Transcript Synspunkter på talentutvikling i barneidrett

Synspunkter på talentutvikling i barneidrett
Selv om idrett som sosialt system er skilt ut for å løse en bestemt funksjon opererer
den med koblinger til andre systemer: ”Til tross for at idrett er et autopoietisk system,
og derfor operasjonelt lukket, vil samfunnet like fullt betinge hvordan idretten
utvikles til enhver tid” (Tangen, 2004a, s.145). Talentidentifisering av potensielle
toppidrettsutøvere gjøres på forskjellige måter i verden og er et eksempel på hvordan
samfunnet betinger hvordan idretten ser ut. I Norge opereres det med en ”mild” form
for seleksjon og identifisering gjennom restriksjonene barneidrettsbestemmelsene gir.
Gjennom å gi et omfattende og mangfoldig tilbud skjer seleksjonen først ved 13-14år.
Fotballen som system må forholde seg til dette og NFF har for eksempel gjennom
sine bestemmelser bla. bestemt at det ikke skal føres resultater eller tabeller i
barnefotballen og anbefaler at lag får sette inn en ekstra spiller når de ligger under
med 3-5mål, for å søke jevnbyrdighet i kampen. I den norske demokratiske
idrettsmodellen er binærkoden noe nedtonet for barn opp til 12 år, men for en norsk
eliteklubb som kjemper om titler, opprykk, fornyet kontrakt i tippeligaen, flere
supportere og sponsorer er denne koden overordnet. Denne koden påvirker all
klubbvirksomhet. Seleksjonskulturer der en identifiserer talent i tidlig alder er i stor
grad avhengig av hvilken omverden idretten opererer i. I for eksempel USA,
Storbritannia og østeuropeiske land er det større aksept for å identifisere talent tidlig
og vektlegge konkurransen. Her er det større aksept for at de samfunnsdemokratiske
målene ikke er en likeverdig part av idretten som de blir proklamert å være i Norge
(Hansen, 2009; Tangen 2004a).
Peterson (2007) argumenterer for at all idrettsaktivitet (spesielt barne- og
ungdomsidrett) har to målsettinger; ”association nurtering” (AN) og ”competition
nurtering”(CN) . AN kan karakteriseres som et samfunns-demokratisk mål der alle
som ønsker å delta skal få lov til det og hvert individ skal få utvikle seg uavhengig av
ferdighetsnivå. Sosialisering av borgere og dannelsen av samhold og sosial tilhørighet
anses som en sentral målsetting i idrettsorganisasjoner. Denne forståelsen er også
sentral hos stat og samfunn som støtter idrett primært på basis av at det aktiviserer
barn og unge på en meningsfull måte. ”Competition nurtering” (CN) er satt av
idretten selv, der individene, i tillegg til innlæring av ferdigheter, skal lære å forholde
seg til konkurranse: å vinne/ å tape, følge reglene og fokusere for å nå sine mål. I
idrettens konkurransenatur er det sentralt å dyrke fram gode utøvere etter metoder
som anses som nødvendige.
Selv om idrettsbevegelsen selv ofte argumenterer med at disse forholdene
harmoniserer med hverandre så er det grunnleggende konfliktfylt: ”Both aspects are
important in the training, but in reality many sports organizations find it difficult to
unite the two in a simple and natural way. It is in the nature of competition nurturing
to strive towards selection, ranking and elitism amongst the participants. Both
enrichment and marginalization are developed through competition nurturing.”
(Peterson, 2007; s.126). En fotballklubb bestemmer selv hvilke metoder den ønsker å
drifte etter, hvilke visjoner og målsetninger den har bestemmer organisasjonen selv. I
en toppklubb må en forholde seg til klubblisensen og dens krav om kompetanse, men
klubben står likevel fritt til å velge hvordan den skal produsere toppspillere og bedre
prestasjoner.
5.2.3 Topp og bredde
I Norge er organiseringen av idretten preget av at en skal produsere enere samtidig
som en skal ta vare på bredden. Forholdet mellom topp og bredde har blitt definert
som en dobbel bokføring: ”En legitimerer seg med bredden overfor omgivelsene når
det trengs, mens en i praksis i stor grad fokuserer og satser på toppen.” (Bergsgaard,
2005, s.123). En slik logikk om å ta vare på bredden stammer fra NIF sin hovedparole
”idrett for alle”. Pengene som blir tilført idrettsorganisasjonene kommer fra staten
som igjen har sine krav og pålegg for hvordan pengene skal brukes og til hvilke
formål. Disse kravene og påleggene er igjen tuftet på ideen om at idretten skal være et
verktøy for ”association nurtering” slik Peterson (2007) skisserer, der samfunn og stat
primært støtter idretten fordi det aktiviserer barn og unge på en meningsfull måte.
