Meteorologiens historie i Norge

Et prosjektsamarbeid mellom Meteorologisk institutt og AHKR, UiB.

Foranledningen.

Meteorologisk institutt har 150-års jubileum i 2016. I den anledning har instituttet tatt initiativ til et forskningsprosjekt omkring instituttets og meteorologiens historie i samarbeid med Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionshistorie (AHKR) ved Universitetet i Bergen. Dette notatet skisserer innholdet og organiseringen av prosjektet.

Prosjektmål

Forskningsprosjektet vil produsere et bokverk om meteorologien i Norge, samt to doktoravhandlinger om tema hentet fra meteorologiens historie. For å oppnå dette vil to kvalifiserte forskere og to stipendiater rekrutteres. Slik vil det etableres et forskningsmiljø og opparbeides en solid kompetanse på emnet meteorologihistorie. Prosjektet vil ledes av en prosjektleder fra Prosjekt vitenskapshistorie ved AHKR, i samarbeid med en styringsgruppe med representanter fra Meteorologisk institutt og AHKR.

Eksisterende kompetanse

Ved Institutt for arkeologi- historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) ved Universitetet i Bergen finnes der relevant kompetanse for et prosjekt om meteorologihistorie. Professor emeritus Edgar Hovland gav i 2007 ut boka I vinden.

Geofysisk institutt 90 år, sammen med Ralph Jewell og Gunnar Ellingsen. Ellingsen

er for tida tilsatt ved instituttet som ph.d-stipendiat der han arbeider med et prosjekt knyttet til oseanografiens etterkrigshistorie. Nevnes bør også et stort prosjekt om norsk fiskeri- og kysthistorie som ledes av førsteamanuensis Nils Kolle. For det tredje er instituttet vert for UiBs satsning på vitenskapshistorie, som favner om studier av et bredt spekter av fag og vitenskaper. Prosjektet Meteorologiens historie vil inngå som en sentral del av satsningen på vitenskapshistorie.

Faglig del: Meteorologiens og værets historie

Prosjektet Meteorologiens historie i Norge vil være et bredt anlagt forskningsprosjekt om meteorologiens historie som sikter mot å belyse den vitenskapelige ”tilegnelsen av været” og de nærings- og sikkerhetspolitiske betydningene av utviklingen og utbyggingen av en værvarsling for landet og tilliggende havområder. Det vil altså på den ene siden handle om utbygging av vitenskapelige institusjoner og deres kunnskapsgrunnlag og på den andre siden om den sosiale, politiske og kulturelle betydningen av denne virksomheten. Til de vitenskapelige institusjonene regnes Meteorologisk institutt, Vervarslinga på Vestlandet og Vervarslinga for Nord-Norge. Prosjektet sikter ikke mot en institusjonshistorie i snever forstand (skjønt oppbyggingen av institusjonene og deres forhold til forvaltningen vil også spille en rolle), men i første rekke mot en historie om hvordan den vitenskapelige utviklingen av meteorologien har funnet sted i forbindelse med den allmenne samfunnsutviklingen over 150 år. Meteorologisk institutt ble etablert i 1866 med Henrik Mohn som første styrer og landets første professor i meteorologi. Utbyggingen av den tidlige værvarslingen var intimt knytte til utbyggingen av telegrafen, som i Norge fant sted i årene 1851–70. Fem telegrafstasjoner langs kysten skulle utføre og formidle meteorologiske observasjoner. Den organiserte værmeldingen innebar, som Narve Fulsås har vist, en ny måte å produsere kunnskap om været, i forhold til det tradisjonelle, folkelige forholdet til været. Tradisjonelt hadde kunnskap om været vært stedbundet og knytte til tolkning 1

