Transcript Kristans kompendium

Kristians kompendium
−
for guidekurset ved Magma Geopark 2013
−
Jeg tar her for meg enkelte viktige historier i regionens historie, samtidig som jeg tar meg friheten
til å trekke noen tråder til nasjonale og internasjonale hendelser for å utfylle bildet noe. Jeg har på
ingen måte hatt ambisjon om at dette skal være en komplett «Dalanes historie», men må kun sees på
som utfyllende informasjon i forhold til mitt muntlige foredrag. Jeg har heller ingen illusjoner om at
informasjonen som følger er uten feil.
- Kristian Nesvåg 2013
Orvar Odd
Vår reise tilbake i regionens historie fører oss så lang tilbake at myter og virkelige hendeser blir
vansklig å skille. Den første person vi skal møte var en fremragende bueskytter og en fryktet viking.
Han reiste over det meste av Europa, ja helt til Jerusalem og Jordan. Han har inspirert to
eliteserielag i fotball i navnevalget. Og han levde i 300 år. Han ble kalt Orvar Odd.
Fotballklubben Odd bærer fortsatt hans navn, mens den andre klubben, som ikke bare hadde samme
navn som Skiens-laget, men også like drakter, skiftet etter hvert navn til Rosenborg. Men hvem var
Orvar Odd?
Orvar Odd er en av få personer med sin egen islandske saga skrevet om seg. Sagaen forteller at et
skip kom seilende utenfor kysten av Sokndal, men søkte så mot land fordi en av kvinnene ombord
skulle føde. Skipet var underveis til Viken, som i dag er Oslofjord-området. Folket ombord var av
en fin og mektig ætt i Trøndelag og de var på vei for å ta del i et arveoppgjør etter en høvding
(herse) som var død. De ble tatt i mot av Ingjald som var bonde på gården Berrjod. Her fødte
kvinnen, men da de skulle dra videre ba Ingjald om lov til å oppfostre barnet hos seg, han hadde
selv et barn omtrent på samme alder. Det fikk han lov til, og slik gikk det at Odd vokste opp i
Sokndal. Odd ble kjent som Orvar-Odd på grunn av sine gode ferdigheter med bue. Odd hadde en
hest som het Fakse, men en spåkvinne kom en dag til gården og spådde at hesten skulle bli Odds
bane. Odd tok derfor livet av Fakse og begravde den ved et tjern i nærheten.
Som ungdom dro han sammen med fosterbroren Åsmund til foreldrene i Trøndelag, og sammen
med sine biologiske brødre dro han på plyndringstokt til Bjarmeland i dagen nord-Russland. Av
faren fikk han noen magiske piler som var laget av dverger. De hadde den egenskapen at de alltid
treffer målet og vender tilbake etterpå. Odds Bjarmelands ferd gav ham et så stort ry at neste
sommer hadde Odd fire skip med hundre mann i hvert av dem med seg på vikingferd. Ved Gautelva
slo han en fremragende viking som het Halvdan og senere vant han et slag mot en annen viking som
het Sote utenfor Skien.
Et sted i Sverige oppdaget Odd og mennene hans to vikinghøvdinger og mennene deres mens de nøt
en fridag med spill og lek. Odd og følget hans angrep uten at motstanderne brydde seg noe om dem.
Odd ble så overrassket at han utfordret lederen deres til tvekamp, og de kjempet i tre dager uten at
det kom til en avgjørelse. De inngikk et forlik, og i tiden fremover herjet de i Danmark, Orknøyene,
Irland og England.
Men under en reise til Akvitania i Frankrike ble Odd tilhenger av den kristne tro, renset i en hellig
kilde og drepte i samme slengen noen røvere som hadde drept den lokale biskopen. Odd reiste
deretter til Jerusalem og ble døpt i Jordan-elven, før han tilslutt kom til Russland, hvor han giftet
seg med en kongsdatter; Silkesiv.
300 år gammel vendte han tilbake til Norge. Han dro tilbake til Berrjod for å se stedet hvor han
vokste opp. Han så også stedet hvor Fakse ble begravet og sparket til en hesteskalle som lå der.
Brått kom en huggorm ut og bet ham. Odd blie begravet etter han hadde sagt fram et kvad til
mennene sine om livet sitt.
