Transcript Last ned her - Sekkepose.no

112
Jarle Sanden
113
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
Jarle Sanden
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
Betegnelsen «sekkjepåse»
«Kjært barn har mange navn», heter det.
Det kan umulig være gyldig i alle tilfeller.
I Vistdalen har hele bygda en kjær,
gammeldags middagsrett som bare har
en betegnelse: «sekkjepåse».
Denne dagligdagse og uvanlige
betegnelsen gjør oss ikke mye klokere på
hva det er for noe. Betydningen av ordet
vil jeg derfor forsøke å finne svar på. Er
det en sammensetning av substantivet
sekk og substantivet pose? Den
muligheten er lite sannsynlig, for det er
langt på veg to ord som betyr det samme.
Under feltarbeidet der jeg observerte
hvordan maten blir tilberedt, slo et meg at
en forklaring kanskje kan finnes i
tilberedingsmåten! Første leddet kan
tolkes som verbet å søkke/synke. Mitt
utgangspunkt blir derfor at «sekkjepåse»
i ei normalform skrives som «søkkepose.»
En parallell har vi et et annet lokalt
dialektord som nettopp beskriver hvordan
et tradisjonelt fiskeredskap brukes,
«sekkjenot», normalforma er søkkenot.
Vil denne forklaringsmuligheten bli
avkreftet eller styrket i ordbøker? Ivar
Aasens «Ordbog» er til hjelp; «sekka» =
synke, søkka, «sekkja» = søkkja, sekkje,
søkkje. Andre leddet «pose» eller på
dialekt «påse», forklarer han slik: «1: pose
eller sæk.» Aasen antyder også ei 3.
Værsågod! Sekkjepåse! Kari Hanseth serverer rykende
fersk Vistdals «nasjonalrett». Foto: Romsdalsmuseet
betydning av ordet: «liten tyk Tingest.»
Til slutt; lar dette seg så språkhistorisk
forklare? Blir «ø» evt. «ey» blir til «e» eller
«ei» i romsdalsdialektene? Professor
Helge Sandøy bekrefter at dette er et
vanlig dialektmønster i store deler av
Romsdal.
Vokaler foran palatale
konsonanter i Romsdal endres ofte: øy
blir ei, eks. bløyte = bleite, uttales «æ», vi
har som nevnt søkkje som i Romsdal blir
til sekkje.
Observasjon av tilberedningsmåten,
ordbøker og språkhistorise peker i samme
retning når det gjelder å forklare den
spesielle betegnelsen «sekkjepåse» som
synkepåse. Litt søkt er det kanskje, men
forma på sekkjepåsen kan lett assosieres
med «liten tyk Tingest» som ei betydning
av ordet pose. Når de ferdig fylte posene
legges i søet synker de til bunns. Etter
hvert som de nærmer seg ferdig kokt,
flyter de opp. Betegnelsen «sekkjepåse» er
i normalform det samme som
«søkkepose» og er en beskrivende form
som forklarer hvordan maten ble laget,
mer enn å beskrive hva maten består av.
«Sekkjepåse» er i denne sammenheng en
pose som fylles med potetrøre og som i rå
tilstand legges i kokende sø, som så
synker til bunns i kjelen den kokes i.
For å bli bedre kjent med- og for å
dokumentere dette fenomenet, inviterte
museet seg på besøk til Vistdalen. Første
og eneste stedet der vi tilberedte
«sekkjepåse» var hjemme hos Kari
Hanseth. Hun er i dag 76 år gammel , født
114
Jarle Sanden
og oppvokst i Vistdalen og har lært å
koke «sekkjepåse» av si mor, Marie
Ødegård Hanseth (1889–1977). Kari er
gift med Anders.
«Sekkjepåse» – hva er det?
I
motsetning
til
flertallet
av
middagsretter, både gamle og nye, sier
benevnelsen «sekkjepåse» ingenting om
hva slags mat «sekkjepåse» er. Som
utenforstående
får
vi
knappest
assosiasjoner til hva slags mat det dreier
seg om. At det er slik, at navnet og hva
det er, er ukjent for de fleste i dag, er
pirrende i seg selv og motiverende for å
skrive litt om denne tradisjonsmaten i
årboka.
