiher. Han nevner
også at Said fortalte hadith gjengitt av Yazid ibn Abu Ziyad og Muslim al-Mallai. Hans nevø,
Ahmed ibn Rashid, har gjengitt hans hadither.
34. Selamah ibn al-Fudayl al-Abrash
Han var en Rayy dommer og en hadith-formidler som fortalte om slagene som Profeten deltok
i som fortalt av Ibn Ishak. Hans kunayah var Abu Abdullah. I hans biografi i al-Mizan sier Ibn
Main: ’’Selamah al-Abrash al-Razi er en troende sjia og en mann hvis hadith ofte er gjengitt,
og det er ikke noe galt med hans hadither.’’ Abu Zarah har sagt i al-Mizan at formidlerne fra
Rayy ikke var lik ham, fordi han hadde en spesiell oppfatning. Den samme oppfatningen kan
du finne hos dem om alle tilhengerne til Ahlulbayt (fvmd).
Al-Thahbi har nevnt ham i sin al-Mizan og merket hans navn med bokstavene til Abu Dawud
og Tirmidhi, og sagt: ’’Han er godt kjent for sin bønn og sin påkallese.’’ Han døde i 191 EH.
Ibn Main vitner at hadithen om Profetens militære ekspedisjoner fortalt av Selamah er mer
troverdig enn de som fortelles av andre. Zanih fortalte at han hørte Selamah al-Abrash si at
han hadde hørt hadithen om ekspedisjonene av Ishaq to ganger, og at han hadde skrevet ned
hans hadither på samme måte som han skrev de andre hadithene om ekspedisjonene.
35. Selamah ibn Kahil Ibn Hasin ibn Kadih ibn Asad al-Hadrami, Abu Yahya
En gruppe av lærde som følger troen til majoriteten av muslimene, som for eksempel ibn
Qutaybah, den sistenevnte har fortalt i sin bok Ma’arif på side 206 om Selamahs utmerkelse,
og al-Shahristani har beregnet ham i sin bok al-Milal Wal-Niahl, side 27, kp 2, blant sjia
høytstående personligheter. Forfatterne til de seks Sahiher har alle stolt på hans troverdighet,
og likeledes har de andre gjort. Han har lært hadith fra menn som Abu Jahifah, Suwayd ibn
Ghaflah, al-Sha’bi, Ata ibn Abu Rabah, alle hadithene til disse personene er gjengitt i Bukhari
og Muslim. I Muslim er hans hadither fortalt av Karib, Tharr ibn Abdullah, Bakir ibn AlAshaj, Zayd ibn Kab, Said ibn Jubayr, Mujahid, Abdullah ibn Abdul-Rahman ibn Yazid, Abu
Selamah ibn Abdful-Rahman, Muawiyah ibn al-Suwayd, Habib ibn Abdullah og Muslim alBatin. Al-Thawri og Shubah har begge gjengitt hans hadither i sine to verk, mens i Bukhari er
hans hadither fortalt av Ismail ibn Abu Khalid. I Muslim er han gjengitt av Said ibn Masruk,
Akil ibn Khalid, Abdul-Malik ibn Abu Sulayman, Ali ibn Salih, Zayd ibn Abu Anisah,
Hammad ibn Selamah og al-Walid ibn Harb.
Selamah ibn Kahil døde i Ashura 121 EH.
36. Sulayman ibn Said al-Khuzai al-Kufi
Han pleide å være det øverste overhodet til sjiia i irak, dommeren blant dem, deres vokter og
deres rådgiver. De møtte alle i hans hus da de sverget troskap for Imam Hussein (fvmh). Han
er forløperen til Tawwabin (de botferdige) blant sjia, de som reiste seg opp for å hevne mordet
til Imam Hussein (fvmh). De var fire tusen sterke som kjempet i Nakhila tidlig i Rabi alThani, 65 EH, så marsjerte mot Ubaydullah ibn Ziyad og bekjempet hans hær i Jazira. De
kjempet hjertevarmt til enhver av dem døde. Sulayman ble også martyr ved et sted kalt Ayn
al-Warda etter at Hasin skjøt ham med en dødlig pil. Han var 93 år gammel. Hans hode og
hodet til al-Musayyab ibn Najba ble løftet opp som seierstegn for Marwan ibn al-Hakam.
Hans biografi er nevnt i kp 6, del 1, av Ibn Sads Tabakat og i Istiab skrevet av ibn Abd alBirr. Alle disse som skrev historiene til forgjengerne har nevnt hans biografi og priset hans
utmerkelser, tro og gudfryktighet. Han nøt en opphøyd status, med heder og ære blant sitt
folk, og hans ord veide mye. Han er den som drepte Hawshab, den kjente fienden til lederen
av de troende, i en kamp i Siffin. Sulayman var ivrig etter å notere seg at fiendene til
Ahlulbayt hadde gått seg vill. Hadith-formidlere stolte på ham. Hadithene han forteller om
profeten, de som direkte er fortalt eller de som er fortalt av Jubayr ibn Mutim på vegne av
ham, er gjengitt i både Bukharis og Muslims Sahih. I Sahih Muslim er hans hadith gjengitt av
Abu Ishak al-Subayi og Adi ibn Thabit. Sulyman har fortalt hadithene som ikke er nevnt i
Sahiene. Disse er hadithene fortalt av lederen til de troende, hans sønn Imam al-Hassan alMujtaba (fvmh) og Abiy. I andre enn de omtalte verkene, sahihene, er hans hadither fortalt av
Yahya ibn Yamur, Abdullah ibn Yasar og andre.
37. Sulayman ibn Tarkhan al-Taymi al-Basri
En slave av Qyas, imamen, han er en av de mest troverdige hadith-formidlerene. Ibn
Qutaybah har beregnet ham blant sjia høytstående i sin bok al-Maarif. Forfatterne til de seks
sahihene og andre har stolt på hans troverdighet. Hans hadither i begge sahiher er fortalt av
Anas ibn Malik, Abu Majaz, Bakr ibn Abdullah, Qatadah og Abu Uthman al-Nahdi. Muslims
Sahih gjengir hans hadith også igjennom andre. I begge sahihene er hans hadither gjengitt av
hans sønn Mutamir og av Shu’bah og al-Thawri. En annen gruppe har gjengitt hans hadither i
Muslims Sahih. Han døde i 143 EH.
38. Sulayman ibn Qarm ibn Ma’ath
Han er også kjent som Abu Dawud al-Dabi al-Kufi. Ibn Haban nevner ham i forbindelse med
Sulaymans biografi i al-Mizan. Ibn Habban sa: ’’Han er en veldig ekstrem Rafidi.’’ Men
allikevel har Ahmed ibn Hanbal stolte på hans troverdighet. Ved slutten av Sulaymans
biografi som er nevnt i al-Mizan sier Ibn Adi: ’’Hadithene fortalt av Sulayman ibn Arqam er
troverdige. I virkeligheten er hans andre hadither fortalt av andre enn Sulayman ibn Arkam
langt mer troverdige.’’
Muslim, Al-Nisai, al-Tirmidhi og Abu Dawud har alle gjengitt hans hadither. Da al-Thahabi
nevner ham, stempler han hans navn med bokstavene til hadith-formidlere som stolte på ham.
Hans hadither i Muslims Sahih er fortalt av Sulayman ibn Qarm, som igjen er fortalt av AlAmash, som fortalte på en marfu måte at Profeten sa at en mann holder følgeskap med den
han elsker. I sunan er hans hadither gjengitt av Thabit igjennom Anas sammenhengende om at
Profeten sa: ’’Enhver muslim er forpliktet til å søke kunnskap.’’ Han forteller at al-Amash
fortalte at Amr ibn Murrah fortalte at Abdullah ibn al-Harith fortalte at Zuhair ibn al-Akmar
fortalte at Abdulalh ibn Omar fortalte at al-Hakam ibn Abul As pleide å holde følgeskap med
Profeten og så gå og fortelle hans hadith på en forfalsket måte for Quraish. Derfor tok
Profeten avstand fra hans oppførsel og han tok avstand fra alle hans etterkommere til
dommedagen.
39. Sulayman ibn Mahran al-Kahili al-Kufi al-Asla Al-Amash
Han er en av sjia høytstående personligheter og en trofast hadith-formidler. Mange blant sunni
kunnskapsrike menn, som Ibn Qutaybah i sin bok Maarif og al-Shahristani i sin bok al-Mial
wal-Nial, og mange andre, har alle beregnet ham blant sjia høytstående personligheter.
I hans biografi om Zubayd forteller al-Jazjani i boken al-Mizan: ’’Blant Kufas folk er det
noen hvis sekt ikke er verdsatt, men allikevel er de mesterne til hadith blant Kufi hadithformidlere. Blant dem er Abu Ishak, Mansur, Zubayd al-Yami, al-Amash og andre
likesinnede. Folk tolererte dem, fordi de var sannferdige da de fortalte hadith,’’ osv. Dette
avslører klart hans fordomsfulle holdninger. Hva slags skade kan nå disse høystående
personlighetene hvis Nasibiene ikke verdsetter deres underkastelse for den guddommelige
befalingen om å søke Allahs tilfredshet igjennom å være lojale overfor Profetens slekt? Disse
Nasbiene tolererte disse mennene ikke fordi de er ærlige med å fortelle hadither, men fordi de
er nødvendige og kan ikke unngås. Hadde de forkastet disse mennenes hadither, vil de fleste
av profetens hadither ha blitt forlatt, som al-Thahabi selv innrømmer i sin al-Mizan når han
diskuterer om biografien til Aban ibn Taghlib. Jeg tror at al-Mughiras utsagn: ’’Abu Ishak og
deres Amash har tilintetgjort Kufa,’’ skyldtes at disse mennene var tilknyttet til sjiaIslam. I
virkeligheten var både Abu Ishak og Al-Amash hav av kunnskap og vokterne over profetens
arv.
Al-Amash har forlatt for oss mange interessante hendelser som betegner hans storhet. En av
dem for eksempel er nevnt av Ibn Khalikan i Al-Amashs biografi i Wafiyat al-Ayan.
Forfatteren skriver følgende om denne hendelsen:
’’Hisham ibn Abdul-Malik skrev engang til al-Amash og sa: ’’Beregn for meg Uthmans
utmerkelse og Alis synder.’’ Al-Amash tok brevet og slengte det inn i munnen til sin kamel.
Så henvendte han seg til sendemannen og sa: ’’Dette er mitt svar.’’ Men sendemannen
bønnfalte Amash om å skrive noe, for hans mester hadde lovet å drepe ham hvis han ikke kom
tilbake med et svar. Han bønnfalte også al-Amashs brødre for å be Amash om å skrive noe. I
siste omgang skrev han følgende: ’’I navnet til Allah, den barmhjertige, den nåderike. Hvis
Uthman hadde utmerkelsene til all verdens folk, vil det ikke ha gagnet deg, og hvis Ali hadde
begått syndene til all verdens folk, ville det ikke ha skadet deg det minste. Derfor bry deg om
din egen sjel. Måtte fred være med deg!’’
En annen hendelse er fortalt av Ibn Abd al-Birr i kapittelet om Ulemas utsagn som vurderte
hverandre i hans bok Jamil Bayanul Ilm wa Fadilih (5). Forfatteren forteller at Ali ibn
Khashram sa: ’’Jeg hørte Abul-Fadl ibn Musa si: ’’Jeg gikk inn i huset til Amash engang med
Abu Hanifah for å besøke ham under hans sykdom. Abu Hanifah sa: ’’Abu Muhammed! Hvis
jeg ikke fryktet at mitt besøk av deg ville irritere deg, ville jeg ha besøkt deg ofte.’’ Al-Amash
svarte: ’’Du er en irritasjon for meg allerede, selv om du oppholder deg hjemme, så forestill
deg hvordan jeg føler meg når jeg må se på ditt ansikt.’’ Abul-Fadl fortalte videre at Abu
Hanifah forlot hans hus og sa: ’’Al-Amash har aldri fastet måneden Ramadan.’’ Ibn
Khashram spurte al-Fadl om hva Abu Hanifah mente med å si dette. Al-Fadl svarte: ’’AlAmas pleide å faste suhur i løpet av måneden Ramadan ifølge Profetens hadith fortalt av
Huthayfah al-Yemani.’’ Dette stemmer ikke overhodet. Han overholdte dette koraniske verset
da han fastet: ’’Spis og drikk til den hvite tråden kan skilles fra den svarte stråden i daggryet
og fullfør fasten til kvelden.’’ Koranen: 2:187.
Forfatterne til al-Wajiza og Bihar al-Anwar har begge fortalte at Hassan ibn Said al-Nakhi
fortalte at Sharik ibn Abdullah, dommeren, sa: ’’Jeg besøkte al-Amash da han var syk før sin
død. Mens jeg var i hans hus, kom Ibn Shabramah, Ibn Layla og Abu Hanifah inn og spurte
om hans tilstand. Han fortalte dem at han led fra en skarp svakhet, at han fryktet Gud på
grunn av sine synder og han holdt på å gråte. Abu Hanifah kom nærmere og sa: ’’Abu
Muhammed! Frykt Allah! Pass på deg selv. Du pleide å fortelle noen hadither om Ali. Hvis
du tar avstand fra disse hadithene ville det ha vært mye bedre for deg.’’ Al-Amash svarte
ham: ’’Våger du å si dette til en mann som meg?’’ Så tok han avstand fra ham og vi trenger
ikke å nevne noen detaljer om dette. Han, måtte Allah benåde hans sjel, som al-Thahbi
beskriver i sin Mizan, var en trofast imam. Han var akkurat slik ibn Khalikan hadde beskrevet
ham da han diskuterte om hans biografi i sin bok Wafiyat al-Ayan, en trofast og ærbar
kunnskapsrik mann. Lærde har alle bekreftet hans troverdighet, rettferdighet og gudfryktighet.
Forfatterne til sahih bøkene og mange andre har alle stolt på hans troverdighet. Hans hadither
i Bukharis og Muslims Sahih bøker er fortalt igjennom Zayd ibn Wahab, Said ibn Jubayr,
Muslim al-Batin, al-Sha’bi, Mujahid, Abu Wail, Ibrahim al-Nakhi og Abu Salih Thakwan.
Han er gjengitt av Shubah, al-Thawri, Ibn Ainah, Abu Muawiyah Muhammed, Abu Awanah,
Jarir og Hafs ibn Ghiyath. Al-Amash ble født i 61 EH og han døde i 138 EH. Måtte Allah
benåde ham.
40. Sharik ibn Abdulalh ibn Sinan al-Nakhi al-Kufi, dommeren
Imam ibn Qutaybah har beregnet ham blant høytstående sjia i sin bok Ma’arif. Ved slutten av
Sharikhs biografi som er nevnt i al-Mizan sverger Abdullah ibn Idris at Sharikh var en sjia.
Abu Dawud al-Rahawi har fortalt, som det står i al-Mizan, at han hørte Sharik si: ’’Ali er den
beste av skapelsen, og enhver som benekter dette er kafir (vantro).’’ (6) Det han mente var at
Ali er den beste av alle mennesker, unntatt profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie), som alle bekjenner seg til. Av denne grunnen beskriver al-Jawzjani ham i alMizan som ’’påvirket’’, og han mente at han var påvirket av trosretningen til Ahlulbayt og
foretrakk den fremfor Jawzjanis sekt. Al-Mizan forteller også Shariks hadither om lederen til
de troende. Sharik fortalte at Abu Rabah fortalte at Ibn Buraydah fortalte at hans far fortalte
på en marfu måte at Profeten sa: ’’Enhver profet har en etterfølger og en arvtaker. Ali er min
etterfølger og min arvtaker.’’
Sharik var opptatt med å samle kunnskap om utmerkelsen til lederen av de troende og å presse
på Omayyadene til å anerkjenne og offentliggjøre Alis (fvmh) utmerkelser. I sitt verk Durrat
al-Ghawwas skriver al-Hariri, og det samme kan bli funnet i Sharikhs biografi i Ibn Khalikans
Wafiyat al-Ayan: ’’Sharik hadde en Omayyadisk venn. En dag beregnet Sharik for ham
utmerkelsene til Ali ibn Abu Talib. Hans Omayyadske venn sa at Ali var en vakker mann.
Dette hisset opp Sharik som sa: ’’Er dette alt som kan bli sagt om Ali, at han var en vakker
mann, og ikke noe mer?’’ (7)
Ved enden av Sharikhs biografi i Al-Mizan har Ibn Shaybah fortalt: ’’Ali ibn Hakim ibn Ibn
Qadim fortalte at Ali fortalte at en gang ble en klage brakt fra en mann til Sharik. Mannen sa:
’’Folket hevdet at du er tvilende.’’ Sharik svarte: ’’Din idiot! Hvordan kan jeg være tvilende?
Jeg ønsker jeg hadde vært tilstedeværende i følgeskap med Ali for la mitt sverd bli vannet
med blodet til hans fiender.’’
Enhver som studerer Sharikhs liv vil være overbevist om at mannen var en veldig lojal
tilhenger av veien til Ahlulbayt (fvmh). Han fortalte en stor del av hadither fortalt av de lærde
tilhengerne til Ahlulbayt. Hans sønn Abdul-Rahman sa: ’’Min far hadde lært om ti tusen
spørsmål fra Jabir al-Jufi i tillegg til ti tusen sjeldne hadither.’’ Abdullah ibn al-Mubarak
fortalte i al-Mizan: ’’Sharik er mer kunnskapsrik om Kufianernes hadither enn Sufyan. Han
var en åpenlys fiende av Alis fiender og en som talte ille om dem.’’ Abdul-Salam ibn Harb
spurte ham engang: ’’Hvorfor besøker du ikke en syk bror av dine brødre?’’ Han spurte: ’’Og
hvem er det?’’ Mannen svarte: ’’Malik ibn Maghul.’’ Sharik sa, ifølge det som står om hans
biografi i al-Mizan: ’’Enhver som taler ille om Ali og Ammar er ikke min bror.’’
Engang ble navnet Muawiyah nevnt hos ham og ble beskrevet som ’’mild’’. Sharik sa, ifølge
det som står om hans biogarfi i al-Mizan og i Ibn Khalikans Wafiyat al-Ayan: ’’Enhver som
forkaster rettferdighet og bekjemper Ali kan aldri være mild.’’ Han fortalte en hadith fortalte
fra Asim, som fortalte at Tharr fortalte at Abdullah ibn Masud fortalte at Profeten sa: ’’Hvis
dere ser Muawyiah på min talestol, drep ham.’’ Denne hadithen er gjengitt av al-Tabari, og alTabari til gjengjeld har gjengitt den av al-Dhahabi i forbindelse med diskusjon om biografien
til Abbad ibn Yakub.
Ibn Khalikans Wafiyyat nevner i forbindelse med biografien til Sharikh at det fant sted en
dialog mellom Sharik og Misab ibn Abdullah al-Zubairi hos Abbasitt herskeren al-Mehdi.
Misab spurte Sharik: ’’Forakter du Abu Bakr og Omar?’’ osv.
Tiltross for alt dette har al-Dhahabi beskrevet ham som en ’’sannferdig imam.’’ Han forteller
også at Ibn Main fortalte at Sharik var en ’’sannferdig og troverdig person.’’ Ved enden av
Shariks biografi skriver forfatteren til al-Mizan: ’’Sharik var en beholder av kunnskap. Ishak
al-Azrak lærte fra ham ni tusen hadither.’’ Han forteller også at Abu Tawbah al-Halabi sa:
’’Vi var i Ramla en gang, og noen lurte på hvem nasjonens mann var. Noen mennesker sa at
det var Lahiah, mens andre sa at det var Malik. Vi spurte Isa ibn Yunus om hva han mente.
Han sa: ’’Nasjonens mann er Sharik, som fremdeles lever.’’
Muslim og andre forfattere av de fire sunan bøkene har alle stolt på Shariks troverdighet.
Hans hadither er som de har gjengitt er fortalt av Ziyad ibn Alakah, Ammar al—Thihni,
Hisham ibn Urwah, Yali ibn Ata, Abdul-Malik ibn Umayr, Ammarah ibn al-Qaqa og
Abdullah ibn Shabramah. Disse hadith-formidlerne har gjengitt Sharikh hadither fortalt av Ibn
Shaybah, Ali ibn Hakim, Yunus ibn Muhammed, al-Fadl ibn Musa, Muhammed ibn al-Sabah
og Ali ibn Hajar. Sharik ble født i enten Khurasan eller Bukhara i 95 EH, og han døde i Kufa
på en lørdag i begynnelsen av Thul-Qidah, i enten år 177 eller 178 EH.
41. Shubah ibn al-Hajjaj Abul-Ward al-Atki al-Wasiti (Abu Bastam)
Han er født i Wasit, men bodde i Basra. Abu Bastam er den første til å samle hadither i Irak,
og han er roset for å ha hjulpet de svake og de forlatte. Han er ansett for å være blant de sjia
høytstående av mange intellektuelle sunni lærde som Ibn Qutaybah i sin bok al-Ma’arif og alShahristani i sin bok Al-Milal wal-Nihal. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har
alle stolt på hans troverdighet. Hans hadither i Bukharis og Muslims sahih er fortalt av Abu
Ishak al-Subai’i, Ismail ibn Abu Khalid, Mansur, al-Amash og andre. I både Bukharis og
Muslims bøker er hans hadither gjengitt av Muhammed ibn Jaffar, Yahya ibn Said al-Qattan,
Uthman ibn Jabalah og andre. Shubah ble født i 83 EH og han døde i 160 EH. Måtte Allah
benåde ham.
42. Sa’sa’ah ibn Sawhan ibn Hajar ibn al-Harith al-Abdi
Imam ibn Qutaybah beskriver ham på side 206 av sin bok Maarif som en av de kjente sjia
høytstående personligheter. Ibn Sad forteller på side 154, kp 6 av sin Tabakat at ’’Sa’sa’ah er
veldig kjent overalt i Kufa som en taler og en følgesvenn av Ali som var tilstedeværende
under Kamel-slaget sammen med sine brødre Zayd og Sihan sønnene til Sawhan. Sihan er
kjent som en taler før Sa’sa’ah, og han var den som løftet opp banneret under kamel-slaget
(8). Etter at Sihan ble drept tok banneret Sa’sa’ah. Sa’sa’ah har fortalt hadither som ble fortalt
av Imam Ali (fvmh) og Abdullah ibn Abbas. Han er en troverdig hadith-formidler, selv om
hadithene han har fortalt ikke er mange.’’ Ibn Abd al-Birr nevner ham i sin Istiab og skriver
om ham: ’’han aksepterte Islam under levetiden til Profeten Muhammed, selv om han ikke
møtte ham personlig på grunn av sin unge alder.’’
Han er høvdingen til sin stamme, av etterkommerne til Abd al-Qays. Han er en veltalende
taler, en vis mann som hadde god kontroll over sin språbruk. Han var fylt med gudfryktighet,
utmerkelser og visdom. Han er beregnet blant følgesvennene til Ali, fred være med ham.
Yahya ibn Main har fortalt at Sa’sa’ah, Zayd og Sihan sønnene til Sawhan er alle talere, og at
Zayd og Sihan ble drept under kamel-slaget. Ibn Abd al-Birr nevner også at det var et kritisk
problem som kalifen Omar ikke kunne løse under sin kalifattid. Derfor ga kalifen en tale og
ba mennesker om forslag. Den unge Sa’sa’ah sto opp, løste opp problemet og ga et forslag
som alle enstemmig ble enige om. Dette skal ikke overraske leseren, fordi etterkommerne til
Sawhan var blant mesterne til Arabia, de hadde høytstående utmerkelse og ærbar ætt. Ibn
Qutaybah nevner dem på side 138 av kapittelet om kjente høytstående personligheter og
innflytelsesrike i sin bok Maarif. Ibn Qutaybah forteller følgende om dem: ’’Sawhans
etterkommere var Zayd ibn Sawhan, Sa’sa’ah ibn Sawhan, Sihan ibn Sawhan, av Banu Abd
al-Qays.’’ Han la til: ’’Zayd var blant de beste menn.’’ Han fortalte at Profeten sa: ’’Zayd er
den gode mannen, og Jundub, for en utmerket mann er han!’’ Folk spurte: ’’Hvorfor nevner
du bare disse menne?’’ Profeten svarte: ’’Armen til en av dem vil gå tretti år foran resten av
hans kropp til paradiset, mens den andre vil komme med et slag som vil skille sannheten fra
falskheten.’’ Den første deltok i Jalawla-slaget. Under dette slaget ble hans hånd hogget av.
Han deltok også i kamel-slaget med Ali (fvmh). Han sa til imamen: ’’Lederen til de troende,
det synes som om jeg kommer til å møte min skjebne.’’ Imamen (fvmh) spurte: ’’Og hvordan
vet du det, Abu Sulayman?’’ Han svarte: ’’Jeg har sett i en drøm min arm strekke seg fra
himmelen for å dytte meg vekk fra denne verden.’’ Han ble drept av Amr ibn Yathribi, mens
hans bror Sihan ble drept under kamel-slaget.’’
Det er ikke noe hemmelighet at Profetens profeti om Zayds arm som fortalte at Zayds arm vil
gå foran resten av hans kropp til paradiset er ansett av alle muslimer som et vitnesbyrde for
profetens profetskap, et tegn på sannheten til religionen Islam og en bekreftelse om
utmerkelsen til de sannferdige. Alle biografiene om Zayd har nevnt dette. Du kan lese om
hans biografi i Al-Istiab, Al-Isabah og andre bøker. Hadith-formidlere har notert seg det som
er nevnt, hver på sin egen måte og med sin egen spårkbruk, og lagt til ’’tiltross for at han var
en sjia, ble han lovet paradiset, så priset være Herren over hele verden.’’
Al-Askalani nevner Sa’sa’ah ibn Sawhan i del tre av Isaba og skriver om ham: ’’Han forteller
hadither om Uthman og Ali. Han har deltatt i Siffin-slaget med Ali. Han er en veltalende taler
som har vært i strid med Muawyiah.’’ Al-Shabi fortalte: ’’Jeg pleide å lære om hvordan jeg
skulle gi tale fra ham.’’ (9) Abu Ishak al-Subai’i al-Minhal ibn Amr ibn Baridah og andre har
alle nevnt hans hadither. Al-Alai fortalte om Ziyads strid og sa en gang at al-Mughirah
bannlyste Sa’sa’ah, ifølge ordrene utstedt av Muwayah, fra Kufa til Jazirah, eller til Bahrain
(noen historikere mener at han ble landsforvisst til øyen Ibn Fakkan). Der døde han i eksil,
under bannlysningen, som Abu Tharr al-Ghifari hadde død før ham i Rabatha-ørkenen (i SørIrak). Al-Thahabi nevner Sa’sa’ah og beskriver ham som en ’’kjent og trofast hadithformidler,’’ og gjengir vitnesbyrd for hans troverdighet bekreftet av Ibn Sad og Nisai, og
merker hans navn for å understreke at al-Nisai stolte på hans troverdighet. Enhver som ikke
stoler på hans troverdighet skader ikke noen andre enn seg selv, for Koranen sier: ’’Vi har
ikke gjort dem skade, men de har skadet seg selv.’’
43. Tawus ibn Kisan al-Khawlani al-Hamadani al-Yamani
Han er Abdul-Rahmans far. Hans mor er persisk, og hans far er Ibn Qasit, en Namri slave av
Bajir ibn Raysan al-Himyari. Sunni intellektuelle anser ham som en sjia uten tvil. Blant deres
høytstående personligheter nevner al-Shahristani ham i sin al-Milal wal-Nihal og Ibn
Qutaybah nevner ham i sin bok al-Maarif. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har
alle stolt på hans troverdighet. Hans hadither i begge sahih bøkene er fortalt av Ibn Abbas, Ibn
Omar og Abu Huraira, og i Muslims sahih er hans hadither fortalt av Aisha, Zyad ibn Thabit
og Abdullah ibn Omar. Hans hadither i Bukhari er gjengitt av al-Zuhri og i Muslim er hans
hadither gjengitt av mange kjente hadith-formidlere. Han døde i Mekka da han gjennomførte
pilegrimsferd en dag før Tarwiya-dagen (dvs. 7 Thul-hijjah), i enten 104 eller 106 EH. Hans
begravelse var veldig kjent. Abdullah ibn al-Hassan ibn Amir al-Mominin (fvmh) løftet hans
kiste på sine skuldre. Han konkurrerte med andre om å bære den så mye at hans hodeskjerf
falt, og hans klær ble revet i stykker fra baksiden, som det er fortalt av Ibn Khalikan om
biografien om Tawus i boken Wafiyat al-Ayan.
44. Zalim ibn Amr ibn Sufyan, Abul-Aswad al-Duali
Han er en sjia og en lojal tilhenger av trosretningen til Ahlulbayt under lederskapstiden til
imamene, Ali, Hassan og Hussain, og de andre imamene av Ahlulbayt, fred være med dem.
Dette er mer klart enn solens lys, og det trenges ingen gjentagelse (10). Vi har snakket om
dette i detalj i vårt verk Mukthasar al-Kalam fi Mualifi al-Shia min Sadr al-islam. Hans
tilknytning til sjiaislam er ingen uneige om. Tiltross for dette har forfatterne til de seks sahih
bøkene stolt på hans troverdighet. Hans hadither i Bukharis sahih er fortalt av Omar ibn alKhattab. I Muslims sahih er hans hadith fortalt av Abu Musa og Umran ibn Hasin. I begge
sahih bøkene er hans hadith fortalt av Yahya ibn Yamur. I Bukharis sahih har Abdullah ibn
Buraydah gjengitt hans hadither og i Muslims sahih er hans hadith gjengitt av hans sønn Abu
Harb. Han døde, måtte Allah benåde ham, 85 år gammel i Basrah i 99 EH, av pesten som
rammet byen. Han er den som fant på grunnlaget til den arabiske gramatikken etter reglene
han lærte fra lederen til de troende (fvmh), som vi har fortalt i vår bok Al-Mukhtasar.
45. Amr ibn Awilah ibn Abdullah ibn Omar al-Laithi al-Mekki
Også kjent som Abu Tufayl. Han ble født i samme år da slaget Uhud fant sted, dvs. 3 EH. Han
levde 8 år samtidig med Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie).
Ibn Qutaybah har nevnt ham blant de såkalte ’’ekstreme Rafidier,’’ og fortalte at han var den
som reiste opp Mukthars banner og den siste Sahabien som døde. Ibn Abd al-Birr har nevnt
ham i kapittelet om Kunayah i sin Istiab og sagt: ’’Han bodde i Kufa og han var med Ali
under alle slag. Da Ali ble drept, dro han til Mekka.’’ Han sa også om ham: ’’Han var en
ærbar og vis mann, han kunne komme med et passende svar, og han var veltalende. Han var
også en av tilhengerne til Ali.’’ Ibn Abd al-Birr forteller at engang ’’møtte Abu Tufyal
Muawiyah og Muawiyah spurte ham: ’’Hvor lenge har du sørget over døden til din venn
Abul-Hassan?’’ Han svarte: ’’Jeg har sørget så mye som moren til Moses sørget da hun savnet
sin sønn, og jeg klager til Allah om mine mangler.’’ Muawiyah spurte ham: ’’Var du blant de
som beleiret Uthmans hus?’’ Han svarte: ’’Nei, men jeg pleide å besøke ham.’’ Muawyiah
spurte ham: ’’Hva hindret deg fra å redde ham?’’ Han svarte tilbake: ’’Hva med deg? Hva
hindret deg å gjøre det da den klare døden omringet ham, mens du var i Syria en mester blant
hans undersåtter?’’ Muawiyah sa: ’’Kan du ikke se at hevnen på hans mord er et tegn på min
støtte for ham?’’ Så sa Amir til Muwayiah at han handlet lik den som er nevnt i verselinjene
til broren av Juf poeten, som sa: ’’Du sørger etter min død, mens da jeg var levende kom du
ikke for å redde meg fra døden.’’
Al-Zuhri, Abul-Zubair, al-Jariri, Ibn Abul-Hasin, Abdul-Malik ibn Abjar, Qatadah, Maruf,
Al-Walid ibn Jami, Mansur ibn Hayyan, al-Qasim ibn Abu Bardah, Amr ibn Dinar, Ikremah
ibn Khalid, Kulthum ibn Habib, Furat al-Qazzaz og Abdul-Aziz ibn Rafi har alle fortalt hans
hadither som er i Muslims og Bukharis Sahih bøker. Bukhairs verk inneholder hadithene til
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) om pilegrim som er fortalt
av Abul-Tufayl. Abul-Tufayl beskriver profetens gode egenskaper, og han forteller om
bønnene og tegnene på profetskapen av Ma’ath ibn Jabal, og han forteller hadither om
skjebnen fortalt av Abdullah ibn Masoud. Han gjenga hadither fortalt av Ali (fvmh), Hutayfah
ibn al-Yemani, Abdullah ibn Abbas og Omar ibn al-Khattab, som det er kjent for alle som
forsker om muslimenes hadither i tillegg til den som har skrevet om hans fortellerrekker.
Abul-Tufayl, måtte Allah benåde hans sjel, døde i Mekka 100 EH (noen mener at han døde i
102, mens andre mener at han døde i 120 EH, og Allah vet best).
46. Abbad ibn Yakub al-Asadi al-Ruwajni al-Kufi
Han er nevnt av Dar Qutni som forteller: ’’Abbad ibn Yakub var en sannferdig sjia.’’ Ibn
Hayyan nevner ham og skriver om ham: ’’Abbad ibn Yakub pleide å kalle mennesker til
Rafidisme.’’ Ibn Khuzaymah forteller: ’’Abbad ibn Yakub er en mann hvis hadither aldri kan
kastes tvil over, selv om hans tro er omstridt osv.’’ Abbad gjenga hadither fortalt av al-Fadl
ibn al-Qasim, Sufyan al-Thawri, Zubayd, Murrah, om at Ibn Masoud pleide å tolke verset:
’’Allah sparte de troende mot å kjempe (Koranen: 25:33)’’ for å bety at de ble spart fra å
kjempe, takket være Ali. Abbad fortalte at Sharik fortalte at Asim fortalte at Tharr fortalte at
Abdullah fortalte at Allahs sendebud sa: ’’Når dere ser Muawyiah på min talestol, drep ham.’’
Denne hadithen er fortalt av Tabari og andre. Abbad forteller at enhver som ikke nevner i sine
daglige bønner at han tar avstand fra fiendene til Profetens familie vil gjenoppvekkes som
tilhenger av fiendene til Profetens familie. Han sa også: ’’Allah er mer rettferdig enn å la
Talha og al-Zubayr komme inn i paradiset. De kjempet mot Ali etter å ha sverget troskap for
ham.’’ Salih al-Jazrah fortalte: ’’Abbad ibn Yakub pleide å ta avstand fra Uthman.’’ Abbad
al-Ahwzi gjengir sine troverdige formidlere som fortalte at Abbad pleide å ta avstand fra
’’deres’’ forgjengere. Tiltross for alt dette har sunni imamer lik al-Bukhari, al-Tirmidhi, Ibn
Majah, Ibn Khuzaymah og Ibn Abu Dawud stolt på hans troverdighet. Han er deres lærde som
de har betrodd.
Tiltross for hans intoleranse og fordommer har Abu Hatim nevnt ham og fortalt at han er en
trofast shaykh. Al-Thahabi nevner ham i sin al-Mizan og skriver om ham føglende. ’’Han er
en av de ekstreme sjiaer, av lederne til innovatørene, men han er sannferdig når han forteller
hadith.’’ Han nevner videre det som vi allerede har nevnt om Abbads oppfatninger. AlBukhari gjengir ham direkte, mens han diskuterte om tawhid i sin bok Sahih. Han døde, måtte
Allah benåde hans sjel, i Shawwal i 150 EH. Al-Qasim ibn Zakariyah al-Mutazas har
forfalsket utsagnene til Abbad om å grave opp sjø og det flyttende vannet til sjøet, og vi søker
tilflukt hos Allah mot å fortelle løgner om de troende. Allah er den som hjelper til for å
motbevise deres løgner.
47. Abdullah ibn Dawud
Han er faren til Abdul Rhaman al-Hamadani al-Kufi. Han bodde i al-Harbiyya, en forstad i
Basrah. Ibn Qutaybah har nevnt ham blant kjente sjia personligheter i sin egen bok al-Maarif,
og al-Bukhari har stolt på hans troverdighet i sin bok Sahih. Hans hadither er fortalt av alAmash, Hisham ibn Urwah og ibn Jurayh. Hans hadither er gjengitt i al-Bukharis Sahih av
Musaddid, Amr ibn Ali, og i noen andre steder av Nasr ibn Ali. Han døde i 212.
48. Abdullah ibn Shaddad ibn al-Had
Al-Hads fulle navn er Usamah ibn Abdullah ibn Jabir ibn al-Bashir ibn Atwarah ibn Amir ibn
Malik ibn Laith al-Laithi al-Kufi Abul-Walid, en følgesvenn av lederen til de troende (fred
være med ham). Hans mor er Salma datteren av Amis al-Khaythami, søsteren til Asma. Han
er nevøen på mors side av Abdullah ibn Jaffar og Muhammed ibn Abu Jaffar, og broren til
Amara datteren av Hamzah ibn Abdul-Muttalib på mors side. Ibn Said beregner ham blant
beboerne til Kufa som var utmerket i fiqh og kunnskap og som tilhørte tabi’in. Ved enden av
hans biografi forteller forfatteren på side 86 kp 6 av sin bok Tabakat: ’’Under
regjeringsperioden til Abdul-Rahman ibn Muhammed ibn al-Ashath var Abdullah ibn
Shaddad blant de som reisterte Koranen og kunne den utenat. Han bekjempet al-Hajjaj og ble
drept under Dujail-slaget.’’ Ibn Said forteller også: ’’han var en trofast faqih som fortalte en
god del av hadith, og han var en sjia.’’
Slaget nevnt ovenfor fant sted i 81 EH. Alle forfatterne til sahih bøkene har stolt på
troverdigheten til Abdullah ibn Shaddad. Hans hadither er gjengitt av Ishak al-Shaybani,
Mabid ibn Khalid og Said ibn Ibrahim. Deres hadither fortalt av Abdullah ibn Shaddad finnes
i begge sahih bøkene og i andre bøker, i tillegg til alle musnad bøker. Al-Bukhari og Muslim
gjengir hans hadith som er blitt fortalt av Ali (fred være med ham), Maymuna og Aisha.
49. Abdullah ibn Omar ibn Muhammed ibn Aban ibn Salih ibn Umayr al-Qarashi al-Kufi
Også kjent som Miskhadanah, han er læremesteren til Muslim, Abu Dawud, al-Baghwi og
mange andre likesinnede som alle lærte hadith fra ham. Abu Hatim har nevnt ham og vitnet
om hans sannferdighet. Han gjengir hans hadith og forteller at han er en sjia. Salih ibn
Muhammed ibn Jazrah har nevnt ham og sagt at han er en sjia ’’ekstremist.’’ Tiltross for dette
har Abdullah ibn Ahmed fortalt hadithene gjengitt av hans far. Abu Hatim forteller at
Miskhadanah er troverdig. Al-Thahabi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og beskrevet ham
som ’’en sannferdig mann som lærte en god del av hadith fra Ibn al-Mubarak, al-Dar Wardi
og deres gruppe av lærde. Muslim, Abu Dawud, al-Baghwi og mange andre har nevnt en god
del av hans hadither.’’ Al-Dhahabi har merket hans navn med bokstavene til Muslim og Abu
Dawud for å understreke at de stolte på hans hadith, og han har gjengitt det de lærde har sagt
om ham, som vi allerede har nevnt. Han har også fortalt at han døde i 239 EH. Hans hadither i
Muslims Sahih er fortalt av Abdah ibn Sulayman, Abdullah ibn Mubarak, Abdul-Rahman ibn
Sulayman, Ali ibn Hashim, Abul-Ahwaz, Hussain ibn Ali al-Jufi og Muhammed ibn Fudayl. I
et kapittel om årsakene til uenighet gjengir Muslim hans hadith direkte. Abul-Abbas al-Sarraj
har fortalt at han døde enten i 238 eller 237 EH.
50. Abdullah ibn Lahiah ibn Ukbah al-hadrami, Egypts dommer og lærde
I sin Maarif har Ibn Qutaybah beregnet ham blant de kjente shayker. I hans biografi om
Abdullah ibn Lahiah i Mizan beskriver Ibn Adi ham som en ’’ekstrem sjia.’’ Etter å ha nevnt
utsagnet til Talha forteller Abu Yali: ’’Abu Lahiah har sagt: ’’Hay ibn Abdullah al-Ghafari
har fortalt at Abu Abdullah Rahman al-Hibli har fortalt at Abdullah ibn Omar fortalte at da
Allahs sendebud ble syk ba ham om at hans bror skulle bringes til ham: ’’Vi brakte ham Abu
Bakr, men han vendte bort fra ham og sa: ’’Jeg spurte om min bror.’’ Så vi brakte ham
Uthman, men igjen vendte Allahs sendebud seg bort fra ham. Da ble Ali brakt for ham. Han
tok på seg sin egen kappe og lente sitt hode mot hans skulder for en stund (som om han
hvisket noe i hans øre). Da Ali gikk, spurte folk ham: ’’Hva har profeten sagt til deg?’’ Han
svarte: ’’Han har lært meg et tusen av kapitler av kunnskap som leder til et tusen andre
kapitler.’’
Al-Thahabi nevner Abdullah ibn Lahiah i sin al-Mizan, merker hans navn med DTQ (dvs.
Abu Dawud, al-Tirmidhi og Dar Qutni) for å understerke hvem blant forfatterne til Sahih
bøkene gjengir hans hadither. Hans hadither er i al-Tirmidhis Sahih, Abu Dawuds bok og i
alle musnad-bøker. Ibn Khalikan har roset ham i sin bok Wafiyat al-Ayan. Hans hadither i
Muslims er fortalt av Yazid ibn Abu Habib. I sin bok al-Jam Bayna Kitabay Abu Nasr alKalabathi wa Abu Bakr al-Asbhani beregner al-Qaysarani ham blant Bukharis og Muslims
troverdige hadith-formidlere. Ibn Lahiah døde søndag, i midten av Rabiul Akhir, 174 EH.
51. Abdullah ibn Maymun al-Qaddah al-Mekki
En venn av Imam Jaffar ibn Muhammed al-Sadik (fvmh). Al-Tirmidhi stolte på hans
troverdighet. Al-Thahbi nevner ham og merker hans navn med al-Tirmidhis bokstaver for å
understreke at al-Tirmdhi gjenga hans hadither. Han legger til at Abdullah ibn Maymun
gjenga hadither fortalt av Imam Jaffar ibn Muhammed al-Sadik (fred være med hamm) og
Talha ibn Omar.
52. Abdul-Rahman ibn Sali al-Azdi
Hans navn er Abu Muhammed al-Kufi. Hans venn og student Abbas al-Duri forteller at han
var en sjia. Ibn Adi nevner ham og skriver følgende om ham: ’’Han er brent i ilden på grunn
av sin sjiaisme.’’ Salih Jazrah forteller at Abdul-Rahman pleide å motsette seg Uthman. Abu
Dawud forteller at Abdul-Rahman samlet en bok som inneholder syndene til noen av
følgesvennene til Profeten, og at han er en ondskapsfull person. Tiltross for alt dette har både
Abbas al-Duri og Imam al-Baghwi fortalte hans hadither. Al-Nisai har gjengitt hans hadither.
Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og merket hans navn med al-Nisais bokstaver for
å understreke at Nisai stolte på hans troverdighet. Han gjenga også det imamene blant
sunniene har sagt om ham som vi allerede har nevnt. Han forteller at Main stolte på ham, og
at han døde i 235 EH. Hans hadith i Sunan bøkene er fortalt av Sharik og en gruppe av hans
likesinnede.
53. Abdul-Rassak ibn Humam ibn Nafi al-Himyari al-Sanani
Abdul-Rassak ibn Humam er en av sjia høytstående personligheter. Han er beregnet av Ibn
Qutaybah for å være blant sjia kjente personligheter i sin bok Ma’arif. Ibn al-Athir, på side
137, kp 6, av sin bok Tarikh al-Kamil nevner Abdul-Razzaks død i enden av hendelsene i 221
EH: ’’I dette året døde Abdul-Razzak ibn Humam al-San’ani, en av Ahmeds sjia lærde.’’ AlMuttaki al-Hindi nevner ham, mens han diskuterte hadith nummer 5994 i sin bok Kanz alUmmal, på side 391, kp 6, og forteller at han er en sjia. Al-Thahbi forteller i sin bok al-Mizan:
’’Abdul-Razzak ibn Humam ibn Nafi, Abu Bakr al-Himyaris læremester, er en sjia
høytstående personlighet fra San’a, han var en av de trofaste hadith-formidlerne blant alle
lærde.’’ Al-Dhahbi forteller hans biografi og legger til: ’’Han har skrevet en god del, og er
kjent spesielt for å ha skrevet al-Jami al-Kabir. Han er en vokter over kunnskapen søkt av
mange mennesker som Ahmed, Ishak, Yahya, al-Thahbi, al-Ramadi og Abd.’’ Han diskuterer
hans kjennetegn og nevner al-Abbas ibn Abdul-Azim som beskylder ham for å være en
løgner. Al-Thahabi tok avstand fra en slik beskyldning og sa: ’’Ikke bare en muslim, men alle
som har pugget hadither er alle uenige med al-Abbas, til og med imamene til kunnskap, alle
stoler på hans troverdighet.’’ Han forteller videre hans biografi og gjengir utsagnet til alTayalisi: ’’Jeg har hørt ibn Main si noe som fikk meg overbevist om at Abdul-Razzak var en
sjia. Ibn Main spurte ham: ’’Dine læremestere, som Muammar, Malik, Ibn Juray, Sufyan, alAwzai, er alle sunnier. Hvor lærte du om sjiaisme?’’ Han svarte. ’’Jaffar ibn Sulayman alZabi besøkte oss en gang, og jeg fant ham veldig ærbar og rettlededet, og jeg lærte sjiaIslam
fra ham.’’
Utsagnet til Abdul-Razzak innebærer at han lærte sjiaIslam fra Jaffar al-Zabi, men
Muhammed ibn Abu Bakr al-Mukaddimi mener at Jaffar al-Zabi lærte sjiaIslam fra AbdulRazzak. Han tar avstand fra Abdul-Razzak av denne grunnen. I al-Mizan sier Ibn Main: ’’Jeg
ønsker jeg hadde savnet Abdul-Razzak for godt. Ingen har fordervet Jaffars tro andre enn
ham.’’ ’’Fordervelsen’’ som han sikter til er sjiaIslam!
Ibn Main har stolt på Abdul-Razzaks troverdighet, tiltross for hans ’’beundring’’ over at han
er en sjia som vi allerede har nevnt. Ahmed ibn Abu Khaythamah har sagt i al-Mizan i
forbindelse med biografien til Abdul-Razzak: ’’Det er blitt sagt til Ibn Main at Ahmed fortalte
at Ubaydullah ibn Musa forkaster Abdul-Razzaks hadither, fordi han er en sjia. Ibn Main
svarte: ’’Jeg sverger ved Allah, som er den eneste Gud, at Abdul-Razzak er hundre ganger
mer overlegen enn Ubaydullah, og jeg har hørt Abdul-Razzaks hadith og funnet den mer
verdifull enn Ubaydullahs hadith.’’ Abu Salih Muhammed ibn Ismail al-Dirari har sagt i alMizan i forbindelse med Abdul-Razzaks biografi: ’’Mens vi var i Sana gjestene til AbdulRazzak hørte vi at Ahmed og Ibn Main, som hadde med seg andre, forkastet Abdul-Razzaks
hadith, eller mislikte den, fordi han var en sjia. Nyhetene bekymret oss. Vi trodde at vi hadde
brukt våre ressurser og gjennomgått all denne vanskeligheten i løpet av reisen forgjeves. Så
jeg sluttet meg pilegrimene til Mekka hvor jeg møtte Yahya og spurte ham om denne saken.
Han sa, ifølge det som står i Abdul-Razzaks biografi i al-Mizan: ’’Abu Salih! Selv om AbdulRazzak forlater hele Islam skal vi aldri forkaste hans hadith.’’
Ibn Adi har nevnt ham og sagt: ’’Abdul-Razzak har fortalt hadither om utmerkelser, men
ingen har akseptert dem (11). Han har også nevnt syndene til noen mennesker, og hans syn på
disse menneskene er blitt forkastet av de andre (12). I tillegg til alt det som allerede er nevnt
er han en troende sjia.’’
Tiltross for alt dette, da Ahmed ibn Hanbal engang ble spurt, som det står i Abdul-Razzaks
biografi i Al-Mizan, om han kjente noen hadith bedre enn det som er blitt fortalt av AbdulRazza, var hans svar: ’’Nei!’’ Ibn al-Qaysarani forteller ved enden av Abdul-Rzzaks biografi i
sin egen bok Al-Jami Bayna Rijalul Sahain at Imam Ahmed ibn Hanbal sa: ’’Hvis folk er
uenige om Muammars hadith er den avgjørende dommeren Abdul-Razzak.’’ Mukhlid alShuayri sa at han var engang i følgeskap med Abdul-Razzak da en mann nevnte Muawiyah.
Abdul-Razzak sa, ifølge det som står om hans biografi i al-Mizan: ’’Ikke forurens vårt møte
med å nevne etterkommerne til Abu Sufyan.’’ Zayd ibn al-Mubarak sa: ’’Vi var i følgeskap
med Abdul-Razzak engang, og vi snakket om Ibn Hadthans hadith. Da vi kom fram til Omars
ord til Ali og al-Abbas: ’’Du (dvs. Abbas) har kommet for å kreve din arv fra din fetter
(Profeten), mens denne mannen (Ali) har kommet for å kreve arven til hans kone fra hennes
far,’’ sa Abdul Razzak, ifølge det som står i hans biografi i al-Mizan: ’’Se på denne
skamløsheten, denne frekke mannen bruker ’’nevø’’ og ’’far’’ istedenfor å si Allahs
sendebud!’’
Tiltross for alt dette har samlerne av hadith nevnt hans beretninger og stolt på hans
troverdighet. Det er til og med blitt sagt, som Ibn Khalikan forteller i sin bok Wafiyat alAyan, at folk ikke reiste til noen etter bortgangen til Profeten så ofte som de reiste til AbdulRazzak. Han er gjengitt av imamene til muslimene i hans tid, som Sufyan ibn Ayinah. AbdulRazzak var av hans læremester. Ahmed ibn Hanbal, Yahya ibn Main og andre gjenga hans
hadither.
Alle Sahih bøker og alle Musnader inneholder noen av hans hadither. Han ble født, måtte
Allahs benåde hans sjel, i 211 EH. Han levde på samme tid som Abu Abdillah Imam al-Sadik
(fvmh) for tjueto år (13). Han døde under de første dagene til lederskapet av Imam Abu Jaffar
al-Jawad (fvmh), ni år før imamens bortgang (14), måtte Allah gjenoppvekke ham i følgeskap
med disse imamene, som han tjente oppriktig for å tilfredsstille Allah.
54. Abdul-Malik ibn Ayan
Han er broren til Zararah, Hamran, Bakir, Abdul-Rahman, Malik, Musa, Daris og Umm alAswad, alle er etterkommerne til Ayan og alle er høytstående sjia personligheter. De har
vunnet en stor del ros for sin tjeneste for den islamske Shariah, og de har født en velsignet og
rettferdig familie som sluttet seg til deres sekt og deres oppfatninger.
Al-Thahbi nevner Abdul-Malik i sin bok Al-Mizan og gjengir Abu Wail og andre som gjengir
Abu Hatim som har sagt at Abdul-Malik ibn Ayan har fortalt troverdige hadither, og at Main
har sagt at det er ingenting galt med hans hadither, mens de andre vitner om hans
troverdighet: ’’Han er sannferdig, men han var også en Rafidi.’’ Ibn Ayinah fortalte: ’’AbdulMalik, en Rafidi, har fortalt hadither for oss.’’ Abu Hatim forteller at han er blant de tidligste
som omfavnet sjiaIslam, og at hans hadith er troverdig. Begge Sufyanene har fortalt hans
hadither og dette er godt dokumentert av andre.
I sin bok al-Jami Bayna Rijalul Sahihain har ibn Qaysarani, som nevnt i begge verkene av
Sufyan ibn Ayinah, sagt om ham: ’’Abdul-Malik ibn Ayan, broren til Hamran al-Kufi, var en
sjia. Hans hadither om Tawhid er notert ned av Bukhari, gjengitt av Abu Wail, og hans
hadither om iman (tro) er notert ned i Muslims Sahih.’’
Han døde under levetiden til imam al-Sadik (fvmh) som ba hjertevarmt den allmektige om å
benåde ham. Abu Jaffar ibn Babwayah har fortalt at Imam al-Sadik sammen med hans disipler
besøkte Abdul-Maliks gravested i Medina. Måtte han motta den gode belønningen og leve i
fred i evighet.
55. Ubaydullah ibn Musa al-Abasi al-Kufi
Han er Bukharis læremester, som Bukhari innrømmer på side 177 av sin bok Sahih. Ibn
Qutayahbah har beregnet ham blant hadith-formidlerne i sitt verk Al-Ma’arif og fortalt at
mannen var en sjia. Da han fortalte om en rekke sjia høytstående personligheter i et kapittel
om sekter på side 206 av sin bok al-Maarif nevnte han Ubaydullah blant dem. På side 279, kp
6, av Tabakat forteller Ibn Sad Ubaydullahs biografi uten å glemme å nevne at han er en sjia,
og at han forteller hadith som støtter sjiaislam, og dermed er hans hadith, ifølge Sad,
uakseptable i øynene til mange mennesker. Han legger til også at Ubaydullah kjente veldig
godt til Koranen. Han nevner på side 139, kp 6, av sin bok al-Kamil datoen til hans død ved
enden av hendelsene som fant sted i 213 EH, og skriver: ’’Ubadyullah bin Musa al-Abasi,
juristen, var en sjia som underviste al-Bukhari, som al-Bukhari selv innrømmer i sin bok
Sahih.’’ Al-Thahabi nevner ham i sin bok al-Mizan og forteller: ’’Ubaydullah ibn Musa alAbasi al-Kufi, al-Bukharis læremester, er uten tvil troverdig, men han er også en avvikende
sjia.’’ Samtidig innrømmer forfatteren til al-Mizan at både Abu Hatim og Main har stolt på
hans hadither. Han skrev: ’’Abu Hatim har sagt at hadithene fortalt av Abu Naim er mer
troverdige, men Ubaydullahs hadither er mer troverdige enn alle av dem når hans hadither er
gjengitt av Israil.’’
Ahmed ibn Abdullah al-Ajli har sagt: ’’Ubaydullah ibn Musa er veldig kunnskapsrik om
Koranen, en stor hadith-formidler om den. Jeg har aldri sett ham arrogant eller innblisk. Han
ble aldri sett le voldsomt.’’ Abu Dawud sa: ’’Ubaydullah ibn al-Abasi var en sjia kjetter.’’
Ved enden av biografien av Matar ibn Maymun i al-Mizan forteller al-Thahabi: ’’Ubaydullah,
en sjia, er troverdig.’’ Ibn Main pleide å lære hadith fra Ubaydullah ibn Musa og AbdulRazzak, selv om han visste at de begge var sjia. I Thahbis al-Mizan, i forbindelse med AbdulRazzaks biografi, forteller forfatteren at Ahmed ibn Ali Khaythamah fortalte: ’’Jeg spurte Ibn
Main en gang om det jeg hørte om Ahmeds forkastelse av Ubaydullah ibn Musas hadither på
grunn av hans tilknytning til sjiaisme. Ibn Main svarte: ’’Jeg sverger ved Allah, som har ingen
partner, at Abdul-Razzak er overlegen Ubaydullah hundre ganger, og jeg har hørt hadither
flere ganger fra Abdul-Razzak enn jeg har hørt hadither fra Ubaydullah.’’
Sunnier, lik alle andre, stoler på Ubaydullahs hadith i sine Sahih bøker. Hans hadither i begge
Sahih bøker er fortalt av Shayban ibn Abdul-Rahman. Bukharis Sahih nevner hans hadith
fortalt av al-Amash ibn Urwah og Ismail ibn Abu Khalid. Hans hadither i Sahih Muslim er
gjengitt av Israil, al-Hassan ibn Salih og Usamah ibn Zayd. Al-Bukhari gjengir ham direkte.
Han er også gjengitt direkte av Ishak ibn Ibrahim, Abu Bakr ibn Abu Shaybah, Ahmed ibn
Ishak al-Bukhari, Mahmud ibn Ghaylan, Ahmed ibn Abu Sarij, Muhammed ibn al-Hassan ibn
Ashkab, Muhammed ibn Khalid al-Thahabi og Yusuf ibn Musa al-Qattan. Muslim gjengir
hans hadither fortalt av al-Hajjaj ibn al-Shair, al-Qasim ibn Zakariyah, Abdullah al-Darmi,
Ishak ibn al-Mansur, Ibn Abu Shaybah, Abd Ibn Hamid, Ibrahim ibn Dinar og Ibn Naimr. AlThahabi forteller i sin Mizan at Ubaydullah døde i 213 EH, og legger til: ’’Han var kjent for
sin fromhet, sin tilbedelse og sin gudfryktighet.’’ Han døde tidlig i Thul-Qidah, måtte Allah
benåde hans sjel.
56. Uthman ibn Umayr Abdul-Yakkzan al-Thaqafi al-Kufi al-Bijli
Han er kjent som Uthman ibn Abu Zarah, Uthman ibn Qays og Uthman ibn Abu Hamid. Abu
Ahmed al-Zubayir forteller at Uthamn trodde på tilbakekomsten. Ahmed ibn Hanbal forteller:
’’Abu Yakzan sluttet seg til avvikelsen av Ibrahim ibn Abdullah ibn Hassan.’’ Ibn Adi
forteller følgende om ham: ’’Han har omfavnet den verste sekten, og han tror på
tilbakekomsten, men allikevel har troverdige hadith-formidlere gjengitt ham, selv om de vet at
han var upålitelig.’’ Hver gang noen mennesker ønsket å forakte en sjia hadith-formidler og
undergrave hans evne, beskyldte de ham for å forkynne troen om tilbakekomsten. De har gjort
det samme med Uthman ibn Umayr så mye at Ibn Main sa: ’’Det er ikke noe galt med
Uthmans hadith.’’
Tiltross for alle angrep på ham, har al-Amash, Sufyan, Shubah, Sharik og deres likesinnede
ikke det minste nølt med å gjengi hans hadither. Abu Dawud, al-Tirmidhi og andre har
gjengitt hans hadither i sine sunan og stolt på hans troverdighet. Hans hadither er fortalt av
Anas og andre. Al-Thahabi har nevnt hans biografi og gjengitt utsagnene til de høytstående
lærde som vi har nevnt, og merket hans navn med DTQ for å understreke hvem blant
forfatterne til sunan gjenga ham.
57. Adi ibn Thabit al-Kufi
Ibn Main har beskrivet ham som en ’’sjia ekstremist,’’ mens Dar Qutni kaller ham ’’Rafidi,
ekstremist, men også troverdig.’’ Al-Jawzjan forteller at mannen har ’’avveket.’’ Al-Masoudi
forteller: ’’Vi har aldri sett noen som er så kjent for å forkynne hans sjia oppfatninger lik Adi
ibn Thabit.’’ I sin Mizan beskriver al-Thahbi ham som ’’læremesteren til sjiaer, den mest
troverdige blant dem, dommeren og imamen til deres moskeer. Hadde alle sjia vært lik ham,
ville deres skade ha vært mye mindre.’’ Så forteller han videre om hans biografi og gjengir
synet til de lærde som er nevnt ovenfor. Han forteller om de lærde som beskriver ham som
troverdig som Dar Qutni, Ahmed ibn Hanbal, Ahmed al-Ajli, Al-Nisai og stempler hans navn
med bokstavene til forfatterne av alle seks sahih bøker som gjengir hans hadither.
Hans hadith i både Bukharis og Muslims Sahih bøker er fortalt av al-Bara ibn Azib, Abdullah
ibn Yazid (hans moderlige bestefar), Abdullah ibn Abu Awfah, Sulayman ibn Sard og Said
ibn Jubayr. Hans hadith gjengitt av Zarr ibn Habish og Abu Hazim al-Ashjai er nevnt i
Muslims Sahih. Hans hadith er gjengitt av Al-Amash, Misar, Said, Yahya ibn Said al-Ansari,
Zayd ibn Abu Anisa og Fudayl ibn Ghazwan.
58. Atiyah ibn Sad ibn Janadah al-Awfi
Han er Abul-Hassan al-Kufi, den kjente tabi’i. Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og
siterte Salim al-Muradi som sa at ’’Atiyah tilhrøte sjiaismen.’’ Imam Ibn Qutaybah har
beregnet ham blant hadith-formidlerne i sin bok Maarif, etterfulgt av hans barenbarn al-Awfi,
dvs. al-Hussain bin al-Hassan ibn Atiya, og sa: ’’Atiya ibn Said, en tilhenger av sjiaisme, var
en jurist under regjeringsperioden til al-Hajjaj.’’ Ibn Qutaybah har nevnt få kjente sjiaer i
kapittelet om sekter i sin bok Ma’arif, og listet opp Atiyah al-Awfi blant dem. Ibn Said nevner
ham på side 212, kp 6 av sin bok Tabakat og understreker hans sterke tro på sjiaIslam. Hans
far, Said ibn Janadah, var en følgesvenn av Ali (fred være med ham). Engang besøkte han
Imamen i Kufa og sa: ’’Lederen til de troende! Jeg er blitt velsignet med en nyfødt sønn: Kan
du velge et navn for ham?’’ Imamen svarte: ’’Dette er en gave (atiyyah) fra Allah. Derfor kall
ham Atiyah.’’
Ibn Sad har fortalt: ’’Atiyah fulgte ibn al-Ashath med en hær for å bkejempe al-Hajjaj. Da alAshats hær flyktet, flyktet Atiyah til Persia. Al-Hajjaj utstedte ordre til Muhammed ibn AlQasim om å innkalle ham og be ham enten om å ta avstand fra Ali eller bli pisket fire hundre
piskeslag, og hans skjegg og hode blir skavet (barbert). Så han innkalte ham og leste alHajjajs brev for ham, men Atiyah nektet å bukke under. Derfor ble han pisket fire hundre
piskeslag og hans hode og skjegg ble barbert. Da Qutaybah ble guvernør i Khurasan, gjorde
Atiyah opprør mot ham og var der til Omar ibn Habirah ble hersker i Irak. Atiyah spurte
Omar ibn Habirah om tilattelse for å dra dit. Da han fikk tillatelse kom han til Kufa hvor han
oppholdte seg til han døde i 11 EH.’’ Forfatteren legger til: ’’Han var en trofast hadithformidler og han har fortalt mange troverdige hadither.’’
Alle hans etterkommere var ærlige tilhengerne av Muhammeds familie (fred være med dem).
Blant dem var høytstående og utmerkede personligheter som al-Hussain ibn al-Hassan ibn
Atiyah som ble utpekt som guvernør i området al-Sharqiya, som etterfulgte Hafs ibn Ghiyath,
som det står på side 58 av samme kildehenvisning, og deretter ble han overført til al-Mehdis
tropper. Han døde i 201 EH. En annen etterkommer er Sad ibn Muhammed ibn al-Hassan bin
Atiyah, også en hadith-formidler, som ble guvernør over Bagdad (15). Han pleide å gjengi
hadithene til sin far som gjenga hadithene til sin onkel al-Hussain ibn al-Hassan ibn Atiyah.
Nå la oss vende tilbake til historien av Atiyah al-Awfi. Han er ansett som en troverdig hadithformdiler av Abu Dawud og al-Tirmidhi. Hans hadith i deres Sahih er fortalt av Ibn Abbas,
Abu Said og Ibn Omar. Han har også lært hadith fra Abdullah ibn al-Hassan som gjengir sin
far som gjengir sin bestemor al-Zahra, mesterinnen til paradisets kvinner. Hans sønn alHassan ibn Atiyah lærte hadith fra ham, og al-Hajjaj ibn Artah, Misar, al-Hassan ibn Adwan
og andre har også lært hadither fortalt av ham.
59. Alala ibn Salih al-Taymi al-Kufi
I biografien om Alala i al-Mizan sier Abu Hatim følgende om ham: ’’Han er en av de eldste
sjiaer.’’ Tiltross for dette har Abu Dawud og al-Tirmidhi stolt på hans troverdighet. Main
stolte på ham. Både Abu Hatim og Abu Zarah mener at det ikke er noe galt med hans hadith.
Hans hadith i både al-Tirmidhis og Abu Dawuds Sahih bøker er fortalt av Yazid ibn Abu
Maryam og al-Hakm ibn Utaybah, i tillegg er også hans hadith gjengitt i alle Sunni musnad
bøker. Abu Naim og Yahya ibn Bakri gjengir ham, og mange av deres likesinnede. Han må
bli skilt fra Alala ibn Abul-Abbas, den mekanske poeten, fordi han var en Sufyani shayk.
Alalas hadith er fortalt av Abu-Tufayl. Han er mer høytstående enn Abul-Ala ibn Salih, den
sistenevnte er en kufianer, mens poeten er en mekaner. Begge er nevnt i al-Thahbis Al-Mizan.
Forfatteren nevner at begge to var sjia høytstående personligheter. Alala, poeten, har samlet
dikt til ære for lederen til de troende (fred være med ham) som er uslåelige bevis og belyser
sannheten om imamen. Han har også flere sørgende dikt til ære for martyrenes fyrste (fvmh)
som er satt stor pris på av Allah, hans sendebud og de troende.
60. Alkamah ibn Qays ibn Abdullah al-Nakhi, Abu Shibil
Han er onkelen til al-Aswad og Ibrahim, sønnene til Yazid. Han er også en tilhenger av
familien til Muhammed (fred være med ham). Al-Shahristani har beregnet ham blant sjia
høytstående personligheter i sin bok al-Milal wal-Nihal. Han er mesteren blant hadithformidlerne nevnt av Abu Ishak al-Jawzjani som sier ondskapsfullt: ’’Det har vært en gruppe
av folk blant beboerne til Kufa hvis sekt ikke er verdsatt, de er mesterne blant Kufiske hadithformidlere.’’ Alqamah og hans bror Abi var følgesvennene til Ali (fred være med ham). De
har begge deltatt i Siffin hvor Abi ble martyr. Abi ble kalt ’’Abul-Salah’’ (bønnens far) og det
skyldtes at han ofte ba. Alqamah vannet sitt sverd med blodet til den undertrykkende gjengen.
Hans fot gled, men allikevel fortsettet han å egge opp til Jihad for Allahs sak og være en
fiende av Muawyiah til han døde. Abu Bardah beregnet Alqamahs navn blant utstendingene
til Muawiyah i løpet av Muawiyahs regjeringenstid, men Alqamah nektet og skrev til Abu
Bardah: ’’Se og fjern mitt navn (fra denne oversikten).’’ Dette er nevnt av Ibn Sad i
biografien om Alqamah på side 57, kp 6, av boken Tabakat.
Alqamahs rettferdighet blant sunnier er uomtvistelig, tiltross for deres kjennskap om hans
tilknytning til sjiaIslam. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har alle stolt på hans
troverdighet. Hans hadith i Muslim og Bukhari er fortalt av Ibn Masoud, Abul-Dardah og
Aisha. Hans hadith om Uthman og Abu Masud er notert ned i Muslims Sahih. I begge sahih
bøkene er hans hadith gjengitt av hans nevø Ibrahim al-Nakhi. I Muslims Sahih er hans hadith
gjengitt av Abdul-Rahman ibn Yazid, Ibrahim ibn Yazid og al-Sha’bi. Han, måtte Allah
benåde hans sjel, døde i 62 EH i Kufa.
61. Ali ibn Badimah
Al-Dhahbi nevner ham i sin bok al-Mizan og siterer Ahmed ibn Hanbal som sa: ’’Han har
fortalt troverdige hadither,’’ og at han var tilknyttet sjiaislam, at Ibn Main betrodde ham, at
han fortalte hadither gjengitt av ibn Makrimah og andre, og at både Shubah og Muammar har
lært hadith fra ham. Han stemplet hans navn for å understreke at alle forfatterne til sunan har
gjengitt hans hadither.
62. Ali ibn al-Jad
Han er Abul-Hassan al-Jawhari al-Bagdadi, en slave av Banu Hasim. Han er en av Bukharis
læremestere. Han er beregnet av ibn Qutabayh blant høytstående sjia personligheter i boken
al-Maarif. Hans biografi i al-Mizan tyder på at Ali for seksti år pleide å faste annenhver dag.
Al-Qaysarani nevner ham i sin bok al-Jami Bayna Rijalul Sahain og forteller at al-Bukhari
alene har gjengitt tolv tusen hadither fortalt av Ali ibn al-Jad. Ali ibn al-Jad døde i 203 EH 96
år gammel.
63. Ali ibn Zaid
Hans fulle navn er Ali ibn Zaid ibn Abdullah ibn Zuhayr ibn Abu Malika ibn Jadan AbulHassan al-Qarashi al-Taymi al-Basri. Ahmed al-Ajli har nevnt ham og sagt at han var sjia.
Yazid ibn Zari har sagt at Ali ibn Yazid var en Rafidi. Tiltross for alt dette har de lærde blant
Tabi’in, som Shubah, Abdul Warith og mange av deres likesinnede gjengitt hans hadither.
Han er en av de tre juristene som Basra var kjent med, og de andre var Qatadah og Ashath alHadani. De ble alle blinde. Da al-Hassan al-Basri døde, ba han Ali om å ta hans plass på
grunn av hans dyktighet. Han var så høytstående at bare kjente personligheter var hans
følgesvenner. En slik posisjon nøt ikke sjia vanligvis under disse dagene.
Al-Thahbi har nevnt Ali ibn Zaid i sin bok al-Mizan og fortalte det som allerede er nevnt om
ham. I sin bok al-Jami Bayna Rijalul Sahihain forteller Ibn al-Qaysarani hans biografi og sier
at Muslim har gjengitt hans hadith fortalt av Thabit al-Banani, og at han har lært om Jihad fra
Anas ibn Malik. Han døde i 131 EH. Måtte Allah benåde hans sjel!
64. Ali ibn Salih
Han er broren til al-Hassan ibn Salih. Vi har allerede sagt et ord om hans utmerkelse da vi
nevnte biografien til hans bror al-Hassan. Han er en av de tidlige sjia lærde, lik sin bror. I
kapittelet om salg gjengir Muslim hans hadither.
Ali ibn Salih har gjengitt hadither fortalt av Salameh ibn Kahil, mens Wkai har gjengitt ham.
De er begge sjiaer. Han og hans tvillingsbror ble født i 100 EH, og han døde i 151 EH. Måtte
Allah benåde hans sjel.
65. Ali ibn Ghurab Abu Yahya al-Fazari al-Kufi
Ibn Hayyan har beskrevet ham som en ’’ekstrem sjia.’’ Sannsynligvis av denne grunnen
overser al-Jawzjani ham. Abu Dawud har sagt at Alis hadith er blitt forkastet, mens både Ibn
Main og Dar Qutni stoler på ham. Abu Hatim har sagt at det er ingenting galt med hans
hadith. Abu Zarah forteller at han anser ham som sannferdig. Ahmed ibn Hanbal sa: ’’Jeg
finner ham veldig sannferdig.’’ Ibn Main beskriver ham som ’’en uskyldig mann og en
sannferdig person,’’ mens al-Dhahabi nevner ham i sin Al-Mizan og gjengir ros og ris om
ham som vi har nevnt, og stempler hans navn med SQ for å understreke hvilke forfattere av
sunan stoler på hans troverdighet. Ali ibn Ghurab gjenga hadither fortalt av Hisham ibn
Urwah og Ubaydullah ibn Omar.
På side 273, kp 6, av sin Tabakat forteller Ibn Sad følgende om ham: ’’Ismail ibn Raja gjengir
hans hadith om det al-Amash har sagt om Uthman.’’ Han døde, måtte Allah benåde hans sjel,
i Kufa tidlig i Rabiul-Awwal 184 EH, under Haruns regjeringenstid.
66. Ali ibn Qadim Abul-Hassan al-Khuzai al-Kufi
Han er læremsteren til Ahmed ibn al-Furat, Yakub al-Faswi og en gruppe av deres likesinnede
som alle lærte hadiht fra ham og stolte på hans troverdighet. Ibn Sad nevner ham på side 282,
kp 6, av sin bok Tabakat og beskriver ham som en ’’ekstrem sjia.’’ Sannsynligvis av denne
grunnen anser bare Yahya hans hadith som ’’upåltelig.’’ Aub Hatim mener at han er
sannferdig. Al-Thahbi nevner ham i sin bok al-Mizan og gjengir det som er nevnt ovenfor om
ham, og stempler hans navn for å understreke at Abu Dawud og al-Tirmidhi begge to gjenga
hans hadith. Hans hadith er notert ned i deres bøker fortalt av Said ibn Abu Urway og Qatar.
Han døde, måtte Allah benåde hans sjel, i 213 EH, under regjeringstiden til al-Mamun.
67. Ali ibn al-Munthir al-Taraifi
Han er læremesteren til al-Tirmidhi, al-Nisai, Ibn Said, Abdul-Rahman ibn Abu Hatim og
andre av deres likesinnede som alle har lært hadith fra ham og stolt på hans troverdighet. AlThahabi nevner ham i sin bok al-Mizan og stempler hans navn med TSQ for å understreke
hvilke forfattere av sunan gjenga hans hadither. Han gjengir det følgende fra al-Nisai om ham:
’’Ali ibn al-Munthir er en sjia, men veldig troverdig.’’ Han forteller at Ibn Hatim har sagt
mannen er sannferdig og troverdig, og at han har gjengitt hadither fortalt av Fudayl, Ibn
Ayinah og al-Walid ibn Muslim. Al-Nisai vitner om at han er ’’en sjia,’’ og at han stoler på
hans hadith som er nevnt i begge sahih bøkene. Dette er tiltstrekkelig nok informasjon for de
som tviler på hans troverdighet. Al-Munthir, måtte Allah benåde hans sjel, døde i 256 EH.
68. Ali ibn al-Hashim ibn al-Barid Abul-Hassan al-Kufi al-Khazzaz al-Aithi
Han er en av Imam Ahmeds læremestere. Abu Dawud nevner ham og beskriver ham som ’’en
sjia.’’ Ibn Haban forteller at han er en ’’sjia ekstremist.’’ Jaffar ibn Aban forteller: ’’Jeg hørte
Ibn Naimir si at Ali ibn Hashim er en som har ekstreme sjia holdninger.’’ Al-Bukhari har sagt
at både Ali ibn Hashim og hans far er sterkt tilknyttet sjiaIslam. Sannsynligvis av denne
grunnen har al-Bukhari forkastet hans hadith, men alle andre fire forfattere av Sahih bøker har
stolt på hans troverddighet. Ibn Main og andre har ansett ham troverdig, mens Abu Dawud har
beregnet ham blant de mest pålitelige hadith-formidlerne. Abu Zarah har sagt at han er
sannferdig og al-Nisai har fortalt det er ingenting galt med hans hadith. Al-Thahabi never ham
i sin bok al-Mizan og gjengir det vi allerede har nevnt.
Al-Khatib al-Baghdad, i et kapittel om Alis kjennetegn i sin bok Tarikh, kp 12, side 116,
siterer Muhammed ibn Sulayman al-Baghindi som forteller at Ali ibn Hashim ibn al-Barid er
sannferdig, en mann som pleide å følge sjiaIslam. Han forteller også at Muhammed ibn Ali alAjri sa: ’’Engang spurte jeg Abu Dawoud om Ali ibn Hasim ibn al-Barid. Han foreslo at jeg
skulle spørre Isa ibn Yunus. Den sistenevnte sa: ’’Han tilhører de som kaller til sjiaisme.’’ Alt
dette stemmer. Han gjengir også al-Jawzjani som forteller at Hisham ibn al-Barid og hans
sønn Ali ibn Hisham er ekstreme tilhengere av ’’den korrupte sekten.’’
Tiltross for alt dette har forfatterne til de fem sahih bøkene stolt på Ali ibn Hashim. Hans
hadith om ekteskap i Muslims Sahih er fortalt av Hisham ibn Urwayh, og i et kapittel om å
søke tillatelse i Muslims Sahih er hans hadith fortalt av Talha ibn Yahya. Hans hadith i
Muslims Shaih er gjengitt av Abu Muammar Ismail ibn Ibrahim og Abdullah ibn Aban.
Ahmed ibn Habanl har gjengitt hans hadith, i tillegg til begge sønnene av Shaybah, og en
gruppe av deres formidlere som hadde ingen læremester, bortsett fra Ali ibn Hashim. AlThahabi sa: ’’Han døde, måtte Allah benåde hans sjel, i 181 EH,’’ og la til: ’’Han døde
sannsynligvis tidligst av alle læremesteren til imam Ahmed.’’
69. Ammar ibn Zurayk al-Kufi
Al-Sulaymani kaller ham ’’Rafidi’’ som al-Thahbi forteller, mens han diskuterer om Ammar i
sin bok al-Mizan. Tiltross for denne beskyldninger har Muslim, Abu Dawud og al-Nisai stolt
på hans troverdighet. Hans hadith i Muslims Sahih er fortalt av al-Amash, Abu Ishak alSubai’i, Mansur og Abdullah ibn Isa. Hans hadith er gjengitt i Muslims Sahih av Abul-Jawab,
Abul-Hawas Salam, Ibn Ahmed al-Zubayr og Yahya ibn Adam.
70. Ammar ibn Muawiyah eller Ibn Abu Muawyiah
Han er også kjent som Khabab eller Ibn Salih al-Dihni al-Bijli al-Kufi, Abu Muawiyah. Han
er en av sjia heltene som led en stor del av forfølgelse da han forsvarte Muhammeds familie
(fred være med dem) så mye at Bishr ibn Marwan hogget av hans haser (baksiden av kneet),
fordi han var en sjia. Han er læremesteren til begge Sufyanene, Shubah, Sharik og Al-Abar
som alle lærte hadith fra ham og stolte på hans troverdighet. Ahmed, Ibn Main, Abu Hatim og
andre har også stolt på hans troverdighet. Muslim og fire forfattere av sunan har gjengitt hans
hadither. Al-Thahabi har nevnt hans biografi i sin egen bok al-Mizan og gjengitt
oppfatningene nevnt ovenfor om at han var en sjia og en troverdig hadith-formidler, i tillegg
til at det er ingen som hadde talt ille om ham, borsett fra al-Akili, og at det var ingen feil med
ham annet enn at han var en sjia. Hans hadith om pilegrim i Muslims Sahih er fortalt av AbulZubayr. Han døde i 133 EH. Måtte Allah benåde hans sjel.
71. Amr ibn Abdullah Abu Isahk al-Subai’i al-Hamadani al-Kufi
Han er sjia ifølge ibn Qutaybahs ma’arif og Shahristanis al-Milal wal Nihal. Han var en av
mesterne til hadith-formdilere hvis sekt røttene og grenene til Nasibiene ikke verdsatte, og det
skyldtes at sjia fulgte fotsporene til Ahlulbayt, de underkastet seg Ahlulbayts ledersakp i alle
religiøse saker. Av denne grunnen har al-Jawzjani sagt i biografien om Zubayd i al-Mizan:
’’Blant beboerne til Kufa er det en gruppe hvis sekt ikke er verdsatt. Disse er lederne til Kufa
hadith-formidlere som for eksempel Abu Ishak, Mansur, Zubayd al-Yami, Al-Amash og
andre av deres likesinnede. Folk tolererte dem bare fordi de var sannferdige med å fortelle
hadith uten å forfalske noe.’’
Blant det Nasbiene forkastet av Abu Ishaks hadith er denne hadithen:
’’Amir ibn Ismail – dette er nevnt i forbindelse med hans biografi i Mizan - har fortalt at Abu
Ishak fortalte at Allahs sendebud sa: ’’Ali er lik et tre. Jeg er roten til treet, Ali er grenene,
fruktene er Hassan og al-Hussain, og bladene er (våre) sjia.’’
Grunnen til Al-Mughirahs utsagn ’’ingen lot Kufiene omkomme, unntatt Abu Ishak og alAmash’’ er at disse to var sjia og lojale overfor Muhammeds familie (fvmh). De var vokterne
over alle hadithene om utmerkelsen til Ahlulbayt, fred være med dem. De var et hav av
kunnsakp og de fulgte Allahs befalinger. Forfatterne til alle seks Sahih bøker og andre stolte
på dem. Abu Ishaqs hadith i begge sahih bøkene er fortalt av al-Bara ibn Azib, Yazid ibn
Arkam, Harithah ibn Wahab, Sulayman ibn Sard, al-Numan ibn Bashir, Abdullah ibn Yazid
al-Khadmi og Amr ibn Maymun.
Abu Ishaks hadither i begge sahih bøker er gjengitt av Shubah, al-Thawri, Zuhayr og av hans
barnebarn Yusuf ibn Ishak ibn Abu Ishak. Ibn Khalikan forteller i Amrs biografi i al-Wafiyyat
at Amr ble født tre år før Uthman tok makten over muslimene og at han døde enten i 127 eller
i 128, eller 129, mens både Yahya ibn Main og al-Madaini mente at han døde i 132 EH, og
Allah vet best.
72. Awf ibn Abu Jamila al-Basr, Abu Sahl
Han er kjent som ’’al-Arabi’’ (beduiner), selv om han opprinnelig ikke kom fra ørkenen. AlThahbi nevner ham i sin bok al-Mizan og mener at han også ’’er kalt Awf den sannferdig,
mens noen mente at han følger Sjiaisme. Tiltross for dette har en gruppe av lærde betrodd
ham.’’ Så gjenga al-Thahbi Jaffar ibn Sulayman som beskriver ham som sjia og Al-Thahbi
gjengir videre Bandar som kaller ham for ’’Rafidi’’. Ibn Qutaybah har beregnet ham i sin
egen bok al-Ma’arif blant sjia høytstående personligheter. Han har lært hadith til Ruh,
Hawdah, Shubah, al-Nadr ibn Shamil, Uthman ibn al-Haytham og mange andre av deres
likesinnede. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har alle stolt på hans troverdighet.
Hans hadither i Bukharis Sahih er fortalt av al-Hassan og Said, sønnene til al-Hassan al-Basri,
Muhammed ibn Sirin og Siyar ibn Salamah. Hans hadith i Muslims Sahih er fortalt av AlNadr ibn Shamil. Hans hadither fortalt av Abu Raji al-Ataridi finnes i begge sahih bøkene.
Han døde, måtte Allah benåde ham, i 146 EH.
73. Al-Fadl ibn Dakin
Hans virkelige navn er Amr ibn Hammad ibn Zubayr al-Mallai al-Kufi, og han er kjent med
navnet Abu Naim. Han er Bukharis læremester, som Bukhari selv innrømmer i sin egen
Sahih. Et utvalg av lærde, som Ibn Qutaybah i sin al-Ma’arif, har beregnet ham blant sjia
høytstående personligheter. Al-Thahbi nevner ham i sin bok al-Mizan og forteller: ’’Jeg har
hørt ibn Main si: ’’Hvis en manns navn ble nevnt hos Abu Naim og han kaller ham for en god
person og roser ham, så vet alle at denne personen er en sjia, mens hvis han stempler noen
som Murji, så vet alle at han er en fremstående sunni.’’ Al-Thahabi forteller at dette utsagnet
beviser at Yahya ibn Main var påvirket av Murjisme. Det beviser også at mannen anser alFadl for å være en sjia.
I biografien om Khalid ibn Mukhlid i sin bok al-Mizan siterer al-Thahabi al-Jawzjani som sier
at Abu Naim følger kufi-sekten, det vil si sjiaIslam. Kort sagt var al-Fadl ibn Dakin en sjia og
det er ikke omstridt. Men allikevel har forfatterne til de seks sahih bøkene stolt på ham. Hans
hadith i Bukharis Sahih er fortalt av Humam ibn Yahya, Abdul-Aziz ibn Abu Salamah,
Zakariyyah ibn Abu Zaidah, Hisham al-Distwai, al-Amash, Misar, al-Thawri, Malik, Ibn
Ayinah, Shaybah og Zubayr. Hans hadith i Muslim er fortalt av Saif ibn Abu Sulayman,
Ismail ibn Muslim, Abu Asim Muhammad ibn Ayyub al-Thakafi, Abul Amis, Musa ibn Ali,
Abu Shibab Musa ibn Nafi, Sufyan, Hisham ibn Sad, Abdul-Wahid ibn Ayman og Israil. AlBukhari gjengir ham direkte, mens Muslim gjengir hans hadith fortalt av Hajjaj ibn al-Shair,
Abd ibn Hamid, Ibn Abu Shaybah, Abu Sad al-Ashajj, Ibn Naimr, Abdullah al-Darmi, Ishak
al-Hanzali og Zubayr ibn Harb.
Al-Fadl ble født i 133 EH, og han døde i Kufa på en torsdagsnatt på den siste dagen av
Shaban, 210 EH, under regjeringenstiden til al-Mutasim. Ibn Sad nevner ham på side 2279, kp
6, av sin bok Tabakat og beskriver ham som ’’troverdig, pålitelig, en som fortalt en god del
hadith, og en hadith-formidler.’’
74. Fadil ibn Marzuk al-Aghar al-Ruwasi al-Kufi, Abdul-Rahman
Al-Thahbi nevner ham i sin bok Mizan og beskriver ham som en kjent sjia, siterer Sufyan ibn
Ayinah og Ibn Main som vitner om dette. Han gjengir Ibn Adi som fortalte at han håper at det
ikke er noe galt med hadithene Fadil forteller, og så gjenga ham Al-Haytham ibn Jamil og
fortalte at han nevnte engang Fadl ibn Marzuk og beskrev ham som ’’en av imamene til
ledelse.’’
I sin Sahih bok stoler Muslim på troverdigheten til Fadils hadither om bønn som er fortalt av
Shakik ibn Uqbah og hans hadither om zakah fortalt av Adi ibn Thabit. Hans hadither om
Zakah som er nevnt av Muslim er gjengitt av Yahya ibn Adam og Abu Usamah. I Sunan er
hans hadith gjengitt av Waki, Yazid, Abu Naim, Ali ibn al-Jad og mange av deres likesinede.
Zayd ibn al-Habab har løyet om det han tilskrev ham av hadith om lederskapshadithen. Han
døde, måtte Allah benåde ham, i 158 EH.
75. Fitr ibn Khalifah al-Hannat al-Kufi
Abdullah ibn Ahmed spurte engang sin far om Fitr ibn Khalifah. Han svarte. ’’Han er en som
fortalt troverdige hadither. Hans hadither viser at han var en ansvarsfull person, men han var
også en tilhenger av sjiaisme.’’ Abbas har gjengitt Ibn Main som fortalte at Fitr ibn Khalifah
var en trofast sjia. Ahmed har fortalt: ’’Fitr ibn Khalifah er trofast ifølge Yahya, men han er
også en ekstrem Khashbi.’’ Sannsynligvis av denne grunnen bare har Abu Bakr ibn Ayyash
sagt: ’’Jeg har ikke forlatt hadithene fortalt av Fitr ibn Khalifah for en grunn annet enn hans
tilknytning til den onde sekten,’’ det vil si at han så bort ifra hans hadither, fordi han var en
sjia.
Al-Jawzjani fortalte: ’Fitr ibn Khalifah avvek fra veien.’’ I løpet av sin sykdom ble han hørt
av Jaffar al-Ahmar si: ’’Ingenting tilfredsstiller meg mer enn å vite at for hvert hår i min
kropp er det en engel som priser Allah på mine vegne, fordi jeg elsker Ahlulbayt, fred være
med dem.’’ Fitr ibn Khalifa gjenga hadither fortalt av Abul-Tufayl, Abu Wail og Mujahid.
Hans hadith er gjengitt av Usamah, Yahya ibn Adam, Qabisah og andre av deres likesinnede.
Ahmed og andre har stolt på ham. Murrah har sagt følgende om ham: ’’Han er en ansvarsfull
formidler av hadith som pugget det han fortalte utenat.’’ Ibn Sad sa: ’’Han er inshAllah en
troverdig hadith-formidler.’’ Al-Thahbi diskuterer om ham i sin Mizan og fortalte synet til de
lærde om ham, som vi allerede har nevnt. Ibn Sad har gjort det samme på side 253, kp 6, av
sin bok Tabakat.
Da Ibn Qutaybah nevner kjente sjia i sin bok Ma’arif nevner han blant annet Fitr ibn Khalifah.
Al-Bukhari har gjengitt Fitrs hadith fortalt av Mujahid. Al-Thawri har gjengitt Fitrs hadith om
etikk som er fortalt i al-Bukharis verk. Forfatterne til de fire sunan bøker og andre har alle
gjengitt Fitrs hadither. Han døde, måtte Allah benåde ham, i 153 EH.
76. Malik ibn Ismail ibn Ziyad ibn Dirham Abu Hassan al-Kufi al-Hindi Abu Ghassan
Han er en av Bukharis læremestere som Bukhari innrømmer i sin egen Sahih bok. Ibn Sad
nevner ham på side 282, kp 6, av sin Tabakat. Han konkluderer med å si at ’’Abu Ghassan er
troverdig, sannferdig, men han er sjia.’’ Al-Thahbi nevner ham i sin bok Mizan, noe som
beviser hans troverdighet, og fortalte at mannen lærte om sekten sjiaIslam fra sin læremester
al-Hassan ibn Sali, at Ibn Main sa at ingen i Kufa kunne fortelle hadith bedre enn Abu
Ghassan, og at Abu Hatim sa: ’’Hver gang jeg så på ham føltes han som om han nettopp
hadde kommet ut av sin grav, med to merker av kneling på hans panne.’’
Al-Bukhari har gjengitt ham direkte i mange kapitler av sin bok Sahih. Muslim har gjengitt
hans hadith om straff i sin bok Sahih fortalt av Harun bin Abdullah. De som forteller hans
hadith er Ibn Ayinah, Abdul-Aziz ibn Abu Salamah og Israil. Både al-Bukhari og Muslim
gjengir hans hadith fortalt av Zuhayr ibn Muawiyah. Han døde, måtte Allah benåde ham, i
Kufa i 219.
