Transcript Prosjektoppgave. LMM. Fra tragisk helt til moderne leder.[1].pdf

Studentnummer:
0861953
Studentnummer:
0851510
Studentnummer:
0757337
Eksamenskode: MAN 23311
Prosjektoppgave:
Ledelse; makt og mening
Utleveringsdato:13.09.2010
Innleveringsdato: 19.05.2011, kl 12.00
Studiested: Drammen
Innleveringssted: Drammen
Hjalmar Johansen:
FRA TRAGISK HELT, TIL MODERNE LEDER
INNHOLDSFORTEGNELSE
1.0
2.0
3.0
4.0
5.0
6.0
Innledning
1.1
Problemstilling
Hjalmar Johansen – bakgrunnshistorie
2.1
Tidlige år
2.2
Fram I – til Nordpolen
2.3
Mellomårene
2.4
Fram III – til Sydpolen
Metode
3.1
Åndsvitenskap og naturvitenskap
3.2
Positivismestriden
3.3
Hermeneutisk analyse
3.3.1
Forforståelse og fordommer
3.3.2
Hermeneutisk sirkel
3.4
Vår bruk av hermeneutikk
3.5
Vår forforståelse av Hjalmar Johansen
3.6
Kilder og kildekritikk
Drøfting
4.1
Underproblemstilling og avgrensning: Hadde Hjalmar Johansen
lederegenskaper som ikke passet inn i hans samtid, men som i dag
ses på som en forutsetning for å lykkes som leder?
4.1.1
Teori: Moderne ledelse
4.1.2
5. nivå ledelse
4.1.3
Kongstanke
4.1.4
Emosjonell intelligens (EQ)
4.1.5
Autentisk lederskap
4.1.6
Ledere vs. administratorer
4.1.7
Delkonklusjon
4.2
Underproblemstilling ; Oppfyller Hjalmar Johansen kriteriene for å kunne
kalles en arketypisk tragisk helt sett med nåtidens innsikt ?
4.2.1
Teori: En tragisk helt eller den ultimale taper?
4.2.2
Analyse og drøfting: Tragisk helt – ungdomstid
4.2.3
Delkonklusjon: Tragisk helt – ungdomstid
4.3
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen –
separasjon og avreise
4.3.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen –
separasjon og avreise
4.4
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen–
prøvelser og seire
4.4.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen– prøvelser
og seire
4.5
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen–
tilbakevendelse
4.5.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Fram I ekspedisjon til Nordpolen–
tilbakevendelse
4.6.
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Fram III ekspedisjon til Sydpolen –
prøvelser og seire
4.6.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Fram III ekspedisjon til Sydpolen– prøvelser
og seire
4.7.
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Fram III ekspedisjon til Sydpolen–
tilbakevendelse
4.7.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Fram III ekspedisjon til Sydpolen–
tilbakevendelse
4.8.
Analyse og drøfting: Tragisk helt – Nåtid
4.8.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Nåtid
Avsluttende drøfting og konklusjon
Referanser
1
1.0
Innledning
Jeg kunne kjenne at tårene presset på og at jeg nærmet meg et emosjonelt
bristepunkt. Jeg prøver desperat og gjenvinne selvkontrollen når jeg
tilsynelatende behersket vender blikket forsiktig til siden. Er jeg alene om å
ha blitt satt ut av spill av denne skjebnefortellingen? I min egen tåretåke
registrerer jeg Magne, med hendene foldet i fanget og hakespissen tett mot
brystet, har han lukket øynene? Bortenfor kan jeg skimte Vigdis som virker
svært urolig. Hun har satt seg fram på stolen, nærmest som en sprinter i
startposisjon. Fingeren er på avtrekkeren. Våre tre blikk møtes og med et
simultant lite nikk registrer vi startskuddet et sted der ute i isødet.
Kjetil Eikesets foredrag (25. november 2010) om Hjalmar Johansens liv og
virke, traff oss. Polfarerdramaturgien, som historieforteller trollbandt oss med
under denne forestillingen, hadde satt vår nyetablerte prosjektoppgavegruppe
i en nærmeste euforisk og kanskje også katarsisliknende tilstand. Kunne det
være slik at Hjalmars tragedie medvirket til å utløse våre egne undertrykte
emosjoner? Nærmest slik som Aristoteles mente at tilskuere kan få utløsning
for vonde følelser og oppleve en rensing av sjelen ved å være tilskuer til
tragisk teater?
Sceneteppet var gått ned på Frammuseet denne ettermiddagen, men
spørsmålene fortsatte å dukke opp som isbjørner i Arktis. Var det slik at
Hjalmar Johansen, som var med Nansen mot Nordpolen og Amundsen mot
Sydpolen, og som ofte blir betegnet som den tredje mannen, på mange måter
falt mellom to helter? Var han mannen som kanskje ”bare” var med, og som
nettopp derfor også i perioden mellom de to store ekspedisjonene levde en
bekymringsfull
tilværelse,
med
store
familiære,
økonomiske
-
og
alkoholproblemer?
I 2011 er det 100 år siden Hjalmar Johansen ikke nådde sydpolen. I denne
oppgaven ønsker vi ærbødigst å belyse avstand eller nærhet mellom tragisk
helt og moderne lederskap.
2
1.1
Problemstilling
Etter Fram I ekspedisjonen ble Hjalmar Johansen hyllet som en helt, men
endte likevel sitt liv nokså tragisk. Dette er en interessant case, også sett med
dagens ”lederbriller”, fordi media stadig presenter ledere som enten ofres
eller ofrer seg selv. I tillegg har også forfatterne av denne oppgaven, gjennom
et langt og yrkesaktivt liv, opplevd på nært hold hvilke syndebukk
mekanismer som trer i kraft under gitte forhold.
Sentrale spørsmål vi har stilt oss i denne pre fasen av denne oppgaven er:
Er det slik at Hjalmar Johansens skjebne hadde vært den samme om han
hadde levd i dag? Kunne hans tragiske skjebne vært unngått, eller er ofring av
ledere en gitt naturlov?
Hovedproblemstilling i vår oppgave blir som en naturlig følge av disse
eksistensielle spørsmålene derfor:
Hjalmar Johansen:
Fra tragisk helt, til moderne leder?
For
å
understøtte
denne
hovedtesen
har
vi
valgt
følgende
to
underproblemstillinger:
Hadde Hjalmar Johansen lederegenskaper som ikke passet inn i hans
samtid, men som i dag ses på som en forutsetning for å lykkes som leder?
Oppfyller Hjalmar Johansen kriteriene for å kunne kalles en arketypisk
tragisk helt sett med nåtidens innsikt?
3
2.
Hjalmar Johansen – bakgrunnshistorie
2.1
Tidlige år
Hjalmar Johansen ble født i Skien i 1867 og var sønn av justisvaktmester Jens
Johansen. Faren og moren (Maren) var av Hedmarksslekt, og Hjalmar
Johansen vokste opp som nest eldst i en søskenflokk på fem.
Etter artium studerte han jus på universitetet i Kristiania, men gjorde det
svakt på de innledende eksamenene, fordi han etter sigende deltok mer i
festlige studentlag enn på forelesninger. Et år ut i studiet døde faren, og
Hjalmar reiste hjem til en kontorjobb i Bratsberg Amtskontor i 1888.
Kontorarbeid ble imidlertid ensformig for en med så mye energi og vitalitet
som Hjalmar Johansen, og i 1891 lånte han penger av sin svoger og fullførte
Krigsskolens første avdeling og ble uteksaminert som sekondløytnant i 1892.
Deretter bar det tilbake til familiens lille gårdsbruk på Venstøp utenfor Skien.
2.2
Fram I – til Nordpolen
Det var på denne tiden at Hjalmar Johansen fikk nyss om Fridtjof Nansens
(1861 – 1930) forestående ekspedisjon med Fram. Han skrev til Nansen flere
ganger og oppsøkte ham i Oslo. Johansen må ha gjort inntrykk på Nansen,
fordi han ble tilbydd jobb som fyrbøter om bord. Hans innsats for å få
Nansens oppmerksomhet og hans beslutning om å oppsøke Nansen, var en
beslutning som klart skulle få store konsekvenser for hans liv.
Da Fram satte seg fast i isen høsten 1893, ble Johansen meteorologisk
assistent og da Nansen ønsket Johansen med seg på ski mot Nordpolen,
takket Johansen straks ja. Etter en dramatisk ferd på 15 måneder, med sleder
og hunder, i temperaturer ned mot -50 grader og overvintring på Frans Josefs
Land, kom de i kontakt med en engelsk ekspedisjon under ledelse av
Frederick Jackson (1860 – 1938). Med Jacksons bistand kom Nansen og
Johansen til Vardø med forsyningsskipet Windward 13. august 1896. Kort tid
etter ble de gjenforent med mannskapet på Fram i Tromsø.
2.3
Mellomårene
Etter sine bragder ble Hjalmar Johansen av Kongen i statsråd utnevnt til
kaptein i hæren og fikk en fast stilling i det nyopprettede Tromsø stifts
4
forsvar og ansvar for over 1000 mann. Han giftet seg med sin
ungdomskjæreste, Hilda Øvrum, og fikk fire barn med henne. Alt lå nå til
rette for at den nyutnevnte kapteinen skulle få et behagelig liv, og i den første
tiden deltok de aktivt i byens selskapsliv. Imidlertid levde Johansen over evne
og ble etter hvert ute av stand til å betjene sin gjeld. Alkoholforbruket tok
overhånd og i tillegg tok hans kone ut separasjon og reiste med barna tilbake
til Skien. I 1906 søkte han om avskjed i nåde og fikk avskjed fra militæret.
I de påfølgende år deltok Hjalmar Johansen på ikke mindre enn fire
ekspedisjoner på Svalbard. Dette var en arena han tydelig behersket og
samarbeidet godt med bl.a. geologen Adolf Hoel (1876 – 1964) og som
assistent for kaptein J. Laurantzon sommeren 1909.
2.4
Fram III – til Sydpolen
