Transcript Last ned Pdf - Kunst kultur og psykisk helse

kraftverk46
Kraftverk er en antologi med dikt og prosa
Kunst, kultur og psykisk helse i
av uetablerte skrivere. Kraftverk ble utgitt
Bergen kommune står bak utgivelsene.
første gang i 2002. Fra 2007 ble Kraftverk
også lansert som internettbasert tidsskrift.
Innhold
Et overordnet mål for KKPH er å stimulere
til økt kunst- og kulturdeltakelse blant
I 2013 kommer Kraftverk med 3 utgaver:
psykisk syke, med fokus på det skapende.
Nettutgaver vår og høst (nr. 45 og 46) og
Leder for Kunst, kultur og psykisk helse
papirutgave i desember (nr. 47).
er Livelin Remme.
4
FORORD
Fanny Holmin
8
ESSAY
Litteratur til trøyst. Om dikting og diagnosar
Nettutgaver kan leses og papirutgaver
Jan Inge Sørbø
bestilles på www.kkph.no
www.
kkph.
no
18 Dugghjerter
36
Det neste liv
19 Mentale halmstrå
38
Onkel tåke
20 Skihytta
39
Singel og sånn
Irene Anderssen
21 La skje. Det
Siri Ansok, debutant
24 Historie
ved Bergenhus og Årstad kulturkontor
E-post: [email protected]
25 Øyne
Formgivning: Ian J M Holcroft – Roast, Bergen
Adresse: Bergenhus og Årstad kulturkontor,
ISSN: 1502-9883 Kraftverk
Kraftverk ved redaktør, Neumannsgate 1, 5015 Bergen
Redaksjon:
Henning Bergsvåg
Mariann Dalen Husveg
Alf Kjetil Flatøy
Gunhild Hofstad
En stor takk til bidragsytere og samarbeidspartnere.
fortsatt logre
Randi Magnussen
Det er ikke tillatt å kopiere fra dette tidsskriftet,
Joacim Johnsen, debutant
Gunnar Staalesen
uten med samtykke fra forfattere og utgiver.
http://www.kkph.no/litteratur/
Fyr
41
Eg kvesser blyanten
42
55
Morgenkor
To svarte drops
Unnlaug Oppedal Messaoudi
Øyeblikkets nakne
nærhet
43
Dette er ikke meg
44
1984
46
Fuglene
Helene Larsen
48
Øyekontakt
35 En aforisme
49
Avstand
50
Mosaikk bak øyelokk
Lindusen
Gjenskapelse
Beate Fjelde Mæland
57
Slik går dagene
Ole Pust
Vanja Kvam
Lise J Libak
Rolf Johnsen
56
Vidar Kolås, debutant
28 En kastrert bikkje kan
Torfinn Langelid
Vil du sende oss tekster? Mer informasjon finner du her:
40
26 Du spurte meg …
E-post: [email protected]
Telefon: +47 55 56 94 73
54
22 Gløgg gutt
Kontakt redaktør Fanny Holmin:
Kontakt for salg eller andre spørsmål:
Evige Internett
Johanne Magnus
Simen Kjærsdalen
Utgiver: Bergen Kommune – Kunst, kultur og psykisk helse
Telefon: +47 957 75 332
Harald Juul
52
Marjatee
Eldrid Dyrset
Redaktør: Fanny Holmin
30 tekster av 21 skrivere – hvorav 4 debutanter
24 dikt, 4 prosatekster, 1 novelle og 1 aforisme
58
Jonsok
Kolbjørn Støyle, debutant
60
Din storm
62
Om å vaske et vindu
Hanne Østhagen
OM PLANAR
OG DRAUMAR
OG MÅL
Av Fanny Holmin
FORORD
Fanny Holmin er poet og scenekunstnar.
Ho debuterte med diktsamlinga Song for to
stemmer og ein lukka munn på Aschehoug
forlag. I mange år arbeidde ho i Bergen med
eigne sceneproduksjonar i samarbeid med
musikarar, videokunstnarar og dansarar.
Ho var også redaktør for Kraftverk i 20072011. Fanny er no busett i Volda, og
arbeider delvis ved høgskulen der, medan
ho fullfører masterstudiet Meistring og
Myndiggjering.
Kunst, kultur og psykisk helse er så smått i gang med
tankearbeidet omkring ein ny kommunal plan for tiltaket.
Kraftverkredaktøren er difor i det grublande hjørnet.
Eg er her ein stad bak alle stablane. Stablane av kvardagar tett inntil
og oppå kvarandre som falleferdige tårn av uhøvla klossar. Stablane
av usorterte draumar som namnlause og halvferdige ikkje er i
stand til å forklare seg eller stå fram i forklarande lys. Stablane av
nederlag og skamfulle små sorger som prøver å gjere seg anonyme
i ytterkantane av tilveret. Og stablane av planar og mål som stadig
roterer, vender og vrenger seg.
Vi seier at vi må ha eit mål. Medan målet er noko som vil endre seg
medan vi beveger oss mot det. Vi seier at vi må ha ein plan. Medan
det alltid finnast fleire vegar til målet. Som også endrar seg. Kanskje
nettopp alt etter kva for ein plan vi slår inn på. Planlegginga i ein
prosess fram mot ei muligheit, fram mot eit ynskje, ein draum eller
ein visjon, dreier seg like mykje om å modne ideen som å velje og
føresjå den nøyaktig rette vegen fram mot målet.
Eg kan ha lett for å tenke for vanskeleg og for lenge på alle detaljar
før eg tør å gå i gang med ei oppgåve, kva det no enn skulle
vere, skrive ei fantastisk ny tekst, få orden i den arkivhaugen
på skrivebordet, eller delta i utviklingsprosessar på jobb. Men
prosessar består av alle dei ørsmå skritta til saman, og det er ikkje
alltid så skjebnesvangert kvar ein finn på å setje ned foten akkurat
5
i augeblikket, for det er det som held ein gåande. Det minste
skrittet skal ikkje nedvurderast, om det så er eit snublande skritt til
side, så må det til for å vinne att balansen. Du kan aldri sette deg
for små mål. For alt er ein del av ein større plan.