av tegn i naturen. Den nye organiserte kunnskapsproduksjonen tok i bruk telegraf, synoptiske kart og standardiserte observasjoner og sprengte slik værvarslingens stedbundne karakter. Dette ”produksjonsapparatet” var en forutsetning for den videre ”vitenskapeliggjøringen” som knyttes til Bergensskolen tidlig på 1900-tallet. Den første tida med organisert værmelding var værets signifikans særlig knyttet til primærnæringene fiske og jordbruk og til transport på havet. Ikke minst var stormvarsler sett som en viktig virkemiddel for å få kontroll over de mange dødsfallene på havet. Etter hvert fikk også nedbørsmålinger betydning i relasjon til å beregne vannkraftpotensial. Senere ble også hensynet til næringsvirksomheten knyttet til oljeutvinning en viktig kontekst for værvarlsinga. I årene rundt første verdenskrig utviklet blant andre Vilhelm Bjerknes grunnlaget for en meteorologi forstått som en vitenskap om atmosfærens fysikk. Dette var grunnlaget for ”Bergensskolen” i meteorologi. I årene 1917–26 var Bjerknes professor ved Bergens museum, og hans assistent og sønn, Jack Bjerknes, ble den første leder av Vervarslinga på Vestlandet (som videreføring av Meteorologisk observatorium) fra 1920. Noe senere ble Det geofysiske institutt i Tromsø til Vervarslinga for Nord-Norge Fra denne tida (ca 1918) kom daglige værvarsler. Fra dette tidspunktet, om ikke før, ble meteorologien også tett knyttet til oseanografien. Toktet ble en sentral praksis og kilde til kunnskap om havets fysikk og biologi og om atmosfæriske forhold. Tilknytningen til utforskingen av havet peker også mot den geopolitiske betydningen av værvarslingen. Vervarslinga for Nord Norge hadde værstasjoner på Spitsbergen, Jan Mayen, Bjørnøya og Hopen, områder som fikk en særlig betydning under den kalde krigen. Værskip, bøyer og satellitter var ytterligere instrumenter som bidro til å markere et norsk nærvær i sentrale områder. Da kringkastingen ble bygget ut på 1930-tallet var det et viktig argument bak utbyggingen at den skulle bringe værvarsler til hele landet. Radioen kom relativt raskt til å erstatte telegrafen som det viktigste spredningsmediet for værvarsel. Gjennom å insistere på at været skulle varsles av meteorologer skapte meteorologene og instituttet seg i NRK en direkte kanal til befolkningen. Dette var dessuten tida for den første utbyggingen av luftfarten, som ga ny tyngde til værvarslingens betydning for samferdselen. Utbyggingen av værvarsling for hele landet innebar standardisering på mange plan, også språklig. De store lokale variasjoner i terminologien som beskrev været ble etter hvert omskapt til et mer uniformt værspråk. Slik bidro værvarslinga også til en kulturell standardisering av landet. Etter andre verdenskrig tok meteorologien i bruk ny teknologi for databehandling og ny matematisk teori og utviklet matematisk modellering. Slik kan vi si at vitenskapen ble mer esoterisk og utilgjengelig for uinnvidde. Meteorologenes posisjon i kringkastingen sørget ikke desto mindre for en direkte forbindelse mellom meteorologi og livsverden. Mot slutten av århundret bidro liberalisering av kringkastingssektoren til en styrking av interessen for meteorologi og av meteorologiens kontaktflate med publikum. Men den viktigste faktoren til en ny sterk interesse for været var et resultat av den nye oppmerksomheten om klimaforandringer, som gjorde spørsmål om været til et spørsmålet om globalt fellesskap og klodens overlevelse. Klimaforskning ble et nytt kjerneområde for meteorologien.. Et bredt anlagt forskningsprosjekt om meteorologiens historie gir muligheter for å utforske sammenhenger mellom kommunikasjonsteknologi, kunnskapsproduksjon og næringsutvikling, av hvordan været har formet det moderne mennesket og av 2

hvordan det moderne mennesket har, med Robert Friedmans ord, ”tilegnet seg været”. I et slikt prosjekt vil utbyggingen av den organiserte værmeldingen og – forskningen knyttet til meteorologisk institutt, Vervarslinga på Vestlandet og Vervarslinga i Nord-Norge utgjøre navet i en analyse av været og værmeldingens

sosiale og kulturelle betydning..

