S K Y G G E J E G E R N E Demonenes by

C A S S A N D R A C L A R E S K Y G G E J E G E R N E Demonenes by

Oversatt av Pål F. Breivik

2. opplag 2012 Originalens tittel:

The Mortal Instruments: City of Bones

Copyright © 2007 by Cassandra Clare Published in agreement with Barry Goldblatt Literary, New York, represented by la Atterholm Agency, Sweden Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Omslagsdesign © 2007 Cliff Nielsen Oversetter: Pål F. Breivik Sats: Type-it, Trondheim AS Repro: RenessanseMedia, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5548-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til bestefaren min

q

Jeg har vært søvnløs.

Imellom tanken på en grusom udåd og handlingen, er hele ventetiden et mareritt, en redselsmettet drøm.

Vår ånd og åndens timelige redskap er da i rådslagning, og mennesket selv blir hjemsøkt, som et lite kongerike, av opprørskrefter.

William Shakespeare,

Julius Caesar

(oversettelse: Erik Bystad, Aschehoug 2009)

I

Mørk nedstigning

q

Alt mens jeg sang, med ganske andre toner om Kaos og den endeløse Natt; av himlens muse lærte jeg å våge en ferd ned i det mørke dyp, for så igjen å stige opp med stort besvær …

– John Milton,

Det tapte paradis

(oversettelse: Arthur Olav Sandved, Aschehoug 2005)

1

P A N D E M O N I U M «du tuller med meg,» sa dørvakten

, og foldet armene over den massive brystkassen. Han stirret ned på gutten i rød trenings jakke og ristet på det barberte hodet. «Du kan ikke ta med deg den greia inn hit.» Ungdommene i køen utenfor Pandemonium Club spisset ørene. Det var lang ventetid inn til diskoteket uten aldersgrense, særlig på en søndag, og det skjedde stort sett ikke så mye i køen.

Dørvaktene var tøffe, og slo raskt ned på alle som så ut som bråk makere. Femten år gamle Clary Fray sto i køen med sin beste venn, Simon, og bøyde seg forover som alle andre, i håp om å få se noe spennende.

«Åh, ikke vær kjip da.» Gutten løftet dingsen opp over hodet.

Den lignet en liten påle av tre, spiss i den ene enden. «Den er en del av antrekket mitt.» Gutten gliste. Han så normal nok ut, tenkte Clary, til Pan demonium å være. Han hadde farget håret blått, det så elek trisk ut, og stakk opp rundt hodet hans som fangarmene til en skremt blekksprut, men ingen detaljerte ansiktstatoveringer eller store metallspiler gjennom ørene eller leppene. «Jeg er vam pyrjeger.» Han trykket på tregjenstanden. Den bøyde seg like 11

demonenes by lett som et gresstrå i vinden. «Den er falsk. Skumgummi. Ser du?» Guttens oppspilte øyne var altfor lysegrønne, la Clary merke til – som gress om våren. Fargede kontaktlinser sikkert. Dørvakten trakk på skuldrene, litt lei av det hele. «Samma det. Bare gå inn.» Gutten smatt forbi ham, raskt som en ål. Clary likte den ryt miske svingingen i skuldrene hans, måten han kastet på håret når han beveget seg. Det fantes et fremmedord for ham som moren hennes ville ha brukt –

sangvinsk

.

«Du syntes han var kjekk,» sa Simon resignert. «Ikke sant?» Clary dultet albuen inn i ribbeina hans, men svarte ikke.

Diskoteket var fylt av tørrisrøyk. Farget lys spilte over dansegul vet, forvandlet det til et eventyrland i blått og syregrønt, rosa og gull.

Gutten i den røde jakken strøk hendene over det sylskarpe bla det med et dovent smil om munnen. Det hadde gått så lett – litt trollglans på bladet for å få det til å se ufarlig ut. En anelse mer trollglans i øynene, og i samme øyeblikk som dørvakten så rett på ham, var han inne. Han kunne selvfølgelig ha spart seg bryderiet, men det var en del av moroa – å lure de mundane, skamløst rett foran dem, og glede seg over det tomme uttrykket i de saueaktige fjesene deres.

Ikke at mennesker var nytteløse. Gutten lot de grønne øynene sine sveipe over dansegulvet, der smidige lemmer iført gevanter av silke og svart lær kom glimtvis til syne i de buktende røyksøy lene der de mundane danset. Jentene kastet på det lange håret sitt, guttene svingte på de lærkledde hoftene sine, naken hud glitret av svette. Livskraften

dryppet

av dem, energibølgene fylte ham med berusende svimmelhet. Han smilte foraktelig. De visste ikke hvor heldige de var. De visste ikke hvordan det var å leve i en død ver den, der solen hang dvask på himmelen som et utbrent kullstykke.

12

pandemonium Livene deres brant tindrende som stearinlys – og var like enkle å blåse ut.

Han strammet grepet om bladet og skulle til å ta skrittet ut på dansegulvet, da en jente skilte seg ut fra den dansende massen og kom gående mot ham. Han stirret på henne. Hun var vak ker til menneske å være – langt hår, nesten nøyaktig samme farge som svart blekk, med kullsvarte øyne. Hvit kjole som gikk ned til gulvet, av typen kvinner bar før i tiden, da denne verdenen var yngre. Kniplingsermene foldet seg ut rundt de slanke armene hennes. Rundt halsen hadde hun et tykt sølvkjede med et mørke rødt anheng, på størrelse med et spedbarns knyttede hånd. Han trengte bare å gjøre øynene smale for å se at det var ekte – ekte og kostbart. Han fikk vann i munnen da hun nærmet seg. Energi pulserte i blodet hennes, som fra et åpent sår. Hun smilte da hun passerte ham, og vinket til ham med øynene. Han snudde seg for å følge etter henne, kunne smake døden på leppene hennes.

Det var alltid enkelt. Han kunne allerede kjenne kraften av det svinnende livet hennes strømme som ild gjennom årene. Men nesker var så dumme. De hadde noe uendelig dyrebart, som de ikke tok vare på. De kastet vekk livene sine for penger, for pakker med pulver, for en fremmeds sjarmerende smil. Jenta var som et blekt gjenferd der hun vandret gjennom den fargede røyken. Hun kom bort til veggen og snudde seg, buntet skjørtet opp i hendene, løftet det og smilte til ham. Under skjørtet hadde hun støvletter som gikk opp til lårene.

Han strente bort, nærheten hennes fikk det til å prikke i huden hans. Hun var ikke fullt så perfekt på kloss hold: Han kunne se maskaraen kline seg ut under øynene hennes, svetten som klistret håret fast til halsen. Han kunne lukte dødeligheten hennes, den søte forråtnelsen av bedervelse.

Har deg

, tenkte han.

Et kjølig smil vrengte leppene hennes. Hun flyttet seg til siden, og han så at hun sto og lente seg mot en lukket dør. INGEN 13

demonenes by ADGANG – LAGER sto det skriblet på den i rød maling. Hun stakk armen inn bak seg etter dørklinken, vred den om, smatt inn.

Han fikk et glimt av en stabel med esker og en vase av ledninger.

Et lagerrom. Han gløttet bak seg – ingen så på dem. Desto bedre om hun ville være alene.

Han smøg seg inn i rommet etter henne, og merket ikke at noen fulgte etter ham.

«Tja,» sa Simon, «helt grei musikk, hva?» Clary svarte ikke. De sto og danset, eller noe som lignet – masse vakling fram og tilbake ispedd enkelte fremstøt mot gulvet, som om en av dem hadde mistet en kontaktlinse – på en åpning mel lom en gjeng gutter i metallkorsetter, og et ungt, asiatisk par som sto og klinte lidenskapelig. Hårforlengelsene viklet seg inn i hver andre som slyngplanter. En gutt hadde piercing i leppene og en ryggsekk formet som en teddybjørn. Han delte ut gratis tabletter med urte-ecstacy, med ballongbuksene flagrende i brisen fra vind maskinen. Clary fulgte ikke så mye med på de nærmeste omgivel sene sine – hun hadde øynene festet på den blåhårede gutten som hadde snakket seg inn på diskoteket. Han streifet omkring i meng den som om han var ute etter noe. Det var noe ved måten han beveget seg på som minnet henne om noe … «Jeg for min del,» drev Simon på, «har det kjempegøy.» Det hørtes ikke særlig sannsynlig ut. Simon, kledd i jeans og en gammel T-skjorte med påskriften MADE IN BROOKLYN, gled ikke akkurat inn i mengden. Det pent gredde håret var mørkebrunt i stedet for grønt eller rosa, brillene hang skjevt på nesetippen, og han så ut som om han var på vei til sjakklubben.

«Hm-hm.» Clary visste utmerket godt at han bare ble med henne til Pandemonium på grunn av henne, at han egentlig syn tes det var kjedelig. Hun visste ikke engang hvorfor hun likte det – klærne, musikken, fikk det til å virke som en drøm, som en 14

pandemonium annens liv, langt fra hennes egen kjedelige virkelighet. Men hun var alltid for sjenert til å snakke med noen andre enn Simon.

Den blåhårede gutten var på vei vekk fra dansegulvet. Han så litt fortapt ut, som om han ikke hadde funnet den han så etter.

Clary lurte på hva som ville skje dersom hun gikk bort og snak ket til ham. Kanskje han bare ville stirre på henne. Eller kanskje han også var sjenert. Kanskje han ville bli glad mens han prøvde å la være å vise det, slik gutter gjorde – men da ville hun se det.

Kanskje … Den blåhårede gutten rettet seg plutselig opp i stiv givakt, som en jakthund på sporet. Clary fulgte blikkretningen hans, og fikk øye på jenta i hvit kjole.

Ja, ja

, tenkte Clary, og prøvde å la være å føle seg som en flat bursdagsballong.

Det var det

. Jenta var helt skjønn, av typen Clary kunne ha tenkt seg å tegne – høy og slank med en lang flom av svart hår. Selv på denne avstanden kunne Clary se det røde anhen get rundt halsen hennes. Det pulserte under dansegulvets lys, som et avsondret hjerte, skilt ut fra kroppen.

«Jeg synes,» fortsatte Simon, «at DJ Bat er bra i kveld. Er du ikke enig?» Clary himlet med øynene uten å svare; Simon hatet trance musikk. Hun hadde oppmerksomheten rettet mot jenta i den hvite kjolen. Den lyse kjolen skinte som et fyrtårn gjennom mør ket, røyken og den kunstige tåken. Ikke rart den blåhårede gutten fulgte etter henne som om han var trollbundet, for distrahert til å legge merke til noe annet rundt seg – selv ikke de to mørke skik kelsene som fulgte ham hakk i hæl, der de bante seg vei gjennom mengden.

Clary senket takten i dansingen og glodde etter dem. Hun kunne bare se at skikkelsene var gutter, høye, iført svarte klær.

Hun skjønte ikke hvordan hun visste at de fulgte etter den andre gutten, hun visste det bare. Hun kunne se det på måten de 15

demonenes by fulgte skrittene hans på, den våkne påpasseligheten, listende og vaktsom. Hun kjente en knute av engstelse i brystet.

«Dessuten,» tilføyde Simon, «har jeg blitt en sexgal transe som ligger med moren din. Jeg bare syntes du burde vite det.» Jenta var borte ved veggen, hun åpnet en dør merket INGEN ADGANG. Hun vinket den blåhårede gutten med seg, og de smatt inn gjennom døren. Det var ikke noe Clary ikke hadde sett før, et par som snek seg unna i et mørkt hjørne av et diskotek for å kline … men enda rarere var det at noen fulgte etter dem.

Hun hevet seg opp på tåspissene, og prøvde å se over mengden.

De to fyrene hadde stanset ved døren, og så ut til å stå og disku tere med hverandre. En av dem var blond, den andre mørkhåret.

Den blonde stakk hånden inn i jakken og dro fram noe langt og skarpt, som glimtet i det skimrende lyset. En kniv. «Simon!» ropte Clary, og grep ham i armen.