Men kva er planlegging? Å planlegge både er ei handling og
handlar om å handle. Å planlegge og å handle og vere i aktivitet er
ein kontinuerlig prosess som skal dra nytte av kvarandre. Gjennom
å planlegge og konkretisere nettopp slike saker som er vanskelege
å planlegge og konkretisere, veks nye erkjenningar fram. Tåka
lettar og det blir lettare å forstå og sjå for seg dei ulike mulige
framtidige scenario. Og det blir råd å gå i gang med å stige inn i
landskapet, tørre setje foten ned på i alle fall dei tre fyrste sikre
plankane som ligg framfor ein i myra.
tilbake. Og hugse på alt det gode som ein har fått gjort, så langt
som ein har gått. Og då ser det veldig ofte ut som om det har vore
ein plan med det heile likevel. Ein god plan.
Tusen takk til alle bidragsytarar i Kraftverk 46. Heilt utan at vi
i redaksjonen har kunna planlagt det, men nettopp slik som vi
drøymer om, har de velvillig overøst oss med tekster og gode ord.
No har vi nådd målet vårt, for denne utgåva.
Ein plan ser alltid så skråsikker ut der den ligg ferdig. Men
all den tvil og usikkerheit som den har oppstått under, lurer
under overflata. Planen er eit forslag, handlingsforslag, til stadig
justering. Den gode planen har ingenting i mot verken å hoppe
bukk over seg sjølv eller legge seg flat, og målet er både ein veg og
eit kvilepunkt.
Om ikkje anna så kan planane vere gode å sitje på. Alle desse
planane som det aldri vart noko av. Ein kan tove dei saman og
legge dei under baken når ein tar seg den velfortente kaffikoppen
etter å ha plumpa med begge føtene i myra. Så kan ein sjå seg
Fanny Holmin
7
LITTERATUR
TIL TRØYST
– OM DIKTING
OG DIAGNOSAR
Av Jan Inge Sørbø
ESSAY
Jan Inge Sørbø er professor ved Høgskulen i
Volda, faglitterær og skjønnlitterær forfattar.
Han gir ut boka Til trøyst. Å gje språk til
psykiske kriser hausten 2013.
I romanen Juloratoriet av Göran Tunström står det nokre linjer som
eg har tenkt mykje på. Romanen opnar med ei tragedie: Den lyse
og gode Solveig blir drepen i ei ulykke, ho blir trampa i hel av ein
flokk kyr. Resten av boka handlar i grunnen om korleis dei ulike
familiemedlemmene kjem til rette med det. Om ektemannen Aron
blir det fortalt at han vandrar omkring på garden, «på utsiden av
søvnen». Verda er blitt uforståeleg for han. «Ganske sakte, viss
det i det hele tatt skjer, glir egenskapene frem av tingene, tar form,
legger seg til rette, blir ett med sine navn. Men det finnes som
oftest et hvitt øyeblikk rett før, som kan vare i flere minutter, da
steinen nekter å bli stein, hånden nekter å bli hånd, da man ikke
engang kan dø, siden man ikke lever.» (Tunström 1984, s. 23)
Den sørgjande Aron opplever at språket blir borte, og dermed
blir også verda borte. Ting og namn skil lag. Grunnen er inne i
han. Det indre livet er så sterkt at verda utanfor blir uforståeleg,
namnlaus og kvit. Aron er i eit tomrom, der han verken lever eller
er død.
Det er ei kjent sak at psykiske påkjenningar kan verka inn på
språket. Er det indre livet i for sterk rørsle, kan talen blir manisk,
full av sprang og merkelege overgangar. Er det frose ned i sorg eller
kvide, kan språket også frysa, og ein finn ikkje orda. Og framfor alt
kan det bli vanskeleg å finna ord for det ein opplever. Ved sterke
psykiske smerter, vil ein kanskje ikkje finna ord heller, for ein vil
ikkje levera ut til andre det ein kjenner inne i seg.
I slike krisesituasjonar får ein ofte bruk for diagnosar. Ein fagmann
kan prøva å tolka situasjonen, og fortelja deg at du har ein kjent
9
sjukdom, og at det finst meir eller mindre gode hjelpetiltak mot
den. Då er det fagmannen som får definisjonsmakta, det er han
som avgjer kva slags ord som skal brukast: Bipolar, paranoid,
tungt deprimert eller kva det måtte vera. Somme kan kjenna det
som ein lette å få vita kva det er, særleg om dei blir tekne godt
hand om. Andre kan oppleva dette diagnostiske språket som ei
ekstra belastning. Uansett er det at det er fagmannen som eig
dette språket. Det haltande, stotrande språket, der det tek tid frå
tingen viser seg og til den får namn, blir endå meir haltande, eller
det blir noko av grunnlaget for diagnosen. Fagmannen blir meir
fagmann, pasienten meir pasient.
Det siste året har eg arbeidd med ei bok som søkjer andre
språklege kjelder enn dei diagnostiske, når kriser og liding skal
skildrast. Eg er utdanna i litteraturvitskap, og har undervist i
litteratur i mange år. Svært mange skjønnlitterære bøker handlar
om kriser i ein eller annan forstand; det er ofte motoren i ei
forteljing. Og mange fortel om erfaringar med psykisk liding eller
sjukdom. I boka ser eg på tekstar av ein ti-tolv forfattarar, som eg
meiner gir språk til psykiske kriser av ulikt slag. Mange skriv om
eigne røynsler, som pasientar, deprimerte eller som pårørande.
Somme har i periodar av livet blitt definerte som sjuke og
vore innlagde, som Olav H. Hauge, Beate Grimsrud, Gunvor
Hofmo og Amalie Skram. Andre byggjer på andre kjelder, eller
dei har røynsle som pårørande. Lars Amund Vaage har skrive
vakkert og skarpt om å vera pårørande til eit barn med ei sterk
funksjonshemming. Det er tekstar om angst, depresjon og syner
som somme ville kalla psykotiske.
Det som har interessert meg, er kva som skil desse tekstane frå
det meir diagnostiske språket.
