Transcript TM-4-2014 - VisitHaukeli

NR. 4 ÅRGANG 18
2014
Kr. 49,-
www.telemarksmagasinet.no
nynorsk-magasin med artiklar frå heile telemark
om næringsliv, kultur og lokalhistorie
1
Pilegrimsvegen til Røldal
Røldalskyrkja er kanskje mest kjend som pilegrimskyrkje og var den nest viktigaste pilegrimsdestinasjonen etter Nidarosdomen i katolsk tid.
Opphavet til dette er krusifikset som ifølge soga
skal ha ei helbredande kraft kvar jonsoknatt. Ved
midnatt vart det halde gudsteneste og pilegrimane fekk kome fram og ta imot dei lækjande dråpane krusifikset skal ha sveitta. Sjølv om denne
type aktivitet blei forboden ved reformasjonen,
heldt pilegrimar fram med å valfarte til kyrkja
heilt fram til om lag 1850.
Arbeidet med å rydde og merke pilegrimsvegen
frå Seljord til Røldal byrja fyrst på 1990 talet og
frå 2003 har det vore årlege vandringar.
Rundt om i landet er det rydda og merkt mange pilegrimsvegar, og det var snakk om at pilegrimsmotivet skulle bli eit nasjonalt utviklingsprosjekt, slik har det ikkje gått, det er kun
Pilegrimslegen til Nidaros som er teken med,
noko som er svært skuffande.
Det må vera rett å utvikle polegrimstanken slik
det er skissert i kartet over pilegrimsvegane i
Skandinavia, og ikkje som det over Pilegrimsleden Norge. Er det mogeleg å ikkje ta med Røldal kyrkje når det gjeld pilegrimssatsninga her
i landet med den historien som er knytt opp til
denne kyrkja.
2
TM -leiar
Fyrste utgåva av TelemarksMagasinet kom ut til jol i 1997. No er tida
komen til å avslutte min gjerning som
utgjevar. Magasinet kjem til å koma
ut som før, men med ny utgjevar. I
ein overgangsperiode vil eg fortsatt
fungera som redaktør.
Det har vore svært interessant av
mange grunnar, ein kjem i kontakt
med mange kunskapsrike personar
som kjem med innspel til stoff frå
heile fylket. Dette medfører at ein
vert rimeleg godt kjend med kva som
skjer og har skjedd rundt om i bygdane. Kontakten med artikkelforfattarane har vore svært gjevande.
Det er tre viktige aktørar i dette samspelet, tingarane våre, annonsørane og
forfattarane. Tida er inne for å takke
dykk alle for det gode samarbeidet
gjennom alle desse år.
Me har arbeidt ei tid for å finne nokon
som kunne tenke seg å gje ut TelemarksMagasinet vidare, og heldigvis
så har me lukkast med det. TelemarksMagasinet vil som tidlegare nemnd
frå nyttår få ny eigar. Telemark Trykk
AS, med kontoradresse på Notodden.
Den nye og den gamle redaksjonen
vil i tida framover ha eit nært samarbeid.
Informasjonen er som fylgje: Tingarane får tilsendt girofaktura på same
måte som før. Annonsørane og artikkelforfattarane vil bli kontakta litt ut
på nyåret når det nærmar seg ny utgjeving.
Me vil takke for eit godt samarbeid
gjennom alle desse år og
ynskje dykk alle
ei God Jol
og eit Godt Nytt år
Birgit og Ragnvald Christenson
Me vonar at tingarane, annonsørane
og artikkelskrivarane vil ta vel imot
den nye eigaren og vera like positive
mot han som de har vore med oss.
3895 EDLAND
Sats og trykk:
Telemark Trykk AS, 3670 Notodden
Framsidebilete:
Nissen på Midttun.
Utgjevar:
TelemarksMagasinet, 3895 Edland
ISSN: 1501 - 0414
Tlf.: 35 07 03 05 - Faks: 35 07 03 65
E-post: [email protected]
3
InnhaldSide
Pilegrimsvegen til Røldal.................. 2
Bølgeslagsmerker høgt til fjells........ 4
Den største rosedekorasjonen
i verden...................................... ........5
Landskappleiken på Geilo i 1969
og i dag ............................................. 6
Tor skomaker ................................... 8
Anne Heggtveit – gullvinnar
med røter......................................... 10
Gamletids hadde meir ro over seg...12
Tragedien ved Kloppestronde.........13
Bjarne samlar motorsager............... 15
Kultur på Kongsvegen i Heddal ..... 17
Ny demning ved Våervatnet........... 22
Hasselbuskane fulle av neter ........... 24
Den ettertrakta og løyndomsfulle
Margaritifera maragaritifera ........... 26
Redaktør Ragnvald Christenson
Tlf.: 35 07 03 05 - Mob.: 916 63 922
Alle usignera artiklar er forfatta av redaktøren
Birgit Christenson
Tlf.: 35 07 03 05
Bølgeslagsmerker høgt til fjells
Tekst og foto: Laila Amdahl
En geologisk godbit, - bølgeslagsmerkene eller riflene som de også kalles, på
toppen av Hellebuskaret mellom Vindsåen og Vindeggen. Her i denne løsblokka er merkene veldig tydelige.
Mange steder i området fra Gaustatoppen til Brattefjell og videre sørover
mot Seljord finner en bølgeslagsmerker enten i fast fjell eller i løse steinblokker. De store kontinentene beveger
seg, så jordkloden vi lever på er i stadig
utvikling. Dette skjer nesten umerkelig,
- bortsett fra forandringer som kommer
etter f.eks. ras og vulkanutbrudd.
Vi drister oss til en enkel geologisk forklaring på bølgeslagsmerker. For ca.
1200 millioner år siden ble havbunnen
med bølgeslagmerkene presset dypt ned
under jordskorpa. Der nede ved høgt
trykk og høg temperatur blei sandsteinen omdannet til kvartsitt. Sakte, sakte
presses havbunnen med avsetningene
opp til 1130 m.o.h. der vi i dag finner
rester i form av denne flotte steinblokka.
Vi undres, - hvor går så ferden de neste
1000 millioner år .......?
På toppen av Hellebuskaret med utsikt
østover til Vindsjåen i Hjartdalsfjella
ligger denne flotte løsblokka med bølgeslasgmerker som også kalles rifler.
Maskinentreprenør
Ottar Ringhus as
3890 Vinje – Tlf 97 77 04 92
www.o-ringhus.no
Vest-Telemark Kraftlag as
3891 Høydalsmo
Tlf. 35 07 57 00
www.vtk.no
4
Me utfører:
• Graving – sprenging – transport
• Alt i naturstein
• Restaurering av gamle steinmurar
• Salg og pressing av hydraulikkslangar
• Salg av knusa masse
Den største rosedekorasjonen i verden
STASAR OPP PÅ SJUKEHEIMEN I BØ
137,5 cm i tverrmål for den totalt overdimensjonerte «ølbollen» som veg 57 kilo. Sjukeheimen har elles også fleire andre rosemåla
gjenstandar, som denne kubbestolen. Foto: Eilert Kvernes
Eilert Kvernes
Verdens største trefat er som mange vil
kjenne til blitt fast inventar på Bø sjukeheim. Etter storutbygginga der blir klenodiet meir sjåleg for fleire, og alle må bli
meir enn imponert over dette «livsverket»
til 84-åringen Torleif Leiulfsrud på vestsida i Heddal. Den kjende rosemålaren ga
seg ikkje med det forrige storarbeidet, eit
fat med tverrmål 129,5 cm, og som fekk
plass i den berømte rekordboka. Men han
gjekk vidare med ny rekord, eit fat med
137,5 cm. i tverrmål. Tinndølen Steinar
Hegard var trekunstnaren som laga fatet, som veg 57 kilo – og så ga Torleif
seg i kast med pensel og måling i kjempearbeidet med å heildekorere fatet med
rosene sine, og med stavkyrkja i Heddal
prangande i midten. Var det ikkje to heile
veker han brukte på jobben?
til, som kjenner seg knytt til sjukeheimen
og møter opp til dei faste samlingane der,
donerte kjempefatet hit, også som ei synleg takk for det gode opphaldet kona fekk
der.
Men han kunne då ikkje ha plass eller interesse av å ha produktet i eigen heim. –
Det blir ein høg pris når eg skal ytte meg
med fatet, skal han ha sagt.
Prisen? Spør mange om. Men avtalen
var at den skulle vere bare mellom seljar og kjøpar – og dermed basta. Det var
også tanke om at kommunehuset kunne
ha fått klenodiet, men på sjukeheimen er
det meir høveleg plass – og her vankar
då også mange som kan beundre og glede
seg over synet. Og leiinga der er sjølvsagt glad for gåva, som også d e i set stor
pris på.
Og så skulle det bli bøhering av det. Det
var Kjetil Haugland som ordna d e n tingen. Han hadde kona på sjukeheimen,
der ho som dei andre pasientane fekk
omsorgsfullt stell til ho gjekk bort. Kje-
5
Landskappleiken på Geilo i 1969
og i dag
Olav B. Straume heime i stoga si i Fyresdal. Foto: Arne T. Aabø
Arne T. Aabø
II skrivande stund er eg nettopp heimkomen frå landskappleiken på Geilo. Eg
sit med mange inntrykk, og det er au naturleg å lata tankane gange attivi i tidi. Så
mykje uskrive finst i ”minneboki” etter
kvart som ein vert eldre.
Eg hev vore på mange landskappleikar
opp gjennom åri. Eg trur den siste var nr
30 i rekkja. Fyrste gongen var på Notodden i 1963. Då var eg berre 19 år gamal,
og opplevingi gav meirsmak. Den neste
var i Porsgrunn i 1967, også ei stor og
minnerik oppleving. Likevel er det landskappleiken på Geilo i 1969 eg vil skrive
om her. Det er då 45 år sidan, og det kan
gjeva grunnlag for å samanlikne før og no.
Eg var 25 år gamal og hadde sumarferie
frå arbeidet som lærar ved Sætrum ung-
domsskule i Valle i Setesdal. Ei vekes tid
før eg skulle reise, hadde eg fenge meg
ny bil. Den gamle folkevogni hadde blive
bytt ut med ei flunkande ny ei.
Eg hadde avtala med to eldre karar at dei
skulle køyre med meg. Den eine var spilemannen Olav B. Straume frå Fyresdal.
Han var 73 år gamal og skulle deltaka på
kappleiken. Den andre var Olaf Juvasslia
frå Froland, men no busett i Tovdal, og 69
år gamal den gongen. Han var ein dugande leiar i Indre Agder spelemannslag som
på denne tid skipa til mange kappleikar
rundt om i dei indre bygdene i Aust-Agder, særleg Tovdal, Gjøvdal og Åmli.
Olaf var god dansar og spela også ein del,
men denne gongen skulle han representere laget sitt på årsmøtet i Landslaget for
spelemenn, som folkemusikksamskipnaden heitte den gongen. Det same skulle
Olav Straume.
6
Olaf Juvasslia, kjenskleg som alltid.
Ingen av dei hadde bil, endå Juvasslia var
bussjåfør av yrke. Me hadde difor avtala
at eg skulle møte dei i Krossli. Dit skulle
dei koma med bussen. Eg var ute i god
tid, og eg skal seia det var litt av eit syn
å sjå dei to karane koma ut av bussen.
Eg gløymer det aldri. Fyrst kom Olaf
Juvasslia. Han gjekk i bunad som vanleg.
Bunaden var sauma av grovt, tjukt vadmål, men han kledde karen godt. I handi
hadde han ei veske, truleg til toalettsaker.
Det var alt.
Olav Straume hadde meir med seg. Fyrst
og fremst var det no feleskrinet. Det var
eit treskrin med si eigi soge. Inni den låg
Steintjønndalsfela hans. Skrinet var laga
på Sand i Ryfylke av Olav Bråtveit og
rosemåla av Knut K. Hovden. Setesdal
spelemannslag hadde kaupt, eller fenge
det, av Bråtveit’en, og gjeve det vidare
til meisterspelemannen Olav Hegland
i samband med ein åremålsdag. Men
Heglanden hadde selt det han, og såleis
hadde det kome Olav Straume i hende.
