Transcript «Måten noe blir lært på, bestemmer hvordan det innlærte lagrer seg

12
Ideer
Tirsdag 14. oktober 2014
KLASSEKAMPEN
Klassikeren
ideer
[email protected]
Hjernen er et organ av
mindre betydning.
­Sjelen sitter i hjertet, som
også styrer kroppen.
Aristoteles
Fingerlek i barne
Det finnes et nyttig sted å tenke, bortenfor den naive teknologioptim
Frode Barkved
Demens
I 2012 fikk den tyske hjerneforskeren og filosofen Manfred Spitzer følgende e-post:
«Herr Spitzer, jeg baler
akkurat nå med en virtuell
Kalashnikov. Dersom jeg
hadde hatt en reell, hadde De
vært den første jeg hadde
tilintetgjort.»
Bakgrunnen var Spitzers
nyutgitte bok «Digital
Demens», og selv om ikke all
kritikk som oppsto i kjølvannet av utgivelsen var like
truende som denne, kan man
trygt si at den var emosjonelt
kjent for sin forskning og
omfattende litterære produksjon. Bak seg har han studier
innen medisin, psykologi og
filosofi, samt doktorgrad i
psykiatri. Han var virksom
som overlege ved psykiatrisk
universitetsklinikk i Heidelberg og er gjesteprofessor ved
blant annet Harvard University. Forskningen hans ligger i
skjæringspunktet mellom
kognitiv nevrovitenskap og
psykiatri og han er nå professor og leder for den psykiatriske universitetsklinikken i
Ulm.
For den som prøver å orientere seg mellom naiv teknologioptimisme og sentimental
kulturnostalgi, kan det være
mye å hente i Spitzers bok.
Han går temmelig hardt ut og
hevder at vi «Googler oss
dumme» og at det «nesten er
kriminelt å sette en baby
foran en iPad». På bakgrunn
av slike uttalelser kan man
forstå den emosjonelt
ladete kritikken.
Bedre blir det ikke av
at han kaster hansken
til dataindustrien selv,
og mer enn antyder at
deler av forskning
som konkluderer med
nødvendigheten av
digitale medier i
barnehage og skole er
bestilt og sponset av
disse.
På den andre siden
bygger Spitzer det
som enkelte opplever
som bombastiske
konklusjoner og
argumenter på kompetanse som innbefatter
egen og andres
forskning, samt lang
legepraksis med dataavhengige (der den store majoriteten er unge menn i begynnelsen av 20-årsalderen).
«Måten noe
blir lært på,
bestemmer
hvordan det
innlærte
lagrer­seg i
hjernen»
ladet; Spitzer ble både
karakterisert som angstskaper og dogmatiker. Medieforbundet i Baden-Württemberg,
som er lovpålagt å sørge for
bruk av digitale medier i
barnehage og skole, publiserte en erklæring der de
betegnet Spitzers kritikk av
digitale medier som apokalyptisk og uvitenskapelig.
Spitzer betraktes som en av
Tysklands ledende hjerneforskere. Han er internasjonalt
Hjernen, spesielt hos barn,
endres permanent gjennom
bruk. I dag kan man fotografere og filme hvordan elektriske signaler løper over
synapsene (som forbinder
nervecellene) når hjernen
arbeider. Man kan videre
observere hvordan disse
forandrer seg under påvirk-
ning av læringsprosesser. Det
spesifikke for barnet er at det
utvikler nye hjernestrukturer
som en konsekvens av
læringen.
Tidlige grunnleggende og
enkle læreprosesser virker
bestemmende på mer
komplekse mentale ferdigheter senere. Den som ikke har
anlagt skarpe og tydelige
spor på et tidlig og grunnleggende nivå, kan bare med
store vanskeligheter tilegne
seg abstrakt kunnskap på et
høyere nivå. Hele kroppen er
umiddelbart delaktig når
spor legges an i hjernen,
og mentale ferdigheter i
voksen alder forholder
seg til de sporene som
allerede er lagt.
Spitzer minner om
at hjernen er et
produkt av evolusjonen. Den har dannet
seg i løpet av lange
tidsrom gjennom
tilpasning til bestemte
miljøbetingelser hvor
det ikke fantes digitale
medier. En tredjedel av
hjernen tjener planer om og
utførelser av bevegelser. For
barnets læring spiller derfor
ikke bare sanseerfaringen av
verden en rolle, men også omgangen med den.
I praktisk talt alle
kulturer lærer barn
tallene ved hjelp av
fingrene. Barn i
Vesten benytter én
hånd for å telle til
fem, og benytter
da bare en
hjernehalvdel.
Fra seks til ti
må begge
hender tas i
bruk, og da
benyttes begge
hjernehalvdelene.
For kinesiske
barn er det annerledes: de utvider den
ene håndens muligheter til å skape nye tegn,
og kan derfor bruke én
hånd for å telle til ti. Først fra
og med tallet elleve benytter
de begge hendene, og dermed
begge hjernehalvdelene.
Eksperimenter viser at
man i voksen alder har en
mental-romlig oppfatning av
tallrekken. Uansett hvilket
tall man bruker som referanse, plasserer vi tall som er
mindre enn referansetallet til
venstre på en mental
horisontal linje, og vice
versa. Den mentale
tallrekken er en
internalisering av den
sensomotoriske erfaringen man hadde som
barn.
