Transcript Presentasjon av huskirkene

s.
23
RÅ
K- HJ
T
E
N
R
Ø
;XM[QITV]UUMZ
Presentasjon av
huskirkene
Å leve kirke! s. 2
2 0 11
SP
e
s
l
e
g
e
v
e
B
nr 2
L ED ER
Å leve kirke!
Tenk deg at myndighetene hadde stengt alle bedehus og kirker i Norge. Det å
komme sammen i våre tradisjonelle møtelokaler for å be, lovsynge og høre Guds
ord er forbudt! Hva da? Vil alt kristenliv dø ut? Kan vi da nå ufrelste med evangeliet?
Av og til kunne jeg tenke meg at myndighetene stengte alle våre ”gudshus”!
Hvorfor? Jo, fordi bygninger begrenser Guds kirke i verden! Gud bor ikke i
bedehuset eller kirken! ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor
i dere?” 1.Kor.3,16. Kirken, Guds hus, er oss!
De første disiplene gikk ikke til et bedehus eller en kirke. De gikk rundt og levde kirke,
i hverdagen, der de var! Der du og jeg er – der er Guds kirke!
Hva er kirke?
2
Kirke er fellesskapet av Jesu disipler. Kirken er der hvor Jesu disipler
kommer sammen, uavhengig av tid eller sted. Kirke er ikke bygning,
men mennesker. I bibelen beskrives blant annet kirken som en kropp.
En levende organisme, ikke et dødt byggverk! Vi er Jesus sin kropp på
jorden. Der Jesu disipler er, der er Gud!
Hvorfor kirke?
Kirkens kall er å ha felleskap med Gud, og tilbe Han. Gjennom fellesskapet med Gud blir kirken mer slik Jesus. Kirkens oppdrag er å være
som Jesus, og gjøre det Jesus gjorde. I dag er kirken Jesus sine hender
ST YR ELED ER
Så dyp en
kjærlighet
Dette er overskriften på en
av lovsangene som vi synger
sammen på gudstjenestene.
Jeg har alltid likt denne sangen
spesielt godt, og jeg har lyst å
fortelle om en opplevelse jeg
hadde.
Jeg var på bønnemøte på kontoret en mandag
morgen. Det stormet inni meg. Helga hadde
ikke vært god, og jeg kjente at jeg var litt lei
meg. Vi kom til sangen om Guds dype kjærlighet, og det føltes som om det var meg denne
og føtter, øyne og ører på jorden. Nå er det vi som skal be for syke,
drive ut demoner og forkynne evangeliet om Jesus. Å leve kirke er å
bringe himmelen nær, og være det gode budskapet om Jesus i verden.
Jeg har en drøm!
Jeg drømmer om å se flere disippelfellesskap leve kirke, slik de første
disiplene gjorde. Fellesskap med Jesus i sentrum. Disipler som lever av
Guds ord, bønn og brødsbrytelse. En kirke som gjenkjennes av tegn
og under, lovsang og hjertelig glede. Troende som holder sammen, og
har alt felles. En kirke der Herren hver dag legger til nye som lar seg
frelse!
sangen handlet om. Gud kom meg i møte, som
min far. Jeg fikk komme inn i armene til Gud, og
at han tok meg inntil seg.
Jeg fikk også et bilde av meg selv som liten.
Bildet var fra en situasjon jeg visste at jeg
hadde gjort noe jeg ikke skulle gjort, og at jeg
gikk og ventet på at far skulle komme hjem ifra
jobb. Da far kom hjem, visste jeg at jeg skulle
fortelle han hele saken. Det å få sitte på fanget
til far, og oppleve den tilgivende kjærligheten
som bare far kunne gi, må være det beste en
kan oppleve. Far kunne være med å ordne opp i
det som gikk galt. Denne erfaringen var som å
få legge av seg en tung sekk.
1. vers.”Jeg har en Far. En Far ulik alle andre, en
som kjente meg før dagen jeg ble til. Han ser til
meg. Om mitt liv er fylt med glede eller om eg
strever for å helt forstå.”
måten, og at
han ønsker
å komme til
oss med sin
dype kjærlighet. I Lukas 15
forteller Jesus
om hvordan Gud
møter mennesker som
vil komme hjem til han. Fortellingen om den
bortkomne sønnen viser oss faren som står
hver dag og speider etter gutten som ikke ville
bo hjemme lenger. Da han endelig så han, løftet
han den fotside kappen opp, og la på sprang.
Det sår i vers 20,”Han løp ham i møte, falt ham
om halsen og kysset ham.” Gud lengter etter å
møte deg, og være sammen med deg. Han ønsker at du skal komme opp på fanget hans, slik
at han kan få gi deg av sin dype kjærlighet.
Livar Haugland
Det er fantastisk at vi kan møte Gud på denne
Foto: Kristian Konstali
Presentasjon av
huskirkene
I denne utgaven av Bevegelse vil vi presentere femten ulike huskirker
som tilhører Bedehuskirken. Disse fellesskapene varierer i antall, alder
og form, men gir et bilde av hva Bedehuskirken er, og ønsker å være i
tiden som kommer.
Til deg som ikke er en del av en huskirke, vil vi med dette ønske deg
hjertelig velkommen inn i fellesskapet. I hver enkelt presentasjon er
det en boks med navn og telefonnummer til lederen for huskirken.
Ta kontakt med lederen for en drøs om hva det innebærer å bli med i
huskirken, og se om denne huskirken passer for deg.
God lesing, og hjertelig velkommen til å bli med i en huskirke!
3
4aMSRMZSs
Familiehuskirken
Av Per Åge Berge
1 Navn på ektepar?
Miriam Ø. Salte og Lars
Bjarne Salte.
2
Bosted, familiestatus og yrke?
Vi bor på Salte, og har fire
barn i alderen 0 – 10 år.
Miriam jobber som
sykepleier og Lars Bjarne
som advokat og bonde.
3 Hva kjennetegner dere som ektepar og familie?
Vi er en travel familie, men etter en lang arbeidsdag liker vi godt
å lese, prate og finne roen i sofaen. I helgene er vi ofte hjemme
med familien. Da står pizza og spill med barna på programmet.
Når lørdagskvelden kommer, og barna er vel i seng, er det tid for
peiskos med ost, vin og oliven.
4 Hvordan vil dere beskrive familiehuskirken?
4
Vi er helt ferske i denne huskirken, men etter bare to måneder
opplever vi et fantastisk fellesskap med de andre familiene. Barna
trives godt, og vi føler oss skikkelig inkludert, så nå har vi bestemt
oss for å bli med resten av gjengen på årets pinsefestival.
5 Hva i huskirkefellesskapet betyr mest for dere?
Det viktigste er samlingene med barna. Samtidig er det viktig å
være en del av et fellesskap som hjelper oss til en bedre struktur
på bibellesing, bønn og teologiske samtaler med andre voksne.
1 Navn på ektepar?
Jone Reime og Anita Gjermestad.
2 Bosted, familiestatus og yrke?
Vi bor på Bryne. Jone er fengselsbetjent på Åna fengsel og Anita
er lærer ved Diakonhjemmet Høyskole.
3 Hva kjennetegner dere som ektepar og familie?
Som familie tilbringer vi mye tid sammen, forutenom barnas fritidsaktiviter liker vi godt å gå turer i skog og mark sammen med Mira.
4 Hvordan vil dere beskrive familiehuskirken?
Aldersspennet er stort fra minstemann til størstemann, men de
store barna liker godt å være sammen med de små, og de små
med de store. Samtidig opplever vi stor takhøyde, mye varme og
omtanke i huskirken.
5 Hva i huskirkefellesskapet betyr mest for dere?
Det som betyr mest for oss er å ha et kristent fellesskap med
egne og andres barn. Det åndelige fellesskapet og diskusjonene på
voksensamlingenene, betyr også mye for oss.
1 Navn på ektepar?
Bente og Jone Kalheim.
2
Bosted, familiestatus
og yrke?
Vi bor på Rosseland, har tre barn
på 13, 11 og 8. Bente jobber som
lærer på Tryggheim vgs og Jone er
utviklingssjef i TKS.
3
1 Navn på ektepar?
Torunn og Eivind Lye
2
Bosted, familiestatus
og yrke?
Vi bor på Brynehaugen, er
lykkelig gift og har tre flotte
barn. Torunn jobber som sykepleier og Eivind som lærer
og elektriker.
3
Hva kjennetegner dere
som ektepar og familie?
Vi som ektepar er rolige, jordnære og ikke så veldig romantiske
(noe bildet avslører ikke kan stemme). Måltid er viktig. Det å spise
sammen gir rom for gode samtaler og åndelig fellesskap.
4 Hvordan vil dere beskrive familiehuskirken?
Kirke på tur. Andakt, mat og fellesskap i naturen er på mange måter
oss.