Straume’n gjekk sjølvsagt au i bunad, og
så hadde han med seg ei liti handveske.
Det som nok likevel vekte mest åtgaum
millom passasjerane på bussen, var at han
hadde med seg ein bunt med tørr honved
og så ei tiliterskanne med heimebryggja øl. Sjølv undra eg meg mest på kva
han skulle med honveden, men det fekk
eg fort vita. Han rekna med at me skulle
raste og koke kaffe undervegs, og om det
var på fjellet millom Tinn og Numedal,
kunne det verta knapt med tørrved.
Ja, så la me då i veg. I Vinje stoppa me
ei liti stund hjå Åsmund Hommo. Han
var au spelemann og medlem av Vinje
spelemannslag. Laget skulle deltaka i
lagspel, så han skulle reise dagen etterpå.
Medan me sat hjå Åsmund, kom det ein
kar innom som snarast. Det var Gunleik
Hylland, flink smed som eg trur arbeidde
i vegvesenet på denne tidi. Han var rektig
i farten, hadde vore av stad og fenge tak
i ei kasse øl, for no skulle det rektig feirast. For det fyrste hadde han fødselsdag
på denne tidi, fødd 2. juli 1903, og for det
andre skulle han hava ferie nokre veker
framivi.
Men me laut vidare. Komne noko utpå
Tinnsjøstrondi, meinte Olav at me laut
få oss mat. Tinnsjøen hadde låg vas�stand, så me rusla ned der. Her kunne me
visst trygt fyre. Honveden var med oss,
men den fekk me ikkje bruk for. Det var
mengdevis av tørrved på strondi frå før.
Me hadde niste med oss, og den nykoka kaffien smaka herleg i solnedgangen
ivi den fagre Tinnsjøen. Veden som Olav
hadde med seg, vart ståande att ubruka,
og så kan me seia som i eventyret at hev
ingen funne han, så ligg han der enno.
Det er vel mest truleg at aukande vatn
med tidi førde han ut på bylgjune, og kor
han til slutt havna, er uvisst å vita.
Det leid utpå kvelden før me var framme på Geilo. Hus hadde me tinga, og det
vanta ikkje plass i herbyrget. Neste morgon var me tidleg på beini, og frukosten
smaka herleg. Olav Straume hadde kome
i kappleikmodus og teke fela med seg
ned i matsalen. Der drog han like godt
i gang med ein slått, og frukostgjestine
tykte visst at maten smaka endå betre
med musikk inntil. Slåtten Olav spela,
var ein springar frå Hardanger som heiter Folkedalen, men han vert ein god del
bruka i Telemark og.
Eg feste meg med ein eldre mann som
fylgde særskilt godt med etter som Olav
spela. Karen kjende eg att frå bilete. Det
var sjølvaste Anders Kjerland frå Granvin. Folkedalen var ein slått han bruka
mykje. Kva tykte han, tru? Men då Olav
var ferdig med slåtten, reiste Kjerland
seg, gjekk bort til spelemannen, og sa
desse ordi: ”Du har beingrinde av han
dar”. Kommentaren var meint positiv, og
dei to fekk seg ei god røde. Seinare på
dagen deltok dei båe i kl. D, den eldste
klassa. Anders Kjerland fekk 1. premie
og vart klassevinnar. Olav Straume fekk
ein heiderleg 3. premie.
Landskappleiken varde frå fredag 4. juli
til sundag 6. juli. Alle tevlingane gjekk
fyre seg i Geilo samfunnshus, Storesalen eller Vetlesalen. Stemna tok til med
årsmøte i Landslaget for spelemenn, der
Leif Løchen var formann. Olav Straume
og Olaf Juvasslia var som nemnt utsendingar frå Indre Agder spelemannslag,
og eg fekk vera med dei. Kva status eg
hadde, minnest eg ikkje, men det var ei
minnerik oppleving der eg særleg kan sjå
attende på gode og saklege ordskifte om
viktige spursmål. Domarspursmålet var
eit viktig tema. Fram til denne tid hadde det vore berre to sett domarar: Eitt
for spel hardingfele, vanleg fele, gamle
folkemusikkinstrument og kveding og
eitt for dans alle klassur, seks domarar
i alt. Til samanlikning nemner eg at på
Geilo i år var det ikkje mindre enn 12
sett domarar, 36 personar. Såleis var det
eigne domarar for alt spel på hardingfele,
eigne domarar for vanleg fele, og likeins
for vokalklassa. Det er litt av ei utvikling.
På årsmøtet i 1969 kom den kjende spelemannen Leif Rygg frå Voss med framlegg om at det skulle vera eigne domarar
for spel hardingfele og spel vanleg fele.
Framlegget vart nedrøysta, men tri år seinare vart dette likevel gjennomført. Seinare hev det vore sjølvsagt og utanom ein
kvar diskusjon.
Også på andre område hev det vore store
endringar. Mange nye klasser hev kome
til, og tevlingsgreinir hev skift namn.
Såleis heiter det ikkje kveding lenger,
men vokal. Det trur eg er ei god endring.
7
Mykje av det som no vert framført, kan
snautt kallast kveding, i alle fall ikkje i
den tydingi me hev på dette i Telemark
og Setesdal. Truleg er det også i vokal det
hev vore aller mest utvikling. I 1969 var
det berre ei klasse, og berre fire kvedarar
deltok. No hev me A, B, C og D-klasse
her og. Og deltakingi i desse klassune er
millom dei beste. Det same kan me trygt
seia om publikumsoppmøtet til desse tevlingane.
På Geilo i 1969 var det stor deltaking i
dans og spel hardingfele og vanleg fele.
I hardingfele kl. A var 30 spelemenn påmelde. I år var talet 13. I hardingfele kl. B
var det og 30 påmelde, medan kl. D hadde 16 deltakarar. Når eg ser i programheftet frå 1969, undrar det meg korleis
alt kunne avviklast på så stutt tid. Tevlingane kom ikkje i gang for kl 18.00 på
fredagskvelden. Storparten av tevlingane
gjekk fyre seg på laurdagen, og det vart
ein lang dag. Sundag var det funne rom
til både gudsteneste i Geilo kyrkje, folketog frå kyrkja til samfunnshuset, premieutdeling og ”Høgtideleg avslutning i
Storesalen” med ”Låt og leik av premievinnarar”, som det heiter. Premieutdelingi gjekk ut i dei små timar, og fyrst utpå
fyremiddagen måndag kunne me draga
på heimveg mot Telemark. Gamlekarane eg hadde med meg, var framleis i fin
form. Dette hadde nok vore ei oppleving
dei kunne liva lenge på.
Men ein ting er eg viss på: Bunaden til
Olav Straume måtte nok sendast til skikkeleg reinsing straks etterpå om han
skulle vera brukande til neste kappleik.
Om han hadde vore av kroppen hans dei
dagane landskappleiken varde, tvilar eg
sterkt på.
I dag er det underleg å tenkje attende
på denne landskappleiken. Mange minne sit framleis sterkt i hugen, menneske
ein møtte og vart kjend med, episodar
av ymse slag. Mangt let eg liggje. Det
kan vera til eige bruk, treng ikkje å dela
det med andre. I dag er og mange av dei
mest sentrale personane for lengst burte.
Til dømes er om lag halvparten av dei 30
deltakarane i hardingfele kl. A døde, i kl.
D er alle døde.
Ein spelemann såg og høyrde eg berre denne eine venda, den legendariske
Olav Sataslåtten frå Torpo i Hallingdal.
Han var vidgjeten kjend for det friske og
taktfaste spelet sitt. No nærma han seg 80
år, men spela framleis godt, tykte eg. På
Geilo vart han utpeika til æresmedlem i
Landslaget for spelemenn.
Frå tevlingane tek eg berre med at Olav
Bø frå Valdres og Einar Løndal frå Tuddal vann hardingfele kl. A med same poengsum. Lars Larsen og Tarjei Romtveit
frå Vinje hevda seg og godt. Dei var nye
i klassa A etter 1. pr. i B-klassa på landskappleiken året før, på Lillehammer. I
B-klassa kom ein annan vinbyggje, Audun Nordheim, høgt opp på premielista.
Det same galdt au Vinje spilemannslag i
lagtevlingi. I kappdansen var det ikkje så
mange deltakarar frå Vest-Telemark, men
Olav A. Gøytil og Margit Omdal stilde
opp i klasse A.
Dei budde i Gøytilsgrendi i Tokke, men
representerte Vinje spilemannslag. Olav
fylde forresten 60 år under denne landskappleiken, fødd 4. juli 1909, og det vart
ei liti markering i den samanhengen.
Når ein vert eldre, hev ein lett for å romantisere det som var samstundes som
det fell lett å vera mistruisk til endringar
og tilhøvi dag. Den fella skal eg ikkje
gange i. Lat oss heller taka vare på dei
gode minni frå farne dagar, og så vonar
eg at dei unge i dag hev det minst like
gildt som me hadde det.
Framsida til programheftet for landskappleiken 1969.
Tor Skomaker var også ein dugande veskemakar
Eilert Kvernes
Tor Rønningen i Tørdal, mest kjent som
Tor Skomaker, var ein svært nyttig mann
med det faget han hadde lært, og praktiserte på ein framifrå måte. Han laga nye sko,
spesielt lærstøvlar godt eigna til bruk på ski
med noko gamaldagse bindingar, og han
reparerte alle skader og skavankar på fottøy
folk kom til han med. Når det var tid laga
han også andre ting – så som gamasjer, eller gramasker som det heiter i bygda, slike
går visst ikkje folk med lenger.
Og så var det ein fleirårig periode han
produserte berevesker av mønstra okselær. Desse er nok meir eller mindre
parkert for godt i dag, eller er blitt borte
frå hus og heimar. Men desse uslitelege,
solide, nyttige og fine veskene var i bruk
som skulevesker, og spesielt som «dokumentmapper» før slike meir moderne av
det slaget kom i bruk. Når det var kalla
saman til offentlege møte som kommune- og skulestyre og andre forsamlingar der dei frammøtte hadde bruk for å
ha med seg dokument og anna, kanskje
nistepakke, så gjorde veska god teneste.
Ho var forsynt med to utapålommer med
blanke låsar og ei lang reim som ein kun-
Både fin og svært nyttig var veskene Tor Skomaker laga mange av.
ne feste i ei «sprette» - grei å ha om veska
var full og bula litt ut.
Ein forfattar hadde ei setning i ei bok han
skreiv der ein skomakar er omtala og der
det heiter om han at han skomaker endå
8
han ikkje var halt. Det kan ein ikkje seie
om Tor, for han var låghalt. Men han hadde motorsykkel, ein åtteognittikubikker,
og med den farta rundt i bygda på hyggeturar i liten hastighet.
●
Byggevarer
Måling
●
●
● Byggevarer ● Måling
Byggevarer
●
● Måling
Trelast
Ved
●
●
● Trelast
● Ved
Trelast
Ved
www.visithaukeli.no
www.visithaukeli.no
www.visithaukeli.no
●
Foto: Gyri Midtveit
Foto: Gyri Midtveit
Foto: Gyri Midtveit
Tlf. 918 60 500 - Faks. 35 07 01 00
Tlf. 918 [email protected]
60 500 - Faks. 35 07 01 00
E-post:
Tlf. [email protected]
60 500 - Faks. 35 07 01 00
E-post:
www.haukelitunet.com
E-post:www.haukelitunet.com
[email protected]
www.haukelitunet.com
3895 Edland
3895
Edland
Tlf.: 35 07 02 3895
00
- Faks:
35 07 04 99
Tlf.: 35 07 02 00 Edland
- Faks: 35 07 04 99
Tlf.: 35 07 02 00 - Faks: 35 07 04 99
VVågslidtun
gslidtun
Hotell
VågslidtunHotell
HotellAS
AS
Vågslidtun
Hotell
AS
3895
Edland
3895
Edland
AS
3895
Edland
3895 Edland
Tlf.Tlf.
