Transcript Tramp nr 1 Februar 2013 • Trampsjefen har ordet 2 • Redaktørens

Tramp nr 1 Februar 2013
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Trampsjefen har ordet
Redaktørens betraktninger
Home away from home: Fra to leide rom til ”Josefine”
Historien om tilblivelsen av ”Våre Samlinger”
Trampchefs Klubba – verdens flotteste formannsklubbe
Hvordan vi fikk Albatrossen og keiserpingvinen vår
Ut i det blå med losskøyta Rundø og redningsskøyta Stavanger
En reisende Tramps valutaadvarsler
Åh, ja vel ja. Den krigen..
The good old days – i handelsflåten
Om det å holde foredrag i Travellers Club
Våre litteraturprodusenter ”Skrivende Trampbrødre”
12. 12. 12. 12. 12. 12
Odd Eliassen, på Mount Everest - 1985
Monolitten erobret av Tramp-klatrere
Oslos høyeste punkt: På toppen av Uranienborg kirke
Glimt fra Clubens liv i dag. Profil av en Trampbror – Ulf Prytz
Noen kommer – og noen går
Historien om hvordan vi fikk vårt eget hus
East is east, and west is west and never the twain shall meet
27. januar 1954: Vi flytter inn i Josefines gate 26
Ordner, utmerkelser og interne avdelinger
Kongen på jubileumsbesøk
Trampelaget.. Tramplaget?
Klubbemblemet og bibliotekvinduene i blyglass
Per Høst og Thor Heyerdahl som studenter
Travellers Club Shop
Med eget tog i Afrika
Sør-Amerikansk trampliv
Takk til våre annonsører og støttespillere
Jubileumsprolog av Herman Wildenvey
Hvorfor er ikke vi som vokste opp etter krigen døde
Skårunge i Cluben – Av Jan Søderstrøm
Hvor mange har vært medlem av Travellers’ Club
2
3
4
8
10
11
12
13
13
14
15
17
17
18
19
21
22
24
25
28
31
32
34
35
35
36
38
39
41
43
44
46
48
60
Trampsjefen har ordet
kameratskap. Men tidene har forandret seg.
Vi har ikke lenger badetjenere og hodejegere blandt oss…
Likevel viser Cluben vitalitet på mange
måter. Våre møter hver onsdag samler
fremdeles en ganske imponerende bukett
Tramps til samvær, skrøner og formidable
måltider. Våre foredrag spenner over et vidt
register av temaer og lokaliteter. Vi bryr oss
om Cluben og hverandre. Dette kommer
ikke minst til syne når en kjær trampbror
legger ned vandringsstaven. På egne og min
families vegne vil jeg gjerne formidle at vi
ble svært rørt over den medfølelse og
deltagelse trampbrødre viste da vår far gikk
ut av tiden i sommer.
Den 23. januar i 1928 møttes en krets av:
"mænd som i sitt liv har færdes ute i verden
og dér høstet erfaring og lærdom". De
stiftet Tramplaget, som senere også fikk
navnet Travellers´ Club.
Fra dette møtet er det sagt: ”Aldrig har man
vel her hjemme sett samlet en slik merkelig
bukett av eventyrlige livsskjebner som
denne aften i Humlegaarden, da Tramplaget
holdt sitt konstituerende møte. Som alle
ekte tramps satt man til en begynnelse og
skulte på hverandre, men det varte ikke
lenge før en hodejeger fra Borneo, såes i
intim samtale med en forhenværende badetjener fra Kalkutta, eller en tidligere kameldriver i Sahara gjenoppfrisket gamle minner
med en bartender fra Durban”.
Den 26. januar i 2013 samles vi trampbrødre til feiring av Travellers´ Clubs første
85 år. Vi har mye å feire! Ikke bare er vi en
levende og oppegående klubb med høyt
aktivitetsnivå, vi har også maktet å videreføre stifternes mål for Cluben: Å danne et
forum der menn av verden kunne møtes for
å utveksle erfaringer, dele minner og finne
2
Vi i styret i Travellers´ Club forsøker hele
tiden å tilrettelegge for det gode liv i
Cluben. Vi har de små og dagligdagse
gjøremål å ta oss av, samtidig som vi alltid
søker å ha de lange linjers perspektiv. Vi
har en ansvarsfull arv å forvalte, og boet
skal overlates til neste skift i bedre stand
enn da vi overtok vakten. Dette strever vi i
alle fall etter.
Et jubileum gir anledning til både å
reflektere over det som har vært, og til å se
fremover. I dette nummer av Tramp tar
redaktøren historisk ansvar, og viser noen
glimt av clublivet gjennom årene. La disse
tilbakeblikk bli kilde til inspirasjon og
tanker om Clubens fremtid og videre liv.
Kanskje skal vi igjen ha et blandet
mannskor? Eller skidag? Det er vi som
bestemmer! Vi heldige medlemmer av
Travellers´ Club.
Tramphilsen fra
Carl Emil Petersen jr
Trampsjef
Redaktørens betraktninger
Gratulerer med dagen og gratulerer med
jubileet..! 85 år er en solid alder på en
forening, og det hyggelige er at vi blomstrer
som aldri før og har ”alt på stell”. Vi har
vært velsignet med dyktige og arbeidsomme ledere, noe som har resultert i at vi
kan se fremtiden lyst i møte, med god
økonomi, en godt vedlikeholdt bygning og
en stabil medlemsmasse. Mange av de nye
medlemmene er også yngre og spennende
karer som med tiden vil bringe nye
kandidater. Dermed er etterveksten sikret
og den evige diskusjonen om forgubbing
kan legges på hylla for en tid.
Vi er i ferd med å tilbakelegge første runde,
slik vi er pålagt i Clubsangen vår:
”Tramplaget det skal leve, 100 år og 100
til..” Vi feirer i disse dager vårt 85 års
jubileum som forening, men skal ikke
glemme at vi samtidig kan feire vårt 60årsjubileum i egne lokaler – i Josefine! I
denne utgaven av Tramp kan du lese om
hvordan vi fikk egne lokaler, og hvor og
hvordan de holdt hus før den tid.
I denne moderne tid, hvor mesteparten av
vår informasjon innhentes digitalt, blir
beretninger fra forna dager ofte liggende
nedstøvet, og nye medlemmer går derfor
glipp av vår rike historie og våre røtter. For
å gi noen glimt av henfarne Trampbrødre
og deres liv og levned i vår tradisjonsrike
Club, har jeg til denne jubileumsutgaven
gravd litt i gamle annaler for å vise hvordan
Clublivet artet deg den gang. Jeg vil også
presentere litt fra vår historie og samlinger.
Det er overraskende for en som har vært
medlem en god stund å oppdage at mange
nyere medlemmer ikke vet noe særlig om
vår fortid. I biblioteket har vi mange gamle
innbundne
årganger
med
Tramp.
Redaksjonen anbefaler på det varmeste å ta
seg et dypdykk i denne Clubskatten. Kom
en halvtime tidligere, ta deg en kopp kaffe,
les og lær litt om Cluben din! Her finner du
ikke bare gamle historier, men en
tidskoloritt fra den gang da tiden gikk
langsommere og Cluben var så eksotisk at
referater fra Clubmøtene og nye gjenstander
i Våre Samlinger sto omtalt i dagsavisene.
Dette er faktisk en liten og eksklusiv del av
Norges historie. En del du som medlem er
forbundet med.
Jeg har også bedt noen av våre nålevende
trampbrødre om å bidra med en liten epistel
fra sitt eget liv i denne utgaven, slik at vi
for kommende generasjoner kan formidle
en tidskoloritt og et inntrykk av hva slags
fyrer som var medlemmer i det Herrens år
2013.
Varme jubileumsgratulasjoner fra
Gorm G. Lund
Redaktør
3
Our home away from home:
I 1953 kjøpte trampbrødrene bygården Josefines gate 26 i Oslo. Vi fikk vårt eget hus,
midt i Oslo sentrum og hun fikk sporenstreks navnet ”Josefine”!
Travellers Club levde 25 år i midlertidige
lokaler før de kom i havn i Josefines gate,
og prisen var den svimlende sum av drøyt
115.000 kroner. I dag kan vi si ”hvilket
røverkjøp” for den evigunge og vakre
Josefine, sentralt beliggende i Homansbyen. Hun har sjarme, stil og både ytre og
indre skjønnhet. De som har lært henne å
kjenne, enten det er trampbrødre eller
gjester fra inn- og utland, finner seg alltid
godt til rette i vår lokaler hvor rariteter fra
alle verdenshjørner pryder veggene.
At vi trives her er selvsagt, og stedet
betegnes som unikt av alle som har vært på
besøk. Her finnes et eget kortrom og
4
bibliotek, en praktfull storsal og et godt og
moderne kjøkken og vår intendant sørger
for førsteklasses forpleining. Cluben fører
en tilværelse som helt og holdent bygger på
medlemmenes egenaktivitet. Vi har stadig
besøkt av kjente foredragsholdere og
vandringsmenn som setter pris på dette
særegne og eksepsjonelle miljø. Her
inviteres høy og lav om de har noe å berette,
og blant våre gjester kan vi skilte med alt fra
den ukjente vagabond til kong Olav.
I Josefine har medlemmene gjennom årene
fortalt om sine opplevelser i den vide
verden. Når en trampbror vender hjem fra
sin utenlandsferd, blir han tatt godt vare på i
Josefine og han treffer venner. Benket til
bordene under samlingene blir det lyttet til
det siste trampeventyr og medlemmene blir
beriket med nye beretninger.
unoter av en, og kanter slipes av hvis det er
nødvendig. På den andre siden er det høyt
under taket og vidt utsyn. En spade blir en
spade og småskåret pirk lukes vekk.
Travellers' Club er en klubb for menn. Dette
er ingen diskriminering av kvinnen, men en
gammel tradisjon. Kvinner har adgang
sammen med medlemmene når det
arrangeres danseaften og andre arrangementer og da er det fullt hus – for alle vil
gjerne oppleve Josefine. I Cluben er alle dus
og kamerater, og oppvartningen går på tur.
Josefine er et forum hvor du kan pleie ditt
vidd, forsvare dine meninger og møte
hjertelag, solidaritet og hjelpsomhet.
Overalt hvor trampgutter er samlet skal det
herske samhold og kameratskap. Vi bryr oss
ikke så mye om hvor du befinner deg på den
sosiale rangstigen, så lenge du har en
historie å fortelle - og den gode latteren er
aldri langt unna.
Verden den vide – er trampens hjem!
De enkelte medlemmene fører frispråk med
hverandre. Her stikkes ikke meninger under
stolen, men de synges ut når en har noe på
hjertet. Den som trenger det, får sitt pass
åpenhjertig og realt påskrevet. Her plukkes
MEN – vi har ikke alltid hatt det så
lukrativt. I tidligere tider førte gutta en
omflakkende tilværelse, også her i Oslo. De
5
leiet to rom og kjøkken og en praktfull
balkong, som de dekorerte med eksotiske
motiver, på toppen av Det Nye Teater.
Deretter flyttet de til to små rom i Carl
Johans gate 43, ut mot bakgården. Det første
store lokalet de fikk tak i var toppetasjen i
Tapetgården, som også hadde en herlig
takterrasse pluss romslig garderobe. Så steg
kvaliteten ytterligere, med et stort
6
forsamlingslokale i
tredje
etasje
i
Lysegården, Kristian
Augustgate 15, hvor
de også hadde et
kjøkken, leseværelse
og
kortværelse!
Neste flytting gikk
til Seilforeningens
tidligere lokaler i
Parkveien,
som
hadde 7 – syv – store
værelser samt et
kjøkken. Men også
her måtte de ut, men
skjebnen smilte til dem, og neste sted de
fikk leie var i Nedre Vollgate, ”Paradiset”,
som var et ønskelokale med leseværelse,
kortværelse, garderobe og kjøkken – samt
ikke mindre enn to store balkonger! Men så
kom tyskerne, og de ble kastet ut.
Et kummerlig lagerlokale i Møllergaten 14,
mot bakgården, ble pusset opp til et koselig
klubblokale, men ikke lenge etter kom
kommunen og ville ha det til lager for
bilgummi for tyskerne, og nok en gang
måtte de se seg om etter et nytt sted.
Redningen ble to små kontorer i annen
etasje i Torvgaten 7 som klubbmedlem
Gustav Søderstrøm ordnet. Her kunne de
oppbevare klubbens samlinger og papirer.
Lokalene var ikke store nok til å ha
middagsmøter, så disse ble avholdt i
Wergelandsveien 5 – i restaurant Grotten.