5 Hva i huskirkefellesskapet betyr mest for dere?
Det betyr mye for oss at vi kan dele liv og ha åndelig fellesskap med
andre ektepar. Leke, be og se barnas liv med Gud er veldig oppmuntrende.
Hva kjennetegner dere som
ektepar og familie?
Vi er en aktiv og sosial familie. Vi
liker friluftsliv, reise på turer og
engasjere oss i kristne sammenhenger. Barna er med i håndball,
fotball, friidrett, korps osv. Naboene
lurer nok av og til på hva som skjer når bilen ruller ut og inn til alle
døgnets tider.
4 Hvordan vil dere beskrive familiehuskirken?
I familiehuskirken er det rom for å dele livserfaringer og ting som
ligger oss på hjertet. Samtidig opplever vi ”låg terskel” for å si hva
vi mener om ulike ting.
5 Hva i huskirkefellesskapet
betyr mest for
dere?
Det betyr veldig
mye at barna trives
godt. Kombinasjonen av det sosiale
og fokuset på vår
tro, er også veldig
viktig.
.)3<)"
0][XI[\WZ"<WZ]VVWO-Q^QVL4aM
<TNUIQT!\WZ]VVTaM(Ta[MVM\
<TNUIQT!MQ^QVLTa(NZQ[]ZNVW
<ZMNNM[\QZ[LIOWONZMLIO
)V\ITT" ^WS[VMWOJIZV
“Bibellesarane”
5WVOSRMZSs
“Me må mada og velsigna folk!”
- Sitat frå kvelden
Det er ein flott tysdagskveld, og eg finn meg sjølv utanfor døra åt Vegard Landro. Eg ringjer på.
Ingenting skjer, så eg går berre rett inn, det var jo her Jarle sa eg skulle koma. Så då stod eg
der i gangen og helste på dei to som kom rett før meg, Miriam og hennar mann Lachlan som er
midt i bæring av stolar. Miriam spør om eg er ny i huskyrkja, eg forsikrar om at det er eg ikkje.
Eg skal observere ei huskyrkjesamling med Mong-kyrkja, eller “bibellesarane” som ein kunne
kalle dei. Jamfør bladet Sambåndet tidlegare i år, kor dei var på framsida om nettopp bibellesing. Og no har dei snart lese heile Bibelen, med unntak av nokre profetar.
Ei G1-huskyrkje?
Det er ein særs munter og blid gjeng eg møter
når eg kjem opp trappa. Det smittar. Eg helser
på nokre folk før kveldsmåltidet skal etast. Den
muntre tonen held fram kring bordet, no går
han meir over til å verta “fjollete” for nokre
av personane som skal få vere anonyme. Eg
tenkjer med meg sjølve at dette var ikkje så
ulikt ei G1-huskyrkje, i alle fall ikkje i åtferd –
det er kanskje sidan Jarle er borte? Etter eit
godt kveldsmåltid med god drøs er det duka
for nattverd – Vegard streva litt før han finn
fram dei rette orda i Bibelen, men vi fekk feira
nattverd saman.
Foreining
Mennene tek fatt på å rydje av bordet, det er
nemleg deira tur i dag. Eg vert med kvinnene
ut i stova kor dei drøser og ler. Litt foreining
vart det, mellom anna kakeoppskrift som eit
av mange tema dei nådde innom, før mennene
kom inn frå kjøkenet og sette seg ned. Det var
tydelegvis ikkje ei normal huskyrkjesamling eg
hadde fått bli med på, men meir ein planleggingskveld for Mong-kyrkja si framtid. Miriam
tek ordet som leiar i fråværet åt Jarle, etter
det eg forstod. Det vart nemnt at sidan det
var presse til stades, representert av underteikna, måtte ein effektivisere litt. Miriam tek
litt informasjon om mellom anna. påskelam og
påskemåltid før huskyrkja tek fatt på kveldens
agenda.
Vegval
Tema for kvelden var i praksis vegval vidare. Ein
opna dette arbeidet i bøn, og inviterte Gud til å
taka leiinga. Etter ei god bønestund byrja drøsen. Det heile gjekk mykje på Michael Frost sitt
seminar tidlegare i år, og på hans undervisning
kring misjonale fellesskap. Det ynskjet Mongkyrkja kom fram med, var at ein ville gå meir
mot eit misjonalt prega fellesskap. Spørsmål
som kom opp var mellom anna korleis ein kunne
få dette til? Kva praksisar skal ein ha, korleis
skal ein gjera ting, og kva skal ein gjera osb. for
å bli eit misjonalt fellesskap? Ein ville forsøkje å
gjere nokre av tinga Frost tok opp i sitt seminar.
Av det som kom fram kan eg nemne at ein ynskte å fokusere på lesing av Evangelia og å vere
meir saman med ikkje-kristne i ulike settingar.
eit bilete burde eg jo ha teke. Eg får heldigvis
før alle er gått, teke eit bilete av denne flotte
forsamlinga. Det var ei god oppleving å vere
med i ei inkluderande huskyrkje, trass aldersforskjellen.
Benjamin Anda
.)3<)"
Heimsending
0][XI[\WZ"2IZTM5WVO
Etter ein lang og god drøs om vegval går det
mot ein ende i stova hjå Landro-familien. Folk
verkar gira på vegen vidare for Mong-kyrkja,
det er kjekt å sjå. Vi bed Fadervår i saman før
folk byrjar å gå mot døra – eg vert sitjande
igjen for å høyre på drøsen og eg kjem på at
5WJ"!!
RIZTMUWVO(PW\UIQTKWU
<ZMNNM[P^MZ\QZ[LIO
)V\ITT"!^WS[VMWOJIZV
5
=Z[\ILSRMZSs
>sZM0][SQZSMZ"
“Dæ æ
pallesundag!”
6
Jeg kommer skrubbsulten rett fra jobb i barnehagen til Urstad-huset. Jeg har via
sms fått beskjed om å være sulten, så jeg har tatt godt i. Det lukter herlig taco
i lufta mens jeg lurer på hvor mange medlemmer Urstadkjerka består av. Får jeg
den gode drøsen med noen av dem? Er det noen sterke vitnesbyrd å videreformidle? Jeg er ganske spent når jeg tar av meg skoene og entrer stua. Jeg kommer inn i et lurveleven og lurer på om jeg kanskje har gått feil, men nei, dette
er Urstadkjerka, jeg har kommet helt riktig. Det kræler av barn.
Endre Urstad tar fort ledelsen og forteller om
Jesus som lånte et esel for å ri inn i Jerusalem.
”Æ dæ nogen så vett kæ Jesus sa om læresveinane sine?” Endre er i gang med påskeundervisningen. Trond på 7 år rekker opp hånda:
”Di sko vær venna istedenfor tjenara.” Endre
fortsetter: ”Æ dæ nogen så vett kæ et mirakel
æ for noge?” Kaia på 7,5 år svarer uten å nøle:
”Dæ æ når noge skjer som me ikkje forvente,
men som plutsele skjer”. Det slår meg at Endre
har sagt en hel del riktig i forrige undervisning.
Barna sitter som lys og hører etter. Noen av
dem er litt mer blafrende lys enn andre, men
da er det godt å ha en mamma eller pappa i
armkroken. Hvem sin mamma eller pappa det
er, er ikke så nøye. Her er alle på deling, barn
og voksne er trygge på hverandre. Når Endre
finner frem ”palmegreinene”, og spør om det er
noen som vet hva slags dag det er på søndag,
roper en av guttene ut: ”Dæ æ pallesundag!”
Det blir litt humring, og Endre unnskylder Norge
at vi ikke har så mye palmer, men tujahekk er
nesten kliss likt. Det er gøy å vifte med tujapalmene og snart finner Bjørnar og Endre frem
gitarene sine for å lovsynge. Det koseligste
med hele dagen er akkurat dette: Sønnene er
også med og spiller på hver sin minigitar, skikkelig rock’n roll-style. Selv om et musikalsk øre
er ør etter en barnehagedag allerede, kan jeg
ikke annet enn å bli rørt.
Minstemann i Urstadkjerka er Ruben på 8 mnd.
Han ligger på gulvet midt i trafikken, men alle
barna passer på så de ikke tråkker på ham. Jeg
tar meg en tur til matbordet for å observere og
oppleve mer av denne spennende huskirka og
hører brått et rop bak meg: ”Han tog på dæ!”
Sivert er selvutnevnt vokter for kameraet mitt,
og Simen ser skyldbetynget ut. Det spises i
trapper, på stoler og bord, overalt der det går
an å ha en tallerken med seg. ”Alle barn ut på
plenen!” ropes plutselig. Det er tid for sporlek.
Jeg finner et stille minutt inne for å skrive ned
hvilke inntrykk jeg har etter et besøk i Urstadkjerka. Gjestfrihet og glede. Det er familie sånn
familie skal være. Foreldre er ikke som andre
voksne. Og barn er ikke hvem som helst. Det er
disse Guds rike hører til.