77. Muhammed ibn Khazim
Han er kjent som Abu Muawyiah al-Darir al-Tamimi al-Kufi. Al-Thahbi nevner ham og
forteller: ’’Muahmmed ibn Khazim al-Darir er sannferdig. Jeg har aldri funnet hans hadith
upåltelig. Jeg skal diskutere om ham i kapittelet om kunayah.’’ Da foratteren nevner ham i det
omtalte kapittelet skriver han: ’’Abu Muawiyah al-Darir er en av de mest kjente og troverdige
imamene til hadith,’’ og han legger til: ’’Al-Hakim har sagt at begge Shaykene har stolt på
hans troverdighet, og han er kjent for å være en ekstrem sjia.’’
Alle forfatterne til de seks sahih bøkene har stolt på hans troverdighet. Al-Thahbi har stemplet
hans navn med ’’A’’ for å understreke at alle hadith-formidlerne stoler på hans troverdighet.
Hans hadith i Bukharis og Muslims Sahih er fortalt av al-Amash og Hiaham ibn Urway.
Muslims Sahih inneholder andre hadith han fortalte igjennom andre troverdige hadithformidlere. I Bukharis Sahih er hans hadith gjengitt av Ali ibn al-Madini, Muhammed ibn
Salam, Yusuf ibn Isa, Qutaybah og Musaddad. I Muslims Sahih er han gjengitt av Sad alWasiti, Sad ibn Mansur, Amr al-Nakid, Ahmed ibn Sinan, Ibn Namir, Ishak al-Hanzali, Abu
Bakr ibn Abu Shaybah, Abu Karib, Yahya ibn Yahya og Zubayr. Musa al-Zaman har fortalt
hans hadither i begge sahih bøkene. Muhammed ibn Khazim ble født i 133 EH, og han døde i
195 EH. Måtte Allah benåde ham.
78. Muhammed ibn Abdullah al-Dabi al-Tahani al-Nisabur, Abu Abdullah al-Hakim
Han er en imam av huffaz, de som kunne hele Koranen og hadith utenat, og forfatteren til
omkring tusen bøker. Han gikk rundt omkring i land for å søke kunnskap og lære hadith fra
omkring to tusen læremestere. Han kan bli sammenlignet med de kjente lærde av hans tid som
al-Saluki. Imam ibn Furk og alle andre imamer anser hans status for å være mer høytstående
enn deres status. De priser ham og hans bidrag, de verner om hans navn og rykte uten å tvile
på ham. Alle utdannede sunni lærde som ikke oppnådde så mye som han gjorde misunnet
ham. Han er en av sjia heltene, en beskytter av den islamske Shariah.
Forfatteren til al-Mizan forteller hans biografi og beskriver ham som ’’en sannferdig imam, en
kjent sjia.’’ Han gjengir ibn Tahir som fortalte: ’’Jeg spurte engang Abu Ismail Abdullah alAnsari om Al-Hakim Abu Abdullah. Han sa: ’’Han er imamen til hadith, en ondskapsfull
Rafidi.’’ Al-Thahabi har fortalt noen av hans interessante utsagn, som for eksempel at den
utvalgte (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) kom til verden omskåret,
med et smil på sitt ansikt, og at Ali (fvmh) er hans wasi. Al-Dhahbi legger til: ’’Hans
sannferdighet og det lærerike han fortalte er enstemmig akseptert.’’ Han ble født i Rabi alAwwal 321 EH og han døde i Safar 405 EH. Måtte Allah benåde hans sjel!
79. Muhammed ibn Ubaydullah ibn Abu Rafi al-Madani
Han, Abu Ubaydullah, hans brødre al-Fadl og Abdullah sønnene til Ubaydullah, hans bestefar
Abu Rafi, hans onkler Rafi, al-Hassan, al-Mughirah, Ali og deres sønner og deres barnebarn
er alle sjia. Bøkene de har forfattet vitner om deres dype sjia overbevisning, som vi allerede
har nevnt i del 2, i kapittelet av vår bok Al-Fusul al-Muhimmah.
Ibn Uday nevner Muhammed ibn Ubaydullah ibn Abu Rafi al-Madani, og legger til ved enden
av hans biografi i Mizan at mannen er blant Kufi sjiaene. al-Thahabi forteller hans biografi i
sin egen bok Mizan og stempler hans navn med TQ (dvs. Tirmidhi og Dar Qutni) for å
understreke hvilke forfattere av Sunan bøker gjengir hans hadith. Han nevner også at han
gjengir sin far og sin bestefar, og at Mandil og Ali ibn Hashim gjengir hans hadith. Hans
hadith er også gjengitt av Haban ibn Ali, Yahya ibn Yali og andre. Muhammed ibn
Ubaydullah ibn Abu Rafi al-Madani kan også ha gjengitt hadither fortalt av hans bror
Abdullah ibn Ubaydullah som er veldig kjent som en hadith-formidler av hadith-forskere. AlTabarani har i sin bok al-Mujam al-Kabir stolt på troverdigheten til Muhammed ibn
Ubaydullah ibn Abu Rafi al-Madani som gjengir sin far og sin bestefar som fortalte at Allahs
sendebud sa til Ali: ’’Den første som kommer til paradiset vil være meg og deg, så al-Hassan
og al-Hussain, og deretter vår familie bak oss, og så våre sjia på vår høyre side og vår venstre
side.’’
80. Muhammed ibn Fudayl ibn Ghazwan Abu Abdul-Rahman al-Kufi
Ibn Qutaybah har beregnet ham blant sjia høytstående personligheter i sin bok Al-Ma’arif, og
Ibn Sad har nevnt ham på side 271, kp 6, av sin bok Tabakat og sagt: ’’Han er pålitelig og
troverdig hadithformidler som har fortalt en god del hadith. Han er også en sjia, og noen
lærde, av denne grunnen, stoler ikke på hans troverdighet.’’ Al-Thahbi har nevnt ham i
kapittelet som inneholder opplysninger om de kjente på grunn av sine fedre, ved sluten av sin
bok Mizan beskriver al-Dhahabi ham som en sannferdig sjia. Han nevner ham også i
kapittelet som inneholder de som har fornavnet Muhammed, og beskriver ham som ’’en
sannferdig mann, med berømmelse og godt rykte,’’ og lar til at Ahmed har beskrevet ham
som en sjia og mente at hans hadith er troverdige, og at Abu Dawud har beskrevet ham som
en ’’Profesjonell sjia,’’ og lagt til at han var en hadith-formidler og kunnskapsrik, at han lærte
koranlesning fra Hamzah, at han har skrevet mange bøker og at Ibn Main har stolt på ham og
Ahmed har snakket godt om ham. Al-Nisai har sagt at det er ingenting galt med hans hadith.
Forfatterne til de seks Sahih bøkene og andre har stolt på hans troverdighet. Hans hadith i
Bukhari er fortalt av Muhammed ibn Namir, Ishak al-Hanzali, Abu Shaybah, Muhammed ibn
Salam, Qutaybah, Umran ibn Maysarah og Amir ibn Ali. Hans hadith i Bukhari er fortalt av
Abdullah ibn Amir, Abu Karib, Muhammed ibn Tarf, Wasil ibn Abd al-Ala, Zuhayr, Abu Sad
al-Ashajj, Muhammed ibn Yazid, Muhammad ibn al-Muthanna, Ahmed al-Waki og AbdulAziz ibn Omar ibn Aban. Han døde, måtte Allah benåde ham, i Kufa i 194 eller i 195 EH.
81. Muhammed ibn Muslim ibn al-Taifi
Han var en av de utmerkede følgesvennene til imam Abu Abdillah al-Sadik, fred være med
ham. Shaykh al-Taifa Abu Jaffar al-Tusi har nevnt ham i sin bok Rijal al-Shia, og al-Hassan
ibn Ali ibn Dawud har nevnt ham i kapittelet om de troverdige hadith-formidlere i sin bok alMukhtasar. Al-Thahbi nevner hans biografi og gjengir Yahya ibn Main og andre som mente at
mannen var sannferdig. Han legger til at al-Qanabi, Yahya ibn Yahya og Qutaybah har alle
fortalt hans hadither, og at Abdul-Rahman ibn Mahdi engang nevnte Muhammed ibn Muslim
bin al-Taifi og sa: ’’Hans hadith bøker er alle troverdige,’’ og at Maruf ibn Wasil sa: ’’Jeg så
Sufyan al-Thawri engang med Muhammed ibn Muslim ibn al-Taifi som skrev ned hans
hadith.’’ Allikevel har de stempelt hans hadith som ’’upåltelig’’, bare fordi han er en sjia, selv
om deres fordom ikke kan skade ham i det hele tatt. Hans hadith fortalt av Amr ibn Dinar om
ablusjon finnes i Muslims Sahih. Ifølge ibn Sads Tabakat, side 381, kp 5, er hans hadith
gjengitt av Waki ibn al-Jarrah og et hundre andre. Han døde, måtte Allah benåde ham, i året
177 EH. I dette året døde også den som hadde likt navn som ham, Muhammed ibn Muslim ibn
Jummaz, i Medina. Ibn Sad har nevnt biografiene til begge to i kp 5 av sin Tabakat.
82. Muhammed ibn Musa ibn Abdullah al-Qatari al-Madani
Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og gjengitt Abu Hatim som vitner om at han er
en sjia. Han gjengir også al-Tirmidhi som mener at mannen er troverdig, og al-Dhahbi merker
hans navn med bokstavene til Muslim og forfatterne til Sunan for å understreke at de stolte på
hans troverdighet. Hans hadith om mat i Muslims Sahih er fortalt av Abdullah ibn Abdullah
ibn Abu Talha. Han er gjengitt av al-Makbari og en gruppe av hans likesinnede. Andre som
har gjengitt hans hadither er Ibn Abu Fadik, Ibn Mahdi, Qutaybah og andre av deres
likesinnede.
83. Muawiyah ibn Ammar al-Dihni al-Bajli al-Kufi
Han er blant våre respekterte og kjente sjiaer, han er troverdig og pålitelig. Hans far Ammar
er et godt eksempel for utholdenhet og iherdighet til å overholde prinsippene om rettferdighet,
et forbilde Allah har satt for de som er tålmodige, mens de lider for Hans sak. Tyranner
hogget av hans heaser (baksiden av kneet), fordi han var en sjia, som vi har nevnt ovenfor,
uten å lykkes med å svekke hans tro, til han døde for å motta sin belønning. Hans sønn
Muawyiah møtte samme behandlingen og faren var et forbilde for sønnen. Muawiyah ibn
Ammar fulgte Imam al-Sadik og al-Kazim, fred være med dem, og lærte fra dem en god del.
Han har forfattet mange bøker – som vi nevnte – og han er gjengitt av Sjia hadith-formidlere
som Ibn Abu Umayr og andre. Muslim og al-Nisai har stolt på hans troverdighet. Hans hadith
om hajj er gjengitt i Muslims Sahih fortalt av al-Zubayr. I Muslim er han gjengitt av både
Yahya ibn Yahya og Qutaybah. Han har også fortalt hadither fra sin far Ammar og fra en
gruppe av hans likesinnede, og slike hadither finnes i Sunni musnader. Han døde, måtte Allah
benåde ham, i 175 EH.
84. Maruf ibn Kharbuth al-Karkhi (16)
Al-Thahabi beskriver ham i sin bok Mizan som ’’en sannferdig sjia,’’ stempler hans navn med
bokstavene til Bukhari, Muslim og Abu Dawud for å understreke at de alle gjenga hans
hadith. Han gjengir Abu Tufayl som mente at Maruf fortalte få hadither. Hans hadith er fortalt
av Abu Asim, Abu Dawud, Ubaydullah ibn Musa og andre. Al-Thahbi har fortalt at Abu
Hatim mente at hans hadith kan skrives ned.
Ibn Khalikan nevner ham i sin bok Wafiyat og beskriver ham som en av tjenerne til Ali ibn
Musa al-Ridah, fred være med ham. Han fortsetter å rose ham og nevner hans utsagn: ’’Jeg
har kommet til Allah, mens jeg har forlatt alt bak meg, med unntak av min tjeneste for min
mester Ali ibn Musa al-Ridah, fred være med ham.’’ Da ibn Qutaybah diskuterer om sjia
høytstående personligheter i sitt verk al-Ma’arif nevner han Ma’ruf ibn Kharbuth blant dem.
Muslim har stolt på troverdigheten til Maruf ibn Kharbuth. Hans hadith om Hajj i Muslims
Sahih er fortalt av Abul Tufayl. Maruf døde i Bagdad i 200 EH (17). Hans gravested er nå et
masusoleum. Sirri al-Sakti var en av hans studenter.
85. Mansur ibn al-Mutamir ibn Abdullah ibn Rabiah al-Salami al-Kufi
Han er en av følgesvennene til imamene al-Bakir og al-Sadik (fvmd), og han har fortalt
hadither nevnt av dem, som forfatteren til Muntahal Makal fi Ahwal al-Rijal forteller. Ibn
Qutaybah nevner ham blant sjia høytstående personligheter i sin bok Al-Ma’arif. Al-Jazjani
har nevnt ham blant hadith-formidlere ’’hvis sekt ikke er verdsatt av noen mennesker,’’ i
forbindelse med røttene og grenene til religionen, fordi han hadde tatt sin læredom fra
Muhammeds familie (fvmh). Hvorfor sier han ’’Blant folk av Kufa er det en gruppe hvis sekt
ikke er verdsatt, disse er lederne til Kufas hadith-formidlere som Abu Ishak, Mansur, Zubayd
al-Yami, Al-Amash og deres likesinnede. Folk har tolerert dem, fordi de er ærlige når de
forteller hadith.’’ (18) Hvorfor hater han så mye disse sannferdige mennene? Er det fordi de
holdte seg til de to tyngdene? Eller fordi de steg ombordet på frelsens Ark? Eller fordi de gikk
inn i byen til Profetens kunnskap igjennom dens port, porten til anger? Eller er det fordi de
søkte tilflukt hos ’’tilfukten til hele verden’’? Eller er det fordi de er lydige overfor Profetens
testament om å være venlig overfor hans etterkommere? Eller er det fordi deres hjerter
underkastet seg Allah og de gråt av frykt for Ham, noe som er veldig kjent om dem?
Etter å ha nevnt biografien til Mansur ibn al-Mutamir ibn Abdullah ibn Rabiah sier Ibn Sad
følgende om Mansur på side 235, kp 6, av sin bok Tabakat: ’’Han har mistet øyesynet, fordi
han gråt av frykt for Allah. Han pleide å bære et håndskjerf for å tørke sine tårer. Noen hevder
at han fastet og ba for seksti år.’’ Kan en mann med slike kvaliteter være en byrde for folket?
Nei, men vi er blitt påvirket av noen mennesker som ikke vet hva rettferdighet er. Hos Allah
skal vi ende opp og til Ham skal vi vende tilbake.
I biografien om Mansur ibn al-Mutamir ibn Abdullah ibn Rabiah forteller ibn Sad at Hammad
ibn Zayd fortalte: ’’Jeg har sett Mansur i Mekka, og jeg tror at han lærer Khashbiene, men
allikevel tror jeg ikke at han forteller løgner da han berettet hadither.’’ La oss se bort ifra hva
slags preg av hat, undervurdering og fiendtlighet dette utsagnet representerer. Det som
forundrer meg aller mest er denne delen av utsagnet ’’Men jeg tror ikke at han forteller
løgner….’’ Som om å fortelle løgner er en av praksisene til de som er oppriktige overfor
Muhammeds familie. Som om Mansur alene er sannferdig, mens alle andre sjia hadith-
formidlere ikke er det. Som om Nasbiene ikke kan finne et navn som de kan kalle sjia med
annet enn misvisende kallenavn som Khashbiene, Turabiene og Rafidiene osv. Som om de
aldri hadde hørt befalingen til Allah: ’’Belast ikke hverandre med klengenavn, det er en synd
å gi klengenavn til andre etter å ha akseptert troen (Koranen: 49:11).’’ Ibn Qutaybah har nevnt
’’Khashbiene’’ i sin bok al-Ma’arif og sagt: ’’Disse er Rafidiene. Ibrahim al-Ashtar møtte
Ubaydullah ibn Ziyad i slagmarken. De fleste av Ibrahims menn hadde med seg trevirke og
derfor ble de kalt ’’Khashbiene,’’ de som hadde med seg trevirke.’’ De kalte dem dette fordi
de ønsket å ydmyke dem og se ned på dem og deres trevirke som de var i stand til å bruke for
å slå i hjel Ibn Marjanah, forgjengeren til Nasibiene, og dermed tilintetgjøre kjetterne,
drapsmennene til Muhammeds familie. ’’Og siste rest av et folk av urettferdige ble skåret
bort. Priset være Allah, Herren over hele verden!’’ Koranen: 6:45. Derfor kan ingen skade
påføres igjennom dette høytstående navn og heller ikke kan skade påføres igjennom
synonymene til dette navnet som Turabiene, som er blitt oppkalt etter Abu Turab (Imam Ali,
fred være med ham), vi er stolte av slike navn.
Vi har kommet bort ifra emnet. La oss gå tilbake til emnet og fortelle at det er felles enighet
blant hadith-formidlerne om å stole på Mansur. Av denne grunnen har alle forfatterne til de
seks Sahih bøkene og andre stolt på hans troverdighet, selv om de vet at han er en sjia. Hans
hadith i Bukharis og Muslims Sahih er fortalt av Abu Wail, Abul Uha, Ibrahim al-Nakhi og
deres likesinnede. Han gjengis av Shubah, al-Thawri, Ibn Ayinah, Hammad ibn Zayd og
andre som er veldig utmerket hadith-formidlere. Ibn Sad har fortalt at Mansur døde ved
slutten av året 132 EH, og han la til: ’’Han er en troverdig hadith-formidler som fortalte en
god del hadith. Han har en stor posisjon. Måtte Allah benåde ham.’’
86. Al-Minhal ibn Amr al-Kufi Tabi’i
Han er en av de kjente sjiaene i Kufa. Av denne grunnen har al-Jawzjani karakterisert hans
hadith som ’’upåltelig’’ og beskrevet ham som ’’en tilhenger av den onde sekten.’’ Ibn Hazm
har talt ille om ham på samme måte, og Yahya ibn Said har oppkalt ham etter nedverdigende
navn. Ahmed ibn Hanbal forteller det motsatte av det de andre sa. Han sa: ’’Abu Bishr er mer
kjære for meg enn en søt kald fontenen, og han er mer troverdig enn andre.’’
Tiltross for hans klare tilknytning til sjiaIslam, under al-Mukthars tid, har ikke de lærde tvilt
om hans hadith. Han er gjengitt av Shubah, al-Masudi, al-Hajjaj ibn Artah og mange av deres
likesinnede. Han er ansett troverdig av Ibn Main, Ahmad al-Ijli og andre. I sin Mizan gjengir
al-Thahbi deres forbauselse over mannens tro som vi nevnte ovenfor og stempler hans navn
med bokstavene til Bukhari og Muslim for å understreke at de begge ansett hans hadith for å
være troverdig. Hans hadith i Bukharis Sahih er fortalt av Said ibn Jubayr. I Bukharis Sahih, i
forbindelse med tafsir, er hans hadith fortalt av Zayd ibn Abu Anisa. Al-Mansur ibn alMutamir har gjengitt hans hadither i et kapittel om profeter.
87. Musa ibn Qays al-Hadram, Abu Muhammed
Al-Akili beskriver ham som en ’’ekstrem Rafidi.’’ Engang spurte Sufyan ham om Abu Bakr.
Han svarte: ’’Ali er mer kjær for meg.’’ Musa ibn Qays fortalte en hadith fortalt av Salamah
ibn Kahil, Iyad ibn Iyad, og fortellerrekken ender opp med Malik ibn Jana som fortalte: ’’Jeg
hørte Um Salmah si at ’’Ali er med sannheten. Enhver som følger ham er en tilhenger av
sannheten og enhver som forlater ham forlater sannheten. Dette er noe som allerede er
bestemt.’’ Dette er blitt fortalt av Abu Naim ibn Dakin som fortalte det fra Musa ibn Qays.
Musa ibn Qays har fortalt hadithen til ære for Ahlulbayt som hisset opp al-Akili som sa til
ham det han sa. Ibn Main har holdt Musa ibn Qays for å være trofast og stolt på ham. Abu
Dawud og Sad ibn Mansur har begge stolt på hans troverdighet i sine sunan bøker. AlThahabi har nevnt hans biografi i sin bok Mizan og nevnte om ham det vi allerede har fortalt.
Hans hadith i sunan er fortalt av Salmah ibn Kabil og Hajar ibn Anbasah. Hans hadith er
gjengitt av Dakin, Ubaydullah ibn Musa og andre troverdige hadith-formidlere. Han døde,
måtte Allah benåde ham, i løpet av regjeringstiden til al-Mansur.
88. Naif ibn al-Harith Abu Dawud al-Nakhi al-Kufi al-Hamadani al-Subayi
Al-Akili beskrev ham som en ’’ekstrem Rafidi.’’ Al-Bukhari sa: ’’Folk taler ille om ham
(fordi han er en sjia).’’ Sufyan, Hamam, Sharik og en gruppe av de kjente lærde har alle
gjengitt ham. Al-Tirmidhi gjengir ham i sin bok Sahih. Forfatterne til Musnader har alle notert
ned hans hadith. Hans hadith i Tirmidhi og i andre bøker er fortalt av Anas ibn Malik, ibn
Abbas, Umran ibn Hasin og Zayd ibn Arkam. Al-Thahbi har nevnt hans biografi og fortalt det
vi allerede har nevnt.
89. Nuh ibn Qays ibn Rabah al-Hadani
Han er kjent som al-Tahi al-Basri. Al-Thahbi nevner ham i sin bok Mizan, beskriver hans
hadith som troverdig og legger til at både Ahmed og Ibn Main stolte på ham. Han gjengir
også Abu Dawud som mente at mannen var en sjia. Al-Nisai har sagt det er ikke noe galt med
hans hadith. Hans navn er blitt stemplet med bokstavene til Muslim og forfattere av sunan
bøker for å understreke at de gjenga hans hadith. I Muslims Sahih er hans hadith om drikker
gjengitt av Ibn Awn. Hans hadith om klær i Muslims Sahih er fortalt av hans bror Khalid ibn
Qays. I Muslims Sahih er han gjengitt av Nasr ibn Ali. I andre enn Muslims bok er hans
hadith gjengitt av Al-Ashath og av mange andre av hans likesinnede. Nuh ibn Qays ibn Rabah
gjenga beretninger fortalt av Ayyub, Amr ibn Malik og en gruppe av andre menn.
90. Harun ibn Sad al-Ijli al-Kufi
Al-Thahbi nevner ham og setter Muslims bokstav på hans navn for å understreke at Muslim
gjengir hans hadith, og så beskriver han ham som ’’sannferdig’’, men legger også til at han
var ’’en hatefull Rafidi’’ og han gjenga dette i forbindelse med utsagnet til Abbas som fortalte
at Ibn Main hadde fortalt at Harun ibn Sad var en ekstrem sjia. Harun ibn Sad lærte hadith fra
Abdul-Rahman ibn Abu Said al-Khudri, som genga Muhammed ibn Abu Hafs al-Attar, alMasudi og Hassan ibn Hayy. Abu Hatim mener at det ikke er noe galt med Harun ibn Sads
hadith. Jeg husker en av hans hadither som beskriver helvetesild. Den er i Muslims Sahih
fortalt av al-Hassan ibn Salih, som fortalte den på vegne av Harun ibn Sad al-Ijli, som fortalte
den på vegne av Salman.
91. Hashim ibn al-Barid ibn Zayd Abu Ali al-Kufi
Al-Thahbi nevner ham og setter bokstavene til Abu Dawud og al-Nisai på hans navn for å
understreke at han er en av deres hadith-formidlere, gjengir Ibn Main og andre som vitner om
at han er troverdig, i tillegg til hans eget vitnesbyrd om at han var en ’’Rafidi.’’ Han gjengir
Ahmed som mente at det ikke er noe galt med hans hadith. Hisham gjenga hadith fortalt av
Zayd ibn Ali og Muslim al-Batin, og han er gjengitt av al-Kharibi og hans sønn Ali ibn
Hashim, som vi henviste til tidligere, i tillegg til en gruppe av kjente lærde. Hashim var en
sjia, og dette har vi gjort klart da vi diskuterte om Ali ibn Hashim.
92. Hubayrah ibn Maryam al-Himyari
Han er en av følgesvennene til Imam Ali (fvmh), han kan bare sammenlignes med al-Harith i
sin oppriktighet og i sin vennskap. Al-Thahbi nevner ham og stempler hans navn med
bokstavene til forfatterne av sunan bøker for å understreke at han er hadith-formidleren til
deres musnader, så gjengir han Ahmed som sa: ’’Det er ingenting galt med hans hadith, og
han er mer kjær for oss enn al-Harith.’’ Al-Thahbi gjengir Ibn Kharash som beskriver
Hubayrah som ’’upålitelig, han pleide å angripe de sårede i Siffin.’’ Al-Jazjani forteller
følgende om ham: ’’Han er en tilhenger av al-Mukthar som pleide å gjøre ende på livet til de
sårede i Khazir-slaget.’’
Al-Shahristani har nevnt ham blant sjia høytstående personligheter i sin bok al-Milal wal
Nihal. Dette er veldig klart for alle. Hans hadith fortalt av Ali (fvmh) er aldri omstridt i sunan,
og han er gjengitt av både Abu Ihak og Abu Fakhita.
93. Hisham ibn Ziyad Abul Mikdam al-Basri
Al-Shahristani har nevnt ham blant sjia høytstående personligheter i sin bok Al-Mial wal
Nihal. Al-Thahbi nevner ham to ganger: Engang under hans alfabetiske introduksjon, og en
annen gang i kapittelet om kunayah, han stempler hans navn med Q for å understreke at Dar
Qutni stoler på hans troverdighet. Hans hadith i Tirmidhis sahih og andre verk er fortalt av alHassan og al-Qardi. Han er gjengitt av Shayban ibn Farukh, al-Qawariri og andre.
94. Hisham ibn Ammar ibn Nasr ibn Maysarah, Abu al-Walid
Han er også kalt al-Zafri al-Dimashki. Han er en av Bukharis læremestere som Bukhari selv
innrømmer i sin bok Sahih. Ibn Qutaybah nevner ham blant sjia høytstående når han nevner
noen av dem i kapittelet om sekter i al-Ma’arif. Al-Thahabi nevner ham i sin bok al-Mizan,
beskriver ham som ’’imamen, taleren og den som reisterte Koranen i Damaskus, hadithformidleren og den lærde i Damaskus, en sannferdig som fortalte en god del hadith, men
allikevel hadde noen mangler… osv.’’
Al-Bukhari gjengir ham direkte i et kapittel om ’’de som frivillig får forlenget tid til å betale
gjeld’’ i sin bok Sahih og i andre kapitler som forskerne kjenner til. Noen av disse kapitlene,
tror jeg, er i hans bok al-Maghazi, hans bok om drikker og hans kapittel om utmerkelsene til
følgesvennene av Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Hisham
ibn Ammar gjenga hadith fortalt av Yahya ibn Hamzah, Sadakah ibn Khalid, Abdul-Hamid
ibn Abul-Ishrin og andre. Forfatteren til al-Mizan skriver: ’’Mange gjengir hans hadith. De
reiste til hans hjem for å lære fra ham koranresitering og hadith. Hans hadith er gjengitt av alWalid ibn Muslim, en av hans læremestere, mens han selv gjengir hadithene fortalt av Abu
Lahiah. Abdan har sagt at det ikke er noen hadith-formidler lik ham i denne verden, og noen
mener at Hisham er fremstående, vis, lett å forstå og han har ervervet seg en god del
kunnskap.’’
Lik andre sjia tror Hisham ibn Ammar at den koraniske uttrykksmåten bare er skapt av Allah.
Da Ahmed ibn Hanbal hørte om dette, som det fremgår av ordene til forfatteren av al-Mizan i
forbindelse med biografien til Hisham ibn Ammar, sa han: ’’Jeg holdt ham for å være ærbar
tidligere, måtte Allah tilintetgjøre ham.’’ Ahmed har også kommet over en bok skrevet av
Hisham hvor den sistenevnte uttrykker følgende: ’’Priset være Allah som beviste sin
tilværelse for sine skapninger igjennom det Han har skapt.’’ Dette gjorde Ahmed veldig
frustruert så mye at han krevde alle som pleide å be bak Hisham om å gjenta sine bønn.
Ahmed kunne ikke se Hishams klare uttalelse om at Allah er mer overlegen enn å kunne sess,
hevet over å kunne være bundet til et sted eller til en bestemt tilstand. Han godkjente sin lov
for skapelsen. Hans utsagn kunne bli sammenlignet med en som sa: ’’Han har vist sine
mirakler i alt det Han har skapt,’’ eller det kunne være mer passende enn det vi nevnte. Lærde
av samme kategori som Ahmed talte etter eget ønske, enhver etter sitt kunnskapsnivå. Hisham
ibn Ammar ble født i 153 og han døde ved begynnelsen av Muharram 245 EH. Måtte Allah
benåde ham.
95. Hisham ibn Bashir ibn al-Qasim ibn Dinar al-Wasiti, Abu Muawiyah
Hans fødselssted er Balkh. Hans bestefar al-Qasim hadde reist til Wasit for å drive med
handel. Ibn Qutaybah nevner ham i sin bok al-Maarif blant sjia høytstående personligheter.
Han er læremesteren til Imam Ahmed ibn Hanbal og alle av hans kategori. Al-Thahabi har
nevnt ham i sin bok al-Mizan, stemplet hans navn for å understreke at alle forfatterne til de
seks sahih bøkene stolte på hans troverdighet, og han beskrev ham som en som kunne
Koranen utenat. Al-Thahabi sa: ’’Han er en av de mest kjente lærde. Han lærte hadith fra alZuhri og Hassan ibn Abdul-Rahman. Hans hadith er gjengitt av al-Qattan, Ahmed, Yakub alDawraki og mange andre.’’
Hans hadith i Bukharis og Muslims Sahih bøker er fortalt av Hamid al-Tawil, Ismail ibn Abu
Khalid, Abu Ihak al-Shaybani og andre. Han er gjengitt i begge bøkene av Omar, al-Nakid,
Amr ibn Zararah og Said ibn Sulayman. I Bukhari er hans hadith gjengitt av Amr ibn Awf,
Sad ibn al-Nadir, Muhammed ibn Nabahan, Ali ibn al-Madini og Qutaybah. I Muslim er han
gjengitt av Ahmed ibn Hanbal, Shurayh, Yakub al-Daraki, Abdullah ibn Muit, Yahya ibn
Yahya, Said ibn Mansur, Ibn Abu Shaybah, Ismail ibn Salim, Muhammed ibn al-Sabah,
Dawud ibn Rashid, Ahmed ibn Mani, Yahya ibn Ayyub, Zuhayr ibn Harb, Uthman ibn Abu
Shaybah, Ali ibn Hajar og Yazid ibn Harun. Han døde, måtte Allah benåde ham, i Bagdad i
183 EH 79 år gammel.
96. Waki ibn al-Jarrah ibn Malih ibn Adi
Hans Kunayah er ’’Abu Sufyan’’, han er oppkalt etter sin sønn Sufyan al-Ruwasi al-Kufi.
Han tilhører stammen Qays Ghilan. I sin bok Maarif beregner Ibn Qutaybah ham blant sjia
høytstående personligheter. I sin bok med tittelen Tahthib har Ibn al-Madani nevnt at Waki
var en sjia. Marwan ibn Muawiyah tvilte aldri om at Waki var ’’Rafidi’’.
En gang besøkte Yahya ibn Main Marwan og fant ham med en tavle som inneholder utsagn
om forskjellige personer. Blant dens innhold var et utsagn som beskrev Waki som Rafidi. Ibn
Main sa til Marwan: ’’Waki er bedre enn deg.’’ Marwan spurte: ’’Bedre enn meg?’’ Ibn Main
svarte: ’’Ja, bedre enn deg.’’ Ibn Main nevner at Waki visste om denne dialogen og han
svarte: ’’Yahya er en venn av oss.’’ Ahmed ibn Hanbal ble spurt en gang: ’’Hvis det er en
uenighet om å fortelle hadith mellom Waki og Abdul-Rahman ibn Mahi, hvilke hadith skal vi
akseptere?’’ Ahmed svarte at han personlig foretrakk Abdul-Rahmans hadith for noen årsaker
som han nevnte. Blant dem var denne: ’’Abdulrahman taler aldri på en nedlatende måte om
våre forgjengere, til forskjell fra Waki ibn al-Jarrah.’’ Dette er støttet av et utsagn nevnt av alThahbi ved slutten av biografien om al-Hassan ibn Salih. Her forteller han at Waki pleide å si:
’’Al-Hassan ibn Salih er en imamen til hadith, ifølge min oppfatning.’’ Noen mennesker sa til
ham: ’’Men han ber ikke om Allahs nåde for Uthman.’’ Han sa: ’’Ber dere om Allahs nåde
for al-Hajjajs sjel?’’ Og dermed sammenlignet han Uthman med al-Hajjaj.
Al-Thahbi har nevnt ham i sin bok al-Mizan og gjengitt det vi allerede har nevnt om ham.
Alle forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har stolt på hans troverdighet. Hans hadith i
Bukharis og Muslims Sahih bøker er fortalt av Al-Amash, al-Thawri, Shubah, Ismail ibn Abu
Khalid og Ali ibn al-Mubarak. Han er gjengitt i begge bøkene av al-Ishak al-Hanzali og
Muhammed ibn Namir. Al-Bukhari gjengir hans hadith fortalt av Abdullah al-Hamidi,
Muhammed ibn Salam, Yahya ibn Jaffar ibn Ayan, Yahya ibn Musa og Muhammed ibn
Mukatil. I Muslims bok er han gjengitt av Zuhayr, Ibn Abu Shaybah, Abu Karib, Abu Sad alAshajj, Nasr ibn Ali, Sad ibn Azhar, Ibn Abu Umer, Ali ibn Kashram, Uthman ibn Abu
Shaybah og Qutaybah ibn Sad. Han døde, måtte Allah benåde hans sjel, i Fid da han var i
følgeskap med en karavan som vendte tilbake fra pilegrimsferden, i Muharram 197 EH 68 år
gammel.
97. Yahya ibn al-Jazzar al-Arni al-Kufi
Han er en av følgesvennene til lederen av de troende, fred være med ham. Al-Thahbi nevner
ham i sin bok al-Mizan og stempler hans navn for å understreke at Muslim og forfattere av
sunan stolte på hans troverdighet, og han beskrev ham som ’’sannferdig’’ og ’’troverdig’’, og
siterte al-Hakam ibn Atbah som sa at Yahya ibn al-Jazzar har ’’ekstreme’’ sjia holdninger. Ibn
Sad har nevnt ham på side 206, kp 6, av sin bok Tabakat og sagt: ’’Yahya ibn al-Jazzar er en
sjia, og han var veldig ekstrem, men allikevel har mange ansett ham som troverdig og han har
fortalt mange hadither.’’
Jeg har sett Muslims Sahih inneholde en hadith om bønn som han fortalte på vegne av Ali, og
andre hadither om tro fortalt av ham på vegne av Abdul-Rahman ibn Abu Layla. Al-Hakim
ibn Utayba og al-Hassan al-Urfi gjengir hans hadith i Muslims Sahih og i andre bøker.
98. Yahya ibn Said al-Qattan
Hans kunayah er Abu Said. Han er en slave av Banu Tamim al-Basri og han er den kjente
hadith-formidleren på sin tid. Qutaybah har nevnt ham i sin bok Maarif blant sjia høytstående
personligheter. Forfatterne til de seks sahih bøkene og andre har stolt på hans troverdighet.
Hans hadith er fortalt av Hisham ibn Urwah, Hamid al-Tawil, Yahya ibn Said al-Ansari og
andre som er ansett troverdig av Bukhari, Musaddad, Ali ibn al-Madini og Bayan ibn Amr. I
Muslims bok er hans hadith fortalt av Muhammed ibn Hatim, Muhammed ibn Khalad alBahili, Abu Kamil Fadl ibn Hussayn al-Jahdari, Muhammed al-Mukaddimi, Abdullah ibn
Hashim, Abu Bakr ibn Abu Shaybah, Abdullah ibn Sad, Ahmed ibn Hanbal, Yakub al-Daraki,
Ahmed ibn Abdah, Amr ibn Ali og Abdul-Rahman ibn Bishr. Han døde, måtte Allah benåde
ham, i 198 EH 78 år gammel.
99. Yazid ibn Ziyad al-Kufi, Abu Abdullah
Han er en slave av Banu Hashim. Al-Thahbi nevner ham i sin bok al-Mizan, stempler hans
navn med bokstavene til Muslim og de fire forfatterne til sunan for å understreke at de gjenga
ham. Al-Dhahbi fortalte at Abu Fadl sa: ’’Yazid ibn Ziyad er en av de fremstående sjia
imamer.’’ Al-Thahabi har innrømmet at han er en av de kjente lærde i Kufa. Tiltross for alt
dette har mange angrepet ham, forberedt for ham all slags anklager og fornærmelser, fordi han
har fortalt på vegne av Abu Barzah eller kanskje Abu Baradah en hadith som forteller
følgende: ’’Vi var i følgeskap med Profeten da noen syngende ble hørt. Amr ibn Al-As og
Muawiyah kom syngende. Profeten sa: ’’Mektig Herre! La disse to mennene holde seg i
uenighet og kast dem i helvetesild.’’ Hans hadith om drikker i Muslims Sahih er fortalt av
Abdul-Rahman ibn Abu Layla som Sufyan ibn Ayinah fortalte at han hadde nevnt. Han døde,
måtte Allah benåde ham, i 136 EH ca. 90 år gammel.
100.
Abu Abdullah al-Jadali
Al-Thahbi har nevnt ham i kapittelet om kunayah, stemplet hans navn med ’’DT’’ for å
understreke at blant de som stolte på ham var både Abu Dawud og Tirmidhi i sine Sahih
bøker, og så beskrev han ham som ’’en avskyelig sjia.’’ Al-Thahbi gjengir al-Jawzjani som
forteller at mannen var den som løftet banneret til al-Mukhtar. Han gjengir også Ahmed som
beskriver ham som ’’troverdig’’. Al-Shahristani har beregnet ham blant sjia høytstående
personligheter i sin bok al-Milal wal Nihal. Ibn Qutaybah har nevnt ham blant de mest ivrige
’’Rafidier’’ i sin bok al-Maarif. Hans hadith er i både Tirmdhis og Abu Dawuds sahih bøker i
tillegg til alle sunni Musnader.
Ibn Sad nevner ham på side 159, kp 6, av sin bok Tabakat, og skriver følgende: ’’Abu
Abdulalh al-Jadali er en veldig ivrig sjia. Noen hevder at han ledet al-Mukhtars hær, og at han
ble sendt engang til Abdullah ibn al-Zubayr med åtte hundre menn for å uttrydde dem og
støtte Muhammed ibn al-Hanafiyah mot Ibn al-Zubayrs konspirasjon.’’ Ibn al-Zubayr hadde
beleiret seg rundt husene til Ibn al-Hanafiyah og Banu Hashim, omgitt dem med ild
vedkubber for å brenne dem leveende, fordi de nektet å sverge troskap for ham, men Abu
Abdullah al-Jadali reddet dem fra døden. Måtte Allah belønne ham for det han gjorde mot
familien til Hans profet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie).
Dette er nok for å komme til det vi likte å beregne raskt av de hundre sjia heltene som er
ansett troverdige av sunnier. De er vokterne til nasjonens kunnskap. Igjennom dem ble den
profetiske arven bevart og de er oppsøkt av forfatterne til sahih og musnad bøker. Vi har
nevnt dem med deres navn og gjengitt sunni bøker som vitner om deres tilknytning til
sjiaIslam, og som samtidig bekjenner at de er hadith-formidlere, som du hadde spurt om. Jeg
tror de som reiser innvendinger vil innse feilen med deres påstand om at sunniene ikke stoler
på sjia hadith-formidlere. De vil vite at disse hadith-formidlerne er sannferdige, uansett om
hvilken lovskole de tilhørte, det være seg sunni lovskole eller sjia lovskole. Hvis hadithene
fortalt av sjia blir alle forkastet, så vil mesteparten av den profetiske arven gå tapt, som alThahbi selv innrømmer da han diskuterte om biografien til Aban ibn Taghlib i sin bok al—
Mizan. Det kan ikke være noe bedre vitne om dette enn al-Thahbis ord.
Dere, måtte Allah vise sannheten seierende igjennom dere, vet at det er blitt gjengitt hadither
fortalt av sjia forgjengere andre enn de som vi allerede har omtalt her, og deres verdighet er
mye større enn disse hundre. Disse personene baserer også sunniene seg på når de fortalte
hadith. Disse ’’andre’’ er av høyere kategori, de er formidlerne av mer troverdige hadith og de
er kjent med mer kunnskap. De var nær profetens tid og de omfavnet sjiaIslam i første
omgang. De var sjia følgesvennene (sahaba) til Profeten, måtte Allah være tilfreds med dem
alle. Vi har fortalt om deres velsignede navn ved enden av vårt verk al-Fusul al-Muhimmah.
De er også blant de troverdige tabi’in og deres hadith er akseptert. Enhver av dem er en
troverdig mann som kunne hele Koranen utenat, og hans argument er uslåelig. Blant slike
menn er de som ble martyr, mens de støttet Amir al-Mominin (fvmh) i det lille og det store
kamel-slaget, i Siffin, i al-Nahrawan, i Hijaz og i Yemen, da Bishr ibn Arta’ah, som ble sendt
av Muawiyah til Basra, okkuperte dem, under Hadrami-splittelsen. Disse var blant annet de
som ble martyrer i Taff-slaget med mesteren til paradisets ungdom, Imam Hussein, og de som
ble martyrer med hans barnebarn Zayd, og mange andre som møtte en god del urettferdighet
og forfølgelse for å hevne seg for blodet til Profetens familie. Blant dem var de som ble
myrdet fordi de hadde sterk tro. Andre ble sendt bort fra deres hjem, og blant dem var de som
måtte ty til taqiyah av frykt for sitt liv eller på grunn av sin fysiske svakhet, som al-Ahnaf ibn
Qays, al-Asbagh ibn Nabatah, Yahya ibn Yamur, den første som fant på prikker i det arabiske
alfabetet, al-Khalil ibn Ahmed al-Farahidi, som fant på reglene til arabisk grammatikk,
Ma’ath ibn Muslim al-Harra, som la grunnlag for bøyning i arabisk språk, og mange andre.
Hvis vi skal fortelle hele deres biografier vil det kreve flere kapitler.
Overse hatet til Nasibiene mot disse mennene igjennom deres bruk av angrep, de kaller dem
’’utroverdige’’ hadith-formidlere, og de avskyr deres navn, og dermed berøver seg selv deres
kunnskap. Det er hundrevis av troverdige sjia som har lært hadith utenat, som er lystakene til
ledelse, som er oversett av sunniene. For dem har sjia tilegnet bibliogarfier som inneholder
deres biografier og historier. Disse verkene beviser graden av tjenesten som disse mennene
har vist for den tolerante Shariah. Ehver som forsker om dem vil finne dem forbilder for
sannferdighet og troverdighet, gudfryktighet, fromhet, tilbedelse og oppriktighet i å bringe
folk nærmere til Allah og Hans sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie), nærmere til Hans bok og imamene av muslimene og muslimene. Vi ber til Allah om
å gjøre oss i stand og gjør dere i stand til å dra nytte av deres velsignelse. Han er den nåderike.
Sh.
___________________________________________
1.Dette brevet er langt, fordi emnet krever det. Lærde blir ikke plaget av dens lengde på grunn
av dens innhold som inkluderer dyrebare fordeler oppsøkt av enhver forsker og kritiker.
Andre enn disse, la enhver som kjeder seg ved å lese en del av den, dømme resten ifølge det
han har lest, så la ham gå direkte til brevet nr. 17 og det som etterfølger det. Av frykt for å
gjøre dere lei av et slikt langt brev har vi holdt tilbake å inkludere det i oversikten over
bøkene som inneholder verdifull og interessant opplysning.
2. Ved omtalen av Ismail ibn Abbad har al-Thahbi holdt seg tilbake fra sin vane i sin bok alMizan, og nevnt ham før Ismail ibn Aban al-Ghanawi og Ismail ibn Aban al-Azdi. Han har
vært urettferdig overfor seg selv og oversett alle grunnleggende rettigheter.
3. Et bånd rundt hundens hals, meningen her er at hans død var nær da et rep ble bundet rundt
hans hals.
4. Se side 196 av den forkortede versjonen til al-Jami Baynal Ilmi wa Fadilih av den
samtidige lærde Shaykh Ahmed ibn Umar al-Muhammasani al-Beiruti.
5. Side 199 av sammendraget om Jami Baynaul Ilm wa Fadilih i boken skrevet av den lærde
Shaykh Ahmed ibn Omar al-Muhammasani al-Beiruti.
6. Ibn Adi gjengir en fortellerrekke som inkluderer al-Hussayn ibn Ali al-Sukuni al-Kufi,
Muhammed ibn al-Hassan al-Sukuni, Salih ibn al-Aswad, Al-Amash og Atiyah, som forteller
at Jarir ble engang spurt: ’’Hvordan var Alis status blant mennesker?’’ Jarir svarte: ’’Han var
den beste av menneskeheten.’’ Dette er blitt gjengitt av Muhamed Ahmed al-Thahbi i
bografien om Salih ibn Abul-Aswad i Al-Mizan. Tiltross for al-Thahbis ekstreme fanatisme
valgte han bare å si: ’’Han mente sannsynligvis under hans (Alis) levetid.’’
7. Hans utsagn ’’For en utmerket mann var Ali,’’ selv om det er smigrende, rettferdiggjør det
ikke statusen til imamen, fred være med ham, tiltross for at dette måtte komme fra en av hans
fiender. Sharikhs fornektelse av et slik svak kompliment og hans sinne er i samsvar med
rettferdighet, ifølge normene. Det er en stor forskjell mellom utsagnet til denne fremmede
Omayyaden som utbrøt ’’For en utmerket mann var Ali’’ etter å ha hørt Alis utmerkelser og
versene til Allah som forteller ’’Vi har bestemt, og de beste til å ha evne for å gjøre ting er
vi,’’ og den opphøydes ord: ’’For en utmerket tjener av Allah er han,’’ for Allah la til også:
’’Han er botferdig osv.’’ Så svaret til Wafiyat al-Ayan på dette spørsmålet er ikke
tilfredsstillende.
8. Han var også en av de som tok ansvaret om å bekjempe de frafallende som Ibn Hajar
nevner når han diskuterer om Sihan ibn Sawhan i del en av sin al-Isabah.
9. Det ble sagt til al-Shabi, som nevnt i biografien om Rashid al-Hijri i al-Thahbis al-Mizan:
’’Hva er i veien med deg? Hvorfor finner du feil hos Alis følgesvenner? Har du ikke lært det
du har lært av dem?’’ Han spurte: ’’Av hvem?’’ De svarte: ’’Du har lært av al-Harith ibn
Sa’sa’ah.’’ Han sa: ’’Når det gjelder Sa’sa’ah så var han en veltalende taler, og jeg lærte fra
ham å gi taler og al-Harith var en ekspert i matematikk, og jeg lærte matematikk av ham.’’
10. Nok som bevis vitnende om dette er det som er nevnt av Ibn Hajar i en biografi i del tre av
boken Isabah, kp 2, side 241.
11. Ja, han er enig med de som er rettferdige, og de inkluderte den i sine Sahiher med
tilfredshet. De som motsatte seg den er Nasibier og Kharijitter. Den inkluderer det som er blitt
fortalt av Ahmed ibn al-Azhar, som er enstemmig ansett som en hadith-formidler, som
fortalte: ’’Abdul-Razzak har lært meg få sjeldne hadither som han kjenner igjennom en
fortellerekke som inkluderer Muammar, al-Zuhri og Ubaydullah og ender opp med Ibn Abbas
som forteller at Allahs sendebud engang så på Ali og sa: ’’Du er en leder i denne verden og en
leder i det neste livet. Enhver som elsker deg, elsker meg, og enhver som hater deg, hater
meg. Den du elsker er elsket av Allah og du den misliker er mislikt av Allah. Ve over de som
forakter deg.’’ Dette er gjengitt av al-Hakim på side 128, kp, av hans bok al-Mustadrak, fulgt
av forfatterens kommentar: ’’Dette er en troverdig hadith ifølge kritierene til de to shaykayn.’’
Blant andre utsagn er denne beretningen: Abdul-Razzak fortalte at Muammar fortalte at Ibn
Najih fortalte at Mujahid fortalte at Ibn Abbas fortalte at Faitma engang sa: ’’Allahs
sendebud! Du har giftet meg til en forsørger som ikke har noe penger.’’ Han sa: ’’Er du ikke
fornøyd med at Allah har sett på innbyggerne til jorden og valgte blant dem to menn, og Han
har latt dem være din far og din ektemann?’’ Denne hadithen er gjengitt av al-Hakim på side
129, kp 3, av hans bok al-Mustadrak fortalt av Sarih ibn Younus, Abu Hafs, al-Amash, Abu
Salih, og ender opp med Abu Huraira.
12. Gud forby at de har avskyeligheter som bare Muwayiah og hans undertrykkende gjeng
sannsynligvis besitter. Blant slike avskyeligheter er det som er fortalt av Abdul-Razzak
igjennom en fortellerekke som inkluderer Ibn Ayinah, Ali ibn Zayd ibn Jathan, Abu Nadrah
og ender opp med Abu Sad som forteller at Profeten sa: ’’Hvis dere ser Muawyiah sitte på
min talestol, drep ham.’’
13. Grunnen til dette er at han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, døde
i 148 EH 65 år gammel.
14. Bortgangen til Imam al-Jawad, fred være med ham, fant sted i 220 EH, da han var 25 år
gammel. De har begått en feil de som sier at Abdul-Razzak fortalte hadith gjengitt av alBakir, for al-Bakir, fred være med ham, døde i 114 EH 57 år gammel, tolv år før AbdulRazzaks fødsel.
15. Dette kan trekkes fram fra biografien om hans bestefar Sad ibn Jandah i del en av alIsabah.
16. Noen sier ’’Ibn Fayrus’’, mens andre sier ’’Ibn Fayruzan,’’ og andre kaller ham ’’Ibn
Ali.’’
17. Noen sier det var i år 201 EH, mens andre mener at det var i år 204 EH.
18. Dette finner vi i Zubayd al-Yamis biografi i al-Mizan. Vi har gjengitt dette utsagnet fortalt
av al-Jawzjani som diskuterer om biografiene til Zubayd, al-Amash og Abu Ishak, og vi kom
med nevnverdige kommentarer om dem.
_____________________________________________
Brev 17
I.
II.
III.
Setter pris på diskusjonspartnerens oppfatning
Innrømmer at det er ingen innvending hvis Ahlul Sunnah gjengir sjia hadithformidlere
Hans tro på Ahlulbayts mirakler
Thul-Hijjah 3, 1329 EH
i.
ii.
Jeg sverger ved dine øyner at jeg aldri har sett noen mer hjertevarm, som holder
seg til emnet, heller ikke noen mer oppmerksom, dyptgående, eller med mer sterkt
argument og klart bevis enn deg. Dine brev har kommet lik flytende vann, og dine
argumenter har tatt kontroll over mine sanser og oppfatninger. Ditt siste brev
vridde nakkene til menn og ødela hodet til falskheten.
En sunni har ikke lenger noe unnskyldning for å se bort ifra sin sjia bror hvis den
sistenevnte var troverdig. Ditt syn i denne sammenhengen er klart sannheten, og
iii.
iv.
synet til dine motstandere er ingenting annet enn fanatisme og intoleranse. Deres
argument om at det er galt å stole på sjia motsier deres handlinger, og deres
handlinger motsetter seg deres argumenter. Deres argumenter og gjerninger passer
ikke med hverandre i samme sted og heller ikke går de mot samme mål på grunn
av kollisjonen mellom dem. Av denne grunnen har deres argument vært
mangelfullt, mens dine argumenter har vært uovervinnelige. Under en slik kort tid
har du kommet med det jeg anser som en avhandling, som har som passende tittel
’’Sjia hadith-formidlere støtter Sunni hadith-formidlere’’. Målet er ikke å forsvare
denne sekten eller den andre eller å vinne et argument, men jeg håper heller, hvis
Allah vil, det skal skje en praktfull reform i den islamske verden.
Vi tror på Allahs mirakler, på miraklene til vår mester lederen til de troende og
miraklene til Ahlulbayt, fred være med dem, mer enn det du har nevnt.
Spørsmålet er nå hvorfor Qiblas folk vendte bort fra veien til imamene av
Ahlulbayt (fvmh)? Hvorfor trodde de på Allah igjennom deres eget syn om usul og
furu? Hvorfor har de ikke tatt deres ord som det avgjørende ordet i saker som de er
uenige om? Hvorfor har nasjonens lærde ikke forsket om deres syn? Hvorfor har
de istedenfor motsatte seg dem ideologisk? Nasjonens lærde har alltid henvist seg,
fra sønner til fedre, til andre enn Ahlulbayt også uten at noen nekter dem å gjøre
det. Hvis bokens vers og Sunnahs tekst er som du hentyder ville ikke Ahl al-Qibla
ha vendt fra imamene til Ahlulbayt eller valgt et annet alternativ istedenfor dem.
Men de forstod ikke noe fra boken og Sunnah annet enn pris og ros for Ahlulbayt,
og nødvendigheten til å elske dem og å respektere dem. Forgjengerne er nærmere
sannheten og mer kjent med meningen til Sunnah og boken, ’’og følg deres ledelse
(Koranen: 6:90).’’ Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________
Brev 18
I.
II.
III.
IV.
V.
Takker tilbake de fine følelsene
Diskusjonspartnerens feil om det han hadde tilskrevet Ahl al-Qibla generelt
Nasjonens politikere er de som vendte bort fra Ahlulbayt
Imamene til Ahlulbayt er ikke mindre verdt i forholdet til de andre uten tvil
Hvilke domstol kan dømme de som er tilhengere for dem for å være
’’villfarere’’
Thul-Hijjah 4, 1329
i.
Takker for dine tanker om meg, dine ord som jeg ikke er verdt, og jeg setter pris på
dine komplimenter og innholdet til ditt brev. Jeg ser med beskjedenhet på deres
ii.
iii.
iv.
v.
takknemlighet og jeg bukker under deres vennlighet for å hedre storheten og
praktfullheten til deres brev.
Men jeg ber deg om å tenke om igjen når det gjelder de som vendte bort fra
Ahlulbayt, du har ment at dette gjelder hele Ahl al-Qibla. Jeg minner deg om at
halvparten av Ahl al-Qibla er sjiaene til Muhammed (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) som ikke vendte bort og heller ikke skal de vende
noesinne bort fra imamene til Ahlulbayt i forbindelse med verken røttene eller
grenene til troen. Det er av deres oppfatning at å følge deres sekt, fred være med
dem, er en av de strenge befalingene til boken og Sunnah. Dermed skal vi tilbe
Allah etter denne troen i hver tid og i hvert sted. Dette er sedvanen til deres gode
forgjengere og sedvanen til deres etterslekt siden Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) døde.
De som har vendt bort fra troen til Ahlulbayt i forbindelse med røttene og grenene
til religionen er nasjonens politikere, de som kontrollerer dens skjebne, for de
vendte seg bort fra etterfølgerskapen til Profeten, og ble påvirket av egne valg, selv
om de visste at lederskapet var for lederen til de troende Ali ibn Abu Talib (fvmh).
De så at araberne ikke tolererte et lederskap som var begrenset til en familie,
derfor begynte de å tolke tekstene, gi makten igjennom valg så enhver av dem kan
nyte maktposisjonen før eller siden. Så ble makten gitt bort her og der. De ofret
sine midler og makt til å holde på dette og støtte dette prinsippet, fjerne bort
ethvert motsettende syn. Derfor ble de tunvget til å vende bort fra lovskolen til
Ahlulbayt. De begynte å tolke Koranen og Sunnah for å passe med dette
prinsippet. Hadde de holdt seg til de klare bevis, og henvist eliten og det offentlige
til dem i saker angående røttene og grenene til religionen ville de ikke ha funnet
noe alternativ til å adoptere dette prinsippet. De ville ha blitt blant de største
forkynnere av veien til Ahlulbayt. Dette passet ikke med deres ambisjon,
konspirasjon og politikk. Enhver som ser oppmerksomt på denne saken vil finne ut
at å vende bort fra imamene til Ahlulbayt bare betyr å vende bort fra deres
lederskap, som kommer rett etter lederskapet av Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), og å tolke argumentene om deres
spesielle lederskap ble akseptert etter å ha tolket argumentene om deres generelle
lederskap. Hvis det ikke hadde vært for dette, vil ingen ha vendt bort fra dem.
Sett til side deres tekster og argumenter, og se på dem, og overse de andre, finner
du dem, i deres kunnskap, handlinger eller tilbedlese mindre verdt enn Imam alAshari eller de andre fire imamene, eller noen andre i det hele tatt? Hvis svaret er
nei, hvorfor skal de andre da bli fulgt? Lederskapet skal gis til den som er mest
skikket og kvalifisert til det.
Hvilke rettferdig dommer kan bestemme at de som overholder deres rep og følger
deres fotspor er villfarende? Sunniene er hevet over å felle en slik dom. Måtte fred
være med deg!
Sh
_____________________________________________________
Brev 19
I.
II.
III.
IV.
Ingen rettferdig dommer vil kalle tilhengerne til Ahlulbayt villfarende
En som følger deres sekt fullfører sin plikt
Det kan bli sagt at de kan foretrekkes å følges
Spørsmål om tekster tilknyttet kalifatet
Thul-Hijjah 5, 1329
1. Ingen rettferdig stemper de som overholder repet til Ahlulbayt, som følger deres
fotspor som ’’villfarende’’ og heller ikke er de mindre verdt i forholdet til andre
imamer.
2. En som følger deres sekt fullfører sin plikt, akkurat som den som følger en av de andre
fire sektene. Det er det ingen tvil om.
3. Det kan bli sagt deres tolv imamer er mer verdt til å bli fulgt enn de fire imamene eller
andre, fordi alle følger en sekt som de er enige om i fellesskap, til forskjell fra de fire
andre sektene. Uenigheten mellom dem i Fiqh er klar og tydelig. Det er også klart at
det en person tester ikke er lik det tolv imamer tester. Dette er klart for enhver
rettferdig person og forlater ingen motargumenter for en urettferdig person. Ja,
nasbiene kan være uenige om at deres sekt tilhører imamene av Ahlulbayt, og jeg vil,
ved senere tid, be deg om å bevise deres feil.
4. Nå ønsker jeg å spørre om det du har påstått om utsagn som utpeker Imam Ali ibn Abu
Talib som etterfølgeren til profeten. Bring dine argumenter fra sunni kilder. Måtte fred
være med deg.
S.
_____________________________________________________________
Brev 20
I.
II.
III.
En generell kildehenvisning til tekstene
En kildehenvisning til huset på advarsels dag
Sunni formidlere av denne hadithen
Thul-hijjah 9, 1239
i.
Enhver som er kjent med biografien til Profeten, spesielt de som forsker om hans
moral, om å legge fundamentet til den islamske stat og dens lovgivende system,
etableringen av dens prinsipper og utstedningen av dens lover og organiseringen
ii.
av dens saker på vegne av Allah vil finne Ali (fvmh) vizieren til Allahs sendebud
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), hans støttespiller mot
hans fiender, vokteren av hans kunnskap, arvtakeren til hans regjering, hans
assistent og hans representant. Enhver som studerer utsagnene og handlingene til
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), mens han var
hjemme eller på reise, vil finne hans utsagn, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie, i denne sammenhengen gjenta seg fra begynnelsen av hans
kall til hans bortgang.
En henvisning til slike utsagn ved begynnelsen av kallet, før Islam ble forkynnet i
Mekka offentlig, kan vi finne i forbindelse med hendelsen av åpenbaringen til
dette verset: ’’Og advar dine nærmeste (Koranen: 26:214).’’ Han innkalte sine
nærmeste til huset av hans onkel Abu Talib. De var førti menn, ikke mer eller
mindre. Blant dem var hans onkel Abu Talib, al-Hamzah, al-Abbas og Abu Lahab.
Hadithen i denne sammenhengen er fortalt av sunnier gjentatte ganger. Ved enden
av sitt utsagn til dem, sa Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie):
’’Etterkommerne til Abdul-Muttalib! Jeg sverger ved Allah at jeg kjenner ingen ungmann
blant araberne som har brakt til sitt folk noe bedre enn det jeg har brakt til dere. Jeg har brakt
dere det beste av dette livet og det neste livet, og Allah har befalt meg om å kalle dere til
Ham. Derfor, hvem blant dere vil støtte meg i denne saken og være min bror, min fortrolige
og min etterfølger?’’
Alle tilskuerne som hørte, unntatt Ali, var stille. Ali svarte med å si: ’’Jeg, Allahs sendebud!
Jeg vil være din medhjelper i denne saken.’’ Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) tok tak i Alis nakke og sa: ’’Dette er min bror, min etterfølger og
min medhjelper. Derfor skal dere lytte til ham og adlyde ham.’’ De tilstedeværende lo og sa
til Abu Talib: ’’Allah har befalt deg om å lytte til din sønn og å adlyde ham!’’
iii.
Mange av de som hadde lært den profetiske arven utenat har fortalt hadithen
ovenfor. Blant dem er: Ibn Ishak, Ibn Jarir, Ibn Abu Hatim, Ibn Mardawayh, Abu
Naim, al-Behiki i sin bok al-Dalail, både al-Thalabi og al-Tabari i sine bøker om
tolkningen av Koranen i forbindelse med Surat al-Shura i deres bok. Al-Tabari har
også gjengitt den i kp 2 av al-Tabaris Tarikh al-Umam wal Muluk. Ibn al-Athir har
notert den som en uomtvistelig beretning i kp 2 av sin bok al-Kamil da han nevnte
hvordan Den allmektige befalte Sitt sendebud om å erklære hans kall offentlig. Det
samme har Abul-Fida gjort i kp 1 av sin Tarikh da han diskuterte om de første som
omfavnet Islam. Imam Abu Jaffar al-Iskafi al-Mutazili har nevnt denne
beretningen i sin bok Nakd al-Uthmaniyah og bekjent dens troverdighet (1). AlHalabi har nevnt den i forbindelse med gjemstedet til Profeten og hans
følgesvenner i huset til Zayd ibn Arkam i sin kjente bok Sirah (2).
I den samme sammenhengen, med nesten identiske ord, har denne hadithen blitt fortalt av
mange av mesterne til hadith og de mest pålitelige sunni hadith-formidlere som al-Tahawi,
Diya al-Makdisi i sin Mukhtara og Said ibn Mansur i sin bok Sunan. Angående dette har ibn
Hanbal gjengitt Alis hadith på side 111 og 159 av kp 1 i sin Musnad bok. Han har også
poengtert at begynnelsen av side 331 av kp 1 i sin Musnad til den store hadithent fortalt av
Ibn Abbas inneholder trekk som skilte Ali fra resten. Denne hadithen er gjengitt i al-Nisais
bok fortalt av Ibn Abbas på side 6 av Khasais al-Alawiyah, og på side 132 av kp 3 av Hakims
Mustadrak. Al-Thahbi har fortalt den i sin bok Talkhis og bekjent dens troverdighet. Kp 6 av
Kanz al-Ummal inneholder en god del detaljer om denne saken (3). Det samme gjelder
Muntakahbul Kanz som er gjengitt i kildehenvisningen til Imam Ahmeds Musnad, som er på
side 41 og 43 av boken. Så se på den for å finne mer detaljer. Dette tror vi er nok som
praktfulle bevis. Måtte fred være med dere!
Sh.
______________________________
1.På side 263, kp 3, av Sharh Nahjul Balaghah skrevet av Ibn Abul-Hadid, den egyptiske
utgivelsen. Når det gjelder hans bok Nakd al-Uthmaniyah er det en unik bok verdt å tiltrekke
oppmerksomheten til enhver som søker etter sannheten. Dette utsagnet er på side 257 og dens
etterfølgende sider til side 281, kp 3, av Sharh, ved enden av kommentar på konklusjonen om
’’qasia’’ talen.
2. Den fjerde siden av dette kapittelet, eller side 381 av første utgave al-Sirah al-Halabiya. Ibn
Taymiyahs ondskap er urettferdig og hans dom skyldtes hans kjente fanatisme. Denne
hadithen er gjengitt av den egyptiske sosiologen Muhammed Hasanayn Haykal, jeg henviser
til den andre utgaven side 5 av tilføyelsen om saken 2751 i avisen al-Siyasa, Dhul-Qida 12,
1350, og du vil finne den der forklart i detalj. Hvis du henviser deg til den fjerde utgaven på
side 6 av tilføelsen til saken 2785 av samme avis, vil du finne forfatteren gjengi denne
hadithen fra Muslims Sahih, Ahmeds Musnad, Abdullah ibn Ahmeds Ziyadat al-Musnad, Ibn
Hajar al-Haithamis Jamiul Faraid, Ibn Qutaybahs Uyun al-Akhbar, Ahmed ibn Abd Rabbihs
al-Ikd al-Farid, Amr ibn Bahr al-Jahiz i hans avhandling om etterkommerne til Hashim og
Imam Abu Ishak al-Thalabis Tafsir. Denne hadithen er også gjengitt av den britiske
forfatteren Georges i hans kjente bok A Treatise on Islam, oversatt til arabisk av en ateist fra
protestanistisk nedstamming som kaller seg selv Hashim al-Arabi. Du kan også finne denne
hadithen på side 79 av den arabiske versjonen, den sjette utgaven. Fordi denne hadithen er
veldig populær, har noen ikke-arabiske talende forfattere gjengitt den i sine bøker, spesielt på
fransk, engelsk og tysk. I hans bok Heroes and Hero Worship gjengir Thomas Carlyle den
kort.
3. Hadith 6008 på side 392, og du vil finne den gjengitt av Ibn Jarir. Hadith 1045 på side 396
er gjengitt av Ahmeds Musnad og den er også gjengitt av al-Dia al-Makisis al-Mukhtara og
gjengitt av al-Tahawi. Ibn Jarir har bekreftet dens troverdighet. Hadith 6056 på side 397 og du
vil finne den gjengitt av Ibn Ishak, Ibn Jarir, Ibn Abu Hatim, Ibn Mardawayh, Abu Naim, alBehiki om grenene til troen, og i Dalail, og hadith 6102 på side 401 og du vil finne den
gjengitt av Ibn Mardawyah, og hadith 6155 på side 408 og du vil finne den gjengitt av
Ahmeds Musnad og av Ibn Jarrir i al-Diya fil Mukhtara. Enhver som forsker Kanz al-Ummal
vil finne denne hadithen i forskjellige steder igjennom hele boken. Hvis du ser på side 255, kp
3, av Sharh Nahjul Balagha skrevet av Mutazili Imamen ibn Abul-Hadid, eller ved enden av
forklaringen på qasia talen vil du finne hele denne hadithen.
___________________________________________________________
Brev 21
Tvil om hadithens troverdighet
Thul-Hijjah 10, 1329
Din diskusjonspartner tviler sterkt på torverdigheten til denne hadithen. Dette skyldtes en ting,
og det er at Shaykayn (Bukhari og Muslim) ikke har nevnt den i sine Sahih bøker og heller
ikke har forfatterne til de andre sahih bøkene gjort det. Jeg tror ikke at denne hadithen er blitt
fortalt av troverdige sunni hadith-formidlere, og jeg tror ikke at du anser den troverdig. Måtte
fred være med deg!
S.
_____________________________________________________
Brev 22
I.
II.
III.
Beviset på hadithens troverdighet
Hvorfor nevnte ikke Shaykayn denne hadithen
Enhver som kjenner disse shaykayn vet hvorfor
Thul-Hijjah 1329
i.
Hadde jeg ikke vært klar over hadithens troverdighet utfra sunni kilder, vil jeg ikke
ha nevnt den for deg. Ibn Jarir og Imam Abu Jaffar al-Isakfi har ansett den
troverdig (1). Flere andre kritikere har også ansett den for å være troverdig. Nok
som bevis på dens troverdighet er at den er fortalt av pålitelige hadith-formidlere
som forfatterne til Sihah bøkene stoler på. På side 11, kp 1 av Ahmeds musnad kan
du finne denne hadithen fortalt av Aswad ibn Amir (2), som fortalte den på vegne
av Sharik (3), som fortalte den på vegne av al-Amash (4), som fortalte den på
vegne av Minhal (5), som fortalte den på vegne av Abbad ibn Abdullah al-Asadi
(6), som fortalte den på vegne av Ali (fvmh) kronlogisk. Enhver av disse mennene
i denne fortellerrekken er ansett troverdige, og de er alle pålitelige hadithformildere ifølge vitnesbyrdet til forfatterne av Sahih bøkene uten tvil. AlQaysarani har nevnt dem i sin bok al-Jami Bayna Rijal al-Sahihain. Det er ingen
ii.
iii.
tvil om at denne hadithen er troverdig, og formidlerne forteller den med
forskjellige fortellerrekker som støtter hverandre.
Grunnen til at begge Shaykene (Bukhari og Muslim), og deres likesinnede, ikke
har fortalt denne hadithen skyldtes at den ikke er i samsvar med deres personlige
syn om kalifat-saken. Dette er grunnen til at de har benektet en stor del av
troverdige hadither av frykt for sjia som kan bruke dem for å støtte sin tro. Derfor
skjulte de sannheten med vilje. Det er mange Sunni Shayker, måtte Allah tilgi
dem, som har gått samme vei, og de har brukt en skjulemetode som det er kjent i
boken Fath al-Barari skrevet av al-Hafiz ibn Hajar. Al-Bukhari har nevnt et
spesielt kapittel om dette temaet ved slutten av kapittelet ’’Al-ilm,’’ i del 1, side
25, av sin bok Sahih, med tittelen ’’Et kapittel om de som kjente kunnskapen til
noen mennesker fremfor noen andre.’’
Enhver som kjenner al-Bukhari, hans holdning om lederen til de troende (fvmh) og
Ahlulbayt vil vite at Bukharis penn ikke kunne fortelle hadither om dem og hans
blekk tørket før han beregnet deres gode egenskaper. En vil ikke se bort ifra å se
ham benekte denne spesielle hadithen og lignende. Vi søker tilflukt hos Allah.
Måtte fred være med deg.
Sh.
____________________________________________________
1.Hadith 6045 av hadithen nevnt i Kanz al-Ummal, side 396, del 6, hvor du vil finne en
kildehenvisning som viser til en bekreftelse av troverdigheten til hadithen av Ibn Jarir. Hvis
du ser på Muntakhab al-Kanz, begynnelsen av kildehenvisningen på side 44, kp 4, av Ahmeds
Musnad, vil du finne kildehenvisning til Ibn Jarirs godtagelse av denne hadithen. Når det
gjelder Abu Jaffar al-Iskafi, har han dømt den for å være troverdig i sin bok Nakd alUthmaniyah. Se også i denne forbindelse på side 263, kp 3 av Sharh Nahjul Balaghah skrevet
av Ibn Abul-Hadid, den egyptiske utgaven.
2. Både al-Bukhari og Muslim har stolt på ham i sine Sahih bøker. De har begge lært hadith
fra Shubah og Bukhari lærte hadith fra Abdul-Aziz ibn Abu Salamah, mens Muslim har lært
hadith fra Zubayr ibn Muawiyah og Hammad ibn Salamah. Hans hadith er fortalt i Bukhari
gjengitt av Muhammed ibn Hatim ibn Bazi. I Muslims Sahih er han gjengitt av Harun ibn
Abdullah den kritiske, og han er gjengitt av Shaybah og Zubayr.
3. Muslim har stolt på hans troverdighet i sin Sahih bok, som vi forklarte da vi diskuterte om
ham i Brev nr. 16.
4. Både Bukhari og Muslim stolte på hans troverdighet i sine Sahih bøker, som vi har fortalt
da vi diskuterte om ham i brev nr. 16.
5. Al-Bukhari har ansett ham troverdig, som vi forklarte da vi nevnte ham i brev nr. 16.
6. Hans fulle navn er Abbad ibn Abdullah ibn al-Zubayr ibn Al-Awwam al-Qarashi al-Asadi.
Al-Bukhari og Muslim stoler på hans troverdighet i sine Sahih bøker. Han har lært hadith fra
Asma og Aisha datteren til Abu Bakr. Han er gjengitt i begge Sahih bøkene av Ibn Abu
Malka, Muhammed ibn Jaffar ibn Al-Zubayr og Hisham ibn Omar.
Brev 23
I.
II.
III.
IV.
Overbevist om hadithens troverdighet
Hvis hadithen ikke er gjenfortalt gjentatte ganger kan det ikke regnes som et
argument for å akseptere troen på lederskapet av Ahlulbayt
Denne hadithen henviser til et begrenset kalifat
Hadithen er blitt erstattet med en annen
Thul-Hijjah 14, 1329
i.
ii.
iii.
iv.
Jeg har lest denne hadithen på side 111 av første kapittel av Ahmads Musnad og er
forsikret om troverdigheten til dens fortellerrekke og funnet den veldig pålitelig.
Så undersøkte jeg hadithens fortellermåte, og jeg fant den ene fortellermåten støtte
den andre. Derfor tror jeg på den.
Men dere baserer dere ikke på en troverdig hadith som ikke handler om
etterfølgerskapen etter Profeten i vid form (mutawatir), for etterfølgerskapen,
ifølge deres sjia filosofi, er en av grenene til religionen, og denne hadithen kan
ikke bli ansett for å være ’’mutawatir’’ (gjenfortalt flere ganger) og derfor kan vi
ikke holde oss til den.
Det kan bli sagt at Ali er etterfølgeren til Profeten bare i forbindelse med ledelsen
av hans familie etter ham, dette er begrenset lederskap, så hvor er bekreftelsen på
det generelle lederskapet for ham?
Denne hadithen kan ha blitt erstattet, fordi profeten så bort ifra den. På grunn av
dette fant følgesvennene ingen grunn til å ikke sverge troskap for de tre rettferdige
kalifene, måtte Allah være tilfreds med dem.
S.
_______________________________________________________
Brev 24
I.
II.
III.
Hvorfor stole på denne hadithen?
Begrenset lederskap eller etterfølgerskap er enstemmig forkastelig
Opphevelse er umulig
Thul-Hijjah 15, 1329
1. Sunniene kan basere seg på enhver riktig hadith for å bekrefte deres begrep om
etterfølgerskap eller lederskap, uansett om hadithen er mutawatir eller ikke. Vi baserer
oss på troverdigheten til denne hadithen i vårt argument mot dere, fordi dere selv
vitner om dens troverdighet, og dermed er dere forpliktet til å anse den for å være
bindende overfor dere. Vårt eget bevis om etterfølgerskap er avhengig av tawatur i
våre kilder, som det er klart for alle.
2. Påstanden om at Ali er etterfølgeren til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) bare i forbindelse med ledelsen av hans familie er
forkastet, og det skyldtes at enhver som tror at Ali er etterfølgeren til Allahs sendebud
i forbindelse med å lede hans familie tror også at han er hans etterfølger blant det
offentlige, og enhver som benekter hans etterfølgerskap over det offentlige, benekter
hans lederskap blant hans familie. Det er ingen måte for å skille dem fra hverandre.
Hvorfor bringe fram en filosofi som motsetter seg det muslimene er enige om i
fellesskap?
3. Jeg kan ikke overse ditt utsagn om at denne hadithen er erstattet, som motsetter seg
både fornuft og Shariah, for å erstatte et utsagn må det bli gjort slik at det blir klart for
alle. Den eneste unnskyldningen for erstatning eller opphevelse av denne hadithen
som fremkommer her er påstanden om at Profeten antageligvis skal ha holdt den
tilbake fra det offentlige. Hadithen i seg selv beviser at han, fred og velsignelse av
Allah være over ham og hans familie, ikke holdt den tilbake fra det offentlige. Nei,
helt motsatt, hadithene om dette er blitt fortalt gjentatte ganger og de er støttet av
hverandre. Hvis vi antar at det er ingen hadith med samme tema etter denne, så
hvordan kan det bli bevist at Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) hadde forandret sin bestemmelse og holdt den tilbake? ’’De følger
ingenting annet enn formodninger og det deres sjeler ønsker, selv om ledelsen har
kommet til dem fra deres Herre.’’ Koranen: 53:23. Måtte fred være med deg!
Sh.
__________________________________________________
Brev 25
i.
ii.
Hans tro på denne hadithen
Spørsmål om flere hadither
Thul-Hijjah 16, 1329
1. Jeg tror på den Ene som har fjernet igjennom deg mørket til uvitenhet, klartgjort det
som er uklart, og gjort deg et av Hans tegn og et bevis på Hans tilstedeværelse.
2. Måtte Allah velsigne din far, vis meg flere slike hadither.
Måtte fred være med deg!
S.
__________________________________________________
Brev 26
I.
II.
Klare hadither som nevner ti av Alis spesielle utmerkelser
Hvorfor basere seg på dem?
Thul-Hijjah 17, 1329
i.
Nok for deg i tillegg til hadithen om husfolket, er det Imam Ahmed har nevnt i kp
1 av sin bok Al-Musnad, og al-Nisai i Khasais, som begge innrømmer dens
troverdighet, og det som andre forfattere av Sunan har akseptert i felles enighet.
De alle siterer Omar ibn Maymun som sier: ’’Jeg satt engang i følgeskap med Ibn
Abbas da ni menn kom til ham og sa: ’’Ibn Abbas! Enten kommer du for å
diskutere med oss, eller vi forteller disse menneskene at du fortrekker heller en
personlig samtale.’’ Han hadde ikke tapt sitt syn ennå. Han sa: ’’Jeg diskuterer
med dere.’’ Så de begynte å snakke, men jeg var ikke sikker på det de snakket om.
Så sto han opp og sa sint: ’’Dere diskuterer om en mann som har ti utmerkelser
som ingen andre har. Dere diskuterer om en mann som Profeten sa om: ’’Jeg skal
sende en mann som Allah aldri vil ydmyke, en som elsker Alah og Hans sendebud
og som er elsket av begge,’’ så enhver av dem tenkt å være ham som tegn på
heder. Senere spurte Profeten om Ali. Da den sistenevnte kom til ham, med sår på
øyet, blåste han i hans øyner, ristet banneret tre ganger og ga det til ham. Ali kom
tilbake seirende med Safiya bint Huyay (al-Akthab) blant hans krigsfanger.’’ Ibn
Abbas fortsatte og sa: ’’Så sendte Allahs sendebud noen med surah al-Tawbah,
men måtte sende Ali etter ham for å ta over dette ansvaret, og han sa: ’’Ingen kan
ta seg av dette, unntatt en mann som er av meg, og jeg er av ham.’’ Ibn Abbas sa:
’’Da Ali satt ved siden av Allahs sendebud, spurte den sistenevnte sine fettere:
’’Hvem av dere ønsker å være min wali i denne verden og i det neste livet?’’ De
svarte ikke noe, unntatt Ali, som sa: ’’Jeg vil være din wali i dette livet og i det
neste,’’ hvorpå Allahs sendebud svarte: ’’Du er min wali i dette livet og i det
neste.’’ Ibn Abbas fortsatte og sa at Ali var den første personen som godtok Islam
etter Khadija, og at Allahs sendebud tok hans egen kappe og satt den over Ali,
Fatima, Hassan og Hussein, så resiterte verset: ’’Allah vil bare fjerne bort urenhet
fra dere, dere Ahlulbayt, og å rense dere helt.’’ (Koranen: 33:33). Han sa også:
’’Ali solgte bort sin egen sjel. Han tok på seg profetens kappe og sov i hans leie
mens vantroene ønsket å drepe ham,’’ og Ibn Abbas la til: ’’Allahs sendebud gikk
på Tabuk-dagen fulgt av mange mennesker. Ali spurte ham: ’’Kan jeg være med
dere?’’ Allahs sendebud nektet. Ali gråt. Så spurte profeten ham: ’’Er du ikke
fornøyd med å være i samme posisjon i forholdet til meg som Aron var i forholdet
til Moses, med unntak av at det ikke kommer noen profeter etter meg? Det er ikke
passende for meg å forlate dette stedet uten å ha utnevnt deg som min etterfølger.’’
Allahs sendebud sa til ham også: ’’Du er wali til enhver troende mann og kvinne.’’
Ibn Abbas sa: ’’Allahs sendebud lukket alle dører som leder til hans moske, unntatt Alis dør
som han pleide å bruke for å komme i moskeen på sin vei ut, da han var i Janaba-tilstand.
Allahs sendebud sa: ’’Enhver som aksepterer meg som wali, må akseptere Ali som wali.’’ AlHakim har gjengitt kildene som han har sitert denne hadithen fra, med følgende kommentar:
’’Dette er en troverdig hadith, men allikevel har ikke Shaykyene gjengitt den på samme måte
som her.’’ Al-Thahabi har gjengitt den i sin Talkhis og beskrevet den som en troverdig hadith.
3. Klare og ugjendrivelige bevis belyser at Ali var profetens etterfølger. Har du ikke
notert deg hvordan Profeten ga ham navnet Wali i denne verden og i det neste, og
dermed favoriserte ham fremfor alle sine slektninger, og hvordan han ansett hans
status i forholdet til seg selv lik statusen til Aron i forholdet til Moses, uten unntak,
bortsett fra profetskapen, og dette unntaket beviser at han er etterfølgeren til profeten i
alt, bortsett fra profetskapen?
Du har kanskje fått med deg Arons forhold til Moses, han var hans vizier, hans bror, hans
deltager i hans budskap, hans assistent og påleggelsen fra Moses om å vise lydighet for Aron
er nevnt i Koranen (20:29-32). ’’Og la min bror Aron, blant min slekt, være min vizier, for å
støtte meg og knytt ham opp til mitt oppdrag,’’ og Moses sa også: ’’Vær min representant
blant mitt folk folk, stift fred blant dem og ikke følg veien til urostifterne. (Koranen: 7:142).
Allah besvarte bønnen til Moses: ’’Moses! Du får det du har ønsket (Koranen: 20:36).’’ Ifølge
denne hadithen er Ali profetens assisent blant hans folk, hans vizier blant hans slekt, hans
partner i alle oppdrag – unntatt profetskapen, den beste blant hans folk og den som er mer
verdt til å lede dem både når profeten lever og etter hans død. De måtte vise ham lydighet
under profetens levetid som Profetens vizier som Arons folk måtte adlyde Aron i løpet av
levetiden til Moses.
Enhver som er kjent med hadithen om status vil ta i betraktning dens dype mening uten å
kaste noe tvil om dens innhold. Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) har gjort ting klart for oss da han sa: ’’Det er ikke passende for meg å forlate
dette stedet før jeg utpeker deg som min etterfølger.’’ Det er et klart utsagn om hans
etterfølgerskap, det betyr også at Profeten ikke kunne forlate denne verden uten å nevne noen
etterfølger, og hvis han forlot verden uten å utpeke noen etterfølger, har han gjort det motsatte
av det han måtte gjøre. Dette skyldtes at han er blitt befalt av Den Allmektige om å utnevne
ham som sin egen etterfølger ifølge dette verset: ’’Sendebud! Forkynn det som er blitt
åpenbart til deg fra din Herre, og hvis du ikke gjør det, har du ikke forkynt Hans budskap i det
hele tatt (Koranen: 5:67).’’ Enhver som tenker over setningen ’’så vil du ikke ha forkynt Hans
budskap i det hele tatt,’’ og så tenker over utsagnet til Profeten: ’’Det er ikke passende for
meg å forlate dette stedet før jeg utnevner deg som min etterfølger,’’ vil finne dem begge rette
seg mot samme mål, som det er ganske klart. Vi skal ikke glemme profetens hadith med
følgende ord: ’’Du er Wailen over enhver troende etter meg.’’ Dette er en klar hentydning om
at han er Profetens Wali og den som skal ta hans plass, som al-Kumait, måtte Allah benåde
ham, har nevnt da han sa: ’’En stor etterfølger, fontenen til gudfryktighet, den beste
oppdrageren!’’
Måtte fred være med deg
Sh.
____________________________________________________
Brev 27
Tviler på hadithen om statusen
Hadithen om status er troverdig og kjent, men al-Amidi, som bekreftet og forsikret hadithenes
troverdighet, og som er ansett for å være mesteren i usul-kunnskap, har tvilte på dens kilder
og mistenkte dens fortellerrekke. Din diskusjonspartner kan overholde Al-Amids syn, så
hvordan kan du bevise at han tar feil?
Måtte fred være med deg
S.
_________________________________________________________
Brev 28
I.
II.
III.
IV.
Hadithen om status står på solid grunn
Bindende bevis
Hadithens sunni fortellerrekke
Hvorfor al-Amidi mistenker hadithen
Thul-hijjah 19, 1329
i.
ii.
Al-Amidi har gjort ikke gjort noen urett andre enn seg selv ved å tvile om
troverdigheten til denne hadithen som står på solid grunn og ikke kan tilbakevises.
Ingen andre har tvilt på dens troverdighet, ingen har ment at den ikke står på solid
grunn. Til og med al-Thahabi, som er en fordomsfulle forteller, har innrømmet
dens torverdighet i sin bok Talkhis al-Mustadrak (1). Ibn Hajar al-Haitham, tiltross
for sine tvilende syn i hans bok al-Sawaik al-Muhrika, har gjengitt denne hadithen
i kapittelet om al-Shubahat, og gjengitt utsagnene til de fremstående hadithfortellere som bekjenner dens troverdighet, så jeg henviser til hans bok for mer
informasjon angående denne saken. Hadde denne hadithen ikke vært korrekt, vil
ikke al-Bukhari ha nevnt den i sin bok, tiltross for hans skepsis til utmerkelsen av
Ali og Ahlulbayt (fvmd).
Muawiyah var lederen til den undertrykkende gjengen. Han var i fiendskap med lederen til de
troende (fred være med ham), bekjempet ham, forbannet ham fra muslimenes talestol og
beordret folk om å gjøre det samme. Tiltross for hans fiendtlige innstiling tvilte han aldri på
hadithen om status. Heller ikke har Sad ibn Abu Wakas overdrevet da han, fiølge Muslim, ble
spurt av Muawyiah om hvorfor han ikke tar avstand fra ’’Abu Turab,’’ og han svarte ham
med å si (2): ’’Jeg kom i hu tre hadither fra Allahs sendebud som jeg personlige hørte. På
grunn av disse hadithene vil jeg ikke forbanne ham. Hadde jeg hadde bare hatt en av hans
spesielle utmerkelser vil det ha vært mer dyrebart for meg enn rødheten til kamelene. Jeg har
hørt Allahs sendebud, som ble fulgt av en folkemengde, som var i noen av hans telt, si til Ali:
’’Er du ikke fornøyd med å være i samme status i forholdet til meg som Aron var i forholdet
til Moses, med unntak av at det ikke kommer noen profeter etter meg?’’ (3) Muawyiah ble
forundret, og han kunne ikke komme med et ord eller tvinge Sad.
I tillegg til alt dette har Muawyiah selv fortalt den samme hadithen. Ibn Hajar sa i sin bok alSawik al-Muhrika (4): ’’Ahmed har sagt at en mann engang stilte Muwayiah et spørsmål og
han svarte: ’’Gå og still ditt spørsmål til Ali, for han er mer kunnskapsrik.’’ Mannen sa: ’’Ditt
eget svar om denne saken er mer kjær for meg enn svaret til Ali.’’ Muawiyah ble sint og sa:
’’For et ondt utsagn du har ytret! Du hater en mann som Allahs sendebud pleide å fylle med
kunnskap? Han fortalte ham at hans status i forholdet til ham var lik statusen til Aron i
forholdet til Moses, med unntak av det ikke kommer noen profet etter ham? Hver gang Omar
ble forvirret om en sak oppsøkte han Alis råd osv.’’ (5) Kort sagt er denne hadithen om status
ansett for å være troverdig av alle muslimer i fellesskap, uansett sekt eller andre
tilknnytninger.
iii.
Forfatterne til både al-Jami Baynal Sihah al-Sitta og al-Jami Bayna Rijal alSahihain har sitert denne hadithen, og den er nevnt i Bukharis kapittel om slaget
Tabuk i hans bok Sahih, i Muslims kapittel om Alis utmerkelse i boken Sahih
Muslim, i et kapittel om utmerkelsene til Profetens følgesvenner i Ibn Majahs
sunan, og i et kapittel om Alis utmerkelser i Hakims Mustadrak. Imam Ahmed ibn
Hanbal har gjengitt den i sin bok Musnad fra flere forskjellige fortellerrekker. Ibn
Abbas, Asma bint Amis, Abu Sad al-Khudri, Muawyiah ibn Abu Sufayn (6) og
mange andre følgesvenner har alle fortalt den som den står skrevet i Musnad
bøker. Al-Tabrani har gjengitt den fortalt av Asma bint Amis, Um Salamah, Habis
ibn Janadah, Ibn Omar, Ali ibn Abu Talib (fvmh) (7) og mange andre. Al-Bazzaz
har gjengitt den i sin bok Musnad (8), og likeledes har al-Tirmidhi gjort i sin bok
Sahih (9), der er hadithen fortalt av Abu Said al-Khudri. I Al-Istaiab, i et kapittel
om Ali, gjengir forfatteren Ibn Abdul Birr som forteller den, og så kommer med
følgende kommentar: ’’Dette er en av de mest troverdige hadithene fortalt av
profeten gjengitt av Said ibn Abu Wakas.’’ Sads kilder er tallrike og er
oppsummert av Ibn Abu Khaythamah og andre. Ibn Abbas, Abu Said al-Khudri,
Um Salamah, Asma bint Amis, Jabir ibn Abdullah og en rekke andre hadithformidlere har alle fortalt den.’’ Enhver som forsker om slaget Tabuk og henviser
iv.
seg til hadith-bøker og biografier vil komme bort i denne hadithen. De som har
skrevet biografier om Ali, blant forfatterne både i gamle dager og i moderne tid,
uansett deres tilhørigheter og deres sekter, har alle gjengitt denne hadithen. Den er
også gjengitt av de som skriver om utmerkelsene til Ahlulbayt og imamene blant
følgesvennene til Profeten, slik som Ahmad ibn Hanbal og andre både før og etter
hans tid. Det er en hadith som er ansett for å være troverdig av alle tidligere
muslimske generasjoner.
