Transcript Kirkeårets fortellingstekster – en mulighet til involvering!

1
Kirkeårets fortellingstekster –
en mulighet til involvering!
En hjelp til å videreutvikle forkynnelsen av
fortellingstekstene
Et IKO kurs utarbeidet for prosti-/regionnivå
2
INNHOLD
s. 4
Del 1 – Intro: Kursets målsetning og praktisk kursinformasjon
1. Kursets målsetning
2. Kursmateriell
s. 5
3. Kursets oppbygning
s. 6
Del 2: Oppstart. Erfaringsdeling
1. Et forberedt innlegg
2. Erfaringsdeling
Del 3: Sammen inn i fortellingen. Hvorfor involvere flere i prekenarbeidet?
1. Grunnlag: Hovedgudstjenesten = for alle
s. 8
2. Fortellingstekst som redskap til en gudstjeneste for alle
3. Et felles språk
s. 9
4. Fortellingstekstene i tekstrekken (oversikt over fortellingstekstene)
s. 13
Del 4: Et håndverk som må læres. Om involvering
1. Involvering
s. 14
2. Viktige erfaringer
3. Deltagernes erfaringer med bibelfortellinger
s. 15
4. Våg å leke
Del 5: Formidlingsmetode og metodikk. Høre ved å gjøre
1. Å høre med hele oss
s. 16
2. Øvelser/ eksempler - nøkler for å åpne fortellingen
s. 19
3. Formidling
Del 6: Prekentekstarbeid
1. Gruppearbeid med to alternative tekster
s. 20
2. Erfaringsdeling
3. Refleksjon. Gevinst og utfordringer
4. Det videre arbeidet begynner nå!
s. 21
Tillegg
3
1. Aktuelle tema som kan tas inn i kurset
2. Utfyllende litteratur
4
Del 1
Intro (10 min) - Kursets målsetning og praktisk kursinformasjon -
1. Kursets målsetting:
Med utgangspunkt i kirkeårets fortellingstekster, ønsker vi å gi håndgrep og lyst til å utvikle
en forkynnelse/formidlingsform som har mulighet for å kommunisere med alle mennesker,
uavhengig av kommunikasjonsevne. Vi tror det er mulig å utvikle en forkynnelsesmetodikk
hvor hele menigheten opplever at budskapet som formildes, bruker et språk og en form som
kommuniserer. Ikke slik at alle får med seg alt som formildes, men alle opplever seg
inkludert i det som formildes.
Vi tror det finnes et universelt formidlingsspråk som kommuniserer med hjerte, og som ikke
er avhengig av et vist nivå intellektuell kapasitet for å bli «forstått». Dette universelle språk
er ingen «lett versjon» av evangeliet, men et fulltonende budskap som skaper tro og nytt liv
hos dem som «hører det». Det handler om å kommunisere og vise troens liv med alle
sansene; ikke bare med de forklarende ord. Når ordene samspiller med hele spekteret av
sanser og formidlingsformer, tror vi det skapes en unik mottaker og «høre- situasjon».
Kurset vil gi hjelp til å skape de gode prekenopplevelsene slik som praksiseksemplene i
bøkene forteller om. Ved å jobbe i grupper på denne måten får man tid til å reflektere over
hva som skaper den gode mottakersituasjon og hjelp til å oppdage de mange mulige
innfallsvinklene som fortellingstekstene åpner opp for. Kurset ønsker å forløse ressursene
både hos forkynner og menighet, slik at fortellingstekstene kommer i kropp og blir båret
med gjennom alle livets skiftende forhold.
 Gi lyst og hjelp til å ta i bruk kirkeårets fortellingstekster som prekentekster i
menighetens hovedsamling.
 Gi den enkelte gudstjenestemedarbeider frimodighet til å ta del i leken, både ved å
involvere menigheten i forberedelsen og i gjennomføringen av prekenen.
 Utvikle en preken som kommuniserer med alle generasjoner og alle mennesker,
uavhengig av livsfase, livssituasjon og funksjonsevne.
2. Kursmateriell:
Kursets to grunnbøker er:
- Kirkeårets Fortellingstekster 1. Fra advent til påsketiden Trosformidling for alle (kom
ut oktober 2011)
5
-
Kirkeårets Fortellingstekster 2. Fra Kristi himmelfartsdag til siste søndag i kirkeåret.
Trosformidling for alle (kom ut april 2012.)
Begge bøkene er utgitt av IKO- Forlag. Ved bestilling av bøker til bruk på kursene, gir IKO 25%
rabatt.
Bøkene inneholder 74 praksisrapporter for alle søndagene i kirkeåret, samt til en del av
merkedagene. Bidragene er utarbeidet av menigheter fra alle landets bispedømmer. De
fleste har jobbet i en arbeidsgruppe og har forberedt og gjennomført gudstjenesten
sammen. Bidragene er ment å skulle gi ideer og inspirasjon til menighetenes arbeid med
formidlingen av fortellingstekstene.
Side 1 – 37 i bok 1 bør leses som forberedelse til kurset. Her får man en innføring i en
grunnlagstenkning for arbeidet med å skape en forkynnelse for alle. Bøkene vil være enn god
«samarbeidsparter» for arbeidet med fortellingstekstene i egen menighet.
Både dette kurslederheftet og en powerpoint- presentasjon kan lastes ned fra IKOs
nettsider, og brukes til å gjennomføre kurset.
