Transcript GLASS OG TANG - Kystmuseet i Nord

TANGBRENNING OG GLASSPRODUKSJON.
Kunsten å framstille glass ble oppfunnet ved Middelhavet omkring Kristi fødsel. Det skulle gå
nesten 1800 år før glass ble fremstilt her i landet. De første glasshyttene ble etablert på
Østlandet fra 1750. Først 65 år senere finner vi forsøk på glassproduksjon her i Namdalen:
Først Survigen glassværk på Otterøya (1808), senere Holmens glassverk på Purkholmen ved
Aagaardsvannet 1812, Aasnæs glassverk 1813, Jøssund glassverk i Sør-Flatanger i 1854,
Namsos glassværk 1855 og Bjørums glassverk like ved Namsos i 1856. Alle glassverkene i
Namdalen fikk en kort produksjonstid. Unntaket var Aasnæs glassverk på Sjøåsen hvor det
ble blåst glass i 70 år. Folketellinga fra 1865 viser at dette året var 129 personer bosatt under
Aasnæs. I Namdalseid har det aldri vært så mange industriarbeidsplasser knyttet til en bedrift
som i årene mellom 1813 og 1883.
Aasnæs glassverk omkring 1875 – I dag er det bare den gule hovedbygningen som er bevart.
Det var en kjøpmann fra Schlesvig, Johan Christian Vogelsang som etablerte den store
glasshytten. Plasseringen av glasshytta i et skogrikt område var avgjørende da
glassproduksjonen forutsatte tilgang på betydelige mengder ved. Felling, kløving, tørking og
transport av ved gav arbeid til mange. Et stort antall bønder og husmenn kunne på denne
måten få en betydelig ekstra inntekt – opp til en speciedaler pr. favn eller betaling i form av
glass eller korn. I et normalår tok glassverket i mot mellom 1500 og 2000 favner ved.
Glassverket på Åsnes ble lagt helt nede ved Lyngenfjorden. Nærheten til sjøen var viktig
med tanke på tilgang og transport av andre råstoff som inngikk i glassproduksjonen: Fra
Bergen hentet Vogelsang brunstein og fra Holland pipeleire og brun sand. Lys sand hentet
han fra Vega i Nordland hvor han eide en gård. Tangaske fikk han lokalt fra kystbygdene i
Flatanger, Nærøy og Vikna.
Tang- og Pottaske
Tangaske var en et viktig råstoff i glassproduksjonen i Namdalen. I framstillingen av glass
kunne det brukes både tangaske og pottaske. Pottaske er det samme som kaliumkarbonat. Den
ble laget av asken fra lauvtrær. Ved konsesjonsbehandlingene i forbindelse med etablering av
glassindustri i Norge, ble det i 1748 forslått at ….”der maatte bli andlagt glaspusterier ved
kysten hvor man liksom i Skottland kunde benytte seg av tangen som raamateriale.” På 1600tallet ble det gitt kongelig tillatelse til å tilvirke pottaske i Norge. I Trøndelag var det også
planer om pottaskebrenning basert på lauvtre, men dette ble det ingen ting av. Her ble all
gassproduksjon basert på tangaske eller suder som det også ble kalt.
Tangbrenning på Orknøyene
Kunnskapen om å produsere tangaske kom fra Skottland hvor en hadde en brent tang siden
1750. En skotsk skipper lærte opp en prest i Romsdalen som raskt satte i gang en
prøveproduksjon. Asken ble av god kvalitet. Den skotske skipperen solgte en halv tønne av
varen i Skottland for 4 ½ riksdaler. Gradvis ble tangasken mer og mer vanlig i norsk
glassframstilling. For folk langs kysten var tangbrenning viktig. Etterspørselen var stor. For å
synliggjøre dette, brukte de norske glassverk til sammen:
1793 : 127 000 pund tangaske
1794 : 396 088 pund tangaske
1795 : 431 070 pund tangaske
Betalingen var lenge 9 riksdaler pr. 1000pund, senere på 1800-tallet, 15-17 riksdaler.