Silje Frøystad
.)3<)"
0][XI[\WZ"1VOMZWO-VLZM
=Z[\IL
<TN"!!!!!
5IQT"QVOMZ]Z[\IL(OUIQTKWU
]Z[\ILMV(OUIQTKWU
<ZMNNM[IVVMVP^MZ\QZ[LIO
^WS[VMIVVMVP^MZNZMLIO
UMLJIZVWO^WS[VM
)V\ITT"^WS[VMWOJIZV
Brød og
deling
3R¦TTM[LITSRMZSs
Det er torsdag, og jeg er klar for å besøke huskirken til Hanna
og Ingvar på Kåsen. Jeg banker på døra til Målfrid og Kjartan,
og jeg blir med et stort smil invitert inn. Vel oppe er det berømte hjemmelagde grytebrødet og knekkebrødet på vei til
kveldsmatbordet. Fellesskapet skal dele måltid sammen.
7
Brødet er tydeligvis noe som flere har sett
frem til, og Morten utbryter at dette er et av
høydepunktene han har sett fram til i løpet av
dagen. Kjartan som er brødbaker/brødansvarlig
i heimen sanker mye ros for nydelig arbeid, og
tar ydmykt imot. Rundt bordet sitter fire par,
og undertegnede. Det er klart for en kveld for
de voksne, og barna som pleier å være med
annenhver gang, sover forhåpentligvis trygt
under dyna.
Åndelig føde
Maten smaker fortreffelig, og drøsen går
godt rundt bordet. Når alle ser ut som de er
fornøyde og mette, tar Målfrid ordet. (Parene
har en avtale om at den man er hos pleier å
ha litt ansvar for kvelden.) Hun deler ord for
dagen. Noe som blir til inspirasjon og litt intern
humor resten av kvelden. Ord for dagen blir så
etterfulgt av nattverd.
Uten mat og drikke duger helten
ikke
Etter maten har man fått det en trenger for å
kunne konsentrere seg litt, eller det vil si alle
utenom Hanna. Hun finner et bamsekostyme,
og klarer ikke å dy seg. På med maska og lager
litt lyder og sjau, fær hun finner roen i en stol.
Klar for film. I dag er det klart for andre del av
en andakt om Guds farshjerte. Et tema som kan
være vanskelig å gripe og forstå.
Samtale
Etter filmen går det over i naturlig drøs. Man
diskuterer litt reflekskjoner rundt andakten,
og prøver å se hva man kan lære i hver enkelt
sitt liv. Det merkes at gruppa har vært sammen
lenge, for man deler ting som ellers kunne vært
sårbare. Men i et trygt fellesskap er det godt å
kunne snakke om ting som ligger en på hjertet.
Bønn
Når man deler ting en tenker på, går samtalen
naturlig over til hva som skjer i livene til menneskene. Det er naturlig å dele ting man tenker
på. Man tar det med seg i bønn, og man ber
for de tingene som har kommet opp. Bønn er
sterkt, og det merkes.
sammen. Og man har blitt godt kjent. Huskirka
er blitt en plass hvor man kan komme slik man
er. Man har en plass hvor man kan få påfyll, før
man resten av uka er en ganske gjennomsnittlig
barnefamilie, med alt det arbeidet det måtte
medføre. Det som kommer til å skje fremover er
litt uvisst, men det vil uansett innebære at man
lever i fellesskap med andre, og disippelgjør
hverandre.
Weronica Håland
Deling
Videre fremover kommer det til å bli en del
forandringer. Etter 4 år sammen kommer Hanna
og Ingvar til å slutte som ledere til sommeren. I tillegg til at Kristin og Morten flytter til
Kverneland. Det betyr at det er to par igjen
med unger, Gerd Signy og Tron, og Målfrid og
Kjartan. Det er ikke mer enn ca en uke siden
alle fakta var på bordet, så huskirka er vel inne
i det man kan kalle en tenkeprosess. Hva vil vi
videre? Hvem vil vi ha med oss? Hva er visjonen
vår? Spørsmålene er der, men det er ikke alle
spørsmålene som er helt avklarte ennå. Men
det man vet er at man har hatt noen flotte år
.)3<)"
0][XI[\WZ"0IVVIWO
1VO^IZ3R¦TTM[LIT
<TNUIQT"!!
QVO^IZPIVVI(OUIQTKWU
;IUTM[P^MZ\WZ[LIO
)V\ITT" ^WS[VMWOJIZV
*RWZTIVLSRMZSs
Først og
fremst sendt
Denne kvelden skal jeg få besøke Bjorland-huskirken.
Vi er hos Kent og Cathrine Tjelta. Folk har allerede begynt
å komme og det er en god og avslappet stemning i stua.
På toppen av trappa blir vi ønsket velkommen av lille Mika
som sjarmerer de fleste i ny Tottenhamdrakt.
8
Cathrine ønsker velkommen og så er det tid for
kveldsmat. Noen sitter, andre står, men drøsen
går kontinuerlig. Det er en behagelig ro i kaoset. Ingen stresser, og folk har tid til hverandre.
Jeg benytter anledningen til å starte min jakt på
informasjon om denne huskirken, komme litt på
innsiden. Jeg kaprer en stol og spør fint om jeg
kan spørre noen spørsmål. Alle er enige om at
Lars Tjelta er en god mann å spørre.
tor. Svaret er enkelt. De er sendt til Bryne!
De ønsker å se Bryne forandret og folk satt
fri. Mange har begynt å se hvem de er sendt
til, andre hvem de er sendt sammen med. De
ønsker å involvere seg på ulike arenaer, men
alle har et felles ønske om å gå ut og forandre
Bryne! Jeg blir imponert, men må finne ut om
det er pastorsnakk eller om det virkelig gjelder
hele gruppa.
Han kan fortelle at Bjorland-huskirken er en
forholdsvis ny huskirke, men halvparten er en
gjeng som har tilhørt samme huskirke tidligere.
Etter en pause fra forrige huskirke kjente
Torstein, og etterhvert flere sammen med han
et behov og ønske om å starte opp en ny. De
trengte huskirkefellesskapet, og startet opp i
oktober 2010. Det er en variert gruppe på ca 25
stk som samles, par, single, gifte og en unge,
og alderen varierer fra 19 til 32. De treffes fast
hver torsdag hjemme hos de som har anledning. Kvelden begynner med kveldsmat, mens
resten av kvelden varierer. Jeg gleder meg til
fortsettelsen.
Cathrine annonserer at eplekake og is er på vei,
så jeg benytter anledningen til å snakke med
flere om saken.
Se Bryne forandret!
En ting gruppa er enige om er at de vil ut! De er
virkelig sendt til Bryne og vil gjøre en forskjell
her! Det som skiller de er hvor og hvem på
Bryne de er sendt til. Noen har fått et hjerte
for innvandrere, og har blitt engasjert i asylmottaket på Nærland. Uteplassene og miljøet
rundt er det flere som kjenner seg sendt til.
Andre er opptatt av kollegaer, folk i fotballmiljø
eller konfirmantarbeid. Mange gir uttrykk for at
det gir en trygghet å ha huskirken i ryggen, og
det blir en plass hvor en kan søke oppmuntring
og bli pushet til å tenke utenfor seg selv. Dette
er spennende og jeg gleder meg til å se Bryne
forandret!
Den siste tiden har de brukt tid på å se Michael
Frost seminaret på video. Jeg er spent på hvilke
tanker de har rundt det å være sendt og hvem
de er sendt til.
Herlig med lovsang igjen!
Jeg spør Johannes Bjelland, som er medpas-
Torstein samler troppene og roen senker seg
over gruppa. Etter litt informasjon er det tid for
lovsang. Silje Frøystad på gitar og Johannes på
trommer drar igang sangen. Noen reiser seg,
andre fortsetter drøsen. Litt etter litt får sangen og Gud fokus, hender løftes, noen kneler.
Her er det rom for å være seg selv sammen med
Gud. Sang blir erstattet med bønn og slik fortsetter det et par sanger til. Gruppa er fornøyd,
det er godt å lovsynge igjen!
Det går mot avslutning og noen har forsvunnet
underveis i samlingen.
Her går quiz sammen
med kollegaer på Thime
stasjon foran huskirkesamlingen. De er først
og fremst sendt!
Hilde Birkeland
.)3<)"
0][XI[\WZ"<WZ[\MQV*RWZTIVLWO
2WPIVVM[*RMTTIVL
<TNUIQT!! !
\WZ[\MQVJRWZTIVL(OUIQTKWU
RWPIVVM[JRMTTIVL(OUIQTKWU
;IUTM[P^MZ\WZ[LIO
)V\ITT"^WS[VM
6W6IUMSRMZSs
Sheep without a
shepherd
Disse menneskene må vi støtte,
sier Hanna, Tom Rune nikker. Alle
virker å være av samme oppfatning. En kamerat av Atle trenger
hjelp, kameratens situasjon er
meget utfordrende, nå vil huskirken hjelpe.