3535
0707
0505
8585
- Fax:
- Fax:3535070705057272
Tlf. 35 07 05 85 - Fax: 35 07 05 72
E-post:
[email protected]
E-post: [email protected]
E-post: [email protected]
Tlf.
+47
35
07
03
35
- Mobil: +47
48 1010101111
+47
3535
0707
0303
3535
- Mobil:
Tlf.Tlf.
+47
- Mobil:+47
+47484810
10 10 11
Telefax:
+47
35
07
02
15
Telefax:
+47
35
07
02
15
Telefax: +47 35 07 02 15
[email protected]
- www.fctransport.no
[email protected]
- www.fctransport.no
[email protected]
- www.fctransport.no
HaugarneMaskin
MaskinService
Service
Haugarne
Haugarne
Maskin
Service
3895Edland
Edland
Tlf412
412
733
3895
––Tlf
4949733
3895
Edland – Tlf 412 49 733
mail:[email protected]
mail:[email protected]
mail:[email protected]
bilhengarar
-
varmepumper
Me tar
på
oss
Me
på
oss
Metar
tarog
påspesialboring
oss
brønnboring
brønnboring
brønnboringog
ogspesialboring
spesialboring
vedovner
Graving,
sprengning,
transport,
brøyting,
Graving,sprengning,
sprengning,
transport,
brøyting,
Graving,
transport,
brøyting,
tørr/natursteinsmuring,
containerutleige.
tørr/natursteinsmuring,
containerutleige.
tørr/natursteinsmuring, containerutleige.
Husflidshuset
Husflidshuset
Husflidshuset
Husflids
?
huset
Gratisbefaring
befaring
Gratis
Gratis
befaring
Edland Brønnboring
Edland
Brønnboring
Edland
Brønnboring
3895
Edland
3895
Edland
3895
Edland
e-post:
[email protected]
e-post:
[email protected]
e-post:
[email protected]
Tlf. 95 29 20 85
Tlf.
Tlf.
9595
292920208585
-
Haukelitunet vest, 3895
3895 Edland
Haukelitunet
Haukelitunet vest,
vest, 3895 Edland
Tlf.:97
9760
60 54
54 32
32
Tlf.:
Tlf.: 97 60 54 32
[email protected]
[email protected]
[email protected]
www.lauareid.no
www.lauareid.no
www.lauareid.no
i Haukeli
i Haukeli
i Haukeli
Salg av husflidsvarer og kunsthandverk
Salgavavhusflidsvarer
husflidsvarer
kunsthandverk
Salg
ogog
kunsthandverk
Haukeli Husflidslag
Haukeli
Husflidslag
Haukeli
Husflidslag
i Haukeli
ww.haukeliseter.no
[email protected]
ww.haukeliseter.no
ww.haukeliseter.no
[email protected]
Tlf 3506 2777
[email protected]
Tlf3506
35062777
2777
Tlf
8898
Salg av husflidsvarer og kunsthandverk
Haukeli Husflidslag
Anne Heggtveit –
gullvinnar med røter i Åsgrend
Torfinn Syftestad
Når me nordmenn tenkjer attende på dei
olympiske vinterleikane i Squaw Valley
i 1960, er det nok for dei fleste dei tri
gullmedaljene som vart Noreg til del som
me hugsar best. Kanskje fyrst og fremst
Knut ”Kupper’n” Johannessens siger på
10 000 meter skeiseløp, på den legendariske tidi 15,46,6. Endeleg rauk Hjalmar
”Hjallis” Andersens like legendariske
16,32,6 frå 1952! Stort var det like eins
med Roald Aas som endeleg fekk gullet
sitt på spesialdistansen 1500 meter, rett
nok delt med russaren Grisjin, men prestasjonen blei ikkje mindre av den grunn.
Og so ”reserven” Håkon Brusveen, då,
han som kom med på laget i siste liten og
gjekk seg fram til gull på 15-kilometeren.
Men det dukka opp eit heilnorsk namn
til, Anne Heggtveit. Vel sto det ikkje
Noreg bak namnet hennar på resultatlistene, derimot Canada. Ungjenta vann
ei vel fortent gullmedalje. Det skjedde i
alpinøvingi slalåm, og ein meir suveren
siger skal ein leite lengje etter. Ein gullvinnar meir enn tri sekundar før sylvvinnaren, Betzy Smith frå USA, 1,49,6
mot 1,52,9, finn me ikkje anten før eller
seinare i den olympiske slalåmsoga. Og
denne store prestasjonen stod altso den
21 år gamle jenta med det norske namnet for. Kombinasjonen i alpint stod ikkje
den gongen på lista over olympiske øvingar, hadde den det gjort, hadde ho fengje
to gullmedaljer. Men ho fekk med seg
verdsmeistertittelen i kombinasjonen –
ikkje dårleg det heller!
Staden Squaw Valley fortener òg ein liten
presentasjon. Den vesle fjelldalen ligg i
staten California og hadde nesten ikkje
busetjing å snakke om, den var mest som
eit hyttområde å rekne. Men ein foretaksam forretningsmann som åtte det meste
av det aktuelle arealet, greidde å overtyde IOC-kongressen i 1955 om at leikane
skulle leggjast nettopp til ”Indianerkvinnedalen”. Med to stemmers overvekt
enda det slik. Frå næraste by, Reno, blei
det bygd ein ny sju mil lang autostrada,
Anne og dronningi.
og i dalen vaks det fram bustader, løyper,
kunstfrosne banar og hallar. Dessutan
blei eit datasystem for fyrste gong i den
olympiske soga teken i bruk i resultattenesta. Dreg ein til Squaw Valley i dag, er
det lite som minner om store olympiske
dagar, konkurransearenaene er borte, og
det blei heller ingen by av det. Til slutt
fær me taka med at den olympiske elden
kom flybåren frå Morgedal og lyste opp
under opningseremonien.
Fødd med ski på beini – nesten
Anne var ikkje gamle jenta fyrste venda
ho tassa rundt med ski på beini. Knappe
to år, om me skal tru kanadiske kjelder,
og det gjer me gjerne når me ser på dei
seinare prestasjonane hennar. Og godt før
ho fylte sine ti år, var ho å finne i skikonkurransar, som oftast øvst eller høgt
10
oppe på resultatlistene. Dette fær oss til å
tenkje på tilhøve og talent.
Ho blei fødd i Ottawa, Ontario 11.1.1939,
og der fekk ho høve til å utvikle seg vidare
som alpin skiløypar. Ein må vel kunne seia
at ho var ei barneskistjerne, sidan ho alt
som 15-åring konkurrerte internasjonalt for
heimlandet sitt, noko me kjem attende til.
Talentet låg nok i genene, ho hadde til
dømes ein far som heller ikkje var heilt
borte med ski på beini. Faren, Halvor
Heggtveit, var kanadisk meister i ”cross
country”, eller langrenn som me kallar
det. Truleg var han både instruktør og
pådrivar frå unge år av. Han blei i si tid
sjølv utteken på Canadas lag til dei olympiske vinterleikane, men kunne av omsyn
til arbeidet sitt ikkje reise.
Anne Heggtveit, 1960 med OL-gull.
Då ho etter det olympiske gullet blei spurt
om kva som låg bak, skal ho ha svara ”trening og atter trening – og erfaring”.
Røtene
No gjeng me langt og vel attende i tid.
Me gjeng ikkje her serleg inn på utvandringi til Amerika, men me veit, og
kan lesa oss til, at den var stor frå mange
bygder og grender i øvre delar av fylket
vårt, so ogso i Åsgrend. Om me blar litt
i ættesoga, finn me at i 1908 drog Karl
(Carl) Halvorson frå denne grendi og
garden Heggtveit, fyrst til Chicago og
Iowa i USA, seinare til Canada. Han førde ætti vidare ”over there” og blei Annes
bestefar. Annes far er alt nemd i den førre
bolken. Det var i heilt stutte drag noko
av ættesoga til Anne, olympiameisteren.
Attende til røtene
I 1961 tok Annes far, Halvor, turen over
”dammen”, og vitja grendi der far hans
kom frå. Og han kom attende ein gong til,
i 1977, kan Sveinung Heggtveit fortelje.
Ogso gullvinnaren sjølv fann fram til Sudigard Heggtveit ein gong ho var her til
lands på 1960-talet. Ho fekk nok med seg
eit inntrykk av grendi, men engelskkunnskapane den venda var ikkje dei beste
millom ættlingane, og ho hadde ikkje so
mykje tid på seg, dermed blei det ikkje
knytt nye og varige band millom heggtveitane i Åsgrend og Anne i Canada.
Internasjonale renn før gullet
15-åringen som tok seg utanlands er alt
nemnd. Men ikkje nok med det, ho køyrde alpint i Europa so det let seg høyre
heilt ”over there”. I mange år var alpine
øvingar del av Holmenkollrenna, ”Holmenkollen Kandahar” som det heitte.
Hit kom mange av dei store stjernene frå
Millom-Europa. Kom gjorde au den unge
norsk-kanadiske jenta, ho med røter frå
Åsgrend, og med eit namn som skulle ho
vore fødd der. Ho drog til og med i land
sigeren som den yngste vinnaren nokon
gong! Men den gongen var det ikkje slalåmøvingi ho vann, men storslalåm, noko
som vitnar om ein allsidig alpinist. Sjølv
om dei alpine øvingane høyrde heime
under Kollen-paraplyen, var det berre
slalåmi som innimillom let seg arrangere i nærleiken, det vil seia i Rødkleiva.
Elles blei det som oftast i Norefjell og
på Voss. Men i 1954 synte eit nytt alpint
kraftsenter seg fram, Oppdal, ein stad
som seinare hev fostra fleire internasjonale toppløyparar. Og her var det altso at
tenåringen Anne vann!
Karl Scrantz, Egon Zimmermann og Ernst
Hinterseer, alle austerikarar, og Heidi Biebel, Tyskland. Sistnemnde var i tillegg
kjend for å bruke ikkje heilt ”bibelske” uttrykk kvar gong det ikkje gjekk hennar veg.
No fylgde det nokre år der Anne blei hindra i å konkurrere på topp internasjonalt
nivå, noko som var grunna i skadar. Men
ho kom sterkt attende! Det blei meir enn
ein vintersesong i Europa, det var den
verdsdelen som galdt når me tenkjer alpint
i dei åri. Som 20-åring i 1959 vann ho like
godt samanlagt etter renn rundt kring i Europa, det var nok det næraste det me i dag
kjenner som World Cup. So det var stort.
Og slik heldt det fram, sjølv om ”the
membership” nok var det aller gjevaste.
Frå det idrottslege må me taka med at
ho blei utnemnd til årets idrottsutøvar i
1960, , troféet heitte Lou March Trophé.
Og sjølvsagt er ho, Anne Heggtveit, innlemma ”in the Ski hall of Fame”. Berre
for å ha nemnd noko av det mest kjende.
Kanadiske gull i vinterleikane
Canada er ishockey, for å seia det enkelt.
Og i den lagidrotten hev dei sanka gull
meir enn ein gong. I individuelle idrottar
hev landet slite meir, og vår Anne var den
fyrste som braut grensa. Det blei det mykje heider av, noko me kjem attende til.
No blir dette skrive før 2014-leikane, men
til no er det det berre langrennaren Becky
Scott som i 2002 vann i jaktstarten, etter
fyrst å ha fengje bronsemedalja hengt over
akslene. Seinare kom gullet i posten, det
var etter at dei to russiske kvinnene som
fyrst fekk dei to gjevaste medaljene blei
tekne for doping. Og ei kvinne til, no i
skeiseløp, Cindy Klassen, ho henta seg ei
olympisk gullmedalje i 2006. So me skjønar at Anne er i eit celebert selskap.
