Transcript Karakterer Alv Små nakne gutter med store hatter. Atterganger

Karakterer Alv Atterganger Bjørn Bytting Små nakne gutter med store hatter. Gjenferd De fleste sagn er knyttet til at de går igjen for å minne om svik eller fordi de har noe uoppgjort. Hamløper. En person iførte seg bjørneham for å ta hevn eller skremme. Det eneste som kunne felle dem, var kuler av sølv. Bytting ligger i ordet selv, ditt barn ble byttet mot et av de underjordiskes barn. Dette kunne skje om du ikke tok visse forholdsregler etter at barnet var født og før det ble døpt. Var det døpt så var det trygt. Du kunne for eksempel legge en kniv guttens ”seng” og en saks i jentas. Du kunne legge en salmebok hos dem og/eller du skulle passe på å legge en glo i vannet som det utdøpte barnet var vasket i. Om barnet ditt var byttet ut, var dette lett å kjenne igjen. Det ville ligge og skrike med et skrekkelig mål, det vil ete mye uten å vokse. Det var kun hode som ville vokse. Stort hode og lite vett som det står i et sagn. Det ville ikke kunne snakke eller gå, i hvert fall ikke når andre var der. Det ville være vanskapt og stygt og bare sitte og rugge i en stol. Når først skaden var skjedd, var det visse ting man kunne gjøre. For det første kunne man prøve å avsløre byttingen slik at den ville stikke av gårde av seg selv. Man kunne la den være alene og se hva den foretok seg, eller man kunne prøve å gjøre utrolige ting for å få byttingen til å snakke. For eksempel å lage suppe i et eggeglass, da ville byttingen si noe sånt som: ”Jeg har levd i 7 vedfall og aldri har jeg sett……” Ellers kunne man plage byttingen til de underjordiske kom og hentet det og aller helst foretok byttet tilbake. Plagingen kunne bestå i at man gikk ut i skogen og dengte ungen tre torsdagskvelder på rad. Legge den på gulvet og feie søppel over den eller ta en glohet tang og knipe dem i nesa. Det finnes sagn om byttinger som ble værende og som bodde på den samme Deildegast Djevelen Dragedokka gården i flere generasjoner. I følge wikipedia kommer navnet av det tyske ordet ”geist” som betyr ånd og deilder er et navn for grensesteiner. Og dette berør temaet. I enkelte sagn går det under navnet ”gast”. Dette er altså et gjenferd som kommer tilbake fordi de i sitt liv flyttet på grensesteiner eller grensemerker. Gjenferdet gjør da forsøk på flytte steinene tilbake, de kan rulle en stein opp en bakke for så å oppleve at den triller ned igjen (ja dette kjenner vi fra en gresk myte). De får fred når noen plasserer steinen på plass for dem. Innimellom opptrer de som en fugl. Men det som er mest slående med dem, er deres lyder. De ler og gråter om hverandre. Innimellom er det beskrevet at de ”lever” som i en flokk, da sett med ild ut av neser og stålstenger i hendene. En karakter med mange navn: hinmannen, Eirik, Gamle Erik, styggmannen, den vonde sjøl og puken. Det karakteristiske ved han er hans hestehov. Det er i all hovedsak tre situasjoner hvor han dukker opp. Det første er i forbindelse med trollkjerringer. Da har han gjerne en bok medbrakt til deres møter som han noterer alle navn ned i. Den andre situasjonen er at han har blitt manet ut av svarteboka, stort sett ved en tilfeldighet. Da gjelder det å gi han en oppgave som han ikke kan fullføre, som å øse sjø i sjø eller telle hårene på et mannsbein, og en prest klarer å mane han vekk igjen. Alt dette under gråt og tenners gnissel. Den tredje situasjonen er at han dukker opp under kortspill, her pleier han som oftest å sitte under et bord. Det er forøvrig noen få sagn om hvordan han dukker opp til dans der sjømenn møtes. Dette er en dukke som henter rikdom til sin utvalgte person. Det er primært to forskjellige beskrivelser på hvordan den så ut. Noen sagn beskriver den som en dukke laget av filler og gitt liv av en kjerring ved hjelp av litt blid. Andre beskriver den som liten og lodden, Drage Dragfe/Dragsø Draugen lignende en mus. De riktig flinke dragedukkene kunne hente rikdom fra 7 kirkesogn. Når den ikke var i arbeid, satt den gjerne i en stue på en kiste og skalv som om hun frøs. Den likte ikke å være i ro og en eier av et slikt vesen var alltid rik. Noen sagn sier at hun la penger i sin eiers sko. De lo høyt når de ble bedt om å gjøre et stykke arbeid, bortsett fra når de ble sendt til havets bunn. Da gråt hun. I de sagnene jeg har lest har jeg kommet over kun 3 sagn angående drager. Et av sagnene forteller at det ble skutt en drage 1631 i Norge. Der er dragen beskrevet med noe med