Transcript Rasehunder – 3 år etter

En kommentar i etterkant av TV-dokumentaren ”Rasehunder – 3 år etter” (”Pedigree Dogs
Exposed Three Years On”)
Det er svært forståelig at folk reagerer etter å ha sett dokumentaren ”Rasehunder – 3 år etter”.
Hadde situasjonen vært som beskrevet her når det gjelder Cavalieren, så tror jeg ingen oppdrettere
hadde drevet avl på rasen.
Når en dokumentar er så sterkt vinklet fra en bestemt pressgruppes ståsted, som tilfelle er med
denne, så må man alltid være noe kritisk til en del av de påstandene som kommer fram. Når det
gjelder innslaget om Cavalieren, så kan man undres på hvorfor det bare brukes de samme klippene
som ble brukt i den første dokumentaren om ”Pedigree Dogs Exposed” som kom i 2008? Og særlig
påfallende er at de bruker nøyaktig det samme gamle intervjuet fra 2008 med den mest profilerte
forsker og spesialist på området, engelske Dr. Clare Rusbridge. Hvorfor ikke et nytt intervju med
henne? Mye ny forskning har kommet siden den gang, og Norsk Cavalierklubb arrangerte høsten 2011
et seminar med denne forskeren i Oslo. På seminaret redegjorde Clare Rusbridge blant annet for hvor
langt forskningen hadde kommet i forsøket på å isolere genet, og vi fikk vite at man stadig fikk mer
kunnskap om at syringomyeli og Chiari malformasjon ikke var noe særegent for Cavalierrasen. Vi fikk
også via PowerPoint-presentasjon vite at mange av de symptomene som Cavalier-eiere antok var
symptomer på syringomyeli, slett ikke er det.
Mange oppdrettere møtte opp på dette seminaret, så det er ingen tvil om at oppdretterne er opptatt av
å bekjempe sykdommen.
CM/SM er ikke et spesielt ”Cavalierfenomen”, og man kan ikke ved kun å se på hodeformen
fra utsiden se om en Cavalier har syringomyeli eller ikke.
Av de nye tingene som kom fram på seminaret som ble avholdt høsten 2011, er at man nå – etter man
også har prøvd å putte andre raser inn i en MR-maskin - ofte ser at de samme funnene som man ser
på MR-bilder hos mange Cavalierer, og som har skapt så oppstyr. Disse funnene, og da især Chiari
Malformation (CM), men også syringomyeli (SM), ser man hos svært mange andre raser, spesielt
hos miniatyrraser som Griffon, Malteser, Chihuahua, King Charles, Pomeranian og Affenpinscher, og
også hos en del små blandingsraser. (At mennesker, i tillegg til både villdyr og husdyr også kan ha
sykdommen er en kjennsgjerning, men hos disse er det sjeldnere). Det er altså ikke noe spesielt
”Cavalier-fenomen”, slik det høres ut i TV-dokumentaren.I noen land har enkelte begynt å scanne noen
av disse andre rasene også. Som hos Cavalierene så ses det tydelige smerter/symptomer kun hos
noen ganske få. De fleste er – på tross av malformasjonen - helt symptomfrie, slik at man ikke
mistenker noe før man ser det på et MR-bilde. Merkelig nok er CM og SM sjelden hos orientalske raser
som f.eks Japanese Chin og Pekingeser, og de har jo virkelig ekstreme hoder. Dette tilbakeviser også
den påstanden om at Cavalierer får SM fordi utstillings-gale oppdrettere avler ekstreme hoder.
Scanning har også vist at CM/SM finnes i såvel store Cavalierer med kraftige hoder eller hodeform
som en springer spaniel, som i små, nusselige miniatyrvarianter. I følge den internasjonale
spesialisten på syringomyeli, Dr. Clare Rusbridge, så kan man ikke se på utsiden av hundens hode om
hvorvidt den har syringomyeli, derfor er det trist å høre "forstå-seg-påere" hevde både det ene og det
andre. Tilstanden har nok vært i rasen lenge, og om man skal anklage oppdretterne for noe, så må det
være matadoravl på eksemplarer som har hatt særlig egenskap til å gi dette videre til etterkommere,
og da ofte i forsterket form. Individet i seg selv kan ha vært friskt. Ofte ble en hannhund brukt svært
ofte i avl (=matador) fordi han ga langtlevende avkom med sterke hjerter, så det ble ofte gjort i beste
hensikt.