På Aasnæs og de andre glassverkene i Namdalen var forbruket av tangaske betydelig.
Brenning av tang ble en viktig attåtnæring for kysten befolkning. Mesteparten av denne
aktiviteten foregikk ytterst på Namdalskysten. I en kilde fra 1928 som beskiver glasverk i
Trøndelag, heter det:
En 87 aar gammel mand som i sin tid bodde i Flatanger herred, Ytre Namdal, har velvilligst
git mig nogen besked om tangbrænding m.v. I Flatanger vites neppe brændt tang før omkring
1850.
Til aske brændtes bare blæretang, ikke bladtang, som almindelig kaldes tare. Til brændingen
mures av graasten grøfter av omtrent 1x1alens tversnit og av forskjellig lengde. Først lot man
tangen tørke utover paa marken, hvorefter den pakkedes i grøften, og der paafyldes godt av
tang til dækning. Til brending av ca 1000 pund aske var beskjeftiget 2 mand med forsyningenskjæring, optagning og ilandtagning – av tang, samt brændingen; for at faa det nævnte
kvantum aske medgikk ca. 3 døgn. Asken blev i baat seilt op til Aasnes, og fik man 5 spd for
1000 pund. Askebrændingen foregikk helst på vaaren og varte ca. 1 maanedes tid.
Brændingen betragtedes som et stort søle-svinarbeide. Helst burde man ha en bæk i
nabolaget for at ha vand for hånden undere brændingen.
Det er ingen levende tradisjon i dag som kan knyttes til tangbrenningen i vårt distrikt. I
forbindelse med mitt arbeid ved Kystmuseet i Nord-Trøndelag, har jeg bevisst sett etter
tarekister i både Flatanger, Nærøy og Vikna. I Flatanger har jeg registrert ei tarekiste like
over flomålet i Bengtstøvika på Halmøya. Kista er bygd på samme måte som det beskrives
ovenfor fra 1928. Tilsvarende tangbrenningskister er kjent på Nærøya og på øyenene
Ofstadbrorparten på Vikna* (pers med Reidar Prestvik.)
Den største kisten som er kjent i ytterdistriktet ble funnet for noen år siden av Sverre Kjønsø i
Valaøya på Ytter-Vikna. Kista ligger i ei vik hvor det årvisst skylles opp store mengder tang i
forbindelse med høst- og vinterstormer. Like bortenfor denne er det rester etter en tilsvarende
tangkiste.
Den best bevarte av tarekistene i Valøya på Vikna er 5 meter lang og
0,60 m bred. Finneren Sverre Kjønsø står til høyre i bildet.
Funnet viser imidlertid at det her, som mange andre tilsvarende lokaliteter i ytterdistriktet ble
produsert pottaske. Det fortelles at asken ble godt betalt og for de ivrigste kunne de tjene
tilsvarende det de klarte på vinterfisket.
Brenningen av tang utvikler en tung, illeluktende røyk. For enkelte var dette røykproblemet så
sjenerende at det ble sendt in klage hefteige til styresmaktene. Det heter i klagebrevet at
røyken var så tette at den hemmet skipsfarten, ja enkelte påsto at ”Røgen er så tett og
illeluktende at hvalen får den i sitt pustehull slik at den ikke maktet at jage silden opp mod
land.” Klagenes omfang var så betydelige at det måtte nedsettes en egen kongelig kommisjon
som i oppdrag å undersøke de beskrevne forholdene. Rapporten konkluderer kort med : ”at
det syntes at være et nært sanneheng mellom de der klagde og de der ikke haver rett til at
brænde tang.” Det var nok misunnelse og ikke hvalens pusteproblemer som var grunnlaget
for mishagsytringene. Har vi hørt det før?
Rundt omkring i naust og sjøhus finnes det mengder av glasskavl lagd på Aasnæs glassverk.
Produksjonsstemplet AASNÆS er lett lesbart på blåsesvullen på kavlen.