lang hale. Alle tre sagn forteller at dragene spydde ild, Den for om nattestid og kom gjerne i forkant av krig eller landeplager. Et av sagnene kaller det for ”Trolldrake”, denne hadde to hoder, taggete man og var rød rundt i øynene. Denne dragen bodde for øvrig i havet så den kunne kanskje like gjerne bli kalt en sjøorm. Dette er få sagn omkring. Dette viste seg til bryllup som en indikasjon på hvordan ekteskapet kom til å bli. Var det et sommerbryllup ville det fremstå som en bevegelse i gresset. Beveget det mot bryllupet var dette et godt tegn. Ellers om det var ”noe” som kom inn i stua var dette også et godt tegn. En karakter noen ganger beskrevet som hodeløs, men ikke alltid. Draugen, en druknet mann som aldri ble begravd. Han uler skrekkelig på havet som et varsel. Han kan skrike slik at det høres ut som om noen er i havsnød. Han kan ha en arm med en klo, være grønn og brøle fælt der han velter seg opp i en båt. I båten kan det være at han gjør seg så tung at den er i ferd med å synke. Eller han har en stor bredbremet hatt på hodet, sjøvest og gul oljetrøye med skjegg som rekker ned til bringa. Noen ganger så folk dem som tre hodeløse menn som var ute og rodde. Draugen ble også beskrevet som overvokst med tang og tare, hodeløs og skjellene på hans rygg fortalte om hvor gammel han var. Det eneste rådet sagnene Dverg Dødmanns lys Faurtru Feigde/Feigda Foring Fossegrim kan tilby mot draugen er å hive menneskelig avføring mot han, så stikker han. Dvergen var dyktig til å smi og gråt hver gang han varmet jernet sitt. Liten av vekst men med stor makt hver gang kuene kalvet. Han var grov i målet, med myke fine klær. En stor vid hatt på hodet (som kanskje kunne gjøre deg usynlig) og et belte som han aldri tok av seg. Bortsett fra når han fisket. Fikk du tak i dette beltet, kunne det gjøre noe med deg, men sagnene sier ikke hva. Ingen karakter men et brennende talglys som lyste i blått. Det vandret som om noen bar det og varslet om død. Dette vesenet har jeg kun funnet i sagn fra Nordmøre. Faurtru er en den dødes hvite sjel som forlater den døde ved å sveve avgårde. Dette kan vel kanskje vanskelig defineres som en egen karakter. Dette er et varsel på død. I de sagn jeg har lest kommer dette varselet i form av den som skal dø. Et sagn for eksempel forteller om en kvinne som ser en annen ung kvinne. Den andre viser seg å være hennes egen mor, som dør like etterpå. De som skulle dø kunne ikke selv se feigda. En tidlig morgen 1901, forteller et sagn om noen som ser en kvinne gå framfor seg, kvinnen bar en liten bøtte. Etter hvert nærmet vandreren seg og fikk se kvinnens ansikt. Det vil si, det gjorde han ikke, hun manglet hode. Der hodet skulle ha vært var det kun en klesbylt. Foring har litt forskjellige betydninger i de ulike områdene sagnene har blitt fortalt. Det er beskrevet som mennesker som ikke fikk fred i graven. De hadde egne julemesser julenatta. Det som ofte går igjen, er at foringer er et gjenferd som mangler hode. Fossegrimen går også under navn som Kvernknurr, Fossekallen, Vassråen og Kvernkallen. Det kan være lett å blande Nøkken med Fossegrimen. Men Fossegrimen utgjør ikke samme fare som Nøkken. Fossegrimen oppholdt seg ved kverner og i fosser. Utseende varierer litt. Føytonorm Gongfal Gygre Gåsse Haugfolket Noen sagn beskriver den som en meget høy bukk eller gammel med stort og grå/hvitt skjegg. Fossgrimen ropte og lo fra fossen og kunne være plagsom i kverna. Men du kunne også lære å bli spillemann av Fossegrimen. Om du tro til Fossegrimen tre Torsdagskvelder på rad med et stykke bog eller kjøtt kunne du lære kunsten å spille fele. Under kverning av mel, kunne du ofre litt øl til Fossegrimen og ditt mel ville øke. Føytonormen er nevnt i sagn fra Telemark. Dette er en stor orm som sprutet edder og ild, og den knuste trær med sin voldsomme hale. Sagn om Gongfalen finner du på Helgeland. Dette var ånder som svevde i lufta, pratet og sang. Det sies at den kunne være farlig for mennesker, men ikke hvordan. For å beskytte seg skulle man bruke stål eller fly ut i en åker. Man kunne også legge seg i en korsvei. En korsvei var et sted der lik hadde faret begge veier. Gygra/Gyger var det kvinnelige motstykket til bergtrollet, jutulen eller risen. Hun hadde de samme attributter, skjønt et større sinne, spesielt når det kjærlighet og forhold. Hennes bein var usedvanlig lange. Hos Ivar Aasen er det flere sagn om bergtroll som er utro og har illsinte koner. Forøvrig er hun stadig