Skaperkraft-notat nr 3/2013 (UNG)

Ensomhet blant unge voksne

Aldri har det vært lettere, raskere og flere reise- og kommunikasjonsmuligheter for nordmenn enn i dag. Dette burde kunne tilsi mindre sosial isolasjon, og færre ensomme mennesker i landet vårt enn før. Samtidig vet vi at det blir flere og flere aleneboere, og at nordmenns arenaer og former for sosial omgang har vært i endring de siste tiårene. I befolkningen generelt kan nok ensomhetsproblemet beskrives som moderat, men en undersøkelse gjort for Røde Kors våren 2012 avdekket at for de som er unge voksne, mellom 18 og 29 år, er flere enn hver tredje person ensom. I dette notatet har vi undersøkt trendene i forskningen på ensomhet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) de siste tiårene for befolkningen generelt, og funnene blant de unge i fjorårets undersøkelse gjort for Røde Kors spesielt. Vi vurderer videre mulige årsaker for ensomhetsproblemet, hvordan samfunnet skal forholde seg til dette og hva som skal til for å motvirke ensomheten blant unge. Hva viser forskningen? Det finnes mange undersøkelser på dette området, og det er naturligvis mange variabler som påvirker ensomheten blant folk. Statistisk Sentralbyrå (SSB) er en av de tyngre aktørene i analyseringen av trendene i befolkningen over tid hva gjelder ensomhet, og det er derfor naturlig å henvende seg dit for å se på trenden de siste 30 årene. For notatet har vi valgt å fokusere på gruppen ”unge voksne”, som blir de mellom 18-29 år etter vanlig statistisk inndeling. Likevel finner vi det hensiktsmessig å presentere noen trender i det bredere lag av befolkningen generelt, før vi retter søkelyset mot de unge voksnes situasjon spesielt. Figurene nedenfor er hentet fra SSB 1 . Den første viser noen trender i sosial kontakt i befolkningen (16-79 år) fra 1980 til 1995, og den andre viser to av de samme trendene inn på 2000-tallet. Kommentarer til hver av dem følger nedenfor. 1 Samfunnsspeilet 1996/1 http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og publikasjoner/_attachment/69987?_ts=137db25d618 og Samfunnsspeilet 2004/5: http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/faa isolerte-men-mange-er-plaget-av-ensomhet (25.03.2013)

På figuren til venstre ser man at andelen uten en fortrolig venn i tiden 1980-1995 har sunket fra rundt 27 % til 18 %. Familiekontakten er omtrent uendret, men av kurven for besøkskontakt med naboer ser vi at man i mindre grad enn tidligere finner fellesskap med de som bor i umiddelbar nærhet. Når vi samtidig ser at andelen aleneboere skjøt fart mot slutten av 1980-tallet, så tyder det på at befolkningen i 1995 i større grad finner fellesskap andre steder enn i egen husholdning og nærmiljø. Når vi beveger oss inn på 2000-tallet, så fortsetter trendene som vist i diagrammet til høyre. Mye tyder på mindre sosial isolasjon enn tidligere, og stadig færre oppgir at de mangler en fortrolig venn. Anders Barstad, forsker hos SSB, Seksjon for demografi og levekårsforskning, kommenterer fortroligheten slik i dokumentet som diagrammet ovenfor er hentet fra: Kvaliteten på mellommenneskelige relasjoner kan måles på en rekke forskjellige måter. For mange er ikke graden av fortrolighet det viktigste, men heller følelsen av nærhet og tillit til at andre vil stille opp og hjelpe når det røyner på. I Levekårsundersøkelsen 2002 ble det spurt om hvor mange som sto intervjupersonen så nær at hun kunne "..regne med dem hvis du får store personlige problemer?" Igjen er det få, 2 prosent av den voksne befolkningen, som oppgir at de ikke har noen som står dem nær på denne måten. Det er imidlertid grunn til å minne om at de 2 prosentene utgjør mange mennesker, om lag 70 000 personer.