«Hva?» Simon så urolig ut. «Jeg ligger egentlig ikke med moren din. Jeg prøvde bare å få oppmerksomheten din. Ikke at moren din ikke er en veldig pen dame for alderen.» «Ser du de typene der?» Hun pekte, og slo nesten til en pen jente som sto og danset ved siden av dem. Jenta kastet et stygt blikk på henne. «Unnskyld … unnskyld!» Clary vendte seg mot Simon igjen. «Ser du de to typene der borte? Ved døren?» Simon myste før han trakk på skuldrene. «Jeg ser ingenting.» «Det er to av dem. De fulgte etter han typen med blått hår …» «Han du syntes er kjekk?» «Ja, men det er ikke poenget. Han blonde dro fram en kniv.» «Er du

sikker

?» Simon så nøyere etter mens han ristet på hodet.

«Jeg kan fortsatt ikke se noen.» «Jeg er sikker.» Simon rettet ryggen og ble plutselig dødsalvorlig. «Jeg henter en av vaktene. Bli her.» Han strente av sted, skjøv seg gjennom mengden.

16

pandemonium Clary snudde seg akkurat i tide til å se den blonde gutten smette inn gjennom døren det sto INGEN ADGANG på, med kompisen rett bak seg. Hun så seg rundt; Simon var i ferd med å bane seg vei over dansegulvet, det gikk ikke særlig fort. Selv om hun hylte nå, kom ingen til å høre henne, og innen Simon var tilbake, kunne noe fryktelig

allerede

ha skjedd. Clary bet seg hardt i underleppen, og begynte å åle seg gjennom massen.

«Hva heter du?» Hun snudde seg og smilte. Det lille lyset som fantes i lagerrom met, falt ned gjennom de skitne vinduene med gitter foran høyt oppe på veggen. Gulvet var overstrødd med hauger av elektriske ledninger, knuste biter fra diskokuler og etterlatte malingsbokser.

«Isabelle.» «Det er et fint navn.» Han gikk bort mot henne, skrittet var somt over ledningene i tilfelle det var strøm i noen av dem. Hun så nesten gjennomsiktig ut i det svake lyset, tømt for farge, innhyl let i hvitt som en engel. Det skulle bli en glede å se henne falle … «Du har ikke vært her før?» «Spør du om jeg kommer hit ofte?» fniste hun, og dekket mun nen med hånden. Hun hadde et slags armbånd rundt håndleddet – idet han kom nærmere, så han at det slett ikke var noe arm bånd, men et mønster farget inn i huden hennes, et mønster av virvlende streker.

Han stivnet til. «Du …» Han fikk ikke avsluttet setningen. Hun beveget seg hurtig som et lyn, slo mot ham med åpen hånd, et slag mot brystet som ville sendt ham gispende i bakken hvis han hadde vært et menneske.

Han sjanglet bakover, og nå hadde hun noe i hånden, en gyllen pisk som snodde seg rundt anklene hans, fikk ham til å miste fot festet. Han traff gulvet og vred på seg, det harde metallet bet seg dypt inn i huden hans. Hun lo der hun sto over ham, mens han 17

demonenes by tenkte fortumlet at han burde ha

skjønt

det. Ingen menneskepike ville hatt en sånn kjole. Hun hadde den på seg for å dekke til huden – all hud.

Isabelle rykket hardt i pisken, slik at den festet seg. Smilet hennes glitret giftig. «Vær så god, gutter.» Han hørte en lav latter bak seg, og nå kjente han hender, de halte ham opp, og slengte ham mot en av betongsøylene. Han kunne føle den fuktige steinen under ryggen. Hendene ble dratt bak ham, håndleddene bundet sammen. Han kjempet imot, skik kelsen steg rundt søylen og inn i synsfeltet hans: en gutt, like ung som Isabelle, og like vakker. De gulbrune øynene hans funklet som rav. «Har du noen flere med deg?» spurte han.

Den blåhårede gutten kjente blodet renne under det altfor stramme metallet, det gjorde håndleddene sleipe. «Flere av hva da?» «Kom igjen.» Gutten med de gulbrune øynene løftet opp hen dene, de mørke ermene gled ned, og avslørte runene som var tato vert inn på oversiden av hendene og i håndflatene. «Du vet hva jeg er.» Langt bak i skallen begynte den fastlenkede guttens andre sett med tenner å gnisse mot hverandre.

«

Skyggejeger

,» hveste han.

Den andre gutten gliste med hele ansiktet. «Avslørt,» sa han.

Clary skjøv opp døren til lagerrommet og gikk inn. Et øyeblikk trodde hun det var tomt. De eneste vinduene satt høyt oppe og hadde stengsler foran; svake gatelyder trakk inn gjennom dem, larmen fra tutende biler og hvin fra bremser. Det luktet gammel maling av rommet, et tungt støvlag – med skoavtrykk i – dekket gulvet.

Det er ingen her inne

, innså hun, og så seg forvirret rundt. Det var kaldt i rommet, på tross av augustvarmen utenfor. Ryggen 18

pandemonium hennes var kaldsvett. Hun tok et par skritt forover, og viklet føt tene inn i ledninger. Hun bøyde seg for å løsne dem – og hørte stemmer. En jente lo, en gutt svarte skarpt. Da hun rettet seg opp, fikk hun se dem.

Det var som om de plutselig hadde begynt å eksistere fra et blunk med øynene til det neste. Der sto jenta i den lange, hvite kjolen, det svarte håret hennes hang nedover ryggen som fuktig sjøgress. De to guttene var sammen med henne – den høye med svart hår som hennes, og den minste, lyse, med hår som glinset som messing i det dunkle lyset fra vinduene høyt der oppe. Den lyse gutten sto med hendene i lommene og med ansiktet mot den unge punkeren, som var bundet til en søyle med hendene bak seg med noe som så ut som en pianostreng. Føttene var bundet ved anklene. Ansiktet hans var forvridd i smerte og frykt.

Med hjertet hamrende i brystet, dukket Clary inn bak den nær meste betongsøylen og tittet rundt den. Hun så på mens den lys hårede gutten vandret fram og tilbake, nå med armene i kors over brystet. «Jaha,» sa han. «Du har fortsatt ikke fortalt meg om du har flere av ditt slag med deg.»

Ditt slag

? Clary undret seg over hva det var han snakket om.

Kanskje hun hadde snublet over en eller annen gjengkrig.

«Jeg aner ikke hva du snakker om.» Den blåhårede guttens stemme var full av smerte, men tverr.

«Han mener andre demoner,» sa den mørkhårede gutten, som snakket for første gang. «Du vet vel hva en demon er?» Gutten som sto bundet til søylen, vendte ansiktet bort mens leppene beveget seg.

«Demoner,» sa den blonde gutten slepende, og tegnet ordet i luften med fingeren. «Religiøst definert som beboere av helvete, Satans tjenere, men her, for Enklavens formål, forstått som enhver ond ånd med opprinnelse utenfor vår egen dimensjon ...» «Det holder, Jace,» sa jenta.

19

demonenes by «Isabelle har rett,» samtykket den høyeste gutten. «Det er ingen her som trenger en forelesning i semantikk – eller demonologi.»

De er gale

, tenkte Clary.

Faktisk gale

.

Jace hevet hånden og smilte. Det var noe vilt over fakten, noe som minnet Clary om dokumentarer hun hadde sett om løver på Discovery Channel, måten de store kattene kunne heve hodet på, og snuse ut i luften etter bytte. «Isabelle og Alec mener jeg snakker for mye,» sa han fortrolig. «Synes

du

jeg snakker for mye?» Den blåhårede gutten svarte ikke. Leppene hans beveget seg ennå. «Jeg kan gi dere informasjon,» sa han. «Jeg vet hvor Valen tine er.» Jace kikket på Alec igjen, som trakk på skuldrene. «Valentine ligger i jorden,» sa Jace. «Tingen bare leker med oss.» Isabelle kastet på håret. «Drep den, Jace,» sa hun. «Den kommer ikke til å fortelle oss noe.» Jace løftet hånden, og Clary så et dunkelt lys gnistre fra kni ven han holdt. Den var merkelig gjennomsiktig, bladet var krys tallklart, skarpt som et glasskår, og skjeftet var satt inn med røde steiner.

Den fastbundne gutten gispet. «Valentine er tilbake!» protes terte han, og slet i lenkene som holdt hendene bak ryggen. «Alle i underverdenen vet det – jeg vet det – jeg kan fortelle dere hvor han er …» Raseriet flammet brått opp i Jaces iskalde øyne. «For Engelens skyld, hver gang vi fanger en av dere drittsekker, påstår dere at dere vet hvor Valentine er. Vel, vi vet også hvor han er. Han er i helvete. Og du …» – Jace skiftet grep på kniven, eggen gnistret – «du skal

møte ham der

.» Clary klarte ikke mer. Hun kom fram fra baksiden av søylen.

«Stopp!» ropte hun. «Dere kan ikke gjøre dette.» Jace spant rundt, så overrasket at kniven fløy fra hånden hans 20

pandemonium og klirret ned på betonggulvet. Isabelle og Alec snudde seg sam tidig, med like forbløffede ansiktsuttrykk. Den blåhårede gutten hang etter armene, lamslått og måpende.

Alec var den som sa noe først. «Hva er dette?» ville han vite, og så fra Clary til ledsagerne sine, som om de kanskje visste hva hun gjorde der.

«Det er en jente,» sa Jace, og gjenvant fatningen. «Du må da ha sett jenter før, Alec. Søsteren din, Isabelle, er en.» Han tok et skritt mot Clary, mens han myste som om han ikke trodde sine egne øyne. «En mundan jente,» sa han, halvveis for seg selv. «Og hun kan se oss.» «Selvfølgelig kan jeg se dere,» sa Clary. «Jeg er ikke blind.» «Åhå, men det er du,» sa Jace, og bøyde seg for å plukke opp kniven. «Du skjønner det bare ikke selv.» Han rettet seg opp. «Du bør komme deg vekk herfra, om du skjønner ditt eget beste.» «Jeg skal ingen steder,» sa Clary. «Hvis jeg drar, dreper du ham.» Hun pekte på gutten med det blå håret.

«Det er sant,» innrømmet Jace, og snurret kniven mellom fingrene. «Hva bryr det deg om jeg dreper ham eller ikke?» «For … fordi,» freste Clary. «Du kan ikke bare gå rundt og drepe folk.» «Du har rett,» sa Jace. «Du kan ikke gå rundt og drepe

folk

.» Han pekte på gutten med blått hår. Det så ut som om han hadde lukket øynene. Clary lurte på om han hadde besvimt. «Det der er ikke en person, jenta mi. Det ser kanskje ut som en person, det snakker som en person, det blør kanskje til og med som en person.

Men det er et monster.» «

Jace

,» sa Isabelle advarende. «Det holder.» «Du er gal,» sa Clary og rygget unna ham. «Jeg har ringt politiet.

De er her hvert sekund.» «Hun lyver,» sa Alec, men tvilen syntes i ansiktet hans. «Jace, har du …» 21

demonenes by Han fikk aldri fullført setningen. I samme øyeblikk rev den blå hårede gutten seg fri med et høyt, jamrende skrik, og kastet seg over Jace.

De falt i gulvet og rullet rundt, samtidig som gutten rev og slet i Jace med hender som glitret som om fingerspissene var av metall.

Clary vaklet bakover, hun ville stikke av, men føttene satte seg fast i en ledning, hun tumlet over ende, og pusten ble slått ut av brys tet. Hun hørte Isabelle hyle. Clary rullet rundt, og fikk se gutten sitte på brystkassen til Jace. De sylskarpe tuppene på klørne hans var blodige.

Isabelle og Alec kom løpende mot dem, Isabelle med pisken svingende i hånden. Gutten hugget mot Jace. Jace hev opp armen for å beskytte seg, klørne sneiet borti den og fikk blodet til å renne.

Den blåhårede prøvde seg igjen – i samme øyeblikk smalt Isabelles pisk ned over ryggen hans.

Jace rullet seg kjapt rundt. Et knivblad glimtet til i hånden hans. Han kjørte kniven inn i brystet på gutten. En svart væske eksploderte rundt skaftet. Gutten vred seg i en bue opp fra gul vet mens han gurglet og vred på seg. Jace reiste seg med en grimase. Den svarte skjorten hans var svartere nå, våt av blod.

Han kikket ned på den buktende skikkelsen ved føttene sine, bøyde seg ned og rykket ut kniven. Skaftet var sleipt av svart væske.