Forøvrig er det slik med «sekkjepåse»
som med all matlaging; oppskriftene er
like mange som antall garder eller kokker.
Men det er et felles utgangspunkt med
ingredienser for alle: poteter, kjøtt, flesk
og løk, litt krydder med tilbehør av gulrot
og kålrabi. Hvor godt, velsmakende og
vellykket maten blir er litt avhengig av
råvarenes kvalitet, smak og behag,
blandingsforhold med krydderier, kjøtt
etc. At «sekkjepåse» er orignal og særegen
mat er det ikke tvil om. Poteten er
viktigst, for den utgjør i volum
størstedelen av råvarene. Resten er langt
på veg «tilsettinger» for smaken sin del.
Alt dette lages det ei røre av. Røra fylles i
stoffposer. Stoffposene knytes for enden
og legges i en kjel med kokende, saltet
vatn.
Det
nærmeste
sammenligningsgrunnlag for hva dette
er, er potetball. «Sekkjepåse» er grovt og
populært forklart potetballrøre, kokt i en
stoffpose. Men det er forskjeller og
potetball er en selvstendig rett på lik linje
med «sekkjepåse også i Vistdalen.
«Sekkjepåse» er «sekkjepåse» og potetball
er potetball.
Vistdalen + «sekkjepåse» = sant
I Romsdal er det ei bygd som klart skiller
seg ut når det gjelder tradisjoner for
denne middagsmaten, nemlig Vistdalen i
Nesset kommune. I de nærmeste
nabobygdene, over fjellet til Eresfjorden
eller utover stranda til Mittet, er retten
ukjent. Anders sier at det var aldri
«sekkjepåse» i Eresfjorden før ho Kari
kom. Kari hadde tjenestearbeid på
«Dreplå» på Bugge, i retning Nesset.
Derfra forteller hun om potetfarse kokt i
pose, men uten kjøtt. Det ble kokt ved
siden av. At ei bygd har en matrett, som
nabobygdene ikke har, er et sjeldent
fenomen. I Romsdal kjennes ikke noe
tilsvarende. Slik har det vært de siste
generasjonene. Utbredelsesområdet er
lite,
klart
avgrenset.
Geografisk
avgrensing forklarer langt på veg at både
benevnelsen og retten er lite kjent i resten
av Romsdal og den understreker at dette
virkelig dreier seg om lokal mat.
Vistdalen er og har vært kjerneområde for
sekkeposetradisjonene. I dag lages den i
flere bygder, men den moderne
utbredelsen ser ut til å være nøye knyttet
til utflytta vistdalinger som har bosatt seg
rundt om i Romsdal og andre steder.
På grunn av at «sekkjepåse» opplever
en
slags
renessanse
har
flere
romsdalinger i dag hørt om den, men de
færreste har smakt eller hørt om
«sekkjepåse». Utafor Vistdalen er
betegnelsen langt på veg et fremmedord.
Under museets intervju i Vistdalen,
var det en 4-H utvekslingsstudent fra
Costa Rica, Ana V. Alfaro, på nabogarden.
Hun kom også for å delta i lagingen av
denne lokale «nasjonalretten», for alle
vistdalingene har klart for seg at dette er
noe spesielt for deres bygd, noe ingen
115
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
andre har. Gleden og stoltheten over å
formidle dette til «utabygdes» folk er
tilsvarende stor!
Til grytene
Jeg har inntrykk av at når det først lages
«sekkjepåse» i Vistdalen, lages store
porsjoner. Det er typisk mat for mange.
Arbeidet er liksom det samme enten det
lages til få eller mange.
Før skrelling og maling av potetene
settes en kjel med vatn på komfyren til
oppkok. Vatnet er saltet. Kari Hanseth
skrelte ca. 7 kilo poteter til denne
porsjonen. Hun tar ei bøtte med poteter
og bruker aldri vekt. Slike porsjoner lager
hun alltid til familiebruk. Helt fersk potet
er ikke så godt egnet fordi den er for løs
og meler seg fort. Litt lagret potet er best.
Noen hevder at Pimpernell ikke duger til
«sekkjepåse», men det er ikke Kari enig i.