Det første, og mest slåande, er at dei litterære tekstane ikkje
har noko klart skilje mellom sjukt og friskt. Dei skildrar sjølvsagt
sjukdomstilstandar, og dei skildrar folk som blir friske. Men dei
er ikkje opptekne av å dra skiljelinjer mellom dei to tilstandane.
Og når ein tenkjer seg om, ser ein at desse skiljelinjene ikkje
finst i livet sjølv. Dei oppstår i forhold til pengar, makt, arbeid og
praktiske spørsmål. Når er eg så sjuk at eg ikkje kan arbeida?
Når må eg få medisin? I den litterære skildringa er ein ikkje så
oppteken av det. Snarare synes utfordringa for ein del av desse
tekstane å vera at ein vil kjenna att det menneskelege i det som
ved første augnekast verkar som rein galskap, som sjukdom og
forvirring.
Om vi held oss til Juleoratoriet, så skildrar den fleire
sjukdomsutbrot. Sonen til Aron, Sidner, blir på eit tidspunkt lagt
inn på sjukehus, og med god grunn. Men når vi les forteljinga om
han, så tenkjer vi først og fremst: Dette var jo ein lett forståeleg
reaksjon. Slik ville kanskje eg også reagert, om eg opplevde
dei påkjenningane han gjekk gjennom. Hamlet sin ulykkelege
kjæraste Ofelia blir kanskje skildra som «gal», og ho fører ein tale
som er vanskeleg å forstå, før livet får ein trist slutt. Men Olav H.
Hauge hentar henne inn att i det menneskelege, når han skriv:
Du er ingi gåte, Ofelia
Berre den gåta eit liv og eit hjarte er.
11
Skiljet mellom friskt og sjukt blir mindre opplagt når ein skildrar
menneska, og ikkje skal gjera noko med dei. I mange litterære
tekstar er det også slik at personane, om det no er forfattarane
sjølve eller dei fiktive personane, hentar innsikt i erfaringane med
sjukdom og krise. Olav H. Hauge deler dikta inn i tre slag: Dei
som er skrive i den daglege, vanlege verda, dei som er skrivne
i lyset frå hi sida, og dei som er blitt til heilt inne på den andre
sida – i det vi omtaler som sjukdom eller forvirring. Dei siste er
skjelsynte, om dei i det heile teke finst, seier han. Dikt frå det
kvardagslege livet er det derimot mange av. Men sjølv er han nok
mest oppteken av dei som er skrivne i lyset frå hi sida – ikkje frå
døden eller det evige, men i psykisk forstand. Sjølv må han vakta
seg for ikkje å koma for nært denne andre sida når han skriv,
elles misser han kontrollen. Hauge hadde fleire opphald på Valen
psykiatriske sjukehus, somme av dei langvarige. Men denne andre
sida av han sjølv, som i diagnostisk språk må karakteriserast som
sjukdomsperiodar, spela ei viktig rolle i diktarlivet hans.
Det er vanskeleg å skriva nyansert nok om dette. Psykiske
lidingar er harde og vonde, og det er ingen grunn til å romantisera
dei. Men den andre sida av dette, ser ut til å vera at røynsler
i grenselandet ser ut til å gje folk innsikter dei elles ikkje ville
hatt. I dagbøkene skriv Hauge svært nyansert om dette. Eg
argumenterer ikkje for den romantiske myten om at ein må lida
for å skriva godt, det blir for enkelt. Men det ser samstundes ut til
at ei spennvidde i erfaring, store svingingar i stemning og røynsler
med kriser i nokre tilfelle spelar ei rolle for kreativ verksemd.
Det diagnostiske språket kan, som eg skreiv, kjennast både
frigjerande og bindande. Det kan vera godt å få svar på kva som
plagar ein. Men det kjennest ikkje alltid godt å ha eit kaldt,
vitskapleg blikk på seg. Tekstane i journalar kan vera både
upersonlege og kalde, noko Beate Grimsrud skildrar godt. Dei kan
også vera usanne, som når spesialistane diktar opp ein framgang
hos det autistiske barnet som ikkje finst, slik Vaage skildrar det.
Men eitt trekk ved det litterære språket er interessant i denne
samanhengen. Mange gir uttrykk for at det å formulera seg, det
å leita seg fram til eit uttrykk for det ein opplever, i seg sjølv har
lækjande og lindrande verknad. Det uformulerte er tungt å bera
på. Men det som er formulert, flyt fort over vatnet, som Oskar
Stein Bjørlykke seier det i eit dikt. Den som opplever ein indre
dramatikk, leitar etter ein måte å fortelja om det. Finn han eller
ho det ikkje, aukar det smerta, og blir trykket for stort, kan det
føra til utbrot av andre slag. Men finn ein ei forteljing som rommar
smerta, kan det vera første steget mot betring. Det handlar om å
finna fram til si eiga røyst.
Det siste elementet eg vil peika på, er at det finst trøyst i mange
av desse tekstane. Eg har lese Eidslott-dikt som tek deg med
frå den nattsvarte botnen og opp i livet i fortetta forløp på nokre
linjer. Dei kjennest truverdige, for dei kjem frå ein stad i verda. Eg
har lese Skrams hospitalromanar som fortel om kunstnaren Else
Kant som blir lagt inn og halden på sjukehuset mot si vilje, men
som opplever tilfriskning på paradoksalt vis: Ho blir betre etter
kvart som ho greier å interessera seg for dei andre pasientane
13
på avdelingane der ho er. Og ho blir nok også frisk gjennom sin
eigen vilje til kamp. Eg har lese Alfred Hauge, som sender ein
av sine karakterar nedover i tilværet, og erfarer at «på bunnen
av tungsinnet bor tomheten». Men også han kan bli rørt av ei
forteljing som har rom for hans eiga smerte. Alfred Hauge fortel
også, sjølvbiografisk, om eit samanbrot som førte han ut av
yrkeslivet og inn på institusjon eit halvt års tid. Der møtte han eit
eigenarta fellesskap mellom dei som hadde berre det til felles at dei
ikkje meistra sitt eige tilvære ein periode. Men som fann fram til
kvarandre, og lyfte kvarandre opp. Frå denne tida formulerer han ei
hardt tilkjempa trøyst: I din mørkaste time skal du vita at det kjem
lysare tider. Det høyrest ut som ei triviell trøyst, men det kjem an
på kven som seier det. Hauge fekk høve til å seia det til mange,
og mange var det også som søkte han i vanskelege tider. Når dei
kjente att erfaringane frå ein medlidande, hende det at dei trudde
på han, og fekk nytt mot.