Andre kjende alpine vinnarar i 1960
Dei alpine vinnarane må me nok innrømme både var og er større ”rockestjerner”
internasjonalt enn våre i dei nordiske greinene. Av andre enn Anne idrottsinteresserte
vil hugse sto på pallen, var namn som Gui
Perillat, Frankrike, Roger Staub, Sveits,
11
Kanadiske prisvinnarar
Mykje heider blei Anne, vel fortent, til
del. Trur at likestillingi, i alle høve på det
idrottslege planet, må ha kome langt i Canada. For Rosefeld Award blei utdela alt
i 1933 til landets beste kvinnlege utøvar.
Anne fekk denne prisen i 1959 og 1960.
Men ikkje nok med det. Den høgste sivile
utmerkingi ein kan få i Annes land heiter
Member of Order of Canada, og den fekk
Anne! Og kven andre sto for den tildelingi
enn sjølvaste dronningi, Elizabeth II! Sjå
berre på det staselege biletet frå tildelingi.
Andre store norske idrottsnamn i Canada
Ser me nærare etter, finn me mange andre kjende namn med norske røter. Her
avgrensar me oss til idrotten. Den før
nemnde gullvinnar i vinterleikane, Cindy
Klassen, er ein av dei. Ein av dei mest
kjende sumarstid er sykkelryttaren Ryder
Hesjedal. Trur det var i fjor at han og to
heilnorske vann tridobbelt i ein av dei
store internasjonale sykkelklassikarane.
Canada og Åsgrend i dag
Skrivaren av desse linene hugsar godt
vinterleikane og namnet Anne Heggtveit.
Me som idrottsinteressert ungdom på
Kvitsund det året lura på kvifor ikkje ho
var norsk, me hadde jo til og med andre
med same etternamnet på skulen!
Ja, dette var i stutte drag noko av ei soge
om ein olympisk meister, Åsgrend og
Canada. Hovudpersonen hev fylt sine 75
år dette året og liver, etter det me veit, i
beste velgåande i heimlandet sitt.
Grunnen til at dette blir skrive om Anne
Heggtveit, er elles reine slumpen. Gunhild J. Heggtveit, ein ættling av Anne,
og eg møtte kvarandre for fyrste gong på
Årbok for Telemarks samling av medar-
beidarane 2013. Ho hadde med eit skriftstykkje av far sin, Jørgen, og sin eigen
presentasjon, i årboki. Slik kom me inn
på Anne Heggtveit, og slik blei det til at
eg tok på meg å skrive litt om henne og
røtene hennar. Gunhild hev vore hjelpsam med fakta frå grendi. Seinare fekk
eg møte ein annan ættling, Håkon Heggtveit, han hev vore hjelpsam med både bilete og opplysningar. Far hans, Sveinung
Heggtveit, er mannen bak opplysningane om ættlingane frå Canada, Anne og
Halvor Heggtveit, sine vitjingar i grendi.
Sovande kunnskap?
No er skrivaren av dette ikkje allvitande.
Det hev kanskje ein og annan lesar alt
skjøna. Men truleg finst det fleire soger
rundt ikring oss tilsvarande den om Anne
Heggtveit, sjølv om ikkje alle er like lette
å spore opp - og heller ikkje kan fortelje
om olympiske gull. Dei kan likevel ha si
viktige soge å fortelje. Finn me slikt, bør
det fram i ljoset. Kanskje burde me gjera
slik som Gunhilds far, Jørgen, den fyrste
kulturprisvinnaren i Kviteseid kommune
- ha med blokk og blyant på baklomma,
det viktige kan so fort kverva bort om me
ikkje skriv det ned.
Kjelder:
-Inge Bergland: Olympiske vinterleker
-Magnus Breili: Sport i navn og tall
-Jakob Vaage: Holmenkollen
-Kunnskapsforlagets idrettsleksikon
-Årets største begivenheter 1960
-Wikipedia
-Munnlege kjelder: Gunhild J. Heggtveit,
Håkon Heggtveit og Sveinung Heggtveit
Gamletida hadde meir ro over seg
BYGDEPOLITIKK HADDE LITA INTERESSE, FORTEL SIGRID HANGEHOLMEN FRÅ SKAFSÅ
Eilert Kvernes
Sigrid Hangeholmen fekk naturleg nok
oppleve «gamletida» slik det var i ei heller fattig bygd i Vest-Telemark for mange
år sidan. Ho var også flink og aktiv med
skriving og skildring av tida ho levde i.
Det var fem små skulekrinsar som høyrde til Skafså, ho høyrde til Bandak krins
nede ved vatnet. Det var 3 månader skule i krinsane. Sigrid var bestemt på å bli
lærar, men første steget dit var 16 vekers
framhaldsskule. I 1914 var ho ferdig lærar frå Ullmannskulen i Seljord.
Nasjonalforeningen for Folkehelsen lyste
i 1964 ut ei landskonkurranse for eldre,
og som enda ut med bokverket «I manns
minne». Det kom inn meir enn 1500
sjølvbiografiske skildringar, som blei gitt
ut i tre bøker. Frå Telemark kom det artiklar frå 79 forteljarar, 25 av dei kom med
i boka. Universitetslektor Leiv Fetveit
frå Vinje har redigert oppgåvene frå Telemark. Her finn ein levande og allsidige
bilete av folkelivet kring århundreskiftet.
I denne artikkelen er tatt med noko av det
Sigrid Hangeholmen fortel. Ho var fødd i
1893 og var lærar i heimbygda.
Vi har eit koparverk i Skafså, Åmdals
Verk, eit lite samfunn for seg sjølv med
ei blanding av svensk og norsk folkesetnad. Det er til og med eit eige talemål
som held seg i ei lita husklynge på Ver-
ket. Målet er meir avslipa no, men er heilt
ulikt bygdemålet.
Om det ikkje var så mykje stas og pengar,
så hadde tida meir ro over seg med meir
heimekos og arbeidsglede. Eit grannelag
var mest som ein huslyd, folk var hjelpsame og greie mot kvarandre. Det var
milevis til lækjar, inga sjukesyster, men
var det sjukdom i ein heim så var grannane hjelpsame utan å ta betaling. I onnene
var det skiftearbeid. Plassmennene fekk
låne hest på gardane mot å arbeide der
like lenge som dei hadde bruka hesten,
slik slapp dei også å bruke pengar.
Å få uekte barn var rekna for ei stor skam
for både jenta og guten. Ei herme frå ein
far fortel kva foreldra tykte om dette. Dottera hadde fått eit barn og han sa til henne:
- Eg tenkte du skulle verta eit ljos i kyrkja
vår, men du vart ein lort! Om foreldra ikkje
kunne ta seg av slike ungar, vart dei bortsett
til framande eller sende til ein gamleheim.
Bygdepolitikk var det ikkje stor interesse
for, allvisst ikkje mellom plassmennene.
I heradstyret var det mest berre gardbrukarar. Det var lite aviser i heimane, så
folk fekk ikkje fylgje med i mangt som
hende. Etter kvart som fleire tinga Venstrebladet Varden, auka den politiske interessa. I 1905 møtte dei som hadde røysterett opp og sa ja til unionsoppløysinga.
Flaggstenger var det få som hadde, men
12
eitpar fekk tak i det norske flagget, den
eine var ein bonde som også var noko av
ein diktar og norskdomsmann.
Skuleforhold
Sigrid var oppteken av skuleforholda.
Bøkene måtte dei halde sjølve, til rekning
brukte ein tavle og griffel. Læraren skifte
mellom to skular. Det var ikkje så greit å
vere lærar i samla skule med mange born
på mange kunnskapssteg. Ofte sette læraren dei beste og største elevane til å lese
med dei minste. - Hausten 1916 fekk eg
post i tredelt skule i Skafså og i ein krins
med samla skule i Mo. Det var ikkje skulehus, ein heldt til i stova ovanpå kring
på gardane. Storskulen var fjorten veker
og småskulen tolv. Lærarløna auka etter
kvart frå 24 kroner veka for 36 timars
veke, til 50 kroner då eg slutta som lærar. Det var fire alderstillegg på i alt 2000
kroner og 300 kroner i husleigetilskot.
Dei som hadde to krinsar fekk 10-15 kroner i året i reisepengar. Blant ti lærarar
var eg den einaste kvinna. Vi hadde lærarmøte saman med skulestyret i krinsane
med kaffi og kaker og kritikk av prøvene.
Det var lærerikt og gildt, men den som
ikkje ville ta ordet og kritisere skulle heller ikkje få kaffi!
Presten P. Skåra var skulestyreformann
i mange år, ein god skulemann og som
gjorde mykje for skulen og lærarane,
skriv Sigrid frå skuletida si.
Tragedien ved Kloppestronde
ved Kloppestronde, ble oppdaget først da
hesten ankom stulen uten rytter. Vi kan
anta det var ei skrekkslagen budeie som
tok beina fatt og sprang bortetter stien
som går langs stranda. Historien forteller
videre at det var hun som fant husbonden
sin død liggende i Heddevatn, - der stien
er på sitt smaleste mellom fjellveggen og
vannet.I ettertid ble det satt opp ei steinhelle
til minne om den dristige bonden som
også etterlot seg 7 barn hjemme på Suigard Bondal. Inskripsonen på hella begynt med årene å forvitre, så Øystein H.
Bondal flyttet den hjem til gården og så
videre til Bondal Bygdetun. Hella ble så
erstattet med ei lita minneplate i messing
slik vi ser den i dag. Thor forteller videre
at Øystein H. Bondal som forøvrig gikk
bort i høst, også har æren for at bygda har
eget museum.
Arja på stien ved sørsida av Heddevatn i Hjartdal, - nærmere bestemt Bondal, hvor
Tov Gunleikson Bondal skal ha falt av hesten og druknet. Til v. utenfor bildet Gaustatoppen.
Tekst og foto: Laila Amdahl
På tur langs sørsida av Heddevatn innerst
i Bondal oppdager vi plutselig ei lita
messingplate som er festet til fjellveggen. Svært beskjeden, - vi så den ikke da
vi gikk innover tidligere på dagen. Det er
trangt mellom fjellveggen og vannet der
stien slynger seg fram. Nysgjerrig bøyer
vi oss ned og leser:
«Her ved dette sted haver en mand ved
navn Tov Guliksøn Bondal druknet da
han red på en hest foruten bisel i 1799»
Hvem var nå dette som overmodig har
ridd avgårde uten bisel eller bitt som vi
sier i dag? Bittet er en viktig del av hodelaget og gjør det mulig for rytteren å ha
kontroll og styring på hesten.
Hjartdalsoga bind 1 som omhandler
garder og slekter i Tuddal kan fortelle
at Tov Gunnleikson Bondal f. 1728 var
bonde på Suigard Bondal og gifte med
Gro Knutsdotter. I Hjartdalsoga er mellomnavnet skrevet Gunleikson, mens på
minneplata står det Guliksøn. Gården
er fortsatt i slekta og vi tar en prat med
nåværende eier Thor Tveiten, for å høre
om han har mer kjennskap til denne historien.
- Ja onkelen min Øystein H. Bondal som
jeg har overtatt gården etter, har fortalt at
Tov en dag i 1799 fikk det travelt med å
besøke kona Gro som den sommeren satt
på Heddevass-stulen. Så ivrig var han på
å komme seg av gårde, at han bare treiv
en fole uten å kaste bort tid med å sadle
den tilstrekkelig. Tragedien som fant sted
13
Tidligere stod det ei helle til minne om
tragedien fra 1799, men da skrifta var i
ferd med å forvitre ble hella byttet ut med
denne beskjedne minneplaten i messing.
Takstolar
til alle formål
Frå vår fabrikk i Treungen
leverar me takstolar til hus og hytter
og landbruks- og industribygg.
3855 Treungen, Tlf. 35 04 54 00
www.kviteseidbyen.no
Bunader
Tlf. 35 05 34 84 - 976 89 380 - 952 56 002
[email protected]
Tlf. 35 05 31 29 - 35 05 35 51 (kveld)
3850 Kviteseid - tlf. 35 05 34 31
www.gullsmedaabo.no
E-post: [email protected]
Telefon 35 05 35 15
Du kan bestille opphald på
Tlf. 90 70 04 71
E-post: [email protected]
www.nksgranlien.no
14
12
Bytt til nye glass og spar energi!
