Transcript SMYKKER I NORGE - Telemark Museum

Empiretidens
SMYKKER I NORGE
Empiretidens smykker i Norge
1
Etter at de romerske byene Herculaneum og Pompeii ble
gjenoppdaget på 1700-tallet, vokste det frem en ny interesse
for antikk kunst og arkitektur i Europa. Klassiske forbilder
påvirket smak og idealer, og de antikke templenes stramme
former fortrengte rokokkoens lekenhet.
2
Empiretidens smykker i Norge
Christine Johanne Blom Aall (1782-1868) er
pyntet med flere typiske empiresmykker.
(Foto: Tom Riis)
Napoleon ble viktig for den nye stilen,
som ble etablert frem mot 1800. Den nye
generasjonen ønsket å markere avstand
til den tidligere overdådige luksusen som
hadde preget hoffet i Versailles. Antikkens
kunst ble forbundet med borgerlige
idealer, og ble det nye forbildet. Napoleon
fikk gjort registreringer av anikke byggverk
under sine felttog, og med ham ble
klassisismen en keiserstil – empirestilen.
Brosje og øreanheng etter Christine Johanne
Blom Aall. Smykkesten, agat, omkranset av
gull. Brukt da hun ble portrettert.
Empirens smykker hadde imidlertid
få direkte forbilder i antikken, men er
mer et uttrykk for en egen stilfølelse.
Smykkene ble tilpasset tidens klesmote,
hvor kvinnene fikk florlette kjoler med
Empiretidens smykker i Norge
3
utringning og høyt liv. Til disse bar man
til hverdags lange kjeder, gjerne med
en medaljong. Kjeder i perler eller gull
kunne også sitte tett rundt halsen. For
de bedrestilte ble det laget såkalte collier,
der flere deler ble satt sammen til større
brystsmykker.
Armbåndene kunne bestå av tynne
lenker, og noen hadde armringer festet
over albuen. Håret skulle være lett oppsatt,
og da passet det med stor ørepynt.
Ørepynten kunne være flere lette ringer
koblet sammen, eller den kunne være
utført i dråpeform. Empirens kvinner
kunne også ha pyntede hårnåler eller
kammer. Diademet ble tidens nyhet. Det
4
Empiretidens smykker i Norge
ble båret lavt mot pannen og hadde et
høyre midtparti og smalnet ut mot ørene.
Helhet ble etterstrebet, og overklassen
kunne bestille hele smykkegarnityrer som
Ring i gullfiligran og emalje med 20 perler
i en krans. Datering 1790-1810.
besto av diadem, halssmykker, kjeder,
armbånd, ringer og skospenner, og alle
deler skulle ha nøyaktig samme utforming.
Den nye moten oppsto i Paris, og
spredte seg fort til andre land. Stilen kom
til Norge via Tyskland og Danmark mot
slutten av 1700-tallet. Etter unionen med
Sverige i 1814, kom den gjennom Karl
Johans fransk-svenske hoff. Men, vi ble
også påvirket fra England. Også i England
hadde en ny stil inspirert av antikken
vokst frem, men fikk et enklere uttrykk
enn i Frankrike. Utviklingen av billigere,
industrifremstilt sølvplett, såkalt Sheffield
plate, var med på å gi engelsk smak og stil
stor utbredelse.
Smykkene fra den norske empiretiden
har blitt omarbeidet, smeltet, stjålet og
mistet. Ut fra det som er bevart, kan vi
likevel danne oss et bilde av smykkene fra
denne perioden. De store garnityrene og
hoffsmykkene ble lite brukt i Norge. Det var
mest mindre arbeider som kjeder, ringer,
armbånd, øresmykker og hårkammer.
Spesielt er det bevart mange nåler og
medaljonger, som viser at nettopp disse var
utbredt under empiretiden hos oss.
Eugenie Faye Aall (1886-1977) med diamantøredobber fra 1763, kjøpt i Paris. (Se under)
Diamantøredobbene etter
Amborg J. W.
Aall (som var
mor til bl.a.
Statsråd Niels
Aall).
Mye ble innkjøpt fra utlandet.
Handelspatrisiatet bestilte gaver og
gjenstander på sine reiser og tok
med hjem. Oppgangstidene i siste
del av 1700-tallet ga arbeid også for
norske gullsmeder som laget smykker,
men i nødsårene som fulgte av
Napoleonskrigene var det få kunder som
kunne unne seg luksusgjenstander.
