Transcript Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
3/2010
8. årgang
44
Signalkilde:
fravinyltil
minnepinne
APL /Esoteric CD-spiller:
Beste hittil?
High-End: Densen • Burmester • McIntosh • Stello
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 19
Stockholm High-end messe
Godt norsk • Skeive skiver • Blanda aukustiske drops
Hauk • Isungset: Hot Ice • Bernhoft • Referansemusikk
Takk, Fredrik!
Likevel, vi merker det på telefon, mail og
direkte møter med lesere og annonsører;
slik som på den nyss avholdte Highend-messen i Stockholm
(10 sider!). Fidelity er ikke lenger ”bare” det minste nisjebladet i lille
Norge, Fidelity blir plutselig oppfatttet som det helt sentrale HiFibladet i Skandinavia!
Vi skal ikke hovere over dette; tvert i mot. Årsaken er som de fleste vet
at dansk/svenske HIGH Fidelity ikke lenger klarte de høye produksjonskostnadene, med dyrere porto som spikeren i kisten. Samtidig fikk
trang økonomi utstyrsleverandører til å spare på markedsføringskronene, noe som særlig rammet spasialbladene. Disse er et faktisk
spleiselag mellom lesere og annonsører.
Årsaken til at Fidelity tross de samme problemene har klart seg såpass
godt, er at vi knapt nok har noen administrasjon (beklager til alle
dere som for eksempel må vente lenge på bestilte blader). Men, her er
en fantastisk entusiasme hos medarbeidere – som er heller avslappet
med hensyn til fete honorarer. Vi er simpelthen en liten kjøkkenbenkoperatør med noen dedikerte ildsjeler som brenner for livsstilen HiFi
og musikk.
Og nå har vi også fått med oss oppmuntrende mange medarbeidere
fra HIGH Fidelity, som vil bidra med å lage et enda bedre blad for hele
Skandinavia! Dette vil også føre til styrking av musikkstoffet, både i
dybde og bredde, slik at vi blir interessante også for en noe større
kjernegruppe, uten å måtte skrive om fotoapparater og kopimaskiner.
Når vi nå snart har en uavhengig danskspråklig redaksjon på plass,
vil vi senere prøve det samme i Sverige. Også denne redaksjonen skal
kunne uttrykke seg på sitt eget språk. Og vi vil med glede samarbeide
med alle for å få dette til. På denne måten håper vi å utnytte de beste
kreftene i hvert land til å skape et skandinavisk HiFi- og musikkblad av
absolutt topp kvalitet.
Vi takker derfor hjertligst den norske TV-verten Fredrik Skavlan, som
i løpet av kort tid har overbevist skeptiske svensker om at norsk, og
dermed også dansk, slett ikke er så vanskelig å forstå! Et felles blad
for alle tre land er sannsynligvis en fornuftig løsning om vi skal klare å
holde en tilstrekkelig høy kvalitet – og samtidig oppnå en tilstrekkelig
stabil økonomi – som kan sikre fremtiden for et ærlig, entusiastisk og
uavhengig HiFi-magasin.
Så håper jeg virkelig at vi hittil har gjort en tilstrekkelig bra jobb til at
du øyeblikkelig tenker ”Fidelity – Skandinavisk High-End magasin”,
som det helt selvfølgelige navnet på dette bladet.
Mvh
Knut V, red. og utgiver
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Arne Christian Damhaug
Rolf Inge Danielsen
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Sam Ross
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Dansk redaksjon
Kurt Lassen
Jan Nielsen
Kenneth Pilegaard
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
www.audiofidelity.no
Vi i redaksjonen merker ikke så mye til
det, bortsett fra at vi har fått enda mer å
gjøre da vi har økt utgivelsesfrekvensen.
Og vi er slett ikke blitt rikere, i første
omgang tvert i mot, da et betydelig
større opplag og flere sider koster mer å
produsere. Og det tar nok laaang tid før
vi eventuellt kan få disse merutgiftene
tilbake i form av høyere inntekter.
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 44 38 12
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
44
48
nr 3/2010
McIntosh Labs MCD500
6
4
Brev
22
54
Burmester B-25
Musikkportrett: Terje Isungset
10
30
58
Signalkilden
Stockholms HighEnd Messe 2010
Musikkomtaler: Godt norsk
16
40
60
APL NWO 4.0 SE
CD/DVD/SACD
Stello CDA500 cd-spiller m/USB
Musikkomtaler: Skeive skiver
20
44
62
Sec.op. APL/Esoteric
Densen B-175 integrert
forsterker og B-440 CD-spiller
Musikkomtaler: Blått & rått
64
88
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
Klipch og Martin Logan
66
Referansemusikk
80
94
Budsjettreferansen:
Cambridge DacMagic
Kingrex Headquarters HQ-1,
hodetelefonforsterker
68
82
96
Musikkomtaler: Bernhoft
Budsjettreferansen:
Mark & Daniel Maximus mini+
Tonearm og valg av pickup
70
84
100
– Hauk
Yamaha E-840 mini
CD/DVD/I-pod anlegg
PC-lyd for high-end tullinger
72
86
104
Gruppetest av 5 USB-Dac’er
Red Wine Audio
Isabellina batteridrevet DAC
Neste nummer
5
Brev til
Sakset fra hifi4all:
Hej Knut och alla medarbetare!
Först vill jag gratulerar er till en superb hifi tidning.
Utomordentligt bra! Jag har engelska som mitt modersmål
och har därför under många år prenumererat och köpt
engelska /amerikanska hifi tidningar. Sedan en tid tillbaka
jobbar jag i Norge och upptäckte Fidelity på Gardemoen.
Vilken befrielse att äntligen hitta en tidning i min smak!
Jag vill inte i detalj förklarar varför jag föredrar er tidning
framför alla andra men en avgörande detalj är helt klart
att ni inte har med dessa intetsägande, kvalitetssänkande
betygskalor på produkterna ni recenserar. Jag vet att det
är normen för enkel betygsättande av allt från vin till film
men i mitt tycke är det snarare försvårande en vägledande i
min val av produkt.Jag är prenumerant sedan ett halv år tillbaka och varje nummer är en källa till mycket glädje. Tack
för det! Min ekonomi tillåter inte jag kan handla det jag
helst vill ha men jag läser gärna om det och har helt klart
offrat mycket under åren för att tillfredställa mitt intresse.
”Champagne tastes on a beer income! ” Som en blivande
tre barns föralder är det inte mycket tid över för att njuta
av sitt intresse men jag försöker att atminstone få in någon
timme eller två varje dag jag är hemma.
Till saken! Min (jag har flera)favorit uppsättning är som
följes och jag uppskattar alla förslag till vad jag rimligen
kan göra för inköp för att få ut mer av den; Dynaudio
Contour S3.4. (Älskar den men vet att den vill ha mera
förstärkar watt. (4 Ohm)) Audio Valve Assistent 50. ( 50W
Klass A 8 Ohm Rörförstärkare. Makalöst bra.) Rega Apollo
35th Anniversary # 93 (köpte den efter er recension)
Högtalarkablar är Harmonic technology Melody Pro samt
Kimber Cable Hero Interconnect . Använder också en Xindak nätfilter XF 500E samt Xindak nätkabel FP 01 till alla
enheter. Min förstärkare föredrar 8 ohm och jag vill köpa
ett par högtalare passande till den och min musiksmak,
men har ännu inte hittat (för rimliga pengar ) nåt bättre än
mina Dynaudio. Förslag under 50 000? Skulle min Rega
låta ännu bättre med en DAC? Audio Note är utanför
min budget! Jag är nyfiken på vinyl men tvekar att satsa
på ytterliggare en kostsam signalkälla. Vad motsvarar min
cd spelare? Jag lyssnar huvudsakligen till Jazz (Gillar Helge
Lien,Mattias Eick & EST ) samt klassiskt och framförallt då
piano och violin koncerter från den romantiska perioden.
Fast det finns tillfällen då progressivt rock eller punk skrämmer grannarna.
Tack igen för en lyckad produkt som andas entusiasm,
nytänkande och kunskap.
Hälsningar
Michael, Sverige
Hei!
Takk for oppmuntring! Men høyttalerne er litt av et problem
i ditt velbalanserte anlegg; det finnes ikke så mange veldig
mye bedre enn dine Dynaudio i aktuelle prisklasse. Men i
neste blad tester vi et par flunk nye Tannoy Dimension som
er rålekre. Disse er litt for dyre, men finnes også en tanke
mindre – og rimeligere. Les testen i neste Fidelity å se om
dette kan være noe for deg. Relativt lettdrevne er de også...
mvh
Knut
6
Blid!
Jeg har abonneret på Fidelity i lidt over et år nu, og jeg er
meget begejstret. Førend jeg tegnede abonnement købte
jeg forskellige andre blade i løssalg, deriblandt danske og
svenske High Fidelity, samt forskellige tyske, spanske og
engelske blade, men det var Fidelity som jeg syntes bedst
om, og sådan er det fortsat. Der er heller ingen tvivl om at
jeg også vil fornye mit abonnement næste gang, hvis den
gode anmelderstil fortsætter.
Jeg finder generelt anmeldelserne meget grundige og
informative, og jeg sætter også stor pris på den store
variation i det udstyr de tester. Pladeanmeldelserne er også
gode, og der er næsten også altid artikler der tilbyder en
mere personlig indfaldsvinkel til hifi-verdenen, som jeg
finder både hyggelig og inspirerende.
Dermed ikke sagt at der ikke er noget der kunne gøres
bedre i bladet - for eksempel mener jeg at der kunne gøres
mere ud af besvarelserne på læsernes spørgsmål (hidtil
forekommer disse mig lige en anelse for overfladiske og
letgjorte), og der kunne også testes med mere forskellig
musik end det umiddelbart lader til at Fidelity’s testere gør,
for man hører kun yderst sjældent om tests der involverer
country, metal og folkemusik. Flere dybdegående indsigtsartikler om for eksempel komponentsammensætning,
setup, højtalerplacering, kabler, computer hifi, osv. ville
også være velkomment, men på trods af disse småting så
står Fidelity for mig som det bedste hifi blad jeg hidtil er
stødt på, selvom jeg må tilstå også at være meget glad for
det amerikanske The Absolute Sound.
At Fidelity er skrevet på norsk tror jeg iøvrigt ikke vil volde
nogen danskere synderlige problemer - norsk skriftsprog
er jo trods alt baseret på det danske (og faktisk slet ikke
adskilte sig fra dansk frem til i hvert fald 1814), blot tilpassset den norske udtale. Der er et par enkelte ord man lige
skal lære, såsom at ”rart” betyder mærkeligt, ”flink” betyder dygtig, ”kino” betyder biograf, ”grine” betyder græde,
”fli” betyder le, ”fin” betyder smuk, ”dere” betyder jer,
samt ganske få flere, men ellers burde det jo ikke være
noget problem at læse ”konklusjon” og ”anlegg” istedet
for vores ”konklussion” og ”anlæg”, hvilket illustrerer de
mest typiske forskelle.
Jeg forestiller mig umiddelbart at udover journalistisk niveau og generel kvalitet og bredde i artikler og tests, så er
et af de allervigtigste parametre for de fleste af os nørder
og entusiaster, når vi vælger vores hvilke(t) blad vi vil abonnere på, bladets troværdighed, og her forekommer det
mig at Fidelity befinder sig helt i top, og det er også en af
grundene til at jeg giver dem så klar og utvetydig anbefaling som her.
God læselyst!
M1980
Godt norsk?
Købte det i dag (har holdt det i ca 2 år). Læste om Densen.
Synes jeg var blevet ret god til at læse norsk.
Så opdagede jeg det stod på dansk
Dksoulman
Hei.
Hej Knut
Vi fikk ikke lov til det! Du kan visstnok få danske T-3
istedet. Vi kan ikke friste deg med annet enn at vi lager det
beste bladet vi makter
Tak igen for, særligt din, imponerende og ukuelige indsats!
Det er ei stund sidan siste utgåve av High Fidelity, og i går
lurte eg på kor det vart av. Prøvde nettet utan hell.
Siste nr. eg har fått er nr 7, 2009. Jaja, serveren er sikker
nede tenkte eg. (Eg sjekker i morgon på arbeid.)
I dag tek eg eit søk til før eg ringer redaksjonen og etterlyser bladet, men kva finn eg der?
Jo dette: http://www.audiofidelity.no/pdf/siste_nytt.pdf
High Fidelity lagt ned. Utan å gje beskjed. Etter nær 30
års abonnement. Eg mangler ord.
Er det slik at de har gitt nr 42 av Fidelity til oss abonentar
som plaster på såret (fristing til å melde overgang)?
Kvifor har ikkje eg fått eit slikt eit då? Kan eg få eit slikt?
Skulle jeg aldrig have fået sagt det til dig, så skal der her
lyde en stor ros og tak for et godt og flot magasin, som har
en sjælden grad af entusiastisk præg.
I en kæmpe verden af diverse mere eller mindre desillusionerede magasiner - her menes world wide - står Fidelity
ud som en af de bedste og mest ægte formidlere af det
oprindelige hi-fi engagement, som ”vi gamle” i tidernes
morgen blev vakt af.
Det er så vigtigt for at folk kan FATTE, at det her er en
everlasting passion som kan udmanøvrere HVAD SOM HELST
af tidens mere eller mindre overfladiske gadget hobbies.
Ikke mindst i det lys glæder det mig virkelig at høre, hvis
der kan komme noget ud af ideen om et semi dansksvensk oplag af Fidelity.
Med venlig hilsen
Lars, Danmark
mvh
Knut v
«Der er et par enkelte ord man lige skal lære, såsom at ”rart”
betyder mærkeligt, ”flink” betyder dygtig, ”kino” betyder biograf,
”grine” betyder græde, ”fli” betyder le, ”fin” betyder smuk,
”dere” betyder jer, samt ganske få flere»
VPI CLASSIC (bildet), VPI SCOUT II og BENZ MICRO pick-up’er
inkl nye GOLDWING SL (erstatter RUBY), ACE SL og GLIDER SL på lager !
VPI platespillere må betraktes som KUPP til de priser fabrikken har satt på
sine produkter. Se VPI’s nettside med referat
fra Absolute Sound Magazine som trekker sammenligning mellom
Clearaudio Statement hvor CLASSIC koster 1/60 del av ClearAudio !
T.AA.IMPORT AS er eksklusiv importør for salg av VPI’s produkter
i Norge, Danmark og Finland; Benz Micro for salg i Norge og Danmark.
CLASSIC m JPW10.5 arm:nok 21900 ex pick-up !
Be om tilbud med valg av Benz, Sumiko eller Koetsu pick-up’s.
VPI priser i usa , se http://www.vpiindustries.com/
Benz på http://www.musicalsurroundings.com/benz.html.
VPI m Benz MC pick-up bringer deg til elitenivå for småpenger !
.
De beste produktene se www.lyrichifi.no
Import/salg
tlf:+47-22411984
mail: [email protected]
www.taaimport.no
7
Thorhauge pre?
Jeg leste med stor interesse i siste nummer av Fidelity, en
”test” av Thorhauge sin MC-forsterker og Preamp. Men
det var ikke mye info om lyden i preampen, annet enn
stort lydbilde med mikrodetaljer og lyd opptil 50000
kroners klassen.
Jeg er på jakt etter ny preamp og synes denne virker
veldig interessant. Men problemet er at denne ikke selges
via butikk i Norge og dermed vanskelig å få hørt. Har vært i
kontakt med Thorhauge, og han sier det ikke er solgt noen
til Norge enda.
Anlegget mitt har de siste 13 årene bestått av bla LC
Audio Patriot V100 som er en ferdig bygd effektforsterker,
LC Audio preamp og Michell Gyrodeck (med Gyro Pedersen
mod), SME IV arm og nyinnkjøpt Dynavector DV 20 Low pu
og Dynavector RIAA.
Effektforsterkeren er fullbalansert, med både balanserte
og ubalanserte innganger. Jeg har bare brukt ubalanserte.
Skal denne uka ha en Electrocompaniet EC4.8 på hjemlån.
Denne er som kjent fullbalansert, det er ikke Thorhauge
preampen.
Spørsmålet er om jeg ”må” kjøre balansert som med
EC4.8 for å få maksimalt ut av forsterkeren, eller vil en
ubalansert som Thorhauge kunne gi meg minst like mye?
mvh
Øyvind Johansen
Hei.
Det å bygge et godt linjetrinn er av en eller annen merkelig grunn noe av det vanskligste innen hifi. Det skulle i
utgangspunktet være svært enkelt med linjær forsterkning
på 6-12 dB men i praksis er det tydligvis vanskelig å få til
dette. Steen Thorhauge har lykkes svært godt med linjetrinnet i sin forforsterker - sannsynligvis fordi han har valgt
en enkel kretsløsning og gode komponenter. Resultatet er
et linjetrinn som i stor grad ”forsvinner” i totalgjengivelsen.
Når en hifikomponent på denne måten ”blir usynlig” er
det vanskelig å si så mye om lyden. (Det er mye enklere å
snakke om lyden på komponenter som har større avvik og
dermed blir mer ”synlige” i anlegget.) Jeg burde kanskje
vært mer utførlig i beskrivelsen.
”Ulempene” med Thorhauge forforsterkeren (for din del) er:
- Den kommer bare som en komplett forforsterker - noe
som betyr at du får en RIAA til overs. Skal du benytte deg
av RIAAen i Thorhaugen trenger du i tillegg ekstra forsterkning for MC-pickupen (der jeg anbefaler Xindak-trafoene
jeg testet nylig som et rimelig alternativ - med korrekt
impedanstilpasning).
- Forforsterkeren er ubalansert. Dette er i utgangspunktet
ikke et problem ved vanlig hjemmebruk av produktet.
Under testen benyttet jeg Thorhaugen inn på et utvalg av
effektforsterkere som monokoblede Golden Tube SE-40
(RCA), DP A1B (XLR), Electrocompaniet 3x120 og Electrocompaniet Nemo (XLR). Den fungerte utmerket på alle
effektforsterkerne uavhengig av inngangskontaktene.
I ditt tilfelle gir koblingen opp til en balansert effektforsterker deg muligheten til - ved hjelp av en custom RCAXLR kabel - å snu den absolutte fasen i signal-kablen så du
slipper å tenke på å snu fasen på høyttalerterminalene.
Som gode alternative linjetrinn ville jeg foreslått; en
av de ”rimeligere” linjetrinnene fra Conrad Johnsen, DP
C1B eller nettopp Electrocompaniet 4,8. Da blir prisen det
(minst) det dobbelte og du får ikke en RIAA til overs.
Den ideelle løsningen for deg ville sannsynligvis vært en
DP C1B om du kan få tak i en slik men som sagt er dette
en langt dyrere løsning.
mvh
Gunnar Brekke
Takk for fint blad, har kjøpt alle!
Jeg har en trofast Thorens TD 318 med original arm og
Ortofon 540 MK II. Jeg er på jakt etter nytt RIAA og lurer
på om ny spiller evt med ny pickup også er aktuelt. Hvor
høyt må jeg i pris for å få en klart bedre spiller? Og hva
med pick-up. I sin tid (for 20 år siden?) kostet TD 318 meg
med en rimeligere Ortofon OM ca kr. 3.000.
Spiller på forsterker Unico 200 med NOS-rør, cd er Blue
Note Koala m. rør og kabling er Black Magic Rhodium også
BM i XLR-signalet. Høyttalere er B&W 803 S.
Litt til: Tenk så flott det hadde vært om alle tester/omtaler hadde hatt en faktaboks med teknisk info, forhandler
og pris!! Hvorfor har dere så å si ALDRI italiensk utstyr i
tester? Har hørt på svært mange ulike utstyrstyper sammen
med HI-FI-nerdvennene mine før mine kjøp og Unico
banket den nye Doxa-en. Koalaen banket bl.a. både EC og
Lyngdorf. Synes at svært ofte går de samme merkene igjen
i tester hos dere. Vil ikke andre låne dere noe?
Mvh Espen Lange
Hei Espen!
Det med platspillere tør jeg ikke svare på, men oversender
spørsmålet til Gunnar,Håkon og Trond som er mye bedre
oppdatert enn meg.Når det gjelder importerte produkter,
er vi lite opphengt av produksjonslandet. Vi tester hverken
på grunn av eller på tross av at opprinnelseslandet er Italia.
Tekniske faktabokser er opp til den enkelte skribent. Men
Fidelity er ikke ment som noe teknisk ukeblad, men et
forsøk på begeistret å formidle inntrykket av musikalske
lydopplevelser via ulike tekniske duppeditter.
Dine oppfatninger om en spesiell type lyd som etter din
mening ”banker” en annen, mener jeg er en noe overforenklet versjon av virkeligheten. At det er en viss sammeheng mellom det vi tester og det som er greit tilgjengelig i
dette landet, synes jeg ikke er særlig rart. KV
Respons Loudspeakers
Nyhet!
Revolusjonerende kabel
Patentert metall legering
100% fase og tids korrekt
Kan sammenlignes med det beste,
men til en mye lavere pris
www.responsaudio.com
www.kleeacoustics.com
Vi gir god innbyttepris for ditt brukte utstyr!
Nyhet!
Roses i skyene av en
samlet hifi presse
Pass
En av de beste!
www.passlabs.com
DSP kontrollert point source dipol
www.emeraldphysics.com
Tlf. 90 09 04 74 - 90 09 04 75 www.audiofil.no
9
333 Signalkilden:
vinyl til
Fra
minnebrikke
Fidelity mener forskjellen mellom
vinyl og digtal er som om vinyltonene
er meislet i granitt, mens CD-lyden
gjerne hørtes ut som den var risset
i leire. Men om vi har vært skeptiske
til tidligere CD-spillere, så låter de
nye høyoppløste digitalmedier mer
likt vinyl, men uten peiskos.
Og nå kan man kjøpe samtlige Beatlesinnspillinger på en eneste liten minnepinne med enestående lydkvalitet…
Av Knut Vadseth
10
11
333 Signalkilden:
T
ilfellet ville at jeg skrudde på
P2 samtidig som jeg begynte
på denne artikkelen om de
mulige forskjeller mellom
vinyl og digitallyd generelt,
og i grenselandet for det mulige i super
high-end spesielt. Testpanelet er enige
om at vinyl på en helt annen måte enn
digitalmediet oppleves som meislet i
stein med sin mer fysiske spillemåte
med større kontraster og tydeligere
skille mellom transientene og rommet.
Og så oppfatter jeg at programposten
omtaler et funn av en ny runestein
funnet i Moldetraktene med et skrevet
budskap fra fortiden datert for mer enn
halvannet tusen år siden! Litt av et julekort skrevet før vikingtiden men altså
sendt oss langt inn i fremtiden. Og litt
av en kontrast til dagens digitalverden
med SMS’er og mailer som skrives
på blunket, og forsvinner nesten på
blunket. Tungvint og ikke så lite gammeldags med disse runenene, men
overlegent på i det minste ett viktig
parameter; stayerevne!
Fremdeles best?
Også vinyl har vist en enestående overlevelseskraft, og har bevist en rekke
kvalitetsparametre som selv SACD
sliter med å gjøre like bra. Men det må
samtidig innrømmes at vinyl krever
langt mer av oss når det gjelder renslig-
het, orden og disiplin med platesamlingen, og atskillig mer fysisk aktivitetet
når det gjelder avspilling. I det minste
må man opp hvert 20 minutt eller noe
slikt for å skifte plate eller side, og
hvert fall jeg blir litt irritabele når jeg
må opp av sofaen for å hoppe over en
vise eller tre som jeg ikke kan fordra.
Og ja, selv om vinyl på sitt beste låter
eventyrlig bra, er det en hel masse plater som låter bare der sånn passe med
dårlige pressinger og store bulker. Og
støv og riper gir faktisk ikke helt den
kosen som omtrent samme lydbilde ville fremskaffe foran peisen. Men dette
skyldes jo gjerne brudd på regelen om
nitid orden og renslighet, og bør nok
fremføres med en viss forsiktighet da
det slår kraftig tilbake på en selv. Men
problemet blir jo ikke mindre av det…
Men hvordan kan denne uventede
utklassingen av analog dynamikk forklares , bortsett fra at man jo opplever
en veldig tett sammenheng melom den
fysiske bevegelsen av nålen i rillene i
forhold til det om sparkes ut av høyttalerne? Men like forbasket måler vinyl
her mye dårligere enn selv MP3?
En av forklaringene kan være
simpelthen at pickup’en overdriver
utsvinget en smule, ”overshoot” kalles
dette, spesielt på MC-pickupen som jo
nettopp på dette kriteriet låter ”krispere” og mer dynamisk enn både den
rimeligere MM-pickupen, og faktisk
også i forhold til mastertapen. Skyldes
simpelthen noe av vinylklangen en
”feil” som likevel låter riktigere enn
virkeligheten? En annen og særdeles
plausibel forklaring kan være at digitalmediet som kjent filtrerer lyden ved
22 khz ved vanlig 16 bits/44kHz . Når
dette opplagt kan høres på annet hi-fi
utstyr som forsterkere, kabler etc, så er
det da ikke så rart om denne filtreringen også tar livet av diskanten? Men så
er det det da, at vinyl vel neppe har så
mye lineært i rillene over 15-20 khz…
Det man uansett lett kan høre, er
at diskantnivået virker noe høyere på
vinyl enn tilsvarende CD-plater, også
SACD. Om dette også kan måles, er
jeg litt usikker på, også om det kun
gjelder frekvensgangen ved et gitt nivå.
Men hva om den dynamiske kontrasten, utklingingen, er større. Ville man
uansett kunne måle dette ved standard
frekvensmålinger?
Det mest forbløffende er likevel hvor
mye fastere og mer dynamisk gjengivelsen er ved grunntonenivået og faktisk
også i bassen, tross en innsnevring
av rilleutsving som blir kompensert i
RIAA-kurven. Det er uansett et faktum
at på ”Jazz at the Pawnshop” låt det
nærmest pudding i grunntoneområdet
på CD-utgivelsen, mens plata hadde
et helt dramatisk mye bedre ”slam”
og dynamikkområde med en rytmisk
fremdrift som er milevis bedre.
Mastertape
Men om du tror at vinyl er den foretrukne signalkilden for oss high-endere
med skikkelig mye hår på brøstet, så
har du bomma; da blander du virkelig
høna og egget! For om man unntar et
bitte lite antall nå rådyre direktgraverte plater, så er originalen til de aller
beste analogopptakene 2 spors tape
avspilt på 15 tommers hastighet. Og
som vi nylig så på high-end messen i
Stockholm; store spolebåndopptagere
har overtatt for de tyngste vinylriggene
med Studer/Revox spolebåndopptager
med ”Mastertape” direkte kopiert 1:1
fra en direkte kopi av mastertapen.
Disse båndene som sleges på nett
fra USA, koster et par/tre tusen kroner
for en 40-50 minutters program, og
er ifølge hi-fi guru Tim Paravicini det
beste man idag kan få tak i. Etter hans
mening må digitalmediet har en oppløsning på minst 400 bytes for å blir
like bra som analogt på sitt aller beste.
Men vi nærmer oss; Blu-Ray har på sitt
beste en eksisterende oppløsning på
350. Dette gjelder såvidt vi vet også de
mange Blu-Ray utgivelsene til 2L som
har posisjonert seg som en virkelig pioneer på lydteknikk med sine Blu-Ray
lydplater.
I USA er det også en betydelig interesse for toppkvalitets lydkassetter som
visstnok skal være veldig mye bedre
12
enn det vi opplevde på slutten av dette
mediet som opprinnelig var laget for
diktafon (Dette er vel ikke til å forstå
for yngre lesere. Men engang for lenge,
lenge siden brukte de store og viktige
guttene damer til å skrive brev på noe
de kalte skrivemaskin, mens de selv
tenkte høyt og tydelig.)
Men istedenfor for den massekopiering med enorm hastighet som
vi kjenner fra denne perioden med
lettvinte kasetter, så lages nå disse fra
samme eller samme type ”mastertape”
som spolebåndene i reell tid, altså 1:1,
noe som visstnok skal gjøre dette analogmediet konkurransedyktig i forhold
til vinyl, men langtfra like sårbart for
støv og riper.
Flere av våre lesere har visstnok
prøvd dette, og vi er takknemlige om
de vil dele sine erfaringer med oss…
Digitalmediet
CD-spilleren er vel både det mest ukritisk oppskrytte og det mest surmavet
kritiserte lydmedium verden har elsket
og hatet siden 80-tallet. Nå mener mange at tiden er ute og fremtiden tilhører
harddiscen. Men hvor bra er det, når vi
går det nærmere etter i sømmene?
Etter at de fleste lydingeniørene
hardnakket hevdet at CD-mediet med
16 bits og 44,1 khz oppløsning var
nærmest ”perfekt”, har man etterhvert
identifisert- til og med med målingermange av de problemene de skrullete
vinylfreakene mente å høre for 30
år siden. Men om lyden langt fra var
”perfekt”, så var lagringskapasiteten for
hver plate det dobbelte av LP’en, størrelsen var mye hendigere og dessuten
lettere. Og så var plata usårlig for hakk,
fete fingre og andre uhumskheter! Vel,
det siste var omtrent like korrekt som
den perfekte lyden. Men enklere og
bedre var vel faktisk CD-plata for folk
flest? Og i motsetning til hva ekspertene predikerte da de første CD-spillerene kom, så var kvaliteten slett ikke
identisk.
De billigste spillerne låt blikkboks,
men de dyrere fikk etterhvert både et
bredt frekvensområde og en antydning av romklang, noe mange savnet i
forhold til vinyl. Men den fantastiske
overtonestrukturen fra komplekse lydopptak med 101 fioliner, var så absolutt
fraværende at vi trodde det hadde med
alderen å gjøre, Og ikke alderen på
CD-mediet, selvfølgelig, men alderen
på oss!
Men om kvaliteten på ulike CD-spillere skulle vise seg å være akkurat så
forskjellig som vi er vant til med andre
lydkomponeter, så påstod digitalekspertene at denne såkalte redbook 16 bits
plata dessverre aldri kunne forbedres
med bedre utstyr i fremtiden, slik vi
har opplevd med analoginnspillinger
fra 50-60 åra med sin utrolige kvalitet
som teknikerene fra dengang selv aldri
fikk oppleve!
Men også der tok ekspertene feil,
heldigvis. De beste CD-spillere idag kan
ekstrapolere og forbedre lydkvaliteten
av ”verstingene” fra 70-tallet slik at det
i hvertfall ikke lenger låter knust glass i
øvre mellomtone.
Og selv om den er rådyr; den kanskje
beste CD-pilleren vi har hatt i hus låter
nærmest kliss likt med vanlig 16 bits
CD slik vi er vant til fra den glimrende
Linn Sondek LP 12 SE med full pakke.
(se omtale i nr. 42) Dessverre er APL/
Esoteric CD/DVD spilleren også dobbelt så dyr, men på SACD opptak lurer
jeg også på om den ikke er enda litt
bedre? Full omtale hvis du blar om et
par sider…
SACD/Blu-Ray
Fidelity har nylig møtt hi-fi guruen
Tim Paravicini som er arkitekten bak
noen av de lydmessig mest interessante
løsningen i analogteknologi, og som er
meget tydelig på at digitalmediet sliter
med mange problemer . Blant annet
gjelder dette nødvendig filtrering som
selv om den skjer langt utenfor hørbart
frekvensområde, likevel påvirker lyden
lett hørbart. Dette gjelder ikke minst i
oppstarten av transienten, det vi ofte
kaller ”plutselighet”.
Det nye lydformatet på Blu-Ray, nærmer seg imidlertid den oppløsningen
selv Tim mener kan være tilstrekkelig,
og både SACD og andre høyoppløselige DVD-audioformater som DAD, er
13
333 Signalkilden:
Digital pioneer Petter Dale
linger både fra egne og andres rippede
CD’er samt nedlastinger fra Internett.
Eller selvfølgelig minnepinner som nå
begynner å selges i platebutikkene og
som kan inneholde hele bibliotek av en
platesamling til absolutt beste kvalitet!
Konklusjon?
både teoretisk og i praksis bedre enn
standard 16 bits redbook. Problemet
er a det ikke er så mye bedre at folk
flest er villig til å betale mer, eventuelt
skifte komponenter i dyre dommer.
Både SACD og enda mer DVD Audio
er derfor blitt utmerketede high-end
formater slik som direktegraverte LP’er
var på tampen av forrige århundre (!),
ikke minst på krevende klassisk orkestermusikk.
Men siden dette er et veldig smalt
segment for de få, er det nå også liten
teknisk utvikling på området og med
få nyutviklede produkter. Det er også
stort sett god gammel årgangsjazz og
klassiskopptak fra 60-tallet som dominerer reportoiret med denne teknologien. Det er typisk at noen av verdens
aller beste innspillinger fra RCA Living
Stereo og gjenutgitt på SACD i 2 eller
3 kanaler, nå er vanskelig tilgjengelig i
butikkene. Men får du tak i slike perler
som dette, så løp og kjøp. Det utrolige
er at disse utgivelsene ofte selges billig
om du først finner dem. Vinn, vinn!
Så er det bare å håpe at noen entusiaster får rettighetene til all den fantastiske musikken som nå støver ned, for
å legge det ut på Internett for betalbar
nedlasting i Flac eller andre kvalitetsformater som er minst på høyde med
såkalt CD-kvalitet. Og enda bedre,
men litt flaks blir disse innspillingene
etterhvert også lagt ut på formater på
nivå med SACD, dette Sonyformatet
som uansett ikke kan rippes på grunn
av systemets innebygde kopisperre.
De som tror de har rippet SACD plater,
har selvsagt bare fått ut 16 bits laget.
Så gjenstår det å høre om det er sant
at 16 bits ripping gir en lydkvalitet tett
på SACD på grunn av mindre jitter og
andre problemer som hele tiden har ligget i drivverket og koblingen opp mot
digitalkonverteren…
Når det gjelder BluRay Audio er
potensialet for toppkvalitetes lyd via
revolverende drivverk mer lovende
nettopp fordi dette systemet henger seg
på en meget avansert teknologi som
14
allerede masseproduseres til et betydelig hjemmekinopublikum. Og det med
en teoretisk oppløsning tett på det selv
analogfreaken Tim Paravicini mener
«Ikke gå i den
fellen å tro at pris
ikke lenger spillere
noen rolle. Eller
at imponerende
dataark forteller
det hele.»
er tilstrekkelig for naturtro lydgjengivelse, inklusive rene transienter. Men
foreløpig er det lille norske plateselskapet 2L nesten alene om å dra denne
teknologiske evolusjonen, så man kan
bare håpe…
Vi vier alle disse tingene stor oppmerksomhet inne i bladet, men innrømmer
gjerne at vi nok føler oss mer komfortable ved å snakke om VTA og optimal
geometri på pickup-nålen, enn ved å
prøve og feile med ulike dataproblemer.
For selv om vi mener at resultatet med
såkalte USB-dac’er lydmessig er minst
som forventet og ofte betydelig rimeligere enn like gode CD-spillere, så er PCverdenen en jungel full av farlige feller.
Men det er for oss ingen vei tilbake…
Vi inviterer derfor alle lesere til å bli
med på en safari gjennom et temmelig ukjent landskap, og regner med å
utforske både stort og smått, dyrt og
rimeligere utstyr, som alle kan være
nøkkelen til bedre og billigere lyd enn
noensinne.
Men ikke gå i den fellen å tro at pris
ikke lenger spillere noen rolle. Eller at
imponerende dataark forteller det hele.
Også i digitalverden er det tett sammenheng mellom pris og lydmessig
ydelse, noe du vil finne indikasjoner på
senere i dette bladet.
Det viktigste blir derfor å ikke gå seg
bort, men å velge et eller to avspillingsformater som gir deg det beste
forholdet mellom pris, lydkvalitet og
betjeningskomfort. Bare du selv vet
best hvilke parametre som er viktigst
for deg.
Og hverken platespilleren eller CDspilleren er død… 3
CD uten drivverk
På samme måte som kassettspilleren
engang var det, er MP3 formatet fordømt nord og ned av oss high-endere.
Og akkurat som kasettspilleren, er
det tegn som tyder på at dette ganske
lavoppløselige digitalformatet kan
forbedres kraftig med relativt enkle
midler, slik som Krell og andre highend firmaer har gjort det ved å gå inn
i det digitale domene før altfor billig
analogteknologi ødelegger det hele.
Men det er med nyere og mer høyoppløselige digitalformater som Flac
at nettverksløsninger begynner å bli
virkelig interessant også for hi-fi entusiastene. Nåja, vår egen Petter Dale har
faktisk skrevet om disse mulighetene
i noen år, mens vi andre har sittet på
gjerdet. Nå har også flere av oss andre
hoppet ned, og Fidelity har bestilt en
Klimaks fra Linn for å sikre den beste
kildereferensen vi vet om. Og det for et
nærmest ubegrenset utvalg av innspil-
”Musikkstrømmere” gir usedvanlig god lyd
– i forhold til pris og størrelse.
333 APL
APL/Esoteric
NWO 4.0CD/SACD/DVD
SE CD/DVD/SACD-spiller:
spiller:
Bedre enn vinyl?
Mens mange nå forkaster CD-mediet som hermetisk musikklagring, dukker det opp en
håndlaget spiller basert på det berømte drivverket fra Esoteric som er det kanskje beste
vi hittil har hørt. Bedre enn vinyl -som så mange droppet allerede for 20 år siden?
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et var den beste lyden vi hadde hørt i referanseanlegget siden vi fikk låne den fenomenale
halv millions referanseriggen til Esoteric 01
inkludert rådyr klokkestyring og 2x mono
Dac’er med analog volumkontroll! Men om
lydkvaliteten var minst like sensasjonell, og
drivverket faktisk var identisk(!), så var de ulike parametre
ganske så forskjellig. Ikke nødvendigvis bedre, ikke dårligere; men altså forskjellige.
Lyden var strammere og mer dynamisk kontant, nærmest
som vinyl, men her og nå matet med små og lette sølvplater.
Den stramme, men dynamiske dypbassen gikk helt tydelig
dypere enn vi tidligere har hørt med samme utstyr, DP-A1 og
16
Marten Coltrane. Oppover mot presensområdet var det betydelig mer futt og utklinging enn vanlig. Det er her de fleste
konstruktører demper så godt de kan fordi nesten all digitalis oppstår i denne øvre mellomtone og svir øregangene. Nå
var det altså tut og kjør også i dette kritiske området, og med
en fenomenal dynamikk attpå til. Dette låt da vanvitig likt
med Linn Sondek LP 12 SE fra nr.41?
Vinyl er best?
En av de virkelig livsbejaende musikkopplevelser Fidelitygjengen har hatt i det siste, er den overraskende opplevelse
av å støvtørre den gamle vinylsamlingen og blant annet
gjenhøre gamle demofavoritter fra 60-tallet. Med Basis 2800
til kjempejobben med å rippe og katalogisere tusenvis av
CD’er. Og ergret oss litt over at vi ikke fikk fullt lydmssig
utbytte av mange glimrende SACD’er med potensielt høyere
oppløsning…
Mail
Så fikk vi mail fra en viss Stein Arne Lindvall som hevdet at
han eide en råbra enboks digitalrigg basert på VRDS-NEO
drivverket til Esoteric, men ombygd av en bulgarer i USA.
Javel? Produktet ble kun solgt direkte, og det var levert anslagsvis 3-4 stykker i Skandinavia. Stein Arne har den
ene som var sendt til Norge. Var vi interessert i å høre?
– Tja, sånn passe…
Men plutselig stod nå Stein Arne på døra med den blytunge Esoteric’en under armen midt under den hektiske
innspurten til dette bladet. Vi gjorde oppmerksom på at vi
hadde verken spalteplass eller tid til å få den med i dette
Fidelity nr.44, men tok gjerne en liten lytt. Hva kostet den
sa du?
APL NWO 4.0 SE
Signatur (nr.35) og siste Linn Sondek LP 12SE med innebygget RIAA og elektronisk motorstyring, låt musikken generelt
både friskere og mer dynamisk enn hva selv de beste CDspillere maktet. Selv den rimelige VPI Classic fra forrige Fidelity maktet å gjøre noe med rockefoten som få eller ingen
CD-spillere er i nærheten av- nærmest uansett pris.
Men selv om pressinger av vinyl er på økende kurs, så er
det nærmest umulig å satse på vinyl som hovedformat på
grunn av begrensning i utvalget. Vinyl er heller ikke uproblematisk med sin vekt og størrelse, for ikke å snakke om problemer med støv og småhakk. Og den relativt korte spilletid
pr.side inkluderer vanskeligheten med å hoppe over mislikte
låter fra fjernkontrollen. Skal du eie mange avspillingsformater utvannes budsjettet med mange halvbra løsninger
fremfor en virkelig hovedsatsing med maks lydopplevelser.
Selv hadde vi bestemt oss for å hoppe over CD-spilleren
og gå rett fra moderat kostbar vinylrigg til den beste Direct
Streaming Dac’en vi maktet å finansiere i referanseanlegget.
En virkelig god multispiller i hjemmekinoanlegget (Marantz
9004) kunne eventuelt rappes om vi trengte en spiller for
snurrende sølvskiver i hovedanlegget. Men vi gruet oss litt
En times tid senere hadde jeg kastet om på mange planer
for dette bladet, innbefattet et utvidet antall sider for å få
plass til denne Esoteric UX-1 spilleren med komplett ny
klokke og elektronikk laget av en viss Alex Peychev. Og vi
snakker ikke om en modifisering av eksisterende Esoteric
multispiller, men en komplett nybygging av det aller meste
utenom kabinettet og selve drivverket. Og det siste er av en
type som avspiller CD-platene 4 ganger raskere enn vanlig
med et buffer som muliggjør en langt mer presis avtasting
ved å kunne avspille tvetydige data flere ganger.
Så legger man merke til to små radiorør montert stående
ut på baksiden like ved de nymonterte XLR analogutganger??? Disse er totalt ubeskyttet og gir den ellers solide og
elegante konstruksjonen et snev av hjemmebygg. De 6 coax
multikanaluttak er også blokkert, da det på innsiden er
stapp fullt av 2 kanals elektronikk, inkludert rør analogtrinn
for utgangen. Men etter å ha hørt den fenomenale holografien i 2 kanaler, erkjenner jeg at ingen multikanalspiller
jeg har hørt klarer å gjengi opptaksrommet så stort og så
holografisk nøyaktig som APL, om du sitter i vanlig sentral
lytteposisjon!
Av andre ting som er skiftet ut på denne allerede glimrende high-enderen fra Esoteric, er strømforsyningen,
klokkestyringen, den asynkrone oppsamplingsmekanismen
med 32 bits arkitektur, hele 20 stk. d/a konvertere pr kanal(!), avansert volumkontroll av utgangsignalet og Lundahl
trafoer på utgangen sammen med E 182CC rør. Det er også
mulig å få inngang for nett/rippbasert datalyd og en analog
til digitalinngang.
Så bra! Men så var det prisen. Oppgraderingen koster
25.000 dollars, 10.000 ekstra om du ikke sender over en
egenkjøpt Esoteric UX-1 eller X-01 spiller!
Lyden
Resultatet av alt dette, er en særpreget lydkvalitet som er
mer detaljert, strammere, mer dynamisk og med et dramatisk mye større skille mellom direktlyden fra artistene og
rommet rundt. Her er simpelthen en eventyrlig holografisk
gjengivelse, større en Østfold og mer presist enn en mikrometerskrue, og de råtøffe og kjappe transientene er så
skinnende rene at lyden fra nesten alle andre CD-spillere
låter grumsete.
Som man skjønner er dette ganske langt fra den mye varmere klangen fra EMMLabs som sammen med Krell KPS
25 er mine hittil favoritter. Men jeg må innrømme at disse
låter som om man har et behagelig vatteppe over lyden til
sammenlikning, og tross at lyden KAN bli litt skarp med
APL/Esoteric, så er vi med rimelige gode opptak MYE nærmere den dynamiske og upolerte virkeligheten som levende
musikk gjerne er.
17
333 APL NWO 4.0 SE CD/DVD/SACD-spiller:
18
Men samtidig er her plentry sødme og overtonestruktur som lyden av bisvermer, uten metallisk hardhet. Og så denne glattheten , tross enorm
detaljering, som oppleves som om de digitale signalene er smeltet sammen til et sammenhengende
hele. For ikke å glemme den utrolige dynamiske
kontrast, både i mikro og makroområdet, i absolutt
hele det ekstra brede frekvensområdet.