Da den islandske histrieskriveren Tormod Torfæus på slutten av 1600-tallet fikk i oppdrag av den
danske kongen å skrive Norges historie, oppdaget han at ikke bare kjente sokndølene til Orvar Odd,
men de kunne komme med ytterligere opplysninger. Det ble fortalt på folkemunne at Orvar Odd
ville begraves et sted hvor han kunne høre bølgene, hanegal og kirkeklokker, og som ikke det var
nok, man visste hvor han lå begravet. På et fjell ute ved sjøen ligger i dag Oddsfjellet, med en enslig
gammel gravhaug. I dag er den nesten borte, men restene av graven kan forsatt skimtes.
Olav den hellige i trøbbel
I Rogaland fantes det en mektig høvding, han het Erling Skjalgsson og bodde på Sola. Han tilhørte
den mektige Horda-Kåre-ætten og var gift med Olav Tryggvasons søster Astrid. Han var i tiden
rundt år 1000 en av de mektigste mennene i Norge. Nå gikk historiens gang slik at Olav Tryggvason
ble drept i slaget ved Svolder hvor Erling også kjempet sammen med ham. Vinnerne i dette slaget
var en allianse av de norske jarlene Svein (deltok ikke i selve slaget) og broren Eirik, den svenske
kongen Olaf Eiriksson og danskekongen Svein Tjugeskjegg.
Da den norske kongen var falt ble Norge delt mellom Svein jarl, Eirik jarl, svenske kongen Olaf og
Svein Tjugeskjegg. Svenskekongen overførte siden sin del til Svein jarl. Samtidige skaldekvad
forteller at Erling Skjalgsson ikke støttet jarle-styret, og Erling har sannsynligvis styrt sør-vestlandet
nærmest som en egen konge. Rundt 1015 ser det ut til at Erling har inngått en avtale med Svein jarl.
På denne tiden kom det en ny aktør på banen. Olav Haraldsson hadde gjort seg styrtrik på krigføring
i England. Han slo Svein jarl i et slag ved Nesjar, og vant raskt kongedømmet over Norge. Mye
tyder på at Olav allerede på forhånd hadde inngått en avtale med to av de tre som gjorde krav på
land i Norge nemlig Eirik jarl og danskekongen Knut, sønn av Svein Tjugeskjegg. Både Knut, Eirik
og Olav kjempet i England disse årene.
Olav har sikret seg mesteparten av makten i Norge, men Erling Skjalgsson er fortsatt mektig. Olav
er derimot selvsikker på forliksmøtet mellom dem, og presser Erling til å godta en avtale som er
dårligere enn den han hadde hatt under Olav Tryggvasson. I tiden etter dette blir forholdet mellom
Erling og Olav dårligere og dårligere. Olav benytter tiden med å innføre kristendommen i enkelte
innlandsbygder som ikke allerede er kristnet av Olav Tryggvasson. Olav går hardt fram mot det
etablerte aristokratiet i Norge, og her presser han Erling Skjalgsson ytterligere ved å gi Erlings
tremenning Aslak Fitjaskalle lendmannsstatus over en del av Erlings områder.
Danmarks konge Knut gjør framstøt mot Norge. Han har fått indikasjoner på at flere av de norske
stormennene vil kvitte seg med Olav. Som mottrekk går Olav i forbund med svenskekongen
Åmund. Olav vet at flere av de norske stormennene har vært i kontakt med Knut, og da Olav skal
seile nord over langs land, legger han til i Egersund. Her får han høre at Erling har samlet en stor
hær, og Olav velger dermed å seile forbi Jæren uten å stoppe.
Olav og Åmund begir seg senere ut på et dristig foretak. De vil angripe Danmark, mens Knut
fortsatt er i England. De samler det de kan av menn og skip og setter kursen mot Danmark, hvor de
starter herjingen av landet. Men Knut er på vei hjem og i slaget ved Helgå vinner Knut en knusende
seier over Olav og Åmund som nå flykter fra Knuts styrker. Olav tvinges landeveien over Sverige
og har dermed ikke skip til å ta opp kampen med Knut igjen, og Knut benytter situasjonen til å seile
til Norge.
Denne gang får Egersunds beboere besøk av Knut av Danmark. Erling Skjalgsson møter ham der,
og får stadfestet sine nye rettigheter, de samme han hadde under Olav Tryggvasson. Knut drar
dermed videre og blitt tatt til konge over Norge på tinget i Trøndelag. Deretter dro Knut sørover og
ble tatt til konge på alle fylkestingene på sin vei. Så dro han tilbake, i visshet om å ha vunnet Norge
uten strid. Han var nå konge over Norge, Danmark og England.