Den blåhårede guttens øyne blafret og åpnet seg. Han satte dem i Jace, de så ut til å stå i brann. Han hveste sammenbitt: «

Da blir det slik. De fortapte vil ta dere, alle sammen

.» Jace snerret. Guttens øyne rullet bakover i hodet. Kroppen ryk ket på seg, falt sammen, foldet seg inn, og ble mindre og mindre helt til han forsvant.

Clary sparket seg løs fra strømledningene og stablet seg på beina. Hun begynte å rygge unna. Ingen av dem la merke til henne. Alec var borte hos Jace, han holdt armen hans og trakk i 22

pandemonium ermet, sikkert for å se på såret. Clary snudde seg for å stikke av – men Isabelle stengte veien med pisken. Den gylne snoren var skitten av mørk væske. Hun smelte den mot Clary, slik at enden tullet seg rundt håndleddet, og dro til. Clary gispet av smerte og overraskelse.

«Dumme, lille mundan,» sa Isabelle gjennom sammenbitte tenner. «Du kunne fått Jace drept.» «Han er gal,» sa Clary, og prøvde å dra hånden til seg. Pisken gravde seg dypere ned i huden hennes. «Dere er gale alle sammen.

Hvem tror dere at dere er, et borgervern som kan drepe folk?

Politiet …» «Politiet pleier ikke å være interessert med mindre du kan vise dem et lik,» sa Jace. Han holdt om den sårede armen mens han skrittet over ledningene, mot Clary. Alec kom rett bak ham med et skulende uttrykk.

Clary stirret på stedet gutten hadde forsvunnet fra. Det lå ikke engang en blodflekk der – ingenting som viste at gutten noensinne hadde eksistert.

«De vender tilbake til sin egen dimensjon når de dør,» sa Jace.

«I tilfelle du lurte.» «Jace,» hveste Alec. «Vær forsiktig.» Jace trakk til seg armen. Han hadde en makaber blodflekk i ansiktet. Han minnet henne fortsatt om en løve, med lyse øyne som satt langt fra hverandre, og med gulbrunt hår. «Hun kan se oss, Alec,» sa han. «Hun vet allerede for mye.» «Og hva vil du jeg skal gjøre med henne?» spurte Isabelle.

«La henne gå,» sa Jace stille. Isabelle kastet et overrasket, nesten sint blikk på ham, men sa ingenting. Pisken gled bort, og Clarys arm var fri. Hun masserte det såre håndleddet sitt, og lurte på hvordan i helvete hun skulle komme seg vekk.

«Kanskje vi burde ta henne med tilbake,» sa Alec. «Jeg kan tenke meg at Hodge har lyst til å snakke med henne.» 23

demonenes by «Vi tar henne ikke med til Instituttet,» sa Isabelle. «Hun er

mundan

.» «Er du sikker på det?» sa Jace dempet. Det rolige tonefallet hans var verre enn glefsingen til Isabelle, eller sinnet til Alec. «Har du hatt med demoner å gjøre, jenta mi? Vanket hos heksemestere, snakket med Nattens barn? Har du …» «Jeg er ikke ‘jenta di’,» avbrøt Clary. «Og jeg har ingen anelse om hva du snakker om.»

Har du ikke?

sa en stemme i bakhodet hennes.

Du så den gutten fordufte i løse luften. Jace er ikke gal – du skulle bare ønske han var det

. «Jeg tror ikke på ... på demoner, eller hva det er du ...» «Clary?» Det var Simons stemme. Hun spant rundt. Han sto ved døren til lagerrommet. En av de kraftige dørvaktene som hadde stått og stemplet hender ved inngangen, sto ved siden av ham. «Går det bra?» Han myste mot henne gjennom mørket. «Hvorfor er du her inne alene? Hva skjedde med de typene – de med kniver?» Clary stirret på ham før hun så seg tilbake, der Jace, Isabelle og Alec sto. Jace fortsatt i den blodige skjorten og med kniven i hånden. Han flirte til henne, og viste et halvt unnskyldende, halvt hånlig skuldertrekk. Han var tydeligvis ikke overrasket over at verken Simon eller dørvakten kunne se dem.

Ikke Clary heller. Hun snudde seg sakte mot Simon igjen, fullt klar over hvordan hun måtte se ut i hans øyne, der hun sto alene i et fuktig lagerrom med føttene viklet inn i lyse plastledninger.

«Jeg trodde de gikk inn hit,» sa hun tamt. «Men da gjorde de vel ikke det. Beklager.» Hun kikket bort på Simon, som sto der med et ansiktsuttrykk som skiftet fra bekymret til forlegent, og bort på dørvakten, som bare så irritert ut. «Jeg så feil.» Bak henne fniste Isabelle.

«Jeg kan ikke tro det,» sa Simon, mens Clary desperat prøvde å vinke til seg en drosje fra fortauskanten. Orchard Street var 24

pandemonium blitt vasket mens de var inne i diskoteket, og det glinset svart av oljevann i gaten.

«Jeg vet det,» nikket hun. «Det må da for faen finnes én ledig drosje! Hvor skal alle på en søndag kveld?» Hun snudde seg mot ham med et skuldertrekk. «Tror du vi har større sjanse på Houston Street?» «Jeg snakker ikke om det,» sa Simon. «Du … jeg tror deg ikke.

Jeg kan ikke tro at de knivtypene bare ble borte.» Clary sukket. «Kanskje det ikke var noen med kniver, Simon.

Kanskje jeg bare innbilte meg alt sammen.» «Aldri i verden.» Simon løftet hånden over hodet, men drosj ene som kom mot dem, bare suste forbi og sprutet skittent vann over dem. «Jeg så ansiktet ditt da jeg kom inn på lagerrommet.

Du så seriøst redd ut, som om du hadde sett et spøkelse.» Clary tenkte på Jace med løveøynene. Hun tittet ned på hånd leddet, hvor det var en tynn, rød strek der Isabelles pisk hadde snurret seg rundt.

Nei, ikke et spøkelse

, tenkte hun.

Noe enda mer skremmende enn det

.

«Jeg tok bare feil,» sa hun trett. Hun lurte på hvorfor hun ikke fortalte ham sannheten. Selv om han selvfølgelig ville tenke at hun var gal. Og det var noe ved det som hadde skjedd – noe ved det svarte blodet som boblet opp rundt Jaces kniv, noe ved stemmen hans da han sa,

har du snakket med Nattens barn?

som hun ville holde for seg selv.

«Vel, det var en dødspinlig feil,» sa Simon. Han kikket bort på diskoteket, der en smal kø fortsatt buktet seg ut fra døren og halv veis rundt kvartalet. «Jeg tviler på om vi noen gang kommer inn på Pandemonium igjen.» «Hvorfor bryr det deg? Du hater Pandemonium.» Clary hevet hånden igjen, idet en gul bil kom rasende mot dem gjennom tåken.

Men denne gangen skrenset drosjen opp ved hjørnet de sto på, og føreren la seg på hornet som om han trengte å vekke dem opp.

25

demonenes by «Endelig litt flaks.» Simon åpnet kjapt den ene bakdøren, og skled ned i det plastdekkede baksetet. Clary fulgte etter, og snuste inn den velkjente drosjelukten fra New York, av gammel sigarett røyk, lær og hårspray. «Vi skal til Brooklyn,» sa Simon til drosje sjåføren, før han snudde seg mot Clary. «Hør her, du vet at du kan fortelle meg alt, ikke sant?» Clary nølte et øyeblikk, så nikket hun. «Jo da, Simon,» sa hun.

«Det vet jeg.» Hun slamret døren igjen etter seg, og taxien raste av sted inn i natten.

26

2

H E M M E L I G H E T E R O G L Ø G N E R mørkets prins satt på den svarte hesten sin, med

sobel kappen flommende bak seg. En gyllen krans bandt de blonde hår lokkene hans, det pene ansiktet hadde hardnet i kampens hete, og … «Og armen hans så ut som en aubergine,» mumlet Clary irri tert. Tegningen fungerte bare ikke. Med et sukk rev hun enda et ark fra skisseblokken, krøllet det sammen, og slengte det i den oransje soveromsveggen. Gulvet var allerede overstrødd med papirballer, et sikkert tegn på at kreativiteten ikke var helt på topp, slik hun hadde håpet. For tusende gang skulle hun ønske hun kunne vært litt mer som moren. Alt Jocelyn Fray tegnet, malte eller skisserte, var vakkert, og tilsynelatende enkelt.

Clary dro av seg hodetelefonen – kuttet av Stepping Razor midt i en sang – og masserte de verkende tinningene. Først da ble hun oppmerksom på den høye, gjennomtrengende lyden fra telefo nen. Hun slengte skisseblokken på sengen, spratt opp og løp inn i stuen, der den retro-røde telefonen sto på et bord ved siden av inngangsdøren.

«Snakker jeg med Clarissa Fray?» Stemmen i den andre enden av røret hørtes kjent ut, men ikke umiddelbart identifiserbar.

27

demonenes by Clary tvinnet telefonledningen nervøst rundt fingeren. «Jaaa?» «Hei, jeg er en av de knivfektende voldsmennene du traff på Pandemonium i går kveld. Jeg er redd jeg ga deg et dårlig inn trykk, og jeg hadde håpet du ville gi meg sjansen til å gjøre det godt …» «SIMON!» Clary holdt telefonen vekk fra øret, idet han brast ut i latter. «Det der er slett ikke morsomt!» «Jo da, det er det. Du skjønner bare ikke humoren.» «Idiot.» Clary sukket og lente seg mot veggen. «Du ville ikke ha ledd hvis du hadde vært her da jeg kom hjem i går kveld.» «Hvorfor ikke?» «Mamma. Hun var ikke glad for at vi kom for sent. Hun klikka.» «Hva? Det er ikke din feil at vi satt fast i trafikken!» protesterte Simon. Han var den yngste av tre barn, og hadde en dyp forståelse av urettferdighet i familien.

«Jo da, vel, hun ser det ikke sånn. Jeg skuffet henne, jeg svek henne, jeg fikk henne til å bekymre seg, bla-bla-bla. Jeg er hennes livs

forbannelse

,» sa Clary, og etterlignet morens nøyaktige ordvalg med bare en liten anelse skyldfølelse.

«Har du husarrest, da?» spurte Simon litt for høyt. Clary kunne høre en lav brumming av stemmer bak ham: folk som snakket i munnen på hverandre.

«Jeg vet ikke ennå,» sa hun. «Mamma gikk ut i morges sam men med Luke, og de er ikke tilbake ennå. Hvor er du hen? Hos Eric?» «Ja. Vi er nettopp ferdige med øvingen.» En cymbal skramlet bak Simon. Clary rykket til. «Eric skal lese dikt borte på Java Jones i kveld,» fortsatte Simon. Java Jones var en kaffebar rundt hjør net for Clarys leilighet, som noen ganger hadde levende musikk om kvelden. «Hele bandet skal dra for å backe ham. Blir du med?» 28

hemmeligheter og løgner «Ja, gjerne.» Clary stanset opp mens hun dro nervøst i telefon ledningen. «Eller vent, nei.» «Vær stille, gutter!» ropte Simon, den svake stemmen hans fikk Clary til å ane at han holdt telefonen vekk fra munnen. Han var tilbake et sekund senere, og hørtes urolig ut. «Var det et ja eller et nei?» «Jeg vet ikke.» Clary bet seg i leppen. «Mamma er fortsatt sint etter i går kveld. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å gjøre henne for bannet ved å be om flere tjenester. Hvis jeg skal havne i trøbbel, vil jeg ikke det skal være på grunn av Erics elendige poesi.» «Kom an, den er ikke så ille,» sa Simon. Eric var den nær meste naboen hans, og de to hadde kjent hverandre mesteparten av livet. De var ikke nære venner slik Simon og Clary var, men de hadde startet et rockeband sammen med to av Erics venner, Matt og Kirk. De øvde trofast sammen hver uke i garasjen til Erics for eldre. «Dessuten er det ikke en tjeneste,» tilføyde Simon, «det er en poesiopplesning i den andre enden av kvartalet der du bor. Jeg inviterer deg ikke akkurat med på en orgie i Hoboken. Moren din kan bli med hvis hun vil.» «ORGIE I HOBOKEN!» hørte Clary noen, antagelig Eric, hyle.

