Transcript Hver gang Opaque åpner kjeften for å si noe, går det galt.

Tekst og foto: André Løyning
En av dem
Det snakkes et språk som
forstås av bare en av fem.
Opaque er en av dem.
Oslo, 8. juli 2013
Nysgjerrighet, del 8.
Opaque, også kjent som Mae, er en myeomspunnet figur i norsk
hiphopmiljø. Den lange, tynne, glatte - streite typen - som alltid sto
på scenen da Tommy Tee og hans menn spilte konserter. Jeg husker
jeg så ham første gang på Quartfestivalen i 1998. Kort tid etterpå
dukket han opp på TV under HitAwards i Oslo Spektrum. Han så
ikke ut som de andre. Han rappet heller ikke som dem.
Fire år seinere albumdebuterte han med plata “Gourmet Garbage”
som heller ikke låt som noe annet. Han var mørkere, skumlere. Han
rappet om historier fra et Norge jeg ikke kjente til, fra den mørke
undergrunnen i Oslo, dypest ute i Groruddalen. Det gikk rykter om
ham. Det skulle bare mangle.
Siden har jeg levd med musikken hans og spilt den ukentlig i over ti
år. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvem denne mannen egentlig er,
og hva som er hans historie.
Dette intervjuet er en slags drøm som går i oppfyllelse. Det uoppnåelige intervjuet. Derfor blir det nok mest sannsynlig også det siste
i denne serien av lange intervjuer.
God lesning.
André Løyning
Kommentarer eller forespørsler: [email protected]
Intervjuet er pu tidligere
plisert i ENO 10/2012.
Opaque, eller Mae, sine historier fra et Norge som er ukjent for mange - det er historier som aldri har blitt fortalt før.
Hver gang Opaque åpner kjeften for
å si noe, går det galt.
Det var i 2001, i studioet til produsent Tommy
Tee, som for anledningen jobbet med en samleplate der de beste innen skandinavisk hiphop
skulle samles og presenteres samlet for første
gang.
Kevin, den ene av tvillingene i Oslogruppa Warlocks, skulle rappe på norsk, en
tekst han hadde jobbet lenge med. Den handlet
om Groruddalen og hvordan det var å bo der.
Beaten var klar. Alle var samlet i studio, sånn
det alltid var. Øl og litt ekstra. God stemning.
Opaque hører barndomskompisen fortelle en
historie han selv kjenner seg igjen i, og han
føler han må bidra. Han bytter til sitt navn fra
graffititiden, Mae, skriver noen linjer og spør
om å få legge et vers på låten.
n
Resultatet blir «En av fem», en skildring av
beinhard norsk drabantbyvirkelighet, ulikt
noe offentligheten har hørt tidligere. Her skil-
VERS FRA EN AV FE
M
Jeg er fra Groruddalen me
n har satt spor over hele
byen
Er du ny, så får du tyn
Det får du finne deg i, me
n stelle opp når det smell
dres 90-tallets Groruddalen, da kriminaliteten
er
Gutta helt propeller,
økte og harde gjengmiljøer hadde fått fotfeste.
Mange selger, flere kjøpe
r og spreller
Ryktene gikk om A- og B-gjengen. Dop og
Det blir mye seine kveld
er
våpen fløyt. Mae kom fra dette stedet. Der de
Det som gjelder er å kutte
svinga
skjønnlitterære forfatterne har fått kritikk for
Kjent båten gjynga
å svikte Groruddalen, tar to gutter på knapt
Problemer blir det ikke mi
ndre av,
25 år oppgaven på strak arm og lager en låt
lang i fingra
som er til å bli vettskremt av. Kort tid etter,
forhindra av drittpakk
i forbindelse med lanseringsintervjuer på
skakk og lei av drittsnakk
sitt engelskspråklige debutalbum, Gourmet
ikke fuck med min lakk
Garbage, blir Mae konfrontert med sin norbruker makt når det treng
s
skspråklige låt. Han svarer at han aldri skal
mange har fått deng, oft
e
av en hel gjeng
rappe på norsk igjen. Det blir for nært og
for å stjælt både klær og
sp
enn
for nakent, synes han. Rap skal være ekte,
vi ler av dem, og kaller de
m jenter
spontant og naturlig. Det har han alltid ment.
det nytter ikke å komme
og
være kjekkas på Furuset
Tekstene skal skrives i studio, rett før verset
senter
lengter etter en selveierkå
k
skal legges. Flyten skal være naturlig. Inkoster rundt en mill.
nholdet skal kunne føles. Som når man forUten jobb kreves det skills
for å få det til
telle en historie. Virkeligheten kan og skal
satser høyt i et spill på jak
t
ett
er mere spenn
være vanskelig å rømme unna i tekster som
ikke glem, gutta fra Oslo
Øs
t, jeg er en av dem
er ekte.
Mae - En av dem - side 4
I dag er «En av fem» en moderne kultklassiker, og
en viktig låt for den oppvoksende generasjonen
drabantbykids. Kort tid etterpå kommer debutalbumet «Gourmet Garbage», en reise gjennom det
mørke og usynlige Oslo som det aldri før har blitt
fortalt historier fra.