Skal ein så avskaffa det diagnostiske språket, og heller lesa
romanar? Fullt så enkelt er det nok ikkje. Medisinen må arbeida
med sitt, og på sin måte, sjølv om fleire nok burde vita kor usikre
og skiftande dei ymse diagnosane og kriteria kan vera. Men det
trengst diagnostisk kunnskap og diagnostisk språk. Men både for
dei som diagnostiserer og dei som får diagnosane kan det vera
bruk for det andre språket, det som skildrar utan å skilja mellom
frisk og sjuk, som ikkje skil mellom meg og deg, mellom behandlar
og pasient, det språket som handlar om å vera menneske.
Og her kan ein ausa av den gode skjønnlitteraturen.
Jan Inge Sørbø
15
16
17
dugghjerter
solen strømmer
lune smil
på dugget vindu
der jeg kneler
puster varmere
tegner deg
i hjerter
IRENE ANDERSSEN
mentale
halmstrå
mellom virkelighet og drøm
tegner jeg broer
i luften slår hormoner
baklengs salto
jeg blir en foss
av
ord
og
latter
IRENE ANDERSSEN
19
skihytta
fjellets ro
kler tankene
nakne
uten blygsel
de vandrer
over vidder
fjerner
dagens stress
solvarme drypp
fra hyttetaket
La skje. Det
skje. Det var menn. Det var
mann. Det var
en.
Det var vår. Årstid. Liv.
Den som
dro. Den som dro ut
av meg. Den som dro meg ut
på jordene. Ut av årstid.
Det var vår og mer enn vår,
og vi gjorde
Du dro meg ut og du
dro ut av meg, du
forlot meg
Og jordroten roterende
rundt meg.
IRENE ANDERSSEN
Et år
dratt ut av bane
Dratt ut på et jorde
og gravlagt. Lagt frem. Til
fremsyn.
Det var frivillig, det var
ille.
SIRI ANSOK
21
Gløgg gutt
Gutten
var så interessert
i teknikk
Biler og kjøretøy
Hadde eget rom
utallige
leketøy av det slaget.
Gikk bort til
mannen i elektrisk
rullestol
Beundret
og sa:
Hvor har du fått tak i den?
ELDRID DYRSET
23
historie
jeg er ikke deres jesus
du er ikke min gud
jeg er et eventyr
ALF KJETIL FLATØY
øyne
veien som virket så lang
tok ikke ett skritt
forbauset over øyeblikket
da tiden snudde
og du farget mitt blikk
ALF KJETIL FLATØY
25
DU SPURTE MEG
HVA JEG TRODDE
JEG GA DEG MITT ÆRLIGE SVAR
I GJENSKINNET DITT SÅ JEG
AT GULL BLE TIL GRÅSTEIN
GUNHILD HOFSTAD
27
EN KASTRERT BIKKJE KAN
FORTSATT LOGRE
Kent slengte om seg en gammel polyesterjakke og tok
motvillig det første skrittet ut døren. Han kunne høre sengen
rope bak seg i den sparsommelig møblerte leiligheten.
Kent Radeberg satt ved kjøkkenbordet og smilte, avisen lå
utfoldet på bordet og kaffegruten hadde ennå ikke samlet
seg i bunnen av kaffekoppen. Avisen fortalte historien
til den første rømte fangen fra det innestengte NordKorea. Diktatoren Kim Dongbang hadde verken bibel eller
samvittighet til rådighet, gjestfrihet derimot hadde han nok
av, en hel fangeleir til fulle. Hjelpeløse menn, uskyldige barn,
de skrøpelige gamle, alle var velkommen til et liv i lenke.
Mat fikk de finne selv, de avmagrede ble knekt og brukt
som spisepinner og slik gikk det i generasjoner. Kent så for
seg et liv blant små gule menn; som et fremmedlegeme i et
dekadent bestialsk samfunn. Kanskje var det bedre sånn,
de kjedet seg i hvert fall ikke. Han foldet sammen avisen og
skylte ut det som nå hadde blitt en tykk masse i bunnen av
koppen. Kent stilte seg ved vinduet. Ute var det like grått som
forestillingen Kent hadde av veggene i den nordkoreanske
fangeleiren han nettopp hadde lest om. I nabogården sto den
gråtkvalte bikkjevalpen til Jens Sørgård og sang. Det ville
vært et sørgelig syn for et normalt sinn, men for apatiske
Kent Radeberg var det like irriterende som fuglekvitter.
«God morgen!» Jens Sørgård sto henslengt opp mot gjerdet
som skilte de to eiendommene fra hverandre med hunden i
bånd og smilte til han.
Han ble grepet av forakt, forakt mot de tilsynelatende
intetanende menneskene. Der ute fantes verken fangeleirer
eller psykopatiske diktatorer. De eksisterte kun i
tidsskriftene han fikk levert på døren, men den obligatoriske
klagingen ble det aldri nok av.
Hans egne vegger hylte og bar seg, i tapetstripene kunne han
skimte sitt eget ansikt.
«Ja, god morgen.» Kent svelget stemmebåndene. Det som
kom ut var en monoton klynkelyd, det kunne nesten vært
hunden som pratet på hans vegne.
«Hvor har så du tenkt deg?» Smilet til Jens var byttet ut med
en spørrende alfakrøll.
«Nei det er vel jobb da tenker jeg, må jo tjene til livets
opphold jeg også.» Svarte Kent irritert. Han hadde overhode
ingen gode tanker om sin eneste nabo, og hadde helst sett at
dette møtet aldri hadde funnet sted.
«Du får ha en fin dag da. Hvor jobber du forresten?» Jens var
av den pratsomme sorten. Kent lot som han ikke hadde hørt
det siste som ble sagt og gjemte seg bort i den hvite Toyotaen
han hadde stående i oppkjørselen. Bilen hadde han fått av
sin far da han var blitt for gammel til å sitte bak rattet. Den
var rusten og hostet som en kols-pasient når den startet, men
den hadde i hvert fall lungekapasitet til å komme seg til og
fra enn så lenge.
