Transcript SaMMEn OM MISJOn LOKaLT Og gLOBaLT

1 -1 1
Årgang 108
Menighetens
livspuls
Portrettet:
carlos diaz
– Gjenggutten som ble
menighetsplanter
SPESIALUTGAVE:
SAMMEN OM
MISJON LOKALT
OG GLOBALT
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
www.misjonsforbundet.no
I REDAKSJONEN:
Anders Artmark Aanensen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 22 98 01 69
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDEfoto:
Misjonsforbundet avd. Colombia
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia og Sentral-Asia.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
www misjonsforbundet.no
2
Misjons bladet 1-11
- For
som
driver
- For
ossoss
som
driver
rehabilitering med et kristent fundament,
medgledelig
et
errehabilitering
det også spesielt
og nødvendig at colombianske
kristent fundament
er og anerkjenner religiøse innslag i
myndigheter
nå legaliserer
metodene
for rehabilitering,
sier Beatriz Arguello. Hun var tidlidet også spesielt
glegere
og president
deligadvokat
og nødvendig
at i Det Colombianske Misjonsforbund.
Nå
er hun engasjert
i rehabilitering av narkomane, og leder
colombianske
myndignettverksbyggingen
heter nå legalisererfor
ogrehabiliteringsinstitusjoner i Colombia.
anerkjenner religiøse
innslag i metodene
for rehabilitering, sier
Beatriz Arguello Hun
var tidligere advokat og president i
Det Colombianske
Misjonsforbund. Nå er
hun engasjert i rehabilitering av narkomane,
og leder nettverksbyggingen for rehabiliteringsinstitusjoner i
Colombia.
Innhold 1-11
48
Hovedsak:
6
DET MISJONALE LIV
18 Menighetens livspuls
24 Diakoni integrert
26 Om å finne opp kirken på nytt
Aktuelt:
30 18
Kvinner og barns rettigheter - Colombia
33 Dedikert disippelliv, misjonalt fokus,
ærlig samtale - Norge
34 Viktig voksenopplæring – Kongo
46 Pulsen i provinsen - Kina
52 De fire utvalgte - Norge
54 Diakonalt nettverk i utvikling
– Colombia
Faste poster:
40
4 6 Kommentarer
Leder – Generalt - Ord&Bønn
Menigheten: Arna misjonsmenighet
Kirke med ”avdeling Esperanza”
12 www.misjonsforbundet.no
Glimt fra små og store hendelser lokalt
og nasjonalt siden siste Misjonsbladet
38 Vi møter: Magni Valen
39 KryssORDET
40 Portrettet: Carlos Diaz
Gjenggutten som ble menighetsplanter
59 Punktum
46
Neste nummer av Misjonsbladet kommer rett før påske.
Deadline for stoff til bladet er 28. februar. Deadline for
annonser er 15. mars.
Sammen om...
Velkommen som leser av denne spesialutgaven av Misjonsbladet!
Misjonsforbundet er blant annet tuftet på storfellesskapets
ønske om å ta ansvar og påta oss oppgaver som er så store
at vi må samarbeide for å få det til.
Det er bare noen få som virkelig kjenner omfanget av og
dybdene i det store og flotte diakonale og menighetsbyggende arbeid vi får være med på gjennom våre søsterkirker
på fire kontinenter. I dette magasinet skal vi forsøke å
”åpne døra” på gløtt – til glede og inspirasjon over det vi er
sammen om i inn- og utland.
leder
Dette magasinet tar oss med til flere land, til ulike mennesker, til arbeid som drives av kvinner og menn, som lever
intenst for å forbedre sine nabolag på kloden, som søker
å formidle Jesus og hjelpe medmennesker til oppreiste liv.
Hvis du tar deg tid, vil du kunne lese masse engasjement og
kjærlighet på og mellom linjene.
Ekstra hyggelig er det at vi i dette magasinet nærmest har
hatt en avdeling av redaksjonen i Colombia: Både Svein
Flaten, Maria og Øyvind Slåtta, Magni og Gordon Valen
har skrevet tekster eller tatt bilder – og gitt oss glimt fra sitt
Colombia og menneskene de møter der.
I dette magasinet er det ikke stilt en mengde kritiske spørsmål - vi har i større grad vektlagt informasjonen. Men
vi har forsøkt å svare på de klassiske ”hvem, hva, hvor,
hvorfor og hvordan” i forhold til de ulike typene arbeid vi
er sammen om. Vi byr på menneskemøter, de gode historiene, de spennende tankene. Bak hvert enkelt prosjekt og
arbeidsområde ligger det mye refleksjon, forberedelse, erfaring, kompetanse - og det er nok ingen løgn å si at vi finner
minst én - og ofte flere - helhjertede og dedikerte person
som gir ”alt”.
Misjonsforbundet i Norge er ikke et veldig stort kirkesamfunn (ennå). Men det er grunn til både forundring, begeistring og stolthet over det arbeidet vi som storfellesskap
får være sammen om. Det håper jeg mange ser mer av etter
disse 60 sidene. God lesning!
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Ansvarlig redaktør
4
Misjons bladet 1-11
Alt handler
om det enkelt
mennesket
M
isjonsforbundet er engasjert internasjonalt. Dette ligger i
røttene våre, og gjennom hele vår 126-årige historie har
vi brukt tid, penger og ressurser på både menighetsbyggende arbeid og diakoni i andre land. Vi vil ta misjonsbefalingen
på alvor!
I dette magasinet skal du få lese om noe av det rike arbeidet vi
er sammen om. Midt i det vi skriver om prosjekter, strategier og
institusjoner – må vi aldri glemme at alt vårt arbeid handler om
enkeltmennesker: Barn som får mulighet til en fremtid de ellers
ikke ville hatt; gjennom rehabiliteringsprogrammet Jakobs hus og
skolefritidsordningen Esperanza. Mennesker som får møte Jesus
Kristus og får et håp for livet sitt. Kvinner og barn som får oppleve
en ny familiehverdag uten frykt og vold gjennom kirkenes rettighetsprosjekt i Colombia og Kongo.
I Kongo kan vi være med å hjelpe kirken til å arbeide på en mer
strukturert og effektiv måte – noe som er til hjelp for både kirkens
arbeidere og mennesker i menighetene. Det skaper trygghet å ha
struktur, og et ”ryddig rom” å være engasjert og delaktig i. Når
det administrative fungerer godt, reduseres misnøye og frigjøres
kreativitet.
I Kina støtter vi utdannelse av pastorer i Shaanxiprovinsen. Enkeltmennesker som har valgt å jobbe – for liten eller ingen lønn –
får kunnskap, trygghet og økt selvtillit gjennom pastorutdannelse
og bibelskole, og kan i større grad være hyrder for menighetene.
Det er enorm pastormangel i Kina, noe som forteller om en kirke
i vekst.
ord & bønn
Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig!
For jeg tar min tilflukt til deg.
I skyggen av dine vinger
finner jeg ly til ulykken er over.
Jeg roper til Gud, Den Høyeste,
til Gud som fullfører sin gjerning for meg,
at han må sende meg hjelp fra himmelen,
forvirre dem som vil meg til livs,
og vise meg miskunn og trofasthet.
Jeg må ligge midt iblant løver
som vil ete mennesker.
Deres tenner er som spyd og piler,
deres tunge er som et kvast sverd.
Vis deg høy over himmelen, Gud,
vis din herlighet over hele jorden!
De satte et garn for mine føtter,
dypt bøyde de meg ned.
De grov en fallgrav for meg,
men selv falt de ned i den.
Gud, mitt hjerte er rolig,
ja, rolig er mitt hjerte.
Nå vil jeg synge og spille.
Salme 57:1-8
te
Vi står i et arbeid som vi kan få lov til å kjenne glede, engasjement og stolthet i forhold til. Suksessen handler ikke om store
bygninger eller flott institusjoner – men at vi faktisk kan gjøre
noe for dem som trenger det mest. Jesus snakker om ”disse
mine minste”. Det er mange av ”disse minste” blant dem vi får
lov til å gjøre noe for.
Når jeg har besøkt steder hvor vi driver misjon, er det menneskene jeg først og fremst tar med meg hjem i hjertet mitt. Barna,
de voksne, blikkene, de forvandlede livene – dette er det som
gjør at jeg får lyst til å være engasjert: delta, be og gi.
Mitt ønske er at dere som leser dette bladet ikke glemmer at
det handler om enkeltmennesker. Vår oppgave er å være forvaltere av ressurser, tanker, hjertekraft og engasjement – på en
slik måte at det gjør noe for mange enkeltmennesker – på en
bærekraftig og langsiktig måte. Det krever at vi jobber strategisk, planlegger godt, samarbeider med våre søsterkirker – som
er eierne av prosjektene. Men til syvende og sist dreier det vi
står sammen om at enkeltmennesker får møte Jesus og opplever en dyptgripende forvandling av sine liv.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Mitt
hjerte er rolig
Bibelen er full av dramatiske fortellinger. Ofte gjelder det liv eller
død. For David var det også slik iblant. Kanskje satt David i ei
mørk grotte da han skreiv denne salmen som en bønn til Herren.
Han flyktet for livet. Var sikkert redd. Og han ber: ”Vær meg
nådig Gud, vær meg nådig”.
Nesten som tolleren i templet som bare hadde en bønn på
hjertet :”Gud, vær meg synder nådig”.
Enten vi er konger, tollere, lærere eller misjonærer, trenger vi å be
bønnen som David ba, ”vær meg nådig Gud”. Iblant fordi vi innser det tolleren så, at vi er syndere, og av den enkle grunn, trenger
vi Guds nåde mer enn noe annet.
Eller fordi vi opplever det David opplevde, at livet blir mer
enn vi klarer selv. Kanskje har vi også en Saul som er ute etter
oss, kanskje er ulykken vår noe langt annet. Men det gjør livet til
mer enn vi klarer alene. Som gjør at vi må be som David, ”vær
meg nådig Gud”. Og gjøre som David – ta vår tilflukt hos Gud ”til
ulykken er over”.
Da opplevde David - og det er min erfaring også - at Gud gjør
hjertet rolig. Det er sant at Guds fred overgår all forstand. Den
gjør at vi kan si ”Mitt hjerte er rolig, rolig er mitt hjerte.”
Tekst: Svein Flaten,
Misjonsforbundets stedlige representant i Colombia
M i s j o n s bladet 1 -1 1
5
menigheten
Misjonsmenighet med
”avdeling Esperanza”
6
Misjons bladet 1-11
20 minutter utenfor Bergen
ligger Arna misjonsmenighet.
Men kanskje er båndene like
tette fra menigheten til et
barnas ”hjem” i Colombia
som til Fisketorget i byens
hjerte?
M
ed tidsforskjell på seks timer og
tusenvis av mil over Atlanterhavet,
virker millionbyen Bogotá fryktelig fjern fra bydelen Arna en iskald desemberdag. Likevel banker hjertene varmt i
Arna misjonsmenighet for barn som trolig
bare kan drømme om å ta den lange reisen.
Skolefritidsordningen Esperanza har like
lenge vært prosjekt for menigheten i Arna
som den har vært det for Misjonsforbundet.
- Vi har hatt Esperanza som prosjekt
helt fra begynnelsen i 1997 og vil ta ansvar
for skolefritidsordningen. Nå er det slik at
vi faktisk definerer det som en del av vårt
barnearbeid, sier John Karsten Livden som
er misjonsprosjektansvarlig i menighetens
styre.
Synlig i lokalmiljøet. Han står på kjø-
Arna misjonsmenighet profilerer Colombia
i sin nærkontakt med lokalmiljøet, her
på det lokale kjøpesenteret. John Karsten
Livden er ansvarlig for misjonsprosjektene
i menigheten.
pesenteret Øyrane Torg i Arna en søndag
formiddag i desember. Ikke for å gjøre de
siste innkjøpene av gaver på helligdagen,
men fordi menigheten har fått mulighet til
å presentere seg med stand når kjøpesenteret holder søndagsåpent.
- Dette er en del av menighetens visjon:
Vi vil være synlige i lokalmiljøet, og er en
del av bydelen. Det å presentere menigheten i det offentlige rom trener også gaven
til evangelisering, sier Livden.
På et bord mellom boder med håndlagde smykker og fotballgensere får julehandlende servert gløgg og pepperkaker.
Med på kjøpet får de brosjyrer om menigheten, et stearinlys med andre vers av ”En
krybbe var vuggen” samt en god samtale
for dem som ønsker det.
Misjonsbladet tar en rask runde blant
søndagsåpne butikker og private utselgere,
og så vidt vi kan se er misjonsmenigheten
eneste frivillige organisasjon som har dukket opp. Senterleder Torodd Iversen forteller at menigheten var naturlig å invitere
blant flere organisasjoner.
- Vi åpner opp senteret et par ganger
i året, og da er det viktig å ha samarbeid
M i s j o n s bladet 1 -1 1
>>
7
Gløgg,pepperkaker, brosjyrer
og anledning til en god prat.
En førjulssøndag ute blant
folk er ukens gudstjeneste.
Speidernes juleavslutning med nesten 100
barn og foreldre i fakkeltog.
>> med organisasjonene i bydelen. Misjons-
kirken med sin plass i lokalsamfunnet var
naturlig å invitere, sier Iversen før han får
seg en kopp gløgg.
Colombia-dagen. John Karsten Livden
er glad for det gode samarbeidet menigheten har med kjøpesenteret. Det gjør at de
ofte får innpass.
- Dette er første gangen vi er her slik før
jul, men vi har vært her flere ganger – spesielt i forbindelse med Colombia-dagen.
Til gjengjeld har vi også hjulpet kjøpesenteret med blant annet barnepass når de har
hatt arrangementer, sier Livden.
Colombia-dagen ble arrangert før de var
en etablert menighet. Forhistorien til kirken
er nemlig et stort barnearbeid, og det var
her engasjementet for arbeidet i Colombia
startet. 30 år senere er det få i bydelen som
ikke har hørt om arrangementet.
- Colombia-dagen er blitt et begrep her.
Vi samler 200-300 mennesker til misjonsbasar, sier Livden.
- Alle er i gang når vi har Colombiadag. Mange utenfor menigheten er også
med på Colombia-dagen – noen selger
lodd mens andre kommer med kaker. Det
er et fantastisk lavterskeltilbud, sier Edith
Breivik og Ann Sofie Palmér.
- Lett å gå ut. De sitter i misjonskirken
8
Misjons bladet 1-11
Misjonsøkonomien står for seg selv slik
at den ikke skal bli påvirket av menighetens økonomi.
John Karsten Livden
halvannen time før turen går til kjøpesenteret. Styreleder Edith og Ann Sofie, som
blant annet er redaktør for menighetens
blad ”Ut fra Huset”, lager gløgg og bretter
brosjyrer.
- Menigheten har et fantastisk fellesskap, sier Palmér.
Denne søndagen er gudstjenesten erstattet med presentasjonen på Øyrane.
Men først er det bønnemøte i kirka. En
gruppe på 10-12 personer har bønnemøte i
den relativt lille møtesalen. De ber om frimodighet og gode møter med mennesker.
- I dag har vi vår gudstjeneste ute. Det
er lett å gå ut, og det er det fordi vi blir så
godt mottatt blant folk, sier Edith Breivik.
Definerer menigheten. I inngangspar-
tiet til kirka står noen stoler og bord. Dette
er Cafe Colombia, og veggene er fylt med
informasjon, bilder og kunst fra det søramerikanske landet. Her er også informasjon
om de andre landene Misjonsforbundet er
involvert i. Evangelisering og hjelpearbeid i
utlandet er åpenbart viktig her.
- Inntrykket er at folk gleder seg over
engasjementet vårt i utlandet. Gud velsigner arbeidet, og det er en glede å få være
med å gi. Misjonsengasjementet er hele
menigheten i arbeid, og vi har en spontan iver i menigheten etter å hjelpe. I fjor
hadde Esperanza ekstra behov for økonomisk hjelp, og på kort tid fikk vi samlet
inn et større beløp som reddet dem fra å
stenge tidlig for sommeren, forteller Terje
og Edith Breivik.
- Det er nok med på å definere menigheten vår som opptatt av å dele og å være
utadrettet, sier de.
Noe som understrekes av at det i visjonen heter: ”Vi vil være en menighet som
etterlever misjonsbefalingen ved å plante
og utvikle nye menigheter, lokalt, nasjonalt
og internasjonalt”.
Største bidragsyter. Terje er pastor i
menigheten, og ekteparet var ett av to par
som stod i spissen for plantingen av menigheten på 80-tallet. Det andre var John
Karsten og Britt Livden. Misjon var viktig
FAKTA
Arna misjonsmenighet
Stiftet: 30. september 1984 som resultat av en menighetsplanting fra Bergen
misjonsmenighet.
Bygg: Deler lokaler med en barnehage i
Indre Arna – sentrum for bydelen Arna i
Bergen kommune.
Antall: Har rundt 100 medlemmer i
menigheten. Speidergruppa, Arna MSK,
har i overkant av 150 medlemmer.
Ansatte/ledelse: Terje Breivik er pastor
og Ole Petter Livden ungdomskonsulent.
Edith Breivik er styreleder.
Visjonen: Vi vil være en menighet som:
- Lever for Jesus og hans rike slik at det
blir synlig i og gjennom oss.
- Vinner mennesker og gjør dem til disipler ved evangeliet i ord og gjerning,
tegn og under.
-Etterlever misjonsbefalingen ved å
plante og utvikle nye menigheter,
lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Økonomi: Menigheten budsjetterer med
å gi 250 000 kroner i året til Misjonsforbundets prosjekt Esperanza skolefritidsordning i Bogotá, Colombia, i tillegg
til julegaver til barna. Gir også 20 000
kroner til et barnehjem i Nepal.
helt fra starten.
- Vi reiste hit for å hjelpe til i barnearbeidet og jobbet også for å finne prosjekter
å støtte. Dermed ble det naturlig å hjelpe
gatebarn i Colombia gjennom Misjonsforbundet, forklarer Breivik.
Nå er menigheten klart største bidragsyter til skolefritidsordningen Esperanza.
250 000 kroner går til dette arbeidet fra
Arna, i tillegg til en mindre sum til et
barnehjem i Nepal. I tillegg samler de inn
julegaver til barna hvert år. Ikke verst for
en menighet med rundt 100 medlemmer.
- Misjonsøkonomien står for seg selv
slik at den ikke skal bli påvirket av menighetens økonomi, sier John Karsten Livden.
Pastor Terje Breivik holder andakt for
speidere og foreldre som har vandret med
fakler til Eikestølen.
Likevel skal pengene samles inn, og
Livden tror at det nære forholdet til Esperanza er viktig for misjonsengasjementet.
- Vi holder jevnlig kontakt med dem, og
deres engasjement smitter over på oss. Det
handler også om kontinuitet, og det krever
at vi står i arbeidet over tid, mener Livden.
Terje og Edith Breivik er blant dem som
har besøkt arbeidet i Colombia fra Arna. - Det var et veldig arrangement for oss
da vi kom og vi ble ønsket velkommen med
norske flagg. Det var også stort og flott å se
det arbeidet de driver. Også var det morsomt
å finne butikken ”Arna” som de har hvor de
selger ting de lager selv, forteller de to.
Bjeffer hunder annerledes i Norge?
Og det er ikke bare besøk den veien. Uka
etter at Misjonsbladet besøkte Arna, fikk
menigheten besøk av Gloria Alzate som
leder arbeidet på Esperanza.
- Jeg føler Arna misjonsmenighet som
vår sterke ryggrad som gjør at vi ikke føler
oss alene. De er ikke bare vår økonomiske
hjelp, men også konstant støtte i omsorg og
deltakelse i vårt arbeid. De viser at det vi er
opptatt av, også er viktig for dem, sier hun.
Hun forteller også at barna på skolefritidsordningen er bevisst menigheten i nord.
- Barna vet at det er en menighet på et lite
sted i Norge, og at voksne og barn ber for
dem og elsker dem. Sammen ber vi for og
snakker om Arna. De lurer på hvordan det
er mulig å få vann inn i husene når det er
så mye snø og is ute, og om hunder bjeffer
annerledes i Norge og Colombia. Nå ved
juletider er barna takknemlige fordi de vet
at gavene og maten kommer på grunn av
Arnas økonomiske julegave til Esperanza,
sier hun.
Drahjelp for lokal evangelisering.
Tydeligvis fører gavene til Colombia med
seg velsignelse for barna der og takknemlighet tilbake. Men John Karsten Livden
tror det også er en drahjelp når de for eksempel er ute på kjøpesenteret og forteller
om menigheten og hva de tror på. For selv
om misjons- og bistandsarbeidet ikke er
hovedfokus denne gang, så er Esperanza
på plass.
- Når vi er ute og møter mennesker, er
det mange som sier: Åja, det er dere som
har Colombia-dagen. Det er med på å gi
et godt bilde av menigheten blant folk.
Dessuten tror jeg at fordi vi er utadrettet
og engasjert blant annet i sosialt arbeid, så
våger folk å komme til menigheten – det
gjelder ikke minst de eldre, sier Livden.
Fakkeltog. Det samme inntrykket får vi
senere samme dag. Misjonsbladet deltar på
speiderens juleavslutning. I underkant av
100 barn, foreldre og ledere går i fakkeltog >>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
9
Johannes Dencker var i 1986
med på å starte det som nå
er Arna MSK, Hordalands
største speidergruppe.
Arna Misjonsmenighet
er utadrettede i visjon og
handling.
>> opp til Eikestølen – en grunnmur som er
bygget om til et tilholdssted for speiderne.
Mens faklene lyser opp en kald vinterkveld, spør vi noen av deltakerne om deres
inntrykk av Arna misjonsmenighet.
- Jeg synes menigheten virker inkluderende og det er positivt at de engasjerer seg
i Colombia. Min sønn begynte på speideren
i høst og trives veldig godt med mange forskjellige aktiviteter. Dessuten har jeg deltatt
på Colombia-dagen, sier Grethe Totland.
- De er veldig engasjert utad og promoterer seg mye. Colombiadagen er veldig
innarbeidet. Som menighet så ville de scoret høyt hos meg, sier Kristine Stang som
er der med datteren.
De to er blant flere deltakere som ikke
går fast i misjonsmenigheten, men som
har sin kontakt via speiderarbeidet.
- Gruppen utenfor kjernemenigheten er
stor hos oss. Blant annet har vi 13 konfirmanter som til dels kommer utenfra. Den
gruppen består også av mange foreldre og
besteforeldre som har vært med eller har
barn på speideren. Folk kjenner til menigheten, og det skaper trygghet, sier John
Karsten Livden.
150 speidere. I spissen for speiderarbeidet står nå Johannes Dencker som gruppeleder for Arna MSK. Han var også en
10
Misjons bladet 1-11
av grunnleggerne i 1986 av speidergruppa
som nå er blant Norges ti største, og størst
i Hordaland.
- Vi har i overkant av 150 medlemmer.
I tillegg står det noen på venteliste delvis
fordi vi ikke tar inn nye i løpet av et semester, og delvis fordi vi mangler kapasitet
i form av lokaler. Akkurat nå har vi ikke
gode nok lokaler til å utvide, sier Dencker.
Blant annet derfor har det vært en bevisst strategi bak at speidergruppen har
ligget på rundt 130-150 speidere de ti siste
årene.
- Vi er opptatt av kvalitet, og da er det
viktig å ikke ha så mye utskiftninger. Vi
vil også ha så mange voksne ledere at en
gruppe kan tåle forfall og at ingen skal gå
på felgen, forklarer han.
- Hvordan rekrutterer dere alle lederne?
- Vi har ingen krav i forhold til å ta inn
ledere bortsett fra at de skal akseptere at
vi driver kristent arbeid og at de må levere politiattest. Det er faktisk slik at hvis
et barn melder seg på og kan ta med en
leder så går de foran i køen. Etter hvert blir
det et naturlig frafall av ledere som ikke
engasjerer seg på samme måte for menighetens arbeid, og det gjør ikke noe fordi vi
i grupper med eldre barn ikke trenger like
mange ledere, forklarer Dencker.