Behov
”Da sender alle mail til meg om hvor mye den
enkelte vil gi hver måned, pengene våre vil
garantert bety en forskjell” sier Atle, han synes
synd på kameraten som har havnet i denne
knipa. Kristin har vært i kontakt med språksskolen, de har også behov. ”Er dette noe for oss”
spør hun. Huskirken uten leder og uten navn er
i gang med å kartlegge behovene i nærmiljøet.
”Behovene er fjerne selv om de er rett rundt
oss, sier Atle. Forrige tirsdag hørte de Michael
Frost snakke om å være missional. Frost sier at
kirken må være utadrettet. Det ønsker egentlig
vi også, sier Hanna. Vi ønsker å se Guds rike
komme. Nå er vi i en fase der vi prøver å finne
ut om vi egentlig vil være missionale.
Spørsmål
Samtalene går på kryss og tvers. Hvem er vi?
Hvorfor samles vi? Hvor vil vi? Hvordan kan
engasjement setters ut i handling? Dette er
kvelden for de store spørsmålene. Frustrasjon,
forvirring, håp, optimisme, latter hoderisting,
smil, engasjement. Kirken står ovenfor en
utfordring, det er på tide å stake ut en ny
kurs. Det som slår meg, er at her er det stor
takhøyde, her er det lov å tenke forskjellig,
her er folk ærlige med hva de sitter inne med.
På tross av at ingen leder diskusjonen er den
preget av orden. Benedicte viser med to fingre
når hun ønsker en replikk. Beslutningsprosessene går nok saktere uten leder, men alle er
aktive og en del av selve beslutningsprosessen,
sier Atle. Det å ikke ha leder har fordeler og
ulemper. Flest ulemper, mener Tom Rune. Han
synes dette med flat lederstruktur egentlig er
en fin ting, men savner en som peker ut mål og
retning.
Hvordan?
Denne huskirken har lyst til å bety noe for noen
utenfor dem selv. De har prøvd ulike ting, men
ofte havnet inn i feil spor. Andre mennesker
kan fort blir redusert til objekter, menneskelige
prosjekt, noen vi trenger for å ha ting i orden,
sier Tom Rune. Hvordan kan det bli naturlig for
oss å elske andre mennesker og involvere oss
i menneskers liv? Jeg tror det begynner med å
gjøre noe konkret, det er jeg klar for, sier Atle.
Skal hele huskirken gjøre noe felles eller skal
hver enkelt gjøre noe, dette blir det diskusjon
rundt. Rent praktisk blir det vanskelig at hele
kirken gjør misjon sammen, sier Benedicte. Det
blir enighet om at hver og en er misjonær i sitt
revir, men at andre i kirken helst skal involveres
når dette er naturlig, slik at misjon blir noe
9
kirken gjør sammen. Kirken har denne kvelden
foretatt en realitetsorientering, de har stilt seg
nødvendige spørsmål som må besvares før de
kan gå videre, jeg er spent på fortsettelsen.
Sørlandschips og vin
Mumford & sons sin musikk smyger seg forsiktig rundt i rommet, sjokoladen, sørlandschipsen
og kaffien gjør livet litt bedre. Nå skal kirken
minnes han de samles rundt, Tom Rune har
gjort alt ferdig. Etterpå samles kirken i bønn:
”led oss og vis oss hvilken vei vi skal gå og til
hvem vi er sendt til.”
Jarle Mong
.)3<)"
3WV\IS\XMZ[WV"
0IVVI3R¦TTM[LIT
\TN!!
UIQTPIVVISRWTTM[LIT(OUIQTKWU
<ZMNNM[P^MZ\QZ[LIO
)V\ITT^WS[VM
.I[[MTIVLSRMZSs
”Gurilann så
heldige æg æ!”
10
God
velkomst
problem med testen...
Etter en varm velkomst setter de fem parene
seg ved bordet. Monica åpner med å lese en
salme fra Bibelen, og drøsen er i gang. En
kan fort merke at det er gode vennepar som
samles. Tulling og vitsing om hverandre, på en
veldig vennskapelig måte, fyker over bordet.
En kan fort merke at de har noen av de samme
interessene. Mennene sykler og damene går
med skritteller. Noen mer ivrige enn andre.
Ei har blitt satt fri fra at skrittelleren styrte
livet, mens andre er alt for konkurranseinnstilt
og teller fortsatt skrittene. Drøsen er god og
latteren ligger lett. For en vennegjeng og for et
godt og inkluderende fellesskap!
Ny huskirke
Huskirken er en ganske ny huskirke. Denne
gjengen begynte å samles i høst på Alphakurs.
”Det var en god start med kurskvelder. En myk,
viktig og grunnleggende start der vi ikke gikk
rett inn i en rutine eller fast huskirkeramme.”
Dette var bra både for de med lengre troshistorie og de som er ganske ”nye i gamet.” Her er
det både folk som har vært kristne i mange år,
noen som nettopp har blitt kristne og noen som
ikke er kristne.
Huskirken blir tydelig preget av at den bare
består av par. Flere kommunikasjonsformer blir
brukt, og flere beskjeder blir sikkert kommunisert uten at jeg får det med meg.
Pilgrimstur
Rutinene og rammene, altså hvordan de vil ha
det i huskirken, er enda ikke helt satt. På slutten
av kvelden drøser de om hvordan de vil det skal
se ut. En kommer tidlig med sine høye drømmer:
”Jeg foreslår en pilgrimstur i Spania. På med
gå-skonå og fram med staven. ”Hvor lang tid
?” kommer det fra en annen. ”Det kan vi velge
selv.” svarer han. ”Det hørtes kjekt ut” sier en
annen, og det er god stemning. ”Hadde ikkje det
våre jillt?” Og mange svarer sammen: ”jo det
hadde vært kjempe jilt”. En sier: ”Tenk å gå med
huskirka, det hadde vært helt fantastisk”.
”Skulle vi hatt med ungane? Eller hvor skulle
vi plassert dem?”, spør ei av damene. ”Nei, nå
må ikkje du tenka så praktisk ”, svarer mannen
hennes. Det hadde og vært kjekt å reist til
Jerusalem sier en annen. Her står det ikke på
entusiasmen og forslagene.
Vi ønsker å være…
Generelt i huskirken fremover ser de frem til å
bli bedre kjent med hverandre. Både som par og
i dame- og menn- gruppene. De fortsetter runden der alle får sagt hva de ønsker at huskirken
skal være. ”Selv om det kan virke som et fast
mønster hører bibel, bønn og sang med. Det å
dele liv har vi lyst til, ikke bare lage flotte fasader. Vi er ikke ment til å være alene, men leve
sammen og hjelpe hverandre i livet og i troen.
For å bli bedre kjent og faktisk kunne dele liv på
en ekte måte, må vi gjøre mer en å bare sitte
rundt et bord. Vi kan for eksempel gå turer
sammen, og ta med barna også.” Midt i disse
forslagene kommer det en gledes-kommentar:
”Gurilann så heldige æg æ!”, fra ei som tenker
tilbake på en god tur de har hatt i Bjødnaliå.
”Vi ønsker å gå skritt sammen, dele liv helt
naturlig og at huskirken skal være et godt og
trygt sted å være. Dette kan være et sted der vi
kan ta med andre venner som vi allerede betyr
noe for.”
Marita Stangeland
.)3<)"
0][XI[\WZ;^MQV)ZVM.I[[MTIVL
\TNUIQT!![^MQVIZVM
NI[[MTIVL(OUIQTKWU
<ZMNNM[IVVMVP^MZ\WZ[LIO
)V\ITT"^WS[VM
*M\_MMVSRMZSs
[bi’twi:n]
Det har blitt fredag ettermiddag og jeg har troppet opp hos
Kari og Svein Arne Fasseland. Jeg har blitt fortalt at det er noe
som heter Between som skal begynne om noen få minutt. Jeg
googler ordet between og får at det betyr noe sånn som å
være imellom eller noe i den duren. Jeg tenker på sangen til Lisa
Børud der hun synger at hun er midt imellom liten og stor. Tror
det passer på en beskrivelse av de som kommer.
Kari forklarer at de har en huskirke som er
for barn/ungdom i 5. til 7. klasse. De samles
annenhver fredag og det er mellom kl 16 og
17:30. Svein Arne forteller videre at antall som
kommer varierer noe, men at det nok er mellom
femten og tjue som kommer hver gang. Tenker
nok det er god gang i heimen med et slikt antall
på besøk!