Samhold, sosialisering og sosial tilhørighet er sentral argumentasjon for å støtte idrett
i dette henseende (ibid). I 1987 ble barneidrettsbestemmelsene innført for å verne om
de overnevnte prinsippene, dette legger sterke restriksjoner for hvordan idrett skal
praktiseres opp til 13 år og seleksjon/utviklingsprogrammer (Hansen, 2009). Som en
kontrast til dette er det i prosesser i idretten selv som er i stadig utvikling og som står
som en motstridende kraft i forhold til samfunnsdemokratiske prinsipper og
barneidrettsbestemmelsene. I min oppgave tolker jeg profesjonaliseringen og
konkurransespiralen i idretten som viktige prosesser for å forstå informantenes
vurderinger.
Hans Cavalli-Björkman, president i Malmö FF på 70-, 80- og 90-tallet, resonnerte slik
i 1987 da klubben skulle hel-proffesjonalisere spillerne sine: ”When we meet top
European teams our chanches are 25:75. We are semi-professionals and they are full
proffesionals, with lots more time to practice…Now we will try to add improved
technical skills to our players existing qualities, giving them opportunity to fully
concentrate on football and expand practicing hours.” (Billing et al.,2004; s.91).
Profesjonalisering i idrett er en konsekvens av at en har gått fra amatøristiske idealer
til et trenings- og forbedringsideal. Idrettens binære kode og tilleggskode fordrer at
idretten jobber etter et prestasjonsideal der framgang og forbedring står i sentrum. På
denne måten dannes det en konkurransespiral der metoder for prestasjonsforbedring
hele tiden skal optimaliseres: ”The inclonclusiveness of competition in sport creates a
spiral phenomenon which raises the level of demands: The winner of today may very
well be the loser of tomorrow, and in order to avoid this fate the winner is continually
forced to improve his performance capacity” (Heinilä, 1984, s.21., funnet i Hansen,
2009).
Bergsgaard (2005) argumenterer for at idrettsfeltet har omskrevet logikken på det
økonomiske felt fra inntekt og profitt til profesjonalisme og kompetanse: ”Et resultat
av etableringen og satsingen på Olympiatoppen var en profesjonalisering av norsk
elitesatsing: Frivillighet og politikk ut, profesjonalitet og fag inn.” (ibid, s.133). I
forhold til fotball kan en si at klubblisensen med dens krav til spillerutvikling i
toppklubb har ført til et kompetanseløft og et mer profesjonalisert system.
Informantene opererer med en forståelse om at profesjonalisering er nødvendig tidlig.
Dette uttrykker seg gjennom at informantene ønsker å forme 24-timersutøvere og at
en da må inn på et tidlig stadium for å kunne påvirke utøveren inn i denne
mentaliteten, dette skal formes gjennom nok antall timer trening med kvalitet og
matching på et høyt nivå. Dette kan forstås som en naturlig forlengelse av at a-lag er
hel-profesjonalisert og delvis profesjonalisering på juniornivå.
I min oppgave oppfattes barneidrettsbestemmelsene, breddefilosofien, kompetanse
hos trenerer i barne- og ungdomsfotball og mangel på forståelse for profesjonalisering
fra omgivelsene som problematiske forhold for identifisering, seleksjon og utvikling
blant informantene.
Sitatet fra informant 7 er illustrerende for hvordan informantene i min studie oppfatter
barneidrettsbestemmelsene: ”…de barneidrettsbestemmelsene, jeg synes i bunn og
grunn at idrett er konkurranse. Så det å ikke markere vinnere og tapere er en utsettelse
på noe som kommer senere uansett. Så det er egentlig å bare lære seg med engang.
Sånn er det i den virkelige verden, slik er realiteten…”. I et systemteoretisk perspektiv
harmoniserer ikke disse bestemmelsene med idrettens binære kode og dens
autopoiese: ”System theoretically speaking, the differentiation of talent program for
children is…not compatible with the autopoiesis of the political system.” (Hansen,
2009, s.232).
Slike oppfatninger er ikke ukjent hos andre som opererer med en toppidrettslogikk.