I 1910 ble Johansen med på Roald Amundsens (1878 – 1928) ekspedisjon til
Sydpolen, etter en anbefaling fra Nansen. Hjalmar Johansen ser en mulighet
til å starte på nytt. I starten kom de to godt overens. Amundsen hadde lånt
Fram av Nansen til en ekspedisjon til Nordpolen, men hadde en hemmelig
plan om å nå Sydpolen før den britiske rivalen Scott.
Johansen advarte Amundsen mot en for tidlig start på ferden mot Sydpolen,
men Amundsen ignorerte rådet med de følger at mange av hundene stupte i
-60 graders kulde. Tilbaketrekkingen til hytta Framheim, basen mellom de
beksvarte knausene i Kong Edward VIIs Land, skjedde i hastverk. Hjalmar
Johansen mente den skjedde i panikk. Flere av mennene hadde alvorlige
frostskader og Johansen reddet livet til marineløytnanten Kristian Presterud,
som høyst sannsynlig hadde frosset i hjel, dersom ikke Johansen hadde
returnert og hentet ham.
De to kom vaklende inn i leiren åtte timer etter Amundsen, og til frokost
morgenen etter kunne ikke Amundsen dy seg og spurte ”hva de to hadde
drevet med”, som en dårlig skjult antydning til Nansen og Johansens historie
om dobbelt sovepose under turen over isen noen år tidligere. Hjalmar
Johansen langet da ut sin harme mot sjefen og sa sin hjertens mening om
Amundsens svik og panikk over isen. Amundsen innkalte alle ekspedisjonens
5
deltagere, en etter en og forlangte en lojalitetserklæring. Den fikk han, også
fra Johansen og marineløytnanten. Hjalmar Johansen ble tatt ut av gruppen
som var bestemt for turen til Sydpolen. Etter hvert stoppet Amundsen hyren
til Johansen, og sørget for at ingen skulle intervjue Johansen når han kom
hjem. Han sørget også for telegrammer til Norge som fortalte om Johansens
mytteri. Medlemmene fra ekspedisjonen til Sydpolen ble feiret etter
hjemkomsten i 1912. Hjalmar Johansen måtte få myndighetenes hjelp til å
komme hjem – på tredje klasse med et fraktskip fra Tasmania.
Etter hjemkomsten går det raskt nedover med Hjalmar Johansen. Uten
penger, uten selvtillit og som persona non grata ender han sitt liv for en kule.
3.
Metode
I dette kapittelet skal vi redegjøre for forskjellen mellom naturvitenskap og
åndsvitenskap samt innholdet i en hermeneutisk analyse med vekt på Gadamer.
Vi har anvendt Krog med flere: ”Historie forståelse og fortolkning” (7). Som
helhet utgjør dette det teoretiske grunnlaget for kapittelet. Vi vil også kommentere
våre kilder og den kritikk det kan rettes mot dem.
3.1
Åndsvitenskap og naturvitenskap
Et viktig spørsmål i det nittende og 20. århundre er spørsmålet: Finnes bare en
form for vitenskap og kun det? Skal metodene og fremgangsmåtene være like
uansett hvilke emner forskere tar opp, eller kan vi si at det finnes flere typer
vitenskap? Det ble for mange viktig å skille mellom naturvitenskap og
åndsvitenskap. Det nittende århundre var preget av naturvitenskap som ideal,
denne vitenskapen hadde bevis på hva forskning var og hva forskning kunne
oppnå av sikker kunnskap man ikke kunne rokke ved. Haley hadde f.eks beregnet,
ut ifra Newtons fysikk, når kometen ville dukke opp igjen neste gang.
De som mente at det bare fantes en form for vitenskap, mente samtidig at all form
for vitenskap bruker den samme metode, nemlig hypotetisk-deduktiv metode.
(hypotesetesting). I motsetning til naturvitenskap ble åndsvitenskap av mange
ikke sett på som en vitenskap fordi resultatene ikke kunne telles og måles.
6
De som forsvarte to grunnleggende vitenskaper, viser til at objektene er
forskjellige, eller at metoden som blir anvendt er det. Den italienske filosofen
Vico (1668-1744), mente at en del av virkeligheten vår ikke var skapt av oss –
naturen, og en del var skapt av oss – historien og kulturen. I følge Vico vil det
være behov for forskjellige fremgangsmåter i historievitenskapen som vi ikke
trenger i naturvitenskapen. Skillet mellom naturvitenskap og historie ble for Vico
først og fremst bestemt ut fra objektene. Han mente at mennesker måtte brukes sin
skapende fantasi og innsikt i menneskets natur og vi trenger andre verktøy enn
dem naturvitenskapen anvendte.
Karl Popper (1902-1995) og Carl Hempel (1905-1997) er to av de mest kjente
forkjemperne for naturvitenskapen. Popper mente at det fantes bare en
vitenskapelig metode, og at bruken av vitenskapelig metode har en viktig og
positiv betydning for alle deler av samfunnet.
Den tyske historikeren Johann Gustav Droysen (1808-1889) forøkte å trekke opp
et skille mellom naturvitenskap og humaniora eller åndsvitenskap. Han skilte
mellom begrepene å forklare og forstå. Allerede fra 1700-tallet ble begrepet ”å
forklare” brukt innen filosofi og vitenskapsteori. Immanuel Kant brukte begrepet
for å føre et enkeltfenomen tilbake til et grunnleggende prinsipp eller en lov.
Droysen lanserte begrepet å forklare som en motsetning til å forstå, altså ”å forstå
gjennom forskning” (7,s 107). Droysen skiller de to vitenskapstypene ut fra skillet
mellom deres objekter, skillet mellom å forstå og forklare og skillet i metode.
Droysen hevdet at vi ikke kan forstå naturen helt ut, men utdrag av den fordi vi
deler noen former for sjeleliv med dyrene. Vi kan for eksempel forstå når et dyr
blir skremt av ukjente lyder, mens andre ting i naturen som f. eks fysikk og kjemi,
eller planeters bane, må forklares for oss.
Vi forstår resultat av menneskelig virksomhet lettere og Droysen mener vi som
mennesker hele tiden skaper en verden vi selv er en del av. Vi er i eller innenfor
historien, mens når det gjelder naturen står vi utenfor den.
Som tidligere nevnt åpnet også Vico opp for at det kunne finnes flere vitenskaper
enn kun naturvitenskap. Dette ble heftig diskutert blant forskere og debatten ble
kalt positivismestriden.
7
3.2
Positivismestriden
Debatten om åndsvitenskap og naturvitenskap begynte på alvor i Norge i 1960årene. Forsøket på å tilpasse humaniora til naturvitenskapene går under
samlebetegnelsen positivisme. Opprinnelig betyr positivisme å holde seg til fakta.
Positivisme ble synonymt med behaviorisme, en teori som gikk ut på at vi i
beskrivelsen av mennesket skulle se bort fra alt som ble knyttet til indre liv, bl.a.
hukommelse, følelser og tanker.
Vi skulle i stedet holde oss til det som kunne observeres og beskrives av ytre
observatører. På denne måten kunne vi bygge opp en naturvitenskapelig psykologi
som kunne begrunne lovmessigheter i menneskets adferdsliv. Positivisme ble også
oppfattet som scientisme, det vil si man mente at naturvitenskapen er den eneste
form for menneskelig fornuft og alt vi tenker og argumenterer bør følge dette
mønsteret. Karl Popper mente at det fantes bare en sann metode som er den
samme i alle vitenskaper.
Den norske filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) var sterkt kritisk til denne
måten å tenke på. Diskusjonen gikk for alvor på 1960 tallet mellom ham og
filosofen Arne Næss (1912-2009), hvor sistnevnte den gang stod for en posisjon
som kan kalles positivistisk og scientistisk. Skjervheim videreførte tankene til
Vico og Droysen, og skrev artikkelen Deltakar og tilskodar i 1957.
Skjervheim mener helt klart at vi aldri er utenfor verden. ”Vi kan ikkje velja å
vera engasjert; i og med at vi er i verda, er vi alt engasjert, i eit eller anna” (13,s
81). Han mente at mennesket føler, tenker og mener noe, og vi kan ikke gjøre et
menneske til et objekt og kun være tilskuer i menneskers liv. Skjervheim sier at
ved å opptre bare som tilskuere, gjør vi de andre til fakta dvs vi objektiverer. Det
vil ikke være mulig å objektivere seg fullt ut og ved å bygge en vitenskap på
innstillingen om at det går an, vil vi gå glipp av nettopp det at mennesker ikke
bare er fakta, men følende vesener basert på tenking og handling.
Derfor vil forskeren, som er en del av samfunnet, ikke kunne distansere seg helt
og holdent, men blir en deltaker som er tenkende og handlende. Forskeren vil
måtte se på oppfatninger som sanne eller falske, holdbare eller uholdbare. En
vitenskap som på den måten forholder seg til oppfatningene i det samfunnet den
8
handler om og ikke bare registrer dem som fakta, kaller Skjervheim kritisk
vitenskap (7).
3.3
Hermeneutisk analyse
Hermeneutikk kommer opprinnelig fra det greske verbet hermeneuein som kunne
ha tre betydninger. Å oversette, å utlegge og å uttrykke. Vi kan derfor si at
hermeneutikk betyr forståelseslære eller fortolkningslære. Det er viktig å være
klar over at hermeneutikk ikke er en teori, men et knippe med teorier om
fortolkning og forståelse som i løpet av tiden har gjennomgått flere
utviklingstrinn.
3.3.1.
Forforståelse og fordommer
Fra slutten av 1800-tallet ble debatten om humanioras grunnlag i stor grad en