Videre peker Barstad på at selv om færre folk mangler en fortrolig venn, viser tidsbruksundersøkelser (SSB) for samme periode at man totalt sett bruker mindre tid på sosialt samvær en gjennomsnittelig dag i 2000 enn i 1990, og tilbrakte mer tid alene. Blant unge menn er det en tendens til færre sosialt aktive enn for 20 år siden. (På 1980-tallet.) Tiden brukt på besøkskontakt med naboer er halvert mellom 1980 og 2000 2 . Barstad forklarer den tilsynelatende paradoksale utviklingen mellom flere fortrolige vennskap og mindre tid til sosialt samvær slik: At venner noe sjeldnere treffer hverandre på "hjemmebane" betyr ikke nødvendigvis at kontakten blir mindre intens. Arenaene hvor mennesker treffes har endret seg. Nordmenn tilbringer mindre tid i og ved boligen. Til gjengjeld bruker vi mer tid på reiser og på offentlige steder, for eksempel restauranter, kafeer og butikker. Mobiltelefonene og de nye elektroniske mediene øker mulighetene for kontakt. Reduserer de også behovet for å møtes ansikt til ansikt? Særlig med dette siste spørsmålet, fra Samfunnsspeilet nr. 5, 2004, treffer muligens Barstad godt på realiteten blant unge voksne i Norge anno 2013. Interessant nok, så skriver han her sin analyse samme året som Facebook etableres på Harvard University, men likevel en stund før det blir et offentlig domene, som facebook.com, i august 2005 3 . Og nordmenn er blitt aktive brukere, faktisk ranket som nr. 5 på verdensbasis når det gjelder andelen brukere sett i forhold til befolkningen. 2,5 millioner nordmenn er å finne på Facebook (per juni 2012), og det er ikke bare unge – men også mødre, fedre og besteforeldre med høy aktivitet på nettsamfunnet.

4 Samtidig har det blitt flere slike som har gjort seg betydelige de siste årene, blant annet Twitter, Instagram og Google+. Spørsmålet om de nye elektroniske mediene og plattformene reduserer behovet for å møtes ansikt til ansikt er nok høyaktuelt for unge voksne i vår tid. Størst ensomhet blant unge voksne En av de nyere undersøkelsene på ensomhet ble gjort av Ipsos MMI i mai 2012, på oppdrag fra Røde Kors. Der fant man bekymringsverdige forhold i aldersgruppen 18-29 år 5 . • De er oftest ensomme, blant alle aldersgrupper. Hele 37 % av de spurte mellom 18 29 år oppgir at de er ensomme. • Av de som er ensomme, svarer flest unge (18-29) at de tror det er usikkerhet og redsel som er årsaken (30 %). • • De yngste er klart mest redde for å bli ensomme (41 %). De under 30 svarer oftest at de skjuler ensomheten sin (25 %). 2 Tidsbruksundersøkelsene, Statistisk sentralbyrå (Vaage 2002). http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200405/04/tab-2004-11-03-02.html

(20.02.13) 3 http://www.guardian.co.uk/technology/2007/jul/25/media.newmedia

(20.02.13) 4 http://www.online.no/teknologi/halve_norge_paa_facebook.jsp

(20.02.13) 5 Omtalt i Fædrelandsvennen, nov. 2012: http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/Undersokelse-De-unge-er oftest-ensomme-2319015.html

(20.02.13)

