Transcript Fra Hvalstad Vels historie - Hjemmesidene til familien Sørgaard

Fra Hvalstad Vels historie
Skrevet av: Harald Sørgaard Djupvik
I forbindelse med Hvalstad Vels 100 års jubileum, kommer vi i tiden framover til å hente fram
ulike hendelser fra velets historie. Mye av stoffet er hentet fra oppslag i Asker og Bærum
Budstikke, men også fra andre kilder. Det mest naturlige er vel å begynne med begynnelsen,
nemlig med å fortelle hvordan velet i det hele tatt kom i gang.
I forbindelse med Velets 40 års jubileum i 1953, stod det i desember en stor artikkel i
Budstikka – med den talende overskriften: «Forfatteren Erik Lie tok initiativet til Hvalstad
Vel». Før jeg kommer nærmere inn på hvem denne Erik Røring Møinichen Lie, som var hans
fulle navn - var, la oss først se på begrunnelsen for å starte velet. Hensikten var å arbeide for
«stedets oppkomst» og foranledningen var et møte den 10. november 1913 med
Hvalstadboerne på Ravnsborg som jeg vil gjette nevnte Erik Lie hadde tatt initiativet til. Et
par dager etter ble det holdt generalforsamling slik at velets offisielle stiftelsesdato er 16.
november det året. Det ble da valgt et styre, og det var slett ikke Erik Lie som ble valgt til
velets første formann, men derimot bonden på Øvre Labråten; Arnt Olsen. Han kan det også
være verdt å bli bedre kjent med.
I tillegg til Arnt Olsen, bestod det første styret av kasserer Edvard Jørgensen og
styremedlemmene T. E. Svensrud, E.S. Fossum (som senere også ble velets formann) og
Ragnar Enger. I diskusjonen som fulgte ble det bestemt at «Velets virksomhed omfatter
først og fremst arbeide for at faa lagt veibelysning overfor Hvalstad st. saavel den gamle som
den nye vei til snøplogen ved Jansløkka; dernest andet som kan tjene til stedets opkomst».
Velet kom altså til Hvalstad sammen med strømmen, og noe av det viktigste var altså å få
satt opp lyktestolper langs hovedveien slik at det ble mulig å få brøytet den på mørke
vinterdager.
I begynnelsen var interessen for velet stort, og et av de første medlemmene var godseier
Løvenskiold som betalte 100 kroner for livsvarig medlemskap. Minister Fritz Wedel-Jarlsberg
meldte seg også inn sammen med dr. Næss. Sistnevnte slapp unna med lavere kontingent,
fordi han var medlem av så mange vel. Dr. Næss var jo en av dem som virkelig var avhengig
at det var veibelysning fleste mulig steder når han spente for «Blakken» og skulle på
sykebesøk.
Erik Røring Møinichen Lie
Så litt mer om Erik Røring Møinichen Lie. Han var født i Kristiania den 26. november i 1886
og var en av flere forfattere som bodde på Hvalstad på den tiden. Han var yngste sønnen til
sin mer berømte forfatterfar Jonas Lie, og skrev også farens forfatterportrett «Jonas Lies
oplevelser» fra 1908.
Erik Røring Møinichen Lie (1868-1943)
I folketellingen fra 1910, ser vi at Erik bodde i Villa Granskog under Bruset, i «Kunsterdalen»,
sammen med sin kone; Katarina E. Lie (1876 -1947), født Dons, opprinnelig fra Tromsø,
barna Jonas (født i 1899) og Wilhelm (født i 1908) samt tjenestepiken Magnhild Kirkeby.
