Transcript God jul - Inderøy kirkelige

NR. 1
2012
71. ÅRG.
l
u
j
d
o
G
2
Jul 2012
Forandringer
Etter lang tids virke som prest på Inderøy,
valgte Sverre prest å gå av med pensjon i våres.
Margrete prest fulgte etter i sommer, ved å
finne seg ny jobb sørpå. Når en prest slutter,
er det nesten som om noe av bygdesjela rotes
opp i. På landet får man ofte en helt annen nær­
het og kontakt med presten enn i byen. Selv om
man ikke møter presten så ofte eller snakker
med henne daglig, så blir hun en del av den
lokale forventningen. Det er trygt å ha presten
på plass, hvis man får bruk for henne.
Dette var før min tid. Jeg kom hit fordi en
av prestene hadde sluttet. To prester er borte på
kort tid, og to nye er nesten på plass. Det vil si,
den andre som skulle komme over nyttår, kom­
mer ikke likevel, så da må det søkes etter en ny
prest. Det skapes en del usikkerhet i lokalkirka
når en ansatt mangler, og alt blir så godt når alle
er på plass. Så da må vi vente litt til. Og det er
godt vi har vikarer å sette inn når det trengs.
Inntil nå har prestene på Inderøy hatt fel­
les gravferdsturnus med Mærepresten, men fra
nyttår går denne ordningen ut. Prestene skal ta
ansvaret for flest mulig av egne lokale begrav­
elser. For prestene er det viktig å oppleve seg
selv å være stedets prest. Siden bemanningen i
prostiet er nærmest fulltallig er dette mulig.
Takk!
Vi vil rette en stor takk til alle som støttet Kjerk­
stubasar’n på alle vis. Brutto kom det inn ca. kr
62.000,-.
Kjerkstuforeninga
Hjarteleg takk
for gåva til nytt orgel i Sakshaug kyrkje som
vart gjeve i samband med Anstein Kjelvik si
gravferd.
Orgelfondet Sakshaug Kyrkje
Framside- og baksidebildet: Arnold Lorentsen.
Fra 1. søndag i advent begynte vi med ny
liturgi i kirkene. Liturgi er det vi sier og gjør i
kirka. Hos oss er det ikke så mange forandrin­
ger, og det meste av gudstjenesten vil oppleves
helt likt. Vi har også fått bønnekrukker til hver
av kirkene, der de som ønsker det kan legge
oppi en lapp med en bønn, og under forbønnen
løftes krukken opp og presten ber en kort bønn
for alle bønnene som ligger der. Etterpå blir
lappene makulert av presten, og ingen skal
kunne lese det som står der.
I Sakshaug ble det valgt ny målform ved
menighetsmøtet den 18. november. Ved inn­
føring av ny liturgi og innkjøp av nye bøker i
den forbindelse ble dette viktig å få avklart
siden det er en såpass stor kostnad. Forandrin­
gen til bokmål blir nytt for mange, men nynors­
ken har en lang tradisjon i menigheten, og den
kan og bør fortsatt ha sin plass der det lar seg
gjøre.
Nå er det jul, og det er godt at ikke alt foran­
drer seg. Med samme kraft kommer den tilbake
år etter år, og vi gir den selv det innholdet vi
mener den behøver. God Jul alle sammen!
Sokneprest Einar Bach Skomsvoll
Festkveld for
frivillige
Inderøy Sokneråd planlegger en festkveld for fri­
villige i soknet på nyåret. Denne tilstelningen er
ment som takk og påskjønnelse for den innsatsen
som blir gjort i forbindelse med kirka sitt arbeid.
Kirka favner ganske bredt og har mange aktører
som vi vil nå på denne måten. Det er også stadig
behov for nye frivillige til å utføre praktiske
oppgaver i f.eks søndagsskole, konfirmantarbeid,
besøkstjeneste, pynting i kirka osv. Og nye frivil­
lige er også velkommen på denne kvelden.
Annonse med tid og sted, og påmeldingsfrist
kommer i Inderøyningen.
Inderøy Sokneråd
Jul 2012
Guds hjartelag – og vårt
Julenatt viste Gud oss hjartelaget sitt.
Han gav oss Jesus, – for at ingen skal vere
åleine i livet lenger.
Jesus kom for å gje seg sjølv til oss.
Han viste særleg omsut for den som er ein­
sam og utanfor, og for den framande.
I jula gjev vi og meir av oss sjølve enn van­
leg. Vi viser vårt hjartelag.
Vi tenkjer på den som er framand mellom
oss.
I kristen og jødisk tradisjon har det vore slik
at når ein held festleg lag, skulle det vere dekt
på til ein ekstra ved bordet. Det skulle stå ein
ledig stol i fall ein framand skulle banke på døra
og be om mat og husrom. Ein skulle vere budd
på at Kristus, Messias kom til festen. Og ein­
kvar framand som banka på, kunne vere Kris­
tus, – for han ser ut som alle oss andre.
Ja, det er til og med slik at vi trur at Kristus
kjem saman med kvar framand som bankar på
døra vår og ber om mat og husrom.
Det ligg djupt i julebodskapen at Jesus stiller
seg saman med dei utstøtte. Tidleg vart han ein
utstøtt sjølv.
For det var ikkje husrom i Betlehem for
Jesusbarnet, Maria og Josef. Og dei vart og snart
flyktningar, då kong Herodes stod dei etter livet.
Jesus Kristus slår følgje med den som er på
flukt. Han gjev seg saman med den som er hus­
laus og einsam.
Mange framande, flyktningar, asylantar,
rom­folk og huslause bankar på døra vår for tida,
både til oss som storsamfunn, og som einskild­
menneske.
Dei ber om å få kome inn i varme og trygg­
leik hos oss.
Kristus er i følge med dei.
Det er utfordrande å vere medmenneske.
Men og ei stor velsigning, - for Gud, vår skapar
og frigjerar, har gjeve oss til kvarandre.
Lat oss be om at Kristus sjølv hjelper oss å
vise kristent hjartelag når vi møter vårt med­
menneske.
Velsigna jul.
Biskop Tor Singsaas
Mangler du en
julegave?
Orgelfondets kunstbrev kan fortsatt kjøpes på
kirkekontoret og Jostu. Det finnes noen bilder
igjen av alle årganger. Bildene er laget av Reidulf
Lyngstad, Morten Gjul, Anne Katrine Oxaal, Lise
Brissach og Randi Antonsen. Bildene selges for
250 kr og inntekten går til orgelfondet i Sakshaug
kirke.
Feil i billedtekst i
Kyrkjebladet nr. 3
I omtalen av kirkekaffen etter avskjedsguds­
tjenesten til Margrete Holmeide, var det en
feil i teksten under bildet av Røra songlag: Det
var Geir Iversen som var solist på sangen
«Woman», og ikke Gunnar Growe, som jeg
hadde skrevet. Jeg beklager så mye!
Kari Nikolaisen
3
4
Jul 2012
Valgte bokmål
SAKSHAUG: Flertallet gikk inn for at målformen i Inderøy sokn skal være bokmål.
Sist søndag var det målformavstemning i sok­
net. Her stemte 83 for bokmål, mens 70 stemte for
nynorsk. Det betyr at gudstjenestene fra og med
første søndag i advent skal gjennomføres på bok­
mål og ikke på nynorsk, slik tilfellet har vært de
siste årene.
Leder i Inderøy Sokneråd, Maria Aune, sier at
det blir anledning å velge målform ved begravelser
og bryllup. – I tillegg kan soknerådet også i framti­
da bestemme om enkelte gudstjenester skal foregå
på en annen målform enn den vedtatte, sier hun.
Soknerådslederen sier at ny målform ikke vil ha
noe å si for bruk av salmebok.
– Dagens salmebok, som inneholder tekster
både på bokmål og nynorsk, vil være i bruk til re­
vidert salmebok foreligger i løpet av 2013. Og den
reviderte salmeboka vil ha tekster på begge mål­
former, sier hun og forteller at hun ikke er direkte
overrasket over at flertallet valgte å bytte ut nynor­
sken med bokmål.
– Jeg regnet med at det skulle bli jevnt, og at
resultatet kunne bikke begge veger, sier hun og for­
teller at en, uavhengig av søndagens avstemning,
begynner med ny gudstjenesteordning. Her kan en
blant annet velge nye melodier til de liturgiske led­
dene. – Dette vil bli nærmere presentert etter hvert,
sier hun.
STIG LEINAN
[email protected]
AVGA STEMME: En av dem som avga stemme ved målformavstemningen i Inderøy sokn var Kjersti Synnøve Fredin
(t.h.). Mildrid Opheim Næss sjekker at alt foregår i korrekte
former.
Flott konsert
For andre året på rad arrangerte
Nord-Innherad prosti konsert
i Steinkjer kirke for ansatte og
frivillige medarbeidere, denne
gangen med Henning Sommer­
ro og medmusikant Frode Hoff,
på fiolin. Sistnevnte mangeårig
konsertmester i Trondheim sym­
foniorkester. Hans fremragende
spill kom klart til uttrykk bl.a. i
Ungarsk dans nr. 1 og nr. 7. Hen­
ning Sommerro trakterte både
trekkspill, piano og kirkeorgel i
et variert repertoar, bl.a. sanger/
salmer med tekster av Hans Hyll­
bakk, Edvard Hoem og Erik Bye,
tonesatt av Sommerro.