Kent jobbet i en liten kontoralkove i hjørnet av det lokale
NAV-kontoret. Helt siden han begynte der hadde han hatt
frekvente besøk av maur som holdt til i en liten maurtue
lokalisert under bygningsfundamentet. Disse pleide han å
knuse med stemplet han hadde fått utlevert for å godkjenne
29
søknader om trygd. Han gjemte dem under PC-skjermen,
en maur for hvert sukk, stønn eller skrik fra køen foran
NAV-skranken. Viten om at det var levende organismer som
hadde det verre enn han selv hadde en beroligende effekt,
dessuten holdt det kjedsomheten i sjakk i noen minutter.
Foruten jobben og skribleriene hadde Kent få hobbyer.
Dagene var gått inn i hverandre, hver dag var både mandag
og lørdag, søndag kunne det ikke være, for det var de
dagene han hadde innvilget til et skriveprosjekt han
hadde begitt seg ut på, en krimroman om overnaturlige
bakterieorganismer som overtok hjernene til intetanende
mennesker, med en detektiv som i sitt eget sinn var en
buddha-skikkelse, mens resten av verden ble kontrollert av
biologiske eksperimenter utløst av den russiske regjeringen
i samarbeid med USA og Kina.
Etter å ha vasket stempeltrykk av skrivebordet, pakket han
sammen. På veien hjem påkostet han seg en six pack. Vel
fortjent etter et hardt dagsverk. Han åpnet den første ølen
og fant frem dagboken.
Dagbokinnlegg - Tirsdag 17.03.2013.
Til min store forargelse våknet jeg i dag også.
Det sto skrevet i de aviser jeg får utlevert, at det også i 2013
finnes slaver.
Verden råtner dag for dag, mine medmennesker er
trangsynte kynikere og de formerer seg som brann i tørt
gress. Naboen er attpåtil en påtrengende idiot med et
irriterende bikkje-dyr som burde vært sendt til Kina og
kvernet til kjøttdeig.
Etter å ha lagt dagboken tilbake på bordet, satte han seg
foran TV-en og sovnet til det første programmet som kom
rullende over skjermen.
Kent jobbet vanligvis ikke på onsdager. Han hadde planlagt
å sove store deler av dagen, men ble vekket tidligere enn
ventet av den ukjente lyden fra dørklokken. Gjennom
glassvinduet i døren kunne man skimte lyset fra taklampen
Kent hadde glemt å slukke før han sovnet, så det ble for
dumt å ikke åpne.
«Hallo. Beklager å måtte spørre, men du har ikke tilfeldigvis
en dorull å avse?» Det var Jens. Han sto og trippet på
dørplanken. Kent irriterte seg over å ha blitt vekket, men
det kunne være praktisk å opprettholde et sivilisert forhold
til naboen, og en dorull tok han ikke stor økonomisk skade
av å dele ut.
«Ja, bare et øyeblikk.» Kent hentet dopapiret.
«Vær så god.» Han lukket døren bak seg. Nå var Kent våken
uansett, så han skrudde på PC-en og satte på kaffevann før
han satte seg ned og åpnet et tekstdokument og begynte å
skrive.
Han klarte ikke lese det han selv hadde skrevet og begynte
i stedet å lese nettavisen. Han leste sjelden avisen i digitalt
format, men nå orket han ikke gå ut for å hente avisen.
Dessuten likte han å delta i de debattene hvor temaet
vekket interesse. Her var det lett å delta, ingen forventet
noe som helst, og det å lese noen av de på-kanten-tilabsurde innleggene vekket en merverdighetsfølelse hos
han. I tryggheten bak blokkbokstavene gjemte det seg
et lystbetont ansikt. Han leste om straffedømte pedofile,
31
homofili-motkjempere og danske B-menneskesamfunn. Det
var ikke særlig engasjerende. Mens han satt og skumleste
gjennom artiklene, ringte telefonen. Kent reiste seg og vendte
seg i den retningen den irriterende lyden kom fra.
«Hallo.»
«Du må melde deg på kontoret snarest. Tingene dine må
ryddes sammen. Som du sannsynligvis har merket har vi et
maurproblem. En fuktskade i veggpartiet i den lille kroken
din er utløpspunktet. Alt må ut.» Det var den brautende sjefen
hans, stemmen hans lød respektløs og befalende.
overmenneskelig. En moralsk kodeks, men nå gikk det sakte
opp for han at han kun var en pretensiøs tulling. Med tunge
vektlodd rundt anklene gikk han ut og satte seg i bilen. Han
hadde en vond følelse i magen, det som hadde begynt med
en anklagende tanke hadde utviklet seg til en revurdering av
hele virkelighetssynet hans. Han visste ingenting lenger. Ute i
nabohagen sto Jens, de møtte hverandre med blikket.
«Hva er gul?» Jens stirret med blodig alvor over på Kent som
om han hadde tilbudt han en nyretransplantasjon og ikke et
meningsløst spørsmål han allerede visste svaret på.
«Hva? Gul er gul» Jens var forvirret.
Det tok ikke Kent lang tid å kle på seg og kjøre til
arbeidsplassen. Skrivebordet hans var holdt ryddig, men
det var en del ting Kent ønsket å ta vare på. Blant annet
samlingen med maur. Han løftet på PC-skjermen og maurene
åpenbarte seg. Det var en stor haug, flere hundre stykker. Det
kunne minne litt om en miniatyrmodell av Auschwitz. Han
feide dem ned i en plastikkboks og skrudde på lokket. Han
gjemte den straks vekk. Det ville ikke tatt seg godt ut å bli
fersket med en boks full av døde insekter.
Han kom til å tenke på fangeleiren i Nord-Korea, det var som
om han hadde sin egen leir. Riktignok var alle de innsatte
døde, han hadde selv godkjent billetten deres til dødsriket.
Da slo det han at for diktatoren Kim Dongbang var ikke
menneskene han holdt fanget særlig mer enn maur. På mange
måter var det Kent hadde gjort langt verre. Han hadde jo drept
hele gjengen.