16:00
Klokka har blitt fire og det ringer på døra. Her
dukker det opp både jenter og gutter, alle i
godt humør! Totalt antall ender i dag på seks
stykk grunnet sammenfallende håndballarrangement. Vel vel – sånn er det bare, sier Svein
Arne. De frammøtte syntes nok bare at det var
like greit; Da kan vi vel ta et stykke sjokoladekake til sier en av guttene med et lurt smil!
Tre-trinns rakett
Del en er drøs, snacks og lek. Etter det er det
tid for andakt. De hører på en cd der Føbe
Edvardsen leser fra Johannes evangeliet og så
er det en tilhørende sang etterpå. Så snakker
Svein Arne litt rundt det som vi nettopp har
hørt. Han forteller om avskjedstalen som Jesus
holder til disiplene sine. Jesus vet at han skal
dø – hva velger han å si til disiplene? Jesus sier:
Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer
til faderen uten ved meg (Johannes 14:6) Jesus
hjelper oss å forstå; gir oss en trygghet på at vi
kan få Guds fred; vi må bare ha våre øyne festet
på Jesus.
Siste del av samlingen er noe de kaller for
Between-spillet. Kari forklarer at dette er noen
kort som trekkes og som har ulike tema. Eksempler kan være verdier og oppførsel, vennskap og
mobbing, kropp og selvtillit eller favoritten familie og kjærlighet. Videre forteller hun at dette
er en del der ungdommene kan stille spørsmål
og snakke om tema som kanskje ikke er så lette
å snakke om hjemme. I denne delen av samlingen deles jentene og guttene. Jeg nevnte det
med at alle hadde familie og kjærlighet som et
topp tema. Det ble både alvor og en del fnising
og latter når visse spørsmål kom opp!
11
17:30
Da har det jammen gått en og en halv time.
Skal si det gikk fort! Tankene som svirrer i
hodet mitt på vei hjem er at dette var utrolig
kjekt. Kari og Svein Arne gjør en flott jobb med
disse ungdommene. En viktig oppgave. Utrolig
viktig oppgave!
PS! Hvis du lurer på hva det opplegget i overskrifta er, så er det lydskrift av hvordan du skal
uttale ordet between. Apostrof betyr at her
skal trykket være. Kolon betyr laaang lyd
Asle Bruno (engelsklærer)
.)3<)"
0][XI[\WZ3IZQ.I[[MTIVL
\TN!
UIQTSIZQNI[[(OUIQTKWU
[IUTM[IVVMVP^MZNZMLIOST
̉
)V\ITT^WS[VMTMLMZMWO
KIJIZV
12
Foto: Jon Ingemundsen
;X]\VQSSRMZSs
I ferd med
å bli voksne
14
I kveld skal jeg få være sammen med noen av ungdommene i
menigheten, og jeg gleder meg! ”Sputnik-huskjørkå” består
stort sett av 2. – og 3. klassinger fra videregående skoler.
Cathrine Vigre har overtatt som huspastor, og hun er en av
dem som har vært med fra starten av i 8. klasse. Til vanlig er
denne gjengen delt i to, men en gang i måneden samles de for
å være sammen, oppmuntre og inspirere hverandre. De er en
kirke som er i endring, så første post på programmet er å finne
ut hva de vil med kveldene når de samles. De går i smågrupper
og deler ideer. Her er det viktig at alle bidrar, og jeg blir imponert over hvor seriøst de tar oppgaven. Dette er virkelig en
gjeng som vil noe mer enn bare samles med gode venner.
Nådefest
”Jeg har en ide! Skulle vi ikke hatt en skikkelig
fest i påsken? En nådefest?”
Ørjan Stangeland lufter ideen sin med resten
av gruppa. Alle er helt med! Dette er noe de vil
feire, og flere bidrar med gode ideer til festen.
”Dress og kjole er kult!”
”Skikkelig god mat er også viktig!”
De vil at dette skal bli en annerledes fest! En
fest der Jesus er i sentrum. Så det store spørsmålet blir hva de skal gjøre for at Jesus er med
gjennom hele festen! Først og fremst syns de
det er viktig at de er bevisst gjennom hele kvelden og at de tør snakke om det. Men de trenger
noe mer! Ørjan melder seg til å ha en liten intro
og ønske velkommen. Daman Bal tar ansvar
for lovsang, og litt etter litt har flere gode
ideer blitt satt på programmet. Både mat og
underholdning tar gruppa seg av. For et herlig
engasjement. De blir mer og mer engasjert og
har virkelig tro på at dette skal bli en bra fest.
”Vi må be!” sier Elisabeth Nordbrønd og holder
gleden og iveren oppe. Alle er enige, og både
festen og andre ting blir lagt fram for Gud i
bønn. En herlig ro senker seg over gruppa og
flere kjenner at dette er noe de gleder seg til.
Nå gjelder det bare å få lov til å gjennomføre
den. Daman melder seg til å ta en telefon til
Marita og spørre. Heldigvis får han et positivt
svar.
Hva er viktig?
Kvelden går mot slutten og jeg spør ungdommene hva de syns er viktig at jeg formidler om
huskirken. Det første som flere sier seg enige i
er at de er i ferd med å bli voksne. De føler at
de er i en overgang fra barn til voksne, også
åndelig. De syns det er godt å ha Cathrine som
pastor. Hun er en av dem, på deres alder, og de
kan være med å styre sammen. Flere syns det
er viktig at de går lenge på G1. De unge trenger
gode ledere, og det er noe flere av dem har lyst
til å bidra med. Igjen blir jeg imponert over hvor
kloke og reflekterte de er, og er veldig enig at
de unge trenger slike gode ledere og forbilder.
Hilde Birkeland
.)3<)"
0][XI[\WZ+I\PZQVM>QOZM
<TNUIQT!!!KI\PZQVM
^QOZM(Ta[MVM\
<ZMNNM[P^MZWV[LIOITTMMVOIVO
QUVLST!
)V\ITT"^WS[VM
Mangfold
er en styrke
3^Q\^¥ZSRMZSs
Visjon:
Vi vil bli bedre kjent med Jesus
Vi vil at mennesker rundt oss skal bli bedre kjent med Ham
Hver for oss vil vi daglig bruke tid med Jesus og bli formet av ham
Jeg vil at livet med Jesus skal prege meg slik at:
– jeg ser på meg selv slik Jesus ser på meg
– jeg ser på menneskene rundt meg slik Jesus ser på dem
– jeg erfarer Gud som hellig og allmektig, nær venn og Far
– jeg tenker, drømmer og handler etter hans hjerte i min
prioritering av tid og penger
Lovsang og undervisning
Latteren sitter løst og gledene er stor over at
”cd 2” er funnet igjen, riktignok med noen hakk
men den funker, sier Lillian . ”CD 2” inneholder
en samling av lovsanger som de tydeligvis er
svært glad i her i Kvitvær-huskjerka. Herdis lurer
på hvor CDen dukket opp. Hun får til svar at
den ble funnet i Kjells cd-mappe uten at noen
forstår hvordan den havnet der. Den familiære
tonene er satt. Men i dag blir det ikke lovsang
til denne CDen til tross for gjensynsgleden. Andreas har nemlig kommet hjem fra fotballkamp,
stemt ukulelen og er klar for å bidra i lovsangen.
Matt. 6.33 leses høyt:
”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så
skal dere få alt det andre i tillegg.”
Dette er verset de har brukt tid på den siste
uka og som de har lært utenat.
Mennene trekker ut på kjøkkenet og lar damene
få sitte behagelig. Vi samtaler videre om tanker
om teksten vi har lest og hva dette betyr i våre
liv. ”Når vi samles kan vi komme sammen både
å sukke og dele gleder” sier damene. De deler
med hverandre om ting som har opptatt dem
i uka som har gått, og ber og takker sammen.
Bønn er ikke bare viktig når de samles på
tirsdager, det er også en måte de tar hverandre
med i hverdagen på. ”Dukker det opp ting i løpet av uka kan vi melde til de andre i huskjerka,
så tar de dette med i bønn” sier Lillian.
måten kan en hjelpe hverandre til å se ting fra
ulike perspektiv.
Rom for flere
Vi ønsker at vi som fellesskap skal bli enda
tryggere på hverandre slik at det er lettere å
bekjenne ting for hverandre. For oss er det
også viktig at vi ikke bare blir ei bibelgruppe
der vi studerer Bibelen. Vi vil at dette skal være
et fellesskap der vi er opptatt av hverandres
liv og at det vi leser i Bibelen og underviser
relateres til livene våre. Og ikke minst ønsker
vi å være et fellesskap som er åpent for folk.
Huskjerka vår består jo ikke av folk som i
utgangspunktet var venner eller hadde dype
relasjoner, men vi blir stadig bedre kjent. Dette
kan jo gjøre at det er lettere for folk å bli med
her. ”Det er rom for flere her”, sier de nesten i
kor mens de nikker.
