Transcript En mors største sorg - Landsforeningen uventet barnedød

16 MIDT I BYGDEPOSTEN
bygdeposten.no
BYGDEPOSTEN – LØRDAG 8. FEBRUAR 2014
BYGDEPOSTEN – LØRDAG 8. FEBRUAR 2014
MIDT I BYGDEPOSTEN 17
bygdeposten.no
En mors
største sorg
Gunn Beate Plassen (32) har opplevd en mors største sorg. Hun har mistet et barn.
Sarah Louise døde i forbindelse med fødselen på Ringerike sykehus i september 2012.
I morgen er det morsdag. På slike dager blir smerten ekstra tung å bære.
MORSDAG: Hun blar i bilder fra begravelsen. Minneboken fra et liv som ebbet
ut mens barnet fortsatt lå i morens mage,
ja et liv som var over før det fikk mulighet
til å begynne. Bildene i boken er detaljerte. Vi ser de tre søsknene til Sarah Louise ta farvel med lillesøsteren. Vi ser
besteforeldre som stryker kjærlig over
kinnet til den døde jenta.
De pyntet henne i noen av de flotte
klærne, som lå klare hjemme, før pappa
Jan Fredrik Holmedal bar den lille kisten
ut av kirken.
Vil ikke glemme
Tiden etterpå har vært tung. Først sjokket, deretter den bunnløse fortvilelsen.
Fortatt er det tungt og hele familien går
ut og inn av sorgen.
– Sånt tar tid og vi kommer aldri til å
komme helt over dette. Men etter hvert
kommer livet sakte, men sikkert tilbake
og vi må akseptere at vi for alltid må leve
med et tap, sier Gunn Beate Plassen, der
vi møter henne hjemme på Noresund.
I morgen er det morsdag igjen. Det er
en dag Gunn Beate har hatt sterke følelser for helt siden hun var et barn. Med
ett blir slike og mange andre dager tunge
å komme seg igjennom.
– Det er viktig for meg at Sarah Louise
ikke blir glemt og det er viktig for meg at
jeg fortsatt er mammaen hennes selv om
hun ikke er fysisk til stede, sier Gunn
Beate Plassen.
Hun og samboeren har fire barn
sammen. Men Sarah Louise fikk de ikke
ha hos seg.
Redd
Det er ekstra tøft nå. De venter barn
igjen. I mars skal de bli foreldre for femte gang.
– Innimellom er jeg livredd, men får god
oppfølging av sykehuset. De har vært
enestående både da Sarah Louise døde
og nå i forbindelse med det siste svangerskapet, sier den vordende mor.
De ble anbefalt å få et barn til etter det
som skjedde, men det blir ingen erstatning for datteren som døde.
Uansett hvor mange barn man får, har
man ingen å miste. Hvert enkelt barn er
et mirakel, en unik skapning.
– Ingen kan ta Sarah Louises plass og
gutten som er underveis er veldig ønsket.
Vi er glade i barn og trives med ha huset
fullt av unger, sier vernepleieren som for
tiden er sykmeldt.
Samboeren er ingeniør og arbeider i
Kongsberg. Sammen har de skapt et hjem
på Noresund.
Englemødre
Gunn Beate kaller seg selv og andre
mødre i samme situasjon for «englemødre.» Hun har blitt kjent med mange i
samme situasjon etter at Sarah Louise
døde. Da ble de med i Landsforeningen
for uventet barnedød (LUB). I januar
hadde de en samling på Noresund. Mange av dem som opplevde å miste ett barn
hadde blitt foreldre på nytt.
– Felles for oss englemammaer er at vi
både i hodet og i hjertet alltid vil være
mammaer for de barna vi har mistet. Slik
er det uansett hvilken alder barnet ditt
har når det dør, sier Gunn Beate.
På PC-skjermen ved siden av der hun
sitter, går den en bildeloop med minner.
Badeferier, snømannlaging, turer i skog
og mark. Bilder av lykkelige barn og foreldre som ler og koser seg sammen med
sprell levende barn. Men ett barn mangler
der.
Men Sarah Louise er ikke gjemt bort selv
om hun ikke kan være med. Det er flere
bilder av jenta – en sovende liten engel.
– Vi fikk tid sammen med henne før
begravelsen. Vi tok mange bilder, fikk
stelle henne, pynte henne og kose med
henne. I ettertid er jeg glad for at vi fulgte de rådene vi fikk, sier Gunn Beate.
TUNGE DAGER: Gunn Beate Plassen mistet datteren Sarah Louise i september 2012. I morgen er det morsdag og slike dager blir ekstra tunge. - Vi er fortsatt mammaer også for barnet som døde, sier Gunn Beate Plassen.
Veien videre
MINNEBOK: Det er godt å bla i minneboken etter Sarah Louise. - Jeg vil ikke at
hun skal bli glemt. Jeg vil alltid være mammen hennes, sier Gunn Beate.
