Transcript Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
8/2010 8. årgang
Januar-Februar
49
Direct streaming:
Høyoppløst
lykke!
Budsjett:
Xindak
Music Hall
AktiMate
XTZ Divine:
Champagne til bruspris!
Gruppetest av høyttalerkabler:
Bløff eller viktig
hi-fi komponent?
Komplett High-end fra
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 09
Mark Levinson
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått
Blanda akustiske drops • Korstoget fortsetter
Musikk:
Høyoppløst lykke
Noen tror feilaktig at det ikke er særlig forskjell i lyden mellom en to tusen kroners og
en tyve tusen kroners USB Dac bare fordi
de tekniske data synes forvirrende like.
Men stol på ørene! Jeg får stadig mer
sansen for min Linn Klimax streamer, tross prisen, og elsker de
mange radioprogrammene jeg får på kjøpet med mer enn akseptabel
lyd. Skal man ha den helt fantastiske musikalske opplevelsen, får man
betydelig mer ”tilstedeværelse” med de bedre boksene. Den elegante
dCS Puccini, som pryder vår forside som et glimrende medium for
”høyoppløst lykke”, kan gi deg gåsehud med sin glitrende dynamikk
og fantastiske romgjengivelse også fra standard ”CD” kvalitet.
Men det begynner også å komme enda mye bedre kvalitet- såkalt
Masterbåndkvalitet- på Nettet som koster litt ekstra, men som kan gi
enda mer overbevisende naturtrohet i all sin musikalske prakt i forhold
til MP3 og 16 bits. Dette om Dac’en og resten av anlegget holder følge,
vel å merke.
Og i dette bladet tester vi det kanskje ”beste” komplette systemet vi
har hatt i stua. Den amerikanske high-end spesialisten Mark Levinson
er tilbake på det norske markedet med ny importør. Og den mest overbevisende lyden vi har hørt på svært lenge. Dyrt, javel, men ikke skremmende sammenliknet med for eksempel en cabinbruiser som kan brukes
i bare få sommeruker?
Men er du på jakt etter et virkelig scoop, så omtaler vi også en stor,
high-end høyttaler konstruert i Sverige, men skrudd sammen med
europeiske høyttalerelementer i Kina. Etter vår mening har høyttaleren
bare en alvorlig feil; den er altfor billig på det skandinaviske markedet!
Dette gjør at mange ikke vil ta den den helt på alvor, eller at den blir
koblet opp mot for billig utstyr, som for eksempel en ikke altfor
strålende USB Dac.
For ikke å snakke om hvor mye billige ”ledninger” kan ødelegge.
Men det er akkurat det vi gjør i dette nummeret; snakker om
”ledninger”, eller kabler som vi gjerne kaller det. Flere av disse
koster langt mere enn den særdeles velgjorte high-end høyttaleren.
Og den dyreste er til og med laget i Kina. Hallo!
Poenget er at disse kablene gjør mer for lyden enn det mange tror.
At en rådyr kabel låter klart bedre enn en billig, noe som det vanligvis
er lett å høre, betyr ikke det at nesten alle kabler gjør noe mer eller
mindre galt med lyden? Kanskje lurt å lytte litt på hva som skjer av
forskjeller også i et mer komfortabelt prisleie?
Men vi ble ikke helt ferdig med USB-Dac’er: Midt i bladet vil du finne
en artikkel av Petter Dale som forteller hvordan du med hell kan rippe
høyoppløselige DAD og DVD-A plater, inkludert eksempler på sjeldne,
men fantastiske innspillinger av topp artister. Og han forteller deg også
hvordan du kan få tak i disse til en fornuftig pris.
Vi snakker uansett om musikalsk lykke. Høyoppløst!
Knut V
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Arne Christian Damhaug
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Dansk redaksjon
Kurt Lassen
Kenneth Pilegaard
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
www.audiofidelity.no
Jeg må innrømme at jeg har vært litt treig
til å omfavne alle de nye nettbaserte digitalkonvertere. Disse gjør også en bra jobb med
såkalt ”ripping” av 16 bits CD-plater, ganske
uten tap av kvalitet. Men jeg har savnet den
ekstra dynamikken og den nærmest fysiske
tilstedeværelse i lydbildet som de aller beste
SACD- og DVD Audio platene har kunnet
tilby…
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 44 38 12
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
49
nr 1/2011
6
46
Mark Levinson
No532 Dual-mono forsterker
Gruppetest høyttalerkabler:
Forsmann
26
46
Brev
XTZ Divine 100.49 høyttaler
Gruppetest høyttalerkabler:
Chord Signature
10
34
47
Komplett super high-end fra
Mark Levinson
Bang&Olufsen 85 år
Gruppetest høyttalerkabler:
Kimber Kable TC 12
12
36
48
Mark Levinson No.326S
Audio Valve Assistent 100,
int. rørforsterker
Gruppetest høyttalerkabler:
ZenSati
18
42
49
ML No512 CD/SACD spiller
4
20
Gruppetest høyttalerkabler
Gruppetest høyttalerkabler:
Kimber KS 6068
52
64
Musikkomtaler:
Glimmer og gråstein
Hi-Rez guide, del 3
54
70
Musikkportrett:
Skeive skiver
Budsjettreferansen Xindak
6950(09) integrert forsterker
58
74
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
Budsjettreferansen Music Hall
CD35.2 CD-spiller
60
Musikkomtaler:
Korstoget fortsetter
NAD M2 integrert digital stereo
forsterker
86
Manger Zerobox 109
stativhøyttalere
90
Musikkomtaler:
Blått & rått
62
80
Enøyet hi-fi-skribent del 1
76
Budsjettreferansen: AktiMate
96
Neste nummer
5
Brev til
Klipsch RB-75 anmeldt hos dere?
hei,
Jeg synes dere leverer et kvalitetsblad med høy trovedighet
og mange gode artikler. Som Klipschorn eier og Klipsch-fan
på min hals har jeg nå klart å få tak i et eksemplar av den
utgåtte modellen RB-75. Det som tiltalte meg på denne var
et stort horn og et basselement som går ganske dypt, alt i et
relativt lite og ”konevennlig” format.
Grunn til at jeg kontakter dere er fordi jeg lurte på om dere
noengang har anmeldt eller skrevet noe om denne høytaleren? Dersom det er tilfelle, hadde det da vært mulig å få en
pdf versjon av denne omtalen?
Ser frem til deres tilbakemelding,
mvh Thomas
Sørlandet hilser
Hei Knut!
Jeg burde for lengst ha takket deg for at jeg fremdeles har
gleden av å motta ditt farge- og innholdsrike fidelity. Du og
dine medspillere har fått mye erfaring og god rutine etter
alle disse årene. Det fysiske formatet er vel i verdenstoppen,
går jeg ut fra.
Lykke til med det gode arbeidet du (dere) gjør i innsatsen for
å spre glede blant oss som er hekta på denne interessen!
Beste hilsen,
Robert
Litt veiledning
Hei Knut og alle dere i Fidelity!
Har et håp om at du kan hjelpe meg litt, sånn at jeg slipper
å teste alt mellom himmel og jord.
805 D blir høyttaleren - tester fra dere og egen lytting tilsier
at jeg neppe kan finne noe bedere til kr 36 000, og den
passer utmerket i min kjellerstue på 25 kvm.
Men; forsterker? AW 180 eller Gryphon ?? Eller kan dere
tipse meg om noe annet... Vil investere i en forsterker for
lang lang tid, slik at jeg slipper hifi-syken .. bytte og bytte =
VELDIG DYRT. Selvfølgelig er det mulig å få tak i en AW 400
eller DP brukt, kan dere hjelpe meg?
(kilde = EC sin beste CD spiller)
Hei på dere!
Takk for et fantastisk blad.
Jeg synes Fidelity er helt suverent. Gleder meg til hver ny
utgave. Dere skriver suverene artikler. Jeg kan ikke la være å
dra på smilebåndet av enkelte reportasjer og tester da dere
skriver på en morsom måte. Har nå endelig fått somlet meg
til å abonnere.
Vel, grunnen til at jeg skriver er at jeg gjerne vil ha en
second oppinion om mitt budsjett anlegg.Det jeg først og
fremst er på jakt etter når det gjelder musikk er nøytralitet.
Gikk derfor til innkjøp av en Cambridge 840 A V.2 og et par
Epos M 22 i høyttalere, med tri wire kabler fra wireworld.
Synes at dette oppsettet låter utrolig nøytralt og fint.
Dere hadde testet et par epos M 16 for en liten stund
siden. Likte omtalen av dem, så derfor ble det storebroren
M 22 i.
Ser at dere skal ha en test av integrerte forsterkere. Håper
virkelig at dere tar med Cambridge 840 A V.2 der. Det hadde
vært knall :) Denne fortjener virkelig en omtale.
Ellers kjører jeg stort sett flac filer fra dataen. Her bruker
jeg en M-Audio mobil pre usb dac. Vurderer å oppgradere
til en Cambridge Dac Magic etter hvert. Tror dere det vil
forbedre lyden i noe særlig grad ?
Ser dere har testet denne dacen men jeg har dessverre
ikke fått lest denne testen, Men etterbestilling av det bladet
er i box :) Vurderer også Strømkabler fra PS audio perfect
wave. Nærmere bestemt AC-3. Kan dette ha et forbedrings
potensiale for mitt budsjett anlegg ? Kanskje muligheter for
en test av Kimber usb kabel???
Har dere ellers noen gode tips til oppgradering uten at
man må leve på vann og brød? Som dere skjønner er jeg
opptatt av god lyd uten at man skal behøve å ta opp lån for
å få det til :) Alle tips mottas med takk.
Stå på og ha en fortreffelig høst med god lyd og godt
humør :)
Hilsen Bjørnar Falk.
Hei, takk for brev. ”Neste blad”, nr. 48, er allerede i trykken,
og med dyrere forsterkere enn Cambridge, denne gangen.
Men her er uansett noen vanskelige spørsmål som vi må
jobbel litt lenger med. Og da blir det vel artikler og stoff
for også alle andre, håper jeg. Men vi tviler ikke på at
Cambridge og Epos funker glimrende og ville brukt så mye
jeg kunne på USB Dac. Lyden bir aldri bedre enn signalkilden! Og beklager om du har ventet på levering av eldre
blad. Det er jeg som er synderen! Jeg makter ikke å bruke
mye tid for å gå på posten når et nytt blad er i innspurten!
mvh
Knut V
Uansett, takk for et flott og interessant blad!!!
vennlig hilsen
Trond Svenningsen
Eximus cd 10
Du virker som å være veldig på sporet. En ny Gryphon eller
brukt DP/EC med tilsvarende forforsterker vil jeg hevde
er omtrent i samme lydklasse, og alle med god ”kropp”.
Gryphon er enklere med bare en boks og mindre kabler,
men DP er det vel mulig å få brukt til en enda lavere pris enn
hva du må gi for en ny Gryphon. Komplett EC blir vel heller
ikke særlig dyrere flunk nytt, men kan også kjøpes brukt
svært gunstig, om du er heldig.
Knut
6
Hello sir knut vadseth,
Is it possible for you to translate this review to englisch or
german? It is not possible to translate by google, because it
is to much. Thanks aneway and regards.
Nico van der veen
From the Netherlands
Noen som har lyst på jobben?
Knut
Hei.
Beklager att jeg plager en travel redaktør med kjøps spørsmål, men en overivrig hifi entusiast har ikke alltid
føttene godt plantet på jorden når det er snakk om oppgradering og ny investering:)
Jeg og min samboer var foresten på lytting hos deg for
noen år siden, da jeg vurderte kjøp av B&w 801D. Jeg endte
faktisk opp med en slekning av Marten Coltrane som redaktøren kjenner godt, nærmere sagt Marten Bird høyttalere.
Forøvrig utstyr er Mcintosh 501 monoblokker, Cary audio
306 sacd, Valhalla ht kabler og en pre som henger i en tynn
tråd; Mcintosh c2200 rørpre.
Nå har jeg snust litt på ny pre,der Mark Levinson 326s
egentlig står øverst på ønskelisten. 2 andre alternativ er en
brukt Krell Evo 222 og Audio research ref5.
Jeg lurer på om du har fått testet 326s og Ref5 litt nå??
Hvordan opplever du evt. disse opp mot hverandre også evt
Krell 222 som du testet tidligere.
Vennlig hilsen
Henning Mjøen
Jeg har akkurat brukt en kveld på sammenlikning mellom
Mark Levinson og ARC ref 5. Alle vil tro jeg bare er feig, men
det valget er ekstremt vanskelig! ML er nok enda litt mer
oppløst polert og med enda større og mer presist rom, men
også en tanke ”prektig”, mens Ref 5 er litt mer slurvete,
men også rausere og med langt mer drama! Og med en
fantastisk rasp i messing og overtoner. Selv om den ikke er
like glatt og med like stram og dype bass som ML, er den
også her helt fantastisk, særlig til å være rørpre. Jeg har lyst
på begge selv, men aner ikke hvem jeg til slutt vil velge.
Men selv om du ikke kan vente med å velge før etter
jubileumsnummeret nr.50(!) hvor jeg vil gå grundigere til
verks, bommer du ikke med noen av disse. Garantert!
Mvh
Knut V
Forslag: test av vintage
Hei, jeg vil gjerne komme et forslag til redaksjonen.
Jeg har besøkt ulike diskusjonsfora om hifi på nettet i noen
år, og det slår meg at det er stor interesse for hifiklassikere,
altså de få komponenter som har ”stood the test of time”
og som fortsatt i dag er meget etterspurte komponenter.
Dette gjelder kun en nokså liten gruppe produsenter og
modeller. Og om komponentene fortsatt regnes som bant
de beste etter 20-30 år, så må det være gjort noe riktig i
produksjonen av disse.
Så hva med en test av klassikere, enten mot hverandre,
og/eller opp mot nyere komponenter? Hvordan står disse
seg mot nyere komponenter, altså hvor mye har hifi utviklet
seg de siste årene? Dette tror jeg svært mange hadde satt
pris på.
Aktuelle komponenter kan være:
Høyttalere: B&W 800-serie, Snell A, B, Dahlquist, Rogers
ls3a, Yamaha NS 1000, JBL summit, osv.
Forsterkere: Nakamichi PA7, Yamaha MX-1000/M-85, Threshold stasis, Luxman M-05/m-6000, osv.
Dette er selvfølgelig kun et lite utvalg av aktuelle kandidater. En kunne jo engasjere leserne som eier slike klassiske
komponenter - om de vil stille disse til disposisjon for en test.
Jeg tror responsen hadde blitt stor.
Personlig har jeg et par Snell A3i og en H/K Citation X1
forsterker som jeg gjerne stiller til disposisjon.
Mvh
Stig Landmark
Vi har snakket om dette flere ganger i redaksjonen og
Anders komme uansett til å stille store spørsmål ved utviklingen av høyttalere i neste blad etter å ha kjøpt en eldre
kjent amerikaner (var det Snell eller Thiel?) til nesten ingen
penger. Og vi kjenner mange som har mye utsøkt 60-70 talls
utstyr på lur. Jo takk, vi skal vurderer forslaget grundig.
Mvh
Knut
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 RIAA Amplifier koster kun
(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Danmark
NLE Tlf.: +45 45 88 44 12
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier
- jo længere tid får du glæde af den!
"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om
når det gjelder high-end platespillerforsterkere."
Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47
Kjøpt og betalt!
Hej Fidelity!
Det er med blandede fornøjelser jeg abonnerer på jeres blad.
Jeg går selv meget op i HI-FI og har haft rigtig mange anlæg
igennem tiderne. Jeg er 40 år og har idag nok det bedste anlæg
jeg nogensinde har lagt øre til, selvom jeg selvfølgelig ikke har
hørt det hele.
Det undrer mig at HI-FI bladende gennemgående tester de
samme firmaers produkter igen og igen. Tag nu jeres eget
blad, i har haft rigtig mange tests af f.eks Dali, B&W, McIntosh,
Electrocompaniet, Audio Research etc etc, selvom i selvfølgelig
også tester andre produkter. Nu kender jeg ikke reglerne for at
få noget testet i bladende, men jeg har hørt fra pålidelig kilde
at der er tale om ”købte” anmeldelser, det vil sige at producenterne smider en sum penge for at få deres produkter testet i en
af bladende. Det betyder så, at de producenter med flest penge,
vil få deres produkter anmeldt i de rigtige blade(magasiner).
Jøss, jeg hopper stolen av slike påstander! Og jeg skal garantere at din kilde IKKE er pålitelig!
Fidelity har ALDRI sagt nei til en test fra selv et perifert merke,
om det bare har en mva-registrert importør/utsalg i Norge,
Sverige eller Danmark. Vi har heller aldrig fått noe tilbud om å
teste Lavardin, Men om du teller relevante produkter på markedet, vil du finne ut av vi måtte ha et blad i uken om vi skulle
klare å teste alle. Vi prioriterer derfor de vi mener er mest
relevante, også den enkelte medarbeider har utstrakt frihet til
å komme med testobjekter som ansees interessante. Noen av
de mer perifere produktene vi likevel anmelder, selges kanskje
i 3-4 eksemplarer i hele Scandinavia(!), og importøren har aldri
og kommer antagelig aldri til å avertere i Fidelity. Likevel, har vi
tro på at et produkt er av spesiell interesse for våre lesere, tar vi
det gjerne inn til test.
Men det er slett ikke sikkert at vi får tak i det. Mange importører synes det er ”bedre” å skryte av utenlandske tester som
de tross alt har kontroll over da de enkelt kan velge ut de gode
testene, og droppe de dårlige. Dermed slipper de også å åpne
esken til et produkt som dermed blir B-vare og må selges med
rabatter.
Hvis det er rigtig, så kan vi som forbruger jo ikke være sikker på
mere, hvad der er bedst i test og det bekymrer mig.
Jeg er selv den heldige ejer af den legendariske int. forstærker:
Lavardin IT! Har i nogen sinde anmeldt den? Den kommer i en
15 års jubilæumsmodel sidst på året. Var det ikke en god ide at
anmelde den?
Mit set-up:
Forstærker: Lavardin IT
Højttalere: Jean Marie Reynaud: Orfeo
CD: Rega Saturn
Pladespiller: Rega P7 med Rega Exact PU
Riaa: Rega Eos
Højttallerkabler: Acoustic Zen: Satori Shotgun
Interconnect: Acoustic Zen: Silver Ref II og Matrix Ref
Power Chords: Lavardin!
Supra netskinne!
Men vi er glade for slike tips om produkter som du kommer
med her. Jeg husker ikke helt hvem som importerer Lavardin
hit til Norge, men skal ta en runde med dette.
Men vi prøver selvfølgelig OGSÅ å teste de mest tilgjengelige
produktene som de fleste enkelt kan få tak i, og vi er glade for
at noen av de mer sentrale aktøren tar seg råd til en stor eller
liten annonse i Fidelity. Hvis ikke hadde bladet kostet det dobbelte. Jeg er likevel stolt av å kunne hevde at vi ALDRI blander
annonse og omtale. Og at noen skulle BETALE for en omtale,
er det rene vås. Selvfølgelig gjelder dette i Fidelity, men jeg har
heller ikke hørt om noen andre blader her i Skandinavia som
har tatt seg betalt for en omtale. Selvfølgelig ikke!
Vi i Fidelity sender heller aldri utkast til testen til importøre/
produsent før vi går i trykken, utelukkende for å slippe press
og krangling om våre vurderinger. Men vi har aldri nektet å ta
inn et tilsvar i neste blad, spesielt om vi har gjort feil, hvilket
selvsagt forekommer!
mvh
Knut V,red.
Majik DS-i
DON’T MISS A BEAT!
THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER
Nettverkspiller 24/192
6 digitale innganger
5 analoge innganger
MM Riaa
Chakra forsterker
Dynamik strømforsyning
Software/firmware oppgraderbar
kr. 26 000
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02
[email protected], www.kontrapunkt.no
333 Komplett super high-end fra Mark Levinson:
Slipper
musikken
Fidelity testpanel opplever dette komplette anlegget
fra Mark Levinson som rene julepresangen med den
flotteste lydopplevelsen i finstua noensinne; inkludert
virkelighetsnær oppløsning, gnistrende dynamikk og
storslagen tredimensjonalitet!
Tekst og foto: Knut Vadseth
10
D
rivkraften bak et blad som Fidelity, og motiveringen for oss som
jobber i denne nisjeblekka, er
knapt nok å fortelle at produkt
B er 2 millimeter bedre enn produkt A.
Eller at rør er bedre enn transistor eller
at vinyl er bedre enn noe digitalmedie.
Selvsagt har vi også meninger om dette, men de er alle subjektive og basert
på mer eller mindre vellykkede kombinasjoner med annet utstyr som vi enten
har likt, eller ikke likt, delvis basert på
hva slags musikk vi foretrekker.
Likevel er jeg ganske fornøyd med
det vi makter å formidle av vår erfaring
med å lytte til så mye mer utstyr på kort
tid enn vanlige folk har praktiske muligheter til å høre i løpet av et langt liv.
Selv om det ikke eksisterer noen
fasit på hva som er ”god lyd”, viser det
seg i praksis at vi i Fidelity, tross ulike
prioriteringer og ulik musikksmak,
reagerer ganske likt når vi en gang i
blant ”oppdager” et produkt som skiller
seg særlig positivt ut. Vi ønsker da å
dele de opplevelser som beriker livene
våre fordi musikken på grunn av gode
produkter når sjela nærmest uberørt av
teknisk piggtråd. Dette er er den viktigste drivkraften både for Fidelity og hver
enkelt av oss som skriver her.
Så om vi ikke kan være absolutt sikre
på at våre mer yre anbefalinger også vil
gjelde for deg, så tror vi i det minst at vi
kan gi deg en pekepinn som resulterer
i en litt kortere liste over produkter du
bør sjekke ut med egne ører. Men først
og fremst håper vi at vår ærlige begeistring over dette møtet mellom musikk
og teknikk, børs og katedral, kan smitte
over slik at du kanskje kan oppleve den
samme gleden over musikken som oss.
Hi-Fi’ens store problem er jo faktisk
akkurat dette; folk flest vet ikke hva de
går glipp av…
På de neste siden vil du lese om et av
de største opplevelsene Fidelityredaksjonen har hatt på lang tid ved at tre svarte
bokser forvandler vårt kjente lytterom
til et musikalsk nirvana hvis like vi
knapt har hørt tidligere.
Dessverre koster disse boksene fra
amerikanske Mark Levinson ganske
mye penger, og vi mener slett ikke at
man nødvendigvis må bruke så mye for
å oppleve musikken tett, engasjerende
og virkelighetsnær. Men for prisen av
en mellomstor cabincruiser er det i det
minste mulig å oppleve en lydkvalitet som de færreste trodde var mulig
hjemme hos seg selv. Og istedenfor de
bare to, tre ukene med brukbart båt- og
badevær sist sommer her på Østlandet,
kan du fryde deg over musikken din
absolutt hele året.
Og nå er det jul!
Jul i stua med Mark Levinson
Så vennligst blad om – om du tør….
11
333 Mark Levinson No.326S:
12
En referanse til musikken
Denne elegante forforsterkeren har med nesten samme utseende og små
variasjoner i konstruksjonen vært en anerkjent verdensreferanse i flere
tiår. Og siste versjon er enda mye bedre enn vi tidligere har hørt den.
D
Men det går raskt for hjernen å jusen største forandringen meljeg knapt har hørt bedre med rør, det
tere seg inn og fortelle deg at lydbildet
lom den elegante og ekstremt
samme gjør glitrende transienter som
oppløste og støysvake varianten med ML No326S er langt mer naturlig
høres ut som Mark Levinson selv har
en halvbra ”hi-fi”.
av denne og den nære slektninpusset støv. (Dette selv om han ikke
gen av en forforsterker jeg for rundt
har hatt noe å gjøre med firmaet som
Pantelåneren
20 år siden testet i Lyd&Bilde, er knapt
bærer hans navn på et par tiår. Men
Derimot går bassen virkelig imponeresynlig utenpå. Men innvendig har konher er uansett noe magisk på gang, så
nede dypt og med en kontroll og stram- hvorfor ikke tenke seg hi-fi guruen som
struktørene tydeligvis gått bort fra det
minimalisiske systemet med en spesiell het som gir anlegget ditt en opplevelse
lydengel?)
av at du har satt inn en gigantisk subform for passiv drift. 326S er både baEtter å ha droppet ”Jazz at the Pawnswoofer, helt gratis. En smule påklistret
lansert og aktiv tvers igjennom, og det
hop” fra spillelista i lang tid simpelthen
imponatorfaktor, muligens, men hvem
med en oppløsning og mangel på støy
fordi jeg synes den etterhvert oppleves
vil klage på et musikalsk grunnfjell av
som både sjokkerer og imponerer!
ganske kjedelig, ikke minst lydmessig,
granitt!
Selv om klangbalansen er en smule
drar jeg den nå frem igjen og hører
slank i forhold til en
detaljer og ikke minst et
glitrende bra referanse
mikrofyrverkeri av transienrørpre som Audio
Etter å ha droppet «Jazz at the ter som får hjernen til å vise
Research Ref 3 (5’ern
nyfiken interesse. Plata låter
Pawnshop» fra spillelista fordi den plutselig akkurat så spenhar jeg enda ikke hørt),
så er dette så langt den
nende som den har rykte for
etterhvert oppleves ganske kjedelig, å være! Bedre oppløsning er
”beste” transistor forforsterker jeg har hatt i
bare en teknisk greie,
drar jeg den nå frem igjen og hører ikke
stua. Vanskeligheten blir
det handler om en mer
eventuelt å formidle hva
opplevelse av
detaljer og ikke minst et fyrverkeri engasjerende
”best” egentlig betyr. Og
musikken. Men da må også
om det er nødvendig å
av transienter som får hjernen til dynamikken være strålende
gardere seg med ”transbra!
istor”?
å vise nyfiken interesse.
«
»
Gratis sub
For selv om det hadde vært artig å lage
morsomheter med at den nye ”aktive”
326 også er mer dynamisk og aktiv i
lydbildet, så er det nærmest det motsatte man opplever som førsteinntrykket
når man setter denne forforsterkeren
inn i lydkjeden. Bare langsomt demrer
det at denne litt tilbaketrukne og lite
aggressive presentasjonen absolutt
ikke skyldes mangel på dyamikk, men
simpelthen mangel på ujevnheter i
klangbalanse. Og enda mye viktigere; et
hittil uhørt fravær av støy og forvrengning sammen med ekstrem oppløsning!
Men som vanlig med ekstrem oppløsning og finkornet lyd uten skarpe
”kanter” og en større dose forvrengning, kan man nå lett synes det hele
blir for ”snilt” uten det vante stinget
å fokusere ørene på. Det er som med
TV’en, mange elsker å dra opp med full
”sharpness” for å lage kunstige kanter
som dermed viser virkeligheten nærmest som om den var tegnet med tusj.
Jeg har allerede indikert at dette er et
referanseprodukt, og det betyr selvsagt
at alle de vanlige parametre er av høyeste klasse. Lydbildet er stort og bredt og
høyt, artistene er kropplig definert i naturlig størrelse og med et fysisk nærvær
og en fokus som absolutt er blant det
mest naturlige jeg har opplevd i stua.
Overtonestrukturen på komplekse
innspillinger stråler med en fargeglede
I full bredde
For enda viktigere er det at
dynamikken og transientene kan breie
seg i full størrelse. Og igjen er Mark
Levinson 326 blant de aller beste, tross
et førsteinntrykk som slett ikke drar
oppmerksomheten til futt og fart.
Førsteinntrykket av lyden etter at
denne forforsterkeren er koplet inn i
anlegget er derfor sjokkartet. Først altså
fordi lydbildet uten det vanlige glitteret
i øvre mellomtone låter mørkere, men
13
333 Mark Levinson No.326S:
også fordi musikken umiddelbart kan
virke noe seig og daff! Hah, men så
begynner ørene å få med seg millioner
av nye detaljer og man hører plutselig
at et orkester består av en rekke instrumenter med ulik lydkarakter, ikke et
gjennomsauset minste felles multiplum
av noe som er en dårlig kopi. Hvert
eneste instrument er nå plassert med
ekstremt presis fokus
både sideveis, dybdemessig og også med en slags
illusjon av takhøyde i
opptakslokalet.
Og for en bredde;
hvordan kan det ha
seg at lydbildet blir
bredere samtidig som
all antydning til hull
i midten fylles en
”fantom”senterkanal
med usvikelig presisjon
fra optimal sitteposisjon.
Dette begynner banne
meg å likne på virkeligheten…
teppe av strøsand over transientene?
For vinylelskere kan dette også minne om avspilling av slitte plater hvor
pickupen gjennom lang tid har skåret
i stykker rilleveggene på sterke partier.
Eller for å ta det mest typiske av alle
forvrengninger og som jeg trodde var
en saga blott; denne ekstralyden som
skurrer på toppen av transientene når
vrengningsfenomenet blir dråpen som
får begeret til å flyte over. Og musik�kopplevelsen er betydelig redusert…
Lite forvrengning
Ikke bare har ML No.326 hørbart
mindre forvregning enn noen annen
forforsterker jeg har opplevd: Her er
også en total stillhet mellom transientene som er sylskarpt og
presist definert uten noe
grums rundt og uten
noe skitt som fyller opp
det bæksvarte rommet
mellom. Det betyr også
at det holografisk presist
beskrevne rommet, den
akustiske rammen rundt
instrumentene, ikke blir
maskert av denne støyen,
men gir akkurat de signalene til ørene og hjernen
som kan gjenskape den
helt presise settingen fra
opptaket, enten denne er
kunstig eller er tatt opp i
et akustisk velegnet rom.
Denne forforsterkeren gir derfor
plate etter plate et helt nytt og mer realistisk liv med bedre definert akustikk
enn jeg tidligere har hørt det. Og dette
er viktigere enn mange synes å tro: For
skal man ha en realistisk opplevelse
av en orkesterkonsert kan man ikke
invitere 100 musikere inn i egen stue.
Det skulle bli litt av et lydinferno. Det
man egentlig ønsker er jo å få sofaen
transportert noen tusen mil – og gjerne
med vår tidsmaskin også mange tiår
tilbake- for så å oppleve musikken slik
den høres ut i riktig akustisk setting
sånn omtrent midt i salen.
«Men plutselig låter alle
plater mye renere uten
mye av det jeg har trodd
vært «jitter» og annet
digitalsnavs.»
Renere lyd
Men den nærmest uforklarlige forskjellen i forhold til selv glimrende
forforsterkere som den i min egen
Krell KPS 25sc, er den ekstreme reduksjonen av støy fra den sedvanlige
CD-spilleren. Dette er støy jeg var sikker på kom fra digitalmediet, ikke fra
analogkretsen i forforsterkeren. Men
plutselig låter alle plater mye renere
uten mye av det jeg har trodd har vært
”jitter” og annet digitalsnavs. For har
ikke dere også fått ødelagt realismen
i komplekse opptak, særlig når det er
full blås, ved at det legger seg et slags
14
forsterkeren går i klipping.
Og logisk sett må det vel være noe
av de siste som ofte skjer med mindre
strålende forsterkere. Her med ML er
det simpelthen mindre forvrengning,
noe vi uansett knapt hadde trodd kunne være så direkte hørbart. Men øret
er ekstremt sensitivt, ikke minst i øvre
mellomtone hvor disse lydene gjerne
irriterer mest. Det er derfor neppe mer
forvrengning i øvre mellomtone enn
andre steder i frekvensområdet, det er
bare at det er der vi registrerer støyen
først. Og all forvrengning som alene
ikke er hørbar, legges lag på lag oppå
hverandre til det siste uhørlige for-
333 Mark Levinson No.326S:
Blindtarm?
Hver gang jeg tror at forforsterkeren kan taes
ut av systemet som den blindvei den tilsynelatende er, så får jeg en ”aha” opplevelse som
minner meg på at et langt hi-fi liv har lært meg
at det nettopp er forforsterkeren som betyr
mest for det totale lydbildet.
Vi snakker om den komponenten i anlegget som- uforklarlig nok- ofte gjør aller mest
både med klangbalanse, dynamikk og rytmisk
fremdrift pluss opplevd størrelse på både
artister og rom. Og altså en presis angivelse av
plasseringen av artister i forhold til opptaksrommet i både bredde, dybde og høyde. Noen
fornuftig teknisk forklaring på hvorfor det er
slik, kan jeg knapt huske å ha sett. For etter
bortfallet av den støyømfiendtlige RIAA’en, er
jo linjetrinnet nærmest hi-fi’ens blindtarm?
Den har egentlig ikke noen annen funksjon
enn å være en sporveksler mellom ulike signalkilder. Det er bare det at det slett ikke er slik
det høres ut…
Hadde jeg trodd på egne ører for 40 år siden
da hi-fi guruen Sven Erik Børja hadde tatt
med seg en Berning rørpre til mitt daværende
stereoanlegg, hadde jeg tross den noe stive
prisen for denne vært spart for massevis av
bortkastede penger og mange års musikalsk
ørkenvandring. Min egen Ref 3 fra Audio
Research, har igjen vist betydningen av denne
”blindtarmen” i systemet, selv om jeg for tiden
klarer meg utmerket med det innebygde Krell
linjetrinnet i min KPS 25 CD-spiller. Men på
mange punkter blir begge overkjørt av denne
transistorkonstruksjonen fra ML, selv om det å
prioritere relevante parametre er en personlig
greie.
Konklusjon
Både Krell og ARC Ref 3 har en noe mer potent mellombass enn Mark Levinson No 326S,
men ingen av dem har, tross formidable kvaliteter, likevel dette nærmest totale fravær av
ellers absolutt garantert ”hørbar” forvengning
og støy. Samtidig er lydbildet mer oppløst og
finkornet enn jeg noensinne har hørt det tidligere. Dette gir ikke bare bedre lyd til høyoppløselige signalkilder som SACD, BluRay pluss
24/92 og enda bedre datasignaler, men gir også
en forbløffende finkornethet og oppløsning
til 16 bits standard fra vanlig CD-plater. Selv
MP-3 oppleves pussig nok mer oppløst!
Og tross en litt slank mellombass/nedre
mellomtone i forhold til min klangpreferanse,
er her en titanisk dypbass og grandiose dynamiske utsving i tillegg til krydderier av gullende rene mikrodetaljer. Men først og fremt
er her en naturlig akustikk som de færreste
noensinne har hørt maken til. Garantert!
Denne referanse forforsterkeren fra Mark
Levinson er grisedyr, men vil rydde opp så
mye i totallyden nesten uansett hva den erstatter, at du knapt vil tro dine egne ører når du
har fått låne den fra din lokale hi-fi pusher.
Men hør på et godt råd: Tro på egne ører selv
når de nesten ikke er til å tro!
Pris: NOK 88.000,- +NOK 12500 for
MM/MC RIAA modul
Importør: Harman-Neby AS
16
Sec. op. Mark Levinson Nº 326S Pre:
Stadig
bedre?
En ny versjon av Nº380S – eller er det
snakk om et nytt og bedre produkt?
Etter mitt skjønn går Nº326S et lite,
men distinkt skritt fremover sammenlignet med Nº380S – avlet som den er
fra den legendariske Nº32.
Av:Arne Christian Damhaug ([email protected])
D
esignet til Nº326S er symmetrisk og mer stilfullt
enn ditto for Nº380S – litt firkantet som denne er,
men familielikheten er absolutt tilstede.
Betjeningen er to alen av samme stykke, men litt
modernisert på Nº326S. Det er tre balanserte innganger mot to tidligere og det finnes mulighet til å omgå
volumkontrollen om Nº326S skal brukes som distribusjonsenhet i et multikanalsystem. Den geniale ”offset”-funksjonen til hver inngang er fortsatt der, denne
gangen paret med individuell ”gain” i 6dB skritt. Dette er
en absolutt forsterkning mot ”off-set” som er relativ til
laveste inngangsnivå.
Teknisk
Teknisk sett går det i velprøvd Mark Levinson forsterkerteknologi. Dual mono, separat ”dirty” seksjon,
etc. Forsterkeren inkorporer for øvrig mange tekniske
løsninger fra den tidligere toppforsterkeren Nº32, det vil
si kretser, kontroller og arkitektur. Bl a er den diskrete
volumkontrollen den samme. Det er gjort mye for å
redusere støyen i forsterkeren – for detaljer henviser jeg
til bruksmanualen som kan lastes ned fra hjemmesiden
til produsenten.
Jeg har sammenlignet Nº326S med Nº380S og det er
mange likheter, men også noen forskjeller. Støynivået
fra Nº326S er utrolig nok enda lavere enn det er fra
Nº380S – så arbeidet har betalt seg. Denne reduksjonen
av støy er bare et gode og gjør lavt modulert musikk til
en fryd for øret.