Og så er det den ovebevisende balansen mellom
den spesielt virile øvre mellomtone- med langt
mindre jitter og annen støy enn man skulle tro
med slik fokus og detaljering, – sammen med den
stramme men potente dypbassen som går en halv
oktav dypere enn vanlig.
Konklusjon
Fidelity fikk låne denne spilleren over en langweekend, altfor dårlig tid til en grundigere test,
men mer enn nok til å konstatere at dette er
sensasjonelt bra. Men APL 4.0 er selvfølgelig
også krevende på grunn av en mildt sagt direkte
spillestil som ikke gjemmer noe under et deilig,
varmt lydteppe. Men så mye mer engasjerende enn
vanlige CD-spillere, tross alt. Og så forbløffende
likt med mange av de mange avvikende parametre
som er mer typisk for de beste vinylspillerene, men
uten peiskosen og de mer krevende behandlingsrutiner.
At en slik stram, ufarvet klangbalanse kan fungere så glimrende, antar jeg skyldes usedvanlig lite
støy, forvrengning, jitter og annet djevelskap som
vi altså er vant til å skyve under et teppe. Her er
lyden kledd kliss naken, men det blir nesten umulig å gå tilbake til den forsiktige spillestilen man
tror man liker.
For dette er kansje det ”beste” jeg har hørt fra
noen kommersiell signalkilde. Og det på tampen
av CD-mediets livssyklus, om man skal tro mange
high-endere som enten klorer seg fast til vinyl,
eller kaster seg inn i etermedienes paradis- eller
mareritt.
Men historien gjentar seg: CD/SACD-spilleren er
såvisst ikke død! 3
Pris ca. US $35.000
Produsent:
APL Hi-Fi Digital v/Alex Peychev,
www.aplhifi.com
Utlånt av Stein Arne Lindval
[email protected]
APL/Esoteric hos Fidelity
Endelig fikk jeg muligheten til å se og høre Norges
mest omtalte Hifi oppsett, men på en betingelse
jeg måtte nyte medbrakt! Med APL`n under
armen ble vi mottatt med åpne armer. Et par
XLR-klikk med Jorma signalkabel og en Valhalla
nettkabel , så var vi igang!
En iskald DP A1S og APL NWO 4.0 SE rett ut
av fryserommet i bilen la på ingen måte noen
demper på besøket, her var det som å være
”hjemme”! Stort og dypt, meget romslig
mellom deltagerne på scenen og en meget
naturlig klang! Luftig og fint i toppen, en
meget behagelig mellomtone og en meget
nyansert bunn som går helt ned i krypkjeller`n!
Var spent på å høre disse smykkene fra Marten, ryktene fra messer
og div. sa at Thiel elementene var harde og vanskelige. Helt feil, ikke
her nei! Her var en hurtighet og oppløsning helt i toppskiktet, kropp
og sjel så det holdt, samt dynamikk helt i toppklassen, meget imponerende og moro!
Skulle gjerne hatt noen timer ekstra, skjer mye når man får lunk
i komponentene. Det har også versert div. rykter ang. lytterom og
flygler, at det ikke fungerer etc. Tull og tøys! i tillegg ser det utrolig bra
ut. Bravo!
Nå har jeg kun hørt oppsettet med APL`n innkoblet, eksakt hva den
bidro med her vet jeg ikke. Det viktigste var at jeg kjente igjen lyden
på mange områder. At dette var en god kombo er det ikke noen som
helst tvil om!
Stein A. Lindvall,
hi-fi entusiast og privat eier av APL
333 Sec.op. APL/Esoteric:
Digital springskalle
fra Bulgaria
Noen ganger tar lytteseanser en helt annen retning enn antatt.
Andre ganger flytter de grenser, eller hvisker dem helt ut...
Av:Trond Torgnesskar
D
et finnes mange talentfulle
ingeniører der ute som har
gjort et sikkert hyggelig
utkomme av å modifisere
allerede godt utstyr. Selv
relativt kostbart høy-ende-utstyr
fra de store aktørene er preget av at
de skal treffe et prissegment, og det
kan være mye å hente på å oppjustere
nøkkelkomponenter i en fra før av solid
og vellydende konstruksjon. Så får det
heller være at det som står i hylla fremdeles ser ut som standardvare fra Sony,
Marantz eller Pioneer.
Modifikasjon? Neida.
En som virkelig går grundig til verks
på det feltet her er bulgareren Alex
Peychev og hans APL HiFi. Med fartstid
som sjefsingeniør i Sonys Broadcast/
pro-divisjon skulle det ikke akkurat
være noe i veien med mannens erfaringsgrunnlag.
Han gjorde seg kraftig bemerket for
noen år siden, da han begynte å modde
en Philips SACD1000 som endte opp
med en lydkvalitet i stjerneklassen,
samtidig som han løste et stadig tilbakevendende driftsproblem som ikke
engang fabrikken fant ut av.
Han skal ha uttalt til en amerikansk
hifiskribent at proffbakgrunnen og
20
erfaringen med enormt store installasjoner med helt ekstreme krav gjør
at hifi er rene barnematen. Det er jo en
solid springskalle til dem som måtte tro
at det er vår bransje som til enhver tid
er «cutting edge»...
Total ombygging, nemlig!
Årsaken til redaktørens entusiasme
denne vinterettermiddagen var en maskin som ville vært nok for de aller fleste
i standardutgave, men som Peychev har
baller nok til å bygge helt om. Vi snak-
«At lydbildet er
enormt stort,
er liksom
ingen bombe.»
ker om Esoterics UX-1 multispiller som
blir strippet for all innmat bortsett fra
drivverket, og ender opp med innebygget preampseksjon, ekstremt påkostede
deler og både klokke og strømforsyning av en helt annen verden,trafoer
i bøttevis, 40 32-bits paralellkoblede
AKM-convertere pr. kanal, samt rør i
utgangstrinnet. Peychevs helt egne konstruksjon altså, totalt
hinsides alt annet man
kan regne med å finne
rundtomkring, kanskje
med unntak av nettopp
Esoterics egen toppspiller. Jeg finner tilnærmingen og den totalt
fryktløse eksekusjonen
såpass interessant at
jeg gjerne skulle gått
nærmere inn på akkurat det, men blir nødt
til å henvise til firmaets
nettside, aplhifi.com,
for mannens egne og
mildt sagt dyptpløyende redegjørelser.
Både plassen og tidspresset gjør nemlig at min primære oppgave blir å si
noe om hvordan APLs anstrengelser og
Esoterics kabinett og drivverk låter.
Ok, jeg kan like godt innrømme det
med en gang. Det er lett å bli rimelig
bortskjemt etter å ha hørt en lang rekke
fantastisk gode kildekomponenter i
Fidelitys referanserigg.
Fruene synger!
Første gjeng ut er en gammel demotraver, Siris Svale Bands totalt ihjælspilte «Don´t explain». To sekunder
tar det før det er klart at vi er «In the
presence of greatness». At lydbildet er
enormt stort, er liksom ingen bombe.
Det oppsiktsvekkende er den avsindige
dybden og den totalt umekaniske måten APL-maskinen spiller på. Samtidig
er presisjonen helt ekstrem, du er aldri
i tvil om hvor musikere, mikrofoner
og trommesett står, og det er overhode
ingen tendenser til vandring.
Plutselig skilter anlegget til Knut
med en grad av musikalsk innsikt jeg
ikke har hørt her før, i alle fall ikke så
lenge kilden har vært digital. Som så
ofte før når utstyr viser seg å kunne
flytte grenser, blir musikk jeg tidligere
ikke har hatt noe nært forhold til, både
netopp nær og gripende. Jeg hører at
Siri Beate Gellein ikke treffer klokkerent, men jeg hører også en grad av innlevelse og timing som har gått meg hus
forbi før. Jeg får rett og slett gåsehud
av en fremførelse jeg egentlig aldri har
likt. Snakk om å være tett på intensjonene til både musikere og produsent..
På tale om demoskiver, neste frue
ut i dette Tour-de force-løpet er «ho
Kari». «Fyret ved Tornehavn» fremstår
ikke som en stiløvelse i imponerende
lyd her, men som det dyptfølte og
dramatiske stykket musikk det faktisk
er. Komplett med et minimalistisk og
gåsehudfremkallende(igjen!) lite gitararr signert Eivind Aarseth. Nydelig!
Hvorfor har jeg ikke opplevd denne
låten sånn før? Enhver kilde som totalt
greier å rive «demosviske»-merkelappen av musikken til Kari Bremnes, er
en spiller som havner på toppen av min
liste. Selv det man har hørt hundrevis
av ganger, fremstår nytt, friskt og med
nye detaljer. Musikken har tatt tilbake
sin ...eh..musikalitet. Det menneskelige elementet er frapperende tydelig,
mekanikken og teknikken også, men
elementene går ikke på bekostning av
hverandre. APL-maskinen gjengir så
naturlig, så fargerikt og så «menneskelig» at innlevelsen blir nærmest total.
Jeg har hatt noen uhyre få opplevelser
foran et stereoanlegg som kan måle seg
med denne. Det er bare en ganske stor
forskjell. Kilden har nemlig aldri vært
digital. Før nå.
Her er vi nemlig i terrenget hvor de
virkelig store , eksotiske og grenseløst
gode vinylplatespillerne råder grunnen.
Jeg kan jo like godt gjøre meg ferdig
med avdelingen «Låter jeg ikke liker
av syngedamer jeg kan styre meg for»
med en gang, så her kommer Diana
Krall rekende med den ultimate «High
maintenance bitch»-låta «Peel me a
grape». Griselekker produksjon, og
plutselig med humor og en frekk og
sløy groove som gjør at jeg hever et
øyenbryn. Hvem skulle ha trodd? Om
teksten her sier noe om hvordan ekteparet Krall/Costello har det hjemme, er
min gamle punkhelt og klodens beste
låtskriver mere pussywhipped enn jeg
trodde var mulig. La oss håpe den ikke
er selvbiografisk.
Så kommer Mink DeVille og redder
dagen. Enormt stort lydbilde, ekstremt
avslappet og umekanisk, men med en
betydelig substans.
Det trøkker til når det skal, men er
varmt, luftig og med en lettflytenhet
jeg ikke trodde var iboende i redbookformatet. Uten at det skal forstås som
at det låter snilt. Bare renere og langt
mindre mekanisk enn alt annet jeg
kan huske å ha hørt fra noe som spiller
sølvskiver. Det er så enormt med detaljer, så ubegripelig mye stoffelighet og
strukturer i alt som befolker og beriker
lydbildet. Det skaper en følelse av ekthet og naturlighet som jeg kan forstå at
er så avhenhgighetsskapende at noen
strekker på seg finansiell brokk for å
sikre seg opplevelsen.
Denne uanstendig prisede kilden
spiser SACD også, og Dylans «The man
in the long black coat» er enda mere
levende, luftig og tredimensjonal enn
jeg trodde var mulig.
Jeg sitter i lyttesofaen og får gåsehud
igjen. Dylan er vel den artisten i min
samling som oftest får til det, men her
er det likevel mye sterkere. Det låter så
levende og tredimensjonalt, så musikalsk og lettflytende at det eneste jeg
kan sammenligne det med, er master-
«Jeg får rett og
slett gåsehud
av en fremførelse
jeg egentlig aldri
har likt. »
tape. Ikke at jeg skal juge på meg å ha
hørt en på lenge, men likevel...
Her får diskanten virkelig Martenhøyttalerne til å brilliere, mellomtonen
er rett og slett sjokkerende uttrykksfull,
mens bassen er ekstremt veloppløst
og med vanvittig nyanseringsgrad. De
lettere mekaniske trommene som innleder Eagles´akustiuske liveversjon av
«Hotel California, igjen et eksempel på
demoterror, får brått nyanser og farger
jeg aldri har hørt. Henleys vokal er mye
mer uttrykksfull, og vestkystrockens
signatur, den brå vekslingen mellom
det bekymringsløst lyse solskinnet og
det urovekkende mørket, er påfallende.
Låta treffer som den ikke har gjort
før. Går det an å gi et hifikomponent
høyere score for «musikalitet»? Ikke på
mitt rom, for å si det sånn.
Den rike klangfargepaletten er et
trekk jeg kjenner igjen fra digitalkilder
som har gjort særs vellykket bruk av
rør i utgangstrinnet, noe jeg opplever
kan kutte ned på avstanden mellom en
virkelig strålende vinylspiller og en like
god som er beregnet til sølvskiver av
forskjellig art.
Med en pris på ca 45.000,- USD, den
må nemlig bestilles direkte fra produsent (jeg tør ikke engang tenke på prisen med en norsk importør i kjeden!)
er vi så hinsides langt over det de fleste
bruker på et hifikomponent at det nærmest blir umulig å forholde seg til.
For meg viser denne spilleren hva
som er mulig å få til fra formatene
den spiser. Den er definitivt den
eneste digitale kilden jeg noen gang
har lånt øre til som på parametere som
klang, tredimensjonalitet, tilstedeværelse og god, gammeldags naturlighet
er helt på linje med en vinylspiller i
superklassen. Det er relativt gigantiske
ord fra en ihuga vinylfantast som meg
selv, men så koster det også. Noen vil
nærmest tro det har bikka helt for oss
bare fordi vi omtaler noe så kostbart,
men det er faktisk først nå, når teppet
virkelig er i ferd med å gå ned for våre
ikke alltid så kjære CD-plater, at det
kommer en bulgarer rekende og viser
oss hva som egentlig kan hentes ut av
dem. Hørt det før? Sånn ca 1990 eller
deromkring?
En ting er sikkert. I denne bransjen
har ting en merkelig tendens til å
gjenta seg med en syklisk presisjon.....
Dette er den klart mest musikalsk
tilfredsstillende CD-spilleren jeg har
hørt noen gang. Det kan være det er
noen uhyre få der ute som kan måle
seg, men parkere den? Jeg tviler.
Peychevs mesterstykke ruller så til de
grader ut den røde løperen for musikken at jeg ikke trodde det var mulig.
Alle oppleste og vedtatte sannheter om
digitalmediets begrensninger er gjort
til skamme. Dette er et «Statement»produkt så det holder. Jeg tar av meg
hatten og skulle ønske jeg var så uanstendig bemidlet at jeg kunne kjøpe en.
But alas, money talks, and mine keep
saying «goodbye». 3
21
333 Burmester B-25 gulvstående:
Kamelon
Den perfekte høyttaler har ingen egenlyd, men tar
farve av opptak, kabler og forsterkeri. Burmester
B-25 slipper igjennom det meste fra topp til bunn
uten å være spesielt kresen, og forandrer klangfarge i forhold til omgivelser og teknikk. Perfekt?
Tekst og foto: Knut Vadseth
22
J
øss?” Hakepartiet datt ned
Jomfruelig
lige oppløsningen man oppnår med
Men hvorfor dette hakesleppende
med tyngdekraften da jeg
Nordost sine såkalte Flatline kabler,
”jøss”? Simpelthen fordi dette førstefikk ut de første tonene fra
men samtidig noe skeptisk til den
inntrykket av lyden av Burmester B-25
denne tyske besteselgeren
stramme og slanke klangbalansen som
med Jorma kabler er diamentralt motfra Oslo Hi-Fi Center. Riktig
er typisk for disse kablene, bortsett da
satt av slik vi erindrer en ganske lik og
nok hadde jeg koplet de melfra den dyreste Odin som jeg opplever
liktpriset gulvstående fra samme Tysklomstore gulvhøyttalerne med samme
helt nøytral også på dette området.
land; nemlig Audio Physic Virgo. Og
elektronikk og kabling som jeg hadde
Men den koster mer enn høyttalerne!
denne har til og med samme importør;
optimert for mine Coltrane referanseLikevel har jeg et komplett sett NordOslo Hi-Fi Center. Virgo har atskillig
høyttaere. Også vinylspilleren fra VPI
ost Valhalla i hus. Denne er nummer to
hadde litt varmtklingende kabler, spesi- strammere lyd og betydelig mer attakk
på rankinglisten derfra, men også dette
i mellomtonen, mye mer tøff og rocka,
elt anbefalt av Classic-importøren.
en glimrende referansekabel som gjør
men også vanskelig å trimme i mange
Men i forhold til mye av det vi har
mindre galt enn nesten alt annet.Likerom da den lett kan bli litt skarp i tophørt på i storstua, låt Burmesterhøytvel en som jeg klangelig ofte opplever
pen, uten akustiske ”fjærer” fra en litt
talerene uventet varmt og fyldig, men
litt ”trang” i mellombassen, enten dette
med en aldeles fenomenal
skyldes mindre dynamisk kontrast
øvre mellomtone og topp
eller en liten dip i frekvensganuten antydning av hoggtenBurmesterhøyttalerene låt gen. Dette stemmer forøvrig greit
ner, men med en luftighet
om man ser nærmere på det avsom var eksepsjonell. Og
uventet varmt og fyldig, men anserte konstruksjonsprinsippet.
altså helt uten antydning til
Uansett komplekse viklinger av
med en aldeles fenomenal øvre sølvet så blir det litt lite tverrsnitt
mekaniske artifakter.
til bassen, særlig med lengder på
mellomtone og topp uten
Ekstrapolering?
flere meter.
Bassen rundt 70-100 Hz var
Denne mangel på fyldighet i
antydning av hoggtenner
riktignok en smule heftig, noe
grunntonemrådet gir også oppsom førte til en plassering i
levelsen av en anelse fremhevet
finstua godt ut fra sidevegg og
øvre mellomtone, eventuelt så
dermed nærmere hverandre
forsterkes tendenser som allerede
enn vanlig, men forøvrig i den samme
fyldigere bass. ”Virgo” er en krevende
er der. Men vennligst ikke les dette som
posisjon som alle høyttalere blir lyttet på høyttaler for erfarne og dristige highfanden leser bibelen, ingen kabler er
hos undertegnede. Også presensnivået
endere som kan oppnå high-end lyd til
perfekte og Valhalla er blandt de beste
var en smule forsiktig, men det stemen gunstig pris. Men bare om matchinselv om lydsignaturen kan oppleves
mer greit med at referanseforsterkeren
gen er optimal, inklusiv full orden på
kontroversiell. Men samtidig blir stadig
DPA-1 også er en smule tilbakelent her.
strømmen.
flere lydprodukter stadig mørkere i
Kanskje også kablene til Jorma?
Burmester virker i første omgang
klangen og dermed mer spiselige for
En viktig del av jobben som tester er
noe mer besteborgerlig; lydmessig med mindre feit kabellyd.
nemlig å kjenne utstyret godt nok til at
betydelige potensialer, men samtidig
Og med en anelse korpulent Burmestestobjektet ikke får skylda, i hvert fall
mindre hardtslående og tenderende til
terbass og en anelse dip i overgangen
ikke hele skylda, for nyanser som har
en noe mer tilbakelent og behagelig, ja
til Heil-diskanten med Jormakabelen,
sin årsak i testutstyret. Det nyttigste
faktisk ”deilig” lyd med mindre fokus
var jeg temmelig sikker på med Valjeg lærte i mattetimene på gymnas,
på transienter og desto mer på klanghalla å få enda ”bedre” lyd, ihvertfall
var prinsippet om interpolering og
farger. Begge gir deg imidlertid et storslankere og med litt mer trøkk i preekstrapolering. Dette er, i tillegg til
slagent rom med glimrende holografi,
sensområdet. At Oslo Hi-Fi Center også
utstrakt lytting på mange produkter
men med Burmester med et enda litt
er forhandler av disse kablene, gjorde
under noenlunde like forhold, særdeles
dypere lydbilde. Burmester B-25 er noe dette enda mer interessant simpelthen
nyttig ved sammensetting og trimming mer sofistikert, mens Virgo tilsynelafordi den rimeligere Heimdal kabelen
av eksisterende musikkanlegg.
tende har mer fart og trøkk, spesielt i
blir anbefalt av OHC som en optimal
Likevel blir jeg ofte skuffet over at
mellomtonen.
match til B-25 i de fleste systemer og lototallyden slett ikke oppfører seg slik
Men kan to såpass lydmessig ulike
kaliteter. Og denne er lydmessig veldig
jeg forventer ved å mikse ulike kompohøyttalere begge være ”best”? Og kan
lik Valhalla, faktisk så tett på lydmessig
nenter. En feit lyd og en tynn lyd fra to
de eventuelt trimmes til å likne mer
at Tømmervik mer enn antyder at en
komponenter gir sjelden den ønskede
på hverandre, om det skulle være et
ny, innbrent Heimdal er helt på høyde
og forventede nøytrale klangbalansen.
ønske?
med en eldre versjon Valhalla som ikke
Og blir klangen noenlunde grei, så har
Så absolutt, etter min mening. Begge
er helt i topptrim.
det ofte gått ad dundas med dynamikhar allerede en ”signatur” som på noe
Og når man snakker om sola; jeg fikk
ken. Det hele er blitt temmelig grått!
ulik måte tilnærmer seg ditt ideale i
besøk…(se side 28)
Akkurat som det vil bli om man legforhold til musikktype, akustikk og
Burmester B-25
ger et blåfarget og et rødt glass oppå
ikke minst signalkilde, forsterkeri ogMen før vi ønsker velkommen inn i
hverandre. Resultet kan ble ganske så
my goood- kabler.
finstua, får vi kanskje ta en nærmere
nøytralt farvemessg, men lysgjennomNordost
titt på disse mellomstore gulvstående
gangen er betydelig redusert.
Selv om jeg syntes at den generelle
med sitt helt vanlige utseende og
Men med litt trening begynner
klangbalansen, oppløsningen, den dybestykning i en litt kjedelig kasse uten
instinktet, eller hva jeg skal kalle det,
namiske kontrasten og tredimensjonali- noen særlig forsøk på elegant avrunå resultere at de vellykkede kombiteten på Burmester var tilfredsstillende
ding, som for eksempel tidligere nevnte
nasjonenen skjer stadig stadig oftere.
allerede ved aller første forsøk, var det
Virgo i siste inkarnasjon. Faktisk likner
Og det vil det også for alle andre etter
likevel ikke særlig vanskelig å ekstrapo- vel denne Burmester mer på den aller
en smule prøving og feiling. Men så
lere det jeg hørte med et mentalt skifte
første Audio Physic Virgo som OHC i
kommer det der med smak og behag i
av kabler til mine Valhalla.
sin tid solgte i bøtter og spann til veldig
forhold til din favorittmusikk på topJeg er veldig imponert over den utrofornøyde kunder som fikk en moderat
pen av dette…
«
»
23
stor høyttaler med dynamisk
og kjempestor lyd til en grei
pris.
Konstruksjonsprinsippet
er velkjent og smart, forøvrig
identisk med AP Virgo, med
smal baffel for mellomtone
og diskant (lite tidligrefleks
og stort rom), og en bass- i
dette tilfelle en eliptisk
variant på 6x8 tommer
-som er montert på den ene
sidevangen. For å få lik bass,
er høyttalerne levert parvis
med basshøyttaleren på hver
sin side, fortrinnsvis slik at
elementet peker inn i rommet.
I tillegg til at B-25 kabinettet bokstavelig talt er temmelig firkanta og kjedelig, er det heller ikke spesielt solid. Men
så har da også høyttalerkonstruktører
over hele verden nylig tatt innover seg
ny kunnskap om at tunge kabinetter
knapt slipper lyden raskt nok. Jo tyngre, desto bedre, gjelder visstnok ikke
lenger…
Også luftslissene på den ovale sidemonterte bassen minner mest om en
Tandberghøyttaler fra 60 åra. Men om
bassreflekskabinettet generelt er bare
greit i forhold til størrelse, og enda mer
i forhold til pris, så er mellomtone og
diskant montert på en usedvanlig tykk
og stiv baffel. Denne er også elegant
skulpturert og med utfresing til den
dypt monterte diskanten som dermed
får et lite horn å jobbe i. Den dype
plasseringen gir sannynligvis også
viktig fase og/eller løpetidskorrigering i
forhold til mellomtonen.
Og så kommer rosinen i pølsa; denne
diskanten er ikke den sedvanlige dynamiske domen, men en egenutviklet og
spesialbygget type Heil foldet bånddiskant som vi av erfaring vet kan låte
himmelsk bra! Også de dynamiske elementene er en ny type som er spesielt
utviklet for å benyttes i en av verdens
dyreste luksusbiler, og som koster vesentlig mer enn standard elementer.
Vi begynner å ane hvorfor vi har latt
oss imponere av denne høyttaleren
både i butikker og på messer, og hvorfor en av Norges dyktigte høyttalerprodusenter er så udelt imponert over de
tekniske løsninger på denne og de enda
større Burmesterhøyttalerne. At noe så
kjedelig- og viktig- som kabelterminalene er av topp kvalitet, tyder også på
at Burmesterfolkene har brukt pengene
der det betyr mest for lyden.
Forøvrig er terminalene identiske
med de som vi kjenner fra de mange
ganger så dyre Marten Coltrane. Og
føttene som ble levert med fra OHC,
er de norske SoundCare. Disse er
både gode og praktiske, men nærmest
forbruksartikkel da de ikke tåler altfor
mye flytting. Men det er vel de færreste
som flytter høyttalerne så mye som vi i
Fidelity gjør det…
24
dig frigjort fra både høyttalere
og dynamiske begrensninger…
Klang
Valhalla!
Aldri før har jeg opplevd så store forskjeller i klangbalansen som ved skiftet
til Valhalla! Selv om det selvsagt dreier
seg like mye om forskjeller som forbedringer. Det er fremdeles lov å like en
gylden klangbalanse med et perspektiv
som om man sitter midt i salen. Men
nå opplevde jeg også at Valhalla fikk
så mye mer detaljer ut av Burmester
B-25 at vi nå snakker om en av de mest
oppløste og detaljerte høyttalere jeg har
hatt i stua; uansett pris.
Før jeg går videre, synes jeg det er på
plass å minne om at dette er en høyttalertest, ikke en kabelduell. Jeg har
selv valgt Jorma Origo som den ”beste”
kabelen jeg har funnet sammen med
mine referansekomponenter Krell KPS
25, DPA-1 og Marten Coltrane høyttalere. Jeg minner også om at 10-15
erfarne OAS’ere var ganske samstemte
om at dette låter veldig bra. Og det
låt etter min mening entydig ”bedre”
enn den strammere og slankere lyden
jeg dengang opplevde med Valhalla i
samme oppsett.
Likevel gav skiftet til Valhalla høyttaler- og balansert signalkabel, med
Burmester B-25, en dramatisk forandring i klangbalansen som også var et
dramatisk løft i lydkvaliteten, nesten
uansett hvilket ståsted man kunne ha.
Så stor var forskjellen i klangkarakteristikken, at jeg også prøvde andre
høyttalerplasseringer for sikkerhets
skyld. Men den opprinnelig plassering
1/3 romlengde fra kortvegg og ca 1 meter fra langveggene, fungerte fremdeles
best. Og gav et enda større rom med
en bredde som ikke gjorde de mulig
å høre at høyttalerene stod nærmere
hverandre enn vanlig. Rom og artister
oppstod langt forbi høyttalerene både
sideveis og i dybden. Og fantomsenteret midt mellom høyttalerne var enda
tydeligere og mer presist definert enn
hva jeg er vant til. Og det var aldeles
umulig å høre at noe av den holografiske gjengivelsen skulle komme fra de
én meter høye boksene som stod plassert omtrent 3 meter foran meg i en
likebenet trekant.
Lyden syntes på alle måter fullsten-
Den mest iørefallende forskjellen ved skifte av kabler, var som
nevnt klangbalansen som ble
fullstendig tiltet mot det lyse,
mens bassen ble slankere, men
også strammere og fastere i fisken. Selv om denne tilnærmede
RIAA-kurven knapt er målbar
ved standard målinger, ville
man lett kunne tro at bassen var
halvert og diskanten fordoblet i
styrke! Og dette bare ved skifte
av en kabel, hvorav mesteparten av effekten kom fra høyttalerkabelen.
Man skulle dermed tro at det hele
ble for tynt, men heldigvis gikk bassen
interessant nok enda dypere, slik at
man fikk det nødvendige grunnfjellet til musikken samtidig som det var
et veldig jevnt nivå, bant annet med
slakere festkul ved 70 Hz, som også gav
en dynamisk og mer enn tilstrekkelig
potent grunntonefundement ved et par
hundre Hz. Og det svingte!
Den rytmiske fremdriften var enda
mer markert enn før, og på mesteparten av våre testplater låt det slett ikke
hardere og mer nakent oppover, bare
lettere og luftigere. Riktignok kunne
man høre mer ”jitterproblemer” med
en opplevelse av tydelig kornstruktur
som la seg oppå musikken, særlig ved
komplekse orkesteropptak.Dette må
ikke forveksles med dette raspet fra
overtonestrukturen som er et strålende
gjenhør med virkeligheten i konsertsalen. Men selv med tydeligere detaljering blir ikke gjengivelsen særlig mer
kritisk på dårlige opptak. Og så vanvittig mye bedre på mange av de virkelig
gode!
Sibilanter?
Heller ikke sibilanter ble noe særlig
større problem, selv med altfor nær
mikrofonplasseringer på visse studioinnspillinger. Dette skyldtes utvilsomt
at både forsterkeri og høyttalere klarte
å løse opp disse ekstreme transientene
som ellers kan bli veldig forvrengt og
dermed ytterligere påtrengende for
sarte hi-fi ører.
Det særdeles positive var at midt
oppe i all denne hi-fi korrekte mikrodynamikken med betydelig fokus på
rette transientskuldre med sylskarpe
avgrensninger, så var den organiske
stemmekvaliteten fullstendig inntakt.
Stemmer låt ikke akkurat lysere, heller
mer opplyst, og uten å miste sin typiske
varme organiske kvalitet. En balansekunst som få høyttalere gjør bedre eller
like bra, uansett pris.
Og dermed kommer vi til den mest
positive effekten av den luftigere og
lysere klangbalansen; vi opplevde nå
en helt enestående oppløsning og de-
taljering som også inkludert et presist
og storslagent lydbilde i 3 tydelige dimensjoner med krystallklar holografisk
posisjonering.
Så oppløst og forvrengningsfritt var
dette lydbildet, at vi nå opplevde dette
merkelige fenomenet at de mange
nullene og ett-tallene som ble sendt
ut fra den fremragende Lindemann
SACD-spiller nærmest tok hverandre
i hendene og dannet en lettflytende musikalsk kjede. Det låt fullstendig kornfritt, og med denne anelse av glasur
som er resultatet av den prosessen som
gjør at sukker- og saltkorn fullstendig
usynliggjøres når det oppløses i lunkent
vann. Og helt på toppen av dette fruktige lydbildet kommer altså den tørre
klangen av bisvermene; grisetarmer,
hestehår og harpiks som gir sødme til
årgangslyden…
Lite forvrengning
Jeg har selv lett for å glemme at jeg
skriver om et par høyttalere når jeg
leser gjennom det som står ovenfor.
Og for mange blir det muligens litt
vanskelig å svelge de ofte kontroversielle kablenes betydning for den totale
lydopplevelsen. Men det er viktig å
huske at årsaken til kablenes uventet
store betydning for sluttresultatet, er at
Burmester B-25 må være ekstremt oppløst. Men også klangmessig nøytral og
med usedvanlig liten grad av forvrengningsfenomener for å kunne skille så
ekstremt mellom et ulikt par signal – og
høyttalerkabler som begge er i toppskiktet. Dette altså for å ekstrapolere en
smule…
Det eneste som trekker noe i forhold
til mange ganger så dyre høyttalere,
er denne nærmest uforklarlige opplevelsen av tyngde og storhet som de
større høyttalerne- og et fåtall i samme
prisklasse som til gjengjeld ikke er så
oppløste – i en viss grad er bedre på i
en relativt stor stue som vårt testrom.
Og dette uten at vi egentlig savner særlig mye i bunn med B-25.
Men vi snakker altså om små forskjeller som uansett koster ekstremt
mye penger. Har du råd, vil jeg tro at
Burmester også kan hjelpe deg på det
punktet, de har mange større høyttalere
med mye av den samme bestykningen
og tonalkarakteristikken. Men som
altså låter enda ”større” langt utover det
som har med dypbass å gjøre. Men tro
ikke at du skal få så mye bedre lyd ellers, om da kabler, signalkilde og annen
elektronikk forøvrig holder følge med
de glimrende Burmester B-25.
Oppløsning
Jeg innrømmer at jeg var en smule
skeptisk til pris/kvalitet forholdet på
denne høyttaleren. Kabinettet er tilsynelatende ikke all verden, og et treveis
system liknende dette leveres av ganske
26
mange til en lavere pris. Også Virgo fra
samme importør gir deg tilynelatende
mer for pengene. Om da ikke lyden
skulle ha en viss betydning!
For med det samme man koblet opp
Burmester, var det krystallklart at her
var potensialer som var uventet tett på
det aller beste, selv om altså den siste
rest av ”storhet” ikke var helt tilstede
slik vi har opplevd med Dynaudio Consequence og de største Kef, Response,
Usher, B&W og andre. Og selvfølgelig
med våre egne Marten Coltrane som
har en storhet i lydbilde som mer stemmer med den høye prisen, enn med den
moderate størrelsen. Men i oppløsning,
mikrodetaljer, dynamikk og holografi,
er Burmester helt fremme blant de
beste, hvorav de fleste er mye dyrere.
Men for å utnytte den fenomenale
oppløsningen, må man også ha det
beste av kompletterende utstyr, ikke
minst når det gjelder kabler. Dette er
«Stemmene låt ikke
akkurat lysere,
heller mer opplyste,
og uten å miste sine
typiske varme
organiske kvalitet.
En balansekunst
som få høyttalere
gjør bedre eller like
bra, uansett pris.»
den perfekte høyttaler å demonstrere
betydningen av kabler på da den skiller
mer enn noen annen vi kan huske.
Og selv om man ikke er helt enige om
hvilke kabler som er ”best” og hvilken
klangbalanse man føler er den mest
”riktige”, så er det uansett lett å høre at
her oppstår betydelige forskjeller.
Hittil vet vi ikke helt hvor langt vi kan
dra lyden av Burmester B-25, men litt
ekstrapolering forteller oss at det burde
være mulig å oppnå enda bedre lyd
enn hva vi fikk til, utelukkende fordi vi
allerede har hørt at Odin er bedre enn
Valhalla på enda større og dyrere Burmesterhøyttalere. Og da tror vi at Odin
vil låte tilsvarende mye bedre også på
lillebror B-25 som har samme kvalitetselementer, men som ikke kan spille like
høyt og med helt det samme overlegne
trøkket og storheten der nede. Men om
dette er pengene verd, er en helt annen
sak.
Prøv derfor først den langt rimeligere
Heimdal. Eller Burmesters egen høyttalerkabel som vi enda ikke har testet,
men håper å lage en rammeartikkel på
i neste Fidelity.
Konklusjon
For de fleste er Burmester B-25 nærmest en åpenbaring uansett om man
liker en mørkere gylden lydkvalitet av
den mer tilbakelente og romantiske
typen, eller en ærligere men også noe
strammere og mer eksplosiv rocker
med råtøffe riff og rytmer. Vi vet
om høyttalere i prisklassen som har
enda mer bass, om ikke nødvendigvis
”bedre”bass. Bassen går likevel ikke
ekstremt dypt, og har en smule ”kul”
rundt 100 Hz som krever pinlig nøyktig
plassering for å minimiseres. Heller
ikke en smule forsiktig overgang til den
fenomenale Heil-diskanten ble vi helt
kvitt, men dette var langt innenfor det
man kan løse med matching, om man
da ikke simpelthen liker en anelse tilbakelent lyd. For her var uansett nok av
glitrende transienter og høy gøyfaktor
med krystallklar utklinging når Heildiskanten tok tak.
Burmester B-25 er nemlig litt av en
kamelon av en høyttaler, og det betyr i
praksis at man kan komme nærmere det
”perfekte” enn med de aller fleste høyttalere i prisklassen om resten av utstyret
holder mål. Og så er den til og med både
ekstremt sofistikert og heftig dynamisk.
Til å være såpass liten kan den også
spille forbløffende høyt og stort!
Vi vet ikke om noen høyttaler i
prisklassen som på samme måte som
Burmester B-25 presist makter å gjengi
det som resten av anlegget sender til de
solide bi-wire terminalene.
Pris: kr.60.000
Importør/forhandler:
Oslo Hi-Fi Center
Burmester B-25:
• 3 veis bassrefleks
• Størrelse 200x980x350 mm
• Vekt: 26 kg.
• Effektivitet: 88 db v/2,8V
• Frekvensområde 35-45.000 Hz
innenfor +/- 3dB
• Delefrekvenser: 180/2700 Hz
• Basselement: 210x160 mm
• Mellomtone: Kevlar 130 mm
• Diskant: AMT (Heil-type) foldet bånddiskant
27
Etter å ha hatt Burmester B25 i stua bare et par dager, men altså
lydkvalitet så lenge budsjettet er nærmest ubegrenset. Det er når
rukket å konstatere at lydkvaliteten er særdeles lovende, ringte en man skal spare penger at våre veier skilles. Jeg tenderer da til å
oppglødd og entusiatisk OHC sjef Geir Tømmervik, og lurte på
gjemme problemene under et musikalsk varmeteppe med en litt
om han ikke kunne ta med seg verdens mest berømte kabelpushtilbakelent diskant og småfeit bass for å slippe alle antydninger
er, Lars Kristiansen, for en rask demonstrasjon av Nordost kabler
av elektromekanisk klang, mens både Lars og Geir er mer opptatt
på testhøyttalerne?
av strammere og kjappere bass og med full guff uten utfeiging
Jeg innrømmer å være veldig skeptisk til å ha importører eller
oppover, klirr eller ikke klirr…
produsenter sittende ”på fanget” under en testperiode av samme
Trimmet for Coltrane
grunn som jeg aldri sender artikler til gjennomlesing , selv om
I flere år har jeg benyttet to markedsledere; Valhalla og Transpamulighetene for å oppklare misforståelser og problemer i begge
rent, som referansekabler. Har ikke den ene fungert, så gjorde
tilfelle er betydelige. ( Å ja, litt drahjelp til generelt bedre korrekden andre det i 90% av alle oppsett. Da jeg kjøpte Marten Coltraturlesing er heller ikke å forakte.) Men det handler om mennesne for et drøyt år siden, gikk jeg over til Jorma Origo simpelthen
ker, og de produktene vi får til test er gullungene til entusiastiske
fordi denne kabelen fungerte
og engasjerte fagfolk som naturlig
best med disse høyttalerne,
nok har en viss tendes til å overdrive
ikke så rart da de også ble
de sterke sider på egne produkter,
benyttet av konstruktøren til
mens de bagatelliserer styrken ved
fintrimmingen. Men som nevnt
konkurrentenes.
har jeg et komplett sett med
Og siden testobjektet ifølge
Vahalla liggende for å sjekke
leverandøren nærmest er ”perfekt”
opp mot andre høyttalere
blir det altfor lett å kaste skitt på
og komponenter. Og jeg har
noen av de andre komponentene
merket meg at særlig signalkai lydkjedene om totalyden ikke er
belen til Valhalla er enda mer
helt toppers, eventuelt lage en slags
homogen og nøytral enn jeg
engere ”lydkonkurranse” om mest
opplever høyttalerkabelen.
bass, høyest diskant eller noe annet
Da jeg var midt oppi en test
tullballeri som etter min mening har
av en platespiller med klare
lite med naturlig musikkgjengivelse
kabelanbefalinger av importøå gjøre.
ren, må jeg innrømme at det
Men mest må Fidelity være på
var en noe broget samling av
vakt for bevisst eller ubevisst bruk
ulike kabler i oppsettet da jeg
av psykoakustiske triks som vi kjenHi-fi entusiast Geir Tømmervik
fikk storfint dansk/norsk bener fra mange messedemonstrasjosøk. Alle var velkjente merker
ner. Som for eksempel høyere lyd.
i den høyere prisklasse, men jeg hadde enda ikke begynt arbeidet
Dette låter gjerne fyldigere og på alle måter” bedre” på grunn av
med fintriminng av oppsettet for å matche Burmester optimalt;
Fletcher Munsons hørekurve. Eller det å skifte til ”bedre” opptak
nå var det mer å identifisere generelle lydkarakteristikker i forhold
ved såkalte A-B tester, noe som har samme effekt som en bedre
til andre høyttalere i samme rom og med stort sett samme elekkomponent i lydkjeden. Urimelig stor oppmerksomhet rundt visse
sider av gjengivelsen (den som testproduktet er særlig bra på) kan tronikk og kabler.
Som vanlig syntes Geir det låt altfor mørkt i forhold til hva han
også lett overskygge andre viktige parametre som i lengden kan
er vant til i butikken sin, noe som vi begge vet delvis skyldes den
være mye viktigere for deg og musikken din.
store takhøyden i referanserommet, og som jeg både er vant til
Og selvfølgelig må man å unngå å bli et offer for alle de mange
og setter pris på. Og selvfølgelig forsterkeren DP A-1 som heller
hersketeknikker som gjør at man tror man fremdeles går i kortikke uten videre kan benytte spesialkabler på grunn av egen
bukse og risikerer rapp av lærerens spansksrør. En demonstrasjon
”proff” strømkontakt som ikke enkelt kan skiftes ut.
kan være skumle greier om man blir manipulert til å tvile på egne
sanser…
Originale kabler
Og nå ville altså to av verdens sterkeste hi-fi personligheter
Men heller ikke den benyttede Audio Research Ref 3, hadde
hjernevaske en stakkars hi-fi journalist til å mene at Burmester og
Nordost er som salt og pepper, egg og bacon, hånd og hanske og muligheter for Nordost eller andre spesialkabler på grunn av en
amerikansk strømkontakt som er lite utbredt her hjemme. Dessusol og sommer; som skapt til hverandre. Og det etter at tanken
ten mener ARC at den medfølgende strømkabelen er optimal
allerede har streifet meg…
til Ref 3 akkurat som Leif Ernstsen mener at det er bullshit med
Besøk!
rådyre kabler til en velkonstruert forsterker med stor båndbredde.
Så etter å ha invitert hi-fi pusherne på en kopp te elle tre, var
Og begge burde vel ha en slags noenlunde kvalifisert mening om
duellen igang. Og med undertegnede som en selvbestaltet festakkurat det. Men er det riktig?
bremse; så lite imponerbar som mulig på vegne av samtlige lesere
Selv om jeg mente at Burmester B-25 låt mer enn greit allerede
og alle andre annonsører.
ved første forsøk med utstyr fintrimmet for en helt annen høyttaVi har jo hvert vårt ståsted, jobben til Geir og Lars er å overler, var gjestene svært negative, selv om mye av anfektelsene gikk
bevise alle- ikke minst undertegnede- om at kabler generelt og
ut på at lyden først og fremst var forskjellig fra hvordan det låt i
Nordost kabler spesielt- er helt essensielt for god lyd. Ikke minst
demorommet til OHC. Men særlig den noe tilbakelente diskanten
gjelder dette strømkabler som folk flest fnyser foraktelig av.
hos Fidelity, var en betydelig nedtur etter begges mening.
Hvorfor skulle en meter kabel på slutten av strømføringen ha
Også det at en strømforsyning til en komponent stod rett på
noen betydning etter at den samme strømmen har gått gjennom
gulvet av mangel på ledig plass i racket, førte til syrlige bemerkbilligste sort kopper i hundrevis av kilometer?
ninger. Likeledes at de solide skruterminalene på Burmester ikke
Nå er jeg faktisk ganske overbevist om at kabler har stor betydvar tilstrekkelig hardt tilskrudd, etter deres mening! Geir Tømmerning, ikke minst strømkabler, men er vel en smule skeptisk om
vik mer enn antydet at her var det så mye galt at han var usikker
at et high-end anlegg til et par hundre tusen kroner låter best
på om annet en dårlig utstyr kunne komme godt ut i testene!
om mer enn halvparten benyttes på kabler. Men kom igjen Lars,
Jeg hvisket forsiktig at jeg ikke hadde trimmet og justert lyden
gi meg den lovede demonstrasjonen sammen med et komplett
nettopp fordi det skulle være rom for forbedringer med de lovede
testpanel, og vi får høre!
Odin-kablene, mens jeg klødde myggstikkene på de nakne gutNå viser det seg i praksis at alle tre er helt enige om optimal
teknærne. 3
Besøk?
