Borgny er ei lita jente som opplever mye rart. Hun tenker veldig mye og har ganske mange rare tanker. Hun kan også snakke med vinden, men det er det ingen som vet. Hun er snartenkt og finner ofte en løsning på vanskelige situasjoner.

Borgny våkner midt på natta. Det piper i vinduene og gardinene blafrer som to skumle monstre. Så smeller brannkanona. Borgny og familien flykter ut av huset i vill panikk og de må rømme byen. På ferden gjennom byen skjer det mange dramatiske hendelser. Gjennom Borgny sine øyner og tanker opplever vi landets kanskje mest kjente og dramatiske bybrann gjennom tidene. Boken er skrevet og illustruert av Jan Hogne Christiansen og Nina Johansen.Begge er pedagoger med bred erfaring fra barnetrinnet, og begge har over lang tid fokusert og arbeidet med barneboksjangeren i norskopplæringen.

Billedboka egner seg godt for barn i alle aldre. Boka på 88 sider bygger på fakta rundt bybrannen i 1904, og har flotte illustrasjoner på hvert oppslag.

Borgny våkner brått. Hun er lys våken. Vinden skriker til henne. Vinden skriker at hun må våkne. Borgny sine øyne er med ett vidåpne. De er så store og runde, at øynene nesten detter ut. Hva er det vinden roper?

Borgny hører det pipe i vinduene, akkurat som om noen roper om hjelp. Gardinene blafrer som to skumle monstre. Så hører hun noen som skraper på vinduet. Det er da ingen som kan komme inn vinduet, ingen er vel så høy. De bor jo i andre etasje. Borgny setter seg opp i sengen, hun gnir seg i øynene, sånn bare for å kjenne at de er der. De har ikke falt ut. Hun kan høre far snorke. Borgny lytter. Vinden sier noe. Hun tar hodet til siden og setter den ene hånden som et horn mot øret. Hva er det vinden roper? Hun synes hun kan høre den rope fiskeballfabrikk. Hvorfor skal vinden rope fiske ballfabrikk? Det er det dummeste hun har hørt vinden si noen gang. Fiskeballfabrikk! Det brenner, hører hun vinden rope. Det kan da ikke brenne noen plass så mye som det regner ute nå. Hun rister på hodet.

Borgny lister seg mot vinduet. Ute er det svart og litt rødt. Hvorfor er det rødt? Hun ser ut vinduet. Den gamle eika i hagen vogger fram og tilbake. Det ser ut som den skal falle. Greinene skraper borti vinduet som for å si at hun må komme enda nærmere. Borgny ser ut av vinduet. Så skjønner hun alt. Det brenner på fiskeballfabrikken.

Borgny ser bort på Fiskeballfabrikken. Hun har aldri sett et hus brenne før. Det knitrer og freser, vinduer knuser og vinden uler. Hvorfor uler vinden? Kanskje vinden prøver å slukke brannen. Borgny holder pusten. Hun vil hjelpe vinden. Så blåser hun alt hun orker, helt til hun ikke har mer pust igjen. Det hjelper ikke, nå brenner det bare enda mer. Borgny myser nedover gata. Det har tatt fyr i et hus til. Vinden uler mer, den høres redd ut. Borgny prøver å se gjennom all røyken, mot husene som brenner nede i gata. Hun ser noe. Borgny blir redd. Hun klamrer seg til mor. Hun tvi holder på Aurora. Mor skriker at de må løpe. Borgny blir stående å stirre. Hjertet hamrer, men hun klarer ikke slutte å stirre. Over husene kan hun se noe grønt. Øynene lyser som to fakler, og den spruter ild utover byen. - Løp, sier mor. Løp!

Borgny løper. Hun ser ned på beina sine. De går som to trommestikker, men hun føler at hun ikke kommer seg av flekken. Hun tenker på far. Hun er bekymret for far. Far er borte ved fabrikken, og der prøver han å slokke brannen. Hvorfor slokker ikke far brannen? Borgny liker ikke brannen. Den er slem. - Løp, hører hun mor rope igjen. Løp!

Borgny hører pustingen fra hestene. Rundt huset i Langbergata kommer det to hester med brannvogn og brannmenn løpende ved siden av. Det kommer røyk ut av nesen og munnen til hestene. Røyk ut av munnen og nesen? Det brenner inne i hestene. Til og med der brenner det. Borgny skjelver og holder pusten. Hun vil ikke brenne. Hestene vil ikke brenne heller. De reiser seg på bakbeina og blir like høye som kirkespiret Borgny ser bak husene. Det damper av hestene og de har stoppet helt opp, de nekter å gå lenger. Brannen og vinden sender av gårde gnister i tusentall. Det regner gnister, gnistene flyr omkring i luften som illsinte ild fluer som biter hestene. Borgny blir sint på gnistene. Hun liker ikke gnistregnet. Det fyker gnister overalt, i luften, på bakken og på husene. Gnistregnet plager henne, og nå plager det hestene også. - Au! Ivar hyler av smerte. Han blir truffet av en gnist.

