Transcript Vikingkvinner

Vikingkvinner
Tekst: Marit Synnøve Vea
KJØNNSFORSKJELLER
Det var store forskjeller mellom kvinner og menn i vikingtida. Vikingkvinnene hadde likevel en mye sterkere
posisjon enn hva kvinner hadde andre steder i Europa på denne tida.
Kvinnenes arbeid og sosiale posisjon var først og fremst knyttet til familien og gården. Som husfrue og
øverste ansvarlig for husholdet i en familie, hadde hun absolutt mye makt. Symbolet på dette var at hun fikk
overlevert nøklene til hus og kister der familiens matforråd og kostbarheter ble oppbevart. Når mange av
vikingtidens menn var på reiser, måtte hun også ta beslutninger som normalt lå under mannens
ansvarsområde.
Gård og jord var selve fundamentet, også i det maritime vikingsamfunnet. Derfor var ekteskapet først og
fremst en politisk og økonomisk avtale mellom familier. (Se Kjærlighet)
Men – kvinner kunne også drive med ting som ikke var knyttet til gårdsdrift og kvinnehåndverk. De kunne
være prestinner og håndverkere. De kunne drive med handel og være skalder. Kanskje var de også krigere?
SAGAENS STERKE KVINNER
I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke,
manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og
makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier.
Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse.
Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i.
Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer
komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for
1000 år siden?
KILDER SOM KAN FORTELLE OM VIKINGTIDENS KVINNER
- Runesteiner
Det krevdes både initiativ og makt for å reise runesteiner. Likevel ser vi at mange runesteiner er reist av
eller for kvinner, men færre enn dem som er reist av og for menn.
I Danmark finnes det ca 220 runesteiner. 23 av disse er reist av en kvinne. 11 er reist til minne om en kvinne. I
tillegg er det steiner som kvinner har reist sammen med menn. På runesteinene blir kvinner i de fleste
tilfellene berømmet for andre dyder enn menn: Menn roses for krigerske bedrifter eller lange reiser.
Kvinner berømmes for dyktig hushold og andre tradisjonelle kvinnesysler.
På Dynnasteinen lot Gunnvor skrive om sin unge datter Astrid: ”Gunnvor, Thrydriksdatter, gjorde bro til minne
om sin datter Astrid. Hun var den dyktigste møy i Hadeland.»
På en annen runestein får Odinisa disse minneordene av sin mann: «Ingen bedre husfrue vil komme til
Hassmyra for å se etter gården»
Ramsundberget runestein forteller at: Sigrid gjorde denna bro, Alriks moder Orms dotter, för själen Holmgers
Sigröds fader hennes make.»
Runestein på Rimsø: (ca 900) forteller at: Thore, Enrides bror, reiste denne stein etter sin mor. En mors død
er det verste som kan hende en sønn.
Vi kjenner også navnet på en kvinne som selv var runerister, Hun het Gunnborga. «Åsmund och Fartegn de
reste denna sten efter Torkel, sin fader, på Vattrång. Gunnborga den goda ristade denna sten”.
(Gävleborgs län)
- Kunstneriske uttrykksformer som:
Ristninger, smykker, billedsteiner, billedtepper etc. kan gi oss et bilde av kvinner og deres liv.
- Utenlandske samtidskilder
Det finnes noen utenlandske samtidsberetninger som beskriver vikingkvinner. De fleste av dem, både vestlige
og østlige, er sjokkerte over den friheten som de skandinaviske kvinnene har.
- Lovverket og tinget
De eldste delene av lovverket ble ikke skrevet ned før på 1000-tallet, men lovverket er konservativt og har
elementer som går langt tilbake i tid. Tinget var den lovgivende og dømmende makt.
Alltinget var en gammel institusjon som eksisterte lenge før vikingtid. Det var et slags allmannamøte for et
avgrenset område f. eks en bygd. Alle frie menn hadde plikt til å møte på tinget. Kvinner og uføre menn kunne
møte hvis de ville. Dette hadde også praktiske årsaker. Spredt bosetting og store avstander gjorde at noen
måtte bli hjemme på gården selv om tinget ble satt. Og - gården og husholdet var kvinnenes ansvar.