Kviteseid Glassverkstad
driv med det meste i glass, samt Royal
solskjerming, insektnett og utestuer i
Vest-Telemark.
Sjå heimesida www.kgv.no
Telefon 901 19 081
Postboks 20, 3836 Kviteseid - Tlf. 35 20 30 30
Fax: 35 20 30 31
[email protected]
Bjarne samlar motorsager
Bjarne med ein av sine Jobu junior frå 1952.
Tekst og foto: John Straume
Eg var skogsarbeider heile mitt yrkesaktive liv. Cappelens skoger var arbeidsplassen. Og så blei det til at eg begynte å
samle på ting. Ikkje noko var meir naturleg for meg enn å samle på motorsager.
Uthuset fullt
Bjarne Jonassen i Kilebygda viser oss inn
til noko av samlinga si. Uthuset på garden Moen er full av motorsager.
- Dessverre har eg ikkje den første motorsaga mi lenger, seier 76 åringen. Eg
tregar litt på at eg ikkje beholdt den. Det
var ein Jobu junior. Du veit ein av dei
med flottørforgassar som du måtte vera
i horisontal stilling for å fungere. Før me
la saga for å felle treet så måtte me vri
heile forgassaren. Så kobla me inn drifta
på kjedet med ein hendel. I 1960 kom
”Tiger’n” med membranforgassar som
me kjenner i moderne sager. Det blei enklare då.
På veggen heng Jobusager i alle modellar. Bjarne hektar den eine junior’n
ned frå veggen. Tar den med utanfor og
startar den opp.
Utviklinga var motorsag
- Eg gav vel noko slikt som 15-1600 kroner for den fyrste saga mi. Det var mange
pengar for oss som jobba i skogen. Men
det var framskritt og utviklinga det.
Men når tømmerhoggaren måtte vasse i
meterdjup snø og så spa seg ned til marka
og starte den 10-12 kilo tunge saga som
dura høgt og eksosen låg som blå røyk,
så er eg ikkje sikker på om det var helsesamt.
Bjarne henger 1952 modellen av ei sag
på veggen igjen ved sida av ein Jobu senior på frå 1948, ein Viking frå 1957 og
ein junior super frå 1959. Den eldste saga
veg heile 17,5 kilo
15
Jobu komplett
- Jau, eg meiner det skal vera ei komplett
samling Jobusager. Ja, bortsett fra ein
modell da. Den blei selt bare til utlandet.
På den amerikanske marknaden, var det
vel. Skulle gjerne hatt den. Men den ser
ut til å vera vanskeleg å få tak i.
Ei tid arbeidde trelasthandlar Trygve
Johnsen og børsemakar Gunnar Busk
verksemda i Drøbak opp til å bli den
største fabrikken for motorsager i verda. Sakene frå Jobu blei meir enn sager
den fyrste tida. Både Jobu senior og junior hadde tilleggsutstyr. Best kjent er
den lange stamma med propell. Saga blei
omgjort til påhengsmotor. Ein annan tilleggsreidskap var eit jordbor. Bjarne har
sjølvsagt påhengarutstyret i samlinga si.
Ikkje noko rart at dei norske sagene blei
populære. Sagene blei vurdert til å vera
meir driftssikre og lettare enn andre sager
på marknaden.
Bjarne Jonassens samling er stor og variert i tillegg til Jobu sine sager.
To mann måtte til for å felle tre med ei
slik sag. Det gjekk nok raskare enn med
tigersvansen – om ein fekk start på motoren.
Jobu junior som påhengsmotor.
Mange merke
Bjarne viser ei samling med andre sager.
Kor mange sager han har, veit han ikkje
sikkert. Men Jobu-samlinga er på 30 modellar.
vikling, meiner Bjarne, som heller ikkje
har gode ord å seie om ei anna sag nede
på golvet: Det er ein Homelite. Ei forbaska drittsag, seier skogsarbeidaren og
samlaren med Jobu på heidersplassen.
Jonassen trekker fram eit monster av ei
sag: Timberhog. Amerikansk sag for
to personar. Saga blei bruka til felling.
Straks etter verdskrigen var slutt kjøpte
staten inn amerikanske sager. Desse sagene vog over 20 kilo. Det var då børsemakararen og trelasthandlaren fekk
tak i motorar frå samanleggbare fallskjerm-motorsyklar og laga norske sager.
Og om lag ti år seinare var Jobu Tiger på
marknaden med membranforgassar og
sentrifugalclutch. Nå kunne saga brukast
til kvisting og.
Skulle hatt ei utstilling
Samlaren Bjarne Jonassen er opptatt av
mykje. Og det er meir enn motorsager.
I låven står traktorsamlinga. Akkurat nå
veit han ikkje sikkert kor mange gråtassar og andre landbruksslitarar som han har
tatt vare på.
Bjarne Jonassen dreg fram tigeren før
han set det amerikanske tomamannsmonsteret på plass.
- Har du vurdert utstilling av samlinga?
- Her er ein liten underleg sak. Den heiter
Comet, trur eg. Det spesielle er at den går
på diesel. For å få den i gang måtte ein
gløde pluggane. Den blei visst aldri noko
populær sag, ler Bjarne i det han stegar
over ei Jonsered. Det var etterfølgjaren
og slutten for Jobu. Då Electrolux kjøpte
opp fabrikken vart den nedlagt. Trist ut-
16
- Det har lett for å bli slik at når ein er
interessert i noko så finn ein meir. Eg har
handla mykje på auksjonar. Noko har
vore gode kjøp og noko har vel ikkje vore
det. Men nå er auksjonstida forbi.
- Ja, det har eg tenkt på. Det hadde vore
moro. Det hadde vore flott å fått ei utstilling som hadde vore slik at utstyret kunne fått den plassen det fortener. Eg skulle
håpe det var flire enn meg som tenkte at
det er viktig å ta vare på denne delen av
historia også, seier Bjarne Jonassen i Kilebygda.
Kultur på kongsvegen i Heddal
Været var ypperlig denne septemberdagen med sol og lettere skydekke. 150 hadde møtt fram denne søndagen. Her forlater turfølget Tinnes. Tre elever fra Heddal Ungdomskule fulgte med til hest. Ute på jordet rir Annbjørg Hovdejord og holder et våkent øye
med folk.
Tekst og foto: Trygve Nes
Søndag 21. september var det rusletur på
den gamle ferdselsveien mellom Nord
Tinnes og Sem i Heddal, også kalt Kongeveien. Dette er 200 år gammel samferdselshistorie og i Heddal gikk den også
under navnet Grev Wedels veg, siden det
var han som finansierte denne veiparsellen. Arbeidet pågikk åra etter 1814 og
siden veien går litt oppe i skråningen i
kupert terreng med mange bergnabber,
var det på den tid et krevende anlegg. Det
var første kjerrevei til Heddal og fram til
1879 var dette hovedveien som førte videre oppover til Vest Telemark over Haukeli til Vestlandet.
Arrangement var et samarbeid mellom
Bygdetunet v/ Heddal og Notodden Museumslag, Heddal Ungdomsskole og Notodden Turlag. Tanken var å se den historiske utviklingen i området i løpet av 200
år, framføring av kulturhistorisk innslag,
og selvfølgelig å få mosjon.
Halvor Sem fra Su Sem og Svein Sem fra
Roe var guider på turen. Ei elev gruppe
fra 9. klassetrinn på Heddal Ungdomsskole, som har hatt Sal og Scene som
valgfag og blant annet har arbeidet med
1814, hadde kulturinnslag om Murukleiven og Tinnemannen.
Nord Tinnes
Turen startet på Nord Tinnes. Torgeir
Straand spilte fele. Svein Sem åpnet
med å si: «Goddag alle sammen. Dettan
ska bli ein fin dag. Me ska gå den gamle
vegen, noko kaller den fe Kongevegen,
i Heddal har den hett Grev Wedels veg,
det var han som skaffet penger til vegen
som går fra Tinnes til Sem.»
Gårdeieren Mari Beitnes fortalte glimt
fra gårdens historie. Nord Tinnes er skilt
17
ut fra Su Tinnes i 1528. Siden 1832, da
Olav Haave kjøpte nord Tinnes fra Leiv
Sem, har samme slekta sittet på gården.
En kort tid rundt 1860 var det skyss
stasjon på Nord Tinnes, og Aasmund
Olavson Vinje overnattet i et rom i hovedbygningen på en av sine mange ferder gjennom Telemark. Jules Verne gikk
gjennom tunet på Tinnes i 1861 og tegnet
da en skisse av stabbursloftet fra 1600
tallet. Inne i stua er diplomer på veggen
fra utstillinger gården har deltatt i.
Aaste og Sveinung Tinnes drev gården til
1960 åra, da Mari Kleppen, som hadde
odel, ble eier. I 1971 flyttet familien Beitnes inn på Nord Tinnes.
Til tross for nær beliggenhet til Notodden er det fremdeles 100 mål dyrket mark
igjen av innmarka. Fra 1990 er det gårds
og frilufts barnehage. På gården står en
rødmalt låve fra 1880, som er en av Hed-
Følget forlater Sem. Loft og vengebur på Nord Sem. Sem var tidligere skyss stasjon med mange hester.
dals største. En del av plassen i låven benyttes til barnehagen. Dette er et eksempel på det interkommunalt samarbeidet
om bruk av «de raude låvene».
Tinnesfuru
I strålende vær forlot turfølget Nord Tinnes. Et par-tre hundre meter fra gården
står en av Notoddens naturstoltheter. Det
er ei stor furu på 8-9 m3 like ved vegen
som er 250 år gammel. Det finnes flere
furuer i Notodden området, men ingen
står så tilgjengelig som Tinnesfuru. Den
er kåret i Notodden Kommunestyre til å
være Notoddens Naturstolthet.
Håka dalen ved Merde
Etter et par kilometers gange stopper følget opp. Halvor Sem forteller at det tidligere var vanskelig å få tømmeret ned fra
åsene og de bratte liene. Opp for Merde
ligger Håkådalen hvor det tidligere var et
tømmer-skot. Det var så bratt på denne
strekningen at hesten ble spent fra sleden. Tømmeret ble da tatt av sleden og
stokkene sendt nedover skråningen en for
en. Stokkene skjøt fart nedover den bratte
skråningen, derav navnet «skot». Tømmerskot finnes mange steder i Heddal.
Husmannsplassen Merde ligger nedenfor. Navnet kommer av Mærradø, antakelig har ei merr en gang har omkommet
her, muligens etter å ha fått et tømmerlass
over seg.
Seberg
Langs veien ligger et berg som kalles
Seberg (av sæ=sjø) hvor det tidligere var
utsikt over det området som i dagligtale
kalles Tuven. Siden partiet rundt Seberg
er tilvokst med skog, stopper turfølget et
stykke lenger oppe. Her er det fremdeles sikt og vi får øye på industri og forretningsbebyggelsen på Tuvenområdet.
Halvor opplyste at det opprinnelig bare
var området ved nåværende biltilsynet
som het Tuven. Tinnesøyene og Semsøyene var det gamle navnet på dette området.
Landskapet på Tuvenområdet var tidligere dominert av krattskog, løker med
forbindelse til Heddøla, sandbanker og
små jordlapper. Før regulering gikk Heddalsvatnet stadig over sine bredder, og
siden området var flomutsatt ble det mest
brukt til beite. Riktignok var det noen få
ekrur hist og pist og Su Sem hadde kvei-
18
teåker på de stedene som lå høyest. Ellers
var det også noen husmenn som hadde
fått jordlapper på «øyéen».
Halvor mente at det som har skjedd på
dagens Tuven-området er et under og
la til at det startet med etableringen av
flyplassen midt på 1950 tallet. På tomta
til nåværende biltilsynet lå tidligere MA
campingplass hvor Olaf Tørre hver sommer tok i mot gjester. John Bergestig
etablerte seg som den første på det nye
industriområdet (Vianorbygget). I Strupa
samfunnet bodde det 100 mennesker.
