SNØRRING OG NYSING – Hva kan det være? I disse tider går både hund og eier av og til og nyser og snørrer, men hundene blir ikke forkjølet på samme måte som vi gjør. I denne artikkelen skal jeg sette søkelyset på den vanligste årsakene til at hunder nyser og snørrer, nemlig nesemidd. I neste artikkel skal jeg skrive om soppinfeksjoner i nesen og kroniske nesebetennelser. I nesen produseres det mye slim av slimproduserende celler. Disse cellene har flimmerhår på seg som transporterer slimet bakover mot svelget og partikler som hundene puster inn festes i slimet og blir svelget. Hunder puster inn gjennom nesen og her blir luften varmet opp, fuktet og filtrert. Hundens luktorgan sitter også i nesen helt inn mot hjernen. Vanlige symptomer ved problemer i nesehulen er nysing, ”reverseed sneezing” og renning fra nese. "Reversed sneezing" arter seg slik at hunden drar nesesekret og luft bakover i svelget og en kraftig snorkelyd høres. Bukmuskulaturen jobber kraftig og det ser ut som hunden ikke får nok luft. Anfallet er over like fort som det har begynt og man tror at det er irritasjon av den lange bløte gane som setter i gang refleksen. Hvis man vil avbryte anfallet, bør man holde hunden for nesen slik at den blir tvunget til å puste gjennom munnen. ”Reversed sneezing” er ikke farlig, men kan i noen tilfeller oppleves litt skremmende for eier. Det finnes gode videoer på ”Youtube” av fenomenet dersom du er usikker på hvordan symptomet arter seg. Dette symptomet betyr ikke automatisk at hunden har nesemidd, bare at den er irritert i bakre del av nesehule og svelg. Det er viktig å legge merke til hvordan snørret til hunden ser ut slik at det kan beskrives ved et eventuelt veterinærbesøk. Vanligvis har hunden slikket det bort når man er hos veterinæren. Nesefloden kan være klar, puss- eller blodtilblandet og komme fra begge nesebor, eller bare det ene. Veterinæren vil undersøke nesen og resten av hunden. Av og til vil man lyse inn i nesen med otoskopet (samme apparat som vi bruker til å titte i ørene med) Røntgenbilde av tennene og nesehule kan hjelpe oss til å finne ut hva som kan være årsaken til snørret. Rotbetennelser rundt hjørnetenner og rovtenner i overmunnen kan gi pusstilblandet utflod fra nesen fordi avstanden fra rotspissene og inn i nesehulen er kort. Derfor kan det være viktig å ta tannrøntgen for å utelukke dette. Rhinoskopi er en undersøkelse der et skop med kamera føres inn i nesehulen og svelget på hunden. Kamera gir god oversikt over nesehulen slik at man kan se om det sitter fremmedlegemer der, om det er nesemidd der eller om det er tegn til svulster eller kroniske infeksjoner. Det tas skylleprøver fra nesen og man kan ta ut vevsprøver (biopsier) fra nesen slik at man vet hva slags forandringer neseslimhinnen er preget av.

Nesemidd- pneumonyssoides caninum

Nesemidden kan sees med det blotte øye, men det er ytterst sjelden at man er så heldig å få et glimt av den utenfor nesehulen. Den er svært kjapp til bens og forsvinner på et blunk. Av utseende er den gulhvit med lange ben. Det finnes både larve- og voksenstadier av parasitten. Larven har 3 benpar mens det voksne individet har 4 benpar. Størrelsen på larven er ca 0,7 mm (lengde) mens den voksne hunnmidden er ca 1-1,5 mm lang. Den voksne hanmidden er noe mindre enn hunnmidden. Nesemidden kan bevege seg med en hastighet på ca 1 cm i sekundet. Av og til kan den bevege seg ut på snuten til hunden når den sover.