Det er ikke noe nytt at al-Amidi kaster tvil om denne hadithen i sin Musnad, fordi
mannen kjenner ingenting om hadith-vitenskap, og hans kunnskap om musnader
og fortellerrekken er lik kunnskapen til analfabetene som ikke forstod meningen
med hadith. Hans egen kunnskap i usul-vitenskap er grunnen til at han har falt i
dette problemet. Ifølge påleggelsene til usul (røttene til religionen), måtte han tro
på denne hadithen og anse den riktig, og for å befri seg fra dette ansvaret, valgte
han å kaste tvil over dens fortellerrekken, og trodde at dette var mulig. Dette er
bare et uttrykk for hans uoppnåelige ønske. Måtte fred være med deg!
Sh.
____________________________________________________________
1.Brev nummer 26 inneholder hans innrømmelse av dens troverdighet.
2.Dette kommer frem i hans del om Alis utmerkelse ved begynnelsen av side 324, kp 2, av sin
Sahih bok.
3.Al-Hakim gjengir den også ved begynnelsen av side 109, kp 3, av sin bok al-Mustadrak og
bekjenner dens troverdighet ifølge Muslims kriterier.
4. Dette kommer frem i den femte maksad i al-Makasid da forfatteren diskuterte om verset 14
i del 11, side 107, av sin bok al-Sawaik al-Muhrika.
5. Han mener at andre har gjengitt den, og at noen la til noe i tillegg. ’’Stå opp, måtte Allah
aldri la dere stå opp,’’ og hans navn er fjernet fra diwan, osv. se på side 107 av boken alSawik al-Muhrika. Dette beviser at en gruppe av senere hadith-formidlere i tillegg til Ahmad
har gjengitt hadithen om status fortalt av Muwayiah.
6. Som vi nevnte i begynnelsen av dette brevet, gjenga vi den femte maksad av Makasid
angående verset 14 av versene diskutert i kapittel 11, Al-Sawik al-Muhrika, side 107.
7. Ibn Hajar beskriver dette i første hadith av de førti som han diskuterer i den andre delen av
kapittel 9, side 72, av sin al-Sawaik al-Muhrika. Al-Sayuti har fortalt den følgende hadithen
da han diskuterte om Ali (fvmh) i et kapittel som handler om de rettferdige kalifene. AlTabrani har gjengitt denne hadithen fortalt av disse menne og lagt til Asma bint Qyas.
8. Al-Syuti nevner den, mens han diskuterer om Ali i kapittelet om kalifene, side 65.
9. Se på hadith 2504 i Kanz al-Ummal, side 152, kp 6.
___________________________________________________________
Brev 29
i.
ii.
iii.
Tror på våre argumenter om Hadithens Sanad
Reiser tvil om at denne hadithen gir Ali generelt lederskap
Reiser tvil om at den er bindende å tro på
Thul-Hijjah 20, 1329
1. Alt det du har nevnt angående troverdigheten til hadithen om status er det ingen tvil
om. Al-Amidi har snakket om den på en måte som viser at han er på lang avstand fra
hadith-vitenskap og fortellerrekker. Jeg har plaget deg med å nevne hans syn for å
klargjøre det som allerede er klart. Dette er min feil som jeg ber om din tvilgivelse for,
for du er den som er verdt til å tilgi.
2. Jeg vet at det er andre enn al-Amidi blant dine motstandere som påstår at det er ingen
bevis om at hadithen om status gjelder generelt lederskap, og at det er om begrenset
lederskap. De støtter sitt syn med hadithens egen tekst, og mener at Profetens utsagn
er nevnt i en sammenheng og i en tid, da han forlot Ali i Medina under slaget ved
Tabuk. Imamen spurte ham: ’’Hvorfor forlater du meg med kvinner og barn? Hans
svar var: ’’Er du ikke fornøyd med å være i samme status i forholdet til meg som Aron
var i forholdet til moses, med unntak av at det ikke kommer noen profet etter
meg?’’som om han ønsket å forklare at hans posisjon i forholdet til ham er lik
posisjonen til Aron i forholdet til Moses, for Moses forlot ham blant sitt folk for å
representere ham da han dro til Tur fjellet (Sinai-fjellet). Profetens utsagn vil da bety
følgende: ’’Du er for meg, i løpet av dette slaget ved Tabuk, lik Aron i forholdet til
Moses som måtte dra for å ha samtale med sin Herre.’’
3. Dine motstandere kan mene at denne hadithen ikke er et bindende bevis, for den
gjelder generelt lederskap i en begrenset tid og ikke alltid.
S.
___________________________________________________
Brev 30
I.
II.
III.
Araberne ansett den for å gjelde generelt i alle tider
Motbevise påstanden om begrenset lederskap
Motbevise påstanden om at hadithen ikke er bindende
Thul-Hijjah 22, 1329
1. Vi må se på deres argument i forholdet til gramatikkreglene til det arabiske språket
som araberne bruker. Du er arabernes autoritet hvis syn er uslåelige og uomtvistelige.
Ser du din nasjon tvile på at denne hadithen om status gjelder generelt lederskap? Jeg
tror ikke det. Du er hevet over å gjøre dette. Personer av din høtystående grad kan ikke
tvile på denne betydningen om generelt lederskap. Hvis du for eksempel sa: ’’Jeg har
gitt deg min jurdiske makt,’’ vil din makt være begrenset for mindre saker enn andre?
Eller vil du ditt utsagn være gjeldende i alle tilfeller? Priset være Allah! Du ser ikke
noe annet enn generelt lederskap, og meningen med dette gjelder under alle
omstendigheter! Hvis muslimenes hersker sa til en av sine undersåtter: ’’Jeg har utpekt
deg som min representant over folket,’’ eller ’’jeg gir deg min status, eller posisjon
over dem, eller gir deg min egen rikdom,’’ vil det da bety noe annet enn generelt
lederskap? Eller vil hvis taleren ønsker å velge noen saker fremfor andre? Hvis han sa
til en av sine minsitere: ’’Du kan nyte den samme posisjon som min under min levetid,
som posisjonen Omar utnøt under levetiden til Abu Bakr, med unntak av at du ikke er
min partner.’’ Vil dette lederskapet da gjelde under noen omstendigheter og ikke
under alle omstendigheter? Jeg sverger ved Allah at jeg ikke ser deg akseptere det som
noe annet enn generelt lederskap, og jeg tror heller ikke at du sier noe annet enn at
lederskapet gjelder generelt, som Allahs sendebud nevner i følgende setning: ’’Du er
for meg det samme som Aron var for Moses.’’ Ifølge språkreglene vil det bety
generelt lederskap som gjelder i alle tider, spesielt kommer dette tydelig fram når
profeten nevner unntaket. Det vil si at Ali tar over hele posisjonen til Profeten, unntatt
profetskapen. Det er klart for enhver. Du er omgitt av arabere, og du kan spørre om
dette hvis du er i tvil.
2. Når det gjelder diskusjonspartnerens utsagn om at denne hadithen er begrenset, denne
påstanden er forkastet av to grunner:
For det første denne hadithen generaliserer, som du vet. Antagelsen ’’Hvis vi antar at den er
med spesifikk betydning’’ utelukker ikke vi hadithen fra å ha en generell betydning, fordi
enhver som kommer med en antagelse ikke kan bekrefte sin påstand med bare en mulighet.
Hvis en person er uren, og han rører Surat al-Kursi (verset om tronen) for eksempel, og du
forteller ham: ’’Ingen som er uren får røre Koranen,’’ vil ditt utsagn bare gjelde om Surat alKursi eller vil den gjelde generelt? Jeg kan ikke forestille meg at noen vil forstå at den er
begrenset bare til Surat al-Kursi alene. Hvis en lege ser sin paseint spise dadler og forbyr ham
å spise noe søt, vil forbudet bare gjelde dadler, eller vil det gjelde alt som er søtt? Jeg anser
ikke den som påstår at hadithen er om begrenset ledersakp for å være en av de som kan
språkreglene, han er på lang avstand fra gramatikken, langt ifra samfunnet, han er en
fremmede i vår verden. Slik er også den som påstår at hadithen om status bare gjelder under
slaget Tabuk. Det er ingen forskjell mellom disse to tilfellene.
For det andre er denne hadithen ikke blitt fortalt av Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) da han forlot ham som sin representant i Medina under slaget
Tabuk, ellers vil diskusjonpartneren ha rett i sin påstand. Våre sahih bøker har fortalt den
gjentatte ganger igjennom imamene blant profetens rensede familie (måtte Allahs velsignesle
være over dem) som beviser at denne haditehn er gjengitt i andre anledninger som forskeren
kan henvende seg til. Sunni sunan vitner om dette, som forskerne vet. Vi mener at ordene til
denne hadithen bekrefter at påstanden om at den bare ble sagt under Tabuk-slaget er gal, som
det allerede er klart.
3. Deres påstand om at den spesielle generaliseringen ikke kan bli bindende over resten
er klart gal og alvorlig feil. Ingen vil si det, unntatt lik en som ser på ting som den som
rir et blindt dyr i den mørke natten. Vi søker tilflukt hos Allah mot uvitenhet, og vi
takker Ham for vår gode helse. Å spesifisere det generelle spesielt, gjør ikke det
generelle ugyldig helt, hvis spesifiseringen ikke var generell. Dette gjelder i denne
hadithen og i denne sammenhengen. Hvis en mester ber sin tjener om følgende: ’’Vær
sjenerøs mot enhver som besøker meg, unntatt Zayd.’’ Hvis tjeneren bare viste Zayd
sjenerøsitet, vil han ikke bare ha vært ulydig overfor sin mester og begått det som er
galt, men han vil også fortjene å bli straffet for sin handling, fiølge dommen til alle
vise mennesker. Ingen vis mann hører på hans unnskyldning hvis han kommer med
noen. Hans unnskyldning vil være verre enn hans feil. Dette skyldtes at uttalelsen til
mesteren om det generelle ble spesifisert som tilfellet er med de andre, som det er klart
og tydelig.
Du vet at muslimene alltid har brukt som bevis den spesifikke generaliseringen uten unntak.
Forfedrene blant følgesvennene og Tabi’in, så vel som de som fulgte de sistenevnte osv,
spesielt imamene blant familien til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) og alle andre imamer blant muslimene, gjør det samme. Dette er en sak som ikke kan
reises tvil om. Nok som bevis for deg er det de fire imamene og andre Mujtahidin har sagt i
deres bøker om å være bevisst angående grenene til det lovgivendesystemet som bevis for
forklaringer. Kunnskapen hadde forsvunnet ved å handle etter allmenn aksepterte fakta. Det
er ingenting generelt som ikke er blitt spesifisert. Hvis disse generaliseringene er fjernet bort,
vil døren til kunnskap bli rystet. Vi søker tilflukt hos Allah. Måtte fred være med deg!
Sh.
____________________________________________
Brev 31
Ber om kildene til denne hadithen
Thul-Hijjah 22, 1329
Du har ikke gitt meg noe bevis som bekrefter at denne hadithen er blitt gjengitt i andre
anledninger enn Tabuk. Jeg er veldig ivrig etter å bli kjent med slike kilder som bekrefter
dette. Så henvis meg til dem. Måtte fred være med deg!
S.
______________________________________________________
Brev 32
I.
II.
III.
IV.
V.
VI.
VII.
Blant hadithens kilder: Profetens besøk til Um Salim
Hamzas datter
Profeten lente seg på Ali
Den første brorskapen
Den andre brorskapen
Lukkingen av dører
Profeten sammenligner Ali og Aron med to stjerner
Thul-Hijjah 24, 1329
i.
ii.
iii.
iv.
En av dens kilder er samtalen til Profeten (måtte Allahs velsignelse vvære over
ham og hans familie) med Um Salim (1), en kvinne av stor posisjon, en kvinne
med visdom som nøt en spesiell status hos Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), for hun var blant de første til å
akseptere Islam, på grunn av hennes ærlighet, bidrag og ofringer for Islam.
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) pleide å besøke
henne og snakke med henne i hennes eget hus. En dag sa han til henne: ’’Um
Salim (moren til Salim)! Alis kjøtt er av mitt kjøtt, og hans blod er av mitt eget
blod. Han er for meg det samme som Aron var for Moses.’’ (2) Det er klart at
denne hadithen bare er et utdrag av hans lange hadither med hensikt å avsløre
sannheten og gi råd for Allahs sak for å beslye statusen til profetens etterfølger,
den som skal ta over ansvaret etter ham. Denne hadithen kan ikke begrenses til
slaget ved Tabuk.
En lignende hadith ble fortalt i forbindelse med saken som angikk Hamzahs datter
hvor Ali, Jaffar og Zayd var uenige. Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) sa: ’’Ali! Du er i samme status i forholdet til meg
som Aron var i forholdet til Moses osv.’’
En anne hendelse forekom da Abu Bakr, Omar og Abu Ubaydah ibn al-Jarrah var i
følgeskap med Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie)
som lente seg på Ali. Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) klappet Ali på skuldrene og sa: ’’Ali! Du er den som har sterkest tro blant
de troende, den første mannen som omfavnet Islam, og din status i forholdet til
meg er lik statusen til Aron i forholdet til Moses.’’ (3)
Hadithen fortalt under den første brorskapen inneholder også denne hadithen. Alle
disse utsagnene ble uttalt i Mekka før flukten, da Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) opprettholdte brorskap blant de
flyktende spesielt.
v.
I en annen anledning, i den andre brorskapen, mens de var i Medina, fem måneder
etter flukten, holdt Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) brorskap mellom de flyktende (Muhajirun) og støttespillerne (Ansar). I
begge hendelsene valgte han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) Ali som sin bror (4), og dermed foretrakk ham fremfor alle andre, og sa til
ham: ’’Du er for meg det samme som Aron var for Moes, med unntak av at det
ikke vil komme noen profet etter meg.’’ Beretningene i denne sammenhengen er
fortalt gjentatte ganger. Du kan se på hva andre har sagt om den første brorskapen,
du kan se på hadithen fortalt av Zayd ibn Abu Awfah. Imam Ahmed ibn Hanbal
har nevnt den i sin bok Manakib Ali, Ibn Asakir har nevnt den i sin Tarikh (5), alBaghwi og al-Tabrani har nevnt den i sine Mujma bøker, al-Barudi har nevnt den i
sin bok Al-Marifa, skrevet av Ibn Adi (6), og andre.
Hadithen som nevnes her er veldig lang, og den inneholder veiledning om hvordan en
opprettholder brorskap. Den ender med følgende ord: ’’Ali sa: ’’Allahs sendebud! Min sjel er
utslitt og min rygg er brukket over å se det du har gjort med dine følgesvenner, mens du har
forlatt meg alene, som om dette er et tegn på din vrede på meg, så jeg klager bare til deg og
ber deg om unnskyldning.’’ Allahs sendebud sa: ’’Jeg sverger ved den som sendte meg for å
forkynne sannheten om Ham! Jeg har ikke spart deg for noen andre enn meg selv. Du er for
meg det samme som Aron var for Moses, med unntak av at det ikke vil være noen profeter
etter meg. Du er min bror, min arvtaker og min følgesvenn.’’ Ali (fvmh) spurte ham: ’’Hva
skal jeg arve fra deg?’’ Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) svarte:
’’Alt det tidligere profeter har forlatt for de som arvet dem, boken til deres Herre og sunnah til
deres Profet. Du vil være min følgesvenn i mitt hus i paradiset sammen med min datter
Fatima. Du er min bror og min følgesvenn.’’ Så resiterte han, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie, verset:
’’Som brødre skal de sitte overfor hverandre på myke benker.’’ Koranen: 15:47.
De er brødre hvis hjerter Allah forente til å elske Ham, som ser til hverandre med kjærlige
blikk.’’
Jeg viser også til hendelsen om den andre brorskapen. Al-Tabrani har i i sin bok al-Tafsir alKabir gjengitt Ibn Abbas som fortalte en hadith om at Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) sa til Ali (fred være med ham): ’’Er du sint fordi
jeg har opprettholdt brorskap mellom Ansar og Muhajirun og har ikke valgt en bror for deg
blant dem? Er du ikke fornøyd at din status i forholdet til meg er lik statusen til Aron i
forholdet til Moses, med unntak av at det ikke kommer noen profeter etter meg?’’ (7)
vi.
Den samme hadithen ble også sagt da følgesvennenes dører som går igjennom
Profetens moske i Medina ble beordret lukket, unntatt døren til Ali. Jabir ibn
Abdullah gjengir Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, som sa: ’’Ali! Det er tillatt for deg å gjøre i denne moskeen det som
er tillatt for meg å gjøre, og du er for meg det samme som Aron var for Moses,
med unntak av at det ikke kommer noen profet etter meg.’’ Hutayfah ibn Asid alGhifari har fortalt at Profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie, ga engang tale i forbindelse med lukkingen av dørene og sa: ’’Det er noen
mennesker som har mislikt at jeg fikk dem ut av moskeen, mens jeg holdte Ali
igjen. Allah åpenbarte til Moses og hans bror om å bo hos deres folk i Egypt og
gjøre sine hjem som en qibla og forrette deres bønner der,’’ og så sa han: ’’Ali er
for meg det samme som Aron var for Moses. Han er min bror, og ingen av dere har
lov til å bo der, unntatt ham.’’
Kildene til denne hadithen er mange, og de kan ikke alle bli beregnet i et kort brev som dette,
men allikevel håper jeg at det jeg har nevnt her er nok for å ugyldiggjøre påstanden om at
status-hadithen bare er begrenset til slaget ved Tabuk. Hvordan kan denne påstanden veie noe
når vi har så mange hadith om dette emnet?
vii.
Enhver som er kjent med biografien til Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) vil finne ham beskrive Ali og Aron som to skinnende
stjerner som er arrangert på lik måte, som ikke skiller seg fra hverandre. Dette i
seg selv er en bekreftelse på at denne hadithen gjelder generelt. Dette er helt klart.
Sh.
_______________________________________________________
1.Hun er datteren til Milhan ibn Khalid al-Ansari og søsteren til Haram ibn Milhan.
Hennes far og bror ble martyr i følgeskap med Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie). Hun hadde en god del visdom. Hun fortalte noen hadither
av Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), og hun er
gjengitt av sin sønn Anas, i tillegg til Ibn Abbas, Zayd ibn Thabit, Abu Salamah ibn
Abdul-Rahman og andre. Hun er ansett for å være en av de første som aksepterte og
støttet den islamske troen, og hun forkynte Islam. Under uvitenhetens periode elsket
hun Malik ibn al-Nadar som hun fikk med sin sønn Anas ibn Malik. Ved begynnelsen
av den islamske tiden var hun av de første som aksepterte Islam, og hun ba sin
ektemann Malik om å tro på Allah og Hans sendebud, men han nektet. Så hun forlot
ham, og han ble sint og dro til Syria hvor han døde som en kafir. Hun rådet sin sønn,
som var da ti år gammel, om å tjene profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie), og Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) akspeterte hans tjeneste for å tilfredsstille henne. Mange arabere av stor
anseelse kom for å be om hennes hånd, men hun pleide alltid å si: ’’Jeg skal ikke gifte
meg til Anas vokser opp og blir moden.’’ Derfor pleide Anas å si: ’’Måtte Allah
belønne min mor, for hun tok veldig godt vare på meg.’’ På grunn av hennes
innflytelse ble Abu Talha al-Ansari en muslim. Han ba om hennes hånd, mens han
fremdeles var kafir. Hun nektet å gifte seg med ham, med mindre han aksepterte
Islam. Så godtok han hennes krav og omfavnet den nye troen. Hans ekteskapsgave for
henne var hans tro på Islam. Hun ble svanger med en sønn for ham, men da barnet ble
sykt og døde sa hun: ’’Ingen skal nevne hans død for hans far før meg.’’ Da hennes
ektemann kom hjem og spurte om sin sønn sa hun: ’’Han er veldig fornøyd nå,’’ og
mannen trodde at hun mente at hans sønn sov. Hun ga ham mat, så satt hun på seg de
beste klærne og helte parfyme over seg selv, og han gikk til sengs med henne. Neste
dag sa hun til ham: ’’Be for sjelen til din sønn.’’ Abu Talha fortalte denne historien til
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) som sa til
ham: ’’Allah har velsignet din siste natt.’’ Videre ba Profeten Allah om å gi ham det
han ønsket og enda mer. I samme natt ble hans hustru svanger med Abdullah ibn Abu
Talha som Allah viste sin velsignelse. Han er faren til Ishak ibn Abdullah ibn Abu
Talha, faqihen, og hans brødre var ti, enhver av dem var en kunnskapsrik mann. Um
Salim pleide å delta i Profetens slag. På Uhud-dagen hadde hun en dolk med seg for å
stikke enhver vantro som kom nær henne. Hun ga Islam en veldig stor tjeneste, og jeg
kjenner ikke en kvinne i tillegg til henne som Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) pleide å besøke i hennes eget hus og hun ga ham en gave.
Hun var klar over statusen til hans familie og kunnskapsrik om deres rettigheter. Måtte
Allah vise henne Sin spesielle nåde.
2.Denne hadithen, jeg mener Um Salims hadith, er nummer 2554 i Kanz al-Ummal,
fortalt på side 154, i kapittel 6 av denne boken. Den finnes også i Muntakhab al-Kanz,
se på den siste setningen av kildehenvisningen på side 31 kapittel 5 av Ahmeds
Musnad, hvor du vil finne denne beretningen gjengitt.
3.Dette er gjengitt av al-Hassan ibn Badr, al-Hakim i kapittelet om kunayh, al-Shirazi i
kapittel om kunayah, kp seks, og av Ibn al-Najjar. Det er hadith 6029 og 60322 i Kanz
al-Ummal, side 395.
4.I forbindelse med Alis biografi i boken Istiab beskriver Abd al-Birr ham på følgende
måte: ’’Profeten opprettholdte brorskap mellom de flyktende, så mellom de flyktende
og støttespillerne. Under alle omstendigheter sa han til Ali: ’’Du er min bror i denne
verden og i det neste,’’ så han opprettholdte brorskap mellom seg selv og Ali (fvmh).’’
Detaljene er i hadithbøkene og historiebøkene. For mer detaljer om den første
brorskapen, se på side 26, kp 2 av al-Sira al-Halabiya, og når det gjelder den andre
brorskapen, se på side 120, kp 2 av al-Sira al-Halabiya, du vil finne hvordan Profeten
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) favoriserte Ali (fvmh) i
begge tilfellene fremfor enhver. I Al-Sira al-Dahlaniya, detaljer om omstendighetene
omkring den første brorskapen og den andre er lignende som det som er i al-Sira alHalabiya. Forfatteren har også nevnt at den andre brorskapen fant sted fem måneder
etter flukten.
5.Dette er gjengitt av Ahmed og Ibn Asakir igjennom en gruppe av troverdige hadithformidlere som al-Muttaki al-Hindi, så se på hadith 918 av Kanz al-Ummal, ved
begynnelsen av side 40, det femte kapittelet. Det er også nevnt på side 390, kp 6, av
Ahmeds bok Manakib Ali, hadith nr. 4972.
6.Dette er gjengitt fra disse imamene igjennom en gruppe av hadith-formidlere som for
eksempel al-Muttaki al-Hindi, ved begynnelsen av side 41, kp 5, av boken Kanz alUmmal, som hadith nr. 919.
7.Dette er gjengitt av al-Muttaki al-Hindi i boken Kanz al-Ummal og al-Muntakhab, så se på
Muntakabs kildehenvisning på side 31 femte kp angående Ahmeds Musnad, og du vil finne
denne beretningen som vi har nevnt den her. Det er ikke vanskelig å forholde seg til ordene
’’Er du sint fordi jeg opprettholdte brorskap mellom støttespillerne og de flyktende?’’ og
forstå betydningen av vennskap, kjærlighet og godhet til et kjærlig forhold mellom en sønn og
en far. Hvis du undres over hvorfor Ali hadde noe tvil andre gang, for han ble forlatt, selv om
han i første gang hadde noe tvil, så fant ut at Profeten, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie, hadde beholdt ham for seg selv? Nå er spørsmålet: Hvorfor ikke se dette
i sammenheng med den første hendelsen? Svaret er at den andre hendelsen ikke kan bli
sammenlignet med den første, for den første gjaldt de flyktende spesielt, så sammenligningen
forbød ikke Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) fra å
opprettholde brorskap med Ali (fvmh), til forskjell fra den andre hendelsen hvor brorskapen
ble opprettholdt mellom de flyktende og støttespillerne. En flyktende skal være i brorskap i
andre gang med en støttespiller og motsatt. Siden profeten og wasi var begge de flyktende vil
det bety at de i andre gang ikke skulle igjen opprettholde brorskap, så Ali tenkte at hans bror
vil være en støttespiller, som tilfellet gjaldt resten. Da Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) ikke holdt brorskap mellom ham og noen andre
støttespillere, tvilte han, men Allah og Hans sendebud ønsket å favorisere ham, og det var det
som skjedde. Han og Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) ble brødre, til forskjell fra folk generelt, som opprettholdt brorskap mellom
støttespillere og de flyktende, ved denne tiden og ved dette stedet.
________________________________________________________
Brev 33
Når ble Ali og Aron beskrevet som to stjerner?
Thul-Hijjah 25, 1329
Det er ennå ikke blitt klart det du påstår om at han (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) pleide å beskrive Ali og Aron som to stjerner lik hverandre, når gjorde han
dette?
S.
______________________________________________________________
Brev 34
I.
II.
III.
Om Shabar, Shubayr og Mushbir
Brorskapen
Å lukke dørene
Thul-Hijjah 27, 1329
Undersøk biografien til Profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, og
du vil finne ham beskrive Ali og Aron som to skinnende stjerner i hjertene til himlene, øynene
i ansiktet, ingen av dem skiller seg fra den andre i sin nasjon.
i.
ii.
Har du ikke notert deg hvordan han (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) insisterte for å kalle Alis sønner det samme som Arons sønner, han
ga dem navnene Hassan, Hussain og Muhsin? Han (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) sa: ’’Jeg har gitt dem navnene til Arons sønner, Shubar,
Shubayr og Mushibr.’’ (1) Dermed har han også viste likhet mellom Ali og Aron,
og denne lignelsen mellom Aron og Ali gjelder generelt.
Av den samme grunn har han valgt Ali som sin bror og favoriserte ham fremfor
alle andre for å komme med den generelle likheten mellom de to Aronene, Ali og
Aron. Derfor vil det ikke lenger være igjen noe forskjell. Allahs sendebud hadde
opprettholdt brorskap mellom sine følgesvenner to ganger. Først lot han Abu Bakr
være broren til Umar, Uthamn være broren til Abdul-Rahman ibn Awf. I andre
brorskapshendelse ble Abu Bakr broren til Harijah ibn Zayd og Omar ble broren til
Atban ibn Malik. Men i begge tilfellene ble Ali broren til Allahs sendebud, måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie, som vi vet.
Det er ingen rom for å gjengi alle de bekreftede hadithene her som gjengis av Ibn Abbas, Ibn
Omar, Zayd ibn Arkam, Zayd ibn Abu Awfah, Anas ibn Malik, Hutayfah ibn al-Yemani,
Makhduj ibn Yazid, Omar ibn al-Khattab, al-Bara ibn Azib, Ali ibn Abu Talib og andre.
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa også til Ali:
’’Du er min bror i denne verden og i det neste.’’ (2) I brev nr. 20 nevnte vi hvordan han
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) tok Ali ved nakken og sa: ’’Dette er
min bror, min represetant og min etterfølger blant dere. Derfor hør etter ham og adlyd ham.’’
Han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, kom ut for å møte sine
følgesvenner med et bredt smil på sitt ansikt. Abdul-Rahman ibn Awf spurte ham om grunnen
til at han var så fornøyd. Han svarte: ’’Jeg har mottatt gode nyheter fra min Herre om min
bror og fetter, og om min datter. Den allmektige har valgt Ali som en passende ektemann for
Fatima.’’ Da mesterinnen over all verdens kvinner ble bruden til mesteren av profetens
familie (måtte Allahs velsignelse være over dem), sa Profeten, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie: ’’Um Ayman! Bring meg min bror.’’ Um Ayman spurte: ’’Han er
din bror, og du vil gifte ham bort til din datter?’’ Han sa: ’’Ja, Um Ayman.’’ Hun innkalte Ali
(3).
Veldig ofte pleide Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) å peke
mot Ali og sa: ’’Dette er min bror, min fetter, min svigersønn og faren til mine
etterkommere.’’ (4) Engang talte han til ham og sa: ’’Du er min bror og min følgesvenn.’’ I en
annen anledning sa han til ham: ’’Du er min bror, min kamerat og min følgesvenn i
paradiset.’’ Engang henviste han seg til ham i en sak som var mellom ham, hans bror Jaffar og
Zayd ibn Haritah, og sa: ’’Ali! Du er min bror og faren til mine etterkommere. Du er av meg
og jeg er av deg.’’ (5). Han gjorde en avtale med ham engang og sa: ’’Du er min bror og
vizier, du gjør fullstendig min religion, fullfører mitt løfte, betaler min gjeld på mine vegne,
og klargjør mitt budskap.’’ (6) Da døden nærmet seg ham, måtte begge mine foreldre være
ofre for ham, sa han: ’’Bring meg min bror.’’ De innkalte Ali. Han sa til ham: ’’Kom nærmere
meg.’’ Ali (fvmh) kom nærmere. Han hvisket i hans ører til hans sjel forlot hans kropp. Ali
tok imot noe av Profetens spytt (7).
Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa: ’’Det er skrevet
på paradisets port: Det er ingen gud, unntatt Allah, Muhammed er Allahs sendebud og Ali er
broren til Allahs sendebud.’’ (8) Da profeten forlot Ali sovende i sitt leie, mens fiendene
planla å drepe ham, henvendte Allah seg til Gabriel og Mikael: ’’Jeg har opprettholdt
brorskap mellom begge av dere og latt livet til en av dere være lengre enn den andre. Hvem av
dere ønsker å ofre bort sitt liv til den andre?’’ Enhver av dem holdt sitt liv for å være dyrebart.
Den Allmektige sa: ’’Hvorfor kan dere ikke være lik Ali ibn Abu Talib (måtte fred være med
ham) som jeg har opprettholdt brorskap mellom ham og Muhammed (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), og han har valgt å sove i Muhammeds leie for å
tilby sitt liv som offer for sin bror? Gå ned til jorden og beskytt ham fra hans fiender.’’ De
kom begge ned. Gabriel stod ved Alis hode, mens Mikael stod ved hans føtter. Gabriel skrek:
’’Gratulerer! Gratulerer! Hvem er lik deg, sønn av Abu Talib? Til og med Allah er stolt av
deg og forteller Sine engler om deg!’’ I forbindelse med denne hendelsen ble dette verset
åpenbart: ’’Blant mennesker er de som tilbyr sitt liv for Allahs tilfredshet.’’ Koranen: 2:207.
(9)
Ali har selv sagt: ’’Jeg er tjeneren til Allah og broren til Hans sendebud. Jeg er den som har
sterkest tro på profeten. Ingen kan si dette andre enn meg, bortsett fra en løgner.’’ (10). Han
sa også: ’’Jeg sverger ved Allah! Jeg er hans bror og wali, hans fetter og arvtakeren til hans
kunnskap, hvem andre enn meg er verdt til å ta den imot?’’ (11) På Shura-dagen sa han til
Uthman, Abdul-Rahman Sad og al-Zubayr: ’’Vet dere om noen blant muslimene andre enn
meg selv som Allahs sendebud opprettholdte brorskap med?’’ De svarte: ’’Nei, vi sverger ved
Allah.’’ (12) Da Ali stod for å kjempe mot al-Walid under slaget Badr spurte den sistenevnte:
’’Hvem er du?’’ Ali svarte: ’’Jeg er Allahs tjener og broren til Hans sendebud.’’ (13) Da
Omar ble kalif spurte Ali ham (14): ’’Tenk om noen israelitter kommer til deg og en av dem
fortalte deg at han var fetteren til Moses, vil han da få en spesiell behandling fremfor de
andre?’’ Omar svarte: ’’Ja, selvsagt.’’ Ali sa: ’’Jeg sverger ved Allah at jeg er broren til
Allahs sendebud og hans fetter.’’ Omar tok av sin kappe og spredde den ut for Ali for å sitte
på den, og sa: ’’Jeg sverger ved Allah at du ikke skal sitte noen andre steder enn på min kappe
til enhver av oss går sin vei.’’ Ali gjorde det, mens Omar ble fornøyd ved denne respekten for
broren og fetteren til Allahs sendebud så lenge han levde med ham.
iii.
Det synes som om jeg ikke har lenger kontroll over min penn. Profeten, måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie, beordret dørene til hans
følgesvenners hus om å lukkes for mosken for godt, som et middel for å beskytte
moskens helligdom mot janaba eller urenhet, men han tillott Alis dør å være åpen
igjen, ga ham lov til å gå igjennom mosken, selv om han var i Janaba-tilstand, som
Aron ble tillatt å gjøre det samme, dette er en annen likhet mellom disse to
mennene, fred være med dem, i deres tro og blant deres nasjoner. Ibn Abbas sa:
’’Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie,
beordret alle dørene til hans følgesvenner om å lukkes, unntatt døren til Ali som
han pleide å komme igjennom da han var i Janaba-tilstand, og han hadde ingen
annen vei ut.’’ (15). Omar ibn al-Khattab har fortalt en troverdig hadith som er
blitt gjengitt i begge sahih bøkene hvor han uttrykker (16): ’’Ali ibn Abu Talib ble
gitt tre utmerkelser. Hvis jeg hadde en av dem vil det vært mer dyrebart for meg
enn de røde kamelene. Hans hustru var Fatima datteren av Allahs sendebud, han
bostatte seg i moskeen som nabo av Allahs sendebud og følte seg hjem der, og han
løftet opp banneret under Khaybar-slaget.’’
Said ibn Malik, som det gjengis i en troverdig hadith, nevnte engang de unike utmerkelsene til
Ali og sa: ’’Allahs sendebud fikk alle ut av moskeen, inkludert sin onkel al-Abbas og andre.
Al-Abbas spurte ham: ’’Hvorfor tar du oss ut og holder Ali igjen?’’ Han, måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie, svarte: ’’Det er jeg ikke som har fått deg ut herfra
og holdt igjen Ali. Det er Allah som har fått deg ut herfra og holdt igjen ham.’’ (17) Zayd ibn
Arkam sa: ’’Noen følgesvenner av Allahs sendebud pleide å holde sine dører åpne mot
moskeen. Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sa:
’’Lukk alle dører, unntatt Alis dør.’’ Noen mennesker likte ikke det, og de begynte å snakke
om det. Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, sto opp en
dag, priset den Allmektige og sa: ’’Jeg har beordret at disse dørene skal bli lukket, unntatt
Alis dør, og noen av dere har mislikt dette. Jeg har ikke lukket en dør eller åpnet den, eller gitt
noen ordre, unntatt etter befaling fra min Herre.’’ (18)
Al-Tabrani har gjengitt Ibn Abbas som fortalte at Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie, sto opp engang og sa: ’’Jeg har ikke fått dere ut herfra etter
eget ønske, heller ikke har jeg åpnet en dør etter min egen foretrekning. Jeg følger bare det
min Herre har inspirert meg.’’ (19) Allahs sendebud sa til Ali (fvmh) engang: ’’Ali! Det er
ikke tillatt for noen andre enn deg selv å være tilstedeværende i moskeen i Janaba-tilstand.’’
(20) Sad bin Abu Wakas, al-Bara ibn Azib, Ibn Abbas, Ibn Omar og Hutayfah ibn Al-Yemani
har alle sagt: ’’Allahs sendebud kom ut til moskeen engang og sa: ’’Allah åpenbarte til sin
profet Moses å bygge for ham en ren moske hvor ingen andre enn Moses og Aron vil bo.
Allah har åpenbart til meg å bygge en hellig moske hvor bare jeg og min bror Ali har lov til å
sove.’’ (21))
Det er ingen rom her for å nevne alle de pålitelige hadithene fortalt av Ibn Abbas, Abu Said
al-Khudri, Zayd ibn Arkam, en følgesvenn av Khatham stammen, Asma bint Amis, Um
Salmah, Hutayfah ibn Asid, Sad ibn Abu Wakas, Al-Bara ibn Azib, Ali ibn Abu Talib, Omar,
Abdullah ibn Omar, Abu Tharr al-Ghifari, Abu Tufail, Buraydah al-Aslami, Abu Rafi, den
befridde slaven til Allahs sendebud, Jabir ibn Abdullah al-Ansari og andre som har fortalt den
samme haditen. Det er også kjent at Allahs sendebud ba til den allmektige engang og sa:
’’Herre! Min bror har bedt til deg og sagt: ’’Herre! Fjern bekymringen fra mitt bryst, gjør mitt
oppdrag lett for meg. Løs mitt tungebånd, så de må forstå min tale! Og gi meg en vizier blant
mine, Aron, min bror. Gi meg kraft og styrke ved ham. Knytt ham til mitt oppdrag. Så vi kan
prise Deg storlingen og komme Deg stadig i hu. Du holder øye med oss.’’ Han sa: ’’Du får
din anmodning oppfylt, Moses!’’ Koranen: 20:25-36. Herre! Jeg er din tjener Muhammed. Jeg
ber deg om å fjerne bort bekymring fra mitt bryst, gjør mitt oppdrag lett for meg og å la Ali
være min bror blant mitt husfolk.’’ (22)
Al-Bazza har også nevnt at Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie, tok Alis hånd og sa: ’’Moses hadde bedt sin Herre om å rense Hans moske igjennom
Aron, og jeg har bedt min Herre om å rense min moske igjennom deg.’’ Så sendte han et bud
etter Abu Bakr for å beordre ham om å lukke hans dør som leder til moskeen, og Abu Bakr
valgte å underkaste seg Profetens befaling. Så sendte han et bud til Omar om å gjøre det
samme, og et annet til al-Abbas for samme hensikt. Så sa han, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie: ’’Det er ikke jeg som har lukket deres dører og holdt Alis dør åpen
etter min egen vurdering. Nei, det er Allah som har åpnet hans dør og lukket deres.’’
Dette er nok for å bevise likheten mellom Ali og Aron under alle omstendigheter og tilfeller.
Måtte fred være med deg!
Sh.
_________________________________________________________
1.Dette er nevnt av hadith-formidlere ifølge deres egne troverdige kilder om hadithene til
Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie. Se på side 265 og
side 168, kp 3, av al-Mustadrak, og du vil finne teksten til denne hadithen beskrevet som
troverdig ifølge begge Shaykene. Imam Ahmed har også gjengitt den igjennom Alis hadith på
side 98, kp 1, av sin bok Musnad. Abdel-Birr har også i forbindelse med biografien til
barnebarnet av Profeten, Al-Hassan (fvmh), i Istiab nevnt det samme. Likeledes har alThahabi gjort i sin bok Talkhis, og holdt hadithen for å være riktig, tiltross for hans fanatisme
og avvikelse fra denne nasjonens Aron, og hans avvikelse fra dens Shubar og Shubayr. Den er
også gjengitt av al-Baghwi i hans bok Mujam og Abdul-Ghani i hans bok Idah, som nevnt på
side 115 av al-Sawaik al-Muhrika, fortalt av Salman som kommer med en lignende uttalelse i
denne sammenhengen, og denne hadithen er også gjengitt av Ibn Asakir.
2. Al-Hakim har nevnt denne beretningen på side 14, kp 3, av sin bok al-Mustadrak fortalt av
Ibn Omar fra to troverdige kilder og akseptert av Shaykayn. Al-Thahabi har også nevnt den i
sin bok Talkhis og holdt den for å være troverdig. Al-Tirmidhi har også gjengitt denne
beretningen som nevnt av Ibn Hajar på side 72 av hans bok al-Sawaik al-Muhrika, så se på
den syvende hadithen i del 2, kapittel 9, av al-Sawaik al-Muhrika. Alle de som har diskutert
brorskaphadithen blant forfatterne til hadither og biografier har akseptert hadithen uten å reise
opp noen motargumenter mot den.
3. Dette er gjengitt av al-Hakim på side 159, kp 3, av sin bok al-Mustadrak. Al-Thahabi har
også gjengitt denne beretningen i sin bok Talkhis og bekjent dens troverdighet. Ibn Hajar har
gjengitt den i kapittel 11 av sin bok al-Sawaik al-Muhrika. Alle de som skrev om bryullupet
til Al-Zahra (fred være med henne) har gjengitt den, uten unntak.
4. Dette er nevnt av al-Shirazi i et kapittel om kunayah, og av Ibn al-Najjar som gjengir ibn
Omar. Al-Muttaki al-Hindi har fortalt denne beretningen i sin bok Kanz al-ummal og AlMuntakhab som han knytter opp til kildehenvisning av Musnad, se på andre setning på
kildehenvisning på side 32 det femte kapittelet av den omtalte boken.
5. Al-Hakim gjengir denne beretningen på side 217, kp 3 av sin bok Mustadrak, og bekjenner
at troverdigheten til fortellerrekken av denne hadithen er godkjent av Muslim. Al-Thahabi har
innrømmet det samme i sin egen bok Talkhis.
6. Al-Tabrani har nevnt denne beretningen i sin bok Al-Kabir fortalt av Ibn Omar, og den er
fortalt av al-Muttaki al-Hindi i hans bok Kanz al-Ummal og al-Muntakhab, så se på alMuntakhab, se på kildehenvisningen på side 32, kp 5 av Musnad.
7. Dette er gjengitt av Ibn Sad på side 51, del to, kp 2, i boken Tabakat, og også på side 55, kp
4, av Kanz al-Ummal.
8. Dette er gjengitt av al-Tabrani i hans bok Al-Awsat, denne beretningen er også gjengitt av
Al-Khatib i boken Al-Muttafak wal-Muftarak, og denne beretningen er også gjengitt av
forfatteren til Kanz al-Ummal, så se på al-Muntakhab og se på kildehenvisning på side 35, kp
5 av Ahmeds Musnad. Denne beretningen er også gjengitt av Ibn Asakir i hans
kildehenvisning på side 46.
9. Dette er gjengitt av forfatterne til hadithbøker i sine verk, og det er en kort henvisning til
denne saken av Imam Fakhrul-Din al-Razi idet han tolket dette verset av Surat al-Bakara, på
side 189, kp 2 av sin bok Al-Tafsir al-Kabir.
10. Dette er gjengitt av al-Nisai al-Khasais al-Alawiya og av al-Hakim på begynnelsen av side
112, kp 3 av sin bok al-Mutastadrak, og av Abu Shaybah og Ibn Abu Asim i al-Sunnah, og av
Abu Naim i al-Marifa. Den er også gjengitt av al-Muttaki al-Hindi i Kanz al-Ummal og
Muntakhab al-Kanz. Så se på Al-Muntakhab og les det Ahmed har nevnt i kildehenvisning på
side 40, kp 5 av sin bok Musnad.
11. Se på side 126, kp 3, av boken al-Mustadrak. Dette er også gjengitt av al-Thahbi i sin bok
Talkhis, hvor forfatteren ikke er uenig om hadithens troverdighet.
12. Dette er gjengitt av Ibn Abdl al-Birr i Alis bigorafi i Istiab, i tillegg er dette også gjengitt
av mange andre troverdige hadith-formidlere.
13. Dette er gjengitt av Ibn Sad i forbindelse med diskujonen om Badr-slaget i boken Tabakat,
side 15, del 1, kp 2.
14. Dar Qutni nevner i sin femte makasad av Makasid verset som oppfordrer muslimene til å
vise godhet overfor profetens familie, og det er verset 14 beregnet av Ibn Hajar blant versene
åpenbart til ære for Ahlulbayt i del 11 av sin bok al-Sawaik al-Muhrika, så se på side 107 av
Al-Sawik al-Muhrika.
15. Denne hadithen er veldig lang, og den inneholder ti speiselle utmerkelser for Ali, og vi har
gjengitt den i brev nr. 26.
16. Dette er å finne på side 125, kp 3 av al-Mustadrak. Det er gjengitt av Abu Yali, som det
står i del 3, kp 9, av boken al-Sawaik al-Muhrika, så se på side 76 av denne boken. Den er
også gjengitt med lignende betydning av Ahmed ibn Hanbal som gjengir hadithene til Omar
og hans sønn Abdullah, og hadithen til andre troverdige hadith-formidlere med forskjellige
fortellerrekker.
17. Dette står på begynnelsen av side 17, kp 3, av boken al-Mustadrak. Denne hadithen er
nevnt i sunni hadithbøker, og den er gjengitt av mange troverdige sunni hadith-formidlere.
18. Det er Ahmed som gjengir ibn Abbas på side 369, kp 4, av sin bok Musnad. Denne
hadithen er også gjengitt av al-Diya som det står i Kanz al-Ummal og Muntkhab, så se på AlMuntkhab, se på det som er nevnt i kildehenvisningen på side 29 av det femte kapittelet av
Musnad.
19. Dette er nevnt av al-Muttaki al-Hindi på slutten av kildehenvisningen på den tidligere
omtalte siden i forrige kildehenvisning.
20. Dette er nevnt av al-Tirmidhi i hans bok Sahih og al-Muttaki al-Hindi har gjengitt ham
som vi allerede har nevnt da vi henviste til hans Muntkhab. Denne beretningen er også
gjengitt av al-Bazza fortalt av Sad, som det står i hadith 13 av hadithene som Ibn Hajar
gjengir i del 2, kapittel 9, av sin bok al-Sawaik al-Muhrika, så se på side 73 av den samme
boken.
21. Dette er gjengitt av Ali ibn Muhammed al-Khatib, Shafi lærde som er bedre kjent som Ibn
al-Maghazli, i boken al-Manakib fra forskjellige kilder, og den er gjengitt av den troverdige
forskeren al-Balkhi i kapittel 17 av boken Yanabi al-Mawadah.
22. Dette er gjengitt av Imam Abu Ishak al-Thalabi fortalt av Abu Tharr al-Ghiffar i
forbindelse med tolkningen av følgende vers i Surah al-Maida: ’’Deres Wali er bare Allah,
hans sendebud og de troende,’’ i hans bok Tafsir al-Kabir, lignende er gjengitt av Imam
Ahmeds Musnad fortalt av forskeren Balkhi.
____________________________________________________________
Brev 35
Spør om flere hadither
Thul-Hijjah 27, 1329
Måtte Allah belønne din far! Dine argumenter er veltalende og de er overbevisende! Nevn
resten av de klare gjenfortalte hadithene i vid form. Måtte fred være med deg.
S.
_______________________________________________________
Brev 36
I.
II.
III.
IV.
V.
VI.
VII.
Hadithen fortalt av Ibn Abbas
Umrans hadith
Buraydahs hadith
Hadithen som gjengir Alis spesielle ti utmerkelser
Alis hadith
Wahabs hadith
Ibn Abu Asims hadith
Thul-Hijjah 29, 1329
i.
ii.
iii.
Jeg henviser til det Abu Dawud al-Tayalisi har fortalt, som det står i et kapittel
som handler om Ali i al-Istiab, igjennom fortellerrekken til Ibn Abbas som fortalte:
’’Allahs sendebud sa til Ali ibn Abu Talib: ’’Du kommer på andre plass rett etter
meg som wali for enhver troende.’’ (1)
En annen troverdig hadith fortalt av Umran ibn Hasin er som følgende: ’’Allahs
sendebud dannet en hæravdeling under ledelsen til Ali ibn Abu Talib, som valgte å
bruke sin khumz andel, for å kjøpe en slavinne for seg selv, og folk kritiserte ham.
Fire menn lovet å klage mot ham hos Allahs sendebud. Da de kom til Profeten stod
en av dem opp og sa: ’’Allahs sendebud! Har du sett hvordan Ali har gjort det og
det?’’ Profeten vendte sitt ansikt bort fra ham. Den andre stod opp og talte på
samme måte. Profeten overså ham også. Den tredje sto opp og gjentok det hans
kamerater hadde tidligere fortalt, og han ble også oversett. Den fjerde stod opp og
nevnte det samme som hans kamerater hadde nevnt. Da henvendte Allahs
sendebud seg til dem med sinne i øynene og sa: ’’Hvorfor har dere onde ønsker
mot Ali? Ali er av meg og jeg er av ham, og han er alene mawla (mesteren) til de
troende etter meg.’’ (2)
I Buraydahs hadith nevnt på side 356 av kp 5 i Ahmeds Musnad står det følgende:
’’Allahs sendebud sendte to hærer til Yemen. En av dem var ledet av Ali ibn Abu
Talib (fvmh) og den andre var ledet av Khalid ibn al-Walid. Han befalte dem:
’’Når dere slår sammen deres hær, la Ali være lederen. (3) Men hvis dere er
uenige, så la enhver av dere lede sin hær.’’ Vi kjempet mot Banu Zubayda og Ali
valgte en av krigsfangene, en slavinne, for seg selv, så Khald og jeg skrev til
Allahs sendeubd for å fortelle ham om hendelsen. Da jeg kom til Allahs sendebud
og brevet var lest for ham, var jeg oppmerksom på sinnet i hans øyner. Derfor
bønnfalte jeg ham og sa: ’’Dette er stedet for de som søker tilflukt. Du har sendt
meg med en leder og boerdret meg å adlyde ham, og jeg har gjort det.’’ Allahs
sendebud sa: ’’Ikke planlegg noe imot Ali, for han er av meg og jeg er av ham, og
han er deres wali etter meg.’’ (4)
Al-Nisai har gjengitt profetens ord som følgende på side 17 av sin bok al-Khasais alAlawiyah: ’’Buraydah! Ikke forsøk å få meg til å mislike Ali, for Ali er av meg og jeg er
av ham, og han er deres wali etter meg.’’ Jarir gjengir også Buraydahs utsagn som
følgende: ’’Profetens ansikt ble rødt av sinnet og han sa: ’’Enhver som aksepterer meg
som sin mawla, må akseptere Ali som sin mawla.’’ Derfor glemte jeg mitt sinne overfor
Ali og sa at jeg aldri vil tale ille om Ali igjen.’’ (5) Al-Tabrani har også gjengitt denne
hadithen i detalj. Blant det han forteller er at da Buraydah kom fra Yemen og gikk i
moskeen, fant han en folkemengde som sto ved rommet til profeten. Da de så ham, stod de
opp for å hilse på ham og spørre ham om nyhetene han hadde brakt til dem. Han sa: ’’Jeg
har gode nyheter. Allah har gitt muslimene seier.’’ De spurte ham: ’’Hvorfor er du da
her?’’ Han svarte: ’’En hendelse som gjelder en slavinne som Ali valgte av sin andel for
Khums, og jeg har kommet her for å fortelle profeten om det.’’ De sa: ’’Fortell ham om
det, så han kan forandre sin mening om Ali.’’ Profeten hørte på deres samtale. Han kom ut
sint og sa: ’’Hva er veien med de som bærer nag mot Ali? Enhver som hater Ali, hater
meg, og enhver som forlater Ali, forlater meg. Ali er av meg og jeg er av ham. Han er blitt
skapt av mitt leire og mitt eget leire er av Ibrahims leire, og jeg er mer høytstående enn
Ibrahim (6), dette er en slekt som den ene kommer etter den andre, og Allah er den
hørende, den allvitende. Buraydah! Vet du ikke at Ali fortjener mer enn en slavinne som
han har tatt, og at han er deres wali etter meg?’’ (7) – Det er ingen tvil om troverdigheten
til denne hadithen, og dens formidlere er veldig mange, og de er alle troverdige.
iv.
v.
vi.
vii.
Lignende denne beretningen er det al-Hakim har fortalt fra Ibn Abbas som gjenga
en spesiell hadith med stor betydning. I den beregner han de ti spesielle
utmerkelsene til Ali og han gjengir Allahs sendebud som henvender seg til Ali og
sier: ’’Du er wali til enhver troende etter meg.’’ (8)
I en annen hadith sier Profeten: ’’Ali! Jeg har bedt til Allah om å gi meg fire
ønsker om deg, og Han har gitt meg de fire og benektet meg den femte.’’ Så
fortsatte han og sa: ’’Han har gitt meg mitt ønske om at du skal være wali til de
troende etter meg.’’ (9)
En lignende hadith er fortalt av Ibn al-Sakan gjengitt av Wahab ibn Hamzah, som
er i Wahabs biografi i Istiab, som følgende: ’’Jeg reiste engang med Ali og fant
ikke hans forhold til meg særlig godt. Derfor bestemte jeg for å klage på ham hos
Profeten når jeg kommer tilbake. Så jeg nevnte ham for Allahs sendebud og jeg
talte ille om ham. Profeten sa. ’’Ikke si det om Ali, for han er deres wali etter
meg.’’ Al-Tabrani, i sin bok al-Mujma al-Kabir, siterer Wahabs utsagn med en
liten forskjell i ordlyden i forholdet til det tidligere gjengitte utsagnet: ’’Ikke si
dette om Ali, for han er den som er mest verdt til å være deres leder etter meg.’’
(10)
Ibn Abu Asim har gjengitt Alis hadith fortalt av Profeten med en fortellerrekke
som følgende: ’’Profeten sa: ’’Har jeg ikke autoritet over de troende mer enn de
har over seg selv?’’ Folk svarte bekreftende. Profeten sa: ’’Enhver som aksepterer
meg som sin wali, må akseptere Ali som sin wali.’’ (11) og våre Sahih bøker i
denne sammenhengen har nevnt denne hadithen gjentatte ganger av imamene til
den rensede familien (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie).
Dette er nok for å bevise vårt poeng, selv om ayat al-wilayah alene er nok for å støtte vår
påstand – priset være Allah – Herren over hele verden. Måtte fred være med deg!
Sh.
______________________________________________________________
1.Dette er gjengitt av Abu Dawuod og andre forfattere av hadith-bøker gjengitt av Abu
Awanah al-Waddah ibn Abdullah al-Yaskhuri igjennom en fortellerrekke med følgende
personer: Abu Balj Yahya ibn Salim al-Fizari, Amr ibn Maymun al-Awdi, som ender opp
med Ibn Abbas. De som har gjengitt denne hadithen er hadith-formidlere, og de er alle stolt på
av begge Shaykaene i deres Sahiher med unntak av Yahya ibn Salim som de ikke gjenga, men
allikevel har de som bekrefter hadith bekjent hans troverdighet, og at han pleide å nevne Allah
ofte. Al-Thahabi i forbindelse med biografien om denne personen i sin bok Mizan gjengir Ibn
Main, al-Nisai, Dar Qutni, Muhammad ibn Said, Abu Hatim og mange andre som vitner at
denne mannen var en troverdig hadith-formidler.
2.Dette er gjengitt av mange forfattere av hadith-bøker som Imam al-Nisai i sin bok AlKhasais al-Alawiya, Ahmad ibn Hanbal (da han gjenga Umrans hadith ved begynnelsen av
side 438, kp 4, av sin bok Musnad), al-Hakim på side 111, kp 3 av sin bok al-Mustadrak, alTahabi i sin bok Talkhis al-Mustadrak og han bekjenner dens troverdighet, fordi den er
godkjent av Muslim. Den er gjengitt av Ibn Abu Shaybah og Ibn Jarir, og hadithen begge
mennene gjengir fortalt av ham er blitt bekreftet for å være troverdig av al-Muttaki al-Hindi
ved begynnelsen av side 400, kp 6, av Kanz al-Ummal. Den er også gjengitt av al-Tirmidhi
igjennom troverdige kilder som er nevnt av al-Aksalani i forbindelse med diskusjonen om
Alis biografi i boken al-Isabah. Mutazili lærde har gjengitt den på side 450, kp 2 av Sharh
Nahjul Balagha og kommenterte følgende: ’’Denne hadithen er fortalt av Abu Abdullah
Ahmed ibn Hanbal i sin bok Musnad i mer enn et sted.’’ Han har også fortalt den i sin bok
Fadail Ali (Alis utmerkelser), og den er fortalt av mange hadith-formidlere.
3. Allahs sendebud krevde aldri, så lenge han levde, at noen skulle utstede ordre til Ali, men
han ga Ali ansvaret om å gi ordre til andre. Han var den som løftet hans banner i hver kamp,
til forskjell fra mange andre. Abu Bakr og Omar var begge to vanlige soldater i Usamas
tropper, tjente under banneret som er knyttet til ham av Allahs sendebud som han beordret
ham om å bære under kampen i Muta. Han personlig valgte de to mennene, ifølge felles
enighet blant muslimene, og han gjorde dem også soldater under ledelsen til Ibn al-As. Dette
er nevnt av al-Hakim på side 43, kp 3, av boken al-Mustadrak, og denne hadithen om dette er
gjengitt av Al-Thahbi i hans bok Talkhis al-Mustadrak, og der finnes også en bekreftelse for
troverdigheten til denne hadithen. Når det gjelder Ali mottok han aldri ordre og heller ikke var
han under ledelsen til noen andre enn Profeten selv fra begynnelsen av profetens budskap til
profetens bortgang.
4. Dette er gjengitt av Ahmed på side 356 fortalt av Abdullah ibn Buraydah som fortalte at
hans far fortalte denne hadithen. På side 347, kp 5, av sin bok Musnad, basert på en
fortellerrekke som inkluderer Said ibn Jubayr og Ibn Abbas, gjengis Ahmed Ibn Abbas som
forteller at Buraydah sa: ’’Jeg deltok i Alis hær mot Yemen, og jeg følte ikke hans forhold til
meg så særlig bra. Da jeg kom til Allahs sendebud nevnte jeg Ali og jeg foraktet ham. Da jeg
gjorde det så jeg ansiktet til Allahs sendebud forandre farge og han sa til meg: ’’Buraydah!
Har jeg ikke autoritet over de troende mer enn de troende har autoritet over seg selv?’’ Jeg
svarte: ’’Ja, Allahs sendebud, det stemmer.’’ Han sa: ’’Den som aksepterer meg som sin
mawla, må akseptere Ali som sin mawla.’’ Dette er gjengitt av al-Hakim på side 110, kp 3, av
hans bok al-Mustadrak, i tillegg er den også gjengitt av mange andre hadith-formidlere.
Denne hadithen er veldig klar, som du ser, når han begynner med spørsmålet: ’’Har jeg ikke
mer autoritet over de troende enn de har over seg selv’’ Han vitner om meningen til ’’mawla’’
i denne hadithen for å være ’’den som er awla, den som er mest verd til å lede dem,’’ som det
tydelig fremgår av denne hadithen. Lignende hadith er det som er blitt gjengitt av mange
hadith-formidlere som Imam Ahmed ved slutten av side 483, kp 3, av boken Musnad, om at
Amr ibn Shahs al-Aslami, en av de som var tilstedeværende i Hudaybiya, fortalte den samme
tilføyelsen: ’’Jeg var med Ali til Yemen og han hadde ikke så særlig godt forhold til meg
under reisen, så mye at jeg skjulte noen vonde følelser mot ham. Da jeg kom tilbake, klaget
jeg på ham i moskeen til nyhetene nådde Allahs sendebud. Jeg gikk inn i moskeen en
ettermiddag, og Allahs sendebud var tilstedeværende med mange av hans følgesvenner. Bare
han fikk øye på meg, stirret han på meg til jeg satt ned. Han sa til meg: ’’Amr! Ved Allah, du
har såret meg.’’ Jeg sa: ’’Jeg søker tilflukt hos Allah mot å såre deg, Allahs sendebud!’’ Han
sa: ’’Ja, du har såret meg, for enhver som sårer Ali, sårer meg.’’
5. Dette er gjengitt av Muttaki al-Hindi på side 398, kp 6, av Kanz al-Ummal. Det samme er
gjengitt i Muntkhab al-Kanz.
6. Da han ble fortalt at Ali var skapt av hans eget leire, og dermed var han mer høytstående
enn ham, sa han: ’’Og jeg er skapt av Ibrahims leire,’’ så han feilaktig trodde at Ibrahim var
mer høytstende enn profeten, noe som ikke stemmer overhodet. Derfor la han til ’’Jeg er mer
høytstående enn Ibrahim.’’
7. Ibn Jarir har gjengitt denne hadithen fortalt av al-Tabrani som nevnte den på side 103 av sin
bok al-Sawaik al-Muhrika, mens han diskuterte den andre maksad av vers 14 av de som han
diskuterte i kapittel 11 av boken Al-Sawaik al-Muhrika. Men da han kom over utsagnet ’’Vet
du at Alis andel er mer enn en slavinne?’’ stanset hans penn, og han kunne ikke fortelle hele
hadithen. Dette er ikke rart å se ham og hans likesinnede gjøre. Priset være Allah for vår
sunne helse.
8. Dette er gjengitt av Al-Hakim, ved begynnelsen av side 134, kp 3, av al-Mustadrak, dette er
også gjengitt av al-Thahabi i boken Talkhis al-Mustadrak, og al-Thahabi har bekjent
hadithens torverdighet, al-Nisai har nevnt dette på side 6 av sin bok al-Khasais al-Alawiya og
Imam Ahmed har nevnt den på side 331, kp 1, av sin bok Musnad. Vi har gjengitt denne
hadithen ved begynnelsen av brevet nr. 26.
9. Denne hadithen er nummer 6048 blant de som er gjengitt i Kanz al-Ummal, side 396, kp 6.
10. Denne hadithen er nummer 2579 blant de som er gjengitt i Kanz al-Ummal, side 155, kp
6.
11. Dette er fortalt av al-Muttaki al-Hindi som gjenga den av Ibn Abu Asim på side 397, kp 6,
av boken Kanz al-Ummal.
________________________________________________________________
Brev 37
’’Wali’’ er en språklig fellesnevner, så hvor er teksten om utnevnelsen av Ali?
Ordet ’’Wali’’ er en fellesnevner mellom støttespiller og venn, den elskede og svigerbror,
tilhenger, forbundsfelle og nabo. Enhver som tar seg av en sak kalles for Wali over denne
saken. Hadithene du gjengir kan enkelt bety: ’’Ali er deres støttespiller, eller venn, eller
elskede, etter Profeten,’’ så hvor er teksten om utpekelsen av Ali som du påstår fins?
S.
____________________________________________________________________
Brev 38
I.
II.
Forklaring av betydningen av ’’Wali’’
Beviset på dette ordets tilknytning til Alis ledersakp
Thul-Hijjah 29, 1329
i.
ii.
Du har nevnt i forbindelse med betydningen av ’’Wali’’ at enhver som tar ansvar
over noe blir Wali over det han tar ansvar over. Dette er betydning av ’’wali’’ i
disse hadithene. Det er det samme en kommer over når en hører det. Betydningen
av dette ordet er: ’’Den yngste har som sin wali både sin far og sin faderlige
bestefar, så han er underlagt autoriteten til en av dem, deretter er han underlagt
hans wali som er den lovgivende lederen.’’ Dette betyr at disse personene er de
som er gitt ansvaret om å passe på ham og administere hans saker på hans vegne.
Bevisene som vitner om denne betydningen av ordet er ikke skjult for de som har
hjertets forstand. Hans utsagn, fred være med ham og hans familie: ’’Og han er
deres wali etter meg,’’ begrenser ’’wilayat’’ til ham og bare ham. Dette krever at
vi skal understreke denne betydningen som vi har forbundet til dette ordet, en
mening som ikke samsvarer med andre tolkninger. Støtte, kjærlighet, vennskap og
lignende er ikke begrenset til en bestemt person, og troende, menn og kvinner, er
waliene til hverandre. Hva slags utmerkelse gir profeten sin bror og sin Wali hvis
ordet skal bety noe annet enn det vi allerede har nevnt? Hva slags skjult sak prøver
Profeten å belyse igjennom slik hadith hvis meningen med ’’wali’’ hadde vært
støttespiller, elskede eller lignende? Allahs sendebud er hevet over å klargjøre det
som allerede er klart, eller å poengtere det som allerede er poengtert. Hans visdom
er stor, hans feilfrihet er garantert, hans budskap er konkluderende og er mer verdt
enn det noen mennesker kan forestille seg. Disse hadithene er veldig klare i å
fortelle at wilayat er for Ali etter Allahs sendebud. Den krever av oss å bekjenne
oss til denne betydningen vi har foreslått. Det er ikke passende å mene at det betyr
støttespiller, elsker osv, fordi det er ingen tvil om at Ali er kjent for å ha støttet,
elsket og vært i vennskap med muslimene på grunn av hans oppvekst under
omsorgen til profetskapen, hans bidrag for å fremme budskapet til Islam, til han,
fred være med ham, døde. Å støtte, å elske og å være i vennskap med muslimene
er ikke bare begrenset til Ali alene etter Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie), som det er veldig klart.
Nok som vitnesbyrd på denne betydningen er det Imam Ahmed har fortalt på side 347 av kp 5
i sin bok Musnad igjennom en riktig fortellerrekke som siterer Said ibn Jubayr som fortalte at
Ibn Abbas fortalte at Buraydah sa: ’’Jeg deltok i Alis erobring av Yemen, og jeg fant ut at han
ikke hadde så særlig godt forhold til meg. Da jeg kom til Allahs sendebud, nevnte jeg Ali og
foraktet ham. Jeg så Sendebudets ansikt forandre farge og han spurte meg: ’’Buraydah! Har
jeg ikke mer autoritet over de troende enn de troende har over seg selv?’’ Jeg svarte: ’’Ja,
Allahs sendebud.’’ Han sa: ’’Den som aksepterer meg som sin mawla, må akseptere Ali som
sin mawla.’’ Denne hadithen er også gjengitt av al-Hakim på side 110, kp 3, av boken
Mustadrak, hvor han anser hadithen troverdig, ifølge Muslims kriterier. Al-Thahbi har
gjengitt den i sin bok Talkhis, ansett den troverdig, fordi Muslim anser den troverdig. Du vet
også selv at betydningen av det innledende spørsmålet ’’Har jeg ikke mer autoritet over de
troende enn de har over seg selv?’’ tyder på en betydning som støtter vår påstand. Enhver som
studerer disse hadithene og hendelsene tilknyttet dem vil ha ingen tvil om det vi har fortalt –
Priset være Allah.
Sh.
____________________________________________________________________
Brev 39
Spør om flere vers
Thul-Hijajh 30, 1329
Jeg vitner at du har en sterk tro, ærlig i din kampanje, sterk og uovervinnelig i møte med din
diskusjonspartner, kan ikke beseires i slagmarken. Jeg er en troende på hadithene ifølge den
måten som du har foreslått. Hadde jeg ikke forpliktet meg selv å tro på Sahaba, ville jeg ha
akseptert din dom, men å anse ordets betydning for å være slik Sahaba har nevnt er
nødvendig, og grunnen til dette er at vi skal følge fotsporene til de gode forgjengerne, måtte
Allah være tilfreds med dem alle.
Men du har ikke gjort oss kjent med disse versene som du påstår, ved enden av ditt brev nr.
36, som støtter ditt syn om tolkningen av disse hadithene. Resiter dem for oss, så vi kan forstå
versenes betydning med Allahs vilje. Måtte fred være med deg!
S.
______________________________________________________________
Brev 40
i.
ii.
iii.
Verset om Wialyah og åpenbaringen av verset til ære for Ali
Hvorfor ble det åpenbart?
Hvorfor bruke det som en bekreftelse for vår påstand?
Muharram 2, 1320
I.
Ja, jeg vil resitere for deg et av de perfekte versene til Allah, i sin store bok som
skiller sannheten fra falskheten. Det er et av disse versene i Surah al-Madiah (1):
’’Bare Allah er deres Wali og Hans sendebud og de som tror, de som forretter sin bønn og
gir zakah, mens de bøyer seg for Allah. Og enhver som tar for Wali Allah, hans sendebud
og de troende, de er av Allahs parti, de er de som skal oppnå seier.’’ Koranen: 5:55-56.
Ingen tviler om at disse versene ble åpenbart til ære for Ali som ga bort sin egen ring for
Allahs skyld, mens han var engasjert med å forrette sin bønn.
II.
Sahih bøkene forteller gjentatte ganger igjennom fortellerrekken til imamene av
den rensede familien, som forteller at dette verset ble åpenbart til ære for Ali da
han tilbød sin ring som veldedighet, mens han bøyde seg under bønnen. Når det
gjelder de andre, så henviser jeg til det som er blitt fortalt av Ibn Salam som
gjengir hadithen til profeten. Den er å finne i Nisais Sahih eller i al-Jami Bayna alSihah al-Sittah, i et kapittel som handler om tolkningen av surat al-Maidah. Vi har
også hadithen til Ibn Abbas som forklarer betydningen av disse versene i Imam alWhaidis bok Asbab al-Nuzul. Al-Khatib har nevnt den i al-Muttafak (2). Det
samme kan bli funnt i Alis hadith i Musnadene til Ibn Mardawayh og AbulShaykh. Se også på Kanz al-Ummal.
Åpenbaringen av verset til ære for Ali er alle korantolkere enige om. Slik enighet er
bekreftet av mange sunni lærde som Imam al-Qawshaji i kapittelet om imamah i Sharh alTajrid. Kapittel 18 av Ghayat al-Maram nevner en hadith fortalt igjennom sunniene som
vitner om vår påstand. Hadde jeg ikke ønsket å være kort, i tillegg til at jeg vet at denne
saken er så klar som solen i midten av dagen, vil jeg ha gjengitt mange kommentarer
kronologisk som vitner om hadithens troverdighet, men – priset være Allah – det er en sak
som det ikke er noe tvil om. Tiltross for dette ønsker vi ikke la dette brevet gå videre uten
å omtale noen av hadithene fortalt av muslimenes majoritet.
Nok for oss er det Imam Abu Ishak Ahmed ibn Ibrahim al-Nisaburi al-Thalabi (3) har
fortalt i sin bok Al-Tafsir al-Kabir. Når forfatteren kommer over dette verset gjengir ham
Abu Tharr al-Ghifari som sier:
’’Jeg har hørt Allahs sendebud, med disse ørene – måtte jeg være døv hvis jeg forteller en
løgn – så ham med disse øynene – måtte jeg bli blind hvis jeg lyver – si: ’’Ali er lederen
til de gudfryktige, drapsmannen til vantro, enhver som støtter ham er støttet av Allah og
enhver som forlater ham er forlatt av Allah.’’ Jeg har forrettet mine bønn i følgeskap med
Allahs sendebud, mens en tigger kom til moskeen og ingen ga ham noe. Ali bøyde seg
under bønnen og ga ham tegn om å ta ringen. Tiggeren kom og tok den fra Alis finger. Da
påkalte Allahs sendebud Allah og fremstilte en bønn for ham om Ali: ’’Herre! Min bror
Moses hadde bedt for deg og sagt: ’’Herre! Fjern bekymringen fra mitt hjerte, gjør mitt
oppdrag lett for meg, løs mitt tungebånd så folk kan forstå meg, og gi meg en vizier blant
mine egne slektninger, min bror Aron, la ham støtte min sak og knytt ham til mitt
oppdrag, så vi begge kan prise deg en god del og kom deg stadig i hu. Du holder øye med
oss.’’ Koranen: 20:25-30. ’’Du åpenbarte til ham: ’’Din anmodning er blitt akseptert,
Moses!’’ (Koranen: 20:36). Herre! Jeg er din tjener og profet. Derfor fjern min
bekymring, gjør mitt oppdrag lett for meg og gi meg en vizier blant min slekt, Ali, som
støtter mitt oppdrag.’’ Ved Allah, Allahs sendebud, hadde ikke engang fullført sin bønn
før Gabriel, den trofaste brakte ham dette verset: ’’Bare Allah er deres wali og Hans
sendebud og de som tror, de som forretter sin bønn og gir zakah mens de bøyer seg. Og
enhver som velger som wali Allah, hans sendebud og de troende, de er Allahs parti, de er
de som skal oppnå seier.’’ Koranen: 5:55-56.
III.
Du, måtte Allah vise rettferdigheten igjennom din personlighet, vet at betydningen
av ordet ’’wali’’ i denne sammenhengen er en ’’som er mest verdt til å ta seg av
sakene,’’ som vi ofte sier: ’’Fulan er wali til den yngste.’’ Lingvistikere har
bekjent at wailen til en persons sak er hans wali. Derfor vil meningen være den
som tar seg av deres saker og har mer autoritet over dem enn de andre, og dette er
om Allah, hans sendebud og Ali, som alene besitter alle disse kvalitetene, å inneha
troen, å forrette bønnene og å gi zakah under knelingen i bønn, og om ham er disse
versene åpenbart. Den Allmektige har i disse versene latt wailayah være for Seg
selv og for både Hans sendebud og wasi på samme måte. Allahs wilayat er
generelt. Likeledes er wilayah til Profeten og hans wali. Det er ikke mulig å mene
at det menes ’’støttespiller, elskede, osv,’’ fordi denne begrensningen er nytteløs,
som det er veldig klart. Jeg tror dette er en veldig klar sak – priset være Allah,
Herren over hele verden.
Sh.
_________________________________________________________________
1.Dette er grunnen til at folk i Syria kaller en sjia ’’mutawali,’’ fordi han anser som mawla
Allah, Hans sendebud og de som tror, som disse versene ble åpenbart til ære for. Spårklig er
mutawali entall og Mutawla er sjiaer. De er kalt for det, fordi de aksepterte wilayah til Ali og
Ahlulbayt (fred være med dem).
2. Det er hadith nr. 5991 av de som er gjengitt i Kanz al-Ummal på side 391, kp 6.
3. Han døde i 337. Ibn Khalikan nevner ham i sin bok Wafiyat al-Ayan og forteller: ’’Han var
en unik personlighet i sin tid i korantolkning. Han skrev al-Tafsir al-Kabir, som overskred i
utmerkelse alle andre tafsir-bøker,’’ og han fortsetter med å si: ’’Han er nevnt av AbdulGhafir ibn Ismail al-Farisi i sin bok Siyaq Nisabur, hvor forfatteren hyller ham og beskriver
ham som ’’troverdig og pålitelig.’’
______________________________________________________________
Brev 41
’’Mominin’’ (de troende) er flertall: Hvorfor mene da at det gjelder entall?
Muharram 3, 1330
Det kan bli sagt for å gjendrive din påstand at setningen ’’Mominin som foretter sin bønn og
gir zakah mens de bøyer seg’’ gjelder flertall, så hvordan vil du at den bare skal gjelde
imamen, måtte Allah hedre hans åsyn, som er entall? Hva er ditt svar hvis du ble spurt om
dette?
S.
______________________________________________________________
Brev 42
I.
II.
III.
IV.
V.
Araberne henviser seg til entall ved å bruke flertallsform
Vitnesbyrd
Imam al-Tibranis utsagn
Al-Zamaksharis utsagn
Hva jeg har å si i denne sammenhengen
Muharram 4, 1330
i.
ii.
Svaret på ditt spørsmål er at araberne bruker flertall uttrykk, mens de henviser til et
menneske som tegn på respekt.
Et vitnesbyrd om dette er det Den Allmektige sier i Surat al-i-Imran:
’’De som folk talte til og sa: ’’Folk har samlet seg mot dere, så pass dere,’’ mens dette bare
øket deres tro, og de svarte: ’’Allah er nok for oss. En utmerket hjelper er Han!’’ Koranen:
3:173.
Personen nevnt i disse versene i Al-i-Imran er ingen andre enn Naim ibn Masud al-Ashjai,
ifølge felles enighet blant korantolkere, hadith-formidlere og biografiforfattere. Men Allah
den allmektige har nevnt ham i flertall for å uttrykke respekt for de som ikke hørte på hans
utsagn og brydde seg ikke om hans varslende kall. Abu Sufyan hadde gitt ham ti kameler for å
forskrekke og å skremme muslimene igjennom styrken til avgudsdyrkerne, og han gjorde det.
Blant hans utsagn var ’’Folk har samlet en hær for å angripe dere, så frykt for deres eget liv.’’
Mange muslimer mislikte ideen om å bekjempe denne hæren på grunn av hans utsagn, men
Allahs sendebud (Måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) kom med sytti
ryttere for å møte dem, og de vendte alle tilbake fra slagmarken uskadd. Dette verset ble
åpenbart til ære for de sytti troende som kom ut med Allahs sendebud og brydde seg ikke om
varslet til de som ønsket å forskrekke dem.
Når det gjelder bruken av ordet ’’folk’’ for bare et individ, er det en god måte for å rose de
sytti mennene som kom ut med Profeten. Dette høres mer veltalende når det brukes floertall.
Det er bedre enn å si ’’De som en mann talte til og sa at en stor hær har kommet… osv.’’ som
det er klart. Det er mange vers i Koranen lignende dette og mange begreper i det arabiske
språket med samme bruk av ord. Allah sa: ’’Dere som tror! Kom i hu Allahs velsginelse over
dere da noen mennesker ønsker dere vondt og Han beskyttet dere mot deres skade.’’ Personen
som ønsket dem vondt og skade var en mann av stammen Muharib med navnet Ghawrath –
andre mener at det var Amr ibn Jahsh fra Banu al-Nadir – som trakk ut sitt sverd og ønsket å
slå profeten, men Allah lot ham mislykke, ifølge beretningen til hendelsen som er gjengitt av
hadith-formidlere, forfattere av biografier og korantolkere, og som det er fortalt av Ibn
Hashim i forbindelse med slaget ved That al-Rika i kp 3 av sin bok med tittelen Sirah. Allah
har brukt flertallet ’’folk’’ for bare denne mannen for å uttrykke Sin velsignelse over
muslimene som kjempet for å beskytte Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie). I Mubhala verset har han brukt både entall og flertall for ’’sønner,’’, ’’kvinner’’
og ’’oss selv’’ for både Hasanain, Fatima og Ali spesielt for å hedre deres opphøyde status,
måtte Allah være fornøyd med dem. Eksempler på bruk av flertallsform for entall er mange
og kan ikke beregnes. Derfor er det tillatt å bruke flertall om entall hvis det var nødvendig for
å forklare ting.
iii.
I hans korantolkning av dette verset, i Mujmaul Bayan fi Tafsir al-Quran,
kommenterer Imam al-Tabrani bruken av flertallsform om lederen til de troende
som tegn på respekt og heder, og han legger til at språkvitenskapsmenn beskriver
entallsform som flertallsform for å vise respekt og heder. Han la til også: ’’Dette er
så veldig kjent bruk ordbruk at det ikke kreves noe bevis for en slik ordbruk.’’
iv.
v.
I sin Kashhaf nevner al-Zamakshari et annet interessant poeng når han sier: ’’Hvis
du forundres over hvordan det kan være riktig å bruke flertall om Ali, måtte Allah
være tilfreds med ham, vil jeg fortelle deg at han er nevnt i flertallsform, selv om
han bare er en mann, så folk kan følge hans eksempel og få lik belønning som
ham, og samtidig vil Allah påpeke at en troende må være lik Ali, ivrig etter å gjøre
gode gjerninger ved å passe på de fattige, til og med hvis dette skulle være under
bønnen, som det ikke er lov å overse.’’
Jeg personlig har noe interessant å komme med i denne sammenhengen. Når den
Allmektige brukte entall istedenfor flertall, som mange gjør, så vil ikke de som
hatet Ali og de som hadde nag mot ham og var i konkurranse med Bani Hashim ha
tolerert å høre det i entallsform, og dette skyldtes at de ikke vil være i stand til å
skjule sannheten eller holde den tilbake. På grunn av deres fortvilelse vil de kunne
gjøre noe veldig fryktelig vondt mot Islam. Det er mulig at det var av denne
grunnen at verset ble åpenbart i flertallsform, selv om det gjaldte entall, for å
unngå skaden ved å avsløre disse menneskene. Versene etter denne spesielle
åpenbaringen forberedt dem gradvis for Wialayh, til Allah fullbyrdet Sin religion
og fullendet Sin nåde. Slik var vanen til Profeten og vanen til de vise for å oppnå
det som er veldig vanskelig. Hadde verset blitt åpenbart i entallsform vil disse
menneskene ha satt sine fingre på sine ører, dekket seg selv med sine egne klær og
blitt gjenstridige, arrogante og overlegne. Dette er en visdom bak alle disse
versene i Koranen som ble åpenbart for å belyse utmerkelsen til lederen av de
troende og de blant hans rensede familie, som det er veldig klart. Vi har forklart
disse utsagnene og brakt uovervinnelige bevis og klare utsagn til vitne om dette i
vår bok Sabil al-Muminin og Tanzil al-Ayat. Priset være Allah for Sin ledelse og
støtte. Måtte fred være med deg!
Sh.
________________________________________________________________
Brev 43
Sammenhengen viser at det skal være ’’den elskede’’ eller noe lignende
Muharram 4, 1330
Måtte Allah velsigne din far! Du har fjernet min tvil og overveldet min mistanke så mye at
sannheten er blitt klar. Ingenting er igjen annet enn å si at sammenhengen av det omtalte
verset viser til forbud om å anse som wali vantro. Versene som er før og etter vitner om det og
dette støtter påstanden om at ordet ’’wali’’ i dette verset skal være støttespiller, elskede, venn
og lignennde, så hva vil du svare på det?
S.
____________________________________________________________
Brev 44
I.
II.
Sammenhengen tyder ikke på at det skal være ’’støttespiller’’ eller lignende
Sammenhengen regnes ikke som godt nok bevis
Muharram 5, 1330
i.
Her er mitt svar: Dette verset, hvis en undersøkte det, ser på versene som kommer
før det og som forbyr å velge vantro som walier, hører ikke sammen med denne
delen som roser lederen til de troende eller anbefaler hans lederskap og imamah
ved å true de avvikende med hans makt eller ved å advare mot å bli straffet av
ham. Dette skyldtes at i det tidligere verset, når vi studerer det, forteller Allah:
’’Dere som tror! Hvis en av dere faller fra i religionen, så vil Allah sende andre
som Han elsker og som elsker Ham, snille og omgjengelige mot de troende, faste
og harde mot de vantro, som vil kjempe for Allahs sak uten å frykte noen kritikk.
Dette er Allahs godhet, som Han gir hvem Han vil.’’ Koranen: 5:54. (1) Dette
verset er åpenbart om lederen til de troende (fvmh), som advarer andre mot hans
makt og makten til hans tilhengere, som lederen til de troende selv har fortalt i
forbindelse med kamel-slaget og som det er fortalt av imamene al-Bakir og alSadik.
Den samme betydningen er gjengitt av al-Thalabi i boken Tafsir al-Quran. Det samme er også
fortalt av forfatteren til Mujmaul Bayan fi Tafsir al-Quran fortalt av Ammar, Huthayfah og
Ibn Abbas. Det er tolket på denne måten ifølge felles enighet blant sjia som forteller dette
gjentatte ganger fra imamene til den rensede familien (fred være med dem). Verset om
wilayah vil deretter komme for å hinte om hans wilayah og viser nødvendigheten til å
akseptere hans lederskap. Dets sammenheng vil da være en forklaring på dette hintet, og en
utdypning av dette hintet som kommer før det som viser til hans regjering, så hvordan kan det
da bli sagt at dette verset ble åpenbart om å forby å ta som wali vantroer?
ii.
Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, har selv
sammenlignet statusen til imamene blant hans etterkommere for å være lik statusen
til Koranen og fortalte at de aldri skal skille lag med hverandre, og at de vil være
like strålende som boken (Koranen). Igjennom den kan sannheten bli skilt fra
falskheten. For dem er dette verset ansett for å være bevis som det er fortalt mange
ganger. Meningen de alltid har brukt for ordet ’’Wali’’ i denne sammenhengen er
identisk med den som jeg har nevnt ovenfor. Derfor har sammenhengen ingen
verdighet hvis den motsetter seg deres ord (2), for alle muslimene er felles enige
om bruken av sammenhengen som et passende argument. Når sammenhengen og
beviset kolliderer med hverandre, skal de forlate sammenhengen og holde seg til
beviset. Dette skyldtes at vi ikke kan være avhengige av sammenhengen til verset,
fordi den praktfulle boken ikke er ordnet etter sin samling, ifølge felles enighet
blant alle muslimske lærde, men ifølge rekkefølgen av åpenbaringen til dens vers.
Derfor er det mange vers som gir en mening i motsetning i forholdet til
sammenhengen. Et eksempel på dette er verset om renselse. Dette verset er nevnt i
sammenheng med omtale av kvinner, men allikevel er det bevist at det er om
kappens folk. Kort sagt vil det ikke være umulig å finne vers i strid med
sammenhengen, dette er ikke skadelig for veltalenheten til koranen, og det er ikke
noe galt å ty til troen på dette når det finnes uslåelige bevis som krever at vi tror på
denne saken. Måtte fred være med deg!
Sh.
___________________________________________________________________
1.Dette ligner på hadithen til Allahs sendebud som forteller: ’’Dere Qurashitter skal aldri
holde opp med å strides med hverandre til Allah sender en mann, ærligheten til hvis tro Han
har testet for å slå deres nakker med sitt sverd, mens dere løper bort av frykt lik et forskrekket
kveg.’’ Abu Bakr spurte: ’’Sikter du til meg med disse ordene, Allahs sendebud?’’ Han
svarte: ’’Nei!’’ Omar spurte: ’’Sikter du til meg med disse ordene, Allahs sendebud?’’ Han
svarte: ’’Nei, men det er han som ordner opp sandalen.’’ Fortelleren fortsatte med å si: ’’Ali
hadde i sin hånd Profetens sandal som han ordnet for Allahs sendebud.’’ Denne hadithen er
blitt nevnt av mange forfattere til hadith-bøker og det er hadith nummer 610 ved begynnelsen
av side 393, kp 6, av Kanz al-Ummal. Det er en annen hadith som ligner på dette, og som
lyder som følgende. ’’Blant dere er en mann som skal kjempe for fortolkningen av Koranen
slik jeg har kjempet for dens åpenbaring.’’ Abu Bakr spurte: ’’Sikter du til meg med disse
ordene?’’ Han svarte: ’’Nei!’’ Omar spurte det samme, og Profeten svarte: ’’Nei, men det er
mannen som ordner opp sandalen.’’ Kort etter kom Ali ut av rommet og han hadde med seg
profetens sandel som han hadde blitt ferdig med å ordne opp. Denne hadithen er blitt gjengitt
av Imam Ahmed ibn Hanbal i boken Musnad fortalt av Abu Said, og den er fortalt av alHakim i al-Mustadrak. Abu Yali har fortalt den i sin bok Musnad, og den er gjengitt av mange
forfattere av hadithbøker. Al-Muttaki al-Hindi gjengir den på side 155 i det sjette bindet av
sin bok.
2.Hva kan verdigheten til en overfladisk tolkning veie hvis den motsetter seg ånden til hele
teksten?
____________________________________________________________________
Brev 45
Å ty til tolkning og å følge fotosporene til forgjengerne er uunngåelig
Muharram 6, 1330
Hadde det ikke vært for kalifatet til de rettledede kalifene, som er riktig uten tvil, ville vi ikke
ha hatt noe valg annet enn å akseptere ditt syn og tolke dette verset og andre ifølge din
vurdering, men å tvile på rettferdigheten til deres kalifat, måtte Allah være tilfreds med dem,
er ikke på tale. Å ty til denne tolkningen er uunngåelig, fordi vi har trodd på dem og på de
som sverget troskap for dem. Måtte fred være med deg.
S.
________________________________________________________________
Brev 46
I.
II.
Tro på forgjengerne krever ikke tolkning
Tolkning er umulig
Muharram 6, 1330
De tre rettledede kalifene, måtte Allah være tilfreds med dem, er diskusjonstemaet. Troen på
deres kalifat er ikke nok for å tilbakevise våre argumenter.
i.
ii.
Å tro på disse kalifene og de som sverget troskap for dem krever ikke tolkning av
argumentene. For å rettferdiggjgøre deres kalifat tyr du til tolkning, som vi vil
klargjøre hvis det er nøvendig.
Å tolke tekstene som vi har fortalt deg er umulig, slik er også tilfellet med det vi
ikke har nevnt for deg ennå, som for eksempel hadith al-Ghadir og testament
hadithen, spesielt når de er støttet av uslåelige beretninger som støtter hverandre
med klare ord. Den som studerer disse hadithene vil finne dem uslåelig bevis og
klare argumenter. Måtte fred være med deg.
Sh.
_______________________________________________________________________
Brev 47
Spør etter de bekreftende hadithene
Muharram 7, 1320
Jeg ønsker at du nevner disse hadithene som støtter disse tekstene og legge dette til som en
tilføyelse til din forskning. Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________________________________
Brev 48
Førti hadither som støtter tekstene om utpekelsen av Ali til lederskapet
1. Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa, mens
han holdt rundt Alis nakke: ’’Dette er imamen til de rettferdige og drapsmannen til de
ugudelige. Seierende er den som støtter ham og forlatt av Allah er den som forlater
ham.’’ Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) reiste opp sin
stemme da han sa den siste setningen. Dette er nevnt av al-Hakim fortalt av Jabir på
side 129, kp 3 av al-Mustadrak (1), hvor forfatteren kommenterer denne hadithen med
følgende ord: ’’Troverdigheten til denne haditen er bekreftet igjennom dens
fortellerrekke, selv om begge forfatterne til Sahih bøkene ikke har fortalt den.’’
2. Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Det er blitt
åpenbart til meg at Ali har tre spesielle utmerkelser, han er lederen til muslimene,
imamen til de rettferdige og mesteren over de hvis panne er merket med troen.’’
Denne hadithen er nevnt av al-Hakim ved begynnelsen av side 138, kp 3, av boken
Mustadrak (2), hvor forfatteren kommenterer denne hadithen med å si:
’’Troverdigheten til denne hadithen er bekreftet av dens fortellerrekke, selv om begge
forfatterne til Sahih bøkene ikke har fortalt den.’’
3. Profeten sa: ’’Det er blitt åpenbart til meg at Ali er lederen til muslimene, wali til de
fromme og lederen til de som har panner merket med troen.’’ Denne hadithen er nevnt
av Ibn Najjar (3) og mange andre forfattere av hadithbøker.
