Transcript Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
Vår 2013
11. årgang
60
KEF 50 år:
LS3/5A VS LS50
Parasound JC3:
Legende allerede?
Integrerte favoritter:
Musical Fidelity • Stello • Hegel •Bladelius
3 veier til den
NOK 119 / DKK 98 / SEK 119
musikalske privatkino!
INTERPRESS NORGE
RETuRukE: 20
Godt norsk • Blått og rått • Skeive skiver
Hauk • Blanda akustiske drops
k!
k
i
s
u
M
KEF ”The Blade”
Kjempebra, men…
Eller er det det? Det er med en viss forundring jeg ser visse kommentarer
på nettet angående diverse besøk hjemme i finstua hos meg og bladet.
Det som skulle være en hyggelig og sosial sak, er blitt kamparena for hvem
som har den største og kjappeste!
Og la det være sagt med det samme; det beste anlegget for deg er det som
gir musikken din vinger. Så enkelt – og vanskelig – er det. Vi vil gjerne
hjelpe deg på veien, ikke minst for at du skal unngå ”blindveien” som
Gunnar så treffende kaller det.
Men også Tor Dag Nilsen får nytte av sin lange fartstid, og manøvrer stødig
mellom den legendariske BBC monitoren LS3/5A og jubileumsmodellen til
Kef som de selvfølgelig kaller LS50. Det viser seg at begge er gode, ja faktisk
overraskende gode, men BBC-monitoren kostet mange ganger så mye som
dagens rålekre Kef dengang for 30-40 år siden. Men for mange er Kef
jubileumsmodell tilnærmet ”high-end”, dobbelt så dyr som en 50 tommers
flatskjerm av superb kvalitet, men uansett et betydelig stykke vei fra Tore
Dags egen referansehøyttaler, Respons Artist, som både er mye større og
koster syv-åtte ganger så mye…
Hvordan kan vi begeistres over et ”rimelig” produkt samtidig som vi
skal være dønn ærlige om hva som mangler i forhold til det presumtivt
”beste”? Og dette problemet var absolutt nærværende da hele redaksjonen
vurderte 5 av av de mest interessante forsterkerkjøpene på markedet.
De 4 integrerte ble også satt opp mot hverandre i gruppetest. Dette er
forøvrig noe leverandørene hater fordi alle vanskelig nok kan ”vinne” om
det hele presenteres i sin mest tabloidiserte form. Og at den ”gammeldagse” klasse A-forsterkeren på sølle 35 watt på mange punkter banket
den ”nymotens” digitalforsterkeren på 2x500 ekte hi-fi watt, var ærlig talt
overraskende, også for oss.
Men så var klasse A-forsterkeren også dyrere! Og igjen; prisen er så opplagt
en forstyrrende faktor for de som drømmer om å få vin av vann. Og alle
de testede forsterkerne, ikke minst den ene effektforsterkeren vi evaluerte
i forbindelese med den musikalske hjemmekino, opplevde vi som veldig
gode kjøp, men med klart forskjellige sterke og ikke fullt så sterke lydmessige og funksjonelle sider. Det er derfor det er lurt å lese et entusiastblad som tør å være ærlige, selv om det skulle føre til litt mindre annonser…
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Hansi Danroth
Kurt Lassen
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39
Annonsemateriell
[email protected]
www.audiofidelity.no
Det er sjelden at vi i Fidelity gjør narr av
et produkt, eller som i dette tilfelle en hel
produktgruppe. Men det er nettopp det
Gunnar Brekke gjør i sin hovedartikkel
denne gangen. Han legger ikke fingrene
imellom når han advarer våre lesere mot
å kjøpe en billig hjemmekino-receiver
med sine ufattelig tåpelige juksewatt.
Han protesterer ikke på at disse masseproduserte greiene kan gi grei valuta for
pengene, men advarer om at nesten alle
som kjøper et slikt produkt slutter å spille
musikk! Og det er vel den viktigste biten
ved vår interesse?
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Jeg registrerer forøvrig at dette er Fidelity nummer 60! Med den samme
entusiasmen for musikk og god lyd, med mange av de samme medarbeidere
og med nøyaktig like mange utgivelser som salige Audio hadde, er det lett
å bli litt nostalgisk.
Ha en god påske og fin vår!
Med hilsen
Knut V
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
60
nr 2/2013
6
Brev
10
Integrerte forsterkere
26
Hegel H-300
integrert forsterker m/dac
Musical Fidelity AMS 35i
30
51
Electrocompaniet MC1/MC1UP
36
Bladelius Thor III
Integrert forsterker
12
April Music Stello Ai700
18
Dali Epicon 8
46
40
KEF LS50 og LS35A
Hauk
52
Musikkomtaler:
Nesten bare Godt Norsk
54
66
Musikkomtaler:
Blått & Rått
Beyerdynamic T1 hodetelefoner
56
68
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
58
Twin Tweaks
SoundSmith Boheme
moving Iron pickup
61
76
62
3 veier til den musikalske
privatkino: Arven fra HIFI-miljøet
84
Billige hjemmekinoreceivere
72
Musikkomtaler:
Skeive skiver
Get Better Sound
80
Parasound JC3 RIAA
NAD Digital Master Suite - M50/M51/M52:
CD spiller, DA konverter og hard disc
88
High-end og den musikalske
privatkinoen
94
High-end i multikanal:
Krell S-1200U 3D
Brev til leserne
Bemærkninger til test af Raido C1.1
Sacd dvd-audio digitalt
Vi er antagligtvis mange som irriterer seg over at muligheten
for at spille SACD og DVD-audio ikke går direkte digitalt fra
en multispiller. Det finnes dokk andre veier å gå som for exempel om din spiller har en HDMI utgang. Du kan da bestille
en HDMI switcher med audio outpout support (Toslink eller
COAX (RCA). fra PORTTA i Hong Kong (http://www.port-ta.
com/products/203.html), den heter PET 4000 og det kostet
meg 50$ inklusive transport til Sverige. Den er nå koblet til
en OPPO 105 som sender med bitrate til switchen og videre
til en APL S-dac med inbygget digital forforsterker. S-dacèn
omvandler signalen og tar den videre ballansert til en poweramp. Dette fungerer meget bra for meg og dette kan kanske
hjelpe andre som har irritert seg på Sony`s måte å sabotere
god lyd. Send en mail til ([email protected]) som
vil hjepe deg med betaling gjenom exempelvis paypal som
funket meget bra for meg. Du får switch, strömkabel og en
liten fjärrkontroll samt bruks.
MVH Paul Jensen
Fantastisk. Dette har jeg virkeig vært på jakt etter! Knut
AUDIO AKTØREN
og Norsk Hi­Fi Center
har slått seg sammen og tilbyr deg et enormt utvalg i ALLE prisklasser.
Terje Nilsen, Terje Bjørndalen og Hallvar Rostad har lang erfaring i
bransjen og kan mer enn de fleste om hvordan et anlegg må bygges
opp, for å gi best mulig lyd. Spesialister på platespillere m. tilbehør,
riaa­trinn, rørforsterkere, klasse A forsterkere, hodetelefoner, hodete­
lefonforsterkere, kabler ­ og riktig matching.
Vi har to nettsider: www.audioakt.no og www.norskhificenter.no
OMBYGNINGS­SALG! Lageret i underetasjen bygges om til et nytt
lytterom.
Ta kontakt snarest og få noen fenomenale tilbud!
Soundsmith Boheme, kr 6.950,­
Den beste pick­up under kr 10.000,­ som vi kjenner til!
Vi er norsk forhandler for Soundsmith, EAR og mange flere merker.
Norsk Importør for: AMR, Ancient Audio, Audio Valve, AVI, Chord,
Exposure, ifi­audio, Jas Audio, Organic Audio, PrimaLuna,
Quadraspire, Spendor, Sugden og Viva Audio
Kontakt salgssjef Hallvar Rostad
E­post:[email protected] Tlf: 92 89 57 73 el. 32 87 35 96
Eller Innehaveren: Terje Nilsen på e­post: [email protected]
Butikk i HORTEN. Demorom i KROKSTADELVA. Tlf 33 07 44 11
Hej
Jeg så frem til jeres test af Raido C1.1, og det skal siges jeg
på ingen måde er farvet af eller er i lommen på Michael eller
Lars fra Raidho.
Jeg har selv et sæt Raidho C1.1 som jeg bruger som reference når jeg konstruere kredsløb til signalkæden, især
effekttrinnet.
Jeg skal være den første til at indrømme at denne højtaler
har sine begrænsninger i form af den fysiske størrelse af bas/
mellemtone membranen. Dette kombineret med membran
ophænget sætter begrænsninger på hvor højt man kan
spille med denne højtaler. Stativet er meget vakkelvornt,
men vores datter på 1 år stiller sig jævnligt op af stativet og
de vælter ikke.
Der undrer det mig at i skriver at lydbilledet falder sammen
ved større lydtryk. Selvfølgelig gør det! Hvis man presser et
membran ophæng ud til grænsen er der ikke noget lineært
headroom til at spille uforvrænget!
Efter hvad jeg kunne se har i prøvet med ”kun” 3 forstærkere!?? Adyton, devaliet og burmester. Hvis der er
noget der kan påvirke lydbilledet på denne højtaler er det
forstærkeren fingeraftryk, kvalitet af forstærkerkredsløbet
og kvaliteten af strømforsyningen.
Så hvis i føler at lydbilledet ikke matcher jeres forskellige
præferencer burde i prøve den med nogen flere forskellige
effekttrin.
Mine erfaringer med denne Højtaler er at tydeligt kan registrere:
1) Hvilket udg
2) angstrin der bruges Mosfet/Bipolar
3) Implementering af Servo kredsløb ->
Precisionen i de nederste regioner og op til mellemtone
registeret.
4) Fælles PSU til begge kanaler kontra dual supply.
5) Typen af Elektrolytter.
6) Typen af modstande
7) Typen af filmkondensator.
8) Kredsløb topologi – VFB/CFB
9) Sidst men ikke mindst hvis printlayoutet er ringe ->
Kredsløbet kan være nok så smart hvis det er ringe
opbygget.
Men den tydelige begrænsning på denne højtaler er det
maksimale lydtryk. Det skal der være ingen tvivl om.
Resten er tilpasning af signalkæden for den servere det usødet på et sølvfad! I burde nok havde prøvet den med flere
forskellige effekttrin hvis i havde mulighed for det.
MVH
Sonny Andersen
Danmark.
Jeg skjønner ikke helt problemet? Vi skulle ikke ta doktorgrad på denne høyttaleren. Og var da også meget begeistret
innenfor de opplagte begrensninger som også du nevner.
Mvh Knut
Stereorack
Hallo!
Kjøpte vinterutgaven av Fidelity i dag. Veldig trivelig lørdagskveldlesning, selv om jeg nesten ikke forstår hva dere skriver
om! He-he – Er dessverre på en litt annen planet når det
innsikt i Hi-Fi, både kunnskaps- og prismessig. Men veldig
glad i musikk!! Egentlig skulle jeg hatt en skikkelig entusiast
nede i peisestua mi for å ha satt opp anlegget slik det skal
være, men jeg vet ikke helt hvem som kan gjøre sånt til en
rimelig penge…
Vel, det jeg skulle spørre om var at jeg er på utkikk en
rimelig, men god stereorack. Jeg ser at skribent Håkon
Rognlien har en type som jeg kunne tenkt meg. Kan dere
være så snille å anbefale noen type rack’er og eventuelt
linker til hvor jeg kan finne dem. Finnes det noen forhandlere i Trøndelag eller?
Keep On Rockin’!
Frode Atle Bye
Stjørdal
Hei
Takk for hyggelig mail :)
Racket jeg benytter er fra Quadraspire. Disse forhandles i Norge av Auidoaktøren. http://audioakt.no/index.
php?route=product/category&path=68
Det finnes også rimelige og greie varianter over temaet fra
IKEA og Jysk.
For å få grunnleggende tips til optimalsiering av utstyret
ditt, ville jeg lagt inn en ny tråd på www.hifisentralen.no,
og spurt om noen kunne hjelpe deg litt. Vi er som en stor
familie vi hifi-folk, vet du! :)
Lykke til!
Mvh
Håkon Rognlien
Service KPS-25sc
Hei Knut
Jeg fant dette svaret på et forum om KPS-25sc:
“We are the most qualified European Service Center for your
KPS-25 and all other things Krell. We do KPS 25’s from all
over the world, we’ve had dozens and know them inside
out. We have Lasers in stock, capacitors, transformers, and
can deal with any trouble you have with this unit. We have
definitive solutions for several standard issues the KPS25s
and its Cast version KPS25sc have like early shut down,
reading problems, power supply issues, and we also perform
Clock upgrades to which this machine responds very well.
We have direct contact with the Krell Factory as well as with
fomer Krell specialists, and they supply us with parts and
advice.
Creato Audio in Utrecht, Netherlands
Cheers, Marcel Croese “
Store ord, men kanskje de kan stå for dem...
Med vennlig hilsen Bjørn
Takk skal du ha. Det var spennende nytt for min gamle KPS!
Knut
7
Brev til leserne
Gratulerer
Hej Knut!
Et stort til lykke med 10-året. Et stort skulderklap til hele
staben og specielt tak til det utrættelige lyttepanel! Det er
seje gutter! Må bladet leve mindst 100 år.Det er en rigtig
god ide med fund til prisen,men det skal efter min mening
stadig være et High-End magasin.Vi ved jo godt at når det
gælderHi-Fi,biler og både så er det ved det dyreste udstyr
køerne skabes. Sådan er vi mennesker!Lige til slut vil jeg
gerne bede om en anmeldelse af en piano cd der rigtig
svinger! Tusind tak for et fantastisk blad!
Med venlig hilsen Sten Dam Danmark
Lessloss
Best
i test
10/12
HHHHHH
Elac AM 180
ELAC AM 180 KAMPANJE
Komplett med digitalkabler og
AirPort Express eller Apple TV
High end aktiv monitor med DAC. Koaksiale og
optiske inn- og utganger, samt USB og analoge
innganger. Sort eller hvit pianolakk.
Leveres med frontstoff. BxDxH: 19.5x28x29 cm.
Alt dette for kun 9.995,-
Hei, Fidelity!
Takk for fint blad, som jeg river til meg fra kioskhyllene så
snart det slippes.
Har Fidelity undersøkt hifi-ledninger fra det litauiske firmaet
Lessloss? Selv har jeg gjort gode erfaringer med strømkablene deres, som jeg opplever både rydder opp i og
utvikler lydbildet, og reduserer hardhet og lyttertretthet i stor
grad. Jeg vurderer nå å anskaffe signalkabelen Anchorwave,
og er derfor nysgjerrig på om noen her til lands kjenner til den.
Lessloss utvikler også en rekke andre produkter innrettet på
ren strøm og uforstyrret signaltransport. Produktene er ikke
blant de billigste, men etter mitt skjønn konkurransedyktige
mht pris for ytelse. Nettstedet deres er meget meddelsomt,
se www.lessloss.com.
En hifi-guru ved navn Matej Isak ytrer seg panegyrisk om
Lessloss på nettstedet Mono and Stereo, jf hans anmeldelse
på http://www.monoandstereo.com/2011/11/lesslossanchorwave-speaker-and.html.
Om Lessloss er lite kjent her til lands, håper jeg med dette å
vekke interessen.
Med vennlig hilsen
Finn Mølmen
Oslo
Jeg hr kjøpt et par strømledninger. Fabelaktig.
Knut
Og nå har jeg fått Lessloss Anchorwave i hus, koblet mellom
riaa og forforsterker. Den er meget detaljert og fintspillende,
gir god kropp og brystklang til instrumentene.
FS 257
FS 247 BE
FS 249 BE
Kampanje
15.995,-
Ny lavere pris
19.995,-
39.595,-
dynaBel
engros
Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no
8
For øvrig tør jeg gjøre oppmerksom på testing jeg og et par
andre har gjort med Lessloss Signature og Audience aR12
TS. Se Forument på Hifi-sentralen, http://www.hifisentralen.
no/forumet/kabelhja-rnet/36084-lessloss-cable.html, innlegg
datert 27.11 og 8.12. Den kombinasjonen er sannelig
fabelaktig!
Mvh
Finn M
Audiofilens vedermödor m.m.
Hej Knut och övriga medarbetare!
Jag sitter med Fidelity nr. 59 och förundras över hur
bra er tidning är, märkvärdigt bra! Era recensioner är
nyanserade,välskrivna och fyllda med reflektioner som varje
mer erfaren hi-fi intresserad människa har snuddat vid nu
och då, men som får mer substans p.g.a er stora erfarenhet
plus er entusiasm för ämnet. Till skillnad mot många andra
hi-fi tidskrifter ägnar ni er inte åt schablonmässigt skrivande,
utan djupt genuina bedömningar i varje enskilt fall. Och
även om jag är svensk ger er språkbehandling intryck av att
representera utmärkt norska, vilket också tillför ett mervärde
vid genomläsning.
Jag skriver detta dels för att jag vill ge beröm till er som
skapar denna utmärkta tidskrift, men också för att jag vill ge
ett exempel ur den audiofila verkligheten på hur det känns
att “hitta hem”. Jag syftar på den stora lyckan att lyckas
skapa en anläggning som tillfredsställer mina (och min frus)
ljudmässiga preferenser,och som man blir lycklig av att lyssna
på varje gång. Som klarar allt från hårdrock till finstämd klassisk musik. Som förmedlar budskapet och det emotionella
innehållet i musiken.
Har kämpat i 40 år utifrån varierande ekonomiska
förutsättningar för att skapa en hi-fi anläggning som gör
mig nöjd. För några månader sedan bestämde jag mig för
att det måste få kosta lite mer än vad jag egentligen var villig
att spendera (och vad frun var villig att acceptera..) Jag satt
med en bra skivspelare (VPI) med en Ortofon Windfeld pickup, Cinemag 1131 mctrafo, Leben riia, utmärkt Harmonic
Technologykablage, Audio-Research CD 3 spelare, JBL Array
1000 hornhybridhögtalare, men ett mindre tillfredsställande förstärkeri. Provade en kompis Audio-Research LS 27
försteg, och fick det gain jag behövde för analogkedjan, och
mycket av det välljud jag längtat efter. Läste sedan i Hi-Fi
Plus ett test av kombinationen LS 27 och Audio Research
minsta effektsteg i Referenceserien, Ref. 75, och tanke blev
till handling. Åkte till Esoterisk Hi-Fi i Uppsala med mina
gamla grejer, fick ett bra inbytespris och köpte LS 27 och
Ref.75....alla ljudparametrar förbättrades flera klasser, och
nu sitter jag i mitt lyssningsrum med det ljud jag önskat
mig i alla dessa år, ett ljud som griper tag i mig emotionellt,
som låter mig spela vilken musik som helst (nästan..ABBA
låter inte bra, inte på cd iallafall) men rock,pop, blues,jazz,
klassiskt, allt låter utmärkt. Och om jag skulle vara på ett
mer “analytiskt” lyssningshumör, så går det också bra, alla
parametrar finns där för dissektion. men det viktiga är sinnesfriden som en välbalanserad musikanläggning ger. Den är
verkligen värd den “ekonomiska ansträngning” som en dylik
investering innebär.
Hälsningar från Göran Lundmark, Norrköping, Sverige.
Takk for rosen og flott brev som vi med glede trykker i neste
blad!
Knut V
Vill bara göra en liten komplettering. Lebenriiat i min anläggning, som enligt Stereophile har en hopplöst hög utgångsimpedans, mår väldigt bra ljudmässigt av att kompletteras
med Burson AB-160 Audio Buffer som är konstruerad för
att korrigera sådana problem. Ljudet blir mer uttrycksfullt,
roligare att lyssna på, kommer ut i rummet bättre, utan att
tappa nämnvärt i andra avseenden. Vill bara nämna detta
för dom som är så egensinniga att dom köper detta udda,
men fina rörriiasteg, som dock lider av låg gain (23 dB) men
får 6 dB till från Burson.
Helsing Göran
God
333 Integrerte forsterkere:
orden!
Orden i rekkene må det
være om konseptet med
integrerte forsterkere
skal fungere.
10
Vi tester:
April Music Stello Ai700
på side 12
Hegel H 300 på side 26
Bladelius Thor lll
på side 36
Helt porno? Hegel H 300 uten en tråd…
Musical Fidelity AMS 35i
på side 48
11
333 April Music Stello Ai700:
Iskald
forfører
Ikke bare designet er kjølig elegant med denne integrerte
Ice-power forsterkeren på 2x500 watt. Også kontrollen av
bassen er fantastisk på direktinngangen, det samme er
det holografiske rommet. Men på enkelte plater savnes
– i forhold til det aller beste – en anelse trøkk, liv og
klangelig presisjon oppover.
Tekst og foto: Knut Vadseth
12
Denne elegante forsterkeren er
vanskelig å evaluere da den har noen
særdeles iørefallende sterke sider som
går langt utenpå det man kunne forvente til prisklassen. Samtidig er her
ting som ikke er fullt så imponerende
i forhold til det aller beste, men som
knapt er mye å reagere på i forhold til
den moderate prisen.
Det viktigste er likevel at dette er
den langt beste ICE-power forsterkeren vi har hørt i prisklassen. Kan vi
stå ved et veiskille som gjør denne
prisgunstige og strømeffektive
forsterkerteknologien stueren også
for high-endere, på samme måte
som franskmennene har klart med
Devialet? Den kritikerroste Devaliet
D-Premier er riktig nok ikke basert
på ICE-power, den er også mye dyrere
– og den er slett ikke bedre på alle
områder. MEN den er generelt noe
mer presis oppover.
Tradisjonelt er ICE-power og andre
såkalte digitale forsterkere vanskelig
å evaluere fordi de ulike parametre
er så annerledes enn hva vi er vant
til. Det er lett å bli forført, og det er
lett for at man er så redd for å bli
forført at man blir for kritisk. Vi hi-fi
journalister er også mest opptatt av
alt som er annerledes og som derfor
bemerkes. Dette selv om ”problemet”
ikke nødvendigvis er mer neagtivt
enn ”vanlige” småfeil.
Husk derfor at alle negative kommentarer derfor kan vise seg å være
13
333 April Music Stello Ai700:
begatellnessige for deg og din musikk.
Og ikke minst; vit at vi fokuserer ekstra
hardt på å forstå og registere alt hva
som skiller oppførselen fra ICE-power
fra mer kjente problemer fra transistor – og ikke minst rør. Og da absolutt
uten tanke på at Stello Ai700 koster
langt mindre enn de toppforsterkere vi
har til sammenlikning, ikke minst vår
referanse fra Adyton.
Det er først i konklusjonen vi gjør
noe særlig forsøk å sette de positive
sidene opp mot de mer negative og
også tar prisen i betraktning…
ICE-power eller klasse A?
Og la det være sagt med det samme;
effektforsterkeren som er en vidreutvikling av Stello S1 som vi testet i
nummer 58, oppleves betydelig bedre
enn den analoge forforsterkeren produsenten April Music har plassert i det
forøvrig superelegante og flott bygde
kabinettet. Selv om det nettopp var
denne integrerte løsningen som gjorde
at vi tok inn denne nye modellen etter
den nærmest sensajonelle omtalen av tilnærmet samme effektforsterker i forrige
blad. Men gjennom forforsterkerdelen
reduseres potensialet med hensyn til
fasthet, oppløsning og det fabelaktige
rommet.
Effektforsterkeren er som sagt er det
langt beste vi har hørt så langt av ICE14
power forsterkere. Da bortsett fra de
rådyre løsningene til Jeff Rowland med
ekstrem strømforsyning – og pris.
Kombinasjonen er nemlig ikke fullt
så sensajonell som effektforsterkeren
alene og blir lydmessig blant annet
overgått på flere viktige parametre av
en ”gammeldags” klasse A integrert
forsterker på bare 35 watt fra Musical
Fidelity! Denne er imidlertid både
større, tyngre, varmere og dyrere! Men
låter like ”stort” på en litt annen måte
uten å skjønne at den egentlig har for
få målte watt i seg. MF har heller ikke
like suveren kontroll helt der nede.
Men den har mer drama med en noe
mer utagerende øvre mellomtone hvor
hjerte rimer på smerte. Men her er ikke
bare mer følelser, her er også mer støy
og artifakter enn det Stello formidler.
Stille før stormen
For vårt testobjekt er den overlegent
stilleste forsterker vi noensinne har
lyttet til. Det betyr ikke bare at her
ikke er noen sus eller brum; dette
er det lenge siden det har vært noe
problem med på gode forsterkere. Men
lydbildet er så forbløffende finkornet,
grunntonemrådet så ekstremt fast i
fisken og den litt forsiktige, nærmest
sonore øvre mellomtonen har så lite
opplevd støy og forvrengning, at det
blir nesten som å se et støyfritt video-
opptak etter å ha irritert seg litt over
en gammel film med sølvkorn, støv og
riper i bildet.
Lyden bretter seg mellom høyttalerne
og greit utenfor på begge sider, som
på et buet kinolerret. Der opptakene
har liten akustisk romklang, er det
som lyden klistrer seg presist til denne
storslagne kinopanoramaen med
glimrende fokus på de enkelte artister
og instrumenter. Dessuten opplevde jeg
hele tiden en forbløffende mangel på
”hull i midten” uten at det på noen som
helst måte gikk ut over den store bredden – og ikke minst dybden. Hvorfor?
Når her er kunstig eller naturlig romklang på opptaket, er det uhyre enkelt
å skille mellom direktlyd og akustiske
refleksjoner, og rommet brer seg mye
lenger bakover og vokser i størrelse.
Bassen går uhyre dypt og har som
nevnt stålkontroll på våre referansehøyttalere på en måte jeg aldri har hørt
bedre på Coltrane 2. Så langt er dette
simpelthen sensajonelt bra!
Stemmer
Uten å hevde sikkert at det er noe å utsette på stemmekvaliteten, så låter 90%
av opptakene med vokal helt utmerket,
men ikke eksepsjonelt, mens det i noen
enkelte tilfelle låter litt mystisk. Blant
annet forsvinner Joni Michell nesten
i miksen på ”Both sides now”. Denne
antydnnger til skarpe ”kanter” litt nedover i frekvensomrdet når felerekke
blir kraftig og kompleks nok. Det er
ikke særlig vanskelig å trekke den
opplagte konklusjon at denne effektforsterkeren har sin styrke på nederste
halvdel av frekvensgangen. Jo dypere
den går, desto bedre låter den i forhold
til de aller fleste.
Samtidig er altså akilleshælen litt oppover i frekvensgangen hvor det også
er visse problemer med litt uforløst
”diskant” som kan klumpe seg i den
ellers tilbakelente øvre mellomtone.
Mens de 500 oppgitte wattene opplagt
er en vesentlig grunn til stålkontrollen
i bunn, selv på svært høye lydnivåer,
forbløffes jeg over hvor mye lettere
overtonestrukturen går i en slags
”metning” og kan låte hardt og kunstig
ved en kombinasjon av høy lydstyrke
og komplekse strukturer og harmonier
i toppen.
Pastell?
vokalen er heller ikke spesielt fremtredene og naturlig på referanseoppsettet,
men nå går det enda litt mer på trynet.
Jeg begriper ikke helt hvorfor, men
kanskje litt tynt i mellombassen selv
om dypbassen er fremragende og
presensområde er forsiktig tilbaketrukket, noe som likevel gir en litt mørk
karakter. Men det synes altså å mangle
litt ”kropp”, selv om jeg i første omgang
ikke opplever problem med frekvensgangen rundt grunntoneområdet på
andre måter.
Noe fasegreier eller mangel på utklinging over et særlig trangt område?
Det som er sikkert, er at presensområdet kan virke noe reservert, og da
særlig når det gjelder utklinging. Her
er ro og orden prioritert fremfor tant
og fjas, eller musikalsk gøyfaktor som
jeg heller vil kalle det. Det jeg likevel
er mest betenkt over, men egentlig mer
forundret enn absolutt negativ overfor,
er lyden oppover i felestrukturen.
Sterke og svake sider
Det kan med Stello låte deilig i overtoneområdet på mange innspillinger
samtidig som det er null problemer
med skarpe s’er og annet træl. Men så
kan overtonestrukturen også oppleves
litt i søteste laget. Lyden blir litt for
sukret; det kan låte litt kunstig- helt
øverst. Så kan det også oppstå visse
Hadde de positive og negtive egenskapene vært like store, ville denne
forsterkeren neppe være noe særlig
å skrive hjem om, selv om konstruktøren makter å få til masse krefter i et
moderat stort kabinett. Heldigvis er det
faste, litt mørke lydbildet med generelt
grei grunntone og superbra bassområde – pluss generelt helt usedvanlig
oppløsning og finkornethet – langt mer
fremtredene enn den noe tvilsomme
oppførselen oppover.
Jeg tror at det mer dreier seg om
mangel på ekspansjonsvillighet enn
frekvensmessige problemer, selv om
det kan være slik øret oppfatter det.
Her synes simpelthen å mangle litt
kontrast aller øverst i det lyse området.
Egentlig opplever jeg lydbildet
nesten som et foto i stort widescreen
format; ekstremt skarpt og finkornet.
De mørke partier er nettopp så kullsorte som vi fotografer etterstreber, og
samtidig med god kontrast og detaljer.
Oppover derimot, går det ikke fullt så
bra i høylyset som virker litt utvasket
og mindre skarpt og oppløst. Generelt
sett er dette uansett en veldig bra storforstørrelse. Men plutselig skjønner jeg
hvor skoen trykker…
Det hele dreier seg om farger, eller
rettere sagt metning av farger. Plutselig
opplever jeg at her er mindre enn hva
man kunne ønske; ikke mye mindre
og langt fra sort/hvitt, men nok til
at gløden i særlig gult og rødt er noe
redusert. Farvene er forsåvidt deilige
nok, men det går stort sett i elegante
pastelltoner. Dette går også litt utover
hudfarvene som gjerne kunne få en
omgang med TV-sminke for å se helt
naturlig ut. Sånn billedlig talt…
Ingen dinosaur
Jeg opplevde ganske tydelig at denne
forsterkeren var langt bedre til det
«Jeg opplevde
ganske tydelig at
denne forsterkeren var langt
bedre til det
meste av jazz og
popmusikk enn
store orkestre
med en skog av
feler som jamret
seg oppover mot
lyset.
»
meste av jazz og popmusikk enn store
orkestre med en skog av feler som
jamret seg oppover mot lyset. Men
heller ikke dette stemmer absolutt, selv
om jeg hadde større motforstillinger
til flere klassiske innspillinger, til dels
komplekse, enn til brorparten av typiske
demoskiver vi gjerne bruker, som for
eksempel den sorte og den hvite fra
Dali . Men det er slett ikke konsekvent.
Også symfoniorkester kan låte fenomenalt flott:
En virkelig krevende ”klassisk” plate
er filmmusikken til ”Jurrasic Park” med
fullt symfoniorkester. Lyden fra denne
eldre og lett slitne 16 bits CD’en blir
lett for skarp og aggressiv nettopp i
øvre mellomtone og topp, og av ulike
grunner opplever jeg betydelig med
fres i øvre mellomtone med Adyton i
referanseanlegget.
Via Stello var lyden på mange måter
bedre enn jeg noengang har hørt den
med den kjellerdype basstromma,
de store cresendoene og den massive
felerekka med mye fokus i de dypere
områder. Jeg aner at dette var en
spesiell god match til forsterkerens
beste egenskaper med lite ”hyl” fra
felerekka. Nå opplever jeg et veldig
rom med fabelaktig bass og usedvanlig
lite forvrengning og støy. Det er som
om lydbildet er nypolert. Samtidig er
her nok en litt for dempet utklinging
oppover, men dette kan ikke på noen
måte rokke ved alt det positive. Blir
minus og minus pluss?
Rent ut bra!
Jeg prøvde også en av mine mest
brukte referanseinnspillinger ; en demoplate fra Reference Recording med et
stort mannskor a cappella i et stort
15
333 April Music Stello Ai700:
April Music Stello:
Stoisk ro
Håkon Rognlien:
Vi prøvde først denne Ice-power forsterkeren på direktinngang
med den fabelaktige forforsterkerdelen på APL referanseriggen
vår. Strykerne låt så vidunderlig naturtro og detaljert at det
nesten ikke er til å fatte til prisen. Og så den fantastiske stoiske
oversikten og roen! Det blir riktignok en anelse mer klemt ved
komplekse partier med full styrke, men fantastisk flott er det
uansett, og masser av liv med en eksepsjonell luftighet
sammen med virkelig substans i bassen.
Den samme SACD-plata med Stokowsky låt litt mørkere
gjennom forforsterkeren, og litt av detaljeringen og mikrodetaljene ble en anelse redusert. Champagnen var litt mer
doven, men fremdeles sprudlet musikken selv om den ble litt
mer anmasende ved full guffe. Dette må uansett være et greit
kjøp og vel så det!
Litt mer skeptisk blir jeg etterhvert til klangen oppover i
frekvens, men generelt låter det hele tiden fyldig og elegant ,
glatt og homogent. Tross en viss skepsis til klang og utklinging,
swinger det skikkelig, Da må vel ganske mye være rett og riktig!
Anders Rosness:
Første kutt, direkte inn utenom pre, er nydelig distinkt og
detaljrikt med deilig topp og generelt flott oppløsning. Forforsterkeren slører en smule på repitisjon av samme musikk
via balansert inngang, men det blir også en behagelig varm og
en anelse mer tilgivende lyd. Her høres også litt mer dypbass
med forforsterkeren innkoplet.
Etterhvert opplever jeg lydbildet som rent og pent, men også
en smule summarisk . Her finnes knapt noen uhumskheter å
høre, men heller ikke så veldig mange freske fraspark? Jeg opplever simpelthen en smule fravær av drama, men til gjengjeld
oppleves lydbildet helt strøkent og nyvasket selv om forsterkeren avslører dårlige opptak.Her er bra rom og dybde og god
plassering i både høyde og bredde.
Jan Myrvold
Myndig, fyldig og homogen lyd med silkeglat struktur og absolutt organisk gjengivelse av treblåsere. Litt mudder og rot helt i
bunn, men ellers fremragende attakk og lynhurtige transienter.
Jeg synes dynamikken er helt utmerket på både mikro- og makronivå med ekstremt rentklingende cymbaler og annet metall.
Ikke uventet et lite slør foran musikken via pre, og utklingingen ikke fullt så skinnende ren og blankpusset, men fremdeles
veldig bra. Dog litt mørkere i hele klangbalansen og ikke topp
stramhet i bunn. Hele veien er det likevel god orden på lydbildet; homogent og ikke så lite forførerisk.
Dette gjelder også Kari Bremnes som låter mykt og naturlig
når hun ikke presser stemmen. Lydbildet er stort , men knapt
noen ny rekord når det gjelder holografi. Savner etterhvert en
smule mer villskap, men dette må være en usedvanlig listig
forfører av klassiske svisker…
Trond Torgnesskar:
Stort, dypt, avslappet, inviterende, men litt i snilleste laget.
Bassen går dypt og har potens i massevis, men det er likevel
ikke lettt å høre hva som egentlig foregår nedover. Bassen
mangler oppløsning.
Dette ble helt forandret da vi brukte denne kun som effekttrinn. Det låt åpnere, mer distinkt og større, og bassen fikk
rytme og snert som var fraværende tidligere. Det kan tyde på
at forforsterkeren er det begrensende trinnet her..
16
kirkerom, pluss et storband med en
frenetisk blåserekke i full storm. Begge
låt fint og korstemmer og gjenklang var
fremragende separert med fantastisk
holografi. Og så rent!
Men i begge tilfelle opplevde jeg til
min forundring at det nå også låt en
anelse tynt på grunn av litt lite nivå i
mellombassen. Dette hadde jeg ikke
lagt særlig merke til tidligere, bortsett
da fra det vanskelig opptaket med Joni
Michell. Men som nevnt blir klangbalansen noe ”varmere”, men mindre
oppløst og med litt slappere bass ved
“normal” bruk via forforsterkeren.
Og plutselig skjønner jeg hvorfor
denne forsterkeren fungerer så ekstra
godt på importørens eget høyttalermerke, Respons. Denne svenske høyttaleren har jo usedvanlig flott homogenitet og fyldig grunntone. Og siste
modell har også en deilig og frodig øvre
mellomtone med lite forvrengning,
men med glitrende utklinging. Perfekt
match?
Tendensen er ved videre spilling
ellers det samme som tidligere bemerket,; litt uforløst topp, men dette er
tross alt småting og slett ikke verre enn
gjennomgående fra andre forsterkere
i klassen der Stello låter minst bra. Og
de andre har ikke nubbsjans der Ai700
er best!
Men en fiolinkonsert med Mozart og
Midori på SACD, avslører igjen at ICEpower og nyansering av feleklang ikke
er særlig på bølgelengde. Dette låter
noe uengasjert og litt som om alle feler
er masseprodusert på samme fabrikk,
for å sette det litt på spissen. Vår Griegreferanse fra hans egen konserthall
med Andsnes ved flygelet, gir et presist
bilde av lokalet, og med ryddig og klart
definert orkesterklang. Men konsertflygelet er litt forminsket og lyden litt
tynnere enn vi husker den fra Adyton,
darTZeel og andre referanseforsterkere.
Men dette er bare en generell tendens,
ikke noe egentlig feil.
Dali demo
Men en avsluttenede gjennomgang av
henholdsvis den sorte og hvite demoplata til danske Dali overbeviste med
null problemer, bare usedvanlig god
lyd på hvert eneste av de 27 krevende
musikksporene som har alt fra Masakela
og kulltoget til heftige discorytmer med
fantastisk krevende dypbass. Det er
igjen i bassområdet at denne forsterkeren er helt suveren; på disse platene
blir den kjørt knallhardt, men forsterkeren løser det kanskje bedre enn noen
annen med hensyn til stramhet, kontroll og homogenitet. Selv utklingingen
låter overbevisende oppover, her er
nok plukket ut musikk med tydelige
kontraster.
Her mangler muligens en tanke glød
og farver i presensområdet og topp,
men dette vil de færreste finne på å
kritisere uten ved direkte sammenlikning med for eksempel Musical Fidelity.
Denne har forøvrig langt nær så god
bass selv om de 35 wattene gjør relativt
mye mer av seg enn de ellers overlegne
500 watt hos Stello
Jeg begynner likevel å bli usikker;
har jeg overdrevet særhetene i diskanten? Vært redd for å dumme meg
ut? Og trøster meg med at testpanelet
var jo heller ikke SÅ imponert da de
hørte den? Jeg prøver derfor om igjen
de samme platene som vi brukte på
gruppetesten...
Konklusjon
Så opplever jeg nå noe av den flotteste
lyden jeg har hørt fra de kanter når
jeg setter på samleplata fra Kirkelig
Kulturverksted, inkludert bra opptak
med Bremnes og Reiersrud, For et
ROM og blankpussede transienter med
sistnevnte. Bare en solofele, som også
testpanelet registrerte litt negativt, stod
ut fra samtlige 6 glimrende lydspor
som litt unyansert og flisete. Men vår
venninne Cardinal på spor 5 er det
faktisk litt mer orden på enn vi stort
sett opplevde i gruppetesten.
Så setter jeg på Rachmanioff’s
symfoniuske danser i storstua, igjen
på Reference Recording. Komponisten
har forøvrig besøkt samme rom for
omtrent 90 år siden, dengang sveivegrammofon var toppen av lykke. Han
«For et rom,
for en bass,
for en tyngde
og størrelse!
OK, det fliser
bitte lite grann
et sted eller
to i diskanten,
men på langt
nær tilstrekkelig
til å ødelegge
et fabelaktig
helhetsinntrykk.
Spesielt i den
eksplosive
dypbassen.
»
hadde fått et frydefullt sjokk av den
fabelaktige gjengivelsen som nå kommer ut av Coltrane 2 høyttalerne: For
et rom, for en bass, for en tyngde og
størrelse! OK, det fliser bitte lite grann
et sted eller to i diskanten, men på
langt nær tilstrekkelig til å ødelegge et
fabelaktig helhetsinntrykk. Spesielt i
den eksplosive dypbassen som virkelig
er kjellerdypt.
Tør jeg si det; bassområdet oppleves
like bra eller ”bedre” enn hva jeg har
fått til med vår rådyre referanseforsterker. Og det til brøkdelen av prisen!
Og siden her er lite glitter og stas fra
strengeleiken, låter også resten helt
greit med Stello; vurdert uansett pris.
Også operaen La Boheme, tatt opp
i Roma på slutten av 50-tallet, låter
vidunderlig med god kropp også på
kvinnestemmene. Og jeg spiller høyt
uten at det låter anstrengende , bare
naturlig stort når jeg opplever La Scalascenen for mine føtter. Magisk i tid og
sted; det er mer enn et halvt århundre
siden begivenheten fant sted…
Jeg er altså forført, men aner også
at jeg blir litt lurt på en veldig sjarmerende måte. Men husk at det er effektforsterkeren som er indrefileten, forforsterkeren er bare grei til prisen… 3
Pris: NOK 48 000
Importør/forhandler:
Andervik Audio
17
333 Dali Epicon 8:
Denne high-end lydreferanse fra Dali er som moderne dansk design;
lyst, lekkert og med klare og rene farger. Og så visuelt attraktiv! Men
romantisk peiskos og stearinlys må medbringes fra opptaksstudio…
Tekst og foto: Knut Vadseth
udiofil
a
lydskulptur
Danish Audiophile Loudspeaker Industries, bedre kjent som
DALI, ble tross det noe pompøse navnet opprinnelig startet
som et rimelig og godt tilbud til Hi-Fi klubbens kunder, men
har utviklet seg til å bli en av verdens større produsenter
av hi-fi høyttalere, også i den dyrere prisklassen. For oss
Audiofile kom gjennombruddet med den berømte ”Megaline” som gikk fra gulv til tak med et enkelt to-veis system
med dynamiske bass/mellomtone elementer sammen med
en egenutviklet meterlang bånddiskant. Som en ekstremt
homogen linjekilde låt det hele usedvanlig flott, og det til en
ganske så fornuftig pris. Så fornuftig at det neppe var mye å
tjene på det, men heller et ganske så vellykket PR-stunt.
Men Lars Worre som stod bak Megaline og idag er sjef
18
19
333 Dali Epicon 8:
for hele fabrikken, har etterhvert
utviklet et usedvanlig bredt spekter
med hi-fi høyttalere som selges over
hele verden, her i Norden fremdeles
gjennom Hi-Fi Klubben. Sistnevnte
leverer også det tilsvarende varierte
spekter av høyttalere fra engelske
B&W. Men mens B&W virker å skifte
fokus til rimeligere masseproduserte
greier som den berømte ”Zeppeliner”
alt-i-ett lydsystem, har Dali i senere tid
utviklet både ekstremt lekre høyttalere
til det såkalte ”B&O” designmarkedet,
samt gått rett i strupen på B&W når
det gjelder nettopp high-end høyttalere
med flott design og glimrende lyd for
oss entusiaster. At Dali har lykkes, viser
ikke minst det faktum at firmaet har
fått en rekke priser de siste årene, ikke
minst fra EISA som sist gang kåret
Epicon 6, en litt mindre og noen enklere
versjon av vårt testobjekt, til ”Årets
high-end høyttaler”. Det samme gjorde
forøvrig Lyd&Bilde i sin årskavalkade.
Men ikke bare fikk Dali EISA-prisen
for 2013 for Epicon 6, men de
fikk samtidig også en designpris.
Hele 4 EISA priser har faktisk
Dali mottatt på et par år samtidig
som de er rågode til å markedsføre seg internasjonalt, bla. på
HIGH-END i München.
Dali. Og dette har vist seg å gi stadig
bedre diskantkvalitet som uansett er
hørbart for alle da det har minst like
mye med generell hurtighet, impulser
og oppløsning i totallyden å gjøre som
mer ”diskant”. Både bassmembranet og
membranet i bass/mellomtonen, som er
plassert over diskantsystemet på frontbaffelen, er laget av cellulosemasse
iblandet større og klart synlige flisbiter;
for lydens skyld får vi tro.
Elegant
Jeg vil bemerke at bi-wiringsterminalene på den elegante baksiden er noe
av de mest solide og funksjonelle jeg
har sett, ditto for koblingsskinnene til
monowiring samtidig som settet med
alternative spikes etc, tilsammen gir et
særdeles gedigent og solid inntrykk av
kvalitet. At prisen også ligger under en
av de opplagt sterkeste konkurrentene,
B&W 802 D, er neppe tilfeldig. Lars
Worre har tatt opp en hanske…
Det viktigste med den nye Epicon-
«Hele 4 EISA priser
Epicon 8
Dette er den største høyttaleren
og så langt prestisjemodellen til
Dali selv om Epicon 8 bare er litt
høyere enn konkurrenten B&W
802 D, men atskillig slankere og
mer elegant. Kabinettet er elipseformet som nesten alle nyere
høyttalere, men vekten på hele
systemet på rundt 48 kilo indikerer at kabinettet er noe lettere
enn andre typiske konkurrenter
som Respons, Wilson og Kef, for
ikke å snakke om Magico. Og
selvfølgelig B&W 802. Dette behøver slett ikke være negativt da stadig
flere konstruktører mener at ”unødvendig” tunge kabinetter magasinerer lyd
og ikke slipper raskt nok. Men ”knoketesten” var derfor ikke spesielt imponerende, for hva det kan være verd...
Men kabinettet forøvrig er av utsøkt
kvalitet og så blank i lakken som bare
kineserne har lov til å gjøre det. Dette
er et ekte 3 1/2 veis system med doble 8
tommers basser som deler ved 550 Hz.
Her er en 6,5 tommers bass/mellomtone som overtar lydpinnen til 3.100
Hz hvor en usedvanlig stor dome med
et kort horn overtar. Dette får ekstra
drahjelp fra 15.000 Hz med en bånddiskant, teoretisk utenfor høreområdet
til mange av oss.
Likevel er dette konseptet med stor
(29 mm) softdome og en ultra høyfrekvent bånddiskant som fyller opp
helt i toppen, nærmest et varemerke for
senere års mer påkostede høyttalere fra
20
har faktisk Dali
mottatt på et par
år samtidig som
de er rågode til
å markedsføre
seg internasjonalt,
bl.a. på HIGH-END
i München.
»
serien er imidlertid et nytt magnetmateriale i høyttalerne som Dali visstnok er alene om, men som det blir hevdet i betydelig grad reduserer forvrengning som oppstår på grunn av en viss
ulinearitet ved svingspolens bevegelse
i det mer tradisjonelle magnetgapet.
Skal dette være det særpreget som
markedesføringsavdelingen kan ty til
som motvekt mot engelskmennenes
sneglehus til Kevlar mellomtonen pluss
diamant domen?