Kristin Hovin Thorsen
Mangfold er en styrke
Det er ikke til å unngå å legge merke til at de
som sitter rundt meg er i noe ulik livssituasjon,
noen er opptatt av de siste konfirmasjonsforberedelsene mens andre har barnebarn å tenke
på. Dette spennet i alder og at huskjerka består
av folk i ulik livssituasjoner ser de på som en
styrke. ” Vi har ulike erfaringer og kan derfor
søke råd hos hverandre og gi hverandre støtte”
sier Kjell. Han fortsetter med å fortelle at det
er bra at huskjerka består av mennesker med
ulik bakgrunn og med ulik utrustning, på denne
.)3<)"
0][XI[\WZ3RMTT3^Q\^¥Z
\TNUIQT!
SRMTTS^Q(OUIQTKWU
<ZMNNM[P^MZ\QZ[LIO
)V\ITT^WS[VM
15
2M[[SRMZSs
Ingen
koseklubb
16
Sola skinner og fuglene kvitrer, og royalister, som meg selv, og
de som enda ikke har innrømmet det, har sittet benket foran
Tv-skjermen og fått med seg prins William og Kates overdådige
vielse. Det har blitt diskutert form og mønster på kjolen og akket
og ooet over den makeløse seremonien.
Men bryllupet har visst gått hus forbi i Ellinor
og Torbjørn Jess´ huskjerke når jeg ankommer
fredag ettermiddag hos Margrethe og Tormod.
Der er det ni barn i heftig lek i gardsrommet,
grillen er antent og hjemmelaga hamburgerbrød
ligger klare. Nabobarna titter over hekken,
kommer innom og får seg litt mat, og nabokona
slår av en prat. Dette er en annen verden for
meg! Familiehuskjerke! Jeg har både gledet og
gruet meg litt.
Naturlig fellesskap
Jeg tar minstejenta på fanget og slår meg ned
med Ellinor for å høre om hvordan det er å være
en del av denne huskjerka.
– Det har vært utfordrende å være leder for
sine beste venner, betror hun meg. Plutselig
skulle jeg sette standard og lede de jeg var med
til vanlig. Det flotte er at mye har vært naturlig.
Før var vi i ei huskjerke hvor vi ikke hang så
mye sammen på fritida. Selv om vi ville var det
vanskelig å få til i en travel hverdag. Denne
huskirka begynte med at vi fire damene hadde
et bønnefellesskap, og så ble det helt naturlig
å starte ei huskjerke sammen med mennene og
barna våre.
Siv nikker og vi snakker litt om hvordan
huskjerka fungerer. Annenhver uke samles
de en ettermiddag med barna og annenhver
onsdag har de voksne fellesskap. Et mål da er
å oppmuntre hverandre til å leve som kristne i
hverdagen, på jobb, blant venner og naboer. De
spiser i lag, har brødsbrytelse og deler livene
sine.
– En utfordring for oss gutta er å lese
Bibelen jevnlig, deler Svein når vi sitter godt
tilbakelent i hver vår strandstol. - Og å holde
fokus. Vi er jo menn som kjenner hverandre
godt og har det utrolig kjekt i lag. Men vi vil jo
mer enn det, og må pushe oss selv.
– Ja så det ikke blir noen koseklubb, istemmer Tormod.
Vi blir avbrutt av en liten sykkelulykke og et
gråtende barn, og Svein må trø trøstende til.
Etter en saftig hamburger slår jeg meg ned
med takka hvor Margrethe lager lapper. Anne
Lovise forteller om å være et forbilde for barna
i hvordan hun lever livet med Gud, og hvordan
de tar etter henne. De kan også bidra mer
enn hun var klar over. Da hun satt fast under
lovsangsforberedelse, var det tre år gamle Nora
som kom med idéene slik at alt kom sammen.
Margrethe deler målet om å få med seg flere og
at venner rundt dem skal bli frelst.
– Selv om vi har det så bra sammen, er det nok
annerledes om fem år. Da har vi forhåpentligvis
fått med oss nye og er delt i huskjerker rundt
dem, sier hun.
Togtur i huset
Jeg har virkelig kost meg og følt meg varmt
velkommen når vi fortsetter huskjerka inne i
nystova med fortellingen om Jesus som stiller
stormen og en lang ønskeliste av barnesanger
med ivrige bevegelser. Gitarer og bjeller er
flittig brukt og vi ender med å toge gjennom
huset, voksne såvel som barn før samlingen
etterhvert oppløses.
– Du sklei jo rett inn, du!” kommenterer Anne
Lovise. Jeg smiler og tenker at jeg gjerne
kommer igjen en annen gang. Dette funker jo!
Kanskje familieliv og huskjerke med barn ikke
er så utenkelig, til og med for meg, en gang i
framtida!
Renate Solberg
.)3<)"
0][XI[\WZ-TTQVWZ2M[[
<TNUIQT!!
MTTQVWZII[JWRM[[(OUIQTKWU
<ZMNNM[IVVMVP^MZWV[LIO^WS[̉
VM]SMVM\\MZ[IUTM[JsLMJIZV
WO^WS[VMMV^ITONZQLIO
)V\ITT ^WS[VMWO!JIZV
Hjertet
på rett plass
WO!STI[[MSRMZSs
Beskriv huskjerka med tre ord:
Kristine: Best – ubeskrivelig – kul
Ida: Fantastisk – bra – sosial
Maria: Flotte folk – god stemning – tull
Tor Jostein: Bra samhold – leking – være med Gud.
17
Lek og latter
Jeg kommer inn i ei stue som yrer av liv og
samtalene går livlig. De avbrytes etterhvert av
beskjeden om at første post på programmet
er leking i hagen. Stemningen stiger merkbart.
Energinivået er høyt og noen spretter rundt
mens leken blir forklart. Vi stiller oss i ring og
gjør oss klar til ”Ninja”.
Jeg rykker ut av leken og benytter anledningen
til å snakke litt med Ragnhild om huskjerka.
Hun ser rundt på dem som fortsatt leker og
sier ”Vi er utrolig forskjellige, men troen binder
oss sammen. Det er godt å bli kjent med disse
folka, og være en del av dette fellesskapet. Det
styrker troen min, og jeg tror det hadde vært
vanskelig å vært kristen uten et fellesskap.”
Er der for oss
Nede på plenen er Ørjan i gang med å organisere en ny lek. Ragnhild og Martin beskriver
lederne i huskjerka. De kan være uhøytidelige
og glir godt inn inn i gjengen. Samtidig gir de
oss trygghet og vi vet at vi kan spørre dem om
det vi lurer på eller snakke om ting som er vanskelige. De er der for oss. Det er på tide å gå
inn og ha undervisning. Temaet denne kvelden
er Den Hellige Ånd.
Hvorfor en del av ei huskjerke?
Thomas forteller at huskjerka er viktig fordi her
får han snakke med noen om Gud, og kan dele
ting som er vanskelig. Men ikke minst det at
de sammen får erfaringer og opplevelser med
Gud som styrker troen. For Thomas er ikke huskjerka bare en samling på mandager, han sier at
det å treffe huskirkefolka på skolen eller andre
steder gjør ham glad. Marte er enig i dette og
sier at det at hun har flere av huskjerkejentene
i klassen er viktig. ”De hjelper meg til å stå for
det jeg står for og de støtter meg” sier hun og
gir et bekreftende blikk til Ida og Kristine. Hun
forteller videre at grunnen til at hun ønsker
å være en del av huskjerka er at det hjelper
henne å komme nærmere Jesus og at hun treffer andre kristne. ”Noen ganger er det skikkelig
tiltak å komme seg avgårde på mandagen, men
det er alltid bra når jeg kommer meg avgårde”,
Ida og Kristine nikker og de tre ler litt.
få være med på og se det Gud gjør i dem som
vi leder. Når jeg spør om de har noen visjon
for huskjerka, svarer Ørjan ”at hjertene skal
være på rett plass så kommer alt det andre på
kjøpet”.
Jeg kommer hjem oppmuntra og glad etter en
kveld med denne huskjerka. Den yrer av energi,
positivitet og lekenhet. De virker oppriktig glad
for å se hverandre, tuller og tøyser. Men det er
stort rom for Gud i det lekne, de ønsker å lære
mer og våger å være ærlige.
Bønneemner:
– Be for ungdommene i huskjerka.
