Transcript Tro - Litteraturtidsskriftet Lasso

1
Litteraturtidsskriftet
LASSO
2012 #2,TR0
Redaksjon:
Innhold
Ida Amalie Svensson (redaktør), Thea Trøen
Bjertnes, Hedda Lingaas Fossum, Espen Dahl Hjort,
Ida Helene Lerkerød, Jonas Hansen Meyer, Hedda
H. Robertsen, Victoria B. Sellevoll, Tuva Stranger,
Hege Sørensen
Måtte Allah slå meg død til jorden om dette ikke
er sant........................................................................ 4
Marte Holm
Bidragsytere
Karusell .................................................................. 10
Skjalg Wie Skare
Alexander Bertin (f. 1984), poet og redaktør i
Post Forlag.
Øyvind Berg (f. 1959) er forfatter og har blant annet gitt ut Poesi og lærepenger (Kolon forlag, 2009).
Inge Haugane (f. 1968) har utgitt Jaguar i byen
(Det stille forlaget, 2010). Diktsamlingen nedenom og
volvo (Kontur forlag, 2010) er utgitt og skrevet sammen med Stian Johansen.
Andreas Vermehren Holm (f. 1988 i Danmark)
bor i Paris. Har oversatt Tomas Espedals LY (2011)
og Men gulvet har ingen mund (2011) av Linus Gårdfeldt
til dansk, begge utgitt på Forlaget Virkelig.
Marte Holm (f. 1990) studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Kristina Leganger Iversen (f. 1989) studerer litteraturvitenskap ved UiO og har gitt ut boka Hjartemekanikk (Samlaget, 2011).
Elisabeth Løvlie (f. 1972) er førsteamanuensis
(vikar) i allmenn litteraturvitenskap ved ILOS, Universitetet i Oslo.
Eivind Myklebust (f. 1988) studerer litteratur ved
UiO
Anne Lande Peters (f. 1967) er teatervitar og omset drama til og frå japansk
Christian Refsum (f. 1962) er førsteamanuensis i
allmenn litteraturvitenskap og ga nylig ut Kåte dikt
(Forlaget Oktober).
Skjalg Wie Skare (f. 1984), fra Askøy utenfor Bergen. Student ved Forfatterstudiet i Bø 2011/2012.
Kristian Wikborg Wiese (f. 1986), student.
Redaksjonsmedlem i La Granada.
Illustrasjon
Frøydis Sollid Simonsen (f. 1986) tegner og
skriver. Bor i København.
Layout/Design
Mari Kvale (f. 1987) Studerer Art Direction ved
Westerdals School of Communication
Når du slutter å snakke .................................... 5 - 9
Thea Trøen Bjertnes
Jeg tror at jeg tror på litteratur...................... 12 - 14
Elisabeth Løvlie
Lehrjahre ........................................................ 15 - 16
Christian Refsum
Samtale med Eskil Vogt, del 2 ................... 17 - 23
Kristina Leganger Iversen og
Eivind Myklebust
............................................ 26
Alexander Bertin
[Illusjonssirkel], versjon 6 .................................... 27
Inge Haugane
Pengenes metafysikk .................................... 28 - 32
Øyvind Berg
Troen på fortsettelsen. Salmenes Bok ........... 33 - 38
Jonas Meyer
Tre dikt ................................................................... 40
Kristian Wikborg Wiese
Tungebundet ............................................. .... 41- 42
Andreas Vermehren Holm
Uriks: Om å omsette Fem dagar i mars .......... 43 - 45
Anne Lande Peters
Utdrag frå Fem dagar i mars ........................... 46 - 48
Anne Lande Peters, Okada Toshiki
TRO
Temaet for denne utgaven av Lasso er TRO
– et begrep som kan strekkes, bøyes, undersøkes og utforskes på uendelig mange måter.
Spennvidden i begrepet speiler spennvidden
mellom tekstene i denne utgaven: Vi beveger
oss fra Salmenes Bok til spottende Maria-ikoner, fra japansk samtidsdramatikk til Brecht,
fra en norsk førsteamanuensis som skriver
kåte dikt, til en annen norsk førsteamanuensis som heller skriver om Jacques Derridas
troserfaringer.
Tro er essensielt for litteraturen: Vi må tro
på at møtet mellom leser og tekst skaper noe
vi opplever som meningsfullt. Som en slags
halvbinær opposisjon til både troen og kunfysisk og håndgripelig, og står som en slags
garantist for tryggheten vi ønsker oss – på
salg de siste årene. Troen garanterer ingen
ting, og dens verdi lar seg ikke fastsette el-
som dette nummeret inneholder to utdrag
av. Likheten mellom formeldiktningen i verdiske hymner og økonometriske analyser,
og hva som potensielt kan skje om vi skulle
miste troen på pengesystemet, er noe av det
Berg kommer nærmere inn på i oppfølgningsspørsmålene vi har stilt ham.
I denne utgaven av Lasso står også Del 2 av
Kristina Leganger Iversen og Eivind Myklebusts samtale med Eskil Vogt - denne gang
Oslo 31. august, og hovedpersonen
Anders vaklende tro på meningen med sin
egen tilværelse, og bestanddelene som utgjør
Reprise ble diskutert,
verk, #1 2012).
URIKS-spalten vies denne gang til den japanske samtidsdramatikeren Okada Toshiki.
Stykket Fem dagar i mars er nylig oversatt til
nynorsk av Anne Lande Peters. På trykk
kommentar av Lande Peters om utfordringene som ligger i oversettelsen fra japansk til
nynorsk. Her står blant annet troen på teaterets skuespillerillusjon for fall.
I Jeg tror at jeg tror på litteratur deler Elisabeth
Løvlie sine tanker om troen på litteraturen
med oss: Litteraturen fremkaller (…) spørsmål
om tro, om tvil og om erfaringer vi ikke fullt ut kan
redegjøre for, men som vi aner rører oss på uforutsigbare og komplekse måter. Å lese, i tro og i tvil, handler om å usette seg for disse erfaringene, for litteraturens hemmeligheter og dens spøkelser, i det værendes
randsone. Denne utgaven av Lasso byr på en
mengde spennende litterære erfaringer; både
i og utenfor troens tegn.
God lesning!
Ida Amalie Svensson
4
Måtte Allah slå meg død til
jorden om dette ikke er sant
I sakristiet av St. Clemens så jeg for første gang
min skjevhet, skam og vanskjebne
opp mot rosenkransens skjønnhet.
Den unge indiske Paters sorte kjortel skalv mot anklene mine
da han kjente med hånden på troen og lengselen i mitt bryst,
mens Jomfruen, hun som har båret verdens frelser i sitt skjød,
så ned til oss med sitt spottende smil.
Også vår herre Jesus Kristus så ned fra sitt kors
da hans stedsfortreder her på jorden lot seg friste
av denne syndens kropp som har blitt meg slik til byrde.
Men vår himmelske Fader var nådig,
da han allerede forrige høst
lot min kjødelige faders
kjødelige far
lære meg
å bli kald som sten
i en manns hender.
Av Marte Holm
5
NÅR DU SLUTTER Å SNAKKE
Av Thea Trøen Bjertnes
Hva forteller det når du slutter å snakke,
når du ikke klarer å svare? Er det fordi du
er redd, fordi du ikke vet hvordan du skal
fortsette samtalen? Eller er det kanskje
fordi du ikke vil avsløre deg? Du kan ikke
fortelle for mye om han som hadde vært
mannen i ditt liv om du hadde møtt ham
et annet sted, og det er akkurat så enkelt:
Dette behovet for å bli sett krever at noen
ser forbi ordene du holder igjen, at noen
holder det ut. Din egen taushet kan fortelle at du lytter, at du venter på å slippe til
i samtalen. Eller den kan fortelle at du gir
opp. Du gir opp, det går ikke når du prøver
å snakke.
Hvis en litterær analyse kunne gjennomføres på samme måte som en samtaleanalyse, ville jeg ha trukket paralleller mellom
formålet i samtalen og det ideologiske i
fraværet av tale i litteraturen. Tausheten
har et mål eller en årsak, både i litteraturen
og i den lingvistiske konteksten. Mutter
Courage und ihre Kinder (1939) er et stykke av
Bertolt Brecht, hvor en familie følges unBeloved(1987)
er en roman som handler om en afroamerikansk familie under borgerkrigen. Kanskje
er det vissheten om krigshandlingene som
gir næring til tausheten.
Kanskje språket og fraværet av det kan
Forbindelsen mellom mindreverdig og taus er implisitt, men synlig.
Som mor til sin datter velger Mutter
å fremheve Kattrins minst sjarmerende trekk.
6
fortelle noe om de som bruker språket
slik. Skildringene av språket deres har fått
meg til å huske disse fortellingene i ettertid. Spørsmålet dukker opp: Hva er det
tausheten kan si?
når hun forteller at hun heter Beloved.
Hun gjør seg synlig gjennom det mangelfulle språket, på samme måte som Kattrin
blir synlig på grunn av at hun ikke snakker.
I Mutter Courage und ihre Kinder er Kattrin bare den stumme datteren, hun som
aldri snakker selv. Det er de andre som
Det virker enkelt å spille på frykten til Kattrin, særlig når hun ikke
evner å bruke sin egen stemme.
tilsi. Moren Anna, bedre kjent som Mutter
Courage, synes å holde henne fram som et
eksempel på at livet er bedre som mindreverdig, som ufullkommen. Forbindelsen
mellom mindreverdig og taus er implisitt,
men synlig. Som mor til sin datter velger
Mutter å fremheve Kattrins minst sjarmerende trekk. Foreldre til barn som oppfører seg usmakelig gjør også dette ved å
irettesette barna for åpent skue, de kan for
eksempel si til tilskuere at sønnen bråker
hele tiden fordi han ikke vet bedre. Samtidig er kjærligheten, eller idéen om dens
renhet, normgivende for Mutter Courage.
Kjærligheten og tausheten settes opp mot
hverandre, og Kattrin kan ikke gi uttrykk
for om hun er enig. Kattrin gir lyd fra seg
én gang: Hun bøyer seg ned fra vogna og
lager hese lyder (Brecht 1986: 12). Hennes
signaler til verden kan være uttrykk for
både uenighet og misnøye. Jeg tolker det
dit hen at hun like fullt fremstilles som ei
som ikke makter å si ifra, fordi de rundt
henne ikke er i stand til å oppfatte signalene hennes.
Beloved forteller blant annet om Beloved,
jenta som er et spøkelse. Språket hennes
framstår som partikulært. Hun viser at hun
har evne til å forstå språk gjennom å riste
på hodet når Sethe spør om hun kommer
fra området som gården ligger i. Videre
viser hun at hun er i stand til å snakke
Når du er på den samme festen som ham,
prøver du å gjøre deg synlig, du tar på den
røde leppestiften som for å la de røde leppene snakke for deg. Du tror det er denne
synligheten han kjenner igjen, at det er den
som gjør at han alltid sier hei. Han ser deg
og derfor fortsetter han å spørre, selv når
du avviser ham. Den røde leppestiften kan
ikke fortelle ham det du ikke sier, men den
kan sette opp et annet ansikt. Et ansikt
som holder ut, en kropp som motstår lysten til å gi opp.
Jeg er glad i Bakhtin og Medvedevs
påstand om at talespråket representerer virkeligheten på en bedre måte enn
skriftspråket fordi skriftspråket er konvensjonelt (The Formal Method in Literary
Scholarship). Denne påstanden tilsier at
all litteratur er konvensjonell så lenge den
representeres i skrift. I så måte inneholder
talespråk færre konvensjoner. Skildringene
og representasjonen av Kattrin kan derfor
leses dit hen at hun trekker seg unna konvensjonene.
De som er rundt Kattrin snakker for
henne, men hun skildres likevel som ei
jente som har et følelsesregister. Eksempelvis kommer det fram i sideteksten at
hun adlyder ordre om å dra vogna til moren sammen med sin bror, og at hun morer
7
seg når hun hører på Mutter Courage som
forteller om barna sine. Mutter gjenforteller for sin tause datter, men egentlig gjenforteller hun i større grad sin egen tolkning av hva datteren gir uttrykk for og hva
hun ikke kan gi uttrykk for.
Jeg leser to paralleller mellom Brechts
Mutter Courage und ihre Kinder og Pirandellos
Seks personer søker en forfatter (1921). Familiefaren i Seks personer søker en forfatter
gjenforteller, slik Mutter Courage gjør.
gjenfortelling som et ønske om å framstille
en samlet familie som har en glatt og skinnende historie å fortelle. Å gjenfortelle er å
sette i spill en fortelling der alle involverte
og alle lesere vil trekke fram forskjellige
ting, slik som Susan Lohafer argumenterer
for i forbindelse med chunking i sin artikkel «A Cognitive Approach to Storyness».
Denne artikkelen handler hovedsakelig om
noveller og hvordan lesere gjenforteller
handling, især hva de velger å trekke frem.
Jeg mener at gjenfortellingen tas i bruk
som et narrativt virkemiddel i de to skuespillene.
Gutten i Seks personer søker en forfatter er
en taus skikkelse, i likhet med Kattrin,
og han begår selvmord på slutten av siste
akt. Selv om Kattrin blir truffet av skudd
(Brecht 1986: 86) og ikke begår selvmord,
har de to sekvensene til felles at den skikkelsen som bidrar til å opprettholde spenningsmomentet i stykket plutselig blir satt
ut av spill. Ved å ta livet av tausheten ødelegges også historien.
Gjenfortellingen til Mutter sier likevel
lite om hvorfor Kattrin er taus. Hva er
motivet bak fraværet av talehandling? Er
det et opprør, eller regresjon? I tredje akt
etterlikner Kattrin Yvettes gange, og like
etter dekker Mutter sin datters ansikt med
aske i et forsøk på å skjule henne. At Kattrin etterlikner Yvette leser jeg som en skilside hos henne, hun tør slippe løs det hun
holder inne. Mutter reagerer på etterlikningen som om Kattrin har vist fram sin indre
hore. Det virker enkelt å spille på frykten til
Kattrin, særlig når hun ikke evner å bruke
sin egen stemme. «As Kattrin emerges from
behind the cart with a full glass in her hand, two
men confront her. […] Kattrin, badly frightened,
runs downstage, spilling the brandy.» (Brecht
1986: 33) Fremfor alt er hun bevegelig,
både i emosjonell og fysisk forstand, og
bevegelsene hennes fyller sideteksten.