For øvrig synes jeg Nº326S er litt mer tilbakelent enn
Nº380S – litt frempå som denne er. Frekvensresponsen
er i mine ører så å si identisk, men Nº326S presenterer
musikken mer åpent og naturlig oppover sammenlignet
med den eldre bror. Perspektiv og rom er også meget
bra fra Nº326S, men her stikker faktisk Nº380S av med
seieren – dog med liten margin. Et musikkeksempel som
viser dette er Rachmaninovs Symfoniske danser (RR96CD. Flac 24/96. 2001).
Pris – 88 000,- NOK.
Importør: Harman-Neby AS
333 ML No512 CD/SACD spiller:
Denne spilleren har glitrende bra lyd med ytterligere
forbedringer i tokanals SACD. Og den er også god brukt
alene uten forforsterker. Men noen direkte tilkobling til
musikalske datastrømmer finnes dessverre ikke.
Super CD-spiller
M
ark Levinson er mest
kjent for sine småsignal
forforsterkere, Dac’er og
CD-spillere, og denne
helt nye CD/SACD
spilleren er derfor helt
som forventet betryggende god selv i
forhold til den eleverte prisen.
Og her finnes også en utmerket
volumkontroll som er bedre enn på de
fleste spillere. Men disse er generelt
-underlig nok- aldri fullt så bra som en
virkelig god separat pre. Men da sammenlikner vi med en forforsterker som
ville koste nesten like mye som hele
spilleren!
For det er nettopp med innebygget
volumkontroll denne SACD-spilleren
i første omgang imponerer mest.
Tyngden nedover, storheten i lydbildet
inkludert flott definerte artister i full
18
størrelse pluss et kjempestort og presis
definert rom; alt dette er oppsiktsvekkenede bra i forhold til de fleste andre
”high-end” spillere med innebygget
volumkontroll. Man må sammenligne
med blandt annet ML’s egen kostbare
pre for å finne noe som er definitivt
bedre om man da også kaster inn oppløsning og mangel på støy som viktige
parametre. Det er nettopp slik ting som
skaper illusjonen av det presist gjenskapte opptaksrommet i din egen stue!
Men klarer man seg med ML No512
som eneste signalkilde, er dette- tross
den høye prisen på spilleren-en ganske
fornuftig og praktisk løsning med strålende bra lydkvaliteter.
Ingen streaming
MEN, for mange av oss vil mangelen
av egen USB eller annen datainngang
pr. 2011 stå i veien for et kjøp, tross
vanlig høy ML kvalitet inkludert drivverk fra Esoteric. Etter mange timers
prøving i det totale ML oppsettet, og
med Coltrane høyttalere, oppnådde jeg
i begynnelsen av testen likevel aldri
entydig bedre lydkvalitet hverken med
Linn Klimax DS eller den siste Puccini
Dac’en til dCS enn med denne ”bevegelige” CD/SACD spilleren. (Bortsett fra
at en enkelt ekstremt høyoppløselig
innspilling, Rachmaninoff på Reference Recording, fra PC’en til kollega
Christian ble nærmest en ny milepæl
for reprodusert musikk i stua med
Puccini. Ekstremt oppløst, luftig og
forvrengings- og støyfritt! Men var det
opptaket eller Dac’en?)
Forøvrig måtte jeg le litt av meg
selv da jeg stadig vekslet mellom Linn
Klimax DS og ML No512 og som den
kommmer mye lenger inn i lydbildets
egenart, og bedre kan høre forskjeller.
DS mot SACD
gamle gubbe jeg er, stadig glemte
hvilket produkt som var på hvilken
inngang. Jeg trodde jeg fikk bekreftet
at den ene var best, inntil jeg ved flere
anledninger gikk frem og oppdaget at
inngangen var byttet i forhold til hukommelsen! Jeg antar at dette betyr at
i de kvalitetsnivået vi nå befinner oss,
enten det er CD, SACD eller streaming
av ulike typer over MP3 nivå, så er det
opptaket som ofte blir begrensningen.
Selv når det ikke låter absolutt likt fra
det ene til det andre, så er det uansett
vanskelig å definere hva som er ”best”.
Men dette sier også noe om A/B testing hvor hjernen synes å ville beholde
lytteinntrykket fra forrige eksempel
slik at man først og fremst registrerer
det som er likt, ikke det som er ulikt.
Derfor stoler jeg ikke noe særlig på A/B
testing, da jeg ved lengere tids lytting
Jeg skal derfor ikke være altfor bastant,
men mener å oppleve at de samme
opptakene rippet via Linn eller avspilt
via Esoteric-drivverket på ML-No512,
tross A/B forsøkene, hadde hørbare
forskjeller når jeg hørte på begge over
litt lenger tid. Vår testspiller hadde
generelt en smule skarpere konturer
med luftigere overtone og litt friskere
transienter, mens Linn var litt varmere
i nedre mellomtone og litt avrundet i
diskanten. Hva som er ”best” avhenger
sannynligvis av matching, men jeg vil
uansett benekte at selve drivverket i
mer påkostede CD-spillere, som denne
i siste ML SACD-spiller, gjør mye galt
med lyden, slik mange hevder. I hvertfall var det ikke mulig å ”avsløre” noen
lydmessige problemer på Mark Levinson i forhold til påkostede DS Dac’er
som Linn Klimax i samme prisklasse.
Så viser det seg også at Mark Levinson har et avansert buffertrinn som i
hvert fall teoretisk separerer spilleren
fra Dac og egen klokke, slik at jitterstøy
og andre typiske CD-problemer minimiseres. Dac’en er også ekte balansert,
med i alt 4 dac’er, 2 pr. kanal. Og alt
foregår i DSD-domene slik at man ikke
behøver å konvertere høyoppløselig
SACD, mens vanlig 16 bits konverteres
og samtidig oppsamples til tilnærmet
SACD-kvalitet med filtreringer godt
unna det hørbart påvirkelige området.
Nettopp derfor opplevde jeg SACDlaget på No.512 ofte som bare en
mindre forbedring fra 16 bits laget. Og
den viktigste forskjellen var slett ikke
hverken i diskanten eller i bassområdet,
noe mange krangler om viktigheten av,
men heller i den dynamiske kontrasten.
Og dette igjen har mer å si for størrelse
i lydbidet og en overbevisende nærhet
til musikken enn mange tror. Men den
økte dynamikken varierte mye med
opptakene.
At forbedringen ofte var liten ved
avspilling av SACD-laget, kan selvsagt
skyldes at denne ”oppsamplingen” er
spesielt effektiv på denne nye maskinen. Det samme kan vi etterhvert
oppleve med Bluray bilde som jo er
glimrende på nyere filmer, men som
vanskelig kan skjelnes fra oppsamplet
DVD fra eldre og mindre teknisk briljante filmer.
Pussig nok var det noen av vokalinnspillingene til Linn som gav
Mark Levinson-spilleren og SACD best
drahjelp med et særdeles overbevisende eksempel på at fokus, dynamisk
kontrast og størrelse på lydbildet som
altså KAN bli vesentlig bedre med høyoppløselig DSD. Men det blir det også
på høyoppløslig Flac og Wav!
En helt annen ting er denne flunk
nye CD-spilleren neppe var ”innspilt”
før levering til oss. Resultatet er at
lyden ble stadig bedre slik at en litt lunken start endte opp med et behov for et
mulig gjenhør med det beste fra dCS,
EMMLabs og Playback Designs i noenlunde samme prisklasse for om mulig å
dobbeltsjekke. For ML er utvilsomt helt
der oppe blant de aller beste!
Konklusjon
Prisen på denne SACD-spilleren fra
Mark Levinson er veldig høy. Det er
heldigvis også lydkvaliteten. Men
for mange vil CD-spilleren være en
dinosaur da fokuset idag er på Direct
Streaming og andre DAC-løsninger
uten bevegelig drivverk. Men Mark
Levinson No 312 som CD/SACD-spiller
klarer seg utmerket mot selv de beste
såkalte USB/DS-Dac’er som vår egen
Linn Kimax DS som koster omtrent det
samme . Og den innebygde volumkontrollen er mer enn en krykkeløsning,
og kan gi deg tett på det aller beste av
lydkvalitet direkt koblet opp mot effektforsterkeren.
Men som vanlig; det er med en
førsteklasses forforsterker som Mark
Levinson’s egen No. 326S at man får
maksimal glede av en så bra spiller.
Ikke minst blir tredimensjonaliteten
sensasjonelt bra når resten av lydsignalet er like åpent og oppløst som
fra denne spilleren. Og det er som et
komplett system også med effektforsterkeren ML 532 at vi bokstavelig talt
fikk ørene opp for hvor bra CD-mediet
faktisk er på tampen av sin tid som
hovedsignalkilde…
Pris: NOK 125.000
Importør: Harman-Neby AS
19
333 Mark Levinson No532 Dual-mono forsterker:
Skjønnheten
i udyret
Mens vi hadde små motforestillinger til
den berømte forforsterkeren til ML, finner
vi ingenting å kritisere deres nyeste effektforsterker for. Bortsett fra prisen, muligens…
M
ens Krell i det store og
hele er blitt regnet som
den amerikanske ”konge”
av transistoriserte kjempeforsterkere, har Mark
Levinson like selvfølgelig blitt rost
opp i skyene for sin tradisjonelt like
raffinerte småsignalgreier som Dac’er,
CD-spillere og forforsterkere. Men selv
om vi er imponert over både forforsterker og SACD-spiller fra dagens ML
innenfor Harman-konsernet, så mener
vi at denne siste tilveksten til verdens
allerede utallige superforstekere, gir
Mark Levinson et formidabelt comeback etter fiananskrisen. ML
No532 er simpelthen på flere
viktige områder det beste vi
har hørt, så langt…
Formidabel
Selv om vi ikke
kan se noen
særlige
teknol-
20
giske nyvinninger ut av brosjyren på
denne doble 400 watteren på hele 55
kilo, så er det lydmessige resultatet
formidabelt. Her er både krefter i massevis med en styrke og kontroll som er
absolutt i særklasse, samtidig som her
er en musikalsk luftighet og lekenhet
som vi knapt har hørt bedre, alt med et
fundament av stål. Om den er ”bedre”
enn f.eks. rørmonoblokkene M-180
fra Rogue som vi testet med adskillig
begeistring for et par blad siden (Fidelity nr.46), er mye en prioriteringssak.
Men her er i det minste enda mye mer
krefter og bedre kontroll og styring på
begge sider av det hørbare frekvensområdet. Samtidig er her knapt noen av
de vedlikeholdsproblemer som selv
de beste rørforsterkere representerer.
Og ja, jeg mener også
at denne amerikanske
konstruksjonen på de
fleste kriterier er
”bedre” enn den mye
omdiskuterte
DP A-1
som jeg selv har hatt som referanse i
minst et tiår. Mer forbløffende (og ikke
lite frustrerende) var det å finne ut
av ML No532 også er ”bedre” på flere
viktige områder enn den sagnombruste
DP A-5 som igjen er entydig bedre enn
A-1, uten noe forbehold. Nå er ikke ML
overlegen på alle plan; dette gjelder
ikke nødvendigvis når det gjelder
krefter og musikalsk tyngde nedover
samt et innsyn i lydbildet i den potente
mellombassen og nedre mellomtone
som er hårrreisende bra på DP. Men
ML 532 er så absolutt overlegen når
det gjelder oppløsning og sofistikerte
detaljer oppover.
Tung hi-fi
På tross av en formidabel vekt på 55
kilo har ML No532 lekker design og er
ganske liten og nett i forhold til oppgitt
effekt på 400 watt. Her er to separate
monoforsterkere godt fysisk atskilt,
men med felles strømterminal. Terminalene er generelt helt topp, både XLR
og RCA og solide ”Hurricane” høyttalerutganger, pluss mulighetene for å
styre av- og påslag pluss oppkobling til
Ethernett, pluss selvfølgelig oppkobling
til annet relevant ML-utstyr osv.
Den kompakte størrelsen indikerer korte signalveier, og en ekstra
datainngang muliggjør styring
fra noen av de mange systemer
som etterhvert dukker opp fra
hjemmekinomiljøet. Ellers er det
vel formålsløst å sitere fra brosjyre og Internett da svadaen sitter
heller løst i tillegg til at de fleste
enkelte kan sjekke dette selv. Men
som på forforsterkeren benytter
man spesielle kretskort laget av såkalt Arlon, noe som fordyrer men
sikrer bedre isolasjon og mindre
interferens. I det hele tatt er alt mulig
og umulig gjort for både mekanisk og
elektrisk å begrense alt som kan smake
av støy og elekronisk grums utenfra.
Og nettopp denne mangel på støy er et
forbløffende faktum på No532 akkurat
som det var det på forforsterkeren.
Lyden
Men også ellers flyter musikken
usedvanlig elegant gjennom denne
grandiose forsterkeren, uansett nivå og
kompleksitet. Jeg er ikke i nærheten
av å oppleve den minste antydning til
åndenød selv når jeg må dobbeltsjekke
om høyttalermembranet fremdeles,
sitter på spideren. Og aldri har Coltrane
spilt så stort, gått så dypt og med slik
stålkontroll av de relativt små åttetommerne. For mens DP A-5 er eventyrlig bra i hele bassområdet, så har ML
denne ”Krell” slammen helt nederst
som amerikanerne liker. Om det er
andre forsterkere som mangler strømreserve, eller Krell og ML som overdriver med litt sminking, skal jeg ikke ha
noen entydig mening om. Men store
forsterkere gir uansett stor lyd også til
små høyttalere!
Også vår referanse DP A-5 er fantastisk nedover i frekvensgangen. Men
når man passerer nedre mellomtone tar
ML føringen med glattere, mer oppløst
og kvikkere transienter og detaljer. Det
hele oppleves som en noe mer intens
overtonestruktur og kunne bli slitsom
om det hele ikke var holdt i balanse
med formidabel dypbass.
Dette noe mer fremtredende diskantnivåer enn vi opplever på de fleste
rørforsterkere (og DP A-1 og A-5) kunne
også mistenkes for å innholde noe
klirr og støy. Jeg mener at det i dette
området tvert imot er usedvanlig lite
forvrengning av ulike slag.
dig detaljering og intensitet som ingen
av oss tidligere har hørt helt maken til
utenom konsertsalen.
Og her er en dynamikk som er
fantastisk på de store utsving, som
nevnt inkludert et skikkelig ballespark
à la Krell helt i dypet, men om mulig
enda mer imponerende når det gjelder
friskheten av de spretne mikrodetaljer
som tilsammen gir deg et inntrykk av
fersk, levende musikk; ikke den daue
hermetikken!
Kabler og høyttalere
Selv om jeg i det vesentlige benyttet
Jorma-kabler og Coltrane ved evaluer-
«Men også ellers
flyter musikken
usedvanlig elegant
gjennom denne
grandiose
forsterkeren,
uansett nivå og
kompleksitet»
3D
Dette resulterer i et tredimensjonalt
rom som blir enda mer oppløst og holografisk nøyaktig enn jeg før har hørt
det, og sammen med forforsterkeren og
både ML SACD spiller og Linn Klimax
DS DAC , oppleves en hittil ukjent
overtonestruktur på messing og feler
som er eventyrlig bra. Hele testpanelet
gisper ved lytting på denne fargerike og
engasjerende tonebuketten som folder
seg ut uten antydning til falsk glitter og
stas, men med en naturlighet og samti-
ingen av ML-utstyret både individuelt
og som komplett elektronikk, så prøvde
jeg også No532 med mine alternative
kabler fra Valhalla og med de imponerende XTZ Divine høyttalerne. Tross en
ekstrem prismessig mismatch, låt den
4-5 ganger så dyre effektforsterkeren
som hånd i hanske til XTZ. Også Valhalla fra Nordost slukte den med formidabel appetitt sammen med Divine
uten at lyden ble for slank eller aggressiv, bare om mulig enda mer oppløst og
luftig. Om ML forsterkeren er spesielt
immun mot påvirkning av kabler, eller
om det er den allerede gode klangbalansen som ikke mister likevekten ved
mindre forskjeller av annet utstyr, får
vi kanskje en pekepinn om når vi om
noen dager tester ulike kabler nettopp
med ML No532.
Konklusjon
Egentlig har jeg litt problemer med å
beskrive lyden fra No 532 simelthen
fordi det er så lite å sette fingeren på.
Som jeg allerede har avslørt, mener jeg
at dette totalt sett er den beste transistor forsterkeren jeg så langt har hørt,
selv om det betyr at jeg prioriterer enda
mer oppløsning oppover fremfor det
bedre fundamentet til for eksempel
DP A-5. Og da nevner jeg også de 48
transistorene som sparker ut lyden fra
ML NO 532 bare for å gardere meg mot
at MULIGENS en viss rørforsterker og
en rådyr ICE-power sak KAN være på
høyden med litt ulike parametre, men
med noe av den samme musikalske
begeistringen på litt andre kriterier.
Men om detaljering, oppløsning,
mangel på støyfaktorer og andre hørbare forvrengningformer, sammen med
den mest presise holografien hittil, er
de viktigste parametre for deg som for
meg, så holder jeg en knapp på ML No
532 av de jeg har hørt i eget oppsett.
Og selv om prisen på kr.175.000 er
formidabel, klarer jeg ikke helt å sjokkeres. Og strøm er billig; denne boksen
vil kunne glede deg et langt liv uten
særlige problemer og driftsutgifter. Og
så er den faktisk billigere enn enkelte
high-end kabler…
Og tro meg; selv om forskjellene for
mange kanskje ikke oppleves som dramatiske ned til rimeligere forsterkere i
50-100 tusen kroners prisklassen etter
vanlig målestokk, så blir ikke musikkopplevelsen helt den samme uten Mark
Levinson No532…
Pris: NOK 175.000,Importør: Harman-Neby AS
21
333 Mark Levinson komplett anlegg:
Jan Myrvold:
Anders Rossnes:
Beste detaljering og oppløsning vi har hørt i
denne stua så langt. Her er en eventyrlig luftighet og overtonestruktur med rasp fra feler
og messing fullstendig uten klirr og annen
lydmøkk. Og her er det heller ikke mye tåke
i lydbildet; kondensatorbanken er neppe fra
Island! Det hele er krispt som bare pokker og
med et magnetisk jerngrep i de to 8-rommers
Thiel-elementene i Coltrane høyttaleren. Men
best av alt: Her er nå en fantastisk opplevelse
av ROM med storslagen tredimensjonalitet
med uovertruffen dybde sammen med en vanvittig presis pin-point presentasjon av scene
og artister.
Bench-Mark Levinson!
Sjokkerende bra! Man kan ikke annet enn å bli
ydmyk når vi gamle hi-fi nerder som nå opplever at
enda en barriere mot ”perfekt” lyd er revet. Dette er
hinsides presisjon og oppløsning med en overtonestruktur og transientbearbeiding helt fri for kunstige
tilsetningsstoffer. Musikken virkelig puster og lever!
Dette settet er en milepæl med et fabelaktig virkelighetstro og organisk lydbilde som gir deg en bedre
og mer virkelighetsnær musikkopplevelse enn hva de
fleste konsertsaler kan oppvise. Hvis da ikke dirigenten hører det hele NESTEN like imponerende flott
og fargerikt fra sin favorable posisjon som vi som nå
sitter i en hyggelig stue i Halvdan Svartes gate? Vi er
uansett nærmere musikken enn vi trodde var mulig
pr. 2010! Halleluja!
Håkon Rognlien:
Rom, størrelse og holografisk presisjon er generelt
det beste vi noensinne har hørt i Fidelity-stua. Dette
låter 99,7% ”live” og dynamikken er fantastisk. Trodde det var sidemannen som klappet på et av sporene,
men så var det på plata. Og for en slagkraft!
Men her er også en smule tørt og uorganisk der
jeg ville hatt mer ”kropp”. Litt ubalanse klangmessig,
med andre ord, med litt for lite mellombass og litt for
mye øvre mellomtone. På den andre side er her en så
TOTAL mangel på støy- og ulike forvrengningsfenomener- at man bare måper.
Samlet vurdering av 3 boksers Mark Levison
elektronikk av Fidelity testpanel via Marten
Coltrane høyttaler og Jorma/Valhalla kabler
Bench-Mark Levinson!
22
Trond Torgnesskar:
Knut Vadseth:
Disse gruppelytteseansene hos redaktøren er ganske
spennnende saker. Tre, fire mann med ørene på stilk
og kaffe i koppen, lyttende til relativt ekstremt utstyr
i et oppsett vi kjenner særs godt. Denne gangen er det
et nytt forsterkersett og CD-spiller fra Harman-gruppens prestisjemerke Mark Levinson som skal underkastes redaksjonskameratenes nådeløse ører.
Jeg hadde et komplett Levinson-anlegg i hus for
mange år siden, og har siden stiftet sporadisk bekjentskap med klassikere som ML 39 og 380S, men det begynner å bli lenge siden. Nå er ML tilbake med utstyr
som er like avsindig velbygd og visuelt imponerende
som alltid. Om det var like imponerende lydmessig er
vel i grunnen kveldens tusenkronersspørsmål.
Vi starter med ” Levende Stereo”-opptak fra femtitallet, og får vel hakeslepp alle sammen. Lydbildet
er helt ekstremt oppløst, og innnehar enslags myk,
lettpustende og ufattelig luftig kvalitet som er uhyre
sjelden å oppleve foran et stereoanlegg. Perspektiv,
tredimensjonalitet og størrelsen på lydbildet er helt
klart noe av det mest imponerende jeg har hørt noen
gang.
Dynamikken er nesten skremmende, energiutladningene kommer med en hastighet som gjør at man
holder litt ekstra på kaffekoppen. Bassen har den
samme avsindige hurtigheten og oppløsningen, og er
på mange måter den mest imponerende jeg har hørt
i redaktørens stue. Det sier ikke lite. Det er virkelig
myriader av detaljer, og alt har denne myke, naturlige
helheten over seg som gjør det så lett å la seg omsluttes og for så vidt oppslukes av den intense musikken.
Det er dette high- end, eller som jeg liker å kalle det,
”ultralyd,” gjør når det stemmer.
Likevel har jeg et ankepunkt. Den ikke helt uviktige
mellomtonen har en litt slank og tørr karakter som
kan frarøve instrumenter og ikke minst stemmer
kroppslighet og klangfarger. Det hele blir litt blekere
og mindre dramatisk enn hva resten av lyden bærer
bud om. Dette er tydelig uansett sjanger, og står ikke
helt i stil til den fantastiske oppløsningen, den nærmest grassate dynamikken og den sømløse sammenhengen som ellers preger lyden.
Vi har en eneste gang tidligere opplevd noe av
den samme storslagne opplevelsen av å sitte
midt inne i et stort og tredimensjonalt konsertlokale med et kor og orkester så nærværende og
ekte i klang og dynamikk at man må klype seg i
armen. Den gang var det med den ufattelige bra
CD-spilleren fra Esoteric, inkludert glimrende
pre til nærmere halve millionen som gjorde
susen. Resten av utstyret var mer “normale”
greier som DP A-1 og de største Respons Grand
Dimension som fikk vise hva de egentlig kunne.
Denne gangen er høyttalerene enda mye
dyrere og mer oppløste, mens den totale elektronikkpakken fra Mark Levinson både er mer
praktisk plasseringsmessig og faktisk priset til
under halvparten av Esoteoric’en pluss DP-forsterkeren. Men det vi vinner på dette, må legges
inn i prisforsjellen mellom Respons og Marten
Coltrane. Dette forteller oss at det er mange veier
til det musikalske Nirvana. Men selv om opplevelsen av den musikalske virkelighet er likeverdig, så er lyden ganske forskjellig!
Esoteric-oppsettet var mye mørkere i klangen,
nesten svulmende nedover til en kolossal bass,
dog med full kontroll , og med en forsiktig men
krystallklar diskant som ga frydefull glede og
rike klangfarger til instrumenter og stemmer.
Rommet var minst like stort som vi nå opplevde
det med Mark Levinson og Coltrane, men hadde
en litt dusere “belysning” og ikke fullt så presist
avklaret i forhold til romavslutninger og instrumentplasseringer.
Lydbildet er nå mye slankere, mer som vi er
vant til ved så mange high-end demonstrasjoner
med stram og kontrollert bass og en diskant
hvor ingenting skal gjemmes under et barmhjertig teppe. Å ja, også mitt typiske “hang up”,
det litt for magre grunntoneområdet (ca.200Hz),
oppleves også i dette forøvrig helt fenomenalt
livaktige lydbildet, litt tynt. Men denne gangen
blir ikke øregangene blodige da det meste av den
“typiske” forvrengningen og støyen plutselig er
borte!
Det er simpelthen aldeles fenomenalt og
nesten lidenskapelig engasjerende å høre såpass
mye “diskant” , et slikt vell av detaljer, uten raskt
å oppleve lyttetretthet. Snarere tvert imot har
man lyst til å prøve stadig mer av gamle, slitne
favoritter fra platesamlingen som nå oppleves
BÅDE mer detaljert OG mer musikalsk korrekt
enn vi har hørt dem tidligere. Den store forskjellen er at det nå er mye mindre støy, grums, og
ikke minst fravær av denne hjerteskjærende opplevelsen av knust glass (eller kritt på tavle-lyden)
som har ødelagt mye av gleden over musikken
når den blir FOR detaljert og avlørende på
typiske “hi-fi” anlegg. Nå kan vi plukke ut hver
enkel stryker i et fullt symfoniorkester og høre
klangen fra hver enkelt fele uten antydning av
metalliske bilyder.
Javisst er dette en milepæl. Og selvfølgelig har
vi et brennede ønske om å dele denne opplevelsen med flest mulig av dere! 3
23
333 XTZ Divine 100.49 høyttaler:
XTZ Divine har en
av verdens beste
mellomtoneelementer.
26
Luksus
kjempe
Disse gigantiske high-endere er det nærmeste vi kan huske
å ha kommet drømmen om 90% av lyden til 10% av prisen!
Vi må i hvert fall sammenligne med mange ganger så dyre
høyttalere da de liktprisede enten er mye mindre – eller
mye dårligere!
Tekst og foto: Knut Vadseth
L
a oss gjøre det klart med det samme at det finnes høyttalere i prisklassen til dette testobjektet som
både kan være et bedre kjøp og gi
bedre lyd i din musikalske virkelighet.
Men da snakker vi om mindre høyttalere, gjerne en stativhøyttaler, som kan gi
deg fremragende lyd i en mindre stue.
Men disse er ikke i nærhetene av XTZ
Divine’s evne til å kunne spille med et
realistisk orkestervolum også i større
rom, og med en bass som går kjellerdypt uten antydning til stress.
Denne høyttaleren er derfor knapt
sammenlignbar med noen andre høyttalere i prisklassen såvidt vi vet. Riktignok finnes det noen billige sværinger
der ute, men dette er partyhøyttalere
som er milvis fra den raffinerte og
samtidig storslagne og tredimensjonale
lydbildet som XTZ Divine kan trylle
frem.
Spurv i tranedans
Siden vi knapt vet om noen tilsvarende
ambisisøse høyttalere med noenlunde
samme potensiale som disse høyglanslakkerte high-endere, velger jeg derfor
fra første stund å sammenlikne lydkvaliteten med høyttalere i prisklassen fra
drøye hundretusen kroner og oppover
til våre egne referanser til det firedobbelte av dette. Dette simpelthen for å
ha noe meningsfullt å skrive om! For i
forhold til prisen er denne høyttaleren
sanseløst god, men i forhold til de aller
beste er det litt småtterier vi kan debattere. Ikke minst det at oppgraderingspotensialet i denne høyttaleren, for eksempel med ”aktiv” drift og elektronisk
delefilter, kan resultere i en høyttaler
som blir enda en god del ”bedre” enn
mange av konkurrentene i hundretusenkroners klassen. (Anførselstegnet
er selvfølgelig for å definere at ”bedre”
bare er uttrykk for en subjektiv miks av
ønskede egenskaper.)
Men samtidig er de komplekse terminalene på baksiden, som gir en rekke
nye muligheter, også en potensiell festbrems for utagerende musisering! Dette
er etter min mening for komplekst og
generelt for spinkelt og med for dårlige
kontakter, noe som gir mange muligheter for degradering av godlyden.
Enkelte ganger kan streben etter det
perfekte bli det godes verste fiende!
Men uansett må du første stille deg
spørsmålet om du trenger en så stor
høyttaler og kan gjøre deg nytte av
denne mastodonten i et optimalt rom
og med tilsvarende førsteklasses elektronikk? Hvis ja, er du kjempeheldig
som for prisen av brus kan nyte champagne, for å bruke et gammelt ordtak
fra hi-fi jungelen. For med XTZ kan du
oppnå mer enn en flik av det musikalsk
Nirvana med mye mindre penger enn
vanlig. Dette grunnet en sta og gjerrig
svenske ved navn Olle Eliasson…
Olle er sjef for Fyndbørsen i Sverige,
en slags hi-fi klubb basert på nettsalg
og betydelig egenproduksjon fra Kina,
men disse er uvanlig nok satt sammen
av gode komponenter fra Europa. Dette
har vært en suksess, også i Norge hvor
produktene markedsføres av firmaet
Surround. Produktene er blitt gradvis
mer avanserte med denne high-end
kjempen som det foreløpig mest ambisiøse.
Selv har vi holdt øye med XTZ Divine et drøyt års tid via ulike hi-fi messer.
Det utsøkte designet, byggkvaliteten og
de ekstremt kostbare elementene Olle
Eliasson har benyttet i denne konstruksjonen, mer enn indikerte at dette ville
bli en sensasjon. Men for å være helt
ærlig, trodde jeg knapt på at den ville
komme på markedet simpelthen fordi
27
333 XTZ Divine 100.49 høyttaler:
Olle Eliasson er
stolt over ”verdens
beste høyttaler i
forhold til prisen”
det etter mine vurderinger må være
umulig å få til noen fortjeneste med en
pris under førtitusen kroner- for paret!
Elementer fra øverste hylle
Bare kabinettet vil normalt koste like
mye eller mer om en liten bedrift ville
selge Divine som et selvbygg kit, og
høyttelerelementene er noen av de
dyreste på det kommersielle markedet
med doble 10 tommers Excel aluminiumsbasser fra norske SEAS og en
oppbrytningsfattig keramisk dome fra
tyske Visaton. Rosinen i pølsen er likevel det tyske keramiske Thiel mellomtonelementet som de fleste mener
både er det beste, men også det dyreste
mellomtonelementet som kan skaffes
som hyllevare. For oss som er vant til
å vurdere pris/kvalitet, er det vanskelig
tenke seg en pris på det hele ferdigbygget for noe særlig under hundretusen
kroner. Og da pr. stk selvfølgelig!
28
Ved produksjon i Kina kan tydeligvis
prisene presses enda mer enn det vi
er vant til. Men det er erfaringsmessig
vanskelig å holde en like jevn kvalitet
med individuell tilpassning av ulike
tekniske parametre som vi- på det
beste- er vant til i vår del av verden.
I praksis er det meste av det vi har
opplevd fra kinesiske produsenter uten
den nærmest magiske opplevelsen vi
kan få fra enkelte lydkunstnere i USA
og Europa. Men også dette forandrer
seg med lydens hastighet, og er kanskje
snart bare fordommer?
Tro og håp
Her finnes altså både en veldig optimisme og mye skepsis oppe i mitt hode
lenge før jeg har hørt en eneste tone
fra Divine under noenlunde kontrollerte forhold. Og for å være ærlig; litt
av det jeg har hørt av disse høyttalerne
på disse messene har vært forbløffende
lite oppmuntrende i forhold til den
imponerende størrelsen, det solide kabinettet og de utsøkte elementer. Lyden
var dynamisk trang. lydbildet merkelig
lite , frekvensmessig var det hele heller
tynt; og tredimensjonaliteten var dyp
som en strek!
På den andre siden var potensialet
ved denne konstruksjonen så opplagt
positivt, at man neppe kan ødelgge
dette med tåpelige feil? Og vi i Fidelity
har altså forlengst opplevd merket XTZ
fra svenske Olle Eliasson som meget
lovende med en finish og komponentkvalitet betydelig over det vi er vant
til i prisklassen. Og med en lydkvalitet
som er ganske overenstemmende med
dette. Det siste er altså ingen selvfølge
når det kommer fra Kina.
Riktig nok er kabinettet til Divine
stort, et problem i seg selv, men det
virker godt dempet og med en nærmest
optimal avrunding bak og solid sokkel
under. Dette både øker stivheten og
reduserer stående bølger inne i kabinettet. Knakktesten fra MDF-kabinettet gir
en betryggende opplevelse av stivhet
og soliditet. Men her er mye masse som
magasinerer lydbølgene, om man tror
på slikt?
De to SEAS-elementene med hver
sin bassrefleks tar riktignok plass på
den doble nesten 5 cm tykke frontbaffelen. Men selv om bredden på denne
baffelen er stor, noe som resulterer i
en stor porsjon tidligrefleksjoner som
ødelegger tredimensjonaliteten, er her
laget også en ytre baffel som både minimiserer tidligresonnanser, og som får
kolossen til å se ganske så elegant ut. Et
ganske lekkert og vellykket designtriks,
faktisk.
Delefilteret har vi ingen eksakte
opplysninger om, bortsett fra de ganske
forventede delefrekvenser på 180 og
2500Hz , noe som får det maksimale ut
av den kostbare 6,5 tommers mellomtonen fra Thiel & Partner, en litt større
versjon av den vi har i vår Marten
referansehøyttaler til 10 ganger prisen.
Denne krumtappen i vår referansekonstruksjonen er en av verdens mest
anerkjente high-end råelementer, og
i tilfellet Marten Coltrane en viktig
faktor for at vi gikk for denne på grunn
av glimrende oppløsning og detaljering
også i dette kritiske området.
At diskanten , som mellomtonen på
Divine, er laget av et keramisk materiale, gjør at vi også oppover forventer
en tørr og nøktern toppfrekvens med
stor oppløsning, men uten harde kanter
i form av hørbare resonnanser.
Og når det gjelder dypbassen, så er
XTZ og Eliasson kanskje mest kjent for
sine rimelige og bra subwoofere. Og
metallkon elementene fra norske SEAS
er regnet som noe av det beste på markedet med en helt uvanlig kombinasjon
av slagkraft og finesse.
Jo takk, vi var spente da vi enklere
enn forventet vrikket på plass de
Pris NOK. 39.990,Importør: Surround
29
333 XTZ Divine 100.49 høyttaler:
elegante og speilblanke 70 kilos høyttalerne på siviliserte gummiføtter som
absolutt ikke satt spor i parketten…
Det godes fiende
Men først litt malurt: Det er selvsagt
dårlig gjort å komme med så mange
kritiske bemerkninger til de komplekse
og omfattede høyttelerterminalene som
er kvalitetesmessig helt som forventet
til prisen av høyttalerene, men som
likevel er et lydmessig svakt punkt. Og
som jeg med glede skulle betalt noen
ekstra tusinger for å få enda litt bedre.
For ikke bare er her et komplett sett
med tri-wiring terminaler til delefilteret, men under dette enda et komplett
sett med 2x3 terminaler direkte koblet
utenom delefilteret. Dermed kan Divina
uten fysiske inngrep også benyttes til
”aktiv” drift med elektroniske delefiltre
for bass, mellomtone og diskant. Om
man da ikke vil konstruere sitt eget
utvendige delefiler. For en fantasisk gavepakke til de mange tweakere der ute!
Og om dette ikke er nok, så kan man
regulere nivået på de ulike elementene
via tilgjengelige motstander til delefilteret, og man kan regulere frekvensgangen i bassen med skumgummipropp i
det ene eller begge bassrefleks hullene.
Problemet med dette er selvsagt at
her er mange muligheter til å gå seg
bort, men det viktigste er at her finnes
en masse halvbra kontakter i signalveien som både kan og vil degradere
lydkvaliteten i ulik grad. Også den
klipsen som kobler sammen de ulike
elementene ved bi- eller monowiring,
er kjente lydfeller selv om de dessverre
er helt alminnelige ved selv ganske
kostbare høyttalere.
Det verste er likevel at mine alminnelige WBT spader er akkurat litt for
trange til disse terminalene, slik at
kontakten uansett blir heller tvilsom.
Men med bananer er det ingen kontakvanskeligheter.
For endelig å avslutte en lang historie; terminalene på Divina er altså
ikke ”verre” enn det man ofte finner på
høyttalere i prisklassen. Men likevel det
mest opplagte minuset så langt med en
høyttaler som på alle andre områder
kunne ha kostet mange ganger så mye
som den gjør…
Hodet på blokken?
Jeg har allerede lagt hodet på blokken
og indikert at denne høyttaleren utfra
byggkvalitet og komponenter skiller
seg lite ut- bortsett fra høyttalerterminalene- fra kjente høyttalere i tohundretusenkroners klassen. Dette tross
en pris mindre enn merverdiavgiften
av disse! Det er derfor med en viss
undring jeg leser at et annet hi-fi blad,
som er kjent for sine mange seksere
i sine terningkast, bare gir en 5’er for
kvalitetsinntrykk? Jeg vet knapt noe
annet high-end produkt som gir et så
30
ekstremt kvalitetsinntrykk i forhold til
prisen som Divine!