Kari Nikolaisen
Kunstnerduoen Sommerro/Hoff
i aksjon. (Foto: Jarle Kjeldset)
Jul 2012
Siri og Litj-Ola
– Bærre kom no, Litj-Ola, det
går bra sju. Det var bitende kaldt.
Over det store fjellvannet var det
snøfri is som det smalt og knaket
i, og det var en skummel lyd LitjOla ikkje likte. Fullmånen var oppe
og stor lyste den vei for dem. Foran
dem var himmelen sirislilla, men
gikk over til sort. En liten fjellbjørk
kunne skimtes og var nesten bøyd
av store rimkrystaller. For hvert
åndedrag de tok stod røyken ut av
munnen på dem.
Det var tidlig julaften og Siri var
frossen helt inn til margen. Hun prøv­
de å varme seg litt på Litj-Ola som
var den beste vennen hun noen gang
hadde hatt. Hvis han kunne snakke
hadde han nok sagt det samme. Han
elsket den snille og sterke åtte år
gamle jenta. Selv var han en hest på
snart 12 år. Han hadde vært til stede
også den julenatten Siri ble født.
De hadde bodd alene på den
gamle fjellgården, mormor og Siri
sin mor. Men den natten Siri ble
født hadde ikke hennes mor våknet
igjen. Hun hadde vært på vei hjem
fra julegudstjeneste nede i bygda da
hun helt plutselig kjente at barnet
var på vei. Hun var alene i sleden
og kun Litj-Olas prusting kunne hø­
res sammen med morens hule rop
om hjelp. Siris mor kom hjem den
natten takket være Litj-Ola. Men
morens strabasiøse fødsel var det
som skulle til for at hun – på selv­
este julenatten igjen fikk møte Siris
far i himmelen. Dette brukte alltid
mormor å fortelle.
Mormor tok seg av lille Siri og
lærte henne alt som var verdt å lære
om gården, naturen, og det å over­
leve i fjellet. Litj-Ola, og den gamle
gårdshunden, Lucas, var hennes
lekekamerater og støtte når verden
ble for vanskelig. Men hun var en
skikkelig tøffing, og det siste året
hadde hun drevet fjellgården nesten
helt alene etter at mormor ble mer
eller mindre sengeliggende. Mor­
mor ville hun skulle flytte til byg­
da og til noen som kunne ta seg av
henne, men det var uhørt. Siri ville
ikke flytte fra det stedet hun elsket
så høyt! For hele året var spesielt
5
Skrevet og illustrert
av Marna Aakervik
oppe i fjellet. En kort og energisk
vår, med de egenskaper den kan gi
av nytt liv som vokser fram under et
snødekt, kaldt landskap. Så var det
sommeren og dens småblomstrete
små myrer og lier. En sommerkveld
ute på trammen sammen med kyra
og lammene var alltid godt for kropp
og sjel. Det var i sånne stunder Siri
fikk lære mye om naturen. Da var
nettene lange og mormor hadde
bedre tid til å fortelle. Høsten var
enda mer spesiell med sine dufter,
smaker og sprakende farger. Mor­
mor sa at høsten og vinteren hadde
naturkrefter man aldri skulle prøve
å måle seg med, og det var fasciner­
ende å sitte på en topp å høre og se
stormene som raste rundt.
Nå gikk Siri og Litj-Ola de siste
meterne over vannet. – Ka æ sa, det
va itj fale i det hele tatt. Du må itj
bli så redd, sju. Litj-Ola. Siri pratet
i vei med sin gode venn mens hun
trasket målbevisst videre. I forrige
uke hadde mormors gamle hjerte
sluttet å slå. Lucas, hennes gamle
og trofaste venn fulgte sin matmor
6
Jul 2012
og sovnet stille inn ved hennes føt­
ter i skuvsenga. Siri syntes det var
trist, og hun savnet mormor så uen­
delig mye. Men det var godt å tenke
på at nå var de som betydde mest
for henne samlet, og forhåpent­
ligvis så til henne. Mormor hadde
alltid sagt at mor og far var der og
tok vare på henne, og hun hadde lo­
vet at når hennes dager var talte, så
skulle også hun gjøre det. Siri hadde
stengt følelsene ute ved å jobbe fra
tidlig morgen til hun stupte i seng.
Da glemte hun det som var leit for
en stund, og hun følte seg ikke så
ensom.
Nå nærmet de seg bygda. Hun
hadde ikke tenkt å dra, men hun
visste at det snart var jul og om
stormene satte inn, ville ikke hun og
dyra på fjellgården ha noe å leve av.
Hun måtte prøve å få tak i mat som
de kunne leve av resten av vinte­
ren. Dessuten hadde hun så lyst til å
rekke julegudstjenesten.
– Sjer du Litj-Ola. E det itj vak­
kert? Sjer du lysa dæm hi sætt opp
attme porten in te kjerka? Litj-Ola
prustet litt som om han skjønte hva
hun sa, og han fulgte blikket hennes
mot kirken.
Etter hvert som de nærmet seg
ble Siri stillere for hvert skritt. Hun
hadde trodd at dette skulle gå greit,
men nå føltes det som om motet
holdt på å svikte henne. Hun pas­
serte skolehuset. Det hadde vært
meningen at hun skulle gå der noen
uker til våren. Nå måtte hun ta vare
på dyra og gården i stedet.
Ettersom hun begynte å gå inn
mot de lave grå husene i bygda
kjentes det litt rart i Siris mage. Det
var en trist lengsel etter å få tilhøre
noen. Hun så inn gjennom vindu­
ene, så lysa, og visste at nå var alle
klare til å feire jul. Der var god mat
og drikke, familiebesøk, kos og triv­
sel.
Hun leide Litj-Ola inn mot en
liten vei som førte opp den siste lille
bakken til kirka. Hun skjønte hun
var for sen for gudstjenesten, men
hun håpet kirken stod ulåst enda. –
Vess vi itj finn nån vi tørs å spør,
så tru æ vi legg i kjerka i natt. Vår
Herre syns sekkert itj at det gjær nå,
ættisom vi frys i hjel ellers. Ja, no
kainn du itj vårrå me du da Litj-Ola,
men æ veit du bestandi finn ly vess
du vil, sa Siri og klappet hesten. Nå
stod hun ved den store smijernspor­
ten opp til kirketrappa. Hun tok gri­
ma av hesten, og la et ullteppe over
ryggen hans, før hun gikk inn. Lyse­
ne de hadde sett fra høyden ovenfor
bygda, lyste fortsatt. Det var fakler
som var stukket i snøen av kirke­
folket som hadde kjørt med hest
og slede, og hun hørte svake klemt
fra en dombjelle nede på veien. Til
høyre for seg så hun lysene i den
vakre prestegården. Presten og frua
var særdeles gode og trivelige folk,
visste Siri. Mormor hadde alltid
vært innom prestefruen med farget
ullgarn når hun var her, og hun had­
de alltid med en kjeks eller et styk­
ke kake tilbake til Siri. Hun visste
at familier som hadde det trangt ble
husket med en julekurv etter guds­
tjenesten julaften. ”E de nån som
kjæm te himmels må de vårrå præst­
frua”, pleide mormor å si.
Siri slapp synet av prestegården
og rettet blikket. Den gamle ærver­
dige trekirka var et vakkert skue.
Siri så mot den doble tredøra inn til
våpenhuset. Hun ble nesten redd at
den var for tung for henne å få opp.
Men nei da, Siri drog i den store
jernringen og den godt smurte døra
gled stille og enkelt til side. Inne i
våpenhuset kunne hun se videre inn
i det store kirkerommet. De mange
titalls stearinlysene stod fortsatt og
brant. Det var godt og varmt her
inne. De brunrøde kirkebenkene
innbød ikke akkurat til å sitte ned og
hvile ryggen, men det var ikke me­
ningen heller. ”Du skjønne det at `n
ska da`tj såvvå i prek-ti`n sju”. Nok
en gang hørte hun mormors stemme
i hodet.
Veggene var hvitkalkede og vin­
duene hadde små rutete glass og var
formet som en u opp og ned. Mor­
mor hadde fortalt at i virkelige store
kirker kunne til og med vinduene
ha farget glass. Siri trodde ikke Vår
Herre brydde seg om akkurat det.
Det viktigste var vel å gjøre sitt bes­
te og være snill mot sin neste, som
det stod. Det hadde hendt at når hun
skulle legge seg, hadde hun vært så
ulidelig sliten at hun hadde sovnet
før hun var ferdig med aftenbønnen.
Da hadde hun bare tatt det igjen når
hun våknet ved daggry.
Siri gikk opp mot alterringen.
Der stod det noen bitte små lys.
Mormor hadde sagt at de kunne
tenne ett av dem og be for dem de
selv ønsket. Nå tok Siri av seg lue
og skjerf. Hun tok et lys i hånden,
stakk veken inn i det store lyset og
satte det ned i de små hullene i den
store staken sammen med de andre.
De lyste så varmt og vakkert. Hun
satte seg rett ned på matta i midt­
gangen mens øynene fortsatt fulgte
bevegelsene i den lille flammen. Det
eneste hun husket fra den dagen de
hadde hentet mormor var flammen
på det ene lyset ved sengen hennes.
Siri hadde nesten ikke tort å la det
brenne ut av den grunn at hun ikke
ønsket å “våkne opp” og være alene.