ute og reiser med sine bukker. Et sagn forteller om en rasende gygre som rev av seg det ene benet og kastet det mot en kirke da hun hørte kirkeklokkene. For øvrig moret hun seg med å ro ute måneskinnsnetter. Dette fenomenet har kun sett i sagn fra Romsdal. Gåsse er beskrevet som en sort skygge som lever i århundre. Den bor i fjell, men er gjerne ute rundt jul. Da kan man høre det dure i fjell og luft, jorda rister og det knaker i is som om noen kjører over den. Gåssen kunne være god å ha for en bygd. Den passet på at det ikke ufred, og holdt tuss og troll unna. Haugfolket, haugbo’n, haugbonne, haugtusse og haubokk opptrer som både samlebetegnelser og navnet på en spesiell Havfrue skikkelsen knyttet til et bestemt distrikt. Haugfolket kan for eksempel være det samme som huldrefolket. Men i Ivar Aasens samling av sagn er haugfolket småfolk som trer hjelpende til om det trengs. Mens i Eidskog er haugfolket beskrevet slik vi også opplever huldrefolket. Huldra er her en vakker kvinne med gult hår, rød trøye og blå stakk. Haugkallen er krokrygget og har en lang krokete nese som rekker ned til salen på hesten, når han rir. I sagnene fra Telemark er haugbonnen det som vi i dag ville se på som nissen: en liten kar som liker å lure, ler godt, har grå klær og rød lue og spiser grøt. Begrepet Haubokken har de samme lokale variasjonene. I sagn fra Romsdal får vi igjen assosiasjoner til huldrefolket. Haubokken kunne ha sitt hjem under menneskes hus eller tilholdssted ute på øyer. De kunne hjelpe til om du hjalp dem, men de kunne også bergta mennesker. Da gjaldt å ringe raskt i kirkeklokker får å frigjøre den inntatte. Et sagn forteller om hvordan de lære en fisker kunsten å fange fisk. I sagn fra Nordmøre er haubokkjen et folk som er ”mindre av vekst” som det står. Her er de beskrevet som blåkledde og holdt til i hauger eller steiner. De var uhorvelig sterke. Det interessante i mitt utvalg av sagn, er at det finnes flest sagn om havfrue fra det stedet jeg selv kommer fra. Østfold – Hvaler. Her kunne hun sees primært i soloppgang. Da satt hun gjerne på en stein og flettet sitt lange hår. Hennes ansikt var vakkert og nedover ryggen hadde hun langt og bølgende hår. Hun var halvt menneske og halvt fisk. Det hendte at hun reiste seg opp i sjøen som en dronning, sies det. Hun kunne komme på land. Om julaften kom hun og danset rundt en huggestabbe og av og til stjal hun kalver. Hun kunne komme med advarsler og man kunne stille henne spørsmål, utover dette sa hun ikke så mye. Havhesten Havmenn Huldra Det finnes flere sagn om hvordan havhesten gikk i kamp med sjøormen. Det finnes imidlertidig ikke så mange beskrivelser av havhesten. Et sted er den beskrevet som en kolossal hest med et stort gap med dobbeltrader av tenner og dampsky ut av nesa. Den hadde en lang svaiende man og små gule øyne. Den brakte med seg torden og vestavind. I sagn fra Nordmøre fortelles det om hvordan den slo frambeina sine ned i båter. I et sagn er havmannen beskrevet som et menneske med svømmehud mellom føtter og tær, ellers er han beskrevet som halv menneske og halv fisk. Han hadde et bredt bryst og langt skjegg og stort hår som var enten brunt eller sort. Hans øyne var store og blanke som kuøyne. Han frøs lett og ga du han klær ville han varsle deg om uvær. Det finnes et sagn om hvordan han ”bergtar” en kvinne slik huldrefolket gjorde. Huldra har også enkelte lokale betegnelser som: Den grønnkledde og skogsfrua. Det finnes en mengde sagn om huldra og hun er gjennomgående beskrevet som ung, vakker med langt hår – gjerne gult eller lyst. Hennes varemerke er kurumpa og i et par tilfeller med reverumpe. Hun hadde et mål som klang høyt. Huldra kunne knytte spesielle bånd til både menn og kvinner. Hun kunne dele både sæter og ”ting” med kvinner – som en type hjelper du meg, hjelper jeg deg. Ofte ble huldra observert med kyr, usedvanlig vakre kyr. De fleste sagn tar for seg forhold mellom menn og huldra. De var tiltrukket av menn og ville svært ofte gifte seg med dem. På en sæter kunne de snike seg inntil menn og bli værende hos dem en hel natt. Mannen ville ikke oppdage at kvinnen var en hulder før hun forlot han om morgenen og han fikk se hennes lange rumpe. Og flere år senere ville han ved en tilfeldighet oppdage at han faktisk hadde barn med en hulder, forteller flere sagn. Da fikk han gjerne ansvar for sitt voksne huldre barn. Det hendte også at hun skapte seg om til en som mannen kjente, som kone eller Huldrefolk kjæreste. Han