Jeg hadde tidligere hørt de mindre
Epicon 6, et 2 1/2 veis system med
doble 6,5 tommere opp til 2550 Hz
hvorav den nederste ruller av ved
700 Hz, men uten å oppleve noen
avgjørende indikasjon på at her var
vesentlig mindre forvrengning enn
vanlig. Men det gjorde jeg knapt ved
første presentasjon av diamantdomen
på 802 heller. Skifte av kabel i noenlunde samme prisklasse ville utvilsomt
være like viktig- minst. Uansett hype
består en høyttaler av mange veivalg
hvorav de aller fleste ingredienser er
tilgjengelig for de fleste. Kokken er
derfor avgjørende viktig!
Både den mindre Epicon 6 (2 1/2
veis) og vårt testobjekt er uansett oppgitt med nesten identiske spesifikasjoner hvorav den store bare har 1 db større
følsomhet med sine 89 db, maks effekt
er 2db mer ved 110 db, mens frekvensgangen er kliss lik med pluss/minus
3 db mellom 35 Hz og 30 kHz! Men det
at de måler likt, betyr slett ikke at de
høres like ut!
Førsteinntrykk
Det er alltid spennende å teste store
høyttalere simpelthen fordi de fleste
begynner å låte virkelig bra, selv om
det gjerne koster. Dali Epicon 8 er med
sin pris på drøye 100 tusen kroner
paret relativt rimelige i forhold til noen
av de beste, men det er nettopp i denne
prisgruppen rundt 100 tusen kroner
vi opplever de største forbedringene, et resultat av stadig bedre
masseproduserte elementer og
andre komponenter, også fra Kina.
Vi nevner i fleng både XTZ Divine
100, Respons Artist, Marten Django
og Audio Physic Virgo 25 som vi
med sjokkbra resultat har hørt
i samme rom og med stort sett
samme signalkilde og forsterkeri.
Alle disse er også rimeligere enn
Epicon 8, mens de større Respons
Grande B, B&W 802D (og også
800D som låter større og fyldigere
enn 802 tross nærmest identiske
måledata), Wilson Sophia 3 og Kef
Reference 207/2 har et moderat
påslag i prisen til Epicon. Konkurransen er altså formidabel og alternativene i prisklassen er mange.
Jeg var derfor rask til å pakke
ut høyttalerne og plasserte de
ukritisk rett ved innsiden av
Coltrane 2, men litt lenger bak for at
Jorma Origo kablene skulle rekke frem
fra Adyton forsterkeren. Useriøst som
test , selvfølgelig, men et interessant
førsteinntrykk for å få en anelse om
oppløsning og klangbalanse før den
”seriøse” lyttingen under mer kontrollerte forhold tar til…
Jeg setter på en av de mest krevende
platene jeg har; Rachmaninoff’s symfoniske danser på Reference Recording
og undres spontant om det er noen
vits i å betale mer: Her er et rom, et
trøkk, en detaljering og en kjapphet og
fasthet i dypbassen som er på høyde
med det beste jeg har opplevd i stua.
Rommet er ikke det største jeg har hørt,
men overbevisende presist med klart
definerte vegger, gulv og tak, ikke bare
en utflytende hangar.
Riktignok var det litt rått og røft i
visse detaljer, men det viste seg at høyttaleren knapt var innspilt og plasser-
21
333 Dali Epicon 8:
ingen var neppe optimal; i hvert fall
ikke slik som jeg vanligvis lytter til
store høyttalere i finstua.
Så ut med Coltrane og inn med Dali
på samme plass…
Fast dypbass
Etter noen dager med bassloops
og Densen Demagic frekvenssveip
på ”repeat”, kan jeg konstatere at
førsteinntrykket med en særdeles fast
og potent dypbass holder vann. Også
en usedvanlig luftig diskant som knapt
kan kalles feig, men som uansett ikke
er så dominerende som jeg har opplevd
på Dalis tidligere toppmodell Euphoria.
(Mens min gamle favoritt Helicon i
mellomprisklassen var generelt fyldigere i klangbalansen og mer tilgivende,
men ikke like luftig og oppløst.)
Bassen var usedvanlig kontrollert
og stram, men likevel med massevis
av trøkk helt nederst uten at det (som
mer vanlig) fulgte med mye rumling
oppover. Dette skapte en glimrende
rytmisk fremdrift og en punsj som
satt i mellomgulvet når programkilden
leverte dette, og gav en utmerket fundament til musikken. På noen få plater
lurte jeg faktisk på om det kunne være
litt MYE trøkk her nede. Bassen gikk
riktignok ikke fullt så dypt som noen
av de større og dyrere høyttalerne,
for eksempel fra Magico, men hadde
greit med effekt ved 30 Hz. Og som
nevnt; bassdrønnet begynte gjerne
nederst mens de fleste høyttalere synes
å fokusere på det mer høyfrekvente
slaget på trommeskinnet og deretter en
ofte noe uartikulert rumling i bunnoktaven.
Jeg opplevde altså dypbassen fra
de 2 x8-tommere som veldig tilfredsstillende, men opplevde til gjengjeld
mellombassen som noe mindre potent
ved grunntoneområde som etter mine
prioriteringer kunne- og burde- være
noe fyldigere. Men fast i fisken var det
og uten kasseresonnanser eller andre
hørbare uhumskheter.
Kling og klang
Mellomtonen opplevdes som ganske
nøytral, veldig stram og oppløst, men
i mitt rom med en anelse frekvensmessig stigning og noe fokus på øverste
halvdel av området; altså mot det såkalte presensnivået ved omlag 3 kHz.
Her er det altså knapt snakk om noen
forsiktig øvre mellomtone med en
anelse svekkelse i nivå for å ”strekke”
mellomtone og diskant som ofte har
en fallende tendens i overgangsmrådet.
Dette skaper også gjerne et stort og
dypt lydbilde med fokus noe bak høyttalerne, men er en litt ”feig” løsning
som likevel er ganske vanlig.
En slik ”absens” kamuflerer også
støy her hvor øret er mest ømfindtlig.
MEN, det betyr også at mye liv og moro
forsvinner fra favorittmusikken din.
22
Et tveegget sverd, altså. Dali og Lars
Worre er tydeligvis lite interessert å
ta den ”lette” vei, men holder dampen
oppe ved å benytte en ekstra stor dome
med kort horn for å oppnå fullt trykk
ved delefrekvensen. Jeg aner også at det
nye magnetmateriele er mest hørbart
akkurat her: Maken til gjennomsiktig
øvre mellomtone har jeg knapt nok
hørt tidligere fra noen høyttaler uansett
pris.
Og for en glitrende, gnistrende og
frydefull utklinging! Dette området opplever jeg som indrefileten på Epicon 8
selv om heller ikke frekvensgangen oppover er mindre enn fremragende; glatt
og homogen uten å stikke seg ut, men
med denne krisphetene som jeg antar
skyldes hurtigheten og det lille piffet
fra bånddiskanten; prikken over i’en!
Holografi
Her har vi å gjøre med en øvre mellomtone og et diskantsystem som knapt
kan bli mye bedre, i hvert fall ikke
i denne prisklassen. Dette diskantsystemet er også medvirkende til
den fenomenale oppløsningen og det
presist gjengitte akustiske rommet
som bretter seg godt ut på begge sider
og langt bak høyttalerne. Lyden er
ekstremt finkornet med et heller ”tørt”
lydbilde med krispe transienter og
absolutt uten tilgivende fedme i mellombassen. Både mikrodetaljer og basstransienter oppleves uten dynamisk
begrensning ved ”normal” lytting, og
tilsammen skaper dette en opplevelse
av akustiskken i opptaksrommet som
er lekende lett å skjelne fra direktelyden
fra de glimrende fokuserte artistene.
Jeg har hørt enda større lydbilder med
andre høyttalere. Men som jeg registrerte også ved første høring, knapt
noen med større presisjon når det
gjelder visualiserngen av det virkelige
opptaksrommet, eller det rommet
teknikeren har skapt med sine remedier. Dette er et usedvanlig
viktig parameter særlig
for mye klassisk musikk
hvor opplevelsen av å være
transportert til konsertsalen – ikke bare å få et
orkester i ministørrelse inn
i stua – etter min mening
er avgjørenede viktig. Og
ikke minst på grunn av
detaljeringen OG de gode
holografiske egenskapene
er Epikon 8 særdeles velegnet til opera og klassisk
orkestermusikk. Dette
skyldes også den nesten
like presise gjengivelsen
av klangstrukturer fra
”high-end” musikkinstrumenter. Men noen særlig
romantisk gjengivelse får
man som tidligere nevnt
ikke om lydteknikeren har
plassert mikrofonene tett
på og latt neonlyset stå på
under opptaket…
Samtidig er de gode dynamiske
egenskapene, inklusive den potente,
dynamiske og rytmisk medrivede
bassen, minst like velegnet for rock og
pop. Og tross en uvanlig fyrrig øvre
mellomtone (men også strålende glatt
og gjennomsiktig), oppleves heldigvis
kun unntaksvis problemer med stemte
s’er som freser. Den ustrakte toppen er
også usedvanlig homogen og ren, og
altså med dette lille ekstra piffet helt
der oppe som legen påstår at jeg ikke
kan høre…
vrengning knapt skyldes høyttaleren
selv, så dukker alle små problemer med
nettstøy, jitter og andre forvrengningsfenomener opp nærmest som troll i
eske over den hørbare lydkanten.
Dette høres heldigvis ikke like distinkt som mindre riper, støv og slitasje
Og den skinner og funkler med ekstrem oppløsning og dynamikk, spesielt
i øverste halvdel av frekvensområdet.
Øvre mellomtone/nedre diskantområdet er noe av det reneste, luftigste og
glattete jeg har hørt fra noen høyttaler,
uansett pris!
Også bassen er imponerende langt der nede, men
mangler etter min mening
en smule raushet oppover
ved grunntoneområdet.
Om konstruktøren ville, er
det mulig å løse dette ved
en anelse nivåheving av
6,5 tommeren, som plassert
over diskantsystemet. Eller
vil denne mellombassen
simpelthen bli mer potent
ved lengere tids bruk? Slik
den nå låter blir Epicon 8
litt kilen for innspillinger
og andre komponenter i
anlegget.
Epicon 8 evner heller
ikke som enkelte superhøyttalere – de fleste større
og dyrere – å vokse over
en viss størrelse uansett
lydnivå. Med full guffe
begynner den hørbart å
komprimere. Til gjengjeld
er den imponerende
detaljert, dynamisk og fargerik ved lave
og moderate lydnivåer. Vi har knapt
nok hørt andre høyttalere som låter så
flott ved ”vanlig” stuevolum.
«Denne high-en referanse-
høyttaler fra Dali er visuelt
og lydmessig noe av de beste
vi har opplevd i prisklassen;
en virkelig praktfull high-end
lydskulptur! Og den skinner
og funkler med ekstrem
oppløsning og dynamikk,
spesielt i øverste halvdel
av frekvensområdet.
Stor, større, størst?
Selv om jeg ble veldig begeistret for
det storslagne, men samtidig presise og
kontrollerte lydbildet jeg opplevde ved
første høring, blir det likevel mangel
på raushet og størrelse av lydbildet
ved høyt volum som blir min viktigste
reservasjon mot Epikon 8 som den
ultimate high-end høyttaler. For her
mangler etter min mening en smule
storslagenhet i lydbildet for å konkurrere helt i toppen med de aller beste,
selv om de fleste av disse også er dyrere.
Men for det første gir det litt blodfattige grunntoneområdet (200-500Hz)
ulike forvrengningsformer lite å
gjemme seg bak. Den glimrende oppløsningen, de flotte utklingingen og
den særdeles gjennomsiktige øvre mellomtone og diskanten formidler like
godt støy og forvrengning fra resten
av hi-fi kjeden som den usedvanlige
detaljeringen av sangere og musikere.
Selv om denne smule hørbare for-
»
fra vinylrillene, noe vinylelskere ser ut
til å neglisjere, og jeg vil tro at hjernen
nesten automatisk siler også disse
artifakter ut fra musikken ved vanlig
engasjerende lytting. En litt varmere
klangbalanse med en noe rausere
grunntone, ville likevel ha dempet
effekten av dette, men til en viss grad
på bekostning av den fenomenale oppløsningen? Å være høyttalerkokk er
balansering på slakk line…
Der denne høyttaleren ikke helt kan
konkurrere med større høyttalere fra
Magico, Wilson og Respons; er likevel
evnen til å la lydbilde vokse med økt
volum. Når man skrur opp volumet
med disse, oppleves ikke lyden som stadig høyere, men mer som at artistene
blir stadig større sammen med rommet.
Med Epicon 8 vokser ikke lydbildet noe
særlig over et visst nivå, selv om dette
er imponerende nok for de fleste, mens
det deretter blir mer anstrengende å
lytte samtidig som cresendoene begynner å komprimere og miste glansen.
Til gengjeld har jeg knapt hørt noen
høyttalere som har en slik fabelaktig
evne til å låte detaljert og tonalt fargerikt selv på meget moderate lydnivåer.
I virkelighetens verden er denne egenskapen kanskje enda viktigere, selv om
vi gjerne skulle hatt det hele.
Og det er kanskje det viktigste for
de fleste? 3
Pris: NOK 109 800
Importør/forhandler:
Hi-Fi Klubben
Konklusjon
Denne high-end referansehøyttaler fra
Dali er visuelt og lydmessig noe av de
beste vi har opplevd i prisklassen; en
virkelig praktfull high-end lydskulptur!
23
333 Dali Epicon 8: Sec.op:
Episk
Anders Rosness:
For en fantastisk finish og perfekt størrelse! Epicon 8 utstråler soliditet og autoritet der den står i Fidelity anlegget
– og forventningene er store. Man må beundre Dali for
utviklingen av denne høyttaleren, som bygger på flere tiårs
erfaringer med dynamiske konsepter som kombinasjonen
dome/bånddiskant og membraner av organisk materiale.
Og lyden er da også svær!
Vel på plass i lytteposisjonen er det da også den fabelaktige oppløsningen i de øvre regioner som imponerer.
Kun det beste vil nok være godt nok (av elektronikk) for å
utnytte dette enorme potensialet til denne konstruksjonen.
Frekvensområdet denne høyttaleren spenner over, er stort,
helt fra bunn til toppoktavene. Dynamikken
er det heller ikke noe å
utsette på, dette er en
kraftfull krabat når man
parer dem med Adyton
forsterkeren i vårt referansesystem.
Dog kan ikke de
dynamiske elementene
helt holde følge når det
gjelder oppløsning gjennom hele mellomtone/
bassområdet. Det er
og blir diskantområdet
som skinner klarest i
de kaskader av lyd som
Epicon kan produsere.
Derimot er dypbassen
imponerende, her kan
ikke selv de mest krevende verk ødelegge denne høyttalerens ro og flyt – musikken står særdeles uberørt i et stort
scenario foran lytteren. Imponerende, og ikke det minste
rart at denne høyttaleren er hilset med ovasjoner i high end
kretser!
Jan Myrvold :
Helt uten at det på noen måte virker påtrengende påkrevet,
har våre danske venner med Epicon tilsynelatende klart å
skru seg ytterligere et knepp nærmere den endelige perfeksjon hva møbelfinish angår. Direkte uangripelig. Håper
samtidig det stedlige arbeidstilsyn i Nørager, Hobro jevnlig
besøker Dalis produksjonsfasiliteter, da det nødvendigvis må
være rikelig med løsemidler i omløp. Et par Epicon er alene
drapert med klarlakk nok til å holde folka hos (nå Jotuneide)
Alf R Bjercke i beredskap de nærmeste år. Joda, Dali Epicon
er da også ubestridelig et møbel smukt nok for de mest
soignerte hjem. Sørg bare for at James beholder sine hvite
hansker på når han foretar den pålagte daglige støvtørk!
Det viser seg temmelig
raskt at det er mer ved
denne høyttaleren enn
eksteriøret som skinner.
Førsteinntrykket forteller
om en krispere og klarere
totalgjengivelse enn hva
jeg erindrer fra samme produsents Helicon. Det hele
også med enda tydeligere
transparens, og muligens
hakket ørlite lysere klangbalanse. Noe av dette kan
jo også delvis skyldes at
jeg aldri hørte de samme
forgjengerne med dagens
referanseelektronikk.
Men det er neppe hele
forklaringen, da jeg mener
å ane en liten dreining i den
retningen med flere av firmaets produkter.
Her høres videre en bent frem forbilledlig mikrodynamikk
med rentskinnende transientformidling. Absolutt hele mellomtoneområdet føles glatt og lettflytende uten noen form
for «haloeffekt». Både stål- og nylonstrenger materialiserer
seg i en utpreget tredimensjonal form, med snert i bittet
som en våryr klapperslange.
Vi opplever videre et saftig punch i mellomgolvet i de mer
rock-baserte uttrykk, uten at man -når sant skal sies - er i
nærheten av å tangere tungvektere som Marten Coltrane.
Like forbannet er det her en meget tydelig definert dynamisk kontrast hele veien. Jeg forføres også av en nærmest
militær presisjon i plassering av instrumenter, og lar meg rive
med av basslinjene i Cecilie Norbys funky og souldraperte
tolkning av Gordon Sumners «If You Love Somebody».
Dave Brubecks klassiker «Blue Rondo ala Turk» er en
annen oppvisning i dynamikk, samtidig som den drar full
jackpot fra den avanserte diskantløsningen, hvor de lyseste
metalltonene virkelig skinner, uten å stjele oppmerksomhet
fra resten av det komplekse lydbildet. Nydelig!
Totalt sett er dette en høyttaler som mangler veldig lite.
Skal man være direkte surmaget, kan man si de mangler litt
av den makrodynamikken og totaldimensjon av lydpanoramaet som de aller tyngste og dyreste konstruksjonene vi
vet om. Men de holder faktisk følge imponerende lenge,
men møter veggen der Coltrane – og også Respons’ største
- blir enda et hakk «større» i alle retninger.
Dali Epicon 8 blir bare «høyere», men fyller ikke på med
samme fundament, tyngde og massivitet. Med det resultat
at generell orden og kontroll blir utfordret når vi er tett
på det vi kaller «realistisk» lydtrykk. Men da spiller vi også
nærmest ubehagelig høyt .
«Derimot er dypbassen
imponerende, her kan
ikke selv de mest krevende
verk ødelegge denne
høyttalerens ro og flyt
– musikken står særdeles
uberørt i et stort
scenario.
Second opinion:
Trond Torgesskar:
Lydbildet er stort og dypt, med glimrende åpenhet og en
særlig ren og uhyre luftig mellomtone og topp. Selv med
bånddiskant er den slett ikke så sær mht sweetspot som
det var grunn til å frykte heller. Lydbildet er svært sammenhengende, dynamikken er glimrende uten å være direkte
fryktløs, bassen går virkelig dypt og er stram og kontant.
Impulsvilligheten er der, men det skorter litt på nyanseringsevnen.
Instrumenter og stemmer får i det hele tatt litt lite kropp,
noe som understreker hurtighet og åpenhet, men likevel
gir inntrykk av en høyttaler som holder litt igjen, fordi
slankheten frarøver musikken drama. Flygelet til Andsnes
blir i slankeste laget, og en Steinway Grand D skal ha kropp,
for pokker! Det blir for summarisk når det kommer til det
klanglige, og det gir lyden en litt insisterende, «flink», men
fargeløs karakter.
For meg blir engasjement og musikalitet rett og slett i
snaueste laget her. Det kan være dette handler om innspillingstid, for det er ting som tyder på at den kan ha vært
litt i ferskeste laget ved ankomst, men vi har så godt som
mulig prøvd å korte ned på innspillingstden ved bruk av
“pink noise” på repetisjon.
Denne høyttaleren har mange virkelig sterke sider, men
det skorter på noe. «Close, but no cigar», som det heter på
utenlandsk.
24
»
25
333 Hegel H-300 integrert forsterker m/dac:
Kompakt glede
Hegel gjør livet enda enklere for musikkelskere med H300.
Av Jan Myrvold
D
en tilsynelatende stadig
krympende stammen
av Homo Audiofilius
Norvegicus burde vel være
kvalifisert for Artsdatabankens røde liste, men de forholdsvis få
gjenlevende eksemplarer later til å ha
svært gode levekår. Dette fordi utvalget av næring aldri har vært bredere,
og det til stadig mer overkommelige
priser i et presset marked. Fortsatt er
noen av disse overlevningene konservative i matveien, som ofte består
av separate komponenter. Men de siste
cirka femten år er det blitt stadig mer
kosher med integrerte løsninger, nå
gjerne med et varierende antall digitale
tilkoblingsmuligheter som standard.
Hegel har selvsagt hele tiden en finger
i været, følger med på vindretningen
og i mange år kunnet tilby sine kunder
formålstjenlig apparatur. De har nå
lansert sitt tungvektsalternativ for den
nye generasjon kvalitetsbevisste, med
modellbetegnelse H300.
Med hele fem digitale innganger i
tillegg til ditto analoge – hvorav en
26
«bypass» for hjemmekino - har man
definitivt et supert utgangspunkt for
på enkelt vis å utnytte stadig flere
programkilder via en og samme innretning. Faktisk har den også en digital utgang, noe som utvider brukspotensiale.
Enkelte skulle vel gjerne også sett et
innebygd RIAA-trinn av god klasse her,
men det er det altså ikke funnet plass
til. Enkelte kompromiss er fortsatt
nødvendige, og noe må ofres. Hegel har
da heller aldri produsert noen separate
løsninger for vinylbrukerne.
Hver enkelt får selv velge hvordan
man definerer H300. Avansert DAC
med forforsterker og effekttrinn, eller omvendt. I denne omtalen er den
hovedsakelig vurdert som en integrert
forsterker, hvor DAC-delen er å regne
som en mer enn hyggelig bonus. Mer
om dette litt senere.
Åkkesom – dette er tilsynelatende
målsøm for samtidens musikkonsumerende breddepublikum, med spesiell
appellfor den mer kvalitetsbevisste
fløyen. Disse er kanskje litt over gjennomsnittet utrustet hva det pekuniære
angår, men føler samtidig ikke behovet
for å dra ting helt til yttergrensen. En
part av det samme segmentet har vokst
opp med digitalt musikkbibliotek lagret
på alt annet enn sirkelrunde kunststoffskiver. Nå til dags har jo nær sagt alle
en Mac, PC og/eller smarttelefon, og da
skal man altså ikke behøve å fylle stuen
med flere enn bare denne ene boksen
(og koble til et par passende høyttalere)
for å gi musikksamlingen dugelige
forutsetninger. Den mer inkurable
analognevrotiker får nok fortsatt både
hjerteflimmer og tix styrke grand mal
av digitale og analoge kretser montert
i ett og samme kabinett, men skal man
nå frem til det bredere lag av befolkningen er det ikke lenger mange farbare veier utenom.
Ubeskjedent
Hegels markedsavdeling viser da heller
ingen positive symptomer på falsk
beskjedenhet, der de forsikrer deg om
at «du kan ta noen av de aller billigste
digitale musikkavspillere på markedet,
koble dem til H300’s digitale innganger,
Digitalomvender
Av Knut Vadseth
Til prisen av 2 x250 watts forsterker, inkludert bra pre, til mindre enn
kr.30.000, gjør den innebygde digitalomvenderen nærmest til en bonus.
Det burde ikke være tillat å klage på den leverte, helt utmerket som den er.
Problemet er at resten av den elegante designpakka er mer enn ok. Og det
er altså ikke den innebygde dac’en. Og jeg har benyttet en rådyr digitalkabel for at denne ikke skulle komme i veien for potensialet:
Den kanskje avgjørende testen jeg gjorde for å sjekke kvaliteten samtidig
som jeg kunne få en peiling på forventet kvalitetsnivå i denne prisklassen,
var å benytte Electrocompaniets nyeste multispiller EMP-3 både rett fra
coax digitalutgang og via balanserte signalkabler til XLR-inngangen. I begge
tilfelle taes signalet ut fra det samme Oppo drivverket.
Dessverre låt analogutgangen fra den drøye tyve tusen kroners EC spilleren
vesentlig mer raffinert, oppløst og organisk enn den noe mer rufsete
kvaliteten via den innebygde dac’en. Forskjellen er ikke dramatisk, men
indikerer uansett at bare rimelige digitalavspillere vil få noe forbedret
kvalitet via digitalinngangen. Nå gjelder dette et betydelig del av markedet
selvfølgelig, og de fleste multispillere vil utvilsomt få nytt liv i to kanaler. Det
er bare det at forbedringen kunne ble enda bedre med en neve dollar mer!
Hegel har jo utvilsom bedre dac’er tilgjengelig enn hva de har benyttet her;
de er gode på den biten. Siden denne integrerte forsterkeren er så veldig
bra til prisen, hvorfor ikke dra den enda en stykke lenger? Tenk å kunne få
innebygd- eventuelt som en noe fordyrende opsjon- den dac’en som man
med betydelig stolthet går ut med i disse dager til 10.000 kroner? Men den
er med eget kabinet og strømforsyning, noe som koster minst like mye som
resten av elektronikken. Jeg hadde uansett gladelig betalt et par-tre-fire
tusen ekstra for å få denne eller noe tilsvarende i et lekkert kabinett som
Hegel 300. Da kunne man forøvrig trygt kjøpe en rimelig Oppo fremfor en
mye dyrere EC-spiller med sin forøvrig veldig gode dac!
Pris: NOK 29 995
Forhandler: Soundgarden
og du vil få FANTASTISK musikalsk
og dynamisk lyd». Intet mindre! Nu
vel. For egen del tror jeg vel hva jeg vil
om akkurat det. I følge konstruktørens
hjemmeside ligger hemmeligheten
i «hvordan vi mottar, behandler og
ombehandler disse digitale signalene i
H300’s innbygde DAC». Jasså gitt?
Nå føler uansett undertegnede seg
ikke helt overbevist om at det hele er
så enkelt. Resultatene jeg fikk gjennom
den innebygde DAC var vel på mange
måter ganske oppløftende selv med signaler en billig DVD-spiller fra Phillips,
laptopen eller digitalutgangen på en
førstegenerasjons Electrocompaniet
EMC1. Det hele låt absolutt stramt og
kontrollert, men samtidig merkbart
mindre løssluppent enn for eksempel
på toppladeren til EC. Det manglet rett
og slett litt liv, rom og luft, og merkbart
mye av dybdeperspektivet ble borte
direkte sammenlignet med å spille CD
på vanlig måte via de balanserte analoge innganger. Det var hele tiden også
en opplevelse av et tynt digitalt «slør».
Noe av dette kan utmerket godt skyldes
Men dette er egentlig ikke noen kritikk av den innebygdde dac’en. Det er
først og fremt skryt av hvor uventet god for- og effektforsterkeren er. Men
mye vil ha mer- når det som her er innenfor mulighetenes grenser…
den benyttede digitalkabel, som ikke
var noen særlig kostbar sak. Men Hegel
påstår jo som nevnt selv at det billigste utstyret her skal duge for å få ekte
highend-lyd. Les ellers hvilke konklusjoner redaktøren trekker angående
samme tema i hans «second opinion».
Fremtidsrettet
Det som derimot er udelt positivt, er
at sluttbrukeren selv i fremtiden vil
kunne oppgradere denne DAC ’en i
takt med utviklingen, kun med en PC/
Mac som verktøy. Slik den nå er levert,
kommer den med en helt nyutviklet
32-bit av type AKM 4399. Her kan du
få avspilt 24-bit/96kHz signal via en
USB-inngang. Ellers finner vi to av hver
av optiske og coaxial S/PDIF, som alle
aksepterer opptil 24/192 ditto. Men
jeg tillater meg å reise spørsmålet om
hvorfor Hegel ikke like godt først som
sist har lagt ned enda mer prestisje,
og heller klint til med den absolutt
beste DAC-modulen fra eget repertoar.
Særlig når H300 skal være firmaets
referansemodell av sin type. Det har vel
med å holde seg under en viss prisgrense å gjøre?
Men uansett hvor mye arbeid og
kvalitetskomponenter Hegel har
lagt ned i DAC-delen, mener Hegels
konstruktør Bent Holter selv det er
linjetrinnet – eller forforsterkerdelen
om du vil – som representerer det mest
signifikante utviklingsspranget i dette
produktet. Dette er selvsagt en dualmono konstruksjon, spesielt utviklet
for H300, og skal etter sigende slekte
mer på firmaets definitive toppmodell
P30 enn på P2A/P4A. Kanskje da verdt
å merke seg at den rene forforsterkeren
P30 alene koster nøyaktig kr ti tusen
mer enn en H300. For ordens skyld skal
nevnes at også sistnevnte har separat
linjeutgang, dog kun ubalansert.
Kraftkar
Hegel H300 har som illustrert nøyaktig samme designdrakt som firmaets
øvrige integrerte forsterkere. Sobert
og elegant, av høy håndverksmessig
standard. Et design Hegel som kjent
har fått sitt hedersdiplom for. Etter
27
333 Hegel H-300 integrert forsterker m/dac:
hva jeg erfarer er svart eneste fargealternativ for denne modellserien. For
enkelte lettskremte sjeler muligens
et lite ankepunkt, da den i sandblåst
sølv/aluminium trolig korresponderer
mer direkte med tidens dominerende
interiørtrend. Men svart er jo som kjent
det aller nyeste svart.
Løfter man vekk topplokket på H300
avdekkes en bortimot uangripelig
orden over den tekniske layout og
generell byggekvalitet. Redaktørens
bilder sier vel her mer enn de berømte
tusen ord. Håndplukkede, nøye utvalgte
komponentdeler står nærmest på
geledd. Rent mekanisk fungerte alt ved
dette demoeksemplaret da også totalt
plettfritt.
Inngangsvelgeren opereres så nærme
man kommer trinnløst med myke,
behagelige klikk. Ingen slark eller dødgang i volumrattet heller. Dedikerte føtter samt inn- og utgangssokler av topp
kvalitet er detaljer som bare understreker konstruktørens ambisjoner.
Men fjernkontrollen er tross metall
rund baut en mer stusselig enn diskret
innretning. Men den funker selvsagt
helt greit.
Spesifikasjoner:
• Effektytelse:
2x250W @ 8 Ohm/430W @ 4 Ohm
• Frekvensrespons:
5Hz – 180kHz (+/- 3dB)
• SNR: >100dB
• Crosstalk: < -100dB
• Forvrengning: < 0.005% @ 100W
(8 Ohm 1kHz)
• Intermodulasjon: < 0.01%
(19kHz – 20kHz)
• Dempningsfaktor: > 1000
• Dimensjoner: 12x43x38cm (HBD)
• Vekt: 25kg
Benyttet utstyr:
• Electrocompaniet EMC1 CD-spiller
(16bit/44.1kHz)
• DartZeel CTH8550 forsterker
• Respons Grand Artist høyttalere
• Nordost Frey signalkabler
• Kimber 8TC/T
+A Silver 8 høyttalerkabler
• Transparent nettkabler
• Nordost Thor strømrens
• Finite Elements rack
• CeraBall/CeraPuck dempeføtter
28
H300’s ytre mål og vekt ser ut til å
være en blåkopi av sin «lillebror» H200.
Mange av de oppgitte tekniske spesifikasjoner er også identiske. En 1000VA
ringkjernetrafo og kondensatorreserver
på repektable 90 000uF lyder veldig
kjent. H300 lover oss like forbannet
betydelig mer effekt, nærmere bestemt
2 ganger 250 watt ved en motstand på
8 Ohm, og hele 430 ditto ved det halve.
Skikkelig kraftplugg dette her, med
andre ord.
Også H300 er i god Hegel-tradisjon
bygget som en dual/mono-konstruksjon. Enkelte vil dog hardnakket hevde
ekte dual-mono krever helt separate
trafoer også. Hegel mener på sin side å
kompensere for akkurat dette med sin
egenutviklede løsning «DualPower»forsyning, som opererer helt separate
for inngangs-, spennings- og utgangstrinnet. Nytt for undertegnede er også
prinsippet «DualAmp», som i kortversjon er fysisk adskilte seksjoner i selve
forsterkertrinnet. Hegel har alltid stolt
på egne ideer. Som det etter hvert så
velkjente – men fortsatt ganske så hemmelighetsbefengte – patent «SoundEngine», som kjent et slags lokalt feilrettingsdesign. Jeg oppfordrer den mer
vitebegjærlige leser å gå inn på firmaets
hjemmesider, hvor man kan lese mer utførlig om dette og andre tekniske aspekter ved Hegels forsterkerteknologi.
Lytting
Når man endelig har kommet seg frem
til den mer praktiske delen – selve
lytteperioden, kan man temmelig raskt
konstatere at noen ting er som det
alltid har vært. Her detekteres ingen
mistenkelige eller enerverende ulyder
av teknisk eller mekanisk art. Også over
høyttalerne er det dørgende stille under
tomgangskjøring. Nå er kanskje ikke
et par Respons Grand Artist direkte
ultrafølsomme, men det hele virker
ganske så betryggende. Ikke et knyst!
Jeg trenger heller ikke så lang tids
lytting før det fornemmes noe av den
samme signaturen som erindres fra
forrige møte med Hegel, som altså var
de separate toppmodeller. Hegels mest
typiske egenart nå er kanskje den åpne
og klare mellomtonegjengivelsen som
holder selve musikken lettflytende og
vokalen forbilledlig artikulert i selv
smårufsete innspillinger. Det er også
ganske klart at Hegels klangkarakter
og generell spillestil med tiden har
dreiet mot en mer «organisk» retning,
slik at det er behagelig balanse mellom
briljant transparens og småvarm fylde.
Dog kanskje fortsatt et lite stykke igjen
før den vil omvende enhver rør-fantast.
Selv begeistres jeg uansett av en klar
og ganske så glattpolert mellomtone
som får stålstrengene i John Campbells
«One Believer» til å skinne med jevn
overtonestruktur uten å skjære seg inn
øregangen med for markerte kanter.
Smilet blir enda bredere med en (enda)
mer rufsete innspilling som John Does
hypnotiserende og sjelfulle versjon
av Bob Dylans «Pressing On» (fra
lydsporet til filmen «I’m Not There»),
hvor Hegel holder orden i rekkene og
separerer de multiple lag av korstemmer med forbløffende presisjon.
Storslagent
Her avdekkes også et ganske så storslagent rom, hvor vokalensemblet
fyller ut hver kvadratcentimeter av hele
lyttesektoren. Dette rommet er enda
tydeligere definert og ikke minst større
dimensjonert i Rutters «Nativity
Carol» i regi av Ralph Hooper og San
Fransisco Choral Artists smakfulle
versjon for det audiofile musikkforlag
Reference Recordings. Fortsetter det
slik, kan jo jul gjerne vare helt til påske
for min del.
Men heller ikke H300 kan trylle bort
grums og ubehag i mindre gjennomarbeidede produksjoner som The Clash’s
«Sandinista» eller «Give ‘em Engh
Rope» for den saks skyld. For ikke å
glemme førsteutgaven på CD av The
Beatles «White Album». Og det er vel
egentlig bare en styrke?
H300 viser seg videre som en ytterst
transientvillig krabat som ganske
kontant engasjerer rokkefoten – også
kjent som røykebeinet hos stadig flere
av oss – med Danny Gattons velspilte
Sun-medley bestående av «Mystery
Train», «My Baby Left Me» og «That’s
All Right». Den stadig unge, men svært
rutinerte Alex Pettersen, byr lytteren
på sikre treff midt i Solar Plexus fra
sin posisjon bak trommesettet i Vidar
Busks Bubble of Trouble. Det kommer
derfor heller ikke som noen overraskelse at alt later til å være under
total kontroll i mer komplekse og kraftkrevende uttrykk som Porcupine Trees
«The Incident» eller Tools «10 000
Days», det hele med en uanstrengt
lekenhet som kan sette flere langt
dyrere forsterkere i direkte forlegenhet.
Respons Grand Artist dyttes til sitt
maksnivå uten at H300 er i nærheten
av oksygenmangel. En mer moderne
affære som Mark Lanegan Bands
«Blues Funeral» kan med sitt heller
dunkle tonespråk og mørkdraperte
produksjon få stå som vitnesbyrd for
denne forsterkerens kanskje aller mest
imponerende egenskap: Det å kombinere fremragende detaljering med
saftig dynamikk uten å være i nærheten av å fragmentere.
Hegel holder musikken krisp og
materiemettet på samme tid. Hele tiden
og klar, rentspillende med stålkontroll.
En renhet som vedvarer når man så
ofte får lyst til å skru volumet enda
et lite hakk oppover. Og da har jeg
vel egentlig hørt nok til å konkludere
med at H300 er en ekte og dedikert
musikkformidler, og ikke «bare» nok
et stykke masseprodusert elektronikk
for hjemmeunderholdning. Uttrykket
«feelgood-generator» er herved lansert.
Oppsummert
Jeg finner i korttekst Hegel H300 som
en særdeles inviterende musikkmaskin
som gjør lytting både behagelig og
tidvis hypnotiserende. Et slikt produkt
hvor forbedringspotensialet først blir
avdekket når man kan sammenligne
det direkte med de desiderte toppmodeller. Denne forsterkeren er vel omtrent
like fullendt musikalsk, som den er det
teknisk og kosmetisk. Selvsagt finnes
det flere større, kraftigere, avanserte,
eksklusive, eksotiske og elegante
produkter der ute, men trolig relativt få
som kan vurderes som entydig «bedre»
på alle parametre. Og de fleste av disse
igjen befinner seg helst i en helt annen
prisklasse.
Jeg har alltid kviet meg i det lengste
for å kalle produkter i denne og
høyere prisklasser for «røverkjøp»,
men uttrykket føles nærmere tungespissen enn på lenge. Som ren tokanals
forsterker forsvares prisen til laud, og
den innebygde DAC kan dermed med
god samvittighet anses som en ytterst
raus bonus. 3
Hegel 300:
Røverkjøpet!
Anders Rosness:
Oi, nå var det plutselig bedre definisjon, fokus og sammenheng enn på forrige forsterker. Og en utrolig imponerende
bass som både går dypt og er kjapp og stram. Dette er
simpelthen en knallforsterker, betydelig bedre enn hva jeg
hadde forventet i prisklassen. Og for et mylder av detaljer
og mikrodynamikk! Og så er den samtidig både spilleglad
og ørevennlig. Hegel 300 gjør simpelthen musikken interessant og levende. Med oppgitte 2x250 watt effekt, samt
innebygget pre pluss dac, er dette et superkjøp!
Jan Myrvold:
Her er ikke fullt så mye drama som på klasse A-forsterkeren vi har hatt gleden å lytte til i denne gruppen, men på
nesten alle andre områder er denne rimeligere forsterkeren oppsiktsvekkende god: Her flyter lyden lettere enn
på de fleste med enorm oppløsning og transparens. Her
oppleves også et storslagent rom med nesten skremmende
presisjon og knisvkarp fokus samt et fryktinngytende
attakk som varsler død og fordervelse når Stokowsky dirigerer. Og her er også stram artikulasjon i en formidabel
bass og grunntone med perfekt A-lyd.
Vi opplever også glitter og stas i en rentklingende
diskant hvor metall låter metall. Og mye viktigere; hvor
harpiks og grisetarmer absolutt IKKE låter metallisk. Og
hvor frøken Bremnes tydelig demonstrerer at hun ikke
bare har et flott stemmebånd, men hvor også brystklangen
får være med i et organisk naturlig hele.
Denne sammenlikningen i Fidelity’s faste testoppsett
overbeviser meg om at Hegels siste integrerte med innebygget dac er virkelig røverkjøpet i denne gruppetesten!
Håkon Rognlien:
Dette er den ”beste” forsterkeren i denne gruppetesten til
å takle sterke og komplekse partier uten å miste hverken
elegansen eller detaljene. Ellers er her en glimrende totalkontroll av de musikalske begivenhetene sammen med en
enestående jerndisiplin i de nederste par oktavene.
Forøvrig er her både en leken, spretten og generelt
dynamisk oppegående lyd som også inkluderer er stort og
holografisk veldig presist rom som bare overgåes av den
dyrere klasse A -forsterkeren til Musical Fidelity. I forhold
til pris gir faktisk Hegel, slik som jeg opplever den i denne
gruppetesten, enda større musikalsk valuta for pengene!
Trond Torgnesskar:
Dynamikk, klang, krefter, perspektiv, rom, kontroll, liv,
farger, homogenitet og nyanser. Den gjengir virkelig
overbevisende, og her er det ingenting å pirke på. Har den
samme nesten arrogante avslappede kontrollen som virkelig dyrt utstyr oppviser, og rom og perspektiv er skremmende bra. Nå har Hegel virkelig fått skikk på alkymien
sin, og dette er en avsindig god forsterker. Jeg drister meg
til å kalle dette feltets beste kjøp, og det er uten å ha vurdert den innebygde dac´en engang!
29
333 Electrocompaniet MC1/MC1UP toppladet 16 bits CD-spiller:
De gamle er eldst!
Vi i Skandinavia oppfatter norske Electrocompaniet som produsent av transistorforsterkere med ”rørlyd” basert på den legendariske ”Two Channel Ampliwire”.
Men statusen ute i verden er minst like mye basert på den toppladede EMC 1 UP
CD-spiller, fremdeles i produksjon etter nesten 15 suksessrike år: ”I’m Still Here!”
Tekst og foto: Knut Vadseth
30
Det var da jeg spilte Sondheim-sangen ”I’m still
here” på den nye EC multispilleren med usedvanlig god kropp og dynamikk, at jeg kom til å
tenke på EC’s MC 1. Eksisterer den fremdeles?
At interessen for dette produktet var enorm
da Electrocoampniet og Per Abrahamsen lanserte den like før årtusenskiftet, viser blant annet det faktum at bladet Audio satt ny opplagsrekord da de presenterte den norske high-end
CD-spilleren på forsiden. Tilfeldig?
31
333 Electrocompaniet MC1/MC1UP toppladet 16 bits CD-spiller:
Og nylig leste jeg at grundleggeren
av amerikanske Absolute Sound, Harry
Pearson, fremdeles spilte på en EMC 1 i
sitt referanseanlegg satt sammen av det
absolutt ypperste fra hele verden. Men
er denne berømte toppladeren fremdeles i produksjon på Tau ved Stavanger
hvor produksjonen ble flyttet etter den
uheldige konkursen? At det nå låt så
imponerende bra på Electrocompaniets
siste multispiller EMP 3 med Blu-ray
og høyoppløselig avspilling av en rekke
formater, gjorde min nysgjerrighet
enda mer intens. Gode gener er bra!
Klassisk EC
Så bra var lyden ut fra de balanserte
stereokanalene på vanlig CD, og såpass
likt mente min hukommelse at denne
nyeste EC-spilleren låt de ”gamle” toppladerne , at jeg simpelthen MÅTTE få
tak i et eksemplar for å sammenlikne.
Men skulle jeg få tak i den ”gamle” med
vanlig 16 bits oppløsning eller den nye
”Up” med såkalt oppsampling til 24 bit?
Jo takk, begge deler! Fidelity kjøpte
et brukt eksemplar av den gamle typen
for snaue kr.10.000 (!) mens vi fikk låne
et demoeksemplar fra hyggelige Volker,
tyskeren som har jobbet for Electrocompaniet først mange år i hjemlandet,
så på Skårer i ”gamle” EC og nå som
pendlende serviceingeniør og utvikler
mellom Østlandet og Tau.
Og ja, MC1Up er så absolutt i produksjon; Burma/Myamar feiret den posi-
AW 180:
tilbake til fremtiden?
Vi lar oss imponere av at toppladeren til Electrocompaniet har vært i markedet i
nærmere 20 år uten andre forandringer enn økningen av båndbredde for å takle
såkalt oppsampling, med en litt luftigere diskant og strammere dypbass som
resultat.
Men vi kan ikke unnlate å nevne den gode, gamle forsterkertraveren AW 180
som har vært enda lenger på markedet tross av at mange mente den var for
”mørk og sidrumpa”.
Så viser det seg altså at Electrocompaniet var langt forut for sin tid med denne
mørkere klanagbalansen som er typisk for mange mye dyrere forsterkere, både
rør og transistor, ettersom man får kontroll over ulike former for forvrengning.
Og bare å se på den uhyre komplekse.innmaten til AW 180 i forhold til andre
tilsvarende like kraftige forstekere, så skjønner man at her er noe ekstra.
Håkon Rognlien fikk låne et par og ble overrasket over hvor gode de faktisk er:
.”AW 180 står han av. Ikke vet jeg hvor lenge disse forsterkerne har vært på
markedet, men det må vel være omlag like lenge som Klipschorn eller noe,
bortsett fra at transistoren ikke var funnet opp for så lenge siden. Og lytter man
til AW 180, er den da heller ikke plaget mye av det faktum at den ikke har rør på
innsiden, for dette låter da sånn ca like vakkert, eller?
Mellomtonen fra de fleste Electrocompaniet-forsterkerne er virkelig verdt en
seriøs lytt, jeg har alltid likt det jeg hører, og spesielt liker jeg det jeg hører fra AW
400 og AW 180, selv om disse to skiller seg litt på enkeltparametre, sånn ellers.
Det er noe med den organiske opplevelsen, allikevel med et fantastisk innsyn
paret med en særs klangfull frodighet som tiltaler meg omtrent like mye som en
vellykket rørforsterker, intet mindre. Og det sitter langt inne for en som meg å
innrømme!
AW 180 drar en del strøm på tomgang, vi prater nok om opptil flere Watt i klasse
A, og sånn låter det faktisk. Det musikalske utbyttet fra disse gamle traverne er,
paret med den beste pre-amp’en du kan skaffe deg, fullstendig i toppsjiktet selv
den dag i dag. Dette sier jeg vel vitende om at det finnes en og annen forsterker
som er mer brutal, noen som er bedre oppløst, enkelte med flere Watt, noen som
leverer det hele i ren klasse A, og alt bortetter. Men finnes det andre effekttrinn
rundt 50 høvdinger som har en slik balanse av ren godhet som AW 180? Jeg
tillater meg å tvile litt på det, faktisk. Disse monoblokkene spiller like selvfølgelig
elegant på alt fra Klipsch til Martin Logan, og alle merkeligheter i mellom, bare
det er jo verdt en anbefaling.
Opp gjennom årene har forsterkere kommet og gått, nyhetenes stadige skråling
etter oppmerksomhet burde kanskje sendt Electrocompaniet AW 180 inn i glemselens mørke, men det skjer ikke. Det skjer ikke fordi balansen disse monoblokkene har funnet er så elegant og gjennomført at det finnes få grunner til å skrape
en så heldig konstruksjon. Jaggu, AW 180 står han av!”
32
tive utviklingen i landet med å bestille
15 eksemplarer av toppladeren fra
norske Electrocompaniet som ble sendt
” i forrige uke”, ifølge Volker.