debatt om fortolkning og forståelse. I debatten om hermeneutikk i det 20.
århundre står filosofen Hans-Georg Gadamer (1900-2002) og hans bok ”Sannhet
og metode”(1960) helt sentralt. Denne boken omhandler bl.a. Gadamers
oppfatninger om hva hermeneutikk er og utviklingen av hermeneutisk teori.
Gadamer var sterkt influert av sin læremester filosofen Martin Heidegger (18891976). Mange vil påstå at Gadamer bare videreførte og utviklet forståelsen om
hermeneutikk som Heidegger hadde skrevet om i sin bok Væren og tid fra 1927.
Gadamer la aldri skjul på hvor mye hans læremester hadde betydd for ham, men
det er likevel Gadamers navn som står sentralt i hermeneutisk teori i vår tid.
I sin bok Sannhet og metode gir Gadamer en rekke eksempler på hvordan han
mener menneskelig forståelse oppstår og utvikler seg og hvordan forståelse i det
hele tatt er mulig.
I debatten om hvorvidt hermeneutikk er en metode eller ei, var Gadamer selv klar.
For ham var ikke hermeneutikk en metode, men en ”generell filosofisk teori om
hva forståelse er, og hva som skjer i oss og med oss når vi forstår”. ( 7,s 239) Han
var sterkt imot at humanioraforskningen skulle tilpasse seg naturvitenskapenes
metodikk, men ville likevel ikke bøte på dette ved å finne en annen metode for
disse vitenskapene. Gadamer mener bestemt at forståelse er et grunntrekk ved
mennesket og en forutsetning for å lære seg metoder i de ulike vitenskapene. Han
benekter ikke at det finnes en metode i åndsvitenskapene, men benekter at denne
9
metoden heter hermeneutikk. Det viktigste poenget for Gadamer var derfor ikke
skillet mellom natur- og åndsvitenskap, men mellom metode og hermeneutikk.
For Gadamer ble begrepene fordommer og forforståelse viktige begrep. Gadamer
mente at ”det finnes ingen sikker begynnelse, ikke noe fast og trygt grunnlag for
all forståelse, som vi kan stå på før vi begynner med å forstå” (7,s 243).
All forståelse forutsetter altså en forutgående forståelse. Dette kalte Gadamer en
fordom. Gadamer var sterkt kritisk til filosofen Decartes som mente det gikk an å
kvitte seg med alle fordommer. Gadamer mente at det var umulig å kvitte seg med
forutsetningene fra vår egen kultur.
Gadamer betraktet fordommer som et positivt ladet begrep. Han var helt klar på at
våre fordommer, det at vi tilhører vår egen tid og vår egen kultur, utgjør en
forutsetning for å forstå fortiden. Fordommer blir da altså ikke hindringer men
positive forutsetninger for forståelse. Fordommer kan korrigeres - vi kan skille
mellom de som åpner for og de som forstyrrer forståelsen – derfor har vi mulighet
til å forstå fortiden samtidig som vi er knyttet til vår tids fordommer. All
forståelse forutsetter en forbindelse mellom to perioder.
3.3.2
Hermeneutisk sirkel
Dette illustrerer Gadamer i den hermeneutiske sirkelen (se figur 1) hvor han
mener at forståelsen av en tekst er preget av leserens forforståelse og fordommer.
Gjennom sirkelbevegelsen kommer vi inn i en prosess hvor vi i stadig større grad
kan bedømme våre fordommer og sjalte ut dem som ikke er på sin plass og som
hindrer
forståelsen
Tekst (med sin horisont)
vår.
(7,s
247).
Leser (med reviderte
fordommer, ny horisont)
Leser (med sine fordommer,
Tekst (lest med en utdypet
sin horisont)
forståelse ut fra leseres nye
horisont)
Figur 1
10
Vår forforståelse og våre fordommer utgjør en helhet som vi ikke er oss helt
bevisst. Vi kan ta opp enkelte elementer til kritisk prøving, men ikke helheten.
Til dette bruker Gadamer begrepet horisont. For Gadamer ligger det i dette
begrepet at både våre fordommer og forforståelse utgjør en helhet, men også at
vår forforståelseshorisont kan endre seg. I den hermeneutiske sirkel vil det derfor
bli et forhold mellom lesers horisont og den horisont som blir representert av
verket.
Vi kan gjennom horisontsammensmelting justere vår horisont ved å trenge dypere
inn i verkets opprinnelige forestillingsverden. Vi streber etter å forstå teksten og
ikke oss selv. Vi skal, ifølge Gadamer, likevel være klar over at forståelse
forutsetter både forbindelse og avstand. De to horisontene kan ikke bli helt forent
fordi det finnes en forskjell mellom oss og fortiden. All forståelse innebærer at vi
bygger på den forbindelsen det er mellom fortid og vår egen horisont som vi alltid
må forutsette.
Gadamer legger også vekt på tradisjon som forutsetning for at en virkningshistorie
kan oppstå. Tradisjon, ved den kulturelle overleveringen hjelper til for at verkets
horisont forplanter seg til vår tid og preger vår tids lesere. Gadamers teori om
tolkning og tekstforståelse går ut på at all forståelse bygger på et forhold mellom
spørsmål og svar. ”I virkeligheten kan man bare forstå en tekst hvis man forstår
det spørsmål den er et svar på” (7, s 258).
3.4
Vår bruk av hermeneutikk
Vi ønsker i vår oppgave å gjøre en analyse av Hjalmar Johansen ut fra de
problemstillingene vi stiller i kap. 1. Oppgaven starter dermed med vår forståelse
av fortellingen om Hjalmar Johansen. Ved å bruke Johansens egen dagbok samt
andres tekster om ham og omgivelsene den gang, vil vi forsøke å oppnå ny
forståelse og skape mening. Vi er enige i Gadamers syn på at forståelse ligger som
et grunntrekk hos mennesket og at hermeneutikk er mer enn en metode. På tross
av dette vil vi bruke den hermeneutiske sirkelen som en metode i vår oppgave til å
skaffe oss ny kunnskap ved horisontsammensmelting. Vi bruker vår horisont og
verkets horisont og prøver å få disse til å nærme seg hverandre. Etter som vår
kunnskap om Hjalmar Johansen øker, ønsker vi at vårt innblikk i hans liv, hans
11
personlighet og den historiske perioden han levde i, kan gi oss økt forståelse og
innsikt i våre problemstillinger.
3.5
Vår forforståelse av Hjalmar Johansen
Vi som skriver denne oppgaven sammen, kjente i varierende grad til Hjalmar
Johansens historie fra før. Men vi fikk raskt en felles oppfatning om at Hjalmar
Johansen, mens han levde, ble urettferdig behandlet og ikke verdsatt som fortjent.
Vi er dermed ikke helt nøytrale og leser litteraturen med våre fordommer og
forutinntatthet. Vi lever i dag i en annen tid enn Hjalmar Johansen gjorde og dette
vil også påvirke vår forståelse og tolkning av hans samtid. Vi har i løpet av
oppgaven blitt utfordret på våre fordommer.
3.6
Kilder og kildekritikk
Vi vil her redegjøre for de historiske kildene vi har brukt i oppgaven. De
teoretiske kildene blir ikke behandlet her. Vi har forsøkt å finne kilder som både
er skrevet i tiden da Hjalmar Johansen levde og kilder som er skrevet i senere tid.
Primærkildene våre vil derfor være Hjalmar Johansens dagbøker, brev og
telegram gjengitt i bøker, som ble skrevet fra hendelser den gang, samt
sekundærkilder som forteller om hendelser og derfor skrevet i etterkant. Det er
viktig å være klar over at mye av litteraturen som ble skrevet i den tiden
polekspedisjonene foregikk, ble skrevet i en tid hvor Norge var i stor fremvekst
som
selvstendig
nasjonalstat.
Litteraturen
vil
derfor
fremstå
som
nasjonalbyggende, der Nansen og Amundsen var heltene, og kan nok mangle
helhetssyn. Romaner og beretninger om Hjalmar Johansen skrevet i senere tid, har
etter vår oppfatning en helt klar oppreising av Hjalmar sett i lys av moral. Den
viktigst sekundærkilden vår har vært ” Den tredje mann, beretningen om Hjalmar
Johansen”, skrevet av Ragnar Kvam Jr., 1997.
4.
Drøfting
4.1
Underproblemstilling og avgrensning
Hjalmar Johansen ble av Nansen karakterisert som handlekraftig, sterk og
lojal. Selv skriver Johansen i Selv-anden 86° 14’’, i et nøkternt og enkelt
språk, refererende ikke reflekterende. Dagbøkene til Nansen, Amundsen og
Johansen, som er referert i den litteraturen vi bruker, gir oss imidlertid et noe
større innblikk i hvordan de tenkte, i tillegg til rene handlingsreferat. Det er
12
både sagt og skrevet mangt om lederatferden til de to nasjonale ikonene, men
lite om Hjalmar Johansen.
I følge HR Norge (2009) finnes det mer enn 8000 ulike teorier om ledelse.
Det har derfor vært helt nødvendig å foreta en klar avgrensning i forhold til
hvilke teorier vi legger til grunn for vår drøfting.
I vår underproblemstilling ønsker vi å belyse hvorvidt Hjalmar Johansen
hadde lederegenskaper som ikke passet inn i hans samtid, men som vi i dag
ser på som en forutsetning for å lykkes som leder. Vi har derfor valgt å
konsentrere oss om følgende teorier; Collins (5. nivå ledelse), Eikeset
(kongstanke), Coleman (Emosjonell intelligens, EQ), Goffee og Jones
(autensitet) samt Mintzberg og Zalesnik (leder vs. administrator).
4.1.1
Teori: Moderne ledelse
På 2000-tallet har Jim Collins (4) vært en trendsetter innen ledelsesteorier.
Han har delt inn ledelse i et 5- nivå hierarki:

Nivå 1: Svært begavet individ (Gjør en god innsats gjennom talent og
kunnskap)

Nivå 2: Teammedlem som bidrar (Oppfyller gruppens mål og arbeider
effektivt med andre i gruppesammenheng)

Nivå 3:Kompetent sjef (Organiserer mennesker og materielle ressurser
på en virkningsfull måte mot fastsatte mål).

Nivå 4: Effektiv leder (Katalyserer hengivenhet og kraftfullt arbeid
mot en klar og utfordrende visjon).

Nivå 5: Lederen (Bygger storhet gjennom kombinasjonen personlig
ydmykhet og profesjonell viljestyrke).
Tradisjonelt tenker vi på ”store” ledere som de som skaper overskrifter i
media og blir kjendiser, som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen. Dette er
ikke femte nivå ledere mener Collins. 5. nivå lederne er de du sjelden hører
om i media, men som likevel kan vise til enestående resultater. De har en vilje
og evne til å fremme virksomhetens beste over lang tid og snu det negative til
positive utvikling. De setter oftest andre foran seg selv og tar med de rette
13
folkene med på ”bussturen”. Slike leder har også en egen evne til å skape en
kultur for engasjement og vekst. Ifølge foreleser Kjetil Eikeset er slike
”usynlige” ledere svært synlige og godt likt internt i egen organisasjonen.
(Forelesning BI Porsgrunn, onsdag 9. feb.2011)
Vi ønsker i denne oppgaven å ta utgangspunkt i Collins 5. nivå lederen for
vår vurdering av Johansen som moderne leder. I tillegg til denne
avgrensningen ønsker vi å vurdere Johansens lederegenskaper opp mot fire
andre lederteorier som er beskrevet og er velkjent innen moderne
ledelseslitteratur. Dette først og fremst fordi disse lederegenskapene
samsvarer svært godt med Collins beskrivelse av 5. nivå lederen, men også
for å gi vurderingene våre større tyngde;

Kongstanke

Emosjonell intelligens

Autentisk lederskap

Leder vs. Administrator
4.1.2
5. nivå ledelse
Når Collins refererer til 5. nivå ledere har han sett på selskaper som har holdt
det gående over tid og som kjennetegnes ved at de har vært svært
suksessfulle. Det som imidlertid er en fellesnevner ved 5. nivå ledere er en
ydmykhet på egne vegne, men samtidig en voldsom ”drive” om å oppnå
optimale resultater på vegne av organisasjonen. Ydmykheten det refereres til
handler nødvendigvis ikke om å være karismatisk eller å være myk, men
snarere om det å se utover egne behov. Hjalmar Johansen viste på Fram I og
Fram III at han var en ansvarsfull og dyktig medarbeider, han utførte sine
oppgaver så godt at han raskt steg i gradene. Gjennom dagbøker og biografier
har vi fått et godt innblikk i hvordan Johansen bidro til å oppfylle
ekspedisjonenes mål og han arbeidet effektivt med de andre deltagerne.
På Fram III fikk han i ansvar å organisere forsyninger mot polområdet og
utførte oppdraget så grundig, at det var med sannsynlighet en medvirkende
årsak til at Amundsen nådde sydpolen så raskt. Johansen hadde egenskaper
som Collins beskriver er nødvendig for 3. nivå ledere. Hjalmar Johansen
hadde imidlertid ingen klar visjon, slik vi ser det.
14
4.1.3
Kongstanke
Begrepet kongstanke dukker opp i Kongsemnene (Henrik Ibsen, 1864) og
forteller om kong Håkon og hertug Skule og maktkampen mellom dem,
knyttet til tanken om et samlet Norge. I en samtale mellom dem beskriver
kong Håkon sin kongstanke, sin idé eller visjon om et samlet Norge. (7,
s101).
I forelesninger (5) definerte Kjetil Eikeset begrepet kongstanke og tre
kriterier som begrepet bygger på:

Idéen må være av personlig eksistensiell karakter. Den må være
knyttet opp mot selvforståelsen – og det vil være et svik mot seg selv
å ikke realisere den

Det kreves vilje og stor innsats. Handling må følge tanken.

