Transcript Klikk

Hvalfangst. 1958-59.
Eventyrlysten førte meg til Tønsberg for å søke hyre på hvalfangst. Jeg fikk jobb som
telegrafist på hvalbåten ”Southern Laurel” som tilhørte kokeriet ”Southern Venturer” og var
eid av Chr. Salvesen & Co., Leith, i Skotland. Hvalbåtene lå i opplag i Syd Georgia. Vi
skulle bli med koka dit ned. Hyra dreide fra 15.oktober da jeg gikk ombord i koka som lå
ved Vallø utenfor Tønsberg. Det var nesten bare nordmenn ombord. Jeg fikk lugar sammen
med de øvrige telegrafistene som skulle på hvalbåtene. Vi hadde felles interesser og ble snart
gode venner.
Vi gikk fra Tønsberg til Southhampton hvor vi tok inn forsyninger, før vi satte kursen for
Leith Harbour på Syd Georgia.. Underveis arbeidet vi med klargjøring av utstyr som vi skulle
benytte under fangsten. Det var ca. 400 mann som tilhørte koka og i tillegg var det minst 150
mann som skulle ombord i hvalbåtene. På dekket hadde vi griser som fersk proviant. De ble
slaktet etter hvert som det ble behov for dem . Vi hadde stort sett pent vær på veien nedover,
og det var godt å varmt når vi passerte tropebeltet. Det var med spenning vi så de snøkledde
fjellene på Syd Georgia dukke opp av horisonten.
Leith Harbour var den største hvalstasjon på Syd Georgia. Den ble anlagt av Chr. Salvesen i
1909, og var i drift helt frem til 1966. Her var det verksteder hvor hvalbåtene ble overhalt
til neste sesong, samt en fangststasjon med kokeri og et par stasjonære hvalbåter. Det var ca.
200 mann som overvintret her hvert år. Bestyreren og de fleste mannskapene var norske, selv
om stasjonen var engelsk. Ekspedisjonen ”Southern Venturerer” hadde 13 hvalbåter som var
nylig overhalt og klart til å bordes. Hvalbåtene var for enkelhet skyld nummerert.. Min båt
hadde nr. 1. Skipperen som var skytter var også fangstleder. ”Southern Laurel” som var en
ombygd korvett fra krigens dager, hadde oljefyrt dampmaskin og var en god sjøbåt. Den
hadde deltatt som eskorte for konvoiene i Nord Atlanteren under krigen. Radiostasjonen var
fra Marconi. Mesteparten av kommunikasjonen foregikk mellom hvalbåtene og koka på
telefoni med taleforvrengning eller scrambler på engelsk.. I tillegg brukte vi koder når vi
rapporterte hval vi hadde fanget. Før vi gikk ut ble det praktisert skyteøvelser med harpunen
mot trekasser som fløt på vannet.
Det var mange ekspedisjoner på feltet. Ved siden av de norske og engelske var det russere,
nederlendere og japanere. Alle lyttet på hverandre for å høre om det var hval i det området
der de holdt til. Fangstlederen hadde regelmessige møter med bestyreren på koka hvor de
bestemte i hvilken retning vi skulle gå. De hadde erfaringer for hvor hvalen vanligvis
opphold seg. Ved leting etter hval lå hvalbåtene i en vifteform i forhold til koka. Koka hadde
også helikopter som gjorde lengre søk. Hver time sendte de enkelte hvalbåter i tur og orden et
peilesignal slik at koka kunne fastlegge retning og avstand til hver enkelte hvalbåt. Resultatet
ble plottet inn på et kart slik at ledelsen til enhver tid visste hvor de enkelte båtene befant seg.
Fra Syd Georgia gikk vi sørover mot iskanten og fulgte denne østover mot Endeby landet.
Første dag møtte vi kuling midt imot og jeg ble sjøsyk på grunn av de uvante bevegelsene,
men det gikk fort over. I den første tiden frem til nyttår ble det bare fanget spermhval. Denne
gikk i mindre flokker og når de dykket kunne de være borte i 20-30 minutter før de kom opp
og blåste. Spermhvalen er en tannhval som spiser blekksprut som den kan ha fanget helt ned
til 2000 meters dyp. Alle som hadde mulighet sto på broa med kikkert, for å finne ut hvor
hvalen kom opp. Når noen så blåst ble det satt full fart for å nå frem før hvalene dukket igjen
1
etteri 5-8 minutter. En matros sto i tønna og kunne ovenfra se hvalene som skygger under
vann. Han ropte til skytteren hvor hvalen befant seg og når den kom opp. Det beste skuddet
var et hjerteskudd under loffen. Da veltet hvalen seg over på siden og var død. Hvalen sank
når den døde, derfor måtte den blåses opp med trykkluft for å holde seg flytende. Det var
viktig ikke å treffe i magen, da denne skulle holde på lufta.