Etter hvert fikk vi Lagting som gjaldt for et større område. Det ble da upraktisk at så mange skulle reise over
store områder, og man valgte representanter, eller «sendemenn». Dette skjedde trolig i Håkon den godes tid,
midt på 900-tallet, og det kan ha vært på denne tida at kvinners «stemmerett» forsvant. Likevel var det slik at
en enke kunne ta på seg offentlige verv og møte på Lagtinget i stedet for sin mann.
I henhold til lovverket, hadde skandinaviske kvinner flere rettigheter enn kvinner andre steder i Europa på
denne tiden. De hadde likevel ikke de samme rettighetene som menn.
Eks:
- En konge kunne aksepteres som kongsemne, selv om det bare var kongelige forfedre på mødrenes side.
- Kvinner kunne arve jord etter sine barn som døde uten etterkommere.
- En kvinne kunne også arve jord etter sine foreldre, selv om hun bare fikk halvparten så mye som
brødrene sine. Dette skyldes trolig at kvinnen også fikk en medgift fra foreldrene.
- Denne medgiften brakte hun med seg inn i ekteskapet. Mannen gav henne en tilsvarende sum i
morgengave. Begge deler ble kvinnens eiendom ved en eventuell skilsmisse.
Allerede Harald Hårfagres gav lovens strengeste straff for voldtekt. Han satte også ned forbud mot
prostitusjon.
For hennes skyld beskyttet han straks alles kvinners ære ved å utstede en lov der voldtekt ble straffet med
landlysing, eller en bot på seksti merker som opphevet utlegden. (…)
Harald gav dessuten påbud om at alle fribårne kvinner som hadde arbeidet som prostituerte skulle føres til
kongsgården. Han straffet dem med trelldom til de hadde råd til å kjøpe seg fri. For hver av dem kostet det tre
merker av samme verdi. Slik kunne de som ville være ærbare, være det. Ingen kunne overskride
sømmelighetens grenser uten straff. ” (Historia rerum Norwegicarum)
- Myter og religion
Den norrøne mytologien kryr av kvinner. Det finnes åsynjer, diser, norner, valkyrjer, gygrer og gydjer etc.
Som gydjer kunne kvinner stå for prestevirksomhet på lik linje med menn. Også som volver, en slags
kvinnelige sjamaner, var de høyt respekterte. Det var Frøya som lærte trolldoms- og spådomskunsten til
gudene. Både menn og kvinner kunne drive med seidmagi, men vanligvis ble disse kunstene utført av kvinner.
- Sagaer og kvad
Sagaene beskriver kvinnene som sterke, stolte, uavhengige og hevngjerrige. I sagaen møter vi også kvinner
som egger menn til å ta hevn for å opprettholde familiens ære. Et eksempel er Sigrid Skjalgsdatter som gir
spydet Selshevneren til Tore Hund:
«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg
å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du
dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver
manns niding om du ikke hevner Asbjørn.» - Dette spydet kom siden til å gjennombore Olav den hellige.
Men kvinnene selv stod ikke i fare for å miste livet på grunn av spørsmål om ære. Tvert imot; en mann som la
hånd på en kvinne hadde tapt sin ære og brakt skam over sin slekt.
Noen ganger hendte det også at kvinnene hevner seg selv, slik som i historien om Hallgerd og Gunnar fra
Lidarende i Njålssaga:
Fiender har omringet gården. Gunnar klarer å holde dem fra livet med buen sin, men så brister buestrengen.
Gunnar ber om å få to lokker fra Halgerds hode for å lage en ny buestreng. Hun minner ham da på at han en
gang gav henne en lusing, og nekter å gi ham noe av håret sitt. Gunnar aksepterer dette, og dermed blir han
drept.