Idéen må være større enn individet og også bety noe for fellesskapet.
Den må være uselvisk og snarere gå på bekostning av egeninteressen
enn å representere den.
Teorien om 5. nivålederen er ikke ulik ideen om en leders kongstanke. Det vi ser
er at teorien om kongstanke og 5. nivå lederen deler sin ide om streben etter
storhet, gjennom målrettethet, personlig vilje/evne og gjennomføringskraft. Store
ledere (tydelige ledere) drives fremover av en ufravikelig målbevissthet og det er
denne målbevisstheten som gir motivasjon til å ta personlige risiko (6).
Hjalmar Johansen er, som vi har nevnt tidligere, mannen som ”falt mellom to
helter”. Han hadde utvilsomt en drivkraft mot det å oppsøke isødet, men det
var neppe en plan – en idé – en kongstanke, bak hans valg. Kanskje var det
tilfeldighetenes spill (gudinnen Fortuna, som Cicero ofte taler om) som
påvirket hans avgjørelser ved viktige veiskiller eller i bestemmende øyeblikk?
Hjalmar Johansen var etter vår oppfatning ikke opphavet til verken ferden
mot Nordpolen eller Sydpolen. Dette var ideer og visjoner som henholdsvis
Nansen og Amundsen hadde, men som Johansen var med på å realisere. Uten
tvil var Johansen en handlingens mann i gitte tilfeller, med en
bemerkelsesverdig innsatsvilje, men at Johansen hadde oppdagelsen av
polene som sin kongstanke, vil det etter vår mening være feil å påstå. Likevel
15
er det liten tvil om at Johansens samtid hadde en stor respekt for hans
bragder, og han var et forbilde – og ble feiret som en helt.
4.1.4
Emosjonell intelligens (EQ)
Coleman (3) undersøkte hvilke personlige evner hos lederne som førte til
fremragende ytelser og resultater i en rekke selskaper.
Evnene ble delt inn i tre kategorier:



Tekniske evner (accounting, business plans etc.)
Kognitive evner (analytisk tankegang)
Emosjonell intelligens (evne til samarbeid, evne til å lede endringer)
Kartleggingsprosessen resulterte i en liste av kriterier for svært effektive ledere.
Det viste seg at tekniske og kognitive evner var svært viktig for effektivitet, men
at EQ var dobbelt så viktig i alle typer jobber. Det viste seg videre at EQ var mer
og mer viktig jo høyere opp i selskapet personen var ansatt. Resultatene viste at
moderne ledere med emosjonell intelligens (EQ) lykkes i større grad enn ledere
med overrepresentasjon av tekniske og kognitive ferdigheter
EQ består, ifølge Coleman, av fem egenskaper:

Selvbevissthet (Self-Awarness)

Selvregulering (self-regulation)