Selv om gutta definerte seg som ”Tramps”
var ønsket om en tryggere tilværelse noe
som til stadighet ble diskutert. Ønske om
egne lokaler sto selvfølgelig øverst på
ønskelisten, men det var både dyrt og
vanskelig. Først etter den store utstillingen
de organiserte i Håndverkeren i 1952 – som
de kalte ”Vi viser verden!” – fikk de noen
kroner i kassa og begynte på alvor å se seg
om etter et permanent sted. Og det var da,
ved hjelp av 300 obligasjoner som ble solgt
til medlemmene at de fikk penger nok til å
kjøpe ”Josefine”. Disse obligasjonene skulle
forrentes med 3% og kunne innfris når
klubben kom på økonomisk fote igjen, men
historien forteller at de fleste gutta gjorde
det til en sport å ta med disse papirene på
festaftener i klubben – og rive dem i stykker
under sterk applaus og latter…!
Vi som er medlemmer av Travellers Club i
dag har mye å takke våre farne brødre for.
Uten deres kjærlighet til Cluben, ukuelige
og uegennyttige innsats, kunne vi godt ha
vært en liten forening i noen trange og
kummelige leide lokaler i en bakgård i
sentrum…
Av: Gorm G. Lund
7
Tilblivelsen av
”Våre Samlinger”
Det som i dag pryder våre vegger er resultatet av gaver fra våre medlemmer gjennom
85 år. Fremdeles er det noen som kommer med en artig gjenstand med en god historie
bak, men det var særlig de første årene, da man levde en omflakkende tilværelse, at
det var viktig å sette sitt preg på stedet. Neste store gave-rush kom da vi fikk egne
lokaler, og vi hadde et permanent sted hvor vi kunne lage en permanent utstilling.
Alle gaver ble behørig omtalt i Tramp, og
for å gi et eksempel og en koloritt fra tidlig
50-tall, siterer vi følgende:
”Afrika har en bred plass i våre samlinger.
Allerede i 1929 kom det trofeer fra Syd
Afrika fra Onsum og Hassel. De prydet våre
lokaler på toppen av Det Nye Teater. P. B.
Holte har vært flink til å få gjenstander til
klubben. Så snart medlemmene nevnte at de
hadde en eller annen ting, reiste han seg og
utbrøt ”På klubben vegne vil jeg utbe min
dypfølte takk for ditt bidrag til våre
samlinger..!”
Trygve Frølich forærte oss en samling
assegaier og stridsøkser, samt en langskaftet øks han fant ved siden av to drepte
8
negre på welten, da han deltok i Boerkrigen.
”Sheiken” (Jens Steen) har gitt oss to
meterlange utskårne negerfigurer, bøffelhorn, smidde jernpenger, en stor elfenbentann og to elefantsåler. Thorvald Bye kledde
av noen negerjenter og sendte oss deres
vakre perlebroderte kledebon. Wasmuth
Seiersted kom med et huggvåpen av en
flodhesttann og Monrad Krohn ga en
trollmannsrangle. Kåre Guldbrandsen (eller
”Lillegutt” som vi kaller ham) ga oss et
prektig gevir av en Great Kudu. Helt
enestående, hvor begge horn er helt
symmetriske. Et meget sjeldent trofe.
”Indianerdøderen” Alek Wilse har en
enestående interesse for klubben og dens
samlinger, og han forøker stadig vår
samling, også etter en praktfull Kongosamling han ga tidligere.
Fra Østen har vi forholdsvis få saker, men
Frølich ga oss en Mungo som er omslynget
av to kobraer og en piggete papegøyefisk.
Fru Laila Risberg har gjennom flere år vist
Tramplaget den største interesse. Allerede
som ung pike, i 1929, sydde hun gardiner til
våre lokaler på toppen av Det Nye Teater.
Under et opphold i China sendte hun oss to
elefanter av ibenholt, men de forsvant en
vakker dag..! Det er også hun som har gitt
oss den kinesiske husguden som, hvis man
plasserer den på soveværelset, øyeblikkelig
sørger for at din kone blir gravid. Fru
Risberg kunne selv bekrefte at dette var
tilfelle. Hun og mannen hadde i tre år
forgjeves forsøkt å lage en arving, og første
da hennes innfødte tjenestepike plasserte
figuren på nattbordet – lykkes det!
Den eldgamle samurairustningen fra
gullsmed Thune er et sjeldent klenodium.
Det var strengt ulovlig å ta den slags ut av
landet, men smuglet ut ble den, og hos oss
står den…
Fra Japan har Rolf Haglund gitt et nydelig
broderi i ramme, av fiolett silke med det
norske våpen og to norske flagg, herunder
Trampmerket flankert av Fujima og et
japansk landskap. Kalganstøvlene til Oskar
Mamen, hans ridesadel og det utstoppede
villsvinhodet fra hans ekspedisjon i
Mansjuria er også spennende saker som
pynter godt opp på veggen. Den andre
sadelen og ridetøy, samt gitaren, er noe
Kåre Guldbrandsen lagde sjøl den gang han
lekte gaucho på pampasen i syd Amerika.
Vi takker for alle bidrag, stort eller lite. Alle
ting er gitt av den store kjærlighet som
trampbrødrene har til sin klubb!”
Men noe er selvfølgelig blitt borte underveis…
Albatrossen vår, som antagelig er den som i dag henger i taket på Sjøfartsmuseet. En
keiserpingvin fra samme Antarktisferd, maken til den som også dukket opp på museet…
To elefanter i ibenholt og en elefantfotsåle. To kuduhorn som hang på hver side av
inngangsdøren til klubben. Noe senere hadde et av våre gamle medlemmer to flotte
kuduhorn i sin villa i Spania… Henrik Backers malerpalett og et portrett av hans kone
Dagny Backer. Et maleri av Lars Hansen og en Aleut og en blyanttegning av Diriks som het
”Fiskere”. En lavering av Th. Holmboe: ”Skibbrudne”. Et portrett av Alek Wilse malt av
Ville Årseth. Kåre Guldbrandsens etiopiske pass utstedt av Haile Selassi og hans kinesiske
pass. Hans sadel og Oskar Mamens sadel. Et silkemaleri med arabisk sitat fra koranen.
Kompass og kikkert brukt av en fransk ekspedisjon fra Tunis til Timbuktu.
9
Formannsklubba vår
Verdens flotteste, mest eksklusive, mest sammensatte og originale
formannsklubbe befinner seg i Travellers Club.
Vårt medlem gullsmed Gustav Søderstrøm fikk laget den av materialer innsamlet fra hele verden,
og han fikk med seg Wilhelm Bøe, Th. Østmoen og A. N. Gundersen til å spleise på denne
praktfulle gaven til Cluben. Han fikk også spesiallaget et vakkert skrin til å oppbevare den i,
trukket med slangeskinn, dekorert med en sjelden villsvintann med sølvholk, Clubens merke og
dekorative hjørneforsterkninger i sølv. Også teksten ”Trampechefs Klubba” er utskåret i sølv.
Dette er et klenodium vi skal være stolte av.
1) Ibenholt fra Madagaskar
2) Gull fra Sargijok, Finnmark
3) Spermasetthvaltann, Norfolk Island
4) Trampmerket i sølv
5) Sølv fra Kongsberg
7) Gull fra Rhodesia
8) Ibenholt fra Goa, India
9) Gull fra Transvaal
10) Elfenben fra Colombia
11) Gull fra Sibir
12) Malakitt fra Katanga, Kongo
13) Gull fra California
14) Rygghvirvel av hai, Stillehavet
15) Gull fra Klondike
16) Kokospalme fra Tahiti
17) Sølv fra Mexico
18) Gull fra Colombia
19) Appelsintre fra Pitcairn Island
20) Gull fra Bendigo, Australia
21) Metutre fra Pitcairn
22) Gull, nugget fra Nome Alaska
10
Noen glimt fra
den gang da…
(Sakset fra Tramp 1976)
A Montana cowboy
… goes into a convenience store.
The cowboy asks the cashier for 3 packs of condoms.
The cashier asks: "Do you need a paper bag with that sir?"
The cowboy replies sombrely: "Nah... she ain't that ugly."
11
”Ut i det blå” – med Rundø og Stavanger
Referat fra en Club-utflukt:
Den 20. juni presis kl. 17.00 var påmeldte
Tramps invitert til tur med "RUNDØ".
Honnørbryggen var som vanlig møtestedet
og i god tid kunne vi glede oss over
gjensynet med Trampvenner fra nær og
fjern. Det var såpass mange som hadde
meldt seg at heller enn å avvise noen hadde
Carl Emil sørget for at nok en skute,
"STAVANGER", slik at alle kunne få seg
en fjordtur. Grunnet forskjellige omstendigheter lot båtene vente på seg, men til slutt
ség de pent og stille inn til bryggen,
"RUNDØ" med Carl Emil ved roret og
"STAVANGER" med Thorstein Skyberg
som skipper og eier fru Nielsen og sønn
som mannskap. Passasjerene gjorde
fortgang med å komme ombord og fordele
seg på båtene etter smak, og snart lå vi med
kurs for Bygdøy-landet. Været var litt
truende, men regnet lot vente på seg så vi
fikk en herlig smak av sommeraften på
sjøen.
Turen gikk utover mot Nesøya forbi trange
sund hvor vi så koselige sommersteder og
praktfull natur. Etter hvert begynte det å
regne, og vi måtte ty ned i salongen, men
det regnet vi som hyggelig avveksling og
12
- (1968)
det er noe visst beroligende ved
å høre regnet plaske ned på
dekket over og selv sitte tørt og
varmt under dekk.
Så var det å legge til bryggen på
Nesbru og ta fatt på veien til
Mellemnes gård, hvor Carl Emil
residerer med sin sjarmerende
familie. Begge sønner sto i stram
givakt ute på tunet og gjorde sitt
beste bukk iført matrosutstyr
som
var
tydelig
merket
"RUNDØ". Vel inne ble vi hilst
velkommen av vertskapet som
bare venner kan det. Vi så lange bord dekket
til fest, for så å rusle rundt og fryde seg over
dette praktfulle hjem som familien har brukt
så mye tid og krefter til å pusse opp til sin
nuværende skikkelse.
Etter å ha beundret så meget skjønt i stillhet,
ble det etter hvert stigende feststemning og
når signalet "velkommen til bords" runget i
salene var alle som én straks på pletten,
skrubbsulten etter stri seilas.
Fru Tori hadde ikke fornektet seg, men
vartet opp med en for undertegnede
uforglemmelig rett i indisk stil med ris og
tilhørende velkrydret kjøtt i mørke. Carl
Emil ønsket oss velkommen til bords i
velvalgte ord, og så kunne vi la maten tale
for seg.
Etter hovedretten rettet Trampsjefen en takk
til vertskap for alt strev med å gjøre det så
hyggelig for oss, og overrakte fru Tori en
konfekteske som forhåpentligvis ville bli
inntatt i roligere omgivelser.
Fru Nielsen fikk også sin takk for å ha stillet
"STAVANGER" til vår disposisjon, men
takken ble kortere enn beregnet for hun
overtok talen og takket oss i stedet, for at vi
hadde gitt henne en deilig dag. Etter maten
var det kaffe med tilbehør og stemningen
fortsatte til langt ut i de små timer.
Advarsel til reisende
– (1951)
Herr Redaktør…
Vær så snill å ikke bedømme den norske
krones verdi etter målsettingen på de
internasjonale spisevogner, for der faller
man blant røvere. Det har falt i mitt lodd å
bivåne endel tragedier, hvor gjestene etter å
ha inntatt f. eks. middag, er blitt jaget i et
hjørne, i overført betydning, av kassereren,
som ikke eier noen hemninger.
For det første, prisene, dvs. ledelsen: Jeg
reiste en dag fra Paris mot Bordeaux.
Middagen kom på 800 francs pluss. To
dager etter reiste jeg fra samme mot
Tyskland. Spisevognen, som serverte det
samme som før, ble ikke åpnet før på den
tyske grense, derfor betaling i belgisk mynt
som norm. Omregning i franske francs gir
som resultat: 1600 francs, altså det dobbelte.
For det annet har betjeningen ingen
skrupler.
Omregningen (hoderegning) er høyst
mangelfull, og er det ikke dollar, sveitserfranc eller tyske mark tilstede, blir fasiten
helt ukontrollerbar.
Engang var pundet gangbart, det forsvant
plutselig, og så kom tyske mark – etter
Wahringsreformen i stedet.
Når man sitter som sentrum for resten av
spisevognens oppmerksomhet gir de fleste
opp overfor kassereren, som spiller på
hjemmebane, og så betaler man nærsagt hva
som helst for å komme gjennom skjærsilden.
At den norske krone ikke er overlag meget
verd internasjonalt, er nok tilfelle, men de
internasjonale sove- og spisevogner kan
ikke gi noen rettferdig norm. De er basert på
å plukke passasjerene for mest mulig.
Hilsen en reisende tramp
______________________________________________________________________
Åhh, ja vel ja.. Den krigen..!