Tanken lot seg ikke unnslippe, Kent følte seg svimmel og
kvalm. Store deler av sitt voksne liv hadde han følt seg
«Gul er gul. Hva er da alveld?» Kent var rapp.
«Neimen om jeg vet.» Svarte Jens.
«Alveld er en fargenyanse mellom oransje og gul.»
«Ok..?» Svarte Jens, som fortsatt var like forvirret.
«Så hvis jeg nå spør deg hva alveld er, hva svarer du?»
Spurte Kent.
«En fargenyanse, som du nettopp sa selv.» Svarte Jens.
«Helt feil. Alveld er en sykdom hos sau som gir leverskade,
oppsvulmet ansikt og overfølsomhet for lys.»
Det var nå åpenbart for Kent at han slettes ikke visste noen ting
selv heller, ingenting annet en subjektiv kunnskap befant seg
mellom de ubrukelige hjernedelene hans, det var det overhodet
ingen mening i. Han var bare et vanlig menneske, han som alle
33
andre og likevel våget han å irritere seg over den subjektive
kunnskapen andre mennesker satt på. For en hyklerisk tosk
han hadde vært. Han ønsket ikke lenger å skrive ferdig boken
sin. Han ønsket ikke å ta del i dette meningsløse tidsfordrivet
mennesker fordyper seg i. Frem til vi dør er vi kun på jakt etter
underholdning, fortalte han seg selv.
Kent gikk inn til sitt og fant frem dagboken.
Dagbokinnlegg - Onsdag 18.03.2013.
Jeg beklager min plutselige bortgang, men jeg er lei av å
kjede meg. Jeg er fullstendig klar over den sterke reaksjonen
handlingen min vil skape hos de som står meg nærmest.
Jeg er en egoistisk mann. Det er lenge siden jeg følte meg
tilfreds. Jeg setter pris på de øyeblikkene vi har delt sammen,
jeg gjorde det kanskje ikke tidligere, men nå har jeg åpnet
øynene. Jeg skal tilbringe resten av livet i det fri slik maurene
mine ville ønsket det, (fy faen stakkars maur.) - Kent ’Josef’
Radeberg.
Tvil er troens sil
Ute var det sol.
JOACIM JOHNSEN
ROLF JOHNSEN
35
DET
NESTE
LIV
vi delte synspunkter
på spørsmålet om
dette livet er det
eneste
hun spurte meg om
hva jeg ville forandret
på dersom jeg fikk
et neste liv
jeg tenkte to sekunder
og svarte at da ville
jeg hatt helskjegg
men det kan du jo
anlegge i dette livet
kommenterte hun
nei det kan jeg ikke
skjeggveksten min
er altfor sparsom
svarte jeg
HARALD JUUL
37
Onkel
Tåke
ingen fortalte meg sannheten
om hvordan min onkel døde
det kommer en dag hvor jeg
skal grave dypt i materien
jeg akter å granske journaler
til jeg finner noe sannferdig
min onkel var manisk-depressiv
som det het i de gamle tider
men sykdommen i seg selv
er ingen årsak til at han døde
obduksjonsrapporten viste
spor av kokain og lsd
offisiell dødsårsak var knust
skalle og ødelagt hjerne
han skal ha hoppet fra niende
uten at noen presset ham
han var i et særdeles godt humør
den kvelden i følge hans gjester
spørsmålet er om han ville ta
livet sitt eller om han var stein
kanskje han trodde han kunne fly?
sannheten om onkel tåkes hopp
forblir et uløselig mysterium
HARALD JUUL
Singel
og
Sånn
ingen venter på meg
når jeg kommer hjem
den gamle lenestolen
står og gjesper av meg
i kjøleskapet er det
manko på alt spiselig
i vinduskarmen står
restene av en orkidé
jeg roper til meg selv
på badet og får svar
stuen er nedsauset
av nikotin og tjære
jeg ønsker meg en
dame som er huslig
en som tar seg av
alle blomstene mine
det skader ikke at hun
er god til å lage mat
hun kan kysse meg når
hun er først hjemme
livet som enslig er
sterkt overvurdert
et sted ute i byen vår
sitter det en dame
og tenker det samme
HARALD JUUL
39
EG KVESSER
BLYANTEN
Å KVESSE
BLYANTEN MED KNIV – KJENNE
EGGEN SKRAPA GRAFITTEN
SOM SOLA SKRAPAR TÅKEFLAKA
FRÅ KALANDSVATNET
I MORGONTIMANE
SIMEN KJÆRSDALEN
FYR
EG BYGDE FYRET STEIN FOR STEIN
MELLOM BÅRER OG BRENNINGAR, FRAKTA
KLIPPEBLOKKER FRÅ STEINBROTET
RULLA DEI UTFOR SKRENTEN, LITT ETTER LITT
REISTE EIN SKUGGE SEG FRÅ BOTNEN, KLØYVDE
STORMANE SOM EIN KNYTT NEVE
SJØLV TENDE EG ALDRI LYKTA – LJOSET
BAR EG I MEG SOM EIT DUVANDE BELTE
AV MORELD OG SONG
SIMEN KJÆRSDALEN
41
Dette er ikke meg
VANJA KVAM
Øyeblikkets nakne nærhet
Radioen på furukommoden
skurrer nesten lydløst under
det skjeve ungdomsbildet av mor
med utslått hår og direkte blikk
rommet og jeg hviler taust mens
nåets eksakte nærhet varer
og kaffen er fremdeles
ikke blitt kald
VIDAR KOLÅS
Dette er ikke meg.
En viljeløs klump med kjøtt, bein og fett
som beveger seg fra sengen til spisesalen og
til tv-stuen.
Som svelger pillene uten et kny og
oppfører seg pent.
Som går den faste ruten til butikken, over
veien og tilbake igjen uten å stikke av
eller gjøre slutt på det hele.
Dag ut og dag inn.
Drømmer kommer og går.
Et venterom med ukeblader sammen
med andre som venter.
Venter på mening, venter på bolig, venter
på livet.
Knappen står på pause.
Dette er ikke meg.
Jeg hadde drømmer, visjoner, ideer og mål!
Dette er et annet modus,
slow motion.