Katarina må ha pendlet med toget til Kristiania da hun var lærerinne ved Ragna Nilsens skole
der inne. Ragna Nilsen var for øvrig hennes tante. I tillegg var hun også tidsskriftredaktør og
forfatter. De hadde flyttet fra Paris i 1906, fordi de mente at det var bedre for den eldste
sønnens fysiske fostring å vokse opp i Asker, heller enn i det urbane Paris. De var nærmeste
nabo til Hulda og Arne Garborg, og ikke langt unna bodde Otto og Tilla Valstad og Rasmus
Steinsvik. Sammen med bl.a. Kitty Wentzel og Aagot og Andreas Singdahlsen var de alle del
av den såkalte «Kunstnerdal kretsen». Hans sønn Jonas Lie d.y. ble for øvrig senere NSpolitiker og politimester i Oslo, og fortatte å bo i Villa Granskog til han døde.
Obduksjonsrapporten viste at han døde på grunn av en kombinasjon av stress, høyt
alkoholkonsum, søvnmangel og en generelt redusert helsetilstand - på Skallum gård i
Bærum, etter å ha barrikadert seg der sammen med justisminister Sverre Riisnæs i
maidagene i 1945. Den andre sønnen Wilhelm hadde forøvrig dødd i en tragisk trafikkulykke
i Asker sentrum allerede i 1935, bare 26 år gammel. Han hadde falt ut av bilen i fart, slått
hodet mot en stabbestein og døde på stedet.
Erik R. M. Lie er i ettertid først og fremst kjent for to ting; han var med å stifte Den norske
forfatterforening i 1893 – hvor Arne Garborg for øvrig ble første formann (for den
skjønnlitterære seksjonen, 1894-96), og han var blant Tysklands fremste forsvarere under
første verdenskrig. Hovedverket hans er i så måte «Indenfor fæstningens mure» som
skildrer det beleirede Tyskland under den krigen. Boken ble skrevet mens han bodde her i
Asker, og ble utgitt i 1918.
I Paris hadde han vært bibliotekar ved Ste.-Geneviève-biblioteket, og fikk opprettet en
skandinavisk avdeling, Bibliothèque Nordique mens han jobbet der. Han var samtidig
korrespondent for Verdens Gang og Politiken, i tillegg til å være litteraturanmelder i
Dagbladet og Norske Intelligenssedler. Han skrev også tallrike artikler i Berliner Tagesblatt,
Die Woche og andre utenlandske aviser.
Senere gav han ut de litteraturhistoriske verkene «Honoré de Balzac» i 1893 og «Den
europæiske litteratur i kulturhistoriske billeder» i 1896, og også forfatterportretter av Arne
Garborg; «En livsskildring» i 1914 og «Erindringer fra et dikterhjem» i 1928. I tillegg skrev
han en rekke romaner; «12 prosent» i 1902, «Direktør Lyngs hjem» i 1903, «Mogens
Møllerdamm & Sønner» i 1909, «Naadigherren» i 1921 samt flere guttebøker, som «Tønne
Storskryter og hans venner» i 1923.
En annen ting vi finner i Budstikka, er ligningstallene for alle som bodde i Asker blant annet
for årene 1910-1913. Da ser vi at Erik R. M. Lie hadde en årslønn på hhv kr. 2.750,- i 1910,
kr. 2.400,- i 1911, kr. 2.400,- i 1912 og også kr. 2.400,- i 1913. Det siste året hadde han i
tillegg kr. 6.000,- i formue. Sammenlignet med de andre som bodde på Hvalstad de årene,
var han en relativt velbeslått mann.
Det var altså ikke hvem som helst som var med å ta initiativet til Hvalstad Vel i 1913!
Arnt Olsen Labråten
Arnt Olsen Labråten ble altså valgt til velets første formann, og hvorfor det ikke ble Erik R. M.
Lie kan man jo bare spekulere i. Mest sannsynlig var han for opptatt med sitt eget
forfatterskap på den tiden, eller det var helt andre grunner. Arnt Olsen var født i Solør den
19. september 1866, og hadde i følge ham selv ‘holdt i plogstyret fra han var neven stor’.