Menighet og speider. Og forholdet til
menigheten er essensielt for speidergruppen. Den er en naturlig del av menighetens
arbeid, og har sin rettmessige plass på menighetens hjemmesider.
- Vi får formidabel støtte fra menigheten, og vi har et nært og godt samarbeid.
Jeg tror både speideren og menigheten får
godvilje av dette. Menigheten skaper tiltro
til det vi driver med ved å være åpen og inkluderende, mens menigheten nyter godt
av at foreldrene blir kjent med menigheten
gjennom speideren, sier han. Da blir det
også naturlig at speiderne engasjerer seg i
menighetens misjonsprosjekter.
- Vi har en tilhørighet og et engasjement for Colombia. Tidligere hadde vi en
vennskapsgruppe av speidere der. Vi støtter også opp om Colombia-dagen og samler inn til UNGs arbeid i Colombia. Det er
bare å innse at ikke alle forstår hva misjon
betyr i begynnelsen, men vi ser ofte at de
blir mer engasjert etter hvert. Å hjelpe
andre, og spesielt barn, er en viktig del av
speidertanken, forteller Dencker.
Samarbeidet mellom speideren og
menigheten ellers vises også ved at pastor
Terje Breivik har andakt på juleavslutningen ved Eikestølen:
- Hva venter du på nå i advent? Hva
søker du? Som pastor i menigheten er jeg
Menighetsgründerne John Karsten og Brit Livden, Edith
og Terje Breivik er her sammen med gode venner fra Colombia. (Foran t.h Gloria Alzate, som leder Esperanza.)
tilgjengelig for dere, sier han.
Deretter venter det gløgg og pepperkaker
for andre gang denne dagen.
Menighet av ledere. På vei ned tar vi
turen innom ekteparet Breivik for å finne ut
hva mer enn misjonsengasjement og speiderarbeid som kjennetegner menigheten.
- Det er en menighet av ledere – mange
har lederengasjement og er villige til å
tjene. Jeg tror vi gir plass for at folk kan
utvikle seg, og vi har fokus på disippelgjøring, sier Terje.
Både aktivitetene og medlemsmassen
viser at menigheten er for alle generasjoner.
- Vi har stor spredning i alder, og skal ta
alle på alvor. Alle skal føres videre i troen
fra sitt utgangspunkt, sier de to.
De finner sine plasser i blant annet husgrupper, konfirmantarbeid, tenåringsklubben Casa Felice, lekedam (0-3 år),
popcornkirken (3-11 år) og Elvis pluss
(11år+) under prekenen og After søn for
ungdommer med gruppesamling etter
gudstjenesten.
Flere menighetsplantingsprosjekter.
Arna misjonsmenighet ble stiftet i 1984 på
grunnlag av et eksisterende barnearbeid.
Menighetsplanting er fremdeles en viktig
del av identiteten i menigheten. Plantin-
For barn i skolefritidsordningen Esperanza er en liten
menighet i Norge, kjære venner og gode støttespillere.
Colombianske barn vet at neon på andre siden av kloden
ber for og elsker dem.
FAKTA
Esperanza
skolefritidsordning
ger er i gang både på Espeland, også det i
Arna, og på Voss.
- Det er noe hver menighet må bestemme seg for, men vi tror det er mest
vekst i å plante nytt, sier Terje.
- Vi planter for å vinne nye mennesker.
Vi er ikke en menighet som kan sende
fra oss store grupper, så vi merker godt at
noen er borte, sier John Karsten Livden.
Og da er det ikke bare i Norge at Arna har
vært involvert i menighetsplanting.
- Vi støtter en ny kirke som er blitt etablert i Nepal. Det gir også inspirasjon for
oss å se hvordan de våger, sier Livden.
De utelukker ikke å bidra til flere menighetsplantinger – visjonen understreker
en målsetning om å plante menigheter
både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Men de innser at akkurat nå er det tid for å
arbeide for egen vekst.
- Samtidig som vi erfarer at lokalene blir
små og arbeider med utvidelse, kjenner vi
på at vi trenger å vokse før vi går i gang med
flere menighetsplantingsprosjekter. Vi har
sendt en gruppe til Espeland og støttet opp
om en gruppe på Voss – cirka en times kjøring fra Arna, sier Terje og Edith Breivik.
Ekteparet var med og plantet, og leder
nå en bydelsmenighet hvor misjon både
lokalt og internasjonalt står sentralt.
Økonomi: Var tidligere NORAD-støttet,
men prosjektet får ikke lenger støtte derfra. Menigheter støtter prosjektet gjennom
Misjonsforbundet med 350 000 kroner årlig.
Arna misjonsmenighet bidrar med 250 000
av disse!
Tekst & foto: Anders A. Aanensen
Prosjektnummer: 7920. Les mer på www.
misjonsforbundet.no. (Internasjonalt/ prosjekter/ prosjekter i Colombia).
Startet: I 1997 på initiativ av direktør Gloria
Alzate og misjonær Anne-Brith Vegge Arlt for
Misjonsforbundet.
Sted: Hovedstaden Bogotá i Colombia.
Antall: 250 barn mellom syv og tolv år besøker senteret regelmessig. Det er også tatt inn
en gruppe barn mellom tolv og 16 år.
Konsept: Barna får kjærlighet og omsorg,
hjelp til lekselesing, plass til å leke sammen,
voksne som har tid til å høre på dem, undervisning i etikk og kristen tro i tillegg et godt
måltid mat daglig.
Drift: Drives av en egen stiftelse i FIPEC (Det
Colombianske Misjonsforbund).
Superevaluering: Ble i 2008 kåret til beste
institusjon av sitt slag i Bogotá i en evaluering gjort av det statlige barnevernet i landet.
M i s j o n s bladet 1 -1 1
11
www.misjonsforbundet.no
Vekst 2020
på plantestadiet
Tre menighetsplantinger i gang i
Misjonsforbundet. Målet er 20
innen 2020.
Vekst 2020 innebærer fem målsetninger
som skal vise dobling av Misjonsforbundet
i løpet av ti år. Ingen liten utfordring for en
organisasjon som har stått på stedet hvil
siden 80-tallet.
En av målsetningene er 20 nye menigheter, og per dags dato er tre menighetsplantinger godt i gang i Misjonsforbundet:
På Ytre Randesund og Justnes i Kristiansand, samt på Jåsund i Sola utenfor Stavanger.
Les hele artikkelen på http://misjonsforbundet.no/tekst/856.aspx.
Alle tre menighetene er prosjektmenigheter i Misjonsforbundet, og du kan lese
mer om hva det vil si på side 52 i dette
magasinet.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Reddet
fra rusen
Nelson Gomez er sikker
på at han hadde vært død
nå – om det ikke hadde
vært for hjelpen fra Misjonsforbundet i Norge og
Colombia.
For 16 år siden kjente Nelson
Gomez bare ett liv: Narkotika
og kriminalitet. Denne høsten
besøkte han menigheter i Norge
for å fortelle sin historie. Om
hvordan Misjonsforbundets rehabiliteringsprogram fikk ham
til å leve et rusfritt liv. I dag er
han pastor i Bogotá.
Pastor Nelson Gomez er takknemlig for misjonsengasjerte
personer som Anbjørg Glenna fra Gjerpen. Foto: Jan Bjørn
- Jeg er en frukt av det
Taranrød.
misjonsengasjementet dere
har vist, sa colombianeren, da
han besøkte Gjerpen misjonskirke i januar. Han ble tatt opp på rehabilitering på det
samme senteret hvor han i dag er pastor. Der tar de seg av 200 menn hvert år.
- Jeg er helt sikker på at hvis jeg ikke hadde kommet til Misjonsforbundet, og hvis
ikke Gud ved sin nåde hadde reddet meg, så ville jeg i dag vært død, sier Gomez.
Les historien her: http://misjonsforbundet.no/tekst/857.aspx.
Misjonsforbundet har flere rehabiliteringsprosjekter i Colombia.
Ny general for Liv & Vekst
Det er stor sjanse for colombianske innslag på
Misjonsforbundets sommerstevne med ny
prosjektleder.
Noen av de aktive i menighetsplantingen i Ytre
Randesund. Fra venstre: Øyvind Haugland, Kristin
Haugland, Stein Bjørkholt med Juli Bjørkholt i
armene, Marianne Bjørkholt, Kjetil Finnestad med
Marius Finnestad på armen, Aslaug Finnestad,
Kristian Råmunddal og Solfrid Råmunddal. Foto:
Anders A. Aanensen.
12
Misjons bladet 1-11
Øyvind Haraldseid gir seg som prosjektleder for Liv
& Vekst, og inn kommer nok en tidligere misjonær.
Jon-Arne Hoppestad har vært misjonær i Colombia for
Misjonsforbundet i til sammen ti år, og skal nå overta
sjefsrollen på Misjonsforbundets sommerstevne.
Jon-Arne Hoppestad utelukker
ikke flere colombianske innslag
på Liv & Vekst. Foto: Anders A.
Aanensen
Les mer om den nye generalen på http://misjonsforbundet.
no/tekst/872.aspx og om Liv & Vekst på våre nettsider.
www.misjonsforbundet.no
Historisk arkivåpning
på Ansgarskolen
de
ppen
o
h
d
– me arkivar”!
”
glad
Misjonsforbundet har nå fått et eget historisk arkiv, lokalisert på Ansgarskolen i Kristiansand. Endelig har bøker, musikk, bilder og gjenstander fra en rik misjonshistorie fått et hjem hvor de vil bli bevart for
ettertiden – beskyttet fra både fuktighet og glemsel.
- Dette er historisk, og viktig for både nåtiden og framtiden, sa Ingunn Rui etter at
snora til Misjonsforbundets nye arkiv ble
klippet. – Jeg er hoppende glad!
Leder i Misjonsforbundets Historiske Selskap og Arkiv, Jarle Abelson, ønsket velkomMisjonsekretær Eilif Tveit i Misjonsforbundet
met til snorklippingen mandag 17. januar og
og rektor Harald Nygaard ved Ansgarskolen
understreket at dette var en stor begivenhet
fikk æren av å ”klippe” den røde snora. Foto:
Hildegunn M. T. Schuff.
– som ville bidra til at fortiden kan få betydning inn i framtiden.
Les mer om åpningen her http://misjonsforbundet.no/tekst/878.aspx. Misjonsforbundets
Historiske Selskap og Arkiv er prosjekt i Misjonsforbundet, og mottar støtte fra storfellesskapet.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
11 år med kunst
- Jeg får ikke med meg andre og har
liten lyst til å gå på utstillinger alene.
Derfor er jeg med i Misjonskirkens
kunstgruppe, sier Bjørg Pedersen.
Skien misjonskirkes kunstgruppe har eksistert
i 11 år. Gruppa møtes én lørdag i måneden for
å gå i gallerier og dernest på kafé. Over kaffekoppen deler deltakerne inntrykkene.
- I kunstgruppa ser vi både med egne og
andres øyne. To mennesker ser ikke en blomst
på samme måte. Slik er det også med kunst,
påpeker Zainab Abdul Karim, billedkunstner
fra Porsgrunn.
Nå ønsker de flere medlemmer - og gjerne
menn. Les hele artikkelen på http://misjonsforbundet.no/tekst/863.aspx.
Førsteamanuensis Ingunn
Folkestad Breistein
ved Ansgar teologiske
høgskole (t.v.) og administrativ leder Ingunn
Rui i Misjonsforbundets
historiske selskap og arkiv
står sentralt i arbeidet
med det nye arkivet. Foto:
Hildegunn M. T. Schuff.
Juletanker etter Alpha-kurs
Ordfører Per Sigurd Sørensen i
Kristiansand er blitt en gjenganger
i Randesund misjonsmenighet.
Høsten i fjor begynte ordfører Per Sigurd
Sørensen sammen med kona på Alphakurs i Randesund. Nå er han stadig vekk å
se på menighetens arrangementer.
- Det sier nok det meste om hvordan vi
opplevde menigheten. Vi ble godt tatt imot
av mange hyggelige mennesker. Nå er vi
titt og ofte på både kveldsarrangementer og
gudstjenesten søndag formiddag, sier han.
Før Alpha-kurset kjente de lite til menigheten bortsett fra at den hadde tilknytning til Salem misjonsmenighet.
- Vi fikk anbefalinger av gode venner,
og begynte kanskje mest av nysgjerrighet,
forteller Sørensen.
Les mer om hva Alpha-kurset har gjort
for ordføreren på http://misjonsforbundet.
no/tekst/864.aspx.
M i s j o n s bladet 1 -1 1
13
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Slik skal nye Haugesund
misjonskirke se ut.
Gir bort
penger fra
julemarked
Etter jordskredet i Colombia gir menigheter i landet bort markedspenger som skulle gått til eget arbeid.
Misjonsforbundsmenigheten Shalom i
Medellin nordvest i Colombia hadde lenge
planlagt ”julemarked” for å samle inn penger
til arbeidet i menigheten. Men da enorme
jordmasser krevde 123 menneskeliv og begravet 46 hus i Bello like nord for byen, ble
det en endring i prioriteringene.
- Det ble bestemt at alle pengene skulle
gå til å hjelpe de rammede av jordskredet i
stedet for til menigheten. Det skal gå til nødvendig toalettutstyr, husholdningsartikler og
noe klær. Både klær og sko ble også samlet
inn, skriver misjonær Gordon Valen.
Det er en misjonsforbundsmenighet i
Bello, men ingen av medlemmene her skal
være rammet av skredet. Men det er via deres
kontakter at pengene skal brukes for hjelpe
husløse etter skredet.
Misjonsforbundet støtter flere prosjekter
i Colombia. Les hele artikkelen her: http://
misjonsforbundet.no/tekst/868.aspx.
Arv gir storkirke
Misjonskirken Haugesund bygger
stort og SV-representant sier ”Halleluja”.
Hva gjør du hvis du får tomt fra kommunen, men mangler penger til å bygge kirke?
Slik var det for Haugesund misjonsmenighet før den en halvtime etter fikk beskjed
om en arv i gave. Nesten ti millioner kroner gjør at man kan bygge kirke til 35.
- Da vi begynte å planlegge hadde vi
god plass i kirka, og ikke økonomi til å
bygge en slik kirke. Det å få tilbud om tomt
samtidig som det ikke akkurat lå til rette
for å bygge, var litt frustrerende, sier styreleder Sigurd Larsen i misjonsmenigheten.
Men så ringte altså telefonen, og beskjeden kom om storarven. Første spadetak ble
tatt 14. desember, og menigheten håper å
åpne kirka til jul 2011. Storsalen kan potensielt ha plass til 950 mennesker.
Les hele historien her http://misjonsforbundet.no/tekst/877.aspx.
Ordfører Petter Steen jr. i Haugesund (t.v.) og styreleder Sigurd Larsen
i misjonsmenigheten da første spadetak for den nye kirken ble tatt.
Ordføreren har vært en god samarbeidspartner i prosessen.
Slik ser det ut nå på
tomta hvor misjonskirken skal få plass.
Vintersport på Innpust
Innpust for barne- og ungdomsarbeidere fikk en frisk start.
Pastor Carlos Diaz i misjonsforbundsmenigheten
Shalom er blant initiativtakerne til å skaffe hjelp til
skredofrene i Bello. Menigheten gir bort inntektene
fra sitt ”julemarked”. (Les mer om Diaz på side 40.)
Foto: Gordon Valen
14
Misjons bladet 1-11
- Det er mange som savner en arena for et
større fellesskap av barne- og ungdomsarbeidere som ofte arbeider i mindre stillinger. Vi visste det fra før, og fikk oppleve det
igjen på Innpust, sier ungdomskonsulent
Tore Mersland.
5.-7. januar arrangerte Misjonsforbundet
UNG og Misjonsforbundet en samling for
pustepause og inspirasjon på Grosås gård.
Les mer på http://misjonsforbundet.no/
tekst/874.aspx.
Lek og moro var en viktig ingrediens på Innpust.
Foto: Tore Mersland
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Ansgar fikk godkjennelse og ros
Ansgarskolen kom over det klart
tøffeste hinderet på vei til å bli akkreditert høyskole. Rapporten
roser skolen i sin anbefaling.
Etter flere års arbeid, fikk Ansgar Teologiske Høgskole (ATH) den julegaven
de ønsket. NOKUT (Nasjonalt organ for
kvalitet i utdanningen) har godkjent skolen
som akkreditert høyskole.
Det er kunnskapsdepartementet og kongen i statsråd som gjør det endelige vedtaket, og derfor slipper ikke rektor Harald
Nygaard jubelen løs ennå.
- Gaven er ikke levert ennå, men den
ligger inne til bestilling. Klart NOKUTs
vedtak er viktig, og det ser lyst ut nå. Men
vi spretter ikke den alkoholfrie champag-
nen ennå, sier Nygaard.
Til tross for en noe reservert rektor, skal
det mye til for at skolen ikke skal få sin akkreditering.
- Departementet bestemmer dette, men
de har aldri så langt latt være å følge våre
anbefalinger, sier avdelingsdirektør Tove
Blytt Holmen i NOKUTs Tilsynsavdeling.
Les hva rapporten sier om skolen her
http://misjonsforbundet.no/tekst/870.aspx.
Neste nummer av Misjonsbladet vil ha hovedartikkel om utviklingen på Ansgarskolen.
Tilbake til Kongo
med tillit
La grunnlag for en bedre kirke
Kirken i Kongo holdt nylig ekstraordinært synodemøte for at vedtektene skal åpne for bedre
utvikling i kirka.
20.-23. januar holdt Kongos Evangeliske
Kirke ekstraordinær synode. På dagsorden
sto endring i vedtektene slik at kirken kan
utvikle seg til å bli en enda viktigere aktør
i det kongolesiske samfunnet og nå ut med
sitt budskap.
Det ble et eksempel på hvordan kirken
som en av landets største frivillige organisasjoner også er et eksempel til etterfølgelse
som demokratisk organ. Rapportene er
gode for gjennomføringen, og spesialrådgi-
President Patrice Nsouami i Kongos
Evangeliske Kirke deltar i debatten.
Familien Totland står klar
til avreise på Gardermoen.
Fra venstre Marcus (2,5),
Magnar, Synelle og Elias
(1). Foran står Neisse (8).
Foto: Anders A. Aanensen.
ver for bistand og misjon i Misjonsforbundet, Viggo Koch, skriver blant annet:
”Det siste året har en gått gjennom alle
lover og statutter og forsøkt å formulere
seg slik at alle forandringene de ønsket, ble
mulig. Men ville kirkens representanter
godkjenne dette?”
Etter grundige og saklige diskusjoner,
ledet av dyktige ordstyrere, ble de fleste utsendte forslag vedtatt. Dermed har kirken
fått de rammer den trenger for å arbeide
med noen av de utfordringene den ser den
har.
Både Eilif Tveit og Viggo Koch har vært
i Kongo etter synoden for å følge opp de
prosessene som det nå er åpnet for.
Fra avslutningsgudstjenesten som markerte
slutten på en vellykket ekstraordinær synode.
Misjonær Magnar Totland begynner
sin andre periode i Kongo. Denne
gang med familie og tillit i bagasjen.
I begynnelsen av januar dro Magnar Totland
med kongolesisk kone og tre barn tilbake til
Kongo-Brazzaville. En stor kontrast til da han
for fem år siden sto alene på Gardermoen uten
kjennskap til folket eller kulturen han skulle
arbeide i.
- Første gang visste jeg jo ingenting. Jeg
hadde vært der en gang, men nå vet jeg mye
mer om folk og kultur. Også har vi jo en familie der nede, sier han.
Sammen med kona Synelle og barna Neisse,
Marcus og Elias står han klar til avreise med
planer om tre nye år i Brazzaville. En ny periode var hele tiden planen for Totland.
- Nå har vi flere venner, og jeg kommer mye
fortere inn i ting enn sist. Det er lettere å se hva
som foregår og gi innputt, forklarer Totland.
Han skal arbeide for og følge opp prosjektene som Misjonsforbundet støtter i Kongo.
Les mer om Totland og hans oppgaver
i Kongo her http://misjonsforbundet.no/
tekst/875.aspx. Du kan også lese mer om Misjonsforbundets prosjekter i Kongo på nettsidene våre.
Alle foto: Peter Wärnelid, Svenska Missionskyrkan.
M i s j o n s bladet 1 -1 1
15
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 70
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
16
Misjons bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
- Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
PANTONE 281C















GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j o n s bladet
17
hovedsaken
MISJONAL
MENIGHET
18
Misjons bladet 1-11
Å være misjonal er blitt et moteuttrykk blant fagfolk både på menighetsutvikling og misjon.
Men hva innebærer det egentlig, og hvilke konsekvenser vil det få for en menighet å være misjonal? I hovedsaken skal vi prøve å belyse den problemstillingen og hva som hindrer menigheter i å være og virke som misjonale.
I de følgende artiklene vil kanskje hver enkelt bli utfordet til å dele troen og gudslivet med
menneskene rundt oss. I en sekulær verden er det mange kirkefremmede - og mange som
ikke kjenner Jesus - rett utenfor kirkedøra vår. Vi trenger menigheter som åpner dørene for
dem. Men betyr dette fokuset at vi skal nedprioritere misjon internasjonalt og sette alle våre
krefter inn på lokalmiljøet?
I dette magasinets hovedsak møter vi først synspunkter og refleksjoner omkring misjon som
aktivitet eller identitet, fra misjonsengasjerte her hjemme i Norge. Så tar vi turen til Colombia, hvor FIPECs (Det Colombianske Misjonsforbund) kirkepresident, Alvaro Escallon, reflekterer rundt vår søsterkirkes misjonsengasjement. Til sist gir Knud Jørgensen, en av
misjons-Norges dyktige tenkere, oss en innføring i endringen som er skjedd i vårt samfunn –
og hvordan det ”tvinger” menighetene til å bli misjonale.
God lesning!
Redaksjonen
M i s j o n s bladet 1 -1 1
19
hovedsaken
Misjon har i mange sammenhenger
vært et anliggende for egne organisasjoner, komiteer og personer med
et spesielt kall. Spørsmålet er om
dagens sekulære Norge gjør at hver
enkelt kristen og menighet må drive
misjon? Betyr dette i så fall at kreftene skal brukes i nabolaget eller ute
i den store verden?
Menighetens
livspuls
M
issiolog Knud Jørgensen har i
fagartikkelen skrevet om hvordan kirken i Norge og andre vestlige land er blitt tvunget til å bli misjonal i
sin natur. Hvorfor? Fordi kristendom ikke
nødvendigvis er førstevalg som livssyn. Da
kan ikke misjon og evangelisering lenger
være en aktivitet for de spesielt interesserte. Misjon - i betydningen av å gå ut og
spre evangeliet utenfor kirkens vegger - må
være en del av hele menighetens kall.
En kristens åndedrett. - Hvis ikke
menigheten driver misjon, blir den i tilfelle
bare til for den generasjonen som er her
nå. På mange måter klipper man navlestrengen til et videre liv og stenger mulighetene for Guds rike, sier misjonssekretær
Eilif Tveit i Misjonsforbundet.
20
Misjons bladet 1-11
- Dersom misjon, i
forståelsen av å gi
evangeliet videre,
ikke lever og vibrerer
i menighetens daglige
liv, mangler det noe
grunnleggende i det å
være sann menighet,
sier leder Rolf Ekenes
i Norsk Råd for Misjon og evangelisering
(NORME).
- En kristens åndedrett er inn til Kristus
og ut til verden. Det er den enkelte sitt
ansvar, men samtidig også fellesskapets
ansvar som et fellesskap av utkalte, sier
førsteamanuensis Ingrid Eskilt ved Ansgar
Teologiske Høgskole.