- Kom Borgny, vi må komme oss unna gnistregnet, roper mor.

Borgny kan knapt høre mor. Gnistene flyr rundt dem og freser, og når de treffer vannet på bakken, så slukner de. De dør av vann. Borgny jubler inne i seg. Gnistene dør av vann. Heretter skal hun alltid ha med seg et glass vann. Borgny puster lettet ut. Hestene brenner ikke, de vil redde byen. Brann mennene og hestene fortsetter framover. De lar seg ikke stoppe av storm, flammer og gnister. De vil slukke brannen. Hun vil følge etter, men mor tar hånda hennes og sier bestemt; - Kom Borgny, vi går inn Langberggata. Der brenner det ikke.

Borgny styrter av gårde, de andre også. Alle styrter i hver sin retning. De ser huset nærme seg. Det knitrer og freser. Flammene står opp av huset og gnistene fyker rundt. Borgny springer så fort som hun aldri har gjort før. Så hører hun et gigantisk brak, som om tusen tordendrønn smeller på en gang. Hele huset faller i bakken. Flammene står opp. Hjertet til Borgny hamrer. Hun er redd det skal slå hull i brystet. Hun holder seg for hjertet og puster. Hun ser opp, hun ser ikke mor. Hvor er mor? Hjertet hamrer enda mer, hun ser ikke mor.

Borgny elsker å være i båt, men i dag er hun redd. Vanligvis pleier hun å stikke hodet ut av båten og speile seg i vannet, da ser hun så rar ut. Av og til stikker hun hånden ned i sjøen og smaker på sjøvannet. Det smaker salt. I dag er sjøen vill. Den skummer, det er store bølger og det brenner over alt. Når hun ser ned i sjøen for å speile seg, så ser hun flammer. Ivar peker mot en plass på andre siden av sundet, der brenner det ikke. Ivar begynner å ro. Borgny ser på Ivar. Han ror. Han ror med faste tak og for hvert tak kommer det et stønn. Båten gynger opp og ned i de store bølgene. Borgny holder seg godt fast i båtripa. Hun ser ut over Brosundet. Det vakre Brosundet brenner, husene brenner, mange av båtene brenner og årene brenner. Årene brenner!

Borgny gomler i seg bollen. Hun spiser hver smule. Ilden spiser Kipervika, på samme måten som hun spiser bollen. Kipervika forsvinner også. Blir ilden aldri mett? Den har jo snart spist hele byen vår. Borgny kjenner på magen sin, hun har fortsatt mageknip. Hvorfor har hun mageknip? Mor og far er ikke i Kipervika, og det er ikke Anna heller. Hun savner dem alle sammen. Heldigvis har hun Aurora. Hun klemmer Aurora. Borgny subber bortover veien, det samme gjør Ivar, de orker ikke løfte beina. De orker ikke å gå fort heller. De passerer fengselet. Fengselet brenner. De er på vei ut av byen. Foran dem står fengselsdirektøren. Han står og snakker med alle fangene.

- Nå må dere love å komme tilbake i morgen. - Ja, vi lover, sier fangene.

- Dere må love at dere er snille og ikke stjeler noe.

- Ja, vi lover, sier fangene.

- Dere må love å hjelpe folk som trenger hjelp.

- Ja, vi lover, sier fangene.

Borgny ser på fangene som ga henne bollen. Den ene fangen blunker med det ene øyet til Borgny og smiler. Borgny smiler svakt tilbake. Hun greier ikke å smile ordentlig. Hun er for sliten. Hun vet at fangene er snille, hun vet at de vil gjøre som fengsels direktøren sier.

- Dere ser ut som dere trenger hjelp, sier de to fangene til Borgny og Ivar.

- Kom, så skal vi bære dere videre.

Borgny spisser ørene. Hun hører rop om hjelp. De kommer fra Grensegata. Utenfor et lite hvitt hus står det en liten folkemengde. De veiver med hendene, roper og skriker. Husene ved siden av står i full fyr. De bærer ut møbler fra huset.

- Ikke bær ut møblene, de kommer til å brenne opp. Jeg har jo sagt det, jeg har fått bud fra engelen, huset mitt skal ikke brenne. Borgny kjenner igjen stemmen. Det er stemmen til Anders Nord. Han har vært til kaffe hos mor og far flere ganger. - Jeg blir her! Jeg går ingen steder! sier han og går inn i huset. - Han er gal! Han kommer til å brenne inne, roper alle de andre.

Borgny husker den gamle dama ved brannstasjonen. Hun gikk inn huset sitt og det brant ned. Hun kom aldri ut. Hun skal til å springe inn i huset til Anders for å advare han, da hun plutselig hører noe. Borgny hører vinden. Den puster og peser. Vinden er sliten, den blåser ikke så mye nå. Den prøver å redde huset til Anders. Vinden hvisker til henne, vinden ber henne ta det med ro, den sier at alt vil gå bra.

Borgny tar hånden til Ivar. De går nedover, nedover mot Volsdalsvegen. Hun er sikker på at Anders vil greie seg, og nå er hun sikker på at hun vil finne igjen familien sin.