Poteten ble så delt i passende biter for
maling på den elektriske kverna. Potetene
og en stor løk ble malt sammen. 2–3 hg
lettsaltet flesk (svin) skåret i terninger og
malt sammen med potet og løk. Noen kan
male litt gulrot sammen med poteten,
mest for fargens skyld. Fleskesvoren ble
lagt oppi kjelen for å få et enda bedre sø.
Flesket gir både smak og binder potetrøra
sammen. Når alt er malt og røra er i et
trau eller i en plastbolle, skjæres fenakjøtt
i små terninger og haes oppi røra.
Dersom det er for salt bør kjøttet kokes litt
ut på forhånd. Samtidig skal salt flesk og
kjøtt gi saltsmak til sluttproduktet.
Pepper tilsettes. Det røres litt for å fordele
alt bedre. Verdt å legge merke til er at Kari
Hanseth ikke spedde røra med mel i det
hele tatt. Det gjorde heller ikke mor
hennes, så røra er temmelig laus, men
passe med pepper ble tilsatt. I den eneste
boka hvor det står ei oppskrift på
Løk, «spikjekjøt» og flesk er viktige ingredienser sammen
med malte poteter.
Under: Kari Hanset har blanda alt sammen, rørt litt
rundt og fyller sekkjepåserøre i lerretsposene. Kjelen står
på komfyren med kokende vatn. I den lille kaserollen
ligger posene i varmt vatn før de fylles med røre.
Foto: Romsdalsmuseet
116
Jarle Sanden
Etter koking i vel 1,5 time, flyter posene til overflata. Dufta i kjøkkenet blir bedre og bedre. Foto: Romsdalsmuseet
«sekkjepåse», er det eksempel på
tilsetting av både mel, litt timian og salt i
røra etter behov. Oppskrifta er etter
Magna Øien, Vistdal. (Innli, K.E red.,
1991,112).
De ferdigsydde lerretsposene er i
mellomtida lagt i en kjel med kokende
vatn på komfyren. Våte, varme poser ble
så fylt med sekkjepåserøre. Bruk av
fuktige, varme poser gjør at de slipper
bedre når «sekkjepåsen» er ferdig kokt.
Før posene legges i det fosskokende søet,
ble de knytt for med sterk tråd. Slik må
posene småkoke i ca.1,5 time. Etter ca.
halvgått tid bør de øverste posene i en så
stor kjel, skifte plass med de underste. Til
å begynne med synker alle posene til
bunns, derav navnet «sekkjepåse». Etter
en stund danner det seg luft i posene slik
at de flyter opp ettersom de nærmer seg
ferdig koking. Matlukta som fyller huset
er god. Dufta skaper forventninger til et
godt måltid. «I kjenne på lukta at ta bli
god sekkjepåse» forsikrer Kari Hanseth
når hun passer på kjelen, løfter på lokket
med jevne mellomrom og flytter litt på
posene. Ei sekkjepåsegryte må passes, må
få omsorg undervegs. Det er et krav for at
maten skal bli god.
Og god ble den: Kari og jeg koste oss
med altfor mye varm, rykende fersk
«sekkjepåse» med smelta smør, uten
gulrot og kålrabi, altså helt på
gamlemåten! Førsteklasses. Prima!
Tilbehør
Fast tilbehør ved servering er kokt gulrot
og kålrabi og smeltet smør. Noen koker
litt potet også og andre kan ha litt løk i
smøret. Grønnsakene kokes for seg, aldri
117
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
sammen med sekkjepåsen. Til drikke
brukes vatn, saft eller surmelk. Etter
måltidet er det vanligst bare med en kopp
god kaffe uten dessert. Kari Hanseth
bruker av og til sviskegraut servert litt
etter måltidet sammen kaffe og småkaker.
Sekkjepåse, mat i utvikling
I 1990-åra kan vi slå fast at
sekkjepåsetradisjonen i Vistdalen er mer
levende enn noen gang. Jeg har heller
ikke inntrykk av at bruk av matretten
noen gang har vært truet eller i ferd med
å gå i glemmeboka. Interessa blant unge
folk er også stor. Dette er gansk
interessant i «ferdigmattidsalderen» vår.
