Transcript PRIVATARKIV 240

PRIVATARKIV 240
OTTO BEJER
INNLEDNING
Otto Bejer Busch var født i Trondheim i 1772? og døde samme sted i 1830. Han var sønn av Cornelius
Busch og Maren Marie Zeuthen. Cornelius Busch (1692-1803) var yngste sønn av auksjonsdirektør
Marcus Svendsen Busch og 1. hustru Margrethe Buchhoff. Maren Marie Zeuthen var datter av
bergskriver i Selbu Frederik Zeuthen og Regitze Brønlund, som etter Frederik Zeuthens død b1e gift
med den nye bergskriveren Gjert Busch, bror av Cornelius Busch. Alette Busch var søster av Gjert og
Cornelius Busch. Hun var født i 1728, og ble gift med kjøpmann Otto Bejer i Trondheim 1758. Han
var ved sin død i 1778 en av byens rikeste menn. Disse hadde ingen barn, og innsatte hennes brorsønn
Otto Busch som universalarving. Dette var bakgrunnen for at han s1øyfet navnet Busch og bare kalte
seg Otto Bejer. Han arvet også onkelen, bergskriver Gjert Busch. Sammen med broren Marcus Busch,
som ble kansellisekretær i København, arvet han sine foreldre. Alt dette gjorde Otto Bejer til en av de
rikeste menn nordenfjells. Han ble gift i 1792 med Anna Dorothea Schjødt (1773-1859), datter av
kjøpmann Carsten Henriksen Schjødt og Mette Alette Gärtner. De hadde to barn. Datteren Alette Bejer
(1799-1832) ble gift med konsul Hans Thomas Knudtzon i Trondheim. Sønnen Otto Bejer (1796-1870)
ble gift med Marie Nordahl. Han fikk gården Halseth som testamentarisk gave etter farens tante Alette
Bejer, og bodde der fra 1828 til han solgte gården i 1838. I 1865 bodde han til leie i Trondheim som
enkemann uten næringsvei. Han hadde en sønn, Sven Otto Adolph Bejer (f. 1828), som ble kjøpmann i
Kristiansund.
Den eldste Otto Bejer var født i Flensburg i 1711. Han kom til Trondheim som ung, og tok borgerskap
her som kjøpmann i 1741. Han opparbeidet seg en betydelig eksport- og importhandel. Han ble også
partisipant i Selbo og Røros kobberverker. Fra svogeren, Cornelius Busch overtok han Froøyene, som
enken imidlertid solgte kort etter hans død. Da Otto Bejer døde i 1778, fortsatte hans enke, madame
A1ette Bejer forretningen i en årrekke. Etter hvert som arvingen, Otto Bejer 2, ble voksen, gikk han inn
i forretningen. Først i 1802, da hun var 74 år og han var 30 år, overlot hun ham ansvaret for
forretningsdriften. Hun døde i 1810, og han var dermed eneeier av forretningen.
Den eldste Otto Bejer kjøpte i 1772 en eiendom i Dronningens gate (nr. 8), som ble både hans og
senere arvingens bolig og forretningseiendom i byen. Senere kjøpte hans enke eiendommen rett over
gaten, der hun bygde vognremisse. Til eiendommene hørte også en stor brygge ut mot elva
(Kjøpmannsgata 5) og gården Halseth på Strinda. Dette gikk i arv til Otto Bejer 2, med unntak av
Halseth som madame Bejer testamenterte til hans sønn. Fra Gjert Busch og kone arvet Otto Bejer 2
gården Lerkendal. I tillegg kjøpte han i 1810 Catharinelyst (eller Buschplassen) under Rønningen.
Bejer satt med et stort hus, og førte stor husholdning. I 1815 bodde foruten familien, som besto av ham
selv, hans kone, sønn, datter
l12
1
PRIVATARKIV 240 OTTO BEJER
og en kusine, følgende tjenestefolk i huset: en fullmektig, en handelsbetjent, en kusk, en tjener, en
dagleier og tre tjenestepiker. Fullmektigen Hybert Ohlsen var hos ham iallfall fram til 1817. Under
Bejers fravær i utlandet i 1815 var det Ohlsen som hadde ansvaret for forretningen hjemme (se
privatarklv 133). Senere bankfullmektig Anton Carsten Fyhn var fullmektig hos Bejer i årene fram til
1826.
