Transcript 1 Til Aline og Aline Forord av Aurora Birkeland

Til Aline og Aline
– med den største forståelse og takknemlighet.
Forord av Aurora Birkeland, Aline Victorias barnebarn.
Jeg synes tiden er inne for å publisere brevet jeg fikk fra mormor fordi jeg selv har fått et
barnebarn. Brevet har vært min kjæreste eiendel siden min mor la det på nattbordet mitt for
sekstifire år siden. I dag er jeg 79 år gammel, et år yngre enn Aline var da hun satt i en hytte i
Alpene og skrev dette brevet til meg. Den gangen var jeg bare et spedbarn, så hun sendte brevet
til min mor Agathe med en notis om at det skulle overrekkes meg den dagen jeg fyllte femten år.
Overrekkelsen av brevet og meldingen om krigens slutt kom samtidig. Jeg har fortsatt vanskelig for
å tro at det var en tilfeldighet. Det gjorde brevet til en ubeskrivelig stor skatt, et vitnesbyrd om
krigens slutt. Både Alines krig og verdens krig.
Jeg vil ønske deg som leser velkommen til å tre inn i Aline Victoria Birkeland sitt liv. Jeg liker å tro
at ikke en gang hennes navn var en tilfeldighet. Aline er et anagram for Alien – det fremmede,
ukjente. Victoria henspeiler mot Victory – seier. Birkeland var hennes pikenavn, som hun valgte å
beholde.
Vi har en lang rekke sterke og stolte kvinner, både i min familie og i historien ellers. I dag er det
lett å ta alt det Aline og andre sterke kvinner har kjempet for som en selvfølge. Vi må alltid
fortsette å kjempe for det vi allerede har og det vi ønsker oss. Vi må kjempe for å bli – og forbli –
en del av historien. Jeg offentliggjør min mormors brev, slik at alle som ønsker det kan få innpass i
hennes historie. Jeg er stolt av henne, til tross for alt som har blitt ofret. For meg er det å ha en så
sterk skikkelse i nærmeste familie verdt alt sammen. Om Aline selv ville vært enig er vanskelig å si.
Hvem hun var er et mysterium for oss alle.
Selv om det ikke vil bli lest før om noen år, synes jeg denne historien trenger noen ord til dem som
kommer etter:
Kjære Aline! Her er din navnesøster og oldemors historie. Hennes bragder krevde slit og offer. Selv
kommer jeg aldri til å reise fra deg! Det lover jeg. Det er ikke alt vi trenger å gjenta.
Men noe er det verdt å føre videre – så gi brevet videre til ditt barnebarn.
Slekt skal følge slekters gang.
Hilsen din bestemor
1
Aline Victoria Birkelands brev
Kjære Aurora, min datters datter, mitt barnebarn. Jeg er lei for at jeg ikke har vært der for deg, for
at du bare kjenner ansiktet mitt fra gulnede fotografier.
For å kunne leve slik jeg har ønsket, har jeg gitt avkall på et annet liv. I denne livslange rekken av
avgjørelser og til tider savn, er avgjørelsen om å aldri møte deg utsatt til det siste. Det vanskeligste
valget jeg noensinne har tatt. Som så mange andre av mine valg, preger det ikke bare mitt, men også
andres liv. Derfor er det rett og rimelig at det er du som får høre om de valgene som er tatt før du
kom til verden. Bakerst i rekken er det ofte vanskelig å fatte hvorfor en står der i kø. Hva er det vi
venter på?
Alle venter på brevet, livstegnet fra en forsvunnet kvinne. Her sitter jeg pakket inn i et pledd, på
en terrasse, utenfor en tømmerhytte i De franske alper. Hjemme tror de jeg har reist av gårde på
min siste polferd, at jeg er på en spennende, farefull og eventyrlig forskningsreise på tampen av
livet. Sannheten er at jeg knapt klarer å ta et spadetak. Leddene mine verker etter alle timer, dager
og år med lange turer i kulden. Lungene mine må nærmest mates med luft, i dype og anstrengte
åndedrag.
Nå er tiden kommet for å nedtegne mitt liv og mine opplevelser for dem som kommer etter. Jeg
har valgt dette stedet fordi det gir meg ro. Jeg har snøen, kulden og det blåhvite lyset rundt meg.
Men på vårdager som i dag, varmer solen og tiner meg opp. Hytten må være verdens minste
pensjonat, men oppvartningen er formidabel. Jean-Claude holder fyr i tre ildsteder samtidig og
Marina er en mester i fransk kokkekunst. Jeg er pasient nå, snarere enn forsker eller turist. Doktoren
tar turen hit for å se til meg daglig. Jeg har ikke våget å fortelle ham at jeg ikke reiste til landsbyen
kun av medisinske årsaker. Det var et kompromiss mellom Auduns behov for å gi meg den beste
behandlingen, og min lyst til å skrive i riktige omgivelser.
Jeg skal prøve å være kronologisk og systematisk, men det er lettere å ty til metaforer og poesi i
fortellingen om et langt liv. Jeg begynner med en metafor:
Se for deg at jeg også står bakerst i rekken. Jeg står verken foran eller bak, men ved siden av deg.
Jeg holder deg i hånden, og når du ser bort på meg, kan du se pannen, nesen og munnen som en
linje. Selv har jeg alltid ment at jeg tar meg best ut i profil. Nå snur jeg hodet mot deg, titter ned
på deg, og du ser tilbake på meg. Jeg har lyse blå øyne, to dype rynker i pannen, og masse bittesmå
linjer rundt øynene. Huden min er som brunt lær. Hånden min har store årer, kraftige ledd, dype
furer. Nå snur jeg håndflaten opp, og rekker deg brevet. Du tar imot det. Håndflaten er tom, og du
ser den lange livslinjen, som løper i en bue helt ned til håndleddet. Jeg har gått i en slik bue, rundt
hele den lange køen, og gitt brevet alle ventet på til den som stod bakerst. Du vet ikke hvorfor du
står i denne køen, og nettopp derfor er det du som skal få svarene. Du vil forhåpentligvis lese
brevet med åpenhet.
La oss ta det hele fra begynnelsen:
Jeg ble født inn i en familie med midler og visjoner, to voksne og to barn, tilhørende den øvre
middelklasse. Min far, Normann Birkeland, arbeidet på universitetet. Han var en mann av få ord, men
mange meninger. Når far først åpnet munnen, hørte vi alle etter.
På universitetet brukte
han sin klare røst til å tale studinenes sak. Hjemme talte han min sak, med minst like klar røst.
Selv vokste far opp som eneste gutt i en søskenflokk på tre. Astrid var fem år eldre enn Normann
og Ingrid var to år yngre. Den yngste søsteren var pliktoppfyllende og fåmælt, slik faren likte sine
2
småpiker. Astrid derimot, klarte ikke å leve opp til farens forventninger. Hun fikk ut frustrasjoner
ved å skrive dikt og fortellinger. Om kvelden leste hun for Normann og Ingrid. En kveld den
vinteren Normann fyllte ti, oppdaget faren stearinlyset på soveværelset. Han tok med seg alt
papiret og blyantene han kunne finne og brente det opp på gårdsplassen. Den natten dro Astrid. Far
var overbevist om at hun ble forfatter, og at hun skrev under et pseudonym siden han aldri fant
bøkene hennes. Han gjorde alt for at jeg ikke skulle lide samme skjebne som hans søster.
Min storebror Magnus og jeg pleide å grave i en jordhaug bak huset, i håp om å finne en skatt. En
dag fant vi en virkelig skatt! Jeg fikk lov å holde to av de pene, hvite stenene, mens Magnus holdt
den tredje. Ivrige etter å vise mor det vi hadde funnet, glemte vi begge å skrubbe bort jorden som
satt fast under neglene. Magnus sin sten ble tatt i øyensyn og plassert i vinduskarmen på kjøkkenet
med et anerkjennende nikk, og Magnus selv fikk løpe ut igjen med de skitne hendene sine. Jeg
derimot fikk skjenn, og mor halte meg etter flettene bort til vaskeservanten. Hun tok tak i det
høyre håndleddet mitt og brakk opp fingrene. Den største av de hvite stenene falt ned i servanten
med et plask. Så gjorde hun det samme med venstre hånd. Jeg så på de to stenene. Mens jeg
stirret ned på bunnen av servanten og mor holdt de sprikende fingrene mine over det glohete
såpevannet, talte far med klar røst: ”Piker får da også søke etter skatter, eller hva Hennie?” Mor
slapp meg. Far plukket opp stenene fra vasken, tørket av dem, og stilte dem i karmen til høyre for
Magnus sin sten. Han holdt meg på skuldrene og sa: ”Det var litt av en skatt dere to fant i dag, vil du
ut og se etter flere, Aline? Når dere kommer inn igjen til middag må dere huske å vaske hendene
begge to, alle fire hendene. Forstått?” Vi fant ikke flere skatter den dagen, men likevel kom jeg inn
i stuen til middag med rene hender og et stort smil om munnen.
Dette er lenge siden, min venn, men er likevel noe av det jeg erindrer aller klarest. Denne dagen står
for meg som en søyle av skinnende, glassklar is. Mitt første funn, de hvite stenene, skulle bety mer
enn jeg kunne ane. Fars tillit skulle senere åpne dører til en verden av drømmer og muligheter, mine
drømmer og muligheter. Hans anerkjennelse av kvinner, av sin datter, skulle senere kulmineres i to
ord, et navnetrekk, skrevet med svart blekk på hvitt papir. Navnet Normann Birkeland skulle åpne
dører som aldri før hadde vært åpnet, mens andre dører ble smelt igjen.