Motivasjon

Empati

Sosiale evner (social skills)
Nansen skrev i årboken til Norsk Geografisk Selskap, 1913 (gjengitt i Østvedt,
1967) om Hjalmar Johansen at han, av dem som kjente ham, ble betegnet som
trofast (lojal), djerv (modig), staut (real) og en god kamerat. Han var, skrev
Nansen, direkte og enkel, stillfarende, fåmælt og uselvisk. Hjalmar Johansen
hadde empatiske sider, samarbeidet godt med andre og hadde gode sosiale
egenskaper, men manglet egne mål – og kanskje mening. Mellom polferdene følte
han seg fortapt og fant seg ikke til rette, hvilket han ofte ga uttrykk for. (15). I
hans indre fantes imidlertid en motivasjon og en lidenskap for selve arbeidet i
polarisen. En lidenskap som riktignok gikk utover kun penger og status, men
denne lidenskapen skulle prege hans hverdag i Norge og skape alvorlige
bekymringer for dem som sto ham nær.
16
I den velkjente konflikten som oppsto under frokosten på Framheim, avslører,
etter vår oppfatning, Johansen et temperament som kan tendere mot en emosjonell
brist. Denne episoden, som Badaracco (1) definer som Defining moment, ble som
kjent fatalt for Hjalmar Johansen.
4.1.5
Autentisk lederskap
Goffee og Jones har stilt spørsmålet ”Hvorfor skal noen la seg lede av deg?”
(6) og har gjennom forskning påvist at moderne ledere som lykkes, er ledere
som når frem til folks hjerte, sjel og sinn. Ledelse handler selvsagt om
resultater og ytelse, men det som skiller en god leder fra en fremragende
leder, handler om lederens evne til å gi mening gjennom autensitet. Ledere
som er seg selv, og ser sin rolle i den store konteksten og ikke minst kjenner
sine særegenheter og bruker disse til egen fordel vil oppleves som autentiske
ledere. De vil befeste sin legitimitet gjennom å vise sine sterke sider, men
kun dersom de ikke samtidig fornekter sine svake sider. Johansen er en mann
som på mange måter er ”ekte”, men dette kommer ikke til uttrykk slik Goffee
og Jones tenker krav til en moderne autentisk leder. Johansen har ikke
identifisert og tatt i bruk sine potensielle personlige lederfortrinn. Han faller
fullstendig sammen i tiden mellom de to Fram ekspedisjonene, og når
muligheten byr seg for en ekspedisjon med Amundsen, kaster han seg ut i det
og ”rømmer fra alt”, snarere at det er et bevisst mål eller lederkall.
Videre kan vi si at Johansen under særdeles pressede situasjoner, hadde evne
til å tenke klart, uselvisk og oppofrende, jfr. hendelsen med Presterud, men
Hjalmar Johansen gikk aldri inn i noen ekspedisjoner som entreprenør eller
med personlig forhold til selve handlingen. Vi mener at hans valg bar i stor
grad preg av flukt fra noe, heller enn søken etter noe. Johansen kom fra
relativt enkle kår og det kan ha preget hans behov for anerkjennelse (jfr. tiden
i Tromsø – mestret ikke offisersrollen og fikk store alkoholproblemer) og
kanskje følelse av å ikke passe inn i de miljøer som i utgangspunktet åpnet
sine dører for en fra ”lavere kår” enn professor Nansen og juristen
Amundsen. Goffee og Jones viser til at autentiske ledere forstår sine svake
sider og bruker disse, bevisst eller ikke, til å skape troverdighet rundt sin egen
personlighet. Etter vår oppfatning maktet ikke Johansen å temme sitt eget
17
temperament, når han under frokostepisoden i Framheim viser autentisk sinne
og frustrasjon. Denne autensiteten blir imidlertid ikke til Johansens fordel,
snarere tvert i mot. Dette fordi mannskapet ikke følger eller tar Johansens
side i konflikten, men forblir lojale til Amundsen. Etter vår oppfatning klarer
dermed ikke Johansen å bruke sin autentiske svakhet (temperament) til egen
fordel.
Samtidig kan han ha vært uredd og risikovillig når han utfordret voldsomt,
ved å si sin hjertens mening til Amundsen. Vi kan dermed også tolke Hjalmar
Johansens handlinger som et tegn på virtú (Machiavelli).
4.1.6
Ledere vs. administratorer
Mitzberg (11) har en rekke ganger kommentert forskjellen mellom ledere og
administratorer. Han vektlegger særlig at ledere har tydelige målsettinger og
et personlig aktivt forhold til sine mål, de arbeider ut fra et ønske om å gjøre
en forskjell, de søker risiko og er villige til å bruke makt om nødvendig for å
få gjennomslag (jfr. Kongstanke, Ibsen).
Administratorer, mener Mintzberg, kan være utholdende og tøffe, men utfører
sine mål mer ut fra et rasjonelt nødvendighetsbehov, enn av å utfordre
muligheter og ideer. De inngår snarere kompromisser og opererer med lav
risiko, enn en leder som aktivt oppsøker utfordringer for å skape ny innsikt.
John P. Kotter (1999) understøtter Mitzbergs syn på ledere vs.
administratorer, og sier at ledere og administratorer er to særegne og
kompletterende systemer for handling. Begge er nødvendige for å sikre
fremgang
i
komplekse
organisatoriske
og
mellommenneskelige
sammenhenger. Hjalmar Johansen hadde i Nansen en mentor som inspirerte
ham til å bruke sine evner i et arbeid under vanskelige forhold, jfr. Mintzberg
om at talentfulle mennesker trenger gode ledere for å utvikle sitt eget
lederskap. Johansen hadde før ekspedisjonen med Nansen ikke utpreget seg
spesielt som en ledertype, selv om han blir karakterisert som et midtpunkt i
venneflokken, snill mot de yngre, og som en omgjengelig offisersaspirant det
året han gikk på Krigsskolens første avdeling (15).
18
Etter vår mening ”fløt” Johansen på mange måter fremover mer av
nødvendighet, enn av tydelige mål (11). Så langt vi kan tolke Hjalmar
Johansens liv, slik den er beskrevet i litteraturen, er det svært lite som tyder
på at han var drevet av et ønske om tydelig måloppnåelse. Dette skiller, ifølge
Mintzberg, ledere fra administratorer.
4.1.7
Delkonklusjon:
Etter vår oppfatning oppfyller ikke Hjalmar Johansen dagens krav til
en moderne leder
4.2
Underproblemstilling:
Oppfyller Hjalmar Johansen kriteriene for å kunne kalles en arketypisk tragisk
helt sett med nåtidens innsikt?
4.2.1
Teori: En tragisk helt eller den ultimate taper?
Arketypen tragisk helt er godt beskrevet i litteraturen. Den tragiske helten er ofte
hovedperson i sin egen tragedie. Filosofen Aristoteles definerer den tragiske
helten som ”noble” and since tragedy involves the fall of a tragic hero, one theory
is that one must have a lofty position to fall from or else there is no tragedy (just
pathos)”. Slike edle skikkelser som i løpet av dramaturgien transformers til
tragiske helter framstår i en rekke klassiske greske drama, og utgjør også
kjernehandlingen i flere av William Shakespeares skuespill. I skuespillet Macbeth
er Lady Macbeth en rollefigur som er gift med skuespillets protagonist, Macbeth,
en skotsk adelsmann. Hun blir dronning av Skottland etter å ha drevet mannen til
å begå kongemord. Senere lider hun under skyldfølelse for sin delaktighet i
forbrytelsen. Hun dør utenfor scenen i den siste akten, øyensynlig i et selvmord.
Også andre klassiske drama som ”Othello” og ”Romeo og Julie” er eksempler
hvor hardt tragedien rammer. I denne dramaturgien er den tragiske utgangen
linket opp mot svakheter (flaws) i personligheten. Dette kan for eksempel være
overdreven stolthet (excessive pride). Den tragiske helt kan også lide av hybris,
som grekerne kalte det, det vil si selvforherligelse eller hovmod og noen ganger
19
av stormannsgalskap. Å seire, å være best, kan gi opphav til slike holdninger.
Dette vil, ifølge Paul Moxness, også ofte kunne føre til nederlag (12).
I tillegg må det være et element av fritt og avgjørende valg for at helten skal falle.
Den tragiske helten faller fordi han/hun foretar skjebnesvangre valg.
Dramaturgien til Shakespeare er også gjennomsyret av at leser/publikum IKKE
sitter igjen med følelsen av at den tragiske helten fikk som fortjent, men tvert imot
blir vitner til urettferdig behandling hvor hovedpersonen også selv har en
forståelse av hva som gikk galt før den tragiske utgangen.
Ifølge J.Campbell skjuler den samme historien seg bak alle store heltefortellinger
og drømmer. I boken ”Helten med tusen ansikter” kaller han denne evige historien
for ”monomyten”,(figur 2) et uttrykk han har hentet fra forfatteren James Joyce.
Monomyten handler om oppbruddet hjemmefra og om foreldreløsrivelsen som
livets store prøvelse. Monomyten handler om utfordringer underveis og om å
nedkjempe motstandere og å finne sine hjelpere og partnere, og om den som
velger å frelse seg selv og bli taus, og den som kommer tilbake og har noe nytt å
dele med fellesskapet. Denne heltereisen varierer lite i sin elementære struktur,
uansett kultur og religion. J. Campbell beskriver også det moderne mennesket
som splittet mellom det ubevisste og det bevisste liv, det vil si avskåret fra sitt
ubevisste liv.
De store heltefortellingene handler nettopp om menneskets livsmuligheter, de
fungerer som veivisere og gjør det mulig å overskride det flyktige og overfladiske
egoet og få kontakt med det varige og mer grunnleggende selvet. Ifølge Campbell
har helten klart å kjempe seg ut over sine personlige og lokale begrensninger fram
til eviggyldige, normale menneskelige former.
20
Helten reiser av
sted fra sin
hverdagslige,
Helten kommer
vanlige verden,
inn i et…
TilbakeAvreise
tilbake fra dette
vendelse
mystiske
_____________Grensen mot det ukjente _________
eventyret med
kraft til å gi sine
medmennesker et
gode.
Utfordringer/kamp/ innvielse
..overnaturlig landskap.
Der blir han møtt av
fabelaktige krefter og
vinner en avgjørende seier.
Figur2: Heltens reise - ”Monomyten” (Stoknes). s 19.
Det er imidlertid ikke så langt mellom tragisk helt og den ultimate taper som det
kan se ut. J. Campbell (2) mener at den vordende taper har kontakt med både
helte- og taperrollen, og i sin dyprolleteori beskriver professor Paul Moxness