Samtidig er det ikke så underlig, fordi
interessa for lokalhistorie, røtter er
økende. Dette gir seg også utslag i
interessa for lokale mattradisjoner.
På spørsmål om ingrediensene har
vært de samme i sekkjepåsen så lenge
Kari Hanseth kan huske, forteller hun at
det har variert og varierer framdeles. Det
samme sier alle andre som er intervjuet.
Når det gjelder alderen på denne retten,
følger den potetens alder og bruk i
Romsdal. Gjennombruddet skjedde på
begynnelsen av 1800-tallet. (Døssland, A:
I 1990, 463). Fra Nesset kjenner vi med
sikkerhet at potetball var i bruk midt på
1800-tallet. (Hola, O, 1980,77). Det er
derfor ikke urimelig å anta at
sekkjepåsetradisjonene i Vistdalen går
tilbake til omtrent denne tida.
Kari Hanseth understreker at det er
viktig med skikkelig gammeldags speket
kjøtt for å få god smak på «sekkjepåsen»,
men slik har det ikke vært bestandig. Fra
mor si minnes hun at det ble brukt såkalt
«hakkamat» istedenfor spekekjøtt av
lam/sau. Hakkamaten var grovhakket
med hakkekniv, saltet og tørket innmat
For å få den ferdigkokte «sekkjepåsen» ut av posen den
kokes i, trer Kari Hanseth handa inni en brødpose.
Utenpå har hun en plastpose. Knuten på
«sekkjepåsen» åpnes og innholdet presses forsiktig ut
av posen på serveringsfatet.
Foto:
Romsdalsmuseet
bl.a. hjerte, nyrer, tunger og midtgarden
av får, gjerne sammen med litt «neikje».
Farsen ble eltet, tilsatt salt og pepper. Av
røra ble det laget flate «kaker» som ble
lagt til rask tørk over en ovn og så lagret
på stabburet. Hakkamaten ble så brukt
som smakstilsetting og som fett i
potetrøra. Smaken ble selvfølgelig også
anderledes enn slik vi kjenner
«sekkjepåsen» i dag. I dag er det spekekjøtt som dominerer. Lammerull er også
godt egnet som ingrediens, malt sammen
med poteten eller i terninger, forteller
Kristine Øien. I dag er det eksempler på å
bruke avskjær fra ulike spekepølser som
kjøtt i farsen istedenfor spekekjøtt. Dette
skjer både privat og når det lages store
118
Jarle Sanden
porsjoner til fest. Kari Hanseth er ikke i
tvil om hva som smaker best. Hun har
prøvd avskjær selv og kommentaren fra
barna på hjemmebesøk var klar: «He du
hatt oppi pølse no mamma?» Alle er enige
om at gamlemåten er best. Et annet nytt
innslag er at det steikes kjøttdeig og løk,
som tillegg til, eller som erstatning for
spekekjøtt og flesk. Smak og behag
varierer. Det dreier seg ikke om hva som
rett eller galt, men om variasjoner over et
tema, nesten fra familie til familie, og om
hva hver enkelt tar seg råd til å bruke av
ingredienser. Hva som saklig sett
registreres er at innslaget av kjøtt i
«sekkjepåsen» har endret seg over tid og
at det fremdeles er i endring. Forklaringa
er både enkel og naturlig, den følger
samfunnsutviklinga. Den store grad av
sjølberging og gardsbasert utnytting og
foredling av alle gardsproduktene i det
tradisjonelle
gardsog
jordbrukssamfunnet, er slutt. Kjøp av
ferdigproduserte matvarer på butikkene,
er vanlig enten man bor på landet eller i
byen. Dette påvirker selvsagt matskikk
og kosthold. I lys av dette kan det slås fast
at «sekkjepåse» helt sikkert smaker
ganske forskjellig fra 1890- til 1990-åra
langs linja fra speket og tørket innmat til
speket fenalår med variant av kjøttdeig
og løk til spekepølseavskjær.
Når det gjelder poteten ble den
opprinnelig raspet, seinere malt på
handkvern og nå malt på elektriske
kjøkkenmaskiner. Kari Hanseth brukte
handkvern til i 1960-åra, deretter bare
mix-masteren. Nå males potet, flesk og
løk sammen. Før ble både flesk og løk
skåret med kniv i terninger og rørt
sammen med potetfarsen.
