Transcript Selvbiografi av David Amundsen

Mitt liv, mellom to permer...
Selvbiografi
av
David Amundsen
2
Innholdsfortegnelse
Kapitel 1: Fra 0 - 2 år ............................................................... 3
Kapitel 2: Fra 3 - 5 år ............................................................. 14
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år ............................................................. 17
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år ........................................................... 30
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år ......................................................... 48
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år ......................................................... 81
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år ......................................................... 95
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år ....................................................... 126
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år ....................................................... 155
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år ..................................................... 173
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år ..................................................... 195
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år ..................................................... 212
Etterord ................................................................................. 229
3
Kapitel 1: Fra 0 - 2 år
Jeg ble født en september dag året 1976. Mamma Kristel er
opprinnelig fra det kalde nord, men av en eller annen ukjent
grunn har hun funnet veien til en liten bygd på vestlandet.
Bygda Sunde i Sunn-Hordaland, ligger i Kvinnherad
Kommune i Hordaland fylke. Stedet ligger Sørvest på
Folgefonnhalvøya. I følge Statistisk Sentralbyrå hadde Sunde
sammen med Valen, et innbyggertall på omlag 1 798 , i 2007.
Tidlig på 1900 tallet var dette lille tettstedet kjent for sin
Sardin- og Hermetikk industri. I tillegg var også Skipsbygging
svært viktig for Sunde sin vekst...
Det kan derfor tenkes at det var arbeid som fikk min mor til å
finne veien til dette lille tettsted? Og når hun her slo seg ned
fant hun kjærligheten til pappa, Terje som arbeidet til sjøs...
Vet ikke så mye om dette da jeg aldri har pratet med verken
pappa eller mamma om opprinnelsen og hvordan dem fant
hverandre, men jeg tror jeg kan være inne på noe her?
Dem fant hverandre og det ble barn ut av det. Fødselen skulle
finne sted i slutten av september men, jeg ville komme ut før
tiden, og fødselen meldte sin ankomst 02. September.
Jeg ble dermed lagt i Kuvøse. Noen dager senere ble jeg tatt
opp og vi fikk reise hjem. Allerede her startet mamma med
misbruk av groveste sort. Hun dopet meg ned.
4
Dette gjorde hun fordi hun og elskeren ville ha fred så dem
kunne elske i fred enten med hverandre eller han ene med
søsteren min som jeg har beskrevet lenger ute i kapitelet.
De narkotiske stoffene gjorde selvsagt store skade på det lille
spedbarnet som da var meg. Ett par dager etter fødselen kom
pappa hjem igjen på noen dagers perm, heldigvis.
Han skulle så inn å se etter meg, ta meg opp for å gi meg melk,
eller skifte på meg eller noe annet, og oppdaget at jeg var knall
rød i ansiktet og glo het,, og målte feberen på meg.
Kroppstemperaturen var altfor høy, og han kontaktet lege, som
anbefalte snarlig sykehus innleggelse. Pappa forklarte at vi bor
på en øy og det er et stykke til sykehuset.
Ja, men det tar for lang tid å sende en Ambulanse var svaret
han fikk. Dem har førstehjelps og livrednings utstyr ombord
på båten hvis noe skulle skje.
Når dere ankommer kaien vil det stå en Ambulanse å vente på
dere der, og pappa la på røret og kom seg avsted med meg.
På Haukland sykehus ble vi tatt i mot, og jeg undersøkt og satt
under behandling. Det viste seg å være en eller annen alvorlig
Virus infeksjon,, mer om dette vites ikke.
Men, senere refleksjoner over alle disse begivenhetene, samt
samtaler med pappa og onkel, (Pappas bror) kunne fastslå at
det var noe mamma hadde gjort med meg som forårsaket dette.
5
Mamma kommer fra Narvik, (nordsamisk: Ŋárviika eller
Áhkánjárga). Er tredje største by og kommune -- og NordNorges sjette største by og kommune etter folketall.
Jeg ble flyttet på en god del i mine første leveår. Det var svært
urolige tilstander etter hvert som mamma drev med sine
Lysskye bedrifter, og ble nærmest bortjaget fra bygda...
Det jeg kaller "Lysskye bedrifter" er hennes totale Galskap
etter menn, da det gikk rykter om at hun prøvde å gå til sengs
med hvert eneste mannebein i bygda, og sånt blir det bråk av.
Dessuten prøvde hun seg på illegale metoder når tingenes
tilstand ble så gale at barnevernet ble koblet inn,, og det skulle
avgjøres om hvem av foreldrene som skulle ha omsorgen.
Mamma har altså ligget med et uttall menn, og dette fikk
konsekvenser som dere får lese mer om senere i boka.
Hun har ei datter fra et tidligere forhold,, faren vet verken jeg
eller min halv søster hvem er. Mamma vil ikke prate om det de
gangene både jeg og min søster Marianne har prøvd.
Jeg tror IKKE mamma er klar over hvem mannen er selv
engang, og det er grunnen til at hun ikke ønsker å snakke om
tema fordi hun synes det er så pinlig?
JA, det passer egentlig svært godt å nevne at mange år etter
fikk Marianne plutselig vite at vi har ei halv søster til. Hun har
aldri hørt snakk om henne og hun er tydelig mellom oss.
6
Da Marianne er født i 1967, kommer altså denne nye halv
søsteren våres et sted mellom hennes og året jeg kom til
verden,, og vi tror det dreier seg om et par barn til...
Jeg husker ikke detaljer men jeg husker at jeg hørte brøkdeler
av en diskusjon mellom mamma og Marianne, for flere år
tilbake. Og det dreide seg om noen barn som var satt bort i
fosterhjem og det kunne jo ikke være oss for det var ikke inne
i bildet da jeg bodde hos Tante Lise, mammas søster...
Jeg kan også huske at pappa nevnte dette en gang for hans nye
kone, min stemor som jeg kommer tilbake til litt senere i boka.
Det var ikke pappas barn disse som ble satt vekk, og jeg
forstod det også slik at det var heller ikke den samme fyren
som er far til Marianne, hvis noen egentlig vet dette sikkert da
siden denne mannen er Mr. X...
Vell, som nevnt var mamma svært opptatt med mannlige
besøk og dette gikk hardt utover arbeidet. Hun arbeidet som
renholder på Valen Psykiatriske sykehus den gangen.
Det ble sagt at hun var mer hjemme med sine elskere enn på
jobb, og fortalte pappa når han kom hjem på perm at hun var
godt tom for penger siden det gikk så fort til regninger osv.
At rykter sprer seg like raskt som ild i tørt gress er viden
kjent,, og selvsagt nådde alt det som ble sagt ut i Nord-sjøen
der pappa arbeidet først på en del båter, senere på
oljeplattformer.
Dette fordi det alltid var noen der pappa arbeidet som mønstret
av, og andre på igjen slik at siste sladder gikk gående ombord.
7
I begynnelsen prøvde pappa, noe jeg selvsagt har spurt ham
om å ikke bry seg med alle ryktene fordi man skal jo ikke høre
på alt fordi man vet det finnes dem som liker å sette ut falske
rykter - men, etter hvert måtte han tro at det var noe i dem.
Dette var mest fordi ryktene stadig ble verre og verre, og av
mer alvorlig karakter. Som den jeg nevnte før i kapitelet om at
ryktene sa at hun prøvde å ligge seg til Omsorgsretten...
Det kom han også for øret at ikke Marianne har vært på skolen
på en veldig lang stund og det kunne da ikke lenger skyldes
sykdom. Og pappa hadde fått dette bekreftet med en telefon.
Han prøvde å kontakte farmor som jeg var mye oppe på besøk
til, noe jeg skal skrive mer om litt senere. Han ba henne om å
ta kontakt med mormor for å høre hva som egentlig foregår.
Ja, hun var enig at noe måtte gjøres, hun var begynt å bli
bekymret for jenta selv da hun selvsagt hadde fått det med
seg,, hun hadde også pratet med læreren hennes flere ganger.
Mormor ble kontaktet og hun skulle selvsagt gjøre det hun
kunne for å få tak i sin datter og barnebarn. Selvsagt har det
ikke tilstøtt henne noe avkreftet hun hele tiden.
Dem var i grunn mer bekymret for meg, jeg var da morfar som
også het David sin gullunge og han så på meg som sin egen
sønn. Dem mente at det var pappa som var gal!
Tiden gikk og verken farmor eller pappa hørte mer om saken
angående skolen og Marianne. Det var intet dem kunne gjøre
og mamma hadde skrevet til skolen påstod hun.
8
Det var et fryktelig dårlig system den gang i skolevesenet, og
det virket nesten som dem var glade for hver elev dem slapp å
ha på skolen siden det var dårlig med økonomi osv.
Har tidligere nevnt at jeg ble mye flyttet på, og det passer i
grunn greit å komme litt tilbake til det igjen nå. For etter
historien med Marianne og skolen ble folk meget engstelige.
Ja, selvsagt pappa også, enda mer når det gjelder meg selvsagt.
Derfor ba han seg fri og reiste hjem uanmeldt. Han ble flydd
inn med Helikopter og tok båten videre til Sunde.
Der hadde han på forhånd sørget for at en drosjebil stod å
ventet på ham. Minutter senere stod han utenfor huset og bilen
kjørte sin vei. Han prøvde å putte nøkkelen i låsen, uten nytte.
Han blinket med øyene og sjekket at han stod der å prøvde
med riktig nøkkel og det var han sikker på. Men, bare for å
være helt sikker prøvde han de andre på knippet også...
Men, han kom ingen vei. Låsen i døra var rett og slett skiftet.
Han så seg rundt og ville gå på baksiden av huset. Der klarte
han å heise seg opp på terrassen og prøvde skikke inn vinduet.
På gulvet møtte det ham et grufullt syn,, der så han sin kone
liggende rett ut på gulvet midt i hennes oppkast, urin og
avføring og en masse tomgods, sprøyter og annet...
Han fikk panikk da han tenkte på hvor jeg befant meg? Inn i
huset skulle han fort om han så var nødt til å knuse et vindu.
Han prøvde terrasse døren, som var åpen.
9
Med raske skritt gikk han gjennom stuen, han fikk med seg at
en videofilm surret og gikk på TV skjermen. Det var en grov
pornofilm som handlet om gud vet hva...
Han hørte noen lyder fra et av soverommene, det viste seg å
være Mariannes rom. Når han kom i døråpningen så hun henne
ligge der naken bundet i senga, og en ekkel gris av en mann
over seg som hadde vaginalt samleie med henne.
Herre min skaper, tenkte ham og ble bare mer oppsatt på å
finne meg. Enda han måtte få stoppet den galne grisen. Jenta
er jo bare 10 år gammel...
Inne på et annet soverom fant han sprinkelsengen min, oppi
der lå jeg og sov. Han bykset bort til sengen, og grøsset da han
fikk se alt det jeg faktisk lå å sov i.
Jeg hadde verken bleie eller noen dyne over meg. Jeg lå altså
der i min egen avføring og urin og oppkast. Han tok meg opp
og bar meg med ut på badet, og fikk vekket meg opp litt.
Han skjønte at noe var alvorlig galt, Han kunne se det på
øyene mine at jeg hadde fått noe i meg. Han måtte få meg på
sykehuset så kjapt som mulig.
Etter han hadde stelt meg litt fant han noen litt rene klær, og
tok på meg dette før han kjapt gikk ned og ut av huset og
sprang bort til nærmeste nabo, for å låne en telefon.
Han kunne tenke seg at telefonen hjemme i huset var koblet ut
siden hun helt sikkert ikke har betalt telefon regningen.
Heldigvis var naboen hjemme og slapp ham inn, når han så
meg som lå der i armene hans.
10
Ringte til lensmann i bygda, som lovte å komme så fort det lot
seg gjøre. Dem kom ganske raskt,, og dem gikk inn i huset.
Ikke lenge etter ankom en ambulanse og tok med mamma.
Enda en Ambulanse ble tilkalt og Marianne ble kjørt bort til
denne, og her fikk også vi være med til Bergen. Før vi kjørte
så pappa at den gamle grisen ble ført ut i håndjern.
Fremme på Haukland sykehus ble vi tatt i mot og jeg ble brakt
inn til lege med det samme. Det gjorde også Marianne.
En grundig undersøkelse ble foretatt som omfattet flere prøver
av både blodet og urin samt avføring for å sjekke innholdet i
magesekken for å kunne vurdere hva jeg hadde fått i meg...
Dem fant en rimelig høy prosent av narkotiske stoffer, noe
som var ventet siden jeg var så medtatt da vi ankom. I urinen
og avføringen fant dem også en del sjokkerende funn.
Jeg husker ikke lenger hva dette var, men jeg har lest dette i en
perm jeg fant mange år senere. Innholdet i magesekken, og
øvrige fordøyelse organer ble sjekket.
Dem fant altså avføring der man ikke skal finne dette i
kroppen, slikt skal kun være å finne i fordøyelsens nedre del.
Legene og øvrig personalet fikk hakeslepp, og har aldri møtt
på lignende tilfeller tidligere. Noen dager senere ble jeg
utskrevet og det var her barnevernet ble koblet inn...
Det var en hard kamp om foreldreretten. Dem kom ikke til
enighet og etter mamma var utskrevet hadde hun "Ligget" seg
til positiv midlertidig omsorg, slik at jeg fortsatt skulle bo der.
11
Men, de første måneder skulle en fra barnevernet komme på
kontroll og status skulle sjekkes hele tiden i forhold til skolen
når det gjelder Marianne, og meg med jevnlige kontroller.
Etter hvert ble dette stoppet da dem ikke så sjellig grunn til å
la dette fortsette siden dem da mente at det var mammas
elskere som var hovedproblemet og ikke henne selv.
Som tidligere nevnt var jeg mye hos Bestemor og Bestefar,
Farmor og farfar altså. Siden jeg var så liten fikk jeg med meg
Marianne og vi gikk opp bakken som førte oss frem til huset.
Men, nesten hver eneste gang vi hadde tatt turen opp til dem,
ble mamma rasende gal og hentet oss i fullt sinne. Når vi kom
hjem kunne vi vente oss hard juling begge to.
Likevel fortsatte vi turene opp til bestemor og bestefar siden vi
likte å være der og det hendte også at Marianne fikk sagt litt av
det som foregikk hjemme, blant annet om juling og annet.
Men, hva skulle dem tro? Men kunne det være så gale at en
åtte - niåring satt der å fant opp alt dette? Dem prøvde å se
etter både på hennes og min kropp men alle spor var slettet.
Det hente dem fant litt blåmerker og andre ting, men dette fikk
dem til svar at var hendt når jeg hadde falt ned eller slått meg
på en eller annen måte, så det kom ingen vei dette her...
Mamma fant seg stadig nye elskere og fortsatte dermed som
før. Og enda en fæl og stygg person kom inn i vårt hjem.
Denne fyren holdt på med oss begge, seksuelt og voldelig.
12
Han lærte også mamma gammeldags, oppdragelse, og det
bestod i hovedsak av mye ris på rumpa, men også mer
alvorlige slag, spark og risting på hodet.
Denne fyren stengte meg også naken ute når det var vinter, det
var bare så vidt jeg stod det over. Igjen ble en mann satt i
arresten og hun løp sin ferd videre til neste mann.
Han lærte også mamma en del om tortur. Vi ble blant annet
brukt som toalett. Marianne og senere når jeg ble eldre fikk vi
brødskiver påsmurt, vår egen avføring...
Vi ble dusjet i iskaldt vann, tvang oss til å røyke, og stakk
sigaretter opp i både endetarmen, og skjeden. Det hendte ofte
at vi fikk skrujern ført opp i endetarmen...
Jeg har spurt meg selv om hvor hun fant alle disse galningene,
og svaret har jeg faktisk funnet. Hun fant tidligere innlagte
pasienter på Psykiatriske sykehuset der hun arbeidet.
Der ble hun kjent med dem, og hadde kontakter der som kunne
gi henne info om dem. Flere av disse var ute av stand til å ta
vare på seg selv og andre, og hadde store vanskeligheter.
Likevel var systemet slik at dem ble utskrevet etter kort tid,
eller hun fikk dem utskrevet på en eller annen merkelig måte.
Utfallet ble at dem bodde hos henne i perioder.
Så tilstanden ble bare verre og verre og mer bestialsk. De
groveste overgrep ble gjort. Hun gav totalt blaffen og var ikke
lenger ei "Mor" men enn sinnsyk tyrann av verste sort!
13
Hun begynte å gjøre seksuelle handlinger, både meg og med
min søster. Jeg har blitt fortalt av min søster og av pappa at
hun hadde oralsex med meg.
Det hendte også at hun puttet min lille penis inn i seg, og suget
på den, slikket meg i rumpa og etterpå ble jeg tatt hardt av den
galne grisen, resultatet får du lese litt senere i boka.
Alt dette fikk foregå lenge, og nå kommer vi frem igjen til det
jeg nevnte tidligere i kapitelet. Jeg ble flyttet mye på. Det var
en stund bort fra Sunde og så tilbake, før vi så flyttet igjen...Så
rømte mamma fra bygda med meg på slep, barnevernet hadde
grepet inn i skolegangen til Marianne. Hun hang så mye etter
de andre at hun ble sendt på en Internatskole.
Nå gikk turen til Narvik. Jeg ble ikke lenge der. Straks
barnevernet fikk høre dette ble jeg hentet hos mamma og brakt
med til Oslo, som nevnt bodde jeg hos min tante, Lise.
Dette er altså den ene søsteren til mamma. Hun var på denne
tiden bosatt i Oslo på grunn av studier. Hun sa seg villig til å
ha meg og ble også godkjent av barnevernet.
Kapitel 2: Fra 3 - 5 år
Kapitel 2: Fra 3 - 5 år
Sånn nå var jeg trygt plassert i Oslo hos tante Lise og hun
hadde fått streng beskjed om å holde mamma unna en periode
til dem fikk klarlagt situasjonen, noe hun skulle sørge for.
I starten gikk oppholdet hos henne veldig greit, hun tok vare
på meg på alle mulighet måter. Gav meg godt med mat,
kjøpte nye klær og alt som det skal være.
Så skjedde det noe etter en stund. Det var nok en del intriger
innad i familien samt noe Psykisk som skjedde med henne.
Hun gikk på denne tiden som elev ved Kunst Høyskolen.
Dette gikk rett til hodet på henne. Hun ble rett og slett gal.
Hun fikk en eller annen Psykisk lidelse, kan ikke svare på hva
men senere skulle det gå så langt at hun ble innlagt på
Dikemark Psykiatriske sykehus utenfor Oslo...
Ja, jeg tror dette ble oppdaget helt og fullt med en tilfeldighet
nok en gang. Bror av mamma og Lise Karl Erik hadde fått en
magefølelse av at ting ikke stod så bra til og dro ned til Oslo.
Han hadde også med seg sin far, og dem kontakt med mormor.
Hun hadde snakket med Lise for kun ett par dager siden og
mente at alt stod bare bra til der med henne og meg.
Men, Karl Erik og morfar fikk ikke fred før dem hadde
sjekket, og derfor uten å informere mormor dro dem til
leiligheten til Lise og fikk en nøkkel hos vaktmesteren der.
14
Kapitel 2: Fra 3 - 5 år
Han godtok ikke å gi dem den. Men gikk til slutt med på å låse
opp for dem og dem gikk inn. Dem fant Lise i sofaen hvor hun
leste i et blad og så på TV, og dem spurte hvor jeg er?
Sitter på rommet sitt og tegner. Sa hun fjern i blikket. Dem
gikk for å se etter meg. Dem fant en nøkkel på utsiden av
døren og prøvde håndtaket, hun hadde låst døren...
Dem kyndet seg å låse opp og fryktet det verste, når dem
lukket opp. Inne på rommet var det bekmørkt, kun et lite lys
over en pult som stod der, og på en stol med pulten satt jeg.
Dem slapp inn mer lys fra gangen, og dem fikk da se at
rommet var tomt, og trangt foruten de nevnte møblene. Midt
på gulvet stod ei bøtte med vann og noe annet som luktet.
Dem konstaterte raskt at dette var urin og avføring, når jeg
kom bort til dem så dem også at jeg var helt naken. Det var litt
kjølig i rommet siden det kun egentlig var et kott eller noe.
Ja, man kan jo tenke seg hva dem følte når dem kom der til og
fikk se alt dette her. De så på hverandre og tenkte i noen
sekunder om hva vi gjør, og en lege ble tilkalt.
Tante Lise ble undersøkt og medbrakt mens morfar og onkel,
tok meg med. Og jeg ble flyttet på igjen. Turen gikk nå til
stedet der morfar bodde, et lite sted med navn Moelv.
Så var det lange opphold på Rikshospitalet. Mange nye og
grundige undersøkelser. Samtidig ble også Lise både mentalt
undersøkt og satt i forhør hos politiet.
15
Kapitel 2: Fra 3 - 5 år
Der forklarte hun at det var riktig av henne å sette David på en
stol naken. Helt alene og med låst dør. Han fikk ikke kommet
ut - og nødvendigheter som toalettbesøk fikk han gjøre der.
Er dette riktig egentlig Lise. Hvordan kan du si at dette er
normal oppdragelse og oppførsel. Jo fordi han skal lære seg og
tegne. Jeg bare vet at han har talent for å tegne bra.
Han kan gjøre seg rik og berømt på dette senere i livet, og jeg
bare vet at dette er det eneste riktige å gjøre. Nei du tar feil
Lise. Han er bare barnet, kun 3 år gammel...
Avhørene ble avsluttet og hun ble erklært sinnsyk. Det var
derfor ikke tale om at hun skulle ha noe mer omsorg for meg.
Hele 3 år skulle det gå og jeg ble flyttet frem og tilbake hit og
dit gjennom hele vårt landstrakte land. En dag fikk jeg en
telefon fra pappa, han fortalte at han nå bodde i Stavanger.
Han var nesten helt sikker på at jeg skulle få komme til ham i
løpet av det nye året som kommer, da jeg fyller 6 år. Jeg ble
kjempe glad. Han fortalte da at han har funnet seg ei kjekk
dame og bor i lag med henne, og han jobber ikke på sjøen
lengre så han kan være mye sammen med meg.
Han pratet også en stund med morfar, denne nyheten ble ikke
særlig godt mottatt av ham fordi som tidligere nevnt var han
veldig glad og knyttet til meg.
Og var av den formening at det var pappa som var synderen i
alt som har foregått i familien. Men, pappa hadde vedtaket
som han viste opp i ansiktet til morfar og han måtte gi seg.
16
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Endelig var alt pakket og klar. Vi skulle kjøre den lange veien
til Stavanger som skulle bli mitt nye hjem. Pappa sa straks at
dem har planlagt en stor fest når vi kommer frem så jeg hadde
virkelig noe å glede meg til, og det gjorde jeg...
Vi kjørte og kjørte, men siden det var så lenge siden sist vi så
hverandre hadde vi masse å prate om på veien. Vi stappet og
jeg fikk fylle bensin på bilen og vi kjøpte oss mat o.l.
Det er en lang vei men endelig sa pappa at når nærmer vi oss,
for nå er det kun bare minutter igjen til vi er fremme. Det var
blitt mørkt ute så jeg så ikke noe særlig.
Her kan jeg si litt mer om det siden det falt så naturlig. Jeg
fikk briller allerede som ganske liten da det tidlig ble klart at
jeg hadde dårlig syn, selv om jeg dog så bedre den gangen.
Jeg ble tatt med til øyelege og undersøkt flere ganger, men
hver gang fikk vi beskjed om at det var umulig å stille en
sikker diagnose før jeg fylte 12 år, av en eller annen grunn.
Den gangen var det meningen at man skulle begynne på
skolen det året man fyller 7 år. Men, pappa ville prøve å søke
om utsettelse om skolestart da han mente jeg ikke var klar.
Jeg hadde opplevd mange forferdelige ting allerede i mitt korte
liv, og dessuten følte han at jeg ikke var moden nok for det. Så
han tok saken videre en stund etter jeg kom til byen...
Pappa bodde da sammen med min tidligere nevnte Stemor,
Marit ventet hjemme og som pappa hadde lovet meg var det
gjort i stand til fest, og vi skulle virkelig kose oss.
17
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Dette husker jeg som det hele skulle vært i går. Vi satt rundt et
bord i kjelleren av huset der pappa og Marit leiet den gang. Vi
hadde hatt på hodet og masse godt og spise og brus...
Vi snakket og lekte og sang og hadde det veldig moro, etter
hvert ble det sent og jeg sovnet i stolen og pappa bar meg i
seng - Lille David var stup trøtt av en lang slitsom dag.
Huset vi bodde i lå nesten nede i byen, og det hente ofte at
pappa og Marit som jeg har valgt å alltid kalle henne da det av
en eller annen grunn ikke har vært naturlig å sagt mor eller noe
annet, så ble hun for meg Marit da.
Ja, vi var mye i byen, i parken og matet fuglene, eller ute å
spiste eller jeg fikk se i leketøysbutikker. Pappa og Marit
snakket om at dem ønsket å kjøpe et nytt sted å bo.
Men, vi bodde enda en stund her, og jeg begynte i barnehage,
her gikk jeg altså lenger enn normalt. Siden pappa og Marit
var på jobb og begynte tidlig kjørte jeg buss alene til
barnehagen. Dette fordi dem ikke hadde bil den gangen.
Dem fulgte meg på bussen, og pappa syklet, mens Marit tok en
annen buss til arbeid. Senere byttet hun arbeidssted og
reisebyrået hun da begynte å arbeide lå midt i byen...
Dette gjorde det mulig for henne å følge meg til bussen,
snakket med buss sjåføren som ville se etter meg, jeg satt
foran og han ville gi beskjed når vi var fremme...
Så etter en tid fikk pappa og Marit kjøpt seg et hus, og vi
flyttet dermed til Tjensvoll. Nå mente dem at så snart jeg var
kommet i hus skulle jeg begynne på skolen.
18
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Det er alltid litt skummelt å flytte på seg, man har så mange
spørsmål. Vil man finne noen å leke med som er snille og
greie? Hvor langt er det til lekeplassen osv...
Vi så først på ett hus, senere et annet som dem bestemte seg
for å kjøpe og slik ble det. Vi var ute å bestilte nye møbler og
jeg fikk endelig innrede mitt eget rom, jeg var så stolt.
Dagene gikk og vi fikk alt på plass litt etter litt. Jeg prøvde
meg litt frem å beveget meg rundt om i gata. Og fant kjapt ut
at det jo var veldig mange som bor her, og mange barn.
Det varte ikke lenge før jeg fant noen som gjerne ville leke
med meg, noe jeg synes var veldig kjekt. Og vi lekte lenge
sammen og tiden fløy til jeg skulle hjem å spise middag.
Vi viste hverandre hvor vi bor, og sa at vi kan fra nå være
venner, og kan komme til hverandre osv. Ja, en av disse viste
seg å være nærmeste nabo da dem bodde like ved siden av oss.
Etter hvert ble pappa formann i borettslaget, og det sammen
med far til denne kameraten som bodde rett ved siden av oss.
Så da var fedrene våres kamerater og sønnene deres, og dette
synes jo vi var morsomt. Vi bodde i hus nummer 37, dem i 35
og ikke lenge etter ble jeg kjent med gutten i 33 også...
Kjente også gutten som bodde i 39, men det var først da jeg
ble en del år eldre. På denne tiden var det de to andre og vi var
mye i lag og lekte med biler inne og alt mulig utendørs.
19
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Disse to var noen år yngre enn meg, men det gjorde verken
meg eller dem noe. Vi lekte hele dagene og hadde det kjempe
fint sammen, Og dette synes pappa og Marit var helt topp...
Jeg ble kjent med enda flere som bodde i gata vår, og vi var en
stor venneflokk som lekte sammen hver dag. Sommerferien
var over og jeg husker vi var på et møte på skolen.
Dette var så skummelt at jeg både tisset og bæsjet i buksa på
veien. Så vi måtte snu og dra hjem å skifte. Pappa var helt
fortvilet fordi han visste ikke hva grunnen kunne være til dette
Skulle jo ikke begynne riktig enda, dem skulle bare snakke
med lærer og rektor på skolen. Men, jeg reagerte altså slik.
Dette resulterte i at jeg måtte ha bleie på, når vi gikk igjen.
Jeg husker at jeg tenkte at; Heldigvis, er det ingen som kan se
at jeg faktisk har bleie på meg gjennom buksene. Vi var
fremme ved skolen, dette var en temmelig liten skole.
Pappa hadde ringt og sagt i fra om at vi ble litt forsinket, så
dem tok i mot oss når vi kom. Dem hilste fint på meg og
bøyde seg ned slik at dem var på høyde med meg.
Dette virket ikke så veldig skremmende lenger, så jeg slappet
lit mer av og møtet kunne begynne. Jeg husker ikke noe
særlig, ja om noe i det hele tatt hva som ble sagt under møtet.
Så var det hjem igjen og når vi kom hjem ba pappa meg opp
og han ville snakke med meg om det som hendte. Han sa at du
er jo så stor gutt nå, skal begynne på skolen osv.
20
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Jeg lovte at jeg skulle bli flinkere til å gi beskjed om jeg måtte
på do, og han sa at det er veldig fint. Da skal jeg slippe å ha
bleie på meg lenger, og han tok den av meg igjen.
Det var ikke kommet noe i den da. Så kunne jeg gå ut å leke
frem til middag. Jeg ringte på hos nabogutten, som kom ut og
han lurte på hvor jeg hadde vært i dag?
Jeg fortalte ham det. Men sa ingenting om bleia og bæsj og
sånt og ingenting om avtalen. Det var fint vær så vi lekte
utendørs og fant noen andre også å leke sammen med.
Det var nå kun få uker igjen til skolen skulle begynne, og jeg
visste også at kort tid etter fylte jeg året og ble 8 år. Jeg spurte
om jeg kunne få invitere mine venner og det var helt greit.
Da hadde jeg i det minste det å se frem til, men den dumme
skolen skulle begynne. Egentlig gledet jeg meg litt også fordi
da skulle jeg få lære å lese og skrive og sånn...
Noen dager før skolestart, trolig en lørdag siden pappa og
Marit hadde fri skulle vi ut å kjøpe skolesekk og annet jeg
trengte til min første skoledag, det var litt spennende.
Jeg husker enda at jeg fikk en blå ransel, og et stort flott og
blått penalie. Og alt annet tilbehør man trenger. Så var det
viktig sa Marit at jeg ser fin ut, så vi skulle kjøpe nye klær.
Dette synes jeg ikke var fullt så spennende, men jeg ble lovet
at vi skulle spise ute til lunsj og da var det helt greit. Vi dro til
flere butikker og til slutt synes Marit vi hadde funnet alt.
21
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Som jeg hadde blitt lovet fant vi oss et sted å spise, og det var
deilig å spise mat ute på Restaurant. Jeg fikk dessert og greier
og var stapp mett da vi gikk ut av dørene...
Så var det hjem. Vi hadde også fått oss bil nå så det gikk
ganske mye kjappere enn å ta bussen, jeg likte nok til tider å ta
bussen. Mens andre ganger synes jeg det var greiest å kjøre .
Kvelden kom og dagen etter var den store dagen mente pappa
og Marit, når jeg endelig skulle begynne på skolen. Jeg bare
gruet meg fordi jeg hadde hørt at de er så stygge på skolen.
Pappa beroliget meg og sa at dette går så fint, vi skal jo være
med deg. Vi har tatt fri fra jobben for å være med deg på din
første skoledag, jeg ble litt blidgjort, men fortsatt var jeg redd.
Så var det leggetid, pappa hadde tidligere under middagen
fortalt at nå var jeg nødt til å legge meg tidlig hver dag fra
mandag til fredag siden det var skoledag dagen etter.
Jeg fikk også vite at jeg måtte litt tidlig opp, fordi hver morgen
skal jeg vaske meg eller dusje, spise frokost og pusse tenner
før jeg går hjemmefra, og det var OK, for meg.
Jeg kom meg i pyjamasen, og pusset tenner. Så var jeg i seng
og som sedvanlig kom Marit opp å sang aftenbønnen med meg
slik hun alltid gjorde og like før jeg sovnet kom pappa opp.
Dem ønsket at jeg skulle tro på Jesus og gud,, så jeg måtte
også etter hvert begynne på søndagskolen. Husker ikke helt
hvor gammel jeg kan ha vært da, men det var sikkert rundt da.
22
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Det hendte vi var i kirken for å høre på Marit som sang i
Domkirkekoret. Jeg synes det var stas av en annen grunn også,
fordi der møtte jeg alltid ei jente fra barnehagen.
Vi lekte at vi var liksom kjærester den gangen. Jeg kan huske
at jeg har blitt fortalt at vi gjorde mye sprøtt sammen. Vi
gjorde som svært mange, kanskje de fleste barn driver med.
Men, som sagt så mente vi at vi var kjærester og vi visste at
kjærester kysser hverandre og sånne ting. Så det hente støtt og
stadig at vi kysset hverandre, midt på munnen...
Som nevnt gjorde vi også andre ting barn er opptatt av, vi lekte
doktor lek, og mor og far lek osv. Ofte medførte denne type
lek at vi kledde av oss og viste oss frem for hverandre.
Noen ganger var det andre barn også med på dette, men stort
sett var det meg og denne jenta. Jeg kan faktisk huske henne
når jeg konsentrerer meg og ser henne for meg.
Senere når jeg ble eldre har jeg tenkt en del over barndommen
min, og svært ofte på alt som har hendt meg. Jeg har hatt
problemer med å forstå hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde til
tider som jeg nettopp nå beskrev, at jeg turde kle av meg?
Men, nå etter jeg har blitt voksen, og satt meg mye inn i slike
ting og lest temmelig mye om emnet har jeg blitt litt klokere.
Jeg forstår nå at noen kan reagere slik jeg gjorde det.
Mens, andre lukker seg helt inne. Og det finner svært mange
som blir ekstremt sjenert og synes det er ekkelt å skulle vise
seg frem for de andre i klassen etter gym eller svømming.
23
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Enda flere har problemer senere i ungdom eller voksen alder
når det kommer til sex. Mens jeg kommer inn under den andre
kategorier for å si det en sånn måte.
Det blir egentlig altfor enkelt å putte mennesker i slike båser,
men samtidig er det litt greit å sette navn på ting. Da er det
lettere å holde styr på alt, og kunne fortelle det videre.
JA, nå er det veldig lett å spore helt av her. Så tilbake til der
jeg falt ut. Til tider synes jeg i ettertid og jeg er dog ikke alene
om det at jeg hadde en merkelig adferd og oppførsel.
Noe som mange foreldre sliter med er nettopp barns forhold til
seksualitet. Mange har store problemer å snakke om det. Mest
fordi dem synes det er flaut og vanskelig.
Det hente støtt at jeg gikk rundt å lekte med tissen, enkelte
ganger kun utenpå buksa. Andre ganger kunne jeg ha hånda
nede i buksa, mens det noen ganger hente at jeg kledde av meg
Dette utviklet seg sånn at etter hvert gjorde jeg seksuelle
handlinger med andre barn. Det begynte uskyldig med lek
innen slike leker jeg beskrev tidligere.
Vi benyttet kulepenner og brukte dette til slike instrumenter,
doktoren bruken når han skal undersøke pasienten. Pennen
eller til tider blyanten ble ført inn i rumpa, som et termometer.
Jeg er usikker hvor gammel jeg var da jeg kjente en merkelig,
og pirrende og det jeg nå vil kalle en "Opphissende" følelse.
24
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Følelsen kom da jeg prøvde å putte inn en litt lang blyant eller
noe annet langt inn i rumpa og endetarmen. Dette gjorde jeg
altså sammen med andre under lek, og når jeg onanerte.
Jeg oppdaget hva dette kunne gjøre med kroppen min, og
hadde enorm stor glede av dette. Jeg ville gjerne dele denne
gleden med andre og fortalte dette til min beste kamerat Eirik.
Han kunne fortelle at han også pleide å onanere. Dette ble til at
vi viste tissen til hverandre og prøvde å kjenne og ta på
hverandre, som sagt er det også slikt mange barn driver med.
En dag mens vi holdt på med dette fortalte Eirik at han får
smekk på fingrene, hver gang moren ser ham kose eller leke
med tissen sin.. Og jeg sier at det hender jeg også får det.
Noe som faktisk var sant. Aldri av pappa. Men, Marit hadde
tydeligvis et helt annet syn på dette. Jeg husker ikke hvor
gammel jeg var men jeg husker dem diskuterte nettopp det.
Dem kom da til enighet om at det er normalt og helt greit at
jeg holder på med slikt da det er en stor del av barnets
utvikling og svært viktig i forhold til senere seksualitet osv.
Derfor fortalte pappa at det er helt i orden at jeg gjør det, men
jeg har kun lov til å gjøre det i badekaret, i senga eller når jeg
sitter på do, og jeg sa jeg skjønte det og at det var greit.
Men, jeg og Eirik og etter hvert også i lag med andre
kamerater fortsatte med våres spesielle lek. Jeg ble allerede
her svært opptatt av tissen og hva den kunne brukes til.
25
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Dette vakte også nysgjerrighet hos jenter, og jeg husker at vi
fikk med oss to jenter opp i skogen. Der snakket vi sammen
om slike ting og spurte jentene det klassiske spørsmålet:
Hvis dere får se tissen våres, kan vi da få se tissen deres?
Jentene fniste og lo. Dem var også nysgjerrige på hvordan
gutter ser ut og vi dro ned buksene samtidig.
Der stod vi i en slags ring, og hadde kun underbuksa igjen før
vi altså viste tissen til jentene som kanskje var like gamle som
oss, og vi telte så til tre og dro ned underbuksa alle fire.
Vi lo alle sammen mens vi stirret på hullet jentene har, og dem
på den lille penisen som henger der. Vi ville ikke nøye oss
med å bare se, men ønsket også å kjenne på dem.
Så vi lot jentene kjenne på tissemannen våres, og så fikk vi lov
til å kjenne på og ta en finger inn i tissehullet som vi kalte det
for og alt dette synes vi selvsagt var veldig morsomt.
Etter denne dagen fortsatte dette og leken, ja den gle vel mer
og mer over i seksuelle handlinger.. Da vi hadde "Pule leken"
og rumpe leken" Pule leken var nesten på ordentlig.
Vi puttet da våre halve til litt stive peniser inn i rumpa eller inn
i skjeden til jentene. Enten om de la seg opp på oss eller vi opp
på dem, det var en av oss som hadde sett foreldrene gjøre dette
Jeg husker at en av jentene fortalte at hun hadde sett at pappa
putter tissen i rumpa på mamma. Og etterpå spiser hun på
tissemann, men han har den enda når han tar den ut igjen...
26
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Det gikk en stund og siden ville jentene prøve å gjøre dette
også, og vi prøvde å slikke dem. Som sagt ble dette ganske
naturtro og virkelige seksuelle aktiviteter.
Det første året på skolen gikk veldig greit. Jeg husker at en dag
hadde pappa fått en telefon som var kjempe trist. Han fortalte
at morfar var død og jeg kunne ikke forstå hva det betyr.
Derfor satt pappa seg ned i lag med meg å prøve å forklare
meg det slik at jeg forstod. Han sa at han hadde problemer
med hjertet sitt, hatt mye vondt men nå har han ikke vondt
lenger, jeg gråt og gråt husker jeg.
Neste dag på skolen, vandret jeg ut av klasserommet og satt
meg på gangen og bare satt og gråt helt til læreren fant meg
sittende der, og jeg fikk gå hjem.
Jeg slapp der etter å gå på skolen på noen dager, så var alt som
normalt igjen noen dager etterpå. Ja jeg lærte å lese og skrive
og jeg husker at jeg likte så godt "Kanonball"...
Dette likte jeg fordi alle ville ha meg på laget, hvor jeg skulle
være kongen på banen. Dette fordi jeg var veldig flink til å
kaste ballen svært langt og det var da en fordel.
Så vi hadde det veldig greit på den lille skolen vår, det
foregikk der svært lite og kanskje ingen mobbing. Jeg kan ikke
huske noe særlig av det og jeg har ikke blitt fortalt noe.
En dag under middagen fortalte pappa meg at det var kommet
et brev fra skolen. Jeg ble redd fordi jeg trodde at det var noe
galt, at jeg hadde sagt eller gjort noe galt?
27
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Han, så på meg at jeg var engstelig. Men beroliget meg med å
si at nei gutten min. Du har ikke gjort noe galt. Nei, i brevet
stod det at dere blir nødt til å bytte skole neste år.
Fordi dem har ikke råd til å ha skolen lenger, så du skal da
begynne på en mye større skole. Med det samme jeg hørte
dette skrek jeg opp og gikk fra bordet. Jeg ville ikke høre mer.
Jeg sprang opp trappen og inn på rommet mitt. En stund etter
kom han opp på rommet og satte seg ned på huk. Med rolig
stemme sa han at han forstår at dette virker skummelt og sånn.
Men, det kommer til å bli så kjekt. Der vil jeg jo bli kjent med
så mange nye barn og ikke dem som bor i nærheten. Men, jeg
ville ikke begynne på ny skole fordi jeg likte godt skolen vår.
Heldigvis avsluttet pappa vår lille samtalen er det veldig lenge
til og du har mye og glede deg til. I sommer skal vi reise på tur
til Danmark og der har dem en stor park med store
Legoklosser...
Med ett ble jeg smør blid! Jeg smilte fra øre til øre. Og hoppet
og danset. Kom nå ned så skal du få resten av maten. Du må jo
spise vet du så du kan bli stor og sterk som pappa...
Jeg ble med ned igjen og fikk i med middagen. Etterpå fikk jeg
lov til å gå ut og ringte på hos min kamerat Eirik som vanlig.
Moren hans kom ut akkurat denne dagen husker jeg, og hun
fortalte at Eirik er syk i dag og får derfor ikke lov til å gå ut.
28
Kapitel 3: Fra 6 - 8 år
Men, hvis du vil kan du få komme inn og være sammen med
han oppe. JA, det ville jeg og jeg gikk inn. Gikk opp trappen
der jeg hadde vært mange ganger før.
Ja, husene våres var helt identiske, så det var kun farger og
møbler og sånt som var ulike. Og det var enda en ting vi synes
var så morsomt at vi bodde i helt likt hus...
Jeg husker at Eirik tok meg helt inn på rommet der han sov,
det var sjelden han gjorde dette fordi han synes det var så
kjedelig der, vi gikk kun dit når han skulle si meg noe
hemmelig eller vi skulle gjøre noe hemmelig.
Denne gang ville han vise meg noe, og vi gikk inn.. Akkurat
som meg hadde han et slags leke rom i stuen i andre etasje.
Eirik hadde også en eldre bror som bodde på loftet.
Vi kom inn og han lukket døren, se her sa han med hviskende
stemme, og fra nattbordet tok han en tingest i hånden jeg
straks kjente igjen, nemlig et feber termometer.
Mor har glemt å legge det på plass, egentlig pleier hun å være
nøye med det. Men hun har altså glemt det. Skal vi leke doktor
sier han, og jeg ble selvfølgelig med på det.
Vi skulle da bytte på å være pasient og doktor. Vi undersøkte
hverandre med et doktor sett han hadde fått. Og så tok vi i
bruk det ordentlige termometer som vi puttet inn i rumpa.
Jeg husker at når han trakk termometer ut av endetarmen min,
var det kommet noe avføring på termometeret og han skyndte
seg forsiktig ut av rommet og inn på badet som lå ved siden av
29
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Her vasket han termometeret nøye, og tørket det. Så kom han
igjen. Da ville han plutselig ikke leke mer og sa at jeg bare
kunne gå hjem. Jeg gjorde som han sa.
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Husker ikke rekkefølge eller akkurat når begivenhetene fant
sted men jeg mener det var rundt om i denne alderen?
Dagen etter husker jeg at han sa unnskyld. Men han ble så
redd når han så bæsj fordi han trodde at moren kom til å se det
og at han da skulle bli spurt hvorfor det var sånt på den?
Det er greit sier jeg. Så spurte han meg hvorfor jeg har bæsj i
rumpa egentlig? Burde jeg ikke tørke eller vaske det bort?