Mange skattejakter, forelesninger og eksamener senere, var det bare én ting jeg ønsket. Jeg ville
dra på en forskningsreise i polare strøk. En virkelig ekspedisjon! Det kom selvsagt ikke bare ut av det
blå, slik det må høres ut for deg nå. Nei, jeg var allerede en erfaren forsker. Far og jeg hadde vært i
Finnmark og gjort geologiske funn, samlet og gravd. Vi hadde brukt nesten hele juni, juli og august
de siste fire årene på slike små reiser. Om noen visste hva jeg var god for, så var det han. Likevel
gruet jeg meg for å lufte mitt største ønske. Riktignok syntes han det var toppen av lykke at jeg var
en intellektuell kvinne, og spennende at jeg var en reisende sådan. Jeg så likevel ikke for meg at han
ønsket at jeg skulle dra ut på strabasiøse og farefulle reiser, treffe på isbjørn og jeg vet ikke hva.
Ikke bare bruke feriedager til forskning innhyllet i myggsvermer, fukt og sommervarme, men gjøre
reiser i villmarken til en livsstil, ja til hele mitt liv! Skulle jeg bytte ut mulighet for hjem, familie og
en stilling på universitet med et telt, en skute og en gjeng svette, grove mannfolk? Hans eventuelle
innvendinger og argumenter, ble til mine spørsmål og frustrasjoner. Nå måtte jeg si det, for det ble
bare vanskeligere for hver dag som gikk.
En dyp fure i nedre del av pannen, midt mellom øynene, var alt jeg fikk. Og stillhet, endeløs stillhet,
kun avbrutt av små kremt. Slik jeg husker det, varte stillheten i nesten fire uker. Far snakket vel med
mor, Magnus og sine studenter. Men han snakket ikke med meg. Så en dag kom det plutselig en
foss ord ut av ham, som om han hadde samlet opp alt det usagte fra alle de samtalene vi hadde gått
glipp av den siste måneden. Jeg husker ikke så mye annet enn at han spurte om og om igjen: ”Er det
dette du vil?” og ”Vil du virkelig dette?” Legg merke til hvor han legger trykket, Aurora. Han
trengte en sterk, overbevisende bekreftelse på begge spørsmålene. For det første om jeg hadde
3
lysten, noe han i og for seg hadde skjønt at jeg hadde. For det andre, og det var dette punktet han
syntes var det viktigste; om jeg hadde vilje, pågangsmot og krefter til kampen for å gjennomføre.
Det kunne fort bli en kamp som ville stå livet ut.
Solen er på hell, så jeg må gi meg med å skrive for i dag. Doktoren venter vel på meg innenfor. Vi to
får ta opp tråden i morgen. Jeg skal prøve å starte tidlig. For jeg har så meget å fortelle deg.
Far hjalp meg mye i årene som fulgte, men var opptatt av at jeg måtte ta meg av min forskning
alene. Det var viktig at jeg gjorde noen overbevisende funn. Noen så viktige vitenskapelige
oppdagelser at det faktum at jeg var kvinne kom i skyggen. Jeg hadde lenge arbeidet med å
kartlegge krystalliseringen av ulike grunnstoffer. Hver dag tilbrakte jeg stadig mer tid over
mikroskopet. Denne tiden står for meg som den vanskeligste tiden i mitt liv. Jeg kjente hvordan
kroppen ble litt eldre og litt mer utmattet for hver dag som gikk. Den eneste motivasjonen for
tiden i laboratoriet var de få øyeblikkene det dukket opp noe viktig og bekreftende eller
overraskende og uventet. Jeg bekreftet og avkreftet teorier, og etter hvert utarbeidet jeg mine
egne hypoteser. Jeg vil ikke dvele for mye ved detaljer for deg her, mitt kjære barnebarn.
Detaljene blir mer interessante og nødvendige i årene som følger.
En morgen sa far at han hadde sett over mine siste notater. Han hadde tro på at det ville holde. Nå
måtte jeg systematisere krystalliseringsteoriene, og siden skrive en avhandling han kunne forsøke å
publisere. Videre måtte jeg skrive et brev til en geolog ved navn Westergaard. Han planla å
gjennomføre en lengre ekspedisjon. I brevet måtte jeg utrede hva det var jeg ønsket å undersøke
nærmere i min forskning rundt krystallisering.
Far leste gjennom brevet. Jeg sto utålmodig og ventet ved siden av stolen hans. Jeg hadde gått
opp på laboratoriet, en etasje opp for mitt eget studentlaboratorium. Det var simpelthen umulig å la
brevet vente til etter middag.
Et anerkjennende nikk her og der, litt humring og deretter raske, kontante rettelser med blyanten.
”Jeg har korrigert noe, ellers ser det meget bra ut. Du får føre det inn på et pent brevpapir. Så får vi
håpe det holder for Gunnar” Jeg smilte fornøyd da han rakte meg brevet. Idet jeg var på vei ut
døren fra fars arbeidsværelse, tok han tak i armen min. ”Jeg glemte en viktig detalj. Du må ikke
signere brevet. Dr. Gunnar Westergaard må ikke vite at du er en kvinne, før han har sett over
teorien og funnet deg verdig. La meg signere.” Jeg ble helt i villrede,”Men far”– han avbrøt meg–
”Det er din eneste sjanse, Aline.”
Far, som alltid var oppriktig i enhver situasjon. Han ofret mange av sine egne kontakter og
muligheter, for å gi meg denne ene sjansen.
I dag føler jeg meg slettes ikke bra. Hendene lystrer ikke, og som du ser lager pennen bare
kråketær. Jeg skrev om kalde hender en gang, og det er nettopp slik mine trette hender føles i
dag, selv om solen varmer og det er vår. Også i dag når jeg endelig skulle begynne på beretningen
om mine beste år! Jeg vil jo unngå at du legger papirbunken fra deg med et stort gjesp, så kanskje
det er lurt om du får et aldri så lite innblikk i disse dagboksidene? De sier noe om meg, om den
uroen jeg har – og alltid har hatt. Selv nå som jeg er gammel og utmattet, kjenner jeg hvordan
tankene mine trekkes mot isødet.
Jeg førte alltid logg på forskningstokt, men poesi fikk jeg sjelden skrevet. Likevel pakket jeg ned
den samme notatboken hver gang, i håp om å få skrevet ned noen små avsnitt. Her følger noen av
de få linjene jeg fikk skrevet på min første tur til Svalbard:
4
Idet nettene blir lengre og mørkere, og dagen snart bare skimtes i noen timer, sover jeg mindre for
hver natt. Der andre resignerer, tar jeg over. Før jeg tar over, kommer en periode fylt av mistrivsel.
Jeg er i mellomrommet mellom to ulike faser, ventetiden i skuen etter noe nytt. Andre spirer om
våren og høster når sommeren er på hell. Om våren reiser jeg så lenge som mulig, for deretter å
tilbringe en døsig periode hjemme. Sommeren starter med dyp hvile, før jeg begynner å høste og
bli motivert for nye oppgaver litt før alle andre. August er en hvileløs tid for meg. Tiden før
ventetiden.
Linjene ovenfor noterte jeg ned på skipet under overfarten. Det som følger på neste side, er mer
knappe beskrivelser, notert ned mens vinden blafret i teltduken og fingrene var stive etter en lang
dag i kulden:
Blodet suser urolig, kulden hamrer mot tinningen. Den valne følelsen av virkelig kulde, en bedøvelse,
alt annet svinner vekk. Enkle oppgaver, en for en, utføres hurtig i villmarkens kulde. Fingrene løper
røde og tørre over instrumenter og verktøy. Glemmer hva de skal gripe tak i og hvordan. Øynene
søker nye oppgaver. Blodets sus i årene driver meg. Hendene hovner, kroppen tæres. Håndleddene
blir kaldere. Snart har jeg ikke mer krefter.
Det kan virke som overdrivelser når du ikke står der selv og skjelver over de kalde metallredskapene.
Men det er det ikke, bare observasjoner nedtegnet hurtig og informativt. På den oppslåtte siden
ligger et lite stykke papir, en tilføyelse på to linjer. Noen år senere, sikkert på laboratoriet mens jeg
systematiserte logg og funn, har jeg notert, med slurvet skrift, og sløv blyant:
I en slik bedøvet tilstand gjorde jeg mine første betydningsfulle funn. Da skjønte jeg hvorfor
sensommerens lyse netter gjorde meg hvileløs, da det endelig begynte å mørkne.
Doktoren venter på meg, men i dag har jeg for første gang også ventet på ham. Nå står Marina her
og vil hjelpe meg opp av stolen og inn i den varme hytten. Jeg får si ja. La oss fortsette i morgen,
Aurora.
For en vakker morgen, en stripe med hvit tåke skjærer over alle fjelltoppene på midten. Stripen
fortsetter så langt jeg kan se, som om den går i sirkel. Her nede i dalen skinner solen. Jeg har satt
meg godt til rette under pleddet. Marina har satt frem kjeks og varm kaffe. Nå ser jeg frem til å
fortelle deg om hendelsene som fulgte:
Brevet ble signert av far, lagt i en konvolutt, adressert til Dr. Gunnar Westgaard og sendt til hans hus
i Harald Hårfagresgate, like ved Naturhistorisk museum. Der må du forresten ta en titt en dag,
Aurora. Ja, for det jeg vet har du vært der mange ganger allerede. Nok om det. Noen dager senere
fikk jeg et brev tilbake, der han inviterte meg til et kort møte i museumsparken to uker etter. Jeg
husker hvordan hendene mine ble klamme av svette. Papiret jeg holdt i hånden ble mykt og fuktig,
og jeg fryktet at blekkbokstavene med tidspunkt for møtet skulle renne vekk fra papiret og
samtidig slettes i min hukommelse. Etter en stund tenkte jeg klart. Lettelsens øyeblikk gikk
imidlertid raskt over i fortvilelse. Denne ukjente, sikkert strenge, og ikke minst viktige, mannen
visste fortsatt ikke at jeg var en kvinne! Et nei ville vært bedre enn denne invitasjonen!