Når harpunen traff hvalen, var det en tidsforsinkelse på et par sekunder som gjorde at
granaten trengte inn i hvalen før den eksploderte. Mothakene på harpunen slo ut og holdt fast
i hvalen slik at den ikke sank eller kom seg unna.
Jeg var med på å merke hvalen med flagg nr. 1, radarskjerm og lys for at den skulle være
lettere å finne igjen. Flagget viste også hvem som eide hvalen. I dårlig sikt monterte vi også
en liten radiosendere på hvalen, slik at vi kunne peile oss tilbake når vi skulle hente den. Jeg
satt ved radiopeileren og anviste kursen helt til hvalen dukket opp på kloss hold når det var
tett tåke.
Etter en dags hvalfangst måtte vi gå tilbake og plukke opp hvalen vi hadde skutt og bringe den
til koka. Der ble den fortøyd akterut, klar til å trekkes opp på flenseplanet for bearbeiding. Et
par av hvalbåtene hadde tauing som sin hovedjobb, men når det var mye hval, så måtte hver
enkelt båt taue inn sine egne dyr. Prisen på en hval lå den gang på ca. kr. 10000. Skytteren sa
etter avsluttet fangst at det var første sesong han ikke hadde mistet en eneste hval og det
takket være radiosenderne.
Været var fint med en behagelig temperatur rund nullpunktet. En dag møtte jeg på brua uten
lue, men da fikk jeg beskjed om å få på meg lue straks, for ellers ville jeg senere få gikt i
hode. Det var lyse netter da vi opererte nær polarsirkelen.. Julaften stoppet all fangst kl. 1800
og vi hadde en hyggelig julekveld sammen. Jeg fylte 25 år denne dagen, men jeg tror ikke jeg
fortalte det til noen. Jeg var blitt god venn med skipperen og han bød meg ofte på en drink. .
Maten ombord var den beste. Vi hadde alltid et fint halestykke hvalkjøtt hengende på dekk.
Det måtte modnes i et par uker før det var skikkelig mørnet. En av de gjeveste middagene var
hvalbiff. Jeg mener vi var ca. 15 mann ombord og stuerten stelte godt med oss.
På nyåret begynte fangsten av bardehval. Blåhvalen var størst og gjevest, men da den var
hardt beskattet så var det bare tillatt å fange denne i 4 dager i begynnelsen av februar. Den
nest største bardehvalen var finnhval som vi fanget i januar. Bardehvalen var et flokkdyr
som gikk i overflaten og blåste med intervaller på noen minutter. Den beitet på krill som var
en type reke. En kunne se krillen som mørkerøde felter på havet.
Når det var god hvalfangst hendte det at hele horisonten var full av blåst og da jobbet vi
døgnet rundt med kun litt søvn i ledige stunder. En dag oppdaget vi en enslig flokk på 12
store finnhval. Det var fint vær med rolig sjø så vi gikk forsiktig innpå bakfra og tok en etter
en. Man måtte holde seg bak flokken for ikke å skremme hvalen, for da ville de spre seg og
gå i forskjellige rentinger. Denne gang klarte vi å ta hele flokken og det var helt uvanlig.
Det tok ca. ½ time mellom hver hval vi flagget. Etter endt fangst returnere vi og plukke opp
alle hvalene og tauet dem til koka. Det ble langt på natt før vi hadde levert alle.
Vi var helt avhengig av at radaren fungerte, da vi ofte gikk i tåke og mørke med mindre isfjell
rundt oss. En gang streiket radaren og vi var langt fra koka, hvor vi kunne få teknisk bistand.
Jeg hadde ikke så mye peiling på radar, men etter å ha studert skjemaer og gjort en del
målinger, fant jeg feilen. Jeg snakket med teknikeren på koka, for å få tillatelse til å rette
feilen. Han var imponert over mine ferdigheter og jeg var ikke lite stolt da radaren igjen
funket, og vi sparte flere timers gange til koka for reparasjon.
2
Når det var sterk vind og sjøen var urolig kunne det være vanskelig å skyte hvalen. Som
hjelpemiddel for å søke opp hval, hadde vi asdic som ble betjent av en engelskmann.
Problemet med asdicbølgene var at de skremte hvalen så den langet ut i stor fart. Vi gikk etter
for full maskin og når hvalen gikk opp for å blåse, så kunne den hoppe tørr og da var det
lettere for skytteren å treffe. Det hendte det ble stroppeskudd, dvs. at harpunen gikk gjennom
toppen av ryggen på hvalen uten å eksplodere. Da kunne vi følge etter hvalen i toppfart og
det kunne ta både en og to timer før vi igjen fikk den på skuddhold og kunne sende en ny
harpun i den. De fleste hvalene vi skjøt døde momentant, men det var enkelte som skytteren
ikke traff riktig med første harpun, og da kunne det ta tid før de ble avlivet. Dette var selvsagt
dyreplageri, men det gjelder all slags jakt. Fordelen med hvalfangst var at harpunlina hindret
at skadet hval forsvant. De som ble truffet av harpunen ble alltid avlivet, selv om det kunne ta
tid.