4. Profeten sa til Ali: ’’Vær hilset, lederen til muslimene og imamen til de fromme!’’
Dette er nevnt av Abu Naim i Hilyat al-Awliya (4).
5. Profeten sa: ’’Den første som kommer igjennom denne døren er imamen til de
fromme, lederen til muslimene, overhodet til religionen, wasienes segl, og mesteren til
de som har panner merket med troen.’’ Kort tid etter kom Ali inn og Profeten stod opp
glad, omfavnet Ali, fjernet bort svette på hans panne og sa til ham: ’’Du vil fullføre
min oppgave og gjøre dem kjent med min stemme. Du vil forklare dem det de er
uenige om etter meg!’’ (5)
6. Profeten sa: ’’Allah har lovet meg at Ali vil være banneret til ledelse, imamen til
enhver som aksepterer min wilayat og lyset til enhver som adlyder meg. Han vil være
ordet som jeg knyttet de gudfryktige til.’’ (6) Som du kan se inneholder disse seks
hadithene klare tekster om hans lederskap og pliken om å adlyde ham, fred være med
ham.
7. Profeten sa, mens han pekte på Ali: ’’Dette er den første som trodde på meg og den
første til å håndhilse meg på dommedagen. Han er den fremstående vennen og han er
faruk til denne nasjonen som skiller mellom sannheten og falskheten. Han er lederen
til de troende.’’ (7)
8. Profeten sa: ’’Dere Ansar! Skal jeg lede dere til noe som dere ved å holde dere til aldri
vil fare vill etter meg? Det er Ali, å elske ham er å elske meg, og å respektere ham er å
respektere meg, for Gabriel har beordret meg om å si det til dere på vegne av Allah.’’
(8)
9. Profeten sa: ’’Jeg er byen til kunnskap og Ali er dens port. Enhver som ønsker å oppnå
kunnskap, må oppnå den igjennom porten.’’ (9)
10. Profeten sa: ’’Jeg er huset til visdom og Ali er dets (husets) dør.’’ (10)
11. Profeten sa: ’’Ali er veien til min kunnskap, den som forklarer min nasjon etter meg
det jeg er blitt sendt med, å elske ham er et tegn på tro og å hate ham er et tegn på
hykleri.’’ (11)
12. Profeten sa til Ali: ’’Du skal klargjøre for min nasjon alle sakene som de er uenige
om.’’ Dette er nevnt av al-Hakim på side 122, kp 3, av boken Mustadrak (12) fortalt
av Anas. Al-Hakim kommenterer denne hadithen med følgende ord: ’’Dette er en
troverdig hadith ifølge kriteriene til begge Shaykayn (Bukhari og Muslim), selv om de
ikke har nevnt den.’’ Enhver som studerer denne haditehn og lignende vil vite at Alis
status i forholdet til Allahs sendebud er lik statusen til Allahs sendebud i forholdet til
Allah, for Allah sa til Sitt sendebud: ’’Vi har sendt deg Våre åpenbaringer så du kan
klargjøre for dem alle saker som de er uenige om, og som ledelse og nåde for de som
tror,’’ mens i denne hadithen forteller Allahs sendebud Ali: ’’Du skal klargjøre for
min nasjon alle saker som de er uenige om etter meg.’’
13. Profeten sa, som det er nevnt av Ibn al-Sammak fortalt av Abu Bakr: ’’Alis status i
forholdet til meg er lik min status i forholdet til min Herre.’’ (13)
14. Profeten sa, som nevnt av al-Dar Qutni i Al-Afra fortalt av Ibn Abbas som fortalte at
Profeten sa: ’’Ali ibn Abu Talib er lik porten til frelse for israelittene. Enhver som går
igjennom den er en troende, og enhver som kommer ut av den er en vantro.’’ (14)
15. Profeten sa på Arafat-dagen under Hijjatul Wada: ’’Ali er av meg, og jeg er av Ali, og
ingen betaler min gjeld andre enn meg eller Ali.’’ (15)
’’Dette er sannelig ord fra en nobel utsending, med stor makt hos tronens Herre, fast, adlydt
og trofast. Deres bysbarn er aldeles ikke besatt!’’ Koranen: 81:19-22.
’’Han taler ikke av eget påfunn, men han følger bare åpenbaringen.’’ Koranen: 53:3-4.
Så hvor har dere tenkt dere hen? Og hva skal dere si om disse klare argumentene og de
uslåelige tekstene?
Hvis du studerer dem oppmerksomt, ser på visdommen bak en slik uttalelse under den store
pilegrimsferden foran øyevitner, vil sannheten være veldig klar for deg. Og hvis dere
undersøker hans ord, hvor få de er og hvor mange meninger de omfatter, vil du ha stor respekt
for ham, for han har lært en god del og forsket om det han har lært. Ingen andre enn Ali må
være igjen verdt til å ta seg av ansvaret. Ingen under vil da være om at han og bare han er
testamentfullbyrderen til Profeten, han er bare verdt til å ta over posisjonen til lederskapet
som representant og vizier. Priset være Allah som har ledet oss til dette, for uten Allahs
ledelse, vil vi ikke ha blitt ledet.
16. Profeten sa: ’’Enhver som adlyder meg, adlyder Allah, og enhver som viser ulydighet
overfor meg, viser ulydighet overfor Ham, og enhver som adlyder Ali, adlyder meg,
og enhver som er ulydig overfor Ali er ulydig overfor meg.’’ Dette er nevnt av alHakim på side 121, kp 3, i boken Mustadrak, og av al-Thahabi i boken Talkhis. Begge
forfatterne har holdt seg til kriteriene av al-Shaykayn.
17. Profeten sa: ’’Ali! Enhver som forlater meg, forlater Allah, og enhver som forlater
deg, forlater meg.’’ Dette er nevnt av al-Hakim på side 124, kp 3, av boken Sahih. AlHakim kommenterer denne hadithen med følgende ord: ’’Denne hadithen har
troverdig fortellerrekke, men Shaykayn har ikke nevnt den.’’
18. Profeten sa, som det er fortalt av Um Salamah: ’’Enhver som tar avstand fra Ali, tar
avstand fra meg,’’ dette er nevnt av al-Hakim i begynnelsen av side 121, kp 3, av
boken al-Mustadrak og bekreftet av begge Shaykayn, og den er fortalt av al-Thahabi i
boken Talkhis. I den sistenevnte boken bekjenner forfatteren troverdigheten til denne
hadithen. Denne hadithen er også nevnt av Ahmed blant hadithene fortalt av Um
Salamah på side 323, kp 6, av boken Musnad, og av al-Nisai på side 17 av boken AlKhasais al-Alawiya, i tillegg er den blitt nevnt av mange andre hadithformidlere. Det
samme gjelder utsagnet til Allahs sendebud, som er blant hadithene fortalt av Amr ibn
Shash, som er som følgende: ’’Enhver som sårer Ali, sårer meg.’’ (16)
19. Profeten sa: ’’Enhver som elsker Ali, elsker meg, og enhver som forakter Ali, forakter
meg.’’ Denne hadithen er nevnt av al-Hakim som beskriver den som troverdig på side
130, kp 3, av boken Al-Mustadrak og den er fortalt av al-Thahabi i boken Talkhis hvor
forfatteren bekjenner troverdigheten til hadithen av samme grunn som al-Hakim.
Utsagnet til Ali (17) er også ansett troverdig, som lyder som følgende: ’’Jeg sverger
ved den som har skapt frøet og formet bristen fra ingenting, Ummi Profeten har lovet
meg at ingen elsker meg, bortsett fra en troende (momin) og ingen hater meg, bortsett
fra en hykler.’’
20. Profeten sa: ’’Ali! Du er en leder i dette livet og i det neste livet. Enhver som elsker
deg, elsker meg, og enhver som elsker meg, er elsket av Allah. Din fiende er min
fiende og min fiende er Allahs fiende. Ve over enhver som forakter deg etter meg.’’
Dette er nevnt av al-Hakim ved begynnelsen av side 128, kp 3, av boken alMustadrak, og troverdigheten til denne hadithen er bekreftet av Shaykayn (20).
21. Profeten sa: ’’Ali! Jeg bebuder med glede enhver som elsker og tror på deg, og med ve
enhver som hater deg og forteller løgner om deg.’’ Dette er nevnt av al-Hakim på side
135, kp 3, av boken al-Mustadrak. I den omtalte boken skriver al-Hakim og
kommenterer denne hadithen med følgende ord: ’’Denne hadithen er troverdig og er
gjentatte ganger fortalt. Ingen av shaykayn har nevnt den.’’
22. Profeten sa: ’’Enhver som ønsker å leve mitt liv og dø min død og bebo det evige
paradiset, som er lovet meg av min Herre, la ham da akseptere Ali som sin wali, for
han tar dere aldri ut av ledelse og heller ikke tar dere inn i villfarelse.’’
23. Profeten sa: ’’Jeg oppfordrer enhver som tror og stoler på meg om å holde seg til
wailayah av Ali ibn Abu Talib, for enhver som aksepterer ham som wali, aksepterer
meg som wali, og enhver som aksepterer meg som wali, har akseptert Allah som wali,
og enhver som elsker ham, elsker meg, og enhver som elsker meg, elsker Allah, og
enhver som hater ham, hater meg, og enhver som hater meg, hater Allah.’’
24. Profeten sa: ’’Enhver som ønsker å leve mitt liv og dø min død, og bebo i det evige
paradiset, plantet for meg av min Herre, får anse Ali som wali etter meg, og akseptere
autoriteten til en hvilken som helst som Ali utpeker, for de er min familie, de er skapt
av mitt eget leire og velsignet med min oppgave og min kunnskap. Derfor ve være
over den som benekter deres fortrinn blant min nasjon, som holder opp deres
forbindelse med dem. Måtte Allah aldri tildele dem min forbønn.’’
25. Profeten Muhammed sa: ’’Enhver som ønsker å leve som meg og dø som meg og
havne i det paradiset min Herre har lovet meg, det evige paradiset, så la ham anse Ali
og hans etterkommere som walier, for de skal aldri ta dere ut av ledelsen og heller ikke
skal de dra dere mot villfarelse.’’ (21)
26. Ved begynnelsen av side 156, kp 6, av Kanz al-Ummal, forteller al-Daylami at
Ammar fortalte at Allahs sendebud sa til Ammar: ’’Ammar! Hvis du ser Ali gå på en
vei, mens andre mennesker gå på en annen, gå med Ali og forlate de andre, for han
skal aldri lede deg mot tilintetgjørelse og heller ikke skal han ta deg ut av den rette
ledelsen.’’
27. Profeten Muhammed sa, ifølge en hadith fortalt av Abu Bakr: ’’Min hånd og Alis hånd
har samme dømmekraft.’’ Dette er hadith 2539 nevnt på side 153, kp 6, av Kanz alUmmal.
28. Profeten Muhammed sa: ’’Fatima! Er du ikke fornøyd med at Allah har sett på jordens
innbyggere og valgt blant dem to menn, en av dem er din far og den andre er din
ektemann?’’ (22)
29. Profeten Muhammed sa: ’’Jeg er advareren, og Ali er veilederen. Igjennom deg, Ali,
skal ledelse bli oppnådd etter meg.’’ Dette er nevnt av al-Daylami som har fortalt
denne hadithen fra Ibn Abbas, den er hadith nr. 2631 på side 157, kp 6, av Kanz alUmmal.
30. Profeten Muhammed sa: ’’Ali! Ingen er tillatt å være i Janaba-tilstand, unntatt meg og
deg.’’ (23) Det samme er gjengitt av al-Tabrani som har gjengitt ibn Hajars ord i alSawaik al-Muhrika som er fortalt av Um Salamah, al-Bazzar og Sad. Se på hadith nr.
13 av al-Arbain al-Nuwawiyya som han gjengir i kapittel 9. Den sistenevnte forteller
at Allahs sendebud sa: ’’Ingen er tillatt å være i Janaba tilstand i denne moskeen,
unntatt jeg og Ali.’’
31. Profeten Muhammed sa: ’’Jeg og Ali er autoriteten overfor min nasjon på
dommedagen.’’ Dette er nevnt av al-Khatib, fortalt av Anas. Hvordan kunne faren til
al-Hassan (fvmh) være autoritet på lik linje med Profeten (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie), hvis han ikke hadde vært hans etterfølger og hans
representant?
32. Profeten Muhammed sa: ’’Det er skrevet på paradisets port: ’’Det er ingen gud,
unntatt Allah, Muhammed er Allahs sendebud, Ali er broren til Allahs sendebud.’’
(24)
33. Profeten Muhammed sa: ’’Det er skrevet på Tronens bein: ’’Det er ingen gud, unntatt
Allah, Muhammed er Allahs Sendebud, Jeg (Allah) har støttet ham (Muhammed)
igjennom Ali, og jeg har hjulpet ham igjennom Ali.’’
34. Profeten Muhammed sa: ’’Enhver som ønsker å se på Noahs besluttsomhet, Adams
kunnskap, Ibrahims overbærenhet, Moses’ mildhet og Kristus’ gudfryktighet, får se på
Ali.’’ Dette er nevnt av al-Behiki i hans Sahih bok og av Imam Ahmed ibn Hanbal i
hans Musnad bok (25).
35. Profeten Muhammed sa: ’’Ali! Det er en likhet mellom deg og Jesus (fvmh) som ble
hatet av jødene til den grad at det ble tvil om æren til hans mor, og han ble elsket av
kristne til den grad at de tilskrev ham det som ikke tilkommer ham.’’
36. Profeten Muhammed sa: ’’De fremstående blant de troende er tre: Josva sønn av Nun
(av stammen Efraim) som var den første til å tro på Moses, den troende nevnt i Surat
Yasin (kapittel 36 i Koranen) som var den første som trodde på Jesus, og Ali ibn Abu
Talib som var den første til å tro på Muhammed.’’ (26)
37. Profeten Muhammed sa: ’’Den første til å vitne om Profetenes sannferdighet er tre:
Habib al-Najjar, den troende nevnt i Surat Yasin, som sa: ’’Mitt folk! Følg
Sendebudene).’’ Izekiel, den troende av familien til Farao, som sa: ’’Ønsker dere å
drepe en mann bare fordi han bekjenner at hans Herre er Allah?’’ og Ali Ibn Abu
Talib, som er mer høytstående enn alle de som allerede er nevnt.’’ (27)
38. Profeten Muhammed sa til Ali: ’’Nasjonen vil vende seg forrædersk mot deg, du skal
leve, mens du holder deg til min tro, og vil bli drept for å beskytte den. Enhver som
elsker deg, elsker meg, og enhver som hater deg, hater meg, og denne – han mente
Alis skjegg – vil bli vannet med blodet fra denne – og han siktet mot Alis hode.’’ (28)
Ali sa: ’’En av profetens forutsigelser er at denne nasjonen vil vende om forrædersk
mot meg etter hans bortgang.’’ Ibn Abbas har fortalt at Allahs sendebud sa til Ali:
’’Du vil lide enormt etter meg.’’ (29) Ali spurte: ’’Skal jeg være i stand til å overholde
min tro allikevel?’’ Allahs sendebud svarte ham bekreftende.
39. Profeten Muhammed sa: ’’Blant dere er den som vil kjempe for dens (Koranens)
fortolkning slik jeg har kjempet for dens åpenbaring.’’ Tilskuerne ble spent. Blant dem
var Abu Bakr og Omar. Abu Bakr spurte: ’’Vil det være meg?’’ Profeten svarte:
’’Nei!’’ Omar spurte: ’’Vil det være meg?’’ Profeten svarte: ’’Nei, men det vil være
han som ordner opp skoene,’’ og han pekte mot Ali. Derfor gikk vi til Ali for å fortelle
ham om denne bebduelsen, men han reiste ikke opp sitt hode, som om han allerede
hadde hørt den tidligere fra Allahs sendebud.’’ (30) Lignende beretning er fortalt av
Abu Ayyub al-Ansar under Omars kalifattid. Ifølge al-Hakim, som svarer på to
kildehenvisninger som han forteller på side 139 og den påfølgende siden, kp 3, av sin
bok Mustadrak har Omar fortalt at Allahs sendebud beordret de som vendte bort fra
sin tro, og de som splittet seg om å bli bekjempet. Ibn Asakir, i hadith nr. 2588, side
155, kp 6 av Kanz al-Ummal, forteller at Ammar ibn Yasir fortalte at Allahs sendebud
sa: ’’Ali! Den undertrykkende gjengen vil kjempe mot deg, men du vil være på den
riktige siden. Enhver som holder seg unna å støtte deg vil ikke være blant mine
tilhengere.’’ Abu Tharr al-Ghiffar fortalte, som nevnt av al-Daylami på side 155, kp 6,
av Kanz al-Ummal, at Allahs sendebud sa: ’’Jeg sverger ved den som har makt over
mitt liv at blant dere er en mann som vil kjempe etter meg for fortolkningen av
Koranen som jeg kjempet avgudsdyrkerne for dens åpenbaring.’’ Muhammad ibn
Ubaydullah ibn Abu Rafi fortalte, som nevnt av al-Tabrani i Mujma al-Kabir og som
nevnt på side 155, kp 6, av Kanz al-Ummal, at hans far og bestefar Abu Rafi fortalte at
Allahs sendebud hadde henvist seg til ham og sagt: ’’Abu Rafi! En gruppe av
mennesker vil kjempe mot Ali etter meg. Allah har gjort det obligatorisk å bekjempe
denne gruppen. Enhver som ikke er i stand til å bekjempe dem med sine hender, la
ham bekjempe dem med sin tunge. Hvis han ikke er i stand til å gjøre det, så får han
bekjempe dem igjennom sitt hjerte.’’ Al-Akhdar Al-Ansari (31) har fortalt at Allahs
sendebud sa: ’’Jeg kjemper for åpenbaringen til Koranen, mens Ali kjemper for dens
fortolkning.’’
40. Profeten Muhammed sa: ’’Ali! Jeg er mer overlegen enn deg, fordi jeg er en profet,
mens du er mer overlegen enn alle andre mennesker, fordi du har syv utmekrelser: Du
er den første til å tro på Allah, den mest rettferdige i å fullføre Allahs løfe, den mest
lydige overfor Allahs befalinger, den mest rettskafne, den beste til å dømme folk med
rettferd, den mest innsiktsfulle i alle saker, og den som har en høytstående posisjon
hos Allah.’’ Abu Said al-Khudri fortalte at Allahs sendebud sa: ’’Ali! Du besitter syv
gode egenskaper som ingen andre enn deg besitter: Du er den første til å tro på Allah
sannferdig, den mest rettferdige i å fullføre Allahs løfte, den mest lydige overfor
Allahs befalinger, den mest kjærlige overfor folket, den mest kunnskapsrike i alle
saker og den mest høytstående blant dem.’’ (32)
Det er ingen rom her for å nevne alle disse hadithene, som utgjør en helhet, og som støtter
hverandre og sikter alle mot en betydning, og det er at Ali kommer på andre plass etter Allahs
sendebud, i å dømme denne nasjonen, og ta over lederskapet. Disse hadithene forkynner en
mening, selv om deres tekst ikke er fortalt gjentatte ganger. Dette håper jeg vil være
tilstrekkelig nok som uslåelig bevis. Måtte fred være med deg!
Sh.
_________________________________________________________________
1.Dette er hadith nr. 2527 nevnt i Kanz al-Ommal, side 153, kp 6, og den er gjengitt av alThalabi fortalt av Abu Tharr i forbindelse med tolkningen av verset om wilayah i boken AlTafsir al-Kabir.
2. Den er også nevnt av al-Barudi, Ibn Qani, Abu Naim og al-Bazzar. Den er hadith nr. 2628
nevnt i Kanz al-Ommal, side 157, kp 6.
3. Den er hadith nr. 2630 nevnt i Kanz al-Ommal, side 157, kp 6.
4. Det er nyhet nr. 11 av de som Ibn Abul Hadid har nevnt på side 450, kp 2, av Sharh Nahjul
Balagha, og den er hadith nr. 2627 av de som er nevnt i Kanz al-Ommal, side 157, kp 6.
5. Dette er nevnt av Abu Naim i Hilyat al-Awliya fortalt av Anas og gjengitt i detalj av Ibn
Abul-Hadid på side 450, kp 2, av boken Sharh Nahjul Balagha, så se på nyhet nr. 9 i denne
siden.
6. Dette er gjengitt av Abu Naim i boken Hilyat al-Awliya fortalt av Abu Barzah al-Aslami og
Anas ibn Malik, og den er gjengitt av Mutali lærde på side 449, kp 2, av boken Sharh Nahjul
Balagha, så se på den tredje nyheten i denne siden.
7. Dette er nevnt av al-Tabrani i boken Kabir i forbindelse med hadithene fortalt av Salman og
Abu Tharr. Denne hadithen er også gjengitt av al-Behiki i boken Sunan, og den er gjengitt av
Ibn Uday i boken Al-Kamil, den er hadith nr. 2608 av de som er nevnt i Kanz al-Ommal, kp
6, side 156.
8. Dette er gjengitt av al-Tabrani i boken Kabir, og den er hadith nr. 2625 av de som er nevnt i
Kanz al-Ommal, kp 6, side 157, og den tiende på side 450, kp 2, av Sharh Nahjul Balaghah
gjengitt av Ibn Abul Hadid, så se på den og merke deg hvordan han har gjort den rette
ledelsen betinget med å holde seg til Ali, og dermed vil de som ikke holder seg til ham, fare
vill. Se hvordan han har befalt dem om å elske ham som de elsker Profeten (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) og å respektere ham som de respekterer Profeten.
Dette skyldtes at han er etterfølgeren til Profeten, den som skal ta over lederskapet etter ham.
Hvis du også legger merke til setningen: ’’Gabriel har beordret meg om å fortelle deg osv.’’
så vil sannheten være klar for deg.
9. Dette er nevnt av al-Tabrani i Kabir fortalt av Ibn Aabbas som det står på side 107 av AlJami al-Saghir skrevet av Sayyuti. Denne hadithen er også nevnt av al-Hakim i Manakib Ali,
side 226, kp 3, av den troverdige Mustadrak fra to kilder: en av dem er Ibn Abbas som har
fortalt den igjennom to troverdige kilden, og den andre kilden er Jabir ibn Abdullah al-Ansari.
Han har brakt fram uslåelige bevis for dens troverdighet. Imam Ahmed ibn Hanbal ibn alSiddik al-Magharibi, i Kairo, har skrevet en hel bok bare for å bevise troverdigheten til denne
hadithen, og han har valgt denne tittelen Fath al-Malak al-Ali Bishati Hadith Babul Ilm Ali,
den er utgitt i Egypt av Islamsk press. Det er verdt å gjøre oppmerksom forskerne på den, for
den inneholder uslåelige bevis. Synet til Nasibiene og deres likesinnede er verdiløst, for denne
hadithen er godkjent av alle. Vi har sett på deres kritikk, og vi har funnet den ren
underkastelse for følelser, manglende beviser, full av ekstrem fanatisme, som det er fortalt av
al-Hafiz Salahud-Din al-Ala da han gjenga den falske beskyldningen til al-Thahabi og andre
som holdt denne hadithen for å være upålitelig. Han kommenterer dette med å si: ’’De har
ikke brakt et bevis for sin påstand, bortsett fra en forfalskning så de ikke kan bli anklaget.’’
10. Dette er nevnt av al-Tirmihdi i Sahih, i tillegg er den nevnt av Ibn Jarir, og den er fortalt
av flere forfattere som al-Muttaki al-Hindi på side 401, kp 6, av boken Kanz al-Ommal, hvor
han forteller at Ibn Jarir fortalte: ’’Denne hadithens troverdighet er vi ganske sikre om.’’
Denne hadithen er også gjengitt av al-Tirmidhi, fortalt av Jalalud-Din al-Sayyuti i forbindelse
med diskusjonen av ’’Hamza’’ i språket i boken Jami al-Jawami og i boken al-Jami al-Saghir,
så se på side 170, kp 1, av al-Jami al-Saghir.
11. Dette er nevnt av al-Daylmai fortalt av Abu Tharr som det står på side 156, kp 6, av Kanz
al-Ommal.
12. Samme kilde som tidligere nevnt.
13. Dette er nevnt av Ibn Hajar i den femte maksad av Makasid i kapittel 14 som blir diskutert
i del 11 i boken al-Sawaik al-Muhrika, på side 106.
14. Denne hadithen er nummer 2528 blant de som er gjengitt i Kanz al-Ommal, side 153, kp
6.
15. Dette er gjengitt av Ibn Majah i et kapittel om utmerkelsen til profetens følgesvenner, på
side 92, kp 1, i boken Sunan, den er nevnt av al-Tirmidhi og al-Nisai i sine bøker Sahih, og
det er hadith nummer 2531 blant de som er gjengitt i Kanz al-Ommal, side 153, kp 6. Den er
også gjengitt av Imam Ahmed på side 164, kp 4, av boken Musnad, og er fortalt av Janadah
med forskjellige kilder. Nok som bevis for deg er det som er nevnt igjennom en fortellerrekke
som inkluderer Yahya ibn Adam, Israil ibn Yonus og hans bestefar Abu Ishak al-Subayi som
gjengir Habashi. Alle disse personene er hadith-formidlere som Shaykayn stoler på i sine
Sahih bøker. Enhver som studerer denne hadithen i Ahmeds Musnad vil vite at den ble sagt
under farvelspilegrimsferden, som fant sted kort tid før bortgangen til Profeten, fra denne
forgjengelige verden. Tidligere hadde Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) sendt Abu Bakr for å resitere ti vers av Surat Bara for beboerne til Mekka, så sa
han til ham, ifølge Imam Ahmeds bok Musnad, side 151, kp 1: ’’Gå og finn Abu Bakr før han
fullfører sin oppgave, og så snart du møter ham, ta budskapet fra ham, og forkynn du for
Mekkas folk og les det for dem.’’ Ali møtte Abu Bakr i Jhufa og tok tavlene fra ham. Abu
Bakr gikk tilbake til profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og
spurte ham: ’’Allahs sendebud! Har du motatt noe budskap fra Allah mot meg?’’ Han svarte:
’’Nei, men Gabriel har kommet til meg og fortalt meg at ingen forkynner Allahs budskap,
unntatt meg eller en mann av min familie.’’ Ifølge en annen beretning, gjengitt av Ahmed på
side 510, kp 1, i boken Musnad, fortalte Ali at da Profeten sendte ham med Usrat Bara, sa han
til ham: ’’Enten skal jeg forkynne det eller du.’’ Ali sa: ’’Hvis det ikke kan bli unngått i det
hele tatt, så vil jeg velge å gå selv.’’ Profeten sa: ’’Skynd deg framover, for Allah vil gjøre din
tunge sterk og Han vil lede ditt hjerte.’’
16. Du vet nå om hadithen fortalt av Amr ibn Shash med vår kommentar i brev 36.
17. Dette er fortalt av Muslim i et kapittel med navnet iman, på side 46, kp 1, av boken Sahih.
Ibn Abd al-Birr forklarer dens innehold i forbindelse med Alis biografi i Istiab fortalt av en
gruppe av følgesvennene. Buraydahs hadith er blitt gjengitt i brev nr. 36. Profetens hadith:
’’Allah! Vær i vennskap med den som er i vennskap med Ali,’’ er gjengitt flere ganger
(mutawatir), som det er nevnt av al-Fatawa al-Hamidiya i boken ’’Al-Salat al-Fakhira fil
Ahadith al-Mutawatira)
18. Dette er fortalt av Al-Azhar, Abdul-Razzak, Muammar, Al-Zuhri, Ubaydullah og Ibn
Abbas, og alle disse hadith-formidlerne er troverdige. Av denne grunnen har al-Hakim
stemplet hadithen som ’’Sahih,’’ fordi den er i samsvar med kriteriene til de to shaykayn, og
han legger til: ’’Abul-Azhar, ifølge felles enighet, er troverdig, og hvis hadith-formidlerne er
enstemmig enig om troverdighen til en hadith, skal den holdes for å være troverdig,’’ og så
fortsetter han med å si: ’’Jeg har hørt Abu Abdullah al-Qarashi fortelle at han hørte Ahmed
ibn Yahya al-Halwani fortelle: ’’Da Abul-Azhar kom fra Sana og begynte å fortelle denne
hadithen for folket i Bagdad, forkastet Yahya ibn Main den. Da han åpnet sitt sted for
offentlighet, som vanlig, spurte han om Nisaburi forfatter som gjengir Abdul-Razzak fortelle
denne hadithen. Ved øyeblikket stod Abul-Azhar opp og sa at det var han. Yahya ibn Main lo
av hans utsagn, sto opp og brakte ham for å sitte nærmere seg og spurte ham om hvordan han
personlig kunne være den eneste som hørte hadithen av Abdul-Razzak. Abul-Azhar forteller:
’’Jeg fortalte ham at jeg hadde kommet fra Sana, og da jeg skulle ta farvel med ham, fortalte
han meg at han hadde en unik hadith som ingen andre hadde hørt tidligere, og ved Allah det
var denne hadithen.’’ Så trodde Yahya ibn Main på ham og ba om unnskyldning.
19. Vi har nevnt denne hadithen i brev nr. 10.
20. Vi har nevnt denne hadithen også i brev nr. 10. Så se på vår kommentar om den og om
den som kommer før den.
21. Se på vår kommentar om denne hadithen og den som kommer før den i vårt brev nr. 10.
22. Dette er gjengitt av al-Hakim på side 129, kp 3, av hans troverdige Al-Mustadrak, og den
er fortalt av en rekke forfattere av bøker og hadither, alle vitner om dens troverdighet.
23. Se på vår kommentar om denne hadithen i brev nr. 34, og også undersøke hadithbøkene
som vi har henvist til.
24. Dette er gjengitt av al-Tabrani i boken Awsat, og dette er gjengitt av al-Khatib i boken alMutaffak wal-Muftarak, ved begynnelsen av side 159, kp 6, av Kanz al-Ommal. Vi har
gjengitt den i brev nr. 34 og kommentert den på en måte som gagner forskeren håper vi.
25. Dette er gjengitt av begge to, som det er fortalt av Abul-Hadid i den fjerde nyheten av
hans nyheter som han viser til på side 449, kp 2, av Sharh Nahjul Balagha. Dette er gjengitt
også av Imam al-Razi i forbindelse med disksujonen av meningen med verset Mubahala i
boken al-Tafsir al-Kabir, side 288, kp 2, og den er ansett av Imam al-Razi for å være
troverdig, ifølge synet til de som handler etter den og de som ikke gjør det. Denne hadithen er
gjengitt også av Ibn Battah fortalt av Ibn Abbas, som det står på side 34 av Fath al-Malik alAli Bishatti Babil Ilm Ali av Imam Ahmed ibn al-Sadik al-Hasani al-Magharibi, Kairo. Blant
de som har innrømmet at Ali er den som er kjent med hemmelighetene til alle profeter er
Shayken til alle kunnskapsrike menn, nemlig Muhiyud-Din ibn al-Arabi, som det er nevnt av
den lærde al-Sharani i del 32 av boken al-Yawakit wla-Jawahir, side 172.
26. Dette er gjengitt av al-Tabrani og Ibn Mardawayh, fortalt av Ibn Abbas. Den er også
gjengitt av al-Daylami fortalt av Aisha, og den er også en av de lange hadithene.
27. Dette er gjengitt av Abu Naim og Ibn Asakir fortalt av Abu Layla, og den er også gjengitt
av al-Najjar fortalt av Ibn Abbas, så se på hadith 30 og 31 av de førti hadithene gjengitt av Ibn
Hajar i del to, seksjon 9, i boken al-Sawaik al-Muhrika, ved enden av side 74 og den
påfølgende siden.
28. Dette er gjengitt av al-Hakim på side 122, kp 3, av boken al-Mustadrak hvor forfatteren
innrømmer troverdigheten til denne hadithen. Al-Thahbi gjengir den i sin egen bok Talkhis og
innrømmer dens troverdighet.
29. Denne hadithen og den påfølgende, dvs. Ibn Abbas hadith, er gjengitt av al-Hakim på side
140, kp 3, av boken Mustadrak, og al-Thahabi gjengir ham i sin bok Talkhis al-Mustadrak.
Begge forfatterne innrømmer troverdigheten til denne hadithen, fordi den er i samsvar med
kriteriene til begge Shaykayn.
30. Dette er gjengitt av al-Hakim på side 122, kp 3, av al-Mustadrak, som innrømmer at den
er en troverdig hadith, ifølge kriteriene til begge Shaykayn, som ikke har gjengitt den i sine
bøker. Al-Thahabi har innrømmet dens troverdighet av samme grunn da han gjenga den i sin
bok Talkhis al-Mustadrak. Imam Ahmed har nevnt den fortalt av Abu Said på side 82 og 33,
kp 3, av sin bok Musnad, og al-Behiki har gjengitt den i Shuab al-Iman. Imam Ahmed har
gjengitt Abu Saids hadith på side 82 og 33, kp 3, av sin bok Musnad, og al-Behiki har gjengitt
den i Shuab al-Iman, Said ibn Mansur i boken Sunan, Abu Naim i Hilyat al-Awliya og Abu
Yali har nevnt den i Sunan som nr. 2585, side 155, kp 6, i Kanz al-Ommal.
31. Hans navn er Ibn Abul-Akhdar. Ibn al-Sakan nevner ham og gjengir hans hadith fortalt av
al-Harith ibn Hasirah fortalt av Jabir al-Jufi fortalt av Imam al-Bakir fortalt av hans far
Zaynul-Abidin, fred være med dem, fortalt av al-Akhdar fortalt av Profeten (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familoie). Ibn al-Sakan sa: ’’Han er ikke veldig kjent blant
profetens følgesvenner, og hans beretninger er riktige.’’ Dette er gjengitt av al-Askalani i
biografien til al-Akhdar i al-Isabah. Al-Dar Qutni har nevnt denne hadijthen i boken Ifrad og
sagt: ’’Denne hadithen er fortalt bare av Jabir al-Jufi, som er en Rafidi.’’
32. Abu Naim har gjengitt den blant hadithene fortalt av Maath og det samme har han nevnt
om hadithen som kommer etter, dvs. hadithen fortalt av Abu Said i Hilyat al-Awliya, og disse
er å finne på side 156, kp 6, av Kanz al-Ommal.
_____________________________________________________________________
Brev 49
i.
ii.
Innrømmer Alis utmerkelse
Slike utmerkelser betyr ikke at han skulle være kalifen
Muhrram 11, 1330
I.
Imam Abu Abdullah Ahmed ibn Hanbal har sagt: ’’Ingen blant følgesvennene til
Allahs sendebud har så mange utmerkelser som Ali ibn Abu Talib (1).’’ Ibn Abbas
sa: ’’Det er ikke åpenbart noe vers i Allahs bok til heder for en mann i tillegg til
profeten mer enn det som er blitt åpenbart til heder for Ali.’’ (2) På den andre
siden sa han: ’’Så mange som tre hundre vers i Allahs bok er blitt åpenbart til ære
for Ali,’’ og i en annen anledning har han sagt (3): ’’Hver gang Allah åpenbarer
’’Dere troende,’’ er Ali deres prins og deres høytstående, og Allah bebreidet noen
av følgesvennene til Allahs sendebud i forbindelse med mange anledninger i sin
II.
bok, mens Han har alltid talt godt om Ali.’’ Abdullah ibn Ayash ibn Abu Rabiah
har fortalt: Ali har veldig mye kunnskap, han var den første til å omfavne Islam,
han er svigersønnen til Allahs sendebud, og han er faqihen til hans sunnah, håpet
for seier under krigstid og den mest sjenerøse.’’ (4) Imam Ahmed ibn Hanbal ble
spurt engang om Ali og Muawiyah, og han sa (5): ’’Ali hadde fiender. Hans
fiender prøvde å finne feil med ham. Da de ikke fant noe, sluttet de seg til
Muawyiah som hadde kjempet og drept ham, og de priset Muawyiah, fordi de var
fidentlig innstilt overfor Ali.’’ Ismail, dommeren, al-Nisai, Abu Ali al-Nisaburi og
mange andre har sagt at ingen, blant alle følgesvennene til Profeten, var roset så
mye som Ali.
Det er ingen argument mot ditt syn. Vi snakker om utvelgelsen av Ali til kalifatet
under levetiden til Profeten. Alle disse tekstene støtter ikke en slik påstand. De
oppsumerer imamens gode egenskaper og utmerkelse, og antallet på disse tekstene
er veldig høy. Vi tror at han, måtte Allah hedre hans åsyn, var verdt alle av dem og
kanskje mer, og jeg er sikker på at du har kommet over mange andre tekster som
forteller om hans utvelgelse til kalifatet. Som du vet er utvelgelsen til kalifatet ikke
lik å love noen for å ta over det. Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________________________________
1.Al-Hakim har fortalt denne beretningen på side 107 av boken Al-Mustadrak. Al-Thahabi
kommenterte ikke den i sin bok Talkhis al-Mustadrak.
2. Ibn Asakir og mange andre forfattere av hadith-bøker har alle nevnt dette utsagnet.
3. Dette er tatt fra en hadith gjengitt av al-Tabrani, Ibn Abu Hatim og mange andre forfattere
av hadithbøker. Det er fortalt av Ibn Hajar som har gjengitt de tre hadithene før det i del 3,
kapittel 9, side 76, i boken Al-Sawaik al-Muhrika.
4. Dette er gjengitt av Ibn Ayyash skrevet av forfatterne til sunan, og dette kan vi finne utfra
kildehenvisningen til al-Sawaik al-Muhrika.
5. Dette er gjengitt av al-Salafi i boken Tayuriyat, og det er fortalt av Ibn Hajar som vi har
nevnt for en kort stund siden, da vi henviste til al-Sawaik al-Muhrika.
6. Dette er veldig kjent om dem. Ibn Hajar har kopiert dette utsagnet ved begynnelsen av del
2, kapittel 9, side 72, i boken al-Sawaik al-Muhrika.
_______________________________________________________________
Brev 50
Hvorfor tolke tekstene angående ham som et bevis for hans lederskap
Muharram 13, 1330
Enhver lik deg, som tenker dypt, som er gitt en stor innsikt, som kjenner til språkets kilder, er
bevisst om meningene og konnotasjonene, følger ledelsen til Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), tror på hans visdom og profetskap, setter pris på
hans handlinger og utsagn, for ’’han taler ikke av eget påfunn (Koranen: 53:3),’’ kan ikke tro
at han har oversett meningen med disse hadithene og heller ikke hva de vil komme fram til,
som bygger på logikk og fornuftighet. Du er en av autoritetene til araberne (dvs. atbhat (7)) og
det er mulig at du har misforstått disse tekstene som har alle gitt Ali en stor status, som Allah
og Hans profeter ikke har gitt til noen andre, bortsett fra etterfølgerne til profetene, de som ble
betrodd ansvaret om å ta seg av deres religion, vokterne over religionen. Hvis de ikke tyder på
Alis kalifat, så hinter de til den og må lede til denne betydningen. Deres klare betydning
forplikter en til å ha denne holdningen. Mesteren til profetene (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) er hevet over å gi en slik opphøyd status til noen andre enn sin
etterfølger og sin representant. Den som studerer dypt tekstene om Ali (fvmh) og ser veldig
oppmerksomt på deres betydning vil finne de fleste av dem tyde på hans lederskap, enten
igjennom klare uttalelser, som de tidligere nevnte og som avtalen om al-Ghadir, eller
igjennom forpliktende ord, som de tidligere uttalelsene nevnt i brev nr. 48. Se for eksempel på
profetens utsagn: ’’Ali er med Koranen og Koranen med Ali, de vil aldri skille lag med
hverandre til de møter meg ved bassengen til Kawthar,’’ (8) og profetens utsagn: ’’Ali er for
meg lik hodet i forholdet til kroppen,’’ (9), og hans utsagn, ifølge en hadith fortalt av Abdul
Rahman ibn Awf (10) ’’Jeg sverger ved den som har makt over mitt liv, dere skal overholde
bønnene, betale zakah, ellers skal jeg sende til dere en mann av meg selv eller av min egen
sjel,’’ så tok Profeten opp Alis hånd og sa: ’’Det er han jeg mener,’’ osv. Dette er en klar
fordel som jeg tiltrekker oppmerksomheten mot alle som søker etter sannheten, den som
ønsker å avsløre gåtene og den som er opptatt med å forske til sin egen fordel. Han følger bare
det han forstår av påleggelsene til disse hadithene uten å vise noe brysomhet for sensible
følelser. Måtte fred være med deg.
Sh.
____________________________________________
6.Se på tidligere brev.
7.’’Athbat’’ er flertallet av ’’Thabat’’ og ’’ansad’’ er flertall av ’’sanad’’ og det menes her at
han er en autoritet innenfor arabisk språk, en med mye kunnskap om språket.
8. Dette er gjengitt av al-Hakim på side 124, kp 3, av boken al-Mustadrak og av al-Thahabi i
boken Talkhis al-Mustadrak. Begge forfatterne vitner om hadithens troverdighet. Det er en av
de stårlende hadithene. Enhver som er uvitende om at Ali er med Koranen og Koranen er med
ham, etter å ha studert de troverdige hadithene om de to tyngdene, boken og Itrat (familien),
bør se på det vi har nevnt i denne sammenhengen i vårt brev nr. 8, og bli kjent med
rettighetene til imamene av profetens familie og deres utvilsomme lederskap.
9. Dette er gjengitt av al-Khatib i forbindelse med hadithene fortalt av al-Bara og det er
gjengitt av alDaylami i disse hadithene fortalt av Ibn Abbas. De er fortalt av Ibn Hajar på side
75 av boken Al-Sawaik al-Muhrika, hadith nr. 35 av de førti hadithene i del 2, kapittel 9.
10. Denne hadithen er nr. 6133, side 405, kp 6, i Kanz al-Ommal. Nok som bevis for dette er
at Alis sjel er lik profetens sjel, ifølge Mubahala-verset som al-Razi har forklart i sin tafsir
bok med tittelen Mafatih al-Ghayb, side 488, kp 2, og se også på det vi har nevnt om dette
verset tidligere.
___________________________________________________________________________
Brev 51
Å gjendrive argumentene igjennom lignende hadither
Muharram 14, 1330
Deres diskusjonspartnere kan gjendrive din påstand ved å nevne tekstene som oppsummerer
utmerkelsen til de tre rettferdige kalifene og ved å nevne de andre tekstene til ære for
etterslekten av Muhajirun (Mekanske flyktninger) og Ansar (Medinas støttespillere), så hva
har du å si om dette?
S.
______________________________________________________________
Brev 52
Å tilbakevise innvendingen til kritikeren
Muharram 15, 1330
Vi tror på utmerkelsen til hele etterslekten fra tiden til Muhajirun og Ansar, måtte Allah være
tilfreds med dem og måtte de være tilfredse med Ham, og disse kan ikke regnes eller telles.
Noen vers i boken (Koranen) i tillegg til noen sunni sahih bøker må være et nok vitne i denne
sammenhengen. Vi har også studert disse. Vi har ikke funnet dem i det hele tatt, og Allah vet
best, være i strid med tekstene som roser Ali (fvmh) eller setter ham til side fra kalifatet. Ja,
våre motstandere kan finne på å fortelle hadither som ikke er troverdige, ifølge våre kilder.
Deres bruk av slike hadither for å tilbakevise vår oppfatning er forkastet og er ikke forventet
av en fordomsfri dommer. Vi kan ikke ta dem på alvor. Ser du ikke hvordan vi ikke nevner
tekstene fra bare våre kilder? Vi baserer våre argumenter på deres egne kilder om hendelser
som Ghadir-hendelsen og lignende. Vi har studert disse utmerkelsene og funnet ingen
motstand for kalifatet eller forslag til det. Derfor har ingen bevis brukt for å legtimere kalifatet
til de tre rettferdige kalifene. Måtte fred være med deg!
Sh.
__________________________________________________________________________
Brev 53
Spør etter hadithen om Ghadir-hendelsen
Muharram 16, 1330
Du har gjentatte ganger henvist til Ghadir-hendelsen. Kan du nevne historien til denne
hendelsen fra sunnikilder så vi kan se nærmere på den? Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________________________
Brev 54
Noen hadither om Ghadir-hendelsen
Muharram 18, 1330
Basert på felles kilde som alle er enige om troverdigheten til, har al-Tabrani og mange andre
(1) fortalt at Zayd ibn Arkam sa:
’’Allahs sendebud ga en tale engang i Ghadir Khum under skyggen av noen trær og sa: ’’Dere
mennesker! Det synes som jeg snart vil bli kalt og besvare kallet (2). Jeg har mitt ansvar (3)
og dere har deres (3), så hva sier dere om det?’’ De sa: ’’Vi vitner at du har forkynt
budskapet, kjempet og rådet nasjonen. Derfor måtte Allah belønne deg med den beste av Hans
belønninger.’’ Han spurte dem: ’’Vitner dere ikke at det er ingen gud, unntatt Allah, og at
Muhammed er Hans tjener og Hans sendebud, at Hans paradis er sannhet og at Hans ild er
sannhet, at døden er sannhet, at livet etter døden er sannhet og at timen vil finne sted uten tvil,
og at Allah vekker opp til livet folk fra gravene?’’ De sa: ’’Ja, vi bekjenner oss til dette.’’ Han
sa: ’’Kjære Herre! Vitn at de har bekjent seg til alt dette.’’ Så sa han: ’’Dere mennesker!
Allah min Mester, og jeg er mawla (mesteren) til de troende. Jeg har mer autoritet over deres
liv enn de har over sitt eget liv (5). Derfor enhver som aksepterer meg som sin mester, må
akseptere Ali som sin mester (6). Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med
ham, og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham!’’ Så la han til: ’’Dere
mennesker! Jeg vil komme før dere og dere skal slutte dere til meg, ved bassengen av
Kawthar, som har en større lengde enn avstanden fra Basra til Sana, den inneholder så mange
kopper av sølv som stjerner, og jeg skal spørre dere når dere skal slutte dere til meg om de to
tyngdene, hvordan var deres forhold til dem etter meg, den største tyngden er Allahs bok, den
ene enden av den er i Allahs hånd og den andre er i deres hånd, så overhold den så dere ikke
skal fare vill og deres tro ikke skal bli forandret. Den andre tyngden er min Ahlulbayt. Den
innsiktsfulle og den allvitende har fortalt meg at disse to aldri vil skille lag med hverandre til
de slutter seg til meg ved bassengen.’’ (7)
I en del om Alis utmerkelse i al-Mustadrak forteller forfatteren at Zayd ibn Arkm (8) fortalte
igjennom to kilder som begge er holdt for å være troverdig av al-Shaykayn, al-Hakim (en av
disse kildene) forteller at da Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) vendte tilbake fra sin farvelspilegrim, slo han leir i Ghadir Khum og beordret de
troende om å feie bort området under en haug av trær og det ble laget en talestol for ham av
kamelens båre. Han sto opp og sa: ’’Det synes som om jeg blir kalt og jeg vil besvare kallet,
og jeg oppfordrer dere til å holde dere til både Allahs bok og min familie, så la meg få se
hvordan dere vil behandle dem etter meg, for de skal aldri skille lag med hverandre til de
møter meg ved bassengen.’’ Så la han til: ’’Allah er min mester, og jeg er mesteren til enhver
troende,’’ så tok han opp Alis hånd og sa: ’’Den som aksepterer meg som sin mester, må
akseptere Ali som sin mester. Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og
vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham.’’ Forfatteren har gjengitt hele hadithen.
I sin Talkhis forteller al-Thahabi den uten å kommentere den. Al-Hakim har også nevnt den
fortalt av Zayd ibn Arkam i sin al-Mustadrak og bekjent dens troverdighet. Tiltross for sin
intoleranse har al-Thahabi bekjent det samme i sin bok Talkhis, som du kan henvende deg til
for mer undersøkelse av dette utsagnet.
Imam Ahmed ibn Hanbal har nevnt den samme hadithen fortalt av Zayd ibn Arkam:
’’Vi var i følgeskap med Allahs sendebud, da han slo leir i en landsby kalt Wadi Khum, og
han beordret enhver om å samle seg for bønn i midten av den varme dagen. Så ga han tale til
oss under skyggen av en kappe over et tre for å beskytte ham fra varmen til solen. Han sa:
’’Vet dere – eller vitner dere – at jeg har mer autoritet over en troendes liv enn den troende
har over sitt eget liv?’’ De svarte: ’’Ja, vi gjør det.’’ Han sa: ’’Enhver som aksepterer meg
som sin mester, må akseptere Ali som sin mester! Herre! Vær i vennskap med den som er i
vennskap med Ali og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med Ali.’’
Al-Nisai fortalte at Zayd ibn Arkam sa at da profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) vendte tilbake fra farvelpilegrimsferden og kom til Ghadir Khum, beordret
han at trær på bakken skulle fjernes bort. Han sa: ’’Det synes som om jeg er blitt invitert til
min Herre og jeg har akseptert invitasjonen, og jeg forlater med dere to tyngder, den ene av
dem er større enn den andre, Allahs bok og min familie, så ha et godt forhold til dem etter
meg, for de skal aldri skille lag med hverandre til de slutter seg til meg ved bassengen.’’ Så la
han til: ’’Alalh er min mester, og jeg er mesteren (mawla) til enhver troende.’’ Så tok han Alis
hånd og sa: ’’Den som akspeterer meg som sin mester, må akseptere Ali som sin mester.
Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som
er i fiendskap med ham.’’ Abul-Tufail sa: ’’Jeg spurte Zayd: ’’Har du hørt disse ordrene fra
Allahs sendebud?’’ (9) Han svarte at alle de som var under trærne hadde sett Profeten med
sine egne øyner og hørt ham med sine egne ører. Denne hadithen er blitt fortalt av Muslim i et
kapittel om utmerkelsen til Ali i Sahih boken fra forskjellige fortellerrekker som ender opp
med Zayd ibn Arkam, men han forandret den og gjenga den kort, og slik pleier noen
mennesker å oppføre seg dessverre.
Imam Ahmed har nevnt denne hadithen fortalt av al-Bara ibn Azib (10) igjennom to
fortellerrekker, som lyder som følgende: ’’Vi var i følgeskap med Allahs sendebud da vi slo
leir i Ghadir Khum. Kallet for samlingsbønnen ble ropt. To trær ble valgt og de ble ryddet
bort. Han gjennomførte middagbønnene, så tok han Alis hånd og spurte folkemengden: ’’Vet
dere ikke at jeg har mer autoritet over de troende enn de troende har over seg selv?’’ De
svarte: ’’Ja, vi bekjenner oss til dette.’’ Han spurte: ’’Vet dere ikke at jeg har mer autoritet
over enhver troende enn den troende har over seg selv?’’ De svarte bekreftende, så tok han
opp Alis hånd og sa: ’’Enhver som har akspetert meg som sin mester, må akseptere Ali som
sin mester. Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap
med den som er i fiendskap med ham.’’ Omar møtte Ali etter denne episoden og sa til ham:
’’Gratulerer, sønn av Abu Talib! Du er morgen og kveld mesteren til enhver troende mann og
kvinne.’’
Al-Nisai har fortalt at Aisha datteren til Sad fortalte at hun hørte hennes far si: ’’Jeg har hørt
Allahs sendebud på Juhfa-dagen da han tok opp Alis hånd og ga en tale, priset og beundret
Allah, si: ’’’Dere mennesker! Jeg er deres wali!’’ De sa: ’’Du har talt på ærlig vis!’’ Så reiste
han opp Alis hånd og sa: ’’Dette er min wali utvalgt for dere for å fullføre mine forpliktelser
innenfor min religion på mine vegne, og jeg støtter enhver som støtter ham og jeg er fiende av
enhver som er i fiendskap med ham.’’
Sad har også sagt: ’’Vi var i følgeskap med Allahs sendebud. Da han ankom Ghadir Khum,
vendte tilbake de som gikk foran ham for å slutte seg til ham, mens han ventet på de som var
bak ham, til alle mennesker var samlet sammen. Så sa han: ’’Dere mennesker! Hvem er deres
wali?’’ De svarte: ’’Allah og Hans sendebud!’’ Så tok han opp Alis hånd og sa: ’’Enhver som
har ansett Allah og Hans sendebud som sin wali, må anse Ali for å være sin wali. Herre! Vær i
vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i
fiendskap med ham.’’
Hadithbøkene som nevner denne hendelsen er mange og kan ikke alle bli gjengitt her. De
inneholder alle klare tekster som tyder på at Ali er profetens representant og etterfølger som
al-Fadl ibn al-Abbas Abu Lahab har sagt (11):
’’Den som skal bli ansett som representanten for Islam, generasjon etter generasjon, etter
Muhammed, er Ali, for han var hans følgesvenn under enhver omstendighet.’’
Sh.
________________________________________________________
1.Mange kjente forfattere har innrømmet denne hadithens troverdighet så mye at Ibn Hajar
har nevnt det samme og gjengitt -Tabrani og andre, i Shubha (kritikk) nr. 11 av de som han
oppsummerer på side 25, del 5, kapittel 8, av sin bok al-Sawaik al-Muhrika.
2. Han har fortalt om døden til sin egen sjel for å tiltrekke deres oppmerksomhet mot at tiden
har kommet for å gjøre hans budskap fullstendig og at det er nødvendig å utvelge en
etterfølger, og at han ikke er i stand til å utsette av frykt for å dø før han har forkynt budskapet
som han fullbrakte, et budskap som er for hans nasjon uten tvil.
3. Fordi utpekelsen av hans bror er tungvint å akseptere for de som konkurrer, er
misuennelige, urostiftere og hyklere, derfor ønsket han før å komme med en slik uttalelse, å
unnskylde seg først for dem i håpet om at dette kan roe og forene deres hjerter og av frykt for
deres tale og handlinger, derfor sa han: ’’Jeg er ansvarlig,’’ så de vet at han mottar ordre og
han må følge dem. Derfor har han gjort det. Imam al-Wahidi i sin bok Asbabul Nuzul forteller
at Abu Said al-Khudri fortalte: ’’Verset: ’’Sendebud! Forkynn det som er blitt åpenbart til deg
fra din Herre,’’ ble åpenbart på Ghadir Khum dagen til ære for Ali ibn Abu Talib (fvmh).’’
4. Da han sa: ’’Dere er også ansvarlige,’’ kan det bety, som fortalt av al-Daylmai og andre og
gjengitt i al-Sawaik og andre bøker fortalt av Ibn Said, at de skal følge den sanne veien, for de
vil stilles til ansvar om deres tro på Alis Wilayah. Imam al-Whaidi har sagt: ’’De vil stilles til
ansvar om wilayah til Ali og Ahlulbayt.’’ Derfor vil hans utsagn ’’Og dere er ansvarlige,’’
være en advarsel for de som vil være i strid med ham angående autoriteten til hans wali og
wasi.
5. Mange som har forsket om denne talen, viste den oppmerksomhet, har funnet ut at den ikke
peker mot noe annet enn Alis wilayah som en av religionens røtter som imamiya sjia tror, for
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) stilte først følgende
spørsmål: ’’Vitner dere ikke at det er ingen gud, unntatt Allah, og at Muhammed er Hans
tjener og Sendebud?’’ Så sa han: ’’Timen vil komme, det er ingen tvil om det, og Allah skal
bringe til livet de som er i gravene,’’ så fortsatte han med å nevne Wilayah så det skal bli
forstått som om det har lik betydning som det tidligere som han har spurt dem og som de var
enige om. Dette er klart for alle de som er fornuftige som er kjent med de ulike
språksmetodene.
6. Hans utsagn: ’’Jeg er malwa,’’ er et vitne om dette. Betydningen av ’’Mawla’’ er den som
er ’’awla’’, den som har fremstående status, den overlegne fremfor alle andre. Dette vil si at
hans uttalelse betyr: ’’Allah er overlegen meg, og jeg er overlegen de troende, og enhver som
anser meg for å være overlegen ham, må også anse Ali for å være det.’’
7. Ordene til denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani, Ibn Jarir, al-Hakim, al-Tirmidhi, fortalt
av Zayd ibn Arkam. Den er også gjengitt av Ibn Hajar fortalt av al-Tabrani og andre med
samme ordlyd, uten spørsmålstegn ved hadithens troverdighet, for mer informasjon se på side
25 av al-Sawaik al-Muhrika.
8. Side 21 av al-Khasais al-Alawiya. Her sier Profeten: ’’Enhver som anser meg som sin wali,
må anse Ali for å være sin wali.’’
9. Abul-Tufyals spørsmål er et klart uttrykk for hans beundring over denne nasjonens
ignoranse om denne saken om Ali, tiltross for hadithen denne nasjonen har fortalt av dens
profet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) til ære for Ali på Ghadirdagen. Fordi han tvilte på troverdigheten til hadithen, spurte han Zaid om han hadde hørt det
samme: ’’Hørte du den fra Allahs sendebud?’’ Hans tone lignet på en som er beundret,
forvirret og skeptisk. Zayd svarte ham med at alle mennesker tilstedeværende under disse
trærne hadde sett Profeten med sine egne øyner og hørt ham med sine egne ører. Derfor innså
Abu Tufayl at det hele var som al-Kumait, måtte Allah vise nåde hans sjel, hadde sagt:
’’på dagen av dawh, dagen til Ghadir. Kalifatet ble gjort for ham klart og tydelig. Menn
solgte det bort og jeg har ikke sett lik dem noen selge bort ting. Jeg har ikke sett en dag lik
denne dagen og jeg har ikke sett en lik rettighet som denne rettighet bli bortkastet.’’
10. Dette kommer frem på side 281 av boken Al-Khasais al-Alawiya, i et kapittel om Alis
status i øynene til Allah, og også på side 25 av det andre kapittelet som oppfordrer til å
akseptere hans wilayah og advarer de som er i fiendskap med ham.
11. Det er mange poetiske verslinjer som svar på al-Walid ibn Ukbah ibn Abu Mait, gjengitt
av Muhammed Mahmud al-Rafi i boken Introduksjonen til Sharh al-Hashimiyat, side 8.
_____________________________________________________________________
Brev 55
Hvorfor bruke hadithen som et vitne hvis den ikke er fortalt gjentatte ganger?
Muharram 19, 1330
Sjia bruker prinsippet om at hadithen må bli fortalt gjentatte ganger for å være akseptert når
de diskuterer imamah, fordi de anser dette for å være et av prinsippene til troen, så hvorfor
nevner du Ghadir-hadithen for å støtte ditt arugment, selv om slike hadith ikke er fortalt
gjentatte ganger av sunnier, tiltross for at troverdigheten til denne hadithen om Ghadir er
ansett for å være riktig av deres sahih bøker?
S.
__________________________________________________________
Brev 56
I.
II.
De naturlige lovene tilsier at hadithen om Ghadir er blitt fortalt gjentatte
ganger
Allahs oppmerksomhet
III.
IV.
V.
VI.
VII.
VIII.
Oppmerksomheten til Allahs sendebud
Oppmerksomheten til lederen av de troende
Al-Hussains oppmerksomhet
Oppmerksomheten til de ni imamene (fred være med dem)
Sjias oppmerksomhet
Den er blitt fortalt gjentatte ganger av sunnimuslimer
Muharram 22, 1330
Nok som bevis på at den kan bli brukt som et argument er det vi har nevnt i brev nr. 24.
i.
ii.
Hadithen til Ghadir er blitt fortalt gjentatte ganger, ifølge de naturlige lovene som
Allah har skapt. Dens likhet er lik en hvilken som helst stor historisk skritt tatt av
de mest betydningesfulle menn av en nasjon som uttaler, i tilstedeværelsen av
tusensvis av deres landsmenn, at de har tatt et stort skritt fram, så de kan forkynne
dens nyhet for de forskjellige landene og nasjonene, spesielt hvis et slikt skritt
vises oppmerksomhet av familien og dens støttespillere, så kan en slik uttalelse
mottas av de mest fjerne. Kan en slik uttalelse, som er så betydningsfull, være
fortalt av, sagt av bare en enkel person? Nei. Dens nyheter vil spre seg så mye som
morgen sprer seg rundt og når hav og land. ’’Og du vil ikke finne en forandring for
Allahs befaling.’’ Koranen: 33:62.
Hadith al-Ghadir har vunnet guddommelig oppmerksomhet av Allah, som
åpenbarte til sitt Sendebud om den, inkluderte den i Koranen, som er resitert av
muslimene under de senere periodene av natten eller de tidligere timene av dagen,
i full offentlighet og personlig, i deres påkallelser og i felles bønn, fra toppen av
deres talestoler og fra høydene til deres minareter, som lyder som følgende:
’’Sendebud! Forkynn det som er blitt åpenbart til deg fra din Herre, og hvis du ikke gjør det,
har du ikke forkynt Hans budskap i det hele tatt, og Allah vil beskytte deg mot mennesker.’’
Koranen: 5:67. (1)
Da han, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, forkynte det guddommelige
budskapet nevnt i verset, utvalgte Ali som imam og betrodde ham kalifatet, åpenbarte Allah
følgende vers:
’’I dag har jeg fullbrakt deres religion (Islam) for dere, fullbyrdet min nåde overfor dere og
akseptert Islam som religion for dere.’’ Koranen: 5:3. (2)
Så gratulasjon etter gratulasjon være for Ali. Dette er Allahs nåde, som Han tildeler hvem Han
ønsker. Enhver som ser på disse versene vil ha et dypt inntrykk av denne guddommelige
nådebevisningen.
iii.
Hvis den guddommelige oppmerksomhet er slik, er det ingen forundring at Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) viste en slik
spesiell oppmerksomhet da døden nærmet seg, måtte mitt liv være ofre for ham.
Dette var etter at han mottok ordre fra Allah, han reiste seg for å uttale seg om Alis
wilayah under hans siste pilegrimsferd, i tilstedeværelsen av mange vitner, uten å
være fornøyd med tidligere uttalelser som hans advarsel i Mekka, eller hans uttale
i andre anledninger med noe som du kjenner godt til. Derfor inviterte han de
troende for å delta i hans siste pilegrim, kjent som farvelpilegrimsferden. Folk fra
fjerne og nære steder svarte på hans kall og ikke mindre enn et hundre tusen dro
med ham på pilegrimsferd (3). På Arafah-dagen fortalte han de deltakende at ’’Ali
er av meg, og jeg er av ham, og ingen kan fullføre mine oppgaver, bortsett fra meg
og Ali.’’ (4) Og da han kom tilbake fra pilegrimsferden og ankom dalen Khum,
kom den trofaste Gabriel ned til ham med ’’ayat al-tabligh,’’ verset om
forkynnelse av budskapet, fra Herren over hele verden. Han steg av der og ventet
på at de som var bak ham og de som var foran ham skulle slutte seg til ham. Da de
alle var samlet, forrettet han de obligatoriske bønnene, så ga han en tale om Allah
og uttrykket betydningen av Alis wilayah. Du har allerede hørt en del om dette, og
det du ikke har hørt er mye mer klart og tydelig, men det du har hørt hittil burde
være nok. Nyhetene om dette ble formidlet på vegne av Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) av alle de som var
tilstedeværende med ham der og da, og som er antatt for å være over et hundre
tusen pilegrimere fra forskjellige land.
Befalingen til Allah som ikke forandres, tilskriver at denne hadithen er blitt fortalt gentatte
ganger, tiltross for alle hindringer. Imamene av Ahlulbayt (fvmh) fulgte sin spesielle vise
metode for å spre den og offentliggjøre den.
iv.
Nok som bevis på det vi har nevnt er det lederen til de troende (fvmh) har gjort
under sin kalifatperiode. Han samlet mennesker i Rabha. Så sa han: ’’Jeg ber
enhver muslim som hørte det Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie) sa på Ghadir-dagen om å stå opp og vitne om det han har
hørt. Ingen skal stå opp, unntatt de som så Profeten med sine egne øyner og hørte
ham med sine egne ører.’’ Tretti sahabier, tolv av dem hadde deltatt i Badr-slagget,
sto opp og vitnet at Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) tok Alis hånd opp og spurte folk: ’’Vet dere at jeg har mer autoritet over
de troende enn de troende har over seg selv?’’ De svarte bekreftende. Han (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Enhver som har akseptert
meg som sin mawla, må akseptere Ali som sin mawla. Herre! Vær i vennskap med
den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap
med ham.’’ Du vet at å beskylde tretti sahabier for å være løgnere er forkastet av
fornuften. Derfor er deres gjentatte fortelling et vitne som ikke kan tilbakevises
eller bli undervurdert.
Den samme hadithen som ble fortalt av de tretti sahabie blant hele denne folkemengden som
var tilstedeværende i Rahba, og som ble spredd etter deres død igjennom land, beviser at
hadithen om Ghadir var veldig kjent. Rahba hendelsen fant sted under kalifatet til lederen av
de troende (fred være med ham) som mottok troskapsed i året 35 EH. Ghadir hendelsen fant
sted under farvelpilegrimsferden, 10 EH. Forskjellen i tid er tjuefem år. I løpet av denne tiden
fant mange ting sted, alt fra pest, kriger, erobringer og invasjoner under tiden til de tre
rettferdige kalifene. Denne perioden ¼ av et århundre, på grunn av dens varighet, kriger og
invasjoner, i tillegg til drepende pester, hadde endt livet på mange av de som hadde vitnet
Ghadir hendelsen, spesielt de eldste blant Sahaba og deres yngste som var veldig ivrige etter å
møte sin Herre igjennom Jihad for Hans sak, og for Hans sendebud, så mye at antallet til deres
døde oversteg antallet til deres overlevende. Noen av dem hadde spredd seg rundt omkring i
land, og mange av dem var ikke tilstedeværende i Rahba hendelsen, unntatt de som holdt
følgeskap med lederen til de troende (fvmh) i Irak og disse var bare menn. Tiltross for alt
dette, tretti Sahaba, tolv av dem var deltakere i slaget ved Badr, hadde hørt hadithen til alGhadir fra Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie.
Det kan ha vært andre som mislikte å vitne, slik som Anas ibn Malik (5) og andre som mottok
deres straff som følge av påkallelsen til lederen av de troende Allah om å straffe de som hadde
skjult sannheten, mens de hadde kjennskap til den. Hadde han vært i stand til å samle alle
sahabier som var levende, menn og kvinner, og henviste seg til dem på samme måte som han
gjorde i Rahba, vil mange sikkert ha vitnet flere ganger, så hva hvis han hadde spurt folket i
Hijaz før denne lange tiden om Ghadir-hendelsen? Tenk over dette og du vil finne det som et
sterkt bevis som vitner om at Ghadir hadithen er blitt fortalt gjentatte ganger.
Hadithbøker er nok som vitne for hadith al-Ghadir. Se for eksempel på det Imam Ahmed har
nevnt på side 370, kp 4, av sin bok Musnad fortalt av Abul Tufayl som sa: ’’Ali samlet
mennesker i Rahba, så sa han til: ’’Jeg ber ved Allah enhver muslim som hørte det Allahs
sendebud sa på Ghadir-dagen om å vitne.’’ Tretti personer stod opp.’’ Abu Naim har fortalt:
’’Mange sto opp og vitnet hvordan Profeten tok Alis hånd opp og spurte folk: ’’Vet dere at jeg
har mer autoritet over de troende enn de troende har over seg selv?’’ De svarte: ’’Vi vet det,
Allahs sendebud.’’ I denne forbindelsen sa han: ’’Den som aksepterer meg som sin mester,
må akseptere Ali som sin mester. Herre, vær i vennskap med den som er i vennskap med ham
og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham.’’ Abul-Tufail fortsetter med å si:
’’Jeg forlot stedet forstyrret, og jeg møtte Zayd ibn Arkam og sa til ham: ’’Jeg har hørt Ali si
det og det.’’ Zayd sa: ’’Ikke benekt det du har hørt Allahs sendebud si om ham.’’
Zayds vitne fortalt over, og Alis utsagn i denne sammenhengen, kan tilføyes til vitnet av de
tretti sahabier, og dermed blir antallet av formidlere 32 sahabier. Imam Ahmed har nevnt Alis
hadith på side 119, kp 1, av sin bok Musnad, fortalt av Abdul-Rahman ibn Abu Layla. Den
sistenevnte sa: ’’Jeg så Ali i Rahba oppfordre mennesker til å vitne og uttrykke at det bare er
de som hadde sett og hørt Profeten som skulle stå og vitne. Tolv deltakere i slaget ved Badr,
som jeg husker som om jeg ser på dem nå, vitnet.’’ Abdul-Rahman gjengir det sistenevnte
vitnet om at de hadde alle hørt Allahs sendebud spørre mennesker på Ghadir-dagen: ’’Har jeg
ikke mer autoritet over de troendes liv enn de har over sitt eget liv, og mine hustruer er deres
mødre?’’ Tilskuerne svarte: ’’Ja, Allahs sendebud!’’ Så sa han, ifølge det Abdul-Rahman har
nevnt: ’’Enhver som aksepterer meg som sin mawla, må akseptere Ali som sin mawla. Allah,
vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i
fiendskap med ham.’’
En annen hadith er nevnt av Imam Ahmed på samme side. Den forteller at Profeten (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Herre! Vær i vennskap med den som
anser ham som sin wali og vær i fiendskap med den som er fiendtlig innstilt overfor ham.
Støtt enhver som støtter ham og forlat enhver som forlater ham.’’ Hadithen fortsetter videre
med å nevne at med unntaket av tre, sto alle opp for å vitne. Ali påkalte Allah om å forbanne
de som skjulte sannheten, og hans påkallelse ble besvart. Hvis du legger til Ali og Zayd ibn
Akram til de tolv nevnte deltakere i Badr-slaget, så vil antallet av vitner være fjorten. Ved å
undersøke beretningene om Rahba hendelsen, vil Alis visdom bak å spre hadith al-Ghadir og
offentliggjør den være klar.
v.
vi.
vii.
Martyrenes fyrste, Abu Abdillah al-Hussain, fred være med ham, har tatt en
spesiell stilling under Muawyiahs regjeringstid, og gjort sannheten klar. Det var lik
stillingen til Ali i Rahba. Under pilegrimsesongen, al-Hussain (fvmh), omringet av
haugvis av pilegrimere, roset sin bestefar, mor og bror, og ga en veltalende tale
som grep om hans tilskuere og vant deres hjerter og sinn. Hans tale var av stor
betydning og utforskende av historien, og ga Ghadir-hendelsen den
oppmerksomheten den fortjener. Hans store innstiling til denne hendelsen ga store
resultater, og den ble på lik linje med hadithen om Ghadir, like populær og like
kjent.
Hans ni etterkommere, alle syndefrie imamer, brukte sine egne metoder for å
offentliggjøre og fremme den samme hadithen. Deres metoder viste deres visdom
som er forstått av alle de som har en sunn fornuft. De brukte den attende av ThulHijjah som et spesielt minne for å gratulere hverandre, og søke ved dette rent og
alene Allahs tilfredshet, igjennom å faste, forrette bønn og påkalle Allah. De gikk
langt med å gjøre gode gjerninger og rettferdige handlinger, takke Allah for
velsignelsen som Han ga dem på denne dagen igjennom å utnevne lederen til de
troende (fvmh) som kalif og Hans guddommelige løfte for ham om å være
imamen. De pleide å besøke sin slekt, gi mer sjenerøst til sine familie, besøke sine
brødre, se etter sine naboer og oppfordre sine tilhengere til å gjøre det samme.
Av denne grunnen har den attende av Thul-Hijjah hvert år vært feiret som en fest
av sjia i alle tider og steder (6). De drar til sine mosker for forrette obligatoriske og
anbefalte bønn, resitere den praktfulle Koranen og lese dde mest kjente
påkallelsene for å takke Allah for å ha fullbrakt Sin religion og fullbyrdet Sin nåde
over dem ved å utnevne lederen til de troende (fvmh) som imamen. De besøkte
hverandre og ønsket hverandre godt, søkte nærheten til Allah igjennom
rettferdighet og godhet, og igjennom å tilfredsstille sine slektninger og sine naboer.
På denne dagen hvert år besøker de masoleum av lederen til de troende (fvmh),
som ikke mindre enn et hundre tusen pilegrimere kommer til fra både nære og
fjerne steder. De tilber Allah på denne dagen på samme måte som deres rensede
imamer pleide å tilbe Ham igjennom fasting, bønn og omtale av Allah. De søker
nærhet til Ham igjennom rettferdige handlinger og betaling av velferdsbidrag. De
skiller ikke lag før å ha henvist seg til helligdommen med det som er anbefalt av
noen av deres imamer. Den inkluderer vitne om den store stillingen til lederen av
de troende (fvmh), hedrer hans trekk og hans kamp for å legge fundamentet for
viii.
prinsippene til troen, hans tjeneste for mesteren av profetene og sendebudene, og
hans utmerkelse og hans gode egenskaper, blant dem var hedren som han mottok
av Profeten på Ghadir-dagen. Dette er en sedvane for sjia hvert år. Deres talere har
alltid henvist til al-Ghadir hadithen, gjengitt dens hadith enten med fortellerrekke
eller uten fortellerrekke som ender opp med profeten, og deres poeter har samlet
mange dikt om denne feiringen både i eldre og moderne tid (7). Derfor er det ingen
vei for å kaste tvil over at den er fortalt gjentatte ganger fra kildene til Ahlulbayt
(fvmd) og deres sjia. Deres hensikt er å minnes den utenat, deres anstrengelse for å
beholde dens tekst, verne dens troverdighet, offentliggjør og spre den… hele denne
anstrengelsen har resultert at de har oppnåd deres mål. Jeg viser til alle de fire sjia
Musnader og andre sjia kildehenvisninger, som inneholder godt dokumenterte
hadither, og du vil finne enhver av dem støtte den samme betydningen og enhver
hadith støtte den andre. Enhver som gjør seg selv kjent med disse hadithene vil
finne ut at denne hadithen er mutawatir igjennom deres høytstående kilder.
Det er ingen tvil om at denne hadithen er fortalt gjentatte ganger av sunni kilder,
ifølge naturlige lover, som du vet. ’’Allahs skapelse forandres ikke. Dette er den
rette ledelsen, men folk flest vet ikke.’’ (Koranen: 30:30). Forfatteren til AlFatawa al-Hamidiya, tiltross for hans stahet, innrømmer at denne hadithen er
fortalt gjentatte ganger i sin forkortede versjon av boken med tittelen Al-Salawat
al-Fakhira fil Ahadith al-Mutawatira. Al-Sayyuti og andre korantolkere har
innrømmet det samme. Muhammed bin Jarir al-Tabari, forfatteren til de kjente
verkene med tittelen ’’Tafsir’’ og ’’Tarikh,’’ Ahmed ibn Muhammad ibn Said ibn
Akdah, Muhammed ibn Ahmed ibn Uthman al-Thahabi, har alle skrevet kritikk
angående kildene til denne hadithen. Enhver av dem har skrevet en hel bok om
dette emnet. Ibn Jarir nevner i sin egen bok så mange som hundre og fem kilder for
bare denne hadithen (8). Al-Thahabi, tiltross for sin fanatisme, har vitnet
sannheten om mange av dens kilder. I kapittel seksten i Ghayat al-Maram, så
mange som åtti hadither er fortalt av sunni som vitne om troverdigheten til Ghadirhadithen. Men forfatteren har ikke gjengitt al-Tirmidhi, al-Nisai, al-Tabrani, alBazzar, Abu Yali eller en del andre hadith-formidlere som har fortalt denne
hadithen. Al-Sayyuti nevner denne hadithen når han diskuterer om Ali i sin bok
Tarikh al-Khulafa gjengitt av al-Tirmidhi, og lagt til: ’’Denne hadithen er også
gjengitt av Ahmed, fortalt av Ali, og også Ayyub al-Ansar, Zayd ibn Arkam, Umer
ibn al-Khattab og Thu Murr. Abu Yali nevner den fortalt av Abu Huraira, alTabrani nevner den fortalt av Ibn Omar og fortalt av Ibn Abbas som det er gjengitt
av Malik ibn al-Huwayrith, Habshi ibn Janadah, Jarir og også av Ammarah og
Buraydah.’’
Et bevis på populariteten til denne hadithen dukker fram i forbindelse med Imam Ahmeds
omtale av den i sin Musnad bok fortalt av Riyah ibn Harish igjennom to kilder. Den forteller
at en gruppe av menn engang kom til Ali (fred være med ham) og sa: ’’Assalamu Alaikum,
vår mawla.’’ Imamen spurte hvem de er, og de svarte ham med å si at de er hans undersåtter.
Imamen spurte dem: ’’Hvordan kan jeg være deres mawla, mens dere er fremmede beduinske
arabere?’’ De sa: ’’Vi har hørt Allahs sendebud på Ghadir-dagen si: ’’Enhver som anser meg
som sin mawla, må Ali som sin mawla.’’ Riyah forteller at da de gikk, fulgte han dem og
spurte dem om hvem de var, og de sa til ham: ’’Vi er en gruppe av Ansar (støttespillere i
Medina) i følgeskap med Abu Ayyub al-Ansari.’’ Et bevis på dens popularitet er det som er
blitt fortalt av Abu Ishak al-Thalabi i forbindelse med forklaringen av Surat al-Ma’arij i boken
al-Tafsir al-Kabir, basert på to høytstående kilder, som er som følgende:
’’Allahs sendebud beordret folk på Ghadir dagen om å samle seg, så tok han opp Alis hånd og
sa: ’’Enhver som aksepterer meg som sin mawla, må akseptere Ali som sin mawla.’’
Nyhetene om denne uttalelsen spredde seg omkring i land, og al-Numan al-Fahri visste om
denne hadithen. Han ridde på sin kamel, kom for å møte Allahs sendebud. Da han steg ned sa
han følgende til profeten: ’’Muhammed! Du beordret oss om å vitne at det er ingen gud,
unntatt Allah og at du er Allahs sendebud, og vi adlød deg, så beordret du oss om å forrette
bønn fem ganger på en dag, og vi var enige med deg, så beordret du oss om å betale
velferdsbidraget, og vi godtok det, så beordret oss om å faste under måneden Ramadan, og vi
aksepterte det. Så beordret du oss om å gjennomføre pilegrimsferden og vi aksepterte det. Så
var det som om ikke alt dette var nok for deg, du favoriserte din fetter fremfor alle oss og sa:
’’Enhver som aksepterer meg som sin mawla, må akseptere Ali som sin mawla,’’ er det din
egen befaling eller er det Allahs befaling?’’ Han svarte: ’’Jeg sverger ved den ene og den
eneste Gud at dette er en befaling fra Allah.’’ Al-Harith gikk til sitt dyr og momlet til seg selv:
’’Herre! Hvis det Muhammed sier er sannhet, så la det regne steiner eller påfør oss en
smertelig straff.’’ Han nådde ikke sitt dyr før Allah lot en stein dele hans hode, trenge
igjennom hans kropp og komme ut av hans bakside, forlate ham død på stedet. Det er i denne
forbindelsen Allah åpenbarte det følgende verset:
’’En spørrende spurte (profeten) om en straff – som det er ingen tilflukt fra for de som
benekter sannheten – den kommer fra Gud, himmelstigens Herre.’’ (9) Koranen: 70:1-3.
Det er slik denne hadithen ender opp (10). Dens troverdighet er akseptert av mange sunni
lærde. Måtte fred være med deg.
Sh.
____________________________________________________
1.Det er ingen rom for diskusjon om dens åpenbaring til ære for Alis wilayah på Ghadir
Khum dagen, og våre fortellinger fra kildene til den rensede familien er mange. Nok som
bevis på dette er dens fortelling av andre og det Imam al-Wahid har nevnt i sin korantolkning
av Surat al-Maidah på side 150 av sin bok Asbabul Nuzul fortalt av to kilder: Atiyyah og Abu
Said al-Khudri. Forfatteren forteller: ’’Dette verset (Sendebud, forkynn det som er blitt
åpenbart til deg av din Herre) ble åpenbart på Ghadir Khum dagen til ære for Ali ibn Abu
Talib.’’ Det samme er fortalt av al-Hafiz Abu Naim som tolker dette verset i sin bok Nuzul alQuran basert på to kilder som er Abu Said og Abu Rafi. Det samme er også fortalt av Imam
Ibrhaim ibn Muhammed al-Hamamwaini al-Shafi i sin bok al-Fawaid fra forskjellige kilder
som ender opp med Abu Huraira. Denne hadithen er også gjengitt av Imam Abu Ishak alThalabi i forbindelse med forklaringen av meningen med dette verset i al-Tafsir al-Kabir
fortalt av to kilder. Det som vitner om versets tilknytning til Ali (fred være med ham) er at
bønnene allerede hadde blitt nevnt, velferdsbidraget var allerede pålagt, fasting var også
pålagt, pilegrimsferd til huset ble gjennomført, det som er tillatt var klart og likeledes det som
var forbudt, Shariah hadde allerede blitt åpenbart i full form og dens lover hadde dukket fram,
så hva annet krevde Allah å vise så stor oppmerksomhet annet enn kalifatsaken, som Allah
var nødt til å advare sin Profet om å forkynne? Og om hva annet enn kalifat-saken følte
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) vil splitte nasjonen hvis
han ikke forkynte, noe som krevde Allahs immunitet mot enhver skade som kan resulteres
som følge av forkynnelsen?
2. Sahiher dokumenterer hendelsen som er i tilknytning til dette verset, fortalt gjentatte ganger
av kildene til den rensede familien (fred være med ham). Vi tviler ikke på det den rensede
familien til Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) forteller når
al-Bukhari påstår at verset ble åpenbart på Arafah-dagen, for medlemmene til Profetens hus
vet best om det som er blitt åpenbart i deres eget hus.
3. Sayyid Ahmed Zayni Dahlan, i et kapittel om farvelpilegrimen i sin bok al-Sirah alNabawiya (biografien om profeten) skriver: ’’Nitti tusen – noen sier et hundre og tjuefire
tusen – mens andre sier mer – fulgte ham fra Medina, og dette er bare en antagelse om antallet
av folk som fulgte ham osv.’’ Nå vet du at de som gikk tilbake hos ham var mer enn et hundre
tusen, og de vitnet alle om Ghadir-hadithen.
4. Vi har nevnt denne hadithen i vårt brev nr. 48, så hvis du ser på den, vil du finne den
nummer 15 i den oppgitte referansen, det samme brevet vi henviser til, kommenterer denne
hadithen på en måte som tiltrekker oppmerksomheten til forskerne.
5. Han, fred være med ham, sa til ham: ’’Hvorfor står du ikke med de andre følgesvennene til
Allahs sendebud og vitner om det du har hørt av ham?’’ Han svarte: ’’Lederen til de troende!
Jeg har blitt gammel og jeg har glemt ting.’’ Ali sa: ’’Hvis du lyver, måtte Allah ramme deg
med hvithet (dvs. spedalskhet) som din turban ikke kan skjule.’’ Før han forlot stedet ble hans
ansikt fylt med tegn på spedalskhet, så han pleide å si av denne grunnen: ’’Jeg er blitt
forbannet av den rettferdige tjeneren.’’ Denne hendelsen er veldig kjent, og et vitne for dens
troverdighet kan vi finne når Imam Ahmed ibn Hanbal gjengir den ved slutten av side 119, kp
1, i sin bok Musnad og legger til: ’’De alle, unntatt tre menn, reiste seg opp for å vitne, og de
tre ble forbannet av ham.’’
6. Ibn al-Athir i forbindelse med fortellingen av de betydligene hendelsene som fant sted i året
352 i sin bok Kamil forteller følgende på side 181, kp 8, av sin historiebok: ’’På den attende
av Thul-Hijjah av dette året, beordret Muizz al-Dawla om at Bagdad skulle bli dekorert, ild
skal settes på de politiske kvarterne og alle lys skulle settes på, så markede ble åpnet om
natten som det ble åpnet under Id nettene. Han gjorde alt dette for å feire Id al-Ghadir, Ghadir
Khum. Trommer ble slått og trompeter ble hørt, og det var en minneverdig dag.’’
7. Al-Kumait ibn Zyad har fortalt:
’’På dagen av dawh, Ghadir, dawh dagen, kalifatet ble gjort klart for ham, som de måtte
adlyde.’’
Abu Tammam, i et poetisk mesterverk, som han nevner i sin diwan, sier:
’’På Ghadir-dagen, sannheten syntes klart og tydelig, uten gardiner eller barrier for å skjules.
Allahs sendebud stod der for å kalle dem til å komme nærmere til det som er sant og riktig,
gestikulerte med sin hånd, introduserte sin wali og mawla, men se hva som skjedde med deg
og meg! Han bringer nyhetene til folk så veltanede, mens de kommer med nag og forlater
ledelsen. Allikevel lot han sannheten skinne veltalent, mens de berøvet din rett og min. Du har
gjort dens skjebne de skarpe bladene til ditt sverd og graven for enhver som ønsket å
overholde sannheten….’’
8.Forfatteren til Ghayat al-Maram forteller nær enden av kapittel 16, side 89, av sin bok: ’’Ibn
Jarir har fortalt Ghadir-hadithen fra nittifem kilder i en bok som han tilegnet for dette emnet,
kalt den Al-Waliyah, og Ibn Ukdah har nevnt den fra et hundre og fem kilder skrevet ned i en
bok som han tilegnet for dette emnet. Imam Ahmed ibn Muhammed ibn al-Siddik alMagharibi har fortalt at både al-Thahbi og Ibn Ukdah har tilegnet en spesiell bok for denne
hadithen,’’ så jeg henviser til talen i hans verdifulle bok med tittelen Fath al-Malik al-Ali
Bisihati Babil Ilm Ali.
9. Dette er gjengitt av al-Thalabi fortalt av en gruppe av sunni høytstående som lærde alShiblinji i Egypt i en biografi om Ali i boken Nurl Absar, så se på den ellevte siden av denne
boken.
10. Al-Halabi har nevnt fortellingen i forbindelse med farvelpilegrimsfereden i sin bok AlSira al-Halabiya og du vil finne denne hadithen ved slutten av side 214 i det tredje bindet.
________________________________________________________________
Brev 57
i.
ii.
Tolk Hadith al-Ghadir
Forbindelsen
Muharram 25, 1330
I.
Å tro på sannferdighetene til Sahaba krever tolkning av hadith al-Ghadir, selv om
den er fortalt gjentatte ganger eller ikke. Av denne grunnen har sunnien påstått at
’’mawla’’ bærer forskjellige betydninger, som alle er brukt i Koranen. Det kan
bety ’’den som fortjener,’’ Allah sa da Han henviste seg til de vantro: ’’Deres
bosted er ilden, det er deres mawla,’’ dvs. ’’Dere fortjener straffen til ilden.’’ En
annen betydning er ’’støttespiller,’’ for Allah, velsignet være Hans navn, har sagt:
’’Dette skyldtes at Allah er mawla til de som tror, og de vantro har ingen mawla.’’
Det betyr også ’’arvtaker,’’ for Allah sa: ’’For hver har Vi valgt mawali (mawlaer)
fra arven til foreldre og slektningene,’’ det betyr arvtakere. Det betyr også
II.
’’slektninger,’’ for det står i Koranen: ’’Jeg frykter for mawali etter meg,’’ det
betyr slektninger. Det betyr også ’’venn,’’ for i Koranen står det: ’’På denne dagen
vil ingen mawla være i stand til å gjøre noe godt for sin mawla.’’ ’’Wali’’ kan også
bety personen som er mest kvalifisert til å ta seg av andres saker, som vi kan si:
’’Mr fulan er wali over de minste.’’ Det kan også bety ’’støttespiller’’ og ’’den
elskede.’’ Noen har sagt: ’’Meningen med hadithen kan være ’’enhver jeg har
søtttet, vært i vennskap med eller elsket, skal også Ali støtte, elske og vær i
vennskap med,’’ og denne meningen er i samsvar med oppfatningen til de gode
forgjengere og i samsvar med lederskapet til de tre rettferdige kalifene, måtte
Allah være fornøyd med dem.
Det er også mulig at noen mennesker ansett denne hadithen for å henvise til Ali,
fordi en av Alis følgesvenner i Yemen noterte seg hans politikk med å følge Allahs
befalinger. Derfor talte han ille om ham. Av denne grunnen stod Profeten opp på
Ghadir-dagen, priset imamen og hylte hans bidrag, tiltrakk oppmerksomheten mot
hans utmerkelse og forsvarte hans navn mot de som forsøkte å overse det.
Argumentet brukt av de som forsvarer er at i hans tale roset Profeten spesielt Ali,
og sa: ’’Enhver som anser meg som sin wali, må anse Ali som sin wali,’’ og han
roset Ahlulbayt generelt, og sa: ’’Jeg forlater hos dere de to tyngdene, Allahs bok
og min familie, min Ahlulbayt,’’ så han anbefalte at de skulle passe på Ali spesielt
og hans slekt generelt. De påstår at dette utsanget verken utpeker Ali som
profetens etterfølger og heller ikke tyder det på hans lederskap. Måtte fred være
med deg!
S.
________________________________________________________________________
Brev 58
i.
ii.
Hadith al-Ghadir kan ikke bli tolket
Unnskyldning for dens tolkning er spekulativ og misvisende
Muharram 27, 1330
I.
På en eller annen måte har jeg følelse av ditt hjerte ikke er fornøyd med det du selv
har fortalt, og din sjel ikke er tilfreds med dette! Du viser høy respekt for Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) for hans
verdifulle visdom, feilfrihet, profetskap, tror at han er mesteren til de vise og
profetenes segl: ’’Han taler ikke av eget påfunn, men følger bare inspirasjonen…’’
Koranen: 53:3-5.