Far var stolt og ”mannet meg opp” til dette viktige møtet. Og så en morgen var dagen der. Jeg
ikledde meg min peneste hverdagskjole, og tok med meg en liten notatbok. I tilfelle jeg ble altfor
nervøs og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av hendene. Da er det alltid greit å late som den en
samtaler med har sagt noe fryktelig viktig og notere det ned i en fart. Attpåtil kunne kanskje
notatene brukes senere? Herr Westergaard var en klok og intellektuell mann.
5
Museumshagen er stor, så jeg stilte meg ved brønnen. Det er vel her folk pleier å møtes, tenkte
jeg. Etter en stund gikk det en mann forbi. Han så svært travel ut, der han bar en bunke notater
under armen. Jeg ventet i det som føltes som en evighet. Der kom den samme mannen igjen.
Denne gangen fikk jeg registrert at han var liten, ikke stort høyere enn meg. Han hadde på seg brun
frakk, svarte kalosjer, hansker og lue istedenfor hatt. Alle menn brukte hatt på den tiden. Men på
resten av tøyet og hans oppsyn, var det tydelig at han var en velstående herre. Idet han passerte, la
jeg merke til kikkerten han hadde rundt halsen. Den fikk meg til å kremte. Han snudde seg mot meg:
”ja?” sa han, litt irritert, kanskje avbrutt i en viktig tankerekke. ”Unnskyld, men ser De etter noe? Jeg
kunne ikke unngå å legge merke til at De passerte meg også for litt siden.” Han så på meg, noe
vennligere, og sa: Jeg skulle møte en Normann Birkeland. Ja, De kjenner vel ikke ham ved navn, så
det er vel ingen vits…” Jeg hadde mest lyst å løpe, men ble stående. ”Jo, nå har det seg slik at jeg
er hans datter…” mumlet jeg. ”Og jeg som trodde han måtte være en slik ung, eventyrlysten
herremann. Ja, sånn omtrent på din alder, frøken…Birkeland?” jeg nikket, og han fortsatte: ”men så var
han snarere noe eldre, og kanskje litt syk. Han følte seg dårlig, og sendte Dem istedenfor, ikke sant?
Nei, men da får jeg heller tilby ham arbeid på mitt laboratorium. Ja, for hans teorier var formidable,
det må du hilse ham og si. Spesielt hvordan han gikk inn på stoffers ulike krystalliseringsevner i
forhold til omgivelsene. Fantastisk nytenkende! Men jeg kan ikke ha med en eldre herre på
ekspedisjon. Vi har nok med kokken vår. Så du får hilse og…” Han stoppet litt opp, som om han
tenkte et øyeblikk for ordflommen skulle fortsette. Jeg skyndte meg å avbryte, før han fikk sagt
noe mer. Frøkner skal aldri avbryte, men han tok jo en tenkepause uansett – og her sto det nærmest
om mitt liv: ”Det er meg som vil være med Dem!” Jeg nesten ropte det ut. Han så sjokkert og
spørrende på meg. ”Ja, det er mine teorier. Det er jeg som vil på ekspedisjon. Jeg fikk far til å
signere, så De i det minste skulle ta brevet til etterretning. Jeg hadde aldri drømt om at det holdt –
ja at De, herr professor, ville invitere meg til en samtale.”
Her endte vårt møte. Hr. Westergaard ble så sjokkert at han vendte meg ryggen og gikk. Først
mange uker senere, tok han kontakt. Han oppsøkte meg på laboratoriet, der jeg hadde sittet
uvirksom og tiltaksløs stort sett hver dag siden møtet i museumshagen. Han strente rett inn uten å
banke på, og stilte seg rett foran bordet mitt. Fingrene hans var foldet i en trekant foran ansiktet.
”Jeg har tenkt–” begynte han og fortsatte: ”Du kan få være med på båten som reiser fra Tromsø i
høst. Du kan få arbeide som kokk, og assistere meg og resten av mannskapet når vi måtte trenge
hjelp. Tiden du eventuelt måtte ha til overs, kan du bruke til å arbeide med dine egne teorier” Jeg
kjente hvordan ansiktet mitt glødet, varmt, sjenert og lykkelig. Gunnar la til ” Men, om du nå skulle
komme frem til noe – et funn, en observasjon, hva som helst – så tilhører det du måtte finne meg.
Vi har ikke med noen kokk, ditt navn og ditt fotografi vil ikke bli offentliggjort, verken i forkant av
- eller etter ekspedisjonen. Når vi mønstrer på skipet i Tromsø, den 15. september klokken elleve,
er du allerede i byssen og venter på oss. Det er betingelsene.”
Ansiktet mitt var kjøligere, smilet var forsvunnet, men resten av kroppen min dirret fremdeles av
begeistring. Jeg skulle på ekspedisjon.
Jeg fikk noen måneder til å tenke over hva jeg hadde sagt ja til. De få rundt meg jeg hadde fortalt
om reisen, var sjokkert over at jeg i det hele tatt, som kvinne, kunne vurdere å reise på ekspedisjon.
Far var den eneste som synes jeg skulle reise, selv om Hr. Westergaards betingelser var harde å
svelge.
For å klargjøre for meg selv at jeg ville dra og hvorfor, skrev jeg et slags manifest før avreisen til
Svalbard:
Mitt liv er reiser og opplevelser i snøens og kuldens land. Å overraske meg selv og andre med nye
oppdagelser, er langt viktigere for meg enn faglig respekt og berømmelse. Jeg er ikke så engasjert
6
i dagens samfunn som jeg burde være. Til gjengjeld kjenner jeg en unik dragning mot det polare; så
jeg tar igjen med en enorm iver etter forskning i isødet. Men – når noen så motsier mine ønsker,
og vil holde meg i ro; vil jeg selvsagt svare med politikk og samfunnsengasjement.
Tiden frem til avreisen gikk med til pakking og forberedelser. Kvelden før vi skulle dra avsted gikk
jeg ombord på skuten, for å tilbringe natten der. Hr. Westergaard hadde insistert. Vi kunne ikke ta
noen sjanser. Mange velstående familier hadde donert penger til Westergaards ekspedisjon. De ville
blitt rasende og trukket tilbake all støtte om de fikk høre snakk om et kvinnelig
ekspedisjonsmedlem.
De første skuelystne kom tidlig. Jeg hadde akkurat satt meg til rette i kahytten, da jeg hørte en
barnestemme: ”Hvor er de, bestefar? Hvor er de, spurte jeg! Når kommer de? Hvor mange er de?
Har de med hund? Ski? Gevær?” Gutten var så ivrig at han snakket både på innpust og utpust.
Bestefaren virket som han var av den tålmodige sorten. Alltid tidlig ute. ”De kommer nok om litt skal
du se. Vi er her først, gutten min. Og vet du hva det betyr?” Gutten ristet sikkert på hodet, for jeg
hørte ikke noe svar. ” Vi får den beste skueplassen! For her er det ikke slik som i teateret, at det er
tykkelsen på lommeboken som bestemmer om vi får plass på første rad. Se der…ser du? Tønner
med mat, ja sikkert med ammunisjon også” Jeg hørte skrittene deres frem og tilbake langs skuten.
Tankene mine gikk fra det jeg kunne høre der ute, til det jeg så rundt meg i den trange kahytten.
Mørkt treverk, fire brisker med tynne madrasser. Jeg kjente på dem. Ganske riktig… det var harde
halmmadrasser. På veggen hang et gevær, landmålingsinstrumenter, øks, spett, hakke, rep og en
kikkert. Over reisekisten min hang en bulkete vaskeservant og en kaffekopp i blikk. På reisekisten lå
der en pakke, omtrent en neve stor, innpakket i gråpapir med påskriften: Til Aline. Jeg åpnet den
opp. Det var et slags skinnetui og en sammenbrettet papirlapp. Jeg undersøkte lappen først. Det var
en notis skrevet med mørkeblått blekk: Denne følgesvennen vil lede deg ut av tørst og sult og kan
ellers være behjelpelig med så meget ingen av oss enda aner. Med vennlig hilsen ekspedisjonsleder
Hr. Dr. Westergaard. Jeg åpnet den lille trykkknappen på skinnetuiet. Innsiden var dekket av et pent
glass, med samme fasong som etuiet. I glasset lå det en skarp kniv med flaskeåpner og neglefil på
skaftet, en spiseskje og en gaffel. Bestikket hadde solide benskaft og var brettet i to slik at de fikk
plass i glasset, og festet på en lapp av skinn, så ingenting skulle klirre rundt. Gaven fikk meg til å
legge merke til hvordan resten av kahytten var innredet på samme måte. Hver eneste gjenstand i
rommet hadde sin faste plass og var festet til gulv, tak eller vegger med solide metallfester.
Akkurat som med bestikket, var alt plassert og festet slik at det tok minst mulig plass og ikke
skranglet rundt og var i veien. Mang en gang på den lange reisen skulle jeg sette pris på dette! Det
et er ikke rom for rot når en skal arbeide på et skip i Nordishavets dønninger.
Jeg hørte at det ble stadig flere spente stemmer på bryggen. Bestefar og barnebarn var i hvert fall
ikke alene om å ville se mannskap og skip. Jeg var misunnelig. De andre kunne marsjere over
landgangen med selvsikre smil og vink, og på denne måten få bekreftet hvilken stor og meningsfull
reise dette var for dem. De fikk kjenne på stemningen der blant folkemengden hvor mye deres
innsats ble satt pris på allerede før de hadde kastet loss. Jeg derimot, satt inne i kahytten, og kjente
på min egen ensomhet og tvil. Hva ville jeg egentlig oppnå med denne reisen? Hva kunne jeg
oppnå, når ingen engang visste jeg var med? Etter en stund fryktet jeg det var en mobb utenfor,
som ville inn og hente meg – trekke den avslørte ut av sitt skjulested, og videre over landgangen,
for så å vise alle de oppmøte dette kvinnemennesket som våget seg på tokt. Hva var hun? En rotløs,
rastløs tater? Uff ja… Tankene mine plaget meg. Jeg har alltid tenkt for mye. Jeg tenker mye nå
også. Men ved å skrive brev til deg, får jeg samlet tankene, og sendt dem videre.