Utover på 1950 tallet ble Jernverksslagg
brukt til å fylle opp terrenget på Tinnes
og Semsøyene, noe som etterhvert ga
mange industritomter.
Svein Sem mente det burde ryddes skog
slik at man kunne se ned til Tuven hvor
det er mange bedrifter og pekte mot Vest
sida i Heddal hvor kulturlandskapet er
mer åpent.
Nye veier
Nedenfor Kongeveien, på flatt lende, ligger tre nyere veier. Den eldste av disse
er veien like under berget, som av noen
Turfølget har kommet fram til Heddal. Su Sem i bakgrunnen.
kalles «gamleveg». Den ble anlagt i 1870
åra, og er en del av parsellen fra Heibø til
Skilrud. Lenger ut ligger Semsveien og
E-134.
Selv om Kongeveien mellom Tinnes og
Sem i sin tid var et stort løft, ble det etter hvert ønske om en mer helhetlig vei
med bredde på 8 alen. For å unn gå korte
veistubber fra gård til gård, Det lyktes
herredstyret i Heddal med ordfører Bendik Hansen Herbjørnsrud i spissen, å få
med seg Hjartdal, Seljord og Kviteseid
på et samarbeid om planlegging av ny vei
fra Heddal til Brunkeberg. De som drev
vertshus og skyss stasjoner langs den
gamle traséen gikk med på dette siden
det var viktig å få skikkelig vei. Svein
Sem mente at en i ettertid må medgi at
politikerne den gang så langt fram og at
de hadde stor sjøltillit. Kommunene stod
selv for bygging av veien på egen grunn.
I 1870 åra pågikk arbeidet med traséen gjennom Heddal, spesielt var partiet
gjennom Kleivene brysomt, for det tok
nemlig hele fem år å forsere disse bergknausene. Tinn, Gransherad og Hovin
støttet opp om dette siden det ville komme dem til gode. Arbeidet tok tid, men da
brua over Tinnåa var ferdig ble endelig
Fra Su Sem. Svein Sem og Halvor Sem lytter til felespill av Torgeir
Straand.
parsellen Heibø - Skilrud åpnet av kong
Oscar i 1879. Dermed mistet Kongeveien
mellom Tinnes og Sem status som stamvei. Byggingen av Tinnåbrua ble økonomisk støttet av Tinfos og ble 6 alen bred
og dermed kunne heddølene møtes på en
verdig måte.
Kleiverudjordet og Haugebondberget
Kleiverud var husmannsplass under
Uppigard Sem. Fra Haugebondberget
nederst på Kleiverudjordet kunne en se
over Semsøyene og Heddalsvatnet. Tidligere samlet folk seg her siden det er god
utsikt mot Heddalsvatnet. Tangenbrygga
som var eid av Sem Søndre og Nordre
Tinnes lå ytterst på nåværende flyplass.
Halvor Sem peker på en ås som kalles
Vesleås. Før Kongeveien kom, gikk det
en ridesti eller gangsti over Vesleås og
er den eldste av alle veier som førte til
Heddal. Siden det gikk en bratt skrent ut
i Heddalsvatnet som folk ikke kunne forsere, måtte de over denne åsen. Denne
ridestien tok av ved Tinnesfuru, gikk om
Vesleåsdalen og via Jutulløypa og kom
ned i Spæruddalen. Når folk fra Tinnegrend (gårdene ved nåværende Notodden
og litt sørover) skulle til kirke, fulgte de
denne stien. På nordsiden av Vesleås er
19
det sted som heter Kyrkjefjell. Fra denne
plassen så de Heddal Stavkyrkje og da
visste folk at det ikke var langt igjen.
Bingen kommunale søple fylling lå rett
ned for Haugebondberget. Her var det
avfallsplass fram til etter krigen. Utedoene fra byen ble tidligere tømt her og
noen gårder henta gjødsel fra fyllinga under krigen. Det var god gjødsel og Svein
forteller om kålrot på opptil 17 kilo. Telebetong som nå holder til på tomta har
problemer med grunnen.
Der Kongeveien krysser veien opp til
Øvre Sem ligger en gravhaug. Den er
delvis ødelagt da masse i årenes løp er
tatt fra haugen til veiutbedring. Like før
Kleiverudjordet ligger en stein like ved
veien med innrissing av et vikingskip.
Su Sem
Kongeveien går gjennom tunet på Sem
gårdene. Navnet Sem stammer fra
Sæheimr og er fra 8 – 900 etter Kristus.
Sæheimr vil si plassen ved Heddalsvatnet. Heddalsvatnet gikk tidligere til
Strupa. Strupa er ikke et gammelt navn,
ei inn snevring i løken gjorde at det var
vanskelig å fløte tømmer her. Opprinnelig var Sem en stor gård, i 1624 ble den
Svein Sem fortalte at Kjeik Sem var et
av de fem trolla som bygde Heddal Stavkyrkje. Ellers var Tinnemanen, Ole Olsen
Sem, en person heddølene var krye av.
Han ble gift til Hovdejord og gjorde opprør mot militære, en oppreising for seg
sjølv og familien. Bendik Hansen Herbjørnsrud var foruten ordfører den som
fikk opprettet det første allmuens bibliotek. Takket være Ambros Hellem, som
klarte å påvirke Heddølene til å stemme
mot flytting av Stavkirka, er den fremdeles intakt. Både banksjefen og presten
ville rive og selge den. Siste kirkeeier var
Ole Halvorsen Sem på Nord Sem, han
gikk i gråtrøye til daglig og hadde egen
tjenestejente.
Siste stoppested var Heddal bygdetun. Victoria Kalbekkdalen og Madeleine Myhre
Hagen med hester.
delt i to, senere er disse delt i flere mindre
parter. Om Sem ikke hadde vært delt og
heller ikke avstått jord til diverse byggefelt og moderne infrastruktur, hadde gården hatt et areal på 700 mål dyrket mark
– en skikkelig storgård!
Stabbursloftet er gardens augestein forteller Halvor Sem. Det er omtalt i bokverket Norske middelalderbygninger. Det
er flyttet og bygd om flere ganger og ble
restaurert for noen år siden. Dendrokronologiske målinger viser at stokkene er felt
1589. Det er laftet av fint, grovt tømmer
på en håndverksmessig og førsteklasses
måte. Det tidligere vengeburet var for dårlig til å restaureres.
Elever fra Heddal Ungdomsskole. Fra
venstre: Sindre Hefre Bakka, Vibeke
Småkasin og Oda Hovde Johannesen
fremførte Murukleiven. Elevene er kledd
i 1800-talls drakter. I bakgrunnen på
bur trappa står Svein Sem og Ole Bjørn
Mælandsmo.
I 1943 brant hovedbygningen fra 1700
tallet ned og et nytt hus ble satt opp.
Byggmester Haugan (far til banksjef
Haugan) satte opp låven i 1912. Materialene ble skåret på Tinfos saga. Låven
er 42.5 m lang, og 700 m2. Låven er nå
restaurert. Spir, vinduer og låvebru er på
plass. Det var tidligere 3 – 4 hester på
gården. Det var hest fram til 1961, Brona
var den siste.
Jordet der Heddal framhaldsskole ble
bygd i 1950 åra het Kønnkista. Su Sem
leier også bort 105 mål jord til flyplassen. Skrottedalen var navnet på en liten
dal på østsida av Su Sem. Her ble hestene
på gården gravlagt.
20
Klokkarud
Opprinnelig gikk Kongeveien fra Sem
om Tjønnekåsa, men ferden gikk denne dagen rett til Klokkarud. Ole Bjørn
Mælandsmo fortalte om gården. Klokkarud er skilt ut fra Spærud i 1738, klokkar Jørgen Hansen Echoren var den som
startet der da. Klokkarud ble lensmannsgård i 1802 da lensmann Hans Gregersen
Tjønnekåsa tok navnet Klokkarud. Buret
som står på Klokkarud er satt sammen
av to bur som ble flyttet fra Rygimoen
og brukt som arrestlokale. Murukleiven satt her og likeledes Ole Høyland.
Hans Gregersen klarte ikke å holde på
Murukleiven og måtte fratre, så i 1819
ble Nyhus lennsmanns gård. Gregersen
kastebyttet senere med Herbjørnsrud. I
1835 kjøpte lennsmann Ole Aas gården.
Det ble da lensmannsgård og tingstue.
Hovedbygningen med tingstua som ennå
står på gården, kommer fra Nord Sem
hvor tingstua i 2 etg. ble rosemalt av Ola
Hanson i 1789 etter oppdrag fra Ole S.
Sem. Ole Aas kjøpte huset og flyttet det
til Klokkarud. Tidligere stod bygningen
lenger oppe i bakken men ble flyttet på
stolper ned mot hovedveien rundt 1900.
Låven på gården brant for noen år siden.
Det meste av innmarka på Klokkarud er i
dag brukt til et byggefelt.
Bygdetunet
Fra Klokkarud gikk ferden forbi Svintroberget til siste stoppested som var Heddal
bygdetun. Dette er et tun med gamle bygninger som viser hvordan det så ut på en
gård i Øst Telemark på 1700-tallet. Her
var det igjen innslag av elevene fra Heddal Ungdomsskole.
Velkomen til Seljord
3840 Seljord
Koselig turistsenter i Seljord
• motell • campingplass • flotte hytter • badestrand • gode fiskemogleghetar • båtutleige
Tlf. 35 05 00 33 Mob. 993 25 062
[email protected]
Velkommen til Motehuset i hjertet
av Telemark
Tlf. 35 05 09 55
Tlf. 35 05 04 00
e-post: [email protected]
www.seljordportalen.no
Seljord - Tlf. 35 06 58 00
www.funnemark.no
Husflid
Utstyrsvarer
Gardiner
Stoffer
Tlf. 35 05 08 09 - Fax 35 05 09 99
Telesenteret - Tlf. 35 05 08 05
www.intersport.no
[email protected]
· Langtransport · Kranbilar · Renovasjon
Tlf. 35 06 50 00
21
18
Tlf 95984900 – Fax 35050222
www.telemarkgodslinjer.no
Ny demning ved Våervatnet
Tekst og foto Laila Amdahl
Krossobanen løfter oss fra Rjukan som
ligger i skyggen av Gaustadtoppen, og
opp til Gvepseborg i vakker oktober-sol.
Målet er Helberghytta i Tinn, - to timers
gange på Den norske turistforenings merkede sti nordover. Vi nærmer oss halvgått
tur og stillheten brytes av stadig tilbakevendende helikopter-dur. Hva foregår her
langt inne på høgfjellet?
Henry Lilleland fra Atrå har vært med på byggingen av den nye demning i sørenden
av Våervatnet. Her gjøres siste finpussen med å legge på jord for å fjerne spor og
skader etter anleggsvirksomheten.
Reidar Larsen og Arja prøver den nye fyllings-dammen med betongkjerne og store
mengder stein som både stabiliserer og forblender.
22
Etter hvert får vi utsikt til Våervatnet og
overraskes av synet som møter oss. Anleggsbrakker, gravemaskin og et helikopter som svever tett over. Straks etter
drar det østover med tung last under buken. Vi møter straks på Henry Lilleland
fra Atrå. Han er travel med krafsa og
forteller at det er arbeidet med den nye
demningen som de er i ferd med å avslutte. Demningen ved utløpet av Våervatnet
som ble bygd i 1940-tallet, var utgått på
dato, Nå er den blitt erstattet av en helt
ny såkalt fyllingsdam med betongkjerne og plastrings-stein. De store steinene
både låser massene og forblender betongen. Helikopteret frakter jord inn og tar
blant annet med verktøy, maskiner og
forskalings-materialer ut. Utstyret blir
midlertidig lagret ved Olabu som ligger ca. 3 km. østover, på vegen mellom
Gvepseborg og Kalhovde. Gravemaskina derimot må vente til det blir godt
snøføre. På barmark vil beltene etterlate
seg for store sår i naturen, så derfor må
den foreløpig stå igjen. Jorda som fraktes
inn brukes til å dekke over sårene etter
anleggsvirksomheten. Lilleland forteller
at det fra miljøvernmyndighetene stilles
strenge krav med hensyn til å rydde opp
etter byggingen. Naturen skal tilbakeføres mest mulig til det opprinnelige. Derfor hentes det jord fra området i nærheten
som har samme vegetasjon. Det blir ikke
tilført frø, slik at det som er av røtter og
frø naturlig i jorda, skal få anledning til
å spire.