Tenk deg en filosof fra en annen trosretning spør deg om Ghadir-dagen og sier:
’’Hvorfor stoppet han alle disse tusensvis av følgesvennene fra å gå, holdt dem i midten av
den varme dagen i dette stedet? Hvorfor kalte han tilbake de som hadde gått framover, og
ventet på de som var bak ham? Hvorfor slo han leir med dem i et forlatt sted hvor det verken
var vann eller planter? Hvorfor forkynte han for dem om Allah i dette stedet og oppfordret de
tilstedeværende om å forkynne de fraværende om det de ikke hadde hørt, og hvorfor begynte
han med en veltanede tale, og sa: ’’Det ser ut som om min Herres sendemann (dødsengelen
Israil) holder på å komme for å kalle meg (til min Herre) og jeg vil svaret på kallet. Jeg er
ansvarlig og dere er ansvarlige,’’ og hva var budskapet profeten oppfordret å forkynne og
hvilken nasjonen ble bedt om å bekjenne? Hvorfor spurte han dem: ’’Tror dere ikke at det er
ingen gud, unntatt Allah og at Muhammed er Hans tjener og Sendebud, at Hans paradis er
sannhet og at Hans ild er sannhet, at døden er sannhet og at livet etter døden er sannhet, at
Timen vil finne sted uten tvil, at Allah vil bringe til livet alle de som ligger i sine graver?’’ og
de svarte bekreftende? Hvorfor tok han med engang Alis hånd opp til det hvite håret under
hans underarm syntes klart, og sa: ’’Dere mennesker! Allah er min mawla, og jeg er mawla til
de treonde,’’ så hvorfor forklarte han sitt utsagn: ’’Jeg er mawla til de treonde,’’ ved å spørre
dem: ’’Har jeg ikke mer autoritet over deres liv enn dere har over deres eget liv?’’ Og deretter
hvorfor sa han, etter å ha forklart ting: ’’Enhver som anser meg som sin mawla, må anse Ali
som sin mawla! Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i
fiendskap med den som er i fiendskap med ham, støtt enhver som støtter ham og svikt enhver
som svikter ham,’’ og hvorfor spesielt valgt han ham og ba for ham på denne måten som er
verdt bare for rettferdige imamer og sannferdige etterfølgere? Og hvorfor krevde han av dem
å vitne ved å spørre dem: ’’Har jeg ikke mer autoritet over dere enn dere har over dere selv?’’
og de svarte bekreftende, og så sa han: ’’Enhver som aksepterer meg som sin mawla, må
akseptere Ali som sin mawla,’’ eller ’’Enhver som aksepterer meg som sin wali, må akseptere
Ali som sin wali,’’ og hvorfor forbundet han Koranen med sin familie, og gjorde dem
eksempel til etterlignelse for de vise som kan følges helt til dommedagen? Hvorfor viste en
vis profet denne saken så stor oppmerksomhet? Hva var budskapet som var en introduksjon til
alle budskap, og var så minneverdig? Hva var budskapet som Allah beordret ham om å
forkynne da Han sa: ’’Sendebud! Forkynn det som er blitt åpenbart til deg av din Herre, og
hvis du ikke gjør det, har du ikke forkynt Hans budskap i det hele tatt, og Allah vil beskytte
deg mot mennesker.’’ Koranen: 5:67, og hva var forkynnelsen som Allah viste så stor
oppmerksomhet med en tone, som grenset til trussel, da han krevde av sin Profet å forkynne
denne forkynnelsen? Hva var saken som profeten fryktet splittelse hvis han ikke forkynt, hva
var denne uttalelsen som han trengte en spesiell beskyttelse fra Allah mot skaden til hyklerne
for å kunne komme med?’’
Jeg spør deg, ved din bestefar, hvis du ble stilt alle disse spørsmålene, vil du besvare dem med
å si at Allah ønsket å forklare muslimene hvordan Ali hadde støttet dem og hvordan han
hadde et vennlig forhold til dem? Jeg tror ikke at du ville ha gitt et slikt svar, og jeg tror ikke
at du ville ha tolket Allahs ord, eller ordrene til mesteren av de vise, seglet til sendebudene og
profetene, på denne måten. Du er hevet over å tenke at han (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) vil bortkaste midler og ressurser for å forklare noe så klart, ifølge
fornuft og allmenn kunnskap. Det er ingen tvil om at du ser på handlingene og utsagnene til
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) med et bedre blikk, som
ikke er spottet av de fornuftige og heller ikke kritisert av filosofer eller kloke. Det er ingen tvil
om at du setter pris på verdien til hans utsagn og handlinger og knytter dem opp til visdom og
feilfrihet.
Allah sa: ’’Dette er utsagnet til et velsignet sendebud, med stor makt hos tronens Herre, fast,
adlydt og trofast. Deres følgesvenn er aldeles ikke besatt!’’ Koranen: 81:19-22. Du er hevet
over å anklage ham for å klargjøre det som allerede er klart, eller fortelle detaljert det som
allerede er kjent, eller introdusere slike klargjøringer på denne måten, eller å introdusere det
som ikke har forbindelse med saken det er tale om. Allah og Hans sendebud er hevet over
dette. Du, måtte Allah støtte sannheten igjennom din personlighet, vet at det som passer med
slike bestemmelser, foretatt i midten av den varme dagen på dette stedet, og det som er i
samsvar med hans handlinger og utsagn på Ghadir-dagen, er ikke noe annet enn forkynnelsen
av utvegelsen til etterfølgeren. Logiske bevis og rasjonale forklaringer beviser at det han
hadde til hensikt å gjøre på denne dagen var ingenting annet enn utvegelsen av Ali som sin
representant og sin etterfølger. Denne hadithen, støttet av bevisene, er en klar tekst om Alis
kalifatet, som ikke krever en en gang en tolkning, og det er ingen utvei for å forstå den på en
annen måte. Dette er veldig klart for enhver som er ’’er fornuftig, eller gir øre med våken
oppmerksomhet.’’ Koranen: 50:37.
II.
Når det gjelder unnskyldningen de påstår er den ingenting annet enn spekulasjon
og forvirring. Det er et resultat av fortvilelse og uklarhet. Profeten (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) sendte Ali til Yemen to ganger, den
første gangen i 8 EH. Det var da noen ondskapsfulle spredde rykter om ham, og
noen mennesker klaget på ham hos Profeten etter at de kom tilbake til Medina. Det
var da han tilbakeviste deres klager (1) og de så tegn på sinnet i hans ansikt, men
de holdte seg ikke fra å forsøke seg igjen. Den andre gangen var i 10 EH. Det var
da profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) satt en knute
på Alis banner, satt på hans hette med sin egen hånd og sa: ’’Gå framover og ikke
se bak.’’ Han gikk rettledet til han fullførte ordrene gitt av Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Så deltok han i profetens farvel
pilegrim. Det var da profeten hilste ham hjertevarmt og tilbød han sin egen
invitasjon. Det var da ingen ondskapsfull som våget å åpne sin munn og heller ikke
en urettferdig person som ønsket å komme fram med noe, så hvordan kan denne
hadithen være slik det motsettende partiet tolker den? Eller hvordan kan den bare
være et svar på deres beskyldninger, som noen folk hevder?
Bare fiendskap mot Ali er ikke nok for at Profeten skal rose ham på denne måten som han
gjorde fra en talestol av kamelsadlene på Ghadir-dagen, unntatt, Gud forby, hvis han ønsket å
risikere sine egne handlinger og utsagn, se bort ifra sitt ansvar og budskap, bare for å
tilfredsstille Ali. Hans visdom er hevet over dette, for Allah, velsignelsesrike er Hans navn,
sa: ’’Dette er utsagnet til et praktfullt sendebud. Det er ikke talen til en poet. Lite tror dere
heller, og heller ikke er det talen til en munk, lite kommer dere i hu, men dette er bare en
åpenbaring fra Herren over hele verden.’’ (Koranen: 69:40-43).
Hadde han ønsket å bare vise Alis bidrag og å gjendrive påstandene til de som bærer nag mot
ham, ville han ha sagt: ’’Dette er min fetter, min svigersønn, faren til mine etterkommere,
mesteren til mitt husfolk, derfor ikke sår ham,’’ eller lignende for å vise beundring for hans
status. Men måten denne hadithen lyder gir ingen inntrykk om noe annet enn det vi har
foreslått. Dette er støttet av bevis. Utsagnene er veldig klare. Det kan ikke stilles
spørsmålstegn ved dem.
Når det gjelder hans henvisning til hans familie i hadithen al-Ghadir er det bare for å støtte
den samme betydningen som vi foreslo, for han forbundet dem med den praktfulle boken til
Allah, satt dem som eksempler for alle vise, og sa: ’’Jeg forlater hos dere de som dere ved å
holde dere til aldri vil fare vill etter meg, Allahs bok, og min familie, mitt husfolk.’’ Han
gjorde dette bare for at nasjonen kan innse at den har ingen andre å henvise seg til eller å være
avhengig av etter profeten andre enn disse to. Nok som vitne for denne statusen for imamene
av profetens rensede familie (fvmd) er at de er forbundet med Allahs bok som ikke inneholder
noe galt. På samme måte som det ikke er mulig å henvise seg til en bok som motsetter seg
Allahs bok, er det ikke mulig å henvise seg til en imam som motsetter seg imamene av den
rensede familien (fvmd).
Profeten sa: ’’De skal aldri skille lag med hverandre til de slutter seg til meg ved bassengen,’’
det er et bevis på at jorden aldri vil være uten en imam fra hans etterkommere som er lik
Boken. Enhver som studerer denne hadithen vil finne den begrense kalifatet for imamene av
den rensede familien til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie).
Dette er støttet av hadithen fortalt av Zayd ibn Thabit og gjengitt av Ahmed i sin bok Musnad
ved begynnelsen av side 122, kp 5. Den forteller at Allahs sendebud sa: ’’Jeg forlater hos dere
to etterfølgere: Allahs bok, den er lik et rep som strekker seg fra himmelen til jorden, og min
familie, for de skal aldri skille lag med hverandre til de slutter seg til meg ved bassengen.’’ En
slik uttalelse peker mot at kalifatet er for imamene av den rensede familien, fred være med
dem. Du vet at teksten som oppfordrer en til å følge profetens familie oppfordrer også til å
følge Alis lederskap, for Ali, etter profeten, er mesteren og den adlydte imamen av husfolket.
På den andre siden betyr hadith al-Ghadir og lignende hadither at Ali er imamen til profetens
familie, hvis status, ifølge Allah og Hans sendebud, er lik statusen til Koranen. Den gir også
ros for hans egen personlighet, fordi han ble wali over alle de som ansett ingen andre enn
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) som wali. Måtte
fred være med deg!
Sh.
__________________________________________________________
1.Vi har klargjort det samme i vårt brev nr. 36, så se på det og ikke overse vår kommentar i
denne sammenhengen.
________________________________________________________________
Brev 59
i.
ii.
Sannheten er blitt klar
Avvikelse
Muharram 28, 1330
I.
II.
Jeg har aldri sett, verken i fortid eller i nåtid, noen mer åpne i sin tone, mer sterk i
sitt argument enn deg. Nå har sannheten blitt klart med bevisene du har fremstilt,
og dermed fjernet bort masken til tvil og avslørt det sanne ansiktet. Vi hevder ikke
lenger at betydningen av ’’Wali’’ og ’’Mawla’’ i hadith al-Ghadir er ’’den
fremstående’’, eller at det betyr ’’støttespiller’’ eller lignende. Ditt syn om
’’mawla’’ er på trygg grunn og det er det passende synet.
Jeg ønsker at du er enig med vår tolkning av den omtalte hadithen til en gruppe av
lærde ulema, inkludert imam Ibn Hajar i sin bok al-Sawaik al-Muhrika, og alHalabi i sin bok Sirah. De mener at hvis vi skal tro at lederskapet er for Ali, må vi
tro at det er lederskapet i en senere tid, ellers så vil han ha vært imamen under
tilstedeværelsen av Profeten, og det går ikke an. Hvis han vil være imamen i
senere tid, vil det bety at han vil være imamen denne dagen det sverges troskap for
ham, og dette er ikke i strid med at de tre rettferdige imamene var før. Igjennom
dette har vi greid å bevare æren til de gode forgjengerne, måtte Allah være fornøyd
med dem alle.
S.
____________________________________________________________________
Brev 60
Avvikelse tilbakevist
Muharram 30, 1330
Du, måtte Allah støtte sannheten igjennom din personlighet, har bedt oss om å være
overbevist om at innholdet til hadith al-Ghadir er at Ali er mest verdt lederskapet bare hvis
muslimene valgte ham og sverget troskap for ham, for hans prioritet og utvegelse er fremtidig,
som hadithen viser, og det var ingen umiddelbar utvelgelse. Med andre ord vil en slik prioritet
finne sted bare hvis makt og tvang er tilstedeværende og ikke etter frivillighet, for at dette
ikke skal være i strid med kalifatet til de tre første imamene som var før ham. Vi ber dere ved
sannhetens lys, æren til rettferdighet, kan dere overbevise noen om det dere tror på?
Aksepterer dere denne forklaringen, eller kan den bli tilskrevet dere, så vi kan følge deres
fotspor og gjør det dere gjør? Jeg tror ikke at du er overbevist eller fornøyd med et syn som
dette. Jeg er overbevist om denne oppfatningen som hadithen ikke påpeker og som ikke kan
forstås av profeten, og kan ikke være gjenforenlig med visdommen til Profeten og hans
veltalenhet, og heller ikke i samsvar med hans store handlinger og hans utsagn på Ghadirdagen? Heller ikke er dette i samsvar med de uslåelige bevisene vi har nevnt tidligere og
heller ikke i samsvar med det al-Harith ibn al-Numan al-Fahri har fortstått av denne hadithen,
og som er akseptert av Allah, Hans sendebud og alle de troende.
Hadithens betydning er ikke gjenforenlig med oppfatningen om et fremtidig kalifat, og
grunnen til dette er at Ali ikke vil være mawla til de tre kalifene og heller ikke mawla over de
som døde av muslimene på deres tid, som det ikke er skjult. Det er i strid med det Sendebudet
hadde konkludert med da han sa: ’’Har jeg ikke mer autoritet over de troende enn de har over
seg selv?’’ og folk svarte ham bekreftende, så sa han: ’’Enhver som aksepterer meg som sin
mawla (dvs. mester over enhver muslim uten unntak), må akseptere Ali som sin mawla.’’ Så,
som du ser, ingen er et unntak, unntatt Profeten, og dette betyr at Ali er mawla uten tvil. Både
Abu Bakr og Omar, som hørte ordrene til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) på Ghadir-dagen, sa til Ali (1): ’’Du, sønn av Abu Talib, har blitt mawla til
enhver troende mann og kvinne,’’ og dermed innrømmet at han hadde vært mesteren til
enhver troende mann og kvinne generelt siden solen reiste seg opp på Ghadir-dagen.
En gang ble Omar spurt: ’’Din oppførsel mot Ali er helt annerledes enn oppførselen til andre
følgesvenner av Profeten mot ham. Hvorfor?’’ Omar svarte med å si: ’’Spør du hvorfor? Han
er min mawla!’’ Dette er fortalt av Dar Qutni på side 36 av boken al-Sawaik al-Muhrika.
Dermed innrømmet Omar at Ali var hans mester, og Ali hadde ikke blitt valgt som en kalif
ennå og det ble ikke sverget noe troskap for ham. Dette utsagnet til Omar beviser at Ali var
hans mawla og mawla over enhver troende mann og kvinne i sannhet, og ikke fremtidig
mawla, for Allahs sendebud forkynte etter ordre fra Allah det samme på Ghadir-dagen.
Engang spurte Omar Ali om å dømme i en sak brakt til ham som gjelder to beduiner som er i
strid med hverandre. En av dem spurte: ’’Skal denne mannen (Ali) dømme mellom oss?’’
Omar ble hisset opp med engang, tok mannen ved nakken og sa til ham: ’’Ve over deg! Vet
du ikke hvem denne mannen er? Han er din mawla, min mawla og mawla over alle troende.
Enhver som forkaster ham som mawla er en ikke-muslim,’’ som fortalt nær enden av kapittel
11 av Ibn Hajars bok al-Sawaik al-Muhrika. De som har fortalt denne hendelsen er veldig få.
Du, måtte Allah støtte sannheten igjennom din personlighet, er klar over at hvis filosofien til
Ibn Hajar og hans støttespillere om Ghadir-hadithen hadde vært akspetabelt, ville Allahs
sendebud ha blitt ansett for å ha forsømt sitt budskap og sin plikt – vi søker tilflukt hos Allah
fra å tenke på denne måten om ham – han hadde kommet med sinnsyke handlinger og utsagn
– Allah er hevet over å la Sitt sendebud gjøre det – med ingen hensikt i denne imponerende
situasjon, ifølge denne filosofien, annet enn å komme med en uttalelse om at etter at Ali
hadde blitt valgt som kalif, er han den passende for kalifatet. Ingen skal ha monopol på
kalifatet, for Ali og alle andre følgesvenner og muslimer generelt er like. Hva slags god
utmerkelse ønsket Profeten å knytte opp til Ali fremfor alle andre, hvis denne filosofien
stemmer, kjære muslimer?
Når det gjelder deres påstand om at hvis Alis prioritetet til lederskapet ikke hadde vært
fremtidig, ville han ha vært imamen under levetiden til Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), en slik påstand, mener vi er veldig merkelig. Den
forkaster sannheten, det er en usammenlignbar misforståelse som overser avtalene til alle
profetene, kalifene, kongene og prinsene til deres etterfølgere. Det overser betydningen av
hadithen: ’’Du er for meg det Aron var for Moses, med unntak av at det ikke kommer noen
profet etter meg.’’ Det er et forsøk på å glemme hans utsagn, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie, i hadithen om hans slekt da han advarte dem og sa: ’’Hør på ham
(Ali) og adlyd ham,’’ og det er mange andre lignende tekster med samme betydning. Selv om
vi antar at Alis prioritet til lederskapet ikke kunne være med en gang da Allahs sendebud var
levende, så må det være helt klart etter hans bortgang. Ifølge aksepterte normer må vi tolke
teksten i samsvar med de nærmeste betydningene av utsagnet i denne teksten. Når det gjelder
hedren til de gode forgjengerne er den beskyttet uten å være tvunget til å forholde seg til en
slik tolkning, som vi vil forklare hvis det er nødvendig. Måtte fred være med deg.
Sh.
____________________________________________________________
1.Dette er nevnt av Dar Qutni, som det står i nær enden av del 2, kapittel 1, av al-Sawaik alMuhrika, skrevet av Ibn Hajar, se på side 26 av denne boken. Det er også fortalt av mange
hadith-formidlere, enhver av sin egen kilde, og i deres egne hadithbøker. Ahmed har gjengitt
noe lignende fortalt av Omar igjennom hadithene berettet av al-Bara ibn Azib på side 281, kp
4, av boken Musnad, som vi allerede har nevnt i brev nr. 54.
____________________________________________________________________
Brev 61
Spør etter tekster fortalt av sjia kilder
Safar 1, 1330
Så lenge hedren og æren til de gode forgjeningere er beskyttet, så er det ingenting galt med å
akseptere alle hadithene om imamen, som du har henvist til, inkludert hadith al-Ghadir eller
de andre, uten å måtte tolke dem. Du kjenner også sikkert til andre hadither om emnet som
sunniene ikke kjenner til, så jeg ber deg om å fortelle dem så vi kan bli kjent med dem? Måtte
fred være med deg!
S.
______________________________________________________________
Brev 62
Førti hadither
Safar 2, 1330
Ja, vi vil fortelle for deg hadithene fortalte gjentatte ganger som sunniene ikke kjenner til.
Disse er fortalt av medlemmene til den rensede familien av Muhammed (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie). Vi vil gjengi førti hadither (1)
1.Al-Saduk Muhammed ibn Ali ibn al-Husayn ibn Babawayh al-Qummi har nevnt i sin bok
Ikmal ad-Din wa Itmama al-Nimah, fortalt av AbdulRahman ibn Samrah, en spesiell hadith
hvor Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) henvender
seg til AbdulRahman og sier: ’’Abu Samrah! Hvis oppfatningene og synene er forskjellige, så
henvend deg til Ali ibn Abu Talib, for han er imamen til min nasjon og min etterfølger,
lederen til min nasjon etter meg.’’
2. I den samme kildehenvisning, i boken Ikmal, gjengir al-Sadouk Ibn Abbas fortelle en
hadith fra Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), som
lyder som følgende: ’’Allah så på jordens folk og valgte meg blant dem for å være profet, så
så han på dem igjen og valgte Ali som imam og befalte meg om å anse ham som min bror og
utvelge ham som wali og vizier.’’
3. Al-Saduk har gjengitt i boken Ikmal hadithen til Imam al-Sadik (fvmh) som gjengir sin far
og sine forfedre som forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) sa: ’’Gabriel har fortalt meg at Maktens Herre, opphøyd er Hans storhet, har
sagt: ’’Enhver som vet at Jeg er Herren uten medpartner, og at Muhammed er Min tjener og
Mitt sendebud, at Ali ibn Abu Talib er Muhammeds etterfølger og at imamene av hans
etterkommere er Mine (utvalgte) autoriteter (over skapningene), vil jeg la komme inn i
paradiset igjennom Min nåde.’’
4. Al-Saduk forteller en annen hadith i sin bok Ikmal fortalt av Imam Al-Sadik (fvmh) som
gjengir sin far og sine forfedre som forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) sa: ’’Imamene etter meg er tolv: Den første er Ali og den siste
er al-Qaim (al-Mehdi). Disse er mine etterfølgere og mine testamentfullbyrdere.’’
5. Al-Saduk har fortalt også i sin bok Ikmal en annen hadith fortalt av al-Asbagh ibn Nabatah
som forteller at lederen til de troende Ali ibn Abu Talib (fvmh) nærmet seg en gang, hans
hånd var i hånden til sin sønn al-Hassan, og han sa: ’’Allahs sendebud kom engang til oss og
hans hånd var i mine som dette, og sa: ’’Den beste av skapelsen etter meg, og deres mester, er
denne min bror som er imamen over enhver muslim og lederen over enhver troende etter
meg.’’
6. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal en hadith fortalt av Imam al-Ridah (fvmh) som
gjengir sine forfedre som forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie) sa: ’’Enhver som ønsker å overholde min religion og gå om bord på
frelsens Ark etter meg, la ham følge eksemplet til Ali ibn Abli Talib, for han er min
testamentfullbyrder og min representant blant min nasjon under min levetid og etter min
bortgang.’’
7. Al-Saduk har også fortalt i sin bok Ikmal en annen hadith fortalt av Imam al-Ridah (fvmh)
som gjengir sine forfedre som forteller at Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) en gang sa: ’’Jeg og Ali er fedrene til denne nasjonen. Enhver som kjenner
oss veldig godt kjenner også Allah, og enhver som benekter vårt lederskap benekter også
Allahs lederskap. Av Alis etterkommere er mine barnebarn al-Hassan og al-Hussain, som er
mesterne over paradisets ungdommer, og av Hussains etterkommere skal det være ni. Enhver
som adlyder dem, adlyder meg, og enhver som er ulydig overfor dem, er ulydig overfor meg.
Den niende blant dem er deres Qaim og Mehdi.’’
8. Al-Saduk har fortalt i sin bok Ikmal en annen hadith igjennom en fortellerrekke som ender
opp med Imam al-Hassan al-Askari (fvmh) som gjengir sine forfedre som forteller at Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) henvendte seg til Ibn
Masud og sa: ’’Ibn Masud! Ali ibn Abu Talib er deres imam etter meg, og han er lederen over
dere etter meg.’’
9. Al-Saduk har også gjengitt i sin bok Ikmal en hadith fortalt av al-Salman, som forteller at
han besøkte Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og
fant al-Hussain ibn Ali (fvmh) sitte på hans favn, og profeten kysset ham og sa: ’’Du er en
mester, sønn av en mester, en imam og sønn av en imam, broren til en imam, faren til
imamene, og du er Allahs (utvalgte) autoritet (over skapningene), sønnen til Hans utvalgte
autoritet (Hujjah), og faren til ni autoriteter av din ætt. Den niende av dem er deres Qaim.’’
10. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal en annen hadith fortalt av Salman som gjengir en
lang hadith fortalt av Allahs sendebud som lyder som følgende: ’’Fatima! Vet du ikke at vi er
Ahlulbayt? Allah har gjort det neste livet mer kjær for oss enn dette livet og Allah, Den
Opphøyde, velsignelsesrike er Hans navn, så på innbyggerne av jorden og valgte meg blant
Hans skapelse, deretter så Han igjen på jordens innbyggere og valgte din ektemann og
åpenbarte til meg om å gifte deg til ham og anse ham som wali og vizier, og å utpeke ham
som min etterfølger. Din far er den beste av profetene, din ektemann er den beste av wasiene
og du er den første som slutter seg til meg (i det neste livet).’’
11. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal en lang hadith og nevner i den et møte med over to
hundre menn av Muhajirun (Mekkas flyktninger) og Ansar (Medinas støttespillere), som
søkte kunnskap og studerte rettvitenskap, og at enhver av dem begynte å skryte av seg selv,
mens Ali (fvmh) var stille. De spurte ham: ’’Faren til al-Hassan, hvorfor sier du ikke noe?’’
Som svar på deres spørsmål, minnet han (fvmh) bare dem om hadithen til Allahs sendebud
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) som lyder som følgende: ’’Ali er
min bror, vizier, arvtaker, testamentfullbyrder, etterfølger, og wali over enhver troende etter
meg. Så bekjenn dere til alt dette som er blitt sagt om ham.’’
12. Al-Saduk har nevnt i sin bok Ikmal en lang hadith fortalt av Abdullah ibn Jaffar, alHassan, al-Hussain, Abdullah ibn Abbas, Omar ibn Abu Salamah, Usamah ibn Ziyad,
Salman, Abu Tharra l-Ghifari og al-Mikdad som alle har fortalt at de hørte Allahs sendebud
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) si: ’’Jeg har mer autoritet over de
troende enn de troende har over seg selv. Min bror, Ali, har etter meg mer autoritet over de
troende enn de har over seg selv.’’
13. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal ad-Din wa Itmam al-nimah al-Asbagh ibn Nabatah
som forteller at Ibn Abbas fortalte at han hørte Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) si: ’’Jeg, Ali, Hassan, Hussain og ni av familien til al-Hussain
er renset.’’
14. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal ibn Abayah ibn Rabi som forteller at Ibn Abbas
fortalte at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Jeg
er mesteren over profetene, mens Ali er mesteren over wasiene.’’
15. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal en hadith fortalt av Imam al-Sadik (fvmh) igjennom
en fortellerrekke som ender opp med Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie) som sa: ’’Allah, Den Opphøyde, Den Allmektige, har favorisert meg
fremfor alle andre profeter, og favorisert Ali fremfor alle andre wasier, og favorisert av Alis
etterkommere al-Hassan og al-Hussain, og valgt av al-Hussains familie wasier som beskytter
troen mot fordreiningen til ekstremistene, forfalskningen til løgnerne og misforståelsene til de
som har fart vill.’’
16. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Ikmal Ali (fvmh) som fortalte at Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Imamene etter meg er tolv. Den første
av dem er Ali og den siste er al-Qaim som Allah, Den Opphøyde, Den Allmektige, skal gi
makten til jordens øst og vest.’’ (2)
17. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amail en lang hadith fortalt av Ali (fvmh) som forteller at
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Ali er av
meg, og jeg er av Ali som er skapt av mitt eget leire. Han løser folkets strid om min Sunnah.
Han er lederen til de troende, fyrsten til alle de fremstående blant alle mennesker og den beste
av wasiene.’’
18. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en annen lang hadith fortalt av Ali (fvmh) som
forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa:
’’Ali er lederen til de troende ifølge Allahs Wilayah, som Han knyttet i en knute over Sin
trone og Han krevde av englene å vitne: ’’Ali er Allahs utvalgte og autoritet (Hujjatullah).
Han er imamen over muslimene.’’
19. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Ibn Abbas som fortalte at Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Ali! Du er imamen over muslimene,
lederen til de troende, fyrsten til alle fremstående menn, Allahs autoritet etter meg, og
mesteren over alle wasiene.’’
20. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Ibn Abbas som fortalte at Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Ali! Du er min etterfølger og ditt
forhold til meg er lik Sets forhold til Adam.’’
21. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Abu Tharr al-Ghifari som fortalte: ’’Vi var engang i
følgeskap med Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) i
moskeen da han sa: ’’En mann vil komme igjennom denne døren som lederen til de troende
og imamene til muslimene.’’ Kort tid etter kom Ali ibn Abu Talib inn og Allahs sendebud
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hilste på ham, henvendte sitt
praktfulle ansikt mot oss og sa: ’’Dette er deres imam etter meg.’’
22. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Jabir ibn Abdullah al-Ansari som fortalte at Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Ali ibn Abu Talib er
den første blant dem til å akseptere Islam og han er den mest kunnskaprike. Han er imamen
og lederen etter meg.’’
23. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en hadith igjennom en fortellerrekke som ender opp
med Ibn Abbas som forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) sa: ’’Dere mennesker! Hvilke ord er bedre enn Allahs ord? Derres Herre har
befalt meg om å utvelge Ali over dere som en fremstående imam, som min etterfølger og min
testamentfullbyrder, og Han har befalt meg at dere skal anse ham som min bror og min
vizier.’’
24. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en hadith igjennom en fortellerrekke som ender opp
med Abu Ayyash som fortalte: ’’Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) steg opp på talestolen og ga en tale, og sa: ’’Min fetter Ali er min bror, vizier,
etterfølger og den som betaler min gjeld.’’ (3)
25. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en hadith igjennom en fortellerrekke som ender opp
med lederen til de troende som fortalte: ’’Engang ga Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) en tale, og sa: ’’Dere mennesker! Allahs måned
har kommet,’’ og han fortsettet sin tale med å nevne utmerkelsen til måneden Ramadan. Jeg
spurte: ’’Allahs sendebud! Hva er de beste gjerningene i denne måneden?’’ Han svarte: ’’Det
er å holde seg bort ifra det Allah har forbydd dere,’’ så gråt han skikkelig. Jeg spurte:
’’Hvorfor gråter du, Allahs sendebud?’’ Han svarte: ’’Ali! Jeg er sørger over den forbudte
handlingen som vil begås mot deg i denne måneden,’’ og han la til: ’’Du er min wasi, faren til
mine etterkommere, og min etterfølger under min levetid og etter min død. Ditt påbud er mitt
påbud og ditt forbud er mitt forbud.’’
26. Al-Saduk har gjengitt en annen hadith i sin bok Amali fortalt av Ali, fred være med ham,
som fortalte: ’’Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa:
’’Ali! Du er min bror og jeg er din bror. Jeg er blitt valgt for å være profet, mens du er blitt
valgt til å være imamen. Jeg tar meg av åpenbaringen til Koranen, mens du tar deg av dens
fortolkning. Du er faren til denne nasjonen. Ali! Du er min wasi og min representant, min
vizier og min arvtaker, og faren til min ætt.’’
27. Al-Saduk har gjengitt i sin bok en hadith igjennom en foretellerekke som er troverdig,
som ender opp med Ibn Abbas som fortalte: ’’Mens Ansar samlet seg i Qoba moskeen, sa
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie): ’’Ali! Du er min
bror og jeg er din bror. Du er min testamentfullbyrder og min etterfølger. Du er imamen til
min nasjon etter meg. Allah vil hjelpe enhver som hjelper deg og Han vil være fienden til
enhver som er fiendtlig innstilt overfor deg.’’
28. Al-Saduk har gjengitt en lang hadith i sin bok Amali fortalt av Um Salamah som forteller
at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) henvendte seg
til henne og sa: ’’Um Salamah! Hør og vitn: Ali ibn Abu Talib er min testamentfullbyrder,
han er min etterfølger, den som fullfører mine oppgaver og den som beskytter min basseng
(Kawthar).’’
29. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Salman al-Farisi som forteller: ’’Jeg hørte Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) si: ’’Muhajirun og Ansar!
Skal jeg lede dere til det som dere, ved å holde dere til, aldri vil fare vill etter meg?’’ De sa:
’’Ja, Allahs sendebud!’’ Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa:
’’Ali er min bror og min testamentfullbyrder, min vizier, arvtaker og etterfølger. Han er deres
imam. Derfor elsk ham så mye som jeg elsker ham og respekter ham så mye som jeg
respekterer ham, for Gabriel har beordret meg om å si dette til dere.’’
30. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en fortellerrekke som ender opp med Zayd ibn
Arkam som fortalte at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) sa: ’’Skal jeg lede dere til det som dere ved å holde dere til vil beskytte dere mot
tilintetgjørelse og villfarelse? Deres imam og wali er Ali ibn Abu Talib (fvmh). Derfor støtt
ham, lytt til hans råd og tro på ham, for Gabriel har beordret meg om å si dette til dere.’’
31. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Ibn Abbas som fortalte at Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Allah har åpenbart til meg: ’’Jeg har
utvalgt av din nasjon en bror og en arvtaker for deg, en etterfølger og en
testamentfullbyrder.’’ Jeg spurte: Herre! Hvem er den du har utvalgt?’’ Han svarte: ’’Det er
den som elsker meg og jeg elsker ham.’’ Så sa han videre: ’’Det er Ali ibn Abu Talib.’’
32. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali Ibn Abbas som fortalte en annen hadith fortalte av
hans forfedre som forteller at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) sa: ’’I løpet av min isra (himmelstigning) lovet min Herre meg at Ali er imamen
til de fromme, lederen til de fremstående blant mennesker og overhodet til religionen.’’
34. Al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en hadith igjennom en fortellerrekke som ender opp
med Imam al-Ridah (fvmh) som forteller at hans forfedre fortalte at Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Ali er av meg, og jeg er av Ali. Måtte
Allah bekjempe de som bekjempet Ali. Ali er imamen til skapelsen etter meg.’’
35. Abu Jaffar Muhammed ibn al-Hassan al-Tusi, sektens Shaykh, har nevnt i sin bok Amal
en hadith fortalt av Ammar ibn Yasir som fortalte at Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) sa til Ali: ’’Allah har pyntet deg på en måte som
er veldig kjær for Ham, igjennom gudfryktighet, til den grad at du ikke føler deg berøvet av
livets glede, og ingen av dem føler seg berøvet av deg, og Han har tildelt deg kjærlighet for de
nødige, du har akseptert deres følgeskap og de har akseptert deg som deres imam. Derfor
gratulerer for enhver som elsker deg og tror på deg, og ve over enhver som hater deg og
forteller løgner om deg.’’
36. Shaykh al-Saduk har gjengitt i sin bok Amali en hadith igjennom en fortellerrekke som
ender opp med Ali (fvmh) som fortalte, mens han talte fra Kufas talestol: ’’Dere mennesker!
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) tildelte meg ti
utmerkelser som er mer kjær for meg enn det som solen skinner på. Han (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) sa til meg: Ali! Du er min bror i dette livet og i
det hinsidige, og du er den nærmeste meg blant hele skapelsen på dommedagen. Ditt bosted i
Paradis møter mitt. Du er min arvtaker, min testamentfullbyrder, du er den som skal ta seg av
mine oppgaver og min familie, du beskytter min familie på mine vegne under mitt fravær. Du
er imamen til min nasjon. Den som dømmer med rettferdighet blant mine tilhengere. Du er
min venn og min venn er Allahs venn. Din fiende er min fiende og min fiende er Allahs
fiende.’’
37. Al-Saduk har fortalt hadither i sin bok Al-Nusus ala al-Aimma som er fortalt av imamene.
Blant annet har han fortalt hadithen til Imam al-Hassan bin Ali (fvmh) som lyder som
følgende: ’’Jeg hørte Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) si til min far: ’’Og du er arvtakeren til min kunnskap, du er grunnlaget til min egen
dom og imamen etter meg.’’
38. Hans verk inneholder også andre hadither om imamene. Al-Saduk gjengir Umran ibn
Hasin som forteller: ’’Jeg har hørt Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) si til Ali: ’’Du er imamen og etterfølgeren etter meg.’’
39. Også i samme verk har al-Saduk gjengitt Ali (måtte fred være over ham) som fortalte at
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa til ham: ’’Ali!
Du er wasi over de som har død blant mitt husfolk og kalifen over de som er levende blant
min nasjon.’’
40. Også i samme kildehenvisning har al-Saduk gjengitt Al-Hussain ibn Ali (fvmh) som
fortalte: ’’Da Allah åpenbarte verset: ’’Og de som er slekt av hverandre er mer verdt til å ta
seg av hverandre, ifølge Allahs bok.’’ Jeg ba Allahs sendebud om å tolke verset for meg og
han sa: ’’Du er av denne slekten. Når jeg dør, er din far Ali den som er mest verdt til å ta seg
av mine saker og min posisjon. Når din far dør, er din bror al-Hassan mest verdt til å ta seg av
lederskapet. Hvis al-Hassan dør, så er du mest verdt til å ta over hans posisjon.’’
Dette er det siste vi ønsket å gjengi raskt. Dette er en brøkdel i forholdet til de andre tekstene,
men en dråp vil vel være nok i denne sammenhengen. Priset være Allah, all verdens Herre.
Måtte fred være med deg!
Sh.
___________________________________________________
1.Dette er nok det vi har gjengitt av lederen til de troende Ali ibn Abu Talib, Abdullah ibn
Abbas, Abdullah ibn Masoud, Abdullah ibn Omar, Abu Said al-Khudri, Abu al-Dardad, Abu
Huraira, Anas ibn Malik og Mad ibn Jabal, igjennom forskjellige fortellerrekker, for Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) har sagt: ’’Enhver som
underviser min nasjon førti hadither om troen, vil Allah gjenoppvekke på dommedagen i
følgeskap med faqiher og lærde.’’ I en annen hadith med forskjellig ordlyd, lyder hadithen
som følgende: ’’Allah vil gjenoppvekke ham som en kunnskapsrik faqih.’’ Ifølge Abu-Dardad
har Profeten sagt: ’’Min forbønn vil gjelde ham på dommedagen, og han skal være et vitne.’’
Ifølge ibn Masud: ’’Det vil bli sagt til ham: ’’Kom inn i paradiset fra en hvilken som port du
ønsker.’’ Ifølge Ibn Omars beretning: ’’Han vil være blant de kunnskapsrike, og bli
gjenoppvekket i følgeskap med martyrer.’’ Nok som begrunnelse for å lære oss disse førti
hadithene og andre nevnt i alle våre brev er hans utsagn, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie: ’’Allah vil passe på enhver som hører på mitt utsagn, forstår det og
forkynner det som han har hørt det.’’ Profeten sa også: ’’La de av dere som vitner om min
Sunnah, forkynn det til de som var fraværende.’’
2. Denne hadithen og de som er før den finnes i et kapittel som inneholder det som er blitt
fortalt om Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) angående alQaim, og at han er den tolvte av imamene, det er kapittel tjuefire av Ikmal ad-Din wa Itmam
al-nimah, s. 149-167.
3. Denne hadithen sammen med de fire før den er gjengitt av al-Saduks Ghayat al-Maram.
Disse er veldig lange, og vi har gjengitt av dem det som vitner om vårt argument. Når det
gjelder hadithene som kommer etter, finner man dem i kapittel 13 av Ghayat al-Maram.
_______________________________________________________________________
Brev 63
i.
ii.
iii.
Sjia hadither er forkastet som vitne
Hvorfor har ikke de andre nevnt disse hadithene?
Spør etter flere hadither
Safar 3, 1330
I.
II.
III.
Så lenge disse hadithene ikke er gjengitt av ikke-sjiaer er ikke sunnier bundet av å
akseptere dem som vitne for ditt argument.
Hadde de vært bekreftet og riktige, så hvorfor har da ikke de andre nevnt dem?
Bare vis til hadither fortalt av sunnier i denne sammenhengen.
Måtte fred være med deg!
S.
________________________________________________________
Brev 64
I.
II.
III.
IV.
De ovennevnte hadithene ble gjengitt etter ditt eget ønske
Sahihene er beviser mot marjoriteten
Grunnen til at disse hadithene ikke er gjengitt
Et hint om hadithen om arv
Safar 4, 1330
i.
ii.
iii.
Vi har gjengitt disse hadithene for å gjøre deg kjent med dem og som svar på ditt
eget spørsmål.
Vårt vitne mot ditt argument er det vi allerede har gjengitt av dine egne sahih
bøker.
Grunnen til at disse hadithene ikke er gjengitt, skyldtes fordom, som vi er kjent
med, av de som skjulte deres nag, og gjemte sitt fiendskap, fra partiet til Farao
under den tidlige islamske epoken, tilberne til autoriteten og makten som tilbrakte
hver eneste ting de eide av makt og midler for å skjule bidragene til Ahlulbayt og
slokne deres lys i hvert land. De tvang folk til å benekte deres utmerkelse og gode
egenskaper igjennom tiltrekning og terrorisering, igjennom deres rikdom en gang,
og igjennom deres posisjon og politisk innflytlese en annen gang. De favoriserte
de som benektet deres utmerkelser, og bannlyste eller myrdet enhver som trodde
på dem.
Du vet at hadithene om lederskapet og løfte om kalifatet er holdt hemmelig av de som frykter
at slike hadither kan ødelegge deres troner eller undergrave fundamentet til deres regjeringer.
Tryggheten til disse hadithene mot fordreningen til disse menneskene, mot fordreningen til
deres tilhengere og venner, og deres evne til å nå oss igjennom mange kilder og metoder er et
mirakel som vitner om deres sannhet. Dette skyldtes at de som benektet statsuen til Ahlulbayt,
berøvet posisjonene deres tildelt dem av Allah, pleide å straffe den som viste kjærlighet for
Ahlulbayt. De fjernet bort hans skjegg, satte ham på baksiden til et esel, tok ham rundt en tur i
torget, ydmyket ham, slo ham og berøvet ham de mest grunnleggende menneskerettigheter, til
han mistet håpet om rettferdighet fra disse herskerne og hadde ingen venner i samfunnet (1).
Hvis en talte godt om Ali (fvmh) ville han ha blitt vanæret og en ulykke ville ha rammet ham.
Hans eiendeler ble beslaglagt og han ble henrettet. Hvor mange tunger som roset Ali ble hogd
av? Hvor mange øyner som så på ham med respekt ble fjernet bort? Hvor mange hender som
pekte mot ham ble amputert? Hvor mange føtter som gikk mot ham med kjærlighet ble saget
av? Hvor mange hjem av hans tilhengere ble brent? Og hvor mange av deres familier ble
bannlyst?
Blant hadithformidlerne og ’’beskytterne til arven’’ var mennesker som tilba disse
monarkene, tyrannene og deres lover istedenfor å tilbe Allah og de søkte nærhet til dem med
alle deres ressurser som lærde. Derfor fordreide de og vitnet falskt om troverdigheten til
hadithene, som mange gjør i disse dagene, som smigrere blant shaykene, leide lærde,
ondskapsfulle dommere som kappes med hverandre om å tilfredsstille herskerne ved å
forsterke deres politikk, uansett om de er rettferdige eller urettferdige, kalle deres påbud
riktig, uansett om det er riktig eller falskt. Herskeren trenger ikke engang å spørre dem om en
dom til å støtte for hans regjering eller til ulempe for hans motstandere, for de gjør det ifølge
hans eget ønske og ifølge kravene til hans politikk, selv om dette middelet de bruker skulle
motsette seg Boken og Sunnah, og dermed bryter felles enigheten til nasjonen, bare for å ikke
bli sagt opp av en posisjon, eller miste en posisjon som de har ambisjoner om å nå. Det er stor
forskjell mellom de som nevnte disse hadithene og de som ikke nevnte dem! De som nevnte
dem brydde seg ikke om deres regjerninger, mens de andre ønsket å tilfredsstille monarkene,
som brukte dem til å kjempe mot Allah og Hans sendebud. Av denne grunnen nøt de med
monarkene og herskerne en spesiell opphøyd status, og deres ord var vist oppmerksomhet.
Derfor oppnådde de autoritet og makt. De ble fanatisike mot de riktige hadithene, om de pekte
mot en utmerkelse for Ali (fvmh) eller et av medlemmene til profetens husfolk. De benektet
denne utmerkelsen, overså den og tilskrev dens fortellerrekke Rafidisme – og Rafidisme er
den verste synden ifølge deres dom. Dette er deres politikk mot hadithene som hyller Ali,
spesielt hvis de er holdt for å være riktig av sjiaer.
Når det gjelder de smigrende, disse har hatt venner i spesielt høytstående grupper i hvert land.
De talte om dem godt. De hadde tilhengere som var sekulære lærde, de som later å være
gudfryktig og opptatt med bønn, høvdinger og ledere av stammer. Når de sistenevnte hørte det
de sa om forkastelse av de troverdige hadithene, holdt de deres utsagn for å være sanne og
publiserte dem blant samfunnet og de uvitende, og gjorde disse utsagnene kjent i hvert land
og brukte dem som prinsipper som de overholdte i enhver tid. Det er en annen gruppe av folk
som var voktere over hadith i disse dagene og som ble tvunget av frykt til å overse hadithene
som roset Ali og Ahlulbayt (fvmd). Hvis disse menneskene ble spurt om det de smigrende sa
om å forkaste de riktige hadithene som inneholder Alis (fvmh) bidrag og Ahlulbayts bidrag
for Islam, ville de ha fryktet, hvis de fortalte offentlighet om det de visste at en blind, døv og
stum splittelse vil forekomme. Derfor ble de tvunget til frykt for å søke skjold ved å
tilsidesette emnet av frykt for å bli bebreidet av de smigrende og de som publiserer ting for
dem, og av frykt for de som gjentar deres ord lik papegøyer blant de uvitende i samfunnet.
Konger og herskere beordret folk om å holde seg unna lederen til de troende. De presset dem
til å gjøre det en gang ved å tiltrekke dem med penger og en annen gang ved å true dem med
deres hær og forferdelige løfter om straff. På denne måten tvang de dem til å forakte Ali og
hans ætt så mye at de tegnet et skammelig bilde av ham i sine bøker og fortalt hadither som
ørene føler seg fornærmet av, og gjorde forbannelsen av hans navn fra talestolene en tradisjon
fulgt av muslimene i løpet av Id-ene og fredagene. Lyset til Allah kan ikke bli sloknet av og
bidragene til Hans walier kan ikke bli skjult, ellers vil dissse hadithene ikke ha nådd oss
igjennom kildene til begge gruppene klare og tydelige om hans kalifat. Ingen hadither er mer
fortalt gjentatte ganger enn disse hadithene til ære for ham, og jeg, jeg sverger ved Allah,
undres over nådebevisningene som Han har vist Ali ibn Abu Talib, Hans tjener og broren til
Hans sendebud, hvordan hans lys trengte igjennom skyene, beken til mørkhet og overlevde de
stormende bølgene, og skinte for verden lik middagens sol.
iv.
Sh.
Du kan se på, i tillegg alle disse uslåelige bevisene du har hørt, på hadithen om
arv, for den er i seg selv et uslåelig bevis. Måtte fred være med deg!
___________________________________________________________________
1.Jeg viser til side 15, kp 3, av Sharh Nahjul Balagha skrevet av Ibn Abul-Hadid, og du vil
finne ut det som rammet Ahlulbayt (fvmh) og deres sjia i disse dagene av ulykker. Imam alBakir (fvmh) har kommet med en uttalelse om dette, som vi har henvist forskerne til.
________________________________________________________________________
Brev 65
Spør etter hadithene om arv
Safar 5, 1330
Kan du fortelle oss hadithen om arv gjengitt av sunniene? Måtte fred være med deg!
S.
_________________________________________________________________________
Brev 66
Ali er profetens arvtaker
Safar 5, 1330
Det er ingen tvil om at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) har forlatt Ali med en arv av kunnskap og visdom så mye som Den Allmektige
tillotte sine profeter og wasier å arve, til den grad at Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Jeg er kunnskapens by og Ali er dens port.
Enhver som ønsker å oppnå kunnskap må komme igjennom porten.’’ (1)
Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’Jeg er huset til visdom og
Ali er dets dør. Ali er veien til min kunnskap, den som forklarer etter meg Budskapet som jeg
er blitt sendt med. Å elske ham er et tegn på tro og å hate ham er et tegn på hykleri.’’ Ifølge
Zayd ibn Abu Awfah sa han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) til Ali:
’’Du er min bror og min arvtaker.’’ (2) Ali spurte: ’’Og hva vil du gi meg som testament?’’
Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) svarte: ’’Det profetene før meg
pleide å gi som testament.’’ I en annen hadith sa han (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie), ifølge Buraydah: ’’Arvtakeren til min kunnskap er Ali.’’ (3) Se også på
hadithen om advarslesdagen. Under levetiden til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) pleide Ali (fvmh) å si: ’’Ved Allah, jeg er hans bror, hans
etterfølger og hans fetter, og arvtakeren til hans kunnskap. Så hvem har en andel som min
andel?’’ (4)
En gang ble Ali spurt: ’’Hvordan arvet du din fetter istedenfor din onkel?’’ Han svarte:
’’Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) samlet
etterkommerne til Abdul Muttalib, som var veldig få, og enhver av dem spiste tre busker og
drakk vann fra det som det ikke er drikkelig, og han forberedt for dem et måltid (med en
bestemt størrelse). De spiste alle til de ble mette, mens maten syntes å være urørt. Så sa han
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie): ’’Etterkommerne til Abudl
Muttalib! Jeg er blitt sendt til dere spesielt og til folk generelt, så hvem blant dere vil være
min bror, min fortrolige, min venn og min arvtaker?’’ Ingen stod opp, så jeg stod opp, selv om
jeg var den yngste blant deltakerne. Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) ba meg om å sitte ned. Han gjentok sitt utsagn to ganger, og hver gang, stod bare jeg
opp, og hver gang ba han meg om å sitte ned. Den tredje gangen håndhilste han meg og jeg
arvet min fetter istedenfor min onkel.’’ (5)
Ifølge al-Hakims al-Mustadrak (6) og al-Thalabis Talkhis, som begge vitner om
troverdigheten til hadithen, ble Qatham ibn al-Abbas spurt en gang: ’’Hvordan arvet Ali
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) fremfor dere?’’
Han svarte: ’’Dette skyldtes at han var den første til å følge ham og holde seg til ham mer enn
enhver av oss.’’
Det er kjent at Ali, fremfor hans onkel al-Abbas og enhver etterkommer av Hashim, var
arvtakeren til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). De
aksepterte dette, selv om de visste om grunnen til at arven ble begrenset for Ali alene, som var
profetens fetter, fremfor al-Abbas, hans onkel eller de andre onklene eller slektningene til
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Av denne grunnen pleide
de å spørre Ali (fvmh) en gang og en annen gang Qatham, og den sistenevnte pleide å svare
dem som vi nevnte svaret på deres spørsmål. Ellers er svaret at Allah så på jordens folk og
valgte blant dem Muhammed og opphøyet ham som profet, deretter så han igjen og valgte Ali
og åpenbarte til Sitt sendebud om å anse ham som arvtaker og etterfølger.
På side 125, kp 3, av boken al-Mustadrak, etter å ha gjengitt Qathams utsagn, sier al-Hakim:
’’Dommeren til dommerne (den høytstående dommeren eller store Mufti), Abul Hassan
Muhammed Salih al-Hashim, har fortalt meg at han en gang hørte Abu Omar, dommeren, si:
’’Jeg hørte Ismail ibn Ishak, dommeren, etter å ha fått kjennskap til det Qatham hadde sagt, si
at en mann arver en annen igjennom blodsbåndet eller igjennom ærlig lojalitet, og
kunnskapsrike er ikke uenige om at (under normale omstendigheter) blir ikke en fetter
arvtakeren, mens onkelen (hans far) er fremdeles levende. Derfor er Ali arvtakeren til
Profetens kunnskap fremfor de andre.’’ Hadithene er blitt fortalt gjentatte ganger om denne
saken, spesielt igjennom kildene til den rensede familien, og nok for oss som bevis er
hadithen om testamentet og dens klare tekst. Måtte fred være med deg!
Sh.
______________________________________________________________
1.Vi har gjengitt denne hadithen og den som kommer før den i brev nr. 48. Se på dette brevet,
på hadithene nr. 9, 10 og 11, og og ikke overse våre kommentarer.
2. Vi har gjengitt den omtalte hadithen i brev nr. 32.
3. Se på denne hadithen i brev nr. 68
4. Dette utsagnet er bekreftet for å være Alis utsagn. Det er gjengitt av al-Hakim på side 126,
kp 3, av hans bok al-Mustadrak i samsvar med kriteriene til Bukhari og Muslim. Al-Thalabi
har bekjent det samme i sin bok Talkhis al-Mustadrak.
5. Denne hadithen står på trygg grunn, og den er lang. Den er blitt gjengitt av al-Diya alMakdisi i boken al-Mukhtara og av Ibn Jarir i boken Tahthib al-Athar. Det er hadith nummer
6155 på side 408, kp 6, av Kanz al-Ommal. Den er også gjengitt av al-Nisai på side 18 av
boken Al-Khasis al-Alawiya, og den er gjengitt av Ibn Abul-Hadid, som er nevnt i Tabaris
Tarikh, nær enden av kommentaren om qasia talen, side 255, kp 3, av boken Sharh Nahjul
Balagha. Se også på side 159, kp 1, av Imam Ahmed ibn Hanbals Musnad hvor du vil finne
samme hadith med samme betydning.
6. Denne hadithen er på side 125 av det tredje bindet av Mustadrak. Den er også gjengitt av
Ibn Abu Shaybah, og den er hadith nr. 6084 på side 400, kp 6, av boken Kanz al-Ommal.
____________________________________________________________________
Brev 67
Hvor er profetens testament?
Safar 6, 1330
Sunnier er ikke kjent med et testament forlatt for Ali, heller ikke er kjent med noe av dens
innhold. Så fortell oss om historien til dette testamentet? Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________________________________
Brev 68
Hadithene om testamentet
Safar 9, 1330
Haidthene angående testamentet er gjentatte ganger fortalt av imamene til den rensede
familien (fvmd). Se på det som er blitt fortalt i denne sammenhengen av de andre som er
nevnt i brev nr. 20, som gjengir utsagnene til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) som tok Ali (fvmh) ved nakken og sa: ’’Dette er min bror og min
etterfølger. Han skal etterfølge meg i å lede dere. Derfor lytt til ham og adlyd ham.’’
Muhammad ibn Hamid al-Razi gjengir en fortellerrekke med Salamah al-Abrash, Ibn Ishak,
Abu Rabiah al-Ayadi, Ibn Buraydah, som ender opp med Buraydahs far som forteller at
Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: ’’For hver
profet er det en etterfølger og en arvtaker. Min etterfølger og min arvtaker er Ali ibn Abu
Talib.’’ (1). I sin bok Kabir, igjennom fortellerrekken til Salman al-Farsi, gjengir al-Tabrani
det samme som tidligere fortalt av Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie), med følgende ord: Allahs sendebud sa: ’’Min etterfølger, min fortrolige, den
beste mannen jeg forlater etter meg for å fullføre mitt løfte og betale min gjeld er Ali ibn Abu
Talib (fvmh).’’ (2) Dette er en klar hadith som beviser at han er etterfølgeren, og et klart vitne
om at han er den beste av menneskeheten etter Profeten (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie). Den inneholder en obligatorisk veiledning om at han skal etterfølge
Profeten og at folk må adlyde ham, og dette er klart for enhver vis person.
Abu Naim al-Hafiz har gjengitt i sin bok Hilyat al-Awliya (3) Anas som fortalte at Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa til ham: ’’Anas! Den
første til å komme igjennom denne døren er imamen til de fromme, lederen til muslimene,
overhodet til religionen, seglet til profetenes etterfølgere og lederen til de mest gudfryktige
blant mennesker.’’ Anas fortalte at Ali kom inn, og Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) sto opp spent, tok imot Ali og sa til ham: ’’Du vil fullføre min
oppgave, forkynne mine veildninger og forklare alt folk er uenige om etter meg.’’
Al-Tabrani har gjengitt i sin bok al-Kabir Abu Ayyub al-Ansari som fortalte at Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) henvendte seg til Fatima
engang og sa: ’’Fatima! Vet du ikke at Allah så på innbyggerne til jorden og valgte din far
blant dem og sendte ham som Sitt sendebud, deretter så han igjen på jordens folk og valgte
din ektemann og åpenbarte til meg å gifte ham bort til deg og velge ham som min
etterfølger?’’ (4)
Noter deg hvordan Allah valgte Ali (fvmh) fremfor alle andre av jordens folk, med engang
etter at han valgte blant dem seglet til Sine profeter (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie), og se hvordan utvegelsen av etterfølgeren ble gjennomført i samme
rekkefølge som utveglesen av Profeten. Merk deg også hvordan Allah åpenbarte til Sin Profet
om å arrangere hans ekteskap og velge ham som sin etterfølger. Hvis etterfølgerne til
profetene var ingen andre enn profetens wasier, er det da passende å sette til side i forbindelse
med kalifatet den som er den beste blant Allahs tjenere, wasien til mesteren av Hans profeter,
og foretrekke noen fremfor ham? Er det passende hvis noen andre enn ham skulle lede
muslimene og gjøre ham til en av hans enkle borgere og undersåtter? Er det mulig å adlyde en
valgt av folk fremfor en som er blitt valgt av Allah, slik profeten ble valgt av ham? Hvordan
er det mulig at både Allah og Sendebudet velger ham, mens vi velger noen andre? ’’Ingen
troende mann eller kvinne har fritt ord i en sak som angår dem, etter at Allah og Hans
sendebud har kommet med en avgjørelse om den, og den som er ulydig overfor Allah og Hans
sendebud er klart på vidvanke.’’ Koranen: 33:36.
Mange beretninger har fortalt at da de hyklerske, misunnelige og de som er interesserte i
verden visste at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie)
ønsket å gifte bort sin datter Fatima al-Zahra, mesterinnen til all verdens kvinner, Marias
(fvmh) likesinnede, til Ali, misunte de Ali og ble veldig bekymret, spesielt etter at mange av
dem hadde forsøkt forgjeves å be om hennes hånd (5). Disse beretningene fortalte at Ali giftet
seg med henne på grunn av sin status. Ingen hadde håp om å være hans likemann. Folk planla
og konspirerte mot ham. De sendte sine kvinner til mesterinnen av all verdens kvinner for å
forsøke å vende henne mot Ali. Blant det de sa til henne var at Ali var fattig og ikke hadde så
mye av verdens eiendeler, men hun, måtte fred være med henne, var veldig klar over deres
konspirasjon, onde hensikter og deres menn. Tiltross for alt dette fornærmet hun ikke dem til
denne tiden Allah og Hans sendebud ønsket. Det var da hun ville vise disse kvinnene statusen
som lederen til de troende (fvmh) nøt og at Allah vil føre skam over hans fiender. Hun sa:
’’Allahs sendebud! Hvorfor giftet du meg bort til en fattig mann som ikke har penger?’’ Han
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) svarte slik vi har nevnt tidligere.
’’Når Allah ønsker å offentliggjørre en utmerkelse skjult av øynene, vil Han gjøre det
igjennom tungen til den misunnelige.’’
Al-Khatib gjengir en hadith-formidler hvis fortellerrekke alle er enstemmige enige om
troverdigheten til, og som er høyt verdsatt, nemlig fortellerrekken til Ibn Abbas, som fortalte
at ’’da Profeten arrangerte ekteskapet mellom Fatima og Ali, sa Fatima: ’’Allahs sendebud!
Du har giftet meg bort til en fattig mann som ikke har noen ting.’’ Profeten sa til henne: ’’Er
du ikke fornøyd med at Allah har valgt blant jordens folk to menn som er din far og den andre
er din ektemann?’’ (6) I forbindelse med omtalen av Alis gode egenskaper, har al-Hakim på
side 129, kp 3, av sin bok al-Mustadrak gjengitt Sarij ibn Yunus som gjenga en fortellerrekke
som inkluderer Abu Hafs al-Abar, al-Amash, Abu Salih, og som ender opp med Abu Huraira
som fortalte at Fatima sa: ’’Allahs sendebud! Hvorfor har du giftet meg bort til en fattig mann
som eier ingen penger?’’ Han svarte: ’’Fatima! Er du ikke fornøyd med at Allah så på jordens
folk og valgte to menn av dem, den ene av dem er din far og den andre er din ektemann?’’ Ibn
Abbas har fortalt at Allahs sendebud sa til Fatima: ’’Er du ikke fornøyd med at jeg har giftet
deg til den første blant muslimene til å akseptere Islam og den mest kunnskapsrike? Du er
mesterinnen til kvinnene av min nasjon, slik som Maria var mesterinnen til kvinnene av
hennes nasjon. Er du ikke fornøyd, Fatima, med at Allah så på jordens folk og valgte to menn
av dem, den ene er din far og den andre er din ektemann?’’ (7)
Allahs sendebud minnet Fatima om Allahs godhet og godheten til Allahs sendebud mot henne
hver gang mesterinnen til all verdens kvinner led av vanskelighet, fordi han giftet henne bort
til den beste av hans nasjon, og dermed trøstet han henne og fjernet bort fra hennes bryst det
som ble brakt til henne i de vonde tidene. Nok som bevis for dette er det Imam Ahmad har
fortalt på side 26, kp 5, av sin bok Musnad hvor han gjengir en spesiell hadith fortalt av Makil
ibn Yasir som fortalte at Profeten besøkte Fatima da hun var syk og sa til henne: ’’Hvordan
føler du deg?’’ Hun svarte: ’’Ved Allah, min sorg har forøkt seg, min vanskelige situasjon er
blitt verre og min sykdom har vart for lenge.’’ Profeten sa til henne: ’’Men er du ikke fornøyd
med at jeg har giftet deg bort til den første blant min nasjon til å akseptere Islam, den mest
kunnskapsrike blant dem og den mest milde blant dem?’’ Beretningene om dette emnet er
mange og det er ingen rom for å nevne dem alle i dette brevet. Måtte fred være med deg!
Sh.
___________________________________________________________________
1.Al-Thahabi har gjengitt denne hadithen i forbindelse med diskusjonen om biografien til
Sharik i sin bok Mizan al-Itidal, ansett den for å være falsk og påstått at Sharik ikke kunne
tolerere å fortelle denne hadithen. Han sa: ’’Muhammed ibn Hamid al-Razi er ikke
troverdig.’’ Vårt svar på hans påstand er at Imam Ahmed ibn Hanbal, Imam Abul Qasim
alBaghwi, Imam Ibn Jarir al-Tabari, imamen til kritikk og bekreftelse av hadither Ibn Main og
andre av deres likesinnede har ansett Muhammed ibn Hamid som troverdig og fortalte hans
hadith, for han er deres lærde. Al-Dhahabi innrømmer det samme i biografien til Muhammed
ibn Hamid i sin bok Al-Mizan. Mannen kan ikke bli beskyldt for Rafidisme eller sjiaIslam,
men kritikken er en av fordommene til al-Thahabi. Det er ikke verdt å vise denne påstanden
om denne hadithen noe oppmerksomhet.
2. Denne hadithen er nummer 2570 ved enden av side 155, kp 6, av boken Kanz al-Ommal,
og forfatteren gjengir den igjen i sin bok Muntakhab al-Kanz, så se på Al-Muntakhab,
kildehenvisning på side 32, kp 5 av Ahmeds Musnad.
3. Dette står på side 450, kp 2, av Sharh Nahjul Balaghah, og vi har gjengitt denne hadithen i
brevet nr. 48.
4. Denne hadithen og dens kilde er også hadith nr. 2541 på side 143, kp 6, av Kanz al-Ummal,
og den er gjengitt i Muntakhab al-Kanz også, så se på den sistenevnte boken og les
kildehenvisning på side 31, kp 5, av Ahmeds Musnad.
5. Ibn Abu Hatim har gjengitt Anas som fortalte at ’’Abu Bakr og Omar ba Profeten om
Fatimas hånd, men han var stille og fortalte dem ikke noe. Så gikk de til Ali og fortalte ham
om dette.’’ Det er også fortalt av Ibn Abu Hatim igjennom mange hadith-formidlere som Ibn
Hajar ved begynnelsen av kapittel 11 av boken al-Sawaik al-Muhrika. Mange andre hadithformidlere har gjengitt noe av det samme som det som er gjengitt av Ahmed igjennom
fortellerrekken til Anas. Abu Dawud al-Sajistani har fortalt, ifølge Ibn Hajars Sawaik alMuhrika kp 11, i forbindelse med diskusjonen om det tolvte verset, at Abu Bakr ba om
Fatimas hånd, og Profeten vendte seg bort fra ham. Så gjorde Omar det samme og han vendte
seg bort fra ham også. Så fortalte de, Omar og Abu Bakr, Ali om det som skjedde. Ali har selv
fortalt om dette og sagt: ’’Abu Bakr og Omar ba Profeten om hånden til Fatima, men han så
bort ifra dem.’’ I denne forbindelsen sa Omar til Ali: ’’Du, Ali, er verdt henne.’’ Denne
hadithen er gjengitt av Ibn Jarir. Al-Dulabi har gjengitt den og bekjent dens troverdighet i
forbindelse med diskusjonen om profetens rensede familie, og hadithen er nr. 6007 på side
392, kp 6, av boken Kanz al-Ommal.
6. Denne hadithen, med kildehenvisningen til dens formildere, er hadith nr. 5992 på side 391,
kp 6, av Kanz al-Ommal, og forfatteren til denne boken aksepterer troverdigheten til dens
fortellerrekke.
7. Denne hadithen, med kildehenvisningen til dens fortellerekke er hadith nr. 2543 på side
153, kp 6, av boken Kanz al-Ommal, og forfatteren til denne boken gjengir den igjennom Ibn
Abbas og Abu Huraira. Al-Tabrani har gjengitt hadithen i sin bok Al-Muttafak, gjengitt av alKhatib som har gjengitt den av Ibn Abbas, så se på Muntakhab og les den første setningen av
kildehenvisningen på side 39, kp 5, av Ahmeds Musnad.
__________________________________________________________________
Brev 69
Argumene til de som benekter hadithen om testamentet
Safar 10, 1330
De som følger Sunnah og fellesskapet benekter denne hadithen om testamentet, og dette
skyldtes det al-Bukhari har fortalt i sin bok Sahih, som gjengir al-Aswad som fortalte: ’’Det
ble engang sagt til Aisha, måtte Allah være tilfreds med henne, at Profeten hadde gitt et
testament om Ali (1) og hun svarte: ’’Hvem har sagt det? Jeg har sett Profeten, mens han lente
seg på mitt bryst, da han beordret en bøte med vann om å bli brakt til ham. Jeg noterte meg
hvordan han falt sammen og døde, så hvordan kan han ha testamentert noe til Ali?’’ (2) I den
samme kildhenvisningen gjengir forfatteren andre kilder som forteller at Aisha sa: ’’Allahs
sendebud tok sitt siste åndedrag da han var mellom min mage og under mitt kinn,’’ og hun har
ofte sagt: ’’Han døde på mitt bryst,’’ og hun har også sagt: ’’Han døde, mens hans hode var
lent på mitt lår.’’ (3) Så hadde det vært noe testamentet, ville hun ha visst det. I Muslims
Sahih, i forbindelse med emnet om testamenter på side 14, kp 2, gjengir forfatteren Aisha som
sa: ’’Allahs sendebud forlot verken en dinar eller en dirhem, verken en hunnlig eller hannlig
kamel, og heller ikke et testament.’’ I begge Sahihene, i emnet om testamentet, har Talha ibn
Masrif sagt: ’’Jeg spurte Abdullah ibn Abu Awfah: ’’Har profeten i det hele tatt forlatt noe
testament?’’ Han svarte: ’’Nei!’’ Jeg spurte ham: ’’Hvordan oppfordret han mennesker til å
skrive sine testamenter, mens han ikke gjorde det?’’ Han svarte: ’’Hans testament er Allahs
bok.’’ Fordi disse tre hadithene er mer troverdige enn de du har nevnt, og er begge i Sahih
bøkene, mens de du har nevnt ikke er det, kan de bli ansett for å være uslåelige bevis. Måtte
fred være med deg!’
S.
______________________________________________________________
1.Denne hadithen er gjengitt av al-Bukhari i ’’Al-Wasiya (testamentene),’’ på side 83, kp 2,
av boken Sahih, og i et kapittel om sykdommen og bortgangen til Profeten, på side 64, kp 3,
av samme bok. Den er også gjengitt av Muslim på side 64, kp 3, av boken Sahih, og den er
også gjengitt av Muslim i forbindelse med kapittelet som handler om profetens testament på
side 14, kp 2, av boken Sahih.
2. Du vet allerede kanskje at begge Shaykene har fortalt denne hadithen i forbindelse med
diskusjonen om Profetens testament til Ali, for de som fortalte ved denne tiden at profeten
forlot et testament til Ali hadde ikke ennå splittet seg fra nasjonen. De var enten blant Sahaba
eller Tabin som var modige til å avsløre det som vil gjøre moren til de troende sint og
motsette seg datidens politikk. Av denne grunnen var hun, måtte Allah være fornøyd med
henne, veldig sjokkert over mange da hun hørte deres hadith. En slik reaksjon ble ansett av
henne i et svar hun ga som et utsagn som er av veldig lite betydning. Imam al-Sindi i
forbindelse med kommentar om denne hadithen i al-Nisais Sunan, på side 241, kp 6, fortalte:
’’Det er veldig klart at denne hadithen til moren av de troende ikke betyr at det ikke kan ha
vært et testament før hennes utsagn og heller ikke beviser dette at han døde plutselig uten å
være i stand til å forlate et testament eller kunne tenke å gjøre det, for han visste at hans ende
var nær før han ble syk, så ble han syk for noen dager…’’ osv. Hvis du studerer dette
utsagnet, vil du finne det veldig overbevisende.
3. Hennes utsagn ’’Han døde på mitt bryst,’’ og ’’Han døde mellom min mage og mitt kinn’’
er nevnt i et kapittel som handler om hans sykdom og bortgang i Bukharis Sahih. Når det
gjelder hennes utsagn ’’Han døde, mens hans hode var lent på mitt lår,’’ det finnes i det
påfølgende kapittelet som forfatteren nevner i forbindelse med omtalen av hans sykdom og
bortgang uten et mellomliggende kapittel.
__________________________________________________________________
Brev 70
I.
II.
III.
IV.
Testamentet kan ikke bli forkastet
Hvorfor nekte for testamentet?
Benekterens argumenter er ikke bindende
Fornuft og intellekt krever tro på hadithen om testamentet
Safar 11, 1330
i.
Profetens testament om Ali kan ikke bli tilbakevist, for det er ingen tvil om at han
betrodde ham, ga ham sin kunnskap og visdom, som det fremgår tydelig i brev 66,
lot han Ali vaske sitt lik, kle det og begrave det (4) og han skulle betale profetens
gjeld (5), fullføre hans løfte og forklare for folk etter ham sakene som de er uenige
om angående befalingene og lovene til Allah, Den Opphøyde, Den Uutgrunnelige
(6). Han ba også nasjonen om å anse Ali (fvmh) som hans etterfølger (7), bror (8),
faren til hans etterkommere (9), hans vizier (10), hans fortrolige (11), hans
testamentfullbyrder (12), hans representant (13) og veien til hans kunnskap, ifølge
ii.
hadith nr. 9 nevnt i brev 48, han var porten til profetens vidom, ifølge hadith nr. 10
i brev 48, veien til frelsen for hans nasjon, ifølge hadith nr. 14 nevnt i brev 48,
nasjonens sikkerhet og arken til dens frelse, som det bekreftes av hadithene vi har
gjengitt i brev 8. Å adlyde Ali er så viktig som å adlyde Profeten. Ulydighet
overfor ham er lik ulydighet overfor Profeten, ifølge hadith nr. 16 i brev 48 og
ifølge andre. Å følge ham er lik å følge profeten, å forlate ham er lik å forlate
profeten, ifølge hadith nr. 17 nevnt i brev 58 og ifølge andre, og profeten holder
fred med den som holder fred med ham, og han er en fiende av enhver som er
fiendtlig overfor ham (14), han er vennen til enhver som er i vennskap med ham
og han er i fiendskap med enhver som er i fiendskap med ham (15), enhver som
elsker ham er elsket av Allah og Hans sendebud, og enhver som hater ham er hatet
av Allah og Hans sendebud, ifølge hadithene 19, 20 og 21 nevnt i brev 48 og
ifølge andre. Enhver som er i vennskap med ham er i vennskap med begge to og
enhver som er i fiendskap med ham er i fiendskap med begge to, ifølge hadith nr.
23 nevnt i samme brev. Enhver som sårer ham (Ali), sårer Allah og Hans sendebud
(16), enhver som tar avstand fra ham tar avstand fra Allah og Hans sendebud
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), ifølge hadith nr. 18
nevnt i brev 48 og andre. Han er imamen til de rettferdige og den som tilintetgjør
de ugudelige, enhver som støtter ham er støttet av Allah og enhver som svikter
ham er sviktet av den Allmektige, ifølge den første hadithen nevnt i samme brev
og ifølge andre. Han er mesteren til muslimene og imamen til de rettferdige,
lederen til fromme blant mennesker, ifølge hadithene 2, 3, 4 og 5 i brev 48. Han er
banneret til ledelse, imamen til Allahs tjenere, lanternen til enhver som adlyder
Allahs befalinger, Ordet som Allah har oppfordret de fromme om å holde seg til,
ifølge hadith nr. 6 i samme brev og ifølge andre. Han er den største Siddik,
nasjonens Faruk og de troendes fyrste, ifølge hadith nr. 7 i samme brev og ifølge
andre. Hans status er lik statusen til den store Furkan (Koranen) og den vise
formaningen (17). Han er for Profeten det samme som Aron var for Moses, som
nevnt i brev nr. 26, 28, 30, 32 og 34, og hans status i forholdet til profeten var lik
statusen til profeten i forholdet til sin Herre, ifølge hadith nr. 13 i brev 48, og
ifølge andre, og lik posisjonen til profetens hode i forholdet til hans kropp, ifølge
hadithen nevnt i brev 50 og andre, som vi har gjengitt, og vi håper at du også ser
igjennom våre kommentarer angående dette. Han er lik profetens egen sjel, ifølge
Mubahala-verset og hadithen gjengitt av Ibn Awf som er nevnt i brev 50. Allah,
Den Opphøyde, Den Uutgrunnelig, så på jordens folk og valgte ham blant dem
som det klart fremgår av hadithene vi har gjengitt i vårt brev nr. 68. Nok som bevis
for deg er hans avtale i Arafat-dagen under farvelpilegrimsferden og hadithen om
at ingen kan fullføre profetens forpliktelser, unntatt Profeten selv eller Ali (18),
osv osv… Det er mange slike gode egenskaper som ikke er tilskrevet noen andre
enn en wasi og de som nyter en spesiell status hos Profeten. Hvordan kan da en
fornuftig person forkaste dette testamentet? Hva er testamentet annet å betro en
person noen saker av denne slag som vi allerede har nevnt?
Når det gjelder tilhengerne til de fire sektene, enhver som benekter den blant dem
tror at de ved å akseptere dette vil forkaste kalifatet av de tre imamene.
iii.
iv.
Vi kan ikke akseptere deres argumenter, bare fordi det baserer seg på det alBukhari og andre har sagt. De gjengir Talha ibn Masrif som sier: ’’Jeg spurte
Abdullah ibn Abu Awfah: ’’Forlot Profeten noe testament i det hele tatt?’’ Han
svarte: ’’Nei!’’ Jeg spurte: ’’Hvordan kunn han da oppfordre mennesker til å
skrive sine testamenter, mens han selv ikke skrev den?’’ Han svarte: ’’Hans
testament er Allahs bok.’’ Hadithen er ikke bekreftet igjennom våre kilder. Dette
er bare en fabrikkasjon funnet på av noen politikere. Sahih hadithene til den
rensede familien er mutawatir om hadithen angående testamentet, og derfor skal vi
forkaste alle hadithene som motsetter seg dem.
Vi trenger ikke å bringe argumenter for hadithen om testamentet, for den er
allerede holdt av fornuft og samvittighet for å være sann.
’’For hvis en ting forlenger seg, vil den kunne stå opp på egen hånd, og dette skyldtes at solen
belyser alt som synes å være falskt.’’
Når det gjelder al-Bukharis beretning fortalt av Ibn Abu Awfah som hevder at Profeten (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) har forlatt Allahs bok som sitt testament,
så er halen til dette utsagnet allerede hogd av, for han (måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie) hadde beordret sin nasjon om å holde seg til de to tyngdene samtidig,
advarte den mot risikoen om å fare vill ved å se bort ifra denne beordringen, fortalte den at de
begge aldri vil skille lag med hverandre til de kommer tilbake hos ham ved Bassengen. Våre
sahih hadither i denne sammenhengen er fortalt gjentatte ganger fra kildene til den rensede
familien. Så se på de andre sahih hadithene som er gjengitt i våre brev nr. 8 og 54. Måtte fred
være med deg!
Sh.
__________________________________________________________________________
4.På side 66, del to, kp 2, av sin Tabakat, gjengir Ibn Said Ali som sa: ’’Profeten hadde fortalt
at ingen andre enn meg skal gjennomføre det seremonielle badet for ham i forbindelse med
hans død.’’ Både Abul Shaykh og Ibn al-Najjar, som det står på side 54, kp 4, av Kanz alUmmal gjengir Ali som sa: ’’Allahs sendebud hadde sagt til meg: ’’Når jeg dør, gi meg et bad
og bruk syv vann bøter.’’ Ibn Sad i forbindelse med diskusjonen om å gi Profeten (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hans siste seremonielle bad, på side 63, del
to, kp 2, av sin Tabakat, gjengir Abdul-Wahid ibn Abu Awanah som fortalte at da Allahs
sendebud følte seg syk og døden nærmet seg ham, sa han: ’’Ali! Du skal gi meg et bad når jeg
dør.’’ Ali sa: ’’Jeg badet ham, og enhver del av hans kropp var nær meg.’’ Både al-Hakim, på
side 59, kp 3, av boken al-Mustadrak og al-Thahabi i sin bok Talkhis, gjengir Ali som sa:
’’Jeg ga Allahs sendebud hans bad, og jeg ventet for å se hvordan døden vil påvirke hans
kropp, men jeg så ingen forandring. Hans kropp luktet da han var død like godt som den luktet
da han var levende.’’ Denne hadithen er gjengitt av Said ibn Mansur i sine hadith-bøker, den
er gjengitt av al-Marwazi i hans bok Janaiz, den er gjengitt av Abu Dawud i boken Marasil,
den er gjengitt av Ibn Mani, Ibn Abu Shaybah har gjengitt den i sine bøker om hadith, og den
er hadith nr. 1094, side 54, kp 4, av boken Kanz al-Ummal. Al-Behiki gjengir i sine
hadithbøker Abdullah ibn al-Harith som sa: ’’Ali ga profeten det seremonielle badet, mens
profetens lik var pakket inn i en skjorte,’’ og denne beretningen er hadith nr. 1104, side 55, i
kp 4 av boken Kanz al-Ommal. Ibn Abbas sa: ’’Ali har fire gode egenskaper, som ingen andre
har hatt. Han er den første til å be i følgeskap med Allahs sendebud, han fulgte ham i alle hans
slag og kriger, han holdt seg til ham, mens de andre løp bort for å spare sitt eget liv og han er
den som tok seg av det seremonielle badet for ham og plasserte ham i hans grav.’’ Dette er
gjengitt av ibn Abd al-Birri i biografien om Ali i Istiab, og av al-Hakim på side 11, kp 3, av
boken al-Mustadrak. Han gjengir også Abu Said al-Khudri som fortalte at Allahs sendebud sa:
’’Ali! Du er den som skal gi meg badet, betale mine gjeld og plassere meg i min grav.’’ Dette
er gjengitt av al-Daylmai også og den er hadith nr. 2583, side 155, kp 4, av Kanz al-Ummal.
Omar har sagt at Allahs sendebud sa til Ali en gang: ’’Du skal skal gi meg det seremonielle
badet og begrave meg,’’ ifølge hadithen på side 393, kp 6, av boken Kanz al-Ommal. I
kildehenvisningen på side 45, kp 5, av Ahmeds Musnad, har Ali sagt: ’’Jeg hørte Allahs
sendebud si: ’’Jeg er blitt gitt fem av mine egne ønsker om Ali, og ingen profet før meg har
fått oppfylt sine ønsker om en person som meg. Det første ønsket er at han skulle betale bort
min gjeld og begrave min kropp….’’ Osv, se på side 403, kp 6, av Kanz al-Ommal. Da han
ble plassert på sengen og folket ønsket å gjennomføre den rituelle begravelsesbønnen for ham,
sa Ali: ’’Ingen skal være imamen til å lede denne bønnen, for Allahs sendebud er deres imam
både levende og død.’’ Folk pleide å gå i grupper og stå i bønn uten en imam. De gjorde
Takbir, mens Ali stod nær liket til Allahs sendebud og sa: ’’Fred være med deg, Sendebud, og
Allahs nåde og Hans velsignelser. Vi vitner, Mektige Herre, at han har forkynt det Du har
åpenbart til ham, gitt råd sin nasjon, og kjempet på Allahs vei, til Han, Den Opphøyde, Den
Uutgrunnelige, reiste opp sin tro, og hans budskap ble fullbrakt. Herre! Inkluder oss blant de
som følger det Du har åpenbart til ham, gjøre oss sterke i vår overbevisning og gjenforen våre
sjeler i følgeskap med ham,’’ og folk svarte med å si: ’’Amin, Amin…’’ Slik fortsettet det til
alle menn, så kvinner og deretter barn forrettet sine bønner. Denne hadithen er gjengitt av Ibn
Sad i diskusjonen om hvordan Profeten ble gitt sitt seremonielle begravelsesbad i boken
Tabakat. De første som kom var etterkommerne til Hashim, deretter kom flyktningene
(Muhajirun), så kom støttespillerne (Ansar) og deretter kom andre mennesker. De første
menneskene som forrettet begravelsesbønnene for hans sjel var Ali og al-Abbas som stod ved
siden av hverandre og gjorde Takbirer.
5. Beretningen i denne sammenhengen er nevnt gjentatte ganger fra den rensede familien
(fvmd). Nok som bevis for deg er det som er gjengitt i al-Kabir skrevet av al-Tabrani, fortalt
av Ibn Omar, og av Abu Yali i boken Musnad, fortalt av Ali (fvmh). De førstenevnte gjengir
denne spesielle hadithen som forteller at Allahs sendebud sa: ’’Ali! Du er min bror og vizier,
og du skal betale min gjeld, fullfør min forpliktelse og berolige min samvittighet.’’ Du kan
finne denne hadithen på side 155, kp 6, av boken Kanz al-Ommal fortalt av Ibn Omar. På side
404, kp 6, av samme kildehenvisning, har Ali (fvmh) nevnt noe lignende. Mange har gjengitt
al-Buwaisiri som fortalte at fortellerrekken til denne hadithen er alle troverdige. Ibn
Mardawayh og al-Daylami, som fortalt på side 155, kp 6, av boken Kanz al-Ommal gjengir
Salman al-Farisi som fortalte at Allahs sendebud sa: ’’Ali ibn Abu Talib fullfører mine
forpliktelser og han betaler min gjeld.’’ Al-Bazzaz, som nevnt på side 154, kp 6, av boken
Kanz al-Ommal, forteller det samme. Denne hadithen er også gjengitt av Imam Ahmed ibn
Hanbal på side 164, kp 4, av boken Musnad fortalt av Habashi ibn Jandah som forteller: ’’Jeg
hørte Allahs sendebud si: ’’Ingen betaler min gjeld, bortsett fra meg selv eller Ali.’’ Ibn
Mardawayh, som nevnt på side 401, kp 6, av boken Kanz al-Ommal, gjengir Ali som fortalte
at Allahs sendebud sa: ’’Ali betaler min gjeld og fullfører mitt løfte.’’ Said forteller at på
Juhfa-dagen tok Allahs sendebud Alis hånd og ga en tale, priset og glorifiserte Allah, og
deretter sa: ’’Dere mennesker! Jeg er deres wali.’’ De sa: ’’Du har talt på ærlig vis, Allahs
sendebud.’’ Så reiste han opp Alis hånd og sa: ’’Dette er den utvalgte for å være min wali,
han skal betale min gjeld.’’ Qatadah har fortalt: ’’Ali fullførte noen av forpliktelsene til
profeten, blant annet betalte han gjelden til Profeten som var fem hundre tusen dirhemer.’’
Abdul-Razzak ble spurt: ’’Forlot Profeten et testament i denne sammenhengen?’’ Han svarte:
’’Ja, jeg tviler ikke i det hele tatt om at Profeten har forlatt et testament til Ali, ellers vil ingen
ha latt ham betale profetens gjeld i det hele tatt.’’ Denne hadithen er gjengitt av forfatteren til
Kanz al-Ommal på side 60, kp 4, nr. 1170.
6. Troverdige tekster har enstemmig fortalt at han (måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie) ga Ali (fvmh) i oppdrag å klargjøre for hans nasjon de utydelige sakene som de
er uenige om etter ham. Nok som bevis for deg er hadithene nr. 11 og nr. 12 i brev nr. 48, i
tillegg til andre som vi allerede har nevnt, og andre som vi ikke har nevnt, fordi de er veldig
kjente.
7. Dette er forklart i brev 36, 40, 54 og 56.
8. Hadithen om brorskapen mellom Profeten og wasi er mutawatir, og nok som bevis for deg
om hadithens troverdighet er det vi har nevnt i brev nr. 32 og 34.
9. Han er faren til hans etterkommere. Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) sa til Ali (fvmh): ’’Du er min bror og faren til mine etterkommere. Du skal kjempe
for min Sunnah.’’ Denne hadithen er gjengitt av Abu Yali i hans bok Musnad, som fortalt på
side 404, kp 6, av boken Kanz al-Ommal, og dens fortellerrekke er alle troverdig, som AlBusairi innrømmer. Den er også gjengitt i Ahmeds Manakib, som fortalt ved enden av kp 2,
del 9, side 74, av Ibn Hajars al-Sawaik al-Muhrika. Profeten sa: ’’Allah har plassert familien
til enhver profet i hans egen ryggegrad, og Han har plassert min familie i ryggraden til Ali.’’
Denne hadithen er gjengitt av al-Tabrani i boken Al-Kabir fortalt av Jabir, og den er gjengitt
av al-Khatib i Tarikh fortalt av Ibn Abbas. Den er hadith nr. 2510, side 152, kp 6, av boken
Kanz al-Ommal. Profeten sa: ’’Alle etterkommerne til kvinner tilhører deres menn, unntatt
Fatimas etterkommere, for jeg er deres wali og deres far.’’ Dette er gjengitt av al-Tabrani
fortalt av al-Zahra (fvmh) og den er nevnt blant hadithene gjengitt av Ibn Hajar i kp 2, del 11,
av boken al-Sawaik al-Muhrika, side 112. Den er også gjengitt av al-Tabrani fortalt av Ibn
Umar i den samme siden som vi har henvist til. Al-Hakim gjengir noe lignende på side 164,
kp 3, av boken al-Mustadrak og legger til: ’’Formidlerne til denne hadithen er troverdige, selv
om både al-Bukhari og Muslim ikke har nevnt den.’’ Profeten sa i en hadith gjengitt av alHakim i boken al-Mustadrak og av al-Thahabi i boken Talkhis al-Mustadrak, som begge
bekjenner dens troverdighet, fordi den er i samsvar med kritieriene til de to shaykene: ’’Når
det gjelder deg, Ali, du er min bror og faren til mine etterkommere. Du er av meg og jeg er av
deg,’’ osv, og det er mange slike troverdige hadither.
10. Når det gjelder hadithene angående Alis regjering er det blant annet profetens utsagn:
’’Du er for meg det samme som Aron var for Moses,’’ som vi forklarte i brev nr. 26 og i
andre brev. Profeten sa også i forbindelse med advarselen for hans nærmeste: ’’Hvem av dere
vil støtte meg i mitt oppdrag?’’ Ali svarte: ’’Jeg, Allahs sendebud, vil være din støttespiller i
dette oppdraget,’’ som gjengitt i brev nr. 20. Måtte Allah belønne Imam Abu-Sayri for hans
poetiske mesterverk hvor han uttrykker:
’’Og vizieren til sin fetter i de store høydene, og familien blir glad i ministerne. Å fjerne bort
sløret har ikke forøkt hans overbevisning. Nei, sannelig, han er solen uten et eneste slør.’’
11. Nasjonens felles enighet har bestemt at det er et vers i Allahs bok som ingen handlet etter,
bortsett fra Ali, til dommedagen. Det er verset om Najwa i Surat al-Mujadila. Dette er det
enighet om av både støtespillerne og motstanderne som gjengir i denne sammenheng mange
hadither holdt for å være troverdig, ifølge begge shaykene, kjent av de fromme og de
nytelsessyke personene blant nasjonen. Nok som bevis for deg er det som er gjengitt av alHakim på side 482, kp 2, av boken Al-Mustadrak, og av al-Thahabi i boken Talkhis alMustadrak. Jeg henviser også til tolkningen av dette verset nevnt av tolkningsbøkene forfattet
av al-Thalabi, al-Tabari, al-Sayyuti, al-Zamakshari, al-Razi og andre. I det kommende brevet
nr. 74 vil du vite om de to hadithene fortalt av Um Salmah og Abdullah ibn Omar om den
spesielle samtalen mellom Profeten og Ali i forbindelse med Profetens død, og du vil bli kjent
med deres spesielle samtale på Taif-dagen, og utsagnet til Allahs sendebud: ’’Det er ikke jeg
som har samtale med ham, men det er Allah som har samtale med ham,’’ og deres spesielle
samtale under Aishas tid. Derfor tenk over dette.
12. Nok som godt argument for deg er hadithen som beviser at han er hans wali, som er hans
utsagn, gjengitt av Ibn Abbas og henvist til i brev nr. 22: ’’Du er min wali i dette livet og i det
hinsidige.’’ Denne hadithen står på trygg grunn, ifølge kravene til Islams religion. Derfor
trenger vi ikke å gå inn på detaljer.
13. Nok som bevis for deg er hadithene om testamentet som du allerede har hørt om i brev nr.
68.
14. Dette er gjengitt av Imam Ahmed fortalt av Abu Huraira på side 442, kp 2, av boken
Musnad. Han forteller også at Allahs sendebud så på Ali, Fatima, al-Hassan og al-Hussein, og
sa: ’’Jeg er i strid med den som er i strid med dere, og jeg holder fred med den som holder
fred med dere.’’ I en annen troverdig hadith, har han (måtte Allahs velsignelse være over ham
og hans familie) sagt da han dekket dem med en kappe: ’’Jeg er i strid med den som er i strid
med dere, og jeg holder fred med den som holder fred med dere.’’ Denne hadithen er gjengitt
av Ibn Hajar i forbindelse med forklaringen av det første verset som han gjengir for å være
åpenbart til ære for Ahlulbayt i kp 1, del 11, av sin bok Al-Sawaik al-Muhrika, og han gir
detaljert forklaring for Profetens utsagn: ’’Å kjempe mot Ali er å kjempe mot meg og å holde
fred med Ali er å holde fred med meg.’’
