Transcript Visjon 2010 /4 - norsk psykodrama akademi

Psykod
Av Eirik Svenke Solum.
- Psykodrama er en mate à omgàs pà. Den har bâde
et vitenskapelig og et filosofisk fundament. Og den
rommer allé de krefter og muligheter som firmes i
livet, sier Jana Segula.Vi bes0ker henné og en viderekommen klasse ved Norsk Psykodrama-Akademi i Lier.
Kursstedet er en vakkert beliggende gârd i fredelige
omgivelser. Her foregâr fordypningsarbeidet i grupper.
Det var psykiateren Jacob
Levy Moreno som skapte metoden psykodrama. Han blé f0dt
i Romania i 1892, vokste opp i
Wien, og levde mesteparten
av sitt voksne liv i New York.
Moreno règnes ogsâ som en av
pionerene for gruppe-psykoterapi.
Psykodramatisk arbeid
bestemmes ut ifra hvem man
jobber med. Lederen m0ter mennesker der de er. Psykodrama
Jana Segula
blir ofte forstâtt som en terapimetode, og det er det ogsâ, men
det er bare ett av aspektene. Det er ogsâ en samfunnsmetode. En allmenn-menneskelig metode.
De fire feltene hvor man bruker psykodrama, er
selv-utvikling/ terapi, pedagogikk og veiledning, organisasjons- og ledelsesutvikling - og teater og kunst.
18
VISJON-2010/4
Det er ogsâ viktig ikke à skille metoden fra filosoflen.
For psykodrama er en kraftig metode, som er bàde
offensiv og f01elsesprovoserende, og i filosofien ligger
det en n0dvendig verdiforankring. Utdanningen er
langvarig, delt pâ tre kvalifiseringsnivâer, slik at en
psykodramatiker er klar over hvilket nivâ en arbeider
pà og tar ansvar for.
Menneskesyn
- I filosofien ligger et menneskesyn hvor vi har et
m0tepunkt med alternative behandlingsformer. Menneskesynet handler om at vi allé bàde er sosiale individer og kosmiske vesener. Det kosmiske mennesket er
et psykodramatisk begrep. I det ligger det at vi tar del
i det skapende prinsipp i universel, i kraft av vâr kreativitet og spontanitet. Hvert menneske har Gud i seg.
Dette menneskesynet forplikter ogsâ fordi vi er medansvarlige for Guds skaperverk. Bl.a. vektlegging av
personlig valg kaster eksistensialistisk lys over psykodrama.Vi jobber med à finne veien til skaperen i hvert
enkelt menneske. Slik at mennesket skaï fà mulighet
til à finne sin egen vei, enten det er pà arbeidsplassen,
i familien, i sin livshistorie, sin hverdag eller i sin livsog samfunnsvisjon.
Til forskjell fra andre mer tradisjonelle terapiformer
er en psykodramatiker en likeverdig samarbeidspartner. Enten det er i en grappe eller individuel!. Psykodramatikeren stiller seg til tjeneste for prosessen. Det
innebasrer at psykodramatikeren ma jobbe med sin
egen livsprosess hèle veien.
- Hvordan jobber man konkret i psykodrama,
hvis man kommer inn med noe personlig man
0nsker à jobbe med eller endre pâ?
Jana Segula driver Nors< Psykodrama-Akademi, I psy<odrama far man mulighet tîl à
opp evelser fra livet - fra fortid, nâtid eller framtid. Slik
kan man bearbeide konflikten
indre frigj0ring, fâ ny innsikt, fremme
selvutviking os helbrede traumen
- Nâr man kommer til en psykodrama-gruppe, sa
har man ait laget en avtale om varighet, forventninger
og rammene for hva som skaï skje der.