Siden hun er stum, konfronteres hun med
å være vitne til alt rundt seg fordi hun bare
kan observere. Hun kan ikke uttrykke seg i
ord, men hun har en naturlig tilhørighet til
de hun observerer. Når hun har en selvsagt plass innad i familien blir hun også en
iakttaker, hvor enn passivt det er når hun
kun kan observere.
Du er egentlig ikke så vanskelig å bevege.
Det hender du snakker høyere og høyere
helt til du hører deg selv, men akkurat nå
sier du ingenting, du bare nikker til ham.
Vi snakkes snart? sier han når du går, og
du kjenner det lenge etterpå. Ville du ha
blitt et bedre menneske om dere hadde snakket mer sammen? Ville han ha blitt en
tryggere mann om du hadde svart på det
han spør om?
Beloved er en skikkelse som forundrer
meg. Språket hennes er såpass oppstykket
at jeg leser henne med to tanker i hodet:
Enten insinuerer det at hun har mangelfulle språkevner, eller inntrykket mitt kan
komme av hvordan språket er gjengitt.
Når Beloved ber Paul D om å ta på henne,
på the inside part og at han skal si navnet
hennes, ligger det en seksuell undertone
8
der, men samtidig fremstår språket hennes
som partikulært. Som om noen skulle snakke om atomer, eller holde seg til samtalestilen i Reprise (Joachim Trier, 2006), uansett hvor språkkyndige de er. Ta Phillip sitt
forsøk på å starte en samtale etter at han
er blitt skrevet ut fra psykiatrisk i Reprise:
«Jeg snakket faktisk med en lege som …
De sa nede på sykehuset at … ja, at det
Morten svarer: «Sorry, ass Phillip, men akkurat nå så høres du nesten ut som Geir.»
Guttegjengen sitter i bilen på vei hjem fra
sykehuset, og de bryter ut i latter.
Paul D avviser først Beloved to ganger,
men hun går ikke når han gir etter og sier
navnet hennes. Han tar på henne også, og
han er påvirket, han sier de samme ordene
helt til de drar ham ut av det trollbundne.
Jeg tror han er påvirket fordi han føler seg
truet av henne. Men fra fortellerens perspektiv skildres han som en mann som i
denne sekvensen kjenner et feminint behov. Åpenbart er det kvinnelige her skildret som noe som presenterer en antitese
for Paul D. På samme måte som Kattrin er
bevegelig, leser jeg skildringene av hvordan
Beloved was dancing. A little two-step,
two-step, make-a-new-step, slide, slide and
strut on down.» (Morrison 2007: 87) Men
det er også noe mørkt i denne lekne fasaden: Hun inntar en posisjon der hun har
en viss makt over omgivelsene. Hun både
beveger og gjennomborer Paul D. Kanskje
er hun så ung at det plager ham, og likevel
så myk og skinnende at han forledes av det
han ikke forstår.
Om fraværet av tale hos Kattrin og det
oppstykka, partikulære språket til Beloved
leses i lingvistisk kontekst, bringes skildringene inn i en talespråklig diskurs. Lingvistikkens primære diskurs er talespråket,
samtalene, ytringene og uttalemåtene. I
en talespråklig diskurs vil alltid fraværet
av tale analyseres i sammenheng med det
som faktisk er blitt sagt. For eksempel kan
ei jente som ikke svarer når moren snakker
til henne om å rydde på kjøkkenet tenkes
å reagere negativt på å bli bedt om å rydde. Eller, hvis en mann ikke svarer når
kona snakker til ham, kan han oppfattes
som både uoppmerksom, uinteressert og
lyttende. Men hva impliserer det konstante
fraværet av muntlig respons hos Kattrin? En nærliggende tanke for meg er at
språket hennes har tatt skade av noe hun
har opplevd som hun ikke har kunnet fortelle om. Hvis jeg leser Beloved med det
samme synet på språket hennes, at det
er skadelidende, blir en tydelig tolkning
den at språket er forhindret og oppstykka
fordi hun har opplevd noe hun vanskelig
kan sette ord på. Språket til Beloved minner om noe ukonvensjonelt fordi det er
mangelfullt. Videre minner det ukonvensjonelle i talespråket hennes om noe som
er skadet.
I en talespråklig diskurs vil alltid
fravær av tale analyseres i sammenheng med det som faktisk er
blitt sagt.
Kattrin og Beloveds fortellinger er vesog skuespillet. Ankomsten til Beloved og
tilstedeværelsen til Kattrin er urovekkende
som er vanskelig tilgjengelige, ting som må
tenkes over for å kunne forstås. Ved siden
av det som er vanskelig tilgjengelig må det
også være et gjenkjennelig element, et relaterbart nivå som vekker noe hos leseren
9
eller tilskueren. Derfor er den mindreverdige datteren både mindreverdig og taus
når Mutter omtaler henne, i alle fall leser
jeg det slik. På liknende vis er Beloved annerledes fra de andre i Beloved, mens de andre forsøker å gå inn i relasjonelle roller
overfor henne. Tausheten og sparsommeligheten er virkningsfulle midler for både
Kattrin og Beloved fordi de tvinger de
for det er dette de møtes med. Samtidig er
tausheten et synlig grep i et skuespill, siden
fraværet av tale kan virke konfronterende
og oppsiktsvekkende i en dialog.
Hva betyr det når du åpner munnen og
svarer ham? Når du begynner å fortelle
ham om det som holder deg tilbake, om
det grå huset på Oslo vest; frisøren på
hjørnet; den gangen du velta på sykkel
og skylte ut grusen av såret på kneet. Du
prøver å fortelle det enkle først, før du går
over til de tunge, hakkete ordene. De kommer til å ligge mellom dere en stund, men
du vet ikke hvor lenge.
Referanseliste
Bakhtin, Mikhail og Pavel N. Medvedev. 1978. The
Formal Method in Literary Scholarship: A Critical Introduction to Sociological Poetics [rus. orig. 1928]. Overs. Albert
J. Wehrle. Baltimore
Brecht, Bertolt. 1986. Mother Courage and Her Children. Overs. John Willett. Berkshire
Lohafer, Susan. 1994. «A Cognitive Approach to
Storyness». The New Short Story Theories. Red. Charles
May. Ohio
Morrison, Toni. 2007 [1987]. Beloved. London
Pirandello, Luigi. 2007. Seks personer søker en forfatter
[italiensk orig. 1921]. Overs. Carl Fredrik Engelstad
[1926]. Trondheim
Trier, Joachim. 2006. Reprise. 4 ½ Film.
10
Karusell
Postbudet kom over et tilbud i et ukeblad, en kode som gjorde
det mulig å laste ned lydboken En sjels søken helt gratis. På vei
hjem fra jobb, gjennom svingdørene på kjøpesenteret, lyttet han
til en mørkt durende stemme som leste fra kapittelet «Ditt indre ekko». Dørene stoppet opp, han gikk rett i glasset, svimlet og
falt bakover. Stemmen fortsatte: … noe du blir fortalt av andre,
som sier noe om deg selv. Noe du hadde håpet på eller kunne ane,
noe du glimtet men var for sky eller usikker til å kunne navngi.
Dørene ble på ny satt i bevegelse. Postbudet ble skjøvet viljeløst
talte at neste kapittel ville tilføre livet hans større dimensjoner
av mål og mening, ved å lære ham å kjenne Guds kjærlighet i
hans sjels søken.
Av Skjalg Wie Skare
11
JEG TROR
AT JEG TROR
PÅ LITTERATUR
Om Derridas svekkede
tros-erfaring og
litteraturens ikke-væren.
Av Elisabeth Løvlie, førsteamanuensis (vikar), allmenn litteraturvitenskap, ILOS.
I 1991, i den ubestemmelige teksten Circonfession, skriver Jacques Derrida om seg
selv at han med rette «går for å være ateist» (1991: 1461
D. Caputo er en av dem som henger seg
opp i formuleringen. I anledning en konferanse i 2002 spør han Derrida hva han
mener. «Hvorfor », spør han, «kan du ikke
bare si jeg er en ateist? Er det slik at du
vil antyde en tvil her mellom å være troende eller ateist? Mener du muligens at du
bare tilsynelatende er ateist?» (se Sherwood
2005: 46-472 ). Derridas svar fascinerer i
det han antyder viktige momenter for sitt
syn på tro og tvil i forhold til et gudsbegrep. Det er umulig, sier Derrida, å tro på
Gud uten at denne troen må utsettes for
radikal tvil, for ateisme og ikke-tro. Dette
fordi Gud ikke er et objekt på linje med
andre: Gud har ingen essens, intet nærvær,
ingen væren. Gud utfordrer det ontologiske fordi han er uten væren – hinsides
og ubestemmelig. Hva innebærer det da å
1
«Je passe à juste titre pour athée». Min oversettelse.
2
Utvekslingen er også tilgjengelig på YouTube
”Jacques Derrida on ’Atheism’ and ’Belief ’”, url: http://
www.youtube.com/watch?v=r3fScS2cnB0
tro på Gud? Hvordan kan man tro på det
Enhver autentisk tro (og Derrida bemerker her selv at dette er et begrep han
sjelden bruker) må utsettes for og akkompagneres av ateisme. Han trekker frem de
kristne mystikerne som eksempler, disse
lidenskapelige tenkerne som gjentatte
ganger bekreftet sin Gud som fraværende,
og som ba til en Gud som ikke eksisterte.
Et eksempel nærmere vår tid er Mor Teresa. Kvinnen vi alle husker for en dyp
og livsinngripende kristen tro, avslører
en annen side i nylige utgitte brev som
hun skrev til sin åndelige skriftefar, Rev.
Michael Van Der Peet. I 1979 skrev hun:
«Jesus has a very special love for you. As
for me, the silence and the emptiness is so
great that I look and do not see, listen and
do not hear» (2007). Der noen vil se dette
som tegn på svekket tro, ville Derrida
gjenkjenne en autentisk tro. Det er nemlig
umulig, sier Derrida, å uttale med fast røst
«jeg er troende» eller «jeg er ateist». Dette
er utsagn som for ham er absolutely ridicu-
12
lous, fordi de forfekter en værenstilstand
som ikke er mulig. Man er ikke troende eller ateist, fordi man alltid er begge deler,
pendlende mellom hengivelse, ateisme,
tro, tvil. Man er ikke troende eller ateist,
fordi Gud – det man tror eller ikke tror
på – ikke står i noe kongruent forhold til
disse utsagnene. Å virkelig tro på Gud, er
nødvendigvis å tvile, å mangle holdepunkter, og å ikke vite hva man tror på.
introdusere et trosbegrep med referanse
særlig til Derrida, men også for å antyde
hvorledes trosbegrepet i de senere år har
blitt diskutert fra et teoretisk perspektiv,
som ofte blir omtalt som den religiøse
som har meldt seg de siste 10-15 årene, og
som jeg anser som uunnværlig for en forståelse av tro i dag. Grunnlaget for denne
teoretiske vendingen betinges hovedsaklig av Nietzsches utsagn om Guds død,
Heideggers kritikk av ontoteologien, og
dekonstruksjonen av vestlig metafysikk.
Det som fremgår er at vi i dag, etter disse
har fått et nytt grunnlag for å tenke radikalt annerledes rundt spørsmål om tro og
religion. Symptomatisk er Derridas paradoksale påstand om at «Guds død vil sikre
vår frelse, fordi den alene kan vekke det
guddommelige» (1967: 2753 ). Først etter
Nietzsche, etter post-modernismen, er det
mulig igjen å tenke religion på en fruktbar
måte (se Caputo 2001). John D. Caputo
snakker om muligheten for en weak theology
(se særlig Caputo 2006, 2007) som først og
fremst betinges av en svekkelse av dogmer,
og av de dualistiske og metafysiske strukturer som har preget en mer tradisjonell
3
«La mort de Dieu assurera notre salut parcequ’elle seule peut réveiller le Divin». Min oversettelse.
spar som ånd-materie, herværende-evig,
immanens-transendens, sekulær-religiøs,
ateist-troende. Og nettopp fordi de ikke
gjør det, skapes premissene for en fornyet
4
En annen som har presentert et svekGianni Vattimo. Meste relevant er hans
nyformulerte credo, «Jeg tror at jeg tror»,
som han kommer med i teksten Belief
(1999). Dette er så langt Vattimo er villig
til å gå i sin trosbekjennelse. Utsagnet minjoner i det at jeg’ets tro på Gud må utsettes
for en svekkelse, et ledd av tvil. Vattimo er
også kjent for å ha skrevet at det er takket
være Gud at han er ateist. Igjen gjenkjenner vi en vilje til en radikal destabilisering
av motsetningen mellom tro og ateisme.
Spørsmålet nå er hvordan dette trosbegrepet kan være relevant for en forståelse
av litteratur, og særlig hva det eventuelt vil
si å tro på litteratur
som inngår i et pågående bokprosjekt jeg
har sammen med Drude von der Fehr med
tittel Tro på Litteratur.5 Når vi fastholder en
tro på litteratur, innebærer dette først og
fremst en tro på at litteratur er noe man
kan ha tro på, det vil si at litteratur åpner
for et trosforhold. I dette ligger det at
4
Selv om det er en tendens til å privilegere
vendingen mot det religiøse, peker referansene også i stor
grad tilbake i tid. Paulus, St Augustin, Anselm, Meister
Eckhart og Kierkegaard er noen eksempler på viktige
inspirasjonskilder som blir reaktualisert. Særlig har Paulus
lesninger (se Zizeck 2003, Badiou 2003, Agamben 2005,
Critchley 2012, Caputo 2009)
5
Boken vil bli utgitt på Bokvennen forlag i 2013
og er basert på von der Fehrs Fosse- og Dante-lesninger, og
13
litteraturen rommer muligheten for en annenhet, eller en ubestemmelighet som ikke
lar seg fastholde av den kognitive tanke
eller av persepsjonen, og derfor ikke av
vår viten alene. Her er vi inne på de av litteraturens muligheter som fordrer nettopp
tro. Et hovedspørsmål er hvorledes et slikt
tros-begrep kan bidra til økt verdsetting av
de aspekter av litteraturen som på dypt vis
berører oss, men som vi ikke uten videre
kan utlegge eller påpeke.
Av plassmessige årsaker, henviser jeg til
den kommende boken for en mer dyptgående diskusjon, mens jeg her vil avslutte
som antyder hvorledes den litterære erfaring også er en tros-erfaring (og derfor en
tvils-erfaring!). La oss først se på Derridas
følgende, kjente beskrivelse av det litterære
i La Dissémination
ler nesten ingen, så lite – litteratur; at det i
en litteraturens sannhet, en litteraturens
væren-litterær.» (1972: 253 6). Her er det
litteraturens ontologiske status som står på
spill: Hva er litteratur? Både «hva» og «er»
blir problematisk. Litteraturen unndrar
nærværende objekt; den har ikke sin egen
væren, trer ikke frem i sin gitte essens.