Paradoksalt nok var det disse håpløse tankene, som fikk meg til å handle tankeløst. Jeg hadde først
oversett det lille, runde vinduet på veggen mellom geværet og kikkerten. Nå når jeg først så det,
brukte jeg ikke én tanke på å vurdere hva jeg drev med. Jeg reiste meg opp fra foran reisekisten,
7
der jeg hadde sittet på huk, og tok de to skrittene bort til det lille, skitne koøyet. Så tittet jeg ut.
Med ett hørte jeg en grov mannsstemme: ”Hvem er det der i vinduet?” Ett sekunds stillhet, så Hr.
Westergaards stemme litt tvilende og spak: ”Hvor?” Tre endeløse sekunder, så fortsatte han, med
selvsikker røst: ”Åh, der i det vinduet? Det er nok bare Aline… som har hjulpet oss å vaske og
klargjøre lugarene. Hun er sikkert litt sent ferdig. Mye å ordne før en slik reise, gitt. Jaja karer, vi får
vel komme oss ombord!” Mange hundre ”Farvel” og en streng hånd på skulderen – det var Hr.
Westergaard: ”Å gud hendelse, som du lot meg i stikken der, Aline. Nå får du gå av og hilse pent på
folket, så ingen fatter mistanke. Så får vi hente deg ute på neset der om en halv time– presis!” Han
pekte litt vestover, mot et nes der bølgene endte i hvitt, frådende skum. Så fikk jeg en slags
baklengs opplevelse. Der de andre hadde tatt farvel, måtte jeg hilse ”God dag!” med en påklistret
høflig og intetanende mine. Jeg håpet at ingen så gjennom den, og skimtet øyner og hjerte
glødende av forventning og frykt. Jeg gikk rolig ut av folkemengden, før jeg benfløy vestover i
retning det værbitte neset.
Hjemlengsel og kvalme stjal mesteparten av tiden de første to dagene. Ikke så rart kanskje. Jeg var
en ung kvinne alene på et skip, omringet av mannfolk og polarhunder. Selv om Hr. Westergaard
hadde informert resten av mannskapet om min deltagelse på ekspedisjonen, hadde de svært
vanskelig for å akseptere det. Det var bare en av dem, Herr Audun Borg, som forsvarte meg. Han
mente at om jeg var dyktig faglig sett, så hadde jeg like stor rett til å delta som en mann.
Jeg snublet rundt mellom tønner med proviant, kasser med utstyr, våpen og drivstoff, mens jeg
prøvde å være til nytte, men i starten var det ikke lett. Siden Hr. Westergaard hadde sagt jeg skulle
være kokk, og forespeilet meg dagliglivet over grytene, startet jeg å tilberede mat straks jeg
hadde vendt meg til å sette sjøbein. Jeg satte i gang med å tilberede frokost, middag og aftensmat.
Men hva lager man av tørkekjøtt, fisk, sukker og kaffe? Det tok to dager før en av mannskapet, Hr.
Audun Borg, viste meg hvor havren og hvetemelet sto. (Jeg ble aldri dus med resten av
mannskapet, men etter hvert ble jeg dus med Hr. Borg. Audun Borg og jeg adresserte hverandre
med etternavn når der var andre tilstede.)
Så nå fikk jeg laget frokost med grøt og aftensmat med brød. Det var kanskje like greit at
serveringen hadde vært litt broket og sparsom de første dagene, for da synes alle den var
upåklagelig da blingser og velling ble lagt til i menyen. En uke etter påpekte Audun at alle skulle få
omlag fem gram tørkede blåbær hver dag for å forebygge skjørbuk. Han viste meg også flirende
trekassene med sjokoladeplater. Jeg lurte selvsagt på hvorfor vi hadde med så mye sjokolade. Ikke
det at jeg hadde noe imot det, men hvorfor sjokolade når vi knapt hadde en eneste potet? Audun
forklarte at sjokolade kunne brukes for å unngå vekttap og akutte fall i blodsukkernivå. Videre
fortalte han hvor lett kroppen mistet overskuddslagre på en tokt som vår: ”Kroppen blir fort
nummen i slik voldsom kulde. Før du vet ordet av det, føler du at kraften renner ut av kroppen. For
å unngå å falle om og komme raskt til hektene, kan sjokolade hjelpe. Ja, faktisk kan det nærmest
brukes som medisin. Selvsagt kunne vi brukt sukker, som vi har med oss uansett. Men få klarer å
svelge de små krystallene i en slik tilstand, og det tar altfor meget tid å koke opp sukkervann”
Da Audun beskrev sukker som krystaller, gikk tankene mine umiddelbart til mine egne teorier rundt
fenomenet. Isen som drev rundt oss på alle kanter, var også vann som hadde gjennomgått en slik
prosess. Hva med å undersøke det mest elementære stoff vi kjenner til og dets
krystalliseringsevner? Jeg løp ned i kahytten for å plukke opp loggboken min fra skipssekken med
initialene AVB. Jeg noterte: Vann blir is. Krystallisering i polar kulde. Ulike forhold – ulik is? Kanskje
selvsagt, men lite undersøkt.
8
Da vi endelig var over havet, visste jeg hvor jeg ville begynne å lete etter svar. Vi var omringet av
snø og is. Alt som ikke var is, ble hardt som is i løpet av sekunder eller minutter, alt etter dagens
temperatur og luftfuktighet.
Disse ekspedisjonene har gjort meg kald for alltid. Jeg kjenner ikke lenger min datter, eller min
datters datter. Hvem er det jeg forteller om livet mitt? Vil du noensinne fortelle videre, eller er
jeg ingen lenger? God natt, mitt kjære barn.
I dag tok jeg meg en tur ut i snøen på ski. Jeg var fryktelig ustødig og svak. Likevel gjorde det meg
godt å ha fjell og blå himmel på alle kanter, istedenfor å sitte i en stol inntil en hyttevegg og bare
bevitne det hele som et teaterstykke foran meg. Jeg har aldri klart å nøye meg med beste
skueplass. Jeg vil selv stå midt på arenaen og være der det skjer.
Mens jeg gikk der for meg selv, kom jeg på at jeg skrev et notat til på min første ekspedisjon. Jeg
hadde helt glemt av dette notatet. Det handlet nok mer om trivielle problemer enn det første du
fikk lese tidligere i brevet, men disse problemene skapte mitt andre viktige vendepunkt i livet. Vel
tilbake på det lille rommet mitt, fant jeg frem den slitte boken igjen. Der fant jeg det jeg lette
etter, forlagt helt bakerst – et avsnitt nedtegnet på et stykke tynt, slitt papir:
Tidligere hadde jeg aldri skjønt hvorfor samtlige ekspedisjoner endte med tomme forråd, som
førte til tomme mager og etter hvert underernæring og skjørbuk. Jeg hadde alltid tenkt at det er
da grenser for hva en orker å fortære på en dag. Det er vel bare å gange denne mengden mat med
antall personer og antall dager. Knapt matematikk eller logikk, snarere en enkel regneoppgave for et
barn i folkeskolealder. Nå hadde jeg imidlertid følt kulden på kroppen – kjent hvordan snø og frost
får kroppen min til å være i konstant bevegelse. Etter en natts søvn er jeg ikke uthvilt, men snarere
kald, stiv og sliten av å ligge sammenkrøpet og skjelvende i fosterstilling. Magen rumler allerede før
det lynkjappe morgenstellet. Vi spiser alle mer her. Frokost består av grøt, tørket kjøtt og kaffe. Vi
spiser bare akkurat nok til å orke å spenne på oss pulken og begi oss videre. Måltidene i løpet av
dagen blir ofte fortært raskt i små porsjoner. Det er mye som skal gjøres, det er kaldt å stå i ro og
vanskelig å få i seg mat med votter på. Det er vel om kvelden vi har spist noen ekstra store
porsjoner. Vi har gjerne laget mat over flamme og endelig er det varmt nok til at en kjenner sulten.
Alle prøver vi å unngå suget i magen morgenen etter ved å ta en ekstra øse med suppe eller et
stort brødstykke.
Det er vel ikke så mye mer jeg har å si om denne reisen. Det var for mye strev, for lite tid til å
virkelig fordype meg. Jeg fikk målt tetthet i hauger av ulike snø- og isprøver, og satt dem i et slags
provisorisk system. Men for å legge grunnlaget for en egen teori på vannets krystallisering i forhold
til omgivelser, trengte jeg så mange ulike prøver som overhodet mulig. Med andre ord mer
regelmessighet i arbeidet. Jeg fant ikke det jeg egentlig lette etter. Jeg fant noe, men det viste
jeg aldri til Dr. Westergaard. Mitt valg var å finne noe, rettere sagt; la ham finne noe, eller ikke finne
noe i det hele tatt. Så jeg fant ingenting.
Til gjengjeld fant jeg Audun.
Midt i notatboken, liksom løsrevet fra alt annet, har jeg skrevet navnet hans om og om igjen.
I morgen håper jeg på å få startet beretningen om min andre ekspedisjon. Nå trenger jeg hvile.