ville reagere på at hun var usedvanlig blid og lo mye. Det hendte at det ble begått giftermål mellom en mann og huldra. På et sted sies det at det var huldreblod på gården gjennom 9 generasjoner. Folket der var visstnok usedvanlig kloke. Mannen var nødt til å behandle sin kone pent, ellers kunne det gå han ille. Var ekteskapet godt, fulgte det rikdom med det. Under vielsen foretatt av en prest, ville kurumpa falle av huldra. En prest noterte at den vakre huldrekona ble betydelig mindre vakker straks hun var viet sin mann. En mann kunne kapre en hulder ved å kaste stål over henne. I et sagn fra Østerdalen blir huldra benevnt som ”skogs raa”. Hennes funksjon var å hjelpe jegere på jakt i skogen. Huldrefolket kan også benevnes som de underjordiske eller haugfolket. Dette er altså et folk som levde sine liv slik vi levde våre, under våre føtter. Det finnes en rekke interessant lokale sagn til hvorfor dette folket opp sto, som jeg skal ta for meg senere. Sagn beskriver jo det underlige utefra et menneske syn (som kunne vært interessant som et eget tema) ergo er de sjelden vakre, bortsett fra huldra. De er rike, men krokryggete med lange neser og har stygt mål. Klær som går igjen var enten blå eller grå. De kan ikke utstå stål og sølv. Enkelte ganger lever de i harmoni med folk på en gård, men ganske så ofte skjærer det seg, da blir de direkte mannevonde. Det finnes et tragisk sagn om en kar som har som spesialitet å jage vekk huldre folk. Gråtende som en stor flokk med sauer må de reise. Et annet vakkert sagn forteller om en huldregutt som forelsker seg i en jente og som gråter sårt den dagen hun gifter seg. Man skulle ta visse forholdsregler når man hadde med huldrefolket å gjøre. Kastet du ut vann, måtte du si ifra eller kaste det på bestemte tider. Ble det uvennskap kunne det gå riktig ille. Dette vil primært gå utover dyra på Jerusalems skomaker Jularei Julebukk Jutul gården: kyrne ville melke blod, fulle av lus, se ut som beinrangler og være utkjørte og svette om morgenen. Hus kunne også brenne ned. Huldrefolket kunne ta mennesker, og det er sagn om mennesker som helt opp i 80 årene som ble ”bergtatt”. Huldrefolk tålte ikke lyden av kirkeklokker eller lur, så dette kunne frigjøre den inntatte. Det var andre ting man også kunne gjøre, som å nekte å spise, drikke og snakke i deres blanke og skinnende hjem. Man kunne også prøve å spytte i deres ansikter. For øvrig virket det som de var glad i å ta seg en fest. Dette er en tragisk karakter det finnes noen få sagn om. Dette var en gammel mann uten skyggen og som stadig sukket. Aldri ville han gå inn i et hjem, men vandret stadig videre. Han var fredløs og kunne ikke dø. Et sagn forteller at på spørsmål om hvem han var, skal han ha sagt: Jeg var vokter hos Pilatus, og det er ingen som vil tilgi meg. Dette er noe jeg kun har funnet hos Ivar Aasen og det er nok det samme Åsgårdsreia. Her er det beskrevet som en frue eller dronning som satt i en kjerre og reiste rundt. Hun hadde to hunder som fikk bevege seg fritt og som folk måtte mate. Hundene fikk dog ikke stjele. Julebukken går under flere navn som julesvein, julesvend og julegeit. Det finnes ingen beskrivelse av dem i det utvalget sagn jeg har. De var ute om julekvelden etter at det ble mørkt og holdt støy på gårdene. Man skulle sette kors rundt omkring for å holde de nesevise karakterene unna og så måtte man la dem få smake julegrøten. Det er ikke godt å si om det egentlig er noen forskjell på jutul, rise og troll, bortsett fra at mitt utvalg av sagn virker det kanskje som om jutulen er den mest menneskelig sosialt tilpassede av dem. De blir stadig bedt i dåp for eksempel, men de er jo livredde for torden så de stiller aldri opp. Det er godt å vite, at skulle du hilsen på en jutul, måtte du bruke hestesko. Kraken Lindorm Lussi Lyktemannen Mara Marmæle Jutulen likte dessuten å teste ut hva slags kar du var, ved å innbyde til en slags (bryte) kamp. Ellers sloss de med hverandre og var med på å bygge kirker og broer. Kraken er et av skrekkinnslagene i havet. I et sagn er den beskrevet med fire stolper og en blå rygg. Var man ute og fikset og med ett fikk godt fiske, skulle man være på vakt fordi det kunne hende av det var kraken. Den var godt å fiske over, men kjente man at det ble grunnere måtte man komme seg fra fiskeplassen i en fart. Dette er en stor orm. Den voktet en skatt og kunne dra folk ned i vannet for å ete dem. En måte å bli kvitt den på var ved å løpe 7 ganger rundt