Tilbehør av gulrot og kålrabi hørte
heller ikke med opprinnelig. Bruken av
disse grønnsakene har økt utover 1900tallet. Noen velger å servere kålrabien
som stappe isteden for kokt i skiver.
Mange foretrekker rikelig med kålrabi
fordi den gir mest smak. Kokt gulrot er
mest for pynten sin skyld.
Hvite tøyposer av bomull er vanlig i
bruk. Et gammelt laken eller et putevar
egnet seg godt. Historia om at det beste
stoffet til å koke sekkjepåse i var
«nerdeillen» av ei kvinnfolkundertrøye,
er vel kjent.! De fleste jeg har sett har form
som en litt stor 1/2 kg pose med
kjøttdeig, ca. 10 cm. vid og ca. 30 cm lang.
Andre foretrekker litt større tøyposer.
Posene må tilpasses grytene. Poser av
bakepapir og plastposer som tåler koking
er
nyere.
Yngre
utøvere
av
sekkjepåsekunsten har bare brukt papir
eller plastposer og hevder at plastposene
beholder smaken bedre. Særlig ved
koking til virkelig store selskap, f.eks. til
den årlige «sekkjepåsefesten», brukes
bare plastposer. De kokes «stående» i
kjelene for å utnytte plassen bedre.
Posene snus en gang opp ned under
kokingen.
Fra hverdagsmat til festmat
«Sekkjepåse» som er og har vært vanlig
middagsmat for alle i heile bygda, heile
året på lik linje med potetball og sodd.
Men den var og er også brukt som
søndagsmiddag. Typisk for «sekkjepåse»
som ble laget i ganske store porsjoner, var
at restene ble «oppattvarma» eller
«heitatgjort» til kvelds eller til middag
etter et par dager, steikt i panne. «Det e
da’n e god», hevder mange. «Sekkjepåse»
er også blitt en en typisk rett og dermed
litt mer festpreget når sønner og døtre
med familie kommer hjem til Vistdal på
feriebesøk,
fødselsdagsjubileer
og
119
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
konfirmasjon. «Då e de sekkjepåse både ein
og to gonger.» Bruk av «sekkjepåse» som
festmat
har
selvsagt
med
velstandsutviklinga å gjøre. I dag har vi
råd til mer kjøtt og flesk i potetrøra, og da
blir det på en måte «mer mat». Utreiste
vistdalinger, enten det bare er til Molde
eller Oslo, lager også denne retten på sine
nye bosteder, ofte i form av å invitere
venner til en «Vistdalskveld» eller til
«sekkjepåseselskap». I tråd med
opphøyet status serveres da ofte øl og
akevitt. Vi ser her et eksempel på en lokal
matrett som etterhvert får en mer
opphøyet status. Ikke bare som lokal
festmat i bygda, men den blir
«symbolmat», en rett som både sier noe
om hvem du er, hvor du kommer fra, om
tilhørighet, identitet, tradisjon og røtter.
For norskamerikanene på vistdalsbesøk
er et av høydepunktene under besøket å
spise «sexynapåse» hos «ho tante»!
Dette er et interessant psykologisk
fenomen godt kjent fra historien, også fra
nordmenn som emigrerte til De Forente
Stater. Rømmegraut, lutfisk og lefse ble
norske «symboler», noe konkret som
representerte gammel, norsk kultur.
Maten var et middel for markere
tilhørighet og for å skille seg fra andre
etniske samfunn, som gjorde det samme
med sine kulturtradisjoner. Slike
symboler blir enda viktigere når man er
hjemmefra. En liten, men sammenlignbar
parallell er «baillfesten» til romsdalinger i
Oslo. ( Sanden; J: 1996, 25).
Symbolmat for utreiste vistdalinger er
en side ved «sekkjepåsen». En annen,
minst like interessant side ved
sekkeposens kulturhistorie, er den årlige
«Sekkjepåsefesten» i Vistdal, altså en
intern bygdefest. Den har vært en nesten
årlig foreteelse siden den første gang ble
arrangert 12. mars 1966.