Men også lydkvaliteten scoret en
likegyldig 5’er som om dette skulle
være en Cerwin Vega eller en annen
partyhøyttaler. OK, XTZ Divine er ikke
nødvendigvis den ”beste” høyttaleren vi
har hatt i stua. Men den er heller ikke
den dårligste! Og da sammenlikner jeg
altså ikke med andre 40-tusen kroners
høyttalere, men store high-endere i
tohundre tusen kroners klassen!
Ekte dypbass
Men mange Cerwin Vega-elskere vil
nok synes bassen på denne sværingen
fra Sverige er skuffende nøktern. For
her finnes knapt noen festpukkel, men
en særdeles homogen bass i hele området fra drøye 20 Hz til delefrekvensen
rundt 200 Hz. Bassen er så stram og
kontrollert at også mitt førsteinntrykk
var litt undrende. Men
etterhvert setter man pris
på at bassen bare kommer
når den faktisk er innspilt
på plata. Men da kommer
den også, ikke buldrende,
men stram og nøktern,
men også kjapp og uten
sløring av transientpulsene. Veldig, veldig bra!
Jeg blir nå litt beskjemmet over at jeg så mange
ganger har skrevet at
åpningsbassen på Jurrasic
Park-plata låt utmerket på
ulike høyttalere til test.
For første gang hørte jeg
nå at denne bassen var mindre rungende oppover, men til gjengjeld går mye
dypere enn jeg trodde. XTZ går altså
dypere enn de aller fleste jeg har hørt
i stua. Og denne evnen til å gi deg mer
”ekte” dypbass istedenfor en juksebass
som bare er en oppblåst øverste halvdel
av basstransienten, satte jeg stadig mer
pris på. Den vil jeg savne!
Selv om jeg generelt er veldig
fornøyd med bassen i mine Coltranesærlig i forhold til den moderate størrelsen- så går XTZ nærmere en oktav
dypere, har tydelig mindre sløring ved
sterke impulser- og er strammere og
jevnere ved ca. 70 Hz hvor Coltrane har
en liten pukkel i mitt rom. Til gjengjeld
er nok mellombassen med sine Thielelementer enda noe mer oppløst på
Coltrane, også dette et viktig parameter
som jeg ikke har hørt bedre på noen annen høyttaler.
Konstruktøren har altså ikke latt seg
friste til en særlig populistisk bassgjengivelse. Men fordelen ved dette er at
denne høyttaleren også vil fungere i
mindre rom hvor en pukkel lett ville
skape ekstreme resonnansproblemer.
Fremdeles vil jeg advare mot å benytte
denne høyttaleren i spesielt små rom,
det blir dessuten lett en overkill, men
med denne stramme og kontrollerte
dypbassen burde det likevel være mulig
å få til et bra resultat i et mindre rom
etter litt prøving og feiling med plassering og lytteposisjon.
Verdens beste mellomtone?
Forventningene til lyden fra mellomtone som blir betjent av det verdensberømte og særdeles kostbare Thiel
elementet med sitt lette, men stive keramiske membran, var selvsagt enorm.
Og nedturen desto større da lyden i
første omgang var både mager og udynamisk, som om opphenget holdt igjen.
Og det var kanskje akkurat det som var
tilfelle. Høyttaleren var knapt nok innspilt, til tross for at denne høyttaleren
var en utlånsmodell for hi-fi bladene.
Det tok flere dager før det hele begynte
å låte virkelig fremragende!
I utgangpunktet låt likevel frekvensområdet fra ca.200 til 25000 Hz litt
du selv har definert som nøytralt!”
For etter få dager låt den særdeles
brede mellomtone både særdeles
oppløst og dynamisk, og hørbart mer
lineær enn mange konkurrenter i
tohundretusenkroners klassen, men
fremdeles på den litt ”mørke” siden i
forhold til forventet ”hi-fi” klangbalanse. Når man i tillegg får inn et mylder
av detaljer og mye luft, selv om nivået
er mindre agressivt, så har du samtidig
mitt klangideale.
Dette begynner å bli så ”high-end”
som man bare kunne drømme om…
Diskant
Overgangene mellom elementene er
så sømløse som man med noe rimelighete kan forvente og det gjelder også
overgangen til den lett tilbakelente og
ujålete diskanten. Denne skaper aldri
oppmerksomhet for seg selv, men er en
integrert del av et uventet
homogent frekvensområde
med ekstrem slagkraft og
dynamikk, men også med
utmerket oppløsning selv
om vi ikke er helt på nivå
med Coltrane, selvfølgelig.
Jeg antar at litt av
forskjellen kunne vært
løst med en enda bedre og
dyrere diskant, men det
keramiske elementet fra
Visaton er uansett langt
bedre enn på noen annen
treveis høyttaler jeg vet om
i nærheten av prisen av Divine. Det som undrer meg,
er at jeg mener å oppfatte at denne
diskanten er litt ”buttere” helt i toppen
enn diamantvarianten til både B&W
og Marten. Jeg kan da umulig høre noe
særlig over 10KHz i min alder, så hva
er dette?
Uansett gjør diskanten mer med det
totale lydbilde enn mange synes å tro.
Så den ærlige og ryddige totaliteten av
denne høyttaleren, skylder uansett mye
til denne diskanten, samtidig som her
kan være enda litt mer å hente…
«Jeg vet knapt noe annet
high-end produkt som gir
et så ekstremt kvalitetsinntrykk i forhold til
prisen som Divine!»
flatt og dødt, og nivået var også lavere
enn forventet slik at stemmer hadde
en tendens til å drukne litt i miksen.
Jeg sjekket om det var mulig å justere
opp mellomtonen en db eller to, men
registrererte at den allerede stod på full
guffe. Det hjalp litt å skru opp diskanten et hakk uten at denne begynte å
skrike, stemmer stod da litt mer frem.
Men da jeg gjorde det samme med bassen for å få litt mer ”kropp” og ”slam”,
reagerte mellomtonen med en ekkel
”honk” i nederste frekvensområde. Og
etter hvert som høyttaleren ble mer
”innspilt”, var ”null” eller ”normal” innstillinger opplagt best.
Mitt krystallklare råd; ta ut begge
skumgummiproppene i basshullene, la
alle kontrollfunksjoner stå i ”normal”
eller null. Og sørg for at høyttaleren
blir skikkelig spilt inn og plassert
symmetrisk for å oppnå holografi og
balansert klangbalanse så godt som du
makter ved prøving og feiling.
”Og dermed herr konstruktør, kan
du spare penger på altfor komplekse
høyttalerterminaler med tvilsomme justeringsmuligheter, og heller bruke pengene på noe enklere- og antagelig mye
bedre både fysisk og elektrisk. Stol på
ørene dine; Divine låter helt himmelsk
først når alle innstillinger blir satt i det
Fasthet og størrelse
Hva kan man forvente av lyden fra
en stor, god gulvstående uten nettopp
dypere bass og mulighet for å spille
høyere, både totalt og i forhold til tilgjengelig forsterkereffekt? Det neste
opplagte resultatet er et generelt større
lydbilde med ”større” artister, selv om
holografien normalt ikke blir bedre
og rommet større i forhold til mindre
høyttalere. Snarere tvert imot! Men den
enkelte artist oppleves altså mer i virkelig størrelse, mye på grunn av dynamikken som nesten entydig er veldig mye
bedre, spesielt nedover. Og man kan
bare smile fra øre til øre over storhøyttalerens behandling av store lydutsving
som både generelt har mindre støy og
forvrengning i seg, men som også har
31
333 XTZ Divine 100.49 høyttaler:
en helt annet nøyaktighet, glatthet og
renhet i kantene. ”Clear cut” ville vi si
på fremmedlandsk.
Oppblåst selvbilde?
At man både kan og antagelig vil spille
noe høyere enn vanlig, skyldes også
denne mer naturlige dynamiske karakteristikken som er virkelig livsbejaende
og musikkfremmende uansett sjanger.
Men når lydbildet blir mange ganger
så stort som vanlig, vil også mindre feil
og mangler blåses stort opp. Når alt det
andre jeg her skriver så absolutt gjelder
XTZ Divine som et strålende eksempel
på en god og stor høyttaler, så gjelder også de større problemene med
rom og plassering. Ikke minst de
mye større kravene til knirk og filipenser i lydbildet, uansett om dette
skyldes høyttaler eller elektronikk.
Og både det at man ofte spiller
på virkelig full guffe med et absolutt naturtro lydbilde både i størrelse og lydnivå, gjør også at her
dukker opp noen mindre kanter
og knaster man ikke helt vet hvor
kommer fra. Men når man tester
en høyttaler, blir det altfor lett at
denne uansett får skylda.
For mens jeg uten videre kan
meddele at jeg frydet meg minst
like mye med denne råbillige høyttaleren som de aller fleste andre
sværingene jeg har hatt i stua, så
registrerte jeg både en antydning
til smågrums i hele lydbildet som
for eksempel Wilson Sasha ikke
hadde, og her er heller ikke den
vanvittige holografien og storheten
som Dali Mega Line kunne oppvise.
Men alle disse kompromissene er
svært små, og gjelder også mye
dyrere høyttalere enn Divine. Ja,
mange ganger dyrere. Og ikke en
eneste høyttaler jeg har hatt i stua
har ALLE de beste egenskapene til
konkurrentene, uansett pris.
Holografi
Jeg har tidlgere nevnt at jeg på messedemonstrasjon har opplevd tredimensjonaliteten med disse høyttalerne som
en rett strek! I begynnelsen av testen,
syntes jeg fremdeles holografien var
under pari, noe som kunne forklares
med den brede frontbaffelen som
heller ikke er dempet med filt, eller
simpelthen med et mindre faseproblem
i delefilteret.
Men med en liten justering av høyttalerlasseringen og simpelthen med
at høyttaleren ble spilt inn, låt den
også på dette området stadig bedre.
Etterhvert fikk jeg til akkurat det jeg
er så opptatt av, særlig med klassisk
orkester og kormusikk; man blir sugd
inn i konsertsalen som helt erstatter
den hverdagslige, trøtte akustikken i
rommet ditt med den lett hørbare etterklangen fra opptaksrommet. Denne
32
skiller seg tydelig fra direktlyden og
gir deg opplevelsen av denne utrolige
størrelsen av konsertsalen, selv i ditt 18
kvadratmeter lytterom , med betydelig
bredde, dybde og høyde. Og denne lyden synes helt frigjort fra høyttalerne.
Du tror det ikke før du opplever det!
Vel, mine Coltrane er nok enda litt
bedre på dette området, også diskant
og øvre mellomtone er entydig mer
engasjerende med bedre utklinging
og mer ”nerve”. Men nedover overtar
faktisk XTZ ledelsen med dypere bass
og enda bedre transienter.
Jeg må innrømme at jeg etter denne
testen med glede gjenoppdaget hvor
vanvittige gode Coltrane er på viktige
områder. Også når det gjelder homogenitet og mangel på knirk og kanter
i lydbildet, er Coltrane helt konge. Det
er likevel helt vanvittig hvor mye av de
samme musikalske gledene man totalt
sett får med seg med de i forhold helt
utrolig rimelige XTZ Divine!
Ekte high-ender
Om jeg skulle gardere meg litt, ville jeg
hevde at XTZ Divine er NESTEN like
bra som de andre storhøyttalerne jeg
har hatt i hus. Men dette ville være feil!
For XTZ Divine er BEDRE på enkelte
områder enn mange av konkurrenten
i tohundretusenkroners klassen. Men
selvsagt ikke på alle områder. Og prisen
for å være god på enkelte områder, må
heller ikke betales ved å være spesielt
dårlig på andre. XTZ Divine har et
ganske jevnt pretasjonsnivå fra A til Å,
uten alvorlige feil og mangler.
Slikt sett skiller den seg lite fra
mye dyrere greier som heller ikke er
”perfekte”. Testobjektet er derfor en
glimrende storhøyttaler uansett pris.
Og absolutt uslåelig, så langt jeg vet, i
forhold til den oppsiktsvekkende lave
prisen.
Problemet med denne lave prisen
kan forøvrig bli at high-end snobbene
ikke tar den helt på alvor, muligens heller ikke hi-fi journalister (!), mens ”bestbuy” nerdene kobler den opp i små rom
med altfor billig elektronikk.
Men dette er en høyttaler som maktet å skille perfekt mellom to supergode og dyre forsterkere som DP A-5
og ML No.532 som begge fikk vist
seg frem med sine beste egenskaper, akkurat som vi kjenner dem
fra langt dyrere høyttalere. I begge
tilfeller faktisk en glimrende match
uten noen opplevelse av at forsterkerne tross omtrent fem ganger
prisen av høyttalerne opplevdes
som noen ”overkill”!
Men selv om vi hittil ikke har
fått hørt den med en glimrende
”billigforsterker” som Parasound
Halo A-21, er vi temmelig sikre på
at også denne vil fungere optimalt
i forhold til prisen- og vel så det!
Ingen oppgitte data eller problemer
under testingen tyder på noe annet.
Det er helt frapperende hvordan
XTZ makter å differansiere alt utstyr som vi prøvde like presist som
noen annen høyttaler vi ha hatt i
stua i det siste. Med både signalkilde, forsterkere, kabler og annet,
hørte vi nøyaktig de forskjeller vi
visste om. Vi opplevde mer enn én
gang at det faktisk ikke var høyttaleren som var det svake leddet når
vi prøvde XTZ på annet kostbart
high-end utstyr i testperioden.
Samtidig ble ikke lyden håpløst
dårlig om ikke resten av utstyret
var helt på topp. Dette på grunn av den
litt mørke klangbalansen med et solid
musikalsk fundament og uten frekvenstopper oppover.
Konklusjon
Her er i denne rimelige høyttaleren
BÅDE tilstrekkelig oppløsning, dynamikk og mangel på forvrengning til å
konkurrere med nesten hvilken som
helst høyttaler i prisklassen, samtidig
som den bokstavelig talt har den ekstra
dimensjonen med dypbass, grandiost
lydbilde og naturtro lydstyrke som
normalt koster mange ganger så mye
å få til.
XTZ Divine er derfor et fremragende
kjøp, for tiden det beste high-end
kjøpet jeg vet om! Men skynd deg
før produsenten oppdager at han har
regnet feil: Ikke på den glimrende konstruksjonen, men på kalkylen. Prisen er
allerede gått opp med 15 % i forhold til
testen i et herværende hi-fi blad for et
par måneder siden… 3
333 Bang&Olufsen 85 år:
Designlyd
Tandbergs danske konkurrent er nå hele 85 år på grunn av fremragende design i tillegg
til god lyd. Her hjemme vet vi ikke lenger navnet på den norske produsenten av verdens
beste båndopptager...
Tekst og foto: Knut Vadseth
B
ursdagen ble feiret i Oslo med
byens beste utsikt over det nye
havnemrådet med Operaen
som med sitt ultramoderne
utseendet faktisk ser ut til
å være designet av nettopp danske
Bang&Olufsen. For god lyd og lekker
design er da nettopp B&O?
”Alle rykter om vår død er betydelig
overdrevet”, gliste den danske direktøren
for de nordiske land, Niels Erik Haug
Larsen, og løftet champagneglasset til en
bursdagsskål sammen med usedvanlig
mange journalister fra Tigerstaden.
Ingen dans
Men det har ikke vært noen dans på
roser for en av verdens mest kjente
livsstil merkevarer gjennom denne
verdensomspennede finanskrisen. Men
direktør Haug Larsen bedyrer at det
danske storfirmaet fra bondelandet
på Struer, nå er reorganisert med litt
færre utsalg. Samtidig er man godt
igang med å lansere nye hjemmeunderholdningsprodukter både på lyd- og
billedsiden.
De viktigste forandringen er at
firmaet åpner seg opp for å kunne
integreres både innen eksisterende
data- og hi-fi-miljøer. Det vil i praksis
bety at PC og Mac-brukere vil kunne
styre livsstilproduktene fra B&O med
standard grensesnitt, mens vi hi-fi
entusiaster kan glede oss over rålekker design og mer enn brukbar lyd fra
de gode aktive høyttalere. Og andre
hi-fi produkter fra danskene som hittil
har benyttet ustandard DIN-koblinger.
Fidelity har allerede bestilt de råeste
lydproduktene fra B&O, men vi vil ikke
ta i de før RCA- og aller helst balanserte
XLR-kontakter- blir standard utstyr!
Livsstil
Bursdagen til danske designikonet Bang&Olufsen ble i Oslo feiret med en vel besøkt pressekonferanse med
flott utsikt til vårt eget designikon, Den norske Opera. Kunne nesten vært designet av B&O?
34
Når selv inkarnerte hi-fi produsenter
som Bowers&Wilkins nå legger stadig
mer om til elegante ”livsstil”-produkter,
er det ikke særlig underlig at hi-fi biten
hos B&O virker å være noe nedprioritert ved reorganseringen. Men en ny,
liten subwoofer som nærmest ser ut
som en TV-kanne, gir boksavelig talt
oppsiktsvekkende god bass i forhold
til størrelsen. Og deres siste ”lifstyle”
stereoanlegg med blant annet muligheter for å streame nærmere ti tusen(!)
radiokanaler fra hele verden, låt på
85-års dagen glimrende i forhold til den
moderate størrelsen. Og utseendet er
enda frekkere enn hva vi er vant til fra
B&O i Struer.
Danske Bang&Olufsen er den eneste
gjenværenede radiofabrikk av noen
størrelse i Europa, og de har med sine
elegante hi-fi produkter vært et viktig
bindeledd mellom ”livsstil”produkter
med rålekkert utseende og den gode
lyd. Så får vi nordmenn kritisere
danskene så mye vi vil. Ja, for vi er
enige om at Tandberg lagde enda bedre
båndoptagere enn B&O, selv om danskene var først ute.
Men vil vi kunne oppleve at B&O
konstruerer ”verdens beste” high-end
dac’en som den ultimate signalkilde for
vår digitaltid? Det blir i hvert fall ikke
norske Tandberg som vinner denne
gangen… 3
B&O direktør Niels Erik Haug Larsen
er fornøyd med at firmaet åpner seg mot
internasjonale standarder som forenkler
bruk sammen med annet utstyr.
Nei, ikke kaffetrakter fra pressekonferansen, men en ny subwoofer.
Ny bordradio med lekker design og god lyd.
Ovenfor avslører vi den avanserte 2 veis
trykkkammerkonstruksjonen.
35
333 Audio Valve Assistent 100, int. rørforsterker:
Gjennom lydmuren!
Legenden lever! Om historiene rundt
russiske MIG-jagere og dette spesielt
utseende radiorøret fullt ut stemmer,
vites ikke. Men musikken kommer
uansett med lydens hastighet fra
Audio Valve Assistent 100!
Av Håkon Rognlien
D
røyt 40 kilo må racket tåle om
du velger å sette en kjempeassistent inn der. Og det holder
ikke med standard mål, heller,
denne kassa er diger! Fidelity benyttet
skohornet og lurte den på plass bak
Rega Apollo 35th Anniversary, Audio
Note DAC 3.1x Balanced, Acoustic
Solid Wood Black og Audio Valve
36
Sunilda RIAA på signalsiden, samt
Audio Note K LX og Kudos C20 på
høyttalersiden.
Dessuten har vi gjestet Fidelitys
storstue, og koblet den inn i det storfine selskapet mellom Mark Levinson
SACD 512 og Marten Coltrane. Vi har
stort sett benyttet Chord kabler hos
Rognlien, mens det gikk i selveste
Valhalla fra Nordost hos redaktøren.
Vi har ikke spart oss noe for å narre
hemmelighetene ut av Audio Valve
Assistent 100!
Byggverket
Solid til tusen, har vel så vidt vært
inne på det allerede. Designet er
omdiskutert, har jeg merket meg, min
37
333 Audio Valve Assistent 100, int. rørforsterker:
kone fant det svært så flott, mens andre
har vært noe mer kjølige. Liten tvil om
at det har en klart særegen natur, i det
minste, med sine vinduer inn til herligheten så vel i front som topp. Fronten
er ellers enkel; volumkontroll, 2 VUmetere, samt diskrete lys for angivelse
av valgt signalkilde. Det finnes 5 linjeinnganger, fritt valg mellom XLR og SE
på samtlige. Solide høyttalerterminaler,
selvsagt, IEC brønn til strøm inn, like
selvsagt. Av, på og stand-by utføres med
fjernkontrollen.
Er apparatet avslått lyser logoen
svakt rødt, mens den skifter til blått lys
når den slås på. En elegant løsning der
logoen på nesten magisk vis lyser av
seg selv inne i plexiglasset. Øker man
volumet sånn passelig tenner det også
lys i VU-meterne, dette tangerer kitch
synes jeg, spesielt når de gløder svakere
og sterkere i takt med musikken. Ærlig
talt, Audio Valve, dette minner meg
faktisk om 70-tallets «fantastiske» oppfinnelse, lysorgelet!
Ok, noen finner sikkert glede i dette
også, vi er og blir noen store unger, vi
HiFi-gutter. 6C33-rør er kjent for å bli
kjørt tøft i audiokretser, det tror jeg
blindt på, når jeg ser at disse tross alt
moderat store rørene leverer ca 55 Watt
hver og en. Audio Valve adresserer
dessuten denne utfordringen ved å ha
kjølevifte montert i boksen. Denne er
hørbar på nært hold, men ved normal
lytteavstand er suselyden neglisjerbar.
Til sammen får vi altså en drabelig
mastodont av en forsterker, den yter
godt og vel 100 Watt pr kanal, og opererer i en slags flytende klasse A modus,
uten at jeg har den fulle innsikt i hva
dette innebærer. Den får det meste annet til å se litt puslete ut, men spørsmålet er vel om den får konkurrentene til
å høres sånn ut også?
Fylde og behag
Én fin ting som åpenbarer seg umiddelbart med Audio Valve Assistent 100 er
dens evne til å spille med fyldighet og
behag også på lavt og moderat volum.
Faktum er tross alt at i hjemmets lune
rede spilles det faktisk som oftest slik,
og det leserne av Fidelity karakteriserer som normalt lyttevolum, stort sett
ligger langt over det husets andre beboeres vil anse som sin komfortsone. Ergo
skal vi bukke og takke for at Audio
Valve makter å få fram musikkens størrelse og til dels velde allerede på svært
så avslappet lydtrykk.
Dette kan muligens oppfattes som
en liten bagatell, men jeg har gjentatte
ganger opplevd at dette aspektet er
svært så viktig. Ikke bare er det viktig
fordi det rent faktisk øker brukervennligheten, men også fordi denne evnen
til å formidle musikkens nerve beholdes og forsterkes på en måte som ikke
nødvendigvis er selvsagt, også på noe
høyere volum. Sagt på en annen måte;
forsterkerens egenskaper på lavt volum
forblir de samme eller enda bedre på
høyere volum.
Man kunne med en viss rett bekymre
seg for at dette skulle bli noe over toppen når volumet kommer opp, men
faktum er at det gjør ikke det. Det er
nemlig nok presisjon her til å unngå
fallgruver som åpenbar «loudnesseffekt».
Musikkens sjel
Vi skal dvele litt ved musikkeksemplene ved forskjellige kombinasjoner denne gangen, heldigvis var det
konsistente funn, slik at jobben blir noe
enklere. Derimot var det et par saker
som er åpenbare punkter for debatt, og
disse kommer vi tilbake til underveis,
noe av det sikkert flere ganger.
Grunntrekkene ved Audio Valve Assistent 100 er som følger: Noe i nærheten av klassisk opplevelse av «rørbass»,
altså nokså myk og avslappet, uten
sterk og presis slagkraft i de laveste oktaver, på den annen side er det plenty
og nokså frisk mellombass, heldigvis,
mye av musikkgleden bevares på dette
vis. Nedre del av mellomtonen er moderat, mens noe høyere opp ligger forsterkerens absolutte forse, her finner vi
en aldeles nydelig intens klangstruktur,
briljant attakk og forbilledlig utklingning. Piano, say no more!
Diskanten er på sin side ekstremt
elegant, i så stor grad at man av og til
undrer på om den er litt i overkant
tilbakelent, men jeg lover dere, den
ER der. Diskret, javel, men alt kommer
fram, det er bare at det er så støyfritt og
avslappet at det er fort gjort å innbille
seg at det er noe som mangler. Dynamisk sett er Assistent 100 på linje med
de fleste produkter fra Audio Valve
svært så moderate, ofte får jeg følelsen
av at ting foregår langsommere enn
vanlig når det begynner å ta av litt.
Denne gangen er det ikke entydig, dog,
for selv om eksplosivitet og størrelse
i de nederste oktaver er lettere neds38
333 Audio Valve Assistent 100, int. rørforsterker:
Pris kr. 88 000,Importør: Audio Art / Norsk Hi-Fi Center
kalert, er deler av mellomtonen på sin
side svært så ekspressiv.
Om dere av det ovenstående kan lese
at gjengivelsen spriker litt i flere retninger, har dere lest rett. Audio Valve
Assistent 100 er så definitivt ikke det vi
kan karakterisere som en «no-brainer».
Tvert om. Denne velger man med
omhu. Og jeg garanterer herved at for
noen av dere, er dette forsterkeren dere
har drømt om hele deres liv.
Rytme og driv?
Vi går løs på mine sedvanlige musikkeksempler og Candy Dulfer’s sensuelle
og rytmiske sax-toner er første dame
ut. Det første som slår en er at dette
er åpenbart tilbakelent, til tross for
den like åpenbart myndige
oppførselen i mellombassen.
Elegansen er ekstrem, og selv
om deler av mellomtoneklangene fremstår som nokså
slanke eller nesten nasale,
er dette så vel medrivende
som innsiktsfullt. En gøyal
kombinasjon av avslappethet
og engasjement, dette.
Går vi fra Dulfer’s planmessige perfeksjonisme over på en av de
verste innspillinger i vår tid, nemlig
Coverdale/Page’s «Shake my tree», opplever vi det nesten utrolige at ingen tendenser til hard, kald klang er å spore.
Dette er rent faktisk klart i snilleste
laget, og en slik gjengivelse får meg til
å lure på hva denne forsterkeren velger
å overse. Rett nok ser ikke det ut til å
være stort dersom man lytter til gita-
rene i åpningen, tidligere har jeg aldri
hørt dem adskilt så distinkt og klart
som her. Så hva er det egentlig denne
forsterkeren bedriver for slags hokuspokus? Vi får se om videre forskning
på temaet bringer oss nærmere svaret...
Lett match!
Den typiske high-fidelity-innspillingen
fra Stockfisch gjør seg så å si på alle
anlegg, selvsagt også på Audio Valve
Assistent 100. Denne type varme og detaljerte innspilling er åpenbart noe av
det enkleste en forsterker kan gjengi.
Og selvsagt blir det urimelig elegant,
det er kjellerdypt og koselig, og selv
om det kan detekteres en viss tilbaketrukken mellomtone, gis dette tilbake i
innsikt så ubeskrivelig at vi undrer på
om dette er en ny standard for denslags
i et fullt orkester.
Her har hvert instrument spotlight
på seg, og vi kan så å si telle antallet
musikere i ensemblet. Og dessuten har
selv trianglene en helt egen plass der
inne i havet, uten blygsel står de tindrende klart fram for lytteren. Utrolig!
Smått og stort
Over på stativhøyttalerne fra Audio
Note tillater jeg meg å undre på om
denne giganten av en forsterker kan
være utviklet på nettopp stativhøyttalere? Den noe underlige frekvenskurven ser nemlig ut til å matche AN
K nesten litt for perfekt, disse høyttalerne framstår nå med en
makt og en harmoni som er
sjelden vare. Selv om de ikke
kan matche åpenheten i Kudos
C20 (selvsagt!), dundrer de nå
løs på lytteren med formidabel tyngde og makt, samt en
absolutt brukbar gjengivelse av
størrelse på lydbildet.
Det skal vel allikevel tilståes
at ikke alle musikkeksemplene
var like skamløst overbevisende. Men i
all hovedsak har jeg vel hittil til gode å
høre disse høyttalerne levere så overbevisende som det de nå kunne framvise.
Veldig ofte ved musikkavspilling på
disse høyttalerne noterte jeg ord som
«innsiktsfullt», «nær perfekt», «snilt»
og «elegant», og i grunn sammenfatter
disse fire begreper denne kombinasjonen relativt presist.
«Av og til er anner-
ledeshet nettopp det
du behøver!»
40
form av en sanseløs innsikt og detaljering i toppen. Skal jeg sammenfatte
denne opplevelsen i én setning må den
bli: Sånn skal det gjøres!
Går vi inn i den klassiske musisering kan vi eksempelvis nyte «Pesante
Finale» av Dvorak, og oppleve at den
mangler den nære eksplosive brutalitet som gjør den nesten skremmende
diger. På den annen side serveres vi en
Inn i storstua
Så var det storstuas tur. Marten Coltrane er med stor sannsynlighet blant
verdens mest fullendte høyttalere, og
det er ikke mange detaljer som unnslipper disse elementenes uhørt finmaskede nett. Ergo skulle det vel la seg gjør
å fastsette visse trekk en gang for alle.
Og det var ikke mange overraskelser i
forhold til det jeg hadde funnet ut så
langt, i mine mer moderate omgivelser.
Atter en gang viser mine Kudos’er
seg som en slags nedskalert perfeksjonistverktøy, og turen til redaktørens husvære gjorde ikke annet enn
å aksentuere mine funn. Dermed har
jeg tydeligere materiale tilgjengelig for
å stå på at denne forsterkeren er noe
utenom allfarvei.Og det er liten tvil om
at frekvenskurven som kommer fra Audio Valve Assistent 100 er noe for seg
selv. Det innebærer at vi for litt forskjellige resultater avhengig av musikkstil
og innspillingskvalitet.
En ting kan ansees som et klart
karaktertrekk, og det er en nokså klar
snillisme, det interessante er dog at
dette ikke innebærer kamuflering av
detaljer eller annet, med et mulig unntak for makrodynamiske utsving. Det
er pianotoner som kommer absolutt
best ut av møtet med Assistent 100, det
er distinkt, det er glitrende attakk, det
er endeløs utklingning. Mellombassen
kan jeg også like, kontant som den er,
diskanten er fantastisk «usynlig», mens
dypbassen er..., ja hva skal jeg si.. mystisk. Den er myk, rund og konturløs, og
spiller jeg av Gillan og hans «Japanese
album», er resultatet helt merkelig.
Rett nok får musikken tilført en
tiltrengt fedme, men det mangler
hurtighet, det mangler brutalitet og
det mangler driv. Og da spesielt i
bunnoktavene, altså. Sånn skal ikke
real rock låte! Lee Rocker viser mye
av det samme; det høres ut til å være
mye i området noe over 100 Hz, mens
det nedenfor blir veldig entonebasert.
Musikken oppleves noe langsom og tilbakelent, der den skal være en eksplosiv orgie i ord og toner.
På den annen siden vil jeg bemerke
at taletydeligheten er fantastisk, og sånt
betyr som oftest at mye er gjort riktig i
mellomtonen.
Konklusjon
Audio Valve Assistent 100 er en vidunderlig forsterker, selvsagt er den det. Rent
hi-fi-teknisk har jeg opptil flere innsigelser, men musikalsk sett er dette antakelig
en av de mest spennende forsterkerne i
dagens stadig mer homogene marked.
Årsaken til dette er at Audio Valve
uten frykt går sine egne veier. Dermed
har de levert en forsterker som er rent
ut sagt usedvanlig høflig, svært innsiktsfull, og klangrik. Men forvent ikke
et rytmisk monster, dette er mye heller
forsterkeren for de som har forsøkt å få
godlyd i heimen uten å lykkes, så å si
uansett hva de har forsøkt med.
Lytteren må leve med en noe uvanlig frekvenskurve med litt humper
og dumper, men dog ikke mer enn at
det vil matche det meste av høyttalere
handelen. Det er en rimelig kraftfull
forsterker, så du skal neppe frykte
for mange høyttalere på grunn av
lastmessige hensyn, heller. Her finner
du behagelig lyd for alle pengene, få
imponatorfakter, og ingen påtrengende
oppførsel av noe slag. Den spiller innsmigrende, enten du spiller lavt eller
høyt, men forvent ikke at den oppfører
seg som en villmann. Aldri.
Audio Valve er noe av det mest
høflige jeg har hørt, og basert på det
faktum alene, anbefaler jeg den til alle
som har prøvd det meste uten å få det
til. Av og til er annerledeshet nettopp
det du behøver! 3
333 Gruppetest høyttalerkabler:
Det har vært mye drittkasting i forbindelse med
lanseringen av den rådyre ZenSati kabelen fra Kina.
Er den bare standard metervare med flott design?
Well, flott er den så absolutt. Hvordan den låter kan
du lese om lenger bak i bladet…
42
Er kabler bare tant og fjas og en gedigen
bløff? Eller er de den mest undervurderte
komponenten i lydkjeden? Fidelity sjekker
ut et knippe superkabler. Og finner ut at
mens mange av høyttalerslangene i hi-fi
jungelen tar livet av musikken både med
kvelning og gift, er det mulig å temme
dem! Men det koster…
Tekst og fotos: Knut Vadseth
Smykker
musikken!
43
333 Gruppetest høyttalerkabler:
Tommy Andreassen med sin favorittslange.
44
Giftig slange?
Amerikaneren Ray Kimber var den første som konstruerte er
superkabel hvor musikken skulle kunne passere nærmest
uhindret uten å bli hverken kvalt eller forgiftet. Og det fungerte!
O
m kabelen Black Pearl har fjernet giften i musikken, så er selve kabelen stappfull av supergiftig
isolasjonsvæske! Og den ble forbudt å produsere…
Et par kostet det samme som en flunk ny Cadillac da den kom på 80-tallet i USA, og jeg husker
selv med hvilken vantro jeg hørte prisen på Arkenmessa i
Gøteborg; kr.120.000 for en 2x3 meter! Og dette var altså
dengang den
svenske krona var
dyrere enn den
norske og pengeverdien generelt
sett var mange
ganger mer i
forhold til dagens
pengeverdi.
Så var kabelen også stiv og bokstavelig talt blytung. Du
skulle være råsterk om du bar begge kabellengdene samtidig.
Og den tok spesialister flere uker å produsere. Dette ble det
i hvert fall hevdet? Men hva vet vi egentlig om hva som er
faktiske produksjonsutgifter og hva som er ublu fortjeneste
på så dyre kabler som dette?
Det eneste vi kan vurdere er hvor god en kabel er i forhold
til andre. Og det må innrømmes at denne ”Black Pearl” på
mange måter er den ”beste” kabelen jeg noensinne har hørt,
selv med høyde for at ingen komponent er ”perfekt” for min
musikksmak, i mitt rom og i mitt anlegg. Og dette skyldes
heller ikke dårlig hukommelse, for den siste lyttingen jeg har
med denne kabelen, skjedde for en halv time siden! Jeg har
nemlig fått låne den av en ivrig leser som nylig kjøpte den
brukt for en meget fornuftig sum penger…
perste klasse med bedre kropp og rom, og vanvittig mye
bedre avtegning av instrumenter og artister i det mye større
og strammere lydbildet. Her var overraskende lite ”diskant”,
men derfor heller ingen opplevelse av sibilanter og andre
typiske ”hi-fi” lyder, bare en bred og superdefinert mellomtone med tilstrekkelig ”luft” oppover. Og for en bass! Ikke
minst gjelder dette den vanskeligste biten av denne, nemlig
grunntoneområdet rundt 200 Hz.
Lyden var
simpelthen helt
fysisk slik at man
nesten opplevde
å kunne ta på
artistene som
stod tredimensjonalt ut fra et klart definert ”rom”. Vanvittig bra lyd, og slett
ingen giftig klang noe sted. Et glitrende bra bruktkjøp, til en
fornuftig pris på riktig side av et halvt hundre tusen. Men
det skal visstnok bare være en håndfull ”Black Pearl” i hele
Skandinavia. Og vær forsiktig så den giftige isolasjonen ikke
lekker ut!
«Vanvittig bra lyd, og slett
ingen giftig klang noe sted.»
Fysisk lyd
Jeg koblet de opp mot mitt sekundære hi-fi system på loftet
med ARC multikanal pre , AW 180 og siste Respons Artist
som erstatning for mine rimeligere fletta Kimber. Og hele
anlegget lått plutselig som om det skulle være av aller yp-
Konklusjon
Jeg har ingen tvil om at denne kabelen med en bruktpris under kr.50.000 fikk mitt anlegg til å låte større, bedre definert
og mer dynamisk på en måte som knapt kunne gjøres for
samme pris med dyrere komponenter i anlegget. Æresord!
Men hadde kabelen vært ny med en pris på rundt minst
250.000 (!), ville noe større høyttaler, forsterker og ikke minst
enda bedre pre vært en mer opplagt oppgradering. Tror jeg…
Men hva med den nye superkabelen til Ray Kimber som
vi tester et par sider lenger bak i bladet? Den er i hvert fall
både lettere, mykere og selvfølgelig uten livsfarlige materialer i den komplekse oppbygningen. Men er den også uten
gift i øvre mellomtone? Og slipper lyden like godt ut uten å
strupes?
