Transcript Guds siste menighet - Ellen Goulden White
Guds siste menighet
Forord I Guds kjærlighet til sin menighet Menigheten er Guds eiendom Organisasjon" og videre utvikling II Den siste menighet er ikke Babylon Anklageren og hans virksomhet Menigheten er ikke babylon Den Kjempende Menighet.
En tjenestegjerning som gud har opprettet Gud har en Menighet.
Guds kjærlighet til sin menighet III Den seirende menighet Et løfte som ofte er gjentatt Samfunnets navn Generalkonferensen Et budskap til generalkonferensen i 1913 Frimodighet i Herren En tillitserklæring, gitt i 1915
Forord
For omkring hundre år siden begynte en gruppe alvorlige kristne å tale om Kristi snare gjenkomst. De mente at de var kalt av Gud til å forkynne et særskilt budskap som er omtalt i Bibelens profetier. De holdt den syvende dag hellig og ventet på Kristi gjenkomst. Derfor kalte de seg "syvendedags adventister". Etter hvert som Adventistsamfunnet vokste) og dets virksomhet spredte seg ut over verden) er det blitt kjent under navnet "Adventbevegelsen". Det har vist seg i årenes løp at adventistenes særpregede lære og forkynnelse stadig har vunnet større forståelse og sympati. Til å begynne med var det nok mange som smilte når adventistene talte om Kristi gjenkomst og verdens ende. Men i dag er dette blitt annerledes. Nå taler ledere og forkynnere i andre kristne samfunn på en lignende måte som adventistene om de siste ting. Læren om at den syvende dag er Guds tegn og merke, blir stadig mer aktuell etter hvert som evolusjonslæren river ungdommen med seg i frafallet fra kristendommen. Adventistenes lære om sjelen og de dødes tilstand har fått aktuell betydning som et vern mot spiritismens bedrag. Bevisene for at adventistenes lære bygger på sannheten synes å bli sterkere år for år. Men det finnes noen som har forlatt vårt samfunn - ikke så meget fordi de mener at adventistenes lære er feilaktig - men fordi de tror at Gud har forkastet det organiserte samfunn som kaller seg "syvendedags-adventister". Disse reformistene mener at de har fått et spesielt kall fra Gud til å danne en ny organisasjon. Deres viktigste oppgave er derfor å kalle så mange som mulig ut fra
Adventistsamfunnet og inn i sin egen leir. De påstår at Adventistsamfunnet på et eller annet tidspunkt i sin historie har pådratt seg Guds mishag og er blitt forkastet av ham. Men hvordan kan de vite dette? Og hvordan kan de bevise en slik påstand? Jo, de mener at de har fått sin viten og sine beviser fra Ellen G. Whites skrifter. Men finnes det da i hennes vitnesbyrd noe som kan støtte slike ville hypoteser? Til dette må vi svare et bestemt nei. Denne lille boken, som er en samling av sitater fra Ellen G. Whites skrifter, viser tydelig at disse reformistene har gjort seg skyldig i grovt misbruk av hennes vitnesbyrd. Det er gripende å lese om hennes faste tro på at Gud vil holde sin beskyttende og skjermende hånd over adventbevegelsen. Den Gud som har satt i gang denne bevegelsen og ledet den i over hundre år. vil fortsatt lede den fra seier til seier, inntil verket er fullført og Jesus kommer igjen.
Guds kjærlighet til sin menighet
Melbourne, Australia, 23. desember 1912.
Menigheten er gjenstand for Guds største oppmerksomhet og omsorg.
Kjære søsken i generalkonferensen.. Jeg vitner for dere, mine brødre og søstre, at Kristi menighet er det eneste som er gjenstand for Guds ,største interesse her på jorden, og det til tross for at menigheten er både svak og ufullkommen, Gud sender sin nådige innbydelse ut til alle mennesker om å komme til ham for å bli frelst. Han befaler sine engler å hjelpe enhver sjel som kommer til ham med et angrende og sønderknust hjerte. Med sin Hellige Ånd er han personlig til stede midt i Guds menighet.. ”Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? For hos deg er forlatelsen, for at du må fryktes. Jeg bier etter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham, og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger." Sal. 130, 3-8. Predikanter og menigheter! La oss gjøre denne lovsangen til vår egen. La oss prise Gud for hans godhet og kjærlighet mot oss som et folk og mot hver enkelt av oss. ”Vent på Herren, Israel, fra nå av og inntil evig tid." - Sal. 131,3. "Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere, I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus! Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig. For Herren har utvalgt seg Jakob, Israel til sin eiendom. Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder." - Sal. 135, 1-5. Legg merke til dette, mine brødre og søstre, at Herren har et folk - et utvalgt folk - en menighet som er hans egen. Den er hans egen festning, som han har i en syndig og opprørsk verden. Det var Guds hensikt at menigheten ikke skulle anerkjenne noen annen myndighet enn Guds egen autoritet, og at den ikke skulle underkaste seg andre lover enn Gud egne bud.
Satan har et stort forbund, som er hans menighet. Kristus kalte dette forbundet for "Satans synagoge", fordi dets medlemmer er syndens barn. Medlemmene i Satans synagoge har alltid kjempet for å frigjøre seg fra Guds lov og samtidig forvirre begrepene om godt og ondt. Satan arbeider med stor makt i og gjennom vantroens barn for å få utroskap og frafall til å se ut som sannhet og lydighet. Og i vår tid bruker Satan sin makt og innflytelse til å oppildne sine tjenere til å fullføre det store opprøret som han begynte i himmelen.
Klare og tydelige særpreg
I denne tiden må Guds menighet kle seg i sin vakre drakt - "Kristus vår rettferdighet". Det finnes tydelige og klare særpreg som menigheten nå må fornye og holde høyt i verden. Guds bud og Jesu tro må løftes opp for menneskene Hellighetens skjønnhet må komme til syne i sin naturlige glans som en motsetning til den fornedrelse, utroskap og fordervelse som viser seg hos dem som har gjort opprør mot Guds lov. På denne måten ærer vi Gud og respekterer hans lov, som er grunnvollen for hans regjering i himmelen og på jorden. Guds autoritet må forkynnes tydelig og klart for menneskene. Vi må ikke anerkjenne noen lov som er i strid med Jehovas lov. Hvis vi i direkte tross mot Guds vise orden tillater verden å påvirke våre beslutninger og handlinger, vil Guds hensikt bli forpurret. Det hjelper ikke om vi kommer med omfattende påskudd og unnskyldninger. Hvis menigheten svikter på dette punktet, vil det i himmelens bøker bli en anklage mot den om forsømmelse av de helligste plikter og om forræderi mot Kristi rike. Menigheten må holde urokkelig fast ved sine høye prinsipper både overfor det himmelske univers og hele verden. Hvis menigheten er trofast i å respektere og ære Guds hellige lov, vil den tiltrekke seg endog verdslige menneskers oppmerksomhet og beundring. På grunn av de gode gjerningene som de har sett i menigheten, vil mange bli ledet til å forherlige vår far i himmelen. De trofaste og oppriktige bærer ikke jordiske herskeres utmerkelser, men himmelens særpreg og kjennetegn. Alle mennesker skal vite hvem som er Kristi utvalgte og trofaste disipler. Menneskene skal kjenne dem igjen når de blir kronet og herliggjort. De har æret Gud på jorden, og Gud har æret dem ved å gi dem en evig fylde av herlighet. Herren har velsignet sin menighet med evner og dugelighet til å kunne gi verden et sant bilde av Guds fullkommenhet. Guds menighet skal være fullkommen i ham. Den skal være en stadig undervisning om en annen og bedre verden - en evig verden med lover som er opphøyet over 7
Guddommelige eksperimenter
Den Herre Jesus eksperimenterer med menneskers hjerter ved å vise dem sin barmhjertighet og rike nåde. Jesus utfører forvandlinger som er så forbausende at Satan med hele sitt oppbud av onde makter, som har rettet sine angrep mot Gud, hans lover og regjering, betrakter disse menneskene som uinntakelige festninger for hans spissfindigheter og bedrag. De står for ham som et ubegripelig mysterium. Guds engler - serafer og kjeruber - disse tjenende ånder som har fått i oppdrag å samarbeide med menneskene, ser med forbauselse og glede at syndige mennesker som engang var vredens barn, nå utvikler en Kristus-lik karakter, slik at de blir Guds sønner og døtre, som skal få del i himmelens. virksomhet og gleder. Kristus har utrustet sin menighet med rikelige hjelpemidler. Han har derfor rett til å vente at hans gjenløste eiendom skal vise ham stor ære. Menigheten, som er utstyrt med Kristi rettferdighet, er et oppbevaringssted for Guds rikdom av barmhjertighet, nåde og kjærlighet. Der skal disse himmelske skattene stilles til skue i sin fulle og virkelige herlighet. I sin yppersteprestelige bønn sa Jesus at Faderen elsker oss like meget som han elsker sin enbårne Sønn. Videre sa han at vi skal være hos ham, der han er, og at vi skal være ett med Kristus og Faderen. Denne erklæringen er et mysterium
for de himmelske hærskarer, og den er årsaken til deres store glede. Den Hellige Ånds gave i rikt og fullt mål skal være som en ildmur omkring menigheten, og helvetes porter skal ikke få makt over den. Kristus ser på menigheten i dens ubesmittede renhet og lyteløse fullkommenhet som lønnen for sin lidelse, ydmykelse og kjærlighet, og som et tillegg til sin herlighet - Kristus, det store senter som all herlighet stråler ut fra. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"- General Conference Bulletin, 1893, side 408, 409. Testimonies to Ministers, side 15-19. --------------
Menigheten er Guds eiendom
Menigheten er Guds eiendom, og Gud husker alltid på at menigheten er i verden, og at den stadig er utsatt for Satans fristelser. Kristus har aldri glemt ydmykelsens dager på jorden. Men da han forlot skueplassen for sin ydmykelse, ga han ikke avkall på sin menneskelighet. Han har fremdeles den samme inderlige kjærlighet, og han er alltid grepet av medynk med menneskene i deres sorg og nød. Han husker alltid på at han engang var en sorgens mann, som var vel kjent med smerte og nød. Gud glemmer ikke sitt folk, som kjemper for a forsvare den nedtrådte lov. Han vet at den verden som hatet ham, også hater menigheten. Selv om Jesus Kristus er fart opp til himmelen, finnes det fremdeles en levende kjede av uendelig kjærlighet som binder de troende til hans eget hjerte. Han glemmer aldri at han er vår representant, og at han bærer vår natur. Jesus ser sin sanne menighet her på jorden, og han, vet at dens største interesse er å samarbeide med ham i å vinne sjeler. Jesus hører de troendes bønner, som kommer fra sønderknuste hjerter. Den allmektige kan ikke motstå deres begjæringer om frelse for sjeler som blir prøvd og fristet disse som er lemmer på Kristi legeme. ”Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid." - Heb. 4, 14-16. ”Derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem." - Heb. 7, 25. Hvilke store velsignelser kan ikke de oppriktig troende få gjennom forløseren! Menigheten, som snart skal ga inn i den siste store kamp, vil Gud betrakte som det kjæreste han eier på jorden. Ondskapens makter vil bli oppildnet med en kraft nedenfra, og Satan vil kaste alle mulige bebreidelser på de utvalgte som setter seg imot alle hans snedige fristelser og sataniske påfunn. Men vil Kristus, som nå er "opphøyet til høvding og frelser, for a gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene" (Ap. gj. 5, 31), og som er vår representant og menighetens hode, lukke sitt hjerte for oss eller trekke sin hånd tilbake? Eller vil han svikte sine løfter? Nei, nei, det vil aldri skje.
Ett med menigheten
Gud har en menighet, et utvalgt folk. Hvis alle kunne se, slik som jeg har sett, hvor nøye Kristus er knyttet til sitt folk, vil vi aldri ha hørt det budskapet som anklager menigheten for å være Babylon.. Gud har folk som samarbeider med ham: Dette folket, som har Guds herlighet for øye, har gått den rette veien fremover. Lytt til den bønn som vår forbeder i himmelen har bedt for oss: "Fader! jeg vil
at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet." - Joh. 17, 24. Å, hvor menighetens guddommelige hode lengter etter å ha sin menighet hos seg. Menighetens medlemmer delte lidelse og ydmykelse sammen med ham, og nå er det hans største glede å kunne ha dem hos seg, så de kan få se hans herlighet. Kristus gjør krav på den forrett å kunne ha menigheten hos seg. "Jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg." Retten til å ha menigheten hos seg er i overensstemmelse med paktens løfte, og det er en avtale med Faderen. Foran nådens trone presenterer Jesus med ærbødighet, sitt fullendte gjenløsningsverk for sitt folk. Løftets bue hvelver seg over vår stedfortreder og talsmann mens han øser ut sin kjærlighet i bønn: "Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet." Vi skal se kongen i hans skjønnhet, og menigheten vil bli herliggjort. Liksom David sa i sin bønn fordum, kan vi nå si: "Det er tid for Herren å gripe inn, de har brutt din lov." Sal. 119, 126. Men menneskene har fortsatt i sin ulydighet mot Guds lov inntil de har nådd et punkt av skamløshet som er uten sidestykke. Menneskene har øvd seg opp i ulydighet, og de nærmer seg hurtig grensen for Guds overbærenhet og kjærlighet. Men Gud vil helt sikkert gripe inn. Han vil forsvare sin ære og stanse den rådende ondskap. Vil da Guds lovlydige folk bli revet med i denne ondskapens bølge? Vil de bli fristet til å tenke nedsettende om Guds lov fordi andre håner den? Vil de ringeakte den lov som er selve grunnvollen i Guds regjering både i himmelen og på jorden? Nei. Menneskene vil nok fortsette å øse hån og forakt over Guds hellige lov. Men for menigheten vil hans lov stadig bli mer og mer dyrebar, hellig og ærverdig. Menigheten kan si som David: "De har brutt din lov Derfor elsker jeg dine bud mer enn gull, ja mer enn fint gull. Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti.> Sal 119, 126-128._ Den kjempende menighet er ennå ikke den seirende menighet. Men Gud elsker sin menighet Gjennom profeten Sakarias har vi fatt undervisning om hvordan Gud gjør motstand mot Satan, som forsøker å kle Guds barn i de sorteste og mest skitne klær, og hvordan Satan trygler om å få lov til å ødelegge Guds folk. Men Guds engler beskytter dem mot fiendens hissige angrep. Profeten Sakarias sier: ”Så lot han meg se Josva, ypperstepresten, som sto for Herrens engels åsyn, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham. Men Herren sa til Satan: Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden? Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til ,dem som sto foran ham: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren hue på hans hode Og de satte den rene hue på hans hode og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der. Da vitnet Herrens engel for Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere blant disse som står her." - Sak. 3, 1-7.