15. Vi henviser til hadith nr. 20 i brev nr. 48. Hans utsagn som er gjengitt flere ganger:
’’Herre! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den
som er i fiendskap med ham,’’ skal være, med Allahs ære, nok som bevis. Du har hørt i brev
nr. 36 hans utsagn, gjengitt av Buraydah, som lyder som følgende: ’’Enhver som hater Ali,
hater meg, og enhver som forlater Ali, forlater meg.’’ En annen mutawatir hadith er hans
utsagn: ’’Ingen elsker ham (Ali), bortsett fra en troende, og ingen hater ham, bortsett fra en
hykler.’’ Jeg sverger ved Allah at dette er pakten til Ummi profeten.
16. Profeten sa, som det er gjengitt av Omar ibn Shahsh: ’’Enhver som sårer Ali sårer meg,’’
dette er gjengitt av Ahmed på side 483, kp 3, av boken Musnad, og av al-Hakim på side 123,
kp 3, av boken al-Mustadrak, og av al-Thahabi i boken Talkhis al-Mustadrak, og den
sistenevnte bekjenner hadithens troverdighet. Al-Bukhari har nevnt den i sin bok Tarikh, Ibn
Sad har gjengitt den i sin bok Tabakat, Ibn Abu Shaybah har gjort det samme i sin bok
Musnad, og al-Tabrani har gjengitt den i sin bok Kabir. Denne hadithen finnes også på side
400, kp 6, av boken Kanz al-Ommal.
17. Se også i denne sammenhengen på det du har hørt i brev nr. 8 som gjengir Sihah alThaqalain, for de viser sannheten for de som har øyner til å se, og du har allerede fått med deg
i brev nr. 50 at: ’’Ali er med Koranen og Koranen er med Ali. De vil aldri skille lag med
hverandre.’’
18. Fornuften alene dømmer om at det er umulig at Profeten befaler noe og krever sterkt av
sin nasjon å overholde befalingen, mens han selv ikke gjør det. Han trengte et testament for å
utnevne sin representant og ta i betraktning situasjonen til de foreldreløse som trengte en
beskytter. Allah er hevet over å forlate hans dyrebare arv, som inkluderer Allahs lover og
befalinger, og Allah er hevet over å forlate hans foredreløse og enker, som er innbyggerne til
jorden i fjerne og nære steder, å være i mørket, gå og komme som de ønsket, uten en qayyim
som er en autoritet fra Allah mot å motsette seg Ham. Allmenn kunnskap alene er også nok
som bevis for at Profeten måtte ha forlatt et testament for Ali, for vi har funnet ut at Profeten
ba ham om å vaske ham og å ta seg av hans lik, kle det og begravd det, så betale hans gjeld og
fullføre hans ansvar, og klargjøre for folk det de er uenige om angående sin tro etter ham osv.
I denne sammenhengen er det verdt å se på begynnelsen av dette brevet.
___________________________________________________________________________
Brev 71
Hvorfor forkaste hadithen til moren av de troende og den beste blant profetens
hustruer?
Safar 10, 1330
Hvorfor – måtte Allah tilgi deg – vendte du bort fra moren til de troende og den beste av
profetens hustruer og overså hennes hadith, forlot den glemt, mens hennes utsagn er
avgjørende og rettferdig dom? Tiltross for dette håper vi på å høre ditt eget syn om denne
saken.
Måtte fred være med deg!
S.
_________________________________________________________________
Brev 72
i.
ii.
iii.
Aisha var ikke den beste av profetens hustruer
Den beste er Khadija
Et generelt hint om grunnen til at hennes hadith må bli forkastet
Safar 12, 1330
I.
II.
Moren til de troende Aisha nyter en spesiell status, og hun har sine egne bidrag,
men hun er ikke den beste av profetens hustruer. Hvordan kan hun være den beste
når det er en troverdig hadith som gjengir hennes utsagn: ’’Allahs sendebud nevnte
engang Khadija, og jeg sa til ham: ’’Hun var en gammel kvinne, og det og det, og
Allah har gitt deg en som er bedre enn henne (hun mener seg selv).’’ Han sa:
’’Nei, aldri, Allah har ikke gitt meg noen bedre enne henne. Hun trodde på meg da
folk tok avstand fra meg, og hun trodde på meg da folk kalte meg for en løgner,
hun delte sin rikdom med meg da folk berøvet ting fra meg, og Allah velsignet
meg med barn med henne, mens han fratok meg velsignelsen av å ha barn med
andre enn henne?’’ Aisha har også sagt: ’’Allahs sendebud forlot aldri hjemmet før
å nevne Khadija og å rose henne. En dag nevnte han henne og jeg ble sjalu. Jeg sa:
’’Hun var ikke noe annet enn en gammel kvinne, og nå har Allah velsignet deg
med noen bedre enn henne?’’ Han ble skikkelig fornærmet, dette utsagnet virket å
være hårreisende for ham, og han sa: ’’Nei, ved Allah! Allah har ikke velsignet
meg med noen bedre enn henne! Hun trodde på meg da folk var vantro, hun holdt
meg for å være sannferdig da folk kalte meg for en løgner. Hun ga meg en lik
andel av hennes rikdom da folk fratok meg mine rettigheter, og Allah velsignet
meg med barn med henne, mens jeg ikke fikk barn med andre kvinner.’’ (1)
Den beste av profetens hustruer er Khadija al-Kubra, den sannferdige av denne
nasjonen, den første til å tro på Allah og Hans sendebud og den første til å trøste
Hans profet. Allah beordret Sitt sendebud om å bebude henne at hun hadde i
paradiset et hus bygd av stilkene til gull og sølv (2), og at hun har vært en av
nådebevisningene til Allah. Den Allmektige sa til henne: ’’De beste av kvinnene til
paradiset er Khadija datteren av Khuaylid, Fatima datteren av Muhammed, Asiya
datteren av Muzahim og Maria datteren av Imran.’’ Profeten sa: ’’Blant all verdens
kvinner er de betrodde Khadija datteren av Khuaylid, Fatima datteren av
Muhammed, Asiya datteren av Muzahim og Maria datteren av Imran.’’ Det er
andre hadither som er blant de mest troverdige og pålitelige som vektlegger det
samme (3).
Det kan ikke bli sagt at Aisha var den beste blant mødrene til de troende fremfor Khadija.
Troverdige hadither og hendelser nekter å favorisere henne fremfor de andre, som det er klart
for enhver vis person. Hun tenkte sikkert om seg selv for å være den mest overlegne alle
andre, og Profeten var ikke enig med henne. Det samme skjedde i forbindelse med historien
til Safiya datteren av Huyay da Allahs sendebud gikk inn i hennes rom og fant henne gråte.
Han spurte henne: ’’Hvorfor gråter du?’’ Hun svarte: ’’Jeg fikk vite at både Aisha og Hafsa
talte ille om meg og sa at de er bedre enn meg.’’ Han sa: ’’Kunne du ikke ha sagt til dem:
’’Hvordan kan dere være bedre enn meg, når min far er Aron, min onkel er Moses og min
ektemann er Muhammed?’’ (4) Enhver som ser på handlingene og utsagnene til Aisha vil
finne henne som vi har nevnt.
III.
Grunnen til at vi forkaster hennes hadith om testamenter skyldtes at den ikke er et
bindende bevis, og ikke spør meg om detaljer angående dette punktet spesielt.
Måtte fred være med deg.
Sh.
_________________________________________________________________
1.Denne hadithen og den som følger etter den er blant de detaljerte hadithene fortalt av
sunniene. Se på diskusjonen om Khadija al-Kubra (fvmh) i Istiab, og du vil finne dem som vi
har gjengitt dem. De er gjengitt av al-Bukhari og Muslim i sine sahih bøker med lignende ord.
2. Dette er fortalt av al-Bukhari i et kapittel om kvinners sjalusi, nær enden av boken om
ekteskap, på side 175, kp 3, av boken Sahih.
3. Vi har gjengitt den i den andre setningen av vårt kjente uutsagn, og enhver som ønsker å
forske, får se på den.
4. Dette er gjengitt av al-Tirmidhi fortalt av Kinanah, slaven til moren av de troende Safiyah,
og den er gjengitt av Ibn Abd al-Birr i biografien til Safiya i Istiab. Ibn Hajr gjengir hennes
biografi i Al-Isabah. Shaykh Rashid Rida nevner også det samme i enden av side 589, kp 12,
av boken Manar, i tillegg til mange andre hadith-formidlere.
___________________________________________________________________
Brev 73
Spør etter en forklaring om vår forkastelse av Aishas hadith
Safar 13, 1330
Du er ikke av de som lurer, driver med bedragelse og heller ikke av de som beskylder noen på
falskt vis. Du er hevet over å bli beskyldt eller anklaget for å ha gjort det. Jeg, priset være
Allah, kritiserer ikke eller motbeviser, og heller ikke ser jeg etter personens feil eller mangler.
Etter sannheten er min jakt. Jeg kan ikke la være å spørre deg om hvorfor du vender bort fra
Aishas hadith og din dokumenterte besvarelse på dette spørsmålet er uunngåelig.
’’Forkynn ditt budskap, og ha ingen bekymring, la øynene bli kjølige, og vær fornøyd.’’
Argumentet jeg presenterer for deg her er basert på dette verset: ’’De som har skjult det Vi har
åpenbart av klare tegn og ledelse etter at Vi har gjort dem klare for mennesker i boken, disse
er forbannet av Allah og de som forbanner.’’ (2:159) Måtte fred være med deg!
S.
_____________________________________________________________
Brev 74
I.
II.
III.
Hvorfor forkaster vi hennes hadith
Fornuften bekrefter hadithen om testamentet
Hennes påstand om at Profeten døde på hennes bryst er tilbakevist
Safar 14, 1330
i.
Du har, måtte Allah hjelpe deg, insistert på at jeg skulle komme med detaljer, og
du har forlatt meg med ikke noe annet alternativ enn å gjøre det. På grunn av din
store kunnskap vet du hvor vi kommer fra. Her ligger konflikten om testamentet,
her ligger konflikten om de klare tekstene, her ligger grunnen bak forkastelsen av
khums, arv og trosbekjennelsen, her ligger grunnen til splittelse, her ligger
grunnen til forandring og her ligger grunnen til splittelse…. Herfra kommer
fristelsen, herfra kommer fristelsen, herfra kommer fristelsen (1). Mens hun
bekjempet lederen til de troende, reiste hun rundt omkring i landet, ledet en stor
hær for å berøve hans regjering og gjøre ende på hans makt.
Det som skjedde har skjedd. Jeg er ingen formidler for denne historien. Så ha gode tanker, og
ikke still spørsmål om hvem, når eller hva.
Å være imot og støtte benekterens argument om Alis testamentet ved å bruke hennes eget
utsagn, hun som var den mest bitre av hans fiender, er et forsøk ikke forventet av en
fritenkende person. Og dette var ikke bare hendelsen som viste hennes hat mot Ali (fvmh).
Benektelsen av testamnetet for Ali er mye mindre enn det lille kamelslaget (2) og det store
kamelslaget hvor onde intensjoner viste seg og gardinet ble fjernet. Hennes kjennemerke var
allerede kjent før hun gikk ut for å bekjempe ham, mannen som var hennes egen wali, og
hennes profets wasi, til nyhetene om hans død nådde henne, og hun knelte for å takke Allah
(for hans martyrdom) og sa følgende verselinjer til minne om dette (3):
’’Hun tok ned sin kjepp glad og fornøyd. Hennes hjerte var fylt med fred, hun ble befridd fra
byrdene. Aldri si Aisha, ved Alis død, var sørgende.’’
Hvis du ønsker kan jeg gjengi for deg av hennes hadith det som beviser for deg at hun tok feil.
Hun sa: ’’Da Allahs sendebud ble alvorlig syk, gikk han ut, mens han dro sine føtter, lente seg
på to personer, en av dem var Abbas ibn Abdul-Muttalib og den andre mannen.’’ (4)
Formidlerne av denne hadithen legger til: ’’Jeg fortalte Abdullah ibn Abbas om det Aisha
hadde sagt, og han svarte meg med å si: ’’Vet du navnet på denne mannen som Aisha ikke
oppga?’’ Jeg sa: ’’Nei!’’ Ibn Abbas sa: ’’Det er Ali ibn Abu Talib.’’ Formidleren fortsetter
videre med å si at Aisha ikke ønsket Ali noe godhet. (5)
Hvis hun ikke ønsket noe godhet for en mann som Allahs sendebud gikk med, hvordan kan
det da forventes at hun føler godhet over å nevne testamentet som inneholder en stor del av
godhet for Ali? På side 113, kp 6, av boken Musnad, gjengir Imam Ahmed Ata ibn Yasar som
sa: ’’En mann kom og talte ille om både Ali og Ammar for Aisha, som svarte med å si: ’’Når
det gjelder Ali, så har jeg ingenting å si for å forsvare ham, men når det gjelder Ammar, så har
jeg hørte Allahs sendebud si at hver gang Ammar skulle velge mellom to alternativer, ville
han alltid velge den mest fornuftige.’’
Har du lagt merke till dette? Moren til de troende advarer folk mot å planlegge mot Ammar,
for Allahs sendebud sa: ’’Hver gang Ammar skulle velge mellom to alternativer, ville han
alltid velge det mest fornuftige av dem,’’ men samtidig ønsker hun ikke å advare mot å
planlegge å skade Ali som er broren og etterfølgeren til Profeten, hans Aron og hans
fortrolige, den mest rettferdige blant hans nasjon, den første til å tro på hans budskap, den som
har mange utmerkelser…! Som om hun ikke er klar over hans status i øynene til Allah eller
hans posisjon i hjertet til Allahs sendebud, eller hans stilling i Islam, hans store anstrengelser
for å fremme den og hans vakre bidrag. Som om hun aldri hørte noe i Allahs bok eller i
Sunnah til Hans sendebud som er sagt til ære for ham, som er på lik linje med det som er blitt
sagt om Ammar!
Ved Allah, mitt sinn er forvirret når jeg kommer over hennes utsagn: ’’Jeg har sett Profeten,
mens han er på mitt bryst, beordre en vaksebolle om å bli brakt for ham. Jeg så hvordan han
falt sammen og døde, så hvordan kunne ha gitt et testament til Ali?’’ Jeg vet ikke hvilken del
av hennes utsagn jeg skal kritisere? Jeg lurer på hvordan en kan anta at siden hans død fant
sted på den måten hun beskrev, forlot han ikke et testament. Tenkte hun at et testament bare er
gyldig ved dødsøyeblikket? Nei, dette er unnskyldningen til den som bekjemper den uslåelige
sannheten. Allah sa til Sitt sendebud: ’’Det er foreskrevet dere at når en av dere ligger for
døden og etterlater seg verdier, å bestemme testamentarisk til fordel for foreldre og nære
slektninger på tilbørlig måte. Dette er en plikt for de gudfryktige.’’ Koranen: 2:180 og 5:106.
Så hvordan kunne moren til de troende i det hele tatt profeten gå imot Allahs bok eller overse
dens dom? Gud forby. Hun så ham følge dens ledelse, holde seg til dens vers, skynde seg til å
adlyde dens pbåud og forbud, og overholde alle dens dom og lover. Det er ingen tvil i mitt
sinn om at hun måtte ha hørt ham si: ’’Ingen troende som kjenner at han er forlatt med noe
bak seg skal sove to netter uten å forlate sitt skrevne testament,’’ (6) eller noe i denne
betydningen, for hans dom om skrivningen av testamenter er kommet fra ham. Det passer seg
ikke for ham eller for en annen Profet, måtte Allahs velsignelse være over dem alle, å påby
noe uten å gjøre det selv eller å forby noe, og gjør det motsatte av det. Allah er hevet over å la
slike mennesker formidle Hans budskap.
Når det gjelder det Muslim og andre har gjengitt Aisha si: ’’Allahs sendebud forlot verken en
dinar eller en dirhem, verken en hannlig eller en hunnlig kamel, heller ikke forlot han noe
testament,’’ er det lik den tidligere hadithen. Det er ikke riktig å anta at det hun mente var at
han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) ikke forlot noe i det hele tatt,
men at han ikke forlot eiendeler som krevde et testament, for han forlot ikke mye av verdens
goder og han var veldig gudfryktig. Han sluttet seg til sin Herre, forlot noe lån (7) og få ting, i
tillegg til ting som han betrodde andre mennesker som krevde et testament (om disse som
tingene tilhørte). Han forlot av sine egne eiendeller noe som ville hjelpe med å fjerne bort
hans gjeld og fullføre hans løfte, med en rest som skulle gis til hans arvtaker. Beviset for dette
er det Fatima al-Zahra krevde av arven til hennes far (8).
ii.
Allahs sendebud forlot ting som krevde et testament, ting som ingen andre
mennesker har forlatt. Nok som bevis for deg er at han forlot den sanne religionen
til Allah, mens den var fremdeles i begynnelsen av dens oppvekst, og den trengte
en arvtaker mer enn gull eller sølv, hus eller land. Hele nasjonen ble hans
foreldreløse og enker, søkte tilflukt hos hans etterfølger for å lede deres religiøse
og verdslige saker. Det er umulig at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) skal ha betrodd Allahs religion til formodninger
og antagelser, eller forlatt beskyttelsen av dens lover for personlige interesser, uten
en etterfølger for å passe på religiøse og verdslige saker, noen han kunne være
avhengig av for å representere ham foran offentligheten. Han er hevet over å
forlate sine foreldreløse, som bodde i vidstrakte land, lik forskrekkede kveg i en
regnfull vinternatt, uten å passe på dem. Han er hevet over å forlate testamentet
spesielt etter å ha mottatt veiledninger om det fra sin Herre og han oppfordret
sterkt sin nasjon til å skrive ned et testament. Fornuft kan ikke lytte til påstanden
om at ingen testament ble gitt, selv om en slik påstand måtte ha kommet fra en
høytstående personlighet.
Ved begynnelsen av den islamske tiden, ga Allahs sendebud et testament til Ali (fvmh) før
hans budskap ble offentliggjort i Mekka, i forbindelse med åpenbaringen av dette verset ’’Og
advar dine nærmeste (26:214),’’ som vi forklarte i brev 20. Han fortsatte å gjenta sitt
testament gang på gang, uttrykke den igjennom mange budskap som vi har henvist til. Da han
ønsket endelig i de siste øyeblikkene av sitt liv, måtte mine foreldre være ofre for ham, å
skrive et testament til Ali (fvmh) for å understreke sitt tidligere budskap, og å støtte hans
tidligere utsagn i denne sammenhengen, sa han, fred være med ham: ’’Bring meg noe
skrivematerial så jeg kan skrive for dere noe som vil beskytte dere mot villfarelse,’’ men de
ble uenige, selv om det ikke er lov å være uenig i tilstedeværelsen av en profet, og en av dem
sa: ’’Allahs sendebud har feberfantasi (9).’’ Det var da han (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie), etter å ha hørt dette utsagnet, innså at det er ingen utvei for hans
ønskede ordre annet enn splittelse. Derfor ba han dem klart om å forlate hans rom, følte seg
fornøyd med det han har gjort av avtaler med Ali (fvmh).
Tiltross for alt dette, ga han tre befalinger nær sin død, at de skulle velge Ali som hans
etterfølger, at de skulle ta ut polyteistene fra den arabiske halvøya, og at de skal belønne
utsendingene som han belønnet dem. Men politikken på denne tiden tilott ikke hadithformidlerne å fortelle hans første testament. De påstod at de hadde glemt det. Al-Bukhari, ved
avslutningen av hadith som inneholder anklagen om at Allahs sendebud har feberfantasi,
forteller følgende: ’’Og hans testament nær sin død inneholdte tre befalinger: Å drive bort
avgudsdyrkerne fra den arabiske halvøya, å belønne utsendingene på samme måte som han
pleide å belønne dem…. Og den tredje ble glemt.’’ (10) Det samme skriver Muslim i sin
Sahih i tillegg til alle andre forfattere av sunan og musnader.
iii.
Påstanden til moren av de troende om at Allahs sendebud sluttet seg til sin Herre,
mens han var på hennes bryst, motsetter seg den troverdige hadithen om at han
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sluttet seg til Sin
Øverste Følgesvenn, mens han var på brystet til hans bror og venn (Wali) Ali ibn
Abu Talib, ifølge alle sahiher fortalt av imamene til den rensede familien, som er
støttet av sunni sahiher, som det er kjent for forskerne. Måtte fred være med deg!
Sh.
____________________________________________________________________
1.Dette er i samsvar med sunni hadithbøker. Se på al-Bukharis Sahih, hans kapittel om
profetens hustruer, hans bok om krig og beretninger, side 125, kp 2, og du vil finne detaljer
der.
2. Splittelsen til det mindre Kamelslaget fant sted i Basra fem dager før enden av Rabiul
Thani, 36 EH, før ankomsten til lederen av de troende (fvmh) der, da byen ble angrepet av
moren til de troende (Aisha) sammen med Talha og al-Zubayr. Alis guvernør i Basra var
Uthman ibn Hanif al-Ansari. Førti støttespillere for Ali (fvmh) ble drept i byens moske, og
sytti andre ble drept andre steder. Uthman ibn Hanif, som var en av de mest høytstående
Sahaba, ble tatt som fange, og hans fangevokter ønsket å drepe ham, men fryktet hevn fra
hans bror Suhayl og resten av Ansar. Så han fjernet bort håret på hans øyebryner, håret på
hans hode og håret på hans ansikt. Så slo ham, fengslet ham og drev ham bort fra Basra. De
ble bekjempet av Haim ibn Jablah, med en gruppe av hans stamme Abd Qays, som han ledet.
Hakim var vis mann, som hadde stor posisjon og stilling, og han ble fulgt av en gruppe av
Banu Raiba som nektet å gi opp kampen før enhver av dem ble martyr, inkludert Hakim, i
tillegg til hans hederlige sønn, hans modige bror, og Basra ble erobret av den invadrende
hæren. Da Ali (fvmh) kom, måtte han bekjempe Aishas hær, og da fant det store Kamel-slaget
sted. Detaljene om begge slagene er notert i bøkene til historie skrevet av Ibn Jarir, Ibn alAthir og i mange andre bøker.
3. Dette er fortalt av troverdige biografiforfattere som f.eks Abul-Faraj al-Asfahani ved
avslutningen av diskusjonen om Ali i boken Makatil al-Talibyin.
4. Dette er gjengitt av Bukhari om henne i forbindelse med Profetens sykdom og bortgang, se
side 62, kp 3, av Sahih Bukhari.
5. Dette utsagnet spesielt, Ibn Abbas’ ord om at Aisha ikke ønsket ham noe godhet, er sett
bort ifra al-Bukhari som stopper sin gjengivelse av det kommende utsagnet, som han pleier å
gjøre i visse situasjoner, men mange av forfatterne til hadithbøker har gjengitt den igjennom
deres troverdige fortellerrekker. Se på det Ibn Sad nevner på side 29, del to, kp 2, av sin bok
Tabakat, hvor han gjengir en fortellerrekke som inkluderer Ahmed ibn al-Hajjaj, Abdullah ibn
Mubarak, Younus, Muammar, al-Zuhri, Ubaydullah ibn Atbah ibn Masoud, og fortellerrekken
ender opp med Ibn Abbas. Hadith-formidlerne av denne hadithen er asnett for å være
troverdige ifølge felles enighet blant de lærde.
6. Dette er nevnt av al-Bukhari i begynnelsen av hans bok om testamenter i boken Sahih, side
83, kp 2. Det er også nevnt av Muslim i forbindelse med kapittelet som omhandler profetens
testament, side 10, kp 2, av boken Sahih.
7. Muammar gjengir Qatdah som forteller at Ali tok seg av en del saker, på vegne av profeten,
etter hans bortgang. Mye av dette var lån antatt for å være fem hundre tusen dirhemer. For
mer informasjon, se på denne hadithen på side 60, kp 4, av boken Kanz al-Ommal, og det er
hadith nr. 1170 blant de som han forteller.
8. Dette er fortalt av al-Bukhari ved slutten av kapittelet om Khyabars slag i boken Sahih, side
37, kp 2.
9. Dette er gjengitt av Muhammed ibn Ismail al-Bukhari i kapittelet om sjenerøsitet mot
utsendingene i boken Al-Jihad wal-Siyar, side 118, kp 2, av boken Sahih.
10. Jeg viser til kapittelet som hanlder om belønning for utsendingene på side 118, del 2, AlJihad wal-Siyar.
_______________________________________________________________________
Brev 75
I.
II.
III.
Moren til de troende var ikke drevet av sine følelser
Styggdom og vakkerhet samtidig er umulig, ifølge fornuften
Hvorfor motsette seg påstanden til moren av de troende?
Safar 17, 1330
i.
Ditt argument om den klare hadithen til moren av de troende baserer seg på to ting:
Det første: Du påstår at hennes avvikelse mot imamen påla henne å benekte testamentet. Vårt
svar på dette er at de som er kjent med hennes livstil benekter påstanden om at hun var trukket
av følelser da hun gjenga hadithene om Allahs sendebud, eller at hun søkte en spesiell
interesse, så hun ikke kan bli beskyldt for å gjengi gale hadither, selv om en slik hadith angår
en som hun liker eller en som hun ikke liker. Gud forby at interessene overveldet hennes sinn
til den grad at hun løy, mens hun gjenga hadithen til Allahs sendebud, og foretrakk å fremme
sine egne interesser fremfor å fortelle sannheten.
ii.
iii.
Den andre tingen er at forlnuft alene nekter din påstand om at denne hadithen er
troverdig, for det er verken logisk eller akseptabelt å konkludere med at Allahs
sendebud forlot Allahs religion i dens vugge, mens Allahs tjenere fulgte en ny
trosbekjennelse, uten å ha forlatt et testament for å veilede dem om det som angår
dem. Svaret på din påstand er at denne saken er basert på godhet og styggdom, og
sunniene ser bort ifra det, for fornuften ifølge deres dom kan ikke bestemme om
noe er fint eller stygt. De tror at lovgivningen er den som bestemmer det. De tror at
det lovgivningen stempler som godt må de akseptere som godt, og det den
beskriver som ondt, må de anse for å være det, og fornuften kan ikke aksepteres i
slike saker.
Når det gjelder det du har nevnt i slutten av ditt brev nr. 74, om din forkastelse av
påstanden til moren av de troende, som forteller at Profeten døde på hennes bryst,
er vi ikke kjent med en hadith fortalt av sunniene som motbeviser den. Så hvis du
er klar over en slik hadith, fortell den for oss. Måtte fred være med deg!
S.
_________________________________________________________________________
Brev 76
i.
ii.
iii.
iv.
Hun er avhengig av følelser
Det er akseptabelt å bruke fornuft for å skille mellom godt og ondt
Forkastelsen av påstanden til moren av de troende
Å foretrekke Um Salamas hadith fremfor hennes hadith
Safar 19, 1330
I.
Du har fortalt, mens du snakkket om den første saken, at det er kjent fra kvinnens
livstil at hun ikke var avhengig av følelser, og at hun ikke hadde spesielle
interesser. Hold deg fri fra lenkene til overbevisning og følelser og studer
oppmerksomt hennes fremgangsmåte for å behandle de som hun likte og de som
hun ikke likte, for der vil du se følelsene dukke opp klart. Ikke glem hvordan hun
behandlet Uthman ibn Affan med ord og gjerninger (1), hennes hemmelige og
offentlige konspirasjoner mot Ali, Fatima, al-Hassan og al-Hussain (fvmd), og
hennes oppførsel mot de andre mødrene av de troende. Nei, til og med mot Allahs
sendebud selv, for i disse er det et klart tegn på hennes følelser og hennes spesielle
interesser.
Nok som bevis for deg er det vi beviste om hvordan følelsene påvirket visse mennesker til å
oppføre seg dårlig, hvordan lederne til konspirasjoner, på grunn av sin misunnelse mot Maria
den koptiske (hustruen til profeten) og hennes sønn Ibrahim, komme med anklager, til Allah
renset dem fra slike urettferdige anklager igjennom lederen til de troende på en klar og tydelig
måe (2): ’’Og Allah tilbakebeviste de vantro, som ikke oppnådde noe godhet (Koranen:
33:25).’’ Hvis du ønsker, kan jeg nevne mer bevis og fortelle at hun en gang fulgte sine
følelser og sa til Allahs sendebud: ’’Det lukter av deg maghafir (3)’’, så han kan slutte med å
spise honning i huset til moren av de troende Zainab bint Jahsh, måtte Allah være fornøyd
med henne. Hvis en slik tåpelig grunn tillatter henne å henvende seg til Allahs sendebud på
denne måten, hvordan kan vi stole på henne når hun benekter at han (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) forlot et testament for Ali (fvmh)? Ikke glem hvordan hun var
drevet av sine følelser da Asma bint al-Numan ble tatt som brud til Allahs sendebud. Hun sa
til henne: ’’Når Profeten gifter seg med en kvinne og hun blir brakt for ham, liker han å høre
henne si: ’’Jeg søker tilflukt hos Allah fra deg..’’ (4), og hun ønsket ved dette å vende
profeten mot hans brud og la ham hate denne uskyldige kvinnen, som om hun tillott seg selv å
tilskrive utsagn Allahs sendebud, hvis slike utsagn tjente henne veldig godt, selv om hennes
hensikt var teit eller forbudt. Engang ba Profeten henne om å undersøke en spesiell kvinne, og
hun fortalte ham det motsatte av det hun hadde sett og ønsket igjennom dette å oppnå sine
egne interesser (5). Engang klaget hun på Profeten hos sin far. Igjen var hun drevet av sine
følelser og sa til Profeten foran sin far: ’’Vær rettferdig (6).’’ Hennes far slo henne så hardt at
hennes klær ble fylt med hennes blod. Engang ble hun sint på ham og sa: ’’Og du påstår at du
er Allahs sendebud (7),’’ i tillegg til mange andre lignende hendelser som vil kreve en stor
plass å nevne, og det vi har nevnt her bør være nok.
II.
Du har sagt, mens du kommenterte det andre punktet, at sunniene ikke bruker
fornuft for å bestemme det som er godt eller vondt osv. Jeg tror at du er hevet over
å komme med et slikt utsagn som minner om sophistene som benekter bestemte
fakta. Blant våre gjerninger er de hvis godhet er kjent, og de er prisverdige og som
vil belønnes, slik som veldedighet og rettferdighet, for vi vet at de er gode, mens
andre gjerninger som er stygge, er vi også kjente med, og det skal gis straff for
onde gjerninger, som urettferdighet og aggresjon. Den vise vet at det er nødvendig
å tro på dette. De vise er like klare over dette som de er klar over at en er
havlparten av to. Ifølge din forståelse skiller du mellom din behandling mot en
som er god mot deg og en som ikke er det. Fornuften bestemmer godheten for
behandlingen av den første personen og den roser din handling mot ham, og den
bestemmer også din dårlige behandling av den andre og får deg til å tenke at det er
riktig å bebreide og å straffe ham. Enhver som tviler på dette er en som motsetter
seg sin egen fornuft.
Hadde godheten eller ondskapen av det vi har nevnt her vært saker som angår lovgivningen,
så vil de ikke ha blitt adoptert og handlet etter av de som benektet alle guddommelige lover
som ateistene og sekulære heskere. Tiltross for deres benektelse av religion, men fremdeles
overser ikke de sistenevnte rettferdighet og godhet, de har priset og belønnet dem, uten å tvile
om styggdommen til urettferdighet og aggresjon, de har heller ikke oversett at det er viktig å
ta avstand fra onde handlinger og å straffe de som har begått dem. Deres kriterium til å
dømme på denne måten er ikke noe annet enn fornuft. Så ikke snakk mer om de som
fornedrer fornuften og samvittigheten, heller ikke om de som benekter alt det vise mennesker
kjenner til, handler i kontrakst i forholdet til det den menneskelige naturen bestemmer, for
denne naturen har Allah, Den Prisverdige, skapt og plassert i Sine tjenere. Han har gjort dem i
stand ved den til å innse fakta som er uklare igjennom deres fornuft, slik som Han gjorde dem
i stand til å bekjenne saker igjennom deres sanser og følelser. Deres natur krever at de skal
være i stand til å dømme rettferdighet og likhet som godt, og å dømme urettferdighet og det
som er av samme kategori som den for å være ondt, slik som Han gjorde dem i stand til
igjennom smakssansen å skille mellom søtheten til honningen og surheten til kolokvint., og
igjennom deres luktessansen kan de skille mellom duften til moskus og stanken til et dødt lik,
og igjennom deres følelsessans kan de skille mellom det som er lett og det som er hardt, og
igjennom deres synssanssen kan de fortelle om forskjellen mellom et fint og et stygt utseende,
og igjennom deres hørselssans kan de fortelle forskjellen mellom musikken til fløyten og
brølet til et esel. Slik er naturen som Allah har skapt: ’’Han har skapt folk på denne måten.
Det er ingen fornadring i Hans skapelse. Dette er den klare religionen, selv om folk flest ikke
kjenner til dette.’’ (Koranen: 30:30).
Ashariene ønsket å overdrive troens makt i det lovgivende systemet og overgivelse for dens
dom. Derfor benektet de dommen til fornuften, og mente at det er ingen dommer annet enn
lovgivningen. Derfor har de oversett den absolutte rasjonale teorien som sier at ’’Det en vis
person bestemmer skal være bestemmelsen til lovgiveren,’’ og de er ikke klare over at de ved
å gjøre dette forlot ingen unnskyldning for seg selv, og dermed har de ikke lenger et kriterium
for å holde en lovgivning for å være riktig og å forkaste en annen en. Dette skyldtes at å
komme til en slik konklusjon igjennom lovgivende beviser er som å løpe rundt i en sirkel, og
det finnes ingen god unnskyldning for å gjøre dette. Hadde det ikke vært noe autoritet for
fornuften, ville det å handle etter beretninger og gjenfortalte hadither i en vid form være
forkastet. Nei! Hadde det ikke vært noe fornuft, ville ingen ha tilbedt Allah eller kjente Ham.
Detaljene om denne saken er blitt notert ned i et bibliotek som inneholder bøkene til våre
kjente lærde.
III.
Når det gjelder påstanden til de troendes mor om at Profeten døde på hennes bryst,
er det en påstand som vi forkaster basert på våre sahih hadither som er fortalt
gjentatte ganger av medlemmene til den rensede familien (fvmd). Når det gjelder
andre, så kan jeg nevne det som er blitt gjengitt av Ibn Sad. Han gjengir Ali (fvmh)
som sa: ’’Allahs sendebud, under sin lidelse før sin bortgang, sa: ’’Bring meg min
bror,’’ så jeg kom til ham og han ba meg å komme nærmere, og det gjorde jeg.
Han lente seg på meg. Han fortsatte å lene seg på meg og snakke med meg så mye
at noe av hans spytt falt på meg, så tok Allahs sendebud sin siste pust,’’ dette er
fortalt på side 51, del to, kp 2, av Tabakat i et kapittel om de som sa at Allahs
sendebud døde i Alis favn. Det er hadithnummer 1107 på side 55, kp 4, av Kanz
al-Ommal. Abu Naim i Hilyat al-Awliya, Abu Ahmed al-Fardi i Naskh og mange
andre forfattere av hadithbøker har alle nevnt Ali (fvmh) si: ’’Allahs sendebud har
lært meg,’’ han mener under sin sykdom ’’en tusen dører som leder til en tusen
dører.’’ Det er hadith nr. 6009 gjengitt ved slutten av side 392, kp 6, av Kanz alOmmal. Hver gang Omar ibn al-Khattab ble spurt om noe angående disse sakene,
ville han si ingenting annet enn: ’’Spør Ali, for han kan svare på dette.’’
Jabir ibn Abdullah al-Ansari fortalte at Kab al-Ahbar en gang spurte Omar: ’’Hva var de siste
ordene til Allahs sendebud?’’ Omar svarte: ’’Spør Ali.’’ Kab gjorde det, og Ali sa: ’’Jeg lot
Allahs sendebud lene sitt hode på min side til han sa: ’’Bønn, bønn (dvs. overhold bønnene)!’’
Kab sa: ’’Dette er kallet til alle profeter, og for denne hensikten ble de sendt.’’ Så spurte Kab
Omar om hvem som ga det seremonielle begravelsesbadet for Profetens lik, og hans svar var
igjen: ’’Spør Ali.’’ Da Kab spurte Ali (fvmh), svarte Ali at det var han som gjorde det, som
det er fortalt av Ibn Sad på side 51, del to, kp 2, av Tabakat, og det er hadith 1106 i Kanz alOmmal fortalt på side 55, kp 4. Ibn Abbas ble spurt en gang: ’’Da Allahs sendebud døde,
lente han hodet sitt på favnet til noen?’’ Han svarte: ’’Han døde, mens han lente seg på Alis
bryst.’’ Det ble sagt til ham at Urwah forteller en beretning fra Aisha om at han døde på
hennes bryst. Ibn Abbas benektet det og spurte personen som kom med denne innvendingen:
’’Tror du på den? Ved Allah, Allahs sendebud døde, mens han lente sitt hode på Alis bryst, og
Ali er den som ga ham hans begravelsesbad,’’ dette er nevnt av Ibn Sad på samme side som er
nevnt tidligere, og det er hadith nr. 1108 av de som er nevnt i Kanz al-Ommal, side 55, kp 4.
Ibn Sad gjengir Imam Abu Muhammed Ali ibn Al-Husayn Zainu Abidin (fvmh) som sa:
’’Allahs sendebud tok sin siste pust, mens hans hode var i Alis favn,’’ dette er nevnt av Ibn
Sad på side 51.
Beretningene som dokumenterer dette emnet er gjentatte ganger fortalt av alle imamene til
den rensede familien (fvmd). Mange av de som valgte å avvike fra deres vei innrømmer dette,
så mye at Ibn Sad har gjengitt Al-Shabi som sa: ’’Allahs sendebud døde, mens hans hode var i
Alis favn, og det var Ali som gav ham begravelsesbadet,’’ dette er nevnt på den omtalte siden
i al-Tabakat. Lederen til de troende, fred være med ham, pleide å si det samme i full
offentlighet. Derfor gjenga de hans utsagn i en av hans taler hvor han sa: ’’Vokterne over
hadith blant følgesvennene til Allahs sendebud vet veldig godt at jeg aldri nølte med å handle
etter befalingene til Allah, og heller ikke holdt jeg meg tilbake fra å gjennomføre ordrene til
Hans sendebud, ikke for en eneste time. Jeg, med Allahs ære, i mange anledninger utsatt mitt
liv for fare for å forsvare hans liv, selv når heltene holdt seg tilbake og føttene begynte å
skjelve, og han tok sin siste pust, mens hans hode hvilte på mitt bryst, og hans spytt falt på
min hånd, som jeg tok opp og gnidde på mitt ansikt. Jeg tok meg av å vaske hans lik, englene
hjalp meg, og huset og dens gårdplass ble fylt med bråket til englene som steg opp og ned…
og jeg holdt aldri opp med å høre deres bønn til ham, til vi begravde ham, så hvem er mer nær
ham både levende og død enn jeg?’’ Dette står i enden av side 196, kp 2, av Nahjul Balagha,
og på side 590, kp 2, av Ibn al-Hadids Sharh Nahjul Balaghah.
Det samme gjorde Imam Ali, fred være med ham, da han begravde mesterinnen til alle
kvinner, fred være med henne. Han sa:
’’Fred være med deg, Allahs sendebud, fra meg og fra din datter som har kommet nå til deg
for å være din nabo, og skyndte seg for å gjenforene seg med deg…. Min tålmodighet, Allahs
sendebud, over døden til din utvalgte er liten, og jeg er blitt sørgende. Dyp er min sorg for å
ha forlatt deg, og stor er katastrofen, mens graden på din sorg er en kilde for trøst, for jeg
ledet deg for å sove i rommet til din grav, etter at din sjel hadde forlatt din kropp som hvilte
på mitt bryst. Vi tilhører Allah og til Ham skal vi vende tilbake.’’ Osv. Dette er nevnt i slutten
av side 207, kp 2, av Nahjul Balagha, og på side 590, kp 2, av Sharh Nahjul Balagha skrevet
av Ibn Abul Hadid. Um Salamah har fortalt en troverdig hadith som forteller: ’’Ved den som
jeg alene sverger ved. Ali var den nærmeste Allahs sendebud, til og med under hans død. Vi
besøkte ham en ettermiddag, og han sa glad og gjentok: ’’Ali har kommet! Ali har kommet!’’
Fatima spurte om Ali ble sendt ut på et oppdrag. Senere kom Ali igjen og jeg trodde at
profeten trengte ham, vi gikk ut og satt ved døren. Jeg var nær døren. Allahs sendebud satt sitt
hode nær Ali og begynte å snakke til ham hemmelighetsfullt, han henvendte seg til ham, til
han døde, så Ali var den siste personen som var med ham før hans død.’’ (8)
Abdullah ibn Omar forteller følgende:
’’I løpet av hans sykdom, ba Allahs sendebud at hans bror skal bli brakt for ham. Abu Bakr
kom inn, men han gikk ut og profeten gjentok sin anmodning. Denne gangen kom Uthman,
men han vendte bort fra ham igjen. Så ble Ali innkalt. Profeten dekket ham med sin egen
kappe og lente seg på ham. Da han kom ut av hans rom, spurte folk ham om det Profeten
hadde sagt, og han svarte: ’’Han lærte meg en tusen ting som leder til andre tusen ting.’’ (9)
Du vet at denne hadithen illustruer en oppførsel typisk for profetene, mens den andre
illustruer en mann som er betatt av sine lyster. Hvis en gjeter dør på sin kones bryst, mellom
hennes kinn og navel, eller på hennes lår… og overser sin flokk, ville han ha blitt stemplet
som ondskapsfull og ansvarsløs. Måtte Allah tilgi moren til de troende. Jeg ønsker at hun,
mens hun benektet Ali dette testamentet, ha tilskrevet dette sin far, som hun tenkte var mer
verdt et slikt testament, men hennes far var jo allerede i hæren til Alllahs sendebud, under
hans beskyttelse, han var i Usamahs hær, som hadde slått leir i Jurf. Uansett så er påstanden
om at han døde på hennes favn nevnt av ingen andre enn Aisha, mens påstanden om hans
bortgang, måtte mine foreldre være ofre for ham, nær Ali er fortalt av Ali (fvmh), Ibn Abbas,
Um Salmaha, Abdullah ibn Umar, al-Shabi, Ali ibn al-Husayn (fvmh) og alle imamene til den
rensede familien av Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie).
Dermed er den mer troverdig og mer passende for personligheten til Allahs sendebud.
IV.
Hadde Aishas hadith blitt motbevist av Um Salmaha bare, den sistenevntes hadith
ville ha vært foretrukket fremfor hennes av mange grunner i tillegg til de vi har
nevnt tidligere.
Måtte fred være med deg!
Sh.
_____________________________________________________________________
1.Se på side 77, kp 2, av Sharh Nahjul Balaghah skrevet av Mutazlitt lærde, og se på sidene
457 og de etterfølgende sidene av samme del, og du vil finne hennes behandling av Uthman,
Ali og Fatima bundet av følelser helt klart.
2.Enhver som ønsker å bli kjent med detaljene til denne katastrofen må undersøke biografien
til Maria (eller Maria, den koptske, hustruen til Profeten), måtte fred være med henne, på side
39, kp 4, av al-Hakims al-Mustadrak, eller Talkhis skrevet av al-Thahabi.
3. Dette er fra det al-Bukhari har gjengitt i sin forklaring av Surat al-Tahrim i sin Sahih, side
136, kp 3, så se på den og bli forbauset. Det er mange slike hadither fortalt av Omar som
forteller at de to kvinnene som konspirerte mot Allahs sendebud var Aisha og Hafsa. Det er en
lang hadith som berettes om denne saken.
4. Dette er gjengitt av al-Hakim i biografien om Asama i Sahih Al-Mustadrak, side 37, kp 4,
og det er gjengitt av Ibn Sad som diskuterer hennes biografi på side 104, kp 8, av Tabakat, og
hendelsen er veldig kjent. Den er fortalt i biografien til Asma av begge forfatterne til Istaib og
al-Isabah, og det er fortalt av Ibn Jarir og andre.
5. Detaljene om denne hendelsen er notert ned i bøkene til hadith og historie, så se på side
294, kp 6, av Kanz al-Ommal, eller på side 115, kp 8, av Ibn Sads Tabakat, hvor han også
gjengir biografien til Sharaf datteren av Khalfiah.
6. Denne saken er gjengitt av forfatterne til hadithbøker og historiebøker, så se på hadith nr.
1020 av de som er fortalt i Kanz al-Ommal, på side 116, kp 7, og den er gjengitt av al-Ghazali
i den tredje delen av hans bok om ekteskap på side 35, kp 2, av Ihayul Ulum. Den er også
gjengitt i del 94 av boken Mukashafatul Qulub ved slutten av side 238.
7. Dette er gjengitt av al-Ghazali i begge delene av bøkene nevnt ovenfor.
8. Denne hadithen er gjengitt av al-Hakim ved begynnelsen av side 139, kp 3, av hans
troverdige Al-Mustadrak, etterfulgt av hans kommentar: ’’Denne hadithen er troverdig, men
Bukhari og Muslim har ikke nevnt den.’’ Al-Thahabi har også innrømmet dens troverdighet
da han gjenga den i sin bok Talkhis al-Mustadrak. Den er også gjengitt av Ibn Abu Shaybah i
boken Sunan, og det er hadith nr. 6096, side 400, kp 6, i Kanz al-Ommal.
9. Dette er nevnt av Abu Yali igjnnom en fortellerrekke som inkluderer Kamil ibn Talha, Ibn
Lahiah, Hay ibn Abdul-Maghafiri, Abu Abdul-Rahman al-Habli, som ender opp med
Abdullah ibn Omar. Denne hadithen er gjengitt av Abu Naim i Hilyat al-Awliya, skrevet av
Abu Ahmed al-Fardi som nevnt på side 392, kp 6, av Kanz al-Ommal. Al-Tabrani, i sin bok
Al-Tafsir al-Kabir, har fortalt at da Taif leiren ble slått ned, hadde profeten en samtale med
Ali, så mye at da Abu Bakr passerte forbi dem, sa han: ’’Allahs sendebud! Din hemmelige
samtale med Ali har vart for lenge.’’ Han sa: ’’Det er ikke jeg som har samtale med ham, men
det er Allah…’’ Dette er hadith nr. 6075, side 399, kp 6, av Kanz al-Ommal. Han pleide ofte å
sitte med Ali (fvmh) og ha hemmelig samtale med ham. En gang gikk Aisha inn og fant dem
engasjert i en hemmelig samtale. Hun sa: ’’Ali! Jeg tilbrakte nideler av en dag (i følgeskap
med min ektemann), så hvorfor lar du ikke meg, sønn av Abu Talib, være alene på denne
dagen?’’ Profeten ble skikkelig sint. Se på denne hendelsen ved begynnelsen av side 78, kp 2,
av Sharh Nahjul al-Balagha skrevet av al-Hamidi.
___________________________________________________________________________
Brev 77
Hvorfor foretrekke Um Salamahs hadith fremfor Aishas hadith?
Safar 20, 1330
Når det gjelder din foretrekking av Um Salamahs hadith fremfor Aishas, måtte Allah være
tilfreds med dem begge to, ifølge det du har fortalt, er ikke nok, du må gå et steg videre for å
påstå at årsakene til en slik foretrekking er mer enn det du allerede har nevnt. Hva er disse
årsakene? Gjengi dem, måtte Allah benåde deg, det spiller ingen rolle for meg for hvor mange
de er, og ikke hold bort noe, for vår hensikt er å forske og å lære. Måtte fred være med deg!
S.
___________________________________________________________________________
Brev 78
Flere grunner for å foretrekke Um Salamahs hadith
Safar 22, 1330
Ikke bare trodde Um Salamah helhjertig på den store boken til Allah, som skiller mellom rett
og galt og hun ble ikke bedt om å angre, som Koranen vitner (1), men hun ble heller ikke
bebreidet i Koranen for å ha støttet noen mot profeten, eller støttet noen mot hans etterfølger
(2), og heller ikke stod Allah, Gabriel, de sannferdige troende og englene, alle ved siden av
deres profet, mot henne, heller ikke truet Allah med skilsmisse og erstatte Sin profet med en
bedre hustru enn henne (3), heller ikke beregnet Allah henne for å være lik hustruene til Noah
og Lot (4), og heller ikke forsøkte hun å undersøke profeten for å gjøre ulovlig for ham det
Allah har gjort lovlig for ham (5), heller ikke forkynte Profeten engang og pekte mot hennes
bosted, og sa: ’’Herfra kommer uenigheten og splittelsen, herfra kommer hornet til djevelen,’’
(6) og heller ikke tillott hennes oppførsel henne å strekke ut sine bein foran profeten, mens
han gjennomførte bønnene, dermed viste hun respektløshet overfor ham og bønenne, uten å
fjerne sine bein, til han gjorde tegn for henne om å gjøre det, da løftet hun opp sine bein til
han sto opp igjen, og hun satt dem igjen i samme sted…! (7)
Slik var hun. Det er hun som førte skam over og reiste folk mot Uthman, kalte ham ’’Nathal’’,
og sa: ’’Uktulu Nathal fakad kafar!’’ (’’Drep Nathal, for han har blitt vantro).’’ (8) Det er hun
som gikk ut av hennes hus, etter å ha blitt befalt av Allah om å være der (9), ridde sin kamel
Askar og ledet en hær (10), steg ned fra en topp og steg opp til et fjell. Hun brydde seg ikke
om råd, men hun insisterte på å lede hæren som hun hadde reist for å bekjempe imamen (11).
Hennes utsagn om at Allahs sendebud døde på hennes bryst er like god som hennes påstand
om at Allahs sendebud så få sudanske menn som lekte ved deres moske med deres skjold og
spydd, og han spurte henne om hun likte å se på dem. Hun godtok det. Aisha fortsetter med å
si: ’’Han lot meg stå bak seg, mitt kinn mot hans, og sa: ’’Sønnene til Arfadah, kom igjen, stå
på!’’ Han ønsket antagelig å engasjere dem til å spille så Aisha kunne more seg. Så spurte han
henne om hun så nok. Da hun sa: ’’Ja,’’ ba han henne om å gå bort (12) Og dette ligner også
på hennes andre eventyr som er som følgende: ’’Allahs sendebud kom inn en gang da jeg
hadde to syngere som sang for meg på en hissende måte. Allahs sendebud la seg på sin seng.
Abu Bakr kom inn og bebreidet meg og sa: ’’Hører jeg Satans fløyte bli spilt i
tilstedeværelsen av Allahs sendebud?’’ Ved dette øyeblikket kom Allahs sendebud til ham og
ba ham om å la dem være i fred.’’ (13)
Det er også et annet eventyr som ligner på dette. Hun sa: ’’Profeten løp kappeløp med meg en
gang og jeg løp fortere enn ham. Vi holdt på å gjøre det i flere år. Med årene ble jeg litt
tykkere, og da han løp fortere meg, sa han: ’’Denne leken utsletter den tidligere,’’ som nevnt
av Imam Ahmed i Aishas hadith på side 39, kp 6, av Musnad. Eller dette ligner også på
hennes utsagn: ’’Jeg pleide å leke med jentene, og noen av mine venniner kom for å spille
med meg, og Allahs sendebud pleide å la dem gjøre det så jeg lekte med dem,’’ dette er nevnt
av Imam Ahmed som diskuterer om Aisha på side 75, kp 6, av boken Musnad. Dette er også
lik eventyret hennes som er blitt fortalt av Ibn Abu Shaybah, og det er hadith nr. 1017 av
hadithene fortalt av Ibn Abu Shaybah i kp 7 av Kanz al-Ommal: ’’Jeg er blitt gitt syv
utmerkelser, som ingen andre kvinner, bortsett fra Maria datteren av Umran, er blitt gitt:
Englene til åpenbaringen steg ned i min form, Allahs sendebud ektet meg som en jomfru som
ingen mann har rørt tidligere, åpenbaringen steg til ham, mens vi hadde samleie, han elsket
meg mer enn andre kvinner, flere vers i Koranen ble åpenbart om meg at nasjonen holdt på å
omkomme som følge av dem. Jeg så Gabriel, mens ingen av de andre hustruene til Profeten så
ham, og han tok sin siste pust i mitt hus, men ingen var der, bortsett fra meg og dødens
engel.’’ (14) Andre ’’hadith’’ som hun har fortalt forteller mer om hennes ’’utmerkelser,’’ alle
er av samme kategori.
Når det gjelder Um Salamah, nok for henne som utmerkelse er hennes lojalitet mot hennes
Wali og hennes Profets wasi. Hun var veldig kjent for hennes riktige valg og store fornuft,
hennes sterke tro, hennes forslag på Hudaybiya-dagen som vitnet om hennes intellekt, hennes
visdom, og hennes opphøyde status. Måtte Allah benåde og velsigne henne. Måtte fred være
med deg!
Sh.
___________________________________________________________________________
1.Dette er en kildehenvisning til følgende vers i Surat al-Tahrim: ’’Hvis dere begge to vender
dere botferdige til Allah, for deres hjerter har vært på vidvanke.’’
2.Hennes frekkhet mot etterfølgeren er klar igjennom hennes benektlese av profetens
testament til ham, og ved å bære nag mot ham så lenge han levde. Når det gjelder hennes
frekkhet mot Profeten og Allahs vilighet til å stå med profeten mot henne, er dette å finne i
følgende vers: ’’Hvis de støtter hverandre mot ham, så nok for ham er Allah som hans Mawla,
Gabriel og de rettferdige blant de troende og englene, alle støtter ham.’’ (Koranen: 66:4).
3. Denne hadithen og den som kommer etter den er en kildehenvisning til verset: ’’Det kan
hende at hvis han skiller seg med dere, vil hans Herre velsigne ham med hustruer som er
bedre enn dere, som underkaster seg Allah og tror på Ham.’’
4.Dette er en henvisning til utsagnet av Den Allmektige: ’’Allah har gitt et eksempel til de
vantro hustruen til Noah og hustruen til Lot,’’ osv.
5.Dette er en henvisning til verset: ’’Sendebud! Hvorfor gjør du ulovlig det Allah har gjort
lovlig for deg, mens du søker etter å tilfredsstille dine hustruer (Koranen: 66:1)?’’
6.Dette er gjengitt av al-Bukhari i et kapittel som handler om det som hendte i husene til
Profetens hustruer og det er nevnt i forbindelse med saker som angår krig og Profetens
biografi i Sahih. Det er også på side 125, kp 2, etterfulgt av kapittelet om dommene til Khums
og deres betaling. I Sahih Muslim står det følgende: ’’Allahs sendebud kom ut av Aishas hus
og sa: ’’Satans horn skal komme ut av dette stedet,’’ se på side 503 av den andre utgaven.
7. Bukharis Sahih, kapittelet om det som er tillatt å gjøre under bønnen, side 143, kp 1.
8. Hennes forakt for Uthman og hennes avstand fra mange av hans gjerninger, hennes
navgivning for ham, og hennes utsagn ’’Drep Nathal, for han er blitt vantro,’’ er sjelden
oversett av en eneste bok som inneholder slike hendelser og saker. Nok for deg er det som står
i bøkene til historie skrevet av Ibn Jarir, Ibn al-Athir og andre. Noen mennesker tok avstand
fra hennes oppførsel og diktet følgende i denne sammenhengen:
’’Du begynte noe og og konspirerte, lik som vinden blåste og regnet strømte. Du beordret dem
om å slå i hjel imamen og påstod at han vendte bort fra Islam.’’ Osv. Dette er å finne på side
80, kp 3, av Ibn al-Athirs Al-Kamil, dette ble nevnt i forbindelse med Kamel-slaget.
9.For Allah sa: ’’Og hold dere hjemme, og ikke vis dere selv slik dere pleide å gjøre under
dagene til Jahiliya.’’ (Koranen: 33:33)
10.Kamelen Aisha ridde på under Basra hendelsen ble kalt Askar. Den ble brakt for henne av
Yali ibn Umayyah, og den var stor og den var hannlig. Da hun så den, likte hun den, men da
hun visste om dens navn som var Askar, forandret hun mening og sa: ’’Ta den tilbake, for jeg
trenger den ikke.’’ Hun fortalte at Allahs sendebud hadde fortalt henne om dette navnet og
forbydd henne å ri på den. Så de forandret dens saddel og brakte den tilbake til henne. De sa:
’’Vi har funnet en annen for deg, større og sterkere.’’ Hun ble fornøyd med den. Denne
hendelsen er nevnt av en rekke forfattere av historiebøker og biografibøker. Se på side 80, kp
2, av Sharh Nahjul Balaghah skrevet av Mutazilit lærde.
11. Hadithen om dette er veldig kjent, og det er et av tegnene på profetskapen og miraklene til
Islam. Den er blitt gjengitt av Imam Ahmed ibn Hanbal, mens han gjenga Aishas hadith i sin
bok Musnad, se på side 52 og 97, kp 6. Hakim gjorde det samme, han gjenga den på side 120,
kp 3, av sin troverdige bok Mustadrak, og al-Thahabi har gjort det samme da han gjenga den i
sin bok Talkhis al-Mustadrak.
12. Denne hadithen om henne er utvilsom. Den er nevnt av både Shaykhene i deres Sahih. Så
du kan se på Bukharis Sahih, ved begynnelsen av kapittel om de to Id-ene, side 116, kp 1, og
se på Muslims Sahih, se på kapittelet om tillatte sport under dagene til Id, side 327, kp 1. Se
også på Ahmeds Musnad, side 57, kp 6.
13. Dette er nevnt av al-Bukhari, Muslim og Imam Ahmed som gjenga Aishas hadith som vi
har nevnt kildhenvisningen til.
14. Det er enstemmig enighet om at han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) døde i tilstedeværelsen av Ali (fvmh) og at Ali (fvmh) forsynet ham og hjalp ham, så
hvordan kan det være riktig å påstå at han døde, mens ingen var der, unntatt Aisha og
dødsengelen? Hvor var Ali og Abbas? Og hvor var Fatima og Safiya? Eller hvor var Profetens
hustruer og alle etterkommerne til Hashim? Hvordan forlot de ham hos Aisha bare? Det er
veldig klart at Maria, fred være med henne, ikke hadde noen av disse syv utmerkelsene som
moren til de troende tilskrev henne, så hva er visdommen bak å la henne bare være det eneste
unntaket?
______________________________________________________________________
Brev 79
Felles enighet om al-Siddiks kalifat
Safar 23, 1330
Hvis det du sa om avtalen og testamentet, og de klare tekstene stemmer, så hva kan du da si
om nasjonens felles enighet om å velge Abu Bakr al-Siddik? Dens enighet er et uslåelig bevis
som vitner om hans utsagn: ’’Min najsons felles enighet vil ikke være om noe galt,’’ og hans
utsagn: ’’Min nasjons ord skal aldri bli villfarende,’’ så hva sier du om alt dette?
S.
___________________________________________________________________________
Brev 80
Ingen felles enighet
Safar 24, 1330
Vi sier at meningen med hans utsagn ’’Min nasjons enighet skal aldri forekomme om noe
galt,’’ og ’’Min nasjons ord skal aldri være villfarende,’’ at han (måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie) benekter feilen, eller villfarlesen, om en sak som nasjonen har
rådført seg i fellesskap om og valgt med felles tilslutning. Det er det vi kan forstå utfra
hadithene. Når det gjelder saken som er ansett av en gruppe mennesker av nasjonen som har
bestemt å gjennomføre den, som lyktes med å tvinge den over de som har en høy stilling,
deres gjennomføring av denne saken beviser ikke dens gyldighet. Troskapen i Saqifa var ikke
en sak som angår råd. Det var noe som ble foretatt av den andre kalifen og av Abu Ubaidah
og en gruppe av deres venner. De overrasket de lærde med dette og ble hjulpet av
omstendighetene. I siste omgang fikk de gjennomslag for det de ønsket. Abu Bakr selv
erklærte at troskapen som han hadde motatt var gjennomført verken i følge felles tilslutning
eller visdom. Han gjorde det da han ga en tale i begynnelsen av hans kalifattid hvor han
unnskyldte seg overfor offentlighet med å si: ’’Troskapen som jeg har motatt er en glidning,
en synd, måtte Alllah beskytte oss mot ondskapen til denne synden, og det var som følge av
frykt for splittelse.’’ (1) Omar vitnet om det samme foran mange øyevitner da han ga en tale
fra talestolen til profetens moskee en fredag kort etter enden av hans regjeringsperiode. Denne
talen ble i ettertid veldig kjent. Al-Bukhari har nevnt den i sin Sahih bok (2), og jeg vil sitere
den for deg:
’’Jeg vet at noen har sagt at hvis Omar dør, vil han sverge troskap for fulan og fulan. Derfor la
ingen nøle med å si at troskapen for Abu Bakr var en glidning, en synd, som har dratt sin vei,
for den var akkurat det. Måtte Allah beskytte oss mot ondskapen til dens konsekvenser….
Enhver som sverger troskap for noen før han rådfører seg med andre, skal ikke gjøre det, selv
om han frykter å bli drept.’’ (4) En av ryktene som sirklet rundt da Allah tok Sitt sendebud
vekk fra oss er at Ansar skilte seg fra oss i deres syn. De alle samlet seg ved saqifa (skuret) til
Bani Saidah. I tillegg til dem var Ali og al-Zubayr, og deres tilhengere, de skilte seg også fra
oss….’’
Han fortsatte å poengtere det som skjedde ved skuret, så forskjellene og splittelsen om
oppfatningene, stemmene som reiste seg opp for beskyttelsen av religionen osv. Det var under
disse omstendighetene Omar sverget troskap for Abu Bakr.
Dette er veldig kjent av de som forsker om hendelsene som hindret familien til Profeten,
vokterne til budskapet, vokterne til budskapet, fra å delta i troskapsseremonien. De holdt seg
til Alis hus sammen med Salman, Abu Tharr al-Ghifari, al-Mikdad ibn al-Aswad al-Kindi,
Ammar ibn Yasir, al-Zubayr, Ibn al-Awwam, Khuzaymah ibn Thabit, Abu Ibn Kab, Farwah
ibn Amr ibn Wadqah al-Ansari, al-Bara ibn Azib, Khalid ibn Sad ibn al-As al-Amawi og
mange andre. Så hvordan kan det bli sagt at det var en felles enighet, tiltross for at alle disse
menneskene, inkludert Muhammeds familie, som er for nasjonen lik hodet i forholdet til
kroppen, lik øynene i forholdet til ansiktet, etterkommerne til Allahs sendebud, vokterne over
hans kunnskap, de som er likemennene og følgesvennene til Allahs bok, arken til nasjonens
berging, og portene til dens frelse, nasjonens beskyttelse mot å fare vill og de som båret
banneret til Islams ledelse, som vi har bevist tidligere (5) ikke deltok i den? Deres status
trenger ikke oppklaring, for den er allerede kjent. Samvittigheten bekjenner seg også til dette.
Både Bukhari og Muslim (6) i sine Sahih bøker, i tillegg til mange andre kjente hadithformidlere og historikere, har alle bevist at Ali (fvmh) ikke deltok i troskapen, og at han ikke
gjenforente seg eller gjorde fred, unntatt etter at mesterinnen til all verdens kvinner (fred være
med henne) sluttet seg til sin far (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) i
paradiset, seks måneder etter, etter å ha blitt tvunget av de islamske interessene under disse
kritiske omstendighetene. Vitnet om dette kommer fra Aisha selv som sa: ’’Al-Zahra boikottet
Abu Bakr og snakket ikke til ham etter bortgangen til Allahs sendebud, til hun døde, og da Ali
gjorde fred med dem, beskyldte han dem for å ha berøvet hans kalifatposisjon.’’ Denne
hadithen, som du kan se, nevner ikke noe om hans troskap for dem. Imamen sa til Abu Bakr:
’’Hvis du har brukt som argument slektskap for å ta over makten, så vit at det er andre enn
deg som er i slekt med Profeten og nærmere ham. Hvis du har brukt som argument rådgivning
for å ta over makten, så hvordan har du gjort det, når de som skal gi råd var borte og
fraværende?’’ (7)
Al-Abbas ibn Abdul Muttalib hadde brukt samme argument mot Abu Bakr, som Ibn
Qutaybah nevner om ham på side 16 av sin bok Al-Imama wal Siyasa. Han forteller at han sa
til Abu Bakr: ’’Hvis du krever det du krevde igjennom din slektskap med Allahs sendebud, så
har du berøvet vår egen rett. Hvis du krevde kalifatet for denne posisjonen du har blant
muslimene, så har vi mer høytstående posisjon enn deg. Hvis du ønsket å ta lederskap i
enighet med de troende, så vit at vi er de fremmeste blant dem og vi er misfornøyde.’’
Så fortell meg hvor er felles enigheten som du snakker om, etter å ha hørt det onkelen til
Allahs sendebud, han som er hans fars lik, nevnte, i tillegg til utsagnet av hans fetter, bror og
etterfølger, og utsagnene til hans slektninger og nærmeste?
Sh.
_________________________________________________________________________
1.Dette er gjengitt av Abu Bakr Ahmad ibn Abdul-Aziz al-Jawhari i boken Al-Saqifa og av
Ibn Abul-Hadid på side 132, kp 1, av boken Sharh Nahjul Balagha.
2. Jeg henviser til sahih, til kapittelet om stening av kvinnen som blir gravid som følge av
ekteskapsbrudd hvis hun ble gift, side 119, kp 4. Det er også gjengitt av flere forfattere av
hadithbøker og historiebøker som Ibn Jarir og al-Tabari som diskuterer hendelsen av året 11 i
Tarikh historieboken, og den er gjengitt av Ibn Abul-Hadid på side 122, kp 1, av boken Sharh
Nahjul Balagha.
3. Den som sa dette er Ibn al-Zubayr, og hans utsagn er: ’’Ved Allah! Så snart Omar dør, vil
jeg sverge troskap for Ali, for troskapen til Abu Bakr var en glidning som nasjonen passerte
forbi sikret.’’ Derfor ble Omar skikkelig sint og han ga denne talen. Dette er fortalt av mange
av de som har kommentert al-Bukhari. Se på forklaringen av denne hadithen i al-Qastalanis
Sharh, side 352, kp 11, og du vil finne forfatteren gjengi al-Balathiri angående kallenavn,
bekjenne troverdigheten til denne hadithene ifølge kriteriene til de to shaykene.
4. I hans kommentar om denne hadithen har Ibn al-Athir fortalt at utsagnets innhold er at de
fryktet å bli myrdet. Meningen av hele hadithen er derfor noe som: ’’Troskapen må komme
som følge av rådføring og felles tilslutning, så hvis to menn splitter seg fra gruppen og en av
dem sverger troskap for en annen en, har de begge to forlatt gruppen og fellesskapet. Hvis en
mottar troskap, så skal han ikke være en av dem. De skal begge to holdes på avstand fra
gruppen som er enige om å utmerke seg med sin egen imam fra resten. Hvis en av dem mottar
troskap, etter å ha begått en skammelig handling som lot gruppen splitte seg fra dem, er det
ingen granati for at begge personene vil begå mord.’’ Det er denne dommen beskrevet av
Omar som han felte mot seg selv og sin venn som han felte mot de andre. Før hans omtalte
tale, hadde han sagt: ’’Troskapen for Abu Bakr var en glidning som Allah beskyttet oss mot
ondskapen til. Dere skal drepe enhver som gjentar en slik troskapsed.’’ Dette utsagnet ble
veldig kjent, og mange formidlere av historiske hendelser gjenga den. Den er nevnt av lærde
Ibn Abul al-Hadid på side 123, kp 1, av boken Sharh Nahjul Balaghah.
5. Se på brev nr. 6, og de påfølgende sidene helt til brev nr. 12, og du vil vite den høytstående
posisjonen til Ahlulbayt, fred være med dem.
6. Se på Bukharis Sahih, og les de siste setningene av hans kapittel om Khaybar-slaget på side
39, kp 3. Også se på Muslims Sahih, kapittelet om Profetens utsagn: ’’Vi forlater ikke noe
etter oss, for alt det vi forlater er veldedighet,’’ se på hans bok om hellige kriger og biografier
på side 72, kp 2, og du vil finne saken som vi har ramset opp.
7. Begge disse poetiske versene er nevnt i Nahjul Balaghah. Ibn Abul-Hadid har sagt mens
han forklarte dem i sin Sharh Nahjul Balaghah, side 319, kp 4: ’’Hans utsagn er rettet mot
Abu Bakr, for Abu Bakr var uenig med Ansar ved Saqifa, og sa: ’’Vi er familien til Allahs
sendebud og hans klan.’’ I denne forbindelsen sa Ali til ham: ’’Når det gjelder ditt arguemnt
mot Ansar med denne påstanden om at du tilhører familien til Allahs sendebud og at du er
blant hans slekt, så er det andre som er nærmere enn ham i slektskap enn deg. Når det gjelder
ditt argument om å være valgt og at folk er fornøyde med deg, så var det mange Sahaba som
ikke var tilstedeværende under valget, så hvordan kan det være snakk om felles enighet?’’
Shayh Muhammed Abdoh har kommet med to kommentarer om disse verselinjene som Ibn
Abul-Hadid har gjengitt og forklart.
_________________________________________________________________________
Brev 81
Felles enighet etter striden
Safar 28, 1330
Sunnier benekter ikke at troskapen ikke ble tatt etter rådføring eller alvorlig hensyn til alle
forhold. Nei, de innrømmer at den fant sted plutselig og uventet. De benekter ikke at dette
valget gikk mot ønsket til Ansar og deres utnevelse av Sad, heller ikke benekter de at
etterkommerne til Hashim og deres tilhengere fra Muhajirun og Ansar sluttet seg med imamen
i hans boikott av valget. Men de sa at kalifatet ble endelig gitt til Abu Bakr som ble akseptert
av enhver, til og med av imamen. Dermed forsvant striden, fiendskapen og enhver bestemte
seg for å støtte al-Siddik og gi ham råd både hemmelighetsfullt og i full offentlighet. Derfor
kjempet de i hans slag, støttet ham da han holdt fredsavtale og de fulgte hans ordre. Ingen ble
uenig om dette punktet i det hele tatt. Dermed var det en endelig felles tilslutning, og det ble
enighet om kalifatet. Priset være Allah for å ha forent deres ord etter splittelsen og alliert
deres hjerter etter uenigheten. Måtte fred være med deg!
S.
__________________________________________________________________________
Brev 82
Felles enighet fant ikke sted. Splittelsen forsvant ikke
Safar 30, 1330
Deres enighet om å støtte al-Siddik og deres råd for ham i full offentlighet og
hemmelighetsfull, er en ting, og gyldigheten til kalifatet igjennom felles enighet er en annen
ting. Dette kan ikke forbindes sammen, verken av fornuften eller hadithene, for Ali og alle de
feilfrie imamene av hans etterkommere (fvmd) hadde en godt kjent politikk i å støtte den
islamske autoriteten. Det er ved den samme politikken vi tilber Allah. Jeg nevner det her i
respons på det du har fortalt. Det kan oppsummeres på følgende måte: De tror at den
muslimske nasjonen kan aldri reise opp til ære, unntatt igjennom en stat som forener dens
masse, fjerner bort ethvert hull i dens oppbygning, beskytter dens grenser og forsvarer dens
organisering. En slik stat kan ikke bli reist opp, unntatt med borgere som støtter den med sine
liv og sine eiendeler. Hvis det er mulig for en slik stat å bli ledet av en rettmessig leder som
representerer i bokstavelig forstand regjeringen til Allahs sendebud, så er det han som skal
utpekes for dette ansvaret om lederskapet fremfor alle andre. Men hvis dette er umulig, og
regjeringen er berøvet av noen andre, så må nasjonen støtte ham i enhver sak som æren og
hederen til Islam er avhengig av, og dermed beskytte grensene til den islamske staten, og å
forsvare dens nasjonale sikkerhet.
Det er ikke tillatt å splitte muslimene eller å skape uenighet blant dem ved å motsette seg
ham. Nasjonen må behandle ham, selv om han var en slave med amputerte lemmer, som de
behandler de rettferdige kalifene, betro ham landets khiraj skatt og hans andel av den, zakah
for husdyr og det som angår andre ting osv. Nasjonen har rett til å ta fra ham det samme
igjennom salg og kjøp, så vel som igjennom eiendomsoverføring, ved f. eks gaver, pressanger
og lignende.
Det er ingen tvil om at en skal fullføre sine forpliktelser overfor ham, slik en fullfører sine
forpliktelser overfor imamen til sannhet og den rettferdige kalifen. Dette er veien til Ali og de
rensede imamene av hans etterkommere (fred være med dem). Allahs sendebud sa: ’’Det vil
være etter meg foretrekking, og uhyggelige saker,’’ som det er nevnt i en hadith fortalt av
Abdullah ibn Masud som er gjengitt av Muslim på side 118, kp 2, av Sahih boken, og av
mange forfattere av Sahiher og sunan. Folk spurte ham: ’’Allahs sendebud! Hva skal vi gjøre
om vi levde i denne tiden?’’ Han sa: ’’Dere skal fullføre deres forpliktelse og be Allah om å
gi dere det som tilkommer dere.’’ Abu Tharr al-Ghifari, måtte Allah være fornøyd med ham,
har sagt ifølge Muslims Sahih, kp 2: ’’Min venn Allahs sendebud rådet meg å høre og å
adlyde (herskeren), selv om han var en slave hvis lemmer var hogget av.’’ Salamah al-Jufi
fortalte, ifølge Muslim og andre, at han spurte Allahs sendebud: ’’Allahs sendebud! Om vi ble
ledet av de som krever av oss å fullføre våre forpliktelser overfor dem, mens de ikke gir oss
våre rettigheter, hva råder du oss om å gjøre i dette tilfellet?’’ Han svarte ham med å si: ’’Hør
og adlyd, for de vil bære byrden til deres synder og dere vil bære byrden til deres egne
synder.’’ I en spesiell hadith gjengitt av Muslim på side 120, kp 2, i Sahih boken, som er
fortalt av alle forfatterne til hadith-bøker, fortalte Huthayfah al-Yemani, måtte Allah være
tilfreds med ham, at Profeten sa: ’’Det vil være herskere etter meg som aldri vil lede til min
ledelse, eller følge min Sunnah, og det vil være blant dem menn hvis hjerter er lik hjertene til
djevelens hjerter, de vil være i form av mennesker.’’ Huthayfah spurte ham: ’’Hva skal jeg
gjøre, Allahs sendebud, hvis jeg levde i denne tiden?’’ Han svarte: ’’Du skal høre på
herskeren og adlyde ham. Hvis han pisker din rygg og beslaglegger dine eiendeler, har du
fremdeles ingen valg annet enn å høre på og å adlyde.’’ Lignende denne hadithen er fortalt av
Um Salmah. Hun fortalte at Profeten sa: ’’Det vil være urettferdige herskere over dere, og
dere vil bekjenne deres urettferdighet eller nekte for den. De som bekjenner den skal være
ansett for å være uskyldige, mens de som nekter for den vil være beskyttet fra straffen.’’ (1)
De spurte ham: ’’Skal vi ikke bekjempe dem?’’ Han svarte: ’’Nei, så lenge de overholder
deres bønner.’’
Sahih hadithene er gjentatte ganger fortalt om disse hadithene, spesielt igjennom den rensede
familien (fvmd). Av denne grunnen, holdt de sistenevnte seg tause, selv om de så såret i øyet
og de holdte seg i stillhet, for å overholde disse befalingene og andre som de er bundet av. De
ble beordret om tålmodighet mot skade, holde seg unna ondskap, for å passe på nasjonens
felles enighet og bevare dens enhet. De etterforsket de som tok seg av muslimenes saker, selv
om de selv var klar over at de fortjener mer deres stilling, de måtte bitterheten, og de håpet å
være i stand en dag til å lede dem på den riktige veien. Oppstigningen til disse meneskene til
makten var mer smertelig for dem enn det skarpe sverdet, men de tolerterte den bare for å
fullføre avtalen, gjennomføre forpliktelsen og å fullbyrde sine plikter overfor Shariah, og–
mens de motsetter seg disse herskerne – å foretrekke det mest viktige over det som er viktig.
Av denne grunnen forsøkte lederen til de troende (fvmh) sitt beste til å råde alle de tre
kalifene og slet seg selv med å tilby dem veiledning.
Enhver som er kjent med hans politikk under deres regjeringstid vil vite at han hadde tapt alle
håp for å ta tilbake sin uomtvistelige rett til å etterfølge Allahs sendebud, og foretrakk å søke
tilflukt hos de som er i autoriteten. Han kjempet ikke mot dem, mens han så sin lovede trone i
deres hånd, og heller ikke motsatte han seg dem åpenlyst. Han gjorde det bare for å
opprettholde enheten til nasjonen og beskytte trosbekjennelsen, alltid ta i betraktning
nasjonens interesse, foretrekke det neste livet fremfor det første livet. Han led en lidelse som
ingen andre led. Han led av to ulykker, kalifatet med dets tekster og forpliktelser sverget
troskap for ham med en tydelig stemme på den ene siden, og på den andre siden advarte den
undertrykkende splittelsen ham mot et mulig opprør i halvøya. Det var en fare for at
beduinske arabere skulle frasi seg sin religion, og hele den islamske trosbekjennelsen ville ha
forsvunnet. Troen ble truet av hyklerne til Medina, som var sterkt påvirket av hykleri, og som
var støttet av hyklerske beduiner rundt seg, ifølge teksten til Boken (Koranen). Nei, sannelig,
det siste partiet var enda mer hengitt i vantro og hykleri enn det første, så mye at det var bedre
de ikke visste om grensene til det Allah hadde åpenbart til Hans sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie).
Bortgangen til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) gjorde de
sistenevnte mer modige, og muslimene ble i etterkant lik fryktende kveg i en natt om vinteren,
omringet av ulver og rasende villdyr. Mens deres kompiser var veldig aktive i deres forsøk på
å utrydde religionen til islam og presse muslimene, ventet romerne, Kisraene og andre ivrig
på å gripe sjansen for å gjøre ende på denne forsamlingen. De bar nag mot Muhammed,
familien til Muhammed og følgesvennene til Muhammed. Disse partiene bar nag mot og var
sjalu av budskapet til Islam. De ønsket å ødelegge Islams fundament og undergrave dens
makt. I en katastrofe kunne de gripe sin store sjanse i forbindelse med bortgangen til Profeten.
Sjansen for dem var klar for å skape kaos før Islam hadde blitt sterk og organisert seg godt
nok. Lederen til de troende (fvmh) innså disse riskioene, og det var en selvfølge at han vil ofre
sin egen rett for å holde religionen Islam i live og foretrekke offentlighetens interesser fremfor
sin egen.
Derfor endte forvirringen opp og striden mellom ham og Abu Bakr opphørte, for han ønsket
ikke noe annet enn å bevare muslimenes enhet og hans eneste bekymring var å overholde
muslimenes overlegenhet. Så han, alle medlemmene av hans familie, deres tilhengere av de
flyktende og Anser holdte seg tålmodige mot sin vilje. Hans tale etter Allahs sendebuds
bortgang hadde hentydet dette, og hadithene i denne sammenhengen er gjentatte ganger fortalt
av imamene til den rensede familien.
Men overhodet til Ansar, Sad ibn Abadah, søkte aldri tilflukt hos de to første kalifene, og han
ble aldri sett i følgeskap med dem under verken Id-feiringen eller fredagen, og han aksepterte
aldri deres syn, og heller ikke brydde han seg om deres ordre, til han ble myrdet i Huran under
regjeringsperioden til den andre kalifen, og hans morder påstod at han ble drept av jinn. I
denne sammenhengen hadde han gjengitt et utsagn i Saqifa-hendelsen som er relevant i
forholdet til dette, men vi tror ikke det er nødvendig å gjengi det her. (2)
Når det gjelder hans venner, Habban ibn al-Munthir (3) og andre Ansarier, valgte de å bukke
under. Anser du troskapen gyldig hvis den ble sverget av frykt for sverdet eller av frykt for å
bli brent av ilden (4)? Eller er et vitne om ’’slik felles enhet’’ i samsvar med ordene til
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie): ’’Min nasjon skal aldri
samle seg om å gjøre en feil i felles enighet?’’ Du kan felle din egen dom om denne saken,
måtte Allah belønne deg.
WS.
Sh.
__________________________________________________________________________
1.Denne hadithen er gjengitt av Muslim på side 122, kp 2, av hans Sahih. Meningen med hans
formulering ’’Enhver som kjenner den, er uskyldig,’’ det betyr at enhver som kjenner dens
avskyelighet og identifiserer den slik vil ha en vei som leder ham til avstand fra dens synd og
straff ved å forandre den med sin egen hånd eller tunge, men hvis han ikke kan, er det nok at
han tar avstand fra den med sitt hjerte.
2.Sad ibn Abdah, Thabits far, var en av de tilstedeværende da det ble sverget troskap ved
Akaba. Han er også en deltager i Badr og andre slag. Han var høvdingen til al-Khazraj og
deres leder, en sjenerøs mann og en høvding blant Ansar. Hans utsagn, som vi henviste til,
fyller bøkene til biografi og historie. Nok for deg er det som Ibn Qutaybah har sagt i sin bok
om Imamah og politikk, det som Ibn Jarir al-Tabari har nevnt i sin Tarikh, det som Ibn AlAthir har nevnt i sin al-Kamil og det Abu Bakr Ahmed ibn Abdul-Aiz al-Jawhari har nevnt i
sin bok al-Saqifah osv.
3. Habab var en av høvdingene til Ansar og en helt i Badr og Uhud, en mann som er kjent for
sin godhet og sin sjenerøsitet. Han er den som sa: ’’Jeg er sønnen til en løve i sin egen
religion. Ved Allah, hvis dere ønsker, vil vi gå tilbake for å hisse opp til en krig som vil til og
med tilintetgjøre unge mennesker.’’ Han sa mange andre sterkere utsagn, og vi synes det er
best å la være å nevne dem her.
4. Deres trussel mot Ali om å brenne hans hus er bevist igjennom absolutt tawatur. Se på det
Imam Ibn Qutaybah har skrevet ved begynnelsen av hans kapittel om Imamah og politikk, det
Imam al-Tabari har skrevet i de to stedene hvor han diskuterer hendelsene til året 11 EH i sitt
kjente verk Tarikh, det Ibn Abd Rabbih al-Maliki har sagt i sin hadith om Saqifa som er nevnt
i kp 1, side 134, av Sharh Nahjul al-Balagha, skrevet av al-Hamidi al-Hadidi, det al-Masoudi
har nevnt i sin Muruj al-Thahab, og det Urway ibn al-Zubayr nevnte da den sistenevnte
unnskyldte på vegne av sin bror Abdullah som nesten begynte å tenne på husene til
etterkommerne av Hashim, fordi de nektet å sverge troskap. Al-Shahristani gjengir al-Nizam
som diskuterer Nizami gruppen i sin bok al-Milal wal-Nihal. Abu Mikhnaf har dediktert for
disse beretningene om Saqifah en hel bok med detalj som vi har oppsummert her, og vi har
unnlatt å nevne tawatur til denne hadithen i tillegg til de poetiske versene skrevet av al-Hafiz
Ibrahim som er veldig kjente som ’’Umeri dikt.’’, som er som følgende:
Et utsagn Omar sa til Ali, så tenk på det for en stund:
Dets tilskuer respekterer taleren:
’’Skal jeg brenne ditt hus og gjøre det om til aske? Skal du være hjemme og ikke sverge, selv
om datteren til den utvalgte var innenfor det?’’
Ingen andre enn Abu Hafs var taleren, han henvendte seg til Adnans rytter og forsvarer.’’
Dermed kan vi se hvordan de behandlet imamen (fvmh) uten felles enighet, for enighet kan
ikke være bindende, ifølge deres syn. Nå ønsker vi å spørre de som har sunne fornuft om
hvorfor de mener at en slik felles ’’enighet’’ skal være bindende overfor oss?
_______________________________________________________________________
Brev 83
Kan du bekrefte tekstens troverdighet og samtidig akseptere følgesvennenes
sannferdighet?
Rabiul Awwal 2, 1330
De som har innsikt og kjennskap om følgesvennene for å være hevet over å motsette seg
ønsket til Profeten i det han forbyr eller påbyr, heller ikke tillatter de seg selv å gjøre noe
annet enn forbudet og påbudet til Profeten som deres politikk, kan ikke bekjenne seg til dette.
Derfor kan de ikke ha hørt teksten om imamen en gang, to ganger eller tre ganger, så avvike
fra den. Og hvordan kan du beskrive slike følgesvenner for å være sannferdige mens de hadde
hørt om hans utvelgelse, men allikevel holdte seg unna å følge teksten angående denne
utvelgelsen? Jeg tror ikke at du er i stand til å bringe i enighet alle disse motsigelsene. WS.
S.
_______________________________________________________________________
Brev 84
I.
II.
Å la teksten være i samsvar med deres sannferdighet
Grunnen til at imamen ikke krevde sin rett
Rabiul Awwal 5, 1330
i.
Vår arv av hadither, som er blitt forlatt for oss av disse følgesvennene, hentyder at
de sistenevnte holdte seg til alle hadithene så lenge de var relevante i forholdet til
troen, relevante i forholdet til saker som angår det neste livet, slik som hans hadith
om den obligatoriske fasten under måneden Ramadan fremfor andre måneder, å
vende seg mot en qiblah under gjennomføringen av de obligatoriske bønnene,
antall obligatoriske bønn under dagen eller natten, antall ruka i hver av dem, så vel
som gjennomføringen av dem, hans hadith om tawaf rundt Huset (Kaba) syv
ganger, og slike hadither som lar en oppnå guddommelig belønning i det neste
livet.
Når det gjelder hans hadith som angikk politiske saker som etterfølgeskap, regjering,
administrasjon, lovgivning osv. De syntes at de ikke måtte være bundet av dem under alle
omstendigheter. De tillott seg selv å følge sine egen Ijtihad, sine egne meninger og sine egne
oppfatninger. Hvis de mente at å motsette slike tekster vil fremme deres sak eller vil være til
fordel for deres makt, ville de ha foretrukket å motsette seg dem. De kunne til og med ønsket
ved dette å tilfredsstille profeten. De var overbeivst om at araberne vil aldri akseptere Alis
lederskap eller følge en tekst om denne saken, siden han forfulgte dem en god del, mens han
foretrakk Allahs vilje mot deres egen vilje, utøste deres blod med sverdet mens han fremmet
Allahs ord, til Allahs Ønske ble dominerende over alle andre. Han forsvarte sannheten til
Allahs vilje ble dominerende, tiltross for enhver vantro. Derfor ønsket de ikke å adlyde ham
og heller ikke følge slike tekster, unntatt ved tvang. De tilskrev ham årsaken til utøsingen av
hele blodet for Islam i løpet av levetiden til Profeten, ifølge deres sedvane om blodhevn, for
de så ham som den eneste kandidateten som de søkte hevn mot, spesielt fordi å søke hevn er
vanlig å gjøre mot de beste blant fiendens høvdinger og den utvalgte av dens klaner. De visste
at han var den beste blant Hashimittene, etter Allahs sendebud, uten tvil eller strid. Av denne
grunnen ventet araberne for en anledning for å utrydde ham, de ønsket å finne på et middel for
å bli kvitt ham, og de bar en stor del nag mot ham og hans etterkommere, til de undertrykket
dem på denne grussomme måten som er kjent i ethvert sted, og dens skam fylte jorden og
himlene.
Det er en annen grunn: Quraish spesielt og araberne generelt pleide å kritisere Alis måte med
å behandle fiendene til Allah, hans kraftige metode til å behandle de som oversteg grensene til
Allah eller tillott det Han forbød. De fryktet hans påbud og forbud, de avskydde hans
rettferdighet mot undersåttene og sine egne i enhver sak. Ingen håpet på hans bevilgning eller
drømte om å komme i felles enighet med ham. De mektige og kraftige var svake til han felte
sin dom mot dem, og de svake og underdanige var sterke og ærbare til han ga dem det som
tilhører dem. Så hvordan kan araberne underkaste seg en mann som dette når de er ’’helt
hengitt i vantro og hykleri så mye at de ikke bør kjenne grensene til det Allah har åpenbart for
sitt sendebud (Koranen: 9:97),’’ og ’’blant folket i Medina er de som er helt hengitt i hykleri.
Du (Profeten Muhammed) kjenner dem ikke, men Vi vet om dem (Koranen: 9:101),’’ og
blant dem er de som ikke nøler med å begå noe grusomhet.
Det er allikevel en annen grunn også. Quraish spesielt og araberne generelt pleide å misunne
ham for det Allah utmerket han med. Han ble opphøyd av Allah, Hans sendebud og de vise til
en høytstående status på grunn av sin kunnskap og sine spesielle trekk, likemennene kunne
ikke oppnå dem, de kvalifiserte kunne ikke forsøke å konkurre ham om dem. Han har,
igjennom sine gode egenskaper og sine spesielle trekk, vunnet en status fra Allah og Hans
sendebud, ønsket av de håpefulle, og en prestige som er uoppnåelig av de mest ambiøse. Av
disse grunnene fylte misunnelsene hjertene til hyklerne. De ondskapsfulle, de utakknemlige
og hyklerne, i tillegg til opportunistene, alle var ikke enige om å fullføre sitt ansvar overfor
ham. Derfor vendte de sin rygg til disse sakene og de følte seg tvunget til å se bort ifra dem.
’’Det ble det som var. Jeg skal aldri diskutere om de forskjellige oppfatningene. Nevn de gode
tankene og ikke spør om nyhetene.’’