I Norge ble den engelske nøkternheten
og enkelheten den mest populære,
og det er den som preger den norske
empiren i smykkekunsten. Smykkene er
Empiretidens smykker i Norge
5
relativt små, gjerne flate og lette. Ovalen
er en grunnform som går igjen i mange
arbeider, spesielt i medaljonger og nåler.
En markert overgang mellom delene som
også sees i periodens arkitektur, overføres
til smykkene i border av små perler eller
filigransknopper. Filigransteknikken
fikk en ny blomstring i empiren og ble
mye benyttet av gullsmedene i Norge.
Tynne gulltråder kantet edelsteiner og
medaljonger, eller ble lagt sammen til lette
øreringer.
Mariane Diderikke von Cappelen Aall (18041867), malt i empirekjole.
Empiresmykker har ofte et sentimentalt
tema, og medaljonger og nåler var ofte
minnesmykker. Smykkene har initialer,
enten til eier, hustru eller en avdød.
Under en overflate av glass vises lyriske
scener, eller bare symboler som hjerter,
Signet brukt av statsråd Niels Aall, eller av
farfaren med samme navn. Smykkesten,
sannsynligvis agat, omkranset av gull.
Medaljongen forestiller Nicolai Benjamin Aall
Ca, 1800.
(1776-1811), statsråd Niels Aalls yngste bror.
6
Empiretidens smykker i Norge
brennende ild, lyrer og kranser. I Norge er
det også bevart mange medaljonger med
malte portretter, og disse kan gjerne ha
en allegorisk scene på baksiden. Nålene
kunne være laget både for kvinner og
menn. Mennene bar gjerne en nål foran
på brystet.
Hårarbeider var populære. En enkel
hårlokk kunne være del av et minnesmykke, men et hårarbeid kunne også
danne bakgrunn for et dekorativt motiv
i en medaljong eller en brosje. Armbånd
og ørepynt ble også i sin helhet laget av
hår, gjerne med besetning og lås av gull.
Emalje ble mye benyttet som materiale i
empiretiden. Den rene, glatte overflaten
som oppnås, passet tidens smak og kunne
dekke armbånd eller ringer.
Medaljongen er et meget typisk
empiresmykke. Innskrift: ”Aldrig
ustemt” og initialene NA (Niels
Aall). Fra omkring 1800.
Oval medaljong med Amborg
Medaljong med miniatyrportrett av Niels Aall
Aalls hår sydd i rutemønster
(statsråden) som ung mann, med parykk, lagd
på framsiden. Baksiden har
i Paris i 1789.
inskripsjonen “Arv velsignelsen”.
Empiretidens smykker i Norge
7
Grafisk produksjon: Thure Trykk AS
Den klassiske kamée-kunsten fikk
også en renessanse med Napoleons
forkjærlighet for det antikke . Kaméer, og
også gemmer med inngraverte motiv var
veldig populære. Plater med silhouetter
ble som kaméene brukt til brosjer eller
anheng, men de ble også festet sammen
av flere tynne kjeder og brukt som
halssmykker eller armbånd.
Et karakteristisk trekk for smykkene i
tiden, var en stor variasjon i materialer.
Dette ble forsterket utover 1800-tallet, da
industrialismen påvirket smykkekunsten.
Det ble etter hvert laget smykker av
nye materialer som jern og stål, og det
ble brukt mange typer kulørte stener
Medaljongen med bilde av Nicolai
Benjamin har en flott bakside; den
har en hårlokk med perler på brun
bunn.
Armbånd som Karen Aall fikk på julaften
1935 av sine foreldre. Første eier var Karens
oldemor, Nini Wedel-Jarlsberg.
og halvedelstener. Fra 1830-tallet og
fremover, ble presset gullblikk stadig
mer brukt. Pressede gullformer fattet
rundt store kulørte smykkestener som
granater og topaser. Form og uttrykk
var ikke lenger så streng og fast, og den
mykere biedermeierstilen tar over også i
smykkekunsten.
Tekst: Sigrid Wegge Tandberg
”Empiretidens smykker i Norge” er utgitt i
forbindelse med utstillingen “Hovedgaardens
smykker” på Ulefos Hovedgaard.