28
333 Stockholms HighEnd Messe 2010:
Ny vår for Lange køer rundt hele Sheratonkvartalet midt i Stockholm indikerte en ny
vår for hi-fi interessen. Kampen om den beste signalkilde er nå beinhard
mellom vinyl, tape, USBdac og minnepinne, og CD-spilleren spåes en snarlig
død Men de beste opptakene synes å være analoge 2-spors fra 60-årene…
Tekst og foto: Knut Vadseth
H
an kom rund, trivelig og blid stavrende med sin gåstokk. Så hilste
han hjertelig på sjeftekniker Jan-Eric
Persson på standen til Opus 3, og fikk
på seg et par store hodetelefoner for å
lytte til en nyinnspilt SACD-skive som viste seg å
hete Dan & the Electros.
Og der, bare et par meter fra Fidelity sin egen
stand på High-End messen i Stockholm, fikk vi
tydelig demonstrert vitsen med hele greia; hvilken lykke og glede det er i god musikk og god lyd.
Hvorfor i all verden får man ikke plater subsidiert
på blå resept? Her er jo helse i hver tone…
Masse folk
High end i Stockholm sentrum
Det var lange køer til High-end messen på Sheraton Stockholm
30
Men denne lørdagen i vinterkulda hadde uansett
begynt strålende for oss hi-fi entusiaster; med
kjempekøer foran Sheraton Hotel ved Sentraljernbanen, midt i byen. Det var nesten som det
var trengselen før en rockekonsert, og slett ikke
den årlige high-en utstillingen til Douglas Bratt
og Gignos Audio som i år, tross alle krisescenarioer, hadde dobbelt så mange utstillere. Og minst
dobbelt så mange besøkende som ifjor.
Det synes å våres for god hi-fi med en fornyet
interesse også fra den kvalitetsmessig bevisstløse
ungdomsgenerasjoen. Som forøvrig synes å være
mer enn fornøyd med MP 3, bare det er lettvint
-og helst gratis. Og blant publikum på lørdag var
det mange unge menn, men nesten ingen damer.
hi-fi?
Stor musikkglede med svensk jazz på Opus 3
31
333 Stockholms HighEnd Messe 2010:
Heldigvis var det noe flere av dem som kom søndag
da de store motebutikkene var stengt…
Og i år var det også en lagt til en full etasje med
velfungerende demorom på de store rommene på
eksklusive Sheraton, en ramme som bidrar til å gjør
high-end mer attraktivt også for det musikkglade
livsstilpublikummet.
Lydbånd er tilbake
Og det låt ofte veldig bra fra musikkanlegg i ulike
kategorier og prisklasser. Og signalkilden var
omtrent likelig fordelt mellom analog- og digitallyd.
Men nå med spolebåndoptager og spesialproduserte 15 ips. 2spors tape som det siste nye fra analogfolket. Og med Direct Streaming og små, billige
USB-Dac’er med nedlastbar eller musikk solgt på
minnepinner, som det helt nye.
Men uansett teknologi på distribusjonen; de fleste var enige om at opptaket hadde større betydning
for lyden enn teknologien ved avspillingen. Og det
mest urovekkende er at de fleste virkelig vellydende
demoer vi hørte hadde musikk tatt opp med rørmikrofoner i 50-60 årene. Eller som tilfellet er med
førnevnte Opus 3; at opptakene er med enkel, men
toppkvalitets utrustning slik som Peerson og Opus
3 har gjort det frem til dagens SACD-utgivelse med
Bert Østlund, plata som som forårsaket saligheten
og hovedoppslaget på motstående side…
Evige diamanter?
Skandinaviapremiere på nye B&W 802
Studer båndopptager som signalkilde hos TAD
Engelske B&W er verdens største produsent av hi-fi
høyttalere i det øvre prissegment, og lanserer nå
en helt ny ”Diamond” toppserie hvor den særdeles
interessante stativhøyttaleren 805 endelig har fått
diamantdiskant. Denne har vi selvfølgelig bestilt for
snarligst mulig test.
Vi hørte denne imidlertid ikke på messea, men
fikk en grundig demonstrasjon av 802, som også
tidligere har vært den optimale high-end høyttaleren for de mange. Denne har inntil nylig kostet
i underkant av hundretusen kroner, og med sitt
fabelaktige kabinett og utsøkte bestykning med 2x
åttetommer, den velkjente kantløse mellomtonen
og diamantdome, var dette et av de virkelig gode
high-end kjøpene på markedet. Kompromissene
var lydmessig veldig små i forhold til den nesten
dobbelt så dyre 800 med 2xtitommere, og også i
forhold til de fleste andre high-end produsenter.
Nå har jeg fått mye kjeft for min entusiasme
for disse B&W høyttalerne, og mener at noe av
forklaringen er at produsenten nesten konsekvent
demonstrerer disse med egen elektronikk fra kanadiske Classe, som de forøvrig eier. Hver for seg er
disse produktene mer enn greie, men tilsammen
blir det litt lite mikrodynamikk, noe salgsavdelingen hele tiden har blånektet for.
Men gjett om det ikke nettopp er mer dynamisk
kontrast som er hovedargumentet for den siste
versjonen 802, som imidlertid er et par titusener
dyrere. Og som er verd hver krone!
Siste 802 spiller nå atskillig friskere enn tidligere,
også sammen med Classé som de ble demonstrert
med i Stockholm. Så da har kansje både B&W og
undertegnede grunn til å gå litt stille i dørene…
Nautilus
Opus 3 eier Jan Erik Persson med ny vinylutgivelse
32
Mange husker sikkert at toppserien hos B&W
tidligere het Nautilus på grunn av det spesielle
akustiske kammeret til mellomtone og diskant som
var videreutviklet av det berømte sneglehuset; den
opprinnelige Nautilus høyttaleren. Dette var en
Hi-Fi & Musik i piratens hule
Også lagringssystemene blir stadig bedre med digital lyd
Restopplaget av ”Living Stereo” og andre glimrende analoginnspillinger fra 60
årene og nyutgitt på SACD ble solgt rimelig på hi-fi messen.
33
333 Stockholms HighEnd Messe 2010:
”Verdens beste” fra Halcro?
Bild&Ljud deles ut gratis
formidabel super high-end høyttaler, også evaluert av Fidelity
som et av de meget få magasiner som har fått denne til test.
Hvert enkelt element i dette 4-veis systemet har et ”uendelig” bakkammer som er rullet sammen som et sneglehus,
laget i et kostbart komposittmateriale. Dette kostet penger,
selvsagt, men det verste var at her ikke var noe passivt delefilter, slik at man måtte benytte et elektronisk sådan pluss
hele 4 kraftige monoforsterkere pr. side.
Dette var selvsagt temmelig umulig som et kommersielt
prosjekt, og Bowers&Wilkins hadde da heller aldri noen
planer om å tjene penger på dette prosjektet. Det hele var en
markedsførings greie, ifølge Laurence Dickiens som vi snakket med på Sheraton. Og vedkommende burde vite det, da
det var han som ung lydingeniør som var hovedansvarlig for
hele greia.
Og nå er han altså i Stockholm for å markedsføre en videreutvikling av dette konseptet, nå produsert av firmaet Vivid
i Sør-Afrika. Lesere av Fidelity husker kanskje bildene av
denne høyttaleren fra siste High-End messe i Munchen, men
her i Stockholm fikk jeg demonstrert dem for første gang.
Og selv om jeg ikke fikk skikkelig tak i bassgangen i det
aktuelle demorommet, låt det veldig bra i store deler av
mellomtone- og diskantområdet. Dette er nok mere enn bare
et designikon. Vivid høyttaleren synes pris- og bruksmessig
helt på linje med andre store high-end høyttalere. Og designet er oppsiktsvekkende på alle måter…
Pirater?
Golden Age music med PS Audio Dac og transport
Signalkildespesialist Linn og importør High Fidelity har tatt ut drivverket i sine
CD-spillere!
Ny svensk high-end platespiller fra ”the Disc Rotator”
34
Den svenske importøren av blant annet Gallo-høyttalerne,
Gøran Chatall, er et forfriskende innslag på svenske hi-fi messer, også denne. Han lager virkelig show med morsomt og
gjennomført dekorerte rom. Og bildet av piratene på forrige
side, er nettopp fra rommet til Galloimportøren som relevant
nok reklamerer for nedlasting fra nettet med Music Streamers fra HRT. (Importeres i Norge av Audiofreaks). Men
man glemmer altså ikke vinyl av den grunn, noe som vekker
mest lidenskap hos Mads Meyer- Lid, den norsk-svenske
sjefsreporter hos kollega Hi-Fi &Musik, som her foreviger
spilleren.
Fidelity hadde forøvrig stand rett ved siden av dette svenske bladet under hele messen, noe som forundret mange
besøkende som trodde vi var harde konkurrenter. Heldigvis
kan både hi-fi journalister og idrettsutøvere knive om de
beste resultatene, men samtidig trives i hverandres selskap
over en halvliter øl. Vi i vår bransje har tross alt nøyaktig
den samme glødende interessen for musikk og god lyd!
Også Bild&Ljud som nedstammer fra Lyd&Bilde i Norge,
hadde som vanlig stor stand og masse folk med utdeling
av gratis blad og billig film. Og samtidig fikk vi høre at det
svenske bladet Ljud och Bild var kjøpt opp av norske Hjemmekino. Forvirret?
Dårlig og god demo
Den kanskje dårligste lyden jeg hørte på forrige Stockholms
messe, var fra det store Drottningsholmsal B, med de store
Kef Reference 207/2 som jeg senere har evaluert i eget rom
med helt glimrende resultat. Og jamen var de ikke der igjen,
kanskje ikke fullt så illelåtende, men helt ute av stand til å
fylle dette rommet med godlyd. Trist, da publikum hadde fortjent å høre hvor god referansehøyttaleren til Kef virkelig er!
Hos TAD, den amerikanske high-end avdelingen til Pioneer
var det imidlertid som alltid glimrende lyd med verdens
største og dyreste stativhøyttaler (?) og den kjempestore
gulvstående. Disse er nå i Oslo, og vi beklager at vi enda ikke
har fått muligheter til å prøve de ut på grunn av krevende
logistikk. Det skyldes altså ikke Pioneer Norge!
Da blir det kanskje enklere å få tak i det nyeste på elektronikkfronten både når det gjelder signalkilde og forsterkeri.
Det gikk frasagn om nyutviklet klokkestyring og annet når
det gjelder digitalteknologi, så vi venter spent på å finne ut
mer på High-end messen i Munchen, om ikke før…
Verdens beste?
Verdens dyreste!
Göran Chatall med billlig og bra USBDac
Svensk Ole Mirch- kloning med Thiel
og båndelementer
Hi-Fi Consult og ”Sladd” demonstrerer Thiel og
Vienna Acoustic
CAT rørforsterker hos Val¨ljud
Ikke bare ”hull i hodet” med svenske Holographic Audio
Fra fullsatt demo hos Audionord. Men hvor er damene?
35
333 Stockholms HighEnd Messe 2010:
Årgangsrør i årgangselektronikk fra Woodmountain
Trender
Digitalt
Det synes klart at det nettopp er signalkilden som var det
Likevel er det de mange musikkstreamere (kan vi bruke et
mest spennende på denne high-end messen i Sverige. Og like slikt ord?) og annen digitalteknologi som det var mest av.
tydelig synes det som om analoglyd og digitallyd deler highHeldigvis begynner det å komme stadig flere CD-spillere
end markedet mellom seg.
med hurtig datadrivverk, buffere og egen harddisc. Dette må
Fremdeles er det betydelig interesse for vinyl tre tiår
være et fornuftig kompromiss for oss med større CD-samlinetter at det var erklært død og nærmest begravet. Og det er
ger og angst for altfor komplekse datasystemer med tvilsom
interessant at en av verdens ledende hi-fi guruer, den meget
gjenfinningsteknologi.
pratsomme Tim Paravicini, mente at oppløsningen og båndProblemet er at det nå også kommer en masse råbillige
bredden på digitallyd
USB-Dac’er som tar
beviselig måtte være
strøm fra datamaskinesten 10 ganger
nene, koster ingenting
Det er interessant at en av verdens
så høy som typisk
og påståes å spille
CD-lyd. Dette for å
fletta av selv de dytilfredsstille kravene ledende hi-fi guruer, den meget pratsomme reste CD-spillere.
til forvrengningsfrie
Ikke tro på det!
Tim Paravicini, mente at oppløsningen og Riktignok
transienter på grunn
gir de bilav filterproblematikk
lige
USB-dac’ene
vi
båndbredden på digitallyd beviselig bør har hørt god lyd for
med spesielt innsauset attakk. Selv det
pengene. Men som
være nesten 10 ganger så høy som
siste av BluRay med
alltid; lydkvaliteten
båndbredde på rundt
har en lei tendens til
typisk CD-lyd.
350 khz, mente Tim
å følge prisen, ikke
ideelt sett var for lite.
teknologien!
At spolebånd nå kommer til heder og verdighet igjen,
Det største problemet nå er at det blir så mange platteforforbauser han likevel ikke; her finnes vanvittig mye mer demer å forholde seg til, at man risikerer å ha 3-4 ulike signaltaljinformasjon fra selv gamle bånd fra 50-60 årene enn det
kilder i huset. Dette kan umnulig være særlig lurt fremfor å
vi hittil har fått ut av det, ifølge analogentusiasten.
bruke de samme pengene på bedre avspilling fra en, toppen
Forøvrig viste svenskene en ny analog platespiller som
to ulike formater?
kalles ”The Disc Rotor” (Har produsenten kikket på gamle
Og når nå mange erklærer CD-spilleren for død, opplever
Audio Critics med test av Per Abrahamsens ”The Two Chanvi en kvalitet- ikke minst med SACD- som er en veldig forbenel Ampliwire”?) Dette var en helt sedvanlig lekker og solid
dring av det vi hadde fra dette gamle digitalmediet for bare
sak som til langt under 100 svenske tusenlapper utrolig nok
et par år siden. En smule kunnskap til tidligere års tabber,
kunne vise seg å være et godt kjøp. Vi fikk dessverre ikke
kan kanskje gjøre at man skynder seg litt langsommere…
demonstrert denne nye high-enderen med den påmonterte
Men selv må vi teste grenser og går vi for det beste vi har
SME 5 armen som forlanger Lyra pickup’er til frokost.
råd til med Direct Streaming! Følg med i neste Fidelity.
«
»
36
Den opprinnelige Nautiluskonstruktøren
Laurence Dickiens med en moderne variant produsert i Sør-Afrika.
B&W 805 endelig med diamant!
Siste fra Dave Wilson
Nye Larsen med unik treveisversjon av
Karlssonhøyttaleren.
Vivid Audio med eksklusiv design
G-dis med ny dipolar høyttaler
Tim Paracvicini med sine legendariske hi-fi produkter kaster glans over den svenske importøren Va¨lljud
Norske Petter Hølaas er blind, men
langt fra døv! Her med sin Intelligent
Sound Pro
37
333 Stockholms HighEnd Messe 2010:
Messegeneral Douglas Bratt med snadder
Stolt sjef for svenske XTZ med utstillingens beste high-end kjøp?
38
Enda en Revox/Studer med fremragende analoglyd fra store taperuller
Celeber gjest
På Lørdag formiddag ankommer en drosje med en kar jeg så absolutt kjenner igjen fjeset på.
I
Fidelity nummer 9 ble han nemlig interjuet av Vidar Mørch ( www.audiofidelity.no/comlete_mags/09.pdf - side 68).
Vi snakker om selveste Tim de Paravicini.
For dem som ikke kjenner navnet kan jeg
fortelle at de Paravicini sannsynligvis er
en av de beste og mest profilerte konstruktøren av rørforsterkere i dag. Selveste
rørguden.
Tim de Paravicini er født i Nigeria, vokste opp i sørafrika og har hatt en lang karriere som har bragt han over hele verden. I
dag bor han i Storbrittania.
Som trettenåring begynte han å bygge
og modifisere elektronikk. Med kompiser
som spilte i rockeband hadde han masse å
gjøre. Ryktet spredte seg så han etterhvert
jobbet for tyngere aktører på proffsiden.
Han har modifisert og bygget noen av de
mest anerkjente mikrofoner, miksepulter
og båndopptakere som brukes ved opptak. Han har blant andre samarbeidet med
storheter som Pink Floyd.
Tim de Paravicini har også jobbet
med konvensjonell hjemmehifi. Med sin
ekspertise innen både transistorteknologi,
rørteknikk og ikke minst transformatorer
har han konstruert utstyr for Lux(man),
Michaelson & Austin, Forseti og Quad. I
tilegg til dette har han vært konsulent for
en drøss andre anerkjente firmaer.
Paralelt med dette har han drevet sitt
eget firma Esoteric Audio Research (EAR) i
33 år og det var disse produktene han var
på messen for å promotere.
Tim de Paravicini er i dag 65 år, men har
energi som en 20-åring. Vi fikk anledning
til å slå av en prat og kom i løpet av ganske kort tid inn på røykeloven, alternative
årsaker til global oppvarming, flyging (Tim
flyr selv), Woodstockfestivalen, musikk og
masse masse annet. Men først og fremst
snakket vi om rør og rørkonstruksjoner.
Han har nylig konstruert Quad II–80 og
jobber nå med en integrert forsterker for
samme firma. Jeg spurte hvor mye det var
av Peter Walker i disse konstruksjonene.
de Paravicini forklarte at hans konstruksjoner var svært tro til arven fra den gamle
mesteren og den originale Quad II. Han
benytter seg av katode-feedback i stedet
for den konvensjonelle – og mer effektive
- ultra-linear koblingen som David Hafler
introduserte (de Paravicini mente at ultralinear koblingen faktisk var blitt patentert
allerede i 1936 under et annet navn). Det
var tydelig at de Paravicini hadde stor
respekt for Peter Walker og benytter sogar
katode-feedback i noen av sine egne EARkonstruksjoner.
GB
Audio Concept
Parallelt med hovedmessen på Sheraton ble det holdt
åpent i Audio Concepts butikklokaler som ligger like ved.
H
er kjørte innehaveren av
Audio Consept; norske Robert
Grubestad sin egen lille messe
i messen. Det ble hovedsaklig demonstrert på to anlegg som må sies å
være i highend klassen:
Eller hva sier dere om et oppsett
med den tyngste elektronikken fra
McIntosh over Dynaudio Consequence Ultimate Edition høyttalere
(testet i Fidelity 43). Stor varm lyd
men alikevel med detaljene i behold.
Solide saker dette her, men dette var
bare det ”lille” anlegget!
I det største rommet ble det nemlig
demonstrert et ennå mer voldsomt
anlegg. Den typen anlegg du absolutt
ikke har råd til - om du må spørre om
prisen. Vi snakker om Audiomeca Beladonna platespiller, blankplatespillere fra Esoteric, forsterkeri fra Tenor
Audio over Focal Grande Utopia
EM høyttalere. Totalvekten på dette
anlegget lå vel på rundt tonnet! Tellarc 1812 Overtyre fra vinyl kan bare
beskrives som en fysisk opplevelse.
Alt var med. Hvor søren gjorde jeg av
den Lottokupongen?
GB
39
333 Stello CDA500 2-kanal stereo cd-spiller m/USB dac-inngang:
Fortid, nåtid
og fremtid?
CD-spilleren på den rålekre og futuristiske Stello blir av mange datanerder
utpekt som den siste dinosaur, mens PC-inngangen entydig peker fremover…
Av Jan Myrvold
D
et er per dags dato lite
som tyder på at markedet står ovenfor en
snarlig tørke av gode og
gammeldagse cd-spillere. Dette selv om folk
som Petter Singsås og andre av platebransjens Nostradamus wannabees alt
oftere gjennom dagspressen tar ivrige
spadetak for å gravlegge den digtale
dinosaur cd-plata en gang for alle. Maks
fem år, så er det over. Kanskje bare to.
Alt i følge Singsås, direktør i Universals norgeskontor. Paradoksalt nok er
utvalget av gode cd-spillere bredere enn
noen sinne, ihvertfall så lenge vi snakker om en viss pris- og kvalitetsklasse.
En av de (mange) som fortsatt puster
greit uten respirator til tross for herr
direktøren og hans interessefellers mørkemannsprofetier, er koreanske Simon
Lee, mannen bak April Music. Med sin
Stello CDA500 sikter han seg inn på
et dedikert og kjøpesterkt publikum
av den gamle skole. Og da snakker vi
40
faktisk om en ren «red book» spiller. Eller – ikke helt ren kanskje, da
den har en USB-inngang direkte til
DAC-delen. Dette betyr jo et ganske så
vidt brukspotensial, spesielt nå som
fenomener som Spotifyog lignende
tjenester brer om seg.
Stello CDA 500 kan også upsample
dine standard 16bit/44.1kHz plater
til henholdsvis 24bit/96 eller 192kHz.
Dette velger du enkelt selv ved hjelp
av en trykknapp midt under spillerens
display eller på fjernkontrollen. Fra
fabrikken er den innstilt på standard
16/44.1, som nødvendigvis gir en
kortere signalvei enn om man ruter det
gjennom upsampleren.
CDA 500 vil altså ikke dekode hverken SACD, DVD Audio eller bluray. Den
holder seg strengt til CD og CD-R. Ser
man det, noe nytt, noe «gammelt». For
undertegnede – som herved benytter seg av sin soleklare rett til å være
anakronistog i tillegg har en nedarvet
form for ambivalens til alt som har
med informasjonsteknologiens såkalte
motorvei å gjøre er CDA500 først og
fremst interessant som integrert cdspiller og nettopp derfor i denne testen
kun omtalt som en slik.
Jeg vet at kollega Dale jr er hoderystende fortørnet over et slikt begrenset
og steinalderaktig bruksmønster,
men det får stå sin prøve. For de som
primært trenger en kvalitets-dac med
multiple tilkoblingsmuligheter, finnes
det også flust av gode (og billigere)
alternativer. Ikke minst fra April Music.
Men jeg ser selvsagt potensialet i en
løsning som dette, og har ingen problemer med å forstå dem som orienterer seg i retning av nettverksbaserte
programkilder, uansett om det er av
rent praktiske eller lydmessige årsaker.
Det er dessuten sjelden til skade å ha
dobbel dekning!
Flott design
For et par utgaver siden lot jeg meg vilt
begeistre av den integrerte forsterkeren
Spesifikasjoner:
• Type: 2-kanal stereo CD-spiller m/USB-inngang
• Avspillingsformater: CD, CD-R, CD-RW
• Upsampling: Opp til 192kHz
• DAC: 24/192kHz
• Frekvensrekkevidde: 10Hz – 45kHz
• Analoge utganger: 2
• Digitale utganger: 2
• Digitale innganger: 3
• Dimensjoner: 460x86x400mm (bhd)
• Vekt: 9.5 kg
• Importør Norge: Andervik Audio, Porsgrunn
• Importør Danmark: Hificable.dk, Nærum
Benyttet utstyr:
• EmmLabs CDSA SACD/CD-spiller
• VPI Scout m/JWM9arm/Dynavector Karat 17D pickup
• Graham Slee Elevator EXP/Era Gold V step up/RIAA-trinn
• Conrad-Johnson CT6/ET250S for/
effektforsterker
• Tannoy Glenair m/ST200 høyttalere
er mulig å lage slike. Så vet vi altså det.
Da er det kanskje interessant å vite at
CDA 500 tilsynelatende er bygget opp
av mange av de samme komponentene!
Men der Eximus veier inn på respektable 16.5 kg, stopper nålen på 9.5 i lillebrors tilfelle. Strømforsyningen alene
utgjør nok en god del av forskjellen,
men langt fra alt. CDA 500 er definitivt
et langt nettere stykke hjemmeelektronikk enn det massive flaggskipet CD10.
Generell byggekvalitet og finish hos
CDA 500 holder likevel en standard
som nekter det blotte øyeå avdekke noe
som helst negativt. På utsiden ser alt ut
til å være utført med laserpresisjon. Jeg
har sikkert nevnt det før, men jeg syns
det gjør seg med innfelte skruer.Det
er heller ingen ting som slarker, rister
eller på annen måte skaper mistillit når
man rører ved den.
Som redaktørens illustrasjoner
tydelig avslører, er også CDA500 en
toppmatet spiller. Personlig har jeg hatt
mange hyggelige erfaringer med slike
løsninger, som jeg også finner meget
praktisk og brukervennlig. Spillere som
min forrige referanse Electrocompaniet
EMC1 og den farlig fristende Metronome CD3 er bare to eksempler jeg kan
trekke frem.
For- og bakside
Ai500 fra samme produsent, og ingen
trenger heller denne gang å sjekke
postkassen for skrapelodd eller andre
påskjønnelser etter å ha gjettet at det
ermakkeren til nettopp den vi her har
med å gjøre. Begeistringen gjaldt forøvrig ikke bare dens lydmessige egenskaper, men også dens relativt ukonvensjonelle designdrakt. Da må jeg
nødvendigvis ordlegge meg i positive
vendinger også om denne cd-spillerens
eksteriør, som alle lesere kan se er så
tilnærmet identisk med Ai500 som det
vel er mulig.
Mr Lee har hele tiden forstått at man
vanskelig får pushet sine produkter
utover innerste krets av audiofile hangarounds dersom man satser på å gjøre
alt selv. Selve designjobben – både
formgivningen og produksjonen – er
derfor ivaretatt av profesjonelle folk
med mye fint på CV-en. Metal Sound
Design er firmaet som har designet
Stello, et firma som til vanlig produserer meget spesielt utseende høytta-
lere, hvor enkelte av de mer ekstreme
modellene på sitt beste oppnåren
WAF-score sammenlignbar med Hellas
hos Dun & Bradstreet. (Sjekk gjerne
hjemmesiden www.metalsounddesign.
com og døm selv)
Simon Lee er først og fremst administrerende direktør, ideolog og mannen med den økonomiske oversikten.
Det tekniske aspektetav produktene
blir jobbet frem av et team rutinerte
herrer fra bransjen, og Lees egne ikoner
sies å være Mark Levinson og David
Manley. Lee var forøvrig i ungdommen
forhandler av blandt annet Levinsons
legendariske Cello-produkter.
Simon Lees uttalte mål er (som hos
enkelte andre jeg har hørt om) intet
ringere enn å konstruere highend
elektronikk for en overkommelig pris,
og hevder like godt og ubeskjedent
at firmaets toppmodell av cd-spillere
– den nesten dobbelt så dyre Eximus
CD10 som imponerte både Vadseth og
Petter Dale jr i #31 – er så god som der
Fronten på CDA 500 matcher som
nevnt forsterkeren Ai 500 som eneggede tvillinger, og tar seg flott ut med
sin midtstilte og rødt lysende display
med lettlest grafikk. Displayet kan også
på CD 500 dimmes i hele fire ulike
styrkegrader, i tillegg til å slukkes helt.
Den medfølgende fjernkontrollen er av
solid aluminium, med samme avrundede hjørner som selve spilleren. Meget
forseggjort den også, med sin gode
ergonomi og matchende former.
Baksiden av spilleren er som ventet
mer enn gjennomsnittlig ekvipert med
tilslutningsmuligheter på både inn- og
utgangssiden. På den analoge utgangsiden finner vi både XLR- og RCA-terminaler. CDA 500 har også to digitale
utganger, en coax og en optisk. Vi
finner det samme av digitale innganger,
i tillegg til den nevnte USB-inngangen.
Har man da valgt å kjøpe både cdspilleren og forsterkeren fra Stello, har
man da plutselig to digitale innganger
via USB, med det enorme og for mange
kjærkomne tilkoblingspotensiale dette
medfører. Jeg begynner nesten å forstå
Singsås!
Utover mangfoldet av inn- og
utgangsoptions finner vi selvsagt en
standard IEC-brønn for nettkabel. En
hyggelig bonus er forøvrig den medfølgende USB-kabelen, som også later til å
være av seriøs kvalitet med påmonterte
ferittringer og det hele!
Om det er betydelig bedre plass
under topplokket her enn hos den
forbilledlig velbygde Marantz KI Pearl
41
jeg testet i forrige nummer, hersker
det også i Stellos tilfelle en bortimot
militant orden med en meget oversiktlig teknisk layout. Mest iøynefallende
er kanskje løsningen de har benyttet
for å isolere selve transportskuffen
og laseroptikken fra digitalkretsene.
Selve drivverket – selvsagt et Philips
CD PRO2 – hviler på stive metallstag
med laserhuset en halv etasje under,
mekanisk dempet med gummipakninger. Snedig utført. Vi legger også merke
til separate strømforsyninger for de
digitale og analoge kretser.
Alle komponenter i både de analoge
og digitale kretsene kommer fra velrespekterte produsenter, hvor kanskje
selve rosinen i pølsa er den anerkjente
DAC-chipen CS4398 fra Cirrus Logic.
Musikk
Førsteinntrykket av CDA 500 gir klare
assosiasjoner til forsterkeren Ai 500,
først og fremst takket være et homogent og jevnt utstrakt lydbildesom
virker totalt sømløst, så langt fra hengekøyetendenser det er mulig å komme.
Det hersker også en ro i lydbildet med
rene transienter og mørk bakgrunn.
Samtidig virker den innledningsvis en
smule snill og forsiktig, sammenlignet
med noenlunde likt prisede spillere fra
Hegel og Electrocompaniet. Ikke fullt
så hissig på transientene som førstnevnte, men oppfattes heller ikke som
seig eller sidrumpet. Samtidig oppfatter
jeg denlitt mattere i klangen, kanskje
spesielt på piano.
Det blir likevel alt for drøyt å kalle
den kjølig. Alt i alt finner jeg den heller lutende ørlite over mot det varme,
men «nøytral» er kanskje riktigere å si?
Totalt sett finner jeg både klangbalanse
og spillestil mer i retning av det jeg
husker fra Brystons meget gode BCD1,
men samtidig enda mer «elegant» og
totalt avslappet i presensområdet. Selv
kvinnestemmer som årgangs Sarah
Vaughn blir aldri i nærheten av å være
påtrengende eller anmasende.
Men på enkelte andre eldre innspillinger av vokalbasert musikk, er det
absolutt noen som profitterer på å la
denne spilleren operere med standard
innstilling på 16/44.1. Rett og slett
fordi det ofte følger meden del rusk og
rask fra mastertapen på en del gamle
innspillinger, som Stello nådeløst vil
avsløre med full upsampling.
Hopper du fremover til mer kontemporære innspillinger som Diana Kralls
«The Girl In The Other Room» er det
derimot bare å pøse på med maksimal
upsampling. Det blir likevel ingentendenser til skarpe sibilanser eller rufsete
overtonestruktur når samtidens aller
største jazzpopdiva dovent nærmest
sleper seg gjennom tittelsporet og
resten av repertoiret. Samtidig er det
meget luftig og detaljert, og bruken av
en klisjé som «å telle hårene» i Peter
42
Erskines vispergjennom (ektemann
McManus) «Almost Blue» kan forsåvidt
godt forsvares, men det er totalt sett
en stoffelighet gjennom hele frekvensskalaen som gjør at CDA 500 aldri blir
irriterende analytisk eller fragmentert
med fokus på mikrodetaljer.
Stello CDA 500 presenterer kort
og godt musikken som en helhet, og
nekter å fokusere på noe bestemt. Det
er rett og slett behagelig, og jeg får hele
tiden lyst til å høre mer musikk når
en skive er spilt til ende. Det er i slike
stunder det virkelig går opp for en at
man er uforskammet privilegert, der
man en frostbiten januarlørdags formiddag kan tusle rundt i slåbrok mens
duften av nykvernet franskbrent dirrer
i neseborene, og samtidig fakturere
forlaget for opplevelsen!
Kontroll
Om Stello CDA500 helt innledningsvis
oppførte seg en smule snilt og beskjedent, begynner den så smått å hinte om
annet straks den får trioen Carsten Dahl/
Arild Andersen/Patrice Heral lagt på
plass på skivesnurreren. Selv om det går
relativt rolig for seg, er det en urnordisk
mørk undertone som går igjen som en
rød tråd gjennom hele albumet «Moon
Water». CDA500 graver seg helt ubesværet helt ned til det dypeste mørke, og
gjengir bunnoktavene med en forbløffende ren diksjon i Herals stortromme.
Et stykke som Ottorino Respighis
«Vetrate de chiesa» er en munnfull for
absolutt alle musikkanlegg, og vil med
sine rike orkestrering og voldsomme
dynamiske varisjoner være en utfordring for mangt et musikkanlegg, men
CDA500 takler også denne på strak
arm og viser at og har absolutt ingen
mangler i makrodynamikken slik jeg et
lite øyeblikk mistenkte. Stello CDA 500
er definitivt en spiller som bare vokser
med oppgavene, og etter en stund blir
jeg bare sittende og smile for meg selv
når den demonstrerer helt uanstrengt
at den henger veldig godt med og
har full kontroll over begivenhetene
nærmest uansett hvilke dramatiske
vendinger musikken tar.
Det er et godt tegn når jeg hele tiden
får lyst til å skru opp volumet enda et
ørlite hakk, og CDA500 låter rent og
ryddig nesten uansett lydnivå. Men
fortsatt ligger nok EmmLabs og et par
av de andre tungvekterne i samme
klasse et ponnihode foran når det
gjelder generell myndighet, grunnfundament og rytmisk fremdrift i området
øvre bass/nedre mellomtone. EmmLabs
«fyller» bedre etter med følelsen av litt
mer kropp.
Lydbildet vokser også i takt med
økt kompleksitet i musikken, og hele
orkesteret får brette seg ut i lyttesektoren, hvor utøvernes plassering enkelt
detekteres. Det er en form for tredimensjonalitet hos Stello CDA 500 de aller
fleste spillere fra samme prisklasse kun
unntaksvis vil være i stand til å tangere,
og vi snakker definitivt om mer enn
sedvanlig god dybdeinformasjon og
tydelig stereoperspektiv.
CDA500 har en nesten magisk evne
til å gripe tak i soloinstrumenter, plassere det litt foran resten av ensemblet,
og få frem materialkarakteristikken i
selve instrumentet det være seg en treeller messingblåser, strykere eller rett
og slett en menneskestemme.
Dette gjør at musikk gjengitt gjennom Stello CDA 500 låter utpreget
levende, selv om også her finner jeg
EmmLabs ørlite mer troverdig i typiske
mellomtoneklanger fra piano, strenger,
og fremfor alt treblåsere. Men forskjellen er marginal, og egentlig knapt verd
å henge seg opp i. Stello låter for all del
svært organisk og naturlig, når alt kommer til alt. For selv om det er helt umulig å gjengi cymbaler noe i nærheten av
hvordan det låter i virkeligheten, syns
jeg CDA500 gjør et minneverdig godt
forsøk i innledningen av Bo Kaspers
«Allt Ljus På Mig», og på dette parametretmener jeg den faktisk kan måle
seg og vel så det medmin mer enn fire
ganger dyrere referanse fra EmmLabs.
Oppsummering
April Music har med sin Stello CDA500
konstruert nok et meget forseggjort,
elegant, smart og fremfor alt særdeles
vellydende produkt som attpåtil gjør
det mulig å benytte seg både samtidens
(snart gårdagens!) og fremtidens mest
sannsynlige formater. Med denne spilleren vil du få glede av din eksisterende
CD-samling i årevis fremover, samtidig
som den på en lettvint og intelligent
måte legger til rette for nettverkbaserte
tjenester. Forbilledlig byggekvalitet og
tidløs design følger medpå kjøpet, til alt
overmål til en absolutt betalbar pris. Jeg
tror vi egentlig snakker om et regelrett
røverkjøp! 3
Pris: NOK 24 000.Importør Norge: Andervik Audio
Importør Sverige: Transient Design KB, Alingsås
333 Densen B-175 integrert forsterker og B-440 CD-spiller:
Det er nesten naturstridig med så mye fasthet
og dynamikk fra så små bokser. Nesten like
uventet er fraværet av farging, forvrengning
og støy. Densen anno 2010 har nådd et høyt
nivå, men dydene har sin pris.
av Tore Dag Nilsen
Små kabinetter,
høye ambisjoner
O
i, oi – skal det aldri ta
slutt, tenker man mens
Gismo, fjernkontrollen
til Densen, klikker B-175
forsterkeren oppover mot
140-tallet og Joe Morellos trommer
mot en kraft og saft som er imponerende. Dessuten er det akkurat
som Paul Desmond står noen meter
foran deg og presser luften gjennom
altsaksen sin. Sjelden har jeg hørt
Dave Brubecks klassiske ”Take Five”
så rent, kraftfullt og saftig gjengitt, og
definitivt aldri fra en integrert forsterker på størrelse med en konfekteske.
44
Densen-pakke
Vi har altså Densen på besøk. Det er
nesten femten år siden jeg sist har testet noe fra det holdet, suksessen Beat
100. Denne integrerte forsterkeren
var flott design, ren og spretten lyd,
ikke for høy inngangsbillett og svært
god markedsføring. Løftet om høy
luftgitarfaktor og at livet var for kort
for kjedelig hi-fi (tweaking) var og er
både avvæpnende og forfriskende.
Jeg hadde akkurat lest om Jan
Nielsens Densen-besøk i forrige nummer da redaktøren ringte og lurte om
jeg hadde lyst å prøve en forsterker.
Vi hadde ikke all verden av tid, så
jeg fant det fornuftig å ta hele pakken han hadde fått. Den innbefattet
også CD-spilleren, et par Nordost Tyr
signalkabler, Gismo fjernkontroll og
to nettkabler (Burmester, tror jeg, er
selv så lite opptatt av nettkabler at jeg
ikke har spurt…).
Jeg har altså ikke lyttet på ett produkt, men et Densen-basert system
satt sammen av Oslo Hi-Fi Center.
Resten av oppsettet består for øvrig
av Respons Baby Grand høyttalere
plassert på Target R6-stativer og Silspeak høyttalerkabler.
De så påkostede ut og var tunge å
bære, disse sorte appatene. Forsterkerens 16 kilo kommer utelukkende
fra de veldimensjonerte, men ikke
overdrevent tykke kabinettomsvøpet i aluminium og en godt utbygd
strømforsyning. Vekten kommer ikke
fra en haug kobberbelagte, pressede
stålplater som japanerne hiver inn
i apparatene sine. Jeg har ikke sett
Densen-forsterkere med separate kjøleribber før. De er her plassert helt på
utsiden av forsterkeren, men befinner
seg likevel innenfor kabinettet, og
slipper varmen ut gjennom veldimen-
sjonerte sprekker. Virkelig fikst og
elegant.
CD-spillermakkeren B-440 har samme kabinett som forsterkeren. Dens
8 kilo kommer fra det og en strømforsyning som setter mange rimelige
integrerte forsterkere i skyggen: 300
VA trafo, 40 000 mikrofarad med
kondensatorer og en drøss reguleringer. Den har ikke balanserte utganger,
men er forsynt med to linjeutganger
og to digitalutganger.
Dersom man faller for oppgraderingsfristelsen kan disse apparatene
utbygges med innstikksmodul for
grammofon (MM og MC), modul for
analog 7.1 kanals forforsterker, ekstra
”DNRG” strømforsyning, elektronisk
delefilter og ekstra effektforsterkere.
Har du et absolutt behov for å spørre om prisen på disse tilleggstingene,
vil vi råde deg til å glemme dem.
B-175 og B-440 koster 60 henholdsvis
35 tusen norske kroner!
Høy saksofonføring
Mens Beat 100 egnet seg særlig godt
til høy luftgitarføring, kan dette langt
mer påkostede settet takle høy saksofonføring også. Eller hva med høy
45
333 Densen B-175 integrert forsterker og B-440 CD-spiller:
pianoføring? Når man leser tall som de
overnevnte på prislappene blir forventningene skrudd meget langt opp.
Densen-settet leverer på lydsiden.
Her er dynamisk spenst og renhet, særlig i diskanten, som er nesten naturstridig. Integrerte forsterkere er stort
sett undermålerne i lydverdenen. De er
bygd for å passe inn i trange budsjetter, og kompromissene er mange. Dette
gir utslag i en lang rekke brister og
mangler i forhold til de beste separate
komponentene.
Densen har ikke spart på komponentkvaliteten i B-175-forsterkeren. Trekker
man vekk plassen kjøleribbene tar i B175-kabinettet, er det nesten ingenting
igjen til strømforsyning. Likevel gjengir
denne forsterkeren musikken med skikkelig spenst, selv ned i bassområdet.
Man kan drive denne lille forsterkeren bemerkelsesverdig langt før den
begynner å miste grepet om høyttalermembranene. Bassen er detaljert og
stram. Den starter og stopper hurtig
og effektivt selv om den antagelig ikke
går så langt ned i kjelleren som flere av
markedets store separate effekttrinn.
Densens bass kan således virke en
smule dempet der hvor mange ønsker
å fremvise pondus, men jeg foretrekker
Densens innfallsvinkel. For meg styrker
den musikkgjengivelsen, og jeg tror
Densen er mer ærlig på dette punktet.
Det er stadig et stykke igjen til
store effekttrinn som mine Dynamic
Precision 552HP og A1S-EBW, men
det merker man selvfølgelig mindre til
dersom anvendte høyttalere er relativt
lettdrevne og rommet som skal fyres
opp ikke er veldig stort.
Densen-settet har en anelse slank
klang, forsterket av en svært distinkt
og udempet diskantgjengivelse samt en
mellomtone- og bassgjengivelse som er
Pris: B-175 NOK 60 000,
B-440 35 000,Importør: OHC
46
ryddig og stram. Lenger opp i frekvensområdet, og særlig i øvre mellomtone,
har Densen en dynamikk som er helt
frapperende. Det blir artig og underholdende å lytte til musikk. Densen henter
effektivt frem kontraster og rytmer,
mens støy og forvrengning undertrykkes effektivt. Dette settet åpner meget
effektivt opp for hele musikkbegivenheten på platene. Man får en bemerkelsesverdig følelse av å ”se alt” som
foregår på scenen.
«Det blir artig og
underholdende å
lytte til musikk.
Densen henter
effektivt frem
kontraster og rytmer,
mens støy og forvrengning under
trykkes effektivt»
Den detaljerte og rene diskanten
er en typisk signatur for nåtidens
mer kostbare CD-spillere, og blir helt
sikkert tilført fra B-440, men forsterkeren roter det ikke til. Man blir
alltid overbevist av komponenter som
uanstrengt skifter fra nådeløst distinkt
til silkebløt når musikken dikterer det,
og det har ikke Densen B-175 og B-440
noen problemer med.
Smaker det, så koster det
Lisen over dyder fra dette settet er lang,
men jeg har noen innvendinger også.
De er knyttet til pris. Disse apparatene
befinner seg så høyt på prisskalaen at
kundene her fritt kan velge blant alle
løsninger, og det uten å fire noe særlig
på kvaliteten.
Ingen er best på alt, men det fins
alternativer som overgår Densen på
enkelte eller flere parametre. Særlig
dette med kraft. Selv om muskelspensten til B-175 helt trosser dens
moderate størrelse, er den ikke noe
reinspikket kraftverk.
Leter man etter fylde i lyden, får
man nok mer av det andre steder. Og
andre igjen gir mer varme og dybde i
lyden enn dette friske danske settet.
Densen ligner litt på mine DP-apparater i lydformidlingen, men DP-apparatene gir enda mer makt, fundament,
varme og glød og dybde i lyden enn
disse duggfriskt spillende danskene.
Det er greit, for DP er komplekse
systemer som koster mer. Mye mer
enn Densen.
Et annet problem med Densen-settet
er detaljer som et topplokk på forsterkeren som spiller med nettrafoen på
dens durete ferd, og en CD-slede som
skrangler som en gammel kjerre på sin
vei ut og inn av spilleren. Det er for
dårlig i denne prisklassen.
Man kan vel således si at Densen her
er sin egen verste konkurrent ved å sette utsalgsprisene så høyt at de faktisk
finner massevis av svært skarpslipte
konkurrenter på alle bauger og kanter.
Det kan for tiden neppe være mer enn
en håndfull potensielle kjøpere i markedet til slike uanselige og små apparater
i denne prisklassen, men jeg er overbevist om at nettopp disse vet hvem de er
og hva de går etter. De er voksne, har
høye krav til musikken og svært god
kjøpekraft, men vil ikke ha mye styr
eller store ”kasser” i stua. 3
333 McIntosh Labs MCD500:
Musikpanorama!
Der hersker ingen tvivl. McIntosh er en af highend verdenens absolut tungeste spillere;
både hvad angår brand og fysisk tyngde, og den nye MCD500 er ingen undtagelse.
Den nye SACD afspiller er den bedste integrerede afspiller fra McIntosh til dato.
Af Kenneth Pilegaard.