Jeg satt en sen kveld på slutten av 80-tallet ved Det Runde Bord og hørte på historier som
ble utvekslet mellom gamlegutta Thor Knudsen og Jens Finckenhagen. ”Huser du da vi var
på hvalfangst uttafor Grenada, Thor?” – sa Finken. ”.. og du ikke turte å bli med de lokale
skjønnhetene hjem?” – ”Jo da, jeg husker jo det. Jeg var svært redd for å komme hjem til
mine foreldre med en… ja – la oss kalle det en eksotisk sykdom. Jeg kommer jo fra et
dannet hjem på Oslos vestkant vet du.” Finken hadde tydeligvis ikke hatt de samme
reservasjoner som Thor, og han smilte fornøyd ved minnene. – ”Ja, jeg blei jo værende der
ei stund etterpå jeg. Gikk i land og fikk meg jobb som ”overseer” på en plantasje.”
”Er det lenge siden?” – spurte jeg. ”Nja… Det var vel rett etter krigen” – sa Finken. ”Å ja,”
sa jeg. ”På slutten av 40-årene altså? Det var omtrent på den tiden jeg ble født.” – la jeg til.
”Nei jøssenavn, hva er det prater om gutt. Detta var omtrent 10 år før dem stifta Travellers
Club!”
13
”The good old days” i handelsflåten
Med levende dekkslast i sør og nord
1960-70 tallet
Av: 1098 Christian Dinger
I sør: Rederiet hadde kornkontrakt fra
Australia til Persiske Gulf. Vi ble forespurt
om vi, som tilleggslast, kunne ta med
levende sau på dekk. Kontrakt ble inngått på
følgende basis;
Kornlasten ble først lastet og alle
lukeskjøter/karmer ble forseglet for å unngå
innsig av fuktighet på kornlasten. Sauene
skulle lastes sist inn og først ut, laste- /
lossemetode var ”walk on/walk off”. Flere
røktere var med for å fore, vanne og ivareta
dyrenes ve og vell. Det ble bygget mange
innhegninger overalt på dekk og luker.
Dette for å begrense dyrenes bevegelighet
og begrense skadeomfang. Sauene er lite
glad i slingring og glatte dekk, da dette
kunne medføre at hoftene gikk ut av ledd,
og disse kan man ikke få på plass, og
resultatet blir da avlivning. Totalt var det
14
flere tusen levende sau om bord. I henhold
til kapteinen ble skipet fulgt av hai hele
veien fra Vest Australia til PG. Det var
tydelig at de kjente lukten og regnet med litt
ekstra mat – og det fikk de. Vi hadde et
svinn på ca 4% som ble avlivet og hevet
over bord. Vel fremme i lossehavn, ble det
stort oppstyr da flere tusen sau skulle ”walk
off”. Dyrene var ”markant” slankere, men
skulle fetes opp før Araberne foretok sin
spesielle slakteseremoni..
Skipet ble spylt ned med ferskvann for å bli
kvitt urin og avføring fra sauene. Sjokket
var stort da vi oppdaget at all maling,
rustangrep, rustflak på dekk, luker og delvis
store områder på skutesidene var etset bort.
Dette hadde vi ikke tatt med i kalkylen. Men
heldigvis var det bare å bestille nok maling
til neste lossehavn, leie inn lokal
arbeidskraft, og vi hadde nærmest et helt
nytt skip. Rederiet tjente godt på
fraktinntekten samt sparte en formue i
vedlikehold i stedet for at dette skulle vært
utført på verksted. Lykken og forstanden er
ikke alltid helt forenelig, men denne gangen
var det det.
I nord: I 1959 gikk jeg på kullfarten
mellom Svalbard og Tyskland. Det var den
gang da siste båt gikk om høsten, kom ingen
ut eller inn før fjorden var åpen neste
sommer. Jeg fikk forespørsel på en av
turene om jeg kunne tenke meg å være
”griserøkter”. Vi skulle ha med 50 levende
smågris som skulle ha ”sommer-/høst- og
vinterferie” på øya. De ble foret opp og var
vinterens ferskvare av kjøtt. Grisene var i
godt humør, spiste godt og ante fred og
ingen fare, da ingen hadde fortalt dem at
neste stopp var på middagsbordet hos de
overvintrene. Jeg var på samme fart i 1960
og da hadde vi med et delvis demontert
helikopter som skulle foreta de første
oljeletingene der oppe. Det pussige var at
helikopter og mannskap var svensk. I de
årene var det spennende å gå fra kaia og opp
til bebyggelsen i Longyearbyen da det ofte
var isbjørn i området, og våpen fikk vi ikke
lov gå med..!
_____________________________________________________________________
Å holde foredrag i Travellers Club
Det er noe spesielt å bli spurt om å holde et foredrag, kåseri
eller bare fortelle – i Travellers’ Club.
I mer enn 80 år har denne Cluben vært stedet de store eventyrere, og andre med spennende
eller lærerike historier, har kommet med sine fortellinger. Til tross for at Travellers’ Club
aldri har betalt honorar.
Våre egne medlemmer bidrar selvfølgelig ofte, men vi slipper også til utenforstående ikkemedlemmer. De andre som har fått snakke i Travellers’ Club kommer ofte i etterhånd og
takker for at de fikk denne anledningen. Noen bruker oss som prøvestein før de legger ut på
sine foredragsturnéer, andre bruker det som skryt på CV’n sin, at de har vært hos oss. Men
her er intet snobberi, bare en genuin interesse for folk som har noe å fortelle.
Og spredningen er stor, som vi ser på neste side. Der viser vi et lite utvalg av noen kåsører
som har hatt gleden av å tilbringe en aften hos oss de seneste årene:
15
Forfatter Alf R. Jacobsen –
Museumsdirektør Bård Kolltveit –
polarkvinne Liv Arnesen - politisjef
Rolf B. Wegner – Gutt på tur Arne
Hjeltnes - Hjemmefrontmuseets
Arnfinn Moland – oberst Guy
Sheridan – Ishavsseiler Henry A.
Larsen - Eventyrer Thorleif
Thorleifsson – Sibirforsker Rane
Willerslev – fangstmann Reidar
Hovelsrud – hjemmefrontkjemper
Gunnar ”Kjakan” Sønsteby - Nobels
fredsprissekretær Geir Lundestad –
Baffin Babe Kristin Folsland Olsen –
Eventyrer Børge Ousland –
isbjørnforsker Thor Severin Larsen –
operasjef Tom Remlov – visesanger
Ole Paus – språksjef Per Egil Hegge
– forfatter Thorbjørn Færøvik –
eventyrer Stein P. Aasheim –
statsminister Jan P. Syse – fjellklatrer
Randi Skaug – antropolog Unni
Wikan – seiler og forfatter Ragnar
Kvam – kinesisk murvandrer Robert
Løken – forfatter Morten Conradi –
doktor Bjørn Grinde – eventyrer Carl
Emil Petersen – politiker Odd Einar Dørum – padler og sykler Paul Olai-Olsen –
Grønlandskrysser Bjørn Reese – tindebestiger Jon Gangdal – NRK-mann Christian
Borch – syklist Knut Knudsen – skigåer Ingebjørn Tollefsen – teatersjef Bentein
Baardson – Thomas Thiis Evensen, Kåre Valebrokk, Rune Gerhardsen, Thomas
Hylland Eriksen – og mange, mange flere…
16
Skrivende Trampbrødre
Medlemmene av Travellers’ Club var, og er, ikke bare tomskaller som vimser rundt i
verden uten å reflektere over livet.. Flere av dem har bl.a. skrevet bøker som gjennom
tidene har fått svært gode anmeldelser. Her er en liste over noen av våre forfattere.
Peter Birger Holte 1874-1959 ; Otto Sverdrup
1854-1930 ; Oscar Wisting 1871-1936 ; Lars
Hansen 1869-1944 : Georg Wasmuth Sejersted
1896-1982 ; Jonas Lied 1881-1969 ; Erling
Winsnes 1893-1935 ; Harald Thaulow 1887-1971
: Karl Holter 1885-1963 ; Nordahl Grieg 19021943 ; Bernhard Folkestad 1979-1933 ; Anton
Mohr 1890-1968 ; Ben Horne 1899-1945 ; Kaare
Gulbransen 1899-1966 ; Werner Werenskiold
1883-1961 ; John Klepzig 1907-1976 ; Per Kvist
1890-1947 ; Max Manus 1914-1996 ; Thor
Heyerdahl 1914-2002 ; Per Høst 1907-1971 ;
Carl Emil Petersen 1925-2012 ; Erling Brunborg
1925-2003 ; Bernt Balchen 1899-1973 ; Hjalmar
Riiser-Larsen 1890-1965 ; Brynjolv Baardson
1925-2002 ; Dagfinn Brøther 1918-1997 ; Fredrik Schjander 1934-2002 ; Lauritz S. Sømme
1931- ; Jan Erling Haugland 1943- ; Gorm G. Lund 1948- ; Alf G. Andersen 1942- ; Odd
Eliassen 1944- ; Anton Hauge 1933- ; Ulf Prytz 1945- ; Helge Baadseth 1944- ; Thorleif
Thorleifson ; Nils Carl Aspenberg 1958- ; Matz Lonnedal Riseberg 1953-
_________________________________________________________________________
Et lite tidsbilde…
I skrivende øyeblikk oppdaget redaktøren
denne onsdags formiddagen at ikke bare
datoen var den tolvte, men klokken var også
fra redaksjonen i Tramp
litt over tolv. For nøyaktig 100 år siden ble
vår folkekjære forfatter og barnesangforfatter Torbjørn Egner født, den 12. i 12.
1912. Ryktet sier at han til og med ble født
ca klokken 12.
Redaktøren ventet på det magiske tidspunktet, klar med kamera, og det magiske
øyeblikket sees på bildet: den 12. i 12. 2012,
klokken 12. 12. 12. Neste gang noen kan
more seg med et tilsvarende tallrekketidspunkt blir 1. i 1. 2101 klokken 1. 01. 01.
Så oppfordringen går herved ut om å ta det
bildet også – og sende det inn til Tramp..!
17
På Mount Everest
Mellom sydtoppen og Hillary step
Av Medlem 1062 – Odd Eliassen - 21. april 1985
”Ikke faen om vi snur
nå..!” Bjørn rev av seg
oksygenmaska for å
understreke det han
mente. I ni timer
gjennom natta hadde
jeg prøvd å regne ut
hvor lenge oksygenet vi
hadde på flaskene våre
ville vare. Bare to timer
til…
Vi ville bruke mye lenger tid herfra og opp på
toppen og ned til den halve flaska vi la igjen 250
meter under oss. Det gamle oksygenutstyret vi
brukte hadde ikke målere som viste hvor mye
som var igjen. Vi gikk på to liter pr. minutt og det
hele er jo enkel hoderegning. Surstoffmengden
her oppe er ca 30% av mengden ved havet. To
liter pr. minutt reduserer høyden bare med noen
få hundre meter. Det å plutselig gå tom for
oksygen i denne høyden er veldig alvorlig.
”Sikre meg, jeg går” - sa Bjørn, tok maska på
igjen og forsvant oppover i løssnøen på Hillary
Step. Det gjorde vondt å se hvordan han slet seg
oppover. Faen.. mumlet jeg til meg selv inne i
maska, og fomlet med sikringsutstyret. Alt du
gjør går så utrolig tregt i denne høyden. Han var
jo allerede nesten oppe. Ramler han nå går vi
begge ut, bundet inn som vi er, i samme tau. På
den måten skjer det mange ulykker i fjellet. Vi
hadde jo vært enige om å snu hvis det ble lite
oksygen. Vi ville kjøre sikkert på denne turen.
Samtidig med at Bjørn er oppe har jeg sikringen
klar. Chris kommer opp og skjønner ingenting av
det jeg forklarer med lite oksygen. Pertemba sier
at Dawa Nuru allerede går uten oksygen.
”Helvete” tenker jeg, vi har ikke tid til å surre
mer her. Bjørn er klar og drar i tauet og jeg er i
gang igjen. Jeg sloss med all løs snøen i renna
som Bjørn har gravd opp til toppen. Det er utrolig
tungt. Redselen for å gå tom for oksygen er
fortrengt av alt slitet oppover. Plutselig ser jeg
støvlene hans i sneen rett foran ansiktet. ”Fy
faen..” er det eneste som kommer ut av meg der
jeg står på kne i snøen og hiver etter luft til
lungene. Bjørn har gjort en kjempejobb med å
18
lede opp her. Skal vi komme opp må vi fort
videre. Alt er nå rutine. Vi binder av oss tauet og
lar det henge for de andre. Det er min tur til å gå
først videre. Bjørn må få litt hvile bak. Alt går så
mye lettere. Vi går usikret og har plutselig full
kontroll igjen hver for oss. Eggen er smal og
veldig utsatt, men det lett å gå på god sne. Vi ser
rett ned på Base Camp over 3000 meter under
oss. Ufattelig! ”Dette går bra” – brummer Bjørn
rett bak meg. Intenst hvitt lys i all denne sola.