3. Kursets oppbygning
Kurset er utviklet som et prostikurs, med prosten som kursansvarlig og prostiets
medarbeidere som både som kursholdere og deltakere. Kurset kan gjennomføres med de
ressursene som allerede er i prostiet og i lokalsamfunnet, samtidig som det kan tas inn
ressurs- og fagpersoner utenfra. Bidragsyterne til bøkene (se register bak i bøkene), sammen
med bispedømmenes integreringskonsulenter (dette gjelder for Borg, Oslo, Agder og
Telemark, Stavanger, Bjørgvin og Nord- og Sør-Hålogaland), vil være ressurspersoner i
gjennomføringen av kurset. IKO kan være behjelpelig med å finne fram til ressurs- og
fagpersoner prostiet kan hevende seg til.
Det anbefales at prosten oppnevner to personer blant prostiets medarbeidere som
forbereder kurset. Det vil styrke utbyttet av kurset om andre yrkesgrupper fra menighet og
lokalsamfunn blir trukket inn i kursgjennomføringen.
Redaksjonskomiteen for kurset har vært prost Bernt Olav Jensen, Otredal prosti, Agder og
Telemark bispedømme, prosjektleder/prest Tormod Klovning, Skien, Agder og Telemark
bispedømme, spesialprest Tor Ivar Torgauten, Borg bispedømme og Magnhild Søsveen
Eriksen, rådgiver IKO.
Kursopplegget består av 6 deler som kan settes sammen ut fra de lokale forhold. Anbefalt tid
på kurset er minimum 4 timer. Del 1- del 4 og del 6 hører sammen, og anbefales å tas i
sammenheng. Del 5 kan tas som et eget kortere kurs, og del 6.1 kan settes på dagsorden på
en ordinær tekstgjennomgåelse/prostens samling.
6
Del 2
Oppstart (15 min)
- Et eksempel og erfaringsdeling -
1. Et forberedt innlegg
Invitere inn tilhørere fra menigheten som kan fortelle sin «høre-historie»:
-
Hva engasjerer meg, hva gjør noe med meg, når faller jeg ut, hvorfor faller jeg ut;
hvordan hører jeg egentlig? Hva skal til for at en preken blir bra for hele menigheten?
Fem punkt.
Alternativt; utfordre enkelte av prostiets medarbeidere til å foreta en spørreundersøkelse
blant noen av tilhørerne, og presentere undersøkelsen for kollegene. En slik refleksjon er en
god ballast for det videre arbeid med fortellingstekstene.
2. Erfaringsdeling
Be deltagerne sette seg parvis, og gi dem følgende oppgave:
-
Del en god prekenopplevelse som du husker. Hva gjorde denne prekenen så bra?
Del 3
Sammen inn i fortellingen (20 min)
- En forelesning: Hvorfor involvere flere i prekenarbeid?
1. Grunnlag: Hovedgudstjeneste = for alle
Utgangspunktet:
«Alminnelige bestemmelser for Ordning for hovedgudstjenesten» og «Ordning for
hovedgudstjeneste» er det overordnede regelverk for Den norske kirkes hovedgudstjeneste.
(Jfr. Alminnelige bestemmelser punkt 5).
Følgende bestemmelser gjelder for gudstjenesten i Den norske kirker:
«Hovedgudstjenesten defineres som menighetens hovedsamling på søn- og helligdager, slik
dette er forordnet av biskopen. Andre gudstjenester på søn- og helligdager enn de biskopen
forordner, kan også regnes som hovedgudstjeneste når menighetsrådet gjør vedtak om
det». (5.3 A 1.)
7
«Forberedelse og gjennomføring av hovedgudstjenesten bør skje ved bred delaktighet fra
menighetens medlemmer. I gudstjenesten skal det legges vekt på universell utforming. (5.4
B 12)
I begrepet universell utfordring ligger at hovedløsningen skal være tilgjengelig for alle. Dette
handler om mer enn ramper, lysforhold, høreforhold o.l. I dette ligger også at alle skal kunne
bli inkludert og delta i gudstjenestens liturgi, og at forkynnelsen er av en slik art at den i sin
form og innhold er inkluderende og ikke ekskluderer grupper eller enkeltpersoner.
Stedegengjøring av gudstjenesten og prekenen handler om å skape en gudstjeneste og en
preken som inkluderer og møter alle som utgjør den gudstjenestefeirende menighet,
uavhengig av funksjonsevne og livssituasjon. Dette ligger som en basis for hele
gudstjenestefeiringen:
«Den norske kirke består av mennesker som ved dåpen er satt inn fellesskap med Gud og
med hverandre. Det betyr at alle døpte tilhører kirkens fellesskap, uavhengig av livsfase og
livssituasjon, alder og funksjonsevne. I fellesskap med hverandre skal vi feire gudstjeneste i
all vår forskjellighet og mangfold, som forskjellige lemmer på legemet. Alle er like verdifulle
og nødvendige – De deler av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.
1. Kor. 12,22.)
Kirken er i sitt dypeste vesen diakonal. Barn og unge, unge voksne, voksne og gamle,
personer med nedsatt funksjonsevne, etniske nordmenn og innvandrere, mennesker med
rusproblemer, mennesker med psykiske problemer, kirkevante og de mer usikre og nølende
til kirkerommet og gudstjenestens former - gudstjenesten er for alle. Derfor er det helt
nødvendig å ha fokus på mennesker og grupper som lett kan bli oversett». (En gudstjeneste
for alle. 7.9.)
Det er hele menighets oppdrag å sørge for at hovedgudstjenesten i praksis blir et sted for
alle. Hvor alle kan oppleve seg inkludert, regnet med og tatt på alvor. I «Veiledning om ulike
sider ved gudstjenesten» heter det: «I utgangspunktet er alle hovedgudstjenester for alle i
menigheten. Alle døpte hører naturlig hjemme i gudstjenestens fellesskap». (7.4. under
Lokal grunnordning.)