M
CD500 er McIntosh’ dyreste SACD
afspiller, og den
dyreste integrerede digital-kilde
som McIntosh
har sendt på markedet; kun overgået
af den over dobbelt så dyre drev/DAC
kombination MCD1000/MDA1000, som
også tidligere er testet her i Fidelity. Det
sætter selvfølgelig visse forventninger
til både såvel teknik og ikke mindst lyd,
så lad os derfor lægge ud med, at kigge
nærmere på det tekniske.
MCD500 afspiller både SACD og CD
såvel som Hybrid discs. En avanceret
DAC (et parallelt DAC-kredsløb; fire
24-bit, 192kHz PCM/DSD DACs pr.
kanal, er arrangeret i en differentieret
balanceret konfiguration) upsampler
den almindelige 16 bit opløsning fra
48
en almindelig CD til 24 bit. Discen
indlæses med dobbelt hastighed, og
aflæses to gange, hvorefter et kredsløb
sammenligner de to aflæsninger, for
optimal præcision og derefter sender
signalet videre til DAC’en hvor det digitale signal bliver konverteret til analogt
ditto. Ved den hurtige indlæsning
sikres en bedre sporing og en bedre
fejlkorrektion, og på den måde reduceres den hyppigt omtalte jitter effektivt.
Løbeværket er fremstillet af massivt
aluminium og kører overraskende tyst;
især i forhold til tidligere McIntosh
afspillere. Her kan det også nævnes, at
løbeværket i MCD500 indlæser såvel
CD som SACD langt hurtigere end
ældre afspillere fra McIntosh.
Bag på afspilleren findes der såvel
fixed som variable analoge udgange,
i både ubalanceret og balanceret, og
kan derfor anvendes i direkte forbindelse med en effektforstærker. Det kan
selvfølgelig lade sig gøre, fordi der er
indbygget en analog forforstærker med
et output, der kan gaines fra 0-6Vrms
ubalanceret og 0-12Vrms balanceret
(variable output), og derfor kombineres
med de fleste effekt-forstærkere. De
normale fixed udgange giver et output
på 2Vrms ubalanceret og 4Vrms balanceret. Ydermere er der både digitale
(coaxiale og optiske) indgange såvel
som udgange. Især indgangene er en
fremragende feature i en tid, hvor nye
digitale løsninger som Sonos, Slim
Devices, Olive og i den dyre ende af
skalaen Linn, begynder at blive mere
og mere dominerende. Selvom Linn enhederne nok ikke har brug for, at blive
tilkoblet en bedre DAC, så er kvaliteten
i DAC’ene på Olive, Sonos
og Slim Devices nok tvivlsomme (måske lige med undtagelse af Slim Devices
Transporter). Den lineære strømforsyning i MCD500 er også lidt speciel, og
består af en R-core transformer og flere
regulatorer for, at sikre stabil og støjfri
drift; en ting som også bidrager til en
utrolig sort og tyst baggrund, som jeg
kommer ind på i det følgende.
Byggekvalitet på McIntosh’s nye
afspillere MCD301 og MCD500 er generelt kommet op på et højere niveau end
vi f.eks. så det med MCD201. Her er
tykkere aluminiumssider og en flottere
udformet top med den velkendte glasplade påtrykt afspillerens kredsløb, som
vi kender det fra McIntosh’ reference
komponenter. Frontpladen er nok der,
hvor vi genkender McIntosh allerbedst.
Den flotte glasplade med den karakteristiske grønne LED-baggrundsbelysning og det blålige display (i dette
tilfælde to displays; et for disc-info og
et for volumen), er med MCD500 vel
bevaret, og jeg tvivler på at McIntosh
nogensinde vil ændre denne umiskendelige karakteristik.
Over en måneds tilspilning
Importøren advarede om, at afspilleren
ville forbedre sig meget indenfor en
måneds tid, hvilket jeg egentlig ikke
fandt noget mærkeligt i; jeg har oplevet
værre. Ganske rigtigt så forbedrede
MCD500 sig rigtig meget gennem det
jeg troede var indspilningsperioden,
men det skulle vise sig, at den måned
jeg havde sat af til tilspilning var lige i
underkanten; der kunne stadig efter en
måned høres skavanker, som f.eks. en
lille komprimering i øvre mellemtone
og en lidt poleret top, men jeg lod selvfølgelig afspilleren spille videre og blev
efter et par uger overrasket: hvad var
der sket? Komprimeringen i øvre mellemtone var forsvundet som dug for
solen og diskanten var nu hverken glasagtig eller poleret, men i stedet luftig,
opløst og naturlig. Ikke nok med det,
så var også rumgengivelsen og tredimensionaliteten blevet så meget bedre,
at jeg måtte revurdere min opfattelse af
afspilleren totalt. Det er utroligt, at den
kunne ændre sig så meget på bare et
par uger, når den allerede havde spillet
i en måneds tid. En tilspilningsperiode
på omkring 1000 timer – det lyder
absurd, men er nu engang reelt.
Stille som natten
Ikke kun løbeværket kører ekstremt
stille, også lydmæssigt er her en udpræget stilhed og frihed for støj, som simpelthen er ypperlig. Når der sættes et
stykke musik på, kan det næsten med
det samme fornemmes hvor stille, tys
og sort baggrunden er. MCD500’eren
nærmest eliminerer den støj som
befinder sig i rummet! Når der lyttes
til Jan Lundgrens European Standards
(ACT 9482-2), så står alt fra det lækre
pianospil til den sprøde perkussion
super tydeligt og ekstremt veldefineret
i rummet, helt uden nogen form for
baggrundsstøj. Den sorte baggrund gør
det til en leg, at udpege hvor instrumenterne er placeret i lydbilledet, og
hvordan de opfører sig både individuelt
såvel som i sammenhængen; suveræn audiofil og musikalsk egenskab.
MCD500 overlader scenen til musikerne og deres instrumenter, og lader
ikke musikken forstyrres af støj eller
andre ufornøjeligheder i baggrunden.
Når man har vænnet sig til denne slags
baggrund, så er man heller ikke i tvivl
om når der befinder sig optagestøj på
musikmaterialet, som f.eks. på gamle
jazzalbums eller klassiske optagelser.
Det stille og støjfri lydbillede som
MCD500 leverer, har dog også andre
kvaliteter. Sjældent har jeg oplevet
et lydbillede så flot og tredimensionelt – selv i denne prisklasse. Følelsen
af et enormt lydpanorama der i alle
dimensioner rækker udover lytterummets fysiske dimensioner, og samtidigt
med en præcision i lydbilledet, som jeg
normalt ikke ville forbinde med McIntosh, men nærmere med tyske highend
producenter. Ikke at MCD500 mangler
varme; den typiske McIntosh karakter
er skam stadig bevaret. Når jeg sidder
og lytter til Roger Waters Amused to
Death (Columbia 468761-2), så overrasker det mig bare, hvor stort og dybt
et lydbillede Neat Acoustics Ultimatum
MFS’ere egentlig kan præstere. Det kan
høres hvordan de forskellige musikere
står i forhold til hinanden. F.eks. hvor
langt et kor står bag en solovokalist,
og hvor bredt det breder sig, men også
ved store klassiske værker, er der en
tydelig distance mellem strygerne og
slagtøjet længere tilbage i orkestret.
Imponerende, især i kombination med
den intensitet, som jeg kommer ind på
i det følgende.
For meget af det gode?
Førstehåndsindtrykket var dog lidt
anderledes, for i starten følte jeg
samtidig, at det store lydbillede træk
lidt i instrumenter og musikere, og
gjorde tingene større end de egentlig
er; lidt mere amerikansk. Især i sammenligning med Marantz’ - til prisen
- fantastiske SA11S2 afspiller, som
jeg syntes gengav musikken med en
mere realistisk størrelse. Det er muligt,
at jeg over testperioden er gået hen
og vænnet mig til tingenes størrelse
i lydbilledet, men ikke desto mindre
ser jeg ikke længere på det som et
problem. Det får nemlig samtidig instrumenterne til, at stå mere fysisk og
nærværende i lydbilledet. Måske er det
i virkeligheden meget mere realistisk
end SA11S2’ens gengivelse, men det
er på den anden side ikke en fremmed
ting hos McIntosh, at gøre tingene en
49
smule større end de reelt er. Her er
altså ikke tale om en pompøsitet, men
mere om en form for intensitet.
Super opløsning
Et andet faktum som er fængende ved
MCD500 er en virkelig høj opløsning
som, især efter tilspilningsperioden,
har imponeret en del. Især i diskanten
og mellemtonen, men også bassen, er
opløsningen utrolig høj, og her mærkes
den tydelige forskel mellem en highend afspiller til 60.000 og så en, ellers
fantastisk god, afspiller som Marantz
SA11S2 til kun det halve. Musikken
er simpelthen langt mere finkornet og
veldefineret, hvilket bringer mange
suveræne ting med sig.
Ved vokaler mærkes det tydeligt
hvordan den støjfri og samtidig super
opløste gengivelse, resulterer i en utrolig god artikulation. Ingen ting bliver
rodet sammen her, men det kræver
selvfølgelig også, at det resterende
udstyr i anlægget kan leve op til disse
egenskaber. Men med både Neat Acoustics MFS’ rene, hurtige og velartikulerede mellemtone, og med Martin Logan
Summits velkendte elektrostatiske
ditto, var der ingen tvivl om MCD500’s
kvaliteter i mellemtonen. Renhed, klarhed og naturlighed optræder uden tvivl
som nøgleord her.
Det er dog opløsningen i diskanten
som gjorde størst indtryk. En uanstrengt og luftig diskantgengivelse,
med en definition og detaljeringsgrad,
som er utrolig god. Samtidig så står diskanten altid fuldstændig fri fra fnidder
og bliver aldrig irriterende eller anmassende. I starten af testperioden, inden
afspilleren havde nået sit optimale,
kunne der til tider detekteres en smule
overpoleret skingren i diskanten, men
det viste sig dog, at være et spørgsmål
om tilspilning. Focal titaniumdiskanten
akkompagneret af de to EMIT båndsuperdiskanter på Neat Acoustics MFS,
kommer godt til sin ret. Det er så luftigt, letflydende og opløst, og især ved
optagelser på SACD tenderer MCD500
en utrolig naturlig diskantgengivelse.
Virkelig raffineret.
Der vil nok være nogle der ville ønske sig en mere krisp diskantgengivelse, og som vil mene at de høje frekvenser bliver gengivet for pænt og glat,
hvilket der i visse uheldige kombinationer er chance for. Jeg ville f.eks. være
påpasselig med, at kombinere MCD500
med kabler fra Nordosts flatline-serie,
som godt kan være noget overpolerede
i diskanten. Norse-serien er knap så
slem på dette punkt, men det ville stadig ikke være mit første valg, i kombination med denne afspiller.
Uanstrengt
En letflydende karakter er i hele taget
noget, som karakteriserer McIntosh’
50
nye SACD afspiller godt. En letflydende
og behagelig gengivelse, som sjældent
tangerer nogle form for anstrengelse.
Strygernes overtoner svæver ud i lytterummet, og samtidig i en flot harmoni
med disses grundtoner. Det samme
gælder gengivelsen af pianoet og horninstrumenterne, som i diverse musikeksempler akkompagnerer hinanden flot.
Den lækre letflydende klang kommer
dog ikke gratis, og her tænker jeg ikke
på de 60.000 kr., for selvom overtonerne er i smukt sammenspil med grundtonerne, så savner jeg en smule mere
fasthed i grundtonerne. Ikke at der er
et mangel på fasthed i lydbilledet, tværtimod; instrumenterne står som hugget
ud af granit i det store musikpanorama.
«Det er dog
opløsningen
i diskanten som
gjorde størst
indtryk.
En uanstrengt
og luftig diskantgengivelse, med
en definition og
detaljeringsgrad,
som er utrolig god.»
Der mangler hverken fylde eller krop,
men når trommeslageren slår på lilletrommen, savner jeg en smule mere
fasthed i selve slagets og instrumentets
tekstur. Det er selvfølgelig en ting man
kun opnår til fulde, med en dyrebar
high-end pladespiller, men det er dog
et lille ankepunkt. Et ankepunkt jeg
føler er her, som en bekostning af den
føromtalte letflydende og højtopløste
gengivelse. Men man kan jo desværre
ikke få det hele for 60.000, og man skal
desværre nok op i afspillere som f.eks.
EMM Labs, Playback Design eller måske Ypsilons kostbare flagskib, får at få
det hele med, men så taler vi også om
afspiller til både to, tre og fire gange
MCD500’s pris.
Men hvis vi lige skal vende tilbage til
det letflydende og uanstrengte, så oplevedes kombinationen mellem denne afspiller og LFD Audio Zero LE (anmeldt
i Fidelity nr. 43), som virkelig befriende
musikalsk, og ikke mindst kombinationen med Pass Labs X1 og GamuT D200
mk.3 understregede afspillerens flotte
kvaliteter og egenskaber. Hvis vi tager
Stings nye album If on a Winters Night
(DG 06025-270-1743 GH), så står Stings
vokal superflot. Den hæse vinterstemme og det akkompagnerende kor på
track 5, står simpelthen smukt i lydbilledet; super adskilt og tydeligt placeret
et stykke bag Sting. Rent faktisk lidt af
en sentimental oplevelse; utrolig flot!
Videre til et kvindeligt eksempel:
Patricia Barbers vokal på hendes album
Mythologies (Blue Note 0946-3-595642-9), understreger absolut den intensitet som McIntosh også med denne
afspiller, formår at frembringe. Barber
står nærværende og lækkert, samtidig
med en opløsning og et raffinement til
fingerspidserne. Absolut high-end.
Kælderdyb bas
Ved trommespillet på track 1 (samme
album med Barber), slår McIntosh med
MCD500 udtrykkeligt også på plads,
at der ikke skal lægges skjul på den
amerikanske oprindelse. Her er nemlig
slagkraft, dynamik og overskud for alle
pengene. For ikke at snakke om bassen,
som går hele vejen ned i den dybeste
kælder, selvfølgelig lidt større og mere
intenst end virkeligheden, men det er
jo en McIntosh. Her er dog rigtig godt
kontrol hele vejen ned, og kun med
Chord Electronics Red Reference mk.2,
har jeg oplevet en endda bedre kontrol
i de allerdybeste frekvenser; ubestridt
jerngreb. Jeg har normalt aldrig sat
spørgsmålstegn ved, at Neat Acoustics
MFS’ere går ekstremt dybt i forhold til
deres størrelse (takket være deres isobariske eller “compound” basprincip),
men med MCD500 overrasker de mig
endnu engang, ved at gå endda dybere
end jeg før har oplevet.
På track 1 på Bon Jovis album
This Left Feels Right (SACD, Island
B0002019-36 IN02), demonstreres
tydeligt den dybe basgengivelse og det
dynamiske overskud. Især i kombination med Martin Logan Summit som til
at akkompagnerer Xstat-panelet, besidder en skræmmende bassektion. Her
bliver leveret dybde, dynamik og kant
på udladningerne fra MCD500, som de
fire 10 tommer aluminiumsbasser med
hver sin 200 watts klasse-D forstærker,
uden tvivl nyder godt af.
Mikrodynamikken er dog mindst
ligeså imponerende via MCD500 som
makrodynamikken. Det er selvfølgelig
et naturligt følge af en super støjfri baggrund, høj opløsning og stor klarhed, at
noget som mikrodynamikken og transienterne, står utrolig frit med god plads
omkring sig. Der høres blandt andet
tydeligt ved klimpreri på en akustisk
guitar, hvor den mikrodynamiske kontrast er super defineret.
Neutral eller ej?
Nu har jeg efterhånden været inde på
både lydbilledet, diskant-, mellemtoneog basgengivelsen, opløsningen, teksturen, dynamikken og overskuddet, men
selve klangen og klangbalancen har jeg
endnu ikke berørt så voldsomt. Selve
klangen er absolut et vigtigt parameter,
som mange vægter langt højere, end de
førnævnte dele af musikgengivelsen.
McIntosh har altid været kendt for
en klang der læner sig til den varme
og fyldige side, og som ikke tangerer
den store neutralitet, men som til
gengæld romantiserer musikken og
gør tingene lidt større end de er. Man
kan egentlig fristes til, at beskrive dette
som en form for amerikanisering. Lige
på dette punkt overraskede MCD500
dog, ved samtidig med at bevare de
typiske McIntosh dyder, også formår at
forholde sig mere neutralt og ufarvet
til musikmaterialet, end før hørt fra
McIntosh. Det bemærkes især i de øvre
frekvenser, hvor klangbalancen ligger
mellem det varme og det neutrale. De
nedre frekvenser og bassen, er også blevet mere ufarvet, men her opretholdes
dog klart McIntosh karakteren, med en
dyb og klangfyldig musikalsk bas.
I starten af testperioden var klangbalancen hos afspilleren ikke helt jævn,
da bassen umiddelbart vægtede mere
end de øvre frekvenser, men efter den
lange tilspilningsperiode, åbnede og
løsnede tingene sig både opefter og
nedefter, og siden har den suveræne
klangbalance været jævn, om end hele
frekvensspektret stadig – som en rigtig
McIntosh – læner sig til den lune side.
En hos denne anmelder absolut velkommen klangkarakter, som bedst kan
beskrives som klangmæssig overlegen.
Super Audio i ægte forstand
Alle de ovenstående indtryk og beskrivelser er en generalisering af de
lytteindtryk, som jeg har fået med både
SACD, men hovedsageligt også med
almindelige Red Book discs. Det er ingen hemmelighed, at selvom der står et
vist antal Super Audio discs på musikhylden, så er den almindelige Red Book
disc stadig den dominerende spiller,
men da MCD500 er en SACD afspiller,
bør det nævnes, at den afspiller SACD
med absolut sublime manerer. Den
opløsning som allerede hører blandt
toppen af poppen, bliver endda bedre
og rumgengivelsen er, som forventet, af
en helt bestemt klasse, og den velkendte naturlige glød i mellemtonen, som
kendetegner mange SACD udgivelser,
bliver der på ingen måder lagt skjul på
her. McIntosh er en virkelig god CD
afspiller og en direkte suveræn SACD
afspiller, som forstår at gøre nytte af
potentialet i SACD-mediet. Respekt.
Forforstærker med hul igennem
I store dele af testperioden er MCD500
blevet benyttet udelukkende som afspiller, altså via de fixed udgange, men
forforstærkeren i MCD500 er klart en
del der er værd at nævne. Ikke nok med
at den analoge forforstærker i MCD500
kan styre stort set alle effektforstærkere
på markedet, med de effektforstærkere
jeg har hørt den i kombination med,
gør den det også lydmæssigt overbevisende. I sammenligning med Pass Labs
X1, en suveræn high-end forforstærker
til omkring 40.000 kr. med separat
strømforsyning, så er den indbyggede
forforstærker knapt på samme niveau,
men det kan man vel næppe heller
forvente sig.
Den indbyggede forforstærker leverer
en dynamisk gengivelse med hul igennem, og faktisk mere dynamisk end
Pass Labs løsningen, men til gengæld
er der en større ro med Pass X1, og en
mørkere og mere stille baggrund. Det
giver en bedre adskillelse og flere detaljer, og en bedre tredimensionalitet. Vi
snakker selvfølgelig ikke om nat og dag
forskelle, men hvis man vil have det
optimale ud af MCD500, så skal man
køre med en separat forforstærker af
samme høje klasse. Men det er muligt
at den indbyggede løsning, opfører sig
anderledes med andre effektforstærkere. På HiFi og Surround udstillingen i
København gjorde den indbyggede forforstærker det rigtig godt i samspil med
McIntosh’ enorme MC1.2KW monoforstærkere, som drev de store Dynaudio
Consequence UE. Den indbyggede
forforstærker er altså en lydmæssig god
og praktisk fordel, men dog ikke helt
på samme niveau som selve afspilleren.
Her skal vi op i klasse med Pass Labs
X1, McIntosh C500, og måske endda
Audio Research Ref. 3 og prismæssigt deromkring, for at akkompagnere
MCD500’s kvaliteter.
Konklusion
MCD500 er på mange måder et typisk
McIntosh produkt; en traditionsbundet
og karaktermæssigt selvsikker afspil-
ler i high-end klassen med moderne
tekniske løsninger, men den er også så
meget mere end det. McIntosh viser
med MCD500 en ny side af sig selv;
testens emne er nemlig mere neutralt
lydende end ellers hørt fra McIntosh,
men også en langt mere solid afspiller
end f.eks. den gamle MCD201. Det vil
ikke sige at MCD500 er en splittet sjæl,
fordi blandingen af den ægte overlegne
McIntosh karakter og den mere moderne neutrale klang, går i ét på flot og
harmonisk vis.
MCD500 leverer et musikpanorama,
der rummer alt hvad hjertet kan
begære: utrolig gengivelse af dimensionerne og tredimensionaliteten, suveræn
opløsning, raffinement og artikulation,
kælderdyb og kontrolleret bas, storslået
dynamisk kontrast, utrolig stille og sort
baggrund og en klangmæssig overlegenhed, som er lige i øjet. Jeg kan kun
se ganske få mangler som f.eks. en lille
mangel på fasthed i teksturen på visse
instrumentale udladninger, men man
kan jo ikke få alt – heller ikke i denne
prisklasse. Beskrivelsen som den bedste
SACD afspiller fra McIntosh til dato,
kommer sig ikke af ingenting; her er
både CD og ikke mindst SACD gengivelser i high-end klassen.
Det slår mig nu, hvor svært det egentlig har været at skrive denne test. Hver
gang jeg har sat mig i lyttestolen med
min laptop for at skrive, er jeg blevet
grebet af musikken som har spillet i
baggrunden, og er ikke kommet videre.
Selvom jeg kunne vinkle denne konklusion på mange måder, så må dette vel
egentlig være det mest konkluderende
faktum. 3
Pris: DKK 60.000,Importør: PS Audio Scandinavia
(Danmark og Sverige),
Neby Hi-Fi Concept (Norge)
Benyttet udstyr:
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret
forstærker
• Chord Electronics Cyan Click integreret forstærker
• Pass Labs X1 forforstærker
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker
• Neat Acoustics Ultimatum MFS
højttalere
• Martin Logan Summit højttalere
• Kabler fra Transparent, MIT, Nordost
og PS Audio
• PS Audio Power Plant Premier
strømregenerator
52
333 Musikkportrett: Terje Isungset:
Hot ice!
Terje Isungset er en av Norges mest ukjente, kjente musikere. Han har
internasjonalt suksess og har skapt sitt eget musikalske uttrykk basert
på naturens egne bestanddeler som is, stein og tre – men han spiller
også på oljeplattformer og industribygg.
Foto og tekst [email protected]
D
et er bikkjekaldt og
det har vært det lenge.
Et lett snødryss som
kommer ingensteds
fra. For det er fullmåne
og årets største. Den
gule skiven er 50.000
km nærmere enn den pleier og kaster
et magisk gyllent lys over det dypfryste
landskapet. Vi haster gjennom natten.
Gjennom fjellandskapet inn til Geilo og
videre mot Kongsberg. Det nærmer seg
midnatt. Vi ser nesten ingen – både dyr
og mennesker har åpenbart slått seg til
ro for natta.
54
Et blått lys
Plutselig får månen konkurranse. Et nytt
lyskjær stråler opp mellom fjelltoppene.
Snart ser vi fakler. De leder oss vekk fra
hovedveien og inn til Geilo fjellandsby.
Lyset blir kraftigere. Det gule får følge
av blått og fiolett. Og vi ser bål, mennesker og is. Is i forkjellige utforminger.
Skulpturer og is-skilt. En lang rekke
firkantede sirlige skilt med reklame for
sponsorene. Vi har ankommet Geilo Ice
festival. Vi skal på fullmånekonsert og
det er midnatt. Arenaen er spektakulær.
En halvåpen iglo bygd opp for anledningen med hundrevis av kubikkmeter snø
og is. Over igloen svever en fantastisk
isskulptur i form av en ørn. Den henger
der badet i blått lys og ser ut som den er
månens majestetiske lysbror på jorden.
Inntrykkene er sterke. Isfestivalen er et
sted hvor kultur og natur møtes. Det er
som å komme hjem.
Et tidsmøte
Noen hundre mennesker er samlet
rundt igloen og scenen. De er godt
kledd. Et utall ulv, rev, mink og andre
pelskledde skapninger har fått en ny tilværelse og holder forsamlingen varm.
Det er nesten som å flytte bakover i
«Han skapte sitt eget
rytmiske og klanglige univers
og tok det videre derfra.
Nesten alt har klang
og kan spilles på, sier han.
Ingenting er for stort og
ingenting er for lite.»
net. Det meste var gjort fra før. Isungset
hadde en større ambisjon. Han ville
skape sitt eget uttrykk. Han ville skape
musikk som ingen hadde skapt før han.
Nye toner. Nye klanger. Nye rytmer.
Den ultimate tonen
Isungset brukte nesten ti år på prosjektet. Det var en lang vei forteller han. En
jakt etter å finne frem, og å definere sin
egen stil. Ti år tok det, før prosjektet
var i havn og han kunne livnære seg
helt og fullt som musiker slik han gjør
det nå. I mellomtiden underviste han
i musikk. Isungsets musikk stammer
fra kilden. Han er perkusjonist og søkte
tilbake i naturen. Han konstruerte sitt
eget perkusjonsinstrument som består
av nesten 200 forskjellige deler. Tre,
stein og tradisjonelle instrumenter.
Han skapte sitt eget rytmiske og klanglige univers og tok det videre derfra.
Nesten alt har klang og kan spilles
på, sier han. Ingenting er for stort og
ingenting er for lite. Han har laget musikk med bukkehorn, industrimaskiner
og oljeplattformer som instrumenter.
Oljeplattform? Joda, Gullfaks 3- plattformen var hovedinstrumentet i en
30-års-jubileumsforestilling for Statoil.
Samling av industrilyder fra plattformen i kombinasjon med hans egne
instrumenter skapte helt ny musikk.
Kommunikasjon uten filter
tid. Der noe ekte som fanger opp røtter
langt bakover i tid. Likevel moderne.
Og scenen. Lyssatt i blått og som kaster
ett magisk lysskjær over instrumentene, som også kommer fra tiden før.
De er skåret ut av is, av vann som alltid
har vært her, og som er menneskets
opphav... Månen henger over arenaen.
Det snør. Det er magisk.
Fast forward.
Kalde fullmånenetter egner seg ikke
for portrettintervjuer. Derfor møtes vi
noen dager etter konserten. Han er
imøtekommende, engasjert og full av
kraft. Hans is-prosjekt er enden av en
lang reise, forteller han. Han er født
og oppvokst på Geilo. Interessen for
musikk ble skapt av faren, som var
trekkspiller. Aldri korps eller musikkstudier. Isungset er selvlært i ordets
egentlig betydning. Han flyttet til Bergen og ble en del av musikkmiljøet der.
Utforsket og prøvde å orientere seg og
finne sitt eget uttrykk. Når jeg spør han
om Dylan og Springsteen smiler han og
forteller at slik musikk spilte også han
langt tilbake. Men problemet var et an-
Isungset er opptatt å gå til kjernen. Så
også når det gjelder musikkens funksjon. Musikk er kommunikasjon uten
filter, sier han. God musikk rører ved
folk. Dersom den intellektualiseres og
må fortolkes, forsvinner musikken som
musikk og blir til noe annet. For å få
musikk til å kommunisere gjennom en
CD handler det både om god produksjon og god lyd. Når jeg lager en Cd –
og det har blitt nesten 70 stykker med
stort og smått - er det nesten som å lage
mat. En god saus er et godt eksempel.
Det handler om en god basis – en kraft
som holder mål og har substans nok.
Uten den forutsetningen blir sausen
middelmådig uansett. Så handler det
om smakstilsetninger. Honning, sitron
og krydder. Sausen må dessuten balansere. Den må ha topp og bunn og den
må ha god fylde. Ikke for mye av noe,
ikke for lite av noe.
Musikk fra urkraften
Så hvorfor is? Ideen kom da han skulle
spille under vinterspillene i 1999, og
skulle fremføre verket i en frossen foss.
Is er fantastisk, sier han. Is er urkraft
og verdens aller viktigste ressurs. Det
å spille på og å lage instrumenter av is
er en begrensende faktor, som gjør det
usedvanlig spennende å jobbe med.
Ulik is har ulik klang. Is fra isbreer
har ofte sandkorn i seg som gir en mer
død klang enn is fra elver og innsjøer.
Hvert parti med is har en egen klang og
55
333 - et møte med musikeren Terje Isungset:
struktur. Mine is-instrumenter er dessuten med noen få unntak helt unike. De
er ikke kopier av eksisterende instrumenter, men vi prøver og lage instrumenter som er tilpasset til og utnytter
det materialet de er laget av. Horn,
harper og isofoner, rytmeinstrumenter
av alle slag skapes og bygges unikt for
hvert prosjekt eller konsert. Alt er is –
med unntak av en basspedal som gir de
helt dype tonene. De har vi ikke greid å
gjenskape med is sier Isungset..
Studio igloo
Innspilling av lyden av is er vanskelig,
forteller han. Det er jo noen begrensninger. Musikkinstrumentene må for
eksempel ikke smelte, sier han og smiler.
Ice music – som plateselskapet hans
heter er trolig det eneste som bygger
nytt studio til hver innspilling. Vi bruker
et eskimotriks og bygger en ganske stor
igloo. Inni den er det helt stabil temperatur, fantastisk stille – og veldig dødt
akustisk sett. Min lydfilosofi er enkelt og
greit ”en til en” sier han. Det som spilles
inn er det som skal høres. Derfor gjør
vi ingenting med lyden utover å legge
til klang – som er nødvendig på grunn
av innspillingslokalet. Det er dessuten
ganske så vanskelig å spille inn lyden
av is. Det er massevis av justeringer og
terping på mikrofonplasseringer for å få
det til å låte riktig – men når det gjør det
byr is på utrolige klanger. Det går imidlertid mye tid for å få ferdig en produksjon som min siste CD Winter Songs.
Den er den siste i rekken på i alt seks
is-CDer. Jeg er helt kompromissløs når
jeg produserer musikk, sier han. Mine
utgivelser er for eksempel helt uten
komprimering. De har bass, som går helt
ned i kjelleren uten avrulling. Det kreves
et godt anlegg for å spille av slike og få
det til å lyde slik det var tenkt. Noen har
56
fortalt meg at noen av mine utgivelser
pussig nok blir brukt som referanse i
enkelte HiFi-kretser.
Et anlegg for hvert tiår
Isungset er, som en av ganske få musikere, lydentusiast. Det hjelper jo ikke med
god musikk og gode innspillinger, hvis
den ikke kan formidles godt hjemme i
stua, sier han. Og det er ikke småtteri
han byr på. Han har Conrad Johnsen
rørforsterkere med Messo Utopia høyttalere og Roald Mikkelsens oljefylte
kabler hjemme. I studio bruker han JBL
studiomonitorer. Rosinen i pølsa er et
antikt anlegg fra sekstitallet. Det dreier
seg om et fullblods Quad anlegg med
ESL 63 elektrostater. Anlegget spiller
musikk fra sekstitallet helt fantastisk,
sier Isungset. Egentlig burde jo alle ha
et anlegg for hvert tiår. Det virker som
lydidealene endrer seg med en syklus på
ti år. Det betyr at musikken som spilles
inn tilpasses det gjeldene lydidealet og
derfor vil spille best på anlegg, som er
fra den tidsperioden. Når jeg spør han
om referanseplater nevner han Joni Mitchells ”Travelogue” og Rickie Lee Jones
fantastiske ”Pop Pop”.
Internasjonal suksess
Isungset er en av de musikerne,
som kanskje er mer kjent i
utlandet enn i Norge og opptrer
både i Europa, Amerika og Asia.
Han har kalenderen full av oppdrag. Han kommer fra konserter
i Frankrike og er på vei til Alpene.
Noen ganger spiller han på is,
noen ganger egne solokonserter.
Noen ganger på oljeplattformer og
industri. Alt er musikk, og Isungset
har virkelig greid å definere og
skape sitt helt unike og særegne
uttrykk.
Fast Rewind.
Geilo, midnatt og minus tjue. Månen
henger over arenaen. Det snør. Det er
magi. Musikerne kommer på scenen.
Frostrøyken står rundt dem. Så tonene.
Terje Isungset bak et perkusjonsinstrument skapt av naturens skinnende
krystall. Sidsel Walstad og en trolsk isharpe. Lene Nymark på vokal. Magiske
klanger fyller arenaen. Det er musikk,
som spinner tråden fra vårt opphav og
vår kultur. Og natten er vinter, lyset fra
en fullmåne, som henger som en portal
mot universet. Toner som bærer og er
urkraft. Det er klanger fra isen, mennesket og evigheten.
Terje Isungset
Terje Isungset (født 4. mai 1964
på Geilo) er en norsk musiker og
komponist(perkusjon, slagverk), kjent
fra jazzmiljøet i Bergen på 1980-tallet
og flere titalls innspillinger der han
kombinerer uvante lydkilder som bukkehorn, munnharpe, tre, stein og is.
Isungset jobber for tiden mest internasjonalt, som soloartist eller i samarbeid
med ulike musikere. 3
Forkortet fra Wikipedia
333 Musikkomtaler: Godt norsk
Glimmer og gråstein
Av [email protected]
The Guest
Ingrid Olava
Det er fantastisk når en utgivelse oser av talent og kvalitet.
Ingrid Olava er et slikt talent og hennes nyeste utgivelse er en
oppvisning i kvalitet. Hun plasserer seg i klasse med Ane Brun
og Susanne Sundfør. Olava, som er 28 år, følger på mesterlig vis
sitt debutalbum Juliet’s Wishes som kom for to år siden. Olava
har valgt å samarbeide med de fleste musikerne fra debutalbumet og tryggheten dette gir merkes. Olavas musikalske prosjekt
er både ambisiøst og sårbart. Hun skriver svært bra låter, som
hun har valgt å arrangere på ulike måter. Noen ganske nakent,
mens andre arrangementer er svært ambisiøse med strykere og
hele pakka. Samtidig lar hun sin egen stemme være det bærende elementet. Den behersker hun til fulle og hun er både en
god sanger og formidler. ”Warrior Song” er kanskje platas hit.
I denne up-tempo-låten briljerer Olava med pianospill og sang i
en flott arrangert låt som eter seg inn i hjernebarken. Åpningssporet ”The Queen” er mer avansert og komplisert. Her byr
Olava på en studie i hvordan en låt kan bygges opp. I det hele
tatt er det The Guest en meget overbevisende utgivelse, som til
fulle viser at Ingrid Olava er ett av de mest spennende musikalske talentene vi har innen pop og rock. Et meget overbevisende,
helstøpt og flott album.
World Of The Free
Haddy N`Jie
Haddy N`Jie har en ganske rå og
upolert stemme med en egen og
spesiell iboende kraft. Den trekker
oss inn i musikken og gjennom
den formidler N`Jie sin sårbare
ærlighet. Hun har skapt sitt eget
musikalske uttrykk hvor hun
med største selvfølgelighet blander inspirasjon fra jazz, soul, r&b og mer
tradisjonell pop og rock. Hun er sofistikert og ganske
lavmælt- på grensen til å være innadvendt. Det gjør at ”World
Of The Free” ikke er umiddelbart lett tilgjengelig og kan virke
litt kjedelig. På den annen side så er enkelte av sporene svært
58
engasjerende med umiddelbar appell som for eksempel ”The
Final Fall of Haddy N`jie” og ”Shout, Sister , Shout”. Med andre
ord er dette en litt variert utgivelse, som likevel er vel verdt å
sjekke ut. Haddy N`jie har rett og slett en kraft som er vanskelig å motstå, og platen vokser frem for hver gjennomspilling.
Henne lavmælte utrykk blir kanskje det sterkeste uttrykket når
alt kommer til alt.
Spor i landskap
Anne Karin Kaasa
Hvis ting er over, er det gjerne
over. Men åpenbart ikke for folkesangeren Anne Karin Kaasa som
er ute med en soloplate hele 18
år etter sin forrige. Kaasa er av av
disse damene med perfekt stemme
i Kyrkjebø-land. Utgangspunktet for
denne utgivelsen er irsk og gælisk
-folkemusikk. Tolv tradisjonelle sanger
har hun i samarbeid med Ragnar Kaasa gjendiktet til nynorsk.
Resultatet er en ganske helstøpt affære som er godt produsert
og arrangert. Kaasa har en stemme som bærer godt, og hun
synger flott og uanstrengt. Nyskapende er dette slett ikke,
snarere heller både pent, prydelig og vakkert. Prosjektet har jeg
betydelig sansen for, både fordi jeg i utgangspunktet liker irsk
musikk og fordi jeg synes utgivelsen er preget av godt musikalsk
håndverk og fine gjendiktninger.
Winter Songs
Terje Isungset
Terje Isungsets siste utgivelse
er hans sjette, hvor instrumenter av is er utgangspunktet for prosjektet.
Riktignok har han med seg
Lena Nymark på vokal og et
knippe andre musikere som
trakterer is-instrumenter
av ulikt slag. Sidsel Walstad trakterer is-harpe, Nils
Økland spiller is-hardingfele
og Espen Jørgensen er med
på is-gitar. Som om ikke dette var nok spiller Christa og Gerald
Schönfeldinger glassharmonika. Isungset bidrar med is-horn,
is-perkusjon, isofon, is-harpe og sang. I det hele tatt kan en
få frysninger av mindre, men resultatet er ganske oppsiktsvekkende. For det første er dette en fantastisk bra innspilling
med nesten perfekt lyd. I tillegg er musikken svært vakker og
tilgjengelig. Det er utrolig interessant å lytte til de klangbildene
is-instrumentene skaper. Det gjelder både harpen, som nok er
det instrumentet som ligner mest på et tradisjonelt instrument,
fordi den har strenger.. Lydbildene og klangene Isungset selv
tryller frem på ulike perkusjonsinstrumenter er på mange måter
grensesprengende. Lena Nymark gjør også en formidabel jobb
og hennes nakne vokale uttrykk er en fryd. Musikalsk henter Isungset inspirasjon både fra folkemusikk, jazz og klassisk musikk.
Lydbildene er åpne, enkle og befriende fritt for effektmakeri og
unødvendigheter. Dette er meditativ musikk hvor rytmer, klanger
og toner sammen danner vakre og spennende musikalske landskaper. Har du et bra anlegg bør du teste ut denne utgivelsen.
Utgivelsen byr på luftige, ukomprimerte og åpne lydbilder, hvor
bassen går helt i kjelleren. Med andre ord er plate som virkelig
avdekker om anlegget duger.
Kate & Anna McGarrigle
Kate & Anna McGarrigle
Kate McGarrigle døde 18.
januar i Montréal. Noen kjenner
henne i dag kanskje først og
fremst som moren til Rufus og
Martha Wainwright. Men Kate
McGarrigle var en av Canadas
mest kjente folkmusikksangere og låtskriver. Hun skrev og
opptrådte som en duo sammen
med sin søster Anna McGarrigle. Søstrenes gjennombrudd kom med platen ”Kate & Anna
McGarrigle”, som ble utgitt så tidlig som i 1975. Den er et lite
musikalsk mesterverk og er en slik plate som det er umulig å
glemme hvis du først har ”hørt” den. Søstrene kom fra franskspråklig område og de sang både på fransk og engelsk. Deres
aller mest kjente sang er på fransk – «Complaint Pour Ste. Catherine», men både ”Swimming Song” og ”Jigsaw Puzzle of Life”
er klassikere – som faktisk de fleste av sangene på denne platen
er det. Søstrene ga ut en lang rekke plater, men debutplaten blir
nok i all ettertid stående som deres mesterverk. Nå er Kate McGarrigles stemme taus for alltid, men hun og søstrenes musikk
vil leve videre. Dersom du ikke har den fantastiske
debutplata må du skaffe deg den, selv om lyden
dessverre ikke er av det ypperste slaget.
Jesus Christ Superstar
Andrew Lloyd Webber og Tim Rice
m/Murray Head, Ian Gillian, Yvonne Elliman m.fl
Det kan kanskje virke som en anakronisme å
skrive om Jesus Christ Superstar i 2010. Men
det er flere grunner til det. For det første er
det snart påske. For det andre fyller operaen
førti år i år. For det tredje var stykket aktuelt i
Norge, da det ble satt opp på det Norske teateret i fjor høst. Denne oppsettingen var på
de fleste områder bra, selv om måten Jesus
var fremstilt på gjorde det vanskelig å forstå
Superstar statusen. Det som slo meg mest
da jeg så den, var at musikken fortsatt
virker både ny, frisk og potent. Jeg vokste
opp med Jesus Christ Superstar. Da den
kom var den kontroversiell og skapte masse rabalder. Den kom
i en tid hvor kirken fortsatt strevde med å holde sin posisjon
og hvor gitar, trommer og annen styggedom i kirkerommet
fortsatt skapte avisoverskrifter. Derfor var det ikke rart at Jesus
som Superstar vakte oppsikt, ikke minst fordi Judas sin posisjon
og kamp er så fremtredene. I 2010 er dette nostalgi. Det er
imidlertid interessant å registrere hvor godt denne rockeoperaen
har tålt tidens tann. Den originale innspillingen ble utgitt senhøstes i 1970. Andrew Lloyd Webber var fortsatt en ung mann,
og hans senere musikalske stormannsgalskap var heldigvis
langt unna. Han definerte et enkelt, men genialt konsept. Hans
utgangspunkt var å la et nokså tradisjonelt rockeband danne
fundamentet i musikken. Så la han til effekter som kor, strykere
og blåsere og andre virkemidler fra klassisk musikk og opera.
Rockebandet la imidlertid premissene og definerte rammer og
begrensinger i arrangementene. Resultatet ble et nytt dynamisk
uttrykk som forente det beste av vidt forskjellige musikalske
utgangspunkt. Lloyd Webber valgte også å hyre inn mer eller
mindre etablerte rockestjerne til de ulike rollene. Deep Purples
vokalist Ian Gilian synger rollen som Jesus, mens Yvonne Elliman
er Maria Magdalena. Jesus Christ Superstar skapte historie og
er historie. Et gjenhør med den originale utgivelsen er imidlertid
svært gledelig. Innspillingen fremstår dynamisk, moderne og
med relativt god lyd. Den ble i sin tid spilt inn på en 16 spors
båndmaskin. Arrangementene er til tider geniale
og både låter og musikalske passasjer fungerer godt
sammen og binder
verket sammen til en
funksjonell helhet.
Jesus Christ Superstar er Lloyd Webbers
ungdomsverk og etter
min mening hans eneste
virkelig mesterverk. Bruk
påsken til å bli kjent med
Jesus Christ Superstar (på
nytt). Det er den originale
innspillingen - den med
den store gule sola - som
gjelder. Husk at volumknappen skal til høyre, godt over
klokken 12. God fornøyelse!
Tre kjappe
Honey, I`m Home!
Children and corpse playing in the streets
Dette er debutplata til ett
av norges nye og spennende band. Jentene Marit
Harnes og Inga-Lill Farstad
ble oppdaget via NRKs
”Uhørt” og lager meget
fengende og varierte låter.
Det dreier seg om sofistikert
pop musikk. Produksjonen
er fin, de musikalske ideene
mange og debutplata er
mer enn lovende!
Far away from home
Terry Lehns
Terry Lehns er et svært populært live
band. De spiller en slags cøntriroots musikk i en svært humørfylt
tapning. Litt irsk, litt norsk, litt amerikansk og litt fra andre
verdenshjørner. Tolv svært gode og varierte låter fremført av et
godt og samspilt band. Du skal være utrolig sær for ikke å like
Terry Lehns hvis du legger fordommene til side.
Seven Winds
Unni Løvlid, Bacaye Aw, Rolf-Erik Nystrøm
Seven Winds er en videreføring av et
konsept som ble etablert I forbindelse med Olav H. Haugejubileet i 2008. Musikerne ble
engasjert til et bestillingsverk
til Dei Nynorske Festspela, men
har valgt å fortsette samarbeidet. Musikken er en syntese og
et møte mellom ulike folkemusikktradisjoner ispedd moderne
virkemidler. Plata er godt produsert
og lyden er bra. Også er dette rett
og slett god musikk!
59
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
v
i
Ske
AV Jan Myrvold
Yeasayer
And So I Watch You From Afar
And So I Watch You From Afar (STA057)
I serien «bandnavn med begrenset kommersiell appell» har vi kommet til And So I Watch You From Afar, en kvartett kjekk nordirsk
ungdom født og oppvokst i Doire’ (eller Derry som de stedlige okkupasjonsmyndigheter gjerne kaller det), nå basert i Belfast, (eller
Beal Feirste, som byen heter på irsk) hvor de for øyeblikket er blandt
de mest populære band i byens meget oppegående miljø for såkalt
indie-rock. Det selvtitulerte debutalbumet ble utgitt i april forrige
år, men det er nå det ser ut til å ta av for alvor. Gjengen spiller for
tiden for fulle hus stort sett over hele øyriket, men har nok foreløpig
aller størst following i de mer nordlige områdene, særlig i byer som
Belfast, Glasgow og Manchester. Dette er vel per dato kanskje også
de tre mest interessante musikkbyene over der.