Lærere vi må vokte oss for
Når det fremstår menn som sier at de har et budskap fra Gud, men som i stedet for å kjempe mot makter og myndigheter og mot verdens herrer i dette mørket, danner en apen front og vender sine våpen mot den kjempende menighet, da er det fare på ferde. Disse menn bærer ikke det guddommelige stempel. Gud har ikke gitt dem en slik oppgave. De vil bare rive ned det som Gud ville gjenreise ved laodikea budskapet. Når Herren sårer menigheten, skjer det bare for å kunne lege den - ikke for å ødelegge den. Herren vil aldri gi noen et budskap som kan gjøre menigheten motløs
og nedslått. Herren irettesetter og refser sin menighet, men han gjør det bare for å kunne gjenreise og godkjenne den til sist. Rapporten fra generalkonferensen gledet mitt hjerte. Det var en fryd å se at mange hadde ydmyket sine hjerter og bekjent sine synder. På denne måten ble det "skrammel som hadde stengt hjertedørene og hindret Frelseren i å komme inn, fjernet. Det er gledelig å vite at mange åpnet sitt hjerte for Jesus og tok imot ham som en velkommen gjest. Men hvordan kan det ha seg at disse bøkene som kaller syvendedags adventistmenigheten for Babylon, er blitt spredt omkring overalt, nettopp i den tiden da Guds Ånd ble utgytt over menigheten? Hvordan kan det være mulig at noen kan bli så grundig bedratt at de innbiller seg at "det høye rop" består i a kalle Guds folk ut fra fellesskapet i en menighet som nå opplever en tid med Åndens vederkvegelse? Å, måtte disse villedte sjelene komme inn i strømmen av nåde for å motta velsignelsen, slik at de kunne bli kledd i kraften fra det høye! - Review and Herald, 17. oktober, 1893. Testimonies to Ministers, side 19-23. --------------
Organisasjon" og videre utvikling
Det er nå nesten førti år siden vi som et folk ble organisert. Det var en iblant oss som hadde erfaring til å bygge den opp fra grunnen av. Jeg kjenner de vanskelighetene som måtte overvinnes, og de svakhetene som organisasjonen skulle rette på. Jeg har hatt anledning til å legge merke til organisasjonens innflytelse i forbindelse med verkets vekst og utvikling. På et tidlig tidspunkt i vårt samfunns historie ga Gud oss et spesielt lys om organisasjonen, og dette lyset, sammen med den lærdommen som erfaringen har gitt oss, burde vi betrakte omhyggelig. Helt fra begynnelsen har vår virksomhet vært offensiv. Menigheten hadde bare få medlemmer, og de fleste av dem kom fra de fattiges rekker. Våre synspunkter var nesten ukjent for verden. Vi hadde ingen kirker eller menighetshus, og vi hadde lite litteratur. Våre hjelpemidler til å drive virksomhet med var meget begrenset. Og medlemmene var spredt vidt omkring i byer og bygder, i skoger og på ensomme steder. Det budskapet vi hadde, var Guds bud og Jesu tro.
Enhet i tro og lære
Min mann, sammen med Joseph Bates, Stephen Pierce Hiram Edson og en del andre og edle sannhetssøkere ,var blant dem som etter skuffelsen i 1844 søkte etter sannhet som etter skjulte skatte. Vi pleide å komme sammen ,og vi ba inderlig og alvorlig om at vi måtte fortsette å være i tro og lære .i viste at det ikke kunne være uenighet i Kristus og vi undersøkte det ene trospunkt etter andre. Bibelen, ble åpnet med en følelse av ærefrykt. Vi fastet ofte for å bli bedre . skikket til å forstå sannheten. Bibelstudiet ble åpnet med alvorlig bønn, og hvis vi støtte på et eller annet uklart punkt, drøftet vi det sammen. Hver enkelt av oss uttrykte fritt sine meninger. Så bøyde vi igjen våre knær, og vi ba inderlig og alvorlig om at Gud matte hjelpe oss til å innse at vi kunne være ett liksom Kristus var ett med Faderen. Vi gråt mange tårer. Vi tilbrakte mange timer på denne måten. Somme tider gikk hele natten med til alvorlig gransking av Guds ord. Vi ønsket så inderlig å kunne forstå sannheten for vår tid. Noen ganger kom Guds Ånd over meg, og da ble vanskelige spørsmål klare og tydelige, fordi Guds Ånd viste veien. Det hersket fullkommen harmoni og enighet mellom oss. Vi hadde alle sammen ett sinn og en ånd.
Vi gjorde de alvorligste anstrengelser for å unngå at Skriften skulle tolkes i en bestemt retning bare for å tilfredsstille en enkelt persons meninger. Vi forsøkte å gjøre våre uoverensstemmelser så små som mulig, og vi ville ikke hefte os med mindre viktige emner som det kunne være delte meninger om. Men hver enkelt av oss følte at det var vår plikt å legge forholdene til rette blant oss slik at de kunne stemme med Kristi bønn for disiplene om at de alle skulle være ett med hverandre, liksom Kristus er ett med Faderen. Somme tider hendte det at en eller to av brødrene kunne sette seg bestemt imot den tolkningen som var drøftet, og de kunne si sin hjertens mening like ut. Men så snart en slik reaksjon viste seg, hevet vi møtet. Vi var enige om at i slike tilfelle skulle hver enkelt av oss få anledning til å be Gud om lys og veiledning, og hver for seg skulle vi studere strids spørsmålene uten å rådføre oss med andre. Vi skiltes som gode kamerater med vennlige ord, og vi ble enige om å møtes igjen snarest mulig for å studere spørsmålet videre. Til tider kom Guds Ånd over oss på en tydelig måte. Og når vi fikk lys over viktige sannhetspunkter, kunne vi gråte og juble sammen. Vi elsket Jesus, og vi elsket hverandre.
Innføring av menighetsorden
Medlemstallet i menigheten økte litt etter litt. Sæden som var sådd, ble vannet av Gud, og han ga vekst. I den første tiden kom vi sammen til andakter, og vi forkynte sannheten til dem som ville høre på undervisningen. Vi holdt møter i private hjem, i store kjøkkener, i låver, i skolehus og i skogholt. Men det varte ikke sa lenge før vi var i stand til a bygge små menighetshus. Etter hvert som medlemstallet økte, ble det klart for oss at vi måtte ha en eller annen form for organisasjon. Uten den ville det snart bli forvirring og uorden i menigheten, og det ville bli umulig .for oss å drive misjonsvirksomhet på en tilfredsstillende måte. Organisasjon var en absolutt nødvendighet for a kunne underholde predikanter, begynne virksomheter på nye steder, beskytte både menigheten og predikantene. Mot uverdige medlemmer, verne om kirke eiendommene, trykke og utgi litteratur, og mange andre viktige grunner. Men fremdeles var det blant medlemmene en sterk motvilje mot alminnelig organisasjon. Førstedags-adventistene var avgjort motstandere. av all organisasjon, og de fleste av syvendedags adventistene hadde den samme innstillingen. Vi ba inderlig til Gud om at han måtte vise oss sin vilje. Ved Den Hellige Ånd fikk vi det svar at det måtte være en gjennomført orden og disiplin i menigheten, og at organisasjon var en nødvendighet. System og orden preger alle Guds gjerninger i hele universet. Orden er himmelens lov, og må også være en lov for Guds folk på jorden.
Nye tiltak
Vi måtte igjennom en hard kamp før vi greide å gjennomføre organisasjonen. Til tross for at Herren ga oss det ene vitnesbyrd etter det andre om denne saken, var det sterk motstand mot organiseringen, og gang på gang matte vi forsvare den. Men vi visste at Herren, Israels Gud var med oss, og at han ledet oss etter sitt vise råd. Vi tok fatt på arbeidet med å bygge opp organisasjonen, og vi sa snart at dette var et viktig skritt i den riktige retning. Snart fikk vi se gledelige resultater av arbeidet. Etter hvert som verket vokste, meldte det seg stadig nye oppgaver, og vi var rede ta fatt på dem .Herren rettet vår oppmerksomhet mot skolearbeidet og dets store betydning for verket. Vi forsto at vi måtte ha vare egne skoler for at barna våre kunne få en kristelig utdannelse i harmoni med Bibelens prinsipper. Barna matte vernes mot falsk filosofi og villfarelse. Vi følte at det var et stort
behov for en helseinstitusjon som kunne gi vare egne medlemmer råd og hjelp, og samtidig kunne bli til velsignelse for andre. Disse planene ble snart realisert. Alt dette var misjonsarbeid av høyeste rang.
Resultatet av forente anstrengelser
Verket ble ikke understøttet av store gaver eller legater. Det var ikke mange velstående iblant oss. Hva er sa hemmeligheten med vår store fremgang? Vi har fulgt befalingen fra vår frelses store høvding, og Gud har velsignet virksomheten. Sannhetens sæd er blitt spredt over store områder, og den har baret frukt. Vi har etter hvert fått mange institusjoner. Sennepskornet er vokst opp .til å bli et stort tre. Organisasjonen har vist seg å være en stor suksess. Vi gjennomførte en systematisk gaveplan etter Bibelens undervisning, og vi kan si med Paulus at "hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især". --:- Ef. 4, 16. Etter hver; som vi har gått fremover ,har vart system for organisasjon stadig vist seg a være like effektivt.
På vakt mot uorden og forvirring
Ingen av oss må nære den tanken at vi kan unnvære organisasjonen. Det har kostet oss atskillig studium og arbeid a reise denne bygningen. Mens vi arbeidet med den, ba vi ofte om visdom, og vi vet at Gud hørte vare bønner. Det er en bygning som er oppført etter Guds befaling under store kamper og .mange offer. Våre brødre må aldri gjøre forsøk på å rive den ned. Hvis det blir gjort, vil vi fa se en tingenes tilstand som vi aldri har drømt om. I Herrens navn erklærer jeg at organisasjonen skal stå urokkelig, grunnfestet, styrket og stabilisert. På Guds befaling om å fortsette har vi gjort fremstøt endog når vanskelighetene syntes å være uovervinnelige. Vi vet hva det har kostet å gjennomføre Guds plan, men det er den som har gjort oss til et folk til det vi er i dag. Vi må være ytterst forsiktige, så vi ikke skaper uro i sinnene om ting som Gud har påbudt for å gi oss hell i arbeidet med å fremme hans verk. Englene samarbeider i enighet og harmoni. En fullkommen orden preger alt det de gjør. Jo mer vi etterligner engleskarens organisasjon og orden, desto bedre resultat vil det bli av de tjenende ånders arbeid for oss. Hvis vi ikke innser nødvendigheten av planmessig samarbeid, og hvis vi selv mangler orden og disiplin, og er planløse i våre gjøremål, kan englene ikke gjøre særlig meget for oss. Da vil de vende seg bort fra oss i sorg, for de har ikke lov til å velsigne uorden og forvirring. Alle som ønsker å samarbeide med de himmelske budbærere, må arbeide i takt med dem. De som er blitt salvet fra det høye, vil i all sin virksomhet oppmuntre til orden, disiplin og samarbeid. Da vil Guds engler gjerne samarbeide med dem. Men disse himmelske budbærere vil aldri godkjenne uregelmessighet, planløshet og uorden. All denne forvirringen er et resultat av Satans anstrengelser for å svekke våre krefter, gjøre oss motløse og hindre oss i å gjøre et godt arbeid. Satan vet at fremgang er en direkte følge av orden og planmessig samarbeid. Han vet at det hersker fullkommen orden i alt som har med himmelen å gjøre. Han vet at de himmelske hærskarer viser fullkommen lydighet og disiplin i alle sine handlinger. Satan gjør særskilte anstrengelser for å lede bekjennende kristne så langt som mulig bort fra himmelens orden og plan. Av denne grunn forsøker han å forføre endog Guds bekjennende folk til å tro at orden og disiplin er fiender av åndelighet. Han vil ha dem til å tro at den eneste trygge kursen er å la hver enkelt gå sin egen vei, og helst være så forskjellig som mulig fra de kristne samfunn som er organisert og arbeider for å gjennomføre orden og disiplin. Alle anstrengelsene som er gjort for å skape ordnede forhold, betraktes av noen som en farlig utvikling. De mener at organisasjonen fører med seg restriksjoner som vil innskrenke deres rettmessige frihet. De mener derfor at den er en slags-- pavevelde. Disse nidkjære sjelene
synes at det er en dyd å kunne skryte av sin frihet til å tenke og handle fritt og selvstendig. De vil ikke høre tale om at andre skal gi ordre eller ha det avgjørende ord. De vil ikke være ansvarlige overfor noe menneske. Det ble vist meg at det er Satans spesielle verk å lede menneskene til å mene at ifølge Guds plan har de rett til å bestemme for seg selv og velge sin egen kurs uavhengig av sine brødre. Gud leder et folk ut fra verden til en opphøyet plattform av evig sannhet - Guds bud og Jesu tro. Han vil lede og tilpasse sitt folk. De skal ikke være uenige, slik at en forfekter en bestemt anskuelse og en annen lærer noe som er helt motsatt. De må ikke trekke i hver sin retning uavhengig av menigheten. Gjennom de ulike nådegaver og styre måter som Gud har utrustet menigheten med, kan de alle sammen komme til enhet i troen. En bror kan kanskje gjøre seg opp en bestemt mening om ett sannhets punkt uten å ta hensyn til brødrenes mening om det. Han påstår at han har full rett til å holde fast ved sin avvikende tolkning, Hvordan kan han oppfylle Kristi bønn om enighet når han forsøker a agitere for å tvinge sin oppfatning inn på andre? Hvis så en annen og en tredje står opp og forsikrer at de har rett til å tro og forkynne hva som helst uten å ta hensyn til menighetens tro og lære, hvor blir det så av harmonien og enigheten som Kristus talte om i sin yppersteprestlige bønn?
Personlig ansvar og kristelig enhet
Selv om vi har et spesielt arbeid og et personlig ansvar overfor Gud, må vi likevel ikke handle etter vår egen dømmekraft uten å ta hensyn til våre brødres følelser og meninger. En slik handlemåte vil bare føre til uenighet og uorden i menigheten. Det er predikantenes plikt å respektere sine brødres meninger, Men predikantenes forhold til hverandre og til de læresetninger som de underviser i, må prøves av loven og vitnesbyrdet. Hvis de da har lærvillige hjerter, vil det ikke bli noen uenighet iblant oss, Men noen er tilbøyelige til å være respektløse. De driver bort fra de store, kjente veimerkene i vår tro. Derfor kaller Gud på sine tjenere og oppmuntrer dem til å være ett i lære og ånd. I dag er det nødvendig at enheten er av en slik art at den kan tåle påkjenning. Vi har mange lekser å lære og svært mange som vi bør glemme. Gud og himmelen alene er ufeilbarlige. De som mener at de aldri behøver å gi avkall på en oppfatning som de synes om, og at de aldri behøver å forandre mening, vil bli skuffet, Så lenge vi holder krampaktig fast ved våre egne ideer og meninger, kan vi ikke eie den enighet og samhørighet som Kristus ba om. Hvis en bror mener å ha fått nytt lys over et bibelsk emne, bør han med frimodighet forklare sitt standpunkt. Dernest bør hver enkelt predikant med en oppriktig ånd granske Skriften for å se om den nye tolkningen kan bevises med Guds inspirerte ord, " Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild mot alle, duelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten." - 2 Tim. 2, 24. 25.
Hva Gud har gjort
Når jeg ser tilbake på vårt folks historie, idet jeg har gjenkalt i erindringen hver eneste fase i samfunnets vekst og utvikling like til i dag, kan jeg bare si: "Lovet være Gud!" Når jeg ser hva Gud har gjort, blir jeg fylt med beundring og med en sterk tillit til Kristus, vår leder. Vi har ingenting å frykte for i fremtiden uten dette at vi kanskje kunne komme til å glemme den måten Herren har ledet oss på.