Det skramlet i en ny cymbal. Hun så for seg moren høre Eric lese opp diktene sine, og grøsset innvendig.

«Jeg vet ikke. Hvis dere dukker opp her, alle sammen, tror jeg hun friker ut.» «Da kommer jeg alene. Jeg henter deg, så går vi dit sammen og møter de andre der. Moren din vil ikke ha noe imot det. Hun elsker meg.» Clary måtte le. «Et bevis på den dårlige smaken hennes, spør du meg.» «Ingen har spurt.» Simon brøt forbindelsen, under tilrop fra de andre bandmedlemmene.

Clary la på røret og så seg rundt i stuen. Morens kunstneriske 29

demonenes by evner var synlige overalt i rommet, fra putene på den mørkerøde sofaen til veggene fulle av Jocelyns innrammede malerier – mest landskaper med buktende gater i Downtown Manhattan i gyllent lys; tablåer fra Prospect Park om vinteren, der de grå tjernene var dekket av syltynne plater med hvit is.

På hyllen over peisen sto et innrammet foto av Clarys far. En tankefull, lyshåret mann i militæruniform, med karakteristiske smilerynker i øyekrokene. Han hadde vært en dekorert soldat i utenlandstjeneste. Jocelyn hadde noen av medaljene hans i en liten eske ved siden av sengen. Men medaljene hadde ikke vært til stor nytte da Jonathan Clark kolliderte med et tre utenfor Albany, og døde før datteren ble født.

Jocelyn hadde tatt tilbake pikenavnet etter at han døde. Hun snakket aldri om Clarys far, men hadde esken med de graverte initialene hans, J.C., ved siden av sengen. I tillegg til medaljene, inneholdt den ett eller to fotografier, en giftering, og en enkel, blond hårlokk. Det hendte at Jocelyn tok fram esken, åpnet den og holdt lokken veldig varsomt i hånden, før hun la den tilbake igjen og låste esken.

Lyden av nøkkelen som ble vridd om i låsen, vekket Clary fra dagdrømmene. I all hast kastet hun seg ned på sofaen, og prøvde å se ut som om hun var oppslukt av en av billigbøkene moren hadde stablet på et lite bord. Jocelyn vurderte lesning som et hel lig tidsfordriv og ville vanligvis ikke avbryte Clary midt i en bok, selv ikke for å kjefte på henne.

Døren gikk opp med et dunk. Det var Luke, med armene fulle av noe som så ut som store, hvite firkanter av papp. Da han satte dem ned, så hun at det var flatklemte pappkartonger. Han rettet seg opp og snudde seg mot henne med et smil.

«Hei, onk… hei, Luke,» sa hun. Han hadde bedt henne slutte å kalle ham onkel for cirka et år siden, han påsto at det fikk ham til å føle seg gammel, og at det uansett minnet ham om

Onkel Toms

30

hemmeligheter og løgner

hytte

. Dessuten, hadde han forsiktig minnet henne om, var han egentlig ikke onkelen hennes, bare en nær venn av moren, som hadde kjent henne hele livet. «Hvor er mamma?» «Parkerer bilen,» sa han, og rettet opp den hengslete kroppen sin med et grynt. Han var iført den vanlige uniformen sin: gamle jeans, flanellskjorte, og skjeve briller med gullinnfatning som satt på snei over neseryggen. «Fortell meg på nytt hvorfor denne bygningen ikke har heis.» «Fordi den er gammel, og har sjarm,» sa Clary øyeblikkelig.

Luke gliste. «Hva er eskene til?» spurte hun.

Gliset forsvant. «Moren din ville pakke ned noen ting,» sa han, og unngikk blikket hennes.

«Hva slags ting?» spurte Clary.

Han viftet likegyldig med hånden. «Ting som er til overs i leilig heten. Som er i veien. Du vet hun aldri kaster noe. Og hva holder du på med? Leser lekser?» Han nappet boken ut av hånden hennes og leste høyt: «Verden er fremdeles full av sammensatte vesener som ingen realister tror på. Alver og troll, gjenferd og demoner svever fortsatt rundt …» Han senket boken og så på henne over brilleglassene. «Er dette skolearbeid?» «

Den gylne greinen

? Nei. Skolen begynner ikke før om to uker.» Clary tok boken fra ham. «Den er mammas.» «Tenkte nesten det.» Hun slapp boken ned på bordet. «Luke?» «Hm-hm?» Han hadde allerede glemt boken, og satt og rotet rundt i verktøykassen ved siden av peisen. «Ah, her er den.» Han dro fram en oransje tapedispenser med pistolgrep og betraktet den tilfreds.

«Hva ville du gjort hvis du så noe som ingen andre kunne se?» Tapedispenseren falt fra Lukes hånd, og traff den flislagte pei sen. Han knelte for å plukke den opp, uten å se på henne. «Mener 31

demonenes by du hvis jeg var det eneste vitnet til en forbrytelse, eller noe sånt?» «Nei. Jeg mener, hvis det fantes andre mennesker i nærheten, men du var den eneste som kunne se noe. Som om det var usynlig for alle andre enn deg.» Han nølte, satt fortsatt på kne med et godt grep om den velbrukte tapedispenseren.

«Jeg vet det høres sprøtt ut,» utdypet Clary nervøst, «men …» Han snudde seg. Øynene hans, veldig blå bak brillene, hvilte på henne med et uttrykk av stødig hengivenhet. «Clary, du er kunst ner, som moren din. Det betyr at du ser verden på måter andre mennesker ikke gjør. Det er en gave du har, å se skjønnheten og det avskyelige i alminnelige ting. Det gjør deg ikke sprø … bare annerledes. Det er ikke noe galt i å være annerledes.» Clary dro beina opp og la haken på knærne. I hodet så hun for seg lageret, Isabelles gullpisk, den blåhårede gutten som vred seg i dødskramper, og Jaces gulbrune øyne.

Skjønnheten og udyret

.

Hun sa: «Hvis faren min hadde levd, tror du han også ville vært kunstner?» Luke så overrumplet ut. Før han fikk svart, svingte døren opp og Clarys mor trampet inn i rommet med støvelhæler som klap ret mot det polerte tregulvet. Hun ga Luke et sett med klirrende bilnøkler og snudde seg for å se på datteren.

Jocelyn Fray var en tettbygd, men likevel slank dame, håret var noen anelser mørkere enn Clarys og dobbelt så langt. For øyeblik ket var det viklet inn til en mørkerød knute, gjennomboret av en grafittpenn for å holde det på plass. Hun hadde på seg en kjele dress med malingsflekker over en lavendelblå T-skjorte, og brune fjellstøvler med såler med størknet oljemaling på.

Folk sa alltid til Clary at hun lignet moren, men selv kunne hun ikke se det. Det eneste som var likt på dem var figuren: begge var slanke, med små bryst og smale hofter. Hun visste hun ikke var 32

hemmeligheter og løgner vakker, slik moren var. For å være vakker, måtte du være smek ker og høy. Når du var så kort som Clary, litt over én femti, var du søt. Ikke pen eller vakker, men søt. Når du i tillegg hadde gul rothår og et fjes fullt av fregner, lignet du ikke særlig mye på en barbiedukke, slik moren gjorde, mer en filledukke.

Jocelyn hadde til og med en elegant måte å gå på, som fikk folk til å dreie på hodet for å se henne gå forbi. I motsetning til Clary, som alltid snublet i sine egne bein. Den eneste gangen folk snudde seg for å se henne, var når hun snublet ned en trapp.

«Takk for at du bar opp eskene,» sa Clarys mor til Luke, og smilte til ham. Han smilte ikke tilbake. Clarys mage veltet urolig på seg. Det var tydeligvis noe på ferde. «Beklager at det tok så lang tid å finne en plass. Det må være en million mennesker i parken i dag …» «Mamma?» avbrøt Clary. «Hva er eskene til?» Jocelyn bet seg i leppen. Luke flakket med blikket mot Clary, en stum anmodning om å få henne til å gå forover. Med en ner vøs rykning i håndleddet skjøv Jocelyn en dinglende hårlokk bak øret, og gikk og satte seg ved siden av datteren på sofaen.

På nært hold kunne Clary se hvor trett moren så ut. Hun hadde mørke halvmåner under øynene, og øyelokkene var perleformede av søvnmangel.

«Handler det om i går kveld?» spurte Clary.

«Nei,» sa moren kjapt, og nølte. «Kanskje litt. Du skulle ikke ha gjort det du gjorde i går kveld. Du vet bedre.» «Og jeg har allerede sagt unnskyld. Hva dreier dette seg om?

Hvis du skal gi meg husarrest, så bli ferdig med det.» «Jeg skal ikke,» sa moren, «gi deg husarrest.» Stemmen var spent som en vaier. Hun kikket på Luke, som ristet på hodet.

«Bare si det til henne, Jocelyn,» sa han.

«Kan dere la være å snakke om meg som om jeg ikke er her?» sa Clary sint. «Og hva mener du med ‘si det’? Si hva?» 33

demonenes by Jocelyn slapp fra seg et sukk. «Vi skal på ferie.» Luke fikk et tomt uttrykk i ansiktet, som et lerret renset for maling.

Clary ristet på hodet. «Ja vel? Dere skal på ferie?» Hun sank bakover mot putene. «Jeg skjønner det ikke. Hvorfor sånt drama?» «Jeg tror ikke du forstår. Jeg mente at alle sammen skal på ferie.

Alle tre – du, jeg og Luke. Vi skal til gårdshuset.» «Åh.» Clary kastet et blikk på Luke, men han hadde armene foldet over brystet og sto og stirret ut av vinduet med stramme kjever. Hva var problemet hans? Han elsket det gamle gårdshu set nord i delstaten New York – han hadde kjøpt og restaurert det selv for ti år siden, og dro dit så ofte han kunne. «Hvor lenge skal vi være der?» «Resten av sommeren,» sa Jocelyn. «Jeg tok med eskene i tilfelle du ville pakke med deg noen bøker, malesaker …» «

Resten av sommeren

?» Clary rettet seg indignert opp. «Det kan jeg ikke, mamma. Jeg har planer – Simon og jeg skal ha skole startfest, og jeg har en hel masse møter igjen med tegnegruppen, og ti timer igjen på Tisch kunstskole …» «Det er leit med Tisch. Men de andre tingene kan du avlyse.

Simon kommer til å forstå, det samme gjør tegnegruppen.» Clary hørte morens ubønnhørlige tone, og skjønte at hun mente alvor. «Men jeg har betalt for de timene! Jeg har spart i hele år! Du lovte.» Hun virvlet rundt og vendte seg mot Luke. «Si det til henne! Si at det ikke er rettferdig!» Luke så ikke vekk fra vinduet, selv om en muskel dirret i halsen hans. «Hun er moren din. Det er hun som må ta beslutningen.» «Jeg skjønner det ikke.» Clary snudde seg mot moren igjen.

«Hvorfor?» «Jeg må komme meg vekk, Clary,» sa Jocelyn med skjelvende munnviker. «Jeg trenger freden, roen, for å male. Og vi har lite penger akkurat nå …» 34

hemmeligheter og løgner «Så selg noen av pappas aksjer,» sa Clary ergerlig. «Det er jo det du vanligvis gjør?» Jocelyn rygget forskrekket tilbake. «Ikke snakk sånn.» «Hør her, dra hvis dere vil. Det gjør ikke meg noe. Jeg kan være her uten dere. Jeg kan jobbe; jeg får meg jobb på Starbucks eller noe. Simon sa de alltid er ute etter folk. Jeg er gammel nok til å klare meg selv …» «Nei!» Skarpheten i Jocelyns stemme fikk Clary til å skvette.

«Jeg skal betale deg tilbake for de timene, Clary. Men du blir med oss. Det er ikke valgfritt. Du er for ung til å være her alene. Noe kunne skje.» «Som hva? Hva kunne skje?» ville Clary vite.

Det lød et brak. Hun snudde seg overrasket, og så at Luke hadde revet ned et av de innrammede bildene da han lente seg mot veggen. Han hengte det opp igjen med et tydelig oppjaget uttrykk. Da han rettet seg opp, var munnen en morsk strek. «Jeg går.» Jocelyn bet seg i leppen. «Vent.» Hun skyndte seg etter ham ut i entreen, og nådde ham igjen akkurat idet han vred om dørklinken. Clary vred seg rundt på sofaen og kunne så vidt overhøre morens inntrengende hvisking.