Vistdal
Ungdomslag
arrangerer
festen. Når det gjaldt servering av festmat
stod valget i 1966 interessant nok mellom
potetball og «sekkjepåse»! Vistdalingene
med gjester også fra Eresfjorden og
Mittet, samles til felles sekkjepåsemåltid
med tilbehør, kaffe og dans. Alle pyntet til
fest. Det er med andre ord
«Sekkjepåsefest» med stor «S». Arrangementet er et godt eksempel på at kultur
og historie i form av mat kan være et
viktig element for å binde bygd og folk
sammen om noe felles. Håndskrelling av
potetene kvelden før festen er en
kombinasjon av moderne dugnadsarbeid
og sosialt samvær. Behovet for slike tiltak
er naturlig i ei tid der samfunnsutviklinga
går fortere enn noen gang, også i
matvegen med mer eller mindre
ferdiglagede norske og internasjonale
retter. Det er godt at noe er stabilt.
«Sekkjepåse» blir ei stabil sak, et felles
kulturuttrykk, som alle vistdalinger kan
samles om, en matrett som befester tid og
sted. De siste åra har det vært en mer eller
mindre fast gruppe av bygdas jenter som
har tatt på seg ansvaret for kokinga.
Det virkelig nye, at «sekkjepåse» er på
veg oppover statusmessig, er at den er
begynt brukt som «konfirmasjonsmat»,
ved fødselsdagsjubileer, 70- og 80årsdager o.s.v, altså virkelig som festmat.
Denne utviklinga hører 90-åra til.
Tendensen understreker enda en gang at
«sekkjepåse» er tradisjonsmat i utvikling,
i tilpasning til samfunnsutviklinga.
Sekkjepåse og romsdalske
mattradisjoner
Sekkjepåse er en potetrett. Potet er på en
måte den viktigste ingrediensen, det er i
hvert fall den det er mest av, men bruk av
120
Jarle Sanden
kjøtt og flesk er viktig for både smak for å
lage «skikkelig» mat utav det. Jo mer en
bruker av disse jo skikkeligere måltid blir
det. I takt med velstandsøkninga, må vi
regne med at mengden av disse
smaksgodbitene har økt i volum, kanskje
særlig til festbruk. Innføring av poteten
på 1800 tallet markerte et tidskille i norsk
så vel som romsdalsk mattradisjon.
Poteten avløste eller nyanserte bruken av
korn, mel og dermed grautens og
flatbrødets betydning. Mer bruk av potet
førte til at middagen gradvis ble
viktigere. Poteten ble etterhvert en fast
del av middagen og det kunne spares litt
på flatbrød og neper til kjøtt og fisk.
Ernæringsmessig betydde også poteten
mye fordi den bidrog til å redusere
kostholdssjukdommer. Det er i dette
perspektivet vi må plassere «sekkjepåse»
som middagsmat.
Middagsmaten «sekkjepåse» er en
nær slektning av potetballen i både romsdalsk og norsk mattradisjon. I Romsdal er
potetballen vanlig over alt, mens
«sekkjepåse» er en særegen matrett som
lokalt bare er kjent i Vistdalen. Der brukes
den side om side med potetball.
Fra gammelt var potetball vanligst i
indre fjordstrøk, hvor jordbruk stod
sterkest. Vistdal er og var ei typisk
jordbruksbygd der bl.a. potetdyrking og
krøtter- og sauehold var viktige deler av
ervervsgrunnlaget. Potet var tilgjengelig i
overflod og alt av sauen ble utnytta i
husholdninga på garden. Dette var
lokale, billige, gode og sunne råvarer,
produsert, foredlet og brukt av husholdet
på garden, hver for seg eller i
kombinasjon. I tillegg var det mat som
attpåtil var dryg og som var god
magefyll. Smaken har forandret seg over
tid ganske vesentlig, fra tida speket
innmat ble brukt, til speket fenalår med
nye innslag av stekt, kjøttdeig og
spekepølseavskjær. Når det gjelder
«sekkjepåse» er det ikke slik at en
oppskrift er mer rett enn andre. Dette er
mat som innenfor visse rammer har sine
familiemessige variasjoner og selvfølgelig
har det vært variasjoner over tid. Tilbehør
av kålrabi og grønnsaker har kommet til
etterhvert, forøvrig samme utvikling som
potetballen. (Sanden, J, 1996, 20)
I Vistdalen er både potetball og
«sekkjepåse» med tilbehør tradisjonelle
middagsretter som har levd og som lever
ved siden av hverandre. Bygda skiller seg
seg ut ved at det er bare der det er vanlig
med «sekkjepåse». Dermed er bygda
alene i Romsdal som har en helt unik
matrett.