Vi er nå et sterkt folk så sant vi setter hele vår lit til Herren. Han har betrodd oss de største sannhetene i sitt ord. Vi skylder ham takk for alt. Hvis vi vandrer i lyset når det skinner på oss fra Guds levende ord, vil vi bli pålagt et stort ansvar som svarer til det lyset Gud har gitt oss. Vi har mange viktige plikter å utføre, for Gud har betrodd oss hellige sannheter som vi skal bringe videre til andre. Vi skal gi dem i sin fulle skjønnhet og herlighet til verden. Vi skylder Gud å bruke alle de fortrinn som han har utrustet oss med, til å forskjønne sannheten ved en hellig karakter, Han vil bruke oss til å sende budskaper om advarsel, trøst, håp og kjærlighet til dem som lever i mørke, villfarelse og synd. Vi skylder Gud takk fordi han har gjort det mulig for oss å kunne gi vår ungdom både religiøs og intellektuell opplæring. Mange er nå blitt utdannet til å kunne arbeide i de forskjellige grener av verket, ikke bare i Amerika men også i fremmede land. Våre trykkerier, har skaffet litteratur som har spredt sannheten både fjernt og nær. Vi skylder en særskilt takk til Gud for alle gavene som er strømmet inn. Som små bekker danner en stor elv, skal disse gavene bli til en flom av godgjørenhet og velsignelse. I dag har vi en stor skare av ungdom som kan utrette store ting om den blir ledet og oppmuntret på den rette måten. Vi ønsker, at barna skal tro sannheten. Vi ønsker at Gud skal velsigne dem. Vi ønsker at de skal ta del i en velorganisert plan for å hjelpe andre unge. Alle bør fa en utdannelse som kan gjøre dem skikket til å representere sannheten på en verdig måte. De må være i stand til å forklare grunnene for det håp som bor i dem De skal ære Gud ved sitt arbeid i alle grener av verket, . . . Det er vår plikt å spre lyset omkring i verden liksom. Jesu disipler gjorde. Guds folk må være "rike på gode gjerninger, gavmilde" godgjørende så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv." 1 Tim. 6, 18. 19. - Testimonies to Ministers,side 24 32.
--------------
II Den siste menighet er ikke Babylon Anklageren og hans virksomhet
Jeg ble meget bedrøvet da jeg leste en brosjyre som er skrevet og utgitt av br S. og dem som hjelper ham i hans virksomhet. Uten mitt samtykke har de valgt ut sitater fra "Vitnesbyrdene" og brukt dem i den traktaten de har trykt. De får det til å se ut som om mine skrifter støtter og godkjenner de ideene som de forsvarer. Men ved å gjøre dette har de foretatt noe som hverken er rett eller sømmelig. Ved å ta seg slike ulovlige friheter har de presentert for folket en teori som bare kan villede og ødelegge. Mange andre har i årenes løp gjort det samme. De har brukt "Vitnesbyrdene" for å bevise teorier som er fullstendig uholdbare og falske. Jeg har fått lys om at det budskapet som bro S. og de som sympatiserer med ham, forkynner, ikke er sannhet. Det er bare ett av de mange "se her" og "se der" som vi kan vente å høre i vår tid. Som et eksempel på de metodene bro S. har brukt for å utarbeide dette heftet, vil jeg nevne følgende: Jeg
skrevet privat brev til en av våre predikanter. Da han mente at brevet kanskje kunne være til hjelp også for bro S, sendte han en kopi av brevet til ham. Men i stedet for å betrakte brevet som en personlig hjelp, slik som det var ment, siterte han deler av det i sin brosjyre. Han utga dem for å være "vitnesbyrd" som ikke var trykt før, og han brukte dem for å forsvare sine påstander. Er dette ærlig spill? I det siterte vitnesbyrdet fantes det ikke noe som kunne forsvare hans teorier. Han misbrukte sitatene på en lignende måte som mange gjør med Bibelen. Ved å gjøre dette skader de både seg selv og andre. Gud vil dømme dem som tar seg slike ulovlige friheter. De bruker uærlige midler for å gi autoritet og innflytelse til de påstander som de selv oppfatter som sannhet. Ved å sitere fra et privat brev som er skrevet til en annen, har bro S. misbrukt den vennligheten som ble. vist for å hjelpe ham. Brosjyren om ”det høye rop” Og alle kirkers fall viser tydelig at de som har utgitt den, ikke har vært ledet av Den Hellige Ånd i dette arbeidet. "Av deres frukter skal I kjenne dem." - Matt. 7, 16. De som leser denne brosjyren, som er et forsvar for falske lærdommer, må jo få det inntrykk at jeg godkjenner og støtter disse påstandene, og at jeg står sammen med disse avvikerne som mener at de har fått ”nytt lys": Jeg vet at deres budskap er blandet med sannhet, men sannheten er misbrukt og forvrengt for å tilpasses villfarelsen. Jeg vil si til den bror som sendte en kopi av mitt brev til forfatteren av denne brosjyren, at jeg ikke bebreider ham for det som er skjedd. Ingen kan klandre ham for det han har gjort. Hvis jeg skulle kritisere og dømme ham for det han gjorde i en god hensikt og med edle motiver, ville jeg pådra meg Guds mishag. Når den personen som han ønsket å hjelpe misbrukte hans fortrolighet og vennlighet, har han Ingen grunn ul a bebreide seg selv for det som er skjedd.
Råd til disiplene
Det finnes i "Vitnesbyrdene" forskjellige ting som ikke er skrevet for verden i alminnelighet, men bare for troende Guds barn. Det passer seg ikke å gi undervisning, advarsler, irettesettelser, formaninger og råd av denne art til offentligheten. Verdens forløser, som var utsendt fra Gud, og som var den største lærer som menneskene noen gang hadde kjent, underviste somme tider i emner som ikke passet for verden, men bare for disiplene. Jesus hadde lærdommer som passet godt for de store skarene som samlet seg omkring ham. Men han hadde også særskilt undervisning som ikke passet for offentligheten, men bare for hans nærmeste etterfølger Folket i alminnelighet ville hverken kunne forstå eller verdsette den private undervisningen som han ga disiplene. Jesus sendte disiplene ut for å forkynne evangeliet. Da de kom tilbake fra sitt første virkefelt, hadde de forskjellige interessante erfaringer som de gjerne ville fortelle. Men Jesus sa til dem: "Kom nå I med meg avsides til et øde sted og hvil eder litt ut!" Mark. 6, 31. På dette avsidesliggende stedet ga Jesus disiplene slike råd, formaninger og irettesettelser som han visste at de trengte i arbeidet. Men denne undervisningen skulle ikke offentliggjøres for alle og enhver. Den var avpasset og bestemt bare for disiplene. Ved forskjellige anledninger sa Jesus til dem som han hadde helbredet og velsignet, at de ikke skulle fortelle noen om det han hadde gjort for dem. De burde ha respektert hans krav om taushet, og de burde ha forstått at han hadde en bestemt grunn for sin befaling om dette. Det var ikke på noen måte riktig av dem å unnlate å oppfylle dette utrykkelige ønske. Det burde ha vært tilstrekkelig for dem bare å vite at han ønsket stillhet om det som var skjedd, og at han hadde visse grunner for å be dem om ikke å si noe. Herren visste at han ved å helbrede syke, gi den blinde syn og den spedalske sunnhet, sto i fare for å miste sitt eget liv. Hvis prestene og Det høye rad ikke ville godkjenne de tydelige bevisene som Jesus hadde gitt dem om sin guddommelige misjon, ville de
mistyde og bortforklare dem, og de ville føre anklage mot. ham. Det er sant at han gjorde mange mirakler åpenlyst. Men I noen tilfelle krevde han at de som han hadde helbredet og velsignet, ikke skulle fortelle andre om det han hadde gjort for dem. Når det ble egget til fordom mot ham, når han ble omgitt av misunnelse og hat, og når veien ble stengt for ham, forlot han byene. Da oppsøkte han mennesker som gjerne ville lytte. til ham, og som satte pris på de sannhetene som han var kommet for a gi dem. Jesus mente det var nødvendig å undervise disiplene om mangt og meget som han ikke forkynte i sin offentlige virksomhet. Han talte fortrolig med disiplene om årsakene til det mishag og det hat som fariseerne, prestene og de skriftlærde viste mot ham. Han fortalte dem om sin forestående lidelse og død. Men offentlig talte han ikke tydelig om dette. Han ga sine etterfølgere viktige advarsler, og han åpenbarte for dem de sørgelige begivenhetene som snart. skulle skje, og fortalte dem. hva de kunne vente å oppleve. Jesus ga sine venner dyrebar undervisning som de først forsto etter hans død, oppstandelse og himmelfart. Men da Den Hellige Ånd ble utøst over dem, husket de den undervisningen han hadde gitt dem.
Misbrukt tillit
Det var forræderi og misbruk av hellig tillit når noen brøt den taushetsplikten som Jesus hadde pålagt dem. Når de fortalte andre om det de skulle tie med brakte de skam og skade over Guds verk. Herren har undervist sitt folk og gitt det spesielle budskaper, advarsler og irettesettelser .Men det sømmer sig ikke å ta disse budskapene ut av sin rette sammenheng og bruke dem på en slik måte at de synes å støtte villfarelser .I den brosjyren som br S. og hans forbundsfeller har utgitt anklager de Guds menighet for å være Babylon, og de gir en inntrengende henstilling til menighetens medlemmer om å gå ut av menigheten, Dette er en gjerning som hverken er hederlig eller rettferdig. I denne trykksaken har de brukt mitt navn og mine skrifter til støtte for påstander som jeg fordømmer som villfarelser. De som leser denne brosjyren, vil legge ansvaret for disse villfarelsene på meg som finnes i mine skrifter og i det lyset som Gud har gitt meg Jeg betenker meg ikke på å si at de som driver denne virksomheten, i høy grad er forblindet og bedratt.
Et falskt budskap
I årevis har jeg brakt vitnesbyrd som viser at de som selv mener at de har fått stort lys og samtidig arbeider med å rive ned det som Herren ved sine tjenere har bygd opp, er hyllet inn i et stort selvbedrag. De arbeider ikke etter de klare retningslinjene som Kristus har trukket opp for oss. De som forkynner at syvendedags-adventistmenigheten er Babylon, eller en del av Babylon, ville gjøre en langt bedre gjerning om de ville holde seg" i ro hjemme.-De burde heller gi seg tid til å tenke nøye over det budskapet som skal og bør forkynnes i vår tid. I stedet for å samarbeide med guddommelige redskaper i å forberede Guds folk for Herrens store dag, har de sluttet seg til ham som er brødrenes anklager, som anklager dem for Gud både dag og natt. Sataniske redskaper, som drives av mørkets makter, har organisert en sammenslutning av onde krefter som forsøker å forvirre, plage og bedrøve Guds folk. Hele verden vil til sist bli egget til fiendskap mot syvendedags-adventistene, fordi de ikke vil ære pavemakten ved å holde søndagen, som er innstiftet til hviledag av denne antikristelige makt. Det er Satans hensikt å fjerne dem fra jordens overflate, for at ingen skal bestride hans herredømme over jorden.
Satan anklager
Profeten Sakarias fikk i et syn se Satan som anklager av Guds folk. Profeten sier: "Så lot han meg
se Josva, ypperstepresten, som sto for Herrens engels åsyn, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham."Sak. 3, 1. Jesus er vår store yppersteprest i himmelen. Hva er da hans gjerning der? Han er talsmann og forbeder for sitt folk, og han gjør soning for alle som tror på ham. Gjennom Kristi tilregnede rettferdighet blir de antatt av Gud som dem som viser troskap mot ham, idet de ønsker å holde alle hans bud. Satan er fylt av et fortærende hat mot dem. Han viser det samme sinnelag mot dem som han viste mot Jesus Kristus da han var her på jorden. Da Jesus ble ført frem for landshøvdingen Pilatus, forsøkte denne romerske tjenestemannen å slippe Jesus fri. Han appellerte til folket at de skulle velge å gi ham fri, og derved redde ham fra den forferdelige ildprøven. som lå foran ham. Pilatus presenterte Guds Sønn og røveren Barabbas for denne larmende folkehopen, og sa til dem: "Hvem vil I at jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias?" "De sa: Barabbas! Pilatus sier til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Messias? De sier alle: La ham korsfeste!" Folket var grepet av et djevelsk fiendskap mot Jesus, og da Pilatus ga dem valget mellom Guds Sønn og forbryteren Barabbas, valgte de uten betenkninger røveren Barabbas. Den uvitende folkehopen lot seg påvirke av sine ledere til å forkaste Guds Sønn og velge morderen og røveren Barabbas i stedet. Vi må huske på at vi fremdeles er i den samme verden, der Jesus ble forkastet. Vi må ikke glemme at vi er i en verden som er tynget av skyld og brøde, fordi den forkastet Guds Sønn og foretrakk en røver fremfor Guds lyteløse lam. Hvis ikke hver enkelt av oss angrer sin overtredelse av Guds lov og viser troskap mot vår herre Jesus Kristus, han som verden forkastet, vil vi komme inn under den fulle fordømmelsen for å ha valgt Barabbas i stedet for Kristus vår frelses høvding. Hele verden står i dag anklaget for å ha forkastet Guds Sønn og med fullt overlegg å ha myrdet ham. Verdens historie har nok av beviser på at både jøder og hedninger, konger og fyrster, statsmenn og prester, og folk av alle klasser og sekter viser den samme ånd av misunnelse, hat, fordom og vantro som ble vist av dem som drepte Guds Sønn. De vil gjøre nøyaktig det samme i dag, om de bare fikk anledning til det. De vil behandle Jesus på samme måten som jødenes ledere og hele folket gjorde. De er av den samme ånd som de menneskene som forlangte at Guds Sønn skulle korsfestes. I synet om ypperstepresten Josva, sto for Herrens engels ansikt , har vi et bilde av Jesus og hans tjeneste for oss i himmelen, og samtidig også et bilde av Satan som menneskenes anklager .Josva sto som yppersteprest og ba for Guds folk som elsket hans lov. Men Satan kom og anklaget Guds folk for å være store synder Han presenterte for Gud en liste av synder som han gjennom tidene hadde ledet dem til å gjøre. På grunn av deres misgjerninger krever Satan at de skal overgis i hans hender for å ødelegges. Han forlanger at Guds folk ikke skal beskyttes av tjenende engler mot angrepene fra hans hær. Satan er fylt av vrede fordi han ikke er i stand til å lenke Guds folk sammen med verden ,som viser ham full lydighet og troskap. Konger, fyrster og statsmenn har valgt å stille seg under Antikrists merke og de blir i profetien fremstilt som dragen, som fører krig mot de hellige, de som holder Guds bud og har Jesu. Tro, På grunn av sitt fiendskap mot Guds folk gjør disse hersker sig skyldige i å ha valgt Barabbas i stedet for Kristus.
Verden kreves til regnskap
Gud har et tvistemål med verden. Når dommen kommer, og bøkene åpnes, skal det forferdelige regnskapet gjøres opp. Hvis menneskene ikke var blindet og tryllebundet av Satans snedige bedrag, ville de frykte og skjelve for dette oppgjøret. Gud vil kreve menneskene til regnskap fordi de drepte Guds enbårne Sønn, han som verden i enhver henseende har korsfestet på ny, og har kastet skam over ham ved å forfølge Guds folk. Verden har forkastet Kristus ved å forakte de hellige. Den har forkastet Kristi budskap ved å ringeakte de budskapene som ble sendt ved profetene, apostlene og
Guds budbærere. Menneskene har forkastet Guds medarbeidere. Men Gud vil kreve dem til regnskap for deres gjerninger.