Det var mange år siden jeg kom hjem med resten av Hr. Gunnar Westergaards ekspedisjon. I
mellomtiden hadde jeg giftet meg med Audun, din bestefar. Din mor ble født syv måneder etter vi
kom hjem og hadde vokst og blitt en sterk og selvstendig jente. Denne delen av historien kjenner
du nok litt til fra før, og mange kan fylle ut med langt morsommere detaljer her enn jeg. I går kveld,
9
mens jeg så solnedgangen her fra terrassen, tenkte jeg nærmere over hvordan tiden mellom de to
ekspedisjonene forløp, og jeg kom frem til at det er ett og annet fra disse ni årene, som er
særdeles viktig å fortelle deg om:
Etter at din mor ble født, svevde jeg rundt i en slags tåke. En lengsel etter å dra tilbake til isødet
jaget meg hver gang jeg var alene. Men idet jeg så min eneste, kjæreste datter, brøt tåken opp og
jeg ble fylt av gledesrus. Hun trengte meg, og jeg trengte henne. Ofte følte jeg at hun trengte
mer av meg enn jeg klarte å gi, at hun trengte meg litt mer enn jeg trengte henne. Midt i en
tilværelse fylt av spennende reiser og opplevelser, var det vanskelig å plutselig skulle falle til ro og
bli lykkelig med å stelle hjemme. Ja, rettere sagt umulig for min del. Heldigvis var Agathe en rolig
pike, så jeg tok henne ganske enkelt med meg til laboratoriet mitt på universitetet. Der innredet jeg
en egen krok til henne, med papir, blyanter, saks og lim. Det kunne holde henne virksom timevis. Når
hun ble eldre, ja det var vel da hun var rundt fem år, ble hun mye mer rastløs. Hun fikk låne pipetter,
små flasker og reagensrør så hun kunne leke at hun selv forsket. Hun hadde også et forstørrelsesglass
som hun fikk ta med seg ut i parken på ekspedisjon. Der vandret hun, noen ganger en time, andre
ganger bare noen minutter. Plutselig kom hun stormende inn for å forsikre seg om at jeg ikke hadde
dratt fra henne. Hun var alltid redd for at jeg skulle reise. Kanskje hun følte at isødet var viktigere
enn henne? Hvis hun hadde funnet noe i parken, kom hun stormende inn for å vise meg. Hvis jeg
ikke straks ga henne oppmerksomhet, brøt hun ut i voldsomme raserianfall. Når jeg ga henne den
aksepten hun ønsket ble hun roligere. Da skottet hun gjerne bekymret bort på meg, der jeg satt
som i staver. Hun hadde spurt meg om noe fem ganger uten å få svar. Jeg forklarte henne at når hun
var stor nok til å ha et liv selv, uten at mor knøt lisser og sløyfer, leste bøker og gredde håret
hennes, da ville jeg kanskje reise tilbake til isen og kulden.
Agathe så min rastløshet. Hun kjente meg best av alle på den tiden.
Da Agathe kom hjem fra skolen første skoledag, kunngjorde hun at nå kunne jeg bare reise. I dag
hadde hun lært å knyte skolissene selv, ja med dobbel knute. ”Frøken sa at vi snart skal lære å lese
også – og resten kan vel far ta seg av en liten stund?” Jeg svarte at hun var flink jente, men at jeg
kanskje ville vente litt til med å reise fra henne.
Agathes veslevoksne beslutning, fikk meg til å tenke på mulighetene vi hadde. Samtidig bekymret
det meg at hun plutselig ville jeg skulle reise. Hun som alltid hadde vært så redd for at jeg skulle
forsvinne. Sa hun det for å få ros og oppmerksomhet? Eller hadde hun gitt meg opp som mor? Ville
hun heller at far skulle ta seg av henne? Slik var jeg også som barn. Hva har det gjort med meg?
Audun hadde falt mer til ro hjemme enn meg. Hans lengsel etter ekspedisjonslivet var ikke så sterk
som min, selv om han gjerne ville gjenoppleve dagliglivet i kulden og snøen. Til tross utfordringene
jeg utsatte meg selv for, bestemte jeg meg for å planlegge en ny ekspedisjon. Jeg ville ha med
meg Audun og Agathe nordover. Vi kjente en norsk-russisk famile, som hadde bosatt seg i
Grumantbyen på Svalbard. De sa ja til å ha Agathe hos seg en tid. En norsk-russisk familie var svært
uvanlig på den tiden. Hr. Peter Vladimir hadde arbeidet som oversetter og tolk i Finnmark. Da han
først kom over grensen, kjente han ingen og hadde ikke noe sted å bo. På den tiden var det stor
boligmangel og det endte med at han sov i telt. Anna, som var den eldste av ni jenter, så til
reinflokken da hun oppdaget et telt midt på beitemarken. Hun hadde tenkt å jage dem som måtte
være i teltet bort, hun dro teltduken ti side, i teltet lå en mann sovende på rygg i pen frakk. De kom
i snakk, og Anna tok ham med tilbake til familiens hus. Over en kopp kaffe klarte Hr. Vladimir å få
Annas far til å selge ham et stykke land. Det var ikke så vanskelig, for familien trengte penger. På
tomten sto et lite uthus, men det tok ikke lange tiden før der sto et stort hus ved siden av. Selv
Annas far, som først hadde vært skeptisk til den revolusjonære tolken, ble imponert. Da huset sto
ferdig, fridde Hr. Peter Vladmir til Fr. Anna Oline. Sommeren det samme året, dro jeg med far til
10
Finnmark for første gang. Vi slo opp teltet vårt på beitemarken og møtte Fr. Anna Oline vi også.
Først var hun streng og reservert. Da vi hadde forklart henne om forskningen, ble hun mer gjestfri.
Hun fortalte om hvordan mange snek seg inn på eiendommen for å trakassere hennes russiske mann.
Far sa at det måtte det straks bli en slutt på! Det var nok en altfor stor oppgave å få alle i Finnmark på
godfot med russerne, men far fikk dem til å akseptere Hr. Peter Vladimir. Han skrev et avisinnlegg,
der han redegjorde for en tolks viktige arbeid for kommunikasjon over landegrensene. Han skrev
om tolkens oppgave på et generelt plan, og det var kanskje det som fikk folk til å tenke. Siden Peter
snakket norsk og var gift med en samisk kvinne, ville vel noen etterhvert glemme at han var født i
Moskva. Men fars artikkel fikk en fortgang i det hele.
Da Peter Vladimir og Anna reiste til Grumant, fikk hun oppleve det samme. Da var det hun som
måtte bli en god russisk kone i et russisk gruvesamfunn.
Grumant lå i nærheten av en bukt . Kullet ble fraktet til båtene ved hjelp av en smalsporet
jernbaneskinne og en liten kullvogn. Audun spøkte alltid med at det var plass til Agathe også i den
lille vognen. ”Så om vi må hente deg ned fra byen når det er uvær, kan de bare laste deg inn der
oppe også fraktes du ned til oss og vårt luksuriøse skip!” sa han mens han kløp Agathe i nesen og
vred rundt. Han hadde bestemt seg for å være med på ekspedisjonen i en måneds tid, før han skulle
bo på en fangsthytte og gjøre sine meteorologiske målinger der.
Grumantbyens beliggenhet var en av forutsetningene for at vi kunne la Agathe være igjen der alene
i noen måneder. Om Peter Vladimirs familie hadde bodd i et øde område lenger borte fra Longyear
By, kunne vi risikere at isen aldri smeltet den våren, og om det var for langt og kronglete å hente
henne med hundespann, måtte hun overvintret et år til – helt til isen gikk neste sommer. For meg å
tenke på å ikke se Agathe på to vintre, var en helt forferdelig og uholdbar tanke.
Denne gangen var det min ekspedisjon, mine premisser, mine forskningsformål, men fortsatt måtte
papirer signeres med en annens navn. Denne gangen var det ikke fars navnetrekk som skulle være
drahjelp, men mannen min Auduns signatur som skulle få hjulene til å rulle. Det var ikke lett å svelge
et slikt kompromiss. Om jeg hadde gått ut med utlysning om deltagelse på ekspedisjonen under
mitt navn, ville mange eminente forskere latt være å vise sin interesse. De ville simpelthen ikke stolt
på at jeg som kvinne kunne takle et så stort ansvar, og mange ville ikke engang tatt forespørselen på
alvor. Så, som jeg har nevnt i manifestet jeg skrev mange år tidligere; om politikk hadde vært mitt
største interessefelt, så skulle jeg sannelig haglet dem ned med motargumenter. Nå var det
imidlertid forskningen som sto mitt hjerte nærmest. Grave, hakke, samle og måle alt jeg lyster, uten
tid til snikksnakk og diskusjon.
Så dro vi hele familien – Audun, Agathe og jeg – samt de fem mannlige
ekspedisjonsjonsmedlemmene, med et fullastet skip. Først til Tromsø og deretter videre til
Svalbard. Vi reiste allerede i slutten av april, for jeg hadde et ønske om å bygge opp en
forskningsbase før vinteren. Siden Audun skulle være med på overfarten begge veier, hadde vi mer
enn nok av tid til å forklare mannskapet at selv om ekspedisjonen var i Auduns navn, var det meg de
skulle henvende seg til når det kom til forskning og resultater.
Vi reiste fra Tromsø i deilig vårsol. Det var så vidunderlig å i det minste være en offisiell deltager på
ekspedisjonens overfart. Jeg kunne stå der, med Agathes lille hånd i min, og Auduns hånd på
skulderen, og vinke til den oppmøtte folkemengden. Vi var ingen stor ekspedisjon, så det var ikke
så mange oppmøtte som da vi kastet loss med Dr. Westergaards skip.
Vel ombord på båten kom det selvsagt mange spørsmål, men Agathe skånet meg for det meste av
oppmerksomheten. De fleste karene hadde selv barn hjemme, og en etter en ble de sjarmert av
11
hennes ivrige forsknings-lek og laboratoriet hun hadde installert i overkøyen sin. Spesielt Hr.
Jacobsen hadde sansen, og lærte henne om nordlys, midnattssol, isbjørner og polarrev. Han viste
henne også hvordan vi ellers i båten hadde gitt alt en egen plass, slik jeg selv hadde lagt merke til på
min første ekspedisjon. Så gikk han og hentet en blikkboks med spikre og en liten hammer, som han
overrakte henne. ”Så kan du selv bestemme hvor alt skal være. Det er du som er forskeren her i
overkøya.”