Testprosedyre
Selv om dette ikke er noe vanlig blindtest, visste testpanelet ingenting om hverken merke eller pris på de testede
kablene, selv om de nok ved et par anledninger -på lang
avstand- kunne ane utseendet på kabelen som redaktøren koblet opp. Det ble besluttet å holde seg til ”vanlig”
referanseutstyr med Krell KPS 25sc, Dynamic Precisison A-5
forsterker og Marten Coltrane høyttaler. Men for første
gang avspilte vi den sedvanlige testplaten fra High Fidelity/
Telarc rippet og streamet via Linn Klimax DS.
Redaktøren hadde opprinnelig tenkt å skrive en fyldig
innledning til hver kabel etter i forkant å ha lyttet til alle
kablene over lengere tid i ulike systemer. Da inntrykkene
var ganske i samsvar med lytteanelet, velger han likevel
bare skrive et utfyllende etterord med sammenlikning av
testpanelers inntrykk med egne. Men selv om vi opplevde
hovedinntrykket av disse kablene som ganske samsvarende tross ulikt avspillingsutstyr, så må man være klar
over at også kabler dreier seg om matching, matching og
matching.
Og selv om vi mener å ha funnet et par ”vinnere” i ulik
prisklasse, så er hovedhensikten med denne testen knapt å
oppfordre til ”løp og kjøp”, men heller en oppfordring til
å ta kabler på alvor- ganske på samme måte som du ville
vurdere en ny signalkilde, forsterker eller høyttaler…
45
333 Gruppetest høyttalerkabler:
Forsman:
Trivelig med trøkk
Denne vellagde kabelen fra høyttalerprodusenten Forsman,
er ikke uventet, som skapt til egne høyttalere med mye
energi i mellombassen og en litt forsiktig topp.
Anders Rosness:
Trivelig lyd med god dynamikk og
trøkk i mellomregisteret. Lyden er fokusert, men ikke fullt så luftig som andre
i den antatte prisklassen selv om klangbalansen generelt oppleves som ganske
så nøytral. Tett og fin lyd, men kunne
gjerne vært enda mer ”organisk”. Kan
også enkelte ganger virke litt ”trang”
uten den rausheten vi kan oppleve på
dyrere kabler.
Karakter: 4
Trond Torgneskar:
Litt mørk, med gode klangfarger og
en tendens til litt ekstra energi i mellombassen. Spiller relativt stort og
mektig, men det virker som om det må
skrus opp litt før lyden virkelig slip-
per høyttalerne. Besitter en stor ro og
har imponerende substans, det lugger
liksom ikke et eneste sted, men kunne
vært hakket mer transientvillig. Bassen
er imponerende, men ikke kveldens
mest oppløste.
Karakter: 3.5
Håkon Rognlien:
En antydning til litt tørr lyd med en
smule aggressivitet i øvre mellomtone.
Men ganske varm klang nedover, selv
om dypbassen også er en anelse myk.
Men grandios potens i mellombassen,
selv om dette også maskerer litt for
stemmer som forsvinner en smule i
miksen. Men alle disse bemerkninger
dreier seg om veldig små nyanser…
Karakter: 4
Pris: NOK ca 7.500,- (2x3 meter)
Produsent: Forsman AS
Chord Signature:
For swingende!
Dette ble Håkons favoritt men scoret også høyt hos
samtlige med flott grunntone og rytmisk fremdrift…
Trond Torgnesskar:
Stort lydbilde med mer informasjom
om opptaksrommets akustikk. Klart åpnere, men samtidig med en rik klangpalett. Nydelig og naturlig balanse.
Raskere og mer rytmisk, får virkelig
fram livet og spensten i fremføringene,
men har også store mengder ro som
gjør at det ikke låter forsert. Mellomtonen er imponerende uttrykksfull og
glatt, og vokalistenes diksjon og uttrykk
kommer virkelig fram. Musikken slipper høyttalerne og puster fritt. Bassen
er mer oppløst og renere, men har ikke
det lille ekstra skyvet i mellombassen
som den forrige.
Karakter: 5
Anders Rosness:
Pris: NOK ca 10500,- (2x2,5 meter)
(-for tiden 30% rabatt)
Importør: Norsk Hi-Fi Center
46
Noe mindre leken enn den forrige, men
også fastere i fisken. Litt mere trøkk
på begge frekvensfløyene. En litt mer
macho klangbalanse med betydelig
mer, fastere og generelt bedre bass som
svinger veldig bra og skaper et veldig
engasjerende lydbilde. Går også virkelig
helt ned i kjelleren. Oppleves som mer
musikalsk troverdig enn den forrige
med noe mer organisk og homogen
klang uten flising, men kanskje ikke
fullt så hifi-detaljert.
Karakter: 5
Håkon Rognlien:
Oppleves klangmessig som motsatsen
til forrige, altså litt mørkere og mer
lukket. Men samtidig er denne kabelen
stram og veldig kontant hele veien, men
spesielt i nedre mellomtone og bass.
Og for en kontroll i dette området! Jeg
liker veldig godt denne litt tilknappede
ærligheten selv om den knapt er noen
klassevinner når det gjelder oppløsning.
Men musikken swinger som bare pokker, og dette ble min personlige favoritt i
gruppetesten selv om jeg innrømmer at
det var et par som nok var ”bedre”. Men
disse var også dramatisk mye dyrere,
skulle det vise seg.
Karakter: 5-
Audio Pro Stereo Two
High End minianlegg. 2x175w ace-bass. Høyttalere i sort
skinn. Bass med lang slaglengde. CDWG diskant. Racetrack formet slavebass som gjengir de aller dypeste tonene
på en suveren måte. Høyttalerne og den kombinerte forsterker og CD-spilleren er skreddersydd for å fungere optimalt sammen. Enorm lyd!
Varenr. AO 1010 og AO 1011 i hhv. Titan- og Sort finish.
Pris kr. 9 995,-
Kimber Kable TC12:
Microlab MD331 iPod-dokkingstasjon
Rett fletta?
Denne dyreste Kimberkabelen med den
originale fletteteknikken, har mer tredimensjonalitet og kropp enn de rimeligere
variantene. Men toppen er ikke like strålende som bass og nedre mellomtone,
ifølge testpanelet.
Anders Rosness:
YES! Bra tyngde i bunn og godt skille mellom sporene på
prøveplata. Det er som å ”se” musikken gjennom et åpent
panoramavindu. Klarheten er upåklagelig og rommet er
stort som en hangar. Likevel ikke fullt så potent i mellombassen som den forrige og utklingingen oppover er litt
kort. Likevel generelt på nivå med den forrige.
Karakter: 5
Håkon Rognlien:
Minner veldig om den forrige, syntes jeg, eller rettere
nærmest som en syntese av de to første. Likevel ikke helt
på høyde med min favoritt (nr.2) da den ikke er fullt så
elegant i mellombass og mellomtone. Her er også en svak
tendens til hardhet på stemmer i øvre mellomtone, og
pianoklangen er ikke fullt så presis. Men det hele låter likevel generelt fint med denne kraftfulle bassen , inkludert
god kontroll når det skjer mye i lydbildet.
Karakter: 4+
Trond Torgnesskar
Generøst lydbilde med fokus på plassering og akustikk.
Åpent og fint, med driv og homogenitet, kanskje med en
ørliten mellomtonefokus. Bassen er oppløst og rask med
et naturlig og «fritt» skyv. Men den får en litt mekanisk
karakter når det virkelig foregår mye, blir litt summarisk
og diskantfokusert. Den mister litt overblikk.
Karakter: 4
Pris. NOK ca 7.000,- (2x2,5 meter)
Importør: NCMS
Stor bassport med
avrundet flens
sikrer støyfri og dyp
bassrespons
Har du veldig liten plass, men setter pris på god lyd? Her
har du løsningen med iPod tilkobling, og AM/FM radio og
vekkerklokke på en stereo høyttaler med innebygget forsterker. Du kan selvsagt benytte andre lydkilder også for
å nyte musikksamlingen din. Du kan f.eks koble til den
lille nettradioen Pinell iConnect for å nyte digital radio og
musikkstreaming. Microlab MD331 har innebygget subwoofer som faktisk basser rimelig bra uten å låte “plastboks”. Varenr. TT 0331 Pris kr. 1.195,Pinell iConnect. En liten og hendig musikkadapter med nettradio, AM/FM, DAB, og
musikkstreaming. Tilkobles ditt hjemmenett-
verk. Den har optisk digital utgang samt stereo RCA utganger for tilkobling av f.eks Microlab MD331, og eventuellt
receivere med digital- eller RCA linjeingang.
Varenr. TT 0200 Pris kr. 1 195,Hypex AS2.100 digital tokanals plateforsterker med innebygget DSP. Perfekt til å drive et par fulltoner i små DIY PC
høyttalere. Programmerbar parametrisk EQ tillater perfekt
frekvensrespons og meget god lyd. Egen sub-linjeutgang.
Kan styres med universal fjernkontroll (tillegg).
Hypex AS2.100 varenr. HY 2110 Pris kr. 2898,Universalkontroll varenr. HY 2450 Pris kr. 298,-
333 Gruppetest høyttalerkabler:
ZenSati:
Åpenbaringen
Tre munner måpet unisont da
testplata begynte runde nummer 4.
Dette var rene åpenbaringen for hva en
kabel kan gjøre. Vanvittig bra! Og vanvittig
kostbar, skulle det vise seg!
Håkon Rognlien:
Ekstremt gjennomsiktig mellomtone; elegant og slentrende med en
særdeles levende gengivelse; dynamisk og lekent. Lydbildet er stort, men
likevel presist med god orden og med nydelig holografi selv når musikken
vokser seg diger til full crecendo. Men en anelse pregnans i øvre stemmeleie
gjør at denne kabelen nok er mindre tilgivende enn for eksempel nr.2.
Karakter: 5+
Trond Torgnesskar:
Enormt stort og bredt, et nesten omsluttende lydbilde med laserpresisjon
hva gjelder plassering og akustikk. Voldsom nyanseringsevne både når det
gjelder klang og dynamikk. Musikken puster enormt fritt og lett, det som
foregår er i rommet i langt større grad enn før. Musikerne langt bak i lydbildet har mer troverdig størrelse og rikere uttrykk. Applausen på liveopptaket skremmende naturlig. Pianolyden er rett og slett gloriøs. Man er
nærmere alt her.
Karakter: 6
Anders Rosness:
Berre lekkert! Saftig, frodig, naturlig og musikalsk med strålende oppløsning og flott rom og perspektiv. Alle instrumenter er godt integrert i lydbildet. En opplagt sekser
selv når seks er det absolutt det best tenkelige..
Karakter: 6
Pris: NOK 180.000 (2x2,5 meter)
Skandinavisk importør:
ZenSati, Danmark
48
Kimber KS 6068:
Storslagen ro
Denne dyreste kreasjonen fra
Ray Kimber er varm, avslappet
og storslagen, men samtid også
intenst emosjonell når musikken
krever det.
Trond Torgnesskar
Voldsomt stort lydbilde også her,
med en ekstremt tørr, hurtig og
kontant mellombass. Glimrende
akustikk, avsindig hurtighet og
trøkk i bassen, glatt og kommunikativ mellomtone, men mangler noe
av den naturlige , selvfølgelige roen
som forrige utfordrer besitter. Ørliten
tendens til lukket kvalitet i mellomtonen, men fri og naturlig topp. Ekstremt
naturlige cymbaler! Har en tendes til å
stresse litt når det virkelig øses på, kvitterer med en slags «overstyring». Widescreenopplevelse med bøttevis av trøkk,
klang og dynamikk. Veldig amerikansk!
Karakter: 5
Anders Rosness
Flott trøkk i hele frekvensområdet , og
spesielt glimrende mellomtone som oppleves
veldig naturlig. Litt snillere og mer tilbakelent
enn den forrige som vi opplevde særlig fyrrig,
og muligens ikke helt den samme oppløsning?
Uansett er dette en helt topp kabel med særdeles
organisk og troverdig lyd!
Karakter: 5
Håkon Rognlien
Varm og behagelig kabel, nærmest litt tilbakelent,
men helt uten hørbar klirr og andre skarpe kanter.
Her er utmerket taletydelighet, enkelte ganger kan
stemmer bli litt pågående, men oppløsningen er likevel
knapt så glitrende som den forrige. Men her er en deilig
utklinging uten støy og andre unoter, noe som skaper en
intens og helt forførende pianoklang selv om toppen er
litt forsiktig. Dette er uansett en kabel jeg liker svært godt
med sin blanding av sofistikert ro og intense emosjoner.
Karakter: 5-
Pris: NOK 159.490,- (2x2,1 meter)
Importør: NCMS
49
333 Gruppetest høyttalerkabler:
The Chord Company Signatur er etter testpanelets
mening det beste kjøpet i denne mini gruppetesten.
Kabelprodusenten er atskilt fra forsterkerprodusenten
med samme navn.
Konklusjon kabler:
Bare en ledning?
De beste kablene i denne testen har – etter redaktørens mening – tilnærmet samme
betydning for å oppgradere totallyden som andre nyinvesteringer i lydkjeden. Men som
vanlig må det være en viss balanse i pris/kvalitet mellom de enkelte komponenter.
Tekst og foto: Knut Vadseth
B
egge de to dyreste kablene i
denne testen gir en oppgradering av det testede utstyret
som får en rimelig Parasound
250 watter (som vi testet i
forrige blad) til å låte som tett på en
DP A-5 eller en ML No532, et prishopp
på 150tusen kroner. For godt til å være
sant? Vel, ikke helt da begge kablene
koster enda mer enn dette! Dessuten er
sammenlikningen muligens noe velvillig. I tillegg til at vi kan snike oss unna
med det velbrukte ”nesten” eller som
her; ”tett på”…
Men det som står helt fast, er at en
god kabel i sitt relevante prissegment
vil kunne gjøre like mye for lyden som
en tilsvarende priset oppgradering
med en annen komponent i lydkjeden!
Med de to dyreste kablene i denne
testen, opererer vi kanskje med anlegg
næmere millionen for at prisen kan
forsvares helt ut i forhold til andre
oppgraderinger.
Men også på vårt sekundære loftsanlegg med Marantz beste multispiller, Audio Research M-1 multikanal
forforsterker, DP A-1 eller EC AW180
50
forsterker og Respons Artist Mk2,
opplevde jeg helt tydelig en vesentlig
forbedring av lydkvaliteten. Dette også
i forhold til mine meget gode Nordost
Valhalla, som heller ikke er gratis. Disse
er forøvrig veldig oppløste, men har
et litt forsiktig grunntonenivå (ca. 200
Hz) og en anelse uthevet øvre mellomtone. At vi heller ikke denne gangen
fikk de lenge lovede Nordost Odin til
test, skuffer! Denne er uansett mye varmere, med mye mer A-lyd enn Valhalla,
selv om prisen- som også mange andre
high-endere- er skrullete høy.
Men blant de superkabler vi faktisk
fikk, opplevde også undertegnede ZenSati som ”best”, blant annet på grunn
av en generell musikalsk energi som
var særdeles livsbejaende. Jeg hadde
likevel antatt at denne kunne bli litt
hektisk i referanseanlegget nede. Det
ble den altså ikke!
Derimot er jeg en smule forundret
over at den siste fra Ray Kimber
ikke fikk høyere poengsum da jeg
ved gjennomlesing av deres rapport
opplevde at testpanelet hørte omtrent det samme som meg. Dette er
en klart mer tilbakelent kabel, men
særdeles varm. krisp og sofistikert
uten antydning til filipenser og kviser,
men likevel med storslagen musikalitet. Ikke helt så god som ”Black Pearl”,
men rimeligere, lettere og bokstavelig
talt mindre giftig enn den gamle. Og
heldigvis lydmessig like lite ”giftig” i
presensområdet! En kabel som er lett å
like og lett å leve med. Om du da er en
av de to-tre lesere som synes du kan ta
deg råd til den!
At testpanelet var begeistret for den
langt rimelige ”Chord Signature”, var
også helt overenstemmende med egne
erfaringer; stor, krisp, dynamisk og tredimensjonal uten alvorlige svakheter.
At den blir vurdert som likeverdig, ja i
et tilfelle som ”bedre” enn den dyreste
Kimber, forundrer likevel mine ører.
Men ”tett på” tross betydelig prisdifferanse, så absolutt!
Er det noen kabel vi etter denne
testen spesielt kan anbefale til en bred
leserskare, så er det derfor Chord Signature høyttalerkabel! 3
Løp og kjøp! Oops...
333 Musikkomtaler:
Glitter og Granbar
Av [email protected]
På jakt etter musikalske julegaver
(til frustrasjon og glede)
Så er vi der igjen, klar til å ribbes og
pinekjøttes etter alle kunstens regler.
Prosessen må gjennomføres til lyden
av ny og gammel julemusikk, for vi
er jo alle som en på desperat jakt
etter julestemningen, som finnes
der et sted. Det vet vi jo. Som
alltid drysser det julemusikk
ned i skjul – eller ikke fullt ut
i skjul, siden sjokkselgere
nesten havner på trappa
di. De dukker opp i veldig
mange butikker ”nær
deg”. Nå skal det jules!
Jeg lar meg selvsagt
friste og satser på syvende
far i huset, Hans Rotmo og Vårres jul 2.
Han har kokt jul på Vømølstoff fra i fjor og satser på å skape
hyggelig jul i cyberspace og butikker hvor nisser og andre
positive og negative juleånder råder. Strofer som ”Arne,
Bjarne, Jesusbarnet” treffer meg mer i solar plexus enn i
hjertet, og Rotmos behov for å harselere med julens hovedperson hever ikke akkurat julestemningen. Derfor får han
holde på med sitt på et annet sted enn hos meg…
Heldigvis finnes det alternativer. Helene Bøxle, er selve
manifestasjonen av ”Det hev ei rose sprungen”. På omslaget
fremstår hun som en blanding
av jomfru Maria og en snørose.
Her er alt vakker. Bøxle er vakker
og det musikalske landskapet er
vakkert. Krystallklar stemme i en
julevinternatt, hvor klassiker på
klassiker kommer dalende som
perfekte snøkrystaller svevende
i et musikalsk landskap. Joda,
dette duger, men det er kanskje
litt for pent til helt å treffe de
som har levd lenge nok til å
få rifter og sår på både kropp
og sjel ...
Da er det godt at noen tar ansvar.
Sjefstrubadur Henning Kvitnes har alliert
seg med Bob Dylans gitarist gjennom
mang år; Larry Campbell. Som om ikke
det er nok, har han fått med seg et lett
rufsete kor fra Botsen. Sammen har
de spilt inn ”Bortkomne julestjerner”.
Slikt må da treffe rustne herrer med
slitne sjeler? Ja, det funker for
Kvitnes & Co byr på både flott
sang og fiffig gitarspill, uten at
det blir rølpete og tullete. En
skikkelig røff julevariant, hvor både
eimen av tobakk, øl og menneskenes fravær av nærvær erstattes av nærvær av nærvær... Men likevel er det noe som
mangler. Det er julesanger og julestemning, som noen ganger
ender opp som sanger og stemning. Det var jo ikke akkurat det
jeg var på jakt etter. Men rett skal være rett. Kvitnes&Cos bortkomne julestjerner kommer ikke til å være fraværende i nærvær
av tilstand av jul i egen bolig i år …
52
Så får jeg heller søke barnet
i meg. Tenk, vips et lite juleunder for musikkbransjen leverer
igjen. Barnas Jul, den ultimate
barnejulegodterijulesangcden
med 17 julebarnesangklassikere
fra Eli Rygg og barne-TV frem
til i dag. Med sangene fra
Putti Plutti Pott som hentes
fra hylla er barnejulen nokså
komplett … Fireåringeen i
huset jubler!
Jeg er litt mer avmålt og
satser på voksen meditasjonsjul.
Gunnar Halle på trompet og Espen
Eriksen på Piano byr på ”Meditations
on Christmas”. Dette er sjelebalsam
som duger, selv om det til tider blir
mer vakker jazz-improvisasjon enn
dyptfølt julestemning.
Litt av det samme – men
på en annen lettere måte blir
det med Tore Johansens ”Natt
stille”. Her er det nordnorsk jul
det handler om. Vokalist Marit
Sandviks og gjesteartister som
Lars Bremnes og Halvdan Sivertsen gjør ”Natt stille” til et lite
juleunder som berører innover.
Fortsatt er det mer å hente fra
slekters gang. Den nyeste av de
klassiske vidunderlige juleplatene
har surret og gått siden midten av
november … . Min søster omtaler
den som plata der ”skummel
mann møter Disney”. Selvsagt
handler det om Bob Dylans
”Christmas in the Heart” som alle
har eller MÅ HA! Helt jul blir det
likevel ikke før jeg, tradisjonene
tro, pynter treet lillejulaften og tusler til CD-hylla.
Der plukker jeg frem mine tre ultimate julaften-julestemnings-cder.
Det er Bugge Wesseltofts overnaturlig vakre ”It’s snowing on my
piano”, Sondre Bratlands ”Rosa
fra Bethlehem” og Geir Lystrups
”Stjerna fra øst”. Og med dem blir det ”Christmas in my heart”! Og om litt blir det både Disney og skummel mann…
Glimmer og gråstein Seks kjappe:
Ælt som vart søkk borte – Narum
Debutplata til søskengruppa
Narum, ”Samma hen du
fær” ga meg bakoversveis.
Det var et nesten perfekt
album og det handlet om
rootsmusikk, levert på lyrisk
Toten-dialekt. Oppfølgeren
”Ælt som vart søkk borte”
er klar et drøyt år etter
debuten. Hvis det er noe
som er borte, så er det
verken melodier, lyrikk eller
arrangementer.
Narum fortsetter på mange
måter der den forrige
skiva slapp. Uttrykket er om mulig enda mer fullendt og voksent.
Lydbildet preges fortsatt av gullstrupen Benedikte Narum Jenssens
stemme. Hellbillies faste gjeste-tangenttrollmann Lars Christian
Narum legger fortsatt et teppe av vakre, dynamiske og nyanserte
harmonier som fundament i lydbildet.
Samme Lars Christian byr fortsatt på lyriske tekster, noen av de
ypperste som er laget i 2010. Det er bare er å gi seg over og
erkjenne at dette rett og slett er en fryktelig bra CD. Selv om de
fortsetter der de slapp, byr de også på noen sanger som konseptuelt sett skiller seg ut. Det gjelder spesielt platas to avslutningsspor. ”Nattas kurèr” er en up-tempo kriminalfortelling, mens
”Åssen væg alt tok”, er lett jazz- inspirert. Med en litt annen vokal,
kunne den uten videre passet inn på Dylans ”Modern Times”.
De øvrige åtte sporene på platen holder alle høy kvalitet, og det
er egentlig ingenting å utsette – og desto mer å glede seg over.
Radiohiten ”En million mil” har for eksempel tekstlinjer som
”Ser tur glaset syns no blinker i det fjerne, men det æ’itte ei
ordnlig stjerne, bærre et neonlys på’n vegg”. Det er en hel liten
fortelling i seg selv. Alle sangene har elegante tekster, som på
befriende måte både revitaliserer dialekten og språket. Lyden og
produksjonen er direkte og ærlig, uten fiksfakserier og fjas.
”Ælt som vart søkk borte” er definitivt en av 2010 beste, fineste
og mest helstøpte utgivelser. Flotte poetiske tekster, nydelige
melodier og klokkeklar sang. Roots på norsk som funker!
Intet mindre enn strålende! Løp og kjøp!
Bryllups- og begravelsesorkester
Sigvart Dagsland
Dagsland har en nokså variert karriere bak seg, med alt fra
fantastiske salmeplater, til mer eller mindre vellykkede popplater.
Det han imidlertid alltid har kunnet skilte med er en av Norges
beste og mest uttrykksfulle stemmer. Nå er han tilbake med en
cd som er ”litt av alt” og som attpå til er spilt inn på Soria Moria
Bistro på Torshov. Elleve gamle og fire nye sanger i akustisk innpakning. Sangene handler om reisen som vi alle er på, og som
for oss alle ender på samme måte.
Dagsland tar oss med på en vakker reise. Det handler om voksen
kvalitetsmusikk. Musikere som Geir Sundstøl, Mathias Eick, Jonny
Sjo og Julian Berntzen bidrar i alle fall til å skape ett til tider veldig
annerledes uttrykk. Ett nesten helakustisk lydbilde og lekne arrangementer bidrar til at orkesteret bokstavlig talt byr opp til fest.
Et godt eksempel er Dagsland-klassikeren ”De utrolige”, som i
den nye versjonen lett kunne passet inn på Bruce Springsteens
Seeger Sessions. Dagsland leverer et flott og høreverdig album,
som fortjenere et bredt publikum.
November
Odd Nordstoga
Fantastisk fin utgivelse fra underfundig
fyr, som til de grader både er rimsmed
og musiker. Han kombinerer med eleganse
inspirasjon og kvaliteter fra folkemusikk,
viser, pop og jazz. Resultatet er helstøpt
og vakker musikk som varer.
En av høstens fineste utgivelser.
No Guarantees
Ida Jenshus
Debutplaten hennes for to år siden var
glitrende. Oppfølgeren er bedre. Norge
har fått en countryrock vokalist som uten
videre kan sammenlignes med det beste
fra utlandet som for eksempel Lucinda
Williams, Emmylou Harris eller Mary
Gauthier. Glitrende musikalsk håndverk,
strålende vokal, tolv fine sanger og
meget bra lyd og produksjon!
Dette er et album du bør eie!
Rundt neste sving
Bjørn Eidsvåg
Alle melankolikeres far, Bjørn Eidsvåg har
fått positiv inspirasjon fra produsenten,
Thomas Dybdahl på Twitter og i cyberspace. Resultatet er en glad-melankolsk
utgave av Eidsvåg. Han leverer naturlig
nok varen – slik Eidsvåg alltid gjør. Rundt
neste sving er på alle måter flott produksjon, som det er lite å utsette på. Den
representerer en slags fornyelse, men
noen nær døden opplevelse er den ikke for meg.
Tomorrow is
Christel Alsos
Velprodusert og vakker kvalitetspop.
Alsos synger flott og melankolsk. Arrangementene er sobre og lyden absolutt
på høyden. Det handler om voksen popmusikk i Norah Johnes-land. Tolv låter som
Travis’ «Driftwood» og Leonard Cohens
«Suzanne» sier det meste. En vakker
plate, men kanskje en smule forutsigbart.
Men vel verdt å sjekke ut.
John Eberson Group
Comfort Call
Melodiøs og tilgjengelig norsk jazz, slik bare Jon Eberson kan det.
Med seg denne gangen er Hilde Marie Kjersem på vokal. Hun bidrar til at platen blir en skikkelig høydare. Fantastisk lyd, ekstremt
gode musikere og en flott vokal. Ti nye låter som holder mål og
som er slik jazz i Diana Krall-land kan være på sitt aller ypperste.
Dette er en audiofil og musikalsk godbit av de sjeldne!
Sakte ut av fokus
Dunderhonning
Debutplata til smått sagnomsuste Dunderhonning. Det handler
om dialektrock fra Harstad som åpenbart har hørt mye U2 - uten
at de på noen måte går det bandet i næringa. Men det låter
tøft nok og ”Dunderhonning” er på vei. Sånn sett er det en bra
debut uten at jeg får hakeslepp. Men ”Sakte ut av fokus” hadde
tjent på litt mer fokus. Likevel er platen såpass interessant at den
fortjener en sjanse
53
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
Skeiv
AV Jan Myrvold
Gunnar Halle/Espen Eriksen
Meditation on Christmas (GRCD4345)
Det føles unektelig litt klamt å
sitte i oktober og
høre gjennom
noen av årets
juleplater, men
det går helt greit
når det innimellom dukker opp
innspillinger som
Halle og Eriksens
«Meditations
on Christmas».
Trompetist
Halle og pianist
Eriksen beskrives
i presseskrivet
som unge og
drevne. Mest det
siste kanskje, for begge karene har for lengst passert femogtredve. Og
drevne er de definitivt. Halle har det siste tiåret medvirket på mer enn
seksti innspillinger i inn- og utlånt, blandt annet med det kjente danske jazzensemblet Pierre Dørges Jungle Orchestra, like danske Josefine
Cronholm, Nana Jacobi, svenske Josefine Lindstrand samt vår norske
stjernegitarist Eivind Aarset og hans Sonic Codex. Espen Eriksen har
utover sin egen trio (Espen Eriksen Trio) bakgrunn både som kirkeorganist, medmusiker av Bendik Hofseth, Mats Eilertsen og Jarle Vespestad faktisk også traktert tangentene i popbandet Briskeby. Ett av ca
794 norske sådan Vg og Dagbladet har spådd verdensherredømme. Vi
vet alle hvordan det pleier å gå.
Heldigvis gikk det rett i dass for Briskeby. Heldigvis fordi Espen
Eriksens talent er alt for briljant til å kastes bort på lettfordøyelig
påppmusikk med utpreget juvenil appell. Denne innspillingen kan
alene kan stå som et vitnesbyrd for nettopp det, helt fra hans innledende, delikate anslag på Rainbow Studio’s Neby-sponsede Steinway i
det som etter hvert kan kjennes igjen som hymnen over alle julehymner – Frans Xaver Grubers «Silent Night». Jeg sier «etter hvert», fordi
de innledende halvannet minutter improviseres kraftig, slik det også
gjøres gjennom store deler av albumet ellers.
Denne improvisasjonen er sammen med den påfallende roen og
sikre samspillet denne innspillingens hovedsignatur. Tonen er definitivt nordisk, med et lydbilde malt med hovedsakelig mørk klangpalett.
Samtidig utpreget lyrisk, vekslende mellom det overjordisk vare og
melodiske, kombinert med overraskende vendinger som tidvis stikker
langt inn i bluesens verden. Halle tryller frem noen helt utrolige lyder
av kornetten sin, og noen ganger høres det nesten ut som han drar en
fiolinbue gjennom den. Noen ganger totalt forpint, andre ganger bare
rent, klokkeklart og fremfor alt jevnt, slik at man kan nesten kan tro
man hører en cello eller bratsj spilt med laaange strøk, der den danner
grunntonen bak klaveret. Hvordan i huleste klarer han å holde tonen så
lenge som han for eksempel gjør i «Mitt hjerte alltid vanker»?!
Duoen er selv ansvarlige for lydproduksjonen, og med hjelp av tekniker Peer Espen Ursjord og miksing og mastering av selveste Jan Erik
Kongshaug låter dette selvsagt totalt overlegent, med et uendelig stort
og transparent lydunivers som fyller hver eneste kubikkcentimeter av
lytterommet. Årets suverent lekreste og mest alternative juleplate, med
en datostempling som holder langt forbi både påske og pinse.
54
Jan Garbarek/
The Hilliard Ensemble
Officium Novum (ECM2125)
Hele sytten år har passert siden Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble gav ut sitt
første album sammen, nemlig «Officium»
fra 1993. Den internasjonale, storselgende
megasuksessen ble fulgt opp med «Mnemosyne» fem år senere. Nå altså tredje
gang ut, med tittelen «Officium Novum»,
som følger i de musikalske fotavtrykk fra
forløperne hvor Garbareks flerrende saksofontoner i frie improvisasjoner fungerer
som en effektiv kontrast til de vare stemmene fra det britiske vokalensemblet.
Som på forløperne er innholdet hovedsaklig religiøs og /eller hellig musikk, hentet
ofra et vidt spenn av århundreder. Eldste
verket denne gang - «Svete tihij», en
bysantisk hymne - har sin opprinnelse helt
tilbake i det 3. århundrede, hvor den ble
sunget ved de geistliges ankomst til kirken
og når lampene ble tent ved solnedgang.
Spranget derfra til Arvo Parts’ «Most Holy
Mother of God» er nok lengre i tid enn
form, og ble skrevet til The Hilliard Ensemble i 2003. Repertoaret spenner også
relativt vidt rent geografisk, med innslag
både fra det antikke Konstantinopel,
Armenia, Spania til det mer moderne og
samtidige Norden, med Garbareks egne
«Allting finns», en komposisjon i utgangspunktet skrevet som akkompagnement til
Per Lagerkvists dikt «Den døde» og «We
are the stars» opprinnelig utgitt på soloalbumet «Rites». Albumets lengste verk
er den tretten minutter lange «Litany»,
penneført av den russiske komponisten
Nikolay Nikolayevitsj Kedrovs (1871-1940).
Ellers er det den armenske komponisten
Komitas Vardapet som utgjør en slags rød
tråd gjennom albumet, tilstede med hele
fire komposisjoner.
Men uansett hvor geografisk og historisk
sprikende dette materialet i utgangspunktet måtte være, skaper Hilliardene
og Garbarek i fellesskap et homogent og
helhetlig uttrykk med sin helt spesielle
egensignatur. Som de foregående prosjektene med denne konstellasjonen er også
«Officium Novum» innspilt i det samme
klosteret i St Gerold, Østerrike. Vi kjenner
umiddelbart igjen den sakrale grunnstemningen, og de kjente klangene som gløder
av organisk varme. Lydbildet har nærmest
katedralske dimensjoner, hvor sjefen selv
Manfred Eicher er ansvarlig for produksjonen som skaper en opplevelse av fysisk
nærvær til utøverne. Man kan bli audiofilt
henført av mindre, om ikke religiøs.
Phone Joan
The Early Sounds of Joan (FPLCD5)
Det lages for tiden mye kjerringrock, noe av den til
og med i Norge. Også av gamle tanter på femogtyve, eller der omkring. Da må det jo nødvendigvis
bli kjedelig, men ikke alltid. Jentene som kaller seg
Phone Joan har jukset litt. De har nemlig tatt med
en mann på laget. Rikard Haugen heter han, og
ser faktisk enda eldre ut enn damene. Jeg må vel
innrømme at de faktisk holder seg forbasket godt,
disse damene. Man blir jo fort gammel i denne
bransjen. De som i det
hele tatt overlever.
Damene vi snakker
om heter Elisabeth
Nesset (trommer),
Randi Gudmundsen
(bass) og Carina
Nyvoll (vokal). Joan
er etter hva jeg forstår
av mer mytologisk natur, som tydeligvis er
bandets skytshelgen,
åndelige inspirator
og ledestjerne fra det
hinsidige, etter at hun
tok livet av seg ved å
sette fyr på seg selv
i 1969 etter i årevis å
ha blitt forsøkt brakt
til taushet av figuren
«the Silencer». Joan
var støyens forkjemper, som nektet å
båndlegge sin frekvensformidling. Hun ser ut til å
ha hatt en mikrofon som munn, en slags mutasjon
av kvinne og telefon. Damer og telefon er jo oftest
uatskillelige, så det var vel uansett bare et spørsmål om tid .
Så langt i gjengens relative korte fartstid
sammen som støyens videreformidlere, har ledestjerne Joan ført sine disipler langt inn i skogen.
Norwegian Wood, må vite. Phone Joan var nemlig
et av de heldige – og dyktige – såkalte «Urørtbandene» som fikk vise seg frem på festivalens
«underwood-scene».
Nå er de også klare med sitt første album, som
selvsagt er å få på alle kurante format. Phone
Joan har øye for detaljer i alle ledd, og samtlige
aspekter ved dette prosjektet virker vel gjennomarbeidet. Det er også lagt ned en del arbeid
i coverets artwork, og de ga også ut (i begrenset
opplag) en femspors 12’’ EP på gul vinyl tidligere i
høst, som en slags teaser. Tøft satset av både band
og plateselskapet Fairplay, og nesten som en liten
personlig nostalgitripp. Indieutgivelser på farget
vinyl i begrenset opplag var jo veldig i vinden da
undertegnede fortsatt var i startfasen av sin platesamlerkarriere for rundt tredve år siden.
Jeg vet dog ikke hvorvidt Phone Joans musikal-
ske uttrykk på sin side bør defineres som nostalgisk, selv om røttene stikker godt ned i sent sekstiog tidlig syttitall. Mer spesifikt Led Zeppelin og
lignende tyngre varianter av progressiv blues og
rock. De er nok mer direkte påvirket av senere utgaver som P J Harvey, via The White Stripes til The
Dead weather. Phone Joan har dog et mer begrenset format, og er totalt strippet for effektmakeri,
kun noen ørsmå, anonyme drypp av synthlyder
på i nøye utvalgte
passasjer. Det hele
kretser rundt et
blytungt rytmisk
fundament uten antydninger til jåleri,
og Elisabeth Nesset
virker særdeles fokusert på oppgaven
med å drive dette
stødig fremover
uten synkoperinger
eller annen slinger
i valsen, bokstavelig talt. Kanskje til
tider en anelse vel
statisk, men det
er kanskje også
hensikten. Både
stortrommen så
vel som skarp og
tam’er låter stort
og veldefinert. Det
er også på typisk tungrockvis markante splash i
cymbaler og hihat, med kort og avmålt etterklang.