Når anklageren blir irettesatt
Satan står som leder for alle anklagere som kritiserer brødrene .Men når han kommer med sin liste over Guds folks synder, hva vil Gud da si til ham? ”Herren sa til Satan(ikke til ) Josva, som sto som representant for Guds utvalgte folk): Herren refse deg Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann revet ut av ilden ” Sak. 3, 2. Satan anklaget Guds utvalgte, trofaste folk for å være besmittet av synd og urenhet. Han kunde regne opp og beskrive de spesielle syndene som de hadde gjort sig skyldige Han hadde jo selv satt hele ondskapens hær i virksomhet med alle forførelsens kunster for å få dem til å gjøre nettopp disse syndene, Men de hadde angret, og de hadde tatt imot Jesu Kristi rettferdighet Derfor sto de nå for Gud, kledd i Kristi rettferdighets hvite drakt. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se ,jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær. Sak. 3, Hver eneste synd som de hadde gjort sig skyldige i, ble tilgitt. De sto for Gud som hans utvalgte og trofaste folk .De var så uskyldige og fullkomne som om de aldri hadde syndet.
Oppmuntrende ord
"Da sa jeg: Sett en ren hue på hans hode! Og de [Guds engler] satte den rene hue på hans hode og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der [sammen med Jesus, vår forløser]. Da vitnet Herrens engel for Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere blant disse som står her." - Sak. 3, 5-7. Jeg skulle ønske at alle som tror på budskapet for vor tid, ville tenke alvorlig over de underfulle sannhetene som finnes i dette kapittelet. Hvor svake og feilende Guds folk enn måtte være i denne onde og fordervede slekt, vil de som vender om fra sin ulydighet mot Gud, få hel og full tilgivelse som. De som kommer tilbake til Gud og viser troskap mot ham, og som forsvarer Guds hellige lov og heler det bruddet som ble gjort under Satans tilskyndelse, vil Gud betrakte som sine barn. Sett gjennom Kristi rettferdighet vil de stå fullkomne for Gud. Sannheten skal ikke alltid ligge i støvet for å bli trampet ned undr menneskenes føtter. Den vil til sist bli opphøyet og hedret. Sannheten vil reise seg igjen og skinne i sin naturlige herlighet og glans, og den vil bli stående urokkelig for all tid. --------------
Menigheten er ikke babylon
Gud har et folk som hele himmelen er interessert i. Menigheten er det kjæreste som Gud har her på jorden. Måtte alle som leser disse ordene, tenke nøye og alvorlig .over dem. I Jesu navn vil jeg gjerne innprente dem 1 hver eneste sjel. Hvis en eller annen, enten han nå er innenfor eller utenfor menigheten, kommer med et budskap som sier at Guds folk hører : med til Babylon, og .som lærer at "det høye rop" er et kall om å gå ut av menigheten, da skal dere vite at dette budskapet ikke har noe med sannheden å gjøre. Dere skal ikke ta imot en slik budbringer, og dere skal ikke ønske ham hell og lykke i arbeidet ,for Gud har ikke talt gjennom ham og har heller ikke gitt ham noe budskap. Disse falske budbærere tjenere som har gitt seg til å løpe før de er blitt sendt ut .Det budskapet
finnes i den lille .boken "Det høye rop", er et bedrag. Lignende budskaper vil komme i fremtiden og de som bringer dem, vil påstå at de er sendt av Gud Men dette er ikke sant. Disse budskapene er ikke fylt med lys. De inneholder bare mørke. Det vil komme budskaper som anklager Guds folk på en lignende måte som Satan gjør. Disse anklagene vil komme nettopp i den tiden da Gud sier til sitt folk: "Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." - Es. 60, 1.
Et listig bedrag
Det vil snart vise seg at de som kommer med falske budskaper, ikke har særlig høye begreper om ærlighet og rettskaffenhet. Hensikten med disse budskapene er å forføre og villede menneskene. De blander sitater fra Ellen G. Whites vitnesbyrd sammen med sine villfarelser, og, de bruker hennes navn for å gi budskapene større autoritet og innflytelse. Fra Vitnesbyrdene” velger de slike sitater som de mener å kunne sette inn i en slik sammenheng at de synes å støtte deres påstander. De setter dem inn i en ramme av usannhet for at gi villfarelsene større vekt og sannsynlighet. På denne måten håper de at budskapene deres skal få innpass i menigheten. De mistyder og misbruker det som Gud har gitt menigheten til advarsel, irettesettelse, trøst og oppmuntring for de enkelte medlemmer av Guds folk. De som tar imot "Vitnesbyrdene" som et budskap fra Gud, vil få hjelp og velsignelse fra dem. Men de som river dem i stykker bare for å bruke dem til støtte for sine egne teorier og ideer eller som bruker "dem til forsvar for sine tvilsomme handlinger, vil ikke få noen velsignelse fra dem. De som påstår at syvendedags-adventistmenigheten er Babylon, har sluttet seg til Satan i hans angrep på Guds folk. Han er brødrenes anklager, som anklager dem for Gud dag og natt. Ved å misbruke "Vitnesbyrdene" skaper de forvirring i manges sinn, fordi folk ikke kan forstå at "Vitnesbyrdene" passer sammen med slike villfarelser. Det er Guds hensikt at "Vitnesbyrdene" alltid skal brukes å en slik måte at sannheten blir fremhevet. De som forsvarer villfarelser, vil gjerne rope: "Så sier Herren!" selv om Herren ikke har talt. Deres vitnesbyrd er misvisende og har ingenting med sannheten å gjøre. Hvis de som forkynner at adventist-menigheten er Babylon ,hadde brukt sine penger til å bygge opp i stedet for å rive ned, ville de ha sett tydelige beviser for at de hørte til det folk som Gud leder. Gud har et stort arbeid som skal utføres i verden, et stort arbeid som må gjøres i fremmede land. Vi må opprette skoler for at vår ungdom, barna og de som er i moden alder, kan få sin utdannelse så hurtig som mulig. De må gjøre seg rede til å reise ut til misjonsmarkene. Det er i dag behov ikke bare for predikanter som kan reise til fremmede land, men også for andre dyktige og forstandige arbeidere i forskjellige yrker. Fra alle verdens kanter lyder nå det makedoniske rop: "Kom over og hjelp oss!" På os hviler det store ansvaret å forkynne evangeliet for alle mennesker. Det er i dag et skrikende behov både for menn og midler. Men Satan arbeider iherdig på alle mulige måter for å binde midlene til unyttige formål. Det er hans hensikt å hindre menneskene i å utføre det viktige arbeidet som de skulle og burde gjøre. De pengene som skulle ha vært brukt til å bygge kirker og skoler for, blir brukt til unyttige ting. Vi må utdanne arbeidere til misjonsmarkene. Vi må sende ut unge menn og kvinner som er villige til å arbeide tålmodig og iherdig for å vinne sjeler og gjøre Guds folk rede for Herrens store dag. Men de midlene som skulle ha vært brukt å fremme Guds verk med og til å bli en strøm av varige velsignelser leder Satan inn i andre kanaler for å bruke dem til forbannelse for menneskene. Herrens store dag er over oss. Den kommer med stor hast. Men det ligger et stort arbeid foran oss, og det må utføres hurtig . Men innenfor dette store verket finnes det personer som bekjenner seg til
å tro sannheten for vår tid, men som ikke forstår å bruke de midlene som Gud har gitt dem. De mangler ydmykhet og saktmodighet, og de ser ikke det veldige arbeidet som må gjøres. Alle som har lært av Jesus, vil gjerne bli Guds medarbeidere. Men de som går ut og forkynner villfarelser, og som bruker tid og penger på et unyttig arbeid, legger bare større byrder på de sanne og trofaste arbeidere som virker nye steder. I stedet for å hellige sin tid til å forkynne sannheten, blir disse trofaste tjenere nødt til å svare dem som forkynner løgn og likevel påstår at de har fått sitt budskap fra himmelen. 23 Hvem blant eder frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke ,og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på Gud! Se alle I som tenner ild, som væpner eder med brannpiler, gå selv inn i luen av den ild og blant de brannpiler - som I har tent! -Fra min hånd skal dette times eder; i pine skal I komme til å ligge”-Es.50, 10. 11. De som har forkynt budskapet om at adventmenigheten er Babylon har gitt det inntrykket at Gud ikke har noen menighet her på jorden
En levende menighet
Har ikke Gud noen levende menighet på jorden? Jo, han har en menighet, men det er en kjempende menighet - ikke en triumferende, seiersstolt menighet. Vi er bedrøvet over at det finnes ufullkomne medlemmer i menigheten. Det finnes ugress blant hveten. Jesus har gitt oss følgende undervisning: "Himlenes rike er å likne med en mann som hadde sådd god sæd i sin åker; men mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort. . . . Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: Herre! Sådde du ikke god sæd i din åker? Hvorfra kommer det da ugress i den? Han sa til dem: Det har en fiende gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det opp; men samle hveten i min lade!" - Matt. 13, 24-30. I denne lignelsen om hveten og ugresset ser vi grunnen til at ugresset ikke skulle rykkes opp. Det var fare for at hveten kunne bli rykket opp sammen med ugresset. Menneskelige meninger og slutninger kan føre til alvorlige feilgrep. For å hindre at et eneste hvetestrå skulle bli rykket opp, sa husbonden: "La dem begge vokse sammen inntil høsten." Da vil englene samle ugresset sammen for å ødelegge det. I vare menigheter, som bekjenner seg til å tro sannheten for vår tid, finnes det en del feilende medlemmer som farer vill. De er som ugress blant hveten. Men Gud er tålmodig og langmodig med dem. Han irettesetter og formaner de feilende. Men han vil aldri ødelegge dem som trenger lang tid for å lære de leksene som han gjerne vil lære dem. Han vil ikke rykke opp ugresset, fordi han ikke vil skade hveten. Både ugress og hvete skal vokse sammen like til høsten. Når hveten er fullt utviklet og moden, er det lett å skjelne den fra ugress. Kristi menighet på jorden er ufullkommen. Men Kristus vil ikke ødelegge den, selv om den er ufullkommen. I menigheten har det alltid vært og vil alltid være noen som er fylt av iver, men uten kunnskap, og de vil gjerne påta seg å rense menigheten. De vil gjerne rykke opp ugresset som står tett sammen med hveten. Men Kristus har gitt spesiell undervisning om hvordan menigheten skal behandle de feilende og de uomvendte. Menighetens medlemmer må ikke gripe til overilte, nidkjære handlinger for å fjerne dem som de mener har en ufullkommen karakter, for det vil alltid
finnes ugress blant hveten. Men det vil gjøre større skade å rykke opp ugresset enn å la det stå urørt. Når Herren fører inn i menigheten medlemmer som har gjennomgått en sann omvendelse, sørger Satan for å få inn noen som ikke er omvendt, og som ikke kan tilpasse seg fellesskapet. Når Kristus sår den gode sæd, kommer Satan straks og sår ugress. I menigheten finnes det som regel to motsatte krefter som stadig øver sin innflytelse på medlemmene. Den ene har en gagnlig og rensende innflytelse på menigheten, mens den andre virker ødeleggende og nedbrytende på Guds folk. Jesus visste at Judas hadde en ufullkommen karakter. Men til tross for dette tok han imot ham og lot ham" bli en av sine disipler. Jesus ga Judas de samme anledningene og rettighetene som han ga de andre disiplene. Judas hadde ingen unnskyldning for det onde som han siden gjorde mot sin herre og mester. Han fikk de samme betingelsene som Peter, Jakob, Johannes og de andre disiplene til å bli en Ordets forkynner. Jesus ga dem alle dyrebar undervisning og lærdom. De som var sammen med ham, hadde rik anledning til å bli omvendt. Ingen av dem behøvde å hefte seg ved de dårlige karaktertrekkene som de kunne se hos hverandre. Review and Herald, 29. august og 5. september 1893. Testimonies to Ministers, side 41-47. --------------
Den Kjempende Menighet.
Noen synes å mene at når de kommer inn i menigheten, vil de få sine store forventninger oppfylt. De ønsker ikke å møte eller omgås andre enn dem som er rene, feilfrie og fullkomne. De er nidkjære i troen, og når de oppdager feil hos menighetens medlemmer, sier de: Vi forlot verden for å slippe å omgås dårlige mennesker .Men det finnes jo dårlige mennesker også i menigheten.” De spør liksom tjenerne i lignelsen Hvor er ugresset kommet fra?” Men vi behøver ikke å bli skuffet på en slik måte .Herren har ikke gitt oss grunn til å tro at menigheten er fullkommen. All vår iver og nidkjærhet for å gjøre den kjempende menighet like ren som den seirende menighet, vil ikke gi de ønskede resultater. Herren forbyr oss å gå hardt frem mot dem som vi mener er feilende. Vi skal ikke dele ut fordømmelser og trusler om utelukkelse til de ufullkomne. Vi, dødelige mennesker, har lett for å dømme galt. Gud har derfor ikke overlatt dommen til dem som er uskikket til å dømme rettferdig. Det er ikke vi som skal avgjøre hva som er "hvete" og hva som er "ugress" i menigheten. Når høsttiden kommer, vil de to gruppene som symboliseres med "hveten" og "ugresset" tre tydelig frem. Arbeidet med å skille hveten fra ugresset er ikke betrodd noe menneske. Det er overlatt til Guds engler. Forkynnelsen av falske læresetninger er et av de midlene Satan bruker for å føre uomvendte mennesker inn i menigheten. Disse menneskene tenker ikke på å lyde Jesu ord om å arbeide for enighet i tro, ånd og lære i menigheten. De gjør ingen anstrengelser for å oppnå den Åndens enhet som Jesus ba om. Av denne grunn lykkes det ikke for Kristi etterfølgere å overbevise verden om at Gud sendte sin Sønn til verden "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Joh. 3, 16.) Hvis denne Åndens enhet som Jesus ba om, eksisterte blant Guds folk, ville de være levende vitnesbyrd om sin tro. Da ville de sende ut herlige lysstråler som kunne lyse opp i det moralske mørke som ruger over verden.
Satan får anledning til å friste
I stedet for den enighet som skulle råde blant de troende, ser vi ofte uenighet. På den måten får
Satan anledning til å friste menighetens medlemmer. Med sine omfattende forførelser og tillokkelser leder han dem som ikke har lært ydmykhet og saktmodighet av Kristus, til å vike av fra menighetens lære og prinsipper. På den måten forsøker han å bryte i stykker menighetens enhet. Så står det frem i menigheten menn som farer med vranglære, og de lokker disiplene etter seg. De påstår at Gud har gitt dem stort lys. Men legg merke til deres gjerninger! Viser de et lignende sinnelag som de to disiplene som gikk på veien til Emmaus? Da disse disiplene fikk se nytt lys, vendte de tilbake til Jerusalem til dem som Gud hadde ledet, og som fremdeles var ledere. Så fortalte de at de hadde møtt Jesus på veien og at de hadde talt med ham. Men har disse menn, som sier at de har fått nytt lys om menigheten, fulgt disiplenes eksempel? Har de gått til dem som Gud har valgt til å lede og til å bære levende vitnesbyrd? Har de talt med dem, og har de gitt dem beviser for at det nye lyset vil gjøre dem bedre skikket til å berede menigheten for Herrens store dag? Har de søkt råd og veiledning hos dem som forkynner det siste advarselsbudskapet for verden? Har de rådført seg med dem som har hatt en lang og rik erfaring i Guds verk? Hvorfor var disse menn, som er så nidkjære for Guds verk, ikke til stede ved Generalkonferensens møter som ble holdt i Battle Creek? Menighetens gudhengitte menn var samlet der akkurat som menighetens ledere var samlet i Jerusalem før utgytelsen av Den Hellige Ånd. Ved hovedkvarteret, som er verkets store hjerte, åpnet mange sine skattkammer av dyrebart lys, og Herren utgjøt sin Hellige Ånd over sitt folk. Men fikk disse, som sier at de har fått nytt lys, del i velsignelsen fra det høye? Nei! Mens Den Hellige Ånd beveget hjertene ved møtene, og mange sjeler ble omvendt, lyttet disse menn til Satans fristelser. De ble inspirert med iver og nidkjærhet av en annen ånd til å gå ut og forkynne at nettopp denne menigheten som hadde mottatt Den Hellige Ånd, og som skal motta senregnet og den herlighet som skal opplyse hele jorden, er Babylon. Har Herren gitt dem et slikt budskap? Nei, deres budskap er bare usannhet.