Men ikke lenge etter fikk Egersund besøk på ny. Olav Haraldsson var tilbake, og han fikk vite at
Erling Skjalgsson hadde samlet mange menn. Olav bestemmer seg for å slå til......
Og nesten 200 år senere ble Egersund vitne til en ny strid om Norges kongemakt.
Baglere og birkebeinerne
Kvinesdal, Hidra, Sokndal og Egersund skulle få oppleve borgerkrigen mellom birkebeinerne og
baglerne på nært hold. 1177 ble et viktig år i norsk historie. Da ble det utkjempet et stort slag på Re
utenfor Tønsberg, hvor norges konge Magnus Erlingsson møtte en utfordrer til kongemakten;
Øystein Møyla. Magnus Erlingsson var sønn av Erling Skakke, og dermed ingen kongssønn. Faren
Erling var god venn av den tidligere kongen Sigurd Jordsalfare, og gift med søsteren hans Kristin.
Men Erling hadde søkt støtte av erkebiskop Øystein og Magnus ble dermed Norges konge i 1161.
Øystein Møyla var derimot sønn av den tidligere norske kongen med samme navn, Øystein
Haraldsson.
Det var Magnus som kom seirende ut av slaget på Re i 1177, og Øystein ble drept. Birkebeinerne
fikk da en ny leder, Sverre som påstod at han var sønn av en annen tidligere norsk konge, Sigurd
Munn. Dermed kom det til flere slag mellom de to sidene og Erling Skakke falt i 1179, mens kong
Magnus Erlingsson falt i 1184. Birkebeinerne var dermed herskere over Norge, med Sverre som
norsk konge.
I 1196 gikk flere biskoper sammen, de ble kalt baglerne, etter det norrøne ordet for bispestav.
Misnøyen med Sverre hadde allerede gjort at biskopene hadde fått paven til å lyse Sverre i bann i
1194. Sverre døde i 1202, og sønnen Håkon Sverreson ble konge, men bare to år senere døde han
brått. Håkon hadde imidlertid inngått en kompromiss om fred med baglerne, Sverres søstersønn
Inge ble konge. Stridighetene tiltok imidlertid i årene som fulgte, frem til det ble inngått et forlik på
Kvitsøy i 1208 da baglerne godtok Inge som overkonge, men hvor de fikk selvstyre på østlandet.
Men i 1206 var det fortsatt stridigheter mellom de to partene, og våren det året kom flere skip
seilende utenfor kysten av Dalane. Dette kan vi lese om i Haakons, Guttorms og Inges saga og i
Baglersagaen. Baglerne kom østfra, men hørte at birkebeinernes sysselmann i Nord-Agder hadde
samlet en leidangsflåte i Kvinesdal. Da baglerne så kom til Hidra fikk de vite at denne flåten var
dratt nordover, og satte etter dem. Her får vi høre hvordan de utenfor Fokksteinane kommer over
noen byrdinger , en skipstype som ble brukt til handel, men disse stevnet inn i Rekefjord og
mennene gikk i land der. Baglerne fortsatt dermed videre til Egersund.
Fra Haakons, Guttorms og Inges saga:
«Da spurte de, at Torgils Fudhund var faret nordover og hadde drat meget leding sammen inde i
Hvinesdal. De seilte da videre før dag og kom tidlig paa dagen nord til Hitr ; da spurte de, at Torgils
alt var drat nordover med ledingen. De rodde straks efter dem; da de kom til Fokstein, saa de, hvor
byrdingene fór. Da byrdingsmændene saa skuterne, stevnte de ind i Rekuvaag og løp op der; men
baglerne tok ledingen og fór om kvelden til Eikundasund.»
