Transcript Last ned dokument - Norske leger mot atomvåpen

ALDRI MER HIROSHIMA
DENNE LYSBILDESERIEN ER LAGET AV OVERLEVENDE
ATOMBOMBEOFRE SOM TENKER TILBAKE OG FORSØKER Å
UTTRYKKE HVA SOM HENDTE I HIROSHIMA I AUGUST 1945.
Tretti år var gått.
Det skjedde den 6. august 1945, bare 9 dager før krigen i Stillehavet tok slutt.
En forferdelig bombe - som hadde fått navnet "Lillegutt" - ble sluppet fra B-29-bombeflyet "Enola Gay"
og eksploderte i luften over byen Hiroshima. Bomben hadde samme sprengkraft som 13 000 tonn TNT,
- det kraftigste sprengstoffet som var kjent inntil da.
Samtidig gjorde den drepende radioaktiviteten sitt inntog i krigens historie.
Hiroshima brer seg ut over de seks grenene i
Otha-elvens delta.
I en høyde av 570 meter over byens sentrum
tentes plutselig en sol med en temperatur på
300 000 grader Celcius, og i løpet av seks
tiendedels sekund oppsto en ildkule med en
diameter på 180 meter.
Nede på bakken ved det såkalte nullpunktet det vil si loddrett under eksplosjonen - var
temperaturen 6 000 grader, og luft- trykk fra
bomben rev alle bygninger over ende.
De sammenraste husene tok fyr på et
øyeblikk. og etter en dag og en natt var en by
med 7 kilometers tverrmål gjort om til aske.
En fjerdedel av byens befolkning på 400 000,
unge og gamle, menn og kvinner, døde i løpet
av en dag. Av dem som flyktet fra byen, døde
ca 50 000 i løpet av de følgende tre måneder.
På grunn av radioaktiviteten ble mange av de
overlevende påført skjulte skader. Etterhvert
ble mange av disse registrert som sene krigsdødsfall, slik at tretti år etter at bomben ble
brukt, var tallet på døde kommet opp i
250 000 tilsammen.
I 1970-årene bodde det - i byen Hiroshima og dens omegn - omkring 120 000 mennesker som hadde overlevd atomangrepet.
De protesterte når de så fotografier og hørte fortellinger om bomben:
"Det var slett ikke slik!” sa de alle sammen.
I 1974 oppfordret Kringkastingen i Japan alle overlevende til å tegne situasjoner de hadde opplevd særlig sterkt. I løpet av et
par år ble det samlet inn i alt 2 300 bilder laget av eldre mennesker de fleste uten øvelse i å tegne eller male. De betraktet
bildene sa igjen: "Nei, det var ikke slik. Dette er bare en titusenedel av slik det egentlig var".
De som har redigert denne serien, ber derfor om at hver enkelt som ser bildene, bruker sin egen fantasi til å veie opp for det
som bildene måtte mangle.
Denne tegningen er "sopp-skyen" sett fra en liten landsby oppe i fjellene litt over tretti kilometer nord for Hiroshima. På den
avstanden var skyen vakker, glødende og betagende.
I dette sykehuset, akkurat 500 meter fra nullpunktet, kunne alle "kjenne" det oransje lynet, men de hørte ikke
eksplosjonen.
Utallige glass-splinter trengte seg inn i kroppene deres. Likevel greide de å komme seg ut av den
sammenraste bygningen.
De visste ikke at de hadde vært utsatt for en dødelig dose radioaktive stråler.
Nesten alle døde i løpet av 3 eller 4 dager.
De sammenraste husene tok fyr, det ene etter det andre. Masse mennesker ble sperret inne i ruinene og brent
levende.
Den 71-årige mannen som laget denne tegningen, befant seg 1700 meter fra nullpunktet. Han sier at han
fremdeles ikke kan glemme en kvinnestemme som ropte på hjelp.
"Jeg forsøkte desperat å redde babyen min som var stengt inne i huset
som hadde falt ned over henne. Jeg klorte på leirveggene med bare
fingrene, men da jeg til slutt fikk laget et hull, var alt blitt flammenes
bytte".
"Mor! Løp! Du må komme deg unna", skriker et barn, men moren ber
- ber om tilgivelse.
"Trikken jeg var på. ble blåst av skinnene og begynte å brenne. Noen
greide å komme seg ut, men de som ble igjen, brant ihjel."
På flukt fra flammene i gatene, hoppet folk ut i elven.
Mange av ofrene ble så svake at de drev med elven helt ut på fjorden
Noen 13 år gamle skolejenter var utskrevet til samfunnstjeneste og
arbeidet halvannen kilometer fra nullpunktet.
De tok fyr alle sammen, og hele flokken beveget seg langsomt mot elven
da de hørte ordren: " Løp! Løp til elven!"
På elvebredden var alle slags folk. Klærne deres var revet i stykker og
svidd av så de nakne kroppene var blottet.
"Jeg vætet klærne mine flere ganger i brannsluknings- kummene og løp
sammenkrøket gjennom de brennende gatene."
"Jeg var skadet og kunne nesten ikke gå. Allikevel var det en kvinne som
klamret seg fast til meg, og sa: "Gi meg vann!" men jeg kunne ikke gjøre
noe for henne. Jeg tror hun døde like etterpå".
Denne lille jenta satt sammenkrøket og lente seg mot den steinsatte
elvebredden. Hun døde slik. Ingen kom for å hjelpe henne.
Mange forsøkte å dekke ansiktene sine med hendene. Det førte til svære brannskader på
håndbakene. På grunn av forbrenningene løsnet huden på et øyeblikk og hang ned.