- Arkeologi
Det arkeologiske materialet har flere mannsgraver enn kvinnegraver. Kvinnegravene kan imidlertid være like
store og like rikt utstyrte som mannsgravene, men gravgavene er ulike. Kvinnegravene har utstyr beregnet
på kvinnelige sysler. I stedet for verktøy, våpen og jakthunder, fikk kvinnene med seg husholdningsredskaper,
tekstilredskaper, smykker og skjødehunder på reisen til det neste livet.
Og den rikeste graven vi kjenner fra vikingtiden tilhører en kvinne: Osebergdronningen
KVINNER I DET ARKEOLOGISKE MATERIALET
Sagaen har få opplysninger om den tidligste delen av vikingtida. Her er gravene vår beste kilde til kunnskap
om kjønnsroller. De døde får nemlig med seg gravgaver som kan indikere hva han eller hun drev på med
mens de levde. Vi må likevel se i øynene at også arkeologien kan gi oss et bilde som ikke stemmer med
virkeligheten:
- Vanligvis bruker vi gjenstandene som finnes i en grav til å bestemme om den døde er en mann
eller kvinne. Dette kalles arkeologisk kjønnsbestemmelse.
- Bare noen få personer med høy status ble begravd med rike gravgaver i store gravhauger.
Dette gjør at vi vet lite om livet til vanlige folk.
- Hvis vi finner da finner rike kvinnegraver, bør dette være en sterk indikasjon på at
denne kvinnen hadde en høy posisjon i samfunnet.
La oss se litt på hva arkeologien kan si oss om utviklingen av kvinnenes status:
- Yngre romertid og folkevandringstid (200 – 500 AD):
Gravmaterialet fra disse århundrene før vikingtiden gir en indikasjon på at vi flere steder i Skandinavia har
flere og rikere kvinnegraver enn mannsgraver.
Mannsgravene: Kvaliteten på gravgavene ser ut til å bli lavere jo eldre mannen er.
Kvinnegravene: De rikeste gravene tilhører kvinner som er mellom 50 – 60 år. Dette kan indikere at kvinnenes
status øker med alderen. I jernalderen, også i vikingtid, ble unge jenter gitt bort som gaver for å stadfeste
allianser mellom familier. Den mest kostbare gaven en høvding kunne gi bort, var sin egen datter.
Men – når vi ser at de rikeste gravene tilhører godt voksne kvinner, er dette en sterk indikasjon på at disse
kvinnene må ha hatt et annet fundament for sin status og makt enn det å bare være en verdifull «gave».
- Vikingtida
Første del av vikingtida: Det ser ut som det er like mange kvinnegraver som mannsgraver.
Midt i vikingtida: Bare hver 4de grav kan med sikkerhet sies å tilhøre en kvinne.
Ut fra dette virker det som kvinnene fra midten av vikingtida måtte ha en høyere status enn menn for å få den
type gravlegging som viser igjen i det arkeologiske materialet. Dette kan indikere at kvinner i løpet av
vikingtida generelt fikk en lavere status enn de hadde hatt tidligere.
Andre mener at dette kan skyldes endrede moter; det kan være at skålspennene som man normalt bruker for
å bestemme kvinnegraver, gradvis gikk av mote utover på 900-tallet. Noen har også foreslått at
brannbegravelser på denne tida kan ha blitt mer vanlige for menn enn for kvinner.
(I siste del av vikingtida ble folk ikke hauglagt med gravgaver fordi kristendommen var innført. )
- Arkeologisk kjønnsbestemmelse
Bestemmelse av kjønn blir vanligvis gjort gjennom de gravgaver som den døde har fått med seg, blant annet
fordi det ofte er få eller ingen skjelettrester igjen i gravene.
Graver tolket som mannsgraver: De som inneholder f.eks våpen, rideutstyr, smedutstyr, ringspenner.
Graver tolket som kvinnegraver: De som inneholder, f.eks. skålspenner, brosjer, halsbånd med mange perler,
nøkler
Graver som tolkes som en dobbelbegravelse med mann og kvinne: De som inneholder både «kvinnelige»
og «mannlige» gjenstander.