Det viktigste grunnlaget for rikdommen var bergverkspartene, og de inntekter som fulgte av
kobberhandelen og den øvrige handelen med bergverkene. I 1808 eide Otto Bejer selv 7 3/4 part i
Røros kobberverk. Han var samtidig forlegger, det vil si at han sørget for forretningsdriften som fulgte
med partene, for kammerjunker Caspar Herman von der Ostens 3 1/4 parter, for madame Anna
Cathrine sal. Schiødts ene part, for assessor Fredrik Nannestads 1/2 part og for madame Alette sal.
Bejers 5 parter i Røros kobberverk. I Selbo kobberverk var han i 1808 eier av 6 og forlegger for til
sammen 22 egne og andres parter, det samme som hans tante hadde vært. I 1816 hadde han 4 parter til.
Dessuten hadde han interesser i Løkken verk og Frederikgaves verk (Folldal).
Forlegningen av bergverkspartene førte med seg en utstrakt utenlandshandel. Kobberet ble eksportert gjerne på egne skip - og solgt i Amsterdam, som var det viktigste markedet for denne varen. Tilbake
ble det fraktet utenlandske varer, særlig korn som trengtes i store mengder som proviant til
bergverkene. Bejers viktigste forretningsforbindelse var J. P. Suhr i København, som sørget for
diskontering av veksler, assurering av varepartier og store kreditter.
Det fantes så godt som ikke noe bankvesen i byen. De store grossererne brukte utenlandske
bankierfirma som bankforbindelse, og en del av grossererne fungerte igjen som bank for andre. Otto
Bejer lånte ut betydelige su mm er, det meste som pantelån. Mange satte også sine formuer inn i hans
forretning mot rente.
Fra 1780-årene og framover til 1807 var kobberhandelen svært lønnsom. Da Danmark-Norge ble
trukket inn i Napoleonskrigene, ble eksporten fra Norge vanskeliggjort. Særlig ble kobbereksporten
skadelidende. Kobberverkene gikk med store underskudd fra 1810. Til tross for mang1ende avsetning
på kobberet, måtte partisipantene holde verkene gående og forsyne dem med proviant, som under
blokkadeårene ble stadig dyrere og vanskeligere å få tak i. Kursfall på den norske valutaen gjorde at
gjeld i utlandet ble tyngre å bære.
Otto Bejer hadde i stor grad basert forretningen sin på kobberhandelen. Han hadde stor gjeld i utlandet,
særlig til J. P. Suhr i København, og han fikk etter hvert store problemer med avbetalingen av den. Det
var også vanskelig å få inn det han hadde utestående hjemme. 14. april 1817 gjorde han oppbud, og
stanset sine betalinger. Samtidens dom var at han på grunn av manglende innsikt i forretninger hadde
sløst bort den store formuen, mens
113
2
PRIVATARKIV 240 OTTO BEJER
I senere historikere (Mykland, Schmidt) mener årsaken lå i at han hadde tapt store summer på
kursfallet, på bergpartene og på sin hjelpsomhet mot andre. Bejer oppnådde avtale med kreditorene
om akkord pa 50%, og fikk boet overlevert. De neste årene gikk forretningen bedre, og han tjente inn
betydelige summer. Alt gikk imidlertid med til å betale av på gjelda, og 27. april 1826 gjorde han
oppbud for andre gang. Skiftebehandlingen ble ikke avsluttet før etter 16 år, selv døde han i 1830.
Etter det første oppbudet i 1817, ble gårdene Lerkendal og Catharinelyst solgt på auksjon. Etter det
andre oppbudet, ble resten av eiendommene solgt. Gården i Dronningens gate ble solgt på auksjon til
Meincke, som var en av hans kreditorer, og som også opptrådte på vegne av firmaet Suhr. Meincke
solgte gården videre til Trondhjem borgerlige realskole. Gården Halset var sønnens eiendom ifølge
testamente fra Alette Bejer. Otto Bejer hadde imidlertid med sønnens samtykke lånt så store summer
med pant i Halset at også den ble trukket inn i skiftebehandlingen. Sønnen klarte likevel å beholde
gården.
LITTERATUR
Olaus Schmidt: Otto Bejer, i Trondhjemske samlinger bd. 3, Trondheim 1959.
Knut Mykland: Fra Søgaden til Strandgaten, Trondheim bys historie
bd. 3, Trondheim 1955.
Chr. Thaulow: Personalhistorie, Trondhjem 1919.
3