Om navnet i utgangspunktet er aldri så ukommersielt, er det
egentlig ingenting i forhold til musikken. Vi snakker om ren instrumental punkmetal, i den grad det er mulig å sjangerfeste innholdet
på denne plata. Lineupen teller to gitarer, trommer og bass, og det
er selvsagt fullt øs fra første anslag. Hva annet kan man vente når
åpningskuttet likegodt heter «Set Guitars To Kill»? Forøvrig b-siden
på første single fra albumet.
Andre låttitler som hinter litt om mentaliteten til denne gjengen
er «Clench Fists,Grit Teeth...Go!», «Tip Of The Hat, Punch In The
Face», «TheseRIOTSareJUSTtheBEGINNING2,«If It Ain’t Broke,
Break It» og «Eat The City, Eat It Whole». Når man har vokst opp i
Nord-Irlands kanskje aller mest turbulente område, hvor det fortsatt
er sterke spenninger under overflaten mellom de demografiske grupperingene, blir man nok automatisk litt tøff i trynet. Likevel er det i
denne sammenhengen levert med en solid dose «tongue-in-cheek».
Samtidig er det all grunn til å ta denne plata på alvor, for gjengen
låter absolutt samspilt og en gjeng som helt tydelig kjenner den nyere rockhistorien ut og inn. Inspirasjonene later til å være hentet fra
både post-punk, tidlig heavy metal a la Zeppelin og grunge. Dette er
definitivt ikke musikk for de stille stunder. Tvert i mot en real energiutladning, som bør inntas på stigende adrenalin. Albumet klokker
inn på seksti minutter blank, fordelt over elleve kutt. Man kanskje
frykte at en time med sammenhengende instrumental musikk av
såpass støyende karakter kan bli en smule ensformig, men jeg syns
denne gjengen styrer lekende lett unna monotonien med mange
overraskende vendinger med takt- og temaskifter underveis. Sjelden
i samtiden har vel begrepet «piggtrådmusikk» hatt større relevans.
Men så bor de også i en by hvor piggtråd har lange tradisjoner, og
lenge vært en del av byens estetikk. Jeg elsker den byen.
60
Odd Blood (CDSTUMM321)
Yeasayer fra New York City fikk bra med
oppmerksomhet og gode kritikker for sitt
debutalbum «All Hour Cymbals» i 2007, men
forble et heller ukjent fenomen for det brede
lag av befolkningen til tross for verdensomspennende turnering. Trolig vil oppfølgeren
«Odd Blood» forandre litt på akkurat det, da
de hypes ganske heftig over alt hvor man snur
seg om dagen.
Debuten var en ganske delikat blanding av
ulike stilarter som dub og neopsykedelia med
tydelige elementer fra midtøstlig og afrikansk
tradisjonsmusikk. Nå har kvartetten foretatt
tatt en kreativ kursdreining mer i retning av
synthbasert eelectropop tuftet på pionerer
fra det (veldig) tidlige åttitallets med band
som Gary Numan/Tubeway Army, Soft Cell og
kanskje litt Depeche Mode når de befinner seg
i sitt mørke hjørne.
Yeasayer er dog langt mer enn en gjeng
opportunister som ønsker å slå mynt på en
tilsynelatende evigvarende retrobølge, som
nå har nådd det nevnte åttitallet med full
styrke. Alle låtene er skrevet av bandets
medlemmer, og de viser tidvis stor teft for
fengende og dansbar pop, og de har nok opp
gjennom årene hørt litt på både Beatles og
Beach Boys. Dog har de et stykke igjen før de
er helt i øverste divisjon av popsnekkeri, og
ved første gangs gjennomlytting finner jeg
feelgood-iveren tidvis litt vel pågående. Men
dette albumet vokser faktisk ganske mye etter
hvert som man får gitt det noen runder i spilleren, og totalt sett finner jeg en fin balanse
der de litt dystre industriklangene alternerer
med sprudlende lekenhet og uptempobaserte
låter godt egnet for clubbing. Yeasayer har på
«Odd Blood» funnet en formel der de klarer å
holde på lytterens oppmerksomhet gjennom
hele albumet, ikke minst takket være Steve
Revittes heldige hånd med lydproduksjonen.
Til innspillingen leide Yeasayer likegodt huset
til selveste Jerry Marotta i Woodstock, og
den gamle stjernetrommeslager bidrar også
i fullt monn med stikkene på «Odd Blood».
Slikt forplikter, og Yeasayer viser med dette
albumet at det fortsatt går an å lage fengende
popmusikk på en særegen måte. Jeg tviler dog
på om dette albumet vil bli stående som en
milepæl i pophistorien, men det tåler sikkert
å spilles om både ti og tyve år. Uansett virker
det som vi har med kreative folk å gjøre som
har en dypere ide bak det de driver med. Jeg
hører gjerne mer fra Yeasayer senere.
Husky Rescue
Ship Of Light (RIDCD021)
Hva som skjer på popmusikkfronten i Helsinki er knapt
noen utenfor Finland som bryr seg om, men ser du ut til at et
nytt finsk band skal få internasjonalt gjennombrudd. Navnet
er Husky Rescue, og det aktuelle albumet «Ship Of Light» er
deres tredje fullengder utgitt på Catskills. Foreløpig temmelig ubeskrevet her til lands,
men britene har for lengst
trykket dem til sine bryst.
Bandet har nå en line up
på seks faste medlem, hvorav
to kvinner, nærmere bestemt
vokalist Reta Vestman og
Maria Ilmoniemi, som bidrar
hovedsaklig med koring og
bakgrunnvokal. Ellers er
vel Marlo Nyberg den mest
sentrale av gutta i gjengen, da
han i tillegg til å traktere alt
fra bass, synthprogrammering,
klokkespill, skarptromme,
harpe, slagverk, et utall
synthesizere og vokalbidrag
også er mannen som skriver
gruppas musikk. Dog med
noen assisterende bidrag fra
de øvrige bandmedlemmene
på et fåtall av låtene.
Nyberg er også sin egen
opptaktekniker, mikser og
produsent. Han har gitt «»Ship Of Light» et åpent og luftig
lydbilde med store dimensjoner og fin sikt innover i det gjennomgående litt kalde og dunkle lydlandskapet. Dessverre
skjemmes totalen tidvis en smule av litt skarpe sibilantlyder
og et slags slør rundt Vestmans vokal, uten at det ødelegger
alt for mye. Det hviler en slags stemning av gotisk mystikk
over det hele, men uttrykket er ikke hele tiden like mørkt.
Flere av låtene er ganske lyse og lette i formen, noen endog
absolutt dansbare. Ikke at undertegnede nødvendigvis føler
seg fristet til å prøve denslags.
Tekstene er gjerne litt drømmende, uten noe altfor konkret
tematikk eller historie bak, men
fungerer helt greit til albumets
tonale stemninger.
I britisk presse mener man
å høre noe nordisk i Husky
Rescues tonespråk, og det kan
man vel være i allefall litt enig i.
Faktisk minner den instrumentale introen «First Call» litt om
det Nils Petter Molvær driver
med, med sine markante synthbasslinjer og perkusjonsdetaljer
som en ytre ramme rundt et lett
klagende tema. Likhetene med
Molvær stopper i hovedsak der,
og ingen av de resterende ni
kuttene er rene instrumentaler.
Når frøken Vestman faller inn i
sentrum med sin ungpikeaktige
soveromstemme blir assosiasjonene automatisk heller trukket i retning av svenske The Cardigans og Nina Persson. I
mørket er jo som kjent alle blondiner grå.
Grand Island
Songs From Østra Knoll 1:22 (SAL001CD)
Grand Island ble dannet såpass sent som i 2005, men rakk
likevel å bli Spellemann-nominert for andrealbumet «Boys
& Brutes» tre år senere. Nå er oppfølgeren med den opplysende tittelen «Songs From Østra Knoll 1:22» sluppet, og
det til store forventninger. Tittelen henspeiler på at bandet
isolerte seg i et nedslitt herregårdshus uten innlagt vann
eller andre moderne fasiliteter et sted i de dype svenske
skoger for å skrive låter til dette albumet. En gang i uken
prøvespilte de låtene for de lokale innbyggerne på et stedlig vertshus, hver uke i forskjellige versjoner.
Ti låter ble til slutt plukket ut, og innspilt «på ordentlig»
i Athletic Sounds og Propeller Studios, med henholdsvis
Sven Olsen og Mike Hartung som teknikere. Sistnevnte
er også ansvarlig for miksingen. Grand Island har ellers
fått med seg Janove Ottesen (Kaizers Orchestra), Steven
Wilson (Superfamily) til å bidra vokalt på en låt hver, og
Jørgen Munkeby (Shining) på tverrfløyte og saksofon.
Singelen «Angelila» har allerede rukket å få behørig med
spilletid på NRK P3’s A-liste.
Tredje gang ut later Grand Island til å ha funnet sin
musikalske identitet, og uttrykket på «Songs» virker mer
ensrettet og helhetlig enn de mer sprikende forløperne.
Hovedlåtskriver Espen Gustavsen oppgir blandt andre
Captain Beefhart, Frank Zappa og Greatful Dead som noen
av sine hovedinspirasjonskilder, og det kan sagtens høres.
Kanskje spesielt førstnevnte, men Grand Island er hele
langt mer melodiøse
i sitt uttrykk enn
de foran nevnte til
vanlig var. Jeg hører
en slags nypsykedelisk rød tråd
gjennom albumet,
mest takket være
Jon Iver Helgakers
lett tilbaketrukne
keyboardtemaer.
Bandet blander
også inn små
innslag av keltiske
folketoner, sporadiske skariff og skranglete country. Men første gang jeg hørte
gjennom skiva, kunne jeg like gjerne gjettet på at jeg
hørte Atomic Swing, og spesielt Gustavsen og hans vokalteknikk er så tett på Niclas Frisk som det er mulig å
komme. Stemmen er heller ikke særlig ulik.
Grand Island har med «Songs From Østra Knoll
1:22» laget sin mest tilgjengelige plate så langt i karrieren, men er vel fortsatt for sære for den overveiende
majoritet av befolkningen til at albumet blir å finne i
altfor mange platesamlinger. Det er ikke nødvendigvis
noe svakhetstegn.
61
Musikkomtaler:
333
Av Håkon Rognlien
Blått
& Rått
Led Zeppelin på liksom?
Blått & rått skal denne gangen handle om
Led Zeppelin. Men bare nesten. For vi skal
høre på en del av tribute-skivene med
Zeppelin-låter, det finnes mange av dem.
Og vi lar de tyngste gutta starte ballet....
Div artister: The music remains the same
Ideen med denne skiva er å la en generasjon under Zep, få
se om deres raseri kan tilføre originallåtene enda mer energi
og kraft, enn de opprinnelig besatt. En rekke band trår til
verket med dødsforakt, bokstavelig talt. Først ute er Angra
med den enorme låta Kashmir. De tilfører låta litt hurtigere
trommer, og tar bort det meste annet. En tøff låt, som var
tøffere den gang da. Blaze tar sjansen på den hypnotisk lekre
og dynamiske «Dazed and confused». Enkelte låter er bare
for fantastiske til å kunne ødelegges, så å si uansett hva du
gjør med dem. Blaze leverer en standart sinna låt som ikke
62
er i nærheten av originalen, selv om jeg tror en del unge vil
like denne typen fantasiløs heavy. Primal Fear går løs på «The
Rover» med tunge riff og masse trommer, og kaster bort så
vel sin egen som lytterens tid i de minuttene dette varer.
Men så kommer Doro, med den intense balladen «Baby, I’m
gonna leave you». Kvinner er undervurdert som heavyvokalister! Den blonde Doro Pesch gjør låta til sin egen, og dette
er en ren nytelse å lytte til. Hun makter å gjøre en nesten like
fabelaktig jobb som good ol’ Plant, og ettersom bandet også
makter en brukbart dynamisk backing, er dette sannsynligvis
skivas sterkeste låt. Elegy gjør ikke noe som helst bra med
«Rock and roll», foruten å standardisere den. Jo, forresten, de
skal få for en heftig energiutladning. Tierra Santa gjør skivas
mest forferdelige låt mens de betegnende nok radbrekker «Communication breakdown». Nok om det.
Over på Grave Digger, som uredd gir seg i kast
med «No quarter». Og dette er slett ikke halvgalt. Et
nokså annerledes uttrykk en Zep, men allikevel har
de beholdt store deler av denne låtas magi. Tungt,
trykkende og rasende som faen tilfører de spenning
til en allerede svært spennende låt. Veldig bra! En
av Zep’s signaturlåter er jo «Black Dog» og selv om
Masterplan virkelig leverer varene, er låta fullstendig
blottet for den slentrende elegansen Zep selv sto for
her. Men tøft er det! Til de grader, faktisk, så det er
ganske moro å høre på. Consortium Project forsøker
seg på «Immigrant song», men dette gir meg ikke
en dritt. Kjip lyd, kjip fremføring uten noe nytt.
Mägo de Oz banker løs på «Hole lotta love», og får
det sånn delvis til. Nokså pompøst er det, men det
funker på et vis, allikevel. Axxis starter svært så
kontant opp med «Good times, bad times», og her
får i det minste trommisen litt å pusle med. Skjemaet følger originalen nokså tett, men får ikke
helt med seg eleganse og dynamikk. Men det er
kontant og energisk, brukbart gjennomført. Selvsagt avsluttes skiva med den ihjelspilte «Stairway
to heaven» med bandet White Skull. Det høres
ut som gutta kjeder seg. Og kanskje gjør de det.
Meningsløst er ordet.
Totalt sett en elendig skive, med et par
vidunderlige lyspunkter. Men jeg tror allikevel
at den yngre garde vil kunne finne veien til
Led Zeppelin’s magi ved å gå veien om denne
skiva, og dermed er den neppe helt fånyttes. På
mange måter kan dette være inngangsbilletten
til 70 talls heavy, på samme måte som Stones var inngangsbilletten til bluesen for mange unge i gamle da’r. Så jeg gir
den en behersket anbefaling til fedre som har noen unger å
oppdra.
The String Quartet Tribute to Led Zeppelin
Over på den motsatte ytterlighet; her går en kvartett med
strykere løs på arrangementer og melodier fra 70-tallsheltene
med stor musikalsk kunnskap. «Kvartetten» består av et sted
mellom en og syv personer, litt avhengig av hva de vil vise
fram. «No Quarter» åpner ballet, og dette er faktisk ganske
moro å lytte til. Gutta (og jentene) har
tydeligvis får grenser
for hva de tør gjøre med
høykulturelle strykere,
de klarer det utrolige,
høres det ut til. Allerede
i spor 2 må vi gjennom
«Stairway...», og innledningsvis funker det greit,
der har jo også originalen
en del nokså akustiske
instrumenter med seg.
Men det varer ikke lenge
før dette begynner å bli litt
trettende. Det er en ok innspilling, men allikevel nokså kjedelig dette her. Og det viser seg dessverre at Led Zeppelin’s
energiske og dynamiske uttrykk ikke så lett lar seg overføre
til strykere. Melodiene er ikke av en støpning som uten videre passer i en klassisk form. Jeg tror nok de i så fall måtte
arrangeres for et større orkester, som rår over den dynamikk
som behøves (pluss litt) for å dra magien med seg inn i en
slik setting. Vi må heller ikke glemme at mye av Zeppelin’s
magi hviler på vokal og trommer, og ikke en makt i verden
kan flytte dette inn i et lite strykerensemble.
Dette forhindrer ikke at vi har flotte passasjer i de fleste
låtene, som for eksempel på «No Quarter» som i det minste
glimter til her og der med svært vakre harmonier. Etter hvert
forsøker de også å dra med litt stemmer, for variasjonens
skyld («Moby Dick»), men uten at dette gjør spesielt mye
positivt for helheten. SÅ avslutter de på verst mulig vis ved
å elektrifisere seg fullstendig ut av sitt konsept, og «Whole
lotta love» er en katastrofe og et monument over elendig
dømmekraft. Jeg fatter ikke hvorfor de gir ut denne skiva,
dersom det ikke er kun for å tjene penger på andres suksess.
Led Box, the ultimate
tribute to Led Zeppelin
Vi går til Zep’s egen generasjon. Her på denne doble
skiva finner vi en rekke
heavyrockere fra 70-tallet
og framover, karer som
burde vite det meste om
hva denne sjangeren dreier
seg om. En utfordring er
vel at de rår over om lag
den samme verktøykassa
som Zep selv benyttet, og
blir det noe gøy av sånt,
mon tro?
Dessverre blir det mye maskinmessig, forutsigbar rock,
men heldigvis med sterke lyspunkter innimellom. Joe Lynn
Turner gjør sitt livs vokaljobb på «Baby I’m gonna leave
you» i front av et dundrende hardtslående band med Doobie
Brothers gitarist og trommisen fra Jethro Tull. Lyden på
innspillingen er dessverre nokså kjip, men dette er en svært
heftig versjon av låta. Imponerende. Rick Derringer gjør en
nokså forfriskende utgave av «Ramble on», med kreativt
arrangement, låta blir klart fornyet, og det kan vi like, kopiering av et såpass spesielt band er dømt til å ende galt, uansett. D’yer Mak’er er også gøyal. Nå er jo den låta fantastisk
leken i sin form, så det er jo i utgangspunktet en takknemlig
låt å gå løs på. Nå synes jeg dessverre ikke Albert Lee klarer å
tilføre noe særlig rent gitarteknisk, noe overraskende, egentlig, for han er en så til de grader annerledes gitarist enn Page.
Dessuten synes jeg fint lite om vokalisten som figurerer på
mange låter på skiva, Michael White. Han synger rett og
slett ikke særlig bra. Men allikevel er det en fin låt, totalt sett.
Selvsagt må vi også her tvangsmessig gjennom Stairway;
denne gangen med Dweezil Zappa på gitar, og nevnte White
på vokal. De tilfører intet, ferdig.
Disc 2 begynner med den fiffige låta «Fool in the rain» fra
«In through the out door». Michael White klarer her å ligge
litt bakpå, og låter slett ikke verst. En fin innspilling med
Rick Wakeman på keyboard, i det hele tatt en trivelig variant over en bra låt. Steve Morse fra Deep Purple bidrar på
«Heartbreaker», der White er tilbake til sitt heseblesende jeg.
Morse’s bidrag er absolutt brukbart, han makter så absolutt
å sette sitt preg på låta, i større grad enn de fleste gitaristene
som gjester denne skiva. Og Keith Emerson på «Black Dog»,
da! Hipp hurra! Dette er kule greier, han snur opp ned på
hele greia med sin pompøse, lekne intro, helt til han derre
White gjør sitt beste for å irritere lytteren med sitt rufsete
heavyskrål. Hele veien skinner Emerson’s feite orgeltoner
igjennom, og gjør denne låta spesiell, tross alt.
Walter Trout, jeg veit mannen kan spille heavy så 99%
av klodens gitarister ønsker seg på ferie på ubestemt tid. På
den stemningsfulle «All of my love» er igjen White på trygg
grunn, heldigvis, selv om jeg absolutt skulle ønske Trout
hadde sunget selv. Men gjør Trout’s gitar noe med låta? Ja,
han roter den til! Dette er ikke en gitarlåt i det hele tatt, og
jeg skjønner ikke at han valgte den, det mest enkelt rytmespill, og et par korte soloinnslag, der han i grunn bare flår av
seg alt for mange meningsløse toner. Dumt, for selve låta er
jo en nytelse. Den enorme «Kashmir» er en svensk maktdemonstrasjon, der tidligere Iron Maiden vokalist Paul Dianno
fronter en brutal svensk gjeng i et studio i Malmø. Grei låt,
men den mangler mystikken Zeppelin ga den.
En bra skive, men ikke strålende. Det er glimtvis verdt å
lytte til, men Zeppelin var magiske, og jeg vet ikke hva disse
hamrende fagarbeiderne venter å tilføre låtene deres. Dem
om det, dette blir neppe en storselger.
Buddha Lounge: Renditions of Led Zeppelin
Nå, endelig en skive det virkelig er verdt å lytte til. De kaller
det mystiske østen-versjoner av låtene, men jeg synes det
er mer en slags strålende miks av tilbakelent jazz og frisk,
ungdommelig energiutladning. Allerede på åpningssporet
«Trampled under foot», settes standarden høyt og friskt. Det
er så lekent og elegant at det er en glede å lytte til. «Black
dog» med xylofonklang, mine herrer? Kan dere forestille
dere at noe så aparte fungerer? Men det gjør det!
Likeledes er «Misty mountain hop» en herlig cool og fri låt
som svever avsted med sin helt særegne klang. Disse gutta gir
blaffen i hvordan låta hørtes ut, de bare gjør greia si, forbannet
bra til og med, dette swinger! «Whole lotta love» har endt opp
som en herlig, funky og slentrende låt med distinkt rytmikk til
glede for en hver med rimelig hurtighet i anlegget sitt. Artig!
Så dykker vi ned i den sløye «Dazed and confused», denne
treffer vel ikke like bra, men står seg på elegant gitarføring underveis. «Rock and roll»... jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Rock
’n’ roll er det ikke, i hvert fall. Men pokker så artig, og som det
swinger! Sånt må man jo bare bli glad av!
Noe av poenget med Buddha Lounge er den at de velger
en helt annen vei enn de andre; de er ikke så opptatt av originalen, derimot ser de på hva de kan finne på med grunnlaget i låta. Og det fungerer betydelig bedre enn ideen om å
kopiere. Dermed er dette uten tvil den tribute-skiva jeg vil
anbefale varmest. Legg til bra innspillingskvalitet, og vi har
et helstøpt produkt.
63
333 Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops:
Bedre hifi gir mer musikk
Av Tore Dag Nilsen
Her har du et verktøy til å slå hull på
myten om at hi-fi er en rendyrket teknologigreie som ikke er viktig for selve
musikkbudskapet. Den doble hybridskiven (CD, SACD stereo eller multikanal)
HMU 807447.48 er Harmonia Mundis
nye utgivelse av George Frideric Handels orgelkonserter, Op. 7. Disse sene
konsertene
fra den ellers
alltid trivelige
Handel fremstår utrolig
nok som litt
stivt og kaldt
fremført hvis
lydutstyret
ikke er godt
nok.
Et litt større
orkester og et
orgel som man først innbiller seg det
går tretten på dusinet av har i starten
problemer med å engasjere - dersom
man lytter til den via et middelmådig
anlegg. Det til tross for at de blir fremført av anerkjente Academy of Ancient
Music, under ledelse av Richard Egarr.
Prøv deretter å lytte til denne innspillingen via et virkelig godt anlegg, eller
skift fra CD-laget til SACD hvis du
har den muligheten – så popper det
ut glød, varme og inderlighet i spillet
du aldeles ikke festet deg ved i første
runde! Strykerne får luft og cembalolyden vokser fra tynne, livløse ”streker”
til et fullblods og nyansert musikkinstrument.
Her får man to skiver med engasjerende, lettfattelig og relativt tidløs
musikk for en ganske rimelig penge.
Dette ensemblet og denne dirigenten
har tidligere stukket av gårde med flere
priser, og de svikter ikke her heller.
Best av alt er at lyden er førsteklasses. Dynamikkområdet er stort, noe
som delvis skyldes kraftfullt spill.
Balansen sitter, akustikken virker troverdig og oppløsningen er faktisk svært
god. Dette gjelder enten man lytter på
SACD eller CD. Med CD er det spesielt
viktig med høy kvalitet på utstyret for
at lyden ikke skal heller over mot det
skarpe.
Fiin gammel jazz
Mens de aller færreste jazzinnspillinger av såkalt audiofil kvalitet har hatt
musikalske kvaliteter til å overleve
førsteopplaget, har svenske ”Jazz at the
Pawnshop”, stampen eller pantelåneren,
fulgt oss i tykt og tynt i 33 år. Den har
blitt utgitt i alle tenkelige formater,
64
analoge så vel som digitale, og salget
har for lengst passert en halv million
kopier.
”Jazz at the Pawnshop 30th Anniversary” er den ultimative ”Pawnshop”
for eiere av SACD-spillere. Dens tre
SACD´er er alle godt over timen lange,
og innholder musikken fra begge kveldene. I tillegg er det lagt ved en DVD
med intervju av Lars Erstrand (vibrafonisten) og Georg Riedel (bassisten),
foretatt i 2006 på ”Pawnshop”. 30th
Anniversary kom i 2006 og er ingen
nyhet, men tør vi minne om at boksen
nå ikke koster mer enn 350 kroner i
Platekompaniets nettbutikk. Her er det
lurt å kjenne sin besøkstid. Husk at alle
opplag har sin ende.
For de som ikke kjenner disse legendariske innspillingene kan det sies at
det dreier om uhyre velspilt mainstreamjazz. Mye Ellington/Strayhorn og
Armstrong. Arne Domnerius, ”Dompan”, på altsaksofon og klarinett, Bengt
Hallberg på piano og Egil ”Boppern”
Johansen på slagverket. Disse musikerne var på den tiden helt i verdensklasse. Domnerius blåste med innlevelse, særpreg, stødighet og usvikelig
musikalitet. Bengt Hallberg tilhørte
verdenseliten blant jazzpianister til
tross for at mange lesere aldri har hørt
navnet hans tidligere. Lars Erstrand er
den store vibrafonisten i vårt hjørne av
verden. Det norsksvenske fyrverkeriet
Boppern var en fantastisk jazzprofil.
Han var ingen ”stikkeminimalist”, men
kunne akkompagnere og var alltid klar
for soloer og andre ablegøyer. Noen
som husker ham i rollen som skipperen
i TV-serien ”Juleferjå”?
Verken Dompan eller Boppern er
blant oss lengre. Den eneste sjansen du
har til å høre dem er på innspillinger,
og denne er suveren hvis du ønsker
jazzmusikk for å komme i stemning
av. Pawnshop var mer en jamsession
enn et vanlig konsertopptak. Et lite
og intimt lokale, musikere som spilte
helt uten forberedelser og en dyktig
lydmann som fanget stemningen er vel
hva som stadig fenger oss. Her kan du
bli med på jazzklubb, men slippe det
grå røykteppet som var obligatorisk på
denne tiden, mas, trengsel, ståplasser
samt påfølgende drosjekøer.
Lydteknikeren Gert Palmcrantz fanget begivenhetene i all hovedsak med
to Neumann U47 mikrofoner plassert
ved siden av hverandre, i front for og
et par meter over bandet. Han plasserte
dessuten to støttemikrofoner vendt
mot publikum, et par over ”Boppern”,
én over Hallberg og én foran Riedel.
Signalet gikk inn til et par Nagra IV
båndopptakere på bakrommet, via en
Studer-mikser og to Dolby A støyreduksjonsbokser. To opptakere var nødvendig siden en båndhastighet på 38 cm
per sekund kun ga femten minutter til
rådighet med syvtommers spoler!
Jeg nevnte for redaktøren at jeg
skulle skrive om Pawnshop, uten å
få den helt store responsen. Han har
Pawnshop i de fleste utgavene, og er i
likhet med undertegnede mest begeistret for den opprinnelige vinylutgavens
lydmessige kvaliteter.
Slik forholder det seg også med det
nye settet. CD-lyden er absolutt god,
men ikke enestående. Man kjøper dette
settet på grunn av den gode stemningen og den inderlige og ekte improviserte musikken. Dessuten kjøper man
den hvis man har en god SACD-spiller.
SACD-lyden har i dette tilfellet mye
høyere signal, men selv etter signalstyrkejustering virker SACD mer dynamisk
og fyldig mer detaljert i toppen enn CD.
Kanskje det dreier seg om remiksing
eller simpelthen nyere og bedre overføringer til digital for SACD-utgaven.
Jeg har en halvgammel tokanals
Sony SCD-555ES SACD-spiller stående
under min helgamle, men hardt oppgraderte Micromega/Dynamic Precision
CD-rigg, og for en gangs skyld er det
artigere å høre på den langt rimeligere
men ikke billige Sony-spilleren. Det
skjer aldri ellers, til tross for at DP-riggen har handikappet med å kun spille
av i 44 kHz/16bits.
Portens venner
Når man anser portvin som en av
livets goder, i likhet med jazz, er det
vel ikke så rart at en slik utgivelse
vekker nysgjerrighet? Bak det artige
utgivelsesnavnet ”Vinho do Porto” står
trommeslageren Portinho. Trioen hans
har på denne innspillingen fått følge av
trombonisten Jay Ashby.
Portinho er fra Brasil, og det forundrer ikke at det er mye bossanova og
samba i denne musikken. Når trioen
i tillegg består av en pianist og en
bassist, får man forventninger til det
rytmiske. De innfris. Selv med Brasilianske innslag ligger dette trygt
innenfor mainstream. Svært velspilt
sådan. Portinho støter ingen lyttere fra
seg, dette er typisk moderne, renslig og
uprovoserende jazz hvor melodien er i
sentrum.
I dag er det er faktisk mer vanlig
med tonale krumspring, grensesprengning og sjangerblanding på våre kanter
enn i USA hvor dette opptaket er
foretatt. Noen lyttere vil sikkert savne
utfordringer, andre vil verdsette Vinho
do Porto for dens stødige musikk og
saftige studiolyd.
Selskapet denne CD´en er utgitt av
heter Manchester Craftsmen´s Guild,
men produksjon og distribusjon foretatt av Telarc. Da forundrer det ikke at
lyden er av typen godt balansert studioproduksjon, med kjøttfull og dynamisk
mellomtone og bass, og en anelse
tilbaketrukket diskant. Diskanten er
ikke like dynamisk og ren som resten
av lyden, men totalt sett må dette sies å
være meget god lyd.
MCGJ (Telarc) 1033
333 Referansemusikk:
Mange av Fidelity sine lesere har spurt etter spesielt
gode innspillinger for evaluering av lyd. Her er den
komplette spillelisten til vår nye digitalspesialist
Arne Christian Damhaug.
1. Patricia Barber: Nichtclub. Premonition Records 66917 90763 2 4. 1 CD.
2. Mari Boine: Gula Gula. Universal Norway 0044001778124. 1 CD. 2005.
3. Kari Bremnes: Spor. Kirkelig Kulturverksted FXCD 110. 1 CD. 1991.
4. Gary Burton & Chick Corea: Duet. ECM 1140 829 941-2. 1 CD. 1979.
5. Cowboy Junkies - with Ryan Adams, Vic Chesnutt, Natalie Merchant and Jeff Bird: Trinity Revised. Latent Recordings COOKCD434. 1
CD/1DVD. 2007.
6. DumDum Boys: Splitter Pine. Columbia 463450 9. 1 CD. 2001.
Referansemusikk
7. Dvorák: Cello Concerto, Dumky Trio - Jean-Guihen Queyras, Jiří
Bělohlávek, The Prague Philharmonia, Isabelle Faust, Alexander
Melnikov. harmonia mundi HMC 801867. 1 CD/SACD.
8. Elgar: Cello Concerto, Sea Pictures - John Barbirolli,
Jacqueline du Pré, Janet Baker, London Symphony Orchestra.
EMI Classics 7243 5 56219 2 4. 1 CD.
9. Jan Garbarek, Keith Jarret, Palle Danielson, Jon Christensen:
Belonging. ECM 1050 829 115-2. 1 CD. 1974.
10.Gjeilo: Stone Rose - Ola Gjeilo, Tom Barber, David Coucheron,
Johannes Martens. 2L 2L48. 1 CD/SACD.
11.Hair: Original Soundtrack Recording. RCA 07863 67812 2. 1 CD. 1999.
12.Russian Violin Concertos: Khachaturian: Violin Concerto in D minor,
Prokofiev: Violin Concerto No. 1 in D, Glazunov: Violin Concerto in A
minor - Julia Fischer, Yakov Kreizberg, Russian National Orchestra.
PentaTone 5186 004. 1 CD/SACD.
13.Madredeus: O Paraíso: 14 Conçôes. EMI 7 243 8 23102 2 8. 1 CD. 1997.
14.Mahler: Symphony No. 2 - Iván Fischer, Birgit Remmert,
Lisa Milne, Budapest Festival Orchestra, Hungarian Radio Choir.
Channel Classics CCS SA 23506. 2 CD/SACD.
15.Mahler: Symphony No. 3 - Heinz Rögner, Jadwiga Rappé,
Rundfunk Sinfonieorchester Berlin. Berlin Classics 00221212BC. 2 CD.
16.Mahler: Symphony No. 6 - Riccardo Chailly, Royal
Concertgebouw Orchestra, Decca 444 871-2. 2 CD. 1995.
17.Mahler: Symphony No. 6 - Christoph Eschenbach,
The Philadelphia Orchestra. Ondine ODE 1084-SD. 2 CD/SACD.
18.Mahler: Symphony No. 9 - Riccardo Chailly,
Royal Concertgebouw Orchestra, Decca 475 6191. 2 CD/SACD.
19.Piazzolla: Le Grand Tango: Fugata, Otoño Porteño, Milonga en re,
Tango Suite, Tres Minutos con la Realidad, Homenaje a Lieja, Le Grand
Tango - Katona Twins: Peter and Zoltán Katona (guitars), Alfredo Marcucci (bandoneón), Daniel Storer (double-bass), Carducci String Quartet.
Channel Classics CCS SA 19804. 1 CD/SACD. 2004.
20.Lavinia Meijer: Harp Divertissiments: Salzedo: Trois Morceaux,
Caplet: Divertissiments, Ibert: Six Pièces - Lavinia Meijer (Harp).
Channel Classics CCS SA 28908. 1 CD/SACD. 2008.
21.Schubert: Lieder: Ave Maria, Die Forelle, Heidenröslein - Barbara
Bonney, Geoffrey Parsons, Sharon Kam. Teldec 4509-90873-2. 1 CD.
22.Radka Toneff, Steve Dobrogosz: Fairytales.
Odin Records NJ 4003-2. 1 CD. 1986.
23.Andreas Vollenweider: ”Caverna Magica
(...Under the Tree - In the Cave ...). Columbia 485 163 2. 1 CD. 1983.
333 Musikkomtaler:
Bernhoft
Jarle Bernhoft er vel for de
fleste fortsatt husket som selve
frontmannen i den relativt
hardtslående og bredbente
kvartett Span, som jo «alle»
spådde skulle bli det neste
norske bandet med stort
gjennombrudd i Storbritannia.
Av Trond Torgnesskar og Jan Myrvold
En funky, sjelfull og mørk Oslohyllest fra en altfor hemmelig artist.
N
oen mennesker har flere talenter enn de fleste
andre. Likevel hender det at det tar en stund før
de oppdages, kanskje fordi det synes som om
man er mer opptatt av middelmådighet nå om
dagen. De genuine talentene må ofte letes litt
etter. Så også med den gamle Span-vokalisten Jarle Bernhoft,
selv om det sikkert kommer til å hjelpe på berømmelsen at
HiFi-klubben har fått både ører og sjekkhefte opp for mannen. Den siste skiva er utgitt av klubben i samarbeid med
Universal, så det kan se ut som om det løsner nå. Etter en
bombe av en konsert på Rockefeller her om dagen, intimkonserter i regi av Klubben og utgivelse på vinyl, formatet over
alle formater, ser det ut som om noen virkelig mener alvor.
Og godt er det.
Jeg har hørt ham live etpar ganger, og
har blitt måpende imponert hver gang.
Han er et fyrverkeri av en multi-instrumentalist som beviser at det ikke bare er
kvinner og flygeledere som kan gjøre flere
ting på en gang. Bernhoft på scenen er
multitasking på rimelig høyt nivå, for å si
det sånn. Alle som har hørt og sett ham
slå an åpningsakkordene på sitt Fender
Rhodes-piano, bruke gitaren som conga,
for så å la det hele gli over i en akustisk
gitarsolo med et groove Lenny Kravitz
ville gitt venstrearmen for, vet hva jeg
snakker om. Har du gått glipp av det, kan
det anbefales å gå inn på myspace.com/
jarlebernhoft.
Etter en såpass eksplosivt musikalsk liveopplevelse kan
det fort bli litt nedtur å overføre ting til plate, men unge
Bernhoft «sure makes it fly», for å holde oss til aeroplanterminologien. Den siste utgivelsen, som er nettopp live,
har kollega Jan sagt noe om et annet sted i bladet. Jeg skal
konsentrere meg om solodebuten fra 2008, Ceramik City
Chronicles. Ikke en helt blodfersk utgivelse altså, men den
fortjener all den oppmerksomheten den kan få, spør du meg.
Det dreier seg om låter som omhandler mannens motsetningsfylte kjærlighetsforhold til Oslo, spilt inn i Sina68
tras gamle nabolag i Hoboken, New Jersey. Det blir fort
street-wise storbypoesi av sånt. Dette kan nærmest kalles et
konseptalbum. En musikalsk trip inn i storbyvirkeligheten,
og ofte i de mørkere sidene ved den. Det er nesten så jeg kan
se Waits nikke godkjennende i kulissene. Soul med sterke
funkinfluenser, uhyggelig dyktig fremført, og med mer
enn et nikk i retning folk som Kravitz, Marvin Gaye, John
Legend og Stevie Wonder. Ikke den enkleste gjengen å la seg
inspirere av. Bernhoft legger lista høyt. Det er tidvis funky
utav det villeste Niagara, og kan fungere utrolig godt med en
drink i neven som enslags mørkere lounge-funk, men her er
det dybder i både tekst og uttrykk som bærer bud om andre
intensjoner.
At hovedstaden kan være hjerteløs,
kommer klart fram i «Streetlights», en
funky, men mørk låt om menneskehandelen og horetrafikken vi også finner i
Oslo sentrum. Hjemlengselen i «So many
faces» bidrar også til det blå, melankolske
draget som preger hele plata. Bernhofts
urbane melankolifunk underbygges
nærmest perfekt av ringrever som Audun
Erlien på bass, Trygve Seim på sax, Anders
Engen på trommer og David Wallumrød
på ymse tangenter. Lydbildet har et lett
vintage-preg, godt hjulpet av den varme
produksjonen og den utstrakte bruken av
Fender Rhodes el-piano.
Denne skiva nærmest skriker etter å
spilles høyt. Lydmessig snakker vi om godt utført og ikke
minst stilsikkert håndverk, uten at det blir demomateriale av
det. Jeg hadde nær sagt heldigvis.
Dette er en av de gledeligste debutene på lenge, og et
velkomment friskt pust for alle som er blitt lei av malstrømmen av humørløse trubadurer med dårlig stemt kassegitar
og millionkontrakt.
At en hvit nittedøl får det til å swinge så inn i ..eh..granskauen, er ganske så naturstridig.
TT
1: Man 2: Band (Universal/Hi-Fi klubben)
Prisverdig tiltak!
P
latekontrakt med Universal og produsentbistand av
den meget anerkjente Gil Norton hjalp dessverre ikke.
Det bar riktignok inn på hitlistene her hjemme, men
saxerne var ikke like imøtekommende. Det er ikke sikkert de
har glemt Lindisfarne anno 793 helt riktig ennå, selv om jeg personlig tror A-ha
rundt 1985 ødela mer for nordmenns
rykte der borte.
Uansett, Bernhoft har i ettertid gått
solo, og gav ut albumet «Ceramic City
Chronicles» på Universal i 2008, et
album som vel må sies å ha fått en mildt
sagt blandet mottagelse i den samme
presse. Like vel er det fortsatt ganske
naturlig at flesteparten av de i alt femten
kuttene på dette ganske så originale
albumkonseptet som «1:Man 2:Band» er,
er hentet fra nettopp solodebuten. Når
jeg sier originalt, så er det selvsagt fordi
dette albumet er et dobbelt sådan hvor den ene discen/lp’en
er Bernhoft solo på scenen, den andre med band, også live.
Universal er fortsatt med på laget, men nå altså i samarbeid
med Hi-Fi klubben, som jo de senere årene har profilert seg
mer og mer i det levende musikkmiljøet, med sin tilstedeværelse på flere av de mest prestisjetunge musikkfestivaler. De
mener tydeligvis alvor med denne utgivelsen, og har selvsagt
gitt den ut både på CD og 180 gr feit vinyl. Og det låter temmelig «fett» også, med et vidunderlig stort og åpent lydbildet
med plenty av 3D-fornemmelse på begge format. I undertegnedes oppsett er det spesielt imponerende stor bredde over
scenen på vinylutgaven, hvor musikken virkelig er løsrevet
fra høyttalerne. På den rent lydtekniske siden vil jeg også
trekke frem de absolutt organiske klangfargene, de stramme,
velartikulerte basslinjene og en ryddig og luftig topp med
plass til mange finstemte nyanser.
Bernhoft selv viser både med og uten band at han kan
være verdt alle strabasene – og pengene – som er lagt ned
i disse opptakene, og det er aldri noen
tvil om at vi har med en meget talentfull musiker å gjøre og som til overmål
behersker en lang rekke instrumenter.
Synge kan han også, til og med rent!
Det kreves da vitterlig også av en mann
som har forlatt tung massiv rock’n’roll
til fordel for mer klassisk soul, et uttrykk hvor man temmelig kontant vil
bli avslørt dersom de vokale ferdigheter
ikke er helt på linjenivå. Teknisk er han
rett og slett fremragende, men det er
likevel en viktig bit som ikke helt er på
plass. I mine ører mangler det totalt sett
litt nerve og feelgoodfaktor. Jeg blir aldri
helt revet med, kanskje fordi Bernhoft og gjengen ikke helt
klarer å sette noe tydelig særpreg på musikken, og kanskje
følger «læreboka» litt for tett og godt kunne ha improvisert
enda mer? Jeg syns jeg fornemmer litt av det samme hos
publikum i salen, at det hele virker en smule for stramt regisert, og at publikum bare tidvis lar seg rive med. Det blir på en
måte litt statisk i mine ører.
Like vel er det vanskelig å forholde seg negativt til et prosjekt som dette, og man skal sagtens bare være glad for at det
finnes noen aktører fra plate- og hifi-bransjen som innser at
de lever av det samme publikum. Bernhoft fortjener uansett
flere sjanser, for talent og kvaliteter har han plenty av. 3
JM
Bernhoft i Hi-Fi klubben 2, Oslo
69
333 Hauk:
En “nörd” slår tilbake
S
ist Fidelity var jeg høflig og overlot min Fidelityplass til en kvinne av folket. Det var lærerikt, gitt.
Så kvinner forstår og setter pris på god lyd, altså?
Artikkelen viste vel snarere, og utenfor en hver
rimelig tvil, at så ikke er tilfellet. Denne forståelsesfulle kvinnen, kunne altså fortelle at god lyd, det er en låt
som swinger, det! Men er hun så uheldig å høre en låt som
handler om å kjenne livets realiteter på egen sjel, da er det
ikke lenger god lyd. Da er den nemlig enten for høy
eller for tragisk til å være god. Jeg har en følelse
av at jeg har sagt det før, men det gjentas da så
gjerne, helt uten filter, at den aller beste lyden en kvinne vet, er lyden av knitrende
sedler. Lyden av gavepapir passerer
også som god lyd, mens klingende
mynt er litt stusselig, det er for
mye diskant i de smågreiene der,
må vite.
Og lyden må komme fra ett
sted. Helst i mono fra en liten ting,
antakeligvis, for det er så fryktelig
stressende dersom lyden liksom kommer fra et sted der det ikke er bilde,
eller fra en retning der hun ikke har
blikket akkurat når den lyden finner
det for godt å komme. For hun må
jo selvsagt til en hver tid få med
seg alt som skjer, og da blir hun jo
kjempefrustrert om lyden kommer
fra ett sted, mens bildet er et annet
sted! For hvordan i alle dager skal
hun finne ut hva som låter bak henne,
uten å gå glipp av et eneste sekund av
filmen, tro?
Så var det denne bassen, da. Den kan så absolutt ikke være en bra lyd, for selve subwooferen er jo stygg!
Og alle vet jo at stygge ting ikke kan lage pene lyder, ikke
sant? Dessuten vil hun ha litt ro mens hun ser på film. For
kjennes det at det rister når filmen viser et jordskjelv, da blir
hun litt redd, og da er det plutselig ikke en bra film, heller.