et bål med ormen etter deg og deretter lokke den inn i bålet. Lussi skulle passe på at jula ble gjort i tide. Hun kom tre dager før jul og var innom alle hus. Hun skal ha ledet et følge av alle slags underlige dyr. Sist i følget kom det en haltende høne. Lyktemannen er kun nevnt i sagn fra Rogaland. Den er faktisk ikke beskrevet som en mann, men et barn som så ut som glødende ild med en stor neverhatt på hodet. Våknet du svett og utslitt om morgen var det mulig at Mara hadde ridd deg. Du kunne beskytte deg mot henne ved blant å si bestemte vers eller be en bønn, denne ville kun fungere om du hadde alle tennene i munnen. Mara var en vakker og stor kvinne med langt hår og veldig styrke. Hun la seg på brystet ditt slik at hjertet snørte seg sammen og du fikk en følelse av kvelning. Hun slapp deg om noen ropte navnet ditt når du sov. Marmæle er et vesen fra havet, men generelt beskrevet som liten sammenlignet med havmenn. Dette vesenet var også en blanding av fisk og menneske. De var uhyre kloke, kunne svare på intrikate spørsmål, men man måtte passe på at man ikke ble ordbundet av dem. Marmælen var på størrelse med barn og frøs støtt og ga man dem klær vanket det belønning. Melusina Naa lyset Nissen Nøkken Nådelys Rise Det er kun et sagn fra Helgeland som nevner Melusina. Hun var fisk nedentil hver Lørdag, og derav ble hun forstøtt. Før hun ble kastet ut av sitt hjem hadde hun født ni barn. Hun tilbrakte tiden med å fly i lufta. Dette fenomenet viste seg kun for barn. Dette var noen dødes sjel som kom for hente en slektning, helst et barn. Hver gård hadde sin egen lille nisse. En liten kar som gjerne lo godt, men gråt lett og ble fort sint. Han var loddete med langt hvitt skjegg og tre fingre og tær eller noen sagn sier 4. Han var gråkledd med rød lue. Den lille herren var styggelig sterk, krefter som kunne bety døden for den som ble utsatt for dem. Flere sagn forteller om mennesker som ble danset i hjel av nissen. Fikk du eller dyret ditt en nisseflette, måtte denne alltid bæres. Nissen kunne bli urimelig gammel og måtte behandles pent. Til jul måtte han ha grøt og øl. Lå alt til rette kunne nissen være nyttig og tok seg av dyrene på gården. Det finnes for øvrig sagn om nisser som levde på skip. Dette betydde lykke for skipene. Sagnene forteller at nøkken krevde et menneskelig hver år, spesielt var ”han” (jeg regner med at det var en han) grisk etter barn. Han levde i dype brønner og fjellvann, skjulte seg i skyggen der det var mørkt. Han ropte ult og fælt i forkant av tapet av et menneskeliv. Spesielt farlig var han etter solnedgang. Å vite hvordan han presist så ut er ikke så lett, fordi han skapte seg om. Han kunne være en halv båt eller en fredfylt hest med skum i munnen som gresset eller en kar med langt hår og skjegg. Berørte du han, var du fortapt. Likevel, den gode siden ved nøkken var du kunne bli innviet i musikkens mysterier, f. eks ved å ofre en lillefinger. Nådelys var et lys som blinket i brystet til folk. Dette var en advarsel, så man dette skulle man si ifra slik av vedkommende kunne ta seg i vare. Som nevnt under jutul, er det ikke alltid Roende kjerring Roperen Sjøgosse Sjøorm enkelt å se forskjell mellom jutul, rise og troll. Risene kan for øvrig også kalles bergrise. Det som er sikkert er at der riser går frem, der endrer landskapet seg. Øyer, fjell og daler ble dannet i en rises nærvær. De hadde en forkjærlighet til å kaste steiner, gjerne mot hverandre. De ble til stein i sollys. Det fortelles om en rise som levde så lenge at han ble helt krokete i ryggen og da Olav den hellige kom reisende langs kysten gikk han inn i fjellet og ingen så han siden. Jeg har kalt dette for en roende kjerring fordi det er slik hun er beskrevet. Hun finnes i et eneste sagn hentet fra Østfold. Jeg syns hun var såpass fascinerende at jeg valgte å ta henne med. Dette var en kvinnelig skikkelse som rodde rundt i en halv båt, hun hadde langt hvitt hår og sang mens hun rodde så det fosset. Folk tok det som et tegn på dårlig vær. Det er mulig roperen er det samme som utburden (se senere). Roperen er stemmen og skrikene til et barn født i hemmelighet. Det kunne rope på sin mor, og endre stemmen fra å gale som en hane til å knegge som en hest. Innimellom kunne det rope følgende vers: ”Mor satte meg mellom bark og tre. He he he”. I mitt utvalg nevnes sjøgosse kun i sagn fra Nordmøre. Det finnes ingen beskrivelse av den. Han bodde i hjem der fiske var hovednæring. Han måtte ha det stilt rundt