Statkraft har vært oppdragsgiver og arbeidet med den nye demningen har vart
siden midten av juli. 3 mann har arbeidet
og bodd her inne på fjellet i 3 måneder
Her letter helikopteret fra Helitrans med last som skal østover til Olabu, stedet med
nærmeste vegforbindelse. Seinere på dagen gikk de tre anleggsbrakkene samme luftige vegen, - en for en. Vakker arbeidsplass 1000 m.o.h. Gravemaskina er det eneste
som er blitt igjen på fjellet. Den må vente til snøen kommer, slik at den kan kjøres ned
for egen maskin.
Vannet fra Våervatnet blir ført i tunnel nedover til Mår kraftverk i Vestfjorddalen.
KEGRANBERG1011
med unntak av helgene. En del forberedelser som å frakte inn stein, ble riktignok gjort på vinterstid med bandvogn.
Dette også for å unngå skader på vegetasjonen. Henry Lilleland fra Skårberg
Maskin og tinndølene Einar Bråten og
Torbjørn Tveito fra Bilfinger utgjorde arbeidslaget som nå kunne sette sluttstrek.
Lilleland forteller videre at de stort sett
bare har hatt fint vær i anleggsperioden
og at det derfor har gått som planlagt.
Alle gutta trives med å være i fjellet, så å
få jobbe der oppe har de sette på som en
opplevelse og en fin avveksling. Ved helgefri har de riktignok måttet ta beina fatt
for å komme til nærmeste bilveg, men
det har de sett på som en god tur!
Velkommen til
vårt
G
FABRIKKUTSAL
Me tek imot skinn for
beredning
Stort utvalg i skinn av sau,
rein, geit, samt lær og andre
produkter.Velkommen!
Besøk våre nettsider for info om salg og
beredning av norsk produserte skinn.
www.granberggarveri.no
23
5582 Ølensvåg -Tlf. 52 76 50 00
Hasselbuskane fulle av neter,
OG KNASKET LÅG TETT PÅ BAKKEN
ikkje knakkar dei med ein stein på veksestaden og knaskar på godsakene, er det
hyggeleg å kunne ta fram knekkaren heime utover seinhausten. Netene held også
«orden på magen»!
I netene bur det mange E-vitaminer.
Dagsbehovet blir blir visstnok dekt om
ein får i seg 50 gram, eller 20 neter om
dagen. Og innhaldet elles, er jern, kalsium, magnesium og fiber. Men nettopp
dette sirkulerar nok ikkje i tankane når
ein knekker og knaskar i seg dette naturproduktet.
Kvifor kjøpe ferdigknekte hasselneter på butikken når ein kan finne dei i mengder på
bakken utpå hausten etter at dei har løsna frå hamsen og har falle ned. Her er fleire
bollar fylt med neter etter ein liten sanketur. Den litt moderne knekkaren ligg klar til
innsats.
Eilert Kvernes
Corrybus Avellana. Ja, men hos oss heiter det hassel, dette noko spesielle treslaget som oftast veks opp som ein grov og
sprikande bunt av uryddige stranglar. Ein
nyttig vekst? I såfall må det vere fruktene, som er neter. Vedskog blir det aldri
av hasselen, til det er dimensjonane for
små. I somme år får ekorna noko å feite seg opp på før vinteren, men luringen
veit også å samle saman og gøyme maten bort til reserve i trongare tider. Men
minnet er visst ikkje veldig godt utvikla,
for ein kan i lang tid etter finne depota
forlatt. Eit anna moment å nemne er at
det i seinare år tykkjest å ha blitt langt
mindre med ekorn, kva no grunnen kan
vere. Kanskje den auka biltrafikken må
ta eindel av skulda, ekornet har ikkje sjeldan vore å sjå på farten over bilvegane,
og dei er ubereknelege å ta omsyn til.
ikkje over alt rundt i distrikta. Der det elles har vore sjeldan å finne ei einaste nat,
er dette siste året eit «kronår».
Ut i september er netene mogne, og snart
løsnar de frå hamsen og drys av. Er ein
ute og ser under haslane før lauvet fell av
og dekker over, vil ein kunne plukke neter i mengdevis og dei kan halde seg gode
og smaklege lenge, gjerne til jul. Om ein
Av ei eller fleire årsaker kan det gå fleire
år melloom åra då hasselbuskane laver av
klasar med denne frukta. 2014 har vore
eit slikt år, reint generelt, men kanskje
24
Få orden på
papirene dine som du
vil ta vare på. OPUS innbinding
er den raskaste, og mest holdbare
innbindinga med stålkanal i ryggen.
Kan velje mellom stive permar og
mjuke omslag.
Ta kontakt, me hjelper deg:
CHRISTENSON, 3895 Edland
35 07 03 05
[email protected]
Nybygg - Tilbygg - Reparasjonar
Dalen Turistkontor
Tlf. 35 07 56 56
E-post: [email protected]
www.visitdalen.com
AS
Blomsterbua - Tlf. 35 07 71 67
Bunadsølv - smykker - klokker - interiør
Trend
Skreosen L/L
avdeling Dalen
Tlf. 35 07 71 27
Tlf. 35 07 70 72
www.vinjerui.no
Tlf. 35 07 85 54 - Mob. 976 89 375
Dalen - Tlf. 35 07 71 17
ME HELD BILEN I ORDEN FOR DEG!
3880 Dalen - Tlf.: 350 77 132
[email protected]
PERIODISKE KØYRETØYKONTROLLAR
GODKJENT BILVERKSTAD - LAKKERING
Johre Revisjon
Registrert revisor
Tlf. 35 07 75 50
[email protected]
Tlf. 35 06 90 90 – Faks: 35 06 90 91
[email protected] – www.vtm.no
Grimdalstunet
Kunstgalleri på fjellgarden
der bilethoggaren Anne Grimedalen voks opp.
Salsutstilling av kunst og brukskunst.
Servering og naturstig med konkurranse for barna.
Tlf. 35 07 77 97
Dalen - Vrådal
Økonomiservice - Rådgjeving - Online-rekneskap
Tlf. 35 07 94 50 - E-post: [email protected] - www.vtr.no
25
26
Den ettertrakta og løyndomsfulle
Margaritifera margaritifera
Hardingefeler er pryda med perlemor på halsen. Mange feler har perlemor frå skalet til elvemuslingen. Foto: John Straume
Tekst: John Straume
Ingen veit med sikkert kor lenge margaritifera margaritifera har levd i Telemark.
Ingen veit sikkert kor store mengder det
er av det mystiske skjellet med det eksotiske namnet: Elveperlemusling.
Men den lever i fleire vassdrag i Telemark. I Bø, Hjartdal, Notodden er det
elvemusling – eller skjell som dei er omtala som på folkemunne. Men framleis
kan det vera leveområde for muslingen
som ikkje er skikkeleg oppdaga.
I kanalen
Telemarkskanalen er eit av leveområda.
Nede i grusen på elvebotnen finst det
kanskje skjell som har levd der sidan før
kanalen sto ferdig for over 120 år sida.
For det vesle skjellet, eller elvemuslingen eller perleskjellet kan bli over 200 år
gammal. Men det er også rekruttering.
Mange unge skjell er registrert. Slik kan
det vera i framtida og - i alle fall så lenge
auren også lever i same området. For det
mystiske skjellet er det livsviktig at det
er aure i vassdraget.
Kor stor bestanden av det tidlegare så ettertrakta skjellet er i Telemark i dag, veit
ein førebels ikkje nok om.
På raudlista
Ute i Europa, og her i landet, har skjella
har vore mest utrydda på grunn av at nokre få av dei hadde verdfulle perler i seg.
I 1993 blei perleberaren freda i Noreg.
Hittil er det rekna at om lag halvparten
av Europas muslingar lever i Noreg. I
2010 fekk den status som sårbar art på
den norske raudlista. På den globale
raudlista er den nemnt som sterkt truga.
På oppdrag frå Fylkesmannen har muslinggranskarane Kjell Sandaas og Jørn
Enerud vassa i elvar og bekkar i Telemark. Dei har sjekka botnen med vass-
26
kikkert i mange vassdrag i fleire komunar der folk har rapportert at det er funne
skjell tidlegare.
Nokre stader tyder det på at margaritifera margaritifera har blitt borte - eller
betydeleg redusert.
Men i kanalen er den relativt talrik. Og
så lenge auren og laksen er i vassdraget,
er det også rekruttering.
Frå egg til larve og skjell
For det vesle skjellet treng aure for å formere seg. Sommarstid sender skjella ut
befrukta egg. Ute i lause vassmasser utviklar egga seg til ei larve.
Den mikroskopisk store larven har bare
nokre dagar på seg til å redde livet sitt.
Einaste måten å gjera det på er å koma
i kontakt med gjellene til ein aure. Der
heng larven til den er 9- 11 månader. Då
er den knapt ein halv millimeter stor og
larvar hektar seg på aure og laks, medan
andre bare brukar laks for å overleva.
Bare fem prosent av dei vesle skapningane overlever dei fyrste åtte åra. Er den
vesle skapningen heldig så kan skjellet
ha nådd ein storleik på opp til 75 millimeter etter 15 år.
På botnen ligg han ganske roleg og filtrerer store mengde med vatn. Elvemuslingen som for uøvde blikk liknar forveksling ein stein på botnen, kan rense om
lag 50 liter vatn i døgnet.
Freda i 1993
I 1993 blei denne underlege skapningen
freda.
Her er det rekruttering. Kjell Sandaas har fotografert desse i Straumen i Lunde.
Mange inngrep har truga dyret: Kanalisering, utrydding av aure, sur nedbør
og giftutslepp er noko som har truga
elvemuslingen her i landet liksom i andre land. Men størst av alle trugsmål har
vore det omfattande perlefisket.
Imponerande, tenker me at elvemuslingen, har overlevd så mange inngrep og
knallhardt fiske i elvane.
Perlefisket i Bøelva
Om perlefisket i Bøelva ein har fleire forteljingar. Den eldste nedskrivne kjem frå
presten Wille i 1786:
“Mya margaririferia, perle-muslinger,
findes i Eriksteen-Elven uden for Sillejords-Vandet, hvor de sidder på Steene,
ikke dybere, naar Elven er liden, end at
man med Hændeme kan optage dem.
Skallen bruges her af Violmagere at belegge Grebet paa Violinen til Zirat”.
Bodskapen frå den danske dronninga
Louise som, 53 år tidlegare, tok til orde
for å stoppe fangsten av perleberaren
nådde ikkje Seljord og Bø.
Med vadeutstyr og vasskikkert finn Jørn Enerud elvemusling. Foto Kjell Sandaas
kan sleppe seg ned til elvebotnen der den
stort sett blir verande resten av livet. Det
er tida som larve på ein aures gjellestav
at den kan spreie seg til nye område.
Og livet til muslingen kan vera endå meir
infløkt. Forskarane meiner at det kan
vera snakk om to ulike artar – som ser
like ut: Forsøk viser at nokre musling-
27
Journalist og forfattar Olav Kvaalen
skreiv dette i ein artikkel om Bøelva:
“Det er funne kostbare perler i Bøelva.
I mellomkrigstida var det ein som budde
i elendige hus med familie og liten forteneste. Han fann ei perle som han fekk
over 3000 kr for og kunde kjøpe seg nytt
hus. Klas Borgen kjøpte dykkarutstyr
og for langs elva og renska med seg alt
han fann i 1920- åra. På tømmerflåten
med bare nevane. Mange blei liggande
på tørre botnen, andre kunne ein vasse
ut til.