Tidligere skøytelandslagstrener for Norge, Peter Mueller, kan illustrere dette: ”Norge er verdens rikeste og mest velfungerende land. Men sosialdemokratiet er ikke
nødvendigvis optimalt i forhold til å utvikle toppidrett…Ta fotball for eksempel. Hvis
du vinner, er det bra. Hvis du taper, er det også gøy. Men jeg mener du skal bli
bedømt på hvor bra du spiller, uavhengig om du er syv eller 20 år, for sånn er livet.
Livet er kompetetivt. Hvorfor vente til du er 16 år med å lære hva livet handler
om?...” (VG Helg, 28.05.2011, s.9). En amerikansk skøytetrener har naturligvis
trukket med seg sine holdninger fra USA i forhold til konkurranse. Samtidig vil jeg
hevde at dette er en grunnleggende trosartikkel som utvikles hos trenere som opererer
på et elitenivå uavhengig av politiske retningslinjer.
Barneidrettsbestemmelsene er en videreføring av den norske idrettslige tankegangen
om en ”association nurtering”. Dette oppleves også som hemmende blant
informantene da klubben opererer med en breddeavdeling ved siden av de nevnte
satsningslagene. Klubbens drift av denne kan forstås som en viktig form for
legitimering av arbeidet slik det tradisjonelt er bygd opp i Norge. Her er en sterkt inne
på en ”association nurtering” tankegang der fotball er for alle og en opererer med
samfunnsdemokratiske mål. Flere av informantene som jobber tett opp mot
ungdomsavdelingen oppfatter dette som en viktig faktor for at elitetankegangen
(”competition nurtering”) de står for ikke blir forstått i ungdomsavdelingen. Dette er
et eksempel på hvor vanskelig det er å kombinere to tankeganger i klubbvirksomhet.
Dette kan tolkes som et resultat av at informantene og de andre opererer med ulike
habitus. Her er det tydelig at meningene dannes pga. at informantene opererer i et
system hvor det meste dreier seg om resultater, mens de som er utenforstående til et
slikt praksisfelt må forholde seg til omgivelser (politikk, sosialdemokratiske
prinsipper, lokalmiljøet etc.) og legitimere sin drift. Det kan også være et resultat av at
de mangler praksiserfaring og generell innsikt i spillerutvikling.
En sentral diskurs i fotball-Norge for tiden er ”hvordan skape bedre og flere
profesjonelle toppspillere”. Norsk Fotball Akademi er et eksempel på en privat
organisasjon som arbeider etter tidlig seleksjon av spillere. For en månedlig betaling
kan en sende sin sønn fra 7 år og oppover på trening basert på franske
treningsmetoder med Thierry Kopp i spissen. Her blir barna delt opp etter nivå og
selekteres etter tekniske grunnferdigheter og ønske om å satse (A-magasinet,
06.05.2011). Dette har skapt debatt om norske identifiserings- og
seleksjonsmekanismer vs. tidlig identifisering og seleksjon. Franske Thierry Kopp
argumenterer for tidlig selektering: ”- Vår modell brukes i mange store
fotballnasjoner og skaper toppspillere. Norske spillere har altfor dårlige
basisferdigheter. De er en følge av at mange uskolerte pappaer dessverre må stille
som trenere og bare setter ut noen kjegler…alle de store nasjonene gjør det. Tidlig
selektering gir flere toppspillere.” (ibid, s.13). Informantene trekker fram at en slik
politikk fører til at de beste/ivrigste ikke får nok utfordringer og at en ikke klarer å
skape vinnere. Idrett som system er hele tiden i utvikling, både gjennom interne
kamper i feltet og eksterne angrep fra andre felt i det sosiale rom (Munk, 1999). I det
fotballfaglige diskusjonsprogrammet ”Bakrommet” (NRK, 10.05.2011) blir en slik
intern kamp synlig i debatten rundt Norsk Fotball Akademi (NFA). På den ene siden
har en NFF med Stig Inge Bjørnebye og Dag Risnæs som er imot en tidlig
selektering, på den andre siden er Thierry Kopp som argumenterer for tidlig
seleksjon. Munk (1999) mener at profesjonaliseringen i idrett har ført til at
feltet/systemet blir sterkere og i større grad kan motstå eksternt press.
Norsk fotball som i stor grad er basert på frivillighet oppfattes av informantene som
problematisk med tanke på kompetanse hos trenere for de yngste spillerne. Det
snakkes mye om mangel på basisferdigheter og dårlig utnyttelse av den motoriske
gullalderen i norsk fotball. Per Joar Hansens sitat er et eksempel på dette: ”Vi må få et
større trykk på trenerutdanningen for barne- og ungdomsspillere. Barna må lære seg
hva kvalitet er. I andre land er man ekstremt opptatt av dette. Vi må ha mer fokus på
detaljer og kvalitet.” (Aftenposten, 28.05.2011. s.72). Dette er i tråd med tankegangen
til Kopp.