De to mennene som tilfeldigvis
hadde kommet fra harejakt oppe i
fjellet hadde ment det var best å ta
henne med ned til bygda. De sa at de
skulle snakke med presten og ordne
det nødvendige… De hadde også
øns­ket å ta Siri med seg, men hun for­
klarte at hun måtte se til dyrene. Med
det hadde de dratt av gårde på ski
med langkjelken etter seg. Lucas ble
med han også. Ettersom begge vand­
ret samme natt måtte det bli sånn. Det
var nok en mening med det.
– Veit du ka, mormor. Æ hi klard
å melk all tre ky`n uten at æ bekka
bøtta. Men det skjønt du vel. Å veit
du ka, a Rosalin fekk ein stor kukælv
natt te i går. Av aille teng mått æ få`n
Litj-Ola te å hjølp mæ å trækk. Kæl­
ven va så stor at æ såg itj anna rå
einn å speinn fer han. Å veit du ka,
æ e heilt sekker på at `n skjønt at `n
mått vårrå fersekti. Æ vart nødd te å
sætt a Rosalin ilag me kælven te æ e
tebakers igjen. Æ koinn itj resiker at
mora fekk spræng og kælven dødd.
Æ veit du sei at vi ska steill te ost
Jul 2012
tå nysilamelka, men det va værkele
nødvendig å gjørrå e son henn gån­
gen. Du. Hi du ferræst`n træft a mor
å`n far? Vess dæm e der, får dæm
værkele ha mæ unnskyldt fer at æ
itj prate te dæm, men du veit æ bli
litte unnsele overfer fræmment følk.
Å æ synes leksom itj æ kjenne dæm
da.... Einn Lucas. Hi du hainn den
å? Hi du`tj ont i håftåm no, einn i
brøsti? E de gått å få kvil oinna aill
oppgavåm på gåla…?
Siri fortsatte sin enveis samtale.
Det var godt å sitte slik og innbille
seg at hun var sammen med mormor
igjen. Inne i hodet sitt kunne hun
nesten høre mormor svare.
– Inn gjennom døra fra våpen­
huset hadde det sneket seg inn en
skygge. Prestefrua hadde litt dårlig
samvittighet over å overhøre et an­
net menneske sin fortrolige samtale
med sine avdøde kjære. Hun hadde
opplevd mye i årenes løp, men al­
dri hadde hun blitt så imponert som
over dette ensomme barnet med det
store ansvaret. Det å bli helt forlatt
og alene i denne verden og attpå­
til ta ansvar for gården. Det stod
det respekt av. Prestefruen stod en
stund og undret på hva hun skulle
gjøre. Hun hadde ikke hjerte til å gå
fra henne nå på julenatten og heller
ikke bryte inn i hennes “samtale”
med mormor. Plutselig kjente pres­
tefruen det akkurat som om svaret
kom til henne. Hun stod stille helt til
hun hørte praten stoppet.
– Æ veit at du e hen, kæm du
no einn e. Siri hadde lenge følt at
noen var der, men hun hadde ikke
følt frykt, snarere tvert imot. Nå
snudde hun seg og så at det var selv­
este pres­tefruen. En liten, tettvokst
kvinne med røde kinn og lyst krøl­
let hår, oppsatt i knute i nakken. Siri
reiste seg og neide dypt. – Så præst­
frua lytta! Hun kunne ha bitt av seg
tungen over å si noe slikt til en så
fin frue. – Typisk mæ, men no e de
vel bærre å gløm å såvvå i kjerka?
Prestefruen hadde sitt fulle hyre
med å ikke le. Hun hadde nemlig
lett for det, frua. Hun hadde hørt
av mormoren at Siri var en fritt-
talende, og etter alderen, ”voksen”
liten kone. Nå skjønte hun så abso­
lutt hva hun hadde ment. Siris mor­
mor hadde kommet til prestefruen
sist vår. Hun hadde begynt å kjen­
ne smerter i brystet og var redd at
tingenes tilstand kunne forandres.
Hun hadde fortalt om jenta og hen­
nes læreevne, mot og styrke. Hun
hadde også fortalt at hun ikke under
noen omstendighet ønsket å flytte
fra fjellgården. Men mormor hadde
visst at dette ville bli helt nødvendig
den dagen hun selv ble borte eller
jenta måtte til skolebenken. Preste­
frua hadde lovt å se etter jenta, men
hadde ikke trodd det skulle skje så
fort. Nå hadde hun nylig fått høre at
jenta var alene på fjellgården. Et par
harejegere hadde kommet og spurt
etter hennes mann. Hun hadde øye­
blikkelig ordnet en kurv og tenkt å
ta turen opp, men været hadde satt
inn med mye snø, og dessuten måtte
hun ordne flere kurver til julaften.
Det hadde rett og slett ikke latt seg
gjøre. De hadde tenkt på å ta turen i
morgen når hennes mann var ferdig
med prekenen. Nå så det ut til at jen­
ta hadde kommet til henne i stedet,
og ingenting gledet henne mer.
– Hva fører deg ned til bygden,
lille venn? Prestefruen prøvde å late
som om hun ikke visste hvorfor. –
Æ bynt å bli matlaus. Å så fekk æ en
spesiell trang te å....
– Ja? Prestefruen ventet på fort­
settelsen. – Nei, du... æ mein Di, Di
skjønne det at æ ville så gæli jærn
hør præsten snakk. Det skoilla lik­
som føles som i trøst, trur æ. Og
kanskji koinn æ kom litte nærmar
mine… Siri nesten hvisket de siste
ordene. En klump i halsen var lik­
som på vei opp. Hun hadde ikke følt
det sånn siden hun som lita hadde
mistet et lam til jerven. Så mye had­
de skjedd, og det var unyttig å bruke
tid på slike følelser.
– Er du sulten kanskje? Du kan
godt komme til oss og få deg litt til
livs, sa prestefrua. Siri kjente plut­
selig hvor sulten hun var. Hun had­
de spist en lefse med et stykke ost
og spekeskinke oppe på fjellet. – Æ
7
vil nødig vårrå te bry, men en liten
bit ha sælvfølgele verri storveies.
Prestefrua tok hånda til Siri, og så
gikk de stille ut på kirketrappa. Siri
kunne ikke få nok av synet av fakler
som lyste opp mot den stjernespek­
kete nattehimmelen. Hun følte en
god varme der de stille fulgte den
lille stien mot prestegården. Fruas
neve rundt hennes sendte varme
stråler helt inn til hjertet.
Presten og frua hadde vært i sok­
net i mange år. De kjente alle og var
veldig godt likt. Deres største sorg
her på jorden var at de ikke hadde
fått egne barn. I stedet hadde de
ofret hele sin hverdag og sitt liv til
sine sognebarn, store som små.
Da de nærmet seg tunet plystret
Siri på Litj-Ola. Med det samme
hørtes et lite knegg. Bak stabburet
kom Litj-Ola luskende frem, og Siri
la lykkelig begge armene om hes­
tens hals. – Jeg tenker vennen din
vil ha litt høy og en neve havre. Jeg
skal få stall-Kalle til å finne en varm
boks til ham. Det er nok best dere
blir hos oss i natt. Vi har masse plass
og ønsker gjerne selskap på selveste
julaften. Og ettersom du ikke fikk
høre presten i kveld, kan du jo høre
ham i morgen i stedet.
Siri trodde nesten ikke sine egne
ører. Kunne prestefrua be henne bli
over natten, i selveste prestegården.
– Sjer du mormor. Det årne sæ be­
standi. Siri sendte atter en tanke til
mormor.
Vinduene i den store trønderlåna
i prestegården ønsket dem varmt
velkommen. Innenfor var kjøkken­
jenta i full gang med julemiddagen.
Siri fikk vann i munnen av all den
gode lukta. Hun lukket øynene og
tok inn all varme og lukt så hun vil­
le huske det til hun igjen ble alene
oppe på fjellet. – Hvordan går det
Marie? Du er alltid så flink og god å
ha. Kjøkkenjenta lyse opp av rosen
fra prestefrua. Hun smilte tilbake og
øste fettet fra rømmegrøten over i
en smørkopp. Siri sto og fulgte den
fine stemningen mellom de to.
– Kom Siri, så skal du få hilse på
presten. Jeg tror han venter oss i fin­
8
Jul 2012
stua. Vi tar middagen nå Marie, hvis
du har alt ferdig”? Siri skulle til å
protestere. Hun kunne ikke gå inn i
finstua, til presten! Aldri hadde hun
vært på en så gild gård, og attpåtil
hadde hun ikke søndagskjolen på.
Dette kunne da ikke gå an. Men før
hun hadde tenkt ferdig var allerede
frua innenfor døra. Finstua gikk
over hele husbredden. Den hadde en
åpen peis på den ene langsiden og
det hang vevde tepper på veggene.
Vinduene hadde røde heklede gar­
diner og det brant stearinlys i noen
av dem. Midt på golvet stod et stort
furubord med ti stoler. En sid hvit
linduk dekket bordet, og en syv­
armet lysestake prydet midten. På
hver side stod tre engler i gull. De
var så eiendommelig fine å se på.
Det luktet furu fra peisen, blandet
med nyskurt tømmer fra veggene.
– Se min kjære Peder hvem jeg
fant. Siri så at presten kom mot
henne. Han var en stor og ruvende
person med brede skuldre. Håret
var grått i tinningene, og et par
runde briller hadde han på nesen.
Han hadde sort dress og gikk med
salmeboken i hånden. – Men Nina,
hvor fant du denne engelen? Presten
rakte fram hånden og hilste på Siri.