Menighetene utfordres i veiledningen til gudstjenesten om å jobbe aktivt med gudstjenesten
slik at den i praksis blir for alle, slik at dette også kommuniseres utad i lokalmenigheten.
Under «Veiledning om ulike sider ved gudstjenesten» - «En gudstjeneste for alle» 7.9, og
«Universell utforming» 7.11 er det utarbeidet konkrete momenter menighetene utfordres til
å jobbe med. Disse momentene er godt egnet for samtale i gudstjenesteutvalget og i
menighetsrådet.
8
2. Fortellingstekst som redskap til en gudstjeneste for alle
I fortellingstekstene har vi et godt utgangspunkt for å arbeide mot en universell
prekenmodell. Når vi går sammen inn i fortellingstekstene, og gjensidig lytter til hverandre
og observerer hvordan vi møtes av tekstene, oppdager vi at vi har mye å lære av hverandre.
Vi lærer at det er flere måter vi kan tilnærme oss til teksten, samtidig som vi oppdager at
disse forskjellige tilnærmingsmåtene er berikende for alle. Denne lærdommen og denne
erfaringen ligger som basis når en forkynnelse for alle skal meisles ut.
Et flertall av de over 60 menigheter som har deltatt i bokprosjektet «Kirkeårets
fortellingstekster I og II», har gått inn i fortellingen sammen med mennesker med
utviklingshemning. Flere har erfart at en ut i fra en slik modell finner noe av bærebjelken i en
forkynnelse for alle. I praksis oppdaget en at en kommunikasjonsform som inkluderte
mennesker med utviklingshemning, i praksis inkluderte alle.
Biskop Erling Pettersen, Stavanger:
«Det har vært spennende og lærerikt å jobbe med fortellingstekstene i samarbeid med
menigheten i Nordheim i Haugesund. Prosessen og gjennomføringen gjorde noe både
med meg og menigheten. Vi ble berørt. Dette gav mersmak. Arbeidet med fortellingstekstene
i menighetene vil uten tvil bli til berikelse.».
3. Et felles språk
Når predikanten forklarer eller legger ut en bibeltekst med ord og tankerekker, blir det i
praksis en forkynnelse for noen. Uttrykket som: «Jeg skjønte ikke hva han mente», «Jeg
klarte ikke å følge ham», «Det gikk over min forstand», «Jeg ramlet raskt ut» osv., tas ikke så
sjeldent i bruk. Det er en krevende øvelse å måte konsentrere seg om å forstå. Kirken skal
ikke slutte å forklare. Dette handler heller ikke om å forenkle budskapet. Det handler om å
gjenskape fortellingene ved at vi ser den, opplever den, føler den på kroppen og blir berørt
av den. Slik blir tilhørerne trukket inn i fortellingen og opplever den så og si på kroppen. Det
er denne formidling, det er dette språket vi aner er universelt. Samtidig vet vi av erfaring at
vi opplever vi teksten forskjellig, den berører oss forskjellig.
Biskop Tor Singsaas, Nidaros:
«Jeg er glad for at jeg sa ja til i komme med bidrag til bøkene om fortellingstekstene. Det har
vært en stor opplevelse både å forberede og gjennomføre disse gudstjenestene og prekenene
sammen med flere. Jeg har gjennom dette møtt mennesker som har gjort et sterkt inntrykk
på meg. Sjeldent har jeg levd så intenst og ærlig. Gleden over å gjøre noe sammen, var
9
overstrømmende. Dette var givende og lærerikt. Og tilbakemeldingene fra menigheten var
god».
4. Fortellingstekstene i tekstrekkene
Den norske kirkes tekstbok har nå tre tekstrekker som skal alternere som tekster i
menighetens hovedgudstjeneste. Samtidig er det satt opp en fortellingstekst, merket F, til
hver dag i kirkeåret.
Gudstjenestebokens kapittel 5, Alminnelige bestemmelser, II Ordet (29), legger ingen
begrensninger på bruken av fortellingstekstene:
«Prekenen holdes normalt over evangelieteksten eller en annen prekentekst som er fastsatt
av Kirkerådet. Fortellingstekstene kan benyttes i stedet for den oppsatte prekentekst. I
særlige tilfeller kan liturgen velge en fritt valgt bibeltekst som prekentekst».
De alminnelige bestemmelser åpner med andre opp for at fortellingstekstene kan benyttes
når liturgen finner dette tjenlig Det er liturgen som har denne avgjørelsesmyndigheten da
denne avgjør valg av prekenform, og om andre predikanter enn liturgen selv skal preke.
«Det er liturgen som har det overordnede ansvar for forberedelsen og gjennomføringen av
gudstjenesten, og gjør det i samarbeid med de andre ansatte og frivillige i menigheten».
Vi tror det er bra at fortellingstekstene ikke bare defineres som spesifikke barne-, ungdomsog familietekster. Fortellingstekstene har alle generasjoner som adressat. Tekstene er
«tidløse» på den måten at de har noe å gi alle generasjoner. Det spennende med disse
tekstene er at de ulike generasjoner ser og opplever forskjellige sider av og dimensjoner i
tekstene. Gjennom livets skiftende faser vil de forskjellige generasjoner oppdage nye ting i
teksten, og relatere den inn i det livet som er nå. Tekstene er med andre ord utømmelige.
Når fortellingstekstene formidles vil tilhørerne legge merke til og ta til seg forskjellige sider
av teksten, alt etter livsfase og livssituasjon. Slik blir fortellingstekstene en ressurs for alle
aldersgrupper og alle mennesker, og gjør at arbeidet med fortellingstekstene blir både
utfordrende og spennende.
10
Bli kjent med fortellingstekstene (hentet fra «register til Tekstbok for Den
norske kirke.)