Blåsort himmel evigheter over oss, og plutselig
ser vi noen bønneflagg i snøen rett foran. Side
om side går vi de siste meterne og plutselig
dukker Rongbukbreen i Tibet opp rett under oss.
”Fy faen..!” roper vi og klemmer hverandre.
Dette er en helt annen verden. Forferdelig bratt
ned på alle kanter. Ikke ramle nå. Chris,
Pertemba, Ang Lakhba og Dawa Nuru kommer
rett bak oss og det blir trangt om plassen. Ikke en
sky å se. Vi koker i adrenalin og følelsene
kommer. Bjørn må pisse og jeg må grine. Endelig
er vi her. På toppen av verden!
Jeg var tydeligvis ikke den beste i klassen i
hoderegning. Oksygenet vårt rakk nesten helt ned
til Sydskaret og vi kunne fråtse i luft siste stykket
opp til teltene.
Monolitten inspisert av trampere
Av: klatrelaget. TC-medlemmene 1073 og 1089
Because it is there. I Travellers´ Club har vi
fått del i en rekke bestigninger av imponerende
fjelltopper. Vi har to Mt. Everestbestigere som
medlemmer,
og
mange
andre
med
misunnelsesverdige klatrebragder bak seg.
Noen og enhver kan føle seg ydmyket. Også vi
ville skrives inn i klatrerenes adelskalender.
Men med små barn i hjemmet og en iboende
skepsis til å reise over bekken etter vann, fant
vi to trampbrødre det nødvendig å lete etter
utfordringer av format i nabolaget. Tanken slo
oss: Hvilken topp er det turistene til fjellandet
Norge først oppsøker? Galdhøpiggen? Store
Skagastølstind? Nei! De reiser direkte til
Frognerparken og Monolitten. Vi ble slått av
tanken: Kanskje turistene har sett noe vi
overser, fordi det rett og slett er for nær? At
Monolitten er Norges mest imponerende topp!
Fra sitt granittplatå, omgitt av er rekke
småskulpturer, kneiser Monolitten 17 meter
høy som enehersker over parken og
omgivelsene. I Jotunheimen har de mest
berømte toppene flokker av klatrere ved
varden hver dag i sesongen. Men når så du sist
en turist på toppen av Monolitten? Mange nok
bestiger figurene omkring, men sjefen står i
fred. Kunne Vigeland virkelig ha ønsket at
ingen skulle ta ham nærmere i øyesyn? Neppe.
parkeringsplasser. Gangstien frem mot selve
Monolitten var til alt overmål feiet ren for løv
og hundeskitt. Alt var tilsynelatende lagt til
rette.
Loddet er kastet. Utstyrsvalget gav seg selv.
Ingen bolter skulle bores, ingen knivblader
eller sky-hooks benyttes. Slynger og kiler,
kamkiler samt dobbelt tau var nok. Selve
sokkelen kan ikke klatres. Den må forseres.
Ved andre hopp fikk fingrene tak over kanten.
Mantling ble fulgt av famling. En utstikkende
albue gav rom for en slynge. Tau i karabiner,
og bakkefallsrisikoen var eliminert. Å finne
tak på Monolitten krever anatomisk kunnskap.
Forberedelser. Beslutningen var tatt, og resten
av forberedelsene bar preg av å være et ritual;
en symbolsk besvergelse. Sponsorjakten var
over før den startet. Pipebalansereren hadde
kamkiler, kjempepinakkelens beseirer hadde
kaffe. Vi møttes i basecamp i Welhavensgate
kvelden før. Tre øl og dårlig TV satte oss i den
rette stemning. Vi var klare for alt.
Anmarsjen. Vi brøt leir ved halvsekstiden, og
en deilig mandagsommermorgen hilste oss der
vi satte kursen mot parken. Stemningen i
klatrelaget var god, og preget av forventningen
om en bestigning av klasse. Trafikken var lett,
og ved Frognerbadet kunne vi fråtse i ledige
19
Vel er proporsjonene overdrevne, men kroppsdelene er ikke plassert av Picasso, men av
Vigeland. Over låret sitter, vel, ”snoppen”.
Små legemsdeler gir klart bedre tak enn store
avrundede former. Bølgete eller krøllet hår
viste seg å gi noenlunde friksjon. Vigelands
håndverkere visste å polere granitt! Glatt i
glatt, og polert helt til der legemsdeler og
legemer møtes. Litt høyere opp fant en
kamkile plass mellom to lår. En kamkile
ekspanderer ved belasting. Men hvem skulle
belaste sikringer? Monolittens granitt er
dessuten for kompakt til å la seg affisere av
moderne isenkram.
Bøygen. Veien rett opp var belemret med
storlemmede vesener. En travers syntes klokt.
Halvveis rundt fant nok en kile sitt hulrom.
Videre opp fantes hår av både den ene og
andre sort. Lyden av duer og den våknende
byen forstyrres plutselig av dissonans og
skingrende høyfrekvent lyd: ”Hva i all verden
driver dere med!” lyder en kvinnestemme
nedenfra. Godt spørsmål. Det krever riktig
svar. ”Vi utforsker grensene for vågemot og
forsakelse” kunne vi fortalt – men: ”Vi vasker
20
bort dueskiten” ble den mer prosaiske
meldingen. Farvel Frognerparkens venner.
Mot toppen. Taudraget var i ferd med på bli
plagsomt. Travers på en pinakkel gir friksjon.
Den hadde også brakt trampen i den skarpe
enden av tauet inn i solskinnet. Svetten rant.
Men toppen nærmet seg! En kraftanstrengelse
langs en smekker kvinnekropp, og en desperat
”catch” forløste situasjonen. Endelig oppe! Og
her var tak i fleng. Noen varde var ikke å se,
men barnehoder hadde Vigeland sjenerøst
spredt der oppe. Ropet ”standplass” runget
over
parken,
og
utsikten
kunne
avfotograferes..
Epilog. Tramp nummer to fulgte som en lek.
Samlet på toppen vekslet de to erobrerne
skjeve smil. Alle glatte og disproporsjonale
kropper var glemt. Byen bredte seg ut for
deres føtter. Japanerene begynte å komme.
Først eventyrerene, de med guidebok og
fjellstøvler. Så gruppene. Barnehodene gav
godt feste for rappell. Vel nede kunne de se
Monolitten med nye øyne; bestigerenes.
Klokken var halv ni, og uken kunne begynne.
På Oslo-toppen med T-rampen
Carl Emil. Gorm Lund, Per Jæger, Børre Petersen og skjult bak kameraet: Nils Carl Aspenberg
På forrige side ser vi tårnet på Uranienborg kirke i bakgrunnen, ikke helt i på
linje med aksen i Vigelandsparken, noe
Gustav Vigeland påpekte. Han foreslo
derfor at man skulle flytte kirken, 30
meter… Eller var det bare en aprilspøk?
Rampegutten lever tydeligvis i beste
velgående i oss fremdeles. En silde aften
etter en hyggelig middag og prat rundt det
runde bord, bestemte noen av gutta seg for å
legge hjemveien litt annerledes enn normalt.
Akkurat på den tiden ble nemlig Uranienborg kirke pusset opp utvendig. Det er
kanskje ikke så mange som er klar over det,
men vår nabo på toppen av Uranienborgparken er det absolutt høyeste punktet i
byen – bortsett selvfølgelig fra åsene rundt.
Nesten 80 meter over bakken strekker
kirketårnet seg, og fra dette utsiktspunkt
burde man ha en fortreffelig utsikt, mente
vi, og la veien om stillaset som omkranset
kirken. Den vesle ekspedisjonen fikk også
med seg sin egen fotograf, en trampbror
som kan mye om trikker og forlagsvirksomhet. Etter å ha bunkret forsyninger i
form av kaldt drikke la gutta ut på sin
nattlige klatreekspedisjon.
Noe uvanlig antrukket for den slags
utskeielser nådde man etter hvert toppen, og
på et lett vaiende stillas var det bare selve
kirkespiret som strakte seg høyere enn oss.
Den utfordringen ble også tatt, og tre av
ekspedisjonsmedlemmene tok frem klatreteknikken fra barndommen og kjempet seg
helt opp til bronsekulen på toppen av spiret.
Begivenheten ble feiret med skummende
drikke og en stille stund på Tigerstadens
topp. Det kan gå mange, mange år til neste
gang man gis muligheten til å oppleve Oslo
fra denne synsvinkelen, og fornøyde med
nok en vellykket onsdagskveld i Trampens
ånd takket man for samværet og ruslet med
et fornøyd glis hver til sitt.
21
Et helt nytt liv
- (april 2012)
Ulf Prytz er traveller og eventyrer.
Han var turistsjef på Kilimanjaro,
”startet” opplevelsesturismen i
Norge i 1980 med Adventure Travel
og var motor i reiselivs-utviklingen
på Svalbard med Svalbard Polar
Travel og det som nå er Radisson
BLU Spitsbergen Hotell. Siden han
var i lenkegjengen i Mardøla i 1970
har Ulf også vært engasjert i naturog miljøspørsmål. Han har reist og
vært på ekspedisjoner verden
rundt som sjømann, klatrer og
seiler.
Utdrag av et brev Ulf sendte sine venner:
Jeg er i avslutningsfasen av min tredje store
behandling siden Lymfekreften ble diagnostisert i 2001. Jeg har fått transplantert inn et
nytt immunforsvar i form av stamceller fra
fremmed donors benmarg. Da jeg fikk
diagnosen fikk jeg beskjed om at lymfekreft
var uhelbredelig, men noe jeg kanskje
kunne leve forholdsvis lenge med.
Nå, i april 2012, etter en beinhard
behandling som har vart over et år, ser det
ut til at kreften er borte! Det er en skjellsettende opplevelse. Skal jeg få oppleve
også siste fase av livet; alderdommen?
Jeg tror ikke jeg er redd for å dø. Døden er
en naturlig del av livet. Men jeg er fortsatt
svært glad i å leve, for å være en del av
livet. Jeg er nysgjerrig, kunnskaps- og
opplevelseslysten, og jeg gleder meg til
barnebarna kanskje kommer. Jeg har levd
livet til fulle mellom behandlingene i disse
årene. En del er beskrevet i boken ”Jorden
Rundt – On the wild side”. Vinteren 2007
22
kjøpte jeg en 40 fots Hallberg-Rassey som
fikk navnet ”SY ISIS”.
Så kom sykdommen tilbake og det ble et
halvår med full høydosebehandling. Jeg
tålte behandlingen godt, selv om den ikke
tok kreften skikkelig.
I 2009 seilte jeg til Svalbard. Det ble en
strålende tur som tok hele sommeren med
sønner og gode venner som mannskap, bl.a.
Sverre Kræmer og Gorm Lund fra Cluben.
Det var en flott følelse å komme til
Longyearbyen som skipper på egen kjøl, og
videre nordover, etter hvert med dårlige
kart, tåke og drivis. Vi kom helt opp til
Sjuøyane nord for Nordaustlandet og ”ut”
igjen før isen klappet sammen rundt oss. Så
sydover til vinteropplag i Lofoten.
Året etter brukte jeg 3 måneder på turen
hjem. Langsom seilas med øyer som kunne
oppdages, fjell som kunne bestiges og vakre
naturhavner. Dyre- og fugleliv. Det handlet
om å leve, å være en overlever, å oppleve.
Jeg gled sammen med ISIS, både under seil
og i dagliglivet og rutinene om bord. Jeg
elsket det.
Høsten 2010 kom kreften tilbake…
Prognosene var ikke gode, med stadig
kortere tid mellom tilbakefallene. Det fantes
kanskje en vei. En ny behandling med høy
risiko. Av de ca 800 personene som får
Non-Hodgins lymfom i året i Norge er det
foreløpig er det 8-10 pasienter som får en
slik transplantasjon av benmargsstamceller,
og da som en siste skanse.
Jeg sa ja takk og ble transplantert 29. juni
2011. Det har gått så bra. Riktignok var jeg
stort sett innlagt de fire første månedene og
høsten 2011 var jeg skikkelig nede. Vekttap
20 kilo; mye for en allerede tynn mann. Nå
blir jeg stadig bedre.
Jeg vet at livet ikke gir garantier. Men etter
11 år med usikkerhet i bakgrunnen, føler
jeg nå sterkt at jeg har fått et helt nytt liv!
Jeg velger bort usikkerheten! Livets seilas
fortsetter!