På norsk, som han lovet seg selv å aldri gjøre igjen.
Et nytt vers fra Mae etter ti års stillhet er en begivenhet i landets hiphop-kretser.
NOE KORT OG, EH, SLÅENDE OM GOURMET
GARBAGE HER.
Kort tid etterpå angrer han. Igjen havner han for
nært på virkeligheten til at han føler seg komfortabel med det. En «broket fortid». Litt grums. Noe
han helst ikke vil snakke om. Så hvorfor rapper han
om det? Fordi han ikke klarer å la være? Hvor har
han vært, hva har han gjort de ti årene han har vært
borte?
Opaque, Mae eller Morten Aasdahl Eliassen, har
en særegen posisjon i norsk hiphop. Han er en myteomspunnet figur. Så, ti år etter «En av fem», gjør
han det igjen. Han åpner munnen og sier noe på
norsk. Når Tommy Tees nysignering Jesse Jones
skal platedebutere, samples Mae i refrenget på
sporet «Blokk til blokk» :«Det som gjelder er å
kutte svinga». Her går det en linje fra 2001 til 2011.
Mae tolker det som en invitasjon til å legge et nytt
vers. Han skriver, spiller det inn og stikker fra studio.
L BLOKK
VERS FRA BLOKK TI
svinga.
Det som gjelder er å kutte
.
Fra Furuset til Vålerenga
jeg gjorde det for penga.
Unnskyld mamma, men
n kom styrka ut.
Ble tatt litt på senga, me
det var fullt av snut.
Ryggsekken var full og
p.
men prøv å stram deg op
Det er greit å drite seg ut,
.
pp
ho
tilbake, men ta et lite
På kanten, ta et lite steg
nger og spenning kaller.
Prøver å si stopp, men pe
ller.
for å kjenne at dem har ba
Noen tråkker over streker
n
Jeg møter Opaque på en restaurant i Oslo. Han har
kort hår, er kledd som en forretningsmann, smiler
og ler. Mae bestiller røkt svinenakke, pølse og fritert svinekjake, før han innleder en samtale med
kelneren om drikke til maten:
- Vi tar Riesling! Har du drikkekart her?
- Hva drikker dere nå?
- Bürklin Wolf, er det husets?
- Den står kategorisert som spansk på menyen.
- Men den er jo tysk.
- Åh, da er det meg som tar feil.
- Hva med Koehler Ruprecht, selges den på
glass?
- Nei, det gjør den ikke.
- Tenkte meg det.
- Da tar vi mer Bürklin Wolf.
Glasset sirkler rundt to ganger, før han stikker det
mot nesa og trekker inn. Så retter han det raskt opp,
fyller munnen halvfull, lar den skvulpe litt rundt i
munnen, før han svelger. Smatt, smatt, smatt. Den
var god. Siden rap-karrieren tok en slags pause,
Opaque forsvant for en periode, kom han tilbake
som hard arbeidende næringsdrivende med kort
hår, millioninntekt, svær kåk og dyre vaner. Blant
annet har han spesialisert seg på vin, og ser for seg
en framtid i vinbransjen sammen med kona. Han er
ekspert på riesling og kan skryte på seg å ha drukket statlig hvitvin fra 1939 med tysk ørn på. Men
møtet med arbeidslivet har kommet seint og hardt:
- Jeg sosa bort hele ungdommen og tidlig ung voksenalder. Jeg begynte ikke å jobbe ordentlig før jeg
var 27.
- Angrer du?
- Jeg angrer på at jeg ikke begynte med noe tidligere. Men man kan jo ikke angre for mye heller. Det
er bare å brette opp armene og ta fatt på det. Hadde
jeg tatt en utdannelse ville jeg stilt sterkere, men
den gangen visste jeg ikke hva jeg ville. Jeg hadde
ingen mål.
- Du har klart deg bra da.
- Jeg føler at jeg har klart meg ganske bra ja. Og det
er på rein vilje. Da jeg begynte å jobbe følte jeg at
jeg burde ha jobbet i ti år allerede, så jeg må straffe
meg selv ved å jobbe så hardt som mulig.
- Hvorfor bestemte du deg for det?
- Jeg følte jo at jeg begynte å bli voksen da.
Mae - En av dem - side 5
Målet er musikken, et glass kald hvitvin, eller flere, i studioet til Tommy Tee i Torggata. Sånn har de holdt på i snart 20 år.
- Du tjener en million i året.
- Jeg har gjort det de siste årene ja, som selvstendig næringsdrivende. Men nå har jeg blitt ansatt i et
firma. Det er et jævlig pes det også. Hvis man tjener
mye penger og ikke er superøkonomisk, er det lett
å kjøpe alt man har lyst på. Så får man baksmell og
moms, mye inn og mye ut, så jeg følte ikke at jeg
satt igjen med så mye. Men jeg klarer meg fint.