Stram regi hele veien, helt etter læreboken.
Vi kommer også veldig tett på Rikard Haugens
gitar, med voluminøs, fyldig klang og sprø struktur. Litt stilriktig skitt på overflaten, men heller
ikke Haugen benytter noen form for ekstravaganse. Bare en STOOOR rørforsterker. Ingen pedalbruk, bare noen flyktige løp ut i det mer atonale og
klagende, men samtidig nøye på å holde seg innenfor visse rammer. Jeg velger å kalle det disiplinert.
Carina Moen presenterer teksten med fin diksjon,
men det kan noen ganger overstyres en smule,
der hun ligger i et for øret kritisk frekvensområde
med sin relativt lyse stemme. Hennes engelskuttale er gjennomgående god, og med klart mindre
skandinavisk betoning enn den mannlige fortellerstemmen som på ulike steder underveis faller inn
og formidler sagaen om Joan.
Som en oppsummering av Phone Joans første
støyangrep mot sivilisasjonen vil jeg kort konkludere med at vi snakker om en oppløftende debut
som virker velprodusert innenfor sine referanserammer. Neste gang ut håper jeg dog at de tør å
utfordre disse en smule mer. Slikt kommer gjerne
med erfaring.
55
333 Musikkomtaler:
AV Jan Myrvold
Deerhunter
Halcyon Digest (CAD 3X38CD)
Deerhunter fra Athens, Georgia er tilbake med nytt album,
bandets fjerde så langt. Deerhunter har høstet mange fine
kritikker for sine tidligere utgivelser, uten at det nødvendigvis
gjenspeiles i høye salgstall. Dette fenomenet er absolutt ikke
spesielt uvanlig for artister som gir ut skivene sine på 4AD.
Helt umiddelbart så er det vel heller ingen ting som tilsier at
«Halcyon Digest» skal bli å finne under millioner av juletrær,
til det er Deerhunter fortsatt litt for uforutsigbare og «alternative» i uttrykket for de helt store massene. Synd for bandet
selvsagt, at det kommersielle markedet fungerer slik, men
faktisk enda mer synd på alle de som neglisjerer alt som ikke
føles behagelig i øret i løpet de første tretti sekunder.
De som gidder å høre litt under overflaten på «Halcyon
Digest vil få en belønning i form av god melodiøs pop med
mange ulike referanser til det aller beste av hva det siste halve
århundrede har å by på av sjangeren. Dermed fremstår de
på «Halcyon Digest» hakket mer kommersielt appellerende
og tilgjengelige enn tidligere. Men dette er aldri intetsigende
eller direkte mainstream, spesielt ikke hva tekstene angår. De
kan for eksempel fortelle historen om savnede eller avdøde
personer, hvis livshistorie er av den ytterst tragiske varianten.
Som «Helicopter», historien
om den russsiske, homofile prostituerte Dimitrij
Marakov (som skal ha blitt
kastet ut av et helikopter i
flukt) eller hyllesten «We
Would Have Laughed» til
den overdosedøde indierockeren Jay
Reatard.
Deerhunters lydlandskap er basert på en klassisk line up med
gitar, bass og trommer. Med smakfull hjelp av dramatiske
strykere, perkusjonseffekter og diverse synth-programmeringer
skapes et sfærisk, nærmest drømmende lydbilde, tidvis litt
skarpt i kantene, som på sin side er med på å opprettholde
noe av det industrielle/støy-preget de foregående skivene har.
Vokalist Brandon Cox er hele tiden sentral og langt fremme i
lydbildet, noe han også er på scenen med sine skrinne skrott
og 1.94 på strømpelesten, med Marfan’s syndrom på kjøpet
ser han noe nifs og spøkelseaktig ut. La nå endelig ikke dette
skremme deg fra å nyte litt småskeiv alternativ rock i romjulen.
Dette albumet bare vokser over tid.
Kielland/Osadchuk
Come Away, Death (2L64)
Lindberg Lyd og deres plateselskap 2L
har for lengst etablert seg i bevisstheten til dedikerte audiofile rundt hele
kloden. Høyst fortjent, og av gode grunner. Man kan ikke annet enn beundre
folk som satser så kompromissløst og
totalt ukynisk rent kommersielt. Bare
tittelen på dette albumet sier vel det
meste. Nifst så det holder, og coverkunsten - «Mann i båt» av Odd Nerdrum
- roper vel heller ikke akkurat gladjazz.
Så innrømmer da også mezzosopran
Marianne Beate (som vel betyr «liv»!)
Kielland i linernotene at hun hadde
sine kvaler før hun bestemte seg for
å ta utfordringen det er å pirke i et så
alvortungt tema.
Døden er tross alt noe de fleste av
oss prøver å holde på en viss avstand.
Samtidig vet vi at den er nesten like
garantert ugjenkallelig som en ny
juleplate fra Sissel eller Bettan. Ikke
dermed sagt at den behøver å fortone
seg like smertefull.
Uansett – den uredde Kielland (med
flere enn tyve tidligere utgivelser bak
seg) har tatt med seg den Ukrainafødte, Moskva-utdannede og globalt
anerkjente pianisten Sergej Uchaduk
for å skape en adekvat instrumental
ramme rundt de alvorlige tekstene,
hvor paradoksalt nok tittelsporet er et
dikt hentet fra en romantisk komedie
- «Twelfth Night» av William Shakespeare. Dette diktet er opp gjennom
årene tonesatt av mange komponister.
Prøv gjerne John Harle’s versjon fra
«Terror + Magnifience» fra 1997, hvor
Elvis Costello synger!
På dette albumet får vi høre tre ulike
versjoner, henholdsvis med musikk av
56
Erich Wolfgang Korngold, Jean Sibelius
og Gerald Finzi, hvorav sistnevnte
utmerker seg som den mest dystre av
de tre. Ellers inneholder albumet fire
sammenhengende kutt av Wofgang
Plagge (Sødergransangar) til Edith
Sødergrans dikt, fem sanger om død av
Mussorgsky samt HVIL av Maja Ratkje/
Aasne Linnestå. Denne «teksten» skiller
seg noe ut fra de øvrige, da denne retter
seg til jordkloden og dens beboere om
å roe ned en smule, ellers går både den
og livet på den under. Musikalsk skiller
den seg også ganske tydelig fra resten,
da Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes musikalske univers som kjent hovedsaklig
består av improvisert støy, dog er hun
her representert på sitt mest lavmælte.
Dog spekket med stort drama og dynamisk spennvidde.
Og du er herved advart – dette albumet har lite å tilby til de som helst vil
at musikk skal være rytmisk lettfattelig med tonal logikk, selv om vi får
smakebiter av det også. Både Korngolds
og Sibelius blir tolket i svært lyriske
vendinger, med en for en legmann som
meg imponerende god tonal balanse
mellom Kielland og Osadchuk.
Dette er musikk som definitivt setter
både lytteren og dens hifi – for ikke å
snakke om krystallsamlingen -på en
skikkelig syretest. Man skulle gjerne
tro at såpass minimalistisk konsept
som en enslig kvinnestemme og et
flygel er grei skuring, uansett tema
og bakgrunn. Tro om igjen, for Kielland gir oss multiple vitnesbyrd på
hvor mye dynamikk og sprengkraft en enslig menneskekropp
kan inneholde. Ikke minst i Plag-
ges og Ratkjes stykker, hvor det er en
ekstrem kontrast mellom de blytunge
flygelakkordene og Kiellands stemme i
sitt aller høyeste register.
Albumet er i sin helhet innspilt over
tre dager i Sofienberg Kirke, Oslo over
tre dager januar forrige år. Wolfgang
Plagge står oppført som medprodusent
på sine egne komposisjoner «Sødergransangar», akkurat slik Maja Ratkje
er for «HVIL». Ellers er det Morten
Lindberg selv som står oppført som
produsent med Hans Peter L’Orange
som opptaktekniker. Lindberg er også
kreditert miksing og mastering.
Lindberg Lyd overlater intet til tilfeldighetene, og har like greit hatt med
egen pianotekniker fra Steinway &
Sons, nemlig Thron Irby. Selvsagt låter
det deretter – totalt uangripelig.
I coveret er det også illustrert nøyaktig hvordan musikere og mikrofoner er
plassert under opptakprosessen. Dette
er ellers en hybridskive, med DXD
24bit/352kHz SACD-format i både vanlig 2-kanal og 5.1 surround, og er selvsagt også nedlastbar via nettet direkte
fra 2L’s hjemmeside.
333 Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops:
Fiolinvirtuoseri
Av Tore Dag Nilsen
K
ultur-Norge herjes av en Ole
Bull-bølge for tiden. Det er
200 år siden han har blitt
født, noe som blant annet
har resultert i tikroners mynt med
Bull-motiv. I denne forbindelse har han
plutselig blitt en vesentlig komponist.
Nå tillater jeg meg selvsagt å være
ironisk, men inntil nylig var Bull oftest
ikke regnet for å være noen størrelse
på akkurat det området. Han var den
gudbenådede fiolinisten som reiste Europa og Nord-Amerika rundt og fremførte
sine egne komposisjoner. I likhet med de
mange andre virtuose kanonenes verker, og
Bull befant i dette desiderte elitesjiktet, var
verkene mest mulig effektive rammer rundt
hans egne ferdigheter. Slik spesialisering
øker sjansen for at musikken skal forsvinne i
forbindelse med skaperens bortgang, hvilket skjedde i
stor grad med Ole Bull – inntil nå altså.
Her har det lille, men superflittige norske selskapet
2L kommet nysgjerrige audiofiler i møte med ”Ole
Bull, Violin Concertos”, fremført av Annar Follestø
og Det norske radioorkesteret, under ledelse av Ole
Kristian Ruud. Og gledelig nok viser denne musikken
seg å være god. Den har gode melodier som faller rett
i øret. Man finner ikke de store dybdene, men underholdningsverdien er stor.
Her og der mister man tråden i komposisjonene.
Bull var ikke skolert komponist, men han hadde
evnen til å skape effekter og kulør. Mye av musikken
virker pussig kjent og familiær. Det skyldes at Bull hentet
mye fra den norske folkemusikken. Follesø holder neppe
samme nivå som komponisten, men han spiller ganske godt.
Orkesterspillet er førsteklasses.
Vi har for lengst blitt skjemt bort av lyden på 2Ls uovertrufne produksjoner, og nummer 67 er intet unntak. Opptaket ble foretatt i Jar kirke. Som vanlig med fem mikrofoner,
en for hver kanal, samt en støttemikrofon foran kontrabassene og to mikrofoner langt bak i kirken. De siste må vel være
for syv kanals Blu-Ray.
Jeg har som vanlig foretatt mesteparten av lyttingen i
tokanals CD siden jeg har den beste lydkvaliteten i dette formatet i mine oppsett. Skiven har fått noen gjennomkjøringer
i tokanals SACD også, og uansett format byr den på perfekt
balanse, fullstendig renhet/gjennomsiktighet, fantastisk
rom og veggveltende dynamikk. Særlig basstrommen har et
trykk som gir assosiasjoner om Telarc-platene fra slutten av
syttitallet.
I tillegg deler 2L raust ut alle formater (Blue-Ray i to, fem
eller syv kanaler, CD, SACD i to eller fem kanaler) for prisen
av én fullpris CD.
Folkemusikk i ny tapning
”In folk Style” er 2L-utgivelse nummer 68. Den er midt i blinken for de som ikke allerede har noen god versjon av Griegs
Holberg-suite.
Vi gapte for drøyt ti år siden da Trondheimsolistene ble
tatt under vingene av selveste Anne-Sophie Mutter. Dette
samarbeidet resulterte i en ganske velanmeldt utgivelse på
58
DGG. Ikke dårlig prestert av et lite regionalt
norsk orkester.
Siden har de prestert respektabelt blant annet i 2L-sammenheng. De har gitt ut ganske
fine ting av Britten og Mozart. Jeg skriver ganske, for her er naturligvis konkurransen tøff.
Derfor er det gledelig at 2L nå lar oss høre
dem i repertoar de har bedre naturgitte forutsetninger til å hevde seg i. Griegs Holbergsuite og To nordiske melodier bør sitte i
ryggmargen på norske musikere, og gjør det
definitivt her. Kjøperen får engasjerende og
lytefrie versjoner.
En snau halv times spilletid er utilstrekkelig. Bonusen her er to nyere
verker fra unge, nålevende komponister. ”Abrégé – folk suite for
nyckelharpe og strykerorkester”,
skrevet av Emila Amper, tar i seg
elementer fra moderne musikk og
musikkproduksjon. Det samme
gjør i enda større grad Gjermund
Larsens ”Diplom - folk suite for
fele og strykerorkester”. Ingen av
disse kan karakteriseres som dyp
eller epokegjørende musikk, men
de er underholdende stykker man
gjerne spiller en gang i blant.
I forrige utgave av Fidelity
skrev Christian Damhaug i forbifarten noen ord om FLAC-utgaven. Den håndgripelige versjonen
utgis som et Blue-ray album med to skiver. Det blir vel ingen
overdrivelse å si at 2L setter verdensrekord i fleksibilitet og
tilpasning. Her har man muligheter for full utnyttelse på
alle CD-, SACD- og Blue-Ray spillere. Vel, film står ikke på
menyen, men som vi alle vet kan god lyd skape store bilder i
lytterens sinn.
Lyden denne gangen er mer intim og bløt og luftig i
diskanten enn vanlig fra den kanten. 2Ls generelle lydstandard er helt uovertruffen. Slik er det denne gangen også.
2Ls hovedprioritering på lydsiden er grundige forberedelser
fremfor sminking i etterkant, fullt frekvensområde, ukomprimert dynamikk og fullt informasjonsnivå i fem eller syv
kanaler.
Med flere tidligere 2L-utgivelser har jeg erfart en litt tørr
eller nådeløs karakter i diskanten når det avspilles i vanlig og
temmelig lavoppløst CD-format. Første innskytelse kan være
at dette er negativt, men så var det dette med kompromissløsheten..
Det er et lite påaktet faktum for oss tokanalstilhengere at
slik kompromissløs multikanal inneholder vesentlig mer informasjon enn stereo. Derfor må det antagelig knuses mange
egg når det skal komprimeres til en tokanals lydomelett. Den
eneste innvendingen min denne gangen er således at lydbildet i tokanals blir litt kompakt, og at bratsjene nærmest
havner i fanget på lytteren.
God kommersialisme
Jeg har mistet interessen for hva de forhenværende store
selskapene foretar seg innenfor klassisk musikk. De har inn-
skrenket seg til hovedsakelig å gi ut tilfeldige innspillinger
med de nyeste, yngste og vakreste stjerneskuddene på solisthimmelen. Hvor interessant er det for de av oss som har mer
enn et snev av interesse for klassisk musikk?
Likevel dukker det tidvis opp noe som er verdt å kjøpe.
Som for eksempel Aftenpostens klassiske anmelder fant ut
da han gikk av skaftet for en samling italienske barokkarier
sunget av sopranen Patricia Petibon.
Anmelderen var definitivt på rett spor. Utgivelsen ”Rosso”
er virkelig noe som skiller seg
fra mengden. Barokkorkesteret i Venezia og Petibon er
dynamitt. Orkesteret har en
eleganse og uanstrengthet
i formidlingen som får de
fleste andre i sjangeren til å
fremstå som amatørmessige
og tunge på labben.
Petibon er noe for seg
selv. Hun har alt man kan
forlange. Omfanget hennes
er ekstremt, hun er sikker
som fisken i vannet, hun
tør å bryte normene og
sist, men ikke minst har
hun en tiltalende stemme.
Etter en lengre periode hvor klassiske utøvere
har blitt flinkere og flinkere til å spille eller synge perfekt, og
etter hvert helt likt hverandre, ser vi endelig en tilbakekomst
til personlig formidling. Petibon er etter min oppfatning
blant de fremste i denne etterlengtede bølgen. Hun varierer
uredd tempoene sine fra ekstremt langsomt til temmelig
hurtig.
Det eneste man kanskje vil innvende er at en slik stor
stemme tar over hele innspillingen. Petibon er i så fall tilgitt.
Dette er en utgivelse i hennes navn.
Etter om lag tjue år med skarp diskant har DGGs teknikere
etter hvert klart å prestere brukbart med luft oppover. Det
verdsetter vi her også. De klarer til og med nesten å formidle
inntrykk av ett rom. Jeg skriver nesten fordi man fremdeles
merker at solisten har en særstilling i lydbildet. Igjen er dette
en feil som har blitt dempet med årene. Dette fokuset fortaper seg imidlertid fort til fordel for musikken.
I det store og hele har denne innspillingen ren, saftig og
delikat lyd. Den har til og med litt dynamikk, men vi hadde
tålt enda mer. Ut over overnevnte konseptet er det her man
tydeligst merker det kommersielle aspektet.
Deutsche Grammophon 00289 477 8763
Den siste ørkenbluesen
Denne nye utgivelsen baserer seg på
en innspilling foretatt i 2005, ett år
før Ali Farka Touré
døde av kreft. Det
dreier seg om en
svært dypfølt og
minimalistisk
musikk hvor ørkenblesens mester
stort sett komper
Toumani Diabatés
bemerkelsesverdig
virtuose improvisasjoner på kora, strengeinstrumentet du ser på bildet. Musikken er hovedsakelig instrumental. Litt vokal, bass på fem
kutt og litt ubetydelig perkusjon på tre kutt fullbyrder dette
lavmelte mesterverket.
De som er glade i å lytte på gitarer og andre transiente
strengeinstrumenter, og søker musikk med konsept og
stemning – må bare høre dette her. Helst på best mulig hi-fi
utstyr. Lyden er nemlig utrolig ren, støyfri, nærværende
og dynamisk. Transientene fra Toumanis kora vil formelig
sprute av høyttalerne dersom gjengivelsen er god nok.
Det skulle ikke være noen vits i å skryte mer av ”Ali and
Toumani”. Disse guttene halte i land en Grammy for det
forrige albumet sitt. Selskapet er World Circuit, utgivelsesnummeret er 83.
Laurie Andersons elektroakustiske hjemmeland
Kan det virkelig være nesten ti år siden Laurie Andersons
forrige studioalbum, Life on a String, kom ut? Jeg var redd
for å trøtte ut leserne med ”disse stadige” Anderson-omtalene
mine. Etter å ha blitt gjort oppmerksomhet på overnevnte
faktum av en klistrelapp utenpå hennes nye album, Homeland, kan jeg vel slappe av?
Homeland er på godt og vondt den Laurie Anderson vi
elsker eller hater. Man gjenkjenner øyeblikkelig musikken
hennes når man måtte høre den. Laurie har holdt seg strengt
til sitt drømmende uttrykk hvor hun utnytter rommet perfekt. Her er stemningsfulle og åpne lydbilder frembrakt med
hjelp av stillhet avbrutt av dynamiske utbrudd. Synther og
etterklang er også viktige ingredienser her.
Laurie er stadig en temmelig unik multikunstner som både
jobber med sine lydbilder og visuelle effekter. Homeland
fortsetter denne linjen, men uttrykket hennes er kanskje
blitt litt mer avslappet og mindre overprodusert etter hvert.
Hun har fortsatt linjen fra forrige album hvor hun ved hjelp
av filtre manipulerer lyden av fiolinen sin. I coverteksten
forteller hun at meningen med denne spesielle strykerlyden
er at lytteren skal oppleve samme klang som hun selv gjør
når hun spiller.
Et annet innslag denne gangen er Fenway Bergamot, Lauries alter ego. Fenway er avbildet på coveret og er fortelleren
i ”Another day in America” (kutt nr.7). ”Han” er en filtrert
utgave av Lauries stemme, og fikk navnet sitt av ektemaken
hennes, Lou Reed. Det følger med en DVD med intervjuer
av Laurie og Lou. Lou Reed er medprodusent, og bidrar med
gitar på en melodi og litt perkusjon på et annet.
Det blir litt vanskelig å skrive om naturlig lyd med denne
utgivelsen fordi mye av lyden er bevisst manipulert. En
smule imponerende eller fascinerende er riktigere adjektiver
i så måte. Laurie har alltid utnyttet dynamiske kontraster,
rom, etterklang, stereoeffekter og bass. Dette er dyktig gjort.
Effektene er integrert med musikken, og utgjør en viktig del
av den.
Homeland kan oppsummeres som en typisk og god Anderson-utgivelse. Den er neppe Andersons beste, men denne
damen henfaller aldri til middelmådighet eller likegyldighet.
De hengivne må bare ha den, nysgjerrige kan trygt starte her,
og de som hater henne får bare styre unna denne gangen
også! Nonesuch Records/Warner 524055-2.
59
333 Musikkomtaler:
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Vinyl i bluesklubben!
Det er med stor glede vi kan melde om at vår trofaste bluesleverandør Blues Music Club Notodden tar et skritt tilbake
i tiden. Tilbake til den gang da vinylskivene rådde grunnen
går de, og mitt bankende blå hjerte elsker det. Vi har gått til
innkjøp av en bunke svarte skiver i håp om at de driftige gutter og jenter i Telemark orker fortsette dette gode initiativet.
Porto og logistikk er et problem, dessverre, og konkurransen
fra utlandet er formidabel. BMCN er ikke billig, rett skal være
rett, men jeg betaler gjerne litt ekstra for slike lokale satsninger. (Og til de av leserne som tror at vi får skivene gratis; vi
betaler det samme som alle andre, bare nevner det, sånn i
forbifarten...)
Walter Trout: Common Ground
Anmeldt både på CD og hvit
vinyl fra Provogue
Dette er altså gitartorpedoen
Walter Trout’s nyeste utgivelse;
de kommer nå stort sett årlig
fra den kanten. Trout har på
mange vis stagnert en del i
form, og jeg er redd dette
betyr at man kan bli trøtt
av mannen etter hvert.
Rett nok har han langsomt
utviklet seg i retning av
mer akustisk og behersket stil, dog uten at det
er nyskapende på noe
vis. Men at han tidvis søker mot et
litt mer stillferdig uttrykk, innebærer ikke det at
han slutter å spille den mest mandige blues på planeten, så
absolutt ikke, og det er flere eksempler også på denne skiva.
Åpningssporet, «May be a fool» begynner forsåvidt nokså
behersket, men vi er ikke langt avsted før han tråkker brutalt
til slik vi vi kjenner ham. Walter Trout er en av de mest heavy
bluesformidlere vi har, rett og slett, og hans band spiller flatt
ut brutal tungrock hvilken dag som helst. Dette blir for øvrig
behørig demonstrert på deres liveopptredener verden over
året rundt. Fra det tunge åpningssporet tar han oss ned med
kassegitar og sår stemmeprakt på «Open book», låta flyter så
over i en mer klassisk ballade som fremføres med stor rutine
og eleganse. I det hele tatt har Trout tonet noe ned sitt viltre
og brutale uttrykk, og jeg er redd jeg er mer enn bare litt
skeptisk til hans stadig mer religiøse tilnærming til tekst og
melodi. Jeg frykter å se ham på scenen med Carola når som
helst! Tittelsporet er et klart steg i retning kristenblues, og
jeg er ikke akkurat jublende glad for slike sjakktrekk. Men
her finnes absolutt lysere øyeblikk, her er funky toner, sløyt,
rasende gitarspill og dessuten finner vi en sløy countrylåt her.
«Hudson had help» er jo en deilig, frekk og swingende låt fra
det amerikanske bondelandet, dette lukter kumøkk lang vei.
Pokker, hvor groovy han kan være til tider!
Totalt sett? Spriker vel litt mye hit og dit, dette. Heavy og
country, funk, blues og viser, det eneste de har til felles er en
60
godt brukt Fender. At Fenderen synger som besatt redder
skiva soleklart, men jeg kan ikke fri meg fra opplevelsen
av at Trout er i ferd med å kjøre seg fast i myra. Pokker
heller, jeg som hadde håpet han skulle frelse verden med
sin mannfolkblues!
Lydmessig foretrekker jeg den noe mer feite og tunge
CD-klangen, fremfor en noe mer forsiktig og behersket
vinylvariant. Ingen audiofil perle, men et nokså tungt og
deilig uttrykk som kler hans nokså tunge stil som hånd i
hanske.
Joe Bonamassa: Black Rock
Standard vinyl fra Provogue
Ny skive fra Bonamassa er
alltid spennende, og selv om
jeg anmeldte Black Country
Communion i forrige Fidelity,
så kom vel egentlig denne
skiva ut hakket tidligere.
En ting jeg alltid håper ved
lytting til nye Bonamassaskiver, er nye skritt på hans
vokale utvikling. Hittil har
han mest vært en djevelsk god gitarist
som gjør sitt beste for å bryte ned helhetsinntrykket
med nær elendig sangteknikk. Han skriver fantastiske
låter, han spiller som en (gitar)gud og synger som en valp.
På komponistsiden står han fortsatt som en påla, dessuten
velger han også ut en del spennende coverlåter å legge sin
sjel i. Ikke alle er like smarte valg slik jeg ser det, Cohen’s
«Bird on a wire», kommer vel ikke bare heldig ut av
møtet med pipestemmen til unge hr. Bonamassa, når sant
skal sies. Til tross for arrangement med så vel mystiske
blåsere (nei og clarino) som bouzouki, synes jeg ikke
denne låta på noen måte ytes rettferdighet i Bonamassa’s
ellers kyndige hender. Jeg opplever det vel egentlig slik
at Bonamassa’s egne låter er klart mer spennende så vel i
fremføring som i arrangement. Men gubben spiller fortsatt det hvite ut av øynene på så å si hvem som helst, så
helt galt kan det umulig bli.
På «Night Life» (Willie Nelson) stiller hans mentor B.B.
King opp; gammer’n har holdt sin hånd over Bonamassa
siden han var en barnestjerne, og synes garantert det er
moro å se at gutten holder fakkelen høyt fortsatt. Herrene
har da også en artig fremføring sammen, dette swinger
og lever så det er en glede. Min klare favoritt på skiva
er selvsagt en Bonamassa-komposisjon, en soleklart Led
Zeppelin-inspirert, saftig og tung låt med navn «Wandering Earth». Svært spennende harmonier, drivende
gitarspill, brukbar vokal. En deilig syretrip av en låt, intet
mindre. Så til tross for et par litt usikre kort, finner jeg
totalt sett skiva forbannet bra, dessuten er Bonamassa
endelig i ferd med å slippe seg en anelse mer løs på vokal.
Hans samarbeid med den sanseløst gode vokalisten Glenn
Hughes i Black country communion kan muligens ta ham
et par skritt til på veien, det er bare å vente på fortsettelsen. Det er liten tvil om at den fortsatt relativt unge Joe
Bonamassa besitter alt som skal til for å bli større enn så
å si alle andre. Jeg har lenge holdt Walter Trout for å være
den største nålevende blues / bluesrockformidleren blant
de hvite, men anser vel nå at det er et tronskifte på gang....
Lyden på denne skiva er gjennomsnittlig god, vinylkvaliteten er strålende, helt stille og glatt. Men i utgangspunktet er det i grunn lite som taler for å kjøpe akkurat denne
på vinyl, annet enn av rent romantiske årsaker.
Magic Slim and the Teardrops: Gravel Road
180 g vinyl fra Blind Pig
Denne utgivelsen fra 1990 gjenoppstår nå altså på høykvalitets vinyl, og jeg kan så absolutt nyte av det, kan jeg
si allerede innledningsvis. Gravel Road er vel (diskutabelt,
men dog) Magic Slim’s beste utgivelse, og i motsetning til
Buddy Guy har han vel ikke fortsatt å vokse spesielt mye
som artist etter dette. Skiva består, med to unntak, av mer
og mindre kjente blueslåter fra mer og mindre kjente komponister, og har fin variasjon innen et stilsikkert område.
Det er de mer langsomme låtene jeg liker aller best; så vel
vokalt som instrumentalt kommer Magic Slim best til sin
rett på den måten. Og da har jeg altså ikke sagt at han ikke
behersker up-tempo låter, for det gjør han! Han har en lett
gjenkjennbar gitarstil, særlig er hans helt spesielle fingervibrato noe helt for seg selv, og røper opphavet umiddelbart.
Jeg kan for eksempel nevne låter som «Prisoner of love»,
som til tross for sin tilsynelatende rutinefremføring, har
en herlig nerve og intensitet. Nå er det bare det litt underlige, da, at akkurat den låta viser fram John Primer på vokal
og lead gitar, så det er flere som kan faget her! For dette er
nydelig stoff, rett og slett. Derimot er jeg ikke like lykkelig
over standardlåta «Mustang Sally» som i Slim’s versjon blir
rett fram uten noe spesielt å henrykkes over. Solid håndverk, men intet annet. Men også Slim får briljere, selvsagt.
På hans egen låt «Please don’t waste my time» får han plass
så det holder til både stemme og gitar, og han leverer varene
som det sømmer seg en av gamlekara. Likeledes på Freddie
King’s «Slim’s hideaway» kan han leke litt med sin Gibson,
og setter tydelig på kartet at han er en sånn typisk gitarist
av den gamle skolen, litt fiklete, litt snubling, men pokker
for en autentisitet! Men innimellom går det unna så det holder også, dersom det skulle være av interesse. Er bare ikke
mulig å kopiere den typen ærlighet, vet dere.
Lydmessig er skiva mer enn brukbar, allikevel uten å være
en strålende audiofil perle. Det er bra med klanger, det er
innsyn i massevis, autentisk trommelyd, gjennomsiktighet
og tilstedeværelse i brukbare mengder. Og denne skiva kler
analoglyden!
Buddy Guy & Junior Wells: Drinkin’ TNT, ’n’ smokin’ dynamite
180 g vinyl fra Ripple Records /
Blind Pig
Denne magiske aftenen fra
Montreux tilbake i juni 1974 og
opprinnelig utgitt i 1982, er nå
gjenutgitt så dagens bluesfans
kan oppleve litt historiske øyeblikk i egen stue. Her er et strålende backingband, blant annet
bestående av Billl Wyman
fra Rolling Stones på bass og
evigunge Joe Willy «Pinetop»
Perkins på piano, altså frontet av de to etter hvert legendariske bluesformidlere. Jeg tilstår dog uten videre at jeg
sterkt mener at Buddy har fortsatt å forbedre seg til denne
dag, og at 70-tallet kun var en indikasjon på hva som skulle
komme, og Junior... Vel, han sluttet naturlig nok å bli bedre
den dagen han opplot ånden på slutten av 90-tallet. Det sagt,
så er det allerede denne aftenen soleklart at Buddy Guy var
en gitarist fullstendig utenom normalen. Hans ubeskrivelig følsomme fingertupper kjæler fram gitartonene med
en utrolig teknikk, før han i neste øyeblikk driver lytteren
i seng med eksplosivt trøkk. Og sånn synger han også! Jeg
har dessverre ikke like sterke opplevelser av Junior Wells;
hans sjimpanseimitasjoner er litt for ofte mer til irritasjon
enn glede. Det fine med denne skiva er dog at Junior stort
sett holder apelydene sine for seg selv, og leverer i stedet et
deilig, innsiktsfullt munnspillkomp, dessuten synger han
stødig og ektefølt. Sjekk ut låta hans, «Hoodoo man», rent ut
sagt vidunderlig både spilt og sunget. Alle låtene holder høy
standard, men for undertegnede tar det ikke virkelig av før
på låta «Ten years ago». Dette er Guy’s egen komposisjon, en
intenst blå låt som holder oppmerksomheten ved like i alle
sine nesten 9 minutter i strekk. Deilig.
Denne skiva er omtrent så autentisk som de kommer, dette
er elektrisk blues slik den skal gjøres. Skrevet, spilt og sunget
av mestere for alle som vil vite hva blues dreier seg om.
Denne 180 grams vinylpressingen har dessuten nydelig
lyd, den er stille rillene og varm i klangen, det er lite å savne
her. En magisk aften i Montreux, som sagt, og dette er en
klassiker, punktum.
Elton John / Leon Russell: The Union
CD fra Mercury / Rocket
Ville bare ta med denne. Elton har
truet / lovet oss å droppe jaget etter
listeplasseringer etter dette. Nå har
han funnet fram til sin store inspirasjonskilde, en mann han gjorde
en del jobber med tilbake på 70-tallet, en som for Elton John alltid
har stått som en av de flotteste
musikere kloden har fostret. Leon
Russell har på sin side produsert mer og mindre eksentrisk
musikk i countryens ytre farvann i et utall
år uten helt å få gehør hos de store masser. Men det er vel
i det minste stor sannsynlighet for at Eltons album «Tumbleweed connection» fra tidlig 70-tall til dels var inspirert nettopp av Russell’s musikk. Og nå er de altså sammen på plate,
og vi får det beste Elton-albumet på mangfoldige år. Russell
åpner ballet med sin elegante og swingende «If it wasn’t for
bad», før vi er i gang med et mer konvensjonelt Elton-album.
Men fullt så enkelt som at dette er Eltons ca 16. like album
er det altså ikke. Vi møter en noe dystrere og mer pågående
artist nå, en som mener noe med musikken sin. På høy tid,
etter å ha flytt svært så godt på en utømmelig kreativitet og
rutine en del år nå. Elton løftes til nye høyder av Leon Russell, det er tydelig at de har et svært så fruktbart samarbeid.
Det blir slett ikke dårligere av at de har med seg et stjernelag
bestående av folk som Jim Keltner på trommer, Booker T Jones på litt av hvert i tillegg til at han virker som produsent,
Brian Wilson stikker innom, Don Was bidrar såvidt, og, ikke
minst deltar Neil Young på skivas høydepunkt, det suggererende mesterstykket «Gone to Shiloh». En klar majoritet av
låtene er skrevet av parhestene Elton John / Bernie Taupin,
det finnes vel ikke så mange ord som kan beskrive fullt ut
hva disse har betydd for musikkhistorien, med sin uendelige
kilde av tekster og melodier til glede for en hel verden. Ikke
alle låtene er like staute, det skal innrømmes, men de beste
er så gode at de veier opp med god margin for de som kan
beskyldes for å være skivefyll. Vel blåst Elton og Leon, kjør
gjerne på med mer, men slipp da Leon enda mer til!
61
333 Musikkomtaler:
Korstoget fortsetter!
Noe av det aller morsomste ved å foreta en oppgradering av anlegget,
er at all musikken plutselig fremstår sterkere, klarere, mer dynamisk og
lettflytende, og selvfølgelig mye morsommere å høre på.
Trond Torgnesskar
Selv om jeg ofte ser at audiofile påstår det motsatte,er det
mange ganger sjokkerende god lyd på helt vanlige plater
uten særlige audiofile pretensjoner. Her er noen få av dem.
Det er ikke nok å finne ut hvor på scenen en musiker står.
Trikset er å begripe hvorfor han står der. Velbekomme!
James Taylor: One man band
Taylor var faktisk den aller første artisten plateselskapet Apple signerte,
og det sier jo litt om at han har vært
med en stund. Han er i aller høyste
grad en institusjon, en vittig, elegant, slagferdig og uhyre musikalsk
singer-songwriter. Han har en nesten ubegripelig imponerende katalog av klassikere å øse av, og på
denne tilbakeskuende skiva gjør
han nedstrippede, akustiske liveversjoner av tidløse og definitivt eviggrønne
ting som «Sweet Baby James» (klengenavnet han i sin tid
fikk av Carole King) «Fire and rain», «Shower the people» og
seksten minst like fine låter til. Musikken har en forførende
kvalitet, og er tidvis like komfortabel som etpar velbrukte
jeans. Noe man alltid kommer tilbake til, rett og slett. Selv
om han ikke lenger ser ut som en poster-boy for «USA ut av
Vietnam»-bevegelsen ettersom han er over seksti, har han
fremdeles den insmigrende og karakteristiske stemmen det
er vanskelig å ikke la seg fascinere av. Mange av Taylors plater ble i sin tid rattet av produsentikon Peter Asher, og han
har alltid hatt et bevisst forhold til hvordan musikken hans
fremstår lydmessig. Disse opptakene er rett og slett fantastisk gode, med en klang og en tilstedeværelse det er ganske
lett å få gåsehud av. Apropos tilstedeværelse, dette er en dobbelutgivelse, og skive nummer to er en konsert-DVD som er
minst like glimrende som den første, og som gir et innblikk i
hva Taylor er i stand til å levere fra scenekanten.
Karl Seglem : Ossicles
Nå har jeg jaggu anledning til å være relativt aktuell i denne
spalten! Denne utgivelsen kom i høst, og har nærmest fått et
samlet anmelderkorps, inkludert endel henrykte utenlandske
penneknekter, til å gå av hengslene. En sekser i Dagbladet er
slett ikke hverdagskost, selv om jeg ikke tror denne sindige
Årdølen vurderer å tatovere terninkastet på overarmen av
den grunn.