Dermed får vi de samme type utfordringer
som vi diskuterte innledningsvis når det
gjaldt guds-tro. Hvis litteraturen ikke er
nærværende, hvis den ikke har noen essens, hva er det da vi forholder oss til? Hva
er det da vi kan tro på? (Eller ikke tro på?)
6
«il n’y a pas – ou à peine, si peu – de littérature; qu’en tout cas il n’y pas d’essence de la littérature, de
vérité de la littérature, d’être-littéraire de la littérature.» Min
oversettelse.
Med referanse til Derrida beskriver Joseph
Kronick litteraturen som spøkelsesaktig:
«The spectral quality of literature –
its being a specter – means that it is not an
existent or being nor a localizable remains
or archive but belongs to a future» (1999:
1). Som et gjenferd oppstår litteratur i
grenseland mellom vår materielle verden
og en ubestemmelig hinsidighet. Språket –
det materielle – bærer med andre ord i seg
en mulighet til å bli noe mer, til å fremme
vitnemål om noe annet.7 Litteratur åpner
for en erfaring mot et grenseland, fordi:
«literature … is the experience of what
can never be the object of any experience,
a specter, for example, or a secret» (1999:
5). Litteraturen blir her emblematisk for en
neres, en erfaring av ingen ting, en umulig
erfaring, en hemmelighets-erfaring.8 Hemmelighetsbegrepet er sentralt hos Derrida, og
må ikke forveksles med en mer hverdagslig forståelse der en hemmelighet tilsvarer
et skjult, men like fullt tilgjengelig innhold.
I stedet er det snakk om en radikal hemnoe innhold som kan avsløres eller videreformidles bak lukkede dører. Denne hemmeligheten er tom og dens avsløring for
alltid utsatt. Hemmeligheten er at det ikke
er en hemmelighet. For Derrida er denne
hemmeligheten uløselig knyttet både til litteratur og til tro. 9 Gud er med andre ord
en hemmelighet, på samme måte som litteraturens vesen er det. Her oppstår altså
et mulig slektskap mellom den religiøse
erfaring og den litterære, i det begge konfronterer oss med hemmelighetens
7
For litteraturens forhold til det uutsigelige, se
min bok Literary Silences in Pascal, Rousseau, and Beckett (2003).
8
For mer om litteraturens forhold til ingen ting,
se min artikkel «Literary Kenosis and the Poetic Expression
of Nothing» (2012).
9
Se særlig Passions (1993) og Donner la Mort
(2007/1999)
14
tomhet, og således både fordrer og umuliggjør tro.10
Å tro på litteratur, eller å tro at man tror
på litteratur, medfører både bejaelse og
unnvikelse, både bekreftelse og usikkerhet
når det gjelder litteraturens vesen, og dens
fremtredelse som åsted for radikal annenhet. Nettopp fordi litteraturen unndrar
seg en ontologisk bestemmelse – den er
ikke – er den ikke objekt for visshet eller
kognisjon. Litteraturen fremkaller i stedet
spørsmål om tro, om tvil og om erfaringer
vi ikke fullt ut kan redegjøre for, men som
vi aner rører oss på uforutsigbare og komplekse måter. Å lese, i tro og i tvil, handler om å usette seg for disse erfaringene,
for litteraturens hemmeligheter og dens
spøkelser, i det værendes randsone.
10
For mer om litteraturen som hemmelighet, se
min artikkel «Kallet fra en kommende hemmelighet. Om
den religiøse vending i kontinental teori og mulige åpninger
mot det litterære» (2010).
Litteratur:
Agamben, Giorgio. 2005. The Time That Remains: A Commentary on the Letter to the Romans.
Stanford: Stanford Univ. Press.
Badiou, Alain. 2003. Saint Paul: The Foundation
of Universalism. Stanford: Stanford Univ. Press.
Caputo, John D. og Alcoff, Linda red. 2009. St
Paul Among the Philosophers. Indiana: Indiana Univ.
Press.
Og Vattimo, Gianni. 2007. After the Death of
God, red. Jeffrey Robbins. New York NY: Columbia
Univ. Press.
2006. The Weakness of God, A Theology of the
Event. Bloomington and Indianapolis: Indiana Univ.
Press.
2001. On Religion. New York and London: Routledge.
1997. The Tears and Prayers of Jacques Derrida,
Religion without Religion. Bloomington and Indianapolis: Indiana Univ. Press
Critchley, Simon. 2012. The Faith of the Faithless:
Experiments in Political Theology. New York: Verso.
Derrida, Jacques. 2007. Dødens Gave. Oversatt av
J.B.L. Knox. København: Forlaget Anis.
1999. Donner la mort. Paris: Éditions Galilée.
1993. Passions. Paris: Éditions Galilée.
1991. Circonfession. I Bennington, Geoffrey og
Derrida, Jacques. Jacques Derrida. Paris : Éditions
du Seuil.
1972. La dissémination. Paris : Éditions du Seuil.
1967. L’Écriture et la différence. Paris: Éditions
du Seuil.
Kronick, Joseph G. 1999. Derrida and the Future
of Literature. Albany: State Univ. of New York Press.
Løvlie, Elisabeth M. 2012. «Literary Kenosis and
the Poetic Expression of Nothing», Angelaki, vol.
17.3, (under utgivelse).
2010. «Kallet fra en kommende hemmelighet. Om
den religiøse vending i kontinental teori og mulige
åpninger mot det litterære». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, årgang 13, nr.1, ss. 38-54.
2003. Literary Silences in Pascal, Rousseau and Beckett. Oxford: Oxford Univ. Press.
Mother Teresa, 2007. Come Be My Light – The
Private Writings of the Saint of Calclutta. New York:
Doubleday.
Sherwood, Yvonne og Hart, Kevin, red. 2005.
Derrida and Religion, Other Testaments. London
and NY: Routledge.
Vattimo, Gianni. 1999. Belief. Cambridge: Polity
Press.
Zizek, Slavoj. 2003. The Puppet and the Dwarf,
The Perverse Core of Christianity. Cambridge MA:
MIT Press.
15
Lehrjahre
Han løftet hennes topp
og fomlet forsiktig med en svart bh-stropp
Da begynte hun å le
Kan du ikke se
at hempen på låsen må skyves opp
og ikke ned?
La meg få litt tid her bak
så er det ingen sak
Eller: Hvis du gjør det selv
blir vi kanskje ferdige
i kveld?
Hun blottet sine bryster
med hver sin røde knopp
faste, søte bringebær
til å spise opp
Han skalv og var så het
at han slikket, sugde
og bet
Da ble hun forbanna
hun som før var søt
Stopp!
Din stut!
Se og kom deg ut
Kom tilbake
når du har vokst opp
16
Han ravet ut
i natta
med sin fortsatt stive stang
blodig i trynet, full av skam
Skitt! Alt gikk galt:
For tidlig sædavgang
overkåt, perpleks
Men hvordan kan kløna
vinne sin kvinne?
Ved hjelp av en streng lærerinne?
Kan lekser, pugging, kjeft og juling
hjelpe gutten til A i puling?
Nei, slik gammeldags pedagogikk
kommer til kort
mot en ung hissigpikk
Mas og kustus, tvang og vold
gir ikke bedre impulskontroll
Gutten må få prøvd seg mer
så, når han opplever kjærlighet
blir han en prins, den dusten som bet
Av Christian Refsum
17
EN SAMTALE
MED
ESKIL VOGT
Samtale 2:
Om ironi og alvor
I førre samtale med Eskil Vogt fekk vi høyre om manuset som form og arbeid. Manusa til Reprise og
Oslo, 31. august er begge utgivne i bokform, hovudsakleg for å gi eit innsyn i arbeidsprosessen. Det er
tekster som i følgje Vogt ikkje har litterær betydning, men som kan gi eit inntrykk av det potensialet
resultatet av denne utforminga, og kva verknad den får på tematikken, særskilt i Oslo, 31. august.
Ironi og alvor
KLI: Vi snakka om at skjebna er tilstade allereie i Reprise. Men i Oslo, 31. august dominoko muligheit lenger. At løpet allereie er
lagt. Kva er det som driv han når han går
gjennom byen? På den eine sida verkar han
fastlåst, men samtidig møter han jo desse
menneska...
Eskil: Det er litt farlig å skulle tolke egen
være klart at dette handlet om en mann som
har tenkt å ta livet sitt, og tar en siste runde
og møter noen folk før han utfører planen
sin. Men etter hvert som vi jobbet på det ble
planen blir vagere og vagere, og det ble mer
usikker på om han faktisk kom til å gjøre det.
Men han vet nok på ett eller annet nivå hvor
det vil ende opp. Noen skjønner fra første
selvmordsforsøk at det er det han har tenkt
til. Andre tenker at «nei, nei, jo, jo, nå går han
mot livet, nå går han mot døden» og er mer
med i den spenningen. Begge deler er riktig.
Men det er viktig at man føler at Anders har
tatt et valg og at man samtidig på et eller annet nivå har respekt for valget han gjør. Selv
veldig, veldig deprimerte mennesker, har ob-
18
jektivt sett et valg. Og i den sinnsstemningen
de har de jo rett i at de ikke har noe håp.
Hvis du ikke har energien, tiltakslysten, så er
det umulig.
EM: Ein kritikar i NRK slo fast at Anders,
til dømes i kaféscena, ser på alt som skjer
rundt han som trivialitetar og banalitetar.
Det var ei tolking eg kjende meg veldig lite
att i.
Eskil: Det er jeg glad for at du sier. Jeg syns
det er en litt ensidig tolkning. Det er jo klart
at med Anders sin sinnstilstand vil jo det
meste fremstå som banaliteter og trivialiteter.
Samtidig så ser han jo bare det livet utgjør.
EM: Og det verkar som Anders er bevisst
det. Han ser at dette er det som gir livet meining.
Eskil: Ja, nettopp, hadde man bare greid å
ta de små tingene innover seg, så hadde det
ikke vært banaliteter og trivialiteter lenger.
Da hadde det vært de viktigste tingene. Det
er folk som har tolket oss nesten satirisk i de
scenene, og det er absolutt ikke det vi har
tenkt. Snarere det motsatte. At de tingene
skulle bli utfordret av Anders sin tilstand,
at vi skulle se dem gjennom han, og da ville
kanskje noen av dem falle igjennom som
teite, men som man kunne se på som verdifulle likevel. Og så ville også Anders sin
tilstand bli utfordret av dem, at det er folk
mer eller mindre automatisk, men som har
de tingene som betyr noe for dem.
EM: Og det er kanskje der Thomas kjem
inn i biletet?
Eskil: Ja, Thomas har også blitt tolket veldig satirisk og at vi med ham vil vise at det
småborgerlige livet er like meningsløst eller
noe sånt. Det er ikke nødvendigvis sånn vi
ser det, selv om det selvfølgelig er åpent for
tolkning. Han sier jo mange stygge ting om
livet sitt. Men, hvis man ser etter så kan man
jo ha mange motiver for å fremstille livet sitt
på den måten. På det tidspunktet. Hvor dypt
stikker det egentlig? Det vet man jo ikke.
KLI:
av ambivalensen frå Reprise. At han seier litt
av kvart om livet sitt, men at det verkar som
glad i det livet han har.
Eskil:
Han har sikkert endt opp halvveis der han ønsket, hvert fall. Han har nok hatt enda større
drømmer om hvor han skulle ende opp etter
endt studie i litteraturvitenskap, men jeg tror
han har det ganske bra på mange måter. Han
har nok likevel den gnagende følelsen av at
han kanskje burde ha vært enda mer kompromissløs i livet. De tingene kommer nok
til ham når han møter en gammel venn som
utfordrer ham. Men han er nok også glad i
livet sitt etter det møtet. Det som er viktig
våre ikke nødvendigvis er 1/1, at de står i et
spenn mellom hva vi lærer om disse karakterene og situasjonen de blir satt i.
Mennesker, ikke bare Anders, har
selvfølgelig forsvarsstrategier. Man tør ikke å
legge hjertet på bordet i hvert eneste møte,
men samtidig har man en dragning mot å
gjøre det. Kanskje er det vanskelig å unngå
å snakke om tingene man tenker mye på? Så
de kommer ut, ofte på en litt rar måte. Og
ironi er et veldig interessant begrep. Forskyvningene, meningsforskyvningene i ironi er
jo bunnløse. Det trenger ikke å være det å
si det motsatte av det man mener. Det kan
være akkurat det man mener sagt på en
uforpliktende måte, det kan være litt av det
man mener, det kan spille opp til noe den
19
andre mener som man ikke mener selv. Vi
har jo blitt tolket som generasjonsbeskrivere,
uten at vi noen gang har hatt det som intensjon. Den har alltid egentlig irritert meg, den
ironigenerasjongreia. Jeg er jo egentlig akkurat litt for ung, litt på tampen. Det er vel de
som er født i 68, generasjon X. Men det er
også det at, hvis man har lest Cleanth Brooks,
eller for så vidt Schiller, så skjønner man at
ironi alltid har vært en veldig kompleks del
av kommunikasjonen. Så skal plutselig denne
unge generasjonen være så virtuose på det.
Det føles litt rart. Det har alltid vært en del
av menneskelig kommunikasjon, og jeg tror
det fremdeles er det. Jeg tror ikke på noen
sånn generasjon Y.
KLI: Vi har blitt kalla «alvorsgenerasjonen».
Det er klamt det også, altså.
Eskil: Ja, det er jo nesten verre.
EM: «Det nye alvoret»
KLI: Samtidig er det vanskeleg å unngå.
Til dømes når dei er på Robinet og Anders
seier at han søker trøst. Eg såg i alle fall veldig tydeleg korleis ho lytter til han og tek han
veldig alvorleg. Der er noko som ikkje handlar om generasjon, men kanskje om å vere
ung og...
Eskil: Ja, er det ikke mer det da? Man må
selvfølgelig få lov til å lese det inn i en sånn
generasjonssammenheng. Anders er ganske
levd mye lengre. Han er et helt annet sted
enn henne. Hun er ute, har sikkert ikke vært
ute i Oslo så mye, det virker som at hun
er ganske ny i byen, alt er mer spennende,
hun er litt mer åpen, litt mer naiv. Anders
har vært der før, han har truffet jenter som
henne mange, mange ganger. Kommunikasjonen mellom dem blir derfor ulik. Man er
nødt til å ha en viss forskyvning i dialogen.