Tenk om det kommer i underbuksa mi og sånn?
Jeg svarte ikke på spørsmålet. Jeg snudde meg bort og prøvde
å finne på noe annet å snakke om. Og litt etter var det glemt.
Her kommer jeg inn på noe mer som kanskje kan ha noe med
saken å gjøre. Så siden jeg er usikker på hvor gammel jeg var
når det begynte, tar jeg det like gjerne med her...
Vi holder oss til det ekle temaet en stund til, dette fordi jeg vil
frem til et problem jeg slet veldig med over lang tid, som det
til slutt kom en naturlig forklaring på.
Etter toalettbesøk og da særlig avføring selv om det noen
ganger også kunne være urin, merket jeg stygg lukt og senere
la jeg merke til at det var bæsj i underbuksene mine.
30
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Som sagt var det også enkelte ganger også urin, og jeg sverget
på at jeg hadde gått på do når jeg måtte og etter jeg var ferdig
både tørket og vasket jeg meg skikkelig ren.
Dette lærte jeg meg å gjøre egentlig av helt andre grunner,
forstod jeg når jeg ble eldre. Jeg dusjet og vasket meg
temmelig ofte nedentil siden jeg stadig følte meg skitten.
Grunnen til denne følelsen var de tidligere nevnte seksuelle
overgrep og torturen jeg ble utsatt for. Dette skulle det vise seg
senere da jeg ble undersøkt, som jeg kommer tilbake til senere.
Vell, problemet var at jeg var så sikker på som man bare kan
at jeg hadde vært nøye med rengjøring etter toalettbesøket.
Likevel kom det stadig brune flekker og vond lukt.
Etter en tid visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med det, og jeg
ble rett og slett så vant til det at jeg bare gikk rundt slik. Det
var en periode hvor jeg brukte bleier igjen.
Det begynte med at jeg fant en pakke inne i et skap hjemme,
senere tok jeg av sparepengene mine og kjøpe en pakke bleier,
som jeg så gjemte ute i skogen et sted.
Her hører det også med en historie jeg ikke er særlig stolt av,
og ei heller har noen god forklaring på hvorfor. Men, det
forholder seg slik at jeg en dag hadde blitt enormt mobbet.
Vi hadde hatt gym, og hele klassen fikk se at der var en god
del brunt i underbuksene mine. Dette ble selvsagt ropt ut så
alle på skolen hørte dette, og det var grusomt flaut.
31
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Jeg tenkte med det samme at dette orker jeg ikke en eneste dag
til, jeg må få tak i bleier på en eller annen måte. Det skal her
nevnes at dette var før jeg tok av sparepengene og kjøpte det.
Denne gangen jeg vil frem til visste jeg ikke hva jeg ville
gjøre, jeg turte ikke ta dette opp med verken pappa eller Marit.
Og det var heller ikke aktuelt å gi blaffen i det hele lenger.
Uten å tenke meg særlig om, gikk jeg til butikken, her vandret
jeg noen ganger frem og tilbake foran de store hyllene der det
står stablet pakker med baby bleier.
Jeg hadde ingen penger og jeg fant ikke ut den gang at jeg
faktisk kunne ta av mine egne sparepenger. Jeg var desperat og
hver gang jeg gikk forbi den pakken som stod nærmest rev jeg
hull i den, til hullet ble så pass stort at jeg kunne få en ut.
Så latet jeg som ingenting og gikk en runde i butikken, før jeg
var tilbake med hyllene med bleie pakkene. Så snudde jeg
ryggen til hyllene og latet som jeg stod der å bare klødde meg
på ryggen, og kjapt tok jeg en bleie og stappet den ned i buksa.
Jeg gikk kjapt ut av butikken, den gang var det ikke store
sikkerheten i forholder til tyverier i butikkene slik som nå. Det
var kun noen speil i taket som ikke fanget opp alt.
Etter turen i butikken løp jeg opp i skogen, på en plass der jeg
tenkte at ingen kunne komme på en stund dro jeg ned buksene,
og fikk bleia på meg, jeg var så tynn at den gikk akkurat på.
Der etter sprang jeg hjem, rett inn på vaskerommet hvor jeg
kastet underbuksa og buksa i skittentøyet, før jeg sprang opp
på rommet mitt og fant frem nye og tok det på meg.
32
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Så er vi tilbake der jeg datt ut igjen,, jeg hadde altså kjøpt en
pakke med bleier for babyer i den største størrelsen dem har.
Disse gikk som sagt akkurat på meg, og jeg var da glad til.
Disse er så pass små at det var ikke mulig å se dette utenpå
klærne heller at jeg hadde på meg en slik liten bleie. Så var det
også en stund jeg kunne bruke fra pakken jeg hadde kjøpt.
Jeg måtte ikke på do hver dag, så det hente at jeg ikke trengte
å gå opp i skogen for å finne bleier. Jeg turte ikke ha dem
hjemme i redsel for at noen skulle finne dem.
Men, det førte jo til at jeg måtte opp i skogen straks jeg kjente
at jeg måtte bæsje. Det begynte da å bli en slags trend for meg,
eller som jeg kanskje vil kalle for en Fetisj?
Jeg begynte nemlig å enten bæsje ute i skogen, samtidig som
jeg tok meg en god runde onani. Her er vi innom det jeg var
inne på tidligere med en litt spesiell seksuell adferd igjen.
Så begynte jeg å tenne seksuelt på å bæsje i bleiene, og også
tisse i dem. Men, så ble det brått stopp på innkjøp av bleiene
fordi vi hadde vært i banken med sparebørsen min.
Det varte ikke lenge før det igjen begynte å komme brune
flekker og mer i undertøyet og buksene. Og pappa begynte å
bli veldig lei av maset fra Marit om akkurat dette her.
Det var hun som besørget kles vasken, og var begynt å bli
svært lei av at det befant seg slikt i undertøyet til en så stor
gutt. Og han tok dette opp med meg.
33
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Han formulerte seg og det gikk frem at han mente at jeg kun
var sløv med rengjøring etter toalettbesøk. Derfor ba han meg
bli med inn på badet og han ville seg hva jeg så gjorde...
Etter han hadde sett dette, forlangte han bare at jeg skulle
dusje rumpa hver gang jeg hadde bæsjet fordi det var nok den
enste måten jeg kunne få det rent nok på...
Men, det varte ikke lenge før flekkene i klærne kom tilbake
igjen, og nå var pappa dritt lei av dette her. Derfor bare truet
han med at om jeg ikke tar meg sammen blir det verst for meg.
Da henger jeg opp dine skitne underbukser på utsiden slik at
alle som kommer hit ser dem. Og dette skremte selvsagt vettet
av meg, og jeg ble skikkelig lei meg.
Jeg sprang ut og vekk fra huset, opp til min faste plass i
skogen og der satt jeg lenge og bare gråt og var så fortvilet.
Hvorfor kunne han i stedet ikke prøve å forstå meg?
Hva har egentlig skjedd med ham, jeg hadde merket en del
forrandringer med ham også. Han var ikke den samme
omtenksomme snille lenger, stadig mer sur og grinete for alt.
Det skulle vise seg at han hadde begynt å få problemer, både
økonomiske problemer som igjen førte til alkohol problemer.
Dette som mye annet her, vet ikke akkurat nøyaktig når det
startet men jeg tar det med her siden det passet seg slik...
Ja, alkoholproblemene kom og gikk. Periodedranker, kunne
han nok kategoriseres som. Jeg merket at pappa og Marit
stadig mer kranglet og dem som egentlig hadde det så fint
sammen.
34
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Dette med alkoholproblemene til pappa gikk svært inn på meg.
Ja, jeg var direkte redd for ham selv om det svært sjelden gikk
utover meg rent fysisk, kun to episoder som jeg husker...
Den ene hendte hjemme. Jeg hadde vært oppe hos mamma en
tur, ja jeg har enda ikke kommet inn på det. Men etter noen år
fikk hun ordnet det slik at jeg skulle komme på besøk.
Tar det med her siden jeg ikke vet når dette egentlig var? Men
det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg var der en del ganger.
Både for å besøke henne og Marianne som også bodde der.
På den tiden hadde dem slått seg ned i Mo i Rana, mamma
hadde klart å finne seg en mann der. Og Marianne var flyttet
sammen med mannen i sitt liv som hun kjente fra hun var 16.
Under et av mine besøk rett før eller etter min bursdag fikk jeg
en presang av mamma. Det var en stor hvit dobbel
kassettspiller med radio, som jeg likte svært godt.
Har alltid vært glad i musikk og det var vi alle. Marit hadde et
piano hjemme som jeg lærte meg å spille på. Jeg hadde fått
flere Walkmaner av pappa opp gjennom.
Hadde også en annen kassettspiller. Men nå hadde jeg altså
fått meg denne nye kassettspilleren, og av pappa hadde jeg fått
en hel koffert med kassetter fra gamle tider.
Jeg fikk også kjøpt meg opptakskassetter. Med disse lekte vi at
vi tok opp mens vi snakket og sang, men jeg tok også opp i fra
radio når det kom sanger jeg likte å høre på der.
35
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Vell, tiden gikk etter jeg hadde fått denne spilleren av mamma.
Og det var en dag vi hadde besøk av noen venner. Det var en
kar vi hadde kjent i mange år som har to sønner.
Ja, skal fortelle litt mer om disse to guttene etter hvert siden
dem også har en litt spesiell rolle for å si det slik.
Vi var på rommet mitt og jeg hadde satt spilleren på et skatoll.
Dette skatollet var gammelt og spesielt. Fordi man kunne
trekke ned bordplaten, slik at det både var et skap og bord.
Husker ikke helt detaljene her, men trolig hadde jeg så mange
ting på dette bordet at det knapt var plass til spilleren opp på?
Jeg husker vi hørte på musikk ganske høyt, og Marit prøvde å
få kontakt meg i fra trappa. Men jeg hørte ikke ropene hennes
siden døren var igjen og musikken stod høyt på...
Det endte med at hun kom opp,, og var allerede irritert fordi
hun måtte komme helt opp for å si det hun ville ha sagt. Så var
det ned å få noe å spise, og der nede sa hun:
David, jeg så at kassettspilleren din står helt utpå kanten av
skatollet. Se å flytt den lenger inn eller sett den ned på gulvet,
ellers kan du risikere at den går i gulvet og blir ødelagt.
Ja, da masa'' tenkte jeg... Pappa og faren til disse to jeg nevnte
som var hos oss satt og drakk litt øl. Vi fikk servert noe mat og
spiste dette før vi gikk opp på rommet og skrudde på musikk.
Enda en gang litt senere prøvde Marit å få kontakt uten hell, så
hun igjen var nødt til å gå opp trappene. Hun kom inn og
musikken stod så høyt på at jeg hørte ikke engang at hun kom.
36
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Hun var sint for at vi spilte så høyt enda en gang og hun fikk
så øye på kassettspilleren som fortsatt stod helt på kanten av
dette bordet, som sagt husker jeg ikke hvorfor den stod slik?
Da dro hun ut kontakten på spilleren og sa at denne tar jeg
med meg og gjemmer den inntil du har forstått at du skal høre
på hva jeg sier,, jeg ble sint og sendte henne et blikk...
Dette gjorde henne mer sint og hun tok meg hardt i armen,
dette gjorde meg enda mer sint og jeg gav henne et slag i
magen hvorpå hun gikk ut av rommet med tårer i øyene.
Hun gikk ned til pappa og fortalte hva jeg hadde gjort, han ble
så sint som jeg aldri før har sett ham. Han kom trampende opp
trappene, som nevnt hadde han fått i seg en del øl...
Det var ingen steder jeg kunne stikke, trappene var eneste vei
da dette var tredje etasjen i huset. Like etter kom ham og jeg
fryktet det verste, noen gang fra han side og jeg fikk rett.
Han la meg ned brutalt på gulvet, så holdt han i armene og
slepte meg bort til døråpningen hvor så de halv bratte trappene
startet og gikk ned mot andre etasje...
Han slepte meg etter seg ned trappene men han bannet og
svor, hvilken tulling jeg er osv. Endelig nede av trappen var
jeg glad fordi det var begynt å gjøre fryktelig vondt i rumpa.
I stua i andre etasje var det vegg til vegg teppe, så det var brått
et mykt underlag men smertene var der fortsatt og det verste
var egentlig flauhetsfølelsen da jeg så de to guttene på se på
fra toppen, det var fryktelig pinlig...
37
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Pappa slepte meg med inn på deres soverom, rart nok hvorfor
han valgte akkurat nettopp dette rommet? Her dro han uten
forvarsel ned buksene og sparket meg flere ganger hardt i
rumpa mens han gav meg noen saftige gloser...
Som sagt kan jeg aldri huske han har vært så sint verken før
eller etter, men det kan jo være episoder jeg rett og slett har
glemt eller fortrengt som man må regne med etter mange år.
Jeg var helt lammet da han endelig slapp bena mine ned etter å
ha stått der å sparket meg i rumpa i flere minutter. Igjen var
det flauhets følelsen som var det verste, først over alt sammen.
Der etter fikk jeg se at guttene var kommet ned og stod der å
så på at jeg fikk juling, men ikke lenge etter fikk han beskjed
nedefra der faren stod og ropte at dem skulle dra.
Ja, spesielt en av disse guttene var jeg mye sammen med, jeg
husker ikke lenger hva aldersforskjellen var mellom dem eller
mellom dem og meg, men jeg tror det var noen år?
Nevnte at jeg var en del med dem fordi dem bodde ikke lengre
unna enn at man kunne sykle eller gå til fots. Så jeg var hos
dem og dem flere ganger hos meg også etter hendelsen.
Akkurat dette er vanskelig å huske, vet vi ikke var noe særlig
gamle men tar det med her likevel. Vi lekte også doktor
sammen, spesielt da den eldste av dem
Vi tok i bruk blyanter vi også som jeg har beskrevet at jeg
gjorde tidligere med andre. Etter hvert var det mer fokus på
tissemann og hva man kunne bruke denne til.
38
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Etter hvert fant jeg også andre gutter rundt min egen alder, og
også yngre som var svært interessert i disse tingene og vi
utforsket alt sammen i det skjulte.
Det forventes kanskje at slik lek avtar når man kommer i
aldersgruppen jeg her skriver om? Men vi er jo fortsatt barn og
som også nevnt tidligere er dette et vanskelig tema.
Likevel tar jeg det med her fordi det vil være med å gjøre det
totale bildet helt komplett. Hvordan og hvorfor vil jeg komme
tilbake til senere i et kapitel i boka...
En stund etter episoden med kassettspilleren, var det ferie og
vi skulle ut å reise. Langt skulle vi. Ja vi skulle til Amerika og
Marit hadde skrevet til skolen fordi vi skulle være borte så
lenge at jeg var ikke tilbake til skolen skulle begynne igjen.
Dem hadde fått beskjed om at dette var i orden, og lærer
ønsket oss en riktig god tur... Jeg gleder meg kjempe masse.
På denne tiden bodde to av Marit sine søstre der borte...
Vi skulle derfor først besøke og bo hos den ene av dem så
reise litt rundt og kjøre langs hele kysten og frem til der den
andre søsteren bodde, og vi skulle oppleve masse...
Ja, det ble en virkelig minnerik tur, jeg er ikke lenger sikker på
hvor gammel jeg var men tror jeg var omlag 9 år? Vi besøkte
alt som er verdt å besøke når man er i landet.
Jeg fikk se masse av det jeg hadde hørt om og sett på TV. Ja
det var virkelig fantastisk morsomt.. Søsteren til Marit som vi
først besøkte har masse unger og vi lekte godt sammen.
39
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Hjemme igjen fikk jeg en dag å komme meg tilhektene på etter
den lange reisen og tidsforskjellen mellom USA og Norge. Så
var det å begynne på skolen, det var det grusomste på lenge.
Skolen var stor og jeg likte den ikke i det hele tatt, jeg var like
redd som den gang skulle være med på det møtet like før
skolestart, faktisk så redd at jeg tisset og bæsjet på meg igjen.
Derfor måtte jeg hjem, jeg hadde nøkkel til huset og låste meg
inn, begge var dratt på jobb og jeg fikk bare lyst til å bli
hjemme men tenkte at det blir bare bråk så jeg får dra.
Jeg gikk i dusjen og dusjet meg ren, og kjapt kledde meg
igjen, og jeg visste at første dag er ikke alt så nøye. Men dem
har opprop først når man samles i klasserommet.
Kom så frem til skolen igjen, helt andpusten da jeg hadde løpt
hele veien både frem og tilbake. Jeg fant klassen min som var i
ferd med å gå inn i klasserommet, jeg var heldig.
Jeg smatt lyn kjapt inn i rekkene, og det var knapt noen som
visste at jeg var akkurat kommet. Frøken ønsket velkommen
og startet med å dele ut litt forskjellig.
Her skulle jeg altså gå i mange år fremover, for meg var det
virkelig grusomt å tenke på det og jeg sa til meg selv at nå bør
jeg bare prøve å komme meg gjennom dag for dag.
Det ble etter bare få dager et sant mareritt. De andre elevene
var grusomme. Kun noen få jeg kunne kalle for venner. Men
det gikk stort sett greit da fadderen min var ganske grei.
40
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Fikk etter hvert noen venner, og i begynnelsen gikk det greit
så begynte mobbingen å bli stadig verre og verre. Det var ikke
til å holde ut meg jeg gikk på skolen hver en skoledag.
Elevene som mobbet fulgte etter meg og det var noen ganger
det var vanskelig å komme seg hjem. Jeg husker dem dyttet
meg i stikker busker, vann fontenen på skolen.
Så ble det gjort verre ting, som å dytte meg ned i Pissoaret
inne på herretoalettet på skolen. Det skal understrekes at dette
så virkelig ille og luktet død og pine, og her låg jeg nedi.
Jeg husker det var helt forferdelig, og jeg ante ikke hvordan
jeg skulle komme meg hjem. Jeg turte ikke å engang gå ut
fordi jeg visste at halve skolen stod utenfor å lo av det hele.
Da besluttet jeg å gå ut først etter at det hadde ringt inn, da
kunne jeg springe borte i skapet mitt i garderoben.
Her visste jeg at jeg hadde stående en gym bag, oppi denne var
det en joggebukse i det minste, så fikk det så være med
underbukse til jeg kom hjem siden denne var kliss våt.
Skoleklokken ringte inn og jeg ventet en stund til jeg håpet at
alle var gått inn. Sånn jeg kunne huske var det ingen av
klassene som skulle ha gym nå, så heldig med den.
Jeg løp ut av toalettet og bortover til garderoben, jeg fant frem
til skapet og rev av meg de skitne våte buksene. Så byttet jeg
med det som lå i bagen og tok det på og der etter sprang hjem.
Stanset ikke før jeg stod utenfor porten hjemme. Jeg fant frem
nøkkelen jeg hadde hengende rundt halsen og låste opp døren,
41
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
etter jeg hadde kastet alt tøyet i skittentøyet gikk jeg for å
dusje og der hadde jeg planer om å stå ekstra lenge...
Etter dusjen satt jeg meg ned og kjente på alle følelsene inne i
meg som kom og gikk. Jeg hadde mest av alt lyst til å bare
finne en utvei - hadde ikke lyst til å gå på skolen dagen etter.
Men, jeg visste godt at det måtte jeg uansett. Selv om jeg
forklarte hva som hadde skjedd til pappa og dem visste jeg av
erfaring at det ikke ble gjort stort med det på skolen.
Derfor bestemte jeg meg bare for å legge det hele bak meg, og
gå tilbake til det jeg hadde bestemt meg for. Ta en dag av
gangen og komme seg gjennom den på best mulig måte.
Nå mange år etter synes jeg det nesten var utrolig at jeg turte å
gå på skolen. De var så stygge med meg og en del utplukka
andre ofre av "Tøffingene", som trodde dem var noe.
Jeg prøvde hele tiden å si til meg selv, at en vakker dag
kommer alt det dem har gjort til å straffe seg. En dag MÅ dem
stå til ansvar for det dem har gjort, slik overlevde jeg.
Mange dager var vanskelige, jeg sulte streiket, ville ikke spise
eller drikke før noe ble gjort for å stoppe urokråkene. Ingen
virket til å høre bortsett fra senere skoler, som kommer snart.
Som jeg nevnte i starten av skoleåret på den nye skolen fikk
jeg noen venner og dem holdt sammen med meg. Flere av
disse var også utsatt for hard mobbing på skolen og ellers.
42
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Det ble litt strengere på skolen, et forsøk med å sette ut mobbe
politi fungerte en stund. Men, skolen hadde så ikke kapasitet
og resurser i lengden, og det var skoleveien som var verst.
Dette fordi veien koblet seg inn på alle veier som førte til flere
skoler, og andre deler av skolen der elever som var eldre kom
samtidig med oss, og det ble mildt sagt grusomt hver en dag.
Utrolig når man tenker tilbake på hva dem fant på å mobbe
DEG med. Hadde du ingen funksjons nedsettelse, diktet dem
opp noe, enten om deg eller noen du var glad i.
I tillegg var det all denne fysiske mobbingen, som stadig ble
verre og verre og jeg husker at det hente temmelig ofte i
perioder at elever ble kjørt til legevakten av ymse årsaker.
Dette hente aldri meg - Noen ganger kunne jeg faktisk ønske
det, fordi det hadde vært noe konkret å vise frem. Da hadde
jeg hatt noe bevis for det dem gjorde i stedet for det Psykiske.
Pappa fikk nok av lærer og skole, enda verre ble det når jeg
senere begynte på ungdomskolen du snart skal få lese om...
Når det gjelder synet mitt var jeg fremdeles for ung til at dem
kunne stille en sikker diagnose. Men, dem var sikre på at det
var synet mitt det var noe galt med og ikke Psyken eller viljen.
En veldig grei og forståelsesfull frøken synes veldig synd på
meg, da hun aldri hadde hatt elever med så store syns vansker
tidligere, og hun gjorde alt hun kunne for at det skulle gå bra.
43
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Jeg husker at hun på et Loppemarked, hadde funnet en lys lupe
til meg som hun hadde kjøpt. Hun tenkte at den kunne være
god å bruke på skolen, og jeg var takknemlig for det.
Husker ikke eksakt hvilken klasse det hente, men jeg er
temmelig sikker på at jeg ikke fikk Tekniske hjelpemidler før
i slutten av femte klasse, altså bare ett eneste år igjen.
Jeg hadde da gått glipp av masse undervisning. Når jeg så fikk
hjelpemidler, dette var et spesielt skråbord, med magneter som
kunne settes fast på bordet for å holde bøker o.l.
I tillegg var det montert et skarpt leselys over denne pulten, og
dette gjorde det mulig for meg å følge undervisningen i
bøkene. Men, fremdeles ingen løsning på tavla...
Ikke før på ungdomskolen fikk jeg bedre tekniske
hjelpemidler, som datamaskin og et lese TV. På montert dette
spesielle TV kunne jeg fange opp tavla via et avstandskamera.
Det er i prinsippet med et kamera og godt lys en lese TV
fungerer også, i dag har vi flotte modeller av disse med
utallige muligheter, den gangen var dem svært enkle og store.
Men, tilbake på barneskolen, der hadde mine med elever det
veldig festlig med å ta ut en sikring fra lysstoffrør lampen som
var montert over pulten, som resulterte i at ikke lyset virket.
Det hente også at dem stjal magnetene slik at det var umulig å
bruke bordet skrått og jeg dermed ikke fikk boka nære nok slik
at jeg kunne se bokstavene, og det jeg skulle.
44
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Det var lærere som mente at det var jeg som hadde gjemt dette
bort slik at jeg slapp å gjøre noe skolearbeid. Men, jeg tok
dette opp med min klasseforstander som ordnet opp i dette.
Husker veldig godt at noen hadde ødelagt ranselen min, slik at
jeg måtte få meg en ny. Det kom aldri frem hvem som hadde
gjort dette siden ingen tystet på hverandre og mange var med.
Jeg kom så på skolen med den nye sekken, og samme dagen
når jeg kom inn etter et frikvarter, luktet det grisehus mildt
sagt av den nye sekken da noen hadde lagt en stink bombe der.
Dem lo og ropte ut at det lukter akkurat likt i rumpa mi, som i
sekken og dem spurte om jeg har fått meg en prompe sekk+
De var så barnslige, det ser jeg jo nå mange år etter, men den
gangen var det bare grusomt å høre på dem og det gikk ikke en
eneste dag hvor jeg ikke tok til tårene...
Jeg skalv av redsel med tanke på hver eneste skoledag, og jeg
fryktet personlig "Dommedag" når jeg skulle begynne på
ungdomskolen, og jeg orket ikke engang tenke på det.
Nå etter hvert begynte minnene fra alt som var hendt i livet
mitt fra tidlig barndom også og dukke opp igjen. Det hente at
jeg brå våknet om natta og var kliss våt av svette og skrek...
Det var også en del ganger da jeg kunne finne både bæsj
og/eller urin i senga pga. mareritt og "Flash backs". Dette siste
er i korte trekk, bilder og film i sakte kino.
Men, i tillegg til å det foran seg,, ofte Traumatiske opplevelser
som hos meg, kan man også erindre/kjenne lukter, og smerter.
45
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Dette har plaget meg i de fleste år av livet mitt etter alle de
fysiske, psykiske og seksuelle overgrepene. Og alt dette
dukker opp på skift, eller i en grusom blanding.
JA, det var ofte dager allerede i 10 - 11 års alder da jeg lurte
på om det var meningen for meg å leve. Kanskje det var
meningen at jeg bare skulle dø, det hadde nok vært det beste.
Ofte tenkte jeg tilbake på hendelsene med mamma og disse
galne mennene hennes, som opptil flere ganger regelrett
prøvde å ta mitt liv, og det har kommet meg for øret en grunn.
Hun skal ha sagt til forsvar at jeg var en "Troll unge", og hun
ønsket å putte meg inn igjen. Kutte av tissen slik at jeg ble ei
jente fordi det er to jenter hun alltid har ønsket seg.
Så det er kanskje forklaringen hvorfor hun gav fullstendig
blaffen da jeg ble utestengt midt vinters, eller nesten ble kvalt
eller brent i hjel, nærmest et under at jeg lever.
Denne tanken har også slått meg mange ganger, hvorfor? Hva
har jeg gjort som fortjener alt dette? Hva er galt med meg er
jeg født som et udyr, eller hva er det som egentlig skjer?
Svarene på alt dette har jeg sakte men sikkert gravd meg frem
til, har lest veldig mye. Som nevnt tidligere var jeg veldig glad
i musikk og i musikken fikk jeg ut enormt mange følelser.
Det hente jeg gikk opp i skogen og først gråt jeg lenge, så ble
jeg sint og hylte og skrek og slo, før jeg så falt til ro og sovnet
av ren utmattelse, jeg husker at dette hente en god del...
46
Kapitel 4: Fra 9 - 11 år
Alltid etter mine utbrudd i skogen så pappa at jeg hadde grått,,
og ville så trøste meg. Men følte at jeg var tom og ville ikke
snakke, hadde jo fått det ut på en måte og litt på avstand.
Jeg gråt meg som regel hver eneste natt i søvn. I barndommen
sovnet jeg som regel men det tok ofte tid før jeg sovnet. Jeg
har aldri hatt noe godt sovehjerte slik at jeg kunne sove lenge.
47
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Da er tiden inne for å skrive om årene mellom 12 og 14. Dette
året hadde både jeg og pappa og andre i familien og venner
ventet lenge på siden det endelig skulle stadfestes hva som
feilet synet mitt,, og jeg skulle så til Oslo på Rikshospitalet.
Ja, jeg har lyst til å spesielt ta med dette fordi jeg fikk en
reaksjon når jeg ankom sykehuset. Det var jo nå gått mange år
siden sist jeg ble innlagt her for videre undersøkelser...
Pappa og Marit var med til Oslo. Siden vi skulle i forhold til
kropp og helse betalte vi ikke noe for reisen. Vi skulle ta fly
og dette var jeg veldig kjent med siden jeg har reist svært mye.
Vi ankom flyplassen som den gang var Fornebu. Og fant oss
en ledig drosje som skulle ta oss til Rikshospitalet. Vi skulle
ligge over der siden undersøkelsen skulle ta hele dagen og mer
Veien frem til Rikshospitalet var lang, og jeg gruet meg hele
tiden fordi jeg ante ikke hva dem ville gjøre med meg? Kom
dette noe til å gjøre veldig vondt og mang andre spørsmål.
Vi svingte så inn ved hovedinngangen, og her begynte jeg å
skjelve. Til lengre vi gikk inn skalv jeg bare mer og mer. Jeg
fikk nærmest kramper og dem kom med en sykeseng.
Jeg ble roet ned og gitt noe beroligende middel, så ble jeg
trillet opp der jeg skulle overnatte mens pappa og Marit skulle
ligge på et av rommene for pårørende. Alt var så skremmende.
Etter en stund var jeg rolig igjen, men alle la merke til den
sedvanlige vonde lukten fra meg. Jeg hadde gjort i buksa. Og
Pappa gikk ut og kort tid etter kom en pleier.
48
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Denne hadde med seg tørt skift, og en bleie. Så tok hun meg
med seg inn på badet som var inne på rommet og stelte meg.
Jeg synes dog dette var merkelig siden jeg var hele 12 år.
Men, jeg klarte ikke å si i fra og mot at jeg klarer meg selv, så
jeg lot henne gjøre seg ferdig og så var jeg tilbake i sengen.
Det var jo en helt utrolig reaksjon, jeg husker en annen
anledning også da jeg fikk lignende kramper som jeg skal
komme tilbake til i et senere kapitel...
Så kom legene som skulle foreta undersøkelsen, og jeg husker
at den ene av disse var temmelig komisk og morsom, gjorde
seg sikkert til for å løse opp litt i humøret mitt eller noe?
Vi ble ført inn i et rom som inneholdt en hel del utstyr. Her
skulle jeg jammen gjennom mye rart. En pleier kom og skulle
gi meg noen dråper, jeg husker enda hvor forferdelige de var.
Det skulle så gå noen minutter etter dette før selve
undersøkelsen kunne begynne. Som nevnt skulle hele dagen gå
med til dette og det ble det også, kun avbrutt av noen pauser.
På kvelden etter en lang og slitsom dag hvor jeg hadde vært
både høyt og lavt i sinnet og over hele hospitalet var jeg så
sliten at jeg nesten sovnet med matbordet...
Så jeg tok en tidlig kveld og det var i grunn like greit, morgen
etter skulle vi nemlig gjennom en del ting til og så skulle leget
snakke med oss om resultatene av alle undersøkelsene.
49
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Hvis jeg var riktig flink denne dagen skulle vi ta en tur rundt i
Oslo før vi skulle ta flyet hjem, og dette var jo et lyspunkt jeg
kunne se frem til og som jeg gledet meg veldig til.
Siste del av undersøkelsene ble foretatt og etter lunsj skulle
resultatene være klare. Vi møtte opp til avtalt tid på et
legekontor, og fikk vite alt som var å vite om det dårlige synet.
Diagnosen var stilt, og det viste seg å være det alle mest
fryktet, jeg har; Retinis Pigmentosa, (RP). Dette er det
Latinske navn på øyesykdommen.
Retinitis = Netthinnebetennelse, Pigmentosa =
pigmentavleringer. Er en felles betegnelse for en rekke, i
hovedsak arvelige netthinnesykdommer som gir sterk
synshemning i form av innsnevret synsfelt eller blindhet.
RP er blant de hyppigste årsakene til alvorlig nedsatt syn hos
barn og yngre voksne. Man antar at omlag 1 500 personer har
RP i Norge.
I skrivende stund har det enda ikke kommet noen behandling
for sykdommen selv om det fokuseres enormt på feltet
Internasjonalt, med anerkjente leger og spesialister.
Det antas at dem vil mulig finne en løsning for å hjelpe
spedbarn og barn i svært ung alder for å prøve å stoppe
utviklingen av sykdommen...
På sikt er det meningen at dem også skal finne frem til årsaken
til at sykdommen oppstår. Og dermed kan dem også finne en
løsning på hvordan dem kan hindre at den kommer...
50
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Vi har kommet så langt ut i skoleåret at det nærmer seg
sommerferie og det betyr avslutning på barneskolen. På en
måte er jeg glad det er over, samtidig frykter jeg resten.
Men, nå prøver jeg å fokusere på det gode som jo er at det er
ferie noe som betyr masse reising da vi alltid drar på ferieturer.
Det pleier å være veldig kjekt hvis bare pappa kan holde seg
unna flaska med alkohol...
Har nevnt litt tidligere at han begynte å få et alkohol problem,
som utviklet seg til å bli verre og verre. Dette fikk senere
konsekvenser, noe du kan lese om senere.
Jeg tror det var i denne alderen vi var på tur til Danmark,
sammen med oss hadde vi da foreldrene til Marit. Dem hadde
vel vært svært lite ute og reist og synes det var spennende.
Vi hadde vært ute å spist på restaurant og kom så inn på
hotellrommet igjen. Pappa hadde gledelig forsynt seg av
vinkartet og noen øl som vanlig så han var skikkelig full.
Det endte med krangel mellom pappa og Marit på grunn av
drikkingen, og det var denne gangen jeg siktet til en gang
tidligere i boka, hvor jeg var skikkelig redd for ham.
Jeg visste at med alkohol innenbords, skulle det ikke mye til
før begge rant over. Her var det nok bare jeg satt og så på
krangelen deres, med triste øyne.
Gå inn på badet gutt,, kommanderte han. Jeg husket med ett
med gru, den episoden med kassettspilleren og den påfølgende
julingen og gikk inn på badet...
51
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Jeg satt meg på do og satt der og gråt, jeg hørte tydelig
krangelen mellom dem. Jeg ble sittende der selv om jeg
egentlig var ferdig på do, før jeg pusset tenner.
Etter en stund ble døren til badet revet opp, og pappa runget
inn og spurte hva jeg egentlig holder på meg? Jeg har jo vært
inne på badet så lenge, nå må jeg bli ferdig og legge meg.
Husker at Marit sa noe om at det er umulig for ham å sove når
du bråker så fælt. Nå legger du deg Terje ellers går jeg og
kommer ikke tilbake,, han gjorde som hun sa.
Hun klarte og roe ham ned til slutt, hadde hun ikke gjort det
frykter jeg at han hadde gjort noe fysisk med meg eller henne,
jeg kjenner dog ikke til at han noen gang gjorde henne noe?
Dagene i Danmark gikk sin gang, og det ble mange turer til
Danmark, bare oss tre og jeg husker at vi også hadde med oss
Bestemor og bestefar en gang som aldri hadde vært der før.
Jeg husker også at vi dro på bilturer, leiet hytte etter hytte, ja
både i Danmark, og her i landet. Jeg synes som regel slike
turer var kjempe kjedelige, men noen ganger ble det kjekt.
Så var det hjem igjen og jeg gleder meg til å komme hjem og
treffe kameratene mine igjen. Høre hvordan dem hadde hatt
det i ferien og fortelle dem om min ferietur...
Vi ankom Stavanger temmelig sent siden vi den gang tok ferja
til Kristiansand og der etter kjørte hjem til Stavanger. Så det
ble ikke noe av å dra til kamerater denne dagen.
52
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Jeg gikk opp og stelte meg og la meg uten at dem slapp å si
det, jeg gjorde dette en del ganger for jeg var trøtt. Jeg har
også alltid fått høre av pappa at jeg var ryddig av meg.
Jeg maste aldri om penger,, så derfor synes han det var så
kjekt å kunne gi meg noen penger nå og da. Jeg gikk ned og sa
god natt og dem klemte meg god natt begge to.
Tror aftenbønn var ferdig nå, tror jeg kan ha vært omlag 10 11 år da Marit sluttet å komme for å synge i lag med meg?
Neste dag etter frokost gikk jeg til Eirik, min nærmeste nabo
og kamerat og ringte på. Han lukket opp og sa at han er ikke
ferdig med frokosten enda, men jeg kan jo komme inn...
Jeg satt der i lag med ham mens han spiste. Og vi begynte å
prate om sommerens opplevelser. Husker jeg var en smule
misunnelig fordi dem hadde vært på tur til Syden.
Andre ganger vi pratet om ferier var det han som var
misunnelig, særlig den gang jeg var rundt ni år, og var i
Amerika da det er et land temmelig mange ønsker å reise til.
Han var endelig ferdig med å få i seg frokosten, og gikk for å
pusse tenner. Vi hadde også snakket om hva vi skulle gjøre, og
vi skulle ta oss en sykkeltur rundt Mosvannet.
Vi var en del ute og syklet da vi likte det begge to, noen
ganger hadde vi niste med andre ganger hadde vi penger sånn
at vi kunne stoppe et sted og kjøpe noe godt...
53
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Denne dagen viste han meg noen penger han hadde fått, og jeg
visste hva han ville. Vi skulle nok i butikken å kjøpe noe på
sykkelturen vår, og det var helt greit for meg.
Vi kom oss avsted etter vi hadde kontrollert at alt virket og
sånn som det skal på syklene våres. Været var ganske bra så
jeg hadde valgt å sykle i kortbukse.
Som jeg tenkte syklet han mot butikkene på Tjensvoll torget
og vi låste syklene og gikk inn. Vi fant raskt det vi ønsket og
kom oss på hjulene igjen...
Husker ikke hvor lang tid vi brukte fra Tjensvoll og ned til
Mosvannet? Men, det kom jo helt ann på hvor raskt vi syklet
og hvilken vei vi tok, denne gangen tok vi den lengste.
Vi skulle først innom en annen kamerat av oss som burde et
stykke unna for å høre om han ville være med? Vi kom frem
til huset der dem bodde og ringte på, men ingen lukket opp.
Da blir det bare oss sa Eirik og vi kastet oss på syklene og
kom oss videre. Ikke så veldig lenge etter var vi kommet ned
til vannet og det var bare å starte på turen rundt.
Vi kom alltid ned til vannet der med Camping plassen, og selv
om det var sommer synes vi det var svært lite camping turister
der og jeg husker vi snakket om det mens vi syklet rolig rundt.
JA, vi syklet en stund frem til vi visste at vi kom frem til en
lags åpen plass hvor det var benker og bord. her slo vi oss ned
for å innta våres med brakte snadder...
54
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Mens vi satt der så vi at det passerte en god del mennesker,
stadig folk på tur rundt dette vannet. Både gående, syklende og
rullende med rullestol eller andre ting med hjul.
Likevel husker jeg at jeg bemerket at det er lite folk her i dag i
forhold til det pleier å være. Han var enig i det og vi kom frem
til at det må jo skyldes sommerferien...
Etter vi hadde sittet der en stund og både spist sjokolade, og
annet snop samt drukket brus,, kjente jeg at jeg måtte fryktelig
på do og begynte å tenke hva jeg skulle gjøre?
Det er for langt å sykle hjem, det er langt bare til Camping
plassen tenkte jeg når jeg er så tisse trengt. Vell jeg kjenner
ikke noe mer enn det, så hvorfor ikke bare gjøre det ute?
Jeg har ikke skrevet noe om at jeg begynte tidlig i speideren,
grunnen er vel at det ikke skjedde stort men her kommer det
litt om det likevel...
Det jeg ville frem til er at vi lærte jo der at det er greit å gjøre
slikt ute hvis man ikke har andre muligheter. Men man skal ta
hensyn til andre og ikke gjøre det slik at folk tråkker i det.
Ja, hvem vil vel egentlig gjøre det da? Alle vet at det ikke er
noe særlig og dessuten frykter man jo for å bli sett der man
står og slår lens eller sitter der på huk...
Som nevnt satt vi på en åpen plass, og det var et stykke bort til
det kom busker som var tette nok. Jeg tok dermed sykkelen og
sa til Eirik at jeg kommer snart jeg skal bare på do...
55
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Jeg var redd for at noen skulle se meg, så jeg tråkket raskt
tilbake for å se om jeg rakk frem til campingen. Men jeg
kjente at det presset på og jeg stanset og sprang opp i skogen.
Kjapt dro jeg ned kortbuksa og tisset, da ble jeg oppmerksom
på en lyd, det var som det knakk i en kvist eller noe på bakken.
Og jeg tenkte i neste sekund at det var sikkert bare meg selv.
Men, etter litt tenkte jeg at jeg har jo stått her helt stille, og jeg
fikk panikk,, tenk om det er et farlig dyr, kanskje et krypdyr
som huggorm for eksempel, og jeg begynte å skjelve.
Jeg var livredd for å søle på kortbuksa, så jeg hadde dermed
dratt den ned på knærne, siden jeg har så liten penis gjorde det
ikke saken enklere for meg, men det gikk bra.
Så hørte det mer lyder og jeg visste da at det helt klart kom
noen, og seksunder etter kjente jeg en hånd foran min munn.
En annen ting kjente jeg var på vei inn i rumpa, og kort tid
etter skjønte jeg hva det var. En stor og stiv penis. Herlighet
tenkte jeg han voldtar meg den galne grisen, hvem han nå er?
I ettertid har jeg mange en gang lurt på hvordan det er mulig å
være så uheldig? Hvordan kunne denne mannen vite at jeg
skulle tisse og i det hele tatt ned til Mosvannet denne dagen?
Jeg har grublet og grublet men finner ingen annen forklaring at
det kunne han da faktisk ikke vite. Han må ha opphold seg der
ved vannet og speidet etter ofre for å gjøre ugjerningen sin.
56
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Men, det snodige med dette som jeg har brukt lang tid på å
forstå kommer litt senere i boka. Men, nå tilbake til hendelsen
i skogen, mannen visste hva han skulle gjøre.
Han hadde helt klart planlagt dette ned til den minste detalj,
etter en stund trakk han seg ut av rumpa og endetarmen, og ble
forbannet fordi det var avføring på penisen hans.
Plutselig tvang han meg ned på bakken, Rev meg etter håret
opp i sittende stilling, fjernet hånden foran munnen og byttet
den ut med penisen sin som han tvang inn i munnen min.
Han knep igjen nesen min, slik at jeg var nødt til å åpne
munnen for å få luft, og i det samme slapp han nesen i det han
presset den store, tykke penisen inn i munnen min.
Grisen nøyde seg ikke bare med å få den digre penisen inn i
munnen min, men var nær ved å kvele meg da han pressen den
langt ned i halsen min, og tvang meg til å suge og slikke rent.
Jeg tenkte på Eirik,, hvor blir han av? Han må da tenke at noe
har skjedd og komme å se etter meg? Det virket som klokka
gikk meget sagte, følte han holdte på i en evighet...
Endelig trakk han seg ut av munnen min, og jeg kjente den
grusomme smaken. Noe kjente jeg igjen - Det var ikke første
gangen selv om det nå er flere år siden sist...
Prøvde å være så rolig jeg kunne, og lystre alle ordre fordi jeg
visste at hvis jeg prøver meg på noe blir det bare enda verre.
Tenkte litt på å prøve meg med å skrike av full hals.
57
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Men, visste at han var snar til å reagere, og gud hjelpe meg
hva han egentlig hadde funnet på å gjøre med meg da?
Mens, jeg satt der i mine egne tanker hørte jeg stemmen hans
for første gang, det var som jeg hadde hørt den stemmen før?
Både toneleiet og dialekten stemte svært godt.
Med ett kjente jeg nærmest at jeg frøs til is inni meg. Jeg var
blitt helt sikker. Denne mannen var én av elskerne til mamma.
Dette var jeg hundre prosent sikker på...
Han kommanderte meg opp fra bakken, og jeg skulle ta buksa
på meg for nå skulle jeg være med han en tur. Han sa med
alvorlig stemme at,, hvis jeg prøver meg på noe blir alt verre.
Han fortalte at han hadde tatt pappa til fange, og hvis jeg
prøvde å stikke av, rope om hjelp eller ikke gjorde som jeg ble
bedt om skulle han drepe han...
Jeg lovet meg selv at jeg skal gjøre det han ber meg om, han
får ikke lov til å gjøre dette med pappaen min. Så lydig ble jeg
med han og vi gikk ut av skogen der sykkelen lå...
Han sa jeg skulle trille den med meg, og jeg gjorde det.
Egentlig hadde jeg veldig lyst til å bare kaste meg på sykkelen
og sykle alt jeg maktet, men turte ikke, for pappas skyld.