Nå er frikirkene, også menighetene i
Misjonsforbundet, godt trent i å være en
del av en minoritet. Men også menigheter utenfor Den norske kirke
må tenke annerledes når den
kristne tro får reell konkurranse
fra et mylder av religioner, filosofier og livssyn som svar på våre
eksistensielle spørsmål. Samtidig
er det mange som sjelden tenker
religion i det daglige liv.
- Fordi samfunnet generelt blir
mer sekulært og flere nordmenn
ikke regner
seg som
kristne, øker
forståelsen
for at vi må
fortelle om
Jesus også
her hjemme.
Hvis vi bare tenker internasjonalt, er det fare for at menigheten kan
forvitre. Tenker vi bare lokalt går vi glipp av perspektiver vi trenger.
Eilif Tveit
Det gjelder alle kirkesamfunn, selv om
problemstillingen ikke er så ny for menigheter i Misjonsforbundet, sier daglig leder
Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet UNG.
Misjon og misjonalt. Dette åpner opp
for en bredere definisjon av misjon enn at
det handler om mennesker som krysser
kulturgrenser for å spre det gode budskap.
- Misjon, i ordets vide betydning, betyr
”å gå”. Det handler om å dele evangeliet
både i den nære sammenheng og helt til de
fjerneste himmelstrøk, sier Rolf Ekenes.
Da er en misjonal menighet et fellesskap som får denne viljen til å gå ut som
en del av sin identitet. Det igjen må vise
seg i hele menighetens liv.
- En misjonal menighet er i verden for
å bringe evangeliet videre. Er menigheten
ikke misjonal, oppfyller menigheten i beste
fall bare halvdelen av Guds mening med
den. Det må få følger for alt vi gjør og er,
og gjenspeiles i aktiviteter, økonomi, holdninger og alt annet. For eksempel må ledertrening ha den misjonale dimensjonen
med seg, sier Eilif Tveit.
Frimodige nok? De fleste menigheter har
noe i sin visjon om at de vil se mennesker
møte Jesus og at evangeliet skal nå utenfor
kirkens vegger. Spørsmålet er da hvorfor
det ikke gjenspeiler seg i samfunnet: hvorfor tar ikke flere imot Jesus i dagens Norge?
Hvorfor gir vi stadig mer til vår egen menighet, mens gavene til nasjonalt arbeid og
misjon internasjonalt ikke ser ut til å øke i
samme takt? Hvorfor vet stadig flere stadig
mindre om den kristne tro?
Skoleverket lærer elevene lite om kristen
tro, og vår velstand gjør at mange opplever
at de ikke trenger en Gud for å klare seg.
Kan menighetene dermed toe sine hender?
- Ja, det kan være vanskelig å drive
misjon i Norge. Men av og til lurer jeg
på hvor frimodige og fokuserte vi er her
hjemme. Menighetene har tradisjonelt hatt
et godt arbeid blant barn og unge, men
kanskje vi skal våge å henvende oss mer til
voksne? Vekst 2020 kan være en god pådriver – vi blir utfordret konkret: noe må skje,
noen må bli tent og noen må gå, sier Terje
Watne. Han er pastor i Arendal misjonsmenighet og leder i Misjonsforbundets
personalorganisasjon (PO).
- Som pastorer skal vi være forbilder, og
vi trenger gode forbilder som våger. Det
er en del av å skape kultur for at misjon er
noe vi vil, våger og tror på. Selv kunne jeg
vært mer frimodig med troen min i mange
sammenhenger . Det er jo så viktig for
meg, sier Watne.
Ingrid Eskilt tror
det er et sammensatt
problem hvis menighetene ikke når ut
til verden rundt seg,
men trekker fram
et kulturproblem i
frikirkene.
- Vi har en egen
frikirkelig kultur og kan leve i vår egen
boble. Vi kommer ikke nok i berøring
med verden omkring, og da blir det en
stor utfordring hvis vi blir oss selv nok og
mest opptatt av å vedlikeholde oss selv.
Men noen har sagt at den kristne menighet er den eneste organisasjon som er til
for andres skyld, og det må vi ta på alvor,
forklarer Eskilt.
Aktivitet og identitet. Watne nevner
Alphakurs som et eksempel på en aktivitet
som har gitt gode resultater i forhold til å
møte nye mennesker. Men er det nok med
gode aktiviteter for at en menighet skal
kunne ha et godt og effektivt misjonsarbeid?
- Misjon, forstått som å vinne mennesker for Jesus,dreier seg om selve livet i menigheten. Det handler om å vende blikket
utover for at mennesker skal bli frelst, sier
Watne.
- Misjon er noe vi er som kirke – vi er
sendt ut av Gud. Den misjonale identiteten
i menigheten er ikke basert på aktiviteter,
men noe vi skal være av natur, mener
Anne Margrethe Ree Sunde.
- Aktivitet er en bra ting – misjon
handler om å gå, i ordets vide betydning,
og da er man i aktivitet. Men samtidig må
misjon være noe mer enn aktivitet: Det går
på den dypeste siden av å være kirke og
forsamling. Vi skal hjelpe de troende til å
leve sitt kristenliv og nå nye med evangeliet, sier Rolf Ekenes.
Likevel har nok mange opplevd menigheter hvor aktivitetene har stått i sentrum,
og hvor man ikke har vært spesielt utadrettet til tross for et fint menighetsliv.
- Jeg savner både i mitt eget liv og i
kristen-Norge denne kulturen for å gå ut
og våge. Vi ser at der vi våger, har evangeliet kraft. Dessuten synes jeg folk er veldig
travle for tiden – familie og jobb krever
sitt, sier Watne.
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
21
Samtidig må misjon være noe mer enn aktivitet:
Det går på den dypeste siden av å være kirke og
forsamling. Vi skal hjelpe de troende til å leve
sitt kristenliv og nå nye med evangeliet. Rolf Ekenes
>>
Vegrer seg mot nye. Han tror også
noen vegrer seg mot at mange nye kommer til menigheten, fordi det kan skape
for store endringer. Dermed kan misjonsønsket være litt halvhjertet.
- Hvis du spør dem om de ønsker å se
nye ansikter i menigheten, vil de kanskje
si ja. Men jeg har hørt noen si at de ikke
kjenner menigheten igjen – med så mange
nye, blir ikke menigheten den samme. Det
er mange oppfatninger om hvordan gudstjenesten skal være, men det er ikke alltid
sikkert disse ønskene gir best hjelp til å ta i
mot nye, sier pastoren og legger til: - Det er
jo sånt liv vi ønsker i menigheten: nyfødte
liv. Se hvilke konsekvenser det får å få barn.
Det skaper omveltninger og kan være slitsomt, men det skaper også begeistring.
Anne Margrethe Ree Sunde tror vår
menneskefrykt kan være et hinder for en
misjonal kirke: - Det kan være at enkeltmennesker selv ikke tar utfordringen om å
dele evangeliet. Vi er redde for hva andre
skal si og opplever det som flaut. Samtidig
har jeg erfart at når man opplever at andre
får håp av å høre om Jesus, oppleves det
veldig meningsfullt å fortelle, sier hun.
Aktiviteter enklest. Hvis vi ikke vil ta
utfordringene som enkeltmennesker, er det
lett å vise til gode aktiviteter i kirken.
- Aktiviteter er alltid det enkleste fordi
det er noe vi til enhver tid kan gå ut av.
Identitet er noe vi er en del av, og noe vi
lever med. Vi har det med oss hele tiden, og
kan ikke gå fra det. I vår privatiserte verden,
passer derfor aktiviteter bedre, sier Tveit.
– Men hvor skal vi begynne da, hvis vi
ikke skal ta utgangspunkt i aktiviteter?
– Jeg tenker at aktiviteter er en positiv
ting, et middel for å rette fokus mot et
22
Misjons bladet 1-11
arbeid eller samle inn penger. Men det i
seg selv skaper ikke relasjoner. Jeg tror det
viktigste er å starte i bønn – be om at Gud
må gi oss et blødende hjerte. De som har
tatt viktige steg i misjon har ofte et personlig kall, og det minner meg hele tiden om
at det er hos Gud det starter, mener Ree
Sunde.
Misjon som merkevare. I Apostlenes
gjerninger 3:47 heter det at de troende
sang og lovpriste Gud og var godt likt av
hele folket. Gud la til nye som lot seg frelse.
I dagens samfunnsdebatt er det mange som
oppfatter misjon som imperialistisk og negativt, og da er det lett å tro at menigheten
vil bli mislikt av folket hvis man fokuserer
på misjon.
- Jeg møter noen som er veldig tydelige
motstandere når man snakker rent teknisk
om misjon. Da kan det virke som de heller
ikke er ute for å diskutere, men bare si sine
meninger uten å lytte. Men jeg har ikke
opplevd at noen har avvist meg når jeg har
fortalt om troen. Da handler det ofte om
en personlig relasjon, og det blir annerledes enn å diskutere i en sekulær setting,
sier Ree Sunde.
I menighetsportrettet skriver Misjonsbladet om Arna misjonsmenighet hvor misjons- og hjelpeengasjementet har gitt dem
et godt omdømme i lokalsamfunnet. Den
samme erfaringen har Terje Watne.
- Engasjement for
misjon skaper troverdighet gjennom at vi
bryr oss om andre og
viser nestekjærlighet
og omsorg. Når vi
har aksjoner og sier
at det går til misjon,
opplever vi at det genererer mer penger
også fra sponsorer. Det er lettere å samle
inn til det enn til andre ting, forteller han.
Lokalt og internasjonalt. Misjon lokalt
står naturlig nok menigheten nærmest, for
det gjelder våre naboer, kollegaer og vår familie. Vi har jo også de beste forutsetninger
for å være misjonærer på hjemmebane, hvor
vi kjenner kultur, språk og samfunnsstrukturer. Kanskje det er på tide å legge det internasjonale misjonsengasjementet på hylla?
- Det er jo bra at man ikke har tenkt slik
de siste to-tre hundre år. Dersom ingen
hadde tatt seg bryet med å gå inn i en
fremmed kultur og reise over geografiske
grenser, hadde ikke Guds rike vært plantet
slik som i dag mange steder, sier Rolf Ekenes.
Ingrid Eskilt minner om at til tross for
store kirker i sør, så er det mennesker som
ikke har fått evangeliet
- En må begynne lokalt – hvis jeg ikke
er misjonær der, så blir jeg ikke noe mer
misjonær av å sette meg på et fly. Men det
er mennesker i mange land som faktisk
aldri har hørt om Jesus. Dessuten er de
aller fleste mennesker i verden fattigere
enn oss, og da skulle det bare mangle at
vi bidrar med våre materielle goder, sier
Eskilt.
Den rette balansen mellom lokalt og
internasjonalt arbeid mener Eilif Tveit er
viktig.
- Hvis vi bare tenker internasjonalt, er
det fare for at menigheten kan forvitre.
Tenker vi bare lokalt går vi glipp av perspektiver vi trenger. Vi risikerer å havne i
en boble til tross for alle de internasjonale
impulsene vi får andre steder, mener Tveit.
Aktiviteter er alltid det enkleste fordi
det er noe vi til enhver tid kan gå ut av.
Identitet er noe vi er en del av, og noe vi
lever med. Eilif Tveit
Misjonsarbeidets frukt. Rolf Ekenes,
som også har vært pastor i en DELKmenighet ved Tønsberg, mener at menigheten også blir beriket av et internasjonalt
misjonsengasjement.
- Misjon betyr også åpning – å åpne i
forhold til alt av både nød, mangler og menneskelige lidelser materielt og åndelig, men
også åpning til gleden og takknemligheten.
Vi får impulser fra kirker som har et trosliv
annerledes enn oss. Derfor er misjon for oss
som menigheter en av de mest utfordrende
og fruktbringende måter å leve menighetslivet på, sier han og legger til: - Hvis misjon
får gjennomsyre og prege både lederskapet
og forsamlingen som helhet, er det den
beste medisin til å la smått være smått for
da får det store være stort. Med det mener
jeg at våre problemer, utfordringer, vansker
og konflikter innad i menigheten blir små i
forhold til de formidable utfordringene som
venter oss i misjonsarbeidet. Vi blir ikke
nærsynte og får blikket vendt utover.
Beholder pengene. Visst finnes det
mange menigheter i Misjonsforbundet
hvor også det globale misjonsengasjementet gløder. Men samtidig viser statistikk at
gavene til menighetene har økt i betydelig
større grad enn gaveinntektene til nasjonalt og internasjonalt arbeid.
- Det har alltid, og mer i dag enn noen
gang før, vært en slags motsetning mellom
å gi til det vi brenner for lokalt og engasjement utenfor Norges grenser. Nå kan det
nok være vanskeligere å få nok støtte for
det som er Misjonsforbundets fellesprosjekter, mener Ingrid Eskilt.
- Det kan gi et faresignal når menighetens økonomi vokser enormt mye fortere
enn pengene man bruker i fellesskapet. Da
er det kanskje på tide å minne på at vi er
et misjonsforbund, og at vi drar fordelene
av å kunne jobbe i fellesskap, sier misjonssekretær Eilif Tveit.
- Er det en kollekttale til din egen internasjonale avdeling?
- Det er i utgangspunktet det samme for
meg om pengene går innom vårt sentrale
ledd eller direkte til andre prosjekter. Men
man trenger kunnskap og erfaring for å få
mest ut av hver krone, sier Tveit.
Misjonsforbundet UNG fikk merke på
økonomien at gavene ikke strakk til. Det
førte til nedskjæringer i administrasjonen,
men også en erkjennelse av at arbeidet
måtte endres.
- Vi gjorde en analyse i 2008 som viste
at mange menigheter opplevde at det UNG
hadde å tilby ikke var relevant. Nå har vi
endret måte å jobbe på og utvikler flere
egne ressurser og verktøy til menighetsbruk med mål om misjon. Vi ser da også at
gavene fra menighetene øker. Men det er
noe av utfordringen ved å være fellesskap
og organisasjon – det er mye administrasjon som må gjøres for å få til et godt misjonsarbeid. Og det arbeidet er ikke så lett
å se, sier Anne Margrethe Ree Sunde.
Misjonale konsekvenser. Mange opp-
lever at misjon nasjonalt og internasjonalt
er viktig, og Jesu siste ord om å være vitner
i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt
til jordens ender gir klar veiledning. Men
hvilke konsekvenser bør det få?
- Det må være at vi bruker økonomi,
kreativitet og fokus på hvordan nå ut. Kanskje er det på tide med en bevisstgjøring på
at folk må bli frelst for å ikke gå fortapt. Jeg
synes også vi burde bli flinkere til å dyrke
fram en kultur og et miljø hvor misjon er
en naturlig ting, og som kan løfte fram
misjonskall. Det er viktig å skape nærhet
til arbeidet internasjonalt ved å ha kontakt
med misjonærene og at folk fra menigheten får dra ut og se misjonens arbeid med
egne øyne, sier Terje Watne.
Inspirasjonskildene. Kanskje kan gode
inspirasjonskilder hjelpe oss. Rolf Ekenes
mener det er mye inspirasjon å finne blant
innvandrerne i Norge.
- Jeg sitter nå sammen med en gruppe
kirkeledere fra imigrantkirker i stor-Oslo
og forbereder en konferanse hvor vi har
evangelisering som fokus. De utfordrer oss
på følgende spørsmål: Hvordan kan vi dele
evangeliet og Jesus med sekulariserte nordmenn? Misjon går nå i sannhet i begge
retninger, sier Ekenes.
Eilif Tveit peker på at resultatene av misjonsarbeid
ute kan være inspirasjonskilder sammen med bibelen
og gamle misjonsledere.
- Jeg tror faktisk at de
store misjonskirkene i
utlandet gjør et fantastisk
arbeid til tross for at misjonærene ikke alltid bygget
dem opp med misjonsidentitet. Vi kan
lære mye av frimodigheten de viste. Det
er også mange forbilder i Bibelen, og det
siste århundrets misjonsledere har betydd
veldig mye.
Godt å ta med seg for menigheter som vil
gjøre alvor av misjonsbefalingens ord om å
gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Det betyr
både de som bor i nabohuset, på fiskeværene i Lofoten og i et slumområde i Bogotá.
Tekst: Anders A. Aanensen
M i s j o n s bladet 1 -1 1
23
hovedsaken
Diakoni integrert
For Det Colombianske Misjonsforbund er misjon en integrert
handling med sterke diakonale grunntoner. Mennesker blir
kristne, liv blir forvandlet, lidende får hjelp. Dette er på mange
måter en og samme historie. Les Svein Flatens beretning om
møtet med kirkepresidenten i Colombia.
A
lvaro Escallon er navnet. Han er
mangeårig pastor i El Pactomenigheten (misjonsforbundsmenigheten) i Cartagena. Byen som er full
av historie fra den spanske koloni- og
erobrertiden. Og til vanlig også full av
colombianske og utenlandske turister,
ettersom den ligger vakkert til på den
karibiske kysten. Men Alvaro ligger ikke
mye på stranda. I tillegg til å være pastor,
er hovedvervet hans nå å være president i
FIPEC, føderasjonen av misjonsmenigheter i Colombia. Det innebærer at han også
sitter i styret til ungdomsorganisasjonen
til FIPEC, og han er med i styret til APC,
sammenslutningen av de sosiale prosjektene i FIPECs menigheter.
Utgangspunktet for denne samtalen
med Alvaro er hans rolle som president i
FIPEC, og vi er interessert i hans tanker
om forholdet mellom menighet og misjon.
I alle fall i Norge er Colombia kjent som
et land som er mottaker av misjonærer og
misjonsarbeid. Til Det Colombianske Misjonsforbund har det i en årrekke kommet
norske misjonærer og norske misjonspenger. Så hva slags holdninger og tanker har
de om misjon og misjonsarbeid?
Misjonens venner. Først spør vi Alvaro
om hva FIPEC tenker om seg selv som en
misjonerende kirke. Jeg har gledet meg til
dette intervjuet, for jeg vet at det er et tema
som opptar Alvaro.
Han svarer med en gang at FIPEC
er forpliktet på å være med å oppfylle
misjonsbefalingen, som innebærer å utbre
Guds rike på jorden. - I FIPEC tenker vi
24
Misjons bladet 1-11
at det er Guds kjærlighet som er motoren
som driver misjonsarbeidet framover.
Historien til Misjonsforbundet på verdensbasis viser oss en kirke fullstendig overgitt
til det å oppfylle misjonsbefalingen. Det
var derfor de kalte oss ”misjonens venner”
i starten. Det som Misjonsforbundet har
oppnådd er resultatet av lydigheten hos
menn og kvinner som valgte å gjøre Guds
vilje. Eksempler på det som har skjedd
over hele verden har vi her i Colombia
gjennom våre norske brødre og søstre som
har gjort et uvurderlig arbeid i vårt land,
forteller Alvaro og fortsetter:
- For tiden er FIPEC i en prosess der
vi jobber etter fem mål. Disse målene er:
fulle kirker, tjenende ledere, bærekraftige
menigheter, pastorer som vokser og menighetsplanting. Dette siste målet har vært
en viktig del av arbeidet vårt de siste årene,
og vi sender personer fra alle regionene av
FIPEC på menighetsplanterkurs for å bli
utrustet i dette arbeidet. Region Antioquia
er de som har kommet lengst i dette arbeidet, og har nå sin egen misjonskomite.
I tillegg ønsker vi å være en del av et team
som arbeider for å nå mennesker som ikke
kjenner Jesus i andre spansktalende land.
FIPEC er med i CIPE – Confraternindad
de Iglesias del Pacto de habla Hispana
(sammenslutningen av spansktalende misjonsforbund). Og vi tror at vi sammen kan
gjøre misjonsarbeidet bedre.
Sosial misjon. I Norge er uttrykket ”misjonal” blitt mer og mer aktuelt de siste
årene. Litt usikker på hvordan det ordet
kommuniserer på spansk, forklarer jeg at
med dette tenker vi i Norge på en kirke
som har som en del av sin identiet å drive
misjonsarbeid og å nå nye mennesker med
budskapet om Jesus. Betrakter FIPEC seg
som en misjonal kirke?
- Det gjør vi absolutt! Vår visjon er å
være en samlet og sterk kirkelig organisme
som utbrer Guds rike, sier Alvaro.
Når vi snakker å være en misjonal
kirke, begynner han straks å snakke om
det sosiale arbeidet som blir gjort i mange
av menighetene. Han forklarer at FIPEC
jobber hånd i hånd med APC - enheten
som utgjør det sosiale arbeidet til El Pacto
i Colombia. De har som sin misjon å tjene
som overbygning for det sosiale arbeidet,
og visjonen deres er å være en enhet som
støtter, utvikler og oppmuntrer til enhet i
det sosiale arbeidet i El Pacto.
- Vi er overbevist om at gjennom å
gjøre et bra sosialt arbeid, kan vi bli brukt
av Herren for å nå folk med evangeliet
om Jesus Kristus. El Pacto er en modell
for andre kirkesamfunn i Colombia med
tanke på å drive misjon gjennom sosialt
arbeid. I tillegg har vi Rettighetsprosjektet.
Der har vi fremmet, styrket og tilrettelagt
for kvinners og barns rettigheter, og utrustet ledere i menneskerettighetene slik
at de kan gjøre et arbeid i forebygging og
behandling av ulike typer vold i samfunnet vårt. FIPEC har som hovedmål å støtte
og følge menighetene i en harmonisk og
integrert vekst slik at de vokser åndelig og
sosialt. Etter mange år med sosialt arbeid,
kan vi med sikkerhet si at Gud bruker
dette arbeidet for å utbre sitt rike og nå
mange mennesker som trenger å høre
evangeliet.
Kirkens sentrum. Videre er vi interessert i å høre hva Alvaro ser som det sentrale i det å være kirke.
Han forklarer at menigheten er et fellesskap av troende i Kristus. Menigheten
ble skapt til hans ære og for å oppfylle
- For tiden er FIPEC i en
prosess der vi jobber etter
fem mål. Disse målene
er: fulle kirker, tjenende
ledere, bærekraftige
menigheter, pastorer som
vokser og menighetsplanting, forteller Alvaro
Escalon.
hans hensikter. En av disse hensiktene er
det faktum at Kristus lever midt i dette
fellesskapet av troende og manifesterer
sin nærhet og kraft. Menigheten tilhører
Kristus fordi det var han som ga livet sitt
for den ved å dø på korset. Han renset den
og kjøpte den fri ved sitt blod. Jesus bygger sin menighet, han ber for den og han
brer den ut over hele jorden for at de gode
nyhetene om frelse skal forkynnes i den
Hellige Ånds kraft.
Det sentrale ved å være menighet,
mener Alvaro, hensikten med kirken, er
å nå mennesker slik at de blir kjent med
Jesus, at de utrustes og vokser i alle områder av livene sine og stiller seg til disposisjon for å tjene Gud og sin neste.
Bibelen og misjon. Da vi begynte å
snakke om kirke og misjon nevnte Alvaro
med en gang misjonsbefalingen. Vi lurer
på hva FIPEC tenker om viktigheten av
denne?
- Som sagt, ser vi på misjonsbefalingen
som en befaling fra Herren om å utbre
hans rike, det vil si bringe de gode nyhetene om evangeliet til alle mennesker. Den
siste tiden har Den Hellige Ånd beveget
sitt folk forskjellige steder til å oppfylle
Misjonsbefalingen. Og El Pacto i Colombia ønsker ikke å være likegyldig overfor
denne bevegelsen. Blant annet derfor er et
av målene våre menighetsplanting.
Videre utdyper han at i tillegg til Misjonsbefalingen i Matteus 28:18-20, ser han en
klar befaling i hele det nye testamentet
som de ønsker å følge: Den starter med
Peters bekjennelse i Matteus 16:13-19 der
Jesus ender opp med å si: ”Du er Peter,
og på denne klippen vil jeg bygge min
menighet”. Siden kalte Jesus disiplene til å
starte menigheter og å oppfylle Misjonsbefalingen. Han sier også at strategien til
Paulus for å oppfylle misjonsbefalingen var
å plante menigheter. Alvaro henviser til
Apostlenes gjerninger 16:9-15 der Paulus
har et syn om natten: en mann fra Makedonia som ber ham ”komme over til
Makedonia og hjelpe oss”. Straks reiste
Paulus over og begynte å samle folk i
byen Filippi, som var den viktigste byen
i regionen. Alvaro ser en dobbel strategi
fra Paulus i dette: Han reiste til den viktigste byen i regionen, og der plantet han
med en gang en menighet.