Arnt Olsen Labråten (1866-1944)
I 20 års alderen fikk han jobb hos Herman Wedel-Jarlsberg på Bogstad, ‘der kjørte jeg mjelka
og allting ellers’. På Bogstad traff han også forvalter Kristian Gløersen og advokat Dybwad
var en av dem han leverte melk til. Han må ha gjort et godt inntrykk på begge disse to, for
de var begge senere aktive med å hjelpe ham fram i livet. Av Gløersen arvet han møbler og
inventar da han døde (i 1908) og av Dybwad fikk han låne penger til å kjøpe Øvre Labråten,
og det var altså der han bodde da han ble formann i velet. Gården hadde han kjøpt i 1896,
og kom flyttende fra Bogstad sammen med sin kone Fredrikke (1862-1927) og sin eldste
datter Borghild (født 1894). De to fikk til sammen 11 barn, hvorav 8 vokste opp. I
folketellingen fra 1910 bodde i tillegg til Borghild også barna Anna (født 1896), Harald (født
1901), Ragnhild (født 1903) og Josefine (født 1905) på gården. De hadde også to andre
familier innlosjerende der, Ole og Elen Engen med sine tre barn og Johan og Janna Hultin
med sine to. Både Ole og Johan jobbet for øvrig som anleggsarbeidere på jernbanen som jo
fikk ferdigstilt nytt spor forbi Hvalstad i 1914. I tillegg bodde også Martin og Mina Svensen
der – de jobbet som dagarbeidere for Arnt. Riktig så folksomt må det har vært – og sikkert
mye ungeskrål med så mange barn løpende omkring. De var for øvrig nærmeste nabo til
Tilla og Otto Valstad, og det var et særs godt forhold mellom alle de som bodde på de to
gårdene. Tilla skriver i forbindelse med Arnts 70 års jubileum i Budstikka (18.09.1936) at:
«Alltid var vi gode venner. Ingen far til mann min var så glad i som Olsen. Far var tunghørt,
men Olsen talte så høgt og greit at han skjønte hvert evige ord. [ ] Olsen har vært en god og
hjelpsom nabo. Jeg har det på det, jeg, sier han – kan jeg itte gjøra noe menneske godt, så
vil jeg itte gjøra dem noe vondt».
En tidlig oppgave for Arnt var å søke kommunen om penger til vedlikehold av hovedveien
gjennom Hvalstaddalen, dvs. fra det som den gang ble kalt for Børsen, forbi Hvalstad stasjon
og ned til Ravnsborg. Den 28. desember 1914 søker de skriftlig herredstyret i Asker om at
utgiftene for veivedlikehold på Drammensveien ovenfor Hvalstad måtte bli refundert til
oppsitterne. Formannskapet forslo at kommunen kun skulle refundere halvparten, eller ca.
50 kroner. Arnt Olsen var slett ikke fornøyd med dette, han ville at kommunen skulle yte et
større beløp, så skulle oppsitterne klare resten. Ordfører Wilhelm Holtsmark stemte
imidlertid for formannskapets forslag, så slik ble det. Representanten Torgersen fulgte for
øvrig opp vedtaket med å si at: «den del av bygden, det her gjaldt, fik saa paatagelige
fordele efter formandskapets forslag, at man med tak burde motta det». I det samme
herredsstyret ble det også bestemt at «veistykket fra Hvalstad til Skustabro [ ] aapnes for
automobiltrafik». Det var også grunnen til velet noen år senere (sak 34 i februar 1920) søkte
om «opsætning av varselskilter for automobiler og motorsykler» på den angitte veistrekning.
Velet fikk penger, og skiltene ble bestilt fra Sverige, men på grunn av store forsinkelser ble
de ikke satt opp før telen gikk i mars 1921.