Kort tid etter, i 1208, kun måneder før forliket på Kvitsøy hender følgende:
«Samme sommer rustet birkebeinerne sig til at fare nordfra. De hadde meget store skibe, som de
hadde latt gjøre i Nidaros. Tre av dem var paa mere end 30 rum, somme paa 25, og dertil mange
skuter og tyvesesser. De hadde en overlag stor hær og fór sydover til Bergen. I forveien sendte de
14 skuter for at holde utkik; for dem raadde Torstein Gemse og Svein Næpa. Kongen og jarlen fór
litt efter sydover med storskibene helt til Hvitingsøene. Baglerne kom paa sin færd østenfra til
Seløyerne . Da spurte de, at Torgils Fudhund var i Sokn nord paa Vegger og hadde drat sammen
leding der. Det blaaste en svak nordenvind. De rodde straks nordover før solopgang; det var avtalt,
at alle skibene skulde møtes ved Hitr. Dit kom de ved midmorgens-tid. Men Arntor rodde videre, og
da han kom utenfor elve-osen , rodde birkebeinerne ut mot ham med to skuter. Arntor snudde da
unda og fik seilet op; de brukte baade aarer og seil. Birkebeinerne satte efter dem, men da de fik se
skuterne, som rodde søndenfra, snudde de om og stevnte nordover forbi Haadyr. Baglerne rodde ind
til Sokn og la ind i aaen med hele flaaten. De sendte tre skuter nordover for at speide; da disse kom
til Selvaag, spurte de, at birkebeinerne laa med tolv skuter i Eikundasund. Baglerne rodde da nord
forbi Haadyr. Da saa de birkebeinerne komme roende mot sig nordenfra med 14 skuter. De vendte
da om, og birkebeinerne jaget dem. Men da de, som holdt vagt (ved Sokn), saa baglerne komme
roende tilbake, stevnte Arnbjørn og hans mænd ut av aaen og satte sit merke op. Da birkebeinerne
saa det trodde de, at det var baglernes hovedhær, snudde unda og rodde nordover; men baglerne
jaget efter dem. Birkebeinerne løp da paa land i Svaavavik, men baglerne efter og fulgte længe efter
dem. Med birkebeinerne var meget ledingsfolk, og det faldt mange av dem. Der faldt ogsaa Svein
Næpa og Erlend Tjovakappe. Somme fik grid. Baglerne tok skibene og fór tilbake østover. Det var
blit dem sagt, at birkebeinernes hær laa ute i Hvitingsøene. Baglerne fór nat og dag til Tunsberg;
men birkebeinerne fór nordover og fandt kongen i Hvitingsøene.»
La oss ta for oss noen av de nevnte stedsnavnene.
Seløyene er Selør ved Lindesnes. Sokn er Sokndal, men Vegger er et forsvunnet stedsnavn i
Sokndal. Men i den forbindelse må det nevnes at Einar Birkeland i Kulturhistorisk hilsen fra
Sokndal Bygdetun og Sokndal ættesogelag 2012 mener at fjellet som kalles Veggjaseta kan ha vært
området som i sagaen kalles Vegger. Hitr er øya Hidra. Hådyr er et kjent fjell ved kysten i Sokndal.
Selvåg skal være Vågan i Sokndal, mens Eikundasund er Egersund. Svåvavik er Svåvik, ved Lædre
i Egersund. Hvitingøene er Kvitsøy.
Håkon Håkonsson
Håkon Håkonsson hadde vært konge i tre år og var i Bergen da han fikk høre at en flokk kalt
ribbungene begynte å bli sterke på østlandet. Han dro da sammen med en jarl og flere lendmenn
sørover høsten 1220. Det var imidlertid så dårlig vær over Jæren at de ble liggende i en halv måned
ved Lygre i Egersund. De holdt på å gå to for mat, så det ble slaktet husdyr fra gårdene rundt.
Hirden gikk lei og det ble avtalt at jarlen skulle dra øst til Viken, mens kong Håkon skulle dra
nordover. Først tok han turen innom Egersund hvor han møtte biskopen fra Stavanger. Kong Håkon
må ha likt Egersund, for da han seilte forbi noen år senere ville han gjerne legge til land, men
mennene hans ville derimot seile videre, og slik ble det den gangen.
Se Håkon Håkonssons Saga kap 60 og kap 141.
http://www.heimskringla.no/wiki/Haakon_Haakonss%C3%B8ns_saga
1300 - 1600
I Egersund fantes det etter alt å dømme en kongsgård eller en lendmannsgård på Husabø og
fungerte som et politisk, økonomisk og administrativt sentrum i regionen. Vi har nevnt Håkon
Håkonsson, og under ham og sønnen Magnus Lagabøte fikk Norge Europas andre landslov
(Kongedømmet Castilla fikk den første). Dette skjedde i 1274. Magnus fikk sønnen Håkon
Magnusson som fikk tillatelse av paven til å bygge 14 kapeller i de mest besøkte havnene i Norge.