Det kan vaere grupper for spesifikke temaer, og
det er âpne grupper med klassisk psykodrama. I de
âpne gruppene kan vi vaere 12-14 mennesker.Vi har
en rekke samhandlings0velser, som involverer flere
nivàer enn det verbale. Man sanser, man beveger seg
og bruker stemmen. Vi kan for eksempel m0te et
annet menneske i blinde, ber0re hverandres hender
og kjenne pà nye dimensjoner i et menneskem0te.Vi
kan lage musikk, lyd og improvisere. Vi blir kjent med
hverandre pà en helt annen mate enn bare ved à presentere oss pâ et saklig vis, slik vi gjerne gj0r ellers,
med informasjon om bosted, jobb etc. - selv om det
ogsâ er en viktig identitet à ha. Her blir vi i tillegg
kjent med hverandre pâ andre nivàer. Dessuten setter
den ytre bevegelse i gang en parallell indre bevegelse
- en ny prosess!
F0rst begynner vi med helt "ufarlige" 0velser, f0r vi
naermer oss det mer vesentlige og sârbare. Det skjer
over tid. Og hvor fort dette gâr, avgj0res i samspill med
gruppa. Dette er alltid tilpasset oppdraget, brukeren
og de som er involvert.
Denne forste fasen kaller vi "oppvarming til hverandre' . Og likeverdighetsprinsippet innebasrer ogsâ at vi
ikke tviler pà at allé mennesker har ressurser. Det kan
bare vaere at allé kanskje ikke har tilgang til de ressursene som gir status og er etterspurt i samfunnet. Da er
det verdifullt à fremme uttrykk fra hèle spekteret av
menneskelige og mellommenneskelige ressurser. Slik
blir allé sert av allé som de rike og begavede individer
de er. Bare det kan vaere veldig oppbyggende og terapeutisk.
- Hvordan flnner man fram til disse ressursene i
en psykodramatisk prosess?
- Det skjer gjennom 0velser og samhandling i
gruppa. Man forteller, man leker, tegner - man stiller
opp for hverandre og tar vare pà hverandre. Man deler
sine opplevelser. Enhver inviteres til à komme fram og
"skinne i sitt eget lys".
Nâr den f0rste fasen er gjort, dvs. f0rst nâr gruppen er blitt tilstrekkelig trygg og fortrolig, sa kan vi
gâ videre med "oppvarming til ténia". Nye 0velser
far frem det vi ikke mestrer, det som er ufor!0st i oss,
det vi trenger à komme videre med. "Hva skjer nâr du
lukker 0ynene og slipper deg ned i deg selv, synker
og synker - hvor lander du da?" Da kan det vaere store
temaer à ta opp: Konflikter, angst, dépressive f01elser,
sorgbearbeiding, overgrep, utfordringer i relasjoner
og ulike dilemmaer.
Nâr vi bygger opp gruppa gjennom 0velser, sa
finner gruppa en felles plattform. Inkludering, deling
og gjenkjennelse gj0r at forskjellene i stâsted hos
de enkelte blir berikende, slik at man finner et trygt
stâsted. Derfra lar gruppa seg bevege, og allé er med.
Det er en sammenheng mellom tryggheten i en
gruppe og dybden i temaer som kommer opp. Nâr
gruppa er klar, representerer hvert enkelt tema hèle
gruppa pâ et dypt allmenn-menneskelig nivâ. Det er
en lovmessighet i forhold til hvordan disse prosessene
foldes ut. Dette laerer man om i utdannelsen. Etter
langvarig erfaring med metoden er jeg trygg pâ at en
gruppe ikke velger à gà inn i et tema som gruppa ikke
kan baere.
- Hvilke temaer kan dette vœre, er det noe som
gjerne gâr igjen?
- Det finnes ikke grenser. Det kan vaere absolutt ait.
VISJON-20IO/4
19
Men jobber man for eksempel i organisasjonsutvikling, sa vil nok hèle oppvarmingen handle om hva som
er positive sider ved arbeidsstedet. Sa hva som kan bli
bedre. Og hvordan oppleves det à jobbe pâ stedet?