Allerede da Opaque vokste opp, skilte han seg
ut. Han var ikke som de andre. Verken på skolen,
på ishockey-laget på Furuset, blant ungdommene
på Ammerud-klubben eller blant de som henger
på Furuset senter. Også i tida som løpegutt med
spraybokser i sekken skilte han seg ut. Med press
i buksa og sleik. Langt hår blant skinheads, og
trange bukser blant vide jeans langt nedpå hoftene.
Han har en annen stil. Han snakker annerledes. Han
beveger seg annerledes. Han vil være annerledes.
Også i musikken har han hatt et behov for å skille
seg ut. Fra gjestevers på debutalbumene til Tommy
Tee og Warlocks, til med koret Loudmouf Choir
som albumdebuterte i år. Der hiphop i Norge på 80tallet var inspirert av Storbritannia og streng militant kjapp rapping med riddersk symbolbruk, til
90-tallet der mange så til New York og deres gatesmarte stil, til 2000-tallet der hiphop ble fullstendig
kommersialisert og grensene mellom hiphop og
pop er hårfine. Opaque kjørte sitt eget løp. Han var
inspirert av funkens George Clinton og vestkystrapperne i Above the Law. Opaque valgte sløye beats
med seige basslinjer og lekende synther foran de
raske beatsa. Han valgte en mer laidback rapstil og
sang framfor det militante rapstilen. Og der mange
rappere fokuserte på selvskryt og metaforstafetter,
la Opaque seg tettere på virkeligheten. Han vil at
låtene han skal høres troverdige ut, gjennom at han
rapper som han snakker og at han forteller historier
som har en forankring i virkeligheten.
Kelneren kommer forbi og ser på notatene mine.
«Å, er det intervju? Jeg ser det står Tommy Tee der,
snakker dere om hiphop?»
- Ja.
«Fyfaen, var dere på jammet i Uppsala i 1992 der
Afrika Bambataa spilte? Det var helt rått. ALLE
var der», forteller han.
Mae tenker seg litt om. Han var der.
- COD-crew og alle de stoe skandinaviske writerne
var der. Jeg husker det. Vi bomba byen med dem på
kvelden.
Mae forteller om turen med Ammerud-klubben, en
minibuss som havarerte og en ungdomsklubbleder
som sendte kidsa videre med tog aleine, mens han
selv dro hjem. På toget møtte gutta fra Ammerudklubben en fyr fra Moss som het Håkon, som sammen med to tvillinger fra klubben danner Warlocks
på denne turen.
For de som falt utenfor idrettslaget eller korpset var
det lite å ta seg til i Groruddalen. For noen av disse
ble Ammerud-klubben et alternativ, og uten denne
ville hiphop i Norge antakelig vært noe helt annet
enn det var. Her møttes det som ble til Warlocks,
Opaque og andre hiphop-veteraner innen graffiti
og breakdansing. Miljøet var godt, og fellesskapet
sto høyt. Drabantkidsa som falt utenfor og var nysgjerrige på noe nytt. Fra pubertal tagging til å leke
med samplere, lage radio, rappe på andre ungdomsklubber og øve på dans. Hiphopens fire elementer.
Miljøet rundt Ammerud og Furuset har skapt det
som har blitt til Opaques låtskriverunivers. Et eksempel på dette er låta «Short stories».
«Short stories» åpner med historien om ei jente som
flytter fra et lite tettsted til hovedstaden for å søke
eventyr. Hun er pen, men støter borti feil gutter på
byen. Hun vil smake på livet, som starter med ecstasy og går over til kokain. Hun danser, ruser seg
og puler rundt. Hun blir et kjent fjes på byen, får
et rykte på seg, går forbi køen på utesteder. Gutta
forsyner henne med dop og hun betaler på soverommet. I slutten av første verset sier hun at hun
ikke kunne gjort dette hjemme, men i storbyen er
det ingen som ser noe.
This town ain´t that big, you´re not invisible
Del to handler om en småkriminell gutt på 17 som
røyker litt hasj og gjør små brekk. Han faller litt
utpå, rullebladet vokser og han får tak i en pistol.
En kveld på byen sier noen at en kar har slengt dritt
om ham. Gutten konfronterer vedkommende, de
havner i en slåsskamp som ender med at pistolen
fyres. Gutten dør. I fengselet blir han nykter og
prøver å overbevise om at han kan endre seg.
“This town ain´t that big, you´re not invisible”
Oslo har i over 100 år slitt med boligmangel. Etter
andre verdenskrig startet utbyggingen av Groruddalen. Rimelige to- og tre-roms blokkleiligheter
Mae - En av dem - side 7
Det vi sier er
ikke hele sannheten for hva
som er Groruddalen, men det
er en side av
den
som lå tett på Marka skulle være
det ideelle for en arbeider i hovedstaden. Barna skulle være aktive
i idrettslag eller krops, og for Ola
Nordmann var både jappetid og
oljeeventyr fortsatt fremmedord.
Mange lot seg lokkes av tilbudet.