Et av dem ble bygd i Egersund. Da Håkon Magnusson døde i 1319 hadde han ingen sønn til å
overta tronen. Dette førte etterhvert Norge inn i unionstiden.
Svartedauden og pestene som herjet på midten av 1300-tallet tok anslagsvis livet av halvparten av
befolkningen i landet, muligens så mye som to tredjedeler. Dette var en sosial katastrofe, samtidig
som det på sikt førte til større gårder og bedre tilgang på ressurser for de gjenlevende. Pesten slo
hardest ut i byene, som hadde dårlige hygieniske forhold og tett befolkning. Egersund, som ikke var
for by å regne, ble på denne tiden viktig for handelen i regionen. Erik av Pommern som var konge i
både Norge, Sverige og Danmark, ville at handelen skulle foregå i byene og ga i 1425 Stavanger
fulle kjøpstadsprivilegier noen som påvirket handelen i Dalane svært negativt. Trelasthandelen over
Nordsjøen hadde startet så tidig som 1200-tallet. Før reformasjonen fikk staten liten del av
inntektene fra trelasthandelen. Til tross for dette gav vestlandet og Nord-Norge 20% høyere
skatteinntekter en gjennomsnittet.
Ideen med kjøpstadsprivilegiene var i første omgang at det vile være lettere å holde orden på skatter
og avgifter knyttet til import og eksport dersom handelen var samlet i kjøpstadene. Det ble
etterhvert en utfordring at utenlandske hadelsmenn oppsøkte mindre havner på jakt etter tømmer,
hvorpå de betalte kontant. Selv om det var ulovlig drev bøndene på sør-vestlandet så utstrakt handel
med kontinentet at de betalt skatt i form av importert tøy på begynnelsen av 1500-tallet. Det samme
gjaldt handel med proviant til skip som var underveis til kjøpstadene. Myndighetene ble dermed
etterhvert tvunget til å gi mindre havner status som ladesteder, med rettighet til å drive handel med
innenlandske og utenlanske varer. Med sin nærhet til kontinentet og med både tømmer og fisk som
viktige handelsvarer fikk Sogndalstrand ladestedsrettigheter på 1600-tallet.
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge under kongelig påbud i 1536, samtidig som Norges
politiske selvstendighet fra Danmark ble redusert.
1600 – 1800
Tingbøkene fra Dalane er de eldste bevarte i landet og er 400 år gamle. Den første oppførselen er
fra 11 januar 1613 fra Bjerkreims skipredeting. Dermed har vi et klarere bilde av rettsprosessene i
Dalane fra denne tiden av. Her kan man blant annet lese om hvordan Barbro Bjelland fra Sokndal
ble anklaget for å være trollkvinne. (Se link under). Hekseprosessene startet i Norge allerede i 1325,
og den siste henrettelsen skjedde i 1695. Det fantes ikke egne heksedomstoler, men de foregikk ved
de ordinære domstolene i Norge. Vi får også et innblikk i den politiske og juridiske organisasjonen i
Norge på denne tiden. Dalane var delt inn i flere skipreder som opprinnelig var knyttet til et
forsvarssystem som går helt tilbake til vikingtiden. Skipredene dannet en fjerding som en høyere
instans. Her inngikk alle skipredene i Dalane. Videre var det fylkesting og deretter lagting, hvor
Rogaland tilhørte Gulatingslagen.
På 1600-tallet gikk handelen i Dalane inn i en vekstperiode. I 1642 fikk Sogndalstrand sin egen
toller og i 1653 blir dette ladestedet omtalt som den fremste handelsplassen i Dalane, en posisjon
som gradvis har blitt overtatt fra Egersund. Samtidige kilder forteller at Sogndalstrands
havneforhold i Rekefjord ble foretrukket foran Egersunds. Men også Egersund opplevde vekst i
denne tiden og begge stedene vokste fram som viktige handelshavner. Flere av de rikeste personene
i Rogaland kom i denne perioden fra Sogndalstrand og Egersund. På denne tiden opplevde også
Flekkefjord og Mandal stor vekst. Byene med kjøpsstadsrettigheter så på disse strandstedene som
konkurrenter og forsøkte å tvinge handelen tilbake til byene, men da myndighetene forholdt seg
passivt klarte byene bare i liten grad å svekke handelen i strandstedene. På slutten av 1600-tallet
opplevde man likevel en liten stagnasjonsperiode i Dalane.