Vi kom til lysningen og campingplassen, det passerte flere
folk forbi oss fra begge kanter. Men ingen lot til å bry seg. Så
dem ikke på meg at jeg var livredd da?
58
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Ingen stusset noe over at jeg trillet sykkelen, det kunne jo være
mange grunner til det. Og folk flest blander seg ikke. Dessuten
så dem jo mannen som gikk ved min side.
Dem tok han for å kjenne meg, og at han var i gang med å
hjelpe meg eller noe sånt. Så vi fortsatte til parkeringsplassen.
Der stod flere biler og mannen gikk bort til en av dem, låste
opp bagasjerommet og løftet sykkelen min og la den inn der.
Som nevnt er jeg liten av vekst, og derfor hadde jeg heller ikke
store sykkelen, så den fikk fint plass i bagasjerommet på bilen.
Han låste så opp dørene, og ba meg sette meg inn i baksetet.
Han lukket døren og satt seg bak rattet, startet opp og kjørte.
Jeg prøvde å følge med hvor vi kjørte, men dette var ikke så
lett. Helt plutselig stanset han og gikk ut av bilen og åpnet
døren der jeg satt, og kjapt fikk jeg et stikk i armen.
Like etter må jeg ha sovnet, for jeg husker ikke noe mer fra
dette,, og ikke før jeg våknet opp inne i en mørk og kald
kjeller. Og der var jeg ikke alene.
Jeg så ingen men jeg hørte tydelige lyder som kom fra
mennesker, og jeg kunne høre at dem klynket seg. Jeg prøvde
å ta hendene fri, men det var umulig jeg var bundet fast.
Både hender og føtter var fastbundet, og det gikk opp for meg
at jeg var splitter naken. Jeg kjente ikke noe smerter, men
trolig hadde grisen gjort litt av hvert med meg mens jeg sov.
59
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Litt etter litt ble jeg mer og mer våken, og det virket som jeg lå
der veldig lenge. Da hørte jeg at en dør ble åpnet, og hørte at
han kom ned, ja jeg antok i det minste at det var ham.
I neste øyeblikk ble lyset slått på. Jeg blinket noen ganger for å
vende meg til lyset og jeg fikk se to barn til på gulvet. Disse
var også nakne, det var en gutt og ei jente.
Disse to var helt klart yngre enn meg, så pass kunne jeg se.
Mannen stod like foran meg. Han var naken og i hånden holdt
han en pistol som var rettet mot meg.
Jeg ble livredd og tisset. Dette gjorde mannen sint og før jeg
visste ordet av det satt han med rumpa si ned i ansiktet mitt og
kommanderte meg til å slikke ham, så langt inn jeg kunne.
Det var absolutt ikke noe behagelig, det var mildt sagt ikke
rent der og det var helt klart det som var meningen også.
Etter en stund reiste han seg og begynte å løsne på remmene
jeg var bundet med. Jeg kjente fortsatt ingen smerter, så han
må ha dopet meg ned ganske betraktelig har jeg tenkt i ettertid.
Jeg kunne se merkene på håndleddene mine etter de stramme
remmene. Han pekte igjen på meg med pistolen. Kryp bort til
gutten og begynn å suge ham, kommanderte han.
Først ristet jeg på hodet. Men husket vakt noe mannen hadde
sagt, og etter litt husket jeg hva det var. Han hadde tatt pappa
til fange og gjør jeg ikke alt som han sier, dør han.
60
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Likevel satt jeg meg opp, og så bedende på mannen. Hver så
snill la barna gå så kan du gjøre hva du vil med meg. Mannen
lo hånlig, å nei gutt dette slipper du ikke unna.
Se å kom i gang nå. Du husker hva jeg har sagt. Jeg har
pappaen din til fange et sted, og gjør du ikke som jeg sier,
kommer han til å dø en grusom død...
Jeg tenkte så det knakte. Hva om han ikke har pappa til fange,
det kan jo hende han prøver å lure meg? Men, kan jeg ta den
sjansen. Jeg var svært redd og usikker.
Etter jeg hadde vunnet litt tid sa jeg; Jeg vil ikke gjøre de noe
sånt. Gjør heller alt du vil med meg. Da rettet mannen pistolen
mot et av barna, og sa skarpt,, gjør det ellers dreper jeg dem.
Dessuten legger jeg pistolen i hånden din, og varsler politiet,
når dem kommer vil dem se at du holder pistolen og vil
dermed si at det er du som har gjort det.
Da havner du mange år i fengsel, og det kan jeg love deg at
ikke er noe hyggelig. Pappaen din kommer også til å dø. Da
har du ingen pappa heller som kan redde deg.
Dette satte all mulig frykt i meg, og jeg reiste meg opp og krøp
bort til gutten og begynte å suge tissen hans. Samtidig la meg
merke til at mannen fant frem noe som lignet et kamera.
Det viste seg å være et kamera, og han tok bilder av det jeg
gjorde med den lille gutten, etter en stund krevne han at jeg
skulle slikke han i rumpa også, og han knipset fortsatt.
61
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Slik fortsatte det helt til jeg hadde gjort det meste med begge
barna. Jeg måtte også se på mens han gjorde sitt med dem.
Han passet så på at han brukte det jeg senere har funnet ut er et
kondom, slik at ingenting av hans kroppsvæske eller noe
skulle finnes i noen av åpningene på barna, kun mitt.
En stund gikk og mannen tisset og bæsjet på meg, brukte meg
som toalett. Der etter kommanderte han oss alle inn på et bad
hvor det var en dusj og dusjet oss i kaldt vann.
Jeg husker han brukte en tannbørste som han først hadde
kommandert barna til å pusse tennene med, så brukte han den
altså til å skrubbe meg og barna i endetarmen med.
Etter dette må det ha hendt noe igjen, jeg husker ikke noe før
jeg våknet liggende et annet sted i kjelleren. Barna var borte
og ved siden av meg stod sykkelen min.
Det var et tydelig tegn til at jeg skulle sykle avsted. Jeg satte
meg opp, sakte men sikkert kom jeg helt til meg selv igjen, og
jeg kom meg opp på bena.
Jeg gikk bort til sykkelen, og leiet den bort til døren. Denne
var åpen og jeg trillet ut. Utenfor var det en hage og jeg valgte
en vei og gikk rundt huset til forsiden, hvor det var en vei.
Jeg satt meg på sykkelen og begynte å sykle, jeg ante ikke
hvor jeg var eller hvor jeg skulle. Jeg tenkte bare. Kom deg
vekk her i fra, og så må du sikkert komme til et kjent sted.
62
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Etter jeg hadde syklet et stykke fikk jeg rett jeg kjente meg
igjen og jeg visste veien hjem. Dette var utover mot Kvernevik
et eller annet sted, husker ikke helt klart hvor...
Men, faktum er at det er et bra stykke å tråkke hjem. Plutselig
hørte jeg en bil bak meg som stanset opp. Jeg fikk panikk og
snudde meg. Det var en politibil.
Jeg gikk av sykkelen, jeg tenkte at jeg innrømmer alt, jeg har
jo ikke gjort noe av meg selv. Han tvang meg. To politimenn
steg ut og kom bort til meg, du er David ... ?
Ja, det er meg. Det er flott. Hvordan går det med deg? Vi har
fått en melding om at du er savnet av pappaen din. Så vi skal
kjøre deg hjem så du slipper å sykle den lange veien hjem.
Jeg sa ingenting, men lot meg følge med inn i politibilen, og
sykkelen la dem bak i bagasjerommet,, akkurat slik som
mannen og like etter kjørte dem meg hjem.
Opp til huset var det mulig å kjøre, men kronglete, så dem
stanset bare bilen i bunnen av bakken og en av dem ble med
opp til huset, og pappa kom ut og tok meg i mot.
Flott dere fant ham, hvor har du vært? Politiet svarte hvor jeg
befant meg da dem plukket meg opp. Så sa dem farvel og dro.
Vi gikk inn i huset og Marit kom og gav meg en klem, du har
vært så lenge borte. Eirik kom sammen med sin mor og ringte
på og dem forklarte at du plutselig var forsvunnet...
63
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Pappa spurte meg om jeg var sulten, og jeg sa ja. Han gikk ut
på kjøkkenet for å lage i stand noe mat til meg. Så ba dem meg
fortelle hva som var skjedd, jeg sa absolutt ingenting.
Etter jeg hadde fått i meg maten gikk jeg stille opp i andre
etasje, gikk inn i dusjen og stod der lenge. Mens jeg dusjet gråt
og gråt jeg og når jeg var ferdig la jeg meg til å sove.
Det varte ikke lenge før pappa kom inn til meg, og så at jeg
nesten sov allerede. Vi får snakke mer i morgen lille venn.
God natt og sov godt...
Jeg sov så lenge som jeg aldri hadde gjort tidligere. Pappa
kom å så etter meg flere ganger, noe han har fortalt meg i
ettertid. Og dem begynte å bli bekymret for meg.
Han hadde visst målt feberen på meg, fordi dem trodde jeg var
syk. Men jeg hadde ingen feber. Dem tok kontakt med
legevakten og fortalte hvordan jeg var...
Dem ba dem komme ned, og vi kjørte ned. Jeg ble undersøkt
og det ble gjort en rekke funn. Blant annet i blodet der det
fortsatt var rester etter bedøvende midler.
Jeg husker ikke lenger alle funn som ble gjort, bare husker at
dem fant sikre bevis for at noe var hendt. Og dette førte til at
grundigere undersøkelser ble foretatt og enda flere funn...
Etter den kroppslige undersøkelsen, ble det samtaler i fleng,
men jeg sa ikke et ord til noen. Jeg ville ikke si noe som helst.
64
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Det kom flere flinke folk som prøvde å få meg til å snakke ut
om hva som hadde hent. Men, jeg sa ikke et eneste ord. Dem
prøvde seg med alt mulig og sa at ingenting er min feil osv.
Til slutt måtte dem bare gi seg. Og jeg husker det ble anbefalt
å ta kontakt med en Psykolog. Denne kunne kanskje hjelpe
meg med å snakke ut etter hvert, dette ble forsøkt men jeg sa
ingenting under disse timene i lag med "Bedreviteren"...
Dette gjorde pappa og Marit svært urolige for meg, men intet
nyttet jeg var taus som en østers. Tiden etter dette gikk og jeg
ville ikke legge ut på noen sykkeltur, ikke til Mosvannet.
Jeg husker vi begynte å sykle til Stokkavannet, her var pappa
med de første gangene. Etter hvert syklet vi dit alene. Men vi
fikk beskjed om å aldri sykle alene,, ikke at jeg turte det heller.
Sommeren gikk mot slutten og nå nærmet skolen seg
dessverre. Jeg gruet meg enormt til dette. Jeg slet meg sønder
og sammen inne i meg pga. alt som var hendt i det siste.
Jeg prøvde å tenke klart, hvem dette var. Til mer jeg tenkte
over det jo mer sikker ble jeg. Det MÅ være denne ene
elskeren til mamma som ble satt i buret...
Han er kommet hit for å følge med meg, vil vite alt om hva jeg
driver med og når han har sjansen slår han til. Han vil gjøre
hevn fordi han vet at det er meg som fikk han i fengsel.
Hvordan kan det være det? Jeg var jo svært liten den gangen,
og hadde ikke noe særlig ordforråd. Men, de ordene jeg sa og
diverse funn som ble gjort, var nok til å felle ham.
65
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Likevel tror jeg han er besatt av tanken på å gjøre livet meget
hardt for meg. Ødelegge meg rett og slett. Mer om det senere.
Det skulle gå mange uker etter hendelsen før jeg turte å
formidle noe om hendelsen. Dem hadde spurt meg mange
ganger om det var en stygg man som gjorde noe med meg.
En dag nikket jeg når spørsmålet ble stilt, men sa intet. Da
forstod dem hvorfor jeg hadde så vanskeligheter med å fortelle
noe, dem skjønte at jeg var redd for å si noe som helst.
Dem prøvde å si meg at mannen som har gjort dette blir tatt av
politiet og vil aldri kunne gjøre det noe vondt igjen. Jeg klarte
ikke tro på det, jeg visste at han ville kunne klare det.
Han har jo allerede sittet i fengsel tenkte jeg, men er helt klart
ute igjen. Så derfor lukket jeg meg inne i meg selv igjen. Flere
turer hver eneste dag til skogen hvor jeg gjorde mine utbrudd.
Har også fortalt om rare ting jeg foretok meg, som mer og mer
handler om seksuelle handlinger. Hvorfor jeg gjorde det har
jeg ikke noe annet svar på enn at det er reaksjoner...
Jeg har lest at folk reagerer så forskjellig etter seksuelle
overgrep, og en av disse reaksjonene er beskrevet slik som
passer inn med mitt reaksjons mønster.
I mange år trodde jeg at jeg var syk i hodet, Seksuelle avvik og
jeg trodde at jeg var sex gal. Men, etter hvert skjønte jeg mer
og mer hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde...
Dem besluttet at det var ingen grunn til å fortsette
behandlingen hos Psykolog. Jeg var ikke mottakelig for
66
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
hjelpen og det skulle søkes om plass på en behandlings
institusjon hvor jeg skulle få riktig hjelp. Denne hjelpen kom
aldri, jeg ble bort glemt i systemet...
Med det samme noen nevnte hendelsen i en eller annen form
forandret jeg meg totalt. Ble vrang og svært vanskelig å ha
med å gjøre, og kunne finne på å bæsje eller tisse på meg.
Dette resulterte i at dem turte ikke prøve å ta det opp, det ble
bare tiet i hjel og dem håpet med dette at jeg etter hvert skulle
bare glemme alt sammen og se fremover.
Alt ble bare verre når skolen startet igjen. Jeg måtte tvinge
meg selv til å gå på skolen første dagen, og det samme med de
første dagene i første uka på ungdomskolen.
Det varte ikke lenge før elevene begynte sine herjinger, og jeg
ble utsatt for alt fra grov vold til Psykisk press. Jeg husker dem
skulle tvinge meg til å røyke...
Dem ville ha meg til å drikke alkohol i skoletiden, dem lokket
meg med bak skolen hvor dem hadde gjemt flasker med øl, og
kanskje andre alkohol holdige drikker...
De stod i en ring rundt meg, og sa at jeg må se å drikke,, hvis
jeg ikke gjør det vil dem rive av meg klærne så alle jentene ser
meg naken, ser den lille "kuken" min...
Jeg begynte å hyl skrike i håp om at en eller annen læret eller
kanskje en annen elev som ikke var så verst skulle høre det og
varsle i fra om at det var noen som trengte hjelp.
67
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
En stor og kraftig gutt, kom kjapt i mot meg ut av ringen som
nå stod enda tettere omkring meg. Han slo meg i ansiktet og
jeg ble så paff og mistet balansen så jeg datt i bakken.
Han holdt meg nede mens ett par andre gutter drog ned buksa
og underbuksa og blottla meg fullstendig. Mange jenter kom
strømmende og lo, og det var de som tok bilder...
Heldigvis,, varte det hele ikke lenge. Men det føltes som en
hel evighet for meg som lå der. Endelig ringte det inn til time,
jeg bestemte meg for å dra hjem - orket ikke mer.
Etter alle elevene var gått til sine respektive klasserom, reiste
jeg meg og dro på meg benklærne igjen. Så gikk jeg kjapt bort
til sykkelstativet og fant sykkelen min.
Det var et BRA langt stykke fra ungdomskolen og hjem. Jeg
sjekket kjapt sykkelen, og det så ut til at det var lite luft i
dekkene, ellers OK...
Jeg bestemte meg for å trille sykkelen til en bensin stasjon like
ved for å sjekke luften der. Når jeg kom dit viste det seg at
hjulet var punktert, og det var et digert hull i det.
Prøvde å sykle, men det gikk ikke. Jeg hadde fått litt fart på
sykkelen, og skulle bremse. Men bremsene fungerte ikke,
heldigvis hadde jeg ikke veldig stor fart og hev meg av.
Jeg landet på siden og kom fra det med bare noen skrubbsår.
Det var ingenting i forhold til smertene jeg følte inni meg. Jeg
visste at det var ikke langt til brua som går over motorveien...
68
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
JA, oppriktig talt. Her tenkte jeg virkelig hardt på om jeg bare
skulle gjøre kort prosess og fryktet fra dette "helvete", som
dem kaller livet. Hvilket liv er nå det?
Men, etter jeg hadde sittet en stund på en benk bestemte jeg
meg for å tusle sakte hjemover i stedet. Dette tok tid men det
eneste positive var at det enda var tidlig, så god tid hadde jeg.
Jeg skjønte meningen med alt sammen, dem trodde ikke jeg
kom til å flykte fra skolen. Meningen var at dem skulle plage
meg hele veien hjemover også, da jeg måtte leie sykkelen.
Heldigvis, tenkte jeg at jeg valgte å dra hjem. Jeg gikk og gikk
og valgte selvsagt den snareste veien jeg kunne ta. Endelig
kom gata der vi bodde til synet og like etter var jeg hjemme.
Inne i gårdsrommet satte jeg sykkelen inn i sykkel boden, so
pappa hadde laget i gården. Dette fordi vi hadde sykler alle
sammen og pappa dessuten to, en terrengsykkel, og en racer.
Ja, pappa var en aktiv sykler, og han syklet lange sykkelritt,
blant annet husker jeg han syklet,, Trondheim - Oslo. Han var
i grunn veldig aktiv i idrett og var opptatt av å holde seg i form
Dette skulle etter hvert smitte over på meg også, jeg bestemte
meg for å lære meg selvforsvar. Jeg hadde gått på noe tidligere
og jeg hadde lyst til å ta det opp igjen...
Jeg ville derfor spørre pappa om jeg kunne begynne med
Ninjutsu igjen, noe han helt sikkert ville like. Når han kom
hjem og under middagen denne dag nevnte jeg det for ham.
69
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Hadde bestemt meg for å ikke si noe om det på skolen i dag,
det var bare flaut og det var sikkert ingenting han kunne gjøre.
Selvsagt kan du begynne å trene igjen, smilte han. Så skulle
jeg få ringe og melde med på straks. Jeg måtte til trening og
det varte ikke lenge før jeg var i gang med treningen.
Jeg ønsket fortgang og ville lære meg mest mulig på kortest
mulig tid. Derfor inngikk jeg en avtale med en av de andre
som hadde gått der hele tiden mens jeg hadde sluttet.
Han ville svært gjerne lære bort alt han hadde lært, og jeg fikk
en ny venn. Vi var sammen og trente hver eneste dag og
mange ganger ble det mange timers trening.
I tillegg trente vi vekter i kjelleren hjemme hos dem, så det tok
ikke mange måneder før jeg var en farlig liten kjempe. Selv
om jeg var liten av vekst var jeg raskt...
Nå tilbake til skolen dagen etter den ufrivillige strippingen.
Jeg satt bare og tenkte på treningen jeg skulle etter skolen
samtidig som jeg studerte alle de involverte parter nøye.
Ingen av dem i min klasse så noe videre sterke ut, og jeg visste
at jeg hadde mye bedre kondis enn dem. Jeg var godt trent. Jeg
løp Ingridløpet som er, rundt det store Stokkavannet.
Stokkavannet som jo er det samme vannet jeg og Eirik
begynte å sykle rundt etter jeg ikke ønsket å sykle rundt
Mosvannet lenger måler ganske nøyaktig 8,2 kilometer.
70
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Jeg syklet og løp ganske mye i sammen med pappa. I helgene
var jeg ofte på turer med speideren hvor vi gikk langt med
tunge sekker osv,, så jeg vil si jeg var i god fysisk form.
Dette meddelte "Sensei" (Treneren) i Ninjutsu. Han mente jeg
var i temmelig god form og kunne klare meg bra og nå langt.
Treneren fikk rett. Jeg gjorde veldig raskt fremskritt og fikk
dermed igjen for all den harde treningen. Da jeg dessverre
sluttet pga. noen kamerater som påvirket meg til det.
Ja, jeg var temmelig lett påvirkelig av meg, og dem lokket
med noen tilbud som hørtes enda bedre ut. Men da hadde jeg
nådd frem til 4 "Kyo", altså kun 4 steg igjen til topp.
Jeg hadde det første av de 4 brun fargede beltene, og jeg var
veldig stolt over at jeg hadde klart å komme så langt opp...
Men, likevel klarte dem med en magnetisk kraft å få meg bort
fra denne treningen. Det rare er at jeg ikke husker lenger hva
dem lokket med, trolig en eller annen kampsport?
Ved siden av kampsporten var jeg meget mye med i kirken.
Både i fritidsklubb og sangkor. Jeg følte en tilhørighet her
denne tiden og jeg følte at det hjalp meg på en måte.
Men, som det står å lese senere i boka, kommer jeg frem til
noe helt annet senere i livet...
Så var det tilbake på skolen igjen, etter en høstferie eller noe
lignende, huske ikke helt. Jeg gruet meg enormt og pappa
hadde i løpet av ferien snakket mye med meg og lærer...
71
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Dem hadde søkt meg over til en "Firerklasse". Altså en
spesialklasse som kun bestod av lærer og fire elever. De andre
elevene jeg skulle gå i lag med hadde Dysleksi.
Noe som betyr at lærer var en spesialpedagog, men han var
veldig grei og forståelsesfull og vi hadde det veldig kjekt i
timene, vi fikk alle bruke data i undervisningen.
Men, det kjedelige var at dem låste dørene til klasserommene,
nettopp pga. Datamaskiner og dyrt utstyr. Så det var ikke
mulig å sitte der i frikvarterene.
Dette irriterte meg, men nå mente jeg at jeg var klar. Prøvde
denne grufulle gjengen seg på noe igjen. Skulle jeg jammen ta
igjen og det så det smeller!
Klokka ringte ut, og vi gikk rolig ut og møtte de andre som
kom styrtende ut fra sine klasserom. Gjengen fra klassen før
kom og fikk øye på meg, og dem presset meg bortover.
Plutselig stod jeg i midten og dem sto i en ring omkring meg
akkurat som den gangen hvor dem prøvde å skulle få meg til å
røyke og drikke, og dem så dro ned benklærne mine.
Da lukket jeg øyene og samlet krefter, gjorde om redselen til
kraft slik jeg hadde lært,, og åpnet øyene og var klar. Jeg tok
tak i den som stod nærmest, en lang tynn stilk av en gutt.
Jeg holdt ham i håret og dro ham ned, de andre reagerte så
sakte, fordi dem fikk et sjokk. Så heiste jeg ham opp etter
armene og av full kraft svingte jeg ham rundt og rett i den
første av den som stod der i denne sirkelen.
72
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Dem falt sidelengs akkurat som Domino brikker. Så kom det
store bamsen som hadde felt meg i bakken før og holdt meg
nede, jeg så rødt, og gav ham et spark i skrittet.
Dette resulterte i at ham for bakover og landet hardt i bakken,
så han slo bakhodet. Han reiste seg ikke igjen. Trolig besvimt.
Dette fikk de andre til å ligge helt stille.
Det så nærmest ut som en slagmark rundt meg. Jeg stod der
med hevet hodet og prøvde å samle mer krefter hvis noen
skulle komme å prøve å ta meg igjen.
Men, ingenting hendte. Det var ingen som rørte seg på lenge
før noen kom bort og sprang til lærerværelset. Flere lærere
kom i tillegg til rektor selv for å se hva som hadde hendt.
Jeg ble kalt inn på teppet til rektors kontor. Jeg la frem alt
sammen saklig og så riktig som jeg kunne. Fortalte om hva
dem hadde gjort, og hva dem prøvde å gjøre nå igjen.
Fortalte at jeg handlet i totalt selvforsvar. Sa i fra om at jeg
prøvde å skrike og rope om assistanse men det var ingen som
hørte meg eller dog brydde seg om det.
Han ringte straks til pappa og spurte om det var mulig for ham
å komme ned til skolen? Han skulle selvsagt komme med det
samme. Gutten som besvimte ble kjørt på legevakten.
Etter en stund kom Inspektøren inn i lag med pappa, og vi
samlet oss rundt bordet på dennes kontor. Så begynte møtet,
hvor rektor redegjorde for alt som var hendt...
73
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Vi forstår Davids reaksjoner, men tolerer ikke slik oppførsel,
han burde bare gjøre som dem sier til dem synes det er
kjedelig og plage ham fikk pappa høre.
Dette var selvsagt pappa sterkt uenig med dem i, og en
skikkelig diskusjon utspant seg. Jeg akter å ta sønnen min ut
av denne drittskolen, og sette den beste advokat på saken.
Jeg kommer ikke til å gi meg. Min sønn har handlet helt riktig.
Dere skulle virkelig skamme dere for måten dere håndterer
saken på, det er det dummeste jeg noen sinne har hørt.
Med disse ord reiste han seg. Sa rolig til meg,, kom min sønn.
Der etter gikk vi rolig ut og dro hjem. Vell hjemme satt han
seg ned i lag med meg og vi hadde en lang samtale.
Jeg følte virkelig at han var der for meg nå, han tok seg fri fra
arbeidet og vi dro ut på fisketurer med båten og hadde det gøy,
og i mens arbeidet hans advokat med skole saken...
Husker ikke hva som hendte, men jeg ble etter noen uker
innkalt til skolen. Jeg skulle fortsette i firerklassen, Rektor
samt denne Inspektør hadde mistet jobben.
Det samme hadde også noen lærere som hadde oppfordret
elevene til å være stygge mot meg. Læreren sa at jeg ser da
ikke dårlig og den legeerklæring jeg fremviste var falsk.
Pappa ble så sint at han gikk videre med dette, og gav seg ikke
før alle sammen mistet sine stillinger. Dette klarte han altså å
oppnå til slutt. Jeg møtte opp på skolen igjen.
74
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Da ble jeg innkalt til kontoret, og fikk en real unnskyldning,
og det var ikke måte på. Dem var selvsagt livredd for at pappa
skulle gå til media med hele saken, som var neste skritt.
Etter dette var tingenes tilstand en smule bedre på skolen, men
veien hjem fra fortsatt et sant Mareritt!!
Jeg lærte meg å takle skolen på min måte. Men siden jeg
hadde mistet så mye av undervisningen ble jeg fritatt for
karakterer, noe jeg så på som helt greit den gangen...
Men, veien fremover var tøff. I tillegg til alt det som hente på
skolen, og hjemme i gata skjedde det også en negativ utvikling
når det gjelder synet mitt, jeg begynte å se stadig dårligere.
Siste året på ungdomskolen var det verste når det gjelder
synet. Det ble utlevert hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen,
og utstyret fungerte så lenge mine med elever lot det være i
fred
Men, dem synes det var kjempe festlig å utsette det for ting,
for eksempel hadde jeg et tavlekamera som var tilkoblet et lese
TV jeg har snakket om litt tidligere.
Foran på linsen til kamera, tegnet dem slik at jeg bare så masse
streker på skjermen i stedet for det som ble skrevet på tavla.
Dem fortsatte med å si til lærer at jeg bruker kalkulator på
matteoppgavene, eller retteprogrammet når jeg skrev.
En gjeng bøller la inn bilder, og her kommer også bildene fra
den gangen dem strippet meg i skolegården. Disse hadde dem
fått fremkalt og fått inn på data og lagt over på min maskin.
75
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Bilder av meg selv ventet meg på skjermen da jeg kom en
morgen, og dem som satt bortenfor meg kunne se dem. Dem lo
og spurte hva i alle dager jeg driver å se på?
Meg selv naken. Og lærer kom straks ned for å se og fikk øye
på dette, hvor jeg straks fikk beskjed om å gå til rektors
kontor. Her forklarte jeg sannheten og slapp unna heldigvis.
Når jeg sier slapp unna, så mener jeg at vi kunne vente oss,
gammeldags oppdragelse. I kjelleren hadde dem laget til et
skjult rom, eneste som fantes var et gammelt kateter.
Her ble man beordret ned, benklær ble dratt ned og man ble
brutalt lagt på magen på kateteret. Så fikk man gjennomgå ris.
Enten med hånden, en pekestokk eller et Spanskrør.
Ingen har klart å overbevise noen utenforstående om dette, og
klart å vise veien til dette rommet som inneholder kun
kateteret, fordi dette ble holdt meget godt skjult.
Man fikk lov til å se et stykke på veien, så ble man "Blind",,
dette fordi man fikk et skjerf foran øyene. Så da visste man
med det samme hvor det bar og hva som skulle skje...
Jeg fikk kjenne denne piskingen to ganger, den ene gangen
etter jeg slo ned grom gutten til rektor. Den andre gangen når
jeg ble anklaget for å ha lagt et pornobilde på rektors PC...
Det er en kjent sak at slik oppdragelse, var kjent både hjemme
og på skolen her i landet for mange herrens år siden. Men
faktum er at det foregår enda rundt omkring i det "Skjulte".
76
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Mange er også klar over at det faktisk er tillatt i en rekke land.
Hvis foreldre eller andre personer som har omsorg for et barn
eller ung voksen mener det er riktig og hensiktmessig.
Blant annet i flere stater i USA er dette nesten ordlyden i
loven. Man har altså lov til dette. Dessuten er det utbredt i
visse kretser innen det åndelige, og enkelte tro samfunn.
Faktisk står det et eller annet skrevet i bibelen også,, jeg
husker ikke ordlyden her. Men er sikker på at jeg både har hørt
og lest dette den gang jeg var omtrent "Lommekjent" i den.
Helt klart at denne harde behandlingen jeg fikk på skolen satte
tankene i sving. Og frem fra glemselen kom der mye vonde
tanker, og traumene danset i vei i topplokket.
Dette gikk hardt utover skolearbeidet, nattesøvn og hele meg
som person da jeg oppførte meg merkelig. Som nevnt tidligere
kunne jeg finne på merkelige seksuelle handlinger eller annet.
Vet ikke hvorfor? Har kun et svar å komme med, og det er
Bivirkninger fra min barndom og hvordan jeg ble behandlet.
Som nevnt en del ganger har jeg mange ganger store
problemer å forstå hvordan jeg har klart å "Overleve". Jeg er
en ekte overlever, det har jeg sagt til meg selv mange ganger.
Jeg har aldri brydd meg særlig mye om mitt utseende, eller
vært opptatt av hvordan jeg ser ut. Men jeg har alltid brydd
meg om sinnet og være frisk Psykisk.
77
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
På mine turer i skogen hvor jeg har ropt og skreket av full
hals, har jeg også sagt disse ordene. Jeg er en overlever. Dem
får ikke knekke meg, jeg er en "Fighter".
Japaneren som var min trener i Ninjutsu lærte meg å hente
styrke på denne måten. Og dette hjalp meg virkelig mange
ganger, men fortsatt er det en gåte hvordan jeg overlevde?
Jeg ble også kjent med en gammel mann. En temmelig klok
mann i mine øyne. Denne har kjempet i krig og elendighet.
Både for land, og personlig.
Jeg så veldig opp til denne mann. Han ble er nær venn av meg
og han lærte meg mange triks og kunster med kortspill, og
livet ellers. Jeg var mye på besøk hos denne mannen.
En dag da jeg kom til ham etter skolen, satt han der i stolen sin
og sa ikke noe når jeg kom inn døren. Han hadde alltid dårene
åpne om dagen, og sa at jeg bare kan komme rett inn.
Jeg sa høflig og bukket til ham slik jeg pleide. Det var slik han
var vant til å ha det. Jeg følte for å gjøre dette for ham, jeg
respekterte og så virkelig opp til ham.
Han så ikke bort på meg en gang. Hei, sa jeg forsiktig. Vil du
ikke ta i mot besøk i dag så kan jeg komme igjen en annen
gang? Men mannen svarte ikke på spørsmålet mitt.
Da gikk jeg nærmere mannen og så at hodet lå slapt inntil
ryggen på stolen der han hadde en slik del av stolen som
stikker ut, jeg tror slike stoler kalles "ørelapp stol"?
78
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Jeg så at mannen hadde vid åpne øyne, og stirret så merkelig
liksom med et meget merkelig blikk. Jeg skjønte at noe var
alvorlig galt og ringte Ambulanse.
Der etter startet jeg HLR (Hjerte- og Lungeredning).
Ambulansen kom og legen med. Han erklærte mannen død og
han sa også at han har nok vært død en god stund.
Jeg fikk mulighet å snakke med et kriseteam for denne
traumatiske opplevelse da dem skjønte at jeg hadde et fint
forhold til denne mannen...
Mannen har ingen familie igjen, og jeg ville vise mannen den
siste respekt og derfor fikk jeg ordnet en liten Seremoni. En
liten begravelse kun med meg og presten til stede.
Vi fikk ham i jorden til sitt siste hvilested, og jeg besørget
blomster på graven som jeg kjøpte for sparepengene mine.
Hver dag ba jeg til mannen, og det hente at jeg også snakket
med ham. Det var som han fremdeles var rundt meg.
Skolen gikk det litt bedre med nå etter en ny rektor hadde tatt
over roret og en del øvrige av personalet var byttet ut. Så det
gikk stadig lettere å komme seg gjennom skoledagene.
Tidligere nevnte jeg at synet mitt svekket mer og mer, og det
er også svært karakteristisk for øyesykdommen RP. Den hører
til de progressive, som betyr forverring i tilstanden.
I slutten av ungdomskolen ble det mye snakk om hva jeg skal
gjøre til høsten. Vi hadde da hørt om en spesialskole for
synshemmede i Oslo Huseby het skolen den gang.
79
Kapitel 5: Fra 12 - 14 år
Grunnen til at jeg skriver det slik er fordi det ikke eksisterer
noen skole lenger. Fortsatt heter det Huseby, men det har nå
blitt et kurs og Kompetansesenter...
Vi innhentet informasjon om skolen, pappa fikk i stand et
møte og det endte med at vi reiste til Oslo sammen med min
klasseforstander, vi skulle sjekke ut skolen litt osv.
Skolen så helt grei ut og det viste seg at det var ikke store
skolen med kjempe mange elever og opplegget var helt
annerledes enn en ordinær skole.
Jeg skulle så gå på linjen,, Forberedende videregående,, og
skulle ha Lydteknikk og kurvmaking som fordypning og
valgfag og jeg synes dette virket interessant og spennende.
Dette førte ikke frem til noen utdannelse, men skulle dog gi et
bedre grunnlag for videre utdanning. Men etter hvert innså vi i
fellesskap at det ikke var noen god grunnmur å bygge videre
på fordi meste parten av undervisningen var jeg gått glipp av.
Jeg var ekstremt skole lei, så planen var at etter året ved denne
spesialskolen skulle jeg søkes inn på en Folkehøgskole.
80
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Så skjer det en hel del i 15 års alderen. Det er dette året man
ble Konfirmert. Selvsagt var det klart at jeg skulle stå
Konfirmant siden jeg var oppvokst i den kristne tro.
Meget utbredt blant andre var det vel mest dette med gaver og
penger som tiltrakk dem og ikke den egentlige
Konfirmasjonen. Det tror jeg gjelder temmelig mange?
Begivenheten gikk slik det skal, og det ble en minnerik og flott
Konfirmasjon. Jeg fikk mange penger og like etter
Konfirmasjonen kjøpte jeg meg et flott musikk anlegg.
Dette hadde jeg ønsket meg veldig lenge. Og endelig kunne
jeg følge med i tiden og fikk meg CD-spiller. Jeg husker enda
min første cd-plate, Mods Originaler, dobbelt album.
Jeg inviterte mine kamerater hjem så dem skulle få se og lytte
på musikk på mitt nye anlegg. Flere av dem var direkte
misunnelig, mens andre bare sa, jeg har nå et dyrere og bedre.
Dette året skulle det skje mer. Veiene i vår familie skiltes.
Pappa ble fullstendig alene fordi like før sommerferien ville
Marit skilles, hun hadde fått nok av drikkingen og tullet hans.
Hun hadde fått vite av naboen, altså mor til Eirik jeg tidligere
har skrevet om at pappa og hennes mann, (faren til Eirik)
hadde vært på byen, og ført to damer på et hotellrom...
Så det ble skilsmisse etter 10 års ekteskap. Det ble mye
oppstyr men jeg husker at Marit med gråt i stemmen sa at alt
dette har absolutt intet med meg å gjøre, og hun håpet at vi i
fremtiden kunne opprettholde kontakten?
81
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Etter ferien reiste jeg veldig spent til den nye skolen. Dette var
en Internatskole som jo betyr at man bor i et tilbygg som er en
del av skolens byggemasse.
Her jobber personale som passer på døgnet rundt, dem lager
mat til oss og vi hjelper til. I undervisningen hørte det også
med daglig trening i matlaging og husholdning.
Etter hvert hvis man var dyktig nok, fikk man komme ned på
noe som kaltes "Treningshybler". Her skulle man lage til mat
selv og klare seg selv på alle måter.
Man fikk en sum penger til å gjøre innkjøp. Så hvis man
ønsket å spise i skolens kantine kunne man gjøre dette, men da
måtte man bruke av pengene og fikk det ikke gratis.
Vi måtte gå til butikken og planlegge innkjøp osv. Vask av
både tøy og hybelen måtte vi også besørge. Så jeg lærte
temmelig mye her, og på Huseby ellers også.
Miljøet på skolen var nok så greit og svært lite og ingen
mobbing og det var utrolig deilig. Man kunne konsentrere seg
og faktisk få lov til å lære noe også...
Men, skole er nå engang skole. Så jeg merket at jeg var sykt
lei av alt som har med skole å gjøre. Lite motivert til å motta
noe kunnskap, men noe, ja det jeg likte gikk inn da.
Som nevnt var miljøet på skolen veldig bra, både blant elever
og de ansatte. Vi dro mye til byen og andre steder. Vi var å
padlet på Overfloden, kjent fra serien, Brødrene Dahl.
82
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Vi var også mye ute å akte vinterstid, på Tandem brett og
akebrett med plass til flere. Hvor vi rant ned gjennom
korketrekkeren, et populært sted å ake...
Så mange gode minner. Når vi er inne på minner, er jeg
kanskje nødt til å trekke inn min første store kjærlighet. Den
fikk jeg oppleve her på Huseby med Jannicke.
Det var kjærlighet ved første blikk fra min side. Men hun var
treg og gjorde seg meget kostbar i starten. Men jeg så ganske
tydelig at hun likte meg og var betatt...
Dette fikk jeg bekreftet av hennes venninner. Få dager senere
ba jeg henne ut på Restaurant. Etter jeg hadde hørt på pappas
"Mobbing" da jeg har i alle år sagt, jeg ikke skal ha jenter.
Han fikk høre det at jeg hadde funnet Jannicke, og lo hjertelig.
Men gratulerte meg og ville gjerne gi meg litt penger.
Jeg gikk i banken og hevet pengene, og dermed kunne jeg be
henne ut, for anledningen hadde jeg tatt på meg en fin dress og
stylet meg til en brukbar flott ung mann.
Hun svarte ja og fikk venninnen sin med for å shoppe nye
klær. Hun var god og rund, ja større enn meg. Men jeg har
aldri lagt vekt på utseende, verken på meg selv eller andres.
Kvelden kom og jeg hentet henne på rommet. Vi skulle ta
trikken ned til byen. Jeg sa at hun trenger ikke ta med den
hvite stokken da jeg har min og hun holder i armen min.
83
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Vi kom oss avsted og ute i gangen møtte vi de andre som
bodde på internatet som klappet på veien ut. Skulle tro vi
skulle gifte oss og ikke bare ut på en aldri så liten date.
Ja, kvelden gikk etter all forventning og vi hygget oss veldig
og når vi kom igjen til skolen holdt vi hverandre i hånden, gav
hverandre et kyss mens flere var tilstede...
Forholdet var dermed offisielt, og mange gratulerte oss. Det er
jo hyggelig hvis dem virkelig mener det oppriktig da...
Jeg fikk veldig gode venner på Huseby, og siden ikke Jannicke
turte å fortelle sin mor om meg enda, og hun heller ikke hadde
råd til å bli med meg til Stavanger reiste jeg til Hamar.
Der bodde han jeg delte bad med siden to og to rom delte bad.
Det var koselig å besøke ham hjemme og foreldrene var alle
tiders, en annen gang besøkte jeg en av dem andre.
Han bodde et lite sted som heter Ringebu. Det var festlig å
være på et slikt lite sted synes jeg,, også her trivelige folk.
Fint var det å komme tilbake til skolen og endelig se Jannicke
igjen, hadde virkelig savnet henne fælt husker jeg. Det minner
bare om ekte og god kjærlighet, gjør det ikke?
Blir nødt til å ta med litt Intimitet også. Ikke at det egentlig er
noe nytt i denne boken. Men det blir noe annet. Nå var jeg
kommet til det skrittet i livet mitt at jeg skulle gjøre det.
Jeg gruet meg forferdelig. Jeg husker ikke om hvor mye jeg
faktisk hadde fortalt Jannicke om min barndom og alle de
vonde seksuelle overgrep jeg har vært utsatt for.
84
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Husker at jeg var kjempe nervøs når vi avtalte at jeg skulle
komme til hennes rom og vi skulle gjøre det. Egentlig var det
strenge regler, som på skoler flest angående sånne ting.
Dette brydde vi oss svært lite om, og alle skjønner at det gjør
også de aller fleste. Jeg husker at jeg ville gå til butikken og
der skulle jeg kjøpe kondomer for første gang.
Denne handlingen i seg selv var ikke noe problem for meg, nei
synes ikke det var flaut. Men inne i meg foregikk det mye rart
med tanken på hva jeg skulle gjøre med disse.
Noen dager før hadde vi hatt besøk av en Veileder, som reiser
rundt og gir informasjon om seksualitet og kjønnssykdom og
denne hadde fortalt om viktigheten ved bruk av kondom.
Jeg kom meg til butikken og hadde lagt merke til at slike ting
befant seg like ved kassa og jeg tok en pakke og la den på
disken og betalte og gikk, raskt og greit gjort.
Derfra gikk jeg til skolen og rommet mitt. Jeg gjemte pakken i
tilfelle noen skulle komme i mens og så gikk jeg i dusjen. Jeg
ønsket å være ren og lukte godt, under min debutering.
Så var jeg klar. Så klar jeg kunne bli i det minste. Gikk ut og
låste døren til rommet og små sprang bort til Jannicke sitt rom.
Banken på det faste signalet vi alltid brukte og hun åpnet og
slapp meg kjapt inn. Tidspunktet passet perfekt siden det ikke
var noen andre ute i gangen akkurat da.
85
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Inne på rommet kledde vi av oss, og hun var av den sorten
som liker å gjøre sånt med lyset av. Jeg spurte om hun har
gjort dette før og hun svarte at det har hun mange ganger.
Da var jeg plutselig veldig glad for at jeg hadde vært nøye
med å kjøpe kondomer. Man kan jo aldri vite. Jeg fikk rullet
den på som anvist på pakningen, og hun fikk meg kåt og vi
gjorde det. Dette gikk jo helt kjempe fint og lettere enn trodd.
Ja, som regel har man lett for å tro det verste. Tiden etter på
var i grunn det verste fordi jeg kjente en skam på en måte. Har
aldri funnet ut hvorfor egentlig, men det var virkelig sånn.
Jeg fikk bekreftet en gang for alle at samleie er virkelig
fantastisk og dette gjorde sitt til at jeg ble helt frelst, og ville
gjøre det så mye som mulig.
I starten fikk jeg også masse av det, vi utforsket og fant ut nye
måter å gjøre det på. Vi gjorde det ikke alltid i senga heller
men rundt om kring forskjellige steder.
Jeg følte at jeg begynte å føle meg hel. At jeg fikk til noe slikt
og følte at jeg gav henne slik velmenende tilfredsstillelse og
det synes jeg var den beste følelsen av det hele.
Som tidligere nevnt ble jeg en periode veldig sex fiksert, og
jeg gjorde mange rare ting og seksuelle handlinger. Dette roet
seg litt ned fordi det fikk utløp i erotiske handlinger...
Etter en tid oppdaget jeg sex fantasiers verden og hva dette
kunne gjøre. Jeg ble ekstremt opptatt av dette både for meg
selv, men også sammen med Jannicke og vi delte mange...