I Skandinavia er det funnet mange graver som inneholder både mannlige og kvinnelige gjenstander, blant
annet skålspenner sammen med våpen. Slike graver blir normalt tolket som å være en dobbelbegravelse
der en mann og en kvinne er gravlagt sammen.
Men hva om en kvinne døde og ble gravlagt med våpen for ca 1100 år siden? Hvis vi fant graven hennes,
ville hun antakelig blitt klassifisert som mann.
- Å krysse kjønnsgrensene?
Men noen ganger finner vi graver som tvinger oss til å revurdere vår ideer om kjønnsrollene i vikingtida.
Noen ganger viser det arkeologiske materialet at både menn og kvinner kunne krysse kjønnsgrensene.
- DNA undersøkelser av skjeletter
Ved å foreta osteologiske undersøkelser (DNA analyser) på gravmaterialet i stedet for å kjønnsbestemme
gravene ut fra gjenstander, har forskerne identifisert:
- mannsskjeletter med kvinnelige gravgaver
- kvinneskjeletter med mannlige gravgaver
Det er til og med funnet menn gravlagt i kvinneklær. Hvorfor? Var de transvestitter? Var de sjamaner?
Vi vet ikke. (Se: Tina Lauritzen og Ole Thirup Kastholm: Transvestite Vikings?)
KVINNER I MANNSDOMINERTE YRKER
Kildene kan også fortelle om kvinner som brøt kjønnsbarrierer og drev med «utypiske kvinneyrker».
Kvinner som reiser og driver handel
- Sagaen
Sagaen forteller at kvinner kunne være med på vikingferder. Den mest beryktede av disse
langveisfarende kvinnene var Frøydis, Eirik den Rødes datter. Hun tok initiativ til en av vinlandsferdene.
Da noen innfødte skrælinger angrep nybyggerfamiliene, flyktet vikingene, inkludert mennene. Men Frøydis,
som var gravid, blottet brystene, kvesset sverdet mot brystkassen og satte i et krigs hyl. Angriperne ble så
skremte at de flyktet.
Et annet eksempel er landnåmskvinnen Aud den djuptenkte. På lik linje med menn ledet hun en ekspedisjon
og fant land på Island, og på samme måte som menn ga hun land til sine følgesmenn. Hun ter seg på alle vis
som slektens overhode.
- Runesteiner
En runeinnskrift på en steinhelle ved Ryssgraven i Sverige forteller at: «Ingerun, Hårds dotter, lät rista
runorna efter sig själv. Hon ville fara österut och ut till Jerusalem. Fot ristade runorna.»
Steinhellen ved Ryssgraven ble ødelagt ca 1850 da det ble laget en vei i området, men det ble heldigvis
laget en tegning før ødeleggelsen fant sted.
- Arkeologien
Det arkeologiske materialet viser at kvinner reiste så langt som til Grønland og Russland. Vanligvis bruker vi
å si at disse kvinnene ble med sine menn på vikingferdene, selv om sagaen forteller om kvinner som selv tok
initiativ til lange reiser.
Et keltisk relikvieskrin, funnet i Norge, (nå i Københavns Museum), har en runeinnskrift som forteller at:
Ranuaik a kistu (Ranveig eier skrinet).
Runeinnskriften nevner ingen mann. Likevel er den vanlige tolkningen at en reisende viking har brakt skrinet
med til sin kone hjemme i Norge. Men kanskje Ranveig selv hadde vært på Isle of Man og fått tak i skrinet?
I Skandinavia er det funnet kvinnegraver med skålvekter og lodd. Slike vekter ble brukt til å veie verdifullt
metall og krydder. Kvinnene i disse gravene var trolig «handelsmenn».
KVINNER SOM KRIGERE
Kvinner som slåss blir i den norrøne litteraturen betegnet som valkyrjer eller skjoldmøyer.
- Noen var himmelske vesener, slik som valkyrjene i Valhal.
- Andre var halvt himmelske, halv jordiske, dvs jordiske kvinner med overnaturlige krefter.
Vi møter dem ofte i heltekvad og i fornsagaer.