REGISTER OVER FORTELLINGENE, ORDNET ETTER BIBELHISTORIEN
Fortellingene hører temamessig sammen med dagens tekster, men det er lagt vekt på å hente dem
fra de like delene av bibelhistorien.
FRA URHISTORIEN
19. søndag i treenighetstiden: Skapelsen (1 Mos 1,1-2,3)
Samefolkets dag (6. februar): Skapelsen (1 Mos 2,4-25)
23. søndag i treenighetstiden: Syndefallet og oppgjøret (1 Mos 3,1-24)
21. søndag i treenighetstiden: Kain og Abel (1 Mos 4,1-16)
For skaperverket: Noah og storflommen (1 Mos 6,9-22; 7,17; 8,6-17; 9,8-17)
Søndag før pinse: Tårnet i Babel (1 Mos 11,1-9)
FRA FEDREHISTORIEN
Olsok: Guds løfter til Abraham (1 Mos 12,1-5; 15,1-6; 17,15-27)
Minnedag: Abraham sørger over Sara (1 Mos 32,1-20)
Askeonsdag: Jakob lurer til seg velsignelsen (1 Mos 27,1-29)
Nyttårsaften: Jakobs drøm (1 Mos 28,10-22)
JOSEF
1. søndag i fastetiden: Josef og brødrene hans (1 Mos 37,1-36)
2. søndag i fastetiden: Josef hos Potifar (1 Mos 39,1-23)
3. søndag i fastetiden: Josef tilgir sine brødre (1 Mos 45,1-15;50,14-21)
MOSES
8. søndag i treenighetstiden: Miriam redder Moses (2 Mos 1,8-2,10)
9. søndag i treenighetstiden: Gud kaller Moses (2 Mos 2,23-3,15;4,10-16)
4. søndag i fastetiden: Påskemåltidet og utferden (2 Mos 12,1-28)
16. søndag i treenighetstiden: Gud gav folket manna i ørkenen (2 Mos 16,11-18)
RUT
19. søndag i treenighetstiden: Fortellingen om Rut (Rut 1,7-11.16-19a; 2,8-11;4,13-17)
DAVID
Reformasjonsdagen: Herren kaller Samuel (1 Sam 3,1-10)
3. søndag i påsketiden: Samuel salver David til konge (1 Sam 15,34-16,13)
4. søndag i påsketiden: David og Goliat (1 Sam 17,3-11.37-50)
5. søndag i påsketiden: David
PROFETENE
Høsttakkefest: Elia og enken i Sarepta (1 Kong 17,1-16)
For kristen enhet: Na'aman og piken fra Israel (2 Kong 5,1-5.9-15)
11. søndag i treenighetstiden: Jesaja møter Gud i tempelet (Jes 6,1-8)
3. søndag i advent: Daniel i løvehulen (Dan 6,4-24)
5. søndag i treenighetstiden: Fortellingen om Jona (Jona 1,1-2,2; 2,11-4,11)
11
Tekstboken - registre 3 Tekstbok for Den norske kirke 2011
ESTER
For rettferdighet og fred: Ester redder sitt folk (Ester 3,7-11;4,1-17;9,20-22)
JESU BARNDOM
Jonsok: Løftet om døperens fødsel (Luk 1,5-25)
Jesu navnedag / Nyttårsdag: Josefs drøm og Jesu navn (Matt 1,18-25)
Maria budskapsdag: Budskapet til Maria (Luk 1,26-38)
4. søndag i adventstiden: Maria og Elisabeth (Luk 1,39-45)
Juledag: Jesus blir født (Luk 2,1-20)
Kristi åpenbaringsdag: Vismennene hyller Jesus (Matt 2,1-12)
Stefanusdag / 2. juledag: Flukten til Egypt (Matt 2,13-23)
Romjulssøndag: Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-40)
Lysmesse: Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-40)
Kyndelsmesse: Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-40)
3. søndag i åpenbaringstiden: Jesus som tolvåring i tempelet (Luk 2,40-52)
JESUS BLIR DØPT OG FRISTET
2. søndag i åpenbaringstiden: Jesus blir døpt og fristet (Matt 3,13-4,11)
JESUS MØTER MENNESKER
3. søndag i treenighetstiden: Jesus og barna (Mark 10,13-16)
15. søndag i treenighetstiden: Jesus hos Marta og Maria (Luk 10,38-42)
4. søndag i treenighetstiden: Enkens gave (Mark 12,37b-44)
13. søndag i treenighetstiden: Jesus og den rike mannen (Luk 18,18-30)
7. søndag i treenighetstiden: Jesus og Sakkeus (Luk 19,1-10)
18. søndag i treenighetstiden: Kvinnen grepet i ekteskapsbrudd (Joh 8,1-11)
2. pinsedag: Jesus og Peter går på vannet (Matt 14,22-24)
Kristi forklarelsesdag: Disiplene får se Jesu herlighet (Matt 17,1-8)
Fastelavnssøndag: Peter frister Jesus (Markus 8,27-38)
JESUS FORKYNNER
Såmannssøndag: Såmannen og jordsmonnet (Luk 8,4-15)
Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden: Arbeiderne i vingården (Matt 20,1-16)
Bots- og bønnedag: Den bortkomne og hans bror (Luk 15,11-32)
1. mai: Den rike mann og Lasarus (Luk 16,19-31)
22. søndag i treenighetstiden: Den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37)
10. søndag i treenighetstiden: Den ubarmhjertige medtjener (Matt 18,21-35)
17. mai: Sauen og sølvmynten (Luk 15,1-10)
JESUS GJØR UNDER
6. søndag i påsketiden: Bryllupet i Kana (Joh 2,1-11)
Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Peters fiskefangst (Luk 5,1-11)
6. søndag i åpenbaringstiden: Jesus stiller stormen (Mark 4,35-41)
5. søndag i åpenbaringstiden: Jesus og den lamme mannen (Mark 2,1-12)
4. søndag i åpenbaringstiden: Den blinde ved Jeriko (Luk 18,35-43)