Kristin Hovin Thorsen
Hjertet på rett plass
Når klokka har blitt halv ti og de fleste har
startet på sykkelturen hjem forteller Elisabet at
grunnen til at hun ønsker å bruke tida si på å
lede disse ungdommene er at hun ser et stort
potensiale i dem. Ørjan fortsetter engasjert:
”Jeg har en nød for disse ungdommene, og
ønsker at de skal bli disippelgjort og bygge
en sterk tro, en tro som holder.” De forteller
videre at det å lede huskjerka også gir dem selv
mulighet til å undervise og får selv bekrefta
at de er på rett vei. Det er og spennende å
.)3<)"
0][XI[\WZ-TQ[IJM\6WZJZ¦VL
WO–ZRIV;\IVOMTIVL
<TNUIQT! ! TQ[[Q(PW\UIQTKWU
WZQ[G!(PW\UIQTKWU
<ZMNNM[UIVLIOMZ!̉
)V\ITT"KI
WOSTI[[MSRMZSs
Ungdom med
ut-fokus
Kjørende opp Ørnaveien treffer jeg på en herremann med lang
frakk og skulderveske som krøker seg bak en storslått svart paraply. Håret er klippet i en kledelig sveis som vi i dag kanskje oftest
ser på svart-hvittbilder fra noen tiår siden, og vi starter umiddelbart en samtale om et innlegg han skrev i Jærbladet, hvorpå
jeg skryter av hans konservative, upåklagelige nynorsk og spør
om sakens kjerne i prestespørsmålet. Herremannen er Benjamin Anda, 17 år, og jeg har kommet til ei ungdomshuskjerke for
1.klassinger.
18
18
Ut
Solfrid, huskjerkelederen, er travelt opptatt
med å finne fram mat samtidig som hun kommer med beskjeder til Benjamin om løst og
fast. Jeg setter meg forsiktig ned i en krok og
betrakter det hele før jeg våger meg på noen
spørsmål om huskjerkas fartstid, historie og
utvikling. Dette viser seg å være ei huskjerke
som i 2007 ble starta med en gjeng 8.klassinger fra Bryne, Hognestad og Nærbø. Therese,
Marlen og nå Solfrid har leda gjengen fram til i
dag. De er cirka 20 stykker som møtes ukentlig,
spiser og har brødsbrytelse før de ofte deler
seg i jente- og guttegrupper.
– Gud har jobba med oss som gruppe, og
ungdommene har merkbart blitt bedre kjent
med Jesus, forklarer Solfrid. Nå ligger noen av
utfordringene i å finne ut hvordan vi kan pushe
dem enda mer, og fokusere på de gode sidene
de allerede har for å få dem der vi ønsker.
Hva er fokuset da? undrer jeg. Solfrid forteller at de samles som en konsekvens av at de
allerede er ute.
– Ut er ikke bare å gå på gata og fortelle
om Jesus, har jeg nå forstått, meddeler hun.
Det er bra og vi har gjort det også, men det må
være mer enn en ”happening.” Ut er alle steder
de naturlig er i hverdagslivet; idrettslaget og
skolen, og med venner som ikke er kristne. Vi
ønsker det skal bli naturlig for ungdommene
våre å for eksempel samles og be før de tar en
kaffi med disse. Og spesielt at de skal forstå
dette selv, at å ta med Jesus på de små tinga i
hverdagen kan bli til store hendelser.
Jeg er nå, mildt sagt, imponert. Tenk om jeg
hadde fått være med på lignende da jeg var
tenåring!
Flere støyende og glade ungdom fyller huset.
Jeg koser meg. De forteller meg hvordan de har
blitt anbefalt denne huskjerka, at fellesskapet
er bare sååå bra og hvordan det er mangel på
lignende andre steder. En som begynte for tre
år siden er selv leder for ei 8. og 9. klassehuskjerke nå.
Nært og personlig
Etter et humørfylt måltid med fnising og latter
under nattverden, drøs om løst og fast samt
et lite historisk innlegg fra Benjamin om et
kors han har rundt halsen som stammer fra
førkristen tid, er det grupper. Guttene samles
til Bibelstudie, mens jeg blir med jentene ned
for HUDDLE. Om jeg er imponert fra før blir jeg
nå fylt med andektighet. For et priviligium å få
være med å dele liv med jentene og høre deres
innerste tanker og følelser. Dette er virkelig
dypt. Dette er nært og personlig. Mobilen piper,
to dansejenter tøyer ut, men det ser ikke ut til
å forstyrre samtalen og stemningen. De åpner
hjertene sine her, utfordringer, gleder, indre
sår... og tar imot hverandre.
Alt under Solfrid´s bevisste ledelse. Etterpå takker jeg for at jeg fikk lov til å komme og sniker
meg stille ut døra for ikke å forstyrre det Gud
gjør i denne gjengen her.
Renate Solberg
.)3<)"
0][XI[\WZ;WTNZQL;MTM
<TNUIQT
[WTNZQLG[MTM(aIPWWVW
<ZMNNM[P^MZWV[LIO
ST!̉
)V\ITTKI
>sZM0][SQZSMZ"
3IZT[MVSRMZSs
Forpliktende
fellesskap
19
Fakta
Kirken består av tre par: Tone og Odd Erling
Karlsen, Olaug og Oddgeir Teigen, Hanne og
Øyvind Opstad. De møtes på tirsdager kl 20.00
for å være i felleskap med Gud og hverandre.
Kirken ønsker å være et felleskap som støtter
hverandre og oppmuntrer hverandre. De vil bli
kjent med hverandres venner og familier. Det er
fokus på oppdragelse og trosopplæring.
Charlotte: Hva består en huskirke kveld av?
Odd Erling: Kaffi!
Tone: Vi snakker om forskjellige temaer og
problemstillinger.
Olaug: Det er fri flyt i struktur!
Odd Erling: Vi har vært innom det meste
egentlig. Nå nettopp så hørte vi igjennom noen
taler som vi snakket om etterpå.
Tone: Jeg synes det er godt at vi ikke har så
tett program. Slik er det mulighet og rom for å
ta opp vanskelige ting.
Odd Erling: Vi opplever at Gud er her og styrer
og veileder. De tingene som ligger i grunn kommer som regel opp.
Charlotte: Hvordan er dere som felleskap?
Oddgeir: Vi er sterkt knyttet til hverandre!
Odd Erling: Ja, vi har valgt å gå mer hjemme
og ikke ha så tett timeplan.
Tone: Vi ønsker å være tilstede der vi er. Da
klarer vi å se mennesker rundt oss. Vi er som en
familie og det passer som regel å treffes.
Øyvind: Det er ikke stress å ha med seg familien Karlsen til Oslo, det er bare ekstra kjekt!
Tone: Vi prøver å hjelpe hverandre der vi er i
livet. Vi er alle på forskjellige plasser og det går
ikke an å sammenligne dagene våre. Men vi er
jo alle småbarnsfamilier, så vi har en del ting
til felles.
Olaug: Ja vi har snakket masse om at vi skulle
vært flere. Vi treffes sammen i åpen barnehage,
middag på lørdager og turer på søndagene.
Ungene våre kjenner hverandre bedre en sine
egne søskenbarn!
Oddgeir: Vi skal på ferie i Danmark i sommer.
Vi har leid et stort hus med plass til alle familiene.
Charlotte: Har der en visjon eller retning for
fellesskapet?
Olaug: Vi vil være et felleskap som støtter og
oppmuntrer hverandre i hverdagen. Vi snakker
mye om oppdragelse av barna.
Hanne: Vi snakker mye om trosopplæring og
lærer ungene å be til Jesus. Tollak har lært seg
å sei Jesus. ”Sesus”, sier han. Også lurer vi på
hvordan vi skal gjør det med ungene, bekymringen ligger nok mest på at de blir ungdommer
en gang.
Charlotte: Hvordan når dere ut?
Øyvind: Vi treffer mange småbarnsforeldre.
Olaug: Vi opplever at vi får gode relasjoner
med naboer.
Oddgeir: På lørdag var det tre jenter som satt
på terrassen og spiste pølser med Mali. Etter
hvert kom foreldrene ned og snakka med oss.
Hanne: Vi kommer tett innpå mennesker når
ungene går foran deg.
Tone: Det finnes dager uten at vi har planlagt
det hvor folk stikker innom og vi får en mulighet til å være gjestfrie. Vi er også på kaffi og
middager hos folk.
Karlsen kirken er et felleskap hvor alle er
skikkelig glad i hverandre. De er forpliktet til
hverandre og de rundt seg. De ønsker å slippe
Gud inn i de relasjoner som de har fra før og er
åpne for å bli kjent med nye og at de blir lagt
til fellesskapet.
Charlotte Dybing
.)3<)"
0][XI[\WZ<WVMWO7LL-ZTQVO
3IZT[MV
<TNUIQT!! SIZT[MV\WVM(OUIQTKWU
WMSIZT[MV(OUIQTKWU
<ZMNNM[P^MZ\QZ[LIO
)V\ITT"^WS[VM
:ISMSRMZSs
20
Huskirke i
forandring
Det er onsdag, og dagen er her. Jeg skal på besøk i huskirka til
Thomas og Mari. I dag skal fellesskapet samles på Oma, på bondelandet utenfor Bryne. Her lukter det penger (les; hevdalukt),
og traktorer kjører rundt på kjelvene og sprer godlukt. Vi ankommer Guro og Kjetil relativt tidlig, for i dag er det samling med de
unge og lovende. Med det mener jeg selvfølgelig kidsa, men det
er rom for tolkning.