Etterhvert eksploderte antallet beboere i Groruddalen, skolene ble
fylt opp og fritidstilbudene også
det. Da innvandringen kom på 70tallet, da primært arbeidsinnvandrere fra Pakistan og India, ble dette et naturlig sted
å bosette seg. I tillegg har Oslo en vaklende politisk
retning, som svinger vekselsvis fra Arbeiderpartiet
til Høyre, nærmest annenhver valgperiode. Oppfølgingen av drabantbyen som politisk prosjekt,
endrer kurs og delvis svikter i en tidlig og sårbar
periode. Utover 80-tallet kom en annen type invandrere, asylsøkere og arbeidsløse. At også disse
ble plassert i Groruddalen, den delen av byen som
primært kommunen hadde stått for utbyggingen og
tilgangen på kommunale leiligheter var betydelig
mye enklere enn på den mer villa-belagte vestkanten, er både naturlig og sterkt kritisert i ettertid. Opp
gjennom 90-tallet eskalerte innvandringen og seinest for en måned siden gikk en lærer ut i Dagsnytt
og fortalte at norskandelen på skolen hans nå var så
liten at han valgte å ta med seg familien og flytte ut
av byen. Drabantbyene har blitt kritisert fra tidlig
morgen for å være en sosial dumpingplass, og på
mange måter er det resultatet av det man ser i dag.
Fra små guttegjenger tidlig i tenårene som dreiv
med graffiti på 90-tallet som ble behandlet som
tunge kriminelle før de nådde
puberteten, til større guttegjenger
med storebrødre og eldre fettere
som gjorde små brekk og solgte
dop.
- Mange mener at de skjønnlitterære forfatterne sviktet
Groruddalen. Har du bidratt
til å skrive historien om
Drabantby-Oslo?
- Det er i så fall veldig trist. For
det vi sier er ikke hele sannheten for hva som er
Groruddalen, men det er en side av den. Det er veldig få som er sånn. Kanskje det blir flere og flere
nå. Da vi vokste opp var det sosialklienter og arbeiderklasse, og det har alltid vært der, men ikke
sånn at det er farlig å gå ut om kvelden. Ikke i det
hele tatt.
- Hvorfor tror du det er så få historier fra
denne delen av Oslo?
- Det er jo en ganske ung bydel. Der jeg vokste opp,
flytta vi inn i 1982 og da var det nytt. Det var et eget
felt som ble gravd ut av skogen og ble omgjort til
boligfelt. Det er jo noen forfattere, han derre som
er matskribent... Erik Fosnes Hansen, han er fra Furuset...
- Men hans historier herfra er veldig annerledes enn dine.
- Jaja, absolutt. Han er sikkert fra gamle Furuset,
og det er jo et villastrøk. Hele de blokkgreien er
noe helt annet.
- Har Groruddalen fått et ufortjent dårlig
rykte?
- Ja, kanskje de siste ti årene i såfall. Før det var det
ingen skriving. Men ufortjent og ufortjent. Det er jo
mye søppel der. Jeg har jo flytta derfra. Jeg har fått
en datter og vil ikke at hun skal vokse opp der.
- Skolen burde kjører hardere på norskundervisning. Jo mer segregert det blir, jo vanskeligere blir
det å komme sammen igjen seinere. Veiene deles,
og bare fortsetter å gå lengre fra hverandre. Mange
fremmdspråklige blir pressa veldig hardt på utdanning og språk, men de som ikke er lesehester og
kanskje begynner å henge med litt feil folk – da
er det veldig lett å havne feil. Spesielt i tenåra, der
man er veldig lett påvirkelig. Alle er redd for å være
annerledes.
Og han er ikke aleine om det. Dagsnytt sendte i oktober et nyhetsinnslag der en lærer fortalte at det
hadde blitt så mange fremmedspråklige elever ved
skolen hans i Groruddalen, at han ikke orket mer.
Dette hadde ingenting med rasistiske holdninger å
gjøre, men han rett og slett ikke maktet å være i et
miljø der norsk var blitt et fremmedspråk og der
foreldrene ikke tok tak for å integrere sine barn i det
norske miljøet ved å blant annet lære dem språket.
Læreren ønsket heller ikke at hans barn skulle vokse
opp som en norsk minoritet i en bydel som nærmest
var tatt over av fremmedspråklige. Mae kjente selv
på dette da han bodde på Furuset:
- Alle pumper hverandre nedover, rett og slett.
Plutselig snakker alle et annet språk og så begynner
Mae - En av dem - side 8
Opaque når han rapper på engelsk, Mae når han rapper på norsk, og Loudmouf Choir når han lager fyllelåter med kompiser.
skolen å tilpasse seg disse, og da er man plutselig
utenfor da. I tillegg skaper media et dårlig rykte der
man blir fortalt at man er bølla, og da blir man ihvertfall bølla. Sånn er det jo.
- Hva mener du med det?