Risikomomenter: Matadoravl og tett innavl
For å forebygge matadoravl, så har Norsk Cavalierklubb bestemt at hanner ikke skal ha flere enn ca
30 avkom før de fyller 4 år, og at de i løpet av hele levetiden ikke skal bli far til mer enn ca 10 % av
det årlige antall registrerte Cavaliervalper.
Tett innavl på individer som har vært sterke bærere av SM, har også trolig ført til økt antall hunder
med symptomer.
Sverige ble i dokumentaren nevnt som et positivt eksempel vedrørende tiltak mot innavl, men de
samme regler gjelder for innavl i Norge. Avl mellom halvsøsken, far/datter og lignende er helt
utenkelig her i landet.
Hvorfor MR-skanner ikke oppdretterne?
Mange som har sett ”Pedigree Dogs Exposed” (”Rasehunder 3 år etter”), etterlyser at oppdrettere skal
MR-scanne avlshundene, og tror at dette er en enkel affære for å forhindre sykdom. Dessverre er det
ikke så enkelt. Årsakene til at få oppdrettere scanner, er mange, men den viktigste er trolig den
mangelen på samsvar mellom funn og symptomer. Hunder som får påvist store syrinxer (=væskefylte
hulrom i ryggmargen = syringomyeli) kan leve helt uten symptomer hele livet, og avkom etter dem får
ofte heller ikke symptomer, mens de med mindre syrinxer, og i noen tilfeller bare CM og ingen syrinx,
iblant kan få symptomer. Og siden arvegangen ennå ikke er kjent, så kan to individer som begge er
MR-scannet helt fri, gi avkom med symptomatisk syringomyeli.
En annen grunn til skepsis til MR-scanning, er at diagnosene avhenger noe av hvor man scanner, og
hvem som leser av bildene. Dette er spesielt tilfellet når det gjelder CM. CM=Chiari malformasjon,
altså at lillehjernen sies å ha for lite plass (populært sagt "for lite plass til hjernen"). Ekspertene
strides om HVA som skal kalles Chiari malformasjon, for Dr. Rusbridge kaller alt som ikke er en helt
rund lillehjerne for Chiari malformasjon, mens en del andre veterinærer/avlesere kaller det bare det
dersom det er brokkdannelse. Og likeledes hevder spesialist Rusbridge at det har ingen betydning
om malformasjonen (CM) er liten eller stor når det gjelder muligheten for utvikling av
syringomyeli. Det finnes også noen individer som overhodet ikke har CM ("for liten plass til hjernen"),
men som likevel har syringomyeli. Diagnosen kan også avhenge av om hvorvidt hunden ligger med
nakken strakt ut på helt riktig måte i MR-maskinen.
Til tross for den høye prisen det er på en MR-undersøkelse, så tror jeg de fleste oppdrettere ville ha
scannet dersom dette kunne forhindre at det ble født valper som utviklet SM. Det kan det ikke, siden
arvegangen ennå ikke er kjent. Og de fleste hundene som blir scannet og får påvist CM og SM,
kommer aldri i løpet av livet til å vise symptomer. De er klinisk helt friske - og ville vært ansett som
det i årene før man fikk ideen om å putte dem inn i MR-maskinen. Dette er et tankekors. Om noen år
er det trolig kommet et eller annet nytt hjelpemiddel, som gjør at vi kan lete opp enda flere defekter
hos mennesker å dyr. Og det begynner å bli sant det begrepet om at ”Nå har legevitenskapen (og
veterinærvitenskapen) kommet så langt at det ikke lengre finnes et friskt individ”.
MR-maskinene er en relativt ny oppfinnelse - og det finnes ikke det menneske eller dyr man ikke finner
noe avvikende på når man scanner dem gjennom den. I starten ble fokus satt på Cavalieren, og det
finnes ingen grunn til å benekte at det finnes for mange tilfeller av syringomyeli i rasen. Noen reelle (og det er virkelig en forferdelig sykdom på sitt verste! Når hunden hyler og skriker uten påviselig
grunn, og klør febrilsk - oftest uten at foten treffer huden - så den ikke greier å gå tur i bånd, og man
knapt kan ta på dem i nakkeregionen uten at de hyler av smerte!), andre som følge av hva man
innbiller seg ved å ha f.eks sett YouTube-klipp som legfolk har lagt inn - og som har lite med CM/SM å
gjøre. Noen er så hysteriske at de faktisk innbiller seg at dersom hunden gnir seg på teppet for å
tørke seg når den er nybadet og våt, så er dette CM/SM! Ting som anses som helt naturlig for andre
raser, blir på grunn av overfokusering ansett som sykt hos en Cavalier. Så at mediaoppmerksomheten
har ført til en del hysteri er det ingen tvil om. Hvis man leser om det psykologiske begrepet "priming",
så forklarer det litt av situasjonen…
.
