Transcript En Sprekk i boblen del 1 (.pdf)

Kronikk.
NiCole rAFiki
SkrIBENt Og StudENt I utvIklINgSStudIEr
En sprekk i boblen
kunstnerne bak en planlagt utstilling i frognerparken i 2014 ønsker å skape en «nyansert
debatt om rasisme». Men hvor ble det av respekten for mennesket, samholdet og fortida?
Utstilling. Underholdningsentreprenøren Benno Singer og hans
Hva sier det om våre holdninger og tanker, ikke bare med hen«European Attractions Ltd.» har nesten gjort det igjen, 100 år syn til de utstilte, men også i forhold til de i vårt samfunn som
senere. Om ikke alt for lenge kan en ny generasjon nordmenn kan føle seg støtt? Hva sier det om norske kunstneres moralske
muligens oppleve hans skreddersydde, høyst eksotiske og, ifølge og etiske ansvar?
en tidligere journalist i Aftenposten, «overmåte morsom» attraksjon i sine egne breddegrader: En eksposisjon av «levende negre» Vakuumpakket rettighet?
midt i Frognerparken.
I tidsskriftet Urd - tidsskrift for hjem og kvinnesak, skal det ha
Med støtte fra Statens fagorgan for Kunst i offentlige rom stått følgende om utstillingen den gangen: «Et av de uskjønneste
(KORO) er kunstnerne Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner i ferd skuespil vi har set for vore øyne.(..) En kan bli hjertesyk av at se
med å gjenreise storverket gjennom et treårig prosjekt som tar sikte og høre, og vi forlater de sortes landsby besjælet av en glad følelse:
på å rekonstruere utstillingen av «negerlandsbyen». Denne ble for Det er deilig at vi er hvite, hvite...!».
første gang satt opp under Norges hundreårsjubileum i 1914. UtstilUnderlig nok finnes det fortsatt de i vårt samfunn som mener
lingen skulle blant annet vise Norges utvikling fra bondesamfunn til akkurat det samme. Argumentet som er blitt trukket fram av arindustrisamfunn, men inneholdt også omfattende
rangørene for utstillingen er at det er deres fulle
utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv. Som
rett å benytte seg av de midlene de har til rådigalle store utstillinger på den tiden hadde denne Vi tillater oss å sitte
het for å skape en nyansert debatt om rasisme.
også den vanlige attraksjonen: En «negerlandsby». i vår krok og peke på
Har vi lært noe av diskusjonen som har pågått
Målet med den første utstillingen var, ifølge datii media etter 22/7, er det nettopp at ytringsfrisyndebukkene ute i
dens utgave av Morgenbladet, «at faa idélagt hvilke
het ikke er en vakuumpakket rettighet. Vi kan
fremskridt vi har gjort paa livsvirksomheternes for- den store verden.
ikke legitimere rasistiske framstillinger av våre
skjellige omraader i løpet av de hundrede aar det
medmennesker med den forklaring at det er
norske folk har arbeidet under frihetens velsignelser.
gjort i «smakfulle» artistiske vendinger.
Det er vor utviklingsdyktighet i hundrede aar som skal staa sin prøve».
Det er ingen tvil om at utstillingen kan tjene som lett underJeg har vanskeligheter for å finne rytmen i denne uttalelsen. Fram- holdning for slike som ikke har skjerpet sin sans for medmennesskritt, frihet og utviklingsdyktighet klinger heller dårlig sammen med kelig respekt, samhold og mangler visse sosio-moralske antenner.
rasisme og brudd på universelle menneskerettigheter.
Det er heller ingen grunn til å tro at diskusjoner om denne type
diskriminering vil gjøre noe med den institusjonaliserte og skjulte
Det «typiske norske»
rasismen som gjør seg mer gjeldende i dag.
På samme tid i verden gikk første verdenskrig sin gang. På «typisk
Noen vil sikkert kunne misforstå dette som en forsvarsposisjonorsk» vis var imidlertid landet nøytralt og nordmenn kunne der- nering, nærtagenhet eller mangel på intellektuell skjelneevne fra en
for koste på seg en storstilt hundreårsmarkering. I virkeligheten som har blitt tråkket på av alt for mange, alt for lenge. Personlig er
var Norge nøytralt, men langt i fra passivt. Lignende scenarioer jeg en habil forkjemper for verdensborgerens rett til en grenseløs
utspiller seg i dag.
og fargerik global tilhørighet. Jeg ser på meg selv som en kulturell
Dagens globaliserte maktkamp har kanskje ikke blitt stemplet som og identitesmessig nomade, men jeg merker at slike «intellektuelle
en tredje verdenskrig enda, men det er ikke ukjent at vår verden er spyttklyser» treffer kongoleseren i meg hardt i ansiktet.
splittet, gjennomsyret av fremmedfrykt og fylt av hat som følge av
elementer som nynasjonalismen, xenofobi og rasisme.
Satt på spissen
I mellomtiden forholder vi i Norge oss tradisjonen tro aktivt nøy- La oss snu ting litt på hodet og sette det helt ut på den ytterste
trale til det som skjer. Vi tillater oss å sitte i vår krok og peke på spissen: Hva om to intellektuelle tyske kunstnere hadde fått i
syndebukkene ute i den store verden. Selv er vi opptatt av å framstå oppdrag å rekonstruere Sachsenhausen, med godt betalte jødiske
som uskyldige og fredsøkende på alle plan. Vel, det er på tide at den skuespillere og «liksom» gasse i hjel et par jøder - om enn bare
bobla sprekker, for vi har store utfordringer på hjemmebane.
for symbolikkens skyld?
Hva om de hentet inn sigøynere, tatere, samer, invalide, funkBare i oktober utdelte den norske nobelkomité «den mest ærefulle
pris» - Alfred Nobels fredspris til to afrikanske kvinner. Samtidig har sjonshemmede og alt annet «slam og pakk» og behandlet dem
«statens fagorgan for kunst i offentlige rom», KORO, gitt støtte til slik det ble gjort den gangen? Det har allerede vakt stor misnøye
en rekonstruksjon av en uverdig og høyst uakseptabel framstilling blant mange at et amerikansk produksjonsselskap planlegger å
av folk med samme bakgrunn, farge og som er minst like geskjeftige lage en film om dramaet på Utøya, som vil være tilgjengelig for
som Ellen Sirleaf Johnson og Leymah Gbowee.
det allmenne publikum allerede til neste år.
32 NY TID 2. desember 2011