Kjernen i jeget er gått i dvale
og den eneste formen for aktivitet
er å sige.
Sige frem og tilbake.
Det går treigt.
Dette er ikke meg.
43
1984
HELENE LARSEN
Jeg har fødselsnummeret inni meg. Jeg skal dø slik, tenker jeg
og ser på han med bare øynene. Han ligner ikke engang på en
lege. Han mangler den hvite frakken. Jeg ser bare detaljene,
ikke helheten. Krøllene som ligger over tankene. De lager en
bagasje. En hodebagasje, tenker jeg og ser en afrikaner fra et
bilde fra 1990 inni hodet mitt, en liten, afrikansk unge som
bærer litervis med vann på hodet.
Han, du, han. Jeg vet ikke lenger hvem han, du, han er.
Han, eller du, liker bedre håndbagasje. Jeg tenker at han, du,
reiser lett. Rett gjennom jungelen. På safariferie, sydenferie
eller bytur til New York, the Big Apple. Leger kan alt som
er på fruktfat. De klarer å velge alt, ingenting blir feil. Eple,
pære, banan. Ananas, kiwi, klin kokos. Alt blir riktig, no
matter what they call us. Jeg, hun, jeg sliter med å velge hva
dukkene skal ha på og om det jeg gir dem er feil. Ja, de kler
på seg, nesten av seg selv, når jeg er naken og ligger her med
fødselsnummeret inni meg. I call home.
Jeg slår telefonnummeret til mamma. Jeg sier at alt er bra,
hun sier hun er veldig glad i meg. Jeg ser på han snart. Det er
snart samtale. Jeg dør slik, tenker jeg, når han går og lukker
døra bak seg. Den er ikke engang på gløtt. Dette er endelig,
sier jeg, og skriver det inn i timeplanen. Forever friends,
døden og jeg. Best friends forever har en egen forkortelse i
chattespråket: BFF. Men døden er lang. Jeg har ingen BFF,
men en fødselslapp i underlivet. Over overflaten svømmer du
og gisper etter luft. Jeg holder pusten og dør slik, håper jeg.
45
FUGLENE
HELENE LARSEN
Det er vår i Norge, en måned før 17. mai er det vår i Norge.
Snøen smelter og fuglene synger meg på nervene. Jeg
kjenner at det hakker hakkespett. Jeg uler ugle og ser mot
himmelen.
Skyene er fisker på himmelen. Jeg tror pappa hadde fått
napp der. Farmor snakket alltid om makrellskyer. Noen
ganger er det stimer på himmelen. Makrellstimer. De
ligner snø når de blir mange, jeg går på ski, får gli, lander i
puddersnø. Jeg legger det på nesen og lener meg bakover.
Høyt i englesky, ser jeg oppover før:
Skyene faller meg i hodet. Jeg får tåke over hele ansiktet.
Jeg ser ikke hånden for meg og taper i håndbak. Bak alt
er ingenting. Bokomslaget er kastet. Jeg prøver å huske
eventyrene der man kunne fly mellom syv fjell. Jeg husker
Askeladden og Jesus på vannet, vil sprette høyere enn
makrell, vil mer enn å ligge og vake, heller krype til korset.
Jeg er der nå. Der oppe, for å fly, jeg har gått alle
trappetrinnene. Alle stegene. Livets steg. På høye hæler
har jeg vondt i tærne. Du tråkker meg på dem. Jeg skriker
ikke, for jeg skal fly nå. Jeg glemmer eventyrene og går til
litteraturen. Fly som Ibsens skadeskutte Hedvig, som lærer
opp en villand. Jeg blir vill og gal før:
Du leser pang i tegneserien, the comic stripe of my life,
hvite duer og alle fugler synger over meg. Kan jeg be deg
være dirigent? Stopp musikken, lag fred, peace and love.
Go hippie!
47
AVSTAND
øyekontakt
Du ber meg møte blikket ditt
men jeg tør ikke
er så inderlig redd
redd for at du skal se
det jeg ser
ondskapen i øyekroken
frykten i pupillen
redselen i irisen
tårene som renner
Å ikke kunne åpne
deg slik jeg vil
en hånd for liten
festet til en kropp
som ikke bærer
Klamre seg fast til et
fraskåret holdepunkt
mens et søkk av smerte
vibrerer mellom tommel
og pekefinger
er så inderlig redd
redd for at du skal se
den jeg er
LISE J LIBAK
LINDUSEN
49
MOSAIKK
BAK ØYELOKK
Du visste lite om det å forlate meg med hjertet på utsiden
selv når jeg lot tilgivelsen være et kart du kunne forsvinne i
skjønte du ikke hva jeg prøvde å fortelle deg
at jeg lengter mer enn jeg
klarer holde igjen
at jeg sover uten å blunke
vekk bildene av noe gjemt
forteller jeg ingen
LINDUSEN
51
EVIGE
INTERNETT
Spor meg opp og lagre meg til fremtiden.
Forstørr meg, komprimer meg og beskjær meg til et ikon.
Jeg vil ut i din verden, hvor lyset aldri slukkes og ingenting stenger.
Jeg er bundet til denne kroppen, min egen skjøre identitet og et mulighetsvindu med begrenset holdbarhet.
Kroppen min eldes, blant døende og late mennesker. Jeg kommer meg ikke av flekken.
Delete blinker rødt. En dag er jeg borte for alltid.
Evige! Jeg vil videre, trykke refresh, blandes med hypertekst og behandles av utallige dataprogram.
La meg lastes opp og bli et budskap på verdensveven, som deles, får «likes» og oppdateres jevnlig.
La meg klikke fra nettsted til nettsted, fra server til server, til nettforum med fleksible identiteter.
La meg etterlate spor i kommentarfelt, og synse i det uendelige.
Jeg er fange, i et fysisk organisk system, låst av gener og regler.
Jeg vil ut i cyberspace, bli ett med den kosmiske sky.