Syringomyeli på sitt verste er absolutt ikke noe å bagatellisere - det er en forferdelig sykdom.
Behandlingen består vanligvis av bruk av legemiddelet gabapentin, iblant kombinert med
smertestillende. En del hunder kan ha god effekt av dette. Noen veterinærer er raskt ute med å gi
kortison/prednisolon, og dette har ofte også effekt, men det har store bivirkninger, så det må være
siste utvei og ikke det første man forsøker.
For øvrig må det legges til at det ifølge internasjonale retningslinjer – utarbeidet av bl.a Dr. Clare
Rusbridge og de andre fremste eksperter på området - er fullt lovlig (og i mange tilfeller anbefalt) å
parre en hund med symptomfri CM/SM, men man skal da bruke en partner som er scannet fri. Dette
for at ikke genpoolen skal bli for liten, og fordi den hunden kan ha andre verdifulle egenskaper, f.eks et
svært sterkt hjerte. En for liten genpool er den største trusselen for en rase.
Bilyd på hjertet
Når det gjelder bilyd på hjertet (endokardiose), så er det Cavalierenes hovedproblem. Alle avlshunder
skal sjekkes årlig for dette. Dette er også en plage som er vanlig for de fleste miniatyrhunder, men
kommer ofte litt tidligere hos cavalier. Påstanden om at nesten alle Cavalierer har bilyd når de er 10
år stemmer nok, men de fleste store raser (så som Irsk Ulvehund, Berner Sennen og lignende), er
døde FØR de når 10 årsalder, så man må se dette litt i sammenheng. Få av de Cavalierene som får
konstatert bilyd ved årlig undersøkelse, har noen symptomer, og de trenger ikke medisiner. Det skal
de i følge hjertespesialistene først ha når de får symptomer så som hoste og utmattelse. Dessverre er
det en del veterinærer som setter dem på medisin straks de hører en liten bilyd - med de bivirkninger
det får. Dette er ifølge hjertespesialistene ikke riktig, så vær oppmerksomme på dette dere som får
konstatert en liten bilyd på hunden deres. Vær også oppmerksom på at god tannhelse kan forebygge
hjerteproblemer.
Cavalieren - en hunderase uten ekstreme trekk
Cavalieren er en av de miniatyrrasene som gjennomgår flest helsesjekker før bruk i avl, og det er en
rase som ikke er ekstrem på noen måter: Den har passelig lange bein, passelig lang rygg og passelig
lang snute. Cavalieren har passelig mengde hud - ingenting som henger og slenger eller hudfolder
som lager fuktsår. Vinklene skal være bra, men ikke overvinklet. I det hele tatt en harmonisk bygget
hund, som i tillegg vanligvis føder greit og naturlig, slik at keisersnitt sjelden er nødvendig. Og det
gode og vennlige temperamentet er i særklasse.
Den er altså i det hele tatt sunt og normalt konstruert - uten overdrivelser, så hetsen mot rasen og
dens oppdrettere føles dypt urettferdig. Som de fleste andre raser har vi helseutfordringer, men de
dimensjonene av sykdom som dokumentaren ”Pedigree Dogs Exposed” (”Rasehunder – 3 år etter”)
blåser opp, er ikke i nærheten av sannheten. Her dreier det seg om fortolkninger, og dype
personkonflikter der kun den ene parten får komme med sine synspunkter. Dessverre har media stor
makt, og de som har media på sin side vinner fram med sitt syn…
Hvis en hund er syk og har smerter, så merker man det tydelig på den. Man trenger ikke å lete med
lys og lykte etter mulige symptomer. Vi må gjøre alt vi kan for å prøve og forhindre at hunder får
smerter - det være seg som følge av syringomyeli eller andre lidelser, og det viktigste
hjelpemiddelet er at oppdretterne etisk forplikter seg til å holde oversikt over hvilke
kombinasjoner som har gitt syke dyr, og aldri gjentar en slik kombinasjon!
En hund er et levende vesen, og selv om begge foreldre er grundig helsesjekket, så kan man aldri helt
sikkert forutse hva akkurat den kombinasjonen av gener vil gi. INGEN levende skapninger er fri
for defektgener.
Styret i Norsk Cavalierklubb
(Innlegget er skrevet av Eva Førlandsås)