Som digitalspesialist har han forøvrig
fra første stund hatt en helt sentral
rolle med utviklingen av toppladeren,
og er idag den eneste gjenværende fra
Skårergjengen hvor Per Abrahamsen
var sjefsutvikler. Produktene fra den
tiden, som toppladeren pluss AW 180
og NEMO-blokkene, er grunnleggende
identiske med det som dag produseres.
Dette er klassiske high-end produkter
med for lav pris i Norge som kanskje
største handicap for å bli tatt helt på
alvor?
At konkursen i EC førte til en viss
kulturkollisjon, er ikke merkelig.
At man idag synes å ville slette Per
Abrahamsen fra historien om Electrocompaniet, er både dumt og stygt!
Arven fra vinyl
Bortsett fra logoen, er den eneste utvendige forskjellen jeg registrerer mellom
en tidlige 16 bits versjon og en produksjonsutgave av oppsamplingsmodellen,
av/på knappen som på den nye naturlig
nok er foran, mens den gamle er på
baksiden. Men jeg hadde glemt hvor
utrolig store og tunge dise masstadontene egentlig var, og med et fotavtrykk
større enn noen annen CD spiller jeg
vet om. Og det er nettopp i denne fysiske konstruksjonen hele hemmeligheten
til den tilnærmet analoge lydkvaliteten
ligger.
Mens man virkelig begynte å skjønne
effekten og nødvendigheten av et absolutt solid drivverk på vinylspilleren,
tidligere hadde nesten alle konsentrert
seg om pickup og arm med god geometri og liten friksjon, så tok det enda
lang tid før man tok mekanikken
i CD-spilleren på fullt alvor. Men
Abrahamsen og gjengen hadde lenge
jobbet med sitt drømmeprosjekt; en
virkelig referanse vinylspiller, og nyttegjorde seg av erfaringene med denne
da de fant ut at det raskt voksende CDmarkedet virkelig trengte konkurranse
i referanseklassen.
Legg merke til navnet MC 1; idealet
var en digitalspiller som låt som en god
vinylrigg med MC-pickup med betydelig mer dynamikk og trøkk enn hva
man til da hadde hørt fra digitalmediet.
Dette på tross av tekniske spesifikasjoner som ”beviser” det motsatte.
Topplading
Topplading var en selvfølge! Alle de
beste (og dyreste) CD referansespillere
fra dengang var toppladere, for lydens
skyld! Selv om vekt i seg selv økte
mulighetene for god dynamikk, var
likevel selve hemmeligheten hos EMC
1 en akustisk avkopling mellom Philips
Pro drivverket og omgivelsene. Opprinnelig var tanken å bruke et norsk
patent fra Birger Andersen og Base
Technology, og det var en slik modell
som blåste mesteparten av hodepryden
min bort da jeg som high-end skribent i
Lyd&Bilde fikk evaluere en preproduksjon versjon. Dessverre for lyden (muligens), men heldigvis for prisen (helt
sikkert), valgte Per og Electrocompaniet
en forenklet versjon av denne avkoplingen da de startet opp produksjonen.
At EC MC-1 var en sensasjon på slutten av det forrige år tusen, er ugjendrivelig. Men hvor bra er den idag i
forhold til det aller beste, inkludert
høyoppløselig streaming og hi-rez
spillere med SACD og DVD Audio i
tillegg til Blu-ray Pure Audio? Og er det
sant, eller bare et nytt utslag av retroromantikk, at den opprinnelig 16 bits
versjonen er langt bedre enn den nyere
24 bit ”UP” varianten? Men vi tar den
siste først...
EMC1-UP
Jeg kjente igjen lyden fra første taktslag! Og husker at jeg den gangen for
snaue 10 år siden (Fidelity nr.3) opplevde lyden fra siste versjon MC1UP
som veldig lik min absolutte favoritt
blant MC-pickup’er; en naken EMT
modifisert av de australske Garrotbrødrene. Da snakker vi om en helt
usedvanlig dynamisk lyd med en uhyre
stram, men også potent dypbass og
en fantastisk stor og oppløst akustisk
ramme rundt de nesten fysisk tilstedværende sangere og musikere. Stemmer låter naturlig og med flott kropplig
tyngde. Også diskanten er dynamisk,
ren og sprudlende, men stikker seg
likevel en smule ut fra et ellers veldig
homogent lydbilde. Også dette akkurat
som EMT, den mest dynamiske pickup
jeg noensinne har hørt.
Ved gjenhør på kinoloftet (med XTZ
Divine 100/Respons Grande B, ARC
M-1 pre og AW 180/Parasound Halo
A-23) skjer det omvendte; EMC1 UP
minner meg på hvilken fabelaktig
pickup jeg har liggende i roteskuffen
med en defekt kontakt.
I forhold til min egen par år gamle
multispiller, til et halvt hundre tusen
kroner, er det som natt og dag. Like
før jeg skulle avslutte min artikkel om
high-end lyd til bilde, inkludert forsøk
på snarveier for utvidelse til multikanal ( Jeg gikk meg litt bort), ville jeg
dobbeltsjekke kvaliteten av anlegget før
jeg skrev konklusjonen. Og holdt på å
stoppe hele greia da det plutselig låt så
skuffende dårlig…
Skitt inn…
Så husket jeg at jeg hadde tatt ut multispilleren EMP-3 og spilte på Marantz
UD 9004 som uansett er av de helt
klart bedre på markedet via balansert
utgang (og den lyder veldig bra via
digital utgang). Jeg var uforberedt på
at forskjellen skulle være så stor som
tilfelle er. Men signalkilde blir ofte ikke
tatt helt på alvor, heller ikke av meg
denne gangen…
Inn med toppladeren, og den totale
lydkvaliteten økte flere klasser! Bassen
gikk minst en oktav dypere med mye
større fasthet og muskelkraft, det litt
diffuse konsertlokalet ble mye større
og mye tydeligere definert. Hele mellomtonen og diskantområde ble mye
strammere, men samtidig tilstrekkelig
fyldig, og med en krisphet som var
særdeles livsbejaende.
Snakker om klassereise; fra sliten
middelklasse med slapp bass og flisete
topp til et virkelig high-end anlegg,
uhyre tett på det aller beste. Og dette
bare ved å skifte mellom to mediaspillere i omtrent samme prisklasse.
Keep it simple, stupid!
Og ja; lyden var dessverre også bedre
enn med multispilleren EMP-3, uansett
hvor god jeg syntes denne var. Men
også denne har litt av det samme, noe
som som skiller den fra røkla; god og
stram bass med flott grunntonekropp
og krispe detaljer anrettet på en seng
av fyldig klangbunn. Diskanten er
ikke fullt så morsom som på toppladeren, men er også lettere å holde i
tømme. Dynamikken er heller ikke like
imponerende som på sistnevnte, men
igjen langt bedre enn på de fleste andre
multispillere jeg har hørt, spesielt i den
viktige mellomtonen.
Skal jeg antyde hvilke forskjeller
vi egentlig snakker om, mener jeg at
min egen Marantz på de balanserte
stereoutgangene lydmessig er like langt
fra EMP-3 som denne er fra EMC1 UP.
Totalanlegget med XTZ og Parasound
låt med min egen multispiller som et
greit mellomklasseanlegg, med EMP-3
ble det en hel klasse bedre -som et
førsteklasses anlegg på grensen til
high-end. Men toppladeren dro hele
sulamitten opp til ekte high-end uten
lett identifiserebare kompromisser!
Det morsomme er at MC1 UP furnerte XTZ med akkurat den dynamiske
vitamininnsprøyting som denne
tjente mye mer på enn de kvalitativt
bedre Respons som er referansen på
kinoloftet. Også Parasound i forhold til
AW 180 fikk den kroppen og fyldigheten som gjorde at denne virkelig
blomstret. Det kan bli billigere å bruke
penger på signalkilde enn på dyrere
forsterkeri og høyttalere…
til at jeg selv har brukt mye penger og
ressurser for å få det optimale ut av
SACD, men må innrømme at jeg likevel
aldri bevisst foretrekker en SACDinnspilling fremfor standard 16 bits om
jeg vil høre på min favorittmusikk.
Derimot er jeg veldig bevisst på at
opptak fra for eksempel Reference
Recording, Telarc, Opus 3 og Kirkelig
Kulturverksted har dette lille ekstra.
Men mens jeg har kjøpt en rekke
nye Blu-Ray utgivelser fra filmer jeg
allerede har i samlingen, er det kun ved
feiltagelser- grunnet langt fremskredende alderdom- at jeg har anskaffet
SACD-versjoner av plater jeg allerede
har på vanlig CD.
Og igjen fikk jeg oppleve at opptaket
og selvsagt musikken er det viktigste,
deretter kvaliteten på avspilleren. Selv
om lydforskjellen på multispilleren
og toppladeren fra samme firma er
moderat, er likevel forskjellen større –
og da til den gamle toppladerens gunst
– enn forskjellen mellom SACD og 16
bits. Spilleren er altså etter min mening
viktigere enn formatet!
Joda, toppen var litt ryddigere og mer
raffinert på SACD, og det hele var riktig
så fint og oppløst. Men dynamikken,
dypbassen og rommet var så mye bedre
med EMC1 UP at en smule røffere
spillestil syntes å være en beskjeden
pris å betale.
Igjen; det låt vinyl, og da med min
favoritt, en kliss naken EMT Garrot
med en ekstra raffinert nålsliping på en
god arm og drivverk. Og dette koster
mye mer enn en EMC1UP!
SACD
Men så blir det virkelig spennende:
Hvordan låter SACD plater (i 2 kanal)
i forhold til den samme miksen i 16
bits. Jeg vil bemerke at det etter min
erfaring er veldig få SACD-spillere
som er like gode som Electrocompaniet EMP-3 i grunntoneområdet,
selv om enkelte kanskje har brukt
enda mer ressurser for å pusse på
diskantområdet. Jeg må også legge
33
333 Electrocompaniet MC1/MC1UP toppladet 16 bits CD-spiller:
Fra Fidelity nr. 3: Dette designet ble det aldri noe av, dessverre.
De gamle er eldst?
Så var det denne hi-fi folkloren om
at den opprinnnelige EMC 1 er den
hellige gral, den ultimate CD-spiller
med lydkvaliteter sm går langt utenpå
den nymotens saken med oppsampling
som kom for ”bare” 10-11år siden, eller
noe sånt. Ved lytting til vårt rågode
bruktkjøp, under ti tusen kroner for
et velbevart eksemplar av arten, er det
ikke vanskelig å forstå at mange drømmer seg inn i denne spillerens magiske
verden…
For å si det med det samme; her
er en homogenitet og sammenheng
som jeg tidligere bare har hørt på
berømtheter som Krell KPS 25 og den
dyreste til Audio Research. Men som
disse er den også forsiktigere med de
mer rocka eksplosjoner, selv om her er
masser av krispe detaljer. Den er også
litt mer avrundet oppover. Heller ikke
bassen går like dypt og er like potent
som EMC1 UP. Og siden jeg allerede
har brukt en pickup til sammenlikning,
bruker jeg min andre pickup favoritt
som et glimrende eksempel
på forskjellen:
Den gamle EMC 1 låter nemlig
forbløffende likt den oppinnelige
Koetsu Rosewood som var montert
i edeltre, kostet den gang med sine
fem tusen kroner mange ganger så
mye som konkurrentene; og var bare
deilig! Men om man vil, kan man også
sammenlikne gammel og ny versjon
med berømte kabler; den eldste låter
34
som det beste fra Transparent Audio,
romantisk og behagelig, mens oppsampleren låter som det beste fra Nordost;
fyrrig og temmelig rocka, men også
veldig ærlig.
Hvem som er best? Etter min mening
er nyversjonen entydig bedre på viktige
parametre som dynamikk, rom og
dypbass, mens den gamle er noe mer
avslappet og deilig musikalsk. Begge er
glimrende, og jeg er litt usikker på om
jeg hadde brydd meg om å betale for en
oppgradering av gamleversjonen. Men
”bedre” er den knapt, selv med mine
romantiske ører.
”Still here…”
Det er nesten ikke til å fatte at denne
fremragende CD-spilleren har vært
nærmest uforandret på det norske og
internasjonale markedet siden forrige
årtusen! Og det er knapt til å begripe
hvor god den måtte ha vært den gangen i forhold til det aller meste.
Å ja, både Lyd&Bilde, Audio og Fidelity
gav den glimrende tester, men de fleste
antok vel at dette også skyldtes litt
misforstått patriotisme? Det var faktisk
vår egen Trond Torgnesskar, dengang
redaktør av Audio, som hadde den
første omtalen av en vanlig produksjonsmodell i Norge. Med EMC 1 avbildet på en ellers dyster og mørk forside,
satte det nummeret ny salgsrekord!
Men heldigvis var det ikke bare vi
nordmenn som jublet over denne CDspilleren; I Fidelity nr.3 i 2003 hadde
Electrocompaniet en annonse som
siterte The Stereo Times med følgende
omtale på engelsk, her fritt oversatt av
undertegnede:
”EMC 1 er ganske enkelt den bestlydende CD spilleren jeg noensinne har
hatt i anlegget mitt. Den latterliggjør
min oppskrytte SACD spiller på alle
viktige lydparametre; farverikdom,
tonalbalanse, holografi, oppløsning og
stillhet- og dette nærmest rett ut av
esken. EMC 1 spilte (med vanlig 16
bits CD, red) fletta av SACD-plater på
den allmektige referansepsilleren Sony
SCD1. Clement Perry ”
Og dette har altså hverken Trond
eller jeg skrevet. Til gjengjeld er vi 10
år senere villig til å underskrive på det.
Og registrerer at prisen her hjemme
er overraskende lav og knapt særlig
høyere enn den var for 10 år siden.
Men spander et par tusen ekstra på
Spider klampen, dette gjelder også dere
som er så heldige å ha en EC topplader
fra før.
Forøvrig gratulerer vi norske hi-fi
entusiaster som til og med har muligheter for å kjøpe en brukt EMC 1 UP
for småpenger fra tullinger som selger
fordi de tror de kan få samme lyden
fra en mikro usbdac puttet rett inn i
PC-inngangen…
Men det er de gamle som er eldst! 3
Pris: NOK 38 990
Produsent:
Electrocompaniet, Tau
333 Budsjettreferansen – Bladelius Thor III Integrert forsterker:
Thor
med hammeren
4 år har gått siden jeg koplet Thor mk I inn i budsjettanlegget. Den var lydmessig definitivt
i en høyere klasse enn de fleste. Nå har generasjon III kommet tmed store forbedringer til
nesten samme pris…
Av Anders Rosness
B
ladelius Thor III (Novitas)
fremstår nærmest uendret
slik jeg husker den –utenpå.
Det vil si 24 kg innpakket i
børstet matt aluminium med
et stort og tydelig blått display. Forsterkeren er omfangsrik, nær kvadratisk,
og krever dermed en relativt dyp hylle
å stå på. Den utstråler robusthet og
soliditet, den virker gjennomtenkt i daglig bruk, og må karakteriseres som en
imponerende kraftkar. Klisjeer kanskje,
men ikke desto mindre – temmelig
spot on. Enkel og funksjonell til daglig,
36
men med sofistikerte og moderne løsninger gjemt under aluminiumen.
Ser man på spesifikasjonene som sier
2x175 W i 8 ohm og 2x340 W i 4, samt
oppgitt frekvensgang fra DC til 200 000
Hz blir det enda mer forståelig at prisen ligger godt over vanlig budsjettnivå.
Disse dataene imponerer ekstra ved at
de baseres på en konvensjonell klasse
A/B forsterker og at den er såkalt ekte
og fullt balansert. Det innebærer, litt
populært sagt, at signalveien i Thor III
er bygget dobbel – med eget kretsløp
for den positive og den negative delen
av sinuskurven - for hver kanal.
Ved å invertere signalet kanselleres
støy og forvrengning totalt fra inngang
til utgang. Denne løsningen er den
eneste kompromissløse og effektive for
å oppnå lav forvrengning og frihet fra
støy, noe profesjonelle lydteknikere har
utnyttet i alle år.
Presisjon
Micke Bladelius har definitivt finslepet sin konstruksjon i denne tredje
versjonen. Større strømforsyning og
dermed utgangseffekt, nye utgangs-
totale kontroll med musikkens begivenheter er udiskutabel, og hver eneste av
de 340W (i 4 ohm) bidrar til en ro og
orden som virker nærmest urokkelig
ved alle stuenivåer. Ingen elektrisk last
jeg hadde til rådighet fikk den ut på
glattisen. Så har du ”vanskelige” høyttalere med lave impedanser og steile
fasevinkler er denne forsterkeren et
opplagt valg. Eller, hvis du bare rett
og slett liker å spille høyt!
Thor med slegge
Bladelius Thor dundrer til med både
hammer og slegge når det er påkrevd!
Slikt er jo fascinerende, men det er
langt fra det eneste den kan imponere
deg med. Denne forsterkeren er meget
påpasselig med musikkens forløp, og
tilfører hvert enkelt instrument et individuelt, gjenkjennbart preg. Sammenhengen og kontinuiteten frekvensmessig er helt på plass, og blir understreket
av Thors stoiske ro.
Man kan imponeres av bassgjengivelsen, men alt i alt er det balansen i
lyden som er mest tiltrekkende. Ingen
ting ”stikker ut” eller påkaller oppmerksomhet. Diskantområdet er silkemykt,
men allikevel med fullt anslag og
utklingning på bekken og triangel.
Blåseinstrumenter har det rette bitt, og
nylonstrenger den riktige balanse mellom anslag, streng og resonanskasse.
I budsjettanlegget fungerte dette
perfekt. Den strammer opp enhver
høyttaler, og får enhver, ikke minst sokkelhøyttalere, til å yte langt utover det
man kan forvente. Thor III bekrefter
definitivt at forsterkeren er hjertet i et
anlegg, og at høyttalere, uansett pris og
kvalitet, kan tvinges til å lyde bra!
Thor med silkehansker
transistorer fra Sanken som erstatter
Toshiba, ny volumkontrollkrets, og en
lang rekke mindre tweaks og endringer
i lydkretsløpene. Vårt testeksemplar
med RIAA og DAC, såkalt Novitas, er
identisk med Traditional bortsett fra de
ekstra kretskortene.
Thor III er velutrustet med solide
høyttalerterminaler, 4 single ended
innganger og to balanserte, pre out
(kun single ended), tape inn/ut og en
RS 232 for kommunikasjon med PC/
Mac. På Novitas får du i tillegg Toslink,
digital RCA og digital XLR inngang
samt USB og platespiller inngang.
Fjernkontrollen er i solid aluminium,
og krever tilvenning av de mange, små
knappene. Men den fungerer utmerket når man ”venjer seg”. Det lettes
dessuten også av et meget stort og
tydelig blått display som dessuten kan
dimmes. Elegant er muligheten til å
justere inngangsnivået på hver enkelt
inngang samt å kunne navngi kilden i
displayet individuelt.
Lyden
Jeg ble advart om at Thor III faktisk
bør stå på i dagevis for å yte sitt beste.
Og – det viste seg å være et usedvanlig
godt råd når det gjelder dette kraftverket. (Dette kunne vi ikke følge ved
gruppetesten hvor forsterkeren ble
frakoblet og transportert fra Asker til
Oslo. Red.)Faktisk endret gjengivelsen
seg hørbart den første uken, så jeg lot
forsterkeren stå på kontinuerlig i det
aller meste av testperioden. Da bidro
den også noe til oppvarming av stuen,
siden det går ca 65W i tomgangsstrøm
gjennom forsterkeren. Men den har
heldigvis også et standby modus på ca.
en halv watt. Men lyden?
Jeg kan bare fastslå umiddelbart:
Thor III er en usedvanlig vellydende
og kraftfull integrert forsterker. Dens
Nyansering, transientgjengivelse og
oppløsning er også av høy klasse. Det
betyr at også sarte innspillinger med
strykekvartetter og klaver leveres med
rett temperatur. Kun en litt mindre
punktformighet enn high-end utstyret
(I dette tilfellet Devialet) ble notert.
Men jeg tror slikt kan rettes med
maksimal match av signal, høyttaler
og nettkabel. Her ble det nemlig også
notert klare endringer i lyden. Under
testen endte vi med balanserte kabler
fra Ecosse, Straum 1 nettkabel og
Inakustik høyttalerkabler.
Det skal for øvrig sies at det ble lange
økter i lytteposisjonen på jakt etter de
mer dynamiske utfordringene. Jeg innbiller meg at det er samme kick man
jakter som biltesterne får av å trykke
gasspedalen i bunn på en Porche 911!?
(Jeg har prøvd det, jeg også!)
Og Thor III leverer. Jeff Beck har
noen djevelske spor på samvittigheten, og jeg er egentlig overrasket
over at ikke noen høyttalerelementer
gikk føyken under testens gang. Det
var nemlig høyttalerne som knelte,
37
333 Budsjettreferansen – Bladelius Thor III Integrert forsterker:
lenge før forsterkeren! Jeg er for øvrig
overbevist om at versjon tre av denne
Bladeliuskreasjonen er klart lydmessig
forbedret. Selv om det er over fire år
siden, er jeg ikke i tvil om at den nye
versjonen har en mer tiltalende lydmessig balanse og enda mer stål i
boksehansken enn versjon I.
Gode ressurser
I disse digitaltider gjelder det å ha godt
med elektriske ressurser for maksimal
gjengivelse. Og det har altså denne
forsterkeren i bøtter og spann! Det er
faktisk stor lydmessig forskjell på våre
nåværende referanser som riktignok
koster halvparten, og denne svensken.
Den har dessuten en kontant lydgjengivelse som rør og digitalforsterkere
kun i noen få tilfeller kan nå opp til.
Og det er meget vanedannende.
Det er klart at 30 tusen (37 tusen
for Novista med RIAA og en meget
velspillende digitalinngang) er mye
penger for en forsterker. Men, i den
grad du kan beholde høyttalerne du har
fra før, kan det være et meget klokt alternativ å legge alle pengene til et nytt
stereoanlegg i kun forsterkeren!
Har du et CD-drivverk eller en god
platespiller fra før kan Novista utgaven
være verdt hver krone. For gjengivelsen
denne forsterkeren garanterer, ligger
lydmessig foran alt man til nå har
kunnet få i budsjettklassen. Og, hvis du
tror du vet alt om hva dine nåværende
høyttalere kan prestere, så tror jeg du
har en overraskelse i vente.
Bare spør pent om å få deponere på
en Bladelius Thor III! 3
Thor mk III Traditional: NOK 29 790
Thor mk III Novitas: NOK 36 490
Importør Norsk Audio Teknikk
Bladelius Thor 3:
Silkeglatt eleganse
Håkon Rognlien:
En meget kapabel forsterker: Nøytral og presis med silkeglatt
eleganse. Kunne muligens vært litt mer romantisk? Klangen
kan oppleves litt ”tørr” og nøktern, men lyden oppleves også
veldig uanstrengt og lettflytende. Til prisen finner jeg ikke
mye å beklage meg over; et godt eksempel på hvor tett på
det aller beste man nå får i denne sterkt konkurranseutsatte
prisklassen.
Men noe småtteri må jeg bemerke i negativ retning: Jeg
opplever at litt av den sofistikerte elegansen reduseres en
smule når man spiller kompleks musikk veldig høyt. Og selv
om Bremnes låter både presist, tydelig og absolutt elegant,
så låter hun ikke like raust, frodig og utagerende som vi kan
høre med for eksempel klasse A.
Den dynamiske kontrasten er da også noe mer beskjeden
enn på de aller beste og stort sett dyrere. Men her er utmerket kontroll ved alle musikkens aspekter og det blir aldri rotete og ubehagelig. Til gjengjeld kan det med mine blues ører
faktisk bli en smule kjedelig, samtidig som felene klangelig
kan låte en anelse mekanisk oppover i frekvensgangen.
Men som sagt; til prisen er dette knapt noen alvorlig
kritikk…
Trond Torgnesskar:
Klart varmere enn jeg har hørt herfra tidligere, virkelig god
tredimensjonalitet og nyanserik og god mellomtone. Strykere
og flygel har overbevisende klang og stoffelighet, bassen har
et maktfullt og oppløst drag som bare oppnåes med virkelig
kontroll. Imponerende! Passer strålende til høyttalere som er
litt anemiske, skulle jeg mene.
Den presenterer musikken med en markert scenekant,
men bak denne er det levende og pulserende tredimensjonalitet
Jan Myrvold:
Her opplever jeg flotte detaljer, stålkontroll og imponerende
grunntone i en musikkreproduksjon som oppleves deilig
organisk og uanstrengt. Særlig grensesprengende opplever
jeg likevel ikke lyden etter denne halvtimen i referanseanlegget til Fidelity, men absolutt godkjent til prisen. Her er super
artikulasjon i vokalen med lite ”glare” og fravær av hvislende
s’er og lekker definisjon av strykerne.
Her mangler en anelse storhet i forhold til større og dyrere
greier, og også luftigheten oppleves enda bedre på spesielt
klasse A og dyrere løsninger. Noe mer enn vi her får kan
man knapt forlange til prisen! Den siste ”Thor” fra Bladelius
presenterer lydbildet på en utmerket måte, lydmessig
konkurransedyktig i forhold til pris med sin musikalske
spillestil. Med sin lekre alt-i-ett boks tilbyr også Bladelius
design og byggkvalitet godt i overkant av dette.
Anders Rosness:
Facinerende og flott lyd med grei dynamikk. Samtidig god
definisjon og oppløsning uten å sprenge noen grenser. Likevel så absolutt morsom og underholdene; Bladelius makter
virkelig å tiltrekke seg oppmerksomheten på en positiv måte,
helt uten noe jåleri. Men slik som jeg opplever den i referanseanlegget, mangler her en smule drama og storhet for lydmessig å kunne danke ut Hegel 300 til omtrent samme pris.
Men gleder meg til å fortsette testen av denne lekre saken i
eget anlegg…
38
333 KEF LS50 og LS35A:
Små
40
giga
nter!
Den BBC-konstruerte og KEF-utstyrte legenden
LS3/5A revolusjonerte høyttalermarkedet med sin
lille størrelse og store ytelser. 40 år etter setter vi
den opp mot det teknologiske vidunderet KEF LS50...
Av Tore Dag Nilsen
Å dæven, den satt etter mindre enn ti
sekunder, tenkte jeg. Denne lyden tror
jeg på; fast, tydelig, frempå, dynamisk
og med god spredning og lytefrihet
gjennom delefilterområdet, oppsummerte jeg videre mens vi satt borte ved
spisebordet og begynte å hugge løs på
kveldens fisk og hvitvin. Da kom det
fra min bedre halvdel: «Spiller du på
de store?» Hun siktet til de gulvstående
Respons Grand Artist som til daglig tar
plass i vår lille stue. Men nei, det var
nok de knøttsmå KEF LS50 som bestod
denne tøffeste testen av dem alle. Og
det til tross for at jeg i all hast hadde
slengt dem oppå et par vinkasser satt
på høykant!
Sorte små råtasser
Heldigvis kan ikke høyttalere tenke, for
da ville man kunne sagt at disse stilige
sorte KEF-kreasjonene er noen skikkelig råtasser som overhodet ikke kjenner
sine egne begrensninger. De er kun
30 cm høye og bestykket med et enkelt
15 centimeters høyttalerelement.
Likevel leverer de uten å mukke stor
klangfylde, bass og dynamikk på en
slik måte at man begynner å se etter
skjulte basskasser. Her savnes da
intet? Vel nesten ikke, men det er først
etter målbevisst testing med bassrike
og «slemme» plater at man egentlig
merker manglene.
LS50 gjengir ikke den nederste
hørbare oktav, de spiller ikke svært
høyt med bassrik musikk i store stuer
og de kan ikke flytte luft i nedre del
av frekvensområdet riktig så overbevisende og uanstrengt som store,
gode høyttalere. Men ut over det savner
de fleste voksne lyttere ingenting. Der
hvor vi er og ønsker å være 90 prosent
av tiden, med mer moderate lydtrykk
og mye akustiske instrumenter og
stemmer, der får man «hel ved» (vedbokforfatter Lars Mytting er en av oss,
hi-fi folket).
LS50 serverer grunntoneområdet, fra
litt under øvre delen av bassområdet
og opp til presensområdet, med en homogenitet, tyngde og stofflighet som er
sjelden. Dynamikken er god også. LS50
er liten, men uredd og nokså langbent.
Jeg kan ikke ofte nok understreke
viktigheten av dette. Mangler disse
egenskapene blir høyttalerne uutholdelige 90 prosent av tiden. Er det det du
vil? Ha noe som kan dundre løs for
partybruk, men er hule, usammenhengende og irriterende mesteparten
av tiden? I tillegg blir høyttalerkassene
så store at også kona irriterer seg.
I denne prisklassen må man velge.
Jeg velger KEF, så får jeg servert stemmer, tangentinstrumenter, blåsere og
slaginstrumenter nesten på samme vis
jeg hører dem i konsertsalen. Vi kan
komme tilbake til dette med «nesten»
senere. I denne omgang vil jeg atter en
gang uttrykke min beundring over KEF
41
333 KEF LS50 og LS35A:
som presterer slike voksne egenskaper
fra så små høyttalere. Det er mye vanskeligere enn vi forestiller oss. Umiddelbart tenker vi oss at lyden skal komme
fra høyttalerelementene, men det er en
meget lang vei for konstruktørene å gå
før lyden kun kommer derfra, og at det
kommer tilstrekkelig med lyd fra dem.
For å få til så mye fysikk som KEF
gjør her, skal man ha usedvanlig god
kontroll over konseptforståelse, helhetlig konstruksjon og kabinettdesign.
Helstøpte
Tilbake i innledningen nevnte jeg at
jeg umiddelbart tror på det disse høyttalerne formidler. Uten slik troverdighet vil det aldri oppstå ekte og dyptfølt
musikkglede. KEF har som nevnt gitt
dem en rik, sammenhengende og feilfri
respons fra øvre bass og opp gjennom
hele mellomtoneområdet.
Skjøtingen mellom mellomtone og
diskantelement er perfekt. Man hører
ingen diskontinuitet i dette området
enten man sitter nær eller fjernt, på
aksen eller ganske langt ut på siden.
Lydbildet er like helstøpt uansett, med
glimrende størrelse og presist fokus.
Lyttervinduet er vidt. Den eneste degraderingen man vil høre er at de aller
høyeste frekvensene faller gradvis av
i takt med at man beveger seg utenfor
aksen. Dette er uunngåelig med toveissystemer.
Enkelte produsenter tyr til ekstra
«superdiskantelement» for å bøte på
fenomenet. Det er en sterkt fordyrende
løsning som fort kan resultere i klanglette og diskantdominerte høyttalere.
LS50 skyver musikken godt frem ut
i rommet, litt mot lytteren, men de blir
aldri skarpe og påtrengende. Instrumentene står stabilt i lydbildet samtidig som de små høyttalerne fullstendig
forsvinner i et overraskende stort
lydbilde. Lyden slippes uanstrengt fra
de strømlinjeformede kabinettene, og
resonanser og uttværing av transienter
fra ustabile og udempede kabinetter
finner man absolutt ingenting av her.
Kontraster ekspederes ubesværet og
tydelig.
Med stabile stativer og nokså åpen
plassering oppnår man en bassgjengivelse som er både rik og fast på samme
tid. Den er både kontant og fri for
etterheng. Man vrir på hodet og lurer
på hvordan dette er mulig med så små
elementer.
Jeg mener det er nettopp her vi
begynner å se KEFs store ingeniørkompetanse på området. De har klart å
forsyne LS50 med en frekvensrespons
som er helt jevn ned gjennom nedre
mellomtone og øvre bass, og har valgt
en avstemming hvor responsen begynner en meget diskret avrulling under
100Hz. Det betyr i praksis at de i større
grad spiller på lag med hevingen alle
42
rom gir nedover. Resultatet er overraskende saftig bassgjengivelse, men
under 50Hz er det fint lite igjen i mitt
rom. Det er greit.
50Hz er mye lavere enn folk er klar
over. Jeg kan ikke forstå hvorfor så
mange audiofiler brenner så mye av
energien, tiden og pengene på dette
marginale og problematiske frekvensområdet. Etter min oppfatning skjer
det for lite av betydning under 50Hz til
at man skal prioritere det.
Store høyttalerrigger for kommersielt bruk, for eksempel rockekonserter,
er bevisst produsert for å gi masse
ekstra slam i området mellom 80120Hz. Dette er hva folk flest forbinder
med bass. Lavere frekvenser enn dette
innebærer progressiv eskalering og
alskens problemer.
I den andre enden av frekvensbåndet, har KEF gjort det på samme
måte og lagt inn en svak dempning av
de øverste to oktavene. På den måten
oppnår man balanse med bassen, og
det altavgjørende, litt utvidede mellomtoneregistret står frem i all sin prakt,
fylde og troverdighet. Klangen blir
usvikelig riktig samtidig som støy og
forvrengning diskret undertrykkes.
Diskanten til LS50 er ren, feilfri og
upresset. Den står seg greit mot andre
høyttalere i samme prisleie, men i
forhold til de beste i høyrere prisklasser
blir det litt mindre luft, liv og nyanser.
Hvordan passer denne egenskapen inn
i bildet for de av oss som er på jakt
etter «giantkillers»? La oss se på en
klassiker som i mangt og mye har helt
andre egenskaper enn LS50, men som
likevel har en del felles.
Klassiskeren
Hvordan er det mulig å gjengi så rent
og detaljert, tenkte jeg. De velkjente
gamle småtassene LS35A klarer fremdeles å sjokkere meg, omtrent 35 år
etter jeg lot meg sjokkere første gang.
Den gangen lot vi oss sjokkere over at
det overhodet var mulig, spesielt fra
noe så smått. Nå lar jeg meg sjokkere
over at det fremdeles er mulig å bli så
imponert over dem.
Saken er at i mellomtone- og diskantområdet henger LS35A seg frekt på de
fleste av de bedre høyttalere av i dag
når det kommer til renhet og detaljer.
Jeg hører, nå som da, at diskantområdet
er løftet. Det bidrar med detaljer. Det
er lite av farging og forvrengning også,
hvilket fører til en nesten antiseptisk
renhet. Av og til surner lyden, særlig
når man drar på, men mesteparten av
tiden formidler LS35A med en karakteristisk tydelighet, eller rettere sagt
overtydelighet, som forfører en gammel
audiofil.
Jeg har koblet dem opp på det beste
anlegget mitt. Det er kvalitetsmessig
langt over utstyret vi hørte dem på i
syttitallet og begynnelsen av åttitallet,
og medfører at jeg enda tydeligere
hører sterke sider, særheter og mangler
ved dette høyttalersystemet. LS35A
er alt for veike i midtre og nedre del
av mellomtoneområdet. De har dette
løftet i hele diskanten og den lille, men
tydelige betoningen i øvre mellomtone
og den karakteristiske kulen i øvre
bass. Under denne kulen er det jevn
nedoverbakke.
Ønsker du å spille høyt og gjengi
store dynamiske utsving? Nei glem det,
kanskje bortsett fra i de øvre oktavene
liker LS35A å ha det jevnt og rolig. Dess
mer man drar på, dess mer begrensninger og problemer dukker opp. Det
begynner å komme mekaniske lyder
fra basselementet allerede på relativt
beskjedne lydtrykk.
LS3/5A er aller best på svært
beskjedne lydtrykk og med enkel akustisk musikk. Der kan den til gjengjeld
være forrykende god. Så god at man
begynner å tilpasse musikk, lydtrykk
og utstyr rundt høyttalerne for å få
mer av dem. LS3/5A har visstnok en
impedans på 11 Ohm. Derfor har de
alltid vært de populære å anvende
sammen med klassiske rørforsterkere
med fet grunntonegjengivelse. Snakker
vi om sære høyttalere? Vær trygg, men
sært behøver ikke være det samme som
mindreverdig eller dumt.
Saken er at jeg foretrekker LS3/5A
med mange opptak av enkel akustisk
musikk. Jeg får med slik input tynt mer
liv, delikatesse, varme og innsyn ut av
LS3/5A enn LS50. Det selv om den ikke
er i nærheten av LS50s bass, dynamikk,
homogenitet og rikdom. LS50 har mindre forvrengning og oftest bedre evne
til å forsvinne i lydbildet også, men
likevel er det stunder da LS3/5A byr på
magi som LS50 ikke formidler.
Ungdomsminner
På slutten av syttitallet kom LS35A
til vår lokale hi-fi sjappe, Rolf Eldre i
Tønsberg, tassene som snudde opp ned
på det meste. På den tiden ble mine
daværende treveis B&W DM2 med sine
åtte tommers basselementer regnet
for å være små. Transistorforsterkerne
hadde for lengst tatt over markedet,
og effekt ble stadig billigere. Det åpnet
veien for stadig mindre høyttalere.
LS3/5A var ikke bare litt mindre enn
andre høyttalere. De var jo mindre enn
mange skoesker, men hadde likevel
ganske fyldig lyd og utstrekning i et
stykke ned i bassområdet. Og diskanten
og mellomtonen var mer detaljert og
ufarget enn praktisk talt alt annet,
uansett størrelse og pris. Enda Jan Eldre
hadde fylt det lille kjellerlokalet sitt
dønn opp med høyttalere, ble LS35A
fort de foretrukne det meste av tiden.
Det til tross for at jeg mener å erindre
at han hadde Yamaha NS 1000, JBL
L100, B&W DM6 og annet snadder der.
Vi har for øvrig mye å takke Jan Eldre for. Han var en enda bedre miljøarbeider enn hi-fi selger, og Jan solgte
mye tung hi-fi. Takket være ham holdt
rølpete gutter som undertegnede seg
unna trøbbel. Vi tilbrakte tiden i kjelleren til Jan hvor han lærte oss å lytte
til og like forskjellige typer musikk. Når
vi ikke var der, tilbrakte vi mesteparten
av tiden med å jobbe for å tjene penger
til utstyr.
Senere husker jeg en episode hos
kameraten min, Bjørn, som da var inne
i en periode med Futterman OTL (utgangstrafoløse) forsterkere. Han hadde
slengt et par LS3/5A opp på et par
stoler og forsynt dem med signal fra
Linn platespiller med Koetsu element
og OTL-forsterkere.
Kef LS50: NOK 9 995
Importør: Akustikk
Rogers LS3/5A:
Brukt mint cond. NOK 9 000
43
333 KEF LS50 og LS35A:
Bjørn spilte «ParisTexas» med Ry
Cooder, og jeg måtte jobbe hardt for å
holde maska. Jeg ville ikke innrømme
at denne diskanten i dette høyst improviserte oppsettet kanskje var bedre
enn hva jeg selv hadde på denne tiden.
Nå hadde jeg på det tidspunktet ennå
ikke hørt denne forførende innspillingen. Jeg visste hvordan LS3/5A gir
høyfrekvent informasjon et ekstra løft,
men det var uansett umulig å ikke bli
imponert.
Mer enn pedofili
BBC sliter med omdømmet i dag, men
denne institusjonen har vel betydd mer
for kulturutvikling og formidling enn
noen andre i forrige århundre. At de
også har hatt betydning for utvikling
av teknologi, er nok mindre kjent, men
BBC var så kravstore og ressurssterke
at de blant annet utviklet alle sine forskjellige monitorhøyttalere selv.
Her var det ikke snakk om å slenge
sammen noen elementer i en kasse.
BBC hadde den beste ekspertisen og
bedrev en produktutvikling som langt
overgikk det kommersielle aktører
hadde håp om å komme i nærheten
av. Prosjektene deres bar mer preg av
forskning enn høyttalerbygging, og
alle forsøk ble sjekket ut med grundige
lyttetester.
Målet med LS35A var å skaffe seg en
liten monitor for bruk i biler eller som
innendørs nærfeltshøyttaler plassert
over miksebord og lignende. Evne til
spille høyt var ikke noe designkrav. Ei
heller å gå veldig dypt, men ved å gi
høyttalerne en liten pukkel i øvre bass,
oppnådde man en øket klangfylde og
mindre kabinett. Grunnet ønsket om
små kabinetter ble det ingen bassrefleks, men et lukket kabinett.
Hva BBC trengte var en høyttaler hvor
man både hurtig kunne eliminere problemer ved opptak, og hvor man i
timevis kunne sitte og høre på stemmer
uten å bli sliten. Pukkelen i øvre bass
passet for så vidt fint når høyttalerne
ble plassert i biler. Bilenes ettergivende
karosserier «tørket» effektivt opp overflødig bass.
Kravene var strenge og forståelige,
men å komme dit var svært vanskelig
den gangen. Ikke hadde man gode nok
elementer, for så vidt, og ikke hadde
man metoder og materialer som kunne
omsettes i tilstrekkelig gode kabinetter.
Elementenes begrensninger ble omgått
ved å fire på kravene til lydtrykk, høyttalernes følsomhet og ved et uvanlig
komplekst delefilter.
Kabinettene ble fremstilt av ikke alt
for tykke kryssfinerplater med dempning på innsiden. BBC ga delvis blaffen
i kabinettenes soliditet og egenskaper
i bassområdet så lenge de oppnådde
tilstrekkelig dempning av resonanser i
mellomtoneområdet. Ekte gentlemen
hører da kun på klassisk musikk og
44
«Her var det ikke snakk om å
slenge sammen noen elementer
i en kasse. BBC hadde den beste
ekspertisen og bedrev en produktutvikling som langt overgikk det
kommersielle aktører hadde håp
om å komme i nærheten av.
»
radioprgrammer?
Jeg hadde på et tidspunkt ProAcs
ATC-bestykkede EBS-monitor, hvor jeg
på bakplaten kunne lese at de «kun
egner seg for gjengivelse av programmusikk» (klassisk). Herlig og ærlig!
BBC kjøpte elementer og ferdig monterte delefiltre fra KEF. Konstruksjonen
ble gjort tilgjengelig for kommersielle
produsenter, og Rogers var lisenstageren som har fremstilt og solgt flest
LS3/5A. Man hadde i starten ikke store
forventninger til denne lille og kostbare
høyttaleren, men mot alle odds ble den
en braksuksess. Og en svært langvarig
sådan. Kanskje det har noe med lydkvalitet å gjøre?
LS for nytt århundre
I likhet med undertegnede og nesten
halve staben i Fidelity fylte KEF 50 år
i 2011, og LS50 er jubileumsmodellen.
De valgte ingen stor prestisjemodell for
denne anledningen, men satset heller
mye på en liten, men svært gjennomtenkt stativhøyttaler. Den skulle vise
hvor avansert produktutvikling KEF
er i stand til, og utseendet i seg selv
er oppsiktsvekkende. I hvert fall med
tanke på at det er ingeniører som har
stått for formgivingen.
LS50 koster 10 000 kroner, og jeg har
aldri sett høyttalere i denne moderate
prisklassen med så solide og veldempede kabinetter. Etter mye analysearbeid
foretatt med EDB har KEF forsynt den
med et avrundet MDF-kabinett med
svært sofistikert avstiving og dempning. Her har de endelig overkommet
tidligere tiders uforenlighet mellom
stivhet for bassområdet og dempning
for frekvensene høyere oppover. Prøv
for all del knoketesten når du måtte
komme over et par LS50. Lignende fins
knapt maken til, nesten uansett pris.
Fronten på høyttalerne er nesten
rund som en ball. Det er den beste
fasong en frontplate kan ha fordi det
gir en svært rett frekvensgang med
mindre behov for kompensasjon i delefilteret. Til og med porten er spesiell,
med oval og kon åpning for mindre
turbulens og mykt materiale i midt-
seksjonen for å eliminere resonanser.
LS50 er toveis. Et enkelt koaksialt
element, hvor diskantelementet er bygd
inn i senter av basselementet, bidrar
til den stilrene og strømlinjeformede
fronten. Denne elementtypen er en
KEF-spesialitet, og de har finpusset på
konstruksjonen i mange år.
På baksiden finner man kun porten
og ett par solide terminaler, som kan se
ut til å stamme fra kvalitetsprodusenten
WBT. KEF anbefaler å sette LS50 på
egnede 45-60 cm høye høyttalerstativer
plassert en halv meter fra bakvegg og
én meter fra sidevegger. Følsomheten
er middels, 85 dB, men en oppgitt
laveste impedans på 3,2 Ohm kan være
en indikasjon på at LS50 har godt av å
drives av en kvalitetsforsterker.
Passende utfordrer
LS50 oppnår en enda fastere bassgjengivelse når man går fra improvisert
plassering til mer stabil sådan. Da
kommer også diskantinformasjon litt
bedre frem. Jeg har testet dem både
mot LS3/5A og mot to andre høyttalere
for å bli enda sikrere i min sak. Det
ene settet er Seas Idunn selvbyggersett
med langt mindre kabinett enn de
20-liter store kabinettene Seas originalt
skisserer. Faktisk er min versjon ikke
mye større enn LS50. Jeg håper å kunne
presentere disse i neste Fidelity.
Mine versjoner av Idunn ligner
klangmessig en del på LS50. De
fremstår som relativt luftige og runde.
KEFs høyttalere er nok mer finslipte
på flere områder enn mine, men de
fine og påkostede Seas-basselementene
til Idunn har drøyt 60 prosent større
membranareal enn LS50s, og gir mer
ro og oversikt i gjengivelsen. LS50 står
imidlertid ikke tilbake for Idunn når
det kommer til bass, dynamikk og vekt
i gjengivelsen. LS50 slipper dessuten
alltid lyden fra seg på en absolutt
diskret og umerkelig måte uansett hvor
man sitter og lytter. Idunn er en anelse
mer subtile enn LS50, og leverer i enda
større grad fyrverkeriet kun når de
skal. Denne egenskapen gror langsomt
på lytteren.
Det samme skjer i diskanten. Her
er Idunn marginalt mer delikat og
detaljert enn KEF. Man skal her tenke
på at Idunn koster 8500 i råvarer og
med delvis ferdigsnekret kabinett.
Samt masse egeninnsats! Det ville blitt
en mer kostbar høyttaler enn LS50 hvis
den skulle selges fiks ferdig i eske.
Urettferdig
Hvis vi går «opp» til neste utfordrer,
mine største høyttalere som er Respons
Grand Artist 2010 jubileumsmodell
til om lag 75 000 kroner, får man satt
tingene i enda tydeligere perspektiv.
Denne mye større treveis gulvstående
høyttalermodellen handler om finesse,
finesse og atter finesse. Den har en
ganske delikat og en noe lysere og lettere karakter enn mange tror. Alle høyttalerfeil er manet langt ned i støvet, og
konstruktør Persson har ikke på noe
punkt prøvd å ty til billige triks for å
imponere lytteren.