Hun neide dypt og sa navnet sitt.
Neven hennes druknet nesten helt
i hans, men den var god, varm og
trygg.
Nina la ut om Siri og Litj-Ola
og om at nå hadde han fått overnat­
tingsgjester både i stall og stue. Hun
måtte le litt av seg selv. “Overnat­
tingsgjester både i stall og stue”.
– Kan det bli bedre på en julenatt
Peder? Hun ga mannen sin en klem
mens hun svinset forbi og ville vise
Siri til hennes sitteplass.
– Nå kommer Marie med jule­
middagen snart. Velkommen til
bords, begge to.
– No skoill vel itj æ ha verri hen
da. Det bli liksom itj rætt at æ ska
trøng mæ på hos sjølveste præsten.
Æ tek gjærn te takke me ei kakskiv
og en plass i høyet i stall’n. Siri
hvisket nesten fram ordene, for det
var ingenting i verden hun ønsket
mer enn å få sitte ned og spise jule­
mat sammen med dem.
Peder prest satte seg på huk ved
siden av Siri. – Kan du lese? Siri
nikket og så ned. – Du skjønner det
Siri, at jeg har hatt så fryktelig mye
å gjøre. Den siste tiden har jeg ikke
tenkt på annet enn juleprekener og
salmesang, men akkurat nå satt jeg
og ønsket meg og min Nina en spe­
siell julegave. Tror du at du kan hjel­
pe meg med det? Nina stod bak sin
mann med foldede hender og smilte
ned til dem. Siri skjønte ikke helt
hvordan hun kunne hjelpe med jule­
gave til presten og frua. Hun hadde
riktignok noen shilling i en skinn­
pose rundt halsen, men nå var nok
kjøpmannen også midt i juleribba.
– Ka Di ønske dåkk i julgave da?
Presten reiste seg og la hånden på
Siris skulder. Så gikk han bort til en
stor bokhylle og fant fram en stor
og tung bok. Siri gjenkjente bibelen
med det samme. Presten fant fram
til en side med et sirlig malt bilde av
en krybbe, to lam, Maria og Josef og
en stor gylden engel.
– Tror du at du kan være så
vennlig å lese juleevangeliet for
oss, spurte Peder prest. Siri var
den som hadde lest juleevange­
liet hjemme på fjellgården de siste
julene. Hun hadde vært fløt til å
lære seg lesekunsten. Og med ett
var hun hjemme på fjellet, julaften
med mormor. Nå reiste hun seg og
tok med bibelen bort til det lille
bordet. Hun hadde alltid stått i stua
når hun leste. Hun la fra seg den
tunge boka, tok de lange fyrstikk­
ene som lå i en eske på bordet. En
liten flamme freste opp de hun rev
svovelen mot kanten av eska. Hun
tente det lille lyset som stod i en
hvit lysestake formet som en engel.
Rolig tok hun bibelen opp og leste
med høy røst: «Det skjedde i de
dage da Keiser Augustus…»
Mens Siri leste for dem, vis­
ste både presten og frua at det var
dette barnet de hadde ventet på. De
skjønte at det var Guds vilje at de
skulle gi Siri den oppveksten hun
fortjente. De hadde takket henne
for nydelig lesing, og presten had­
de spurt om hun ikke kunne være
så vennlig å lese dagens tekst også
for menigheten første juledag. Det
hadde hun lovt. Men etterpå måtte
hun sette kursen opp på fjellet igjen
til dyra, hadde hun sagt.
Utpå kvelden hadde Nina stuk­
ket en liten pakke inn i hånden hen­
Jul 2012
nes. En julegave som takk for at hun
ville være hos dem denne julaften.
Siri skjønte ikke helt at det var hun
som skulle ha gave når det var hun
som hadde trengt seg på. Men i den
lille pakken hadde hun funnet et par
strikkede fingervotter i mykt, rødt
og fint gar. Og tenk, hun hadde også
fått noe de kalte sjokolade. Frua
kunne fortelle at de hver jul fikk
sendt dette fra Danmark, fra hen­
nes aner der. Siri hadde aldri i sitt
liv smakt noe så himmelsk godt før.
Hun koste seg med sjokoladen mens
varmen og gode tanker strømmet på;
– Hva tenker du på Siri? Har
du tenkt deg til fjells igjen for å bo
der med din buskap, hadde presten
spurt. Siri tenkte på alt det gode
hennes fjellgård ga henne og dyra.
Men oppe i alt det gode lå en mørk
skygge som truet med å snike seg
inn. Hun visste at hun som åtteåring
hadde veldig liten sjanse til å klare
alt der oppe alene. Hun og mormor
hadde også leid hjelp i onnene. Hun
ville bli nødt til å ta alle avgjørelser
alene. Det var ingen enkel oppgave.
– Hi æ nå valg? Æ e fødd te et
liv oppå fjellet, og æ e nødd te å ta
mæ tå dyra.
Presten syntes nesten det var helt
utrolig at en så liten jente hadde en
sånn tanke for de firbente. Og for
ikke å snakke om hvor voksent hun
både pratet og tenkte. Det var ingen
sjeldenhet at barna måtte tidlig ut i
arbeid, men de hadde i alle fall noen
timer i uka til lek og samvær med
andre barn.
– Hva med skolen da? Har du
tenkt på det, spurte prestefrua.
– Æ bli vel nødd te å prøv å ler
litte ålein. Også kan æ kanskji gå te
skolin i bøgda en gang i blant… Siri
ble helt stille. Hun orket nesten ikke
tanken på å gå alene opp på fjellet
i morgen. Det var så ensomt. Men
sammen med Litj-Ola ville hun nok
klare det denne gangen også. – De e
så dumt att itj Litj-Ola kan vårrå me
mæ når æ ska lægg mæ om kvel’n.
Siri begynte å le høyt. – Det bli så
fergæli abakle å få `n opp loftstrap­
pa. De lo så de ristet alle tre når de
så for seg den store hesten på tur
opp den smale, bratte trappa.
Etter en stund sa presten: – Nå
har det seg slik kjære Siri, at det jeg
nå vil si deg, er noe som kom over
meg etter du kom hit i kveld. Jeg har
en følelse av at det er dette underet
som skal skje hos oss i denne jule­
natt. Hva sier du til å flytte inn her
hos oss, være vår hjelp og støtte på
gården og i kirken? Du skal være
som vår egen datter og ha de mu­
ligheter og den kjærlighet et barn på
din alder fortjener og trenger. Alt du
eier og har skal bli tatt vare på og det
skal bli ditt den dagen du er gammel
nok til å ta en bestemmelse og et an­
svar. Presten stanset og tenkte seg
om en liten stund før han forsatte.
– I en liten stue ved skogkanten
bor et par med sju barn. Mannen ar­
beider rundt på alle gårder for å få
nok mat til å mette alle. Hva om de
kunne bli drivere på din fjellgård?
Det hadde vært nok plass og mat
til dem alle. De er gode drivere og
flinke folk. De største barna som
skal på skole, kunne fått bo i preste­
gården i denne tiden. Jeg kunne før
morgendagens preken spørre dem,
for så å få folk til å følge dem opp
i morgen før det blir mørkt. Nå er
været så fint at det hadde vært lurt
å gjøre det med det samme, ja, for
dyrene dine sin del. Litj-Ola er det
plass for i stallen her. Det kan jo
være snedig om du må kjøre æren­
der for meg i soknet, eller ta preste­
frua med på barselvisitter rundt om.
Presten smattet på pipen mens
han nærmest satt og pratet med seg
selv. Det med hjelp og ærender var
noe han måtte ta med i overtalelsen
av Siri. Hun var nok av den stolte
sorten som ikke tok imot almisser.
Siden harejegerne hadde kommet
med mormoren, hadde han tenkt
på den lille jenta på fjellgården, og
hva han kunne gjøre for henne. Nå
hadde været gjort det umulig å kom­
me til henne, men så hadde hun ved
et mirakel kommet til dem. Pres­
tefruen satt og så ned på hendene
sine og torde nesten ikke høre Siris
svar.
9
Siri for sin del var helt stum. Hva
var det presten satt og sa?. Være de­
res datter… – Nå sånt kainn æ itj ta
imot. Æ koinn ha ti mæ arbe, men hos
sjølveste præsta… – Vi har bestandig
ønsket å kunne gi et barn, en liten
pike et godt hjem. Og hvis du gjør
som presten sier, og hjelper oss, kan
vi være til felles glede. På prestefru­
ens kinn blinket det i et par tårer, hun
ønsket så inderlig at Siri skulle bli.
Siri satt en stund stille med luk­
kede øyne. Det var lenge siden hun
hadde følt en sånn tilhørighet og
trygghet. Hun kjente en tåre snike
seg ut fra øyekroken. Nå ante hun
hvor godt det var når noen tok en
bestemmelse og tok bort den store,
tunge børen fra ens skuldre. Hun
hadde hele tiden fått bestemme ut­
fallet selv, men visste at det ikke
kunne bli noen annen råd enn den
presten foreslo. Fortsatt med luk­
kede øyne nikket Siri. Hun snufset
høylytt.
– Vess det e sålles at de vil ha
mæ, så e det klart at det e ittjnå
æ heller vil. Æ ska vårrå snill og
hjølpsom. Æ kan lesa åt præst’n når
han bli klar i auån, å æ kainn kjør på
præstfrua. Siri bablet lykkelig i vei.