86
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Alt var veldig fint og fantastisk i starten. Så begynte
problemene og dukke opp. Hun ble en tyrann. Sa mye stygge
ting til meg, som virkelig såret meg dypt.
Hun viste plutselig meget tydelig, og da det også med ord at
jeg var komplett umulig i senga. Min penis kjente hun omtrent
ikke, jeg fikk sagt henne at hvorfor har du ikke sagt det før?
Dette svarte hun meg ikke på, jeg gikk bort på mitt rom. Og
her ble jeg helt til personalet ble bekymret for meg siden jeg
ikke kom ut til måltider eller noe som helst.
Jeg fortalte dette noen dager senere til en av mine beste venner
på skolen. Denne viste stor sympati for meg. Og trøstet meg
med at da er hun ikke vært en dritt...
Vi ble venner igjen jeg og Jannicke og hun beklaget seg på en
spesiell måte. Hun fikk en venninne til å skrive om en kjent
sang jeg den gang var veldig glad i.
En annen venn av meg spilte godt piano, og venninnen sang
og Jannicke sang med så godt det lot seg gjøre. Etter sangen
fikk jeg ferske boller hun hadde bakt og fine roser.
Etter overraskelsen gikk vi på rommet, og hun gråt lenge før
hun sa unnskyld. Og da hadde jeg ikke hjerte til å ikke si at jeg
tilga henne det hele, og vi var så sammen igjen...
Denne gangen varte forholdet en stund. Vi hadde mye deilig
sex, rundt omkring for å si det sånn. Så begynte hun igjen med
sine tyranniske tendenser, og jeg ble veldig lei meg igjen.
87
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Nå var det ikke lenge igjen av skoleåret og vi var uvenner til
nest siste dag. Da kom hun og ville skvære opp. Jeg sa at du
har vært min aller første og største kjærlighet og det vil du
forbli men jeg vil aldri tilgi det du har gjort og sagt til meg.
Jeg har helt glemt mobbingen. Jeg nevnte i starten på dette
stykket jeg har skrevet om tiden på Huseby, blindeskolen at
det foregikk svært lite mobbing, men noe ble det...
Av temmelig grov kaliber. Fordi vi er tilbake til et problem jeg
hadde i barndommen,, nemlig med avførings flekker i
undertøyet og videre så det vistes utenpå buksene også.
Personalet ble varslet av andre elever, og min primærkontakt
ble nødt til å ta dette opp med meg. Jeg synes det var
forferdelig å bli konfrentert med dette igjen.
Noe måtte dem gjøre skjønte jeg etter dem hadde funnet meg
gråtende i gangene opptil flere ganger. Dette fordi jeg hørte at
mine "Venner" snakket stygt, baksnakket meg.
Først trodde jeg dem snakket om en baby. Men så hørte jeg
hele ordet. Voksen baby. Dette nådde til slutt mine ører.
Personalet sa at dette er et stort og ekkelt problem.
Hvordan tror dem at det hele føltes for meg da egentlig? Det
spør jeg meg selv om og det har jeg gjort mange ganger.
Men, jeg fikk snakket ut med mine venner på huset, og alle
beklaget seg. Jeg fortalte dem mine traumer fra barndommen,
og alle sammen begynte å virkelig gråte tunge tårer.
88
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Det ble en super trist avskjed med alle sammen,, og jeg husker
at jeg var på en måte glad og lettet det hele var over. På den
annen side var det trist å skulle reise fra dem.
En av elevene på skolen bodde her i Stavanger på den tiden,
og vi ble veldig gode venner og var med hverandre etter vi
kom hjem noen år. Han fortalte meg da at han er Homofil.
Han er blind og jeg var mye hos ham og vi gjorde mye rart
sammen, jeg fortalte at jeg har intet i mot homofile. Bare at
dem respekterer oss Hetero og ikke prøver på noe...
Dette aksepterte han. Dessuten var han veldig glad for min
respekt for ham og hans legning. Vi pratet mye sammen og vi
hadde det veldig morsomt sammen.
Husker vi var med moren på tur til en hytte hun fikk låne via
arbeidet sitt. Der kjørte vi motorbåt, fisket og hadde det veldig
morsomt, og han prøvde seg aldri på meg.
Jeg skjønte at han var interessert. Mens jeg er inne på
Homofile, kan jeg også nevne en annen kamerat jeg hadde
tidligere på Ungdomsskolen, som også var homo.
Pappa var en del syk. Og i mellom årene 1991-1992, ble han
innlagt og Stomioperert. Dette betyr i korte trekk at man får
endetarmen utlagt til en pose på magen som man gjør fra seg i.
Dette oppstod etter et slanke prosjekt, hvor han hadde kjøpt et
produkt som heter Nutrilett. Dette skulle han varme opp og
sammen med dette skulle vi spise fersk blomkål.
89
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Som tidligere nevnt var han nøye med å holde seg i form, men
til tider vokste magen og han ville derfor ha den bort. I tillegg
har alltid jeg hatt anlegg for å legge på meg.
Så han ville veldig gjerne hjelpe meg ned i vekt også med
dette som hadde blitt så populært fordi det var så bra.
Men, i stedet for at vi ble slankere ble han alvorlig syk. Måtte
på legevakten denne første kvelden vi hadde spist det. Senere
under en undersøkelse i Røntgen viste det seg at det satt fast.
Dette gjorde visst mer skade,, og han ble bare mer og mer syk.
Så begynte ting å skje. Det ene tok det andre, og han ble
liggende på sykehuset noen måneder.
Da var det han ble Stomi operert, og medlem av
Landsforeningen, og der han senere satt i styr og stell. Denne
foreningen ble blant dem populært kalt for "Poseklubben".
Men, heter egentlig Norilco.
Så var han hjemme igjen. Han gikk en lang stund sykemeldt,
men kom seg sakte men sikkert til hektene igjen. Så begynte
han å arbeide og ting begynte å stabilisere seg til det normale.
Det var rart og tomt i huset uten Marit. Men etter hvert blir
man jo vant til det meste. Sommeren var her og jeg var mye
ute og jeg hadde dessuten fått et tilbud om en tur.
En tur i regi av Blindeforbundet. Og denne ville jeg veldig
gjerne være med på. Turen skulle gå til et Aktivitets senter litt
utenfor Bergen og her hører det med en pussig historie:
90
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Historien begynte med en telefon jeg fikk fra en av lederne på
denne turen. Hun ville fortelle at det reiser en annen mann fra
Stavanger og hun hadde nevnt for denne at jeg skulle dra.
Hun fortalte ikke noe navn, bare samme melding som jeg fikk,
og nå ville hun høre med oss om vi var interessert i å treffes og
reise i lag siden det jo var snakk om en båttur på flere timer?
Ja, det kunne sikkert vært greit det sa jeg. Hun skulle så ringe
ham og fortelle dette og så kunne hun med tillatelse avtale for
oss at vi møttes på kaien og reiste med samme båten.
Hun ringte meg så tilbake og fortalte at alt er i orden, han vil
treffe deg på kaien når dere skal reise. Men en helt annen ting.
Jeg ser du heter Amundsen til etternavn. Ser videre at din far
heter Terje. Jeg lurer på om du har en onkel og din far en bror
som heter Atle Martin Amundsen?
Det er helt korrekt svarte jeg, og lurte på hvem i all verden
dette kvinnemenneske er som vet dette. Du skjønner at jeg er
faktisk ei din onkel har vært i sammen med.
Jeg har visst at dette med mange partnere har visst ligget latent
i vår familie. Både på mammas og pappas side. Men
forskjellen er at det LYSER utroskap på mammas side...
Så dette gjelder også onkel Atle. Selv om han holdt seg til en
av gangen. Så hadde han på kort tid tilbakelagt svært mange
forhold, noen korte og noen lengre...
91
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Skulle tro at dette er noe som går i arv? Men, det gjør det
selvfølgelig ikke. Men litt snodig er det når det faktisk gjelder
så mange i familien og etter hvert skal dere se, mer til det...
JA, avreisedagen til ferie senteret kom og jeg hadde virkelig
gledet meg stort til dette. På kaien kom en mann bort i lag med
ei dame det viste seg at det var mor og sønn...
Vi stod litt å pratet alle sammen før det var tid for å gå
ombord, og vi ble hjulpet greit ombord. Inne fant vi oss plasser
og satt oss ned og det varte ikke lenge før praten var i gang.
Denne het Asle og det skulle fra nå vise seg at denne skulle bli
en ganske god kamerat som jeg skulle tilbringe mye tid
sammen med, og en del skandale ble det også...
Båtturen gikk fort i hyggelig selskap. Vi samtalet om mange
temaer og hadde det som sagt helt fint i lag. Så var vi fremme
og vi var spent på om vi ble møtt på kaien som lovet?
Jo, det stod en ledsager fra blindeforbundet på kaien da vi kom
ut, og hadde samlet flere som hadde kommet med buss fra
diverse steder, vi skulle så gå et lite stykke før bussturen.
Hele tiden holdt jeg meg i lag med Asle, og fremdeles pratet vi
om alt mulig. Etter hvert som tiden gikk mens vi stod å ventet
kom vi i snakk med andre også, og dette virket meget hyggelig
Reisen går videre og det er en times busstur. I bussen er det
god stemning. I lystig og godt selskap går tiden fort og vi er
fremme og skal fordeles rundt hvor vi skal sove...
92
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Etter rom fordelingen og alle har kommet seg på plass, er det
mat å få, det smaker kjempe godt og stemningen er kjempe
god og nå blir det masse sjø og badeliv i flere dager.
Det skjer egentlig intet spesielt. Bortsett fra at jeg fikk prøve
meg på Surfebrett, kjøre båter. Båter har alltid interessert meg
da vi har hatt båt i alle år i familien.
Turen går unna og det er tid for å reise hjem, jeg og Asle er
stadig gode venner og vi har utvekslet adresse og telefon
nummer og har store planer om å fortsette kontakten.
Det går et par dager etter hjemkomsten, så ringer Asle og spør
om jeg vil komme en tur på besøk. Han har sørger for å kjøpe
inn masse Cola, og sjokolade er også på plass.
Så ringer vi etter god Pizza. Selvsagt det høres hyggelig ut.
Han bor bare en rask gangtur ned fra huset våres. Og jeg finner
lett frem og ringer på, han kommer og lukker opp.
Inne i den lille stuen hans har han møbler, men det overrasker
meg at han ikke har TV. Han forklarer at det interesserer ham
ikke, han koser seg mye heller med musikk og lydbøker.
Vi går i gang å snakker om tema lydbøker. Han spør om jeg
vil høre en bok i lag med ham. Han har lånt et veldig kort som
ikke varer så lenge og jeg sier at det vil jeg gjerne...
Vi benker oss i hver sin krok i sofaen, på bordet finner vi hvert
vårt store krus med Cola og en skål sjokolade, og chips. Så her
koser vi oss, han skruer på og vi sitter i stillhet og lytter.
93
Kapitel 6: Fra 15 - 17 år
Dette fikk jeg fra den dag helt fullstendig dilla på, og det hente
svært ofte at vi hørte på bøker sammen. Etter hvert hver for
oss og så diskuterte vi boka og prøvde å finne morderen osv.
Hovedsjangeren hans var også krim, akkurat som meg selv. Vi
bare måtte ha litt spenning i den ellers grå hverdagen. Jeg tok
en dag med datamaskinen min med til ham så vi satt der å
spilte. dette ble våres lidenskap, data og krim på lyd...
Vel, så nærmet det seg igjen skole. Jeg fortalte Asle at nå skal
jeg på Folkehøgskole. Han fortalte at det har han også gått på.
Han er en del år eldre enn meg, synes å huske at det var 14 år?
Videre fortalte han at han gikk på Karmøy Folkehøgskole. Jeg
fortalte at jeg skal gå på Lundheim Folkehøgskole som ligger
på Moi og han visste godt hvor denne skolen ligger.
Han sier at det blir trist og kjedelig når jeg reiser, men han
håper virkelig vi kan holde kontakten? Hvis jeg ønsker det kan
han jo kanskje komme på besøk?
Ja, selvfølgelig kan du det, sier jeg. Er jo ikke akkurat et
fengsel jeg skal til. Får jeg håpe. Begge ler godt av den...
94
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Dagene går og avreisen til Moi nærmer seg. Pappa er ikke helt
i form men han blir med nedover likevel. Jeg er nervøs når vi
kjører nedover til Moi, skole er liksom skole uansett.
Men, det ble helt annerledes enn forventet. Det virket så rart,
vi hadde vært der nede før, da vi skulle i et møte med rektor.
Men nå var mange elever kommet og alt det der.
Vi fikk rom og pappa hjalp meg å komme i orden på rommet,
så var det samling og mat og ikke lenge etter måtte dessverre
pappa returnere tilbake til Stavanger.
Det som alltid var litt skremmende var at siden jeg har bursdag
sånn helt i begynnelsen av september,, begynner jo skolen slik
at det kun er få dager igjen til den dagen kommer...
Jeg var spent på om det var noen som kom til å gratulere meg,
om vi var blitt så pass kjent osv. Dagene gikk og ordinær
undervisning begynte. Jeg skulle gå, Helse- og Sosial linjen.
Skulle ha Media som fordypning, så jeg trodde på at dette
kunne bli interessant og spennende. Jeg ble raskt kjent med
folk og vi fant dem vi liksom passet i lag med som venner.
Det ble liksom delt i forskjellige grupper i fritiden, hvor man
fant noen man holdt med. Så vandret man videre. Men, på en
slik skole er dem opptatt at miljøet skal være bra for alle.
Men, mobbing er det veldig vanskelig å forhindre, så selvsagt
var det en god del av det her også. Derfor varte det ikke særlig
lenge før "Det kjente" kom atter igjen...
95
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg sikter selvfølgelig her til den vonde lukten, og flekker i
buksene. Huff jeg merker at jeg er dritt lei av å nevne det. Men
jeg kan nå endelig avsløre at det er snart et ferdig kapitel...
Jeg kan like gjerne hoppe litt frem slik at jeg kommer meg i
mål med dette nå først som sist. Dette ble et samtale emne
blant elevene og etter hvert nådde det ørene på personalet.
Noen av dem hadde merket dette også, så det var på tide å
innkalle meg til en samtale. Dette ble gjort og jeg fikk beskjed
om at dem nå dessverre er nødt til å komme inn på noe litt
privat og kanskje ekkelt, men det er altså helt nødvendig.
Det snakkes veldig mye om deg på skolen nå David. Det går ut
på at folk plages av vond lukt fra deg. Og når man ser i
området omkring baken ser man flekker som ikke skal være
der, og jeg skjønner straks hva dem mener...
Jeg sier som sant er at jeg har vært plaget med dette problemet
svært lenge. Og jeg har aldri fått noe hjelp til å få greie på
hvorfor det oppstår...
Jeg forklarte dem om alt hjemme, alle diskusjoner hjemme
med pappa, og hendelser på skoler tidligere osv. Dem forstod
at dette er et virkelig stort problem for meg.
Som du sikkert vet og skjønner har vi mange elever her som
bruker bleier. Disse får dem av skolen siden vi får kjøpt disse
inn for penger vi får fra NAV...
Så vi kan tilby også deg dette. Disse bleiene kommer i stort
antall og vi kan legge dem i skapet på rommet ditt. Bleiene
vises ikke utenpå buksene og er veldig gode og solide.
96
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg er nesten sikker på at vi har bleier som passer din størrelse.
Hvis det er ønskelig. Eller for å si det sånn, vanskelig for deg å
skifte disse selv, kan vi også hjelpe deg med dette...
Bleiene er utstyrt med et system,, en spesiell odør, som hindr
vond lukt til å spre seg. Dette vil gjøre hverdagen din mye
bedre da folk slipper å snakke stygt om deg.
Jeg ble sittende der taus i ett par minutt. Så sa jeg at ja jeg
takker ja til tilbudet. Men jeg skal kunne stelle meg selv. Det
er i orden, da kan du få se utvalget bleier vi har her...
Dem viste meg så litt forskjellige typer, tykkelser osv. Og vi
fant i felleskap frem til en som kunne passe. Personalet her var
vant til å se det meste, så dem ba meg kle av meg og prøve.
Jeg gruet meg veldig til dette, og når jeg hadde buksen nede,
ble det kommentert at det fantes mye i underbuksene, så derfor
ble jeg nødt til å dusje med det samme, og ta på en bleie.
Jeg bet i meg skammen over dette her. Jeg tenkte at det gjelder
nok mange mennesker rundt om. Og jeg skal nok klare dette
også, og personalet sa enda en litt mer positiv ting.
Dem tilbudte meg nemlig at dem kunne ta seg av kles vasken
min, fordi dem vet at det er mye styr på vaskerommene til
elevene og kan være problematisk for en som ser dårlig.
Dem forklarte at dem gjør dette for alle dem som ikke kan
hjelpe seg selv som for eksempel en del av dem som sitter i
rullestol, og også Åshild som er totalt blind.
97
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Tross alt var jeg takknemlig, og jeg fikk sagt takk og så var
møtet over og jeg gikk rett til fellesdusjen. Heldigvis var det
ingen andre der nå midt på dagen, og det var bra...
Jeg dusjet og tørket meg. Hadde fått en tips av dem å smøre
meg litt med krem slik at jeg ikke blir sår. Og denne hadde jeg
også fått utdelt, og så var det på med bleia...
Det føltes rart og uvant. Men jeg prøvde å se positivt på det.
Nå slipper jeg lukt og jeg kan enklere se at der er noe i bleien,
kjenne det og da kan jeg enkelt skifte den ut med en ny...
Dagene gikk etter møtet og jeg hørte ikke mer hvisking og
tisking, og heller ingen slengbemerkninger. Så jeg pustet lettet
ut og synes i det store og hele at dette var en stor lettelse.
Så fikk jeg brev i fra Gunnar som fungerer både som lege og
Psykolog på Lundheim. Han ville gjerne snakke med meg.
Han hadde nemlig fått høre om mitt problem og ville gjerne
være behjelpelig med å kanskje kunne finne en årsak.
Jeg møtte til timen hos ham. Han var en svært hyggelig mann,
særlig til å være en "Bedreviter"!! Samtalen dreiet seg raskt
inn på problemet og jeg fortalte alt om tidligere forhold til det.
Han sa at han vil med min godkjenning henvende meg videre
til en spesialist på sykehuset i Flekkefjord. Der vil dem foreta
en kanskje litt ubehagelig undersøkelse...
Den foregår slik; En tynn plastslange føres opp i endetarmen,
ved at det smøres en tynn grøt inn i hele endetarmen. Denne
98
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
vil så bli presset inn, og så kan dem styre seg innover
elektronisk.
Denne Tuben, som blir innført er utstyrt med en lyskilde og et
kamera slik at en lege kan følge med på en skjerm, dem kan
også ta ut prøver hvis dem finner noe mistenkelig.
Hele undersøkelsen varer som regel omlag 5 - 8 minutter. Tror
du at du klarer å være med på det? Jeg betenker meg litt og
blir jo litt usikker men samtidig spent på å få vite grunnen.
Ja, sier jeg. Det skal jeg gjøre. Kjempe fint sier så Gunnar. Da
henviser jeg deg og så hører du fra meg når svaret kommer.
Det gikk noen dager etter dette, og så ble jeg innkalt på
kontoret til Gunnar igjen. Svaret var kommet og jeg skulle inn
til Flekkefjord allerede om ei uke...
Han fortalte at jeg bli fraktet i drosje, og en av Stipendiatene
ved skolen skulle følge meg. Det er greit svarte jeg og gikk til
rommet mitt der jeg satt litt for meg selv og tenkte på det.
Så trengte jeg noe annet å tenke på, og gikk ut til dem andre,
uka gikk forbausende raskt og plutselig var dagen her. Før en
slik undersøkelse skal man faste i 12 timer, intet vann eller
mat. I tillegg Må man tømme tarmen ordentlig.
Drosjen kom som avtalt og jeg dro. Mange av mine venner og
andre nysgjerrige elever spurte hvor jeg skulle. Jeg svarte som
sant var at jeg skulle på sykehuset, men sa intet mer.
99
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Kjøreturen gikk greit selv om jeg gruet meg noe forferdelig.
Vi var så fremme og taxien skulle bare vente siden vi skulle
tilbake ikke så lenge etter, sjåføren tok seg en matbit i mens.
Jeg ble godt mottatt, og forklart hele prosedyren. Der etter fikk
jeg en liten tube i hånden. Nå skal du tømme tarmen din ved
hjelp av det middel som finnes inne i denne her.
Den setter du, eller hvis du ønsker eller ikke får det til kan du
også få hjelp. Den skal helt inn i endetarmen. Vet du hvor du
finner endetarmsåpningen? Ja, det vet jeg godt sa jeg...
Det er flott. Du kan gå inn på badet som er der, det kan være
greit å sette det ene benet opp på toalett setet, slik at
rumpeballene dine skilles litt fra hverandre.
Så smører du litt vaselin som du finner i kruken på vasken på
tuben etter du har fjernet korken der, og viste meg den. Så er
det bare å føre tuben sagte inn i endetarmsåpningen din.
Når du er inne, klemmer du bakerst på tuben slik du ville gjort
med en tannkrem tube. Da vil middelet sprutes sakte inn i
endetarmen din, når den er tom kaster du den i søppelbøtten.
Der etter vil det kun gå toppen 1 - 1,5 minutt og du vil kjenne
at du må veldig på do og ha avføring. Da setter du deg på do
og sitter der til du føler du er helt tom og ferdig.
Det kan være du vil få noen små smerter i magen, men disse
vil gå over straks avføringen kommer. Når du så er ferdig
finner du en dusj der inne og en vaskeklut.
100
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Bruk denne godt og vask deg veldig godt i rumpa og
endetarmen, og området rundt penis og selve penis. Så tar du
på deg det undertøy du finner på krakken der inne.
Du finner et litt merkelig forkle du må ha på deg, når du er
ferdig å kle på deg ringer du i snoren du finner på veggen. Du
finner en like ved toalettet og en ved døren.
Det er greit og jeg gjorde alt som jeg hadde fått beskjed om.
Jeg gruet meg noe forferdelig nå. Men jeg prøvde å tenke på at
det hele varer kun få minutt og ikke livet ut...
Endelig var alt klart og nå ville jeg bare bli ferdig med alt
sammen. Jeg ble hentet etter å ha ringt i snoren. Ført inn på et
stort rom hvor det stod et undersøkelses bord.
Like ved dette stod en stor pult med en diger skjerm, og jeg så
masse annet utstyr plassert rundt i rommet. Jeg fikk beskjed
om å legge meg på undersøkelses bordet på venstre side.
Jeg gjorde dette, og et tynt teppe ble bredd over meg, så ble
det brettet litt til side akkurat med rumpa. Underbuksa jeg
hadde fått på ble trukket ned, og alt var klart.
Først ble endetarmen smurt inn med denne grøtaktige massen,
og legen kom og hilste på meg. Han fortalte hva han ville
gjøre, og at han kom nå i noen minutt til å være litt fæl.
Han sa at det vil kjenner litt vondt, og ekkelt, og vil kjennes ut
som jeg må på do. Jeg må ikke være redd for å prompe sier
han fordi det er helt normalt når vi går inn i tarmen slik.
101
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Undersøkelsen kunne så begynne. Det ble ikke så ille som jeg
hadde ventet meg det. Få minutter gikk og så var det hele
ferdig og jeg ble vasket og kunne kle på meg å dra...
Så startet vi på kjøreturen tilbake til skolen. Hun som ledsaget
meg spurte om det hadde gått greit? Ja, synes det gikk helt
greit svarer jeg og hun synes jeg er tøff...
Vi ankommer skolen og flere elever står å tar i mot meg, hva
har du gjort. Er du syk og en haug med andre spørsmål.
Jeg svarte dem kort at jeg vil informere dem siden, men nå er
jeg sulten. Jeg hadde blitt lovet mat når vi kom tilbake igjen.
Jeg gikk inn i matsalen og kjøkken personalet var på plass og
like etter fikk jeg varm og deilig mat. Der etter var det inn på
rommet for å ta på en bleie noe jeg ikke hadde hatt denne dag.
På veien til rommet møtte jeg flere som var veldig spente på å
høre hva jeg hadde gjort i dag. Jeg fortalte at jeg kommer
snart, og når jeg noen minutt etter kom i dagligstua samlet
dem seg rundt meg, som en flokk med unger som skal høre på
eventyr.
Jeg hadde funnet ut at jeg ville si så pass at jeg har vært
gjennom en undersøkelse i tarmen. Verken mer eller mindre.
Og hvordan det gikk får jeg vite om noen dager.
Alle sammen hørte interessert etter, og som ventet kom der
spørsmål etter jeg hadde fortalt det jeg hadde å si. Jeg besvarte
spørsmålene så langt jeg kunne og uten private temaet.
102
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Men, til mine nærmeste venner fortalte jeg alt det jeg hadde
vært gjennom til. Dem ble overrasket og sjokkert. Men glad på
mine vegne for at jeg endelig skal få svar på alt dette.
Dem ville gjerne gi meg en god klem alle som én. Jeg tar
meget gjerne i mot klemmer. Resten av kvelden gikk som
normalt og etter en tid var det tid for å legge seg.
Jeg ønsket god natt til mine nærmeste venner, og dem ønsket
meg også en god nattesøvn. Var sliten etter dagens strabaser så
jeg regnet med å sovne raskt, som jeg stort sett gjorde...
Rommene var utstyrt med vask slik at man kunne foreta litt
lett vask og tannpuss på rommet. Mitt rom lå like ved siden av
et toalett så jeg hadde ikke lang vei til dette.
Når jeg skulle dusje måtte jeg bort på felles dusjen, eller så var
det også et bad andre veien hvor det var badekar, men her var
det også mulig å dusje, og da alene...
Problemet var bare at det støtt var opptatt, da det stort sett ble
brukt til å stelle dem som trengte assistanse eller hjelp til alt.
Enkelte av de fullt pleie trengende hadde eget bad.
Det har nå etter så mange år kommet meg for øre at alle
rommene nå har fått eget bad. Det var jammen på tide. Er ikke
bare å stå blant folk når man har diverse plager osv.
Etter hvert ble det viden kjent på skolen at jeg brukte bleier,
men jeg hørte aldri noen stygge kommentarer eller hørte noe
om at jeg ble baksnakket, i så fall foregikk det meget stille.
103
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Noen dager gikk det etter undersøkelsen, og så ble jeg innkalt
på kontoret til Psykolog/legen vår Gunnar. Han sa med det
samme jeg hadde kommet inn og satt meg ned at resultatet er
kommet av undersøkelsen dem foretok på sykehuset.
Jeg kjente at jeg var ganske spent på resultatet. Fordi som jeg
har påpekt tidligere i et kapitel har jeg alltid vært så nøye jeg
bare kan med renholdet der bak, så det hel var et mysterium.
Gunnar leste resultatet av undersøkelsen som selvsagt var full
av faglige uttrykk på Latin. Dette oversatte han slik at det ble
forståelig, og det kom frem noen funn.
Jeg husker ikke lenger ordrett hva som stod, eller hva det nå
betyr alt sammen. Men, konklusjonen var da soleklar nok.
Dem kunne se at noe var defekt, i endetarmen.
Dette forårsaket trolig av skade på grunn av inntregning. Men,
det er mulig at dette vil kunne heles over tid. Hvis ikke kan det
være på tale med et kirurgisk inngrep etter hvert.
Jeg fikk mulighet til å la det hele synke inn, og Gunnar spurte
om det går greit? Jeg svarte at ja det går helt greit. Jeg har
tenkt på at det selv at det må være noe galt rent Medisinsk sett.
Fortalte ham så hvor grundig jeg har vært hele mitt liv med
renhold etter toalettbesøk osv. Han sa at det er forståelig, og
beroliget meg at dette vil helt sikkert gå bra.
Men, jeg må bare spørre. Det står her at skaden har skjedd på
grunn av inntregning. Er du Homofil og har og eller har hatt
homofile partnere som har hatt analt samleie med deg?
104
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg lot vente litt med å svare, så jeg kunne tenke ut hvilken
måte jeg kunne si dette på. Så sa jeg; Nei, jeg er ikke homofil
eller har hatt frivillig analt samleie.
Han betenkte seg før han fortsatte; Så det er sånn å forstå at
noen har trengt seg inn i deg uten din vilje? Altså at du har
blitt seksuelt misbrukt? Det er riktig, svarte jeg...
Vil du snakke om det? Spurte han så. Nå var det min tur til å
tenke meg om. Og jeg valgte å fortelle alt sammen fra
begynnelsen, til det siste overgrepet da jeg var tolv år.
Det hele tok sin tid da jeg måtte ta en god del pauser underveis
i min beretning. Han avbrøt meg også for å spørre om jeg ville
ha et glass vann, og tårene rant så han fant frem tørkepapir.
Da jeg endelig var ferdig, merket jeg at han var meget følelses
ladet og visste egentlig ikke helt hva han skulle si. Han sa noe
om at ord blir fattige, og gud passer ikke alltid like godt på oss
virker det som, og enda noe til jeg ikke husker mere av...
Etter vi hadde pratet en stund til avsluttet vi timen, som hadde
vært en dobbeltime og litt til. Han skal ha ros for at han tok
seg god tid, og selvsagt var det intet å betale.
Etter møtet følte jeg for frisk luft, og derfor gikk jeg til mitt
rom for å hente jakke og gikk ut en tur. Jeg gikk opp til et
vann med tett skog og der satt jeg lenge og bare gråt og gråt.
Så var det på tide å komme seg ned på skolen igjen, det skulle
snart være mat og da var det best å være på plass. Hvis ikke
var det ikke noe å hente og man måtte ned i sentrum å kjøpe.
105
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg kom inn dørene og traff der mange av mine venner som
sikkert kunne se at jeg hadde grått. Jeg sa et forsiktig hei og
fortsatte bortover gangen til jeg kom til rommet mitt.
Like etter hørte jeg ringeklokken som varslet måltid, og hørte
mange av elevene gå forbi døren min på vei inn til matsalen.
Jeg tok kjapt litt vann i ansiktet og tørket meg, og var så klar
til å gå til måltidet jeg også. Og satt meg ned der med mine
venner. Vi snakket om alt mulig og ingenting mens vi spiste.
Mange av elevene var veldig flinke til å bistå og hjelpe dem
som trengte litt eller full hjelp til å få i seg mat og drikke. Det
var selvsagt personale på plass også, men ikke til alle.
Jeg fikk litt hjelp ved bordet til å finne pålegget jeg ønsket, og
dem skjenket i melk til meg. Måltidet gikk greit og det var
ingen som kommenterte noe mer om noe som helst.
Nå har det seg sånn at jeg traff også noen jenter på skolen jeg
ble forelsket i. Selv om jeg trodde at jeg aldri skulle klare å bli
det igjen etter skandalen med Jannicke på Huseby.
Men, kjærligheten fant veien til mitt hjerte, og jeg ble sammen
med ei jente med navn Elise. Men kort tid etter følte jeg at noe
var galt, hun var tydelig ikke fornøyd med meg.
Hun aksepterte aldri noe mer intimitet enn noen få kyss. Jeg
fikk aldri ta noe videre på kroppen hennes eller noe annet. Så
det varte kun få dager før det hele var forbi...
106
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Men, kjærligheten skulle vise seg kort tid etter. Denne gang
var det med ei jente som heter Åshild. Det var den andre jenta
på skolen som jeg også har nevnt tidligere i boka.
Hun var blind. Vi fant hverandre og jeg følte meget
hengivenhet for henne og var hodestups forelsket i henne. Jeg
visste at hun hadde en spesiell sykdom.
Dette var en stoffskifte sykdom, om jeg ikke husker helt feil
og denne gjorde det umulig for henne at hun kunne bli særlig
gammel, hun skulle altså dø om kun noen får år.
Åshild var flink til å få ned sine følelser og tanker på papiret.
Hun skrev dikt og forståelig nok handlet mange disse diktene
om henne selv og hennes forhold til sykdommen og døden.
Hun var meget kristen som det skal sies at svært mange på
skolen var både av elever og personalet. Dette var en utpreget
kristen skole. Med bønnemøter, sang og bibelstudier.
I skolekoret som var en del av undervisningen, var det for det
meste kristne salmer og slikt som ble innøvd. Og som da
skulle fremføres under forskjellige tilstelninger.
Forholdet våres varte kanskje noen uker, jeg har glemt av hvor
lenge dette egentlig varte. En kveld ville Åshild ha meg med
inn på rommet sitt fordi hun ville så gjerne snakke litt.
Vi gikk inn på rommet hennes, og jeg kunne se at hun var
meget engstelig og lei seg. Jeg spurte hva som er galt? Hun sa
at det er bare meg. Jeg kan ikke være kjæreste med deg lenger.
107
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg beklager virkelig David. Dette har absolutt ingenting med
deg å gjøre sånn egentlig. Det er kun meg. Fordi når jeg dør vil
jeg ikke at noen skal sitte der igjen uten meg.
Det er nok at familien og øvrige vil sitte der alene, med et stort
hull i livet sitt der jeg hadde plass. Men, Åshild svarte jeg. Du
må da ikke tenke sånn. Jeg elsker deg og er veldig glad i deg.
Jeg vil dele livet med deg så lenge du har det, og vi skal
sammen nyte det så lenge du bare kan. Når døden innhenter
deg er vi forberedt på det. Du har visst det hele ditt unge liv.
Hun var kun 16 år da. Det har blitt meg fortalt at det var ikke
lenge etter skolens slutt at hun sovnet stille inn. Hvil i fred
Åshild... Jeg lyser fred, over ditt minne.
Etter bruddet med Åshild gikk det en tid før jeg ville søke
kjærligheten igjen. Tankene surret rundt meg. Igjen ble jeg
grepet av denne rare trangen til seksuelle aktiviteter...
Jeg ble bare mer og mer frustrert innvendig, og jeg sa til meg
selv. Jeg kan ikke være singel. Jeg er nødt til å finne meg noen
som kan dele seng med meg,, osv...
Det gikk nok en tid etter dette, men så fant jeg dog
kjærligheten igjen. Denne gang til ei jente med navn Keth
Iren. Og forholdet våres varte heller ikke så lenge.
Jeg vil nevne litt mer intimitet igjen siden jeg mener det har en
sammenheng med mye i livet mitt her. Det varte ikke lenge før
vi lå sammen, og med det første var hun fornøyd og glad.
108
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Hadde inntrykk av at hun synes at jeg tilfredstilte henne bra
seksuelt og dette gjorde meg lykkelig. Men så en dag var det
som jeg lå til sengs med en helt fremmed jente.
Hun endret helt standpunkt. Nå la hun ut om at jeg ikke kunne
gjøre henne gravid, fordi jeg har jo så liten kuk. Ja hun kjenner
den knapt inne i seg, og jeg gjør det ikke godt for henne.
Dette holdt nesten på å ta knekken på meg fullstendig. Og jeg
tenkte at det er bare ikke mulig. Jeg skal aldri få noen som
virkelig elsker og respekter meg for den jeg er...
Etter dette gikk jeg inn i en meget tung og lang depresjon. Jeg
synes alt var så vanskelig. Jeg var redd for fremtiden. Redd for
hva jeg selv kunne finne på hvis dette ble enda verre osv.
Jeg var i totalt opprør innvendig. Jeg trengte å få utløp for
mine følelser. Jeg gikk ned i kjelleren. Ville se etter noe jeg
kunne gå lås på men fant ingenting som var egnet til det.
Dette gjorde meg bare enda mer frustrert og sint,, og sinnet
overvant meg fullstendig. Av full kraft spente jeg til en dør
som førte inn i en bod, døren var låst.
Likevel spratt døren opp og alle skruene i hengslene i døren
for ut som et prosjektil. Og døren falt i gulvet med et brak.
Dette ble hørt ovenpå og det varte ikke lenge før noen kom.
Det var en av mine venner som akkurat hadde gått forbi rett
ovenfor trappen ned til kjelleren. Denne satt seg ned ved siden
av meg der jeg hadde satt meg ned på gulvet med hodet i
hendene, etter dette fikk jeg tilbud om time hos Gunnar igjen.
109
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Men, jeg tok ikke i mot tilbudet. Jeg ønsket ikke slik hjelp av
denne "Bedreviteren". Det var greit med det andre og jeg følte
at hjelpen var god når det gjelder overgrepene.
Noe annet er det med min kjærlighets og private liv. Jeg vil
ikke sitte der og legge ut om alt dette til ham. Det nekter jeg,
og jeg gikk i følge med min venn til rommet mitt i stedet.
Jeg fortalte alt til min venn, som satt stille og lyttet uten å
avbryte meg og som strøk meg varsomt over ryggen når jeg
gråt. Det var mer trøst i denne enn hele Psykologien.
Tiden gikk og vi kom igjen til skole etter en ferie. Da hadde
jeg hatt en fin ferie hjemme og vært mye i lag med pappa, og
min venn Asle og hadde hatt det kjempe fint.
Etter en stund på skolen igjen, meldte savnet seg igjen etter det
kvinnelige kjønn. Jeg holdt på å bli gal. Hodet mitt vaklet frem
og tilbake, det ville ikke følge meg, synes jeg å vite.
For i det ene øyeblikket var det som jeg ville være alene,
ønsket ikke noen kjærester fordi dem gjorde meg jo bare
vondt. I det andre var det akkurat det jeg trengte...
Vell, tiden gikk og plutselig fant jeg en ny dør. Utenpå denne
døra var det et stort rødt hjerte. Jeg åpnet døren og på innsiden
stod ei jente med navn Mona A.
Jeg skriver en A etter fornavnet for å skille henne fra andre
personer med samme navn som kommer i et senere kapitel.
110
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Dette var nå nesten helt på slutten av skoleåret. Vi hadde hatt
et begivenhetsrikt år. Vi var på skoletur til York i England
hvor vi fikk oppleve en masse museer og litt annet...
Som avtalt med Asle kom han ned på besøk til meg, og det var
alle tiders. Greit å få litt besøk fra andre enn det vante på
skolen, og vi hadde en kjempe fin helg i lag.
Tiden begynte å renne ut når det gjelder skolen,, og jeg kunne
begynne å se frem til tiden etterpå, når det gjelder forholdet
mellom meg og Mona virket dette bra...
Jeg kjente at jeg kunne begynne å føle meg trygg på henne, og
lykkelig og vi hadde det fint både i og utenfor senga for å si
det sånn, så det virket meget greit på alle mulige måter.
Så var altså skoleåret slutt. Og jeg kjente at NÅ var det mildt
sagt nok med alt som har med skole å gjøre. Pappa var ikke
bra så jeg skulle sitte på med Monas far som hentet henne.
Ja, som nevnt var pappa dårlig igjen. Jeg husker ikke lenger
hva det egentlig var fordi det var så utrolig mye forskjellig
sykdom som rammet ham at det er umulig å holde styr på alt.
Ikke mange dagene etter jeg var kommet hjem fra Lundheim
kom pappa opp i annen etasje. Han hørtes veldig trist ut og
tappet for krefter, han sa han måtte ned på legevakten en tur.
Jeg spurte om han ønsket at jeg skulle bli med? Jeg satt der
sammen med Asle og vi spilte et PC spill. Nei jeg blir hentet
av Svein, en god kamerat av ham....
111
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Kommer nok tilbake om noen timer, pleier å ta sin tid der vet
du. OK, jeg reiste meg og gav ham en klem og han gikk sagte
ned, jeg la merke til at han holdt seg på magen.
Jeg prøvde å si til meg selv. Dette går nok bra. Pappa har vært
gjennom mang en kald og mørk vinternatt før. Jeg pustet rolig
ut og vi fortsatte å spille en god stund.
Vi hadde sittet å spilt i flere timer, og jeg kjente at jeg måtte på
toalettet og gikk dit inn. Mens jeg satt der tenkte jeg masse på
pappa og begynte å bli temmelig urolig for ham.
Jeg tenkte at jeg må da få høre noe om det er noe alvorlig, jeg
hadde ikke før tenkt tanken ferdig, før jeg hørte telefonen
ringe inne på soverommet til pappa som lå like føre badet.
Det var sykehuset som ville at jeg skulle komme ned, og jeg
bestilte en drosje som hentet meg straks og kjørte meg ned.
Jeg fant avdelingen, 6H som pappa var brakt opp på.
Jeg ble møtt av en pleier som fortalte litt om tilstanden hans,
og så ble hun med inn til ham. Jeg ble sjokket når jeg så ham
ligge der med masse utstyr tilkoblet over alt...
Satt meg så ned og hilste rolig på pappa, jeg så han lukket opp
øyene og registrerte at jeg var der. Jeg tok forsiktig hånden
hans og ble sittende slik lenge uten å si noe som helst.
Jeg tenkte da at dem er flinke her, jeg ser dem overvåker deg
og skal finne ut alt hva som er i veien. Så vil dem få deg frisk
igjen og du er snart hjemme hos meg igjen...
112
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Men, så feil kan man altså ta. Det var nå Mai måned året 1995.
Han ble liggende på sykehuset veldig mye lenger. Dette får du
lese mer om litt senere i boka...
Jeg var nede hos pappa hver eneste dag så lenge jeg var
hjemme. Som tidligere nevnt reiste jeg en god del på tur da jeg
alltid har likt å reise og se meg om, og oppleve mye.
Etter hvert ble pappa litt kvikkere,, og det var litt triveligere å
besøke ham. En del av det medisinske utstyret ble fjernet så
det var litt lettere å se ham liggende der.
Han fikk farger i skinnene og kom seg dag for dag. Så kom
han seg så pass at han fikk dra hjem på perm. Senere på
kvelden første dagen ute på perm, ble han hentet i Ambulanse.
Sykdommen rammet ham for fullt igjen, og det bar ned på
operasjonsbordet igjen. Ja, det ble svært mange turer ned
under kniven - Han hadde nærmere 316 operasjoner i alt.
Det er helt ufattelig når man tenker over det, mange sliter med
tanken over en operasjon, som jo kan være alvorlig nok. Så det
skal ikke så mye til å forstå hvordan dette ville vært...
Det var tungt og vanskelig å se pappa så syk. En periode var
det så ille at jeg maktet ikke å besøke ham engang. Det var
mest av helt andre grunnen enn det å se ham der i sengen.
Jeg prøver her å si noe som hente en dag jeg skulle i butikken.
Skulle kjøpe meg litt å spise og det ble fiskepudding, og
kaviar, samt at jeg kjøpte en liten sjokolade melk...
113
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Gjorde meg ferdig med innkjøpene og stod i kassen for å
betale, og gikk så ut av butikken. Helt plutselig stod en kvinne
i veien foran meg, jeg gikk til siden og hun flyttet seg ikke.
Hun flyttet seg slik at hun igjen stod i veien, og jeg tenkte at
hva feiler det egentlig dette kvinnemennesket? Det viste seg å
ikke feile henne noe som helst, hun ventet nemlig på noe.
Jeg kunne straks se en politibil som kom kjørende mot oss, og
litt bortenfor på siden fikk jeg øye på to barn. En gutt og ei
jente, som jeg mente og kjenne igjen, jeg var sikker på at det
var dem fra tidligere...
Det jeg prøver å si er at det var de to barna jeg forgrep meg på
seksuelt etter trusler og tvang fra den galingen som overfalt
meg ved Mosvannet den gangen da jeg var tolv år...
Vell, tenkte jeg. Jeg har absolutt ikke gjort noe galt. Jeg var
bare barnet og jeg har hørt at man skal ikke kunne straffes for
noe man har begått som barn uansett hva det er slags lovbrudd.
Politibilen stanset like ved siden av oss der vi stod. Det kom så
ut to politimenn. Dem hilste på de to guttene først, disse to
virket helt henrykt for å se politi så nært osv.
Så kom dem bort til oss, dem spurte så om navnet til dama og
det neste spørsmålet var om hun er helt sikker på at dette er
riktig mann, hun bekreftet at det er hun helt sikker på.
Barna ble kalt bort, og dem bekreftet også det. Jeg ble spurt
om navn og når jeg er født, og de meldte dette inn til sentralen,
så ble bakdøren lukket opp og så var det inn i bilen.