• Blant alle spurte svarer 32 % at det er skamfullt å være ensom. Av dette kan vi lese at et flertall av de unge, ensomme er usikre og at ensomhet er et tabuområde. Det er også interessant at over 40 % av de unge er redde for å bli ensomme. Det kan ha flere årsaker. Det ene kan være en redsel for å bli sosialt utstøtt, at man ikke har noen å dele hverdagens opplevelser og ens tanker om livet med. Det andre kan handle om omdømme, at man er redd for å virke mislykket i andres øyne på den sosiale arena, om man skulle ende opp som ensom. Nå skal det nevnes at vi tror alle folk i større eller mindre grad kjenner på følelsen av ensomhet i løpet av livet, og at det nettopp er en følelse og ikke en tilstand. Denne følelsen kan komme og gå. Vi setter spørsmålstegn ved om forventningene om sosial suksess og et innholdsrikt liv formidlet gjennom Facebook og Instagram på kontinuerlig basis gjør folk enda mer redd for å ikke klare å henge med, og bli ensom. Det tredje kan handle om redsel for eget selskap. For noen kan det kanskje være smertefullt å tilbringe tid kun med seg selv og sine egne tanker. Om man har det vanskelig kan nok smerten fortrenges ved å ta del i mange aktiviteter og stadig omgi seg med mange folk. Til sist kan det sies at når flere enn hver tredje unge voksen forteller at de er ensomme, så er dette et mye vanligere problem enn man skulle tro. Det kan hjelpe enkeltmennesker som kjemper med tanker om at de er én av svært få som mislykkes på den sosiale arena, og at de utelukkende har seg selv å skylde for det. Følelsen av å være ensom rammer tydeligvis ganske mange i denne aldersgruppen, og ved å kunne begynne å snakke om det har man tatt første steg på veien mot en bedring av situasjonen. Årsaker til ensomhet Årsaker til unges ensomhet er mangfoldig. Med en forforståelse av at ensomhet ikke er en sykdom i seg selv vil vi likevel påpeke at det er et problem. Ensomhet er en følelse, og kan godt føre til psykisk sykdom og belastning, men det trenger ikke være en automatikk i dette. Forskningen viser dog at risikoen blir større.* For mange unge kan en periode av ensomhet når en ser tilbake på det som eldre være grunnlag og årsak til modning som person. Når vi forholder oss til de mellom 18 og 29 år favner vi heller ikke de som er i tenårene og som kanskje spesielt kan oppleve å være ensomme på grunn av forandring av selvforståelse, egen identitet og rolle i sine sammenhenger. For enkelthets skyld kan vi si at mange av de under 18 år går gjennom perioder av ensomhet på grunn av pubertet og forandringen det er å vokse opp. Alvorlighetsgraden av ensomhet i denne gruppen er likevel ikke ubetydningsfull. Flytting For vårt fokus vil mange i alderen 18 til 29 flytte i forbindelse med studier og jobb. Det å flytte til et nytt og ukjent miljø er for veldig mange noe av det mest stressende en kan

oppleve 6 . Ganske naturlig når en forlater oppvekstmiljøet der en kjenner systemet i hvordan alt fungerer og har et etablert nettverk. Mange førsteårsstudenter opplever spesielt å være ensomme på sitt nye studiested.

7 Det kan også være tidkrevende å komme inn i et fellesskap da det er mange ting som er nye på en gang. Om en da i tillegg bytter studieretning eller studieby, for så å flytte på grunn av jobb kan perioder med ensomhet komme flere ganger i alderen 18-29. Flyktninger Innenfor aldersgruppen 18-29 finner vi mange flere grupper enn de som er studenter eller i ny jobb i ny by. I fjor bodde det 163 300 personer i Norge med bakgrunn som flyktning og av disse er 44 prosent unge voksne 8 . Igjen vil vi gjøre oppmerksom på de i aldersgruppene utenfor vårt fokus denne gang. I motsetning til den yngre gruppen er de unge voksne i stand til å studere, jobbe og bidra i samfunnet så lenge de får opphold i Norge. Situasjonen er likevel at mange er holdt innenfor sitt asylmottak og er prisgitt at lokale krefter engasjerer seg for å møte de. For unge mennesker med flyktningebakgrunn kan opplevelser de har hatt på flukten fra hjemlandet være en direkte årsak til at mange velger å la være å søke kontakt med andre. Mobbing Bergens Tidende skrev 4. april 2013 om 18-årige June Elise Gulli som opplevde å bli utfrosset fra jentegjengen hun var en del av. I artikkelen kommer det fram at tre av ti skoleelever sier de blir utsatt for såkalt skjult mobbing, også såkalt jentemobbing to til tre ganger i måneden eller oftere. 3,7 prosent sier de blir utsatt for det hver uke 9 . Dette gjelder også i arbeidslivet der tre prosent av de sysselsatte sier de blir trakassert eller mobbet på arbeidsplassen. Disse 3,7 prosentene utgjør omtrent 80 000 personer. Mobbing fører ikke automatisk til ensomhet, men kan det og mobbingen i seg selv er også et problem. I en annen artikkel om Steffen Ekren uttaler Erling Roland, professor ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger, at også det å være ensom, eller å bli sett på som ensom, gir større risiko for å bli mobbet.