Hr. Asle Jacobsen var en blid og vennlig mann. Han aksepterte meg som ekspedisjonsleder med en
selvfølgelighet, som gradvis smittet over på de andre fire. Han hadde også vært med på Hr. Gunnar
Westergaards ekspedisjon, og kjente både Audun og meg godt fra før. Han var en fremragende
zoolog, og hadde oppdaget mange nye fuglearter både på Svalbard og i Nord-Norge. Han hadde
også undersøkt selens sosiale liv og kosthold med en grundig og tett observasjonsmetode, som få
andre hadde hatt tålmodighet til å gjennomføre. Han hadde bodd alene på en fangsthytte på
Austfjordneset og sittet i et telt i fjæren både natt og dag, sommer som vinter, for at selen skulle
venne seg til ham. Etterhvert ble han nærmest et medlem av selbestanden, og de var ikke mer
skvetten om de så ham, enn om de møtte på en annen sel. På overfarten spurte vi ham om å
undervise Agathe i ”Dyrelivet på Svalbard – forlystelser og farer vi kan møte på ferden vår”. Og
Agathe endte selvsagt som en ung dyreviter, med sel som spesialfelt.
Vi dro direkte til havnen nær Grumant, der vi skulle sette av Agathe hos vår venn Hr. Peter
Vladimir og hans kone Marja. De hadde en gutt som var et år eldre enn Agathe. Han hadde det
norskklingende navnet Nils, og snakket også norsk, riktignok med en syngende, samisk klang, siden
hans mor var fra Lappland. Jeg hadde gruet meg til å ta farvel med Agathe, men det var rørende å
se hvordan hun gikk rett bort til Nils, der han sto sjenert og usikker. Gleden over å endelig se et
annet barn igjen, var stor. For Nils, tok det litt lenger tid å gjengjelde fortroligheten. Som Peter sa
det: ”Han har sett på seg selv som en kortvokst med et langt liv foran seg. Her er ikke andre barn i
byen” Svært få av arbeiderne i Grumant hadde med seg barn, det var der ikke plass til. Om andre
deler av Svalbard var for øde for små barn, var Grumant overbefolket og trangt. Siden Peter var den
som skrev og oversatte alle offisielle papirer, hadde han likevel fått ta med seg konen og sønnen. På
den måten håpet kullkompaniet å få beholde ham der så lenge som mulig. Forholdene var
kummerlige. Arbeiderne sov i køysenger i enorme sovesaler. Peters familie hadde fått et lite rom
med to køysenger for seg selv. Kjøkken og bad delte de med alle arbeiderne. Peter underviste
Agathe og Nils i matematikk, konstruksjoner, byggeskikk og selvsagt russisk. Bøker ble oppbevart i
en skuff under den ene sengen. Da det var tid for undervisning ble skuffen trukket ut. Den var Nils
og Agathes bibliotek, mens sengene utgjorde klasserommet.
Etterhvert snakket Agathe og Nils russsisk da de lekte sammen. Agathe har alltid hatt et særdeles
godt øre for språk, så at hun har blitt tolk og oversetter i voksen alder, var for meg ingen stor
overraskelse. Jeg undrer meg selvsagt på hvor meget hun husker fra tiden på Svalbard. Hele reisen
varte i nærmere to år. Det er lang tid, en fjerdedel av livet, for et barn på åtte år. Agathe var åtte da
hun dro, og ti da vi vendte tilbake til Bergen. Hun hadde mistet alle melketennene sine i løpet av
reisen. Kan du ikke be henne fortelle deg om tiden i Grumant? Jeg er sikker på at det vil bli
betraktelig mer spennende enn om jeg skal gi deg et resymé. I morgen vil jeg fortelle deg om min
tid alene med mannskapet i isen.
God morgen, Aurora! Jeg har helt glemt bort å introdusere deg for mannskapet! Her er en
mannskapsliste som jeg skrev i forkant av ekspedisjonen, med en oversikt over deres profesjoner og
ekspertise. Alle innfridde sine arbeidsoppgaver, så jeg ser ingen grunn til å endre på listen:
12
Aline Victoria Birkeland er ekspedisjonsleder, utdannet både som kjemiker og fysiker med
spesialfeltet krystallisering. (På mannskapslisten som er presentert for offentligheten er jeg
kjemikeren og meteorologen Audun Vindenes, altså min mann.)
Asle Jacobsen er utdannet zoolog. Han vil se videre på selens adferd i forhold til egen forskning.
Han har tidligere bare undersøkt deres adferdsmønster på ett spesifikt sted, ved fangsthytten på
Austfjordneset. Han er interessert i om der kan være noen variabler i forhold til sted. Havstrømmer,
tempertatur, buktens bredde også videre kan muligens få selen til å oppføre seg forskjellig. I tillegg
vil han jakte, og gi oss ferskt og speket kjøtt til matforrådet. Han vil også være behjelpelig til å
holde kontroll over hvilke dyr som er rundt oss til enhver tid, og videre om de utgjør ”en fare eller
en forlystelse” som han selv pleier å si det.
Nilas Hætta er oppvokst på Finnmarksvidda, og er vant til å leve i det kalde klimaet. Han har tilpasset
telt etter de ekstreme boforholdene, og vil være ansvarlig for å sette opp og ta ned telt når vi skal
bevege oss videre. Nilas er en fremragende skiløper, og den av oss som har størst kjennskap til
snøen som et underlag for fremkomst og transportering. Som han selv sier: ”Dere lærte å krype på
stuegulvet. Selv krøp jeg aldri. Det var altfor trangt i teltet og beinkaldt i snøen utenfor. Jeg reiste
meg opp og gikk istedenfor. Og så ga far meg et par ski.”
Terje Johannes Thingstad er kjemiker og skal assistere meg når jeg skal ta isprøver. Han er opptatt
av kosthold og har vært med å sette sammen proviantlageret vårt før avreise. Han har også
konservert matvarer for oss: både tørket, tørrfryst, hermetisert.
Olav Vaage Isachsen er kjemiker og matematiker, og meget dyktig på å danne ulike systemer. Han
skal hjelpe meg å sette isfunnene i et system, der en kan finne snøtetthet og krystallkvalitet ut i fra
temperatur, vannkvalitet: om det er rent ferskvann, brakkvann eller saltvann, vindforhold og
luftfuktighet.
Henrik Hammer er dekksgutt og skal ha mye praktisk ansvar på overfarten. I tillegg har han
hovedansvaret for at alt blir lastet på båten, og fordelt forsvarlig rundt, slik at skipet er i balanse før
den krevende overfarten.
Nilas, Terje og jeg har felles ansvar for matlaging. Vi har ikke med oss kokk.
Andrej Bolsjov og hans kone Tanja er også med på overfarten. Andrej eier kullselskapet i Coles Bay,
som er like i nærheten av Grumant. De vil gå i land samtidig som Agathe. Turen deres er
hovedsakelig for å se til sin egen bedrift og deres arbeidere, samt en forlystelsesreise. Andrej
Bolsjov finansierer over halve ekspedisjonen med det økonomiske bidraget han har ytt for å få være
med på skuten.
I dag følte jeg meg bra nok til å ta en tur. Det var vidunderlig å være til fjells igjen. Jeg liker å reise
med hundespann, men jeg må innrømme at jeg savner å kunne dra på langturer på ski helt alene. Den
endeløse, stille lyden av snø og den taktfase, men samtidig rolige lyden av skiene som glir gjennom
det hvite landskapet. Nå ser jeg frem til å tilbringe resten av dagen, til det blir kjølig her på
terrassen, til å fortelle deg om ekspedisjonen:
I løpet av den arktiske sommeren, skulle resten av oss seile videre, via Sibir til iskanten. Om været
tillot det, og det ikke var fare for at båten ble skrudd fast i isen, skulle vi ta oss et stykke innover
polisen på ski og med hundespann. Dette var etter mitt ønske, fordi jeg ønsket å se om is – og snøkvaliteten forandret seg her hvor det ikke var fastland under isen noen steder.
13
Vi fikk en usedvanlig isfri sommer og kom oss raskt til Sibir. Vi innså likevel at tiden var knapp om vi
skulle reise helt frem til iskanten, videre med hundene, for så å dra tilbake til Grumantbyen sjøveien.
Om vi var heldig, kunne vi nå fram til Coles Bay og Grumant med hundene, men skipet ville skru seg
fast lenge før den tid og vi kunne ikke ta med oss Agathe med hundespann på den tøffe
tilbakeveien til skipet, som uansett ville bli liggende til isen smeltet.
Som jeg har nevnt for deg tidligere, har det vært mange vanskelige avgjørelser i årenes løp.
Beslutningen jeg var i ferd med å ta her, skulle koste flest tårer og mest savn. Ja, for det var jeg som
tok den endelige avgjørelsen om å overvintre i Sibir.
I mars når mørketiden hadde sluppet taket, skulle vi gjøre fremstøt mot polisen med hundespann,
sleder og ski. Vi beregnet å være tilbake til Grumant i løpet av den arktiske sommeren. Men vi ville
være nesten et halvt år forsinket i forhold til hva jeg hadde forespeilet Agathe. Audun hadde blitt
advart på forhånd om at dette var et alternativ, og han hadde sagt seg enig i at han ville dra fra
fangsthytten i februar selv om vi ikke hadde vendt tilbake med skuten. Han ville dra med
hundespann til Grumant og bo der med familien Vladimir og vår kjære Agathe. Jeg visste at dette
var en tøff reise, hvor det kunne stå om livet. Uvissheten jaget meg hver eneste kveld, kulden krøp
inn og fikk overtaket uansett om jeg var i båt eller telt, med pledd, skinnfell eller pesk. Jeg drømte
at Agathe sto i snøen i bare nattkjole uten tenner, mens Audun lå i snøen bak. Han var mer død enn
levende, men brystkassen hevet og senket seg. Det var ikke bjørnen som hadde tatt ham, for det
var ikke en eneste rød flekk i alt det hvite.