To av vâre studenter har jobbet med en angstgruppe
pà et psykiatrisk dagsenter. Da jobbet de bare med
gruppeprosessen og aldri med et dypt psykodrama pâ
scenen. De oppnâdde meget gode resultater i 10pet av
noen uker: I trygt gruppeklima kom mer og mer kreativitet frem, og angsten vek tilbake for spontaniteten
og gjenerobringen av tapte gleder.
Man kan ta for seg livsvalg, dr0mmer og visjoner
for fremtiden, situasjonen her og nâ, samfunnssp0rsmâl, barndomstraumer, man kan arbeide med det aller
meste. Noen kan kanskje jobbe med et m0te med et
barn de vil fâ i framtiden. Sa gâr det noen âr, sa kommer
det barnet. I psykodrama kan man ogsâ iscenesette
m0te med de avd0de. Det er gripende og givende à se
samtaler bli fullf0rt og tilgivelse finne sted.
Psykodrama-scenen er et fristed, allé grenser er opphevet, ogsà tid og rom. Man kan m0te og vinne tilbake
sine tapte dr0mmer, man kan finne nye. Man kan oppleve dype m0ter, gi slipp, forsone seg og avslutte noe
gammelt for à kunne gi rom for noe nytt.
Tre nivâer
Jana Segula forteller at det klassiske psykodrama kan
hjelpe mennesker til à gjenvinne styrke og skape en
helt ny selvopplevelse.
- F0rst gjenskapes det som har skjedd. Og her er
flere terapeutiske momenter: Idet hovedpersonen
gjenskaper en vanskelig situasjon fra sitt liv pâ scenen
slik man selv har opplevd den, sa forflytter man seg
fra à vaare offeret til à vasre skaperen - fra objekt til
subjekt i sitt liv. Det er en enorm forflytning, som
pâvirker selvopplevelsen. Dette kunne tatt flere àr i
en tradisjonell terapiform! Sa spilles denne scenen pâ
hovedpersonens premisser, han/hun far dele sin historié og blir trodd. Man far vitner. Dette har ogsâ en stor
terapeutisk virkning.
Neste akt/nivà handler om det som ikke har hendt.
Veldig ofte har hovedpersonen i dramaet ikke klart à
ta del i situasjonen, ikke reagert, ikke hatt makt eller
handlekraft til à gj0re noe. Her utvides virkeligheten.
Og ait er mulig. Man kan fà hjelpere, enten det er en
skytsengel eller en avd0d mormor som kan hjelpe til.
Man kan fâ en hel haer. Her hjelper vi hovedpersonen
à uttrykke sine f01elser og behov og overvirme situasjonen.
En gang hadde jeg en voksen kvinne, som opplevde en kneoperasjon som seksten-âring. Operasjonen skjedde nesten uten bed0velse og hun blé holdt
fast. Det var veldig traumatisk. F0rst spilte vi det som
skjedde. Men jeg plasserer aldri henné pâ operasjonsbordet. Hun rollebytter med andre, som hun viser
hvordan det skjedde. Hun ser det utenifra, ellers ville
det vaere retraumatiserende. Videre spiller vi det som
ikke har hendt. Og det var at ingen forsvarte henné
- ikke sykepleiere, léger, ikke mor, far eller storebror.
20
VISJON-2010/4
Allé bare holdt henné pâ plass. Sa hvem skaï forsvare
henné nâ? Nâ kan hun selv, som voksen, forsvare seg
selv som ung jente.I tillegg far hun allé hjelpere hun
trenger: Hun velger seg en hel hasr og en haerf0rer: En
bevaepnet og sterk mann. Hun velger en person som
spiller denne personen. Sa tar hun inn "psykodramaforeldre", det er de foreldrene man gjerne skulle hatt,
men ikke hadde. De som er kjzrlige og bare elsker og
st0tter henné. De er nà del av hasren hennés. I tillegg
er det skytsengelen. Med andre ord var det mange som
var med i hennés beskyttende haer.