23
Noen kommer, og noen går
I fjor mistet vi tre Trampbrødre:
Einar Bjarne Mortensen – Carl Emil Petersen og Truls Brinch-Johnsen la i fjor ned
vandringsstaven etter hvert sitt lange og begivenhetsrike liv. Men så er jo livet slik laga at
etterveksten kommer rekende, og i fjor høst fikk vi inn fire nye karer. Det var disse gutta:
Medl. nr. 1117 - Kristoffer (Kriss) Kaspersen, tlf. 917 74 687 – [email protected]
Faddere: Carl Emil jr og Johan Herman Storm
Medl. nr. 1118 - Olav I. Røkke, tlf. 932 61 880 – [email protected]
Faddere: Leiduf Digernes og Fredrik Hess
Medl. nr. 1119 - Thorleif Thorleifsson, tlf. 906 85 043 – outward@online
Faddere: Ragnar Kvam og Jan R. Søderstrøm
Medl. nr. 1120 - Roar Nyborg, tlf. 942 85 859 – [email protected]
Faddere: Tom Guldberg og Arne Habberstad
24
Hvordan vi fikk vårt eget hus
Faksimile fra ”Tramp”- Våren 1953
Vi har fått hus!
Det er nesten ikke til å tro, men ikke desto
mindre er det så; og æren for endelig å ha
fått brakt saken i havn er først og fremst
huskomiteens energiske og våkne formann
Fredr. Lorch. På medlemsmøte den fjerde
mars ga formannen de endelige fakta
vedkommende selve kjøpet. Han hyldet
huskomiteens formann for hans fremragende innsats og under sterk applaus fra
gutta ble Fredr. Lorch overrakt en vakker
blomsterbukett. Tramp har bedt Lorch
fortelle om hvorledes
det hele gikk til, og her
følger
hans
redegjørelse.
”Etter å ha nedlagt en
god del billetter på hus,
som har vært avertert til
salgs, uten å ha fått
svar, kom tilfellet en til
hjelp” – forteller han. ”Under jubileumsutstillingen vi avholdt i Håndverkeren, kom
25
Thor Knudsen i samtale med en besøkende
som fortalte, at han tidligere hadde vært
medlem av laget. Thor beklaget seg over at
vi ikke hadde egen lokaler, og
vedkommende bemerket at han bestyrte en
eiendom i Josefinesgt. 26, som eieren var
villig til å selge.
Thor kom til meg med nyheten, og samme
dag dro vi avgårde for å se på eiendommen.
Vi fant at huset passet vårt formål og var
klubben verdig. Bra strøk og god forbindelse med trikk og buss.
Jeg satte meg så i forbindelse med styret og
etter å ha fått dets godkjennelse, satte jeg
forhandlingene i gang med husets bestyrer,
og som endte med som de fleste vet at
Josefines gate 26 fikk ny eier den 18. febr.
1953. Den nye eiers navn var Travellers´
Club, Oslo.
Josefinegt. 26 er antagelig bygget i 90 årene
(1879 - red. bemerkning:). Det er en tre
etasjes bygning med ca. 22 m fasade til
gaten og bebygget grunnareal på ca. 220 m.
I første og annen etasje er det leiligheter på
fem værelser, med pikeværelse og kjøkken.
3. etasje har en leilighet på to værelser med
alkove, samt tre enkeltværelser og tørkeloft.
26
Gården må etterhvert moderniseres. Lyset
må legges om, vannklosett med urinal må
innlegges, og det store løftet oljefyring må
installeres.
Dette er store ting, men har vi først gården,
kommer sikkert de andre ting, kjenner jeg
trampkarene rett. På forhånd har huskomiteen ansatt våre medlemmer arkitekt
Schyberg, entreprenør Senstad, fyringsekspert Duborgh og rørlegger Hem. Og som
leverandører er foreslått Haug, Dingstad,
Boye med flere. Likeledes er det arbeid til
alle som har lyst og anledning til å hjelpe til
med å få lokalene i orden.
Leiligheten som det er meiningen klubben
skal ha til sine lokaler, ligger i 2. etasje, og
her er det ikke vanskelig å få lavet en
passende forsamlingssal, kontor og hyggelig
oppholdsrom til daglig bruk.
Ved kjøpet måtte 4 velvillige medlemmer
hjelpe til med kontanter, men det er
meningen at dette beløp skal deles opp i
likelydende 4. prioritets partsobligasjoner til
3% rente, så alle medlemmer kan være
økonomisk interessert i paleet.
Til slutt, vel møtt under eget tak!”
6 måneder etter forestående artikkel, kom denne:
I Tramps julenummer
av 1953 sto det å lese:
”Du får ta med deg overalls og en ryggsekk med verktøy, og komme deg opp i
Josefines gate noen kvelder utover..” – sa
Fredr. Lorck. ”Vi trenger alle ledige
hender skal vi ha håp okm å bli ferdig til
jul, eller der omkring!”
Jeg skal hilse og si at gutta som jobbet med
ombyggingen av Josefine ikke sparte seg!
Det var rene akkordtempo, men så var det
også mye som skulle gjøres.
Veggene mellom tre av stuene oppe i annen
etasje måtte rives for å skaffe oss en stor
nok møtesal. Kjøkkenet skulle ominnredes,
wc og urinal settes opp, nytt lys legges inn
og anlegg for gassfyring skal erstatte de
gamle ovnene.
Lorcken gikk rundt i kjeledress og var boss,
Smitt-Amundsen sto i blådress og hatt på en
gardintrapp og banket løs gipsrosetter fra
taket. Formann og viseformann gikk bare
rundt og daffet, mens Alf bar ut golvfyll
mens Gaarder lå sammenkrøpet som et
slangemenneske og laget fals i det gamle
gulvet med hoggjern og hammer. Poulsen
og Knudsen dreiv på ute på kjøkkenet og
støyet noe ganske kraftig.
Midt i alt bråket hørtes plutselig kvinneglam..! En dame viste seg i entredøren. Det
var selveste frk Walseth, bestyrerinnen for
husmorskolen i første etasje, som ba så pent
om å få slippe sagingen og hamringen over
hodet sitt neste kveld mellom klokken 19 og
21, da hun skulle holde kursus akkurat da.
Lorck, som den virkelig humane husvert,
forsikret silkebløtt damen om at hun skulle
få det som hun ville ha det.
Hilsen Falcken
27
”East is east, and west is west
– and never the twain shall meet..”
Dette skrev en gang forfatteren og Tramperen Rudyard Kipling. MEN – ser vi utover
”Våre Samlinger” i dag, kan vi begynne å tvile på riktigheten av Kiplings ord.
I Travellers’ Clubs samlinger møtes nemlig
øst, vest, nord og syd. Her har våre
Trampbrødre tatt med seg litt fra den ganske
verden, og det med suveren forakt for
bagateller som våre himmelretninger. Alle
gjenstandene har det til felles at de representerer en reise, en opplevelse, et eventyr.
Det er disse tingene, Våre Samlinger, som
er med på å skape atmosfæren i Cluben vår.
De inspirerer oss, vekker til live minner og
holder Trampeånden levende i våre rastløse
sinn. La oss ta godt vare på arven vi er gitt.
Her er noen få utvalgte eksempler.
En Tsantsa fra jungelen i Equador
Et innskrumpet og
preparert menneskehode av en indianer
fra 1899. Sigurd
Ring ga oss dette
krigstrofeet
og
fortalte at de innfødte også samlet på
inntørkede ører og
fingre
som
de
tredde på snorer og
pyntet seg med. Det
var lenge en hemmelighet hvordan de fikk laget hodene så
små, men nå vet vi at de skar et snitt fra
nakken og opp, deretter flådde de varsomt
av skinnet og kastet selve skallen.
Øynehulene og munnen ble sydd sammen
og skinnet ble forsiktig kokt. Ikke for lenge,
for da ville håret falle av.
Så skrapte de innsiden av skinnet rent og
snittet i nakken ble sydd sammen. Så fylte
de med varme steiner og sand, og etter hvert
28
som skinnet tørket rant sanden ut og
tsantsaen skrumpet inn ,og de kunne forme
hodet til sin endelige form. Hele prosessen
kunne ta opp til en uke.
Katarina den store
.. ble giftet bort
allerede som 15åring (i 1745)
med
Peter
Ulrich av Holstein, men da de
kom til makten
gjorde damen
statskupp og satt
sin
mann
i
fengsel der han
senere
døde.
Hun hadde en
umettelig appetitt på menn og hadde en rekke elskere. En
av dem var fyrst Orlov.
Av andre gleder de også delte var et glass
vin på sengekanten. Katarina fikk spesiallaget to vakre slepne vinglass med blått
overfang hos en av de berømte glassblåserne i Bøhmen. Noe senere var Orlov så
uheldig å knuse sitt glass. Katarina fikk
laget to nye i et annet design, og det opprinnelige glasset ble gitt til en nordmann som
jobbet ved hoffet. (Nøyaktig hva han jobbet
med vites ikke, men vi har våre mistanker!)
Glasset kom senere hjem til Norge og var i
familien helt til Haavard Holter ga det i
gave til Travellers Club.
Nå står det i ensom majestet i glasskapet og
kunne glasset tale, ville vi nok ha fått mang
en saftig historie...
Uglen ”Julius”
Takhøyden
i Travellers
Club skal
være høy,
og praten
skal være
fri, men
det er et
par temaer
som kan
skape
ubehag
blant gutta.
En ting er
partipolitik
den andre
er religion. Det er ikke slik at det ikke kan
snakkes om, men man skal være varsom.
Skulle temaet komme opp i diskusjonen, og
man skjønner at dette kan bli litt klamt og
ubehagelig, så har vi vår redning i den
utstoppede uglen som står på pianoet.
Regelen er slik:
Kommer ”Julius” på bordet, skal
diskusjonen stoppe. Man tar en liten
tenkepause, og fortsetter – men da helst med
et annet tema…
Theodor Kittelsens tegning
Da Knut Hamsun hadde skrevet novellen
”Blant dyr” hvor han skulle ta livet av en
syk katt ved å kvele den med et rep, ble
Theodor Kittelsen så inspirert at han
illustrerte historien, og dediserte tegningen
til Hamsun. Nå er det vi som har den, og
Kittelsen skrev selv på tegningen:
”Til Knut Hamsun: ”Blant Dyr” – Jeg har
aldrig set en syg kat blive saa frisk - -”
Albert Engströms tegninger
Et av våre gamle medlemmer, Lars Hansen,
var god venn med Sveriges kanskje mest
folkekjære kunstner og forfatter; Albert
Engström (1869 – 1940).
Gjennom
årene
fikk Lars
flere
originalte
gninger
av
vennen,
og alle
var
dedisert
til ham.
Dette er
bilder
som
allerede
den gang var svært verdifulle.
Da veggene i våre lokaler skulle dekoreres
kom Lars med disse tegningene, og de
pryder fremdeles våre vegger.
Engstrøm ble født i Lönneberga i Småland.
Han ble raskt kjent for sine figurer som
Kolingen og Bobban i vittighetsbladet Strix,
og han laget mange karikaturer av datidens
øvrighetspersoner.
På denne tegningen har han skrevet:
”Till Lars Engström från hans vän Albert
Hansen.
Åh.. nu skrev jag fel! Till Lars Hansen,
från vännen Albert Engström.”
29
Negerballer
Av de mange
underligheter som
pryder våre vegger
må vi vel kunne si
at akkurat denne
suveniren fra
Etiopia er temmelig
spesiell. Historien
kan fortelle at om
man hadde møtt, og
bekjempet, en sterk
motstander ville
man tilegne seg
hans styrke og
egenskaper ved å
skjære av ham
kjønnsdelene og
henge dem til pynt
hjemme i hytten
eller i beltet. Så
hvis man møtte en
fyr med flere av
disse hengende i
beltet, burde man
kanskje unngå å krangle med ham!
Den svenske tamburtrommen
Fra den gang vi var i krig med svenskene.
Sommeren 1814 barket nordmenn og
nvensker sammen i det som senere ble kalt
”krigen mot Sverige”. Ved Kielerfreden
måtte kongen av Danmark-Norge avstå
Norge som følge av at rikene var på den
tapende siden av Napoleonskrigene. Avtalen
ble imidlertid ikke akseptert av nordmennene, og det var grunnlaget for
innkallingen til riksforsamlingen på
Eidsvoll. Den svenske hæren besto av
45.000 velutstyrte mann. Det var 15.000
mer enn nordmennene. Nordmennene vant
noen slag, men det var allikevel klart at
nederlaget var uunngåelig blant annet fordi
den norske hæren gikk tom for proviant.
30
Under trefningen ved Onstad sund tok en av
de norske soldatene denne trommen som
krigsbytte, og som så mange andre pussige
gjenstander endte den opp hos oss.
Brev fra Haile Selassie
I glasskapet ved Det Runde Bord ligger en
konvolutt med silkebånd og Heile Selassies
lakksegl. På forsiden ser vi hans håndskrift
skrevet med fyllepenn. Dette var en gave fra
Fredrik Lorch.
Første Clubkveld i ”Josefine”
27. januar 1954
31
Det har vært mange underavdelinger i TC. Her er
et lite overblikk over hvor aktive gutta var før:
Ordner og utmerkelser
I eldre tider hadde Cluben en rekke ordner
og utmerkelser. I dag har vi bare to. Det er
”DUSO”, eller Den Utgåtte Støvels Orden
og Æresmedlem.