Vi lot ikke skuten ligge ved Severaya Zemlya utenfor Sibir, slik vi hadde planlagt. Når våren kom,
tok sjansen på å seile helt til iskanten, og la båten fryse inn der. På denne måten fikk vi med oss alt
utstyret vi trengte så langt som mulig. Herfra hadde vi utallige forskningsreiser med slede og
hundespann, og kortere turer på ski. Jeg gikk ofte alene, selv om jeg gjerne skulle hatt med meg
Hr. Thingstad. Han hadde vist seg å være lat og uten ambisjoner og nektet å være med ut om det
var for kaldt eller rått vær ute. Til min store glede, ble Asle ofte med istedenfor. Han var god å ha
når jeg ville sage ut store blokker med is. Han var sterk som en bjørn! En gang hjalp han meg å frakte
en isblokk fra langt nordvest på isen helt tilbake til skuten. Jeg var fascinert av det vakre mønsteret
og lagene isen lå i. Noen var blanke, noen besto av små nålkrystaller, mens andre så ut som om de var
fylt av luftbobler. Jeg ville tegne av de ulike lagene og teste isens styrke når jeg hamret i isen med
spett. Det var nydelig sol, så jeg satt meg på dekk for å tegne av lagene. Etter middag var det
fortsatt lyst ute, det er midnattssol der oppe vet du, og jeg så at stykket med is som jeg trodde
ville være vann for lengst, ikke så ut som om det var smeltet helt bort enda. Det var noen hvite
blokker av ulik størrelse som lå der på skipsdekket. Da jeg kom nærmere, så jeg at blokkene besto av
nydelige krystaller. Jeg plukket en opp. Den var ikke kald! Jeg tok alle krystallene med inn i
kahytten. Der la jeg dem på et brett i køyen over min. Jeg ble litt vemodig da jeg tenkte på at
dette var Agathes køye. Den lille forskningsbasen hennes var fortsatt inntakt. Hun ville sikkert blitt
stolt om hun visste at jeg også brukte laboratoriet hennes, tenkte jeg.
Morgenen etter reiste jeg meg opp av sengen så fort at jeg ble aldeles svimmel. Etter å ha summet
meg et lite sekund, stilte jeg meg på tå for å se opp i køyen. Krystallene var fortsatt intakte. Hva
kunne det være. Jeg luktet på en av dem. Den luktet svakt av sjø, Så slikket jeg på den. Det var en
saltkrystall! Kulden og det harde presset fra isen, hadde fått den til å bli hard som stein. Jeg hadde
aldri før sett så store og blanke krystaller! Den ene var like stor som en garnkule, hovedformen var
nesten rund, med kraftige krystaller sprikende ut i alle retninger, som en kråkebolle.
Jeg ville dra et annet sted, og se om jeg fant flere. Kanskje de ville være annerledes? Hvor kom
saltet fra? Var isen så tynn at det ble presset opp fra sjøvannet under?
14
Jeg fikk Asle med meg og fire hunder og en stor slede. Vi tok ut en ny blokk, vi saget og boret
enda dypere ned denne gangen. Tilbake til skipet, smeltet jeg blokken ved bålet. Den forsvant
umiddelbart. Der var ingen krystaller. Asle var tålmodig, men sa forsiktig at han hadde noe viktig
fore, og gikk tilbake til sitt. Jeg gikk ned i kahytten for å ta krystallene i nærmere øyesyn. Der satt
jeg og stirret på dem helt til kvelden kom.
Dagen etter dro jeg ut alene, også dagen etter, og dagen etter den, og dagen etter den, helt til jeg
mistet tellingen. Jeg dro i litt ulik retning hverdag, nord, litt lenger nord, nord-øst, litt lenger øst,
nord-vest, litt lenger vest. I ukevis smeltet jeg blokker med is på ulike steder, med utallige
metoder. På dekk, midt i solen på en diger plate og ved bålet. Ingen krystaller, intet resultat
overhodet. Bortsett fra dammer med vann. Jeg ble gradvis mer trygg på terrenget, og kjørte
lenger og lenger inn på isen. For hver dag tok jeg ut en stadig dypere blokk. En dag dro jeg i samme
retning som den aller første dagen – rett nord. Jeg dro enda lenger inn på isen enn jeg noensinne
hadde gjort tidligere. Jeg gravde et dypt hull. Jeg tok ut en diger blokk – den største blokken, fra
det aller dypeste hullet. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg ikke fant noe denne dagen, måtte
jeg se på mitt første funn som noe uforklarlig – et mystisk fenomen. Jeg var blitt mer tålmodig nå,
og lot blokken stå på dekk, slik jeg hadde gjort når det var sol, selv om det var overskyet og ganske
kaldt. Morgenen etter sto jeg grytidlig opp. Der lå massevis av krystaller på dekket! Den største var
enda større enn de jeg hadde funnet første gang, og hadde den same, runde grunnformen. I midten
av den skimtet jeg noe mørkt, som et lite dyr av pels, eller en dott med mørk mose! Hva kunne det
være? Jeg tok med meg en av de mindre krystallansamlingene ned i kahytten, for å sammenligne
den med dem jeg hadde funnet først. Jeg hadde ikke sett på dem på sikkert en uke. Jeg hadde vel
gitt halvveis opp dette mysteriet, og sittet timevis med Hr. Isachsen for å sette mine mer ordinære
isfunn i et system. (Ikke si det til noen, men Isachsen var en virkelig tørrpinne. Jeg hadde store
problemer med å konsentrere meg om hans forklaringer rundt disse systemene.)
Det eneste jeg klarte å tenke på i henhold til systematiseringen, var hvor de salte krystallene hadde
sin plass i det hele. Med salt og andre mineraler? Eller i systemet med ulike iskvaliteter?
Jeg gikk opp den lille stigen til overkøyen. Jeg ville ta et blikk på alle krystallene som lå der. Da jeg
kom opp og hadde satt meg vel til rette, så jeg til min forskrekkelse at mange av dem var knust. De
hadde blitt porøse, mer som vanlige saltkrystaller, den stenaktige, harde overflaten hadde blitt
svekket. Det var for varmt for krystallene i kahytten! Jeg løp opp på dekk for å redde det nye
funnet. Jeg tenkte mest på den største krystallen med den mørke, nesten hårete ballen i midten. Så
stod jeg der og så på krystallene, i villrede. Den lå der, men litt til høyre for resten av krystallene.
Men hva skulle jeg gjøre for å bevare den? Jeg gikk ned i det rommet der vi oppbevarte proviant.
Her fant jeg en tom kasse av blikk. Jeg tok den med opp på dekk. Så løp jeg ned i kahytten igjen
for å finne spett og hakke. Jeg la det på en kjelke som kunne dra etter meg, og fant frem ski. Jeg
hadde ikke tid til å spenne for hundene. Rett inne på isen saget jeg ut en blokk på størrelse med
kassen. Så benfløy jeg så fort jeg klarte med kjelken på slep tilbake til skipet. Isblokken passet ikke
helt inn i kassen, så jeg måtte skrape litt av den. Så hamret jeg et hull i blokken og la varsomt
krystallen ned i hullet. Deretter fant jeg fram bestikk-settet jeg hadde fått av Dr. Westergaard på
den første ekspedisjonen, og plukket fram skjeen, et fint lite graveredskap. Jeg skulle fylle snø i
luftlommene mellom hullet og krystallen. Først løftet jeg krystallen opp igjen, og la noen skjeer snø
i bunnen av hullet. Så la jeg krystallen ned i hullet igjen, og fylte på med ny snø på toppen. Først
hadde jeg holdt på å bruke sjøvann, men så slo det meg at om det frøs rundt krystallen, kunne det
muligens ødelegge den fullendte, naturlige formen, fordi saltet i vannet ville danne nye krystaller på
utsiden av den nydelige, runde krystallansamlingen. Jeg var lettet! Nå hadde jeg i det minste klart å
redde denne ene, unike krystallen. Men vi skulle seile sørøver noen dager etter. Hvor skulle jeg
gjøre av den? Den ville vekke altfor meget oppmerksomhet oppe på dekk, og kunne lett bli kastet
rundt i de store bølgene. Jeg bestemte meg for å feste den på utsiden av båten. Jeg kom på
spikerne og den lille hammeren Asle hadde gitt til Agathe. Mon tro om det ligger i overkøyen
15
enda? Så jeg ikke en liten eske der oppe? Jeg løp over dekk igjen. På vei ned trappen til kahyttene
løp jeg nesten på Asle. ”Det var da svært til løping opp og ned på deg i dag da!” Jeg svarte ikke,
men løp rett forbi og inn i min egen kahytt. Jeg famlet med hånden i overkøyen. En krystall falt
ned og ble til en million bittesmå krystaller på gulvet. Der var spikeresken og den lille hammeren
også! Jeg tok det med meg og løp opp på dekk igjen. Andpusten og rød i kinnene løftet jeg opp
treboksen og tok den også med meg. Jeg hadde en plan. Jeg fikk buksert alt sammen av skipet. Nå
måtte jeg bare ha noe plank til å forsterke esken. Jeg løp ned i lasterommet. Der lå drivveden som
var til overs da vi hadde bygget den lille forskningsstasjonen på Svalbard. Jeg tok med meg noe
småved jeg klarte å bære ned fra skipet selv. Nå tok jeg skipet i øyensyn for å finne et sted. Planen
var å feste kassen på utsiden av skipet, høyt oppe, slik at den ikke ble kastet av i bølgene. Jeg valgte
å feste den like ved ytterveggen på min egen kahytt, for den lå nesten bak ved hekken, der det var
mindre kraftig bølgesprut en lenger fremme mot baugen. Da kunne jeg også etterfeste ovenfra
med et tau, og jeg kunne se den fra det lille koøyet i kahytten, hvis jeg lente meg helt inntil.