«… Bane,» sa Jocelyn. «Jeg har ringt ham utallige ganger de siste tre ukene. Svareren hans sier han er i Tanzania. Hva skal jeg gjøre?» «Jocelyn.» Luke ristet på hodet. «Du kan ikke fortsette å bruke ham for alltid.» «Men Clary …» «Er ikke Jonathan,» hveste Luke. «Du har aldri vært den samme siden det skjedde, men Clary

er ikke Jonathan

.» Hva har faren min med dette å gjøre? tenkte Clary forvirret.

«Jeg kan ikke bare holde henne hjemme, ikke slippe henne ut.

Det finner hun seg ikke i.» 35

demonenes by «Selvfølgelig gjør hun ikke det!» Luke hørtes skikkelig sint ut.

«Hun er ikke et kjæledyr, hun er en tenåring. Nesten voksen.» «Hvis vi var ute av byen …» «Snakk med henne, Jocelyn.» Luke var fast i stemmen. «Jeg mener det.» Han strakte seg etter dørklinken.

Døren fløy opp. Jocelyn ga fra seg et lite hyl.

«Milde Jesus!» ropte Luke.

«Det er bare meg,» sa Simon. «Selv om jeg har hørt at likheten er slående.» Han vinket til Clary fra døren. «Er du klar?» Jocelyn tok hånden vekk fra munnen. «Simon, sto du og tyv lyttet?» Simon blunket med øynene. «Nei, jeg kom akkurat nå.» Han så fra Jocelyns bleke ansikt til Lukes morske. «Er det noe galt. Skal jeg gå?» «Ta det med ro,» sa Luke. «Jeg tror vi er ferdige.» Han presset seg forbi Simon, og tråkket ned trappen i høyt tempo. Døren ble slamret igjen der nede.

Simon ble stående og henge usikkert ved døren. «Jeg kan komme tilbake senere,» sa han. «Absolutt. Det er ikke noe problem.» «Det kunne …» begynte Jocelyn, men Clary var allerede på beina.

«Glem det, Simon. Vi går,» sa hun, og rev til seg skuldervesken fra en krok ved døren. Hun slengte den over skulderen, og glodde stygt på moren. «Ser deg senere, mamma.» Jocelyn bet seg i leppen. «Clary, synes du ikke vi burde snakke om dette?» «Vi kommer til å få mer enn nok tid til å snakke når vi er på ‘ferie’,» sa Clary giftig, og hadde glede av å se moren rykke til.

«Ikke sitt oppe og vent på meg,» tilføyde hun, grep Simons arm, og nesten slepte ham ut av døren.

Han satte hælene i gulvet og så seg unnskyldende over skulde 36

hemmeligheter og løgner ren på Clarys mor, som sto liten og forlatt i entreen med hendene viklet stramt inn i hverandre. «Ha det, Jocelyn!» ropte han. «Ha en fin kveld!» «Å, hold

kjeft

, Simon,» glefset Clary, og dundret døren igjen etter dem, slik at hun stengte morens svar ute.

«Herregud, jente, ikke riv armen av meg,» protesterte Simon mens Clary halte ham ned trappen etter seg. De grønne Skecher-jogge skoene smalt mot trinnene for hvert rasende skritt nedover tre trappen. Hun kikket opp og ventet halvveis å få se moren stå og glo ned mot dem fra avsatsen, men døren til leiligheten holdt seg lukket.

«Unnskyld,» mumlet Clary, og slapp håndleddet hans. Hun stoppet ved foten av trappen, skuldervesken dunket mot hoften.

Clarys

brownstone-

bygård med sandsteinsfasade hadde, som de fleste i Park Slope, en gang vært eneboligen til en velstående familie. Merker etter fortidens storhet var fortsatt tydelige i den herskapelige trappen, i marmoren på gulvet ved inngangen, og det brede takvinduet med én rute. Nå var huset inndelt i for skjellige leiligheter, og Clary og moren delte den treetasjes byg ningen med en leieboer nedenunder, en eldre dame som drev spåkonevirksomhet hjemmefra. Hun gikk nesten aldri ut, selv om kundebesøkene var sjeldne. En gullbelagt plakett festet til døren kunngjorde at hun var MADAME DOROTHEA, SYNSK OG SPÅKVINNE.

En tykk, søt eim av røkelse sivet ut fra den halvåpne døren og ut i foajeen. Clary hørte en lav summing av stemmer.

«Fint å se at forretningen går strålende,» sa Simon. «Det må være vanskelig å få fast jobb som spåkone nå om dagen.» «Må du være så sarkastisk bestandig?» sa Clary bitende.

Simon blunket med øynene, tydeligvis vippet av pinnen. «Jeg trodde du likte at jeg var vittig og ironisk.» 37

demonenes by Clary skulle til å svare, da døren til madame Dorothea svingte helt opp og en mann steg ut. Han var høy, hadde sirupsfarget hud, gyllengrønne øyne som en katt, og bustete, svart hår. Han gliste blendende mot henne med skarpe, hvite tenner.

En bølge av svimmelhet skylte over henne, og hun fikk en sterk følelse av at hun kom til å besvime.

Simon tittet bekymret på henne. «Går det bra? Du ser ut som om du kommer til å svime av.» Hun myste mot ham. «Hva? Nei, det går fint.» Men han ville ikke droppe det. «Du ser ut som om du nettopp så et spøkelse.» Hun ristet på hodet. Minnet om noe dukket opp, men da hun prøvde å konsentrere seg, skled det unna som vann. «Ingenting.

Jeg trodde jeg så Dorotheas katt, men det var bare det dårlige lyset.» Simon stirret på henne. «Jeg har ikke spist noe siden i går,» tilføyde hun defensivt. «Jeg tror ikke jeg er helt meg selv.» Han smøg en trygg arm rundt skuldrene hennes. «La meg få spandere noe mat på deg.» «Jeg kan ikke tro at hun holder på sånn som dette,» sa Clary for fjerde gang, mens hun jaget en bit guacamole rundt på tallerkenen med tuppen av en nacho. De satt på en meksikansk kafé i nabo laget, et slitent sted som het Nacho Mama. «Som om det ikke var ille nok å gi meg husarrest annenhver uke. Nå må jeg leve i eksil resten av sommeren.» «Tja, du vet jo at moren din er sånn noen ganger,» sa Simon.

«Som for eksempel når hun puster inn eller ut.» Han smilte med tennene i en vegetar-burrito.

«Ja da, bare lat som om det er morsomt,» sa hun. «Det er ikke

du

som blir slept med ut i gokk for Gud vet hvor lenge …» «

Clary

.» Simon avbrøt ordflommen hennes. «Ikke la det gå ut over meg. Dessuten blir det ikke permanent.» 38

hemmeligheter og løgner «Hvordan vet du det?» «Vel, fordi jeg kjenner moren din,» sa Simon etter en pause.

«Jeg mener, du og jeg har vært venner i snart ti år nå. Inni mellom blir hun slik som dette. Hun ombestemmer seg nok etter hvert.» Clary plukket en chili opp fra tallerkenen, og gnagde på tup pen av den. «Men gjør du det?» sa hun. «Kjenner henne, mener jeg? Noen ganger lurer jeg på om noen egentlig gjør det.» Simon blunket mot henne. «Nå er jeg ikke helt med.» Clary sugde til seg luft for å kjøle ned brenningen i munnen.

«Jeg mener, hun snakker aldri om seg selv. Jeg vet ingenting om henne som ung, om familien hennes, eller om hvordan hun traff faren min. Hun har ikke engang bryllupsbilder. Det er som om livet hennes begynte da hun fikk meg. Det er det hun alltid sier når jeg spør henne om det.» «Åh!» Simon skar en grimase. «Så søtt.» «Nei, det er det ikke. Det er rart at jeg ikke vet noe om beste foreldrene mine. Jeg mener, jeg vet at pappas foreldre ikke var så snille mot henne, men kan de ha vært

så

ille? Hva slags mennesker er det som ikke engang vil treffe barnebarnet sitt?» «Kanskje hun hater dem. Kanskje de misbrukte henne eller noe,» foreslo Simon. «Hun har jo de arrene.» Clary stirret på ham. «Hun har hva?» Han svelget en munnfull burrito. «De små, tynne arrene. Over hele ryggen og armene. Jeg

har

sett moren din i badedrakt, vet du.» «Jeg har aldri lagt merke til noen arr,» sa Clary bestemt. «Jeg tror du innbiller deg ting.» Han glodde på henne og så ut til å ville si noe, da mobilen hen nes, som lå begravd i skuldervesken, satte i gang med å ringe. Clary fisket den fram, myste mot nummeret som blinket på skjermen, og rynket brynene. «Det er mamma.» 39

demonenes by «Det skjønte jeg på ansiktsuttrykket. Skal du snakke med henne?» «Ikke akkurat nå,» sa Clary, og kjente en kjent skyldfølelse bite seg fast i magen, da telefonen sluttet å ringe og mobilsvareren ble koblet inn. «Jeg vil ikke krangle med henne.» «Du kan alltids bo hos meg,» sa Simon. «Så lenge du vil.» «Vel, vi får se om hun roer seg ned først.» Clary tastet inn num meret til mobilsvareren. Morens stemme hørtes anstrengt ut, men hun prøvde åpenbart å være blid. «Vennen, unnskyld at jeg over rasket deg sånn. Kom hjem, så snakker vi om det.» Clary la på før meldingen sluttet, og følte seg enda mer skyldig, men samtidig sint. «Hun vil snakke om det.» «Vil du snakke med henne?» «Jeg vet ikke.» Clary gned oversiden av hånden mot øynene.

«Skal du fortsatt på diktopplesningen?» «Jeg lovte.» Clary reiste seg og skjøv stolen bakover. «Da blir jeg med. Jeg ringer henne når det er ferdig.» Stroppen på skuldervesken hennes skled ned på armen. Simon dyttet den opp igjen, og lot fingrene hvile ved den bare huden over skuldrene hennes.

Fuktigheten i luften fikk Clarys hår til å kruse seg og Simons blå T-skjorte til å klistre seg til ryggen hans. «Så hva skjer med ban det?» spurte hun. «Noe nytt? Det var mye skriking i bakgrunnen da jeg snakket med deg i sted.» Simons ansikt lyste opp. «Det går supert,» sa han. «Matt sier han kjenner noen som kan fikse oss spillejobb på The Scrap Bar.

Dessuten diskuterer vi navn igjen.» «Å ja?» Clary skjulte et smil. Simons band spilte egentlig aldri musikk. For det meste satt de i stuen hjemme hos Simon og kranglet om mulige navn og bandlogoer. Noen ganger lurte hun på om noen av dem faktisk kunne spille et instrument. «Hva er forslagene?» 40

hemmeligheter og løgner «Vi skal velge mellom Sea Vegetable Company og Rock Solid Panda.» Clary ristet på hodet. «Begge to er grusomme.» «Eric foreslo Lawn Chair Crisis.» «Kanskje Eric burde holde seg til gaming.» «Men da må vi finne en ny trommeslager.» «Å, er Eric på

trommer

? Jeg trodde han bare bommet penger av dere, og fortalte jentene på skolen at han er i et band for å imponere dem.» «Slett ikke,» sa Simon. «Eric har begynt et nytt liv. Han har fått seg kjæreste. De har vært sammen i tre måneder.» «Praktisk talt gift,» sa Clary, og skrittet rundt et par som skjøv på en barnevogn: En liten jente med gule plastspenner i håret, som holdt en alvedukke med safirblå vinger med gullstriper. Clary syntes hun så vingene blafre i øyekroken. Hun snudde fort hodet vekk.

«Det betyr,» fortsatte Simon, «at jeg er det siste bandmedlem met som

ikke

har kjæreste. Og det er, som du vet, hele poenget med å være i band. Å skaffe seg jenter.» «Jeg trodde alt handlet om musikken.» En mann med stokk gikk i veien for henne, på vei mot Berkeley Street. Hun kikket vekk, redd for at hvis hun så for lenge på noen, så ville det gro ut vinger på dem, ekstra armer, eller lange tunger med kløft, som slanger. «Hvem bryr seg om du har kjæreste eller ikke?» «Jeg bryr meg,» sa Simon dystert. «Om ikke lenge vil de eneste som ikke har kjæreste, være meg og Wendell, skolens vaktmester.