114
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Dem snakket litt med kvinnen og barna, så satt dem seg in
fremme og vi kjørte derfra. Det var helt forferdelig. Men, jeg
tenkte at jeg har rett til advokat og jeg står på mitt...
Jeg var bare barnet selv, og jeg var nødt til å gjøre alt han ba
meg om ellers ville dem blitt drept og kanskje pappa? Så var
vi nede på politistasjonen. En liten avdeling av den...
I døren stod det en stor politimann og tok i mot meg, dem
åpnet dørene og avla rapport til denne om at jeg hadde fulgt
med uten å motsette meg noe, og var rolig.
Vi forsvant inn dørene og litt innover, og så svinge han inn på
et kontor og lukket døren etter oss. Han spurte for å sjekke at
all personalia stemte og forklarte at dette er et forhør.
Han fortalte at det er straffbart og komme med løgner, og jeg
gjør lurt i å samarbeide. Ja, det skal jeg sier jeg. Jeg har
absolutt ikke gjort noe. Vent nå bare litt, så tar vi alt sammen.
Der etter ba han meg om å forklare hva jeg hadde gjort med
disse barna? Jeg tenkte meg godt om for å prøve å få alle
detaljene rundt det hele helt klart for meg.
Der etter begynte jeg min beretning helt fra begynnelsen.
Forklarte at jeg var ute å syklet med en god kamerat, at jeg så
måtte sånn på do og sprang inn i skogen for å late vannet.
Videre forklarte jeg at jeg stod der ganske lenge fordi jeg lurte
på hvordan jeg skulle få tørket penisen etterpå? Da jeg kom på
at jeg hadde hørt at det jo er mulig å bare riste den en stund.
115
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Mens jeg holdt på med dette, kjente jeg en stor hånd ble lagt
foran min munn. Og akkurat samtidig med dette kjente jeg noe
ble presset inn i endetarmen, noe som var litt varmt og mykt.
Det gikk raskt opp for meg at dette var en erigert og stor penis.
Det var jo ikke første gang jeg hadde kjent denne følelsen. Her
stanset politimannen meg med et litt rart spørsmål...
Han spurte da om jeg er homofil, siden jeg nettopp fortalte at
denne følelsen har jeg kjent før? Nei jeg er ikke homofil. Dette
var andre gangen noen har stilt meg dette spørsmål...
OK, fortsett. Jeg ble ett klar over at jeg var nødt til å fortelle
alt dette fra barndommen. Eller i det minste i en kort versjon.
Så jeg sa at jeg vil gjerne fortelle hva jeg mener med det.
Der etter begynte jeg min fortelling, og så fortsatte jeg der jeg
slapp med episoden med disse små barna som jeg ble tvunget
til å ha seksuell omgang med.
Flere ganger måtte jeg stanse i min beretning, pga spørsmål,
eller så måtte jeg forklare en del av det igjen fordi det var
uklart for politimannen og det hele var veldig slitsomt.
Han sa at det virker som du roter veldig i fortellingen din, du
virker overdrevet nervøs. Husk at du må uansett i retten så du
må bare vende deg til å fortelle alt dette...
Fy flate tenkte jeg der jeg satt. Sitter fyren der og faktisk ikke
tror hva jeg sitter her å sier. Han kommer ingen vei med det
fordi han kan ikke bort forklare at jeg kun var 12 år gammel.
116
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Dessuten er jeg sikker på at dem har min historie inn på sitt
system. Og dette ville jeg si. Derfor sa jeg at han burde sette
seg inn i min fortid, og lese om min skrekkelige barndom.
Etter dette virket det som han ble litt lettere å snakke med, og
han sa han ville sette seg ned å oppdatere seg litt. Og i
mellomtiden kunne jeg sitte der å tenke om det var noe mer.
Han satt der å leste på skjermen sin, og sa etter en stund at det
stemmer alt det du sier. Jeg beklager virkelig. Så fikk jeg
begynne forfra igjen med min historie og han noterte igjen.
Jeg kjente at jeg var så sliten og tørst. Jeg spurte om det var
greit at jeg kunne ta opp en sjokolade melk jeg har i posten,
jeg er så tørst, ja det er helt greit for meg svarte han.
Etter litt sa han at han skulle bare ut et øyeblikk. Og trolig
skulle han ut for å snakke med en overordnet. Det virket som
det tok en evighet og jeg tenkte over hva han hadde sagt.
MÅ jeg virkelig i retten? Men, da har jeg nå rett til en advokat,
det er kanskje nettopp det han er ute og ordner med nå. Og jeg
satt der og skalv og jeg ble mer og mer engstelig.
Jeg kjente en vond og stram lukt, og jeg skjønte at jeg hadde
tisset på meg. Kjente at jeg var så våt og klam og var redd for
at jeg hadde tisset så pass mye at det kom på stolen jeg satt på.
Mens jeg satt der med alle disse tanker, hørte jeg at døren gikk
opp igjen og inn kom han igjen. Han satt en stund og skrev litt
og like etter hørte jeg lyden av en skriver.
117
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Han holdt så et ark i hånden og la dette foran meg, her er din
forklaring sa han. Nå må du undertegne denne. Jeg skal lese
den opp til deg siden du ikke har mulighet å lese den selv.
Så leste han alt det han hadde skrevet av det jeg hadde forklart,
og jeg fikk en kulepenn og undertegnet det hele. Du får slippe
denne gangen,, men jeg håper jeg aldri får se deg igjen her...
Disse ord har ligget å plaget meg i svært lang tid. Kun de siste
årene jeg ikke bryr meg om dem lenger. Jeg synes de var
unødvendige, i min situasjon og i denne sammenheng.
Jeg prøvde å si til meg selv at dette er sikkert en standard
formulering dem alltid sier ved avskjed i slike saker som dette.
Det skal virke avskremmende eller hva man nå skal si om det?
Vi var så ferdige, og jeg fikk gå og jeg gikk og tok bussen
hjem. Denne dagen var helt forferdelig, i likhet med alle andre
grufulle dager selv om det ikke kan sammenlignes forøvrig.
Heldigvis ingen rettssak. Det var jeg veldig glad for. Hvordan
ville pappa tatt det der han ligger alvorlig syk og alt sammen?
Noen dager senere ringte pappa og spurte hvor jeg ble av, jeg
fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde besøkt ham også.
Jeg hadde mest lyst til å finne en måte å dø på...
Jeg kommer i morgen sier jeg, og da ble det meg bevisst at jeg
hadde faktisk bursdag. Det var godt helt vekk for meg. Og
dette gikk inn på meg. Tenk å glemme sin egen bursdag...
118
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Ja, neste dag skulle jeg ned til pappa og gjorde meg så klar jeg
kunne til å se ham igjen etter alt so var hendt. Jeg dro avsted
ned til sykehuset og kom opp på rommet hans.
Der holdt jeg på å falle i bakken når jeg gikk inn på rommet,
jeg så nemlig pappa ligge der å gråte svært tungt. Det første
jeg tenkte var at han kanskje har veldige smerter eller noe.
Men, så fikk jeg øye på et brev han hadde liggende på magen,
og jeg lurte svært på hva dette kunne være for noe. Som du
som leser forstår kunne jeg ikke lese uten hjelpemidler.
Jeg gikk bort og tok brevet fra ham og skulle legge det på
nattbordet hans. Da fikk jeg øye på logoen, Telenor stod det
med fete bokstaver og da skjønte jeg alt sammen.
Det var telefonregningen som er kommet. Og den er antakelig
så altfor dyr og jeg vet at dette går inn på pappa fordi han sliter
en god del med økonomi og for å få betalt regninger osv.
Han roet seg litt og spurte hva i all verden jeg har holdt på
med? Er du klar over hvor mye jeg må betale? Nei svarte jeg
forsiktig. 8 000 kroner svarte han, og jeg fikk hakeslepp...
Herlighet sier jeg. Jeg har jo nesten ikke ringt noen steder
pappa. Ja det ser jeg jo her på regningen. På baksiden står det
detaljert info om hvilke nummer som er ringt og alle detaljer.
Jeg satt helt stille for å finne ut hva jeg skulle si, jeg startet
med å si at jeg har hatt masse besøk tidligere i måneden. Jeg
fortalte at flere kamerater var på besøk også ukjente folk.
119
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Disse var kamerater av mine. Jeg var nede flere ganger for å
hente brus, snop og varme pizza osv. Og da må noen av dem
ha ringt til slike Teletorg tjenester og slike ting.
Jeg har kun ringt en eneste gang sier jeg, jeg ringte da til en
synsk for å spørre om råd hva jeg bør gjøre videre. Ellers har
jeg absolutt aldri ringt et slikt nummer, det sverger jeg på.
Pappa så lenge på meg uten å si noe, det var så pinlig når han
gjorde dette. Og jeg følte meg så dum som hadde stolt på alle
disse ukjente, og også kjente fordi man vet jo aldri...
Langt om lenge etter sa han. Det er greit David. Jeg tror på
deg. Du pleier aldri lyve for meg. Så det er greit. Men kan du
komme helt bort hit litt?
Jeg kom helt bort til ham. Han løftet hånden opp sakte, og la
den om halsen min og sa; Gratulerer så mye med dagen gutten
min. Du fyller jo 18 år i dag...
Tusen takk pappa. Jeg var så trist for det med telefon
regningen, og denne settingen med pappa så syk, og alt det so
var skjedd. Jeg satt meg ned og gråt i krampegråt.
Etter en lang stund roet jeg meg ned, og flere ganger hadde
pleiere vært innom for å se hvordan det gikk med pappa og la
merke til meg, men dem regnet med at det var noe mellom oss.
Jeg tørket tårene, Og når jeg så bort på pappa smilte han. Det
går bra gutten min. Jeg skjønner du er lei deg men du har ikke
gjort noe galt. Du kan ikke vite hva de andre driver med.
120
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Du jeg må få gi deg en presang på den store dagen din. Jeg har
dessverre ikke fått vært ute å kjøpt noe stort og flott. Men finn
Bankkortet mitt i skuffen, koden kan du og ta ut 2 000 kroner.
Jeg reiste meg og gav pappa en god og lang klem, så gjorde
jeg som han sa. Jeg fikk beskjed om å gå innom kiosken og
kjøpe litt godt til oss så vi kunne kose oss litt...
Det kan jeg gjøre og jeg gikk ut av rommet, og tok heisen ned.
Gikk i minibanken i Lobbyen og så til Narvesen kiosken. Der
fant jeg masse godt jeg visste pappa liker svært godt.
Vi har alltid vært glad i godteri, sjokolader og lakris fant jeg,
så brus til meg. Jeg visste pappa hadde lov til å drikke Iste og
fant frem dette til ham og gikk til kassen for å betale.
Jeg kom meg opp til rommet hans igjen og vi satt der og koste
oss mens vi pratet om gamle tider når vi var på båtturer og at
alt dette skulle vi snart få gjøre igjen når han blir frisk...
Satt hos ham noen timer til og så ville jeg dra hjem for det ble
mørkt. Hente jeg var der inntil etter at det var blitt mørkt også
og på vinterstid er det som kjent at dette er tidlig på kveld.
Men, sommertid har det også hent, og da måtte jeg ta drosje
hjem ellers hadde jeg ikke hatt mulighet å kommet meg hjem
da jeg er totalt blind i mørket.
På dette tidspunktet er synet mitt blitt temmelig dårlig. Jeg kan
ikke lenger sykle alene på sykkel, da må det bli Tandem. Og
jeg må helst bruke hvit stokk når jeg er ute å går...
121
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg er avhengig av godt lys, men blir lyset for hvit farget blir
det blendende særlig i hvite omgivelser som sol og snø. Men
dette kan jo også virke blendende på de fleste...
Er svært lysømfintlig. Fargene blir blasse og synet rett og slett
tåkete så man skulle tro man går rundt omkring i en konstant
rus siden man ser denne tåken hele tiden...
Nå er det en stund siden jeg har nevnt Mona A. Og jeg må nå
runde av dette med henne. Vi var jo en del sammen etter
skoleåret på Lundheim og jeg var mye på besøk til dem.
En dag ble også hun og hennes far med på besøk til pappa,
dette fordi faren til Mona A. Har vært bilmekaniker av yrke
tidligere og det var noe pappa ville han skulle gjøre med bilen.
Han ønsket å fikse den, for så å selge den siden det var for dyrt
å la den bli stående. Når han kom ut fra sykehuset var det også
på tide å skaffe en ny bil uansett siden vi hadde hatt den lenge.
Pappa laget humor av alt. Og som regel så var det vi som kom
for å oppmuntre ham på sykehuset som oppmuntret oss i
stedet. Han kunne finne på det utroligste mange ganger.
Jeg husker så godt at vi kysset inne på rommet hans, noe han
ville se fordi han synes det var så vidunderlig å se noen så glad
i hverandre, og da kom det en vittighet fra ham som vanlig.
Lurer på om dem har noen Oksygen masker til overs, sier han
plutselig. Å, hvordan det spør jeg? Nei dere glemmer jo helt å
puste når dere kysser, skulle tro dere var limt fast.
122
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Og far til Mona A. kunne også være fryktelig morsom til tider,
og fyrte selvsagt opp under alt dette og dem lo av oss der vi
satt røde i ansiktet, og så lo vi godt alle sammen.
Forholdet mellom meg og Mona A. varte en stund, og det rare
er at jeg husker ingenting av hvorfor eller hvordan det egentlig
tok slutt? Mulig det var hun som mente jeg var for sex fiksert?
Nå gikk det mange år uten at jeg hadde noen kjæreste. Kun
små flørting men uten at dette førte til noe som helst.
Var igjen kommet inni en ekstrem vond tid. Alt som var hendt
kom liksom til overflaten igjen. Jeg kunne finne på rett som
det er å spise som en gal, eller ikke spise i det hele tatt...
Jeg kontaktet sosialen. Jeg ønsket meg en støttekontakt. Og
etter en lang ventetid fikk jeg en, denne heter Håvard. Vi ble
egentlig mer enn støttekontakt og bruker. Vi ble gode venner.
Han var med på sykehuset, og pappa likte ham også veldig
godt. Og jeg kan huske at dem begynte snart å prate. Jeg ble
sendt ned til Narvesen kiosken for å kjøpe litt der.
Når jeg så kom opp på rommet, var det en meget trykket
stemning inne på rommet. Og jeg så på Håvard at han hadde
grått. Hva i alle dager har foregått her?
Jeg fikk vite etter vi var dratt av Håvard at pappa hadde fortalt
ham om hele min grusomme barndom. Da forstod jeg hvorfor
han hadde grått, de fleste som hører dem gjør det.
123
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Det er selvfølgelig helt forståelig, det hadde helt klart jeg også
gjort hvis jeg hører en slik historie. Ja jeg er en veldig
følelsesladet person, og tar lett til tårene...
Ja, jeg og Håvard hadde mange fine opplevelser sammen, jeg
var også hjemme hos dem i juletider da dem synes så synd i
meg som hadde pappa liggende på sykehus og jeg alene en slik
dag og jeg var veldig takknemlig for å være hos dem.
Jeg husker at jeg fikk middag i lag med hele personalet på
avdeling 6H på sykehuset også. Jeg underholdt for alle nede i
lobby der jeg spilte piano, og mange gikk rundt juletre.
Senere dro jeg ut til Håvards familie, så det ble en fin feiring
selv om mine tanker og hjerte var hos min kjære pappa.
Dager og uker gikk og pappa ble stadig mer og mer dårlig. Så
ble han litt bedre igjen og han fikk komme ut av sykehuset.
Han hadde funnet seg en fin leilighet på Hinna. Bestemor og
Bestefar kom for å hjelpe til med flyttingen da bestemor var
det som kjente pappa og visste hva han ville ha med videre.
Måtte nemlig kvitte seg med en god del ting da han skulle
flytte fra et tre etasjes hus og inn i en to roms leilighet.
Jeg bodde vel fremdeles da hos Asle. Vi hadde blitt enige om å
bare dele leilighet fordi vi hadde det jo så kjekt sammen og vi
var jo sammen døgnet rundt uansett...
Før pappa solgte huset skjedde det også en del dramatikk.
Blant annet hadde vi to innbrudd hvor det ble stjålet for en god
del verdier, vi fikk det meste igjen på Forsikringen...
124
Kapitel 7: Fra 18 - 20 år
Jeg og Asle opplevde også noe merkelig hos ham, vi satt ved
hver våres PC og spilte. Da det plutselig kom springene en
forbi med en hette over hodet og det meste av ansiktet.
Likevel bare visste jeg hvem dette var. Det viste seg å være en
som hadde laget mye trøbbel for meg de aller fleste år. Og
dette ble også bekreftet da han til slutt ble fakket av politiet.
Han sprang altså like foran øyene for oss, jeg tror hjertet minst
hoppet forbi flere slag!!!
Når vi er inne på "Slag" så fikk pappa flere av disse etter hvert
i det lange sykdomsforløp. Og mistet evnen til både full
kontroll på stemmen, og ballansen og bruk av hendene.
Pappa var lei av det lange sykehus oppholdet, forståelig nok
som bare det. Og han søkte derfor om å få bytte sykehus for en
stund slik at han fikk skifte litt på miljøet rundt seg osv.
Dette fikk han gjennom, og han fikk så komme ned til
Sykehuset i Egersund. I denne perioden var jeg ikke noe hos
ham men vi hadde kontakt via telefon en god del da...
.
125
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Asle og meg var en dag i huset til pappa. Vi skulle lage til
Fiskegrateng, poteter og smeltet smør til middag. Av en eller
annen grunn skulle det veldig sen middag, husker ikke hvorfor
Men, vi gikk så i gang med å lage alt sammen. Endelig var det
klart og det var nå bare å ta ut fiskegratengen fra ovnen, smelte
litt smør og slå ut potet vannet.
Jeg tok ut Fiskegratengen, og satt p smøret til smelting. Så tok
jeg gryta med kokende vann og poteter. Jeg satte denne på
kanten ved vasken for å få lokket litt av.
Sånn at jeg kunne la vannet renne ut uten at alle potene falt ut,.
Jeg fulgte ikke helt med fordi jeg klarte å miste taket på dette
lokket til gryta som medførte at det falt ned på magen min.
Av en eller annen grunn hadde jeg kun på meg superundertøy,
tror jeg likte spesielt godt å gå med dette? Jeg kvatt til når det
varme lokket berørte magen min og mistet hele gryta.
126
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Denne falt med bunnen først på låret, så ned på venstre foten,
jeg kjente intet akkurat i det samme, men etter hvert kom en
grusom smerte, og jeg visste jeg hadde brent meg stygt.
Jeg sa til Asle at jeg må kjapt i dusjen, slå av platen og alt her
på kjøkkenet og bli med meg opp. Han gjorde dette og vi gikk
opp trappen til andre etasje.
Da fikk jeg panikk? Tenk om jeg har brent meg på
kjønnsorganet også? Bare at jeg ikke kjenner det akkurat nå,
fordi akkurat nå kjente jeg faktisk ingen smerter i det hele tatt.
Jeg for inn på badet og fjernet tøyet jeg hadde på meg. Asle
stod der forskremt å bare så på. Jeg sa gå inn der på
soverommet til pappa, der finner du en telefon.
Ring 113. Oppgi navnet og adressen her og fortell at jeg har
brent meg stygt og hvordan. Dem vil sikkert vite navnet mitt
også så da gir du dem all informasjonen dem trenger.
Han ble stående å bare stirre. Ja, men hva skal jeg si? Det
fortalte jeg nå nettopp. Ring dette haster sa jeg litt brydd. Så
gikk jeg inn i dusjen og skrudde på vannet for å kjøle ned.
Jeg kunne høre ham snakke, og han klarte seg jo ganske bra,
dem holdt forbindelsen hele veien. Han kom inn til meg og så
gikk han tilbake til telefonen og fortalte hvordan status er...
Dem sendte en Ambulanse. Ikke veldig lenge etter ringte dem
på, jeg sa gå ned å åpne for dem. Ja men jeg snakker jo i
telefonen. Legg på skrek jeg, dem er jo her nå...
127
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Han gikk så ned for å åpne, og like etter hørte jeg noen som
kom opp trappen og like etter kom dem inn på badet. Der stod
jeg fortsatt i dusjen, og jeg fikk skryt for at jeg gjorde det.
Den ene ba meg komme ut nå, og han andre gjorde klar en
brann bandasje, og la denne på straks jeg var ute av dusjen. Så
tok dem et håndkle og klappe tørket området rundt.
Dem spurte så om jeg har forbrent tissen også? Nei, heldigvis.
Ja det var virkelig godt. Dem meldte fra til AMK, om
situasjonen og at vi nå skulle i bilen og var underveis.
De spurte så om en rekke spørsmål, blant annet om jeg trodde
jeg kunne klare å gå ned trappen? Det kan jeg nok klare jeg
kom meg i det minste opp her i sted da...
Flott sa dem. Vi har en stol nede i gangen med hjul. En slik
transport stol. Vi vurderer det nå slik at du kan sitte underveis
og slipper å bli lagt på båre...
Heldig for dere tenkte jeg, fordi jeg visste at det ble ganske
tungt siden jeg også denne gang var ganske stor og tung...
Jeg kom meg ned trappen, og så stolen dem hadde nevnt. Den
så jo helt grei ut denne og jeg satt meg ned i den.
Dem la over et teppe siden jeg var naken nedentil, og hørte om
det var noe jeg ville ha med? Nei han kan komme ned med det
etterpå, ja du må nok regne med å bli en stund på sykehuset.
Ja, det er jeg forberedt på sa jeg. Så bar dem meg ned
dørkarmen og trillet meg ned bakken. Ambulansen stod nede i
veien, og jeg regnet med at naboer fikk det hele med seg?
128
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Noe jeg for øvrig fikk rett i, ei nabo kjerring som vi hadde hatt
en del problemer med hadde sett ut vinduet og så Ambulansen
og hadde fulgt med hvem dem skulle frakte.
Da hun så meg trodde hun jeg var død. Dem frakter da ikke
døde personer i en slik stol. Ditt galne kvinnfolk...
Vi kom så ned til bilen, og dem løftet meg inn, og satt i gang
med å sikre stolen. Dette var fort gjort og spurte om hvordan
jeg har det, og den ene kløv inn i lag med meg.
Den andre satt seg bak rattet og det varte ikke lenge før vi
kjørte avsted uten sirener, men med blålysene på..
De spurte en hel del spørsmål igjen, helt sikkert for å
forebygge sjokk og for å se om jeg var ved mine fulle fem.
Dem rapporterte stadig ned til sykehuset og AMK.
Dem stod nå klare på mottaket for å ta mot meg, Da jeg kom
inn fikk jeg smertestillende, og en stund etter ble jeg undersøkt
av legen, han anbefalte innleggelse.
Så ble jeg trillet opp på en avdeling. Jeg fikk her låne en
telefon og ringte hjem. Asle tok telefonen omsider. Jeg fikk
ham så til å komme ned med noen forskjellige eiendeler.
Mitt sykehus opphold varte faktisk i hele 2 uker. Jeg fikk etter
hvert perm og besøkte pappa en del når han var tilbake igjen
på sykehuset her i Stavanger.
Jeg kom meg hjem etter sykeleie. Og jeg fikk en Psykisk
knekk og slet en god del med viljen til å leve atter en gang.
129
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Nå i denne tiden fikk jeg beskjed fra en god kamerat av pappa
som hjalp han med økonomi og slike ting at pappa var nødt til
å selge huset og dermed måtte jo jeg finne en plass å bo
Jeg kontaktet min kamerat Asle, og han sa ja til at jeg kunne
flytte inn til ham en periode. Jeg var kjempe glad og jeg gikk i
gang med å pakke og styre, og sa fra til pappa at jeg nå flyttet
ut så dem kunne gå i gang med hus salget...
Vell, vi kom oss over dette med innbruddene, det var bare litt
skummelt. Men, når vi hørte at han var satt bak lås og slå
kunne vi puste lettet ut og fortsette alt som før...
Jeg ble kjent med mange nye gjennom Asle, noen av disse var
veldig greie. Andre av dem fant på mye rart. Og jeg husker at
en dag "Klikket" det fullstendig for Asle også...
Den tiden måtte man heve penger man fikk fra (NAV) enten i
banken eller på posten. Og det var en dag da jeg trengte å få ut
pengene siden dem måtte heves innen en hvis dato...
Jeg hadde denne måned vært veldig treg med å hente dem
fordi jeg var veldig syk. Lå bare og klarte ikke gjøre stort. Og
jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å få pengene.
Da var det jeg fikk et tips av noen venner om at det er jo mulig
å skrive en fullmakt til for eksempel Asle. Denne skriver du
under og gir han din legitimasjon med seg.
Så er det ingen problem for ham å få utbetalt pengene. Jeg
spurte Asle og det var helt i orden for ham. Jeg fikk han til å
rigge til PC der jeg lå, og skrev en slik fullmakt.
130
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Den fikk jeg skrevet ut og undertegnet den, så gjorde han seg
klar og dro avsted. Jeg kunne se ut vindu at det var litt tåke ute
men jeg tenkte at det går vel bra.
Grunnen til jeg tenkte denne tanken, var jo fordi som du
kanskje husker er også Asle svaksynt. Men, han hadde en del
bedre syn enn meg og kunne helt fint sykle osv.
Timene gikk og jeg begynte å bli bekymret fordi denne turen
ned til posten hvor han skulle hente ut pengene tar ikke så lang
tid, og jeg var nå redd for at han hadde rotet seg bort...
Heldigvis ringte det på døren, vi pleide ikke låse dørene, så
ikke lenge etter stod en kamerat av oss i døren. Han kom inn
og spurte hvordan det går med meg?
Jeg fortalte at jeg ligger nå her, men jeg er mest av alt
bekymret for Asle og fortalte så hvorfor. Han kunne fortelle at
han ikke hadde sett noe til han når han nå kom syklene.
Det er ganske tett tåke ute sa han videre, så jeg kan ta en runde
å se om jeg finner ham. Det er flott sa jeg. Etter en god stund
kom vår kamerat tilbake og hadde ikke sett noe til Asle.
Vi satt å pratet litt og ble enige om at jeg skulle ringe Asles
foreldre, for å høre om han var nede hos dem? Jeg fant
nummeret i Asle sin lille "Telefonbok", og ringte.
Nei, hun hadde ikke sett Asle i dag. Hun hørte at jeg var
bekymret og spurte så hvorfor. Jeg forklarte det hele og hun
ble helt hysterisk og ville ringe politiet.
131
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Det er til ingen nytte sa jeg rolig, dem vil ikke gjøre noe som
helst før det har gått minst 24 timer. Hun betenkte seg et
øyeblikk og roet seg litt ned - Nei, du har jo rett i det.
Hun spurte om jeg kunne ringe straks han kom inn dørene, og
hun skulle selvsagt også ringe om han dukket opp der. Det er i
orden og vi avsluttet så samtalen.
Det gikk noen timer, og telefonen ringte. Det var moren hans
som spurte om han hadde kommet hjem. Nei, det har han ikke
og minnet henne på at jeg skulle ringe om så var tilfelle.
Ja, men jeg er så redd for sønnen min, gråt hun. Ta deg en
sterk kopp kaffe eller et god kopp te og prøv å slappe av. Nå er
det snart leggetid og prøv å få deg litt søvn sa jeg rolig.
Hun sa ikke noe på en stund, men sa igjen at jeg har nok rett,
det er nok det beste. Og kommer han ikke en gang i natt vil
hun ringe til politiet i morgen tidlig. Det er greit sa jeg.
Våres kamerat ble over natten fordi han ville ikke jeg skulle
være der alene. Og det satt jeg stor pris på. Han stelte fint med
meg og vi prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg sovnet til slutt og tidlig neste morgen ringte moren. Har
han kommet hjem? Nei, dessverre har han ikke det. Da ringer
jeg politiet - hun la på og ville ringe dem med det samme.
Etter en liten stund ringte telefonen, denne gang var det en
mannstemme i andre enden som presenterte seg. Det viste seg
å være politiet som hadde noen spørsmål til meg.
132
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Jeg svarte så godt det lot seg gjøre, og dem sa at dem skulle
sette i gang en etterlysning av Asle. Det er greit svarte jeg. Jeg
fikk beskjed om å underrette dem om han så kom hjem.
Moren ringte en stund etter, og jeg fortalte henne hva politiet
hadde sagt til meg. Hun var nå helt hysterisk igjen. Men hun
prøvde å roe seg ned med at nå var politiet i gang...
Timene gikk og ingenting hørte vi. Litt utpå ettermiddagen
ringte telefonen. Det var politiet som kunne fortelle at dem
hadde funnet Asle, og det helt oppe i Trondheim.
Der fant en patrulje ham i en park der han satt på en benk. Han
hadde blitt satt i "Fyllearresten". Ikke for det at han var full
men fordi dem visste ikke hvor dem skulle gjøre av ham.
Så det eneste stedet var altså "Glatt cella". Jeg fikk hakeslepp,
Dem fortalte så at nå er han på vei hjem med fly i følge med
politi da dem hadde fått ut av ham hvem han er til slutt.
I avhør litt senere fortalte han at han hadde reist opp for å
finne frem til ei jente han gikk med på Folkehøgskole. Men
det hadde ikke lyktes han, og han hadde brukt alle pengene.
Så hva annet kunne han gjøre enn så sette seg ned på benken i
parken for å prøve å finne en løsning på problemet?
Etter litt ringte hans mor og var glad for at dem hadde funnet
ham i god behold men var like sjokkert som meg over det hele.
Hun kunne så fortelle at dette er ikke første gangen.
133
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Det var en lignende episode for flere år tilbake, jeg trengte
ikke bekymre meg for pengene. Jeg skulle få tilbake hver en
krone av dem, så skulle han få betale dem tilbake...
Vi har bedt dem komme hjem hit med han først,, der etter
kommer han til deg og leiligheten. Det er i orden. Jeg og våres
kamerat ble sittende å snakke om dette ganske lenge.
Litt sent på kvelden hørte vi døren gå opp, og inn kom Asle.
Det var tydelig å se at han hadde grått. Han kom bort til meg
og gav meg en Konvolutt med penger...
Jeg er så lei meg for det, jeg skjønner at det var forferdelig galt
gjort av meg. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hele,
mest lyst til hadde jeg å pryle ham. Men, jeg er ikke av den
sorten, så jeg bestemte meg for å tilgi siden han beklaget seg.
Så jeg sa at det er i orden. Du er tilgitt men aldri finn på noe
slikt igjen. Din mor fortalte at du har gjort noe lignende før
også, og neste gang tilgir jeg deg IKKE...
Han begynte å gråte enda mer. Etter en stund roet han seg ned
og sa. Det lover jeg. Skal aldri gjøre det mer...
Våres kamerat for avsted etter hvert ble det veldig sent. Vi
hadde dog for vane å sitte oppe til langt på natt og ut i de små
timer, med å høre på lydbøker, spiller og prate...
Jeg var så nede hos pappa neste dag, og fortalte han om det
som har skjedd. Han forstod ingenting hvordan dette kunne ha
seg han heller, og han fortalte nyheter han også.
134
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Han kunne fortelle at han var bedre så han skulle flytte inn i
leiligheten sin igjen. Jeg ble så glad at jeg gav pappa en god
klem og synes det var fantastiske nyheter.
Dagene gikk og det varte ikke lenge før han så ble lagt inn på
sykehuset igjen. Men så ble han overflyttet til sykehjem. Dette
hjemmet ligger ikke langt fra leiligheten han kjøpte.
Dette var en fin ordning synes han, fordi da kunne han dra bort
i leiligheten når han maktet dette. Det var litt av en
påkjennelse for en mann som har ligget så lenge på sykehus.
Leiligheten ligger nemlig i en blokk i tredje etasje, og det er
ikke engang noen heis. Jeg glemmer aldri en telefon jeg fikk
fra pappa en gang. Han var så glad i stemmen.
Vet du hva jeg har klart i dag, spurte han? Nei, hva da svarte
jeg spent. Jeg har gått alene opp til leiligheten. Vanligvis
visste jeg at han måtte ha hjelp av to sterke karer.
Det er jo fantastisk pappa, du er virkelig flink skrøt jeg, og han
tok i mot all skryt og ros og var som et barn som får masse
gaver på juleaften, noe som jo er veldig forståelig.
Så gikk dagene som mer eller mindre normalt. Men jeg merket
at det var en stadig endring hjemme i leiligheten jeg delte med
Asle. Og jeg tenkte at dette skyldes sikkert episoden med
pengene?
Etter hvert tok jeg dette opp med ham, og han mente at det var
fordi han synes det var så trangt. Han ville flytte bort og
kanskje vi da kunne få oss en større leilighet?
135
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Jeg tenkte over det han sa. Og jeg spurte om han mener at jeg
burde finne meg et eget sted å bo? Så er det helt i orden men
jeg vil veldig gjerne at han sier så rett ut i så tilfelle...
Nei, absolutt ikke. Du misforstår proklamerte han. OK så du
mener bare at det hadde vært fint med en større leilighet? Ja,
og komme seg bort til en ny plass osv...
Samtidig var jeg begynt å kjenne savnet etter nærhet og sex.
Nå var det fryktelig lenge siden jeg hadde hatt noe. Og dette
førte meg inn i en temmelig dyp sorg og depresjon.
Dette førte meg videre til mye tanke virksomhet, og jeg
begynte å tenke på mitt forhold til det annet kjønn. Begynte å
analysere hver et forhold jeg har vært inni osv.
Tankene vandret rundt alt det som var hendt. Jeg prøvde å ta
meg sammen men synes det ble vanskeligere og vanskeligere.
Jeg husker at jeg tenkte mye på dette, og grublet så altfor mye,
jeg følte ikke at jeg kunne snakke med Asle om dette heller
fordi han brydde seg ikke det minste om kvinner.
Jeg lurte på om han kunne være homofil? Bare ikke at han
turte komme ut av skapet. Dette fikk meg til å gå mer inn i
meg selv. Ville utforske tankene på dette felt.
Men, jeg mislyktes fullstendig. Jeg er ikke homofil, nei ikke
engang bifil sa jeg til meg selv mange ganger. Det begynte
med at jeg så på porno med menn som hadde sex.
136
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Jeg viste også frem dette til Asle, som tydelig likte dette. Og
han spurte om jeg liker å se på det? Jeg liker mye forskjellig
porno hvis jeg bare er kåt nok svarte jeg.
Vi fortsatte å se på dette, men ikke så lange tiden etter fant jeg
ut at dette var absolutt ikke noe for meg. Jeg ble ikke tent med
tanken på en mann på noen måte.
Likevel følte jeg meg seksuelt forvirret. Men kunne ikke
forklare hvorfor? Jeg spurte meg selv hva som er i veien.
Svaret kom til meg kjapt, finn deg et kvinnfolk igjen.
Det er jo vanskelig å finne, og det kan ikke kjøpes. På en måte
riktig på den annen side feil. Det er mulig å kjøpe sex i det
minste, men dette slo jeg fort fra meg.
Jeg ønsket ikke det og jeg var mer redd for å bli mobbet og
ledd av fordi jeg er så lite utstyrt. Dessuten har jeg selvsagt
hørt om sykdommer og tanken på hvor mange dem har hatt.
Så for tankene videre på nye veier og jaktmarker. Jeg tenkte at
løsningen er kanskje å få en større penis? Jeg satt på nett for å
prøve å finne mer ut om dette, og kjøpte penispumpe.
Dette viste seg å ikke hjelpe i det hele tatt, og jeg for med et
dunk ned i bunn av psyken igjen. Jeg sa at da er det bedre å
bare fjerne hele penis, jeg er ikke glad i den lenger.
Den kan jo ikke brukes, og jeg tviler på at den duger til å lage
barn, noe jeg svært gjerne ønsker meg senere i livet. Jeg satt
mye på nett og sjekket og studerte på mulighetene som finnes.
137
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Alt dette kostet sykt med penger, og det var ikke akkurat det
jeg hadde mest av. Jeg ringte en synsk person for å få råd om
hva jeg burde gjøre, denne sa spill pengespill.
Du lever under en lykke stjerne og har mulighet til å vinne
store penger. Så spill masse. Jeg begynte med dette og
resultatet kom, jeg vant en del penger men ikke nok.
Jeg spilte mer og tapte til slutt alt sammen. Jeg satt der like
fattig og kanskje mer fattig enn noen gang før. Jeg ønsket å bli
kvinne fordi jeg duger jo ikke i senga og som MANN.
Til og med min mor ønsket at jeg var en jente, hun kledde
meg, ja de gangene jeg hadde klær på i klær med farger som
passer jenter, hun gav meg leker som jenter leker med osv.
Da er jeg nok født inn i feil kropp. Jeg er nok en kvinne
innvendig, men født i en mannskropp. Jeg studerte bilder av
dem som hadde forandret kjønnet sitt og det så veldig bra ut.
Jeg ble seksuelt opphisset med tankene på at jeg da kunne bli
tatt hardt både bakfra og forfra. Ja, jeg sier det like ut. For
ellers gir alt dette ikke den meningen det er ment å ha....
Tiden gikk og alt dette som foregikk inni meg forsvant
gradvis, og jeg la etter hvert alle slike tanker på hylla.
Jeg prøvde å si til meg selv. Jeg er en mann. Jeg er en fighter
og jeg skal vinne over alt sammen. En vakker dag lykkes jeg
og skal få det jeg ønsker meg, nemlig barn.
138
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Et barn som jeg kan gi en oppvekst og en barndom som jeg
aldri fikk. Jeg vil vise at jeg kan og vil kunne klare å være
normal som alle andre selv med min ballast i livet...
Pappa var nå atter i sykesenga igjen. Sykdommen hadde
innhentet ham igjen. Nå skjedde det mye på en gang. Jeg og
Asle hadde funnet en leilighet han skulle kjøpe.
Han skulle eie den, og jeg skulle betale han en liten sum hver
måned for å få bo der. I tillegg skulle vi fortsette som før med
å dele på utgifter til mat og strøm.
Vi synes dette var en veldig grei ordning. Men jeg merket at
ting var ikke som før. Han var mer hjemme hos sin mor mens
hans far var på jobb enn han var hjemme i leiligheten.
Når jeg tok dette opp med han fordi jeg følte at noe var galt.
Benektet han alt dette. Han sa at det er mor som vil ha meg
hjem og hun kjefter og maser om alt mulig, han er så lei av det
Tiden gikk og det ble bare verre og verre. En dag kom han
ikke hjem alene men i følge med sin mor. Hun regelrett kastet
meg på dør. Sa jeg måtte komme meg ut før hun ringte politi...
Jeg sa ta det nå helt rolig. Jeg skal pakke sakene mine og
komme meg ut. Asle stod der og sa ikke ett eneste ord.
Hun gikk og sa hun var tilbake o én time. Da skulle jeg være
borte fordi hun ville ikke se meg en eneste gang til. Jeg sa at
det kan hun stole på at jeg skal være ute da...
139
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Så jeg pakket i vei, samtidig som jeg prøvde å finne et sted jeg
kunne få ly for natten. Dette endte med at jeg fikk sove på
sofaen hos en kamerat som hadde en liten leilighet.
Jeg spurte Asle om han kunne gjøre meg en liten tjeneste, uten
å si det til hans mor. Han stod lenge uten å si noe før han
endelig svarte, hva da?
Kan du låne meg plass i boden din nede i kjelleren, slik at jeg
kan ha det meste av tingene mine der? Han tenkte seg litt om
og sa det var greit.
Så får du beskjed av Bjørn, en av våre felles venner, når jeg
ønsker tingene mine og han kan så komme å hente dem...
Det er greit. Mor går aldri ned dit siden jeg ikke har noe
spesielt der nede og det var akkurat det jeg var klar over...
Da stikker jeg. Farvel Asle. Og takk for alt. Med disse ord
gikk jeg ut dørene og til heisen som førte meg ned og ut i frisk
luft og jeg gikk ned til der jeg skulle bo en periode.
Ja, det ble lengre enn en natt fordi det var vanskelig å finne
husly og ting tar tid. Så det var greit for min venn at jeg lå på
sofaen. Han jobbet på nettene på en bensinstasjon.
Når han kom hjem husker jeg han alltid hadde med pølser og
sånt som ikke hadde blitt solgt. Det var ofte ferske bakervarer
også og det var helt topp frokost det...
Tiden jeg bodde der ble lengre og lengre. Min kamerat endret
seg med tiden og det tok tid før jeg skjønte hvorfor. En dag
hadde han hatt sin bror på besøk.
140
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Han hadde to brødre, en bare noen få år yngre enn ham og en
annen som var en god del yngre. Vi hadde ofte besøk av den
yngste hos Asle før i den forrige leiligheten.
Vel, under broren sitt besøk satt dem å røykte, og så gikk dem
brått ut. Jeg satt igjen der og kjente stanken. Jeg satte oppe alle
vinduer for utluft men jeg kjente at det luktet ikke vanlig røyk.
Jeg koblet meg på nett, og leste om narkotika, og det viste seg
snart at min mistanke var riktig. Dem røykte hasj. Dette
bekymret meg veldig da jeg ikke ville rote meg opp i slikt.
Nå måtte jeg prøve å finne meg et sted å bo, og komme meg
vekk før dem prøvde å lokke meg til å bruke noe slikt
Dagene gikk og en dag fikk jeg se en konvolutt på stuebordet.
Jeg kunne ikke unngå å lese hva der stod på den. Det stod med
stor tydelig skrift. Huseier...
Jeg klarte ikke la være å lese. Det stod at han blir kastet ut av
leiligheten om han ikke betaler leien. Å dra til sjøs tenkte jeg.
Betaler han ikke, så blir jo jeg også kastet ut?
Da bestemte jeg meg for å snakke med huseier, han ville
veldig gjerne snakke med meg også. Han sa at han og kona var
enig om at om jeg var interessert kunne jeg leie leiligheten.
Det vil jeg veldig gjerne, jeg sa jeg kunne begynne å betale
allerede i dag. Og det var han meget glad for. Han skulle ta seg
av utkastelsen, og det gikk ganske smertefritt.
141
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Så hadde jeg altså fått meg leilighet da, jeg fikk hjelp av kona i
huset til å vaske ordentlig ut og vi satt ut kopper med eddik
siden dette er kjent for å fjerne røyklukt effektivt.
Jeg gikk avsted og fikk tatt ut penger til husleien, og vi hadde
også tegnet kontrakt. Dem fikk sin betaling og alt i orden. Jeg
så fra den dag ikke noe mer til mine venner...
Men, jeg fikk orden på livet og skaffet meg en jobb. NAV
hjalp meg til å finne flere arbeidsplasser som jeg ikke var
fornøyd med blant annet på Invivo.
Dette er en arbeidsmarked bedrift. Som der jobber folk som
trenger tilrettelagt arbeid. I gamle dager ble disse kalt for
vernede bedrifter, og de som arbeidet der ble kalt
yrkeshemmede.
Jeg ble valgt som tillitsmann og fikk bort både tittelen vi
hadde og også begrepet Vernet bedrift da jeg synes dette var
direkte nedlatende...
Nav ville så ta i bruk uttrykket Skjermet bedrift i stedet. Og vi
ble kalt kun arbeidstakere. Noe vi kunne leve med selv om jeg
ikke synes det første var nevneverdig særlig bedre.
Vel, jeg arbeidet her hele fem år. Jeg trivdes ganske greit i
starten, men det ble ikke noe særlig etter hvert. Vi hadde
vansker med å forstå hverandre, og dårlig kommunikasjon.
Jeg prøvde ta dette opp med min nærmeste arbeidsleder.
Denne kunne ikke gjøre stort. Jeg gikk videre til personal
sjefen, og denne sa at det vil gå over.
142
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Dette utholdt jeg ikke og jeg begynte å skulke. Men så falt min
interesse på en av de andre arbeidstakerne. Vi fant hverandre
og det ble et forhold ut av det som varte ni måneder.
Jeg følte det som et slags fengsel selv om jeg kunne gå rett ut
dørene, så var det som jeg ikke ble hørt og hjulpet videre. Har
man først fått bena innefor slipper man ikke ut igjen.
Som nevnt arbeidet jeg der i fem år. Og det hører en god del
med til historien her. Så jeg prøver å formulere dette på en
kortest mulig måte, ellers vet jeg ikke om jeg noen gang
kommer i mål med denne boken?