taperen som en ulykkesrolle. Her er det mislykkede mennesket ikke bare utstøtt
og på kanten av organisasjonen, men også fullstendig utenfor og fullstendig
glemt. J. Campbell beskriver den ultimate taper som en som har tapt både
fellesskapet og det menneskelige selvet. I noen samfunn oppbevarer man taperen
og i andre lar man ham dø.
I dag er også toppidretten og politikken full av eksempler på tapere, og ifølge
konservator Kari Sommerseth Jacobsen (NRK, 2010) er det, både for kvinner og
menn i vårt samfunn, en skam å tape, og taperne transporteres derfor raskt ut av
det miljøet, som de tidligere tilhørte. Det er som om det er flaut å bli sett sammen
med dem. Tapere har ingen verdi, de er å betrakte som de kasteløse i India. De er
fullstendig uten autoritet og innflytelse. De mister sin plass ved bordet, de
kommer aldri tilbake.
Det er ikke fordi vi vil dem vondt men fordi de gjør oss pinlig berørt. Noen tar sitt
eget liv, andre blir sinnssyke, men de fleste blir bare anonyme.
4.2.2
Analyse og drøfting: Tragisk helt - ungdomstid
Det stod ikke skrevet i stjernene at Hjalmar Johansen skulle bli et av de mest
lysende navn i norsk polarforsknings historie. Barne og ungdomstiden i Skien var
21
preget av idrett og friluftsliv og han var en fremragende gymnast og skiløper.
(15). Ifølge barndomskameraten Wilhelm Rasmussen var Hjalmars personlighet, i
ungdomstiden, preget av godhjertethet og hjelpsomhet mot yngre kamerater, ”når
han med betydelig tålmodighet hjalp oss å lage skibindinger og bruke skiene på
den riktige måten”(15).
Det var heller ingen tilfeldighet at Hjalmar Johansen i 1885, sammen med et par
venner, unnfanget ideen om en idrettsklubb med fokus på nettopp turn og
langrenn. Idrettsklubben de grunnla fikk navnet Odd og allerede året etter ble
klubben norgesmester i turn for lag. Klubbens udiskutabelt beste turner var
Hjalmar som med middels høyde og brede skuldre var utstyrt med usedvanlig
krefter og kroppsbeherskelse.
Hjalmar var den fødte idrettsmann – ”sterk som en bjørn, smidig, uredd og
utholdende - den største legemsbegavelse man hadde opplevd” sier en av hans
barndomskamerater. Hjalmar ble raskt legendarisk for sine atletiske ferdigheter
både lokalt, nasjonalt og også internasjonalt hvor han nådde foreløpig klimaks i
sin turnkarriere, som deltager i den norske landslagstroppen i turn, på det
internasjonale stevnet i Paris i 1889. Glansnummeret til de norske turnerne var
Hjalmar Johansens hopp over 42 mann. Han landet støtt på den andre siden og
jubelen stod i taket. De norske turnerne med Hjalmar i spissen ble tatt imot som
helter ved hjemkomsten (15).
4.2.3
Delkonklusjon: Tragisk helt - ungdomstid
Hjalmar var etter alle solemerker i ferd med å bygge seg en posisjon,
heltestatus (noble stature) som idrettsmann i ungdomstiden.
4.3
Analyse og drøfting: Tragisk helt - Fram 1 ekspedisjon til Nordpolenseparasjon og avreise
I 1890 årene var polarekspedisjoner sentrale nasjonale og internasjonale
begivenheter. I det geografiske selskaps årbok fra 1913 skriver Fridtjof Nansen
om sitt første møte med Hjalmar Johansen: ”Så meget husker jeg at jeg straks likte
den enkle staute karen med den tettbygde kroppen og de trohjertige øyne, og så
22
hørte jeg at han var landets første turner og flink skiløper. Jeg ville gjerne ha han
med på ekspedisjonen.” Eneste ledige posisjon var som fyrbøter. Ja, han var straks
villig; hovedsaken for Hjalmar Johansen var å komme med, og det var ikke så
nøye med stillingen. Idet Fram forlater Kristiania med kurs mot det store ukjente
mål den 24. juni 1893, reiser Hjalmar Johansen av sted fra sin hverdagslige
vanlige verden, og ifølge monomyten (figur 2) er denne avreise og separasjonsfasen hvor eventyret kaller, den første terskelen som krysses, og det
første steg i heltens reise.
4.3.1
Delkonklusjon: Tragisk helt - Fram 1 ekspedisjon til Nordpolen separasjon og avreise
Hjalmar Johansen drar av sted fra sin hverdagslige vanlige verden, og dette er
det første steg i heltens reise.
4.4
Analyse og drøfting: Tragisk helt -Fram 1 ekspedisjon til Nordpolenprøvelser og seire
Mandag 19. november 1894 inntraff dagen som Hjalmar Johansen selv kalte en
”stor merkedag i mitt livs historie.” (10, s.122) Etter at Fram hadde frosset fast i
isen og Johansen var forfremmet til meteorologisk assistent viser det seg at Fram
likevel ikke driver over Nordpolen slik man hadde håpet. Nansen vil derfor prøve
å nå Nordpolen på ski og han trenger en følgesvenn.
Valget faller på Hjalmar Johansen som føler seg svært beæret og uten betenkning
takker ja. I dagboken sin skriver Hjalmar Johansen følgende: ”Et vendepunkt i
mitt liv blir denne dag.” (10 s.124). 14 mars 1985 starter framstøtet mot
Nordpolen og noe som senere skal vise seg å bli en av de aller største
polarhistoriske bragder.
Denne historien er rikt skildret og fortalt ved en rekke anledninger og det er ikke
denne oppgavens hensikt og gjenfortelle den i sin fulle lengde. Likevel er det et
noen milepæler ved denne fortellingen som bygger opp under monomyten (figur
23
2) og hvilke prøvelser og påfølgende seiere som både Johansen og Nansen
opplevde.
I dette ”overnaturlige” landskapet ble de ”helhjertede kameratene” møtt av
fabelaktige krefter som for eksempel kulde (ned mot - 60 celsius), utmattelse, sult,
og isbjørn angrep. De hadde vært ute i 24 døgn og hadde nådd 86° 14’’ da de
innså at de ikke ville nå Nordpolen, retretten at til Fram var også umulig.
Den strabasiøse ferden hjem til Norge skulle ta 15 måneder. I det store verket
Fram over Polhavet, et av reiselitteraturens klassiske verk, gir Nansen både en
fargerik og spennende skildring av hva han og Johansen opplevde på denne ferden
(15). Skildringen er knapp, konsis og saklig i sin form og røper lite om det
personlige forholdet mellom dem, men en ting er svært tydelig og det er at hver
gang Nansen omtaler Johansen gjør han det med største respekt og sympati.
Nansen framhever sin følgesvenn og hans uegennyttige og nesten selvutslettende
offervilje (15).
4.4.1
Delkonklusjon: Tragisk helt - Fram 1 ekspedisjon til Nordpolen prøvelser og seire
Hjalmar Johansen overlever et ubarmhjertig landskap og viser
fabelaktig styrke og overvinner alle farer. Han er en helt i sin tid.
4.5
Analyse og drøfting: Tragisk helt - Fram 1 ekspedisjon til Nordpolen tilbakevendelse
Etter en lang triumfferd langs norskekysten returnerte polarhelten Hjalmar
Johansen til fødebyen Skien med dampskipet Innland den16 september 1896.
Eskortert av syv flaggsmykkede skip og under salutt fra elvebredden holdt han sitt
inntog i fødebyen.
Det ble en fest av dimensjoner med kortesje gjennom gatene, taler og ovasjoner. I
en sang som var diktet for anledningen het det: ”Og takk for glansen ifra
nordlyskysten som du så rikt har skjenket fødebyen.” På en triumfbue hadde byen
skrevet: ”Hjalmar er vår” (15). Ringen var foreløpig sluttet og helten var kommet
tilbake fra dette mystiske eventyret i isødet.
24
Ifølge monomyten bringer helten også kraft til å gi sine medmennesker et gode,
og vår klare oppfatningen er at Hjalmar i høy grad bidro til entusiasme, stolthet,
nasjonalfølelse både lokalt og nasjonalt. Nasjonen Norge var igjen satt på kartet
som en viktig maktfaktor i polare strøk.
4.5.1
Delkonklusjon: Tragisk helt - Fram 1 ekspedisjon til Nordpolen tilbakevendelse
Hjalmar Johansen var en ekte helt ved ankomst Norge i 1896.
4.6
Analyse og drøfting: Tragisk helt - Fram 3 ekspedisjon til Sydpolen
prøvelser og seire
Etter heltereisen med Nansen fulgte som kjent noen turbulente år for Hjalmar
Johansen. Ifølge Nansen, og andre som kjente han, var Hjalmar en som ”ikke
røpte sine innerste følelser og privatliv til utenforstående”. Han var en taus,
stillfarende og meget beskjeden mann. Og bak hans store fysiske styrke skjulte det
seg et fintfølende og nesten ømt sinn. Hjalmar var ærekjær, uten å være ærgjerrig,
varmhjertet, men uhyre ømfintlig når han mente seg urettferdig behandlet (15).
Skuffelsen var derfor stor når han etter hjemkomst i 1896 ikke klarte å skaffe seg
selv og sin familie et rimelig utkomme.
Det var en derfor en lykkelig Johansen som nok en gang stod på Frams dekk da ny
avskjed fant sted midtsommers i 1910. Enda en gang skulle han ut i det som han
lengtet etter – eventyrets og spenningens land. Ekspedisjonens leder het Roald
Amundsen. Kildene er mange og spriker i forhold til hva som faktisk skjedde på
ferden mot Sydpolen. Det som imidlertid angår denne oppgaven, er Hjalmar
Johansens deltakelse på ferden, og den skjebnesvangre konflikt som oppstod
mellom han og Amundsen. Dette på grunn av det mislykkede framstøtet mot
Sydpolen. Denne uoverensstemmelsen førte også til at Johansen ikke ble med på
den endelige triumfferden mot Sydpolen. I selve konflikten som oppstod er vår
tolkning, at Hjalmars valg og handlinger styrte hendelsforløpet i stor grad.
25
Etter å ha blitt forlatt av sin sjef under rettretten til Framheim, uten mat, drikke,
telt, primus, med dårlige hunder og en kamerat (Kristian Presterud) som var i
svært dårlig fysisk og psykisk forfatning, viser nedtegnelser i dagboken til
Johansen at han var svært kritisk til Amundsens beslutninger og handlinger (15).
Han framstår også, etter vår tolkning, som svært emosjonell og etter all
sannsynlighet førte dette til at konflikten eskalerte. Det er nærliggende å tolke
Johansens redning av Presterud som et resultat av hans framtredende
personlighetstrekk, godhjertethet, empati og hjelpsomhet mot kamerater. Han
utviser betydelig styrke, fysisk så vel som psykisk, tålmodighet, mot og
ansvarsfølelse når han med livet som innsats, redder den unge løytnant Presterud.
Denne handlingen var sannsynligvis utløsende årsak til konflikten som oppstod