Blåhvalen var som nevnt den største og mest ettertraktede hvalen. Den største hvalen som var
fanget på Syd Georgia var en blåhval på 30 meter som veide 200 tonn. De 4 dagene det var
tillatt å fange blåhval fikk vi 4 stykker. Den største var på 82 fot eller 25 meter. Minstemålet
for all hval vi hadde lov til å fange var 39 fot eller ca. 12 meter. Hvis hvalen var undermåls,
fikk vi ikke betalt for den. Hvis en hval hadde melk i pattene fikk vi heller ikke betalt da melk
tydet på at den hadde unge. Det var internasjonale kontrollører ombord i koka som
kontrollerte alt som ble fanget.
Knølhval, eller på engelsk Humpback, var en hval som var lett å skyte da den ikke ble skremt.
Fangst av denne hvaltypen var også begrenset til noen få dager.
Vi var regelmessig inne ved koka og leverte hval samtidig som vi fikk nye forsyninger. I
dårlig vær kunne det være vanskelig å komme ombord i koka. Det ble brukt en kurv som du
ble heist opp i, og det gjaldt å være snar til å komme seg inn eller ut av kurven når hvalbåten
vandret opp og ned langs skutesida.
Koka var en stor arbeidsplass med ca. 400 mann. Hvalen ble trukket opp i en sjakt akterut.
Når hvalfangsten gikk for fullt var flensedekket et kjøttberg og det var en fryktelig stank for
de som ikke var vant med denne lukta. Spekk, kjøtt og bein ble kokt og all olje ble separert.
Det ble produsert kjøttmel og benmel samt kjøttekstrakt. Fra hodet på spermhvalen ble det
tatt ut en ekstra dyr og fin voks. Oljetankeren Hada av Bergen kom med bunkersolje og tok
med seg hvalolje tilbake. Hvor mye vi fikk i lønn var avhengig av antall fat som ble produsert
og for hvalbåtene antall hval de fanget.
Hver ekspedisjon som deltok i Sørishavet ble tildelt en bestemt kvote som de kunne fange.
Jeg mener at den totale kvoten lå på 16000 blåhvalenheter. Det gikk 2 finnhval eller knølhval
på en blåhval. Når det var lite blåhval så ble det antagelig fanget rundt 30000 hval på en
sesong. Jeg tror vår ekspedisjon hadde en kvote på ca. 2000 hval. I 1966 var det slutt på
hvalfangsten i Sørishavet.
Utover i februar ble det stadig kaldere og vi fikk hyppigere stormer. Vi fulgte for det meste
iskanten østerover, og når det var uvær la vi oss i le av store isfjell. Av og til kunne vi se de
store fjellene og isbreene på fastlandet. I fint vær med solskinn var det en stor opplevelse. Da
vi var på høyde med Endebylandet i begynnelsen av mars, snudde vi og gikk vestover igjen.
Etter ca. 4 måneder i sjøen kom vi tilbake til Leith Harbour like før påske.
Etter engelsk skikk skulle vi daglig ha en dram med rum når vi var i sjøen. Dette passet ikke
nordmenn, så vi fikk i stedet en flaske rum hver når vi kom til land. Det ble en skikkelig
3
rotbløyte for de fleste, men vi hadde noen fine dager på Leith Harbour som var omgitt av fin
natur.
Turen hjemover gikk med transportbåten Opal. For å få dagene til å gå knytte vi tepper av
nylonline. Jeg hadde aldri knytt teppe før, men lærte det av noen eldre hvalfangere som var
svært drevne i tralten. Første havn var Liverpool. Der ble vi møtt av tollere som var svært
nøye på hva vi hadde lov til å ha med oss. Det var flere som fikk bot, selv om vi var advart på
forhånd. Det var godt å komme hjem igjen til Tønsberg. Det var mange som møtte opp for å
møte sine kjære.
Båten vår hadde fanget 282 hval og det var det beste resultatet skipperen hadde hatt. Det var
mye småhval, så antall fat olje var ikke så bra. Jeg mønstret av i Tønsberg 30. april etter 6,5
måneder med kr. 14000 i lomma. Etter en sommer som praktikant på Nera ble det 2 år på
Oslo Tekniske Skole.
Bilder fra tiden min på hvalfangst finner du her: http://www.pbase.com/osmund/hvalfangst
4