Kabler er også et hatobjekt for våre skjøre pikebarn. Lyden
skal helst ikke nå fram til høyttalerne, tydeligvis, for der
blir den som nevnt for høy, før hun vet ordet av det. Hint
til kvinner: Høyt-taler. Det er en sammenheng her, skjønner
dere. Og for at den stygge boksen skal tale med høy og mørk
stemme, så må den ha mat. Maten kommer gjennom navlestrengen, og den kalles med et enkelt ord for høyttalerkabel.
70
Og det er faktisk interessant at stemmen til f.eks. Barry
White legger kvinnene lagelig til for strandhugg med stor
presisjon. Til det må det så vel kabel som store bokser, for
Barry White har ikke en stemme som høres bra ut i en klokkeradio. Der høres han nemlig ut som Kermit i muppetshow.
Kermitstemmmen har ikke samme effekt som Whitestemmen, og det er det grunner til. Nå har vi menn jobbet stjerten
av oss i mer enn hundre år for å lage verdens beste høyttaler
for blant annet denne Barry White sin stemme, så
blir vi fortalt at det er bortkastet, fordi
blues er trist! Hva faen?
Beklager, tillat meg å si at dette
innlegget, var om lag som om jeg
skulle skrive i «Running with heels»
( http://www.runningwithheels.com/ )
om min forståelse for høye hæler. Som
ikke måtte være så høye eller så tynne at
man kunne vrikke ankelen, for da var ikke
skoene fine lengre. Eller som ikke måtte
være sånn som de egentlig er, for jeg blir
redd for at noen kan skade parketten. Eller
noe sånt. Kvinner vil da ikke gå omkring i
gummistøvler? Da må de fatte at vi musikkelskere ikke elsker mer, dersom vi
må lytte til musikken i et musikkanlegg ingen kan se og knappest kan
høre, heller. For det er konklusjonen
jeg må trekke etter at kvinnen har
gitt oss sine geniale råd.
Lyden skal nemlig være liten på alle
mulige måter, mens gutten skal være
stor på alle mulige måter. Og klarer vi
ikke være store og kun eie en klokkeradio,
da må vi gjemme oss i kjelleren, i vårt eget
lille gutterom. Som er alt for dårlig til å være lytterom, og der må vi stort sett også være alene. Og sånn går
nu dagan.
Hun på stylter, kun akkompagnert av lyden som frembringes når hælen treffer parketten. Han i kjelleren, spillende så
høyt at han ikke hører hennes irriterte trav over hans hode.
Det hadde vært mer ryddig om kvinner sa det rett ut. At så
lenge tusenlappene brukes på musikkanlegg i stedet for sko,
kan det aldri bli bra lyd hjemme. For såpass har de forstått
siden tidenes morgen. Mens vi gutta kommer antakeligvis
aldri til å forstå det. Jeg er ikke en gang sikker på at vi vil.
-Hauk
333 Gruppetest av 5 USB-Dac’er:
Musikkdrømmer og
musikkstrømmer
Norske Hegel mener at deres Dac uten bevegelig drivverk er lydmessig like
bra som deres 3 ganger så dyre CD-spiller. Vi sjekker og sammenlikner med
noen av de beste såkalte USB-Dac’er og finner alle svært prisgunstige. Men
hvorfor blir det enda bedre når vi konverterer fra USB til SP/Dif med dCS ?
Tekst og foto: Knut Vadseth med Fidelity testpanel:
Rolf Inge Danielsen, Sam Ross, Håkon Rognlien, Jan Myrvold
+teknisk konsulent Arne Christian Damhaug
72
«Selv om kvaliteten på
de rimeligste Dac’ene var mer
oppløst og sofistikert enn på
de helt rimelige CD-spillere
vi har prøvd, så var det like
entydig klare forbedringer
ettersom vi beveget oss
oppover i prisleiet»
S
om alltid når ny teknologi innvaderer markedet, forsvinner gjerne dyrekjøpt erfaring og
mange tror på skrytet om at alt låter ”perfekt”
og prisen ikke lenger har noen særlig betydning for gjengivelsen. Slik var det da man
gikk over fra ”gammeldags” vinyl til ”perfect sound
forever” sølvplatene som viste seg å være hverken
perfekte lydmessig, ei heller ikke særlig evigvarende.
Og nå som man begynner å ane at selve drivverket
skaper både jitter og andre problemer i sanntid, så slår
man raskt fast at drivverket var roten til både høy pris
og lett hørbare feil som bare langsomt ble erkjent av
målemafiaen og hvitfrakkene hos de store elektronikkprodusentene.
Før man altså fant frem til en alternativ teknologi
som skal være lettere å masseprodusere til en langt
lavere pris, og med formidable tekniske data som burde
sikre overlegent dynamikk og et særdeles bred frekvensområde hvor filterproblemer og alle støyspektere
forblir langt utenom våre sansers fatteevne.
Ifølge enkelte tester kan det virke som om et par
tusen kroners kabelvorter er alt som skal til for å gjenskape high-end lyd fra nett eller datafiler med rippede
CD-er. Og vi må skynde oss å innrømme at veldig billige
såkalte ”Music Streamers” låter veldig bra- i forhold til
prisen. Det skal også innrømmes at kvalitetsforskjellene
i denne gruppetesten muligens var noe mindre enn hva
vi er vant til med 2-3 ganger så dyre CD-spillere. Men
den var der!
For selv om kvaliteten på de rimeligste Dac’ene var
mer oppløst og sofistikert enn på de helt rimelige
CD-spillere vi har prøvd, så var det like entydig klare
forbedringer med hensyn til dynamisk kontrast, romopplevelse, detaljering, naturlig stemmekvalitet, klangfarger og størrelse av lydbildet ettersom vi beveget oss
oppover i prisleiet.
Det eneste avvik vi mente å finne, viste seg attpåtil å
være en misforståelse! Da vi dobbeltsjekket prisen på
det vi trodde var den dyreste Dac’en, så viste det seg at
denne var betydelig rimeligere enn vår absolutte favoritt, som derfor dessverre også var den dyreste.
Konklusjon: Du får stort sett det du betaler for!
73
333 Gruppetest av 5 USB-Dac’er:
Cary X-citer Dac:
Eksklusiv lyd
For å sette nivået startet vi med det vi trodde
var den dyreste Dac’en i denne gruppetesten.
Og det låt umiskjennelig ”dyrt”; stort, rent og
fyldig, men ikke mer oppløst og kontant enn de
bedre CD-spillere i grenselandet til high-end.
PC-verden
Selv om vi gamle vinyljunkiser forble
ganske skeptiske til kompleksiteten og en
smule ustabilitet i PC-verdenen med hensyn til ripping, lagring og overføring av lyd,
så ble vi enda mer forundret over de mange
absolutter som synes å herske med hensyn
til binærkodens upåvirkelighet av utstyrskvalitet og kabler. Er det nå helt sikkert at
en hvilken som helst datamaskin vil gjøre
rippingen med optimal lydkvalitet, selv
om man husker å programmere PC’en slik
at signalet ikke går om komplekse processeringer?
At digitalkabler påvirker lyden, har vi
lang erfaring for, så det er ikke engang
tema. Kollega Sven Bilén skrev i en test
som var ment trykket i det High-Fidelity
som aldri kom, at digitalkabelen hadde
større betydning for lyden enn forskjellen
mellom to ulikt prisede ”Music streamers” i
den lave prisklassen. Here we go again….
Selv opplevde vi det mest forunderlige i denne testen at lyden ble VELDIG
mye bedre når vi avspilte Dac’ene via dCS
klokka til Puccini, den som pryder dette
oppslaget. Nå koster riktignok denne highend herligheten drøye tredvetusen kroner,
en formidabel sum som knapt nok kan
forsvare lydforbedringen. Men flere av oss
mente at Hegel+dSC var så nær det beste vi
noensinne hadde hørt, at vi likevel må ta et
forbehold om dette. Vi snakker fremdeles
om tilsmmen ”bare” NOK 40.000 totalt, billigere enn f.eks. Akkurat og Klimax DS-Dac
fra Linn!
Men den virkelige gladnyheten fra dCS
Puccini klokkemodulen er at forbedringene
hverken skyldes den dyre klokka eller det
supereksklusive kabinettet, men simpelthen en relativt enkel elektronisk krets som
gjør om det symmetriske USB-signalet til
et assymetrisk SP/Dif signal. Om vi kan
stole på egne ører, ligger det her en hel liten
revolusjon å venter på oss high-endere som
uansett aldri blir helt fornøyd…
Vi avspilte ulike musikkstykker på 44,1
på 24 bits oppløsning, opprinnelig rippet
eller nedlastet fra nettet med den kresne
Divertimente med fiolinist Thoresen og
Trondhjemssolistene på 2L som lakkmustesten, pluss et par klassikere fra pop/jazzbransjen som ekesempler på vokal, piano,
gitar og generell rytmisk fremdrift.
74
C
ary er et ganske eksklusivt amerikansk merke kjent for sine
mange rørprodukter, noe som kan forklare misforståelsen
om en antatt pris på 20-30 tusen kroner, det dobbelt av den
virkelige. Men også mangel på bereftelse av at konverteren virkelig
prossesserte det innkomne 44,1 bit signalet, gjorde oss en smule
usikre da LED lyset ikke virket på denne oppløsningen, men lyste
48 bit uansett hva vi sendte fra PC’en. Hvis det skulle være noen
feil her, hentet vi også ut dette signalet (48 bit) fra harddiscen, men
uten at vi hørte noe forskjell. Og etter alles mening var lydkvaliteten ganske forenlig med den lave prislappen på NOK 12495, men
med en noe mørk og fyldig klangbalanse som prioriterte størrelse
og totalitetet fremfor nitid utpenslede detaljer og superskarpe transientimpulser…
Testpanalet:
Rolf Inge Danielsen: Låter pent og rimelig oppløst, men
ikke veldig dramatisk. Litt snill og mangel på krisphet i øvre
mellomtone og diskant, kanskje, men fyldig og med godt driv
nedover. Låter så absolutt ”dyrt” og delikat.
Håkon Rognlien: Veldig glatt og ganske elegant men
mangler litt klangdybde på felerekka som blir en smule kald og
steril, men med generelt utmerket dynamikk og livlighet.
Sam Ross: Lett og avslappet med fin fokus.
Jan Myrvold: Leken og velartikulert, men mangler litt
nyanser i oppløsningen og naturlig materialklang av solofiolin.
Heller ikke mye trøkk helt nederst. Men lettflytende og med en
ganske deilig og oppløst topp.
Pris: kr.11.900,Importør/forhandler: TAA Import/Lyric Hi-Fi
333 Gruppetest av 5 USB-Dac’er:
Hegel HD 10 24/192:
Beste kjøp?
Hegel selv mener at denne USB-Dac’en er like god som deres
3 ganger så dyre CD-spiller. Publikums reaksjon på Internett
virker å være samstemt; dette er mye godlyd for pengene!
F
or oss som har hørt mange gode Hegel-produkter i det siste, var lyduttrykket fra denne
separate USB-Dac’en heldigvis helt som forventet. Her var mer detaljer og massevis av
luft i et forbausende stort og tredimensjonalt rom med glimrende fokusering på artistene. Klangen var ganske lys, men slett ikke mager da her var utmerket dypbass og grunntone.
Det viktigste er likevel at her helt mangler den antydning til ”metall” som ofte er en
konsekvens av et såpass opplyst lydbilde, og som også var en smule slitsomt på eldre Hegelelektronikk. Oppløsningen er glimrende, men mangler likevel den ”karamelliseringen” som
kan oppleves på det aller beste high-end utstyr som dermed blir enda glattere, mykere og mer
avslappet tross ekstrem detaljering.
Men i forhold til prisen? Les testpanelet…
Testpanalet:
Jan Myrvold: Mer substans enn Cary faktisk, men med funklende
feler med naturlig grunntone fra organisk treverk. Og et bassfundament
som er fast som fjell. Antydninger til sibilanter, men tøff og kontant
dynamikk og utmerket dybdeperspektiv. Og altså en delikat, glatt og
utstrakt topp.
Håkon Rognlien: Tydeligere innsyn enn på Cary, og ikke like sukret
glatthet, men mer fraspark og liv. Også mer klang og farger i fiolinene.
Strålende dybdeperspektiv og flotte stemmer. Likevel med antydning av
sibilanter på kvinnelig vokal, men innenfor godkjentgrensen. Men altså
strålende bra attakk og dynamikk. Veldig bra!
Sam Ross: Mer treverk og kasse, mindre strenger som spiller i løse
lufta. Mer livaktig og naturlig enn den forrige, simpelthen!
Rolf Inge Danielsen: Friskere med mer liv og ståpå enn Cary. Ikke
så mye tyngde som sistnevnte muligens, men betydelig mer engasjerene
med mine ører. Legger scenen nærmere enn Cary, og skaper mer driv og
en veldig spretten lyd. Likevel et litt forenklet lydbilde i forhold til det
aller beste og kunne kanskje vært enda mer nyansert på frekvensfløyene.
Men dette er en DAC å regne med, nesten uansett pris!
Pris kr 7.995,Produsent Hegel Audio A/S
Forhandler i Norge: Soundgarden
76
Også Bryston er en snakkis innen datalydmiljøet, og også
den dyreste av de innhankede modellene i denne testomgang.
Den er også den med flottest kabinett og flest innstillinger.
Vi mener at kanadiske Bryston også har den beste lyden!
Bryston BDA-1:
Best Lyd?
D
Testpanalet:
Håkon Rognlien: Utmerket mellomtone som låter veldig
naturlig, men diskanten er ikke like frisk som på Hegel. Klangbalansen ligger et sted midt i mellom Cary og Hegel, og kan
oppfattes som ganske nøytral. Men pianoklangen er mer lukket
og klart tammere enn på Hegel. Og bassen mangler stramhet,
attakk og definisjon, etter min mening! Men på Chet Atkins
plata går det mye bedre, her er Bryston klassevinner, naturlig
og fin med bra klang og attakk. Glimrende innsyn og faktisk
fin styring i bunnoktaven! Det swinger, men blir her en anelse
heftig i toppen.
Rolf Inge Danielsen: Et rikere og frodigere lydbilde enn
de tidligere med mer drama og mer finesse. Her klinger det
også mer troverdig med mer dynamisk kontrast og et mylder
av detaljer vi ikke har hørt tidligere. Dette er den overlegent
beste Dac’en så langt, og med den viktigheten signalkilden har
for totallyden, må dette være et superkjøp for de mer kritiske
av oss. Klasse-dac!
Jan Myrvold: For et imponerende lydbilde med et gigantisk
panorama og samtidig fremragende ro og orden! Den vanskelige feleklangen er både nyansert og organisk med en rik
klangstruktur. Lyden er ikke tynn, men samtidig strammere og
mer presis enn fra de tidligere.
Sam Ross: Dynamikken oppleves mer ekspansiv enn med de
tidligere, men med litt spinklere klang enn på Hegel. Suveren
oppløsning, tydeligere og mer organisk. Alle stemmer og instrumenter fremstår naturlig med en presis reproduksjon.
et er merkelig det der med lyd; man
vet ikke helst sikkert hva som eventuelt er mindre bra før man hører noe
som er entydig bedre. Og Bryston
er entydig bedre enn både Cary og Hegel. For
uansett hvor god vi syntes den særdels prisgunstige Hegel var, så opplevde vi en nye dimensjon med både mer ro og mer rytmisk driv med
Bryston. Her var også mer krisphet og samtidig
en fyldigere og mindre ”teknisk” klangbalanse,
større nærvær og samtidig et betydelig større
holografisk rom.
Dette er tilsynelatende motsetninger, men i
et high-end produkt som Bryston, så oppleves
disse motsetninger akkurat som man opplever
dem i virkeligheten. Også oppløsningen er et
paradoks. Desto større oppløsning og detaljering, desto tøffere blir det å kamuflere et metallisk ”shimmer” på overtonestrukturen, noe som
lett skaper en litt nervøs og teknisk lyd.
Men når kvaliteten er høy nok og forvregningen lav nok, blir det både mer oppløst og detaljert og samtidig mer avslappet og ryddig. Og
med en diskant som blir stadig mindre diskant,
og stadig mer luft. Og det er på dette stadiet
at redaktøren av Absolute Sound snakker om
karameller, simpelthen fordi han opplever at
”rastrene” eller sukkerkornene i lydbildet smelter sammen til et hele.
Og dermed har jeg anbefalt det lille ekstra vi
opplever med Bryston i forhold til den rimeligere og fremdeles imponerenede gode Hegel.
Men dette er ikke Håkon Rognlien helt enig i?
Pris kr.17.990,Importør/forhandler:
TAA Import/Lyric Hi-Fi
77
333 Gruppetest av 5 USB-Dac’er:
Cambridge DacMagic:
Budsjettbombe?
Da Sam Ross har en full test lenger bak i bladet, går vi rett på sak og sjekker
hva testpanelet mener om denne rimelige USB-Dac’en fra Hi-Fi Klubben…
Testpanalet:
Jan Myrvold: Fyldige klangbalanse enn hva jeg forventet fra den
kanten og til den prisen. Litt mer rufs
i overtonestrukturen enn de dyrere,
men ikke i alvorlig grad og uansett en
leken og sprudlende sak.
Rolf Inge Danielsen: Låter mattere enn de forrige, og litt mer innsnevret dynamikk. Den låter klangmessig ganske nøytralt, og er ikke så
åpen og luftig som f.eks. Hegel. Ville
gjerne ha litt mer rasp på felene. Men
mer enn brukbar kroppslighet og
tyngde, helt utmerket trøkk og mer
enn godkjent oppløsning og detaljering, særlig med tanke på prisen.
Virkelig imponerende og spennende
lyd til lite penger!
Sam Ross: I referanseanlegget låt denne litt
markert og overtydelig i forhold til de dyrere.
Oppløsningen er grei men ikke helt toppers
og med mindre mikrodetaljer enn håpet på.
Generelt litt flat i dynamikken og litt frampå i
toppen, men svært bra lyd uansett og entydig
bedre enn hva man kunne forvente med en
komplett CD-spiller til omtrent samme pris.
Absolutt en grei sak og utvilsomt mye for
pengene.
Håkon Rognlien: Litt enklere klangelig
sett og ikke på nivå med Hegel, men absolutt
med noen friske fraspark selv om klangbalansen oppleves tynn, flat og kjedelig i forhold til
de beste. S’ene er for skarpe og bassen kompakt og entoneaktig. Men i forhold til prisen
vil jeg uansett tro at dette er et brukbart kjøp
for mange.
Project USB Box:
Bunnpris? Testpanalet:
Denne minste Dac’en gir forbløffende
stor lyd i forhold til størrelse og pris.
Men noen lydsensasjon er den ikke…
Dette er en morsom sak på grunn av størrelse og enkelheten, men mer en duppeditt for hytte og som MP3
Dac, enn for veldig seriøs hi-fi lytting med rippede
Cd’er og nettløsninger med minst samme oppløsnng.
Men mange i testpanelet opplevde gode sider ved
denne småttingen som de mente var i overkant av hva
den nærmest legendariske Dac’en fra Cambridge…
Pris: kr.2.200,Importør: Ljudtema
Håkon Rognlien: Litt soft helt der nede, men med en
naturlig og fin mellomtone med glimrende taletydelighet.
Og det kan så absolutt swinge på enkle opptak. Men snill og
overfladisk lyd uten x og b på vanskeligere greier. Felene låter
da helt greit, men mangler friskhet og utklinging. Her er en
kamuflerende glatthet over hele frekvensområdet.
Rolf Inge Danielsen: Ja, det kommer lyd selv om utnivået er lite. Ligner mye på Cambridge med en litt mattere klang
og nedskalert lydbilde. Det swinger klart best med enklere
besetninger, helt uten harde kanter og andre uhumskheter,
og enkelte ganger kan dette låte riktig godt!
Jan Myrvold: Mangler størrelse og dimensjonering i lydbildet, men tilbyr en organisk mellomtone og grei fundamentering. Imponerer med ganske friske og rene transienter på
enklere musikk, og med fin dybde og akseptabel tredimensjonalitet, inkludert et noe friskere presensnivå enn Cambridge.
Et kanonkjøp, spør du meg!
Sam Ross: Overraskende delikat og organisk lyd uten harde
kanter, men litt oppsummerende uten å gå i dybden. Men
ustresset og liketil selv om her mangler atskillig presisjon i
lydbildet i forhold til de større og mye dyrere.
78
USB og SP/Dif: 333
Mer å hente?
Mange mener at USB er en usikker digital motorvei, og at SP/Dif kan gi bedre resultater. Vi avsluttet
denne gruppetest med å la dCS konvertere lyden av
Patricia Barber fra et par av de beste Dac’ene for å
sjekke om det var mer å hente…
Denne uhøytidlige gruppetesten med skalte USB Dac’er, er ment for
å la oss erkekonservative vinylfreaker (med betydelig ekspertise på
VTA) ta dette relativt nye digitalmediet på datapulsen. Resulatet er vel
omtrent som forventet; samtlige bokser spilte godt i overkant av hva
man kan forvente av tilsvarende prisede CD-spillere.
Men vi synes fremdeles at datajungelen er ganske ugjennomtrengelig og med adskillige snubletråder og andre feller for oss datatullinger.
Det er etter vår mening fremdees altfor mye kabler og styr, og jeg nekter å tro at det ikke skal vise seg å være atskillige ennå ikke utforskede
lydfeller inne i denne jungelen. En er USB kabelen som etter våre
inntrykk mer ligner på en jungelsti enn en digital motorvei.
Men det gledelige er at vi opplevde en vesentlig forbedring av lyden
ved å konvertere til SP/Dif, hva nå årsaken kan være. Spesielt den
mellomdyre Hegel Dac’en ble et rent high-end produkt sammen med
dCS, mens Bryston som i utgangspunktet låt enda veldig mye bedre,
fikk en verdifull, men ikke like dramatisk lydforbedring.
Vi skal etter hvert finne årsak og virkning av disse tingene, og kommer allerede i neste blad med en ny gruppetest hvor vi vurderer bl.a.
Benchmark og Weiss, men også kikker nærmere på de beste fra Linn,
nå alle med betydelig forbedret strømforsyning. 3
Testpanalet:
Sam Ross: Hegel har strålende attakk
og flott dynamikk selv uten dCS’en, men
med denne ble det enda mye større rom
med betydelig fastere og mer kontrollert
bass og den typiske high-end roen i lydbildet. Lyden er også glattere, har mer
kropp og samtidig mer luft (!), har enda
bedre detaljering og pianoet er blitt dobbelt så stort, nå med absolutt naturlig
størrelse som om det står rett fran oss i
Fidelity-stua.
Bryston ble klart enda mer elegant og
sofistikert med enda større rom, men
faktisk ikke så intens og spennende som
Hegel i SP/Dif mode. Men veldig naturlige klanger, men en smule hissigere
(eller krispere?) i toppen.
Håkon Rognlien: Hegel: Med Puccini ble det nå absolutt ro og orden med
kullsvart bakgrunn for nydelige detaljer.
Bryston: Selv uten Puccini var det med
Bryston stor lyd med dypere perspektiv
enn på Hegel alene, men med SP/Dif ble
lyden enda deiligere, riktigere og mer
troverdig, likevel ikke med så dramatiske forskjeller som på Hegel.
Jan Myrvold: Hegel: Med dCS Puccini
ble det renere transienter, mer romfølelse og tredimensjonalitet og generelt
strammere og mer presis lyd. Forskjellen
er betydelig; en hel lydklasse opp. Men
fremdeles litt sibilanter.
Bryston: Utrolig bra! Total opstramming av lyden med enda mer ro og
total gjennomsiktighet. Virkelig super
high-end!
Rolf Danielsen: Hegel: Wow! Nå
åpner det hele seg og låter til de grader
mer ærlig og direkte. Virkelig høykvalitets hi-fi.
Bryston: Selv via USB mener jeg at
denne er bedre enn Hegel+Puccini, men
også Bryston forbedres med mer detaljer
og frigjør nydelige detaljer vi tidligere
ikke har hørt. Attakk og dynamikk
løftes også, og totallyden blir noe av de
flotteste jeg har hørt i referanseanlegget. (Og mye av dette koster atskillig
mer enn denne komboen hvor man altså
betaler for en avansert klokkestyring
man i dette tilfelle visstnok ikke har
nytte av. red)
79
333 Budsjettreferansen - Cambridge DacMagic - S:
På lag med fremtiden
Det råder etter hvert stor usikkerhet om formatenes fremtid. Vil cdspilleren dø? Er det datamaskinen
som er den nye programkilden?
Eller kommer det nye formater?
Av Sam Ross
U
ansett svaret på disse spørsmålene er
en god DA-konverter en god ide. Særlig
når den er så godt utrustet med inn
og utganger som denne Cambridge
DACen.
En rimelig DA-konverter
Cambridge har stått bak noen av budsjettklassens
aller mest vellykkede produkter med prefixet
azur, ikke minst deres CD640C (mkI og mkII)
som i flere år var Fidelitys referanse innen rimelige CD-spillere. Den hadde imponerende god lyd
og byggestandard til prisen, og utklasset samtidige CD-spillere i prisklassen under 10 000 kr et par
år tilbake. Med en rekke gode tester i hifi pressen
var forventningene til DacMagic også temmelig
store.
Umiddelbart ser det ut til å være riktig mye for
pengene. En kompakt og solid bygget boks med
en lang rekke inn og utganger. For å starte på tilslutningssiden: Den har to innganger for digitale
kilder, begge med mulighet for å velge mellom
Toslink og SP/Dif (kan ikke tilsluttes samtidig).
Man velger inngang på forsiden av enheten. I
tillegg kommer USB inngangen som brukes for
tilkopling til PC ved bruk av såkalt B-A USB kabel
(medfølger). Ved en slik tilkopling vil PC/Macen
konfigurere hardware tilkoplingen automatisk
uten noen form for ekstra software. Strømforsyningen er av ekstern type med en spenning på
12V.
På utgangssiden imponerer DacMagic med
ekte balansert utgang via XLR– helt usedvanlig i
prisklassen. Den har selvfølgelig også konvensjonell single ended ut samt både SP/Dif og Toslink
digitalutganger som begge kan være aktive
samtidig. På fronten finnes den omtalte inngangsvelger samt en knapp for fase/filter. Her kan man
velge mellom 0 eller 180 graders fase, men også
velge mellom tre forskjellige filterkarakteristikker: Lineær fase, minimumsfase eller steep. Det
beskriver kombinasjoner av frekvensgang og
impulsrespons i tidsaksen. På fronten finner du
dessuten en indikator for samplingsfrekvensen
for digitalinngangen som har følgende steg: 32,
44,1, 48, 88,2 og 96 kHz (LPCM). Alt i alt en rekordutrustet boks til prisen på noe over kr 2000!
Lyden
I testen brukte jeg budsjettreferansen Marantz
SA 7001 og iMac samt en rekke konvertere av
ymse kvalitet bla fra NAD (118), Audio Alchemy
og Dynamic Precision samt alle DA-konverterene
i stortesten til sammenligning. Ikke overrasken80
High End Sound
Skandinavisk distributør af finere Hi End
Amazon Audio
de kan det konkluderes med at DacMagic hevder seg
i toppskiktet når det gjelder digitallyd i klassen opp
til 10 000 kr. Etter en viss innspillingstid lyder den
avslappet og nøytralt, og gir et troverdig og oversiktlig lydbilde. I forhold til SA7001 var det ingen tvil
om at Cambridge bød på høyere troverdighet i gjengivelsen – en bedre klangbalanse og en mer avslappet
og ufarget reproduksjon av alle typer musikk. Først
med SACD kunne spilleren matche denne konverteren – dvs med en svært begrenset katalog av innspillinger. I mine notater går det klart frem at Ole hos HiFi Klubben Drammen (som leverte testeksemplaret)
hadde helt rett i at innspilling er viktig: sakte men
sikkert faller lyden på plass, men det over en innspillingsperiode på flere uker. Det er ikke drama som
preger DacMagic – her er det harmoni og homogenitet med god plass mellom utøverne. Lyden er klar og
distinkt, men virker ikke superoppløst eller superrask. Riktignok kan man påvirke dette litt med de tre
filterkonfigurasjonene, men nyansene her er relativt
små. Faktisk slo de litt forskjellig ut fra innspilling
til innspilling. Jeg fant dog ofte at minimumsfilteret
var det som ga lyden mest vitalitet med sin minimale
påvirkning på transientforløpet.
Med Charlie Haden/Pat Metheneys nydelige Beyond the Missoury Sky (Verve) skiller den fint mellom
anslag og utklingning i så vel streng som klangbunn
i både gitar og akustisk bass. Den har et bra fokus, og
tegner etterklangen nøyaktig. Etter å ha fått Hegels
utmerkede integrerte forsterker H100 i budsjettanlegget er det dessuten lett å høre at bassgjengivelsen er
av god klasse. Den går dypt, og skiller godt – akustisk bass står meget troverdig fram. DacMagic er av
en type godlynt natur, og lyden blir aldri pågående
eller aggressiv slik en del rimelig utstyr med hi-fi
ambisjoner har tendenser til. Den er sofistikert i sin
reproduksjon, og får frem troverdighet både i stemmegjengivelse og blåseinstrumenter. Også piano/
klaver er fint på plass – ordning och reda – selv om
overtonestrukturen kanskje er noe redusert i forhold
til markedets mer eksklusive løsninger. Testens største overraskelse fikk jeg på typiske 60-talls innspillinger som for eksempel Mamas & the Papas og Beach
Boys. Her kan denne konverteren by på en plastisitet
og nøyaktighet som får Mama Cass til å stå levende i
stua – eller i alle fall så levende som hundedyre platespillere kan få til – fabelaktig organisk og analog lyd!
Oppsummering
Nok en gang har et Cambridge Azur produkt imponert Fidelitys medarbeidere med usedvanlig god lyd
per krone. Det er virkelig en stor prestasjon å kunne
selge et såpass bra produkt – uten noen egentlige
direkte svakheter til 2400 kr. Vår påstand er at denne
investeringen kunne heve lydkvaliteten i ti tusener
av norske hjem. Ikke minst fordi den forbedrer lydkvaliteten til programkilden – som vi mener er det
aller svakeste leddet i majoriteten av musikkanlegg
rundt omkring. Mye tyder dessuten på at bruken av
enda dårligere digitale programkilder er i ferd med å
gripe om seg. Timingen for å introdusere et produkt
som DacMagic burde derfor være den aller beste! 3
Pris kr 2398.Importør Hi-Fi Klubben
Neutralt lydbillede, smæk i bassen, kontant og
en fløjelsblød mellemtone og diskant.
DC motor og akkumulator, udskiftelig armboard
LAMM M1.2 reference
Fidelity no. 42 - “en af de fineste forsterkere
jeg har hørt. Intet mindre”
Fidelity no. 41 - “Om her er glimrende oppløsning, fenomenal
holografi og en lettflytende og nesten analog glatthed i tonerne, så
er det mest oppsiktvekkende likevel den ekstreme impulsvilligheten
vi opplever i transientene som gir både en rytmisk fremdrift og en
livsbejaende gøyfaktor jeg tidligere ikke helt har opplevd maken til
på digital-mediet”
Herron Audio
High Fidelity 6/2009 om VTPH-2 - ”Via
VTPH-2 har vi en super flot og sammenn
hængende afslappet gengivelse”
High Fidelity om VTSP-3 - “Magt, kontrol og
ekspansionsevne er nøgleordene. Der er det
typiske overskud og legende lethed man får fra
en god rørforstærker”
Kontakt:
highend-sound.com
[email protected]
tlf: +45 60 77 24 48
333 Budsjettreferansen Mark & Daniel Maximus mini+
Heilt Maximus
Designed in USA – Made
in Shanghai: Samarbeid
mellom kinesere og
vestlige ingeniører har
et enormt potensiale.
Mark&Daniel har topp
byggkvalitet og en særdeles eksklusiv diskantløsning – AMT!
Av Sam Ross
82
M
aximus mini plus er en typisk to-veis
mini monitor på størrelse med vår
favoritt i klassen - Dali Mentor Menuett
(testet i forrige Fidelity). Ifølge nettsiden har Mark & Daniel produsert hi-fi
høyttalere siden 2004. Deres spesialitet
og kjennetegn er eksklusive og dyre løsninger med kabinetter i syntetisk marmor og diskantelementer av den patenterte AMT typen. Testobjektet heter Maximus mini+, og er
blant de minste og rimeligste fra denne produsenten. Høyttaleren virker svært solid og har en fin finish, selv om fargen
sort med litt glans i framstår billigere enn den helt sikkert
er. Andre farger er tilgjengelige. Kabinettet er diamantformet – dvs at skjøtene er avfaset for å minimere baffelen. At
kabinettet er dødt trenger du ikke å lure på – det er ”rock
solid”- støpt syntetisk sten. Jeg har forresten et par Celestion
Kingston med kabinett av noe som framstår likt (og som
sikkert er det samme materialet) - Marmorin. Kingston var
totalt fri for kabinettlyd, men også svært dyre (ca kr 50 000
paret). Man må derfor bare imponeres over det ekstremt
lave kostnadsnivået Kina her presenterer!
Diskantelementene til Mark & Daniel er svært avanserte
og bygger på en gammel favoritt fra 70-tallet – The Air
Motion Transformer (utviklet av Oscar Heil) og produsert av
ESS. Deres svært dyre og flotte diskantelement var rundstrålende og hadde delefrekvens ved 1kHz. I sine annonser
fra den tiden brukte ESS bilde av en nøtt som klemmes
sammen for å illustrere virkemåten. En foldet membran av
særdeles tynt membranmateriale tilføres strøm og beveger
seg som en dipol. Den store membranen kan bevege masse
luft med minimal bevegelse, og har så liten masse at bevegelsene blir særdeles nøyaktige. Resultatet for det relativt
lille elementet her er gjengivelse av hele 5 oktaver – fra 950
Hz – 35kHz!
Bass/mellomtone elementet i Maximus er på 4 tommer og
av konvensjonell dynamisk type, men har usedvanlig lang
slaglengde på pluss minus 9 mm og et tilsvarende dypt magnetgap. I det lille og minimalt ventilerte bassreflekskabinettet ligger 6dB punktet på 48Hz. Imponerende, men prisen er
en særdeles tungdreven høyttaler som kun leverer 82,5 dB
med 2,83V på en meters avstand.
Høyttaleren har gode terminaler og konvensjonell biwiring,
kommer uten grill, men med et gitter foran 4 tommeren.
derende så lenge forsterkeren kan levere ren effekt. Dens
karakter kler akustisk musikk strålende, og jazz og klassiske
innspillinger ble favoritter i testperioden. Pat Metheney og
EST får nettopp den ekstra dimensjonen som løfter fram
de musikalske høydepunktene. Oppløsningen av high hats
og triangler, xylofoner, sitarer og fioliner står fram med en
utrolig naturtrohet. Flere ganger kan man oppleve kjente
innspillingers informasjon som man aldri har lagt merke til
før: På Yusuf (Cat Stevens) Another Cup (spor 1) ligger et
munnspill langt nede i den nokså massive miksen. Her kan
det følges som om man lytter til referanseutstyr– aldri har
det vært klarere gjengitt i vårt budsjettalternativ!
Også på Shawn Colvins ”These four walls” briljerer strengeinstrumentene – som det er mange av der. Gjengivelsen
av andrestemmer og bakgrunnsdetaljer gir et fokus som for
mange, ja de fleste konkurrenter i prisklassen, framstår som
slappe, mumlete og grøtete i sammenligning. For eksempel. Elvis Costellos stemme – den får det lille raspet som
sjarmerer og lyder så troverdig som om han sto der i stua.
Dette er kvaliteter man kan bli avhengig av! Et par forsøk i
hjemmekinoanlegget avslører en høyttaler som gir særdeles
god taleforståelse. Her også imponerer den med sin detaljrikdom.
Det er ingen tvil om at dette er en ekte minimonitor som
vil fungere perfekt i et studio. Forskjellene i innspillingskvalitet avdekkes ubønnhørlig, alle detaljer og feil oppover
i frekvens blir hørbare. Perfekte opptak gir perfekt resultat
– så lenge ikke bassnivået blir for kraftig. Det er nemlig her
det avsløres hvor grensene går. Maximus Plus er ekstremt
tungdreven, og en 70 – 100W forsterker svetter selv ved
realistiske nivåer. Du er aldri i tvil om når forsterkeren klipper – det hører du tydelig. Det betyr ikke at dynamikken er
redusert – faktum er at den kan framstå som temmelig voldsom til størrelsen å være. Når det gjelder bassgjengivelsen
er den temmelig imponerende. 48Hz grensefrekvens høres
ikke spesielt mye ut, men elementets lange slaglengde og lette membran flytter luftmengder som gir både presisjon og
tyngde. Den eneste frekvensmessige svakhet som kan påpekes er en ørliten mangel på sammenheng i øvre grunntoneområde – dvs overgangen mellom det dynamiske elementet
og AMT-diskanten rundt 1kHz. Det gir en mild hengekøye
effekt og forgrovning som riktignok er lett å overhøre, men
som gir en litt framoverlent frekvenskarakter.
Lyden
Oppsummering
20 - 24 tommers stativ er nok å anbefale til disse høyttalerne. Selv om spredningen er god, kan den ikke måle seg med
en dome på dette området.
Fra første anslag konstaterer man at dette er en høyttaler
av høy kvalitet og med en fabelaktig diskantgjengivelse.
Riktignok må den spilles inn, men den suverene oppløsningen oppover i frekvens er der fra første anslag. Alle som
har hørt de før omtalte ESS høyttalerne vil garantert huske
den åpne og dynamiske høyfrekvensgjengivelsen. Mange
la dessuten merke til hvordan gjengivelsen av frekvensområdet under 1kHz aldri helt kunne matche det høyere oppe
– dvs alle deres modeller slet med en særdeles lite homogen
gjengivelse av frekvens og impulser gjennom grunntoneområdet. Med datidens tunge pappkoner var det kanskje ikke
så rart – vi snakker om 10 og 12 toms dynamiske elementer
som ikke var de raskeste oppover i frekvens. Mark & Daniel
har sørget for et mer passende mellomtone/bass element i
Maximus Plus med lett membran og gode evner til å flytte
luft. Mangelen på egenlyd fra kabinettet bidrar også til en
bedre harmoni med den rekordraske og detaljerte AMT
diskanten.
I mine omfattende lyttenotater går ordene oppløsning,
vektløshet og høy presisjon igjen en rekke ganger. Den
tegner store lydbilder og er litt ”frempå”, men blir aldri aggressiv eller slitsom. Tvert imot, den er silkemyk og ekspan-
Ved første øyekast er det lett å avfeie denne høyttaleren –
men tar du deg tid til en lytt vil du garantert spisse ørene.
Denne kvaliteten er det nemlig sjelden man finner i prisklassen under kr. 10 000 for paret. Forklaringen ligger først og
fremst i det fabelaktige AMT elementet – en teknologi som
gir forbløffende god lydgjengivelse. På mange måter kan
man si at det forener de beste egenskapene til elektrostater/magnestater og dynamiske elementer. I Maximus har
Mark&Daniel klart å integrere det med et velfungerende
dynamisk element med godt resultat. Men husk, du må ha
førsteklasses elektronikk og godt med effekt til rådighet,
samt kabler og lydkilder av beste sort. Regn med en del
tweaking. Denne høyttaleren avslører alle feil!
I direkte sammenligning med vår favoritt i klasse- Dali
Mentor Minuett – er det liten tvil om at detaljeringsnivået
er enda høyere i den kinesiske deltakeren. Dansken kontrer
dog med større grad av homogenitet og en nydelig avstemming og framstår mer naturlig med de fleste instrumenter
og stemmer. Den er også en mer tilgivende natur som ikke
er like kresen – en fordel for alle uten ubegrensede lønnskontoer. – Begge er eksepsjonelt gode til prisen. Begge
imponerer! 3
Pris 9995.- per par
Importør:Moiz Audio
83
333 Yamaha E-840 mini CD/DVD/I-pod anlegg:
Utsøkt kvalitet koster enten det gjelder fisk, kaffe,møbler bil eller hi-fi.
Men vi elsker det når vi en sjelden
gang finner dette lille ekstra uten å
måtte selge skjorta...
Tekst og foto: Trond Torgensskar
Den lille kjempen
84
D
e fleste av oss har det store
anlegget stående i stua.
Noen er så heldige å ha
mer dedikerte lytterom.
Uansett hvor vi søker
tilflukt når det skal lyttes, er et anlegg
nummer to alltid greitt å ha stående,
også på hytta og på jobben. Problemet
er ofte at vi er litt for godt vant..
Yamaha har alltid vært helt i front
når det kommer til mindre anlegg, og
en produsent med en såpass lang og
ærerik historie når det kommer til både
hifi og instrumenter, har litt å forsvare.
Med tre stemmegafler i logoen har du
liksom lagt lista ganske høyt, for å si
det sånn.
På toppen av minianlegghierarkiet finner vi E-840, en receiver med tilhørende
DVD/CD-spiller. relativt heftige 60w ut,
usb, HDMI, iPod-docking, og ikke minst
en meget solid og ren finish med mer
enn en anelse retrofeeling Det er ikke
mye man vil savne, skulle jeg tro. Legg
til uvanlig lekre og store høyttalere i pianolakk, og du er der. Det ser ut som om
det koster betydelig mer enn det gjør, og
låter det i samme retningen, burde det
nærmest selge seg selv.
Og gjør det det, tro?
Først prøvde jeg radioen, siden Yamaha
har frembrakt noen skrekkelig gode
tunere oppigjennom. Den dro inn NRK
P2 som om det var en lek, ikke noen
selvfølgelighet i skogkanten innerst i
Bærum. Lyden var stor og hadde betydelig pondus i form av en overraskende
impulsvillig og «korrekt» bass. Støy
var det ingenting av, og stasjonen satt
der den skulle. Ingen tegn til vandring.
Høyttalerne var plassert ca en fot fra
veggen, noe jeg mener skulle være et
godt sted å begynne. Mellomtonen er
like overraskende åpen og velmodulert,
med en lettere varmt anstrøk. Stemmer
var svært tydelige, men ikke kunstige.
De hadde riktig vekt, og manglet den
oppsvulmede rundheten mange mindre
anlegg gir. Heldigvis. Dette satt til stjerner og ekeløv.
Jeg åpnet med en ren terrorøvelse da det var CD-spillerens tur:
Andsnes´versjon av Haydns pianokonserter. Igjen låt det overraskende
stort og luftig med det forsiktig varme
anstrøket som gir musikken naturlige
farger. Utklingning og rom, parametere
man ikke har noen som helst rett til å
henge seg opp i når det handles i denne
prisklassen, var overraskende vel ivaretatt. Nok et pluss i margen.
At et anlegg i «Pianocraft»-serien
gjengir piano med bravur er betryggende, og det er slett ingen selvfølgelighet i
denne prisklassen. Det hele låter svært
naturlig, og anlegget gjengir musikken
med et velkomment driv som gavner
det du setter på, enten det er Donkeyboy, Haydn eller Pavement. Det er en
grad av tilstedeværelse her som får musikken til å fremstå som medrivende og
«vesentlig», ikke som masete lydtapet.
Jeg har sett det nevnt et sted at diskantgjengivelsen kan mangle litt brillians,
uten at jeg kan si meg enig i akkurat
det. Den er derimot ikke påtrengende,
men luftig og klar når det trengs.
Bildegjengivelsen er meget god på
min relativt digre plasma, særlig med
en litt påkostet HDMI fra Monster.
DVD-drev er ofte grenseløst trege til å
lese av det du putter i, men Yamahas
drivverk var noe av det raskere jeg har
opplevd.
Det lille jeg trekker for her, er en litt
pinglete kontaktbeskyttelse i dockingen, ellers er Yamahas 840 et nesten
ekstremt musikalsk, velfungerende
og endatil elegant lite musikksystem.
Radioen er heldigvis analog, har du
dekoder, kan du koble deg til et vell av
kanaler den veien også. DVDspilleren
gjør det til en liten opplevelsesbombe
som ber om å bli koblet opp i nærheten
av en god flatskjerm. Ikke visste jeg at
man får så mye for pengene i 2010...
men det gjør man, altså. Anbefales på
det varmeste. 3
Pris: NOK 6.990,Importør: Yamaha Norge
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 har alt til en rimelig pris.
Du kan læse mere på internettet.
Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Danmark
NLE Tlf.: +45 45 88 44 12
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier
- jo længere tid får du glæde af den!