12
17. søndag i treenighetstiden: Jesus vekker opp Lasarus (Joh 11,1-44)
Minnedag: Jesus vekker opp Lasarus (Joh 11,1-5.33-45)
12. søndag i treenighetstiden: Jesus metter fem tusen (Joh 6,1-15)
PÅSKEN
1. søndag i advent: Inntoget i Jerusalem og barna (Matt 21,1-17)
Palmesøndag: Inntoget i Jerusalem og barna (Matt 21,1-17)
Skjærtorsdag: Jesus innstifter nattverden (Luk 22,14-23)
Domssøndag / Kristi kongedag: Jesus og Pilatus (Joh 18,33-37)
Langfredag: Jesus korsfestes og dør (Mark 15,20-39)
Påskedag: Jesus står opp (Matt 28,1-10)
2. påskedag: Jesus viser seg for disiplene (Luk 24,36-45)
2. søndag i påsketiden: Jesus møter Tomas (Joh 20, 24-31)
OPPDRAG OG AVSKJED
Kristi himmelfartsdag: Jesus tas opp til himmelen (Apg1,1-14)
KIRKENS TID
Pinsedag: Disiplene får Den hellige ånd (Apg 2,1-18)
For forfulgte: Stefanus steines (Apg 6,8-15;7,55-8,1)
2. søndag i treenighetstiden: Filip og den etiopiske hoffmann (Apg 8,26-40)
Treenighetssøndag: Saulus kalles til tjeneste (Apg 9,1-19)
Mikkelsmesse: Herrens engel satte Paulus fri (Apg 12,1-17)
ENDETID OG NYSKAPELSE
2. søndag i adventstiden: Veien, sannheten og livet (Joh 14,1-11)
Allehelgensdag: En ny himmel og en ny jord (Åp 1,9-11a;21,1-5)
Flere av tekstene som er oppsatt som fortellingstekster, er samtidig satt opp som
prekentekst i en av de tre tekstrekkene. Noen fortellingstekster er også satt opp i de
ordinære tekstrekkene på enn annen søndag i kirkeåret.
Prekentekster for tekstrekke III for kirkeåret 2012/2013, som også er fortellingstekst
1. s. i advent, Julaften, Romjulssøndag, Kyndelsmesse, Maria budskapsdag (på 4.s.i advent),
2. s. i påsketiden, 22. søndag i treenighetstiden, Bots – og bønnedag – søndag 27. oktober
2013.
13
Del 4 - Et håndverk som må læres (20 min).
Om involvering
1. Involvering
Lokal stedegengjøring skjer ikke minst gjennom involvering - ved at mennesker i alle
generasjoner og forskjellige kulturelle, sosiale og etniske grupper som hører til i
lokalsamfunnet og kjenner det, deltar i gudstjenesten og setter sitt preg på den.» (7.6.
Involvering)
Innledning:
Involvering i gudstjenesten handler ikke bare om liturgisk involvering, men også om
involvering og samhandling om prekenen.
Menighetene som deltok med bidrag i bøkene ble oppfordret til å sette sammen en
arbeidsgruppe som skulle utarbeide prekenen over fortellingstekstene i fellesskap.
Intensjonen var at gruppene skulle sikre at også mennesker med utviklingshemning var
representert i gruppen. Dette ut i fra en forståelse av at når en preken kommuniserer med
mennesker med utviklingshemning, vil det kommunisere med alle. Dette viser også mange
av rapportene fra gruppene. (Jfr. også Kirkemøtesak 9/12 «Likeverd, inkludering og
tilrettelegging. Mennesker med utviklingshemning i Den norske kirke».
Å skape sammen
For de fleste av oss var tidligere prekenen «vår». Det var prestens eiendom. Ble vi kritisert
gikk det på selvfølelse løs. Det var smertefullt å bli pirket borti. Derfor har mange av oss
«følt» det godt når vi stod i døra og takket for gudstjenesten, og vi ble takket for en god
preken. Det gjorde godt.
Prekenen er ikke prestens. Presten er formidleren som skal legge alt til rette slik at
menigheten selv kan se og oppleve teksten. Når tekstformidlingen blir begrenset til hva
presten har sett, kan vi oppleve at teksten snevres inn og flere rom i teksten lukkes før
tilhørerne er kommet så langt og får sett selv.
Involvering i prekenarbeidet er ikke å gi presten bistand i prekenarbeidet. Involvering i
prekenarbeidet handler om å gå sammen inn i teksten; og sammen være tilstede i teksten
for å vise hverandre mangfoldet i teksten og drøfte hvordan vi kan hjelpe resten av
menigheten til selv å oppdage teksten.
Med bakgrunn i de erfaringer menighetene som har bidrag i bøkene har i forhold til
involvering, har vi trukket fram tre momenter fra hver av delene i prosessen.
14
2. Viktige erfaringer
Her er tilbakemeldingene fra noen av menighetene som har deltatt i prosjektet.



Erfaringer med å etablere en arbeidsgruppe:
-
En god forberedelse og informasjon til menigheten om innhold og omfang er en
forutsetning for å lykkes.
-
Viktigheten av å prioritere arbeidet med å «kalle» deltakere til arbeidsgruppe.
-
Vilje til å sette av tid til å arbeide i arbeidsgruppe. Må være et prioritert arbeid.