Prestefruen senket skuldrene og tok
Siri inn i sin romslige favn. Et under
hadde skjedd for dem alle tre.
– Dagen etter hørtes en klar og
rolig røst inne i kirken. Lysene brant
slik de hadde gjort kvelden før, men
nå var kirken breddfull. Alle hadde
fått den gledelige nyheten av en be­
veget prest, og de lyttet til den lille
piken som stod midt på kirkegulvet i
en ny, rød kjole og leste dagens tekst.
Utenfor kirken stod Litj-Ola
ferdig til å gå fjellveien også i dag,
men han visste at det var dette de
skulle tilbake til. Han følte at nå
hadde både han og lillejenta funnet
et godt og trygt hjem. Et hjem hvor
de sammen skulle oppleve nye ting.
Hesten løftet hodet mot him­
melen. Han lyttet til orgelet og sal­
mesangen som strømmet ut fra en
menighet fylt av en spesiell jule­
stemning; ”Deilig er jorden, prektig
er Guds himmel”…
10
Jul 2012
Misjonsforeninger jubilerte
I år fyller Det Norske Misjonsselskap 170 år, Lundsvold kvinneforening 130 år, og Bosnes
misjonsforening 125 år. Det feiret de med en jubileumsfest på
Utøy bedehus tidligere i høst.
Det Norske Misjonsselskap
(NMS) fylte 170 år i august,
men de har valgt å ikke markere
det noe særlig sentralt. Her på
Inderøy falt imidlertid jubileet
sammen med at Lundsvold kvin­
neforening fyller 130 år i år, og
Bosnes Misjonsforening 125, og
etter en såpass lang og trofast
innsats var det all grunn til å gjø­
re litt ekstra stas på jubilantene
med en fest.
STADIG OPPEGÅENDE: Med på festen var to jubilanter til, nemlig Bosnes misjonsforening som er 125 år, med medlemmer fra v: Åse Neergård, Marion Ingul,
Jorunn Bjerkan og Johannes Bjerkan, samt Lundsvold kvinneforening som er 130
år, med medlemmene; Randi Kimo, Johanne Stavran, Nelly Bruås, Gunvor Norum
og Brit Myklebust. (Ikke alle medlemmene var til stede da bildet ble tatt.)
Forut for sin tid
I de første årene siden oppstart
var misjonsforeningene manns­
foreninger, selv om også kvinner
kunne delta sammen med sine
menn. Men nokså raskt kom man
i gang med egne kvinneforenin­
ger.
I 1904 fikk kvinnene i NMS
stemmerett, ni år før kvinner fikk
stemmerett ved politiske valg i
Norge. NMS var også tidlig ute
med å bli en landsomfattende
organisasjon. I dag yter NMS
hjelp i mange land, ikke bare i
Afrika som mange kanskje tror.
EN VERDIG JUBILANT: I august i år fylte Det Norske Misjonsselskap 170 år, og
på jubileumsfesten på Utøy bedehus søndag deltok blant annet fra v. prost Gustav
Danielsen, Astri Wessel fra landsstyret og taler for dagen, Per Steinar Mikkelsen.
De er også representert i Asia og
Europa, inkludert Midt-Østen.
Landene er ulike, noe som betyr
at misjonærene også møter ulike
utfordringer. I dag har NMS 70
utsendinger til sammen, fordelt
på 13 land.
Astri Wessel sitter i landssty­
ret for NMS, og hun fortalte litt
om hva det er fokus på i dag.
- Vi har skapt livskraftige
kristne kirker i flere land, og vi
støtter landene sine egne kirker
på ulike vis. Det viktigste er å
nå ut til de som ikke har hørt. I
vårt arbeid er det fremdeles tre
B’er som står sentralt. De står for
”budskap”, ”bistand” og ”byg­
ging”. Vi ønsker å være en bro­
bygger både i ord og handling, sa
hun. Hun påpekte også at det blir
færre og færre foreninger etter­
som årene går, og det er en utfor­
dring ettersom det er mange som
trenger hjelp.
- Det arbeidet vi driver er me­
ningsfylt og sosialt, og vi skal
Jul 2012
11
fortsette å samle inn penger, gi
av vår tid, be og oppmuntre de
som er i tjeneste. Vi er en gam­
mel jubilant, men vi skal bevise
at vi fremdeles lever, sa hun med
optimisme bak hvert ord.
Viktig arbeid
Rundt 60 stykker deltok på ju­
bileumsfesten på Utøy bede­
hus, deriblant en del gjester fra
nabo­kommuner, og flere av dem
benyttet anledningen til å over­
rekke både varme ord og gaver
til jubilantene. Den nye prosten,
Gustav Danielsen, overbrakte
også en hilsen, og han roste mi­
sjonsarbeidet som han selv har
fått erfare på nært hold gjennom
besøk i norske misjonsland.
- Det er selvsagt et poeng å nå
ut med evangeliet, men vi øns­
ker at folk skal ha mulighet til
å velge frivillig. For oss er det
viktig at kirkene rundt omkring
er så selvstendige som mulig,
men vi driver også mye annet
viktig arbeid, som for eksempel
Folket reiste seg da damene kom inn iført drakter og med flagg som representerte
de landene NMS jobber i. (Foto: Hans Birger Neergård)
prosjekter opp mot gatebarn og
innen sykehus og helsevesen. Vi
har for eksempel arbeidet hem­
melig i Egypt noen år. Vi hadde
representanter på Tharirplassen
da revolusjonen begynte, når kir­
ker brant ned og folk ble drept.
Vi har ingen misjonsstasjon der,
men vi støtter arbeidet blant de
fattigste, og vi hjelper til med å
ivareta menneskerettighetene. I
tillegg har vi et spesielt prosjekt
der, rettet mot blinde barn, for­
klarer Astri Wessel. Hun fortel­
ler om et meningsfylt arbeid som
alle misjonsforeninger er med på
å bære videre.
Nina Fossum
Hans Birger Neergård i Kjerkbladet
Det er ei glede å kunne presentere Hans Birger Neergård som
fast bidragsytar til Kjerkbladet
i tida framover. Pensjonisten
i Verdalsgrenda på Inderøya
kan sjå tilbake på eit langt arbeidsliv som sokneprest i Sparbu og som prest i Etiopia for
Det Norske Misjonsselskap. No
vil han dele med oss små historier og refleksjoner frå det han
har sett og opplevd som prest.
Hans Birger reiste første gon­
gen til Etiopia i 1974, og sidan
har det blitt utallege turar – ålei­
ne eller saman med kona Åse.
Siste turen kom han heim frå
sist i mai i år, og i januar 2013
reiser dei igjen, begge to.
– Eg har levd eit halvt liv i
Afrika og eit halvt liv i Sparbu,
seier han. – Det eg har undervist
og lært bort i Afrika, har eg lært
i Sparbu og på Inderøya, og det
eg har brukt her på Innherred, har
eg lært i Afrika. Det er ein ballast
eg er glad for og stolt av. Ønsket
har vore å formidle det beste frå
begge kulturane – både teoretisk
og praktisk.
Og frå no av vil lesarane av
Kjerkbladet få glimt frå livet i
begge desse kulturane. Vi takker
Hans Birger Neergård for at han
vil berike bladet vårt. Vi er visse
på at mange vil sette pris på hans
historier og refleksjoner.
For redaksjonskomiteen
Kari Nikolaisen
12
Jul 2012
Veit dei at det er jul?
“Do they know it is Christmas?”,
sang Bob Geldorf og Band Aid
under den store hungerkatastro­
fen i Etiopia i 1974. Saman med
kjerka, misjonen og kona var eg
der og hjalp folk igjennom og
fram til ei bedre tid og eit bedre
liv.
Ein søndag eg var seint ute
til gudstjenste såg eg ein handi­
cappa mann kome på ein trehjuls
moped. Han var den einaste i
området som hadde råd til det.
Han parkerte rett utafor inngan­
gen, åpna verktøykassa og pluk­
ka fram skruejern og skiftnøkkel.
Først trudde eg han hadde tenkt
å demonstrere mot kjerka ved å
reparere mopeden rett utafor inn­
gangen. Men nei; under verktøy­
et plukka han fram ein bibel og
sette seg til å lese samtidig som
han fulgte gudstjenesta gjennom
den åpne døra. Eg såg forundra
på mens han song med i salmane
og bøyde hodet i bønn. Han var
ikkje sjenert slik eg kan være.
Veit dei at det er jul? Ja, han
og dei fleste i Etiopia veit det.
Dei har hatt kristentrua lenger
enn oss og feirer jul etter den
gamle julianske kalenderen. I år
kjem deira jul den 7. januar, den
Han som parkerte med trehjulsmopeden utafor kjerkdøra.
helga vi feirer Hellige Tre Kon­
gers helg og misjon. Ein av dei
tre vise menn kom nettopp frå
Etiopia.
På deira julekveld og enda
meir juledag, toger folk til kyr­
kjene. Mange har kvite drakter
og kvite sjal med fine border.
Folk ber gjerne med seg kjertler
og talglys, og eit fint lyshav brei­
er seg. Kyrkjene blir etterkvart
fulle og folk flest må stå ute. Li­
kevel er dei med i det dei høyrer
gjennom dører og høgtalarar.
Folk begynner å samle seg utenfor ei kjerke i Addis Ababa på ein vanleg søndag.