Dei som låg lenger ut ble plukka inn med
bambusfiskestonga. Stonga blei spissa i
tuppen. Dermed kunne den stikkast inn
i opninga på skjellet. Den reagerte momentant med på lokke skallet. Dermed
sat stonga fast og den fortapte muslingen
kunne hentast inn. Etter fiskeøkta blei
kvart eit skjell opna.
Slirekniven blei ført inn i skjellet og dei
sterke senane som skjellet bruka å lokke
seg med blei kutta. Den vakre perlemoren på innsida av dei svarte skjella skein
i ljoset. Vonbrotet for perlefiskarane kom
og - når dagens fangst aldri gav ei einaste perle.
Som årringar i tre viser skalet til muslingen veksten sin. Gamle og unge skjell i samling. Foto: Kjell Sandaas
sto luftpumpa, som Tollef Klokkerstuen
drog medan Klas var nede på botnen. Eg
stod på land da dei dreiv her i øvre Bø og
såg på alt saman. Kor mange perler dei
fann var det vel bare han som visste.
Den siste verdfulle perla som blei funnen i Bø-elva var i 1969. Ei gjente frå
Gravjord lauga seg ein kveld ved ferjestaden Tjønntveit i øvre Bø, da ho fann
nokre skjell på botnen i Bøelva. Ho tok
dei med opp og fann ei perle som blei
verdsatt til omkring 10 000 kr var det
visst. Dette spurdest, kom i avisene, TV
kom og visa det, og da blei det eit vettlaust renn av folk som ville prøve seg.
Dei kom i bilar, parkerte i vegkanten og
storma ned til elva over åker og eng, men
slik framferd blei snart stoppa”
I Hjartdøla
I 1928 kunne ein lesa i Aftenpostens
A-magasin om perlefisket i Hjartdøla.
Der fortalde perlefiskarane Johannes og
Kristian Aamot om hølar og stryk der
ein hadde tatt tusenvis med skjell. Men
fisket var blitt dårlegare og då Aftenposten var på besøk var ikkje fangstane
meir enn 2-300 skjell om dagen. Om ein
mannsalder er muslingfisket ein sagablott, trudde fiskarane den gongen.
Bandakkanalen
Kor mange perler som blei funne i Ban-
dak-Norsjøkanalen er det knapt nokon
som kan gjera greie for. Men så langt ein
kjenner til var det ingen som dreiv perlefisket profesjonelt i dette vassdraget.
Men historiar går om skjell som blei
funne i Skoeelva, og i elveleiet mellom
slusene frå Lunde til Hogga. Skoeelva
hadde ord på seg for å vera betre enn
straumen elva for perlefiske. Perler var
det fleire som hadde – og kanskje har
framleis. Nokre viste og kva dei hadde
funne. Ikkje store perler. Neppe så verdifulle heller. Men perler like fullt.
Kor mange hundre, ja tusen skjell frå kanalen, som enda sine dagar på fåfengds
marknad, er det ikkje tal på. Dei eldste
og største skjella var dei mest ettertrakta.
Ingen tenkte på faren for å utrydde muslingen. Det var så mykje av den. Ingen
kjente til korleis livssyklusen til skjella.
Og det var mange små skjell som sytte
for rekrutteringa.
Så neste påske…….då fann me perle –
heilt sikkert.
Draumen om perler i det vesle skjellet på
botnen i kanalen var spennande for ungar og vaksne.
Lever tryggare nå
Heldigvis for muslingen så kom nedgangstidene for kanalen. Og med den
forsvann fangsten og draumen om perler. Nå knytter den største spenninga seg
til kor mange stader muslingen lever i
Skiensvassdraget.
Og elva var djup og reiskapen primitiv
i forhold til dei profesjonelle fiskarane i
andre elvar og bygdelag.
Mykje tyder på at muslingen, som er avhenging av aure for å overleva og spreie
seg, finst ovanfor Hogga sluser og.
Perlefiske i påska
Men ein fordel var det. Kvar påske levde
skjella farleg. I påskeveka stoppa trafikken i kanalen. Vatnet frå Hogga til Lunde
blei tappa ned. Det meste av vedlikehald
og reparasjonar av kanalanlegget kunne
gjerast utan dykkar.
Harry Bakkan har fått musling i fiskegarn i Kviteseid. Det er funne tome skjell
rundt Bukkøy i Kviteseidvatn. Nokre
andre historiar går også om tilsvarande
fangstar i Fjågesund og Skarprudstraumen.
Elvefaret blei nesten tørrlagt. Ei katastrofe for fisk – og musling. Ei glede for
perlefiskarane. Skjella kunne plukkast
28
Men det ein heilt sikkert veit - er at ein
veit slett ikkje alt om den fantastiske
margaritifera margaritifera
Konkurranse
Her er ei ny oppgåve, kven er forfattaren til
dikta som byrjar med desse linjene:
•
•
•
•
•
•
•
•
1. Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
2. Blåmann Blåmann bukken min
3. Enno ein gong fekk eg veteren å sjå for
våren å røma
Trelast
Byggevarer
Jernvare/Verktøy
Måling/Interiør
Peisar/Ovnar
Kjøkken/Garderobe
Dørar/Vindauge
Kvitvare/Småelektrisk
Svaret sender du til: TelemarksMagasinet,
Storegutvegen 257, 3895 Edland, eller på
e-post: [email protected]
Rett svar på konkurransen i nr. 3/2014 var:
1. Bengt Henrik Alstermark
2. Alf Prøysen
3. Alf Prøysen
Uttrekt vinnar:
Olav Vaa, 3864 Rauland
Me har godt utval i
trelast og byggevarer
●
●
●
●
●
●
●
●
●
Grunnmur
Armering
Grunnisolering
Piper
Tegelstein
Mørtelprodukter
Betongvarer
Torv
Drensrør
●
●
●
●
●
●
●
●
●
Trelast
Listverk
Impregnering
Bygningsplater
Isolasjon
Spiker
Limtre
Hobbyplater furu
Vindauge/dørar
pp l a
o
t
t
y
N
3890 Vinje – Tlf. 350 62 111 – Fax 350 62 110 – www.xl-bygg.no
Åpn.tider: 07.30 - 15.45 – Laurdag 10-13
29
gi
n no
e
l
e
d
n
ha
!
Ole Petter Strømme AS
Maskinentreprenør
3890 VINJE
Alt innan:
BOLIGAR
Boligar- HYTTER
- Hytter
LANDBRUKSBYGG
Landbruksbygg- RESTAURERING
- Restaurering
Veg - Vatn - Kloakk - Tomteteknisk arbeid
Graving - Sprengning - Transport
Sal av grus, pukk, sand, jord
Utleige av maskiner og utstyr
Mobil: 91 65 54 50
Tlf.: 35 07 14 65 - Faks: 35 07 31 53
e-post: [email protected]
Bruktliste SnøscooterService AS
Merke
Modell
Merknad
Yamaha Venture
Venture TF
Fin Touri
ng
Fin Touring
Yamaha
TF
Yamaha Viking
Nytro MTX
HeilSelges
og Fin.Slsom
edefeste
Yamaha
II
står
Yamaha
RS Viking
RS
Yamaha
Vector
L-TX Yamaha
MTX
Nytro
Ski doo
Yamaha
Ski-doo
Buster
Bk-Hengaren
Nyhet
Ski
doo Summit
GrandTouri 154"
ng 583 800
Yeti 550 163" 800
Summit
Expedition 1200
5900 50 Cm
Summit XRS 800
Yeti 550 550 WT
Scandic
Summit XRS 800
Bear Cat 4-Takt
Grand Touring 583
For hele
590050 Cm
Yamaha 5900
Moped
Neos 50
Ski-Doo
Belte kitCat Bear
PolarisCat
(Brukt)4-Takt
Arctic
modellutvalg se
brp.com
Snøfreser
Yamaha Neos
YS-1070-T
Yamaha
Moped
50
Belte kit
For Kunde
Polaris(Brukt)
Bredda
B Forstilling
Demo
Servo Kupp
1111300300 2006
2006
5 5005 560 2008
1995
7 400 2006
90 2013
Fin ogHeilBraogStand
Fin.Sledefeste 3 090
5 500 2013
2008
Fin,Bra stand
2 800
2013
Hei lBra
og Fi Stand
n 9 400
2012
5 500 2001
Stand 5 5233 500 2007
Bra
1999
Fin og
Bra
Stand
Fin ogFinBraogStand
Bra Stand
Fi n ogFinbraogstand
Bra
Stand
Heil og Fin
Bra Fin
Stand/nytt
belte ++
og Bra Stand
Som50Cm
ny! 2 gir og Revers
Bra stand
50CmFinBraogStand
Bra Stand
VeldBra
ig FinStand
Sportsmann
700 Stand
50Cm
50CmBra
10 HkVeldig
Demo(vei
Fin l 45490)
Sportsmann 700
7 5003 000
6 5003 090
400
7 48059 523
590
5 132
4 126
14900
7 500
49 900
49 900
500
1474900
57
500
119 900
119 500900
76
69 000
124 900
34 900
500
3255900
1997
20 500
2012 104 900
2005
500
2013 11952900
2012 128 900
1997
29 900
2007 58 500
2010
500
2005 4964500
2007 54 900
2003
38 500
1997 23 500
1997
68227 480 2011
14900 2009
2003
29 900
2014
2011
1439900
500
1
24000
6822
14 500
3824000
500
2009
Snøfreser Yamaha YS-1070-T
10 Hk Demo(veil 45490)
2014 39900
For
Kunde
Yamaha Apex XTX
Heil og Fin.Sledefeste
4500
2011
94500
2011
945009
Yamaha Apex
Apex
XTX
Heil ogFin.Sledefeste
4500
Ski doo Tundra Extrem 600 SomSom
Ny,bukpl
ate,Fanger 340340 2014
119900
Ski doo Tundra Extrem 600
Ny,bukplate,Fanger
2014 119900
2012 105000
860? 860?
2012
Arctic
1100Turbo
Turbo
SnoProBra Bra
Arctic CatCat MM 1100
SnoPro
StandStand
105000
Fra kr.27300, Møsstrond
– 3864 Rauland
Tlf. 35Møsstrond
07 24 00 Faks -353864
07 24 Rauland
04 Mob. 478 72
400 [email protected]
Tlf. 35 07 24 00 Faks 35 07 24 04 Mob. 478 72 400
[email protected]
30
30
Summit 163" 800
Viking 4
Expedi
tiIIIon 1200 Viking
Viking
Summi
t III
XRS 800
Ski doo Lynxdoo
Ski
Ski doo
Lynx Ski doo
Lynxdoo
Ski
Ski doo
Arctic Cat
Ski doo
Lynx
Yamaha snøfreserar
Yamaha
Skidoo Yamaha
Ski doo
Yamaha
Km-stand Årsmodell Pris
SNØSCOOTERSERVICE AS
SNØSCOOTERSERVICE AS
med artiklar frå heile Telemark om næringsliv, kultur og lokalhitorie
ÅRGANG 18
NR. 2 2014
NR. 3 ÅRGANG 18
2014
KR 49,-
NR. 4 ÅRGANG 18
2014
Kr. 49,-
Kr. 49,-
.no
www.telemarksmagasinet
,
TORIE
KULTUR OG LOKALHIS
OM NÆRINGSLIV
HEILE TELEMARK
MED ARTIKLAR FRÅ
NYNORSK-MAGASIN
www.telemarksmagasinet.no
nynorsk-magasin med artiklar frå heile telemark
om næringsliv, kultur og lokalhistorie
1
nynorsk-magasin
www.telemarksmagasinet
.no
med artiklar frå
heile telemark
om næringsliv,
1
kultur og lokalhi
storie
TelemarksMagasinet er billig å tinge, du betaler berre kr. 200.00 for 4 utgåver i året.
Ring oss på tlf. 35 02 52 70 eller sende tinginga på e-post til: [email protected]
Du kan og bruke tallongen nedanfor, portoen er betalt.
31
Returadresse:
TelemarksMagasinet
3895 Edland
9 788292 053591
32
Grafisk produksjon: Telemark Trykk AS, Notodden