- Atter andre var jordiske kvinner som kledde seg i mannsklær og slåss som menn.
Ordene valkyrjer og skjoldmøyer blir ofte brukt om hverandre, også i den norrøne litteraturen, men
opprinnelig må de ha betegnet en forskjell.
Valkyrjer ble trolig opprinnelig brukt om guddommelige stridskvinner, eller helst de valkyrjene Odin sendte til
slagmarken for å hente de falne. (Du hører aldri at Odins valkyrjer virkelig slåss). Ordet Valkyrje betyr
«den som velger de falne» (GN valkyrja, av ordet valr (de falne) and GN kjosa (velge ut)
Skjoldmøyer kan ha blitt brukt om jordiske, kvinnelige krigere. Ordet Skjoldmøy betyr rett og slett «kvinne
med skjold/kvinne som kriger» (GN skjaldmær, av skjald (skjold) og mær (møy)
Kjærlighetsgudinnen Frøya ble sett på som den fremste av valkyrjene. Hun kom til slagmarken i en vogn
trukket av katter. Her valgte hun ut halvparten av dem som hadde falt i strid og tok dem med hjem til
Folkvang. Den andre halvparten, de som Frøya ikke ville ha, fikk plass hos Odin i Valhall.
- Skjoldmøyer – diktning eller virkelighet?
Valkyrjer og skjoldmøyer var ganske visst en del av vikingtidas mentale univers; vi møter dem både i
litteraturen og i kunsten. Men har disse kvinnelige krigerne eksistert i virkeligheten?
I dag sier vi vanligvis at skjoldmøyar, så vel som valkyrjer, bare er mytiske figurer, og at vi heller burde stille
spørsmålet: Hvorfor oppstod myten om disse kvinnelige krigerne?
Selv om vi ikke liker tanken på den skandinaviske «krigerkvinnen», så må vi ta inn over oss at det ikke er så
mange hundreår som skiller vikingtida og folkevandringene, da germanske stammer streifet omkring med
barn og kvinner som (ufrivillige) deltakere i kamper både mot romere og mot hverandre. Vi skal derfor ikke
helt se bort fra at det også i vikingtida var enkelte kvinner som var «skjoldmøyer».
- Kvinnelige krigere i litteraturen
Sagaer og skaldekvad forteller fargerike historier om kvinnelige krigere. En av dem er Sigrdrifa. Navnet
betyr «den som gir seier». Hun opptrer i sagnkrinsen omkring Sigurd Favnesbane, og kalles noen steder
også Brynhild.
- Sigrdrifamál
Kvadet Sigrdrifamal forteller om valkyrjen Sigrdrifa. Valkyrjer hadde makt til å avgjøre hvem som skulle
vinne et slag, og Sigrdrifa hadde, mot Odins ønske, gitt seier til en ung høvding. Odin straffet henne til
evig søvn oppe i Hindarfjell.
Sigurd Favnesbane rir opp til dette fjellet. Han ser et merkelig lys som når helt opp til himmelen. Når han
nærmer seg, kan han se et tårn av skjold, og inne i denne «skjoldborgen» ligger en sovende mann, omgitt av
sine våpen. Sigurd fjerner hjelmen og ser at krigeren ikke er en mann, men en kvinne kledd i en ringbrynje
som synes å ha grodd fast i huden. Sigurd kutter opp ringbrynja med sverdet sitt, og Sigrdrifa våkner.
Sigurd ber henne fortelle hva han skal gjøre for å bli klok. Sigrdrifa starter med å be. Dette er den eneste bønnen som er overlevert oss fra forhistorisk tid. Og det er slett ikke en brønn man ville forvente å høre fra
en kriger:
Heil vere Dag,
heile Dags søner,
heil Natt med nærskylde
Med milde augo
på oss de skode
signe oss sitjande her!