- Vi ønsker å følge misjonsbefalingen,
sier Alvaro. Og legger til at nye menigheter
er bedre på å nå: a) nye generasjoner, b)
nye bydeler, c) nye grupper av mennesker.
Med andre ord – nye menigheter er bedre
på å nå fortapte mennesker.
I tillegg ønsker de hele tiden å fornye de
eksisterende menighetene i El Pacto. Dette
skal delvis skje ved hjelp av de nyplantede
menighetene. For som Alvaro sier:
- nye menigheter kommer med nye ideer
til eksisterende menigheter
- nye menigheter gir muligheter til kreative og sterke ledere
- nye menigheter utfordrer etablerte menigheter til å foreta en selvanalyse
- nye menigheter genererer ressurser til
menighetsplanting
- nye menigheter gir hele kirken en evangelistisk lidenskap
Misjon utenfor Colombia. Vi avslut-
ter samtalen med Alvaro med å spørre
om hvordan han ser på muligheten for at
FIPEC i fremtiden kan drive misjonsarbeid i andre land?
- Ønsket er der absolutt. Og muligheten
kan finnes via CIPE (sammenslutningen
av de spansktalende misjonsforbund). Ønsket vårt er at vi kan være med å påvirke i
andre land gjennom å oppfylle misjonsbefalingen der også.
Alvaro er for tiden visepresident for
CIPE. Neste gang en CIPE-konferanse
avholdes, skjer det i Colombia, i 2013.
Planleggingen er allerede i gang. Temaene de ønsker å fokusere på er: deling av
ressurser landene i mellom, sosialt arbeid
(der Colombia er et foregangsland i El
Pacto-sammenheng), menighetsplanting
og ungdomsarbeid.
- Vårt ønske er å få til en ressursbank
for alle de nasjonale kirkene der vi blant
annet kan dele informasjon og ressurser
om sosialt arbeid, menighetsplanting og
ungdomsarbeid, og at dette kan være et
redskap til å fortsette oppfyllelsen av kallet
fra Kristus, som vi kaller misjonsbefalingen, avslutter Alvaro Escallon.
Tekst: Svein Flaten, Colombia
Svein er Misjonsforbundets stedlige representant i Colombia. Han representerer Misjonsforbundet i Norge overfor
FIPEC, andre institusjoner og offentligheten generelt
M i s j o n s bladet 1 -1 1
25
hovedsaken
Illustrasjon: Morten Ravnbö / Ravnbö design
Om å finne opp
kirken på nytt
Kristne er blitt en minoritet i
den vestlige verden. Det betyr
at den i natur må bli misjonal
– men hva innebærer egentlig
det? Vi har mye å lære av
både den første kirken og fra
kirken i sør.
26
Misjons bladet 1-11
D
et tales fortsatt om Den norske kirke
og Den danske folkekirke som nasjonale kirker for hele folket innen
nasjonale grenser; mange unnlater i slike
diskusjoner å ta frikirkene på alvor. På
samme måte har Den anglikanske kirke i
England tradisjonelt sett på seg selv som
The Church of England. Utviklingen har
imidlertid tvunget den til å innse at arven
etter keiser Konstantin er uttømt, og at kirken befinner seg i en minoritetssituasjon.
Det gir seg uttrykk i at kun 15-20 prosent
døpes inn i Church of England. Prosent-
andelen av befolkningen uten formell
kontakt med eller tilhørighet til et kirkesamfunn, vokser sterkt. Opp imot 60 prosent av den voksne befolkningen regnes
for å være utenfor kirkenes tradisjonelle
folkekirkelige rekkevidde. I London stift
er kun 64 000 voksne av en befolkning på
3,5 millioner registrert som medlemmer.
Oppslutningen om de tradisjonelle gudstjenester i de geografiske soknemenigheter
er i klar tilbakegang, men dog slik at det
i “the de-churched” England er en større
kirkegang enn vår hjemlige på to prosent.
Corpus Christianum – tanken om en enhet av stat, religion og
kultur som overbygning over kirkens arbeid – (…) betød et ekteskap mellom kirke og makthavere som på mange måter forvandlet en misjonerende kirke til en pastoral institusjon.
Knud Jørgensen
Man står dermed tilbake med gamle og
verneverdige kirker og lange og rike tradisjoner, men med stadig færre folk i en
folkekirke. Mange kirkebygninger har derfor blitt solgt til andre formål. En liknende
utvikling vil finne sted i Norge den dagen
det blir slutt på statlig økonomisk støtte til
Den norske kirke og til frikirkene.
Fornyelse. Church of England er blitt
tvunget til å finne opp på nytt (reinvent)
og å drømme nye drømmer om (reimagine) kirken i lys av skriften, tradisjonen
og sunn fornuft. Det har ført kirken inn i
en omfattende fornyelsesprosess for å ta
vare på det gamle, men samtidig å gå nye
veier. Disse nye veiene må være “missionshaped” (preget av misjon) og dermed innrettet på misjon i et postmoderne samfunn
på en helt annen måte enn de etablerte
folkekirkeformer. Det må tenkes kirke på
en annerledes måte. De tradisjonelle folkekirkestrukturer ble til i en annen tid og i
en annen kristianisert kontekst. Nå trengs
det nye oversettelser med tanke på det
postmoderne, flerkulturelle og flerreligiøse
samfunn. Det handler også om “fresh expressions” innen ungdomskulturen. Nye
menighetsfellesskap kan ikke være lukkede rom, uten relevans for hverdagen i et
”nyhedensk” samfunn.
Derfor må de kirkelige og kirkerettslige
strukturer også endres, især soknestrukturen. I tillegg må det tenkes mission-shaped
fellesskap innen ulike subkulturer. Folkekirken må bevege seg fra maintenance
(vedlikehold) til a missionary mode
(misjonspreg). Finnes det her utfordringer
til både statskirke og frikirker i Norge?
Misjonssituasjon. Vi befinner oss i en
misjonssituasjon. De siste årenes utvikling
også hos oss har derfor handlet om en
bevisstgjøring omkring enkle og grunnleggende spørsmål: Hva er en kristen menighet egentlig kalt til å være, og hva er den
kalt til å gjøre? Midt i alle de tusen gjøremål etterlyser man en fornyet refleksjon
over det apostoliske aspekt ved kirkens
egenart, dvs dens sendelse til verden og til
folkene med evangeliet. Det signaliserer
også et ønske om et oppbrudd fra den
statiske ekklesiologi som fortsatt preger
de fleste etablerte kirkesamfunn. Denne
ekklesiologien er et resultat av kirkens
konstantinske tradisjon siden 300-tallet.
Konstantins og hans sønners innføring av
en form for statskirke medførte dyptgripende endringer i kirkeforståelsen.
I dag innser de fleste at Corpus Christianum – tanken om en enhet av stat, religion
og kultur som overbygning over kirkens
arbeid – ikke lenger fungerer. Det betyr avslutningen på en æra som for oss i Vesten
har vart helt fra den konstantinske rikskirke og kirketradisjon ble til i det fjerde
århundre. Det krever en dramatisk omstillingsprosess for alle kirkesamfunn i Norge.
Corpus Christianum betød et ekteskap mellom kirke og makthavere som på mange
måter forvandlet en misjonerende kirke til
en pastoral institusjon. Som Romerrikets
statsreligion fikk kristentroen karakter av
”civil religion” og ble samfunnets administrator av religiøs mening. Kirkens struktur
tok dermed også skikkelse av samfunnsstrukturen, med geografiske soknemenigheter, med et skille mellom clerici (prester)
og idiotes (lekfolk). Man praktiserte troen
ved å delta i kirkens arrangementer, og
evangelisering ble erstattet med mer eller
mindre påtvunget ”kristianisering”. I andre
deler av verden har man brutt med, eller
aldri opplevd, den konstantinske kirketradisjon. For oss i Vesten er den blitt en
hindring for misjon fordi den tilslører at vi
befinner oss i en misjonssituasjon.
Misjon = vitnesbyrd. Hva blir så det
sentrale i en ny situasjon? Den kirketenkning jeg vokste opp med, samlet kirkens
oppgaver under rubrikkene kerygma (for-
kynnelse), koinonia (fellesskap) og diakonia
(tjeneste). Disse gjelder fortsatt, men for
et utvalgt folk blant folkene blir den overordnede dimensjon martyria (vitnesbyrd).
Misjon er vitnesbyrd, det utvalgte folket
er vitner som forteller om hva de har sett
og hørt. Martyria sammenfatter dermed
kerygma, koinonia og diakonia – alle tre
er viktige dimensjoner i vitnesbyrdet: ”Vi
anvender en missiologisk hermeneutikk
(fortolkning) når vi leser NT som vitnesbyrdet fra vitner, med det formål å utruste
andre vitner for kirkens felles misjon” sier
amerikaneren Darrell Guder (The Continuing Conversion of the Church, Grand Rapids:
Eerdmans 2000). Slik definerer vitnesbyrdet
om evangeliet den identitet, handling og
kommunikasjon som kirken er kalt til siden
pinsedagen.
Vinden blåser fra Sør. ”Se hvor de el-
sker hverandre”, sa kirkefaderen Tertullian
om vitnesbyrdet fra de ikke-kristne om de
kristne som ofret seg for de syke under de
to store epidemier i 165-180 og 251-260
(som utryddet omkring en tredjedel av
Romerrikets befolkning). Kirkehistorien
kjenner til liknende eksempler. Jeg har selv
på nært hold opplevd et kommunistisk regimes angrep på kirke og kristne i Etiopia i
perioden 1974-1994. Noen falt fra troen av
frykt og under tortur, men de fleste vitnet
om troen i ord og gjerning, i fengsler og
i omsorg for andre. Samme mønster har
jeg sett blant kristne i Kina. Under kulturrevolusjonen var man overbevist om at
det neppe var flere kristne i Midtens Rike,
inntil vi i starten av åttiårene tapte nese og
munn da kristne i tusenvis fylte de nyåpnede kirkene. Hemmeligheten var også her
et folk som var annerledes. Fortsatt prøver
vi å stave oss igjennom hva vi har lært fra
slike martyrer (= vitner) om kirkens egenart: Kjærlighet, hellighet, smerte, et skrik
til himmelen, forvandlede liv, salt i verden
og lys i mørket.
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
27
Vi skal være “meaning-makers”; mennesker trenger nye, friske
bilder av hvordan livet var tenkt å være, og de trenger bevis på
at det gjør en forskjell å følge Jesus.
Knud Jørgensen
>> Kristenhetens slutt. Fremtidens kirke
er allerede i dag de fleste steder en minoritetskirke. Det kristne Vesten er en saga
blott; ideen om kristenheten er slutt. Og
selv om vi opplever en eksplosiv kirkevekst
en del steder i Afrika og Latin-Amerika, er
troens folk likevel i mindretall. Det er ikke
rom for tidligere tiders triumfalisme. I dag
trenger vi en tjenende kirke som henter
sin ekklesiologiske inspirasjon fra de nye
kirker; også fordi den største integritet
og vitalitet i dag fins i de kirker og hos de
kristne som har opplevd martyriet. Det
er hos disse kirker at en ny missiologi vil
oppstå som kan forberede oss i vesten på
å avlegge vitnesbyrd om Herren, også når
prisen er forfølgelse.
Historien vitner videre om at det hører
til kirkens egenart å være magneter som
drar andre til Kristus, slik det er i en ortodoks sammenheng og i våre søsterkirker i
Sør. Derfor må en annerledes kirke legge
vekt på fordypning, spiritualitet, nærvær,
ekthet og livsstil. Vi må på en ny måte –
slik våre søsken i resten av verden lenge
har vist – personlig være bærere av den
åndelige virkeligheten vår omverden lengter etter.
En kontekstuell kirke. Å finne opp
kirken på nytt har å gjøre med å lytte til
viktige trender innen misjonsteologi i
dag. En av disse trender er kontekstualisering: For hundre år siden ble forholdet
mellom evangeliet og Vestens sivilisasjon
sjelden problematisert, men i dag tar alle
misjonsteologer utgangspunkt i en forståelse av kristentroens kontekstuelle natur.
Helt fra starten har det kristne budskap
inkarnert seg i de folkegruppers kulturer
som har tatt imot det. Det vil si at den
kristendomsform og den teologi vi har i
Europa, ikke er universell, men kontekstuell, og den kristendomsform og den teologi
som må utvikles blant en etnisk gruppe i
for eksempel Afrika, må også bære preg
av den lokale kulturen. Det fins ikke noen
28
Misjons bladet 1-11
”suprakulturell” teologi, og derfor gir
det ikke mening å tale om én universell
teologi; vi må tale om teologier i flertall,
lokale teologier.
Min ungdoms mentor, Charles Kraft,
brukte uttrykket ”dynamisk ekvivalens”
om å kontekstualisere kirken; et begrep
hentet fra bibeloversettelse á la Good News
for Modern Man. Da jeg lærte uttrykket, arbeidet jeg innen en kirke i Etiopia
som jeg ofte syntes kunne likne litt mer
på en ”riktig” kirke. Da jeg siden vendte
tilbake til Vesten, gikk det opp for meg
at min etiopiske kirke var en langt bedre
dynamisk-ekvivalent oversettelse enn våre
skandinaviske folkekirker. I det lys handler
arbeidet med misjonal kirke, ”fresh expressions of the church” og ”emerging churches”, om å finne nye oversettelser. Dette
arbeidet må gjøres om kirken vil modellere
Kristi inkarnasjon.
”Meaning-makers”. Dynamisk ekvi-
valens handler om oversettelse av mening
og ikke bare form. Vi skal være “meaningmakers”; mennesker trenger nye, friske
bilder av hvordan livet var tenkt å være, og
de trenger bevis på at det gjør en forskjell
å følge Jesus. Løsningen er derfor ikke mer
av samme slag, men en personlig opplevelse, et personlig møte med mennesker
som har sett og hørt og tatt på med egne
hender (1. Johannes 1:1-3). Å møte evangeliet kun via prekestolen, har aldri vært
tilstrekkelig. Mennesker må se fortellingen
om frelse eksemplifisert. Den enkeltes
martyrium blir viktig, men like viktig er
det at dette vitnesbyrd inkorporeres i og
forsterkes av et fellesskap som ”oversetter”
det nye livs mening. Mange av våre menigheter preges av en mangel på community
(fellesskap/ samfunn).
I tillegg hører jeg venner fra Sør, i møtet
med kirken i Nord, tale om de troendes
”delvise” omvendelse og om en lidenskapsløs hengivelse til religiøs plikt: Vi
er fortsatt trofaste i våre religiøse plikter
– hva enten det handler om den daglige
aftenbønn eller de nødvendige gjøremål
i menigheten. Men det går tungt, meget
tungt - gleden og frimodigheten er blitt en
mangelvare, og de gode gjerninger kommer ikke lenger ”als ein freuliches Hervorquellen” (”som en strøm av glede”, Luther).
Nyoversettelse og motkultur. Fenomenet “emerging churches”, det vil si nye,
mer flytende former for kirker, representerer en oversettelse av kirke inn i kulturen.
Samtidig er det her, sammenliknet med
etablerte kirker, en kulturkritisk strøm.
Det har alltid vært slik at god kontekstualisering utfordrer og motsier, helt fra
kirkens første tid (”men jeg sier dere…”).
I mine yngre år opplevde jeg Leslie Newbigin som en sterk representant for en slik
motkultur (counterculture). Han våget å
hudflette vår rasjonalistiske modernisme.
Den kultur han møtte i Vesten, anså han
langt på vei for å være hedensk og antikristen. Til kirkens egenart hører å representere en motkultur og være en profetisk
røst.
Evangeliet handler om Jesus, samtidig
med at det er Jesu evangelium. Evangeliet er fremadrettet – ingen vet hvor eller
hvordan evangelieberetningen vil ende,
men vi vet at den inneholder nøkkelen til
historien – den linse som historien skal ses
igjennom. Derfor vil troen på evangeliet
også kalle kristne til et sant møte og oppgjør med den menneskelige kontekst, og
for oss især den vestlige kontekst. Dette
oppgjøret skjer gjennom en konkretisering
av inkarnasjonen i det kristne samfunn.
Det skal forstå seg selv som et ”contrast
community” (et samfunn som står i kontrast til omgivelsene), et ”community of
resident aliens” (et fellesskap av fremmede
som har slått seg ned) og ”en himmelsk
koloni” hvor evangeliet leves ut midt imot
en sammenheng av materialisme, individualisme, konsumerisme, militarisme og
selvtilfredsstillelse.
Leif Arne Løhaugen
førstekonsulent
nt
mark
ktor
l
ktMIF
Nils Aksel Røsæg
PhD-koordinator
Rune Vik
rådgiver
kom
muni
ikasjon
mening
Illustrasjon: Morten Ravnbö / Ravnbö design
en
ktor
siologi
ktor
Hallvard Olavson
Mosdøl
rådgiver
Roar Fotland
førsteamanuensis
MV/RV
Kjetil Fretheim
førsteamanuensis
samfunnsfag
Her blir derfor disippelliv og kristen praksis viktig: Bibellesing, meditasjon, gjestfrihet,Hans
fellesKvalbein
bønn, gudstjenestefeiring
og
Corinna Körting
professor
professor
bruk
av nådegaver. Gjennom
en slik livsstil
NTdet alminnelige prestedømme
GT
skal
komme
til sin rett og leves ut midt i verden. Leslie
Newbigin sier det slik: ”Det er i verdens
alminnelige sekulære virksomhet at kjærlighetens offer og lydighet skal gis til Gud.
… Det er bare på den måten at verdens offentlige liv, de vedtatte vaner og antakelser,
kan utfordres av evangeliet og bringes inn
under sannhetens lys slik det er åpenbart
i Jesus” (The Gospel in a Pluralist Society,
Fredrik Saxegaard
Kjell Olav Sannes
Grand
Rapids: Eerdmans 1989).
praktikumsleder
professor
ST/dogmatikk
Folkekirke- eller misjonsperspektiv.
"Vi befinner oss i en misjonssituasjon.
Dette kan kirken forholde seg til på minst
to måter” sier Harald Hegstad, professor ved Det teologiske menighetsfakultet
(”Misjonerende folkekirke. Selvmotsigelse
eller mulighet?” i Norsk Tidskrift for Misjon, 58/2004): ”Den kan velge et folkekirIngerid Louise
Birkeland
univ. lektor II, PT
Margaret Glad
praksisleder/univ.
lektor, PT
Peder Gravem
professor
ST/KRL
Kilder:
Tormod Engelsviken & Kjell Olav Sannes
(eds.) 2004: Hva vil det si å være kirke?
Kirkens vesen og oppdrag, Oslo: MF &
Tapir.
Erlend WoldsethGibbs, Eddie & Ian Coffey 2000: Church
studieveileder Next. Quantum Changes in Christian
Ministry,
Downers Grove: Intervarsity Press.
Gibbs, Eddie & Ryan K. Bolger 2006:
Emerging Churches. Creating Christian
Community in Postmodern Cultures,
Grand Rapids: Baker Academic.
Guder, Darrell L. (ed.) 1998: Missional
Church. A Vision for the Sending of the
Church in North America, Grand Rapids:
Eerdmans.
Guder, Darrell L. 2000: The Continuing
Conversion of the Church, Grand Rapids:
Eerdmans.
Hansen, Ove Conrad 2007: Et godt tre
bærer god frukt. Visjoner og strategier
for utvikling og vekst i lokale menigheter,
Oslo: Luther forlag.
Hegstad, Harald 2004: “Misjonerende folkekirke. Selvmotsigelse eller mulighet?” i
Norsk Tidskrift for Misjon, 58/2004, Oslo.
Jørgensen, Knud 2004: ”Trenger kirken
omvendelse? På vei mot en misjonal ekklesiologi” i Hva vil det si å være kirke? Kirkens vesen og oppdrag, Tormod Engelsviken & Kjell Olav Sandnes (eds.), Oslo: MF
og Tapir akademisk forlag.
2007: ”Vinden blæser fra syd og øst - mission og fornyelse” i ”The Next Christendom” – udfordringer fra syd, Mogens
Mogensen (ed.), Ny Mission nr. 13, KøbenHarald
forlag. Hegstad
Terje Hegertun havn: Unitas
Kraft, Charles
H. 1979: Christianity in
professor
førsteamanuensis
Culture: AST
Study in Dynamic Biblical TheST
ologizing in Cross-Cultural Perspective,
Maryknoll: Orbis Books.
Newbigin, Leslie: 1978: The Open Secret,
Grand Rapids: Eerdmans.
1989: The Gospel in a Pluralist Society,
Grand Rapids: Eerdmans.
Ward, Pete 2002: Liquid Church, Carlisle:
Paternoster Press.
vende tro. Misjon er også indre misjon;
kelig perspektiv hvor man legger vekt på
folkekirken er misjonsmark.
medlemskap og ritualer (især dåp), og har
En Ann
slik forenkling
tro på
at
kristentroen
fortsatt
har
stor
beMidttun kan imidlertid
Heid LegangerHanne Løland
Sverreoverse
Dag
univ.lekt.
MV/RVgjelderMogstad
Krogstad,
førsteam.
førsteamanuensis
at kallet
til omvendelse
både de
tydning
blant folk
flest. Når så
få oppsøker
RP/kateketikk
GT – fordi
som erEVU-leder
”utenfor” og de som er professor,
”innenfor”.RP
kirken,
er det kirkens egen skyld
Kirken skal både bekrefte og utfordre.
den har fått folk til å føle seg fremmed for
Misjonsperspektivet gjelder helt inn i kirsin egen kirke. Det avgjørende er dåpen,
ken. Vi er kirke i en mangetydig situasjon
ikke en høyrøstet bekjennelse. Den svake
hvor ”folkekirke” primært handler om å
troen kan være like god som den sterke.
gå med evangeliet til hele folket og bære
Strategien for folkekirken er å bekrefte
troen inn i hverdag og kultur. En misjofolks kristne identitet. De hører jo hjemme
nal og misjonerende kirke må hele tiden
i kirken, og derfor kan man heller ikke
spørre: hva er budskapet? Hva er det vi
snakke om misjon i forbindelse med en
har sett og hørt som vi vil bringe videre?
folkekirke eller påstå at den befinner seg i
Hanne Birgitte
Svein Olaf
Oskar Skarsaune
Jan Schumacher
Hva erThorbjørnsen
det som er så enestående
medTveito
Jesus
en misjonssituasjon.
”
Sødal
professor
førsteamanuensis
lektor,
professor,
KH
KH for dette perspektivet
Kristus?
HvorforST/etikk
vil vi dele våruniv.
tro på
ham NT
Over
står et
med andre?
misjonsperspektiv som mener at bare et
mindretall er sant kristne, de som har en
Tekst: Knud Jørgensen, Førsteamabevisst kristen tro og deltar aktivt i det
nuensis II ved Det teologiske menigkristne fellesskapet. Sann tro må gi seg
hetsfakultet.
synlige utslag, i form av omvendelse og etILLUSTRASJON: RAVNBÖ DESIGN
terfølgelse. Her er det derfor mindre tale
FOTO K. JØRGENSEN: MENIGHETSFAKULTETETS INFORMASJONSAVD.
om å bekrefte enn om å utfordre. Kirkens
passive medlemmer må vinnes for en le-
Lars Johan Danbolt
førsteamanuensis II
RPSY
Inger Furseth
professor II
RS
Otto Hauglin
førsteamanuensis II
PT
Margit Lovise Holte
universitetslektor II
UKT
Lars
KnudJohan
Jørgensen
Danbolt
førsteamanuensis
førsteamanuensis IIII
RPSY
MV M i s j o n s bladet 1 -1 1 29
Colombia
Kvinner og barns
rettigheter
Da Det Colombianske Misjonsforbund oppdaget høy
forekomst av vold og seksuelt misbruk også blant sine
egne, ble Rettighetsprosjektet en realitet. Ferske undersøkelser viser at etter kun få
år, er bevisstheten omkring
kvinners og barns rettigheter
veldig mye høyere.