JOHANNE MAGNUS
53
MORGENKOR
To svarte drops
bjørka synger
rislesanger
To svarte drops
ligg på grått golv
Dei ligg der og skrik
om at nokon
må plukke dei opp
eg gjer det ikkje
eg berre sit der
passiv
og registrerer
at ingen andre
gjer det heller
bakgårdskattene
stemmer i
kor
våkner
sakte
bak nedtrukne
rullegardiner
MARJATEE
UNNLAUG OPPEDAL MESSAOUDI
55
GJENSKAPELSE
Jeg forsøker
i mitt håndarbeid
å skape
en strime lys.
Har sett det
i svarte netters
overgang
til nyskapte
morgener.
Har sett det
i morgensol
stigende
over fjellet
skinnende
på fjorden.
BEATE FJELDE MÆLAND
Slik går dagene
OLE PUST
Det er fint
at
dagene går
for
da er livet
på vei mot
nye dager
som venter
på
å bli brukt
til meningsfulle
gjøremål
slik som
å lage middag
og å sove
og er en heldig
så går dagene mot
en trygg og sikker
pensjonisttilværelse
og som pensjonist
kan en være så
heldig
å få sitt
eget værelse
på aldershjemmet
for hver dag som går
er en dag
nærmere
57
Jonsok
Kva er vel midtsommar, frodig bløming
med duft av syrin og liljekonvall
Når dag og natt vert som lys over lys
Vinden som rører trekronene gjer meg
svimmel
Blomane som veks fram er
omskapte ungjenter i fargerike
kjolar
Midtsommarstimen, ein lys himmel over
grøne trekroner og du går rundt i
ein mild rus til dagar som kjem
Eg er her Er eg her
KOLBJØRN STØYLE
59
Du vet når det skjer. Når stillheten bygger seg opp. Sterkere enn stormen selv.
Når fuglene synger ut strofen i sin melodi, og sommergrønne trær blir svaiende
DIN STORM
skogtroll. Når dunkle skyer brer seg. Når mørket kler seg på deg som en litt for
trang genser. Når skriket du skriker blir oppslukt av stillheten. Når trærne taktfast
begynner å gynge fuglenes overgitte melodi. Når solen er en skjebne så fortapt at
du aldri tror den skal klare å spre varme igjen. Når regndråpene urytmisk faller til
marken. Helt taktløst fra den dansen trærne bedriver. Når verden er på desperat
jakt etter ly. Når fuglene trekker seg dypest inn under skogtrollets dyne. Når regnet
faller rytmisk mot marken, i perfekt takt til den forestillingen trærne fremfører.
Når lynet flerrer himmelen i to like store deler. Når tordenet ruller massivt med
sin vogn i hjulsporet av lynet. Når alt du greier er å stå i det åpne landskapet for å
observere. Beundre. Det mektige som omringer deg. Det stridige regnet som for
lengst har gjort deg gjennomsiktig. Dansen med trærne. Sangen til regnet. Skriket
mot himmelen og slåsskampen mot lynet. Når fenomenet slenger deg i bakken, og
du blir sittende i knestående med armene høyt hevet mot himmelen og tilbe det
voldsomme. Når du skriker av hjertets makt. Satan. Din forbannede jævel. Jeg skal
vise deg hvem som bestemmer. Jeg skal vise deg og ditt helvete, for her er det jeg
som er sterk. Når alt du er er større enn uværet. Når lynet flerrer hjertet ditt i to like
store deler. Når stormen herjer og du egentlig er liten. Når luften er tom for luft.
Når du er tom for følelser. Når stillheten innhenter deg. Når du er stormens øye.
Når trærne avslutter sin forestilling. Når regndråpene faller rytmisk mot marken,
og Tor vender og fører sin vogn vekk. Når fuglene igjen trekker ut fra trollskogen og
samles som et kor ytterst på grenene. Når mørket kler seg av deg. Når dunkle skyer
HANNE ØSTHAGEN
sprekker opp til fordel for solen. Når stemningen igjen gir lyd fra seg. Når regnet
faller urytmisk mot marken og trærne takker for dansen. Når fuglene påbegynner
sin strofe i en munter melodi. Når trærne igjen er sommergrønne og du finner
tilbake hverdagens ro. Det er da du vet hva som har skjedd, og at stormen er du.
61
OM Å
VASKE
ET VINDU
Dagene går. Alt forsvinner sakte inn i kategorien
minner. Luktene er borte. Opplevelsene svinner hen.
Øynene vokser seg eldre. Netthinnen skifter mening.
Dagene går. Livet fornyer seg. Navn blir nye kjente.
Drømmene blir nærmere. Verden er utenfor. Vinduet
er skittent. Hjertet slår like taktfullt. Tankene prøver å
huske. Minnene blir svakere. Dagene går.
Dagene går. Lyset er lysere. Koppen er den samme.
Du er ikke til stede. Øynene vokser seg eldre. Kroppen
danser vals med det vakre velkjente. Netthinnen er
vinduet. Fornuften fortrenger det hjertet vil huske.
Månedene har navn, men er rytmisk de samme. Navn
er de samme. Navn er de samme. Dagene går.
Dagene går. Verden er den samme. Øynene blir eldre.
Minnene blir hentet frem. Glemte ord skaper varme
følelser. Luktene kommer tilbake. Vinduet er skittent.
Drømmene blir fjerne. Staheten fortrenger det hjertet
vil huske. Hjertet danser tango. Kjærligheten danser
vals. Dagene har navn, men er rytmisk de samme.
Navn blir glemt. Dagene går.
Dagene går. Livet er livet og hjertet pulserer like
taktfullt. Året skifter navn, men er rytmisk det samme.
Verden er utenfor. Minnene er minner. Dagene blir
nye. Hjertet danser tango med fornuftens stahet.
Luktene er de samme. Koppen er velkjent, varm og
trygg. Minnene er fine. Du er ikke til stede. Du er ikke
til stede. Hvem vasket vinduet? Dagene går.
Dagene går. Mørket blir lysere. Verden er ny. Tankene
prøver å minnes. Verden er innenfor. Vinduet
er skittent. Nære blir fjerne. Kaffen smaker søtt.
Sansene blir sterke. Minnene er triste. Stedet er nytt.
Netthinnen er den samme. Hjertet danser vals med en
ukjent kropp. Dagene går.
HANNE ØSTHAGEN
63
DESIGN: IAN HOLCROFT