Og han lukter det vinduspuss av.» «Da er han i det minste ledig.» Simon glante grettent på henne. «Ikke morsomt, Fray.» «Du har jo alltids Sheila ‘G-streng’ Barbarino,» foreslo Clary.

Clary hadde sittet bak henne i matte i niende klasse. Hver gang Sheila mistet blyanten – som var ofte – hadde Clary sett under 41

demonenes by tøyet til Sheila, som stakk opp over linningen på en jeans med ekstremt lav midje.

«Det er

henne

Eric har vært sammen med de tre siste måne dene,» sa Simon. «I mellomtiden har han bedt meg finne den av jentene på skolen som har den fineste kroppen, og be henne ut på første skoledag.» «Eric er en gris,» sa Clary, som plutselig ikke ville vite hvilken jente Simon mente hadde skolens fineste kropp. «Kanskje dere kan kalle bandet Grisene.» «Det har jo en egen klang.» Simon virket uberørt. Clary skar en grimase mot ham, skuldervesken vibrerte idet telefonen ringte.

Hun fisket den fram fra en lomme med glidelås. «Er det moren din igjen?» spurte han.

Clary nikket. Hun kunne se for seg moren, liten og alene i døren til leiligheten deres. Skyldfølelsen vellet opp i brystkassen.

Hun tittet opp på Simon, som sto og så på henne med mørke, medfølende øyne. Ansiktet hans var så velkjent at hun kunne ha tegnet det i søvne. Hun tenkte på de ensomme ukene som lå foran henne, og stappet telefonen ned i vesken igjen. «Kom igjen,» sa hun. «Vi kommer for sent til forestillingen.» 42

3

S K Y G G E J E G E R innen de kom fram til java jones, sto eric allerede

på scenen og svaiet fram og tilbake med sammenklemte øyne. Han hadde farget hårtuppene rosa for anledningen. Bak ham sto Matt og så stein ut, mens han banket ujevnt på en djembe.

«Dette kommer til å bli pinlig,» forutsa Clary. Hun tok Simon i ermet og dro ham mot døren. «Hvis vi er raske, kan vi fortsatt komme oss unna.» Han ristet på hodet. «Jeg holder det jeg lover, om ikke annet.» Han trakk skuldrene bakover. «Jeg kan hente kaffe hvis du finner plasser til oss. Hva vil du ha?» «Bare kaffe. Svart –

som sjelen min

.» Simon strente av sted mot kaffebaren mens han mumlet for seg selv noe i retning av at det han gjorde nå, var noe mye, mye edlere enn noe han hadde gjort før. Clary gikk for å finne plasser.

Kaffebaren var folksom til mandag å være; de fleste av de loslitte sofaene og lenestolene var opptatt av tenåringer som koste seg med en frikveld på en vanlig ukedag. Lukten av kaffe og nelliksiga retter var overveldende. Til slutt fant Clary en liten toseters sofa i et mørkt hjørne bakerst i kafeen. Den eneste personen i nærheten var en blond jente som hadde på seg en oransje topp, oppslukt av å 43

demonenes by leke med iPoden sin.

Bra,

tenkte Clary,

Eric kommer ikke til å finne oss bak her etter opplesningen, for å spørre hvordan diktene hans var.

Den blonde jenta lente seg over stolen sin og banket Clary på skulderen. «Unnskyld.» Clary så overrasket opp. «Er det der kjæresten din?» spurte jenta.

Clary fulgte retningen til jentas blikk, allerede forberedt på å si,

nei, jeg kjenner ham ikke

, da hun skjønte at det var Simon jenta mente. Han var på vei mot dem, mens han konsentrerte seg om å unngå å miste de to plastkoppene med kaffe. «Øh, nei,» sa Clary.

«Han er en venn av meg.» Jenta smilte strålende. «Han er

søt

. Har han kjæreste?» Clary nølte et sekund for lenge før hun svarte. «Nei.» Jenta så mistenksom ut. «Er han homo?» Clary ble spart for å svare på dette ved at Simon kom tilbake.

Den blonde jenta satte seg fort tilbake, idet han plasserte koppene på bordet og slo seg ned ved siden av Clary. «Jeg hater det når de slipper opp for kaffekopper. De greiene der er varme.» Han blåste på fingrene og rynket pannen. Clary prøvde å skjule et smil der hun satt og betraktet ham. Vanligvis tenkte hun aldri over om Simon var pen eller ikke. Han hadde fine, brune øyne, kunne man vel si, og han hadde vokst seg til på de rette stedene i løpet av det siste året. Med den rette frisyren … «Du glor på meg,» sa Simon. «Hvorfor glor du på meg? Har jeg noe i ansiktet?»

Jeg burde fortelle ham det

, tenkte hun, selv om en del av henne var merkelig motvillig.

Jeg ville vært en dårlig venn hvis ikke

. «Ikke se nå, men hun blonde jenta der borte synes du er søt,» hvisket hun.

Simon lot blikket flagre sidelengs for å stirre på jenta, som flit tig satt og studerte et eksemplar av mangabladet

Shonen Jump

.

«Jenta i den oransje toppen?» Clary nikket. Simon så tvilende ut.

«Hvorfor tror du det?» 44

skyggejeger

Fortell ham det. Kom igjen, fortell

. Clary åpnet munnen for å svare, og ble avbrutt av sprakende feedback. Hun rykket til og dekket ørene, mens Eric strevde med mikrofonen på scenen.

«Beklager det der, folkens,» ropte han. «Okei, jeg er Eric, og dette er kompisen min Matt på trommer. Det første diktet mitt heter ‘Uten tittel’.» Han fordreide ansiktet som i smerte, og begynte å ule inn i mikrofonen. «’Kom, min falske stormvind, mine skjendige lender! Bre et tykt lag av ufruktbar glød over enhver utvekst!’» Simon sank nedover i setet. «Vær så snill og ikke si til noen at jeg kjenner ham.» Clary fniste. «Hvem bruker ordet ‘lender’?» «Eric,» sa Simon mørkt. «Alle diktene hans har lender i seg.» «’Klam er min kval!’» tutet Eric. «Smerten svulmer der inne!’» «Det kan du skrive opp,» sa Clary. Hun sank ned i setet ved siden av Simon. «Men tilbake til hun jenta som synes du er søt …» «Glem det et øyeblikk,» sa Simon. Clary glodde overrasket på ham. «Det er noe jeg ville snakke med deg om.» «Rasende Føflekk er ikke et dårlig navn på et band,» sa Clary med det samme.

«Ikke det,» sa Simon. «Det handler om det vi snakket om i sted.

Om at jeg ikke hadde noen kjæreste.» «Åh.» Clary trakk på den ene skulderen. «Å, jeg vet ikke. Be Jaida Jones ut,» foreslo hun. Hun var en av jentene på St. Xavier som hun faktisk likte. «Hun er hyggelig, og hun liker deg.» «Jeg har ikke lyst til å be Jaida Jones med ut.» «Hvorfor ikke?» Clary følte seg grepet av en plutselig, ubestem melig ergrelse. «Liker du ikke smarte jenter? Fortsatt ute etter en fin

kropp

?» «Ingen av delene,» sa Simon, som virket nervøs. «Jeg vil ikke be henne ut, fordi det ville egentlig ikke vært riktig hvis jeg gjorde det …» 45

demonenes by Stemmen hans forsvant sakte. Clary lente seg forover. I øyekro ken kunne hun se at den blonde jenta også lente seg forover, hun spisset åpenbart ører. «Hvorfor ikke?» «Fordi jeg liker en annen,» sa Simon.

«Okei.» Simon så en smule grønnblek ut, som den gangen han brakk ankelen etter å ha spilt fotball i parken, og måtte halte hjem.

Hun lurte på hva i all verden det var ved å like noen, som kunne gjøre ham så utrolig engstelig. «Du er vel ikke homo?» Simon ble enda mer grønnblek i ansiktet. «Hvis jeg var det, ville jeg kledd meg bedre.» «Så hvem er det, da?» spurte Clary. Hun skulle til å tilføye at hvis han var forelsket i Sheila Barbarino, kom han til å få bank av Eric, da hun hørte noen hoste høyt bak seg. Det var et spotsk host, som om noen prøvde å la være å le.

Hun snudde seg.

På en falmet, grønn sofa kanskje en meter unna henne, satt Jace. Han hadde på seg de samme mørke klærne han hadde hatt på seg kvelden før på diskoteket. Armene var bare, og dekket av svake, hvite streker, som gamle arr. På håndleddene hadde han brede armringer av metall; hun kunne se benskjeftet av en kniv stikke ut fra den venstre. Han så rett på henne, mens leppene hans kruset seg i et smil. Enda verre enn følelsen av å bli ledd av, var at han ikke hadde sittet der for fem minutter siden.

«Hva er det?» Simon hadde fulgt blikket hennes, men det tomme ansiktsuttrykket hans gjorde det klart at han ikke kunne se Jace.

Men jeg ser deg

. Hun stirret på Jace mens hun tenkte det, og han løftet hånden for å vinke til henne. En ring glitret på en slank finger. Han kom seg på beina og begynte å gå mot døren, uten å skynde seg. Clarys lepper skilte seg av forbløffelse. Han bare gikk, helt uten videre.

Hun kjente Simons hånd på armen. Han sa navnet hennes, 46

skyggejeger spurte om noe var galt. Hun hørte ham knapt. «Jeg er straks til bake,» hørte hun seg selv si, idet hun spratt opp fra sofaen og nes ten glemte å sette fra seg kaffekoppen. Hun stormet mot døren, mens Simon ble sittende og stirre etter henne.

Clary braste ut av døren, livredd for at Jace hadde forsvunnet i bakgaten som et gjenferd. Men der var han, han sto og hang mot veggen. Han hadde akkurat tatt noe opp fra lommen, og sto og trykket på det. Han kikket overrasket opp, da døren til kaffebaren slo igjen bak henne.

I solnedgangen som raskt nærmet seg, var håret hans gyllent som kobber. «Diktene til vennen din er talentløse,» sa han.

Clary blunket med øynene mot ham, midlertidig vippet av pinnen. «Hva?» «Jeg sa at diktene hans er talentløse. Det høres ut som om han har spist en ordbok, og begynt å spy ut ord i tilfeldig rekkefølge.» «Jeg gir faen i Erics dikt.» Clary var forbannet. «Jeg vil vite hvorfor du følger etter meg.» «Hvem har sagt at jeg følger etter deg?» «

Godt

forsøk. I tillegg tyvlyttet du. Kan du fortelle meg hva du vil, eller skal jeg heller ringe politiet?» «Og fortelle dem hva?» sa Jace kaldt. «At du plages av usyn lige personer? Stol på meg, jenta mi, politiet kommer ikke til å arrestere noen de ikke kan se.» «Jeg har allerede sagt at navnet mitt ikke er ‘jenta di’,» sa hun gjennom sammenbitte tenner. «Jeg heter Clary.» «Jeg vet det,» sa han. «Pent navn forresten. Minner meg om urten muskatsalvie, eller

clary sage

som den også kalles. I gamle dager trodde folk at hvis de spiste frøene, så kunne de se alvefolket.

Visste du det?» «Jeg aner ikke hva du snakker om.» «Du vet visst ikke så mye?» sa han. Det lå en doven forakt i de 47

demonenes by gylne øynene hans. «Du ser ut som en typisk mundan, men likevel kan du se meg. Det er en gåte.» «Hva er en mundan?» «En fra menneskenes verden. En som deg.» «Men

du

er et menneske,» sa Clary.

«Det er jeg,» sa han. «Men jeg er ikke som deg.» Tonefallet hadde ikke noe defensivt i seg. Han hørtes ut som om han ga blaffen i om hun trodde ham eller ikke.

«Du tror du er bedre. Det var derfor du lo av oss.» «Jeg lo fordi kjærlighetserklæringer morer meg, særlig når de ikke blir gjengjeldt,» sa han. «Og fordi din Simon kanskje er den mest mundane mundan jeg noen gang har truffet. Og fordi Hodge mente du kunne være farlig, men hvis du er det, så vet du det i alle fall ikke selv.» «

Jeg

er farlig?» gjentok Clary forbauset. «Jeg så deg drepe noen i går kveld. Jeg så deg kjøre kniven opp under ribbeina hans, og …»

Og jeg så ham hugge mot deg med fingrer som barberblader. Jeg så deg bli kuttet opp og blø, og nå er såret helt borte.