Menigheten er verdens lys
Selv om det finnes feil i menigheten, og det vil det fortsette å være like til verdens ende, vil menigheten likevel være verdens lys i disse siste dager, da verden er besmittet og demoralisert av synd. Menigheten som er svak og feilende, og som trenger både irettesettelser, advarsler og formaninger, er det eneste på jorden som er gjenstand for Kristi største interesse og omsorg. Verden er et verksted der Jesus sammen med menneskelige og guddommelige redskaper foretar eksperimenter på menneskenes hjerter. Han virker på dem med sin nåde og guddommelige kjærlighet. Englene ser med forbauselse på den forvandling av karakteren som skjer hos dem som overgir seg til Gud, og de gir uttrykk for sin store glede over dette i henrivende lovsang til Gud og Lammet. De ser at mennesker som av naturen er vredens barn, omvender seg og blir Guds medarbeidere i å lede sjeler til Gud. De ser at mennesker som vandret i mørke, blir forvandlet til lys som skinner i den moralske natten som ruger over vår onde og fordervede slekt. Englene ser at disse gudfryktige får en kristelig erfaring, som setter dem i stand til å lide med Herren, og siden får del med ham i hans herlighet i himmelen. Gud har en menighet som løfter opp hans nedtrådte lov, og som viser verden hen til det Guds lam som bærer verdens synd. Menigheten er gjemmestedet for Guds nådes rikdom. Gjennom menigheten vil Gud til sist vise hele sin fylde av kjærlighet, og hele verden vil bli opplyst av dens herlighet. Jesu bønn om at menigheten må være ett, liksom han og Faderen er ett, vil da få sin fulle og endelige oppfyllelse. Den Hellige Ånds gave vil bli gitt til menigheten i rikt mål, og ved Åndens kraft vil Guds folk bli levende vitner for verden om Guds kraft til å frelse.
En nedbrytende virksomhet
For tiden finnes det bare en menighet som stiller seg i bresjen for å sette i stand gjerdene og bygge opp igjen de gamle steder som har ligget øde. De menn som nå forsøker å rette både verdens og andre menigheters oppmerksomhet til denne menigheten ved å kalle den for Babylon, samarbeider med ham som er brødrenes anklager. Det er mulig at det blant oss selv vil stå frem menn som farer med vranglære, og som gjør seg til talsmenn for de samme beskyldninger som Satan selv har øst ut over dem som holder Guds bud og har Jesu tro. Er ikke arbeidet med å forkynne sannheten for dem som vandrer i mørke og villfarelse, stort nok til å kunne tilfredsstille deres iver og nidkjærhet? Gud har betrodd disse menn både midler og dyktighet, men de har misbrukt Guds eiendom ved å spre villfarelser. Hele verden er fylt av hat til dem som forkynner at Guds lov tremdeles er bindende for menneskene. Den menighet som bevarer troskap mot Jehova, må ikke blande seg inn i en alminnelig strid. ”For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." - Ef. 6, 12. De som forstår hva denne kampen betyr, vil ikke vende sine våpen mot den kjempende menighet. De vil stille seg sammen med Guds folk og kjempe med all sin makt mot ondskapens åndehær. De som tar seg fore å forkynne et spesielt budskap på eget ansvar, og som sier at de har lært av Gud, men samtidig forsøker å rive ned det som Gud i årevis har bygd opp, handler ikke etter Guds vilje. Det er klart at disse menn har stilt seg på den store bedragerens side: - Dere må ikke tro det de sier. De har forent seg med Guds og sannhetens fiender. De vil latterliggjøre menighetens organisasjon og si at den er et system som er satt i verk av presteskapet. Vend dere bort fra slike mennesker! Dere må ikke lytte til deres budskap, selv om de siterer aldri så meget fra "Vitnesbyrdene" og forsøker å forskanse seg bak dem. Ta ikke imot dem, for Gud har ikke satt dem til å gjøre et slikt arbeid. Resultatet av deres virksomhet er at troen på "Vitnesbyrdene" blir svekket. Så langt det er mulig for dem, vil de ødelegge det arbeidet som jeg i årevis har strevd med. Nesten hele mitt liv har vært helliget til dette arbeidet. Men arbeidsbyrden er ofte blitt tyngre, fordi selvbestaltede menn har gått ut og forkynt budskaper som Gud ikke har gitt dem. Disse onde arbeidere har valgt ut visse sitater fra "Vitnesbyrdene" og satt dem inn i en ramme av villfarelser for å gi sine egne, falske vitnesbyrd større innflytelse og troverdighet. Men når det blir bevist at budskapene bare er villfarelse, vil "Vitnesbyrdene", som er sitert i deres skrifter, lett komme til å bli betraktet på samme måten. Og verdens mennesker, som ikke vet at de vitnesbyrdene de har sitert, er hentet fra mine private brev og brukt uten min tillatelse, vil bruke dem som et bevis for at mitt arbeid ikke er Guds verk, og at det ikke er sannhet, men bare falske påstander. De som har brakt vanære over Guds verk på denne måten, vil komme til å måtte avlegge Gud regnskap for det de har gjort. - Review and Herald, 5. sept. 1893. Testimonies to Ministers, side 47-52. --------------
En tjenestegjerning som gud har opprettet
Gud har en menighet, og den har fått en guddommelig tjenestegjerning.
”Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus." - Ef. 4, 11 15. Herren har sine utvalgte redskaper, og han har en menighet som har opplevd forfølgelse, strid og mørke. Jesus elsket menigheten og ga seg selv for den. Han vil fullkommengjøre, rense, foredle og opphøye den, slik at den kan stå urokkelig midt i "verdens fordervelige innflytelse. Gud har utvalgt menn som skal våke med nidkjærhet og med årvåken utholdenhet over menigheten, så den ikke skal bli omstyrtet ved Satans snedige angrep. Menigheten- skal være i verden for å fremme Guds herlighet og ære blant menneskene.-Det vil alltid være en bitter strid mellom menigheten og verden. Det ene sinn vil komme i kontakt med andre sinn, og det ene prinsipp vil møte andre prinsipper. Sannheten vil komme i berøring med villfarelser. Men i den striden som snart vil nå sitt høydepunkt, og som allerede er begynt, vil erfarne menn. gjøre det arbeid som Gud har pålagt dem. De skal våke over sjelene, og de vet at de skal gjøre regnskap for sine gjerninger. De menn som forkynner det falske budskapet som går ut på å anklage menigheten for å være Babylon, forsømmer den gjerningen Gud har pålagt menigheten. De motsetter seg organisasjonen, og de nekter å følge den tydelige befalingen som Gud har gitt ved profeten Malakias om å bringe hele tienden inn i Guds forrådshus. De innbiller seg at de har fått i oppdrag å advare dem som Gud har valgt til å bære sannhetens budskap ut i verden. Disse arbeiderne har ikke vært til noen hjelp for Guds rikes sak. De har samlet seg om en lignende virksomhet som den all rettferdighets fiende er opptatt med. Disse menn har reist seg i protest mot de metoder og midler som Gud har forordnet for å fremme sitt verk i denne farlige tid. De bør nå legge bort alle ubibelske ideer og meninger om hvordan Guds verk skal ordnes og drives. Måtte alle forstå de ord som jeg nå vil skrive. De som er Guds medarbeidere, er bare hans redskaper. I seg selv har de ingen spesiell nåde eller hellighet De kan bare ha hell med seg i sitt arbeid når de samarbeider med himmelske vesener. Guds medarbeidere er bare jordiske kar som Gud bruker til å oppbevare sannhetens skatter i. Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Gud taler gjennom sine utvalgte redskaper. Hverken enkelte personer eller sammenslutninger av menn må driste seg til å krenke Guds Ånd ved å ringeakte Guds budskap som kommer fra hans utvalgte budbæreres lepper. De som nekter å høre Guds budskap, stenger seg inn i et mørkerom. De utelukker sin egen sjel fra store velsignelser. De røver fra Kristus den herlighet som hører ham til. De gjør det ved å vise ringeakt for hans utvalgte redskaper:
Vær på vakt mot vranglærere.
Gud er ikke opphavet til uorden og forvirring. Han er fredens Gud. Men Satan er en skarp iakttager og en årvåken fiende, som stadig legger merke til menneskenes sinn. Han leter etter en god jordbunn som han kan så ugress i. Hvis han finner noen som han kan presse inn i sin tjeneste, underviser han dem i falske teorier og ideer. Dernest gjør han dem ivrige for å forsvare villfarelsene. Men sannheten virket ikke bare til å omvende mottageren, men også til å lutre og rense ham. Jesus har bedt oss om å ta oss i vare for falske lærere. Helt fra begynnelsen av vårt samfunns virksomhet har det fra tid til annen oppstått menn som har gjort seg til talsmenn for nye
og merkelige teorier. Men hvis de som bekjenner seg til sannheten, ville gå med sine teorier til dem som har lang erfaring i Guds verk, hvis de ville gå til Guds ord med en lærvillig og ydmyk ånd og studere sine ideer i sannhetens lys sammen med dem som er flittige bibelgranskere, og hvis de samtidig ville be Gud om hjelp og si: Er dette Herrens vei, eller er det en gal vei som Satan vil lede meg inn på? - da ville de få lys, og de ville slippe ut av sjelefangerens garn. Hvis noen begynner å forkynne et bestemt tidspunkt for Kristi gjenkomst eller for oppfyllelsen av andre viktige profetier i Guds ord, bør alle brødre og søstre være på vakt. De skal huske på Jesu ord til disiplene: "Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Far har fastsatt av sin egen makt." - Ap. gj, 1, 7. Falske lærere kan gi inntrykk av å være nidkjære for Guds verk. Det er mulig at de vil bruke mange penger for å kunngjøre sine teorier for verden og for menigheten. Men når de blander sannhet og villfarelser sammen, blir deres budskap bare et bedrag som vil lede sjeler inn på forkjærte stier. Disse falske lærere må, vi motarbeide, ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de er vranglærere. De forsøker å sette sannhetens stempel på villfarelser. Hvor beklagelig det er at noen vil kaste bort dyrebar tid bare for å oppdage villedende teorier, når det finnes store forrådshus fulle av kost bare perler, og de kunne ha blitt rike på sannhetens vidunderlige skatter. Men i stedet for å samle seg om forkynnelsen av sannheten lar de fantasien dvele ved merkelige og nye ideer. Når de så begynner å forkynne disse a vikende meningene, kommer de i utakt med dem som Gud har satt til å løfte menneskene opp på sannhetens plattform. De kaster til side alt som vi har lært om å være enige i tro og lære, i stemninger og følelser. De ringeakter Jesu bønn om enighet, som om den skulle være unødvendig. De synes ikke det er nødvendig for Kristi etterfølgere å være ett liksom han og Faderen er ett. De lar seg lede på avveier, og liksom Israels konge Jehu roper de til sine brødre at de må følge deres eksempel i nidkjærhet for Herren. Hvis de med sin iver ville trekke i samme retning som sine brødre som har båret dagens byrde og hete, kunne de ha gjort et stort og godt arbeid. Hvis de kunne overvinne skuffelser og motgang, slik som deres brødre har gjort, ville de ha vist et godt eksempel for andre, og Gud ville ha brukt dem i sitt verk. Men de som gir seg til å rope høyt om et nytt og vidunderlig lys, og samtidig skiller lag med Guds folk og det verk han leder, er dødsdømte. Det var dette Korah, Datan og Abiram gjorde. Deres opprør og den straff som rammet dem, er skrevet ned til advarsel for oss. Vi må ikke følge deres eksempel. Vi må ikke anklage og fordømme dem som Gud har satt til å lede verket. De som nå forkynner at syvendag-adventistenes menighet er Babylon, har brukt "Vitnesbyrdene" for å finne- en tilsynelatende støtte for sine påstander. Men hvorfor har de ikke tatt med det som i årevis har vært noe av det viktigste i mine budskaper - omsorgen for å bevare enheten i menigheten. Hvorfor har de ikke sitert engelens ord: "Hold sammen, hold sammen, hold sammen"? Hvorfor har de ikke sitert det prinsipp som sier at "enighet gir styrke, men uenighet gir svakhet"? De budskapene som disse menn har brakt, har skapt uro og splittelse i menigheten. De har gitt sannhetens fiender grunn til å spotte. Deres lære bærer tydelig preg av den store forførerens listighet og oppfinnsomhet. Det har alltid vært hans hensikt å hindre menigheten i å oppnå full enighet. Disse falske lærere følger gnistene av den ild som de selv har tent. De stoler blindt på sin egen uavhengige dømmekraft, og de dekker sannheten med falske forestillinger og teorier. De nekter å rådføre seg med sine erfarne brødre, og de fortsetter å gå sine egne veier inntil de kommer nettopp i den tilstand som Satan ønsker å føre dem inn i - et ubalansert sinn.
Jeg formaner dere, mine brødre, til å være på vakt mot alle Satans fristelser og påfunn. Guds og menneskenes store motstander fryder seg i dag, fordi det har lykkes for ham å villede noen sjeler. Han gleder seg over at han har fått anledning til å bruke disse menns dyktighet og pengemidler til unyttige og uverdige formål. De kunne ha brukt sine penger til fremme av sannhetens sak. Men i stedet for å gjøre dette, har de brukt dem til å publisere forestillinger og meninger som ikke har noe med sannheten å gjøre.
Et annet eksempel
I 1845 begynte en mann som het Curtis, å gjøre et lignende arbeid i staten Massachusetts. Inn i sin falske lære vevde han tankespråk og sitater fra "Vitnesbyrdene". Han offentliggjorde sine merkelige teorier i en trykksak som han kalte "Day Star". I årevis bar hans virksomhet giftige frukter, som brakte skam og skjensel over "Vitnesbyrdene", enda de ikke på noen måte støttet hans synsmåter. Min mann skrev til ham og spurte hva han mente med å flette "Vitnesbyrdene" sammen med sine egne ord til støtte for en lære som vi ikke kunne godkjenne. Min mann ba ham om å rette på det forkjærte inntrykk som hans fremstilling hadde gitt. Men han nektet bestemt å gjøre dette. Han erklærte at hans teorier var sannhet, og at Ellen G. Whites syner burde ha bekreftet dem. Han mente at i virkeligheten stadfestet "Vitnesbyrdene" hans lære. Men Ellen G. hadde glemt å skrive ned det som gjorde hans synspunkter så klare og innlysende. Helt siden begynnelsen av vårt samfunns virksomhet har den ene etter den andre stått frem med lignende budskaper, og jeg har vært nødt til å ordne opp i vanskelighetene. Jeg måtte ta på meg både utgiftene og arbeidet med å gjendrive disse falske påstandene. Men vranglærerne har offentliggjort sine teorier, og de har ført mange sjeler på villspor. Må Gud verne om sine får. - Review and Herald, 12. sept. 1893. Testimonies to Ministers, side 52-57. --------------
Gud har en Menighet.