Det kan ikke være en til en. Det er mer interessant, enn hvis han bare hadde sagt rett
frem nøyaktig hva han mener.
KLI: Det skiftar veldig fort i dialogen mellom Anders og Thomas, frå det spøkande
til det beint fram hudlause. Det er ein kræsj
mellom det innstendige og det tullete.
Eskil: Det kan godt hende at det også er
en generasjonsgreie, det vet jeg ikke, men jeg
kjenner det selv igjen fra livet. Jeg har sittet
på benker med venner som bærer tunge
tanker. Man vet jo at man ikke greier... deres
personlighet er jo der fremdeles. Altså, hvis
de er folk som tuller mye, så tuller de også
med sin egen depresjon. Det vil ikke si at de
føler seg bedre. Kanskje neste øyeblikk føles
enda mørkere? Da synker de tilbake, etter å
ha sett et glimt av hvem de egentlig er. Det
hadde vi veldig lyst til å fange. Både Joachim
og jeg har dessverre hatt mye erfaring med
så som så. For det første så tar vi oss god tid
er nesten aldri så lange dialogscener. For det
andre så blir de ofte veldig ensporede. Hvis
du bare at de er triste og deprimerte. Hele
tiden. Sånn er det ikke. Folk har jo masker,
ikke sant? De kan ta på seg masken og tulle,
de kan tulle fordi da vet de at de andre blir
beroliget. Det gjør det lettere å si ha det og
gå. Den personligheten man har, og den
tonen man har med et menneske, den dukker opp igjen når man gir seg tid til å snakke
så lenge.
KLI: Eg har også sett at ein del kritikarar
net. Det er kanskje lett å teikne opp ei skarp
ler så handlar den om eit sjukt individ?
20
Eskil: Ja, men det viktige for oss var å
bevege oss mellom de. Vi ville ikke lage en
tenkt på som en fallgruve engang. Utfordringen var å ikke bare bruke Anders sitt blikk
til å vise at han burde valgt annerledes. Vi
ville også gi en følelse av at de alternativene
som blir stilt opp ikke nødvendigvis var helt,
hva skal man si, hundreprosent. Man kan se
mangler i dem. Men det var en utfordring.
Den mørke tilstanden til Anders, depresjonen hans måtte også ha litt klarsyn i seg.
Det var viktig for at han ikke skulle bli en
klinisk studie av et deprimert menneske.
Blikket på samfunnet rundt ham måtte også
være med.
EM:
Eskil: Ja, det er også et klarsyn, men igjen:
Fallgruvene er så mange når man jobber
med noen som er blitt narkoman. Det første
mange vil tenke er at det er noe i oppveksten
hans, noe med foreldrene hans som ligger til
grunn. Det ville vi ikke nødvendigvis si da.
Men i alles oppvekst er det mangler. Gode
ting, og mangler.
EM: Her verkar det nettopp som at det ikkje er nokon mangel, men at han alltid har
blitt møtt med
Eskil: Toleranse
EM: Nettopp
Eskil: Toleranse og forståelse, men også
med ekstreme forventninger, at det er en
selvfølgelighet at man skal lykkes med alt i
premisser. I noen familier ligger det kanskje
en viss forakt for de som faller utenfor og
Talent og tolmod
KLI: Eg sit også med ein følelse, både i Reprise og i Oslo, 31. august, av at jo større talent
ein har, jo større ansvar har ein også for å
forvalte talentet og lukka. Det er kjipare at
Phillip ikkje får det til, nettopp fordi han er
så smart.
Eskil: Vi tenkte over det i Reprise. Vi var kanskje litt leie fordi vi ikke følte oss som genier.
Kunstnermyten om det gærne, sprudlende
skapende individ... Visstnok så var ikke Van
Gogh spesielt kreativ i sine gærne faser. Han
skapte ikke mye når han var syk. Som regel
er jo psykisk lidelse en hindring for kreativ aktivitet, og ikke motsatt. En diskusjon
om dette: Hva er egentlig talent? Er det de
evnene som kommer veldig lett til en? Eller
er det også gjennomføringsevnen? At man
faktisk greier å jobbe med det, øve seg og
stå-på-vilje. Det føler jeg Erik har. Ikke sant?
Han har det, han fortsetter, selv om han kanskje har mindre av det klassiske talentet enn
Phillip. Det er jo kanskje han som blir forfatteren? Det er også et åpent spørsmål. Men
hos Phillip ser det ikke ut til å skje.
KLI: Eg er litt ambivalent til kombinasjonen av depresjon og ei veldig stilisering av
smerte i Oslo, 31. august.
Eskil: Ja, det er veldig vanskelig... Man
risikerer alltid å romantisere. Folk ser jo alltid
om Duras i Svart Sol. Hun snakker om det
nesten syke språket hennes, et språk som er
utrolig vondt å lese. Hun sier at det er det
mindre vondt. Hehe, sånn er det bare. Filmen kan nesten glatte over ting og gjøre dem
litt motstandsløse. Vi var litt redde for det.
Det var viktig at Anders var en person som
var pen og kledde seg kult og kjente de ute-
21
livskodene som mange forbinder med kulhet. Dermed kunne han også bli et forbilde.
Men det siste vi ville var jo å lage en selv-
Jeg tenker at personen som du referer til, han
grevink, han..
det verste man kunne ha laget, synes jeg. Det
var veldig viktig at han var usympatisk også.
Vi var ikke ute etter å lage noen tåreperse.
Folk må ikke på død og liv sitte å være kjemvis vil de synes at hans ferd gjennom byen og
det psykologiske portrettet er givende nok. I
dre vil kanskje bli rørt av hans skjebne, på
tross av de usympatiske trekkene. Men det
var veldig, veldig viktig at det var motstand
i karakteren.
EM: JOY DIVISION-JOGGEREN!!
KLI: FRÅ REPRISE!!
EM: Eg syns det verkar veldig godt. Arnvekker ein underleg sympati hos tilskodaren.
At det er merkeleg at ein har sympati i det
heile. Eg synes det fanga godt inn korleis
Anders verka på meg. Han gir både motstand og sympati.
Tilgiving
KLI: Det innbyr kanskje til ei form for
tilgiving? Noko av det eg likar best er når han
treffer typen som kjenner Iselin. Han seier:
«Skal du liksom gå rundt å tilgi folk nå?». Det
er eit slags maktspel om kven som kan tilgi.
Har Anders forsona seg med alt rundt seg?
Eller har han resignert? Det er usikkert kven
som har lov til å bestemme.
Eskil: Han refererer jo til sånne rollespill i
terapien, og der føler mange at det er nettopp en tilgivelse de trenger. Men som du er
inne på så dreier mye terapi seg egentlig om
selvtilgivelse. At man skal tilgi seg selv for
det man har gjort. Hvis man ikke gjør det,
hvis man ikke forsoner seg med fortiden sin
er det helt umulig å gå videre. Det har ikke
Anders gjort. Han henger igjen i fortiden sin.
Eskil: Ja, Joy Division-joggeren. Hehe
KLI: Hehe
EM: Hehe
Eskil: Det er bra. Han minner jo ham på
det, også. Den smerten han har voldt andre.
Han er kanskje ikke rett person til å minne
ham på det. Han har jo ikke opplevd det selv.
Men det blir også en påminnelse om at veldig
mange mennesker kommer til å se på ham
som en misbruker, uansett hva han gjør. Det
kommer til å henge igjen. Samtidig henger
det igjen noe mer eksistensielt i ham, i akkurat det behovet for tilgivelse. Han har lyst at
Iselin skal ringe, men hva er det han har lyst
til at hun skal si?
Kvifor må Anders vere narkoman?
EM: No har vi snakka litt om svartsynet
hans, depresjonen og det. Det vi ikkje har
snakka om er at Anders faktisk er narkoman.
men godt, men han lurte på kvifor Anders
må vere narkoman?
KLI: Han var ganske provosert over akkurat det.
Eskil:
der. At de synes det er for stort. Det krever
rede for hvorfor han er narkoman, alle grunnene for at han ble det, om sykdomsforløp
og så videre. Det er vanskelig å argumentere
-
22
men. Vi gjorde research med en del rusterapeuter som har drevet arbeid i mange år, og
de snakket mye om den tilstanden man er i
når man er blitt rusfri og skal ut i verden.
Det er så ekstremt. Den tilstanden er spennende, eksistensielt og dramatisk, fordi man
er så sårbar. Man har kanskje satt livet sitt
på pause i fem eller ti år og alt har beveget
seg, alt bortsett fra deg. Plutselig så er du ikke
lenger narkoman og du skal ut i verden igjen. Rusterapeutene snakker ofte om at det
er som å sende et nakent lite barn ut i vergår bra. Det er enormt. Det er faktisk veldig
stor selvmordsrate i den fasen. Det handler
jo selvfølgelig om at folk havner i gamle
mønster, men også det at man plutselig står
der og skal bygge opp et liv fra null og niks.
livsstilen til de på plata som gjør at de ser
ut som de gjør. Nei, men risikoen ville vært
å være enda mer romantiserende. Folk har
et mye mindre problematisk forhold til folk
som driver med kokain. De virker litt kulere
og mer ufarlige. Selv i rusmiljøer er det å gå
over til å skyte stoff, om det er amfetamin
eller heroin, sett ned på. Du kan gå over en
strek. Men folk gjør det. Det er overraskende
mange som kommer dit fordi det er billig
stoff. Billig, og mer effektivt. Det føltes på
en måte litt feigt å ikke gjøre Anders til heroinist. Når han først er det i romanen og det
den måten å ta selvmord på, som er ganske
enkel når du først er heroinist. Bare sette en
overdose.
Det er ikke det samme å ha vært ti år i utlandet og komme tilbake. Det blir noe annet.
Så, det var det som opprinnelig interesserte
oss. Men så ville vi jo at psykologien til en
person som har havnet der skulle stemme, at
det skulle være riktig.
KLI: Det første sjølvmordsforsøket, der
han tek steinar i lomma og går ut i vatnet.
Eg tenkte på The Hours og Virginia Woolf. Eit
slikt sjølvmord hadde på mange vis vore ein
meir «litterær» måte å gjere det på. Men det
får han ikkje til, og så endar han opp med det
andre sjølvmordet. Litt skitnare, vil eg seie.
Oslo, 31.
august, var det viktig å prøve å fange litt av
samtiden. Hva som skjer rundt oss. Få det
Ei mogleg forløysing
KLI: Du nemner katarsis i intervjuet bak i
bokutgivinga av manuset til Oslo, 31. august.
driver med heroin og tyngre stoffer som ikke
er den type rusmisbruker man tradisjonelt
med tidas, handlingas og stadens einheit enn
det Reprise er?
beskrive en av de også.
Eskil: Jeg skjønner hva du sier. Jeg tror jeg
bruker katarsis i den sammenhengen, ja. Jeg
blir utfordret om akkurat det vi snakket om,
om han skal ta livet sitt til slutt eller ikke.
Faren med det romantiserende... Det å se en
KLI: Det er jo mykje tunge stoff i den type
festmisbruk, men det er lite heroin. Det
hadde kanskje vore lettare for meg å kjøpe
det om han brukte hasj, kokain, den type
ting. Men heroin... Det er sikkert eit problem
for mange heroinistar: Ein ser berre for seg
desse tannlause, slitne misbrukarane.
Eskil: Heroin kan faktisk få deg til å se mindre sliten ut enn andre misbrukere. Det er
temaene, der det plutselig skjer noe på slutten som gjør at alt løser seg. Og man får en
mer tradisjonell... Happy ending? Den ønskede slutten, plutselig... Slike slutter virker
ikke nødvendigvis forløsende på et deprim-
23
ert menneske. En føler seg kanskje snytt?
Det er en lettvint løsning. Håpet er at dette
som dyrker den stemningen, den følelsen, og
tar det til sin ytterste logiske konsekvens. Og,
paradoksalt nok, det merker jeg, når jeg har
musikk, så er det også noe trøstende i det.
Mer enn det er i den lettvinte løsningen, hvor
slutt, eller blir tilgitt av sine foreldre.
KLI: Då eg gjekk ut av kinosalen følte eg
ikkje akkurat at alt var forløyst. Det var meir
ein følelse av.... Høgdepersepsjon. Det å
sjå på verda og stille seg nokre av dei same
spørsmåla som Anders gjer. Tenke over dei
valga ein tek. Er det nok?
Eskil: Det høres jo kjempebra ut det. Jeg
tenker at i å tenke over disse spørsmålene så
kan det ligge en forløsning. En forløsning vil
eventuelt komme for de som er veldig nede.
Tanken med å trekke inn katarsis i dette i
det hele tatt var knytt til spørsmålet: Hvis
men, dytter vi ham utfor stupet? Eller ikke?
vært enda verre å se i en sånn tilstand. Vi
har jo ikke laget den bare for det publikummet. Men den effekten du beskriver er noe
av det vi ville skulle være til stede. Jeg er spesielt glad for folk som føler at de ser livet
rundt seg på en litt annen måte når de går ut
av kinosalen. Hvis vi kan spille inn på folks
persepsjon på den måten, så er jo det helt
fantastisk. Vi har lyst til å ta opp og snakke
om de store eksistensielle spørsmålene uten
å gjøre det på en, hva skal man si, kunstig
måte. At det skal snike seg under huden din
når du ser det.
KLI: Kunst, men ikkje kunstig?
Eskil: Hehe, ja, nettopp. Da har det jo blitt
realisme igjen. Jeg syns kunst godt kan være
kunstig, og det er jo mange kunstige grep i
KLI: Men ikkje så mange som i Reprise.
Eskil: Ikke i det hele tatt. Mye færre.
EM: Eg likar i alle fall opningssekvensen i
Oslo, 31. august... Alle dei klippa frå, ja, er det
mentaropptak. Det er noen av mine gamle
øyeblikk som er brukt også.
trur kanskje Oslo, 31. august kan gi eit slikt bilete av vår eiga tid.
KLI: På ein eller annan måte seier det også
mast plastisk. Samtidig som den handlar om
noko allmennmenneskeleg, noko som angår
men som medium er veldig tydeleg.
Eskil:
er. Det blir veldig tydelig. Det er sant. Det
er det spennet vi ønsker at Oslo, 31. august
mentariske. For de stemmene man hører er
jo ekte stemmer, stort sett. Det er et par av
de som er skrevet, men det meste er bare
opptak hvor folk blir bedt om å snakke om
oslominner. Det er det ekte og umiddelbare,
blandet med en litt kunstig sekvens.