Tidligere opererte de også med titler som
”Trampfellow”, ”Hedersmedlem”,
”Livsvarig medlem”, ”Roadmaster”,
”Globetrotter av Den Utgåtte Støvel.”
Cluben har i dag tre æresmedlemmer:
• Henning Øverås
• Stian Sundt
• Rolf Pettersen.
Innehavere av Den Utgåtte Støvels orden:
• Arne Nord
• Per Steffensen
• Anders Lorange
• Sverre Kræmer
• Gorm G. Ebro Lund
• Alan Billyeald
• Tore Oseberg
• Thor H. Haraldsen.
Onsdagsmøtene
Tidligere hadde man to forskjellige møter.
Alltid på onsdager, det har vært Trampens
vane siden starten, men man skillet mellom
vanlige møter, hvor man hadde foredrag og
32
bespisning, og det man kalte ”frie onsdager”
hvor man bare hadde ”kameratslig samvær.”
Klubbmøtene startet klokken 20.00 og varte
normalt til langt ut i de små timer.
Først på midten av 90-tallet kjempet den
daværende konservator og redaktør for at
Clubstart skulle være kl 19.00. Dermed fikk
man en ekstra time å kose seg på, samtidig
som man trodde at det ikke ville bli så sent.
Så feil kan man ta…
Travellers Club sangkor
En av Clubens mange aktiviteter var at de
dannet et sangkor. Et ”blanda mannskor”
bestående av 10 karer og med det klingende
navnet ”The Upper Ten.” Det ble stiftet den
20. januar 1951. Første formann var Sigurd
Breck, og de 10 ble etter hvert til noen flere.
At koret var blandet betød at det bestod,
selvfølgelig, kun av menn… Men – det var
blandet av karer som var gode til å synge og
av de andre, som gjorde sitt aller beste.
Etter en tid ble koret oppløst, men oppsto
igjen under navnet ”Tuten.” Dirigenten var
øverstetuter Zwinge, som etter en opptreden
i Clubens lokalere sa seg storfornøyd med at
koret hadde sunget av all sin kraft, og at
resultatet minnet sterkt om lyden av en
elskovssyk hankatt…
Skyteklubben
Ble ledet av ”Skytebas” Heier. Gutta møttes
til skyting i kjelleren hos Nordbø & Aas i
Apotekergaten på onsdags formiddager, slik
at premieutdelingen kunne foretas samme
kveld i Cluben.
Om sommeren
hendte det også at
de dro ut i naturen
for å skyte. Heier
hadde en eiendom
i Heggedal som lå
avsides nok til at
feststemte Tramps
kunne fyre løs av
hjertens lyst.
Konkurransen ble
avsluttet innendørs med pjolter,
øl og ekte mannfolksmørbrød.
Skiklubben
Tramplaget avholdt årlige skirenn, oftest på
Sollihøgda, nærmere bestemt i en bakke litt
bortenfor Bærum Skiklubbs hytte.
Spesielt var hopprennet en spennende
affære, med trompeter Boye som ansvarlig
for startsignalene.
En annen gren var Trysil-Knut-rennet, hvor
man i svimlende fart skulle plukke opp
knippe, kjepp og hatt mens man suste ned
bakkene. Det hele ble avsluttet i klubbhytta
med dekket langbord, pølser og øl samt
allsang og svulstige taler.
Det var utdeling av pokaler, og de stolte
vinnerne fikk sitt navn inngravert. Pokalene
står den dag i dag i glasskapet i biblioteket.
Travellers Clubs Ball
Gutta hadde et årlig ball, gjerne på steder
som Villa Granborg, hvor vakkert dekkede
bord møtte de festkledte Damer og Herrer.
Det var festprologer, taler og sang. Ikke
bare av de fremmøtte, men også av inviterte
underholdere som for eksempel den kjente
sangerinnen Eva Gustavson.
Ved kaffen arrangerte man også tombola,
hvor hver av damene fikk trekke ut gevinstene, en form for
underholdning
som var svært
populær.
Blomsterkomiteen
Ble ledet av Sverre
Backa, og han
sørget for at det
alltid var friske
blomster på
bordet, at festbordene bugnet
floralt og at når en
av gutta la ut på
den siste ferd, så lå
det alltid en siste hilsen ved kisten fra oss.
Bridgeklubben
En fast institusjon da vi fikk egne lokaler.
Fast spilletid var mandager fra klokken
19.15. Gullik Gulliksen var leder i en
årrekke og daværende intendant Olaf sørget
for det materielle. Bridgegruppa var aktive
til langt ut på 90-tallet, da Einar Blanck var
gruppas leder, men så tørket den inn og ble
lagt ned. Noen mente det var synd at
kortstokkene skulle støve ned, og forslaget
om å starte en pokergjeng ble tatt opp.
Pokergjengen
”Kortværelset”, eller biblioteket som vi
kaller det i dag, ble flittig benyttet til
pokerspill. Til langt inn på 70-tallet var det
en barka gjeng som spilte 10-øres til langt
på natt, men så ble det av en eller annen
grunn stopp. Men da bridgeklubben ble
33
nedlagt overtok en liten gjeng kortstokkene
og avsluttet Clubkveldene med noen runder
seven-card-stud.
”Siggen” fikk sin fargerike søster til å sy en
grønn filtduk, Aksel Kvalsnes skar opp sin
gamle skinnsofa og sydde flotte ”balleskinnsposer” til hver av gutta, slik at vi
hadde hver vår myntpose, Kjell Christensen
gikk inn med 30 kroner i veksel og behøvde
aldri å gå inn med mer kapital, Gorm foreslo
å øke til 50-øres og fikk aksept, Svein Erik
Westbye tapte jevnt og trutt og Thor Gerner
fikk aldri helt tak på spillet. Men gøy var
det! Og senere kom flere til. Men også
denne gangen tørket interessen inn, og noen
år etter millenniumskiftet ble balleskinns-
posene lagt i skapet, hvor de bare venter på
at et nytt pokerlag ser dagens lys.
To ess! God stemning rundt pokerbordet..
_____________________________________________________________________________________________
Kongen på jubileumsbesøk
D
Kongen i Travellers Club, sammen med sin gode venn og bodyguard Gunnar ”Kjakan” Sønsteby
Da Cluben fylte 50 år ble H. M. Kong Olav V invitert til en festaften i Cluben. Han hadde,
som de fleste av våre gjester, en stor aften hos oss, med god mat og drikke, godt humør og
mye latter. Vi inviterte derfor H. M. Kong Harald til å bli med på vår 85-årsfeiring, men
fikk avslag, til tross for at vi refererte til hans fars visitt og vedla flere bilder fra besøket.
Well, well… His loss..!
34
Trampmerket vårt
Over rattet til krigsskipet ”Kong Sverre”,
også kallet ”Europas Skræk,” lyser vårt
klubbemblem mot oss i vakkert blyglass.
Samme type arbeide er det også i vinduene i
biblioteket. Men hvor kommer dette fra?
En slektning av medlem Aasmund Bøe var
glassmaker i Brooklyn. Han het F. Horner,
og han var så stolt av at fetteren hans var
medlem av den eksklusive herreklubben i
Oslo at han laget blyglassvinduene til
biblioteket, og høsten 1955 laget han også
vårt klubbemblem som en overraskende
gave. I alle år siden har dette merket hatt en
sentral plass, både i vår Clubhverdag og
ikke minst under opptagelser…
Foto: Tre blad Petersen under Clubens emblem
………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………
Trampelaget eller Tramplaget?
Allerede tidlig i klubbens historie gikk
diskusjonen friskt om rettskrivingen av vårt
navn. Her er et klipp fra Tramp anno 1954
35
Per Høst og Thor Heyerdahl – som studenter
Av: Lauritz Sømme (970)
I fjor kom det ut en biografi om Kristine
Bonnevie. (Nordahl, Inger, Hessen, Dag O.
og Lie, Thore. 2012. Kristine Bonnevie;
”Et forskerliv.” Cappelen Damm.)
Hun var Norges første kvinnelige professor,
og ble professor i zoologi i 1912. Hun var
inspirerende
for
mange
kvinnelige
studenter, men hun fikk også mange mannlige til hovedfag i zoologi. Blant dem var
Per Høst og Thor Heyerdahl, som begge ble
medlemmer i Travellers’. Det var riktignok
mye senere, men allerede som studenter i
1930-årene utmerket de to seg ved en viss
skråsikkerhet.
Thor Heyerdahl
Den unge Heyerdahl hadde noe romantiske
forventninger til zoologistudiet, ifølge hans
erindringer, som er sitert i denne boka. Full
av forventning skjøv han opp døra til Zoologisk institutt. Det første han møtte var et
menneskeskjelett og derpå noen nifse fostre
i krukker med sprit. Til slutt møtte han et
36
levende menneske, og det var Kristine
Bonnevie. «Hun var min mors store ideal
fordi hun var blitt professor», skrev han.
«Jeg bukket innenfor døren og håndhilste på
en myndig, men vennlig dame med lorgnetter, og håpet i mitt stille sinn at hun ville
ha mer å by på øret enn for øyet».
Heyerdahl fortale begeistret at han ville
studere zoologi fordi han var fascinert av
dyrelivet i skog og mark. Det var kanskje
ikke full klaff, for Bonnevie var opptatt av
cellenes bygning og arvelighetsforskning.
Han hadde lite sans for innendørsbiologi,
men Bonnevie hadde også andre forslag.
Hun hadde nylig lest en artikkel av en
amerikansk zoolog, som hadde studert
dyrelivet i de isolerte Marquesasøyene i
Stillehavet. Der utviklet det seg nye arter,
akkurat som Darwins finker på Galapagos.
Det kunne være et utmerket tema å følge
opp, mente Bonnevie, og Heyerdahl kunne
ikke vært mer enig med sin professor. Det
var begynnelsen på hans eventyrlige
karriere, og resten er historie.
Allerede mens han leste til forberedende
prøver, fikk Per Høst anledning til å gå ut
og inn på hovedfaglaboratoriet hos professor Bonnevie. Han blir også karakterisert
som en «machostudent», opptatt av friluftsliv, men hun var til stor inspirasjon for den
unge mannen. Som forsker fant han senere
hvordan lyset påvirket mange dyrs hamskifte og paringssyklus.
Han ble ansatt som forsker i Norges Jeger
og Fiskerforbund, og der satt den allsidige
Bonnevie også i forskningskomiteen. Høst
fikk rypene til å gå ut av sin vinterdrakt
under påvirkningen av lyset, og fikk dem til
å legge egg midt på vinteren. Høst ble
senere mest kjent for sine naturfilmer fra
store deler av verden, men det var altså hos
Bonnevie han startet sin karriere.
I denne tiden møttes zoologene ofte med
kunstnere og journalister på Theatercafeen.
Det fortelles, men ikke fra denne boka, at
etter en livlig aften, hentet Per Høst en
salamander fra laboratoriet. Gjennom
eksperimenter med embryo hadde den fått
en ekstra arm på ryggen, og som den viftet
med. Høst plasserte den på skulderen til en
kjent journalist. Han så på den og snudde
seg
bort
i
forskrekkelse. Neste
dag beskrev han
dette for Høst, og
spurte om det fantes
slike dyr i zoologien?
Men nei, de finnes
bare i fantasien.
Bildet: Per Høst med
en bjørneskalle i TC,
foran rattet av ”Kong
Sverre”.
__________________________________________________________
Ditt eget visittkort .. med Clubens emblem
I flere år har Thor Haraldsen laget
visittkort til oss. Nå har han ”solgt
butikken” og dette tilbudet er borte.
Men fortvil ikke kjære Trampbrødre!
Redaksjonen i Tramp kan nå tilby
nye kort. Planen blir da å trykke
opp to ganger i året, for å holde
samme pris som tidligere. Det går
til og med an å legge inn en evt.
firmalogo, i det blå feltet.
Send din bestilling til:
[email protected] – eller et brev til ”Tramp” Travellers’ Club, Josefines gate 26, 0351 Oslo
37
Travellers’ Club shop
Som medlem av Travellers Club kan du kjøpe følgende gjenstander og effekter som er
relevante til vår Club. Snakk med Clubsekretæren – og hold pengene klar!
75-års
Jubileumsboken,
som er spekket
med gode historier,
både fra Cluben's
mangslungne liv og
fra medlemmenes
opplevelser.
Pris kr 300,- (kr
200,- for de neste)
Travellers Clubs
Medlemsnål.
Klassisk club-pin.
Et must for ethvert
medlem. helst flere,
slik at alle jakkeslag
prydes. Kr. 250,-
Clubslipset vårt,
som kommer i to
forskjellige farger;
blått og rødt.