Jeg henstiller til alle som bekjenner seg til å tro sannheten, at de må vandre i enighet sammen med sine brødre. Gi ikke verden anledning til å si at vi er fanatikere, og at vi er uenige. Vi må ikke gi inntrykk av at en lærer så eller så, og at en annen lærer noe helt annet. Vi må unngå splittelse og strid. Alle må være på vakt. Vi må ikke stille oss ved muren for å utvide revnen Vi skal i stedet gjøre hva vi kan for å reparere skaden Vi må vokte oss for å anklage det eneste folk som svarer til beskrivelsen av den siste menighet -de som holder Guds bud og har Jesu -de som holder rettferdighetens fane høyt i disse siste dager. Gud har et bestemt folk Han har en menighet på jorden Den er ikke ringere enn andre menigheter Den er bedre utrustet og skikket enn andre til å forkynne sannheten og forsvare Guds lov Gud har sine utvalgte redskaper -menn som han leder, og som har båret dagens byrde og hete . De samarbeider med himmelske vesener for å fremme Kristi rikes sak på jorden La oss alle slutte opp om disse utvalgte tjenere Vi må finnes blant dem som har de helliges tålmodighet, - ”de som holder Guds bud og Jesu tro”
Et brev
Jeg sendte følgende brev til bro S.
Napier, New Zealand, 23. mars 1893.
Kjære bro S. Jeg vil gjerne skrive noen få linjer til deg. Jeg er ikke enig med deg i det standpunktet du har tatt. Herren har vist meg at de som tumler med slike tanker, blir ledet inn i store villfarelser. Apostelen Paulus har gitt oss følgende alvorlige advarsel: ... ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer." - 1 Tim. 4, 1. Min bror! Jeg forstår at du mener at syvendedags-adventist menigheten er Babylon, og at alle som ønsker å bli frelst, må gå ut av den. Men .du er ikke den eneste som djevelen har ført inn i en slik villfarelse. I de siste førti år har den ene fanatikeren etter den andre stått opp og forkynt lignende budskaper, og alle har påstått at Gud har sendt dem. Men la meg si det samme til deg som jeg har sagt til de andre: Det budskapet du forkynner, er et av Satans store bedrag, som er beregnet til å skape forvirring i menighetene., Min bror! Du er kommet på villspor. Den annen engels budskap skulle sendes til Babylon (de falne kirkesamfunn). Engelen skulle forkynne at Babylon er falt, og en røst fra himmelen sa: "Gå ut fra henne, mitt folk!" Dette budskapet skal forkynnes igjen. ”Deretter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt og jorden ble opplyst av hans herlighet, og han ropte med sterk røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder og et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl; for av hennes horelevnets vredesvin har alle folk drukket, og kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes vellevnes fylde. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Ga ut fra henne, mitt folk for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu." - Ap. 18, 1-5. Min bror! Hvis du lærer at syvendedags-adventist menigheten er Babylon, gjør du noe som er helt forkjært. Gud har ikke gitt deg et slikt budskap. Satan vil bruke alle sinn som han kan få adgang til. Han vil inspirer menn til a finne opp merkelige og falske teorier, Han vil skape en opphisset stemning ,og på denne maten vil han lede menneskenes interesse bort fra sannheten for vår tid. Jeg antar at noen sjeler vil bli narret og bedratt av ditt budskap, fordi mange er nysgjerrige, og de liker å høre noe nytt. Det vil i sannhet gjøre meg ondt om du lar deg lokke av fiendens snedige påfunn. Jeg vet bestemt at den teori som du arbeider med ikke er riktig, Hvis du fortsetter med å forkynne denne påstanden, vil du gjøre både deg selv og andre stor skade. Du må ikke mistyde, vrenge eller forfalske "Vitnesbyrdene" for a skaffe en slags støtte for dine villfarelser. Mange før deg har forsøkt å gjøre noe lignende, og deres virksomhet har gjort stor skade. Andre før deg har forkynt det samme budskapet med stor iver, men igjen og igjen har Gud vist meg at dette budskapet er villfarelse. Jeg forstår at du også lærer at vi
ikke
skal betale tiende, Men min bror, når du taler om tienden, beveger du deg på hellig grunn. Da må du huske på Herrens ord til Moses: "Dra dine sko av dine
føtter! For det sted du ,står på, er hellig jord." - 2 Mos, 3, 5. Herren har sagt at vi skal betale tiende. Han har sagt ved profeten Malakias: "Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål." - Mal. 3, 10. Herren lover en spesiell velsignelse til dem som bringer tienden til forrådshuset, men samtidig uttaler han en forbannelse over dem som holder tienden tilbake, For kort tid, siden fikk jeg direkte lys fra Herren over dette spørsmålet. Det ble vist meg at mange syvendedags-adventister røver fra Gud både tiende og gaver. Det ble tydelig åpenbart for meg at Malakias har gitt en riktig beskrivelse av situasjonen slik den i virkeligheten er. Hvordan kan så noe menneske driste seg til å tenke i sitt hjerte at det ikke er nødvendig å gi Gud tiende og gaver? Min bror! Hvor er det egentlig du har veket av fra den rette veien? Vend om og gå tilbake til de rette stier! Vi er nær alle tings ende. Men hvis du eller andre blir fristet av fienden til å fastsette en bestemt dag for Kristi gjenkomst, vil dere bare gjøre om igjen en samme tragiske feilen som mange har gjort før dere. Hvis du tar opp Kristi åk, og hvis du vil bære hans byrde, vil du se at det finnes mer enn nok å gjøre i den virksomheten som Guds tjenere nå er opptatt med - å forkynne Kristus og ham korsfestet. Men den som begynner å kunngjøre en bestemt time, dag eller tid for Kristi gjenkomst, har påtatt seg en oppgave som Gud aldri har pålagt ham. Gud har en menighet som er hans utvalgte folk, og som holder hans bud, Herren leder sitt folk, ikke ville utløpere ikke en her og en der, men et samlet folk .Sannheten er en helliggjørende kraft. Men den kjempende menighet er ikke den seirende menighet. Det finnes ugress blant hveten. "Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: Herre! sådde du ikke god sæd i din aker? Hvorfra kommer det da ugress i den? Han sa til dem: Det har en fiende gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I sanker ugresset sammen." - Matt. 13, 27-29. Evangeliets not fanger ikke bare god fisk, men også dårlig. Det er bare Gud som kan sortere den dårlige fra den gode, Hver enkelt av oss plikter å vandre i ydmykhet for Gud. Vi har ikke rett til å komme med et nytt og merkelig budskap. Vi må ikke tenke eller tro at Guds utvalgte folk, som forsøker å vandre i lyset, kan være Babylon. Det er de falne kirkesamfunn som er Babylon, og det er dette Babylon som har laget giftige lærdommer og villfarelsens vin. Denne vinen består av slike falske læresetninger som sjelens udødelighet, evig pine, fornektelsen av Jesu foruttilværelse før han ble født i Betlehem, og opphøyelsen av den første dag i uken til hviledag fremfor sabbaten, som er helliget og velsignet av Gud. De forskjellige kirkesamfunn presenterer disse og lignende villfarelser for menneskene. De oppfyller Skriftens ord som sier: "Av hennes horelevnets vredesvin har alle folk drukket," Ap. 18, 2. Denne vredens vin består av falske lærdommer. Når konger og fyrster drikker vredens giftige vin, opptennes deres harme mot dem som nekter å godkjenne denne falske læren. Det er Satans løgnaktige dogmer som har ledet menneskene til å innføre en falsk sabbat og samtidig trampe Guds minnesmerke under sine føtter.
Falne engler slutter nå forbund med onde mennesker. i denne tiden vil Antikrist gi seg ut for å være den sanne Kristus. Da vil Guds lov bli erklært for å være fullstendig ugyldig blant verdens nasjoner, og opprøret mot Guds hellige lov vil nå sitt høydepunkt. Men den virkelige lederen for dette opprøret er Satan, som viser seg som en lysets engel. Menneskene vil bli forført, og de vil opphøye og tilbe ham i stedet for Gud. De vil gjøre Satan til sin Gud. Men den allmektige vil gripe inn, De frafalne kirkesamfunn som har sluttet seg sammen for å opphøye Satan, vil til sist få høre følgende dom: "Derfor skal hennes plager komme på en dag: død og sorg og sult; og hun skal bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren som dømte henne," .(Ap. 18, 8.
Guds kjærlighet til sin menighet
Et annet brev Wellington, New Zealand, 11. juni 1893. Kjære bro C. Gud har ikke gitt deg noe budskap. Han har ikke befalt deg å kalle syvendedags-adventistene for Babylon. Han har heller ikke gitt deg ordre om å kalle sitt folk ut av menigheten. Alle de argumentene som du måtte finne på for å forsvare din påstand, veier ingenting i min vurdering av denne saken. For Herren har gitt meg et klart lys, som viser at ditt budskap ikke er sannhet. Jeg tviler ikke på din oppriktighet og ærlighet. Jeg har flere ganger skrevet lange brev til dem som anklager syvendedags-adventistene for å være Babylon, og jeg har sagt til dem at de farer med usannhet. Du antar at noen har påvirket meg til å innta en forutfattet holdning. Hvis dette skulle være tilfellet, er jeg ikke skikket til å ha en betrodd stilling i Guds verk. Denne teorien som du arbeider med, har vært fremstilt for mitt sinn mange ganger. Flere personer har stått frem og påstått at Gud har gitt dem budskaper av lignende art til syvendedags-adventist menigheter>. Men det er blitt sagt til meg: "Tro dem ikke!" "Jeg har ikke sendt dem, men likevel går de." Gud leder sitt folk. Han har et utvalgt folk, en menighet som han har satt til å forvalte sin lov. Han har betrodd sitt folk hellige verdier og evige sannheter, og han venter at de skal gi dem videre til alle mennesker. Herren vil formane og irettesette sitt folk. Budskapet til Laodikea er anvendelig på syvendedags-adventister som har for stort lys, men ikke bryr se om å vandre i det. De som Gud vil spy ut av sin munn, er slike som har en høy bekjennelse, men som ikke går i takt med sin store leder. Gud vil forkaste dem hvis de ikke omvender seg Det budskapet som kaller syvendedags adventist menigheten for Babylon, og som oppfordrer medlemmene til å gå ut av den, er ikke sendt gjennom himmelske budbærere. Det er heller ikke kommet fra menneskelige redskaper som er inspirert av Guds Ånd. Det pålitelige og sannferdige vitne sier: "Så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se! Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter Jeg; vær derfor nidkjær og omvend deg! Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham og han med meg. Den som seirer, ham vil jeg gi å ,sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Far på hans trone." - ÅP, 3, 18-21.
Jeg refser og tukter
Jesus vil gjerne komme inn i menigheten for å gi hvert enkelt medlem de rikeste velsignelser, om de bare vil åpne sitt hjerte . for ham. Gud har aldri kalt sin menighet for Babylon, og han har aldri oppfordret medlemmene til å gå ut av den. Men han sier til dem: "Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter jeg" (med budskaper om irettesettelser, og advarsler). Jeg er ikke uvitende om disse irettesettelsene. Jeg har gitt advarsler fordi Herrens Ånd har drevet meg til det, og jeg har brakt irettesettelser fordi Herren har pålagt meg å bringe refselse. Jeg har ikke unnlatt å forkynne hele Guds råd som jeg har fått pålegg om å bære frem for, menigheten . I gudsfrykt og kjærlighet vil jeg si: Jeg vet at Herren vil vise kjærlighet og nåde mot dem alle, for å frelse og redde dem fra deres frafall. Han har en oppgave som han har betrodd sin menighet. Den må ikke bli kalt Babylon, men den skal være jordens salt og verdens lys. Den består av levende budbærere som skal forkynne et levende budskap for verden i disse siste dager.
Menigheten skal ikke oppløses
Jeg gjentar: Herren har aldri talt gjennom dem som kaller menigheten for Babylon -, den menigheten som holder Guds bud! Det er sant at det finnes ugress blant hveten. Men Kristus har sagt at han vil sende sine engler for å samle ugresset i bunter og brenne det opp. Men hveten vil han samle I sin lade. Jeg vet at Herren elsker sin menighet. Den skal ikke oppløses i sine enkelte faktorer eller spaltes i uavhengige atomer, Det finnes ingen logikk i å gjøre noe slikt. Det finnes heller ikke det minste bevis for at noe slikt vil skje, De som tar imot slike falske budskaper, og som forsøker å få andre til å tro på dem, vil bli narret og skuffet, og de vil snart være rede til å ta imot andre og enda verre bedrag. De vil anstrenge seg til ingen nytte, Men i menigheten finnes det noen som er stolte, selvkloke og påståelige i sin vantro. De nekter å gi opp sine feilaktige teorier, selv om det hoper seg opp stabler av beviser på at budskapet til Laodikea passer godt på dem, Men dette vil ikke oppløse eller ødelegge menigheten, Både ugresset og hveten må vokse sammen inntil høsten kommer, Da blir det englenes oppgave å skille ugresset fra hveten. Jeg formaner syvendedags-adventist menigheten til å være meget forsiktig med å ta imot nye ideer og forestillinger som kommer fra personer som mener at de har fått stort lys. De synes ikke å ha annen hensikt med sitt arbeid enn å anklage og rive ned. Våre trofaste medlemmer må gi nøye akt på engelens ord til menigheten: "Hold sammen!" I enighet finnes styrke. La oss elske hverandre som brødre og søstre. La oss være overbærende og hensynsfulle mot hverandre. Gud har en menighet, og Kristus har sagt om den: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den." - Matt. 16, 18 .De budbærere som Herren sender, bærer guddommelig kjennetegn. -.: Review and Herald, 19 sept.1893
III Den seirende menighet Et løfte som ofte er gjentatt
(Dette kapitlet er en samling sitater som er hentet fra Ellen G. Whites manuskriptarkiv og fra hennes artikler i samfunnets forskjellige tidsskrifter. Disse sitatene inneholder en stadig gjentatt forsikring om at Gud elsker sin menighet, og at han vil lede den fra seier til seier.)