Dei som står eller sit utafor er
med i sitt eige individuelle tem­
po. Dei bøyer seg og ber gjerne
fra ei bønnebok, eller dei les i
eigen bibel. Dei kjem og går når
det passer seg, for gudstjenestene
er lange. Det minner meg om da
eg var gutunge her på Inderøya,
at velsigninga kom to gonger i
gudstjenesta; etter preika og til
slutt, slik at folk som kom seint
eller måtte gå tidleg vart velsig­
na.
Der som her, var og er det
viktig at alle heimar og gårdar er
representerte i kyrkja. Alle har
ein plass å fylle, inne eller ute.
På juleafta og fleire andre gonger
i året opplever vi og her på Inn­
herred at det er mye folk i kjerka.
Ei gudstjeneste med mykje folk i
alle aldre gjer noko positivt med
oss; stemningen og humøret stig.
Det er godt å sjå kvarandre. Alt
blir så trivelig når folk fyller plas­
sen sin og er med. Det er stort og
godt å møtes og kunne ønske na­
boer, slekt og kjente God Jul.
Veit dei det er jul i Mali?
Nei, folk flest veit nok ikkje det.
Men alle sokna i Inderøy støtter
fleire livsviktige misjonsprosjekt
der. Dei arbeider trufast vidare
sjøl om det no i år er uro, kupp,
krig og okkupasjon. Situasjo­
nen er ikkje ulik den i Betlehem
den første jula da budskapet fra
englane sette mot i trøtte gje­
tarar: “Ver ikkje redde! Sjå, eg
kjem til dykk med bod om ei stor
glede, ei glede for heile folket. I
dag er det fødd dykk ein frelsar i
Davids by. Han er Messias, Her­
ren”. Dette gir håp til dei i Mali
og. God og fredfull Julehøgtid i
heim og kjerke!
Mvh Hans Birger Neergård
Jul 2012
“Min kirkebok” i Heggstad kyrkje
Ni stolte – og litt beskjedne – fireåringer, med hver sin nye bok,
sammen med «nypresten», Einar Bach Skomsvoll, 21. oktober.
(Foto: Sally Rennan)
Ønske om minnelund
Kjerkbladet har fått innspill om at det er ønskelig
med en debatt vedrørende opprettelse av en minne­
lund på Sakshaug kirkegård.
En minnelund er et anonymt gravsted, som
oftest innenfor et eget område på kirkegården.
Plasseringen av hver enkelt gravlagte i en minne­
lund skal ikke være kjent. De etterlatte har heller
ikke anledning til å være tilstede ved gravlegging
i minnelund, og det kan ikke opprettes et vanlig
gravminne der.
De fleste kommuner i Norge har i dag tilbud om
gravlegging i slike minnelunder. Det finnes også
navnede minnelunder, som er en mellomting mel­
lom en ordinær grav med gravminne og en anonym
grav. Man får da navnet på de gravlagte inngravert
på et felles gravminne, oftest en navneplate.
Mange gravlunder i Norge har minnelunder over
falne fra andre verdenskrig, og i en del kystkom­
muner har man minnelunder over personer som har
omkommet på havet.
I dag er det også mange pårørende som har flyt­
tet langt hjemmefra som ønsker å få gravlegge
sine i en minnelund fordi de ikke har mulighet til
å stelle et gravsted. En del eldre velger også dette
alternativet fordi de ikke vil være til bry for familie
og pårørende når det gjelder stell og vedlikehold.
13
14
Jul 2012
Kirkehistorie:
Aslak Bolts fyrstedømme
En forsommerdag for mange
hundre år siden seilte en skute
innover fjorden med destinasjon
Inderøy. Om bord befant seg
erkebiskop Aslak Bolt og hans
stab. Deres oppdrag var å foreta
en befaring av erkebispestolens
veldige godsansamling norden­
fjells – og ordne opp i gårdbruk­
ernes avgifter til kirken.
Mye var i uorden, – eien­
domsforholdene var kompliserte
og det var usikkerhet omkring
hvor mye et bruk kunne produ­
sere. De fattige trengte sårt øko­
nomisk hjelp av kirken, Nidaros
Bispedømme stod i gjeld til sen­
tralkirken i Roma og på toppen
av det hele hadde Domkirken
nettopp blitt herjet av brann.
Men det verste var allikevel at
for tre generasjoner siden, hadde
Svarte­dauden slått ut en stor del
av befolkningen.
Da det ikke var penger i om­
løp hos allmuen, ble avgiftene
som kirken forordnet betalt i
spann med smør. Smøret ble
fraktet til oppsamlingssteder –
såkalte avlsgårder. l Mosvik ble
smørspannene rodd over fjorden
til erkebispens gård Røvika på
Ytterøy, så transportert til Trond­
heim der smøret ble solgt til by­
befolkningen. Pengene av dette
salget ble i neste omgang brukt
til å bygge eller restaurere kirker,
lønne prester og hjelpe fattige.
Til slutt ble ikke så liten del sendt
til Pavestolen i Roma.
Aslak Bolt, nyansatt som han
var, fikk altså nok å arbeide med
som sjef for kirken i Nidaros
Erkebispedømme. Året er 1432
og kirken i Norge – og i Europa
for forøvrig – er på sitt mest inn­
flytelsesrike. Dette er ”gullalde­
ren” for kirken, – noen vil også
si at det er høydepunktet for den
europeiske sivilisasjonen. Noen
år senere skulle nemlig spanske
og portugisiske oppdagelses­
reisende bringe den europeiske
kulturen ut til de fjerneste him­
melstrøk av kloden.
I neppe noen annen region
i Europa stod kirken så sterkt
som nettopp hos oss. I løpet av
middelalderen hadde tusenvis av
Kirkefyrsten, som også var
leder av Riksrådet i Norge, var
ikke bare opptatt av de store kir­
kelige og nasjonale sakene. Han
var også opptatt av detaljene: han
undersøker om det ligger gode
fiskevann til eiendommene – og
om gårdene har virkesrike tøm­
merskoger. Han pålegger bøn­
dene å rydde bort lauvskog fra
gjengrodd areal og oppfordrer de
til å dyrke mer humle i hagene.
Erkebispegården i Trondheim, der Aslak Bolt holdt til fra 1428 til 1450.
gårdsbruk blitt kirkens eiendom;
i tillegg var klostre som Bakke,
Elgeseter, Rein, Tautra og Mun­
keby også betydelige jordeiere.
Om lag halvparten av jorda i
Norge var eid av kirkelige insti­
tusjoner på den tiden Aslak Bolt
foretok sine reiser i bispedøm­
met. Makeskifte, testamentariske
gaver, bot for lovbrudd og for­
dringer m.h.t. ubetalt kirkeskatt
gjorde at kirken i Norge ble sit­
tende som landets desidert stør­
ste godseier. Fraværet av konge,
adel og offentlig byråkrati førte
vel også til at kirken her i landet
fikk denne unike posisjonen.
Planten humle ble som kjent
brukt i ølbrygging. Som vinen
var viktig i Sør-Europa, var ølet
viktig hos oss. Vann hadde lav
status som drikke, da det ofte var
urent og kunne føre til sykdom.
Humle ble dessuten brukt til
sove- og nervemedisin. For­uten
ølbrygging var fasten sentral.
Fiskeslaget karuss, innført til
landet av munkene, finnes ennå i
et par skogstjern i Mosvik. Dette
var et fiskeslag som man kunne
spise i fasten, d.v.s. i de førti da­
gene før påske.
Befolkningen da var helt an­
nerledes sammensatt enn i dag.
Jul 2012
Det var svært mange barn og unge
– og få eldre; kanskje var omtrent
alle under 50 år. Samtlige arbei­
det i jordbruket, med fiske som
en svært viktig tilleggsnæring.
Man hadde fra fødsel av sin be­
stemte plass i samfunnet – og de
unge lærte kun det en hadde prak­
tisk bruk for i det daglige virke.
En utlending som besøkte Norge
på 1430-tallet beskriver folket
som gjestfrie, arbeidsomme, vak­
re – og naive. Det siste har sik­
kert sammenheng med den lave
kriminaliteten – og den absolutte
grensesettingen m.h.t. lovbrudd
som hersket på den tiden. Det
var svært trangbodd og alle sov
sammen – opptil tjue stykker i
samme rom. Hygiene og renslig­
heten er bra, dog er det noe ”dår­
ligere” med bluferdigheten under
de ukentlige felles opphold i bad­
stuene. Det sies videre at men­
neskene i landet er gudfryktige,
de går til messe og de fleste deltar
i nattverden. Enkelte steder har de
en merkelig skikk: spedbarn blir
kledd nakne, legges under ljoren
i taket og utsettes for regn, kulde
og snø. Dette var sikkert en her­
dingsprosess som skulle gjøre
barna bedre i stand til å mestre
den ufattelige harde tilværelsen.
Menneskene på den tiden måtte
nemlig være hardføre, arbeids­
dyktige – og avledyktige.
Husene de bodde i var laftet
eller stavet, ofte med jordgulv
og med ildstedet midt i rommet.
Familien eller rettere sagt fami­
liegruppen, var samfunnets abso­
lutte viktigste institusjon; hos fa­
miliene på gårdene foregikk alt
av barnepass, opplæring, arbeid
og produksjon. Det er for øvrig
påfallende hvor lite interessert
datidens mennesker var i tek­
niske nyvinninger; for eksempel
viktige redskaper som sigden og
langvogna har blitt brukt uforan­
dret i mange hundre år.