1700-tallet ble derimot en gullalder for Sogndalstrand og Egersund. Folketallet doblet seg fra 1700
til 1750 til 5-600 i Egersund og til rundt 100 i Sogndalstrand. Fremgangen skyldtes bl.a. at
Stavanger brant på slutten av 1600, og byen mistet en periode også sine kjøpstadsrettigheter. Til
tross for at Stavanger fikk privilegiene tilbake i 1735 klarte Egersund og Sogndalstrand seg godt, og
i 1746 gjorde nye regler forholdene bedre for innenlandshandelen. Dalaneskutene ble viktige for
fraktfarten mellom Bergen og sør- og østlandet, og i 1751 var det 38 skip fra Dalane i denne
frakten, noe som utgjorde hele 60%. Bare fire år senere var antallet steget til 55 noe som utgjorde
75%. Det var Egersund som økte mest i denne perioden og tok igjen den ledende posisjonen av de
to strandstedene.
De gode årene ble imidlertid avløst av krise siste halvdel av 1700-tallet. Silda forsvant og
torskefisket sviktet. Flåten fra Bergen overtok store deler av fraktfarten langs kysten. Samtidig var
det dårlige år for jordbruket på Jæren og i Dalane. Dette ført til en massiv utflytting fra Dalane.
Flere av de rikeste familiene flyttet til Stavanger, og Dalane ble dermed tappet for viktig kapital.
Det var etterhvert så dårlige levevilkår i Dalane at mange ble tvunget til å flytte, hvorpå mange dro
til andre steder i landet, mens enkelte dro til Nederland Flekkefjord opplevde også nedgangstider,
men det ser ikke ut til at man her opplevde kapitalflukten man var vitne til i Sogndalstrand og
Egersund. Flekkefjord hadde en større andel trevareforedling, samt skipsbygging. Flekkefjord
hadde dermed flere bein å stå på da krisen inntraff, og drev råvarehandel fra Lund, Heskestad og
Sokndal. Flekkefjord kom seg dermed raskere på beina igjen etter krisetiden.
I 1798 fikk Sogndalstrand og Egersund losse- og ladestedsrettigheter ved kongelig resolusjon, men
tiden var overmoden, og det skulle gå langt ut i neste århundre før man igjen fikk oppgangstider i de
to ladestedene.
1800 - 2000
Statistikk viser at på begynnelsen av 1800-tallet blir flere avhengige av støtte fra fattigvesenet.
Napoleonskrigene herjet i Europa, og Danmark-Norge var i krig med England fra 1807-1814 og
med Sverige fra 1808-09. Norge havnet i 1814 i union med Sverige, hvor landet nå hadde sikret seg
en egen grunnlov og en langt mer selvstendig stilling. Men landet var utarmet etter krigene, og
brukte tid på å komme seg på beina igjen. En kort fremgangsperiode ble igjen avløst av nedgangsår
og krisetider i 1840-årene da jordbruksavlingene sviktet. Landets økonomi bedret seg utover 1850
og 60-årene, og gav optimisme til utvikling av anleggsnæringer og veiutbygging. I Flekkefjord fikk
byen kjøpstadsrettigheter i 1842, noe som førte til gode inntekter for byen.
I 1863 ble det startet gruvedrift i Blåfjellgruvene i Sokndal, men man startet også mindre brudd
andre steder i bygda. Da jernbanen mellom Blåfjell og Rekefjord sto ferdig i 1870 ble
mestepartenav driften konsentrert om Blåfjellgruvene, men man utvant malm i Hauge gruver til
1873. Gruvedriften ble imidlertid avsluttet allerede i 1876, av flere årsaker. Anlegget var kostbart,
etterspørselen på jernmalm var synkende, og kvaliteten var ikke den mest egnede.
Nye gruver ble senere startet ved Gursli i Lund i 1915 og ved Sandbekk i 1916. Gurligruvene drev
kun i få år, mens Sanbekkgruvene vokste, og det var drift der i 50 år, til Titania flyttet driften til
Tellnes.