Clublogoen godt
synlig ”right under
the knot”. Pris kr
250,-
Travellers Club
Badge. Et flott
brodert Club-merke,
som bør prege
ethvert
ekspedisjonsantrekk.
Pris kr 50,-
38
Eller hva med den perfekte gave til deg selv
eller andre du vil imponere..!
Akvarelltegning av ”Josefine”, tegnet av
den anerkjente kunstneren Tor Wilthill.
Seriegrafi, signert og nummerert fra 1 til
250. Pris kr 500,50-års Jubileumsbok,
som ble laget i 1978.
Pris kr 100,-
Du kan også kjøpe deg et eksemplar av det
rosa heftet ”Våre Samlinger”.
Her har vår forrige konservator samlet og
beskrevet alle gjenstandene som pryder våre
vegger. Bøkene er nummererte. Pris kr 100,-
75-års Jubileumsreisen, som gikk til
Vietnam i 2003, ble filmet og redigert til en
55 minutters film. Denne er tilgjengelig på
DVD, og den koster kr 200,-
For mange år siden
tegnet et av våre
medlemmer et ex
Libris. For at det
ikke skal gå i
glemmeboken
gjengir vi det her…
Med eget damptog i Afrika
Av: 1096 Matz Lonnedal Risberg
Da jeg i 2001 skulle planlegge min store jernbanereise gjennom det sørlige
og østlige Afrika, fra Cape
Town til Mombasa hadde
jeg to problemer:
Det
manglet
offentlig
persontrafikk på de 13 km
fra Victoria Falls til Livingstone – og det gikk ikke tog
fra Tanzania til Kenya
lenger.
Det første problemet løste
jeg ved at jeg på internett fant “Morning
tea runs”; utfluktstog fra Victoria Falls til
Livingstone og tilbake, dersom det var
minst seks betalende. Så jeg spurte
dem. a) kan man bruke dette toget til å
forlate Zimbabwe og reise inn i Zambia,
m.a.o. ikke bli med tilbake? Svar: Ja. b)
Kan vi bli enig om at jeg garanterer for
seks billetter, men kommer det flere
betaler jeg kun forskjellen mellom reelt
antall passasjerer og de seks? Svar: Ja.
Slik at jeg leide mitt eget damptog (det
kom ikke flere passasjerer) fra Victoria
Falls, hvor den røde løper ble rullet ut
ved Victoria Hotels egen inngang til
stasjonen, til Livingstone. Toget besto
av et Zambesisk damplok og en
salongvogn og var bemannet med en
lokfører, en fyrbøter, en togsjef og en
butler i hvit tropedrakt, som serverte
meg champagne. Togsjefen løp av med
mitt pass og fikk det stemplet på begge
grensestasjoner. Vi stoppet på den
berømte broen ved fossen, og det var
jeg som sa fra når vi kunne kjøre videre.
I Livingstone fikk jeg en guidet tur på
jernbanemuseet.
Leiet damptog på broen ved Victoria Falls
Det andre problemet var verre. Jeg
trodde jeg skulle kunne ta båt på
Victoriasjøen fra tanzaniske Mwanza til
kenyanske Kisumu. Men slike båter gikk
ikke (og godt var det, fordi det ikke gikk
tog fra Kisumu til Nairobi det året heller,
fant jeg senere ut.) Så jeg dro tilbake fra
Mwanza til Dar-es-Salaam og ut til
Zanzibar. Jeg hadde hverken lyst til å ta
buss de 470 km til Mombasa fra Dar –
39
“Al Husein,” som tok meg fra Zanzibar til
Mombasa
kom en inder og ville selge meg
sightseeingturer. Jeg hadde gjort
dem alle. Så han spurte litt irritert
“Og hva har du tenkt å gjøre hele
dagen?” “Jeg prøver å finne noen
som kan skaffe meg båtskyss til
Mombasa.” “Det kan jeg”. “Det kan
du sikkert, jeg har allerede to mann
på den oppgaven, og de har ikke
klart det.” Hvorom allting er, ble jeg
med fyren ned til havnen. Så ber
han meg vente, og går bort til en
dhow. Tilbake sier han “den går til
Mombasa i morgen kl 16 og du kan bli
med for 150 kenyanske shilling.” “Hva
sier du?”, sa jeg, og han gjentok. Men
jeg måtte signere på papirer at jeg
hadde forlatt Zanzibar frivillig med den
båten og det var den verste rulling jeg
har vært borte i, men frem til Mombasa
kom jeg trygt, og ikke så forferdelig
ukomfortabelt heller.
de så ikke særlig greie ut – eller de
bedre “Scandinavian Express”-bussene
de 900 km til Nairobi fra Dar – da ville
jeg ha kommet til feil bydel i Nairobi,
som sannsynligvis den eneste hvite, kl
21. Etter en uke på Zanzibar, hvor jeg
hadde
prøvd
å
kontakte
min
fraktskipsagent og skipsagenter på øya,
__________________________________________________________________
40
Sør-Amerikansk trampliv
Av: 723 Erling Brunborg
Et lite utdrag av Erlings historie på ’50-tallet
hyggelig. Kom inn, sitt ned. Pepita, sett på
kaffen. Du må endelig stoppe opp i noen
dager og ta en ordentlig hvil, det er langt til
Santos. Slik drømmer trampen. Og denne
gang ble drømmen sann. I flere dager hvilte
jeg ut hos familien Henderson, sov i
pyjamas mellom hvite lakener.
Jeg var lei Andesfjellene, lei av å fryse som
en hund hver eneste natt. Nå lengtet jeg bare
etter varme, etter havet. I ukene som kom
var det bare tanken på Santos og blått hav
som drev meg frem. Jeg lurte meg med
biler, tog og dressiner. Jeg trasket og gikk.
Østover, hver morgen kjørte eller gikk jeg
inn i en ny glødende soloppgang, en ny dag
nærmere Santos og havet. Jeg var syk. Feber
skaket meg til jevne tider. Livet kan av og
til bli kjedelig av for megen uregelmessighet. Jeg redet mitt harde leie på en stabel
sviller eller i en tom godsvogn.
Neste morgen lå hvit frost over pampaen.
Jeg løp ut på veien for å tine opp tærne. De
hadde ikke sett strømper det siste året. Jeg
bad en tidlig morgenfugl vise meg veien til
Cochabamba. Min iver etter å nå Cochabamba skyldtes ikke bare at jeg ventet
varmere klima der. Nei, jeg hadde funnet et
navn i min adressebok, en adresse, et sted
hvor jeg kunne banke på og si: -Hallo, mitt
navn er Tramp. Jeg kommer nettopp fra
Lima og skal hilse fra venner. Og de der
inne ville svare: -Nei, goddag, det var da
Det var alltid det gamle spillet. Jeg plasserte
ryggsekken min utenfor stasjonsdøren og
måtte selvfølgelig forklare hver skygge som
passerte hva fiskestangen var. Og jeg fisket,
jeg fisket nysgjerrighet, stasjonsmesterens
goodwill, mat fra kantinen og tips om
grustoget som skulle krype i riktig retning ut
på
ettermiddagen.
Den
brasilianske
immigrasjonskontrollen hadde tydelig ikke
ventet noe besøk med det sene lastetoget.
Kanskje feilen var min. Jeg så ikke en
messingknapp. Kanskje er en respektabel
turist fra Europa antatt å stige av på
stasjonen i Corumba og ikke rolig bli
liggende i sin halmdynge til toget stopper i
endesporet. Nå vel, Bolivia var gjort. For
tyve dager siden hadde jeg sett det første
glimtet av dets røde fjell i den kalde
morgenen over Titicaca-sjøen. Av de ti
41
dollarene jeg hadde vekslet i La Paz, hadde
jeg fortsatt mer enn halvparten tilbake i
lommen.
Gjennom Matto Grosso.
Corumba ligger oppe på en liten bakke over
det flate sumplandet hvor Rio Pataguay
flyter forbi i late svinger med drivende øyer
av løsreven vegetasjon. Elven er den eneste
veien inn til hjertet av det jomfruelige Matto
Grosso. Grunne hjulbåter padler seg opp
mot strømmen og forbinder handelsstedene
Cuyaba og Gaiba i jungelstaten med
jernbanenettet i det industrialiserte SørBrasil. Tankene mine dvelte imidlertid ikke
ved fristelser og mysterier i Matto Grossos
høyland. Hver liten gnist aveventyrer i meg
var slukket. Jeg bare talte kilometrene på
kartet ned til Santos. Hadde jeg vært frisk,
ville jeg nå selvfølgelig laget meg en flåte
og drevet ned Rio Paraguay til Asuncion og
enda en gang kjemmet håret for den
Argentinske konsulen. Nå derimot gikk jeg
guløyet og dorsk ombord i en hjulbåt, ble
42
oppdaget og løste billett ned til Puerto
Esperanza. Derfra var det bare 1000
kilometer med skrangletoget ned til Sao
Paulo. Jeg investerte de 43 kronene det
kostet. Takk skjebne at det ennå finnes land
hvor en får lov til å reise litt primitivt. Den
tredje dagen rullet toget inn i den mørke
stasjonshallen i Sao Paulo. Utenfor fikk jeg
øye på en tykk skopusser og lot støvlene få
deres livs første make-up. Bukser og skjorte
ble vasket og tørket med kroppen. Det gikk
fort, jeg hadde feber nå. Ideen ved denne
ekstravaganse var at jeg hadde tenkt meg en
tur på det norske konsulatet og be om
språklig assistanse til å forklare et brysk
immigrasjonskontor den merkelige situasjon
at jeg alt hadde reist 1500 kilometer
gjennom landet uten enda å ha åpnet passet
for deres høkøyne. Det var en meget
skeptisk konsul som noe senere studerte
meg mistenksomt over brilleglassene. -Hm,
kremtet han.
-H mm, er De sikker på at De ikke er en av
disse akterutseilte sjøfolkene, da..?
Vi takker våre annonsører for støtte til medlemsbladet ”Tramp”
43
På 85-års jubileumsmiddagen i ”Josefine” ble denne festprologen fremført:
44
45
Hvorfor er ikke vi døde?
.. for i følge dagens byråkrater, lovgivere og forstårsegpåere skulle de av oss
som var barn i etterkrigstiden aldri ha overlevd oppveksten.
Det begynte med
våre
babysenger
som var malt med
blyholdig
maling..
Men det tok ikke
knekken på oss. Vi
hadde heller ingen
barnesikring
på
medisinflasker, dører
eller skap, og når vi
noe senere lærte oss
å sykle hadde vi
selvfølgelig
ikke
hjelm. Som barn
kjørte vi i biler uten
sikkerhetsbelte eller
airbag,
og
våre
foreldre koste seg med en røyk mens vi
kjørte. Og det å klamre seg fast bakpå
et humpete lastebilplan, eller i skuffa på
en traktor en varm sommerdag var alltid
en spennende og frydefull opplevelse.
Vann smaker best rett fra hageslangen
eller en diger sølepytt og ikke fra sterile
flasker. Vi spiste
brød med masse
godt smør på, drakk
brus med ordentlig
sukker i, men ble
ikke overvektige av
den grunn - fordi vi
alltid var ute å lekte.
Vi delte gjerne en
brus mellom venner
og drakk fra samme
flaske, uten at noen
ble syke.
Vi brukte dager på å
bygge "Ola-biler" av
46
skrap, bøyde spiker og
gamle barnevogner og
raste av gårde nedover
bakkene, - bare for å
finne ut at vi hadde
glemt å lage bremser.
Slik lærte vi oss at det
innimellom var lurt å ha
litt bremser.
Vi dro hjemmefra tidlig
om morgenen for å leke
og var tilbake når
gatelysene ble tent. Da
var vi sultne, og spiste
den middagen vi fikk
servert. Ingen hadde
mulighet til å få tak i
oss i løpet av dagen. Ingen hadde
mobiltelefon. Vi hadde ikke Playstation,
Nintendo, eller TV-spill heller. Ikke 99
underholdningskanaler på TV, ingen
video, DVD eller hjemme-PC. Men vi
hørte med stor glede og innlevelse på
barnetimen hver lørdag
med én brus på deling.
Vi hadde bare venner!
Sammen falt vi ned fra
trær, skar oss på rustne
kniver, brakk bein og
armer og slo ut tenner,
men ingen ble saksøkt
av den grunn. Det var
bare helt normale uhell.
Vi ga ingen andre
skylden for det - unntatt
oss selv.
Husker du uhell?
Tenk så mye vi lærte
av dem…
Vi sloss, ble
gule og blå,
men lærte å
komme over
det
med
vennskapet i
behold.
Noen
var
heldige og
måtte
sy
noen sting,
eller de fikk
gips. Det var
tøfft! Vi fant
på egne leker, med pinner, kongler og
tennisballer. Vi lekte cowboy og
indianer, dødball, gjemsel eller tjuv og
purk og spiste mark og skitten snø. Til
tross for alle advarslene var det ingen
øyner som ramlet ut, og ikke har det
levd mark i magen vår i all ettertid
heller. Og vi kunne, uten å erte, si at en
neger var en neger og en sigøyner en
sigøyner – for det var de jo!