For framtida er det godt å se at folket i
bygda tar godt vare på sine
mattradisjoner, særlig «sekkjepåse».
121
«Sekkjepåse» – tradisjonsmat fra Vistdalen
Oppskrifter:
SEKKJEPÅSE FRA VISTDAL
etter Kari Hanseth
7 kg. potet
300 gr. spekekjøtt
300 gr. lettsaltet flesk
300 gr. kjøttdeig
1 stor løk
salt etter behov
Framgangsmåte, les ovenfor avsnittene
«Til grytene» og «Tilbehør.»
SEKKJEPÅSE FRA VISTDAL
etter Magna Øien
1,4 kg. potet
350 gr. ferskt kjøtt/kjøttdeig
250 gr. spekekjøtt/flesk
1 stor løk
1 ts. salt (etter behov)
1 ts. pepper
1 ts. timian
2–3 ss. hvetemel
Poteter, flesk og løk males. tilsett krydder,
mel og evt. spekekjøtt i små terninger.
Fyll farsen i pølsepapir (matpapir) og
knytt i endene. Legg den i fosskokende
salta vann og la den trekke i ca. 1–11/2
time. Server med potet kålrot og smelta
smør. (Innli, K. E 112, 1991.)
Kilde- og litteraturhenvisninger
Litteratur:
Artikkelen bygger på intervju- og deltagende
observasjon med:
Kari Hanseth født i 1920, bosatt i Vistdal.
og bare intervju med:
Kristine Øien, født i Vistdal 1960, bosatt i Molde.
Marianne Hanseth, f.1954
Sanden, Jarle: Ball i romsdalsk mattradisjon. I
Romsdalsmuseets Årbok, Molde 1996.
Innli, Kjell E (red.): Fra Bestemors Kjøkken.
Kristiansund 1991. Kom. forlag.
Døssland, Atle: Med lengt mot havet,
Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, I. Det
Norske Samlaget, Oslo 1990.
Hola, Ola: Gammalt fra Nesset. Del I. Utg.
Romsdal Sogelag, Molde 1980.
191
Annonser
Bøker til salgs på Romsdalsmuseet
Romsdalsmuseets årbøker:
1941-44, 1953–57, 1961 (50 år), 1963, 1964, 1965, 1966,
1967, 1968, 1969–70 pr. stk.....................................................................
15,-
1971, 1972, 1973, 1974, 1975 pr. stk ............................................................
25,-
1984 ................................................................................................................
65,-
1985 ................................................................................................................
75,-
1986, 1987 ......................................................................................................
125,-
1988 ................................................................................................................
90,-
1990 ................................................................................................................
125,-
1991, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997 ....................................................
150,-
Kvinnebunad fra Romsdal. Særtrykk, Årbok 1986.................................
10,-
Bjørneskytteren Johan Alnæs, av Sverre Berg .........................................
50,-
Romsdalsmuseets Barneleikarring 1928–1978 ........................................
20,-
Peder Knudsen Kjørsvik (treskjæreren fra Fræna), av P. Solemdal .....
15,-
A. I. Høyem, hans ætt og etterslekt, av A. M. Magerøy.........................
25,-
«Keisertiden» i Molde, av Ingeborg Dahl Bækkelund ...........................
50,-
Nordlandshandelen. En særegen næringsveg i Indre Romsdal
gjennom 100 år, av Edmund Søvik og Per Jarle Søvik......................
85,-
Løve Stokke: Hus og husbygging i Romsdalen. Ord og uttrykk,
byggjeskikk og handverkstradisjon ....................................................
Bøkene fåes ved henvendelse til Romsdalsmuseet,
6400 Molde, telefon 71 25 25 34 – telefax 71 21 90 33
200,-