Når man går fra KEF LS50 til disse
pyramidene, blir man innledningsvis
litt forvirret. Er ikke LS50 mer fyldige i klangen, da? Og har enda bedre
«trøkk»? Mulig det, men Grand Artist
åpner sakte og sikkert opp for en verden av informasjon KEF knapt hinter
om. Respons fremstår ofte som lysere
i klangen enn LS50, men de er samtidig varmere, mer delikate og livfulle. I
forhold virker KEF nokså kalde og grå
og maler musikken med mye grovere
pensel. Mange påstår at lys klang gir
«kald» lyd. Jeg vil hevde at dette handler mer om oppløsning.
Et annet område som brutalt eksponeres i møtet med Respons er at KEFs
litt maskuline grunntonegjengivelse
ikke alltid er så klar som man tror.
Respons er mye mer detaljert og uanstrengt nedover. Signal støyforholdet
er simpelthen bedre, og forvrengningen lavere. Dynamikken leveres kun
når den skal, og det viser seg etter en
stunds lytting at de store og kostbare
svenske utfordrerne har langt bedre
dynamiske egenskaper.
Det er selvsagt grenser for hva man
kan få ut av skoesker til ti tusen kroner,
og i dette tilfellet tror jeg flaskehalsen
befinner seg i elementene til LS50. De
er og blir små. LS50 er dynamiske, rene
og kontrastrike ved moderate lydtrykk,
mye takket være de fine kabinettene.
Ved direkte sammenlikning kan man
tydelig fornemme hvordan kabinettene
og de mindre effekttålige enhetene til
LS3/5A roter det skikkelig til ved kraftige
slag på større trommer og lignende.
Men altså, i forhold til Idunn, og
særlig Respons, kan man ikke unngå å
legge merke til at LS50 blir gradvis og
ubønnhørlig litt mer anstrengte i takt
med stigende lydtrykk. Denne kompresjonen inntreffer ikke brått, og de små
tassene kan levere imponerende mye
bass og dynamikk uten at resultatet blir
uakseptabelt. Hvor mye vet jeg ikke. De
henger tålelig greit med på alt jeg har
behov for av lydtrykk.
Konklusjon
Det var ikke uventet at jeg ville bli imponert av KEF LS 50. Det var heller ikke
helt uventet at Rogers LS35A fremdeles
kan være god. At den på enkelte punkter
fremdeles står seg greit mot de fleste
av dagens høyttalere, var en positiv
overraskelse. Den største overraskelsen
for meg er at LS3/5A og KEF LS50 til de
grader er så forskjellige. De har ikke mye
mer enn små ytre mål til felles.
En konklusjon kan bli vanskelig å
dra. De som vurderer å kjøpe et av
disse høyttalerparene, enten det er nye
KEF eller brukte Rogers, burde finlese
teksten min. Da finner mange lesere
hurtig sitt standpunkt. Hvis man ikke
gjør det, er det ikke til å legge skjul på
at KEF LS50 på de aller fleste områder
er en mye bedre, mer allsidig, homogen, gangbar og tryggere formidler enn
de gamle LS35A.
Så får det innrømmes at den lille
tvilen forrige setning etterlater seg, er
én av de tingene som holder hi-fi interessen levende for en gammel audioholiker som undertegnede! 3
45
333 Musical Fidelity AMS 35i:
Anthony
Michaelson!
ignert
S
Musical Fidelity A1000.
Bare navnet er nok til å sende den audiofile
sjel down the memory lane. Mange år har passert, “nåtidens A 1000”,
Musical Fidelity AMS 35i, er nå parkert hos Fidelity. Følg med A-klassen på tur!
Av Håkon Rognlien
For 20 år siden eller så, herjet den
nevnte A1000, integrert 2x50 W klasse
A, med høyttalerelementene verden
over. Forsterkeren låt fantastisk,
kroppslig og kontant, men var vel i
sannhetens navn ikke den mest
stabile forsterkeren på planeten, heller.
I dag har Musical Fidelity’s leder valgt
å vende tilbake til klasse A med sin
signaturserie, Anthony Michaelson
Signature (AMS), bestående av CDspiller, integrert forsterker, forforsterker
og to effekttrinn. Dagens testobjekt er
altså den integrerte varianten; en tung
og solid kar med stilrent utseende og
god byggekvalitet.
Solid og skikkelig
Som det sømmer seg integrerte
forsterkere på rett side av 2010, er
også AMS 35i fullstendig fjernstyrt.
I sannhetens navn er fjernkontrollen
46
nærmest som et tungt og lite elegant
slagvåpen å regne, det leder tankene
over på Dynamic Precision’s lite praktiske utgave av arten. Nå vel. Så lenge
kontrollen kontrollerer det den skal
kontrollere, er det vel greit nok, men
denne var vel litt over toppen,
hr. Michaelson?
Fronten preges av et solid volumhjul
og noen diskrete trykknapper, med
minst like diskrete, tilhørende, blå lysdioder. Her velges mellom en balansert
og fire ubalanserte innganger, i tillegg
finnes en muteknapp.
Baksiden er også fornuftig; forgylte
innganger av ypperste kvalitet, det
samme gjelder høyttalerutgangene.
Vi finner også et par utganger, en
pre out, samt en såkalt tape monitor,
hvilket i praksis kun er en utgang med
fast signalstyrke. Litt nedenfor finnes
XLR-inngang, også av solid kvalitet,
samt en standard IEC strømtilkobling.
Strømforsyningen er soleklart en brutal
kar, forsterkeren veier inn med knappe
30 kilo, og selv om kjøleribbene er
solide, veier ikke aluminium fullt så
mye! Disse kjøleribbene blir for øvrig
såpass varme at du bør holde katter og
unger unna, det virker ikke som om det
bløffes med klasse-A effekt, i hvert fall.
Klasse A
Dette bunnsolide byggeverket makter
altså å omsette 35 Watt i ren klasse
A ved 8 Ohm, og strømforsyningens
kapasiteter viser seg ved at denne
effekten dobles dersom høyttalerens
impedans faller til det halve. Dette er
ofte klasse A-forsterkernes akilleshæl,
og jeg kan love at Klipsch RF 7/II setter
nøyaktig den utfordringen på kartet
en god stund før de fleste klasse Aforsterkerne hadde sett for seg akkurat
forsyningen er dessuten avsatt til
denne. Videre er dette en komplett dual
mono oppbygning på effektsiden.
Lyden fra vellykkede klasse Akonstruksjoner er som oftest litt av en
“øreåpner”; det er selve livet som kommer igjennom! Trekker man det til sin
spiss, finner vi rør, single ended triode
og null tilbakekobling, dette betyr
videre utfordringer som lav effekt, høy
forvrengning og manglende brutalitet.
Samtidig gir det som oftest en lydopplevelse som bare roper “mer!!”, og
dermed forsøker den ene etter den
andre å få dette til også uten rør og
trafoer. I Norge har vi så vel Malmin
som Lauvland, som med hver sin innfallsvinkel har dette lydidealet å strebe
etter, men da med transistorer som
verktøy. Det må også nevnes at begge
har kommet langt i sine forsetter, og
definitivt gjør Musical Fidelity rangen
stridig som leverandører av naturtro
klang og musikalsk utbytte fra transistorforsterkere.
Utstyr
Musical Fidelity AMS 35i har blitt satt
inn i anlegg bestående av analog kilde
der Acoustic Solid platespiller etterfølges av Audio Valve Sunilda RIAA,
mens digitalkilden har stort sett vært
Rega Apollo som drivverk for Audio
Note DAC 3.1x Balanced. Forsterkeren
har fått mate de diametralt forskjellige
høyttalerne Klipsch RF 7/II og Kudos
Cardea C20. Førstnevnte en nokså sær
hornhybrid, ekstremt følsom, men, har
det vist seg, en forbannet kranglete last
for småtasser. De låter alt annet enn
nøytralt, men de er en ren tivoliopplevelse å lytte til når forsterkeren har
stund, er det ikke mer å debattere; dette
er blant de mest krevende Klipschhøyttalere å kontrollere jeg noensinne
har hatt i hus. Jeg må krype til korset
og akseptere at det må bli transistor
på effektsiden her i huset, i hvert fall
inntil jeg kan finansiere et el ler annet av de mer eksotiske effekttrinn
fra Audio Note. For Klipsch skal jeg
nemlig ha helt til jeg blir voksen! Ergo
har vi altså å gjøre med en lett drevet,
men tungt styrt høyttaler; den spiller
lett høyt, men den lever ikke, skinner
ikke, herjer ikke med lytteren, med
mindre den bestemmes over med hard
hånd. Musical Fidelity støtter seg på en
bunnsolid strømforsyning, men med
kniven på strupen lar jeg meg presse
til å innrømme at heller ikke dette er
helt nok, faktisk. Det sagt, så i må jeg
samtidig i sannhetens navn si, at denne
integrerte forsterkeren driver de nevnte
RF’r så snørr og tårer renner, med den
blitz-aktige hurtigheten i start og stopp
vi kjenner fra disse høyttalerne, får vi
ikke fullt ut nyte når AMS 35i driver
festen. Dessuten går de grusomt dypt,
og med en voldsomhet til å få arr i
sjela av, mens presisjonen i de dypeste
toner altså ikke er helt på merket.
Dersom du nå undrer på om dette med
manglende presisjon er en egenskap i
forsterkeren, bare glem det. På Kudos
Cardea C20 er kontrollen så total at de
små 6-tommer’ne står i stram givakt fra
første anslag!
Det bør nevnes at lydsignaturen fra
AMS 35i endrer karakter en god del fra
vanskelig til lett impedans; på Klipsch
RF 7 spiller de med mørk, malmfull
fylde, samt en tendens til mykhet
i anslaget. På Kudos strammer den
seg merkbart opp, og
selv om den også her
går særdeles dypt og
bestemt løs på tonene,
blir signaturen klart
strammet opp og enda
bedre organisert. Begge
deler er for øvrig særdeles vakkert, jeg opplever det faktisk å
være mer eller mindre som hånd i hanske på begge disse svært så forskjellige
musikkformidlere.
«Denne integrerte forsterkeren driver de
nevnte RF’r så snørr og tårer renner.»
det problemet. Mer om dette senere.
Dempefaktoren opplyses fra MF å
være på relativt beherskede 130, mens
jeg har sett målinger helt nede på 44
(mest sannsynlig litt forskjell i målemetoder), i sin tur peker dette mot en
viss tilbakekobling, men også denne av
mest sannsynlig av moderat karakter.
Skal jeg tro sjefsdesigneren i Trafoamtic, Sasa Kokic, er en viss tilbakekobling et klart gode for en moderat sterk
push-pull-konstruksjon som jobber i
klasse A, og det virker vel som om dette
muligens også er oppfatningen hos MF.
I så stor grad som mulig er forsterkeren delt opp i kretsmessig sett frittstående deler, vi finner en forforsterkerdel med såkalt diskret oppbygning
(=uten IC og sånt), egen del av strøm-
grep om sakene. Kudos C20 på sin side
er en klangnøytral, relativt høyimpedant
høyttaler med fantastiske elementer fra
Seas, og om ikke rommet blir for stort
er disse høyttalerne rent ut sagt absurd
gode i forhold til sin moderate pris.
For dere som bryr dere om kabler, kan
jeg fortelle at jeg har benyttet signalkabler fra Audio Note og Chord cable
company, sistnevnte har også levert
høyttalerkablene.
Referanser har vært Audio Note M6
pre, effekttrinn fra Musical Innovation
(Roar Malmin), samt Audio Note.
Kontroll?
Jeg var inne på dette med dempefaktor
og kontroll over elementene. Nå, som
jeg har levd med Klipsch RF 7/II en
Musikken da?
Jo, den lever! Enten det nå benyttes
lettlivede tivolihøyttalere, eller presise
lydformidlere. Det skal sies at det er
med en viss spenning jeg i skrivende
stund ser fram til å sette opp denne forsterkeren i Fidelitys storstue, der skal
altså 35 Watt fylle dette store rommet
med fart og kraft, koblet inn i Marten’s
fantastiske Coltrane 2. Dette kan gå
galt, jeg vet det, for de energimengder
som behøves i det rommet er ofte en
drøy munnfull for både forsterkere og
høyttalere. Solide kraftverk og store
47
333 Musical Fidelity AMS 35i:
elementer har klare fordeler i det huset,
naturlig nok. Noe blant annet mine ellers så elegante Kudos C20 viste på alle
mulige måter, da de måtte bite i gresset
og levere entonebass og nokså tynn
suppe foran selveste redaktør Vadseth.
Også akkurat da de egentlig skulle
briljere for hele Norges befolkning, da
gitt! Men nå står de i all sin minimalistiske velde frem foran meg i mitt mer
moderate lytterom, og strammes opp
som de sjelden har blitt strammet, og
da av sølle 35 Watt. For dette er helt
absurd! Så drivende, lekne, voldsomme
og utagerende har jeg da knapt hørt
dem. For et driv fra Stanley Clarke og
hans “Jazz in the garden”! Skyvet og
eksplosiviteten helt fra bunn får meg
dessuten til å gjøre noe disse høyttalerne helst ikke bør utsettes for. Jeg
setter nemlig på “Ways of the Ocean”,
anleggsdødaren, og fyrer løs uten
skrupler. Høyt. Klipsch-høyttalerne
eksellerer på dette stoffet, selvsagt,
rommet går nærmest i selvsving med
disse, selv om forsterkeren i denne
kombinasjonen ble nokså mo i knærne.
Med Kudos? Dette de her leverte har
de vært i nærheten av kun en eneste
gang, og det var da ble de grisebanket
av djevelen selv, den gang var det
250 Watt Gryphon Diablo som holdt
i tømmene! Nå spiller de faktisk helt
ned, rett nok ikke med uinnskrenket
makt og sånt, og visst sier elementene
fra at det får da være grenser, men det
gjengis faktisk relativt fornuftig, og
bare det sier meg at denne forsterkeren
besitter noen helt unike egenskaper i
bassområdet.
Den deilige klangen
Men la oss ta fornuften fangen, og gå
tilbake til noe mer passende musikkeksempler. Jeg har, som vanlig, testet alt
fra ren vokal, via små klassiske ensembler og tilbakelent jazz, og derfra hele
veien oppover decibelskalaen til fulle
symfoniorkestre og tung rock. Ikke
et eneste sted underveis har Musical
Fidelity AMS 35i bedt om nåde, den
har ikke en gang vært i nærheten!
Av en rekke utmerkede egenskaper denne forsterkeren innehar, er
antakelig klangstruktur og innsyn i
mellomtoneområdet det aller mest
fremtredende. Jeg opplever faktisk at
man normalt må til dels betydelig opp
i pris før man finner noe så unikt som
dette, alternativt kan du lete etter rene
SET-forsterkere som knapt er i stand til
å overdøve lyden fra din egen pust. Så
magisk er denne mellomtonen, at ble
jeg utfordret med bind for øynene, ville
jeg gjettet rør uten å tenke meg særlig
mye om. Det har vel sin pris, kan jeg
tenke meg, og siden vi var inne på stratosfærisk prisede transistorforsterkere
her, så betaler vi vel prisen i form av
kun 35 Watt, ganske enkelt. Skyvet og
kontrollen er salderingspostene, og selv
48
Musical Fidelity AMS 35i
integrert forsterker,
2 x 35 Watt i ren klasse A
Pris: NOK ca 70 000
Importør: Audiocompaniet
disse er små. Og pianotonene fra Linninnspillingen “Quartier Latin” med Barb
Jungr, klinger helt ut i evigheten, intet
mindre. Denne evnen til å la musikken
puste helt fritt, og la alle leve toner til
endes og forbi, er sjeldne egenskaper.
Rommet er formidabelt, det oppleves
nesten surrealistisk, samtidig gjengis
stemmen så naturlig, så avslappet at
det er drømmelikt.
Den gode hjelper
For en del år tilbake satte jeg opp Audio
Note DAC 4.1x Signature i anlegget.
Denne koster vel i området 3 - 4 ganger
prisen av 3.1x, og jeg regnet med å
høre en nesten insignifikant forskjell
mellom disse to. Ca 8 sekunder ut i
“Insatiable” med Ritchie Blackmore’s
Rainbow, var jeg fullstendig satt ut.
Kjøleskapet var heldigvis innen rekke-
vidde, så jeg fikk hentet meg inn ved
hjelp av en Aass bayerøl. At en såvidt
middels kvalitetsinnspilling skal kunne
låte på den måten er absurd. Hvorfor
jeg forteller dette nå? Jo, fordi Musical
Fidelity AMS 35i har en spennende
egenskap, som nevnte låt satte på
kartet. Nemlig den å la signalgiverne
vise sine absolutt beste egenskaper. Jeg
har til gode å høre en forsterker for-
midle Audio Note DAC 3.1 X Balanced
på en bedre måte, og “Insatiable” fikk
igjen virkelig skinne i et par Klipsch
høyttalere. Erfaringsmessig er de fleste
balanserte innganger litt i overkant
tungdrevne for denne DAC’en, men
altså ikke den som sitter i AMS 35i.
Tvert om. Dette var et totalt gampetreff,
og jeg er enda mer glad i DAC’en nå
enn før! Nei, den er ikke så god som
sin storesøster 4.1 Signature, absolutt
ikke, men den viser noen av de samme
unike egenskaper, og selv ikke AN’s
eget utstyr har hittil gitt den slike arbeidsvilkår. Jeg nyter intenst av å høre
denne låta så truende, så full av plass,
så inderlig, så brutal, så levende. Dette
gir livet mening! Jo,så er bassområdet
en anelse mykere, da, enn om vi hadde
500 Watt å leke med. Men vis meg en
49
333 Musical Fidelity AMS 35i:
slik mellomtone på en sånn forsterker
til under 100 lapper!
I storstua
Det burde vel ikke komme som noe
overraskelse at denne forsterkeren også
har en detaljkontroll svært få er forunt,
noe som viser seg tindrende klart når
store orkestre får breie seg i lydpaletten
i tomme lufta der mellom høyttalerne.
Tidligere har jeg nevnt rommet og
plassen, det er ingen musikktype som
profitterer mer på dette enn nettopp
klassiske orkesterverk. Og visst har jeg
nevnt mellomtoneklangen, og dermed
kan jeg gjenta forrige setning om at det
er ingen musikktype som.... osv.
Jeg hadde en viss angst for resultatene i Fidelitys storstue, jeg kunne
definitivt spart meg min uro. Vi hadde
en bunke forsterkere å leke med, alle de
andre hadde generøse, tresifrede Watteffekter å prale med, mens den tyngste
av dem alle altså hadde kun 35 i hver
kanal. Det spilte liten og ingen rolle.
AMS 35i satte skapet og høyttalerelementene på plass som det sømmer seg
en maskulin gentleman. Bestemt, men
allikevel med en viss mykhet. Mandig,
men mildt. Det var ingen tvil i min
sjel om hvem som hadde best innsyn i
musikkens sjel denne kvelden, selv om
et par av de andre nok kunne vise til
noe mer distinkt start og stopp av de
dypeste toner. Men når det sto på som
verst, var det ingen av de andre som
hadde samme ro og eleganse da triangelet sto fram i crescendo, med klang og
letthet i behold. Og si storstua viste også
AMS 35i at den er rommets selvsagt
behersker, dybde, høyde, bredde, alt
var fullstendig på stell. Klart man blir
bergtatt!
Og endelig...
Musical Fidelity AMS 35i tilhører det
absolutte toppsjiktet av integrerte
forsterkere. Uten videre vil jeg hevde
at denne er blant de 3-4 beste integrerte jeg noensinne har hørt, og dette er
uavhengig av teknologi, rør, transistor,
få eller mange Watt. I forhold til de aller
beste rørforsterkerne mangler et snev
av det jeg kaller “magi”, men dette kan
like gjerne skyldes forvrengning, for alt
det jeg vet. Når jeg hører sånne produkter som dette, hender det jeg studerer
på hvorfor jeg har gjort alt så fordømt
komplisert for meg selv. Av og til kan
det være greit å ha hele opplevelsen
pakket i en boks. Jo, det er en stor boks,
og den blir var som pokker, men jeg blir
også varm helt inn til hjerterota av å
høre på den, så da tåler jeg litt hot stuff
i racket, faktisk. Glem A1000, Michaelson har tatt neste steg, og det er enda et
steg mot drømmen om den mest fantastiske musikkgjengivelse som skapes kan
i eget hus. Du skal virkelig ikke skamme
deg over å ha satt navnet ditt på dette
mesterverket, Mr. Michaelson! 3
50
Musical Fidelity:
Drama og dynamikk
Jan Myrvold:
Drama fra første saftige, massive og komplekse buetrøk
anført av Stokowsky! Her er det virkelig baller. Og samtidig er her absolutt ustresset lyd med lekent dansende toner som også briljerer med naturlig og organisk klang. Og
her et et kjempepanorama med utrolig dybde samtidig
som vi kommer mye tettere på musikken og artistene bak
den. Og massevis av detaljer og råspreke transienter uten
at vi mister oversikten eller at musikken blir analytisk.
Jeg bytter disse 35 gammeldagse wattene med de 500
nymotens lissomwattene fra digitalamp’en uten å nøle;
dette er bedre på så mange nivåer. Dette er slik musikken
BØR oppleves; en magisk kombinasjon av dynamikk og
musikalitet.Som sagt: DRAMA!
Anders Rosness:
Drama og dynamikk! Mer spennende dynamiske og
mer oppløste feler med frodigere overtonestruktur og
mer hjerte og smerte. Større og mer sammenhengende
lydbilde. Bremnes låter som Bremnes og kompet er mer
dynamisk og tilstedeværende. Flott og deilig lyd, oppløst
og dynamisk. Vokalen er naturtro og organisk, rommet er
stort i en utmerket holografi hvor også luftrommet mellom artistene er klart definert. Råbra!
Håkon Rognlien
Hoi for et liv. Og for et drama! Kjempegøy fra første
anslag. Lekent som et helt Tivoli! Her merker jeg at jeg
har betydelig trøbbel med å sette fingeren på noen feil,
gitt. Musical Fidelity blir tross sine sølle 35 watt høy og
mørk, nei mer; heller som en sumobryter når orkesteret
drar til. 35 watt? Slutt å lese tekniske data; kjenn på vekta
og se på soliditeten av konstruksjonen! Og for et enormt
rom da mann!
Og Bremnes våkner skikkelig til liv og også kompet
gyver løs på bassen så brutalt at det holder. Men samtidig
er det mykt når det skal være det, men også dynamikk og
hurtighet som på en annen planet. Reiertsrud er konge i
en enorm fjellhall, for et ROM! Dette liker jeg veldig. OK,
så kanskje jeg finner en smule malurt ved å nevne en forsiktig tendens til å lukke lydbildet en anelse, spesielt med
kvinnestemmer. Men bare av og til. Noe mer negativt
klarer jeg ikke å finne…
Trond Torgnesskar:
Ekstremt god på rom, klang, stoffelighet og pulserende
tilstedeværelse. Viser til fulle hva klasse A kan bidra
med av naturlighet. Levendegjør alt som skjer på en
veldig overbevisende måte, låter selvfølgelig og avslappet
naturlig, og bærer slett ikke preg av å slite med den vanskelige lasten Coltrane faktisk er. Stryk, stemmer, gitar,
og alt den fores med har nyansering og liv som bringer
lytteren til opptaksøyeblikket. DET er ikke hverdagskost.
Feltets klart dyreste, så sånn sett stiller den også prismessig i en klasse for seg.
Dette låter som om musikken spilles i rommet på en
veldig overbevisende måte. MFs beste på virkelig lenge,
spør du meg.
Musikk: Hauk 333
Væpna revvlusjon!
U
nga er væpnet til tennene. Og ørene. Nå, som vi
trodde det hele var over, så er det i gang igjen.
Gutter er gutter, har alltid vært gutter, vil alltid
være gutter. Da vi, dessertgenerasjonen, fikk spenn
mellom henda, og var klare for å handle inne våre ymse
penisforlengere, handlet vi store høyttalere, bass, trøkk og
tunge bokser. Så ble vi litt klokere, eller var det hardere
rammet, hm, husker ikke helt, men vi ble i det minste noe
mer sofistikerte. Noen av oss. Har jo sett en av disse skribentene i et herværende magasin prale med noen beist av noen
amerikanske høyttalere for drittunger, så noen blir visst aldri
verken voksne eller sofistikerte. Nå vel, det var en
digresjon.
Dagens ungdom altså. Nå som jentejuntaen
trodde de hadde gutta i kne, da slår de
tilbake. Ja, ja, så blir det nokså pistrete
det de slår med, sett i forhold til våre
digre 15-tommere, men det er da
en start! Nå har altså barnehagetanter, kjærringer, rødstrømper og
sosionomer brukt to generasjoner
på å knekke hifibransjen. De rosa
hjernene deres har først gjort høyttalerne mindre og mindre, helt til man
nesten ikke kunne høre dem, så gikk
de på kablene. De er også borte nå.
Under TV’n får mannen aller nødigst
lov av husets barnehagetante (Sofie,
heter hun, bithcen), å montere en
jævla planke med design fra Sveits
eller no’. Men kunstig surroundlyd.
Men den rare lyden får du ikke lov
til å bruke, for da blir tante Sofie
så svimmel at hun må legge seg
nedpå litt, for lyden kommer jo fra
overalt og deromkring, og det er jo helt
forferdelig. Etterpå kan hun ikke brukes
til noe som helst.
Men det er nå, ledningsløse og fullstendig strippet for
kasser og bokser at gutta reiser seg til kamp. Tenk dere om
karer, dere har selv sett det. Senest på toget eller bussen til
og fra jobb i dag. Gutta har fått seg hodetelefoner av anseelige kvalitet! Overalt banker de løs med Beats fra Dr. Dre,
Koss og Sennheiser, ja til og med en og annen Grado finnes
der på lokaltoget nå om dagen. Med dem kan man stenge
jentekaklinga ute, gutta har til og med hevnet seg med å la
leamikken prate i motfase med tante Sofie, sånn at han faen
ikke kan høre henne! Haha, gutta har nå alltid vært oppfinnere av de kuleste ting!
Og det er faktisk en sannhet her. Det har vært en seriøst
nedadgående spiral i lengre tid nå, men den har åpenbart
snudd. Da vi begynte å bære musikken vår med oss, var den
så undermåls at det holdt. Sony Walkman kassettspiller med
skumgummi ørepropper, etterfulgt av de noe bedre Discmanvariantene, så snubla vi over MP3, og siste rest av verdighet
raste utfor lowend-fossen. Men derfra har det vært en langsom opptur, faktisk. Og det er disse saggerne som har ledet
løpet for oss, utrolig nok. Det begynte med at de ville ha
trøkket fra rap’inga i studio ut av i-greia si, men så ville ikke
i-greia drive Beyer’ne, og da begynte noen å stille spørsmål,
ikke sant. Og sånn dukket han derre Doctor Dre, hip-hop’er
og musikkprodusent, opp på banen, og traff blink i lag med
Beats. Og så rullet snøballen. Nå skal ungdommene ha bass, trøkk, se bra ut og ha
det rette stuket. Parallelt med dette har
MP3-avspillerne blitt bedre, oppløsningen har bedret seg, vi er på rett
vei. Svært gode ørepropper har sett
dagens lys, selv velkjente elektronikk
og høyttalerprodusenter kaster seg på
karusellen. Nå får du propper og hodetelefoner fra Monster, PSB, Klipsch, Musical
Fidelity, Bose, Focal, italienske designerhodetelefoner, rosa og diamantformede
hodetelefoner med hvitt skinn for snobbete
tante Sofier og han derre Jan Thomas. Det
ryktes til og med at Martin Logan er på
vei med noe veldig spennende man
kan ha på huet! Altså skjer det igjen,
en væpna revvlusjon med små private våpner, vi har fått sofistikerte
produsenter som HifiMan og Audeze
på banen, Stax blomstrer som aldri
før, og separate hodetelefonforsterkere,
for pokker, det er jo noe helt nytt! Vi er
på gang igjen! Vi begynner i det små, og
så, sakte sakte, hekter vi designerplanken
fra Sveits ned fra veggen, beregner vekta på
den, og banker’n i pappen på tante Sofie. På vei
ned ser hun kabelrullen ute i hallen, og varevogna på utsiden
bugner at tunge ting fra Dr. Ståles eftf., og terrorbalansen har
igjen tippet over på rett side i stua. Nå skal det spelles, tante,
ta deg en tur på møte i rødstrømpenes geriatriske avdeling,
gutta har våkna! Bose gjemt bak gardinen? Narr meg ikke til
å le. Det finnes større ting der ute. Og etter 30 år uten rett
til å legge sin egen kabel, kommer penisforlengerne tilbake
større enn noen kan huske dem!
Jada. Det er lov å drømme. Unnskyld, tante, jeg lot visst
sist natts våte drøm ta helt av. Natta, kjære, det var alt jeg
hadde å si. 3
-Hauk
51
333 Musikkomtaler: Nesten bare Godt Norsk:
Glimmer & Gråstein
Av [email protected]
The Complete Columbia Album Collection
Johnny Cash
stillende for å unngå å bli avhengig. Cash var «The Man In
Black» som også er hans signatur sang. Den handler om en
Det er noen artister som er størst - i kraft av den de er, livet
slags dyp respekt og solidaritet med alle som faller utenfor.
de har levd, musikken, mytene, løgnene og sannheten. Johnny Han solidariserte seg med de svake og hans live innspillCash er en av dem. Historiene om Johnny Cash inneholder alt. inger fra fengsler i USA er legendariske og manifesterer alt
Kriminalitet, fengsel, dop, kjærlighet, frelse, suksess, nedhva Cash er. Han er på mange måter kanskje en av de mest
turer og oppturer. Hans liv varte i 71 levde år i ordetes mest
ærlige og kompromissløse artistene som har levd.
kraftfulle betydning. Han ble født i 1932 og døde i 2003 og
Karrieren gikk i bølgedaler. Countrystjerne på femtitallet
rakk i løpet av livet å bli en av tidenes mest betydningsfulle
og i USA var Cash faktisk tidvis mer populær en Beatles på
amerikanske countryartister skal vi tro Wikipedia. Han var et sekstitallet. Fengselsplatene med Folsom Prison i 1968 med
sant barn av de harde trettiåra. Cash kom alvorlig skeivt ut fra «Ring of Fire» er en av hans største hits. I 1969 fikk han eget
hoppet etter at broren døde i en ulykke på et sagbruk. Faren
TV-program “The Johnny Cash Show” som ble tatt av lufta i
klandret visstnok Johnny for ulykken. Det skal rygg til for å
1971 på grunn av dalende seertall. Cash siste storhetstid ble
bære slikt.
innledet i 1985 med gruppa “The Highwaymen” bestående
Cash begynte ikke å spille gitar før han kom i tyveårene
av Kris Kristofferson, Willie Nelson, Waylon Jennings og
og faktisk var det salmer og religiøse sanger som var startJohny Cash. Til tross for denne suksessen ble han dumpet
kapitalen. Han hadde en tro han levde med på godt og vondt
av plateselskapet. Hadde det ikke vært for Rick Rubin ville
gjennom hele livet. Cash som artist var annerledes. Hans røffe, kanskje Cashs karriere endt der. Rubin lot Cash gjøre det
rue og kraftfulle baryton var noe helt annet enn smørsangerne han hadde lyst til. Med kassegitar spilte Johnny Cash inn
som var populære på slutten av førti og begynnelsen av
flere hundre sanger i Rubins stue. Det ble etter hvert til en
femtitallet. Som en rekke av kjente artister startet Cash på det fantastisk serie av plater, the American Recordings. Den
legendariske Sun Studios.
første ble gitt ut i 1994 og de siste etter Cashs død. Sanger
Cash har i løpet av karrieren i praksis nesten samarbeidet
som «Personal Jesus» og «Hurt» er noe av det mest nådeløse
med alle av betydning i sin samtid som: Carl Perkins, Elvis
og selvransakende noen artist har utgitt. Det sier litt at
Presley, Roy Orbison, Waylon Jennings, Jerry Lee Lewis og
videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003 MTV
etter hvert Bob Dylan, Neil Young, Joni Mitchell og en drøss
Video Awards. Da var Cash 70 år gammel. På slutten av livet
andre.
var Cash plaget av sykdom. Likevel leverte han noen av sine
Tidlig i karrieren ble Cash avhengig av amfetamin som da
beste album i denne perioden. June Carter døde 15. mai
var et vanlig legemiddel man kunne få på resept. Problemet
2003 og Cash fulgte henne i troen på sin Gud inn i evigheten
var at legene hadde liten kunnskap om stoffets virkninger.
12. september samme år.
Sammen med alkohol ble amfetamin en katastrofe for Cash.
Store artister etterlater seg et vanvittig stort materiale. Så
Hans store gjensidige kjærlighet i livet var June Carter. De
også med Jonny Cash. Den store Cash boksen som kom rett
forlot begge sine ektefeller for å få hverandre. Det var hun
før jul er faktisk en av de mest omfattende som noen gang
som på mirakuløst vis gjentatte ganger fikk han opp av renne- er utgitt. Hele 63 CDer og en bok på inpå 200 sider. Det tar
steinen etter at alle andre hadde gitt opp. Hangen til rus var
en knapp uke å spille igjennom hele greia. Det sier seg selv
imidlertid så stor, at Cash fikk flere tilbakefall. Så sent som
at her varierer både relevans og kvalitet. De første innspilli 1983 var han til avrusing etter en operasjon hvor han tok
ingene stammer fra slutten av femtitallet og de siste fra midsmertestillende og ble avhengig. Han gjennomgikk senere
ten av åttitallet. Da forlot Cash plateselskapet Columbia til
etter eget valg en hjerteoperasjon uten narkose og smertefordel for Mercury Records. Det betyr at det finnes femten,
tjue CD-er som ikke er
med i denne boksen.
Det inkluderer blant annet de smått legendariske American Recordings. Kronspørsmålet
er selvsagt om boksen
er verdt nesten to av
de største lappene.
For meg er det så mye
musikkhistorie her at
den virkelig er verdt
hver krone. Boksen er
godt utstyrt og er lett
å finne frem i. Den er
som en slags musikalsk
tidsreise. Historien
om mannen som har
skapt denne musikken
og dette livsverket er så
fascinerende at bare det
er verdt prisen. Johnny
Cash var og er en av de
største. Så enkelt er det.
52
Hver gang vi møtes
– sesong 2
Aill kjeinne aill
Anders Jektvik
Morten Abel, Magnus
Grønneberg, Kurt Nilsen,
Anita Skorgan, Lene Marlin,
Ole Paus, Marin Ravn
TV konseptet “Hver gang
vi møtes” er virkelig en
innertier. Og det er først og
fremst det musikalske resultatet jeg tenker på. Årets samling av artister er såpass mangfoldig og variert at resultatet kunne blitt variabelt. På denne
samlingen er imidlertid de ulike artistenes sanger retolket
på en så spennende måte at enkelte gamle hits lett kan få en
ny renessanse. I TV programmet har Ole Paus fremstått som
den fantastiske artisten han er – en som på alvor er i ferd
med å føre arven etter Erik Bye videre. Hans gjendiktninger
og fremførelser er et kapittel for seg selv, manifistert ved
hans versjon av Lene Marlins “Disgiuse”. Likevel er det faktisk Anita Skorgans versjon av Ole Paus “Det begynner å bli
et liv” som gjør aller størst inntrykket. Skorgan synger bedre
enn jeg kan huske – og hun mener åpenbart hvert ord i teksten. I det hele tatt har den voksne Skorgan utrolig mye å by
på! Marius Grønnebergs CC-cowboy inspirerte versjoner er
strålende og det samme er Morten Abels popifiseriinger. Om
det er noe å sette fingeren på, så må det være
at det nesten et mysterium at Lene Marlins
fantastiske gjendiktinger
av sanger til norsk ikke
er med. Forhåpentligvis
er de spart til hennes
norskspråklige cd som
vi får håpe hun lager.
Lene Marlin på norsk er
nemlig et stort ubeskrevet og spennende blad.
Marion Ravn er det også
verdt å holde et øye med. Hun er virkelig på vei! Det kommer
til den grad til uttrykk på duetten med Magnus Grønneberg
i “Syndere i sommersol”. Det er så tøft, flott og modent gjort
at det virkelig er ståpels over hele linja. I det hele tatt – hver
gang vi møtes er verdt å møte. Variert og vellykket!
Det er TV som gjelder.
Anders Jektvik er pubsangeren som fikk sitt store
gjennombrudd i Norske
Talenter før jul. Og med
god grunn. For Jektvik er
en ukjent fyr med usedvanlige musikalske og poetiske
talenter. Hans tekster er
underfundige, lune perler
som drar avgårde. På sitt
beste tar han oss med på en
reise hvor logikk får vike
for innfall og underfundigheter. Som for eksempel i “Tøv”
– en sang som handler om alt og ingenting. Dessuten skriver
han flotte melodier som lett kan bli viseklassikere. Han har
musikalsk teft og sans for gode arrangementer. Resultatet er
en utgivelse som fremstår som en skikkelig perle i vise pop
land. Kvalitet i alle ledd, fra tekst, melodi, arrangement til
produksjon. Vakkert, behagelig, underlig og gledelig er det.
Aill kjeinne aill – og mange bør bli kjent med Anders Jektvik!
«For Jektvik er en ukjent fyr
med usedvanlige musikalske
og poetiske talenter. Hans
tekster er underfundige, lune
perler som drar avgårde.
Av en sliters memoarer
Erik Lukashaugen
Lukashaugen har et navn som
passerer perfekt til debutantens
utgivelse. Det handler om viser og
folkelighet basert på tekster av
Hans Børli. Børli var skogens og
naturens dikter og hans tekster
spenner fra det vare vakre til temaer hvor
døden kikkes i hvitøyet. Lukashaugen har lagt det mer
poetiske og vakre til grunn på en både flott og velfungerende
utgivelse. Den er riktig så velprodusert og det musikalske
uttrykket er visetradisjonen verdig. Melodilinjene er stødige
og det musikalske håndverket likeså. Her er det det akustiske
uttrykket som gjelder og ekte sang og spilleglede. Lukashaugen har en behagelig og uttrykksfull stemme. Han har valgt
trofasthet mot Børlis tekster både når det gjelder tema, form
og innhold. Derfor er “Av en sliters memoarer” ikke spesielt
utfordrende eller vanskelig tilgjengelig. En slags sofistikert
og velklingende folkelighet. Godt å lytte til. Meningsfullt å gå
inn i. En nydelig Børli plate som bør nå et stort publikum!
»
Cricklewood Broadway
Beady Belle
Beady Belle er det alltid en glede å lytte til.
De har levert an rad av gode utgivelser de
senere årene, og den nye albumet er intet
unntak. Cricklewood Broadway refererer
til den første scenen i Zadie Smiths roman, “Hvite tenner”, som også er inspirasjonen til platen. Bandet har også definert
noen premisser for hva de hadde lov til
å gjøre i studio. Resultatet er en kanskje
mer helhetlig og homogen utgivelse enn tidligere. Beate
S. Lechs uttrykksfulle stemme står sentralt i lydbildet og
bærer mye av uttrykket. Arrangementene er varierte og det
er snakk om velprodusert og vel arrangert musikk. Plata er
utgitt på Jazzland, men dette er virkelig ikke jazz. Mer jazzpop eller popjazz. Uansett er det en plate som virkelig skiller
seg ut. Et stort kryss i taket. Dette er skikkelig bra!
53
333 Musikkomtaler: Blått & Rått
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
I løpet av disse ti årene vi har holdt på, har det heldigvis
forekommet at en og annen blå skive med god lyd har stukket innom, og deretter fått fast losji i samlingen. Jeg tenkte
denne gangen å minne dere på noen av dem. Av plasshensyn har jeg tvunget meg selv til å sette stopp ved 5 skiver, 3
CD, 2 vinyl.
Notodden Blues Band: Soul Food
Førstemann ut er norsk. Bakgrunnshistorien er spesiell,
ettersom hjertet i opptaksstudioet er hentet fra gode, gamle
Stax, og er således et helanalogt studio, fylt av rør og andre
gebrekkelige saker. Steve Wold tok med seg utstyret over
fra USA til Notodden i 2001, og siden dette har de en lang
rekke fantastiske innspillinger i porteføljen, også med flere
legendariske artister i sentrum. Wold selv har solgt studioet,
ettersom hans alter ego Seasick Stevie har gjort suksess, så
han har igjen flyttet utenlands.
Men vi skal altså ikke ta for oss et av de legendariske innspillingene, men heller ta en hjemmeseier. Et lett forsterket
Notodden Blues Band, toppet av Torhild Sivertsen, gjorde
tidlig på 2000-tallet den herlige skiva “Soul Food”, en skive
spilt inn fullstendig uten digitale fiksfakserier, med mikrofoner fra 40-tallet og et godt, gammeldags bredt spolebånd.
Resultatet er en mild, sjelfull tone hele skiva til endes,
med Torhild Sivertsens myke stemme og Trond Ytterbøs
vare, nesten B.B. King-aktige gitartoner naturlig i sentrum.
Ytterbø synger også, og skaper en mer rufsete, soulpreget
kontrast til Sivertsens skjønnsang.
Noen vil antakelig argumentere med at dette låter litt
snilt og mykt, og jeg kan til en viss grad være enig. Men det
forhindrer ikke at det er svært behagelig å lytte til, det blir
54
en slags spennende blanding av autentisk 60-talls klanger
med ultramoderne detaljering, og denne typen klang underbygger musikkens nerve, slik jeg opplever det. Musikken
er i all hovedsak originaler, skrevet av Steve Wold og Trond
Ytterbø for det meste, og de står seg solid. Ingen åpenbar hit
her, men det ber vi heller ikke om i denne genren. Alt i alt
en skive som med all mulig tydelighet viser at det gikk an å
lage god lyd også før i tida!
Joe Beard featuring Ronnie Earl and
the Broadcasters: Blues Union
Vi fortsetter med analogopptak, denne
gang fra New
York i 1995, i det
samme studio
Muddy Waters
gjorde sin siste
innspilling. Denne
innspillingen er
gjort live i studio,
rett inn på et 2-spors
bånd fra 3M, opptakshastighet 30 tommer
i sekundet. Det er fort!
Vi snakker mer enn 15
ganger raskere enn våre
gode gamle kassetter
som gjorde unna ca 1,85
tommer på samme tid.
En brutal opptaksmaskin i form av Studer A-80 tar seg av
snurringen. Dette er en utgivelse fra Audioquest, og de har et
bevisst forhold til alt som har med lyden å gjøre fra mikrofon til miksepult. Kablene inkludert. Utgivelsen jeg sitter på
er XRCD-behandlet, dette er en JVC-patent som dessverre
ikke har blitt særlig utbredt. I veldig korte trekk dreier det
seg om en prosess som foregår etter at mastertapen har
forlatt studio, der man besørger med stor nøyaktighet at all
informasjon ivaretas, og ingen slurv underveis begrenser
kvaliteten. Og det virker! Svært åpne og levende opptak
kommer i god form ut av dine høyttalere hvor som helst,
helt uten spesialutstyr. Blant andre Elusivedisc forhandler
disse fortsatt, selv om SACD vel har overtatt mye av det
potensielle markedet.
Joe Beard er av den gamle blues-skolen, og det er tydelig
hørbart. Han spiller og synger med intensitet og et levet liv
i hver tone, det er ikke teknisk perfekt, men det er uendelig
autentisk. Når han dessuten backes av et av de tighteste
band innen blues’en, toppet av supergitaristen Ronnie
Earl, da har vi en vinner. Det finnes låter her som er verdt
hele skiva alene, og er du fortsatt i tvil, kan jeg fortelle at
Bruce Katz trakterer B3’n, så mer kan du ikke be om. Dette
swinger, groover og driver deg fram låt etter låt, blues blir
ikke blåere enn dette. Lyden er som nevnt forfriskende åpen
og innsiktsfull, men også her kan det diskuteres om det er
“ekte”, eller om det burde vært en mer “moderne” sound.
Dette høres nemlig ikke ut som om det er fra 90-tallet, 50 og
60-tallet ville vel være mer naturlig å tro. Men det behøver
virkelig ikke være en ulempe! Her er det bare å lene seg
tilbake å nyte lyden av et levet liv, ganske enkelt.
Buddy Guy: Blues singer
Mer enn bare et lite nikk til Muddy Waters’ “Folk singer”
denne skiva her, og i sannhetens navn vil jeg påstå at Waters’
innspilling topper Guy’s relativt greit, både dynamisk og
med hensyn til nerve og innsyn. Og det er jo rett fantastisk
når du tenker over hvem som burde hatt det beste utstyret
til disp! (“Folk singer” kom i 1964)
Sweet tea studios er et gammelt og koselig studio i den
lille byen Oxford et par timer sør for Memphis. Lite vet jeg
om utstyret som er benyttet ved innspillingen av denne
helakustiske skiva,
men det høres relativt
vintage ut, selv om det
ikke er like utpreget
som lyden fra Juke
Joint i Notodden.
Buddy Guy er også
av den gamle skolen, allikevel kan
jeg ikke komme
på noen som har
vært en sterkere
bluesutvikler
siden Muddy
Waters forlot
oss. Og Buddy er
fortsatt aktiv! “Blues Singer”
var et grundig brudd med en utvikling
som var gått i stadig mer elektrisk og eksperimentell
retning, og dette toppet seg med skiva “Sweet tea” et par år
før denne. I stedet for å fortsette denne utviklingen, gikk
han helt tilbake til røttene, og hentet fram en bunke gamle
og inderlige blåtoner. Her leker han seg vokalt med låter fra
folk som Willie Dixon og John Lee Hooker, dette er naturlige
deler av Buddy’s eget liv, hans egen karriere. Det har blitt en
fantastisk skive. Buddy’s overjordiske vokal fremviser det
umulige, det nakne, det nære, dynamisk og elegant kaster
han seg ut i det ene halsbrekkende stunt etter det andre. Det
er åpenbart at så vel bandet som Buddy selv har det herlig i
studio, hele skiva er fylt med overskudd og spilleglede. Hver
eneste låt er demolåter i en hvilken som helst setting. Dette
er malen på hvordan det skal gjøres. Men husk at du også
skal ha Muddy Waters og “Folk singer” side om side i hylla
med denne!
Eric Bibb & Needed Time: Good Stuff
Over på vinyl, og vi må til Sverige. Opus 3 og Eric Bibb,
etter 11 år er de forresten sammen igjen, men denne skiva
er en av de tidligere Bibb ga ut på dette uavhengige godlydselskapet. For såvidt kunne jeg valgt hvilken som helst av
hans utgivelser, de er ca like alle sammen. Selv om han gikk
til Audioquest etter Opus3, har han aldri klart å tangere
lydbildet fra det svenske studio, så det var vel bare rett og
rimelig at han kom hjem igjen. Innspilt på AKG rørmikrofoner, miksebordet er rørbasert og spesialbygget for Opus3,
den analoge opptakeren er en Telefunken Magnetophon som
benytter bånd fra BASF.