Vi syklet eller gikk hjem til hverandre,
banket på døra, gikk bare inn og var
med i samtalene med både voksne og
barn. Vi kjente alle naboene våre.
Noen elever var ikke så lure som andre
på skolen, så de dumpet og måtte gå et
år om igjen. Og det var helt greit!
Mange av dem var flinkere enn oss i
gym eller sløyd, og de var utmerkede
kamerater. Vi vokste opp med frihet,
tabber, suksess og ansvar og vi lærte
selv å forholde oss til det alt sammen.
Vi skjønte hvordan det hang sammen,
hva som var riktig, hva som var galt og
hva som lønnet seg, og ikke lønnet seg.
Om du er
en av dem
som var så
heldige å
være ung
den gang:
Gratulerer!
Denne
generasjonen har
fostret
noen av de beste problemløsere, mest
risikovillige eventyrere og kreative
mennesker noensinne i vår historie.
De siste 50 år har kunnet fremvise en
eksplosjon av utvikling, samfunnsbygging og nye ideer. Derfor må vi som
er fra denne generasjonen ta vårt
ansvar på alvor, og hjelpe den oppvoksende slekt. Vi må ta tak i våre barn
og barnebarn og få brukket noen armer
på dem på dem!
Vi må lære dem hvor naturlig det er
med et blødende skrubbsår – og sørge
for at de har nære venner og familie
som viser kjærlighet, omsorg og hjelper
dem. De har tross alt bare denne ene
(Av: 1017)
barndommen!
47
En skårunge i Cluben
”Jeg har jo nærmest
vokst opp med Cluben”
sier vårt medlem Jan
Søderstrøm. Hans far
var medlem nr 435,
selv er han nr 975.
”Vi hadde et innrammet og håndfarget A3
Diplom fra TC hjemme
i stuen, trolig som takk
for hans sponsing og
gullsmedarbeide
på
TC`s Trampsjefstyreklubbe. Det hang, til
familien, gjester og ikke aller minst, til en
sønns barndommelige nesegruse beundring.
Da de fikk egne lokaler var dette et fristed han
elsket. Det ble refererte til som ”Jossa”
og”Jossemor”. Jeg lurte jo fælt på hvem hun
”Jossa”, eller ”Jossemor” var, som fatter`n
skulle besøkte på faste kvelder året rundt.
Mutter`n hadde vært smart nok til å be meg
spørre om å få være med, og fatter`n syntes det
var greit å ha med seg krapylet slik at han
kunne finne veien hjem utpå kvelden. Det
endte med at jeg ble en slags maskot. Jeg
husker en gang jeg var rundt 10 år. Jeg ble
dresset opp i kapteinsdress og fikk være med i
Cluben. Veggene var dekorert med alskens
skremmende trofèer. Mannfolk i alle størrelser
og aldre, med skjegg, barter, og blankbarberte
med glinsende ansikts-pomade etter besøk hos
sin lokale herre-frisør. Alskens glinsende
hårsveiser, samt noen uten, hvor taklyset
reflekterte i polerte måner. De fleste gutta
dampet på smugler-sigarer, Teddy, South
State, Blue Master, eller surklende på sure
snadder, skråtobakk, men på de tider var det
flust med spytte-bakker og askebegere.
Dermed blandet denne odøren seg med
cologne, etter-barberingsvann, Brylkrem,
munnvann og dyr alkohol av ymse slag. Dette
blandet seg igjen med sterkere lukter fra et
ofte tett toalett, samt matosen fra kjøkkenet
som kun hadde lufting innover. Denne
48
samlede tunge og trykkende odørveggen ble
presset inn i spisesalen, hvor gutta jo ble svette
utpå kvelden. Pjolterene og cognacen satt løst
den gangen, og de høye smale longdrinkglassene hadde det med å velte under de
mange spontane latterbrølene rundt bordet.
Dette var jo store inntrykk og øyeblikk for en
liten gutt, som tviholdt på sin far Gustavs
svette smoking. Av og til la jeg meg under
bordet, for der var luften noe bedre, men sure
sokker, matrester og brennevinsøl, samt
heftige utbrudd av snikfising, gjorde at jeg
måtte ta landlov utpå trappeoppgangen, hvor
jeg hutrende satt og koste meg med
blandevannet til min far. Fatter`n spanderte
Selters, og jeg av erfaring hadde tatt med meg
bruspulver, og blandet dette opp i flasken.
Dette ga bedre smak, men også voldsom
brusing og søl. Da forflyttet jeg meg gjerne
opp en trappeoppsats til 3. etg. ”Pokker, nå har
poden til Gustav sølt i trappen igjen” hørte jeg
ofte gutta kommentere da de ble sittende fast i
klisset på vei ned trappen til en ventende
drosje. Jeg tittet ned på dem mellom
gelendersprinklende, hvit om knokene av
redsel og respekt for de barske jordomseilerene og eventyrerene, som i mitt lille hode
var en blanding av pirater, jungel- og
safarihelter og brave oppdagere som hadde
snust i alle verdenshjørner.
Stemningen var meget høy i Cluben, hvor
klubbsangen, nasjonalsangen og kongesangen
svingte etter humøret til gutta.
Brølelatter og rop ikke var mangelvare, samt
taler og utbrudd av kommentarer og flere
latterbrøl, og den stadige klappingen. Jeg lærte
mine første grove vitser, som jeg vel egentlig
ikke skjønte så mye av.
Utpå kvelden var det å støtte min glade og
nynnende far på spinkle guttebein opp
Bogstadveien og helt frem til Kirkeveien 90.
For husfreden skyld, og av årelang erfaring, lot
min mor som om hun sov da vi kom. Det var
egentlig like greit, da faderen, kjempen jeg så
opp til, deiset med et stort smil ned i sofaen i
stuen, hvor han sovnet momentant. Der lå han
med et fornøyd smil etter en kveld i Cluben, til
lufting til neste morgen.
49
The future needs fixing..!
sugru is the new selfsetting rubber for fixing,
modifying and
improving your stuff.
Over 155,000 people in
119 countries are using it
to make their stuff
work better.
sugru is the exciting new
self-setting rubber that can
be formed by hand. It
moulds like play-dough,
bonds to almost anything
and turns into a strong, f
lexible silicone rubber
overnight.
Developed by a team of
product designers and material scientists, sugru's patented technology is unique
in its combination of hand-formability, self-adhesion and flexibility when cured.
It feels like modelling clay, and it's that easy to use too.
Once cured, its durable properties mean it's comfortable in extreme environments
from the dishwasher to the ocean in Antarctica.
Dette er et helt nytt produkt i Norge, og like vanedannende som Travellers Club..!
Har du først oppdaget hvor utrolig praktisk sugru er – kan du ikke leve uten.
Selvklebende tape revolusjonerte verden da det kom. Nå er det sugrus tur!
Sjekk ut: www.sugru.com
Fåes kjøpt i alle landets Jernia-butikker.
(En Tramp-annonse sponset av medlem 1102, Børre Petersen)
50
51
Vi gratulerer Travellers’ Club
med 85-års jubileet
(og støtter vårt eminente Clubmagasin ”Tramp” med denne annonse)
Hallbjørn Hareide – Bygdøy allè 64, 0265 Oslo. Tlf. 90 66 38 37 – [email protected]
52
Probably the best Travellers hat in the world
______________________________________________________________________________
Tilley er synonymt med kvalitet, og antagelig den eneste hatt med livstid garanti!
Ja, du leste riktig! Hvis din Tilley blir helt utslitt, eller går i oppløsning, mugner, eller krymper vil den
bli erstattet. 2 års forsikring: Hvis du mister din Tilley, eller noen stjeler den (ikke utenkelig), eller
elgen spiser den opp – så kan du få samme modell ved kun å betale 50% av veiledende nypris.
Veiledende pris: 899,Pris til Trampbrødre: 500,Se alle modellene på websiden, finn modellen som passer for deg og snakk med Alan Billyeald
www.hattemannen.com
53
54
______________________________________________________________________
Vi deler våre fiskehemmeligheter med deg...
Dagstur med praktisk og lærerik instruksjon i ultralett meitefiske
og innføring i fluefiske og fiskemåten på de beste fiskeplassen i Jølstra.
Leie av alt utstyr, inklusive vadebukser og
oppblåsbar flytevest samt fiskekort.
Aldersgrense 6 år. Avslutning med tilberedning
og servering av fangsten i form av deilig stekt
og beinfri ørret. Pris kr. 1200,- pr pers.
..og gir deg fangstgaranti!
På www.fiskeguiden.no finner du fiskenytt
og oppdatert info for mer enn
2500 norske fiskeplasser.
Norsk Fiskesenter AS, Eivind Fossheim.
Tlf. 911 39 552, [email protected]
_____________________________________________________________________
55
56
57
58
59
Hvor mange medlemmer gjennom tidene?
Av Clubsekretæren, Nils Carl Aspenberg
Siden starten i 1928 har Travellers Club hatt drøyt 1100 medlemmer. Medlemsnumrene stopper i dag ved medlem nr 1120. Vi vet ikke helt nøyaktig, for det er ikke
alle sekretærer som har vært like grundige i sitt arbeid. Men vi håper at fremtidige
”dykk i arkivet” kan gi oss flere svar.
Vi har aldri funnet at det har eksistert
medlemmer med nr. 470 og 922. Trolig har
man ”slurvet forbi” disse to. I 1936 Hadde
man litt svak sekretærtjeneste, for da ble nr.
421 brukt to ganger, og man måtte gi de nye
medlemmene en A og en B i tillegg til
nummeret. 14 medlemmer har hatt to
medlemsnummer fordi de meldte seg ut og
inn igjen. Ved gjeninntredelsen i klubben
ble de tildelt nytt nummer. Denne praksisen
ble forlatt da Thor Aasland ble gjenopptatt i
2006. Det er mulig at det fantes flere
medlemmer med dobbeltnummer, uten at
dette fremgår av matrikkelen. Ved å granske
medlemslisten, oppdager man at det er seks
tilfeller hvor samme navn kommer igjen to
ganger, men uten at medlemsnummer. to
står oppført. Noen av disse seks er trolig
”gjengangere”. Men det er jo også mulig at
enkelte av de som står oppført med to
medlemsnummer i virkeligheten var far og
sønn. Så det totale medlemstallet siden
starten ligger trolig et sted mellom 1099 og
1107.
Vi vet ikke helt hva som skjedde i 1934-35.
I tidligere matrikler mangler navnene på 28
medlemmer fra 343 til 399. Fem av disse
ble nylig funnet på kartotekkort på styrerommet, så vi er nå nede i 23 ukjente.
Forhåpentligvis kan vi klare å finne ytterligere navn.
Det er interessant å se på hvor mange
medlemmer som er blitt tatt opp. Åpningsåret var et godt ”verveår” og hele 80
medlemmer kom til, så TC ble ganske raskt
en betydelig virksomhet. I 1929 fulgte
ytterligere 67. Det beste året var imidlertid
60
1932, med 95 nye medlemmer. I løpet av
de ti første årene hadde man tatt opp hele
475 medlemmer. Nå var takten i medlemsvervingen satt ned og det tok hele 43 år før
man hadde vervet ytterligere 475 medlemmer.
Vi har foreløpig ikke noen statistikk over
alderen på nye medlemmer og hvor lenge de
var med i klubben. Det vi vet er at medlem
nr. 1, Axel Onsum, meldte seg ut i protest
allerede i stiftelsesåret. Det et var trolig en
del gjennomtrekk, siden man i de første
årene tok opp så enormt mange nye medlemmer.
Etter som tiårene er gått, er det blitt tatt opp
færre og færre nye medlemmer. Aldri har
det blitt tatt opp så få nye medlemmer som i
de ti siste årene. Likevel har medlemstallet
holdt seg relativt konstant rundt 130. Det
tyder på at medlemsmassen er mer stabil nå
enn tidligere. Samtidig øker også gjennomsnittsalderen, og den vil i 2013 trolig
passere 70.
16 medlemmer har meldt seg ut og senere
kommet tilbake. 283 Oscar Mamen ble
opptatt i 1934 og kom allerede året etter
tilbake med medlemsnummer 353.
Rekorden den andre veien har 423 Olav
Soelberg. Han ble opptatt i 1936, og i 1974,
etter 38 år, ble han opptatt på nytt med
medlemsnummer 905. I gjennomsnitt har
det gått nesten 20 år mellom første og siste
opptakelse for dem som er blitt medlemmer
flere ganger. Av våre nåværende medlemmer har 823/1074 Erik Jonne Lysell
rekorden. Han ble opptatt i 1966 og 2000.