Quraish og alle andre arabere hadde ønsket politisk innflytelse for sine egne stammer og deres
ambisjon forøkte seg. Av denne grunnen bestemte de å se bort ifra pakten og de bestemte seg
for å ignorere testamentet. Så de samlet seg om å glemme teksten, ikke sverge troskap osv. De
ble enige om å ta kalifatet fra den rettmessige eiermannen, som ble utvalgt av deres profet, og
la det bli opprettholdt igjennom valg, så at enhver av deres egne kan ha et håp om å oppnå det,
selv om det skulle være etter en stund. Hadde de fulgt teksten og latt Ali etterfølge Allahs
sendebud, ville kalifatet aldri ha blitt berøvet hans familie, fordi han hadde sammenlignet sin
familie på Ghadir-dagen og i alle andre hendelser med den perfekte boken til Allah, beskrevet
dem som forbilder for den vise til dommedagen. Araberne ville ikke ha vært i stand til å
tolerere at kalifatet skulle begrense seg til et dynasti, spesilet når alle deres stammer ønsket å
oppnå det, og det ble søkt av alle de som ønsket det for sine egne interesser.
’’Det har visnet, blitt forsvekket og minket. Det er et skjelett som ikke engang ønskes av til og
med de hvis kapital er blitt utmattet.’’
Enhver som kjenner historien til Quraish og araberne ved begynnelsen av Islam vet at de ikke
sluttet seg til Hashimittisk profetskap, unntatt etter å ha blitt utryddet og blitt matkløse.
Hvordan kunne de da bli enige om at Hashims etterkommere skal ha enerett både på
profetskapen og kalifatet? Omar ibn al-Khattab sa engang til Ibn Abbas i en dialog som var
mellom dem: ’’Quraish hatet at både profetskapen og kalifatet skulle begrense seg til din
familie av frykt for at dere skal undertrykke andre mennesker.’’ (1)
ii.
De gode forfedre kunne ikke tvinge disse menneskene til å følge teksten av frykt
for at de kunne gjøre et opprør hvis de gjorde det, og etter forståelse av
konsekvensene til en slik strid. Hykleriet dukket opp med en gang etter bortgangen
til Allahs sendebud, og makten til hyklerne forøkte seg ved et slikt tap. De mørke
sjelene til vantro grodde opp mer mørkt, fundamentet til troen ble forsvekket, og
hjertene til muslimene sunket sammen, så mye at de ble lik fryktende kveg i en
vinternatt, omringet av ulver og villdyr. En gruppe blant araberne forfalte seg,
mens en annen holdte seg til den, som vi forklarte i brevet nr. 82. Under slike
omstendigheter fryktet Ali (fvmh) konsekvensene til hastverk hvis han valgte å ta
over seg selv ansvaret, mens han visste om folkets hjerter og hvordan de var, som
vi har beskrevet, som var hyklerske, som bet deres fingre i raseri, og de frafallende
som vi har klargjort, mens på den andre siden var de polyteistiske nasjonene som
ventet på denne anledningen, som vi tidligere har hentydet. Ansarene hadde blitt
uenige og avvek fra Muhajirun, og sa: ’’La oss velge vår hersker og dere får velge
deres egen osv.’’ Hans bekymring for splittelse lot ham holde seg unna å kreve
kalifatet for seg selv og overse en del saker, for han visste å kreve kalifatet i slike
omstendigheter vil true nasjonen og sikkerheten til troen. Så han valgte å holde seg
unna for å foretrekke Islams interesse og nasjonens felles velferd, etter ønske om
en bedre framtid.
Derfor holdt han seg hjemme, nektet å sverge troskap til han ble tvunget. Dette skyldtes at han
ønsket å tvinge frem sin egen rett og sitt eget krav på kalifatet hemmelighetsfullt og trosse de
som sviktet ham. Hadde han sverget troskap med en gang, ville han ikke ha hatt noe argument
eller unnskyldning, men ved å gjøre det han gjorde beskyttet han både religionen og sin egen
rett til å herske over de troende, og dermed beviste han det han virkelig mente, hans
tålmodighet og hans foretrekking av offentlighetens interesser fremfor sine egne. Enhver sjel
som gir så mye, mens den møter på så mye ulykker vil sikkert bli belønnet av Allah med
guddommelige belønninger. Hans mål var å søke Allahs tilfredshet under denne tiden og
under alle andre tider også.
Når det gjelder de tre kalifene og deres tilhengere, har disse tolket teksten om hans
etterfølgeskap på denne måten som vi tidligere har hentydet. Dette skal ikke overraske oss i
det hele tatt, når vi får vite hvordan de også har tolket og personlig forstått andre hadither av
Profeten, om saker som etterfølgerskap, regjering, administrasjon, lovgivning osv. De ansett
dem sannsynligvis for å ikke være religiøse saker. Så det var lett for dem å motsette seg dem.
Når de tok lederskapet, valgte de en politikk som overså disse tekstene, lovet å straffe de som
nevnte dem eller hentydet dem. Da de lyktes med å gjennomføre ordre, spredningen av
religionen, okkuppering av nasjonene og etableringen av makt og rikdom, var de ikke
korrupte ifølge deres egne personlige interesser, og dette opphøyet dem og lot dem vinne
respekt, tilfredshet og kjærlighet fra folket. Folket fulgte etter og glemte teksten om
utvelgelsen til Ali, og da Banu Umayyah etterfulgte dem, var de sistenevntes hovedmål
utryddelsen av familien til Profeten. Tiltross for alt dette har få riktige hadither nådd oss og er
blitt beskyttet i de troverdige bøkene til hadith. Disse er nok som bevis. Priset være Allah.
Måtte fred være med deg!
Sh.
__________________________________________________________________________
1.Dette er gjengitt av Ibn Abul-Hadid på side 107, kp 3, av Sharh Nahjul Balaghah, mens han
diskuterte en sak som er verdt å vises oppmerksomhet for av forskerne som også er diskutert
av Ibn al-Athir nær enden av Omars biografi på side 24, kp 3, av boken al-Kamil før
diskusjonen om historien til ’’rådgivningen.’’
___________________________________________________________________________
Brev 85
Spør etter beretning om hendelser der ikke fulgte hadithene til Profeten
Rabiul al-Awwal 7, 1330
Jeg har mottatt ditt siste brev og funnet det overraskende bevise det som vi ansett forundrende
og det vi så langt bort ifra. Ære være den som hjalp deg med gode argumenter, ga deg evnen
til å forklare, til du nådde det som ikke kan bli nådd igjennom alle midler og vant det som
ikke kan bli vunnet av de håpefulle. Vi trodde at årsakene du oppga ikke hengte sammen med
hadithene du gjenga, og det var ingen mulighet for å bevise at de hadde tilknytning til
hverandre. Men allikevel ønsker jeg at du gjengir hendelsene hvor de ikke fulgte de klare
tekstene, så ting blir klart, for å ledes på riktig vei. Jeg ønsker detaljert forklaring fra godt
kjente hadither, som gjengir det som står skrevet i bøkene til kronologi om deres tenkemåte.
Ws.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 86
i.
ii.
Torsdagkatastrofen
Hvorfor så Profeten bort ifra sine ordre?
Rabiul al-Awwal 8, 1330
i.
Hendelsene hvor de ikke fulgte teksten til hadithene er utallige. Et eksempel er
torsdagkatastrofen, som er den mest kjente av disse hendelsene og den mest
overraskende blant dem. Den er fortalt av alle forfatterne til sahiher og sunan, og
den ble dokumentert av alle hadith-formidlere og historikere. Nok for deg er det
al-Bukhari har notert seg ned i kapittelet om Sendebudets utsagn ’’Gå vekk,’’ på
side 5, kp 4, av sin bok Sahih, hvor forfatteren baserer seg på fortellerrekken til
Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utbah ibn Masud som gjengir ibn Abbas som sa at
da døden nærmet seg Allahs sendebud ble hans hus fylt av mennesker, inkludert
Omar ibn al-Khattab. Allahs sendebud sa: ’’La meg skrive noe for dere som vil
beskytte dere alltid mot å fare vill etter meg.’’ Omar sa: ’’Profeten er påvirket av
smerte, og dere har med dere Koranen, så Allahs bok er nok for oss.’’ De som var
tilstedeværende var uenige med hverandre og det utviklet seg til en krangel. Noen
av dem sa: ’’Kom nærmere Profeten så han kan skrive noe,’’ mens andre gjentok
det Omar sa. Da tvisten og krangelen forøkte seg hos Profeten, sa Allahs sendebud
til dem: ’’Gå bort!’’ Ibn Abbas pleide å si: ’’Katastrofen, den virkelige katastrofen,
er det som lot Allahs sendebud bli hindret fra det han ønsket å skrive ned på grunn
av deres tvist og krangel.’’
Det er ingen tvist om troverdigheten til denne hadithen eller denne hendelsen. Al-Bukhari
gjengir den i sin bok om kunnskap på side 22, kp 1, av sitt verk, og den finnes i mange andre
steder som forskerne er kjent med. Han gjengir den i flere steder i sin bok Sahih. Muslim
gjengir den også ved enden av Profetens testament i sin bok Sahih på side 14, kp 2. Ahmed
gjengir Ibn Abbas hadith i sin bok Musnad. Se på side 325 av den første delen. Den er fortalt
av alle forfatterne til hadith og historiebøker, hver skribent forandrer på noe, endrer på noe av
dens innhold, holder tilbake at Profeten ble beskrevet med ’’feberfantasi’’. Men de nevnte
også at Omar sa: ’’Profeten er blitt overveldet av smerte,’’ bare for å minke betydningen av
det som ble sagt. Som støtte for dette argumentet er det Abu Bakr Ahmed ibn Abdul-Aziz alJawhari har sagt i sin bok med tittelen al-Saqifah igjennom fortellerrekken til Ibn Abbas, som
sa: ’’Da døden nærmet seg Allahs sendebud, var det noen personer som var tilstedeværende i
hans hus, blant annet Omar ibn Al-Khattab. Allahs sendebud sa: ’’Bring meg blekk og tavle
så jeg kan skrive for dere noe som vil beskytte dere mot å fare vill etter meg.’’ De
tilstedeværende i hans hus var uenige med hverandre og de kranglet, noen sa: ’’Kom nærmere
og se det Profeten har tenkt å skrive for dere,’’ mens andre gjentok det Omar hadde sagt. Da
krangelen og tvisten forøkte seg, ble Allahs sendebud sint og sa: ’’Gå vekk!’’ Dette er gjengitt
på side 20, kp 2, av Sharh Nahjul Balaghah, av Mutazili lærde Ibn Abul Hadid.
Som du ser fra denne beretningen er det klart at noen mennesker gjenga Omars motstand, men
ikke i bokstavelig forstand. Dette beviser også at hadith-formidlerne ikke ønsket å nevne
navnet på personen som motsatte seg profetens utsagn i bokstavelig forstand. I et kapittel om
belønning for de arbeidere, i sin bok al-Jihad wal Siyar, side 118, kp 2, skriver al-Bukhari:
’’Qabsah fortalte en hadith for oss fortalt av Ibn Ayinah, Salman al-Ahwal og Said ibn Jubayr,
alle gjenga sammenhengende Ibn Abbas som sa: ’’På en trosdag – og hva vet vel du hva
torsdag var?’’ Og han gråt til hans tårer vannet steinene, og så fortsatte: ’’Smerten til Allahs
sendebud forøkte seg på torsdag. Han beordret oss om å bringe ham noe skrivemateriale så
han kan skrive for oss noe som vil beskytte oss mot å fare vill etter ham, men folk var uenige,
selv om de visste at ingen skal være uenig i tilstedeværelsen av en profet, og de sa: ’’Allahs
sendebud har feberfantaserer.’’ I denne forbindelsen sa Profeten: ’’Forlat meg, for smerten
som jeg lider av er mer tolererende enn det dere tilskriver meg,’’ og han oppga tre ting i sitt
testament: Å drive bort avgudsdyrkerne fra arabernes land, belønne de arbeidende på samme
måte som han belønnet dem,’’ og jeg glemte det tredje testamentet.’’ (1)
Den samme hadithen er også fortalt av Muslim ved enden av et kapittel om testament i hans
bok Sahih, og av Ahmad igjennom ibn Abbas’ hadither på side 222, kp 1, av sitt verk, og av
alle andre hadith-formidlere. I kapittelet om testamentet, i sin bok, gjengir Muslim Said ibn
Jubayr i et sted, og Ibn Abbas i et annet, som sier: ’’Denne torsdagen, og hva vet vel du om
denne torsdagen?’’ Og hans tårer rente ned lik perler, og så fortsatte han: ’’Allahs sendebud
sa: ’’Bring meg tavle og blekk,’’ eller en plate eller noe blekk ’’så jeg kan skrive noe for dere
som vil beskytte dere mot å bli villedet,’’ så sa noen mennesker der: ’’Allahs sendebud har
feberfantasi.’’ (2)
Enhver som forsker om denne overraskende hendelsen i sahihene vil finne ut at den første
personen som sa at Allahs sendebud hadde feberfantasier var Omar, og noen av de som var
tilstedeværende der og da fulgte etter. I den første hadithen hørte du Ibn Abbas si: (3) ’’De
tilstedeværende i hans hus var uenige med seg selv og kranglet, noen av dem sa: ’’Kom
nærmere og se på det Profeten har tenkt å skrive ned for dere,’’ mens andre gjentok det Omar
hadde sagt,’’ dvs. ’’Allahs sendebud har feberfantasier.’’ I en annen hadith fortalt av alTabrani, i hans Awsat, og fortalt på side 138, kp 3, i Kanz al-Ommal, sa Omar: ’’Da Profeten
ble syk, sa han: ’’Bring meg tavle og blekk, så jeg kan skrive noe for dere så dere ikke skal
fare vill etter meg.’’ Kvinnene bak gardienen sa: ’’Hørte du ikke det Allahs sendebud sa?’’
Omar fortsatte og sa: ’’Jeg sa til dem: ’’Dere er lik kvinnene som beundret Josef. Da Allahs
sendebud er syk, presset dere deres øyner, og når han er frisk, rir dere på hans nakke!’’ Han
fortsatte og sa: ’’Allahs sendebud sa: ’’La dem være i fred, for de er bedre enn deg!’’
Du kan se at de aldri fulgte denne hadithen. Hadde de gjort det, ville de ha vært beskyttet mot
villfarelse. Vi ønsker at de hadde stoppet bare ved denne frekkheten, men nei, de svarte ham
og sa: ’’Allahs bok er nok for oss,’’ som om han ikke visste selv om statusen til Allahs bok
blant dem, eller som om de visste mer enn ham om dens gode egenskaper og dens
utmerkelser. Vi ønsker at de hadde blitt fornøyde med alt annet enn å overraske ham med
deres frekke utsagn: ’’Allahs sendebud har feberfantasier,’’ og det sier de når han lider av
døden. Hva slags farvel utsagn gjengir de for Allahs sendebud! De fulgte ikke Profetens
befaling, fordi de syntes at Allahs bok var nok, som de hevdet, som om de aldri hadde lest
verset: ’’Det Sendebudet gir dere, ta det imot, og det han forbyr dere, hold dere unna
(Koranen: 59.7).’’ De sa: ’’Allahs sendebud har feberfantasier,’’ som om de aldri leste verset:
’’Dette er sannelig ord fra en nobel utsending, med stor makt hos Tronens Herre,’’ (Koranen:
81:19-22, og Hans utsagn: ’’Det er talen til nobel utsending, ikke en poet, lite tror dere, heller
ikke er det talen til prest, lite kommer dere i hu, men det er bare en åpenbaring fra all Verdens
Herre (Koranen: 69:40-43),’’ og Hans utsagn: ’’Deres følgesvenn farer ikke vill, og han tar
ikke feil! Ei heller taler han av eget påfunn! Dette er intet annet enn en åpenbaring som er
åpenbart!’’ (Koranen: 53:2-5),’’ i tillegg til mange andre vers av samme betydning med
guddommelig visdom, som vitner om at han er beskyttet av feil og feberfantasi.
Til og med fornuft vitner selv for det samme, men de var klare over at Allahs sendebud ønsket
å forsterke avtalen til kalifatet, og monpolisere den for Ali spesielt, og imamene blant hans
rensede familie generelt, så de stod som en hindrende stein i hans vei, som ingen andre enn
den andre kalifen innrømmet selv i en hemmelig samtale som han hadde med Ibn Abbas. Det
finnes i setning 27, side 114, kp 3, av Sharh Nahjul Balaghah skrevet av Ibn Abul Hadid.
Hvis du ser på hans utsagn, fred være med ham og hans familie: ’’Bring meg noe
skrivematerial, så jeg kan skrive for dere noe som vil beskytte dere mot villfarelse etter meg,’’
og hans utsagn i hadithen om de to tyngdene: ’’Jeg forlater med dere det som dere, ved å
holde dere til, vil aldri fare vill: Allahs bok og min familie, min Ahlulbayt,’’ du vil også få
med deg at hensikten til begge hadithene er den samme, og at han, måtte Allahs velsignelse
være over ham og hans familie, ønsket, til og med da han var syk, å skrive for dem detaljene
om lovene angående hadithen om de to tyngdene – al-thaqalain.
ii.
Han holdt tilbake sine ordre på grunn av deres utsagn som de overrasket ham med,
tvang ham til å forandre sin bestemmelse, siden etter å ha ytret det, vil det ikke
være noe påvirkningskraft for det han vil skrive ned for dem annet enn splittelse
og krangel, som leder dem til å diskutere om han virkelig har feberfantasier – Gud
forby – eller ikke, som de gjorde hos ham, mens han ennå så på ting som skjedde,
så mye at han ikke kunne si noe annet til dem enn å be dem gå bort, som du fikk
med deg. Hadde han insistert på å skrive ned tiltross for det, vil mange av deres
tilhengere ha gått til ekstreme grader i deres forsøk på å bevise at han hadde
feberfantasier – Gud forby – og fylle deres bøker med slike beskydlninger, bare for
å forkaste hans testamentet og bruke det som en unnskyldning for å ikke
gjennomføre det.
Av disse grunnene, bestemte hans strålende visdom at han, måtte Allahs velsingelse være over
ham og hans familie, skulle glemme å skrive ned av frykt for motstand mot hans ønske og
deres tilhengere kunne finne på å kaste tvil over selve profetskapen til Profeten, vi søker
tilflukt hos Allah, og vi ber om Hans beksyttelse. Han, måtte Allahs velsignelse være over
ham og hans familie, så hvordan Ali (fvmh) og hans tilhengere underkastet seg dette
skrivematerialet, selv om han skrev det ned eller ikke, mens de andre ikke handlet etter det,
selv om han hadde skrevet det ned. Derfor gjorde visdom det nødvendig å holde seg unna det,
for det vil ikke ha noe effekt i det hele tatt mot denne motstanden som reiste seg opp annet
enn splittelse, som det er klart. Wassalam!
Sh.
1.Den tredje er ikke noe annet enn Profetens ønske om å skrive ned det som vil beksytte dem
mot villfarelse, men politikken tvang hadith-formilderne til å ’’glemme’’ den tredje tingen,
som Hanafi Mufti av Sur, Hajj Dawud al-Dah, har foreslått.
2. Denne hadithen er gjengitt i bokstavelig forstand av Ahmed på side 355, kp 1, av boken
Musnad, i tillegg til å ha blitt gjengitt av mange andre troverdige forfattere av hadithbøker.
3. Dette er det al-Bukhari har gjengitt av Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utbah ibn Masud
fortalt av Ibn Abbas, og det er også fortalt av Muslim og andre.
___________________________________________________________________________
Brev 87
Rettferdiggjør og diskuterer katastrofen
Rabiul al-Awwal 9, 1330
Da han ba dem om å bringe ham papir og blekk, hadde han ikke til hensikt å skrive noe
spesielt. Han ønsket bare å teste dem, det var hele saken. Derfor ledet Allah al-Faruk fremfor
alle andre følgesvenner til å forby dem fra å bringe disse tingene til ham. Derfor må en slik
motstand bli ansett i samsvar med det Hans Herre ønsket og bli beregnet blant hans
utmerkelser, måtte Allah være tilfreds med ham. Dette er argumentet til mange kjente
personligheter. Men hans utsagn: ’’Dere skal aldri fare vill,’’ forkaster et slikt argument hvis
prinsippet til rettferdighet ble viet oppmerksomhet, for det er en tilføyende kommando som
betyr ’’Hvis dere bringer meg blekk og papir, og hvis jeg skriver ned noe for dere, vil dere
aldri fare vill etter det.’’ Det er klart at en slik tolkning er ren løgn og profeter er imunne mot
en slik oppførsel, spesielt i en situasjon hvor det er mer fordelaktig å bringe blekk og papir.
Derfor trenges en annen unnskyldning.
Alt det som kan bli sagt er at denne saken ikke er en invitasjon til et parti, så enhver som
nekter skal bli anklaget, men det angår rådgivning. De pleide å rådføre seg med Omar i noen
saker. Og han visste at Omar innerst inne i sitt hjerte var vellykket med å velge det som er til
beste for interesene til muslimene og at han var inspirert av Allah. Han ønsket å ikke la
Profeten bære byrder over seg selv med smerten som følge av å skrive noe i sykdomstisltand,
og han tenkte at det vil være bedre å la å bringe blekk og papir. Han kan også ha fryktet at
Profeten kunne skrive ting som vil være umulig for folk å gjennomføre, og dermed blir de
utsatt for straff, for det er ingen mulighet for Ijtihad. Eller han kan ha fryktet at hyklerne kan
kaste tvil over troverdigheten til det som blir skrevet ned, fordi det ble skrevet ned under
sykdomstilstand, og dermed blir det splittende sak, derfor sa han: ’’Allahs bok er nok for
oss,’’ for å støtte verset: ’’Vi har ikke glemt noe i Boken.’’ Koranen: 6:38, og også ’’i dag har
jeg fullbrakt deres religion for dere.’’ Koranen: 5:4, fordi han forsikret seg ved disse versene
at nasjonen aldri vil fare vill etter at Allah hadde fullbrakt Sin religion og fullbyrdet Sin
velsignelse.
Slik er de lærdes svar, for hans utsagn ’’Dere vil aldri fare vill,’’ beviser at denne befalingen
er besluttsom og positiv, for å handle mot det som forsikrer mot villfarelse er en plikt uten
tvil. Hans skuffelse og hans anmodning om at de skal forlate ham, fordi de ikke fulgte hans
befaling, er et annet bevis på at saken dreier seg om et enkelt svar på et råd.
Så hvis det var noe som må bli kunngjort, ville ikke Profeten ha holdt det tilbake, fordi de var
ulydige overfor ham, på samme måte som han ikke lot være å forkynne, tiltross for
motstanden til de vantro. Dette beviser at det ikke var obligatorisk for profeten å skrive ned
dette. Dette selvsagt betyr ikke at de ikke skulle ha brakt ham papiret og blekket da han
beordret dem, for å forklare dem fordelene som vil inkludre sikkerhet for dem mot å fare vill
og som vil være en kilde til ledelse. Hovedpoenget er at de som mottok hans ordre skulle
adlyde den, spesielt når fordelen var for den som mottok befalingen, og det er begrunnelsen
for utsagnet, det er ikke for å håndheve det.
Det er også mulighet for at det var obligatorisk at han sa dette utsagnet og at en slik plikt ble
fjernet på grunn av deres frekkhet og deres utsagn om at han hadde feberfantasier, for dette
ville ha ført til splittelser, som du har nevnt.
Det er også mulig at noen personer kan si at Omar, måtte Allah være tilfreds med ham, ikke
tok alvorlig talt betydningen av Profetens utsagn og ikke var helt enig med at dette ville
resultere i at ethvert medlem av den muslimske nasjonen vil bli beskyttet mot villfarelse, så
mye at ingen av dem i det hele tatt ville ha fart vill. Ellers kan han ha forstått ’’… dere skal
aldri fare vill’’ for å bety ’’dere skal aldri være enige alle sammen om å gå på veien til
villfarelse, etter dette tesamentet.’’ Ellers kan han, måtte Allah være tilfreds med ham, ha vært
overbevist om at de aldri vil samle seg om villfarelse. Derfor var det ingen grunn til at
Profeten skrev noe som helst, han trodde at intensjonen til Profeten bare var å tilføye ting,
fordi han var kjent med barmhjertighet og vennlighet.
Dette er alt som kan bli sagt i denne saken for å finne en unnskyldning. Enhver som studerer
denne hendelsen vil tenke at dette er langt ifra fornuftig, for hans utsagn ’’dere skal aldri fare
vill,’’ beviser at saken krevde nødvendig oppmerksomhet, som vi har sagt, og hans skuffelse
over dem er et bevis på at de har oversett en av sine plikter. Derfor er det mer passende å si at
en slik hendelse fant sted da de oppførte seg mot deres egen sedvane, lik deres tidligere
glidning, og det er en feil som ikke er typisk for dem i det hele tatt, og vi er ikke sikre om
troverdigheten til hele denne historien. Allah er veilederen til den sanne veien. Wassalamo
Alaikom.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 88
Unnskyldningene er tilbakeviste
Rabiul Awwal 11, 1330
Enhver rettferdig person holder seg til sannheten og ytrer det som er riktig. Det er andre syn
om forkastelsen av disse argumentene som jeg ønsket å gjengi for deg, så den endelige
avgjørelsen vil være opp til deg alene.
Deres første unnskyldning som forteller at han, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, hadde beordret dem om å bringe blekk og papir, ikke betydde virkelig å skrive
noe, men ønske om å teste dem, det var alt. Om denne unnskyldningen sier vi, i tillegg til det
du selv har nevnt, at denne hendelsen fant sted kort før hans bortgang, som hadithen selv
forteller, det var ikke noe tid for å teste dem, men det var tiden for det siste minuttet for å
advare og å rettferdiggjøre, tiden for testamentet som inneholder en veldig betydelig sak, et
stykke av det komplette rådet for nasjonen. Enhver som dør er langt ifra å teste eller å spøke,
han vil være bekymret om sine saker og sakene til sin slekt, spesielt hvis han er en profet.
Hvis han, så lenge han levde, ikke hadde nok tid til å teste dem, hvordan kunne han da ha
funnet tid til å gjøre det da han holdt på å dø? Hans utsagn, måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie, som beordret dem om å gå vekk fra ham da de var uenige hos ham,
er et bevis på hans skuffelse. Hadde de som motsettet seg ham hatt rett, ville han ha priset
deres motstand og uttrykket sin tilfredshet. Enhver som studerer denne hadithen, spesielt
deres utsagn om at Allahs sendebud har feberfantasier, vil være klar over at de var klare over
hans intensjon til å skrive noe de mislikte, så de overrasket ham med et slikt utsagn og de
fortsatte å krangle, som det er klart. Ibn Abbas tårer og hans stempling av hendelsen som en
katastrofe motbeviser dette argumentet.
De som finnr på unnskyldninger ved å si at Omar var guddommelig inspirert i å fremme
muslimenes felles interesser, at han var inspirert av Allah, er tull, og deres argument er
tilbakevist i en slik diskusjon, for det betyr at han, ikke Allahs sendebud, måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie, var på den riktige siden i denne hendelsen, og at
hans såkalte ’’inspirasjon’’ var mer riktig enn åpenbaringen som han (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie), den trofaste og den sannferdig, kom med.
De som sier at det var ment for å befri profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og
hans familie, fra byrden om å skrive, mens han følte seg syk. De, måtte Allah støtte sannheten
igjennom din personlighet, vet at å skrive slike saker vil bare bringe Profetens sinn til ro og
tilfredsstille hans øyner. Han vil føle seg glad for å ha forsikret sin nasjon mot villfarelse.
Under sin besittelse var det guddommelige testamentet og befalingene som måtte adlydes.
Han, som er mer dyrebar enn mine foreldre, ønsket å ha tilgang til et stykke papir og blekk,
han ga ordre og ingen skulle motsette seg hans ønske ’’Det sømmer seg ikke for en troende
mann eller en troende kvinne ha noe å si, når Allah og Hans sendebud avgjør en sak, og
enhver som er ulydig overfor Allah og Hans sendebud er villfarende.’’ Koranen: 33:36.
Deres frekkhet i denne store saken og deres uenighet i hans tilstedeværelse var mer smertelig
for ham enn å skrive det han ønsket å skrive for å beskytte hans nasjon mot villfarelse.
Hvordan kan enhver som føler synd for ham på grunn av smerte av å skrive noe, motsette seg
ham og overraske ham med et utsagn om at han hadde feberfantasier?
De sier at Omar tenkte at å ikke bringe papiret og blekket var mer visdomsfullt. Dette er et
undrelig utsagn. Hvordan kan det være mer visdomsfullt, når Profeten selv hadde beordret at
de skulle bringe disse tingene? Trodde Omar at Allahs sendebud beordret noe som vil være
bedre å se bort ifra?
Mer merkelig er deres argument om at Omar fryktet at Profeten kunne skrive ting som vil
være umulig å gjennomføre og hvis ignoranse vil kreve straff. Hvordan kan det være frykt om
dette når profeten selv sier ’’Dere skal aldri fare vill?’’ Tenker disse menneskene som
kommer med slike argumenter at Omar fattet konsekvesenene bedre enn Profeten selv, og han
er mer vennlig overfor hans nasjon enn Profeten? Selvsagt ikke.
De sier også at det er mulig at Omar fryktet at hyklerne ville tvile om troverdigheten til et
slikt testament, fordi det ble skrevet da Profeten var syk, og at det vil skape uenighet. Du,
måtte Allah støtte sannheten igjennom din personlighet, vet at en slik argumentasjon er
umulig å akseptere, fordi Profeten, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie,
sa: ’’…dere skal aldri fare vill,’’ og dermed fortalte han at et slikt testament vil bringe dem
sikkerhet mot villfarelse, så hvordan kan det da være en grunn for splittelse, bare fordi
hyklerne kan tvile om testamentets troverdighet? Hadde Omar fryktet hyklerne og deres tvil
om troverdigheten til Profetens ønske, hvorfor plantet han frøet til tvil selv da han motsatte
seg og kom med innvendiger og sa at Profeten hadde feberfantasier?
Når det gjelder deres tolkning av versene nevnt til støtte for Omars utsagn ’’Allahs bok er nok
for oss,’ som verset ’’Vi har ikke glemt noe i boken,’’ (Koranen: 6:38), og ’’i dag har jeg
fullbrakt for dere deres religion (Koranen: 4:5), er det en gal argumentasjon, for ingen av
versene foreslår en sikkerhet mot villfarelse, heller ikke garanterer versene folk ledelse, så
hvordan kan du basere deg på disse versene for å rettferdiggjøre forkastelsen av
gjennomførgen til tekstene som Profeten ønsket å skrive ned? Hadde tilstedeværelsen av den
kjære koranen vært sikkerhet mot villfarelse, så ville verken villfarelse eller splittelse, heller
ikke å fjerne bort det som er håpeløst å fjerne, ville ha funnet sted. (1)
I deres siste argument sa de at Omar ikke forstod hadithen for å bety at et slikt testament vil
være en årsak til beskyttelse av hvert medlem i hans nasjon fra villfarlese, og heller ikke
forstod han at det vil, etter å ha skrevet det ned, beskytte dem mot å begå feil i deres
rådføring. De påstår at Omar, måtte Allah være tilfreds med ham, visste at feilen i deres
rådføring aldri vil forekomme, tiltross for at dette testamentet ble skrevet ned eller ikke, og av
denne grunnen motsatte han seg nedskriving av dette testamentet.
I tillegg til det du har sagt, legger vi til at at Omar ikke manglet et slikt kunnskapsnivå, og at
han ikke var blind for betydningen av hadithen som ble klar for alle mennesker. Urban bobere
så vel som beduiner forstod intensjonen til Profeten om fullbyrdelsen av beskyttelsen for
ethvert menneske mot villfarelse, om dette testamentet hadde blitt skrevet ned. Dette er
meningen som enhver kan forstå av denne hadithen. Omar visste godt at Allahs sendebud,
måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie, ikke var bekymret for at hans nasjon
skulle gjøre feil i forbindelse med rådføring, fordi han, måtte Allahs tilfreds være med ham,
hadde hørte Profeten si: ’’Min nasjon samler seg ikke om villfarelse eller feil i fellesskap,’’ og
hans utsagn: ’’En gruppe av min nasjon vil alltid følge den rettferdige veien…’’ og han var
klar over dette verset som sa: ’’Allah har lovet de som tror blant dere og gjør gode gjerninger
at Han vil la dem arve jorden som Han lot de som var før dem. Gi dem makt til å gjennomføre
sin religion som Han har akseptert for dem og bytte om deres frykt med sikkerhet. De vil tilbe
Ham uten å sette noe ved siden av Ham.’’ Koranen: 24:55, i tillegg til mange tekster i både
boken og Sunnah. De alle er klare i å forklare at ikke hele nasjonen skal fare vill i dens felles
rådføring, så det er ikke mulig at Omar eller andre skulle forstå at Profeten mente ved sin
amodning om å bringe ham papir og blekk at han var bekymret for sin nasjon om å ta feil i
deres rådføring i fellesskap. Det som Omar forstod er det enhver forstod, og det er ikke i
kontrast i forholdet til den troverdige sunnah eller de perfekte versene til Koranen. Skuffelsen
til Profeten, måtte Allahs velsignesle være over ham og hans familie, var klar da han ba dem
om å gå bort fra ham, og det beviste at det de hadde forkastet var en hellig beordring. Hadde
Omars innvending vært på grunn av hans misforståelse av denne hadithen, som de hevder,
ville Profeten ha hjulpet ham med å fjerne bort misforståelsen, og han ville ha klartgjort hans
hensikt for ham. Nei, selv om Profeten var overbevist om at han var i stand til å overbevise
dem om å følge hans ordre, ville han ikke ha beordret dem om å gå vekk. Ibn Abbas’ tårer og
hans tristhet er et av de største bevisene på det vi påstår.
Rettferdighet nekter å finne en unnskyldning for de som hadde tillatt en slik katastrofe å finne
sted. Hadde det vært, som du beskrev, en enkel glidning lik de andre før den, og en sjelden
hendelse, ville saken ha vært mer tolererende, men det var katastrofen som varte i århundrer,
som splittet nasjonen. Vi skal tilbake til Allah, og til Ham skal vi retunere.
Sh.
________________________________________________________________________
1.Du, måtte Allah støtte sannheten igjennom din personlighet, vet at Profeten (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) ikke sa: ’’Jeg ønsker å skrive ned personlige
meninger’’ så det kan bli sagt til ham: ’’Nok for oss er Allahs bok.’’ Selv om vi antar at han
ønsket å skrive ned sine personlige meninger, kunne det hende at det han hadde tenkt å skrive
vil være sikkerhet mot villfarelse, derfor var det ingen grunn til å holde seg unna hans tekst og
være tilfreds med Koranen alene. Hvis teksten han ønsket å skrive var bare for å beskytte dem
villfarelse, vil det ikke være passende å forlate den, avsky den, og basere seg på at Allahs bok
inneholder alt som begrunnelse. Du vet veldig godt hvordan den muslimske nasjonen ikke har
lov til å gjøre noe annet enn å henvise seg til den hellige sunnah tiltross for at den holder seg
til Allahs bok som den klare sannheten, og tiltross for at den inkluder alt og er guddommelig
beskyttet, for ikke enhver person kan trekke ut dommer fra den. Hadde Allahs bok vært
forklarende nok og det var ingen nødvendighet for Profetens ord, så ville ikke Allah ha
beordret ham om å forklare den for folk da Han sa: ’’Vi har åpenbart for deg boken så du kan
forklare for folk det som er blitt åpenbart til dem.’’
___________________________________________________________________________
Brev 89
i.
ii.
Bekjenner falskheten til slike unnskyldninger
Spør om beretninger om andre hendelser
Rabiul-Awwal 14, 1330
i.
ii.
Du har lukket veien for disse unnskyldningene.
Fortsett videre og nevn alle andre hendelser hvor de brukte sin egen dom mot
Profetens hadith. Wassalam
S.
___________________________________________________________________________
Brev 90
Usamahs hæravdeling
Rabil-Awwal 17, 1330
Hvis du virkelig har underkastet deg sannheten, uten å frykte noe beskyldning, så har du nådd
målet og den sanne intensjonen. Du er hevet over å bli forvirret om det som er riktig og det
som ikke er det, og du er hevet over å skjule sannheten. Du er mer verdt ros enn dette, du er
mer hederlig og ærbar enn å gjøre alt dette.
Du har, måtte Allah reise din hederlige status, bedt meg om å fortelle deg alle andre hendelser
hvor de foretrakk å følge sine egne meninger fremfor å underkaste seg guddommelige ordre.
Derfor se på hendelsen til hæravdelingen av Usamah ibn Zayd ibn Haritah som ble sendt ut
for å erobre romerne. Det var den siste hæravdelingen samtidig med Profeten som viste den
en stor oppmerksomhet, beordret sine følgesvenner om å forberede seg for den og ivrig ba
dem innstendig om å gjøre det. Han ansporet hæren med moralsk modighet og god
samvittighet. Han sparte ingen blant de hederlige blant Muhajirun og Ansar, som Abu Bakr,
Omar (1), Abu Ubaydah, Sad og deres likesinnede fra å bli listet opp i denne hæren. (2)
Dette fant sted i Safar 26, 11 E.H. Den neste dagen kalte han Usamah og sa: ’’Gå til stedet
hvor din far hadde blitt myrdet og la hestene tråkke på det, for jeg har gitt deg lederskapet til
disse troppene. Derfor erobr Ubna (3) om morgen, brenn deres hjem og kom tilbake før
nyhetene til dine gjerninger blir brakt. Hvis Allah gir deg overtak over dem, ikke vær der for
lenge. Ta veiledere med deg, send andre for å samle inn informasjon for deg og la speiderne
dra dit før deg.’’
På Safar 38, forøkte hans døende feber seg, og han begynte å lide av hodepine. På Safar 29
fant han dem komme tilbake. Derfor gikk han personlig for å be dem om å holde seg til
hæren. Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) knyttet selv flagget til
Usamah med sine egne strålende hender for å vekke opp deres samvittighet og forøke deres
besluttsomhet. Så sa han: ’’Gå i navnet til Allah, på veien til Allah, og bekjemp de som ikke
tror på Allah.’’ Usamah tok det knyttede flagget og ga det til Buraydah, så slo han leir i Jurf.
Men de var late og dro ikke, tiltross for de klare utsagnene til Profeten (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) som ba dem om å være med hæren, slik som
’’erobr Ubna i morgen,’’ og ’’kom tilbake raskere enn nyhetene til deres gjerninger,’’ i tillegg
mange andre befalinger som de aldri fulgte om denne hæravdelingen. Noen av dem begynte å
diskutere om visdommen bak å velge Usamah for lederskapet, akkurat som de tidligere hadde
kastet tvil over valget av hans far, tiltross for Porfetens ord som ga ham et slikt ansvar, og de
hørte Profeten si til ham: ’’Jeg har gitt deg lederskapet over dissse troppene,’’ og de så ham
knytte flagget for ham, som er symbolet på autoriteten, med sine egne hender og alt det han
(måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa, tiltross for sin feber.
Alt ovennevnte stoppet dem ikke fra å kaste tvil over visdommen bak å velge ham som
hæravdelingens leder, så mye at deres klag gjorde Profeten sint. Han gikk ut en dag, mens han
hadde bandasje på hodet (4), kledd med teppe, mens han led av feber, på en lørdag, den tiende
av Rabiul-Awwal, bare to dager før hans bortgang, han steg på talestolen. Etter å ha steget
opp på talestolen, priset han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) Allah
og glorifiserte Ham, så ifølge felles enighet blant historikere og lærde, sa han:
’’Dere mennesker. Jeg har fått med meg at noen av dere følte ubehagelig min utpekelse av
Usamah (som hærfører). Hvis dere kaster tvil om hans utvelgelse, har dere gjort det før da jeg
valgte hans far, som, ved Allah, var verdt en slik autoritet, og likeledes er hans sønn verdt en
slik autoritet.’’
Han ba dem innstendig om å begynne marsjere videre, og de begynte å ta farvel med ham og
reise for å slutte seg til troppene i al-Jurf, mens han fremdeles ba dem innstendig om å skynde
seg. Da hans sykdom forverret seg sa han: ’’Usamahs hær! Fullfør oppdraget til Usamahs
hær! Hold dere til Usamahs tropper!’’ Han gjentok disse ordrene, mens de fremdeles holdt seg
tilbake. På den 12 av Rabiul-Awwal forlot Usamah sitt midlertidige oppholdssted i al-Jurf og
besøkte Profeten som beordret ham om å begynne med sitt opdrag med engang, og sa: ’’i
morgen, med Allahs velsignelse, dra tidlig om morgen,’’ så tok han farvel med ham og forlot
leiren. Sammen med Omar og Abu Ubaydah gikk han tilbake for å se Profeten. De tre
mennene nådde Profeten, mens han tok sin siste pust. Han døde, måtte mitt liv og livet til de
som er i verden være ofre for ham, på samme dag, og hæren vendte seg tilbake til Medina og
så bort ifra oppdraget.
De diskuterte denne saken med Abu Bakr, presset ham med en stor del for å akseptere deres
ide om å se bort ifra denne hæravdelingen, tiltross for at Profeten hadde bedt dem om å
skynde seg med å fullføre oppdraget, tiltross for at de hørte hans utsagn om at de skulle sende
tropper på en vei for å gjøre fiendene kjent med dette, han anstrengte seg mye for å reise opp
denne hæren personlig, han utpekte Usamah for å ta seg av den, og knyttet dens flagg med
sine egne hender, og sa: ’’i morgen, med Allahs velsignelse, gå tidlig,’’ til han døde, som du
fikk med deg. Hadde det ikke vært for den nynlige valgte etterfølgeren til Profeten, ville de
alle ha bestemt seg om å se bort ifra hæren og løse opp flaggets knute, men kalifen Abu Bakr
nektet å gjøre det, og da de så ham bestemt på å fullføre oppdraget kom Omar til ham og
spurte ham på vegne av Ansar om å avsette Usamah fra stillingen som hærfører og utnevne
noen andre.
Det var ikke for lenge siden de hadde gjort Profeten sint og irritert ham med deres utilfredshet
over hans utvelgelse av Usamah som hærfører, og ikke lenge siden han gikk ut av sitt hus for
den samme grunnen, med smerte og feber, med bånd, innpakket i et sengeteppe, ikke i stand
til å gå, han kunne ikke nesten gå med bein på grunn av smerten han led av, da han kom til
talestolen, pustet han tungt, kjempet mot sin smerte og sa: ’’Dere mennesker! Jeg har fått med
meg at noen av dere har følt ubehagelig min utvelgelse av Usamah (som hærfører). Hvis dere
kaster tvil om hans utvelgelse, må dere vite at dere har også gjort det før da jeg valgte hans
far, som, ved Allah, var verdt en slik autoritet jeg ga ham, og likeledes er hans sønn.’’
Dermed erklærte han, jeg sverger ved Allah, at de måtte underkaste seg det han hadde
bestemt. De gjorde ikke det. Den nye kalifen Abu Bakr nektet å bry seg om deres press for å
fjerne Usamah fra hans stilling. Han nektet og tok Omar ved skjegget, og sa: ’’Måtte din mor
miste deg, og måtte hun bli berøvet deg som sønn! Han er blitt utnevnt av Allahs sendebud og
du ber meg fremdeles om å avsette ham?’’ (5) De holdt seg motvillig til Usamahs
hæravdeling. Det totale antallet av hans tropper var ikke mer enn tre tusen, inkludert et tusen
ryttere (6). Mange av de som ble pekt ut av Allahs sendebud holdt seg tilbake. Ifølge
Shahristanis fjerde Introduksjon til boken Al-Milal wal Nihal sa Profeten: ’’Vær med
Usamahs hær. Måtte Allah forbanne den som forlater den.’’
Du vet også at de til å begynne med nølte med å slutte seg til hæravdelingen. Så snudde de sin
rygg bare for å legge opp fundamentet for deres politiske oppbygning og sette fram dens
basis, å foretrekke den fremfor å gjennomføre ordrene til profeten. De så at en slik politisk
oppbygning var mer verdt deres bekymring og deres oppmerksomhet, fordi deres
misfornøyelse med å delta opphører ikke hæravdelingen og heller ikke vil de som snu sin rygg
opphøre hæravdelingen. Når det gjelder kalifatet ville de ha mistet det hvis de deltok i hæren
før profetens bortgang. Han (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) ønsket
at de skulle forlate hovedstaden for å gjøre veien klar for etableringen av kalifatet for lederen
til de troende Ali ibn Abu Talib (fvmh) fredelig og rolig. Så da de kom tilbake ville kalifatet
være for Ali og de vil ikke ha anledning for å tviste om dette eller å stille noe spørsmål.
Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hadde valgt Usamah, som
var sytten år gammel (7) for å være deres leder for å senke ned arrogansen til noen av dem, og
etter eget ønske om å holde tilbake ambisjonen til andre, og også som beskyttelse i fremtiden
mot de som var veldig ambisøse og håpefulle, i tilfelle han hadde valgt noen av dem
istedenfor. Men de var fornuftige nok til å skjønne det han (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie) planla, så de stilte spørsmålstegn ved Usamah, nektet å følge ham
og dro ikke til Jurf til sjelen av Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) vendte tilbake til sin Herre. Det var da de bestemte å avslutte beleirningen og løse
opp bannerets knute og samtidig avsette Usamah. Mange av dem ble frafallende, som du vet.
Dette er fem grunner som gjorde at de ikke handlet etter Profetens hadith og foretrakk
politiske interesser og fulgte deres egen dom fremfor gjennomføringen av profetens hadith.
Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________________
1.Forfatterne til bøkene av hadith og historie har enstemmeig vært enige om at Abu Bakr og
Omar, måtte Allah være tilfreds med dem, var utpekt i samme hær, det fremgår veldig klart av
deres bøker, og dette er et av eksemplene som de ikke er uenige om. Se på enhver bok som
inneholder informasjon om denne spesielle hendelsen, se f.eks i boken til Ibn Sad Tabakat,
historieboken skrevet av al-Tabari og historieboken skrevet av ibn al-Athir, se på al-Sira alHalabiya, al-Sira al-Dahlaniya, og andre, som du kan finne på egen hånd. Da al-Halabi
diskuterer om denne beleiringen i tredje kapittel av sin bok Sira (biografibok), nevner han et
interessant utdrag som vi velger å sitere her:
’’Da kalifen al-Mehdi kom inn i Basra, så han Iyas ibn Muawyiah, som var kjent for sin
skarpe fornuft, og som var en ung gutt omgitt av ca. fire hundre menn av kunnskap og høy
status. Al-Mehdi sa: ’’For noen skjegg! Kunne de ikke finne en eldre veileder enn denne
tenåringen?’’ Så henvendte al-Mehdi seg til ham og spurte ham om hvor gammel han er. Han
svarte: ’’Jeg er, måtte Allah forlenge tilstedeværelsen av lederen til de troende blant oss, på
samme alder som Usamah ibn Zayd ibn Harithah da Allahs sendebud betrodde ham å lede
hæren, som både Abu Bakr og Omar var deltakere i.’’ Al-Mehdi sa: ’’Kom nærmere, måtte
Allah velsigne deg.’’ Han var sytten år gammel.
2.Omar pleide å si til Usamah: ’’Allahs sendebud døde, mens han forlot deg som leder over
meg.’’ Han har også sagt dette ifølge en gruppe av kjente lærde som al-Halabi, i forbindelse
med diskusjonen om Usamahs hær i boken al-Sira al-Halabiya, i tillegg til mange andre kjente
hadith-formidlere og historikere.
3. Dette er et område i Balqa mellom Askhelon (en innsjø i sørvest Palestina) og Ramallah (i
Jordans vestkant), nær Muta hvor Zayd ibn Harithah og Jaffar ibn Abu Talib, med de to
vingene i paradiset, fred være over ham, ble martyrer.
4. Hver hadith-formidler og forfatter av biografi og historiebøker som har nevnt denne
hæravdelingen har også nevnt deres motstand mot profetens valg av Usamah som hæreleder
over dem, og at han ble veldig sint da han visste om en slik motstand, og han ga en kutbah (en
tale) som vi tidligere har nevnt, se på kapittelet om Usamahs hær i Ibn Sads Tabakt, begge
Sirah bøkene til al-Halabi og al-Dahlani, og andre bøker som handler om dette emnet.
5. Dette er gjengitt av al-Halabi og al-Dahlani i deres sirah bøker, og av Ibn Jarir al-Tabari,
mens han diskuterte hendelsene til året 11 i sin bok Tarikh, i tillegg er dette også nevnt av
mange forfattere av historiebøker.
6. Han angrep Ubna, brant deres hjem, hogget av deres palmetrær, hans hæravdeling trampet
på deres bosteder, drepte få og fanget få andre. Blant de som ble drept var hans fars morder.
Ingen blant muslimene ble drept, priset være Allah, Herren over hele verden. Usamah ridde på
hans fars hest. Deres banner sa: ’’Du som er guddommelig støttet, drep dem,’’ som var
Profetens banner under Badr-slaget. Han delte ut to andeler av krigsgodsen mellom rytterne
og fotosoldatene, og han tok for seg selv det som tilkom ham!
7. Dette er mest sannsynlig. Noen sier at han var atten år gammel, mens andre sier at han var
nitten, og noen andre sier at han var tjue, men ingen har sagt at han var eldre enn denne
alderen.
___________________________________________________________________________
Brev 91
i.
ii.
Rettferdiggjøre deres oppførsel overfor Usamahs hær
Ingen hadith forbanner de som snur ryggen til hæravdelingen av Usamah
Rabi al-Awwal, 19, 1330
I.
Ja, Allahs sendebud ba dem innstendig om å skynde seg for å delta i Usamahs hær,
beordret dem om å holde seg til den, som du har nevnt, bekreftet gjentatte ganger
sine ordre, og ba videre Usamah om å erobre Ubna om morgen, og tillott ham ikke
å vente til aften, ba ham om å gå og insisterte på sine ordre en gang til ved å be
ham om å skynde seg. Men han, fred være med ham, ifølge alle hadither, følte seg
syk og begynte å puste tungvint, så mye at de begynte å bekymre seg om ham og
følte det vanskelig å forlate ham i en slik tilstand. De holdte seg i Jurf i vente på å
vite om hans helsetilstand på grunn av deres frykt for hans liv og på grunn av deres
sterke tilknytning til ham. Derfor unnskyldte de seg for å vente, og de kan ikke
anklages som følge av dette.
Når det gjelderes spørsmålstegn ved Profetens utvelgelse av Usamah etter hans død, tiltross
for det de husket av hans utsagn og hans insisterende ord og handlinger, som de var kjente
med, skyldtes den ingenting annet enn hans unge alder, han var ung blant de voksne og de
gamle. Derfor vil de sistenevnte finne det naturligvis vanskelig å motta ordre fra de unge og
de vil ikke føle seg tvunget av å følge deres befalinger. Deres hat mot hans utvelgelse var ikke
en innovasjon, men skyldtes menneskets natur. Så vær oppmkersom på dette punktet!
Når det gjelder deres krav etter bortgangen til Sendebudet om å avsette Usamah, er dette
rettferdigjort av noen lærde blant de som forventet Siddik (Abu Bakr) å være enig med dem.
Disse personene tenkte at en slik avsetting vil, ifølge deres syn, tjene fellesskapets interesser.
For å være rettferdig, finner jeg ikke deres krav om å avsette ham fornuftig etter å ha sett
hvordan Profeten ble sint da de spurte om det samme og hvordan han gikk ut, mens han hadde
feber, med banadasje og rullet inn i en teppe, for å ta avstand fra en slik avgjørelse i hans tale
fra talestolen. De visste at en slik hendelse var et historisk vendepunkt. Deres virkelige mål er
ikke kjent, unntatt av Allah.
Når det gjelder deres bestemmelse om å avslutte beleiringen, og deres press på al-Siddik om å
gjøre det, tiltross for å ha sett hvor mye Profeten insisterte på å beholde denne utsendingen av
hæren, hans bekymring om å sette i gang hæravdelingens reise og hans gjentatte utsagn,
skyldtes den deres bekymring for at hovedstaden til Islam skulle bli angrepet av
avgudsdyrkerne rundt den uten en beskyttende hær, mens hæren var langt borte, spesielt fordi
hykleriet dukket opp med engang Profeten døde, og håpene til jødene og kristne var igjen
oppvekket, og en gruppe blant araberne ble frafallende, mens andre grupper nektet å betale
zakah. Derfor talte følgesvennene til Profeten til vår mester al-Siddik og ba ham om å forby
Usamah å reise, men han nektet og sa: ’’Det er bedre for meg at fuglene spiser opp mitt kjøtt
enn å begynne å se bort ifra ordrene til Allahs sendebud.’’
Det er det våre lærde har sagt om al-Siddik. Når det gjelder andre kan de ikke anklages for å
ha stoppet beleiringen, fordi deres mål var ikke noe annet enn felles bekymring om
sikkerheten til religionen Islam.
Når det gjelder spørsmålet om hvorfor Abu Bakr, Omar og andre holdt seg unna
hæravdelingen, forlot den da Usamah ledet den, var det bare for å bygge opp fundamentet for
den islamske regjeringen, støtte Muhammeds lov, og beskytte kalifatet, som bare alene var
beskytteren av både troen og den troende.
II.
Når det gjelder det du har sitert fra Shahristanis bok al-Milal wal Nihal, har vi
funnet den fortalt uten navn på dens formidler. Både al-Halabi og Sayyid alDahlani, i deres hadithbøker, har sagt at det var ingen slik hadith med denne
betydningen. Hvis du, måtte Allah beskytte deg, er i stand til å berette en sunni
hadith om dette, som støtter denne påstanden, så bring den for meg. Wassalam.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 92
i.
ii.
Deres unnskyldninger motsetter seg ikke vårt utsagn
Al-Shahristanis hadith er godt dokumentert
Rabi al-Awal 22, 1330
I.
Du, måtte Allah beskytte deg, har innrømmet at de forlot Usamahs hæravdeling og
var i Jurf motvillig mot å gå videre, tiltross for ordrene til Profeten om at de skulle
skynde seg med å dra. Du har også innrømmet at de reiste spørsmålstegn om
visdommen bak utvelgelsen av Usamah, tiltross for det de haddde sett og det de
hadde hørt av gjerninger og ord angående hans utvelgelse.
Du har videre innrømmet at de ba Abu Bakr om å avsette ham, selv om de hadde sett hvor sint
Profeten ble da han fikk med seg at de stilte spørsmålstegn ved utvelgelsen av Usamah. Han
gikk ut, med feber, med bandasje på hodet, rullet inn i en teppe, for å gi en tale fra talestolen
hvor han tilbakeviste deres klage, en tale som du selv har beskrevet som en av de mest
betydelige historiske hendelsene, i denne talen ble Usamah beskrevet som passende for denne
stillingen han var i.
Du har akseptert at de spurte kalifen om å sette ut av drift hæravdelingen sendt ut av Allahs
sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), løse knuten som han,
med sine egne hederlige hender, hadde knyttet, tiltross for å ha sett hans bekymring om å
sende den ut og hans fullstendige oppmerksomhet mot å drive den i gang, i tillegg til flere
utsagn som han kom med om nødvendigheten til å sende ut hæren.
Du har også innrømmet at noen av de som hadde vært i denne hæren var utpekt selv til å være
under ledelsen til Usamah, men allikevel valgte å flykte bort. Du har innrømmet alt dette som
er skrevet ned i bøkene til historie og er ting som det er felles enighet om blant hadithformidlere og historikere, allikevel mener du at de ikke skal anklages for alt det de gjorde.
Sammendraget av deres unnskyldning, som du har kommet med, er at de hadde foretrukket i
disse sakene interessene til Islam ifølge deres egne synsninger, og ikke ifølge profetens
utsagn. Vi ønsker ikke i denne sammenhengen å nevne noe mer enn dette. Med andre ord,
temaet vi diskuterer er hvorvidt de fulgte alle utsagnene til Profeten eller om de ikke gjorde
det. Du har valgt det første, mens vi har valgt det andre, og nå bekrefter din bekjennelse vår
oppfatning. Om de er unnskyldt eller ikke unnskyldt, det er en helt annen sak.
Fordi det er blitt bevist, ifølge dine meninger, at de foretrakk, i hendelsen til Usamahs hær,
interessen til Islam, fulgte sine egne oppfatninger fremfor oppfatningen til Profeten, hvorfor
sier du da ikke at de også i kalifat-saken foretrakk å følge sine egne sysnininger om hva som
er best i Islam, og valgte noen fremfor de som ble utpekt av Profeten i Ghadir-hadithen og i
andre hadither? Du har funnet unnskyldninger for de som kastet tvil om utpekelsen av
Usamah med å si at de gjorde dette kun for hans unge alder og de var eldre enn ham, og eldre
folk kan ikke motta ordre fra yngre folk, så hvorfor gjelder ikke det samme argument for
utvelgelsen av Ali i Ghadir-hadithene, som også var en ung mann, som skulle ta ansvaret over
de eldste blant følgesvennene, som ansett ham ung ved den tiden da Allahs sendebud døde,
slik de ansett Usamah for å være en ung leder? Det er også en stor forskjell mellom kalifatet
og lederskapet til en hæravdeling! Hvis deres natur nektet å akseptere lederskapet til en ung
person i forbindelse med ledelsen av en hær, vil det høres mer sannsynlig ut at de nektet det
evige lederskapet til en ung person i alle religiøse og verdslige saker.
Men ditt argument om voksne og eldre folk ikke naturlig vil kunne motta ordre fra unge er
forkastet hvis du tenker godt etter, fordi de hvis tro er sterk blant eldre troende vil ikke være
motvillig over å bli beordret av Allah og Hans sendebud i noen saker. ’’Nei! Ved Din Herre,
de skal aldri være troende til de aksepterer helt din avgjørelse i alle deres strider, så de ikke
føler noe vanskelighet med å akseptere din avgjørelse og underkaster seg den helhjertig.’’
Koranen: 4:65. ’’Det Sendebudet gir dere, ta det imot, og det han forbyr dere, hold dere
unna.’’ Koranen: 59.7.
II.
Når det gjelder al-Shahristani som diskuterer de som snudde ryggen til Usamahs
hær, beretter deres historie som et generelt akseptert faktum, er det han har sagt
gjengitt i en hadith godt dokumentert av Abu Bakr Ahmed ibn Abdul-Aziz alJawhari i boken al-Saqifa, som jeg vil gjengi nå i bokstavelig forstand:
’’Ahmed ibn Ishaq ibn Salih har fortalt en beretning til oss av Ahmed ibn Siyar som fortalte at
Sad ibn Kathir al-Ansari fortalte at hans hadith-formidlere fortalte at Abdullah ibn AbdulRahman sa at da Allahs sendebud følte seg syk kort tid før sin død, valgte han Usamah ibn
Zayd ibn Haritah for å ta ansvaret av ledelsen til en hær. Flertallet av hæren var menn av
Muhajirun og Ansar. Blant dem var Abu Bakr, Omar, Abu Ubaydah ibn al-Jarrah, AbdulRahman ibn Awf, Talha og al-Zubayr, og han beordret ham om å erobre Muta, hvor hans far
Zayd ble drept, og å erobre landsbyen til Palestina. Usamah holdt seg tilbake, og det samme
gjorde resten av hæren, og Allahs sendebud fortsatte, tiltross for sin sykdom, å insistere på at
denne hæren må skynde seg med å marsjere, til Usamah sa til Profeten: ’’Allahs sendebud!
Tillatt meg å være igjen for noen dager til Allah helbreder deg?’’ Profeten sa: ’’Gå og marsjer
framover, støttet av velsignelsene til Allah.’’ Han sa: ’’Allahs sendebud! Hvis jeg marsjerte,
mens du er syk sånn, vil jeg gå med et sårt hjerte.’’ Profeten sa: ’’Marsjer fremover med seier
og god helse.’’ Usamah insisterte og sa: ’’Men jeg misliker å spørre de reisende om din
tilstand.’’ Han sa: ’’Marsjer og gjennomfør mine ordre,’’ så falt han ubevisst. Usamah dro og
forberedt seg for å marsjere framover. Da Allahs sendebud kom til seg selv igjen, spurte ham
med en gang om Usamah, og han ble fortalt at han og hans menn forberedt seg på å marsjere.
Profeten gjentok sine ord igjen: ’’Fullfør Usamahs oppdrag, forbannelsen til Allah være over
den som forlater hæren til Usamah.’’ Usamah forlot byen i siste omgang, banneret var over
hans hode, omgitt av følgesvennene, til han nådde Jurf. I hans følgeskap var Abu Bakr, Omar
og de fleste av Muhjariun og Ansar, som Asid ibn Hadr, Bashir ibn Sad, og mange andre
høytstående personligheter. Så mottok han et brev sendt av Um Ayman som fortalte ham om å
marsjere fremover og komme inn i byen, fordi Profeten holdt på å dø. Med engang dro han til
Medina med banneret som fremdeles var i hans hånd. Da han nådde profetens bosted, plantet
han banneret ved døren, men da hadde Profeten allerede død.’’
Dette er blitt skrevet ned av en gruppe historikere som Mutazilit lærde Ibn Abul-Hadid ved
enden av side 20 og den etterfølgende siden i kp 2 av hans Sharh Nahjul Balaghah. Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________________
Brev 93
Spør etter beretninger om andre hendelser
Rabi al-Awwal 23, 1330
Det ser ut som om vi har diskutert om Usamahs hæravdeling, slik vi har diskutert om
Torsdagkatastrofen, til sannheten ble klart skilt fra falskheten, og lyset kom klart fram for de
som kan se. Nå la oss høre om andre hendelser. Wassalam.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 94
Hans ordre om å drepe de frafallende
Rabi al-Awwal 25, 1330
Nok som respons på ditt spørsmål er det som er nevnt av en gruppe av nasjonens lærde og
imamene til hadith-formidlerne, som Imam Ahmed ibn Hanbal som skriver på side 15, kp 3,
av sin bok Musnad, gjengir Abu Sad al-Khudri, som sier at Abu Bakr engang kom til Allahs
sendebud og sa: ’’Allahs sendebud! Jeg passerte igjennom en landsby. Der så jeg en mann,
som var høytydelig og passende kledd, forrette sine bønner.’’ Profeten sa til ham: ’’Gå og
drep ham.’’ Abu Bakr gikk dit, og da han så mannen i denne tilstanden likte han ikke å drepe
ham. Derfor vendte han tilbake til Allahs sendebud uten å gjennomføre hans ordre. Profeten
sa til Omar: ’’Gå og drep ham,’’ og Omar gikk dit og så ham i samme tilstand som Abu Bakr
beskrev, og han kom tilbake uten å drepe mannen og sa: ’’Allahs sendebud! Jeg så ham
forrette sine bønner på en høytdelig måte, så jeg mislikte å drepe ham.’’ Profeten sa til Ali:
’’Ali, gå du og drep ham.’’ Ali gikk til dette stedet og kom tilbake, og sa: ’’Jeg fant ikke
mannen der, Allahs sendebud.’’ Profeten sa: ’’Denne mannen og hans venner leser Koranen
bare for å få beundring fra mennesker. De holder seg unna troen akkurat som pilen forlater
buen, og de går ikke tilbake, til pilen går tilbake til buen. Drep dem, for de er de verste blant
de levende.’’
I sin Musnad, Abu Yali, som fortalt i biografien til Hul-Thadya av Ibn Hajar i sin Isaba,
gjengis Anas ibn Malik som sa: ’’Vi pleide å beundre de gudfryktige og ijtihad til en mann
som var samtidig med Allahs sendebud, og vi nevnte ham med navn for Allahs sendebud,
men han kjente ham ikke. Vi beskrev ham for Profeten, men fremdeles gjenkjente han ikke
ham. Mens vi snakket om ham, kom han for øyet vårt og vi sa at det var han vi mente. Han sa:
’’Snakker dere til meg om en mann hvis ansikt Satan har plassert sitt merke på?’’ Manenn
kom fram til han stod foran dem uten å hilse på dem. Allahs sendebud spurte ham: ’’Jeg spør
deg i Allahs navn, har du fortalt deg selv da du kom at det er ingen blant oss bedre enn eller
mer overlegen enn deg?’’ Mannen svarte: ’’Ja, jeg har gjort det,’’ og han kom inn for å
forrette sine bønner. Allahs sendebud spurte hvem som var villig til å drepe mannen, og Abu
Bakr sa at han kunne gjøre det. Da Abu Bakr kom inn, fant han mannen engasjert i sine
bønner, så han lurte på hvordan han kunne drepe en mann som forrettet sine bønner. Da
Allahs sendebud spurte ham om det han gjorde, svarte han: ’’Jeg mislikte å drepe ham, mens
han forrettet sine bønner, og du har beordret oss om å ikke drepe de som ber.’’ Profeten spurte
om en frivillig, og denne gangen svarte Omar. Omar gikk inn og fant mannen bøye seg ned og
sa til seg selv at Abu Bakr var bedre enn ham. Derfor gikk han ut. Da Profeten spurte ham om
han gjorde det han hadde lovet, fortalte ham at han hadde funnet mannen plassere sin panne
på bakken og bøye seg for Allah. Igjen spurte Profeten: ’’Hvem kan drepe denne mannen?’’
Ali svarte bekreftende, og da han kom inn for å se ham, fant han ut at han hadde dratt, så han
kom tilbake til Allahs sendebud og fortalte ham at mannen allerede hadde dratt bort. I denne
forbindelsen sa Profeten: ’’Hadde denne mannen blitt drept, hadde ingen i min nasjon ha vært
uenig med hverandre.’’
Denne hendelsen er blitt notert ned av al-Hafiz Muhammad ibn Musa al-Shirazi i sin bok hvor
han kombinerer tafisir Yakub ibn Hayan, Ali ibn Harb, al-Sadi, Mujahid, Qatadah, Waki og
Ibn Jurayh. Dens troverdighet er ansett for å være felles enighet om av troverdige hadithformidlere som Imam Shihabud-Din Ahmed, som er bedre kjent som Ibn Abd Rabbih alAndalusi, som gjengir den ved enden av sitt kpaittel om de som følger sine egne synsninger i
første del av sin bok Al-Ikd al-Farid. Ved enden av denne hendelsen som fortelles, sier han at
Profeten sa: ’’Dette er det første hornet til djevelen som kommer fram i min nasjon. Hadde
dere drept ham, ingen to menn ville ha vært uenige med hverandre. Barna til Israel splittet seg
til sytti-to grupper, og denne nasjonen skal splitte seg til syttitre grupper, alle, unntatt ett, vil
gå til helvetesild.’’ (1)
En annen lignende beretning om denne hendelsen er notert ned av forfatterne til hadith-bøker
(2) som gjengir Ali (fvmh) si: ’’Noen mennesker fra Quraish kom engang til Profeten og sa:
’’Muhammed! Vi er dine naboer og dine allierte, og noen av våre slaver har kommet til deg
uten interesse om å lære seg din religion eller din rettvitenskap. De har bare fluktet fra vår
makt. Så gi dem tilbake til oss.’’ Han rådførte seg med Abu Bakr, og Abu Bakr sa: ’’Det
stemmer det de sier om at de er dine naboer.’’ Profetens ansikt forandret farge (dvs. ble rødt
med sinne), og han spurte Omar om det han mente. Omar gjenga Abu Bakrs ord, og hans
ansikt forandret igjen farge og han sa: ’’Quraishs folk! Ved Allah! Allah vil sende dere en
mann troen til hvis hjerte er testet av Allah, og han vil kjempe mot dere for å beskytte troen.’’
Abu Bakr spurte om Profeten mente ham, og hans svar var nei. Så spurte Omar om det var
ham, og Profeten svarte nei, og la til: ’’Nei, det er mannen som ordner opp sandalen,’’ for
profeten hadde gitt meg sin sandel for å ordne den opp for ham.’’ Wassalam.
Sh
1.Ordene ’’Firqa’’ og ’’Sjia’’ er, hvis du teller antall ganger enhver av dem er gjentatt,
synonymt, for totalt antall av hver av dem, er 385, noe som gjør majoriteten av denne gruppen
håpefull.
2. Slik som Imam Ahmad nær enden av side 155, kp 1, av Musnad, Said ibn Mansur i sin bok
Sunan, og Ibn Jarir i Tahtib al-Athar, alle vitner om dens troverdighet. Den er gjengitt av alle
av al-Muttaqi al-Hindi på side 396, kp 6, av sin bok Kanz al-Ummal.
___________________________________________________________________________
Brev 95
Å rettferdiggjøre at de ikke drepte de frafallende
Rabi al-Awwal 26, 1330
De, måtte Allah være tilfreds med dem, kan ha forstått Profetens ordre for å være en
anbefaling annet enn en forpliktelse, og dette er grunnen til at de ikke drepte mannen. Eller
kanskje de tenkte at en mer kvalifisert følgesvenn skulle drepe ham. De fryktet ikke at han
skulle flykte, for de hadde ikke fortalt ham om at de hadde tenkt å drepe ham. Wassalam.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 96
Rettferdiggjørelsen er forkastet
Rabi al-Awwal 29, 1330
Ordren var påkrevd gjennomført. Ingen vil ha forstått dem på andre måter. Derfor å kalle den
for en anbefaling vil aldri kunne bevises. På den motsatte siden viser bevisene til den
virkelige meningen. Se på hadithene nøye og du vil finne ut at det vi sier er sannheten. Nok
for deg er hans utsagn: ’’Denne mannen og hans menn leser Koranen bare ved å uttale dens
ord (for å beundre mennesker). De har forlatt troen lik pilen forlater buen, og de kommer ikke
tilbake til pilen går tilbake til buen. Drep dem, for de er de verste blant de levende,’’ og også
hans utsagn: ’’Hadde han blitt drept, ingen to menn av min nasjon ville ha blitt uenige med
hverandre.’’ Slike utsagn ble ikke sagt, unntatt når det var en alvorlig befaling, som beordret
at mannen skulle bli drept.
Se på Ahmeds Musnad, du vil finne ordren om å drepe mannen direkte gitt til Abu Bakr
spesielt, så dirkete gitt til Omar spesielt, så hvordan kan man se bort ifra befalingen?
Hadithene er klare i å vise til at disse følgesvennene holdte seg unna å drepe mannen, bare
fordi de mislikte å gjøre det for ingen grunn annet enn at han var engasjert i bønn og
påkallelse. De følte seg ikke vel, selv om Profeten selv følte det godt om å bli kvitt ham. De
fulgte ikke ordrene som de hadde mottatt fra profeten om å drepe mannen. Denne hendelsen
er et annet bevis som vitner om at de pleide å foretrekke sine egne oppfatninger fremfor
befalingene til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________________
Brev 97
Spør om beretningene av alle lignende hendelser
Rabi al-Awwal 30, 1330
Fortell alle lignende hendelser, uten å forlate en eneste av dem, så vi ikke trenger å spørre deg
igjen, selv om dette betydde at dine brev må være veldig lange. Wassalam.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 98
i.
ii.
Skinnende bevis
Henvisning til andre hendelser
Rabi al-Thani 11, 1330
I.
Se på Hudaybiya avtalen, Hunayns krigsgods, og krigsfangene fra slaget Badr,
hans ordre om å slakte få kameler da de hadde lidd av mangel på mat under Tabuk
II.
slaget, noen av deres saker på Uhud og dens landsby, hendelsen da Abu Hurayrah
begynte å formidle glade nyheter til alle de som trodde på enheten til Allah,
hendelsen om å foretrekke rituelle bønner for en hykler, hendelsen om deres
spørsmål om sadaqat og deres spørsmål om lettsindighet, deres tolkning av versene
om Khums og Zakat, de to versene om mutah (midlertidig) ekteskap, verset om
skillmisse tre ganger, deres tolkning av hadithene angående anbefalte bønner under
måneden Ramadan, metoden til faste og antall dager, metoden om å kalle til azan,
antall takbirer under begravelsesbønner osv. I tillegg til deres motstand mot Hatib
ibn Baltah, deres motstand mot det Profeten gjorde ved Ibrahims makam, deres
tilføyelse av husene til noen av muslimene til bygningen av moskeen, deres
avgjørelse om å pålegge Yemens folk å betale blodpenger for Abu Khirash alHathli, bannlysningen av Nasr ibn al-Hajjaj al-Salami, deres straff av Jada ibn
Salim, deres forandring av loven om jizya og deres endring av gjennomføringen til
shurah, deres vandring om natten og deres spionering om dagen, deres forandring
av loven om å kompensere for ritualene osv. Vi har dedikert i vår bok Sabil alMuminin (2) et langt kapittel som handler om disse temaene.
Det er allikevel andre tekster som handler spesielt om Ali og den rensede familien
(fvmh) i tillegg til de som er nevnt om kalifatet som de ikke brydde seg om i det
hele tatt. De handlet i strid med disse hadithene, som forskerne kjenner godt til. Så
ingen under å se hvordan de pleide å bruke sine egne avgjørelser for å tolke
tekstene om hans kalifat, og er ikke denne teksten lik de andre tekstene som de har
valgt å tolk etter sine egne synsninger? Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________________
1.Jeg viser til Omars biografi i Ibn Sads Tabakat og du vil se hvordan Jadah ble drept for
ingen klage brakt mot ham eller et vitne annet enn et ark hvor det var vers skrevet av en
anonym poet som beskylder Jadah for å ha begått ekteskapsbrudd.
____________________________________________________________________
Brev 99
i.
ii.
Deres foretrekking av felles interesse under disse omstendighetene
Spør om andre hendelser
Rabi al-Thani 5, 1330 EH.
I.
Enhver med visdom mistenker ikke deres gode intensjoner, og deres foretrekking
av felles interesse til alle andre under disse omstendighetene. De tenkte alltid på
det som vil være for best for denne nasjonen og til fordel for troen, det beste for å
II.
forene nasjonen, så de kan ikke belastes for det de gjorde, selv om de fulgte noen
bestemte tekster eller foretrakk sin egen avgjørelse under disse omstendighetene.
Vi hadde spurt deg om å berette alle hendelser, men du har bare berettet om noen
få og fortalt at det er tekster om imamen og hans familie (fvmd) i tillegg til de som
er om hans kalifat som våre forfedre ikke hedret. Vi ønsker at du hadde fortalt dem
i detalj og sparte oss fra å spørre deg igjen. Wassalam.
S.
______________________________________________________________________
Brev 100
i.
ii.
Diskusjonspartneren har gått ut av temaet
Svaret på hans spørsmål
Rabi al-Thani 8, 1330
I.
II.
Du har innrømmet deres handlinger under disse kjente omstendigheter, og du tror
på det vi har sagt først, så priset være Allah. Når det gjelder deres gode intensjoner
og deres foretrekking av felles interessen, deres ønske om det beste for nasjonen,
dens tro og enhet, dette er langt ifra vårt tema, som du selv vet.
I ditt siste brev har du spurt om detaljene til de troverdige hadithene om Ali (fvmh)
i saker andre enn imamah som de ikke fulgte. Nei, de viste heller ikke dem noe
oppmerksomhet. Du er imamen til hadithene av vår tid, du er kjent med dem, du
har tilbrakt en god del av anstrengelse for å takle detaljene til det vi har summert
opp, og hvem andre er mer kunnskapsrik enn deg om detaljene til det vi har
henvist til? Er det noen andre som er lik deg eller i stand til å konkurrere med deg
om Sunnah? Nei, tilfellet med deg er lik tilfellet med ordtaket som sier: ’’Hvor
ofte spør folk om ting som de selv er kjent med?’’
Du kjenner veldig godt at det er veldig få følgesvenner som hatet Ali og var hans fiender. De
sviktet ham, såret ham, forbannet ham og behandlet ham på urettferdig vis, motsatte seg ham,
bekjempet ham, slo hans ansikt og ansiktene til hans Ahlulbayt, og ansiktene til deres
tilhengere med deres sverd, som det er kjent utfra historien til forfedrene. Allahs sendebud sa:
’’Enhver som adlyder meg, adlyder Allah, og enhver som er ulydig overfor meg er ulydig
overfor Allah. Enhver som adlyder Ali, adlyder meg, og enhver som er ulydig overfor Ali, er
ulydig overfor meg.’’
’’Enhver som svikter meg, svikter Allah, og enhver som svikter deg, Ali, svikter meg.’’
’’Ali! Du er lederen i denne verden og lederen i det neste livet, jeg elsker de som elsker deg,
og en jeg elsker er elsket av Allah. Din fiende er min fiende, og min fiende er fienden til
Allah, ve over enhver som hater deg etter meg.’’
’’Enhver som tar avstand fra Ali, tar avstand fra meg, og enhver som tar avstand fra meg, tar
avstand fra Allah.’’
’’Enhver som sårer Ali, sårer meg, og enhver som sårer meg, sårer Allah.’’
’’Enhver som elsker Ali, elsker meg, og enhver som hater Ali, hater meg.’’
’’Ingen elsker deg, Ali, unntatt en troende, og ingen hater deg, unntatt en hykler.’’
’’Allah! Vær i vennskap med den som er i vennskap med ham, og vær fienden til enhver som
er hans fiende, støtt den som støtter ham, og snu deg mot den som snur seg mot ham.’’
En dag så han på Ali, Fatima, Hassan og Hussein, og sa: ’’Jeg er i strid med enhver som er i
strid med dere, og jeg holder fred med enhver som holder fred med dere.’’ Etter å ha dekket
dem med en kappe sa han: ’’Jeg er i strid med enhver som er i strid med dere, og jeg gir
sikkerhet til enhver som ønsker å holde fred med dere. Jeg er fienden til deres fiende.’’ Det er
mange slike beretninger som få følgesvenner ikke gjennomførte. Nei, de sistenevntes
handlinger motsatte seg deres dom, når det passet dem. De som har skarp innsikt vet at alle de
kjente beretningen til ære for Ali – som det er hundrevis av, slike som beretter at hans kalifat
må aksepteres, forbyr enhver fra å bli hans fiende – alle er bevis som vitner om hans store
status og stilling, og hans opphøyde posisjon i øynene til Allah og Hans sendebud. Vi har
berettet noen få av dem i disse brevene, og det vi ikke har fortalt, er langt mer.
Du er, med Allahs ære, blant de som er kjente med hadithene og deres betydninger. Har du
funnet en hadith som kaller til motstand og fiendskap mot ham, eller tyder spesielt på å såre
ham, å hate ham, eller å være fiendtlig overfor ham, eller noe om å skade ham og behandle
ham på urettferdigvis, ta avstand fra ham fra muslimenes talestoler, eller gjøre dette til en
tradisjon fulgt av prekerne som preket under fredagene og idene? Nei. Men de som gjorde alle
disse tingene brydde seg aldri om slike beretninger, tiltross for at disse beretningene er fortalt
i stort antall. De hindret ikke dem fra å oppføre seg på en måte som best tjente deres politiske
interesser. De visste at han var broren og vennen til Profeten, hans arvtaker og hans fortrolige,
mesteren til hans familie, hans Aron over hans nasjon, hans svigersønn, faren til hans
etterkommere, den første til å akseptere Islam, den mest oppriktige i tro, den mest
kunnskapsrike, den med beste gjerninger, den mest hengivende, den sterkeste i overbevisning,
den som anstrengte seg mest for å jobbe for Allahs sak, den mest tapre, den mest modige, den
mest ærbare, den som hadde de beste kvalitatetene, den som kjente best til Islams interesse,
den nærmeste Allahs sendebud, den som var nær ham i ledelse, oppførsel og status, den som
lignet profeten mest i gjerninger, tale og stillhet. Men for dem var personlige interesser å
foretrekke fremfor alt annet, så hvorfor forundre seg over deres foretrekking av å følge sine
egne personlige meninger om imamah fremfor å følge hadithen til Ghadir for eksempel? Er
ikke Ghadir hadithen på lik linje med hundrevis av hadither av samme slag som de valgte å
foretrekke sine egne meninger og sine egne interesser fremfor å følge?
Allahs sendebud sa: ’’Min Ahlulbayt blant dere er lik Noahs ark. Den som går om bord på
den, er frelst, og den som snur sin rygg til den, drukner,’’ og profeten sa også: ’’Min
Ahlulbayt blant dere er lik frelsens port til Israels barn. Tilgitt er syndene til enhver som
kommer igjennom den.’’ Profeten sa også: ’’Stjernene er sikkerhet til beboerne av jorden fra
drukning. Min Ahlulbayt er nasjonens sikkerhet mot splittelse, så hvis enhver arabisk stamme
motsetter seg dem, vil de alle være uenige med hverandre og bli partiet til Iblis (Satan).’’ Det
finnes også mange lignende hadither av samme slag som de har valgt å ignorere helt.
Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________________
Brev 101
Hvorfor gjenga ikke imamen hadithene om kalifatet og Wisayat på Saqifa dagen?
Rabi al-Thani 10, 1330
Sannheten har manifestert seg selv, priset være Allah, Herren over hele verden. Det eneste
som gjenstår er bare en sak, som virker å være uklar. Imamen, under hendelsen til saqifa,
gjenga ikke noe av hadithene angående kalifatet og wisyat for al-Siddik, under troskapseden
for ham, som du viser mye oppmerksomhet, så er du kanskje bedre kjent med slike hadither
enn ham?
Wassalam.
S.
________________________________________________________________________
Brev 102
I.
II.
Hvorfor imamen holdte seg unna på Saqifa dagen fra å gjengi slike hadither?
Henvisning til hans og hans tilhengeres argumenter tiltross for hindringene
Rabi al-Thani 11, 1330
i.
Enhver kjenner til at verken imamen eller en av hans tilhengere blant
etterkommerne til Hashim eller andre var vitne til en slik troskap, og heller ikke
var de i Saqifa der og da. De holdte seg unna den og det som skjedde der. De var
veldig opptatt av ulykken som rammet dem, nemlig bortgangen til Allahs
sendebud, og de gjennomførte de nødvendige forberedelsene for hans begravelse,
de viste ingen oppmerksomhet for noe annet. Så snart de ble ferdige med å begrave
ham i hans hellige hvilested, hadde de i Saqifa allerede gjort sin gjerning,
gjennomførte troskapen, og knyttet sammen sin knute, og forbydd ekstremt enhver
tale eller gjerning som kan svekke deres troskap, påvirke deres avgjørelse, eller
forandre deres tilhengere, så hvor var imamen i løpet av hendelsene til saqifa for å
snakke om troskapen til al-Siddik? Hvordan kan han eller andre forventes å
diskutere om troskapen som allerede er blitt sverget og som avgjørelsen til allerede
er blitt nedfelt? Kan en person i vår tid stå imot autoritetene, fjerne bort deres makt
og ta bort deres regjerning? Ville de la en slik person være i fred hvis han forsøkte
å gjøre det? Umulig. Så sammenlign fortiden med nåtiden, for verken folket eller
tidene har forandret seg så mye.
Ali forventet ikke at sin argumentasjon overfor dem vil gjøre noe annet enn splittelse. Han
foretrakk å holde seg i stillhet under disse omstendighetene. Han fryktet at splittelsen vil
kunne skade Islam og dens kalima, som vi allerede tidligere har fortalt, og vi har sagt at han
var påvirket i disse dagene mer enn andre dager av to store katastrofer: På den ene siden,
kalifatet, med hadithene og testamentene, som ropte på ham og kalte på ham i en form av
klage som vil la hjerte blø, og på den andre siden advarte den undertrykkende splittelse ham
om et opprør i halvøya, en mulig revolusjon fra arabernes side som ønsket å fjeren bort Islam,
true den med hyklerne fra beboerne til Medina som var sterkt tilknyttet hykleri, støttet av
beduinene som, ifølge Allahs bok (9:101), er hyklere, nei, enda verre i vantro og hykleri, så
mye at det vil være bedre for dem å ikke vite om grensene til det Allah har åpenbart for Sitt
Sendebud (9:97). Disse hadde blitt forsterket ved bortgangen til Profeten, og muslimene ville
bli lik fryktende kveg i en vinternatt, omgitt av ville dyr. Musalamah, løgneeren,
konspirasjonsleder Talha ibn Khuwaylid, Sajah datteren av al-Harath, i tillegg til deres
likesinnede, som alle forsøkte sitt beste om å fjerne bort Islam og utrydde muslimene. I tillegg
til dette har vi romerne, tilhengerne til Kisra og Keiseren, i tillegg til mange andre som
konspirerte mot muslimene. Fremdeles var det også andre som var fylt med nag mot
Muhammed, hans familie og følgesvenner, og fylt med hat mot budskapet til Islam. Alle disse
partiene ønsket å fjerne Islams fundament. Disse var aktive med å gjøre det, skyndte seg med
å fullføre sitt mål, og de så at vinden blåste på deres side, og anledningene, på grunn av
bortgangen til Profeten, allerede hadde kommet, så de ønsket å benytte seg av denne
anledningen før Islam fikk tilbake sin styrke og sin makt. Ali (fvmh) var klar over begge
riskoene, og derfor foretrakk han å oppgi sin egen rett som ofring for alle muslimene (1).
Men han ønsket også å opprettholde sin rett for kalifatet og diskuterte med de som berøvet
den på en måte som vil verken skade muslimene eller skape splittelse blant dem, eller
engasjere deres fiende til å ta fordel av denne uenigheten. Derfor holdte han seg hjemme til
han følte seg forpliktet, ikke tvunget, til å forlate sitt hjem. Hadde han skyndte seg til dem,
ville han ikke ha latt igjen noe bevis, og heller ikke vil hans tilhengere ha noe motargument,
men han sikret, ved å holde seg hjemme for en stund, både beskyttelsen av troen, og
opprettholdelsen av hans egen rett til å herske over muslimene. Da han så at å bevare Islam og
å svare på planene til dens fiender var avhengig under disse dagene av fred og ro, foretrakk
han å holde fred med de som hadde autoriteten bare for å beskytte nasjonen og etter
bekymring om troens sikkerhet, han var bekymret om religionen, han gjennomførte
lovgivningen og foretrakk det mest viktige fremfor det som er vikitg, for omstendighetene på
denne tiden tillott ham ikke å trekke ut sverdet, og heller ikke svare med et motargument.
ii.
Tiltross for alt dette, pleide han og hans etterkommere (fvmd), i tillegg til de lærde
blant hans tilhengere, å følge visdommen da testamentet ble nevnt, publiserte dens
klare tekster, som er klare for de som forsker om dem. Wassalam.
Sh.
__________________________________________________________________________
1.Han, fred være med ham, har erklært dette i et brev som han sendte til Egypts folk med
Malik al-Ashtar da han ga ham ansvaret om regjeringen der. Han sa i dette brevet: ’’Allah,
priset være Ham, har sendt Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) som en advarer for verden og som en mester over alle sendebudene. Da han, fred
være med ham, forlot denne verden, muslimene etter ham ble uenige imellom seg selv. Ved
Allah, jeg fryktet aldri og heller ikke forventet jeg fra araberne å fjerne bort et slikt ansvar fra
profetens Ahlulbayt, og heller ikke at de vil holde meg unna et slikt ansvar etter ham, men det
som bekymret meg aller mest var deres tilknytning til denne personen, som de sverget troskap
til, så jeg kontrollerte meg selv til jeg så at folket hadde avviket fra Islam og begynt å invitere
enhver til å fjerne bort Muhammeds tro. Derfor fryktet jeg at hvis jeg ikke støttet Islam og
muslimer, mens jeg var vitne til at strukturen til Islam kollapset eller ble delvis ødelagt ville
katastrofen over meg ha blitt større enn å savne å regjere over dere som er ingenting annet enn
glede for noen dager, som vil forsvinne lik en falsk forestilling, eller forsvinne lik sommer
skyer,’’ så han gjorde opprør under disse omstendighetene til urettferdigheten ble fjernet, og
religionen ble klart seierende. Jeg viser til hans uttalelse i Nahjul-Balaghah.
___________________________________________________________________________
Brev 103
Han ser etter argumentene hans og argumentene til hans tilhengere
Rabi al-Thani 12, 1330
Når gjorde imamen dette? Og når gjorde hans slekt og tilhengere dette? Gjør oss kjent med en
god del av dette. Wassalam.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 104
I.
II.
Få hendelser hvor imamen viste til sin rett
Argumentene til al-Zahra (fvmh)
Rabi al-Thani 15, 1330
i.
Imamen pleide å være stille med å offentliggjøre slike tekster om ham, uten å
bruke dem for personlige fordeler mot hans motstandere på grunn av sin
bekymring om sikkerheten til Islam og for å beskytte styrken til muslimene. Han
pleide ofte å forsvare sin stillhet og sin motvillighet til å kreve den, under slike
omstendigheter, med å si: ’’En mann er ikke beskyldt hvis han tar sin tid i å oppnå
det som er for ham. Skylden ligger på den som tar det som ikke tilhører ham.’’ (1)
Han pleide å bruke spesielle metoder med visdom i å spre slike hadither til ære for
ham.
Har du ikke notert det han gjorde i hendelsen av Rahba, da han samlet folk under sin kalifattid
for å feire Ghadir-dagen? Han sa til dem: ’’Jeg spør enhver muslim av dere som hørte Allahs
sendebud si på Ghadir-dagen det han sa om å stå og å vitne om det han har hørt, og ingen skal
stå, unntatt de som så ham,’’ tretti følgesvenner, inkludert tolv deltakere i slaget ved Badr,
vitnet om det de hadde hørt i Ghadir-hadithen som vi har nevnt i brevet nr. 56. Dette er det
han var i stand til under slike omstendigheter på grunn av Uthmans mord, og på grunn av
opprørerne i Basra og Syria. Det er den klare visdom bak offentliggjøringen av slike
utmerkelser i disse dagene, og det er en prisverdig anstrengelse for å gjenlive Ghadir-hadithen
fra dens grav og bringe den til livet etter at den nesten var blitt begravd for godt!
Folkemengden ved Rahba var de gjenlevende av de som vitnet Profeten på Ghadir-dagen ta
Alis hånd og henvende seg til et hundre tusen eller mer av hans nasjon for å forkynne dem
budskapet om at han vil være hans etterfølger. Derfor er Ghadir-hadithen en av de mest
troverdige blant hadithene, så se på profetens visdom da han førte ham fram foran en slik
folkemengde, og vær også klar over visdommen til wasi på denne fredagen da han ba dem om
å vitne, og dermed opphøyet sannheten på en veldig taus måte, som skyldtes datidens
omstendigheter, og ved en fredelig metode som imamen foretrakk. Det var hans metode i å
spre avtalen og offentliggjøre hadithen. Han var en type person som ville tiltrekke
oppmerksomheten til de uvitende igjennom midler som ikke krevde bråk eller skape vonde
følelser blant folk.