Skiva er, sin vane tro når det gjelder Bibb,
tilbakelent viseblues. Lyden er formidabelt deilig,
fullstendig uten harde kanter, den flyter myk
som fløteis fra høyttalerne, og nærmere lyden fra
ekte folk og gitarer skal man faktisk lete litt etter å
finne. Dette er nok innspillinger som går rett hjem
med høyttalere fra Respons!
Dette er en dobbel LP, 180 gram vinyl med avspillingshastighet på 45, alt er gjort for å gi lyden vinger.
Med et par unntak er all musikken skrevet av Bibb og
hans kumpaner, det er hørbart, skiva er homogen og
avslappet hele veien. Utfordringen er som med absolutt
alle skivene Bibb har utgitt, det blir vel noe ensformig.
Men det er greit, er du glad i viseblues, er dette nøyaktig
så elegant som den kommer. Og når den samtidig er så
totalt fullendt på lydsiden, har jeg få problemer med å anbefale den. Den er dessuten også å få på SACD for de aller,
aller yngste blant oss!
Stevie Ray Vaughan: Couldn’t stand the weather
Også denne på dobbel-LP, dog av noe mindre tung kvalitet
enn Bibb-skiva. Jeg er nokså forbauset over denne skiva,
en og annen låt fra Vughans fantastiske karriere
låter helt greit, men akkurat på
denne skiva
må opptil flere
hatt bra dager
på jobb. Dette
er Vaughans
andre skive,
innspilt i “Power
Station” studio
i NY, produsert
av bandet selv,
overvåket av John
Hammond. Hammond var vel på
sett og vis litt mentor for Vaughan, og
kanskje skapte han
magi i studio disse
januardagene i 1984,
hva vet vel jeg, men
det som ble liggende
på tape, viste seg å
være som skapt for å lage noe audiofilt ut av. Jeg finner ikke
skiva like ubeskrivelig som debutalbumet “Texas Flood”, men
lydmessig er det klart friskere. De to originale LP-sidene er
på denne 1999-utgaven spredt over 3 sider, dessuten er det
lagt til en 4 side med intervju og bonusspor. Mest bemerket med denne skiva er vel det faktum at Vaughan tok sin
Hendrix-fetisj til sin spiss ved å inkludere sin versjon av
“Voodoo Chile (slight return)” på denne skiva. Mulig banner jeg i kjerka til Vaughan-fansen, men jeg har aldri fattet
poenget med denne låta. Hendrix var Hendrix, Vaughan
var seg sjøl, og det holdt i massevis. Noe han beviste så å si
på hver eneste låt, så også på denne skiva. For meg er nok
høydepunktet “Tin pan alley”, der Vaughan låser blikket i
Hammonds, og bandet legger inn låta på ett take. Det er pokker ta meg magi av en annen verden. Det var overhodet ikke
nødvendig å gjøre flere forsøk, dette satt som skudd si studio
på første forsøk. Mulig jeg er litt påvirket av låtas intense
stemning, men jeg elsker bare denne dynamiske og friske
innspillingen, selv om mange nok vil hevde at den er en
anelse kjølig og litt over toppen i de øvre oktaver. Det lever
jeg greit med, jeg synes denne ene låta er verdt hele prisen
aleine.
Denne skiva er fortsatt å få tak i fra flere plasser og i
diverse audiofile utgivelser. Har du den fjerneste glede av
SRV’s musikk er det lite å dvele ved, denne skiva skal du
bare ha!
55
333 Musikkomtaler:
av Tore Dag Nilsen
Blanda akustiske drops
og brev til onkel Frank
Stille (vinyl)netter fra 2L
Her kommer Quiet Winter Night, 2Ls
tredje vinylutgivelser, og godt er det.
Salget av CD faller, og i en materialistisk verden som vår holder det
vel ikke med nedlastninger? LP’er,
grammofoner og LP-avspilling er den
mest fascinerende, håndgripelige og materielle
musikkformidlingen vi har. Meget god lyd kan det
bli også.
Quiet Winter Night skiller seg fra mengden med at det
er en innspilling delvis i jazzens tegn. Morten Lindberg i
2L fortalte under 2L-besøket vårt for noen år siden at det så
langt hadde vært umulig å overtale jazzmusikere til å forlate
de «trygge» omgivelsene i studio og spille inn hvor det ikke
er nødvendig med tilførsel av kunstig etterklang.
Vel, nå har de klart å overtale noen av Norges fremste
jazzutøvere til minimalistisk og kompromissløs innspilling
i Sofienberg kirke. Arrangør og pianist Jan Gunnar Hoff,
bassist Arild Andersen, perkusjonist og trommeslager Rune
Andersen, trompetist Mathias Eik med flere, samt sangere
som Sondre Bratland og Unni Wilhelmsen serverer en
moderne miks av jazz, folkemusikk og en dose visesang/
populærmusikk som bør tiltale de fleste. Melodiene er gode,
og musikken går i det rolige og lyriske sporet.
Quiet Winter Night er uvanlig, men likevel drar vi kjensel på mye her. Musikken minner om ting vi har hørt fra
Kirkelig Kulturverksted, og lydproduksjonen minner om en
fornyet og forbedret utgave av svenske Opus 3. De sistnevnte
spiller som kjent inn med kun en stereomikrofon og en støttemikrofon til bassen, og det er for lite til det aller meste.
Morten Lindberg bruker fem mikrofoner samt støttemikrofon til bassen, og likevel synes jeg deler av perkusjonsarbeidet forsvinner i alt for stor grad. Lindberg har nok
måttet jobbet mye med innbyrdes plassering av musikere
og avstander til mikrofonene for å oppnå den rette miksen
av tilstrekkelig sterk direktelyd fra forskjellige instrumenter,
samt masse klang. Mange innbiller seg at en stereomikrofon
gjør det samme som to ører med en tolkende hjerne mellom,
men det er sørgelig langt fra sannheten.
Litt uvant kan vel mitt førsteinntrykk diplomatisk oppsummeres som, men dette fortaper seg fort til fordel for de
åpenbare lydkvalitetene som også er til stede her. Vi er ikke
vant til å høre jazz fremført i lokaliteter med så mye etterklang som her. Totalt sett har denne innspillingen imponerende lydmessige kvaliteter. Lydbildet er stort og åpent
og lyden er som nevnt svært klangrik. Dynamikkomfanget
er stort, og vinylen er tyst og fin. Du vil nok støte på denne
platen i demonstrasjoner av tungt hi-fi utstyr fremover.
Hvis du trodde du ikke likte lyden av Hardanger-fele,
bør du låne øre til Annebjørg Lien i melodien Sulla, sulla
krekling. Det er jo faktisk et sympatisk instrument. Ellers
så er det vanskelig ikke å la seg rive med de gangene Hoff
slipper seg skikkelig løs på tangentene.
Du får Quiet Winter Night kun på vinyl eller som ren Bluray lydutgivelse. Sistnevnte har tre ekstra kutt, men pluss for
lang spilletid må gis til vinylutgaven også.
Mektig blåsermusikk
La Voie Triomphale heter 2Ls ferskeste utgivelse, hvilket
vil si rykende fersk. Det er virkelig ståpelsstoff for alle med
store anlegg. Her får man oppleve Forsvarets stabsmusik56
korps i full utblåsning. Dynamikken, «trøkket» og voldsomheten i et stort blåserensemble er jo noe som bare
kan oppleves ved full tilstedeværelse, men med denne
2L-innspillingen kommer man uvanlig langt på veien.
Heldigvis byr 2Ls utgivelse nummer 86 på mer bare rå
kraft. Dette orkesteret spiller meget godt. Repertoaret her er
av heftig symfonisk karakter. Undertegnede er glad for det.
Går fort i metning når det kun er marsjer på menyen. All
musikken på Le Voie Triophale er heftige saker, skrevet av
komponister som virkelig kunne orkestrere. Berlioz, SaintSaëns, Dukas og Darius Milhaud kjenner vi til, men vi får
også høre komposisjoner av Henri Tomasi og Eugèni Bozza.
Jeg vil i hovedsak kategorisere dette som nyere musikk.
De to førstnevnte komponistene levde og virket for en god
stund siden, men det er ikke noe gammelmodig over tingene
som presenteres her.
Stabsmusikkorpset ledes av Ole Kristian Ruud, og opptaket er foretatt i Jar kirke. Jeg er helt sikker på at denne utgivelsen kommer til å vekke oppsikt i den internasjonale audiofile fagpresse. Så voldsom lyd har den. Det er en testplate
av dimensjoner. Skru opp for lydtrykket og ta dekning, men
ikke send regningen til meg hvis høyttalerne sprenges.
Musikk som låter fint på alt utstyr er ikke testplater.
Store blåserensembler med mye slagverk er som antydet
vanskelig å gjengi hjemme. Har man små forsterkere med
høy forvrengning, vil slik musikk kunne trigge unotene.
Kraftressurser er her nødvendig. Det er sjelden jeg i min
beskjedne stue savner større saker enn Respons-høyttalerne
med syv tommers basselementer, men her er et unntak.
Fantastisk barokkutgivelse
Jeg har ved tidligere omtalt flere
barokkinnspillinger med den svenske
mezzosopranen Anne Sofie von Otter,
alle under Deutsche Grammophon, hvis
jeg ikke husker feil. Von Otter er i dag
etablert i toppsjiktet. Hun gjør anmeldernes oppgave enkel, det er oftest
bare å drysse på med superlativene.
Faren med slike mengder ros er at man får formidlingsproblemer når det dukker opp en innspilling som gjør enda
større inntrykk en normalt. Von Otters relativt nye utgivelse,
Sogno Barocco, gjør nemlig det. Den byr på vokale prestasjoner av virkelig klasse, et inderlig, saftig og meget godt
understøttende orkesterspill og lydkvalitet som på et par
punkter er nesten uten like.
Denne innspillingen er gitt ut på den franske labelen
Naïve (V5286) og spilt inn i Gävle Konserthus i Sverige.
Orkesteret er Ensemble Cappella Mediterranea, under ledelse
av Leonardo Garcia Alarcón. Verkene er tatt fra 1600-tallets
Italia, fra komponister som Claudio Monteverdi, Francesco
Cavalli med flere.
Repertoarvalget er fornuftig. I mine ører fremstår innspillingen som helstøpt, og under lytting tenker man over hodet
ikke på at den er satt sammen av forskjellige stykker. Dette
helstøpte inntrykket er i stor grad sangerne og musikernes
fortjeneste. De angriper hele veien med samme usvikelige
inderlighet og finfølelse. Musikken er hele veien sterkt,
delikat og kompetent fremført.
Trenger du noen flere argumenter? I så fall skal jeg gi
deg et som veier svært tungt for oss: Lyden er rett og slett
imponerende. Instrumentene blir svært rent og presist
plassert i lydbildet. De står frem med naturlig klang og god
dynamikk. Stemmene er så dynamisk og rent gjengitt at man
blir skremt første gangen man hører innspillingen. Faktisk
er dynamikkomfanget så stort at jeg må skru lyden opp mer
enn 10 dB høyere enn vanlig for å høre de svake partiene!
Dette er ingen minimalistinnspilling. Tvert i mot er den
et eksempel på at man kan oppnå svært gode resultater med
litt flere mikrofoner. Den eneste svakheten jeg finner er at
von Otter og de to andre sangerne enkelte ganger er litt for
tett på mikrofonene. Det hører man på at sibilantene deres
synes å være litt foran resten av vokalen. Man skal imidlertid
ha høy standard på anlegget før dette blir tydelig hørbart.
Sogno Barocco er for øvrig en god testplate. Vokalistene og
enkelte av strykerne skjærer i ørene dersom oppløsningen
ikke er høy nok eller anlegget er plaget av resonanser eller
hevet frekvensgang oppover.
Voksenpop med godlyd
Jeg omtalte nylig en samleskive fra den tyske
kabelprodusenten og musikkdistributøren
Inakustik, «Cigars & Sounds». Slike samleplater kan i det lange løp bli slitsomme å høre
på siden de gjerne byr på både hummer og
kanari. Cigars & Sounds byr imidlertid på
både ganske homogent musikkvalg og meget
god lydkvalitet.
Likevel har Inakustik enda bedre samleskiver å by på. Importøren deres, den kjente
netthandelbutikken dynaBel, har også utgivelser en serie som kalles Reference Sound
Edition. Dette er litt dyrere CD-skiver eller
LP-plater som Inakustikk tilskriver «optimert lydbilde, forbedret dynamikk og kraftigere bassrespons» takket
være en «audiofil mastreringsprosess».
Hva denne prosessen går ut på, forteller de ingenting om,
men lyden på Great Voices vol. 1 og vol. 2 er gjennomgående
fremragende, så jeg tror de har rett i påstandene sine. Musikken er denne gangen enda bedre selektert. Ja, faktisk så
godt sammensatt at man mye av tiden ikke tenker over det
faktum at dette er fritt plukket musikk.
Det dreier om vokal musikk som beveger seg i sjangerne
songwritermusikk, visesang og softrock. Altså av sivilisert
og hovedsakelig akustisk type, og nivået er gjennomgående
høyt. Det er vel denne type musikk mange av oss liker å fore
anlegget med etter en slitsom dag på jobben.
Lyden er som nevnt glimrende nesten hele veien her.
Det er artig å lytte på hva de forskjellige lydteknikerne og
produsentene har funnet på, og klarheten på nesten samtlige
32 kutt er meget god. Lyden har pondus, og gjengivelsen av
de forskjellige dame- og herrestemmene er stofflig og ren.
Mange av kuttene har, som Inakustik lover, voksen bassgjengivelse. Undertegnede finner likevel kanskje aller mest glede
i de mange gode opptakene av forskjellige akustiske gitarer.
Høres dette interessant ut så er det vel ingen grunn til å
nøle. Gå inn på dynabel.no, og bestill disse skivene da vel!
Endelig, onkel Frank
Jeg beklager så meget at vi ikke fikk gjort opp skikkelig mens
du levde, men nå kan jeg fortelle at jeg endelig har tatt meg
sammen og kjøpt One Size Fits All. I mange år har jeg hatt
dårlig samvittighet.
Altså, jeg husker det som om det skulle vært for noen uker
siden, men det var faktisk så langt tilbake som 1975 at jeg
hørte på min fars stereo i kjellerstua da lynet slo ned i mitt
unge og musikalsk jomfruelige sinn. Sigbjørn Nedland med
sin «Pandoras Jukebox» presenterte en type kul og frivol
rockemusikk jeg aldri hadde hørt maken til.
Nedland var omtrent like begeistret han også, og fortalte at
dette var fra Frank Zappas nye album One size Fits All. Jeg
var vel for ung og blakk til å løpe ut å kjøpe plater i vilden
sky den gangen. Kanskje det var årsaken til at jeg sviktet deg,
onkel Frank. Kanskje Ruth Underwoods spenstige spill på
vibrafon tross alt var litt for avansert for meg. Jeg vet ikke.
Men jeg glemte deg ikke. Bare noen få år etterpå hadde
jeg jobbet så mye at jeg kunne senke dyre MC-pickuper ned
i rillene til den halvspeed-mastrerte «Joes Garage». Etter min
mening var det den siste artige innspillingen dere gjorde
på en lang stund. Forgjengeren til «garasjeplatene» har jeg,
men jeg orker ikke å spille den. «Sheik Yerbouti» har for mye
vokal etter min mening, men den gjorde deg merkelig nok til
listetopper i Norge.
Du leverte nok fra deg litt for mye venstrehåndsarbeid i
årene som fulgte, og jeg gjorde som deg – gikk over til klassisk musikk. Har knapt spilt rockemusikk siden. Nå er det
gammel akustisk jazz som gjelder. Samt klassisk, da.
Jeg har likevel stadig vært inne på tanken om å investere i
flere av dine gamle innspillinger, som må betegnes som klassiske. Vi er jo hjertens enige i at klassisk musikk kan være så
mangt. Du var en pioner på det tekniske området også, men
litt for glad i redigeringsmulighetene synes noen av oss.
Du var en foregangsmann på å utnytte digitalmediet, og
det var et problem for meg som tviholdt lenge på vinylen.
Nå tviholder jeg på CD-mediet. Problemet med det er at CDoverføringene dine begynner å bli gamle, og de fikk lunken
kritikk av mine medsammensvorne.
Men nå i 2012, onkel Frank, kommer en mengde av
dine beste arbeider i nye utgaver, og da har jeg ingen flere
unnskyldninger. Som sagt har jeg kjøpt One Size. Plukket
med meg «Hot Rats» også fordi mange av gutta som kjenner
produksjonen din enda bedre enn meg, anbefaler den. Den
tilhører ikke 2012-gjenutgivelsene, men pytt sann. Bernie
Grundman overførte Rats med dine revisjoner i 2008. Ikke
verst nyhetsgehalt det heller.
Rats er flotte saker det også. Deilig hardcore instrumental
jazzrock, men i 1969 var jeg åtte år gammel, onkel Frank. Vi
hadde jo hørt om Beatles, og tanta mi var Elvis-fan. Jeg hadde
for øvrig ikke tid til å være inne den gangen. Jeg fløy rundt i
kortbukse og hadde plasterlapper på knærne.
Vel, vi får komme oss i sporet til 2012-utgaven av One Size
Fits All. Denne versjonen er overført til digital av Bob Ludwig,
og det er jo et navn vi liker. Jeg må si at den lydmessige
siden av innspillingene dine ikke imponerer meg så mye i
dag som de gjorde på slutten av syttitallet. De fremstår i dag
som smøret, litt kornete og komprimerte. Vi har blitt alt for
bortskjemte i så måte, men når det kommer til det viktigste,
nemlig musikken, skal du vite at du troner milevis over alt
mølet som er laget de siste tjue, tretti årene.
Etter min personlige mening kulminerer din beste periode
med One Size Fits All. Maken til flink, intrikat og livsbejaende rock finnes neppe. I dag har musikkbransjen stagnert
helt. Det er ikke vanlig å være flink lengre. I hvert fall ikke
blant andre enn studiomusikerne, men de er ikke så oppfinnsomme og morsomme som deg. Mange utenforstående
som husker deg snakker fremdeles om den rå guttehumoren,
men vi vet at den hovedsakelig var et skalkeskjul for å få folk
til å kjøpe den avanserte musikken du holdt på med.
Blant folk på min alder ble ingen helter hvis de ikke kunne
rive av flere minutter lange gitarsoloer, og du skal vite at
tiden har vist at du både var og fremdeles er en
av de beste. Det demonstrerte du
til fulle på One Size.
Før jeg slutter av må jeg skryte
litt av det fantastiske bandet du
hadde på denne tiden. Det var
folk som virkelig kunne spille og
gjøgle, og spille gjør dere fantastisk
mye av på denne platen. Den er
preget av boblende overskudd og
gode bidrag fra dere alle.
Takk for alt, onkel Frank.
57
333 Musikkomtaler: Skeive skiver
AV Jan Myrvold
Kelly Joe Phelps
Brother Sinner & the
Whale (BHMCD70)
Huey and the New Yorkers
Say It To My Face (VVNL24162/LC29494)
Det er kanskje en tilfeldighet at Huey
Morgan – for de fleste her på berget
kjent som frontfjes i Fun Lovin’
Criminals – gir ut sitt første album
uten sin vanlige gjeng av mistenkte.
Men det er neppe hverken mistenkelig eller tilfeldig at babyen er unnfanget i tett samarbeid med Simon
Drake, altså selveste direktøren i
Naim. For den samme Morgan er
en mann med mange oppegående
kontakter og kvaliteter. Ikke minst
har han helt parallelt med musikerkarrieren også etablert seg som en meget populær stemme i BBC Radio
6, hvor han likegodt er belønnet med en «Sony-award» for sitt faste
program «The Huey Show» som sendes hver søndag fra kl 14.00 – 17.00
norsk tid. Eller for dem med mer adekvat døgnrytme «Huey After Midnight» på Radio 2 fredager (altså lørdag i steinrøysa!) fra 01.00 – 04.00.
Utenom de musikalske aktiviteter er han medeier i flere veletablerte
restaurant/klubb-prosjekt i Dublin. Travel mann altså, med stor geografisk
operasjonsradius. Dublin er på sin side kanskje ikke så ulogisk, da Morgan
har en etnisk miks av irsk og puertoricansk blod. I tillegg er visstnok hans
kone fra den fra den grønne øya.
Bandkonstellasjonen the New Yorkers beskriver nå London-bosatte
Morgan selv som gamle svirebrødre fra Brooklyn, hvor hovedstammen er
hentet fra bandet som ellers går under navnet the Tangier Blues Band.
Folk med mye interessant på sin musikalske CV. Vi finner igjen disse
navnene hos både Blind Boys of Alabama og Tupac Shakur, bare for å
nevne et par ytterpunkt.
Innholdet på denne utgivelsen beskrives da også som «New York Blues».
Som i praksis er en miks av alle typer musikk Morgan selv har hørt på
opp gjennom livet. Hovedsakelig funk, hip-hop, blues, country og streit
rock and roll. Prosjektet har i utgangspunktet sprunget ut av en litterær
fiksjon Morgan selv har spunnet på, om en hjemvendt Vietnam-veteran
som møter Jimi Hendrix, med både dramatiske og musikalske følger.
Morgan selv er jo en eks- U.S Marine, etter at han fikk valget mellom
militærtjeneste eller fengsel etter noen mindre gjennomtenkte aktiviteter.
Det musikalske uttrykket er akkurat like erke-New Yorksk som coverbildet og albumtittel antyder. Altså ganske røft, rett frem og rett i fleisen,
uten falske høflighetsfraser eller andre unødvendige omveier. På merkelig
vis klarer mannen med sin noe flate og hese baryton faktisk i noen av
låtene å lage en miks av funk og country som i alle fall undertegnede
ikke kan huske å ha hørt alt for ofte, samtidig som det låter hele veien
akkurat så «New York» som det er mulig å gjøre. Andre steder føres
assosiasjonene mot klassisk countryrock ala Stones i tiden rundt «Exile»
og «Sticky Fingers».
Her er tekster inspirert av den myteomspunne baseballspiller Dock Ellis
som gjerne spilte i LSD-rus, side om side med sårt ode til sin nylig avdøde
hund Sugar, samboer gjennom hele 17 år. Her finnes også betraktninger
rundt hvordan musikkbransjen og dens mer pekuniære aspekter har
forandret seg (til det verre for artisten.) Eller soldaten som feirer jul i
grøfta langs en motorvei fordi han aldri rakk hjem i tide. Og sånn går det
slag i slag gjennom drøye treogførti minutter fordelt på et dusin spor.
Produksjonen er relativt skranglete med et slags autentisk lagerbygningsound, men bærer hele veien en umiskjennelig tone av klassisk Naim-lyd,
hvor det er mye organisk varme og stofflighet. Rått budskap i en relativt
myk innpakning, akkurat som tekstene. En utgivelse blottet for sentimentalitet så vel som kommersielt publikumsfrieri. Et særdeles groovy og
grovkornet album som bør kunne appellere til både godt voksne og en
yngre generasjon av lyttere nysgjerrige på klassisk amerikansk rockbasert
populærmusikk.
58
Washington-fødte og
nå Vancouver-bosatte
Kelly Joe Phelps har
siden midten av nittitallet
sluppet en lang rekke
kritikerroste album, og
er dermed trygt plassert
i bevisstheten til et stadig voksende americana/rootsorientert publikum. Ikke minst er han kjent for sitt
stilsikre gitarspill, som også har vunnet han mange
tilhørere blant jazzentusiaster. Det var vel også artister
som Miles Davis og John Coltrane som var Phelps
første inspirasjonskilder, før Led Zeppelin åpnet hans
tenåringsører og førte han i retning av bluesen. Da
han så oppdaget Mississippi Fred MacDowell var
løpet lagt. Derfra og inn har det stort sett dreid seg
om akustisk countryinfluert blues for Phelps.
På hans hittil ferskeste utgivelse med den bibelske
tittel «Brother Sinner & the Whale» får vi i en mer
delta-tradisjon høre Phelps helt alene med sine
akustiske gitarer. To av de i alt tolv låtene er sågar
helinstrumentaler, hvor han trekker tråder direkte til
en Leon Kottke. I andre partier ledes tankene mot
Eric Bibb, mest da på grunn av totalkonseptet med
totalt nedstrippet arrangement og få virkemidler,
hvor det er Phelps behagelige stemme som tviholder
på lytterens oppmerksomhet med magnetisk kraft.
Phelps bruker vekselvis en svart Martin D-35 (helt
identisk med hva Johnny Cash ofte brukte), og en
National Steel i de stykker der han denne gang tyr til
slide. I motsetning til hans tidligere så karakteristiske
lapslide-signatur, har Phelps denne gangen skiftet til
en mer klassisk bottleneck-teknikk. Mange års søken
og nitid øving har gjort Phelps i stand til å trylle de
mest intrikate toner ut av et hvert instrument han
får mellom hendene. Han kjenner hvert enkelt av
dem som sin egen bukselomme, og vet hele tiden
hvor og hvordan han skal plassere samtlige ti fingre.
Og han er nøye med detaljene, og vet hvordan
han vil det skal klinge. Lyd er definitivt et tema for
Phelps, for øvrig helt på linje med «tradisjon». Så til
de grader tradisjonelt at produsent Steve Dawson
likegodt har spilt inn hele seansen i mono. Som han
selv kaller «fabolous mono»!
Her er også – som både album- og flere av låttitlene burde antyde – et klart islett av gospel. Flere
av tekstene tar direkte utgangspunkt i gammeltestamentlige historier. Phelps kommer da også
fra en familie med sterke røtter i adventistkirkesamfunnet. Men ta det med ro, for tekstene blir
aldri i nærheten av imperative eller moraliserende.
Her er det filosofering og personlig søken for hele
slanten. Langt mer kan hele «Brother Sinner & the
Whale» stå som en velformulert understreking av
Phelps ekvilibrisme både emosjonelt og musikalsk.
Et varemerke for mannens åndelige rekkevidde og
kunstneriske integritet, et verk som maner frem
stemninger og arbeider seg målrettet mot et univers
med mye organisk og human varme.
Det er alltid en nytelse å låne øre til utøvere av
Kelly Joe Phelps’ kaliber, enten det er på plate eller i
levende live. Takket være en særdeles oppegående
og herværende musikkskribent vil vi her til lands
få sjansen til å høre Phelps fra scenen ved flere
anledninger første uken i mai. Også våre nærmeste
naboland Sverige og Bergen vil bli tilgodesett med
hvert sitt besøk. Vel møtt!
Son of Rogues Gallery
Pirate Ballads, Sea Songs &
Chanteys (ANTI-6904-2)
Som de fleste forstår oppfølgeren
til «Rogues Gallery», et prosjekt
igangsatt av den allestedsværende produsent Hal Willner, en
mann med uendelig kontaktflate både innenfor musikkens
og filmens verden, der han har jobbet med mange av de aller
største artister fra begge leire. Sjangermessig innhold røpes
vel ganske så eklatant av albumtittel. Men dere kan ta det
helt med ro – dette er et godt stykke unna Kaptein Sabeltann.
Innholdet teller nokså mange opplagte valg – som
«Handsome Cabin Boy» med Frank Zappa & the Mothers
of Invention, «Then Said the Captain to Me» med Mary
Margareth O’Hara eller den selvsagte «In Lure of the Tropics»
med selveste sumphøvding Dr. John. «Assholes Rules the
Navy» fremføres like selvsagt av Iggy Pop, her assistert av
A Hawk and a Hacksaw – hvem passer vel bedre til oppgaven? Omtrent like adekvat som Chuck E Weiss lire av seg
«Anthem for Old Souls», skulle jeg mene.
Blant de marginalt mindre forventede konstellasjoner Hal
Willner har mønstret til denne doble CD’en, nevner jeg i rask
rekkefølge Sean Lennon/Jack Shit, Michael Stipe/Courtney
Love, Petra Haden/Lenny Pickett, Tim Robbins/Matthew
Sweet/Susanna Hoffs, samt Kembra Phaler/Antony Hegarty/
Joseph Arthur/Foetus. Eller hva med Angelica Huston/the
Weissberg Strings?
Er du ikke nå allerede sjøsjuk, tåler du sikkert Tom Waits/
Keith Richards om igjen. Da svelger du også Patti Smith/
Johnny Depp. Sistnevnte er faktisk ingen håpløs sanger,
når det kommer til stykket. Da er det langt tristere å høre
Macy Gray prøve seg på «Off the Sea Once More», der hun
virkelig høres sliten ut, og det på en alt annen en tilgjort
eller sjarmerende måte.
For å gjøre historien kort og enkel, er dette albumet en
herlig om enn noe broket forsamling i relativt uhøytidelig
omgang med ramsalte viser fra seilskutetiden, lett utspedd
med mer moderne «popklassikere som det nevnte Zappakuttet. Todd Rundgren byr videre på en smakfull electronica/dance-versjon med keltiske undertoner av «Rolling Down
to Old Maui», faktisk med betydelig potensial for samtidens
klubbscene.
Det er i det store og hele mange særdeles habile sangere å
høre, de fleste med høy kult-status. Som Dan Zanes, Robyn
Hitchcock, Marc Almond, Michael Gira, Richard Thompson,
Marianne Faithfull, Beth Orton og Ivan Neville.
Mine personlige favorittinnslag må uansett bli albumet mest
spretne og funky kutt «Sally Racket» med Katey Red & Big
Freeda med Akron Family – for anledningen under pseudonymet Sissy Bounce, og rølpetrioen Shane MacGowan/
Johnny Depp/Gore Verbinski maltrakterte «Leaving of Liverpool». Jeg er også svak for den smått hypnotiske spoken
word-snutten «The Chantey of Noah and his Ark» av for
meg heller ukjente Ricky Jay. Som du skjønner et særdeles
gjennomført og gjennomtenkt album med håndplukkede
utøvere, like balansert som en utsøkt blended whisky.
Totalt uunnværlig for den nært forestående båtpuss.
Det burde være en kjent sak at
byen Belfast i det irske grevskapet
Ulster opp gjennom årene har
fostret mange fantastiske musikere
og låtskrivere. Mange av dem totalt
ubeskrevet her til lands, som Bap
Kennedy, utrolig nok. Men kanskje
er «Bap the Chap» (og muligens
hans egen bror Brian) for øyeblikket
de av byens aller sterkest lysende
stjerner ved siden av «Van the
Man». Så har da også storebror Bap
og Morrison samarbeidet ved flere
anledninger.
Kennedybrødrene vokste opp i belastede «the Falls» – et tungt
irskdominert arbeiderklassestrøk i vest-Belfast hvor det pågikk
mange harde slag under den lange perioden gjerne omtalt som
«the troubles», hvor skuddvekslinger og bombeeksplosjoner
gjerne kunne telles i ti-talls per dag under mesteparten av sekstiog syttitallet. Lillebror Brian spøker gjerne med at han lærte
sangens edle kunst ved å harmonisere til lyden av brannbil- og
ambulansesirener. Trolig ikke helt uten et snev av sannhet!
Selv om arven etter George Ivan finnes i tykke lag på «The
Sailor’s Revenge», glimrer dog selvsamme Morrison (oppvokst i
britiskdominerte Orangefield-området lenger øst i byen) med sitt
fravær, og Kennedy har denne gang i stedet satt kurs skrått over
irskesjøen og hentet en ikke altfor ukjent Glaswegian for å ta
plass i produsentstolen. Jepp, Mark Knopfler, som selvsagt også
byr på litt fingernemt gitarspill og harmonivokal på enkelte av
kuttene her.
Kennedy har tidligere spilt inn brorparten av sine album i Nashville, da ikke minst med assistanse fra Steve Earle, som på sin side
den gang utropte Kennedy til verdens beste låtskriver. Det er vel
strengt tatt en tittel han må dele med en rekke andre, men det
sier uansett litt om nivået. Bap – med døpenavn Martin – hadde
for øvrig sitt internasjonale gjennombrudd med bandet Energy
Orchard rundt 1990.
Denne gang er arbeidet gjort på mer hjemlige breddegrader,
og albumet har da også en gjennomgående mer keltisk-inspirert
musikalsk språkdrakt. Dog selvsagt med klare innslag av klassiske
folk-country toner, spesielt ivaretatt av den eminente lapsteelog dobrotraktør Jerry Douglas. En ekte legende fra Nashville.
Countrymusikken har vel på sin side hentet mye fra nettopp irsk
tradisjonsfolkemusikk, så dette er uansett nært beslektede uttrykksformer. Men samme kan det vel være. God musikk er god
musikk, uansett hvor man vil sette den i bås eller hva fødselsattesten sier om opphavssted. Men eimen av brent torv og nytappet stout river i neseborene flere steder gjennom her.
Line up’en på « The Sailor’s Revenge» teller ellers gamle
ringrever som Michael McGoldrick (fløyter, uillean pipes) og John
McCuster (cittern, fele). Vi hører også Knopfler gamle kumpaner
James Walbourne, Guy Fletcher og Glen Worf.
Selv om dette er litt på siden av hva Mark Knopfler helst driver
med til daglig, bærer produksjonens hans tydelige signatur med
mye luft og rom. Selve låtskrivingen er på vanlig Kennedymanér musikalsk håndverk fra aller øverste hylle. Alle låtene her
er selvskrevne, og det er fristende å kalle flere av dem for ekte
juveler. Kennedy skulle faktisk være i stand til det, da han faktisk
er utdannet gemmolog, med diamanter som spesialfelt! Legg til
tekster befriende frie for vassen klisjébruk eller påtatt melodrama,
gjerne inspirert av klassisk beat-litteratur, formidlet med Kennedys
lett såre strupe spekket til det ytterste epitelvevlag med levd liv,
og du har et album for evigheten. Den amerikanske americanabibel «No Depression» kaller albumet likegodt «det keltiske Blood
on the Tracks». Store ord, og sikkert helt fortjent.
Foruten standardutgaven av dette albumet, finnes en 2CD
de lux-versjon med mange tidligere uutgitte kutt. Der blir man
servert Kennedy i duetter med både Van Morrison, Shane
MacGowan, Steve Earle og andre hotshots. Er du (veldig) snill
gutt/jente kan du få sjansen til å høre Kennedy live i Norge for
aller første gang første helgen i mars allerede, hvor han skal
varme opp for John Prine på Sentrum Scene i hovedstaden. (Ellers
kan undertegnede kontaktes via redaksjonens e-mail, og noen
få heldige kan muligens få kjøpt billett til en særdeles eksklusiv
intimkonsert med Kennedy og supergitarist Gordie McAllister.
Man har da kontakter!) Uansett er «The Sailor’s Revenge» et
album som burde kunne åpne skandinaviske ører for denne
eminente og tvers igjennom ekte artisten en gang for alle.
Bap Kennedy
The Sailor’s Revenge
59
333 Musikkomtaler: Skeive skiver
AV Jan Myrvold
Villagers
Awayland (WIGCD294)
Denne spalte har tidligere tatt
for seg Villagers. Et irsk, Dublinbasert band frontet av Conor Jim
O’Brien, som skriver og produserer alt av gjengens musikk
og lyrikk. I realiteten utgjør vel
O’Brien Villagers mer eller mindre
helt på egenhånd, men han
trenger jo selvsagt et band når
han turnerer.
Nå er de/han altså ute med sitt andre album, som tradisjonelt
regnes for å være den definitive svenneprøve. Den relativt lavmælte
folk-inspirerte debuten «Becoming a Jackal» fra 2010 fikk jo
strålende kritikker fra mange hold, og dermed er forventningene
skrudd ganske høyt når de i disse dager slipper «Awayland».
Uttrykket er denne gangen tidvis atskillig mer up-beat, med lekre
Grand General
Grand General (RCD 2139)
Rune Kristoffersen fortsetter
å støvsuge markedet for ungt
fremadstormende talent i alle
aldre. Som alt annet er også
«ungt» et relativt begrep,
ikke minst i musikkens verden. Flere av gutta i Grand
General har allerede levert
flere tunge bidrag til den norske
musikkhistorien. Frontmann og initiativtager
Ola Kvernberg har mye flott på sin CV. Et enogtredve
år gammelt strengefantom, først og fremst assosiert med
jazz og folkemusikk, alltid med et eller annen strykeinstrument innen armlengdes avstand. Med på sprell denne
gangen har han fått med seg andre solid utdannede
ungdommer. Som gitarist Even Hetle Hermansen – huskes
av denne spalte sist fra Bushman’s Revenge. Bassist Trond
Frønes – med fartstid fra blant andre El Doom & the Born
Electric, Cadillac og Sunswitch. Tangentene behandles av
Erlend Slettevoll, som ellers er å høre både med The Core
og i Petter Wettre Quartet. Trommeslager Kenneth Kapstad
har ellers for tiden fast arbeid i Motorpsycho, og dermed
skulle vel den rytmiske fremdrift være i trygge hender. Ikke
akkurat noviser dette her.
Her på denne selvtitulerte utgivelsen kaster gjengen seg
ut i ganske så bredbent og progressiv, instrumental rock.
Ok, noen vil kanskje katalogisere dette albumet i filen for
jazzrock. Det får bli opp til hver enkelt. Saken dreier seg
vel heller om at vi har å bestille med folk som ikke går av
veien for å eksperimentere eller utfordre vedtatte normer.
Frønes har skrevet de tre første kuttene, Kvernberg
de to neste, før albumet rundes av med «Red Eye» som
de to har komponert sammen. Albumet åpnes ganske så
liflig med «Antics» hvor iørefallende gitarakkorder et sted
mellom Thin Lizzy og Led Zeppelin, før Kvernberg faller
inn med en for anledningen lett keltiskinspirert og smått
atonal fiolin, før resten av ensemblet legger sten på sten
60
elektroniske detaljer, andre steder mer symfoniske innslag sydd
inn i en svært så eterisk produksjon. Fortsatt er lyrikken gjennomgående en smule innadvendte, hvor O’Brien fremstår som en
søkende mann med enkelte frustrasjoner, kanskje best beskrevet i
selve tittelsporet. Mannen er dog en ytterst habil sanger som når
lytteren med flott diksjon og treffsikker timing, selv om han aldri
tar de helt store sjansene. Der han i det hele tatt kliner til litt ekstra,
bæres strofene rent og sikkert med full pitchkontroll linjen til
ende. Frekvensspekteret i stemmen er kanskje en smule begrenset,
men det fungerer uansett greit nok for å få formidlet innholdet på
en stilsikker og ytterst innbydende måte.
Det er også mye annet å glede seg over. Selve syretesten med
å overgå den på sin side meget oppløftende debuten bestås med
god margin. Villagers blir aldri monotone, og finner gjennom
hele albumet nye avstikkere. Mange små perler som bare vokser i
eleganse for hver gjennomspilling. Om de klarer å projisere denne
elegansen til scenen når de kommer til Oslo i mars, kan den forestillingen fort bli en av vårens konsertsnakkiser. Like greit å krysse
av i almanakken først som sist.
helt til vi er langt inne i det mindre forutsigbare. Ikke alt for mange takter senere er det
hele langt mindre forutsigbart, men det finnes
hele veien et konstant ekspanderende tema. I
neste spor ut - «The Fall of Troy» - er det gitarist
Frønes som fortsatt fører an i feltet, denne gang
strammere i regien, mer klassisk tungrock med
langtrukne og strømlinjeformede soli. Homogent
og sammenhengende fra begynnelse til slutt. Noe
som vel kan sies om hele albumet generelt, selv
om den påfølgende «Clanderstine» representerer
en dreining mot det mer lavmælte og tilbakeholdne,
spesielt innledningsvis. Fortsatt med en tydelig
definert melodisk nerve, som bygger seg sakte opp og
frem takt for takt, uten å nå noe voldsomt crescendo. I
Kvernbergs «Tachyon» er det naturlig nok fela som står i
fokus, men i en ganske så elektronisk manipulert utgave.
Melodisk og svevende tvers igjennom, hvor tankene
flyr tilbake til de glade glansdager med Jean Luc Ponty,
bare her med et mye tyngre komp og feite gitarriff som
bretter seg mer og mer ut etter hvert som man nærmer
seg slutten, og helt umerkelig glir over i den småskumle
innledningen av «Ritual», som gradvis utvikler seg til
et mer collagepreget lydtablå hvor man sitter og venter
på den endelige apokalypse. Som aldri kommer, men
man blir sugd inn i et mørkt univers, hvor små glitrende
detaljer bryter den nattsvarte bakgrunnen. Den allerede
nevnte «Red Eye» er kanskje albumets mest elegante, som
samtidig byr på overraskende vendinger og taktskifter.
Kvernbergs fiolin høres tidvis ut som den er på fleinsopp.
Albumet bør ha et visst crossover-potensial, ikke minst
nå med merkbart økt fokus på genmodifisert folkemusikk.
Men det krever selvsagt også sitt fra den enkelte lytter.
Dette er definitivt ikke i nærheten an å være utpreget
mainstream.
Uansett - på sedvanlig Kristoffersen-vis holder den
tekniske produksjonen like uangripelige standard som
Kim Hiorthøys omslagskunst. Albumet er selvsagt også
tilgjengelig på vinyl. Som vanlig og etter hvert forventet
en utgivelse med kvalitet i alle ledd.
Get Better Sound 333
«Get Better Sound er ikke
nogen bog om hvordan
apparater fungerer, vi er
derimod på brugerens
niveau, og teknisk indsigt
er ikke et must for at
forstå Smith´s tanker
og tricks.
»
Bedre lyd?
Endnu en bog om det uudtømmelige emne HiFi er landet på vores skrivebord. Det
er en letlæselig sag på hele 290 sider, skrevet af den erfarne HiFi guru Jim Smith.
Av: Kurt Lassen
S
mith har skrevet denne bog dels af lyst, og dels af
nød. Som omrejsende audio konsulent kørte han
USA tyndt, og hørte hundredevis af anlæg, som
var dyre og avancerede, men var langt fra optimeret til at yde deres bedste.
Da Smith i 2008 kom ud for en alvorlig bil ulykke med en
brækket ryg til følge, kunne han af gode grunde ikke besøge
sine kunder, og hans venner opfordrede ham til at give alle
hans gode råd videre i en bog. Som sagt, så gjort. Resultat
er indtil videre solgt i tusindvis af udgaver, og har iflg. Jim
Smith hjulpet et stort antal audiofile til at opnå mere vellyd
fra deres i forvejen gode anlæg.
Get Better Sound er ikke nogen bog om hvordan apparater
fungerer, vi er derimod på brugerens niveau, og teknisk
indsigt er ikke et must for at forstå Smith´s tanker og tricks.
Og derfor giver han også i bogens forord en 90 dages MoneyBack-Gurantee!
Der er hele 202 tips og idéer, lige fra akustik (noget om fx
parallelle vægge, og højt til loftet i lytterummet), optimering
af subwoofere, vinkling af højttalere, kompression, strømtilførsel etc.
En virkelig god idé er, at Jim Smith dokumenterer ALLE
ændringer, være de nok så små. Således har han permanent
et målebånd på sig, og noterer alle afstande i en lille logbog.
På den måde kan han hurtigt finde frem til hvorfor anlægget lød bedst sidste gang hvor han bare flyttede den mindste
ting, og ikke kun højttalere men alle ting i lytterummet –
også blomster krukker eller andet som man umiddelbart ikke
skulle tro har den helt store indflydelse.
Andre af Smiths´ tricks baserer sig bl.a. på en lille lommelygte og et spejl, læs selv videre i hans værk, det er virkelig
interessant læsning
Bogen kan ikke købes hos boghandlerne men kun på
nettet på: www.getbettersound.com
Prisen er fra ca. 250 DKr og op, alt afhængig om man vil
have soft- eller hardback udgaven, eller om du også vil have
den optionelle DVD samt 10 nyhedsbreve om emnet med i
købet.
Dette er nok de bedste 250 kroner, som du nogensinde har
investeret i dit anlæg. Køb den, den er alle pengene værd.
© Kurt Lassen
61
333 NAD Digital Master Suite - M50/M51/M52: CD spiller, DA konverter og hard disc:
Nettkjenning
for 40 åring!
NAD har nettopp jubilert for sine 40
år i bransjen, men her snakker vi om
en høyst oppegående 40 åring. Deres
siste produkter, med vår budsjettreferanse NAD C390 DD i spissen, står
for nye og høyst vellydende løsninger
for hi-fi entusiaster. Med M(aster)
– produktene har de tonet flagg, og
kastet seg på high end bølgen – og
denne gangen på digitalsiden. Settet
består av 3 separate bokser som
koples sammen. Som vanlig er det lite
å utsette på den fysiske utformingen
her, solide kabinetter med massive
62
fronter og store displayer. Balansert
signalvei og et utall av inn/utganger
finnes også. Ambisjonene er tydeligvis høye.
NAD M50 CD drev, streamer og
software sentral
CD drevet og hovedfunksjonene
finner man i M50 – som for eksempel
nettverksmottaker og all software
foruten DA-konverter. Imponerende,
i forhold til datakraften, er det at
ingen av disse produktene inneholder
støyende vifter. NAD proklamerer
ellers at M50 er et software basert
produkt med funksjonalitet som kan
oppgraderes og utvides etter behov,
i realiteten nettopp som en PC/Mac.
I utgangspunktet får du, foruten
CD-kopiering og hard disk avspilling, direkte Wimp og internett radio
tilgang. Den har flust av utganger;
foruten digital koax, Toslink og XLR
har du USB inn x 2(en på front) samt
en ut og HDMI (kun lyd) samt en
232 datalink og en ethernet kopling.
Antenne for trådløs overføring inngår
også, samt en konvensjonell NAD
Disse tre lekre komponentene fra NAD viser veien framover
for lagret musikk. Med Digital Master Suite produktene er
idéen å eliminere bruk av tilfeldig Mac/PC for lydbehandling,
avspilling/streaming og oppbevaring av digitale musikksignaler.
For Fidelity er spørsmålet som vanlig: hvor bra lyder de?
Av Anders Rosness
fjernkontroll.
Dessverre/selvfølgelig inngår ikke
en iPad (eller iPhone/Android går
også bra), noe som jeg anser som
bortimot obligatorisk for daglig bruk
av dette M-settet. Ved å laste ned den
rette NAD appen får du nettopp den
oversikten du trenger for å navigere
i lagrene og styre de musikalske
begivenhetene.
NAD M52 Digital Music Vault
24 bit/192kHz master nedlastinger
fra nettet er nå blitt svært utbredt, og
med god grunn. Fabelaktig lydkvalitet
med en stadig lengre liste av artister
er oppnåelig med et par tastetrykk!