Forskningssituasjonen

Den historiefaglige forskningen om meteorologiens og værets historie i Norge inneholder noen betydningsfulle arbeider. De mest sentrale av disse tar for seg Vilh. Bjerknes’ arbeider og bergensskolen i meteorologi. Robert Marc Friedmans

Appropriating the Weather: Vilhelm Bjerknes and the Construction of a Modern

Meteorology er en vitenskapshistorisk undersøkelse av oppkomsten av

meteorologien (”konstruksjonen” i Friedmans språkbruk). Dette arbeidet plasserer seg i en konstruksjonistisk tradisjon i vitenskapsstudier (Social Construction of Scientific Knowledge, SSK), en retning som har vært toneangivende i internasjonal vitenskapshistorisk forskning gjennom de siste førti år.

I vinden (2007), som ble gitt ut i forbindelse med 90-årsjubileet til Det geofysiske

institutt i Bergen i 2007, er et grunnleggende arbeid om det geofysiske institutt og hele det faglig-administrative kompleks som den moderne meteorologien vokste ut av. Edgar Hovland var hovedforfatter og redaktør av verket. Ralph Jewell skriver her om den overføringen av modeller fra teoretisk fysikk til praktisk værmelding som var det grunnleggende trekket ved etableringen av Bergensskolen. Et arbeid av en ganske annen karakter er Narve Fulsås’ Havet, døden og vêret (2003). Dette arbeidet skriver seg inn i en tradisjon som gjerne kalles ”ny kulturhistorie”, som blant annet kjennetegnes ved at vitenskapelig kunnskap innskrives i en bredere kulturell sammenheng. Boka inneholder et kapittel om etableringa av Vervarslinga for Nord-Norge, og en analyse av hvordan institusjonaliseringen av værvarslinga bidro til å forme livet og tenkningen til kystfiskere i Nord-Norge. Disse tre arbeidene (Friedman 1989, Hovland 2007 og Fulsås 2003) demonstrerer spennvidden i meteorologiens historie. Hovland demonstrerer et institusjonelt perspektiv, Friedman et vitenskapshistorisk perspektiv, og Fulsås et kulturhistorisk perspektiv. For et større meteorologihistorisk prosjekt representerer imidlertid ikke disse perspektivene gjensidig utelukkende, men snarere supplerende perspektiver. En bred historisk tilnærming til Meteorologisk institutt tar mål av seg å belyse institusjonalisering, kunnskapskonstruksjon og værets kulturelle signifikans, og hvordan disse aspektene er vevd sammen.

Prosjektorganisering

Prosjektoppstart vil være i 2011 og det avsluttes i 2016. Prosjektet består av en ”bokpakke” med to forfattere og to stipendiatstillinger. Den første stipendiatstillingen finansieres av Meteorologisk institutt. Det arbeides med finansiering av den andre stipendiatstillingen fra Universitetet i Bergen. Disse fire stillingene vil lyses ut i to omganger, i 2011 og 2012. Det endelige bokverket vil rette seg mot et bredt publikum og være ferdig til Meteorologisk institutts jubileum i 2016. Kombinasjonen av et bokverk og stipendiater vil etablere et forskningsmiljø med tyngde og gjøre det mulig å oppnå tre mål: å tilby en allmennrettet formidling av meteorologiens historie, å opparbeide grunnforskning rettet mot forskningssamfunnet, og å rekruttere forskere til fagfeltet. 3