Heile æser,
heile åsynjur
heil deg heilage jord,
mål og mannvit
vere meg og deg gjevi
og lækjande hender i livet. (Fra Sifrdrifamál)
Deretter tar Sigrdrifa et horn og gir han minnedrikken. Hun forteller om magien i runene, og om hvilke
egenskaper en helt må ha. Også disse er av åndelig og intellektuell art; klokskap,veltalenhet, dikterevne,
evne til å helbrede og lege sykdom. (Se Sigrdrifamal)
Deretter tar Sigrdrifa et horn og gir han minnedrikken. Hun forteller om magien i runene, og om hvilke
egenskaper en helt må ha. Også disse er av åndelig og intellektuell art; klokskap,veltalenhet, dikterevne,
evne til å helbrede og lege sykdom.
- Saxo, dansk historieskriver, skriver slik om skjoldmøyer:
Der gaves i fordums Dage blandt Danskerne Kvinder, som omdannede deres kvindelige Skjønhed til mandigt
Væsen og anvendte næsten al deres Tid paa krigerske Idrætter, for at deres Tapperhed ikke skulle sløves ved
Yppigheds Smitte.
De hadede nemlig al Slags vellystig Levemaade og hærdede stadig Legeme og Sjæl ved Udholdenhed og
Anstrængelse, og idet de gav Afkald paa al kvindelig Svagheds Blødagtighed, tvang de Kvindesjælen til at
lægge sig efter mandlig Grumhed og lagde saa ivrig Vind paa Krigsvæsenet, at man kunde fristes til at tro,
de ikke længer var Kvinder.
Det var især saadanne, som havde stærke Sjæle eller udmærkede sig ved slanke, høje Legemer, der
plejede at slaa ind paa det Liv. Som om de glemte de Kaar, de var fødte i, og foretrak Barskhed for kjælne Ord,
bød de kamp i Steden for Kjærtegn, tørstede efter Blod og ikke efter Kys, lagde sig hellere efter Krigens end
efter Kjærlighedens Idrætter og krystede Spyd i de Hænder, de burde have brugt ved Væven, tænkte ikke paa
Brudesengen, men paa Døden, og angreb med hvasse Vaaben de Mænd, som de kunde have frydet med deres
Skjønhed. (Saxo Grammaticus, Danmarks Krønike, circa 1200 e. Kr)
- Utenlandske beretninger om kvinnelige krigere
Der finnes utenlandske samtidskilder som forteller om kvinnelige skandinaviske krigere.
- «The Red Maiden» som angrep Irland
En irsk krønike, The war of the Irish with the foreigners, fra 1100-tallet, forteller om en kvinnelig kriger som
ble kalt The Red Maiden. Boka gir en liste over vikingflåter som angrep Munster på 900-tallet. Den siste av
disse flåtene ble ledet av The Red Maiden.
- Kvinnelige krigere blant vikingene som angrep Byzantine i Bulgaria 971
En gresk historiker (Johannes Skylitze ) fra siste del av 1000-tallet, forteller at den skandinaviske herskeren i
Kiev angrep Byzantine i 971 hvor han led nederlag. Seierherrene ble forskrekket da de så bevæpnede kvinner
blant de falne vikingene.
- Kvinnelige krigere i kunsten
Oseberg teppet som ble funnet sammen med Osebergskipet er en visuell fortelling om en religiøs prosesjon.
Mange av figurene, også kvinner, bærer spyd. Hvorfor? Er de kvinnelige krigere?
Et annet eksempel er en ridende kvinne med spyd på en av pilarene i Urnes stavkirke. Et tredje er en liten
figur av en kvinne med sverd og skjold som ble funnet i Danmark i desember 2012. Hun er blitt tolket som
valkyrie.
- Kvinnelige krigere i arkeologien
Det hender av vi finner enkelte våpen gravlagt sammen med kvinner. Dette kan ha andre årsaker enn at
kvinnene var krigere. Men noen få graver kan vanskelig forklares på annen måte.