Jeg forstår at forholdet mellom meg og Marianne går mot
slutten fordi hennes mor liker ikke særlig godt at hun har
kjæreste fordi hun har en Psykisk lidelse.
Dette er jeg sterkt uenig i, men jeg orker ikke lage noe bråk, så
jeg finner så ei annen jente i stedet. Og det utvikler seg raskt
til et kjærlighets forhold mellom oss...
Dette var da Arnhild som det vil stå mye om fremover, siden
hun utgjør en stod del av livet mitt i alle disse årene.
En dag sitter jeg hjemme i leiligheten da mobilen min ringer.
Jeg kjenner ikke nummeret men besvarer oppringningen. I
andre enden hører jeg onkel Atle sin stemme.
Endelig har vi fått tak i deg. Pappa er alvorlig syk og du bør
komme ned på sykehuset så fort du kan. Jeg ble så paff. Jeg
hadde snakket med pappa for kun et par dager siden.
143
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Da skulle han reise til Sunde og besøke bestemor og bestefar.
Og nå ligger han altså nærmest for døden? Jeg skjønte
ingenting. Og jeg kom på at jeg hadde byttet nummer.
Dette nye nummer hadde jeg skjult, og hadde ikke gitt dette til
særlig mange av ren forglemmelse, og derfor hadde dem så
vanskeligheter med å få tak i meg.
Jeg bestilte en drosje og dro i vei til sykehuset med det samme.
Kom meg på avdelingen og ble vist inn. Der satt onkel og
bestemor og pappa lå der meget dårlig og svak.
Gikk bort til bestemor og gav henne en klem, og så onkel og
satt meg ned like ved pappa. Jeg angret så på at jeg ikke hadde
gitt sykehuset mitt nye nummer sånn at dem kunne ringt meg.
Vi satt der og jeg la merke til at pappa gjorde tegn til meg at
han hadde registrert at jeg er her nå. Det var godt og jeg satt og
pratet stille med ham da jeg regnet med at han kunne høre meg
Satt der til langt på natt, jeg sovnet i stolen, og ble til slutt
sendt hjem for å sove. Neste morgen dro jeg tidlig ned til
sykehuset igjen og satt der i lag med pappa og de andre.
Vi skjønte alle sammen at det var slutten nå,, og det ble gjort
klart på avdelingen. Presten ble tilkalt. Jeg visste at pappa likte
svært godt å snakke med disse prestene der.
Onkel og presten og Bestemor ønsket et møte. Jeg fikk også
samtaler med presten alene. Vi gikk så inn til pappa igjen. Og
en lege kom og jeg fikk snakke med ham.
144
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Han fortalte at det er absolutt ingenting mere vi kan gjøre for
din kjære far. Vi kan holde ham kunstig i live. Dette er helt
opp til deg, du bestemmer hva som skal skje...
Jeg satt i dype tanker en lang stund, gråt og så hentet jeg meg
inn igjen. Jeg svarte så: Jeg synes pappa har lidd nok nå i alle
disse år, med enorme smerter, operasjoner osv...
Jeg ønsker nå at han endelig skal få fred. OK, er du helt sikker
på dette? Ja, det er jeg.
Da kan du gå inn og skru av tilførselen med Oksygen selv når
du er klar over det og så trykker du på en annen knapp. Etter
dette vil din far sovne stille og fredelig inn.
Jeg gråt en stund og så fortalte jeg onkel og bestemor hva jeg
aktet å gjøre. Jeg ba en lang bønn og gikk så bort for å gjøre
det jeg følte var riktig etter jeg hadde sagt...
Ha det riktig fredelig og godt pappa. Tusen takk for alt du har
gitt meg. Du har vært tapper og skikkelig sterkt i denne lange
tiden, nå skal du endelig få hvile... Forvell kjære pappa.
Med hånden til pappa i den ene hånden, skrudde jeg igjen
tilførselen med den andre. Og pappa utåndet og var død. Dette
ble notert ned og presten kom inn igjen.
Nå var det enda flere avgjørelser som skulle tas av meg, jeg
skulle avgjøre hva som skulle skje videre. Ville jeg ha pappa
liggende her i Stavanger, hvor skal alt foregå osv...
145
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Jeg sa jeg ønsket å tenke på dette, og dette ble akseptert av
sykehuset. Onkel ringte til bestefar som også var dårlig og min
tante var der og passet på ham.
Dem prøvde alle sammen og påvirke meg, at det jo var det
beste for fremtiden at pappa ble lagt på kirkegården på
Husnes. Dette fordi der ville det bo folk i generasjoner.
Dem mente at jeg kunne ikke vite sikkert at jeg alltid kom til å
bli boende her. Og en masse andre argumenter. Jeg hadde nok
å tenke på, og jeg sa OK, det er greit han får hvile på Sunde.
Hele dagen var vi på sykehuset, og jeg gikk inn til pappa flere
ganger og strøk han på skinnet. Pratet med pleierne og gikk
opp på avdelingen der pappa hadde ligget omtrent hele tiden.
Alle kom bort til meg, og Kondolerte. Jeg fikk så mange
klemmer. Jeg var jo så ung sa mange av dem, kun 22 år.
Hver tapper sa de fleste, du klarer dette. Du kommer deg over
dette og du skal leve med din fars vilje. Disse ord tok jeg med
meg videre. Jeg visste de var gode og med rette...
Fordi jeg visste godt at pappa hadde kjempet og stridt i mot
sykdommen alle disse år. Og gav aldri opp. Han fikk beskjed
om at han måtte slutte som lærer og finne seg et annet yrke.
Han bestemte seg så for å arbeide på sykehuset. Han var
avhengig av drypp resten av sin levetid. Og han utdannet seg
da ved Høyskolen til Radiolog.
146
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Han leste og leste og leste inn oppgaver på lyd, han tok
eksamen og bestod der han lå i sykesenga. Så derfor visste jeg
at dette skulle jeg klare, jeg er en fighter og hans sønn...
Jeg bestemte at det skulle holdes en minnestund i kappelet
som hører til sykehuset. Her kunne alle pappas bekjente,
kolleger og alle som ønsket komme å ta et siste farvel.
Onkel og meg organiserte det hele. Vi kjøpte inn roser som vi
skulle dele ut ved inngangen og som kunne bli lagt på kisten.
Det ble sendt ut en notis i aviser om det forestående
minnestund, og så kom dagen. Jeg hadde da vært å frisert meg,
kjøpt ny dress og sko og så respektabel ut...
Vi ankom Kappelet og det stod allerede en masse folk der, jeg
kjente temmelig mange. Håvard (Støttekontakt) samt hans mor
var møtt frem. Noen kamerater av meg var også der.
Personal sjefen samt Daglig leder og min nærmeste arbeids
leder var der. Så var selvsagt Marit der og mange andre kjente
fjes som sagt. Det var helt ufattelig alt sammen.
Enda mer ufattelig var det da jeg så en skare, av hvit kledde
kom til syne. Det viste seg å være alle pleierne og leger som
ikke var opptatt med operasjon.
Alle ønsket å ta et skikkelig farvel med pasienten dem hadde
hatt med å gjøre i hele 3,5, omtrent sammenhengende år...
Kapptellet ble for lite for alle som var møtt frem, tiden var
inne og presten begynte sin preken. Så fikk jeg ordet, jeg ville
si noen ord og stod ved pappas kiste.
147
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Jeg hadde skrevet dette, som mine siste ord. Disse fremførte
jeg både i kappelet og i selve begravelsen:
Du sovnet så stille,
Da reisen var slutt,
Fra alt som deg plaget,
Nå hviler du ut,
Jeg unner deg hvilen,
Men savner deg så,
Takk for all kjærlighet
Det ble en meget sterkog og
gripende
Det ble sagt meg
trygghet
du lot megseremoni.
få,
Du
vil
leve
videre
i
mitt
hjerte.
etter minnestunden at det var ikke ett eneste tørt øye når jeg
fremførte mitt dikt og mine ord...
Etter begivenheten skulle vi dra til Sunde for å følge pappa til
sitt siste hvilested og vi skulle ta ferga etter bilen som kjørte
pappa, fordi det virket så rart å være med den samme båt...
Vi skulle ordnet med en del praktiske ting før avreisen, og
gjorde dette. Så kjørte vi utover til fergekaia. Vi kjørte inn og
der fikk vi se "likbilen".
Oppgitt sa onkel i fra til meg hva han så på kaia, og jeg sa.
Herlighet dem kan jo ikke ha fått bli med den forrige ferga!
Nei, det ser virkelig ikke sånn ut sier han, går det greit for deg,
at vi nå tar den samme ferga likevel? Ja, det får nok bare være
greit det og jeg gråt og gråt på vei til billettluka.
Damen som satt i billettluken måtte se at jeg gråt, hun så at vi
hadde fin klær på. Og hun spurte om vi fulgte den bilen?
148
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Ja, svarte onkel og sa ikke mer. Da får dere kjøre ombord,
Kondolerer. Jøss vi fikk reise gratis. Hun synes tydelig synd
på oss at vi måtte kjøre i lag med den samme båten...
Ferga kom og vi kjørte ombord. Kort tid etter la ferga fra kai.
Så var vi på vei. Det var fryktelig å vite at pappa lå nede i en
bil i en kiste på bildekket...
Men, det var ikke lange overfarten, og det var så ned til bilen
igjen, og kjøre videre. Noen timer senere var vi fremme.
Da vi kom hjem til Bestemor og Bestefar var alle samlet der
og det ble mye klemming og gråt. Og etter hvert roet vi oss
ned og spiste mat og prøvde å gjøre det beste ut av alt.
Rundt i hele stuen, ja over alt. Til og med på gulvet stor der
blomster. Det var som vi var på et Gartneri... Pappa kjente
utrolig mange og alle dem ville komme med en siste hilsen.
Dagen etter skulle begravelsen finne sted. Vi møtte opp tidlig
ved Husnes Kirke, og det var enkelte andre som var veldig
tidlig fremmøtt. Alt ble gjort klart og det hele begynte.
Det ble virkelig en flott begravelse. Onkel hadde ordnet med
en flink Fiolinist som spilte noen stykker og låter vi alle visste
at pappa elsket, og et kor sang så fantastisk.
Så var det tid for å komme med sine siste hilsen. Jeg var først
og så kom onkel og mange andre ville si noe. Det varte og
rakk i rekken, det var helt utrolig vakkert.
149
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Vi gikk ut og fulgte båren det stykket ned til pappas hvilested,
og presten begynte sin forkynnelse. Så sang vi et vers av en
salme pappa var veldig glad i, og kisten ble senket ned.
Vi sang eller gjorde et velment forsøk på å synge siste verset,
så var det hele over. Vi skulle så samles til et måltid mat og
flere fine ord ble delt med bordene.
Jeg hadde betalt billetten for Marianne slik at hun kunne
komme i begravelsen å si farvel. Så hun hadde kjørt fra
Stavanger i lag med Marit og en venninne av familien.
Dem skulle tilbake samme dag men ville selvfølgelig være
med å spise litt før dem la i vei mot Stavanger igjen og
Marianne skulle så reise hjem til det kalde nord dagen etter
det.
Ja, minnesamværet ble minnerikt og hyggelig. Det er jo slike
stunder man treffer familie man aldri ser eller høre noe fra
ellers. Så det tar man med seg i lang tid etterpå...
Jeg ble noen dager på Sunde etter begravelsen. Så kjente jeg at
det var bare å starte på stigen som førte opp til det normalen
det skulle bli nå etter jeg hadde mistet min pappa.
Sorgen er viktig å bruke tid på, det hadde jeg forberedt meg
på, og det var jeg klar for å gi den tiden den trengte, og det
skulle vise seg at tiden ble meget lang for min del.
Pappa etterlot seg et enormt stort tomrom i livet mitt,, jeg
hadde store problemer med å finne noe jeg kunne fylle det
med. Og jeg måtte prøve å begynne å vandre rundt hullet i
stedet. Og selv om det tok tid, fungerte det greit.
150
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Så jeg sa til alle at jeg kom nå til å reise hjem forsøke å finne
ro, og ville nå flytte inn i leiligheten til pappa. Dem forstod at
jeg ville prøve å gjøre det, det er viktig å fortsette veien videre.
Onkel kjørte meg til kaien, og vi sa farvel. Så reiste jeg hjem.
Tok taxi til leiligheten til pappa og så meg om der. Det luktet
av pappa over alt, og det var veldig rart å være der.
Jeg satt en stund der før jeg dro hjem til leiligheten jeg leide.
Når jeg kom frem la jeg merke til at huseier og kona satt å
terrassen med levende lys, og koste seg i den milde kvelden.
Dem så meg og spurte om jeg ville komme å sitte i sammen
med dem en stund. Jeg hadde fortalt dem om pappas død, og
dem ville gjerne jeg sulle vite at dem var der, om jeg trengte
dem, satt meg ned hos dem og ble sittende en god stund.
Jeg fortalte at jeg vil nå flytte inn i leiligheten pappa hadde,
dem spurte hvor denne ligger, jeg svarte på Hinna. Hvis du
ønsker det kan vi kjøre deg og eiendelene dine dit?
Ja, tusen takk. Det hadde virkelig vært kjempe fint svarte jeg.
Og vi avtalte at vi skulle det neste dag. Du skal også få slippe
p tenke på utvask, jeg kan ta det for deg sa fruen i huset.
Hjertelig takk for det, så sa jeg god natt og gikk...
Jeg arbeidet fremdeles ved Invivo. Men jeg hadde fått
permisjon på ubestemt tid i forbindelse med pappas bortgang.
Men, jeg begynte å savne Arnhild en del av dem andre jeg
arbeidet sammen med. Så jeg bestemte meg for at ikke lenge
etter jeg hadde flyttet til Hinna skulle jeg begynne igjen...
151
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Flyttingen gikk greit. Nå hadde jeg god kontakt med ei jente
som het Mona på Invivo. Hun ville veldig gjerne ta over
leiligheten som jeg leide. Så det var greit.
Har tidligere nevnt Arnhild som vi nok kommer mye tilbake
til. Det skal her sies at Arnhild og Mona kjempet en hard kamp
for å vinne mitt hjerte...
Dem var begge hodestups forelsket i meg. Jeg selv visste ikke
hvem av dem jeg egentlig likte best. Før jeg visste ordet av det
var jeg egentlig i gang med å flørte med dem begge to.
Mer på spøk sa jeg at det hadde vært fint å delt seng, først med
den ene og der etter den andre. Dette ble mer enn en spøk. Og
den seksuelle aktiviteten og vekket følelser.
Nå var det å finne frem til hvem av dem jeg hadde de riktige
følelser for og hvem jeg kunne trives best i sammen med. Jeg
tok et valg og valget falt da på Arnhild...
Vell, en liten stund etter innflytting arrangerte jeg og Mona en
innvielses fest som ble arrangert hos meg siden jeg hadde
størst plass til så pass mange folk.
Vi ble hele 16 stykker på festen. Det ble veldig hyggelig, og
mange av dem som var der snakket om denne begivenheten i
mange år etterpå, så det er jo koselig.
Mona ble sykelig sjalu etter jeg hadde valgt Arnhild i stedet
for henne og hun ble borte en stund uten å ta kontakt. Plutselig
hørte vi fra henne igjen, da hadde hun funnet seg en type...
152
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Det roet seg og vi var en del sammen med dem. Arnhild hadde
fått tilbud om å bli med på kommunens tilrettelagte aktiviteter.
Det er aktiviteter for dem med Psykiske lidelser, men også
andre funksjonshemmede.
De har to tilbud. Det ene er en torsdags klubb. Det andre en
fredags kafé. På den først nevnte tilbys forskjellige aktiviteter,
alt fra mulighet til å spille biljard og bordtennis, til å danse på
diskoteket. Dem har også bespisning.
I tillegg har dem samtalegrupper, Bingo og noen ganger
inviterer dem til underholdning av forskjellig art. Fredags
Kafeen er en kafé i regi av Kommunen. Her kan man få kjøpt
enkelte retter, det spilles musikk og danses...
Vi begynte å gå litt på begge deler i denne perioden, på den
ene hadde jeg også vært en del med Marianne. Og vi begynte
også å gå noen ganger på begge tilbudene.
På fredags kafeen en kveld forsvant plutselig Arnhild. Jeg
trodde kanskje hun var på toalettet eller noe. Men det varte og
rakk og jeg ropte på henne.
Jeg kunne lite se i lokalet siden det var kun litt dempet
belysning der inne. Hun svarte meg og kom bort. Hva er det
spurte hun?
Hvor er det du har vært i det siste spurte jeg litt brysk, jeg
merket nok at jeg var en smule irritert når hun ikke sa noe som
helst bare gikk.
153
Kapitel 8: Fra 21 - 23 år
Hun svarte at hun var borte ved et bord og snakket med to
gutter hun kjenner fra Hinna Vgs. OK svarte jeg. Det er jo
greit men du kan i det minste si fra at du går og hvor.
Hun beklaget og satt seg ned igjen, vi satt der til alt var over
og vi skulle dra hjem. På veien ned til bussen snakket vi med
disse to og jeg ble presentert for dem.
Dem het Geir Rune og Jan Asle. Vi snakket sammen hele
veien ned til bussterminalen. Så kom bussen og vi steg på og
avtalte med dem at vi skulle sitte ved samme bord neste gang.
Vi gjorde så det neste gang. Den er kun hver 14 dag så det var
jo nå en stund siden sist. Vi fant greit tonen og pratet som bare
det. Det viste seg at dem kjempe hverandre godt.
Geir Rune og Jan Asle kjente hverandre fra Ungdomskolen. Så
fikk dem også komme inn på samme videregående skole. Men,
Jan Asle ble psykisk syk og ble tatt ut av skolen og innlagt.
Men, hadde nå kommet seg en del, og det var jo bra å høre. Vi
var mye sammen med dem på kafeen, og ikke lenge etter
begynte dem også å komme til oss på besøk hjemme.
Dette utviklet seg til og bli et veldig nært vennskap, og vi
begynte å reise på turer sammen og det var veldig kjekt.
154
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Årene gikk og vi holdt stadig sammen, nå er vi kommet frem
til året '2001. Da kjente jeg en følelse at noe ikke var som det
skulle. Men, jeg kunne ikke sette fingeren på hva?
Tingene endret seg i raskt tempo, jeg har vanskeligheter md å
huske detaljer her og hvordan og når alt skjedde i forhold til
hverandre. Men skal prøve å komme frem til noe av det.
Som sagt virket det som noe var alvorlig galt. Men forholdet
mellom meg og Arnhild virket på meg kjempe bra. Jeg fridde
til henne og hun svarte ja, og vi var da forlovet.
Men fortsatt kom denne snikende følelsen om at noe var galt
inne i meg. Jeg ba Arnhild sette seg ned med meg for nå
ønsket jeg en alvorlig prat.
Hun sa at alt er bare BRA. Hun elsker meg og har det mye
bedre enn på lenge. Hva kunne jeg vel gjøre? Jeg måtte bare
tro henne når hun sa det slik og det gikk lang tid etter dette.
155
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Vi var med alle våre venner hver eneste helg og mange av dem
dukket ofte opp i ukedagene også. Vi hadde det veldig trivelig
sammen, men jeg merket også noe rart med dem...
Jeg klarte ikke å kvitte meg med denne følelsen. Dette gjorde
meg deprimert fordi jeg mente jo at hun burde kunne ta det
opp med meg om hun følte at noe er galt.
I denne tiden var det en annen merkelig ting også som hente.
Jeg har tidligere skrevet om Håvard, støttekontakten. Jeg
hadde nå ikke hørt fra han på evigheter.
Derfor satt jeg meg ned for å skrive et brev til han. Jeg hadde
før dette prøvd å ringe ham telefon mange ganger. Jeg fikk
brevet sendt men det kom aldri noe svar på brevet.
Jeg husket at like før jeg ikke hørte fra ham, hadde han
problemer i forholdet sitt. Han var i lag med ei flott dame med
navn Marita. Dem hadde vært i lag en del år...
Så jeg antok at han hadde problemer i forhold til det, og
kanskje ekstra tungt var det når jeg akkurat hadde fått Arnhild.
Men jeg synes stadig at han kunne sagt skikkelig farvel likevel
Ikke bare bryte all kontakt helt plutselig. Men jeg er inne på
dette kan jeg også i forbi farten si at dette hente med flere
venner, eller som jeg trodde var mine venner også.
Så når tid skal man kunne stole på at en faktisk og absolutt er
en god venn? Det synes jeg er svært vanskelig å svare på.
156
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Vell, jeg snakket med Arnhild og mine venner om dette og
ingen var i stand til å forstå dette. Og han måtte bli historie i
mitt liv, forsvunnet på mystisk vis.
Nå tilbake til harde faktum. Jeg la stadig merke til endringer i
Arnhild sin person- og være måte. Noe var absolutt galt. Jeg
husker at jeg hadde fått en invitasjon til å komme på grilling.
Dem sa at Arnhild må gjerne være med hun også, jeg sa til
henne at vi er bedt på grillfest. Bare gå du, jeg blir ikke med.
Dette var til et vennepar. Jeg hadde en del med henne å gjøre
siden hun også satt som tillitsvalgt på Invivo. Det kan jo bli
kjekt det sier jeg. Hun ble bare sur og gikk.
Jeg dro til Pål og Ann-Helen på grilling. Det smakte all deles
fortreffelig. Og jeg var der i noen timer og dro så hjem igjen.
Da var hun fremdeles ikke kommet hjem. Men det var ikke så
lenge etter min hjemkomst at hun kom inn dørene. Jeg spurte
hvor hun hadde vært og om hun har hatt det kjekt?
Hun svarte meg knapt og gikk direkte inn på badet og der etter
la hun seg. Jeg fulgte samme veien. Det var blitt sent på natt.
Jeg lå og grublet en stund siden jeg ikke fikk et godnatt kyss.
Kan være hun har fått den månedlige periode tenkte jeg, da
hendte det noen ganger at hun ble helt umulig å ha med å
gjøre. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde gjort noe galt.
Jeg snakket ikke til henne, bare lå der å lyttet til pusten
hennes. Og til slutt må jeg ha sovnet og våknet tidlig. Jeg stod
opp og dusjet og laget frokost.
157
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Hun kom omsider og ville ikke spise, hun ville ut en luftetur sa
hun, jeg blir gjerne med sier jeg. Trenger litt luft. Nei jeg vil
gå alene svarte hun surt.
Ja, det var helt klart at det var noe galt. Men hun nektet å
snakke med meg om det, og jeg kunne ikke forstå hvorfor.
Jeg prøvde flere ganger men måtte hver gang bare gi opp, så
jeg tok i stedet opp mine bekymringer med Geir Rune. Han
ville prøve å snakke med henne, men det også uten hell...
Dette varte og rakk, og hun ble nesten umulig å holde i hus.
Hver minste ting jeg sa kunne gjøre at hun for opp av stolen,
sofaen eller der hun satt og låste seg inne på badet.
En kveld var jeg mektig irritert og lei av denne oppførselen
hennes, og derfor gikk jeg ut i gangen og banket på. Jeg sa:
Arnhild, kom ut vi trenger å snakke sammen. Nei gå vekk og
kjeftet og bar seg etter noter. Jeg skjønte mindre av alt
sammen, samtidig kjente jeg at jeg ble irritert.
Hun brukte stadig kjeften sin, og kom med den ene sure ting
etter den andre. Den verste husker jeg veldig godt.
Like innenfor døren til badet stod hun, eller kanskje hun satt
på gulvet? Der inne fra sa hun noe om at jeg er en idiot som
ikke ser dårlig, jeg bare later som og en masse stygge ting til.
Dette fikk begeret i meg til å renne over, det skal som regel
svært mye til før jeg blir sint. Men nå kjente jeg for alvor at
sinnet kom, og jeg sa lås opp med en enste gang.
158
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Hun bare lo hånlig av meg. Og sa må du tisse. Tiss i buksa
eller du har jo sikker bleie på deg så det gjør jo ingenting. Du
er jo en stor og tykk baby...
Dette gjorde meg enda mer sint og forbannet. Se å lås opp den
døra ellers kommer jeg inn på en meget brutal måte. Hun bare
snøftet av meg. Og jeg tok sats og slo alt jeg kunne i døra.
Dette resulterte i at det kom et digert hull i døren, og hun ble
nesten truffet av noen biter av materialet. Dette fikk tingenes
tilstand til å snu, og hun låste opp og kom ut.
Hun holdt nærmest på å le seg i hjel når hun fikk se hullet i
døren fra gang siden. Jeg sa at jeg må jo få skiftet den ut
Etter en stund sa hun unnskyld og så gikk det noen uker som
ble forholdsvis rolige. Men hun forsvant ut til byen hver eneste
dag. Hun likte så godt å gå å se i butikkvinduer fortalte hun.
Så var det en kveld da hun låste seg inne på badet igjen, denne
gangen hadde jeg vært smart. Jeg hadde nemlig fått satt inn en
ny dør og der fulgte det med to nøkler.
Den ene hadde jeg så gjemt. Så det var enkelt å finne denne
frem, hun sa på to og det var fort gjort å få den andre nøkkelen
ut på disse låsene, og så låste jeg meg inn på badet.
Dette gjorde henne helt fullstendig gal og hysterisk. Hun
begynte å hyle og skrike og bære seg. Jeg så en truse på gulvet
som var svart, med en tydelig stripe med noe hvit.
Det hvite var plassert akkurat ved skjeden, så jeg antok at det
var noe som hadde rent ut fra skjedeåpningen? Jeg tok opp
159
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
trusen og lukta var ikke til å ta feil av. Det var sæd. Og det
kunne ikke være min for vi hadde ikke ligget sammen på lenge
Det var enda en ting. Hun sa alltid nei når jeg spurte om sex,
skylte bestandig på vondt i hodet og diverse andre ting. Hun
hadde aldri vært sånn tidligere.
Hun fortsatte og slå og sparke rundt seg, og jeg var nødt til å ta
tak for å roe henne ned. Jeg sa rolig først at hun må se å roe
seg ned. Noen kan høre henne og varsle politiet.
Det gir hun fullstendig blaffen inn skrek hun. Dem kommer jo
bare å henter deg sa hun. Feil det er du som er hysterisk og
dem tar deg med å legger deg inn på Psykiatrisk avdeling.
Hun ble bare enda verre av disse ord, og angrep meg med sine
skarpe negler. Da fikk jeg nok og kjapt la jeg henne i gulvet og
holdt henne nede. Og sa med rolig stemme, ro deg ned.
Da gikk det over og hun bare gråt stille en lang stund, så kom
hun til slutt ut av badet og vi satt oss i sofaen. Men snakke noe
særlig ville hun ikke. Kun det vante, unnskyld kom fra henne.
Det kunne umulig stikke særlig dypt tenkte jeg, hun gjør jo
dette gang på gang og mye nå i det siste. Skulle tro at hun var
ruset på noe eller noe annet er alvorlig galt?
Vi hadde en hund på den tiden som het Fido, denne var blitt
meget dårlig behandlet i sitt tidligere hjem og når han ble redd
kunne han både tisse og bæsje inne...
160
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Vell tiden gikk også etter dette. Og jeg tok det atter opp alt
sammen med Geir Rune. Han forstod at jeg slet i forholdet
med henne og synes synd på meg.
En dag hadde vi besøk av ei venninne. Vi satt å spiste vafler
og is og plutselig bøyde Arnhild seg frem mot bordet og la
ringen på bordet og sa at det er slutt, så gikk hun.
Jeg satt der i sjokk. Selv om jeg hadde tenkt på dette lenge. Jeg
hadde lenge tenkt å gjøre det forbi med henne. Men hun gjorde
dette med meg, etter hun først hadde vært utro.
Ja, hun innrømmet dette senere. Vi fikk nemlig kontakt igjen
langt om lenge etter bruddet. Og da forklarte hun det hele med
at hun hadde bryllups nerver.
Dette har jeg senere funnet ut har vært blankt løgn. Sannheten
er at hun ble lei av min "Mini penis". Synes ikke den var god
nok og ville gjerne ha en Mann med stort utstyr.
Ja, etter dette slet jeg veldig med meg selv igjen. Jeg gikk inn i
en veldig tung depresjon. Og tenkte kun en tanke at det må jo
være noe galt med meg siden det støtt skjer negative ting.
Men, jeg karet meg opp av "Grøfta" igjen. Husket det jeg
hadde lovet meg selv. Jeg skal overleve og vinne. En dag skal
jeg bli lykkelig og få det bra...
Nå sirkler jeg meg inn på året 2002. Dette var året da jeg
gjorde opprør mot NAV og Invivo. Jeg ville vekk derfra fordi
jeg følte ikke at arbeidet var noe for meg lenger.
161
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Jeg hadde de siste årene sittet å passet Resepsjonen. Men, der
var som regel så kjedelig at jeg kjedet meg i hjel. Alle
avdelinger hadde direktelinjer, så hvorfor da meg?
Andre bedrifter som har dette har en mye mer hektisk
telefonstrøm, slik at det støtt kommer samtaler inn på
sentralbordet men altså ikke her.
Når det gjelder informasjons delen var det nok av skilt som
viste vei til dem som kom. Og som regel var det de som hadde
vært der mange ganger før som kommer.
Jeg hadde noen oppgaver, som post rutiner. Jeg skulle frankere
all utgående post fra avdelingene. Jeg skulle samle inn
utgående post og sørge for at det kom avsted.
Arbeidstakerne hadde stemplingskort, så det var jeg som laget
til disse. Jeg laget også strekkode lapper til lampene dem drev
å monterte på Monterings avdelingen.
Hadde kanskje noen få oppgaver til som jeg lenger ikke
husker. Men som sagt satt jeg stort sett der å bare så i veggen,
eller i blant på nettet når jeg fant på noe å surfe etter...
En annen ting var at jeg etter bruddet med Arnhild følte at jeg
kom meg ikke ut i fritiden. Jeg la mer og mer på meg, og jeg
var redd for helsa om jeg ikke gjorde noe med det.
Før dette hadde jeg aldri tenkt tanken på det før nå, og det som
stod klart i mitt hode nå, var at jeg ville søke på førerhund.
Min tidligere nevnte onkel har samme øyesykdom som meg.
162
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Han har førerhund og har hatt det i mange år. Så jeg visste
godt hvor mye dette kunne hjelpe på mange områder. Så jeg
bestemte meg for å ta kontakt med førerhundskolen.
Jeg leste det jeg kom over på nett av informasjon. Jeg fant ut
at det fantes flere skoler som trente førerhunder, og tok i mot
brukere som så ble opplært i bruk av førerhund.
Visste at onkel hadde benyttet seg av Norges Blindeforbund
sin førerhundskole. Så det føltes riktig å ta kontakt med dem.
Noe jeg så gjorde, og dem sendte meg diverse skjemaer.
Jeg måtte til fastlegen for at denne skulle anbefale førerhund,
og denne ville jeg skulle ta en nærmere sjekk på øyene og få
en status på øyesykdommen.
Derfor tok jeg kontakt med den øyelege jeg hadde brukt
tidligere som holder til på øyeavdelingen på sykehuset. Jeg
fikk time her og det ble foretatt en skikkelig synstest.
Begge disse leger anbefalte førerhund, og skrev en flott
anbefaling. Så var det opp til Trygdekontor å innvilge eller
avslå dette. Men jeg fikk det innvilget. Så skulle jeg på kurs.
Det første som da skjer er at man blir innkalt til noe dem kaller
"Forkurs". Her foregår det en hel del ting, og det er mange
grunner til at dem har slike forkurs.
Hovedårsaken er at man skal bli bedre kjent med hva en
førerhund egentlig er, og få vite mer om hvordan det brukes.
Man, får lære om hundehold og viktigheten av å vite at dette er
et levende individ, og en hel del annen informasjon...
163
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Så skal skolen bli mer kjent med deg, finne ut hvilket ganglag
du har, se på fysikk og temperament. Så får man også lov til å
prøve å gå med en førerhund for å se hvordan det er.
Man, skal også gå en runde i lag med en "Mobility" instruktør.
Denne har utdannelse for å hjelpe synshemmede til å ferdes
ute, ved hjelp av stokk og en del andre hjelpemidler.
Disse legger opp ruter til skole, butikk og alt som en bruker
har bruk for i hverdagen. Man får også opplæring i bruk av
hvit stokk og disse ska her teste ferdighetene med denne.
Jeg var så heldig at jeg møtte en instruktør jeg kjente godt fra
Huseby, Blindeskolen jeg har gått på tidligere. Denne sa at han
vet jo hvor flink jeg er med stokken, men vi MÅ ta en runde.
Vi gikk så en runde, og på veien snakket vi om gamle tider
ved blindeskolen. Han fortalte om de nye tider ved
kompetansesenteret osv. Det hele var veldig greit og trivelig.
Det var mange andre også på kurset så han hadde mange han
skulle gå med, så vi gikk et stykke før vi returnerte. Jeg fikk
skjemaet utfylt og godkjent av ham og så var det gjort.
Vi hadde det veldig kjekt og sosialt på førerhundskolen, under
dette forkurset. Og vi var alle så spente på om vi skulle bli
godkjent av skolen som førerhundbruker.
Det er et Brukerutvalg i NAV, som tar seg av førerhund
spørsmål. Disse vurderer DEG nøye. Og det er også disse som
tar den endelige avgjørelse om man får en førerhund.
164
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Så var det tilbake til Stavanger og jobb igjen, jeg hadde nå fått
vite at jeg skulle få komme ut i Arbeid med Bistand. Dette er
en avdeling av Invivo og NAV.
Her driver tilretteleggere og finne arbeid som kan passe den
enkelte, både etter ønsker og etter type arbeid som kan være
aktuelt. Og prøver å komme frem til en ordning med bedrifter i
området der man bor.
Som regel er det da NAV som betaler ut lønn, slik at
bedriften man blir ansatt hos betaler ikke en krone for å ha deg
i arbeid. Noen ganger får man en bonus av bedriften.
Mens jeg en dag satt på min post på sentralbordet, ringte
telefonen, og jeg kjente igjen nummeret til Førerhundskolen.
Dem kunne fortelle at dem nå har en hund med navn Faika,
som dem absolutt mener vil passe godt til meg. Hun var ny
utdannet ved skolen og var veldig snill og god.
En Labrador Retriever tispe. Utdanningen av førerhunder tar
ca. 2 år - dette avhenger av flere faktorer. Så noen ganger tar
det litt kortere tid, andre ganger lenger.
JA, jeg ble så glad når jeg fikk nyheten om at dem hadde
funnet en hund til meg. Det som var spesielt var at det egentlig
var en annen bruker som var tildelt Faika.
Men, av en eller annen ukjent grunn meldte brukeren avbud
slik at hunden igjen stod uten bruker. Og da fant dem ut at jeg
var den på listen over brukere som venter hund som passer.
165
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Samtreningen skulle starte allerede til uka, så jeg måtte svare
veldig kjapt om jeg ønsket å ta i mot Faika. Jeg hadde ingen
betenkeligheter med det og sa ja med det samme.
Treneren som ringte meg sa at hun skulle sende all info om det
forestående samtrenings kurset. Alt blir dekket av NAV med
hensyn til reise og oppholdet i Oslo.
Treningen foregår på førerhundskolen, på landevei og i byen.
Man skal gjennom alt dette for å se hvordan hunden kan hjelpe
deg til å komme deg frem dit man skal.
Hunden trenes til å kunne bruke "Faste" ruter, men etter hvert
som man blir en erfaren bruker kan man bruke hunden overalt
også ukjente steder man aldri har vært før.
Det var vår, og dette hørtes ut til å bli helt fantastisk. Jeg visste
det ble en god del ut å gå. Så jeg kjøpte meg nye sko og litt
annet jeg trengte og var klar til å reise.
Jeg meldte fra til sjefen min på Invivo, og jeg fikk selvfølgelig
fri til å dra til Oslo disse tre uker samtreningen varer.
En del nervøs dro jeg avsted til Oslo. Vi skulle bli hentet på
Gardermoen og fraktet til førerhundskolen derfra med bil. Det
var en god del andre som skulle få hund samtidig.
Ja, dagene i Oslo var hektiske. Men det ble masse tid til det
sosiale. Jeg husker så godt mitt første møte med Faika. Vi
spiste når vi kom frem til skolen og hadde fått rom.
166
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Så var det et informasjon møte. Etter dette fikk vi beskjed om
å gå på rommet våres da treneren av hunden skulle komme
med hunden på rommet våres, samt en del utstyr.
Jeg gikk til mitt rom og nå var jeg virkelig kjempe spent. Jeg
gledet meg som et barn på julaften. Jeg låste meg inn på
rommet og gjorde klart en skål med vann.
I hånden hadde jeg en godbit, og så satt jeg meg ned i sofaen,
og jeg hadde kanskje sittet der i 10 minutter så banket det på
døren og inn kom treneren, med kjære Faika.
Hun lukket døren og kom bort til meg, i den andre hånden
hadde hun en hel pose med forskjellig utstyr.
Faika kom rett bort til meg, og rund slikket meg og hoppet opp
og var så utrolig glad for å se meg. Skulle tro vi hadde kjent
hverandre lenge, det var helt fantastisk.
Dette var jo en virkelig flott hund på alle måter, og jeg ble
kjempe glad i henne fra første dag. Neste dag begynte
treningen og dagene gikk helt greit. Slitsomt men gøy.
På slutten av disse tre uker, man får ikke vite hvilken dag, er
det "Godkjenning". Dette foregår slik at man går alene og man
har en kommunikasjons radio hengende på magen.
Denne brukes til å kunne kommunisere med treneren, som på
dette stadiet følger etter et stykke bak bruker og hunden. Dette
paret med hund og bruker kalles en "Ekvipasje".
167
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
På slutten av treningen må man lære og klare seg mer og mer
og lære seg og stole på hunden. Dette er virkelig en utfordring
men jeg synes dette gikk temmelig greit.
Jeg følte virkelig jeg kunne stole på Faika fra første steg, og
jeg gikk hver runde plettfritt og greit synes jeg.
En dag etter runden min i byen, ble jeg og dem andre sittende i
lobbyen nede i Sporsveisgata 10, dette er adressen til
blindeforbundet, og vi ante ingenting hva som skjer.
Eneste vi visste var at klokka begynte å nærme seg lunsj,
trenerne viste seg ikke. Noen av dem som satt der hadde hatt
hund før, og dem kunne fortelle at dem visste hvorfor.
Dem sa at det har vært godkjenningsdag. Derfor er ikke
trenerne her. Vi ble med ett fryktelig spente. Og det ble nesten
ikke sagt et eneste ord på god stund...
Da kom det en mann og en dame bort til sofagruppen der vi
satt og ventet. Dem gikk bort til den første som satt nærmest
og gratulerte denne, godkjent.
Turen kom til meg, jeg fikk den samme beskjed. Dette fikk
alle sammen bortsett fra ei dame. Hun ble ikke godkjent. Dette
betyr imidlertid ikke at hun ikke får førerhunden.
Nei, hun må trene mer, og gjennom nok en godkjenning, og
jeg fikk høre at hun da ble godkjent. Jeg var så kjempe glad
for denne nyheten og ringte hjem til mine venner.
168
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Dagen etter var det hjem. Da skulle vi få med oss hunden, men
det var én ting som var litt spesielt. Dette var at Faika hadde
enda ikke blitt kastrert...
Det er egentlig vanlig at dette blir gjort før bruker får utlevert
hunden, men av en ukjent grunn hadde dette ikke blitt gjort. Så
jeg fikk vite at hun måtte tilbake å gjøre dette.
Enda har man en ukes trening i vente, det skal nemlig foregå
en ukes trening på hjemstedet også. Men, man er godkjent g
det er ingen fare for at man ikke får hunden lenger.
Jeg var heldigvis den første treneren skulle komme til. Hver
trener har som regel 3 hunder hver i trening samtidig. Så
treneren hadde altså to andre hun skulle til.
Treningen på hjemstedet gikk greit. Vi fant frem til faste
lufteplasser, og trente på faste ruter. Så var uka omme og
treneren skulle videre og jeg ble ønsket masse lykke til.
Uka etter skulle jeg begynne på jobb igjen og skulle da ha med
meg hunden på jobb. Da førerhunder har tillatelse til å være
med over alt der brukeren ferdes.
I begynnelsen gikk det veldig greit. Men etter hvert hørte jeg
at det var negativt snakk pga. Hundehår og slike ting. Da var
det jammen godt at jeg hadde fått ny jobb i Arbeid med
Bistand (AB).
Tilrettelegger hadde ordnet en jobb til meg på Elkjop Giganten
og her skulle jeg arbeide ved butikken Service avdeling. Her
skulle min oppgave å ordne opp med Service ordrer.
169
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Jeg skulle holde orden på utlåns mobiler, og annet som skulle
lånes ut til dem som ventet å få sin reparert. Det var meg som
skulle ta hånd om sure kunder som ikke var fornøyd.
Dette arbeidet var greit i starten, men jeg ble mektig lei av å ta
dritt jobben ingen andre var villig til å ta seg av. Og jeg klaget
over betingelse og lønnen etter alt arbeidet jeg utførte.
Ingen var noe særlig interessert i å høre. Og jeg orket ikke
arbeide én dag lenger. Sjefen der var jammen ikke helt god og
jeg begynte å skulke unna arbeidet.
Dette etter jeg hadde prøvd å ta opp situasjonen, og følelsen
rundt det hele med min tilrettelegger i AB. Til slutt ble jeg hørt
samtidig som jeg ble, sparket fra jobben...
Det gikk en tid etter dette og jeg fikk så en ny jobb. Nå skulle
jeg prøve meg som telefon selger. Disse drev med salg av en
slags annonseplass for bedrifter.
Man, skulle altså selge ut profilsider. Og fikk her lønn etter
provisjon. Men jeg er ingen selger skulle det raskt vise seg og
jeg sluttet i grunn før jeg hadde begynt.
Ikke lenge etter dette fikk jeg nok en ny jobb, denne gangen på
Opplysningen 1888. Dette gledet jeg meg virkelig til. Og jeg
synes å klare meg veldig bra, og jobben var grei nok.
Skjebnen skulle vise seg å være dyster,, jeg hadde ikke
arbeidet der så veldig lenge før sjefen innkalte til et møte. Han
hadde vanskeligheter med å holde bedriften gående.
170
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Han slet økonomisk og det så ut som det gikk mot konkurs,
dem skulle prøve med nedbemanning først. Siden jeg kom sist
inn måtte jeg først ut av dørene, dette beklaget han.
Jeg hadde litt kontakt med ei av dem andre som arbeidet der,
og det varte ikke så lenge før dem også mistet jobben. Det
gikk konkurs, men dem startet opp med ny eier år senere.
Så var jeg igjen arbeidsledig. Men igjen fikk jeg ny jobb via
AB. Denne gang i et firma som drev med teltutleie. Slike store
party telt, som settes opp på festivaler o.l.
Dem har også alt tilbehør, og arbeidet her synes jeg virket
spennende og interessant. Jeg skulle ta i mot ordrer, lage tilbud
og avtaler osv. Jeg trivdes med dette.
Men, de onde ånder var ute etter meg igjen. Jeg hadde atter
fått arbeid på en bedrift som var i nedgangstider. Og ikke
lenge etter gikk også denne bedriften konkurs.
Negativiteten forfølger meg tenkte jeg. Og var egentlig ganske
langt nede i denne stund selv om ikke dette med jobben hadde
en direkte forbindelse med meg, selv om jeg var en del av det.
Så fikk jeg enda en ny jobb. Bedriften het,, Sandes Sentrum
AS. Her skulle jeg arbeide som kontor assistent. Og dette
medførte en rekke forskjellige arbeidsoppgaver.
Jeg ble satt på post uten særlig opplæring. Sjefen der, forøvrig
en stor bølle, sa at jeg finner nok ut av tingene her selv. Eneste
han viste meg og lærte meg opp til var bruk av bankterminal.
171
Kapitel 9: Fra 24 - 26 år
Denne skulle benyttes for å lage Gavekort. Elektroniske kort
som skulle selges til kunder. Resten måtte jeg altså finne ut på
egen hånd.