seg når han var hjemme. Ble han irritert kunne han trampe så hele huset ristet. Når han forsvant og ble lenge borte, var dette et tegn på godt fiskevær. Det kan være at det er det samme som draugen. Dette dyret finnes det flere sagn om lokalisert til Hvaler hvor jeg kommer fra, men ikke bare der. På Hvaler ble den sett i 1820. Dette dyret levde både i ferskvann og saltvann og beskrivelsene er spesielt sterke rundt hvordan en død sjøorm avgir en forferdelig lukt. Den kunne reise fra en elv til havet hvor den da laget spor som en plog. Den er beskrevet som enormt lang, ofte Sjøtroll Skrømt Skurekallen Svartedauden sort og med en lang (sort) man. Den hadde takker på ryggen og buktet seg bortover vannet. Den hendte at man kunne se den i godvær. Hodet var stort og butt med store kjever, det kneiste omtrent en halv meter over vannet mens det fosset og bruste om den. Den var glupsk fortelles det fra Hvaler, den spiste lett sauer og ungfe. En sjøorm kunne stenge båt og skip inne i fjorder. For å komme unna den, kunne man skjære seg i fingeren og sjøormen ville slikke i seg blodet. Det finnes ikke mange sagn om sjøtrollet (men er en karakter som gjerne opptrer i folkeeventyr). Den er beskrevet som en skapning med flere hoder som levde i havet. Den kunne hjelpe deg i havsnød, men da måtte du i gjengjeld ofre et barn. Skrømt er nok en fellesbetegnelse på flere uforklarlige fenomener, som oftest beskriver sagnene det som skrekkelige lyder. Enkelte steder dukker det opp beskrivelser som: en hvit vandrende kvinne, en blå bukk som skiftet skikkelse og ble til en gris med lange ører, en hodeløs mann, et fælt udyr med ild i munnen, en prestefrue som gikk igjen også videre. Skurekallen eller kornånden var en gammel mann tilknyttet en viss frykt. Det gjaldt nemlig ikke å være den siste som fikk skåret sitt korn. Da måtte man nemlig huse skurekallen gjennom vinteren. Og det som kunne være enda verre, var at man måtte ofre seg selv og fortsette et liv som kornånd, for på den måten sikre den eksistens. Det er mange sagn som forteller om svartedauden, men ikke så mange som beskriver den som karakter. Det underlige er at jeg alltid har trodd den var beskrevet som en gammel kone, men her dukker det opp flere beskrivelser. Det er vel Kittelsens tegninger som har påvirket meg her. Svartedauden kunne være en skrukkete gammel kjerring med rive og lime. Brukte hun riven, var det noen som ville overleve Svart hund Torefolket Troll hennes besøk, tegnet var et sandkorn eller lignende som ble liggende igjen. Brukte hun lim gikk alle med. Svartedauden er også beskrevet som en mann, også han med rive og lime. Mannen kunne love en lett død til de som hjalp han fram. Den fremmede mannen kunne dessuten ha med seg en stor bok hvor navn på de som skulle tas sto skrevet ned. I sagn fra Romsdal er svartedauden både en mann og kvinne som kommer sammen. Brukte mannen riven ville noen overleve, om kona brukte sopelime ville alle dø. I sagn fra Helgeland er svartedauden også beskrevet som en gutt og jente. I sagnene er stadig beskrevet et nærvær av en svart hund, gjerne i forbindelse med død. En svart hund kunne ligge ved sengebeina til en døende, eller den satt på kista til en død. Et sagn forteller om to store sorte hunder som kom og sloss under en gravferd. Et annet sagn forteller om et likfølge hvor en vogn ble trukket av sorte hester og baketter labbet det en stor svart hund. Torefolket finner jeg kun i sagn fra Østerdalen. Det kan være at det er et annet navn for huldrefolket, i hvert fall er flere av sagnene varianter av de samme temaer. Det som skiller torefolket fra mennesker er ikke en hale, men at de har en stortå som sitter ”utenombeins” som det sies i sagnene. Som nevnt tidligere, er det ikke alltid lett å skille mellom riser, jutuler og troll. Flere av sagnene har den samme handlingen hvor variasjonene ligger i om det er troll eller rise som blir nevnt. I sagnene hender det at troll også nevnes som bergtroll eller kongstroll, samt at det også fortelles om småtroll. Trollene i sagnene som i folkeeventyrene kan ikke fordra (eller kanskje de begjærer) kristenmannsblod, videre har de en sterk motstand mot kirkebygging, kirkeklokker. og Olav den hellige, da blir de så rasende at de vræler og skriker og innimellom sprekker. De blir gale når de hører torden. Det fortelles om et troll som nesten var Trollkatt Trollkjerring udødelig fordi det hadde 7 mannshjerte. Et trolls alder ble målt etter størrelsen, jo større