Som nevnt var veibelysning langs hovedåren et prioritert område helt fra starten, og velet
kom straks i gang med arbeidet. Som det står i 75-års jubileumsheftet: «Før stolpereisingen
var i gang andre steder i bygda, kunne Hvalstadfolket vandre ut av mørket og inn under
lampelys tent av de første tillitsmenn i Hvalstad Vel.» Ser vi på budsjettet til Asker herred ble
det i 1926-27 bevilget kr. 2.000,- til Asker vellene til lys, og hvert av vellene fikk ‘efter antal
lamper pr. 1ste juli 1925’. Hvalstad Vel fikk mest penger det året, dvs. kr. 333,33 noe som
selvsagt betydde at de hadde flest veilyslamper på plass. Jeg vil anta at de hadde satt opp
minst 25 stykker på dette tidspunkt. Nå fikk de uansett ikke nok penger fra kommunen til å
drifte veibelysningen, og ikke alle husstander på Hvalstad var like flinke til å betale
kontingenten, så mesteparten av tiden gikk velet med underskudd. Noen av strømmen gikk
gjennom Gedde-Dahls vippe og noe gjennom AKE. Til sistnevnte hadde Hvalstad Vel for
eksempel utestående kr. 431,48 i 1923.
En måte å få inn penger på i starten var å avholde basar, og allerede i Budstikka den 30.
januar 1914 finner vi den første annonsen som sa at: «Basar til intægt for Hvalstad vel vil bli
avholdt paa Hartmans skole fra og med Fredag den 6te til og med mandag den 9de febr. [ ]
Gaver til basaren mottas med tak av bestyrelsen». På grunn av ‘indtrufne omstændigheter’
ble imidlertid basaren utsatt til mars måned. Da hadde de flyttet basaren til Vendskaben og
de holdt det hele i gang tre dager til ende. Det hele åpnet søndag den 15. mars kl. 18.
Inngangssummen var 25 øre og det hele startet med teaterforestillingen: «Den gale onkel,
eller uten skalp», spilt av barn. Kanskje det var grunnen til at basaren ble utsatt, at de måtte
få barna til å øve inn teaterstykket først. Senere på kvelden var det så kinofremvisning. Det
samme programmet ble gjentatt på mandagen, og selvsagt med tombola og god café.
Tirsdagen var de voksens dag med dobbelt pris i inngangspenger og opplesning av «hr.
skuespiller Harald Stormoen», deretter en kinoforestilling for de voksne. Så en basar var nok
mye mer enn bare en tombola den gangen. To dager etter finner vi så trekningslisten over
basaren for Hvalstad Vel i Budstikka. Førsteprisen var ett års abonnement på Asker og
Bærum Budstikke, og den premien gikk til Hjalmar og Anna Engen, mens andrepremiene som
var ett års abonnement på Norsk Intelligentsedler gikk til hhv Ellingsen og dr. Kierulf. Ellers
var de andre premiene blant annet en favn ved, en sekk poteter, smør, skistaver, kjeksboks,
kakefat, dukker, kopper, teskjeer og et maleri av Otto Valstad. Det siste vunnet av Runselhof
på Sem.
Det står selvsagt også hvor mye Arnt Olsen hadde i årslønn i de samme oversiktene som
nevnt foran. For eksempel tjente han kr. 1.000,- i 1910 og hadde da en formue på kr. 6.000,. Han tjente nok mindre enn Erik Lie, men kompenserte nok noe ved salget av ‘en
tømmervilla med fin frugthave, 4 maal. 8 min’ vei fra Hvalstad st.» i mars 1914.
Det er litt uklart hvor lenge Arnt Olsen Labråten faktisk satt som formann. I den nevnte
avisartikkelen i Budstikka i forbindelse med 40 års jubileet i 1953, skriver daværende
formann, Leif Svendsen, at han var formann fra 1913 og helt fram til 1924, mens det i
Hvalstad Vels 75 års jubileums-hefte står at han var formann i 3 år. Han er heller ikke er
nevnt som del av styret ifm med referatet fra Hvalstad Vels generalforsamling i 1919
(gjengitt i Budstikka, 31.1.1919), så jeg antar at de som skrev jubileumsheftet har rett.