Se på det forfatterne til hadithbøker har nevnt om hans hadith under hendelsen til måltidet
arrangert av Allahs sendebud, ved huset til hans onkel, den mest hederlige mannen blant
folket til Mekka, da han advarte sine nærmeste. Hadithen om dette er lang og hellig som folk
alltid anser for å være et av bevisene på profetskapen og miraklene til Islam på grunn av det
profetiske miraklet med å mate et stort antall av mennesker med lite mat. Vi har allerede
nevnt denne beretningen i brevet nr. 20. Den konkluderer med å nevne at Allahs sendebud tok
Ali (fvmh) ved nakken og sa: ’’Dette er min bror, min testamentfullbyrder og min etterfølger,
så hør på ham og adlyd ham.’’ Han pleide ofte å fortelle hvordan Allahs sendebud sa til ham:
’’Du er Wali over enhver troende etter meg,’’ og han pleide ofte å berette utsagnet til
Profeten: ’’Din status i forholdet til meg er lik statusen til Aron i forholdet til Moses, med
unntak av at det ikke kommer noen profeter etter meg,’’ og han minnet om Ghadir-Khums
hadith: ’’Har jeg ikke mer autoritet over de troende enn de troende har over seg selv?’’ De sa:
’’Ja!’’ Han sa: ’’Enhver som aksepterer meg som sin wali, må akseptere Ali som sin wali,’’
ifølge ordene til Abu Asim, som vi har forklart ved enden av brevet nr. 23, i tillegg til mange
andre uslåelige bevis. De er blitt nevnt av de mest troverdige og pålitelige hadith-fortellere.
Dette er alt det han var i stand til å gjøre under slike omstendigheter. (’’En visdomsfull
visdom, så hvordan kan man da benytte seg av nuthur?’’)
På Shura-dagen gjennomførte han sitt ansvar og advarte de andre, holdt ikke tilbake noe av
sine egenskaper eller sine utmerkelser uten å bruke dem som et argument. Under dagene til
sin kalifattid klaget han ofte over den store urettferdigheten mot ham, og han gjenga sin klage
med smerte fra talestolen, og sa: ’’Ved Allah, denne personen tok over seg selv kalifatet,
visste om min plass i forholdet til det som er lik aksen i forholdet til håndkvernet. Strømmen
strømmer fra meg, og fuglen vil aldri nå meg, så jeg senket min kappe fra det og holdt meg
unna det. Jeg ble satt mellom to valg, enten å kjempe med en amputert hånd, eller vær
tålmodig om en blind katastrofe hvor de voksne vil bli gamle og de unges hår vil bli gråe,
hvor den troende vil anstrenge seg til han møter sin Herre. Jeg syntes å være tålmodig vil
være visere, så jeg ble tåmodig, mens jeg så såret på øynene, tungene knyttet sammen og var
vitne til at min arv ble plyndret, osv, til enden av hans shaqshaqi tale, som er tale nr. 3 i
Nahjul Balagha, side 25, kp 1. Han sa ofte: ’’Herre! Jeg søker din hjelp mot Quraish og de
som støtter dem, for de har ikke vist hensyn til mitt slektsbånd, berøvet min status, og vært
uenige med meg om det som er mitt, så sa de: ’’Det er riktig at vi har tatt den, og at du skal se
bort ifra denne retten din.’’ Jeg viser til hans tale 167, på side 103, kp 2, av Nahjul Balagha. I
samme tale sa noen til ham: ’’Du synes å være så mye bekymret om denne saken.’’ Imamen
(fvmh) svarte: ’’Nei, ved Allah, dere er mer bekymret om det enn meg. Jeg har krevd det som
en av mine rettigheter, mens dere har stått mellom den og min oppnåelse av den.’’ Han, fred
være med ham, sa også: ’’Ved Allah, siden tiden da Allah tok livet til Sitt sendebud, til i dag,
har jeg alltid vært presset bort fra min rett, mens andre er foretrukket fremfor meg,’’ se på
khutba 5, side 36, kp 1, av Nahjul al-Balaghah.
Han, fred være med ham, sa en gang: ’’Vi har en rettighet. Hvis vi ikke oppnår den, må vi
sitte på gamle kameler, selv om reisen er lang.’’ (2) Han, fred være med ham, sa i et brev han
skrev til sin bror Akil: ’’Quraish har holdt meg unna min egen slekt og berøvet meg støtten til
min bror,’’ se på epistel 36, side 67, del 3, i Nahjul al-Balaghah. Han, fred være med ham, sa
ofte: ’’Jeg så rundt og fant ingen støttespiller annet enn min Ahlulbayt som jeg foretrakk å
beskytte mot døden og jeg var tålmodig, holdt unna mitt sinne, selv om den var mer bitter enn
den bitre epelen,’’ se på khutba 25, side 62, kp 1, Nahjul Balaghah.
Noen av hans venner spurte ham engang: ’’Hvordan holdt du bort ditt folk fra denne stillingen
som de kjente at du har mer rett til den enn andre?’’ Han svarte, ifølge side 79, kp 2, av
Nahjul Balaghah, uttalelse nr. 157: ’’Vår bror av Banu Asad! Du er forvirret om en gåtefull
sak til den grad at du stiller ditt spørsmål ubehagelig. Men vi er forpliktet, på grunn av vårt
slektskap, til å svare, og du har retten til å stille et slikt spørsmål. Du har spurt, så vær klar
over at noen folk mosatte seg oss i denne sammenhengen, mens de kjente at vi er mer
overlegne dem i slektskap, og har sterkere blodtilknytning til Allahs sendebud, og deretter
kom egoismen til noen folk som var støttet av andre. Regjeringen er bare Allahs regjering, og
den vender tilbake til Ham på dommedagen, så ikke spør meg om berøvelsen som ble kalt til,
til og med da Profeten var inn i hans gravekammer.’’ Han, fred være med ham, sa: ’’Hvor er
de som påstår at de er mer forankret i kunnskap enn oss? De forteller løgner om oss og
undertrykker oss, selv om Allah har reist opp vår status og senket deres, gitt oss og tatt fra
dem, og tillatt oss å gå inn, mens Han beordret dem om å gå ut, og igjennom oss har Han tatt
dem ut av mørkeheten til blindhet til lyset av ledelse. Føret til imamah er blitt plantet i
skjødene til etterkommerne av Hashim av Quraish. Den passer ingen andre, og kalifatet er
passende for ingen andre enn dem, osv’’ se på uttalelse nr. 140, på side 36 og de påfølgende
sidene, kp 2, av Nahjul al-Balagha.
Se på hans utsagn i en av hans taler: ’’Da Allahs sendebud døde, vendte noen folk tilbake,
valgte å ta forskjellige veier, var avhengige av bedrageri, favoriserte de som ikke var av hans
slekt, forlot veien de ble beordret om å ta for å tilfredsstille ham, og dermed beveget de bort
de grunnleggendesteinene til Islam fra deres plass, brukte andre syndige midler i bygningen
av dens struktur. De har gått inn i Islam igjennom dørene til de som følger sine egne
sysninger, går til et ekstremt nivå av villfarelse, avviket som de fulle, fulgte sunnah til
etterkommerne av Farao, tilbederne til dette livet, de som forlot sin religion.’’ Se på denne
uttalelse, som er gjengitt ved begynnelsen av side 25, den avslutter tale 2, kp 1, av Nahjul alBalagha, som han ga etter å ha mottatt troskapsed, for den er en av de største talene. I den sa
han: ’’Ingen kan bli sammenlignet med familien til Muhammed, blant alle medlemmene til
denne nasjonen, og ingen kan være likemennene til de som har motatt Hans velsignelse. De er
essensen til troen, støttepilarene til overbevisningen, igjennom dem vendte de ekstreme
tilbake til å være moderate, og igjennom dem ble de som har forlatt kunnskapen bak seg
trukket tilbake. De besitter egenskapene til de som fortjener å herske, og hos dem ligger
avtalen og arven. Nå har retten vendte tilbake til sitt folk og blitt satt tilbake i dens passende
sted.’’ I tilegg til denne uttalelsen hans gjengitt i innholdet av tale 84, side 145, kp 1, av
Nahjul Balagha hvor han viser forundring over de som motsatte seg ham: ’’Hvor forundret er
jeg over å se feilen til disse gruppene, de er uenige i sine argumenter om deres religion,
verken følger de fotsporene til Profeten eller eksemplet til hans wasi?’’
ii.
Al-Zahra, fred være med ham, ga veldig vise argumenter i denne sammenhengen.
To av hennes egne uttalelser var i vid sirkulasjon blant Ahlulbayt fvmh) så mye at
de pleide å kreve av sine barn å huske dem slik de beordret dem om å huske hele
teksten til Koranen. Disse argumentene handlet om de som ’’fjernet bort
grunnsteinene til troen fra deres opprinnelige sted’’ og bygd dem andre steder.
Fatima sa:
’’Hvordan våger dere? Hvor har de beveget kalifatet hen, bygget det andre steder enn på
hagen til budskapet, fundamentet til profetskapen, plassen hvor den trofaste ånden Gabriel
kom ned, de har tatt den bort fra den som er autoriteten over verdslige og religiøse saker?
Dette er det klare tapet. Hvem hater al-Hassans far så mye? Ved Allah, de hater styrken til
hans sverd, hans makt og hans overraskende gjerninger, og hans usedvanlige anstrengelse i å
støtte Allahs religion. Ved Allah, hadde alle holdt seg til hans lederskap (3), ville han ha tatt
dem til den lette veien, uten å skade noen. Han ville ha brakt dem til en strømmende fontene
av godhet, rådet dem privat og offentlig, heller ikke ville han fylt sin mage med det som
tilkommer dem, eller tilfredsstilt sin tørsthet eller sin hunger igjennom deres eget levebrød.
Portene til nåde fra himlene og jorden ville ha åpnet seg for dem. Allah vil straffe dem for de
syndene de har begått, så kom og hør på historien, og så lenge dere lever, vær forbuaset, og
når dere er forbauset, vil hendelsen forvirre dere… Hvor har de gått hen, og i hvilken
fordypning har de gjemt seg? For en ondskapsfull vokter de har valgt, og for en ond flokk!
Ond vil være enden til undertrykkerne som kjøpte halene i bytte mot hovene og valgte
bakdelen fremfor brystene! Støvet vil være nesene til de som trodde at de handlet godt. De er
de som fyller verden med korrupsjon uten å være klar over det. Ve over dem! ’’Er ikke den
som leder til sannheten mer verdt å følges enn den som ikke leder, med mindre han blir ledt?
Hva er i veien med dere? Hvordan dømmer dere?’’ (4)
Osv. Du kan selv velge hvordan du vil oppfatte denne talen. Wassalam.
Sh.
___________________________________________________________________
1.Dette utsagnet er kort som handler om hans gode egenskaper, og det er å finne i Nahjul alBalaghah. Se på det Mutazilitt lærde har sagt, mens han forklarte det på side 324, kp 4, av
Sharh Nahjul al-Balagha.
2. Dette utsagnet er nr. 21 av hans utsagn i kapittelet som handler om ’’et utvalg av hans
visdom,’’ side 155, Nahjul Balaghah. Sayyid al-Radi har kommentert den med en veldig
verdifull kommentar og likeledes har Shaykh Muhammed Abdoh. Begge to fortjener
oppmerksomhet fra enhver lærde.
3. Styret ble gitt videre til ham av Allahs sendebud. Han skulle dømme i verdslige og religiøse
saker. Meningen er at hadde de alle vært enige i fellesskap om å underkaste seg en slik
regjering, holdt seg til en slik leder, ville de ha blitt beskyttet mot skade og ulempe.
4. Dette er gjengitt av Abu Bakr Ahmed ibn Abdul-Aziz al-Jawhari i boken al-Saqifa og
Fadak, med en fortellerrekke som inkluderer Muhammad ibn Zakariya, Muhammad ibn
Abdul-Rahman al-Muhallabi, Abdullah ibn Hammad ibn Sulayman som gjengir sin far,
Abdullah ibn al-Hassan som gjengir sin mor Fatima bint Hussain, og fortellerrekken ender
opp med al-Zahra, fred være med henne. Denne hadithen er også fortalt av Imam Abul-Fadl
Ahmed ibn Abu Tahir, som døde i 280, på side 23 av sin bok Balaghat al-Nisa igjennom
Harun ibn Muslim ibn Sadan, som gjenga Al-Hassan ibn Alwan, som igjen gjenga Atiyyah alAwfi som fortalte denne Khutba med en fortellerrekke som inkluderer Abdullah ibn alHassan, som gjengir sin mor Fatima bint al-Husayn, som gjengir sin bestemor al-Zahra, fred
være med henne. Våre kjente lærde forteller denne khutba igjennom Suwayd ibn Ghaflah ibn
Awsajah al-Jufi, som gjengir al-Zahra, fred være med henne. Al-Tibrisi har gjengitt den i sin
bok al-Ihtijaj, og al-Majlisi har gjengitt den i sin bok Bihar al-Anwar, og den er fortalt av
mange andre troverdige hadith-formidlere.
___________________________________________________________________________
Brev 105
Spør etter andre lignende hendelser
Rabi al-Thani 16, 1330
Vi ønsker å ta fullstendig fordel av det du skriver, og ønsker derfor at du nevner hva andre har
sagt, i tillegg til det imamen og al-Zahra har sagt, og da vil du ha gjort oss en stor godhet.
Wassalam.
S.
__________________________________________________________________________
Brev 106
I.
II.
III.
IV.
Ibn Abbas’ argument
Argumentene til al-Hassan og al-Hussain
Argumentene til de fremstående sjia Sahabah
Henvisning til deres bruk av testamentet som argument
Rabi al-Thani 18, 1330
i.
Kan jeg kalle din oppmerksomhet på diaologen mellom Abbas og Omar, hvor den
sistenevnte, i en lang samtale mellom begge mennene, spurte: ’’Ibn Abbas! Vet du
hva som hindret mennesker fra å kreve kalifatet etter Muhammed?’’ Ibn Abbas sa:
’’Jeg mislikte å svare Omars spørsmål, så jeg sa til ham: ’’Hvis jeg ikke vet, så vet
lederen til de troende (Omar) om dette sikkert.’’ Omar sa: ’’Noen mennesker hatet
at både profetskapen og kalifatet skal bli begrenset til deres familie, så de var glade
over sin konspirasjon. Quriash ønsket kalifatet for seg selv og var i stand til å
oppnå det.’’ Jeg sa: ’’Lederen til de troende! Tilatter du meg å si noe og lov meg å
kontrollere din vrede?’’ Han gikk med på det, og Ibn Abbas sa: ’’Når det gjelder
ditt utsagn, lederen til de troende, om at Quraish søkte etter det for seg selv og
lyktes med å oppnå det, sier jeg at hadde Quraish søkt det Allah hadde valgt for
dem, deres valg vil ikke bli anklaget. Når det gjelder ditt utsagn om at de hatet å se
både profetskapen og kalifatet hos en familie, så sier jeg at Allah har beskrevet
noen mennesker for å være ondskapsfulle og sagt: ’’Det skyldtes at de hatet det
Allah har åpenbart, så Han gjorde deres gjerninger til ingen nytte…’’ Omar sa:
’’Det kan umulig stemme, Ibn Abbas. Ibn Abbas, jeg har hørt ting om deg som jeg
hater å tro på, og om jeg tror på disse beskyldningene mot deg, vil din status
senkes ned i mine øyner.’’ Jeg spurte: ’’Hva er disse anklagene, lederen til de
troende? Hvis de er sanne, vil de ikke senke min status, og hvis de ikke er det, så
er jeg i stand til å forsvare meg selv mot falske anklager.’’ Omar sa: ’’Jeg har fått
med meg at du sa at de hadde berøvet kalifatet fra deg igjennom misunnelse,
undertrykkelse og urettferdighet.’’ Jeg sa: ’’Når det gjelder ditt utsagn, lederen til
de troende, om at det var undertrykkelse, så er dette klart for de uvitende og de
som er kunnskapsrike. Når det gjelder ditt utsagn om misunnelse, så har Adam
misunnet, og vi er hans etterkommere som også er misunnelige.’’ Omar sa: ’’Det
høres nesten utrolig ut. Deres hjerter Hashims etterkommere er blitt fylt med
misunnelse som aldri kan opphøre.’’ Jeg sa: ’’Vent, lederen til de troende, ikke
tilskrev sånne egenskaper hjertene som Allah har renset helt.’’ (1)
Han diskuterte med ham i en annen hendelse og spurte: ’’Hvorfor forlot du din fetter?’’ Ibn
Abbas trodde at Omar mente Abdullah ibn Jaffar, så han svarte: ’’Jeg forlot ham i følgeskap
med hans venner.’’ Han sa: ’’Jeg mente ikke ham. Jeg mente den største blant dere,
Ahlulbayt.’’ Ibn Abbas sa: ’’Jeg forlot ham, mens han resiterte Koranen.’’ Omar sa:
’’Abdullah! Jeg bønnfaller deg om å ikke være flaue, men svar meg ærlig, tenker han
fremdeles på kalifatet?’’ Ibn Abbas svarte: ’’Ja!’’ Omar spurte: ’’Påstår han at Allahs
sendebud har valgt ham til å ta over kalifatet?’’ Ibn Abbas svarte: ’’Ja. Jeg spurte min far om
det var et utsagn av Allahs sendebud om utvelgelsen av ham til kalifatet, og min far fortalte
meg at det stemmer.’’ Omar sa: ’’Allahs sendebud holdt ham høyt opp igjennom sine taler og
handlinger på en måte som forlot ingen argument eller unnskyldning for noen (2), og han
holdt på å teste Ummah med ham for en stund (3), nei, til og med da han var syk (før sin
bortgang) ønsket han å velge ham for kalifatet, men det var jeg som stoppet ham.’’ (4)
I en tredje dialog mellom disse to mennene sa Omar: ’’Ibn Abbas! Jeg kan se din kompis (Ali)
ble behandlet urettferdig.’’ Ibn Abbas sa: ’’Lederen til de troende, så gi tilbake det som
tilkommer ham.’’ Men Omar tok bort sin hånd fra min og gikk bort, mens han hvisket til seg
selv for en god stund. Da han stoppet, så sluttet han seg til meg igjen og sa: ’’Ibn Abbas! Jeg
tror at hans folk nektet ham kalifatet for ingen annen grunn enn at han var for ung for å ta
over kalifatet.’’ Jeg sa til ham: ’’Ved Allah, verken Allah eller Hans Sendebud ansett ham for
å være ung, da de begge beordret ham om å ta Surat Bara (Koranen, kapittel 9) fra Abu
Bakr.’’ Etter å ha hørt dette vendte han seg bort fra meg og begynte å løpe raskt bort. Derfor
forlot jeg ham alene.’’ (5)
Ofte har Abdullah ibn Abbas, som er skribenten til den muslimske nasjonen, talesmannen til
Hashimittene, og fetteren til Allahs sendebud, gjennomgått slike omstendigheter. I brev nr. 26
har du sett hvordan han diskuterer med det undertrykkende partiet ved å gjengi en hadith som
summerer opp ti spesielle utmerkelser for Ali (fvmh). Den er en lang og kjent hadith hvor han
gjengir Profeten spørre sine fettere: ’’Hvem blant dere vil være min støttespiller i denne
verden og i det neste livet?’’ De holdt seg unna, unntatt Ali (fvmh) som sa: ’’Jeg støtter deg i
dette livet og i det neste livet.’’ Profeten sa til Ali: ’’Du er min wali både i dette livet og i det
neste livet.’’ I en annen hadith forteller Ibn Abbas at under Tabuk-slaget gikk Allahs
sendebud ut, fulgt av mange mennesker, og Ali spurte ham: ’’Skal jeg være med deg?’’
Allahs sendebud nektet ham. I denne forbindelsen gråt Ali, og Profeten sa: ’’Er du ikke
fornøyd med å ha samme status i forholdet til meg som Aron hadde i forholdet til Moses, med
unntak av at det ikke kommer noen profeter etter meg? Jeg skal ikke forlate dette livet, unntatt
etter at du representerer meg i mitt fravær.’’ Allahs sendebud sa også til ham: ’’Du er Wali
over enhver troende etter meg,’’ og ’’Enhver som aksepterer meg som sin Wali, må akseptere
Ali (fvmh) som sin mawla.’’
ii.
iii.
iv.
De fremstående blant etterkommerne til Hashim kom med lignende argumenter
også. En gang kom al-Hassan ibn Ali (fvmh) til Abu Bakr som hadde satt seg selv
på talestolen til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) og ba ham om å gå ned fra et sted hans far var mer verdt til å sitte på. AlHussain (fvmh) har sagt noe lignende til Omar som satt seg selv på samme talestol
(6).
Bøkene skrevet av imamiah som handler om dette emnet siterer mange hendelser
hvor Hashimittene og deres tilhengere blant Sahabah og Tabin kom med lignende
argumenter, og de som er interesserte får se på innholdet i disse bøkene. Nok her
er å sitere argumentenes bok skrevet av Imam al-Tibrisi som gjengir utsagnene til
Omayyad Khalid ibn Said (7), Salman al-Farisi, Abu Tharr al-Ghifari, Ammar ibn
Yasir, al-Mikdad, Buraydah al-Aslami, Abul-Haytham ibn al-Tihan, Sahl og
Uthman sønnene til Hanif, Khuzaymah ibn Thabit, en av de to Shahider, Ubayy
ibn Kab, Abu Ayyub al-Ansari og mange andre blant de som forsket om historien
til Ahlulbayt og deres tilhengere. De lot ikke være en anledning uten å gjengi det
som beviste deres poeng ved å gjengi klare henvisninger, som er sterke og svake,
de gjenga taler og bøker, poesi og dikt, hver gang anledningen tillott dette for dem.
De henviste gjentatte ganger til testamentet, som de brukte som et argument, som
er godt kjent av forskerne. Wassalam
Sh
___________________________________________________________________
1.Vi har gjengitt i bokstavelig forstand fra al-Tarikh al-Kamil skrevet av Ibn al-Athir som
inkluderer den ved enden av Omars biografi blant hendelsene av året 23 EH, se side 25, kp 3,
og den er også gjengitt av Mutazilitt lærde i forbindelse med Omars biografi, se på side 107,
kp 3, av Sharh Nahjul al-Balaghah.
2. Han mener at talen til Allahs sendebud som priser Ali tyder på at Ali har en opphøyd status,
dette er en klar beundring fra Omars side.
3. Han mener at Profeten, på grunn av sine rosende ord om Ali, tester nasjonen for å se om de
aksepterer ham som hans etterfølger.
4. Dette er gjengitt av Imam Abul-Fadl Ahmed ibn Abu Tahir i sin bok Tarikh Bagdad, som
knytter opp sin troverdige kilde til Ibn Abbas. Den er også gjengitt av Mutazlit lærde som
diskuterer om Omar i sin bok Sharh Nahjul Balaghah, side 97, kp 3.
5. Denne dialogen er gjengitt av forfatterne til biografibøker i deres diskusjon om Omar, og vi
har gjengitt den her fra Sharh Nahjul Balaghah skrevet av Mutazlit lærde. Se på side 105 av
det tredje kapittelet.
6. Ibn Hajar har gjengitt begge sakene i hans femte maqsad av versene som oppfordrer til
godhet mot profetens slekt, og det er vers 14 av de som er nevnt i kapittel 11 av hans bok alSawaik al-Muhrika, så se på side 160 av denne henvisningen. Al-Dar Qutni har gjengitt den i
forbindelse med saken som angår al-Hassan og Abu Bakr, og Ibn Sad har gjengitt den i
forbindelse med hendelsen som gjelder al-Hussain og Omar i biografien om den sistenevnte i
sin bok Tabakat.
7. Khalid ibn Said var blant de som forkastet Abu Bakrs kalifat, han nektet for tre måneder å
sverge troskap for ham, som det er fortalt av en gruppe troverdige sunnier slik som Ibn Said i
sin biografi om Khalid i sin bok Tabakat, side 7, kp 4, og han la til at da Abu Bakr sendte ut
tropper til Syria, forberedte han banneret for ham og kom personlig til hans hus, men Omar sa
til Abu Bakr: ’’Gir du ansvaret til Khalid etter å ha hørt det han har sagt?’’ Han fortsatte å
forsøke til han sendte Abu Arwah al-Dawsi med budskapet om at ’’Etterfølgeren til Allahs
sendebud ber deg om å gi tilbake vårt banner.’’ I denne forbindelsen sa han: ’’Deres regjering
har aldri tilfredsstilt oss, og heller ikke har deres avsettelse skadet oss.’’ Etter å ha hørt denne
uttalelsen, kom Abu Bakr selv for å be unnskyldning og han ba ham ivrig om å ikke nevne
noe om Omar i full offentlighet. Alle forfatterne som nevner hendelsen av denne kampanjen
til Syria nevner denne hendelsen også, for det er en av de detaljerte hendelsene.
___________________________________________________________________________
Brev 107
Når nevnte de testamentet?
Rabi al-Thani 19, 1330
Når nevnte de testamentet for imamen, og når brukte de det som argument? Jeg tror ikke at de
nevnte det annet enn i tilstedeværelsen av moren til de troende som benektet det, som forklart
tidligere. Wassalam.
S.
__________________________________________________________________
Brev 108
Testamentet som bevis
Rabi al-Thani 22, 1330
Ja, de brukte testamentet som bevis. Lederen til de troende (fred være med ham) nevnte den,
mens han forkynte fra talestolen, og vi har i brev nr. 104 gjengitt dens tekst. Enhver som
gjengir hadithen om husfolket på advaringsdagen har også gjort det samme. De gjengir Ali
(fred være med ham). Vi har i brev nr. 20 gjengitt også det samme. Den innholder klare tekst
som beordrer ham om å ta over kalifatet. Imam Abu Muhammed al-Hassan (fvmh),
barnebarnet til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), og
mesteren over alle ungdommer i paradiset ga en tale da hans far lederen til de troende (fvmh)
ble myrdet hvor han sa: ’’Jeg er etterkommeren til Profeten (måtte Allahs velsignelse være
over ham og hans familie), og sønnen til hans etterfølger,’’ som er nevnt av al-Hakim på side
172, kp 3 av hans troverdige bok Mustadrak. Imam Jaffar al-Sadik (fvmh), som det står på
side 254, kp 3, av Sharh Nahjul Balaghah, ved enden av kommentaren på qasi-talen, har sagt:
’’Til og med før det islamske budskapet ble offentliggjort, pleide Ali, mens han var i
følgeskap med Allahs sendebud, å se lyset og høre lyden til englene.’’ Han gjengir også
Profeten si: ’’Hadde jeg ikke vært profetenes segl, ville du, Ali, ha tatt over min profetskap,
men fordi du ikke kan bli en profet, er du wasi og arvtakeren til en profet,’’ ifølge Buraydah.
Det samme budskapet kan bli funnet blant alle imamene til Ahlublayt og det er nødvendig å
tro på ifølge dem og deres tilhengere fra tiden til Sahabah til vår tid.
Salman al-Farsi sa at han hørte Allahs sendebud si: ’’Den som er min Wasi, min fortrolige,
den beste jeg forlater etter meg til å ta seg av mitt testament og betale tilbake min gjeld er Ali
ibn Abu Talib (fred være med ham).’’ Abu Ayyub al-Ansari har nevnt en hadith hvor han
uttrykker at han hørte Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie) si til Fatima (fred være med henne): ’’Vet du ikke at Allah så på innbyggerne til
jorden og valgte din far som Hans budbringer, så igjen så Han på innbyggerne til jorden og
valgte din ektemann, så inspirerte Han meg å gifte deg bort til ham og anse ham for å være
min etterfølger?’’ Buraydah har fortalt en hadith hvor han sier at han hørte Allahs sendebud
si: ’’For enhver profet er det en etterfølger og en arvtaker, og min etterfølger og min arvtaker
er Ali ibn Abu Talib (fvmh),’’ og begge hadithene til Abu Ayyub og Salman er allerede blitt
gjengitt i brev nr. 68. Da Jabir ibn Yazid al-Jufi fortalte en hadith fortalt av Imam al-Bakir
(fvmh), pleide han å si, som det står i Jabirs biografi i al-Thahbis al-Mizan: ’’Wazien til
Waziene har fortalt en hadith for meg… osv.’’ Um al-Khayr datteren av al-Harish al-Bariqi ga
en veltalende tale i Siffin og hisset opp Kufittene mot Muawyiah. I denne talen sa hun:
’’Skynd dere, måtte Allah være nådig mot dere, støtt den rettferdige imamen, den troende
wasi, den høytstående sannferdige personen,’’ dette er blitt nevnt av Imam Abul-Fadl Ahmed
ibn Abu Tahir al-Baghdadi på side 41 av hans verk Balaghat al-Nisa, som knytter opp sin
kilde til al-Shabi.
Dette er det noen av forgjengerne har gjengitt, mens de nevnte testamentet i sine taler, og
enhver som forsker deres biografier vil finne dem bruke tittelen ’’wasi’’ for lederen til de
troende (fvmh) akkurat som de kaller ting ved deres navn, så mye at forfatteren til Taj al-Arus
sier på side 392, kp 10, mens han forklarte ordet ’’Wasi (uttalt som ghani) er tittelen for Ali
(fvmh), måtte Allah være tilfreds med ham.’’
Når det gjelder å se testamentet i lys av diktning, så vil det være vanskelig å gjengi alt som
står i diktningen om det, men vi gjengir bare det som vil føre oss fram til poenget. Abdullah
ibn Abbas ibn Abdul-Muttalib har beskrevet ham som:
’’Sendebudets Wasi, den utvalgte av hans familie, og hans rytter hvis det ble sagt om det var
en fiende av profeten som spurte om å fekte.’’
Al-Mughirah ibn al-Harith ibn Abdul al-Muttalib har sagt disse versene da han egget folket av
Irak til å bekjempe Muawyiah i Siffin:
’’Wasien til Allahs sendebud er deres leder, hans svigersønn, som fremmet Allahs bok.’’
Abdullah ibn Abu Sufyan ibn al-Harth ibn Abdul-Muttalib har sagt:
’’Blant oss er Ali (fvmh), helten til Khaybar, han er helten til Badr da troppene trakk seg
tilbake. Han er wasien til den utvalgte Profeten og hans fetter, så hvem kan oppnå hans
opphøyde status?’’
Abul-Haytham ibn al-Tihan, en av heltene til Badr, samlet diktversene for å resitere dem
under Kamelslaget. Under dette slaget sa han:
’’Wasien er vår imam og wali i ord og gjerninger. Ingen hemmelighet er blitt forlatt. Det som
var skjult er nå blitt avslørt.’’
Khuzaymah ibn Thabit, en av de to Shahidene, en helt av Badr, resiterte diktvers som han
også gjenga under kamelslaget som følgende:
’’Wasien til Profeten! Kampen har sjokkert fiendene, og karavanene har spredd seg.’’
Han, måtte Allah være tilfreds med ham, sa også:
’’Aisha! La Ali være i fred og sett til side de navnene du kaller ham med, for det du kaller
ham er ikke riktig. Han er wasien av Profetens klan. Den som vitner om dette er deg.’’
Abdullah ibn Badi ibn Warqa al-Khuzai, en helt blant Sahabah, som ble martyr i Siffin
sammen med sin bror Abdul-Rahman sa følgende i forbindelse med Kamelslaget:
’’Mitt folk! For en stor katastrofe Satan brakte. Fienden har forberedt en kamp for wasien til
Profeten.’’
Blant diktversene sagt av lederen til de troende i Siffin er som følgende:
’’Hvis Ahmed ble fortalt at hans wasi er lik den som har ingen hal, vil han være misfornøyd.’’
Jarir ibn Abdullah al-Bijli, en sahabi, sendte diktvers til Shurhabil ibn al-Samt hvor han
nevnte Ali (fvmh) med følgende ord:
’’Blant alle familiemedlemmene til Profetens klan, er han wasien til Budbringeren av ArRahman. Hans budbringers beskyttende forsvarer. En mann kjent med modighet og
tapperhet.’’
Omar ibn Harithah al-Ansari, i et dikt som hyller Muhammed sønn av lederen til de troende,
bedre kjent som Ibn al-Hanfiya, sa: ’’
’’Lik wasien, og han er oppkalt etter Sendebudet. Fargen på hans banner er rødt.’’
Da folk sverget troskap for Ali (fvmh) etter Uthman, sa Abdul-Rahman ibn Jail disse
diktversene:
’’Jeg sverger at dere har forent dere selv om hvis bekymring om troen er kjent, støttet av den
allmektig, ærbar, med ingen synder, Ali, wasien til den utvalgte og hans fetter. Den første til å
forrette rituelle bønner, en som er fylt med gudfryktighet og heder.’’
En mann av Azd stamme sa følgende under Kamel-slaget:
’’Dette er Ali, profetens wasi, på frelsens dag. Profeten fortalte denne nasjonen: ’’Dette er
min bror!’’
’’Og etterfølgeren når min sol opphører å skinne.’’
Den vise fikk dette med seg, mens den ondskapsfulle glemte det og så bort ifra det.’’
Under Kamel-slaget kom en ung mann av stammen til Zabbah, som ble trent opp i Aishas
hæravdeling, og sa: ’’
’’Vi er barna til Zabbah, fiendene til Ali, den som er kjent for lenge for å være Wasi, en
modig kjempe under tiden til vår Nabi. Jeg er ikke blind om Alis utmerkelser, men jeg
kjemper kun på grunn av min sorg over mordet på sønnen til Affan taqi.’’
Said ibn Qays al-Hamadani som kjempet i Alis hær sa følgende under Kamel-slaget:
’’For en krig som er blitt satt i gang. Den brekker spyddene til enhver kjempe. Fortell Wasi
Qahtan har kommet i ørkenen, kall etter Hamadan for hjelp med deres makt. De er deres slekt,
de er deres barn.’’
Ziyad ibn Labid al-Ansari, en av Alis følgesvenner, sa følgende diktvers under Kamel-slaget:
’’Hvordan ser dere Ansar i den rasende kampen? Vi er folket som aldri frykter å dø for å
støtte wasien, vi angriper modige. Vi er de ekte ansar. Ali sønn av Abdul-Muttalib støtter vi
mot de som løy, og den som tjener på ondskap, den verste fortjenesten er hans fortjeneste.’’
Hajar ibn Adi al-Kindi sa i samme anledning:
’’Herre! Beskytt Ali hvis gjerninger Du velsigner, den gudfryktige troende, som kaller for Din
enhet. Han har ikke synet til en bedrager eller en svindler, men han er støttet av en åpenbaring
og er en rettledet person. Beskytt ham, Herre, og beskytt din Profets kall igjennom hans wali
og wasi over alle.’’
Omar ibn Ahijyah sa følgende dikt og hylte al-Hassan, han gjenga det etter Ibn al-Zubayrs,
under kamel-slaget:
’’Hassan, du er godheten, lik din far i ære og heder. Blant oss har du en opphøyd status. Du
har gitt en tale som ved Allah avslørte løgnene til fiendene av din far som Ibn al-Zubayr,
skammens mann. Spør til og med skeptikerne, og de vil fortelle deg hans navn. Allah har
insistert på å senke ned hans hode og reise opp hodet til sønnen av al-Wasi istedenfor. Du er
blitt utvalgt av Nabi, og du er blitt utpekt av Wasi.’’
Zajr ibn Qays al-Jufi sa følgende diktvers under kamel-slaget:
’’Herre, hils på Muhammed, budbringeren til kongen som velsignet ham. Etter Sendebudet til
Kongen kommer vår kalif. En mann verdt autoriteten – en modig og sannferdig i ord og
handlinger. Jeg mener Ali, Profetens wasi, som bringer til veien alle de villfarende som
påførte seg selv vreden.’’
Al-Ashath ibn Qays al-Kindi har sagt:
’’Budbringeren til imamen har kommet til oss. Muslimene ble glade ved dette. Han er
budbringeren til wasien, wasien til Sendebudet, den fremmeste i gode trekk, ærbarhet og
gudfryktighet.’’ Osv.
Han sa også:
’’Et brev fra imamen har vi mottatt. Fra Ali, den ærbare, fra Ali av Hashim, svigersønnen til
Profeten, hans vizier. Den beste i nasjonen og i hvert rike.’’
Al-Numan ibn Ajlan al-Zarki al-Ansari sa følgende under Siffin-slaget:
’’Fordi wasien er vår leder, hvordan kan det være noe splittelse? Nei, ingen villfarelse og
ingen forvirring kan forekomme. Så forlat den villfarende Muawyiah og følge religionen til
Wasien, og pris Herren til menesker og jinn.’’
Abdul-Rahman ibn Thuayb al-Aslami sa følgende i et dikt, mens han truet Muawyiah med de
irakiske troppene:
’’De er ledet av ingen andre enn wasien, for å gjøre ende på din villfarelse og din usikkerhet.’’
(1)
Abdullah ibn Abu Sufyan ibn al-Harith ibn Abdul-Muttalib sa:
’’Den ledende etter Muhammed er Ali, som alltid stod opp, forsvarte og støttet Profeten. Han
er wasien til Sendebudet, dette er ikke noe nytt. Han er hans likemann, den første til å tilbe
med ham og låne ham sin hånd.’’
Khuzaymah ibn Thabit, en av de to shahader, sa:
’’Han er wasien til Sendebudet fremfor hele hans klan. Hans forsvarende helt fra begynnelsen
av. Den første til å tilbe, og ingen før ham ba, bortsett fra kvinnen som ble valgt av den som
tildeler velsignelser.’’
Zafar ibn Huthayfah al-Asdi sa:
’’Saml dere rundt Ali, dere menn, og støtt ham, for han er wasien og den første muslimen.’’
(2)
Abul-Aswad al-Duali sa:
’’Jeg elsker Muhammed, og jeg viser stor kjærlighet for Abbas, Hamzah og wasien.’’
Al-Numan ibn Ajlan, en Ansar poet og en stor høytstående personlighet, sa disse versene i et
dikt fortalt av al-Zubayr ibn Bakkah i hans Muwaffaqiyyat. Den er fortalt av Mutazilitt lærde
på side 13, kp 3, av boken Sharh Nahjul Balaghah, men Ibn Abd al-Birr gjengir dette diktet og
forteller biografien til Al-Numan i sin Istiab og fjernet navnet til vitne fra det ’’…. Og slik
oppfører de seg.’’ Koranen: 27:34.
’’Dere undervurderte Ali, som er den mest skikket, selv om dere vet det eller ikke.
For han, støttet av Allah, leder til Ham og forbyr bedrageri, undertrykkelse og enhver gal
handling. Han er wasien til den utvalgte profeten og hans fetter. Drapsmannen til de modige
som var villfarende og vantro.’’
Al-Fadl ibn al-Abbas sa disse versene som er gjengitt av ibn Al-Athir ved enden av den
sistenevntes diskusjon om Uthman, på side 43, kp 3, i hans verk Al-Tarikh al-Kamil, og
forfatteren kommenterte at ’’Uthman er den beste av menneskeheten i tillegg til de tre
mennene av Profetens familie.’’
’’Den beste av folket og av enhver troende, etter den utvalgte for å være Sendebudet, er
wasien ifølge folket som kommer til ettertanke.
Og han er den første til å forrette den obligatoriske bønnen og lik Sendebudet, den første ved
Badr som stormet mot de som brøt den guddommelige loven.’’
Hasan ibn Thabit har sagt disse versene da han priset Ali på vegne av alle Ansar. Disse er
gjengitt av al-Zubayr ibn Bakkar i boken Muwaffaqiyyat, og notert ned av Ibn Abul-Hadid på
side 15, kp 2, av verket Sharh Nahjul Balaghah:
’’Du er den mest oppriktige overfor Profeten blant oss, verdt hans testament, og hvem ellers
kan være mer fremstående enn deg til å ta over lederskapet? Er du ikke hans bror i ledelsen og
hans wasi, den beste lærde om Koranen og alle andre hadither av den velsignede Nabi?’’
Noen poeter sa disse versene da de henvendte seg til al-Hassan ibn Ali (fvmh), som gjengitt
av Shaykh Muhammad Ali Hashshu al-hanafi al-Saydawi i kildehenvisningen på side 65 av
boken Athar Thawat al-Siwar, da han diskuterte både Ghanima og Muawyiah, og han la til at
hun sa disse diktversene foran Muawyiah som et svar på hans utsagn:
’’Den mest hederlige av menn, sønnen til Wasi, barnebarnet til profeten, sønn av Ali.’’
Um Sinan datteren av Khaythamah ibn Kharshah al-Mathaji har sagt disse diktversene til ære
for Ali (fvmh). De er nevnt av Imam Abul-Fadl Ahmed ibn Abu Tahir al-Bagdadi i
forbindelse med hans diskusjon om Um Sinan på side 67 av Balaghat al-Nisa. De er også
fortalt av Um Sinan igjennom Shaykh Muhammad Ali Hashsshu al-Hanafi al-Saydawi ved
enden av side 78 av boken Thawat al-Siwar:
’’Du er blant oss, etter Muhammed, hans trofaste etterfølger (wasi). Han valgte deg og du er
en beskytter utpekt av ham.’’
Dette er mye av diktningen under tiden til lederen av de troende (fvmh) som vi har vært i
stand til å gjengi i korte trekk. Hvis vi tar med diktningen forfattet etter ham, så må vi skrive
en hel bok, og hvis vi gjør det, vil vi ikke være i stand til å fullføre vårt verk. Å gjengi hele
denne diktningen vil kanskje virke plagsomt, og det kan drive oss bort fra hovedpoenget. Så la
oss være tilfredstilt med å nevne få kjente dikt, og la oss dømme resten etter det som er
gjengitt her.
I hans kjente dikt har al-Kumait ibn Ziyad hyllet Hashims etterkommere med følgende ord:
’’Han er wasien, beskytter av tronen til nasjonen mot brudd og raseri (4). Han er
legemliggjørelsen av ærbarhet, heder og godhet. Han løser opp problemene med
besluttsomhet. Wasien, Walien (4), den modige, den tapre, hans stjerne skinner skaprt.
Wasien til wasien, besluttsom og vis, i slagmarkene, hører du hans fienders skrikende gråt.’’
Kuthayir ibn Abdul-Rahman ibn Al-Aswad ibn Al-Khuzai, bedre kjent som Kuthayir Azza,
sa:
’’Wasien til den utvalgte profeten og hans fetter, han dømmer med likhet og rettferdighet.’’
Abu Tammam al-Tai har sagt følgende i en av hans dikt som rimer med r og s (5)
Dere planla mot hans wasi og drev med bedrageri før. Dere gjorde knep mot profetens bror,
svigersønenn, som bærer trekkene til ære, mens deres planer åpnet porten for ugagn og skade.
For profeten var han lik Aron var for Moses….’’
Dubal ibn Ali al-Khuzai har sagt følgende i et av hans dikt om martyrenes fyrste (Imam
Hussain):
’’Overhodet til sønnen av Muhammeds datter og hans wasi, dere mennesker, er blitt reist opp
i spydet for å bli sett av alle mennesker!’’
Abul-Tayyib al-Mutanabbi, da han ble bebreidet for å holde opp med å prise Ahlulbayt, sa
han:
’’Jeg har ingen unnskyldning for å la være å prise wasien. Hans lys dominerer, hans skygge
utvider seg over dere og meg. Kjennemerkene til solens lys forsvinner aldri.’’
Han sa også følgende diktvers til pris for Abul-Qasim Tahir ibn al-Husayn ibn Tahir alAlawi,
som er nevnt i hans diwan:
’’Han er sønnen til Allahs sendebud og hans wasi.’’
Det er mange diktvers med lignende betydning. Wasalam!
Sh.
___________________________________________________________________________
1.Dette diktverset, og alle poetiske diktvers og skrevende tekster som følger før den, er nevnt i
bøkene til biografi og kronologier, spesielt de som handler om slagene ved Kamel og Siffin.
De er blitt gjengitt i sin helhet av den forskende lærde Ibn Abul-Hadid på side 47 og dens
påfølgende sider helt til 50, kp 1, av boken Sharh Nahjul Balaghah, den egyptiske utgaven,
hvor han forklarer Khutba av lederen til de troende (fvmh) som handler om Muhammeds
familie og om det de har sagt om ham, inkludert følgende: ’’De har utmerkelsen over å ha
blitt guddommelig valgt til å lede, og blant dem er Profetens testamentet forlatt, og de er hans
arvtakere.’’ Etter å ha gjengitt disse diktversene og disse skrevende tekstene, sa han:
’’Diktversene som inneholder ord som Wasiya (testament, etterfølgerskap) er mange, men vi
har nevnt noen av dem her hvor det er to grupper (han mener Abu Mikhnafs bok som handler
om Slaget ved Kamel og Nasr ibn Muzahims bok som handler om slaget ved Siffin), i tillegg
til disse er det mange andre kildehenvisninger. Vi hadde fylt mange sider med disse
kildehenvisningene, hvis vi ikke hadde fryktet for at det vil være for kjedelig å nevne dem
alle.’’
2. Zafrs diktvers, og begge diktene forfattet av Khuzaymah før den, i tillegg til diktversene
forfattet av Abu Sufyan som følger dem, er alle fortalt av Imam al-Iskafi i boken Nakd alUthmaniya, og de er fortalt av Ibn Abul-Hadid ved slutten av hans kommentar om Qasia talen
på side 258 og de påfølgende sidene, se på kp 3, av Sharh Nahjul Balaghah, den egyptiske
utgaven.
3. Da lærde Shaykh Muhammad Mahmud al-Rafi kom til konklusjonen om hans kommentar
om dette diktverset i hans egen kommentar om diktversene forfattet av Kumait til ære for
etterkommerne til Hashim sa han: ’’Han mener Ali med wasi, for Allahs sendebud forlot sitt
testament til ham.’’ Det samme er blitt fortalt av Ibn Buraydah som gjengir sin far som sier at
Profeten sa: ’’For hver profet er det en wasi, og Ali er min wasi og min arvtaker.’’ AlTirmidhi gjengir Profeten si: ’’Enhver som aksepterer meg som sin mester, må akseptere Ali
som sin mester.’’ Al-Bukhari gjengir Ibn Sad som sa at Allahs sendebud dro til Tabuk og
forlot Ali igjen. Ali spurte ham: ’’Forlater du meg med barn og kvinner?’’ Han sa: ’’Er du
ikke tilfreds med å være for meg det samme som Aron var for Moses, med unntak av det ikke
kommer noen profeter etter meg?’’
Ibn Qays al-Raqiyat sa:
’’Blant oss er Ahmed, profeten, den sannferdige, den fromme, den vise, og Ali og Jaffar med
de to vingene. De er wasiene og martyrene.
Dette er noe som poetene pleide alltid å si om Ali.’’ Så brakte ham som vitne på dette
Kuthayyir Azzah, som vi tidligere hadde sitert.
4.Muhammad Mahmud al-Rafi sa: ’’Her menes med wasi, etterfølgeren, etterfølgeren til
Allahs sendebud.’’
5. Diktet starter med: ’’Gazeller som gjør støvet sandbakker lik glitterende stjerner,’’ som er
nevnt i hans diwan (samling av dikt).
__________________________________________________________________________
Brev 109
Hvorfor hevder da noen fanatikere at sjiaskolen er på avstand fra imamene til
Ahlulbayt (fvmd)?
Rabi al-Thani 23, 1330
Vi, i vårt brev nr. 19, har fortalt at noen fanatikere hevdet at deres skole er på avstand, i dens
røtter og grener, fra imamene til Ahlulbayt og vi ønsket at du skulle svare på dette spørsmålet.
Nå er tiden inne for å stille et slikt spørsmål, og så kan du svare på dette spørsmålet på en
måte som tilbakeviser denne påstanden? Wasalam!
S.
___________________________________________________________________________
Brev 110
i.
ii.
iii.
Sjia troen er tatt fra imamene til Ahlulbayt
Fremgangen til sjia i noteringen av kunnskap under Sahabas tid
Deres forfatters samtidige med Tabin og de sistenevntes tilhengere
Rabi al-Thani 29, 1330
I.
Alle de som har visdom og kunnskap vet at røttene og grenene til sjia imamiah
troen er tatt fra deres forfedre og forgjengere, som ender opp med den rensede
familien. Deres oppfatning er derfor passende med imamene til den rensede
familien i røttene og i grenene til troen, og i forbindelse med alle avgjørelser basert
på Boken og Sunnah, og i enhver sak som angår dem i alle grenene til teologi. De
baserer seg ikke på sin egen forståelse, men de baserer seg på Ahlulbayts lære. De
henviser seg ikke til noen andre enn dem. De tilber Allah, Den Opphøyde, og
søker nærhet til Ham, priset være Ham, igjennom troen på imamene til Ahlulbayt,
uten å se frem til noen andre kilder, og heller ikke ønsker de noe erstatning for
dette. Dette har vært politikken til deres gode forfedre fra tiden til lederen av de
troende, al-Hassan og al-Hussain, og de ni imamene av familien til al-Husayn
(fvmd), helt til vår tid. De som har lært røttene og grenene til troen av Ahlulbayt er
veldig få troverdige sjia, og antallet på disse som lærte fra de sistenevnte er større.
Antallet av de som var kjent for gudfryktighet, troverdighet og pålitelighet er flere.
De har fortalt alt dette til de som etterfulgte dem igjennom tawatur, og etter dem
ble de fortalt til andre osv. Dette har skjedd i generasjoner, til dette kom fram til
oss som den lysklare solen, uten noe sky som forhindrer den fra å stråle (1).
Vi er nå tilhengerne til imamene av Ahlulbayt, i forbindelse med forståelsen av røttene og
grenene til religionen. Vi har gjengitt våre forfedre som gjengir alle dem. Dette har vært
tilfellet med alle generasjoner til tiden av Naqvier, Askarier, Rizaer, Jawader, Kazimer,
Sadier, Abidiner, Bakirer, alle barnebarna til Profeten, og rekken ender opp med lederen til de
troende, i tillegg til sjia forfedre som holdt følgeskap med imamene til Ahlulbayt (fvmd),
lærte de religiøse lovene av dem, som gjenga dem, mens de diskuterte om Islamsk lovgivning.
Det er ingen rom her for å nevne alle og gjengi deres rolle. Nok for deg er det som pennene til
deres kjente lærde har skrevet av interessende verk, men vi kan ikke liste opp alt, for det vil
være veldig krevende. De tok alle fra lyset til imamene av ledelse, familien til Muhammed,
måtte Allahs fred være over ham og dem, de gjenga deres hav av kunnskap og lyttet til den.
De er forfatterne til deres kunnskap og visdom. Deres verk er blitt forfattet under levetiden til
de rensede, og slike verk ble kildehenvisninger for alle sjia som etterfulgte dem. Igjennom
dem ble Ahlulbayts sekt utmerket fremfor sektene til andre islamske retninger.
Vi kjenner ikke til en tilhenger av de fire sunni imamene, for eksempel, som forfattet en bok
under levetiden til en av deres imamer. Nei, folk forfattet verk i overflod om deres tro etter at
disse imamene hadde død for godt, da det ble bestemt at Taklid skal bli begrenset til deres
sekter alene. Under deres levetid var de lik alle andre samtidige rettvitenskapsmenn og hadithformidlere, de hadde ingen utmerkelse fremfor de andre. Derfor pleide ingen av deres
samtidige å ha interesse til å notere seg ned deres taler slik som sjia hadde interesse i å notere
ned utsagnene til de feilfrie imamene (fvmd). Fra begynnelsen av utbredelsen til sjia sekten
hadde ingen lov til å henvise seg i religiøse saker til andre enn deres imamer. Av denne
grunnen var en slik anstrengelse uunngåelig, og de ble kilden til religiøs utdanning. En stor
del av anstrengelse og ressurser måtte brukes opp i å notere ned deres muntlige utsagn, og
mange slet ut sine ressurser i å gjøre det på en måte som er usammenlignbar slik at
kunnskapen, ifølge deres sekt, som bare er akspetert av Allah ble bevart. Bøkene forfattet
under levetiden til Imam al-Sadik (fvmh) alene er rundt fire hundre som handler om fire
forskjellige temaer som inneholder religiøse fatwaer utstedt av al-Sadik (fvmh) under hans
levetid. Disiplene til al-Sadik (fvmh) har skrevet mange ganger mer enn dette antallet, som du
vil høre snart kort i detalj, inshAllah.
Når det gjelder de fire sunni imamene, ingen så på dem med samme øyner som sjia så på
imamene av Ahlulbayt. Nei, de hadde ikke engang noen tilhengere under sin levetid! De levde
ikke for å nyte statuen som ble gitt dem etter deres død, som ibn Khaldun al-Arabi har fortalt i
et kapittel som han tilegnet for fiqh-vitenskap i sin kjente bok som heter Introduksjon, og
dette er noe som er innrømmet av mange av deres lærde. Tiltross for alt dette tviler vi ikke på
at deres tilhengere fulgte noen andre enn dem, for disse oppfatningene deres er oppfatningene
til disse imamene, som de holdt for å være troverdig i enhver generasjon. De noterte dem ned
i sine bøker, fordi deres tilhengere kjente best til sine sekter, som Sjia kjente best til sekten av
deres imamer, de som tilber Allah og tror at det er den eneste måten for å søke nærhet til
Ham.
II.
Forskerne aksepterer at sjia var de første til å notere seg ned grenene til kunnskap,
mer enn alle andre. I virkeligheten var det ingen i det første århundre av Islam i
tillegg til Ali (fvmh) og de som var fylt med kunnskap blant hans sjia som noterte
seg ned noe. Grunnen til dette kan skyldtes forskjellen i oppfatning blant
følgesvennene om å tilatte eller å forby å skrive ned kunnskap. Ifølge al-Skalani i
hans Intorduksjon Fath al-Malik al-Ali Bishhati Babil Ilm Ali, og ifølge andre,
mislikte Omar ibn Khattab og få andre ideen i frykt for at hadith kunne blandes
med boken, mens på den motsatte siden tillott Ali (fvmh) og etter ham al-Hassan
al-Mujtaba (fvmh), barnebarnet til Profeten, og en gruppe andre av følgesvennene,
nedskrivingen av hadith. Under denne tiden forfattet Ibn Jurayh i Mekka den første
boken som handler om arv hvor han gjengir Mujahid og Ata. Al-Ghazali sa at den
er den første boken forfattet av en ikke-sjia i Islam. Etter den skrev Muammar ibn
Rashid av Sana Yemen, sin bok, etterfulgt av Malik som forfattet sin bok Mawti.
Intorduksjonen til Fath al-Malik al-Ali Bisihatti Babil Ilm Ali forteller at Al-Rabi
ibn Sabih var den første til å notere seg ned kunnskap, og at han levde i den siste
perioden av levetiden til Tabin. Men allikevel er alle enige om at ingen sunnier
skrev en eneste bok under det første århundret i den islamske tidsberegningen.
Når det gjelder Ali og hans sjia tilbrakte de en stor anstrengelse og tid for å nå målet under det
første århundre av Islam. Den første boken til Amir al-Mominin var boken til Allah, Den
Opphøyde, den prisverdige. Etter å ha fullført begravelsen av Profeten, hadde Ali bestemte
seg for ikke å gjøre noe annet enn å forrette bønnene eller samle Koranen. Derfor samlet han
den, arrangerte den i følge dens åpenbaring. Han pekte på dens generelle og spesifikke
betydninger, dens absolutte og dens begrensede, dens holdbare og dens forandrelige, dens
erstattende og dens erstattede, dom etter dom, og han pekte ut på grunnene til åpenbaringene
og forklarte det som kunne være forvirrende for andre mennesker. Ibn Sirin pleide alltid å si:
’’Hvis dere lykkes med å få tak i denne boken vil dere finne en overflod av kunnskap.’’ Dette
er gjengitt av Ibn Hajar i boken Al-Sawik al-Muhrika, og av mange andre kjente forfattere.
Flere følgesvenner ønsket å samle Koranen, men de kunne ikke samle den ifølges
åpenbaringen og heller ikke forklare den slik det sømmer seg, og bare Alis forklaring var
igjen – som ikke bare var en samling av Koranen, men også en forklaring av den.
Etter å ha fullført nedskrivingen av Allahs bok, forfattet han en bok som han tilegnet for
mesterinnen til all verdens kvinner. Den ble kjent for hennes rensede sønner for å være
’’Mushaf Fatima,’’ Fatimas bok, som inneholder visdom, historiske hendelser og unike
historier, skrevet som en tørst for henne etter at hun ble overveldet med sorgen over
bortgangen til hennes far Profeten. Etter dette forfattet han en bok som handler om
blodmenger med tittelen al-Sahifa. Den er blitt henvist til av Ibn Sad ved enden av hans verk
med tittelen al-Jami, som priser forfatterskapen til lederen av de troende. Både al-Bukhari og
Muslim nevner dette verket og gjengir det i flere steder i deres bøker. Blant det de har fortalt
fra det er det som er blitt gjengitt til dem av al-Amas fortalt av Ibrahim al-Taymi som gjenga
sin far som sa: ’’Ali, måtte Allah være tilfreds med ham, fortalte meg engang: ’’Vi har ingen
bok å lese, i tillegg til Allahs bok, unntatt denne Sahifa.’’ Så brakte han den til meg. Den
innholdte saker om sår og kameltenner. Også blant dens innhold er: ’’Medina er helliegdom
fra Ir til Thawr. Enhver som overser helligheten til dette området, eller den som hjelper noen
med å gjøre det, forbannelsen til Allah, engler og mennesker være over ham.’’ Dette er ordene
til al-Bukhari i denne delen av hans bok som handler om syndene til de som forakter deres
mawali, i hans kapittel om forskrifter, side 111, kp 4, av boken Sahih, og det er henvist til den
i kapittelet om Medinas helligdom, i forbindelse med pilegrimsferd, side 523, kp 1, av
Muslims Sahih. Imam Ahmed ibn Hanbal henviser til beretningen om denne Sahifa i sin
Musnad. Han gjengir Ali (fvmh) på side 100, kp 1, av sin bok Musnad, igjennom Tarik ibn
Shihab, som sier: ’’Jeg vitner at Ali, fred være med ham, fortalte mennesker fra talestolen:
’’Ved Allah! Vi har ingenting å resitere for dere annet enn Allahs bok og denne Sahifa,’’ som
hengte på hans sverd, og han la til: ’’Jeg har lært om dens innhold av Allahs sendebud.’’
Al-Saffar gjengir Abdul-Malik som sa: ’’Abu Jaffar ba om Alis bok om å bli brakt til ham, og
hans sønn Jaffar brakte noe i like form av et lår. Blant dens innhold var en setning med
følgende ord: ’’Hvis en mann dør, arver ikke hans kvinne hans eiendeler.’’ Abu Jaffar sa.
’’Ved Allah, dette er håndskriften til Ali (fvmh) og tilegnelsen til Allahs sendebud (måtte
Allahs velsignelse være over ham og hans familie)!’’ En gruppe av sjia som var samtidige
med imamen (fvmh) fulgte fotsporene til lederen av de troende (fvmh) og forfattet en rekke
bøker. Blant disse forfatterne var Salman al-Farisi og Abu Tharr al-Ghiffari, som fortalt av
Ibn Shahrshub som sa: ’’Den første forfatteren i Islam er Ali ibn Abu Talib (fvmh), så Salman
al-Farisi og deretter kommer Abu Tharr.’’
Blant de siste forfatterne er Abu Rafi, den befridde slaven til Allahs sendebud (måtte Allahs
velsignelse være over ham og hans familie) og den ansvarlige over Baytul-mal (statskassen)
under regjeringstiden til lederen av de troende, fred være med ham. Han skrev en bok om
hadither, forskrifter og andre saker som han samlet mestparten av utfra Alis hadith. Den nøt
en stor status blant våre forfedre som brukte den som en kilde da de siterte og noterte seg ned
hadither. Blant dem er Ali ibn Abu Rafi, som ifølge hans biografi i Isaba, var født under
levetiden til Profeten som kalte ham Ali. Han forfattet en bok om fiqh-vitenskap ifølge
læredommen til Ahlulbayt, som pleide å passe på denne boken og henvise deres sjia til den.
Musa ibn Abdullah ibn al-Hassan sa: ’’En mann spurte min far om Tashahhud. Min far ba
meg om å hente boken skrevet av Abu Rafi. Han tok den og ga svaret utfra det som stod i
den.’’
Forfatteren til Rawdat al-Jannat konkluderer sin diskusjon ved å fortelle at den sistenevnte
boken var den første boken om Fiqh skrevet av sjiaer, men han, måtte Allah benåde ham, har
tatt feil. Blant dem er Ubaydullah ibn Abu Rafi, en forfatter og en tilhenger av Ali (fvmh),
som lærte hadith fra Profeten og fortalte til Jaffar profetens utsagn: ’’Din form og din
oppførsel er lignende min.’’ Dette er fortalt av en gruppe av lærde, blant annet Ahmed ibn
Hanbal i hans bok Musnad. Ibn Hajar har nevnt dette i del 1 av sin bok Isaba under tittelen
’’Ubaydullah ibn Aslam.’’ Navnet til faren til Rabi er Aslam. Denne Ubaydullah forfattet en
bok som handler om Sahaba som kjempet i slaget ved Siffin på Alis side, som Ibn Hajar
gjengir i stor utstrekning i sin bok Isaba (2), som du kan se. Ogås blant dem er Rabiah ibn
Sam som skrev en bok som handler om zakah for kvegflokker basert på hadithen til Profeten
som er fortalt av Ali (fvmh). Og blant disse er Al-Asbagh ibn Nabatah, en venn og en disppel
av lederen til de troende (fvmh), som skrev imamens epistel til Malik al-Ashtar og hans
testament til hans sønn Muhammed. Begge er notert ned av våre lærde i deres troverdige
bøker om hadith fortalt av ham. Blant disse er også Salim ibn Qays al-Hilali, en følgesvenn av
Ali (fvmh), som gjengir sin hadith og hadithen til Salman. Han skrev en bok som handler om
imamah som er nevnt av Imam Muhammad ibn Ibrahim al-Numani i hans bok Al-Ghayba,
som sa: ’’Ingen blant alle sjia lærde og hadith-formidlerne til imamene er uenige om at boken
skrevet av Salim ibn Qays al-Hilali er et stort verk som handler om usul, røttene til religionen,
fortalt av de lærde og hadith-formidlerne til Ahlulbayt.. Det er et av de store verkene som sjia
baserer seg på.’’ Våre lærde har også notert navene og verkene til de av samme kategori av
deres gode forfedre som forfattet bøkene, i tillegg til biografiene og bøkene til de hvis
forfattere enhver henviser seg til.
III.
Når det gjelder forfatterne blant våre forfedre som tilhører den andre generasjonen, dvs.
Tabain, så er ikke dette brevet nok for å nevne dem, og det beste å gjøre for å kjenne dem,
deres verk og kildene i detalj, er å henvende seg til biografiene skrevet ned av våre lærde (3).
Igjennom denne kategorien av mennesker skinte lyset til Ahlulbayt (fvmd) skarpt, mens det
var tidligere forhindret av skyene til undertrykkelsen av undertrykkerne. Katastrofen til Taff
avslørte fiendene til familien av Muhammed og gjorde dem maktløse foran den vise. Den
trakk også oppmerksomheten mot grusomhetene mot Ahlulbayt fra tiden til bortgangen av
Allahs sendebud. Deres skrekkelige innblanding tvang folk for å se etter årsakene og
forpliktet til å forske om årsakene. Derfor forstod de frøene og røttene til katastrofen. Noen av
dem ble velsignet med en samvittighet som reiste dem opp for å beskytte statusen til
Ahlulbayt (fvmd) og støtte dem (begge imamene), for menneskelig naturen er skapt for å
hjelpe den undertrykte og mislike undertrykkeren. Muslimene, i etterkanten av denne
katastrofen, kom inn i en ny periode som de skyndte seg i for å støtte imam Ali ibn al-Husayn
Zaynul Abidin (fvmh), å henvende seg til ham i spørsmål om røttene og grenene til troen, og i
alle islamske teologiske spørsmål tilknyttet boken og Sunnah. Etter hans død begynte de å
henvende seg til hans sønn Imam Abu Jaffar Al-Bakir (fvmh). Tilhengerne til begge
imamene, dvs. Imam Zainul Abidin og al-Bakir, blant de tidligere imamiene, skrev mange
bøker. Disse lærde hvis navn og biografi ble notert ned i var fire tusen helter og deres verk var
ca. ti tusen (4) eller mer som er fortalt av våre følgesvenner i enhver generasjon som gjengir
deres troverdige kilder. En gruppe blant eliten av disse heltene vant hederen av å tjene dem,
mens resten tjente imam al-Sadik, fred være med ham, og de lyktes med å oppnå sitt ytterste
mål med å oppnå den troverdige kunnskapen.
Blant de sene lærde er Abu Said Aban ibn Taghlib ibn Rabah al-Jariri, den kjente personen
som resiterte Koranen, hadith-formidleren og språkvitenskapsmannen som var den mest
troverdige blant teologene. Han levde samtidig med tre imamer som han gjenga en stor del av
kunnskapen til. Nok for deg er at han fortalte bare fra Imam al-Sadik (fvmh) tretti tusen
hadither, som er gjengitt av al-Mirza Muhammed i hans biografi om Aban i sitt verk Manhaj
al-Maqal hvor han gjengir Aban ibn Uthman gjengi Al-Sadik, fred være med ham. Han nøt
deres respekt og høy form for heder. Al-Bakir, fred være med ham, sa til ham, mens de begge
var ved den hellige byen i Medina: ’’Ta ditt sted ved moskeen, og utsted dine dom for folket,
for jeg elsker folket få øye på en mann av mine sjiaer som deg.’’ Al-Sadik (fvmh) sa til ham
en gang: ’’Snakk med folket til Medina, for jeg elsker å se menn slike som deg blant mine
hadith-formidlere og venner.’’ Hver gang han kom til Medina, kom folk til ham i stort antall
og lot ham sitte hvor Profeten satt. Al-Sadik sa til Salim ibn Abu Habbah: ’’Besøk Aban ibn
Taghlib, for han har lært en stor del av hadithene av meg, og det han forteller deg, skal du
også fortelle videre.’’ Han, fred være med ham, sa til Aban ibn Uthman: ’’Aban ibn Taghlib
har fortalt tretti tusen hadither, fortalt av meg, så gjengi det samme fra ham.’’ Hver gang
Aban ibn Taghlib besøkte al-Sadik (fvmh), håndhilste imamen ham og viste ham full
oppmerksomheten. Da nyhetene om hans død ble brakt til ham, sa han, fred være med ham:
’’Ved Allah! Mitt hjerte er sørgende over døden til Aban.’’ Han døde i 141 EH. Aban har
fortalt hadither gjengitt av Anas ibn Malik, al-Amash, Muhammed ibn al-Munkadir, Sammak
ibn Harb, Ibrahim al-Nakhi, Fudayl ibn Umer og al-Hakim. Muslim og alle forfatterne til de
fire bøkene av hadith stoler på ham, som vi forklarte i brevet nr. 16.
Det skader ikke at Aban ikke er vist noe oppmerksomhet fra Bukhari, for han er lik sine
imamer av Ahlulbayt på dette punktet. Han er lik al-Sadik, al-Kazim, al-Ridah, al-Jawad, alTaki og al-Hassan al-Askari al-Zaki, fred være med dem alle. Bukhari ansett ikke disse
personene for å være troverdige, og heller ikke trodde han på troverdigheten til det eldste
barnebarnet av Profeten og mesteren til paradisets ungdommer! På den andre siden baserer
han seg på troverdigheten til mennesker som Marwan ibn al-Hakam, Umran ibn Hattan,
Ikremah al-Barbari og deres likesinnede. Vi tilhører Allah og til Ham skal vi vende tilbake.
Aban har skrevet veldig interessante bøker. En av dem er Tafsir Gharib al-Quran, hvis
innhold for det meste er arabiske diktvers som vitner om sannheten til innholdet av den
perfekte åpenbaringen. Senere kombinerte Abdul-Rahman ibn Muhammed al-Azdi al-Kufi
innholdet til Abans bok med innholdet til Muhammed ibn al-Sabi al-Kalbis bok og Ibn Rawqa
Atiyyah ibn Al-Hariths bok og publiserte dem i et kapittel, og kastet lys over oppfatningene
som de skilte seg med hverandre om og de oppfatningene de var felles enige om. Han gjengir
engang Aban, og en gang gjengir han det som passer med Abdul-Rahmans oppfatninger. Våre
følgesvenner har gjengitt begge bøkene igjennom forskjellige pålitelige kilder. Aban har
forfattet en bok som handler om moral utmerkelse, og en som handler om Slaget ved Siffin,
og han har forfattet en av de store kildehenvisningene som imamiah sjia baserer seg på i
forbindelse med rettvitenskap. Alle hans bøker er blitt oppført med henvisning til ham.
Detaljene om dem står i biografibøkene.
Blant andre forfattere er Abu Hamzah al-Thamal ibn Dinar, en trofast og en høytstående
personlighet blant våre forfedre. Han tok sin kunnskap fra de tre imamene: al-Sadik (fvmh),
al-Bakir og Zaynul-Abidin, fred være med dem. Han holdt seg i nær kontakt med dem og vant
deres resepkt. Al-Sadik (fvmh) roset ham med å si: ’’I sin tid er Abu Hamzah lik Lukman i
hans tid.’’ Han har skrevet en bok om tolkningen til Koranen, og jeg noterte meg at Imam alTibrisi gjengir ham i sin tafsir med tittelen Mujma ul-Bayan fi Tafsir al-Quran (5). Han har
også skrevet en bok om sjeldne hadither, en annen om gudsfrykt og en om rettigheter (6)
fortalt av Imam Zaynul Abidin Ali ibn al-Husayn. Fra samme kilde har han fortalt sin
morgenbønn, som skinner skarpere enn solens lys og månens lys. Han har også gjengitt Anas
og al-Shabi. Han er til gjengjeld gjengitt av Waki, Abu Naim og en gruppe av deres kategori
som er våre følgesvenner, og andre har også gjengitt ham, som vi har fortalt i hans biografi i
brevet nr. 16.
Det er andre høytstående menn som ikke levde for å møte imam Zaynul-Abdin, men de fikk
æren av å tjene begge al-Bakirayn, fred være med dem.
Blant disse er: Abul-Qasim Bard ibn Muawyiah al-Ajli, Abu Basir al-Asghar Layth ibn
Murad al-Bakthari al-Muradi, Abul Hassan Zararah ibn Ayan, Abu Jaffar Muhammad ibn
Muslim ibn Rabah al-Kufi al-Taifi al-Thaqafi og mange andre ledere til ledelse og lyset som
skinner i mørket. Å snakke om dem alle her er ikke mulig.
Når det gjelder disse fire menn, har de oppnådd en spesiell status og vunnet den høytstående
prisen og posisjonen. Da Imam al-Sadik (fvmh) nevnte dem engang, sa han: ’’Jeg finner ingen
som holdt vårt navn levende lik Zararah, Abu Basir Layth, Muhammad ibn Muslim og
Burayd. Uten dem ville ingen ha lært så mye.’’ Så la han til: ’’Disse er vokterne over troen
som ble betrodd min far for å beskytte det Allah har bestemt for å være tillatt eller forbudt. De
er de som er fremstående i å søke vårt følgeskap i dette livet, og de vil være de fremstående
blant de som slutter seg til oss i det hinsidige.’’ Engang resiterte han, fred være med ham:
’’Bebud de som ber for å oppnå Vårt paradis,’’ (Koranen: 22:34) og han fulgte sin resitering
med å nevne disse fire personene og han la til et langt utsagn hvor han roset dem med å si:
’’Det er sagt at min far har betrodd dem om å beskytte Allahs tillatte og Allahs forbudte, og
de er vokterne til hans kunnskap. I dag er de mine fortrolige og de sannferdige vennene til
min far. De er stjernene til mine sjia levende og døde, igjennom dem har Allah fjernet bort
enhver innovasjon. De beskytter denne religionen fra løgnene til de som finner på
innovasjoner, og de beskytter religionen mot tolkningen til de ekstreme,’’ i tillegg til andre
strålende utsagn som han sa for å prise dem for deres bidrag, heder, ære og sanne tjeneste på
en måte som vi ikke kan beskrive. Tiltross for alt dette ble de beskyldt av fiendene til
Ahlulbayt (fvmd) med enhver mulig falsk anklage, som vi har forklart i vårt verk Mukhtasar
al-kalam fi Muallifi al-Shiah min Sadr al-islam. Dette undervurderer ikke deres opphøyde
status og stor betydning i øynene til Allah, Hans sendebud og de troende. Dette her kan
sammenlignes med profetene som ble misunnet. De som misunnet dem og var deres fiender
forøkte bare deres posisjon og de kunne ikke fjerne bort deres omtale, men den spredde seg
blant sannhetens folk og deres læredom ble akseptert av de som har kunnskap og visdom.
Under levetiden til al-Sadik (fvmh) ble kunnskapen spredd og den ble aldri spredd i like stor
grad som på denne tiden før, og sjiaene av hans forfedre (fvmd) skyndte seg til ham både fra
fjerne og nære steder. Han viste dem sin vennlighet, lot dem føle seg hjemme og sparte ingen
anstrengelse for å utdanne dem og gjøre dem kjente med de hemmelige kunnskapene, den
spesielle visdommen og andre saker, som det er bekreftet av Abul-Fath al-Shahristani i hans
bok Al-Milal wal Nihal. Da han nevnte al-Sadik (fvmh) sa han: ’’Han var en mann som var
veldig kunnskapsrik om religionen, hadde mye visdom, han var veldig beskjeden i denne
verden og han så bort ifra sine syndige lyster.’’ (7) Han sa også om ham: ’’Han oppholdte seg
i Medina for en god stund og lærte sjiaer som tilhørte hans tro, gjorde kjente med
hemmelighetene til kunskap de som var lojale mot ham. Så dro han til Irak og oppholdt seg
der for en stund. Under denne perioden så forsøkte han ikke offentlig å gå mot autoriteten.
Enhver som har havene til kunnskap ønsker aldri å være grådig og den som står på toppen vil
aldri frykte å senkes ned osv…’’ helt til han sier: ’’og sannheten gjør seg selv klart for de
rettferdige og de stae.’’
Et stort antall av følgesvennene til Al-Sadik (fvmh) nådde den ytterste formen av visdom, og
de ble lederne til rettferdighet, lyset i mørke, havene til kunnskap, stjernene til ledelse. Blant
disse hvis navn og biografier er fortalt i biografibøkene er fire tusen menn fra Irak, Hijaz, Iran
og Syria. De er forfatterne til verk som er veldig kjent for imamiya lærde. Blant dem er fire
hundre bøker om prinsippene til rettvitenskap nevnt tidligere som handler om fire hundre
saker, alle skrevet under tiden til imam al-Sadik og tatt fra dommene til al-Sadik (fvmh). De
ga både teoretisk og praktisk kunnskap, så mye at en gruppe av nasjonens lærde og
utsendingene til imamene oppsummerte deres innhold i spesielle bøker for å utvikle bedre
forståelse for stundentene. Den beste blant slike samlinger er de fire bøkene som er de store
kildene for imamiya for kunnskap om røttene og grenene til deres tro. Det er blitt henvist til
dem fra første århundret av Islam, og disse fire bøkene er: Al-Kafi, al-Tahthib, Al-Istibsar og
Man la Yahdaruhul Faqih. Det er fortalt om dem i vid form og troverdigheten til deres innhold
er det ingen spørsmålstegn om. Al-Kafi er den eldste blant dem, den største, den beste og den
mest troverdige. Den innholder seksten tusen et hundre og nitti hadither som inkluderer som
alt som nå står i seks sahih bøkene (al-Sihah al-Sitta til sunniene), som al-Shahid har bekreftet
i sin bok Al-Thikra og som andre kjente lærde også har bekreftet.
Hisham ibn al-Hakam, en av følgesvennene til al-Sadik (fvmh) og al-Kazim (fvmh) forfattet
mange bøker. Nittini av dem ble veldig kjente. De er fortalt av våre følgesvenner som gjengir
ham, og deres detaljer er i vår bok Mukhtasar al-Kalam fi Muallifi al-Shiah min Sadr al-Islam.
De er alle veldig interessante bøker, med stor klarhet i innhold og argumenter. De handler om
både røttene og grenene til troen, og om Tawhid og rasjonell filosofi. De tilbakeviser
ateistene, heretikerne, panetistene og deterministene og de som er ekstreme i sin tro om Ali
(fvmh) og Ahlulbayt (fvmd). De tilbakeviser også argumentene til Kharijittene og Nasibiene,
de som benektet testamentet til Profeten om Ali (fvmh), de som stod i hans vei for å oppnå
kalifatet, og de som forkynte på talestolene at det var noen andre som skulle bli valgt som
kalif før Ali (fvmh), og i tillegg handler disse bøkene om andre temaer også.
I det andre århundre, var Hisham den mest kunnskapsrike personen i tale, guddommelige
visdom og rasjonell tankegang. Han var utmerket i fiqh og hadith, han overskridte alle i tafsir
og i alle former av kunnskap og kunst. Han er den som diskuterte begrepet om imamah… Han
gjengir al-Sadik (fvmh) og al-Kazim, og han nyter en spesiell status i deres øyner som ikke
kan bli beskrevet. Han vant en slik ros fra dem som opphøyet hans status helt opp til himmels.
Han var først en Jehmi, så møtte han al-Sadik (fvmh) og så lyset til ledelsen igjennom han, så
han sluttet seg til hans parti, så fulgte han al-Kazim og overskred alle studentene i kunnskap
under tiden til begge imamene. De som ønsket å slokne Allahs lys, på grunn av deres hat for
Ahlulbayt (fvmh) og deres nag, beskyldte ham for å ha sagt at den allmektige hadde en fysisk
form, og andre falske anklager. Vi er de kunnskapsrike om hans sekt. Vi har skrifter som
forteller om hans livsstil og hans tale. Han har skrevet verk som forsvarer vår sekt, som vi har
henvist til tidligere, så ingenting av hans tale kan bli kjent for andre og være ukjent for oss,
fordi han er blant våre forfedre og våre forgjengere, mens hans kritikere er langt ifra hans sekt
og hans tilknytning. Det al-Shahristani har nevnt i sin bok al-Milal wal-Nihal om Hishams
tale bviser ikke hans tro på en fysisk form for Allah. La meg gjengi for deg det han har sagt
om ham:
’’Hisham ibn al-Hakam har studert dybdene til usul. Vi må ikke glemme hans argumenter
med Mutazilier, for mannen er hevet over det hans motstandere anklager ham for, og hevet
over å ha sammenlignet noe med Allah, for han diskuterte med al-Allaf og sa: ’’Du påstår at
Skaperen er den som kjenner, og Hans kunnskap er Hans egen, så han ble en kunnskapsrik
person som er forskjellig fra verden (Hans skapelse), så hvorfor sier du ikke da at Han har en
kropp ulik alle andre kropper?’’
Dette utsagnet, hvis det virkelig er hans, så beviser det bare at han motsatte seg synet til AlAllaf. Ikke enhver som diskuterer om noe tror på det, fordi det er mulig at hans hensikt var å
teste al-Allafs tro, som Al-Shahristni selv foreslår og sier: ’’Mannen er hevet over det hans
mostandere beskylder ham for og han er langt ifra å sammenligne noe med Allah.’’ Hvis vi
antar at det stemmer at Hisham trodde på dette, kan det hende at dette var før han sluttet seg
til den sanne ledelsen igjennom Imam al-Sadik (fvmh). Du vet at han tidligere hadde lik tro
som Jehmier, så så han lyset til ledelsen igjennom Muhammeds familie (fmvd) og ble en
imam for de som fulgte deres imamer. Ingen blant våre foredre har funnet noe bevis om det
motstanderne tilskriver ham. Vi finner også fiendene til Ahlulbayt anklage Zararah ibn Ayan,
Muhammad ibn Muslim, Mumin al-Taq og deres likesinnede. Vi har spart ingen anstrengelse
for å undersøke anklagen og har ikke funnet noe grunnlag for dem annet enn fordommer, hat
og falske anklager, og ’’ikke tro at Allah ikke er klar over det undertrykkerne gjør.’’
Når det gjelder anklagen til Al-Shahristani om Hishams tro på Ali (fvmh) som Allah, dette er
en spøk som til og med lar den bedrøvede kvinnen som nettpp har mistet sitt spedbarn få
latterkrampe. Hisham er hevet over dette. Hishams utsagn om Tawihid glorifiserer Allah over
å bli redusert til en fysisk form, og Han er hevet over å bli forbundet med det som de uvitende
har falskt tilskrevet. Hans utsagn om imamah og wisayat viser at hans foretrekking av Allahs
sendebud over Ali (fvmh). Han forteller at Ali (fvmh) bare er et medlem av Profetens nasjon
og en undersått, hans etterfølger og hans assistent, og at han er en tjener av Allah som ble
behandlet urettferdig og ble overvunnet og ikke var i stand til å sikre seg det som tilkom ham,
og ble tvunget til å akseptere makten til hans motstandere, han fryktet alltid sin sikkerhet,
hadde ingen støttespillere og hjelpere, så hvordan kan al-Shahristani si: ’’Hisham ibn alHakam har studert dybdene til usul. Vi må ikke glemme hans argumenter med Mutazliene, for
mannen er hevet over det hans motstandere anklager ham for og langt ifra å forbinde noe med
Allah, for han diskuterte med al-Allaf og sa: ’’Du påstår at Skaperen er den som vet, og Hans
kunnskap er Hans egen, så Han blir en kunnskapsrik person som er forskjellig fra verden
(Hans skapelse), hvorfor sier du ikke da at Han har en kropp som er ulik alle andre kropper?’’
Så hvordan beskylde ham for å ha sagt at Ali (fvmh) er Allah Den Allmektige! Er ikke dette
en klar motsigelse? Er det passende for Hisham, tiltross for hans store kunnskap og bidrag, at
slikt blir tilskrevet ham? Selvsagt ikke. Men disse mennesker er insisptert å komme med
anklager på grunn av deres misunnelse og fiendskap mot Ahlulbayt (fvmd) og de som fulgte
deres oppfatninger. Vi tilhører Allah, og til Ham skal vi vende tilbake.
Forfatterskapen blomstret under levetidene til imamene al-Kazim, al-Rida, al-Jawad, al-Hadi,
al-Hassan al-Zaki al-Askari, fred være med dem, på en måte som aldri noensinne skjedde før,
og hadithene sitert fra dem og andre imamer spredde seg i vid form igjennom land, og
disiplene forsøkte sitt beste for å oppnå kunnskap, søke etter den og dens hemmeligheter,
oppsummere dens saker, bekrefte den, spare ingen krefter på å notere den ned og samle
spesiell form av kunnskap.
Al-Muhaqqiq, i sin bok Al-Mutabar, sier: ’’Blant studentene til al-Jawad, fred være med ham,
var ærbare menn lik al-Husayn ibn Said og hans bror al-Hassan, og også Ahmed ibn
Muhammad ibn Abu Nasr al-Bazanti, Ahmed ibn Muhammed ibn Khalid al-Barki, Shahtan,
Abul-Fadl al-Ami, Ayyub ibn Nuh, Ahmed ibn Muhammad ibn Gsa og andre osv. Deres
bøker til i dag er spredd i vid form blant våre følgesvenner som viser til deres store
kjennskap.’’
Nok for deg som bevis på dette er at al-Barkis bøker er et hundre, og al-Bazanti har forfattet
sitt kjente verk med tittelen Jami al-Bazanti, mens al-Husayn ibn Said har skrevet tretti bøker.
Det er ikke mulig i et slikt brev å telle det som er blitt skrevet av studentene til de seks
imamene som nedstammet fra Imam al-Sadik (fvmh), men jeg henviser deg til tilgjengelige
biografier, så les om biografien til Muhammed ibn Sinan, Ali ibn Mahziyar, al-Hassan ibn
Mahbub, al-Hasan ibn Muhammad ibn Samah, Safwan ibn Yahya, Ali ibn Yaktin, Ali ibn
Fadal, Abdul-Rahman ibn Najran, Al-Fadl ibn Shahthan (som forfattet to hundre bøker),
Muhammad ibn Msaud al-Ayyashi (som skrev mer enn to hundre bøker), Muhammed ibn
Umayr, Ahmed ibn Muhammed ibn Gsa (som gjenga et hundre følgesvenner av al-Sadik, fred
være med ham), Muhammad ibn Ali ibn Mahbub, Talha ibn Talha ibn Zayd, Ammar ibn
Musa al-Sabati, Ali ibn Al-Numan, Al-Husayn ibn Abdullah, Ahmed ibn Abdullah ibn
Mahran som er bedre kjent som Ibn Khaniba, Sadfah ibn al-Munthir al-Qummi, Ubaydullah
ibn Ali al-Halabi som brakte hans bok til al-Sadik (fvmh) for å bekrefte den og å endre på
den, og han roset den og sa: ’’Ser du disse menneskene ha lignende bok som denne?’’ I tillegg
til dem er Abu Amr, fysikeren, Abdullah ibn Said som brakte hans bok til Abul-Hassan alRidah (fvmh) for samme hensikt, og Nus ibn Abdul-Rahman som brakte sin bok til Imam
Abu Muhammed al-Hassan al-Zaki al-Askari, fred være med ham.
Enhver som forsker biografiene av tilhengerne av familien til Muhammed, måtte Allahs
velsignelse være over ham og dem, og undersøker de som holdt følgeskap med de ni imamene
av etterkommerne til al-Hussain, teller deres verk som var skrevet samtidig med deres
imamers tid og ser på de som gjenga, spredde hadithen til Muhammeds familie om hver rot og
gren av religionen, vil komme tvers over tusenvis av slike personligheter. Hvis han blir kjent
med disse kunnskapene i hver kategori fra tiden til de ni feilfrie imamene (fvmh) til vår tid,
vil han bli overbevist at sekten til disse imamene er mutwatir (fortalt i vid form), og han vil
fjerne enhver tvil han har om at vår tilbedelse av den allmektige Allah i røttene og grenene til
troen er avledet fra andre enn Sendebudets familie. Ingen tviler på dette, unntatt den som er
arrogant, fordomsfull eller uvitende, så priset være Allah som ledet oss til dette, for uten Hans
ledelse, vil vi ikke ha blitt ledet. Wassalam.
Sh.
__________________________________________________________________________
1.Al-Huda, det irakiske magazinet, gjenga dette brevet og publiserte det i i første og andre
utgave i en kolonne som er undertegnet av den beskjedne forfatteren.
2.Se på biografien om Jubayr ibn al-Habab ibn al-Munthir i del en av al-Isbah.
3.Se på introduksjonen til al-Najashi, Shaykh Abu Alis Muntahal, Maqal fi Ahwallir Rijal,
Mirza Muhammeds Minhajul Makal fi Tahqiq Ahwalir Rijal og mange andre bøker som
handler om denne grenen av kunnskap, og det er veldig få bøker av denne slag.
4. Dette er bekreftet av mange som Shaykh Al-Bahai i hans Wajiza og av mange andre kjente
personligheter.
5. Se på al-Tibrisis Mujma Bayan fi Tafsiril Quran i delen som handler om tolkningen av
verset: ’’Si: ’’Jeg spør dere ikke om belønning om det annet enn godhet mot min slekt,’’ i
Surat al-Shurah, og du vil finne ham gjengi Abu Hamzahs egen tafsir.
6. Våre følgesvenner har fortalt alt av Abu Hamzahs bøker, gitt ham ros for beretningene, og
detaljene er å finne i deres bøker. Våre høytstående autoritet Sayyid Sadr al-Din al-Muswai
har forkortet Risalat al-Hukuk og publiserte det for at unge muslimer skal kunne det utenat,
og han har gjort en veldig god jobb, måtte Allah gjøre muslimene i stand til å nyte av hans
fruktbare arbeid.
7. Han sa det da han nevnte Baqiryya og Jaffariya blant sjia sekter i sin bok Al-Milal wal
Nihal.
________________________________________________________________________
Brev 111
Overbevisning
Jamadi al-Awal 1, 1330
Jeg vitner at dere, i røttene og grenene til troen, er tilhengerne av imamene til Sendebudets
familie. Du har klartgjort denne saken og viste den tydelig, avslørt det som var hindrende. Å
tvile på dere er galskap og å ha mistillit til dere er villfarelse. Jeg har sett på deres brev og
funnet det veldig strålende. Jeg har funnet bekreftelse for det og er i stand til å lukte den gode
duften til dette brevet. Før jeg var i kontakt med deg, var jeg forvirret om deres tro på grunn
av anklagene jeg hørte fra løgnerne. Nå har jeg funnet deres sekt for å være et lys som fjerner
bort mørkheten, og jeg forlater deg seirende, suksessfull, så stor er velsignelsen som Allah har
tildelt meg, og stor er nytten jeg har dratt fra deg! Priset være Allah, Herren over hele verden.
Wassalamo Alaikom.
S.
___________________________________________________________________________
Brev 112
Jamadi al-Awal 2, 1330
Jeg vitner at du nå er kjent med saken og i stand til å gjøre deg en vurdering om den. Du har
overskridt alle andre i å forstå den og forske om den, undersøke den grundig, du så på alle
sider, oppdaget dens inderlige mening, søkte etter dens kjerne og natur, uten å være drevet av
nasjonalistiske fordommer eller personlige interesser. Kjennemerkene på din ettergivenhet
kan ikke bli anklaget og heller ikke kan ditt sinne være dominert av gale tanker. Du har forskt
i dybdene med en ettergivenhet som er mer enn tilfredsstillende, og med et sinne større enn
denne verden, du bekreftet ærlig, uten å bry deg om slektskap eller nære, til det som ble skjult
ble klart, sannheten manifserte seg selv, og morgens lys ble klart for alle de som kan se, priset
være Allah for å ha ledet oss til Sin religion og for å ha tildelt oss lykken av å ha oppnådd
Hans vei: DEN RIKTIGE VEIEN, og måtte Han sende velsignelser over Muhammed og
familien til Muhammed, etterfulgt av mange hilsener.
Sh.
________________________________________________________________________