Dekoding foregår også fra FLAC,
ALAC, MP3, WMA, AAC og Ogg. Men
24/96 bør lastes og lagres lokalt for å
fungere i praksis. Et stort datalager
er en forutsetning – og det er nettopp
hva M52 Digital Music Vault hard
disc er. Et lager på 2 TB gjør at du i
lang tid fremover kan akkumulere en
samling slike, og oppbevare dem sikkert og trygt for umiddelbar avspilling. Ved CD-bruk rippes all musikk
automatisk og enkelt til hard discen
i M52, så i realiteten kan man nøye
seg med en gangs bruk av enhver CD.
Uansett reklokkes CD-drevets digitalstrøm via M52, slik at minimalt med
jitter oppstår ved avspillingen. NADs
løsning er eksklusiv og kan synes
dyr, men gir en trygghet, oversikt og
dedikasjon til oppgaven som ikke skal
undervurderes!
NAD M51 DA-konverter
DA-konverteren i M serien er så godt
som komplett når det gjelder inn og
63
333 NAD Digital Master Suite - M50/M51/M52: CD spiller, DA konverter og hard disc:
«Lyden var av så høyt karat i budsjettstua
at en second opinion i referanseanlegget
til redaktøren tvang seg fram.»
utganger for digitale
medier. Men den har
ikke AD-konverter,
og mangler altså
analog inngang. Men
derimot balansert og
single ended analog
ut, og digital inn på
balansert, optisk, koaksialt, USB (asynkron) og 2 x HDMI samt HDMI video
ut er på plass på baksiden. I tillegg
finnes en HDMI video ut og en RS232
samt en USB med påskriften Upgrade.
I praksis vil den kunne avkode alle
digitale lydsignaler du gir den opp til
24 Bit/192 kHz. Disse oppsamples til en
oppløsning på 35 Bit/844 kHz (PCM til
PWM) av en Zetex prosessor (samme
som i NAD C390DD og M2 digitalforsterkere) som utelukker signaltap,
støy og forvrengning ved bruk av den
digitale volumkontrollen. Med den
medfølgende konvensjonelle fjernkontrollen kan M51 derfor brukes som pre
amp for alle digitale lydkilder.
Men altså, lyden
CD: Jeg startet testen med konvensjonell CD avspilling via konverteren
M51. Resultatet var på et meget høyt
nivå, både oppløsningsmessig og
frekvensmessig. Aggressive tendenser
var det svært lite av, her er det saft og
kraft som dominerer. Spilleglede har
M-serien også i bøtter og spann, så
kveldene ble lange foran anlegget.
Husstandens medlemmer i alle aldre
ble slept foran høyttalerne for avsjekk
av den musikalske gehalt. Og denne
spilleren frembringer lutter glede! Acid
testen besto til slutt av de fem middelaldrende menn i min muntre vinklubb,
som samtlige uttrykte tilfredshet over
gjengivelsen av gamle slagere som
Little Wing med Stevie Ray og Pebble med ELP. Og, en kikk gjennom
platebunkene etter lange kvelder kan
nok avsløre litt av denne spillerens lydmessige kvaliteter.
Det er den høye morofaktoren som
dominerer. Dens avslappende, men
saftige lyd, gjør gamle innspillinger
mye godt. Dens detaljgjengivelse og
kvikke dynamikk likeså – gamle plater
blir som nye – musikken engasjerer.
Mens mange digitalkilder skaper en
viss distanse til begivenhetene, bringer
NAD deg tett på. Det er ikke kirurgisk
presisjon og nøyaktighet man blir utsatt for, nei – her er det store følelser og
engasjement som florerer. En fabelaktig
egenskap. Enda et par hakk ekstra ved
24/96 fra hard disken – Porcupine Tree
Live gir gåsehud av tilstedeværelse!
Lyden var av så høyt karat i budsjettstua at en second opinion i referanseanlegget til redaktøren tvang seg fram.
Hvor detaljert og oppløst er lyden – i
absolutt forstand? 3
Priser:
NAD M50: NOK 14 998
NAD M51: NOK 11 998
NAD M52: NOK 13 998
Fremtidens CD-spiller?
Second opinion:
NAD har laget en CD-kombo med streaming og volumkontroll som automatisk
lagrer lyden på harddisc med minnesikring. Bare den medfølgende – og i og for
seg meget gode da-konverteren- hindrer lyden å være tilnærmet high-end.
Av: Knut Vadseth
Jeg jublet av begeistring over det jeg opplevde som et særdeles
etterlengtet konsept for PC-hatere som meg; endelig en CDspiller kombinert med streaming, volumkontroll og dedikert harddisc. Og hvor man har full kontroll over lydkvaliteten. Det siste er
nemlig ingen selvfølge når man sender favorittmusikken gjennom
ulike PC og Mac-kretser som minst av alt er laget for hi-fi lyd.
Jeg fikk imidlertid et skudd for baugen da jeg beklaget meg
over en litt klossete betjening av nettopp direkteavspilte CD-plater
og fikk høre at dette var et softwareproblem (det meste er det
etterhvert), som skyldes at denne digitalavspillrene opprinnelig IKKE var beregnet på avspilling av CD-platere på direkten.
Dermed er det på disse første eksemplarene noen mindre betjeningsprobemer som NAD lover blir fikset om kort tid!
Uansett er dette etter mitt hode en særdeles fornuftig kombo
til en absolutt grei pris, også i forhold til kvaliteten avspilt gjennom den medfølgende DA-konverteren. Som Anders allerede har
beskrevet, var det en helt usedvanlig behagelig og naturlig lydkvalitet vi da opplevde, med mye kropp som det sømmer seg fra
firmaet bak en av verdens mest sensasjonelle billigforsterkere, og
med en litt forsiktig topp som rullet vakkert av på en ”musikalsk”
måte. Og rommet var stort med betydelig dybde i lydbildet.
Det var første da jeg puttet digitalkabelen inn i min egen ALP
rørdac i super high-end klassen at jeg likevel hørte hvor sensasjonelt bra dette rimelige drivverket egentlig er. Og jeg må legge
til at det er store forskjeller på lydkvalitet av ulike drivverk, uansett
hva enkelte påstår.
64
Men nå var ikke rommet bare stort; her var også mye tydeligere
gulv og tak og vegger langt der borte, og musikken fremstod mye
krispere med større stillehet mellom enda kjappere transienter.
Et forsiktig slør var borte, men fremdeles låt det ganske mykt og
musikalsk på grunn av mengder av overtoner. Husk at diskant
knapt låter hardt, det er i det vesentlige øvre mellomtone som
gjør det…
Jeg mener ikke for fullt alvor at NAD 50 er helt på høyde med
min ombygde Esoteric til nesten 10 ganger prisen. Jeg innrømmer
bare at jeg ikke nødvendigvis hadde lagt merke til forskjellen om
jeg hadde satt meg ned for å lytte på musikk! Dette er forøvrig
andre gangen i dette bladet jeg skulle ønske at produsenten
hadde brukt enda litt mer penger på dac’en, selv om den da
skulle koste en anelse mer…
NAD 51 er forsåvidt helt grei til prisen og langt fra tynn hi-fi
suppe, men spilleren har potensialet til enda mye mer, om man
gir den sjansen. Uansett opplever jeg det hele som en veldig
spennende løsning til en meget gunstig pris.
Idet vi går i trykken, har jeg dessverre ikke funnet entydige svar
på hvordan spilleren takler høyoppløselig formater. Dette er nok
delvis fordi jeg er en kløne med menyer, men også fordi her var
noen startbugs med software og betjening. Og bruksansvisning
medfølger ikke, bare en sølvdisc som vel er vel det eneste som
absolutt ikke funker i denne spilleren!
Det andre paradokset er at denne PC/Mac frie komboen trives
aller best med iPad som fjernkontroll!
introduCing:
django Xl
“In fact, the Djangos beg the
question: why spend more? Go
hear them for yourself, and
prepare to be amazed.”
Robert H. Levi Positive Feedback
“superb low-frequency weight
and definition”
John Atkinson Stereophile Blog
“RAffIneRT hIGh-enDeR
Svenske Marten leverer med
denne flunk nye og absolutt
rålekre ‘budsjett’ varianten
nærmere 90% av lyden fra sin
berømte Coltrane 2 til nesten
10% av prisen!
Og den fullvoksne høyttaleren
spiller strålende på rimelig utstyr
samtidig som den presist kan
identifisere i flere hundre tusen
kroners klassen.”
Knut Vadseth - Fidelity
tHe BeSt Seat in tHe HouSe
The Django XL is a sensational new three-way, full-range
loudspeaker from Marten. Made with supreme craftsmanship, it
has been designed with the same filter technology as the Coltrane
2 and Coltrane Momento.
So sit back in your favorite chair and relax in front of a pair of
Django XL loudspeakers. You will have the best seat in the house
every night of the week.
Uniquely combining this technology with a ceramic tweeter,
ceramic midrange, and three newly-developed bass drivers, the
Django XL offers a full- bodied sonic performance that perfectly
embraces any type of music. All the subtle nuance and powerful
dynamics of a great live concert are there.
Recommended retail price per pair: nOK 79000
marten
CHalmerSgatan 24
41135 gotHenBurg
Sweden
+46 31 207200 (Cet)
www.marten.Se
PorSgrunn:
HigH Fidelity
gunnigata 8
3936 PorSgrunn
tlF: 92 62 82 54
finishes: Piano Black, Piano Grey Silver.
Bergen/erdal:
erdal Stereo
ÅSlia 6
5306 erdal
tlF: 94 29 64 36
made in Sweden
audio Solution aS
loviSenlund 7 B
0287 oSlo
tlF: 99 70 13 12
[email protected]
65
333 Beyerdynamic T1 hodetelefoner:
Skruppelløs?
T1 er toppmodellen innen den nye
Tesla-serien fra Beyerdynamic. Alltid
spennende når verdens mest erfarne
hodetelefonprodusent kommer med
ny toppmodell, klart vi må lytte!
Av Håkon Rognlien
B
eyerdynamic T1 benytter som nevnt sin nyutvikling, Tesla-teknologi til sine øverste modeller.
Dette er i korte trekk en magnetløsning som
gir elementene sterkere styring. Kall det gjerne
“større motor” om du vil, i sin tur skal dette
kunne gi større presisjon i hele frekvensområdet. Beyerdynamic er ellers en av de få gjenværende produsenter av
høyimpedante hodetelefoner, noe som er et rent must for
oss som benytter oss av OTL-forsterkere til hodetelefoner
(se rammeatikkel). Det finnes også enkelte modeller fra Koss
og Sennheiser som opererer med høyere impedans enn
200 Ohm, men i dagens portable virkelighet, ser det ut til at
32 Ohm mer eller mindre har blitt normen. Nå er det dog
slik at også hodetelefonforsterkere liker bedre høy impedans, på lik line med de fleste forsterkere. På samme måte
som vi ser på høyttalere, vil en vanskelig impedanskurve på
hodetelefonen, gi forsterkeren (evt. hodetelefonutgangen) en
hard dag på jobb. Hva så med i-Pod Nano, og dess like, kan
man saktens spørre. Jo, det viser seg at også 32 Ohm er godt
innenfor det området der de fleste, også svake, forsterkere
kan levere. Ergo greier selv i-Pod Nano seg brukbart, men
så å si alle hodetelefoner jeg har hørt, har visse fordeler av
kraftigere strømforsyning. Presis som en hvilken som helst
høyttaler, altså.
Beyerdynamic T1 opererer med hele 600 Ohm, jeg kjenner
ikke til andre produsenter som leverer hodetelefoner med
såpass høy impedans. I sin tur viser det seg ofte at dette går
ut over volumet fra bærbare småforsterkere, så for å sikre
godt nok volum, har man funnet rundt 30 - 50 Ohm å være
en rimelig løsning som skaper akseptable løsninger for de
fleste hodetelefonforsterkere.
Teknisk sett
Med referanse til ovenstående avsnitt, finner jeg det helt
rimelig at Beyerdynamic T1 leveres kun med 6 mm plugg.
Denne skal kun mates av potent, toppklasse utstyr. Pluggen
er montert på en kraftig, dobbel skjermet kabel på 3 meter,
med inngang til begge sider av klokkene. Som seg hør og
bør en ekte Beyerdynamic har også T1 en fantastisk komfort, hanskemykt skinn i hodebøylen, myk fløyel på øreputene. Disse kan man ha på i timer! På innsiden finner man
skråttstilte elementer, altså litt på samme måte som Stax’
“hodehøyttalere”, meningen er å skape en slags nærfeltsperspektiv, som om lyden kommer fra et par høyttalere med
66
mye toe in foran lytteren.Det lykkes ikke helt, for å si det
som det er. Hodetelefonene er ellers såkalt halvåpne, faktum
er at de er i grenseland til å være helåpne, egentlig, og lyden
er tydelig hørbar også for de som befinner seg i samme rom.
De har frekvensområde omtrent fra DC til lys, det opplyses
5 - 50 000 Hz, tror det skulle holde for de fleste av oss. Som
en liten kuriositet, kan nevnes at dette faktisk går utenpå
samtlige Stax-modeller, uten at jeg tror dette i seg selv er
noen suksessfaktor. De er relativt følsomme, 102 dB for 1
mW, i sin tur betyr det at du ikke behøver mye strømstyrke
for å vekke disse klokkene. Videre veier de inn med litt tunge
530 gram, men det oppleves ikke som et problem under
bruk.
Øverste hylle
Mates Beyerdynamic T1 av top-end utstyr spiller de opp mot
Stax nivå. Muligens ikke like luftig som de aller beste elektrostatene, på den annen side er de nok noe mer slagkraftige
nedover. Litt mer kyniske enn en del av konkurrentene er de
vel, ei heller Beyerdynamic T1 er det perfekte produkt. Stilen
er nokså rå; altså i form av at de er spretne og dynamiske,
litt motsetninger til eksempelvis Audeze som har en mer
avslappet og “musikalsk” natur. Dette sagt, så kan også disse
virkelig låte behagelig, med den glatthet og oppløsning disse
rår over, spiller de rent ut sagt vakkert når innspillingen er
den rette. Stockfisch er det åpenbare eksempelet, mens KKV
også stort sett passer særdeles bra til T1’s lydsignatur. De er
som nevnt dynamiske og lekne, noe av dette ligger nok også
i det faktum at de er en liten anelse mer rufsete enn de beste
av de beste.
Jeg har nærmest til gode å oppleve komponenter som
endrer seg så ekstremt som disse i løpet av innspillings-
perioden. Den eneste jeg kommer på er for lengst avgåtte
Klipsch RF 5, som i likhet med Beyerdynamic T1 nærmest
fremstår som to forskjellige komponenter før og etter innspilling. Likeledes inntrer endringene ekstremt hurtig når de
omsider skjer, også en opplevelse jeg aldri tidligere har hørt
maken til. I løpet av noen låter kunne man rent faktisk høre
hvordan de åpnet seg, slappet av og lente seg tilbake. Jeg var
ærlig talt temmelig lite fornøyd med dem rett ut av esken,
det var kaldt og stivt, og i grunn lite å glede seg over. Jeg
foretrakk mine Beyerdynamic DT 770 Pro en god stund etter
at jeg hadde fått T1 i hus, men når det snudde, var det ikke
måte på, heller!
Musikk med liv
Musikken fremstilles som det sømmer seg en high endkomponent,altså med et nesten uvirkelig innsyn og detaljeringsnivå. Så å si et hvert musikkstykke får nytt liv og sting,
det er en litt annen opplevelse med hodetelefoner enn med
høyttalere, såpass er sikkert. T1 er svært gode allroundere, de
responderer med den største selvfølgelighet på alt fra Dvorak
til Dio (og den avstanden er kanskje ikke så lang som man
skulle tro!), det som leveres er troverdig både i tonal balanse
som i klanger og tydelighet. Jeg har vel en liten forkjærlighet for små klassiske ensembler gjennom T1, men det er
nok kun en smakssak, jeg har lite å utsette på andre typer
musikk, selv om det muligens kan bli litt i ærligste laget på
bedritne heavyinnspillinger til tider. Et par ord om bassen,
Beyerdynamic har ofte ord på seg for å skyve godt hele veien
ned. Jeg hintet til at det tross alt er en nokså annerledes opplevelse å få de dypeste toner fra hodetelefoner, og selv om
Beyerdynamic T1 har den flotteste bass jeg noensinne har
hørt fra noen hodetelefon, så merkes selvsagt ikke skyvet
på samme måte som når det flyttes luft i et rom. Dynamisk
sett er de også fullstendig i toppsjiktet, selv om også dette
oppleves mer kastrert enn fra de mest frivole høyttalere
der ute.
Konklusjon
Alt i alt er Beyerdynamic T1 noen helt vidunderlige hodetelefoner. Deres 600 Ohms impedans gjør dem til noen
særinger, men alle forsterkere med brukbar gain driver dem
lekende lett. Dog er deres temmelig skruppelløse natur såvidt
avslørende at det ikke nytter med undermåls utstyr foran i
kjeden. Ergo blir det fort noen penger i sving om du vil ha
en fullstendig opplevelse av kvalitetsnivået på disse klokkene. Blant de absolutt beste hodetelefoner under 10 000,og sterkt anbefalt for den seriøse lytter. 3
Beyerdynamic T1 hodetelefoner
Pris fra NOK ca 7 000
Importør: Njål Hansson AS
En hånd og en hanske
En av de beste hodetelefonforsterkerne på markedet er
også en av de særeste. Men akkurat denne særheten, gjør
den til en optimal partner for Beyerdynamic T1. Dette er
den eneste forsterkeren jeg har vært borti som sliter litt
med impedanser under ca 100 Ohm, mens den bare elsker
høye impedanser. Årsaken er den kompromissløse ideen om
å benytte seg av rør uten utgangstrafoer, selvsagt. Såkalte
Output Transformer Less (OTL) forsterkere har en god del
fans, til tross for deres notorisk pirkete natur og manglende
stabilitet. Årsaken er selvsagt lyden. For når det klaffer med
slike forsterkere blir ord fattige. Eksempelvis er AtmaSphere
kanskje en av de absolutt mest fantastiske forsterkere jeg
har hørt, til tross for at den ikke koster hele forsvarsbudsjettet, eller fyller stua med strømforsyninger og annet møl.
Problemet er at den kun kan drive høyohmig belastning, så
den blir litt vanskelig å leve med for de fleste med høyttalere
fra virkeligheten.
På hodetelefonsiden møter vi lignende utfordringer. Audio
Valve RKV Mk 2 er en relativt gammel konstruksjon (fra
80-tallet), men står fortsatt som en påla mot hvilken hodetelefonforsterker som helst, dersom den får spille med
rett last. Med Beyerdynamic T1 er det akkurat det den får,
og alle ører gleder seg. T1 har også spilt med andre, mer
moderate hodetelefonforsterkere, og visst låt det greit, men
med den særdeles gjennomsiktige og detaljerte gjengivelsen
fra disse hodetelefonene, er det fort gjort å lytte til kilde og
forsterker i stedet for på hodetelefonene. Og dermed kan
man komme til å dømme dem både nord og ned, uten at
man egentlig har hørt hva de kan i rett selskap!
AudioValve RKV Mk2 har fantastisk byggekvalitet, to hodetelefonutganger, samt muligheter til bruk som pre-amp via
en trafobasert impedanstilpasser.
Nå er det med hodetelefoner som med høyttalere; noen av
dem har enklere impedansforløp enn andre, selv om de på
papiret har samme impedans. Ergo har jeg hatt svært vellykkede opplevelser også med 32 Ohm klokker, mens andre
har vært total kollaps. Ca 100 Ohm er altså ingen absolutt
verdi, her er det bare å teste i vilden sky.
Uansett er det slik at med de 600 Ohm Beyerdynamic T1
har å tilby, er forsterkeren fullstendig på hjemmebane, og
leverer nettopp det den er konstruert for. Det blir en utrolig
gjennomsiktighet, et fantastisk dynamisk uttrykk, en noe
slank, men allikevel ekstremt ekte klangstruktur, det er i det
hele tatt vanskelig å sette fingeren på noe som minner om
feil eller avvik. Jeg synes totalresultatet minner en del om
Stax-lyden, men som nevnt med mer slagkraft, og en anelse
mindre luft.
Så vil du virkelig høre hva T1 er gode for, er dette forsterkeren som kan vise deg det. Putt pluggen inn, den passer
som.... Ja nettopp.
RKV MK2:
Kilovis med vakker lyd!
67
333 Twin Tweaks:
Tweaks, tricks og magi!
Magiske triks er emne for vår danske skribent Kurt Lassen som tross sin bakgrunn som
profesjonell lydmann har latt seg forføre av diverse til dels kostbare duppditter. Uansett er
dette billig moro da det ofte er 2 ukers reurrett på greiene. Bortsett fra gongongen under
som forfatteren presenterer under tittelen ”Skål”. Samtidig benekter han å ha drukket…
Skål!
Hvilepulsen bliver i høj grad udfordret,
og meninger er med denne enhed delte.
For hvordan skal en skål af kobber kunne
påvirke ens musikoplevelse?
PMR Premium II hedder denne smukt
designede skål fra Tyskland. Indehaver
Andreas Jungblut står, sammen med sin
far Michael, også bag sikringer og andet
seriøst HiFi tilbehør under navnet AHP. Jeg
har selv fået installeret en AHP sikringsautomat, med fremragende resultat. Og
ligeledes har jeg skiftet finsikringer fra
samme firma i alt hvad jeg kunne komme
i nærheden af, fx i Lyngdorfs TDA2200,
Martin Logan Vantage, et sæt aktive Tannoy Reveal, Nordost Thor, Bertrams Beast
osv. Alle gange var der en tydelig forskel at
høre, med et mere homogent og præcist
lydbillede som resultat.
Derfor var min nysgerrighed vakt, da jeg
hørte om firmaets PMR. Efter et par uger
kunne jeg åbne postmandens pakke på
10 kilo. Det første som jeg fik øje på, var
et par handsker som man bedes iføre sig
for ikke at skære sig på skålen! Så skarp
synes jeg nu ikke at kanterne er. Der
medfølger en smukt tre-fod til at stille den
på. Hele monteringen er overstået på et
minut, derefter er det at finde en egnet
plads til PMR’en, helst i ørehøjde. De små
fødder er også skarpe, og laver nemt
ridser i underlaget, så er du advaret. Men
“skålen”, ja undskyld, jeg ved ikke hvad
jeg skal kalde den ellers... ja skålen gør
sig også bemærket på helt andre måder.
Nemlig på dit anlægs lydkvalitet!
Som en anden asiatisk Gong klinger
PMR’en ud i over 20 sekunder når man gir
den et lille slag. Og ingen af gæsterne i
vores hjem gættede på hvad dens funktion
var eller hvad den kunne. De fleste troede
at det var en pynte genstand! Og smuk
ser den jo også ud. Den 7,5 kg tunge skål
er fremstillet i hånden i Tyskland ved en
temperatur på over 1200 Grader Celsius.
Tim Gorman’s smukke saxofon får
lov at klinge helt ud, når vi hører den
sammen med Teresa Perez’ silkebløde
vokal fra skiven Audiophile Reference 4.
Næste nummer hedder Han Er Fodd, et
gude-smukt nummer, som starter med
acapella sang, og flyder så nærmest over
af vellyd med akustiske instrumenter (First
Impression Music 001, SACD HDCD).
Med PMR’ en på plads, får lydbilledet
68
betydelig kraftigere klangfarver og et klart
bedre perspektiv. Når vi sætter skålen på
“bypass”, ved simpelthen at lægge et par
store og tykke håndklæder henover den,
så mindskes lydbilledet, og bliver meget
mere uinteressant! Vi forsøgte det med en
hel del forskellig musik, inklusive blindtest,
hvilket var hurtig gjort da man ikke skal
skifte kabler eller andet. Bare af og på
med håndklæderne. På skålen altså! Og
al slags musik fik et større perspektiv og
smukkere klangfarver. Det var lidt som at
kunne skrue op for “vel-lyd” knappen på
anlægget.
Effekten er nem at høre hvis man lige
har indstillet sig på det med et åbent
sind. Lukkede øjne kan også her være en
hjælpende faktor. På denne måde udelukker man alt det som ellers visuelt kan
distrahere en. Og specielt ved akustiske
instrumenter og vokaler hører man nemt,
hvad PMR’en gør. Der er klart mere luft
imellem de udøvende musikere, og musikken står mere foran højttalerne. Korværker
såsom fx Marias Vaggsang med Taby
Church Chamber Choir (fra Audiophile
Reference 1, Classical Music, FIMCD 006)
lyder fantastiske med PMR’en på plads.
Det lyder fint uden skålen, MEN lige et par
procent bedre MED end UDEN! HighEnd
bliver væsentlig sjovere.
Men også pop musik, fx Robbie Williams’ “Me And My Monkey” får kastet
lidt guldstøv over indspilningen. Sangerens
stemme og blæserne får en gylden farve
over sig, og holografien øges betydelig.
Prisen er omkring 2 000 Euro.
www.audiotrade.se
www.highendnovum.de
Magiske stener:
Fredag eftermiddag:
Jeg er i bund og grund professionel
skeptiker! Igennem snart 30 år har jeg
arbejdet som professionel lydtekniker,
først i musikbranchen, og derefter med
TV lyd. Og de fleste lydteknikere ved
hvor stor en indflydelse en god/dårlig
mikrofon har. De fleste lydteknikere
mener dog også at fx kabler eller andre
essentielle ting, som fx forstærkere ikke
har den helt store afgørende effekt på
lydkvaliteten! Derfor er min skepsis
rimelig professionel velbegrundet, og
jeg synes selv jeg er rimelig “groundet”
når talen falder på diverse eksotisk
tilbehør af enhver slags! Derfor er også
tweaks såsom Sorte Koner fra Nordost,
resonanskontrol-dimser fra Danske
Asusz eller forskelle på USB kabler
noget som jeg lige skal vænne mig
til. Og også derfor jeg ikke hopper på
hvad som helst, når venner og kolleger
omtaler nye dimser og dippedutter som
burde gøre underværker for Hifi anlægget. Yeah right!
I min research på nettet faldt jeg over
lidt forskelligt tilbehør, bl.a. fra tyske
steinmusic.com. Indehaver Holger
Stein lovede at sende mig en pakke
med tilbehør.
Mandag eftermiddag :
FedEx kom med en pakke på halvanden
meter, indeholdende en masse ting. Tja,
jeg pakker ud og sætter de små bokse
til, og går ud og laver kaffe. Og kommer
tilbage i lytterummet og tænker, wow,
mit anlæg lyder da vel godt i dag, det
må være lørdag, fordi om aftenen og
i week enden lyder mit anlæg altid
betydelig bedre...
Tirsdag:
Jeg må ringe til en ven, fordi jeg er i
tvivl om min egen dømmekraft! De
små firkantede bokse på ca. 12x12 cm
fra Steinmusic gør, at mit lytterummets
vægge forsvinder!
Det er ret vildt, musikken er fuldstændig løsrevet fra højttalerne! Jeg
slukker for dem, og puf, så er magien
væk. Når de er tændt igen, er lyttevinduet 3-4 meter længere fremme
end uden de små bokse! Jeg har ikke
drukket, og andre stimulanser er heller
ikke i brug. Alligevel bliver fornuften
lagt langt væk! Fordi logikken siger jo
at testanlægget lyder tilpas godt, men
ikke SÅ godt. Det er som at opgradere
sit system, nej sit LYTTERUM adskillige grader.
Onsdag:
Jeg er stadig ædru, alligevel er jeg total
rundt på gulvet over at de fire små
bokse kaldet H2 Harmonizere kan gøre
det de gør! I papkassen er der en masse
andet tilbehør som skal udforskes, men
da jeg ikke vil have flere uvante parametre i anlægget, vælger jeg at koncentere mig om de fire små sorte firkanter
med en vægt på under 900 gram.
Man kan benytte dem med fire stk.
AA batterier, eller med en lille strømforsyning. Bagpå finder vi en switch,
som kan tænde/slukke eller også tænde
for en blå LED. Man kan dog også lade
dem være tændt uden at de lyser med
deres blå lys, i så fald lover fabrikanten
at batterierne kan holde i ca. to år.
På bassisten Avishai Cohens sang
Central Park West er forskellen tydelig
at høre. Musikken lyder fint uden
H2’erne, og flyder stille derudaf. Når
vi slutter Harmonizerne til, bliver
der ryddet mere op i lydbilledet. Det
fornemmes som en slags room correction, som fjerner lidt trykken for øret,
når de dybe bastoner slås an. Samtidig
er klaverets toner nemmere at følge og
placere, alt imens de træder tydeligere
frem. Jeg tror et eller andet sted at
basenergien måske bliver trukket ud af
lytterummet, når jeg sætter boksene til?
Ja, jeg ved det ikke...
Bunden bliver ryddet op, på mange
sange hvor rummet influerer på de
nedre frekvenser, er der nu ro og orden.
Og transparensen er øget betydeligt. Og
det UDEN at Harmonizerne er forbundet til noget som helst - rent elektrisk i
hvertfald!
Det er ikke alle numre, som profiterer
lige meget af dem. Og da det er kraften
i lydgengivelsen som synes at blive
fjernet, er det fysiske moment ikke
mere så present. Med andre ord så kan
basstunge indspilninger mangle det
aller dybeste buldren. Til gengæld er
der mere luft imellem de udøvende, og
bassen bliver mere stram, kontant og
præcis. Og mellembassen bliver faktisk
meget nemmere at følge, og musikerne
står langt længere fremme foran højttalerne
At de har en indvirkning, selv uden
at være elektrisk forbundet, undrer mig
i høj grad!
Gualbak K’ssah med Cheb Mami er et
nummer som jeg kender virkelig godt.
Jeg ved at introen er ret bredt indspillet, men når verset starter snævrer
musikken ind. Ikke at det gør noget, det
er bare lidt synd når nu introen og de
akustiske instrumenter er så flotte når
de står bredt afbildet. Med H2’erne i
rummet er hele lydbilledet endnu mere
3D agtigt, det løsner sig fuldstændig fra
højttalerne! Og er mere bred og In Your
Face at lytte til. Imponerende!
Madonna’s American Life er et hårdtpumpet bastungt nummer, med masser
af (lidt for meget faktisk!) bund. De fire
H2’ere formår at rydde så meget op i
lydbilledet, at musikken bliver tålelig
at lytte til. Sangerindens stemme står
Tuning chip
H2
H2
nu flot fremme foran højttalerne, og
når jeg slår Harmonizerne fra, så falder
hele lydbilledet sammen, og bassen
bliver grødet at høre på. Og vi taler
altså ikke små forskelle på 0.1%, nej
det her er meget, meget bedre! Og en
væsentlig større forskel end fx et skift
af signal, USB eller HT kabler!
E-Pads
En anden, for mig uforklarlig ting,
er Steinmusics små såkaldte E-Pads,
små chips, på størrelse med en lillefingernegl. Dem skal man så sætte på
strategisk punkter, som fx på nettrafo,
strømskinner, sikringsautomater mm.
Også dette tvivlede jeg mere end 110%
på! Hvordan skal den slags have indflydelse på lydkvaliteten i mit system? No
Way !!!
Stor var min forundring da jeg havde
monteret et par E-Pads på strømskinne
og USB kabler, bare for sjov. Lyden var
afgjort et par klasser bedre. Men igen,
det må være placebo, tankens kraft osv.
Igen lyttede jeg først uden de små
tingester, satte så musikken på pause,
og monterede så et sæt E-Pads på min
(også tyske) AHP sikringsautomat. Med
et meget mere åbent lydbillede til følge.
Hvor musikken før stod lidt bagved
højttalerne, var den nu flere meter
fremme. Jeg gentog testen en del gange,
69
333 Twin Tweaks:
får bare lyst til at høre endnu en sang,
endnu en skive med Stein’s system i
rummet. Forbløffende, utrolig, men
sandt!
Hvis dit anlæg synes at RÅBE ad
dig, eller det lyder som om du lytter i
en fuldstændig umøbleret stue, så kan
dette system “rydde op”.
Steinmusics system bestående af blå
og sorte diamanter, E-Pads og Harmonizerne er et fantastisk produkt. Godt
nok er det ikke helt billigt, til gengæld
får det dit lytterum til at forsvinde, så
at sige. Og det er jo derfor en blivende
investering, også selvom du skifter til
et andet/bedre Hifi anlæg, da de ikke
udelukkende påvirker dit system, men
også din akustik. Steinmusic giver 14
dages returret, så det er bare med at
prøve! Store anbefalinger herfra.
E-pads
www.steinmusic.com
Harmonizers 648 Euro pr stk.
Pakkepriser: 2 stk Harmonizers +
7 Magic Stones 1498 Euro.
6 stk Harmonizers + 9 Black
Stones 3999 Euro.
E-pads 68 Euro pr. stk
Kemp Electroniks
og var ret sikker på at jeg nu kunne
høre hvornår E-Padsene var på plads.
Den allersidste gang hvor jeg havde
monteret dem, og vendte tilbage til
lyttepositionen, kom jeg imidlertid i
tvivl. Nej, jeg var faktisk sikker, at de
ikke virkede alligevel. Fint, så er min
dømmekraft da ikke helt hen i vejret,
som vi siger i Danmark. Da jeg gik
ud for at hente mig en kop te så jeg,
at Padsene var faldet ned, jeg havde
ikke sat dem godt nok fast! Så meget
for min dømmekraft, eller E-Padsenes
virkning. Et nul til dem!
Stones and diamonds
Steinmusic har mere at byde på i UFO
afdelingen (Uforklarlige FIDELITY
Objekter). Med i pakken fulgte nogle
små sorte og blå sten, som iflg. den
medfølgende anvisning skulle placeres
på strategisk rigtige steder, og selv små
flytten rundt indenfor 5 cm skulle iflg.
Holger Stein medvirke til en ændring
i lydbilledet. Helt så stor syntes jeg nu
ikke deres virkning var, kun lige indtil
jeg pillede hele Steinmusic’s system
ned for at installere det hos en kammerat i nogle dage. Og pyh hvor lød mit
anlæg, eller nærmere mit LYTTERUM,
kedelig, og igen var fx højttalernes
placering alt for nemme at lokalisere.
Stor var derimod lykken, da det hele
var sat op igen.
Homeless fra Paul Simons Graceland
album afslører med al tydelighed
MED og UDEN Steinmusic’s system.
Sangerne står nu fuldstændig løsrevet
fra højttalerne - når vi slår HB’ erne fra,
bliver lydbilledet tydeligvis mindre.
Og betydelig mindre involverende, du
70
Kemp Electroniks bor i Hollands smukke by Amsterdam, og er ligeledes udsprunget fra Audiophile kredse. Indehaveren Ronald Kemp var straks med
på ideen at teste nogle af hans produkter. Han sendte os med det samme 10
små tingester, kaldet SR, SNS og QA
plugs. SR står for Schumann Resonance, SNS for Shunt Noise Suppressor
og QA for Quantum Approach. Alle tre
enheder supplerer hinanden, og er lige
til at sætte i din strømskinne.
Schumann Resonance enheden
baserer sig på en gammel teori om at
jorden har sit eget elektriske felt, og
en egenresonans på 7,83 Hz, som igen
svarer til en bølgelængde på 38.000
km. Kemps SR plug sender, som vi har
forstået det, et energifelt ud, som vha.
Schumann teorien modvirker skadelige
følger af alt det højfrekvente affald
som vi omgiver os mere og mere med
Black diamonds
i dagligdagen. Vi nævner i flæng Bluetooth enheder, mobil telefoner, WiFi
og trådløse telefoner og routere. Og
har du fx en et par år gammel trådløs
telefon, så er DECT indvirkningen en
ofte overset faktor, som kan påvirke dit
anlæg. Vi har hørt om et grelt tilfælde,
hvor en Hifi elsker efter hvert 6. minut
fik støj i sit kostbare anlæg. Efter at
have slukket for vaskemaskine, tørretumbler, opvaskemaskine osv osv kom
han efter flere ugers forsøg, og som det
allersidste, til at slukke for sin trådløse
base-station til sin telefon, og vupti var
fejlen væk. På topmoderne trådløse
telefoner kan man slå DECT delen fra,
så de ikke hele tiden går og “roamer” og
sender støj ud i omgivelserne.
SNS Plug´en er et Shunt filter som
dækker frekvenser helt op til 1 MHz, og
QA plug benytter Quantum Resonance
Theory (QRT), og har hele to kredsløb
indbygget i et harpiksindkapslet kredsløb. De er allesammen parallelle filtre,
dvs. at de skal bare tilsluttes dit strømkredsløb, og strømmen går faktisk ikke
igennem dem.
Kemp enhederne er nemme at sætte
til, de skal dog gerne være tændt i en
halv til en hel time før effekten for
alvor træder frem. Belønningen er en
mere rumlig gengivelse, med en klart
mere præcis spillestil til følge. På råd
fra Ronald Kemp tilsluttede vi QA og
SNS modulerne bag lyttepositionen,
med et fremragende resultat til følge.
Musikken bliver mere frigjort og luftig.
Baby Can I Hold You af og med Tracy
Chapmann får en større afstand til højttalerne end uden de små æsker. Sjovt,
pudsigt, men virkningsfuld. På nogle
af de små enheder er der en “level”
knap, hvilket i mine ører synes at øge
intensiteten af effekten.
Til prisen på hhv. 195 Euro for
QA, 150 Euro for SNS, og 250
Euro for SR plug er de næsten
ikke til at komme uden om.
Og også Kemp har en to ugers
money-back-guarantee.
www.kempelektroniks.nl
Nordost
Fra Nordost importør Erik Hansen
modtog vi bl.a. to styk Qv2 plugs, en
QB4 strømskinne, det nye Frey2 netkabel, en Qx4 og en Qx2 Box. Førstnævnte er små enheder som ligner et
forvokset almindeligt 230Volt stik, som
man sætter i sin stikdåse. QB strømskinnen er en avanceret stjerneforbundet konstruktion, hvor et af udtagene
er til den primære kilde (fx en forforstærker), og resten af udgangene er realiseret med få Ohms impedans forskel
indbyrdes. På denne måde isoleres alle
de tilsluttede apparater elektrisk, og
kan ikke “se” hinanden.
Qx2 er en lidt større (27 x 20 cm, 5
kg) strøm boks, kun med en IEC brønd
og et Schuko udtag. PLUS en On/Off
switch til QRT systemet. Qx4 er storebror, med dobbelt QRT effekt, men er
ellers identisk.
Og det er helt utrolig så stor en forskel QRT systemet gør. Anlægget bliver
transformeret fra HighEnd til Ultra
HighEnd. Grace Jones’ Hurricane fra
hendes seneste skive bliver pludselig
fuldstændig løsrevet fra højttalerne,
og bassen bliver stram og organisk.
De små delikate lydeffekter på hendes
vokal står knivskarpe i lytterummet.
Utrolig hvad disse små bokse gør! Igen
hørte vi nye detaljer som vi ikke vidste
fandtes på vore indspilninger. Og når vi
nu er ved Hurricane, så står Bob Dylans
sang af samme navn fuldstændig fri af
højttalerne. Selv om det er en halvgammel indspilning, så får Qx2’eren sat
så meget fut i lyden, at man tror den
er indspillet i går. Hold da op vi er
imponeret.
Eller prøv at høre titelnummeret fra
Paul Simons: The Rythm Of The Saints.
Den perkussive intro nærmest flyver
i hovedet på lytteren. Bravo!!! Og den
dyyyybe bastromme bliver nærmest
messende, så skræmmende realistisk
lyder den. Utroligt og fantastisk er ord
som igen og igen står i mine noter efter
de utallige lange og fornøjelige lyttesessions med dette system.
Endnu sjovere blev det, da vi
monterede det nye Frey2 netkabel i
forreste kæde af systemet. Det var som
om fasen pludselig blev rykket til det
helt rigtige sted; benyttede vi Nordosts
bestemt gode Vishnu, var effekten lidt
den samme, bare ikke helt så udtalt. Og
da vi så monterede et sæt Sorte Koner
(AC) under Qx’erne, så var der virkelig
åbnet op for vellyden. Da vi fjernede
alle disse enheder, var det som om
musikken haltede, bassen blev sløv og
upræcis. Hele timingen forsvandt som
dug for solen.
De små QRT plugs har lidt af samme
virkning, effekten er dog mindre.
Tilsammen har de derimod en synergi
effekt, som bliver svært at slå, lige
meget hvor høj prisen bliver.
Specielt klassisk og akustisk musik
fik åbnet op for panorama vinduet,
udtrykket Wall Of Sound gav pludselig
en ny mening. So We Meet Again My
Heartache fra Melody Gardots seneste
album i hele 24 bit og 96kHz lyder
større, behageligere og mere præcist
end uden Qx2 og Qx4. Og når vi kobler
QRT delen til, hvilket nemt gøres ved
en knap bagpå, får lydbilledet yderligere en dimension.
Halv dårlige indspilninger lyder
pludselig tålelige, og sublime indspilninger lyder nu endnu mere fantastiske. Utroligt, men sandt. Og små
detaljer, som små, og ellers irriterende
klik lyde på fx Melody Gardots So
Long, viser sig at være en musikers
negle som han trommer med på underlaget! Uden Nordost tilbehøret er det,
hvis overhovedet hørbart, kun lidt
unødigt støj.
Og hvordan virker disse Qx’ere så?
Vi har fundet dette på Nordosts/Quantums hjemmeside: “Well, we might
say that it uses an array of scalar field
generators to impact the system’s
operating parameters, by functioning
at the beat frequency of its electromagnetic energy.” Jeg havde også en
længere snak med Lars Kristensen fra
Nordost om dette, men kære læser, led
selv videre om informationer på nettet,
dette går over min forstand. Men det
jeg VED er, at jeg hellere ville have
et rimeligt billigt anlæg med et godt
fundament, bestående af fx en Qx4, en
QB skinne, et Frey2 netkabel og nogle
sorte resonansdæmpende Sorte Koner,
end et svinedyrt HighEnd anlæg UDEN
disse “tweaks”. Og nej, det er faktisk
ikke bare tweaks, dette er tilbehør, og
alt for ofte overset og forbandet vigtigt
Hifi tilbehør! 3
Priser: Sort Kone, fra 599 DKr stk.
Frey2 Power Cord 14.000 DKr.
Quantum Qx4 og 2 hhv. 15.000
og 10.000 DKr. Quantum QB4
5.500 DKr. Qv2 plug 2500 DKr.
www.nordost.com
© Kurt Lassen
71
333 SoundSmith Boheme moving Iron pickup:
Dynamitt!
Peter Ledermann har drevet SoundSmith i over 35 år. Om du ikke har hørt om dette
firmaet tidligere så er det jammen på tide. De lager nemlig noen av de aller mest
interessante pickupene som finnes på markedet. Ikke er de så dyre heller.
Av Gunnar Brekke
Å
teste tung hifi gjør en
skribent som meg relativt
blind for priser. Jeg har ved
flere anledninger tatt meg
selv i å si ting som; ”dette
er en rimelig pickup til bare tjue tusen
kroner”. Som regel får jeg da et blikk
tilbake som med all tydelighet sier;
”Du er gæren du…”. Det er selvfølgelig
velfortjent. Tjue tusen er langt mer
penger en hvermannsen er villig til å
legge i en komplett platespiller, for ikke
snakke om en ”stift”. Jeg skal prøve å
skjerpe meg. I hvert fall i dagligtale. Her
i Fidelity, Skandinavias eneste highendblekke, er det vel tillatt med den slags
72
”grise-prat”. Men det skader på den
annen side ikke å titte litt på pickuper
under 20 lapper heller. Det er alltid gøy
å finne de virkelige gode kjøpene!
Moving iron pickup - Hæ?
Moving magnet og moving coil pickuper arbeider etter velkjente prinsipper for dem som har holdt på med
platespillere en stund. I MM-pickupen
beveger magneten seg sammen med
stift og cantilever, mens spolene sitter
fastmontert i pickuphuset. I MC-pickupen beveger spolen seg sammen med
stift og cantilever, mens magnetene
sitter fastmontert i pickuphuset.
I Moving Iron (MMC) pickupen sitter
både spole og magnet fastmontert i
pickuphuset, mens det er montert et
lite jernkors som beveger seg sammen
med stift og cantilever. Dette jernkorset
vil - når det beveger seg - endre flyten
av magnetisk flux gjennom jernstavene
montert inni spolene, for på denne
måten generere strøm (se illustrasjon).
Moving Iron kombinerer – i teorien –
det beste fra både MM- og MC- pickupene i en pickup. Siden både spole
og magneter sitter fastmontert i
pickuphuset kan den bevegelige
massen reduseres ned mot null og en
MMC-pickup kan operere med lavere
MM-inngang på forsterkeren og trives
med 47 kOhm impedans. Her er det
intet behov for aktive eller passive MCforsterkere. Dette gjør plateavspilling
både enklere og billigere.
Om MMC-prinsippet har så mange
fordeler, kan man spørre seg selv hvorfor ikke flere benytter seg av det. Om
dette skyldes patentbeskyttelse eller andre årsaker vet jeg ikke, men jeg skulle
ønske ennå flere produsenter vurderte
dette prinsippet – om det er mulig.
LydSmed
I dag er det kun den amerikanske
produsenten SoundSmith som bygger
MMC-pickuper (så vidt jeg vet). De har
et stort utvalg med 15 (!) forskjellige
egne modeller som benytter seg av
dette prinsippet.
I tillegg produserer SoundSmith
MMC-pickuper for Bang & Olufsens
Beogram platespillere. SoundSmith
leverer 9 (!) forskjellige modeller til
B&O, som sluttet med egen produksjon
av MMC-pickuper og sine Beogram
platespillere allerede på 90-tallet.
Som om ikke 24 forskjellige MMCpickuper hadde vært nok (det er faktisk
ennå flere, da svært mange av modellene leveres i valgfritt medium eller
høy compliance), produserer SoundSmith i tillegg en toppmodell pickup
basert på et annet ”gammeldags”
prinsipp; StrainGauge. De modifiserer
dessuten Denon MC-pickuper for salg
under eget navn.
Og listen er ikke komplett med det.
Peter Ledermann - mannen bak SoundSmith har ennå flere jern i ilden med
produksjon av platespillerforsterkere,
effektforsterkere, høyttalere, høyttalerstativer, måleutstyr, platespillertweaks
osv. osv.
SoundSmith Boheme
bevegelig masse enn selv den ”letteste”
low output MC-pickup. SoundSmith
Aida - en modeller opp fra den her
testede Boheme - hevder å ha den
laveste bevegelige masse av noen
pickup på markedet; med bare 0,3 mg!
Boheme er heller ingen tungvekter på
dette området. En lav bevegelig masse
har den fordelen at delene kan bevege
seg meget raskt og du får en dynamisk
lydgjengivelse.