- Det gjelder samme hvor man er fra, hvis trenden
er at den mest populære gutten er en bølle og jo
flere det er av disse, så blir det normen. Da lager
de regler om at det skal være sånn og sånn for at
man skal bli med i gjengen, og da blir dette det vanlige. Det er alltid de kuleste gutta på skolen som er
de som skriker høyest og er sterkest, kødder mest,
banker folk. Så baller det på seg, og det ser jeg jo
nå. Alle de som var gærne da jeg gikk på skolen, de
er ikke så gærne nå lengre. Nå er de tapere. Det er
ikke så mange av de jeg har vanka med som gjør
det veldig bra nå.
- Hva har dette hatt å si for musikken din?
- Ja, det er jo erfaringer fra livet som blir formidlet gjennom musikken. Rap er en veldig bra arena
for sånne ting, der man nærmest blir premiert for å
være mest mulig idiot.
n
En lørdagskveld i 1998 henger han i bjelkene over
Oslo Spektrum. Det er 35 meter ned til betongen.
Salen er fullstatt, og vel så det. I tillegg er den fyllt
opp av tv-kameraer, som sender direkte ut i de hundretusen hjem. Sendingen har vart i snart to timer,
og de nærmer seg avslutningsnummeret. Pulsen
stiger. De er uniformerte, i gusjegrønne Helly Han-
sen-jakker, med sorte finlandshetter. Plutselig inser en av dem at
han har høydeskrekk. Men da er
det allerede for seint. 3... 2... 1....
NÅ!
Alle de som var
gærne da jeg
gikk på skolen,
de er ikke så
gærne nå lengre. Nå er de
tapere.
Det er røyk og lys overalt. Ingen
ser noe som helst. Verken scenen
eller publikum. Bassen dundrer ut
av høyttalerne. Og om det hadde
finnes et målingsinstrument
for adrenalin ville det sprengt
omtrent her, like før de treffer
bakken. Tommy Tee, Warlocks, Diaz, N-Light-N
og Opaque. Som en gjeng ninjaer i tau ned fra et
liksom-helikopter på taket av Spektrum. Takin Ova
var et en hit på forhånd, men denne kvelden gjør
en hittil marginal ungdomskultur fra drabantbyene
sitt endelige gjennombrudd. Det bare måtte skje.
Hiphoppen slo gjennom for alvor, og mye skulle
bli annerledes etter den kvelden her.
Jeg husker selv at jeg som fjortiss satt hjemme i
stua med foreldrene mine denne fredag eller lørdagskvelden og så på HitAwards sin første sending på
TV2 som fremdeles var i trassalderen. Vi spiste
pizza med p-p-p-pizzafyll og hadde fått vår første
CD-spiller i stua. Folk hadde begynt å snakke om
internett, men få av mine venner visste hva det var.
Vi skata og tagga og hørte på hiphop. Det visste
ikke foreldrene mine hva var, fram til denne dagen.
I tiden etterpå var det den store snakkisen. På denne
tiden var det også mange andre som ikke visste
hva hiphop var. Mange trodde det var tagging og
hærverk. I Moss ble ett av tiltakene for å få slutt på dette, å forby
hettegenseren.
Takin Ova-showet er et resultat av
tilfeldigheter og enda mer tilfeldigheter. Flaks og galskap. En relativt fersk tv-kanal sitt ønske om
å lage et underholdningsprogram
for hele familien, som også ungdom skulle se på. En slags kontrast til det formelle pliktløpet til
Spellemannsprisen på NRK, som
riktignok også hadde hatt Takin Ova på sin sending
noen måneder i forkant, uten at det fikk noen følger
for verken ungdommen uti distriktet eller hiphopkulturen som seg selv.
To dager før showet skulle sendes er det generalprøve i Spektrum. TV2s underholdningssjef Eivind
Landsmark kommer på befaring på kanalens nysatsing og flaggskip. HitAwards skulle ikke bare
utkonkurrere Spellemannsprisen, men også den
veletablerte VG-Lista. Dette med et budsjett som
ikke nådde noen av dem til knærne engang. Tommy
Tee og hans fotsoldater hadde hittil sluppet et par
album, en Warlocksskive, N-Light-N albumet og
sjefens eget album Bonds, Beats & Beliefs med den
medfølgende radiosingelen Takin Ova. For prosjektleder Trond Kvernstrøm var de et naturlig innslag i
programmet. De planla showet sammen, som skulle
spille opp under låta, der Tee Productions skulle ta
over den direktesendte sendingen. Det var friskt og
noe annerledes. Landsmark var uenig. Han va sin
Mae - En av dem - side 10
prosjektleder om å fjerne nummeret fra sendingen.
«Det der skal ikke på TV». Det var for smalt. Folk
kunne finne på å skru av. Kvernstrøm svarer med
«jeg skal se hva jeg kan få til», men trosser sjefen sin og gjør ingenting. Oslo Spektrum tas over
på direkten og skaper et sjeldent tv-øyeblikk som
får tredveåringer til å savne tenårene og fortsatt gir
gåsehud på ryggen.