Ved juletider fikk jeg i oppgave å sanke inn julenisse skjegg
og kostymer. Levere disse på en renseri. Og en haug med
andre uvanlige oppgaver.
Etter hvert uteble sjefen. Jeg måtte ta meg av hans
arbeidsoppgaver også. En dag var jeg så sulten at jeg gikk
innom for å kjøpe noe på veien til kontoret.
Da fikk jeg se ham sitte der i lag med sin kone, og dem dro
hjem til seg for å ha litt intim hygge. Midt i arbeidstiden. Ja,
det var en rekke andre forhold her også, som jeg ikke likte.
Så jeg klaget til min tilrettelegger i AB. Jeg sa at nå vil jeg ha
et møte hvor jeg krever høyere lønn. Jeg gjør arbeidet mitt og i
tillegg gjør jeg arbeidet til sjefen som ikke passer sitt.
Tilrettelegger kom, og han avtalte et møte med sjefen, Dem
hørte ikke på meg og mine krav om høyere lønn. Jeg sa at da
slutter jeg i ren protest.
Dem tryglet og ba om at jeg måtte bli, jeg gjorde jo så god
jobb. Ja så vis det med å gi meg høyere lønn og en bedre
arbeidsdag.
Men, dette lukket dem bare ørene for. Jeg hadde igjen litt over
en måned igjen av de tre år man er i AB. Altså dem er med
deg å finner jobb og følger deg opp i tre år.
172
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Etter dette er det meningen at man skal klare seg selv.
Tilrettlegger i AB ble meget sur etter jeg sluttet på siste stedet
han hadde funnet til meg, og jeg fikk ingen ny jobb...
Jeg gav totalt blaffen. Jeg hadde fått nok av alt sammen, og
siden dette har jeg ikke hatt en eneste jobb. Jeg hadde
utføretrygden, og den kunne jo ingen ta fra meg heldigvis.
Vennegjengen økte og minsket hele tiden. Vi var en fin gjeng
og vi var enda mye på turer og var mye i lag i helgene.
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Nå skulle kjærligheten komme til meg atter en gang, en av
dem jeg hadde arbeidet i lag med på Invivo var tydelig
Interessert i meg Annette S.
Jeg skriver igjen forbokstaven i etternavnet for å lettere skille
henne i fra andre med samme navn. Vi ble sammen på en litt
original måte, så jeg tar den også med.
173
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Hun var på tur til Haugesund for å besøke Mona. Det er altså
den samme Mona som sammen med Arnhild var temmelig
forelsket i meg. Hun hadde nå flyttet til Haugesund.
Vell, her var altså Annette S. I lag med Arnhild på besøk til
henne og her begynte samtalen og dreie seg om meg.
Samboeren til Mona hadde lagt seg tidlig så det var kun
jentene som satt oppe og pratet i vei...
Dette endte med at dem ringte meg, og vi satt og pratet lenge.
Først jeg og Mona, så jeg og Arnhild, så til slutt kom Annette
selv i telefonen og hun innrømmet at hun likte meg.
OK, ja jeg har lenge vært forelsket i deg sier jeg. Så om du vil
kan vi jo treffes når du kommer til Stavanger igjen så kan vi se
om vi sammen finner den store kjærligheten.
Det var ikke så lenge siden hun hadde gått ut av et forhold, så
hun følte for å tenke seg litt om. Det er i orden. Men jentene
rundt henne der maste på henne, bli sammen med David.
Så var helga over og dem skulle hjem igjen, jeg lovet å møte
frem på bussterminalen der dem ankom med bussen. Så ville
jeg ta med Annette ut å spise litt.
Hun hadde imidlertid andre planer fordi hun måtte raske seg
hjem til mormoren som ventet på henne. Ja, men du har vel tid
til en matbit, og vi gikk for å spise hamburger.
Jeg hadde jo egentlig sett for meg noe litt mer "Romantisk" for
eksempel Kina restaurant eller lignende. Men, hun hadde det
jo så travelt og ville ikke ringe å si hun kom senere.
174
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Etter vi hadde spist fulgte jeg henne opp til der bussen hennes
skulle gå fra, og når hun så bussen sa hun adjø. Et lite kyss ble
det faktisk også, mitt første kyss med Annette S.
Dagene gikk og endelig skulle hun komme hjem til meg, men
Geir Rune og Jan Asle skulle også komme. Så det var vel
derfor hun ville komme, hun virket nemlig litt skeptisk.
Vi hadde det kjempe fint i lag her, og hun foreslo neste helg
også, og da ville hun overnatte. Etter hvert ble det mage
overnattinger, både hun og dem andre og hun alene.
Så etter hvert ville hun like gjerne flytte inn, dette ble ordnet
og jeg var igjen blitt samboer. Ett år bodde vi så i leiligheten
jeg hadde fra pappa og vi ønsket oss nå noe større plass.
Derfor begynte vi nå å se etter et hus vi hadde råd til. Hun
hadde en bra kapital som var oppspart og jeg regnet med å få
litt for leiligheten, så vi gikk i banken for å høre om lån.
Vi kunne få låne inntil 1 million. Så da kunne vi vite hvilken
prisklasse vi kunne se etter hus. Vi gikk på en del visninger,
og la inn bud på to stykker.
Vi fikk så det ene huset, og vi skulle nå flytte til grensen
mellom Bekkefaret og Åsen. Vi var ganske fornøyde. Huset
var greit med nok av plass osv.
Det måtte gjøres en del oppussing, og dette skulle vi la far til
Annette S. ta seg av. Han var dessuten flink til slikt og drev
med en del kunstmaling osv.
175
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Mens han skulle male og gjøre det som skulle gjøres skulle vi
reise på tur til Spania. Vi skulle reise en gjeng og vi hadde en
fantastisk fin tur, og kom hjem igjen til ny oppusset hus.
Vi kom oss etter hvert på plass i det nye huset og alt var så fint
og greit. Igjen var det mye omskiftning i gjengen. Jan Asle
hadde blitt alvorlig Psykisk syk igjen så vi mistet ham.
En del andre venner forsvant også, Noen forstår jeg hvorfor,
andre ikke. Det er ikke alltid så lett å vite sånne ting.
Alt gikk på skinner lenge både i vennegjeng og alt, Men jeg
merket at noe var fryktelig galt. Annette viste at hun var mer
glad i Geir Rune, Thomas og en del andre menn..
Jeg skjønte at forholdet våres var i ferd med å ta slutt, men jeg
var dum nok til å ikke gjøre noe. Jeg visste oppriktig talt ikke
hva jeg skulle gjøre, fordi alt ble så komplisert.
Her er nok en del detaljer forsvunnet fra min hukommelse,
men jeg skal prøve å gjøre dette litt forståelig.
Far til Annette S. Var tidligere narkoman. Han går nå på
Metadon og har vært rusfri i veldig mange år nå. Men, han har
nå fått andre avhengighets problemer.
Dette gjelder Spille automater. Ja som vi alle kjenner til var
det et stort samfunnsproblem og alle slike automater ble etter
hvert forbudt og heldigvis for det.
Folk spilte seg ut av gård og grunn, og ble totalt blakke i stedet
for å bli rike som dem forestilte seg å bli bare dem kunne
vinne de store beløper som stod der og lokket i maskinen.
176
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Det tok sin tid før jeg fant ut av Sigve (far til Annette S) sin
spille avhengighet og problem. Jeg visste at han ble skilt fra
Annettes mor for en del år tilbake, men visste ikke grunnen.
Annette S. sin mor var grei nok. Trodde jeg i det minste til å
begynne med. Men det viste seg at dette var et eller annet
avtalt spill, slik virket det på meg.
Bilen min, en Chrysler som jeg kjøpte i en avtale med Sigve
fordi vi skulle ha en bil disponibel. Han skulle være sjåfør og
jeg skulle eie den, den ble ødelagt og ble stående.
Han fortalte at han trengte penger til å reparere denne, og jeg
gav han stadig penger. Så kom der andre ting han trengte
penger til, og han fortsatte å spørre stadig mer og mer.
Jeg mistenkte ingenting som helst i begynnelsen. Men jeg
måtte begynne å lure på et eller annet tidspunkt. Jeg følte at
noe virkelig var galt.
Nå når jeg tenker over økonomi spørsmål, kom jeg plutselig på
en historie til med min tidligere kamerat Asle. Jeg vil nevne
den her i en fei...
Som du vet var også Asle svaksynt, men jeg har fortalt
tidligere at han ser bedre enn meg. Vi var begge avhengig av
en del tekniske hjelpemidler for å gjøre hverdagen enklere.
Jeg hadde søkt på en del hjelpemidler, jeg husker ikke lenger
hva dette var slags hjelpemidler. Men det er egentlig ikke
relevant for å komme til poenget.
177
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Slike hjelpemidler er for det meste temmelig dyre, grunnen til
dette er at det produseres egentlig ganske få hjelpemidler, og
det er dyrt og produsere, så hvis det skal bli noe fortjeneste må
dem altså selges dyrt for at det hele skal gå rundt...
Vell, som regel kan man søke på å få låne et slikt teknisk
hjelpemiddel av hjelpemiddelsentralen. Da kjøper dem dette
inn og man får låne dette så lenge man har bruk for det.
Vi hadde en katalog som viste siste nytt på hjelpemiddel
fronten og her fant vi så flere ting vi tenkte kunne være kjekt
og greit å ha for å gjøre en del ting enklere for oss.
Derfor søkte vi på å få dekket disse hjelpemidler, det finnes
egne skjemaer for dette som til det meste. Og etter tid og
stunder fikk jeg innvilget søknaden, mens han fikk avslag.
Dette likte han absolutt ikke. Jeg gav han et hint om at han har
jo rett til å klage på vedtaket. Men han hadde ikke noe tro på at
han fikk dette vedtaket omgjort så han brydde seg ikke.
Tiden gikk og en dag var jeg hos ham. Dette var enda mens
jeg bodde i huset til pappa.. Da fikk jeg se liggende på bordet
et av disse hjelpemidlene jeg hadde fått innvilget.
Mens Asle var en tur på do, undersøkte jeg den. Jeg fant ingen
merkelapp som alltid er på produktene som blir utlånt via
hjelpemiddelsentralen, og jeg visste da at dette var kjøpt.
Jøss, har han råd til det da? Tenkte jeg der jeg satt. Etter litt
kom han og jeg kommenterte at han har fått seg dette.
178
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Ja, jeg fikk penger av mor sa han. Ja vel, så flott sa jeg. Og så
pratet vi ikke mer om dette. Lang tid etter dette fant jeg flere
slike hjelpemidler som jeg visste at han ikke hadde fått
innvilget og jeg begynte å bli mistenkelig.
Jeg har jo nevnt at slike ting er fryktelig dyre. Og min
mistanke viste seg å holde stikk. En dag kom en regning i
posten til meg for fra leverandøren av disse hjelpemidler.
Ja, jeg fikk forståelig nok helt sjokk. Og jeg visste ikke hva jeg
skulle gjøre. Jeg fant min kopi av søknaden om disse
hjelpemidler, og fikk tatt en kopi av denne.
Jeg skrev så et brev til denne leverandør, og la med kopien av
vedtaket. Og jeg skrev der at jeg har disse hjelpemidlene fra
hjelpemiddelsentralen, så hvorfor skulle jeg bestille dem?
Det ble en hard kamp, fordi dem hadde mitt navn og fødsels
nummer som kreves når man bestiller slike hjelpemidler. Og
dem hadde fått ordren fra meg mente dem.
Jeg hadde ingen mulighet til å betale disse, og hvorfor skulle
jeg egentlig gjøre dette? Nei jeg gav blaffen i hele greia.
Dette medførte at saken etter noen år, gikk videre i systemet
og jeg måtte møte i forliksrådet. Her ble dem enige med
dommer om at jeg skulle få en nedbetalings ordning.
Dermed var slaget tapt. Jeg måtte altså betale disse
hjelpemidler og kom ingen vei...
179
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Nå tilbake til situasjonen med Sigve. Ja det begynte å bli
snakk om en god del lån. Og jeg tenkte meg altså ikke om i det
hele tatt bare tok ut penger og gav han til en rekke formål.
Han lånte da av både meg og Annette S. Han mente jo at vi
hadde felles økonomi. Jeg la ikke så mye i det fordi vi var jo
samboere og jeg trodde det dog var vanlig da.
Vi hadde på den tiden grei økonomi. Vi hadde ordnet med et
bra lån i banken og hadde begge en fin sum på konto. Derfor
levde vi også det gode liv for å si det sånn.
Vi reiste masse og koste oss på alle måter, og pengeforbruket
ble etter hvert enormt. Vi levde i en lang stund over evne rett
og slett og slikt nytter jo ikke i lengden, så det måtte gå galt.
Men, det gikk ikke galt på den måten som det gjør for mange
som holder på slik. Nei, det utviklet seg helt andre intriger og
vanskelighetene stod i kø...
Jeg prøver å finne en måte å bane meg frem på, og prøver å
finne en måte å fortelle det hele. Det var så mye og ei virkelig
suppe av problemer, så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Ja, jeg tenkte langt fra fornuftig, det er jo mye enklere å se
først i etterkant av alt sammen. Jeg skjønner ikke nå hvorfor
jeg handlet som jeg gjorde. Men etterpåklokskap er ikke noe
nytt og høyst vanlig for de fleste av oss...
Det var fryktelig vanskelig. Jeg var redd for å nekte å betale
Sigve pengene han spurte om. Han var stor og kunne bli
fryktelig sint og jeg ønsket ikke bråk...
180
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Men, etter hvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, jeg søkte
derfor etter en advokat jeg kunne spørre om råd. Han ba meg
komme på et møte og så skulle vi nok ordne opp...
Jeg kom som avtalt og jeg la frem saken for ham. Han satt og
lyttet og noterte. Han sa at dette er temmelig alvorlig og det er
nå snakk om mye penger.
Han ba meg gå i banken for å hente en utskrift. Sammen fant
vi alle uttak og fant ut hvilke beløp han kunne skylle meg,, en
del hadde jeg skrevet opp og hadde med.
Så ville han at jeg skulle prøve å ringe til han i fra hans kontor,
jeg ønsket ikke det så han sa han ville prøvde å skrive til ham,
etter noen dager fikk han svar fra ham.
Dem avtalte et møte og Sigve møtte frem. Dem kom til
enighet om en nedbetalings plan. Denne klarte imidlertid ikke
Sigve å holde, så advokaten gikk videre med saken.
Det ble begjærte, trekk fra trygden til Sigve. Denne hadde
ingen bankkonto siden han er svarte listet. Så han får utbetalt
pengene, så beløpet ble trukket før han fikk resten...
Dette gikk greit ett år. Så meldte min advokat i fra om at det
vil bli et stopp i trekket fra Sigve inntil videre. Årsaken til
dette var at det er mange kreditorer i køen som venter på
penger og den som er først til mølla, får male kornet osv.
Det var da bare å vente og håpe at det var snart min tur igjen
og motta mere penger. Reglene er at når man venter slik så
påløper renter på det skylte beløpet.
181
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Derfor stiger også beløpet hele tiden. Så her snakker man nå
etter hvert om et betraktelig stort beløp. Ja saken er at jeg enda
ikke har begynt å motta penger fra Sigve.
Det finnes regler for hvor mye dem har lov å trekke fra
inntekten til en person. Denne skal ha noen kroner å leve for.
Jeg vet at helsen til Sigve ikke er all verden, og det er usikkert
hvor lenge han kommer til å leve. Med han i graven blir også
gjelden til meg også med, så jeg får aldri de pengene...
Skulle vært slik at beløpet gikk videre til arvtaker. Men slik er
det altså ikke. I skrivende stund er Sigve fremdeles i livet, men
enda har jeg ikke fått melding om at får motta mer penger.
Jeg tok dette opp med min advokat. Men det var intet for han å
gjøre det er bare slik systemet er. Tok litt tid før jeg aksepterte
dette fordi jeg synes det er så blodig urettferdig.
Men, jeg har virkelig fått smake på mye urettferdighet i livet
mitt, jeg har jo vært borte i det helt siden jeg ble født. Så jeg
undrer meg stadig på når jeg skal gå fri fra den?
Problemet er at de fleste opplever det gjennom et langt liv,
mange ganger. Ja livet selv er gruelig urettferdig. Det er lite
likestilling blant mennesker når det kommer til alt...
Ja, det begynte å bli virkelig problematisk på flere plan. Og jeg
søkte trøst hos en del jenter. Seksuell aktivitet. Trenger ikke gå
mer i detaljer da du sikkert skjønner dette selv.
182
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Sommeren kommer og vi skulle på tur til Bø i Telemark. Med
på denne turen skulle den eldste av de to søstrene som bor
hjemme i lag med Geir Rune være med.
Det var ikke plass i Campingvogna til hun andre, noe som
senere viste seg å være feil. Hun kunne blitt med siden vogna
var stor. Men hun var blitt lovet en annen tur.
Denne turen gikk fint. Vi hadde det morsomt og var i
Sommerland flere dager på rad. Geir Runes søster Nina koste
seg masse og dagene gikk fort til vi skulle hjem igjen.
Senere på høsten skulle vi til England og det var denne turen
Geir Runes yngste søster var blitt lovt å få være med på. Det
ble en alle tiders tur.
Jeg visste godt hvem de var begge to da jeg har vært en god
del hjemme hos dem. Også ved høytider som jul også videre.
Dem begynte etter turen til England å komme en del på besøk
til oss. Og jeg fant det meget interessant å snakke med den
yngste av jentene, Annette N.
Hun var svært forståelses full og grei og bare god fra innerst til
ytterst og vi kunne sitte i timevis og prate. Når hun kom på
besøk, eller på telefon og nett.
Jeg kjente at jeg hadde følelser for denne jenta, fordi hun var
så annerledes enn alle de andre jeg har vært sammen med og
rundt, og hun hjalp meg enormt i denne vanskelig tiden.
183
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Jeg nevnte dette for henne at jeg liker henne svært godt, og jeg
la merke til at hun likte å høre dette svært godt. Hun fulgte
etter meg over alt i huset og jeg forstod at det var gjensidig.
Dette utviklet seg og nå skjedde det noe fryktelig dumt. Vi
gjorde en kjempe tabbe. Jeg har jo funnet ut i ettertid, hva jeg
egentlig burde gjort men jeg valgte altså feil.
Vi ville så gjerne dele seng, slik at vi kunne finne hverandre,
rent seksuelt og følelsesmessig om man kan si det sånn? Ja, vi
ville elske hverandre og synes ikke det var noe galt.
Under våre mange samtaler hadde jeg fortalt henne at jeg er
helt ferdig med Annette S. Vi kun bor sammen inntil videre
for å finne ut hvordan vi skal finne hvert vårt nye hjem.
Hun forstod dette og vi utviklet et nært vennskap, og vi følte
begge kjærlighet for hverandre. Så tilbake til denne store
tabben jeg nevnte for litt siden...
Vi var så dumme at en kveld vi satt i stua og pratet i lag med
Geir Rune og Annett S.
Spurte jeg om Geir Rune ville ligge i lag med Annette S. Fordi
jeg visste hun ville det med han. Hun hadde fortalt dette rett ut
at hun var så pass betatt av ham osv.
Geir Rune svarte at det vil han svært gjerne, men lurte på
hvordan vi skulle få dette til. Jeg husker ikke lenger hvem som
kom på ideen, men konklusjonen er som følger.
184
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Vi inngikk her en muntlig avtale om at i full hemmelighet, og
alle viser full diskresjon så innleder vi et seksuelt forhold. Jeg
til Annette N. og Geir Rune med Annette S....
Dem skulle så ligge på loftet, mens vi på soverommet. Vi tok
en runde og alle godkjente dette. Vi var enige om at ingen
skulle noen gang få vite om dette, og det var det.
Helga etter skulle Annette N. Komme, og Geir Rune like så.
Det var her det hele begynte. Da kysset vi og innledet våres
seksuelle forhold.
Vi var alle fire svært nervøse og redde for at folk rundt oss
skulle vite om dette og derfor var vi temmelig forsiktige. Men
dette var kun i starten etter hvert ble det vanskeligere å være
det. Dette fordi det begynte å komme ekte følelser.
Aner ikke om Geir Rune og/eller Annette S. Følte noe på
dette? Men, altså jeg og min Annette følte dette veldig sterkt.
Vi ble sammen sånn kjærester. Selv om jeg enda var liksom
samboer med Annette S. Og vi holdt forlovelsen. Dette var
kun for å ikke skape vanskeligheter i forhold til omverdenen.
Som sagt skjønner jeg i ettertid at dette var fullstendig galt.
Det burde finnes andre muligheter og løsninger. Og det gjør
det jo også som jeg har sett klarere i ettertid.
Vell, vi levde i "lykkerus" og kjærlighet og viket for alle slike
bekymringer. Vi tenkte ikke fornuftig kun følte våre hjerter og
det vi følte for å gjøre, jeg elsket virkelig Annette N.
185
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Tiden for avsted. Og sommeren 2006, skulle dem på familie
tur til Italia. Både jeg og min kjære Annette N. førte at både
Geir Rune og Nina og familien for øvrig var sure og tverre.
Ja, vi hadde på følelsen av at hemmeligheten våres ikke var
noen hemmelighet lenger. Vet ikke nå om noen enda hadde
sagt noe? Men, det ryktes om mistanker...
Jeg tenkte at det er jo ikke noe galt at to mennesker finner
hverandre og virkelig forelsker seg. Så jeg tenkte at det er vell
vert å ta opp kampen her...
Vi prøvde å ha kontakten mens dem var på feire. Noe som
viste seg å ikke være så enkelt. Nina tok mobilen til min kjære
og tømte den for "Ringeminutter" på kontantkortet.
Ja, mye annet også men jeg husker egentlig lite fra dette fordi
det omhandler så mye. Men, jeg håper på å få det viktigste
med her slik at det blir en fullstendig story...
Dette året fylte jeg 30 år. Så jeg tenkte at jeg ville gjøre noe litt
utenom det vanlige. Som dere kjenner meg så misliker jeg
sterkt alkohol og derfor var det ikke aktuelt med en fest...
Men, i stedet visste jeg at mange i gjengen vår likte svært godt
å reise og hvorfor ikke dra på tur? Jeg snakket med gjengen
om dette og det var stor jubel i flokken.
Vi planla så å reise til Tyrkia. Tidligere hadde både jeg,
Annette S. og Geir Rune vært der nede. Så nå ville vi ned en
gang til, forrige tur lå vi på et hotell i Antalya.
186
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Vi ville til samme steet siden hotellet var svært fascinerende.
Det var bygget som båten Titanic. Hele hotellet hadde et
utseede og preg fra det Maritime.
I hotellet lobby viste dem utdrag fra filmen, og det var
musikken fra filmen over høytalerne. Så det var jo temmelig
spesielt. Dessuten var det et bra hotell for øvrig.
Det var alt inkludert i prisen så veldig enkelt og greit, og
maten var topp. Så vi ønsket oss ned dit. Men av en eller
annen grunn fantes ikke hotellet lenger på vår leverandørs
hjemmesider, så vi måtte velge et annet hotell.
Dette var også unikt fordi det var formet som to båter som lå
ved siden av hverandre, med en bro mellom. Dette hotellet
ligger også rett ved siden av Titanic hotellet...
Vi både gledet oss og gruet oss før reisen. Gledet oss fordi det
er fantastisk å være i Tyrkia. Og endelig få være sammen en
uke, vi skulle dele rom, i lag med Annette S.
På turen skulle også Arnhild være med. Det var først og til og
begynne med meningen at flere av våre venner skulle være
med dem melte av en eller annen grunn avbud?
Endelig kom dagen da dem skulle komme hjem fra Italia, og
allerede dagen etter skulle dem komme til oss og overnatte til
reisedagen. Vi skulle så reise til Oslo og overnatte en natt.
Det var fantastisk å se min kjære Annette N. igjen. Vi ble
sittende til langt på natt og prate sammen. Vi la nemlig planer
for hva vi burde gjøre i forholdet og hva hun skulle gjøre...
187
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Vi skjønte at det var på tide at hun flyttet ut hjemmefra, og jeg
ville gjerne skaffe henne en jobb slik at hun fikk en inntekt så
dette kunne realiseres....
Men, slik skulle det imidlertid ikke gå... Nei, det ble et sant
mareritt og jeg fatter i grunn ikke alt sammen den dag i dag.
Dem var sure og tverre under hele turen omtrent. Men jeg og
min kjære prøvde å kose oss som best vi kunne likevel. Men,
vi skjønte at noe alvorlig var i gjerdet og kom til å skje.
Arnhild hadde også fått med seg sitt på rommet, som hun
informerte oss om. Nina hadde ringt hjem til mor. Ja, nå var
virkelig udyret løs - og vi fryktet det verste.
Det hadde vi all grunn til. Allerede på flyplassen startet det,
hvor moren stod og tok i mot dem og spesielt da Annette N.
Det hadde visst skjedd et dødsfall nylig i familien også, så jeg
fikk med meg at moren sa noe om dette til henne. Slik at ikke
Annette skulle få helt panikk og stikke av.
I bilen hjem begynte det for fullt for henne, og hun fikk da vite
at nå er det SLUTT. Hun får ikke være i lag med meg lenger
og dem skal sørge for det osv.
Hun hadde det så fælt. Hun prøvde virkelig å komme frem
med sin mening om denne saken. Hun prøvde seg med alt hun
kunne finne på, men det nyttet absolutt ikke.
Det var ingen som ville høre på henne, ingen i familien var
interessert fordi dem visste best og hva som var det beste for
henne og det var å holde se unna meg...
188
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg her for å få med all
dramatikken? For det kan vanskelig beskrives...
Eneste jeg så frem til var at jeg visste at hun hadde ett år igjen
på videregående. Skolen hun gikk på lå ikke langt fra der jeg
bodde, ja etter vi kom hjem fra Tyrkia flytta Annette S. ut.
Det gjorde meg ingenting som nevnt flere ganger var vi totalt
ferdig med hverandre. Likevel var det sårt og tøft da dem kom
mannsterke for å hente tingene, det ble så tomt.
Etter dette begynte maset om at huset må selges. Noe jeg var
fullstendig klar over. Moren ville jeg skulle flytte ut slik at
dem fikk begynne rengjøringen av huset.
Dette så ikke ut som et bolighus, mer som en søppelplass, og
grisebinge på en og samme plass. Det var helt forferdelig fordi
Annette S. Gav som regel totalt blaffen i renholdet.
Ja, det er vanskelig å se det for seg, men det var grusomt gale.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg kontaktet
sosialen for å få hjelp til å finne en bolig.
Men, slikt tar tid og jeg kunne regne med å vente en stund, jeg
kontaktet min advokat og ba han om å ta kontakt med Annette
sin mor fordi jeg ønsket ikke snakke med henne.
Hun tok alt og la alt på min kappe. Jeg var en fæl mann, og
hadde misbrukt Annette N. Det var dette søsknene til Annette
N fortalte til moren til Annette S.
189
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Noe Annette N. Benektet totalt. Men som sagt var det ingen
som ville høre hva hun hadde å fortelle og mente. Ja det var
fullstendig galskap alt sammen.
Verken Annette N. Selv eller jeg fikk forklare oss, dem hørte
bare på de andre fortelle og det var nok. Så det var helt
ubeskrivelig alt sammen, kort sagt.
Verre enn verst skulle det bli. Nina (Annette N) søster, skulle
lage et "Helvete" for meg. Derfor skrev hun stygge ting om
meg på sin nettside, til venner og alle på flere nettsteder.
Hun skrev rett ut at jeg hadde voldtatt henne, ordlyden husker
jeg ikke lenger men det var helt klart det som gikk frem. Dette
var for meg hjerteknusende.
Jeg hadde aldeles ikke gjort noe galt, Annette N. Var fullt klar
over hva vi gjorde sammen og ville dette av fri vilje. Jeg hadde
spurt henne mange ganger, og som regel var det også hun som
ville det og derfor tok initiativet...
Da dro jeg ned til min advokat og fikk ham til å gå på nett.
Han er gammeldags og har ikke stort peiling på slikt. Men jeg
veiledet han frem slik at han fikk lese hva hun hadde skrevet.
Han betenkte seg litt. Så sa han at han vil kalle henne, og
hennes mor inn til et møte. Så skal hun få svare for seg. Hvis
dem ikke møter opp eller det kommer noe godt ut av det.
Da kjører vi saken videre i retten. Jeg var fornøyd med dette.
Så ble jeg kontaktet av min advokat igjen. Og møtet skulle
avholdes. Dem kom til avtalt tid. Jeg var allerede kommet.
190
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Møtet gikk meget bra. Hun fikk beskjed av min advokat at du
kommer med en offentlig beklagelse. Du skriver at du gjorde
dette for å hevne deg og gir en fullstendig beklagelse her til
David.
Om du velger å ikke gjøre dette. Kommer jeg og David til å
anmelde deg og gå rettens vei med saken. Nina ble livredd og
var nær med å begynne å gråte, noe hun senere gjorde.
Hun fikk låne maskinen på kontoret til min advokat og skrev
en beklagelse med det samme. I tillegg undertegnet hun en
skriftlig beklagelse, og så var saken ute av verden...
Men, jeg følte det enda veldig ille. Jeg visste at mange av mine
venner ville ha lest dette. Men heldigvis opplevde jeg i ettertid
at ingen av dem trodde på dette.
Dessuten så dem beklagelsen Nina hadde skrevet og tatt bort
det hun hadde skrevet om meg. Så det gikk bra til slutt...
Møtet var samme dagen Annette begynte på skolen. Så snart
hun kunne ta sjansen kom hun til meg. Vi fikk pratet litt
sammen før hun dro avsted igjen.
Samme dag mottok jeg en opprigning. Ja jeg har også glemt at
faren til Annette N. Rune, hadde virkelig skremt meg. Han
kom samme dag vi kom hjem fra Tyrkia.
Han la ut om det ene og det andre, og truet rett og slett med å
drepe meg om jeg tok kontakt med Annette igjen. Så kom altså
denne oppringningen fra Annette sin mor.
191
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Jeg bestemte meg for at jeg bare måtte treffe henne, og derfor
skulle jeg ta turen til skolen hennes dagen etter. Dette gjorde
jeg. Hun ble overrasket men glad når hun så meg.
Hun bestemte seg for å være med meg, hun brydde seg ikke
engang å hente med seg jakken. Vi dro avsted. Vi var rundt
over alt for å prøve å få tak i noen som kunne hjelpe.
Vi var først i huset for å ta en ringe runde rundt, der etter dro
vi til Krisesenteret. Her hadde vi fått et tips at det mulig var
hjelp å få men det var det absolutt ikke.
Så var det en del andre plasser vi henvente oss, vi trengte å
vente til dagen etter og tenkte derfor at vi tar inn på hotell. Det
skulle vise seg at det var ikke ett eneste ledig rom...
Det var akkurat da en Tannlege kongress her i byen, så det var
tannleger samlet her fra landet og fra utlandet. Så vi måtte
finne på noe annet?
Vi gikk å tok en matbit, og jeg tok noen telefoner. Vi skulle så
reise opp til mamma av alle ting. Jeg tenkte at vi får komme
dit først og så videre til min søster etter hvert.
Vi kunne få komme, men toget gikk ikke før om flere timer.
Så hva skulle vi vel gjøre? Jeg ringte Arnhild og hun og typen
var nå inne i huset og skulle hente Faika.
Mens dem var der kom Rune,, dem kom seg inn ved å hoppe
inn et vindu i kjelleren. Dem var kjempe redde. Dem for rundt
om i hele huset og lette etter oss.
192
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Der etter tok dem med Faika ut som gissel, og så var dem
dumme nok å ringe politi. Dem fikk streng beskjed om å
levere inn hunden igjen, og fikk kjeft for dette.
Men, det var intet politiet kunne gjøre i saken, men Rune
overtalte dem til å ringe til meg og snakke meg hjem.
Dessverre hørte vi på den politimannen som ringte.
Vi tok derfor taxi hjem. Utenfor huset ventet Rune og dem, så
vi fikk derfor taxien til å kjøre videre til politistasjonen. Der
satt vi å ventet på å få snakke med noen i flere timer.
Det ble vaktskifte og vi ble rett og slett glemt ut, så fikk hun i
skranken øye på oss og vi fikk beskjed om at det var trygt å
dra til huset nå, det var ingen der nå.
En patrulje hadde vært på stedet. Vi tok bussen opp, og da vi
kom opp bakken og like utenfor huset skjedde det noe
forferdelig, Rune kom frem fra noen busker.
Det viste seg at der hadde han ligget i skjul lenge i følge en
nabo som jeg kjente fra Ungdomskolen. Vell Annette ble tatt
hardt i hånden og han slo meg i hodet.
Jeg kvakk til så jeg mistet mobilen. Jeg var akkurat i samtale
med min svoger som prøvde å hjelpe. Han ringte politi og det
gjorde også flere andre naboer.
Det var helt forferdelig. Det ble meg fortalt at Annette ble
tvunget ned på bakken. Rune ringte så til Geir Rune som satt i
bilen som stod gjemt litt lenger unna.
193
Kapitel 10: Fra 27 - 29 år
Han kom straks og dem regelrett kastet Annette inn i bilen. En
annen nabo så opptrinnet og ønsket å hjelpe. Så denne stilte
seg rett foran bilen, dette var en forholdsvis stor mann.
Men, Geir Rune fikk ordre om å bare kjøre, så mannen havnet
opp på panseret på bilen hans. Så hørte jeg motoren som gav
full fart opp den lille bakken...
Det er en sving her, og trolig falt denne mannen fra panseret
og på bakken i denne svingen. Og dem kjørte avsted. Like
etter kom politiet og opptok forklaring av alle.
Men, jeg ble ikke særlig trodd, og dem gjorde ingenting for å
stoppe dem på hjemveien. Alt dette holdte på å knekke meg
fullstendig jeg var helt ødelagt innvendig.
Her kom han jeg nevnte som jeg kjente fra ungdomskolen.
Han hadde en søster og disse to hjalp meg utrolig mye. Senere
ble det rett sak da denne mann som ble kjørt ned.
Han meldte saken videre og dem møtte alle i retten, etter hvert
fikk jeg anmeldt også Rune. Men det ble kun ord mot ord og
ble ikke særlig mye ut av det.
Eneste positive var at Annette fikk ringe til meg når hun var i
avhør hos politiet. Ja, alt var helt forferdelig grusomt. Enda
hadde jeg ikke fått noe nytt sted å bo eller noe.
Det betyr at jeg fremdeles måtte bo i huset, noe jeg likte svært
dårlig fordi jeg var jo redd for Rune. Selv om han nå hadde sin
datter hjemme, vet man aldri med den galningen
194
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Jeg gikk her inn i en meget tung og dyp depresjon. Jeg ville
bare ikke mer. Det var virkelig nok nå. Jeg hadde jo akkurat
mistet alt jeg ønsket meg nemlig Annette.
195
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Hva skulle jeg nå leve for. Jeg hadde ingen. Kun min kjære
Faika. Hun var på den tiden den eneste grunn at jeg holdt meg
i livet. Hun hjalp meg enormt mye...
Men, jeg datt bare lengre ned i depresjonen, og Psyken min ble
helt elendig. Og jeg ble fryktelig redd for meg selv da jeg
opptil to ganger etter hverandre prøvde å ta selvmord.
Jeg skrev et brev til mine nærmeste venner, gjorde alt det som
skal gjøres for å forberede det hele. Der etter fant jeg frem en
stor handle pose, og et mykt belte.
Dette beltet tilhørte en morgenkåpe. Så dette var langt og litt
mykere enn en vanlig ordinært belte. Posen tredde jeg over
hodet, og beltet rundt halsen, og strammet til.
Jeg ventet i noen få sekunder, så fikk jeg fullstendig panikk,
og løsnet knuten og tok av posen. Hadde jeg kun ventet få
sekunder til hadde jeg garantert sluttet å puste.
Ble liggende noen minutter. Eller kanskje timer. Vet ikke
mistet egentlig begrep om alt. Jeg tumlet meg opp og satt meg
på kontoret mitt i andre etasje.
Jeg hadde sendt en sms til Arnhild. Så jeg hørte hun kom inn
døra. Hun hadde nøkkel.
I trappen hadde jeg lagt brevet. I begynnelsen av brevet hadde
jeg skrevet noe sånt som: Når du leser dette brev er jeg nok
allerede død,, jeg orket ikke mer, håper du forstår?
196
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Jeg håper videre du kan få meldt dette videre som du finner
skrevet i brevet. Jeg anbefaler deg å ikke gå ned i kjelleren da
jeg tror du ikke har lyst å se meg død...
Beklager at det er du som fikk denne oppgaven, men jeg har
ingen andre som har nøkkel her til hus og du vet jo hvordan
alt er med venner og sånt nå, som sagt håper du forstår...
Men, nå vet jo du som leser hvor jeg befinner meg, så hun
hørte en lyd. Jeg skrapte kanskje med stolen eller noe annet
som fanget hennes oppmerksomhet, og hun gikk opp...
Hun fant så posen jeg hadde brukt på gulvet, og senere beltet,
så da skjønte hun at jeg hadde ikke gjort noe likevel. Hun fant
meg sittende på kontoret mitt...
Ingen av oss sa noe på en stund da hun kom. Men, så fikk hun
sagt det hun sikkert hadde sittet å grublet på en stund. Du
trenger virkelig hjelp vennen!
Ja, jeg gjør nok det, svarte jeg monotont. Hun ba meg oppsøke
legen, jeg sa at han har fri i dag. Da sa hun at da må du ta
kontakt med legevakten, ja jeg må nok det...
Etter en stund ringte jeg og dem ba meg komme, jeg sa til
Arnhild at jeg har ikke en eneste krone til taxi engang. Vel, jeg
kan ringe hjem å høre om dem kan hente meg.
Så kan jo vi kjøre deg bort. Det er jo egentlig ikke langt her i
fra så vi kunne gått bort,, ja bare ring sa jeg.
197
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Moren var på jobb eller var opptatt med noe annet, så hun
spurte om faren kunne komme og han sa ja. Ikke så veldig
lange stunden etter var han der med bilen foran huset.
Jeg låste og vi gikk inn i bilen. Nå var rart med tanke på hvor
jeg faktisk skulle. Men, jeg skjønte at det var helt nødvendig.
Jeg husker at det regnet skikkelig den dagen.
Minutter senere var vi utenfor legevakten, Arnhild sa til sin far
at hun skal bare følge meg inn. Han nikket til svar. Vi gikk inn
og hun hjalp meg med å få gitt beskjed at jeg var der.
Så gikk hun ut i bilen igjen og kjørte hjem. Jeg satt litt å ventet
men et øyeblikk etter fikk jeg komme rett inn til legen og ikke
inn til sykepleier, som man pleier på legevakten.
Legen spurte hva han kunne hjelpe med? Ja, si det sier jeg. Vet
ikke om du kan hjelpe meg svarte jeg. Noe skal vi da få til
svarte denne og etter litt fortalte jeg at jeg hadde prøvd å ta
mitt liv og hvordan og noen setninger om hvorfor...
Etter legen hadde hørt hva jeg hadde å fortelle, betenkte han
seg litt før han valgte sine ord med omhu. Han anbefalte meg
at jeg la meg frivillig inn på Psykiatrisk avdeling.
Der kunne jeg få slappe av og være trygg. Samt at jeg får
mulighet til å snakke med noen. Jeg sa meg villig til dette og
var i grunn fornøyd med resultatet.
Han skrev litt på dataen, og tok så en telefon bort til
Psykiatrisk sykehus og avdelingen jeg var til tenkte, og
opplyste om at jeg var underveis.
198
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Så sa han at da er vi ferdige her. Fikk et papir i hånden som
jeg skulle levere på sykehuset. Han spurte så om jeg visste
hvor jeg finner dette? Ble litt overrasket av spørsmålet.
Ja, jeg vet hvor det er. Men jeg har ingen muligheter til å finne
frem dit. det er bek mørkt ute og jeg er stokk blind i mørket.
Da beklaget han seg virkelig, ja jeg ser du har hvit stokk.
Jeg kan få en Sikkerhetsvakt til å følge deg bort. Et øyeblikk
senere kom en hyggelig ung mann som skulle følge meg. Det
plaskregnet så man kan trygt si jeg var kliss våt når vi var der.
Vi kom oss inn forbi dørene. Jeg skulle ligge på avdeling 2B.
Dette er mottaksposten og akutten. Samt at dem har også en
egen lukket avdeling.
Først måtte jeg gjennom en metall detektor, så ble jeg sluppet
inn og dem låste dørene bak oss. Jeg fikk utdelt et rom, og fikk
beskjed om at legen kom og ville snakke med meg.
Jøss, jeg har jo allerede snakket med en lege tenkte jeg, men
jeg skjønte at han ville vurdere min Psykiske helse. Jeg fikk
også tilbud om mat og jeg tok i mot tilbudet.
Fikk på meg noe tørt tøy, og tok noen telefoner. Så kom
endelig legen og vi tok en prat. Dette var en torsdag og han sa
at han vil godkjenne et opphold frem til mandag...
Dette fortalte jeg videre til Arnhild, også mamma hadde jeg
faktisk kontakt med. Dem mente det var sykt at jeg ikke skulle
være der lenger. Ja men det er slik det er, jeg er ikke syk.
199
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Det finnes dem som trenger disse plassene her mer enn meg
mamma, hun mente jeg burde vært innelåst for alltid
tydeligvis. Jeg orket ikke reagere på det der og da...
Etter samtalene fikk jeg noe å sove på, og det varte ikke lenge
før jeg sovnet. Jeg fikk med meg at dem stadig var inne på
mitt rom for å kontrollere om alt er greit.
Neste morgen var det frokost. Så ble det en del prøvetaking,
dem ville ta noe stikk prøver for å finne ut om jeg går på noe
rusmidler eller lignende. Men, dem fant selvsagt ikke noe.
Så var det i terapi timer og snakke med de andre som var der,
jeg fikk besøk av Arnhild som kom med litt klær osv. Dagen
etter det kom hun også og jeg fikk se min kjære Faika.
Slik gikk egentlig helga. Vi var også borte å kjøpte litt godteri
siden jeg kunne gi beskjed når jeg ville ut og dem låste meg så
ut. På kvelden passet dem sånn på meg.
Tror det var søndagen jeg ble spurt av en av de Psykiatriske
pleierne om jeg ville prøve å ta mitt liv mens jeg var der inne?
Nei, svarte jeg. Jeg visste at hvis jeg var dum nok til å si ja til
dette så ville jeg bli lagt i belteseng, neddopet eller fulgt med
på en mye strengere måte...
På mandag var det så ut igjen og det bar hjem til huset igjen.
Det varte ikke mange dagene før jeg prøvde å ta mitt liv igjen
med samme metoden.
200
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Denne gangen var det Marit som kjørte meg til Psykiatrisk og
denne gangen hadde jeg med noen klær og annet jeg trengte.
Jeg hadde fått godkjent 3 dager denne gangen.
Dagen etter innleggelsen fikk jeg en telefon fra Arnhild som
var hjemme i huset for å se etter post. Der var kommet et brev
om en leilighet jeg ikke hatt fått pga. Faika.
Det var kjempe tåpelig synes jeg, og jeg kontaktet Rogalands
Avis for å høre om dem kunne være interessert i å trykke
saken, det gjorde dem, jeg fikk forsiden...
Dem kom å intervjuet meg, og vi tok bilder utenfor slik at det
ikke skulle gå fram hvor jeg var. Så etter dette burde ting skje
fort. Etter utskrivelsen var jeg på møte hos min advokat.
Der etter ringte jeg til onkel Atle, pappas bror og jeg fikk lov
til å bo hos ham noen uker inntil jeg fikk leilighet. Så nå kunne
jeg avtale med Arnhild at dem kunne pakke tingene mine.
Dette gjorde dem, og mens jeg var i Rosendal hos onkel Atle,
kom en telefon fra Arnhild igjen. Denne gang hadde jeg fått
leilighet på Hinna og jeg var kjempe glad for det.