Jo mer de senket hendene sine, jo vondere gjorde det. Derfor holdt de dem løftet på en
spøkelsesaktig måte.
Eksplosjonen fikk støv og radioaktive spaltingsprodukter til å virvle opp mot himmelen.
Noen timer senere falt "Det svarte regnet", og byens innbyggere ble døpt i stråler for
annen gang.
Det dannet seg en lang prosesjon fra den brennende byen ut mot
forstedene. Mange ble svake og døde på veien.
En gruppe ungdomsskoleelever ble ført til Ujina-havnen for å vente på
hjelp der. Noen døde mens de ventet.
De som ble fraktet ut av byen på lastebiler, var de heldige. De var
også nesten nakne og hadde svære skader.
Tusener døde etter å ha blitt ført ut til en øy i Seto-fjorden. Der ble det opprettet en
massegrav.
To menn som var tatt med på slep, døde før de nådde fram til øya.
Fra bygder og byer i nærheten satte tusenvis av folk kursen mot
Hiroshima for å hjelpe. Levende og døde ble flyttet til
førstehjelpstasjonene fra tidlig om morgenen til sent på kvelden.
Ilden spredte seg til byens utkanter og fortsatte å brenne hele natten.
"Det var morgen. Flammene ulmet ennå i Hiroshima. Jeg kom inn i byen. Mange
mennesker lå døde i brannslukningskummene. Jeg så en død kvinne med et lite barn i
armene. Den forkullete kroppen hennes var ennå oppreist i en løpende stilling.
Helt utrolig! men det var virkelig!"
En mor som var ute av stand til å komme unna, dekket barnet sitt med
sin egen kropp og falt død om, brent svart.
Liket av et barn med hender og fingre som pekte mot himmelen,
vanskelig å si om det var gutt eller jente.
Byen så ut til å ha vært svøpt i ild.
En liten vannkum var full av folk, alle døde. De som hadde dødd i gatene,
var alle svarte, men de som hadde dødd i vannet, var opphovnete og røde.
De som slapp unna brannen ved å komme seg over elven, men som døde senere,
ble brakt sammen på et sted hvor de ble kremert etter at de var identifisert.
Når alt kommer til alt, gikk de to ganger gjennom ilden.
I en skolegård i nærheten av byen ble skolebarnas lik brent.
Barna foldet hendene sine og sa farvel med en bønn.
En 34 år gammel far måtte kremere sin 3 år gamle datter, Hisako.
Han minnes: "Fettet brant og smeltet, og flammene dannet en søyle.
Sannelig - dette er selve Helvete! Her vet jeg ennå ikke hvor min 9
år gamle sønn er. Jeg kan bare håpe at han er i live."
Skolene i forstedene rundt byen ble midlertidige førstehjelpstasjoner. Det
var ingen senger eller vinduer der. Uten unntak var det kommet verk i alle
sårene.
En enkelt lege behandlet flere hundre brannskadde pasienter.
Sinksalve, olje og gasbind ble brukt opp med en gang. Behandlingen
besto bare i pensling med merkurokrom, men hva hjalp vel det?
Brannsårene ble fulle av mark. Et barn kryper hen til brystet til en
bevisstløs mor.
To døtre fant sin døende mor. De svalte henne med små vifter for å lindre
hennes pine.
Tredjegrads brannskader oppsto av det voldsomme lysglimtet. Bandasjer
fantes ikke, blod og puss dannet tykke lag og skorper, og insektlarver
spiste skorpene.
Det var gått et par uker. De som ikke var blitt skadet straks, men
hadde oppholdt seg nærmere enn 1300 meter fra nullpunktet, la
merke til at håret deres begynte å falle av. Halvparten av disse
menneskene døde senere.
Omtrent på samme tid begynte det a opptre "purpura" - en sykdom med dyprøde flekker på huden - blant dem
som hadde vært offer for bomben.
Årsaken var at kapillærene - de minste blodårene - var ødelagt, og blodet hadde mistet sin evne til å
koagulere, - eller levre seg. Derfor oppsto det bløninger under huden, også kalt dødsflekker.
Denne unge gutten døde neste dag.
En og en halv måned senere, i slutten av september, kom en felles japansk- amerikansk
forskningskommisjon til byen.
I denne byen hvor all menneskelig aktivitet var opphørt, var himmelen fortsatt skyfri og
blå.
De seks elvene var klare og vakre og fløt gjennom byen som om intet
hadde hendt.
Restene av en rød mursteinsbygning ved nullpunktet - den tidligere Industrimessehallen
– er blitt kalt A-Bombe-Domen. En landsomfattende kampanje reiste et fond for å
bevare denne ruinen som fredsmonument.
I dag står den der til ettertanke for alle.
Tretti år senere var byen Hiroshima vakkert gjenreist, kanskje for
vakkert.
Den italienske pasifisten Danilo Dolci sa det slik: "Dette er et vitnebyrd
om hvor tåpelige menneskene er. Ruinene skulle fått ligge slik de lå og
ikke blitt gjenreist"
På denne minnegraven står:
"HVIL I FRED.
DENNE SYND VIL VI IKKE GJØRE OM IGJEN"
Fordi Hiroshimas folk tror freden kan gro fram fra dette stedet, og fordi de ikke bærer nag som
bygger på hat eller hevnlyst, har de sverget å bære lærdommen fra Hiroshima ut til alle mennesker
over hele Jorden i århundrene som kommer.
Produsert 1976 av
Appellkomiteen i Hiroshima
i samarbeid
med Japans kringkasting
(NHK).
Norsk utgave:
Statens
Filmsentral 1987.