10 Forventet kontakt For mange unge er det også en forventning om hele tiden å ha kontakt med venner og bekjente særlig via mobil og sosiale medier. Hvis man oppfatter at ”alle andre” er i kontakt med hverandre, og du selv ikke henger med er det lett å få en følelse av ensomhet. 6 http://www.sinnetshelse.no/artikler/psykosomatisk.htm 7 http://www.smis.no/2011/03/18/slar-alarm-om-ensomme-studenter/ 8 Mellom 20 og 44 år. http://www.ssb.no/befolkning/statistikker/flyktninger 9 Tall fra undersøkelse gjort av Læringsmiljøsenteret i Stavanger, 2011. 10 http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/--Jeg-kommer-aldri-til-a-tilgi-Mest-sannsynlig-har-de-odelagt-livet mitt-2861175.html#.UV6R6L81N4g

Undersøkelser viser at dette er mer fremtredende blant de yngre, men som mennesker sammenligner vi oss alltid med hverandre. Tabu Det siste og kanskje en stor indirekte årsak er tabuer som omfatter ensomhet. Det er vanskelig å innrømme for andre at en er ensom, kanskje fordi en er redd for å føle seg enda mer mislykket og at de bekjente eller få vennene man har skal trekke seg lengre fra en. At det finnes et stort tabu rundt det å ikke få til alt tror vi er en viktig årsak til ensomhet, spesielt blant unge. Kanskje særlig når det forventes at en som ung skal være vellykket og i farten uten for store bekymringer. Disse årsakene er de største når det kommer til ensomhet blant unge. Men vi vil også påpeke at det er flere årsaker slik som ulykker, skader, psykisk og fysisk sykdom. Er ensomhet et samfunnsproblem?

Dette er et spørsmål som fortjener noe mer drøfting enn et umiddelbart ja-svar. For om noe er et samfunnsproblem, så kan man fort tenke at ”samfunnet” i betydning staten har ansvaret for å gjøre noe med det. Så i hvilken grad kan ensomheten vår betegnes som et samfunnsproblem? Først og fremst, så er ikke ensomhet en sykdom eller psykisk lidelse. Man kan ikke få en medisinsk resept for diagnosen ”ensom”. Ensomhet er en høyst menneskelig og naturlig følelse, som alle kjenner på i større eller mindre grad i løpet av livet. Slik som smerte i kroppen kan fortelle oss at noe er galt, kan også ensomhet over tid fungere som en påminnelse om å søke fellesskap og nærhet med andre mennesker. Vi er tross alt relasjonelle skapninger, dog med individuelle behov for mengde av kontakt. Det leder oss over på neste avklaring. Når man snakker om ensomhet, så er det ikke en absolutt verdi eller standard man kan sammenligne ulike tilfeller opp mot. Selv om det finnes sammenhenger mellom ensomhet og hvor mange venner en har, og hvor mye tid man bruker med andre – så er det ikke nødvendigvis slik at de er proporsjonale med hverandre. Når vi behandler ensomhet, så snakker vi om opplevd ensomhet . Det vil si at ensomheten defineres individuelt, og måles heller opp mot kvaliteten i relasjonene enn kvantiteten av venner og hyppigheten av sosial interaksjon. Derfor kan man oppleve å være ensom på et studiested som Blindern, hvor man treffer tusenvis av folk, eller ha 800 venner på Facebook, men ingen å ringe til når man virkelig sliter. Når vi skal vurdere om ensomhet er et samfunnsproblem, så er det relevant å inkludere perspektiver som helse, arbeidspotensial, produktivitet på jobben og bruk av velferdsordninger. Det finnes et ordtak som sier at ”enhver er sin egen lykkes smed”, og noen vil kanskje mene at om en føler seg ensom så er det trist, men ikke et