- Skjoldmøya fra Aune
En av dem er den såkalte skjoldmøya fra Aune, Nord Trøndelag. Graven ble funnet av en bonde som skulle
dyrke opp nytt land. Den inneholdt skjelettet av en ung kvinne, ca 20 år gammel. Hun var gravlagt med
komplett utstyr for en viking kriger:
- et sverd
- en øks
- to spyd
- pilespisser
- fragmentet av et skjold
- Den vesle skjoldmøya fra Solør
En annen grav ble funnet i Solør, Østfold, i 1900. Den er datert til 900-tallet. Graven innehold skjelettet av en
ung kvinne, 18 – 20 år gammel. Hun var spinkelt bygd, med et lite kranium, og var ikke høyere enn 1.55 m.
Denne vesle kvinnen var gravlagt med et komplett krigerutstyr:
- et toegget sverd
- en øks – et spyd
- 5 pilespisser
- et skjold
- skjelettet av en hest
- bissel
- noen andre redskaper
Hvorfor hadde disse kvinnen fått så mange våpen med seg på reisen til den neste verden? Den mest
nærliggende forklaringen er at de var kvinnelige krigere. Eller: kan det være at våpnene symboliserte noe,
kanskje makt? Ble kvinnene ofret? Kan det være at disse kvinnene deltok i kampene som seidkvinner?
Litterære kilder forteller at magi av og til ble brukt på slagmarken.
VOLVA – SPÅKVINNE OG MAGIKER
Ei volve var en spesiell slags høgt respektert prestinne, eller en kvinnelig sjaman som brukte seid for å se
inn i fortid og framtid. Hun var et bindeledd mellom guder og mennesker. Noen ganger visste volva mer enn
gudene. I det kjente diktet Volusspå – volvens spådom - hører vi at Odin går til volva for å få lære om fortid
og framtid.
Selve ordet kommer av volr = (magisk) stav. Vi kan oversette volve til stavbærersken.
- Kraften i seid
Der var ulike typer magi: seiðr, galdr, vardlokk, gandr, útiseta, fjölkyngi, fróðleikr, trolldómr, gerningar,
ljóð, taufr …
Det er først og fremst: seiðr, i tillegg til galdr og vardlokk vi hører om i forbindelse med volvene. I mytologien
hører vi at det var Frøya som lærte æsene trolldoms og spådomskunst. Både menn og kvinner kunne bruke
seid, men seid ble først og fremst sett på som en kvinnelig egenskap.
Tacitus (ca 100 e. Kr.) sier at «Germanerne tror det er noe hellig ved kvinnene, noe synsk».
I kvadet «Oddrun gråten» hører vi galdr (sang) blir brukt til hjelp ved en barnefødsel. Borgny skal ha barn
med sin hemmelige elsker Vilmund. Fødselen blir vanskelig, og venninna Oddrun kommer til for å galdre.
Da blir barna født.
Ved knea til møya mildt ho seg sette.
Rikt gol Oddrun, ramt gol Oddrun,
beiske galdrar for Borgny ho kvad.
Gut og jente vart då fødde;
to blide barn fekk banen til Høgne
- Seidmenn
I Olav Tryggvasons saga hører vi at et fullastet skip med seidmenn kom inn til Avaldsnes for å kaste trolldom
over kongen. Han fanget seidmennene og lot dem binde på Skrattaskjær der de druknet.
Menn som brukte seid måtte på sett og vis krysse kjønnsbarrieren på en måte som ikke alltid var sosialt og
moralsk akseptert. De ble kalt “argr”, homoseksuelle. Også Odin krysset denne kjønnsbarrieren og kledte
seg som ei kvinne når han brukte den magien kalt seid. I Lokasenna hører vi blant annet at Loke spotter Odin
ved å si at han kledde seg som ei kvinne og dreiv med seiding som ei volve.
«Seiding dei sagde
på Samsøy dreiv du,
trolla på volve-vis;
i trollkjering-hâm
yver heimen du fór
kjering-gjerd kallar eg slikt.»
- Den mektige volva kjent fra sagaer, kvad og myter
De som drev med seid kunne se alt som var gjemt i fortid og framtid. De hadde også makt over liv og død.
De var høyt respekterte, men også fryktet.