Det var mye uvær på overfarten hjem. Kassen var festet med et langt tau i rekkverket på hekken.
Jeg hadde festet det der rett før vi dro fra isødet, fordi Hætta mente det ble uvær. Heldigvis! For
en gang klarte den å slite seg fast fra de solide festene. Plutselig så jeg den på en bølgetopp, med
den lange linen festet til rekkverket! Da bestemte jeg meg for å ta kassen opp på dekk og binde
den fast der. Så fikk de andre heller lure. Men ingen spurte. Vi hadde alle fått en gjensidig respekt
for hverandre i løpet av den lange reisen. De hadde nok alle skjønt at kassen inneholdt noe som var
viktig for meg – og at jeg hadde fortalt dem hva den inneholdt om jeg ønsket de skulle vite det.
Lite mat og dagslys, mye bølger, frost og vind. Slik var overfarten via ugjestmilde sibirske farvann
tilbake til Svalbard. Du synes kanskje jeg er brå, når jeg sier: Nok om det! Men det skjedde ingenting
som er viktig for deg på denne turen. Det er fryktelig mye annet jeg har hoppet over og skjøvet
vekk også. Slik må det bli når et levd liv oppsummeres i et brev. Om jeg skulle fått alt med, måtte
jeg begynt å skrive for mange herrens år siden. Om jeg hadde satt meg ned etter denne
ekspedisjonen og begynt å skrive, ville jeg kanskje hatt en bok ferdig nå. La oss dra videre – mens
jeg fortsatt orker.
Den arktiske sommeren var på hell da vi nådde Grumant. Jeg var glad, vemodig, nervøs og spent –
alt på en gang – der jeg vandret sliten og medtatt mot Peter Vladimirs hus. Det var Peter som
åpnet for meg – et lykkelig smil, gledestårer og en god velkomstklem. På kjøkkenet satt Nils,
Audun og – jeg måtte se en gang til for å være sikker – Agathe. Hun var blyg og kom ikke bort til
meg med det samme, men stirret på meg med store, mørke øyne. Audun strakte ut armene sine,
men han reiste seg ikke! Da så jeg det. Han hadde en stor skinne på foten. Han kunne ikke gå. Med
en gang slo det meg; vi må være her til våren igjen. Agathe løp bort til meg og hev seg i armene
mine. Jeg ville gi henne en god klem, men hun ville ikke likevel. Hun rev seg løs fra omfavnelsen
min, og så på meg med mørke øyne, før hun vendte ryggen til meg og ropte: ”Hvorfor ble du
borte så lenge? Hvordan kunne du la far dra hit alene. Han var to uker forsinket. Han holdt på å dø!
Jeg trodde du var død også, før…” Hun ble helt hysterisk, og snudde seg mot meg igjen: ”…før han
fortalte at du hadde løyet for meg. At du visste det kunne bli sånn fra starten!”. Jeg ble såret, og
skjønte hva hun hadde vært gjennom, men jeg klarte ikke å gråte. Ekspedisjonen hadde vært en
nødvendighet for meg.
Dette var den første av mange diskusjoner oss to imellom. Agathe klandret meg for at Audun var
blitt kastet av sleden, da hundene skulle føre ham over et bratt fjellpass. Jeg var enig med henne.
Min mann ville være halt for alltid. Audun hadde ofret denne foten for å støtte meg, og være med
Agathe. Jeg prøvde å forklare henne at livet mitt var delt i to, at jeg elsket henne, men at jeg også
hadde en slik uforklarlig dragning mot isødet.
16
Etter mange og lange samtaler i familien Vladimirs stue, ble vi kjent igjen. Men jeg tror ikke hun
følte at hun kjente meg så godt som før. Jeg hadde sviktet. Mens jeg var borte, hadde Agathe
mistet alle melketennene sine. Det fikk meg til å innse hvor lenge jeg hadde vært borte fra henne,
hvor stor del av hennes liv jeg ikke hadde deltatt i. Hun åpnet seg gradvis for meg, fortalte mer og
mer om livet med den russiske familien. Jeg ville betro meg til henne også. Jeg fortalte om
krystallene som ikke smeltet og viste henne kassen. Hun ble noe motvillig med ned i båten, så jeg
fikk vist henne krystallene som lå i overkøyen hennes også. Jeg forklarte hvordan de hadde blitt
porøse av varmen. Så ba jeg henne om å vise meg et sted vi kunne grave kassen ned. Jeg hadde
innsett at den måtte gjemmes i kulden.
Agathe tok meg i hånden og dro meg opp skråningen bak Grumant. Der visste hun om et bra sted.
”Det er mitt, og jeg vil huske det for alltid, mor!” sa hun. Vi måtte grave denne dagen, for frosten
kunne komme tilbake når som helst. Vi gravde så dypt vi klarte, men det var vel ikke mer enn en
halvmeter. Under var det tele og helt hard grunn. Jeg brukte en hakke for å komme ned i den
øverste delen av telen. Krystallfunnet måtte ha det kaldt. Jeg senket esken ned i hullet. Vi pakket
jorden tilbake på plass. Jeg staket ut kursen med kompass og dekket den oppgravde, mørke
jordflekken med en rusten metallplate som jeg hadde funnet på vei opp skråningen. Så sto jeg der
og så ned på bakken. Jeg tok farvel. Agathe gikk bort til meg og klemte meg hardt. Den første
ordentlige klemmen hun hadde gitt meg siden jeg kom tilbake fra den lange reisen. Hun så opp på
meg: ”Du mor?” Jeg så ned på henne. Hun stotret litt, men fortsatte: ”Skal du reise fra meg igjen?”
Jeg ristet på hodet. ”Nei, kjære skatten min. Vi to skal reise herfra sammen. Vi skal hjem.” Jeg
prøvde å skjule hvor mye det smertet meg å la mitt viktigste funn være igjen her under bakken. Om
det ikke hadde vært for Agathe, ville jeg bosatt meg i nærheten og voktet krystallen. Der ville jeg
ventet til verden var rede for å se den.
Vi var heldig. Kulden og den første snøen kom allerede den kvelden. Morgenen etter var alt
dekket med snø – og ingen kunne se at det noensinne hadde blitt gravd i skråningen. Adventstid,
jul og påske. Hele vinteren var ventetid for oss som skulle hjem. For første gang i mitt liv kjente jeg
at det var helt greit å vente. Kroppen var rolig og trengte hvile.
På reisen hjemover spurte Agathe ofte om kassen, som hun alltid referere til som Den andre skatten
din. Jeg måtte forsikre henne om at hun skulle få være med den dagen den skulle hentes. Det står
jeg fortsatt ved, men jeg vil at du skal være med også, Aurora! Det har vært planen siden du kom til
verden. Det var jeg som valgte navnet ditt – Aurora Iselia. Du er oppkalt etter nordlyset og
polarisen. Din mor var ikke lett å overtale, for jeg hadde sviktet henne ved å reise fra familien atter
en gang. Hun ville ikke lenger bli forsker som meg, men tolk som Peter. I savnet etter sin egen mor
og far, hadde hun vendt seg til Peter og Anna. Nå savnet hun dem. Hun ble innesluttet, og vendte
seg mot språket – russisk, fransk og engelsk. Hun satt der time etter time over ordbøker og
litteratur. Nå var det språk hun ville hevde seg i. Hun ble både tolk og oversetter av litteratur. Hun
ble Peter Vladimirs datter.
Agathe har staheten etter meg, og den staheten håper jeg du har i blodet også, så du klarer å
overtale henne til å bli med. Du har et kort du må bruke for det det er verdt – jeg fortalte henne
aldri om den mørke flekken, dette nærmest levende, i midten av krystallkulen. Få henne nysgjerrig.
Om hun begjærer å finne denne skatten igjen, vil hun aldri gi seg.
På 78,14 lengdegrader og 15,07 breddegrader ligger skråningen bak Grumant. Se etter den rustne
platen. Grav opp det som måtte være der. Prøv å få din mor til å grave opp sine egne beretninger
fra tiden i Grumant mens dere er der. Hun fortalte så livaktig om alt hun og Nils fant på. Men etter
vi kom hjem nevnte hun aldri Grumant igjen, som om ikke bare krystallen men reisen i seg selv var
en eneste stor hemmelighet.
17
Vis verden dette funnet og dets historie, gjerne straks om du tror de er rede for det. Du må nok
introdusere meg - og med denne introduksjonen må du også selv tre frem i lyset – hvordan er din
reise mot målet? Skriv logg og dagbok. Om du ikke er varsom med hvordan og hvor funnet
presenteres, kan det lett slukes av din tids forskning. Mye har skjedd siden den gang jeg dro noe
opp på overflaten, for så å grave det ned igjen. Muligens kan noen forklare deg og verden hva jeg
fant den gangen for akkurat seksti år siden, men noen ganger er verdens fenomener uforklarlige.
Ingen andre har oppdaget slike krystaller. Jeg har vært på vakt. Jeg har ikke kunnet vokte over selve
krystallen, men jeg har voktet over fenomenet.
Etter jeg som liten pike fant de hvite stenene i hagen, undret jeg meg stadig på hvordan de endte
der i jordhaugen. Undringen vendte tilbake da jeg fant krystallene i isen, og den har aldri sluppet
taket.
Jeg håper, jeg liker å tro, at undringen har smittet over på deg, at du velger å reise. Lykke til på
reisen, mitt eneste, kjæreste barnebarn!
Gjør det du lyster i livet, dra dit du vil.
Med alle verdens gode ønsker fra din mors mor, Aline Victoria Birkeland.
18