Som om det ikke var rart at Tommy Tee fikk avslutte nysatsingen, var det også «The Mudstain Trobadour» som fikk avslutte låta. Den lange mannen,
med sleika hår i hestehale. Han som rappet veldig
annerledes enn de andre. I 1998 er det fire år siden
sist han sto på scene i Oslo Spektrum, da for å varme
opp for Naughty by Nature sammen med kompisene i Valuable Scamps, atten år gammel. Hiphop
er nytt i Norge, for alt fra lydteknikere til journalister. Likevel er det en i salen som hører at lyden er
forferdelig dårlig. Han går bort til teknikeren og får
bekreftet sine mistanker om at det
er en rocker som skrur lyd i byens
storstue. Unggutten med hanekam
instruerer lydmannen om hvordan
han burde gjøre jobben sin. Tommy Tee møter Opaque, og hiphophistorien begynner å skrive på sitt
andre kapittel. Året etterpå får han
platekontrakt med Tommy Tee,
men det skal likevel gå seks år før
det kommer ut noe plate.
n
Mae rapper kun på Tommy Tee-beats. Det har han
gjort såpass lenge nå, at det har blitt en prinsippsak. Han går i studio når Tommy ber ham om det.
Han rapper kun på engelsk, med et unntak på norsk.
Det ble for nært og personlig til at han vil gjøre det
igjen. Ellers jobber han mest mulig, for å forsørge
familien og dyre vaner. Eneste grunnen til at han
stilte opp på dette intervjuet, det første på ti år, var
fordi Tommy ba ham om det. Opaque ble aldri butikk. Han spilte en eller to konserter, og solgte 3000
eksemplarer av debutplata «Gourmet Garbage»
som kom ut i 2001. Elleve år seinere kommer han
ut med plate igjen med kompisgjengen i Loudmouf
Choir. De gjør en konsert på sin egen slippfest, og
henviser heretter alle som er interessert i å booke
gutta om å dra til helvete. Ingen god oppskrift på
kommersiell suksess, men heller en god oppskrift
på å skape seg heltestatus. Siden ingen av de involverte lever av musikken, eller tjener stort med
penger på den, er det viktigste å ha det gøy. Det
viktigste er å gjøre ting på sin
måte, og ha en egen stil. Der han
før skulle si mest mulig i løpet
av en låt, har han nå roet ned andelen ord per vers betydelig. Gitt
ordene mer luft. Latt de treffe
beaten bedre. Dette gjør også at
ordene kommer tydeligere fram
enn da han rappet fort. Budskapet
kommer mer fram. Det blir mer
nakent, og derfor blir det også
viktigere hva som kommer fram
og hvem som kan forstå dette.
Jeg følte jo at
jeg var klar for
å gi ut soloalbum lenge før
jeg gjorde det.
Det var Tommy
som holdt meg
igjen
- Jeg skriver tekster i studio, men jeg setter ikke av
tid for å skrive. Da jeg var liten satt jeg og skreiv
masse. Det er jo den eneste måten å lære det på.
Skrive og skrive og skrive, og kaste alt. Jeg følte
jo at jeg var klar for å gi ut soloalbum lenge før jeg
gjorde det. Det var Tommy som holdt meg igjen, og
alle venta på tur. Siden jeg har skrevet så mye som
jeg gjorde da, over en så lang periode, selv om det
ikke var mange timer om dagen, trenger jeg bare en
beat. Da begynner kverna å gå av seg selv. Etterpå
skal vi i studio, og da skal jeg legge et vers på en
låt som vi begynte på for tre år siden. Nå har jeg
tre-fire nye setninger. Kanskje den kan brukes på en
mixtape eller noe sånt.
- Norsk eller engelsk?
- Alt er engelsk. Norsk er bare hvis jeg må. Alle de
norske låtene jeg har gjort er jo bare spontane greier.
Den første, hva heter den igjen, med Kevin...
- En av fem?
- Ja, den. Det var Kevin som hadde laget den låta.
Han holdt på å spille den inn, og jeg var der i studio. Jeg synes det var helt rått og tenkete «det her
vil jeg også si», så skreiv jeg et vers og la det. Det
var spontant og ærlig. Det nytter ikke å gjenta og
gjenta for at det skal bli bra. Da mister man energien og feelingen, det uforklarelige på hvorfor det
treffer. Alle versa jeg legger nå er ett eller to take.
Aldri mer.
Når maten er fordøyd og vinflaska tom, går vi i studio. Det er sånn frihelgene pleier å være. God mat,
enda bedre vin, og henge i studio med de som måtte
Mae - En av dem - side 13
Ammerudblokka i Groruddalen, like ved ungdomsklubben som formet det som ble pionerene i norsk hiphop.
svinge innom. Tommy Tees krypinn i Torggata har
for lengst blitt en legendarisk hangout, der allverdens av storheter på hovedstadsbesøk har ramlet innom. Det har også ført til at gjestevers og beats ofte
sendes rundt kloden, og helst til Statene. I kveld er
det bare Tommy og Mae som skal være her.
Dette har de holdt på med i snart 20 år, møttes i
studio for å høre på beats og skrive låter. Mae drar
vinflaska opp av posen, introduserer og serverer.