«Det er mulig jeg dreper,» sa Jace, «men jeg vet hva jeg er. Kan du si det samme?» «Jeg er et alminnelig menneske, akkurat som du sa. Hvem er Hodge?» «Veilederen min. Og jeg ville ikke vært så rask med å stemple meg selv som alminnelig, hvis jeg var deg.» Han lente seg forover.

«Få se den høyre hånden din.» «Den høyre hånden min?» gjentok Clary mekanisk. Han nik ket. «Hvis jeg viser deg hånden, lar du meg være i fred?» «Ja visst.» Stemmen var munter.

Hun holdt motvillig fram høyrehånden. Den så blek ut i det lille lyset som sildret ut av vinduene, knokene var dekket av fregner.

På en måte følte hun seg like avkledd som om hun hadde dratt opp skjorten og vist fram det nakne brystet sitt. Han tok hånden 48

skyggejeger hennes og vendte på den. «Ingenting.» Han hørtes nesten skuffet ut. «Du er vel ikke venstrehendt?» «Nei. Hvordan det?» Han slapp hånden hennes med et skuldertrekk. «De fleste skyg gejegerbarn blir merket på den høyre hånden – eller den venstre, hvis de er venstrehendte, som jeg – når de fortsatt er små. Det er en permanent rune, som gir et ekstra talent med våpen.» Han viste henne oversiden av den venstre hånden sin; den så fullstendig normal ut for henne.

«Jeg ser ikke noe,» sa hun.

«Slapp av, ikke tenk,» foreslo han. «Vent til det kommer til deg. Som om du venter på at noe skal komme opp til vannets overflate.» «Du er gal.» Men hun slappet av, betraktet hånden hans, de fine strekene over knokene, de lange fingerleddene … Plutselig spratt det opp mot henne, det blinket som et rødt trafikklys. Et svart mønster, som et øye, på oversiden av hånden.

Hun blunket, og det forsvant. «En tatovering?» Han smilte lurt og senket hånden. «Jeg tenkte nok du ville få det til. Og det er ingen tatovering – det er et merke. Det er runer, svidd inn i huden vår.» «Som gjør at dere bruker våpen bedre?» Clary syntes dette var vanskelig å tro, men kanskje ikke vanskeligere enn å tro at zombier eksisterer.

«Forskjellige merker gjør forskjellige ting. Noen er permanente, men de fleste forsvinner når de blir brukt.» «Er det derfor armene dine ikke er farget i dag?» spurte hun.

«Selv når jeg konsentrerer meg?» «Det er nøyaktig derfor.» Han hørtes fornøyd med seg selv.

«Jeg visste at du i det minste hadde Synet.» Han kikket opp mot himmelen. «Det er nesten helt mørkt. Vi bør dra.» «

Vi

? Jeg trodde du skulle la meg være i fred.» «Jeg løy,» sa Jace, uten det minste spor av forlegenhet. «Hodge 49

demonenes by sa jeg måtte ta deg med meg til Instituttet. Han vil snakke med deg.» «Hvorfor skulle han ønske å snakke med meg?» «Fordi du vet sannheten nå,» sa Jace. «Det har ikke funnes en mundan som har visst om oss på minst hundre år.» «Om

oss

?» gjentok hun. «Du mener folk som deg. Folk som tror på demoner.» «Folk som dreper dem,» sa Jace. «Vi kalles skyggejegere. Det er i hvert fall hva vi kaller oss selv. De underjordiske har mindre smigrende navn på oss.» «Underjordiske?» «Nattens barn. Heksemestere. Alver. De magiske folkene i denne dimensjonen.» Clary ristet på hodet. «Du glemte vampyrer, varulver og zom bier, for de finnes vel også på ordentlig?» «Selvfølgelig finnes de,» opplyste Jace. «Selv om du for det meste finner zombier lenger sør, der

voudun

-prestene er.» «Hva med mumier? Holder de bare til rundt i Egypt?» «Ikke vær dum. Ingen tror på mumier.» «Gjør man ikke?» «Selvfølgelig ikke,» sa Jace. «Hør her, Hodge kan forklare alt dette for deg når du treffer ham.» Clary foldet armene over brystet. «Hva om jeg ikke har lyst til å treffe ham?» «Det er ditt problem. Du kan bli med enten du vil eller ikke.» Clary trodde ikke sine egne ører. «Truer du med å

kidnappe

meg?» «Hvis du har lyst til å se det på den måten,» sa Jace, «så ja.» Clary åpnet munnen for å protestere, men ble avbrutt av en skingrende ringing fra telefonen igjen.

«Bare svar hvis du vil,» sa Jace sjenerøst.

Telefonen sluttet å ringe før den begynte på nytt igjen, høyt 50

skyggejeger og inntrengende. Clary rynket pannen – moren hennes måtte ha fått skikkelig panikk. Hun snudde seg halvveis vekk fra Jace, og begynte å grave i vesken. Innen hun fikk tatt opp telefonen, var den på sin tredje omgang med ringing. Hun satte den mot øret.

«Mamma?» «Åh, Clary. Å, gudskjelov.» Et skarpt stikk av uro prikket Clary i ryggraden. Moren hørtes panisk ut. «Hør på meg …» «Det går bra, mamma. Jeg har det fint. Jeg er på vei hjem …» «

Nei

!» Jocelyns stemme skingret av skrekk. «Ikke kom hjem!

Har du forstått, Clary? Du må IKKE komme hjem. Dra til Simon.

Dra rett hjem til Simon og bli der, til jeg får …» En lyd i bakgrun nen avbrøt henne: lyden av noe som falt, ble knust, noe tungt som traff gulvet … «Mamma!» ropte Clary inn i mobilen. «Mamma, går det bra?» Det kom en høy summetone fra telefonen. Stemmen til Clarys mor skar gjennom skurringen: «Bare lov meg at du ikke kommer hjem. Dra til Simon og ring Luke – fortell ham at han har funnet meg …» Stemmen hennes ble overdøvet av et dundrende brak, lik et tre som ble splintret.

«

Hvem

du …» har funnet deg? Mamma, har du ringt politiet? Har Det desperate spørsmålet hennes ble stoppet av en lyd Clary aldri skulle glemme – en hard, surklende lyd, etterfulgt av et dunk.

Clary hørte moren snappe etter pusten, før hun snakket igjen, med uhyggelig, rolig stemme: «Jeg elsker deg, Clary.» Telefonen ble taus.

«

Mamma

!» hylte Clary inn i mobilen. «Mamma, er du der?» SAMTALE AVSLUTTET, sto det på skjermen. Men hvorfor skulle moren ha lagt på røret på den måten?

«Clary,» sa Jace. Det var første gang hun hadde hørt ham si navnet hennes. «Hva er det som skjer?» 51

demonenes by Clary ignorerte ham. Hun trykket febrilsk på hurtigtasten for hjemmenummeret. Hun fikk ikke noe svar, bortsett fra et opp tattsignal.

Clary begynte å skjelve ukontrollert på hendene. Da hun prøvde å slå nummeret på nytt, glapp telefonen ut av det dirrende grepet hennes og traff fortauet hardt. Hun falt på kne for å plukke den opp, men den var død, en lang sprekk var synlig over forsiden.

«Faen!» Hun slengte telefonen fra seg, nesten på gråten.

«Slutt med det der.» Jace halte henne opp på beina med et grep om håndleddet hennes. «Har det skjedd noe?» «Gi meg telefonen din,» sa Clary, og nappet til seg den svarte, avlange metalldingsen fra skjortelommen hans. «Jeg må …» «Det er ikke en telefon,» sa Jace, uten å prøve å få den tilbake.

«Det er en sensor. Du kan ikke bruke den.» «Men jeg må ringe politiet!» «Fortell meg hva som har skjedd først.» Hun prøvde å rykke til seg håndleddet, men grepet hans var utrolig sterkt. «Jeg kan

hjelpe

deg.» Raseriet flommet gjennom Clary. Uten å tenke over det langet hun ut mot ansiktet hans, neglene skrapte mot kinnet hans. Han kastet seg overrasket bakover. Clary slet seg løs, og løp mot lysene på Seventh Avenue.

Da hun nådde gaten, svirret hun rundt, og ventet halvveis å få se Jace hakk i hæl. Men bakgaten var tom. En stund ble hun stående og stirre usikkert inn i skyggene. Ingenting rørte seg der.

Hun spant rundt og sprang hjemover.

52

4

R A V E N E R kvelden hadde blitt enda varmere, og løpeturen hjem

kjentes som å svømme gjennom for varmt vann. Ved hjørnet av kvartalet til bygningen der hun bodde, ble Clary stanset av rødt lys i fotgjengerovergangen. Hun trippet utålmodig opp og ned mens trafikken suste forbi i strimer av frontlys. Hun prøvde å ringe hjem igjen, men Jace hadde ikke løyet; telefonen hans

var

ingen telefon.

Den så i det minste ikke ut som noen telefon Clary hadde sett før.

Sensorens knapper hadde ikke tall, bare flere av de besynderlige symbolene, og den hadde ingen skjerm.

Hun jogget oppover gaten mot bygården, og så at vinduene i andre etasje var opplyst, det vanlige tegnet på at moren var hjemme.

OK

, sa hun til seg selv.

Alt er i orden

. Men magen stram met seg i samme øyeblikk som hun kom inn i inngangspartiet.

Lyset i taket hadde gått, og foajeen var mørk. Skyggene så ut til å være fulle av skjulte bevegelser. Hun begynte skjelvende å gå opp trappen.

«Og hvor har så du tenkt deg?» sa en stemme.

Clary virvlet rundt. «Hva …» Hun stoppet opp. Øynene begynte å venne seg til mørket, og hun kunne se konturen av en stor lenestol som var dratt fram 53

demonenes by foran madame Dorotheas dør. Den gamle damen satt nedklemt i den som en altfor fullstappet pute. I det dunkle lyset kunne Clary bare se den runde formen av det pudrede ansiktet hen nes, den hvite viften i hånden, og det mørke, gjespende gapet av munnen når hun snakket. «Moren din,» sa Dorothea, «har lagd et sabla rabalder der oppe. Hva holder hun på med? Flytter møbler?» «Jeg tror ikke …» «Og lyset i trappen har gått, la du merke til det?» Dorothea smekket viften mot armlenet. «Kan ikke moren din få kjæresten sin til å skifte pære?» «Luke er ikke …» «Og takvinduet må vaskes. Det er møkkete. Ikke rart det nesten er bekmørkt her.»

Luke er IKKE husverten din

, ville Clary si, men lot det være.

Dette var typisk for den eldre naboen. Når hun først fikk Luke til å komme og skifte lyspære, kom hun til å be ham gjøre hundre andre ting – gå på butikken, reparere dusjen. En gang fikk hun ham til å hugge opp en gammel sofa med øks, slik at hun fikk den ut av leiligheten uten å ta døren av hengslene.

Clary sukket. «Jeg skal spørre.» «Det gjør du lurt i.» Dorothea klappet igjen viften med en rask håndbevegelse.

Clarys følelse av at noe var galt, bare økte da hun kom til døren til leiligheten. Den var åpen og sto litt på gløtt, slik at en kilefor met lysstråle strømmet ut på avsatsen. Med en stigende følelse av panikk, skjøv hun opp døren.

Inne i leiligheten sto lysene på, alle lampene, alt var skrudd på full styrke. Gløden stakk henne i øynene.

Morens nøkler og rosa håndveske lå på den lille smijernshyl len ved døren, der hun alltid la dem. «Mamma?» ropte Clary.

«Mamma, jeg er hjemme.» 54

ravener Ingen svarte. Hun gikk inn i stuen. Begge vinduene sto åpne, metervis av florlette, hvite gardiner svaiet i trekken som hvileløse spøkelser. Clary så ikke at sofaputene lå strødd rundt i rommet, før luftstrømmen ga seg og gardinene falt til ro. Noen av dem var revet opp sidelengs, slik at vattdotter lå utover gulvet. Bokhyllene var veltet, innholdet spredt rundt. Pianokrakken lå på siden og gapte som et åpent sår. Jocelyns kjære notebøker lå på gulvet foran den.