Den traumatiske opplevelsen lar vi aldri skje om
igjen, men vi lar det naerme seg. Slik at hun kan gripe
inn nàr som helst. Det begynner à klirre, operasjonslyset settes pà - og sa kommer den beskyttende haeren
inn. Sa slâss de for henné. Det blé et skikkelig oppgj0r!
Det siste og tredje nivâet er à spille det som burde
ha hendt. I dette tilfellet slik operasjonen burde ha
foregâtt. Med à fortelle pasienten hva som kommer til
à skje, svare pâ hennés sp0rsmâl,gi henné smertelindring, slik at hun er trygg. Sa spiller vi det.
og rom-begrensninger.Vi opplever dette hèle tiden, at
de prosessene vi jobber med i psykodrama, strekker
seg langt utover tid og rom. Kvinnen jobbet med et
tema som ennâ ikke har oppstâtt. Nâr vi danner grupper, sa jobber vi med à bygge opp télé. Det handler om
à âpne opp for gjensidighet og spontanitet- i motsetning til angst. Nâr man er redd, sa stenger man seg ute.
Er man trygg, er man âpen, og man far tilgang til disse
kanalene hvor man kan ta inn og avgi informasjon.
Mangfold
- Mange kan kanskje tenke at man ma vœre veldig
utadvendt for à t0rre à gâ i gang mpsykodrama...
- Ja, det trodde jeg ogsâ da jeg skulle begynne! Jeg
sa andre grâte helt âpent og jeg tenkte at dette klarer
jeg aldri. Det er lett à tenke at man skaï gj0re det
samme som de andre. Men psykodrama skaï romme
hvert enkelt menneske. Det er en verdi i det à vaere
stillferdig. Og det er en verdi i det à vaere ekspressiv og
fargerik. Moreno har skapt noe som heter sosiometri,
Til forskjell fra andre mertradisjonelle terapiformereren psykodramatiker en likeverdig samarbeidspartnen
Det som har skjedd i denne prosessen, er at erindringen som sitter i kroppen, har blitt spilt ut. Og gjennom slàsskampen skjer en f01elsesutladning. Redselen
gikk ut gjennom aggresjonen i rettferdighetskampen.
Det folelsesmessige innholdet er t0mt, gjennom handling. Det fylles med hvordan det burde ha vaert. Det
som har vaert erstattes med det som burde ha vaert,
en helt ny opplevelse lagres i kroppen, gode minner
erstatter de dârlige.
- Fungerer det alltid? Blir alltid det vanskelige forI0st?
- Det fungerer alltid, et kortere eller lenger stykke
pà veien, forutsatt at psykodrama blir ledet pà en profesjonell mate. Men det skjer ofte at man tar opp flere
episoder rundt et grunnleggende tema i flere psykodramaer over tid. Det nevnte var en engangsopplevelse. Men hvis det handler om à endre dype m0nstre,
som har vaert i personlighets-strukturen i flere tiâr, sa
tar vi tak i bit for bit. Slik at det blir en prosess.
Jana forteller at den samme kvinnen, like etter at
hun selv hadde jobbet med sin egen prosess i psykodrama, opplevde at hennés datter pâ 16 âr blé alvorlig
syk og mâtte pâ sykehuset for operasjon. Da far moren
mulighet til à gà inn og vaere i det hun nettopp har
erfart i psykodrama. Jana mener det slettes ikke er tilfeldig at moren nettopp har forberedt seg pâ det som
skulle komme.
- Vi har et begrep pâ det, og det er "télé", fra gresk
"innflytelse pâ avstand". Det innebasrer at vi avgir og
mottar informasjon, ubevisst og hèle tiden, utover tid-
som ogsâ blir brukt i pedagogikken og sosiologien men der er det 10srevet fra filosoflen, hvor det kan
gj0re mer skade enn nytte. Hvis man bare diagnostiserer det som er feil i en grappe uten à ta ansvar for à
sette i gang gruppehelbredende prosesser, kan synliggj0ring av problematikken virke splittende pâ gruppa
og resultere i utpeking av syndebukk og mobbing.