mellom han og Amundsen.
Videre er det også vår tolkning at Hjalmar Johansens sterke rettferdighetssans tok
overhånd da Amundsen stilte kritiske spørsmål ved hans valg og vurderinger
under rettretten. Hjalmar Johansens empatiske og rettferdsorienterte karaktertrekk,
kan ha overstyrt hans valg og handlinger da han reddet en kamerat fra døden.
Johansen reagerte sannsynligvis instinktivt, han hadde tidligere og liknende
situasjoner reddet Nansen da det sto om livet, og Nansen hadde reddet han.
Johansen tok nå ansvar i motsetning til Amundsen som returnerte til Framheim
uten å se seg tilbake. Dette ble Johansens ankepunkt mot Amundsen under
frokosten neste morgen hvor det åpenbart ble stilt kritiske spørsmål om
lederskapet.
4.6.1
Delkonklusjon: Tragisk helt - Fram 3 ekspedisjon til Sydpolen
prøvelser og seire
Konsekvensene av å redde Presterud førte dermed Johansen videre inn i en
eskalerende konflikt, som tilslutt stemplet han som mytterist og tragedien var
underveis.
4.7
Analyse og drøfting: Tragisk helt - Fram 3 ekspedisjon til Sydpolen
tilbakevendelse
”Jeg har vært nødt til å avmønstre Johansen i Hobart. Under overvintringen
nektet han å adlyde ordre, og jeg ble nødt til å utelukke han fra deltagelse i
26
Sydpolpartiet”(Telegram, fra Amundsen til Nansen, 1911) I et annet telegram
sendt til Det Norske geografiske selskap skriver Amundsen følgende;
…”Johansen har gjort mytteri under polferden og han kommer derfor hjem før de
andre. Hans ankomst skal av den grunn foregå i stillhet og pressen må holdes
utenfor” (15).
Etter sju lange og slitsomme år i polarisen var Johansen helt utenfor og neglisjert.
Han satt tilbake med et nederlag, mens Amundsens oppdagelse av Sydpolen gikk
verden over og resten av ekspedisjonen ble feiret som helter. Etter siste
hjemkomst lever Johansen et anonymt og isolert liv i Kristiania.
Hjalmar Johansen var i denne epoken stemplet som illojal, både av Amundsen og
av sin egen nasjon. Dette understøtter synet til J. Campbell som hevder at
avstanden mellom helt og taper ikke er stor. Taperen får en ulykkesrolle hvor man
er fullstedig utstøtt og fullstendig glemt. Hjalmar Johansen var etter siste
hjemkomst å betegne som den ultimale taper, nettopp fordi han hadde tapt både
selvet og fellesskapet.
Konflikten med Amundsen hadde fratatt Hjalmar Johansen all autoritet og
innflytelse, og kun sju måneder etter siste hjemkomst til Norge avslutter han sitt
eget liv, med sitt eget tjenestevåpen, den 3. januar 1913. Selvmordet finner sted på
Solli plass i Kristiania.
4.7.1
Delkonklusjon: Tragisk helt - Fram 3 ekspedisjon til Sydpolen
tilbakevendelse
Hjalmar Johansen lider under skammens taushet - han er å betrakte som den
ultimale taper av sin samtid.
4.8
Analyse og drøfting: Tragisk helt - Nåtid
I skrivende stund er det er det omtrent 100 år siden Hjalmar Johansen ikke nådde
Sydpolen. Er det i dag mulig å se på Hjalmar Johansen som en tragisk helt?
Etter vår oppfatning korrelerer Hjalmar Johansen sin historie med svært mange
klassiske tragedier av både W. Shakespeare og H. Ibsen. Vi har tidligere i
27
oppgaven vist til flere klassiske drama som beskriver den (noble) edle mann som
opplever et stort fall. Fallet skyldes i all hovedsak en tragisk feilvurdering begått
på bakgrunn av egen personlighet eller overbevisning (flaws). I Hjalmar Johansen
sitt tilfelle er det etter vår oppfatning tydelig at dette skjer når han åpenbart stiller
kritiske spørsmål ved lederskapet til Amundsen på Framheim for så og bli
stemplet som mytterist. P. Moxnes argumenterer sterkt for at en tragisk helt lider
av det Grekerne kalte hybris. Dette kan vi oversette med selvforgudelse, hovmod
eller i noen tilfeller stormannsgalskap. Å seire, å være best kan ifølge P Moxnes gi
opphav til slike holdninger. Vi har ingen holdepunkter for å påstå at Johansen led
under selvforgudelse/stormannsgalskap, men ser ikke bort fra at han under
frokosten på Framheim viste overmot og kanskje til og med en viss form for
hovmod. Dagbøkene til Johansen, som er ”frigitt” i nyere tid, viser også med all
tydelighet at han også selv innså hvor det gikk galt, noe som også kjennetegner
hovedpersonene i de klassiske tragediene.
Filosofen Aristoteles mente at tilskuere gjennom å se f.eks. et tragisk teater får
utløsning for vonde følelser, og at sjelen renses og dermed kan man oppleve
katarsis. Hjalmar Johansen sin historie har i høy grad utløst katarsis hos oss som
har jobbet med denne oppgaven. (jfr. 1.0 innledning).
4.8.1
Delkonklusjon: Tragisk helt – Nåtid
Hjalmar Johansen oppfyller etter vår oppfatning alle kriterier for å kunne kalles
en arketypisk tragisk helt sett med nåtidens innsikt.
5.
Avsluttende drøfting og konklusjon
Hjalmar Johansens skjebne forteller tydelig at også denne kampen om Sydpolen
krevde sine ofre. For Hjalmar Johansens del endte forsøket i personlig tragedie. I
utgangspunktet var vår forforståelse av Hjalmar Johansen relativt snever, når vi
med katarsis som bakteppe, valgte en hovedperson vi mente var et åpenbart offer
for Roald Amundsens stormannsgalskap.
Det var først etter hans død at vi fikk bedre kjennskap til Hjalmar Johansens og
mannskapets versjoner av hva som skjedde. Tross den krenkelse Johansen
28
åpenbart ble utsatt for av Amundsen, unnlot han å kritisere Amundsen mens han
levde, dette vises i dagbøkene som ble funnet etter hans død. Dagbøker, uttalelser
og skildringer fra det øvrige mannskap på Fram, støtter langt på veg også
oppfatningen av at Johansen ble offer for svært urettferdige behandling. I nyere
tid har også litteratur av bla Ragnar Kvam Jr. og Einar Østvedt vært med på å øke
innsikten i og påvirke vår forståelse av Hjalmar Johansens personlige tragedie.
På den annen side har dette prosjektarbeidet påvirket vårt syn på Hjalmar
Johansen og vi har fått et mer helhetlig bilde av personen. Våre dypdykk i de
polarhistoriske kilder viser oss tydelig at de ledergjerninger som må våges i
dag, ikke er de samme som i polfarernes tid for ca 100 år siden.
I historiens lys er det også helt legitimt å tolke Hjalmar Johansens skjebne
annerledes i dag, fordi vi vet mer enn hans samtid gjorde.
I denne oppgaven ønsker vi å belyse avstand eller nærhet mellom tragiske
helter og moderne ledere. Vi har tatt for oss polfareren Hjalmar Johansen og
stilt oss spørsmålene om han hadde lederegenskaper, som var forut for sin tid,
og om han med dagens innsikt også kan kalles en arketypisk tragisk helt?
Med utgangspunkt i våre drøftinger og delkonklusjoner skal vi nå sette disse
to underproblemstillingene opp mot hverandre for å konkludere.
Vi har tidligere påpekt at Hjalmar Johansen var en helteskikkelse, men ingen
leder. Han var en helt etter Fram 1 ekspedisjonen, godt fysisk disponert for sitt
arbeid, og dette medvirket avgjørende til hans suksess. Han hadde også
egenskaper i form av tålmodighet og ro som gjorde ham til det perfekte
”polarverktøy”. Han fulgte andres instruksjoner og gjorde det han fikk beskjed
om, samtidig som han også var i stand til å fatte egne og raske beslutninger som
han gjennomførte når situasjonen krevde det. Han levde, etter vår oppfatning,
også på andres kongstanker. Hjalmar Johansens heltereise viser at han i dag fyller
alle kriterier for å kunne kalles en arketypisk tragisk helt. Han var en polarhelt
som etter selvmordet på Solli plass endret status til klassisk taper. Det er derfor
vår klare oppfatning at han hadde store begrensninger (flaws) som ikke gjør han til
den ”tredje mann”, verken i sin tid eller i dag. Det å plassere Johansen ved siden
av Nansen og Amundsen er i beste fall en godhjertet handling basert på
29
manglende kunnskap om datidens ledelsesstruktur og hvilke gode og dårlige
egenskaper som datidens ledere måtte besitte.
Vår konklusjon er at Hjalmar Johansen ikke oppfyller særlig mange av
dagens krav til en moderne lederskap (5.nivå) men at han oppfyller alle
kravene for å kunne kalles en arketypisk tragisk helt. Hjalmar Johansen har
vært en betydelig mann i Norsk polarhistorie, nærmere en tragisk helt enn en
moderne leder, men egentlig mest et menneske på godt og vondt.
I 1958 ble det avduket en statue av Hjalmar Johansen i hjembyen. Statuen var
laget av barndomsvennen og billedhugger, professor Wilhelm Rasmussen. Nesten
50 år senere, i 2007, ble Hjalmar Johansen videregående skole innviet i Skien.
Etter vår vurdering er dette vel fortjent heder og ære til minne om en tragisk helt
fra Skien.
30
6.
Referanser
1. Badaracco, Joseph L Jr. 1997, Defining Moments. Boston: Harvard
Business School Press
2. Campbell, Joseph 2002, Helten med tusen ansikter. Oslo: Spartacus forlag
3. Goleman, Daniel, 1999, What makes a leader? Harvard Business Review
4. Collins, Jim (2001), Level 5 Leadership, Harvard Business Review
5. Eikeset, Kjetil 2010/2011. Forelesning “ Ledelse, Makt og Mening”
Handelshøyskolen BI
6. Goffee og Jones, 2006, Why should any one be lead by you? Harvard
Business School Press.
7. Ibsen, Henrik, 2005, Kongs-emnerne. Transit AS Oslo
8. Krog, Thomas m.fl. 2003, Historie, forståelse og fortolkning. Oslo:
Gyldendal
9. Norsk Forlag AS
10. Kotter, John P. 1999. What leaders really do, Harvard Business Review
Book
11. Kvam Jr., Ragnar, 1997. Den tredje mann. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
AS
12. Mintzberg og Zalesnik, (2004). Managers and Leaders: Are They
Different? Harvard Business Review
13. Moxnes, Paul. 2001. Dyproller. Oslo: Forlaget Paul Moxnes
14. Skjervheim, Hans 1957. Deltakar og tilskodar og andre essay.
Artikkelsamling BI
15. Stoknes, Per Espen. 2002/2003. Forelesning Teamledelse og Ledereteam
16. Østvedt, Einar. 1967. Et liv i dåd, som endte i tragedie. Skien bys vel
31