Transcript Flagger for Lyngør, seg selv og gam

20
HELGportrett
Lørdag 20. juli 2013
Tekst: Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Stein harald Øigård
[email protected]/37 00 37 00
[email protected]/mob. 905 63 195
AGDERPOSTEN
Flagger for Lyngør, seg
Etter tjue år har vi endelig fått
lov å komme på besøk til
Hegnar på hytta – tidligere
Lyngør hotell. Da heiser han
Hegnar-flagget og seiler ut mot
havet med Kong Olav i splittflagget. Det nye konge-huset
har han lite pent å si om.
F
lagget er heist. H-en blafffrrer i vinden. Hegnar har
skulket møter i Oslo. Ingenting kommer imellom
ham og årets fire hellige
sommeruker på Lyngør.
Men han vil ikke fotograferes i speedo.
– Hurtigruten fyller 120 år akkurat i
dag, sier Trygve Hegnar når vi møter
ham under første ferieuke på Lyngør.
– Og her er du?
– Ja, jeg kan ikke drive og reise rundt
sånn hele tiden. Jeg burde jo ha dratt til
Trondheim og feiret hundreogtjueårsjubileet … jeg burde vel det. Men jeg er
så svak for Lyngør.
Lyngør-modus. Det er en feriestemt
Hegnar som kommer susende mot Gjeving brygge.
Med vind i håret, bak roret på sin
tjue år gamle hvite lystbåt, en «Windy
5900», har han landet i sin årlige Lyngør-modus. Han snakker livlig om hvilke
båter som lager mest bølger, hvor mye
hyttene koster, formuen til de som bor
der, og hvorfor han har kjøpt opp så
mange av holmene rundt omkring.
– Altså, det er friluftsarealer og jeg
kan ikke bruke det til noe. Folk spør
meg hvorfor jeg da gidder å kjøpe det,
sier han, tar en kunstpause og lar blikket sveipe over lettkledde holmer med
måker og fuglebæsj på.
– Jeg liker å se rundt meg og tenke at
«alt det her er mitt».
Den tjue år gamle båten ble nylig
byttet motor på, forteller kjæresten, redaktør i Kapital, Vibeke Holth som ferierer her sammen med ham.
– De byttet den fra en totakters til
en firetakters. Det likte han ikke, røper
hun uten at Hegnar hører det.
Hegnar står salig bak roret og styrer
utover sundet.
– Jeg kjenner ikke igjen min egen
båt, sier Hegnar.
Stemmen lyder melankolsk.
– Denne motoren går jo nesten lydløst.
Han speeder litt ekstra opp over fjorden, stiger ut av båten opp på brygga og
peker mot noe hvitt som stikker opp
bak en masse viltvoksende bærbusker.
Lyngør hotell. Det er dit vi skal – til tidligere Lyngør hotell, det myteomspunne hotellet Hegnar kjøpte og driftet i 12
år, men som nå har Hegnar som eneste
gjest etter at hotellet ble omregulert til
utleiebolig. Vi drister oss til å spørre:
– Hvordan er det å være eneste gjest
på eget hotell?
– Det er ikke et hotell lenger, svarer
han litt iltert.
– Eiendommen ble regulert om til
utleiebolig. Det er ikke hotell her lenger
og det var det mange som ikke skjønte
da jeg flyttet inn.
Blikket er strengt bak brillene.
– Altså, nå har jeg bodd her siden 99,
i fjorten år. Jeg drev også hotell her i
tolv år. Jeg ville ikke kunne gjøre sånn
uten å gjøre det riktig. Jeg er jo ikke
helt tullete.
Naboene ble i hvert fall sjeleglade da
Hegnar avviklet hotelldriften og konverterte tomten om til utleiebolig for en
familie.
– Alle naboene elsket jo at det gamle
hotellet forsvant – for på det gamle hotellet var det mye fyll og bråk. Jeg har
et veldig godt forhold til naboene. Det
er familier som går mange generasjoner
tilbake, jeg har jo selv vokst opp her.
Litt luksus. Etter en vandring opp en
steinrapp som slynger seg mellom ufriserte bjørnebær- og bringebærbusker
lyser sola opp en platting så romslig,
med en utsikt så ven og vakker at man
får lyst til å lese nynorske naturdikt. Og
så ta seg en bikinifest.
For en dagsreise lenger inn på terrassen åpenbarer det seg et svømmebasseng så Hollywood style at man lurer på
Fire måneder i året hviler Hegnar i et eksklusivt «lyngørmodus». Her lener han seg nostalgisk
om man har kommet feil – tatt i betraktning mannen som står her i
slitte blå seilersko og shorts med maling på. Det tenker han muligens selv
også, for han begynner å forklare
seg.
– Det er jo litt vel luksus med det
bassenget, men det er så mange
brennmaneter i sjøen og...
– Liker du ting litt enkelt?
– Altså, jeg kan jo ikke si at jeg liker
det enkelt med alt dette her, men jeg
trenger ikke så mye for å ha det bra.
Jeg liker den gamle jakka mi, sier han
og tar et godt grep om kragen på den
slitte seiljakka han har på seg.
– Er du litt nostalgisk av deg?
– Njaæi, det er vanskelig å si når
man sitter her for det er ikke noe enkelt sted, sier han og nikker mot poolen, – men ellers så liker jeg det nøkternt.
AGDERPOSTEN
21
Lørdag 20. juli 2013
selv og gamlekongen
tilbake og nyter å eie så mye som mulig av stedet han elsker høyest. Her slapper han av, vitser og ler – etter å ha sendt noen kritiske strofer om Märtha til trykk. Så klart.
– To uker tidligere ringer vi Hegnar
på jobb i Oslo:
«Riiiiiiiiing!»
– Ja det er Hegnar.
– Hei, det er fra Agderposten.
– Hva gjelder det (stemmen knitrer
som isbiter i en sjokkfrysingsprosess,
journ.anm.)?
– Vi har lyst til å skrive et sånt koselig
ferieportrett av deg. (Pinlig stillhet)
– Eh..kunne vi fått lov til å komme på
besøk på den derre, eh... hytta di?
– Ja.
Forklaringen bak de rundere kantene
og muntrere toneskiftet fra rasende
moll til dur som vi hører her i dag skal
være enkel:
– Når Trygve kommer til Lyngør så
glir han inn i en egen Lyngør-modus.
Da er han bare blid og det er da man
skal spørre om ting han ellers ikke vil
svare på, hvisker Holth oss på øret.
Hegnar er ikke en type man forbinder med lettkledde poolpartyer. Men
kan hende skjuler det seg en partymann
bak brillene og seiljakka.
Vi prøver: – Har du hatt noen ordentlige pool parties her?
– Nei, hehehe, ingen pool parties her.
Og nei er nei.
– Du kunne ikke tatt på deg badebuksa og satt deg på bassengkanten?
spør fotografen med blod på tann.
– Nei.
– Nei?
– Nei-nei, høhø.
Eneste ferie for Hegnar er båt, fiske
og hytte på Lyngør. Kanskje går han
mot en syttiårskrise, for han forklarer
det evige ferievalget som om han må
forsvare det. Eventuelt bare for å få publikum til å holde kjeft om hvor geografisk begrenset det ellers så verbalt ubegrensede livet hans er. F