Erfaringer fra gruppearbeidet:
-
Var sosialt og fellesskapsbyggende, og virket menighetsbyggende.
-
Lærerikt, spennende og utviklende.
-
Når det skar seg tross iherdige forsøk og avtaler.
Erfaringer fra gjennomføringen:
-
Mange gode tilbakemeldinger fra menigheten.
- Samtale i menigheten om fortellingstekstene.
- Her er det utviklingspotensial.
3. Deltagernes erfaringer med bibelfortellinger
Samtale i plenum eller to og to:
Forslag til spørsmål:
-
Hvilket forhold har du til bibelfortellinger?
Hva er dine 3 favoritter bibelfortellinger?
Leser du dem for din egen del eller bruker du dem mest til formidling for barn?
Her anbefales det at det settes av tid i programmet til samtale og erfaringsutveksling. Det er
naturlig at både prester og andre ansatte vil være tilbakeholdne med å våge seg inn i
involvering som metode. Sett ord på skepsisen og se samtidig mulighetene.
15
4. Våg å leke
Den gode formidling av fortellingstekstene er ikke forbeholdt spesialistene eller de rikt
begavede fortellingskunstnerne. Dette er et håndverk som kan og må læres. Det handler om
en metodisk tilnærming til selve fortellingen, og det handler om vilje til å utvikle seg som
formilder. Det handler med andre ord om å bli med i leken, og våge å bli fornyet og
forandret Her er ingen aldersbegrensning.
Vi tror ingen av oss har knekt koden på den rette formidlingsmåte/form. Og vi tror heller
ikke at vi noen gang kommer til å gjøre det. Vi skal ikke kopiere hverandre, eller spille en
rolle. Vi skal ikke bli som de profesjonelle fortellere. Vi skal være den vi er, og samtidig våge
å forløse sider og evner i oss, som ligger ubrukt.
Flere av oss som har kastet oss ut i leken, og vi har erfart at vi har blitt forandret. Vi har
oppdaget evner og ressurser i oss selv som vi ikke trodde vi hadde. Samtidig handler dette
om ikke å ta seg slev så høytidelig, men våge å prøve seg fram i nær forståelse med
menigheten. Det handler også om å våge å ikke lykkes i alt vi gjør. Det er lov det og. Dette
legger grunnlaget for ny vekst. Vårt mål er derfor ikke at vi skal lykkes med vår formidling,
men at vi som formilder skal ta menigheten inn i teksten/forteltingen slik at teksten kan
komme i kropp og bli en del av den enkeltes liv.
For de fleste av oss er det ikke slik at vi skal begynne på noe helt nytt. Vi utfordres til å
videreutvikle det vi allerede gjør. Først og fremst handler det om å ha frimodighet og lyst til
å jobbe med formidlingen av fortellingstekstene, ta del i leken og la seg forandre og fornye.
Praksiseksemplene i de to grunnbøkene for kurset viser hvordan man i lokale menigheter har
gjort nettopp dette. Velg ut eksempler fra bøkene.
Del 5 - Formidlingsmetode og metodikk( 45. minutt)
- Høre ved å gjøre
1. Å høre med hele oss
Mange av oss opplever at vi ikke bare hører med øret, vi «hører med hele oss» og med alle
våre sanser. Når vi hører en preken, tar vi ikke bare imot budskapet i form av ordene som
sies. Budskapet vi hører formes både av måten predikanten formilder ordene på; både
kroppsspråket, stemmebruken, rammen rundt, vår sinnsstemning, bildene som aktiveres inni
oss osv. er med på å forme det budskapet vi til slutt hører. Alle sansene våre aktiveres når vi
hører et budskap. Når vi mottar et budskap handler det om så nye mere enn bare å høre de
ordene som formildes. Våre sanser samspiller og former til slutt det vi «hører». Derfor hører
vi også forskjellig, selv om ordene som brukes er de samme.
16
Skal vi skape en god høresituasjon for alle, må vi også gjøre bruk av alle sansene Gud har gitt
oss. Ingen av sansene er mindre verd enn andre. Samtidig er sansene våre forskjellig utviklet.
Noen hører lettest ved å høre ord, noen ved å se, andre ved å oppleve osv. Våre ord
samspiller med hele spekteret av sanser og gjør at budskapet blir lettere tilgjengelig for alle.
Når alle sansene tas i bruk i formidlingen tror vi dette utvikles en universell prekenmodell
som kommuniserer med alle.
«Prekenene» som er med i bøkene om fortellingstekster har tatt i bruk et mangfold av
metoder og sanser for å kommunisere på en bredest mulig måte med tilhørerne.
Fortellermetoden er en av disse metodene, hvor predikanter selv nyforteller teksten på en
levende og engasjerende måte. Metoden som hyppigst er brukt i bidragene er en
involveringsmetodikk, hvor predikanten «leder» prekenen, men gjør det sammen med
rollefigurer fra teksten. Ofte er det predikanten som bruker ordene, mens rollefigurene
utfører eller viser det predikanten beskriver. Rollefigurene er ikke skuespillere, men lever
seg inn i rollefiguren slik at de er i teksten.
Når jeg er til stede i teksten, blir også teksten til stede i mitt liv. Det skjer ved å høre, ved å
se, ved å oppleve, ved å føle, ved å smake, ved å lukte, ved å være delaktig.
Stedegengjøring og fleksibilitet vil prege dette arbeidet. Kirkene er forskjellige, menighetene
er forskjellige, kulturen er forskjellig og prestene er forskjellig. Dette handler om å være
lydhør for hva som er tjenlig på det enkelte sted. En «vellykket» preken i Åmot arbeidskirke,
vil ikke automatisk være like vellykket Oslo Domkirke. Det er snakk om tilpasning til selve
kirkerommet, kulturen vi er i og de menneskene som er til stede.