Det smattes og det sjattes. For Tommy Tees del
har dette vært et skjæringspunkt mellom hobby og
jobb: det koster som en dyr hobby, sluker like mye
tid som en jobb, gir like lite inntjeninger som en
hobby men gir likevel en ny fjær i jobbhatten.
Akkurat som det var for ti år siden, kun med unntak
av Morgenbladets Topp100 kåring der norske artister plasserte debutplata hans på en 23. plass over
tidenes beste norske album. Sånt varmer. Det gjør
også den kommende USA-lanseringen av Loudmouf Choir. Uten at det nødvendigvis betyr at Mae
har tenkt å dra på noen turné eller gjøre noe større
ut av seg.
- Den stilen du anla, kom den fra graffiti eller
andre ting?
- Akkurat på denne tiden ville jeg skille meg ut,
både fra graffiti og andre ting. For å skli inn i mengden og ikke skille seg ut.
Akkurat på
denne tiden
ville jeg skille
meg ut, både fra
graffiti og andre
ting. For å skli
inn i mengden.
Loudmouf-skiva kom noen uker
i forveien. Loudmouf Choir, som
består av Mae, Tommy Tee, Kennybong og Sean Price er et sporadisk kor, som primært opptrer
i studio. På sitt ene pressebilde i
forkant av sin ene konsert, er hele
koret ikledd masker og kostymer.
De kunne vært hvem som helst.
De kunne også vært et moderne
Parliament, bandet til det ikoniske forbildet George Clinton. Der
debutplata handlet om beinhard virkelighet, er
Loudmouf mer fittepreik og morsomme linjer. Mae
kaller koret for en musikalsk befrielse. Et slags frihetsprosjekt der alt er lov, der man kan si hva man
vil og gjøre hva man vil. Der feil er riktig. Der en
bonuslåt som ble glemt tatt med på skiva, ikke er en
kjip feil men en «typisk Loudmouf-ting».Den har
blitt tolket av anmelderne, forstått og misforstått.
- Hvorfor det?
- For å ikke synes så godt. Men
det fikk den effekten at når jeg
bare var med hiphopere, så skilte
jeg meg ihvertfall ut. I de forskjellige miljøene jeg vanka i,
var det de fleste som ikke dreiv
med hiphop. Men jeg vet ikke
hvor gjennomtenkt det var – som
alt annet. Med musikken er det
også mye tilfeldigheter. Jeg tar
mye ting som de kommer. Jeg er
ikke så flink til å planlegge.
- Du har fortsatt et bevisst forhold til stilen
din, og rapper om den.
- Jada, og de siste årene har jeg blitt veldig interessert i klær. Dama mi synes jeg ser ut som en voksen
mann. Jeg prøver å se mest mulig konservativ ut.
Jeg liker det. Men det må være bra kvalitet, og bra
håndtverk. Det er det samme med mat og vin, det
må være bra kvalitet.
- Det tok ti år fra du ga ut «Gourmet Garbage» til du ga ut en ny skive. Hvorfor ville
du gi ut ny plate?
- Jeg vet ikke. Det er det vi gjør, liksom. Det var en
periode etter Gourmet Garbage jeg hadde lyst til
å slutte med musikk. Jeg følte at det ikke var helt
meg. Jeg skjønte at den musikken jeg laget aldri
kom til å slå gjennom. Om jeg virkelig satset og
trykket trynet mitt fram, hadde jeg sikkert klart det i
et par år – men etter det er det ingenting igjen. Man
kan ikke være liksom-popstjerne til man blir gammel, med mindre man blir virkelig svær. Og det er
ikke noe for meg. Folk skjønner at jeg har en halvbroket fortid, men jeg vil ikke være en «gangster».
Om jeg hadde blitt kjent så ville alt bare handlet om
det. Alle har hatt en trøblete fortid, og det selger jo
bra, men jeg er ikke hypp på å være en del av det.
Jeg har ikke hatt det vanskelig, jeg kommer ikke fra
noe rus-hjem, blitt banka eller vært på barnehjem,
som mange av de jeg har vanka med. Om jeg skulle
laget musikk som jeg ville at folk skulle like, ville
det ikke blitt bra. Det ville ikke blitt autentisk. Jeg
tok det valget ganske tidlig, at jeg ikke skulle leve
av musikken men av en jobb. Siden 2003 har jeg
og Tommy laget en låt i uka. Vi har masse låter å
ta av, og det var bare å plukke ut noen og gi det ut.
For oss handler det bare om å gi det ut og se hva
som skjer.
- I tekstene dine skildrer du et Oslo som ikke
har blitt skildret før. Hvor tett på virkeligheten ligger du?
Mae - En av dem - side 13
Jeg skjønner
at det blir mer
interessant når
det folk føler at
det er ekte.