Det mest skremmende var maleriene. Hvert eneste ett av dem var skåret ut av rammen og flerret opp i strimler, som lå strødd utover gulvet. Det måtte ha blitt gjort med kniv – det var nesten umulig å flerre opp et lerret med bare hender. De tomme ram mene så ut som renspiste bein. Clary kjente et skrik presse seg oppover gjennom brystkassen. «

Mamma!

» hylte hun. «

Hvor er du?

Mamsen!

» Hun hadde ikke kalt Jocelyn «mamsen» siden hun var åtte.

Hun styrtet ut på kjøkkenet med hamrende hjerte. Det var tomt, skapdørene sto åpne, det rant rød chilisaus fra en knust flaske Tabasco ned på linoleumen. Knærne kjentes som store vannballonger. Hun visste hun burde storme ut av leiligheten, finne en telefon, ringe politiet. Men hun måtte finne moren først, måtte se at hun hadde det bra. Hva om innbruddstyver hadde kommet inn, hva om moren hadde kjempet imot?

Hva slags tyver var det som ikke tok en lommebok med seg, eller tv-en, dvd-spilleren, eller de dyre laptopene?

Nå sto hun ved døren til morens soverom. Et øyeblikk så det ut som om dette rommet, i det minste, var uberørt. Jocelyns hjem melagde sengeteppe med blomstermønster lå pent foldet sammen på dynen. Clarys eget ansikt smilte tilbake til henne fra nattbor det, fem år gammel med et smil uten fortenner og gulrotfarget hår. Et hulk presset seg fram i brystet.

Mamma

, skrek hun inni seg,

hva har skjedd med deg?

55

demonenes by Det eneste svaret hun fikk var stillhet. Nei, ikke stillhet … en lyd kunne høres i leiligheten, som fikk de korte nakkehårene hen nes til å reise seg. Det var som om noe ble veltet – en tung gjen stand som traff gulvet med et hult dunk. Dunket ble etterfulgt av en slepende, glidende lyd – og den var på vei mot soverommet.

Magen krympet seg av skrekk, Clary karet seg opp og snudde seg langsomt rundt.

Et øyeblikk trodde hun døråpningen var tom, og en bølge av lettelse skylte gjennom henne. Før hun så ned.

Det lå sammenkrøket på gulvet, en lang, skjellete skapning med en klase av flate, svarte øyne plassert midt i et kuppelformet hode.

Vesenet lignet en krysning mellom en alligator og et tusenbein, med tykk, flat snute og en piggete hale som vagget truende fra side til side. Alle beina krøket seg sammen under den, idet den gjorde seg klar til å angripe.

Clary hylte. Hun sjanglet bakover, snublet og falt, akkurat idet skapningen bykset mot henne. Hun rullet sidelengs, den bommet med noen få centimeter og skled videre, med klør som skar dype furer i treverket. En lav knurring gurglet opp fra strupen.

Hun stablet seg på beina og løp mot gangen, men monsteret var for rask for henne. Vesenet bykset fremover igjen og landet like over døren, der det ble hengende som en gigantisk, ond edder kopp, som stirret ned på henne med en rekke øyne. Den åpnet kje vene sakte, og viste fram huggtenner som det dryppet grønnaktig sikkel fra. En lang, svart tunge flimret ut mellom kjevene mens den gurglet og hveste. Skrekkslagen oppdaget Clary at lydene var ord.

«

Jente

,» hveste den. «

Kjøtt. Blod. Å spise, åh, spise

.» Langsomt begynte det å skli ned langs veggen. Clary hadde beveget seg fra lamslått skrekk til iskald ro. Skapningen var på beina nå, og kom kravlende mot henne. Hun rygget unna, grep et tungt, innrammet foto fra kommoden ved siden av seg – hun, 56

ravener moren og Luke på Coney Island, på vei mot radiobilene – og slengte det mot monsteret.

Bildet traff monsteret midt på kroppen, men spratt tilbake og gikk i knas på gulvet. Skapningen så ikke ut til å merke det. Det kom mot henne, mens glassbiter knaste under føttene. «

Bein å knuse, å suge ut margen, å drikke blod

…» Ryggen hennes traff veggen. Hun kom ikke lenger. Hun kjente en bevegelse mot hoften, dingsen fra Jace ristet voldsomt i lom men og hun dro den fram. Sensoren dirret, som en mobiltelefon innstilt på vibrering. Det harde materialet var nesten smerte fullt varmt mot håndflaten. Hun lukket hånden rundt sensoren akkurat idet vesenet gikk til angrep.

Monsteret braste inn i henne og slo henne over ende, hodet og skuldrene smalt mot gulvet. Hun vred seg til siden, men det var for tungt. En knugende, slimete tyngde oppå henne, hun holdt på å brekke seg. «

Å spise, å spise

,» stønnet den. «

Men det er ikke lov, å svelge, å smake

.» Den varme pusten mot ansiktet hennes stinket blod. Hun fikk ikke puste. Ribbeina kjentes som om de skulle brekke. Armen var klemt fast mellom kroppen hennes og monsteret, sensoren gravde seg inn i håndflaten. Hun vred på seg, prøvde å få hånden fri.

«

Valentine får aldri vite det. Han sa ingenting om en jente. Valentine blir ikke sint

.» Det gikk trekninger gjennom den leppeløse kjeften da det åpnet kjevene sakte, og en bølge av stinkende, varm pust traff henne i ansiktet.

Clary fikk løs hånden. Med et skrik langet hun ut, hun ville smadre monsteret, blinde det. Hun hadde nesten glemt sensoren.

Idet skapningen kastet seg mot ansiktet hennes med vidåpen kjeft, stappet hun sensoren inn mellom tennene, og kjente varmt, syre holdig sikkel dekke håndleddet og renne i sviende dråper ned på den nakne huden på ansiktet og strupen. Som på avstand, hørte hun seg selv skrike.

57

demonenes by Monsteret så nesten overrasket ut, det hev seg bakover med sen soren sittende fast mellom to tenner. Det knurret, en dyp, rasende summing, og kastet hodet bakover. Clary så det svelge, så beve gelsen i strupen på det.

Jeg er nestemann

, tenkte hun panisk.

Jeg er …

Plutselig begynte vesenet å få krampetrekninger. Med ukon trollerte spasmer rullet det vekk fra Clary og over på ryggen, med de mange beina piskende ut i luften. Svart væske strømmet ut fra munnen på det.

Clary gispet etter luft, rullet rundt og begynte å krabbe vekk.

Hun var nesten ved døren, da hun hørte noe suse gjennom luften ved siden av hodet. Hun prøvde å dukke, men det var for sent. En gjenstand smalt tungt inn i baksiden av skallen, og hun kollapset forover og inn i mørket.

Lyset stakk henne gjennom øyelokkene, blått, hvitt og rødt. Hun hørte en høy, klagende lyd, en tone som steg, som skriket fra et skrekkslagent barn. Clary brakk seg. Hun åpnet øynene.

Hun lå på kaldt, fuktig gress. Nattehimmelen skimret som tinn over henne, glimtet fra stjernene var skylt vekk av byens lys. Jace knelte ved siden av henne, armbåndene av sølv på håndleddene hans reflekterte gnister av lys mens han rev stoffkluten han hadde i hendene til strimler. «Ikke rør deg.» Ulingen truet med å splitte ørene i to. Clary dreide ulydig hodet til siden, og ble straffet med et skjærende smertestikk som jog nedover ryggen. Hun lå på en gressflekk ved siden av Joce lyns omhyggelig pleide rosebusker. Bladene på trærne stengte delvis utsikten til gaten, der en politibil med sitt blinkende blå lys på taket, sto parkert ved fortauskanten med ulende sirener.

En liten flokk med naboer hadde allerede samlet seg, og sto og stirret da bildøren gikk opp og to betjenter i blå uniform steg ut.

58

ravener

Politiet

. Hun prøvde å sette seg opp og brakk seg på nytt, med fingrer som vred seg i kramper mot den fuktige jorden.

«Jeg sa du ikke skulle røre deg,» hveste Jace. «Denne Ravener demonen traff deg bak i nakken. Den var halvdød, så det var ikke mye til stikk, men vi må få deg til Instituttet. Hold deg i ro.» «Det vesenet – monsteret – det

snakket

.» Clary skalv ukontrol lerbart.

«Du har hørt en demon snakke før.» Jace dyttet med varsomme hender den flokete stoffstrimmelen inn under nakken hennes, og bandt den fast. Den var innsmurt med en voksaktig salve, som lig net den moren brukte til å holde de malings- og terpentinherjede hendene sine myke.

«Demonen på Pandemonium … den lignet en person.» «Det var en Eidolon-demon. En hamskifter. Ravener-demoner ser alltid like ut. Ikke særlig pene, men de er for dumme til å bry seg.» «Den sa den ville spise meg.» «Men det gjorde den ikke. Du drepte den.» Jace gjorde ferdig knuten og rettet seg opp.

Til Clarys lettelse ble smerten i nakken mildere. Hun halte seg opp i sittestilling. «Politiet er her.» Stemmen hennes lød som et froskekvekk. «Vi burde …» «Det er ingenting vi kan gjøre. Noen hørte sikkert at du skrek, og meldte fra. Jeg vedder på at det der ikke er ekte politibetjenter.

Demoner har en egen måte å slette ut sporene sine på.» «Moren min,» sa Clary, og presset ordene ut gjennom en hoven strupe.

«Ravener-gift strømmer gjennom årene dine

akkurat nå

. Du er død om en time hvis du ikke blir med meg.» Han reiste seg og holdt en hånd fram mot henne. Hun tok den, og han dro henne opp. «Kom igjen.» Verden ble plutselig opp ned. Jace smøg en hånd rundt ryggen 59

demonenes by hennes og holdt henne stødig. Det luktet jord, blod og metall av ham. «Kan du gå?» «Jeg tror det.» Hun tittet gjennom de tette blomsterbuskene.

Hun kunne se politiet komme oppover gangstien. En av dem, en slank, ung kvinne, holdt en lommelykt i hånden. Da hun løftet den, så Clary at hånden var hudløs, en skjeletthånd med skarpe beinpiper ved fingertuppene. «Hånden hennes …» «Jeg sa jo de kunne være demoner.» Jace gløttet mot baksiden av bygningen. «Vi må vekk herfra. Kom. Vi tar den veien.» Han pekte ned en liten bakgate.

Clary ristet på hodet. «Den er murt igjen. Vi kan ikke …» Ordene løste seg opp i et hosteanfall. Hun hevet hånden for å dekke til munnen. Hånden ble rød. Hun klynket.

Han tok håndleddet hennes, vendte det rundt slik at den hvite, sårbare huden på innsiden av armen lå åpen under måneskin net. Et fint mønster av blå årer spredte seg ut under huden, og førte forgiftet blod mot hjertet, mot hjernen. Clary kjente knærne gi etter. Jace hadde noe i hånden, noe skarpt og sølvfarget. Hun prøvde å dra til seg hånden, men grepet hans var for hardt: Hun kjente et sviende kyss mot huden. Da han slapp henne, så hun et svartfarget symbol lik dem som dekket huden hans, like under folden på håndleddet. Dette lignet et sett med overlappende sirkler.

«Hva skal det være godt for?» «Det skjuler deg,» sa han. «Midlertidig.» Han smatt tingen Clary hadde trodd var en kniv tilbake i beltet. Det var en lang, lysende sylinder, tykk som en pekefinger og smalere ved tuppen.

«Stelen min,» sa han.

Clary spurte ikke hva det var. Hun hadde nok med å holde seg oppreist. Bakken duvet under føttene. «Jace,» sa hun, og falt sam men mot ham. Han tok imot henne, som om han var vant til å ta imot fallende jenter, som om han gjorde det hver dag. Kanskje 60

ravener han gjorde det. Han svingte henne opp i armene, mens han sa noe inn i øret hennes som hørtes ut som

pakt

. Clary vippet hodet bakover for å se på ham, men alt hun kunne se, var stjernene som tegnet buer over den mørke nattehimmelen. Så falt bunnen ut av alt sammen, og selv armene til Jace var ikke nok til å hindre henne i å falle.

61