Punktene nedenfor er en erfaringssamling på metodiske grep som er prøvd ut i arbeidet med
å gjøre formidlingen av fortellingstekstene best mulig for flest mulig. De forskjellige
innfallsvinklene vil leserne finne igjen i bidragene i bøkene. Deltakerne utfordres til å
respondere på og drøfte erfaringsmaterialet. Dette er eksempler. Deltakerne utfordres også
til å komme med sine eksempler, og slik utfylle de erfaringer som er skissert nedenfor.
2. Øvelser/ eksempler - nøkler for å åpne fortellingen
2.1 Gjenskape tekstens handling sammen med «de personene som var til hendelsen fant
sted» som beskrives fant sted.
Prekenleder er forteller. For å anskueliggjøre fortellingen deltar en eller flere av
«personene» vi møter i teksten sammen med forteller. I noen tilfeller har personene
kostymer, mens de andre ganger bruker vanlige klær. Personene kan være helt tause, og la
fortelleren si det som skal sies, eller de kan komme inn med replikker alene eller si den
sammen med forteller. Erfaringen viser at denne metoden bidrar til en større levendegjøring
av teksten, og gjør det lettere for tilhørerne å leve seg inn i teksten. Ved at fortelleren sier
det som skal sies, kan også mennesker som ikke har talespråk delta.
17
2.2 Gjenskape tekstens handling ved å bruke ord som levende skildrer hendelsen i
teksten.
Vi har opplevd hvordan alle generasjoner blir med når teksten gjenfortelles på en levende og
engasjerende måte. Når fortelleren (presten, kateketen, diakonen, trosopplæreren osv.)
bruker hele seg i framføringen erfarer vi at vi «ser» teksten bedre.
2.3 Bruk av kulisser/kostymer
Flere og flere har gode erfaringer ved å bruke enkle kulisser for å gjenskape situasjonen der
handlingen fant sted. Krybben med Jesus - barnet (dukke) var for mange den første «kulis»
som ble tatt inn i kirken utenom det faste inventar. Så kom stallen i forskjellige størrelser.
Andre laget påskegrav i stor størrelse; med steiner, kors og klede. For å illustrere Jesus
oppvekkelse av Lasarus, er det laget «stein» av isopor som er farget sort. Vi erfarer at enkle
kulisser er med på å lage den gode» høre» situasjon. Utfordringen er å lage kulissene i en
størrelse som gjør at alle ser dem.
2.4 Bruk av eksempelhandlinger - eksempelfortellinger
Mange har behov for å se den konkrete handlingen, ikke bare høre handlingen beskrevet.
Når fortellingen handler om f.eks. tilgivelse, oppgjør, forsoning, om å vise barmhjertighet,
motta kjærlighet, bli irettesatt osv., viser vi også handlingen med hele kroppen. På denne
måten sees budskapet og vi får et bilde av hva som gjøres. Samtidig blir dette en
eksempelfortelling som vi kan gjøre etter.
2.5 Bruk av kirkerommet for å eksemplifisere teksten
Mange har oppdaget og tatt i bruk kirkerommets rikdommer i formidlingen. I kirkerommets
inventar og interiør ligger et unikt materiale som i seg selv er forkynnende. Alterbilde,
glassmalerier, døpefonten, nattverdelementene, kirkeskipet osv. må brukes aktiv. Både for å
åpne opp tekstene og for å lære menigheten opp til aktivt å ta «dem i bruk».
2.6 Bruk av bilder, skulptur, illustrasjon som illustrerer og bygger opp om budskapet
Et maleri eller et bilde egner seg godt som medspiller i formidlingen av fortellingstekstene.
Mange opplever det godt å ha noe å feste blikket på, og opplever at andre sanser enn
hørselen blir aktivert. Bildet kan være en beskrivelse av selve hendelsen, eller det kan
fokusere på deler av hendelsen.
Bilden må være klare og i stor størrelse. Erfaringer viser at det fungerer best når fortelleren
går rundt i kirken og viser bildet eller ved at det brukes projektor, samtidig som det fortelles.
Når forteller skildrer det som bilde viser vil også den ikke har mulighet for å se bildet med
det blotte øye, se for seg bildet.
For utdyping: se også Sonja Fauskes artikkel «Bruk av kunst i trosformidlingen» I: IKO boka
«Bibelfortellinger. Metode og formidling»
18
2.7 Å lage bilder som en del av forberedelse
Menighetene har mange kreative mennesker som venter på å få bruke sine evner og sitt
talent. Det er mange gode eksempler i lokalmenighetene på «kunstverk» som er laget for å
«vise» teksten. Arbeidet med bilde er i seg selv en fellesskapsbyggende prosess.
Ofte lages bilde på et stort stykke lerretsstoff. Størrelsen må tilpasses kirkerommet. Tøy i
andre farger klippes ut og limes på lerret. I denne prosessen kan så og si alle være med.
2.8 Å skape uttrykksformer – sinnsstemninger/atmosfære som underbygger teksten
Forskjellig typer kroppsuttrykk understreker og synliggjør budskapet. Når ord og kroppsspråk
samspiller erfarer vi at det skapes gode høreforhold. Det er talende når forteller eller andre
med kroppen tydelig viser sinne, glede, sorg, redsel, trygghet, undring osv.
2.9 Bruk av musikk og lyd for å få fram tekstens sinnsstemning/atmosfære
Musikken har en unik evne til å få fram sinnsstemninger og atmosfære. De forskjellige
musikkuttrykk kan skape glede, sorg, frustrasjon, trygghet osv. Når musikken legges på
fortellingen erfarer vi at tilhørerne følelsesmessig også blir tatt med inn i teksten. Musikken
kan også skape gjenskape de konkrete lyder som vi møter i teksten; storm, uro, stillhet osv.