D
et Colombianske Misjonsforbundet har tradisjonelt hjulpet
mennesker gjennom lokale institusjoner med blant annet barneskoler
og rehabilitering av narkomane. Nå dreies
fokuset fra å jobbe med colombianernes
behov direkte, til å jobbe med deres rettigheter. Et stort prosjekt for kvinner og
barns rettigheter jobber for å skape en
kulturendring.
I 2006 ble det gjort en undersøkelse
som avdekket høy forekomst av vold og
seksuelt misbruk blant menighetsmedlemmer og institusjonsbrukere i Det Colombianske Misjonsforbund (FIPEC). Dette ville
man endre, og derfor ble ”rettighetsprosjektet” startet i 2008, med Monica Velasquez som prosjektleder.
Menighet og machokultur. Vi møter
30
Misjons bladet 1-11
Monica på hennes kontor i Bogota hvor
hun har en liten stab med ansatte og
frivillige. Prosjektet er nasjonalt, og det
involverer både diakonale institusjoner og
menigheter i Det Colombianske Misjonsforbund.
- Den colombianske kulturen er en tradisjonell machokultur, forteller Monica.
Mannen har mye makt og er i mange sammenhenger den som har størst verdi. Han
er den som har noe å si, mens kvinnen ikke
er så viktig. Mye av den samme kulturen
møter vi i den evangelisk kristne kirken.
Kvinnen må finne seg i mye, hun skal tie
om den urett hun blir utsatt for som for
eksempel utroskap eller vold.
– Vi ønsker å fremme, styrke og opplyse
om rettighetene som kvinner og barn har.
Det gjør vi blant annet ved å ha workshops
i menighetene og andre aktiviteter der vi
setter fokus på relevante temaer, som for
eksempel barneoppdragelse. Samarbeidet
med pastorene er viktig for å kunne nå
ut til alle som går i menighetene. Og de
frivillige i hver region er helt nødvendige
støttespillere for at vi sentralt skal ha en
god kontakt ut til folket i regionene, sier
Monica Velasquez.
Kjønnsrolle-tematikk. Siden oppstart i
2008 har de arrangert årlige kurs i alle regionene og hvert år med et overordnet tema.
Mange eksterne kursholdere er benyttet i
tillegg til misjonsforbundsfolk.
– Ved å invitere eksterne kursholdere
får vi også knyttet kontakter og bygget
nettverk, som igjen gjør at vi som colombianere kan stå sammen i arbeidet. Vi er
opptatt av at deltakerne på kursene skal få
god informasjon om de ulike temaene, slik
at de skal stå bedre rustet til utfordringene
de støter på i sitt daglige arbeid.
Rettighetsprosjektet jobber først og
fremst med barn og kvinner, men innser
at arbedet med kvinners rettigheter i stor
grad handler om relasjonen mann-kvinne.
- I begynnelsen av prosjektet jobbet vi
mye med overgrepsproblematikk og fysisk
vold. Etter hvert har vi dreid fokuset mer
over på de strukturene som gir grobunn
for en del av overgrepene, forteller Monica.
- 2010 var året da vi jobbet mye med
relasjonen mann-kvinne. Vi har sett på
hvordan kjønnsrollene tradisjonelt har
vært i Colombia og hvilke alternativer som
finnes til dette. I vår machokultur er mannen tradisjonelt den som har arbeid, han
er den som tjener penger og dermed kan
han bestemme over kona og barna sine.
De på sin side har ikke rett til noen egen
mening. Dette sitter dypt i kulturen og vil
være vanskelig å endre, sier Monica. - Men
det er utvilsomt denne kulturendringen vi
ønsker å se. Det vil ta tid, men vi tror det
er håp! For eksempel er det nå ikke uvanlig
å se kvinnelige menighetsledere.
Barneoppdragelse. Barna er også en
viktig del av rettighetsprosjektet.
– Her i Colombia har det vært vanlig å
slå barna som en del av oppdragelsen. Vi
ønsker å snakke om dette og fortelle at det
- Monica Velasquez som
rettighetsprosjektets leder
underviser.
- Yolanda Reyes får
diplom ved fullendt
utdannelse innen
familieterapi og
sosiale nettverk.
finnes andre måter vi kan oppdra barna
våre på. Ofte handler det om at foreldre
ikke vet, de har ikke kunnskap om alternativ oppdragelse, derfor repeterer de det
deres foreldre gjorde, fortsetter prosjektlederen.
I mai 2010 ble det holdt kurs i strandbyen Cartagena der misjonsforbundere fra
kystregionen var samlet. Det var mye undervisning, men det ble også tid til å prate
sammen og å dele tanker og erfaringer.
Etter fire dager med kurs stilte et ungt ektepar seg opp foran forsamlingen på seksti
personer. De sto hånd i hånd og med tårer
i øynene. Tappert fortalte de at pleide å slå
sine to små barn fordi de ikke visste hvordan de skulle oppdra dem på en annen
måte. Offentlig bekjente de at det nå er
slutt på fysisk avstraffing i deres barneoppdragelse.
– Det er slike historier som viser at endring kan skje, og å høre slike historier gir
også meg motivasjon til å fortsette arbeidet, uttykker Mónica.
Kvinnelig prosjektleder. - Hvordan er
det for deg som kvinne å være leder for dette
arbeidet?
- Det er interessant, og det er vanskelig. Jeg kjenner også at det er en plikt
som kvinne å sette fokus på all urett som
spesielt kvinner utsettes for. Det jeg lærer
gjennom dette, overfører jeg også til familien min og livet mitt privat. Som sagt, det
er en vanskelig jobb, en kulturendring er
ekstremt vanskelig. Samtidig er jeg veldig
glad i jobben min og for alle menneskene
jeg får treffe og jobbe sammen med. Det er
i møte med mennesker og i samtale med
dem at jeg ser forandringene. Jeg får reise
en del rundt i jobben, og det å få møte folk
som forteller meg at de har sluttet å slå
barna sine, er fantastisk. Jeg møter barn
som sier at nå slår ikke pappa meg lenger.
Jeg møter barn som har lært at de kan sette
grenser og si nei. Dette er viktige forandringer i menneskers liv som gjør at jeg holder fokus, sier Monica Vasquez.
Undersøkende kultur. Yolanda Reyes
er damen som tar seg av tall og statistikk.
Hun er frivillig i rettighetsprosjektet og
har vært det i to år. Hun er utdannet statsviter med spesialisering i familieterapi og
sosiale nettverk. Spesialiseringen fikk hun
gjennom et stipend gitt av rettighetsprosjektet, noe hun er takknemlig for.
- Dere kan regne med meg, sier hun
med entusiasme. – Det jeg liker aller best
er å forske. Vi har gjort årlige undersøkelser i Misjonsforbundet for å kartlegge
hvilke holdninger og tanker folk har rundt
temaet rettigheter, vold, seksuelt misbruk,
relasjon mann-kvinne, barneoppdragelse
og lignende.
- Det er spennende å holde på med,
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
31
Aktivitet på et av kursene: Deltakerne symboliserer sine drømmer for Colombia ved å sette fingeravtrykk på kartet.
>>
samtidig er det viktig for å kunne dokumentere resultater. I Colombia sitter denne
problematikken godt festet i kulturen.
Dermed må det jobbes med dette over lang
tid hvis man skal kunne se resultater og en
kulturendring. Og det er absolutt håp, sier
Yolanda.
Bibelen og rettigheter. I arbeidet som
rettighetsprosjektet utfører, er de opptatt
av hva Bibelen sier om temaet. Det teologiske perspektivet på rettigheter går hånd
i hånd med det psykologiske og det juridiske perspektivet.
– I vår kontekst, hvor vi jobber med kirker og kristne organisasjoner, kan vi ikke
jobbe på samme måte som Røde Kors med
rettigheter. Vi må ha med det bibelske. Når
folk spør oss hva Bibelen sier om dette,
må vi kunne gi dem gode svar. Dette er en
utfordring jeg ser både for arbeidet og for
meg personlig, sier Yolanda.
Holdningsendring. Ser de resultater
etter tre år med dette holdningsarbeidet?
- Vi har nettopp vært gjennom en evaluering av prosjektet, og den viser gode
resultater. For tre år siden var rettighetstemaet helt nytt i våre menigheter og institusjoner. Ferske undersøkelser viser nå at 75
prosent av de spurte har en større forståelse for hva rettigheter er og hvilke ulike
typer vold som finnes. Kanskje man kan si
at de ikke rynker på nesen lenger, temaet
32
Misjons bladet 1-11
er ikke fremmed. Dette ser vi på som
et skritt i riktig retning, og framover nå
handler det om å jobbe for en holdningsendring, en kulturell holdningsendring,
forteller Mónica.
- Du sier at folk kjenner til ulike typer
vold. Er det et felt som spesielt er vanskelig?
- Den psykiske volden ser jeg som en
utfordring. Machokulturen blir kanskje
mer sofistikert ved at den brutale fysiske
volden avtar, men måten menn undertrykker kvinner og barn på psykisk, fortsetter.
Denne typen vold blir ikke anerkjent som
vold, selv om vi vet at den har like alvorlige
skadevirkninger som den fysiske volden.
Lovene er generelle og det er vanskelig å
bli dømt for psykisk vold og derfor også
vanskelig for kvinnene å anmelde. Volden
som blir anerkjent av straffemyndighetene
er det som kan sees, som for eksempel et
blåmerke etter et slag. Her er det et stykke
igjen å gå.
Håp. Gjennom samtalene med disse en-
gasjerte og trofaste damene sitter jeg igjen
med en god følelse av at ja, det er håp.
Det er håp for menneskerettighetene i
Colombia og i Det Colombianske Misjonsforbund.
Tekst: Maria Lemme Slåtta
Maria er misjonær i Colombia. Hun jobber blant annet
med rettighetsprosjektet.
Foto: Mario Gonzales/ Øyvind Slåtta (bildene av
Yolanda)
FAKTA
Kvinners og barns
rettigheter i Colombia:
Oppstart: 2008
Metode: Siden opptart har det blitt
avholdt årlige kurs og det samles folk
fra kirkene og de sosiale prosjektene i 3
regioner. Kursenes temaer har vært: 1)
Introduksjon til temaet vold mot kvinner
og barn. 2) Bygge sosiale nettverk (stå
sterke sammen for å hjelpe dem som
lever med vold) 3) Kulturell forvandling på
veien mot likestilling.
Økonomi: Årlig budsjett på én million
norske kroner, finansiert via Noradmidler
(ut 2012) og en egenandel på ti prosent
som kommer fra Misjonsforbundet.
Pengene brukes til kompetansehevende
tiltak som kurs og stipend, spesielle kampanjer og informasjon. Det er en stab på
cirka to årsverk knyttet til prosjektet.
Prosjektnummer: 7945.
Les mer på www.misjonsforbundet.
no (Internasjonalt/ prosjekt/ prosjekt i
Colombia).
UNG i dagens Misjonsforbundet:
DEDIKERT DISIPPELLIV,
MISJONALT FOKUS,
ÆRLIG SAMTALE
Snart er det 100 år siden UNG
ble til. Hvilken rolle spiller de
UNGe i dagens Misjonsforbundet? Som utfordrere?
Korreksjon? Inspirasjon for
menighetens barne- og ungdomsarbeid?
G
eneralsekretær Jarle Råmunddal
er ikke i tvil: - Misjonsforbundet
er en menighetsbevegelse, og lokalt i menighetene er barne- og ungdomsarbeidet helt naturlig. Det er ekstremt
viktig for en sunn menighet å ha barn og
unge som blir Jesus disipler. Dette er et
utgangspunkt for UNGs rolle. Jeg tror menighetene setter stor pris på leirene, ressursene og inspirasjonen som UNGs dyktige
medarbeidere er i møte med menighetene,
Råmunddal og understreker: - Men ungdomsorganisasjonen kan
også være en inspirator og utfordre en mer
voksen organisasjon - på ulike områder
– til dedikert disippelliv og nye måter å
tenke misjon på.
Konstant og variabel. UNGs daglige
leder, Anne Margrethe Ree Sunde, mener
UNG har noen konstante og noen variable
roller i storfellesskapet: - De konstante rollene handler om administrasjonstjenester
som medlemsregistrering, utdeling av
frifondsmidler, leirarbeid og demokratistruktur. Det variable handler om hva
slags kompetanse UNG tilbyr menighetene
gjennom personell, ressursmateriell, kurs
og pedagogikk - og fokuset på dette kan
variere fra epoke til epoke i den bevegelige
delen av rollen, sier Sunde.
Trenger plass. – Hva opplever dere er
UNGs bevegelige rolle nå?
– Nå er det mye spennende og nytt som
skjer i Misjonsforbundet. UNG setter fokus
på å igangsette Levende tro, som inkluderer hele menigheten, sier Sunde.
- De siste årene har UNG brakt inn
fokus på det å bli gjort til disippel. I programmet Levende tro, for mennesker mellom null og 100 år, legges vekten tydelig på
det å bygge tro som holder selv om omgivelsene skifter. Det bringer Misjonsforbundet videre inn i den tenkningen, sier Jarle
Råmunddal.
- De siste årene har vi fått større innflytelse også gjennom strukturen. Daglig leder
har for eksempel plass i PMR (Predikantog Menighetsrådet, som blant annet godkjenner pastorer og forkynnere for tjeneste,
red.anm.) og Nasjonalt råd. Det sier noe om
større innflytelse at vi formelt har fått mer
plass, sier daglig leder – som fra tidligere
tider også har fast plass i Hovedstyret.
Drømmerollen. UNGs visjon er ”Barn
og unge for Kristus og menigheten.” Dette
kan ikke oppnås uten samarbeid med moderorganisasjonen og menighetene.
- Det er behov for at noen utfordrer det
etablerte menighetslivet. Vi som er yngre,
går gjennom livsperioder med tro i forandring, og det er viktig at ikke troen glipper
når vi blir eldre. Vi trenger trosforbilder
og voksenmodeller som vi kan lære noe av.
Jeg håper vi kan sette ord på hva vi vil se i
Misjonsforbundet, sier Anne Margrethe.
Dette har vært hennes ”rop” i Misjonsforbundet nesten siden hun ble leder
i organisasjonen i 2007. Men også det
misjonale perspektiv er blant hennes
hjertesaker: - Vi trenger en misjons- og
menighetsforståelse som er oppdatert. Vi
M i s j o n s bladet 1 -1 1
>>
33
- Det er viktig at voksne har ferske
erfaringer av trossamtaler, hvis ikke
fremstår de ikke som troverdige i møte
med en misjonal ungdomsgenerasjon,
sier Anne Margrethe Ree Sunde. Her i
samtale med Jarle Råmunddal.
>>
34
trenger menigheter som har forståelse for
at det misjonale handler om å være, ikke
om å gjøre – det handler om disippellivet.
Og disippelbygging skjer gjennom personlig trosliv, samtale og trosvandring, og ved
å jobbe i menighetene med hvordan man
følger Jesus. Jeg tror voksengenerasjonen
må lytte til de unge og finne ut: hvorfor
kommer de ikke? Hva må gjøres for at
de unge skal komme? Hva er det her i
menigheten som er vel etablert? Hvorfor
finner ikke folk tilhørighet?, sier Anne
Margrethe. Hun mener dagens unge ikke
kjennetegnes av protest, men ønske om
relasjon – snarere enn behov for aktivitet.
Samtalen. Misjonsforbundets generalsekretær har også tanker om hvilken rolle
han ønsker UNG kan spille: - Vi trenger å
møte den ungdommelige idealisme. Ikke
fordi den er naiv, men fordi det er noe
gudgitt der. Ungdom kan være et forbilde.
Dessuten kjenner ofte lokale menigheter,
som driver barne- og ungdomsarbeid, et
behov for hjelp, råd, kreativt rom og økt
kompetanse. I det arbeidet har UNG mye
bra. Levende tro-pakka er eksempel på
Misjons bladet 1-11
en veldig ressurs, som jeg håper mange
menigheter vil se og bruke, sier generalsekretæren, som også er opptatt av den
kunnskap og forståelse voksne kan få i
møte med de yngre: - Jeg er opptatt av å ha
kjennskap til tiden vi lever i. Hvordan kan
vi nå mennesker i vår tid? Det noen av oss
må lese om, det lever unge mennesker i.
Det er sunt for menigheten å ha nære relasjoner mellom ungdom, ungdomsledere
og menighetsledere. Barne- og ungdomslederne trenger å bli sett, hørt og lyttet til.
Deres kunnskap er viktig for menighetens
ledelse, mener Jarle Råmunddal.
- Det er viktig at voksne har ferske
erfaringer av trossamtaler, hvis ikke fremstår de ikke som troverdig i møte med en
misjonal ungdomsgenerasjon. Å lytte til
hverandres erfaringer – som ikke er så
ulike – gir rom for trossamtalen. Det er
en samtale der rammen er nåde, og ikkeprestasjon. Jeg håper vi klarer å formidle
dette gjennom Levende tro, der vi utforderer ledere i alle virkegrener til å sette seg
sammen og snakke om hvordan vi kan disippelgjøre i alle aldersgrupper, sier Anne
Margrethe Ree Sunde.
Samarbeidet. De to lederne som samtaler om UNGs rolle i Misjonsforbundet, har
tett dialog og samarbeider om mye. Dette
står i sterk kontrast til det opprør og oppbrudd som fant sted da ungdomsgruppa i
1912 toget ut av Betlehem misjonsmenighet og startet sitt eget forbund, som er dagens UNG. Det hører med til historien at
de ikke lenge etter toget inn igjen i menigheten og fortsatte å arbeide der, men en ny
ungdomsorganisasjon hadde sett dagens
lys. Gjennom de siste 99 årene har det vært
både nærhet og distanse i relasjonen mellom organisasjonene. Dagens samarbeid
er eksemplarisk. Hvordan kan to organisasjoner samarbeide så godt – i en situasjon
hvor de også er ”konkurrenter” og trenger
økonomisk støtte fra samme målgruppe?
- Nettopp det at vi jobber mot samme
gruppe, gjør samarbeid viktig og mulig.
De fleste voksne barne- og ungdomsledere
definerer seg som misjonsforbundere. Og
menighetenes lederskap er ofte opptatt av
at det skal gå godt også i barne- og ungdomsarbeidet. Vi jobber for det samme:
”Barn og unge for Kristus og menigheten,”
”Guds barns enhet og menneskers frelse.”
Denne gjengen har jobbet ut Allesammen-konseptet som er blitt en del
av Liv & Vekst sitt generasjonsuttrykk.
UNG i Misjonsforbundet er blitt mer
synlig.
Misjonsforbundet UNG
Vi kan stå inne for hverandres visjoner. Vi
er ikke to konkurrenter, men komplementære størrelser, sier Jarle Råmunddal og
understreker: - Jeg er ikke redd for uenighet. Vi kan se ulikt på ting og fighte litt for
å få til en avtale. Det er ikke farlig når vi
står trygt i dette at vi vil støtte hverandre.
- Vi er ikke konkurrenter i det hele tatt!
Selvstendigheten er juridisk, for barn og
unge har naturlig frihet. Jeg ser Misjonsforbundet, med Jarle og andre ansatte, som
mine rådgivere. Jeg har brukt mye tid på
å stille spørsmål. Om struktur og arbeidslinjer er fra en annen tid, gjør vi det beste
ut av det – og tenker helhetlig, sier Ree
Sunde, som gjerne sier fra om ukultur hvis
hun ser det i moderorganisasjonen.
- Det som gleder mest, er at UNG nå
har bedre kontakt med barne- og ungdomsarbeiderne og pastorene i menighetene. På arrangementet ”Innpust” møtte
vi for eksempel en som er ansatt i en liten
stilling, men det forventes at man jobber
mye mer enn stillingsprosenten man er ansatt i. Det er ikke sunn menighetskultur. Vi
må bygge ledere og pastorer som skal vare
livet ut, utfordrer UNGs daglige leder.
Misjonssamarbeid. I mange år har
UNG hatt ungdomsteam og utveksling
i land der Misjonsforbundet har arbeid.
Kongoteamet ble sendt ut tidlig på 90-tallet. For drøye ti år siden ble ungdomsteam
sendt til Colombia, noe som etter hvert ble
til et gjensidig utvekslingsprogram – med
midlertidig pause. Til sommeren planlegger UNG sommerteam til Hong Kong.
- Vi legger fram en ny misjonsstrategi
for Landsstyret i februar. Når Misjonsforbundet tydeliggjør at de skal jobbe i
Colombia til 2020, åpner det for at vi også
tenker mer langsiktig i landet. Vi ønsker å
starte opp utveksling igjen. Med fraværet
har det dukket opp en etterspørsel, og de
ønsker fortsatt teamutveksling, men noen
strukturer blir annerledes. Vi har også tett
samarbeid med Misjonsforbundet om Romania og vi ønsker fokus på diakoni og vil
ha familie- og teamutveksling, sier Anne
Margrethe Ree Sunde.
Synlig støtte. - Jeg oppfordrer menighetene til å ha UNG inne på budsjettet sitt.
Man kan ikke alltid støtte UNG med mye,
men alle bør ha en linje i budsjettet og gi
Stiftet: 1912, med utgangspunkt i Betlehem
Misjonsmenighet
Sammenheng: Egen juridisk organisasjon på
linje med og i Misjonsforbundet.
Ansatte: Har ni ansatte fordelt på cirka 4,5
årsverk. De ansatte bor i Osloområdet, Kristiansand og Lyngdal.
3 hovedmål: Å gjøre disipler, å utvikle ledere
og å formidle evangeliet.
Innsamlingsmål: 900 000 kroner ønskes
samlet inn fra menighetene.
Prosjekt i Misjonsforbundet: UNG er et økonomiprosjekt i Misjonsforbundet, fordi det er
viktig for moderorganisasjonen å støtte ungdomsorganisasjonen i det felles arbeidet for
sunne og levende menigheter.
Les mer på www.misjonsforbundet.no (Klikk
deg inn på UNG-knappen i høyrefeltet.)
noe. Det er et viktig signal til UNG; de er
regnet med og har støtte i menighetene,
sier Råmunddal.
- Denne støtten synes på kontoen vår,
og er et signal om at vi kan fortsette å gå
der vi går, repliserer Anne Margrethe, som
også er takknemlig for trosopplæringsmidler fra Misjonsforbundet.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 1 -1 1
35
kongo
Lederutvikling
på dagsorden
Kongokirken satser på videreutdanning av pastorer og undervisning av frivillige ledere.
100 ledere skal lære hvordan
de igjen kan trene og forme
ledere.
P
aulus skrev til sin unge venn Timoteus
at ”det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige
mennesker som er i stand til å undervise
andre”. Dette er i en sum det Kongokirken
(EEC) ønsker å gjøre i sitt nye program for
utvikling av ledere for kristen undervisning.
Drømmen. Kongokirken har lenge hatt
en avdeling (eller et departement) for kristen undervisning. For nesten tre år siden
ble en av lærerne ved Kongokirkens teologiske fakultet, pastor José Matumueni, kalt
til å lede dette departementet. Matumueni
var opprinnelig fysikklektor – men med
36
Misjons bladet 1-11
sterk dragning mot teologi. En bachelor
i teologi ble til en master. Da han jobbet
med doktoravhandlingen sin i fjor, besøkte
kirkelederen Frankrike for å finne materiale til avhandlingen sin, som har tittelen
”Et modent liv i Kristus. Hvordan utvikle
et opplegg som fører umodne kristne til
modenhet?”
Mens Matumueni var i Frankrike, tok
han snarturen til Norge. – Det er så mye
umoden tro. Kirken, og landet, trenger
mennesker som vet hva det vil si å følge
Jesus – og som gjør det, sa Matumueni.