NLE 22 RIAA Amplifier: DKK 14.800,Prisen er en tilbudspris gældende i år 2010
333 Red Wine Audio Isabellina batteridrevet DAC:
Lyden av rødvin?
Red Wine Audio Isabellina
• 16-bit non-oversampling DA-konverter
• Diskré Klasse-A utgangstrinn
• USB, coax og optisk inngang
• Utgangsspenning 2v
Red Wine Audio, bare navnet tyder på at dette må låte
berusende bra! Batteridrift, new-old-stock DA-konverter,
ingen oversampling og intet digitalfilter er oppskriften.
S
Isabellina
Foruten sin spesielle av- og påknapp,
som krever litt tilvenning med måten
du stryker fingeren over den på, er
fronten på Isabellina helt uten knapper
eller sjenerende lys-show. Baksiden har
inngang til medfølgende batterilader,
laderen er i funksjon når Isabellina er
satt i standby eller hvis batteriet dipper
under et vist spenningsnivå. Da slås
dac-en av og batteriet blir ladet. Det er
et sett RCA utganger, og tre forskjellige
digitale innganger som velges med en
vippebryter på baksiden rett over kontaktene. USB-inngang (ekstrautstyr),
BNC-plugg fra Vampire eller optisk
inngang er hva du kan benytte fra dine
digitale kilder. Sofasliteren i meg ville
gjerne hatt disse valgene på fjernkontroll, eller i den minste på fronten av
dac-en. Slik det er nå kan det være noe
omstendelig å bytte digital kilde dersom det er trangt om plassen i racket.
Isabellina er av typen produkter som
fordrer av- og påslag i riktig rekkefølge.
Jeg koblet dac-en til min Audionet
SAM V2 og slo den på mens forster86
• Automatisk batterilader som overvåker spenningsnivå
• Spilletid på fulladede batterier, ca 12 timer
Rolf-Inge Danielsen
om en motpol til dagens
oversamplingsrace og moderne
løsninger kommer denne dac-en
fra Red Wine Audio for å bringe
oss nærmere musikken ved å implementere gårdagens løsninger, mener produseten. Red Wine Audio har foruten
denne DA-konverteren også forsterkere,
integrert såvel som pre og effekt, monoblokker, kabler, hodetelefonforsterker
og til og med en iMod modifikasjon av
iPod. Det siste et moderne pust i deres
back-to-basics filosofi.
• 24v batteri, bestående av
2 stk 12v 5Ah batterier i serie
keren var påslått. Da fikk jeg et knepp
som svar og beskjeden ”DC voltage
detected” i displayet på forsterkeren.
Liker ikke å tenke på hva som kunne
skjedd dersom forsterkeren ikke hadde
vært infanterisikker… Respekter kildepre-effekt rekkefølgen for påslag og
motsatt når du slår av anlegget så er du
sikker. Siden jeg har kvittet meg med
digitalkabler etter at Benchmark DAC-1
ble solgt, så måtte jeg på bygda for å
låne. Fint med gode kamerater som
har min favoritt digitalkabel; Kimber
Illuminations D-60. Med denne kabelen
tilkoblet og digitalutgangen aktivert på
min Marantz SA-11S1 var det klart for
å høre på lyden av Red Wine.
The good old days!
Det tar omtrent et halvt sekund å høre
at dette er en helt klar prioritering
som gir en særegen spillestil! Først litt
om hva du ikke bør forvente deg av
Isabellina. Den strammeste bassen, de
skarpeste anslag, trøkk og fremdrift,
den ypperste presisjon eller analyserende egenskaper. Hva er så tilbake,
kan du spørre? En hel masse dersom
dine preferanser passer sammen med
Isabellinas spillestil.
Dac’en oppleves i første omgang som
varm og rolig, litt snill kanskje. Den
er meget stille, eller danner et svart
bakteppe om du vil, og den er milevis
unna rufsete i lyden. Etter at de første
tanker om varm og snill har fått passere
gjennom hodet så begynner det å bli
mer nyansert. Denne dac’en oser av
klanger og farger, det låter mykt som
smør og rikt som onkel Skrue! Greit nok
at dette ikke er førstevalget for hardere
• BDH i cm 30,5 x 23 x 9
• Vekt 6,5 kilo
rock, men elskere av jazz, blues og annen musikk med akustiske instrumenter
kan finne en favoritt i Isabellina. Det
krever litt innsats og tid å høre forbi den
tilsynelatende snille lyden og inn på hva
som gjemmer seg i lyden den serverer.
Legg merke til presentasjonen av overtoner, nyanser i stemmegjengivelse og
hør etter hvor tyst det er mellom tonene.
Batteridriften gir en ekstra dimensjon
av ro og stillhet i musikken. Selv om
mine idealer ligger hos en sintere og mer
direkte måte å spille på, så fant jeg meg
selv mer og mer nytende foran Isabellina.
Vakkert navn, vakker lyd. Feite varme
klanger og en spillestil som vanskelig kan
beskrives som annet enn romantisk, i
aller mest positive betydning!
Til slutt
Batteridrift og gammel teknologi gjør
Red Wine Audio til en DA-konverter
for livsnyteren. Ikke den strammeste
lyden du kan finne, men til gjengjeld
masse deilig klang og varme farger.
Dine plater med dårlige innspillinger
får gode levevilkår, og det uten at
du mister oppløsning og nyanser fra
dine best innspilte plater. Unn deg en
annerledes tilnærming til lydreproduksjon, unn deg en lytt til Isabellina. Den
er også fremtidssikret med sin usbinngang. 3
Pris: NOK 24000,For tiden ingen importør i Norge
333 Klipch og Martin Logan:
Elektrostat
eller horn?
Hornentusiasten Håkon Rognlien
tester ut noen fordommer...
88
Renhet!
Noen ganger fremstår musikken så ren at man blir livredd
for å skitne til lydbildet bare ved å lytte på det. Opplever
du noe sånt en dag, er sjansene store for at du lytter til en
panelhøyttaler. Fidelity tester Martin Logan Purity
Benyttet utstyr:
• Rega Apollo 35th
• Audio Note DAC 3.1x
• Acoustic Solid Wood Black
• Copland CTA 405
• Naim Supernait
• Musical Innovation Mi 11
Av Håkon Rognlien
M
artin Logan har en lang historie med
forfining av sitt spennende konsept; den
ultimate elektrostathøyttaler. Nå, etter ca
30 år, har de fått til både det ene og det
andre. Men jeg antar at såvel fabrikken
som lytterne etter hvert har forstått at verden ikke er enkel for elektrostatelskerne, heller. Saken er, på
godt og vondt, at vi har å gjøre med noe så avslørende at et
hvert fnugg fort vokser til en steinblokk. Det har vært mange
fnugg under testperioden også. Vi kommer tilbake til dem i
tur og orden.
Spennende
Den aller mest spennende egenskapen ved Martin Logan Purity er det faktum at den en er fullt ut aktiv høyttaler. Dette
faktum eliminerer kvikt de innvendinger som har å gjøre
med problematisk impedanskurve; her er selvsagt forsterkerkretsen optimalt tilpasset de eventuelle fall i nevnte kurve.
Nå er det også slik at de problematiske verdier befinner seg
såpass høyt i frekvensområdet, at energibehovet der oppe er
lite, og dermed lett match for en normalt utstyrt forsterker
anno 2010. Martin Logan har valgt å inkorporere en 200
Watts moderne forsterker av typen som i våre kretser ofte
omtales som «digital», noe som er temmelig upresist formulert. Det dreier seg i praksis om en forsterker som suger
strøm fra en såkalt switch-mode strømforsyning, noe som
har klare fordeler med hensyn til effektivitet og styrke, og
ditto utfordringer når man ser på støybilde og stabilitet.
Martin Logan har ellers moret seg med å demonstrere
disse høyttalerne med en iPod, hvilket sier en del om tilpasningsevnen, men la meg her understreke at høyttalere til 30
tusenlapper ikke skal avspises med MP3-signaler. De skal fores med det beste signalet du kan klare å betale for, for disse
høyttalerne er med stor sannsynlighet det mest kresne du
kan finne på denne siden av kona di, bare for å ha det klart.
For øvrig er det interessant at Martin Logan etter hvert
har gjort elektrostater nesten utrolig lettdrevne, og da tenker
jeg på de spiller temmelig høyt for lite påtrykt effekt. Dette
gjør også jobben en del lettere for forsterkeren, og fører til en
opplevelse av bra attakk og dynamisk utsving. I sin tur betyr
dette at de innebygde 200 Watts forsterkerne stort sett har
lette dager på jobb.
Kort vei til mål
Elektrostathøyttalere så egentlig dagens lys for nesten 100
år siden, den gang med svinetarmer(!) som membran, de
freaket jo fullstendig ut datidens lyttere med sin kvalitet i de
sekundene det varte før membranene sprakk. Vi måtte vente
nesten 60 år før det ble mulig å produsere materialer med
stor nok presisjon og holdbarhet til å ta opp igjen konseptet.
Og til dags dato er det vel ingen som (bokstavelig talt) har
strukket dette produktet lenger enn nettopp Martin Logan.
Purity har inngang for både lav og høy; hvilket vil si at
både integrerte og rene for-forsterkere kan gjøre jobben. Men
noe av poenget må vel tross alt være at man kan bygge et
strålende anlegg med minst mulige kroner i omløp, så det å
investere i et effekttrinn i lag med denne høyttaleren, må jo
være å sammenligne med å spyle pengene ned i dass. Legg
alt du kan i en fabelaktig pre, er essensen her. Men når jeg
nå har sagt det, må jeg faktisk understreke et svært viktig
poeng: Vi har blitt forklart at bredbandede for-forsterkere
kan komme til å krasje litt med de innebygde forsterkerne.
De tekniske årsakene kan jeg ikke gi meg inn på her, men
resultatet blir fort en matt og trist gjengivelse, så jeg må,
enda sterkere enn ellers, poengtere at du må virkelig teste
kombinasjonen før du handler her. Rør ser ut til å være
magisk, hint, hint.
Småpirk
Plassering er viktig, uansett høyttalertype, men dersom du
ikke har helt frie tøyler med hensyn til hvor i stua høyttalere
og lytteposisjon kan befinne seg, kan du kort sagt ikke kjøpe
elektrostater. Her må det plasseres med millimeter presisjon.
Martin Logan Purity er nemlig helt lik sine søsken i ML-klanen; de rent ut sagt hater å ha noe som helst for tett på seg.
Gi dem gjerne meteren eller mer til bakvegg og halvmeteren
eller mer til sidevegg. De fordrer en del toe-in, likeledes er
lytterens sittehøyde essensiell. Her nytter ikke med for lav
stol!
Når du har funnet rett plass på deg selv og høyttalerne, er
det greit å vite at du har litt justeringsmulighet i bunnoktavene, en liten bryter med 3 settinger på baksiden av høyttaleren gir deg noen få dB å spille med for å gjøre de siste
tilpasninger. Foten er fiffig laget, den kan monteres på to
måter, der den ene styrer lyden mer opp enn den andre. Er
du, som de fleste av oss, en sittende lytter, er det den minst
bakoverlente posisjonen som fungerer.
Bassgjengivelsen ivaretas av 2 stk 6-tommere, disse er delt
såpass lavt som 450 Hz, så overgangsfenomenene er bra ivaretatt, noe som også stemmer med lytteinntrykkene. For en
del år tilbake var integrasjonsproblematikken hørbar på slike
hybridløsninger, men Martin Logan har fått betydelig bedre
dreis på bassgjengivelsen sin i de senere år.
Ellers hører det med til historien at høyttalere som disse
selvsagt må ha strømtilkobling, en vanlig IEC-kontakt
ivaretar den oppgaven, og dermed er det meste sagt om de
praktiske detaljer.
Gjennomsiktighet
Vi nevnte innledningsvis litt om disse høyttalernes kresne
oppførsel, og vi har forsøkt oss med både pre og normale,
integrerte forsterkere med varierende hell. Innledningsvis
var det Naim Supernait’s pre-utgang som vant konkurransen,
med Copland CTA 405 hakk i hæl. Litt overrasket over gjen89
333 Klipch og Martin Logan:
nomsiktigheten i Naim’en, all den tid
den ikke på noen måte matchet Doxas
passive linjetrinn. Implisitt i dette
ligger at jeg vil anbefale en test også
med en slik passiv enhet, for om det
fungerer, har man en ekstremt kort vei
til utrolige high-end opplevelser.
Gjennomsiktigheten i elektrostater
går utenpå så å si alt annet. Vel å merke
om du sitter med huet i ei skrustikke på
nøyaktig riktig sted i lytterommet. Så
vel mellomtone som topp har et rom og
et innsyn så inni gamperaua strålende
at utrykket «everything else is gaslight»
gir klar mening. Rett nok skal det lite
til før man opplever diskantområdet
som litt tilbaketrukket, men dette hviler
i det minste delvis på det faktum at
det er kjemisk fritt for all mulig støy
og unoter, og dermed ikke stikker seg
fram i utrengsmål. Bassområdet er dog
ikke like ufattelig, selv om også dette
er rimelig ryddig og klangfullt. De
to 6-tommerne låter relativt mykt og
fyldig mens de leverer harmonisk og
elegant varene ned til omlag 40 Hz.
Oppløsning og attakk
Vi forsøkte oss som nevnt med en
svært bredbandet pre i form av Musical
Innovation’s prototype på MI 11, men
denne fikk aldri noe greie på disse høyttalerne. Litt sent i testperioden fikk vi
endelig tak i produksjonsutgaven, og
her finner vi en sinnssykt spennende
pre. De første 20 – 30 timer matcher
heller ikke denne ikke helt perfekt i lag
med Martin Logan Purity. Men langsomt viste den klare tegn til bedring, og
i løpet av testperioden, har dens smule
mangel på dynamisk kontrast fullstendig forduftet, og vi opplevde mot slutten hva en god pre virkelig kan utrette.
Via høyttalerinngangene matet fra
Copland CTA 405 oppfører høyttalerne
seg nærmest eksplosivt, men mister
dessverre også en del detaljer samtidig.
Pre-utgangene fra Naim Supernait finner en gylden middelvei, og får fram
rytmikk, slagkraft og detaljer i bra
monn, og det spiller nydelig på piano
og typisk dynamiske instrumenter.
Tonene flyter nesten magisk fritt i det
store intet, det er rent ut sagt trollbindende når det fungerer. Til tross for
dette, vet vi at Naim Supernait ikke er
siste skrik i oppløsning, så her kan man
hente enda mer. Audio Valve Eklipse
eller Conrad-Johnson vil neppe være
helt feil, for eksempel. (Og i skrivende
stund, skjer det virkelig saker og ting
med den nevnte MI også, så den kan
man virkelig ta med på lista!)
Musikken
Over på de konkrete musikkeksemplene viser disse høyttalerne seg som
tidvis fullstendig eksepsjonelle, og til
andre tider helt meningsløse. Det er
låter med sterkt driv og heftige rytmer
som bommer mest, mens små ensem90
bler, jazztrioer og viser som er mest
himmelsk. For det første kan vi ikke
gjenta ofte nok at til tross for visse
forbedringer i årenes løp, er dette
fortsatt absolutte egohøyttalere. De er
motsatsen til Carlsson, verdens mest
demokratiske høyttalerkonsept, for
Martin Logan Purity har et «lydøye» av
minimal utstrekning, og inne i det bør
du befinne deg for å få full uttelling.
Selvsagt satt undertegnede der inne i
denne lydbobla under testen, og har
hørt de mest utrolige ting.
Candy Dulfer’s «N. J. Turrnpike» treffer ganske bra på disse høyttalerne. Det
flommer inn nye, strålende klare detaljer, fremførselen er maktfull og elegant.
Men samtidig kommer en egenskap
fram, som fulgte med gjennom hele
testperioden; det er noe med klangene!
Stemmer og instrumenter har en kunstig og nokså kort klangstruktur jeg ikke
har hørt noe annet sted, så her er det
muligens et konseptuelt problem(?).
Nå hører det med til historien at det
er en viss forskjell å spore mellom de
forskjellige forsterkerne vi matet dem
med, så vi skal ikke være hardnakkede
og hevde at dette ikke kan kontrolleres.
Coverdale / Page var derimot en ren
katastrofe. Denne bedritne innspillingen låt som noe fra en annen planet, og
spesielt var det noen fuzz-gitar toner
som ble helt ugjenkjennelige. Og her
tror jeg nok noe av problemet viser seg,
det er små områder av frekvenskurven som mangler naturlighet. Dermed hender det man treffer toner og
klangbilder som på sett og vis «detter
ut» litt, og dette er tidvis nokså forvirrende. Rytmisk sett var dette heller
ikke noen fulltreffer, selv om Naim
skapte strålende underholdning også
av denne låta. Det er vel også første
gang jeg uten problemer kan høre hva
Coverdale synger, det er hevet over tvil
at taletydeligheten i disse høyttalerne
overgår det aller meste.
Musikken del 2
Over på Stockfisch og Chris Jones er
vi absolutt på hjemmebane for Martin
Logan Purity. Vi leveres et litt mykt,
men kraftfullt grunntoneområde, fulgt
av et usannsynlig innsiktsfullt musi-
«Det er hevet
over tvil at
taletydeligheten
i disse høyttalerne
overgår det
aller meste.»
kalsk uttrykk, der hver enkelhet gis
stor plass og totalt spikret plassering.
Det må også her bemerkes at stemmen
låter noe underlig, mens luftigheten
i mellomtonen ellers er formidabel.
Noe av årsaken ligger i at det er et
klart fokus på presensområdet i denne
høyttaleren, et fenomen alle potensielle
kunder må merke seg, for det stiller
ikke helt snille krav til det omkringliggende utstyret. Det er nok ikke helt feil
å anta at den noe kunstige klangen jeg
stadig nevner i det minste delvis har
sin opprinnelse i akkurat dette faktum.
Bela Bartok’s «Pesante» er en innspilling med nokså datert, men likefullt
svært autentisk klangbilde, og Purity
responderer fantastisk på dette musikkstykket. Det klinger og skinner, alle
instrumentene i det store orkesteret får
sin plass, og det er i grunn lite å sette
fingeren på. Impulsvilligheten i disse
høyttalerne er forbilledlig, så her er det
bare å henge på i svingene.
Vi avslutter med Maria Kristina
Kiehr og hennes tolkning av Scarlattis
«Finale», og finner en silkemyk, florlett
gjengivelse, totalt blottet for såkalte digitale klanger. Det er bare å nyte denne
besnærende forestilling.
Varene levert!
Joda, Martin Logan Purity leverer ren
high-end lyd på bestilling. Men den
ER en egohøyttaler. Den kan heller
gi deg ikke alt du kunne finne på å
be den om. For er du den som helst
spiller rock av det tyngre slaget, er
denne høyttaleren så feil som det
omtrent går an. Men har du triojazz på
programmet, er det uten fnugg av tvil
det mest utrolige jeg har hørt. Særlig
på live-innspillinger briljerer den med
en atmosfære og et innsyn så utrolig
at man bare blir sittende og måpe.
Dessuten er det gledelig at man kan
få en så fantastisk høyttaler inkludert
effekttrinn for en så tross alt fornøyelig sum. Det gjør at du også makter en
pakke med en god nok pre.
Martin Logan Purity er en vanskelig høyttaler, skapt for den dedikerte
lytter. Har du ikke rom og tid, kan du
rolig glemme den. Har du derimot hørt
Martin Logan Purity få leke med den
musikken den kan aller best, vil du
aldri glemme det. For det merker din
sjel for all fremtid. Og nå vet du altså
hva som kreves av deg om ikke kan
leve uten.
Pris: NOK 30000,- / par
Importør: Audiocompaniet
Aktiv eller passiv?
Sett at du kan velge mellom en helaktiv høyttaler til ca 30
000,- med en forforsterker til 15000,- eller en integrert forsterker til 30000,- og en høyttaler til 15 000,-... Hva er smartest?
Undertegnede har stort sett alltid sverget til source-first
ideene, og kjørt dyre forsterkere på rimelige høyttalere. Vi
kan nå teste litt rundt dette, ved at vi rår over Klipsch Icon 35
og Martin Logan Purity på samme tid. Vi kan benytte Naim
Supernait for å finne litt resultater, da denne også har dedikert
utgang fra pre-amp’en.
Det hører selvsagt med til historien at disse høyttalerne er
svært forskjellige av natur, så en slik sammenligning vil aldri
bli særlig annet enn en litt festlig lek. Men dog. Det er hevet
over tvil at Klipsch-høyttalerne er bedre allroundhøyttalere enn
Martin Logan, men like sikkert er det at de mest detaljerte
er Purity. Skjønt, ikke I bunnoktavene, der ML er myk, mens
Klipsch er fast.
Musikkeksemplene viser også at mellomtonen ofte er mer
naturlig på Icon, overraskende nok. Visse sider av elektrostatideen kan virke å være litt kunstike, eller overfokusert.
Størrelse og orden på lydbildene er lett match for Martin Logan, Klipsch blir her betydelig enklere. Mens den harmoniske
balanse oftest er bedre på den mest konvensjonelle løsningen,
kan panelene vise fram et vell av detajer som horndriverne ikke
under noen omstendighet kan gjengi, uansett hvor fantastisk
forsterker du måtte velge å sette framfor den. Og uansett
hvordan vi snur og vender på det er panelhøyttalere betydelig
mer krevende å plassere, for å få full uttelling av deres styrker.
Rytmisk musikk er Klispch’ livrett, mens rocka musikk ofte
faller igjennom på de myke og litt kunstige ML’ene. Begge høyttalertypene virker til å være glad i rørforsterkere, da disse gir en
viss klanglig og leken karakter til begge disse løsningene.
Totalt sett tror jeg det finnes bedre forsterkerløsninger enn
den innebygde i Martin Logan Purity, dette til tross for at de er
rått gode på detaljering. Men du vil aldri oppnå slike detaljer fra
en rimelig, konvensjonell høyttaler, uansett hvor ekstrem forsterker du putter framfor den. Selv ville jeg utvilsomt valgt allroundhøyttaleren, og heller hatt minnet om detaljene som et godt
minne om en lykkelig dag. For livet kan ikke leves i ei boble!
91
333 Klipch og Martin Logan:
Ikon for vår tid
Klipsch har alltid kunne spille høyt. Men det er vel mulig de spiller litt i
høyeste laget når de satser på et nytt ikon. Fidelity tar Icon WF 35 i øyesyn.
Av Håkon Rognlien
K
lipsch’ brede spekter av
høyttalermodeller har nå
også tatt steget inn i livsstilsegmentet, og det var
vel kanskje på tide at også
mor kunne akseptere noe
fra den kanten? Med Icon-serien har
Klipsch satset på finish, samt nyutviklede horn, for å makte krav både til
effektivitet, størrelse og utseende. Har
de lykkedes? På papiret ser det min
santen slik ut; 97 dB / 1W / 1m er helt
rått for en slank elegant høyttaler som
denne, og finishen er upåklagelig med
sine eksotiske (ikke truede) tresorter fra
det afrikanske kontinent.
Spec’s og talltriksing
Spesifikasjonene forteller oss om et
frekvensområde fra 50 Hz til 23 kHz
(+/- 3 dB), noe som oppnås ved hjelp av
3 stk glassfiberelementer i bassen, samt
en titan kompresjonsdriver som mater
det nyutviklede hornet. Filteret deler
jobben mellom elementene ved 2500
Hz, basert på tidligere erfaringer med
Klipsch titandrivere, er det problemfritt, bortsett fra at jeg synes delingen
ofte låter enda bedre om den foregår
lavere ned. Meg om det. Denne nye
hornfasongen sies å sikre bedre og mer
jevn spredning i lytterommet, allikevel
uten å ødelegge virkningsgraden. Sier
altså produsenten.
Tilkoblingene på baksiden er doble
for bi-wiring, og av brukbar kvalitet.
Føttene inkluderer stabiliserende
sidevanger bak på kassa, samt myk
avkobling mot gulvet. Som Klipsch’er
flest, blir ikke disse husvarme før de
har mottatt brutal juling en god del
timer. Som tommelfingerregel kan man
si at de bør omsette omlag 1 kWh, så
får en hver avgjøre hvor lang tid dette
skal ta. Det gjorde jobben litt enklere at
Klipsch serverer en åpenbar løgn når
de hevder at WF 35 (W for wood, F for
floorstanding, 3 for antall basselementer, 5 for størrelsen på disse elementene.) leverer 97 decibel ut i rommet for
1 simpel Watt tilført effekt. Det rette
tallet er maksimalt 93, så den bløffen
er ikke helt moderat. Uansett betyr det
at det er litt lettere å bli ferdig med
innspillingen, for man behøver ikke
spille så groteskt høyt for å omsette litt
seriøse energimengder. Høyttalerne ble
tydelig snillere og mer harmoniske i
løpet av julingperioden, og fremsto et92
ter mykgjøringen som svært frekvenslineære og i grunn nokså mainstream,
lydmessig sett.
Dynamikk nok?
Kompromisser har en tendens til å
koste litt, Klipsch har tidligere kjørt
et rått løp, der dynamikk, lettdrevenhet og brutalitet har vært ledestjerner.
Reference-serien er på mange måter
minste felles multiplum av dette, der de
med enkle midler og materialer, fremstiller høyttalere som gjør saker og ting
ingen høyttalere på kloden gjør dem
etter, uten at de koster en formue. Det
er derfor et spørsmål om Klipsch skyter
seg selv i foten ved å forsøke seg på noe
mer midt i løypa. Kanskje er det nettopp dette faktum de forsøker å prate
seg rundt ved å hevde en så fabelaktig
virkningsgrad? Sannheten er at de med
Icon-serien angriper høyttalersegmentet der vi finner konkurrenter av typen
Triangle og desslike, men med Klipsch’
enorme ressurser, gjør de den jobben
for absolutt betalbare summer. Jeg synes dog det er et tankekors at en enkel
og billig høyttaler som RF 52 utkonkurrerer Icon 53 på de fleste parametre, så
det er et spørsmål om designkravene
her blir litt for kostbare. På den annen
side er det nå Håkon «Dynamikk &
fenghetter» Rognlien som snakker, og
det er banna bein at kona vil ha et ord
med i laget i de fleste hjem. RF 52 ser
ikke bra ut, den gjør ikke det. Icon 53
derimot, har utseendet med seg, og
sklir greit inn i et møblert hjem uten å
skjemme ut vertskapet.
Sivilisert galning?
Klipsch Icon 53 er en klart mer sivilisert høyttaler enn vi er tilvent fra
denne morofabrikken i USA. Nå er
ikke det nødvendigvis negativt, det er
bare viktig å nevne som en saksopplysning. Men allikevel har de såpass med
Klipsch-gener i seg at de kan skremme
de fleste Frogner-fruer (oj, der holdt jeg
på å låne en relativt frisk boktittel fra
Alexia Bohwim, sjekk Google, men regner med at vår redaktør ville sensurert
den, tross alt bor han svært nær nevnte
bydel) i påkommende tilfeller. For dette
ser muligens ut som snilleste gutten i
klassen, men de skjuler også en rasende
okse under sitt lytefrie ytre. Vri opp
volumet, og du skal i sannhet få høre
at det er lite som bremser festen her.
Svært lite. For på ett punkt er Icon
53 nesten fullblods Klipsch; og det er
evnen til å alltid ha litt mer å gå på.
Selv når du spiller skamløst høyt finnes
det plass til enda litt til. Og det er dette
som gjør at de kan fremstille musikken
så levende, nær uansett hva du ber dem
om. For når musikken står framfor deg,
høy og skremmende som en boligblokk, da skal fortsatt skarptromma slå
deg midt i fleisen, i stedet for å svelges
av helheten. Og sånn er Klipsch Icon
53. Heldigvis.
Fundament
Bassgjengivelsen er et annet felt der
spesielt RF-serien utmerker seg med
enestående egenskaper, men på denne
modellen har Klipsch måttet inngå et
par kompromisser til; det er grenser
for hva som er mulig med slike størrelsesbegrensninger vi tross alt har her.
Det innebærer at Icon 53 avgrenser
seg rimelig bratt under 50 Hz, men det
gjøres på en så strålende måte at man
ikke kan kritisere det på noe som helst
vis. Det er nemlig et drivende solid
fundament her, det oppleves hurtig og
slagferdig, men det fillerister altså ikke
din verden. Selv om det er svært så presist, forholder det seg slik at om du skal
ha fullt utbytte av LF-sporet på hjemmekinoen, kommer du ikke utenom en
brukbar sub-løsning. Tillat meg å nevne
«De skjuler en
rasende okse under
sitt lytefrie ytre»
Velodyne SPL 800, sånn i forbifarten.
Alt i alt oppleves disse høyttalerne
som nevnt svært frekvenslineære,
elegante og rettlinjede i sin fremstilling
av alle musikkstilarter. De er i det hele
tatt strålende all-roundere. De spiller
lekende og levende så vel med relativt
laveffekts rørforsterkere som med rene
high-end oppsett med gjennomsiktighet og detaljering som mål. Rett nok
er ikke horndriverne vi har med å
gjøre på nivå med de beste diskantelementene, ikke en gang med de beste i
prisklassen, men de klarer seg allikevel
sånn noenlunde. Så på ren oppløsning
må de nok se seg slått av f.eks. nevnte
Triangle.
Klang og dybde
Så drar vi i gang musikken. Den blonde
sax-bomben Candy Dulfer leker seg
gjennom «N. J. Turnpike», og Klipsch
Icon 53 vet så absolutt å sette pris på
dette. Til tross for en viss mangel på
de klanglige kvaliteter, er mellomtonen
svært tiltalende, åpen og leken, mens
rytmikken har svært gode vilkår. Toppen er vel omlag som forventet, bra,
men ikke eksellent.
David Coverdale og Jimmy Page’s
hårreisende elendige innspilling
«Shake my tree» låter faktisk ikke så
halvgalt. Skarptromma låter overraskende potent og klangkorrekt, samtidig
som bassområdet gir et solid fundament som balanserer den ellers håpløse
innspillingen til en fullt ut brukbar
enhet. Slett ikke verst, dette her!
Varme, velinnspilte viser er jo rene
barnematen. Chris Jones på Stockfisch
er så visst intet unntak, og Icon surfer
glatt på bølgen. Godt hjulpet av sin
presise og passe dype grunnmur, gjør
denne låta herlig å lytte til. I sannhetens navn skal vi dog nevne at det er
tendenser til litt ivrig oppførsel i toppoktavene, samt hint om sibilanter her
og der.
Størrelse og skjønnhet
Orkestermusikk er en annen Klipschfavoritt, og Icon 53 røper sitt slektskap
når Bartoks komposisjon får breie seg
ut over lydbildet. Her er det spenning! Dette til tross for et nokså trangt
lydbilde og enkle klanger. Det er noe
med storhet og attakkvilje over hele
frekvensområdet som oppleves svært
medrivende, så da lever vi greit med litt
forenkling her og der.
Over på den rene stemmen til Maria
Kristine Kiehr, opplever vi både ro og
en viss eleganse. Stemmen er glatt,
nydelig og elegant, mens fiolinen er
bare nesten ok. Litt i overkant fokusert
oppover, og dermed litt lite organisk
klanglig sett.
Rør?
En ekte Klipsch skal jo være rørforsterkerens beste venn. Ja, Klipsch Icon 53
er intet unntak fra regelen. Det var en
sann fornøyelse å høre Copland CTA
405 spille med musklene i draget foran
disse høyttalerne. Denne forsterkeren
synger! Den har kraft og nerve, mens
Icon på sin side viser at den har mange
egenskaper fra ekte rasedyr, for visst
vet de å omsette Coplands lekne kraft,
men ikke ute å vise hvem de selv er,
også. Her startes og stoppes nøyaktig
når det skal, det er en gjengivelse der
nerve og rytmikk nærmest kommer
sammen i en høyere enhet. Dette er virkelig moro! Copland-forsterkeren setter
opp stemmer og solister godt framme i
lydbildet, tilfører litt behøvet klang, og
bidrar til et kraftfullt fundament.
Konklusjon
Klipsch Icon 53 er svært gode allroundhøyttalere som gjengir så vel enkel som
kompleks musikk av alle slag på høyt
nivå. Rett nok ikke en typisk high-end
gjengivelse, men en solid og presis musikkformidling med vekt på harmoni
og rytmikk. Balansen tilsier at den
passer med et stort utvalg forsterkere,
men jeg ville nok helst anbefale å gå for
litt fyldige gjengivere i lag med disse.
Størrelsen tatt i betraktning, er dette
svært så kompetente høyttalere, for de
spiller svært levende også med moderat
effekt. Til hjemmekinoen vil du vel
ikke komme helt i mål uten sub, men
fundamentet er plenty for de fleste ved
gjengivelse av musikk.
Intet å frykte, dette er Klipscher for
allmuen. De driver alt fra kammermusikk til kanapeene til housemusikken
på ungdomsfesten. Anbefales til de
møblerte hjem uten skrupler! 3
Pris: NOK 13990,- / par.
Importør: Audiocompaniet
93
333 Kingrex Headquarters HQ-1, hodetelefonforsterker:
Kongens eget
hovedkvarter?
Kingrex Headquarters er et solid bud på en kapabel hodetelefonforsterker.
Kan dette være et seriøst alternativ til stereoanlegget?
Rolf-Inge Danielsen • [email protected]
M
itt eget hovedkvarter deles med resten av
familien, og det er ikke alltid de er så glade
for høyt volum på musikken. Sant og si
er det heller ikke alltid de er fornøyd med
musikkvalgene mine, selv har jeg problemer
med å forstå at noen kan ha problemer med Tom Waits. For
husfredens skyld har jeg likevel kjøpt inn et par AKG K530
og koblet de til hodetelefonutgangen på min Audionet SAM
94
V2. Det har vært til å leve med når nøden har vært stor, men
sant å si så har det ikke vært fullt utbytte av musikken med
denne løsningen.
Inni mitt hode
Noe av det som gjør hodetelefonmusikk utfordrende er den
store omveltningen i presentasjon av lydbilde det medfører.
Musikken oppstår nærmest inni hodet, og når du er vant til
et stereoanlegg som kan legge scenen ut foran deg så blir
det litt spesielt at mesteparten av bandet holder seg mellom
ørene dine. For de som ikke klarer å nyte musikken med
dette forbeholdet så finnes det løsninger for å simulere en
presentasjon lignende det du får fra stereoen. Et internettsøk
på ordet crossfeed gir gode forklaringer på metoden med å
blande inn lyden fra venstre kanal i høyre og motsatt for å
trekke hodetelefonopplevelsen nærmere slik vi hører musikken fra høyttalere i vanlige rom. Det andre typiske savnet er
følelsen av fysisk påvirkning, musikken dirrer ikke i kroppen
på samme måten som når store gulvstående står og pumper luft som du kjenner i brøstkassa og som får gulvet til å
riste. Dette savnet blir mindre når man hører hvordan gode
hodetelefoner drevet av like gode forsterkere kan spille bass,
og dersom savnet uansett blir for stort så finnes det et utvalg
rumperistere du kan skru fast i reisverket i sofaen.
Flere bokser
Jeg må noe beskjemmet innrømme min naivitet i forhold til
behovet for egen forsterker til hodetelefoner. Jeg tok for god
fisk at den innebygde i min integrerte burde rekke til slikt,
og at det ikke skal være mye å hente på enda flere bokser for
å dekke dette behovet. Etter denne omtalen har jeg gitt meg
selv en imaginær ørefik, snakk om å ta feil. En kamerat –
ikke spesielt hifi-interessert sådan – på besøk kommenterte
de effektforsterkerne som sto plassert nederst i racket, og da
jeg fortalte at begge boksene var til for å lage lyd i hodetelefonene fikk jeg se to store øyne som stirret på meg. Erfaringen med egen forsterker har vist meg at dette er noe alle som
bruker mer eller mindre til med hodetelefoner bør tenke
seriøst på. I mitt oppsett ble KingRex Headquarters koblet
opp med Whistler Cerise fra rec-out utgangen på Audionet
SAM V. På denne måten får jeg fullt nivå fra kilden Marantz
SA-11S1 uten å gå via volumkontrollen i forforsterkeren til
SAM. Etter den sedvanlige oppvarming og innspilling er det
på tide å høre hva Kongen kan gjøre med mine hodetelefoner.
Boksene
Kingrex Headquarters består av to bokser i halvparten av
normalbredde for stereokomponenter. I den ene er strømforsyningen plassert, godt unna signalelektronikken i det andre
kabinettet. Kabel for å koble sammen de to kabinettene
følger med, det ser ut til å være en normal xlr-kabel sånn
at man sannsynligvis kan bytte denne ut om man ønsker å
plassere kabinettene lengre unna hverandre enn originalkabelen tillater. På strømforsyningsdelen er det i tillegg til
denne kontakten plassert en av- og påbryter plassert ved siden av nettbrønnen på baksiden. Kabinettet som behandler
signalene har ett sett innganger og et sett utganger type rca,
og kan således også benyttes som forforsterker. På fronten er
det volumkontroll og en veksler mellom utgangen bak eller
hodetelefonene. Pene bokser, i kul farge og godt gjennomført. Alt bare velstand, bortsett fra disse blålysene som godt
kunne vært dempet med en stor neve lux for min del.
Lyden fra hovedkvarteret
Gjennom låneperioden har jeg disponert et sett AKG K530
og et sett AKG K701, to ganske så forskjellige hodetelefoner
som har vært med på å gi et godt bilde av hvordan Headquarters låter. Først er det verdt å nevne at jeg selv ikke vektlegger lydbilde og 3D like høyt som klang og lydkvalitet, for
meg er det aller viktigst at klangen er naturlig og ikke minst
at presentasjonen av stemmer er livaktig. Derfor kan jeg
nye musikk fra hodetelefoner uten i stor grad å irritere meg
over perspektivet i forhold til lytting med høyttalere. Det
er ikke overdrevet å si at Kingrex HQ-1 har gitt meg et nytt
perspektiv på denne måten å nyte musikk, ikke tidligere har
jeg fått så stor glede av å høre med hodetelefoner på. Dette
er en klasse-A forsterker, og den høres slik ut også! Varm
klang, god følelse av plutselighet i lyden og ikke minst låter
det behagelig på både
lavt og høyt volum. Slik som dette spiller
i bassen, så er heller ikke savnet av fysisk trøkk til stede. Det
er en fryd å høre hvor nyansert strenger på bassinstrumenter
låter og hvordan man kan følge bassganger tettere og renere
enn når høyttalerne spiller med rommet. Nakent, kildetro og
med akkurat den nødvendige grad av varme når opplevelsen
er så nær som den er med hodetelefoner. Mellomtonegjengivelsen likeså, kroppslig og varm men samtidig gjennomsiktig og herlig dynamisk. Her demonstrerer Kingrex virkelig
forskjellen det er på K530 og K701 fra AKG, sistnevnte er en
gjengiver av klasse og som du skal betale dyrt for å kunne
matche når det gjelder høyttalere. Kombinasjonen Kingrex
og K701 foret av Marantz SA-11S1 er hi-end lyd, uten hi-end
kostnad. Spesielt er dette hørbart i toppen, diskantgjengivelsen fra Kingrex gjennom K701 er uhyre finmasket og du får
lekende lett med deg alle detaljer i innspillingene.
Konklusjon
Kingrex har med Headquarters laget en hodetelefonforsterker som med de rette hodetelefonene kan gi deg ekte hi-end
lyd på hodet. Forsterkeren oppleves både sterk og allsidig i
sitt bruksområde, og kan også fungere som forforsterker dersom du kun har en kilde. Kingrex låter som en ekte klasse-A
forsterker med plutselighet, varme og dynamikk i toppklasse.
Opplevelsen med denne forsterkeren i eget anlegg har gitt
mersmak, og ny tro på at hodetelefoner kan være et seriøst
alternativ til ”vanlig” stereoanlegg. Dersom du kan leve med
den spesielle presentasjonen av lydbilde i forhold til høyttalere, og uten fysisk trøkk i bassen, så er dette noe du seriøst
kan vurdere som supplement til ditt eksisterende anlegg. For
ikke å snakke om på jobben, pendlerhybelen eller på hytta.
Personlig hifi, der du er! 3
Kingrex Headquarters
HQ-01 hodetelefonforsterker
• Separat PSU og signaldel
• En hodetelefonutgang
• En utgang til effektforsterker eller subwoofer
Pris: Kr 5995,Importør: Moiz
95
333 Teknisk
Det spørsmål jeg får aller oftest får av våre leserne er; Passer
pickup X i min Y tonearm? Dette er et spørsmål det i teorien
er svært enkelt å svare på. Men i praksis er det langt vanskelig
å finne et fasitsvar. Her kan du lese litt om hvorfor tilpasning
mellom pickup og arm er såpass komplisert.
Av Gunnar Brekke.
Tonearmen
og valg av pickup
E
t platespilleroppsett er som
regel langt mer komplekst
enn et tilsvarende digitalt
oppsett. Der man med
digitale spillere som regel
har en boks - en mediaboks,
CD-, SACD-, DVD- eller BlueRay-spiller
(+ eventuelt en løs DA-konverter) og
noen kabler, settes ofte et høykvalitets
platespilleroppsett sammen av langt
flere forskjellige deler. Vi snakker da
om pick up, tonarm, platespillerdrivverk, MC-forsterker, RIAA-forsterker og
diverse kabler før signalet kan kobles
inn på linjeinngangen på din forsterker.
For å gjøre det hele ennå mer komplisert kommer variabler som forskjellige
96
pickupshell, platematter, platestrammere, internkabling i tonarm, utskiftbare motvektslodd, silikondemping av
arm og underlaget platespilleren står
på – som alle påvirke lydkvaliteten fra
platespilleren din. Denne kompleksiteten kan sees som noe negativt ved at
det krever en del know-how for å sette
opp en platespiller riktig. Men det kan
også sees som noe positivt ved at man
med alle disse forskjellige parametrene
kan trimme lyden optimalt for å passe
din smak. Jeg velger å se positivt på det
hele fordi premien for å sette seg inn i
alle disse tingene er en lydkvalitet som
skjelden matches av en digital spiller. Dessuten syntes jeg – som mange
andre – at premien smaker ennå bedre
når man har anstrengt seg litt for å
oppnå den. Veien kan være like viktig
som målet.
I Fidelity 42 tok jeg for meg den elektroniske matchingen mellom pickup og
platespillerforsterker. Nå følger jeg opp
med å se på den mekaniske koblingen
mellom de to første komponentene i
kjeden; pickupen og tonearmen. Jeg
håper dette kan være til nytte.
Armressonans.
Husker dere fysikktimene fra skolen?
Newtons 3. lov? Da husker dere kanskje at; har man en bevegelig masse koblet mot en fjær vil altid den bevegelige
massen gå i selvsving ved en bestemt
frekvens. Denne frekvensen kalles
resonansfrekvensen og kan brukes til
masse nyttig innen hifi. Et eksempel
er høyttalerkonstruksjon – der alle elementer har en angitt resonansfrekvens
fra produsenten. Et annet eksempel er
underlagshyller for elektronikk som de
fra BASE Technology. Men kanskje det
aller viktigste eksempelet er i valg av
pickup til en spesifik tonarm.
Får å kunne beregne armressonansen
på en pickup/armkombinasjon må vi
kjenne til og forstå et par begreper som
er oppgitt av pickup- og arm-produsenten:
Fra databladet på pickupen kan vi
finne pickupens complianse. Dette er
en betegnelse på pickupens ettergivenhet – eller på godt norsk; hvor stivt
nåleopphenget på pickupen er. Dette er
fjæren i resonanskretsen. Compliansen
oppgis i m/mN – vanligvis forkortet til
(uttalt ”my”). Denne verdien forteller
oss hvor mange micrometer ( m) stiften vil bevege seg med en påført kraft
på 1 milliNewton (mN). Compliansen
på en pickup kan variere fra 5 til 65 .
• Pickuper med complianse mellom
5 og 15 betegnes som stive.
• Pickuper med complianse mellom
15 og 25 betegnes som medium.
• Pickuper med complianse mellom
25 og 65 betegnes som myke.
effektiv masse – fra et par gram til
flere hundre. Fjerner vi de aller letteste
armene fra 70-tallet og de aller tyngste
armene fra 50- og 60-tallet sitter vi
igjen med ”normale” armene med en
effektiv masse mellom 4 og 40 gram.
+ Pickupens vekt (i gram - oppgitt av
produsenten).
Liksom med tonearmer kan vekten
på pickupen variere enormt. Vi finner
pickuper med vekt fra noen få gram
opp til flere hundre. De fleste pickuper
veier mellom 4 og 40 gram.