Velkommen
Første møte med huskirka er at tre av ungene
ser at jeg har med et kamera, noe som er til
stor glede. Det er gravd ned en trampoline
i hagen, og det skal ikke mer til. En heidundrende fotoshoot er i gang. Ungene har en
slags konkuranse om hvem som er den flinkeste
til å trikse. Dvs hvem som er flinkest til å hoppe
på en fot, i tillegg til å hoppe høyest. Etter et
par minutter er jeg bestevenn med ungene på
trampolinen, og han ene utbryter Ӿg kjenne
dæg kjempegodt, me æ venna!”. Enten er de
enormt lette å komme i kontakt med, eller så
har kameraet noe å gjøre med saken. Etter
hvordan resten av gjengen er, så virker det som
at ungene har noen herlige hjerter, og nøler
ikke med å drøse med ukjente folk.
Undervisning
Etter litt grillmat samles alle i hytta i hagen
for samling. Her har Guro en liten andakt. Det
er snart påske, så Jesus er temaet for dagen.
Hun spør ungene ”Vett dåkke keffor me feire
påske?”, ”fordi da kommer påskeharen”, en annen svarer ” fordi då kan me koma hær å ha det
jillt”. Det blir lettere humring blant de voksne.
Guro klarer å holde masken, og forteller tålmodig om at Jesus stod opp frå døden i påsken.
Etterpå følger lovsang på beste vis. Ungene
synger, hopper og gjør bevegelser med hele
seg. De skråler det de kan, og det er herlig.
fellesskap hvor vi ber for hverandre, deler liv
og søker Gud i lag. Jeg håper og tror at den
nye huskirka kommer til å bli lignende. En plass
hvor ungene og vi, kan leve sammen og disippelgjøre hverandre.
Cecilie: Jeg ser egentlig ganske positivt på at
det blir forandringer. Tidligere var det kanskje
litt lett for oss alle å følge etter Thomas og
Mari. Men nå har vi muligheten til å være mer
selvstendige, i tillegg til at alle må ta sin del.
Forandringer
I huskirka er det forandringer. Etter sommeren
kommer Thomas og Mari til å slutte som ledere,
og hvordan det skal se ut etterpå er enda ikke
helt på plass. Det er en sammensveiset gjeng
som ser på dette som en god utfordring. Senere
i kveld skal de som kan, samles for å be og
snakke om hva som kommer til å skje videre.
Før det sjekker jeg ut stemningen blant noen av
de voksne.
Kjetil: Vi har gått fra å være en huskirke som
var samlet hver 14 dag, til å samles ukentlig.
En uke med unger, en uke med bare oss vokse.
Det har gjort store forskjeller i fellesskapet.
Jeg merker at jeg gleder meg til hver gang vi
skal treffes. Det er godt. Når en bruker mer tid
i lag, blir det automatisk tryggere å snakke om
ting, i tillegg til at man blir litt mer frimodig
når det gjelder å be for hverandre. Nå er vi et
Det virker som at huskirka er på vei inn i nye
ting, og at de står samlet om det. Både voksne
og barn. Det kan ikke bli annet enn supert!
Weronica Håland
.)3<)"
0][XI[\WZ"5IZQWO<PWUI[
:ISM
<TNUIQT!! UIZQZISM(OUIQTKWU\PWUI[
ZISM(JMLMP][SQZSMVVW
<ZMNNM[P^MZWV[LIO
)V\ITT"^WS[VMWOJIZV
Foto: Weronica Håland
21
Håland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00
Din lokale oljeforhandler
Langgata 50, 4362 Vigrestad • www.jaerenolje.no
B&M
Bok & Media
22
EL-TEAM
Elektroentreprenør
Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40
E-post: [email protected], Internett: www.el-team.net
Ezz''ͻWz''ͻZ,/>/dZ/E'
SPRÅK-
KALENDEREN
JULI-NOV
2011
HJØRNET
3 tegn på liv
“Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som
kommer til meg, skal ikke hungre, og den
som tror på meg, skal aldri tørste.”
Joh. 6,35
Vekst
“Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og
dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis
det dør, bærer det rik frukt.” Joh.12, 24
Mine barn er mine arvinger. Hva er det
som lever videre gjennom mine barn når
jeg er død? Det livet jeg lever nå, og de
valgene jeg tar i dag, får konsekvenser for
mine barn og barnebarn.
Lever du for deg selv, eller for kommende
generasjoner?
Hva er det du reproduserer av fysiske og
åndelige verdier?
Per Åge Berge
N OVE M BER
Vi vokser gjennom livets ulike stadier. Fra
barn til ungdom og fra voksen til gammel.
Overgangen fra ett stadie til neste, er
ikke alltid like lett å fastsette. Slik er det
med åndelig vekst også. Åndelig vekst
er vanskelig å måle, men det normale i
en disippels liv er å vokse i modenhet og
visdom.
Reproduksjon
O KTO BE R
Hvor mange måltid spiser du til dagen?
Er din åndelige næringstilførsel tilfeldig
eller regelmessig?
Er du en åndelig mor eller far? Er du villig
til å gå inn i smerte for å vokse i modenhet og visdom? – det vil bli til stor glede
for Gud og mennesker!
SEPTE M B E R
Du trenger ikke å være ernæringsekspert
for å vite at kroppen er avhengig av daglig
tilførsel av mat og drikke. Uten næring
blir vi trøtte og slappe, syke og døende. I
Herrens bønn lærer Jesus oss å be til Gud,
vår forsørger: ”Gi oss i dag vårt daglige
brød”. Gjennom jordbruket gir Gud oss
mat for kroppen. Gjennom bibel og bønn,
disippelfellesskap og Herrens måltid, gir
Gud næring til vår ånd og sjel.
I 1.Joh.2 skriver Johannes til barn, unge og
fedre. Målet er å nå frem til modenhet i
Kristus. Kirken, Jesu kropp som er oss, roper etter modne åndelige mødre og fedre.
Åndelig modning står ikke i direkte sammenheng med alder. Det finnes unge
mennesker som er åndelige mødre og
fedre, og det finnes gamle mennesker som
fortsatt er spedbarn i Kristus.
Vekst innebærer smerte. Det hender ganske ofte at gutten min våkner på natta
med vokseverk. Vekst og smerte er en
naturlig del av utviklingen. Slik er det også
med åndelig vekst.
AUG UST
Ernæring
“Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var
til glede for Gud og mennesker.” Luk.2,52
J UNI
Det finnes en dyp
sammenheng mellom
det fysiske og det
åndelige i tilværelsen.
Gud bruker fysikk og
biologi til å si oss noe
av åndelig verdi. Vi
skal nå se på ernæring, vekst og reproduksjon
som kjennetegn på et sunt
liv, og deretter hvilken overføringsverdi tegnene kan ha
for vårt åndelige liv.
Foto: Kristian Konstali
1. - 4. juni
Stammefeiring
7. jun
20:00
Profetisk forum
10. jun
20:00
Ungdomsgudstjeneste
12. jun
11:00
Morgengudstjeneste
12. jun
19:00
Kveldsgudstjeneste
21. aug
11:00
Morgengudstjeneste
21. aug
19:00
Kveldsgudstjeneste
2. sep
20:00
Ungdomsgudstjeneste
4. sep
11:00
Morgengudstjeneste
4. sep
19:00
Kveldsgudstjeneste
18. sep
11:00
Morgengudstjeneste
18. sep
19:00
Kveldsgudstjeneste
19. sep
19:00
Ledersamling
30. sep
20:00
Ungdomsgudstjeneste
16 . okt
11:00
Morgengudstjeneste
16. okt
19:00
Kveldsgudstjeneste
28. okt
20:00
Ungdomsgudstjeneste
30. okt
11:00
Morgengudstjeneste
30. okt
19:00
Kveldsgudstjeneste
4. - 6. november
23
Jentesprett (kvinneweekend)
B-post Abonnement
Foto: Kristian Konstali
Retur: Postboks 40, 4349 Bryne
www.bedehuskirken.no
POSTADRESSE:
Magasinet Bevegelse
BESØKSADR:
ANSVARLIG REDAKTØR:
Postboks 40, 4349 Bryne
Meierigata 11, 4340 Bryne
ÅPNINGSTIDER: Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00
TELEFON:
51 48 67 80
E-POST:
[email protected]
BANKKONTO:
3325.20.02672
Thomas Rake
Gro Anita Nøkland
GRAFISK DESIGN: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com]
TRYKK: Jærprint AS
FOTO FRAMSIDE: Kristin Hovin Thorsen
REDAKSJONSLEDER:
Bilder fra nett er
brukt med tillatelse
eller i tråd med
creative commons.