samfunnsproblem. Samtidig så er samfunnet vårt avhengig av en arbeidsstyrke med sunne, friske mennesker som trives med seg selv, i jobb og på fritiden. Ensomhet undergraver dette. På den måten kan ensomheten bli et samfunnsproblem, siden samfunnet består av individer. Aftenposten publiserte i mai 2011 en interessant artikkel 11 , hvor flere hundre allmennleger var samlet i Kristiansand for å diskutere hvordan de kunne møte samhandlingsreformens krav til forebygging. Gisle Roksund, leder i Norsk forening for allmennmedisin, mener at ”samfunnet i større grad må betrakte det enkelte menneskes helse i et livsløpsperspektiv, hvor en ser på sosiokulturelle, relasjonelle og personlige forhold.” Av og til kan det være viktigere at en person styrker sitt sosiale nettverk enn at han/hun stumper røyken, mener Roksund. Legene støtter seg til en stor undersøkelse publisert i det anerkjente, internasjonale tidsskriftet PLOS. Den viser at sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lenge med 50 prosent.

Forskerne bak undersøkelsen konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er like risikabelt som: • • • • Å røyke 15 sigaretter om dagen Å være en alkoholiker Å ikke trene Å være overvektig Forskerne analyserte data fra 148 tidligere publiserte studier som målte frekvensen av menneskelig samhandling, og sammenlignet dette med helsemessige konsekvenser for en periode på syv og et halvt år i gjennomsnitt. I artikkelen forteller en av forskerne bak studien, Julianne Holt-Lundstad, at det å være en del av en gruppe og føle ansvar for andre mennesker fører til at man opplever det meningsfylt å ta vare på seg selv, og ta mindre risiko. Et studie fra Cornell University i 2012 fant at opplevd ensomhet fremskynder aldringsprosessen og gir høyere risiko for hjertesykdom.

12 Ensomhet kan også være årsaken til søvnproblemer, i følge en undersøkelse gjort på University of Chicago 13 . I CNN-artikkelen som omtaler denne undersøkelsen forteller den ledende forskeren at folk som føler seg ensomme har en tendens til hyppigere å oppleve nattlig rastløshet og søvnavbrytelser enn folk som ikke føler seg ensomme. ”Dette kan også delvis forklare hvorfor ensomhet har blitt assosiert med helseproblemer slik som høyt blodtrykk, hjertesykdom og depresjoner”, forteller forskningslederen. 11 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4118525.ece#.UVAW0Bd1GSo

. (Lest 25.03.2013) 12 http://www.news.cornell.edu/stories/April12/LonelinessAges.html

(25.03.2013) 13 http://edition.cnn.com/2011/11/01/health/restless-sleep-blame-loneliness (25.03.2013)

Dagens generasjon av unge voksne utgjør som kjent vår fremtidige arbeidsstyrke her i landet. Om vi i framtiden kommer til å se stadig flere sykemeldinger på grunn av depresjoner, søvnløshet og andre helseproblemer som kan skyldes ensomhet, så er det absolutt verdt å ta det på alvor i dag. Om folk blir sykemeldt på grunn av ensomhet, så kan de koste samfunnet både selve trygdeytelsen og tapet av produktivitet på arbeidsplassen. Forskning viser at folk som trives på jobben er mer produktive 14 , så derfor følger det at mistrivsel, inkludert ensomhet både i jobb og på fritid, kan gjøre en mindre produktiv. Dermed har man en link mellom ensomhet og økonomisk resultat. I så måte vil vi hevde at ensomhet blir et samfunnsproblem. Hvem skal ta ansvaret?