24
25
26
sorte hull
Det er
alltid
så
å ignorere
vaen
i rommet
i kirkevinduet
der glasset speislikt lys
at selv neglene
strekker
seg
som for å
at de som er
bobler
i den dypeste
ikke kan unngå
i
det hudskipet
der en liten
med stort
tensial
føler
Det er ikke alltid så lett
å ignorere supernovaen
i rommet
i k k e
lett
superno-
i kirkevinduet
der glasset speiler jesus i et slikt lys
at selv neglene på tærne hans
strekker seg mot himmelen
som for å fortelle meg
at de som er fanget i luftbobler
i den dypeste avgrunn
ikke kan unngå å drømme
i det hudfargede romskipet
der en liten skapning
med stort sørgepotensial
føler seg fanget i en kropp
som bare varmer seg selv
under en himmel
som bare snakker
til de som tror
ler jesus i et
på tærne hans
mot himmelen
fortelle meg
fanget i luftavgrunn
å drømme
fargede
rom-
skapning
sørgepoAv Alexander Bertin
27
[Illusjonssirkel], versjon 6
uventa berøring, porselenshud
blant nakne sammenføyninger
furunåler
glimt
av gjenklang
i teppet
i håret
digget alt
du gjorde, delte
fremkalte
sammensmelta mørke
det glade vanvidd
hvite
brikker
svarte
blikk
og
og
at alle er her, tonale
ligger som
uåpna presanger
mellom oss
en motsats, skal vi pakke opp?
samme tema
28
PENGENES METAFYSIKK
Av Øyvind Berg
Fra «Penger lånt er penger tjent»
(Berg, Øyvind (2009): Poesi og
Lærepenger, Kolon Forlag.)
«Penger er den alfametaforen som hele
samfunnet danser rundt. Ingen slipper noensinne unna pengenes krav på
oppmerksomhet. Likevel har penger og
bankvesen lett for å glippe oss av syne.
Penger er ikke noe man diskuterer som
penger, man drøfter fordelinga av dem,
men stiller ikke spørsmål ved hva det er
man deler på, hvordan det skjer og hvem
som beslutter hva. Dette er underlig, vi snakker tross alt om målet for alt som heter
verdiskaping, og den altdominerende målsettinga for all politikk i dag er å skape
større verdier. Med verdier mener jeg
selvfølgelig penger, penger er underforstått
i verdibegrepet, og siden pengevesenet er
så kraftig underkommunisert, må det være
en institusjon som er tabubelagt og hellig.
Slike helligdommer har gjerne sitt tempel,
og hvis noen begynner å snakke om det
hellige utafor templet og bruker et annet
språk enn det dogmatisk opphøyde og i
dette tilfellet matematisk vedtatte, så er det
kanskje ikke syndig i kristen forstand, men
det er i alle fall upassende, og det blir fort
veldig pinlig. Nå er det ikke akkurat noen
hemmelighet at penger er hellige for oss,
og det kan umulig overraske noen at jeg
sier det, men det som forhåpentligvis vil
glede noen, er at jeg – i motsetning til de
seriøse sosialøkonomene – ikke stopper
der, men har tenkt å dra konsekvenser av
det.» (282-83)
29
Fra Pengenes metafysikk (Berg,
Øyvind (2011): Forfatterforelesningene, osv)
«Aktørene på [pengemarkedet] bruker
gjerne religiøse metaforer når de skal
beskrive hva de holder på med. De såkalte
Nobelprisvinnerne og andre tullebukker
har utvikla en egen kvasivitenskapelig sjargong som også er båret oppe av trosakter.
Dette er kanskje ikke så unaturlig, for pengene har tilsynelatende en metafysisk dimensjon, ved at pengeverdien overskrider
tiden, eller som Keynes formulerer det:
«For the importance of money essentially
sent and the future.» Men er det nå egentlig
pengene som utgjør denne linken? Er det
ikke menneskenes gjentatte trosbekjennelser som holder symbolikken levende?
Hvis vi fjerner den religiøse auraen rundt
pengene, ser vi klart at pengevesenet er en
sosial teknologi, som kollektivet opprettholder ved hjelp av en rekke institusjonelle
grep.» (420)
Vi var så heldige å få stille Berg noen
oppfølgningsspørsmål:
om penger, og pengeøkonomien. Du
setter søkelyset på det man kan kalle
den religiøse dimensjonen ved vår kulturs forhold til penger (måte å tenke på
penger på). Hvorfor er dette viktig for
deg (eventuelt. bare viktig)?
For snart femten år sida kom jeg i en
ter mye att og fram skjønte jeg omsider at
trodde den handla om, nemlig penger. Det
var ikke penger de var ute etter. Eller rettere sagt, de sa at det var penger, men i
så fall handla de kontraproduktivt, ved å
forsøke å ødelegge betalingsevnen min, og
også ved å operere så løgnaktig at de undergravde sin egen autoritet. Det slo meg
da etterhvert at det var noe jeg ikke forsto
her – og sannsynligvis forsto ikke likningsmyndighetene det heller, siden de oppførte seg så uhensiktsmessig. Jeg begynte å
lese forskjellige økonomifaglige klassikere,
og ble mer og mer forbløffa. Det viste seg
fort at pengehistorien var feilaktig framstilt i så å si all økonomisk litteratur. Man
opererer der med et pengebegrep som
tilsier at pengene ble oppfunnet for 2.500
år sida cirka – samtidig vil ingen benekte
at pengene er minst dobbelt så gamle. Det
virker underlig at pengevesenet, som uten
tvil er den sentrale institusjonen i det moderne samfunnet, blir så kategorisk misforstått. Misforståelser av slike dimensjoner
har noe religiøst over seg, og dette trigga
et engasjement som stadig vokser.
…Hva er penger?
I rent teknisk forstand kan penger
beskrives som regneenheter, midler til oppbevaring av verdier og betalingsmidler – i
den rekkefølgen, som de økonomifaglige
historikerne konsekvent snur på hodet.
Men dette er en innsnevra matematiskrasjonell forståelse av pengevesenet, og av
gjeld og kreditt som sosiale institusjoner.
Penger og renters rente er for eksempel et
av de kraftigste straffemidlene samfunnet
rår over – det var selvfølgelig dette aspektet ved pengevesenet jeg støtte på hos likn-
30
ingsmyndighetene: De var rent faktisk ikke
interessert i pekuniære inntekter til statens
fortjeneste, men de brukte penger som et
middel til å disiplinere meg som individ1.
Penger er noe som opprettholdes av
samfunnet i sin helhet – i det øyeblikket
vi slutter å ha tillit til pengene, det vil si i
det øyeblikket vi ikke kan bli kvitt dem, er
de null verdt og opphører å fungere som
penger.
Hvordan bidrar de rådende oppfatninger om penger til å forme vår virkelighet?
mange som ikke er det er eiendomsløse.
Uansett får man sine mest grunnleggende
kliniske transaksjoner med pengeverdier
blir vi avhumaniserert, vår menneskelighet
blir snever og kalkulert. Vi blir tørre sjeler
som derved står i fare for å tippe over, og
som ikke er i stand til å ta vare på våre
mindre heldige medmennesker. Så forsøker vi å bøte på dette ved å opprette
såkalte velferdsstater, men det blir fort en
ond spiral av dette, fordi velferden forvaltes av de samme dehumaniserte individene, som stadig vekk tipper over og tar
avgjørelser som bare kan forsvares fordi vi
bruker penger som målestokk i stedet for
mennesker. I praksis gjør man dette ved
å gjemme seg bak regelverk og hevde for
Vi får altså et regime der den stadig mer
tynnslitte menneskeligheten forvaltes av
det Jens Bjørneboe kalte formyndermennesker. Her bør det også skytes inn at det
selvfølgelig er økonomisk å bruke penger
på denne måten, i alle fall en stund, men
hvor lenge det lønner seg vet vi ikke
før den forferdelige prisen plutselig må
betales.
Hvor kommer tro inn i pengeøkonomien? Innenfor det konvensjonelle
økonomispråket snakker man jo om
«tiltro til markedene» osv. men du
snakker om noe mer grunnleggende.
Jeg har gitt ett svar på dette over her. Et
annet og kanskje mer fundamentalt svar er
at pengevesenet oppsto i bronsealderens
templer og at det siden alltid har blitt forvalta av et presteskap som i økende grad
har lykkes i å framstille seg selv i teknokratiske termer – så lenge vi tror på dem,
lever vi i lyset av deres religiøst farga myshele den økonomifaglige ekspertisen støtter (de tyske) bankene mot befolkninga i
Hellas, Irland, Portugal, Spania osv. Dette
fordi de tror det er umulig å gjøre som
f.eks. Island gjorde. Vi må ikke glemme
at Island kom seg gjennom sitt økonomiske sammenbrudd nettopp fordi de ikke
trodde på økonomene. Jeg minner om at
også samtlige norske økonomer hevda det
ville være umulig å gjøre det Island nå har
gjort.
samtidig som man uten tvil utøver skjønn.
1 En kan tenke på kunstmaleren som klarte seg relativt
det østtyske sikkerhetspolitiet STASI, men som begikk
selvmord noen år etter den tyske gjenforeninga som følge
av umulige krav fra skattemyndighetene.
Et av utgangspunktene for din kritikk av aksepterte pengebegreper er
31
kelighet i økonomifaget og de derunder tilhørende modeller og teorier.
For eksempel trekker du fram sitater
fra kjente økonomer, fra Norges Sentralbank osv, hvis innhold er direkte
feilaktig (for eksempel når det gjelder
vareteorien om penger). Vi snakker
altså ikke bare om tro som i abstrakte
forestillinger, men om tro i den religiøse betydningen (noe som tilfører
mening og er hevet over kritikk i kraft
av å besitte noe guddommelig) og om
tro som en motsats til virkelighet?
Ja. Når de framstiller det som om Norges
Bank har kontroll med pengemengden for
eksempel, så har det rett og slett ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er en
ren løgn, som ledende samfunnsjjikt opprettholder av bekvemmelighetshensyn.
Og fordi noen tjener på det, selvfølgelig,
noen som med enkle grep kan øke pengemengden.
Du betegner religionene som vokste
fram i tida fra 500 før til 1500 etter Kristus som «motstandsbevegelser…som
hinsides presteskapets manipulering
med kreditt og gjeld.» Dette snur jo en
del tradisjonelle oppfatninger på hodet. Noen kommentarer?
Her skiller jeg altså mellom folkelige religiøse bevegelser og det gamle presteskapet. Jeg ser de klassiske religionsstifterne
som tilhørende de første bevegelsene, og
jeg ser presteskapets forsinkede mottrekk
som en teknokratisk vekkelse, slik denne
gjennomryster samfunnet totalt i løpet av
det tjuende århundret. Jeg ser altså klare
likheter mellom bronsealdersamfunn med
templet i sentrum og moderne samfunn
med forvaltninga og bankvesenet i sentrum – bronsealderens templer hadde faktisk begge disse funksjonene. Kontra dette
står ikke bare religionsstifterne som satte
som for eksempel Sokrates eller Protagoras, som sa at mennesket er alle tings
mål. Athens intellektuelle blomstring fant
forøvrig sted etter at Solon hadde gjennomført en pengereform og gitt allment
gjeldsamnesti.
(Gitt at tro er nødvendig for å få til
noen former for samfunnsorganisering
utover landsbynivå – hvilke alternativer
til penger/pengeøkonomi kan vi snakke om?)
Vi slipper ikke utenom pengevesenet –
Men det burde være mulig å se på pengene som det de er, felles tankegods.
Og det er noe nesten uvirkelig løgnaktig
over det rådende systemet, der banker og
bankliknende bedrifter fritt kan produsere
penger i form av lån og stadig mer komplekse kredittinstrumenter. Dette framstilles i dag nærmest som noe naturgitt,
men det er selvfølgelig et høyst problematisk system, som er grunnleggende urettferdig og tvers igjennom udemokratisk.
Et mer realistisk syn ville innebære at vi
satte vår lit til hverandre, uten å isolere
mastodontiske institusjoner vi bare MÅ
tro på, fordi de vil ødelegge så mye når de
faller sammen. Den sosiale grunntvangen i
32
dag er at vi alle MÅ tro på noe som er tomt
og innholdsløst. Vi vet ikke hvor lenge det
kan fortsette slik, men det er opplagt at det
vil bryte sammen en vakker dag.
(Hva kan vi som arbeider med litteratur tilføre forståelsen av slike begreper
som penger, marked og økonomi?)
Det kunne være en nyttig oppgave for en
litteraturstudent å plukke fra hverandre
f.eks. en lærebok i samfunnsøkonomi for
videregående, og/eller påvise hvor mye
som er fri diktning og hva som har rot i
virkeligheten. Eller man kan sammenlikne formeldiktninga i vediske hymner
og økonometriske analyser – dette er etter
mitt syn sammenfallende kulturformer, og
ingen av dem kan egentlig forstås uten den
andre.
Du trekker fram Galbraith, Elster,
Keynes og en rekke andre kilder. Har
du noen særlige lesetips eller anbefalinger hvis man ønsker å lære mer
om pengenes metafysikk?
Michael Hudson, von Mises (om bankvesenet, han er en av de få profesjonelle akpengeproduksjon), nå hører jeg at David
Graeber, en av Occupy-bevegelsens ideologer, i boka Debt: The First 5000 Years
(2011), har et liknende syn på penge- og
gjeldsproblematikken som det jeg har,
men jeg har ikke fått lest boka ennå. Galbraith er god fordi han ikke var redd for
å skære gjennom fagets mytologiseringer,
særlig pengeboka hans fra 1974 er imponerende.
33
TROEN PÅ FORTSETTELSEN
– Et essay om Salmenes bok
Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd 1
Av Jonas Meyer
Salmenes bok
fra det gamle testamentet syntes jeg å fange opp et underliggende budskap som minnet meg om temaet i disse amerikanske suksessbøkene. Denne type litteratur blir i dag
regnet for å være vulgær, og dermed trenger disse impulsene seg inn på skjulte måter i
skjønnlitteraturen 2, men i antikken var visdomslitteraturen (høres ikke det bedre ut enn
selvhjelpslitteratur?) en del av det høyverdige. Om man leser bøker som 7 Habits of Highly
Effective People eller Awaken the Giant Within og ser mellom linjene, leter litt under den ofte
vidløftige retorikken, er det som regel den samme sympatiske beskjeden som går igjen:
«Fortsett å prøve.» Det er dette jeg også oppfatter som et av hovedbudskapene i Salmene
å fortsette å prøve selv når du tviler.» En slik tro kan få mennesket til å gjøre forferdelige,
grusomme ting, men samtidig er det denne evnen som gir mennesket kraft til å skape
noe varig, uavhengig av skiftende følelsesmessige svingninger. Dette aspektet av troen
– forpliktelsen – er ikke et teologisk særtilå fortsette å stå opp om morgenen i november, å fortsette et parforhold eller vennskap
gjennom bølgedalen, eller eventuelt, å holde
fast på en skrivende, lesende praksis selv når
det virker meningsløst.