I Bjerkreim og Lund, og i innlandsgårdene i Sokndal og Eigersund var primærnæringen fortsatt
jordbruk. I kyststrøkene i Eigersund og Sokndal hadde man muligheten til å kombinre gårdsdrift
med havfiske. I Sokndal kombinerte enkelte gårdsdrift med gruvedrift, og noen kombinerte alle
disse tre næringene. I Eigersund ble Egersund Fayancefabrik startet i 1847, en fabrikk som drev
fajanseproduksjon frem til 1979. Egersund har vært sentral i norsk fiskeindustri i lang tid ed
fiskemottak og sildeoljeproduksjon.
Dalane opplevde massiv emigrajon til Amerika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900tallet. Dette vitner om de vanskelige forholdene i Dalane, Rogaland og Norge på denne tiden.
«Restaurationen» dro fra Stavanger allerede i 1825, men det var dampskipenes inntog på slutten av
århundret og begynnelsen av 1900-tallet som virkelig satte fart på utfarten. De fleste av emigrantene
oppgir «lav fortjeneste» som årsak for emigrasjonen.
Den andre verdenskrig kom tidlig til Dalane. Allerede før 9 april 1940, nærmere bestemt 16 februar
det året ble Jøssingfjorden i Sokndal åsted for dramatiske hendelser da det tyske lasteskipet
«Altmark» ble bordet av den britiske Destroyeren «Cossack». Britene mistenkte at Altmark fraktet
britiske krigsfanger og hadde forfulgt skipet lenge. At Norge var nøytralt kompliserte saken.
Altmark forsøkte å skjule seg i Jøssingfjorden, men Cossack oppdaget den der, bordet skipet,
hvorpå sju tyskere ble drept, og 299 britske fanger ble befridd. Saken skapte reaksjoner både i
Tyskland og England, og gjorde Hitler oppmerksom på at Norge ikke kunne hindre britiske skip i å
aksjonere mot tysk skipsfart langs norskekysten.
Den 9 april var Egersund en av de norske havnene som fikk besøk av tyke marinefartøyer. Den
norske torpedobåten «Skarv» (fra 1906) overgav seg uten kamp til tyskerne. Tyskerne bygget
etterhvert flere leirer i området, blant annet på Slettebø, Stapnes og Eigerrøy. Motstandsbevegelsen
var aktiv i Dalane, her kan «Aakre-gjengen» nevnes. Motstandsgruppa Vestige IV hadde et vikitg
tilholdssted i Mysinghålå ved Helleland. Motstandsgruppene var involvert i våpensmugling og
sabotasjeaksjoner i distriktet. Carhampton-aksjonen involverte 41 soldater som ble ilandsatt nær
Abelsnes ved Flekkefjord. Planen var å kapre tyske sivile skip å føre dem til England. Dette
mislyktes og planene ble endret til å kapre kystruteskipet «Tromøysund» i Rekefjord og føre dette
over Nordsjøen i stedet. «Trømøysund» ble oppdaget av tyske fly og bombet i senk underveis.
Dalane har vært og er fortsatt en region nært knyttet til naturforholdene. Bjerkreim er fortsatt en
viktig jordbrukskommune, og Lund har trevareindustri i form av Nordan. Egersund er fortsatt
knyttet til fiske og maritim industri, mens Sokndal er en viktig bergverkskommune. Vannkraft har
vært en god inntektskilde for Dalane-kommunene, og de siste årene er det utarbeidet plaer om
vindkraftutbygging.
Les også:
Bjerkreim Skipredes historie 1050 - 1500
http://www.bjerkreim.info/pdf/Bjerkreim%20Skipreide.pdf
En trolldomsprosess fra Sokndal
http://www.bjerkreim.info/pdf/Barbro%20Bjelland.pdf
Trolldomsprosess fra Dalane 1658
http://www.bjerkreim.info/pdf/En%20trolldomsprosess.pdf
Egersunds byhistoriske leksiokon på nett
http://www.dalanefolke.museum.no/leksikon/start
9 april 1940
http://www.fotonettverk-rogaland.no/plain/content/pdf/1136
Kilder:
www.heimskringla.no
Aschehougs Norges Historie 1995 Bnd 2,3 og 4
Fra haug ok heidni nr 2, 1982
-Orvar Odd: Ei fornaldersoge frå Sokndal, s42-44
-Lasteplass - strandstad – ladestad, s45-53
Sokndal gjennom 150 år, Egersund 1987