Til arbeidet med bokverket vil det gå med 4,5 årsverk fordelt på 2 forskere. Disse to vil fordele skrivingen av verket seg imellom etter en mer detaljert arbeidsplan som vil foreligge i løpet av høsten 2011. Arbeidet vil baseres på originalt arkivarbeid i flere arkiver, både knyttet til de tre meteorologiske institusjonene og andre arkivskapere. Til arbeidet med bokverket vil det rekrutteres to kvalifiserte forskere med doktorgrad i historie eller tilsvarende gjennom åpne utlysninger, i tråd med Universitetets prosedyrer for ansettelser i midlertidige stillinger. Aktuell kompetanse kan være kompetanse innenfor vitenskapshistorie, politisk historie, forvaltningshistorie, kultur- og kommunikasjonshistorie. Prosjektets organisering vil sørge for og tilrettelegge for at arbeidet får en solid forskningsforankring; i neste omgang sørger prosjektet for opparbeidelse av en betydelig kompetanse innenfor meteorologiens historie. Av hensyn til kontinuiteten i prosjektet vil forskerårsverkene lyses ut i to omganger. I 2011 vil den treårige forskerstillingen og minst én stipendiatstilling lyses ut. Det tas sikte på at forskeren kan ha oppstart i løpet av 2011. Stipendiaten vil ha oppstart januar 2012. Forutsatt et ordinært forløp vil stipendiaten da avslutte arbeidet i 2014. Den neste utlysningen vil finne sted april 2012, med sikte på oppstart september 2012. Denne utlysningen vil gjelde forskerstillingen på 1,5 årsverk. Stipendiatstilling nummer to vil utlyses så snart finansieringen av denne er avklart. Det arbeides nå for å få finansiering fra Universitetet i Bergen til denne stillingen. Begge stipendiatene vil følge doktorgradsopplæringen ved AHKR/det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Veiledning vil ordnes i samarbeid mellom AHKR og Meteorologisk institutt. Høsten 2012 vil prosjektet arrangere et fagseminar omkring meteorologiens historie med inviterte forelesere. Nærmere konsept for seminaret vil diskuteres i styringsgruppen for prosjektet. I 2016 vil prosjektet avsluttes med en større internasjonal konferanse med inviterte forelesere. De to stipendiatstillingene vil lyses ut innenfor nærmere definerte delområder der det anses at en særlig forskningsfordypning er påkrevd, av hensyn til arbeidet med bokverket. Hvilke områder det er vil diskuteres i styringsgruppen for prosjektet i forkant av utlysningene. Detaljene i doktorgradsprosjektene vil utvikles i samarbeid med de aktuelle kandidatene. Prosjektet vil knyttes til Prosjekt vitenskapshistorie, som er et prosjekt som er initiert av universitetsledelsen ved UiB, og plassert ved AHKR. Dette prosjektet vil utgjøre det daglige arbeidsmiljøet for forskeren tilknyttett prosjektet Meteorologiens historie. Forskerne knyttet til meteorologihistorieprosjektet vil inngå som en del av det vitenskapshistoriske forskningsmiljøet og trekke på ressursene ved dette miljøet. Prosjektleder for prosjektet Meteorologiens historie er tilsatt ved Prosjekt

vitenskapshistorie og vil sørge for en tett integrering av de to prosjektene.

Prosjektleder vil være førsteamanuensis Svein Atle Skålevåg. Prosjektleder vil ha ansvar for kommunikasjon mellom prosjektmedarbeidere, AHKR og MI, og for å lede og koordinere arbeidet ved AHKR. Det opprettes videre en styringsgruppe med følgende deltakere: Professor Astri Andresen (professor, leder), Anton Eliassen (direktør, Meteorologisk institutt), Heidi Lippestad (direktør for strategi og samfunnskontakt), Karen H. Doublet, (regiondirektør, Vervarslinga på Vestlandet), og førsteamanuensis Svein Atle Skålevåg. I tillegg vil en representant for instituttledelsen ved AHKR sitte i styringsgruppen (vil bli nærmere avklart når de nært forstående endringene av denne er avklart). Styringsgruppen vil møtes anslagsvis to ganger årlig. Styringsgruppen vil ta stilling til om det skal nedsettes en egen bokkomité til å 4

bistå i arbeidet med bokverket. Gruppen vil også diskutere hvilke områder stipendutlysningene skal knyttes til, og konseptet rundt de to konferansene. 5