- I New York rapper de mye om
våpen og skyting og sånt, men
det trenger ikke å bety at de skyter så mye. Det handler jo om å
overdrive, helt klart. Selv om det
er en situasjon du vet om, som du
nødvendigvis ikke har gjort noe
selv, men noen du kjenner har
gjort noe, så kan du tegne et bilde
på det. På stemningen, miljøet og
omgivelsene. Det er jo ekte på en måte, men det er
nødvendigvis ikke ordrett på det som har skjedd –
men det kunne nok skjedd. Mye i rap handler om
måten man sier noe. Å klare å si DET. Måten man
bygger opp steningene på, måten ordene treffer
beaten på, og samtidig har en rot i virkelighet. Men
den virkelighetstilnærmingen har forsvunnet helt
med Loudmouf. Der er det minst mulig virkelighet.
- Mens Mae og Opaque-tekster er tettere på?
- Ja, på en måte. Der skal jeg prøve å si noe. Jeg
vil ha noe å komme med. Men samtidig er det ofte
ikke helt bevisst. Det er ikke det at jeg har en historie jeg vil fortelle når jeg skriver tekster. Hvis jeg
skriver sammen med noen andre prøver jeg å ta tak
i noe av det de andre skriver. Det er ikke så gjennomtenkt alltid. Det er ikke så ofte at verset har en
sammenheng fra begynnelse til slutt. Jeg har heller
ikke tid til å sitte hjemme og jobbe med teksten, fra
begynnelse til slutt. Jeg skriver i studio, og da er det
bare å få ned et vers og få setningsoppbygningen til
å bli kul, samtidig som du sier noe kul. Noen morsomme kule ting å si. Ofte er det lite gjennomtenkt
og lite gjennomarbeida. Det er det
jeg kommer på der og da.
- Er det ikke denne spontantieten du misliker når du
skriver på norsk?
- Jo, men samtidig skjønner jeg
at det blir mer interessant når
det folk føler at det er ekte. Man
bruker jo større ord og lar ting
høres større ut. Det er det som er rap. Å bruke store
ord og hevde seg selv. Det er sånn det starta: «Jeg
er kulere enn deg». Det er mange som er flinke med
ord, flinke til å rappe, skriver ting som rimer både
her og der, og har masse metaforer, men samtidig så
er det ikke noe sjel. Det blir bare kjedelig.
- Må rap være ærlig eller ekte?
- Nei, det synes jeg ikke. Så lenge det høres kult ut.
- Når fengselsbetjenten Rick Ross rapper om
å skyte, så er det ok?
- Da jeg var liten var jeg opptatt av at ting skulle
være ekte, mens nå er det bare underholdning. Alt
er lov. Man skaper seg en figur eller en skuespiller.
Det er musikken som er viktig. Hvis beaten er kul
så trenger ikke rapperen å være så rå. Det viktigste
er at du sier noe kult og måten du sier det på. Jeg
synes det er viktigere å lage kule låter enn å være
flink til å rappe. Alle kan bli flinke til å rappe, det er
bare å øve nok. Mange kan bli teknisk flinke, men
det er ikke kult nok. Det gir meg ingenting. Det er
kjedelig.
- Kommer du til å rappe mer på norsk?
- Jeg er litt for bastant innimellom, så jeg skal aldri
si aldri. Jeg har ingen planer om det, men kommer
nok til å gjøre det igjen.
- Kommer Opaque tilbake da?
- Kanskje et vers her og et vers der på noe TP-greier, men det blir aldri noe Opaque-album igjen. Da
må man legge for mye i det. Jeg vil heller være med
på et prosjekt med noen andre og legge et vers her
og der.
n
Han trives best i bakgrunnen, sånn var det i begynnelsen og sånn er det også nå.
Morten vil stå på scenen, men ikke som seg selv.
Han vil rappe, men ikke så alle forstår det. Han vil
gi ut plater, men ikke spille konserter. Han vil stikke seg fram, men ikke gi intervjuer. Om så Maes
prosjekt er å holde seg i kulissene, har han uansett
allerede stukket seg nok fram til å bidra til historiebøkene.
n
Mae - En av dem - side 14
FAKTA
UTGIVELSER
Opaque heter egentlig Morten Aasdahl Eliassen.
Gorumet Garbage, 2001
Født 25. september 1976 (altså 36 år) på Ammerud, oppvokst på Furuset, men bor ikke lengre der.
Lavatory / Difficult to understand, 12´´, 2004
Jobber til daglig som selvstendig næringsdrivende.
Camel Toe, 2012
Tjente 1.054.822 kroner i 2011.
Rapper på norsk under aliaset Mae, og er «korleder» i Loudmouf Choir med Tommy Tee, Kennybong og den amerikanske rapperen Sean Price
Solodebuterte i 2001 med «Gorumet Garbage»
som fikk dårlig mottakelse og solgte minimalt,
men har siden blitt omtalt som en moderne
klassiker.
Ga i år ut «Camel Toe» med gruppa Loudmouf
Choir, et slags kompis-kor. Utgivelsen vakte liten
eller ingen oppmerksomhet. Lanseres i USA i
disse dager.
Er en habil vinkjenner og utelukker ikke en framtid i vinens tjeneste.
Mae - En av dem - side 15
Linje 5 i Groruddalen, like ved Ammerudklubben.