De geistlige utgjorde en svært
liten elite i samfunnet. De var
svært internasjonalt orientert,
ofte av utenlandsk opphav, flere
hadde en lang utdannelse og de
måtte tale latin. Kirkens menn
påtok seg i tillegg til presterol­
len, dessuten en svært aktiv sam­
funnsrolle; de må blant annet ha
fungert som landbruksrådgivere,
lånt ut penger, drevet forretnin­
ger, stått for rettsprosesser og so­
sialhjelp. Bortsett fra noen byg­
deting, ser det ut for at verdslige
offentlige institusjoner nærmest
har vært helt fraværende i mange
hundre år her i landet.
Følgende ser ut til altså ut
til å ha vært viktig i den fjerne
middelalder da kirken hadde en
svært dominerende stilling: Fa­
miliegruppen, gårdsbruket, kua,
fisken og kirken. Dette var ho­
vedpilarene samfunnet hvilte på
– og som landet var helt avhen­
gige av for å fungere.
Kirkens enestående posisjon
skulle også med tiden bli dens
svøpe. Den ufattelige rikdom
den hadde samlet gjennom år­
hundrene, dens lære og innfly­
telse skulle det etter hvert bli stilt
store spørsmål ved. Martin Luth­
er og Rene Descartes, menn som
kirken paradoksalt nok selv had­
de utdannet, skulle stå for h.h.v.
oppsplitting av kirken og starten
på den vitenskapelige revolusjon.
Nasjonalstaten skulle også få en
stadig mer sentral rolle. Gradvis
ble makt og innflytelse over men­
neskene i samfunnet flyttet over
fra kirken til staten.
Kirken som i mer enn tusen
år hadde stått for oppbygging
av den kristne europeiske sivili­
sasjonen, måtte altså finne seg i
få konkurranse om ”sannheten”.
Omtrent alt av høykultur – det
være seg musikk, skulptur og bil­
ledkunst, var før femtenhundre­
tallet av religiøs art. Vitenskap
15
Frimerke
med motiv fra
«Aslak Bolts
bibel», Norges
eneste bevarte
liturgiske middelalderhåndskrift.
ble forklart ut fra religiøse opp­
fatninger – og kirkens syn preget
lovverk og arkitektur. I dag har
den vestlige sivilisasjonens ut­
trykksformer løsrevet seg helt
fra tradisjonen og de opprinne­
lige religiøse tankemønstre. Og
det er vel dette som er kirken og
kristendommens største problem
i dag; den må konkurrere med
så mange andre tilbud. Dog sy­
nes moral, opphøydhet, helhets­
tenkning og langsiktighet i dag
å være omtrent helt fraværende
i både kulturliv, vitenskap, næ­
ringsliv, politikk og samfunnsliv.
Som styremedlem i ”Kjerk­
bladet” er min intensjon med
denne artikkelen å belyse litt av
det enorme historiske bakteppe
en har å gjøre med i kirken. Det
kan noen ganger være hensikts­
messig å sette et speil i den fjerne
fortid, og i dette dunkle speilbilde
forsøke å se seg selv og sin sam­
tid bedre. Dette tror jeg er spe­
sielt viktig i dag da mye av det
gamle synes å forfalle – og sta­
dige endringer basert på tekniske
nyvinninger og trender, synes å
være den nye ånd som preger den
tiden vi lever i. Det kan hende vi
har mye å lære av hvorledes våre
fjerne forfedre levde sine liv og
hvordan ”ånden” i samfunnet
var. For meg personlig frembrin­
ger et historisk tilbakeblikk både
vørdnad og vemod; vørdnad for
fortidens slit og strev, kulturen
og de vakre eldgamle kirkene –
vemod fordi dette er en tid som
aldri mer kommer tilbake.
Jan Sundseth
16
Jul 2012
Temasamling i besøkstjenesten:
Hva er en besøksvenn?
Om lag 25 personer møtte på Kjerkstu da Besøkstjenesten, med Anne Kristin Aursand i spissen,
inviterte til temakveld 8. november.
Kveldens møteleder, Hilde Woxen (t.v.), og leder i Inderøy
Røde Kors, Anne Ulvin. På lerretet bak synes deler av mottoet
til besøkstjenesten: «DEN BESTE MEDISIN FOR ET
MENNESKE ER ET ANNET MENNESKE».
Ivrig prat og god mat.
Besøkstjenesten i Inderøy er et samarbeid mel­
lom Røde Kors, soknerådet og saniteten. Frivillige
(besøksvenner) besøker personer som bor på insti­
tusjon og i egen heim, i tillegg til at de arrangerer
felles aktiviteter som vaffeltreff og utflukter. Flere
har vært besøksvenn i mange år, mens andre er helt
nye. Hensikten med møtet var å utveksle erfaringer
og å lære noe nytt – for å gi trygghet i rollen som
besøksvenn og for å kunne utføre tjenesten på best
mulig måte.
Møtet ble ledet av Hilde Woxen, som jobber i
Nord-Trøndelag Røde Kors og er ansvarlig for be­
søkstjenesten der. Hun fortalte om hvordan besøks­
tjenesten er organisert i Røde Kors-systemet rundt
om i landet. Hennes opplegg, «Røde Kors-skolen»,
inviterte til dialog og diskusjon og ble godt mottatt
av de frammøtte. Under kveldsmaten fikk de ulike
bordene utdelt diskusjonsoppgaver, «Case», noe
som førte til interessante og nyttige samtaler både i
gruppene og i plenum.
Vår nye sokneprest, Einar Bach Skomsvoll, del­
tok også på møtet. Han presenterte seg sjøl og kom
med tanker om besøkstjenesten.
Kari Nikolaisen
Jul 2012
17
Ludvig Mathias Lindeman –
salmekomponist og folketonesamlar
Han var født 28. november
1812, og i år er det 200-årsmar­
kering for denne mannen over
heile landet. Han er ein av pio­
nerane i norsk musikk, ein som
har betydd svært mye for mange
av oss gjennom melodiane sine. I
jula syng vi “Et barn er født i Bet­
lehem”, i påska “Påskemorgen
slukker sorgen” og “Krist stod
opp av døde”, og ein mye brukt
pinsesalme er “Apostlene satt i
Jerusalem”. Andre kjente salme­
melodiar er m.a. “Kirken den er
et gammelt hus”, “Kjærlighet er
lysets kilde”, og ikkje minst “No
livnar det i lundar”. Alle desse
melodiane og mange fleire har
Lindeman laga, og i Norsk Sal­
mebok er han representert med i
alt 39 komposisjonar. Mange av
oss som er godt vaksne hugsar
også frå skoletida vår “Sjå dagen
sprett” og “No soli bakom blåe
fjell”.
Lindeman var født i Trond­
heim der far hans var organist i
Vår Frue kirke i ein mannsalder.
Sjøl studerte Ludvig Mathias
både teologi og musikk, og 27
år gammal fikk han stilling som
organist ved Vår Frelsers kirke i
Oslo, det som no er Oslo dom­
kirke. Denne stillinga hadde han
i 47 år, heilt til sin død. I tillegg
verka han som kantor og sanglær­
ar, og han underviste i kirkesang
og messe ved teologistudiet ved
Universitetet.
Sammen med sonen, Peter
Lindeman, grunnla han “Linde­
mans musik- og organistskole”
som seinare vart Musikkonserva­
toriet i Oslo. Trygve Lindeman,
son av Peter, var direktør for
Musikkonservatoriet
i
ein
mannsalder frå 1930-åra. I dag
heiter det Norges musikkhøg­
skole, og ein kan her dra linene
tilbake til Lindemanfamilien.
Ludvig Mathias Lindeman
skreiv også melodi til dikt av flei­
re norske diktarar på 1800-tallet,
m.a. Ivar Aasen, Bjørnson og
Vinje. Desse songane hører til
“arvesølvet” i norsk songskatt,
som f. eks. “Millom bakkar og
berg”, “Jeg kjører frem gjennom
strålefryd”, “Den dag kjem al­
dri” og “Målet hennar mor”.
I tillegg var han ein av dei
første som samla og skreiv ned
norske folkemelodiar, i alt ca
2000 folketonar og folkedansar,
som han arrangerte og ga ut for
kor eller piano. Den vakre “Jeg
lagde meg så silde” er ein av dei,
“Eg veit i himmerik ei borg” ein
annan.
Når vi også veit at han verka
kraftig for å gjere salmesongen
betre og ga ut ei koralbok som
kom til å prege kyrkjesongen
langt inn i 1900-tallet, at han sto
sentralt i mannskor-rørsla sine
første år i 1840-åra, at han var
med på oppbygginga av fleire kor
og orkesterselskap, og arbeidde
ivrig for barne- og skolesongen
her i landet, må ein undras på
korleis han fikk tid til alt dette!
Han døde i mai 1887. Ein
byste av han står ved inngangen
til Oslo domkirke.
Ludvig Mathias Lindeman har
spela ei uvurderleg rolle i norsk
musikkliv, og det er all grunn til å
markere 200-årsminnet hans.
Sigrid Haavik
Trivselskveld på Kjerkstu
Fra og med januar 2013 vil det bli arrangert trivselskveld på
Kjerkstu, første mandag i hver måned.
I første omgang kommer trivselskveldene til å gå fram til pås­
ke. Alle samlingene starter kl. 19.00. Det vil bli et lokalt tema på
hver samling, i tillegg til at det blir servert kveldsmat.