Han mente ledertrening var avgjørende.
Da spesialrådgiver for misjon og bistand
i Misjonsforbundet, Viggo Koch, møtte
Matumueni og spurte hva han eventuelt
ville brukt økonomisk støtte til, kom svaret:
- Penger er ikke alt. Aller først ville
jeg gjerne ha en gruppe rundt meg lokalt
som er engasjert i både videre kursing og
ledertrening for kirkens ledere. Så trenger
jeg også noen utenfra å dele tanker med,
det kan virke berikende begge veier, svarte
På seminaret på Mansimou utenfor
Brazzaville, skal en del av seminarundervisningen foregå.
pastoren og la til: - Hadde jeg i tillegg
hatt penger, ville jeg laget kurs for ledere i
kirken. Pastorene får sjelden mulighet til
videreutdannelse, og de trenger praktisk
rettede kurs. Så ville jeg gi barne- og ungdomsledere, søndagskolelærere, foreldre
og menighetsledere undervisning og trening slik at de kan lede disippeltrening for
alle alderstrinn.
Situasjonsbeskrivelsen. Da ble Matumueni bedt om å skrive en enkel prosjektsøknad til Misjonsforbundet i Norge,
og ikke lenge etter kom den. Her skriver
pastor Matumueni utdypende om hvorfor
det er nødvendig med systematisk opplæring i menighetene:
”Et kritisk blikk på dagens samfunn
viser at nedvurdering av vanlig skikk og
bruk, utbredt fattigdom og annet som er
usunt – og karakteristisk for et u-land – er
utbredt hos oss. Antiverdier erstatter dydene som er nødvendige for at en utvikler
seg som hele mennesker. Denne situasjonen tvinger oss til å spørre etter effektivi-
100 ledere skal i løpet av 2011 sette seg på
skolebenken, om alt går etter planen.
Pastor José
Matumueni
er ansvarlig
for Kongokirkens
lederutvikling.
teten i vårt undervisningssystem når det
gjelder å skape holdninger. Særlig de som
er grunnlagt på Guds ord.
Alle bønnegrupper og menigheter i
landet burde kunne bidra til å utvikle ethvert menneske og hele mennesket. Men
det vi ser er ikke oppmuntrende. Hvordan
kan livet til en Jesu Kristi etterfølger bli en
modell som influerer samfunnslivet på en
positiv måte? Hvordan kan etterfølgeren
bli bedre og handle riktigere? Hvordan kan
den kristne undervisningen i EEC påvirke
kongoleseres liv på en positiv måte?
EECs medlemmer utgjør en mangeartet
gruppe. Den omfatter personer av begge
kjønn, av ulike sosiale lag, av ulik etnisk og
kulturell tilhørighet og av alle aldre. Dette
mangfoldet er et viktig fortrinn i utviklingen av en god kristen katekese.”
Hvordan bør så kirken handle for å skape
mangfoldets enhet, som er karakteristisk
for en bærekraftig kultur, basert på troen i
Jesus Kristus? spør Matumueni.
Hvordan? Kongokirken vil nå trene 100
Kongokirken satser på videreutdanning
av pastorer og undervisning av legfolk.
kompetente ledere. Disse 100, fordelt på
hver av de syv geografiske sonene kirken er
delt opp i, skal trene dem som har ansvaret
for opplæring i sonene. Poenget er å få en
dominoeffekt i forhold til ledertrening, slik
at lederne kan trene opp andre ledere etc.
De 100 skal skoleres gjennom individuelle korrespondansekurs, undervining i
grupper og fire to-ukers seminarer. Målet
med undervisningsprogrammet er at
lederne skal videreutvikle sin presentasjonsevne (pedagogikk) og sin evne til å
beherske stoffet de skal undervise.
- Dette er noe av det viktigste som skjer
i kirken nå. Vi har ikke brukt for mange
ressurser på verken etterutdanning eller
pedagogiske virkemidler. Det er få som er
satt til å undervise som får påfyll, sier spesialrådgiver for misjon og bistand, Viggo
Koch, som ser frem til at dette nå skal endres.
Hvem kan bli med? Det stilles krav til
lederne som skal delta på dette treningsprogrammet:
1) De må forstå innholdet av begrepene
”utdannelse/forming” og ”lærer/leder”.
2) De må være i stand til å mestre teorien
om ”outcome mapping”
3) De må være i stand til å forberede og
gjennomføre et seminar eller en undervisningsbolk.
4) De må kunne bidra til å løse konflikter.
5) De må være i stand til å kontekstualisere
den kristne lære slik at den bidrar til
å forme den enkeltes personlighet, til
Guds ære.
6) De må være forsvarere av menneskerettighetene og for miljøet.
7) De må leve og virke til Guds ære.
Hva skal de lære? Programmet består
av fire deler: En åndelig og bibelsk del, pedagogikk for barn og voksne, psykologi og
en administrativ bit. Undervisningen vil i
stor grad være fokusert på bibelstudier før
dåp og medlemsopptak, trosopplæring for
barn og unge, ekteskapsrådgivning og bibelsk fundament for freds-, miljø og menneskerettighetsarbeid.
- Jeg ser frem til at dette departementet kan legge til rette for undervisning i
menighetene. Undervisningssystemet i
skolene er bygd på repetisjon og pugging,
ikke på forståelse. I programmet her er
både kunnskap, formidling og pedagogikk
viktig – og det hilser jeg velkommen, sier
Viggo Koch.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Trosopplæring og
trening av ledere i
Kongo-Brazzaville
Start: Februar 2011 – og varighet ut året.
Mål: Bidra til en sunn og solid lederutvikling i
Kongokirken.
Metode: Individuelt brevkurs, gruppearbeid og
fire toukers samlinger med seminar.
Målgruppe: Pastorer og ledere som er i stand
til å lære opp andre som igjen skal undervise.
Økonomi: Prosjektnummer 5590 har et budsjett på 25 000 kroner.
M i s j o n s bladet 1 -1 1
37
Vi møter
Misjon, musikk,
mennesker
Fra Skodje utenfor Ålesund, via Bergen og Kristiansand har Magni Aasebø Valen funnet veien tilbake til
Colombia – landet hun først flyttet til som NmU-team-medarbeider for 12 år siden.
Magni Aasebø Valen (34) er
misjonær på sjette året i Colombia sammen med mannen, Gordon, og barna Mari
(3) og Johannes (1). Oppfølging av pastorfamilier, sang
og musikk er blant det som
preger Magnis hverdag.
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- At jeg har vokst opp i en trygg og god
familie og har hatt gode venner. Også har
det preget meg masse at jeg har vært mye
på leirer. Det har lært meg å leve med Jesus
– det har vært noe trygt og godt.
- Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- Akkurat nå gjør jeg ikke det, men jeg
skulle gjerne gjort det. Jeg var ganske god
i fotball som liten – med meg som back
38
Misjons bladet 1-11
så slapp vi ikke inn masse mål. Nei, det er
visst ikke så mye å skryte av.
- Har du noen hobbyer?
- Jeg er veldig glad i musikk – både å høre
på og spille. Jeg spiller piano samt litt gitar
for ungene, også synger jeg. Andre hobbyer har jeg ikke tid til nå med små barn –
jeg er glad i å tegne, male og lage ting.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havnet?
- Jeg tror ikke det er så viktig hvilket, så
lenge det hadde vært en levende lokalmenighet. Oppveksten min var i Frie evangeliske og jeg har gått på bedehuset og litt
rundt forbi. Jeg har mer troen på å være en
plass hvor man kan nå ut med evangeliet
enn å finne akkurat det rette dåpssynet.
- Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
- Bøkene om Bruce Olson – misjonæren
som reiste til Colombia – har gjort stort
inntrykk. Dessuten ei bok som heter ”Det
musiske mennesket” av Jon-Roar Bjørkvold.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Ei krimbok av Camilla Läckberg: ”Snøstorm og mandelduft” og dessuten en
bunke norske ukeblad jeg fikk til jul. Jeg
leser flere norske reportasjer og slikt nå
enn før.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge
og Colombia, hvor ble det da?
- Jeg har lyst til å bo i Norge når vi kommer tilbake, og jeg synes det er rart å tenke
på enda et land. Men kanskje Danmark
som jeg synes er et koselig land og nært
Norge.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Nei, det er kanskje noe av det siste jeg
hadde hatt lyst til.
- Hva betyr fotball for deg?
- Veldig lite. Mannen min er glad i fotball,
så det er fotball i hjemmet. Men for meg er
det gode barndomsminner og ikke mer.
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Det er Bibelen – den er viktig for meg.
Det er også bønn, så kan jeg si musikk og
gode samtaler.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Det er mange. Jeg ser opp til Svein og
Kirsten Watne som har vært i Colombia en
årrekke. Jeg har vært misjonær med dem
og sett hvor Jesus-fokuserte de er, og sett
fruktene. Så ser jeg opp til Edin Løvås som
person og hans fokus på disppelskap.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Bibelen, mobiltelefonen, kaffe, kontaktlinser og våtservietter. De siste må være
med overalt – vi blir fort skitne her.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jesus, håper jeg, og sikkert familie. Mer
enn det vet jeg ikke – vet ikke hvor vi havner eller hvor vi skal være.
- Hvorfor ble du misjonær i Colombia?
- Et godt spørsmål. Det var litt tilfeldig at
jeg reiste på team til Colombia for tolv år
side. Der falt jeg for både landet og folket. Men det var nok misjonærkallet som
gjorde at jeg kom igjen. Jeg trives dessuten
veldig godt i arbeidet med å hjelpe fattige
mennesker og spre evangeliet.
Tekst: Anders A. Aanensen
Foto: Privat
KryssOrdet
11 kryssordløsere har forsøkt seg på kryssordet i Misjonsbladet nr 4/2010 og løsningen
finner du på side 51 i dette magasinet. Vinneren av en valgfri cd var den gangen Bjørnar
Solbøe fra Haugesund.
I dette kryssordet kan det nok en gang være greit å ha kryssordboka på plass. Dessuten
kan man med fordel kjenne til ulike kristne miljøer. Løsningen må være oss i hende allerede 20. mars. Lykke til!
KUNSTVERK
MEDLEMSORG.
NEKTELSE
FIRMA
NORSK
BY
SKODDEN
TIDSROM
(FORK.)
RETT
TONE
KOMM. I
HORDALAND
AVKOMMET
LØSGJENGERE
NORDISK
MYNT
(FORK.)
GRY
PROFET
IMPERATIV
TILLITSVALGT
VERKTØY
BØNNFALLE
ASIAT
BLODTYPE
MYNT
VRI
STORMER
SØNN AV
POSEIDON
GRØNNSAKENE
JOBB
EVENTYRFIGUR
AFRIK.
MALER
JOD
GRUPPEN
REVMATISK
LIDELSE
AFRIK.
LAND
NAVN
PARTI
ROMOBSERVATORIUM
MUNTLIG
SPORTSKLUBB
EN
FR. BY
PLATE
DYR
BLOMSTER
ELEKTRONISK
HIMMELRETNING
ORIENTALERNES
AM.
ROCKESANGER
UBLANDET
PARTIKKELEN
VEKST
SIRKLER
SPANIA
TIDEL AV
M
VASKET
SVOVEL
SMIGRE
KONGE I
ISRAEL
FUGL
SOYAPRODUKT
1/2 DIAMETER
KRISTEN
LEKTYRE
MANNSKAP
HIMMELRETNING
ATOM
PLAGG
BÅT
FIRMA
NORSK
RETSTIDENDE
VEKT
(FORK.)
GRAFISK
BEDRIFT
ERSTATTER
SMYKKE
ADVERB
BINDEMIDDEL
N. PARTILEDER
ELV I
RUSSL.
"DNMLAND"
SNARE
KARAKTER
KONGE I
ISRAEL
TRE
FAG
TRÅKK
SNAKKET
I 4.
MOS 22
LIKE
MUSIKER
HJELPEMIDDEL
FORFØRER
K.NAVN
PUR
FRIGJ.BEVEG.
BILDE
BLODTYPE
OPPDAGE
VOKS
LUND
SAMLINGEN
HUNNKJØNN
TALL
NR. 2
ORG.
VEL
ØY
ORG.
VEKT
(FORK.)
FASE
NORMENE
NEWTON
M i s j o n s bladet 1 -1 1
39
portrettet
CARLOS
DIAZ
Cali er Colombias
tredje største by.
40
Misjons bladet
Misjonær Svein Flaten har
samtalt med menighetsplanter Carlos Diaz.
–gjenggutten som ble
menighetsplanter
I 1980 gir Carlos Diaz sitt ja til
Jesus for første gang, og gir
avkall på rollen som den mest
intellektuelle i gjengen ”La
tremenda de la 27.” Tretti år
etter sier han atter en gang ja
når Jesus kaller, og slutter
som hovedpastor for å satse
på menighetsplanting.
J
anuar 1980. I kaffebyen Manizales er
gjengen ”La tremenda de la 27” på offensiven i bybildet. Seksten år gamle
Carlos Diaz er ikke noe fremtredende
lederskikkelse i gjengen, men han er den
som har kommet lengst på skolen og tar
ansvar for det vitenskapelige og intellektuelle i gjengens virksomhet. En kveld
deltar en stor del av dem på et møte med
en evangelisk menighet. 38 ungdommer
fra gjengen tar imot Jesus. Carlos Diaz er
en av dem.
Langhåret bakgårdsmenighet. Vi
møter Carlos på kontoret hans i misjonskirken Shalom i sentrum av millionbyen
Medellín. Lite minner om at den snille
familiemannen og pastoren på andre siden
av skrivebordet har fortid i en gjeng. Det
var en godt bevart hemmelighet også for
Misjonsbladets utsendte, som har kjent
Carlos i ti år.
- Den dagen jeg tok imot Jesus, gråt jeg
for første gang på syv år, forteller Carlos.
Det var et veldig sterkt møte som satte
dype spor. Likevel valgte jeg å være tilskuer
til det hele i de neste to månedene. Det
jeg fikk se var overbevisende. Jeg fikk se at
Jesus var ekte, og jeg ble vitne til at venner
fra gjengen ble fri fra stoff på et øyeblikk.
Etter fem måneder talte Carlos for første
gang. Det skjedde på en buss. Siden har
det blitt mange taler.
- Menigheten vi tilhørte på den tiden
var veldig uformell, vi møttes i en bakgård
hvor vi satt på gulvet, forteller Carlos.
- Ofte samlet vi oss rundt bål på strategiske plasser i byen, og på den måten fikk
vi kontakt med veldig mange mennesker.
Vår møteform var ny, og vi var langhårede
og veldig omdiskuterte. Likevel ble fire av
oss ungdommene satset på i lederskapet,
de kalte oss ”søylene.”
Lærer og leder. En pastor hadde tro på
Carlos, og begynte å gi ham ulike kristne
bøker. Carlos studerte litt arkitektur, men
ble aldri ferdig med det. Han prioriterte
menigheten, og midt på åttitallet tok han
ett år på bibelskole i Costa Rica. Tilbake i
Colombia, flyttet han etter hvert til Medellín, hvor misjonsmenigheten Shalom var i
startfasen. Ved siden av lærerstudiene ble
Carlos bedt om å være lovsangsleder i den
nystartede menigheten, og det var han i en
årrekke.
I 1994 blir Carlos kalt til hovedpastor
i Shalom, og han tok utfordringen om å
være hovedpastor på deltid. Noen år etter,
i desember 2000, blir Carlos valgt til leder
av Det Colombianske Misjonsforbund.
Ganske raskt blir han involvert i planleggingen av ungdomsutvekslinger mellom
Colombia og Norge, i regi av NmU og i
samarbeid med Fredskorpset.
– Under mitt første besøk i Norge i
2001 ble jeg spurt om hva jeg forventet
fra dette samarbeidet. Det var et mørkt
tidspunkt i Colombias historie, preget av
økonomisk krise, mye vold, gerilja og kidnapping. Den oppvoksende generasjonen
av colombianske barn og unge kjente bare
denne håpløse situasjonen. Derfor var
mitt svar at jeg ville at utvekslingene skulle
være med å gi barn og unge i Colombia
håp, sier Carlos.
Møte med det norske. I 2001, 2002 og
2003 besøkte han Norge for å planlegge
og følge opp utvekslingene. Historiene er
mange, og han trekker stadig frem spei-
deren på Bjølsen, den unge menigheten
på Holmlia og den ganske pinsevennlige
forsamlingen i Porsgrunn.
- En søndag formiddag talte jeg i Oslo
misjonskirke Betlehem. Det var ganske
mange folk, flere enn jeg var vant til å
preke for i Shalom. Da jeg inntok plattformen og talerstolen oppdaget jeg en
stor forskjell på norske og colombianske
forsamlinger. Nordmenn lytter til prekener med steinansikt. De fortrekker ikke
en mine. Colombianere er aktive lyttere,
og roper ”amen” eller klapper når jeg sier
noe bra. Da dette ikke skjedde under min
tale i Oslo, lurte jeg først på om folk ikke
forsto poengene eller om oversetteren ikke
gjorde jobben. Etter hvert forsto jeg at det
er slik nordmenn er. Jeg ble litt satt ut av
dette, men oppdaget etter hvert at pastor
Gjermund Igland heiet på meg fra første
benk. Resten av talen kikket jeg bare på
ham for å få respons.
Utveksling. - Ungdomsutvekslingene
mellom Colombia og Norge gikk ikke problemfritt, men de bar frukt, mener Carlos. - Vi colombianere fikk vise vår måte å
følge Jesus på, og vi fikk se andre måter å
være kristne på i Norge. Det var en verdiutveksling, og det var flott for oss som colombianere å se at det er folk som bryr seg
om oss i Norge. Samtidig fikk vi gjøre noe
sammen, ikke bare være en mottaker av
sjenerøse misjonskollekter. Jeg legger også
merke til hvem som er norske misjonærer
i Colombia nå, flesteparten av dem er ungdommer som var en del av utvekslingene.
Det viser at arbeidet bar frukt!
Stillstand og strategier. I 2003 gir
Carlos stafettpinnen som leder av Misjonsforbundet videre til Jorge Julian Perez, og
selv blir han igjen hovedpastor i Shalommenigheten.
- Midt på 2000-tallet oppdaget jeg for
første gang at jeg var hovedpastor for en
veldig komfortabel menighet. Etter tjue
år var vi ikke lenger innovative, vi gjorde
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
41
Luz Helena og Carlos Diaz er begge engasjert i menighetsplantingen i Cali.
>> ikke noe spesielt for lokalsamfunnet og
veksten hadde stoppet. Gud ristet litt i oss
alle sammen, og han ba oss om å bevege
oss ut av komfortsonen. Som et svar på
Guds oppfordring la vi to nye strategier.
Den første handlet om at vi måtte engasjere oss i den sosiale nøden som er så nær
og synlig i byen vår. Vi bestemte oss for å
starte et guttehjem for å hjelpe gutter fra
bydelen Santa Domingo til å bli ferdige
med skolegangen sin. Guttene kommer fra
vanskelige bo- og familieforhold, og de er i
høyrisiko for å bli innblandet i rusmisbruk
og kriminalitet, forteller Carlos Diaz.
Den andre strategien menigheten la består
i å plante fem menigheter på fem år. – Som
menighet har vi kapasitet til dette hvis vi
virkelig vil. Tradisjonelt sett har Shalom
vært en lederfabrikk, men vi har avlet frem
lederskap som ikke har hatt noen plass i
vår egen menighet, siden vår virksomhet
er så liten. Mange har gått til andre menigheter, også utenfor Misjonsforbundet. Så vi
42
Misjons bladet 1-11
skal ha ledere nok til å plante menigheter,
sier Carlos.
Menighetsplanting. I forbindelse med
de nye strategiene, blir Carlos i 2008 for
første gang i sitt liv fulltidspastor.
- Som pastor er jeg med i lovsangen, jeg
preker ofte, driver med undervisning og
opplæring og jeg har nok hatt en tendens
til å blande meg for mye inn i det administrative. Resultatet er at alle områder lider,
samt at andre ledere ikke blir så involvert
når jeg blander meg på alle områder., sier
Carlos.
Høsten 2008 får Carlos utfordringen fra
Det Colombianske Misjonsforbund om å
være menighetsplanter i Cali. Misjonsforbundet har allerede forsøkt å plante menighet der i et par år, men har møtt mange
vanskeligheter og ikke klart å slå rot.
Carlos og kona, Luz Helena, har allerede
snakket sammen om sitt kall til misjon, og
rundt dem snakker ”alle” om menighets-
planting. Shaloms første dattermenighet i
Santa Domingo er bare noen få måneder
gammel, det er Carlos sin første direkte erfaring med menighetsplanting fra bunnen
av.
- Jeg er en veldig god teoretiker, det har
jeg vært helt fra barndommen. Når det
kommer til misjon og menighetsplanting,
har jeg i mange år visst veldig godt hva
som er ”riktig,” men jeg har likevel holdt
meg til min trygge tjeneste som hovedpastor i Shalom. Da utfordringen om Cali
kom konkret, tenkte jeg at nå er det på
tide å gå fra å være den beste teoretikeren
til å bli en praktiker. Det var tid for å sette
handling til teoriene, forteller han.
Når Carlos snakker om misjon er det
like naturlig å snakke om colombianske
byer som Ipiales og Cali som andre land.
Det er ikke nødvendig å stille ham spørsmålet om misjonærer må krysse landegrenser, det er helt tydelig at for Carlos er
det misjon også å tjene i sitt eget land.
I 2018 er forbundet 50
år, og målet er å være en
sterk menighetsplanterbevegelse (...).
Carlos Diaz
at han skal bo alene på hybel. Menigheten
Shalom er heller ikke helt klar for å slippe
oss, også opplever vi at Det Colombianske
Misjonsforbund som utfordret oss, ikke
klarer å gi oss den tryggheten vi trenger
for å satse 100 prosent.
På guttehjemmet i bydelen Santa Domingo i Medellin. Hjemmet er et resultat av at
Shalom-menigheten bestemte seg for å engasjere seg i byens sosiale nød.
Forandringstider. Sammen med kona
bestemmer Carlos seg for å satse på Cali.
Det høres så lett ut når Carlos sier det over
bordet, men faktisk handler det om en
godt utdannet og erfaren pastor i slutten
av førtiårene med brukbar inntekt som sier
opp jobben og sier fra seg familiens eneste
faste inntektskilde for å flytte til en annen
region i landet.
Cali ligger ti timers bussreise fra Medellín, hvor kona og barna er født og oppvokst. For en familie med to tenåringsbarn
er avgjørelsen stor, og sammen legger de
en tidsplan for en gradvis opptrapping av
virksomheten i Cali. Den første tiden vil
de pendle noen helger i året til Cali, og
etter hvert vil de flytte.
Høsten 2009 starter de reisevirksomheten til Cali i en av de mest stressende
periodene i Carlos sitt liv. Det er høst og
han har bursdag. Menigheten skal på tur,
og Carlos har leid to busser for å frakte
menighetsmedlemmene ut av byen. Øko-
nomien for menigheten og denne turen
er stram, og når bare halvparten av deltakerne som skulle betale møter opp, er
det krise. Stressnivået stiger, og i løpet av
dagen får Carlos et hjerteinfarkt.
– Fra familien min vet jeg at dette delvis hadde sin genetiske årsak, sier Carlos,
men det var i en stresset periode, og jeg
kan ikke skylde alt på genene. Jeg måtte
forandre livet, og tar det nå mer med ro
enn noen gang, samt at jeg spiser annerledes. Søvnmønsteret mitt er også endret,
tidligere la jeg meg sent og sto opp tidlig.
Nå prøver jeg så godt jeg kan å gjøre det
omvendt.
Hjerteinfarktet gjorde at tidsplanen for
Caliprosjektet ble forsinket. Planen var å
flytte til Cali i januar 2011, men det er nå
utsatt på ubestemt tid.