Faderen elsker sitt folk i dag like høyt som han elsker sin Sønn. En gang vil det bli var store erfaring å få se ham ansikt til ansikt. - MS.103, 1903. (Skrevet 15. sept. 1902.) Selv om menigheten er svak og feilende, må vi huske at den likevel er gjenstand for Kristi høyeste aktelse. Han våker stadig over den med sin omsorg, og han styrker den med sin Hellige Ånd. - MS. 155, 1902. (Skrevet 22. nov. 1902.) Stol på Guds beskyttelse og omsorg. Han vil undervise sin menighet. Selv om den er svak og feilende, er den likevel gjenstand for hans høyeste interesse. - Brev 279, 1904. (1. aug. 1904.) --------------
En stadig vekst
Menigheten skal øke sin aktivitet og utvide sine grenser. Vår misjons virksomhet må stadig vinne nytt terreng, og vi må flytte grenselinjene. . . . Selv om vi ofte har vært innviklet i bitre feider for å bevare vårt særpreg, har vi likevel som bibelske kristne alltid hatt fremgang og vekst. Vi må alltid huske at Herrens frykt er begynnelsen til visdom, og vi må arbeide iherdig og alvorlig. Og mens vi arbeider, skal vi be om at Guds frelsende nåde må lede oss skritt for skritt. Vi må alltid forvisse oss om Guds vilje, og vi må innordne oss etter den. La oss alltid lære Herren bedre a kjenne for det betyr evig liv for oss å kjenne ham rett. - Brev 170, 36 De bevisene som vi har sett i de siste førti år på at Guds Ånd har ledet oss som et folk, vil hjelpe oss til å tåle prøven som vi nå blir utsatt for .Vi frykter ikke angrepene fra dem som nu stiller sig i fiendens rekker til kamp mot Guds budskap. - Brev 356 1907 (24.Okt. 1907) Jeg skriver om dette til dere, mine brødre, til tross for at noen av dere kanskje ikke vil være i stand til å fatte det helt og fullt. Hvis jeg ikke trodde at Guds øye våket over sitt folk, kunne jeg ikke ha mot til å skrive det samme om og om igjen.....Gud har et folk som han underviser og leder. -Brev 378, 1907.(11nov.1907) Jeg er blitt undervist av Gud om å si til syvendedags-adventistene rundt omkring i hele verden at Gud har kalt oss som et folk til å være hans spesielle eiendom .Gud har bestemt at det skal herske fullkommen enighet i hans menighet på jorden. De skal stå samlet ved Herren hærskarenes Ånd og bistand like til tidens ende .-Brev 54 , 1908, (21. Jan, 1908) Syvendedags - adventistene har i en spesiell for stand fått i oppdrag å være vektere og lysbærere i verden De er blitt betrodd å forkynne det siste advarselsbudskapet for en døende verden .Over dem skinner et vidunderlig lys fra Guds ord .Gud har pålagt dem en alvorlig gjerning som er av den største betydning nemlig å forkynne de tre englebudskapene. Der finnes ingen annen oppgave av så stor betydning i verden, og de må ikke tillate at noe annet legger beslag på deres oppmerksomhet De mest høytidelige sannheter som noen gang er blitt betrodd dødelige mennesker å forkynne, er blitt overlatt til oss. Vår oppgave er å forkynne disse sannhetene. -Vitnesbyrdene IX side 16 (Første utgave 1909)
Ingenting i verden er så dyrebart for Gud som hans menighet. Han våker med nidkjær omhu over dem som søker ham. Ingenting kan såre Guds folk de rettighetene som de har krav på .Gud har ikke sviktet sitt folk. Men Satan peker på de feil som Guds folk har gjort. Han prøver å få dem til å tro at feilgrepene har skilt dem fra Gud. Onde engler forsøker på alle måter å få dem til å bli mismodige .Alle som kjemper for å vinne seier over sine synder, blir angrepet på denne måten for at de skal bli motløse. Onde engler forsøker stadig å minne de troende om at de er uverdige ,og at deres sak er håpløs. - Brev 136 ,1910, (26 nov. 1910 ) --------------
Samfunnets navn
Min oppmerksomhet ble rettet mot det navnet som den siste menighet skulle ha.. Jeg fikk se to grupper mennesker. Den ene besto av de store kristne kirkesamfunn. De tråkket på Guds lov og bøyde seg for pavemaktens lov. De holdt den første dag i uken i stedet for Herrens sabbat. Men den andre gruppen, som bare var få i tallet, bøyde seg for den store lovgiveren. De holdt det fjerde budet. Det betydningsfulle særpreg i deres tro og lære var. at de holdt den syvende dag hellig, og at de ventet på Herrens snare gjenkomst. . . . Vi måtte velge et navn .som svarer til vår tro og bekjennelse, og som markerer oss som et særskilt folk. Navnet "Syvendedagsadventist" er en stadig irettesettelse til den protestantiske verden. Her er en bestemt skillelinje mellom dem som tilber Gud, og dem som tilber dyret og tar imot dets merke. Den store kampen står mellom Guds bud og dyrets krav. Dragen fører krig mot de hellige fordi de holder alle ti bud i Guds lov. Hvis de slå av på sine prinsipper og oppgir særpregene i tro og lære vil dragen slutte fred med dem .Men de opptenner dragens vrede fordi de væger å folde ut sitt banner og stille seg i opposisjon til den protestantiske verden, som tilber pavemaktens forordninger. Navnet "Syvendedags-adventist" inneholder de viktigste trekk i vårt samfunns tro og lære. Dette navnet vil overbevise dem som har et sannhetssøkende sinn. Det vil såre overtrederne av Guds lov som en pil fra Herrens kogger. Det vil lede menneskene til å omvende seg til Gud og til å tro på vår Herre Jesus Kristus. Det ble vist meg at nesten alle fanatikere som ønsker å skjule sitt sanne ansikt for å villede andre, gjør krav på å tilhøre Guds menighet. Et slikt navn ville derfor straks vekke mistanke. Navnet "Guds menighet" er egnet til å skjule de mest absurde villfarelser. Et slit navn ville være altfor ubestemt til å passe på Guds siste folk. Det ville lede menneskene til å anta at vi har en tro som vi ønsker å dekke over. Vitnesbyrdene I, side 223, 24. (Første utgave, trykt i 1861.)
Vi er syvendedags - adventister.
Skammer vi oss over et slikt navn? Vi svarer: Nei, nei! Det er det navnet som Herren har gitt oss. Det peker direkte på den sannheten som vil bli selve prøven for kirkesamfunnene. - Brev 110, 1902. (Skrevet 2. juli, 1902.)
Vi er syvendedags - adventister,
1903. (Skrevet 20. mai, 1903.) og dette navnet må vi aldri skamme oss over. Som et folk må vi ta et fast standpunkt for sannhet og rettferdighet. På denne måten vil vi forherlige Gud. Det er hans vilje at vi skal fries ut av farene, og ikke at vi skal bli fanget eller fordervet av dem. Hvis vi skal unngå farene, må vi stadig se hen til Jesus, som er troens opphavsmann og fullender. - Brev 106,
--------------
Generalkonferensen
Det ble vist meg at hvis en person har avvikende meninger, er det ikke rett å overlate til en enkelt mann å avgjøre om de skal forkastes eller godkjennes. Men når Generalkonferensen, som er Guds høyeste autoritet på jorden, har sagt sin mening, bør den private uavhengighet bøye seg, og den personlige mening vike. - Vitnesbyrdene Ill, side 492. (Første utgave i 1875.) Jeg hadde ikke mottatt det minste lys om at han (Herren) ønsket at jeg skulle komme til dette landet (Australia). Jeg kom etter henstilling fra Generalkonferensen, som jeg alltid har betraktet som samfunnets offisielle myndighet. - Brev 124, 1896. (Skrevet. 9. aug. 1896.) En enkelt persons mening eller noen få menns syn bør aldri betraktes som tilstrekkelig hverken i visdom eller kraft til å kontrollere hele virksomheten og til å bestemme hvilke planer som bør settes i verk. Men når brødrene er samlet fra alle deler av arbeidsfeltet, og Generalkonferensen har uttalt sin dom, da bør den private uavhengighet og mening bøye seg. Da kan den enkelte ikke holde krampaktig fast på sitt eget syn. En enkelt arbeider bør aldri mene at det er en dyd å holde urokkelig fast på sin personlige mening når den ikke er i harmoni med Generalkonferensens beslutning. Somme tider har det hendt at noen få menn i betrodde stillinger har forsøkt å gjennomføre ukloke planer i Generalkonferensens navn. Ved sin egenmektighet har de lagt hindringer i veien for Guds verk. Når dette har hendt, har jeg sagt at jeg ikke kunne betrakte Generalkonferensens stemme som Guds stemme når beslutningen i virkeligheten var tatt bare av noen få menn. Men dette betyr ikke at vi har lov til å avvise en beslutning som er tatt av en generalforsamling som består av lovlig valgte representanter fra hele verdensfeltet. Gud har bestemt at menighetens delegerte som kommer fra alle deler av verden for å ta del i en generalkonferanse, skal ha bestemmende myndighet. Den store feilen som noen står i fare for å gjøre, er å overlate til en enkelt person eller til en liten gruppe av menn den myndighet som Gud har betrodd sin menighet. Representantene som er samlet til generalkonferansen, er utstyrt med stemmerett og med myndighet til å ved ta planer for verkets utvidelse og fremgang. Men når den makt og autoritet som Gud har gitt menigheten blir overdratt til en enkelt person, og han skal tenke og bestemme for de andre, er Bibelens regler for menighets orden satt til side. Satans innflytelse på en enkelt persons sinn kan lett bli så sterk at den blir nesten uimotståelig. Fienden håper naturligvis at han gjennom denne ene personen skal få innflytelse over mange andre. Den makt som vi kanskje er tilbøyelig til å betro til en enkelt person eller til en liten gruppe av menn må vi heller overlate til Generalkonferensen, som er menighetens høyeste organiserte autoritet. - Vitnesbyrdene IX, side 260, 261. (Første utgave, trykt i 1909.)
Ingen ny organisasjon
Herren har erklært at når vi kommer til verkets avslutning, skal historien om våre erfaringer i fortiden bli studert på ny. De sannhetene som Herren har gitt oss i disse siste dager, skal forkynnes for hele verden. Hver eneste støtte som Gud har reist, skal forsterkes. Vi kan ikke fjerne oss fra den grunnvollen som Gud har lagt. Vi kan ikke gå inn i en ny organisasjon Å gjøre dette ville være å fornekte sannheten. - Blad fra notisbok, The Church, nr. 1. (Skrevet 24. des. 1905.)
Gud står ved roret
Det er ingen grunn til å frykte for at verket ikke skal lykkes. Gud er den øverste lederen for verket,
og han vil sørge for at alt er i den beste orden. Hvis det er nødvendig å rette på noe ved ledelsen, vil han sørge for at det blir gjort. Han vil rette på alt som er forkjert. Vi kan stole på at Gud vil føre det stolte skipet med hans folk ombord trygt og sikkert i havn. - Review and Herald, 20. sept. 1892. --------------
Et budskap til generalkonferensen i 1913
(Br. W. C. White leste dette budskapet ved et møte som ble holdt om ettermiddagen på den første sabbaten ved denne sammenkomsten.) Elmshaven Sanatorium, California, 4. mai 1913. Hilsen til dere som er samlet til Generalkonferensens møter. Mine kjære brødre! ”Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, miskunns Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!" - 2 Kor. 1, 3. 4. ”Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! For vi er en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt." 2 Kor. 2, 14. 15. ”For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulle skinne frem av mørket, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss." - 2 Kor. 4, 5-7. ”Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig." - 2 Kor. 4, 16-18.
Håp og mot
De delegerte som er samlet til Generalkonferensens møter, har den forrett å kunne være ved godt mot og være glade i håpet. Mine brødre! Herren har åpenbart seg for dere på mange måter. Han har fylt hjertene deres med nådens solskinn, mens dere arbeidet i fjerne land og her hjemme. Herren har bevart dere gjennom synlige og usynlige farer. Og når dere nå er samlet igjen til et rådsmøte sammen med brødrene, har dere den forrett å. glede dere i Herren og juble over hans oppholdende nåde. Må Guds kjærlighet fylle deres sinn og hjerter. Ta dere i vare for å bli overanstrengt, sorgbetynget og nedtrykt. Gi et oppmuntrende vitnesbyrd. Vend blikket.. bort fra det som er mørkt og nedslående. Se på Jesus vår store leder. Under hans årvåkne omsorg vil sannhetens sak, som vi har helliget oss til, få en herlig seier. Den stemning og innstilling som dere viser under denne konferansen, vil øve en merkbar innflytelse både på dere selv og på alle medlemmene utover verdensfeltet. Mine brødre! Måtte det være synlig for alle at Jesus bor i hjertene deres, og at han er deres styrke, håp og trøst. Dere har den forrett å kunne få et rikt mål av Den Hellige Ånd fra dag til dag. Dere kan få et dypere innblikk i betydningen av og hensikten med det budskapet som vi forkynner for verden. Herren er villig til å åpne øynene deres, så dere kan skue de underfulle ting i
hans lov. Vent på Herren med ydmyke hjerter. Be oppriktig .og alvorlig om å forstå den tiden vi lever i. Be om en bedre forståelse av Guds hensikt og om større dyktighet i det sjelevinnende arbeid. I mine nattlige syner har Herren ofte bedt meg inntrengende om å tilskynde våre ledende brødre til å gjøre alvorlige anstrengelser for å lære Gud bedre å kjenne. Når våre arbeidere forstår tidens alvor og betyning, slik som de skulle og burde. vil de vise en fast beslutning om å stille seg helt på Herrens side. Da vil de bli Guds sanne medarbeidere. Når de helliger hjerte og sinn til tjeneste for Gud, vil de finne at det er nødvendig å få en dypere og rikere erfaring med ham for å kunne seire over all synd. Det er godt for oss å tenke over de begivenhetene som snart skal finne sted på jorden. Dette er ikke en tid til å gi seg av med selviske eller ubetydelige ting. Hvis den tiden vi lever i, ikke makter å gjøre inntrykk på oss og stemme oss til alvor, hva annet kan da gjøre det? Er det ikke så at Guds ord tilskynder oss til å utføre en renere og helligere gjerning enn vi noen gang har vært i stand til?
Et kall til ny helligelse
Det er nå bruk for menn med klar hjerne og skarpe tanker. Gud kaller på dem som er villige til å la seg lede av Den Hellige Ånd. Han har bruk for dem til å bli ledere i en omfattende reformasjon. Jeg ser en krise foran oss. Herren kaller på sine arbeidere og ber dem om å stille opp i rekken. Hver enkelt av oss burde nå hellige seg helt og fullt til Gud. Vi burde komme i et dypere og inderligere samfunn med ham. Under Generalkonferensens møter i 1909 forsømte man noe meget viktig. Vi burde ha avsatt tid til hjerteransakelse og helligelse. Vi forsømte å bryte opp nytt land i hjertets åker. De som var til stede ved disse møtene, burde ha fått en dypere innsikt i betydningen av anger og bekjennelse. Det ble nok gitt anledning til syndsbekjennelse ,hjerteransakelse og omvendelse, men noe grundig arbeid ble ikke gjort. Noen følte Den Hellige Ånds innflytelse, og de ga også uttrykk for dette. Men det var på langt nær alle som lot seg påvirke av denne innflytelsen. Noen lot sine tanker og følelser løpe gjennom forbudte kanaler. Hvis alle i forsamlingen hadde ydmyket sitt hjerte, ville vi ha fått de vidunderligste velsignelser. I flere måneder etter disse møtene følte jeg at det var min plikt å henlede brødrenes oppmerksomhet til de problemene som Herren hadde vist meg, og som han ønsket at de skulle forstå. Endelig etter mange bønner og en grundig undersøkelse av de budskapene som ble sendt til dem, begynte noen av de ledende brødre å gjøre det arbeidet som Gud ønsket at de skulle gjøre. De handlet i tro uten å ha full forståelse av arbeidets betydning. Men etter hvert som de fulgte Guds råd, fikk de rike velsignelser.