jo eldre. Flere troll er beskrevet at de grynter som en gris og var direkte mannevonde. Sola er den kraftigste medisinen mot troll, da sprekker de eller blir til stein. Utover dette er troll beskrevet som noe overgrodd, med grønne øyne og slim som rant fra kjeften. Ble de skadet blødde de ikke, men avga en slimete konsistens. Noen hadde evnen til å skape stormer. En trollkatt er enten knyttet til huldrefolket, men som oftest benevnt i forbindelse med trollkjerringer/hekser. Trollkatten ble gjerne laget av en trollkjerring ved bruk av blod eller det var en trollkjerring som skapte seg om. Trollkatten blir ofte beskrevet som et rullende nøste. Den ble også kalt for smørklatt fordi den sugde melk og spydde ut smør. Sagnene er mange og lange om dette absolutt interessant fenomenet. Trollkjerring er her ment det samme som heks, men benevnelsen ”trollkjerring” er den som brukes. En trollkjerring var en kvinne som hadde viet seg til djevelen, som oftest frivilling, men noen ganger under tvang, som å trekke det korteste strået. Trollkjerringer var gjerne knyttet til dager som St. Hans, juleaften, jonsoknatt, pinsenatt. Spesielt skjærtorsdag var en aktiv dag. Skulle du få øye på en trollkjerring kunne du ta en kullsort høne eller hane, grave ut øynene på hodet, deretter salte og tørre det og bære det med deg. Ved å se gjennom hodet kunne du se trollkjerringene. Eller du kunne se igjennom det første egg som ble verpet på Skjærtorsdag. Ellers kunne du stille deg ved en kirkevegg med flatbrød på hodet for å se trollkjerringer fare forbi, da gjaldt det å være helt stille. For å bevise at du hadde med en trollkjerring å gjøre, skulle du ta en kniv som er smidd tre torsdagskvelder etter hverandre og skjære Tufs Tusse med den i maten. Sprutet det blod av maten, visste du at du var på besøk hos en trollkjerring. Trollkjerringer red på sopelime , men kunne også ri andre ting som kvernstein eller en skammel. I nødens stund kunne de også bruke mennesker til å ri på. For å ri ble det smurt inn en spesiell salve. Handlinger utført av trollkjerringer i sagene er: kast trolldom på et menneske så de druknet seg selv, de kunne melke magen ut av mennesker, sørge for at døde kalver falt ut av gravide kuer, få båter til å synke ved å røre i en skål med vann, kaste ulvehammer på mennesker. De kastet med andre ord ondt på folk og fe. Tufsen nevnes kun i sagn fra Østfold. Den så ut som en sort skinnlue som rullet av gårde. Denne kunne bite voldsomt. Tusse er en karakter lignende en nisse og i noen regioner er det den samme som nisse. Det som er underlig er at tussen i flere sagn er ”den 7ende far i huset”. Det finnes observasjon av tusser så sent som 1945, beskriver et sagn. Tussen var en liten kar, grann i målet, utrolig sterk. Hans kone ble gjerne kalt for tussekjerring – liten hun også. Som oftest er de beskrevet som blåkledde. De lo og kniste ofte og noen ganger snakket de et uforståelig språk. Når de var sinte kunne de frese som katter. De kunne bo på gårder, men ikke overalt. De har fellestrekk med huldrefolket i den forstand at de kunne spille trollfagre toner, bergta folk og ikke tålte stål. Det hendte at de ba om hjelp og kunne selv være hjelpsomme med de som led. Sagn forteller om hvordan de stelte folk som lå syke til sengs, de sørget for å holde varmen i stua og stelte gården for den syke. For noen var altså verdifull arbeidshjelp. Det var en ting de ikke kunne gjøre, det var å knyte bånd, de kunne ikke være bort i noe som antydet kors. Både dyr og mennesker kunne få tusseflette, denne måtte man passe på slik at den ikke ble klippet bort eller gredd ut. De er også Utburden Vardøg Varulv beskrevet som særdeles dyktige smeder og sagn forteller at de eide sølvgruver. Ofte ble de sett dansende i månelys. De feiret bryllup stort, fjell ble til kirker og de lånte alle hester i bygder som de pyntet vakkert til bryllupet. Man måtte absolutt passe på å ikke gjøre dem sinte og ba de om noe, lønte det seg å oppfylle det. De var utrolig sterke og kunne danse deg i hjel om de fant det for godt. Man måtte også vokte seg for deres bitt. En død tusse skulle gravlegges uten salme eller merke. Utburden er en av de tragiske skikkelsene. Dette er gjenferdet av et myrdet barn som jamrer og klager. Man så det sjelden, men hørte det og det kunne legge seg på skuldrene til de som kom vandrende forbi det stedet hvor det befant seg. Noen kunne se utburden gjennom en hests ører, da ville de se et barn i hvite klær krabbe