Å fordele et ansvar for ufrivillig ensomhet er ikke for å fordele skyld eller finne en enkel løsning. I arbeidet med temaet har det blitt veldig tydelig at det er enkeltmennesket, i samarbeid med nettverk og grupper rundt seg som spiller den viktigste rollen. Vi ser også at stat og myndigheter kan spille en rolle. Dette kommer vi tilbake til. Vi tror at for de aller fleste vil det i første rekke være viktig at hver enkelt blir mer bevisst på eget liv og forventninger til hvordan en skal ha det. Å sammenligne seg med siste sosiale rapport med kulhetsfilter på bildet skjønner nok de fleste er en dårlig idé. Men det krever en bevisst tanke å huske på det. Blant unge mennesker tror vi først at hver enkelt må starte med seg selv. Ikke for å løfte seg selv opp etter nakken, men å bli mer bevisst til hvordan en lever eget liv. Vi tror også at hver enkelt må ta ansvar for de rundt seg, enten i trappeoppgangen eller for hun ved siden av i foredragssalen. Når det gjelder stat og myndigheters del av ansvaret vil vi peke på to ting. For de få som kommer til det punktet at ensomheten fører til depresjon og nedsatt livskvalitet ser vi at helsesystemet bør være i stand til raskt å plukke opp og tilby hjelp. Hvilke tiltak kan gjøres?

Siden ensomhet er så variert fra person til person er det vanskelig å vise til en løsning som passer for alle. Men vi vil skissere opp noen tiltak som vi tror er viktige. Først tror vi det er viktig at tiltak som gjøres mot ensomhet gjøres med et positivt fortegn. Man trenger ikke snakke om ”de ensomme” som en gruppe. Ordet ensom er såpass stigmatiserende i seg selv at det er unødvendig å legge mer vekt til byrden. Vi kan heller vinkle det positivt ved å snakke om å inkludere alle mennesker til de fellesskap vi er delaktige i. For stat og myndigheters del tror vi det er lurt at de spiller en tilbaketrukket og støttende rolle. En nullvisjon for ensomhet er umulig, selv om det høres fint ut. Stat, kommune og andre instanser kan legge til rette for at det er lett å møtes, støtte arrangementer som samler 14 http://www.karrierestart.no/karrierevalg/298-f%C3%B8lge-hodet-eller-hjertet-i-karrierevalget (25.03.2013)

folk og lignende. For eksempel kan man utforme møteplasser i byrom og bygder hvor det er lett for folk å samles. At det finnes møtesteder betyr ikke at de blir brukt, så støtte til organisasjoner som Røde Kors som driver besøkstjeneste bør opprettholdes. Økonomisk støtte til tiltak fra organisasjoner og privatpersoner som ønsker å få i gang møtepunkter bør også vurderes. Mye av dette gjøres i dag, for eksempel økonomisk støtte via Frifond. Men vi tror at spesiell oppmerksomhet til ensomhet når midler fordeles kan være en fordel. I Stavanger oppsto i fjor den såkalte Venneklubben 15 . Den kom til etter at Steinar Halleland som privatperson gikk ut i Aftenbladet med at han følte seg ensom og ønsket å finne noen å være sammen med. Resultatet ble Venneklubben som nå finnes flere steder i Norge. Frivillige initiativ som dette bør oppfordres og applauderes, noe som også ble gjort flere ganger, deriblant i Kongens nyttårstale. Siden det kanskje til syvende og sist handler om at folk bryr seg om hverandre kan det være en god idé å kjøre holdningskampanjer. Hvis vi skal kunne pante flasker og resirkulere til slagordet ”det føles så bra” 16 , hvor mye bedre er det ikke da å invitere en nabo eller bekjent på en kaffe? Oppsummering Etter å ha sett på statistikk som forteller at hele én av tre unge voksne er ensomme, og drøftet om det er et problem for samfunnet, sett på årsaker, ansvar og tiltak, tenker vi at individet først og fremst er ansvarlig. De som opplever ensomhet har et ansvar for seg selv, samtidig finnes de som trenger å bli oppsøkt. Derfor har vi også et ansvar for å se de andre i vår hverdag og gjøre de små tingene som kan utgjøre en stor forskjell. Det er en klisjé, men et smil og en hjelpende hånd kan være det som skal til. Martin Haagensen Magnus Aagaard Skeie Tankesmien Skaperkrafts Ledertreningsprogram. 15 http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/Venner-strommer-til-2864899.html#.UV6Mir81N4g 16 Slagordet til kampanjen for panting. http://pant.no/kampanje/detfolessabra/