Samtidig kan man i en MMC-pickup
benytte seg av velvoksNe magneter og
spoler som genererer spenninger på
samme nivå som en MM-pickup. En
MMC-pickup kobles inn på en vanlig
Dette er bare en –av en serie pickuper
fra SoundSmith med navn hentet fra
den franske og italienske operascenen.
Her finner vi Otello, Carmen, Boheme,
Aida og The Voice i samme serie – alle
utstyrt med det ytre pickuphuset utført
i ibenholt og kunststoff rundt en kjerne
av metalldeler. Boheme befinner seg
kvalitets- og pris-messig midt i operaserien og koster NOK 6 950.
På Bohem får vi en elliptisk diamant
(0,12 mm), nakent montert i et langt
rubin nålearmrør (cantilever). Den samlede bevegelige massen i pickupen (stift
+ cantilever + jernanker) er på kun 0,32
mg! Det er veldig nær verdensrekorden
på 0,30 mg. Vekten på hele pickupen
er moderate 6,8g. Pickupen har ferdig
gjengede skruehull for enkel montering
i arm/headshell.
Boheme kan leveres som medium
eller høy compliance avhengig av
hvilken tonearm den skal benyttes sammen med. Høy compliance versjonen
passer best i lette tonearmer, mens me-
dium compliance versjonen passer best
i medium tunge armer. Modellen jeg
hadde til test har medium compliance
= 22 µm/mN og bør passe brukbart
i min VPI Classic Arm, men kanskje
ennå bedre i standard Rega- og ProJectarmer. Hele operaserien må sees som
en gave til hififolket som hungrer etter
pickuper med mykere oppheng som
passer inn i armer som har moderat
masse og ikke nødvendigvis verdens
beste og strammeste armlager. Det er
verdt å merke seg at SoundSmith også
lager en serie pickuper med lav compliance, for de av oss som sitter med
tyngre tonearmer med stramme lager.
Finishen, både på pickup og emballasje er litt ”rufsete”. Plasten ser billig
ut og treverket i huset bærer fortsatt
verktøymerker. SoundSmith-logoen,
modellbetegnelsen og fargekodingen av
terminalene er trykket rett på treverket.
Ingen lag med klarlakk her i gården.
Esken pickupen kommer i er en ramme
laget av grovbehandlet furu, fylt med
skumplast og påtrykket SoundSmithlogoen – igjen direkte på treverket – så
det skal se ut som dette er gjort med
svijern. Det hele bærer litt preg av
hjemmesnekring og dette tror jeg er et
bevist valg fra produsenten. Her viser
man med all tydelighet att alle pengene
har gått til lyden og ikke finish, emballasje og slikt sludder… Dette er så langt
fra den beryktede/berømte miniatyr
”jordmorsvesken” som fulgte med en av
Ortofons jubileumsmodeller, som man
bare kan komme.
Lyd
Wow! Liten bevegelig masse gir deg
virkelig mer dynamikk. Til de grader.
SoundSmith Boheme er som pickupverdens svar på en hornhøyttaler. Dynamikk, dynamikk og dynamikk. Dette
er så langt fra de nylig testede Ortofon
Cadenza Black og Lyra Kleos pickupene
som man kan komme. Her er det ingen
tendenser til ”flinkis” hifi for hifiens
skyld, men musikk, musikk, musikk.
Jeg mener ikke med dette at de dyrere
MC-pickupene ikke kan spille musikk,
eller at SoundSmith Bohem ikke har
noe hifi over seg, men det er her to
svært forskjellige tilnærminger til gjengivelsen av plater det er snakk om.
Med en såpass musikalsk tilnærming til platene ble det mer fokus på å
finne fram plater for musikkens skyld
snarere enn plater for å avsløre feil i
gjengivelsen. Det ble spilt mye 70-talls
prog i testperioden. Plater som ikke har
allverdens lydkvalitet i utgangspunktet
ga allikevel fot så det holder. Genesis,
Floyd, Camel og Wakemann ga meg
igjen mye av de samme følelsene som
de ga meg på 70-tallet. Man oppfordres
av Boheme til ”å høre gjennom” den
tvilsomme lydkvaliteten – ned til
musikken.
Men, det gikk ikke bare i populær73
333 SoundSmith Boheme moving Iron pick-up:
SoundSmith Boheme.
Moving Iron pickup.
• Vekt pickup: 6,8 gram
• Bevegelig masse: 0,32 mg
• Compliance:
22 µm/mN (medium) /
28 µm/mN (high)
• Anbefalt stifttrykk:
1,3 gram (medium) /
1,0 gram (high)
• Utgangsignal: 2,12 mV
Benyttet utstyr:
• Platespiller: VPI Classic
• RIAA: NLE-17
• Forforsterker: Fidelity K.I.S.S.
• Effektforsterkere:
Electrocompaniet 3X120,
Electrocompaniet Nemo
• Høyttalere: SVS PC-13 Ultra,
Martin Logan CLS
musikk. På Verdis Messa Da Requiem
med Bernstein og LSO fikk jeg virkelig
frem den ekstremdynamikken som
dette stykket innehar. Storslått.
På Lindberg Lyds mesterlige innspilte LPer Souvenir Part 1 og part 2
med Trondheimsolistene får vi servert
stykker av Tchaikovsky og Nielsen.
Her er det ikke samme eksplosivitet
i musikken, men allikevel framstår
musikken som utrolig dynamisk, da
også de små nivåforskjellene presenteres på en naturlig måte. Du suges inn
i musikken og kommer nesten uanstendig nær utøverne.
Med en pickup med et navn som
Boheme måtte jeg også spille litt Opera.
Med skam og melde har jeg ingen komplett versjon av Puccinis La Boheme på
vinyl, men kompenserte for dette med
å spille highlights, som jeg har mange
av. Jeg fortsatte Pucciniøkten med komplett Tosca og Butterfly og mer opera
fra andre komponister. Jeg kan trygt
melde at SoundSmith Boheme på ingen
måte gjør skam på navnet sitt. Dette er
Bel Canto (vakker sang) så det holder.
Om jeg kan glemme musikken for et
øyeblikk og tar på meg anmelderhatten,
er det alltids ting med gjengivelsen fra
Bohem jeg kan sette fingeren på. Skulle
bare mangle med tanke på prisen.
Liksom med en del hornhøyttalere
har gjengivelsen litt mer fokus på øvre
mellomtone så messinginstrumenter
og kvinnestemmer kan bli litt frampå.
Jeg opplever til tross for dette ikke
at gjengivelsen blir lys i karakter. Jeg
mistenker at dette kompenseres med
litt ekstra nivå i de nedre oktavene av
gjengivelsen. Litt Loudness. Dette er
uansett et moderat avvik som sannsynligvis er rent klangmessig og ikke vil
synes på en målt frekvenskurve. Av-
viket er ikke større enn at det meget vel
ikke vil bli oppfattet – i det hele tatt – i
et annerledes sammensatt anlegg en
mitt eget. Jeg undres på om det ekstra
klangnivået i presensområdet kan skyldes bruken av rubincantilever?
Videre har pickupen en tendens –
igjen som på hornhøyttalere – til at
rommet tegnes med litt grovere pensel.
Instrumentene blir ”larger than life” så
det ikke er plass til like mye luft mellom dem. Dette er ikke nødvendigvis
bare negativt da mye av musikken jeg
har – særlig innen pop og rock – faktisk kler denne gjengivelsen.
Mitt siste ankepunkt på gjengivelsen
fra Boheme er at stiften er mer følsom
ovenfor støv, slitasje og hakk på plata
enn de tidligere nevnte MC-pickuper.
Man får litt mer knitring og smell ved
avspilling.
De to siste ankepunktene henger helt
sikkert sammen med nåleslipingen på
pickupen. Jeg har blitt litt bortskjemt
med knivskarpe nåleslipinger på brorparten av pickupene jeg har testet og
brukt de siste årene. Jeg er overbevist
om at et hopp eller to opp i sortimentet
til SoundSmith ville eliminert disse
avvikene helt og holdent. På andre
hifiområder er det bare positive ting
å melde.
Konklusjon.
Om du har planlagt å legge 5, 10 eller
for den saks skyld 20 tusen kroner i en
ny pickup kan meget vel SoundSmith
Boheme være pickupen du er på jakt
etter. Her får du masser av moro til
en billig penge. Dynamikk som du
sannsynligvis ikke har hørt maken til
tidligere. En grunn til å glede seg over
musikken og glemme teknikken. Det
er nemlig musikken det handler om!
Det eneste negative jeg kan si om
denne pickupen - i forhold til prisen
- er at den gjør deg forferdelig nysgjerrig på hva de dyrere modellene fra
produsenten kan prestere. En slik nysgjerrighet kan fort bli kostbar. Man får
trøste seg med hvor mye penger man
kan spare på å ikke trenge en separat
MC-forsterker, eller for den saks skyld
en dyrere tonearm…
Uansett - SoundSmith Boheme er
min nye referanse i prisklassen opp til
Kr. 10.000,- 3
Takk for oppmerksomheten.
Pris: NOK 6 950
Importør: Audioaktøren
74
333 Parasound JC3 RIAA:
Legendarisk
allerede?
Konstruktørlegenden John Curl har vært assosiert med Parasound i årevis. Hans kanskje
mest legendariske produkt er riaatrinnet Vendetta Research SCP-2. Nå står han bak det
nye referansetrinnet til Parasound med den selvforklarende betegnelsen JC 3.
Av: Trond Torgnesskar
Curl konstruerte i sin tid sagnomsuste
forforsterkere og riaatrinn for Mark
Levinson, han rattet konsertlyden til
Greatful Dead og Jefferson Airplane,
konstruerte båndspillerelektronikk for
både Wilson Audio og heller ikke helt
ukjente Mobile Fidelity, laget riaatrinnet i Audible Illutions Modulus 3, og
har også tidligere levert strålende ting
under Parasounds fane. Mange av disse
er omtalt i Fidelity før i verden.
Mannen er high-end-industriens
Carrol Shelby, for å dra en bilparalell.
Det er ingen hvemsomhelst Parasound
har på laget som «Chief amplifier
engineer»
Curls Vendetta Research-riaa regnes
som et av de beste riaatrinn som er laget,
og ville kostet ganske astronomiske summer om det hadde vært produsert i dag.
76
Så det store spørsmålet er selvfølgelig
om denne elegante boksen fra Parasound er et «Vendetta Research»-trinn
for 2013. Gudene skal vite at genmaterialet er i orden, i alle fall.
Back to mono!
JC 3 er en dual mono-konstruksjon
som kan kjøres både balansert og single
ended. Det vil si, den har balanserte
utganger. Aluminiumskabinettet er
av sedvanlig høy Parasound-kvalitet.
Under lokket er riaakretsene for hver
kanal separert i hver sin aluminumsboks, mens strømforsyning og innebygget nettfiltrering er videre adskilt med
tykke skillevegger.
Byggkvaliteten er strålende, og delene teller blant andre motstander fra
Vishay-Dale. Det er ikke hverdagskost i
denne prisklassen!
På fronten finnes også en monoknapp, noe som er ganske vesentlig om
du spiller opptak fra før 1957, har kjøpt
Dylans komplette «Mono Recordings»
på vinyl, eller gleder deg til EMI gir ut
Beatleskatalogen i samme kompromissløse orginalitet. Back to mono it is!
Baksiden teller nettbrønn, phonobøsninger for signal inn/ut, samt balanserte utganger.
Videre finnes vippebrytere for MM/
MC og belastningsimpedanse. Her er
det viktig å merke seg at innstillingene
er noe begrenset, dvs de vanlige 47K
for MM, samt 100 Ohm for MC.
Det finnes også en 47K high-innstilling som er optimalisert for Grados
Statement-elementer, en Moving Ironkonstruksjon med ganske lavt signal ut.
Den trenger litt gain, og det får den her.
Curl er av den oppfatning at de
fleste MC-elementer spiller best med
en belastning på netopp 100 Ohm, og
at det er bedre med en optimalisert
belastning enn muligheten til tre, fire
suboptimale. Med tanke på hvordan JC
3 viste seg å levere, er det vanskelig å
være direkte uenig.
Jeg har hørt JC3 i to forskjellige
oppsett, og begynte med Fidelitys referanserigg og en Wilson Benesch Circle/
Dynavector XX2.
over seg som gir hvert instrument plass
og spillerom slik at det blir lett å høre
dypt innover i opptaket.
I pausen som oppsto mellom to
plater var JC 3 så uutgrunnelig tyst
at vi rett og slett lurte på om den var
påskrudd i det hele tatt, evt om det
hadde gått en sikring et sted. Men
joda, den var på og i «full working
order» som det heter. Curls orginale
Vendetta hadde også denne avgrunnsdype stillheten, og den gjør noe
med detaljeringsgrad og naturlighet,
tror jeg. Musikken spiller mot en
bakrunn av absulutt stillhet, dermed
kommer ørsmå detaljer fram som
ellers ville vært maskert. Dette skjer
over hele frekvensområdet, og gir en
oppløsning og detaljeringsgrad som er
nærmest ekstrem, samtidig som den
er svært naturlig. Det er nemlig ingen
fokusering på detaljer som sådan, de er
bare der med sin distinkte og tydelige
karakter, som om de fyller ut små hull
i opplevelsen. Sømløst og homogent,
akkurat som når musikk spiller live.
Heldigvis komplimenteres denne
oppløsningen av en minst like gjennomsiktig oppløst bass som har både
substans, et urokkelig fundament og
mengder av informasjon.
Trondheimssolistenes siste utgivelser
på 2L er ikke akkurat lette å gjengi,
de er såpass overlegne og komplekse
at de krever sitt av utstyret, men med
JC3 hørte vi nesten skremmende langt
inn i et pulserende, organisk og veldig
levende ensemble som spilte som om
det gjalt livet. Energien , dynamikken
og alle klangfargene seilte rimelig uhindret gjennom, og gjorde de ti minuttene
til en «på kanten av stolen»-opplevelse.
Det er vel omtrent det beste skussmål
en komponent kan få å åpne så til de
grader opp for alt som ligger i rillene.
Noen timer senere fikk Jaco
Pastorious´bassganger på «Heavy
Weather» uttrykk og detaljer jeg ikke
kan huske sist jeg opplevde. Og det er
en plate jeg har eid siden 1977!
Plutselighet og rytme
Musikkens plutselighet og dynamikk
er et karaktertrekk som det ofte gjøres
et poeng av når det er snakk om vinyl.
Med JC3 var musikken eksplosiv og
frigjort, men aldri påtrengende. Hurtighet og rymisk agilitet gir musikken
fremdrift og mening, og understreker
energien som legges i en fremføring.
Det er et av punktene som ikke alltid
henger med når det lyttes til hifi. Skal
musikken frigjøre seg, må mikrodynamikken få bre om seg, og det krever at
detaljene starter fra nullpunktet. Støygulvet må være virkelig lavt. Og JC 3
har kanskje det aller laveste støygulvet
jeg har opplevd fra et riaatrinn.
Med JC3 hadde musikken det britene
kaller PRAT i massevis, timing, rytme
og fremdrift var så til de grader på
plass at det ble litt ekstra moro, eller
kanskje heller litt ekstra gripende å
lytte. Når ting virkelig sitter, og en
komponent er musikalsk og naturlig,
er hurtighet og kroppslighet bestanddeler sammen med en naturlighet
i klang og stoffelighet. I JC 3 er det
harmonisk balanse. Det låter rett og
slett skremmende naturlig. Men JC 3 er
ikke riatrinnet om du tror poenget med
vinyl er overromantisk , gylden og myk
fløyel. Når JC 3 låter fløyel, er det fordi
det er på sin plass. Fordi opptak og
instrumentering krever det. Aldri ellers.
Den nesten overveldende oppløsningen gjorde det også lett å oppdage
forskjeller i underlag, kabling, plassering og slike ting, og sammen med den
sterke og naturlige måten musikken ble
gjengitt på, er det ingen grunn til å lure
på hvorfor Parasound kaller JC 3
et referanseprodukt.
Etter noen timer hos redaktøren
forflyttet jeg meg hjem, og prøvde
dette fascinerende riaatrinnet i mitt
eget oppsett. Kilden var min Wilson
Benesch ACT /Koetsu Urushi.
Den samme totalt støyfrie bakgrunnen, den samme nesten påfallende
oppløsningen, en gåsehudfremkallende
Oppløst! Og stille!
Det aller mest påfallende ved lyden var
en ganske ekstrem renhet og oppløsning. Lyden var veldig lettflytende og
helt fri for kornete strukturer. Musikken fremsto fullstendig frigjort fra
høyttalerne, tredimensjonaliteten befriende god, og instrumenter og vokal
hadde virkelig naturlighet over seg. Alt
jeg assosierer med virkelig strålende
analog lyd, med avspilling av LP-plater,
var der. I fullt monn.
Lydbildet var enormt stort, og hadde
denne insmigrende luftige kvaliteten
77
333 Parasound JC3 RIAA:
tredimensjonalitet og spilleglede var
minst like tydelig her.
Matching?
Rickie Lee Jones´versjon av «Under the
boardwalk» låt rett og slett fantastisk
bra med sin eksplosivitet og rytmiske
iver.Oppløsningen bidro til at det ikke
var fnugg av tilløp til at instrumenter
og vokal klumpet seg sammen bakover.
Her var det intensitet og nerve, trøkk
og livefølelse i bøtter og spann. En
kamerat som var innom sverger fremdeles på at han aldri har hørt Ms. Jones
bedre. Det er jeg jammen ikke sikker på
om jeg har heller.
En halvtime med Julian
Breams Bach-versjoner
viste at JC 3 har en
måte å gjengi akustikk
på som er på linje med
det beste. Klanglig er
det distinkt og rikt, og
kombinasjonen av den
iboende oppløsningen og
støyfriheten i JC 3 og en
tilstrekkelig kompetent
spiller/arm/pickup vil
kunne gi en kanskje ikke
helt forberedt lytter en sonisk sjokkopplevelse eller fem, med en intensitet
og selvfølgelighet som gjør at det sitter
for resten av livet. At en tone kan ha
så mye kropp, nyanser, liv og farger er
slett ikke noe mange har innsikt i eller
har opplevd. Kanskje særlig ikke foran
et stereoanlegg.
Lurer du på hva som gjør at folk blir
ihuga vinyljunkies, vil JC 3 kunne gi
deg svaret, i det minste sammen med
en kompetent spiller og pickup... JC 3
er så åpen, naturlig og oppløst at den
krever mye av resten av kjeden, ikke
minst en kilde som innehar den samme
tilnærmingen lydmessig, og som
dermed spiller på lag. Det er lite poeng
i å ha en riaa med en slik evne til å
slippe ting igjennom, om kilden spiller
med brekket på og bare viderebefordrer
en del av sannheten. Kombinasjonen
som akkurat nå står på toppen av
racket hos redaktøren, Wilson Benesch
Circle/Dynavector XX2 er så til de grader tuftet på det samme lydfilosofiske
fundamentet at de utgjør et nærmest
som er så gode at de vil ha sin innlysende plass på listen over særlig vellykkede, endog ikonsike komponenter.
Her ligger det kanskje også et
potensielt problem, eller i det minste
en mulig begrensning. JC 3 (og WB
Circle!) er mer enn gode nok til å spille
med langt dyrere komponenter, men
siden de tross alt er rimelige i forhold
til hvordan de spiller, vil de noen
ganger brukes med utstyr som rett og
slett setter begrensningene, på et vis.
Det ville være synd å ikke matche John
Curls nyeste genistrek med virkelig
strålende utstyr. Den er nemlig god nok
til hva som helst.
Et virkelig grisedyrt
riaatrinn vil nok gi en
unse eller to mer luftighet, kanskje enda litt mer
klangfarger og ørlite mer
tilstedeværelse, men det
vil i så tilfelle bare være
tydelig ved direkte sammenligning. Sammelignet
med mitt etet trinn, innebygget i min Hovlandpreamp, var det litt mer
klanglig nyansering og et
strå mer tredimensjonalitet, men klart
mer støy. Dessuten var JC 3 enda mer
oppløst nedover.
Hadde JC 3 vært produsert av en
liten og esoterisk produsent, tror jeg de
måtte ha doblet prisen. Her gir Parasounds stordriftsfordeler og produksjonsserier oss et produkt som på
mange måter er i en klasse for seg.
Så bra er det. 3
«At en tone kan ha så mye
kropp, nyanser, liv og farger
er slett ikke noe mange har
innsikt i eller har opplevd.
Pris: NOK 19 950
Importør: NCMS
78
»
selvfølgelig symbiotisk par i kombinasjon med JC 3. Det spiller så naturstridig bra, og da særlig med tanke på den
ikke altfor astronomiske prisen.
Sjelelig sett er det mye som binder
WB Circle og Parasound JC 3 sammen.
De spiller langt, langt utenfor sin egen
prisklasse, og kan som sådan betraktes
som fantastiske representanter for
«demokratisk high end». Produkter
Xeo er trådløs, revolusjonerende og
gir deg friheten du alltid har ventet på
NYHET!
Dynaudio Xeo-serien
Den nye og banebrytende Xeo-serien fra Dynaudio finnes som stativ- og gulvstående
høyttalermodell. Du kobler enkelt og greit dine lydkilder, enten analogt eller digitalt,
til Xeo-senderen. Lyden overføres trådløst og tapsfritt til de aktive høyttalerne og
styres via fjernkontrollen. Dynaudio Xeo kan bygges ut med trådløs lyd i flere rom.
Genialt enkelt og med en lydkvalitet du ikke skulle tro var mulig. Fås i hvit eller sort
høyglansutførelse.
Velkommen til en av våre butikker for demonstrasjon!
Spesielt
anbefalt
Nr. 05/12
HHHHHH
Dynaudio Xeo 3
Stativhøyttaler
Dynaudio Xeo 3 med sender
Gulvstående høyttaler
Dynaudio Xeo 5 med sender
12 595,-
23 995,-
Dyrk lydenskapen
BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5
LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO FROGNER Niels Juels gate 40
PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34
TØNSBERG Nedre Langgate 20 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22
www.soundgarden.no
333 3 veier til den musikalske privatkino: Arven fra HIFI-miljøet:
Electrocompaniets nyeste Blu-Ray
spiller er glimrende til vanlig CD,
men også fantastisk som videospiller med multikanal lyd.
«Mens bildebiten i hjemmekino
anlegget opprinnelig var den
langt dyreste delen, er ikke bare
bildet i sjokkerenede grad blitt
stadig bedre i de siste årene; TV
bildet er også blitt nesten helt
vanvittig mye billigere!
»
80
Musikalsk
kinomirakel
Kjempestort videobilde via lerret eller flatskjerm er idag
en selvfølge med fantastisk kvalitet til forbløffende lav
pris. En bra projektor eller en 50 tommers flatskjerm koster
mindre enn en god lydkabel! Sammen med en multispiller
mangler det bare den gode lyden for å gi deg en mirakuløs
god privatkino OG high-end lyd i 2 eller flere lydkanaler.
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et er et trist faktum at den
musikalske hjemmekinoen
er et Cinema Paradiso bare
for de få av oss. Vi som vet
hvor fantastisk en audiovisuell opera eller rockekonsert kan
oppleves med relativt enkle midler
sammen med ditt gode musikkanlegg.
Hvorfor finnes det ikke flere seriøse
hi-fi entusiaster som benytter sine hi-fi
kunnskaper og betydelige invstering i
god lyd til å lage en privatkino som gir
både deg selv, men også familie, naboer
og venner, en opplevelse for livet?
Separert ved fødselen?
Årsaken er selvsagt et hjemmekino- og
hi-fi publikummet er separerert fra
fødselen og senere har hatt en nesten
relgiøs eller rasistisk skepsis og mistro
til hverandre. Sett fra vårt hi-fi ståsted
skyldes dette at filmbransjen effektivt
kuppet hele hjemmekinomarkedet da
de første videoprojektorene så dagens
lys blant de rikeste i Beverly Hills
for omtrent 30 år siden. Dengang var
fjernsynsbildet noen grumsete greier,
riktignok i en slags farger, men stort
og klumsete som TV tross et lite bilde
(32 tommer ble etterhvert ”high-end”),
samt kostbart som en bil og langt mer
teknisk krevende om du ville projisere
bildet via 3 TV-rør ( I rødt, grønt og
blått) og komplekse linser på et par
meter stort lerret.
Samtidig floppet hi-fi bransjen stort
med sin ”Quadrofoni” i 4 kanaler, mens
filmbransjen hadde enorm suksess
med Dolby multikanal og senere THX
lyd i kinoanlegg over hele verden. Da
videokasetter og senere DVD førte til
stor interesse for ”hjemmekino”, var det
de profesjonelle filmingeniørene som
grep tak i rattet; kastet to generasjoners
hi-fi erfaring på sjøen og nedskalerte
all sin erfaring fra store kinolokaler
temmelig ukritisk til hjemmekino med
”surround”. At surroundmafiaen stadig
utvider til stadig flere kanaler som
for en gitt pris nødvendigvis må ble
stadig dårligere, gjør en musikk- og hi-fi
entusiast noe oppgitt. Like oppgitt som
jeg er over high-ens bransjens konservatisme og elitisme som gjerne fører
til rådyre komponenter; i mange tilfelle
unødig kostbare.
Snudd på hodet
Mens bildebiten i hjemmekino anlegget opprinnelig var den langt dyreste
delen, er ikke bare bildet i sjokkerenede
grad blitt stadig bedre i de siste årene;
TV bildet er også blitt nesten helt
vanvittig mye billigere! En 55 tommers
Parasound plasmaskjerm, noe av det
beste på markedet og ekte ”high-end”
på billedsiden, kan du få for mindre
enn tyve tusen kroner, mens en projektor leveres fra et par-tre tusen kroner
og oppover til noe av det råeste fra
JVC eller Sony. Drøye kr.40.000 koster
det aller siste i 3D og en oppløsning
i 4K som er enda langt bedre enn det
forøvrig glimrende Blu-Ray formatet.
Og langt bedre enn vår egen referanse,
den første D-ILA projektør- og fremdeles sjokkerende bra. Men selv de
rimeligste er utmerket, og veldig mye
bedre enn det mange av oss har opplevd av grumsete og lyssvake projektorer på puber og liknende.
I samme tidsrom er stereoanlegget
også blitt bedre, men langt fra i samme
grad. Og det er i hvert fall blitt mye
dyrere, spesielt i toppklassen. For andre
enn oss innsidere kan det være vanskelig å forstå hvorfor lyden må koste så
veldig mye mer for å være bare LITT
bedre. Og selv vi high-end gærninger
lurer vel enkelte ganger? Og det må leg81
333 3 veier til den musikalske privatkino: Arven fra HIFI-miljøet:
ges til at filmlyden med relativt billig
utstyr kan være imponerende selv med
”surround” komponenter som små
surroundforsterker med sine oppskrytte jukeswatt.
Men uansett imponatorfaktor med
filmvisning med surround, klager
nesten alle som investerer i et komplett anlegg på at det etterhvert blir
stadig mindre entusiasme for å spille
favorittmusikken. Filmguttas billige
surroundsystemer gir simpelthen en
dårligere musikkopplevelse!
Det burde derfor være
bedre at en musikkentusiastden typiske leser av Fidelitybygger ut sitt utmerkede
stort sett analoge stereoanlegg med bilde, enn å få en
videoentusiast til å legge
mer penger i high-end lyd?
For oss lydgærninger som er
villig til å betale titusener av
kroner for å skifte til bedre
kabler, burde ærlig talt den
økonmiske belastningen for
å utvide til en glimrende
hjemmekino med hovedvekt på opera,
konserter og musikkvideoer, oppleves
ganske beskjeden. Jeg har en brennede
trang til å rope høyt- så absolutt basert
på egen erfaring- at tilleggopplevelsen
av et stort og imponerenede flott widescreen bilde til den gode lyden gir en
totalopplevlse som langt overgår den
relativt moderate prisen for billeddelen.
Dette inkludert en god multispiller
som med dagens avanserte chipteknologi og masseproduksjon koster
forbløffende lite og i mange tilfelle kan
være en fornuftig oppgradering. De
fleste hi-fi og musikkentusiaster skjønner at de ikke kjøper de aller billigste.
Syretesten for disse spillerne er faktisk
hvor godt de funker på vanlig stereo
CD-plater. Ikke la deg imponerenede
av ”utrolig” diskant med et deilig ”lett
og luftig lydbilde” , det siste først
og fremst fordi her mangler bass og
grunntone…
Hi-Fi anlegget
Vi i Fidelity har alltid ment at et godt
stereoanlegg ikke bare gir glimrende
musikkgjengivelse; det gir deg også
særdeles bra filmlyd. Til samme pris
er det knapt snakk om noen kompromisser i forhold til den optimale
filmopplevelsen, uansett hva Dolby
og surroundmafien mener. Selvsagt
gir stereoanlegget også en langt bedre
musikkopplevelse for hver krone ved
vanlig musikklytting. Det er det er
uten drastiske omkostninger? Blir det
da så mye teknikk at man ikke lenger
kan regne på familiens tilgivelse i
finstua. Eller må man bygge om til et
eget underholdningsrom i peisestuen,
garasjen eller som meg; på loftet?
Enkle svar finnes ikke…
High-End lyd også til film
Det er lenge siden vi har skrevet om
såkalt ”hjemmekino” i Fidelity. Det gjør
vi forsåvidt heller ikke denne gang,
men presenterer først og fremst
det beste lydanlegg til lavest
mulig pris som Fidelity makter
å sette sammen på loftsrommet.
Og dette uten kompromisser
med dypbass. storslagenhet og
evne til å spille på realistisk
lydnivå. Vi ønsker å gjenskape
en skikkelig ”live” følelse i stua.
Dette enten det gjelder Pink
Floyd eller Bruce Springsteen
utendørs eller en kirkekonsert
med Gustav Mahler med stort
kor, orgel og symfoniorkester.
Om noen protesterer på at vi
kaller dette prisfornuftige anlegget
”high-end”, så er det både billedlig og
bokstavelig i hvert fall virkelig tung
hi-fi! Men også du som synes du har
et tilfredsstillende anlegg fra før, kan
forhåpentligvis finne noen tips og vurderinger for videre utbygging. Eller simpelthen være fornøyd med det du har!
Vårt testanlegg er uansett satt sammen av noen av de mest oppsiktsvekkende prisgunstige produkter i
skikkelig ”tung” hi-fi og lydmessig helt
optimalt i forhold til prisklassen. Her er
det ikke spandert en eneste krone for
noe jåleri som ikke høres umiddelbart!
Vi sjekker også ut mulighetene for
utvidelse til 3, 4 og 5 kanalers multikanalanlegg, med eller uten bilde. Vi
tipser også om hvordan du får tak i programmateriale til alle disse kanalene,
om vi blir enige om det er verd det.
Men først forteller Gunnar Brekke om
hva du ikke skal gjøre...
«Uansett imponatorfaktor
med surround, klager nesten
alle som investerer i et komplett anlegg på at det etterhvert blir stadig mindre
entusiasme for å spille
favorittmusikken.
»
er utviklet for! Og dette uten masse
kabler, senter og bakhøyttalere, stor
sub og andre duppeditter som estetisk
fungerer dårlig i de fleste stuer.
På den andre siden; om du er pr.
kasse, vil en senterkanal og et par bakkanaler også fungere godt, ikke bare til
Bondfilmene, men også til de mange
musikkvideoer og ikke minst SACD,
DVD –audio og Blu-ray audiofile plater
som er mikset for ”surround”. For ikke
å snakke om de mange 3-kanals lydopptakene fra ”gullalderen” for et halvt
århundre siden som låter fantastisk i 2
kanal, men overraskende mye bedre med
en god senterkanal. (Jeg tar selvkritikk
på dette; jeg har ikke hørt hvor bra disse
opptakene kunne låte før jeg i forbindelse
med denne artikkelen fulgte egen oppfordring om 3 like gode kanaler.)
Men er det virkelig mulig å oppgradere et vanlig stereoanlegg til 3-kanal
eller surround uten kompromisser-og
Blu-Ray spillere
Jeg visste at Electrocompaniet i mange år hadde brukt mye
penger på å lage en referanse Blu-ray spiller. Men hver gang de
var tett på en produksjonsmodell, ble de tekniske kravene forandret og det skulle betales inn ytterligere med lisenpenger til
Sony og grådige advokater.
Dette rammet også de mindre nisjeprodusentene - som jo
high-end altørene uansett er enten de heter Krell eller Electrocompaniet. Man hadde valget mellom topp lyd og middelmådig
bilde, eller topp bilde og pinglete lyd! Det var uhyre tynt med
Blu-ray multispillere med brukbar lyd før nå, med Oppo som
tilbyr high-end produsenter en basis driver for både lyd-og bilde,
med alle rettigheter ferdigforhandet og alt betalt. Produsenten
putter dette inn i egen boks, kabinettet har betydning både for
for lyden og eiergleden, samtidig som man kan videreutvikle
strømforsyning, dac’er og analogutganger så langt man ønsker.
Dette er et kompromiss, selvfølgelig, men et fornuftig sådan,
82
og man skal være mer enn vanlig paranoid for å mene at dette
er en slags finere form for svindel. Jeg har selv i mange år eid
en Muse spiller som er basert på et rimelig Pioneer drivverk,
men som jeg garanterer låter langt fra den typiske pinglete,
masseproduserte DVD-lyden. Men også Muse – og Linn som
tapte en masse penger nettopp for å lage en multispiller fra
grunnen av – ga opp da Sony lanserte Blu-ray med enda
strengere og dyrere lisenskrav.
Og på denne bakgrunn mener jeg at den nye Blu-ray multispilleren til Electrocompaniet er svært vellykket for oss highendere som vil ha kanskje vår siste CD-spiller for å avtaste den
betydelige CD-samlingen vi allerede har i hus , samtidig sm den
kan avspille både SACD, DVD Audio og Blu-ray i 2 kanaler med
noe av den beste lyden jeg har hørt fra en multispiller, samtidig
som den også kan benyttes til multikanal med helt ok, men sub
high-end kvalitet.
83
333 3 veier til den musikalske privatkino: Billige hjemmekinoreceivere:
Blindveien!
Den tradisjonelle veien via billige receivere er simpelthen en blindvei for
musikken, mener Gunnar Brekke som simpelthen hater overfylte bokser
med støyende komponenter og pinglete juksewatt.
Av: Gunnar Brekke
J
eg hater hjemmekinoreceivere! På papiret framstår en
hjemmekinoreceiver som et
fantastisk produkt der man
får utrolig mye for pengene.
Fra skarve 3-4.000 kroner og oppover
får man bokser som har; fjernkontroll,
radio, en komplett forforsterker i en
drøss kanaler, innganger for både digitale og analoge lydkilder, innganger for
både digitale og analoge bildekilder, DA
konvertere for både film- og stereo-lyd,
digital romkorreksjon med målemikrofon og automatisk kalibrering, aktive
delefiltre for deling mellom subwoofer
og høyttalere, fem eller flere store
effektforsterkere osv. osv. Og så mange
terminaler. Dette må da være masse
for pengene.
Masse drit.
Hjemmekinoreceivere får meg til å
tenke i filmbaner, og det filmøyeblikket
som gir meg den beste analogien for
mine tanker om hjemmekinoreceivere
må være et av høydepunktene i filmen
Young Guns II, en vits: Der informerer
fangevokteren de uheldige fangene om
at ”han har en dårlig - og en god nyhet”.
”Den dårlige nyheten er at det eneste de
84
får å spise er gjødsel”. Da en av fangene
dumdristig spør ”hva som var den gode
nyheten?” får han umiddelbart svar;
”Det er masser av det!” hvorpå fangevokteren begynner å spa dritten ned i
fangehullet.
Hjemmekinoreceivere gir deg masse
for pengene, men det du får er stort
sett gjødsel.
Litt grunnleggende forståelse av
økonomi gjør det klart at en 5,1 kanals
forsterker må være minst 2,5 ganger
dyrere enn en vanlig tokanals forsterker - om man bruker samme kvalitet på
delene. Med 7,1 og opp til 11,2 kanals
løsninger blir multiplikatoren ennå
langt større.
I tillegg koster et enormt antall
terminaler/kontakter, FM-tunere, DAkonvertere, bildekretser, surroundprosessorer osv. også masse penger, penger
som ikke brukes i de analoge forsterkerkretsløpene. Når vi i tillegg vet at Dolby
Labratories, Lucasfilm, Sony og en hel
drøss andre aktører skal ha royaltys for
bruk av deres teknologi forstår vi at det
blir ennå mindre penger igjen til selve
den analoge lyddelen i receiveren.
Selvfølgelig er det også økonomiske
fordeler med en slik integrering inn i
en boks. Man sparer penger på antall
kabinetter, antall strømforsyninger,
antall nettledninger osv. men dette vil
aldri kompensere for alle de andre utgiftene produsenten har. Jeg vil påstå at
bare fra en femtedel til en tiendedel av
pengene går til lyd, noe som innebærer
at en hjemmekinoreceiver må være
5-10 ganger dyrere enn en stereoforsterker bygd til samme kvalitet.
For å kunne levere et såpass komplekst produkt som en hjemmekinoreceiver til en såpass billig penge som
de gjør, må produsenten ha ”cut some
corners” for å si det på nynorsk. Her er
litt om deres snarveier.
… og årets Nobelprisvinnere i fysikk
er… Ta-da: Hjemmekinoreceiveren!
Liksom alkymistenes har prøvd å
lage gull av gråstein, har mang en oppfinner prøvd å lage en evighetsmaskin
- en ”perpetuum mobile”. Dette skal i
utgangspunktet være klin umulig da
termodynamikkens 1. lov forteller oss
at ”energimengden i universet - eller i
et isolert system - er konstant. Energi
kan aldri oppstå og aldri tilintetgjøres,
men kan kun gå over i andre former”.
Men utrolig nok har produsentene av
hjemmekinoreceivere klart å trekke
mer energi – effekt – ut av boksene
sine enn det som tilføres. I hvert fall på
papiret. Det er ikke uvanlig å se hjemmekinoreceivere som trekker maksimalt 500 Watt fra nettet oppgis å levere
7 x 100 Watt til høyttalerne. Wow –
maskiner med 140 % effektivitet! Selv
med dagens klasse D teknologi som på
papiret skal være bortimot 100 % effektive (noe de på ingen måte er i praksis)
er dette litt av et kunststykke. Et stykke
magi.
Før vi varsler Nobelkomiteen i
Sverige om disse resultatene så bør
vi kanskje ta på oss skeptikerbrillene.
Alle forstår at dette er en bløff på linje
med anti rynkekrem som garanterer
resultater (som i praksis er parfymert
spenefett med en hundredoblet pris).
Slik markedsføring; av både receivere
og spenefett er vel strengt talt ulovelig,
men vi lar produsentene slippe unna
med det. Her har pressen et ansvar, og
selv om jeg i utgangspunktet er mot at
hifi (eller for den saks skyld spenefett)
skal måles, hadde det vært greit at noen
av bladene tok på seg jobben med å
avsløre denne bløffen. Ikke la dem
slippe unna med det!
Grøss og gru. Romkorreksjon…
Foruten fantasieffekten oppgitt i
hjemmekinoreceiverne, er mitt neste
store problem med slike bokser deres
bruk av digital romkorreksjon. Jeg har
sjelden opplevd at digital romkorreksjon – selv high end løsninger – faktisk
forbedrer gjengivelsen i et anlegg.
Romkorreksjonskretser koster ekstra
penger, men forbedrer sjelden lyden.
En unnskyldning til Peter Lyngdorf og
alle andre som fikler med slik teknologi,
men slik er det i mine ører. Hvorfor?
Som ingeniør ser jeg tre alvorlige
problemstillinger med denne teknologien:
ordlengden (antall bit). Alle som har
hørt en tidlig (16 bit) CD-spiller med
digital volumkontroll vet hvor ille
det låter når nivået er skrudd ned.
Situasjonen i en moderne prosessor
som opererer med lenger ordlengde
(24-32 bit) vil ikke bli like ille som en
16 bit CD-spiller, men en slik demping vil uansett gi deg ”telefonkvalitet”
på lyden i det nivådempede området.
• Det største problemet mitt med
digital romkorreksjon er dog det slike
kretser gjør med fasegangen. Ved
kalibrering settes en målemikrofon
i lytteposisjon, receiveren leverer
testtoner til høyttalerne og den
digitale equaliseren justerer nivåene
mellom de forskjellige høyttalerne
og det individuelle nivået i hver
enkelt høyttaler så denne gir deg en
rett frekvenskurve i lytteposisjon.
Dessverre gjør dette alvorlige ting
med lyden. Siden målemikrofonen
kun registrerer nivåforskjeller vil den
heve eller senke nivået ved problemfrekvensene, uten å ta hensyn til om
dette er direktelyd fra høyttaleren
(som er i fase) eller reflektert lyd
fra høyttaleren via vegger, gulv og
tak (som ikke er i fase). Det du blir
servert i lytteposisjon er en salig
blanding (graut) av faseriktig og
fasefeil, som resulterer i at hjernen
forteller deg at her er noe feil.
Som musikkelsker og skribent opplever jeg lyden etter digital romkorreksjon er ”feil”. Jeg er som dere forstår
ingen stor fan. Markedsføringen forteller deg at en slik korreksjon gir deg
som sluttbruker perfekt lyd etter en slik
romkorreksjon. Det er ikke slik det fungerer. Jeg anbefaler heller at det dere
gjør en skikkelig jobb med plassering
av høyttalerne for best mulig resultat.
Hør på bakhøyttalerne som et ordinært
stereosett. Bruk om nødvendig stativer.
Demp de reflekterende flatene om det
skulle være nødvendig. Ikke undervurder hørselens (ørene og hjernen) evne
til å høre gjennom frekvensavvik. Dens
evne til å avsløre feil i eget lytterom og
høre ”gjennom” disse feilene.
Er man allikevel ikke helt fornøyd
og dønn avhengig av å ha en spikrak
frekvenskurve i lytteposisjon kan man
alltids gjøre den siste fintuningen
med den digitale romkorreksjonen. En
slik fintuning (av noen få dB) er langt
mindre negativ for lyden enn en full
romkorreksjon (av 10, 15 eller 20 dB),
men aller best resultat får du om du
klarer å avstemme anlegget helt uten
bruk av equalisering.
Babylonsk støy!
Innsiden av en hjemmekinoreceiver
er et utrolig støyende sted. Jeg snakker
ikke bare om den eventuelle viftestøyen og trafobrummet vi kan høre
med våre egne ører, men om all den
høyfrekvente støyen som vi ikke kan
høre, men som vil ”høres” av nabokretser i dette miljøet. Foruten de
hørbare (20Hz-20kHz) analoge lydsignalene som (kommer inn og) går ut
av boksen er nemlig en hjemmekinoreceiver full av kretser som opererer
ved andre frekvenser både innenfor og
utenfor det hørbare området. Strømforsyningen lekker lavfrekvent støy - om
den er konvensjonelt oppbygd, eller
høyfrekvent støy - om den er swichet.
Fjernkontrollmottageren, FM-tuneren,
DA-konverterne, bildeprosessorer, eventuelle klasse D forsterkere, osv. lekker
alle støy ved de forskjellige frekvenser
de opererer. Innsiden av en hjemmekinoreceiver er som Babylon etter
tårnets fall. Men siden Babel-fisk eksisterer i elektronenes verden så vil alle
• Har man et dipp i frekvenskurven på
la oss si 15 dB (ikke uvanlig i et vanlig lytterom) skal dette kompenseres
i det digitale domenet ved å legge til
15 dB ekstra ved gitte frekvensen.
Om man spiller med moderate 10
Watt ut - til resten av frekvensområdet - må effektforsterkeren levere
hele 320 Watt (!) ved problemfrekvensen. Hvilken effektforsterker
innebygd i en vanlig hjemmekinoreceiver klarer det? Og øker man
effekten til 100 Watt ut (til resten av
frekvensområdet) må effektforsterkeren levere utrolige 3.200 Watt (!!!)
ved problemfrekvensen. Hvilke effektforsterkere overhode klarer det? Og
hvilke høyttaler klarer å ta i mot slike
mengder effekt?
• Har man derimot en peak i frekvenskurven på 15 dB (igjen ikke uvanlig
i et vanlig lytterom) støter man på
nye problemer. For å redusere nivået
i det digitale domenet reduserer man
85
333 3 veier til den musikalske privatkino: Billige hjemmekinoreceivere:
de forskjellige ”språkene” høres av og
påvirker de sarte analoge lydkretsene.
Ikke bra!
Selvfølgelig prøver produsentene av
hjemmekinoreceivere å gjøre så godt
de kan for å undertrykke all denne
støyen - og det må sies at de lykkes
overraskende godt med tanke på problemene de har å takle. Med store komplekse støyproblemer og små midler,
kommer de overraskende langt med
fornuftig printlayout og kondensatorer
som ”knebler” høyfrekvent støy, men
slike løsninger kan ikke konkurrere
med reell adskillelse av kretsene. Det
takles klart bedre av highend løsninger
med adskilte bokser som fungerer som
skikkelige Faradaybur. Det er aldri lurt
for lydkvaliteten å putte alt for mange
funksjoner inn i en boks.
Greit til film?
Selvfølgelig benyttes hjemmekinoreceivere primært til film, det er derfor man
har valgt denne typen produkt til å
begynne med. Med et stort bilde brettet
ut foran deg; enten på TV-en eller på
et lerret skjer det noe med hjernen.
85 prosent av hjernens kapasitet settes
umiddelbart av til behandling av signalene som kommer fra øynene. Det
vil si at bare 15 prosent av hjernens
kapasitet brukes til bearbeiding av
lyden og andre sanseinntrykk. Det gjør
at jeg ikke hater hjemmekinoreceivere
like mye når de benyttes til film. Men
til musikk - når man lukker øynene og
lar hele hjernens kapasitet konsentrere
seg om musikken - holder de rett og
slett ikke mål. I hvert fall ikke i forhold
til prisen. Selv de dyreste hjemmekinoreceiverne vil aldri kunne måle seg
med tilsvarende priset stereoutstyr.
Jeg bruker faktisk en hjemmekinoreceiver hjemme – en fem tusen
kroners Onkyo – som gjør en grei jobb
med å formidle TV-lyden i stua. Som
en HDMI-velger mellom TV-tuner,
spillkonsoll og bluerayspiller fungerer
den helt utmerket. Som audiofil har jeg
selvfølgelig valgt å ha den oppkoblet
med kun et par lettdrevne (front)høyttalere og lyden kjøres selvfølgelig uten
romkorreksjon. Lydkvaliteten er klart
86
bedre enn de innebygde høyttalerne i
flatskjerm TV-en og betjeningen såpass
enkel at alle i familien kan bruke den.
Men skal jeg høre på musikk eller nyte
en bluerayfilm så går jeg ned i kjelleren. Til lydanlegget.