Livssyklus og smitteveier

Livssyklusen hos nesemidden er bare delvis klarlagt. Man vet at den tilbringer hele livet inne i luftveiene hos hunden. Her lever den i bihulene (sinus frontalis) og i de innerste delene av nesehulen (concha etmoidale), og dette forklarer hvorfor den er så sjelden å se på utsiden av nesehulen. Midden føder levende avkom (larver), og det antas at livssyklusen er relativt kort. Nesemidden kan smitte ved at hundene snuser på hverandre. Smitte kan også forekomme med nesesekret fra hunder som nyser. Kontaktsmitte er nok det vanligste, men det er også antatt at

smitte skjer ved indirekte kontakt. Smitte via bur, hundegårder, drikke- og matkopper er også mulig. Utenfor verten kan nesemidden overleve opptil 3 uker hvis miljøet er fuktig og relativt kjølig. Ved 20 graders varme og tørt miljø dør den i løpet av en uke. Kanskje dette er noe av forklaringen på hvorfor nesemidden er blitt så utbredt her til lands og i Sverige, men ikke i Danmark, der temperaturene er noe høyere.

Utbredelse

Tidligere antok man at hundens nesemidd hadde liten betydning for hundens helse og at utbredelsen var svært beskjeden. I 1993 foretok veterinær W. Bredal ved Norges Veterinærhøgskole en undersøkelse på nettopp forekomsten av nesemidd i Norge. I løpet av et år ble i alt 250 hunder obdusert og undersøkt for nesemidd. Hos 18 av hundene (7%) ble midden påvist. Det var ingen forskjeller i utbredelse når det gjaldt rase, kjønn eller alder på hundene. Ved Statens Veterinärmedisinska Anstalt i Sverige ble det også samme år foretatt en lignende undersøkelse. Der ble 76 hunder obdusert og av disse var 18 hunder (23%) smittet med nesemidd. I 2001 gjorde de samme undersøkelse i Danmark hvor de obduserte 68 hunder, der ingen av hundene hadde nesemidd smitte. Disse tallene begynner å bli gamle og det kunne vært veldig interessant å foreta nye undersøkelser for å se om forekomsten har gått ned eller er stigende.

Symptomer på nesemidd Diagnose:

eller otoskop.

Behandling

De fleste hunder som behandles mot nesemidd er jakthunder. Dette har sammenheng med at infeksjon med nesemidd kan gi nedsatt luktesans. Midden irriterer slimhinnen i nesen og det dannes betennelse. De fleste av hundene vil ha symptomer i form av nysing, renning fra nese og ”reverseed sneezing” i varierende grad. Sikker diagnose stilles ved å finne midden på nesen til hunden eller ved å se den med rhinoskopi eller otoskop. Fordi midden lever så lang inn i nesen kan det hende at man av og til ikke ser den selv om den er tilstede. Når hunder med nesemidd har alvorlige infeksjoner med uttalte symptomer er det derimot lett å finne nesemidd ved å titte inn i nesen med et rhinoskop Det at den er vanskelig å påvise har ført til at de fleste hunder behandles på grunnlag av mistanke. En blodprøve for å kunne diagnostisere nesemidd er ønsket. I Sverige har de rapportert om forsøk der de har lyktes i å finne frem til en serologisk test som kan påvise antistoff mot nesemidd, men så vidt jeg vet er den ikke kommersielt tilgjengelig. Man benytter såkalte antiparasittære midler til behandling av nesemidd hos hund. Det kan gis i tablettform (milbemycin oxim-Interceptor®) eller som dråper i nakken (Stronghold®) Begge behandlingsformene krever gjentatt behandling (2-3 ganger). Injeksjon med ivermectin har vært brukt mye tidligere, men dette preparatet er ikke registrert til hund og har i noen tilfeller gitt alvorlige bivirkninger, spesielt hos collierasene. Har du flere hunder og nesemidd påvises hos en av dem, bør alle behandles. Det anbefales ikke rutinemessig å behandle hunder før jakt fordi midden kan bli resistent mot de midlene vi har hvis vi ikke sparer medisinene til de som er smittet. Kilder: 1. Ingvild Høva Ervik, veterinær ved Åssiden Drammen. Canis.no artikler. 2. K.Strand-Holm: Pneumonyssoides caninum, the canine nasal mite. The prevalence of infestation of the canine nasal mite in Danish dogs. Dansk veterinær tidskrift 2003 86,91/5 3. W. Bredal ,Nesemidd hos hund, særtrykk fra hundesport nr 10 1996,