+ Vekten av skruer og muttere (i
gram – vanligvis satt til 0,5 g).
Vekten av skruer og muttere kan
variere noe ut fra lengde og materiale,
men variasjonene her er såpass små
at man – for enkelhets skyld – setter
vekten av disse til 0,5 gram.
+ Vekten av eventuelle lodd eller mellomlegsplater (i gram).
Bygger man med mellomlegsplater
mellom PU og arm (for justering av
VTA), eller må man tilføre vekt for å
klare å balansere armen – skal selvfølgelig også vekten av disse delene taes
med i regnestykket. Lodd kan også
benyttes for å endre resonansfrekvensen dersom denne er for høy. Ved å snu
formelen – eller bruke tabellen - kan
man beregne hvor mye man skal øke
massen for å få en akseptabel resonansfrekvens.
Complianse
Lager
Litt matematikk.
MM-pickuper er som regel mykere
enn MC-pickuper.
Det er naturlig nok en sammenheng mellom pickupens complianse
og anbefalt stifttrykk. Myke pickuper
opererer med lavere stifttrykk enn stive
pickuper. Feil stifttrykk i forhold til
compliansen fører til dårlig sporing. I
de mest ekstreme tilfellene kan huset
på en myk pickup skraper nedi plata
ved for høyt stifttrykk.
For å gjøre ting ennå litt mer kompliserte oppgir pickup-produsentene
ikke altid compliansen målt ved samme
frekvens. Dessverre oppgir man heller ikke alltid ved hvilken frekvens
compliansen er målt ved. I Europa og
USA er det vanlig å oppgi compliansen
ved 10 Hz, mens japanske produsenter
(bl.a. Audio Technica og Denon) ofte
oppgir complansen ved 100 Hz. Da det
er compliansen ved 10 Hz vi trenger
for utregning av resonansfrekvensen
kan compliansen ved 100 Hz multipliseres med en faktor rundt 2 for å finne
den omtrentlige compliansen for bruk
i formelen.
For å kunne regne ut et systems resonansfrekvens trenger vi også systemets
bevegelig masse.
Systemets beveglige masse er summen av flere komponenter:
Tonarmens bevegelige masse (i
gram - oppgitt av produsenten).
Tonearmer kan variere enormt i
Med kjennskap til complianse; c (i
– opgitt ved 10 Hz) og total bevegelig
masse; m (i gram) kan man sette disse
verdiene direkte inn i denne formelen:
Jeg har satt inn svarene i en tabell
som bør dekke brorparten av de
pickup/arm-kombinasjonen som er
tilgjengelig på markedet i dag. Her kan
du lese av resonansfrekvenser basert på
complianser og total bevegelig masse.
Man ønsker en ressonansfrekvens på
systemet som ligger mellom 6 og 14 Hz
– og aller helst mellom 8 og 12 Hz. Se
tabell på slutten av artikkelen.
Har din pickup eller arm verdier
som gjør at du faller utenfor tabellens rammer får du ta kalkulatoren til
hjelp, eller benytte deg av noen av de
utmerkede spesialkalkulatorene som
finnes tilgjengelig for dette bruket på
internett. F.ex; www.resfreq.com/resonancecalculator.html
I tabellen er det enkelt å se det de
aller fleste av oss viste fra før av; stive
pickuper passer i tunge armer, medium
pickuper passer i medium tunge armer
og myke pickuper passer i lette armer.
Det var den enkle delen av forklaringen
om tilpasning av pickup til tonearmen.
Men desverre er det ikke alt du trenger å vite om dette emnet. Nå kommer
den vanskelige delen. Den er vanskelig
fordi her er det ikke mulig å bruke en
formel for å avgjøre om vi snakker om
en god match. Vi må bruke sjønn.
To skoler innen tonearmkonstruksjon.
Det oppstår alltid vibrasjoner i en
pickup/armkombinasjon. Dette er dels
høyfrekvente vibrasjoner som overføres til pickup/armkombinasjonen fra
pickupens gang gjennom platas riller
og dels de resulterende vibrasjonene
ved resonansfrekvensen omtalt i forrige avsnitt. Jo stivere pickup vi benytter, jo mer vibrasjoner vil bli overført
fra plata. Det har over tid utviklet seg
to forskjellige tilnærminger til håndtering av disse vibrasjonene som oppstår
i tonearmen.
Den harde linje. Dette er slik man
alltid har gjort det. Her satser man på
at vibrasjonene føres fra pickupen,
gjennom den bevegelige delen av
tonearmen, gjennom tonearmslagrene,
gjennom den fastmonterte delen av
tonearmen og ned i chassiset (eller den
flytende delen av chassiset) på platespilleren. De (små) vibrasjonen drukner
ved at de ikke er i stand til å påvirke
den ((store) bevegelige) samlede massen bestående av pickup, tonearm og
platespillerchassis. Den harde linje
tilsvarer bruk av spikes under høyttalerne.
Den myke linje. Her satser man på
å føre vibrasjonen fra pickupen inn i
97
Demping
Isoloator
Armrør
lager, luftlager og
”hyssinglager”. Lagerets funksjon er å
sikre at den bevegelige delen av armen
kan bevege seg horisontalt og vertikalt
for å føre pickupen korrekt gjennom
platerillene. Dette bør gjøres med minst
mulig friksjon.
Den harde linje mener at lageret i
tillegg har som funksjon å mekanisk
jorde de vibrasjonene som tilføres
armen – til armbase og chassis. Metalliske lagere fungerer best til en slik jording. Med metalliske lagere mener jeg
lagere som kobler den bevegelige delen
av armen til armbasen ved kontakt mellom metalldeler (eller keramiske deler).
Eksempler på slike lager er viskoselager, kulelager, rullelager, nålelager,
knivlager og uni-pivotlager. Men det
holder ikke med dette. Disse lagrene
må i tillegg være ”strammest” mulig for
å overføre så mye energi som mulig.
Stramme lager er lager med stramme
toleranser og minst mulig ”slærk”. Her
er det stor spredning på kvaliteten –
selv på armer av samme modell. Derfor
bør du ved bruk av en stiv pickup også
bruke armer med mest mulig stramme
lager. Jo stivere pickupen er jo høyere
krav stilles det til armlageret.
Den myke linje satser på magnetiske
lager, luftlager og ”hyssinglager” som
ikke er like egnet til denne mekaniske
jordingen av stive pickuper og baserer
seg ofte heller på stor intern demping i
den bevegelige delen av tonarmen. Den
åpenbare fordelen med en slik tilnærming er at vibrasjoner fra platespilleren – i særdeleshet fra motoren – ikke
sniker seg inn motsatt vei og ender
opp i pickupen. Slærkete metalliske
lager passer også denne beskrivelsen
men dette var vel aldri hensikten ved
konstruksjonen.
Armrørmateriale
tonearmsrøret og ved hjelp av demping
redusere amplityden på disse vibrasjonene – uten å forsøke å føre vibrasjonen gjennom armlageret. Den myke
linje tilsvarer bruk av (gummi-) puter
under høyttalerne.
Der armrøret på en tonearm tidligere
nesten alltid var bygget i metall, ser
vi etter hvert mer eksotiske materialer som plast, treverk og karbonfiber
i denne viktige delen av tonearmen.
Dette er materialer som i mindre grad
enn metall er i stand til å lede vibrasjonene fra (stive) pickuper mot lagrene
og videre ned i platespillerens chassis.
Den harde linje satser på metaller mens
den myke linje satser på den interne
dempingen man får i materialer som
plast, treverk og karbonfiber. Du finner
ikke så mange kirkeklokker laget i disse
materialene. Her må det legges til at
noen av tresortene benyttet i armrør er
såpass harde og homogene at de kan
overføre vibrasjoner på nesten samme
måte som metall.
Armlager.
Demping av armrøret
Tonearmer kommer med en mengde
forskjellige lager. Det finnes viskoselager, kulelager, rullelager, nålelager,
knivlager, uni-pivotlager, magnetiske
Ingen av skolene har noen motforestillinger om vibrasjonsdemping. Det
å redusere amplityden på armens
resonanser er en fordel uansett ståsted.
Arm med hull
98
For tilhengerne av den den myke linje
er dette faktisk et krav. Derfor blir ofte
innsiden av armrøret fylt med ekspanderende skum eller ”løs” skumgummi.
Dette flytter ikke resonansfrekvensen på tonearmen (med unntak av
hva vekten av dette materielet gjør
med bevegelig masse) men reduserer
amplityden. En annen måte å dempe
armrøret på er å bore hull eller slisser
i rørmaterialet. En kirkeklokke kledd i
dempemateriale – og/eller full av hull vil ikke være særlig høylydt.
Annen demping
Vibrasjonene i armrøret kan også
dempes på andre vis. SME, Townsend
og Well Tempred bruker alle en åre i
et trau fylt av silekonolje for å redusere vibrasjonen. VPI benytter seg av
en ”dråpe” tyktflytende silekonolje på
unipivotspissen i sine armer. Selv oljen
i konvensjonelle viskose- og kule-lager
vil ha en dempende effekt på vibrasjoner. Igjen vil ikke denne tilnærmingen
flytte resonansfrekvensen men bare
redusere amplityden på vibrasjonene.
Den myke linje tatt til det ekstreme
The Cartridge Mans ”Isolator” trekker
den myke linje ennå et hakk lenger.
Med å plassere skumgummi mellom
pickup og tonearm reduseres vibrasjonsoverføringen mellom disse til nærmest null. (Det er i hovedsak de høyfrekvente vibrasjonene fra pickupen som
reduseres, så man må fortsatt tilstrebe
seg en fornuftig resonansfrekvens på
systemet.) Ved dette isolerer man pickupen helt fra systemet og satser på at
alle vibrasjoner dør i skumgummien.
En slags konklusjon
Den viktigste i matching av pickup
og tonearm er å tilstrebe seg en mest
mulig fornuftig resonansfrekvens. Mellom 8 og 14 Hz – og aller helst mellom
10 og 12 Hz - bør resonansfrekvensen
ligge. Dette får man ved å benytte stive
pickuper i tunge armer, medium pickuper i medium tunge armer og myke
pickuper i lette armer. Bruk tabellen for
å sjekke hvilken resonansfrekvens du
har på systemet ditt.
Men selv med en fornuftig resonansfrekvens er det ingen garanti for at du
er i mål.
Lagrenes kvalitet, egendemping i
armrøret og en eventuell dempeanordning vil alle påvirke hvor stiv pickup
du kan bruke i armen. Ofte kan man få
bedre resultat med en billig MM-pickup
enn med en dyr MC-pickup om armen
ikke takler de påførte vibrasjonene.
Selv om MC-pickupen er langt bedre
lydmessig - for seg selv. Bruk det du har
lært her for å komme ennå nærmere
den perfekte analoge lyden. 3
Takk for oppmerksomheten.
Rf
m=8g
m = 10 g
m = 12 g
m = 14 g
m = 16 g
m = 18 g
m = 20 g
m = 22 g
m = 24 g
m = 26 g
m = 28 g
m = 30 g
m = 35 g
m = 40 g
c=4
28.10 Hz
25.14 Hz
22.94 Hz
21.24 Hz
19.87 Hz
18.73 Hz
17.77 Hz
16.95 Hz
16.22 Hz
15.59 Hz
15.02 Hz
14.51 Hz
13.43 Hz
12.57 Hz
c=6
22.94 Hz
20.52 Hz
18.73 Hz
17.34 Hz
16.22 Hz
15.29 Hz
14.51 Hz
13.83 Hz
13.25 Hz
12.73 Hz
12.26 Hz
11.85 Hz
10.97 Hz
10.26 Hz
c=8
19.87 Hz
17.77 Hz
16.22 Hz
15.02 Hz
14.05 Hz
13.25 Hz
12.57 Hz
11.98 Hz
11.47 Hz
11.02 Hz
10.62 Hz
10.26 Hz
9.50 Hz
8.88 Hz
c = 10
17.77 Hz
15.90 Hz
14.51 Hz
13.43 Hz
12.57 Hz
11.85 Hz
11.24 Hz
10.71 Hz
10.26 Hz
9.86 Hz
9.50 Hz
9.17 Hz
8.49 Hz
7.85 Hz
c = 11
16.94 Hz
15.16 Hz
13.83 Hz
12.81 Hz
11.98 Hz
11.29 Hz
10.71 Hz
10.22 Hz
9.78 Hz
9.40 Hz
9.05 Hz
8.75 Hz
8.10 Hz
7.58 Hz
c = 12
16.22 Hz
14.51 Hz
13.25 Hz
12.26 Hz
11.47 Hz
10.81 Hz
10.26 Hz
9.78 Hz
9.36 Hz
9.00 Hz
8.67 Hz
8.38 Hz
7.75 Hz
7.25 Hz
c = 13
15.59 Hz
13.94 Hz
12.73 Hz
11.78 Hz
11.02 Hz
10.39 Hz
9.86 Hz
9.40 Hz
9.00 Hz
8.64 Hz
8.33 Hz
8.05 Hz
7.45 Hz
6.97 Hz
c = 14
15.02 Hz
13.43 Hz
12.26 Hz
11.35 Hz
10.62 Hz
10.01 Hz
9.50 Hz
9.05 Hz
8.67 Hz
8.33 Hz
8.03 Hz
7.75 Hz
7.18 Hz
6.71 Hz
c = 15
14.51 Hz
12.98 Hz
11.85 Hz
10.97 Hz
10.26 Hz
9.67 Hz
9.17 Hz
8.75 Hz
8.38 Hz
8.05 Hz
7.75 Hz
7.49 Hz
6.94 Hz
6.49 Hz
c = 16
14.05 Hz
12.57 Hz
11.47 Hz
10.62 Hz
9.93 Hz
9.36 Hz
8.88 Hz
8.47 Hz
8.11 Hz
7.79 Hz
7.51 Hz
7.25 Hz
6.71 Hz
6.28 Hz
c = 17
13.63 Hz
12.19 Hz
11.13 Hz
10.30 Hz
9.64 Hz
9.08 Hz
8.62 Hz
8.22 Hz
7.87 Hz
7.56 Hz
7.28 Hz
7.04 Hz
6.52 Hz
6.09 Hz
c = 18
13.25 Hz
11.85 Hz
10.81 Hz
10.01 Hz
9.36 Hz
8.83 Hz
8.38 Hz
7.99 Hz
7.65 Hz
7.35 Hz
7.08 Hz
6.84 Hz
6.33 Hz
5.92 Hz
c = 19
12.89 Hz
11.53 Hz
10.53 Hz
9.74 Hz
9.11 Hz
8.59 Hz
8.15 Hz
7.77 Hz
7.44 Hz
7.15 Hz
6.89 Hz
6.66 Hz
6.16 Hz
5.76 Hz
c = 20
12.57 Hz
11.24 Hz
10.26 Hz
9.50 Hz
8.88 Hz
8.38 Hz
7.95 Hz
7.58 Hz
7.25 Hz
6.97 Hz
6.71 Hz
6.49 Hz
6.00 Hz
5.62 Hz
c = 22
11.98 Hz
10.71 Hz
9.78 Hz
9.05 Hz
8.47 Hz
7.99 Hz
7.58 Hz
7.22 Hz
6.91 Hz
6.64 Hz
6.40 Hz
6.18 Hz
5.73 Hz
5.36 Hz
c = 24
11.47 Hz
10.26 Hz
9.36 Hz
8.67 Hz
8.11 Hz
7.65 Hz
7.25 Hz
6.91 Hz
6.62 Hz
6.36 Hz
6.13 Hz
5.92 Hz
5.48 Hz
5.13 Hz
c = 26
11.02 Hz
9.86 Hz
9.00 Hz
8.33 Hz
7.79 Hz
7.35 Hz
6.97 Hz
6.64 Hz
6.36 Hz
6.11 Hz
5.89 Hz
5.69 Hz
5.27 Hz
4.93 Hz
c = 28
10.62 Hz
9.50 Hz
8.67 Hz
8.03 Hz
7.51 Hz
7.08 Hz
6.71 Hz
6.40 Hz
6.13 Hz
5.89 Hz
5.67 Hz
5.48 Hz
5.07 Hz
4.75 Hz
c = 30
10.26 Hz
9.17 Hz
8.38 Hz
7.75 Hz
7.25 Hz
6.84 Hz
6.49 Hz
6.18 Hz
5.92 Hz
5.69 Hz
5.48 Hz
5.30 Hz
4.90 Hz
4.58 Hz
c = 35
9.50 Hz
8.49 Hz
7.75 Hz
7.18 Hz
6.71 Hz
6.33 Hz
6.00 Hz
5.73 Hz
5.48 Hz
5.27 Hz
5.07 Hz
4.90 Hz
4.54 Hz
4.25 Hz
c = 40
8.88 Hz
7.85 Hz
7.25 Hz
6.71 Hz
6.28 Hz
5.92 Hz
5.62 Hz
5.36 Hz
5.13 Hz
4.93 Hz
4.75 Hz
4.58 Hz
4.25 Hz
3.97 Hz
ideelle verdier
akseptable verdier
uegnede verdier
333 PC-lyd for high-end tullinger:
Hva er klokka?
Fidelity innbyr til kræsj kurs for VTA-eksperter og andre
high-end fossiler som vil overleve i den datajungelen som
kalles fremtiden…
Av: Arne Christian Damhaug
[email protected].
B
ruk av PC som kilde i musikkanlegget er blitt mer og
mer populært de senere år
og her ser vi litt på nærmere
på denne svært interessante
muligheten til å oppnå god lyd. Videre
så er PC-audio særdeles kostnadseffektivt! Dette er Silicon Valley med enorme
produksjonsserier med fortjenestemarginer og fordeling av utviklingskostnader spredd på de mange. Derfor har
PC-verdenen langt gunstigere priser
enn de som eksklusive high-end produsenter må operere med.
I tillegg finner en ofte ”open source”
software som vil gjøre nytten for mange av oss. Mediaspilleren Foobar2000
er et godt eksempel; den er enkel og
grei å installere for de fleste med en
smule datateknisk kunnskap. Normalt
vil software – som mediaspillere er –
koste litt, men de fleste leverandører
tilbyr en prøveperiode – gjerne en
måneds tid. Slik kan en prøve seg frem
via forskjellige software produkter til
en løsning som er pålitelig og grei. Og
sist, men ikke minst, har den ønskede
funksjonalitet.
For å spille av musikk fra en PC er
det nødvendig med i) et internt eller
eksternt lydkort som tillater kobling
til et musikkanlegg, ii) et program –
en mediaspiller - som kan spille av
musikkfilene og iii) et lagringsmedium
til musikkfilene. Ønsker man å kopiere
– rippe – CDer til lagringsmediet er det
også nødvendig med et program som
kan det, men slik funksjonalitet er ofte
integrert med mediaspilleren. De fleste
har sannsynligvis en PC i umiddelbar
nærhet og jeg vil ikke anbefale noen
å kjøpe en ny PC før en har prøvd seg
frem med det man har for å finne ut
hva som er godt nok eller også nyttig
å ha.
PC og lydkort – mediaspiller og
musikkfilformat – ripping
Det er ikke spesielle krav til en PC som
skal benyttes til audio formål. Derfor
skal det nok godt gjøres i 2010 å få
kjøpt en standard PC – det være seg
en laptop eller desktop – som ikke har
tilfredsstillende ressurser. Den første
100
PCen jeg benyttet var en standard
laptop med 120 GByte harddisk og en
1.8 GHz prosessor under Windows XP.
Det er en fordel om PCen er bestykket
med både USB og Firewire kontakter.
Dermed står de fleste dører åpne for
eksterne lydkort av god kvalitet – fra de
enkle a la E-MU 0404, via mer proffrelaterte som Lynx og RME varianter til
såkalte USB og Firewire DACer som
Ayre, Benchmark, dCS, Weiss, etc.
Det finnes også gode interne lydkort
fra Lynx og andre. Vanligvis har disse
S/PDIF (Sony/Philips Digital Interface)
og analoge utganger – normalt over
RCA koblinger, men det finnes lydkort
med balanserte utganger. WiFi-løsninger a la Logitech og Sonos opererer via
LAN eller trådløst og kan kobles til de
fleste standard PCer av i dag. Logitech
Transporter kan i tillegg kobles direkte
til en PC via en ”cross-over” kabel til
PCen uten bruk av et evt nettverk.
Denne løsningen er lite fleksibel,
men den er robust og isolerer musikkanlegget fra resten av husets datakommunikasjon, også fra nabolagets kommunikasjon som kan være et problem
ved trådløs overføring.
Mediaspillere har jeg ikke gjort mye
ut av, men har prøvd blant annet cMP,
cPlay, Foobar2000, J.River Media Center, MediaMonkey, WinAmp, Windows
Media Player. Det har vært vanskelig - om ikke umulig - for meg å høre
evt forskjeller dem i mellom om de
har vært installert korrekt og forbigår
PCens prosessering.
Jeg foreslår derfor at man velger en
mediaspiller som har relevant brukergrensesnitt og som er enkel å installere
slik at man med minimalt arbeide får
spilt det man vil uten at PCens lydprosessering modifiserer dataene. Audiodriverprotokollene ASIO og WASAPI
er viktige i denne sammenheng og jeg
har inkludert et kort avsnitt om dem
nedenfor.
Det er også viktig å være klar over at
mediaspillere er software implementasjoner som bruker standard APIer
(Application Protocol Interface) på
PCen. To spillere som er korrekt implementert og som for øvrig er konfigurert
med samme hardware/software, må
levere identiske data til lydkortet. Det
finnes mediaspillere med equalizere
eller andre lydendrende tiltak, men
jeg forutsetter at slikt er slått av under
en sammenligning. Konfigurert med
samme hardware og software innebærer bruk av samme klokke, buser,
ASIO-drivere/WASAPI (ofte i eksklusiv
modus), tredjepart software, etc, etc.
Flac eller Waw?
Det diskuteres flere steder relativt friskt
om datalagringsformatet har noe å si
for gjengivelsen. Personlig benytter
jeg Flac (Free Lossless Audio Codec).
Som med mediaspillere foreslår jeg
at den enkelte velger et format som
passer med systemet for øvrig og har
de egenskapene man er ute etter – som
f eks felter til lagring av informasjon
om musikken, såkalt tagging også kalt
metadata. Det Microsoft definerte Wavformatet representerer CD-dataene i et
ukomprimert PCM (Puls Code Modulation) rådataformat og er altså ikke et
”lossless”-format som Flac.
Det er etter min mening ingen grunn
til å benytte et rådataformat som Wav.
Den åpenbare og praktisk viktige mangel ved Wav er at det nesten ikke finnes
felter til å lagre informasjon om musik-
ken. Dessuten er det bare marginale
forskjeller i prosessorkraftbehovet når
en spiller av ”lossless” format data a la
Flac sammenlignet med Wav-avspilling.
Dette kan en forvisse seg om ved
å laste ned Performance Explorer fra
Microsoft, installere den og så spille
av Flac og Wav data mens en studerer
ytelsesgrafen. En annen fordel med
”lossless”-formatet er at en sparer
plass på harddisken. Normalt sparer
en ca 50% ved lagring av data med
CD-kvalitet, men det er ikke så viktig
lenger siden harddisker er blitt rimelige
i innkjøp.
Jeg leser noen ganger at et ”lossless”
format foretrekkes over et annet på
grunn av lydkvaliteten og også at et
rådataformat av Wav-typen gir bedre
lyd enn ”lossless”. Det er enkelt å dokumentere at datakvaliteten til ethvert
”lossless” format er den samme som f
eks Wav. I.e. ripp til Wav, konverter til
Flac og konverter så tilbake til Wav og
sammenlign i et egnet verktøy. Forskjeller som noen rapporterer er sannsynligvis feil i implementasjonen av dekoder
og mediaspiller, evt feil i oppsett og
installasjon på datamaskinen.
Er oppkonvertering (”upsampling”)
– et poeng i et digitalt system? Jeg liker
å tenke på musikkdata med en statisk
del som definerer informasjonsinnhol-
det og en dynamisk del som bestemmer hvordan dataene oppfører seg
under digital-analog konverteringen.
Informasjonsinnholdet er statisk fordi
uansett oppkonvertering vil det ikke
endres og en kan alltid redusere til
den opprinnelige kvalitet med dertil
passende nedkonverteringsalgoritme.
Oppkonvertering – som er en standard
approksimasjonsalgoritme – gjøres ofte
ved hjelp av en sinc (i.e. sin(x)/x) basert
tilpassing av nabopunkter (”samples”).
Ved for eksempel CD-data finnes
ingen informasjon over 22.05kHz - i
hvertfall over ca -70dBFS (deciBel Full
Scale) – om lavpassfiltrering er gjort
riktig under konverteringen fra masterformatet til 16bit/44,1kS/s. Dette betyr
at ingen frekvens over 22,05kHz er
med i et oppkonvertert datasett uansett
om det er 24bit/96kS/s, DSD (Direct
Stream Digital), DXD (Digital eXtreme
Definition), etc. De statiske egenskapene er med andre ord ikke endret.
Det som derimot endres er dataenes
dynamiske egenskaper ved digitalanalog konverteringen. 88,2kS/s har
for eksempel bedre impulsrespons enn
44,1kS/s, 176,4kS/s har enda bedre
respons opp til DSD som er best av de
her nevnte når det gjelder impulsrespons. Dette innebærer blant annet at
preringingstiden går ned og ofte vil
Disker og lagring
Det enkleste lagringssystemet er å benytte PCens harddisk samt noen eksterne
USB/Firewire harddisker. Personlig bruker jeg en slik løsning. Selv om PCens harddisk er stor nok til å lagre alle musikkfilene, er det en fordel å lagre dem på flere
disker siden harddisk-havari skjer dann og vann. Og havarerer harddisken har man
i utgangspunktet ikke lenger tilgang til dataene. Det finnes selskaper som tilbyr
gjenoppretting av data fra harddisker, men det er dyrt og litt for komplisert for
slike som meg. Løsningen jeg bruker passer meg utmerket. Jeg kopierer dataene
fra CD (ripper fra CD) eller fra et annet medium (e.g. laster ned fra internet) over til
harddisken og legger ny musikk i en passende katalog. Dette kan styres av rippeprogrammet, evt av programmet som laster ned fra internet – eller kan gjøres manuelt.
I tillegg kopieres dataene over på to harddisker.
Det finnes imidlertid mange bedre og mer avanserte systemer til å lagre musikkfilene. RAID er et eksempel. Et RAID (Redundant Array of Inexpensive Disks) system
består av to eller flere disker som speiles slik at dataene er fordelt med kopier over
diskene. Ved et havari er det bare å skifte den ødelagte harddisken og systemet
sørger automatisk for å kopiere data fra den/de resterende harddiskene over på den
nye for å sette systemet i full funksjon igjen. For å etablere og vedlikeholde kommunikasjonen mellom datamaskin og lagringssystemet må man også bruke en kontroller – ofte basert på en SATA (Serial ATA – Serial Advanced Technology Attachment)
protokoll. Det kreves litt mer datateknisk kunnskap for å sette opp et slikt system
sammenlignet med det enkle systemet jeg beskrev ovenfor, men det er til gjengjeld
robust og automatisk. Lagringsmediene kan også kobles til husets nettverk ved
hjelp av et NAS system (Network Attached Storage).
Det finnes flere typer disker, standard roterende (5400&7200rpm) og SSD-disker
(Solid State Drive). Standard disker kommer i flere størrelser. Selv bruker jeg
500GByte &1Tbyte disker med 7200rpm. SSD-disker er foreløpig dyrere og har mindre lagringskapasitet enn standard disker. De er støyfrie siden de ikke roterer, men
har for alle praktiske forhold samme tekniske egenskaper som standard disker. Ofte
kan en lese på nettet at SSD-disker hevdes å gi opphav til bedre lyd enn standard
disker, men det er det ingen tekniske grunner til – ”low latency” vil for eksempel
ikke spille noen rolle siden standard disker er mer enn raske nok. En av våre PCer
har SSD disk – jeg skriver ofte når jeg hører på musikk og ønsker ikke støy fra PCen,
men jeg opplevde ingen lydforbedring da jeg benyttet denne PCen med musikken
lagret på SSD-disken.
en lytter oppfatte at oppkonverterte
data gir bedre lyd enn om det originale
formatet er f eks 16bit/44,1kS/s.
Jeg foretrekker nesten alltid klassisk
musikk oppkonvertert til DSD, mens
pop, rock og jazz oftest fungerer bedre
for meg konvertert til 24bit/176,4kS/s.
Dette er selvsagt smak og behag, men
det er altså ingen tvil om at oppkonvertering endrer lydsignaturen selv om det
ikke er kommet med mer informasjon
i dataene.
Ripping
Det finnes mange programmer som
gjør det mulig å kopiere – rippe –
CDens innhold over til PC. Blant andre
EAC (Exact Audio Copy) og dbPowerAmp. EAC er programmet jeg foretrekker mens dbPowerAmp er enklere
og installere og er raskere i operasjon.
EAC kobler jeg mot freeDB for metadata og mot accurateRip for sjekksumkontroll av dataene etter kopiering.
Det kan være at du har en annen
utgave av CDen enn den som finnes i
accurateRip databasen – noe som muligens medfører at du får rapporten ”kan
ikke bekreftes som nøyaktig” fra accurateRip siden sjekksummen ikke alltid
er den samme over forskjellige utgaver
av CDen. Normalt har kopieringen gått
bra. Det skal godt gjøres å kopiere over
til PCen med degradert kvalitet hvis
CD/DVD enheten er i orden. Derfor –
velg et program, evt plug-in til mediaspilleren som tilfredsstiller dine krav til
funksjonalitet på en best mulig måte.
Tagging – metadata eller også informasjon om musikken – er et annet
emne som innimellom skaper litt bry.
Normalt vil disse dataene kopieres ned
av rippeprogrammet. Hvis datalagringsformatet (e.g. Flac) har plass til
informasjonen så lagres den der.
Min erfaring er at rock, pop, jazz, etc
har gode metadata, mens det finnes
så mange måter å beskrive klassisk
musikk på at metadataene ofte er litt
hummer&kanari. Da er det fint med et
program som gir deg tilgang til datafeltene slik at du kan justere etter behov.
Igjen finnes det mange programmer
– et av dem er Tag&Rename som jeg
bruker og er fornøyd med.
ASIO og WASAPI
På et Windows system er DS (Direct
Sound) den driverprotokollen man
normalt møter først – evt bruker uten å
tenke over det om man kobler hodetelefoner til PCen og spiller en CD. Det
finnes bedre driverprotokoller og det er
naturlig å skue i retning av ASIO (Audio
Stream Input/Output) og WASAPI
(Windows Audio Session APplication
Interface). WASAPI kom med Vista og
finnes også på Windows 7. ASIO og
WASAPI er audio APIer mot hardware –
det vil si drivere og annen software som
programutviklere kan forholde seg til.
101
333 PC-lyd for high-end tullinger:
Det finnes også software baserte drivere – for eksempel ASIO4ALL. Vi som
bruker PCen benytter APIene indirekte
blant annet til å sette opp hvordan
PCens DSP skal masere dataene før de
går videre til lydkortet, etc. ASIO gjør
det mulig å koble mediaspilleren direkte til lydkortet slik at ingen Windowsprosessering innvirker på dataene og
tilhørende kvalitet – dvs at de bit som
kommer frem til lydkortet er de samme
som mediaspilleren sendte videre.
Motstykket i WASAPI er eksklusiv
modus som man slår på i lyddialogen. I
eksklusiv modus gjøres ingen signalprosessering og kun WASAPI programmet kan spille musikkfiler. Det finnes
for øvrig en ASIO implementasjon for
Linux som etter sigende skal fungere
bra. ASIO og WASAPI er i dag de viktigste protokollene og det kan skrives
mye mer om dem. Jeg nøyer meg med å
henvise til Wikipedia.
USB og Firewire
være seg hardware artefakter (eksempelvis fra PCens strømforsyning),
software prosessering, RF støy og andre
herligheter.
I adaptiv modus må DACen tilpasse
seg (adaptiv) raten som PCen sender
datapakkene med. Denne raten er kontrollert av PCens klokke. Et software
produkt – som en mediaspiller – kan
dessverre ikke bedre PC-klokkens
nøyaktighet og en er derfor prisgitt
dens presisjon og stabilitet i denne
modus. En konsekvens er at mediaspilleren ikke kan gjøre noe med tidsfeil i
dataene! Hovedproblemet ved adaptiv
modus – sett fra et DAC synspunkt – er
at klokken må beregnes fra datapakkenes ankomst til DACen.
Tid er kvalitet
Denne prosessen repeteres svært ofte
(ca hvert millisekund). Siden den er basert på PC-klokkens nøyaktighet vil det
ofte forekomme store tidsfeil i dataene.
Det er implementert mange mer eller
mindre gode løsninger for å redusere
dette problemet – dessverre kan man
ikke unngå det helt.
En god løsning er implementert av
å etterkomme ordren siden dataene
ligger på en disk. Det er nemlig slik at
kontrollenheten til USB DACen ikke er
synkronisert med harddiskens kontrollenhet.
Konsekvensen er at PCen ikke alltid
klarer å sende data til DACen slik at
den kan fylle sitt buffer og vi får et kort
avbrudd i avspillingen. Problemstillingen er IKKE av teoretisk art og jeg har
opplevd den flere ganger.
Av samme grunn kan avbrudd også
forekomme om en benytter en Firewire disk sammen med USB DACen.
Har man derimot en Firewire DAC
og Firewire disk er man sikker. Mer
sofistikerte løsninger finnes selvsagt
og eksempelvis vil ikke et SATA-kontrollert disk system ha dette problemet,
ei heller Logitech enheter som styres
av Squeezebox Server. Jeg hadde en
Logitech Transporter i mer enn to år og
den opererte flere disker helt problemfritt.
USB- (Universal Serial Bus) og FirewireFremtiden…
Jeg har gjort mange sammenligninger
(IEEE 1394) protokollen er begge APIer
mellom standard CD/SACD drivverk
for overføring av data mellom en PC
og PC gjennom de siste årene og det
og enheter koblet til PCen innbefattet
er ingen tvil om at PCen
direkte overføring mellom
leverer kvalitet i toppsjiktet
enhetene. Firewire er den
teknisk beste løsningen,
PCen leverer kvalitet i toppsjiktet om alt er gjort riktig. Min
introduksjon til PC-audio
spesielt om man ønsker
var Foobar2000 og en enkel
mange enheter som skal
om alt er gjort riktig.
plug&play USB til S/PDIF
samarbeide, mens USB er
konverterer som jeg koblet
en grei løsning om man
Benchmark Media Systems. Benchmark til en digital inngang på CD-spilleren.
kun benytter noen få USB enheter per
benytter blant annet et buffer for å
I begynnelsen kjørte jeg via DS og
maskin.
sikre at det er nok data tilgjengelig og
var fornøyd med lyden sammenlignet
En skal også merke seg at USB-konden konverterer til 110kS/s med reklok- med min CD-spiller. Det var nok fortakter finnes på alle PCer i dag, mens
king for å eliminere tidsfeilene – som i
skjeller dem i mellom. Det skulle bare
Firewire dessverre ser ut til å tape
min ordbok betyr å minimere tidsfeimangle siden CD-spilleren var en dyr
terreng og kan være på vei ut. USB enlene. Benchmark Media Systems kaller
integrert modell.
heter er ikke synkronisert og arbeider
det å gjøre DACen immun mot ”jitter”
Konvertereren derimot var svært enuavhengig av hverandre. I tillegg går
ved avspilling av musikk.
kel, uten buffring av data og begrenset
USB enheter ”i bena” på hverandre og
Ved asynkron overføring “avtaler”
til 16bit/48kS/s datakvalitet. Imidlertid
en gruppe enheter belaster PCen mer
DACen og PCen båndbredden på
vakte løsningen min interesse siden
enn ditto antall Firewire enheter.
overføringen (isokron) ved starten av
den i prinsippet var billig og siden den
Selv bruker jeg en USB DAC og er
prosessen og DACen kan beregne hvor
ga meg mulighet til å spille av musikkfornøyd med den. Siden den aktuelle
filer med høyere kvalitet etter et enkelt
PCen ikke brukes til annet enn musikk- stort buffer den trenger for å sikre
at komplette data er tilgjengelig ved
håndgrep.
formål er jeg heller ikke plaget med at
ethvert tidspunkt.
Håndgrepet var å sette inn en WiFiUSB-portene blir overbelastet. Når jeg
I tillegg er det DACen som sender
boks mellom PCen og forforsterkekjører mediaspilleren er det kun USBren. Med denne løsningen entret jeg
koblingen til DACen som er aktiv siden beskjed til PCen om når den skal sende
mer data til bufferet. PCen slaves med
toppkvalitetsytelse og CD-spilleren var
dataene er plassert på PCens harddisk.
andre ord til DACen og prosessen er
moden for salg!
Adaptiv vs asynkron overføring
således ikke synkronisert ved hjelp av
Fortsatt husker jeg godt at da jeg
fra PC til DAC
PCens klokke. Dette innebærer videre
synkroniserte PC-WiFi og CD-spilleren
DACens oppgave er å konvertere en
at PCens klokke ikke påvirker DACen
samt justerte utgangsvolumet innenfor
serie med diskrete samples til et kontiog det essensielle problemet ved adap0.1dB – og ikke kunne tro at min dedinuerlig signal. En absolutt forutsetning
tiv overføring er eliminert.
kerte CD-spiller ble forbigått på mange
for minimal forvrengning i DA prosesDet skal til slutt nevnes at standard
punkter. Det var rågøy og jeg har ved
sen er at DACen får datapakkene til rik- eksterne USB disker sammen med USB senere oppgraderinger ikke sett meg
tig tid. Det finnes minst to mulige modi DACer har en negativ sideeffekt. USB
tilbake.
en DAC kan motta signal fra PCen på
enheter kommuniserer ikke. Ligger
Med årene har PC-løsningen min
– en adaptiv-og en asynkron modus.
dataene på en ekstern USB disk vil
blitt stadig bedre men er nok ikke så
Et hovedmål i design av overføderfor ikke USB kontrollenhetene være
kostnadseffektiv lenger. Men skitt
ringsmetodikken er å eliminere PCens
synkronisert.
au – den er like fleksibel som før, den
innflytelse på dataene slik at datapakSelv om DACen i asynkron modus
lyder godt – helt i superklassen om du
kene blir minst mulig påvirket av det
gir beskjed til PCen at den skal sende
spør meg.
”audiofiendtlige miljøet” i PCen – det
data, er det ikke sikkert at PCen evner
PC-audio er dessuten fremtiden… 3
«
102
»
Fidelity nummer
45 kommer
kommer midt Fidelity
nr 37
104
i mai...men først til abonnentene
Høyttalere og signalkilde
I neste blad blir det flere tester av høyttalere fra Tannoy, B&W og Wilson og ulike
signalkilder fra vinyl til PC-dac’er, inkludert den aller beste fra signalspesialisten
Linn. Hvor nært kommer vi APL/Esoteric fra dette bladet?
H
vordan Tannoy kan få til
en såpass bra mellomtone
med sine relativt store og
tunge bassmembraner,
er meg en gåte. Men det
pleier å låte fint bare med den konsentrisk monterte horndiskanten, og nå
har vi fått inn en stor og rålekker høyttaler med et solid maritimt preg (jeg
har tydeligvis begynt å tenke båt) til en
tilsynelatende ganske så fornuftig pris.
Høyttalerne på bildet kan nok treffe
mange av våre lesere da dette er en
høyttaler mange kan ta
seg råd til, om man vil.
– skulle vise seg å være akilleshælen
på dataoverføringen i reell tid.
Men flere nyere CD/SACD-spillere
har tatt opp hansken på dette punktet,
blant annet er Copland uten med en
kombinert CD/PCDac med buffer som
gjør det mulig å gjenta vanskelige data,
uavhengig av klokkefrekvensen og
tidsaspektet i reel tid.
Vi har også en glimrende spiller fra
Lindeman liggende, som vi ikke fikk
plass til denne gangen, men som er
noe av det bedre vi har hørt.
Wilson
Vesentlig dyrere blir
den mellomstore Sacha
fra Wilson Audio som
i Stockholm spilte
ekstremt godt, basert
som denne høyttaleren
er mellom de største
Wilson til mer enn
millionen og den gamle
hi-fi favoritten Watt/
Puppy. Det positive er
at prisen på grunn av
de vanskelige tider, ikke
minst i USA, har Dave Wilson fått ned
prisen på Sasha ved å satse på større
serier. Men både kabinett, delefilter og
elementer hevdes å være bedre enn
noengang, og da kan man jo håpe på
at lyden har holdt følge.
Også B&W har kommet med den
utrolig populære stativhøyttaleren
805 i ny og flottere finish. Men langt
viktgere; også med enda bedre delefilterkomponenter og for første gang
med dimantdome. Prisen er også gått
opp, men dette bør uansett være en av
de bedre høyttalerkjøpene for kritiske
high-endere som er villig til å forsake
bitte, lite grann nedover for å få ekte
high-end kvalitet til en betalbar pris i
hele resten av frekvensområdet. Men
først får vi hanke den inn til en grundig
evaluering…
Er CD-spilleren død?
Ingen av oss tror for fullt alvor at CDspilleren er ute av soga. Bare testen av
ALP foran i bladet tilsier at her er enda
mer å hente, uansett om drivverket
– det som absolutt ikke skulle ha noe
betydning for lydkvaliteten
Men aller mest spent er vi på den
nye Direct Streaming serien til Linn,
firmaet som er det første i verden til å
nedlegge all CD/SACD produksjon til
tross for at de var av de beste på akkurat dette området. De mener at deres
DS-system er langt bedre og mye rimeligere med data via ripping eller nett,
enn det de klarte å oppnå med innebygget drivverk. Vi har tidligere latt oss
imponere, men nå hevder de selv at de
har forbedret strømforsyningen slik at
kvaliteten er ytterligere perfeksjonert.
Det blir spesielt flaggskipet ”Klimaks” som skal sette føleleseslivet på
prøve, men vi vil også nøkternt vurdere
alt PC-styret som følger med en slik
dataløsning.
Forøvrig venter vi spent på en rimeligere USB/SPDif konverter (fra Weiss)
kan gi en tilsvarende god effekt som
den mye dyrere dCS i dette bladet.
Med Weiss kan man også gå over til
high-end datalyd på en enkel og rimelig måte via sin gode, gamle Krell-,
DP- eller AN-dac, om man har noe
slikt liggende…
Også Fidelity’s egen lyddatapioneer,
Petter Dale kommer på banen med
en serie artikler rundt utviklingen
på digitalsiden.
Second opinion
Det er artig at så mange av våre lesere
ifølge brev virker å være veldig fornøyd med våre ”second opinions” enten
de nå kommer i samme blad eller litt
senere. I neste blad tar vi blant annet
en grundigere evaluering av VPI Classic som redaktøren valgte å finne ut av
på egen hånd, nettopp fordi han er lite
religiøs i forhold til signalkilden.
Også de rimelige Dali
Menuet går vi videre på
nettpp fordi vi forbløffes
av at så mange i redaksjonen
”likte” denne så usedvanlig
godt, uten av vi sikkert
kunne indentifisere årsaken.
Fra dette bladet mener vi
at Bryston Dac’en fortjener
en grundigere evaluering
av de mest datakyndige i
Fidelity.
Dessuten har vi bestilt
siste versjon av den nå
nærmest steingamle Electrocompaniet AW 180 som fikk så strålende omtale i Absolute Sound, noe vi
med stolthet refererte i nr. 43. At denne
koster det dobbelte der borte og likevel
kom godt ut av det, gjør oss litt nysgjerrige på hvor bra kjøp AW 180 egentlig
kan være her i Skandinavia…
Musikk
Vi planlegger å bli både bedre og mer
metodiske på musikkanmeldelser, og
håper å få hjelp av noen av våre nye
danske kolleger fra tidligere High Fidelity.
Som man ser er det altfor lite stoff fra
Danmark i dette nummer, noe som skyldes mangel på tid da dette bladet kommer ganske tett på det forrige. Men igjen
har vi flere sider mer stoff enn vanlig, og
mye mer redaksjonelt stoff enn de fleste
andre blad i samme sjanger…
Ha en fin vår!
Knut V
PS: Vi får nettopp beskjed om at den
integrerte rørforsterkeren fra Audio
Research Corporation er på vei fra
USA DS
105
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
UtsolgtUtsolgt Utsolgt Utsolgt
UtsolgtUtsolgtUtsolgt
Utsolgt
!
t
e
Nyh
Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
106
www.audiofidelity.no
Utsolgt