Følgene av å vandre i lyset
Det har vært en meget stor glede for meg å se den vidunderlige forvandlingen som har skjedd med dem som valgte å gå ut i tro på Herrens veier .Hvis disse brødrene, som er satt til å bære stort ansvar. hadde fortsatt å se saken i et falskt lys, ville de ha skapt en vanskelig situasjon som ville ha blitt til skade for Guds verk. Men da de ga akt på den undervisningen Gud ga dem, og i ydmykhet søkte Herren om hjelp, ledet han dem inn i det fulle lys, De ble i stand til å utføre en akseptabel tjeneste og utvirke en åndelig reformasjon.
Når Herren viser veien for sine tjenere, er det deres plikt å gå i den retning som han peker ut for dem. De som helhjertet følger Guds ledelse, vil han aldri svikte eller etterlate i uvisshet.
En tillitserklæring
”Jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede." Kor.2,3. Til tross for at jeg fremdeles føler den dypeste bekymring over den holdning som noen av våre ledere har til viktige sider av Guds verk, har jeg likevel stor tillit til arbeiderne i hele verdensfeltet. Jeg tror at når de kommer sammen og ydmyker sitt hjerte for Herren, og når de helliger seg på ny til hans tjeneste, vil de bli i stand til å gjøre Guds vilje. Det finnes noen som ennå ikke ser saken i det rette lyset. Men de må lære å se på saken sammen med sine medarbeidere. De kan unngå å gjøre alvorlige feil ved å ydmyke seg for Herren og ved å bøye sin vilje inn under Guds vilje. De scener som nylig er blitt vist meg, har gjort et meget dypt inntrykk på mitt sinn. Det syntes å være en stor bevegelse - en vekkelse - som spredte seg til mange steder. Vårt folk syntes å svare på Guds kall, og de fulgte med i bevegelsen. Mine brødre! Herren taler til oss. Skal vi ikke lytte til hans stemme? Skal vi ikke ordne våre lamper? Skal vi ikke forberede oss liksom tjenere som venter på sin herres komme? Tiden er kommet da vi må la lyset skinne og gå til handling. ”Jeg formaner eder altså.. .at I vandrer så som verdi er for det kall som I er kalt med med all ydmykhet og saktmodighet, med, langmodighet, sa l taler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens samband." - Ef. 4, 1-3. General Conference Bulletin, 19. mai 1913, side 33, 34. --------------
Frimodighet i Herren
I nattens timer har Den Hellige Ånd gjort et dypt inntrykk på mitt sinn. Jeg har tenkt på dette at hvis Herrens komme er så nær som vi tror det er, burde vi være langt flittigere enn før med å bringe sannheten ut til menneskene. I denne forbindelsen gikk mine tanker tilbake til adventfolkets virksomhet i 1843 og 1844. I denne tiden ble det gjort en hel del husbesøk. Det ble gjort utrettelige anstrengelser for å advare menneskene om de alvorlige begivenhetene som Guds ord taler om, Men vi burde gjøre enda større anstrengelser enn de som forkynte den første engels budskap så trofast. Vi nærmer oss hurtig avslutningen på denne verdens historie. Når vi er klar over at Jesus kommer igjen meget snart, burde vi våkne opp og arbeide som aldri før. Herren befaler oss å slå alarm for menneskene. l vårt liv skal vi vise sannhetens og rettferdighetens kraft. Verden skal snart møte den store lovgiveren, og stå til rette fordi den har brutt hans lov. Bare de som vender om fra overtredelse til lydighet, kan vente å få tilgivelse og nåde, Vi må heve banneret med innskriften: "Guds bud og Jesu tro." Lydighet mot Guds lov er vart store motto, og vi må ikke slippe det av syne. Vi må vekke menighetens medlemmer, og dem som ennå ikke har tatt standpunkt, og vi må få dem til å lyde himmelens lov. Vi må gjøre loven stor og herlig.
Kristus har gitt oss i oppdrag å så sannhetens sæd. Han innprenter i sitt folk betydningen av det store verk som må utføres av dem som lever under de siste scener av jordens historie. Når sannheten blir forkynt i byer og bygder, vil vi se en åpenbarelse av Åndens virkning på menneskenes hjerter. Hvor meget godt kunne ikke blitt utrettet om alle som har sannheten og kjenner livets ord, ville dele skattene med andre! Da samaritanene kom til Jesus etter hans samtale med den samaritanske kvinnen ved brønnen, sa han til disiplene: "Sier ikke I at det ennå er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier eder. Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten!" - Joh. 4, 35. Kristus ble hos samaritanene i to dager. De tørstet etter å høre sannheten. Å, hvilke travle dager dette var for Jesus! Og det ble resultat av hans arbeid. "Og mange flere trodde for hans ords skyld, og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser." Joh. 4, 41. 42. Hvem blant Guds folk vil ta opp denne hellige gjerningen og arbeide for sjeler som er i ferd med å omkomme på grunn av mangel på kunnskap? Verden må advares. Gud har vist meg mange steder der det er et stort behov for arbeidere som har helliget seg til et trofast og utrettelig arbeid for menneskers frelse. Kristus vil åpne sinn og hjerte hos mange som lever i de store byene, og som lengter etter å høre sannheten. Hvis vi ønsker å komme i et inderligere samfunn med Kristus, og hvis vi gjerne vil gjøre noe for disse menneskene, er det store muligheter for oss til å øve en god innflytelse over dem. Vi må våkne opp og komme i det rette forhold både til Kristus og våre medmennesker. Vi må drive virksomhet både i store og små byer fjernt og nært. Vi må gjøre et grundig og planmessig arbeid vi må aldri gi opp eller trekke oss tilbake. Herren vil gjøre det rette inntrykk på hjertene hvis vi bare vil samarbeide med Den Hellige Ånd. Jeg har et oppmuntrende budskap til dere, mine brødre. Vi skal ta fatt på arbeidet i tro og håp, og vi skal vente store ting av Gud. Fienden vil på alle mulige måter forsøke å hindre oss i å forkynne sannheten. Men med Herrens hjelp skal vi vinne store seirer. Vi må aldri si noe som kan virke nedslående, eller noe som kan gjøre andre mismodige. Vi må heller tale om det som kan styrke og oppmuntre våre medarbeidere.
Et personlig vitnesbyrd
Jeg lengter etter å være opptatt med sjelevinnende arbeid ute på feltet. Uten tvil ville jeg ha vært engasjert i offentlig virksomhet, hvis jeg mente at mine fysiske krefter kunne strekke til. Men jeg har funnet ut at det ville være uklokt av meg å ta fatt på et slikt arbeid i min høye alder. Min gjerning er å gi menigheten og verden det lyset Gud har betrodd meg fra tid til annen i alle disse årene siden den tredje engels budskap begynte å lyde. Mitt hjerte er fylt av en inderlig lengsel etter å bringe sannheten til så mange som mulig. Jeg arbeider fremdeles med å skrive og legge til rette litteratur som skal utgis. Men jeg er nødt til å være forsiktig. Jeg må ikke misbruke mine krefter på en slik måte at jeg ikke kan skrive mer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve. Men helsemessig er jeg bedre enn jeg kunne vente. Etter Generalkonferensens møter i 1909 var jeg i flere uker opptatt med å besøke forskjellige institusjoner, leirmøter og stevner i Ny-England og andre steder både i øst og vest. Da jeg kom tilbake til mitt hjem i California, begynte jeg igjen med mitt forfatterskap. I de siste fire årene har jeg skrevet forholdsvis få brev. Den energi som jeg har fått lov til å beholde, har jeg brukt i arbeidet med å fullføre viktige bøker.
Av og til har jeg vært til stede ved møter, og jeg har besøkt forskjellige institusjoner i California. En meget stor del av min tid har jeg tilbrakt her i mitt hjem i "Elmshaven" i nærheten av St. Helena, men nesten hele tiden har jeg vært opptatt med å utarbeide manuskripter. Jeg er takknemlig fordi Herren har spart mitt liv, så jeg får litt mer tid til å arbeide med mine bøker. Om jeg bare hadde kraft til å gjøre det som jeg gjerne ville gjøre, og som jeg ser burde gjøres! Jeg ber Gud om visdom til å uttrykke på en klar og tydelig måte de sannhetene som Guds folk trenger så sårt. Jeg har grunn til å tro at Gud vil hjelpe meg til å gjøre dette. Min interesse for Guds verk i sin alminnelighet er like stor som før. Jeg har et sterkt ønske om at sannheten fortsatt må gå ut til alle deler av verden. Men jeg finner at det Ikke er fornuftig av meg å bruke min tid i offentlig virksomhet, når det er nødvendig for meg å ha tilsyn med utgivelsen av mine bøker. Jeg har noen av de aller beste medarbeidere. Det er de som ifølge Guds ledelse sluttet seg til meg i Australia, og de som jeg siden har fått her i Amerika. Jeg takker Gud for disse trofaste hjelpere. Vi har meget å gjøre alle sammen, for vi strever flittig med å utarbeide manuskripter som skal trykkes. Mitt ønske er at sannhetens lys skal skinne klart for alle. De som ikke kjenner bevisgrunnene for vår tro, må få en anledning til å kjenne dem. Noen dager svikter øynene mine, og jeg har atskillig smerte i dem. ,Men jeg priser Gud fordi han har spart mitt syn. I min alder ville det ikke være noe merkelig om øynene sviktet helt. Jeg kan vanskelig uttrykke min takknemlighet for den åndelige oppbyggelse som jeg får ved Herrens Ånd, og jeg er så takknemlig for den trøst og nåde som Herren stadig gir meg. Jeg er glad fordi Herren gir meg styrke og nåde til å kunne gi menigheten oppmuntring og hjelp. Så lenge Herren lar meg få lov til å leve, vil jeg lyde og tjene ham trofast. Jeg vil gjøre hans vilje og herliggjøre hans navn. Må Herren fortsatt styrke min tro, så jeg kan følge ham og lære ham bedre å kjenne. Må Herren hjelpe meg til å gjøre hans vilje på en bedre måte. Herren er god. Lovet være hans navn!
Eldre arbeideres innflytelse
Jeg ønsker så inderlig at korsets gamle stridsmenn - de som nå er grånet I Mesterens tjeneste - må fortsette å vitne om sine erfaringer med Gud. De som er unge i troen, må lære å forstå at de budskapene som Herren ga oss i fortiden, er meget viktige også i denne epoken av verdens historie. Våre erfaringer fra fortiden har ikke mistet noe verdi. Alle bør være hensynsfulle mot de gamle trofaste pionerene. De må ikke føle at det ikke lenger er bruk for dem, og at de ikke lenger kan gjøre noe av betydning. Deres innflytelse kan fremdeles være til stor nytte og hjelp I Herrens verk. De eldre predikantenes vitnesbyrd er til stor velsignelse og oppmuntring for menigheten. Gud vil våke både dag og natt over sine prøvede, trofaste tjenere, inntil tiden kommer da de skal legge sin rustning ned. De kan være sikre på at han som aldri slumrer eller sover, vil våke over dem og bevare dem. De skal vite at årvåkne vektere følger dem og verner om dem. Når de vet dette, og samtidig er overbevist om at de er Guds barn kan de hvile tillitsfullt i Guds varetekt.
”Inntil verdens ende"
Jeg ber inderlig til Gud om at den virksomheten som vi nå er opptatt med, må gjøre et dypt inntrykk i manges sinn og hjerte. Vanskelighetene vil sikkert øke. Men vi må stole på Gud, og vi må
oppmuntre hverandre. Vi må aldri senke vårt banner, men vi må løfte det høyt og samtidig må vi se hen til troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. Om natten når jeg ikke kan sove, løfter jeg mitt hjerte i bønn til Gud. Han styrker meg, og han gir meg forsikring om at han vil være med sine tjenere både her hjemme og i fjerne land. Jeg blir stadig velsignet og oppmuntret ved tanken på at Israels Gud fremdeles leder sitt folk. Han vil fortsette å lede dem og være med dem like til verdens ende
Større fremgang og dyktighet
Jeg har fått i oppdrag å si til dere, brødre: Det budskapet som dere nå forkynner, må være ladet med kraft fra Guds Ånd Hvis det noen gang har vært nødvendig med en spesiell ledelse av Den Hellige Ånd, er det nå. Vi trenger en gjennomgripende helligelse. Det er på tide at verden får et synlig bevis for hva Guds kraft kan utrette både i vårt liv og i vår virksomhet. Herren ønsker at den tredje engels budskap skal forkynnes med stadig større kraft og dyktighet Til alle tider har Gud sørget for å gi sitt folk .seier. I vår tid lengter han etter å kunne gi menigheten en seierrik oppfyllelse av sine løfter. Herren ber sine trofaste tjenere om å gå fremover i samlet tropp. De skal gå fra styrke til større kraft, fra tro til større visshet og fra overbevisning til stadig større sikkerhet om sannheten og om Guds rettferdighet. Vi skal stå fast som en klippe på Guds ords grunnleggende prinsipper, og vi må alltid huske på at Gud er med oss for å gi oss kraft til å møte nye, prøvende erfaringer. Vi må alltid praktisere rettferdighetens prinsipper i det daglige liv. Vi må gjøre dette for å kunne gå fra kraft til kraft i Herrens navn. Vi skal respektere den sannheten som er blitt utformet ved Åndens undervisning, og som Gud har bifalt helt fra begynnelsen av vår virksomhet og like til i dag. Vi skal betrakte sannheten som meget hellig. Det verk som Herren har utført gjennom sitt folk som lov, skal vi holde høyt i ære, Ved Guds nåde og kraft vil dette verket stadig bli større og sterkere, etter hvert som tiden går. Fienden vil prøve å omtåke dømmekraften hos Guds folk, og han vil prøve å svekke vår kraft og dyktighet. Men hvis Guds folk vil la seg lede av Ånden i sitt arbeid vil Gud åpne dører og anledninger for dem og de vil bli i stand til å gjenreise øde steder Da vil Guds folk erfare en stadig vekst, inntil Herren kommer med stor kraft og herlighet for å sette sitt seiersstempel på sine trofaste stridsmenn.
Løfte om endelig seier
Det verket som ligger foran oss, vil legge beslag på alle de evner og krefter vi eier. Det vil kreve sterk tro og stadig årvåkenhet. Til tider vil vi møte vanskeligheter som er meget nedslående. Selve storheten av verket og oppgaven vil skremme oss. Men ved Guds hjelp skal vi vinne seier. "Derfor ber jeg at I ikke må tape motet." Ef. 3, 13. Vær ved godt mot, selv om det ligger prøvende erfaringer foran dere. Jesus vil være med dere. Han vil berede veien for dere med sin Hellige Ånd, og han vil være deres trofaste hjelper i alle vanskelige situasjoner og farer. Derfor altså bøyer jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders inn vortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, for at I kan fylles til all Guds fylde. Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen." - Ef. 3, 14-21.
--------------
En tillitserklæring, gitt i 1915
(Dette er et sitat fra Ellen G. Whites siste budskap, som ble diktert fra sykesengen under hennes siste sykdom.) Jeg venter ikke å kunne leve stort lenger. Mitt verk er nesten fullført. . . . Jeg tror ikke at jeg vil få flere vitnesbyrd til Guds folk. Våre ledere, som har pålitelig og sunn forstand, vet hva som må til for å føre verket videre. Men med hjerter som er fylt av Guds kjærlighet, må de stadig trenge dypere inn i studiet av de ting som hører Guds rike til. - Review and Herald, 15. april, 1915. Fundamentals of Christian Education. side 547. 548.