Flere av informantene trekker fram viktigheten av kompetanseheving i barnefotballen
(6-12år) som Informant 3 illustrerer: ”Jeg tror vi må innføre et strengere regime som
vi ha gjort fra 12-16, at slik er det i klubben, istedenfor at det blir diskusjoner om alle
temaer. At det er en gruppe som setter seg ned og lager en mal for hvordan det skal
være..at det ikke blir noe ¨jamenn atte¨, for dette tar livet av trenere, ledere,
organisasjonen og sånne ting fordi det er sånn…jeg velger å kalle det, et anarki. Der
må vi inn med at klubben bestemmer hvem som trener minilagene også. Kreve at det
skal være trenerkurs for minitrenerne også…sånn skal det trenes osv. Tilrettelegge for
de guttene som ønsker å trene mer, der slutter guttene enda tidligere på skolen…”.
Kort oppsummert mener jeg denne tankegangen om profesjonalisering har sin rot i tre
punkter:
1. Utøveren må konkurrere i den mest populære idretten nasjonalt
2. Utøveren må konkurrere i en av de største idrettene internasjonalt. Som følge
av globalisering og fri flyt av arbeidskraft kan klubbene nasjonalt hente inn
utenlandske spillere.
3. Spillet er i stadig utvikling. Tempo og krav til taktiske/tekniske-, fysiologiskeog mentale egenskaper er i stadig progresjon.
Informantenes syn på profesjonalisering i norsk ungdoms- og barnefotball er en
naturlig forlengning av konkurransespiralen som er i stadig utvikling. Dette går på
kompetanse hos trenere i alder 6-12 år, mer trening i barnefotballen, sterkere
tilrettelegging for enkeltspilleren i forhold til egentrening, tilrettelegge for mer trening
ved å samarbeide med ungdomskoler og dyrke konkurransen fra tidlig alder.
Mangel på forståelse for profesjonalisering er også et problematisk forhold med tanke
på rekruttering av spillere i lokalmiljøet, dette gjelder spesielt spillere i alderen 1316år. Selv om klubben har klart å rekruttere mange av de beste spillerne i de yngre
klassene er dette ofte en tungrodd prosess der breddeklubbene ikke ønsker å sende
videre sine talenter. Argumentasjonen er ofte at spillerne har en like god hverdag i
breddeklubben og-/eller at det er viktig for spilleren selv å være igjen i sitt miljø for
trivsel. Spillerutvikler 13-16 år uttrykte ofte en frustrasjon over dette og argumenterte
imot at kompetanse hos trenere, evne til å tilrettelegge for den enkelte spiller og
nivået på spillerne var mye høyere i klubben for min studie. Dette er et eksempel på
hvordan topp- og breddetenkning ikke harmoniserer.
Hansen (2009) argumenterer for at idrett som sosialt system ukritisk ikke vil adaptere
kravene og forventningene som stilles fra omgivelsene. Samtidig som de
tilsynelatende er enig i reglene og kravene utad gjennom organisasjonene, vil de
gjennom sine aktiviteter gjøre det de mener er nødvendig i forhold til vinn/tap koden.
Som en reaksjon til dette har en i klubben for min studie ansatt trenerutvikler 6-12 år
og startet treningsgrupper for de 12-åringene som ønsker 1-2 ekstra økter i uken.
Trenerutvikleren har ansvar for kursing og utvikling av trenere i egen klubb og i
breddeklubber i lokalmiljøet.
Informantene oppfatter foreldre i stor grad som utfordrende å forholde seg til. Flere
eksempler på foreldre som hadde skjevt bilde av sønnens ferdigheter og potensial ble
trukket fram i intervjuene. Ettersom den norske demokratiske modellen og
barneidrettsbestemmelsene er med på å involvere foreldre i stor grad og indoktrinerer
en del demokratiske prinsipper (for eksempel at alle skal ha like mye spilletid) kan
dette føre til at det blir en ”mismatch” mellom trenere og foreldre når sønnen tar
steget opp til et elitelag og må forholde seg til idrett satt i et profesjonalisert system.
Her er det også problematiske forhold i til de beste spillerne. Dette går på
hospiteringer innad i klubben og hvilket nivå de skal være på.