Onkel skulle kjøre meg tilbake til Stavanger dagen etter, jeg
var spent på å se leiligheten. Jeg takket onkel kjempe masse
for at jeg fikk bo hos ham, det var veldig fint.
Så var det hjem i huset en natt og neste dag skulle foreldrene
til Arnhild komme å være med meg å flytte. Det gikk veldig
fint og jeg sørget for å komme raskt i gang med å komme i
orden.
201
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Det ble ganske greit her, og jeg var veldig tilfreds med dette.
Det var en ren nytelse å komme seg vekk fra huset. Det kan
nevnes at jeg hørte fra Annette N. av og til.
Hun lånte telefonen der hun arbeidet slik at hun fikk ringe til
meg å ha kontakt. Så det var veldig fint.
Som sagt kom jeg raskt i orden her i den nye leiligheten, og
endelig kunne jeg se fremover. Nøyaktig en uke etter jeg
flyttet inn skjedde det noe helt forferdelig...
Jeg var ute med Faika,, vi vandret en lang tur denne dagen.
Det var fint vær da vi gikk ut, men begynte å regne litt etter
hvert men jeg brydde meg ikke om det, var bare deilig.
Vi gikk opp til Sør marka. Dette er et praktfullt sted å gå tur,
og det er veldig langt hvis man vil trimme skikkelig. Men det
finnes mange veier og man kan ta kortere turer også.
Jeg og Faika valgte en middels lang tur. Hun logret med halen
g var kjempe glad når vi var ute på tur. Jeg kom gående langs
veien og det var svært lite trafikk på denne tiden.
Vi gikk og det var lite folk som passerte oss også. Det kom
noen syklende og vi hadde truffet noen med barnevogn for en
stund siden, men nå var det meget stille...
Hørte så en bil som kom kjørende, og som saknet på farten i
det den nærmet seg og la merke til at den stanset like bak. Jeg
snudde meg fordi jeg synes det var rart den stoppet her.
202
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Det så ut for meg å være en stor bil. En slik Van tror jeg de
kalles? Og straks etter bilen stoppet kom to menn ut. Dem
kom mot meg med noe i hånden...
Når dem kom helt bort til meg, spurte dem på litt dårlig norsk
om jeg kunne hjelpe dem å finne veien. Herlighet dem har et
kart og dem vet ikke hva en førerhund er for noe...
Jeg prøvde å si dem at jeg ser dårlig, og det er derfor jeg
bruker en slik hun med sele. Dem forstod dårlig norsk. Så jeg
byttet ti Engelsk for å prøve å se om dem forstod bedre.
Dem gjorde ikke det. Så spurte dem om jeg kunne bli med
dem å vise veien til et eller annet. Jeg stod der og tenkte, nei
jeg kan jo ikke vise dem noe som helst.
Jeg må prøve å få dem til å stanse på en bensinstasjon. Mens
jeg stod der ble jeg veldig uoppmerksom. Og plutselig tok dem
tak i meg og dro meg kjapt inn i bilen...
Jeg hørte at Faika spiste på noe. Men, jeg kunne ikke se hva
det var. Jeg ble livredd for at dem skulle gjøre noe med henne.
At dem gav henne noe som var forgiftet eller lignende...
Derfor utbrøt jeg; Gjør hva dere vil med meg. Men, hver så
snill ikke gjør noe med hunden min. Hun er bare snill og vil
ikke gjøre dere noe. Så hver så snill, la henne være...
Jeg hadde ikke engang fullført setningen før jeg kjente at det
kom noe inn i munnen min, jeg kjente straks hva det var. En
stor og stiv penis som ble tvunget inn, og langt ned i halsen.
203
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Ja, det var grusomt. Jeg følte at jeg nesten ikke klarte å puste,
men jeg prøvde å benytte mitt gamle knep. "Ut av kroppen".
Dette hjalp meg litt, og jeg lot ham gjøre seg ferdig.
Jeg tenkte kun en tanke, hvis jeg samarbeider og ikke gjør noe
som helst motstand går dette greit. I motsatt fall blir det bare
enda verre, så jeg lot dem holde på.
Etter den første kom der enda en til, og jeg regnet ut at det
måtte være fire menn foruten meg i bilen. En sjåfør og de
andre tre byttet på å holde på i munnen min.
Vi kjørte og det var sotete ruter bak her jeg satt, så det var intet
håp om at noen utenfor kunne se hva som skjedde. Dessuten
ville disse sikkert tro dette var en lek eller noe?
Ja, folk gjør jo så mye og mangt, så hvorfor ikke? Etter en
stund med tvungen oral sex. Kledde dem av meg, jeg hadde
skjønt det for lenge siden at dem ønsket full pakke...
Jeg var kommet i den tilstand jeg så mange ganger har vært
tidligere så jeg kjente ikke så mye av det hele og var på en
måte et helt annet sted, men selvsagt kjente jeg det hele.
Siden dette var en stor bil, hadde dem ingen problemer med å
gjennomføre det dem ville gjøre med meg. Jeg husker at mens
jeg lå i setet som var nå lagt ned, dette har dem gjort før...
Som jeg også nevnte tidligere, hadde den som snakket til meg
ikke helt ren norsk uttale. Men, jeg er temmelig sikker på at
dette var kun påtatt, dem var norske?
204
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Eller det kan ha vært begge deler. Jeg ser så dårlig at jeg kan
vanskelig se dette på mennesker hvis dette ikke er ekstremt
tydelig og det er perfekt lys setting.
Mennene holdt nå både på med min penis, jeg kjente en stor
og kraftig penis drive på i endetarmen, og den tredje mann
holdt fortsatt på med oralt samleie med meg.
De byttet stadig plass slik at alle fikk prøve alt, og jeg måtte ha
dem alle i munnen etter dem hadde vært inne i meg.
Faika hørte jeg ikke så mye til, jeg regnet med at dem hadde
tatt henne inn bak i bilen og at hun der lå og slappet av og ikke
skjønte noe at noe var galt.
Ikke rart siden jeg ikke laget en eneste lyd. Jeg prøvde å gjøre
mennene tilfreds for da blir jeg fortere sluppet fri tenkte jeg.
Kan godt hende jeg har lest for mange krim bøker?
Men, jeg tror at dette er fakta. De blir nok ofte irriterte, og
sinte og når dem får slike følelser innblandet i sin trang til på
tvungen sex, blir det hele mye verre?
Jeg kjente at den ene mann etter den andre ejakulerte. En i min
munn, og to i endetarmen. Nå tenkte jeg, endelig. Dem trakk
seg så ut av meg og dem var tydelig helt ferdige nå...
Vi kjørte en stund og plutselig stanset bilen, døren ble åpnet
og jeg fikk beskjed om å komme meg ut. Ja, men la meg få kle
på meg klærne da,, ingen lot til å høre på meg.
205
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Til min forbauselse var det blitt mørkt ute, jeg lurte på hva
klokka var blitt og hvor lenge alt dette hadde stått på? Jeg kom
meg ut av bilen og en av dem sa ta i mot.
Jeg rekte hånden frem og jeg fikk kobbelet til Faika i hånden,
så hørte jeg det landet noe på bakken. Det var en pose som
inneholdt alle mine klær, døren ble slengt igjen og dem kjørte.
Der stod jeg i mørket helt naken. Jeg ante ingenting om hvor
vi befant oss? Jeg tenkte det får vi prøve å finne ut av. Nå må
jeg få kledd meg, og jeg fikk klærne på...
Så snakket jeg litt med min kjære Faika. Prøvde å kontrollere
at hun bare hadde det greit. Selen var på og det lot til at hun
var uskadd og fin, jeg gav sa til henne at nå går vi.
Jeg gav henne kommandoen, søk vei. Dette fordi jeg aner ikke
veien og jeg tenkte hvis vi bare går kommer vi kanskje frem til
noe jeg kjenner, for eksempel en bensinstasjon eller lignende.
Disse har lysende store logo skilt og er gode og se for meg.
Derfor gikk vi og vi gikk en bra stund. Jeg aner ingenting om
hvor lenge. Jeg hadde en talende klokke.
Det viste seg å være sent som jeg trodde. Dette hadde jammen
foregått i mange timer. Vi gikk noe som virket en hel evighet
men i forhold til det som har foregått var det bare behagelig.
Endelig så jeg en logo til en bensin stasjon. Jeg ba Faika finne
veien til døra og hun gjorde dette. Vi gikk inn her for å spørre
hvor vi var? Dessverre hadde jeg ingen penger.
206
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Da kunne jeg bare tatt en taxi hjem. Men jeg fikk her vite at
jeg befant meg nå på Madla veien. Her var jeg jo lomme kjent
siden jeg har bodd like ovenfor i mange år...
Så jeg tenkte at da kan jeg gå til byen. Det var jo et godt
stykke men jeg hadde intet valg. Det ble temmelig sent før vi
ankom byen, og jeg stod å ventet på bussen hjem.
Jeg ville si til sjåføren at jeg hadde ingen penger og jeg var
nødt til å komme meg hjem og håpe at han ville la meg kjøre
bussen gratis. Og det var greit for denne gang.
Endelig var vi fremme på Hinna og vi gikk kjapt hjem. Jeg var
helt ferdig. Jeg var helt ufattelig sliten. Eneste jeg tenkte var at
jeg MÅ ha en dusj og jeg rev av klærne og dusjet.
Der etter la jeg meg. Etter en stund må jeg ha sovnet, jeg var
helt ferdig. Jeg våknet igjen noen timer senere. Jeg visste ikke
hvem jeg skulle ringe til å fortelle dette her?
Men, jeg måtte snakke med noen. Så jeg ringte Arnhild og
vekket henne. Men hun var glad for at jeg ringte henne siden
hun hadde prøvd å få tak i meg dagen før.
Jeg hadde glemt igjen mobilen hjemme. Jeg hadde dessuten
glemt å lade den så den var helt utladet. Så ringte jeg en del
telefoner til - Jeg dro så ned til legevakten.
Dem har et Voldtekts mottak der, hvor det er mulig å komme å
snakke med dem samtidig som dem undersøker deg. Dette
koster ingenting og jeg fikk noen piller.
207
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Disse pillene skulle stanse utviklingen av kjønns sykdom eller
noe hvis jeg var blitt smittet av noe under overgrepet. Dem
maste på meg om å politianmelde forholdet.
Jeg sa blankt NEI. Jeg orket ikke engang tanken på politi og
lange avhør og det ene med det andre. Dessuten hva skulle jeg
kunne si til dem? Jeg kunne ikke beskrive mennene.
Dager og uker gikk etter overgrepet. Jeg var inne i en helt
forferdelig periode. Eneste lyspunkt var at jeg hørte fra min
Annette av og til når hun fikk til å ringe.
Men, disse samtalene varte ikke lenge. Og det var grusomt
trist å høre hvor vanskelig og trist hun har det. Hun følte ikke
at noen ville høre på, eller hjelpe henne.
Hun følte seg helt hjelpeløs og fastlåst. Dette var jo hennes
familie, og hun følte det vanskelig å bryte opp. Jeg sa du må jo
velge hva du vil, enten friheten eller dem.
Men, hun synes dette var vanskelig. Jeg kunne også forstå men
jeg ønsket at hun valgte friheten slik at vi fikk være sammen.
Det eneste hun håpet på var at jeg eller andre kunne gjøre det
hele for henne slik at hun slapp å gjøre noe som helst.
En ting jeg har glemt å fortelle, er at hun kontakten med i
2007. Dette var i februar like etter hennes bursdag. Da var hun
på besøk hos sin søster som bor i Trondheim.
Dette fordi hun tenkte at her har dem ingen mulighet til å
passe så mye på meg som dem gjorde hjemme. Ja hun ble
virkelig passet på som et barn.
208
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Den første tiden etter Tyrkia turen ble hun tatt fra alt som
kunne brukes til å flykte. Penger, busskort og dem tok selvsagt
mobilen slik at hun ikke kunne ta kontakt med meg.
Dem gjemte også skoene hennes slik at hun ikke bare kunne
stikke av. Dette sluttet dem med etter en stund da dem trodde
at hun hadde roet seg ned litt og forstått situasjonen.
Hun begynte i arbeid i en barnehage, og her ble hun kjørt når
hun skulle på jobb og hentet når hun skulle hjem. Hun fikk
aldri gå ut alene, og ikke sitte på Internett eller noe som helst.
Alt dette fortalte hun meg når hun ringte fra jobben, jeg synes
dette var temmelig ille. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg prøvde
å snakke med advokat og denne prøvde å gi råd.
Men, hun ønsket ikke å anmelde, hun hadde sagt dette til sin
mor at slipp meg. Ellers anmelder jeg far. Da hadde hun svart
at det er da ingen som anmelder sin egen far.
Annette trodde dessverre på mye av det moren fortalte, hun
virket jo så overbevisende og uansett hvordan man snur og
vender på klossene er hun hennes mor.
Så tilbake til Trondheim. Hun kontaktet meg der i fra. Hun
fikk låne en telefon her og der. Hun hadde fått streng beskjed
om å ikke bruke telefonen til søsteren for å ringe til meg.
Det hadde hun ikke tenkt til å gjøre heller. Nei hun gikk ut
hele dagene da søsteren og samboeren var på jobb. Hun hadde
ingen problemer med å få lånt telefoner.
209
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Jeg ble glad når hun var der oppe. Jeg ville nemlig reise å
treffe henne. Jeg kunne ta inn på et Hotell eller noe. Jeg fant et
rimelig vandrehjem og vi planla så at vi skulle møtes.
Ja, jeg reiste oppover. Jeg tok toget fra Stavvanger for så å ta
fly fra Gardermoen til Vernes, flyplassen i Trondheim. Der i
fra tok jeg taxi ned til vandrehjemmet der jeg skulle bo...
På veien til vandrehjemmet plukket vi opp henne på veien, og
vi fikk endelig se hverandre igjen. Det var en fint møte men
samtidig var det en grusom situasjon det hele.
Hun ble hos meg en stund, så måtte hun dra tilbake til der
søsteren bor for å være der når hun kom hjem fra jobb. Hun
besøkte meg nærmest hver eneste dag.
Derfra ringte vi advokat, og prøvde å få greie på hva vi skulle
foreta oss videre. Han anbefalte politi. Vi kunne bare gå til
politiet der på stedet, noe vi også gjorde.
Dette var til ingen nytte. Vi tenkte at da må vi dra til Stavanger
og politiet der. Derfor planla vi hjemreisen. Vi skulle ta toget
og hun kom som vanlig uten å ta med sin bagasje.
Det var tidlig så vi kunne rekke å komme langt før dem sluttet
arbeide. Senere underveis begynte telefon å ringe. Det var alle
mann som hadde fått vite at hun har stukket av.
Etter hvert ringte også politiet så vi på nummeret. Men vi
snakket ikke med noen og slo bare av telefonen. Vi hadde
kommet nesten frem til Bryne og toget fikk noe problemer.
210
Kapitel 11: Fra 30 - 32 år
Dette gjorde at alle måtte av toget og bli fraktet i buss videre.
Vi skulle bare til Klepp der Arnhild bodde. Så vi ringte henne
og sa at vi kommer snart, vi tok taxi direkte der i fra.
Vi var hos henne en stund til det ble på tide å dra til politiet.
Der var det som alltid forferdelig lite hjelp å få. Og vi ante
ikke hva vi skulle gjøre...
Til slutt ringte en betjent hjem til foreldrene, og dem hentet
henne på politistasjonen. Det var helt forferdelig. Jeg dro ut
igjen til Arnhild og bodde hos henne noen dager.
Så måtte jeg komme meg tilbake til hverdagen igjen. Etter
overgrep og alt det som var hendt var dette fryktelig. Og jeg
tenkte kun på å flykte fra alt, jeg ville bare dø...
Men, etter jeg hadde gått inn i meg selv, og fundert over det
hele ønsket jeg egentlig ikke å dø. Jeg ville bare få min
Annette og vi kunne ha det bra sammen.
Jeg kan ikke beskrive det med ord, av den enkle grunn at jeg
vet ikke hvor jeg hentet viljen og styrken fra. Det er for meg
helt ubegripelig selv nå mange år etterpå...
Som jeg har skrevet litt om før var det jo nettopp dette jeg
ønsket i livet. Finne ei jeg kunne dele livet med. Vi kunne
stifte vår egen lille familie og få det helt fantastisk!
211
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Ja, det gikk noe tid igjen. Det foregikk stadig mye her i denne
tiden og jeg har vanskeligheter med å finne den rette måte å
ordlegge seg på. Men, jeg gjør her et forsøk.
Jeg hadde igjen mistet min elskede og nå ble hun garantert
paset på mer enn noen gang. Jeg håpet bare at dem skulle gi
slipp eller at hun i det minste skulle få jobbe igjen?
Fikk rett i dette. Dem slapp henne ut av hjemme så hun kunne
få jobbe siden dem var svært nøye på at hun skulle jobbe.
Dem hadde ikke funnet ut at hun har kontakt med meg fra jobb
Så vi hadde kontakten igjen, nå var det gått temmelig mange
år siden sist. Jeg hadde nå på denne tiden fått meg en
støttekontakt. Ja mye mer enn det også...
Jeg hadde fått meg en fantastisk god venn. Øyvind var virkelig
redningen. Vi ble fort kjent med hverandre og det tok ikke
lang tid før jeg følte at jeg kunne fortelle alt til ham.
Han lyttet til alt sammen og prøvde å komme med råd, og
veiledning når jeg ba om det. Han er alltid forståelses full og
man vet at man kan stole på han.
Vi begynte å reise sammen. Han hadde før vi fikk kontakt
prøvd å finne seg en kjæreste. Og nå ville han prøve å finne ei
fra Thailand siden dette fascinerte ham.
Jeg ble litt interessert jeg også, selv om jeg følte at mitt hjerte
tilhørte min kjære Annette. Jeg var nysgjerrig på dette folk og
jeg ville selvfølgelig være med for turen sin skyld.
212
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Dette førte til at jeg gikk på nett for å date, og jeg ble kjent
med ei fra Thailand, og Bangkok. Hun ville svært gjerne møte
meg og jeg fortalte henne at vi møtes kun som venner.
Vi var ytterst nervøse for møtet med dem, og det er alltid litt
spenning som følger med slike lange reiser. Øyvind betalte
billettene, jeg skulle tilbakebetale ham snarest mulig.
Jeg ventet på en god del penger som skulle endelig komme fra
det tidligere omtalte huset. Dette var endelig solgt. Men etter
mye mas og styr og en omgang i retten var det klart.
Ja, mor til Annette S. Gitt til sivilt søksmål. Først prøvde hun å
anmelde meg. Men i avhør og de etterfølgende undersøkelser
som politiet gjorde fant dem ikke at jeg hadde gjort noe galt.
Derfor ble saken henlagt. Men hennes mor ga seg ikke, så hun
gikk derfor rettens vei. Dem fikk seg en advokat som senere
sluttet og måtte begynne på nytt med en ny...
Så dette var grunnen til at alt dett har tatt så lang tid. Vell vi
reiste og det var en fantastisk fin tur. Men hun jeg var i lag
med der nede ville noe mer enn bare vennskap.
Hun maste om å være kjæresten min, ligge med meg osv. Men
jeg var fast bestemt på at det skulle jeg ikke. Ukene vi var der
nede gikk fort og så var det hjem igjen.
Jeg husker at Annette ringte akkurat når vi ankom i taxi til
flyplassen og skulle reise. Da hadde jeg ikke hørt fra henne på
lenge. Så det var fint å høre stemmen hennes.
213
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Fortalte henne hvor jeg skulle, og vi ønsket begge to at hun
skulle bli med oss til Thailand. Men, vi visste ikke hvordan vi
kunne få til det - Så det ble med tanken...
Etter turen kom jeg hjem igjen. Det var her mye som skjedde.
En dag jeg var ute på tur med min kjære Faika, jeg vandret
nedover til Hinna stranden, jeg ville hun skulle få bade.
På veien hjem kom en mann gående mot meg og stanset like
foran meg. Jeg kunne se at denne var en slags arbeider av noe
slag fordi han hadde en kjeledress og hjelm.
Han forklarte meg at dem holder på med å forberede sprening
lenger fremme og mye arbeid i veien. Så han ville derfor gi
meg beskjed om å ta en annen vei.
Han sa at dette var skiltet, men han skjønte at jeg ikke kunne
ha fått med meg dette siden jeg er "blind". OK, sier jeg men
hvor skal jeg da gå. Jeg skal opp til Hinna sentrum...
Mannen sa da at han måtte bort til noen andre som kommer,
og etter det skulle han komme å følge meg dit veien gikk
videre. Jeg sa at det var flott og jeg stod å ventet på han.
En stund etter kom mannen igjen. Vell da er jeg her igjen sier
han, og sa at nå kunne vi bare følge med han. Han små
snakket med meg på veien, en trivelig fyr tenkte jeg...
Vi gikk en god stund og vi var nå kommet på veier jeg ikke er
kjent i det hele tatt. Men jeg regnet med at dette ikke var noe
tull at jeg måtte gå denne veien pga vei arbeidet.
214
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Plutselig stanset han og like ved stod et lite skur. Dette lignet
veldig på en bod eller kanskje en utedo? Jeg forundret meg
over hva mannen egentlig holdt på med.
Det fikk jeg straks etter vite. Helt plutselig tok han hendene
mine og brutalt la meg i bakken. Satt seg på meg og øyeblikket
etter var jeg bundet og kneblet.
Han tok Faika og bant henne fast et sted på skuret. Så ba han
meg reise meg opp og dyttet meg inn døren som nå var åpen
og kom selv inn og stengte døren etter seg.
Jeg skjønte med det samme hva han ville. Dette har jeg jo vært
med på så mange ganger før. Jeg prøvde å si til meg selv.
Greit, la ham også gjøre sitt så får jeg snart gå hjem.
Han åpnet knebelen og erstattet den med sin erigerte penis,
som han tvang langt ned i halsen min. Han trakk seg ut og
kledde at meg, der etter fullførte han analt samleie.
Jeg kjente at det gikk for ham. Og jeg tenkte at denne gangen
har du gjort din livs største tabbe. Jeg skal dra rett til
legevakten og Voldtekts mottaket og dem finner det.
Men, slik skulle det ikke gå. Etter at han hadde gjort seg ferdig
mente jeg å høre at han trakk på seg hansker. Der etter hørte
jeg noen lyder og kjente straks en litt rar lukt.
Jeg undret veldig over denne duften, det var noe kjent med
den. Den minnet faktisk talt om lim. Kjente der etter at han
smurte innsiden av rumpeballene mine inn med noe.
215
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Da tenkte jeg først at dette var glidekrem, kanskje han hadde
tenkt å putte noe annet opp i endetarmen på meg? Og trengte
derfor å gjøre det glatt og fremkommelig...
Men, det var noe med denne lukta. Glidemiddel stinker ikke.
Det finnes jo glidemiddel som omtrent ikke lukter noe, og
andre lukter godt siden dem er parfymert.
Der etter kjente jeg at han klemte rumpeballene mine sammen,
Og da skjønte jeg at jeg hadde rett. Det var lim. Idioten prøver
å lime igjen endetarmsåpningen min...
Han sa da at NÅ skal du sagte men sikkert dø. Jeg limer igjen
endetarmen din. Så du får aldri "Drite". Dette vil gjøre det
umulig for deg å leve lenge da du vil sprenge innvendig.
Etter en stund slapp han taket. Men, galningen var ikke ferdig.
Jeg kjente at han tok tak i pungen min. Her smurte han utover
en god del lim, førte pungen over min penis og trykken ned.
Nå limer jeg også kuken din inne. Så nå får du heller ikke
pisse. Du vil sprenges sagte, og dø en pinefull død. Og så lo
han en rå og ekkel latter og fortsatte sitt arbeid.
Han var så ferdig og jeg kjente at både rumpa var stram og
kjente hvordan pungen var limt over penisen min. Jeg tenkte at
så lenge du ikke binder meg, skal dette gå bra.
Jeg tenkte at jeg går kjapt hjem og dusjer lenge, og vann og
lim går jo ikke sammen. Så jeg får det nok løs. Hvis ikke har
dem sikkert noe dem kan gjøre på legevakt, eller sykehuset.
216
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Der etter løste han opp forbindingen slik at jeg kom meg løs,
og kunne reise meg opp. Han ba meg bli liggende til han var
ute, hvis jeg prøvde meg på noe ville han binde meg igjen...
Jeg gjorde som han sa, jeg lå helt stille og begynte å tenke på
Faika som står utenfor. Jeg håper den idioten ikke gjør noe
med henne? Endelig var han påkledd og åpnet døren og gikk.
Da reiste jeg meg opp og gikk ut av døren, der stod Faika og
var veldig glad for å se meg. Jeg løste knuten han hadde
bundet henne fast med, og så gikk vi der i fra.
Som nevnt var det ukjente veier, men jeg tenkte at jeg gjør
som jeg gjorde sist. Jeg går til jeg kommer til noe kjent. Jeg
må da befinne meg på Hinna i alle tilfelle tenke jeg...
Jeg fikk rett i det. Det varte ikke sånn kjempe lenge før jeg
kjente meg igjen, og vi gikk så fort vi kunne hjem. Der gjorde
jeg som jeg hadde tenkt. Gikk rett i dusjen.
Det gikk veldig fint. Trolig hadde idioten brukt "skole lim".
Jeg synes jeg kjente igjen denne karakteristiske lukten av den.
Denne er jo ikke noe særlig mer enn, mel og vann. Husker vi
laget lim av dette som barn. Jeg tenkte at heldigvis har han
ikke benyttet super lim eller kontakt lim.
Da hadde jeg virkelig være ille ute, etter jeg var ferdig i dusjen
kledde jeg meg og la meg på sengen og gråt. Lenge og vel
etter på, ringe jeg flere runder til mine venner, og familie.
217
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Dem anbefalte meg alle sammen å ta kontakt med politiet,
dette er så pass alvorlig. OK, jeg gjorde dette og dem kom.
Dem spurte meg en hel del spørsmål.
Jeg følte at jeg ikke ble trodd. Og jeg forstår at dette høres en
smule "Fantastisk" ut. Og særlig med tanke på at jeg er mann,
mange har en formening om at det kan ikke skje menn...
Det kan det i aller høyeste grad. Men, jeg fikk denne følelsen
av disse to betjentene. De kjørte meg så ned til mottaket jeg
har nevnt en god del ganger før.
Der ble jeg forstått og hørt, og så skulle dem foreta en intim
undersøkelse for å se etter skader, samt bevis...
Det er vanlig at dem tar prøver av anus og munnhulen, dette
gjøres med en vattpinne. Hvis der er rester av sæd eller annet
vil dette feste seg til denne pinnen.
Dem lyser også med et spesielt blått lys. Dette vil hjelpe dem
til å faktisk kunne se at det har foregått en inntregning. Dem
fant alt sammen og skulle lagre dette til senere bruk.
Jeg fikk igjen denne pillen jeg har nevnt tidligere. Så fikk jeg
snakke ut om det som har hendt. Jeg fikk sove på et rom på
legevakten, til neste dag, det var nå blitt ganske sent.
Dem ønsket jeg skulle anmelde saken, men akkurat som
forrige gang valgte jeg å ikke gjøre dette. Noe jeg angrer på nå
senere fordi jeg kunne fått Erstatning...
218
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Det hadde jeg virkelig trengt for i tiden etter dette brukte jeg
enorme summer. Jeg gav meg i kast med Thailandske jenter.
Jeg ville finne kjærligheten blant dem.
Jeg ville prøve å komme meg over Annette fordi jeg følte at vi
kom ingen vei. Hun var ikke sterk nok til å komme seg vekk
fra foreldrenes grep, og alt var så vanskelig og komplisert.
Nå var det også tid for å bytte førerhund. Man får normalt
bruke hundene maks til dem fyller 12 år. Faika var nå 11.
Førerhundskolen hadde en hund dem mente var perfekt.
Så jeg fikk litt tid på meg for å bestemme meg for om jeg ville
ta i mot denne hunden. Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt
skulle ha noen ny hund. Eller ikke.
Hvis jeg skal leve videre, skjønte jeg at jeg hadde bruk for det
fordi ellers kommer jeg meg ikke særlig mye ut. Så det ble til
at jeg takket ja til hunden, Hufsa.
Like før jeg skulle reise til Oslo, ringte telefonen. Det var en
stor overraskelse. Det var ikke Annette denne gangen, men en
gammel kamerat nemlig Jan Asle.
Hadde ikke hørt fra han på mange år. Det var virkelig kjekt at
han tok kontakt. Han kunne fortelle en hel del og vi pratet
veldig lenge sammen i telefonen.
Blant annet sa han at det var ikke noe med meg å gjøre som
gjorde at han forsvant den gangen. Nei, det var Geir Rune og
Tommy. Denne Tommy var en virkelig fæl mann.
219
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Han ødela mye for oss i gjengen. Han drakk og skremte livet
av meg. Han flyttet inn til meg og mente han skulle bo der.
Han kopierte seg en nøkkel til leiligheten osv.
Han var homofil, og han trodde at alle ville automatisk ligge
med han. Han prøvde seg en rekke ganger på meg. Men jeg
nektet fullstendig selvsagt. '
Men, det fantes andre som var enklere og overtale. Blant annet
Jan Asle. Dem hadde en del sex sammen. Geir Rune filmet
dem i sin aktivitet. Dette var helt motbydelig.
Men, jeg ante ikke hvordan jeg skulle stoppe det, jeg var redd
Tommy for han var en stor og sterk mann. Det var nok Jan
Asle også, og det gjorde sitt at han ikke turte si nei.
Tommy forgrep seg også på en kamerat vi hadde til, en som
sitter i rullestol pga. Ceberal Parese. Denne trengte hjelp til alt
da han kunne vanskelig hjelpe seg selv.
Så under toalettbesøk prøvde Tommy seg frem, og denne bare
lo og synes det var morsomt. Men, det finnes dem som kan
begynne å le når dem egentlig er fryktelig redd og ikke vil.
Ja, jeg tror han faktisk forgrep seg på disse to, ingen ønsket å
være med på dette av fri vilje. Jeg ville stoppe det men som
sagt var jeg selv redd for denne fyren...
Han tok en gang kvelertak på Geir Rune, det utviklet seg til en
temmelig alvorlig sloss kamp.
220
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Vell, Jan Asle og meg fortsatte kontakten en stund. Jeg dro til
Oslo for å samtrene med Hufsa. Det var temmelig spesielt
denne gangen. Fordi jeg var den eneste som fikk hund.
Dem har nå en ny ordning hvor dem som skal trene og få
hund, bor og oppholder seg på et av blinde forbundets sentre.
Dette ligger i Hurdal som er et godt stykke fra Oslo...
Trenerne kom å hentet meg hver en dag, og av og til trente vi
landevei på stedet. Det var vinter og bitende kaldt. Og mange
ganger var det så glatt at det var helt håpløst.
Jeg hadde pigger til skoene, men mange ganger hjalp ikke
disse stort. Så det var nye sko som ble redningen. Ja treneren
som trente i lag med meg kjøpte nye sko til meg.
Hun hadde mottatt en gave for noe hun hadde gjort, Dem har
regler for slike personlige gaver i jobben. Så hun hadde dårlig
samvittighet over å beholde alle disse pengene selv.
Hun tenkte at da kunne hun kjøpe sko til meg, og gjorde dette.
De kostet hele 1 000 kroner. Det var kjempe snilt av henne.
Hun er fantastisk snill og grei...
Så kom jeg hjem igjen og hverdagen begynte etter uka med
trening på hjemstedet med trener og Hufsa. Så begynte jeg
igjen med å prøve å finne kjærligheten.
Det ble mange turer til Thailand. Har nå i skrivende stund vært
der hele 8 ganger. Siste turene vil jeg beskrive litt senere.
221
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Jeg var der nede både alene og i lag Med Øyvind Han var
oppsatt på å finne kjærligheten og vi ønsket dette veldig sterkt
begge to, nå hadde jeg ikke hørt fra Annette på lenge.
Da lykkes det Øyvind å finne ei han virkelig hadde tro på, vi
var nede å besøkte henne og familien. Det klaffet bra alt
sammen og dem hadde lyst å leve sammen.
Neste gang vi kommer til Thailand skulle dem gifte seg. Jeg
rotet med flere jenter i denne tiden. Det viste seg at den ene
etter den andre kun var ute etter mine penger.
Som regel ser dem på nordmenn som svært rike, så det gikk
med forferdelig mange penger her. Jeg ble lurt trill rundt og
det varte og det rakk før jeg faktisk skjønte det.
Vi dro så til Thailand igjen. Dem skulle nå gifte seg og hadde
fått alle papirer i orden. Det var meningen at dem så skulle
søke tillatelse for at dem kunne flytte til Norge.
Bryllupet ble en fantastisk opplevelse, og det var utrolig å få
være med på noe sånt. Jeg er Buddhist og har nå vært det de
siste år, dette har hjulpet meg enormt i mine vanskeligheter.
Meditasjon og bønn har hjulpet meg. Gitt meg vilje og styrke
til å klare meg gjennom alt sammen. Dem ble altså gift og alt
var bare vell, helt til en kveld vi hadde lagt oss.
Øyvind og hans kone Lene og hennes to barn hadde vært hos
oss på besøk en tur. Dem hadde akkurat dratt og min kjæreste
ville legge seg - Hun ville som regel det temmelig tidlig.
222
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Jeg lå en stund å hørte på musikk, så var det slutt på batteriet
på MP3 spilleren slik at jeg måtte lade batteriet igjen. Jeg ble
liggende der, og det var jo altfor tidlig for meg å sove.
Jeg ble liggende der å tenke, og jeg prøvde å kose meg i mine
tanker og fantasier til jeg ble trøtt nok og sovnet. Jeg tror jeg
kan ha duppet av en stund, så våknet jeg igjen.
Da kjente jeg en enormt smerte i brystet på venstre side. Jeg
kjente noen stikninger i armen. Jeg fryktet at dette var
alvorlige greier og ble veldig engstelig.
Jeg lot det gå en tid for å være sikker på at det faktisk var noe
galt. Så prøvde jeg å vekke henne. Hun sov godt men til slutt
klarte jeg å påkalle hennes oppmerksomhet.
Hun var søvnig og skjønte ikke så mye. Hun ble irritert og
lurte på hvorfor jeg hadde vekket henne. Jeg klarte ikke å f
frem noe, jeg tung pustet bare mer og mer.
Hyperventileringen fortsatte og hun skjønte nå etter hvert at
det var noe galt. Hun ringte så til Lene for å få dem til å
komme igjen, det var ikke lenge siden dem dro...
Dem skulle komme, og ikke lenge etter var dem der. Dem
hadde ordnet det slik at barna dro hjem. Øyvind sa dem må
kontakte resepsjonen og dem igjen en lege.
De kom og dem ringte Ambulanse. Denne kom og jeg ble
fraktet til sykehuset med fulle sirener. Etter ankomsten til
sykehuset ble jeg undersøkt av lege.
223
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Han kom frem til at jeg hadde fått "Hjertekramper". Dette er et
slags forvarsel på Hjerteinfarkt. Jeg hadde en middels grav av
dette problemet, så litt alvorlig var tilfellet altså...
Jeg fikk så et rom, og etter at alt var sjekket i forhold til min
reise forsikring var det klart at jeg kunne få bli på sykehuset.
Det koster penger å ligge på sykehus i Thailand.
Ja, det gjør det i mange land. Heldigvis hadde jeg full
reiseforsikring så det var ingen problem. Det skulle vise seg at
opphold på sykehuset varte lenge.
Det var noen dager på dette sykehuset jeg kom inn til, så var
det resten av tiden, totalt 16 dager på sykehuset i Thailand.
Dette fordi jeg fikk problemer med låret, og dem ville se hva
dette kunne skyldes. Dem var redde for blodpropp med kunne
ikke finne noe slikt, så det ble gjort mange undersøkelser.
Til slutt visste dem hva dette skyltes. Derfor anbefalte legen
jeg pratet med operasjon hjemme. Så jeg kunne altså se frem
til en operasjon, men som ikke ble noe av.
Dem var sikre på at dette med hjertet skyltes i hovedsak
overvekten, og derfor prøvde dem å sette meg på en diett.
Det ble først tatt blodprøver som mulig viste at jeg hadde fått
Diabetes. Dette ble senere endret til at jeg lå på grensen. Dette
hadde jeg også opplevd før den gangen på sykehuset hjemme.
Siden sykehus oppholdet ble så langt måtte også Øyvind reise
hjem det ble veldig tungt når han dro hjem. Det var så rart at
han skulle reise og jeg bli igjen der liksom.
224
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Men, det bare ble sånn. Jeg ble godt tatt vare på og hadde det
rimelig greit. Så ville forsikringsselskapet at jeg skulle reise
hjem og derfor ble legen spurt om dette var forsvarlig?
Han undersøkte meg og godkjente hjemreise, så var alt klart til
reisen. Min billett ble oppgradert fra Økonomi klasse til
Business klasse, noe jeg satte stor pris på.
Det skulle følge med en Skandinavisk sykepleier på turen for å
sørge for at jeg hadde det så bra som mulig. Denne skole bli
med helt hjem til meg, og se meg trygt hjemme igjen.
Ved hjemkost skulle jeg ta kontakt med min lege, for å
vurdere hva som nå skulle gjøres. Jeg gikk til legekontoret og
min lege hadde ferie så det ble en av de andre der.
Han henviste meg til sykehuset. Men der fant dem ikke noe
galt så etter jeg hadde vært der kun noen timer ble jeg skrevet
ut og så var det altså hjem igjen...
Ja, jeg er gjennom enda et overgrep etter dette også, denne
gangen blir jeg dratt inn i en garasje. Men, denne gangen får
jeg et sinne utbrudd og klarer å sparke til mannen.
Etter dette har jeg ikke hørt noe som helst fra fyren. Bortsett
fra nyhetene om at ei 14 år gammel jente ble forsøkt dratt inn i
en bil her like ved der han bor.
Jeg er temmelig sikker på at det er samme mann som står bak
det som skjedde med henne og meg. Ja, jeg er temmelig sikker
på at dette er en og samme mann i alle overgrepene.
225
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Min teori er at dette er en av mammas elskere. En av dem som
ble satt i fengsel som var temmelig ung den gangen. Jeg har
tidligere fått høre at en av disse var temmelig ung den gang.
Så det kan godt stemme med alder og slike ting. Det høres jo
litt fantastisk ut for å si det sånn at det skal dreie seg om så
mange forskjellige overgripere som er interessert i meg.
Overgrepene ligner hverandre og det er en del likhets trekk for
å si det sånn. Så jeg tror dette kan være riktig.
Rundt mars måned hørte jeg igjen fra min kjære. Hun hadde
fått seg arbeid igjen på Mega butikken. Hun lånte der
telefonen og igjen lurte hun på om det er noe jeg kan gjøre?
Det er ingenting jeg kan gjøre kjære deg. Det eneste er at du
må ta et oppgjør med dine foreldre. Eller så må du stikke av.
Hun fortalte at hun skulle snart slutte på jobben, og hun spurte
meg om jeg hadde en telefon hun kunne låne. Vi fikk bringa ut
en mobil til henne og vi var ute hos henne...
Noen måneder senere truet Arnhild som eide denne mobilen å
stenge nummeret. Hun mente at nå måtte Annette gjøre noe,
hun var ikke interessert i å ha dette åpent lenger.
Dermed la hun også litt press på Annette. Så en dag fant mor
til Annette mobilen. Det ble sjau som alltid. Men Annette
brydde seg ikke videre om dette da.
Det gikk en god stund etter dette også, så var det en natt da
Annette lå og sov. Det vil si at hun var våken fordi hun fikk
ikke sove, så kom moren snikende inn på rommet hennes.
226
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Hun fjernet mobilen, og kom senere inn med den igjen etter at
hun hadde fjernet SIM kortet og batteriet. Dette merket så
Annette og hun ville prøve å finne hvor dette var blitt lagt.
Så derfor stod hun opp når moren hadde lagt seg og endelig
sovnet. Annette snek seg rundt og prøvde å se etter det hun
ville ha, men måtte gi opp jakten...
Da hadde hun fått nok. Det er nå eller aldri tenkte hun. Så hun
gjorde seg klar og der etter lurte hun seg ut bakveien. Hun
sprang ned til politistasjonen som var stengt.
Dem åpnet ikke før klokken 10:00. Da gikk hun bort til en
bensinstasjon for å ringe til meg. Dette var gry tidlig morgen,
og hun ville jeg skulle komme å hente henne.
Jeg tok kontakt med Øyvind for å si at hun var stukket av, og
han sa at vi kunne bo hos dem. Så dro jeg utover med taxi.
Hun stod ved bensinstasjonen når jeg kom ut.
Der etter dro vi hjem til Øyvind. Senere dro vi igjen til politiet
og hun var inne og snakket med dem. Så var det hjem til
Øyvind igjen. Første natta lå vi på et billig overnattings sted.
Fra natt nummer to var det meningen vi skulle ligge ute i
hagen i telt. Men, vi forsvant senere inn i stua. Vi ble der fem
dager og da måtte vi finne en løsning på dette.
Hun fikk prøve å få hjelp på Legevakten og livs krise hjelpen
der, og vi kjørte henne dit. På veien hjem til meg etter å ha
levert henne der sa Øyvind at vi må kontakte foreldrene.
227
Kapitel 12: Fra 33 - 36 år
Dette gjorde vi og dem dro for å hente henne hjem, men hun
fikk panikk og fikk sagt en masse mens en sikkerhets vakt og
senere politi som ble tilkalt hørte alt sammen.
Hun truet med å ta sitt liv hvis ingen hørte på henne. Da
snudde alt seg. Hun ble hørt og endelig ikke foreldrene. På
dette tidspunktet stod både hennes far og mor der.
Det endte godt. Foreldrene fikk beskjed om å gå der i fra, og
Annette ble så kjørt hjem til meg. En tid etter dette fikk hun
også hjelp av politiet til å kjøre hjem å hente klær o.l.
Vi var så lykkelige og glade. Endelig er alt i orden. Annette
har nå valgt og ikke ha kontakt med sine foreldre eller familie
i det hele tatt, bortsett fra en hun er tante til og hans mor.
Jeg har heller ikke kontakt med mamma. Kun Marianne.
Onkel Atle som jeg har snakket om er gått bort. Han døde av
kreft. Så familien er etter hvert svært liten.
Som nevnt har jeg veldig lyst på barn, og dette visste jeg fra
tidligere at Annette ønsker seg veldig gjerne også. Så det var
naturlig for oss og prøve å få til dette når alt ordnet seg.
Det skulle vise seg å være vanskelig. Vi kontaktet en klinikk
som hjelper til med fruktbarhet. Dem kunne fortelle at jeg har
dårlig sæd kvalitet og jeg ble satt under behandling. Vi har
fortsatt ikke lykkes, og det er mulig vi tar i bruk prøverør.
Siden vi skulle alt dette på klinikken. Bestemte vi oss for å
gifte oss raskere enn planlagt. Vi giftet oss 10.01.2012. Dette
var den beste dagen i mitt liv og jeg er virkelig lykkelig
sammen med min kjære Annette.
228
Etterord
Etterord
Boka er skrevet på bakgrunn av det jeg husker av min
oppvekst og barndom. Notater og dagbøker jeg har gjort opp
gjennom tidene og samtaler med familien. Mange av traumene
jeg har gjennomlevd er for meg klart som dagen, husker de
fleste detaljene rundt dem, men selvsagt kan man ikke
utelukke at jeg har glemt å ta med enkelte detaljer osv.
Det kan være at du opplever boken som litt rotete? Selv om
jeg har delt den inn i kapitler basert på år. Når man skriver og
prøver å huske tilbake, kommer det frem litt og litt ofte og da
gjelder det å få det nedskrevet før det forsvinner igjen.
Har gitt boken tittelen "Frem fra Glemselen" da det er nettopp
det dette er da mange ting dukker opp mens man skriver.
Jeg vil rette en stor takk til min kjære kone Annette, min beste
kamerat Øyvind og andre gode venner for oppmuntring og vell
mente ord som har gjort at jeg har kunnet fullføre denne
boken.
Hjertelig tusen takk, alle sammen!!
229
230
231
232
233