Ulike synlige grupperinger ut ifra individuelle valg
pà bakgrunn av ulike kriterier kalles sosiogrammer.Vi
ser dem i skolegârden eller i kantina pâ jobben, eller
pà festen. Sosiometrisk kunnskap hjelper oss à kunne
lèse og forstâ grupper og gruppeprosesser og derved
bidra til positiv utvikling. Sosiometrisk sett er stjernen
i sentrum og isolatet lengst ute. Sosiometrisk arbeid i
psykodrama gâr ut pâ à variere kriterier i aktiviteter.
Stjernerollen gâr pâ omgang, slik at vi leter etter kriterier som kan vise sterke sider til den som kanskje er
litt langt ute. Vi er ute etter à synliggj0re ressursene
til de som tenderer mot isolatposisjonen og kan vaere
i fare for à falle ut av felleskapet. Vi henter alltid fra
ytterst til innerst. Nâr en gruppe for eksempel sitter
i ring, er allé like langt fra sentret og allé kan se allé.
Det er et sosiogram som uttrykker likestilling og likeverdighet. Fysisk posisjonering har stor betydning for
hvordan vi opplever oss selv og andre i en gruppe.
Nâr vi har gjort en série med 0velser eller et psykodrama, setter vi oss i ring, og allé er like mye stjerner.
Og da er det deling. Vi forteller om hvordan vi opplevde det vi har vaert igjennom. Ingen argumentering,
ikke noe er rett eller feil, siden en opplevelse ikke kan
->
VSSJGNI- 2010/4
2l
argumenteres. Blé man trist, eller glad, sa er det ingen
som kan argumentere for at det ikke er riktig. Likevel er det ofte tendenser til argumentas]on, siden vi
er sa vant til at sannheten finnes utenfor oss selv, i
vàrt samfunn.Vi har lett for à slâss om hvem som har
sannheten, vi leter etter den eller konkurrerer om à
fâ den fra den som har den. Og det er grunnleggende
menneskefiendtlig - i allé fall nâr det gjelder opplevelser og f01elser. Det skaper bare utrygghet og avstand.
Vi er opptatt av heller à bygge hèle relasjoner, der allé
ser allé.
Pà denne mâten skaper vi et mangfold, som allé kan
ta del i. Vi kan inspireres av noe, laere av det vi har
opplevd og tenke videre pà noe noen andre har sagt.
Det man ikke har bruk for, beh0ver man ikke befatte
seg med. Dette skaper respekt og anerkjennelse for
hver person. En kjasrlighetskvalitet - det er grunnleggende for psykodrama. Og psykodrama er prinsipielt
en gruppeprosess, selv om man ogsâ kan jobbe individuel!.
- Utgangspunktet for aï jeg
begynie pâ psykodramautdanningen, vâr en personlig
(crise. Jeg slet med sosial
angst, depresjon og angst,
forteller Hâkon Wigestrand.
- Og det har gjort veldig
mye med meg og g/tt meg
en stor frihetjeg er nâ i
stand til à stâ fram, vasre sosial, spille teater - og
lede rnannsgrupper i psykodrama ved siden av.
For meg selv gjer mâten gruppene er ledet pâ at
jeg blir trygg pâ de andre i gruppa. Do gir det meg
mulighet til à âpne opp.
- Dette har altsâ vaert et viktig vendepunkt for deg?
—Ja, du skulle kjent meg f0rjeg begynte her, 1er
Hâkon. - Det viktigste er den tryggheten det har
g/tt og opplevelsen av at det er ok à vaere meg. Og
Barnet
at jeg nâ kan hândtere situasjoner som oppstâr pâ
en helt annen mate enn tidligere.