– Det er flere årsaker til dette, sier
Carlos. Barna våre har fått studieplass her
i Medellín, og yngstemann er fremdeles
mindreårig som gjør det vanskelig for oss
Trer til side. Vi blir forstyrret i intervjuet
av sekretæren Noralba. Carlos må ordne
opp i regningen for en pakke de har sendt
til en søsterkirke i kystbyen Monteria. Det
er seks familier i menigheten der som er
rammet av den harde vinteren. Mange bydeler og store landområder er oversvømt
etter kraftig regn over lang tid. Shalommenigheten holdt basar og bestemte seg
for å sende mat, utstyr og en del penger til
Monteria for å hjelpe sine søsken.
Intervjuet gjennomføres på årets nest
siste dag. Familien Diaz flytter ikke til Cali
i januar slik planen var opprinnelig.
– Hva skjer egentlig nå?
– Jeg sier opp jobben min her i Shalom
i dag. Jeg ga en muntlig melding til menigheten om dette i august, men de fleste
trodde det handlet om at jeg skulle til Cali,
og at jeg derfor trekker oppsigelsen nå
som jeg blir i Medellín. Men situasjonen
er at jeg opplever at jeg til en viss grad står
i veien for nytt lederskap som kan vokse
frem. Samtidig ønsker menigheten seg en
tradisjonell pastorskikkelse som jeg ikke
lenger ønsker å være. Det siste året har
jeg vært pastor av gammel vane, og jeg
har levd på fortidens suksess. Det kan jeg
ikke fortsette med, så jeg trekker meg som
pastor, men ønsker å fortsette å tjene Gud
i Shalom-menigheten selv om jeg ikke skal
tjene penger på det.
- Og hva skjer med planene dine for Cali?
- Sammen med Luz Helena skal jeg reise til
Cali en gang per måned og være der over >>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
43
- Midt på 2000-tallet oppdaget jeg for første gang at jeg var hovedpastor for en veldig komfortabel menighet. Etter tjue år var vi ikke lenger innovative, vi gjorde ikke
noe spesielt for lokalsamfunnet, og veksten hadde stoppet, forteller Carlos Diaz. Erkjennelsen fikk konsekvenser.
>>
to søndager. Ting går veldig sakte i Cali, og
jeg ønsker ikke per i dag å snakke om tall
og stor vekst. Det har mange menigheter
gjort i Cali tidligere, men vi ønsker å bygge
noe solid som kan bære frukt på lang sikt.
To menighetsplanter i Cali. Sammen
med en liten kjerne av nøkkelpersoner i
Cali skal Carlos på nyåret utarbeide en
revidert prosjektbeskrivelse for menighetsplantingen i Cali.
- Menigheten i Cali har vært gjennom
mye allerede. Nå ønsker vi å bygge en felles plattform som vi kan jobbe ut i fra. Det
gir også mye mer eierskap enn om jeg som
menighetsplanter skulle gjøre det alene.
- Vi har nå to menighetsprosjekter
i startgropa i Cali-området. Det første
er i byen, og der har vi en liten gruppe
som ønsker å nå ut i sitt nettverk av unge
voksne i middelklassen. Vi forsøker å
tenke minst mulig på lokaler, og vil i den
første tiden bygge sterke husgrupper.
- Den andre lille menighetsspiren er i
landsbyen Jamundí, 40 minutter utenfor
byen, hvor det er bygget opp en liten bydel
som kalles Terranova. Her har vi begynnelsen på en lokalmenighet som kan nå ut
til mange unge familier fra et lavere sosialt
lag. Vi går også og tenker på et mulig sosi-
Menighetsbygging og
ledertrening i Cali
Cali: Colombias tredje største by med
sine tre millioner innbyggere. Cali er blant
Colombias viktigste industri- og handelsbyer, kjent for sterkt nærvær av mafia og
narkobaroner.
Menighet: I noen år har Misjonsforbundet i
Colombia forsøkt å bygge menighet i byen
– med skiftende resultat. Carlos Diaz skal
sammen med en kjerne nøkkelpersoner
jobbe med revidert prosjektbeskrivelse for
menighetsplantingen.
44
Misjons bladet 2-10
alt prosjekt i dette området.
- Og om 5 år?
- Da håper jeg det finnes en skikkelig bevegelse av menighetsplantere i Det
Colombianske Misjonsforbund. I 2018
er forbundet 50 år, og målet er å være
en sterk menighetsplanterbevegelse som
kan feire 50-årsjubileum. Jeg brenner for
Cali-området, og tror det vil finnes et nytt
misjonsforbundsdistrikt der om fem år.
Deretter bør vi bevege oss mot kaffesonen,
til byer som Pereira, Armenia og Manizales. Kona mi og jeg vil veldig gjerne være
en del av det, poengterer Carlos Diaz.
Tekst: Øyvind Slåtta/ Foto: Gordon Valen
Metode: Husgruppefokus. I et fattigere
område muligens også tenke sosalt arbeid.
Som ansvarlig menighetsplanter reiser Carlos sammen med kona Luz til Cali en gang
pr måned, for å samarbeide med nøkkelpersoner/ledere.
Økonomi: Prosjektet har som økonomisk
mål 100 000 kroner fra menighetene i
Norge.
Prosjektnummer: 7160. Du kan lese mer om
dette på www.misjonsforbundet.no. Klikk
deg inn på internasjonalt/ prosjekter og
videre til Colombia hvor du finner alle prosjektene Misjonsforbundet har i landet.
Vi skriver historie
hver dag, men…
Historisk
selskap
- vil gjøre en lang
historie…levende!
Misjonsforbundets historiske helskap og arkiv (HSA)
ble dannet i 2003 for å
gjøre historisk materiale levende og tilgjengelig for
forskning og studier.
lørdag 5. mars klokka 18.00 feirer vi at Misjonsforbundet
etter 155 år har samlet historien i eget arkiv. Dette er en milepæl og vi inviterer til FESTMØTE:
•
Festkåseri: Hallvard Hagelia
•
Viser: Ivar Skippervold
•Sangevangelister: Asbjørn
Johansen m.fl
•Historisk “ræpp”: Lars Petter Frønes
•
Utdrag av TV-suksessen “Dette er
ditt liv” med Annie Skau Berntsen
•
Muntre historier
•
Perler fra arkivet
•Salt og søt misjonsbuffet
Lars Petter Frønes
Sted: Ansgarskolen, Kristiansand
For buffet: Kr 150,-/100- (honnør)
betales på stedet. Historisk kollekt.
(Ingen påmelding)
Viktige brikker ble tidlig samlet på
Riksarkivet i Oslo. Fordi Riksarkivet er
forbeholdt nasjonale og internasjonale
dokumenter, er det opprettet et nytt
Misjonsforbunds-arkiv på Ansgarskolen i Kristiansand.
Tida er derfor kommet da HSA kan tilby
menigheter og enkeltpersoner plass til
å arkivere protokoller, bilder, brev, film,
lydopptak, gjenstander etc. på en trygg
måte. Materialet kan gis eller deponeres.
Om ikke dette er aktuelt, kan HSA være
interessert i å låne materialet for å kopiere/avfotografere det.
HSA er et av Misjonsforbundets gaveprosjekt. Ingunn Rui er knyttet til arbeidet i en 20 prosent stilling. Ta gjerne
kontakt med Ingunn på 970 12 405
eller [email protected]
Historisk selskap og arkiv
KVINNESEMINARET 2012
27.-29. januar i Oslo Misjonskirke, Betlehem
Sett av datoen allerede nå og følg med på misjonsforbundet.no
M i s j o n s bladet 1 -1 1
45
Kina
Bibelskolens rektor, Wang Hong, drømmer om at bibelskolen skal
oppgraderes til et av landets fire regionale teologiske utdannelsesinstitusjoner. Her ved tegningen av den ønskede nye skolen.
Flesteparten av Shaanxiprovinsens 1200 kirkelige
medarbeiderne – fra lekfolk
til pastorer – har utdannet
seg ved bibelskolen i Xian.
I
nord-vest Kina er bibelskolen den eneste
i sitt slag, og den har utdannet til menighetsliv siden 1978. Studentene kommer
fra fem provinser til Shaanxis hovedstad, for
å utvikle seg som eldste og pastorer.
Behovet for flere pastorer og mer kompetent lederskap i menighetene er enormt.
Bibelskolens rektor, Wang Hong, drømmer
om at bibelskolen innen ti år er oppgradert
til regionalt universitet og kan dekke enda
mer av den store etterspørselen ved å kunne
utdanne pastorer. Selv er hun minst 5. generasjons kristen, og bestefaren tok initiativ til
bibelskolen som så dagens lys i Shangyan,
46
Misjons bladet 1-11
Preger
provinsens
pastorale liv
men forhistorien startet omtrent omkring
Misjonsforbundets fødselsdag.
Ropet rundt 1880. Wang Hongs beste-
fars bestefar skrev på 1880-tallet et brev
til noen baptistmisjonærer for å fortelle at
det ikke var noen kristne i hans Shangyang. Misjonærene kom og startet skole for
både jenter og gutter. Både Wang Hongs
bestefar og en annen ung mann som gikk
på denne skolen, ble fengslet under kulturrevolusjonen – og bidro til å starte bibelskolen i kirken i 1978. Ti år senere flyttet
skolen til Xian og utviklet tilbudet. I dag er
Wang Hong rektor for 128 studenter.
- Flesteparten av studentene kommer fra
distriktsmenigheter, kun noen få fra byene.
95 prosent av studentene reiser tilbake for å
tjene i sine lokale menigheter. Og det kommer flere kvinner enn menn, blant annet
fordi det er rundt 70 prosent kvinner i
menighetene, sier Wang Hong og forklarer:
- Kvinnene blir lettere grepet av Guds ord.
På bibelskolen kan man gå et ettårig
program for lekfolk. De som følger dette
studiet blir ofte eldste i menighetene de
kommer fra, og får administrativ ansvar.
Man kan også følge et treårs program –
noe som i dag ikke gir full pastorutdannelse. For før ordinasjon må man blant
annet jobbe minst tre år i en menighet.
Universitetsdrømmen. I Kina foregår
den teologiske utdannelsen på tre nivåer:
Nasjonale seminar (et av de største finnes i
Nanjing), fire regionale seminar og til sist
private seminar – herunder bibelskolen i
Shaanxi, som er eneste i sitt slag i NordVest Kina.
Rektor Wang Hong drømmer om at
skolen skal få høyskolegodkjenning og
bli nord-vest-Kinas eneste regionale teologiske seminar. De er i full gang med
søkerprosessen. Tre momenter må være
på plass før institusjonen kan oppgraderes:
1) Flere bygninger for et utvidet campus.
Wang Hong (t.h) sammen med
to av lærerne ved skolen.
Wang Hong var nær venn
av avdøde misjonær Torunn Ropstad. Her mottar
hun sin venninnes bibel fra
Reidun Koch.
Nå ønsker de å bygge et nytt bygg som
både rommer kirke, bibliotek og sovesaler
for studentene. 2) Biblioteket må utvides.
I dag har de 22 000 bøker, men trenger å
ha mer enn 30 000 bøker. 3) Høyne nivået
på staben. I dag er det åtte fulltidsansatte
lærere, og kun tre med mastergrad. De
trenger to fulltidsansatte til, samt flere med
høyere utdannelse.
Hovedgevinsten ved å bli godkjent som
regionalt teologisk seminar er at pastorene
kan ordineres rett etter endt utdannelse,
fordi de får en full teologisk utdannelse.
Mangfoldig utdannelse. Fire år på
bibelskolen i Xian vil være litt av en dannelsesreise. Wang Hong lister opp et bred
utdannelsesløp: - Det viktigste de lærer
på disse fire årene er bibelkunnskap. Men
første året har de rundt 70 prosent av tiden
kulturklasser med filosofi, kinesisk, psykologi og pianotimer. Andre året er viet til bibelstudier, mens i tredje klasse fokuserer vi
på ulike roller ved å se på Moses, profetene
og Johannes evangelium. Vi fortsetter med
engelsk og piano, men har også kirkehistorie, teologiske system, teologisk engelsk, tilbedelse, liturgi og pastoral omsorg forteller
rektoren ivrig. Fjerde året forbereder studentene seg til å vende tilbake til menigheten, og de fordyper seg også på ett område.
Lysglimt. Det er solskinnshistorier å for-
telle, midt i mange fortellinger om hardt arbeid for studenter som kommer fra familier
med svak økonomi. – En kvinne kom fra et
veldig fattig område. Etter det treårige programmet tok hun eksamen og dro tilbake
til sin lokale menighet. Mannen, som ikke
gikk i kirken, hadde en dame på si. Vi ba for
ham, ba om anger og omvendelse. Ba om at
han måtte la henne få preke i kirken. Nå er
de to pastorpar i kirken, og gjør tjenesten
sammen, forteller Wang Hong.
Likestilt. Selv har hun erfaring med å stå
sammen med sin egen mann i en viktig
tjeneste – dog med strengt adskilte ansvar.
Hun er rektor ved bibelskolen. Han, Wang
Jun, er leder for Shaanxi Kristne Råd
(SCC). – Vi ber alltid sammen, leser, er solidariske overfor hverandre, og vi spør Gud
etter hans vilje. Min mann har mer kunnskap enn meg, det er Guds nåde, sier Wang
Hong – uten minste spor av selvutslettende
beskjedenhet.
I Kina er det stor grad av likestilling i
menighets- og kirkeliv, som det er på ulike
nivåer i samfunnet for øvrig. Ikke rart det
er flere kvinner enn menn på bibelskolen.
Når Misjonsbladet spør SCC-leder
Wang Jun om hva de tenker i forhold til
kvinnelige pastorer sier han at dette ikke
er noe problem. – Bare de er kvalifiserte er
det greit. I SCC holder vi nå på å ordinere
152 personer til pastor, og flesteparten av
dem er kvinner. Tidlig på 80-tallet hadde
noen kirker problem med å forholde seg til
kvinnelige pastorer, men behovet for pastorer er så stort, sier Wang Jun. Selv leder
han arbeidet på provinsnivå. Sammen med
tre andre er han ansvarlige for den pastorale omsorgen i hele provinsen (som ikke
akkurat er noen småby med sine 32 millioner innbyggere.)
636 registrerte hovedmenigheter – pluss
rundt 1000 annekser/møtepunkter, skal
betjenes av hyrder, pastorer og ledere. Bare
på landsbygda, utenfor Xian, i ett av provinsens 24 distrikter, finnes 10 000 kristne.
Tre-Selv-kirken regner med at det er 400
000 kristne i provinsen. Av de 1200 som er
utdannet ved bibelskolen de siste drøye
tyve årene, har kun 300 tatt full pastorutdannelse. Ikke rart de ønsker å utvide
tilbudet.
Tekst & foto: Anne M. Mandt-Anfindseen
FAKTA
Bibelskolen i Shaanxi:
Startet: 1978 i Shanyang
Todelt studietilbud: Fireårig pastorutdannelse
og ettårig bibelskole med fokus på menighetsledelse.
Studenter: Rundt 50 studenter på ettårs-studiet
og nesten 80 studenter på det treårige programmet.
Drømmer om: Å bli godkjent som teologisk
seminar for nord-vest-Kina. En slik godkjenning
vil blant annet gi invitasjonsrett ift utenlandske
professorer. I dag kan de kun ta imot eksterne
forelesere som er søkt inn via andre høyskoler/
universitet (for eksempel for lærerutdannelse) i
byen.
Økonomi: Klarer seg uten vår støtte, men får
likevel støtte gjennom Misjonsforbundsstiftelsen
Søster Annie Skaus Minnefond og gjennom Misjonsforbundets budsjett til: læreres studiemateriale, aviser og magasiner til biblioteket, støtte
til honorar for eksterne professorer, kompetanseheving for lærerne, varmeovner til klasserom
og kontor (det kan bli veldig kaldt om vinteren),
støtte til studenter som sliter økonomisk samt
ekstrastøtte til positive tiltak knyttet til jul og
påske. Innsamlingsmål er 110 000 kroner.
Prosjektnummer: Du kan lese mer om prosjektet
(nr 6530) på Misjonsforbundets nettsider (internasjonalt/prosjekter)
M i s j o n s bladet 1 -1 1
47
Kina
ÅPNERE KINA MED
STUDIEIVER
I engelskklassen for andreårsstudentene sitter både unge
og voksne menn og kvinner
med bøkene pent oppmarsjert foran seg, termoskanner
for de daglige litrene med te,
vinterklær og lysende øyne.
mann lurer på om man må bli pastor etter
endt utdannelse, eller om man også kan
drive med business.
Dagen før – i møte med alle skolens
studenter – spør en annen av studentene
hva slags strategi Misjonsforbundet bruker
når man skal inn i et annet land. De virker
U
ndertegnede er – overraskende
nok, særlig for meg – timens lærer.
Jeg snakker så langsomt og rolig
engelsk jeg kan. De enkleste ting. Engelsklæreren oversetter når det er behov.
Studentene har mange spørsmål. En ung
48
Misjons bladet 1-11
Lill Jia Xu
Liu Ying
opptatt av misjon og opptatt av fremtiden.
Mange vet hva fremtiden vil bringe: De
er utvalgt til å studere og støttes av menigheten sin. De skal tilbake til sin egen
menighet og ta større pastoralt ansvar når
studietiden er over.
Skolebiblioteket
Hver dag er det studenter som
besøker det rikholdige biblioteket,
som i dag har 22 000 bøker. Bibliotekaren viser frem både gamle
og nye bøker, teologisk litteratur
og skjønnlitteratur. Vi finner
Agata Christie-krim midt i all teologien og bibliotekaren forklarer at
de oppmuntrer til all lesning – av
alle typer bøker. Tre rom er fulle
med bøker – og skolen ønsker seg
mange flere.
Vil tjene Gud. Før timen starter, har jeg
rukket å snakke med et par av studentene.
De forteller om hvorfor de tar den fireårige
teologiske utdannelsen.
Liu Ying: - Fordi min familie er troende, og både min mormor og min mor
har hatt innflytelse på meg. Etter at jeg
gikk ut av highschool, gikk jeg tre år på
Shaanxi akademi for fremmede språk.
Så tilbrakte jeg ett år hjemme, og både
hjemme og på jobb synes jeg at jeg erfarte
Gud, forteller Liu, som ble døpt og søkte
seg inn på bibelskolen. Etter utdannelsen
ønsker hun å tjene i kirke eller misjon.
Lill Jia Xu kommer ikke fra en kristen
familie. Hans liv fikk et vendepunkt da
faren et halvår før Lill avsluttet highschool
forulykket, og ikke lenger kunne forsørge
familien. I fire år reiste Lill rundt i ulike
provinser og jobbet.
- På grunn av arbeidet mitt ble jeg ”utsatt” for evangeliet. I Kina forteller utdannelsessystemet oss at det ikke finnes noen
Gud. Mens jeg jobbet i Talan forsøkte jeg
å forstå evangeliet med rasjonell tenkning,
Gud fortsatte å åpenbare seg for meg og
folk forsøkte å overbevise meg om hvordan
Gud var – men jeg slet intellektuelt. I en
periode jobbet jeg på sjøen, og på grunn
av klimaet fikk jeg ryggplager. Gud helbredet mine ryggplager, men jeg tenkte det
skjedde av seg selv og trodde ikke på ham,
forteller Lill Jia Xu.
Han gikk videre fra jobb til jobb, kom
inn i pyramidespill, rømte fra jobben sin
og flere ting skjedde. Til sist kalte Lill på
Herren: ”Gud, hvis du virkelig eksisterer,
åpenbar deg selv og jeg vil forplikte livet
mitt på deg.” Og Gud åpenbarte seg på en
slik måte for Lill at han forsto det og kunne
ta imot. I dag er Jesajasteksten om sendelse
og kall sentral i den unge mannens liv.
Han har kjent på dette at ”den eneste mening med livet er å tjene ham.” Han lytter
til tekstens ”hvem kan jeg sende og hvem
vil gå?”
- Jeg vil forkynne evangeliet og tjene i
menigheten – den har 300 medlemmer. Jeg
vil lære bort sannheten og være til glede
for Gud og menighetsmedlemmene, avslutter Lill.
Tekst & foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 1 -1 1
49
Ikke helt A4
Semsvegen 51, 3676 Notodden
Tlf. 350 27 300
www.berget.no
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
50
Misjons bladet
B
Y G
G
M
E
S
T
E
R
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
Utlysning:
UNG søker ungdomsteam til
Hong Kong!
Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
LØSNING KryssORDET nr 4/2010
E
A
V
K
E
S
S
T T
B E
N
R D
A
B
A
M
A
S
E
S
E
S
K
R
I
N
R N
O
M P
J U
U
L
S
D S
A
G N
E I
R O
V E
V O
S
G
O O
E B
S O
L
L
I B
L I
L O
E L
S O
A G
N
D Y
O
R
T
O
G
R
A
F
I
E
R
M
D
E
K
A
R
I
S
K
R
E
M
E
N
I
N
K
A
R
N
A
S
J
O
N
E
N
G
E
I
S I D
S S E
www.misjonsforbundet.no
G
P
O
R
J E N N O M S N I
U N G E R
T A B
L G S T E K
I B
E L
R O S V E
T E A M
R V
R K B Y G G E R B
E O N
T H A
F R O M H E T
C
E
R A
A
B H
S
M Y R R A
E
T A
D Ø L
E L
A N K A K E E
O
N
R Y E
N
R
D D Y
L Y D I G
A
B
S T A
R
K O B B E R
K A
T J E R N E T Y D
Vår søsterkirke Holm Glad
Church i Hong Kong inviterer
et ungdomsteam til å delta på
deres ungdomsleirer til sommeren. Er dette noe for din
ungdomsgruppe?
Vi søker 8-10 ungdommer som
snakker godt engelsk. Teamet
skal bidra på leirene med forkynnelse, vitnesbyrd, holde
ungdomsgudstjeneste og andre
sosiale lederoppgaver. Teamet
skal også reise til Macau-øyene
utenfor Hong Kong, og det er
satt av tid til sightseeing. Leirene er for aldersgruppene 12-15
år og 16-18 år.
Dato: 27. juni – 10. juli + reisedager
Antall deltakere: 8 – 10 ungdommer over 18 år + reiseledere
Pris: ca 9000 kr
Er dette noe for dere? Ta kontakt med Anne Margrethe Ree
Sunde i UNG på mail [email protected]
eller tlf. 997 21 895 for søknadsskjema.
UNG-grupper kan samarbeide
om å danne et team, send da
inn felles søknad.
Søknadsfrist: 15. mars 2011
M i s j o n s bladet
51
Prosjektmenigheter
Livet som
menighetsspire
Vil du plante menighet uten å
stå for selve plantingen? Da
kan din menighet bli støttespiller for noen som står i
bresjen.
M
isjonsforbundet har tradisjon for
å støtte menigheter i fellesskapet
økonomisk. De defineres som
våre ”prosjektmenigheter”. Nytt i denne
tenkningen er at fellesskapet nå skal støtte
med både oppfølging, støtte og tilbud om
kompetanseheving, foruten økonomi.
Like over nyttår ble menighetsplantingene på Justnes, Ytre Randesund og Jåsund
tatt inn som prosjekter i Misjonsforbundet,
sammen med veteranen Bjølsen. Hvordan
er så livet som prosjektmenighet?
Den relativt ferske Vågsbygd misjonsmenighet har vært prosjekt i to år, men
kommer ikke til å motta støtte for 2011.
Pastor Jens Kåre Lindal mener midlene
menigheten mottok fra storfellesskapet har
vært avgjørende for de resultatene de har
fått. Menigheten har rundt 80 medlemmer,
52
Misjons bladet 1-11
og den siste tiden har 150 kommet på
gudstjenestene.
- Uten midlene tror jeg ikke vi kunne
vært der vi er i dag. Jeg hadde i utgangspunktet en 20 prosent stilling, men med
støtten kunne jeg gå opp til halv stilling.