B ’Reishit 3
Vi kan starte med begynnelsen: Hvorfor
ønsket jeg egentlig å lese Salmene? Jeg tror
det var for å skaffe meg mer kulturell kapital. Såpass ærlig må jeg være. Jeg tenkte vel
omtrent slik: «Det vil være gunstig for meg
å kjenne til Salmene i min kamp for å slå meg
opp og frem i det litterære miljøet. Kunne
jeg forstå og trenge inn i disse diktene», ten1
Fra Salme 1 fra Bibelen Oslo: Det Norske bibelselskap, 1978.
2
Kan ikke Karl Ove Knausgårds eksistensielle Min kamp også leses som en selvhjelpsbok med tittelen Hvordan bli
forfatter og gifte seg og få barn med drømmekvinnen?
3
Hebraisk for «I begynnelsen»
34
kte jeg, «vil jeg skape en plattform, en sentral referanse og et poetisk håndverksmessig
utgangspunkt for resten av mitt liv.» Legg merke til at jeg tidlig tenkte på Salmene som
dikt. En slik påstand krever en forklaring: Salmene er opprinnelig sanger brukt i 3000 år
gamle religiøse ritualer med røtter enda lengre tilbake. I den tidlige jødiske kulturen var
poesien profetenes språk, et språk som ga troverdighet og det eneste gangbare om man hev« Å tro er å fortsette å
det å kunne kommunisere på vegne av JHVH.4
prøve selv når du tviler. »
Salmene er dermed både dypt religiøse og har
en nær tilknytning til musikken, to trekk som
kan sies å utgjøre noe av poesiens opphav og som kjennetegner det aller meste av den
antikke lyrikken. 5 Å lese Salmene som et litterært verk skulle dermed i utgangspunktet
være uproblematisk; de er blant de tidligste diktene i vår kultur og har vært med på å
prege europeisk diktning siden kristendommens innføring. Samtidig vil det opprinnelige
religiøse og kultiske opphavet ha mye å si for tema og motiv i tekstene, og denne konteksten vil naturligvis spille med i lesningen som en forforståelse. På samme måte som en
lesning av Solaris korrigert
at dikteren har blitt nominert to ganger til Nordisk råds litteraturpris, vil min lesning og
ikke minst forventning til Salmene bli påvirket av det jeg allerede vet om disse sangenes
religiøse funksjon og deres enestående posisjon i europeisk kultur. 6
Tanker som rimer
Mitt første møte med Salmene vekslet mellom fascinasjon og kjedsomhet. Teksten var
kuriøs og innholdt noen forbløffende enkle og virkningsfulle bilder. Samtidig merket jeg
at det var vanskelig for meg å virkelig leve meg inn i innholdet. På samme måte som en
skog kan bli vakrere hvis man lærer seg navnet på trærne, økte min opplevelse av Salmene
Wikipedia. Jeg leste om Robert Lowths teorier fra 1753. Han var professor i hebraisk
poesi og grammatikk på Oxford og skrev boken Praelectiones Academicae de Sacra Poesi Hebraeorum (On the Sacred Poetry of the Hebrews) hvor han analyserte formen i Salmene og pekte
på at de er skrevet med en utstrakt bruk av såkalte parallellismer. Jeg kan prøve å forklare.
La oss se på salme 22 som Jesus i følge evangelistene og forfatterne Matteus og Markus
siterte da han hang på korset: «Min gud, min gud hvorfor har du forlatt meg?» Første
linje – et spørsmål. Neste linje vil da typisk utdype den første, være en parallell: «Hvorfor
er du langt borte fra meg, når jeg roper om hjelp og klager min nød?» Deretter en ny linje
som gjør enda en videreføring: «Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,» og
4
Se mer i Georg Fohrer Introduction to the Old Testament London: SPCK 1984
5
Antikk poesi ble stort sett alltid fremført med musikk og selv hverdagslige dikt kunne ha like mye religiøs tyngde
som eksplisitt religiøs poesi til bruk i kulthandlinger. Det er for øvrig interessant å påpeke at ordet lyrikk kommer av ordet
lyre, det greske strengeinstrumentet, på samme måte som ordet salme kommer av det greske Psalmus, som betyr å spille på
harpe.
6
Det er verdt å nevne at Salmene i dag er i hyppig bruk i blant annet den katolske kirke og at et typisk katolsk
kloster synger seg igjennom alle 150 salmene i løpet av en til to uker. Således kunne man kanskje kalle Salmene for Norges
mektigste dikt i betydningen mest leste. Sannsynligvis blir en salme sunget i akkurat dette øyeblikk i en av tidebønnene i et av
de over tyve klostrene i landet.
35
neste: «Jeg roper om natten og får ikke ro.» Det ene utsagnet etterfølges av et annet som
enten kontrasterer, viderefører eller utdyper det forrige. Et annet ord for dette prinsippet
er tankerim. Lowth mente at dette gjorde hebraisk diktning lettere å oversette enn annen
klassisk poesi som bruker rim eller klang som bærende elementer. 7 Da jeg skjønte dette
og så hvordan det fungerte, så jeg nye dybder i teksten og oppdaget en større sammenheng i mange av salmene.
jeg gikk inn i en mer monoton lesemodus. Til en viss grad følte jeg at teksten, med sitt
eksplisitte religiøse innhold ekskluderte lesere med et postmoderne, sekulært verdensbilde. Jeg husker jeg tok opp gårsdagens to do-liste fra gulvet, rev av toppen og puttet
det inn som bokmerke i min 1978-utgave 8 av
Bibelen som jeg i sin tid hadde fått i dåpsgave.
I det ene øyeblikket lå boken
Jeg la boken på nattbordet. De neste ukene ble
mellom Snorre og Shakespeare
Bibelen en del av en rullerende gruppe bøker
på gulvet, i det neste mellom
jeg hadde fått det for meg at jeg skulle lese. I
det ene øyeblikket lå boken mellom Snorre og
Espedal og Franzen på
Shakespeare på gulvet, i det neste mellom Esnattbordet, noen ganger ble
pedal og Franzen på nattbordet, noen ganger
den liggende i sengen.
ble den liggende i sengen. Hele tiden med det
hjemmelagede bokmerket stikkende ut, som
minnet meg på at jeg ikke hadde fullført prosjektet. For å døyve den dårlige samvittigheten tok jeg opp boken en og annen gang og leste gjennom en salme til, presset meg
videre, fast bestemt på å fortsette. «Hvorfor leser jeg dette» tenkte jeg, og jeg måtte minne
meg selv på den opprinnelige motivasjonen: «Det er den kulturelle kapitalen. Kom igjen
nå. Det er den kulturelle kapitalen.» Jeg tvang øynene over enda en strofe og visste at jeg
nærmet meg 150. «Det blir tilfredsstillende når jeg kan si til meg selv og andre at jeg har
lest Salmenes bok, Bibelens lengste skrift »
Klagesang
Men så! Jeg kommer hjem sent en fredag. Jeg har vært sammen med noen venner jeg gikk
sammen med på videregående og jeg føler at de ikke helt forstår meg lenger, at jeg til en
viss grad blir hånet. Jeg leser nærmere i Salme 22: «Men jeg er en mark og ikke en mann,
/spottet av mennesker, foraktet av folk. / Alle som ser meg, håner meg, /vrenger leppene og rister på hodet.» Jeg kjenner en følelse av aksept. At noen i teksten har opplevd
det samme som meg. Jeg opplevde en ny kontakt med teksten som særlig gjorde seg gjeldende når jeg ble overmannet av ensomhet. Denne ensomheten man alltid tror man er
ferdig med, som man skal klare å forstå og gjennomskue, men som alltid kommer tilbake,
utløst av et eller annet nederlag, en refusjon kanskje eller en sykdom. Da er det lindrende
Lowths teorier har for øvrig blitt nyansert senere, men de grunnleggende trekkene har blitt stående.
8
For en sammenligning av 1978/85 utgaven og den nye oversettelsen fra 2011 se utgave 2/2012 av Vagant der
Espen Grønlie går særlig inn på hvordan Salmenes bok fremstår ulikt i de to variantene.
36
gaten viker unna.» 9 En stor andel av Salmene er nettopp slike klagesanger, som forsøker å
sette ord på håpløshet og avmakt. Ofte er det anropninger til en Gud som kjennes fjern,
som ikke svarer: «Reis deg! Hvorfor sover du, Herre?/ Våkn opp, forkast oss ikke for
alltid!/ Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?/ Vi
synker ned i støvet,/Vi ligger presset mot jorden.» 10 Er ikke dette også formuleringen
av en mulig moderne erfaring av å ha mistet kontakt med, eventuelt oppløst det hellige?
Det er ikke til å komme bort ifra at klagesangene kjennes ekstra aktuelle i perioder
med melankoli,11
Salmene inneholder også partier med andre følelsesregistre. En typisk oppskrift kan se slik ut: klage
deretter en tillitserklæring til Gud og kanskje
Det er ikke til å komme bort
ifra at klagesangene kjennes
ekstra aktuelle i perioder med
også rene hylningssalmer, gledessalmer, såkalte
doksologier. Min favoritt av disse er den siste salmen, salme 150: «Lov ham til gjallende horn,/lov Salmene inneholder også partier
ham med harpe og lyre!/Lov ham med pauke og med andre følelsesregistre.
ham med tonende cymbler/lov ham med klingende cymbler!» Gleden er total. I stedet
for bare å beskrive det indre, manes følelsene frem hos leseren ved hjelp av klare parallellismer som nevner instrumentene som skal brukes for å hylle Gud. Omtrent slik det kan
kjennes når våren kommer til Oslo.
En annen følelse som kommer til uttrykk i Salmene
teksten mange henvisninger til
. Jan Kjærstad skriver i et av sine essays at det å
skrive handler om å stå på toppen av en haug, dytte ned de andre, føle seg uovervinnelig
og rope «Meg mot røkla». Eller som det står formulert i tredje salme: «Jeg er ikke redd
om ti tusen mann/ fylker seg mot meg på alle kanter.» Hvilken kraft er det lyriske jeget i
kontakt med her? En dyp hybris kan det virke som, etterfulgt av en tillit til en Gud som
skal beskytte og krige på jegets vegne: «Reis deg Herre! Frels meg min Gud!/ For du slår
som har en tendens til å snakke folk etter munnen, er denne krigerske holdningen unektelig litt tilfredsstillende. Kanskje ikke så demokratisk. Kanskje ikke så diplomatisk. Men
det er noe lokkende over ønsket om å utslette, noe storslått over dette begjæret etter å
knuse enhver som står meg imot. Disse storhetstankene har åpenbart også sine omkostninger og er en del av den følelsesmessige svingningen mellom tillit og fortvilelse, litenhet
og grandiositet som Salmene uttrykker. Det er nettopp dette spennet som gir tekstene en
9
Salme 31
10
Salme 44
11
Julia Kristeva åpner sin bok om depresjon og melankoli, Svart Sol, med et sitat fra Salme 42: «Hvorfor er du full
av uro, min sjel, hvorfor stormer det i deg»
37
representert i Salmene
Luther 12 til våre dagers salmekommentatorer. Man trenger ikke å ha et gudsbegrep for å
kjenne igjen disse følelsene og Salmene kan dermed gi en form for trøst i det at den klarer
å fange opp avgjørende trekk ved den menneskelige erfaring; foranderligheten, uroen.
På lignende vis kan det faktum at teksten har vært en del av en lang tradisjon og fortsatt
er i bruk, representere en form for lindring. Et eksempel: Da jeg var i begynnelsen av
en eksistensiell, eksplosiv cocktail. Jeg husker jeg lå i sengen ved et tilfelle og kjente en
grunnleggende usikkerhet overfor tilværelsen, som om de vante rammene ikke var der
lenger. Jeg husker det da lå en trygghet i å ha Bibelen på nattbordet. Ikke fordi jeg var
kristen. Jeg tror tryggheten kom av at Bibelen sto for noe varig, noe som har vært her
lenge; en trygghet i å vite at dette er svært gamle tekster som mennesker har lest i mange
tusen år . Vissheten om at disse følelsene ikke er nye, at denne uroen har sunget før, og
at denne boken representerer et forsøk på å forstå noe av det komplett uforståelige i det
å være et menneske.
Amen
13
Man kan lese Salmene som om de ble skrevet av en enkelt dikter; den kollektive understrømmen i den tidlige jødiske kulturen.14 Det er da mulig å se to parter: «jeget» som
det avstand og fortvilelse, i andre er det nærhet og optimisme, men i alle salmene er det
ett som ligger fast: Gud er der. Hele tiden. For meg fremstår kanskje dette som det mest
kraftfulle i den religiøse ide: Å kunne forankre et omskiftelig, sart, menneskelig sinn i
noe stabilt, varig, noe som ikke forandrer seg, slik at når mennesket gjennomlever sine
postmodernistiske kunsten iblant en lignende forpliktelse selv om verdensbildet er aldri
så håpløst. Jeg tenker ofte på Samuel Beckett når jeg leser de dystreste av klagesangene i
Salmene. Hans kjente siste linjer fra romanen Molloy er de heltemodige ordene: «I can’t go
on, I’ll go on,» Et annet velkjent sitat er der hvor Becket omtaler Tal Coats malerkunst
med ord som kunne vært brukt om hans egen litteratur: «The expression that there is
nothing to express, nothing with which to express, nothing from which to express, no
12
Luther skriver blant annet i introduksjonen til sin salmekommentar: «For a human heart is like a ship on a wild
sea tossed by the four winds of heaven. Here it is smitten with anxiety and the dread of future destruction; there it is driven
with dismay and sadness by reason of present evils. Now, there is a soft breath of hope and presumption of future welfare;
again there is a breeze of security and gladness in present possessions.»
neapolis: Lutherans in all lands co, 1903.
13
Hebraisk for: Slik er det, la det bli slik, i sannhet.