Det er ingen bånd i verden som er sterkere enn mellom mor og barn. Å miste
et er derfor også det aller største tap. Det
er når slike ting skjer at man i kan rope
ut i fortvilelse: HVORFOR? Hvorfor rammet dette oss? Hvordan kunne det skje?
Gunn Beate vet hvorfor Sarah Louise
døde. En navlestreng rundt halsen er den
medisinske forklaringen. Men selv om
dødsårsaken kan forklares, blir den like
meningsløs likevel.
– Vi måtte komme oss videre. Vi har tre
andre barn og kan ikke bare sette oss
ende ned. Vi har valgt å være åpne om
det som skjedde, forteller hun.
Sarah Louise er med dem og de snakker
om henne. Samtidig har familie og gode
venner vært enestående.
I morgen er det morsdag. Gunn Beate
har et nært forhold til sin egen mor. Da
det vonde skjedde var det nettopp sin
egen mor hun følte var en av dem som
sto henne aller nærmest.
– Det har vært godt å kunne gråte
sammen med min egen mamma. Hun
har vært enestående, sier Gunn Beate.
Blogg
Hun har også vært åpen rundt det de
har opplevd på en blogg hun skriver. Det
å dele sine tanker med andre, det å kunne sette ned tankene på «papiret» har
vært god terapi.
– Du vet. Når slike ting skjer så tenker
vi: Nå orker vi ikke mer. Vi skjønner ikke
hvordan vi skal makte å gå videre. Men
ettersom dagene går så skjønner vi at vi
alle er sterkere enn vi trodde på forhånd,
mener Gunn Beate.
Hun er vernepleier og arbeider i Vikersund. På sikt håper hun å kunne etterutdanne seg og jobbe med noe der hun
også kan bruke den tunge livserfaringen
til å hjelpe andre.
– Det er også sånn jeg tenker rundt bloggen min. Hvis den kan hjelpe noen så er
det veldig godt å tenke på.
Fantastisk
Erfaringen har gjort henne mer
takknemlig for det hun har. Hun
har arbeidet mye for ikke å bli
for overbeskyttende overfor de
andre barna.
– Rett etter at vi mistet Sarah
Louise var jeg helt satt ut når jeg
ikke hadde full kontroll. Det går
mye bedre nå, avslutter mammaen som i morgen først kommer til å gå til en liten grav,
tenne ett lys og føle på sorgen
nok en gang. Deretter skal hun
og resten av familien reise på
bowling.
– Det blir nok en dag med både
sorg og gleder, avslutter hun.
Knut Bråthen
[email protected]
Kan ikke få fullrost presten
Gunn Beate og familien
kan ikke få fullrost hjelpeapparatet og ikke minst
sokneprest Nils Christian
Skjauff i Krødsherad.
– Han møtte oss på en helt utrolig fin måte, som et medmenneske og han sørget for en verdig
og varm avskjed med Sarah Louise. I ettertid er jeg veldig takknemlig for alle som hjalp oss, sier 33-åringen.
Også de ansatte på Ringerike
sykehus var helt enestående.
Varmer
– Det varmer å høre dette, sier
Skajuff til Bygdeposten. Han har
selv opplevd å ha mistet en gutt
på ett år og åtte måneder. Dermed har han også en ekstra ballast med seg inn i slike situasjoner.
– Vi forsøker å være et medmenneske. Vi kan ikke gjøre noe
med selve tapet folk opplever,
men vi kan forsøke å gi støtte,
råd og være en person de kan
dele smerten med, sier Skjauff.
Å miste det umistelige
Han sier at det å miste et barn
er å miste det umistelige. Derfor
er det å møte foreldre som har
mistet er barn ekstra sterkt.
– Det føles ekstra urettferdig.
At et lite barn eller en ungdom,
med hele livet foran seg dør, er
en smerte ingen som ikke har
opplevd, det kan sette seg inn i,
sier Skjauff.
Kurset
Som prest møter man mennesker i alle livets faser. Det er
festdager som barnedåp, konfirmasjon og bryllup i det ene øyeblikket, men man i det neste
møter mennesker i dyp krise og
bunnløs sorg.
– Vi blir jo kurset i dette, men
det er jo aldri noe fasit på hva
som er riktig. Det er viktig for oss
å være et medmenneske – en
man kan gråte med, en som vil
høre på sinnet og fortvilelsen.
Sorgen blir ikke borte, men å
dele den kan gjøre det litt lettere,
Det er viktig for å være i det som
er vondt og vanskelig sammen
med dem som trenger oss, sier
Skjauff.
Avslutningen
Han er også opptatt av at de
pårørende så langt de orker får
være med å planlegge avskjeden.
– Det er viktig å kunne ta et
verdig farvel. Det er selvsagt
vondt, men i ettertid sier mange
at det var godt å få tatt et verdig
farvel, avslutter soknepresten og
legger til:
– Vi prester, vi har livets mange
fasetter tett innpå oss hele tiden.