Når organisten spilte sørgemusikk når enken i Nain kom med sin sønn på båren, var det som
menigheten var i begravelsen. Når Jesus stillet stormen og organisten skapte en strek storm,
«var» menigheten i båten sammen med disiplene.
2.10 Bruk av naturelementene
Jesus var konkret. Han brukte naturen aktiv i sin forkynnelse; liljene på marken, såkorn og
aks, fuglene, sennepsfrøet, hvetekornet som dør, fisk og brød, vin og vann osv. Isteden for
bare å beskrive elementene med ord, er det gode erfaringen med å være konkret; ta med et
sennepsfrø og vise det, vise linjene på marken, vise en glassfugl osv.
2.11 Når hele menigheten deltar i tekstdramaet
Når fortellingsteksten har mange aktører og hvor også hele folkemengden er aktiv, kan hele
menigheten være en del av «dramaet». Folkemengden kan delta med rop og aktivitet. Jfr.
deltakelse i palmesøndagsopptoget hvor hele menigheten deltar med palmegrener.
2.12 Klar tale og direkte tale
Erfaringene fra menighetene som har arbeidet med fortellingstekstene viser også at en
måtte skjerpe språket. Uklar og dunkel tale måtte lukes bort. Dette gjaldt også ironi, intern
humor og understatement.
19
3. Formidling
«Å utvikle min måte å formidle på»
Kirkelige medarbeidere har mye å lære av andre yrkesgrupper som lever av at det budskap
de formidler blir forstått og tatt imot. Skuespillere, entertainere, profesjonelle
foredragsholdere osv. sitter inne med en rik erfaring på hva som fungerer og hva som ikke
fungerer i formidlingen.
Om det er mulig, anbefales det at en inviterer inn en lokal eller regional skuespiller som kan
gi videre av sin erfaring.
Stikkord:











kroppsspråk
mimikk
knagger for å frigjøre seg fra manus
ha prekenen i kroppen
kontakt med tilhørerne
stemmebruk og stemmeleie
å bruke hele seg selv i formidlingen
å utløse egne ressurser
å tolke signaler fra tilhørerne
møte med forskjellige mennesker
den gode forberedelse
For utdyping: Liv Marie Skare Baden, «La fortellingen leve» og Sara Birgitte Øfsti,
«Fortellerens utfordringer» I: IKO boka «Bibelfortellinger. Metode og formidling»
Del 6 - Prekentekstarbeid (60 min+ 60 min)
1. Gruppearbeid med to alternative tekster.
Å jobbe med fortellingstekstene
Gi deltakerne erfaring med å jobbe med en fortellingstekst i gruppe. Del forsamlingen i
grupper på 4. Den ene halvparten av gruppene jobber med en av de kommende søndagers
fortellingstekst, den andre halvparten jobber med en av fortellingstekstene til den
kommende høytid. Det anbefales å bruke bidragene i bøkene som et utgangspunkt for
arbeidet.
20
Oppgaven er å drøfte forskjellige måter en kan formidle den oppgitte fortellingstekst på.
Se mulige grep i «Nøkler for å åpne opp fortellingstekstene» i Kirkeårets fortellingstekster 1.
s. 251.
Øvrige stikkord for gruppearbeidet:
-
La fantasien slippe løs.
- Hva er mulig og hva er tjenlig/hva vil fungere og hva vil ikke fungere.
2. Erfaringsdeling.
Stikkord til samtale:
-
Hvordan opplevde dere dette?
-
Hva var bra?
-
Hva var utfordrende?
3. Refleksjon. Gevinst og utfordringer.
Stikkord til samtale:
-
Oppdaget du noe nytt i teksten?
-
Hva er fordelen med denne måten å jobbe på?
-
Hva er ulempen med slike gruppearbeid?
-
Hva er gode forutsetningene for å lykkes med slikt arbeid? Hvordan vil dere legge opp
arbeidet neste gang?
4. Det videre arbeidet begynner nå!
”Hvilke fortellingstekster skal vi bruke kommende semester?”
Som en avslutning og videreføring av kurset utfordres prostiet til å sette opp
fortellingsteksten som prekentekst på utvalgte søndager, slik at en har mulighet for å jobbe
med tekstene i felleskap. Samtidig utfordres prostiene til å bruke fortellingstekstene som
prekentekster i de kirkelige høytider. Fortellingstekstene som er oppsatt i høytidene, er et
godt hjelpemiddel i arbeidet med å gjøre gudstjenestene i høytidene til en gudstjeneste for
alle generasjoner og for alle.
21
Tillegg
1. Aktuelle tema som kan tas inn i kurset:
 Et bidrag til en forkynnelse for alle
Drøft kap. 1, 2 og 6 i artikkelen «Et bidrag til en forkynnelse for alle» som står i Kirkeårets
fortellingstekster 1 s. 8. La et par av deltakerne utfordres til å gi sin respons på stoffet som
utgangspunkt for samtale.
 Faglig innlegg om Bibelens store fortelling
 Forelesning om Bibelfortellingenes tilblivelse
 Faglig innlegg om fortelling som metode
2. Utfyllende litteratur
-
Bibelfortellinger. Metode og formidling. Gunleiksrud, Kristin, (IKO- Forlaget 2011)
-
Bibelfortellerboka. Kino i hodet til barn og unge. Samset, Helga (Verbum forlag 2010)
-
Bibeldrama. 30 forskjellige bibelfortellinger som kan dramatiseres.
Jellestad, Bjørn K. (IKO- Forlaget 2010)