omkring. Andre beskriver at utburden kunne endre skikkelse. Det som ga utburden fred var om noen ga det et navn og eventuelt spurte om hvem moren var. I Helgeland sto navnevalget mellom Jon eller Johanna. For øvrig er det noen sagn som også snakker om etterbyrden som alltid måtte brennes, ellers ville den leve. Den kunne endre skikkelse og skrike som en skjære. Stort sett så man den fare av gårde som levende tjære. Vardøg har flere navn: følge, fylgje, ham, hugham, hau og vorden. Dette var en skikkelse som fulgte alle mennesker og de hadde gjerne en form som sto i lag med menneskets sinnelag. Det varslet deg om det var fare på ferde. Var det noe som rispet deg, skulle du være på vakt. Det var viktig å ikke slå igjen døren fort etter deg, for da kunne ikke værdøget være med. Dyrene så vorden. Kuer rautet før du kom hjem, fordi vardøget kom deg i forkjøpet. Hang vardøget etter var ikke dette et godt tegn. I dette utvalget av sagn var ikke varulv noe man frivillig skapte seg til. Varulv var en Veteljos Åsgårdsreia forbannelse som ble kastet over en og man kunne ikke kontrollere når man ble varulv. Men man kunne advare omgivelsene når man kjente det kom over en, slik at man unngikk å skade noen. Et sagn forteller om en prest og en hel menighet som ble skapt om til ulver. Det finnes bare et sagn om veteljos. Dette var en av de underjordiske som satt med lys i hånda. Sorgfulle folk kunne komme til henne og få råd, men ingen andre. De fleste kjenner til Åsgårdsreia, et følge av drukkenbolter, nidvise kvedere, svikere og bedragere. Følget red over land og vann. Mennesker som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser man ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau eller ospeskryte (hule ospetrær). Fremst rir Guro (Gudrun) Åsgård eller som hun også kalles Guro Rysserova (hestehale). Hun er både beskrevet som stor og fæl og noen steder meget vakker. Hesten hennes er svart og heter Skokse eller Skerting. Sigurd er hennes mann, han er forferdelig gammel og blitt så avfeldig at når han skal se må de hekte opp øynene hans. Og de må hjelpe han med å lukke øynene når han skal sove. De red på sorte hester med øyne som lyste i mørket, hester med jernbisler. Man kunne høre følget komme med skrik og skrammel Kom følget farende kunne du kaste deg ned, de ville alle spytte på deg og da gjaldt det å spytte etter følget når de hadde reist forbi. Når du kastet deg ned gjaldt det å lage kors med kroppen. Dessuten var det viktig å sette kors på alle hus. Flere sagn forteller om døden som følge av et møte med dem, enten ble man plukket i små biter eller sprengt til døde i et ritt. De var spesielt tiltrukket av lettlivede mennesker som drev med dans, sier sagnene. Kilder: Norsk Folkeminnelags skrifter 1. Ivar Aasen: Norske minnestykke. Ved Jens Lindberg. 3. Sigurd Nergaard: Gard og grend. Folkeminne fraa Østerdalen 1. 6. Peter Lunde: Kynnehuset. Vestegdske folkeminne. 9. Moltke Moe: Folkeminne frå Bøherad 11. Sigurd Nergaard: Hulder og trollskap. Folkeminne fraa Østerdalen 4. 13. Magnus Brostrup Landstad: Mytiske sagn fra Telemarken. Efterladte optegnelser. 14. Tore Bergstøl: Atterljom. Folkeminne fraa smaadalane kring Lindesnes 1. 17. Torkell Mauland: Folkeminne fraa Rogaland 1. 19. Knut Strompdal: Gamalt frå Helgeland [1]. 21. Kjetil A. Flatin: Tussar og trolldom. Ved Tov Flatin. 26. Torkell Mauland: Folkeminne fraa Rogaland. Andre bandet. 30. Olav Rekdal: Eventyr og segner. Folkeminne frå Romsdal. 31. Kristian Bugge: Folkeminne-­‐Optegnelser. Et utvalg 33. Johan Hveding: Folketru og folkeliv på Hålogaland [1]. 35. Torkell Mauland: Folkeminne fraa Rogaland. Tridje Bandet. 40. Knut Strompdal: Gamalt frå Helgeland 2. 42. Hermann Aune: Skikk og Tru. Folkeminne frå Gauldal 49. Peder Fylling: Folkesagn. 56. Olav Nordbø: Segner og sogur frå Bøherad. 58. Edvard Grimstad: Etter gamalt. Folkeminne frå Gudbrandsdalen 1. 59. K. Weel Engebretsen og Erling Johansen: Sagn fra Østfold 61. Edvard Langset: Segner -­‐ Gåter -­‐ Folketru frå Nordmør 63. Andreas Faye: Norske Folke-­‐Sagn. 68. Lars M. Fjellstad: Till-­‐till-­‐Tove. Eventyr, segner, regler og anna. Folkeminne frå Eidskog 1 81. Erling Vegusdal Eriksen: Farne tider. Folkeminne fra Beiarn 2 87. Jens Haukdal: I skreddartimen. Folkeminne frå Gauldalsbygdene 105. Arthur Brox: Folkeminne frå Ytre Senja [I] 137. Reidar Djupedal: Dar finst korkje vind elder væte Munnlege folketradisjonar frå Selje etter Emil J. Djupedal. Redigerte av Ingrid Djupedal