14
Tradisjonelt har man trodd at forfatterne av salmene var visse nøkkelpersoner fra det gamle testamentet, eksempelvis David, Salomon og Moses (!). Moderne forskning kan tyde på at at disse navnene ble tilegnet lenge etter at salmene ble
skrevet. De opprinnelige forfatterne var sannsynligvis anonyme prester, profeter og tjenere tilknyttet templene. Dermed kan
Magnar Kartveit Det gamle testamentet - Analyse av tekstar i utval. Fagernes: Samlaget, 2003.
38
power to express, no desire to express, together with the obligation to express.» Muligens
er det kunsten, og det å forsøke å si noe vesentlig som blir Becketts tro. Forpliktelsen,
eller kanskje heller plikten – the obligation - til å uttrykke, driver Beckett videre. En praksis
som fortsetter uavhengig av følelsene fra dag til dag. Det
dets begrensninger kan favne det uutsigelige og derfor er
bedre enn stillhet. 15 På samme måte kan Salmene være uttrykk for en slik tro. Selv om jeget tviler, selv om jeget opplever at Gud er langt vekk, og situasjonen føles håpløs og
meningsløs er det allikevel alltid en salme som synges. For
det skrivende menneske kunne Salmene leses som en oppfordring i å fortsette sin daglige praksis som arbeidende
og skapende menneske uavhengig av depresjonen – den kommer og går, uavhengig av
ekstasen – den kommer og går. Salmene kan sees på som en øvelse i å fortsette å forsøke.
Fra et slikt perspektiv kan de fungere som trøst og motivasjon helt uavhengig av livssyn
og de kan lære oss at vi fortsetter fordi vi tror på at denne oppgaven skal fullføres, dette
livet skal leves ut, denne tradisjonen skal føres videre, denne teksten skal leses ferdig og
denne skriften skal gjøres synlig.
avstand og fortvilelse, i
andre er det nærhet og
optimisme, men i alle
salmene er det ett som
ligger fast: Gud er der.
La det bli slik.
15
Takk til Elisabeth Løvlie for innspill. Mer om dette temaet i hennes Literary Silences in Pascal, Rousseau, and Beckett,
Oxford:OUP, 2003.
39
40
1
jeg skriver ikke dikt
tramper den harde sementen med nakne fotsåler
og håper at noen vil høre oss
vi mumler til oss selv at alt fortsetter
forbi ordene mot den ytterste snø og
tankeløshet
jeg skriver salmer i hjertet av stormen.
3
vi kan ikke annet enn å rope til oss selv
om mulighetene for katatoniske endringer
Avtrykket etter kroppen din er fortsatt varmt i
sengen. Skumringen kommer tidligere.
I disse dager er oransje lys det eneste lyset som
synes å unnslippe vinduet
som stadig oftere skifter til kaldt blått. Noen ganger er drømmen virkelig,
eller var det omvendt? Veggene bærer spor etter
varig misbruk, merker etter høye hæler,
ene av sår og musikk trenger gjennom
det garva skinnet ditt. Under denne kraften lærer
kroppen seg å elske, å befris.
Utilregnelig og full av syner.
vinden griper tak i anskrikene
***
alle disse menneskene
disse drømmene
alle disse dagligdagse gjøremålene
disse hemmelighetene,
alle disse skrikene
disse spøkelsene
når jorden dreier,
men vi merker den ikke.
2
Kontakt oppstår i puljer
korte avbrekk i ensomheten
til alle menneskene på kirkegården
hvor alle er like
alle drømmer om det samme
og bladene er ikke lenger grønne
vissheten om noe uvisst brer seg tykkere utover
mellom lyse og mørke steiner
bak kirken
ligger fremmede verdener av lave rekkehus
alleer vi prøver å holde følge med
Noen ganger når du drømmer, drømmer du om et
museum som bærer erindringenes bilder på
veggene
mørklagte og støvete henger de på den andre
siden
av hallen, men de forsvinner bestandig når du
nærmer
deg du blir stående på stedet hvil, gjennom et
vindu
høyt oppe på veggen
kan du se himmelen
den skyfrie himmelen som plutselig suser fram og
tilbake over søvnige tanker,
det er verre å la være
de døde kryper nærmere
luften har trukket seg sammen
så langt oppover som mulig
ikke et vindpust stryker langs pannen
og snart er tiden inne
når gudene drømmer og ikke menneskene
gjennomstrålet hever de seg mot Andromeda og
Helena erklærer søvnen
for tapt.
Kristian Wikborg Wiese
41
Tungebundet
ind i verden. Kæmper sig en ånd ind i det omkringværende. Endnu ikke vågent skal det vækkes. Allerede vågent skal det videre. Bliver det ved. Skoven som en afstand, du ikke kan se
igennem. Havet som en dybde, du ikke kan nå. Klippen som en form, du ikke kan skabe.
ningerne dannes. Du jagter hendes lyde. Hendes hals en aften. Under hundens bisser: lyserød.
med de samme gamle ord. Gælden og alt det du skylder. Synet gengiver de korslagte arme.
Fold hænderne og bed for dit liv, hviskes det, for du har arvet verden. Kryds din tunge og kap
kun egne fødder af. Jeg skal stikke dine øjne, mine brændende sår, ned i halsen på dig. Jeg skal
vaske os med hagl og negle. Hugge englens hvide vinger og djævelens røde horn af mine
skuldre. De gav mig øksen. Med aldrig et ord. En morgen hvæser med lyset. Hvor er den
rigtige tid. Det rigtige sted. Du ligger på hvide lagener. Nøgne hyæne. Graver du efter kødben
på kirkegården. Hvis jeg er svag. Hvis jeg er bange. Hvad betyder det. At plukke et sprog med
en rose en dag. Ramle ind i noget der minder om et løfte. Sejle bronzekisten ind i brystkassen.
Hug dig en åbning til dit skovbryn. Lad os træde med hele kroppe ud og stampe i det som ikke
blive til kul. Lad os påstå at være noget for hinanden og stoppe os i kødet, vores blødende
albuer. Fattige. Hårde. Lad os begynde der. Lad os stoppe. Nå mit ansigt med dine hænder.
Løft mig ud af mig selv, så langt ud som jeg nogensinde er nået og læg mig bag din pande som
de ord, du ser for dig, men endnu ikke har sagt. Vi må ud i andre. Vi må udgå derfra. Vi må
ud i andre vande, andre lande. Den usikkerhed der er. Den usikkerhed som er den anden. Det
vi må. Ind i hinanden som ud i havet. Usikkerheden om hvem den anden er. Det mest præcise
vi nogensinde bliver. Fremtiden taler aldrig som andet end varsler. Den æder sig ud af din
mund. Kaffen hvirvler sindet til vejrs som en damp der bliver ved med at dannes for en tid.
Styrt din ånd ud af kæften og ind i dampen som en bøn om at blive set af solstøvets glitrende
inde. Lad det være fremtid nok. Siger du morgen, vil du se, at det er sandt. Vi griber dagen ud
af det tusmørkeblå morgenværelse efter kaffen. Griber efter kaffen og kontakten, mælken og
Paraplyen. Den daglige indfaldsvinkel, det nødvendige løft. Dagens omvæltning og årstidens
øjne. Et åbent vindues hurtige varme ud af et værelse, hvor vejret tager den som blæsende
frost. Vi griber efter roen. Efter viljen til at læse. Efter lyset til visionen. Efter øjnene til at se.
Efter brillerne, etuiet. Griber efter en bevægende hofte langt senere i det sorte. En rørende
kurve, en velkendt krop. Et lår, en ophidselse. Vi griber efter tanken, for at kaste kroppen
langt bort. Tålmodigheden, nænsomheden og omsorgen. Håbet om virkelig at se. Håbet om
at gense. Kræfterne til at klare igen ikke at blive fuldt udhvilet. Igen at skulle vågne. At kunne
tro på det. Det der er. Er det der. I dine øjne. Er du hele dig. Sproget hører det vakte til, i
drømmen er det svært nok at begribe sine egne bevægelser. Siger du det, du ikke selv vil høre.
Hvem siger du det til. Han stiger op en morgen. Han stiger op med en kop kaffe. Han stiger
føre. Han hedder hus, han hedder have. Han hedder barndom, ungdom, voksenliv, alderdom
og død. Han hedder dampen fra en kop kaffe en morgen. Han døbes. Nu, i dampens bløde
42
forvandlinger og pludselig åndedrættets uvejr. Du kan aldrig vende om, råber jeg, hvis du ikke
bliver aldrig til andet end tårer, forstår du, det er noget andet som bliver frit. Alle følelsernes
ord. Alle ordenes følelser. Alle følelserne. Sorgen når jeg går. Raseriet når jeg råber. Der er
ingen regler. Hånden når jeg slår den ned i bordkanten. Ingen regler for de ord. Bordkanten
bagefter, mens jeg lytter. Hvordan ingenting runger. Så rungende ingenting er. Mennesker er
pludselige væk. Tilbage står bøgerne med deres gule blade og smuldrende bark. Jeg. Gør ondt.
varme kind. Mavens varme ryg om natten. Udtrykket bøjer af. Bliver skævt. Uden hændernes
Glemt, det du gav. Sætter sig som kroge i huden. Pløjer anisgtet op. Kun så meget. Når du
giver hende blomsten. Giver du kun. Hvem der binder hvem. Holder hårdest i hånden. Holder længst. Hvem der holder den anden højest. Hvem der oplever at elske én gang, for kun at
elske for altid. Det var derfor man var. Ja, man ville leve. Det var derfor man gik. Man ville
bevæge sig. Det var det, vi var. Nej, det var sådan vi blev. Det er sådan vi bliver. Til hvad. Til
vi. Det er synligt og pludselig kan det ses. En dag i dagen som et hav springer op af sig selv
svæver gennem gaderne med mundene på vid gab og maverne fulde af hinanden. Drømmer
jeg. Fugle. Ingen fugle. Fugle igen. Midt i det blege morgendøde hvidlyse. Fuglene af ler. Lytter efter. Ikke at høre noget. Er det ikke umuligt. Spring, hviskes det, hiv en stemme ud af en
bog. Lad den løfte dig, hvirvle dit sind til vejrs og lægge dig et sted, hvor du aldrig har været.
Blæsten, se skoven. Skovbrynet, det trænger sig med ind imellem træerne. Hunden i mørket.
Med stilken i munden. Hør den fulde mund. Mængdernes stemplende strømme. Musklernes
blodfyldte kolos. Du er skønheden der forsvinder, når man kommer helt tæt på. Du er muren.
gnider sig ind i dit bryst. Du er i helvede, hænger på væggene her. Du kalder det efter dig som
i historien spiller hadet en rolle. Som i kærligheden opgiver selv det mindste sandkorn ikke sit
navn. Før det trænger ned i mine porrer og ud af mine øjne. Før min kedsomhed bliver til had.
Jeg tager hans frakke over armen. Jeg tager hatten i min hånd. Jeg lægger hånden på hendes
hofte. Vi må gå, som vi altid har gået. Der er ikke noget, det er nødvendigt at vide eller noget
andet før nu. Hvert øjeblik. Det er den stærkeste form. Glammer ulven højt i fjeldet i struben.
Tændernes klynk. Tungernes bløde bland. Jeg kan mærke dit hjerte eller mit hjerte banke,
hvisker jeg. Det er lige meget, hvisker hun. Der er et fællesskab der. Ordene bærer sig selv over
den grænse tegnet rummer og tager dig med. Forfra. Den halve drøm som endnu sidder. De
endnu øde fortove og ufarlige veje. Det for længst tømte espressobæger i den overfyldte skraldespand. I det mindste en spand til skraldet. Endnu er der plads andre steder, men hvor
længe endnu. Hvor meget fylder skidtet i verden. Hvem bestemmer hvad skidtet er. Den
opgående sol. Endnu ikke middag endnu, end ikke morgen. Du bærer en forskel fra dem. Du
bevæger dig i deres udtryk. Selv når du ikke er der, bevæger deres ansigt sig. Sådan kan man
leve med hinanden. Du er vågnet i et rum dybt inde. Find selv ud eller videre. Herfra. Luftens
hud over skrivebordet en dag. En sort klud. Hvor længe har du været her. Længe. Ja, men
længe nok. Skriften falder i tid. Bærer dig som et løftes kun så længe og kun så langt. En
forbindelse til de andre værker, til de andre. Hvor længe og hvor langt. Hvor længe bærer det.
Dette nu. Bærer det nu. Findes det. Vender du ikke en andens vej. Skriver du ikke til nogen.
Lyver du. Er det ikke ondt. Hvis det er sandt. Er der noget sandt tilbage. Er der endnu en
sandhed. Men så gælder alt jo. Ja, så gælder det alt.
Av Andreas Vermehren Holm
43
Om å omsette
5 dagar i mars
Av Anne Lande Peters
Okada Toshiki og det japanske teatermiljøet
Japan er eit land med rike estetiske tradisjonar. Her spelar det vakre ei stor rolle
om det gjeld gamle teatertradisjonar som
noh og kabuki, eller manga (teikneseriar) og
Hello Kitty. Det er også eit land der teatertradisjonar blir handsama med stor respekt. Kvar ellers i verda kan ein møte på
skodespelarar som er blitt utnemnde til
«levande nasjonalskattar»? Skodespelarar
som ber i seg teknikkar som har blitt vidareført frå meister til elev gjennom generasjonar, blir altså sett på liste saman med
UNESCO-skattar. Dette fortel mykje om
det kulturelle landskapet i Japan og kor
høgt kunst og kultur blir verdsett. Det
som sermerker det japanske teateret er
nettopp at det estetiske kjem framfor det
moralske. Kort sagt er teateret der for å
gje oss eit bilete av ei verd som er vakrare
enn røynda. Ein estetisk presentasjon som
er vakrare enn realiteten. I Noreg har me
tradisjonelt sett vore meir opptekne av at
teateret skal vere moralsk oppbyggande, at
me kan lære noko om verda slik ho er og
det å vere menneske, av teateret. I dag er
den japanske teaterverda prega av moderne vestleginspirerte teaterformer som
står side om side med dei tradisjonelle formene. Det er i dette kjølevatnet at Okada
der.
44
Det sereigne ved Okada Toshiki
Okada Toshiki skreiv 5 dagar i mars i 2003,
og i 2005 fekk han den mest akta prisen
ein kan vinne for drama i Japan (Kishida
Kunio dramapris). Juryen prisa han i sky
for å ha skapt eit hyper-realistisk teaterspråk.