Seglem spiller tenorsax og både bukkeog antilopehorn, og leverer et tidvis voldsomt sydende brygg av norsk folkemusikk,
jazz med uomtvistelig tradisjonsforankring og verdensmusikk med harmonier
fra både Marrakech, Mali og multietniske
New York. Selv om han har brukt det
musikalske atlaset flittig her, har likevel
musikken en norsk urkraft i seg, en
intensitet og oppriktighet som viser at
musikk i aller høyeste grad er grenseløs. Seglem uttalte i forbindelse med
lanseringen at han spiller på nynorsk.
62
Det er det ikke vanskelig å høre, selv uten ordliste. Bandet er
avsindig samspilt og tett, og særlig Håkon Høgemo, hardingfelas Jimmy Hendrix, gjør en helt uvurdelig innsats. Det
er i det hele tatt ikke vanskelig å høre at disse gutta liker å
spille sammen. Lyden er kompleks, men innehar likevel en
åpenhet som gjør det lett å lytte innover i denne tette veven
av farger og stemninger. Rytmene og det sugende drivet får
rom til å utfolde seg, og Reidar Skårs produksjon underbygger virkelig musikken.Bassen går like dypt som en sesmisk
undersøkelse, og har kraft i seg til å skaffe naboen murpuss
på snittene. «Ossicles» , som forøvrig også er navnet på ørets
aller minste deler, er også gitt ut på vinyl, og har sogar blitt
nominert til utmerkelsen «Årets audiofile utgivelse» i et tysk
hifi-magasin.
Jordi Savall: Marin Marais:
Suite d´un Gout Etranger
Jeg har vel trukket fram tidligmusikk mer enn en gang i
endel av det jeg har skrevet
før i verden, og særlig Jordi
Savall og Rolf Lislevand,
to av denne musikkens,
eller «retningens» aller
største virituoser. På dette
utenomjordisk vakre dobbeltalbumet er de med begge
to, og dessuten er det faktisk akkurat denne
utgivelsen jeg alltid kommer tilbake til både når jeg skal
vurdere utstyr og når jeg bare skal lytte på noe av den fineste
musikken jeg vet om, så da var det vel på tide å nevne den
her..
Marin Marais var solkongens hoffkomponist, og denne suiten for gambe er et fantastisk vakkert og ikke minst fargerikt
stykke musikk. Savall gjorde Marais kjent for almuen da han
for snart femten år siden var ansvarlig for lydsporet til den
franske filmen «Alle årets dager» (Anbefales!), og gjorde det
tydelig for allverden hva fransk tidligmusikk sto for. Musikken
ble ekstremt populær og lå på listene i Frankrike i månedsvis...
Musikken er ekstremt fargerik, og har et melankolsk drag
over seg som burde apellere til vårt sinnelag nå vinterstid.
Det tilfører en dybde som gjør at den åpner seg litt mer for
hver gjennomhøring.
Lydmessig er dette en fest. Intet mindre. Kanskje er det det
mest realistisk lydende opptaket jeg har. Og jeg våger å påstå
at jeg sier dette med et anstrøk av autoritet, ettersom jeg har
hørt denne musikken live med dette ensemblet to ganger
Lyden har et varmt preg, og det gir disse skjøre instrumentene akkurat den vare klangrikdommen de besitter i virkeligheten. samtidig er detaljeringsgraden nesten til å miste
pusten av, du hører hvert knirk, hvert noteblad og anslag så
direkte og levende foran deg at det er vanskelig ikke å måpe.
Selv om musikken har en var letthet og spenst over seg, er
det også ting som skjer nedover. Perkusjon var nemlig ikke
ukjent på denne tiden heller, og de dype, ekstremt oppløste
trommene som markerer verkets begynnelse tvinger mangt
et anlegg i kne. Fantastisk lyd, enda bedre musikk. På et godt
anlegg er det en tidsmaskin til omtrent to hundre kroner!
333 Hi-Rez guide, del 3:
Høyoppløst lykke
Petter Dale fortsetter her sin artikkelserie om høyoppløst
musikkstreaming, og med mulighetene for å overføre
eksisterende DVD-A, DAD og SACD plater til egen harddisc.
Av Petter Dale
64
D
et er ikke alltid vi audiofile vet vårt eget beste.
SACD mediet har ligget rett foran nesen vår i 10
år, uten å få den utbredelsen formatet fortjener.
–Det var min konklusjon etter en demo hos plateselskapet 2L og Lindberg Lyd. Gamle favoritter
som Steely Dan og Elton John materialiserte seg foran meg
på en utrolig troverdig måte. Endatil i 6 kanals surround.
Her var en realisme som overgikk alt annet jeg hadde hørt.
Jeg nevner dette, bare så dere skal vite hva dere går glipp
av.
SACD er fremdeles attraktivt. Nye spillere lanseres i alle
prisklasser, stereo og multikanal, og antall titler nærmer
seg 7,000. Mye er riktignok utsolgt eller høyt priset i annenhåndsmarkedet.
Etter at plateselskapene fikk massemarkedet ødelagt
av piratkopieringen, så har de blitt mer obs på nisjene.
Sånn sett kan man si at SACD lever videre i et slags stabilt
sideleie i parallell med vinylmarkedet. Begge formater
ansees som lukkede (kopisikre) og det er relativt enkelt å
få gjenutgitt klassiske album fra de mest kjente artistene
være seg Rolling Stones eller Bob Dylan.
På den annen side har utviklingen løpt i fra både vinyl
og SACD, i den forstand at harddisk basert lagring og
avspilling er i ferd med å bli den nye standarden for både
forbrukere og selgere av musikk. Den nye salgskanalen for
musikk er selvsagt nedlasting av PCM filer. Musikkutvalget i lavoppløselige filer er enormt. Tenk iTunes. Utvalget
i CD-kvalitet (16/44) begynner å bli brukbart. Musikkutvalget i hi-rez er fremdeles beskjedent. Bemerk at formatene mp3 og hi-rez filer har samme plattform. Det er såre
enkelt for en musikknettbutikk å utvide tilbudet med
hi-rez versjoner. Etter hvert som bredbånd blir alminnelig
hos folk flest i de mange land, så kommer hi-rez tilbudet
til å eksplodere.
Ja, man kan allerede ved utgangen av 2010 se at hi-rez
musikk er i ferd med å ta av. Selveste Paul McCartney,
Band On The Run og George Harrison, All Things Must
Pass er nettopp lagt ut for nedlasting. Her snakker vi fersk
remastering fra analoge mastertaper, utført av Abbey
Road i 24/192 helt uten komprimering, og nedlastbart i
24/96 kHz for kun $30! Den suksessfulle relanseringen
av Beatles katalogen i 2009 var en øyeåpner for plateindustrien. Oppgradert lydkvalitet gir penger i kassen, det er
et språk musikkindustrien forstår. Bemerk holdningsend65
333 Hi-Rez guide, del 3:
tiformatspillere. Men alle 4 formater ser ut som en vanlig
12cm CD og kan rippes til harddisk fra hvilken som helst
PC med dedikert programvare.
ARVEN ETTER DVD-JON
ringen til de gamle Beatles proteksjonistene som
nå legger ut arvesølvet for salg helt uten kopibeskyttelse. Flere rettighetshavere kommer
til å følge etter. Om et par år vil vi audiofile
kunne velge og vrake i nedlastbare hi-rez versjoner av gamle jazz og rock klassikere!
Harstadværingen Jon Lech Johansen ble verdenskjent da
han i 1999 var med på å knekke kopisperren på DVD filmene. Siden den gang har ingen kopisperre kunne føle seg
trygg. I dag florerer det av programvare som knekker alle
kjente formater unntatt SACD, som dog kan konverteres til
PCM 24/176 som beskrevet i hig-rez guide del 2 i FIDELITY
47.
Det er lovlig i Norge å rippe sine egne plater til harddisk
til privat bruk. Her er 2 nyttige programmer: DVD-Audio
Explorer og DVD Audio Extractor. Du finner begge ved å google. Explorer ble utviklet av en anonym samaritan i 2008,
er gratis og finnes både for PC og Mac. Extractor utgis av et
lite programvareselskap i Shanghai og koster $33, med 30
dager gratis prøvetid. Extractor er bare for PC. Med disse 2
programmene har jeg klart å rippe alle mine cirka 60 titler,
fordelt på DVD-A, DAD, HDAD og DVD (DualDisc). Extractor tar nesten alle titler på alle formatene, unntatt noen få
i DVD-A. Explorer tar praktisk talt alle DVD-A titler. Begge
programmene kan også nedsample og de kan mikse multikanal til stereo om nødvendig. Den kinesiske utgiveren av
Extractor opplyste i en mail at de jobber med å implementere Blu-ray.
Programmene er forholdsvis enkle i bruk, og de oppretter automatisk en mappe hvor alle låtene (filene) plasseres.
Det eneste du må gjøre er manuelt å skrive inn navnet på
mappen (artist/album) og navnet på hver eneste låt. Det tar
noen minutter. Så innordner du hi-rez albumene i samme
mappestruktur som du har fra før. Husk å ha harddisk med
god kapasitet, da en typisk hi-rez plate har ca 5x større datamengde enn en CD. Hele prosessen krever litt data kompetanse, men er du vant med ripping og harddisk
avspillig av CDer, så bør dette være plankekjøring.
HI-REZ JAKTEN
Hvis man ikke vil satse på SACD, og ikke vil
vente på at utvalg av nedlastbare hi-rez filer skal
bli større, så finnes det allerede et slags ”gråmarked” av kjente titler på ymse formater. Det ble
nemlig utgitt en del titler på DAD formatet i 24/96
og endog 24/192 HDAD. Samt på DVD-A, som konkurrerte med SACD på begynnelsen av millenniet. Fremdeles er det liv i DVD-A formatet med blant annet nesten
hele King Crimson katalogen på gang. På plateselskapenes
skraphaug finner du også DualDisc med alt fra Diana Krall
til Dire Straits i hi-rez, på diskens DVD side.
DAD, HDAD, DVD-A og DVD er i utgangspunktet kopisikret og ment avspilt på dedikerte spillere, eventuelt mul66
DVD-Jon Lech-Johansen.
eBay og Amazon.com
En rekke nettbutikker har egne søkekategorier for ”Other
Formats” med populære titler i hi-rez på DVD-A og DualDisc.
DAD/HDAD kjøpes best på acousticsounds.com.
Det lønner seg å google rundt etter laveste pris, da det kan
sprike relativt mye på samme tittel. For øvrig er alle enkeltkjøp under NOK 200.- (vareverdi eks frakt) tollfritt. Det betyr
at kjøp <30$ dumper problemfritt ned i postkassen din etter
en uke.
Mange titler er OOP – Out Of Print – men kan lett kjøpes i
bruktavdelingen hos Amazon. Husk at vareutvalget varierer
imellom Amazon US, DE, GP og JP. Feilkorreksjonen til DVD
er mer robust enn CD standarden, og alle mine hi-rez bruktkjøp har latt seg rippe perfekt.
Og så har vi eBay, da. Her finner du ”alt”, men prising kan
tidvis være ublu. Det paradoksale er at den sjeldne Mobile
Fidelity utgaven av Muddy Waters på CD selges på eBay for
$160, mens samme album i fantastiske 24/192 oppløsning
koster kun $25. Som jeg sa først i denne artikkelen: Det er
ikke alltid vi audiofile vet vårt eget beste. Happy hunting!
Her er noen smakebiter av hva jeg har kjøpt i år. Bemerk at
jeg kun har lyttet i stereo. Noen titler er også mikset i multikanal. De skal jeg spare til jeg en vakker dag rigger meg til
med 5.1 kanals system. Greit å ha noe å glede seg til når man
blir gammel.
enn min tidlige CD.
Utgivelsen utmerker seg
i stedet for på det som
ikke kan måles: Mikrodynamikk, detaljer og
nærvær. Lydbildet er
større, du hører enkeltstemmene i de flotte kor
arrangementene, ja selv
synthesizerne blir mer
interessante. Et deilig
gjenhør med denne
prog rock klassikeren
fra 1977! Høydepunkt:
Breakdown
Elvis Presley, 30 #1 Hits
DVD-A 24/96 Stereo + 5.1
acousticsounds.com $22 + frakt
Rippet: DVDA Explorer
En usminket versjon av gullrekka til Kongen. De eldste
låtene er mono. Best uttelling
på 70-talls låtene, skjønt det
hjelper ikke med hi-rez når
mastertapen er mikset i
hjel. Høydepunkt: Crying
In The Chapel
Jackson Browne, Running On Empty
DVD-A 24/192 Stereo + 5.1
Amazon.com $30 + frakt
Rippet: DVDA Explorer
En gavepakke til fansen: For
under 200 kr får du en remastered CD og en DVD-A med
hele albumet remikset i hi-rez
av Browne himself i både
stereo og multikanal. Pluss
bonusspor og utvidet tekst på
coveret! Hør hvordan han i
1977 dopet, knullet og spilte
seg tvers over det amerikanske kontinent. Litt ujevn
lydkvalitet og lydnivå sporene imellom
nettopp fordi det er liveopptak fra forskjellige steder, men
tidvis superlyd. Høydepunkt: Rosie (hør hva hi-rez gjør for
pianoet!)
Miles Davis, Tutu
Muddy Waters, Folk Singer
HDAD 24/192 Stereo
acousticsounds.com $25 + frakt
Rippet: DVD Audio Extractor
En puristisk flat overføring av mastertapen som tar denne
gamle klassikeren til nye høyder. Skru opp volumet, len deg
tilbake og prøv å forstå hvordan et 1963 opptak kan låte så
bra! Høydepunkt: Country Boy
Alan Parsons Project, I Robot
HDAD 24/192 Stereo
acousticsounds.com $40 + frakt
Rippet: DVD Audio Extractor
Det første som møter lytteren her er båndsus... Dette er nemlig en så til de grader flat overføring av mastertapen at de
ikke engang har korrigert for nivåforskjellen mellom (LPens)
side 1 og 2. Opplevd dynamikk er heller ikke spesielt bedre
DVD-A 24/96 Stereo + 5.1
Amazon.co.uk £20 +
frakt (brukt)
Rippet: DVDA Explorer
Miles Davis møter
Duran Duran i denne
80-talls kalkunen med
Marcus Miller bak
spakene. Men lyden
er fet og dette er i
skrivende stund en
av de få mulighetene til å oppleve
Miles Davis’ trompet i hi-rez stereo,
med mindre man
har en SACD spiller. Høydepunkt:
Tja…
67
333 Hi-Rez guide, del 3:
kvaliteten på opptaket,
hvilket skinner igjennom på denne live
innspillingen fra 1962.
Akkurat her skulle jeg
nok hatt et surround
oppsett. Men bevares,
gutta er i storform,
Sinatra drar negervitser så du grøsser og
publikum er henrykt.
En liten tidsmaskin
dette. Musikalsk er
det Sinatra’s solonummer som står seg best.
Mest for fansen. Høydepunkt: Angel Eyes
Neil Young, On The Beach
DVD-A 24/176 Stereo
Rhinomedia.com $18 + frakt (billig!)
Rippet: DVDA Explorer
Ikke så ulik Harvest, men røffere og mer slentrende i stilen.
Fansen vil kjenne sin besøkstid her på denne nesten-klassikeren fra 1974. Remixet fra original master, så bedre kan det
i teorien ikke bli. Derfor ble jeg litt skuffet over lydkvalitet
innledningsvis, men når du kommer til de 3 siste sporene så
skjer det saker og ting. Lydbildet ekspanderer og du får Neil
& co på stuebesøk. Jeg tar en titt på coveret og konstaterer
at hele side 2 er kreditert produsentlegenden Al Schmitt,
som har rattet fet lyd på alt fra Aja til Diana Krall. Etterpå,
på Wikipedia, fant jeg forklaringen på lydkvaliteten til de
første låtene. (Stikkord; ”Honey Slides”). Høydepunkt: On
The Beach
Diana Krall,
The Girl In The Other Room
DualDisc 24/96 Stereo + 5.1 på
DVD siden
Amazon.com $13 + frakt
(brukt)
Rippet: DVD Audio Extractor
Et scoop! Etter mye
goggling og finlesing av
liten tekst oppdaget jeg
at denne OOP DualDiscen hadde en hi-rez
versjon i både stereo og
multikanal. Kjøpte mitt
eksemplar av en hyggelig brukthandler på amazon.com. Noen
selgere opererer bare på det amerikanske markedet, men
med litt overtaling så sender de også til Norge. Kanskje
Diana Kralls mest interessante plate låter forrykende bra her
i 24/96. Det låter dynamisk og ukomprimert, og helt uten
den tendensen til ”kant” som er på stemmen hennes på CD.
Kjøp hvis du finner’n! Høydepunkt: Hele plata.
The Rat Pack, Live At The Villa Venice
DVD-A 24/192 Stereo + 5.1
Amazon.com $35 + frakt (brukt)
Rippet: DVDA Explorer
Tar med denne for balansens skyld: Det er ikke alt som gjør
seg i hi-rez. Den soniske nytelsen er naturligvis begrenset til
68
Frank Sinatra, At The Sands
DVD-A 24/192 Stereo + 5.1
Amazon.co.uk £60 + frakt (brukt)
Rippet: DVDA Explorer
Tar med denne også som en liten advarsel: I utgangspunktet
en lekkerbisken med Frankie fra en av hans legendariske live
plater, hvor alt er remixet fra bunnen av og forært publikum i hele 24/192 oppløsning. Kostet meg NOK 600.-. Har
den fra før på CD som låter veldig bra. Men denne DVA-A
har en skavank; Vokalen er mikset litt for veikt, den er ikke
nok framme i lydbildet. Dermed blir det hele en dynamisk
nedtur. De som omtaler denne på nettet har nok lyttet på
5.1 sjiktet. Personlig så tipper jeg at en eller annen gjøk i
studioet bare har trykket på en knapp og gjort en automatisk
downmixing til stereo, fordi denne skavanken går igjen på
enkelte andre (ikke alle) DVD-A fra Warner.
En vakker dag skal jeg overtale Lindberg Lyd til å vise meg
hvordan man nedmikser fra 5.1 til 2.0. Jeg ser på nettet at
andre lyd-PC nerder gjør det med tilgjengelig programvare.
Så her har man muligheten til å ”leke gud”!
Eller hva sier du til å rippe de 6 kanalene fra Dark Side Of
The Moon SACDen til 24/176 og så lage din egen private hirez re-mix? Med PC-lyd så brytes barrierene fort. Stay tuned!
3
Neste FIDELITY:
Hi-rez guiden, del 4: Hvor høyoppløselig er egentlig vinyl?
333 Budsjettreferansen Xindak 6950(09) integrert forsterker:
Det begynner å bli en del år siden vi testet denne
kolossen av en tungvekter i budsjettklassen – faktisk
nærmere fire år. Her er den tilbake – dyrere, men
tilsynelatende identisk. Men det er kun utenpå!
Av Anders Rosness
Heavy Mama
X
indak XA 6950 (09) er nå blitt
en hybrid forsterker med rør i
linjedelen og 2x3 par av Sanken transistorer på utgangen.
Den opprinnelige transistorutgaven av
6950, som fremdeles produseres, hadde
2x4 par Sanken på utgangen og den
gikk i ren klasse A til ca 30 W. Utgangseffekten på den utgaven ble oppgitt til
100W RMS, mens 09 oppgis til 130W. I
inngangsdelen anvendes 1 stk 6922 rør
per kanal.
På baksiden har 09 utgaven også
USB-inngang - altså innebygd DAkonverter.
70
Av andre nyheter er det verdt å nevne at den norske importøren legger ved
en nettkabel av den gode (og dyre) sorten – flott! Så har den da også beveget
seg en del prisklasser oppover – men
den framstår fremdeles som en gedigen
og svært konkurransedyktig pakke til
prisen. Den har lagt på seg enda et par
kilo slik at kiloprisen havner på under
500 kr – svært akseptabelt. Gjenstår
altså å nevne de enorme kjøleflatene, den digre strømforsyningen, det
elektroniske rattet som er volum, den
massive fjernkontrollen og det tydelige
displayet i blått. Som før altså. Og det
fjernøstlige designet – fremdeles smak
og behag.
På baksiden finner man tre linjeinnganger og en balansert inngang med
standard XLR samt USB-inngang. Alt er
av god kvalitet, også høyttalerutgangen
som både tar solide spader og bananer. Heldigvis har den også avtagbar
nettkabel – og her får du som sagt med
en av ekstra god kvalitet fra den norske
importør. Audiofoni sender dessuten med 2 stk Tesla New Old Stock
(verdi kr. 1200.-) samt Duenda Criatura
demperinger for rørene (verdi kr. 300).
Dessuten er kraftverket utstyrt med
skikkelige føtter – av gummi eller noe
sorbothaneliknende. Bra!
NB!Testeksemplaret kom med en god
norsk nettkabel, men er dessverre ikke
utstyrt med de nevnte oppgraderinger.
Min erfaring tilsier at dette vil løfte
gjengivelsen som jeg beskriver enda ett
hakk.
Lyden
«Det er særlig
gjengivelsen av
bunnoktavene
som skiller
denne Xindak
fra alle
budsjettforsterkere
vi har testet
så langt.»
Denne gangen var vi jo forberedt. Det
kolossale kraftverket tar kontroll, og
selv om det låter litt grovkorna de
første timene, hadde vi store forhåpninger om at lyden ville falle på plass etter
hvert – og det gjorde den selvfølgelig.
Denne forsterkeren må være varm for å
nytes fullt ut – så din strømleverandør
kan bare gni seg i hendene!
Det er særlig gjengivelsen av bunnoktavene som skiller denne Xindak fra
alle budsjettforsterkere vi har testet
så langt. Ved alle nivåer bemerkes det
stramme og rekorddype bassfundamentet og den autoritære kontrollen
forsterkeren utøver på enhver høyttaler som koples til. Vi prøvde en rekke
forskjellige i testperioden: Dali Mentor
Menuett (budsjettreferansen), Dali
Royal Menuett (den originale), Dynabel
2S (tidligere referanse), Snell(AN) J/
III(personlig favoritt om dagen) og
Patos Basic 400 (Fidelitys aller første
budsjettreferanse).
Samtlige av disse driver XA6950
(09) uten minste problem – og det til
kraftige nivåer og med en overbevisende og rekordbra bassgjengivelse for
selv de minstes (Menuettene) vedkommende. Selvfølgelig måtte jeg ta en titt
i gamle notater – her er det da mye som
fremdeles går igjen? Yes – avslappet og
artikulert, entusiastisk og svært. Den
nye utgaven er definitivt av samme avstamning, men linjedelen med rør gjør
den faktisk tilsynelatende enda mektigere og kraftfull i lyden. For eksempel
Plant/Krauss Rising Sand – dette er
ikke langt unna ekte high end! Så stort,
så dypt, så romslig og overbevisende!
Den dundrer i vei som en Sumo-bryter
– her vil de fleste konkurrenter framstå
anorektiske i forhold! Og samtidig er
lyden både avslappet og varm at man
gjerne skrur opp litt ekstra. Faktum er
at man ofte spiller med mye kraftigere
nivåer enn vanlig med denne forsterkeren – uten at man selv merker det
særlig tydelig. En indikasjon på god
og naturlig lydgjengivelse etter min
erfaring.
avslappet uansett nivå” – ”fullt drama”
på spor 5 - flott. Man blir sittende lenge
og spille musikk foran denne forsterkeren – den formidler musikk med ekte
overbevisning og høy troverdighet. Og
så er det deilig at den aldri glipper eller
får åndenød – utvilsomt mer enn ett
snev av ekte highend! Det ble mye bassmateriale under testens gang – både
James Taylor ”Hourglass”, Jeff Beck og
Richard Strauss måtte til – men ingenting affiserer denne forsterkeren. Og
en ting er sikkert: hvis du har reflektert
på å anskaffe deg en subwoofer – så
prøv denne forsterkeren isteden. Den
vil tvinge de fleste høyttalere dypere og
saftigere enn du noensinne ville trodd
– i alle fall i denne prisklassen!
Rock og pop låter flott, og det solide
fundamentet kommer til sin rett med
klassisk musikk også. Piano og klaver
får full klangkasse, og særlig de lavere
oktaver har full tyngde. Og den tyngden kombinert med svære lydbilder
med god plass kler symfonisk rock og
prog – suverent når man virkelig kan
dra på!
USB
USB-inngangen fungerer også greit
med MacBook– og kvaliteten er overraskende bra. Dog foregikk det meste
av denne testen med Music Hall cd35.2
– vår nye budsjettreferanse. Og hva da
med vår nye rørforsterker referanse fra
Tyskland – Twinsound CST-80mkII?
I bassområdet er det ingen tvil – her
er Xindak overlegen. Den går klart
dypere, og har bedre impulskontroll i
de aller nederste oktavene. Twinsound
er rett og slett magrere, men dette tar
den igjen i øvre bass og opp gjennom mellomtonen. Her er blir de
rytmiske elementene på alle plater
bedre ivaretatt. Faktisk svinger det mer
av Twinsound, transientene er enda
raskere og mer overbevisende oppover i det viktige mellomtoneområdet.
Begge forsterkerne skjerper lytterens
oppmerksomhet – den trekker deg mot
musikken og musikerne.
dynamikk
Hva med Pat Metheney? Jo da – ”We
live here” lever lett opp til forventningene. Her er det massevis av liv og
dynamikk – og cresendoene leveres
uten bremser. ”Herlig tyngde i kompet”
(spor 3), ”strålende Lyle Mays pianosolo” og ”for et tordenbrak etter 9 min og
15 sekunder!” (spor 4) ”lettflytende og
71
333 Budsjettreferansen Xindak 6950(09) integrert forsterker:
I direkte sammenlikning kan Xindak
framstå som litt småfeit – selv om
mange vil foretrekke dens frodighet og
tunge spillestil. Begge forsterkerne byr
på flott perspektiv og svære lydbilder,
men naturlig nok kollapser Twinsound
på 40W lenge før Xindak er i nærheten
av å bli stresset. Det skal nemlig svært
mye til – og vil antagelig koste deg
noen nye høyttalerelementer når det
skjer. I denne testen opplevde
vi ikke dette overhode. Også i
diskantområdet er Twinsound
hakket bedre enn Xindak i
mine ører – med Snell
Acoustics vel og merke.
På DynaBel – med den kjente
danske ringradiator diskanten
var det mer close race – det er
høy klasse over begge kandidater. DynaBels litt lyse lyd
blir flott balansert ut av den
mektige Xindak.
Oppløsningen er nok også like bra i
Xindak – men Twinsound er mer løsrevet og organisk i toppen – cymbalene
klinger mer naturlig, og anslagene er
mer distinkte. Den blir mer gjennomsiktig og enda mer naturtro. Transientene får et litt annet, og enda mer
naturtro forløp med den, tross alt,
svakere rørforsterkeren. Med lettdrevne høyttalere som Snell eller
Klipsch tror jeg dog de fleste vil foretrekke Twinsound ved en AB-test – her
må du dog prøve selv. Men husk – du
får ingen fjernkontroll eller framtidssikring med Twinsound – den er
ren ”back to basics” – ”no nonsens”.
Hegel H70 er derimot en mer verdig
Konklusjon
Xindak XA6950 er en særdeles attraktiv
pakke av en forsterker. Den har det du
trenger av utstyr – fjernkontroll og tre
linjeinnganger. Balansert inngang samt
USB med en skapelig DA-konverter
innebygd. Den ser imponerende ut
–og er det også i praksis. Du får en reell
følelse av highend gjengivelse av denne
tungvekteren fra Kina.
Hvis bassegenskaper
og hjemmekino i to
kanaler står høyt på
lista di, kommer du
ikke utenom Xindak
XA6950 (09).
Få integrerte forsterkere gjør disse
tingene bedre, og
definitivt ingen
i denne prisklassen. Dens generelt
ørevennlige lyd
og autoritære gjengivelse er en deilig
kontrast til de mange syntetisk lydende
integrerte transistorforsterkerne i budsjettklassen. Og så får du en usedvanlig
kvalitetssikret pakke med fra den norske importøren. Dette må jo bare
bli en suksess! 3
«Du får en reell følelse
Pris NOK 13990.-, intropris
begrenset periode NOK
11990.- inkludert spesiell
nettkabel, 2 ekstra NOS inngangsrør samt demperinger.
Importør: Audiofoni
72
av highend gjengivelse
av denne tungvekteren
fra Kina.»
konkurrent rent utstyrsmessig. Den
inngår definitivt som utfordrer til
denne kineseren lydmessig med sin
rene og ufargede gjengivelse og haugevis av sjarm. Men altså – bassgjengivelsen. Høyttalermatch og personlig smak
blir avgjørende nok en gang.
333 Budsjettreferansen Music Hall CD35.2 CD-spiller:
Det er tre år siden Music Hall cd25.2 forbløffet undertegnede
med strålende musikkgjengivelse i budsjettanlegget. Nå har
vi fått kloa i en oppgradert versjon, cd35.2. Og den skuffer ikke!
Nytt liv i CD-samlingen!
K
anskje spiller vi snart bare av
harddisker over anleggene
våre. Men har du en CDsamling full av ”gull” bør du
sørge for å skaffe deg en CDspiller som sikrer maks lyd fra disse.
Denne budsjettspilleren fra Music
Hall kan dermed være hva du trenger.
Utgangspunktet for Music Hall
produktene har en litt spesiell forhistorie. De oppstod på bakgrunn av et
amerikansk/kinesisk samarbeid som
har pågått siden slutten av 90-tallet.
Grunnleggeren er amerikaneren Roy
Hall som lenge kun drev med import av hi-fi produkter, hovedsakelig
platespillere fra England. Etter hvert
ble det mer elektronikk også, og i dag
distribuerer de bla Epos og Creek i
USA.
Hovedfokuset har dog tydelig
flyttet seg til et økende sortiment av
tsjekkiskproduserte platespillere og
kinesisk produsert elektronikk under
eget navn. Av deres nettside går det
frem at cd25.2 er et ”derivat” av en
eksisterende CD-spiller. Akkurat som
platespillerne, som har signifikante
kjennetegn fra en velkjent engelsk
produsent som tidligere (på 90 – tallet) ble distribuert av – ja nettopp Music Hall. Summa summarum: Den
globaliserte økonomien skaper altså
problemer for merkevareprodusenter - og bedre produkter for mindre
penger til forbrukere over hele verden. Og – Roy Hall og gutta hans vet
ett og annet om bra lydgjengivelse og
hvordan den skal lages!
74
Oppgradert
Det er lite hokus pokus med cd32.2.
Så vidt jeg kan huske har den samme
utrustning som sin lillebror – uansett er den 100% lik på utsiden – og
med samme (helt OK) fjernkontroll.
Utrustningen er grei nok – optisk og
koaksial digitalutgang utover den
vanlige single end -utgangen. Nettkabelen er utskiftbar – bra! Derimot
fins ingen balansert utgang. Og siden
dette er en oppgradert storebror av
cd 25.2 er det litt skuffende – som det
var med den. Med sine lydmessige
prestasjoner hadde cd35.2 fortjent
det. Kanskje kunne de lydmessige
prestasjoner vært enda et hakk bedre
fra en slik?
Oppgradert er derimot det meste
under lokket; både konverteren og
den mekaniske cd transporten. For å
ta det siste først: mekanikken leveres
ikke lenger av Philips, men av det Østerrike baserte firmaet Stream Unlimited. Drevet har betegnelsen Blue Tiger
CD 80,og fungerer i praksis bedre enn
forgjengeren. Det er både mer stillegående og raskere, og gir et positivt
bidrag til oppgradert, bedre lyd.
Det gjør også de andre oppgraderingene – Music Hall har forbedret masterklokka med redusert jitter til følge,
samt strømforsyningen som i utgangspunktet var bra. Enda viktigere
er byttet av DA konverter. Istedenfor
Burr Browns PCA1738 anvendes BBs
PCM 1732 som også er 24bit/192kHz,
men som dessuten avkoder HDCD for
de som måtte ha slike i samlingen.
Denne konverteren kan du finne i en
god del av markedets dyrere konkurrenter – ingen nevnt ingen glemt –
men flere engelske produsenter er på
listen. Under lokket er ellers alt svært
ryddig og fint – dette er som sagt en
produsent med mye kunnskap om
forutsetningene for gode lydmessige
prestasjoner.
Vekten er fremdeles ca 7 kg, og det
slanke chassiet med det karakteristiske runde displayet er både diskret og
utstråler den nødvendige kvalitet til
prisen. Fjernkontrollen er den samme
– og den fungerer utmerket.
Lyden
Fra første anslag sto det klart – dette
er utvilsomt en slektning av vår
gamle referanse cd25.2. Her er den
samme eksplisitte og uttrykksfulle
klarheten. Her blir dynamikk og detaljer levert kontant og på strak arm.
Ikke noe bullshit- bare pur musikalsk
moro. Den litt beskjedne fysiske framtoningen kjennes på ingen måte igjen
i de lydmessige prestasjoner. For her
er den både mektig og stor, men uten
tendenser til farging eller øretrettende tilting av frekvensgangen. Den
er nøytral, men ikke kjedelig.
Og som med dens rimeligere slektning; den får fram musikken slik at
musikklytting blir akkurat så fengslende og morsomt som (mye) dyrere
utstyr pleier å gjøre den! Igjen har
CD-samlingen fått lufte seg – plate
etter plate – kveld etter kveld. Og
du vet det spiller bra når du hører
gjennom alle sporene på de fleste cder
uten å zappe en eneste gang! Og vel
og merke – ikke bare testplater!
Fra mine notater på CD25.2 imponerte nemlig særlig High Fidelitys
mange testplater (takk for deres
utmerkede arbeid, danske venner!)
Og ikke mindre denne gang: du kan
trollbinde hvem som helst; jeg mener
å registrere en enda bedre oppløsning
og dynamikk – selv om dette var av
25.2s fremste egenskaper. Dessuten
er bassgjengivelsen nå mer på plass.
I den nederste oktaven er kontrollen
klart forbedret.
Og så ble det mye jazz, rock og prog
igjen – Porcupine Tree, Elvis Costello,
Finn Brothers/Crowded House, Richard Thompson, Robert Plant, Shawn
Colvin, Patricia Barber, Jan Erik
Kongshaug og Pat Metheney – alt
låter strålende – og så bra som noen
gang hjemme i stua på denne CD-spilleren. Hvor bra er det egentlig?
Jeg var heldig nok til å låne Håkons
Rega Apollo 35 Anniversary CD-spiller en periode. Og en sammenlikning
her er interessant: Begge har musikken i høysetet! Men – Rega har det
lille ekstra som vi forventer. ”Begge er
djevelsk gode, men Rega er mer lydmessig elegant”, var Håkons lakoniske
kommentar. Og han har rett – det er
akkurat det rette ordet som beskriver
forskjellen.
CD35.2 er kontant på en litt rå måte
– den er detaljert uten den samme
finesse, uten den samme silke og bomull i kombinasjon med knyttneven
– de fineste nyansene tar den litt lett
på. Tonalt er de derimot ganske like,
og på frekvensfløyene er forskjellene
små. De minimale opptakene – Radka, Holiday og Glenn Gould havnet
denne gangen lengre ned i bunken
sammen med de sarte klassiske – her
var det ”viel spass” musikk som oftest
havnet i skuffen. Selv Hendrix og Colosseum live låter som man husker fra
de gode gamle vinyldager – suverent
og svingende!
Perspektivmessig presenterer den
brede og romslige lydbilder, og mixen
kommer du tett på. Feil og mangler
ser den dog stort på – her har den et
stykke å gå sammenlignet med dyrere
spillere. Men hva gjør vel det – når
det tonale er så til de grader tiltalende? Hvis du ikke gjør direkte AB-tester vil du neppe bry deg uansett! Og
– Music Hall spiller buksene av alle
prisklassens utfordrere – i alle fall de
vi har testet!
Det hører med å opplyse at denne
testen falt sammen med undertegnedes fascinerende møte med fortiden.
I form av en 40W EL34 basert rørforsterker fra Twinsound, og innkjøp av
et par temmelig godt brukte Snell J/III
fra finn.no. Som tidligere forhandler
av Audio Innovations og Snell Acoustics (vi snakker andre halvdel av
80-tallet her) var dette en kombinasjon
som leverte lydmessige undere gitt
at den fikk gode programkilder ; den
gang Systemdek/Rega platespillere.
Og utrolig nok – hukommelsen er
tross alt ikke så ille som jeg har trodd
i den senere tid – dette låter suverent
bra den dag i dag! Etter å ha byttet
bassen med et SEAS/Audio Note element var det bare å gi gass. Spillegleden har ikke vært høyere på mange år
hjemme i stua. Og Music Hall passer
perfekt inn her. For skal det svinge –
så er det noe den gjør på strak arm.
Her er den kontante lyden akkurat
hva doktoren beordrer!
Faktum er at lyden fra en platespiller som Rega Planar 3 med Elys pick
up greit byr på flere likheter med
lyden fra CD35.2. Kontant og klar –
distinkt og svingende - og totalt uten
noen form for digital forvrengning.