Trivselskveldene er naturligvis åpne for alle, og kommer også
til å bli annonsert i Inderøyningen! Velkommen!
Arr: Kjerkstu
18
Jul 2012
Gullkonfirmanter på Sandvollan
Årets 50-årskonfirmanter fotografert i Heggstad kirke søndag 23. september. Fra venstre: Knut Olav Stornes, Oddrun Johanne
Sundnes Ruuth, Oddrun Hustad Bolli, Ruth Torgunn Flatås Balgård, Aud Magni Skogaker Flygansvær, Marianne Gangstad
Lyng, Åse Meistad Thorød, Karin Grønnesby, Inger Lise Skjelvan Volan og Torgeir Daling. Bak til venstre vikarprest Jan Olav
Veium. (Foto: Hans Flygansvær)
Slekters gang
Inderøy sokn
Døypte
23.09. Lone Austad Asklund
14.10. Magnus Slapgård Tronstad
Jonas Espensønn Weie
Ingrid Kristine
Indgjerd-Hammer
Lovise Kirknes
18.11. Johannes Ulvin
John Aage Strøm-Olsen
Alma Meldal
Døde
28.09.
18.10.
19.10.
20.10.
Borghild Vist
Harald Stavrum
Anstein Kjelvik
Else Vist
f. 1939
f. 1930
f. 1938
f. 1931
13.11. Dagny Sagen
16.11. Lidvar Anton Kvam
20.11. Aasta Bye
f. 1924
f. 1949
f. 1921
heggstad sokn
Døypte
21.10. Esther Linnea Ekstrøm
Taraldsen
Linnea Kjølstad
Thea Kjølstad
Vigde
27.10. Siv Kristin Berg og
Petter Andreas Skjelvåg
Røra sokn
Døypte
07.10. Laura Aasan Løseth
Døde
02.11. Rolf Olav Smulan
f. 1952
Døde
24.09. Kristmar Fornes
f. 1932
31.10 Pauline Margrete Nygård
f. 1916
Mosvik sokn
Døde
27.08. Bernt Edvard Karlsen f. 1931
Jul 2012
19
Messeliste
17.12. Heggstad kyrkje
Julekonsert
kl 19.00
19.12. Mosvik kirke
kl 18.30
Fakkelmesse
v/spr. Bach Skomsvoll
24.12.Julaften
Luk 2, 1-20
Heggstad kyrkje
kl 14.00
Julegudsteneste
v/vikarprest Lauglo
Mosvik kirke
kl 14.00
Julegudstjeneste
v/spr. Bach Skomsvoll
Sakshaug kyrkje kl 15.30
Julegudsteneste
v/vikarprest Lauglo
Salberg kyrkje
kl 16.00
Julegudsteneste
v/spr. Bach Skomsvoll
25.12.Juledag
Joh 1, 1-14
Sakshaug kyrkje kl 11.00
Høgtidsgudsteneste
v/spr. Bach Skomsvoll
Vestvik kyrkje
kl 11.00
Høytidsgudstjeneste
v/prost Danilesen
26.12.
2. juledag
Joh 16, 1-4a
Salberg kyrkje
kl 11.00
Høgtidsgudsteneste
v/vikarprest Lauglo
Heggstad kyrkje
kl 11.00
Høgtidsgudsteneste
v/spr. Bach Skomsvoll
06.01. Kristi åpenbaringsdag
Joh 12, 42-47
Sakshaug kyrkje kl 11.00
Misjonsgudtjenetse
Salberg kyrkje
kl 19.00
Kveldsgudsteneste
13.01.
2. s. i åpenbaringstiden
Joh 1, 29-34
Heggstad kyrkje
kl 17.00
Vi synger jula ut
20.01. 3. s. i åpenbaringstiden
Joh 1, 15-18
Vestvik kirke
kl 11.00
Gudstjeneste
27.01.Såmannssøndag
Matt 13, 24-30
Heggstad kyrkje
Gudstjeneste
Salberg kyrkje
Gudsteneste
kl 11.00
kl 11.00
03.02. Kristi forklarelsesdag
Luk 9, 28-36
Sakshaug kyrkje kl 11.00
Gudsteneste
Mosvik kirke
kl 11.00
Gudstjeneste
10.02.Fastelavnssøndag
Luk 18, 31-34
Sakshaug kyrkje kl 11.00
Gudstjeneste. Saniteten deltar
13.02.Askeonsdag
Mark 2, 18-20
Sakshaug kyrkje
Fastegudstjeneste
Bli med og syng!
16. og 17. mars setter vi opp «Sommerens Ma­
ria», et verk for barnekor, ungdomskor, voksen­
kor, solister og orkester. Verket er skrevet av Gisle
Kverndokk med tekster av Eyvind Skeie. «Som­
merens Maria» er en musikalsk fortelling hvor vi
møter Kong Tid, en skikkelse som har kontroll på
tiden. Men hvorfor tiden går og kommer forstår
han ikke helt.
kl 19.00
Mosvik kirke
Fastegudstjeneste
17.02. 1. s. i fastetiden
Matt 26, 36-45
Salberg kyrkje
Gudsteneste
Heggstad kyrkje
Kveldsgudsteneste
24.02. 2. s. i fastetiden
Luk 13, 22-30
Sakshaug kyrkje
Gudstjeneste
03.03. 3. s. i fastetiden
Luk 22, 28-34
Heggstad kyrkje
Gudsteneste
Vestvik kyrkje
Gudstjeneste
10.03. 4. s. i fastetiden
Joh 6, 24-36
Sakshaug kyrkje
Kveldsgudstjeneste
Salberg kyrkje
Gudsteneste
17.03.
kl 19.00
kl 11.00
kl 19.00
kl 11.00
kl 11.00
kl 11.00
kl 19.00
kl 11.00
Maria budskapsdag
Luk 1, 39-45
Sakshaug kyrkje
Konsert. Sommerens Maria
24.03.Palmesøndag
Joh 12, 1-13
Mosvik kyrkje
Gudstjeneste
kl 11.00
Denne fortellingen lar oss våge å tenke litt
mer på hvorfor vi lever på jorden, den lar barn,
ungdom og voksne tenke filosofiske tanker om
tid og evighet. Musikken er veldig flott og byr på
utfordringer for alle aldersgrupper. Det er Vivace
og Sakshaug kyrkjekor som står bak prosjektet.
Øvelsene er på tirsdager kl. 18.00–19.30 for ung­
dom og kl. 19.30–21.30 for voksne. Første øvelse
er 15. januar.
Velkommen til et spennende prosjekt!
Inderøy kirkelige fellesråd
www.inderoy.kirken.no
Kyrkjekontoret
Kantorar:
Siv Anette Lorentzen.......... mobil 95 12 22 01
Silje Vang Pedersen............. mobil 90 73 52 72
Gravarar / kyrkjegårdsarbeidarar
Tor Gunnar Nilsen
Kåre Jørstad
John Halvor Berg
Røra sokn:
Mosvik sokn:
Kontortid
Leiar i fellesrådet:
Ann-Kristin Wiik Langfjæran,
mob. 95 17 57 97
Mandag–fredag kl. 10.00–14.00
Ellers etter avtale. Mandag har prestene fri.
Inderøy sokn:
Mosvik kirkestue...................... tlf. 74 06 46 97
Graver: Odd Hamstad.............. tlf. 95 79 89 90
Inderøy kyrkjekontor............... tlf. 74 15 60 20
Telefax 74 15 60 21
Sokneprest Einar Skomsvoll..........74 15 60 20
e-post: [email protected]
BOLIG:
Sokneprest Einar Bach Skomsvoll
Marenbakken 1.......................Tlf. 95 27 82 43
Leiar i soknerådet:
Maria Aune.............................. tlf. 95 79 55 86
Inderøy fellesrådområde:
Kyrkjeverge:
Kjell Westerdahl....................... tlf. 74 15 60 20
mobil 91 00 58 35
Inderøy Kirkestue: Bestilling av rom i
forbindelse med minnesamvær, selskaper
m.m.: Solveig B. og Reidar Pedersen,
tlf. 47 64 49 09 / 95 78 88 29
Assisterende kyrkjeverge:
Helge Brattaker................... mobil 91 71 06 39
Leiar i soknerådet:
Frode Neergård........................ tlf. 91 79 78 48
Sandvollan sokn:
Leiar i soknerådet:
Gunvor S. Moberg.................... tlf. 924 65 985
Leder i menighetsrådet:
Ann Kristin Langfjæran............ tlf. 951 75 797
Assisterende kirkeverge Helge Brattaker har
kontordag i Mosvik kirkestue på onsdager.
Tlf. 74 06 46 97 / 91 71 06 39.
Mosvik og Vestvik kirker:
Kirketjener:
Odd Hamstad........................... tlf. 95 79 89 90
Kjerkblad for Inderøy
Utgiver: Sokneråda i Inderøy
Redaksjonskomité: Rune Langfjæran, redaktør (e-post: [email protected]), Einar Bach Skomsvoll
(e-post: [email protected]), Kari Nikolaisen (e-post: [email protected]),
Nina Fossum (e-post: [email protected]), Frida Øyen (e-post: [email protected]).
Sparebank1: 4202 18 67785
Det står skrevet: «Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem,
siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria,
som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden
da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la
ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»
Lukas, 2, 4-7
www.designtrykk.no
Miljømerket trykksak 241 781