- Er det slik at de fleste av oss har lagt lokk pâ
mange av vâre iboende ressurser?
- Personlig tror jeg det. Vi lever i en jordisk tilvasrelse som gir oss fysiske begrensninger.Vi kommer hit
som sjeler inné i en fysisk kropp. Barnet som kommer
er fullstendig hengivent og tillitsfullt. Sa uansett hvor
velmenende og kjasrlige vi er som foreldre, sa vil vi
ikke kunne gjengjelde den hengivenheten, siden vi
har vâre begrensninger og vâre jordiske utfordringer
à streve med. Vi har stress, kanskje ting fra vâr egen
barndom, som stenger oss fra vâr totale hengivenhet.
Barnet kan oppleve et slags "svik". Det à oppleve
en viss grad av dette, er sunt, siden barnet skaï levé pâ
jorden og venne seg til og lasre à levé her. Men dessverre ser vi at de fleste mennesker har opplevd mer
enn en passelig mengde svik, slik jeg har erfart det i
min praksis. Det har mange grunner, men vi er i en
utviklingsprosess, som mennesker pâ jorda. Og det er
visse samfunnssykdommer som holder utviklingen tilbake. Dermed sa blir de tillitsfulle og kjaerlighetsfulle
barna som kommer til oss ogsâ utsatt for svik.
Samtidig har vi en lengsel etter kjxrlighet, godhet,
det à kunne skape noe og vaere nasr - og at livet er
godt bàde for oss selv og andre. Livets dynamikk handler i stor grad om konfliktfylt forening mellom det
kosmiske og det fysiske vesen i oss. I dette landskapet opererer vi gjennom hèle livet. Hvordan kan jeg
strekke meg utover min kropp og nâ mine dr0mmer?
En av menneskets dr0mmer er dette à kunne fly.Vi har
det i myten om Ikaros, vi har det i en rekke sportsgrener, i dansen og i kunsten pâ ulike mater. Dette mener
jeg er allmenn-menneskelig. Noen er mindre opptatt
av dette, andre mer. Psykodrama handler om à bevisstgj0re, det à vasre Iydh0r mot de prosessene som pàgàr
i oss selv og omsette dem i handling, sier Jana Segula.
- Hvordan kom du boni psykodrama?
-jeg sa en annonse i lokalavisen og hadde akkurat
mot nok til à melde meg pâ, selv om det vâr
skummelt. Og nâ er jeg utrolig forn0yd med at jeg
tune, siden det har fomndret livet mitt! sier Hâkon
Wigestrand, ingénier og psykodramatiker.
TIL
Hélène Bakke begynte pâ
psykodrama i forbindelse
med egen utbrenthet Hun
jobbersom regnskapssjef i
tiliegg til à ta utdannelsen i
psykodrama.
— Det sort i kroppen og jeg
begynte farst / psykomotorisk terapi. Derfra blé jeg
anbefalt psykodrama, siden det er en god mate à fâ
smerten ut av kroppen. Og det har hjulpet, smiler
Hélène.
- For meg har det vasrt en viktig personlig prosess,
i tiliegg til at jeg har fâtt utdannelsen til selv à lede
grupper. Selv hadde jeg med meg mye utrygghet.
Men i gruppa faite jeg meg trygg. Der kunne jeg
spiiie ut mitt liv, mitt drama.Jeg takler hverdagen
bedre og har fâtt pàfyll som har vaert viktig for meg.
For meg vâr metoden sa effektiv at jeg valgte à
begynne pà utdannelsen. Nâ jobberjeg som psykodramaleder pâ et senter for inscestofre. Der har det
vsert en veldig fin mate à bygge ressurser pâ. De far
pâ en mdte nye brosteiner à gô ut i livet med.
jeg har ogsâ tatt psykodrama med inn i meringslivet,
med grupper i de sammenhengene som jeg jobber
med ellers, sier Hélène Bakke.
www.psykodrama-biz
22 V1SJON-20IO/4