Som den ærede leser sikkert har forstått: Roy Hall var importør av Rega
til USA på nittitallet, og må åpenbart
ha blitt inspirert av denne lydgjengivelsen. Selv om det ikke kan kalles
direkte high end – så er spillegleden/
lyttegleden på topp. Og det trenger du
ikke gullører for å oppfatte. I heimen
har musikken fengslet gammel og
ung – begge kjønn og med all slags
musikk i testperioden. Ingen satt uberørt av å høre dette anlegget!
Konklusjon
Music Hall CD35.2 er den beste CDspilleren vi har testet under NOK 10
000. Den leverer en type lyd som setter musikken i høysetet, skiller godt
mellom opptakene du hører på, får
med seg alle nyanser i alle innspillinger og gjør deg aldri lyttetrett. Ingen
liten prestasjon i prisklassen!
Sammenlignet med Music Hall
cd25.2 som vi testet for 3 år siden,
får man en mer organisk lyd, en mer
nyansert og dypere bassgjengivelse
og enda høyere morofaktor – særlig med rytmisk musikk. Dessuten
er den kjappere og mer stillegående
rent mekanisk. Hvis musikkanlegget
støver ned om dagen – til tross for at
du har hylla full av bra CD-plater- kan
denne CD-spilleren være nøyaktig den
vitamininnsprøytingen som får deg til
å skru av TVen litt oftere! 3
Pris: 8 995.
Importør: Maxwell.
75
333 Budsjettreferansen: AktiMate Maxi + Mini:
Hyperaktivt?
Denne gangen har jeg lånt øre til noe som er ganske
anderledes enn det utstyret jeg vanligvis bruker.
Det har vært aktive uker her i huset.
Av Trond Torgnesskar
N
å som verden synes å betrakte
Apples iPod som ethvert velfungerende menneskes naturlige
elektroniske vedheng, er det
ikke rart markedet nærmest flommer
over av utstyr med dockingmuligheter
og løfte om glimrende lydkvalitet. Det
er ikke alltid tilfelle, for å si det forsiktig. Derfor er det spennende når det
dumper inn saker og ting som virkelig
har hifi-stamtavlen i orden og er bygget
av folk som vet hva de gjør.
Epoz?
Første par ut er noen ganske solide
saker fra Epos og Mike Creeks australske underbruk Epoz. Aktimate Maxi.
Svart høyglanspolert kabinett, iPoddock, en femtommer, en diskant i form
av en metalldome og et display. Relativt
kompakt, men ganske dyp. Kanskje reflekteres det i kvaliteten
på lyden?
Elementene kommer
naturlig nok fra Epos,
og det ene kabinettet
inneholder en 2x60w
forsterker. Dette er en
aktiv høyttaler i den
forstand at forsterkeren
er iinnebygget, men det
brukes passive delefilterkomponenter. Det er
altså ikke en forsterker
for bassen og en for diskanten. Det hele
fjernbetjenes med en liten rakker av en
fjernkontroll.
En iPod dock på anabole stereoider, med analog tuner, mulighet for
internetradio og en framtonig om
virkelig mener alvor. Her mener nok
Aktimate å bygge bro mellomtradisjonelle dockingsystemer og mer klassiske
minianlegg.
Ikke så portabelt som enklere løsninger, forhåpentligvis klart mer potent
rent lydmessig.
To rca-innganger, WiFi, USB, minijackinngang og sub-output, ganske
massive forsterkerkjøleribber og en E6tunell av en bassrefleksport er det man
finner bakpå hovedhøyttaleren. Sikkert
ingen god ide å måke disse helt inntil
veggen, med andre ord.
Kvalitetsfølelsen er ganske påfallende
god; Maxi har en massiv kvalitet ved
seg som er klart tillitsvekkende.
Maxiene ble koblet til min trofaste
Mac via en jack/RCA-kabel og satt til
innbrenning i en drøy ukes tid. Både
høyttalere og elektronikk profiterer
ganske betydelig på en innkjøringsperiode, så hvorfor skulle det ikke også
være tilfelle med Aktimate Maxi?
Teakbord og Beethoven
Høyttalerne står på klassiske sekstitallsbord i teak, og gir et såpass tungt
inntrykk at jeg et øyeblikk lurer på om
jeg burde finne noe kraftigere å prøve
dem på. Så er vi plutselig igang, og
Marillons klassiske prog-epos (hehe..)
lite for å få dette til å sitte, og Aktimate
Maxi leverer faktisk med noe som ligner bravur. Overraskende mykt, luftig
og utrykksfullt, ikke en antydning til
piggtråd noe sted. Så storband. Harry
Connick med kamerater. Nesten skremmende dynamisk, pris, type og størrelse
tatt i betraktning.
på stativ
Jeg flytter høyttalerne fra min bestemors danske teakbord til noen innlånte
stativer, hiver på litt bluetak under og
prøver samme runden igjen. Potent,
utrykksfullt og med masser av trøkk og
overraskende bra dynamikk. Lettflytende hele veien, overbevisende topp
med en myk karakter. Egentlig ganske
sivilisert, uten at det faktisk går ut over
evnen til å raspe til når det trengs.
Jammen har ikke Aktimate Maxi litt av
en kameleonkarakter! Myk
og luftig mellomtone, klart
godkjent rom- og perspektivgjengivelse.
Bassen er selvfølgelig
ikke egnet til å gjøre strukturell skade på huset, men
høyttaleren er tunet for å gi
en overbevisende, om enn
ikke avgrunnsdyp bass med
både nyansering og driv.
Man leter liksom ikke etter
partyfaktoren, den treffer
deg midt i trynet. Samtidig er det en
høyttaler som liker å bli satt på prøve.
Fra Screaming trees til Vivaldi på tre
sekunder er imponerende! Dette er bra!
Noe av det fineste med Aktimate Maxi
er at den ikke skiller på genre, men
tar alt med den samme apetitten. Det
er gøy å høre musikk gjennom disse
svarte beistene!
Selvfølgelig er det ingen trær som
vokser inn i himmelen, selv om de er
fra Skippys hjemland og er velsignet
av Mike Creek. Øser man på for mye,
begynner den ellers så fine mellomtonen
å miste pusten og låte langt mer grovkornet. Diskanten følger med lenge og
skriker ikke, men får åndenød den også.
«AktiMate Maxi gjengir
med en nærmest
eksplosiv kvalitet.»
76
«Easter» gir meg et aldri så lite sjokk.
Musikk som dette må gjengis med et
betydelig driv, ellers forsvinner liksom
hele poenget. Aktimate Maxi gjengir
med en nærmest eksplosiv kvalitet.
Musikken kommer virkelig ut, og har
et massivt dreiemoment og trøkk, størrelsen tatt i betraktning. Samtidig er
mellomtonen elegant og oppløst nok til
at de finere detaljene i stemmebruk og
gitarspill står klart og luftig fram, med
en lettflytenhet som er milevis fra det
mekaniske preget det er lett å forbinde
med dockingstasjoner.
En liten terrorøvelse i form av Beethovens fiolinkonsert med Joshua Bell
er neste trinn på stigen. Det kreves ikke
Pris:
AktiMate Maxi:
NOK 7.990,AktiMate Mini:
NOK 4.490,Importør:
TAA Import AS
77
333 Budsjettreferansen: AktiMate:
og som trenger det på soverom, kontor
eller hvor det måtte være, og ikke minst
til alle dem som ikke vet det enda.
Aktimate Maxi er en bemerkelsesverdig potent og raffinert opplevelsesambassadør. Bach, Eminem, Waits eller
Timberlake. Den gjør jaggu ikke mye
til forskjell. Så mye overblikk, ryme,
karakter og spilleglede her den.
Lillebror Mini
Aktimate har også en liten «upstart»
av en lillebror, logisk nok døpt «Mini».
Den ankom huset i en fantastisk rødfarge som øyeblikelig ledet tankene i
retning italienske sportsbiler og -sykler
fra områdene rundt Modena. Mye
nettere og lettere å plassere, en god del
rimeligere i innkjøp, litt enklere utstyrt,
men som dagene skulle vise, med mye
av den samme sjelen.
Den er litt lettere på foten, selvsagt.
Går ikke så dypt og spiller ikke så
fandenivoldsk som sin større bror,
men tar igjen ved å ha et strå luftigere
diskant og ørlite mer fokus på rytme
og snert. Den har vunnet en drøss med
utmerkelser, og det er slett ikke vanskelig å begripe hvorfor. Slektskapet med
storebror er nesten overtydelig, de har
samme DNA, om du forstår. Hvilken av
de to man velger, handler nok om pris,
plass og preferanser. De er uforskammet gode begge to, og har evnen til å
låte riktig på en måte som gjør at en
ikke henger seg opp i begrensninger.
For de er der, selvfølgelig. Dette er ikke
ypperste high end. Men for mange er
det nær nok. Det er akkurat det som er
poenget. Aktimatene kan ikke sammenlignes med så mye annet. De flytter rett
og slett grensene for hva det er mulig
å forvente av aktive dockingstasjonsanlegg.
Det er vanvittig morsomt å omtale
rimelig utstyr når det låter så bra
som her.
En aktiv konklusjon
En sympatisk måte å møte veggen på.
Man når liksom grensen , og så er
det stopp.
Skal vi leke minimonitor?
Nå er det kanskje ikke rettferdig å
forholde seg som om Maxi er en britisk
minimonitor. De fleste bruker den nok
ikke på stativer, men det viser hva den
kan. Den er laget til større oppgaver
enn en skulle tro. Og det er jo fint , om
ambisjonsnivået til en kjøper vokser.
Aktimate er ikke så lett å vokse fra. Det
er egentlig litt av et kompliment!
De virkelige gærningene vil kanskje
oppleve en kvalitetsheving om de bytter til bedre kabler. Hvem vet? Som
sagt, ikke så lett å vokse fra!
En runde som makkere til husets førtitotommer bekrefter igjen drivet, oppløsningen og den fine mellomtonen.
Det er plutselig en helt annen opple78
velse å se film, la seg rive med, virkelig
høre dialog, effekter og «surroundings»
når det står britisk kvalitetskrim alá
«Lewis» på menyen. Eller vi fikk lyst til
å oppleve «Toy Story» igjen.
Min datter fikk iPod til fødselsdagen
i sommer, og frydet seg grenseløst over
måten Maxi transformerte de nyss
nedlastede favorittsporene på. Plutselig
var musikken i rommet, ikke i en boks.
Pulserende og fargerik. «Til å ta på, nesten..» for å gjengi hennes egne ord.
Det fikk meg til å tenke litt på hva
Aktimate Maxi kan få til. Et enkelt stereoanlegg uten et mylder av bokser, lett
å sette opp å begripe seg på. Hovedkontor og kraftstasjon for husets «podder»,
en stilsikker leverandør av musikk når
det er det som trengs, ekstra drama når
det sees TV eller film, og ikke minst en
inngangsport til opplevelser. For oss
som vet hva som skal til for å gi lyd liv,
Jeg har brukt mange entusiastiske ord
om disse to australierne. For dem som
kan styre seg for ordflommen, skal jeg
prøve å destillere det hele ned til en
setning eller to. Brødrene Aktimate har
noe riktig, digert og spillesugent over
seg. De er entusiaster begge to. Kanskje
det er akkurat det verden trenger: Mer
entusiasme på vegne av all musikken
og alle lydsporene som finnes der ute.
Det sies at verden anno 2010, med
unntak av oss ravende hifitullinger
selvsagt, er blitt mye mer likegyldige
til musikk, eller i alle fall til hvordan
og med hvilken kvalitet den gjengis.
Brødrene Aktimate finner seg ikke i
sånt. Det aller beste ved dem er nemlig
at det ikke er så lett å være likegyldig
når musikken frramstår som den gjør i
disse brødrenes selskap. They are your
active mates!
Anbefales på det aller varmeste. 3
333 NAD M2 integrert digital stereo forsterker:
Med sin nye og heftige integrerte
forsterker M2 har NAD tatt førersetet på veien til en energieffektiv
fremtid. Bon voyage!
Av Jan Myrvold
Mesterklasse fra NAD
D
en genuint hifi-interesserte
trenger vel strengt tatt ingen
dypere eller omfattende presentasjon av varemerket NAD,
som de samme sikkert vet er et akronym for New Acoustic Dimension.
NAD har tross alt vært selve inngangsbilletten til god lyd for titusener
av oss nordboere. Her til lands har vi
vel heller ikke vært så rent lite stolte
av Bjørn Erik Edvardsen og hans
mange fremragende konstruksjoner
for firmaet.
Nå har Edvardsen pensjonert seg,
og har så vidt jeg vet ikke hatt noe
med den splitter nye forsterkermodellen M2 å gjøre. Det selv om utviklingen av M2 faktisk startet for svært
mange år siden og ved første øyekast
eksteriørmessig ser temmelig identisk ut som Edvardsens toppmodell
M3. NAD begynte for alvor å tenke
«digitalforsterker» allerede rundt milleniumskiftet, mens arbeidet med M2
startet for alvor for ca fem år siden.
I utganspunktet er NAD M2 tuftet
på digitalprinsipper først utviklet
80
av Diodes Zetex Ltd, et britisk firma
med spesialkompetanse på utvikling
og produksjon av digitale halvlederkomponenter. For M2 er en heldigital
forsterker, så langt det er mulig. Så
definitivt langt mer enn en typisk
«klasse D-forsterker», som gjerne omtales som nettopp «digitalforsterker»,
men hvor det like ofte kun er selve
strømforsyningen som faktisk er det.
I NAD M2 holdes signalet digitalt helt
frem til utgangtransistorene, og kan
kanskje i prinsippet dermed kalles for
en aktiv DAC. For ordens skyld med
en hittil usett 35-bit teknologi, styrt
av en 108 MHz master-klokke.
Det var nettopp denne 35-bits
teknologien som var Diodes Zetex’s
spesialitet, som de selv kaller DDFA –
Direct Digital Feedback Amplifier.
Frysninger
Mange føler nok fortsatt det går kaldt
nedover ryggen når man snakker om
digital hifi, og da i uttrykkets mest
negative betydning. Og vi er vel flere
enn undertegnede her i redaksjonen
som har erfart med noen klasse D og
mer gjennomførte digitalkonstruksjoner at selv om de låter svært så
rentspillende, oppløste og superdetaljerte, at de også ofte kan mangle
litt morofaktor. Altså litt tamme i mikrodynamikken og litt «lette» i nedre
mellomtone/øvre bass-området når
det drar seg til, uansett hvor mange
(hundrede) Watt de oppgis å ha og
rutte med.
Som nevnt har altså NAD M2 digital PWM signalbehandling hele veien
gjennom helt frem til utgangtransistorene, som altså styres etter «switch
mode»-prinsippet. Benytter man seg
av et av de to analoginngangene, vil
signalet umiddelbart på innsiden konverteres til et 24-bit PCM-signal, med
brukerbestemt samplingrate på 48, 96
eller 192kHz. Altså er det lite å hente
for de som sverger til SACD, da dette
formatet følgelig vil «nedskaleres» til
det foretrukne av de foran nevnte. De
ulike innstillingene velges manuelt
via betjeningspanelet på forsterkerens
front eller via fjernkontrollen. Dog en
styre de aller fleste høyttalere til vanlig hjemmebruk uten å bli det minste
kortpustet.
Forbløffende
liten overraskelse at selve menytasten
på fjernkontrollenheten ikke kommuniserer med M2, kun med øvrige
apparater i NADs Master-serie. Derfor
må man benytte menytasten på selve
apparatet for å åpne opp for hovedmenyen.
På sedvanlig NAD-maner er M2
utstyrt med doble sett høyttalerutganger. Soklene er av utsøkt kvalitet, mer
bestemt den plastisolerte varianten.
Dette har sikkert sin misjon i forhold til
korrosjon og kortslutningsproblematikk. Men all
den tid det da setter
visse begrensninger på
spadestørrelse i tillegg
til at kablene tvinges til
å tilkopbles fra en bestemt, låst vinkel – som
i M2’s tilfelle er skrått
fra oversiden – kan det
bli irriterende kronglete.
Hvis man for eksempel
har spadeterminerte
kabler som Kimber
Monocle eller andre av noenlunde
samme tykkelse blir det nesten umulig å benytte begge settene av utganger samtidig, da de er montert med
relativt lite plass mellom seg. Her blir
derfor bananplugger et hett tips.
den. En stor overraskelse var det likevel at den blir veldig varm, selv under
tomgang. Faktisk så varm at jeg trodde jeg hadde feilkoblet noe, men det
var altså ikke tilfelle. Så må det bare
være varmen fra de massive og godt
synlige kjøleribbene fanges opp av
kabinettet. Forsterkeren er etter hva
jeg forstår utstyrt med sikringskrets
mot nettopp overoppheting. Dette vil
også varsles i displayet dersom fenomenet skulle inntreffe. Hos meg stod
NAD M2 fikk innledningsvis signalene fra min stadig mer elskede EmmLabs CDSA SE via et par single ended
Synergistic Research Looking Glass
Phase 1 via den analoge inngangen,
hvor altså analogpulsene umiddelbart
konverteres til digitalt 24bit/192xHz
signal ved hjelp av en Delta /Sigma
ADC.
Det første som slo meg var at det
låt forbløffende «analogt». Det var
absolutt ingen ting som i en blindtest
ville fått meg til å tenke at jeg hørte
på en digital forsterker. Ganske fyldig
lyd, faktisk en anelse rund i bunnoktavene, og i det stor og hele noe
lukket og udefinert. Litt prøving og
feiling med diverse kabler og ulike filterinnstillinger hjalp ingen ting, tvert
imot. Faktisk begynte jeg så smått å
ane konturene av en heller lunken
testomtale. Men så på den tredje dag
skjedde det noe...
Som ved et trylleslag hadde hele
lydbildet åpnet seg opp og brettet
seg ut i alle retninger. Sikten innover
hadde på en like bemerkelsesverdig
måte blitt langt klarere, og alle instrumenter og stemmer fremsto bedre artikulert. Strammere var det også, med
en langt mer engasjerende grunntoneformidling med påfallende mer
kontante anslag i både basstrommer,
pauker og andre dommedagsinsinuerende remedier. Klangen i cymbaler
og stålstrenger låt også blankere med
mer distinkt definisjon. Det hele fløt
friere, kort sagt alt var bedre – det
var bare å booke seg inn i sweetspot
for resten av helgen, med et adekvat
utvalg referansemusikk innen en armlengdes avstand. Ahh, livet var med
andre ord atter herlig!
Men før jeg kom så
langt hadde jeg også rukket å la meg imponere
over den totale stillheten.
Altså når forsterkeren
bare står påslått, uten at
det spilles noen musikk.
I en sådan stund låter
den så absolutt digital, og
da i en utvetydig positiv
betydning. M2 avgir absolutt intet av ulyder. Ikke
en gang et ørlite sus. Det
er som den faktisk er mutet eller ikke
påslått i det hele tatt.
Denne stillheten er selvsagt også
merkbar når det spilles musikk. Nemlig ved at transientformidlingen blir
eksepsjonelt ren, akkurat som det
totale mørke som utgjør bakgrunnen i
alle opptak. Nu vel, akkurat det kommer jo litt an på de respektive opptak.
Men at NAD M2 kan mane frem bil-
«Mange føler nok fortsatt
det går kaldt nedover
ryggen når man snakker
om digital hifi.»
Stilren og stille
Forsterkeren fungerte mekanisk sett
totalt knirkefritt under hele testperio-
den på mer eller mindre 24/7 uten at
det oppstod slike problemer. NAD M2
oppgis å yte 2 ganger 250W (statisk)
både ved motstand 8 og 4 Ohm. Den
dynamiske effekten oppgis til > 500W,
og forsterkeren har strømreserver
tilsvarende 22 Ampere peak. Dette,
sammen med en definitivt ikke helt
dagligdags dempningsfaktor på >
2000 hinter om at den burde kunne
81
333 NAD M2 integrert digital stereo forsterker:
der av innspillingsfasilitetene for lytterens indre øye er det intet tvil om. Som
i den nylig utgitte «Officio Novum» fra
Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble,
som forløperne «Officium» og Mnemosyne» innspillt i et kloster i St Gerold,
Østerrike.
Undertegnede har riktignok aldri besøkt dette klosteret (eller andre for den
saks skyld), men opplever likevel den
spesielle akustikken på en ganske så livaktig måte gjennom M2, med absolutt
hørverdig dybde- og tredimensjonalitet
i lydbildet. Og fremfor alt – med all den
ro og verdighet man gjerne forbinder med ovennevnte institusjoner og
byggverk. Det eneste jeg savner er litt
mer luft og volum i Garbareks saksofon
enkelte steder. Ikke nødvendigvis fordi
det låter direkte trangt. Kun fordi jeg
vet det finnes forsterkere
som gjør den biten enda
et hakk mer realistisk.
NAD M2 har egentlig
en sørgelig utakknemlig oppgave, den å være
første mann ut etter den
fantastisk gode Plinius
Hiato. Hvem sa at verden
er rettferdig?
sterker som kan skilte med meget flott
oppløsning og detaljering, men den
har fortsatt et lite stykke igjen før den
tangerer sin (langt dyrere) «konkurrent» Plinius Hiato på dette området.
Hiato – som jeg testet i forrige utgave
av Fidelity - går enda tettere på, og har
en mer distinkt metallklang, med mer
glans og evigvarende utklang, uten at
M2 på noen måte virker ullen av den
grunn. Det er også hele veien en fryd å
høre Brian Brombergs ekspressive linjer i «Bass Freak Out» fra 2004. En meget fysisk presentasjon av fenomenet
elektrisk bass, og NADS M2 imponerer
her med både hurtighet i transientene
og ren artikulasjon.
Men når jeg først er inne på eventuelle likheter/ulikheter mellom nettopp de
to ovennevnte forsterkerne virker også
«digitalforsterkere» jeg har hørt tidligere selv om noen av disse har oppgitt
både to og tre ganger M2’s effektytelse.
M2 spiller som om den faktisk har
200W hele veien. Vi har vel heller ikke
lov å forvente noe mer, og at Hiato og
den andre i den prisklassen låter større
og sterkere er bare helt som forventet.
Tilbake i kritisk lytting gjør NAD M2
en utmerket jobb med nok en ECM-perle og Alexander Lonquich’s klaver på
«Plainte calme». De tyngste akkordene
fra venstre fløy av tangentbordet har en
fryktinngytende og nyansert klangfylde, hele veien med imponerende detaljrikdom, og man er aldri i tvil om at
man hører et ekte flygel. Man kan dog
fortsatt ane den lille smule av avrunding helt ytterst på fløyene sammenlignet med verstingene (som allerede
er nevnt til kjedsommelighet). Noe som nevnt heller
ikke er uventet, og tilgis
glatt ettersom det ikke kan
forlanges at en forsterker
selv i denne prisklassen
kan gjøre absolutt alt til
definitiv toppkarakter.
Mer forbausende er det
derimot at desto lengre ut
i lytteøkten man kommer
blir man bare mer og mer
lykkelig over hvor lite
digitalt denne forsterkeren
faktisk låter. Ikke får jeg
den vante opplevelsen av det «digital
matthet» som jeg har opplevd flere
ganger med switch-mode/klasse D når
det drar seg til på høyt volum. Ei heller
opplever jeg særlig antydning til det
engelskmenn kaller «glare» rundt
stemmer eller typiske mellomtonelyder
som fiolin eller elektrisk gitar.
Med M2 bevares den organiske
faktoren i de respektive instrumenters
klanglige særegenhet. M2 er en sann
mester i få frem trevirket både i strykere og blåsere, men er kanskje ikke
like frekk i metallklangen, hvor enkelte
«Som ved et trylleslag
Analogt
hadde hele lydbildet åpnet
seg opp og brettet seg
ut i alle retninger.»
Etter at M2 åpnet seg for
fullt låter den om mulig
enda mindre «digitalt»
i selve klangen. Faktisk heller den
definitivt over mot det varme, med en
superglatt og ganske myk og kantløs
musikkpresentasjon. Men ikke vær
redd, det smeller definitivt ganske så
kontant i pedaltrommeanslagene på
Tools «10 000 Days» og i skarptrommen på salige John Campbells «Silver
Streak» (fra «One Beleiver).
Sistnevnte album har en produksjon
som i utgangspunktet tidvis er noe
skarp i kantene, men med M2 faller
det oftest ned på den riktige siden. Det
avsløres samtidig at NAD M2 er en for82
New Zealenderen totalt noe «større»
og kraftigere, noe vel også spesifikasjonene skulle tilsi. NAD M2 fremstår en
anelse mer avrundet på fløyene, og er
ikke like nådeløs i grunntoneformidlingen. Muligens et hint av det vante
gamle fenomenet, der digitale PWMforsterkere holder følge til et visst nivå,
så flater det litt ut når man kjører de
hardt.
Men NAD M2 er forbausende godt
med på notene, og holder orden på
høyttalerne også ved høye lydtrykk på
en helt annen måte enn de aller fleste
333 NAD M2 integrert digital stereo forsterker:
horn og stemmer i presensområdet kan
fremstå med litt tammere rasp og mindre lungevolum. Men da er jeg kanskje
jævlig pirkete, noe jeg med den største
selvfølgelighet påberoper meg retten
til når man snakker om produkter som
markedsføres under highendbanneret.
Vær dog heller aldri i tvil om at NAD
M2 tar de fleste utfordringer på strak
arm hva musikalsk uttrykk og sjangere
angår. Den holder god orden i kompleks musikk, samtidig
som den på uangripelig
vis formidler mikrodetaljer i mer lavmælte og
minimalistiske verk. M2
spiller musikk uten å
tilføre betoninger eller
aksentueringer etter
eget forgodtbefinnende.
Musikken flyter lett og
uanstrengt, og hele veien
homogent uten påfallende
overganger i kritiske
frekvensområder. Denne
forsterkeren spiller rett og
slett musikk, og det på en
så harmonisk og «analog» måte som få
– om noen – andre digitale forsterkere
gjør.
distinkte. Mer luft og spesielt lyden av
friksjonen på dens vei gjennom alle
blåsere ble tydeligere gjengitt.
Lydbildet ble også – spesielt med
Silk-kabelen - totalt sett strammet opp
ytterligere et hakk, samtidig som den
videre kunne vise til bedre definisjon og utstrekning både oppover og
nedover. Transientformidlingen er om
mulig enda renere og oppleves derfor
også som raskere. Alle instrumenter
kutabel gevinst ved å benytte denne
forsterkerens digitalinnganger.
Sluttsats
Når regnskapet skal gjøres opp viser
NAD M2 seg å være et slikt produkt
som man virkelig må anstrenge seg for
å finne noe direkte negativt med. Den
er solid konstruert, den er velutstyrt
med bredt brukspotensial, den har krefter nok til å drive de fleste høyttalerlaster vel forbi det menneskelige ørets smerteterskel.
Og den ser til alt overmål
mer enn allright ut!
Dog er det mest oppsiktsvekkende med denne
forsterkeren at NAD
definitivt har tatt digitalteknologien et langt steg
videre, og kommet opp
med et produkt som låter
forbløffende analogt. M2
kombinerer transparens,
renhet og presisjon med
homogen rytmikk, med
en klangbalanse på den
lett varme siden av «nøytral». I tillegg
har den de kraftreservene jeg savner
hos enkelte andre i noenlunde samme
priskategori. Rett og slett en integrert
forsterker hvis lydmessige egenskaper føles mye tettere på de desiderte
verstingene enn prisen skulle tilsi. Bør
være et meget intessant prospekt for
alle som sverger til digitalt musikkbibliotek.
Dette produktet gjør faktisk fremtidsvyene om en heldigitalisert musikkindustri litt mindre skremmende… 3
«NAD M2 holder orden på
høyttalerne også ved høye
lydtrykk på en helt annen
måte enn de aller fleste
«digitalforsterkere»»
Digital modus
Alle ovenstående inntrykk er altså basert på bruk av den analoge inngangen.
Hva så med digitalt absolutt hele
veien? Ikke før jeg hadde presset playkommandoen på min EmmLabs som
nå fikk digitalsignalet rutet utenom
egen DAC via en for anledningen
innlånt AES-EBU digitalkabel fra NADimportøren, oppstod det problemer.
Rett og slett ved at de første 25 – 30
sekunder av absolutt alle fonogrammer
bare medførte rytmisk hakking, med
omtrent ett sekunds intervaller mellom
lyd og total stillhet.
Et eller annet sted i signaloverføringen mellom spillerens digitalutgang og
forsterkerens dekoding var det definitivt noe som ikke stemte. Egentlig
kunne det høres ut som om laseren
ikke klarte å lese skikkelig. Men den
hadde jo ingen problemer med de
samme skivene så lenge spillerens
interne DAC var i bruk. Den innlånte
kabel ble dermed avløst av redaktørens
lett alderstegne Silk, uten at det hjalp
det minste. I iallefall hva hakkingen
angår. Derimot ble det rent lydmessige
flere hakk bedre, altså da bortsett fra de
respektive innledende halvminutter!
Dog er det mulig å trekke visse konklusjoner om M2’s evner som heldigital
musikkformidler. Først og fremst er
det en glede å kunne konstatere at den
også i sådan modus fortsatt låter varmt
og organisk, med sømløs og homogen
musikkpresentasjon. Fortsatt frydet
jeg meg over en innbydende og intens
glød og sødme i alle strykerinstrumenter, og metallslagene var nå også mer
84
og stemmer er klart definert og godt
separert fra hverandre. Besnærende
transparens hele veien, og enkelte
ganger minner mellomtoneformidlingen nesten om en god gammeldags
rørforsterker, med en overtonestruktur
myk som silke og helt uten antydninger til rufs eller klirring. Rett og slett
forførende!
Det hele henger sammen, musikerne
spiller absolutt på lag med hverandre,
men samtidig føles det i den heldigitale konfigurasjonen en ørliten anelse
flatere ut i dybderetningen. Som om
utøverne står mer på linje mellom høyttalerne, enn foran og bak, lag på lag.
Dette er noe jeg mener å kunne gjenkjenne fra tidligere omgang med enkelte klasse D/ICE Power-løsninger, og
også de stadig mer populære pc-baserte
oppsett hvor såkalte «streamere» har
funksjonen som DAC. Altså en nesten
overlegent god definisjon og detaljering, men fornemmelsen av utøvernes
fysiske tilstedeværelse og plassering i
rommet bryter bare nesten helt igjennom. Samtidig virker instrumentenes
utklinging avsluttes noe bråere og
mindre nyansemettet, eller kanskje rett
og slett litt redusert mikrodynamikk.
Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette
kan fortone seg helt annerledes med
en annen, mer påkostet digitalkabel.
I teorien skal uansett fordelen med å
eliminere to konverteringsprosesser
bety en kjempefordel og i praksis et
renere signal med lavere forvrengningsgrad. Dog ser det fortsatt ut til at
denne fordelen kan utjevnes og vel så
det av høykvalitets, ekstern DAC – som
den som sitter i min EmmLabs CDSA
SE og ditto signalkabler. Men har du en
halvgammel, mindre kostbar CD-spiller
vil man i de fleste tilfeller få en udis-
Pris: NOK 39.998,Importør/forhandler:
HiFi-Klubben
Spesifikasjoner:
• Effektytelse: 2x250W (kontinuerlig) @8 Ohm/4 Ohm
> 500W dynamisk, 22A peak current
• THD: < 0.004% @ 20Hz – 20kHz fra 500mW til 250W
• Dynamisk rekkevidde: > 120dB
• Dempningsfaktor: > 2000 @ 50Hz
• Frekvensresponse: +0/-0.5dB
20Hz-20kHz (-3dB>85kHz)
• Kanalseparasjon:
>90dB @ 1kHz, >80dB @ 80kHz
• SNR 124dB
• Dimensjoner: BxHxD
435x148x502mm
• Vekt: 20kg
333 Manger Zerobox 109 stativhøyttalere:
86
Med sine stjerneformer skiller Manger-elementene
seg ut fra allmuen. Låter de også stjerneklart?
Stjernespekket!
M
Av Jan Myrvold
ed sine stilrene former og
eksotisk eelementbestykning har høyttalerne fra
tyske Manger lenge pirret
nysgjerrigheten. Disse
høyttalerne har jo en slags kult-following rundt om på kontinentet, og nå
har de endelig fått en seriøs importør/
distributør også her på berget gjennom
Norwegian Custom Media Solutions
(NCMS).
Manger Zerobox 109 er firmaets nest
minste og mest populære modell av i
alt 9 forskjellige, subwoofer
inkludert. Den er vel strengt
ikke for minimonitor å
regne, med sine yttermål på
49 x 26 x 36 cm og 17 kg.
Definitivt for stor å putte i
en vanlig bokhylle. Når alt
kommer til alt okkuperer
den ganske mye av gulvarealet. Om jeg skulle finne
på å bytte ut mine massive Tannoy Glenair for å
frigjøre plass, er det faktisk
ikke så mye å hente som
man umiddelbart skulle
tro ved å velge Manger Zerobox 109
som erstatning. Men de er selvsagt mer
fleksible når det gjelder plassering. Mer
om det senere.
109 kan som øvrige Manger-modeller
fåes i hele åtte forskjellige finishvarianter, deriblant svart pianolakk,
rosewood, bubinga, hvalnøtt, kirsebær,
bjørk, bøk og som testeksemplaret ibenholt. Griselekker, og jeg finner det helt
adekvat å benytte det forslitte uttrykket
«ser ut som en million». Iallefall langt
mer enn hva den faktisk koster.
At den ikke koster mer enn den gjør
er for undertegnede en gåte, når vi vet
hva de mest sentrale enkeltkomponentene koster i løsvekt. For eksempel
Han var heller ikke overvettes imponert over hvordan stereosignalenes
rominformasjon blir avdekket. Med
utgangspunkt i et gammelt kinesisk
visdomsord - «du må svømme elven
motstrøms for å finne dens kilde» startet så en omfattende forskning
både på den menneskelige hørsel og
transduktorteknologi.
Trykkbølger
Med bakgrunn i dette arbeidet mener
Josef Manger å ha funnet ut at i tillegg
til de mer velkjente av flere
egenskaper som å gjenkjenne en vedvarende tone har
menneskets øre fra et enda
tidligere tidspunkt i evolusjonen bare med utgangspunkt i selve transientene
vært i stand til å lokalisere
hvor lyden kommer fra før
man fullt ut har identifisert
den. Dette var simpelthen
nødvendig for mennesket
for å kunne bli oppmerksom på en truende fare som
kunne lure fra alle mulige
kanter. Rett og slett en uunnværlig
egenskap for å overleve!
Selv de minste transienter avstedkommer alltid en trykkforandring, uansett
styrke og vedvarenhet. Derfor mener
Manger at renhet, hurtighet og presisjon
i gjengivelsen er helt avgjørende. Dersom transientene ikke er helt nøyaktig
reprodusert, vil vår underbevisste, medfødte egenskaper settes ut av spill.
Resultatet vil da etter Mangers
overbevisning i høyttalersammenheng
bety redusert tonal troverdighet og
svekket dybde- og retningsidentifikasjon, med lyttetretthet som resultat.
Derfor må også alt som kan tenkes å
kontaminere en transient, elimineres.
Som for eksempel resonanser. Eller
kanskje - spesielt resonanser. Og ideelt
sett bør vel heller ikke en høyttaler ha
resonanser overhode. Manger har da
selvsagt tatt mange hensyn til dette i
sin utforming av sine høyttalere, og
det tok da også som nevnt sine gode år
med forskning og utprøving av ulike
teorier i praksis før Manger endelig
fant tiden inne til å sette igang produksjon av sin epokegjørende transduktor-
«Derfor mener Manger
at renhet, hurtighet og
presisjon i gjengivelsen
er helt avgjørende.»
Klassehøyttaler
Zerobox hevdes å være en svært så
populær nærfeltsmonitor, som følgelig da er å finne i mange profesjonelle
lyd- og radiostasjoner rundt om i verden. Jeg tror nok helt sikkert den kan
gjøre en fremragende jobb i sådanne
omgivelser, men den er da vitterligen
en alt for vakker skapelse til en slik
bortgjemt tilværelse, er den ikke? Jo for
satan – denne høyttaleren fortjener en
fremtredende plass på dertil egnede,
solide stativer i et elegant møblert
hjem. Denne skapningen formelig
roper; -jeg har klasse!
Håndverksmessig finish er av direkte
uangripelig standard. Perfekt på alle
mulige måter. Kabinettene skrår ørlite
innover slik at bakplaten er fire cm
smalere enn fronten. Alle kanter er
elegant profilert, og det finnes ikke en
eneste 90 graders vinkel noe sted, det
være seg inn- eller utvendig. Zerobox
koster ett enkelt av de egenproduserte
Manger MSW-elementene rundt syv
tusen kroner alene, direkte kjøpt fra
Mangers britiske hjemmeside. Og
denne høyttaleren – eller dens komponentdeler – blir så definitivt ikke
produsert ved et slarkete samlebånd i
et hvilket som helst lavkostland. Her
gjelder det gode gamle kvalitets «made
in Germany».