Det er særleg to idear som sermerker
Okada sitt teater. Den eine er at han er
oppteken av kva som er sant og kva som
er løgn i teateret. Kva er den verkelege
identiteten til skodespelarane? «Alle veit
jo at skodespelaren eigentleg ikkje er den
han spelar. Kvifor må me late som om det
er slik? Og kvifor må publikum også berre
godta denne konvensjonen? Korleis blir
det om ein rett og slett spelar med heilt
opne kort og ikkje prøver å lyge på scena?
Eller korleis blir det om ein dreg det eitt
steg vidare, og let skodespelarane bytte
roller, let dei gå ut og inn av rollene, og
forklarar publikum kven som spelar kven
mens ein spelar?» I 5 dagar i mars let Okada
først Skodespelar1 vere guten Minobe, så
ein tredje person som fortel om Minobe,
så vert han jenta Yukkii. På denne måten
oppnår han ein heilt eigen dynamikk i
forteljinga.
Den andre ideen som sermerker Okada
er eit konsept han kallar «conception» det
vil seie unnfanging. Han meiner at teksten (orda, replikkene) på den eine sida,
og dei fysiske rørslene til skodespelaren
på den andre sida gjev forskjellige signal til tilskodaren og at dei først inne i
hovudet hans kjem saman og blir unnfanga i eit ferdig inntrykk. Samtidig som
teksten er hyper-realistisk, har Okada
bevisst motarbeida det å skape psykologisk realisme på scena, og dette har ført
Okada til grenselandet mellom drama og
dans. Rørslene til skodespelarane er koreograferte, og ofte ikkje i direkte samsvar
med replikkane som blir sagt. Litt nervøse
rørsler folk har som vane, som til dømes å
eller å bruke paraplyen som golfkølle og
late som ein slår ein ball medan ein står i
samtale med nokon. Slike ofte umedvetne
rørsler og vaner me alle har blir forstørra
rører seg i rytme med replikkane. Uttrykk
skodespelstilen er nøytral med lite emosjonar som er kopla til orda som blir spelt.
Orda snakkar for seg, kroppen og stemma
talar eit anna språk. Og først inne i hovudet på tilskodaren blir dette altså unnfanga
til eit heilt bilete.
Utfordringar i omsettingsprosessen
fordringar. Nokon er generelle og har med
det å omsette frå japansk til norsk å gjere,
andre har med skrivestilen til Okada å
gjere. La meg få trekke fram nokre konkrete døme:
1.
På japansk blir subjektet ofte
utelate. Derfor kan ein i Japan halde det
vagt, og spele på dette at det er uklart om
skodespelaren snakkar om seg sjølv eller
andre. På japansk seier ein derfor «var på
hotell i 5 dagar» og då kan det bety «eg var
på hotell i 5 dagar» men det kan og vere
«han/dei/me etc. var på hotell i 5 dagar». I
nokre situasjonar er det logisk kva subjektet er, men i dei tilfella det ikkje er det, har
eg måtte ta eit val. Det er viktig i omsettingsprosessen at tolkingsmogelegheitene
til skodespelarane ikkje blir innskrenka,
det har derfor vore viktig å informere teateret om dette og nemne at det er mogeleg
med forandringar om det skulle kjennast
betre når stykket kjem på scena.
45
2.
Eg har alt nemnd at Okada har
rolletransformasjonar i replikkane. I ein og
same replikk let han altså skodespelaren gå
ut og inn i ulike roller. I Japan har ein gutespråk og jente-språk, og på grunn av dette
kan det kome tydeleg fram i replikken at
identiteten til skodespelaren går over til
ein annan karakter. Dette blir annleis i det
norske språket. I slike situasjonar har eg
kommentert det i fotnotar. Det blir altså
ei utfordring for skodespelaren å få fram
denne transformasjonen.
3.
På mange vis bryt Okada med
den japanske rettskrivinga. Han brukar
tallet «5» i tittelen (5 dagar i mars), medan
det riktige ville vere å skrive det med kanji
(kinesiske teikn). Setningane er ikkje grammatisk korrekte, ofte glir ei uferdig setning
over i ei anna som heller ikkje blir avslutta.
Replikkane har likevel ein eigen logikk,
som ein gjenkjenner i frå levande samtalar. Okada brukar nesten ikkje punktum.
Eg har prøvd å halde meg så nær til denne
«Okada-ånda» som mogeleg er på norsk.
Teksten på norsk
Det er svært viktig at replikkane blir uttalte på ein levande og naturleg måte - slik
folk talar - i framføringa av 5 dagar i mars.
Likevel har eg vald ikkje å bruke for mange
apostrofar og forkorta ord, for å gje rom
til at kvar einskilde skodespelar som kanskje har ei eiga nynorsk dialekt, ikkje skulle
måtte uttale MIN nynorsk, men skal kunne
I nokre samanhengar tek eg i bruk munnlege former, som ska’ i staden for skal,
veit’tu i staden for veit du. Eg har forklart
skodespelarane at om desse kjennest unaturlege, må dei uttale dei slik det kjennest naturleg. Dessutan må skodespelaren
gjerne uttale: eg – e’, er - e’, kva – kå, kvifor – koffor, og så vidare.
På norsk kan pratestilen i dette stykket
opplevast som svært «unnskyld at eg er
til»–aktig. Mykje utryggleik og varsemd
i forhold til det som er vanleg i Noreg.
Dette er ein heilt vanleg måte å prate på
i Japan, dei tek veldig omsyn til kvarandre, og lagar seg sikkerheitsnett i tilfelle
det dei seier ikkje er rett («Ja, eg er jo ikkje
nokon spesialist på musikk, eg då men…»,
«kanskje er det berre eg som tenker slik,
men…»), i den daglege samtalestilen. Men
fordi det er slik ein inngrodd måte å tale
på i Japan, gjev dei ikkje inntrykk av å
vere svake og usikre. Det er berre slik ein
formulerer seg. I Noreg blir dette annleis.
Me har ikkje denne språk- og talekulturen.
Her har eg måtte ta eit val. Vil eg behalde
den japanske eigenarten, sjølv om den er
litt uvanleg i Noreg, og behalde alle desse
unnskyldande og forsiktige utsegnene og
setningsdelane, eller vil eg gjere det heilt
om til norsk talespråk. Eg valde å behalde
den japanske eigenarten fordi eg synest
at så mykje av det som er bra ved stykket
ligg i det. Og sjølv om det på norsk får
ein litt annan nyanse, så har det noko heilt
spesielt ved seg. Men her ligg ei utfordring
naturleg, og truverdig overfor publikum.
46
Utdrag fra: Fem dager i Mars
Av Toshiki Okada
Oversatt av Anne Lande Peters for Oslo Internasjonale Teater.
Scenesett trengs ikkje.
Mannleg skodespelar 1 og Mannleg skodespelar 2 (heretter Skodespelar. Kvinnelege skodespelarar blir
referert som skodespelarinner.) Kjem inn på scena. Stiller seg ved sida av kvarandre.
(...)
Scene 6
Skodespelar 3 kjem inn.
Skodespelar 3
(til publikum) Em, nå vil eg seie noko om då Minobe og jenta etterpå gjekk tilbake te’
hotellet og bestemte seg for at dette forholdet skulle vere avgrensa te’ fem dagar, så seier
ho jenta «Sant, sjølv om det er Shibuya, liksom, så er det som me er på ferie, liksom, og
det er så moro», seier ho «sant, det er jo Shibuya, og likevel følast det som eg er på ferie
i ein by i utlandet, liksom, og det er så moro» seier ho, og Minobe, han svarar «ja, det er
sant» og «ja, heilt einig, skjønnar kva du meine asså» seier han, på dette tidspunktet var
dei alt på hotellet då, men,
47
Skodespelar 3
«E’kje detta moro?» sa jenta og då sa Minobe «jo, dritmoro asså», sa han då,
Skodespelar 3
og så «du, sånn rett på sak, asså men, kor mykje pengar har du omtrent nå?» sa Minobe,
då «ja, eg meina´kje kå mykje du har i lommeboka, men i banken og sånt» sa Minobe, då,
«ja, nå meiner eg ikkje sånn seriøst alt du eig og slikt, det er ikkje det eg meiner, men på
brukskontoen i den kontoen som du brukar mest då, sant, eg berre lurte på kor mykje
pengar du hadde som du sånn te’ vanleg berre kan ta ut» sa Minobe, då, «eller, jobben min
då, eg er frilansar eg då, men akkurat nå tenkte eg «åi», sant, jobben (din), det er vel ikkje
jobbar» sa ho, «å, ja vel ja, men er det OK at du tek fri desse dagane eller?» sa Minobe, då,
jenta, det var ei som heitte Yukkii, men Minobe og Yukkii hadde ikkje fortelt kvarandre
kva dei heiter, nei for ein treng verkeleg ikkje namn, om ein heile tida berre er to, sjølv
om ein ikkje har namna, så er det berre ein å tale te’, og då treng ein ikkje å vite namnet,
ja dette siste her var noko som Minobe sa då men,
Skodespelar 3
så, «å, ja vel, ja, så det med jobben det er OK altså, ja, for min del så gir eg blaffen i kå
som skjer, så det er også OK for meg, men» sa Minobe då, men «jo for, nei du skjønar, eg
kom berre på, eller, var det noko eg kom te’ å tenke på, for pengane, dei blir jo litt etter
litt brukt opp, eller det me driv på med nå, er jo innmari moro då, denne livsstilen då, eller
ja, det er jo ikkje akkurat ein livsstil, då, men denne kvardagen, som om me er på reise,
sant, eller dette hotellivet, det er jo noko som er vanskeleg å fortsette med i det uendelege,
eller koss ska´ eg seie det, det går jo ikkje», sa Minobe då, «eller, kor lenge driv me på med
dette, du og eg, eller kor lenge skal me drive på, då, ja, sånn rett på sak, kå synst du? Nå sa
eg du og eg – berre ploppa ut, - men me møttest jo og så har me jo berre gått rett på og
drive på på denne måten sant, ja for meg er det heilt OK altså, men er det greitt for deg?
Eg veitt’kje eg, du har kanskje kjærast? For meg er det det same altså, men» sa Minobe då,
«Uansett tenkte eg at det kanskje var lurt å, ikkje akkurat prate om det, men liksom, sånn
at det er på tida at me, sant» sa han,
«
misk sett er vel det også eigentleg grensa, eller i alle fall
det tryggaste, skal ein tenke på det som kjem etterpå, så
er det vel her me må trekke linja.»
Skodespelar 3
«em, forresten så har eg ikkje så mykje meir enn to tusen yen på meg, oops!, sånn ikkje
sant, men i banken har eg det som er igjen etter siste lønning, men det er nok omtrent tret-
48
titusen yen, trur eg, hos oss blir lønna fram te’ den tjuande utbetalt i slutten av månaden,
så dette er den verste tida, akkurat nå» sa Minobe då, men så var det sånn omtrent det
same for henne, det viste seg at jenta og var frilansar, men hos henne var det utbetaling
den tjuande, så beløpsmessig hadde ho ganske mykje i banken, men det er jo sjølvsagt
ikkje dermed sagt at ein kan bruke alt det, sant, blei det snakk om, nei det er jo klart, og
til slutt blei dei altså einige om at dei skulle ta tre dagar (?) til, inklusive dagen i dag, med
økonomisk sett er vel det også eigentleg grensa, eller i alle fall det tryggaste, skal ein tenke
på det som kjem etterpå, så er det vel her me må trekke linja, liksom, ja, kanskje det, det
er litt trist men skal ein vere realistisk så er det vel det, slik, men la oss nå i alle fall vere i
saman dei tre dagane frå og med i dag, og nå har me jo dessutan håva inn med kondom
frå Matsukiyo, så nå skal me køyre på med slik ein glød at me brukar dei opp alle saman,
det snakka dei om, men dei greidde ikkje å bruke opp alle saman, to dusin og litt til blei
det nå, for Minobe sin del var det meir enn nok det altså, men,
Pause.
«For då sant, om tre dagar så går me tilbake, sant,
te’ kvart vårt liv, så skrur me jo på TV´en, sant, jøss
krigen er over, tenker jo me då, sant, det scenarioet, synest eg er så bra, asså»
Skodespelar 3
«TV`en, sant, em, i den tida me har vore på hotellet, ja det er jo også det at me har gjort
det heile tida då, men det er jo TV her, men me har jo ikkje sett på det, så, det eg tenkte
då, viss du syns det er greitt asså, så kunne me bestemme oss for ikkje å sjå på TV nå
etter dette heller» sa Minobe, då, og då svara jenta «ja, det er greitt », «er det sant? Er det
greitt?» sa Minobe då, og då svara jenta «e´ greitt det», «ja, meine´ du det? For då sant,
om tre dagar så går me tilbake, sant, te’ kvart vårt liv (?), så skrur me jo på TV´en, sant,
jøss krigen er over, tenker jo me då, sant, det scenarioet(?), synest eg er så bra, asså. Tenk
at han slutta så raskt når han først kom i gang, te’ sjuande og sist var nok dette det beste,
tenker me sikkert då, sant, og så (tenker du) «jøss, det er jo slutt jo, akkurat som han sa»
tenker du då, veitt’u, også «Jøss, er det verkeleg slik at i den tida me berre knulla non stop
i Shibuya så har ein krig begynt og enda?», liksom, då blir jo det eit minne som får ein link
te’ historia, og det er jo ganske kult, eller, ganske høg sjanse for at det minnet vil kome
tilbake i dei augeblikka før du dør, tenkte eg då,
Skodespelar 1 og Skodespelarinne 2 kjem inn. Inkluderar Skodespelar 3 og blir til ei gruppe.
[scenen sluttar her]
49
Dette er et skjult spor i Lasso. Denne teksten er hemmelig. Ikke si det til noen. Du vet ikke at den er her,
men du tror det. Man finner det man tror finnes. Alle
mennesker har en hemmelig sykdom. Alle har holdt en
forelskelse skjult. Denne teksten blir mellom deg og
oss. Ikke stol paa den som ikke synder aapenbart Lyten
ligger bare dypere begravd
Bidra i Lasso?
Lasso er redigert og utgitt av litteraturstudenter ved UiO. Vi ønsker
å være en arena både for studenter og andre med interesse for litteratur. Vi tar i mot dikt, noveller, korttekster, romanutdrag, essays,
intervjuer, anmeldelser, artikler og annet.
Har du en idé eller et bidrag du gjerne vil se på trykk? Send det til
[email protected]
Trykk:
07 Gruppen
Opplag:
500
ISSN 1892-1566
Takk til
Fritt Ord
Kulturstyret SiO
Frifond
ILOS
Norsk Kulturråd
E-post / Blogg / Twitter
[email protected]
Litlasso.blogspotcom
Twitter/litlasso