I sin magiker gjerning kunne volva bruke trommer og ulike typer av magiske sanger, slik som galdr og
vardlokk. Hun kunne også bruke urter for å sette seg i transe. Den best kjente beskrivelsen av ei slik volve
er av Torbjørg i Eirik Raudes saga. Der bruker hun blant annet sanger i et magisk rituale for å få slutt på
hungersnøden som herjer Grønland.
- Volva i arkeologien
Inntil de siste tiårene har vi sett lite til volva i det arkeologiske materialet, kanskje fordi vi ikke visste hva vi
skulle se etter? Blant gjenstandene man nå mener karakteriserer ei volve, er framfor alt staven, som noen
ganger er av jern.
Der er kjent ca. 40 graver med staver I Skandinavia, de fleste av disse finnes i rike graver som viser at volva
må ha tilhørt det høyeste sosiale nivået i samfunnet.
Andre gjenstander som er brukt til å identifisere ei volvegrav er: Stol, fjær, amuletter, urter, vogner,
«mannlige» objekter som våpen, og andre merkelige gjenstander – kanskje også hester og hunder.
- Oseberg. Grav for dronning eller volve?
Oseberg begravelsen er den rikeste av alle begravelser fra vikingtiden. Den er datert til 834 e.Kr.
To kvinner ble gravlagt i Osebergskipet. Den eldste av disse er blitt kjent som osebergdronningen.
I 2008 viste DNA resultater og røntgen studier at den eldste av de to kvinnene var rundt 70 – 80 år gammel.
Hun er blitt kalt Oseberg dronningen, folk har trodd at hun var bestemor til Harald Hårfagre. Ny forskning
støtter ikke denne teorien. Hun er for gammel. Hun hadde også en hormonell sykdom som ga henne et
maskulint utseende. Det er lite sannsynlig at hun kunne ha født et barn.
Den yngste av dem var ca 50 år gammel da hun døde. Det har vært spekulert i om hun var av en lavere klasse
enn den eldre kvinnen, og at hun kanskje var en ofret slave. Ny undersøkelse viser at hun døde av naturlige
årsaker. Det er ingen indikasjoner på at hun var av en lavere klasse som den eldre kvinnen.
En storslått begravelse som den i Oseberg vil automatisk gi inntrykk av kongelighet. På den annen side kan
de mystiske omstendighetene omkring begravelsesmetodene tyde på at en, eller begge, kvinnene var volver.
- Indikasjoner på volve begravelse i Oseberg
Begravelsen inneholdt kanskje det mest karakteristiske volve symbolet; en stav
Blant gravgavene var også:
Et vakkert utskåret vogn. Vi vet at slike vogner ble brukt til religiøse prosesjoner.
En billedvev som ga en figurativ beskrivelse av en religiøs prosesjon
Fire dyrehodestolper og en rangle. Det er mulig at disse gjenstandene ble brukt i religiøse prosesjoner
En stol
Fjær fra en pute
Frø av cannabis
KVINNEN SOM SKALD
Hvis det i vikingtida vikelig fantes noen få kvinner som var skjoldmøyer, så skulle man forvente at det fantes
mange ”skald-møyer” eller kvinnelige poeter. Men det er ikke tilfelle. Mellom de ca 250 skaldene vi kjenner
navnet på, så er det bare 4 kvinner som blir kalt skalder i sagaen. (Gunnhild kongsmor, Hild Rolfsdatter,
Jorunn Skaldmøy, Steingunn).
Vår samtid ser nok på det å lage poesi som en passende” feminin aktivitet”, men det virker som vikingtidenes
mennesker så på skaldskap som en maskulin ferdighet, kanskje fordi det var overguden Odin som lærte
menneskene å dikte?
En annen årsak kan være at skaldene ikke bare var poeter. De fungerte også som historikere, PR- agenter og
journalister. Noen av dem var krigere, så vel som skalder, og de befant seg midt inne i de dramatiske
begivenhetene de senere laget kvad om.
Og om det hadde vært flere kvinnelige skalder og sagaskrivere, - så hadde vi kanskje hatt et mer nyansert
bilde av vikingtidas kvinner.