Filosofi
Det helt sentrale med en høyttaler fra
Manger er som man enkelt ser selve
elementet – her en MSW WO5/I 2.2.16
– utviklet av firmaets grunnlegger Josef
W. Manger. Det ligger mer enn tredve
års intens forskning, prøving og feiling
– med ytterligere prøving – bak det driverelementet som i dag er selve clou’et
i alle Mangers høyttalermodeller.
Som hos så mange andre gründere i
hifi-bransjen, begynte det hele med at
Manger simpelthen mente å ikke finne
det han søkte etter med vanlige høyttalere. Spesielt fant han liten troverdighet i måten konvensjonelle høyttalere
gjengir klangen i et slaginstrument.
87
333 Manger Zerobox 109 stativhøyttalere:
design, som altså er utformet for best
mulig å ivareta hurtig transientrespons
og nøyaktig retningsidentifikasjon. I tillegg skal elementet selvsagt også kunne
ha en jevn frekvensrespons.
Prinsipper
Det spesielle MSW-elementet – en
såkalt «bending wave transducer» - er
ikke helt som det gjengse utvalg av
dynamiske elementer, som gjerne
benytter en domeformet membran,
bestående av et ganske rigid materiale, som opererer etter prinsippet hvor membranen skyves i en
uniform bevegelse rett utover og
trekkes tilbake. MSW har riktignok en ramme av aluminium og
et relativt konvensjonelt arrangert (neodynum)magnet og spole
sammensetning. Der stopper også
likhetene med de fleste andre.
MSW-elementet har en tre-lags
membran, utført i et spesialutviklet
kunstmateriale med stor fleksibilitet, som igjen tillater bølgeringene
initiert av svingspolens bevegelser
å migrere radialt.
Disse bevegelsene initieres av
elementets to spoler, som igjen skyver en relativt tynn, sirkelformet
metallskive mot membranens sentrumsområde. Denne metallskiven
har en radius på omtrent halvparten av membranens. Derfra brer
det seg da bølger utover radialt
mot membranens ytterkant – helt
likt slik det oppstår ringer hvis du
kaster en sten ut i vannet. Bare at
her vil disse bølgeringene termineres ved hjelp av den spesielle
dempematten med det karakteristiske
stjernemønsteret, og som man ser er
montert utenpå langs ytterkanten av
selve membranen.
Dette reaksjonsmønsteret er forøvrig
et fysisk prinsipp helt identisk med
hvordan en transientbølge blir omsatt
mekanisk når den treffer basiliarmembranen inne i vårt eget øre. Den
nevnte stjerneformede, vibrasjonsabsorberende dempematten har på sin
side sin funksjon ved at den «dreper»
membranbølgene, og dermed hindrer
de samme bølgene å slå tilbake innover
etter at den har truffet ytterkanten.
Fulltone?
Egentlig er vel Manger-elementet for
tilnærmet fulltone å regne. De tekniske
spesifikasjoner oppgir et total frekvensrekkeviddepotensial som spenner fra
80Hz til 35kHz. I toveis-konstruksjonen Zerobox 109 er delingen satt til
bemerkelsesverdig lave 140Hz. Altså
godt utenfor ørets aller mest følsomme
område, med de fordeler det helt klart
medfører. For å fullbyrde jobben med
de definitive lavfrekvenser benyttes
det et spesialprodusert 8’’ element fra
ScanSpeak. Dette runder av ved 40Hz.
88
Oppover møter MSW-elementet sitt3db punkt ved 24kHz.
Det er intet i spesifikasjonene som
tilsier at Manger Zerobox 109 er en
spesielt lettdrevet høyttaler. Impedans
oppgis greit til 4 Ohm, mens det ikke
nevnes med et eneste ord eller tall
noe som helst om dens følsomhet/effektivitet. Sannsynligvis et godt stykke
nede på åttitallet. Max SPL oppgis til
104dB/1m.
Ikke direkte fryktinngytende, men så er
den først og fremst tiltenkt en tilværelse i heller små til mellomstore lytterom. Konstruktøren anbefaler Zerobox
109 benyttet sammen med forsterkere
med vid frekvensrekkevidde, helst over
150kHz. Jo høyere jo bedre. Gjerne en
MOSFET-konstruksjon med raskest
mulig stigetid for best mulig å utnytte
MSW-elementets ekstreme hurtighet.
SET-fantaster bør trolig lete annetsteds.
På bakgrunn av sine egne teser om
resonanersinnvirkning på tranientrespons sverger selvsagt Manger til
lukkede kabinetter. (Ok, de har en
dipol-høyttaler også i sortimentet, men
den har ikke modellbetegnelsen Zerobox.) Et slikt kabinett er mest effektivt
i forhold til å eliminere resonanser.
Manger har også gjort alt de kan for
å unngå innvendige resonanser og
problemer med stående bølger ved å
variere kabinetttykkelsen etter intrikate
beregninger. De er også kledd innvendig med resonansdempende materiale.
En solid innvendig metallramme er
med på holde kabinettet ytterst stivt og
så vibrasjonsfattig som mulig. Tilsynelatende intet ved det konstruksjonsmessige er overlatt tilfeldighetene.
Lytting
Den relativt korte tiden jeg hadde til
disposisjon med Manger Zerobox 109
før redaktøren var i andre enden med
sitt sedvanlige, angstridde deadlinevarsko var likevel nok til å konstatere
at herr Josef W har løst de fleste av
sine selvpålagte oppgaver på en ytterst
tilfredsstillende måte. Til hjelp med å
fravriste Zerobox’enes innerste hemmeligheter hadde jeg med min trofaste
EmmLabs CDSA SE, forsterkeren NAD M2 (som dere kan lese
om annet sted i bladet), en pre/
power-kombo bestående av Audio
Research REF3/Conrad-Johnson
ET250S, det hele bundet sammen
med signalkabler fra Synergistic
Research og høyttalerkabler fra
Kimber, nærmere bestemt Monocle-X og 8TC.
Manger Zerobox 109 er en høyttaler man må jobbe litt med for å
spille optimalt, hvor bare noen centimeters forskjell i plassering eller
vinkling vil gjøre store forskjeller.
I min stue på ca 3.5 x 6 m endte de
ca 2 m ut fra bakvegg, langt ut mot
sidevegger med toe-in slik at aksen
krysser ca 0.5 m foran lytteposisjon. Distansen derfra til hver av
høyttalerne er ca 2 m. Det virker
også viktig å ikke sitte for lang
unna, hvis du vil ha fullt utbytte
av disse høyttalernes eminente
perspektivgjengivelse. Jeg benyttet
et par tunge, 55cm høye Target-kopier med SoundCare dempeføtter
som stativer. Det er også viktig å få
senteraksen fra MSW-elementet så
tilnærmet i ørehøyde som mulig.
Holografisk 2-kanal
Men allerede før jeg var helt i mål med
oppstillingprosessen hadde disse høyttalerne avslørt at konstruktøren helt
tydelig har tatt fatt i de problemene
han mener de fleste andre høyttalere
har. Da tenker jeg spesielt på hvordan
Zerobox 109 definerer stereoperspektiv. Det er nesten så jeg herved bør
annullere alt annet jeg har skrevet om
fenomenet, for jeg har aldri hørt noe
lignende i min egen stue.
Den høyttaleren som eventuelt
kommer nærmest må i tilfelle være fra
WLM. Utøverne plasseres med såkalt
«pin-point» presisjon, tydelig adskilt
fra hverandre. Holografien strekker
seg i begge retninger, altså både foran
og bak høyttalerne. Når jeg legger
en liveinnspilling med danske New
Jungle Orchestra og deres versjon av
Ellingtons «The Mooche» i plateskuffen føler jeg meg plassert midt i salen
blant publikum, der jeg hører de klappe
bokstavelig talt rundt ørene på meg.
Nærmere full surround er det garantert
umulig å komme med to kanaler!
Like umiddelbart avslører disse høyttalerne at de absolutt er «store» nok til
å fullstendig fylle en normal stue. Jeg
finner den temmelig fyldig og en anelse
mørk i klangen, men stadig med fantastisk sikt innover i lydbildet. Oppløsningen generelt må sies å være forbilledlig.
Og selv om disse høyttalerne ruller av
atskillig tidligere i bassen enn hva jeg er
vant til fra Tannoy Glenair, føler jeg aldri
noe sterkt behov for å supplere Zeroboxene med en subwoofer. I tilfelle bare
når jeg hører på et fulltallig symfoniorkester. Men uansett, den bassen som
denne høyttaleren faktisk leverer, blir
gjengitt stramt , definert og velartikulert
med upåklagelig hurtighet. Man skjønner hva Manger mener når han snakker
om rene transienters betydning for den
totale lytteopplevelsen.
Josef Manger har som vi har forstått
en hel del ankepunkter mot den overveiende majoritet av de høyttalere som
finnes på markedet, deriblant generell
klangkarakter. Og herr Manger har
definitivt gjort hva han kan for å høyne
standarden. Ikke at jeg nødvendigvis er
spesielt enig med han på dette punktet,
men uansett rykker jeg til i mild forbauselse i det de første tonene unnslipper Joachim Kwetzinskys velstemte
Steinway i hans Wofgang Plaggeproduserte «Polyphonic Dialogues»
på 2L. Det er definitivt en besnærende
glød, med myriader av klangnyanser
som bretter seg ut i et stort, transparent
panorama mellom Manger’ne. Og det
er bare begynnelsen…
Lite skrik, ingen ull
Jeg har når det gjelder lytteeksempler dessverre ikke plass til å gå i like
mange mikrodetaljer som disse høyt-
talerne, men kan kort summere opp at
Manger-elementet er fantastisk gode
til å få frem de ulike instrumentenes
egenart og klanglige egenskaper. Noe
som kommer Hallvard T. Bjørgum og
hans hardingfele tilgode der han drar
oss gjennom «Free Field» sammen med
den gamle hedersmann Garth Hudson
på vekselvis trekkspill og saksofon. Og
når vi først er inne på nettopp blåseinstrumenter, så er det som vi skjønner
bare ett av flere ess disse høyttalerne
har i ermet. Spesielt treblåsere, men
også messing låter vidunderlig organisk
med et herlig rasp. Dog uten å skrike.
Det er i det store og hele nesten umulig å få denne høyttaleren til å skrike.
Også alle «S», «SCH» og «T» lyder har
en fantastisk ren og tydelig diksjon, og
de oppleves nesten som et kjærtegn i
øret. Mild som silke. Men det står vel
dermed også skrevet mellom linjene
at Zerobox 109 til tider kan være en
ubehaglig avslørende monitor. Den kler
fullstendig av en del mindre forseggjorte innspillinger. Og da spesielt i
ørets mest følsomme område mellom
1kHz og 3kHz.
Et annet område denne høyttaleren imponerer er hvor homogent og
sammenhengende den spiller. Delefrekvensproblemer er et ikke-tema. I alle
fall for øret. Musikken henger meget
godt sammen, og lydbildet oppleves
direkte søm- og kantløst. Men den trenger absolutt elektronikk som kan levere
varene for å få opp momentum slik at
musikken flyter fullstendig fitt. De virker som forventet ganske tungdrevne,
og er nok ganske så avhengige av at
forsterkeren kan levere raskt.
Sluttsats
En mer sammenhengende og organisk
lydende høyttaler skal man lete med
lys og lykte for å finne. Den er også
helt uovertruffen i å definere rom og
dybde. Jeg anbefaler den dog ikke helt
betingelsesløst til dem som først og
fremst underholder seg med skranglete
rock’n’roll eller annen populærmusikk. Derimot kan alle som foretrekker
hovedsaklig akustisk basert musikk av
en hver art. Sørg bare for å ha en forsterker som kan levere nok strøm. Vær
aldri i tvil – Manger Zerobox 109 er
et klasseprodukt. Elementbestykning,
generell byggekvalitet og finish alene
tilsier at denne høyttaleren normalt
skulle koste langt mer enn hva den
faktisk gjør. 3
Pris: NOK 44.990.Importør: NCMS (Norge)
“With ZenSati installed I was taken one, major step towards replicating
the concert hall experiences” – JackX
“Needless to say we have a total convert and absolute proof that the
ZenSati #1 is an absolutely outstanding cable system” – George
“I cannot strongly enough recommend auditioning ZenSati cables”...
“So for the time being, Zensati #3 stays in my system” – Henrik
Ultra fast and neutral hifi-cables
Spesifikasjoner:
• Type: 2-veis lukket system
• Bestykning: 1 stk Manger MSW fulltone
1 stk Scan Speak 8’’ woofer
• Delefrekvens: 140Hz
• Imedans: 4 Ohm
• Max SPL: 104dB/1m
• Dimensjoner: 49x26x36cm
• Vekt: 17kg
ZenSati
Kirkevej 27, Blistrup
3230 Graested, Danmark
[email protected]
Henviser til nærmeste forhandler
333 Enøyet hi-fi-skribent del 1:
Litt nærsynt eller
veldig trangsynt?
Dynamic Precision DP A-1S er en av de mest
bejublede forsterkere i Norge. Men ingen er
perfekt, og det må være lov å foretrekke rør
fremfor transistor. Eller?
Ekstra fritid grunnet en øyeoperasjon førte til fornyet oppmerksomhet rundt hittil
uløste hi-fi gåter: Hva er ”best” av rør eller transistor? Multikanal eller stereo? CD,
vinyl eller datalagring? Stativhøyttaler eller gulvstående? Passiv eller aktiv pre?
Her er forsøk på noen personlige svar, men ingen fasit…
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et var, ikke uventet, enkelte
på Sentralen som oppfattet
sommerens smule handicap
som at jeg hadde mistet hørselen på det ene øret. Dette
mente de kunne forklare mye. I tillegg
skulle jeg ha blitt pensjonist. Og alle
vet jo at pensjonister har tinnenitus og
må bruke høreapparat! Men det er flere
måneder dit! Og det var altså høyre øye
som var i trøbbel.
90
Like eller mislike
Det er klart vi kan være rykende uenige
om hva som er ”best”. Heldigvis er det
mulig å beskrive lyd noenlunde objektivt uten å blande personlige preferanser altfor mye inn. Det er bare så veldig
vanskelig…
På Fidelity sine gruppetester viser
det seg gang på gang at testpanelet
på 3-4 personer, uansett musikk- og
lydpreferanser, beskriver lyden av det
testede produktet forbløffende likt.
Dette gjøres med kjent referanseutstyr i
resten av lydkjeden som sammen med
rommet forøvrig er likt for alle testobjekter. Men om man hører det samme,
så er ikke testpanelet nødvendigvis
samstemte om hva som er ”best”.
Hi-fi er derfor med vår erfaring
BÅDE en subjektiv og objektiv greie
på samme tid; man hører stort sett det
samme, men kan prioritere de enkelte
parametre noe ulikt. Det er for eksempel ikke så lett å få til både perfekt
klangstruktur, utklinging og rytmisk
fremdrift i samme apparat. Hva vil du
da prioritere? Og finnes det noen som
har mer rett enn andre til å definere
hvilke parametre som er viktigst for
deg? Dessverre hjelper det å være rik;
rimelig utstyr har stort sett de største
kompromissene. Disse krever også de
klareste prioriteringer for å fungere
optimalt til musikken din.
Rør eller transistor?
Den største kontroversen innen hi-fi er
vel spørsmålet om rør- eller transistorteknologi i forsterkerkretsene. Ice-power og annen D-klasse og Switch-Mode
teknologi er knapt like kontroversielt
da de aller fleste har fått med seg at
dette så absolutt kan låte fint, men at
det hele står og faller med strømforsyning og annet som koster penger. Man
får altså stort sett det man betaler for,
men lavere srømforbruk og tilsvarende
muligheter for masser av watt på liten
plass (multikanal) har sin opplagte
egenverdi utover lydkvaliteten.
Da de første ”solid state” hi-fi transistorforsterkerne kom på markedet for et
halvt århundre siden, var derimot lydforskjellene så dramatiske at man simpelthen ikke kunne unngå å velge det
ene fremfor det andre. I tilbakeblikk er
det ganske pinlig at så mange gikk på
reklamen som klarte å fremstille grov
forvrengning og en generelt altfor lys
lydsignatur som ”virkeligheten”. Ikke
rart at høyttalerfirmaet AR ble kjempestore ved å kompensere for alt skrellet
i de nymotens transistorgreiene ved
å lage høyttalere med sterkt redusert
nivå i toppen. (De store hi-fi bladene
som amerikanske High-Fidelity og Hi-Fi
Rewiev skrev panegyrisk at det eneste
som kunne være bedre enn et par AR
3a, var TO par AR 3a!) Rørentusiastene
på sin side godtok en særdeles tilbaketrukket diskant (på grunn av mindre
gode utgangstrafoer) og snørrete bass
som ”musikalsk”.
kontrast? Eller er det en for ”myk”
strømforsyning?
A-lyd
Rogue og DP
Likevel var det mellombassen, grunntonen, ”A”-lyden eller hva vi skal kalle
dette ekstremt viktige område mellom
150-300 Hz for, som fikk betale prisen
for de nye transistorgreiene; en mangel
på ”kropp” i klangbildet som har vært
mer eller mindre typisk på mye ”solid
state” utstyr frem til denne dag!
Og det er nettopp denne noe blodfattige ”hengekøye” klangbalanse jeg ofte
refererer til som ”hi-fi” hi-fi. Det låter
imponerende flott på mye musikk.
Oppløsning, transienter og ikke minst
diskant står glitrende tydelig frem, gjerne på en klippefast granittmur av solid
dypbass. Og mange opplever denne litt
spisse lyden som veldig dynamisk og
oppløst. Bullshit, det er bare ørene som
blør! For selv om alle tilgjengelige målekurver er flate som pannekaker, svikter
den naturlige rytmiske fremdriften
hørbart. Det låter aldri slik i konsertsalen, om man da ikke har ørene 10
centimeter fra instrumentene…
Også varmen og fundamentet i de
fleste instrumenter, ikke minst med
vår egen menneskelige stemme, blir
redusert med mange transistorforsterkere på grunn av et hørbart tynt
grunntoneområde. For ikke å snakke
om den naturlige tilstedeværelse. Og
storheten, bokstavelig talt; opplevelsen
av ”nesten” naturtro størrelse, ikke
pinnemennesker som er 30 centimeter
høye uansett hvor høyt du spiller. Er
det skeiv fase som er problemet? Er
det simpelthen manglende dynamisk
For et par år siden fikk jeg prøve en
prototype av den mye større versjonen
av A-1 som skulle kalles A-5. Både jeg
og de andre i redaksjonen fikk hakeslepp av forbedringene med denne,
ikke bare med hensyn til lydbildets
størelse og granittfaste fundement,
men mer overraskene over den mer
luftige og lettflytende diskanten med
sin veldige ekspansjonsvillighet. Det
var dengang det beste jeg hadde hørt
i egen stue, med mulig unntagelse for
de enorme monoblokkene til Krell som
ble solgt for å finansiere trykkingen av
Fidelity nr. 1!
I forbindelse med en test av de
aldeles fenomenale og ganske rimelige
rør monoblokkene til Rogue M-180 i
Fidelity nr.46, innrømmet jeg at jeg for
første gang opplevde en forsterker som
på flere punkter var entydig ”bedre”
og generelt mer ”musikalsk” enn den
veldig nøkterne, men bunn solide og
pålitelige norske arbeidsgampen DPA-1
som har tjent oss så vel.
Jeg var nå på vippen til å velge en rør
effektforsterker som fremtidig referanse. Dette for første gang på mange år,
selv om jeg i lange perioder har brukt
rør forforsterkere. Mange mener dette
”sminker” lyden. Gjerne for meg om
resultatet blir nærmere det jeg opplever
som ”virkelighet”.
Sammen med et transistor effekttrinn, er rørpre’en en praktisk kombinasjon som kan gi deg mye av det beste
fra begge teknologier. Og med bibehold
Electrocompaniet/DP
Nå har rørforsterkere generelt blitt mye
sprekere i toppen og fastere nedover,
mens det finnes riktig mange gode
transistorforsterkere med fyldig grunntoneklang. Den første, mest berømte
-og dessverre billigste av disse- er vel
NAD 7020 som nordmannen Bjørn
Erik Edvardsen (BEE) konstruerte på
80-tallet. Men også Electrocompaniet
og (etter hvert) Dynamic Precision har
hatt en meget potent gunntone med
sine norske konstruktører; EC veldig
rør-lik på flere parametre, mens DP-A1,
vår mangeårige referanseforsterker, er
litt fastere i fisken.
EC AW180 (og NEMO) har forøvrg
en anelse forsterket utklinging i øvre
mellomtone som gir en noe røff variant
av den glitrende utklingingen man kan
oppleve på gode rørforsterkere, mens
DP er litt mer ”korrekt” og reservert,
men absolutt uten ”flising”. Vår egen
DP A-1 antok jeg var med siste oppgradering før Leif Ernstsen nyss pensjonerte seg og flyttet nordover. Fremtiden
til DP ligger nå i Electrocompaniets
hender etter at de nye eierne på Tau
også kjøpte opp Dynamic Precision…
91
333 Enøyet hi-fi-skribent del 1:
Rogue M-180 rørforsterker er så langt redaktørens favorittforsterker med glimrende lyd/pris faktor.
av rørforsterkerens klangfarger og
utklinging fra linjenivå. Denne nesten
magiske rørlyden blir så nøkternt og
presist forsterket av mer pålitelige,
nærmest vedlikeholdsfrie og mindre
energikrevende konstruksjoner med
masser av krefter for alle slags høyttalere. Dette var altså kortversjonen av
min subjektive holdning
til dette, inkludert grove
forenklinger grensende
mot klare fordommer…
Rogue
Bedre enn perfekt?
Kort fortalt er Rogue M-180 fremdeles enda bedre med hensyn til deilig
transientbearbeiding i øverste halvdel
av frekvensgangen. Så får det selvbestaltede hi-fi politiet skrike ”forvrengning” så mye de vil. Men
om DPA-1 er så ”perfekt”
i toppen som fanklubben
insisterer (ok. den er bra,
men litt servil), så er DP
A-5 mer en dobbelt så
perfekt. Og Rogue enda
litt bedre enn det! Og jeg
snakker selvfølgelig ikke
om ”billig” klirr, men om
en krystallklar og viril
utklinging som gjør musikken morsommere- og
mye mer spennende.
Når det gjelder gjengivelse av stemmer, vinner
ingen av dem, selv om
begge er utmerkede med
god ”kropp”. Begge er
ganske naturtro på dette
viktige området, men kanskje et lite
nikk mot Rogue og rør. Men magien
finner jeg på det punktet underlig
nok hos Electrocompaniet AW 180 og
NEMO med sin ”røraktige” transistorlyd. Nå er vi virkelig inne på territoriet
til rørforsterkere, men det er faktisk en
norsk transistorkonstruksjon som gir
meg gåsehud! Men fortvil ikke, rørelskere. Jeg har langt fra hørt dem alle…
De 450 watts monoblokkene til Krell
husker jeg som fenomenale når det
gjelder å gjenskape ”strorhet” og kraft
i lydbilde med mye muskler, men lite
fett. Men totalt sett har A-5 både krefter
«Og mange opplever
denne litt spisse lyden
som veldig dynamisk og
oppløst. Bullshit, det er
bare ørene som blør!»
Men med Rogue
M-180 skjedde det ting
(sammen med rør forforsterkeren ARC ref 3)
som gjorde meg overbevist om at de lydmessige
fordelene var større enn
de sedvanlige ulempene.
Og prisen var jo lavere
enn på et par nye A-1!
Rørromantikerne skrek
”endelig”, mens fanklubben til DP mente det
var skjedd noe galt med
ørene mine. Og alle kappløp til skyttergravene…
Så fikk jeg en mail fra en leser som
mente at han satt med den samme DP
A-5 prototype som jeg flere ganger
hadde referert til som den ultimate
forsterker i mitt oppsett etter et tidligere bekjentskap. Ville jeg prøve den
på Fidelity sine nyere Marten Coltrane
referansehøyttalere?
Ny referanse?
Jeg hadde ikke blitt skuffet om min par
år gamle forelskelse av denne ultimate
Ernstsen-konstruksjonen viste seg å
92
være litt falmet etter fornyet bekjentskap. Det er tross alt bare snakk om
en litt kraftigere variant av A-1, er det
ikke? Dette selv om jeg tydelig erindrer
at bassen som forventet gikk enda
dypere og med enda bedre kontroll av
bassmembranene. Dette skapte et enda
fastere grunnfjell til musikken samti-
hadde hørt.
Men verden går stadig fremover, og
siden dengang har jeg under kjente
forhold hørt helt fantastisk bra effektforsterkere fra Audio Research (rør),
Lamm (rør/transistor), Rogue Zeus(rør),
Rowland (ICE-power!) og Conrad
Johnsen (transistor!) og faktisk EC med
sine NEMO’er. Disse var alle like gode
eller bedre enn DP-A1 på flere punkter.
Men ikke i særlig stor grad. Og ikke på
alle punkter. Og de fleste av dem var
enten mye dyrere, mye større, krevde
mer stell, var dårligere skrudd sammen
eller hadde (for meg) uhensiktsmessige
terminaler. Og så videre…
Men om Rogue totalt sett var ”bedre”
på flere viktige punkter enn DP A-1, var
også DP A-5 entydig ”bedre” enn A-1 i
alt. Bortsett fra størrelse, varmeutvikling og strømforbruk!
A-5 er en svær haug av en mastodont,
men den gikk med et skrik inn i racket.
Og selv om det er mye fint å si om monoblokker, er det for oss mest praktisk
med en stor stereomaskin.
Og så var det det der med driftssikkerheten da. Vel og merke om lyden er
sånn noenlunde likeverdig…
dig som størrelsen på artistene vokste
uavhengig av lydnivå, et merkelig
fenomen som godt utstyr- med skikkelig grunntonenivå- tryller frem om den
dynamiske konrollen er god nok.
Også mellomtonen var som jeg
husket det glattere, strammere og med
tydeligere forskjell mellom direktlyd
og opptaksakustikken. Og helt uten at
stemmer sprakk opp eller ble flisete på
cresendoer. Men det mest overraskende
var diskanten som på en helt annen
måte enn på DP-A1 sprudlet med en
utklinginging som minnet mye om de
aller beste rørforsterkerne jeg til da
333 Enøyet hi-fi-skribent del 1:
og og finesse som gjør den i det minste
likeverdig med disse berømthetene. Så
får jeg om noen dager finne ut hvor
bra det siste fra Mark Levinson er på
effektsiden. (OK, den er faktisk langt
bedre enn jeg trodde, men det gjør ikke
A-5 dårligere, bare det at den internasjonale konkurransen er enda litt større
enn jeg trodde. Fremdeles synes jeg
den ”gamle” DP A-5 fremdeles er ”best”
nedver, mens ML er helt fenomenal
med hensyn til fravær av forvrengning
og ekstrem opplsøning oppover. Se side
10 og utover)
Rør eller transistor?
Hvis effektforsterkere med rør hadde
vært så totalt overlegne lydmessig,
hvorfor er det ikke flere som velger rør?
Og hvis rør hadde vært
så kostbare og upålitelige som mange skal ha
det til, hvorfor har ikke
transistor/klasse D forsterkere feid rørsledene
av banen?
Etter min mening blir
det stadig vanskeligere
å høre om lyden er forsterket med transistor,
klasse D eller rørteknologi. En av de beste lydopplevelser vi har hatt
i referanseanlegget, er
med en ICE-power forsterker fra Jeff Rowland.
Og de større fra Electrocompanieet låter på
sitt beste mer ”rør” enn mange rørforsterkere. Likevel er det noe typisk med
lyden fra ekte rørforsterkere som etter
min mening mer enn kompenserer for
hørbart mer støy og forvrengning.
Jeg snakker simpelthen om den
livsbejaende evnen til utklinging i øvre
mellomtone; den fantastiske overtonestrukturen med den karakteristiske
lyden av bisverm som oppstår fra felerekka uten snev av metallyd, den nifst
naturlige stemmeklangen med fremragende artikulasjon og fyldig klang
fra brystkassa. Og ikke minst det store,
dype og tredimensjonale lydbildet med
denne samtidige miksen av fyldig,
varm romklang og krispe transienter.
Så får man heller tåle en smule kvapsete bass og en smule annenharmonisk
”halo” som romantiserer lydbildet en
anelse.
Men dette er altså helt generelt og
basert på en gjennomsnittelig karakteristikk. Tendesiøst, med andre ord. For
lydovergangene er etterhvert temmelig
flytende, og mange gode transistor-
ning i mellomtone og diskant. Og så
var det det der med plass, varmeutvikling, rørskifte, driftssikkerhet etc.
Jeg hadde likevel nærmest bestemt
meg for å anskaffe de fenomenale
Rogue M-180 monoblokkene som nye
referanseforsterker, eventuelt dobbeltsjekke også mot den enda større Zeus
fra samme fabrikk. Men så kommer altså en gammel kjenning som Dynamic
Precision A-5 bygget inn i et 552-kabinett inn i bildet. Dette er erfaringsmessig en mer driftssikker forsterker
konstruert og håndbygget av samme
person som har gitt oss så mye problemfri glede og musikalsk presisjon
med DP A-1. Nå bare enda bedre på alle
de områder hvor store transistorforsterkere er ”best”. Og dramatisk mye bedre
med hensyn til luft, lyst
og liv også oppover i øvre
mellomtone/diskant, her
hvor utklingingen fra
moderne rørutstyr kan gi
meg gåsehud.
Pussig nok ville en
antatt nypris gitt et uvant
forhold til rørforsterkeren
Rogue; disse to monotrinn ville koste langt under halvparten av antatt
pris på DP A-5 om denne
hadde vært i produksjon. (Det burde den så
absolutt vært!) Nå kunne
jeg få kjøpt en brukt
prototype for nyprisen av
Rogue. Lydmessig vil magefølelsen fremdeles holde en knapp på
Rogue med sin litt viltrere utklinging
trass i dårligere bass, men de ekstra
kreftene og ikke minst forventningen
om null tekniske problemer, gjør etter
min mening DP til et bedre totalkjøp
med våre spesielle krav. Det finnes
knapt den høyttaler A-5 ikke kan få det
aller beste ut av.
Den største grunnen til IKKE å kjøpe
DP, er for å ikke å støtte den sort/hvitt
tenkningen som tydeligvis hersker
hos noen av DP-mafiosoene. Men skitt,
her har vært nok barnslighet rundt
disse temaene nå. Og så får jeg håpe at
Elecrocompaniet snart får ut fingeren
og produserer A-5 som sitt nye flaggskip. I motsetning til A-1 vil A-5 heller
ikke komme i konflikt med NEMO’ene
da den vil bli minst dobbelt så dyr. Men
enda mye bedre!
DP A-5 er en glimrende forsterker
helt i verdenstoppen som tilfeldigvis
er laget med transistorer. Den ville ha
vært et flaggskip for hvem som helst
hvor som helst.
Så får vi i Fidelity jobbe videre med å
finne den ”perfekte” forforsterker enten
den skal være passiv eller med transistorer. Eller aller helst med vakuumrør?
(Fortsettes i neste blad med personlige vurderinger rundt forforsterkere,
kabler etc) 3
«Og jeg snakker selvfølgelig
ikke om «billig» klirr, men
om en krystallklar og viril
utklinging som gjør musikken
morsommere- og mye mer
spennende. »
forsterkere har mange av disse ettertraktede lydparametere. Men noen
transistorforsterkere har også noen av
de mindre attraktive egenskapene til en
typisk rørforsterker! Men generelt har
disse strammere og renere bass pluss
generelt enda mindre hørbar forvreng-
Dette gamle 5.52 kabinettet fra DP inneholder en nykonstruert kraftpakke som er sterkere og lydmessig
betydelig bedre enn på DP A-1S. Men dyr vil den bli om den kommer i serieproduksjon…
94
Fidelity nr. 50(!) kommer i begynnelsen
Høyttalende
jubileumsnummer
Vårt jubileumsnummer vil etter det vi kan skjønne
innholde så mye spennede stoff at vi sannsynligvis
må utvide antall sider!
96
av mars – men først til abonnentene!
U
ansett sideantall blir det spennende å høre om den
aller siste high-enderen til B&W er såpass mye
bedre enn XTZ Divine i dette bladet at forskjellen
kan være verd pengene? Men B&W jobber hardt
med anvendt forskning der nede i Styne, England, og flere
messedemonstrasjoner har tydelig indikert at her nå er
betydelig mer dynamikk enn før. Og også B&W makter
med sine store produksjonskapasitet, også her i Europa, å
produsere til ganske gunstige priser.
Etter manges mening har likevel noe av grunnen til litt
lunkne resultater på ulike messser og butikkdemonstrasjoner vært bruken av det kanadiske elektronikkmerket
Classé. Hver for seg kan begge merker spille glimrende
med en fin miks av gode egenskaper, men sammen kan
det bli litt for mye sausing. Men også Classé har utviklet
nye modeller som det hevdes har en entydig krispere
”sound”. Uansett prøver vi også begge produktene mot
Fidelity’s egne referanser, så her kan vi få svar på mange
spørsmål.
Forforsterker
Vi har lenge gledet oss til å sammenlikne det mange
regner som verdens beste transistor forforsterker,
ML No326S, mot ”verdensreferansen” Ref 5 fra Audio
Research. Dessverre forsvant vårt tilsendte eksemplar på
Arlanda flyterminal, og er først når dette skrives nylig
gjenfunnet under mystiske omstendigheter. Synderen
trodde kanskje dette var en kjekk greie til I-poden?
Dessverre får vi ikke gjøre den ”duellen” vi hadde
planlagt, men om dere har en smule tiltro til redaktørens
hukommelse (hm) , så håper vi likevel å kunne si noe
mer eller mindre meningsfullt om den typiske forskjellen
mellom det ”beste” fra transistor mot det ”beste” vi hittil
har hørt fra rørsiden. For et drama!
Mye mer høyttaler
Mer høyttalere
Vi får ofte spørsmål om testing av ulike produkter, men
som jeg har besvart i et av leserbrevene, måtte vi utkomme ukentlig om Fidelity skulle makte å gjenspeile den
mengde av produkter, de fleste svært gode, som distribueres i Skandinavia. Men at det var på tide å sjekke opp
en av våre gamle, prisgunstige favritter, Usher , er vi helt
enige om. Vi har valgt en mellomdyr modell, men passet
på at vi får med den nye ”diamant” diskanten fra Taiwanprodusenten.
Forøvrig får vi en ”second opinion” med den siste Dali
Menuett som er en ”forbedret” utgave av vår gamle favoritt som også hadde ”Royal” i navnet. Går verden virkelig
fremover? Anders Rosness undrer seg litt etter å ha blitt
nyforelsket i et par gamle Thiel-høyttalere han kjøpte på
Bruktbørsen for noen hundrelapper. For ”improved” og
”Mkll” kan simpelthen skyldes at underleverandøren ikke
lenger kan produsere originale deler. Eller at konstruksjonen ikke egner sg særlig godt for masseproduksjon i
Kina!
I tilfellet Royal Menuett har vi hørt at Seas ikke lenger
kunne produsere det opprinnelige bass/mellomtone
elementet. Men det har skjedd mye med både tålighet
og frekvensgang med nyutviklede elementer, så vi har
faktisk godt håp om at vår gamle favoritt er enda litt
bedre! Men fremdeles skjønner vi ikke helt HVORFOR
det er så mange i redaksjonen som liker denne minihøyttaleren spesielt godt, på samme måte som vi var spesielt
fascinert av BBC-monitoren LS35A i sin tid…
Men også triodentusiastene får sitt på høyttalersiden
da Trond Torgnesskar er i full sving med å prøve ut en
ekstremt lettdrevet versjon fra Zu med det sibilante
navnet Essence. Men Trond hevder at hvesing ikke er noe
problem med den leverte bånddiskanten: ”De har kjempeflott lyd, men er i levert versjon mindre for øyet.”
Men noe for øyet er derimot så absolutt de danske
designhøyttalerne Davone fra Danmark som benytter
coax element fra norske SEAS i Moss. Bildet er tatt fra
siste München high-end messe hvor det hollandske paret
bak merket hadde en utmerket presentasjon. Så får vi
håpe at lyden er like flott som utseendet og det gode europeiske samarbeidet gir håp om…
Din siste CD-spiller?
CD-spesialisten Wadia har kommet med en ny modell i
super high-end klassen hvor de har droppet mulighetene
for SACD, noe som begrunnes med at oppsamplingen nå
er så bra at forskjellen blir minimal om du avspiller fra
16 bits laget. Til gjengjeld er her både en volumkontroll
som virkelig låter utmerket pluss datainngang for musikkstrømmer. En komplett signalkilde og forforsterker
altså , om du ikke MÅ ha en vinyl platespiller i systemet.
I mellomtiden: Et riktig godt nytt år!
Hilsen redaksjonen i Fidelity
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
!
s
i
t
Gra
Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31 og 47 er utsolgt.
Nr 47 er derfor også lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no