Ideer
KLASSEKAMPEN
Fakta
Manfred Spitzer og den digitale demensdebatten
n Tyske Manfred Spitzer er
utdannet hjerneforsker, psykiater
og filosof. Han er overlege ved
universitetssykehuset i Ulm, der
han leder et forskningssenter for
nevrodidaktikk.
n I 2012 skapte hans bok
«Digitale Demenz» mye debatt i
Tyskland. Spitzer hevdet blant
annet at det er nesten kriminelt
å sette en baby foran en iPad.
n I boka hevder Spitzer at digital
teknologi gjør oss dummere, og
at digitalisering av skolen kan
være skadelig for barn.
n I høst utkommer boka på norsk
(«Digital demens») ved Pantagruel forlag.
Tirsdag 14. oktober 2014
Det er fare på ferde når
mannfolk ­snakker om
naturen med lengsel i b
­ likket
og Thoreau i baklommen. God
tur, sier vi som er igjen i byen,
men vår mistanke er vekket.
13
››
Naturen er oppskrytt, mener Ingunn Økland i aftenposten
Barns lesevaner
nehagen
imismen og de digitale samtidsdystopiene, skriver Frode Barkved.
I et eksperiment med
voksne
tyske og kinesiske forsøkspersoner, der de skulle sammenligne tallstørrelser, viste det
seg at tyske forsøkspersoner
ble millisekunder langsommere når de sammenlignet
tall større enn seks, mens
kinesiske forsøkspersoner, som i
barndommen
brukte én hånd
frem til
titallet, viste
en tydeligere
langsom-
het fra ti og oppover. Hjernedannelsen i barne­hage­alder
har altså følger for regnefunksjonen senere i livet.
En annen studie viser at de
barnehagebarn som er best til
å bruke fingrene, senere blir
bedre i matematikk. Spitzer
spør: «Dersom du virkelig vil
at flest mulig barnehagebarn
senere skal bli dyktige
medarbeidere i matematikk
og informasjonsteknikk, hva
burde de da favorisere i
barnehagen: Nettbrett eller
fingerleker? Vitenskapens
svar er klart: Fingerleker!»
I et annet forsøk som
Spitzer skriver om designet
man 64 helt nye, virtuelle
objekter og ga dem navn.
Hvert objekt ble laget
tredimensjonalt på en
dataskjerm slik at man kunne
forestille seg at det kunne
gripes eller håndteres på
andre måter, dersom det
hadde vært fysisk. Forsøkspersonene ble delt inn i to
grupper der målet var å lære
seg formen på disse «fantasiobjektene», samt navnet på
dem.
I den ene gruppen fikk
studentene instruks om å
utføre noe de opplevde som
en passende pantomimisk
bevegelse for å gripe, legge
ned, eller løfte objektet,
samtidig som de betraktet
objektet og navnet. I den
andre gruppen ble bilde og
navn vist med relevante
opplysninger. Disse
studentene skulle markere objektet gjennom å
sirkle det virtuelt inn på
skjermen.
Etter innlæringsperio-
den ble gruppene prøvd på
om de kunne huske og beskrive objektene når kun navnene
ble nevnt. Det viste seg at de
som under innlæringen gjorde
en bevegelse som passet til
objektet brukte signifikant
kortere tid til å forestille og
erindre seg dem, enn den
andre gruppen. I tillegg
foretok man EEG-målinger
som viste at kun hos den
gruppen som utførte bevegelser samtidig med innlæringen, ble det aktivert signaler i
det frontale, motoriske
området av hjernen.
Måten noe blir lært på,
bestemmer altså hvordan det
innlærte lagrer seg i hjernen.
Spitzer sier det slik: «Når jeg
lærer saksforhold med en
computer blir de svakere
representert i hjernen, enn
når handlinger følger innlæringen.»
Det er ikke plass nok til å
gå inn på de eksempler
Spitzer gir av forskning innen
skrive- og leseferdigheter;
men konklusjonen hans er
tydelig også her: En mulig
innskrenkning av leseferdigheter gjennom digital skrivetrening, kan bli en fare for en
hel generasjon.
På samme måte som man
må argumentere for fingerleker i barnehagen dersom man
ønsker fremtidige dyktige
matematikere og informasjonsteknikere, må «den som
tar skriftspråket alvorlig
argumentere for å bruke
blyant i stedet for tastatur»,
hevder han.
Mens teknologikritikk har en
tendens til å havne i det
dystopiske, og gi et skremmebilde av samfunnet, tenderer
teknologioptimisme til
naivitet og ønsketenkning.
Når digitale medier diskuteres
blusser gjerne følelsene opp
og sterke og stigmatiserende
karakteristikker tas i bruk.
Mange mener at det å
begrense barns databruk vil
lede til manglende digital
kompetanse senere i livet.
Men kan motivasjonen også
være omvendt? Kan det være
slik at vår evne til å lære og
ikke minst å erverve ny
kunnskap som voksne, blir
mer vital og befordrende for
hele livsløpet dersom vi i
tidlige barneår lærer gjennom
sansnings- og kroppsbaserte
erfaringer?
Digitale medier er kommet
for å bli. Spørsmålet er ikke
om man skal benytte dem,
men om den oppvoksende
generasjon kan bli i stand til
også virkelig å benytte dem i
stedet for å konsumere dem.
Spitzer gikk ut med sterke
skyts da han ga ut sin bok i
2012, og han ble møtt med
kraftig mot-artilleri av
kritikerne. Det gjenstår å se
hvordan diskusjonen
utvikler seg når boken
lanseres på norsk i høst.
Frode Barkved,
skribent, lærer ved
Rudolf Steinerhøyskolen
[email protected]