Bedre løsninger.
Etter så mye edder og galle må jeg
jo komme med noen løsninger på
hvordan man kan forbedre lyden,
servert sammen med – eller uten –
bilde. Her er mine forslag:
Løsning 1: Det enkleste og klart billigste er å koble opp TV-en sammen
med et godt tokanals stereoanlegg. Fra
bluerayspilleren eller TV-tuneren lar
man bildet gå rett til TV-en via HDMIkabler, mens lydsignalet i to kanaler
går til lydanlegget. Man må velge kilde
både på TV-en og forsterkeren, men såpass orker man med tanke på den økte
kvaliteten. Opplevelsen av film sammen med et godt stereoanlegg er mye
bedre enn opplevelsen sammen med et
tilsvarende priset hjemmekinoanlegg
og i tillegg kan du med god samvittighet høre på musikk uten bilde. Det var
det vi pleide å gjøre i gamle dager.
Ønsker man multikanal så er det
selvfølgelig også mulig å få til dette
med god kvalitet. Men vær forberedt på
at dette koster langt mer. God multikanal lyd er spesielt interessant i våre
dager da det finnes høykvalitets musikkopptak – både med og uten bilde – på
blueray og SACD. Hør bare på multikanal
lydopptakene fra norske Lindberg Lyd,
og du forstår hva jeg prater om. Hvordan
skal man best utnytte slike opptak?
Løsning 2: Går man et steg opp i
kvalitet fra hjemmekinoreceiveren - til
hjemmekinoprosessoren - er det flere
fordeler med dette. Det mest åpenbare er at man slipper de skrøpelige
innebygde effektforsterkerne, fulle av
juksewatt. Med skikkelige eksterne
effektforsterkere låter det hele klart
bedre. På denne måten fjerner man
også de verste støykildene – effektforsterkerne – fra miljøet inni hjemmekinoreceiveren. Highend produsenter
som McIntosh, Cary og Lexicon leverer
hjemmekinoreceivere du kan kjøpe.
Selv de store Japanske produsentene
legger sin prestige i sine hjemmekinoprosessorer, som fort koster like mye
som den dyreste receiveren i sortimentet fra samme produsent- selv om
den mangler effekttrinnene. Ja, det
koster klart mer penger, men er du ute
etter bedre lyd så kan det godt være
verdt det. Bare du passer på å bruke
den eventuelt innbygde romkorreksjonsenheten med måte – eller aller helst
lar den være helt slått av.
Løsning 3: Den aller beste løsningen
er etter min mening å gå for en god
multikanal signalkilde (bluerayspiller
eller SACD-spiller) for deretter å koble
dette videre – analogt – til en god multikanals forforsterker og videre til det
antall effektforsterkere og høyttalere
man trenger. Effektforsterkere finnes
foruten i en og to kanaler, også i tre,
fem, syv osv. kanaler så dette skulle
ikke være noe problem å skaffe seg.
Multikanals forforsterkere derimot er
mer sjeldne. Det er tydeligvis ikke så
mange produsenter som har skjønt det
samme som Fidelity, men det finnes
noen. Vi har testet de fleste av disse
multikanal forforsterkerne i Fidelity;
Copland CVA-306, Parasound Halo
P7, Electrocompaniet EC-4,9 og Audio
Research MP-1. Alle disse spiller fantastisk flott og best av alt – ingen av dem
har noen form for innebygd romkorreksjon. Løsning 3 kan faktisk bli billigere enn Løsning 2. Men husk å sette
av godt med penger til kabler. Dem går
det mange av.
En slags konklusjon.
Egentlig bør jeg kanskje ikke legge
hjemmekinoreceiveren for hat. Den
er hva den er. En boks stappfull av
elektronikk som dessverre ikke egner
seg noe særlig til gjengivelse av
musikk. Ingeniørene som konstruerer
og bygger disse boksene fortjener vel
heller ikke å være hatobjekter, da disse
tross alt gjør et ærlig stykke arbeid. De
vet utmerket godt hva de har bygd.
Om jeg absolutt skal legge noen for
hat, må det være markedsføringsavdelingen ved disse firmaene som innbiller
oss at disse boksene gir oss langt mer
effekt en det vi får i virkeligheten. Som
dytter på oss ideen om at romkorreksjonskretsløp skal gi oss perfekt lyd
for alltid.
Videre kan jeg hate hifipressen
som tester den slags produkter, men
ikke gjør oss oppmerksom på denne
svindelen. Som kun sammenligner
hjemmekinoreceiveren med andre
hjemmekinoreceivere uten å gjøre
sluttbrukeren oppmerksom på at han
antagelig kunne fått klart bedre lyd
med en stereoforsterker til en tiendedel
av prisen. Som ikke kommer med sure
oppstøt som dette. 3
Takk for oppmerksomheten.
333 3 veier til den musikalske privatkino: High-end lyd:
XTZ Divine er et kjempekjøp, både
når det gjelder store og mellomstore
høyttalere til privatkinoen.
88
Landeveien
Fidelity redaktøren syntes han fikk til et veldig bra stereoanlegg med storslagen lyd som fungerer glimrende BÅDE
til film og musikk. Men veien til rimelig og fornuftig multikanal var ikke like fint asfaltert, og med litt mer svinger og
humper på vei mot målet.
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
ette anlegget er satt
sammen av 3 av de mest
bemerkelsesverdige
bestekjøpene i grenselandet til det aller beste
uansett pris: XTZ Divine,
Parasound Halo og Oppo, sistnevnte
betydelig forbedret av Electrocompaniet. At her finnes gode muligheter
for utvidelse til multikanal, gjør dette
storslagne anlegget spesielt egnet som
et kombinert musikk/filmanlegg.
Fellesnevneren for dette prosjektet er
den nyeste multispilleren fra Electrocompaniet basert på den siste Oppo
103 (allerede ny modell fra forrige blad,
her går det unna) som tar alle formater inkludert Blu-ray film med 3D,
men som for oss først og fremst er en
drivende god CD-spiller i 2 balanserte
utganger, men med fantastisk bilde og
nesten uendelige tilleggsmuligheter
med SACD, Blu-Ray, DVD Audio, USB
inngang etc.
Den originale Oppo 103 har vi prøvd,
men opplever forbedringen med den
balanserte stereoutgaven fra Electrocompaniet såpass stor med CD og
SACD at vi tror de fleste av våre lesere
gladelig betaler det man må ut med
for Electrocompaniets EMP3, som den
nå heter. Den nyeste Oppo 105 med
mer påkostet lyddel, har vi ikke hørt
enda, men på bakgrunn av tidligere
modell, vil nok denne komme noe
nærmere Electrocompaniet lydmessig
enn lillebroren. Den kan derfor være
et rimeligere alternativ om du ikke
trenger en særdeles god 16 bits CDspiller.
Men hvor god er egentlig den siste
multispilleren fra Thau? Ikke fullt så
god med 16 bits CD-plater som den
klassiske toppladeren MC-1 up som vi
har omtalt foran i bladet. Men bedre fra
den balanserte utgangen enn min egen
ca 2 år gamle referanse Blu-ray spiller
fra Marantz til nærmere 50 tusen
kroner. (Men Marantz tar det igjen med
ekstremt gode digitalutganger)
De analoge utgangene låter på den
originale Oppo 103–men også i multikanalene på EMP 3-noe hardere og mer
kantete. Ikke minst i forhold til den
fyldigere, men ærlige og tørre klangbalansen på den balanserte utgangen
med egen EC DAC. For denne låter
virkelig ”high-end”. Her er flott kropp,
ditto dynamikk og lekker detaljering.
Og dette ikke bare oppover i diskanten,
men også nedover. Heldigvis kan man
benytte den balanserte utgaven på
EMP-3 sammen med de ubalanserte
til senter og bakkanaler. Et fornuftig
kompromiss, men hvor mye ødelegger
dette i tifelle en eventuell utbygging til
multikanal?
Vi får se…
Himmelsk?
Utgangspunktet for dette anlegget er
ellers de store XTZ Divine 100.49, konstruert i Sverige av Olle Eliassen, men
bygget i Kina med noen av de beste
råelementene fra Europa som er å oppdrive. Med et stort og rålekkert kabinett
i valnøtt eller sortlakk, rimelig solid og
med muligheter for finjusteringer av
nivå av både de doble SEAS-bassene
pluss den berømte mellomtonen (og
tilvarende keramisk dome) fra tyske
Accutron.
Prisen var såpass lav ved lanseringen for et par år siden, at jeg anbefalte
leseren som kunne være i markedet
for en såpass stor høyttaler å løpe og
kjøpe før produsenten skjønte at de
hadde kalkulert feil. Siden har prisen
gått opp nesten 50%, men fremdeles er
dette den rimeligste tilnærmet ”highend” storhøyttaler jeg vet om, til under
femti tusen for paret. Jeg kjøpte selv
et eget par til kinoloftet da høyttalerne
ikke bare kunne spille stort og høyt,
89
333 3 veier til den musikalske privatkino: High-end lyd:
men i tillegg til en aldeles fremragende
stemmekvalitet også hadde en ganske
mørk og tilgivende klangbalanse, noe
som passer perfekt for mange lydspor
som er mikset for store og dempede
kinolokaler.
Og her er et trøkk i SEAS-bassene
som gjør sub overflødig selv for de
mest kritiske. Et stereo oppsett med en
slik høyttaler på hver side av flatskjerm
eller lerret, gir potensialet til en totalopplevelse som de fleste pinglete 7 kanalers anlegg ikke er i nærheten av. Og i
forhold til prisen er dette- så absolutt i
motsetning til et multikanaloppsett til
samme pris- fullstendig kompromissløst i forhold til favorittmusikken din,
nesten uansett hva du liker best…
Attpåtil er her også muligheter for
fintrimming av nivå på alle elementene,
dog et tveegget sverd da man lett kan
rote seg bort. Etter å ha prøvd alle kombinasjoner som tenkes kan, havnet jeg
etter flere måneders prøving og feiling
på at ”normal” innstillingen på samtlige
elementer låt best. Tenk det, Hedda!
Her var det også kablet med mye ekstra ”ledning” direkte til elementene for
alternativ bruk av utvendig elektronisk
delefilter. For meg ble dette et eksempel
på for mye av det gode, da metervis
av halvbra kabler og billige terminaler
opplagt reduserer potensialet i denne
høyttaleren med noe redusert mikrodynamikk og oppløsning. Men her er det
da også mye moro for en ”modder” som
uansett må betale mer for de enkelte
komponentene enn hva den ferdige
høyttaleren koster…
Og for å gjenta det; dette er langt
mer enn en stor kinohøyttaler for
actionfilm; dette er en skikkelig highend høyttaler med usedvanlig bredt
frekvensområde og tålbarhet for ren
og ukomprimert lyd selv ved høy
lydstyrke i større lokaler. Og inklusive
suveren stemmekvalitet. Bare en anelse
kompromiss i oppløsning og mikrodynamikk skiller denne høyttaleren fra
mye dyrere høyttalere hvorav en annen
stor svenske; Marten Django, kanskje
er den største konkurrenten til knapt
dobbelt pris.
Senterkanal?
I tidligere artikler har jeg argumentert
sterkt mot senterkanal, ikke fordi det
egentlig er noe galt med denne i filmsammenheng, men fordi senterkanalen
i nesten alle hjemmekinoanlegg er for
spinkle, billige og dårlige. Og gjett om
det ikke er nettopp den altfor dårlige
lyden fra midten som farver hele lydbildet, nesten uansett hvor bra resten
er! Også plasseringen av senterkanalen
er oftest i praksis særdeles vanskelig.
En flatskjerm eller lerret kommer
gjerne i veien for en optimal plassering.
Da mener jeg at det er langt bedre å
bruke pengene på bedre frontkanaler.
Vi hi-fi entusiaster har da i alle år vært
90
fornøyd med solisten i midten på våre
stereoanlegg? Problemet er selvsagt
at lyden i 2 kanaler er optimal kun i
”sweet spot”, men også ved filmvisning
med mange mennesker opplever jeg
i praksis at de færreste reagerer på at
dialogen ikke er helt i midten.
Likevel opplevde jeg at utviklingen
av en kvalitets senterkanal fra XTZ
(Divine 100.33), med samme mellomtone (2 stk) og diskant som hovedhøyttaleren, som positivt for en mulig
senere utbygging. Og faktisk er denne
mindre senterhøyttaleren enda en
smule mer oppløst og homogen enn
den store i betydelige deler av frekvensgangen, selv om det vikigste er at de
låter ganske likt. Dette er langt fra
tilfelle med mange senterhøyttalere,
selv fra lik produsent.
Men selv om denne senterhøyttaleren er god, noe vi også fortalte om
i forrige blad, er den som 90% av alle
senterhøyttalere laget for å ligge under
TV-en med dårlig og ujevn spredning
som resultat. Men slik vil de fleste ha
det, og ofte er dette eneste mulighet
for plassering. Lyden blir likevel bedre
ved loddrett plassering, noe som er fullt
mulig med denne modellen og som
man uansett bør gjøre om man også
benytter den som bakhøyttaler ved et
surroundoppsett av potensiell meget
høy klasse.
Jeg fikk forøvrig noen tankevekkende
og særdeles positive opplevelser med
senterkanal i arbeidet med denne artikkelen, og fikk nesten sjokk over hvor
bra det kunne låte, ikke minst med 3
kanals musikkutgivelser på SACD og
DVD Audio fra slutten av 50 årene på
RCA Living Stereo og Mercury. Men
da benyttet jeg 3 like kanaler med den
store XTZ Divine 100.49 nøyaktig i
midten og med lik avstand til sitteposisjon som hovedhøyttalerne. Problemet – utenom pris og størrelse – er
at man har store vanskeligheter med å
få kjøpt odde antall storhøyttalere. Og
plasseringen er praktisk talt umulig
sammen med bilde om man ikke
benytter kostbare lerreter beregnet på
lydgjennomgang. Eller man kompromisser med bildet og velger en mindre
flatskjerm med kort betraktningsavstand langt foran høyttalerne.
Alle andre løsninger enn en like stor
og kostbar høyttaler som stereoparet
er faktisk et kompromiss; stort eller
lite. Med den lille Divine heldigvis et
ganske lite da bassen går dypt nok for
selv ganske maskulin stemmekvalitet. I
forhold til pris og størrelse, er kompromisset fornuftig om en noenlunde
grei plassering er mulig – helst med lik
avstand fra sitteposisjon som hovedhøyttalerene.
Men dette bare om også forsterkeri
holder følge. Små høyttalere må ha kraftige forsterkere for å kontrollere bassen så
langt fysikkens lover strekker seg…
Parasound Halo effektforsterker
Parasound Halo’s A-serie er med sine
250 watt i 8 ohm det beste forsterkerkjøpet i grenselandet til high-end som
jeg vet om. Her er snakk om virkelig
utmerket lydkvalitet i lekker design
og særdeles god byggkvalitet med 10
års garanti levert via faghandelen her i
Norge. Fidelity prøvde stereoversjonen
for et drøyt år siden og denne fikk
trampeklapp fra både redaktør og testpanel sammen med den rimelige stereo
Halo forforsterkeren til under titusen
kroner. Begge deler er balansert!
Klangbalansen er i begge tilfelle
fyldig med utmerket grunntone, men
samtidig rimelig stram og oppløst.
Lydkvaliteten er slett ikke ulik Electrocompaniets AW 180, min favoritt i prisklassen, men uten noe av den magiske
fløyelsdiskanten og den fenomenale
mellombassen og holografien på denne.
Parasound er noe mindre romantisk i
klangen, noe utvilsomt andre enn meg
Parasound Halo forsterkerserie fåes nå også i svart.
sikkert er glade for. Forsterkeren er
uansett såpass like at jeg selv benytter
AW 180 i frontkanalene på min referansekino (med Respons Grande) mens
den nye 3 kanaleren fra Parasound
driver senter- og bakkanaler.
Som vanlig er effekforsterkeren klart
bedre enn den særdeles prisgunstige
forforsterkeren P3, men det var som et
komplett sett at testpanelet mente dette
var en særdeles bra pakkeløsning som
spilte på høyde med de beste integrerte
forsterkere i prisklassen, men med
enda mer krefter.
Jeg vil poengtere at forforsterkere
er akilleshælen også til mange andre
forsterkerprodusenter, og jeg har ikke
forslag til entydig bedre pre før man
nærmer seg mangedobbelt pris. (Jeg
er imidlertid litt rusten på digitale
dekodere/forforsterkere, men hører
noen mene at Anthem, Cary og andre
lager gode løsninger til langt under de
ca. hundre tusen som man måtte ut
med for de bedre for få år siden (men
se også neste artikkel).
Men tro ikke at forforsterkeren i de
integrerte er så mye bedre bare fordi du
ikke kan se dem. Generelt tvert imot!
Jeg har forøvrig rukket en kort lytt med
siste modell fra Hegel som vi omtaler
i dette bladet. Men uansett hvor bra
Hegel 300 er i forhold til pris og enkel
oppkobling-og den er imponerenede
bra- er den ikke fullt så tett på ekte
high-end som Parasound 250 wattere!
For siste Parasound i Halo-serien, nå
også i sort utførelse, leverer i prinsippet samme forsterker i både 3 og 5
kanaler med beskjedne kompromisser
med hensyn til strømforsyning, noe
som i hvert fall i 3 kanal versjonen
absolutt ikke er hørbart. Og for denne
ekstra kanalen til en mulig senterkanal
betaler du bare ca. 5000 kroner! Jeg
vil også bemerke at lydkvaliteten på
denne forsterkeren, som ble lansert for
10 år siden, er stadig forbedret, særlig
91
333 3 veier til den musikalske privatkino: High-end lyd:
Respons Baby Grande har
fått ny diskant og er enda
mer oppløst og homogen.
En ”stor” stativhøyttaler
som fungerer glimrende
som senterkanal.
dynamisk og med hensyn til oppløsning, selv om Parasound ikke lager noe
fuss om dette.
Parasound P-7 stereo/multikanal
Men også på forforsterkersiden har
Parasound en kanin i hatten; deres forforsterker Halo P-7 som av Stereophile
i ren klasse A blir sammenliknet med
forforsterkere til 3-4 ganger prisen. Og
med balanserte stereo inn/utganger for
vanlig CD-spiller, en mer enn passabel
MM/MC Riaa for alle som vil spille av
den gamle vinylsamlingen i ny og ne,
pluss altså 8 ubalaserte inn og utganger
(pluss 2 balanserte inn) med særdeles
enkle justeringsmuligheter av opptil 8
kanaler. Og den låter såpass godt med
sin helanaloge kretsløsning at jeg vet
kun om Audio Research M-1 til minst
tredobbelt pris som har en smule
”større” og strammere lyd, forøvrig en
lyd som er ”typisk” ARC selv om denne
er konstruert med transistorer. Men
om P-7 ikke er fullt så bra, er den altså
såpass god at jeg ikke vet om andre
analoge stereopre som er entydig bedre
til samme pris.
Multikanalopsjonen blir derfor en
ren bonus om du velger P-7 fremfor
den halvparten så dyre 2 kanaleren
C-3. For også i stereo er multikanaleren
en smule bedre og luftigere selv om
prisdifferansen kan virke stor om du
ikke tenker å utvide til 3, 4 eller flere
gode hi-fi kanaler. For å gjøre det enda
vanskeligere, har Parasound valgt å
holde prisen for herligheten nede ved
kun å benytte ubalansert på surroundinngangen (2x7kanaler) mens utgangene er både balanserte og ubalanserte
i samtlige kanaler.
Bare surr?
Som et stereoanlegg med potensiale også for et stort og flott bilde og
avspillingsmuligheter for de tusenvis
92
av påkostede filmer, ikke minst de
tusenvis DVD/Blu-ray konsertopptak
og musikkvideoer, er dette anlegget
veldig grei skuring og med en usedvanlig ”stor” lyd og dyp bass, noe som gir
minst like mye kinofølelse som kringlyd. Men det er surroundbiten som har
i seg alle de ”catch 22” problemstillingen hvor utstyret simpelthen nekter
å samarbeide på en enkel og fornuftig
måte, en arv fra dengang filmbransjen
”kuppet” musikkindustrien.
Audio Research har riktig nok skapt
en fantastisk forforsterker som løser
alle ”problemer” med vanlig analog
oppkobling både i stereo og multikanal.
Men denne koster like mye som resten
av det anlegget vi prøver å få til. Og
fungerer best om CD-spilleren har
balanserte utganger med en god dac
i alle kanaler. Og selvfølgelig Blu-ray
bilde. Hvem gidder å se filmer med
topp lyd med gårsdagens bildekvalitet?
Men finnes det noen slike etter at
Electrocompaniet nå har valgt kun 2
balanserte utganger i sin etterlengtede
Blu-Ray spiller?
I samme og høyere prisklasse finner
vi flere multikanal digitalkonvertere
som er gode; en av disse kommer fra
Krell som vi sjekker ut i dette bladet.
Men igjen, prisen på denne er høyere
enn totalprisen på det anlegget vi
prøver å få til…
Jeg vil derfor først trøste de mange
som derfor nøyer seg med et godt
stereoanlegg med at desto bedre dette
er- inklusive dyp og solid bass- desto
mindre vil man savne de vanskelige
senter og surroundkanaler. Men det er
fantastisk gøy når man også får dette i
surround, tross mye surr!
Så la oss i det minste prøve!
Små triks for større lyd
I følgende avsnitt vil jeg med utgangspunkt i Electrocompaniets meget gode
Aktive høyttalere som denne fra
Dynaudio kan være utmerkede til
bakkanalene i et surround system.
multispiller EMP3, tipse om smarte,
effektive og relativt rimelig løsninger
for et bra surroundanlegg, om noe slikt
finnes. (Fidelity tar gjerne imot tips, et
finner du i brevbunken foran i bladet.)
Dette anlegget skal ikke bare være for
film, men først g fremst for de mange
musikkinnspillinger som faktisk finnes
på SACD, DVD Audio og Blu-Ray med
Pure Audio i multikanal. Det siste hvor
ikke minst det norske plateselskapet 2L
er verdensledende; i år med 2 nominasjoner til Grammy-prisen!
Med en meget rimelig ekstra forsterker på 250 watt til bare fem tusen
kroner, en meget god forforsterker som
knapt nok koster noe særlig ekstra for
surround biten- og den nærmest optimale senterkanal høyttaleren fra XTZ
til meget moderat pris- burde dette
Cinema Pardiso være en himmelsk
løsning…
Jeg tillater imidlertid minimalt med
kompromisser i senterkanlen: Er ikke
denne praktisk talt like god som de
andre frontkanalene, så er det bedre å
klare seg helt uten. Men da selvfølgelig
korrekt stilt inn ”uten senterkanal”
ved avspilling av multikanal. Derimot
vil jeg tolere større kompromiss i bak/
sidekanalene. Jeg vil forøvrig aldri vurdere å ha mer enn 2 surroundkanaler.
Den enkleste, mest praktiske og mest
stuevennlige løsningen for disse er simpelhen å benytte 2 aktive stativhøyttalere, gjerne av den ”trådløse” typen
som Dynaudio XEO som Kurt Lassen
omtaler i Fidelity nr. 59.
Dette er ikke en fullgod løsning for
”ekte” surroundopptak slik for eksempel norske 2L gjør det, og den holder
ikke den opprinnelige standarden til
SACD som forlanger like store høyttalere i surround kanalene som i front.
Men det fungerer glimrende for å
skape illusjon av å sitte i en stor sal,
eventuelt også med publikum og ap-
plaus rundt deg. Men i det alt vesentlige er denne løsningen kun beregnet
på å gjenskape den reflekterte romklangen fra begivenheten.
Krykkeløsninger
EC EMP 3 har den beste gjengivelsen
av både SACD, DVD-Audio og Blu-ray
via de balanserte anlogutgangene jeg
har hørt fra noen multimaskin så langt.
MEN, denne kvaliteten gjelder altså
kun de balanserte stereoutgangen.
Gutta på Thau har vurdert multikanalmarkedet såpass lite og uinteressant
at de kun har satset på topp kvalitet i
stereo. (Det finnes knapt multispillere
på markedet med samtlige utganger
balansert. Electrocompaniet har en
utgående modell, men den er – sukk
– uten Blu-Ray!) Samtlige ubalanserte
utganger går via Oppo-dac’en som i
forhold er røffere og med noe mindre
dynamikk og båndbredde.
Den anbefalte forforsterkeren opererer med presis samme tankegang;
best mulig kvalitet på stereoinngangen,
mens surroundinngangene kun er
ubalanserte.
Flere krykker
Det finnes ytterligere et ”smart” kompromiss, nemlig å benytte kun en stereo forforsterker (f.eks. Parasound P-3
til under ti tusen) til stereoanlegg for så
å benytte den innebygde volumkontrollen som – dessverre og heldigvis – ikke
påvirker den balanserte utgangen på
EMP 3.
Benytter du den innebygde volumkontrollen til multispilleren, betjener
du hovedkanalene på vanlig måte, men
benytter volumknappen på spilleren
til å finne passende volum til front og
surroundkanalene. Dette er heldigvis
nesten enklere å gjøre enn å skrive om,
selv om målemafian sikkert vil hevde at
dette ikke blir presist nok. Et kompromiss er det selvfølgelig, selv om jeg
opplever det største problemet er rent
praktisk og betjeningsmessig.
Balansenivået på ulike surroundinnspillinger varierer uansett i betydelig grad.
Men så finner vi en smart løsning
på Parasound forsterkeren: Variabel
inngang på alle kanaler som også kan
veksle mellom ubalansert/balansert
med en vippebryter.
Denne mulighetene pluss volumreguleringen gjør det mye enklere å
finne en optimal balanse til de aktive
høyttalerne i surroundkanalene.
Teoretisk er denne ekstra volumknappen et lydmessig kompromiss, men
siden lyden jo er overraskende god på
denne rimelige forsterkeren- og den
praktiske fordelen betydelig- klager vi
selvfølgelig ikke…
Konklusjon
Dette kombinerte musikk og filmanlegget som vi her skisserer, vil
fungere glimrende i stereo, og vil gi deg
helt usedvanlig stor og flott lyd helt i
greneselandet til high-end. Og dette til
en veldig fornuftig pris. De ekstra surroundutgangene på EMP 3, den billige
250 watts ekstrakanalen på Parasounds
Halo forsterker og den gode lyden på
firmaets særdeles prisgunstige analoge surroundforsterker, fikk meg til
å tro at man endelig kunne legge til 3
ekstra kanaler- ikke bare for film, men
gode nok til mer kompleks musikk.
Merutgiften for å kjøpe en 3 kanalers
forsterker isteden for bare 2, er lett å
svelge. Men..
Også forforsterkeren med opptil 8
kanaler er gunstig priset selv om man
ikke går videre med et multikanalprosjekt. Senterkanalen til XTZ er
også rimelig i forhold til kvaliteten, og
denne høye kvaliteteten er et must om
senterkanal i det hele tatt skal være
noen vits. Jeg prøvde mange tilfeldige
høyttalere som jeg hadde liggende for
å sjekke effekten. Bare de små Baby
Grande fra Respons var i noenlunde
samme klasse, (de var faktisk enda mer
homogene) men kostet mer. Til samme
pris som en senterkanal kan man få 2
meget brukbare surroundhøyttalere,
for eksempel fra Dynaudio? Kunne
et 4 kanals anlegg vært den optimale
løsningen?
Jeg opplever uansett at Fidelity må
prøve å finne en prisgunstig digital forforsterker med 6 gode digitaldekodere
og HDMI inngang før vi er helt i mål
betjeningsmessig i forhold til kompromisser med lyden. Men finnes det
noen der ute som er like gode- og like
prisgunstige- som kombinasjonen av
EC-dac’en på EMP3 og en god analog
pre fra Parasound- enten det er P-3 eller
P-7?
Uansett hva du gjør, og uansett om
du følger noen av våre tips eller ikke;
ikke drøm om å sette opp et surroundanlegg før du har fått det til i
bare 2 kanaler! Det er pinadø vanskelig
nok når man også må ta hensyn til
bildet ved plasseringen av høyttalerne.
Denne artikkelen skulle slå et slag for
surround, men den fungerer kanskje
mer som en advarsel? Det var slett ikke
meningen, men kompleksisteten øker
med hver ekstra kanal.
Men frydefullt gøy er det jo å prøve
det ut, kanskje nettopp fordi det er litt
vanskelig… 3
Produkter anbefalt
i artikkelen:
Electrocompaniet EMP 3
Blu-ray mulstispiller:
NOK.21.990,Produsent:
Electrocompaniet,Tau
Parasound Halo 250 watt
effektforsterker:
A-21 2 kanal NOK 24.790,A-31 3 kanel NOK 29.990,Parasound
Halo P-3 2 kanal pre:
NOK 9990,Parasound
Halo P-7 2/8 kanal pre:
NOK 19.990
Importør: NCMS
XTZ Divine 100.49 fullrange
høyttalerer,par:
NOK 47990
Baksiden på Parasound Halo A-31
viser både balansert og ubalanserte innganger på alle knaler, samt volumkontroll
til hjelp ved oppsetting med ulikt utstyr.
XTZ Divine
100.33 stativhøyttaler
spesielt for senter/surround:
NOK 12990,- pr stk.
Importør: Surround
93
333 3 veier til den musikalske privatkino: High-end i multikanal Krell S-1200U 3D:
Motorveien:
Högupplöst i 2 och 8-kanaler!
Svenske Hansi Danroth presenterer motorveien til den ultimate
hjemmekino som også spiller musikk i opptil 8 filer. Men som
alle skattebetalere i Norge vet; da koster det pæng, gitt!
Text: Hansi Danroth
Medlyssning: Jonas Bryngelsson (red.HiFi&Musik)
Hi-Fi&Musik
Denne artikkelen er et utdrag
fra en større artikkel i det
svenske bladet Hi-Fi&Musik
som vi har begynt å samarbeide
med. Vi vil i en viss utstrekning bytte stoff for å effektivisere produksjonen og utnytte
hverandres spesialkunnskaper
innen vårt felt. Dette er et
foreløpig eksperiment. Fidelity
velger å trykke innkjøpt stoff
fra både Danmark og Sverige på
orignalspråket, mens svenskene
sanndynligvis vil oversette våre
norske artikler. Men veien blir
til mens vi går…
94
S
tereomusik i all ära, men
högupplöst ljud och bild i
kombination är en fantastisk
upplevelse! De nya högupplösta ljudformaten från Dolby
och DTS på Blu-ray ger 50 gånger
större datamängd än föregångarna.
Krell S-1200U tar dig närmare musiken!
Jag lovar!
Ljudkvalitet från musik är svårare
att uppnå än för film. Öronen är
lättare att tillfredsställa under en
biljakt än till ljudet av ett piano. En
billigare receiver kan låta helt okej
på film, men falla platt på mage när
man försöker spela musik genom den.
Visst kan en surroundreceiver för
10 000–20 000 kr ge mycket glädje
till familjen. Koppla in DVD-spelaren
och TV-boxen och middagsgästerna
lär bli imponerade när du drar på
Batman ”The Dark Knight Rises” eller
Madonna ”Sticky & Sweet Tour”. Öka
subbasen bara så lär de inte gå hem
från festen oberörda.
Men om du ärligt skall kunna njuta
av musiklyssning och konserter i
flerkanal kan du gå olika vägar. Antingen nöjer du dig med att lyssna på
multikanal nedmixat till två kanaler
genom din stereoanläggning. En bra
Blu-rayspelare och en stor Plasma/
LED/projektor till din stereo ger en
mycket bra musikupplevelse. Vissa
entusiaster med begränsad budget
uppnår riktigt bra resultat genom att
köra framkanalerna genom stereoförstärkaren och skippa mittkanalen
alternativt låta en surroundreceiver/
surroundförsteg enbart ta hand om
mitt- och/eller bakkanalerna samt
subbasen.
60 000-100 000 kr bör lyssna på Cary
Cinema 12, Meridian G68, Anthem
Statement D2v, McIntosh MX121 eller
Classé Delta SSP-800, men även Pioneer och Denon har tunga alternativ
“strax söder om en hundring”.
Mellan 100 000 och 200 000 kr finns
den testade Krell 1200-serien, Meridians 861v8, Moon CP-8, McIntosh
MX150, Lexicon MC-12HD och flera
andra supermaskiner. Theta Digital
Casablanca III är en annan favorit,
men känns inte helt modern längre
samt att den heller inte har svensk
importör. Och i ultrahighendnivån
därutöver finns bland andra Krell
Evolution 707 (315 000 kr) och Lyngdorf Steinway P1 samt tills nyligen
Mark Levinson No502 (360 000 kr).
För att göra dessa surroundförsteg
rättvisa hamnar slutsumman för hela
anläggningen lätt kring 2 miljoner
inkl. en bra bildlösning och högtalare.
Sjukt, men sant!
Surroundförsteget S-1200U 3D
Idag är även de i hifi-sammanhang
billiga Blu-rayspelarna, från t ex Oppo,
så bra att det går att sköta hela omvandlingen där och skicka ljudsignalen vidare analogt via RCA-kablar
till surroundförstärkaren alternativt
ett stereoförsteg med ingång för ljud
i sex eller åtta kanaler Den som däremot inte vill kompromissa går såklart
hela vägen med en fullblodskombo
som t ex den testade Krell.
Vilken produkt och prisnivå skall
jag välja?
Varje person har sin egen kvalitetsnivå, men min lägsta nivå är definitivt
separat surroundförsteg och slutsteg
för musik- och konsertlyssning i
multikanal. Första nivån över dyra
receivrar är klassen 30 000-40 000 kr
för renodlade surroundförsteg, såsom
t ex Primare SP32 och Arcam 888,
som båda låter bra (och visst, kanske
även Sherbourn, Anthem och Integra
i något läge, men kanske inte om
du vill att håret på armarna skall
resa sig).
Ett rykande hett alternativ är
Marantz AV8801 med 4K-video och
11.2-ljud samt balanserade anslutningar för 30 000 kr! Den som har
Krell S-1200U 3D erbjuder verkligen
det bästa av två världar – highend
hifi & hemmabio i samma paket. Som
förförstärkare erbjuder den diskret
strömbaserad Klass A för bästa ljudkvalitet i stereolyssning, men även
i samtliga 8-kanaler (7.1). Varken
op-amps eller integrerade kretsar
används utan enbart beprövad Krellteknologi för rena signaler och högsta
bandbredd. Förutom de sedvanliga
RCA-anslutningarna finns även balanserade in- och utgångar (XLR).
S-1200 kan hantera insignaler om
4,1 Vrms resp. 8,2 Vrms balanserat
och driver det mesta med utgångsnivåer om 7,3 Vrms resp. 14,6 Vrms
balanserat. I stereoläget går inte
ljudsignalen via de digitala kretsarna
utan direkt till den diskret motståndsuppbyggda volymkontrollen för
optimal ljudkvalitet.
Samma höga nivå fortsätter gällande surroundprocessorn. Dubbla
core 32-bitars Cirrus CS497004 processorer sköter 1,8 giga operationer
i sekunden. De digitala signalerna
skickas sedan till 24-bitars ESS Sabre
D/A-omvandlare. Signalmässigt klarar S-1200U de senaste högupplösta
formaten Dolby True HD och DTS
Master Audio m fl. vilka ger upp till
50 gånger högre datamängd jämfört
med föregångarna Dolby Digital och
DTS (se faktaruta för mera info).
Den som vill laborera erbjuds nio
Krell-specifika ljudfältsmiljöer såsom
t ex Front Row, On Stage, Enhanced
Stereo, Full Range + Sub med flera.
Lyckligtvis slipper vi de löjliga DSPmiljöerna (såsom Kyrka och Stadium
med flera) som varit branschstandard
under ett antal år. På toppen av ett
förstklassigt stereoförsteg och surroundprocessor i världsklass så har
Krell klarar alla format!
S-1200U
3D klarar alla idag aktuella
uppspelningsformat:
Dolby True
HD
Dolby Digital Plus
Dolby Digital
5.1
Dolby Digital EX
Dolby Pro
Logic IIX
DTS Master Audio
DTS
High Resolution Audio
DTS
5.1
DTS ES Discrete 6.1
DTS ES
Matrix 6.1
DTS Neo:6
PCM 5.1
PCM
7.1
PREAMP (Direct Analog enbart)
PREAMP 5.1 (Direct Analog
enbart)
Möjlighet till följande digitalt
skapade surround miljöer:
General
Admission
Front Row
On Stage
Enhanced Stereo
Orchestra
Mezzanine
Full Range
+ Sub
Monophonic
Party
den testade S-1200U 3D också en
videoprocessor i absolut högsta divisionen (modellen finns utan videoprocessor för 110 00 kr och upp till
148 000 kr för toppmodellen som
innehåller både videoprocessor och
3D-hantering).
1080p-processorn förbättrar varje
videosignal, såsom komposit, komponent och S-Video, till HD-kvalitet
i HDMI. Färgdjupet är uppgraderat
till 48-bitar och bandbredden till 340
MHz. S-1200U klarar HDMI Deep
Color 1.4-standarden och 3D-signaler.
Faktum är att S-1200U använder
samma videoinnehåll och ljudvägar
som storebror Evolution 707 för
+ 300 000 kr.
S-1200 finns i både silver och
svart borstad aluminium samt går
att rackmontera.
Installation, uppkoppling och
handhavande
S-1200 är en barnlek att installera och
sköta. Utseendet är läckert sparsmakat med den stora kullagerbestyckade volymkontrollen centrerad på
fronten. Knapparna är små och
diskreta och displayen på apparatfronten är stor och tydlig samt ger för
ovanlighetens skull överskådlighet
ända från biosoffan. På fronten finns
också snabbkommandon till de mest
vanliga funktionerna.
Vidare finns ett logiskt uppbyggt
menysystem i bild att tillgå. Min enda
negativa synpunkt på handhavandet
är att det borde gå att reglera ljusstyrkan på apparatens frontdisplay.
Den går helt att släcka, men jag
hittade ingen dimmerfunktion. Den
stora blå displayen är förvisso bra när
man från soffan behöver se vad man
gör, men det är riktigt irriterande att
displayen tänds oavsett vad man gör
och oavsett om man vill. Den håller
sig tänd flera sekunder och lyser upp
det helt nedsläckta biorummet trots
att man enbart justerat volymen.
Menyerna är överskådliga, men ser
95
333 3 veier til den musikalske privatkino: High-end i multikanal Krell S-1200U 3D:
ut som de kommer från tidigt 80-tal.
Det finns 4 st HDMI-ingångar och en
utgång (samtliga 1.4). Detta räcker för
de flesta, men är snålt tilltaget till och
med jämfört med billiga receivers.
Bakpanelen erbjuder både balanserade XLR och obalanserade RCAanslutningar. Till skillnad mot de
flesta high-endprocessorer är S-1200
enkel och logiskt uppbyggd.
Fjärren är ovanligt robust och tillverkad i aluminium. Skönt att slippa
den sedvanliga plasten, men jag
saknar belysta knappar och display
vilket hade varit skönt i biomörkret..
I övrigt är dock S-1200 lättskött och
föredömligt enkel att komma överens
med. Det som kräver lite pillande
är dock att optimera den digitala
equalizern. Direktaccessknappar
till volym för center, surround och
bas-kanalerna både via fjärren och
apparatfronten ger pluspoäng. Den
som lyssnar på musik och film i multikanal vet hur varierande i ljudvolym
kanalerna är mixade och hur jobbigt
det är att måsta leta sig in i menyerna
för att justera volymen tillfälligt för
just den låten eller konserten/filmen.
Ett minne blott med Krell S-1200U.
S-1200 är utrustad med en digital
1/3-oktav parametrisk eq. Denna
parametriska form är den smartaste
formen av eq och fyra minnesbanker
medger möjlighet till snabbval av fyra
stycken lagrade kombinationer av
equalizerkorrigeringar. Själv körde
jag utan eq’n inkopplad med fullgott
resultat.
Musikförmedlaren som ändra
dina lyssningsvanor
Hur sammanfattar man månader av
lyckorus med några få meningar? Jag
skall försöka: Ljudmässig är Krellförsteget rena lyckträffen! Det låter
helt enkelt satans bra! Allt sitter där
det skall. Min tidigare erfarenhet från
2003 när jag testade Krells hemmabioprocessor Showcase för 60 000
kr var att den varken lät varm eller
speciellt musikalisk. Snarare analytiskt och hårt, men detta känns helt
bortblåst numera.
Okej, det har gått snart 10 år av
teknikutveckling och S-1200 kostar
också mer än det dubbla mot gamla
Showcase. S-1200 slår inte bara gamla
Showcase utan de flesta konkurrerande produkter på marknaden. Den
är klart prisvärd då man får leta länge
efter ett mera sanslöst ljud!
Och ljudkaraktären känns korrekt. Springsteens gitarr i ”Racing in
the Street” är lika naken och rå som
den skall vara. Krell återger allt med
exakt precision för en rå gitarr är
inte samma sak som en kall och hårt
gitarr. S-1200 smetar aldrig över eller
förskönar det som skall återges med
driv och attack. Och på ett unikt sätt
så låter den heller aldrig för mycket.
Aldrig för lite, men inte heller för
mycket. Till skillnad mot t ex Meridians ljudkaraktär som ger en djupare
och lugnare känsla så känns Krellen
mera driven och närvarande.
Men det viktigaste intrycket efter
månader tillsammans med Krell-
Ett jättekliv framåt i ljudkvalitet!
Om du tror att din Dolby Digital och DTS kapabla anläggning är något
att skryta om vid fikabordet på jobbet så skall du läsa vidare. De nya
högupplösta formaten fullkomligen sopar banan med de gamla trotjänarna.
Dolby TrueHD och DTS Master Audio formaten på Blu-ray levererar perfekt lossless högupplöst digitalt multikanalsljud utan kompromisser.
Titta bara på datamängden för Dolby Digital på DVD jämfört med TrueHD
på Blu-ray: DVD-skivorna innehåller vanligtvis 384kbps (Dolby Digitalformatet har max datarate om 640kbps, men är begränsat av DVDformatet till max 448kbps), medan TrueHD har en maximal datarate på
Blu-ray om 24Mbps – mer än 50 gånger jämfört med Dolby Digital på
DVD! Detta är alltså inga små skillnader utan ett jättekliv framåt i ljudkvalitet. Inte undra på att Dolby Digital och DTS låter som MP3 jämfört
med CD-kvalitet! Dolby TrueHD är verkligen allt som inte Dolby Digital är
– varm, luftig, klangrik, upplöst och detaljerad samt framförallt musikaliskt engagerande! Lägg sedan till högupplöst bild i 1920x1080p via HDMI
och du får en film- och musikupplevelse i ditt eget hem du inte kunnat
drömma om för bara något år sedan.
Riktiga hifi-entusiaster har vägrat släppa in multikanalsprodukter i anläggningen. En stereo är en stereo och många har valt att köra två anläggningar där film och konserter i multikanal spelas på ”den andra anläggningen”. Detta är synd av flera skäl. Dels tar två anläggningar mera
plats och dels så sprids budgeten ut tunt på två håll. Vi har testat Krellen
som stereoförsteg och i surround mot min gamla trotjänare Theta Digital
Casanova och redaktionens Audionet MAP. S-1200U spöar dessa båda
med råge. Krell S-1200u är beviset att en dyr A/V-processor även fungerar
grymt bra som ett renodlat hifi-försteg. Den gör jobbet som renodlad
förförstärkare i 2-kanal. Och helt perfekt dessutom!
96
kombon är inte hur bra den lät utan
hur den förändrade mig och mina
lyssningsvanor. Ett annat fenomen
är att För första gången på +20 år lyssnat jag igenom hela låtar och skivor
när jag testat en produkt. Dygnet har
vridits och kvällarnas och nätternas
njutning har renderat i gäspningar
och röda ögon på jobbet under dagtid.
Jag har framförallt lyssnat mig
igenom hela konserter. En efter en
från början till slut. Visa kvällar
har det varit enbart Rammstein och
andra Metallica. Jag har lyssnat på
olika Springsteenkonserter under en
hel helg medan andra tillfällen varit
ägnade åt enbart jazz. Musik- och
livekonsertsamlingen på Blu-ray
har snabbt utökats och har gått från
någon enstaka till 55 st under det
halvår jag haft tillgång till Krellriggen.
Många är Blu-rayversioner av
DVD:er som jag tidigare ägde, men
mycket nyinspelat släpps nu speciellt
till det högupplösta diskformatet.
Riktigt omslutande och våldsamma
upplevelser kommer från mastodontkonseter som till exempel DreamTheater
”Live at Budokan” och Iron Maiden
”En Vivo”.
En annan roligt upptäckt är att
HD-ljudet blåser nytt liv i gamla
godingar som Led Zeppelin ”The
Songs Remain The Same”, Dire Straits
”Alchemy Live” Roy Orbison ”Black &
White Night” och slutligen storverket Sting ”Bring On The Night”
som mixar skön fusionjazz med
rockdriv a la Police. Här kommer jag
på mig själv att låta, frusta, applådera
och resa mig upp ur soffan flera
gånger. Det är stört omöjligt att sitta
stilla till det musikaliska drivet.
Sammanfattning
Klart är att du missat mycket om du
ännu inte uppgraderat till möjligheten att kunna lyssna på Blu-ray
med de högupplösta ljudformaten av
dina favoritartister i ditt eget hem.
Jag kan ärligt säga att ingen hemmabioprodukt under alla mina år
förändrat mina lyssningsvanor och
lyssningsupplevelser så mycket som
Krell S-1200U 3D! Om du inte har
råd med matchande multikanalsslutsteget Krell S-1500 så satsa på
ett billigare slutsteg från Parasound,
Rotel, Primare eller annan tillverkare
och lägg pengarna på Krell S-1200 =
Referenskvalitet i BÅDE 2-kanal och
surround!
www.krellonline.com 3
Priser fra SEK 110 000
Importör:
Stylus Audio, Sollentuna
www.stylusaudio.se
Norge: Acoustic Tuning
Introduserer ditt
nye digitale stereoanlegg
«Simpelthen genialt!», Lyd & Bilde november 2012
Musikk for deg, eller hele familien.
Utmerket lyd på alt fra MP3 til 24-bit HD-lyd, internettradio
og strømmingstjenester. Alt styres fra din iPhone, iPod eller iPad.
Priser fra kr 5.495,www.neby.no
t L f 2 3 2 3 43 60
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun NOK 390 for 1 år = 4 utgaver
Portotilleg til utlandet: NOK 50.
Kundeservice: [email protected]
Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no
Dreamteam for all the formats
ECI 6DS Integrated Amplifier with a DAC and Streamer
EMP 3 The 3D Multiformat player
Norway (Head office): Tel. +47 51 74 10 33, e-mail: [email protected]
www.electrocompaniet.no
Made in Norway