Det gjorde at vi kunne forsere arbeidet raskere og holde tritt med veksten. Nå ser det
veldig bra ut, men det kunne vært annerledes uten at jeg gikk opp i stilling den gang,
forklarer Lindal.
Å ha pastor i større stilling gjorde at de
kunne øke aktivitetene betydelig.
- Vi kunne gå fra å ha gudstjeneste hver
tredje uke til annenhver. Det var viktig for
å ha en stabil kjernegruppe. Dessuten
kunne jeg forberede meg mer på dagtid for
blant annet cellegruppene, forklarer han.
Sparer for å støtte andre. Nå er de
økonomisk uavhengige, og det var på tide å
overlate til andre å være prosjektmenighet.
- For oss passet det godt med to år med
støtte. Jeg tror ikke at man skal ta i mot
støtte for lenge. En nedtrappingsplan bør
for de fleste være klar etter to år – jo lengre
man lever på andres velvilje, jo lengre tid
kan det ta før man kan stå på egne bein,
Menighetsplanterne
på Jåsund har fellesskapets støtte.
mener Lindal.
Vågsbygd misjonsmenighet ser ut til å
gå mot et økonomisk overskudd nå, og vil
derfor gi tilbake av midlene til fellesskapet.
- Vi har satt av penger for å plante nye
menigheter. Dessuten vil vi gjerne fortelle
vår historie hvis den kan være til inspirasjon for andre menigheter. Vi er veldig
takknemlige for dem som har støttet oss,
og jeg har prøvd å si i alle fellesfora at våre
støttespillere skal ha en god del av æren for
menigheten slik den er i dag. Det har satt
seg i ryggmargen til menigheten at vi nå
vil være med å støtte andre i fellesskapet.
Planting og prosjekt. Nå går altså stafettpinnen videre. Stein Bjørkholt leder
menighetsplantingen i Ytre Randesund
som ble prosjekt fra og med 2011.
- Misjonsforbundet har uttrykt at de
ønsker å støtte menighetsplantinger, og
da ble det naturlig at
vi søkte. Vi tror det
er en styrke for oss
at storfellesskapet er
med og legitimerer
Jens Kåre og Karianne
Lindal i Vågsbygd misjonsmenighet.
det vi gjør. Folk ser at dette ikke er et helt
privat påfunn, og det er godt å kunne si at
andre støtter oss, sier Bjørkholt.
Modermenigheten er Randesund
misjonsmenighet, og Bjørkholt forteller
om god støtte derfra og en ryddig prosess i
forhold til Misjonsforbundet.
- Jeg opplever oppfølgingen og kontakten
som god. Vi har hatt en del kontakt med
Torben (Joswig, prosjektleder for menighetsplanting i Misjonsforbundet, red.
anm), og det legges nok opp til en tettere
og bedre oppfølging enn slik det kanskje
har vært før. Vi får coaching, hjelp til kompetanseheving og vi får delta på forskjellige
nettverkssamlinger. Dessuten er det noen
som følger med i arbeidet vårt, sier Bjørkholt.
Spisser støtte. Han har også forvent-
ninger til relasjonen med menighetene
som støtter menighetsplantingen i Ytre
Randesund.
- Jeg håper vi får en god relasjon til dem.
Det er kanskje det jeg har mest forventninger til. At vi skal bli bedre kjent med
hverandre og kan stå i et bønnefellesskap,
sier Bjørkholt.
Torben Joswig forklarer at man vil arbeide noe annerledes med prosjektstøtte til
menigheter enn tidligere.
- Alle kan fremdeles støtte prosjektmenighetene, men vi vil utfordre noen
menigheter til spesielt å gå inn i enkeltprosjekter. Det kan være en mulighet for menigheter som tenker menighetsplanting,
men som ikke er helt der at de kan realisere det selv. Da er det bare å ta kontakt og
gi beskjed om at man ønsker å være støttemenighet for en planting, sier Joswig.
Det synes Stein Bjørkholt er en god ide: Da er mulighetene bedre for å knytte en god
og tett kontakt med våre støttespillere. Det
er viktig for en fersk menighet, mener han.
Oppfølgingen. Joswig forteller at det
er gjort en gjennomgang av prosjektordningen, og at det nå legges opp til en
tettere oppfølging
av prosjektene. Fra
tidligere har nok
en del menigheter
opplevd at de har
mottatt økonomisk
støtte, men utover
det opplevd å stå
ganske alene.
- Vi skal ha en kontinuerlig dialog med
hverandre, og jeg vil besøke hvert prosjekt
en til to ganger i halvåret. Da vil jeg støtte
lederen og lederskapet av prosjektet spesielt. Vi skal også tilby et nettverk av folk
i lignende situasjon, en avklart plan for å
kunne oppnå en selvstendig økonomi, gi
verktøy for kompetanseheving og skape et
avklart forhold til en coach, sier han.
De tre nye prosjektene i Misjonsforbundet går inn i den nye ordningen. Joswig selv er pastor for en menighet som
fremdeles mottar prosjektstøtte. Bjølsen
misjonskirke har vært prosjekt siden replantingen i 2002.
- Vi håpet å trappe ned den økonomiske
støtten vi mottok i løpet av tre-fire år og så
ble en fullbærende selvstendig menighet.
Men til mitt sjokk oppdaget vi at folk sentralt i Oslo flytter etter mellom to og fire år.
Det fikk stor betydning for at vi ikke har
greid å bygge opp en stabil økonomi i en
hverdag hvor to feite år har blitt fulgt av to
magre år i en tiårsperiode, forklarer han.
Faste rammer. Pengene har vært viktig
for at menigheten har kunnet være levende
også når økonomien har vært dårlig. Men
oppfølgingen kunne vært bedre.
- Det var mye godvilje i Misjonsforbundet sentralt, men det var ingen faste
rammer utover pengeoverføringene. Det
opplevdes mer som å få et stipend som
man prøvde å fornye når behovet var der.
Jeg opplever at Misjonsforbundet har tatt
et godt steg i riktig retning nå, sier Joswig.
- En del av det vi gjør nå var på plass
også tidligere, men det var ikke satt i system. Vi har arbeidet en god del med kvalitetssikring og tett oppfølging, sier han.
Det er også gjort en del på forarbeidet med
prosjektene.
- Vi begynner med avklaringsprosess,
og da legger vi større vekt på menighetsplanterens personlige egenskaper enn
tidligere. Vi sjekker at prosjektet står i en
sammenheng, har et startteam rundt seg
og har to til tre støttemenigheter utenom
modermenigheten som er villig til å backe
opp under prosjektet. Dessuten skal de ha
en av disse tre: Modermenighet, en region
av menigheter som står bak eller full støtte
fra sentralt hold, forklarer Joswig.
Prioriterte plantinger. Oppfølgingen
av prosjektene bærer preg av at man tenker >>
M i s j o n s bladet 1 -1 1
53
>>
menighetsplanting i Misjonsforbundet.
Alle de tre nye prosjektene er plantinger,
og ikke menigheter i tradisjonell forstand.
- Det går mer og mer i retning av at
prosjektene skal være plantinger. Hvis vi
skal støtte replantinger så må de av natur
være akkurat det – man må begynne helt
fra bunnen av, sier Joswig.
Menighetsplanting står sentralt i
visjonen Vekst 2020 om fordobling av
Misjonsforbundet innen ti år. Generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet påpeker at målet med
prosjektmidlene må være å nå ut til nye
mennesker.
- Erfaring i norsk sammenheng viser at
nye menigheter i større grad har nådd den
gruppa med mennesker som definerer seg
som kristne, men ikke er aktive i menighet. Ved å plante menigheter når vi nye og
flere mennesker. Målet er også å nå dem
som ikke er kristne, sier Råmunddal og
peker på fem fordeler ved nye menigheter:
1) De vil være bevisste og målrettede for
å nå nye mennesker (noe de er nødt til
for å ”overleve”). 2) De er friere til å prøve
nye og relevante metoder for å nå sin målgruppe. 3) De evangeliserer mer effektivt
enn eldre og mer etablerte menigheter.
4) De jobber mer effektivt med å utvikle
og utruste ledere. 5) De er også effektive i
forhold til å inspirere og revitalisere etablerte menigheter.
Tekst: Anders Artmark Aanensen
Barn i Bjølsen misjonskirke.
Nasjonale prosjekter
Fokus: Menighetsplanting og replanting
Økonomi: 440 00 kroner er innsamlingsmålet. 100 000 kroner går til hver av de ferske
menighetsplantingene på Jåsund, i Ytre Randesund og på Justnes. Det samme beløpet går
til menighetsplanting generelt. 40 000 kroner
går til Bjølsen misjonskirke.
54
Misjons bladet 1-11
OVERLEVERER
ERFARING TIL
HELE COLOMBIA
22 års erfaring med rehabilitering av narkomane gjør
Stiftelsen El Pacto til en veteran og tungvekter i sin bransje.
Med ønske om at flere narkomane skal få en ny og holdbar
endring på sin livskurs, deler El Pacto nå sin erfaring med
lignende aktører i hele Colombia.
E
n kjølig ettermiddag i desember
sitter en ivrig gjeng colombianske
ledere og hører på psykolog Monicas
undervisning om å overgi seg til tjenesten
for de narkomane.
- Det er viktig å være overgitt hvis man
skal lykkes i denne bransjen, forklarer
den unge psykologen, og viser bilder fra
kjærlighetsbrigaden i Bogota hvor alle de
ansatte i stiftelsen gjør kroppsvask og hårklipp på flere hundre av byens uteliggere.
Kurset og nettverkssamlingen skjer på
stiftelsens rehabiliteringsgård ved landsbyen Suesca, en drøy times kjøring utenfor
Bogota. Noen av deltakerne er kledd som
for en gjennomsnittlig norsk vinter. Påkledningens forklaring gir seg når førstemann åpner munn;
- Jeg heter Pablo og kommer fra Barranquilla, der jobber jeg på et lite senter med
rehabilitering av narkomane og alkoholikere. (Han kommer fra over 30 varmegrader i kystbyen Barranquilla til bare fjorten
grader og sur vind, noe som forklarer at
han foretrekker en ekstra ullgenser .)
Rikt velsignet fra Norge. Misjonsfor-
bundets rehabiliteringsarbeid i Colombia
er blitt rikt velsignet fra Norge gjennom to
tiår. De første årene støttet ivrige misjonsvenner i Norge med sjenerøse gaver for å
kjøpe inn den første rehabiliteringsgården,
Alexandria. I år 2000 fikk stiftelsen en avtale med Bistandsnemnda og Norad som
gjorde det mulig med en profesjonalisering
av virksomheten, samt en betraktelig utvidelse. Et nytt og stort rehabiliteringssenter
for narkomane menn ble bygget i Suesca,
og i perioden 2006 til 2008 startet stiftelsen
med rehabilitering av kvinner i landsbyen
Guasca, i Esters hus.
Erfaring som ressurs. Etter åtte år med
Noradstøtte til massive investeringer og
profesjonalisering av behandlingsopplegget kunne stiftelsen skilte med flere flotte
eiendommer, men også enorme mengder
erfaring. Andrés Bunch, som på slutten av
åttitallet tok med seg narkomane uteliggere
til et enkelt hus sør i Bogotá, er fremdeles leder av stiftelsen, og med årene har
Nettverksbygging for
rehabiliteringssentre
i Colombia
Kurs på rehabiliteringsgården Suesca. Her samles
mennesker som driver med rehabilitering til
erfaringsutveksling, utvikling og opplæring.
også hans kone, Beatriz Arguello, gitt seg
hundre prosent til tjenesten. Ekteparet og
medarbeiderne de omgir seg med, mange
av dem selv rehabiliterte, utgjør en enorm
ressurs med sin erfaringsbakgrunn.
Hjelpe de små. - I Colombia ser vi at
rehabiliteringssentre popper opp som paddehatter. Mange er små og har liten eller
ingen forutsetning for å overleve, og flesteparten må stenge like fort som de åpner.
Mange startes av brennende kristne som
har opplevd at de selv eller noen som står
dem nær, er blitt rehabilitert, forteller Beatriz. - Sånn sett ligner de mye på oss da vi
startet for 22 år siden.
I 2009 startet stiftelsen El Pacto et lite
prosjekt med Noradstøtte for å hjelpe disse
små institusjonene til å gi et mer profesjonelt og stabilt tilbud til sine brukere. – Målet er at vi skal oppnå bedre lang-
tidsresultater for dem som blir rehabilitert
fra et liv i rusmisbruk, forklarer Beatriz, og
fortsetter: - Det gjør vi gjennom nettverkssamlinger og kurs hvor vi inviterer ledere
fra andre byer i Colombia, samt enkelte
internasjonale gjester. På samlingene deler
vi av vår erfaring, og vi håper at gjennom
dette kan også andre institusjoner bli større
og bedre på det de gjør. Vi tror også at vi
står sterkere når vi står sammen i et nettverk. For oss som driver rehabilitering med
et kristent fundament, er det også spesielt
gledelig og nødvendig at colombianske
myndigheter nå legaliserer og anerkjenner
religiøse innslag i metodene for rehabilitering. Det er ikke noe vi har oppnådd som
nettverk, men det hjelper oss veldig, avslutter Beatriz.
Tekst: Øyvind Slåtta
Foto: Viggo Koch
Startet: I 2009 av stiftelsen El Pacto
Hensikt: Bruke en 20 årig erfaring til å hjelpe
andre institusjoner med å gi et stabilt og effektivt rehabiliteringsprogram.
Metode: Nettverkssamlinger og kurs. Ledere av
andre institusjoner inviteres til El Pactos rehabiliteringssenter Suesca i en måneds tid for å lære
administrasjon, ledelse, behandlingsmetoder
og hvordan disse baserer seg på kristen tro. En
måned senere får lederne besøk på egen institusjon, og mottar veiledning og råd for bedre drift.
Mål: At det kan bygges et nettverk av kristne
rehabiliteringssenter.
Økonomi: Prosjektet mottar Noradstøtte ut 2011.
Misjonsforbundet bidrar med egenandelen på 30
000 kroner.
Prosjektnummer: 7955. Les mer om dette på
www.misjonsforbundet.no hvor du går inn på
internasjonalt/ prosjekter/ prosjekter i Colombia.
M i s j o n s bladet 1 -1 1
55
1
1
0
2
n
Mlokaisltjo
og globalt
Bønnekort
Vi satser med Vekst 2020 i Norge og vi øker trykket på internajonal satsing
Enhet
Menighet
Diakoni
KINA
ved å utvide til flere land.
Enhet skapes ved åpenhet og fellesskap mellom
enkeltkristne, menigheter og kirker – lokalt, nasjonalt og globalt. Dette er en del viktig av Misjonsforbundets identitet.
ANIA2011
ROM
Mlokisaltjo
n
og
Vi tror at lokale, sunne og misjonale menigheter er
viktige for å nå nye mennesker med evangeliet i vår tid.
Derfor satser Misjonsforbundet sterkt på menighetsplanting i Norge og internasjonalt der vi er til stede.
Diakoni er nestekjærlighet i praksis. Gjennom
sosialt arbeid, bistand og nødhjelp vil vi ta vare på
hele mennesket – uansett alder, sosial bakgrunn
og kjønn – til ånd, sjel og kropp.
SENTRAL-ASIA
globalt
KINA
POLENSENTRAL-AS
IA
NORGE
Misjons bladet 1-11
POLEN
NORGE
KONGO- KON
GOBRAZZAVILLE
E
VILL
ZZA
BRA
COLOMBIA
56
ROMANIA
COLOMBIA
Engasjert i syv land
Med det ferske engasjementet i de to europeiske landene
Romania og Polen, har Misjonsforbundet nå engasjement i syv land, på fire
kontinenter.
S
om du ser av plakaten på foregående
side, har Misjonsforbundet tre hovedoverskrifter for arbeidet hjemme
og ute: Enhet – Menighet – Diakoni.
Disse overskriftene er valgt ut fra erfaring og gjennom refleksjon, for å sikre
en helhetlig tenkning og hjelpe til med å
holde fokus. Som en rød tråd gjennom veldig mange av de 38 prosjektene Misjonsforbundsfellesskapet støtter økonomisk,
går lederutvikling. Å utruste ledere er en
måte å mangfoldiggjøre seg selv på, det
sikrer at flere kan gå inn og ta ansvar og
det kan føre til at andre blir i stand til å ha
eierskap for arbeidet.
Endelig Europa! Europa står frem som
den store misjonsutfordringen i vår tid.
Misjonsforbundet har i flere år sett nærmere på det europeiske kontinentet – og
særlig den østlige delen og satsingen der.
I løpet av 2011 er målet å ha konkrete
planer for samarbeid med misjonsforbundene både i Polen og Romania på plass.
Dialogen er i gang, og tidlig i januar var
både misjonssekretær Eilif Tveit, generalsekretær Jarle Råmunddal og UNGs
daglige leder Anne Margrethe Ree Sunde
i Danmark for å snakke med søsterkirken
der om samarbeid i Romania.
Allerede nå støttes arbeid i Polen: Bibelcampen på Kunow, sommeren 2011,
samt rehabiliteringen av leirstedet der. Ved
utgangen av dette ferske året, vil vi ganske
sikkert vite mer om hvordan samarbeidet
skal skje både i Polen og Romania – og allerede nå kan vi inkludere landene i engasjement og med forbønn.
ter har mottatt prosjektkatalogen, som gir
en oversikt over alt arbeid fellesskapet har
økonomisk ansvar for. Mange menigheter
benytter denne når de skal velge hva de vil
gi penger til. Dersom du ønsker Prosjektkatalogen, kan du enten ta kontakt med
Misjonsforbundet (se kontaktinfo på side
2), eller laste den ned fra nettet: misjonsforbundet.no (søk på Prosjektkatalogen).
Bønnekortet. Sammen med dette magasinet får du et bønnekort. Dette har bønneemner for en måned med et nasjonalt
og et internasjonalt emne for hver dag – til
bruk i et helt år. På kontoret i Oslo brukes
bønnekortet hver dag, under morgenandakten. Nå inviteres du som enkeltmenneske og din menighet til å delta i denne
forbønnen. Bønn er også noe man kan stå
sammen om.
Kommunikasjonsavdelingen
Prosjektkatalogen. Lederskap og mis-
jonsråd i alle Misjonsforbundets menighe-
M i s j o n s bladet 1 -1 1
57
58
Misjons bladet 1-11
Når aktivitet blir en livsstil
Misjonsforbundet er en sammenslutning av 99 selvstendige
menigheter med cirka 8 500 medlemmer. Misjonsforbundet
UNG er vår selvstendige barne- og ungdomsorganisasjon med
cirka 4 000 medlemmer. Hovedkontoret ligger i Oslo. Vår visjon
er «Guds barns enhet og menneskers frelse». Ansgar bibelskole
og Ansgar teologiske høgskole er våre skoler, og internasjonalt
har vi virksomhet i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Misjonsbladet
er vårt medlemsblad.
Menighetsrådgiver/
www.misjonsforbundet.no
Da vår dyktige medarbeider Egil Torp blir pensjonist fra
juli 2011, søker vi etter ny medarbeider.
Stillingen inngår i et team på tre medarbeidere, til
sammen 2,7 årsverk, med hele landet som ansvarsområde. I teamet vil vi se etter en person som kan være leder
for det nasjonale arbeidet (30 %) i kombinasjon med
stillingen som menighetsrådgiver. Den som ansettes kan
med fordel bo på Østlandet.
Ansvarsområder:
•
•
•
•
Være en rådgiver for pastorene
Ansvar for kontakt og oppfølging av menighetene
Utøve tilsyn i forhold til det registrerte trossamfunnet
Ansvar for implementering av nasjonale strategier
Ønskede kvalifikasjoner og personlige
egenskaper:
•God kjennskap til Misjonsforbundet og Misjonsforbundets menigheter
•God tillit i menighetene og i fellesskapet for øvrig
•Relevant utdanning, pastoral- og ledererfaring
•Evne til å føre menigheter gjennom strategiske utviklingsprosesser
•Evne til å lytte, inspirere og utvikle medarbeidere
•Evne til å arbeide selvstendig og til å se de gode løsninger
•Evne til å bygge fellesskap og relasjoner
Vi tilbyr:
•En forventningsfull gjeng medarbeidere
•Spennende arbeidsmiljø
• Lønn etter avtale
Den som ansettes må arbeide i samsvar med Misjonsforbundets formål og verdier.
Spørsmål om stillingen kan rettes til generalsekretær
Jarle Råmunddal, Misjonsforbundet tlf 23 32 57 50 eller
e-post [email protected]
Å leve misjonalt er å leve innenfra og utover, gjennom vår
stuedør, helt ut til verdens ender. Det er å la det jeg er og alle
ressurser jeg har, tjene i denne sammenheng. Enten det gjelder
min tid, den økonomi jeg forvalter, mine evner eller mitt livsfokus – alt skal ha et misjonalt kjennemerke. Det er det jeg tror
Jesus mener med å gjøre disipler.
Dette ligger ikke helt for vår menneskelige natur. Vi vil gjerne
gjøre vårt – og så kan andre ta over når vi har gjort vår plikt. Vi
kan gjøre ”vår del” for så å trekke oss tilbake og bruke penger
og tid på oss selv videre. Men jeg tror ikke det ligger en vedvarende livsglede og velsignelse i å tenke eller leve slik. Jeg holder
heller fast på ordet om at vi har fått våre talenter å forvalte etter
beste evne. Vi skal omsette det vi har fått slik at det gir frukt –
livet ut. Livsstilen vår blir da å gi tilbake mer enn vi selv har fått
fordi vi har forvaltet det på en god måte. Hva det betyr for meg
og deg må vi selv svare på, men Jesus har også sagt mye om det.
p un ktum
Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo
eventuelt i kombinasjon med stilling
som leder for nasjonalt arbeid
”Misjonal” eller ”misjonalt” er et forholdsvis nytt begrep som vi
gjør vel i å lære først som sist – hvis vi vil forstå innholdet i det
å leve som en Jesu etterfølger. Misjonal er et ord for vår tid. Da
Jesus befalte oss å gjøre disipler, snakket han om en kontinuerlig retning på livet. Så beskrev han måter å gjøre det på; døpe,
lære og så videre.
Å leve misjonalt er en livsstil – ikke en aksjon eller handling.
Handlinger må vi sette i verk og aksjoner må vi ha fra tid til
annen, men livsstilen må ha en konstant retning – den må være
misjonal.
En misjonal livsstil må også prege våre menigheter. Med dette
menes ikke bare at vi gir mye av våre innsamlede midler til misjon hjemme og ute - selv om dette viser viktig engasjement og
trofasthet. Menigheten må eksistere for mer enn seg selv. Den
må være til for sine omgivelser ellers tiltrekker den seg få eller
ingen nye. Det er attraktivt å bli inkludert i en sammenheng
som har fokus på å hjelpe andre: ikke bare dem som ”fortjener”
det, men også de som trenger det. Og her finnes nok av behov
til ånd, sjel og kropp. Vi forkynner et helhetlig og levende evangelium ved å være til for hele mennesket.
Det kan sies mye om menigheten, men til syvende og sist er
den enkeltmennesker som er samlet i Jesu navn. Når enkeltmennesker lever ut en misjonal livsstil, blir menigheten nesten
automatisk misjonal, i alle fall hvis den har et tydelig misjonalt
lederskap.
Alt begynner med mennesker som gjør disipler og forvalter
best mulig det han og hun har fått – til Guds ære. Å leve misjonalt er en livsstil.
Eilif Tveit
misjonssekretær
Søknadsfrist: 15. mars 2011
M i s j o n s bladet 1 -1 1
59
RETT PERSON
TIL RETTE TID
Kongokirken har ønsket Misjonsforbundets nærvær i landet.
Magnar Totland er ”vår mann” som skal samarbeide tett med den
store kirken i Kongo. Du kan være med i sendelsen av Magnar.
Kontonummer: 3000 15 10300 Merk gaven: Kongo
Gi din gave nå eller vent til du mottar vårt gavebrev
med mer informasjon.
Internasjonal avdeling